Rettspraksis - Brukerbidrag [nb]

LB-2022-91877

2025-03-25T15:48:39Z

FredrikL:

{{Lagmannsretter
|Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=2024-11-11
|Publisert=LB-2022-91877
|Stikkord=Immaterialrett, Databasevern, Forretningshemmeligheter, Vederlag
|Sammendrag=Saken gjaldt utmåling av vederlag for inngrep i databasevern og utnyttelse av forretningshemmeligheter.

Lagmannsretten hadde allerede i deldom av 09.10.2023 konkludert med at ankemotpartene kunne holdes ansvarlige for inngrep i Helsenors databasevern og forretningshemmeligheter. Nå skulle lagmannsretten avgjøre kravenes omfang og fastsette vederlag.

Lagmannsretten fastsette Helsenors krav for inngrepet i databasevernet til kr 5.200.000 og vederlaget for inngrepet i forretningshemmelighetene til kr 220.000. Kravet på vinningsavståelse for rettsstridig rekruttering av 14 helsevikarer ble fastsatt til kr 960.000. Etter en konkret vurdering konkluderte retten med at det ikke var grunnlag for å lempe erstatningsansvaret.
|Saksgang=Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2022-91877 (sak nr. 22-091877ASD-BORG/02)
|Parter=Konstali Helsenor AS (advokat Camilla Sophie Vislie, advokat Helene Charlotte Bjørgo, advokat Tina Leikvoll Flaglien) mot Start Medical AS (selvprosederende), Kjell-Magne De-Medina (advokat Øystein Meland, advokatfullmektig Amalie Standnes Balulu), Pål Tegneby Catai (advokat Sam Erling Harris, advokatfullmektig Sander Bøe Bertelsen)
|Forfatter=Lagdommer Espen Sandvik, Lagdommer Jørgen Monn, Ekstraordinær lagdommer Randi Carlstedt
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§24 åndsverkloven (2018) §24], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§81 §81], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§5-2 Skadeserstatningsloven (1969) §5-2], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§28 Markedsføringsloven (2009) §28], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§48b §48b], [https://lovdata.no/lov/2020-03-27-15/§3 Forretningshemmelighetsloven (2020) §3], [https://lovdata.no/lov/2020-03-27-15/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2006) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9]
}}
Saken gjelder inngrep i databasevern og forretningshemmeligheter, samt brudd på lojalitetsplikt i arbeidsforhold.

Lagmannsretten besluttet 16. mars 2023 at avgjørelsen av kravenes omfang skulle utsettes, jf. tvisteloven § 16-1 andre ledd andre punktum.

Den 9. oktober 2023 avsa lagmannsretten deldom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">1. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina forbys å bruke opplysninger om kunder, vikarer og oppdragsopplysninger hentet fra Konstali Helsenor AS' database.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina er én for alle, alle for én, ansvarlige for å betale erstatning eller vederlag til Konstali Helsenor AS.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Sakskostnadsavgjørelsen for både tingretten og lagmannsretten utsettes til utmålingsspørsmålet avgjøres.</span>

Sakens bakgrunn fremgår av deldommen. Saksfremstillingen gjengis ikke her.

Den 27. november 2023 trakk ankemotpartenes prosessfullmektig seg. I en lengre periode etter dette bidro ankemotpartene ikke til den videre saksforberedelsen, og de besvarte heller ikke fremsatte provokasjoner. Lagmannsretten utstedte fristforelegg som ikke ble overholdt. I kjennelse 26. juni 2024 konkluderte lagmannsretten med at det likevel ikke var grunnlag for fraværsdom. Nye prosessfullmektiger for Catai og De-Medina meldte seg 13. september 2024. Start Medical AS er fortsatt selvprosederende.

Start Medical AS ble slått konkurs 11. januar 2024. Konstali Helsenor AS («Helsenor») har fastholdt kravet mot Start Medical, slik at selskapet likevel er part i saken. Konkursboet til Start Medical ble på et tidspunkt også trukket inn i ankesaken, men Helsenor frafalt senere kravet mot boet.

Helsenor ble med virkning fra 22. oktober 2024 fusjonert inn i et annet selskap med samme navn. Dette innebærer en formell partsendring, men har for øvrig ikke betydning for saken.

Ankeforhandling om utmålingsspørsmålet ble holdt 23. oktober 2024. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Det ble gitt partsforklaring fra Helsenors partsrepresentant. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, <b>Konstali Helsenor AS</b>, har i hovedtrekk anført:

Helsenor har for det første krav på vederlag etter åndsverkloven § 24, jf. § 81, for inngrep i databasevernet. Rimelig vederlag kan settes til 5 prosent av Start Medicals bruttoomsetning

Side:2

i perioden fra 5. august 2020 til 1. november 2023. Bruttoomsetningen var på 163 900 998 kroner. Rimelig vederlag utgjør dermed 8 195 049 kroner.

Lagmannsretten har fastslått at ankemotpartene handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Kravet skal derfor utmåles til det dobbelte av rimelig vederlag, jf. åndsverkloven § 81 annet ledd. Dobbelt vederlag er ikke urimelig. Etter doblingen er kravet for inngrepet i databasen på 16 390 098 kroner.

Helsenor har for det andre krav på vederlag etter forretningshemmelighetsloven § 8 første ledd bokstav a, jf. markedsføringsloven § 48 b første ledd bokstav a. Denne delen av kravet er begrenset til å gjelde de inngrep som ikke også rammes av og kompenseres etter åndsverksloven. Inngrepet omfatter De-Medinas innlogginger i databasen og Møllendals oversendelser av e-poster med data. Det må utmåles et skjønnsmessig engangsbeløp for utnyttelsen. En rimelig lisensavgift vil være 300 000 kroner.

Helsenor har for det tredje krav på vederlag tilsvarende den vinning Start Medical oppnådde ved utleien av de 14 helsevikarene. Start Medicals samlede omsetning for disse var i år 2020 på 3 522 786,62 kroner. Hele denne omsetningen står i årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget. Etter fradrag for kostnader på 70 prosent utgjør Start Medicals vinning 1 056 836 kroner.

Det er ikke grunnlag for lemping av kravet etter skadeserstatningsloven § 5-2.

Det er nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1 Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina er én for alle, alle for én, ansvarlige for å betale erstatning eller vederlag til Konstali Helsenor AS fastsatt etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">2 Konstali Helsenor AS tilkjennes sakens kostnader.</span>

Ankemotpartene, <b>Kjell-Magne De-Medina</b> og <b>Pål Tegneby Catai</b>, har i hovedtrekk anført:

Vederlaget for inngrepet i databasevernet må settes vesentlig lavere enn Helsenors krav. Beregningen av vederlaget må skje på grunnlag av objektive kriterier. Bransjepraksis fra lisensiering av sammenlignbare databaser tilsier at vederlaget settes lavt.

Vederlaget må gjenspeile omfanget av bruken. Start Medicals bruk av dataene fra Helsenor var svært begrenset. Dataene ble kun benyttet to ganger til masseutsendelse av e-post. Det er ikke de enkelte dataene som sådan som er vernet, bare den systematiske sammenstillingen av disse. Vederlaget skal kun ytes for bruk som nyter rettslig vern.

Side:3

Det er ikke grunnlag for å fastsette vederlaget som en prosentandel av omsetningen. Dersom vederlaget likevel skal beregnes på grunnlag av omsetningen, kan det uansett ikke tas utgangspunkt i Start Medicals totale omsetning. Beregningsgrunnlaget kan bare omfatte inntekter som står i årsakssammenheng med den rettsstridige utnyttelsen. Det foreligger ikke dokumentasjon for hvor mange kontrakter Start Medical fikk som følge av importen av data fra Helsenor. I perioden frem til juni 2021 var bare 29 av 87 aktive helsevikarer i Start Medical registrert i Helsenors database. I mars 2023 var 39 prosent av de vikarprofilene Start Medical hadde registrert i sine systemer, tatt fra Helsenors database.

Dobling av vederlaget vil være urimelig. Det vil kunne medføre et ansvar for to privatpersoner i en størrelsesorden på 16 millioner kroner.

Det er ikke grunnlag for vederlag etter forretningshemmelighetsloven § 8 første ledd bokstav a, jf. markedsføringsloven § 48 b første ledd bokstav a. De eneste krenkelsene av bedrifts- og forretningshemmelighetsvernet som ikke også er kompensert gjennom vederlaget for inngrepet i databasen, er De-Medinas innlogginger i perioden frem til 18. mai 2021. Disse innloggingene hadde ingen økonomisk verdi.

Når det gjelder vinningen forbundet med de 14 helsevikarene, kan kontrakter og forlengelser signert etter 21. september 2020 ikke tas med i beregningsgrunnlaget. Møllendal og De-Medina hadde da begge sluttet i Helsenor. For inntekter etter denne datoen foreligger ikke årsakssammenheng. Fra bruttoinntektene må det gjøres fradrag for kostnader. Start Medical gikk med underskudd og oppnådde ingen vinning. De direkte og variable kostnadene utgjør 80 prosent av inntektene.

Ansvaret må lempes, jf. skadeserstatningsloven § 5-2. De-Medina og Catai er privatpersoner. Start Medical har gått konkurs og Møllendal er ikke lenger part i saken. Det er urimelig om De-Medina og Catai som privatpersoner blir sittende igjen med et så stort og ruinerende ansvar alene.

Det er nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler, som solidarisk ansvarlige, et beløp til Konstali Helsenor AS fastsatt etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.</span>

Ankemotparten, <b>Start Medical AS</b>, er slått konkurs og har ikke hatt prosessfullmektig under utmålingsdelen av saken. Selskapet var ikke fraværende under ankeforhandlingen, ettersom styreleder på konkurstidspunktet, Kjell-Magne De-Medina, var til stede. Lagmannsretten legger til grunn at Start Medical har samme syn på saken som de to andre ankemotpartene. Det er ikke nedlagt egen påstand for selskapet.

Side:4

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsrettens syn på saken</span></span>

<span id="rp-tittel2">1. Vederlaget for inngrepet i databasevernet</span>

Lagmannsretten har konkludert med at ankemotpartene kan holdes ansvarlige for inngrep i Helsenors databasevern, jf. første deldom side 24-26 og åndsverkloven § 24 første ledd. Inngrepet bestod i hovedsak av uttrekk av data fra Helsenors database og påfølgende lagring av dataene i Start Medicals IT-systemer. Uttrekket omfattet 564 fullstendige vikarprofiler, 3 049 e-postadresser til helsefagvikarer, 11 929 e-postadresser til sykepleiervikarer og 4 372 e-postadresser til kunder. Dataene ble lagret av Start Medical fra sommeren 2020 til de ble slettet 1. november 2023.

Inngrepet gir Helsenor krav på «rimelig vederlag for bruken», jf. åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a, jf. tredje ledd. I Prop. 104 L side 343 uttales følgende om prinsippene for beregningen av vederlaget:

<span id="rp-innrykk">Hva som utgjør et rimelig vederlag må i utgangspunktet avgjøres ut fra omfanget av bruken, den økonomiske verdi for overtrederen, vanlig bransjestandard eller praksis på det aktuelle området og andre konkrete forhold. Det vises i den forbindelse til merknadene til bestemmelsen om rett til rimelig vederlag ved overdragelse av
opphavsrett i forslaget § 69.</span>

<span id="rp-innrykk">Dersom bransjestandard eller praksis ikke gir veiledning, må vederlaget fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av hva som ut fra rettighetens verdi utgjør et rimelig vederlag for bruken. Vederlaget kan ikke settes til et lavere beløp enn det overtrederen hadde måttet betalt i vederlag hvis han hadde inngått en avtale om bruk i samme omfang som det overtredelsen gjelder.</span>

<span id="rp-innrykk">Vederlaget fastsettes ved at vederlagsnivået sammenholdes med omfanget av bruken, f.eks. hvor mange eksemplar overtrederen har omsatt eller i hvilket omfang rettighetene for øvrig er utnyttet. Det skal ikke tas hensyn til andre omstendigheter ved overtredelsen, f.eks. overtrederens skyldgrad, overtrederens fortjeneste, vederlaget overtrederen har oppnådd eller krevd eller at rettighetshaveren er påført skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale.</span>

Som det fremgår ovenfor, skal vederlaget ikke settes lavere enn det hadde blitt dersom det var inngått avtale om bruk. Hva en slik avtale hadde gått ut på må vurderes objektivt, uavhengig av partenes subjektive verdioppfatninger. Om frivillig lisensavtale i praksis hadde vært et aktuelt alternativ, er ikke relevant for verdsettelsen, jf. Erik Monsen, Berikelseskrav (Cappelens Forlag, 2007), side 246.

Dataene som var gjenstand for inngrep, har aldri blitt lisensiert ut. Heller ikke de øvrige dataene i Helsenors database har på noe tidspunkt blitt lisensiert ut. Det finnes derfor ingen lisensieringspraksis for de konkrete dataene som viser hva som er et rimelig og markedsmessig vederlag.

Side:5

Lagmannsretten kan heller ikke se at det finnes annen relevant bransjepraksis som gir veiledning om vederlagsnivået. Ankemotpartene har vist til hva det koster å få tilgang til ulike databaser med opplysninger om jobbsøkere, som blant annet KarriereStart og LinkedIn Recruiter. Det er imidlertid vesentlige forskjeller mellom Helsenors database og de andre databasene. Helsenors database er spisset mot helsepersonell som ønsker vikaroppdrag, og inneholder kontaktopplysninger som gjør det mulig å henvende seg direkte til disse. De andre databasene omfatter jobbsøkere generelt og gjør det i liten grad mulig å ta direkte kontakt.

Vederlagets størrelse vil til en viss grad bero på hvilken vederlagsmodell som benyttes. I praksis benyttes ulike vederlagsmodeller ved lisensiering av tilgang til databaser. Vederlaget kan være et engangsbeløp, en fast avgift per måned eller år, eller det kan variere med omfanget av bruken. Lagmannsretten anser at et rimelig vederlag i dette tilfellet bør fastsettes som en prosentandel av inntektene som antas generert gjennom bruken av dataene. En slik vederlagsmodell er relativt vanlig ved ulike former for lisensiering, og vil være hensiktsmessig også i dette tilfellet. Med en slik beregningsmåte vil vederlaget i størst mulig grad gjenspeile både omfanget av bruken og verdien av rettigheten

Ankemotpartene har anført at det bare skal ytes vederlag for slik bruk av dataene som utgjør et inngrep i åndsverklovens forstand, og ikke for annen bruk. Lagmannsretten er i prinsippet enig i det. Dette innebærer likevel ikke at beregningen av vederlaget må ta utgangspunkt i hver enkeltstående inngrepshandling i perioden 2020 - 2023. Det sentrale inngrepet er her overføringen og lagringen av data i 2020, som vedvarte til dataene ble slettet i november 2023. Et rimelig og markedsmessig vederlag må derfor tilsvare verdidifferansen mellom på den ene siden utgangspunktet, som var at Start Medical ikke hadde noen form for lovlig tilgang til dataene, og på den andre siden den faktiske posisjonen Start Medical tilegnet seg gjennom inngrepet, og som medførte at Start Medical fikk tilgang til dataene og i praksis kunne bruke disse fritt i over tre år.

Nøyaktig hva slags bruk Start Medicals gjorde av inngrepsdataene i disse årene, er uklart og vanskelig å bevise for rettighetshaver Helsenor. Det nøyaktige omfanget av den konkrete utnyttelsen bør derfor ikke tillegges avgjørende vekt ved fastsettelsen av vederlaget. Den vederlagsmodell lagmannsretten har konkludert med, og som tar utgangspunkt i de inntektene som antas å stå i forbindelse med bruken, vil i tilstrekkelig grad sørge for at vederlaget gjenspeiler bruksomfanget. Et rimelig vederlag etter åndsverkloven § 81 behøver ikke nødvendigvis utmåles basert på nøyaktig målt bruksmengde, eller stillingtagen til om de enkelte brukshandlingene i seg selv medførte ytterligere inngrep, men må uansett fastsettes skjønnsmessig.

Side:6

Helsenor har anført at vederlaget må beregnes med utgangspunkt i Start Medicals samlede omsetning i perioden. Lagmannsretten er ikke enig i dette. En slik vederlagsmodell ville innebære at Helsenor fikk beregnet lisensvederlag også av den delen av Start Medicals inntekter som ikke har noe med inngrepsdataene å gjøre, og som dermed heller ikke står i årsakssammenheng med inngrepet. En avtale om en slik måte å beregne lisensvederlaget på, fremstår i utgangspunktet som lite rimelig.

Helsenor har begrunnet henvisningen til Start Medicals samlede inntekter med at det ikke er mulig å skille mellom de ulike inntektene til Start Medical. Lagmannsrettens er ikke enig i det. Det hadde i utgangspunktet vært enkelt å skille mellom inntekter som gjaldt utleie av helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene, og inntekter fra andre helsevikarer. At ingen av partene har utarbeidet en oversikt som viser denne fordelingen, gir ikke i seg selv grunn til å fravike det beregningsprinsipp som i utgangspunktet fremstår som rimelig og riktig. Det innebærer imidlertid at inntektsfordelingen i stedet må fastsettes skjønnsmessig, basert på hva som fremstår som mest sannsynlig. Usikkerheten på dette punktet må til en viss grad gå utover ankemotpartene, da det i praksis bare er de som har hatt tilgang til opplysninger som kunne ha gjort det mulig å lage en slik oversikt.

Totale bruttoinntekter for Start Medical i perioden var på 163 900 998 kroner, etter fradrag for inntektene fra de 21 vikarene som det er fremmet separate vederlagskrav for. Spørsmålet er i henhold til ovenstående hvor stor andel av disse inntektene som stammet fra utleie av helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene.

Ankemotpartene har anført at 58 av totalt 87 helsevikarer som ble utleid av Start Medical i perioden frem til juni 2021, ikke inngikk i Helsenors data. Det er imidlertid ikke fremlagt noen dokumentasjon som underbygger dette. Start Medical har også anført at 564 av 1 436 helsevikarer som var registrert med full profil i Start Medicals Rec-database 30. mars 2023, er hentet fra Helsenors database. Dette tilsvarer 39 prosent av de registrerte. Partene later til å være enige om dette forholdstallet for mars 2023. Utover dette finnes det få holdepunkter for hvor stor andel av Start Medicals inntekter som kom fra den ene eller andre kategorien helsevikarer.

Lagmannsretten anser det som mest sannsynlig at antallet helsevikarer som Start Medical registrerte selv, og som ikke var hentet fra Helsenors database, økte gradvis over tid. Fra et utgangspunkt på nær null egne registreringer sommeren 2020, antas det at Start Medicals andel av egne registreringer økte til 61 prosent i mars 2023. Dette forholdstallet gjelder de fullstendige profilene. I tillegg kommer samlingene med e-postadresser. Det må antas at de mange tusen e-postadressene fra Helsenor utgjorde den vesentligste delen av Start Medicals e-postadresser i hele perioden. E-postadressene antas likevel å ha langt mindre økonomisk verdi enn de fullstendige vikarprofilene.

Side:7

Som et gjennomsnitt for hele perioden 2020-2023, anslår lagmannsretten skjønnsmessig at 65 prosent av de samlede inntektene til Start Medical relaterer seg til helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene fra Helsenor. Beregningsgrunnlaget blir dermed 65 prosent av den samlede omsetningen på 163 900 998 kroner. Avrundet beløp settes til 105 millioner kroner.

Vederlaget skal etter dette fastsettes som en prosentandel av dette inntektsgrunnlaget på 105 millioner kroner. Helsenor har anført at prosentsatsen bør være på 5 prosent. Dette baserer seg på at en slik prosentsats er nokså vanlig ved lisensiering av ulike typer immaterielle rettigheter, og at denne prosentsatsen også kan gjenfinnes i enkelte rettsavgjørelser. Etter lagmannsrettens syn må det utvises varsomhet med å anvende 5 prosent som standardsats. Vederlaget må i størst mulig grad fastsettes på grunnlag av en konkret økonomisk analyse av rettighetenes verdi.

Tilgang til Helsenors database vil være av verdi for ethvert selskap i helsebemanningsbransjen. Databasen er omfattende, både med tanke på antallet personer som er registrert og mengden opplysninger om den enkelte. Tilgang til helsevikarer er avgjørende for denne typen virksomhet, og Helsenors database gjør det mulig å raskt finne frem til aktuelle kandidater. Det er ikke umulig å drive slik virksomhet uten en tilsvarende database, men det må antas at arbeidet vil gå langt raskere og være mer kostnadseffektivt med et slikt verktøy, og at en slik database i praksis også fører til flere oppdrag som ellers ikke hadde blitt oppnådd.

Ved fastsettelsen av vederlaget, må det imidlertid tas i betraktning at Start Medical bare tilegnet seg deler av Helsenors database. Full profil ble hentet ut for 546 helsevikarer, noe som bare utgjør rundt 1 prosent av det totale antallet helsevikarer som etter det opplyste er lagt inn opplysninger om i databasen til Helsenor. Start Medical tilegnet seg også 14 978 e-postadresser til helsevikarer og 4 372 e-postadresser til oppdragsgivere. Slike lister med e-postadresser er særlig egnet for masseutsendelser av e-post, og kan i enkelte sammenhenger også brukes til å kontakte enkeltpersoner. Verdien av muligheten for slike masseutsendelser begrenses likevel noe av at utsendelsene blir lite treffsikre så lenge e-postadressene ikke er koblet opp mot annen informasjon om mottaker. Det vil også være begrenset hvor mange ganger det av rettslige og praktiske grunner lar seg gjøre å foreta slike masseutsendelser, så lenge avsender ikke har noe avtaleforhold til eller samtykke fra mottakerne. I praksis er det påvist to slike masseutsendelser fra Start Medicals side.

Vederlagets størrelse må også gjenspeile at Start Medical bare fikk tilgang til dataene, og ikke til programvaren Helsenor bruker til å behandle disse. Det må også tas i betraktning at flere andre innsatsfaktorer er nødvendige for å skape inntektene. Tilgang til data om helsevikarer vil ikke i seg selv være nok til å genere inntekter. Det kreves i tillegg dialog, forhandling og avtaleinngåelse med den enkelte helsevikar, samt ulike former for oppfølgning av helsevikarene, herunder at det må ordnes med bosted og flybilletter.

Side:8

Inntekter forutsetter også at det gjennomføres en prosess overfor oppdragsgiver, med identifisering av oppdragsmuligheter, innsalg for å få oppdraget, kontraktsinngåelse, fakturering og annen oppfølgning. Det er i praksis et betydelig sprang fra det å ha tilgang til opplysninger om en helsevikar, til at det genereres inntekter gjennom utleie av vedkommende. Dette illustreres av partsforklaringen til Svein Konstali i Helsenor, som sa at bare 4 promille av de registrerte helsevikarene i Helsenors database nå var i aktivt arbeid for Helsenor.

I vurderingen av hvor stort vederlaget bør være sammenholdt med inntektene, må det også tas i betraktning at inntektene skal dekke en rekke andre kostnader, i tillegg til å gi rom for et visst overskudd. Disse kostnadene omfatter lønn til helsevikarene, arbeidsgiveravgift bosted og reise. Inntektene må også dekke ulike faste kostnader, som lønn til helsemeglere og ulike administrative kostnader.

Ved fastsettelsen av den konkrete prosentsatsen, har lagmannsretten også funnet grunn til å se hen til Helsenors årsregnskap. Helsenor har full tilgang til alle dataene i databasen. I perioden denne saken i hovedsak gjelder, årene 2020-2022, hadde Helsenor et årsoverskudd tilsvarende på rundt 5-6 prosent av den totale omsetningen, og et noe høyere driftsoverskudd. Dette innebærer at dersom Helsenor ikke hadde vært eier av databasen, og i stedet hadde lisensiert tilgang til denne fra en annen aktør mot en lisensavgift på 5 prosent av omsetningen, ville Helsenors årsresultat ha ligget ned mot null. Dette indikerer at tilgang til dataene ikke har en så stor verdi som det en lisensavgift på 5 prosent tilsier. Helsenors årsoverskudd på 5-6 prosent av omsetningen er ikke bare avkastning av databasen, men også resultat av blant annet tilgang til programvaren databasen kjører på, samt utnyttelse den know-how og bransjekunnskap Helsenor besitter for øvrig.

Den konkrete fastsettelsen av lisensavgiften må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Lagmannsretten har på grunnlag av ovenstående kommet til at et rimelig vederlag bør settes til 2,5 prosent av de relevante inntektene. Inntektsgrunnlaget er som nevnt anslått til 105 000 000 kroner. Samlet, rimelig vederlag for hele perioden settes etter dette til et avrundet beløp på 2 600 000 kroner.

Lagmannsretten konkluderte i deldommen 9. oktober 2023 med at inngrepet i databasen var dels forsettlig, og dels grovt uaktsomt. Det kan da i utgangspunktet kreves at vederlaget settes til det dobbelte av rimelig vederlag, jf. åndsverkloven § 81 annet ledd. Slik dobling av vederlaget «skal» skje «i den grad det ikke fremstår som urimelig». Adgangen til å gjøre unntak fra utgangspunktet om dobbelt vederlag, er i lovforarbeidene omtalt som en «snever sikkerhetsventil som skal sikre at overtreder ikke holdes ansvarlig i større utstrekning enn det som fremstår som rimelig», jf. Prop. 104 L side 345. Det uttales samme sted at den «klare hovedregel» er at det skal betales dobbelt vederlag, og at unntak fra dette forutsetter «særlige forhold» som gjør dobbelt vederlag urimelig.

Side:9

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige forhold som innebærer at dobling vil være urimelig. Lagmannsretten har tatt i betraktning at De-Medina og Catai er privatpersoner, og at utfallet av saken innebærer en svært stort økonomisk belastning for disse. Gitt deres sentrale rolle i inngrepet og karakteren av dette, kan lagmannsretten likevel ikke se at dette kan begrunne unntak fra hovedregelen i åndsverkloven § 81 annet ledd. Det vises her også til de rimelighetsbetraktninger som gjøres under punkt 4 nedenfor, der kravet om lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2 drøftes. De momentene som fremheves der, er relevante også etter åndsverkloven § 81 annet ledd.

Etter dobling av det rimelige vederlaget på 2 600 000 kroner, fastsettes Helsenors krav for inngrepet i databasevernet til 5 200 000 kroner.

<span id="rp-tittel2">2. Vederlaget for inngrep i forretningshemmeligheter</span>

Lagmannsretten har konkludert med at ankemotpartene kan holdes ansvarlige for inngrep i Helsenors forretningshemmeligheter, jf. deldommen side 11-23, markedsføringsloven § 28 og forretningshemmelighetsloven § 3. Inngrepet bestod i at Møllendal hentet ut opplysninger fra Helsenors database som ble oversendt til Start Medical og deretter lagret og brukt av Start Medical. Inngrepet bestod videre i at De-Medina logget seg inn i Helsenors database og hentet ut opplysninger som ble brukt av Start Medical.

Helsenor har som følge av inngrepet rett til vederlag etter henholdsvis markedsføringsloven § 48 b og forretningshemmelighetsloven § 8 bokstav. Etter disse bestemmelsene kan vederlaget fastsettes som en «rimelig lisensavgift» for bruken.

Inngrepet i forretningshemmelighetene er i stor grad sammenfallende med inngrepet i Helsenors databasevern, som allerede er kompensert gjennom kravet som er behandlet under punkt 1 ovenfor. Helsenors krav på vederlag for inngrepet i forretningshemmelighetene er derfor begrenset til å gjelde de handlingene som ikke samtidig utgjør inngrep i databasevernet.

Partene er enige om at De-Medinas innlogginger utgjør ytterligere, ikke-overlappende inngrep som kan kompenseres etter henholdsvis forretningshemmelighetsloven og markedsføringsloven. Innloggingene fant sted ved en rekke anledninger i en periode på bortimot ett år, frem til 18. mai 2021, jf. deldommen side 19-20.

Forretningshemmelighetene De-Medina skaffet seg tilgang til, har ikke blitt lisensiert ut i andre sammenhenger. Det finnes heller ingen bransjepraksis som gir veiledning ved fastsettelsen av vederlaget. Vederlaget må nødvendigvis fastsettes skjønnsmessig. Det må også her sees hen til hva vederlaget hadde blitt satt til dersom det hadde blitt inngått avtale om bruk.

Side:10

Verdien av innloggingene begrenses av at De-Medina bare hadde vikartilgang. Som påpekt i den første deldommen, ga innloggingene likevel informasjon om de enkelte vikarene og om disse var tilgjengelig for oppdrag, samt hvor det var ledige oppdrag hos ulike oppdragsgivere. Det store antallet innlogginger viser at opplysningene hadde en ikke ubetydelig verdi for Start Medical.

Helsenor har anført at en rimelig lisensavgift vil ligge på minst ca. 20 000 kroner i måneden, i en periode på 11 måneder. Lagmannsretten anser at dette gir et rimelig vederlagsnivå, og fastsetter skjønnsmessig det samlede vederlaget for De-Medinas innlogginger til 220 000 kroner.

Partene er uenige om den delen av dette kravet som er basert på Møllendals oversendelser, konsumeres av vederlaget for inngrep i databasen. De oversendte e-postene inneholder dels opplysninger som omfattes av databasevernet. E-postene inneholdt også flere opplysninger som ikke har vern overhodet, verken som forretningshemmelighet eller database. Etter lagmannsrettens syn er mengden opplysninger i de oversendte e-postene som ikke omfattes av databasevernet, men som likevel inneholder forretningshemmeligheter, tilnærmet null. Helsenor har ikke forsøkt å påvise hvilke konkrete opplysninger det eventuelt skulle være. E-postene tillegges derfor ikke vekt ved utmålingen av kravet på dette punktet. Selv om e-postene utgjorde et betydelig inngrep i Helsenors forretningshemmeligheter, er dette kompensert gjennom vederlaget for inngrepet i databasevernet i punkt 1.

Samlet vederlag for inngrepet i Helsenors forretningshemmeligheter og bedriftshemmeligheter, utover det som allerede er kompensert gjennom vederlaget for inngrepet i databasevernet, settes etter dette til 220 000 kroner.

<span id="rp-tittel2">3. Kravet på vinningsavståelse for rettsstridig rekruttering av 14 helsevikarer</span>

Lagmannsretten har konkludert med at ankemotpartene kan holdes ansvarlige for Start Medicals rettsstridige rekruttering av 14 helsevikarer, jf. deldommen side 28-29.
Helsenor krever vinningsavståelse av fortjenesten som ble oppnådd gjennom rekrutteringen. Lagmannsretten legger til grunn at det kan kreves vinningsavståelse i slike tilfeller, i hvert fall når ansvarsgrunnlaget som her består av grovt uaktsomme og forsettlige handlinger, jf. [[Rt-2007-817]] og [[Rt-1966-305]].

Partene er enige om at Start Medical i år 2020 oppnådde en brutto omsetning på 3 522 785 kroner for de 14 helsevikarene. Helsenor har beregnet sitt vinningskrav med utgangspunkt i denne omsetningen.

Ankemotpartene har anført at det bare er inntekter fra oppdrag oppnådd før 21. september 2020 som kan tas med i beregningsgrunnlaget. Beløpet blir i så fall 2 608 407 kroner. Synspunktet er begrunnet med at De-Medina og Møllendal avsluttet sine ansettelsesforhold

Side:11

i Helsenor senest 21. september 2020, og at de deretter stod fritt til å konkurrere med Helsenor. Inntekter fra oppdrag etter 21. september 2020 hevdes derfor ikke å stå i årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget. Ankemotpartene har erkjent at det foreligger årsakssammenheng for oppdrag oppnådd før 21. september 2020.

Avgjørende er her hva som mest sannsynlig hadde skjedd dersom rekrutteringen ikke hadde funnet sted da den faktiske gjorde det, og De-Medina og Møllendal hadde ventet med oppstart av rekrutteringen til den var rettmessig, det vil si til etter 21. september 2020. Denne vurderingen er hypotetisk og må nødvendigvis bli nokså usikker.

Etter lagmannsrettens syn er det svært lite sannsynlig at Start Medical i et slikt scenario hadde klart å rekruttere alle de 14 vikarene til samtlige oppdrag som ble oppnådd for dem resten av året. Mange av oppdragene som ble oppnådd mot slutten av 2020, baserte seg mest sannsynlig på tidligere etablerte relasjoner mellom Start Medical og vikarene, samt planlegging over tid og innsalgsarbeid gjort på grunnlag av disse relasjonene. Det er derfor mest sannsynlig at en relativt stor andel av oppdragsbekreftelsene som ble oppnådd de siste månedene i 2020, ikke hadde blitt oppnådd dersom de aktuelle vikarene ikke var rekruttert av Start Medical allerede før 21. september 2020. Noen av oppdragene hadde imidlertid mest sannsynlig blitt oppnådd uansett, også dersom rekrutteringen først hadde begynt etter 21. september 2020.

Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig den omsetningen som mest sannsynlig står i årsakssammenheng til den rettsstridige rekrutteringen til 3 200 000 kroner. Dette innebærer at ca. to tredjedeler av inntektene fra oppdrag oppnådd fra 21. september 2020 og ut året antas å stå i årsakssammenheng med den rettsstridige rekrutteringen.

Fra disse bruttoinntektene må det gjøres fradrag for de direkte kostnadene som ble pådratt i tilknytning til omsetningen. Når det gjelder omfanget av disse kostnadene, viser lagmannsretten til tingrettens dom side 31:

<span id="rp-innrykk">Vitnet Lillian Kibalama (Kibalama) som er økonomiansvarlig i Start Medical anslo at fortjenesten for en vikar etter at lønn, feriepenger, forskuddstrekk, bolig, bil, arbeidsgiveravgift mm. er trukket fra er omtrent 30%. Hun anslo at fortjenesten Start Medical har hatt for de 21 vikarene er ca. kr. 375 000. I følge Start Medical er om lag 70% lønnsutgifter og andre relaterte utgifter.</span>

Tingretten la i henhold til dette til grunn et kostnadsnivå på 70 prosent. Lagmannsretten anser at et kostnadsnivå på 70 prosent kan legges til grunn også for denne delen av saken. Ankemotpartene har for lagmannsretten argumentert med at kostnadsnivået er på 80 prosent, basert på fremlagte talloppstillinger. Det er etter lagmannsrettens syn mer sannsynlig at det kostnadsnivået Start Medicals egen økonomiansvarlig beskrev for tingretten er korrekt.

Side:12

Ved beregningen av netto vinning, må det etter dette gjøres et fratrekk på 70 prosent fra oppnådde inntekter på 3 200 000 kroner. Netto vinning, og dermed Helsenors krav, fastsettes etter dette til 960 000 kroner.

<span id="rp-tittel2">4. Lemping</span>

Ankemotpartene krever lemping av ansvaret etter skadeserstatningsloven § 5-2. Lemping kan skje når «retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige.»

Skadeserstatningsloven § 5-2 hjemler etter sin ordlyd lemping av «erstatningsansvar». Etter lagmannsrettens syn er det i utgangspunktet uklart om bestemmelsen kan få anvendelse også på krav på vederlag og vinningsavståelse.

Det følger av åndsverkloven § 81 sjette ledd at ansvar «etter første og tredje ledd» kan lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2. Dette må antakelig forstås slik at lemping uansett kan skje for krav på vederlag og vinningsavståelse etter åndsverkloven, med mulig unntak ved grov uaktsomhet eller forsett, jf. annet ledd.

Lagmannsretten tar ikke stilling til i hvilken utstrekning det i utgangspunktet er adgang til lemping av de ulike formene for vederlags- og vinningskrav. I denne konkrete saken er det uansett ikke grunnlag for lemping. Opprettholdelse av ansvaret vil ikke være urimelig tyngende for ankemotpartene. Dette skyldes særlig karakteren av de handlinger som begrunner ansvaret.

Catai og De-Medina samarbeidet om stiftelsen av Start Medical i 2020, og var begge sentrale i igangsettelsen av virksomheten i selskapet. Denne virksomheten var, særlig i en tidlig fase, basert på rettsstridig rekruttering av vikarer og bruk av opplysninger som var ulovlig hentet fra Helsenors database. Som lagmannsretten uttrykte det på side 27 i den første deldommen, opptrådte ankemotpartene i henhold til en «strategi for å overta Helsenors vikarer og oppdrag gjennom bruk av flere ulovlige virkemidler, fremfor å skaffe seg vikarer og oppdrag gjennom egen, redelig innsats.» På denne måten lyktes ankemotpartene med å etablere en virksomhet som allerede i 2021 hadde en omsetning på 71 millioner kroner og ga et årsresultat på 4,3 millioner kroner. Gjennom sine posisjoner som eiere og opsjonshavere i Start Medical, tok ankemotpartene sikte på å oppebære en betydelig økonomisk gevinst på denne måten. Overtredelsene vedvarte over lang tid. Karakteren av overtredelsene taler med tyngde mot lemping av det ansvaret ankemotpartene i utgangspunktet har pådratt seg.

Side:13

Handlingene var dels forsettlige og dels grovt uaktsomme. Inngrepene ble begått i næringsvirksomhet. Det skal også av den grunn svært mye til før lemping kan være aktuelt, jf. Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett, 2. utgave, side 587 og 589.

Lagmannsretten har tatt i betraktning at ansvaret for Catai og De-Medina som enkeltpersoner vil bli svært høyt. Det er fremlagt dokumentasjon som viser at De-Medina er arbeidsløs og uten formue, samtidig som han har høy gjeld. Catai er delvis arbeidsløs, og har beskjeden formue i lys av gjeldsbyrden. Ansvaret lagmannsretten nå har konkludert med, vil antakelig kunne medføre personlig konkurs for begge to. Det kan likevel ikke være avgjørende i en sak der kravet er basert på forhold som nevnt.

Lagmannsretten har også tatt i betraktning at Start Medical er konkurs og at Møllendal ikke er del av denne ankesaken. Dette innebærer at Catai og De-Medina kan bli stående alene igjen med det økonomiske ansvaret. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det kan tillegges avgjørende betydning. Det er grunnlag for solidaransvar etter alminnelige regler. Solidaransvar innebærer at den enkelte skyldner risikerer å måtte dekke hele forpliktelsen alene. Det kan i et tilfelle som dette ikke være grunnlag for å modifisere solidaransvaret gjennom reglene om lemping.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at ansvaret ikke skal lempes.

<span id="rp-tittel2">5. Sakskostnader for lagmannsretten</span>

Sakskostnadsavgjørelsen for lagmannsretten skal ta utgangspunkt i påstandene i anken og anketilsvaret, jf. [[Rt-2011-1164]] avsnitt 16. Dette gjelder selv om påstanden senere er redusert eventuelt om krav senere er frafalt. Dersom påstanden senere utvides er det den utvidede påstanden det skal tas utgangspunkt i.

Basert på de påstander som er nedlagt mener lagmannsretten at ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige og dermed vunnet ankesaken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd.

Helsenor har imidlertid fått medhold i forbudskravet, jf. første deldom. Helsenor har også fått tilkjent vederlagskrav som lagmannsretten har utmålt til totalt 6 380 000 kroner. Dette er i samsvar med påstandens ordlyd om en utmåling etter rettens skjønn. Beløpsmessig sett er det imidlertid langt unna kravene som ble presentert i anførslene, som var på tilsammen 17 746 934 kroner. Helsenor har videre ikke fått fullt medhold for noen av de tre postene kravet består av. Kravenes størrelse ble presist angitt, og de var basert på konkrete og detaljerte utregninger som i realiteten overlot lite til en mer skjønnsmessig vurdering. Når lagmannsretten har kommet til et såpass mye lavere beløp enn det Helsenor har fremmet krav om, skyldes avviket ikke bare ulik avveining av rent skjønnsmessige forhold, men også et annet syn på det underliggende faktum som gir premissene for skjønnet.

Side:14

Helsenor har mens saken stod for lagmannsretten frafalt kravene som ble fremsatt i ankeerklæringen på overføringer av kontrakter og offentliggjøring av dommen. Helsenor har dermed heller ikke fått medhold på noen av disse punktene.

Helsenor har etter lagmannsrettens syn likevel fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Som nevnt fikk Helsenor medhold i forbudskravet og ansvarsgrunnlaget for vederlagskravet, og delvis medhold med tanke på utmålingen.

Tungtveiende grunner tilsier etter lagmannsretten syn at Helsenor får tilkjent delvise sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-3. Det legges særlig vekt på at Helsenor har fått medhold i store deler av tvistepunktene i saken, og at tids- og ressursbruken i saken i all hovedsak har gått med til de deler Helsenor fikk medhold i. Videre legger lagmannsretten vekt på at det er ankemotpartenes rettsstridige adferd som har utløst tvisten mellom partene, og at Helsenor er uforskyldt i at tvisten oppstod. Utmålingen som Helsenor bare delvis har fått medhold i, har dessuten reist enkelte relativt vanskelige problemstillinger der det bør godtas en viss feilmargin når kravet beregnes.

Helsenor har fremsatt et omkostningskrav på 4 568 957,38 inkludert merverdiavgift, som i hovedsak er advokatsalær for til sammen 836 timers arbeid. Lagmannsretten bemerker at selv om saken utvilsomt har vært arbeidskrevende, synes timeantallet noe høyt, særlig tatt i betraktning den effektivitet som må forventes med en gjennomsnittlig timepris på 4 375,50 kroner. Ettersom lagmannsretten har kommet til at det uansett bare er grunnlag for å tilkjenne delvise sakskostnader, ser lagmannsretten ikke grunn til å ta stilling til om kostnadene er høyere enn nødvendig. Ut fra en helhetlig vurdering av blant annet sakens utfall sammenholdt med partenes krav og anførsler, finner lagmannsretten at Helsenor skjønnsmessig bør tilkjennes sakskostnader med 2 500 000 kroner for ankesaken.

<span id="rp-tittel2">6. Sakskostnader for tingretten</span>

Saken gjaldt til dels andre krav da den gikk for tingretten. I den utstrekning kravene var de samme i begge instanser, skal lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn når den avgjør kravene på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

I tingretten fikk Helsenor medhold i et erstatningskrav for vikarkontrakter på 470 000 kroner. Dette ble rettskraftig avgjort gjennom tingrettens dom. Tilkjent beløp utgjorde i realiteten bare en liten del av kravet, som gjaldt erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 8 026 472 kroner. Helsenor krevde i tillegg vederlag/lisensavgift etter rettens skjønn, begrenset oppad til 20 millioner kroner. Gjennom lagmannsrettens dom har Helsenor fått delvis medhold i dette kravet, jf. drøftelsen ovenfor. Helsenor fikk også medhold i et erstatningskrav for husleiekostnader på 51 000 kroner.

Side:15

Helsenor fremmet for tingretten også fire andre krav som ikke førte frem. Disse kravene gjaldt henholdsvis erstatning for interne kostnader, erstatning for markedsforstyrrelser, overføring av fremtidige kontrakter og offentliggjøring av dommen.

Samlet sett kan lagmannsretten ikke se at Helsenor har fått medhold i det vesentlige for tingretten. Lagmannsretten kan heller ikke se at Helsenor har fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Slik saken var anlagt for tingretten, med de krav den da gjaldt, foreligger det uansett ikke tungtveiende grunner til å tilkjenne Helsenor sakskostnader for tingretten etter § 20-3.

Ankemotpartene ble tilkjent sakskostnader for tingretten. Med det resultat lagmannsretten har kommet til med tanke på Helsenors krav på vederlag/lisens, har ankemotpartene ikke fått medhold i det vesentlige. De har dermed ikke vunnet saken for tingretten, og det er heller ikke grunn til å tilkjenne ankemotpartene sakskostnader etter § 20-3.

Sakskostnader for tingretten tilkjennes etter dette ikke til noen av partene.

Dommen er enstemmig.

Side:16

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 5 200 000 – femmillionertohundretusen – kroner til Konstali Helsenor AS i vederlag for inngrepet i databasevernet innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

2. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 220 000 – tohundreogtjuetusen – kroner til Konstali Helsenor AS i vederlag for inngrepet i forretningshemmelighetene innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

3. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 960 000 – nihundreogsekstitusen – kroner til Konstali Helsenor AS i vinningsavståelse for den rettsstridige rekrutteringen av 14 helsevikarer innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

4. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 2 500 000 – tomillionerfemhundretusen – kroner til Konstali Helsenor AS innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

5. Sakskostnader tilkjennes ikke for tingretten.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2022-91877

2025-03-25T15:42:14Z

FredrikL:

{{Lagmannsretter
|Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=2024-11-11
|Publisert=LB-2022-91877
|Stikkord=Immaterialrett, Databasevern, Forretningshemmeligheter, Vederlag
|Sammendrag=Saken gjaldt inngrep i databasevern og forretningshemmeligheter, samt brudd på lojalitetsplikt i arbeidsforhold.

Lagmannsretten hadde allerede i deldom av 09.10.2023 konkludert med at ankemotpartene kunne holdes ansvarlige for inngrep i Helsenors databasevern og forretningshemmeligheter. Nå skulle lagmannsretten avgjøre kravenes omfang og fastsette vederlag.

Lagmannsretten fastsette Helsenors krav for inngrepet i databasevernet til kr 5.200.000 og vederlaget for inngrepet i forretningshemmelighetene til kr 220.000. Kravet på vinningsavståelse for rettsstridig rekruttering av 14 helsevikarer ble fastsatt til kr 960.000. Etter en konkret vurdering konkluderte retten med at det ikke var grunnlag for å lempe erstatningsansvaret.
|Saksgang=Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2022-91877 (sak nr. 22-091877ASD-BORG/02)
|Parter=Konstali Helsenor AS (advokat Camilla Sophie Vislie, advokat Helene Charlotte Bjørgo, advokat Tina Leikvoll Flaglien) mot Start Medical AS (selvprosederende), Kjell-Magne De-Medina (advokat Øystein Meland, advokatfullmektig Amalie Standnes Balulu), Pål Tegneby Catai (advokat Sam Erling Harris, advokatfullmektig Sander Bøe Bertelsen)
|Forfatter=Lagdommer Espen Sandvik, Lagdommer Jørgen Monn, Ekstraordinær lagdommer Randi Carlstedt
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§24 åndsverkloven (2018) §24], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§81 §81], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§5-2 Skadeserstatningsloven (1969) §5-2], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§28 Markedsføringsloven (2009) §28], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§48b §48b], [https://lovdata.no/lov/2020-03-27-15/§3 Forretningshemmelighetsloven (2020) §3], [https://lovdata.no/lov/2020-03-27-15/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2006) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9]
}}
Saken gjelder inngrep i databasevern og forretningshemmeligheter, samt brudd på lojalitetsplikt i arbeidsforhold.

Lagmannsretten besluttet 16. mars 2023 at avgjørelsen av kravenes omfang skulle utsettes, jf. tvisteloven § 16-1 andre ledd andre punktum.

Den 9. oktober 2023 avsa lagmannsretten deldom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">1. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina forbys å bruke opplysninger om kunder, vikarer og oppdragsopplysninger hentet fra Konstali Helsenor AS' database.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina er én for alle, alle for én, ansvarlige for å betale erstatning eller vederlag til Konstali Helsenor AS.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Sakskostnadsavgjørelsen for både tingretten og lagmannsretten utsettes til utmålingsspørsmålet avgjøres.</span>

Sakens bakgrunn fremgår av deldommen. Saksfremstillingen gjengis ikke her.

Den 27. november 2023 trakk ankemotpartenes prosessfullmektig seg. I en lengre periode etter dette bidro ankemotpartene ikke til den videre saksforberedelsen, og de besvarte heller ikke fremsatte provokasjoner. Lagmannsretten utstedte fristforelegg som ikke ble overholdt. I kjennelse 26. juni 2024 konkluderte lagmannsretten med at det likevel ikke var grunnlag for fraværsdom. Nye prosessfullmektiger for Catai og De-Medina meldte seg 13. september 2024. Start Medical AS er fortsatt selvprosederende.

Start Medical AS ble slått konkurs 11. januar 2024. Konstali Helsenor AS («Helsenor») har fastholdt kravet mot Start Medical, slik at selskapet likevel er part i saken. Konkursboet til Start Medical ble på et tidspunkt også trukket inn i ankesaken, men Helsenor frafalt senere kravet mot boet.

Helsenor ble med virkning fra 22. oktober 2024 fusjonert inn i et annet selskap med samme navn. Dette innebærer en formell partsendring, men har for øvrig ikke betydning for saken.

Ankeforhandling om utmålingsspørsmålet ble holdt 23. oktober 2024. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Det ble gitt partsforklaring fra Helsenors partsrepresentant. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, <b>Konstali Helsenor AS</b>, har i hovedtrekk anført:

Helsenor har for det første krav på vederlag etter åndsverkloven § 24, jf. § 81, for inngrep i databasevernet. Rimelig vederlag kan settes til 5 prosent av Start Medicals bruttoomsetning

Side:2

i perioden fra 5. august 2020 til 1. november 2023. Bruttoomsetningen var på 163 900 998 kroner. Rimelig vederlag utgjør dermed 8 195 049 kroner.

Lagmannsretten har fastslått at ankemotpartene handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Kravet skal derfor utmåles til det dobbelte av rimelig vederlag, jf. åndsverkloven § 81 annet ledd. Dobbelt vederlag er ikke urimelig. Etter doblingen er kravet for inngrepet i databasen på 16 390 098 kroner.

Helsenor har for det andre krav på vederlag etter forretningshemmelighetsloven § 8 første ledd bokstav a, jf. markedsføringsloven § 48 b første ledd bokstav a. Denne delen av kravet er begrenset til å gjelde de inngrep som ikke også rammes av og kompenseres etter åndsverksloven. Inngrepet omfatter De-Medinas innlogginger i databasen og Møllendals oversendelser av e-poster med data. Det må utmåles et skjønnsmessig engangsbeløp for utnyttelsen. En rimelig lisensavgift vil være 300 000 kroner.

Helsenor har for det tredje krav på vederlag tilsvarende den vinning Start Medical oppnådde ved utleien av de 14 helsevikarene. Start Medicals samlede omsetning for disse var i år 2020 på 3 522 786,62 kroner. Hele denne omsetningen står i årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget. Etter fradrag for kostnader på 70 prosent utgjør Start Medicals vinning 1 056 836 kroner.

Det er ikke grunnlag for lemping av kravet etter skadeserstatningsloven § 5-2.

Det er nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1 Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina er én for alle, alle for én, ansvarlige for å betale erstatning eller vederlag til Konstali Helsenor AS fastsatt etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">2 Konstali Helsenor AS tilkjennes sakens kostnader.</span>

Ankemotpartene, <b>Kjell-Magne De-Medina</b> og <b>Pål Tegneby Catai</b>, har i hovedtrekk anført:

Vederlaget for inngrepet i databasevernet må settes vesentlig lavere enn Helsenors krav. Beregningen av vederlaget må skje på grunnlag av objektive kriterier. Bransjepraksis fra lisensiering av sammenlignbare databaser tilsier at vederlaget settes lavt.

Vederlaget må gjenspeile omfanget av bruken. Start Medicals bruk av dataene fra Helsenor var svært begrenset. Dataene ble kun benyttet to ganger til masseutsendelse av e-post. Det er ikke de enkelte dataene som sådan som er vernet, bare den systematiske sammenstillingen av disse. Vederlaget skal kun ytes for bruk som nyter rettslig vern.

Side:3

Det er ikke grunnlag for å fastsette vederlaget som en prosentandel av omsetningen. Dersom vederlaget likevel skal beregnes på grunnlag av omsetningen, kan det uansett ikke tas utgangspunkt i Start Medicals totale omsetning. Beregningsgrunnlaget kan bare omfatte inntekter som står i årsakssammenheng med den rettsstridige utnyttelsen. Det foreligger ikke dokumentasjon for hvor mange kontrakter Start Medical fikk som følge av importen av data fra Helsenor. I perioden frem til juni 2021 var bare 29 av 87 aktive helsevikarer i Start Medical registrert i Helsenors database. I mars 2023 var 39 prosent av de vikarprofilene Start Medical hadde registrert i sine systemer, tatt fra Helsenors database.

Dobling av vederlaget vil være urimelig. Det vil kunne medføre et ansvar for to privatpersoner i en størrelsesorden på 16 millioner kroner.

Det er ikke grunnlag for vederlag etter forretningshemmelighetsloven § 8 første ledd bokstav a, jf. markedsføringsloven § 48 b første ledd bokstav a. De eneste krenkelsene av bedrifts- og forretningshemmelighetsvernet som ikke også er kompensert gjennom vederlaget for inngrepet i databasen, er De-Medinas innlogginger i perioden frem til 18. mai 2021. Disse innloggingene hadde ingen økonomisk verdi.

Når det gjelder vinningen forbundet med de 14 helsevikarene, kan kontrakter og forlengelser signert etter 21. september 2020 ikke tas med i beregningsgrunnlaget. Møllendal og De-Medina hadde da begge sluttet i Helsenor. For inntekter etter denne datoen foreligger ikke årsakssammenheng. Fra bruttoinntektene må det gjøres fradrag for kostnader. Start Medical gikk med underskudd og oppnådde ingen vinning. De direkte og variable kostnadene utgjør 80 prosent av inntektene.

Ansvaret må lempes, jf. skadeserstatningsloven § 5-2. De-Medina og Catai er privatpersoner. Start Medical har gått konkurs og Møllendal er ikke lenger part i saken. Det er urimelig om De-Medina og Catai som privatpersoner blir sittende igjen med et så stort og ruinerende ansvar alene.

Det er nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler, som solidarisk ansvarlige, et beløp til Konstali Helsenor AS fastsatt etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.</span>

Ankemotparten, <b>Start Medical AS</b>, er slått konkurs og har ikke hatt prosessfullmektig under utmålingsdelen av saken. Selskapet var ikke fraværende under ankeforhandlingen, ettersom styreleder på konkurstidspunktet, Kjell-Magne De-Medina, var til stede. Lagmannsretten legger til grunn at Start Medical har samme syn på saken som de to andre ankemotpartene. Det er ikke nedlagt egen påstand for selskapet.

Side:4

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsrettens syn på saken</span></span>

<span id="rp-tittel2">1. Vederlaget for inngrepet i databasevernet</span>

Lagmannsretten har konkludert med at ankemotpartene kan holdes ansvarlige for inngrep i Helsenors databasevern, jf. første deldom side 24-26 og åndsverkloven § 24 første ledd. Inngrepet bestod i hovedsak av uttrekk av data fra Helsenors database og påfølgende lagring av dataene i Start Medicals IT-systemer. Uttrekket omfattet 564 fullstendige vikarprofiler, 3 049 e-postadresser til helsefagvikarer, 11 929 e-postadresser til sykepleiervikarer og 4 372 e-postadresser til kunder. Dataene ble lagret av Start Medical fra sommeren 2020 til de ble slettet 1. november 2023.

Inngrepet gir Helsenor krav på «rimelig vederlag for bruken», jf. åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a, jf. tredje ledd. I Prop. 104 L side 343 uttales følgende om prinsippene for beregningen av vederlaget:

<span id="rp-innrykk">Hva som utgjør et rimelig vederlag må i utgangspunktet avgjøres ut fra omfanget av bruken, den økonomiske verdi for overtrederen, vanlig bransjestandard eller praksis på det aktuelle området og andre konkrete forhold. Det vises i den forbindelse til merknadene til bestemmelsen om rett til rimelig vederlag ved overdragelse av
opphavsrett i forslaget § 69.</span>

<span id="rp-innrykk">Dersom bransjestandard eller praksis ikke gir veiledning, må vederlaget fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av hva som ut fra rettighetens verdi utgjør et rimelig vederlag for bruken. Vederlaget kan ikke settes til et lavere beløp enn det overtrederen hadde måttet betalt i vederlag hvis han hadde inngått en avtale om bruk i samme omfang som det overtredelsen gjelder.</span>

<span id="rp-innrykk">Vederlaget fastsettes ved at vederlagsnivået sammenholdes med omfanget av bruken, f.eks. hvor mange eksemplar overtrederen har omsatt eller i hvilket omfang rettighetene for øvrig er utnyttet. Det skal ikke tas hensyn til andre omstendigheter ved overtredelsen, f.eks. overtrederens skyldgrad, overtrederens fortjeneste, vederlaget overtrederen har oppnådd eller krevd eller at rettighetshaveren er påført skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale.</span>

Som det fremgår ovenfor, skal vederlaget ikke settes lavere enn det hadde blitt dersom det var inngått avtale om bruk. Hva en slik avtale hadde gått ut på må vurderes objektivt, uavhengig av partenes subjektive verdioppfatninger. Om frivillig lisensavtale i praksis hadde vært et aktuelt alternativ, er ikke relevant for verdsettelsen, jf. Erik Monsen, Berikelseskrav (Cappelens Forlag, 2007), side 246.

Dataene som var gjenstand for inngrep, har aldri blitt lisensiert ut. Heller ikke de øvrige dataene i Helsenors database har på noe tidspunkt blitt lisensiert ut. Det finnes derfor ingen lisensieringspraksis for de konkrete dataene som viser hva som er et rimelig og markedsmessig vederlag.

Side:5

Lagmannsretten kan heller ikke se at det finnes annen relevant bransjepraksis som gir veiledning om vederlagsnivået. Ankemotpartene har vist til hva det koster å få tilgang til ulike databaser med opplysninger om jobbsøkere, som blant annet KarriereStart og LinkedIn Recruiter. Det er imidlertid vesentlige forskjeller mellom Helsenors database og de andre databasene. Helsenors database er spisset mot helsepersonell som ønsker vikaroppdrag, og inneholder kontaktopplysninger som gjør det mulig å henvende seg direkte til disse. De andre databasene omfatter jobbsøkere generelt og gjør det i liten grad mulig å ta direkte kontakt.

Vederlagets størrelse vil til en viss grad bero på hvilken vederlagsmodell som benyttes. I praksis benyttes ulike vederlagsmodeller ved lisensiering av tilgang til databaser. Vederlaget kan være et engangsbeløp, en fast avgift per måned eller år, eller det kan variere med omfanget av bruken. Lagmannsretten anser at et rimelig vederlag i dette tilfellet bør fastsettes som en prosentandel av inntektene som antas generert gjennom bruken av dataene. En slik vederlagsmodell er relativt vanlig ved ulike former for lisensiering, og vil være hensiktsmessig også i dette tilfellet. Med en slik beregningsmåte vil vederlaget i størst mulig grad gjenspeile både omfanget av bruken og verdien av rettigheten

Ankemotpartene har anført at det bare skal ytes vederlag for slik bruk av dataene som utgjør et inngrep i åndsverklovens forstand, og ikke for annen bruk. Lagmannsretten er i prinsippet enig i det. Dette innebærer likevel ikke at beregningen av vederlaget må ta utgangspunkt i hver enkeltstående inngrepshandling i perioden 2020 - 2023. Det sentrale inngrepet er her overføringen og lagringen av data i 2020, som vedvarte til dataene ble slettet i november 2023. Et rimelig og markedsmessig vederlag må derfor tilsvare verdidifferansen mellom på den ene siden utgangspunktet, som var at Start Medical ikke hadde noen form for lovlig tilgang til dataene, og på den andre siden den faktiske posisjonen Start Medical tilegnet seg gjennom inngrepet, og som medførte at Start Medical fikk tilgang til dataene og i praksis kunne bruke disse fritt i over tre år.

Nøyaktig hva slags bruk Start Medicals gjorde av inngrepsdataene i disse årene, er uklart og vanskelig å bevise for rettighetshaver Helsenor. Det nøyaktige omfanget av den konkrete utnyttelsen bør derfor ikke tillegges avgjørende vekt ved fastsettelsen av vederlaget. Den vederlagsmodell lagmannsretten har konkludert med, og som tar utgangspunkt i de inntektene som antas å stå i forbindelse med bruken, vil i tilstrekkelig grad sørge for at vederlaget gjenspeiler bruksomfanget. Et rimelig vederlag etter åndsverkloven § 81 behøver ikke nødvendigvis utmåles basert på nøyaktig målt bruksmengde, eller stillingtagen til om de enkelte brukshandlingene i seg selv medførte ytterligere inngrep, men må uansett fastsettes skjønnsmessig.

Side:6

Helsenor har anført at vederlaget må beregnes med utgangspunkt i Start Medicals samlede omsetning i perioden. Lagmannsretten er ikke enig i dette. En slik vederlagsmodell ville innebære at Helsenor fikk beregnet lisensvederlag også av den delen av Start Medicals inntekter som ikke har noe med inngrepsdataene å gjøre, og som dermed heller ikke står i årsakssammenheng med inngrepet. En avtale om en slik måte å beregne lisensvederlaget på, fremstår i utgangspunktet som lite rimelig.

Helsenor har begrunnet henvisningen til Start Medicals samlede inntekter med at det ikke er mulig å skille mellom de ulike inntektene til Start Medical. Lagmannsrettens er ikke enig i det. Det hadde i utgangspunktet vært enkelt å skille mellom inntekter som gjaldt utleie av helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene, og inntekter fra andre helsevikarer. At ingen av partene har utarbeidet en oversikt som viser denne fordelingen, gir ikke i seg selv grunn til å fravike det beregningsprinsipp som i utgangspunktet fremstår som rimelig og riktig. Det innebærer imidlertid at inntektsfordelingen i stedet må fastsettes skjønnsmessig, basert på hva som fremstår som mest sannsynlig. Usikkerheten på dette punktet må til en viss grad gå utover ankemotpartene, da det i praksis bare er de som har hatt tilgang til opplysninger som kunne ha gjort det mulig å lage en slik oversikt.

Totale bruttoinntekter for Start Medical i perioden var på 163 900 998 kroner, etter fradrag for inntektene fra de 21 vikarene som det er fremmet separate vederlagskrav for. Spørsmålet er i henhold til ovenstående hvor stor andel av disse inntektene som stammet fra utleie av helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene.

Ankemotpartene har anført at 58 av totalt 87 helsevikarer som ble utleid av Start Medical i perioden frem til juni 2021, ikke inngikk i Helsenors data. Det er imidlertid ikke fremlagt noen dokumentasjon som underbygger dette. Start Medical har også anført at 564 av 1 436 helsevikarer som var registrert med full profil i Start Medicals Rec-database 30. mars 2023, er hentet fra Helsenors database. Dette tilsvarer 39 prosent av de registrerte. Partene later til å være enige om dette forholdstallet for mars 2023. Utover dette finnes det få holdepunkter for hvor stor andel av Start Medicals inntekter som kom fra den ene eller andre kategorien helsevikarer.

Lagmannsretten anser det som mest sannsynlig at antallet helsevikarer som Start Medical registrerte selv, og som ikke var hentet fra Helsenors database, økte gradvis over tid. Fra et utgangspunkt på nær null egne registreringer sommeren 2020, antas det at Start Medicals andel av egne registreringer økte til 61 prosent i mars 2023. Dette forholdstallet gjelder de fullstendige profilene. I tillegg kommer samlingene med e-postadresser. Det må antas at de mange tusen e-postadressene fra Helsenor utgjorde den vesentligste delen av Start Medicals e-postadresser i hele perioden. E-postadressene antas likevel å ha langt mindre økonomisk verdi enn de fullstendige vikarprofilene.

Side:7

Som et gjennomsnitt for hele perioden 2020-2023, anslår lagmannsretten skjønnsmessig at 65 prosent av de samlede inntektene til Start Medical relaterer seg til helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene fra Helsenor. Beregningsgrunnlaget blir dermed 65 prosent av den samlede omsetningen på 163 900 998 kroner. Avrundet beløp settes til 105 millioner kroner.

Vederlaget skal etter dette fastsettes som en prosentandel av dette inntektsgrunnlaget på 105 millioner kroner. Helsenor har anført at prosentsatsen bør være på 5 prosent. Dette baserer seg på at en slik prosentsats er nokså vanlig ved lisensiering av ulike typer immaterielle rettigheter, og at denne prosentsatsen også kan gjenfinnes i enkelte rettsavgjørelser. Etter lagmannsrettens syn må det utvises varsomhet med å anvende 5 prosent som standardsats. Vederlaget må i størst mulig grad fastsettes på grunnlag av en konkret økonomisk analyse av rettighetenes verdi.

Tilgang til Helsenors database vil være av verdi for ethvert selskap i helsebemanningsbransjen. Databasen er omfattende, både med tanke på antallet personer som er registrert og mengden opplysninger om den enkelte. Tilgang til helsevikarer er avgjørende for denne typen virksomhet, og Helsenors database gjør det mulig å raskt finne frem til aktuelle kandidater. Det er ikke umulig å drive slik virksomhet uten en tilsvarende database, men det må antas at arbeidet vil gå langt raskere og være mer kostnadseffektivt med et slikt verktøy, og at en slik database i praksis også fører til flere oppdrag som ellers ikke hadde blitt oppnådd.

Ved fastsettelsen av vederlaget, må det imidlertid tas i betraktning at Start Medical bare tilegnet seg deler av Helsenors database. Full profil ble hentet ut for 546 helsevikarer, noe som bare utgjør rundt 1 prosent av det totale antallet helsevikarer som etter det opplyste er lagt inn opplysninger om i databasen til Helsenor. Start Medical tilegnet seg også 14 978 e-postadresser til helsevikarer og 4 372 e-postadresser til oppdragsgivere. Slike lister med e-postadresser er særlig egnet for masseutsendelser av e-post, og kan i enkelte sammenhenger også brukes til å kontakte enkeltpersoner. Verdien av muligheten for slike masseutsendelser begrenses likevel noe av at utsendelsene blir lite treffsikre så lenge e-postadressene ikke er koblet opp mot annen informasjon om mottaker. Det vil også være begrenset hvor mange ganger det av rettslige og praktiske grunner lar seg gjøre å foreta slike masseutsendelser, så lenge avsender ikke har noe avtaleforhold til eller samtykke fra mottakerne. I praksis er det påvist to slike masseutsendelser fra Start Medicals side.

Vederlagets størrelse må også gjenspeile at Start Medical bare fikk tilgang til dataene, og ikke til programvaren Helsenor bruker til å behandle disse. Det må også tas i betraktning at flere andre innsatsfaktorer er nødvendige for å skape inntektene. Tilgang til data om helsevikarer vil ikke i seg selv være nok til å genere inntekter. Det kreves i tillegg dialog, forhandling og avtaleinngåelse med den enkelte helsevikar, samt ulike former for oppfølgning av helsevikarene, herunder at det må ordnes med bosted og flybilletter.

Side:8

Inntekter forutsetter også at det gjennomføres en prosess overfor oppdragsgiver, med identifisering av oppdragsmuligheter, innsalg for å få oppdraget, kontraktsinngåelse, fakturering og annen oppfølgning. Det er i praksis et betydelig sprang fra det å ha tilgang til opplysninger om en helsevikar, til at det genereres inntekter gjennom utleie av vedkommende. Dette illustreres av partsforklaringen til Svein Konstali i Helsenor, som sa at bare 4 promille av de registrerte helsevikarene i Helsenors database nå var i aktivt arbeid for Helsenor.

I vurderingen av hvor stort vederlaget bør være sammenholdt med inntektene, må det også tas i betraktning at inntektene skal dekke en rekke andre kostnader, i tillegg til å gi rom for et visst overskudd. Disse kostnadene omfatter lønn til helsevikarene, arbeidsgiveravgift bosted og reise. Inntektene må også dekke ulike faste kostnader, som lønn til helsemeglere og ulike administrative kostnader.

Ved fastsettelsen av den konkrete prosentsatsen, har lagmannsretten også funnet grunn til å se hen til Helsenors årsregnskap. Helsenor har full tilgang til alle dataene i databasen. I perioden denne saken i hovedsak gjelder, årene 2020-2022, hadde Helsenor et årsoverskudd tilsvarende på rundt 5-6 prosent av den totale omsetningen, og et noe høyere driftsoverskudd. Dette innebærer at dersom Helsenor ikke hadde vært eier av databasen, og i stedet hadde lisensiert tilgang til denne fra en annen aktør mot en lisensavgift på 5 prosent av omsetningen, ville Helsenors årsresultat ha ligget ned mot null. Dette indikerer at tilgang til dataene ikke har en så stor verdi som det en lisensavgift på 5 prosent tilsier. Helsenors årsoverskudd på 5-6 prosent av omsetningen er ikke bare avkastning av databasen, men også resultat av blant annet tilgang til programvaren databasen kjører på, samt utnyttelse den know-how og bransjekunnskap Helsenor besitter for øvrig.

Den konkrete fastsettelsen av lisensavgiften må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Lagmannsretten har på grunnlag av ovenstående kommet til at et rimelig vederlag bør settes til 2,5 prosent av de relevante inntektene. Inntektsgrunnlaget er som nevnt anslått til 105 000 000 kroner. Samlet, rimelig vederlag for hele perioden settes etter dette til et avrundet beløp på 2 600 000 kroner.

Lagmannsretten konkluderte i deldommen 9. oktober 2023 med at inngrepet i databasen var dels forsettlig, og dels grovt uaktsomt. Det kan da i utgangspunktet kreves at vederlaget settes til det dobbelte av rimelig vederlag, jf. åndsverkloven § 81 annet ledd. Slik dobling av vederlaget «skal» skje «i den grad det ikke fremstår som urimelig». Adgangen til å gjøre unntak fra utgangspunktet om dobbelt vederlag, er i lovforarbeidene omtalt som en «snever sikkerhetsventil som skal sikre at overtreder ikke holdes ansvarlig i større utstrekning enn det som fremstår som rimelig», jf. Prop. 104 L side 345. Det uttales samme sted at den «klare hovedregel» er at det skal betales dobbelt vederlag, og at unntak fra dette forutsetter «særlige forhold» som gjør dobbelt vederlag urimelig.

Side:9

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige forhold som innebærer at dobling vil være urimelig. Lagmannsretten har tatt i betraktning at De-Medina og Catai er privatpersoner, og at utfallet av saken innebærer en svært stort økonomisk belastning for disse. Gitt deres sentrale rolle i inngrepet og karakteren av dette, kan lagmannsretten likevel ikke se at dette kan begrunne unntak fra hovedregelen i åndsverkloven § 81 annet ledd. Det vises her også til de rimelighetsbetraktninger som gjøres under punkt 4 nedenfor, der kravet om lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2 drøftes. De momentene som fremheves der, er relevante også etter åndsverkloven § 81 annet ledd.

Etter dobling av det rimelige vederlaget på 2 600 000 kroner, fastsettes Helsenors krav for inngrepet i databasevernet til 5 200 000 kroner.

<span id="rp-tittel2">2. Vederlaget for inngrep i forretningshemmeligheter</span>

Lagmannsretten har konkludert med at ankemotpartene kan holdes ansvarlige for inngrep i Helsenors forretningshemmeligheter, jf. deldommen side 11-23, markedsføringsloven § 28 og forretningshemmelighetsloven § 3. Inngrepet bestod i at Møllendal hentet ut opplysninger fra Helsenors database som ble oversendt til Start Medical og deretter lagret og brukt av Start Medical. Inngrepet bestod videre i at De-Medina logget seg inn i Helsenors database og hentet ut opplysninger som ble brukt av Start Medical.

Helsenor har som følge av inngrepet rett til vederlag etter henholdsvis markedsføringsloven § 48 b og forretningshemmelighetsloven § 8 bokstav. Etter disse bestemmelsene kan vederlaget fastsettes som en «rimelig lisensavgift» for bruken.

Inngrepet i forretningshemmelighetene er i stor grad sammenfallende med inngrepet i Helsenors databasevern, som allerede er kompensert gjennom kravet som er behandlet under punkt 1 ovenfor. Helsenors krav på vederlag for inngrepet i forretningshemmelighetene er derfor begrenset til å gjelde de handlingene som ikke samtidig utgjør inngrep i databasevernet.

Partene er enige om at De-Medinas innlogginger utgjør ytterligere, ikke-overlappende inngrep som kan kompenseres etter henholdsvis forretningshemmelighetsloven og markedsføringsloven. Innloggingene fant sted ved en rekke anledninger i en periode på bortimot ett år, frem til 18. mai 2021, jf. deldommen side 19-20.

Forretningshemmelighetene De-Medina skaffet seg tilgang til, har ikke blitt lisensiert ut i andre sammenhenger. Det finnes heller ingen bransjepraksis som gir veiledning ved fastsettelsen av vederlaget. Vederlaget må nødvendigvis fastsettes skjønnsmessig. Det må også her sees hen til hva vederlaget hadde blitt satt til dersom det hadde blitt inngått avtale om bruk.

Side:10

Verdien av innloggingene begrenses av at De-Medina bare hadde vikartilgang. Som påpekt i den første deldommen, ga innloggingene likevel informasjon om de enkelte vikarene og om disse var tilgjengelig for oppdrag, samt hvor det var ledige oppdrag hos ulike oppdragsgivere. Det store antallet innlogginger viser at opplysningene hadde en ikke ubetydelig verdi for Start Medical.

Helsenor har anført at en rimelig lisensavgift vil ligge på minst ca. 20 000 kroner i måneden, i en periode på 11 måneder. Lagmannsretten anser at dette gir et rimelig vederlagsnivå, og fastsetter skjønnsmessig det samlede vederlaget for De-Medinas innlogginger til 220 000 kroner.

Partene er uenige om den delen av dette kravet som er basert på Møllendals oversendelser, konsumeres av vederlaget for inngrep i databasen. De oversendte e-postene inneholder dels opplysninger som omfattes av databasevernet. E-postene inneholdt også flere opplysninger som ikke har vern overhodet, verken som forretningshemmelighet eller database. Etter lagmannsrettens syn er mengden opplysninger i de oversendte e-postene som ikke omfattes av databasevernet, men som likevel inneholder forretningshemmeligheter, tilnærmet null. Helsenor har ikke forsøkt å påvise hvilke konkrete opplysninger det eventuelt skulle være. E-postene tillegges derfor ikke vekt ved utmålingen av kravet på dette punktet. Selv om e-postene utgjorde et betydelig inngrep i Helsenors forretningshemmeligheter, er dette kompensert gjennom vederlaget for inngrepet i databasevernet i punkt 1.

Samlet vederlag for inngrepet i Helsenors forretningshemmeligheter og bedriftshemmeligheter, utover det som allerede er kompensert gjennom vederlaget for inngrepet i databasevernet, settes etter dette til 220 000 kroner.

<span id="rp-tittel2">3. Kravet på vinningsavståelse for rettsstridig rekruttering av 14 helsevikarer</span>

Lagmannsretten har konkludert med at ankemotpartene kan holdes ansvarlige for Start Medicals rettsstridige rekruttering av 14 helsevikarer, jf. deldommen side 28-29.
Helsenor krever vinningsavståelse av fortjenesten som ble oppnådd gjennom rekrutteringen. Lagmannsretten legger til grunn at det kan kreves vinningsavståelse i slike tilfeller, i hvert fall når ansvarsgrunnlaget som her består av grovt uaktsomme og forsettlige handlinger, jf. [[Rt-2007-817]] og [[Rt-1966-305]].

Partene er enige om at Start Medical i år 2020 oppnådde en brutto omsetning på 3 522 785 kroner for de 14 helsevikarene. Helsenor har beregnet sitt vinningskrav med utgangspunkt i denne omsetningen.

Ankemotpartene har anført at det bare er inntekter fra oppdrag oppnådd før 21. september 2020 som kan tas med i beregningsgrunnlaget. Beløpet blir i så fall 2 608 407 kroner. Synspunktet er begrunnet med at De-Medina og Møllendal avsluttet sine ansettelsesforhold

Side:11

i Helsenor senest 21. september 2020, og at de deretter stod fritt til å konkurrere med Helsenor. Inntekter fra oppdrag etter 21. september 2020 hevdes derfor ikke å stå i årsakssammenheng med ansvarsgrunnlaget. Ankemotpartene har erkjent at det foreligger årsakssammenheng for oppdrag oppnådd før 21. september 2020.

Avgjørende er her hva som mest sannsynlig hadde skjedd dersom rekrutteringen ikke hadde funnet sted da den faktiske gjorde det, og De-Medina og Møllendal hadde ventet med oppstart av rekrutteringen til den var rettmessig, det vil si til etter 21. september 2020. Denne vurderingen er hypotetisk og må nødvendigvis bli nokså usikker.

Etter lagmannsrettens syn er det svært lite sannsynlig at Start Medical i et slikt scenario hadde klart å rekruttere alle de 14 vikarene til samtlige oppdrag som ble oppnådd for dem resten av året. Mange av oppdragene som ble oppnådd mot slutten av 2020, baserte seg mest sannsynlig på tidligere etablerte relasjoner mellom Start Medical og vikarene, samt planlegging over tid og innsalgsarbeid gjort på grunnlag av disse relasjonene. Det er derfor mest sannsynlig at en relativt stor andel av oppdragsbekreftelsene som ble oppnådd de siste månedene i 2020, ikke hadde blitt oppnådd dersom de aktuelle vikarene ikke var rekruttert av Start Medical allerede før 21. september 2020. Noen av oppdragene hadde imidlertid mest sannsynlig blitt oppnådd uansett, også dersom rekrutteringen først hadde begynt etter 21. september 2020.

Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig den omsetningen som mest sannsynlig står i årsakssammenheng til den rettsstridige rekrutteringen til 3 200 000 kroner. Dette innebærer at ca. to tredjedeler av inntektene fra oppdrag oppnådd fra 21. september 2020 og ut året antas å stå i årsakssammenheng med den rettsstridige rekrutteringen.

Fra disse bruttoinntektene må det gjøres fradrag for de direkte kostnadene som ble pådratt i tilknytning til omsetningen. Når det gjelder omfanget av disse kostnadene, viser lagmannsretten til tingrettens dom side 31:

<span id="rp-innrykk">Vitnet Lillian Kibalama (Kibalama) som er økonomiansvarlig i Start Medical anslo at fortjenesten for en vikar etter at lønn, feriepenger, forskuddstrekk, bolig, bil, arbeidsgiveravgift mm. er trukket fra er omtrent 30%. Hun anslo at fortjenesten Start Medical har hatt for de 21 vikarene er ca. kr. 375 000. I følge Start Medical er om lag 70% lønnsutgifter og andre relaterte utgifter.</span>

Tingretten la i henhold til dette til grunn et kostnadsnivå på 70 prosent. Lagmannsretten anser at et kostnadsnivå på 70 prosent kan legges til grunn også for denne delen av saken. Ankemotpartene har for lagmannsretten argumentert med at kostnadsnivået er på 80 prosent, basert på fremlagte talloppstillinger. Det er etter lagmannsrettens syn mer sannsynlig at det kostnadsnivået Start Medicals egen økonomiansvarlig beskrev for tingretten er korrekt.

Side:12

Ved beregningen av netto vinning, må det etter dette gjøres et fratrekk på 70 prosent fra oppnådde inntekter på 3 200 000 kroner. Netto vinning, og dermed Helsenors krav, fastsettes etter dette til 960 000 kroner.

<span id="rp-tittel2">4. Lemping</span>

Ankemotpartene krever lemping av ansvaret etter skadeserstatningsloven § 5-2. Lemping kan skje når «retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige.»

Skadeserstatningsloven § 5-2 hjemler etter sin ordlyd lemping av «erstatningsansvar». Etter lagmannsrettens syn er det i utgangspunktet uklart om bestemmelsen kan få anvendelse også på krav på vederlag og vinningsavståelse.

Det følger av åndsverkloven § 81 sjette ledd at ansvar «etter første og tredje ledd» kan lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2. Dette må antakelig forstås slik at lemping uansett kan skje for krav på vederlag og vinningsavståelse etter åndsverkloven, med mulig unntak ved grov uaktsomhet eller forsett, jf. annet ledd.

Lagmannsretten tar ikke stilling til i hvilken utstrekning det i utgangspunktet er adgang til lemping av de ulike formene for vederlags- og vinningskrav. I denne konkrete saken er det uansett ikke grunnlag for lemping. Opprettholdelse av ansvaret vil ikke være urimelig tyngende for ankemotpartene. Dette skyldes særlig karakteren av de handlinger som begrunner ansvaret.

Catai og De-Medina samarbeidet om stiftelsen av Start Medical i 2020, og var begge sentrale i igangsettelsen av virksomheten i selskapet. Denne virksomheten var, særlig i en tidlig fase, basert på rettsstridig rekruttering av vikarer og bruk av opplysninger som var ulovlig hentet fra Helsenors database. Som lagmannsretten uttrykte det på side 27 i den første deldommen, opptrådte ankemotpartene i henhold til en «strategi for å overta Helsenors vikarer og oppdrag gjennom bruk av flere ulovlige virkemidler, fremfor å skaffe seg vikarer og oppdrag gjennom egen, redelig innsats.» På denne måten lyktes ankemotpartene med å etablere en virksomhet som allerede i 2021 hadde en omsetning på 71 millioner kroner og ga et årsresultat på 4,3 millioner kroner. Gjennom sine posisjoner som eiere og opsjonshavere i Start Medical, tok ankemotpartene sikte på å oppebære en betydelig økonomisk gevinst på denne måten. Overtredelsene vedvarte over lang tid. Karakteren av overtredelsene taler med tyngde mot lemping av det ansvaret ankemotpartene i utgangspunktet har pådratt seg.

Side:13

Handlingene var dels forsettlige og dels grovt uaktsomme. Inngrepene ble begått i næringsvirksomhet. Det skal også av den grunn svært mye til før lemping kan være aktuelt, jf. Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett, 2. utgave, side 587 og 589.

Lagmannsretten har tatt i betraktning at ansvaret for Catai og De-Medina som enkeltpersoner vil bli svært høyt. Det er fremlagt dokumentasjon som viser at De-Medina er arbeidsløs og uten formue, samtidig som han har høy gjeld. Catai er delvis arbeidsløs, og har beskjeden formue i lys av gjeldsbyrden. Ansvaret lagmannsretten nå har konkludert med, vil antakelig kunne medføre personlig konkurs for begge to. Det kan likevel ikke være avgjørende i en sak der kravet er basert på forhold som nevnt.

Lagmannsretten har også tatt i betraktning at Start Medical er konkurs og at Møllendal ikke er del av denne ankesaken. Dette innebærer at Catai og De-Medina kan bli stående alene igjen med det økonomiske ansvaret. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det kan tillegges avgjørende betydning. Det er grunnlag for solidaransvar etter alminnelige regler. Solidaransvar innebærer at den enkelte skyldner risikerer å måtte dekke hele forpliktelsen alene. Det kan i et tilfelle som dette ikke være grunnlag for å modifisere solidaransvaret gjennom reglene om lemping.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at ansvaret ikke skal lempes.

<span id="rp-tittel2">5. Sakskostnader for lagmannsretten</span>

Sakskostnadsavgjørelsen for lagmannsretten skal ta utgangspunkt i påstandene i anken og anketilsvaret, jf. [[Rt-2011-1164]] avsnitt 16. Dette gjelder selv om påstanden senere er redusert eventuelt om krav senere er frafalt. Dersom påstanden senere utvides er det den utvidede påstanden det skal tas utgangspunkt i.

Basert på de påstander som er nedlagt mener lagmannsretten at ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige og dermed vunnet ankesaken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd.

Helsenor har imidlertid fått medhold i forbudskravet, jf. første deldom. Helsenor har også fått tilkjent vederlagskrav som lagmannsretten har utmålt til totalt 6 380 000 kroner. Dette er i samsvar med påstandens ordlyd om en utmåling etter rettens skjønn. Beløpsmessig sett er det imidlertid langt unna kravene som ble presentert i anførslene, som var på tilsammen 17 746 934 kroner. Helsenor har videre ikke fått fullt medhold for noen av de tre postene kravet består av. Kravenes størrelse ble presist angitt, og de var basert på konkrete og detaljerte utregninger som i realiteten overlot lite til en mer skjønnsmessig vurdering. Når lagmannsretten har kommet til et såpass mye lavere beløp enn det Helsenor har fremmet krav om, skyldes avviket ikke bare ulik avveining av rent skjønnsmessige forhold, men også et annet syn på det underliggende faktum som gir premissene for skjønnet.

Side:14

Helsenor har mens saken stod for lagmannsretten frafalt kravene som ble fremsatt i ankeerklæringen på overføringer av kontrakter og offentliggjøring av dommen. Helsenor har dermed heller ikke fått medhold på noen av disse punktene.

Helsenor har etter lagmannsrettens syn likevel fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Som nevnt fikk Helsenor medhold i forbudskravet og ansvarsgrunnlaget for vederlagskravet, og delvis medhold med tanke på utmålingen.

Tungtveiende grunner tilsier etter lagmannsretten syn at Helsenor får tilkjent delvise sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-3. Det legges særlig vekt på at Helsenor har fått medhold i store deler av tvistepunktene i saken, og at tids- og ressursbruken i saken i all hovedsak har gått med til de deler Helsenor fikk medhold i. Videre legger lagmannsretten vekt på at det er ankemotpartenes rettsstridige adferd som har utløst tvisten mellom partene, og at Helsenor er uforskyldt i at tvisten oppstod. Utmålingen som Helsenor bare delvis har fått medhold i, har dessuten reist enkelte relativt vanskelige problemstillinger der det bør godtas en viss feilmargin når kravet beregnes.

Helsenor har fremsatt et omkostningskrav på 4 568 957,38 inkludert merverdiavgift, som i hovedsak er advokatsalær for til sammen 836 timers arbeid. Lagmannsretten bemerker at selv om saken utvilsomt har vært arbeidskrevende, synes timeantallet noe høyt, særlig tatt i betraktning den effektivitet som må forventes med en gjennomsnittlig timepris på 4 375,50 kroner. Ettersom lagmannsretten har kommet til at det uansett bare er grunnlag for å tilkjenne delvise sakskostnader, ser lagmannsretten ikke grunn til å ta stilling til om kostnadene er høyere enn nødvendig. Ut fra en helhetlig vurdering av blant annet sakens utfall sammenholdt med partenes krav og anførsler, finner lagmannsretten at Helsenor skjønnsmessig bør tilkjennes sakskostnader med 2 500 000 kroner for ankesaken.

<span id="rp-tittel2">6. Sakskostnader for tingretten</span>

Saken gjaldt til dels andre krav da den gikk for tingretten. I den utstrekning kravene var de samme i begge instanser, skal lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn når den avgjør kravene på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

I tingretten fikk Helsenor medhold i et erstatningskrav for vikarkontrakter på 470 000 kroner. Dette ble rettskraftig avgjort gjennom tingrettens dom. Tilkjent beløp utgjorde i realiteten bare en liten del av kravet, som gjaldt erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 8 026 472 kroner. Helsenor krevde i tillegg vederlag/lisensavgift etter rettens skjønn, begrenset oppad til 20 millioner kroner. Gjennom lagmannsrettens dom har Helsenor fått delvis medhold i dette kravet, jf. drøftelsen ovenfor. Helsenor fikk også medhold i et erstatningskrav for husleiekostnader på 51 000 kroner.

Side:15

Helsenor fremmet for tingretten også fire andre krav som ikke førte frem. Disse kravene gjaldt henholdsvis erstatning for interne kostnader, erstatning for markedsforstyrrelser, overføring av fremtidige kontrakter og offentliggjøring av dommen.

Samlet sett kan lagmannsretten ikke se at Helsenor har fått medhold i det vesentlige for tingretten. Lagmannsretten kan heller ikke se at Helsenor har fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Slik saken var anlagt for tingretten, med de krav den da gjaldt, foreligger det uansett ikke tungtveiende grunner til å tilkjenne Helsenor sakskostnader for tingretten etter § 20-3.

Ankemotpartene ble tilkjent sakskostnader for tingretten. Med det resultat lagmannsretten har kommet til med tanke på Helsenors krav på vederlag/lisens, har ankemotpartene ikke fått medhold i det vesentlige. De har dermed ikke vunnet saken for tingretten, og det er heller ikke grunn til å tilkjenne ankemotpartene sakskostnader etter § 20-3.

Sakskostnader for tingretten tilkjennes etter dette ikke til noen av partene.

Dommen er enstemmig.

Side:16

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 5 200 000 – femmillionertohundretusen – kroner til Konstali Helsenor AS i vederlag for inngrepet i databasevernet innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

2. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 220 000 – tohundreogtjuetusen – kroner til Konstali Helsenor AS i vederlag for inngrepet i forretningshemmelighetene innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

3. Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 960 000 – nihundreogsekstitusen – kroner til Konstali Helsenor AS i vinningsavståelse for den rettsstridige rekrutteringen av 14 helsevikarer innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

4. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Start Medical AS, Pål Tegneby Catai og Kjell-Magne De-Medina betaler 2 500 000 – tomillionerfemhundretusen – kroner til Konstali Helsenor AS innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

5. Sakskostnader tilkjennes ikke for tingretten.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164

2025-03-25T15:37:52Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=
Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse
|Dato=
2011-09-16
|Publisert=
HR-2011-01735-U - Rt-2011-1164
|Sammendrag=
Saken gjaldt særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen i sak om pengekrav.
|Stikkord=
Sakskostnader
|Saksgang=
Høyesterett HR-2011-01735-U (sak nr. 2011/1354), sivil sak, anke over kjennelse
|Parter=
Arild Bakke Kvam (advokat Siri Fjeld-Nielsen) mot Bjørn Haugan (advokat Hasse Benberg)
|Forfatter=
Matningsdal, Webster, Noer
|Lovhenvisninger=
Forsinkelsesrenter § 3, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-3, §20-5, §20-9, Tvistemålsloven (1915) §172
}}
<pre style="background-color: white; border: 0">
(1) Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen i en sak om pengekrav.

(2) Arild Bakke Kvam tok i 2009 ut søksmål mot ekte fellene Bjørn og Svanhild Røhjell Haugan.

Han krevde tilbakebetalt/erstattet et beløp oppad b egrenset til 249 387 kroner på bakgrunn av
ulike lån og utlegg overfor ekteparet. Fra Bjørn Ha ugan krevde han i tillegg erstattet et beløp
oppad begrenset til 339 421 kroner i forbindelse med utlegg han hadde hatt for selskapet HK
Eiendomsinvest Ltd, som de to hadde drevet i fellesskap. Ekteparet påsto seg frifunnet.

(3) Sør-Trøndelag tingrett avsa 10. september 2010 dom hvor Bjørn Haugan ble dømt til å betale
Kvam 588 808 kroner med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. januar 2009. Han ble også dømt
til å erstatte Kvams sakskostnader for forliksrådet og tingretten med i alt 157 377,50 kroner.
Svanhild Røhjell Haugan ble frifunnet, men ble ikke tilkjent sakskostnader.

(4) Bjørn Haugan anket den del av dommen som gjaldt kravene mot Arild Bakke Kvam inn for
Frostating lagmannsrett, som 21. juni 2011 avsa dom med slik slutning:

”1. Bjørn Haugan betaler 320.000 – trehundreogtyve tusen – kroner til Arild Bakke Kvam
med tillegg av renter etter lov om forsinkelsesrenter § 3, regnet fra 13. januar 2009, til
betaling skjer.

2. Partene bærer egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.”

(5) Arild Bakke Kvam har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder
avgjørelsen av sakskostnadene. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og
bevisvurderingen i forbindelse med sakskostnadsavgjørelsen. Han anfører i hovedtrekk:

(6) Det sentrale spørsmålet både for tingretten og lagmannsretten var om han hadde et penge- og
erstatningskrav mot Haugan. Hans påstand var oppad begrenset til 588 808 kroner, og både
tingrettens og lagmannsrettens dom ligger innenfor denne påstanden. Utgangspunktet må
derfor være at han har vunnet saken og har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-2
første ledd. Hovedtyngden i saken har uansett dreid seg om det var grunnlag for hans penge-
og erstatningskrav, ikke selve utmålingen. Lagmannsretten har ikke i tilstrekkelig grad vurdert
om han har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige. Dermed har den bygget avgjørelsen på
uriktig lovforståelse, og avgjørelsen lider dessute n av saksbehandlingsfeil.

(7) Subsidiært anføres at han har fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Selv om
lagmannsretten har lagt dette til grunn, har den ikke foretatt en konkret vurdering av om
tungtveiende grunner tilsier at han bør tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten skulle ha
vurdert om resultatet ligger tett opp til medhold i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre
ledd. Videre er en stor andel av de pådratte sakskostnadene knyttet til sakens kjerne som var å
dokumentere at kravene faktisk eksisterer. Dette taler for at han tilkjennes sakskostnader etter
§ 20-3 andre punktum. Lagmannsrettens avgjørelse er dermed bygget på uriktig lovforståelse
og saksbehandlingsfeil.

(8) Arild Bakke Kvam har lagt ned slik påstand:

”1. Arild Bakke Kvam tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

2. Arild Bakke Kvam tilkjennes sakskostnader for Høyesterett med kr 18.000.”

(9) Bjørn Haugan har i hovedtrekk gjort gjeldende:

(10) Vurderingen av om Kvam har vunnet saken, må gjøres ut fra det tilkjente beløpet, som er
betydelig lavere enn hans påstand. Når en part ikke har vunnet saken, men bare fått medhold i
det vesentlige, står retten relativt fritt ved vurderingen av sakskostnadene, forutsatt at saken
har budt på så mye tvil at det er rimelig at hver av partene bærer sine egne sakskostnader. I
dommen gir lagmannsretten uttrykk for usikkerhet med hensyn til resultatet. Dette begrunner
at Kvam ikke er tilkjent sakskostnader. Kvams anfør sel om at tvistetemaet i realiteten var om
kravene eksisterte, vil ikke være relevant med mindre det opprinnelig ble anlagt et
fastsettelsessøksmål. I denne saken er det tale om et fullbyrdelsessøksmål, og da er størrelsen
på det tilkjente beløpet avgjørende.

(11) Bjørn Haugan har lagt ned slik påstand:

”1. Anken forkastes

2. Bjørn Haugan tilkjennes sakskostnader for Høy esterett med kr 7 875,-.”

(12) Høyesteretts ankeutvalg bemerker:

(13) Ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovanvendelse og
saksbehandling ved avgjørelsen av sakskostnadene og bevisvurderingen så langt den
utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tv isteloven § 20-9 tredje ledd. Utvalget kan
dermed blant annet prøve om lagmannsretten har fors tått og anvendt kriteriene i § 20-2 tredje
ledd riktig, herunder om sakskostnadsavgjørelsen bygger på en tilstrekkelig bred vurdering.
Den konkrete vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for eventuelt
å frita motparten for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd – eventuelt pålegge motparten
ansvar etter § 20-3 – kan utvalget derimot som hovedregel ikke prøve. Dette skjønnet kan bare
overprøves dersom det fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.

(14) Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har den v innende part som utgangspunkt krav på full
dekning av sine sakskostnader fra motparten. Etter § 20-2 andre ledd er saken vunnet hvis
parten har fått medhold ”fullt ut eller i det vesentlige”. Om kriteriet ”i det vesentlige” uttales
det i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 444 første sp alte at ”[d]ette kriteriet er noe lempeligere
enn kriteriet ’fuldstændig’ i tvistemålsloven § 172 første ledd”.

(15) Om anvendelsen av § 20-2 for behandlingen i lagmannsretten uttales det i lagmannsrettens
dom:

”Bjørn Haugan har oppnådd et bedre resultat for lag mannsretten enn for tingretten. Beløpet han
er dømt til å betale er redusert fra 588.808 kroner til 320.000 kroner, det vil si med ca. 45 %. Kvam
har dermed fått medhold av betydning uten å vinne saken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2
skal hver av partene derfor bære sine sakskostnader med mindre tungtveiende hensyn tilsier
unntak, jf. tvisteloven § 20-3 første punktum. Lagm annsretten finner ikke at tungtveiende hensyn
tilsier at Kvam tilkjennes erstatning for sakskostnader.”

(16) Sakskostnadsavgjørelsen for lagmannsretten ska l ta utgangspunkt i påstandene i anken og
anketilsvaret, jf. Skoghøy i Lov og Rett 2011 side 111-141 på side 116. Dette innebærer at
selv om sitatet fra forarbeidene viser at tvisteloven § 20-2 første og andre ledd har et noe
videre anvendelsesområde enn tvistemålsloven § 172, er det likevel mye som kan tale for at §
20-2 ikke kommer til anvendelse for sakskostnadene ved lagmannsrettsbehandlingen.

(17) En eventuell tilkjennelse av sakskostnader for lagmannsretten synes derfor å måtte vurderes
etter tvisteloven § 20-3. Etter denne bestemmelsen kan en part som har fått ”medhold av
betydning” tilkjennes sakskostnader dersom ”tungtveiende grunner” tilsier det. Ved denne
vurderingen skal det etter andre punktum blant annet legges ”særlig vekt på hvor mye parten
har fått medhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken”.

(18) Når det ikke tilkjennes sakskostnader etter tvisteloven § 20-3, er det som hovedregel
tilstrekkelig, som sitatet fra lagmannsrettens dom viser, at det fremgår av dommen at retten har
overveid om unntaksregelen skal anvendes. Fra dette utgangspunktet må det gjøres unntak for
tilfeller hvor retten har gitt uttrykk for tvil, eller hvor saksforholdet for øvrig ligger slik an at
det ville ha vært nærliggende å vurdere unntaksbestemmelsen, jf. Rt. 2002 side 942 om det
tilsvarende spørsmålet i forhold til tvistemålslove n § 172 andre ledd. I slike tilfeller må det gis
en noe mer utfyllende begrunnelse.

(19) Det fremgår av lagmannsrettens dom at Haugan er sterkt å bebreide for situasjonen ved den del
av kravet som hadde tilknytning til driften av selskapet HK Eiendomsinvest Ltd, og som
utgjorde nærmere 60 prosent av det maksimumsbeløpet som det ble nedlagt påstand om og
som var tilkjent i tingretten. Om dette uttaler lagmannsretten:

”Grunnlaget for erstatningskravet er at Haugan har tappet selskapet for penger ved at han har
forbrukt midler på kontoen til egne formål med den følge at selskapet ikke har hatt økonomi til å
tilbakebetale alle utleggene som Kvam har hatt.

Det er ubestridt at Haugan har blandet sammen sin egen økonomi med økonomien i selskapet. Det
er intet som tyder på at Kvam var klar over at det fant sted en slik sammenblanding. Haugans
vegring mot å gi Kvam innsyn i kontoen underbygger dette. Kvam hadde etter lagmannsrettens
syn grunn til å regne med at Haugan som den reelle daglige lederen og økonomiansvarlige i
selskapet sørget for å holde selskapets midler atsk ilt fra sine egne.”

(20) På bakgrunn av denne beskrivelsen av Haugans opptreden var det nærliggende å gi en nærmere
begrunnelse for hvorfor det ikke forelå ”tungtveiende grunner” for å tilkjenne sakskostnader
med hjemmel i § 20-3. I denne sammenheng er det også av betydning at tingretten hadde
tilkjent Kvam det maksimumsbeløpet som han hadde ne dlagt påstand om, og at man normalt
ikke kan forvente at en part som har fått fullt medhold i tingretten, helt eller delvis skal oppgi
sitt krav fordi motparten anker dommen.

(21) For tilkjennelse av sakskostnader etter tvisteloven § 20-3 kreves det dessuten at parten har fått
”medhold av betydning”. Ved denne vurderingen skal det ikke bare legges vekt på hvor mye
som er tilkjent, men også hvor tyngdepunktet i saken ligger. Utvalget viser til Rt. 2010 side
508 hvor det i avsnitt 18 uttales at et avvik fra maksimumsbeløpet ”kan lettere være forenlig
med at saken i det vesentlige er vunnet hvis tvisten hovedsakelig gjaldt spørsmålet om det
forelå grunnlag for erstatning eller oppreisning”.

(22) Også for lagmannsretten bestred Haugan at han skyldte noe som helst. Lagmannsrettens dom
etterlater et inntrykk av at en betydelig del av ankeforhandlingen medgikk til å motbevise dette
og at en vesentlig andel av sakskostnadene dermed var knyttet til denne del av saken. Når dette
sammenholdes med at Kvam ble tilkjent ca. 55 % av maksimumsbeløpet, og lagmannsretten
selv uttaler at Kvam hadde fått ”medhold av betydning”, skulle lagmannsretten ha gitt en
nærmere begrunnelse for at den ikke anvendte § 20-3. Ved den konkrete vurderingen er det
uten betydning at saken ble anlagt som et fullbyrdelsessøksmål og ikke som et
fastsettelsessøksmål. Utvalget nøyer seg med å vise til at behovet for å oppnå tvangsgrunnlag
tilsier at dette er den naturlige fremgangsmåten når en motpart ikke frivillig innfrir et krav.

(23) Om sakskostnadene for tingretten uttaler lagmannsretten:

”Når det gjelder sakskostnadsavgjørelsen for tingre tten skal lagmannsretten legge sitt resultat til
grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Det skal her tas utgangspunkt i at Kvam oppnådde et
resultat i forhold til påstanden som ligger på et slikt nivå at det ikke kan sies at han i det vesentlige
har vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Sakskostnadsavgjørelsen for tingretten må
derfor treffes ut fra hovedregelen i § 20-2. Heller ikke ved denne avgjørelsen er det grunnlag for å
gjøre unntak i medhold av tvisteloven § 20-3 første punktum.”

(24) Ankeutvalget går ikke inn på om det var uriktig ikke å anvende tvisteloven § 20-2, men nøyer
seg med å fremheve at lagmannsretten i alle fall skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for
hvorfor den ikke anvendte § 20-3. Det vises til det som er uttalt foran om det tilsvarende
spørsmålet for sakskostnadene ved behandlingen i la gmannsretten.

(25) Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, må etter dette oppheves.

(26) Anken har ført fram, og ankeutvalget har komme t til at Kvam må tilkjennes sakskostnader for
behandlingen i Høyesterett. Advokat Fjeld-Nielsen h ar oppgitt at hun vil avkreve sin part
18 000 kroner i salær i anledning av behandlingen i Hø yesterett. Ankeutvalget har kommet til at
nødvendige kostnader utgjør 10 000 kroner inkludert merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-5. I
tillegg kommer rettsgebyr med 5 160 kroner. Etter dette tilkjennes det sakskostnader med 15
160 kroner.

(27) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G : 5

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Bjørn Ha ugan til Arild Bakke Kvam 15 160 -
femtentusenetthundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne
kjennelsen.
</pre>
[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-2011-1164

2025-03-25T15:29:12Z

FredrikL: FredrikL flyttet siden Rt-2011-1164 til HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164

#OMDIRIGERING [[HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164]]

HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164

2025-03-25T15:29:12Z

FredrikL: FredrikL flyttet siden Rt-2011-1164 til HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164

{{Høyesterett
|Instans=

Norges Høyesterett
|Dato=
2011-09-16
|Publisert=
HR-2011-01735-U - Rt-2011-1164
|Sammendrag=
Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen i en sak om pengekrav.
|Stikkord=

|Saksgang=
HR-2011-01735-U, (sak nr. 2011/1354), sivil sak, anke over kjennelse
|Parter=
Arild Bakke Kvam (advokat Siri Fjeld-Nielsen) mot Bjørn Haugan (advokat Hasse Benberg)
|Forfatter=

|Lovhenvisninger=
forsinkelsesrenter § 3, tvisteloven § 20-2, tvisteloven § 20-3, isteloven § 20-9, tvistemålsloven § 172, anvendte § 20-3, tvisteloven § 20-9, tvisteloven § 20-5
}}

<pre style="background-color: white; border: 0">
NORGES HØYESTERETT

Den 16. september 2011 ble det av Høyesteretts anke utvalg bestående av dommerne
Matningsdal, Webster og Noer i

HR-2011-01735-U, (sak nr. 2011/1354), sivil sak, anke over kjennelse:

Arild Bakke Kvam (advokat Siri Fjeld-Nielsen)

mot

Bjørn Haugan (advokat Hasse Benberg)

avsagt slik

</pre>

<pre style="background-color: white; border: 0">
:

(1) Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen i en sak om pengekrav.

(2) Arild Bakke Kvam tok i 2009 ut søksmål mot ekte fellene Bjørn og Svanhild Røhjell Haugan.

Han krevde tilbakebetalt/erstattet et beløp oppad b egrenset til 249 387 kroner på bakgrunn av
ulike lån og utlegg overfor ekteparet. Fra Bjørn Ha ugan krevde han i tillegg erstattet et beløp
oppad begrenset til 339 421 kroner i forbindelse med utlegg han hadde hatt for selskapet HK
Eiendomsinvest Ltd, som de to hadde drevet i fellesskap. Ekteparet påsto seg frifunnet.

(3) Sør-Trøndelag tingrett avsa 10. september 2010 dom hvor Bjørn Haugan ble dømt til å betale
Kvam 588 808 kroner med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. januar 2009. Han ble også dømt
til å erstatte Kvams sakskostnader for forliksrådet og tingretten med i alt 157 377,50 kroner.
Svanhild Røhjell Haugan ble frifunnet, men ble ikke tilkjent sakskostnader.

(4) Bjørn Haugan anket den del av dommen som gjaldt kravene mot Arild Bakke Kvam inn for
Frostating lagmannsrett, som 21. juni 2011 avsa dom med slik slutning:

”1. Bjørn Haugan betaler 320.000 – trehundreogtyve tusen – kroner til Arild Bakke Kvam
med tillegg av renter etter lov om forsinkelsesrenter § 3, regnet fra 13. januar 2009, til
betaling skjer.

2. Partene bærer egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.”

(5) Arild Bakke Kvam har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder
avgjørelsen av sakskostnadene. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og 2

bevisvurderingen i forbindelse med sakskostnadsavgjørelsen. Han anfører i hovedtrekk:

(6) Det sentrale spørsmålet både for tingretten og lagmannsretten var om han hadde et penge- og
erstatningskrav mot Haugan. Hans påstand var oppad begrenset til 588 808 kroner, og både
tingrettens og lagmannsrettens dom ligger innenfor denne påstanden. Utgangspunktet må
derfor være at han har vunnet saken og har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-2

første ledd. Hovedtyngden i saken har uansett dreid seg om det var grunnlag for hans penge-
og erstatningskrav, ikke selve utmålingen. Lagmannsretten har ikke i tilstrekkelig grad vurdert
om han har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige. Dermed har den bygget avgjørelsen på
uriktig lovforståelse, og avgjørelsen lider dessute n av saksbehandlingsfeil.

(7) Subsidiært anføres at han har fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Selv om
lagmannsretten har lagt dette til grunn, har den ikke foretatt en konkret vurdering av om
tungtveiende grunner tilsier at han bør tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten skulle ha

vurdert om resultatet ligger tett opp til medhold i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre
ledd. Videre er en stor andel av de pådratte sakskostnadene knyttet til sakens kjerne som var å
dokumentere at kravene faktisk eksisterer. Dette taler for at han tilkjennes sakskostnader etter
§ 20-3 andre punktum. Lagmannsrettens avgjørelse er dermed bygget på uriktig lovforståelse

og saksbehandlingsfeil.

(8) Arild Bakke Kvam har lagt ned slik påstand:

”1. Arild Bakke Kvam tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

2. Arild Bakke Kvam tilkjennes sakskostnader for Høyesterett med kr 18.000.”

(9) Bjørn Haugan har i hovedtrekk gjort gjeldende:

(10) Vurderingen av om Kvam har vunnet saken, må gjøres ut fra det tilkjente beløpet, som er

betydelig lavere enn hans påstand. Når en part ikke har vunnet saken, men bare fått medhold i
det vesentlige, står retten relativt fritt ved vurderingen av sakskostnadene, forutsatt at saken
har budt på så mye tvil at det er rimelig at hver av partene bærer sine egne sakskostnader. I
dommen gir lagmannsretten uttrykk for usikkerhet med hensyn til resultatet. Dette begrunner

at Kvam ikke er tilkjent sakskostnader. Kvams anfør sel om at tvistetemaet i realiteten var om
kravene eksisterte, vil ikke være relevant med mindre det opprinnelig ble anlagt et
fastsettelsessøksmål. I denne saken er det tale om et fullbyrdelsessøksmål, og da er størrelsen
på det tilkjente beløpet avgjørende.

(11) Bjørn Haugan har lagt ned slik påstand:

”1. Anken forkastes

2. Bjørn Haugan tilkjennes sakskostnader for Høy esterett med kr 7 875,-.”

(12) Høyesteretts ankeutvalg bemerker:

(13) Ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovanvendelse og
saksbehandling ved avgjørelsen av sakskostnadene og bevisvurderingen så langt den

utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tv isteloven § 20-9 tredje ledd. Utvalget kan
dermed blant annet prøve om lagmannsretten har fors tått og anvendt kriteriene i § 20-2 tredje
ledd riktig, herunder om sakskostnadsavgjørelsen bygger på en tilstrekkelig bred vurdering.
Den konkrete vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for eventuelt 3

å frita motparten for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd – eventuelt pålegge motparten
ansvar etter § 20-3 – kan utvalget derimot som hovedregel ikke prøve. Dette skjønnet kan bare

overprøves dersom det fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.

(14) Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har den v innende part som utgangspunkt krav på full

dekning av sine sakskostnader fra motparten. Etter § 20-2 andre ledd er saken vunnet hvis
parten har fått medhold ”fullt ut eller i det vesentlige”. Om kriteriet ”i det vesentlige” uttales
det i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 444 første sp alte at ”[d]ette kriteriet er noe lempeligere
enn kriteriet ’fuldstændig’ i tvistemålsloven § 172 første ledd”.

(15) Om anvendelsen av § 20-2 for behandlingen i lagmannsretten uttales det i lagmannsrettens
dom:

”Bjørn Haugan har oppnådd et bedre resultat for lag mannsretten enn for tingretten. Beløpet han
er dømt til å betale er redusert fra 588.808 kroner til 320.000 kroner, det vil si med ca. 45 %. Kvam

har dermed fått medhold av betydning uten å vinne saken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2
skal hver av partene derfor bære sine sakskostnader med mindre tungtveiende hensyn tilsier
unntak, jf. tvisteloven § 20-3 første punktum. Lagm annsretten finner ikke at tungtveiende hensyn
tilsier at Kvam tilkjennes erstatning for sakskostnader.”

(16) Sakskostnadsavgjørelsen for lagmannsretten ska l ta utgangspunkt i påstandene i anken og
anketilsvaret, jf. Skoghøy i Lov og Rett 2011 side 111-141 på side 116. Dette innebærer at

selv om sitatet fra forarbeidene viser at tvisteloven § 20-2 første og andre ledd har et noe
videre anvendelsesområde enn tvistemålsloven § 172, er det likevel mye som kan tale for at §
20-2 ikke kommer til anvendelse for sakskostnadene ved lagmannsrettsbehandlingen.

(17) En eventuell tilkjennelse av sakskostnader for lagmannsretten synes derfor å måtte vurderes
etter tvisteloven § 20-3. Etter denne bestemmelsen kan en part som har fått ”medhold av
betydning” tilkjennes sakskostnader dersom ”tungtveiende grunner” tilsier det. Ved denne
vurderingen skal det etter andre punktum blant annet legges ”særlig vekt på hvor mye parten

har fått medhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken”.

(18) Når det ikke tilkjennes sakskostnader etter tvisteloven § 20-3, er det som hovedregel

tilstrekkelig, som sitatet fra lagmannsrettens dom viser, at det fremgår av dommen at retten har
overveid om unntaksregelen skal anvendes. Fra dette utgangspunktet må det gjøres unntak for
tilfeller hvor retten har gitt uttrykk for tvil, eller hvor saksforholdet for øvrig ligger slik an at
det ville ha vært nærliggende å vurdere unntaksbestemmelsen, jf. Rt. 2002 side 942 om det

tilsvarende spørsmålet i forhold til tvistemålslove n § 172 andre ledd. I slike tilfeller må det gis
en noe mer utfyllende begrunnelse.

(19) Det fremgår av lagmannsrettens dom at Haugan er sterkt å bebreide for situasjonen ved den del

av kravet som hadde tilknytning til driften av selskapet HK Eiendomsinvest Ltd, og som
utgjorde nærmere 60 prosent av det maksimumsbeløpet som det ble nedlagt påstand om og
som var tilkjent i tingretten. Om dette uttaler lagmannsretten:

”Grunnlaget for erstatningskravet er at Haugan har tappet selskapet for penger ved at han har
forbrukt midler på kontoen til egne formål med den følge at selskapet ikke har hatt økonomi til å
tilbakebetale alle utleggene som Kvam har hatt.

Det er ubestridt at Haugan har blandet sammen sin egen økonomi med økonomien i selskapet. Det
er intet som tyder på at Kvam var klar over at det fant sted en slik sammenblanding. Haugans
vegring mot å gi Kvam innsyn i kontoen underbygger dette. Kvam hadde etter lagmannsrettens
syn grunn til å regne med at Haugan som den reelle daglige lederen og økonomiansvarlige i 4

selskapet sørget for å holde selskapets midler atsk ilt fra sine egne.”

(20) På bakgrunn av denne beskrivelsen av Haugans opptreden var det nærliggende å gi en nærmere

begrunnelse for hvorfor det ikke forelå ”tungtveiende grunner” for å tilkjenne sakskostnader
med hjemmel i § 20-3. I denne sammenheng er det også av betydning at tingretten hadde
tilkjent Kvam det maksimumsbeløpet som han hadde ne dlagt påstand om, og at man normalt
ikke kan forvente at en part som har fått fullt medhold i tingretten, helt eller delvis skal oppgi
sitt krav fordi motparten anker dommen.

(21) For tilkjennelse av sakskostnader etter tvisteloven § 20-3 kreves det dessuten at parten har fått
”medhold av betydning”. Ved denne vurderingen skal det ikke bare legges vekt på hvor mye
som er tilkjent, men også hvor tyngdepunktet i saken ligger. Utvalget viser til Rt. 2010 side

508 hvor det i avsnitt 18 uttales at et avvik fra maksimumsbeløpet ”kan lettere være forenlig
med at saken i det vesentlige er vunnet hvis tvisten hovedsakelig gjaldt spørsmålet om det
forelå grunnlag for erstatning eller oppreisning”.

(22) Også for lagmannsretten bestred Haugan at han skyldte noe som helst. Lagmannsrettens dom

etterlater et inntrykk av at en betydelig del av ankeforhandlingen medgikk til å motbevise dette
og at en vesentlig andel av sakskostnadene dermed var knyttet til denne del av saken. Når dette
sammenholdes med at Kvam ble tilkjent ca. 55 % av maksimumsbeløpet, og lagmannsretten
selv uttaler at Kvam hadde fått ”medhold av betydning”, skulle lagmannsretten ha gitt en

nærmere begrunnelse for at den ikke anvendte § 20-3. Ved den konkrete vurderingen er det
uten betydning at saken ble anlagt som et fullbyrdelsessøksmål og ikke som et
fastsettelsessøksmål. Utvalget nøyer seg med å vise til at behovet for å oppnå tvangsgrunnlag
tilsier at dette er den naturlige fremgangsmåten når en motpart ikke frivillig innfrir et krav.

(23) Om sakskostnadene for tingretten uttaler lagmannsretten:

”Når det gjelder sakskostnadsavgjørelsen for tingre tten skal lagmannsretten legge sitt resultat til
grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Det skal her tas utgangspunkt i at Kvam oppnådde et
resultat i forhold til påstanden som ligger på et slikt nivå at det ikke kan sies at han i det vesentlige
har vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Sakskostnadsavgjørelsen for tingretten må
derfor treffes ut fra hovedregelen i § 20-2. Heller ikke ved denne avgjørelsen er det grunnlag for å
gjøre unntak i medhold av tvisteloven § 20-3 første punktum.”

(24) Ankeutvalget går ikke inn på om det var uriktig ikke å anvende tvisteloven § 20-2, men nøyer
seg med å fremheve at lagmannsretten i alle fall skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for
hvorfor den ikke anvendte § 20-3. Det vises til det som er uttalt foran om det tilsvarende
spørsmålet for sakskostnadene ved behandlingen i la gmannsretten.

(25) Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, må etter dette oppheves.

(26) Anken har ført fram, og ankeutvalget har komme t til at Kvam må tilkjennes sakskostnader for
behandlingen i Høyesterett. Advokat Fjeld-Nielsen h ar oppgitt at hun vil avkreve sin part 18

000 kroner i salær i anledning av behandlingen i Hø yesterett. Ankeutvalget har kommet til at
nødvendige kostnader utgjør 10 000 kroner inkludert merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-5. I
tillegg kommer rettsgebyr med 5 160 kroner. Etter dette tilkjennes det sakskostnader med 15
160 kroner.

(27) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G : 5

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Bjørn Ha ugan til Arild Bakke Kvam 15 160 -
femtentusenetthundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne
kjennelsen.

Bergljot Webster Magnus Matningsdal Ragnhild Noer
(sign.) (sign.) (sign.)

Riktig utskrift: </pre>
[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164

2025-03-25T15:28:00Z

FredrikL: FredrikL flyttet siden HR-2011-1735-U til Rt-2011-1164

Rt-1966-305

2025-03-25T15:22:39Z

FredrikL:

#OMDIRIGERING [[HR-1966-24-B - Rt-1966-305]]

HR-1966-24-B - Rt-1966-305

2025-03-25T15:20:11Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=1966-03-12
|Publisert=HR-1966-24-B - Rt-1966-305
|Stikkord=Kontraktsrett, Vinningsavståelse, Motregning
|Sammendrag=Saken gjaldt økonomisk oppgjør regulert i kontrakt mellom to partnere i et skipsmeglerfirma, der den ene trådte ut av virksomheten og det var avtalt etteroppgjør. Hovedspørsmålet var om det var grunnlag for vinningsavståelse og motregning.
|Saksgang=Oslo byrett 21.12.1963 - Eidsivating lagmannsrett 24.02.1965 - Høyesterett HR-1966-24-B (L.nr. 24 B/1966)
|Parter=Herman J. Sørensen (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Hjalmar Lund (advokat Sigurd Wælgaard - til prøve)
|Forfatter=Ryssdal, Anker, Eckhoff, Endresen, Berger
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§452 Tvistemålsloven (1915) §452], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]
}}
Dommer <b>Ryssdal</b>: Skipsmegler Hjalmar Lund, som ved interessentskapskontrakt av 20. desember 1946 ble opptatt som associé i skipsmeglerfirmaet Herman J. Sørensen med rett til en tredjedel av firmaets netto overskudd, trådte ut av firmaet 31. desember 1955. Ved kontrakt av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund ble det bestemt at Lund også for året 1956 skulle ha en tredjedel av firmaets netto overskudd, og at Lund i dette året ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Det er på det rene at en av disse faste forbindelser var Skipsaksjeselskapet Solvang som disponeres av A. Gowart-Olsen. I kontrakten ble videre bestemt at Sørensen fra 1. januar 1957 kvartalsvis skulle betale Lund «18 % av alle brutto kommisjoner som inngår på forretninger avsluttet av firmaet før Hj. Lunds fratreden den 31/12. 1955, dog ikke på eventuelle fornyelser eller forlengelser av disse». I henhold til denne kontrakt fikk Lund for

Side:306

årene 1956-1959 utbetalt kr. 754 919,88. Senere terminer er ikke betalt. Ved stevning av 20. august 1960 reiste Lund sak mot Sørensen ved Oslo byrett med krav om at Sørensen skulle dømmes til å betale forfalte terminer og kjennes forpliktet til fremtidig å betale Lund andel av kommisjoner i samsvar med kontrakten av 20. desember 1955. Ved prosesskrift av 8. mai 1962 reiste Sørensen motsøksmål med krav om tilbakebetaling av beløpet kr. 754 919,88.

Oslo byrett avsa 21. desember 1963 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Herman J. Sørensen frifinnes.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Herman J. Sørensen kr. 500 000,- - femhundretusen - kroner med 5 - fem - prosent rente p. a. fra den 12. mai 1962 til betaling skjer.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lund påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten utvidet Lund sin påstand under henvisning til at Sørensen ved forlik i en sak mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen hadde fått kommisjon av forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Lunds krav gikk her ut på at Sørensen skulle betale ham andel av disse kommisjoner med et beløp oppad begrenset til kr. 100 000,-.

Eidsivating lagmannsrett avsa 24. februar 1965 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1) Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 205 082,74 - tohundreogfemtusenåttito 74/100 kroner og 5 - fem - prosent årlig rente av kr. 125 082,74 således:

av kr. 341,11 fra 1. januar 1963

» » 17 473,37 » 1. april 1963

» » 13 892,63 » 1. juli 1963

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963

» » 16 400,44 » 1. januar 1964

» » 15 309,06 » 1. april 1964

» » 14 171,78 » 1. juli 1964

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964

» » 15 224,81 » 1. januar 1965.

2) Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1965 eller senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Skipsmegler Herman J. Sørensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har på samme måte som for de tidligere retter anført at Lund har brutt kontrakten av 20. desember

Side:307

1955 ved å formidle et tidscerteparti av 31. januar 1956 for en nybygning på ca. 19 000 tonn, som i forbindelse med konvertering av nybygningen senere ble endret til certeparti for et ca. 33 000 tonns tankskip, som fikk navnet M/T «Kongsgaard». Certepartiet for 19 000 tonneren ble inngått mellom «Brødrene Olsen A/S (A. Gowart-Olsen)» og det engelske firma London and Overseas Freighters Ltd. Certepartiet for 33 000 tonneren ble inngått mellom «Skipsaksjeselskapet Solvang (A. Gowart-Olsen)» og det samme engelske firma, og dette certeparti ble datert 8. januar 1957. Sørensen har prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lunds kontraktsbrudd ikke gav Sørensen rett til å heve kontrakten av 20. desember 1955. Etter Sørensens oppfatning må han på grunn av kontraktsbruddet være fritatt for enhver forpliktelse overfor Lund etter kontrakten, mens Lund på sin side kan beholde kommisjon av det nevnte certeparti og alle andre forretninger som han avsluttet i 1956. Subsidiært har Sørensen gjort gjeldende at Lund plikter å betale ham kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard», og at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Lund bare plikter å betale Sørensen et beløp som svarer til differansen mellom kommisjonen for 33 000 tonneren og en beregnet kommisjon for 19 000 tonneren. For det tilfelle at Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, har han videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund ikke overtrådte interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 ved å vente til 2. januar 1956 med å ta opp det arbeid som i løpet av kort tid resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Endelig hevder Sørensen at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang kan tillegges noen betydning for oppgjøret mellom Sørensen og Lund. Selv om Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, kan forliket etter Sørensens oppfatning ikke gi Lund rett til 18 % av noen av de kommisjonsbeløp for forretninger inngått før utgangen av 1955 som Sørensen hadde krevet i rettssaken mot Solvang, og heller ikke gi Lund rett til noe fradrag i det beløp han plikter å betale Sørensen i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Sørensen har for Høyesterett i alt vesentlig grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom, og han har nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

Skipsmegler Herman J. Sørensen frifinnes, og skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.

I motsøksmålet:

Skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale skipsmegler Herman J. Sørensen kr. 754 919,88 med prosessrenter fra 12. mai 1962 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Skipsmegler Hjalmar Lund har tatt til gjenmæle og erklært

Side:308

motanke. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund gjorde seg skyldig i brudd på kontrakten av 20. desember 1955 ved å medvirke til at den 19 000 tonner som ble sluttet ved certeparti av 31. januar 1956, i oktober 1956 ble konvertert til en 33 000 tonner. Subsidiært er det anført at Sørensen iallfall ikke har lidt noe tap ved at Lund har fått og får kommisjon i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard». Derimot har Lund for Høyesterett frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav på erstatning for denne kommisjon er foreldet. Men Lund har opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at et eventuelt kontraktsbrudd fra hans side ikke under noen omstendighet kan gi Sørensen rett til å kreve mer enn kr. 83 268,49 som er differansen mellom en tredjedel av firmaet Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 og 18 % av de brutto kommisjoner som i 1956 er inngått på forretninger avsluttet av firmaet før utgangen av 1955. Videre har Lund opprettholdt sin tidligere anførsel om at Sørensens krav om motregning basert på det såkalte Ebbesen-certeparti prinsipalt må avvises og subsidiært forkastes. Lund har godtatt lagmannsrettens dom for at hans andel av kommisjoner som anses oppgjort ved forliket mellom Sørensen og Solvang, settes til kr. 80 000,-. Dette gjelder kommisjoner på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Men Lund har fastholdt at Sørensen ved det nevnte forlik også må anses å ha fått full dekning for sitt krav om kommisjon av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Med den reservasjon som følger av at Lund har godtatt det nettopp nevnte beløp kr. 80 000,- og at han har frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav om erstatning er foreldet, har også Lund i det vesentlige grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom. Lund har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 481 041,77 med 5 % årlig rente, således:

av kr. 95 567,82 fra forliksklagen,

» » 14 935,46 » 1. oktober 1960,

» » 25 455,21 » 1. januar 1961,

» » 24 130,79 » 1. april 1961,

» » 23 830,85 » 1. juli 1961,

» » 16 708,40 » 1. oktober 1961,

» » 19 571,63 » 1. januar 1962,

» » 24 603,28 » 1. april 1962,

» » 16 695,26 » 1. juli 1962,

» » 19 611,72 » 1. oktober 1962,

» » 19 230,69 » 1. januar 1963,

» » 17 473,37 » 1. april 1963,

» » 13 892,63 » 1. juli 1963,

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963,

» » 16 400,44 » 1. januar 1964,

» » 15 309,06 » 1. april 1964,

Side:309

av kr. 14 171,78 fra 1. juli 1964,

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964,

» » 15 224,81 » 1. januar 1965,

» » 14 360,80 » 1. april 1965,

» » 13 474,41 » 1. juli 1965,

» » 14 548,44 » 1. oktober 1965,

» » 13 575,38 » 1. januar 1966

til betaling skjer, samt et beløp oppad begrenset til kr. 80 000,-.

2. Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1966 og senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Hjalmar Lund tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt forlik inngått 20. mars 1964 i anledning av sak reist av Herman J. Sørensen mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen. Selve forliksbeløpet er dog utelatt. I tilknytning til forliket er også fremlagt brev av 27. mai 1964 fra Lund til skipsreder Gowart-Olsen og dennes svarbrev av 29. mai 1964. Det er videre gitt nærmere opplysninger om størrelsen av kommisjonen for M/T «Kongsgaard» og om de beløp Sørensen plikter å betale til Lund dersom han ikke gis medhold i sitt krav om hevning av kontrakten av 20. desember 1955. Det er også fremlagt en del andre nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bortsett fra de nye dokumenter jeg nettopp har nevnt, står saken i faktisk henseende i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

<b>Jeg er som byretten og lagmannsretten kommet til</b> det resultat at Sørensen ikke kan gis medhold i sitt prinsipale krav om at han er fritatt for enhver forpliktelse i henhold til kontrakten av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund. Jeg er videre enig med byretten i at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på full kommisjon av certepartiet for M/T «Kongsgaard» og at Lund på dette grunnlag plikter å betale Sørensen mer enn Lund selv har til gode etter kontrakten av 20. desember 1955. Men av grunner som jeg senere kommer tilbake til, finner jeg at det beløp Lund må betale til Sørensen, er noe lavere enn byretten har antatt.

Jeg behandler først tvisten om hvorvidt Lund har overtrådt karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955 om at han i 1956 ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Forretningene med de forbindelser det her siktes til, hadde lenge vært av meget stor betydning for firmaet Herman J. Sørensen, og det var gjennom lang tid Lund som på firmaets vegne hadde opptrådt overfor disse forbindelser. Dette gjaldt ikke minst overfor Skipsaksjeselskapet Solvang. I relasjon til dette selskapet var det et kompliserende moment at disponentfirmaet A.

Side:310

Gowart-Olsen ikke bare disponerte Solvang, men også enkelte mindre skipsaksjeselskaper. Videre var skipsreder Alf Gowart-Olsen enestyre i og faktisk innehaver av firmaet Brødrene Olsen A/S. Det er opplyst at dette firma i det vesentlige drev meglervirksomhet, og at det i tiden inntil 1956 aldri hadde vært eier av eller medeier i noe skip. En annen omstendighet som også kompliserte forholdet, var at skipsreder Gowart-Olsen inntok det standpunkt at Solvang ikke var bundet av enemeglerkontrakten av 20. oktober 1936 med Herman J. Sørensen. I et brev av 19. juni 1956 fra Sørensen til Gowart-Olsen var det også nevnt at Lund «flere ganger i den senere tid hadde latt seg forlyde med at De skulle ha uttalt at hvis Lund sluttet, ville De aldri mere komme til å gjøre nogen forretning med mitt firma». I forholdet mellom Sørensen og Lund var det imidlertid på det rene at Solvang var en av «firmaets faste forbindelser» uten hensyn til om enemeglerkontrakten fortsatt var bindende for Solvang. Dette har også Lund presisert i sin partsforklaring for byretten. Det er videre på det rene at Solvang var det største - og det eneste store av de skipsaksjeselskaper som A. Gowart-Olsen disponerte.

Det klare utgangspunkt er at Lund i forhold til Sørensen ikke hadde rett til å gjøre noen forretning med Solvang i 1956. Dette var ikke bare Lund, men også skipsreder Gowart-Olsen fullt oppmerksom på da Lund i januar 1956 tok opp arbeidet med å slutte den 19 000 tonner som Rosenborg Mekaniske Verksted ultimo 1961 skulle levere i henhold til byggekontrakt inngått 18. november 1955 mellom Brødrene Olsen og verkstedet. Selv om det i januar 1956 bare var en mulighet for at byggekontrakten og certepartiet på nybygningen ville bli overført fra Brødrene Olsen til Solvang - det synes klart at dette allerede den gang var en mulighet - måtte Lund i forhold til Sørensen ha plikt til å sørge for at Sørensen fikk vanlig kommisjon av certepartiet for det tilfelle at slik overføring skulle bli foretatt. Dette må iallfall gjelde for så vidt overføringen skulle bli gjennomført allerede i 1956, og det var dette som faktisk skjedde. Under disse omstendigheter kan Lund ikke gå klar av karensbestemmelsen selv om han ved formidlingen av certepartiet av 31. januar 1956 med større eller mindre grunn regnet med at det ikke ville bli nødvendig å overføre certepartiet fra Brødrene Olsen til Solvang. Og uansett hvordan Lund selv ville tolke karensbestemmelsen, burde han ha gitt Sørensen underretning om de rent faktiske forhold da han høsten 1956 eller senest 8. januar 1957 fikk vite at både byggekontrakten og certepartiet var overført fra Brødrene Olsen til Solvang i forbindelse med at 19 000 tonneren 23. oktober 1956 var konvertert til en 33 000.

Spørsmålet blir så hvilket krav Sørensen kan gjøre gjeldende i anledning av at Lund ikke har overholdt karensbestemmelsen. Jeg finner det klart at Lund ikke kan gis medhold i at et slikt kontraktsbrudd bare kan få den virkning at Lund istedenfor en tredjedel av Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 må nøye seg med å få utbetalt 18 % av de brutto kommisjoner som i

Side:311

1956 inngikk på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Slik som forholdet i dette tilfelle ligger an, kan jeg på den annen side ikke finne at Lunds opptreden kan frita Sørensen for enhver forpliktelse etter kontrakten av 20. desember 1955 og gi ham rett til å kreve tilbakebetalt det beløp stort kr. 754 919,88 som Lund i henhold til kontrakten har fått utbetalt for årene 1956-1959. Derimot antar jeg at Sørensen må gis medhold i sitt subsidiære krav om at Lund i forhold til Sørensen plikter å avstå kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard». At Sørensen som følge av Lunds opptreden skulle ha lidt noe ytterligere tap, er ikke påstått.

Lunds anførsel om at Sørensen ikke har lidt tap ved at Lund har fått og får kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard» er så vidt jeg forstår bygget på to forskjellige grunnlag.

For det første har Lund gjort gjeldende at skipsreder Gowart-Olsen som disponent for Solvang ikke ville ha godtatt at Sørensen formidlet det nye certeparti for nybygningen i forbindelse med at den høsten 1956 ble konvertert fra ca. 19 000 tonn til ca. 33 000 tonn. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at Solvang neppe kunne ha motsatt seg en slik løsning. Uansett hvordan dette forholder seg, må det i saken mellom Sørensen og Lund legges til grunn at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 ikke hadde rett til å utføre meglerforretninger for Solvang i året 1956, og at han under de foreliggende omstendigheter må ha plikt til å avstå til Sørensen den kommisjon han har oppnådd. Dette må gjelde selv om det ikke kan påvises at Solvang ville ha etterkommet en anmodning fra Lund om å la Sørensen formidle det nye certeparti.

For det andre har Lund gjort gjeldende at Sørensen etter enemeglerkontrakten med Solvang hadde krav på full kommisjon selv om også Lund fikk kommisjon fordi det var han som utførte befraktningen. Etter Lunds oppfatning må det gå ut over Sørensen om han har unnlatt å gjøre gjeldende sitt krav etter enemeglerkontrakten, herunder om han har godtatt et forlik som innebærer at Solvang betaler mindre enn full kommisjon. Til dette er å si at Lund ikke kunne ha krav på at Sørensen gjorde pågang overfor Solvang. Sørensen måtte ha adgang til å gjøre sitt krav gjeldende overfor Lund. En annen sak er at Sørensen ikke kan ha rett til å kreve samme kommisjonsbeløp to ganger.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på vanlig kommisjon av det certeparti for 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard» som i realiteten ble inngått høsten 1956, og som ble datert 8. januar 1957. Slik som jeg oppfatter karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955, og etter det saksforhold jeg anser godtgjort, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å gjøre fradrag for den kommisjon Lund ville ha oppnådd dersom den opprinnelige kontrakt om slutning av en 19 000 tonns nybygning var blitt opprettholdt uten overføring av kontrakten fra Brødrene Olsen til Solvang.

Det er enighet mellom partene om at Lund som kommisjon for M/T «Kongsgaard» hadde mottatt vel kr. 570 000,- pr. 15. januar

Side:312

1966, og at han - hvis intet uforutsatt inntreffer - i tiden fram til september 1971 vil få utbetalt ytterligere ca. kr. 657 000.-. Til sammen blir dette ca. kr. 1 227 000,-. Utgangspunktet for oppgjøret er da at Lund på den ene siden plikter å betale Sørensen det nevnte beløp - med visse fradrag som jeg kommer tilbake til - mens Lund på den andre siden har i behold de økonomiske rettigheter som han oppnådde ved kontrakten av 20. desember 1955 med Sørensen.

Før jeg går nærmere inn på oppgjøret mellom Sørensen og Lund, må jeg behandle Sørensens anførsel om at Lund har overtrådt interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 fordi han ikke før sin uttreden av firmaet Herman J. Sørensen 31. desember 1955 tok opp det arbeid som allerede 13. januar 1956 resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Sørensen har ikke reist motsøksmål på dette grunnlag, men bare påberopt forholdet som innsigelse til motregning i Lunds krav på de ikke betalte terminer etter kontrakten av 20. desember 1955. Lund har prinsipalt gjort gjeldende at motregningskravet må avvises fordi et eventuelt krav basert på interessentskapskontrakten av 1946 er undergitt voldgift. Subsidiært har Lund hevdet at kravet er ugrunnet.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til at påstanden om avvisning ikke bør tas til følge. Etter min mening kan voldgiftsklausulen i interessentskapskontrakten av 1946 ikke antas å ta sikte på den situasjon vi her har for oss. Interessentskapskontrakten ble i det vesentlige avløst ved den nye kontrakt av 20. desember 1955 som ikke har voldgiftsklausul. Når Lund i medhold av denne nye kontrakt fremmer et krav for de vanlige domstoler, kan Sørensen ikke være avskåret fra til motregning å påberope et krav basert på den tidligere interessentskapskontrakt. Jeg tilføyer at tvistemålslovens §452 tredje ledd bare foreskriver at en «rettstvist» ikke uten samtykke kan bringes inn for domstolene når den etter avtale skal avgjøres ved voldgift. Den omstendighet at et krav gjøres gjeldende til motregning, leder ikke til at kravet blir tvistgjenstand. Hvis den annen part ikke ønsker at motkravet blir prøvet for domstolene, kan han derfor selv reise voldgiftssak og dermed oppnå at tvisten blir løst på den måten som partene har avtalt.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til det resultat at Lunds formidling av Ebbesen-certepartiet i januar 1956 ikke viser at han har handlet i strid med sine plikter som medinnehaver av firmaet Herman J. Sørensen i tiden til utgangen av 1955. Jeg er enig med Sørensen i at innehaverne måtte ha plikt til full gjensidig lojalitet så lenge firmaet bestod, og i at det ved vurderingen av Lunds handlemåte bør tas i betraktning at han også etter sin uttreden ville få betydelige inntekter fra firmaet. Men etter at Sørensen hadde sagt opp interessentskapskontrakten, kunne Lund - som byretten har uttalt - ikke være avskåret fra å planlegge sin egen fremtidige virksomhet. Jeg er videre enig med byretten og lagmannsretten i at det ikke er godtgjort at Lund her har gått ut over det som må anses naturlig. For øvrig er det helt uvisst hva resultatet ville ha blitt om Lund i 1955 hadde tatt

Side:313

opp arbeidet med den idé som senere ledet til formidlingen av Ebbesen-certepartiet.

Etter det resultat jeg er kommet til, må det ved oppgjøret mellom Sørensen og Lund tas utgangspunkt i at Lund skal avstå kommisjonsbeløpet for certepartiet på M/T «Kongsgaard» til Sørensen. Som jeg før har nevnt, er partene enige om at kommisjonsbeløpet i alt kan ventes betalt med ca. kr. 1 227 000,-. Det må her gjøres fradrag dels fordi ca. kr. 657 000,- først vil forfalle til betaling i tiden fram til september 1971, dels fordi gjenstående kommisjonsbeløp bare vil bli betalt for så vidt befrakterne kan gjøre bruk av skipet på den måten som certepartiet bestemmer. Hvis skipet skulle bli utsatt for havari, vil dette lede til at kommisjonen reduseres. Det er opplyst at Lund her kan dekke seg ved å tegne forsikring, men at han ikke har gjort dette. Det er ikke opplyst hvor stor forsikringspremien i tilfelle ville bli. Jeg antar at kommisjonsbeløpet med de nevnte fradrag skjønnsmessig kan settes til ca. kr. 1 100 000,-. I dette beløp må de ikke betalte terminer som Lund har krav på etter kontrakten av 20. desember 1955, komme til fradrag. Partene er enige om at de forfalte terminer for årene 1960-1965 til sammen utgjør kr. 481 041,77 og at de fremtidiger terminer vil bli ca. kr. 123 000,-. Lunds gjenstående krav etter kontrakten av 1955 er derfor i alt ca. kr. 600 000,-. Differansen mellom det kommisjonsbeløp Lund skal avstå og det beløp Lund har til gode etter kontrakten av 1955, skulle da skjønnsmessig kunne settes til kr. 500 000,-.

Spørsmålet blir så om Lund kan kreve ytterligere fradrag på grunn av forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang. Etter ordlyden refererer forliksbeløpet seg ikke til kommisjoner på bestemte forretninger, men til det forhold at Sørensen ved forliket frafalt sine rettigheter etter den omstridte enemeglerkontrakt av 1936, og at han videre solgte 15 aksjer i Solvang. Av denne grunn er det Sørensens standpunkt at forliket ikke har noen betydning for oppgjøret mellom ham og Lund. Tvisten gjelder her både om forliket kan anses å omfatte kommisjon til firmaet Herman J. Sørensen på forretninger avsluttet før Lunds fratreden 31. desember 1955, og om Sørensen ved forliket kan anses å ha fått delvis dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 på M/T «Kongsgaard».

Uansett at forlikets ordlyd synes å trekke i motsatt retning, er jeg enig med lagmannsretten i at Sørensen ved forliket med Solvang må antas å ha fått dekning for sitt krav på vel kr. 400 000,- som byggekommisjon for M/T «Kongsvang» kontrahert i 1952. Som lagmannsretten finner jeg også å burde legge til grunn at Sørensen må antas å ha fått dekning for det vesentlige av sitt krav på ca. kr. 84 000,- som kommisjon av salgssummen for M/T «Kongsstein» som ble solgt i 1954. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 må ha rett til 18 % av disse kommisjonsbeløp, og at denne andel kan settes til kr. 80 000,-.

I den utstrekning Sørensen ved forliket av 20. mars 1964 har

Side:314

fått dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 for M/T «Kongsgaard», bør også dette beløp etter min mening komme til fradrag i den kommisjon som Lund nå må avstå til Sørensen. Som jeg før har nevnt, kan Sørensen ikke ha krav på dobbelt dekning av kommisjonsbeløpet. Jeg har imidlertid funnet det meget tvilsomt om Sørensen ved forliket kan antas å ha oppnådd noen slik dekning. I denne forbindelse leder det til betydelig usikkerhet at det ikke har vært mulig å få opplyst forliksbeløpets størrelse. Jeg er blitt stående ved å legge til grunn at også dette kommisjonskrav delvis ble tatt i betraktning da forliket ble inngått. Da jeg som før nevnt regner med at Sørensen ved forliket fikk full dekning for kravet om byggekommisjon for M/T «Kongsvang», går jeg imidlertid ut fra at forliksbeløpet bare for en mindre del dekker Sørensens krav om kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard». Det må i utpreget grad bero på et skjønn hvilket beløp man her skal regne med, og jeg antar at beløpet kan settes til kr. 120 000,-.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen må frifinnes i hovedsøksmålet, og at Lund i motsøksmålet må dømmes til å betale Sørensen kr. 300 000,-. Mot rentepåstanden er det ikke reist noen innvending.

Etter min mening er det ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Etter det resultat jeg er kommet til, antar jeg at Lund i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd må erstatte Sørensen en del av hans saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Jeg antar at beløpet passende kan settes til kr. 15 000,-.

Jeg stemmer for denne

<span id="slutning"><center><b>dom:</b></center></span>

1. Herman J. Sørensen frifinnes.

2. Hjalmar Lund dømmes til å betale til Herman J. Sørensen 300 000 - tre hundre tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 12. mai 1962 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Hjalmar Lund til Herman J. Sørensen 15 000 - femten tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer <b>Anker</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne <b>Eckhoff</b>, <b>Endresen</b> og <b>Berger</b>: Likeså.

<b>Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad):</b>

- - -

De forhold som ligger til grunn for påstanden om misligholdelse er følgende:

Den 2. januar 1956 da Lund begynte egen virksomhet som skipsmegler, skrev han til sin forbindelse og venn Mr. Ebison, direktør for et skipsmeglerfirma i London, og spurte om denne ville samarbeide med ham om en idé han hadde til en forretning, en idé som han hadde hatt i tankene en tid, men som det ville vært dumt av ham å ta opp så lenge

Side:315

han var i sitt tidligere firma, idet han da ikke ville vært i stand til å fullføre tanken og derved få noe ut av den. Tanken var å få et mindre rederi, Ebbesens rederi Co. A/S, interessert i nykontrahering av en tankbåt, men forutsetningen måtte være at man kunne få et lengere tidscerteparti på nybygningen. Spørsmålet var derfor om man kunne få Shell eller B. P. interessert i en båt hvis levering lå så langt frem i tiden som i 1962, - først på dette tidspunkt kunne nemlig båten bli levert. Lund nevnte i brevet at han hadde gjort forretninger med Shell i nesten 30 år og aldri bedt dem om noe tidligere, men at han ville være takknemlig hvis de nå kunne se seg utvei til å yte ham noe bistand.

Alt noen dager senere svarte Mr. Ebison pr. telefon at han hadde talt med Shells Mr. Drew, og at denne var interessert i et tilbud som nevnt, og den 7. januar skrev Lund at han hadde diskutert saken med Ebbesens og kunne gi et bestemt tilbud, selv om det ikke var helt på det rene hvor båten kunne bygges. Kristiansands Mek. Verksted, som han opprinnelig hadde tenkt på, kunne ikke påta seg arbeidet, men man undersøkte muligheten i Holland og andre steder. Forslaget ble forelagt for Shell og alt den 13. januar kunne Mr. Ebison svare at Shell aksepterte, under forutsetning av at eierne kunne ordne finansieringen av nybygningen. Nybygningskontrakt ble inngått med Marinens Hovedverft, Horten, og innen den fastsatte frist kunne Lund på vegne av skipsreder Ebbesen meddele at finansieringen var sikret og at endelig certeparti kunne oppsettes. Certepartiet ble opprettet mellom Shell og Skips A/S Sjøbro, skipsreder Ebbesens rederiselskap, som overtok nybygningskontrakten.

Det tilføyes at skipsreder Ebbesen da det kom til stykke ikke gjennomførte nybygningen. Nybygningskontrakten med certepartiet ble i 1958 solgt til et firma i Panama, Nueva Vista.

Etter at avtalen Shell-Ebbesen i prinsippet var ordnet tok Mr. Ebison opp med Lund spørsmålet om man kunne få gjennomført en tilsvarende forretning vedrørende et annet skip. Lund konfererte da med skipsreder Gowart-Olsen i Stavanger, som han kjente godt fra sin virksomhet hos skipsmegler Sørensen, og denne opplyste at han hadde en nybygningskontrakt for en 19400 tonner ved Rosenberg mek. Verksted, som han var interessert i å få sluttet. Gowart-Olsens selskap A/S Solvang var som nevnt blant skipsmegler Sørensens faste forbindelser som Lund ifølge overenskomsten var avskåret fra å gjøre forretninger med i 1956, og dette hadde han etter hva han sier, gjort Gowart-Olsen oppmerksom på. Den nevnte nybygningskontrakt, som var inngått den 18. november 1955, var imidlertid ingått mellom Rosenberg Mek. Verksted og Brødrene Olsen A/S, et firma som også tilhørte Gowart-Olsen og Lund hadde ingen betenkeligheter med å formidle en slutning for dette selskap. Det viste seg at Shell ikke var interessert i flere båter på det tidspunkt, men et engelsk shipping-firma, London and Overseas Freighters Ltd., kalt L.O.F. var interessert, og det ble sluttet et 10 års certeparti for nybygningen mellom L.O.F. og Brødrene Olsen A/S, datert 31. januar 1956.

Ut over våren 1956 tok Gowart-Olsen opp spørsmålet om konvertering av nybygningskontrakten til en 33 000 tonner, hvilket med den avtalte fraktrate ville gjøre nybygningen atskillig mere lønnsom, men L.O.F. var ikke interessert i noen forandring av det inngåtte certeparti for såvidt, til tross for at Lund på vegne av rederiet gjorde en rekke

Side:316

forsøk på å oppnå dette. Høsten 1956 ønsket imidlertid L. O. F. å slutte en tankbåt på 16-18 000 tonn for hurtig levering og forsøkte gjennom Ebison og Lund å finne en båt av denne størrelse. Det lyktes imidlertid ikke å finne noen båt som tilfredsstillet de krav L.O.F. hadde. Mr. Ebison spurte da Lund pr. telefon om ikke A/S Solvangs M/T «Kongsgaard» ville passe, men til dette svarte Lund at slutning av en båt for A/S Solvang kunne han ikke innlate seg på og at dette i tilfelle måtte tas opp direkte med Gowart-Olsen. Ebison gjorde den 18. oktober 1956 pr. telex en henvendelse til Gowart-Olsen, hvor han foreslo en ordning hvorved L.O.F. kunne få certeparti på «Kongsgaard» mot at firmaet samtidig gikk med på den konvertering av nybygningen som Gowart-Olsen hadde bedt om. Gowart-Olsen var meget interessert i en slik ordning og dro straks til London, hvor det ble inngått en avtale slik som Ebison hadde skissert. Avtalen ble bekreftet i et brev fra Ebison til Brødrene Olsen A/S av 25. oktober 1956 og de nødvendige dokumenter ble straks satt opp.

Den 23. oktober 1956 traff Gowart-Olsen avtale med Rosenberg mek. Verksted om økning av den kontraherte nybygning fra 19 400 til ca. 32 750 tonn. Det var da samme dag satt opp en ny kontrakt angående nybygningen hvor kontrahenten var forandret fra Brødrene Olsen A/S til Skibsaksjeselskapet «Solvang». Forøvrig var den nye kontrakt fullstendig identisk med den opprinnelige, og den ble også datert samme dag, nemlig den 18. november 1955. Tilleggskontrakten om økningen av tonnasjen ble derfor inngått med A/S «Solvang» og den ble datert den 23. oktober 1956.

Hjalmar Lund hevder at han ikke kjente noe til overføringen av kontrakten til A/S Solvang før han den 8. januar 1957 fikk en oppringning fra direktør Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsens rederi, hvor denne fortalte om ordningen og at den ville bli gjort kjent for aksjonærene i A/S Solvang ved et sirkulære den 7. januar 1957. Lund mener at han ga beskjed om forandringen til Ebison, men denne noterte i alle fall ikke beskjeden og først på et langt senere tidspunkt ble det gitt beskjed til befrakteren av nybygningen L. O. F. om forandringen av eierforholdet. Disse hadde ikke noe å bemerke til forandringen og det ble i april-mai 1959 satt opp nytt certeparti hvor Brødrene Olsen A/S ble erstattet med A/S Solvang som eier. Etter forslag fra Lund ble certepartiet datert 8. januar 1957.

Det tilføyes at Lund har oppebåret 11/4 % provisjon for slutningen av nybyggingen som også fikk navnet «Kongsgaard». Av slutningen av den tidligere «Kongsgaard» har han derimot ikke hatt noen provisjon. - - -

Retten skal bemerke:

En må erklære seg enig med saksøkte i at den innsigelse som er hentet fra et påstått brudd på interessentskapskontrakten av 20. desember 1946, ikke kan avvises til tross for den voldgiftsklausul kontrakten inneholder, så lenge innsigelsen bare brukes som grunnlag for påstått motregning overfor krav saksøkeren reiser.

Som det fremgår hevder saksøkte at Lund har gjort seg skyldig i brudd på sine plikter etter interessentskapskontrakten ved bevisst å utsette arbeidet med en plan han fikk alt mens han arbeidet hos Sørensen, for å den måten selv å få hele fortjenesten på den forretning det gjaldt.

Det er på det rene at Lund, ennå mens han var i kompaniskap med Sørensen fikk den idé at man muligens kunne få skipsreder Ebbesen interessert i en nybyggingskontrakt hvis man kunne skaffe ham et langsiktig certeparti på nybyggingen, men at han først tok opp arbeidet med

Side:317

dette da han startet sitt eget firma. Selvsagt er det riktig som det hevdes fra Sørensens side at Lund så lenge han var kompanjong i firmaet, pliktet å stille sin arbeidskraft til disposisjon for de felles oppgaver og at han pliktet å ta opp bearbeidelsen også av nye oppgaver som naturlig bød seg frem.

På den annen side kan ikke retten anta at det kan være i strid med en interessentskapskontrakt, når denne etter avtale er besluttet oppløst, at den uttredende begynner å planlegge sin egen virksomhet og gjøre seg visse tanker om opplegget av sitt fremtidige arbeid og etter rettens mening er det ikke godtgjort at Lund har gått ut over det som man må anse naturlig for så vidt. Det er ikke kommet frem noe som tyder på at han mens han ennå var i Sørensens firma, tok opp sine planer med skipsreder Ebbesen eller med eventuelle befraktere, og det er heller ikke godtgjort at den forretning Lund tenkte på, hang så naturlig sammen med hans arbeid hos Sørensen at det kan regnes som illojalt å vente med å ta den opp til han startet for seg selv. Retten må tvert i mot etter vitneforklaringen fra Mr. Ebison se den plan Lund tok opp som temmelig utopisk. En kan ikke anse det utelukket at det kan ha vært spesielle grunner til at forretningen virkelig ble akseptert av Shell, grunner som man ikke på forhånd kunne ha mulighet for å innse, og at det derfor er berettiget av Lund å hevde at det her ikke dreier seg om en vanlig markedsslutning.

Alt i alt finner en det således ikke godtgjort at Lund har gjort seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten.

Det annet spørsmål som reises er om Lund ved sin slutning av et tidscerteparti for skipsreder Gowart-Olsens nybygging har gjort seg skyldig i brudd på sin plikt etter overenskomsten av 20. desember 1956 til å «ikke gjøre forretninger med firmaets (skipsmegler Sørensens) faste forbindelser». Det er på det rene at det bare var A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen som disponent for dette selskap som ble regnet som fast forbindelse - ikke de andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte eller eventuelle nye selskaper han måtte opprette. Det er videre på det rene at nybyggingskontrakten ble inngått av Brødrene Olsen A/S og at certepartiet av 31. januar 1956 derfor formelt sett ikke representerte noe brudd på overenskomsten. Fra Sørensens side gjøres det imidlertid gjeldende at Lunds forhold allikevel i realiteten innebar et brudd på de forpliktelser han hadde etter overenskomsten, - at han burde forstått at det her dreier seg om en kontrakt som ikke kom til å bli hos Brødrene Olsen A/S, men ville havne hos A/S Solvang.

Retten må erklære seg enig med saksøkte i at det reiste spørsmål ikke kan besvares utelukkende ut fra det forhold at nybyggingskontrakten i navnet var inngått for Brødrene Olsen A/S. Det er et faktum at kontrakten uten noen formaliteter ble overført til A/S Solvang kort tid etter inngåelsen, hvilket viser den intime forbindelse det var mellom de to selskaper. Denne forbindelse var Lund og forøvrig enhver som hadde kontakt med rederiet fullt klar over. Den fremgikk bl.a. også av at det på brevarkene til Brødrene Olsen A/S står anført alle båter tilhørende A/S Solvang.

I sin vitneforklaring har såvel skipsreder Gowart-Olsen som advokat Nygaard innrømmet at kontraheringen av en 33 000 tonner var en for stor forretning for Brødrene Olsen A/S, men Gowart-Olsen har hevdet at kontraheringen av en båt på 19 400 tonn lå innenfor firmaets muligheter, selv om han i den forbindelse henviser til at man hadde «som en ventil» at de

Side:318

andre selskaper i konsernet kunne klare det. Retten finner vanskelig å kunne godta dette som realistisk. Det er opplyst uten å være bestridt at Brødrene Olsen A/S hadde en aksjekapital på kr. 20 000.- og en samlet formue på den tid det dreier som om på ca. kr. 43 000.-. Dets inntekter er ikke oppgitt, men størrelsesordenen vil fremgå av at Gowart-Olsen på spørsmål om inntekten var ca. kr. 50 000.- svarte at «det høres litt lite ut», og at han på spørsmål om inntekten var kr. 100 000.-, svarte at den var «mer enn det». Særlig meget over kr. 100 000.- kan den årlige inntekt formentlig da ikke ha vært. Gowart-Olsen har ikke i sin vitneforklaring gitt noen nærmere begrunnelse for sin påstand om at et selskap av denne størrelsesorden virkelig skulle kunne gjennomføre finansieringen av en kontrakt på over 25 millioner kroner. Lund har antydet muligheten av at det i tilfelle kunne vært ordnet med nytegning av aksjekapital i selskapet, og retten er enig i at dette måtte være den eneste måten saken kunne vært gjennomført på. På den annen side måtte selskapet i tilfelle vært tilført et så stort, nytt kapitalbeløp at det ville betydd en fullstendig reorganisering av selskapet. Det er ikke antydet at noen slike planer forelå og det er heller ikke kommet noen opplysninger som kunne vise at dette under de foreliggende omstendigheter kunne vært en naturlig løsning av saken, og retten må under disse forhold bygge på at det har vært Gowart-Olsens tanke da han kontraherte nybyggingen for Brødrene Olsen A/S, at den senere skulle overføres til et eller flere av de rederiselskaper han disponerte.

Som nevnt er det et faktum at kontrakten ble overført til A/S Solvang, men såvel Lund som Gowart-Olsen har pekt på muligheten av at kontrakten i tilfelle kunne vært ført over til andre av konsernets selskaper, Kongsborg, Firda, Ledaal og Aktiv. Saksøkeren har hevdet at alle disse er mindre selskaper og at A/S Solvang var det eneste av selskapene som kunne tenkes å makte finansieringen av en kontrakt av den størrelse det gjaldt også i den opprinnelige form, en båt på 19400 tonn. Det er ikke fremlagt noen opplysning om aksjekapitalen eller fonds i de nevnte selskaper, men retten har festet seg ved opplysningen om at alle de båter som står oppført på brevarket til Brødrene Olsen A/S i alle fall tilhører A/S Solvang, og en må da gå ut fra at det er riktig at dette selskap hadde en fullstendig dominerende stilling Innen skipsreder Gowart-Olsens konsern. I mangel av nærmere opplysninger må retten da legge til grunn saksøkerens anførsel om at også de nevnte selskaper var for små for en forretning som nevnt og at finansieringen av nybyggingskontrakten ikke kunne vært ordnet uten at A/S Solvang i vesentlig grad var trukket inn, slik det også faktisk ble forholdt.

Lund har gjort gjeldende at han i alle fall ikke kjente til disse forhold, og at han må være fri for ansvar når han har gjort skipsreder Gowart-Olsen oppmerksom på sin plikt til å holde seg borte fra forretninger med A/S Solvang, og får den opplysning at nybyggingen er kontrahert av et annet firma. Etter rettens mening kan dette ikke være tilstrekkelig. En må gi Sørensen rett i at Lund hadde plikt til, når han innlot seg i forretningsforbindelse med Gowart-Olsen å skaffe seg så pass opplysninger om den faktiske bakgrunn for kontrakten at han kunne foreta en realistisk vurdering av om det virkelig gjaldt et forhold som ikke ble rammet av bestemmelsen i overenskomsten. Ved bedømmelsen av forholdet kan man vanskelig se bort fra det faktum at nybyggingskontrakten havnet hos A/S

Side:319

Solvang og etter de opplysninger som foreligger må retten bygge på at dette var forutsetningen da nybyggingskontrakten ble inngått og at Lund må ha innsett dette. Lunds slutning av certepartiet må derfor regnes å være i strid med hans forpliktelser etter overenskomsten av 20. desember 1955.

Den kommisjon Lund oppebærer for slutningen av certepartiet av 31. januar 1956, senere konvertert i certepartiet for 33 000 tonneren «Kongsgaard» av 8. januar 1957 er av saksøkte beregnet til kr. 1 175 000.-, et beløp som saksøkeren ikke har reist noen innvending mot, og som retten derfor legger til grunn. Etter det resultat en er kommet til må Lund være ansvarlig overfor Sørensen for dette beløp og saksøkte må derfor frifinnes såvel for kravet om forfalne, ubetalte terminer kr. 349 218,54, som for betaling av fremtidige terminer, beregnet til ca. kr. 325 000.-. I motsøksmålet må Lund dømmes til å tilbakebetale differansen mellom kr. 1 175 000 og summen av de nevnte beløp ca. kr. 674 218,54. Da det dreier seg om skjønnsmessig ansatte beløp settes differansen avrundet til kr. 500 000.-. - - -

<b>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland, Jens Fagereng og Knut Hougen):</b>
- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Når det gjelder sakens faktum, bemerkes i tillegg til det som er nevnt av byretten:

Herman J. Sørensen startet sitt skipsmeglerfirma i 1916. Hjalmar Lund hadde vært ansatt i firmaet i 25 år da han i 1946 ble opptatt som «associè».

I interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 var det i punkt 8, 3. avsnitt, bestemt.

«Forøvrig har ingen av kompanjongene i forholdet til den annen rett til på noen som helst måte å disponere over sin anpart, det være seg ved salg, gave, pantsettelse eller på noen annen måte. Ved H. L.s død tilfaller hans anpart gjenlevende kompanjong uten vederlag, bortsett fra avdødes anpart av kapitalkonto og mulig uhevede tilgodehavende, samt anpart i firmaets overskudd ved regnskapsårets utgang. Verdien av verdipapirer oppgjøres overensstemmende med ansettelsen ved siste statsskatteligning. Beløpet forfaller til betaling 3 - tre - måneder etter oppgjørsdagen (regnskapsårets utgang) men gjenlevende er berettiget til å vente ytterligere 3 - tre - måneder med utbetalingen mot å svare 4 - fire - prosent renter av beløpet fra oppgjørsdagen. Avdødes arvinger er dessuten berettiget til kvartalsvis etterhvert å få utbetalt 18 % av alle bruttokommisjoner som måtte inngå på forretninger avsluttet før hans død.»

I interessentskapskontraktens punkt 10 var det bestemt:

«Begge parter er berettiget til etter 3 måneders varsel å oppsi kompaniskapet. Hvis det oppsies av H. L. beholder gjenværende kompanjong firmaet som ene-eier, og den uttredende får oppgjør på samme måte som ovenfor nevnt i punkt 8, 3. avsnitt. Hvis kompaniskapet oppsies av H.J.S. uten gyldig grunn, skal H. L. foruten oppgjør som nevnt i punkt 8, 3. avsnitt, ha rett til full kontraktmessig anpart av firmaets overskudd i mulig gjenværende del av det løpende kalenderår samt for det derpå følgende kalenderår. Han har i samme tidsrom ikke rett til å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser.»

I forbindelse med stiftelsen av Gowart-Olsen-konsernets

Side:320

skipsaksjelskap Solvang i 1936, hvor Herman J. Sørensen deltok i aksjetegningen, ble det inngått en kontrakt datert 20. oktober 1936, mellom A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen på den ene side og meglerfirmaene Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen på den annen side. Etter kontrakten deltok de to meglerfirmaer med et tegningsbeløp på tilsammen kr. 100 000.- ved stiftelsen av A/S Solvang. Til gjengjeld fikk meglerfirmaene følgende rettigheter:

«2. Til gjengjeld for ovennevnte innskudd skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Hermann J. Sørensen sikres enebefraktningen av selskapets skibe mot en kommisjon av 1 % (en prosent) på reisebasis og 11/4 % (enogenkvart prosent) på timecharter basis til hver på samtlige bruttofrakter i tillegg til andre kommisjoner som måtte være nødvendige.

3. Hvis befraktningen leilighetsvis av særlige grunner skulle bli gjort gjennom annen megler, skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen allikevel ha den omforenede kommisjon av 1 % på reisebasis og 1 1/4 % på timecharter basis til hver.

4. Likeledes skal selskapets samtlige kjøp- og salgsforretninger gå gjennom Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen så lenge de er aksjonærer mot vanlig kommisjon av 1 % (en prosent) til hver.»

I forhold til firmaet Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. gjorde A/S Solvang seg fri for forpliktelsene etter enemeglerkontrakten i 1950, men Sørensen har overlatt til firma Sev. Dahl kommisjonsandeler også etter 1950.

Det ble tvist om firmaet Herman J. Sørensens rettigheter etter enemeglerkontrakten og Sørensen reiste ved stevning av 17. august 1960 (altså så å si samtidig med at Lund reiste nærværende sak) søksmål ved Stavanger byrett mot skipsreder Alf Gowart-Olsen. Ved stevning av 20. juli 1962 ble saken utvidet ved at også A/S Solvang ble saksøkt. I Stavanger byretts dom av 19. desember 1962 ble Gowart-Olsen frifunnet, mens A/S Solvang ble dømt til å betale Sørensen kr. 404 534.- med prosessrenter. Det tilkjente beløp gjaldt en restkommisjon for byggekontrakt av 1952 for M/T «Kongsvang». Sørensen hadde i saken også gjort gjeldende krav på følgende kommisjonsbeløp:

«Kongsstein» (salg 1954) kr. 84 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (salg 1958) » 160 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (frakt 1956) » 400 000.-

«Kongstank» (salg 1959) » 78 500.-

«Kongsstein» (reisefrakter etter 1959) » 94 783.-

«Kongsbru»

(byggekontrakt, levering 1954 % sameieandel) » 48 950.-

«Kongsbru» (frakter 1954-56, % andel) » 40 000.-

«Kongsgaard» (nye) (byggekontrakt 1956) » 480 000.-

«Kongsgaard» (nye) (frakt 1956) » 1 175 000.-

kr. 2 561 233.-

Hertil kommer de tilkjente » 404 534.-

Tilsammen kr. 2 965 767.-

Herman J. Sørensen hadde imidlertid begrenset sitt samlede krav i saken til 2 500 000.-. I denne forbindelse bemerkes at flere av de enkelte krav delvis omfattet fremtidsytelser.

Stavanger byretts dom ble påanket, men senere har partene inngått

Side:321

forlik som nevnt foran. Det er opplyst at forliket innebærer at enemeglerkontrakten er bortfalt mot at det er ytet et vederlag for de omstridte kommisjoner. Dette vederlag skal betales i 10 like terminer over ti år fra 1. april 1964. I forliket inngår også at Sørensen avgir 15 aksjer i A/S Solvang. Partene i forliket har forpliktet seg til ikke å gi utenforstående opplysning om hvilken sum de ble enige om. Sørensen har derfor i nærværende sak ikke kunnet opplyse om størrelsen av det vederlag han får etter forliket.

Enemeglerkontrakten gjaldt bare overfor A/S Solvang men dette er det dominerende selskap i Gowart-Olsen-konsernet. Det har en aksjekapital på kr. 1 000 000.- hvorav skipsreder Gowart-Olsen eier en tredjedel. Det personlige firma A. Gowart-Olsen er styremedlem og disponent i selskapet.

Konsernet omfatter dertil følgende selskaper m.v.:

Skipsmegler- og rederfirmaet Brødrene Olsen A/S, stiftet 1921. Selskapet var en fortsettelse av det personlige firma Brødrene Olsen. Aksjekapitalen er nå på kr. 20 000.-. Skipsreder A. Gowart-Olsen er enestyrer og eier samtlige aksjer bortsett fra 2-3 stykker. Selskapet hadde pr. 1. januar 1956 en ligningsmessig formue på ca. kr. 43 000.-. Det har ikke eiet skip før i den senere tid.

Dampskipsaksjeselskapet Firda, stiftet 1925. Aksjekapitalen kr. 150 000.-. Alf Gowart-Olsen har siden 1933 vært selskapets enestyrer og disponent. Det er opplyst at han i 1933 eiet 80 % av aksjene.

Dampskipsaksjeselskapet Ledaal, stiftet i 1934. Aksjekapitalen var pr. 1. januar 1956 på kr. 71 145.-. Det er opplyst at Alf Gowart-Olsen i 1935 eiet aksjer pålydende kr. 10 000.- og rådet over endel andre aksjer. Han er medlem av styret og er en av selskapets to disponenter.

Aksjeselskapet Activ, stiftet 1940. Aksjekapitalen er nå på kr. 300 000.-. Gowart-Olsen hadde fra 1940 aksjer pålydende kr. 12 000.-. Han er medlem av styret og disponent.

Skipsaksjeselskapet Kongsborg, stiftet 1946, med aksjekapital kr. 650 000.- hvorav Gowart-Olsen tegnet aksjer for kr. 200 000.-. Firmaet A. Gowart-Olsen er enestyrer og disponent.

I 1955 registrertes det personlige firma A. Gowart-Olsen med formål å drive rederivirksomhet samt bestyrelse av skipsaksjeselskaper. Det er opplyst at firmaet også har ervervet skip.

Lagmannsretten finner det som byretten, praktisk først å behandle Sørensens første motregningsinnsigelse, som er kalt «Ebbesen-innsigelsen».

Det er på det rene at det krav som denne innsigelse bygger på hører under voldgift og at det derfor ikke uten Lunds samtykke kunne vært gjort gjeldende i saken som selvstendig krav, jfr. tv.m.l. §452 tredje ledd. Spørsmålet om det i et slikt slikt tilfelle likevel er adgang til å bruke kravet som motregningsinnsigelse er ikke behandlet i litteraturen. Alten: Kommentar til Tvistemålsloven, går ikke direkte inn på spørsmålet, men henviser bare til Asbjørn Lindboe: Privat rettergang (1944) Lindboe (s. 44) mener at kravet må kunne kreves avvist fra domstolene også når det bare brukes som motregning. Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten (s. 102) gir nærmest uttrykk for samme syn. I vår rettspraksis kan spørsmålet ikke ses å ha vært oppe, når det gjelder

Side:322

forholdet til voldgift. En kjennelse i R. G. 1956 195 (Hålogaland lagmannsrett) kan ha en viss interesse.

Det kan også nevnes at for dansk retts vedkommende har bl.a. Bernt Hjejle: Frivillig Voldgift (s. 79/80) hevdet at et krav som hører under voldgift må avvises også som motregningsinnsigelse.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om avvisning meget tvilsomt, men er kommet til at det ikke er grunnlag for avvisning.

Lagmannsretten er i det vesentlige enig i byrettens begrunnelse for at Lund ikke gjorde seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten. Det er på det rene at den idé som Lund fikk realisert i Ebbesen-certepartiet, hadde han allerede mens kompaniskapet bestod. Hvor lenge han satt inne med ideen er ikke nærmere opplyst, men retten har ikke grunnlag for å konstatere at det var særlig lang tid. Da Lund straks etter kompaniskapets opphør søkte å sette idéen ut i livet, viste det seg at den lot seg realisere meget raskt. Men det foreligger ikke indikasjoner på at Lund har foretatt seg noe positivt for å forberede marken for denne forretning før han gikk ut av kompaniskapet. Det er heller ikke påvist at forretningen kunne latt seg realisere mens Lund arbeidet for firmaet.

Det avgjørende synes å ha vært at Lund greide å få Shell interessert i et certeparti for en nybygning for levering på lengre sikt enn det som var vanlig på det tidspunkt. De opplysninger som foreligger om opptakten til forretningen tyder på at Mr. Ebison i Cambridge Tankers spesielt gikk aktivt Inn for saken, at han gjorde det for å gjøre Lund en tjeneste som Lund som nyetablert hadde særlig behov for, og at Mr. Drew i Shell strakte seg langt overfor sin gode forbindelse Mr. Ebison.

Lagmannsretten har når det gjelder «Solvang-innsigelsen» - i motsetning til byretten - ikke funnet det bevist at Lund gjorde seg skyldig i brudd på overenskomstens karensbestemmelse da han i januar 1956 formidlet tidscertepartiet for den 19.000-tonneren som Brødrene Olsen A/S hadde kontrahert. Lagmannsretten er enig med byretten i at Lund måtte regne med at Brødrene Olsen A/S ikke alene ville kunne makte å finansiere nybyggingen, men overføring til A/S Solvang kan ikke sees å ha vært den eneste mulighet da. De andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte og hans personlige firma rådet over ganske betydelige midler. Det finnes ikke å være grunnlag for å konstatere at Lund måtte forstå at A/S Solvang ville komme til å overta nybyggingen. Det er heller ikke bevist at Lund på annen måte var kjent med at dette var meningen.

Konverteringen til 33 000-tonner bragte derimot Lund i en annen stilling. Det var Brødrene Olsen A/S som høsten 1956 tok opp spørsmålet om konvertering. Lund bragte forslaget videre til megleren i London, Mr. Ebison, men befrakterne var i første omgang ikke interessert. Det var Mr. Ebison som kom tilbake til saken med forslaget om at L.O.F. skulle få tidscerteparti på A/S Solvangs 16 000 tonner (gamle) «Kongsgaard», mot at L.O.F. gikk med på konverteringen. Da Lund sa fra til Mr. Ebison at han ikke kunne innlate seg på slutning av en båt for A/S Solvang, ble beslutningen av (gamle) «Kongsgaard» avtalt direkte mellom Mr. Ebison og Gowart-Olsen. Samtidig avtalte disse konverteringen til 33 000-tonner.

Lund fikk beskjed om avtalen i brev av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison (Cambridge Tankers) av følgende innhold:

Side:323

«As informed you over the telephone, we had the pleasure of meeting Mr. Gowart Olsen in our office yesterday and were ultimately succesfull in concluding fixtures of the «Kongsgaard» and the conversion of the newbullding (Charter Party dated 31st January 1956) to a 33.000 ton deadweight wessel and for your gnidance we enclose herewith copy of letter we have today addressed to owners in this respect.

For your confidential guidance, we understand from Mr. Gowart Olsen that he is prepared to give a commission letter on the «Kongsgaard» fixture for 3 1/2 % and you will not be excluded from the fixture.»

Lund har forklart for lagmannsretten at han var klar over at den avtalte ordning innebar at certepartiet for 19 000 tonneren skulle avløses av et certeparti for 33 000 tonneren, men at han mente at dette ikke kunne ha noen betydning for hans forhold. Certepartiet var inngått med Brødrene Olsen A/S, og det var, sett fra hans side ikke avgjort noe om at certepartiet skulle overføres til A/S Solvang. Selv om bygningskontrakten skulle bli overført til A/S Solvang, mente han at det var meget tenkelig at certepartiet kunne bli overført til en annen 33 000 tonner. Lagmannsretten kan ikke se et slikt alternativ som annet enn en ren konstruksjon av Lund. Det kan riktignok ikke fastslåes at Lund allerede i 1956 hadde fått direkte beskjed om at A/S Solvang skulle tre inn i stedet for Brødrene Olsen A/S. En direkte beskjed fikk Lund den 8. januar 1957 ved en telefonmeddelelse fra direktør Sverre Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsen konsernet. Bjørn-Nielsen opplyste at det i en årsberetning for A/S Solvang ville bli nevnt at selskapet hadde overtatt nybygningskontrakten. Men allerede med brevet av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison fikk Lund melding om at Gowart-Olsen under sitt Londonbesøk hadde fått ordnet med konverteringen, mot å la L.O.F. få slutte A/S Solvangs (gamle) «Kongsgaard» for 6 år til en rimelig rate (30/-). Lagmannsretten er kommet til at Lund må ha forstått at konsekvensen av denne ordning var at A/S Solvang overtok nybyggingskontrakten og dermed også certepartiet. For det første visste han at det var A/S Solvang som presterte den nødvendige motytelsen til L.O.F. Lund måtte regne med at en lojal opptreden av Gowart-Olsen og Brødrene Olsen A/S overfor A/S Solvang nødvendigvis måtte lede til at nybygningen ble overført til A/S Solvang. For det annet hadde han godt kjennskap til Gowart-Olsenselskapene og måtte skjønne at det var nokså usannsynlig at andre enn nettopp A/S Solvang skulle kunne greie finansieringen etter at tonnasjen var øket til 33 000 tonn. Fra befrakternes side kunne det - etter det som var passert - ikke bli spørsmål om innvending mot overføring til A/S Solvang.

Når det således legges til grunn at Lund alt i 1956 måtte være klar over at certepartiet etter konverteringen måtte havne hos A/S Solvang, har han gjort seg skyldig i brudd på karensbestemmelsen ved ikke å frasi seg videre befatning med denne forretning.

Lunds kontraktsbrudd gjaldt den spesielle konkurranseforbudsbestemmelse som var inntatt i overenskomsten. Som motytelse for å gå med på denne spesielle klausul skulle Lund få beholde sin fulle kontraktsmessige inntektsandel etter interessentskapskontrakten for samme tidsrom som konkurranseforbudet gjaldt. Ordningen hadde sitt forbilde i interessentskapskontraktens punkt 10, 3. og 4. punktum, om oppsigelse fra

Side:324

Sørensens side «uten gyldig grunn» Etter denne bestemmelse var det Lund som var tilsagt som tilleggsrettighet full inntektsandel for ett ekstra år. Konkurranseforbudet kom inn som et vilkår dersom han benyttet seg av denne tilleggsrettighet. Selv om overenskomsten ikke direkte er knyttet til denne bestemmelse i interessentskapskontrakten, må det være naturlig også når det gjelder overenskomsten å se det slik at konkurranseforbudet var tatt med som et vilkår for den fulle inntektsandel for 1956.

Overenskomsten kunne meget vel tenkes å være inngått uten karensbestemmelsen. Denne utgjorde med hensyn til ytelse og motytelse en selvstendig del av overenskomsten. Denne del av overenskomsten antas vesentlig misligholdt av Lund. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at kontraktsbruddet kan gi Sørensen adgang til å heve overenskomsten i sin helhet med den følge at han skulle kunne kreve tilbake alt han har ytet Lund under overenskomsten. Overenskomsten gikk i hovedsaken ut på at Sørensen forpliktet seg til de nærmere bestemte ytelser til Lund mot at Lund trådte ut av firmaet, det vil kort sagt si at Lund mot vederlag overlot sine rettigheter i firmaet til Sørensen. Dersom Sørensen skulle kunne heve overenskomsten i sin helhet, med fullt tilbakebetalingskrav, ville det bety at Lund - uten å få tilbake sin kontraktsytelse - måtte gi fra seg en vesentlig del av de betydelige rettigheter han hadde opparbeidet seg som medinnehaver av firmaet. Dette ville være en helt urimelig konsekvens, som heller ikke ville harmonere med prinsippet om gjensidig tilbakelevering av de mottatte ytelser.

Følgen av misligholdelsen av konkurranseforbudet skulle da bli at Lund forbrøt sin rett til den ekstra inntekt som var knyttet til forbudet. Inntektsfordelen utgjorde det differansebeløp på kr. 83 268,49 som er nevnt fra Lunds side. Dette beløp ville Sørensen formentlig måtte ha krav på som en minimumserstatning. Det er imidlertid uklart og meget tvilsomt om overenskomsten er å forstå slik at Sørensen har krav på det nevnte beløp ved siden av full erstatning for tap. Sørensen har for øvrig ikke gjort dette gjeldende i saken.

Spørsmålet blir så om Sørensen har krav på erstatning overfor Lund, som følge av at Lund har brudt karensbestemmelsen i overenskomsten og derved ervervet et krav på tilleggskommisjon av A/S Solvang ved konverteringen. Lagmannsretten finner at så er tilfelle.

Sørensen gjorde det tidlig klart for Lund at han ville gjøre ansvar gjeldende mot ham for kontraktsbrudd. Således har hans prosessfullmektig, da søksmålet ble reist i prosesskrift av 8. mai 1962, sagt fra at «de fremlagte dokumenter synes å tyde på at skipsmegler Lunds ansvar er ennu større enn fra først av antatt.»

Hva Sørensen bygget sin påstand på er ikke spesielt nevnt i byrettens dom, men byretten har gått ut fra at Lund ble krevet til ansvar for sin samlede mottatte og fremtidige kommisjon av «Solvang-certepartiet». Lagmannsretten bygger derfor på at Sørensen i tide har gjort gjeldende et krav på surrogat og/eller erstatning for denne kommisjon. For øvrig er foreldelse ikke til hinder for at erstatningskravet bringes i motregning overfor Lunds krav i hovedsøksmålet, da begge krav utspringer av samme rettsforhold.

Lagmannsretten kan ikke se at det gjelder noen alminnelig regel i norsk rett om rett til surrogatet eller substituttet eller om at den som

Side:325

har brudt kontraktsvilkår i alle tilfelle skal legge fra seg sin berikelse. Det kan bl.a. vises til Stang: Erstatningsansvar, 384, Augdahl: Oblignsjonsrett, 249, jfr. også Vinding Kruse: Restitusjoner, 56-59. Overgaard: Norsk erstatningsrett, (2. utg.) 348, synes heller ikke å kunne tas til inntekt for noen slik alminnelig regel.

Karensbestemmelsen må rett forstått bety at den kommisjon, som Lund ervervet i tillegg ved konverteringen av nye «Kongsgaard» til en 33 000-tonner i strid med karensbestemmelsen i forholdet mellom Lund og Sørensen skal tilfalle Sørensen. Karensbestemmelsen innebærer at det var Sørensen som skulle ha formidlet denne konvertering og ervervet den omhandlede kommisjon. Dette burde Lund ha gitt Sørensen anledning til, og A/S Solvang kunne som følge av enemeglerkontrakten og selv uten denne under de foreliggende omstendigheter ikke ha motsatt seg dette. Ved dette har Sørensen lidt et tap og har fått et erstatningskrav overfor Lund svarende til den omhandlede tilleggskommisjon, i den utstrekning han ikke har fått erstatning på annen måte. Sørensens tap kan således ikke antas å overstige den fulle tilleggskommisjon med fradrag av hva han måtte ha fått erstattet direkte av A/S Solvang ved det inngåtte forlik.

Tilleggskommisjonen fremgår av følgende oppstilling:

Samlet kommisjon for 33 000 tonneren er beregnet til kr. 1 215 000.-

Samlet kommisjon for 19 000 tonneren ville blitt » 693 000.-

Tilleggskommisjon p.g.a. konverteringen utgjør » 522 000.-

Denne sum omfatter til dels en fremtidsverdi, som må omgjøres til en beregnet verdi pr. idag, hvorved det også må tas hensyn til forlisrisikoen.

Lund må svare for denne nåtidsverdi av tilleggskommisjonen med fradrag av hva Sørensen har fått erstattet av den samme tilleggskommisjon direkte ved forliket med A/S Solvang om enemeglerkontrakten. Skjønnsmessig settes det nettobeløp som Lund må svare for til kr. 300 000. Det er da bl.a. sett hen til at det i prinsippet må gå ut over Sørensen at nærmere opplysninger om forliket ikke kan skaffes, at det beløp som Sørensen ble tilkjent i Stavanger byretts dom for «Kongsvåg»-kommisjonen må antas å være fullt dekket i forliket, mens de øvrige krav bare er delvis dekket og at oppgjøret etter forliket strekker seg over 10 år.

Lund har på sin side, som del av sine tidligere kompanjongrettigheter, krav på de forfalne kommisjonsandeler som utgjør kr. 425 082,74. Til dette kommer hans krav på andel av de kommisjoner som Sørensen har fått oppgjør for i forliket med Gowart-Olsen og som angår Lund. Som nevnt foran legges til grunn at Sørensen har fått full dekning for kommisjonskravet for «Kongsvang»-kontraheringen. Lunds 18 % andel vil utgjøre kr. 72 816,12. Hvilken dekning Sørensen ellers i tilfelle har fått ved forliket m.h.t. kommisjoner som angår Lund har Sørensen p.g.a. forliksvilkårene ikke kunnet gi opplysning om. Det som kan komme i betraktning er i det vesentlige kommisjonen for salget av «Kongsstein» i 1954. Derimot kan ikke Lund antas å ha krav på noen andel når det gjelder byggekontrakten for den nye «Kongsgaard» (etter konverteringen). I mangel av nærmere opplysning må også disse poster ansettes skjønnsmessig. Da det knytter seg flere usikkerhetsmomenter til disse poster,

Side:326

finner lagmannsretten at Lunds andel inklusive de foran nevnte kr. 72 816,12 skjønnsmessig bør settes til et samlet beløp på kr. 80 000.-. Det er da tatt hensyn også her til at mangelen av nærmere opplysninger om forliket må gå ut over Sørensen.

Etter dette vil resultatet i hovedsøksmålet bli:

Lunds krav på tilbakeholdte kommisjonsandeler kr. 425 082,74

Sørensens erstatningskrav bringes i motregning med » 300 000.-

kr. 125 082,74

Lunds andel av kommisjoner som er gjort opp i Sørensens forlik med A/S Solvang » 80 000.-

Lund vil bli tilkjent kr. 205 082,74

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1966-24-B - Rt-1966-305

2025-03-25T15:18:06Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=1966-03-12
|Publisert=HR-1966-24-B - Rt-1966-305
|Stikkord=Kontraktsrett, Vinningsavståelse, Motregning
|Sammendrag=Saken gjaldt økonomisk oppgjør regulert i kontrakt mellom to partnere i et skipsmeglerfirma, der den ene trådte ut av virksomheten og det var avtalt etteroppgjør. Hovedspørsmålet var om det var grunnlag for vinningsavståelse og motregning.
|Saksgang=Oslo byrett 21.12.1963 - Eidsivating lagmannsrett 24.02.1965 - Høyesterett HR-1966-24-B (L.nr. 24 B/1966)
|Parter=Herman J. Sørensen (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Hjalmar Lund (advokat Sigurd Wælgaard - til prøve)
|Forfatter=Ryssdal, Anker, Eckhoff, Endresen, Berger
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§452 Tvistemålsloven (1915) §452], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]
}}
Dommer <b>Ryssdal</b>: Skipsmegler Hjalmar Lund, som ved interessentskapskontrakt av 20. desember 1946 ble opptatt som associé i skipsmeglerfirmaet Herman J. Sørensen med rett til en tredjedel av firmaets netto overskudd, trådte ut av firmaet 31. desember 1955. Ved kontrakt av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund ble det bestemt at Lund også for året 1956 skulle ha en tredjedel av firmaets netto overskudd, og at Lund i dette året ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Det er på det rene at en av disse faste forbindelser var Skipsaksjeselskapet Solvang som disponeres av A. Gowart-Olsen. I kontrakten ble videre bestemt at Sørensen fra 1. januar 1957 kvartalsvis skulle betale Lund «18 % av alle brutto kommisjoner som inngår på forretninger avsluttet av firmaet før Hj. Lunds fratreden den 31/12. 1955, dog ikke på eventuelle fornyelser eller forlengelser av disse». I henhold til denne kontrakt fikk Lund for

Side:306

årene 1956-1959 utbetalt kr. 754 919,88. Senere terminer er ikke betalt. Ved stevning av 20. august 1960 reiste Lund sak mot Sørensen ved Oslo byrett med krav om at Sørensen skulle dømmes til å betale forfalte terminer og kjennes forpliktet til fremtidig å betale Lund andel av kommisjoner i samsvar med kontrakten av 20. desember 1955. Ved prosesskrift av 8. mai 1962 reiste Sørensen motsøksmål med krav om tilbakebetaling av beløpet kr. 754 919,88.

Oslo byrett avsa 21. desember 1963 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Herman J. Sørensen frifinnes.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Herman J. Sørensen kr. 500 000,- - femhundretusen - kroner med 5 - fem - prosent rente p. a. fra den 12. mai 1962 til betaling skjer.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lund påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten utvidet Lund sin påstand under henvisning til at Sørensen ved forlik i en sak mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen hadde fått kommisjon av forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Lunds krav gikk her ut på at Sørensen skulle betale ham andel av disse kommisjoner med et beløp oppad begrenset til kr. 100 000,-.

Eidsivating lagmannsrett avsa 24. februar 1965 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1) Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 205 082,74 - tohundreogfemtusenåttito 74/100 kroner og 5 - fem - prosent årlig rente av kr. 125 082,74 således:

av kr. 341,11 fra 1. januar 1963

» » 17 473,37 » 1. april 1963

» » 13 892,63 » 1. juli 1963

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963

» » 16 400,44 » 1. januar 1964

» » 15 309,06 » 1. april 1964

» » 14 171,78 » 1. juli 1964

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964

» » 15 224,81 » 1. januar 1965.

2) Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1965 eller senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Skipsmegler Herman J. Sørensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har på samme måte som for de tidligere retter anført at Lund har brutt kontrakten av 20. desember

Side:307

1955 ved å formidle et tidscerteparti av 31. januar 1956 for en nybygning på ca. 19 000 tonn, som i forbindelse med konvertering av nybygningen senere ble endret til certeparti for et ca. 33 000 tonns tankskip, som fikk navnet M/T «Kongsgaard». Certepartiet for 19 000 tonneren ble inngått mellom «Brødrene Olsen A/S (A. Gowart-Olsen)» og det engelske firma London and Overseas Freighters Ltd. Certepartiet for 33 000 tonneren ble inngått mellom «Skipsaksjeselskapet Solvang (A. Gowart-Olsen)» og det samme engelske firma, og dette certeparti ble datert 8. januar 1957. Sørensen har prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lunds kontraktsbrudd ikke gav Sørensen rett til å heve kontrakten av 20. desember 1955. Etter Sørensens oppfatning må han på grunn av kontraktsbruddet være fritatt for enhver forpliktelse overfor Lund etter kontrakten, mens Lund på sin side kan beholde kommisjon av det nevnte certeparti og alle andre forretninger som han avsluttet i 1956. Subsidiært har Sørensen gjort gjeldende at Lund plikter å betale ham kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard», og at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Lund bare plikter å betale Sørensen et beløp som svarer til differansen mellom kommisjonen for 33 000 tonneren og en beregnet kommisjon for 19 000 tonneren. For det tilfelle at Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, har han videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund ikke overtrådte interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 ved å vente til 2. januar 1956 med å ta opp det arbeid som i løpet av kort tid resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Endelig hevder Sørensen at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang kan tillegges noen betydning for oppgjøret mellom Sørensen og Lund. Selv om Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, kan forliket etter Sørensens oppfatning ikke gi Lund rett til 18 % av noen av de kommisjonsbeløp for forretninger inngått før utgangen av 1955 som Sørensen hadde krevet i rettssaken mot Solvang, og heller ikke gi Lund rett til noe fradrag i det beløp han plikter å betale Sørensen i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Sørensen har for Høyesterett i alt vesentlig grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom, og han har nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

Skipsmegler Herman J. Sørensen frifinnes, og skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.

I motsøksmålet:

Skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale skipsmegler Herman J. Sørensen kr. 754 919,88 med prosessrenter fra 12. mai 1962 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Skipsmegler Hjalmar Lund har tatt til gjenmæle og erklært

Side:308

motanke. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund gjorde seg skyldig i brudd på kontrakten av 20. desember 1955 ved å medvirke til at den 19 000 tonner som ble sluttet ved certeparti av 31. januar 1956, i oktober 1956 ble konvertert til en 33 000 tonner. Subsidiært er det anført at Sørensen iallfall ikke har lidt noe tap ved at Lund har fått og får kommisjon i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard». Derimot har Lund for Høyesterett frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav på erstatning for denne kommisjon er foreldet. Men Lund har opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at et eventuelt kontraktsbrudd fra hans side ikke under noen omstendighet kan gi Sørensen rett til å kreve mer enn kr. 83 268,49 som er differansen mellom en tredjedel av firmaet Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 og 18 % av de brutto kommisjoner som i 1956 er inngått på forretninger avsluttet av firmaet før utgangen av 1955. Videre har Lund opprettholdt sin tidligere anførsel om at Sørensens krav om motregning basert på det såkalte Ebbesen-certeparti prinsipalt må avvises og subsidiært forkastes. Lund har godtatt lagmannsrettens dom for at hans andel av kommisjoner som anses oppgjort ved forliket mellom Sørensen og Solvang, settes til kr. 80 000,-. Dette gjelder kommisjoner på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Men Lund har fastholdt at Sørensen ved det nevnte forlik også må anses å ha fått full dekning for sitt krav om kommisjon av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Med den reservasjon som følger av at Lund har godtatt det nettopp nevnte beløp kr. 80 000,- og at han har frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav om erstatning er foreldet, har også Lund i det vesentlige grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom. Lund har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 481 041,77 med 5 % årlig rente, således:

av kr. 95 567,82 fra forliksklagen,

» » 14 935,46 » 1. oktober 1960,

» » 25 455,21 » 1. januar 1961,

» » 24 130,79 » 1. april 1961,

» » 23 830,85 » 1. juli 1961,

» » 16 708,40 » 1. oktober 1961,

» » 19 571,63 » 1. januar 1962,

» » 24 603,28 » 1. april 1962,

» » 16 695,26 » 1. juli 1962,

» » 19 611,72 » 1. oktober 1962,

» » 19 230,69 » 1. januar 1963,

» » 17 473,37 » 1. april 1963,

» » 13 892,63 » 1. juli 1963,

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963,

» » 16 400,44 » 1. januar 1964,

» » 15 309,06 » 1. april 1964,

Side:309

av kr. 14 171,78 fra 1. juli 1964,

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964,

» » 15 224,81 » 1. januar 1965,

» » 14 360,80 » 1. april 1965,

» » 13 474,41 » 1. juli 1965,

» » 14 548,44 » 1. oktober 1965,

» » 13 575,38 » 1. januar 1966

til betaling skjer, samt et beløp oppad begrenset til kr. 80 000,-.

2. Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1966 og senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Hjalmar Lund tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt forlik inngått 20. mars 1964 i anledning av sak reist av Herman J. Sørensen mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen. Selve forliksbeløpet er dog utelatt. I tilknytning til forliket er også fremlagt brev av 27. mai 1964 fra Lund til skipsreder Gowart-Olsen og dennes svarbrev av 29. mai 1964. Det er videre gitt nærmere opplysninger om størrelsen av kommisjonen for M/T «Kongsgaard» og om de beløp Sørensen plikter å betale til Lund dersom han ikke gis medhold i sitt krav om hevning av kontrakten av 20. desember 1955. Det er også fremlagt en del andre nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bortsett fra de nye dokumenter jeg nettopp har nevnt, står saken i faktisk henseende i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

<b>Jeg er som byretten og lagmannsretten kommet til</b> det resultat at Sørensen ikke kan gis medhold i sitt prinsipale krav om at han er fritatt for enhver forpliktelse i henhold til kontrakten av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund. Jeg er videre enig med byretten i at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på full kommisjon av certepartiet for M/T «Kongsgaard» og at Lund på dette grunnlag plikter å betale Sørensen mer enn Lund selv har til gode etter kontrakten av 20. desember 1955. Men av grunner som jeg senere kommer tilbake til, finner jeg at det beløp Lund må betale til Sørensen, er noe lavere enn byretten har antatt.

Jeg behandler først tvisten om hvorvidt Lund har overtrådt karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955 om at han i 1956 ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Forretningene med de forbindelser det her siktes til, hadde lenge vært av meget stor betydning for firmaet Herman J. Sørensen, og det var gjennom lang tid Lund som på firmaets vegne hadde opptrådt overfor disse forbindelser. Dette gjaldt ikke minst overfor Skipsaksjeselskapet Solvang. I relasjon til dette selskapet var det et kompliserende moment at disponentfirmaet A.

Side:310

Gowart-Olsen ikke bare disponerte Solvang, men også enkelte mindre skipsaksjeselskaper. Videre var skipsreder Alf Gowart-Olsen enestyre i og faktisk innehaver av firmaet Brødrene Olsen A/S. Det er opplyst at dette firma i det vesentlige drev meglervirksomhet, og at det i tiden inntil 1956 aldri hadde vært eier av eller medeier i noe skip. En annen omstendighet som også kompliserte forholdet, var at skipsreder Gowart-Olsen inntok det standpunkt at Solvang ikke var bundet av enemeglerkontrakten av 20. oktober 1936 med Herman J. Sørensen. I et brev av 19. juni 1956 fra Sørensen til Gowart-Olsen var det også nevnt at Lund «flere ganger i den senere tid hadde latt seg forlyde med at De skulle ha uttalt at hvis Lund sluttet, ville De aldri mere komme til å gjøre nogen forretning med mitt firma». I forholdet mellom Sørensen og Lund var det imidlertid på det rene at Solvang var en av «firmaets faste forbindelser» uten hensyn til om enemeglerkontrakten fortsatt var bindende for Solvang. Dette har også Lund presisert i sin partsforklaring for byretten. Det er videre på det rene at Solvang var det største - og det eneste store av de skipsaksjeselskaper som A. Gowart-Olsen disponerte.

Det klare utgangspunkt er at Lund i forhold til Sørensen ikke hadde rett til å gjøre noen forretning med Solvang i 1956. Dette var ikke bare Lund, men også skipsreder Gowart-Olsen fullt oppmerksom på da Lund i januar 1956 tok opp arbeidet med å slutte den 19 000 tonner som Rosenborg Mekaniske Verksted ultimo 1961 skulle levere i henhold til byggekontrakt inngått 18. november 1955 mellom Brødrene Olsen og verkstedet. Selv om det i januar 1956 bare var en mulighet for at byggekontrakten og certepartiet på nybygningen ville bli overført fra Brødrene Olsen til Solvang - det synes klart at dette allerede den gang var en mulighet - måtte Lund i forhold til Sørensen ha plikt til å sørge for at Sørensen fikk vanlig kommisjon av certepartiet for det tilfelle at slik overføring skulle bli foretatt. Dette må iallfall gjelde for så vidt overføringen skulle bli gjennomført allerede i 1956, og det var dette som faktisk skjedde. Under disse omstendigheter kan Lund ikke gå klar av karensbestemmelsen selv om han ved formidlingen av certepartiet av 31. januar 1956 med større eller mindre grunn regnet med at det ikke ville bli nødvendig å overføre certepartiet fra Brødrene Olsen til Solvang. Og uansett hvordan Lund selv ville tolke karensbestemmelsen, burde han ha gitt Sørensen underretning om de rent faktiske forhold da han høsten 1956 eller senest 8. januar 1957 fikk vite at både byggekontrakten og certepartiet var overført fra Brødrene Olsen til Solvang i forbindelse med at 19 000 tonneren 23. oktober 1956 var konvertert til en 33 000.

Spørsmålet blir så hvilket krav Sørensen kan gjøre gjeldende i anledning av at Lund ikke har overholdt karensbestemmelsen. Jeg finner det klart at Lund ikke kan gis medhold i at et slikt kontraktsbrudd bare kan få den virkning at Lund istedenfor en tredjedel av Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 må nøye seg med å få utbetalt 18 % av de brutto kommisjoner som i

Side:311

1956 inngikk på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Slik som forholdet i dette tilfelle ligger an, kan jeg på den annen side ikke finne at Lunds opptreden kan frita Sørensen for enhver forpliktelse etter kontrakten av 20. desember 1955 og gi ham rett til å kreve tilbakebetalt det beløp stort kr. 754 919,88 som Lund i henhold til kontrakten har fått utbetalt for årene 1956-1959. Derimot antar jeg at Sørensen må gis medhold i sitt subsidiære krav om at Lund i forhold til Sørensen plikter å avstå kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard». At Sørensen som følge av Lunds opptreden skulle ha lidt noe ytterligere tap, er ikke påstått.

Lunds anførsel om at Sørensen ikke har lidt tap ved at Lund har fått og får kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard» er så vidt jeg forstår bygget på to forskjellige grunnlag.

For det første har Lund gjort gjeldende at skipsreder Gowart-Olsen som disponent for Solvang ikke ville ha godtatt at Sørensen formidlet det nye certeparti for nybygningen i forbindelse med at den høsten 1956 ble konvertert fra ca. 19 000 tonn til ca. 33 000 tonn. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at Solvang neppe kunne ha motsatt seg en slik løsning. Uansett hvordan dette forholder seg, må det i saken mellom Sørensen og Lund legges til grunn at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 ikke hadde rett til å utføre meglerforretninger for Solvang i året 1956, og at han under de foreliggende omstendigheter må ha plikt til å avstå til Sørensen den kommisjon han har oppnådd. Dette må gjelde selv om det ikke kan påvises at Solvang ville ha etterkommet en anmodning fra Lund om å la Sørensen formidle det nye certeparti.

For det andre har Lund gjort gjeldende at Sørensen etter enemeglerkontrakten med Solvang hadde krav på full kommisjon selv om også Lund fikk kommisjon fordi det var han som utførte befraktningen. Etter Lunds oppfatning må det gå ut over Sørensen om han har unnlatt å gjøre gjeldende sitt krav etter enemeglerkontrakten, herunder om han har godtatt et forlik som innebærer at Solvang betaler mindre enn full kommisjon. Til dette er å si at Lund ikke kunne ha krav på at Sørensen gjorde pågang overfor Solvang. Sørensen måtte ha adgang til å gjøre sitt krav gjeldende overfor Lund. En annen sak er at Sørensen ikke kan ha rett til å kreve samme kommisjonsbeløp to ganger.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på vanlig kommisjon av det certeparti for 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard» som i realiteten ble inngått høsten 1956, og som ble datert 8. januar 1957. Slik som jeg oppfatter karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955, og etter det saksforhold jeg anser godtgjort, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å gjøre fradrag for den kommisjon Lund ville ha oppnådd dersom den opprinnelige kontrakt om slutning av en 19 000 tonns nybygning var blitt opprettholdt uten overføring av kontrakten fra Brødrene Olsen til Solvang.

Det er enighet mellom partene om at Lund som kommisjon for M/T «Kongsgaard» hadde mottatt vel kr. 570 000,- pr. 15. januar

Side:312

1966, og at han - hvis intet uforutsatt inntreffer - i tiden fram til september 1971 vil få utbetalt ytterligere ca. kr. 657 000.-. Til sammen blir dette ca. kr. 1 227 000,-. Utgangspunktet for oppgjøret er da at Lund på den ene siden plikter å betale Sørensen det nevnte beløp - med visse fradrag som jeg kommer tilbake til - mens Lund på den andre siden har i behold de økonomiske rettigheter som han oppnådde ved kontrakten av 20. desember 1955 med Sørensen.

Før jeg går nærmere inn på oppgjøret mellom Sørensen og Lund, må jeg behandle Sørensens anførsel om at Lund har overtrådt interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 fordi han ikke før sin uttreden av firmaet Herman J. Sørensen 31. desember 1955 tok opp det arbeid som allerede 13. januar 1956 resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Sørensen har ikke reist motsøksmål på dette grunnlag, men bare påberopt forholdet som innsigelse til motregning i Lunds krav på de ikke betalte terminer etter kontrakten av 20. desember 1955. Lund har prinsipalt gjort gjeldende at motregningskravet må avvises fordi et eventuelt krav basert på interessentskapskontrakten av 1946 er undergitt voldgift. Subsidiært har Lund hevdet at kravet er ugrunnet.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til at påstanden om avvisning ikke bør tas til følge. Etter min mening kan voldgiftsklausulen i interessentskapskontrakten av 1946 ikke antas å ta sikte på den situasjon vi her har for oss. Interessentskapskontrakten ble i det vesentlige avløst ved den nye kontrakt av 20. desember 1955 som ikke har voldgiftsklausul. Når Lund i medhold av denne nye kontrakt fremmer et krav for de vanlige domstoler, kan Sørensen ikke være avskåret fra til motregning å påberope et krav basert på den tidligere interessentskapskontrakt. Jeg tilføyer at tvistemålslovens §452 tredje ledd bare foreskriver at en «rettstvist» ikke uten samtykke kan bringes inn for domstolene når den etter avtale skal avgjøres ved voldgift. Den omstendighet at et krav gjøres gjeldende til motregning, leder ikke til at kravet blir tvistgjenstand. Hvis den annen part ikke ønsker at motkravet blir prøvet for domstolene, kan han derfor selv reise voldgiftssak og dermed oppnå at tvisten blir løst på den måten som partene har avtalt.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til det resultat at Lunds formidling av Ebbesen-certepartiet i januar 1956 ikke viser at han har handlet i strid med sine plikter som medinnehaver av firmaet Herman J. Sørensen i tiden til utgangen av 1955. Jeg er enig med Sørensen i at innehaverne måtte ha plikt til full gjensidig lojalitet så lenge firmaet bestod, og i at det ved vurderingen av Lunds handlemåte bør tas i betraktning at han også etter sin uttreden ville få betydelige inntekter fra firmaet. Men etter at Sørensen hadde sagt opp interessentskapskontrakten, kunne Lund - som byretten har uttalt - ikke være avskåret fra å planlegge sin egen fremtidige virksomhet. Jeg er videre enig med byretten og lagmannsretten i at det ikke er godtgjort at Lund her har gått ut over det som må anses naturlig. For øvrig er det helt uvisst hva resultatet ville ha blitt om Lund i 1955 hadde tatt

Side:313

opp arbeidet med den idé som senere ledet til formidlingen av Ebbesen-certepartiet.

Etter det resultat jeg er kommet til, må det ved oppgjøret mellom Sørensen og Lund tas utgangspunkt i at Lund skal avstå kommisjonsbeløpet for certepartiet på M/T «Kongsgaard» til Sørensen. Som jeg før har nevnt, er partene enige om at kommisjonsbeløpet i alt kan ventes betalt med ca. kr. 1 227 000,-. Det må her gjøres fradrag dels fordi ca. kr. 657 000,- først vil forfalle til betaling i tiden fram til september 1971, dels fordi gjenstående kommisjonsbeløp bare vil bli betalt for så vidt befrakterne kan gjøre bruk av skipet på den måten som certepartiet bestemmer. Hvis skipet skulle bli utsatt for havari, vil dette lede til at kommisjonen reduseres. Det er opplyst at Lund her kan dekke seg ved å tegne forsikring, men at han ikke har gjort dette. Det er ikke opplyst hvor stor forsikringspremien i tilfelle ville bli. Jeg antar at kommisjonsbeløpet med de nevnte fradrag skjønnsmessig kan settes til ca. kr. 1 100 000,-. I dette beløp må de ikke betalte terminer som Lund har krav på etter kontrakten av 20. desember 1955, komme til fradrag. Partene er enige om at de forfalte terminer for årene 1960-1965 til sammen utgjør kr. 481 041,77 og at de fremtidiger terminer vil bli ca. kr. 123 000,-. Lunds gjenstående krav etter kontrakten av 1955 er derfor i alt ca. kr. 600 000,-. Differansen mellom det kommisjonsbeløp Lund skal avstå og det beløp Lund har til gode etter kontrakten av 1955, skulle da skjønnsmessig kunne settes til kr. 500 000,-.

Spørsmålet blir så om Lund kan kreve ytterligere fradrag på grunn av forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang. Etter ordlyden refererer forliksbeløpet seg ikke til kommisjoner på bestemte forretninger, men til det forhold at Sørensen ved forliket frafalt sine rettigheter etter den omstridte enemeglerkontrakt av 1936, og at han videre solgte 15 aksjer i Solvang. Av denne grunn er det Sørensens standpunkt at forliket ikke har noen betydning for oppgjøret mellom ham og Lund. Tvisten gjelder her både om forliket kan anses å omfatte kommisjon til firmaet Herman J. Sørensen på forretninger avsluttet før Lunds fratreden 31. desember 1955, og om Sørensen ved forliket kan anses å ha fått delvis dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 på M/T «Kongsgaard».

Uansett at forlikets ordlyd synes å trekke i motsatt retning, er jeg enig med lagmannsretten i at Sørensen ved forliket med Solvang må antas å ha fått dekning for sitt krav på vel kr. 400 000,- som byggekommisjon for M/T «Kongsvang» kontrahert i 1952. Som lagmannsretten finner jeg også å burde legge til grunn at Sørensen må antas å ha fått dekning for det vesentlige av sitt krav på ca. kr. 84 000,- som kommisjon av salgssummen for M/T «Kongsstein» som ble solgt i 1954. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 må ha rett til 18 % av disse kommisjonsbeløp, og at denne andel kan settes til kr. 80 000,-.

I den utstrekning Sørensen ved forliket av 20. mars 1964 har

Side:314

fått dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 for M/T «Kongsgaard», bør også dette beløp etter min mening komme til fradrag i den kommisjon som Lund nå må avstå til Sørensen. Som jeg før har nevnt, kan Sørensen ikke ha krav på dobbelt dekning av kommisjonsbeløpet. Jeg har imidlertid funnet det meget tvilsomt om Sørensen ved forliket kan antas å ha oppnådd noen slik dekning. I denne forbindelse leder det til betydelig usikkerhet at det ikke har vært mulig å få opplyst forliksbeløpets størrelse. Jeg er blitt stående ved å legge til grunn at også dette kommisjonskrav delvis ble tatt i betraktning da forliket ble inngått. Da jeg som før nevnt regner med at Sørensen ved forliket fikk full dekning for kravet om byggekommisjon for M/T «Kongsvang», går jeg imidlertid ut fra at forliksbeløpet bare for en mindre del dekker Sørensens krav om kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard». Det må i utpreget grad bero på et skjønn hvilket beløp man her skal regne med, og jeg antar at beløpet kan settes til kr. 120 000,-.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen må frifinnes i hovedsøksmålet, og at Lund i motsøksmålet må dømmes til å betale Sørensen kr. 300 000,-. Mot rentepåstanden er det ikke reist noen innvending.

Etter min mening er det ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Etter det resultat jeg er kommet til, antar jeg at Lund i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd må erstatte Sørensen en del av hans saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Jeg antar at beløpet passende kan settes til kr. 15 000,-.

Jeg stemmer for denne

<span id="slutning"><center>dom:</center></span>

1. Herman J. Sørensen frifinnes.

2. Hjalmar Lund dømmes til å betale til Herman J. Sørensen 300 000 - tre hundre tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 12. mai 1962 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Hjalmar Lund til Herman J. Sørensen 15 000 - femten tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer <b>Anker</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne <b>Eckhoff</b>, <b>Endresen</b> og <b>Berger</b>: Likeså.

<b>Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad):</b>

- - -

De forhold som ligger til grunn for påstanden om misligholdelse er følgende:

Den 2. januar 1956 da Lund begynte egen virksomhet som skipsmegler, skrev han til sin forbindelse og venn Mr. Ebison, direktør for et skipsmeglerfirma i London, og spurte om denne ville samarbeide med ham om en idé han hadde til en forretning, en idé som han hadde hatt i tankene en tid, men som det ville vært dumt av ham å ta opp så lenge

Side:315

han var i sitt tidligere firma, idet han da ikke ville vært i stand til å fullføre tanken og derved få noe ut av den. Tanken var å få et mindre rederi, Ebbesens rederi Co. A/S, interessert i nykontrahering av en tankbåt, men forutsetningen måtte være at man kunne få et lengere tidscerteparti på nybygningen. Spørsmålet var derfor om man kunne få Shell eller B. P. interessert i en båt hvis levering lå så langt frem i tiden som i 1962, - først på dette tidspunkt kunne nemlig båten bli levert. Lund nevnte i brevet at han hadde gjort forretninger med Shell i nesten 30 år og aldri bedt dem om noe tidligere, men at han ville være takknemlig hvis de nå kunne se seg utvei til å yte ham noe bistand.

Alt noen dager senere svarte Mr. Ebison pr. telefon at han hadde talt med Shells Mr. Drew, og at denne var interessert i et tilbud som nevnt, og den 7. januar skrev Lund at han hadde diskutert saken med Ebbesens og kunne gi et bestemt tilbud, selv om det ikke var helt på det rene hvor båten kunne bygges. Kristiansands Mek. Verksted, som han opprinnelig hadde tenkt på, kunne ikke påta seg arbeidet, men man undersøkte muligheten i Holland og andre steder. Forslaget ble forelagt for Shell og alt den 13. januar kunne Mr. Ebison svare at Shell aksepterte, under forutsetning av at eierne kunne ordne finansieringen av nybygningen. Nybygningskontrakt ble inngått med Marinens Hovedverft, Horten, og innen den fastsatte frist kunne Lund på vegne av skipsreder Ebbesen meddele at finansieringen var sikret og at endelig certeparti kunne oppsettes. Certepartiet ble opprettet mellom Shell og Skips A/S Sjøbro, skipsreder Ebbesens rederiselskap, som overtok nybygningskontrakten.

Det tilføyes at skipsreder Ebbesen da det kom til stykke ikke gjennomførte nybygningen. Nybygningskontrakten med certepartiet ble i 1958 solgt til et firma i Panama, Nueva Vista.

Etter at avtalen Shell-Ebbesen i prinsippet var ordnet tok Mr. Ebison opp med Lund spørsmålet om man kunne få gjennomført en tilsvarende forretning vedrørende et annet skip. Lund konfererte da med skipsreder Gowart-Olsen i Stavanger, som han kjente godt fra sin virksomhet hos skipsmegler Sørensen, og denne opplyste at han hadde en nybygningskontrakt for en 19400 tonner ved Rosenberg mek. Verksted, som han var interessert i å få sluttet. Gowart-Olsens selskap A/S Solvang var som nevnt blant skipsmegler Sørensens faste forbindelser som Lund ifølge overenskomsten var avskåret fra å gjøre forretninger med i 1956, og dette hadde han etter hva han sier, gjort Gowart-Olsen oppmerksom på. Den nevnte nybygningskontrakt, som var inngått den 18. november 1955, var imidlertid ingått mellom Rosenberg Mek. Verksted og Brødrene Olsen A/S, et firma som også tilhørte Gowart-Olsen og Lund hadde ingen betenkeligheter med å formidle en slutning for dette selskap. Det viste seg at Shell ikke var interessert i flere båter på det tidspunkt, men et engelsk shipping-firma, London and Overseas Freighters Ltd., kalt L.O.F. var interessert, og det ble sluttet et 10 års certeparti for nybygningen mellom L.O.F. og Brødrene Olsen A/S, datert 31. januar 1956.

Ut over våren 1956 tok Gowart-Olsen opp spørsmålet om konvertering av nybygningskontrakten til en 33 000 tonner, hvilket med den avtalte fraktrate ville gjøre nybygningen atskillig mere lønnsom, men L.O.F. var ikke interessert i noen forandring av det inngåtte certeparti for såvidt, til tross for at Lund på vegne av rederiet gjorde en rekke

Side:316

forsøk på å oppnå dette. Høsten 1956 ønsket imidlertid L. O. F. å slutte en tankbåt på 16-18 000 tonn for hurtig levering og forsøkte gjennom Ebison og Lund å finne en båt av denne størrelse. Det lyktes imidlertid ikke å finne noen båt som tilfredsstillet de krav L.O.F. hadde. Mr. Ebison spurte da Lund pr. telefon om ikke A/S Solvangs M/T «Kongsgaard» ville passe, men til dette svarte Lund at slutning av en båt for A/S Solvang kunne han ikke innlate seg på og at dette i tilfelle måtte tas opp direkte med Gowart-Olsen. Ebison gjorde den 18. oktober 1956 pr. telex en henvendelse til Gowart-Olsen, hvor han foreslo en ordning hvorved L.O.F. kunne få certeparti på «Kongsgaard» mot at firmaet samtidig gikk med på den konvertering av nybygningen som Gowart-Olsen hadde bedt om. Gowart-Olsen var meget interessert i en slik ordning og dro straks til London, hvor det ble inngått en avtale slik som Ebison hadde skissert. Avtalen ble bekreftet i et brev fra Ebison til Brødrene Olsen A/S av 25. oktober 1956 og de nødvendige dokumenter ble straks satt opp.

Den 23. oktober 1956 traff Gowart-Olsen avtale med Rosenberg mek. Verksted om økning av den kontraherte nybygning fra 19 400 til ca. 32 750 tonn. Det var da samme dag satt opp en ny kontrakt angående nybygningen hvor kontrahenten var forandret fra Brødrene Olsen A/S til Skibsaksjeselskapet «Solvang». Forøvrig var den nye kontrakt fullstendig identisk med den opprinnelige, og den ble også datert samme dag, nemlig den 18. november 1955. Tilleggskontrakten om økningen av tonnasjen ble derfor inngått med A/S «Solvang» og den ble datert den 23. oktober 1956.

Hjalmar Lund hevder at han ikke kjente noe til overføringen av kontrakten til A/S Solvang før han den 8. januar 1957 fikk en oppringning fra direktør Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsens rederi, hvor denne fortalte om ordningen og at den ville bli gjort kjent for aksjonærene i A/S Solvang ved et sirkulære den 7. januar 1957. Lund mener at han ga beskjed om forandringen til Ebison, men denne noterte i alle fall ikke beskjeden og først på et langt senere tidspunkt ble det gitt beskjed til befrakteren av nybygningen L. O. F. om forandringen av eierforholdet. Disse hadde ikke noe å bemerke til forandringen og det ble i april-mai 1959 satt opp nytt certeparti hvor Brødrene Olsen A/S ble erstattet med A/S Solvang som eier. Etter forslag fra Lund ble certepartiet datert 8. januar 1957.

Det tilføyes at Lund har oppebåret 11/4 % provisjon for slutningen av nybyggingen som også fikk navnet «Kongsgaard». Av slutningen av den tidligere «Kongsgaard» har han derimot ikke hatt noen provisjon. - - -

Retten skal bemerke:

En må erklære seg enig med saksøkte i at den innsigelse som er hentet fra et påstått brudd på interessentskapskontrakten av 20. desember 1946, ikke kan avvises til tross for den voldgiftsklausul kontrakten inneholder, så lenge innsigelsen bare brukes som grunnlag for påstått motregning overfor krav saksøkeren reiser.

Som det fremgår hevder saksøkte at Lund har gjort seg skyldig i brudd på sine plikter etter interessentskapskontrakten ved bevisst å utsette arbeidet med en plan han fikk alt mens han arbeidet hos Sørensen, for å den måten selv å få hele fortjenesten på den forretning det gjaldt.

Det er på det rene at Lund, ennå mens han var i kompaniskap med Sørensen fikk den idé at man muligens kunne få skipsreder Ebbesen interessert i en nybyggingskontrakt hvis man kunne skaffe ham et langsiktig certeparti på nybyggingen, men at han først tok opp arbeidet med

Side:317

dette da han startet sitt eget firma. Selvsagt er det riktig som det hevdes fra Sørensens side at Lund så lenge han var kompanjong i firmaet, pliktet å stille sin arbeidskraft til disposisjon for de felles oppgaver og at han pliktet å ta opp bearbeidelsen også av nye oppgaver som naturlig bød seg frem.

På den annen side kan ikke retten anta at det kan være i strid med en interessentskapskontrakt, når denne etter avtale er besluttet oppløst, at den uttredende begynner å planlegge sin egen virksomhet og gjøre seg visse tanker om opplegget av sitt fremtidige arbeid og etter rettens mening er det ikke godtgjort at Lund har gått ut over det som man må anse naturlig for så vidt. Det er ikke kommet frem noe som tyder på at han mens han ennå var i Sørensens firma, tok opp sine planer med skipsreder Ebbesen eller med eventuelle befraktere, og det er heller ikke godtgjort at den forretning Lund tenkte på, hang så naturlig sammen med hans arbeid hos Sørensen at det kan regnes som illojalt å vente med å ta den opp til han startet for seg selv. Retten må tvert i mot etter vitneforklaringen fra Mr. Ebison se den plan Lund tok opp som temmelig utopisk. En kan ikke anse det utelukket at det kan ha vært spesielle grunner til at forretningen virkelig ble akseptert av Shell, grunner som man ikke på forhånd kunne ha mulighet for å innse, og at det derfor er berettiget av Lund å hevde at det her ikke dreier seg om en vanlig markedsslutning.

Alt i alt finner en det således ikke godtgjort at Lund har gjort seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten.

Det annet spørsmål som reises er om Lund ved sin slutning av et tidscerteparti for skipsreder Gowart-Olsens nybygging har gjort seg skyldig i brudd på sin plikt etter overenskomsten av 20. desember 1956 til å «ikke gjøre forretninger med firmaets (skipsmegler Sørensens) faste forbindelser». Det er på det rene at det bare var A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen som disponent for dette selskap som ble regnet som fast forbindelse - ikke de andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte eller eventuelle nye selskaper han måtte opprette. Det er videre på det rene at nybyggingskontrakten ble inngått av Brødrene Olsen A/S og at certepartiet av 31. januar 1956 derfor formelt sett ikke representerte noe brudd på overenskomsten. Fra Sørensens side gjøres det imidlertid gjeldende at Lunds forhold allikevel i realiteten innebar et brudd på de forpliktelser han hadde etter overenskomsten, - at han burde forstått at det her dreier seg om en kontrakt som ikke kom til å bli hos Brødrene Olsen A/S, men ville havne hos A/S Solvang.

Retten må erklære seg enig med saksøkte i at det reiste spørsmål ikke kan besvares utelukkende ut fra det forhold at nybyggingskontrakten i navnet var inngått for Brødrene Olsen A/S. Det er et faktum at kontrakten uten noen formaliteter ble overført til A/S Solvang kort tid etter inngåelsen, hvilket viser den intime forbindelse det var mellom de to selskaper. Denne forbindelse var Lund og forøvrig enhver som hadde kontakt med rederiet fullt klar over. Den fremgikk bl.a. også av at det på brevarkene til Brødrene Olsen A/S står anført alle båter tilhørende A/S Solvang.

I sin vitneforklaring har såvel skipsreder Gowart-Olsen som advokat Nygaard innrømmet at kontraheringen av en 33 000 tonner var en for stor forretning for Brødrene Olsen A/S, men Gowart-Olsen har hevdet at kontraheringen av en båt på 19 400 tonn lå innenfor firmaets muligheter, selv om han i den forbindelse henviser til at man hadde «som en ventil» at de

Side:318

andre selskaper i konsernet kunne klare det. Retten finner vanskelig å kunne godta dette som realistisk. Det er opplyst uten å være bestridt at Brødrene Olsen A/S hadde en aksjekapital på kr. 20 000.- og en samlet formue på den tid det dreier som om på ca. kr. 43 000.-. Dets inntekter er ikke oppgitt, men størrelsesordenen vil fremgå av at Gowart-Olsen på spørsmål om inntekten var ca. kr. 50 000.- svarte at «det høres litt lite ut», og at han på spørsmål om inntekten var kr. 100 000.-, svarte at den var «mer enn det». Særlig meget over kr. 100 000.- kan den årlige inntekt formentlig da ikke ha vært. Gowart-Olsen har ikke i sin vitneforklaring gitt noen nærmere begrunnelse for sin påstand om at et selskap av denne størrelsesorden virkelig skulle kunne gjennomføre finansieringen av en kontrakt på over 25 millioner kroner. Lund har antydet muligheten av at det i tilfelle kunne vært ordnet med nytegning av aksjekapital i selskapet, og retten er enig i at dette måtte være den eneste måten saken kunne vært gjennomført på. På den annen side måtte selskapet i tilfelle vært tilført et så stort, nytt kapitalbeløp at det ville betydd en fullstendig reorganisering av selskapet. Det er ikke antydet at noen slike planer forelå og det er heller ikke kommet noen opplysninger som kunne vise at dette under de foreliggende omstendigheter kunne vært en naturlig løsning av saken, og retten må under disse forhold bygge på at det har vært Gowart-Olsens tanke da han kontraherte nybyggingen for Brødrene Olsen A/S, at den senere skulle overføres til et eller flere av de rederiselskaper han disponerte.

Som nevnt er det et faktum at kontrakten ble overført til A/S Solvang, men såvel Lund som Gowart-Olsen har pekt på muligheten av at kontrakten i tilfelle kunne vært ført over til andre av konsernets selskaper, Kongsborg, Firda, Ledaal og Aktiv. Saksøkeren har hevdet at alle disse er mindre selskaper og at A/S Solvang var det eneste av selskapene som kunne tenkes å makte finansieringen av en kontrakt av den størrelse det gjaldt også i den opprinnelige form, en båt på 19400 tonn. Det er ikke fremlagt noen opplysning om aksjekapitalen eller fonds i de nevnte selskaper, men retten har festet seg ved opplysningen om at alle de båter som står oppført på brevarket til Brødrene Olsen A/S i alle fall tilhører A/S Solvang, og en må da gå ut fra at det er riktig at dette selskap hadde en fullstendig dominerende stilling Innen skipsreder Gowart-Olsens konsern. I mangel av nærmere opplysninger må retten da legge til grunn saksøkerens anførsel om at også de nevnte selskaper var for små for en forretning som nevnt og at finansieringen av nybyggingskontrakten ikke kunne vært ordnet uten at A/S Solvang i vesentlig grad var trukket inn, slik det også faktisk ble forholdt.

Lund har gjort gjeldende at han i alle fall ikke kjente til disse forhold, og at han må være fri for ansvar når han har gjort skipsreder Gowart-Olsen oppmerksom på sin plikt til å holde seg borte fra forretninger med A/S Solvang, og får den opplysning at nybyggingen er kontrahert av et annet firma. Etter rettens mening kan dette ikke være tilstrekkelig. En må gi Sørensen rett i at Lund hadde plikt til, når han innlot seg i forretningsforbindelse med Gowart-Olsen å skaffe seg så pass opplysninger om den faktiske bakgrunn for kontrakten at han kunne foreta en realistisk vurdering av om det virkelig gjaldt et forhold som ikke ble rammet av bestemmelsen i overenskomsten. Ved bedømmelsen av forholdet kan man vanskelig se bort fra det faktum at nybyggingskontrakten havnet hos A/S

Side:319

Solvang og etter de opplysninger som foreligger må retten bygge på at dette var forutsetningen da nybyggingskontrakten ble inngått og at Lund må ha innsett dette. Lunds slutning av certepartiet må derfor regnes å være i strid med hans forpliktelser etter overenskomsten av 20. desember 1955.

Den kommisjon Lund oppebærer for slutningen av certepartiet av 31. januar 1956, senere konvertert i certepartiet for 33 000 tonneren «Kongsgaard» av 8. januar 1957 er av saksøkte beregnet til kr. 1 175 000.-, et beløp som saksøkeren ikke har reist noen innvending mot, og som retten derfor legger til grunn. Etter det resultat en er kommet til må Lund være ansvarlig overfor Sørensen for dette beløp og saksøkte må derfor frifinnes såvel for kravet om forfalne, ubetalte terminer kr. 349 218,54, som for betaling av fremtidige terminer, beregnet til ca. kr. 325 000.-. I motsøksmålet må Lund dømmes til å tilbakebetale differansen mellom kr. 1 175 000 og summen av de nevnte beløp ca. kr. 674 218,54. Da det dreier seg om skjønnsmessig ansatte beløp settes differansen avrundet til kr. 500 000.-. - - -

<b>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland, Jens Fagereng og Knut Hougen):</b>
- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Når det gjelder sakens faktum, bemerkes i tillegg til det som er nevnt av byretten:

Herman J. Sørensen startet sitt skipsmeglerfirma i 1916. Hjalmar Lund hadde vært ansatt i firmaet i 25 år da han i 1946 ble opptatt som «associè».

I interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 var det i punkt 8, 3. avsnitt, bestemt.

«Forøvrig har ingen av kompanjongene i forholdet til den annen rett til på noen som helst måte å disponere over sin anpart, det være seg ved salg, gave, pantsettelse eller på noen annen måte. Ved H. L.s død tilfaller hans anpart gjenlevende kompanjong uten vederlag, bortsett fra avdødes anpart av kapitalkonto og mulig uhevede tilgodehavende, samt anpart i firmaets overskudd ved regnskapsårets utgang. Verdien av verdipapirer oppgjøres overensstemmende med ansettelsen ved siste statsskatteligning. Beløpet forfaller til betaling 3 - tre - måneder etter oppgjørsdagen (regnskapsårets utgang) men gjenlevende er berettiget til å vente ytterligere 3 - tre - måneder med utbetalingen mot å svare 4 - fire - prosent renter av beløpet fra oppgjørsdagen. Avdødes arvinger er dessuten berettiget til kvartalsvis etterhvert å få utbetalt 18 % av alle bruttokommisjoner som måtte inngå på forretninger avsluttet før hans død.»

I interessentskapskontraktens punkt 10 var det bestemt:

«Begge parter er berettiget til etter 3 måneders varsel å oppsi kompaniskapet. Hvis det oppsies av H. L. beholder gjenværende kompanjong firmaet som ene-eier, og den uttredende får oppgjør på samme måte som ovenfor nevnt i punkt 8, 3. avsnitt. Hvis kompaniskapet oppsies av H.J.S. uten gyldig grunn, skal H. L. foruten oppgjør som nevnt i punkt 8, 3. avsnitt, ha rett til full kontraktmessig anpart av firmaets overskudd i mulig gjenværende del av det løpende kalenderår samt for det derpå følgende kalenderår. Han har i samme tidsrom ikke rett til å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser.»

I forbindelse med stiftelsen av Gowart-Olsen-konsernets

Side:320

skipsaksjelskap Solvang i 1936, hvor Herman J. Sørensen deltok i aksjetegningen, ble det inngått en kontrakt datert 20. oktober 1936, mellom A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen på den ene side og meglerfirmaene Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen på den annen side. Etter kontrakten deltok de to meglerfirmaer med et tegningsbeløp på tilsammen kr. 100 000.- ved stiftelsen av A/S Solvang. Til gjengjeld fikk meglerfirmaene følgende rettigheter:

«2. Til gjengjeld for ovennevnte innskudd skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Hermann J. Sørensen sikres enebefraktningen av selskapets skibe mot en kommisjon av 1 % (en prosent) på reisebasis og 11/4 % (enogenkvart prosent) på timecharter basis til hver på samtlige bruttofrakter i tillegg til andre kommisjoner som måtte være nødvendige.

3. Hvis befraktningen leilighetsvis av særlige grunner skulle bli gjort gjennom annen megler, skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen allikevel ha den omforenede kommisjon av 1 % på reisebasis og 1 1/4 % på timecharter basis til hver.

4. Likeledes skal selskapets samtlige kjøp- og salgsforretninger gå gjennom Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen så lenge de er aksjonærer mot vanlig kommisjon av 1 % (en prosent) til hver.»

I forhold til firmaet Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. gjorde A/S Solvang seg fri for forpliktelsene etter enemeglerkontrakten i 1950, men Sørensen har overlatt til firma Sev. Dahl kommisjonsandeler også etter 1950.

Det ble tvist om firmaet Herman J. Sørensens rettigheter etter enemeglerkontrakten og Sørensen reiste ved stevning av 17. august 1960 (altså så å si samtidig med at Lund reiste nærværende sak) søksmål ved Stavanger byrett mot skipsreder Alf Gowart-Olsen. Ved stevning av 20. juli 1962 ble saken utvidet ved at også A/S Solvang ble saksøkt. I Stavanger byretts dom av 19. desember 1962 ble Gowart-Olsen frifunnet, mens A/S Solvang ble dømt til å betale Sørensen kr. 404 534.- med prosessrenter. Det tilkjente beløp gjaldt en restkommisjon for byggekontrakt av 1952 for M/T «Kongsvang». Sørensen hadde i saken også gjort gjeldende krav på følgende kommisjonsbeløp:

«Kongsstein» (salg 1954) kr. 84 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (salg 1958) » 160 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (frakt 1956) » 400 000.-

«Kongstank» (salg 1959) » 78 500.-

«Kongsstein» (reisefrakter etter 1959) » 94 783.-

«Kongsbru»

(byggekontrakt, levering 1954 % sameieandel) » 48 950.-

«Kongsbru» (frakter 1954-56, % andel) » 40 000.-

«Kongsgaard» (nye) (byggekontrakt 1956) » 480 000.-

«Kongsgaard» (nye) (frakt 1956) » 1 175 000.-

kr. 2 561 233.-

Hertil kommer de tilkjente » 404 534.-

Tilsammen kr. 2 965 767.-

Herman J. Sørensen hadde imidlertid begrenset sitt samlede krav i saken til 2 500 000.-. I denne forbindelse bemerkes at flere av de enkelte krav delvis omfattet fremtidsytelser.

Stavanger byretts dom ble påanket, men senere har partene inngått

Side:321

forlik som nevnt foran. Det er opplyst at forliket innebærer at enemeglerkontrakten er bortfalt mot at det er ytet et vederlag for de omstridte kommisjoner. Dette vederlag skal betales i 10 like terminer over ti år fra 1. april 1964. I forliket inngår også at Sørensen avgir 15 aksjer i A/S Solvang. Partene i forliket har forpliktet seg til ikke å gi utenforstående opplysning om hvilken sum de ble enige om. Sørensen har derfor i nærværende sak ikke kunnet opplyse om størrelsen av det vederlag han får etter forliket.

Enemeglerkontrakten gjaldt bare overfor A/S Solvang men dette er det dominerende selskap i Gowart-Olsen-konsernet. Det har en aksjekapital på kr. 1 000 000.- hvorav skipsreder Gowart-Olsen eier en tredjedel. Det personlige firma A. Gowart-Olsen er styremedlem og disponent i selskapet.

Konsernet omfatter dertil følgende selskaper m.v.:

Skipsmegler- og rederfirmaet Brødrene Olsen A/S, stiftet 1921. Selskapet var en fortsettelse av det personlige firma Brødrene Olsen. Aksjekapitalen er nå på kr. 20 000.-. Skipsreder A. Gowart-Olsen er enestyrer og eier samtlige aksjer bortsett fra 2-3 stykker. Selskapet hadde pr. 1. januar 1956 en ligningsmessig formue på ca. kr. 43 000.-. Det har ikke eiet skip før i den senere tid.

Dampskipsaksjeselskapet Firda, stiftet 1925. Aksjekapitalen kr. 150 000.-. Alf Gowart-Olsen har siden 1933 vært selskapets enestyrer og disponent. Det er opplyst at han i 1933 eiet 80 % av aksjene.

Dampskipsaksjeselskapet Ledaal, stiftet i 1934. Aksjekapitalen var pr. 1. januar 1956 på kr. 71 145.-. Det er opplyst at Alf Gowart-Olsen i 1935 eiet aksjer pålydende kr. 10 000.- og rådet over endel andre aksjer. Han er medlem av styret og er en av selskapets to disponenter.

Aksjeselskapet Activ, stiftet 1940. Aksjekapitalen er nå på kr. 300 000.-. Gowart-Olsen hadde fra 1940 aksjer pålydende kr. 12 000.-. Han er medlem av styret og disponent.

Skipsaksjeselskapet Kongsborg, stiftet 1946, med aksjekapital kr. 650 000.- hvorav Gowart-Olsen tegnet aksjer for kr. 200 000.-. Firmaet A. Gowart-Olsen er enestyrer og disponent.

I 1955 registrertes det personlige firma A. Gowart-Olsen med formål å drive rederivirksomhet samt bestyrelse av skipsaksjeselskaper. Det er opplyst at firmaet også har ervervet skip.

Lagmannsretten finner det som byretten, praktisk først å behandle Sørensens første motregningsinnsigelse, som er kalt «Ebbesen-innsigelsen».

Det er på det rene at det krav som denne innsigelse bygger på hører under voldgift og at det derfor ikke uten Lunds samtykke kunne vært gjort gjeldende i saken som selvstendig krav, jfr. tv.m.l. §452 tredje ledd. Spørsmålet om det i et slikt slikt tilfelle likevel er adgang til å bruke kravet som motregningsinnsigelse er ikke behandlet i litteraturen. Alten: Kommentar til Tvistemålsloven, går ikke direkte inn på spørsmålet, men henviser bare til Asbjørn Lindboe: Privat rettergang (1944) Lindboe (s. 44) mener at kravet må kunne kreves avvist fra domstolene også når det bare brukes som motregning. Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten (s. 102) gir nærmest uttrykk for samme syn. I vår rettspraksis kan spørsmålet ikke ses å ha vært oppe, når det gjelder

Side:322

forholdet til voldgift. En kjennelse i R. G. 1956 195 (Hålogaland lagmannsrett) kan ha en viss interesse.

Det kan også nevnes at for dansk retts vedkommende har bl.a. Bernt Hjejle: Frivillig Voldgift (s. 79/80) hevdet at et krav som hører under voldgift må avvises også som motregningsinnsigelse.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om avvisning meget tvilsomt, men er kommet til at det ikke er grunnlag for avvisning.

Lagmannsretten er i det vesentlige enig i byrettens begrunnelse for at Lund ikke gjorde seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten. Det er på det rene at den idé som Lund fikk realisert i Ebbesen-certepartiet, hadde han allerede mens kompaniskapet bestod. Hvor lenge han satt inne med ideen er ikke nærmere opplyst, men retten har ikke grunnlag for å konstatere at det var særlig lang tid. Da Lund straks etter kompaniskapets opphør søkte å sette idéen ut i livet, viste det seg at den lot seg realisere meget raskt. Men det foreligger ikke indikasjoner på at Lund har foretatt seg noe positivt for å forberede marken for denne forretning før han gikk ut av kompaniskapet. Det er heller ikke påvist at forretningen kunne latt seg realisere mens Lund arbeidet for firmaet.

Det avgjørende synes å ha vært at Lund greide å få Shell interessert i et certeparti for en nybygning for levering på lengre sikt enn det som var vanlig på det tidspunkt. De opplysninger som foreligger om opptakten til forretningen tyder på at Mr. Ebison i Cambridge Tankers spesielt gikk aktivt Inn for saken, at han gjorde det for å gjøre Lund en tjeneste som Lund som nyetablert hadde særlig behov for, og at Mr. Drew i Shell strakte seg langt overfor sin gode forbindelse Mr. Ebison.

Lagmannsretten har når det gjelder «Solvang-innsigelsen» - i motsetning til byretten - ikke funnet det bevist at Lund gjorde seg skyldig i brudd på overenskomstens karensbestemmelse da han i januar 1956 formidlet tidscertepartiet for den 19.000-tonneren som Brødrene Olsen A/S hadde kontrahert. Lagmannsretten er enig med byretten i at Lund måtte regne med at Brødrene Olsen A/S ikke alene ville kunne makte å finansiere nybyggingen, men overføring til A/S Solvang kan ikke sees å ha vært den eneste mulighet da. De andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte og hans personlige firma rådet over ganske betydelige midler. Det finnes ikke å være grunnlag for å konstatere at Lund måtte forstå at A/S Solvang ville komme til å overta nybyggingen. Det er heller ikke bevist at Lund på annen måte var kjent med at dette var meningen.

Konverteringen til 33 000-tonner bragte derimot Lund i en annen stilling. Det var Brødrene Olsen A/S som høsten 1956 tok opp spørsmålet om konvertering. Lund bragte forslaget videre til megleren i London, Mr. Ebison, men befrakterne var i første omgang ikke interessert. Det var Mr. Ebison som kom tilbake til saken med forslaget om at L.O.F. skulle få tidscerteparti på A/S Solvangs 16 000 tonner (gamle) «Kongsgaard», mot at L.O.F. gikk med på konverteringen. Da Lund sa fra til Mr. Ebison at han ikke kunne innlate seg på slutning av en båt for A/S Solvang, ble beslutningen av (gamle) «Kongsgaard» avtalt direkte mellom Mr. Ebison og Gowart-Olsen. Samtidig avtalte disse konverteringen til 33 000-tonner.

Lund fikk beskjed om avtalen i brev av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison (Cambridge Tankers) av følgende innhold:

Side:323

«As informed you over the telephone, we had the pleasure of meeting Mr. Gowart Olsen in our office yesterday and were ultimately succesfull in concluding fixtures of the «Kongsgaard» and the conversion of the newbullding (Charter Party dated 31st January 1956) to a 33.000 ton deadweight wessel and for your gnidance we enclose herewith copy of letter we have today addressed to owners in this respect.

For your confidential guidance, we understand from Mr. Gowart Olsen that he is prepared to give a commission letter on the «Kongsgaard» fixture for 3 1/2 % and you will not be excluded from the fixture.»

Lund har forklart for lagmannsretten at han var klar over at den avtalte ordning innebar at certepartiet for 19 000 tonneren skulle avløses av et certeparti for 33 000 tonneren, men at han mente at dette ikke kunne ha noen betydning for hans forhold. Certepartiet var inngått med Brødrene Olsen A/S, og det var, sett fra hans side ikke avgjort noe om at certepartiet skulle overføres til A/S Solvang. Selv om bygningskontrakten skulle bli overført til A/S Solvang, mente han at det var meget tenkelig at certepartiet kunne bli overført til en annen 33 000 tonner. Lagmannsretten kan ikke se et slikt alternativ som annet enn en ren konstruksjon av Lund. Det kan riktignok ikke fastslåes at Lund allerede i 1956 hadde fått direkte beskjed om at A/S Solvang skulle tre inn i stedet for Brødrene Olsen A/S. En direkte beskjed fikk Lund den 8. januar 1957 ved en telefonmeddelelse fra direktør Sverre Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsen konsernet. Bjørn-Nielsen opplyste at det i en årsberetning for A/S Solvang ville bli nevnt at selskapet hadde overtatt nybygningskontrakten. Men allerede med brevet av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison fikk Lund melding om at Gowart-Olsen under sitt Londonbesøk hadde fått ordnet med konverteringen, mot å la L.O.F. få slutte A/S Solvangs (gamle) «Kongsgaard» for 6 år til en rimelig rate (30/-). Lagmannsretten er kommet til at Lund må ha forstått at konsekvensen av denne ordning var at A/S Solvang overtok nybyggingskontrakten og dermed også certepartiet. For det første visste han at det var A/S Solvang som presterte den nødvendige motytelsen til L.O.F. Lund måtte regne med at en lojal opptreden av Gowart-Olsen og Brødrene Olsen A/S overfor A/S Solvang nødvendigvis måtte lede til at nybygningen ble overført til A/S Solvang. For det annet hadde han godt kjennskap til Gowart-Olsenselskapene og måtte skjønne at det var nokså usannsynlig at andre enn nettopp A/S Solvang skulle kunne greie finansieringen etter at tonnasjen var øket til 33 000 tonn. Fra befrakternes side kunne det - etter det som var passert - ikke bli spørsmål om innvending mot overføring til A/S Solvang.

Når det således legges til grunn at Lund alt i 1956 måtte være klar over at certepartiet etter konverteringen måtte havne hos A/S Solvang, har han gjort seg skyldig i brudd på karensbestemmelsen ved ikke å frasi seg videre befatning med denne forretning.

Lunds kontraktsbrudd gjaldt den spesielle konkurranseforbudsbestemmelse som var inntatt i overenskomsten. Som motytelse for å gå med på denne spesielle klausul skulle Lund få beholde sin fulle kontraktsmessige inntektsandel etter interessentskapskontrakten for samme tidsrom som konkurranseforbudet gjaldt. Ordningen hadde sitt forbilde i interessentskapskontraktens punkt 10, 3. og 4. punktum, om oppsigelse fra

Side:324

Sørensens side «uten gyldig grunn» Etter denne bestemmelse var det Lund som var tilsagt som tilleggsrettighet full inntektsandel for ett ekstra år. Konkurranseforbudet kom inn som et vilkår dersom han benyttet seg av denne tilleggsrettighet. Selv om overenskomsten ikke direkte er knyttet til denne bestemmelse i interessentskapskontrakten, må det være naturlig også når det gjelder overenskomsten å se det slik at konkurranseforbudet var tatt med som et vilkår for den fulle inntektsandel for 1956.

Overenskomsten kunne meget vel tenkes å være inngått uten karensbestemmelsen. Denne utgjorde med hensyn til ytelse og motytelse en selvstendig del av overenskomsten. Denne del av overenskomsten antas vesentlig misligholdt av Lund. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at kontraktsbruddet kan gi Sørensen adgang til å heve overenskomsten i sin helhet med den følge at han skulle kunne kreve tilbake alt han har ytet Lund under overenskomsten. Overenskomsten gikk i hovedsaken ut på at Sørensen forpliktet seg til de nærmere bestemte ytelser til Lund mot at Lund trådte ut av firmaet, det vil kort sagt si at Lund mot vederlag overlot sine rettigheter i firmaet til Sørensen. Dersom Sørensen skulle kunne heve overenskomsten i sin helhet, med fullt tilbakebetalingskrav, ville det bety at Lund - uten å få tilbake sin kontraktsytelse - måtte gi fra seg en vesentlig del av de betydelige rettigheter han hadde opparbeidet seg som medinnehaver av firmaet. Dette ville være en helt urimelig konsekvens, som heller ikke ville harmonere med prinsippet om gjensidig tilbakelevering av de mottatte ytelser.

Følgen av misligholdelsen av konkurranseforbudet skulle da bli at Lund forbrøt sin rett til den ekstra inntekt som var knyttet til forbudet. Inntektsfordelen utgjorde det differansebeløp på kr. 83 268,49 som er nevnt fra Lunds side. Dette beløp ville Sørensen formentlig måtte ha krav på som en minimumserstatning. Det er imidlertid uklart og meget tvilsomt om overenskomsten er å forstå slik at Sørensen har krav på det nevnte beløp ved siden av full erstatning for tap. Sørensen har for øvrig ikke gjort dette gjeldende i saken.

Spørsmålet blir så om Sørensen har krav på erstatning overfor Lund, som følge av at Lund har brudt karensbestemmelsen i overenskomsten og derved ervervet et krav på tilleggskommisjon av A/S Solvang ved konverteringen. Lagmannsretten finner at så er tilfelle.

Sørensen gjorde det tidlig klart for Lund at han ville gjøre ansvar gjeldende mot ham for kontraktsbrudd. Således har hans prosessfullmektig, da søksmålet ble reist i prosesskrift av 8. mai 1962, sagt fra at «de fremlagte dokumenter synes å tyde på at skipsmegler Lunds ansvar er ennu større enn fra først av antatt.»

Hva Sørensen bygget sin påstand på er ikke spesielt nevnt i byrettens dom, men byretten har gått ut fra at Lund ble krevet til ansvar for sin samlede mottatte og fremtidige kommisjon av «Solvang-certepartiet». Lagmannsretten bygger derfor på at Sørensen i tide har gjort gjeldende et krav på surrogat og/eller erstatning for denne kommisjon. For øvrig er foreldelse ikke til hinder for at erstatningskravet bringes i motregning overfor Lunds krav i hovedsøksmålet, da begge krav utspringer av samme rettsforhold.

Lagmannsretten kan ikke se at det gjelder noen alminnelig regel i norsk rett om rett til surrogatet eller substituttet eller om at den som

Side:325

har brudt kontraktsvilkår i alle tilfelle skal legge fra seg sin berikelse. Det kan bl.a. vises til Stang: Erstatningsansvar, 384, Augdahl: Oblignsjonsrett, 249, jfr. også Vinding Kruse: Restitusjoner, 56-59. Overgaard: Norsk erstatningsrett, (2. utg.) 348, synes heller ikke å kunne tas til inntekt for noen slik alminnelig regel.

Karensbestemmelsen må rett forstått bety at den kommisjon, som Lund ervervet i tillegg ved konverteringen av nye «Kongsgaard» til en 33 000-tonner i strid med karensbestemmelsen i forholdet mellom Lund og Sørensen skal tilfalle Sørensen. Karensbestemmelsen innebærer at det var Sørensen som skulle ha formidlet denne konvertering og ervervet den omhandlede kommisjon. Dette burde Lund ha gitt Sørensen anledning til, og A/S Solvang kunne som følge av enemeglerkontrakten og selv uten denne under de foreliggende omstendigheter ikke ha motsatt seg dette. Ved dette har Sørensen lidt et tap og har fått et erstatningskrav overfor Lund svarende til den omhandlede tilleggskommisjon, i den utstrekning han ikke har fått erstatning på annen måte. Sørensens tap kan således ikke antas å overstige den fulle tilleggskommisjon med fradrag av hva han måtte ha fått erstattet direkte av A/S Solvang ved det inngåtte forlik.

Tilleggskommisjonen fremgår av følgende oppstilling:

Samlet kommisjon for 33 000 tonneren er beregnet til kr. 1 215 000.-

Samlet kommisjon for 19 000 tonneren ville blitt » 693 000.-

Tilleggskommisjon p.g.a. konverteringen utgjør » 522 000.-

Denne sum omfatter til dels en fremtidsverdi, som må omgjøres til en beregnet verdi pr. idag, hvorved det også må tas hensyn til forlisrisikoen.

Lund må svare for denne nåtidsverdi av tilleggskommisjonen med fradrag av hva Sørensen har fått erstattet av den samme tilleggskommisjon direkte ved forliket med A/S Solvang om enemeglerkontrakten. Skjønnsmessig settes det nettobeløp som Lund må svare for til kr. 300 000. Det er da bl.a. sett hen til at det i prinsippet må gå ut over Sørensen at nærmere opplysninger om forliket ikke kan skaffes, at det beløp som Sørensen ble tilkjent i Stavanger byretts dom for «Kongsvåg»-kommisjonen må antas å være fullt dekket i forliket, mens de øvrige krav bare er delvis dekket og at oppgjøret etter forliket strekker seg over 10 år.

Lund har på sin side, som del av sine tidligere kompanjongrettigheter, krav på de forfalne kommisjonsandeler som utgjør kr. 425 082,74. Til dette kommer hans krav på andel av de kommisjoner som Sørensen har fått oppgjør for i forliket med Gowart-Olsen og som angår Lund. Som nevnt foran legges til grunn at Sørensen har fått full dekning for kommisjonskravet for «Kongsvang»-kontraheringen. Lunds 18 % andel vil utgjøre kr. 72 816,12. Hvilken dekning Sørensen ellers i tilfelle har fått ved forliket m.h.t. kommisjoner som angår Lund har Sørensen p.g.a. forliksvilkårene ikke kunnet gi opplysning om. Det som kan komme i betraktning er i det vesentlige kommisjonen for salget av «Kongsstein» i 1954. Derimot kan ikke Lund antas å ha krav på noen andel når det gjelder byggekontrakten for den nye «Kongsgaard» (etter konverteringen). I mangel av nærmere opplysning må også disse poster ansettes skjønnsmessig. Da det knytter seg flere usikkerhetsmomenter til disse poster,

Side:326

finner lagmannsretten at Lunds andel inklusive de foran nevnte kr. 72 816,12 skjønnsmessig bør settes til et samlet beløp på kr. 80 000.-. Det er da tatt hensyn også her til at mangelen av nærmere opplysninger om forliket må gå ut over Sørensen.

Etter dette vil resultatet i hovedsøksmålet bli:

Lunds krav på tilbakeholdte kommisjonsandeler kr. 425 082,74

Sørensens erstatningskrav bringes i motregning med » 300 000.-

kr. 125 082,74

Lunds andel av kommisjoner som er gjort opp i Sørensens forlik med A/S Solvang » 80 000.-

Lund vil bli tilkjent kr. 205 082,74

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1966-24-B - Rt-1966-305

2025-03-25T15:13:10Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=1966-03-12
|Publisert=HR-1966-24-B - Rt-1966-305
|Stikkord=Kontraktsrett, Vinningsavståelse, Motregning
|Sammendrag=Saken gjaldt økonomisk oppgjør regulert i kontrakt mellom to partnere i et skipsmeglerfirma, der den ene trådte ut av virksomheten og det var avtalt etteroppgjør. Hovedspørsmålet var om det var grunnlag for vinningsavståelse og motregning.
|Saksgang=Oslo byrett 21.12.1963 - Eidsivating lagmannsrett 24.02.1965 - Høyesterett HR-1966-24-B (L.nr. 24 B/1966)
|Parter=Herman J. Sørensen (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Hjalmar Lund (advokat Sigurd Wælgaard - til prøve)
|Forfatter=Ryssdal, Anker, Eckhoff, Endresen, Berger
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§452 Tvistemålsloven (1915) §452], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]
}}
Dommer <b>Ryssdal</b>: Skipsmegler Hjalmar Lund, som ved interessentskapskontrakt av 20. desember 1946 ble opptatt som associé i skipsmeglerfirmaet Herman J. Sørensen med rett til en tredjedel av firmaets netto overskudd, trådte ut av firmaet 31. desember 1955. Ved kontrakt av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund ble det bestemt at Lund også for året 1956 skulle ha en tredjedel av firmaets netto overskudd, og at Lund i dette året ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Det er på det rene at en av disse faste forbindelser var Skipsaksjeselskapet Solvang som disponeres av A. Gowart-Olsen. I kontrakten ble videre bestemt at Sørensen fra 1. januar 1957 kvartalsvis skulle betale Lund «18 % av alle brutto kommisjoner som inngår på forretninger avsluttet av firmaet før Hj. Lunds fratreden den 31/12. 1955, dog ikke på eventuelle fornyelser eller forlengelser av disse». I henhold til denne kontrakt fikk Lund for

Side:306

årene 1956-1959 utbetalt kr. 754 919,88. Senere terminer er ikke betalt. Ved stevning av 20. august 1960 reiste Lund sak mot Sørensen ved Oslo byrett med krav om at Sørensen skulle dømmes til å betale forfalte terminer og kjennes forpliktet til fremtidig å betale Lund andel av kommisjoner i samsvar med kontrakten av 20. desember 1955. Ved prosesskrift av 8. mai 1962 reiste Sørensen motsøksmål med krav om tilbakebetaling av beløpet kr. 754 919,88.

Oslo byrett avsa 21. desember 1963 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Herman J. Sørensen frifinnes.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Herman J. Sørensen kr. 500 000,- - femhundretusen - kroner med 5 - fem - prosent rente p. a. fra den 12. mai 1962 til betaling skjer.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lund påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten utvidet Lund sin påstand under henvisning til at Sørensen ved forlik i en sak mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen hadde fått kommisjon av forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Lunds krav gikk her ut på at Sørensen skulle betale ham andel av disse kommisjoner med et beløp oppad begrenset til kr. 100 000,-.

Eidsivating lagmannsrett avsa 24. februar 1965 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1) Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 205 082,74 - tohundreogfemtusenåttito 74/100 kroner og 5 - fem - prosent årlig rente av kr. 125 082,74 således:

av kr. 341,11 fra 1. januar 1963

» » 17 473,37 » 1. april 1963

» » 13 892,63 » 1. juli 1963

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963

» » 16 400,44 » 1. januar 1964

» » 15 309,06 » 1. april 1964

» » 14 171,78 » 1. juli 1964

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964

» » 15 224,81 » 1. januar 1965.

2) Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1965 eller senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Skipsmegler Herman J. Sørensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har på samme måte som for de tidligere retter anført at Lund har brutt kontrakten av 20. desember

Side:307

1955 ved å formidle et tidscerteparti av 31. januar 1956 for en nybygning på ca. 19 000 tonn, som i forbindelse med konvertering av nybygningen senere ble endret til certeparti for et ca. 33 000 tonns tankskip, som fikk navnet M/T «Kongsgaard». Certepartiet for 19 000 tonneren ble inngått mellom «Brødrene Olsen A/S (A. Gowart-Olsen)» og det engelske firma London and Overseas Freighters Ltd. Certepartiet for 33 000 tonneren ble inngått mellom «Skipsaksjeselskapet Solvang (A. Gowart-Olsen)» og det samme engelske firma, og dette certeparti ble datert 8. januar 1957. Sørensen har prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lunds kontraktsbrudd ikke gav Sørensen rett til å heve kontrakten av 20. desember 1955. Etter Sørensens oppfatning må han på grunn av kontraktsbruddet være fritatt for enhver forpliktelse overfor Lund etter kontrakten, mens Lund på sin side kan beholde kommisjon av det nevnte certeparti og alle andre forretninger som han avsluttet i 1956. Subsidiært har Sørensen gjort gjeldende at Lund plikter å betale ham kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard», og at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Lund bare plikter å betale Sørensen et beløp som svarer til differansen mellom kommisjonen for 33 000 tonneren og en beregnet kommisjon for 19 000 tonneren. For det tilfelle at Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, har han videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund ikke overtrådte interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 ved å vente til 2. januar 1956 med å ta opp det arbeid som i løpet av kort tid resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Endelig hevder Sørensen at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang kan tillegges noen betydning for oppgjøret mellom Sørensen og Lund. Selv om Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, kan forliket etter Sørensens oppfatning ikke gi Lund rett til 18 % av noen av de kommisjonsbeløp for forretninger inngått før utgangen av 1955 som Sørensen hadde krevet i rettssaken mot Solvang, og heller ikke gi Lund rett til noe fradrag i det beløp han plikter å betale Sørensen i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Sørensen har for Høyesterett i alt vesentlig grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom, og han har nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

Skipsmegler Herman J. Sørensen frifinnes, og skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.

I motsøksmålet:

Skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale skipsmegler Herman J. Sørensen kr. 754 919,88 med prosessrenter fra 12. mai 1962 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Skipsmegler Hjalmar Lund har tatt til gjenmæle og erklært

Side:308

motanke. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund gjorde seg skyldig i brudd på kontrakten av 20. desember 1955 ved å medvirke til at den 19 000 tonner som ble sluttet ved certeparti av 31. januar 1956, i oktober 1956 ble konvertert til en 33 000 tonner. Subsidiært er det anført at Sørensen iallfall ikke har lidt noe tap ved at Lund har fått og får kommisjon i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard». Derimot har Lund for Høyesterett frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav på erstatning for denne kommisjon er foreldet. Men Lund har opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at et eventuelt kontraktsbrudd fra hans side ikke under noen omstendighet kan gi Sørensen rett til å kreve mer enn kr. 83 268,49 som er differansen mellom en tredjedel av firmaet Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 og 18 % av de brutto kommisjoner som i 1956 er inngått på forretninger avsluttet av firmaet før utgangen av 1955. Videre har Lund opprettholdt sin tidligere anførsel om at Sørensens krav om motregning basert på det såkalte Ebbesen-certeparti prinsipalt må avvises og subsidiært forkastes. Lund har godtatt lagmannsrettens dom for at hans andel av kommisjoner som anses oppgjort ved forliket mellom Sørensen og Solvang, settes til kr. 80 000,-. Dette gjelder kommisjoner på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Men Lund har fastholdt at Sørensen ved det nevnte forlik også må anses å ha fått full dekning for sitt krav om kommisjon av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Med den reservasjon som følger av at Lund har godtatt det nettopp nevnte beløp kr. 80 000,- og at han har frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav om erstatning er foreldet, har også Lund i det vesentlige grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom. Lund har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 481 041,77 med 5 % årlig rente, således:

av kr. 95 567,82 fra forliksklagen,

» » 14 935,46 » 1. oktober 1960,

» » 25 455,21 » 1. januar 1961,

» » 24 130,79 » 1. april 1961,

» » 23 830,85 » 1. juli 1961,

» » 16 708,40 » 1. oktober 1961,

» » 19 571,63 » 1. januar 1962,

» » 24 603,28 » 1. april 1962,

» » 16 695,26 » 1. juli 1962,

» » 19 611,72 » 1. oktober 1962,

» » 19 230,69 » 1. januar 1963,

» » 17 473,37 » 1. april 1963,

» » 13 892,63 » 1. juli 1963,

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963,

» » 16 400,44 » 1. januar 1964,

» » 15 309,06 » 1. april 1964,

Side:309

av kr. 14 171,78 fra 1. juli 1964,

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964,

» » 15 224,81 » 1. januar 1965,

» » 14 360,80 » 1. april 1965,

» » 13 474,41 » 1. juli 1965,

» » 14 548,44 » 1. oktober 1965,

» » 13 575,38 » 1. januar 1966

til betaling skjer, samt et beløp oppad begrenset til kr. 80 000,-.

2. Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1966 og senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Hjalmar Lund tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt forlik inngått 20. mars 1964 i anledning av sak reist av Herman J. Sørensen mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen. Selve forliksbeløpet er dog utelatt. I tilknytning til forliket er også fremlagt brev av 27. mai 1964 fra Lund til skipsreder Gowart-Olsen og dennes svarbrev av 29. mai 1964. Det er videre gitt nærmere opplysninger om størrelsen av kommisjonen for M/T «Kongsgaard» og om de beløp Sørensen plikter å betale til Lund dersom han ikke gis medhold i sitt krav om hevning av kontrakten av 20. desember 1955. Det er også fremlagt en del andre nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bortsett fra de nye dokumenter jeg nettopp har nevnt, står saken i faktisk henseende i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er som byretten og lagmannsretten kommet til det resultat at Sørensen ikke kan gis medhold i sitt prinsipale krav om at han er fritatt for enhver forpliktelse i henhold til kontrakten av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund. Jeg er videre enig med byretten i at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på full kommisjon av certepartiet for M/T «Kongsgaard» og at Lund på dette grunnlag plikter å betale Sørensen mer enn Lund selv har til gode etter kontrakten av 20. desember 1955. Men av grunner som jeg senere kommer tilbake til, finner jeg at det beløp Lund må betale til Sørensen, er noe lavere enn byretten har antatt.

Jeg behandler først tvisten om hvorvidt Lund har overtrådt karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955 om at han i 1956 ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Forretningene med de forbindelser det her siktes til, hadde lenge vært av meget stor betydning for firmaet Herman J. Sørensen, og det var gjennom lang tid Lund som på firmaets vegne hadde opptrådt overfor disse forbindelser. Dette gjaldt ikke minst overfor Skipsaksjeselskapet Solvang. I relasjon til dette selskapet var det et kompliserende moment at disponentfirmaet A.

Side:310

Gowart-Olsen ikke bare disponerte Solvang, men også enkelte mindre skipsaksjeselskaper. Videre var skipsreder Alf Gowart-Olsen enestyre i og faktisk innehaver av firmaet Brødrene Olsen A/S. Det er opplyst at dette firma i det vesentlige drev meglervirksomhet, og at det i tiden inntil 1956 aldri hadde vært eier av eller medeier i noe skip. En annen omstendighet som også kompliserte forholdet, var at skipsreder Gowart-Olsen inntok det standpunkt at Solvang ikke var bundet av enemeglerkontrakten av 20. oktober 1936 med Herman J. Sørensen. I et brev av 19. juni 1956 fra Sørensen til Gowart-Olsen var det også nevnt at Lund «flere ganger i den senere tid hadde latt seg forlyde med at De skulle ha uttalt at hvis Lund sluttet, ville De aldri mere komme til å gjøre nogen forretning med mitt firma». I forholdet mellom Sørensen og Lund var det imidlertid på det rene at Solvang var en av «firmaets faste forbindelser» uten hensyn til om enemeglerkontrakten fortsatt var bindende for Solvang. Dette har også Lund presisert i sin partsforklaring for byretten. Det er videre på det rene at Solvang var det største - og det eneste store av de skipsaksjeselskaper som A. Gowart-Olsen disponerte.

Det klare utgangspunkt er at Lund i forhold til Sørensen ikke hadde rett til å gjøre noen forretning med Solvang i 1956. Dette var ikke bare Lund, men også skipsreder Gowart-Olsen fullt oppmerksom på da Lund i januar 1956 tok opp arbeidet med å slutte den 19 000 tonner som Rosenborg Mekaniske Verksted ultimo 1961 skulle levere i henhold til byggekontrakt inngått 18. november 1955 mellom Brødrene Olsen og verkstedet. Selv om det i januar 1956 bare var en mulighet for at byggekontrakten og certepartiet på nybygningen ville bli overført fra Brødrene Olsen til Solvang - det synes klart at dette allerede den gang var en mulighet - måtte Lund i forhold til Sørensen ha plikt til å sørge for at Sørensen fikk vanlig kommisjon av certepartiet for det tilfelle at slik overføring skulle bli foretatt. Dette må iallfall gjelde for så vidt overføringen skulle bli gjennomført allerede i 1956, og det var dette som faktisk skjedde. Under disse omstendigheter kan Lund ikke gå klar av karensbestemmelsen selv om han ved formidlingen av certepartiet av 31. januar 1956 med større eller mindre grunn regnet med at det ikke ville bli nødvendig å overføre certepartiet fra Brødrene Olsen til Solvang. Og uansett hvordan Lund selv ville tolke karensbestemmelsen, burde han ha gitt Sørensen underretning om de rent faktiske forhold da han høsten 1956 eller senest 8. januar 1957 fikk vite at både byggekontrakten og certepartiet var overført fra Brødrene Olsen til Solvang i forbindelse med at 19 000 tonneren 23. oktober 1956 var konvertert til en 33 000.

Spørsmålet blir så hvilket krav Sørensen kan gjøre gjeldende i anledning av at Lund ikke har overholdt karensbestemmelsen. Jeg finner det klart at Lund ikke kan gis medhold i at et slikt kontraktsbrudd bare kan få den virkning at Lund istedenfor en tredjedel av Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 må nøye seg med å få utbetalt 18 % av de brutto kommisjoner som i

Side:311

1956 inngikk på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Slik som forholdet i dette tilfelle ligger an, kan jeg på den annen side ikke finne at Lunds opptreden kan frita Sørensen for enhver forpliktelse etter kontrakten av 20. desember 1955 og gi ham rett til å kreve tilbakebetalt det beløp stort kr. 754 919,88 som Lund i henhold til kontrakten har fått utbetalt for årene 1956-1959. Derimot antar jeg at Sørensen må gis medhold i sitt subsidiære krav om at Lund i forhold til Sørensen plikter å avstå kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard». At Sørensen som følge av Lunds opptreden skulle ha lidt noe ytterligere tap, er ikke påstått.

Lunds anførsel om at Sørensen ikke har lidt tap ved at Lund har fått og får kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard» er så vidt jeg forstår bygget på to forskjellige grunnlag.

For det første har Lund gjort gjeldende at skipsreder Gowart-Olsen som disponent for Solvang ikke ville ha godtatt at Sørensen formidlet det nye certeparti for nybygningen i forbindelse med at den høsten 1956 ble konvertert fra ca. 19 000 tonn til ca. 33 000 tonn. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at Solvang neppe kunne ha motsatt seg en slik løsning. Uansett hvordan dette forholder seg, må det i saken mellom Sørensen og Lund legges til grunn at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 ikke hadde rett til å utføre meglerforretninger for Solvang i året 1956, og at han under de foreliggende omstendigheter må ha plikt til å avstå til Sørensen den kommisjon han har oppnådd. Dette må gjelde selv om det ikke kan påvises at Solvang ville ha etterkommet en anmodning fra Lund om å la Sørensen formidle det nye certeparti.

For det andre har Lund gjort gjeldende at Sørensen etter enemeglerkontrakten med Solvang hadde krav på full kommisjon selv om også Lund fikk kommisjon fordi det var han som utførte befraktningen. Etter Lunds oppfatning må det gå ut over Sørensen om han har unnlatt å gjøre gjeldende sitt krav etter enemeglerkontrakten, herunder om han har godtatt et forlik som innebærer at Solvang betaler mindre enn full kommisjon. Til dette er å si at Lund ikke kunne ha krav på at Sørensen gjorde pågang overfor Solvang. Sørensen måtte ha adgang til å gjøre sitt krav gjeldende overfor Lund. En annen sak er at Sørensen ikke kan ha rett til å kreve samme kommisjonsbeløp to ganger.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på vanlig kommisjon av det certeparti for 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard» som i realiteten ble inngått høsten 1956, og som ble datert 8. januar 1957. Slik som jeg oppfatter karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955, og etter det saksforhold jeg anser godtgjort, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å gjøre fradrag for den kommisjon Lund ville ha oppnådd dersom den opprinnelige kontrakt om slutning av en 19 000 tonns nybygning var blitt opprettholdt uten overføring av kontrakten fra Brødrene Olsen til Solvang.

Det er enighet mellom partene om at Lund som kommisjon for M/T «Kongsgaard» hadde mottatt vel kr. 570 000,- pr. 15. januar

Side:312

1966, og at han - hvis intet uforutsatt inntreffer - i tiden fram til september 1971 vil få utbetalt ytterligere ca. kr. 657 000.-. Til sammen blir dette ca. kr. 1 227 000,-. Utgangspunktet for oppgjøret er da at Lund på den ene siden plikter å betale Sørensen det nevnte beløp - med visse fradrag som jeg kommer tilbake til - mens Lund på den andre siden har i behold de økonomiske rettigheter som han oppnådde ved kontrakten av 20. desember 1955 med Sørensen.

Før jeg går nærmere inn på oppgjøret mellom Sørensen og Lund, må jeg behandle Sørensens anførsel om at Lund har overtrådt interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 fordi han ikke før sin uttreden av firmaet Herman J. Sørensen 31. desember 1955 tok opp det arbeid som allerede 13. januar 1956 resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Sørensen har ikke reist motsøksmål på dette grunnlag, men bare påberopt forholdet som innsigelse til motregning i Lunds krav på de ikke betalte terminer etter kontrakten av 20. desember 1955. Lund har prinsipalt gjort gjeldende at motregningskravet må avvises fordi et eventuelt krav basert på interessentskapskontrakten av 1946 er undergitt voldgift. Subsidiært har Lund hevdet at kravet er ugrunnet.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til at påstanden om avvisning ikke bør tas til følge. Etter min mening kan voldgiftsklausulen i interessentskapskontrakten av 1946 ikke antas å ta sikte på den situasjon vi her har for oss. Interessentskapskontrakten ble i det vesentlige avløst ved den nye kontrakt av 20. desember 1955 som ikke har voldgiftsklausul. Når Lund i medhold av denne nye kontrakt fremmer et krav for de vanlige domstoler, kan Sørensen ikke være avskåret fra til motregning å påberope et krav basert på den tidligere interessentskapskontrakt. Jeg tilføyer at tvistemålslovens §452 tredje ledd bare foreskriver at en «rettstvist» ikke uten samtykke kan bringes inn for domstolene når den etter avtale skal avgjøres ved voldgift. Den omstendighet at et krav gjøres gjeldende til motregning, leder ikke til at kravet blir tvistgjenstand. Hvis den annen part ikke ønsker at motkravet blir prøvet for domstolene, kan han derfor selv reise voldgiftssak og dermed oppnå at tvisten blir løst på den måten som partene har avtalt.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til det resultat at Lunds formidling av Ebbesen-certepartiet i januar 1956 ikke viser at han har handlet i strid med sine plikter som medinnehaver av firmaet Herman J. Sørensen i tiden til utgangen av 1955. Jeg er enig med Sørensen i at innehaverne måtte ha plikt til full gjensidig lojalitet så lenge firmaet bestod, og i at det ved vurderingen av Lunds handlemåte bør tas i betraktning at han også etter sin uttreden ville få betydelige inntekter fra firmaet. Men etter at Sørensen hadde sagt opp interessentskapskontrakten, kunne Lund - som byretten har uttalt - ikke være avskåret fra å planlegge sin egen fremtidige virksomhet. Jeg er videre enig med byretten og lagmannsretten i at det ikke er godtgjort at Lund her har gått ut over det som må anses naturlig. For øvrig er det helt uvisst hva resultatet ville ha blitt om Lund i 1955 hadde tatt

Side:313

opp arbeidet med den idé som senere ledet til formidlingen av Ebbesen-certepartiet.

Etter det resultat jeg er kommet til, må det ved oppgjøret mellom Sørensen og Lund tas utgangspunkt i at Lund skal avstå kommisjonsbeløpet for certepartiet på M/T «Kongsgaard» til Sørensen. Som jeg før har nevnt, er partene enige om at kommisjonsbeløpet i alt kan ventes betalt med ca. kr. 1 227 000,-. Det må her gjøres fradrag dels fordi ca. kr. 657 000,- først vil forfalle til betaling i tiden fram til september 1971, dels fordi gjenstående kommisjonsbeløp bare vil bli betalt for så vidt befrakterne kan gjøre bruk av skipet på den måten som certepartiet bestemmer. Hvis skipet skulle bli utsatt for havari, vil dette lede til at kommisjonen reduseres. Det er opplyst at Lund her kan dekke seg ved å tegne forsikring, men at han ikke har gjort dette. Det er ikke opplyst hvor stor forsikringspremien i tilfelle ville bli. Jeg antar at kommisjonsbeløpet med de nevnte fradrag skjønnsmessig kan settes til ca. kr. 1 100 000,-. I dette beløp må de ikke betalte terminer som Lund har krav på etter kontrakten av 20. desember 1955, komme til fradrag. Partene er enige om at de forfalte terminer for årene 1960-1965 til sammen utgjør kr. 481 041,77 og at de fremtidiger terminer vil bli ca. kr. 123 000,-. Lunds gjenstående krav etter kontrakten av 1955 er derfor i alt ca. kr. 600 000,-. Differansen mellom det kommisjonsbeløp Lund skal avstå og det beløp Lund har til gode etter kontrakten av 1955, skulle da skjønnsmessig kunne settes til kr. 500 000,-.

Spørsmålet blir så om Lund kan kreve ytterligere fradrag på grunn av forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang. Etter ordlyden refererer forliksbeløpet seg ikke til kommisjoner på bestemte forretninger, men til det forhold at Sørensen ved forliket frafalt sine rettigheter etter den omstridte enemeglerkontrakt av 1936, og at han videre solgte 15 aksjer i Solvang. Av denne grunn er det Sørensens standpunkt at forliket ikke har noen betydning for oppgjøret mellom ham og Lund. Tvisten gjelder her både om forliket kan anses å omfatte kommisjon til firmaet Herman J. Sørensen på forretninger avsluttet før Lunds fratreden 31. desember 1955, og om Sørensen ved forliket kan anses å ha fått delvis dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 på M/T «Kongsgaard».

Uansett at forlikets ordlyd synes å trekke i motsatt retning, er jeg enig med lagmannsretten i at Sørensen ved forliket med Solvang må antas å ha fått dekning for sitt krav på vel kr. 400 000,- som byggekommisjon for M/T «Kongsvang» kontrahert i 1952. Som lagmannsretten finner jeg også å burde legge til grunn at Sørensen må antas å ha fått dekning for det vesentlige av sitt krav på ca. kr. 84 000,- som kommisjon av salgssummen for M/T «Kongsstein» som ble solgt i 1954. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 må ha rett til 18 % av disse kommisjonsbeløp, og at denne andel kan settes til kr. 80 000,-.

I den utstrekning Sørensen ved forliket av 20. mars 1964 har

Side:314

fått dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 for M/T «Kongsgaard», bør også dette beløp etter min mening komme til fradrag i den kommisjon som Lund nå må avstå til Sørensen. Som jeg før har nevnt, kan Sørensen ikke ha krav på dobbelt dekning av kommisjonsbeløpet. Jeg har imidlertid funnet det meget tvilsomt om Sørensen ved forliket kan antas å ha oppnådd noen slik dekning. I denne forbindelse leder det til betydelig usikkerhet at det ikke har vært mulig å få opplyst forliksbeløpets størrelse. Jeg er blitt stående ved å legge til grunn at også dette kommisjonskrav delvis ble tatt i betraktning da forliket ble inngått. Da jeg som før nevnt regner med at Sørensen ved forliket fikk full dekning for kravet om byggekommisjon for M/T «Kongsvang», går jeg imidlertid ut fra at forliksbeløpet bare for en mindre del dekker Sørensens krav om kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard». Det må i utpreget grad bero på et skjønn hvilket beløp man her skal regne med, og jeg antar at beløpet kan settes til kr. 120 000,-.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen må frifinnes i hovedsøksmålet, og at Lund i motsøksmålet må dømmes til å betale Sørensen kr. 300 000,-. Mot rentepåstanden er det ikke reist noen innvending.

Etter min mening er det ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Etter det resultat jeg er kommet til, antar jeg at Lund i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd må erstatte Sørensen en del av hans saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Jeg antar at beløpet passende kan settes til kr. 15 000,-.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herman J. Sørensen frifinnes.

2. Hjalmar Lund dømmes til å betale til Herman J. Sørensen 300 000 - tre hundre tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 12. mai 1962 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Hjalmar Lund til Herman J. Sørensen 15 000 - femten tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Endresen og Berger: Likeså.

<b>Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad):</b>

- - -

De forhold som ligger til grunn for påstanden om misligholdelse er følgende:

Den 2. januar 1956 da Lund begynte egen virksomhet som skipsmegler, skrev han til sin forbindelse og venn Mr. Ebison, direktør for et skipsmeglerfirma i London, og spurte om denne ville samarbeide med ham om en idé han hadde til en forretning, en idé som han hadde hatt i tankene en tid, men som det ville vært dumt av ham å ta opp så lenge

Side:315

han var i sitt tidligere firma, idet han da ikke ville vært i stand til å fullføre tanken og derved få noe ut av den. Tanken var å få et mindre rederi, Ebbesens rederi Co. A/S, interessert i nykontrahering av en tankbåt, men forutsetningen måtte være at man kunne få et lengere tidscerteparti på nybygningen. Spørsmålet var derfor om man kunne få Shell eller B. P. interessert i en båt hvis levering lå så langt frem i tiden som i 1962, - først på dette tidspunkt kunne nemlig båten bli levert. Lund nevnte i brevet at han hadde gjort forretninger med Shell i nesten 30 år og aldri bedt dem om noe tidligere, men at han ville være takknemlig hvis de nå kunne se seg utvei til å yte ham noe bistand.

Alt noen dager senere svarte Mr. Ebison pr. telefon at han hadde talt med Shells Mr. Drew, og at denne var interessert i et tilbud som nevnt, og den 7. januar skrev Lund at han hadde diskutert saken med Ebbesens og kunne gi et bestemt tilbud, selv om det ikke var helt på det rene hvor båten kunne bygges. Kristiansands Mek. Verksted, som han opprinnelig hadde tenkt på, kunne ikke påta seg arbeidet, men man undersøkte muligheten i Holland og andre steder. Forslaget ble forelagt for Shell og alt den 13. januar kunne Mr. Ebison svare at Shell aksepterte, under forutsetning av at eierne kunne ordne finansieringen av nybygningen. Nybygningskontrakt ble inngått med Marinens Hovedverft, Horten, og innen den fastsatte frist kunne Lund på vegne av skipsreder Ebbesen meddele at finansieringen var sikret og at endelig certeparti kunne oppsettes. Certepartiet ble opprettet mellom Shell og Skips A/S Sjøbro, skipsreder Ebbesens rederiselskap, som overtok nybygningskontrakten.

Det tilføyes at skipsreder Ebbesen da det kom til stykke ikke gjennomførte nybygningen. Nybygningskontrakten med certepartiet ble i 1958 solgt til et firma i Panama, Nueva Vista.

Etter at avtalen Shell-Ebbesen i prinsippet var ordnet tok Mr. Ebison opp med Lund spørsmålet om man kunne få gjennomført en tilsvarende forretning vedrørende et annet skip. Lund konfererte da med skipsreder Gowart-Olsen i Stavanger, som han kjente godt fra sin virksomhet hos skipsmegler Sørensen, og denne opplyste at han hadde en nybygningskontrakt for en 19400 tonner ved Rosenberg mek. Verksted, som han var interessert i å få sluttet. Gowart-Olsens selskap A/S Solvang var som nevnt blant skipsmegler Sørensens faste forbindelser som Lund ifølge overenskomsten var avskåret fra å gjøre forretninger med i 1956, og dette hadde han etter hva han sier, gjort Gowart-Olsen oppmerksom på. Den nevnte nybygningskontrakt, som var inngått den 18. november 1955, var imidlertid ingått mellom Rosenberg Mek. Verksted og Brødrene Olsen A/S, et firma som også tilhørte Gowart-Olsen og Lund hadde ingen betenkeligheter med å formidle en slutning for dette selskap. Det viste seg at Shell ikke var interessert i flere båter på det tidspunkt, men et engelsk shipping-firma, London and Overseas Freighters Ltd., kalt L.O.F. var interessert, og det ble sluttet et 10 års certeparti for nybygningen mellom L.O.F. og Brødrene Olsen A/S, datert 31. januar 1956.

Ut over våren 1956 tok Gowart-Olsen opp spørsmålet om konvertering av nybygningskontrakten til en 33 000 tonner, hvilket med den avtalte fraktrate ville gjøre nybygningen atskillig mere lønnsom, men L.O.F. var ikke interessert i noen forandring av det inngåtte certeparti for såvidt, til tross for at Lund på vegne av rederiet gjorde en rekke

Side:316

forsøk på å oppnå dette. Høsten 1956 ønsket imidlertid L. O. F. å slutte en tankbåt på 16-18 000 tonn for hurtig levering og forsøkte gjennom Ebison og Lund å finne en båt av denne størrelse. Det lyktes imidlertid ikke å finne noen båt som tilfredsstillet de krav L.O.F. hadde. Mr. Ebison spurte da Lund pr. telefon om ikke A/S Solvangs M/T «Kongsgaard» ville passe, men til dette svarte Lund at slutning av en båt for A/S Solvang kunne han ikke innlate seg på og at dette i tilfelle måtte tas opp direkte med Gowart-Olsen. Ebison gjorde den 18. oktober 1956 pr. telex en henvendelse til Gowart-Olsen, hvor han foreslo en ordning hvorved L.O.F. kunne få certeparti på «Kongsgaard» mot at firmaet samtidig gikk med på den konvertering av nybygningen som Gowart-Olsen hadde bedt om. Gowart-Olsen var meget interessert i en slik ordning og dro straks til London, hvor det ble inngått en avtale slik som Ebison hadde skissert. Avtalen ble bekreftet i et brev fra Ebison til Brødrene Olsen A/S av 25. oktober 1956 og de nødvendige dokumenter ble straks satt opp.

Den 23. oktober 1956 traff Gowart-Olsen avtale med Rosenberg mek. Verksted om økning av den kontraherte nybygning fra 19 400 til ca. 32 750 tonn. Det var da samme dag satt opp en ny kontrakt angående nybygningen hvor kontrahenten var forandret fra Brødrene Olsen A/S til Skibsaksjeselskapet «Solvang». Forøvrig var den nye kontrakt fullstendig identisk med den opprinnelige, og den ble også datert samme dag, nemlig den 18. november 1955. Tilleggskontrakten om økningen av tonnasjen ble derfor inngått med A/S «Solvang» og den ble datert den 23. oktober 1956.

Hjalmar Lund hevder at han ikke kjente noe til overføringen av kontrakten til A/S Solvang før han den 8. januar 1957 fikk en oppringning fra direktør Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsens rederi, hvor denne fortalte om ordningen og at den ville bli gjort kjent for aksjonærene i A/S Solvang ved et sirkulære den 7. januar 1957. Lund mener at han ga beskjed om forandringen til Ebison, men denne noterte i alle fall ikke beskjeden og først på et langt senere tidspunkt ble det gitt beskjed til befrakteren av nybygningen L. O. F. om forandringen av eierforholdet. Disse hadde ikke noe å bemerke til forandringen og det ble i april-mai 1959 satt opp nytt certeparti hvor Brødrene Olsen A/S ble erstattet med A/S Solvang som eier. Etter forslag fra Lund ble certepartiet datert 8. januar 1957.

Det tilføyes at Lund har oppebåret 11/4 % provisjon for slutningen av nybyggingen som også fikk navnet «Kongsgaard». Av slutningen av den tidligere «Kongsgaard» har han derimot ikke hatt noen provisjon. - - -

Retten skal bemerke:

En må erklære seg enig med saksøkte i at den innsigelse som er hentet fra et påstått brudd på interessentskapskontrakten av 20. desember 1946, ikke kan avvises til tross for den voldgiftsklausul kontrakten inneholder, så lenge innsigelsen bare brukes som grunnlag for påstått motregning overfor krav saksøkeren reiser.

Som det fremgår hevder saksøkte at Lund har gjort seg skyldig i brudd på sine plikter etter interessentskapskontrakten ved bevisst å utsette arbeidet med en plan han fikk alt mens han arbeidet hos Sørensen, for å den måten selv å få hele fortjenesten på den forretning det gjaldt.

Det er på det rene at Lund, ennå mens han var i kompaniskap med Sørensen fikk den idé at man muligens kunne få skipsreder Ebbesen interessert i en nybyggingskontrakt hvis man kunne skaffe ham et langsiktig certeparti på nybyggingen, men at han først tok opp arbeidet med

Side:317

dette da han startet sitt eget firma. Selvsagt er det riktig som det hevdes fra Sørensens side at Lund så lenge han var kompanjong i firmaet, pliktet å stille sin arbeidskraft til disposisjon for de felles oppgaver og at han pliktet å ta opp bearbeidelsen også av nye oppgaver som naturlig bød seg frem.

På den annen side kan ikke retten anta at det kan være i strid med en interessentskapskontrakt, når denne etter avtale er besluttet oppløst, at den uttredende begynner å planlegge sin egen virksomhet og gjøre seg visse tanker om opplegget av sitt fremtidige arbeid og etter rettens mening er det ikke godtgjort at Lund har gått ut over det som man må anse naturlig for så vidt. Det er ikke kommet frem noe som tyder på at han mens han ennå var i Sørensens firma, tok opp sine planer med skipsreder Ebbesen eller med eventuelle befraktere, og det er heller ikke godtgjort at den forretning Lund tenkte på, hang så naturlig sammen med hans arbeid hos Sørensen at det kan regnes som illojalt å vente med å ta den opp til han startet for seg selv. Retten må tvert i mot etter vitneforklaringen fra Mr. Ebison se den plan Lund tok opp som temmelig utopisk. En kan ikke anse det utelukket at det kan ha vært spesielle grunner til at forretningen virkelig ble akseptert av Shell, grunner som man ikke på forhånd kunne ha mulighet for å innse, og at det derfor er berettiget av Lund å hevde at det her ikke dreier seg om en vanlig markedsslutning.

Alt i alt finner en det således ikke godtgjort at Lund har gjort seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten.

Det annet spørsmål som reises er om Lund ved sin slutning av et tidscerteparti for skipsreder Gowart-Olsens nybygging har gjort seg skyldig i brudd på sin plikt etter overenskomsten av 20. desember 1956 til å «ikke gjøre forretninger med firmaets (skipsmegler Sørensens) faste forbindelser». Det er på det rene at det bare var A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen som disponent for dette selskap som ble regnet som fast forbindelse - ikke de andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte eller eventuelle nye selskaper han måtte opprette. Det er videre på det rene at nybyggingskontrakten ble inngått av Brødrene Olsen A/S og at certepartiet av 31. januar 1956 derfor formelt sett ikke representerte noe brudd på overenskomsten. Fra Sørensens side gjøres det imidlertid gjeldende at Lunds forhold allikevel i realiteten innebar et brudd på de forpliktelser han hadde etter overenskomsten, - at han burde forstått at det her dreier seg om en kontrakt som ikke kom til å bli hos Brødrene Olsen A/S, men ville havne hos A/S Solvang.

Retten må erklære seg enig med saksøkte i at det reiste spørsmål ikke kan besvares utelukkende ut fra det forhold at nybyggingskontrakten i navnet var inngått for Brødrene Olsen A/S. Det er et faktum at kontrakten uten noen formaliteter ble overført til A/S Solvang kort tid etter inngåelsen, hvilket viser den intime forbindelse det var mellom de to selskaper. Denne forbindelse var Lund og forøvrig enhver som hadde kontakt med rederiet fullt klar over. Den fremgikk bl.a. også av at det på brevarkene til Brødrene Olsen A/S står anført alle båter tilhørende A/S Solvang.

I sin vitneforklaring har såvel skipsreder Gowart-Olsen som advokat Nygaard innrømmet at kontraheringen av en 33 000 tonner var en for stor forretning for Brødrene Olsen A/S, men Gowart-Olsen har hevdet at kontraheringen av en båt på 19 400 tonn lå innenfor firmaets muligheter, selv om han i den forbindelse henviser til at man hadde «som en ventil» at de

Side:318

andre selskaper i konsernet kunne klare det. Retten finner vanskelig å kunne godta dette som realistisk. Det er opplyst uten å være bestridt at Brødrene Olsen A/S hadde en aksjekapital på kr. 20 000.- og en samlet formue på den tid det dreier som om på ca. kr. 43 000.-. Dets inntekter er ikke oppgitt, men størrelsesordenen vil fremgå av at Gowart-Olsen på spørsmål om inntekten var ca. kr. 50 000.- svarte at «det høres litt lite ut», og at han på spørsmål om inntekten var kr. 100 000.-, svarte at den var «mer enn det». Særlig meget over kr. 100 000.- kan den årlige inntekt formentlig da ikke ha vært. Gowart-Olsen har ikke i sin vitneforklaring gitt noen nærmere begrunnelse for sin påstand om at et selskap av denne størrelsesorden virkelig skulle kunne gjennomføre finansieringen av en kontrakt på over 25 millioner kroner. Lund har antydet muligheten av at det i tilfelle kunne vært ordnet med nytegning av aksjekapital i selskapet, og retten er enig i at dette måtte være den eneste måten saken kunne vært gjennomført på. På den annen side måtte selskapet i tilfelle vært tilført et så stort, nytt kapitalbeløp at det ville betydd en fullstendig reorganisering av selskapet. Det er ikke antydet at noen slike planer forelå og det er heller ikke kommet noen opplysninger som kunne vise at dette under de foreliggende omstendigheter kunne vært en naturlig løsning av saken, og retten må under disse forhold bygge på at det har vært Gowart-Olsens tanke da han kontraherte nybyggingen for Brødrene Olsen A/S, at den senere skulle overføres til et eller flere av de rederiselskaper han disponerte.

Som nevnt er det et faktum at kontrakten ble overført til A/S Solvang, men såvel Lund som Gowart-Olsen har pekt på muligheten av at kontrakten i tilfelle kunne vært ført over til andre av konsernets selskaper, Kongsborg, Firda, Ledaal og Aktiv. Saksøkeren har hevdet at alle disse er mindre selskaper og at A/S Solvang var det eneste av selskapene som kunne tenkes å makte finansieringen av en kontrakt av den størrelse det gjaldt også i den opprinnelige form, en båt på 19400 tonn. Det er ikke fremlagt noen opplysning om aksjekapitalen eller fonds i de nevnte selskaper, men retten har festet seg ved opplysningen om at alle de båter som står oppført på brevarket til Brødrene Olsen A/S i alle fall tilhører A/S Solvang, og en må da gå ut fra at det er riktig at dette selskap hadde en fullstendig dominerende stilling Innen skipsreder Gowart-Olsens konsern. I mangel av nærmere opplysninger må retten da legge til grunn saksøkerens anførsel om at også de nevnte selskaper var for små for en forretning som nevnt og at finansieringen av nybyggingskontrakten ikke kunne vært ordnet uten at A/S Solvang i vesentlig grad var trukket inn, slik det også faktisk ble forholdt.

Lund har gjort gjeldende at han i alle fall ikke kjente til disse forhold, og at han må være fri for ansvar når han har gjort skipsreder Gowart-Olsen oppmerksom på sin plikt til å holde seg borte fra forretninger med A/S Solvang, og får den opplysning at nybyggingen er kontrahert av et annet firma. Etter rettens mening kan dette ikke være tilstrekkelig. En må gi Sørensen rett i at Lund hadde plikt til, når han innlot seg i forretningsforbindelse med Gowart-Olsen å skaffe seg så pass opplysninger om den faktiske bakgrunn for kontrakten at han kunne foreta en realistisk vurdering av om det virkelig gjaldt et forhold som ikke ble rammet av bestemmelsen i overenskomsten. Ved bedømmelsen av forholdet kan man vanskelig se bort fra det faktum at nybyggingskontrakten havnet hos A/S

Side:319

Solvang og etter de opplysninger som foreligger må retten bygge på at dette var forutsetningen da nybyggingskontrakten ble inngått og at Lund må ha innsett dette. Lunds slutning av certepartiet må derfor regnes å være i strid med hans forpliktelser etter overenskomsten av 20. desember 1955.

Den kommisjon Lund oppebærer for slutningen av certepartiet av 31. januar 1956, senere konvertert i certepartiet for 33 000 tonneren «Kongsgaard» av 8. januar 1957 er av saksøkte beregnet til kr. 1 175 000.-, et beløp som saksøkeren ikke har reist noen innvending mot, og som retten derfor legger til grunn. Etter det resultat en er kommet til må Lund være ansvarlig overfor Sørensen for dette beløp og saksøkte må derfor frifinnes såvel for kravet om forfalne, ubetalte terminer kr. 349 218,54, som for betaling av fremtidige terminer, beregnet til ca. kr. 325 000.-. I motsøksmålet må Lund dømmes til å tilbakebetale differansen mellom kr. 1 175 000 og summen av de nevnte beløp ca. kr. 674 218,54. Da det dreier seg om skjønnsmessig ansatte beløp settes differansen avrundet til kr. 500 000.-. - - -

<b>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland, Jens Fagereng og Knut Hougen):</b>
- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Når det gjelder sakens faktum, bemerkes i tillegg til det som er nevnt av byretten:

Herman J. Sørensen startet sitt skipsmeglerfirma i 1916. Hjalmar Lund hadde vært ansatt i firmaet i 25 år da han i 1946 ble opptatt som «associè».

I interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 var det i punkt 8, 3. avsnitt, bestemt.

«Forøvrig har ingen av kompanjongene i forholdet til den annen rett til på noen som helst måte å disponere over sin anpart, det være seg ved salg, gave, pantsettelse eller på noen annen måte. Ved H. L.s død tilfaller hans anpart gjenlevende kompanjong uten vederlag, bortsett fra avdødes anpart av kapitalkonto og mulig uhevede tilgodehavende, samt anpart i firmaets overskudd ved regnskapsårets utgang. Verdien av verdipapirer oppgjøres overensstemmende med ansettelsen ved siste statsskatteligning. Beløpet forfaller til betaling 3 - tre - måneder etter oppgjørsdagen (regnskapsårets utgang) men gjenlevende er berettiget til å vente ytterligere 3 - tre - måneder med utbetalingen mot å svare 4 - fire - prosent renter av beløpet fra oppgjørsdagen. Avdødes arvinger er dessuten berettiget til kvartalsvis etterhvert å få utbetalt 18 % av alle bruttokommisjoner som måtte inngå på forretninger avsluttet før hans død.»

I interessentskapskontraktens punkt 10 var det bestemt:

«Begge parter er berettiget til etter 3 måneders varsel å oppsi kompaniskapet. Hvis det oppsies av H. L. beholder gjenværende kompanjong firmaet som ene-eier, og den uttredende får oppgjør på samme måte som ovenfor nevnt i punkt 8, 3. avsnitt. Hvis kompaniskapet oppsies av H.J.S. uten gyldig grunn, skal H. L. foruten oppgjør som nevnt i punkt 8, 3. avsnitt, ha rett til full kontraktmessig anpart av firmaets overskudd i mulig gjenværende del av det løpende kalenderår samt for det derpå følgende kalenderår. Han har i samme tidsrom ikke rett til å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser.»

I forbindelse med stiftelsen av Gowart-Olsen-konsernets

Side:320

skipsaksjelskap Solvang i 1936, hvor Herman J. Sørensen deltok i aksjetegningen, ble det inngått en kontrakt datert 20. oktober 1936, mellom A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen på den ene side og meglerfirmaene Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen på den annen side. Etter kontrakten deltok de to meglerfirmaer med et tegningsbeløp på tilsammen kr. 100 000.- ved stiftelsen av A/S Solvang. Til gjengjeld fikk meglerfirmaene følgende rettigheter:

«2. Til gjengjeld for ovennevnte innskudd skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Hermann J. Sørensen sikres enebefraktningen av selskapets skibe mot en kommisjon av 1 % (en prosent) på reisebasis og 11/4 % (enogenkvart prosent) på timecharter basis til hver på samtlige bruttofrakter i tillegg til andre kommisjoner som måtte være nødvendige.

3. Hvis befraktningen leilighetsvis av særlige grunner skulle bli gjort gjennom annen megler, skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen allikevel ha den omforenede kommisjon av 1 % på reisebasis og 1 1/4 % på timecharter basis til hver.

4. Likeledes skal selskapets samtlige kjøp- og salgsforretninger gå gjennom Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen så lenge de er aksjonærer mot vanlig kommisjon av 1 % (en prosent) til hver.»

I forhold til firmaet Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. gjorde A/S Solvang seg fri for forpliktelsene etter enemeglerkontrakten i 1950, men Sørensen har overlatt til firma Sev. Dahl kommisjonsandeler også etter 1950.

Det ble tvist om firmaet Herman J. Sørensens rettigheter etter enemeglerkontrakten og Sørensen reiste ved stevning av 17. august 1960 (altså så å si samtidig med at Lund reiste nærværende sak) søksmål ved Stavanger byrett mot skipsreder Alf Gowart-Olsen. Ved stevning av 20. juli 1962 ble saken utvidet ved at også A/S Solvang ble saksøkt. I Stavanger byretts dom av 19. desember 1962 ble Gowart-Olsen frifunnet, mens A/S Solvang ble dømt til å betale Sørensen kr. 404 534.- med prosessrenter. Det tilkjente beløp gjaldt en restkommisjon for byggekontrakt av 1952 for M/T «Kongsvang». Sørensen hadde i saken også gjort gjeldende krav på følgende kommisjonsbeløp:

«Kongsstein» (salg 1954) kr. 84 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (salg 1958) » 160 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (frakt 1956) » 400 000.-

«Kongstank» (salg 1959) » 78 500.-

«Kongsstein» (reisefrakter etter 1959) » 94 783.-

«Kongsbru»

(byggekontrakt, levering 1954 % sameieandel) » 48 950.-

«Kongsbru» (frakter 1954-56, % andel) » 40 000.-

«Kongsgaard» (nye) (byggekontrakt 1956) » 480 000.-

«Kongsgaard» (nye) (frakt 1956) » 1 175 000.-

kr. 2 561 233.-

Hertil kommer de tilkjente » 404 534.-

Tilsammen kr. 2 965 767.-

Herman J. Sørensen hadde imidlertid begrenset sitt samlede krav i saken til 2 500 000.-. I denne forbindelse bemerkes at flere av de enkelte krav delvis omfattet fremtidsytelser.

Stavanger byretts dom ble påanket, men senere har partene inngått

Side:321

forlik som nevnt foran. Det er opplyst at forliket innebærer at enemeglerkontrakten er bortfalt mot at det er ytet et vederlag for de omstridte kommisjoner. Dette vederlag skal betales i 10 like terminer over ti år fra 1. april 1964. I forliket inngår også at Sørensen avgir 15 aksjer i A/S Solvang. Partene i forliket har forpliktet seg til ikke å gi utenforstående opplysning om hvilken sum de ble enige om. Sørensen har derfor i nærværende sak ikke kunnet opplyse om størrelsen av det vederlag han får etter forliket.

Enemeglerkontrakten gjaldt bare overfor A/S Solvang men dette er det dominerende selskap i Gowart-Olsen-konsernet. Det har en aksjekapital på kr. 1 000 000.- hvorav skipsreder Gowart-Olsen eier en tredjedel. Det personlige firma A. Gowart-Olsen er styremedlem og disponent i selskapet.

Konsernet omfatter dertil følgende selskaper m.v.:

Skipsmegler- og rederfirmaet Brødrene Olsen A/S, stiftet 1921. Selskapet var en fortsettelse av det personlige firma Brødrene Olsen. Aksjekapitalen er nå på kr. 20 000.-. Skipsreder A. Gowart-Olsen er enestyrer og eier samtlige aksjer bortsett fra 2-3 stykker. Selskapet hadde pr. 1. januar 1956 en ligningsmessig formue på ca. kr. 43 000.-. Det har ikke eiet skip før i den senere tid.

Dampskipsaksjeselskapet Firda, stiftet 1925. Aksjekapitalen kr. 150 000.-. Alf Gowart-Olsen har siden 1933 vært selskapets enestyrer og disponent. Det er opplyst at han i 1933 eiet 80 % av aksjene.

Dampskipsaksjeselskapet Ledaal, stiftet i 1934. Aksjekapitalen var pr. 1. januar 1956 på kr. 71 145.-. Det er opplyst at Alf Gowart-Olsen i 1935 eiet aksjer pålydende kr. 10 000.- og rådet over endel andre aksjer. Han er medlem av styret og er en av selskapets to disponenter.

Aksjeselskapet Activ, stiftet 1940. Aksjekapitalen er nå på kr. 300 000.-. Gowart-Olsen hadde fra 1940 aksjer pålydende kr. 12 000.-. Han er medlem av styret og disponent.

Skipsaksjeselskapet Kongsborg, stiftet 1946, med aksjekapital kr. 650 000.- hvorav Gowart-Olsen tegnet aksjer for kr. 200 000.-. Firmaet A. Gowart-Olsen er enestyrer og disponent.

I 1955 registrertes det personlige firma A. Gowart-Olsen med formål å drive rederivirksomhet samt bestyrelse av skipsaksjeselskaper. Det er opplyst at firmaet også har ervervet skip.

Lagmannsretten finner det som byretten, praktisk først å behandle Sørensens første motregningsinnsigelse, som er kalt «Ebbesen-innsigelsen».

Det er på det rene at det krav som denne innsigelse bygger på hører under voldgift og at det derfor ikke uten Lunds samtykke kunne vært gjort gjeldende i saken som selvstendig krav, jfr. tv.m.l. §452 tredje ledd. Spørsmålet om det i et slikt slikt tilfelle likevel er adgang til å bruke kravet som motregningsinnsigelse er ikke behandlet i litteraturen. Alten: Kommentar til Tvistemålsloven, går ikke direkte inn på spørsmålet, men henviser bare til Asbjørn Lindboe: Privat rettergang (1944) Lindboe (s. 44) mener at kravet må kunne kreves avvist fra domstolene også når det bare brukes som motregning. Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten (s. 102) gir nærmest uttrykk for samme syn. I vår rettspraksis kan spørsmålet ikke ses å ha vært oppe, når det gjelder

Side:322

forholdet til voldgift. En kjennelse i R. G. 1956 195 (Hålogaland lagmannsrett) kan ha en viss interesse.

Det kan også nevnes at for dansk retts vedkommende har bl.a. Bernt Hjejle: Frivillig Voldgift (s. 79/80) hevdet at et krav som hører under voldgift må avvises også som motregningsinnsigelse.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om avvisning meget tvilsomt, men er kommet til at det ikke er grunnlag for avvisning.

Lagmannsretten er i det vesentlige enig i byrettens begrunnelse for at Lund ikke gjorde seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten. Det er på det rene at den idé som Lund fikk realisert i Ebbesen-certepartiet, hadde han allerede mens kompaniskapet bestod. Hvor lenge han satt inne med ideen er ikke nærmere opplyst, men retten har ikke grunnlag for å konstatere at det var særlig lang tid. Da Lund straks etter kompaniskapets opphør søkte å sette idéen ut i livet, viste det seg at den lot seg realisere meget raskt. Men det foreligger ikke indikasjoner på at Lund har foretatt seg noe positivt for å forberede marken for denne forretning før han gikk ut av kompaniskapet. Det er heller ikke påvist at forretningen kunne latt seg realisere mens Lund arbeidet for firmaet.

Det avgjørende synes å ha vært at Lund greide å få Shell interessert i et certeparti for en nybygning for levering på lengre sikt enn det som var vanlig på det tidspunkt. De opplysninger som foreligger om opptakten til forretningen tyder på at Mr. Ebison i Cambridge Tankers spesielt gikk aktivt Inn for saken, at han gjorde det for å gjøre Lund en tjeneste som Lund som nyetablert hadde særlig behov for, og at Mr. Drew i Shell strakte seg langt overfor sin gode forbindelse Mr. Ebison.

Lagmannsretten har når det gjelder «Solvang-innsigelsen» - i motsetning til byretten - ikke funnet det bevist at Lund gjorde seg skyldig i brudd på overenskomstens karensbestemmelse da han i januar 1956 formidlet tidscertepartiet for den 19.000-tonneren som Brødrene Olsen A/S hadde kontrahert. Lagmannsretten er enig med byretten i at Lund måtte regne med at Brødrene Olsen A/S ikke alene ville kunne makte å finansiere nybyggingen, men overføring til A/S Solvang kan ikke sees å ha vært den eneste mulighet da. De andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte og hans personlige firma rådet over ganske betydelige midler. Det finnes ikke å være grunnlag for å konstatere at Lund måtte forstå at A/S Solvang ville komme til å overta nybyggingen. Det er heller ikke bevist at Lund på annen måte var kjent med at dette var meningen.

Konverteringen til 33 000-tonner bragte derimot Lund i en annen stilling. Det var Brødrene Olsen A/S som høsten 1956 tok opp spørsmålet om konvertering. Lund bragte forslaget videre til megleren i London, Mr. Ebison, men befrakterne var i første omgang ikke interessert. Det var Mr. Ebison som kom tilbake til saken med forslaget om at L.O.F. skulle få tidscerteparti på A/S Solvangs 16 000 tonner (gamle) «Kongsgaard», mot at L.O.F. gikk med på konverteringen. Da Lund sa fra til Mr. Ebison at han ikke kunne innlate seg på slutning av en båt for A/S Solvang, ble beslutningen av (gamle) «Kongsgaard» avtalt direkte mellom Mr. Ebison og Gowart-Olsen. Samtidig avtalte disse konverteringen til 33 000-tonner.

Lund fikk beskjed om avtalen i brev av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison (Cambridge Tankers) av følgende innhold:

Side:323

«As informed you over the telephone, we had the pleasure of meeting Mr. Gowart Olsen in our office yesterday and were ultimately succesfull in concluding fixtures of the «Kongsgaard» and the conversion of the newbullding (Charter Party dated 31st January 1956) to a 33.000 ton deadweight wessel and for your gnidance we enclose herewith copy of letter we have today addressed to owners in this respect.

For your confidential guidance, we understand from Mr. Gowart Olsen that he is prepared to give a commission letter on the «Kongsgaard» fixture for 3 1/2 % and you will not be excluded from the fixture.»

Lund har forklart for lagmannsretten at han var klar over at den avtalte ordning innebar at certepartiet for 19 000 tonneren skulle avløses av et certeparti for 33 000 tonneren, men at han mente at dette ikke kunne ha noen betydning for hans forhold. Certepartiet var inngått med Brødrene Olsen A/S, og det var, sett fra hans side ikke avgjort noe om at certepartiet skulle overføres til A/S Solvang. Selv om bygningskontrakten skulle bli overført til A/S Solvang, mente han at det var meget tenkelig at certepartiet kunne bli overført til en annen 33 000 tonner. Lagmannsretten kan ikke se et slikt alternativ som annet enn en ren konstruksjon av Lund. Det kan riktignok ikke fastslåes at Lund allerede i 1956 hadde fått direkte beskjed om at A/S Solvang skulle tre inn i stedet for Brødrene Olsen A/S. En direkte beskjed fikk Lund den 8. januar 1957 ved en telefonmeddelelse fra direktør Sverre Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsen konsernet. Bjørn-Nielsen opplyste at det i en årsberetning for A/S Solvang ville bli nevnt at selskapet hadde overtatt nybygningskontrakten. Men allerede med brevet av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison fikk Lund melding om at Gowart-Olsen under sitt Londonbesøk hadde fått ordnet med konverteringen, mot å la L.O.F. få slutte A/S Solvangs (gamle) «Kongsgaard» for 6 år til en rimelig rate (30/-). Lagmannsretten er kommet til at Lund må ha forstått at konsekvensen av denne ordning var at A/S Solvang overtok nybyggingskontrakten og dermed også certepartiet. For det første visste han at det var A/S Solvang som presterte den nødvendige motytelsen til L.O.F. Lund måtte regne med at en lojal opptreden av Gowart-Olsen og Brødrene Olsen A/S overfor A/S Solvang nødvendigvis måtte lede til at nybygningen ble overført til A/S Solvang. For det annet hadde han godt kjennskap til Gowart-Olsenselskapene og måtte skjønne at det var nokså usannsynlig at andre enn nettopp A/S Solvang skulle kunne greie finansieringen etter at tonnasjen var øket til 33 000 tonn. Fra befrakternes side kunne det - etter det som var passert - ikke bli spørsmål om innvending mot overføring til A/S Solvang.

Når det således legges til grunn at Lund alt i 1956 måtte være klar over at certepartiet etter konverteringen måtte havne hos A/S Solvang, har han gjort seg skyldig i brudd på karensbestemmelsen ved ikke å frasi seg videre befatning med denne forretning.

Lunds kontraktsbrudd gjaldt den spesielle konkurranseforbudsbestemmelse som var inntatt i overenskomsten. Som motytelse for å gå med på denne spesielle klausul skulle Lund få beholde sin fulle kontraktsmessige inntektsandel etter interessentskapskontrakten for samme tidsrom som konkurranseforbudet gjaldt. Ordningen hadde sitt forbilde i interessentskapskontraktens punkt 10, 3. og 4. punktum, om oppsigelse fra

Side:324

Sørensens side «uten gyldig grunn» Etter denne bestemmelse var det Lund som var tilsagt som tilleggsrettighet full inntektsandel for ett ekstra år. Konkurranseforbudet kom inn som et vilkår dersom han benyttet seg av denne tilleggsrettighet. Selv om overenskomsten ikke direkte er knyttet til denne bestemmelse i interessentskapskontrakten, må det være naturlig også når det gjelder overenskomsten å se det slik at konkurranseforbudet var tatt med som et vilkår for den fulle inntektsandel for 1956.

Overenskomsten kunne meget vel tenkes å være inngått uten karensbestemmelsen. Denne utgjorde med hensyn til ytelse og motytelse en selvstendig del av overenskomsten. Denne del av overenskomsten antas vesentlig misligholdt av Lund. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at kontraktsbruddet kan gi Sørensen adgang til å heve overenskomsten i sin helhet med den følge at han skulle kunne kreve tilbake alt han har ytet Lund under overenskomsten. Overenskomsten gikk i hovedsaken ut på at Sørensen forpliktet seg til de nærmere bestemte ytelser til Lund mot at Lund trådte ut av firmaet, det vil kort sagt si at Lund mot vederlag overlot sine rettigheter i firmaet til Sørensen. Dersom Sørensen skulle kunne heve overenskomsten i sin helhet, med fullt tilbakebetalingskrav, ville det bety at Lund - uten å få tilbake sin kontraktsytelse - måtte gi fra seg en vesentlig del av de betydelige rettigheter han hadde opparbeidet seg som medinnehaver av firmaet. Dette ville være en helt urimelig konsekvens, som heller ikke ville harmonere med prinsippet om gjensidig tilbakelevering av de mottatte ytelser.

Følgen av misligholdelsen av konkurranseforbudet skulle da bli at Lund forbrøt sin rett til den ekstra inntekt som var knyttet til forbudet. Inntektsfordelen utgjorde det differansebeløp på kr. 83 268,49 som er nevnt fra Lunds side. Dette beløp ville Sørensen formentlig måtte ha krav på som en minimumserstatning. Det er imidlertid uklart og meget tvilsomt om overenskomsten er å forstå slik at Sørensen har krav på det nevnte beløp ved siden av full erstatning for tap. Sørensen har for øvrig ikke gjort dette gjeldende i saken.

Spørsmålet blir så om Sørensen har krav på erstatning overfor Lund, som følge av at Lund har brudt karensbestemmelsen i overenskomsten og derved ervervet et krav på tilleggskommisjon av A/S Solvang ved konverteringen. Lagmannsretten finner at så er tilfelle.

Sørensen gjorde det tidlig klart for Lund at han ville gjøre ansvar gjeldende mot ham for kontraktsbrudd. Således har hans prosessfullmektig, da søksmålet ble reist i prosesskrift av 8. mai 1962, sagt fra at «de fremlagte dokumenter synes å tyde på at skipsmegler Lunds ansvar er ennu større enn fra først av antatt.»

Hva Sørensen bygget sin påstand på er ikke spesielt nevnt i byrettens dom, men byretten har gått ut fra at Lund ble krevet til ansvar for sin samlede mottatte og fremtidige kommisjon av «Solvang-certepartiet». Lagmannsretten bygger derfor på at Sørensen i tide har gjort gjeldende et krav på surrogat og/eller erstatning for denne kommisjon. For øvrig er foreldelse ikke til hinder for at erstatningskravet bringes i motregning overfor Lunds krav i hovedsøksmålet, da begge krav utspringer av samme rettsforhold.

Lagmannsretten kan ikke se at det gjelder noen alminnelig regel i norsk rett om rett til surrogatet eller substituttet eller om at den som

Side:325

har brudt kontraktsvilkår i alle tilfelle skal legge fra seg sin berikelse. Det kan bl.a. vises til Stang: Erstatningsansvar, 384, Augdahl: Oblignsjonsrett, 249, jfr. også Vinding Kruse: Restitusjoner, 56-59. Overgaard: Norsk erstatningsrett, (2. utg.) 348, synes heller ikke å kunne tas til inntekt for noen slik alminnelig regel.

Karensbestemmelsen må rett forstått bety at den kommisjon, som Lund ervervet i tillegg ved konverteringen av nye «Kongsgaard» til en 33 000-tonner i strid med karensbestemmelsen i forholdet mellom Lund og Sørensen skal tilfalle Sørensen. Karensbestemmelsen innebærer at det var Sørensen som skulle ha formidlet denne konvertering og ervervet den omhandlede kommisjon. Dette burde Lund ha gitt Sørensen anledning til, og A/S Solvang kunne som følge av enemeglerkontrakten og selv uten denne under de foreliggende omstendigheter ikke ha motsatt seg dette. Ved dette har Sørensen lidt et tap og har fått et erstatningskrav overfor Lund svarende til den omhandlede tilleggskommisjon, i den utstrekning han ikke har fått erstatning på annen måte. Sørensens tap kan således ikke antas å overstige den fulle tilleggskommisjon med fradrag av hva han måtte ha fått erstattet direkte av A/S Solvang ved det inngåtte forlik.

Tilleggskommisjonen fremgår av følgende oppstilling:

Samlet kommisjon for 33 000 tonneren er beregnet til kr. 1 215 000.-

Samlet kommisjon for 19 000 tonneren ville blitt » 693 000.-

Tilleggskommisjon p.g.a. konverteringen utgjør » 522 000.-

Denne sum omfatter til dels en fremtidsverdi, som må omgjøres til en beregnet verdi pr. idag, hvorved det også må tas hensyn til forlisrisikoen.

Lund må svare for denne nåtidsverdi av tilleggskommisjonen med fradrag av hva Sørensen har fått erstattet av den samme tilleggskommisjon direkte ved forliket med A/S Solvang om enemeglerkontrakten. Skjønnsmessig settes det nettobeløp som Lund må svare for til kr. 300 000. Det er da bl.a. sett hen til at det i prinsippet må gå ut over Sørensen at nærmere opplysninger om forliket ikke kan skaffes, at det beløp som Sørensen ble tilkjent i Stavanger byretts dom for «Kongsvåg»-kommisjonen må antas å være fullt dekket i forliket, mens de øvrige krav bare er delvis dekket og at oppgjøret etter forliket strekker seg over 10 år.

Lund har på sin side, som del av sine tidligere kompanjongrettigheter, krav på de forfalne kommisjonsandeler som utgjør kr. 425 082,74. Til dette kommer hans krav på andel av de kommisjoner som Sørensen har fått oppgjør for i forliket med Gowart-Olsen og som angår Lund. Som nevnt foran legges til grunn at Sørensen har fått full dekning for kommisjonskravet for «Kongsvang»-kontraheringen. Lunds 18 % andel vil utgjøre kr. 72 816,12. Hvilken dekning Sørensen ellers i tilfelle har fått ved forliket m.h.t. kommisjoner som angår Lund har Sørensen p.g.a. forliksvilkårene ikke kunnet gi opplysning om. Det som kan komme i betraktning er i det vesentlige kommisjonen for salget av «Kongsstein» i 1954. Derimot kan ikke Lund antas å ha krav på noen andel når det gjelder byggekontrakten for den nye «Kongsgaard» (etter konverteringen). I mangel av nærmere opplysning må også disse poster ansettes skjønnsmessig. Da det knytter seg flere usikkerhetsmomenter til disse poster,

Side:326

finner lagmannsretten at Lunds andel inklusive de foran nevnte kr. 72 816,12 skjønnsmessig bør settes til et samlet beløp på kr. 80 000.-. Det er da tatt hensyn også her til at mangelen av nærmere opplysninger om forliket må gå ut over Sørensen.

Etter dette vil resultatet i hovedsøksmålet bli:

Lunds krav på tilbakeholdte kommisjonsandeler kr. 425 082,74

Sørensens erstatningskrav bringes i motregning med » 300 000.-

kr. 125 082,74

Lunds andel av kommisjoner som er gjort opp i Sørensens forlik med A/S Solvang » 80 000.-

Lund vil bli tilkjent kr. 205 082,74

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-2007-817

2025-03-25T14:08:26Z

FredrikL:

#OMDIRIGERING [[HR-2007-898-A - Rt-2007-817]]

LB-2023-154128

2025-03-24T23:01:15Z

FredrikL:

{{Lagmannsretter
|Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=2024-09-19
|Publisert=LB-2023-154128
|Stikkord=Kjøpsrett, Bilkjøp, Mangel, Reklamasjon, Prisavslag
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om prisavslag og/eller erstatning etter at Tesla ved en programvareoppdatering reduserte ladehastigheten ved hurtiglading.

Lagmannsretten kom til at det ved programvareoppdateringen oppsto en mangel ved bilene ved at ladehastigheten ikke svarte til opplysningene som ble gitt om dette i markedsføringen. Videre at det var reklamert i tide og at mangelskravet kunne gjøres gjeldende av alle de fire bileierne. Lagmannsretten fant at hver av de fire bileierne hadde krav på prisavslag med kr 50.000 og dekning av sakskostnader.
|Saksgang=Oslo tingrett 07.07.2023 - Borgarting lagmannsrett LB-2023-154128 (sak nr. 23-154128ASD-BORG/02)
|Parter=Vany Huynh Nguyen, Morten Thommesen Gjedrem, Nils Gunnar Røhrsveen, Giosue Sapienza (advokat Christian Hagen Tønsberg), Partshjelper: Forbrukerrådet (advokat Ingrid Kvålen) mot Tesla Norway AS (advokat Kjetil Haare Johansen)
|Forfatter=Lagdommer Petter Ringnes, Kst lagdommer Christopher Haugli Sørensen, Ekstraordinær lagdommer Axel Slettebøe
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§1 Forbrukerkjøpsloven (2002) §1], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§14 §14], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§15 §15], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§18 §18], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§26 §26], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§27 §27], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§31 §31], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§33 §33], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§35 §35], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§19 Kjøpsloven (1988) §19], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§21 §21], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§33 §33], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§84 §84], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§37 Avtaleloven (1918) §37], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§2 Forsinkelsesrenteloven (1976) §2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9]
}}
Saken gjelder krav om prisavslag og/eller erstatning etter at Tesla ved en programvareoppdatering reduserte ladehastigheten ved hurtiglading – «superlading» – for førstegenerasjons Tesla Model S.

Førstegenerasjons Tesla Model S ble solgt i det norske markedet av Tesla Norway AS i perioden 2013 til 2015. Bilene ble solgt med gratis superlading i Teslas nettverk av ladestasjoner i hele bilens levetid. Tesla Norway AS eies av Tesla Inc., som står bak både utviklingen av bilen og programvaren til bilene. Det er ikke uenighet om at Tesla Norway AS hefter for Tesla Inc., og Tesla brukes for enkelhetens skyld som felles betegnelse på selskapene i konsernet.

Det er i dag på det rene at programvareoppdateringen som reduserte ladehastigheten ved superlading, var programvareoppdatering 2019.20, som ble lansert rundt månedsskiftet mai/juni 2019. Tesla Model S mottar programvareoppdateringer «over the air» (OTA), som innebærer at oppdateringene lastes ned over bilens tilkobling til mobilnettet. Eieren av bilen kan imidlertid selv velge når oppdateringen skal installeres, og oppdateringen ble følgelig installert i bilene på ulike tidspunkt ut over sommeren og høsten 2019 og inn i 2020.

Det er heller ikke omtvistet at bakgrunnen for programvareoppdateringen var at Tesla ønsket å bedre sikkerheten og levetiden til batteripakken i førstegenerasjons Tesla Model S, som hadde andre battericeller enn nyere modeller. Derimot er det i noen grad uenighet om i hvor stor grad ladehastigheten ble redusert ved ulike forhold, om hvilken informasjon Tesla ga om den endrede ladekurven på tidspunktet for oppdateringen og i perioden etter, og om den rettslige betydningen av dette.

Den 17. desember 2020 tok 31 bileiere ut forliksklage mot Tesla med krav om retting, subsidiært erstatning og/eller prisavslag. Bileierne ble ved Oslo forliksråds dom 5. oktober 2021 tilkjent 130 000 kroner hver i prisavslag, beregnet ut fra anslåtte kostnader ved batteribytte med fradrag for standardheving.

Tesla brakte forliksrådets dom inn for Oslo tingrett ved stevning 24. desember 2021. I felles tilsvar og stevning fra 11. februar 2022 fremmet ytterligere 87 bileiere krav mot Tesla, slik at saken hadde totalt 118 parter. Tingretten besluttet at kravene fra seks av bileierne skulle skilles ut til særskilt forhandling og pådømmelse som «pilotsak», jf. tvisteloven § 16-1 første og andre ledd. For de øvrige 112 bileierne ble saken stanset.

Oslo tingrett avsa 7. juli 2023 dom med slik domsslutning:

<span id="rp-innrykk">1. Tesla Norway AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Sakskostnader tilkjennes ikke.</span>

Side:2

Fire av de seks bileierne i pilotsaken har anket tingrettens dom. Dette gjelder Vany Huynh Nguyen og Nils Gunnar Røhrsveen, som tok del i forliksklagen i desember 2020, og Morten Thommesen Gjedrem og Giosue Sapienza, som kom inn i saken for tingretten. Tingrettens dom er rettskraftig for de to andre bileierne.

De fire bilene som saken for lagmannsretten gjelder, ble bestilt i tidsrommet fra 11. oktober 2013 til 22. desember 2014, og levert fra 28. mars 2014 til 22. desember 2014. Kjøpesummen varierte fra 663 150 kroner til 773 900 kroner. På kjøpstidspunktene var elbiler fullt ut fritatt avgifter.

De aktuelle fire bilene fikk alle installert programvareoppdateringen 2019.20 i perioden fra 11. juni 2019 til 22. desember 2019.

Røhrsveen har eid bilen sin gjennom hele perioden, mens de tre andre bileierne har kjøpt bilene sine brukt. Nguyen kjøpte bilen gjennom bruktbilforhandler, mens Gjedrem og Sapienza kjøpte bilen privat. Gjedrem kjøpte bilen av første eier, mens bilen som Sapienza kjøpte, hadde hatt fire tidligere eiere. Nguyen og Gjedrem var eiere av bilene da programvareoppdateringen ble installert. Oppdateringen var allerede installert da Sapienza kjøpte bilen sin. Nguyen solgte sin bil etter å ha reklamert overfor Tesla.

Forbrukerrådet har erklært partshjelp for lagmannsretten.

Ankeforhandling er holdt 26. til 30. august 2024 i Borgarting lagmannsretts hus. I tillegg til forklaringer fra partene, ble det ført seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, <b>Morten Thommesen Gjedrem</b>, <b>Vany Huynh Nguyen</b>, <b>Nils Gunnar Røhrsveen</b> og <b>Giosue Sapienza</b>, med <b>Forbrukerrådet</b> som partshjelper, har i hovedtrekk anført:

Det oppsto en mangel ved bilene ved programvareoppdateringen fordi det etter oppdateringen var et betydelig avvik mellom ladehastigheten og opplysningene som ble gitt om dette i markedsføringen. Subsidiært var det en opprinnelig mangel ved bilene fordi batteripakken ikke tålte ladehastigheten som bilene var markedsført med.

Tesla kunne ikke med grunnlag i avtalen eller på annet rettslig grunnlag redusere ladehastigheten. Ladehastigheten er en sentral egenskap ved bilen. Avtaler som tillater en produsent ensidig å endre egenskapene til et produkt, er som hovedregel ugyldig etter forbrukeravtaledirektivet (direktiv 1993/13) artikkel 3 nr. 3.

Side:3

Det er uten betydning for mangelsvurderingen at endringen i ladekurven var begrunnet i sikkerheten og levetiden til batteripakken. At batteriene ikke var gode nok, er Teslas risiko. Endringen ga kun den sikkerheten og holdbarheten bileierne kunne forvente. Etter at Tesla ved programvareoppdatering i desember 2019 implementerte bedre overvåking av battericellene, var det uansett ikke nødvendig å videreføre begrensningen i ladehastigheten av hensyn til sikkerhet. Det må ses hen til at Tesla hadde gitt åtte års garanti på batteripakken, og Tesla hadde derfor en økonomisk interesse i å redusere ladehastigheten for å begrense antallet garantitilfeller.

Tesla har opptrådt i strid med redelighet og god tro både i forbindelse med og i etterkant av programvareoppdateringen, ved å unnlate å opplyse om endringen av ladehastigheten og gi misvisende opplysninger ved henvendelser om dette. Tesla kan derfor ikke påberope for sen reklamasjon, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd. Uansett har hver av bileierne reklamert i tide. Den absolutte reklamasjonsfristen kan ikke forstås og anvendes slik at den utløp før det var noe å reklamere over. Kravene er heller ikke foreldet.

De ankende parter kan gjøre kravene gjeldende etter reglene om subrogasjon, jf. kjøpsloven § 84 første ledd og forbrukerkjøpsloven § 35 femte ledd, jf. kjøpsloven § 84 første ledd. For mangler som oppstår etter videresalg, er det avgjørende om hjemmelsmannen har brutt sine plikter overfor selger. Overdragelse av selgers kreditorposisjoner etter avtalen med hjemmelsmannen følger uansett av bakgrunnsretten. Det er uten betydning om bilen er solgt etter at kravet er gjort gjeldende.

Det kreves prisavslag eller erstatning basert på utbedringskostnadene. Utbedringskostnadene er ikke uforsvarlige. Det er for øvrig uavklart i hvilken grad det gjelder en misforholdsbegrensning for utmålingen av tapet. Sett hen til avgiftsfritaket, er Tesla Model S en bil i det øvre prissjiktet. Subsidiært må det gis erstatning for verdireduksjonen i 2019, og atter subsidiært for mangelens betydning for forbrukeren. Bilene er i dårligere stand enn bileierne hadde krav på, og Teslas kontraktsbrudd må sanksjoneres, jf. [[HR-2018-392-A]]. Kravet må utmåles likt for alle bilene.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Tesla Norway AS dømmes til å betale til hver av Morten Gjedrem Vany Huynh Nguyen, Nils Gunnar Røhrsveen og Giosue Sapienza et beløp utmålt etter rettens skjønn, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Tesla Norway AS dømmes til å betale sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.</span>

Partshjelperen har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">Forbrukerrådet tilkjennes sakskostnader.</span>

Side:4

Ankemotparten, <b>Tesla Norway AS</b>, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ingen mangel på grunn av endringen i ladekurven ved programvareoppdateringen. Det angivelige kontraktsbruddet skjedde flere år etter levering, og dagjeldende forbrukerkjøpslov hjemlet ikke mangelskrav på det grunnlaget. Det foreligger heller ingen opprinnelig mangel på grunn av forhold ved batteripakken.

En spesifikk ladehastighet var ikke avtalt eller garantert, og at Tesla hadde heller ikke gjennom markedsføringen forpliktet seg til en spesifikk ladehastighet. Uansett hadde Tesla adgang til å foreta endringen i ladekurven på kontraktsrettslig grunnlag. Det er sentralt at bilen ble solgt som et dynamisk produkt, og det var klart forutsatt at det ville forekomme modifikasjoner gjennom programvareoppdateringer. Over tid har det blitt levert flere titalls programvareoppdateringer til Tesla Model S.

Effekten av den aktuelle programvareoppdateringen var i sum positiv, ved at sikkerheten og levetiden til batteripakken ble bedret fordi det ble mindre slitasje på battericellene. Selv om ladehastigheten ble noe redusert, er dette en svært begrenset ulempe. Ladehastigheten påvirkes heller ikke først og fremst av programvaren, men av batteritemperatur, batterinivå, batteriets alder og tilstandsnivå, utendørstemperatur, strømnettet og antallet biler på ladestasjonen. Senere programvareendringer har gjort at bileierne ankommer ladestasjonen med mer ideell batteritemperatur, og har derfor kompensert for endringen i ladekurven. Ladehastigheten har variert både før og etter programvareoppdateringen. Det kunne ta lang tid å lade også forut for endringen, og bileierne har oppnådd gode ladesesjoner etter endringen. Uansett må betydningen av endringen i ladetid vurderes i sammenheng med at superladenettverket er kraftig utbygd siden bilene ble solgt.

Endringen ble gjort av forsiktighetshensyn på grunn av ny kunnskap om risikoen ved dannelse av litiummetall, som ikke var kjent da bilene ble levert. Produsenter bør ikke være avskåret fra å implementere slik kunnskap. Å tilbakekalle bilene ville ha vært svært byrdefullt og ikke i samsvar med miljøhensyn, jf. Rt. 2006 side 179 avsnitt 38.

Den absolutte reklamasjonsfristen på fem år er oversittet for alle bilene. Gjedrem, Nguyen og Sapienza reklamerte dessuten også etter utløpet av den relative reklamasjonsfristen. Tesla var åpen om endringen i ladekurven, og har ikke opptrådt i strid med redelighet og god tro slik at for sen reklamasjon ikke kan gjøres gjeldende. Dersom kravet bygges på at det forelå en opprinnelig mangel ved batteripakken, er kravene dessuten foreldet.

Gjedrem, Nguyen og Sapienza har kjøpt bilene sine brukt, og bilene ble videresolgt av første eier før programvareoppdateringen. Det forelå derfor uansett aldri noe krav på første

Side:5

eiers hånd som de kan subrogere inn i. Nguyen har dessuten solgt bilen sin. Det er ingen regulering i avtalen med eier av hvem som er berettiget til eventuelt krav.

Det er ikke påvist noen verdireduksjon som gir grunnlag for prisavslag. Bilene selges i dag brukt uten opplysninger om feil eller mangler. Sapienza kjøpte bilen sin brukt etter programvareoppdateringen, og en eventuell reduksjon i verdien er uansett reflektert i kjøpesummen som han betalte. Det er ikke grunnlag for noen form for erstatning for ulempe, og denne kan uansett ikke gis som en standarderstatning.

Det er heller ikke grunnlag for erstatning. Ingen av bileierne har sannsynliggjort et økonomisk tap. Det er ikke hjemmel for å tilkjenne erstatning for utbedringskostnader som ikke er lidt. Erstatning for utbedringskostnadene er uansett uforholdsmessig.

Det er nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Ankene forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Tesla Norway AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.</span>

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsretten bemerker:</span></span>

<span id="rp-tittel2"><i>Foreligger det en mangel?</i></span>

<span id="rp-tittel3"><i>Utgangspunktene for vurderingen</i></span>

Lagmannsretten vurderer først om det er foreligger en mangel ved bilene. Spørsmålet om adgangen til å gjøre mangelskrav gjeldende er tapt på grunn av for sen reklamasjon, og om et eventuelt krav kan gjøres gjeldende av dem som har kjøpt bilen brukt, og eventuelt senere også solgt bilen, kommer lagmannsretten tilbake til.

Bileierne har prinsipalt gjort gjeldende at det foreligger en mangel ved at ladehastigheten etter programvareoppdateringen ikke svarer til opplysningene som ble gitt om ladehastighet i markedsføringen.

Alle bilene – også de som senere er kjøpt brukt – er i første salgsledd solgt til forbruker. Forholdene reguleres derfor av forbrukerkjøpsloven, jf. forbrukerkjøpsloven § 1. Etter forbrukerkjøpsloven foreligger det en mangel blant annet dersom tingen ikke er i samsvar med det som følger av avtalen, jf. § 16 første ledd bokstav a, jf. § 15, eller dersom tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen i sin markedsføring eller på annen måte, § 16 første ledd bokstav c.

Side:6

Hvorvidt det foreligger en mangel skal som hovedregel vurderes ut fra forholdene på leveringstidspunktet, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd første punktum. Dette var den praktiske hovedregelen også forut for endringslov 16. juni 2023 nr. 60, som trådte i kraft 1. januar 2024, selv om bestemmelsen da viste til reglene om tidspunktet for risikoens overgang, jf. § 14.

I tilfellet her var det imidlertid gjennom markedsføringen forutsatt mellom partene at Tesla skulle levere oppdateringer av programvaren. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at det i et slikt tilfelle kan foretas en mangelsvurdering ut fra forholdene etter programvareoppdateringen, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd, som slår fast at selgeren også «svarer for en mangel som oppstår senere, dersom den skyldes kontraktsbrudd fra hans eller hennes side». Reservasjonen om at mangelen må skyldes «kontraktsbrudd», er bare ment å avgrense mot skader mv. som ikke har sammenheng med kontraktsforholdet, se Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utgave v/Bruserud mfl., 2021 side 177–178 i tilknytning til den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 21 andre ledd. I dette tilfellet hadde programvareoppdateringene sitt grunnlag i kontraktsforholdet.

Lagmannsretten finner likevel grunn til å knytte noen merknader til betydningen av bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd andre punktum, som ble tilføyd ved den nevnte lovendringen i 2023 og gjennomførte EUs forbrukerkjøpsdirektiv (direktiv 2019/771) artikkel 10 nr. 2. Bestemmelsen har en uttrykkelig regulering av tidspunktet for mangelsvurderingen for digitale ytelser som leveres sammen med en ting, jf. § 2 første ledd bokstav e, og slår fast at for disse ytelsene skal mangelsvurderingen gjøres ut fra tidspunktet eller perioden ytelsene ble levert eller skulle ha blitt levert.

Også forut for lovendringen var det imidlertid gitt uttrykk for at mangelsvurderingen for oppdateringer ved kjøp av digitale produkter må skje med utgangspunkt i tidspunktet da oppdateringen ble levert, se Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utgave v/Bruserud mfl., 2021 side 178 under henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 21 andre ledd. For kjøp som reguleres av kjøpsloven, er det fremdeles den relevante bestemmelsen. Bakgrunnen for at det i forbrukerkjøpsloven ble gitt en særskilt bestemmelse om mangelsvurderingen for digitale ytelser, var at forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd ikke ble ansett utformet for vurderingen av om den digitale ytelsen var mangelfull, men «for mangler som oppstår ved selve tingen som følge av kontraktsbrudd knyttet til installering og andre ytelser fra selgerens side etter risikoens overgang», se Prop. 49 LS (2022–2023) side 36.

I dette tilfellet er det mest nærliggende å se det slik at spørsmålet er om det gjennom programvareoppdateringen oppsto en mangel ved bilene. Denne situasjonen dekkes både før og etter lovendringen av forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd.

Side:7

<span id="rp-tittel3"><i>Opplysningene om ladehastighet i markedsføringen</i></span>

Lagmannsretten kan ikke se at det er forskjeller av betydning i markedsføringen av Tesla Model S i den perioden de fire bilene ble kjøpt. Ladehastigheten ved superlading, som var gratis gjennom hele bilens levetid, ble markedsført som en av de sentrale egenskapene ved bilen, i tillegg til blant annet lang rekkevidde. Dette var egenskaper som gjorde bilen egnet for langturer på tilsvarende måte som fossildrevne biler, og som skilte Tesla Model S fra andre elbiler på markedet i den aktuelle perioden.

I markedsføringen ble det brukt formuleringer som f.eks. «superladere gir en halv lading på ca. 20 minutter», «kan fylle en halv lading på bare 20 minutter» og «opptil 50% batterikapasitet til Model S på ca. 20 minutter».

I markedsføringen ble det dessuten brukt diagrammer som viste opptil 120 kW effekt ved lading på Tesla superlader, i motsetning til 50 kW på offentlige CHAdeMo-ladestasjoner – som var tilgjengelige for elbiler ellers – og 11 kW ved hjemmelading. Og det ble brukt diagrammer som viste 0–80 % lading på 40 minutter og 0–100 % lading på 75 minutter. Det ble presisert at lading 0–100 % ville ta omtrent dobbelt så lang tid som 0–80 % fordi bilen må redusere spenningen for å toppe alle battericellene.

Som det fremgår ble det i tilknytning til tidsangivelsene brukt omtrentlige uttrykk som «ca.», «omtrent» og «kan». Når det gjaldt værets betydning for superladingen, ble det gitt uttrykk for begrensninger ved «ekstreme» vær- eller klimaforhold. Opplysninger om at hyppig bruk av superlading kunne ha negativ effekt på ladehastigheten, ble først gitt i brukermanualen i 2018.

Superladingen ble markedsført for å muliggjøre langturer, og ikke for å erstatte hjemmelading. Lagmannsretten finner derimot ikke grunn til å betvile at superlading ble pekt på som en mulighet for Røhrsveen, som på kjøpstidspunktet ikke hadde mulighet til å lade hjemme.

På tidspunktene for bestilling av bilene var det få superladerstasjoner, og de lå langt fra noen av kjøperne. Tesla ga presis informasjon om plasseringen av ladestasjonene. Selv om det ikke ble gitt noen løfter om ytterligere utbygging, ser lagmannsretten det imidlertid slik at Tesla gjennom markedsføringen – der et overordnet budskap var at det skulle være mulig å bruke bilene på langturer på samme måte som fossildrevne biler – skapte forventninger om utvidelse av ladenettverket.

<span id="rp-tittel3"><i>Var ladehastigheten etter programvareoppdateringen i samsvar med opplysningene som var gitt i markedsføringen?</i></span>

Side:8

Som nevnt er det i dag på det rene at programvareoppdatering 2019.20 reduserte ladehastigheten, og at bakgrunnen for dette var at Tesla ønsket å bedre sikkerheten og levetiden til batteripakken. I korte trekk endret programvareoppdateringen den såkalte ladekurven, altså styringen av hvor stor effekt som kunne tilføres batteriet ved ulikt batterinivå («state of charge») (SoC). Ladekurven er forskjellig for ulik batteritemperatur. Endringen i ladekurven var størst ved lave batteritemperaturer, og minst ved ideell batteritemperatur. Fra 2020 til 2022 leverte Tesla nye programvareoppdateringer som gjorde at bilen forsøkte å forvarme batteriet i retning av ideell batteritemperatur dersom superladestasjonen var valgt i navigasjonssystemet.

I følge Tesla er det ikke mulig å angi konkret hvordan ladekurven ble endret ved ulike batteritemperaturer. Det har i stedet vært omfattende bevisførsel om hvor mye ladehastigheten ble redusert, både gjennom rapporter, oversikter over konkrete ladesesjoner for de aktuelle bilene, og parts- og vitneforklaringer.

Når det gjelder betydningen av og forholdet mellom de ulike bevisene, finner lagmannsretten grunn til å presisere at programvareoppdateringen – og endringen i ladekurven – var lik for alle biler. Forskjeller i enkelte ladesesjoner ved likt batterinivå og lik batteritemperatur, skyldes altså andre forhold som generelt sett kan ha betydning for ladehastigheten, som for eksempel tilgjengelig effekt på ladestolpen eller forhold ved den enkelte batteripakken. Det innebærer som utgangspunkt at data fra alle biler er egnet til å si noe om betydningen av programvareoppdateringen generelt.

Bileierne har vist til en privat før- og ettertest fra Danmark, som ble utført henholdsvis 12. og 24. april 2020, på én og samme bil, men hvor programvaren i mellomtiden var oppdatert fra 2019.16.11 til 2020.4.1 – altså inkludert programvareversjon 2019.20 med endringen i ladekurven. Testen ble utført fordi flere bileiere fra høsten 2019 mente at ladehastigheten hadde blitt redusert. Testrapporten er skrevet av Mark Olaf Slot, som selv er involvert i en tilsvarende tvist i Danmark. Slot avga forklaring for lagmannsretten.

Ved lading 20–80 % viste før- og ettertesten fra Danmark en ladetid på henholdsvis 40 minutter og 9 sekunder og 50 minutter og 58 sekunder, tilsvarende en økning på 27 %. Ved lading 20–70 % viste testen ladetid på henholdsvis 30 minutter og 12 sekunder og 38 minutter og 58 sekunder, tilsvarende en økning på 29 %. Økningen i ladetid var enda større ved lading til lavere batterinivå.

Lagmannsretten mener at det i vurderingen av hvilken betydning programvareoppdateringen hadde for ladehastigheten ved relativt gode forhold, må legges stor vekt på testen fra Danmark. Dette er den eneste kjente testen hvor det er gjort forsøk på å gjøre en nøyaktig måling som mulig av betydningen av programvareoppdateringen, ved å sørge for så like testbetingelser som mulig, og isolere andre forhold. Det ble kontrollert at batteritemperaturen var tilnærmet lik, det ble valgt en superladestasjon som

Side:9

erfaringsmessig leverte god effekt og sørget for at ingen ladet på delt ladestolpe, og testen ble utført på samme bil.

Slot forklarte for øvrig, at etter hans erfaringer, var forskjellen i ladetid før og etter programvareoppdateringen betydelig større ved lading under mindre ideelle forhold, som ved lav batteritemperatur. Han anslo da at avviket i ladetiden kunne være opp til 100 %.

Tesla har vist til sammenligninger av ladesesjoner for hele Tesla Model S-flåten i USA og for bilene som er involvert i søksmålet her. Disse sammenligningene viser reduksjon i ladehastigheten opp imot og over 20 %. Sammenligningen viser at de raskeste ladesesjonene – som da forutsetter tilnærmet optimale forhold – gjennomgående lå forut for programvareoppdateringen.

Tesla har gjort gjeldende at oversikten over ladesesjonene for de aktuelle bilene, viser at bileierne oppnådde gode ladehastigheter også etter programvareoppdateringen. Av de ladesesjonene som er trukket frem av Tesla, er det ladingen av Nguyens bil 9. september 2022 som synes å ha skjedd med høyest gjennomsnittlig effekt. Den ble da ladet 33,6 % på 19,1 minutter, som tilsvarer en gjennomsnittlig effekt på 84,5 kW. Sapienzas bil oppnådde tilnærmet samme gjennomsnittlige ladeeffekt på en kort ladesesjon 4. juli 2020, og 19. juli 2020 ble den ladet 36,2 % på 22,8 min, som tilsvarer en gjennomsnittlig effekt på 76,6 kW. Gjedrem ladet 27. februar 2021 sin bil 34,8 % på 21,6 min., tilsvarende en gjennomsnittlig effekt på 76,4 kW. Røhrsveen ladet 19. mai 2024 sin bil 45,7 % på 30,4 min., som tilsvarer en gjennomsnittlig effekt på 75,6 %. Disse tallene stemmer for øvrig med innholdet i en intern e-post i Tesla fra 10. januar 2020, hvor det heter at «jeg vet S85 er nedgradert betydelig, men de skal fortsatt få rundt 80 kW».

Oversikten viser svært få ladesesjoner forut for programvareoppdateringen. Sett i lys av at ladehastigheten for de fleste ladesesjonene ligger betydelig lavere enn tallene ovenfor, fremstår forklaringene fra bileierne om at ladehastigheten etter programvareoppdateringen var mer sensitiv for temperaturforhold mv., som sannsynlig.

Lagmannsretten viser også til at ladehastigheten fikk svært stor oppmerksomhet fra eiere av Tesla Model S fra høsten 2019 og utover, både i Tesla Owners Club Norway, på sosiale medier og i noen grad i mediene. Også dette er egnet til å si noe om betydningen av programvareoppdateringen.

Samlet sett mener lagmannsretten at det må legges til grunn at programvareendringen medførte en markant reduksjon i ladehastigheten, på oppimot 30 % ved gode forhold og enda mer ved lav batteritemperatur og lading over 80 %. Lagmannsretten mener også at det må legges til grunn at temperaturforholdene fikk større betydning, slik at god ladeeffekt ble oppnådd under færre ladesesjoner enn tidligere. Til en viss grad ble det imidlertid

Side:10

kompensert for betydningen av batteritemperatur gjennom forvarmingsfunksjonaliteten i programvareoppdateringene som ble levert fra 2020 til 2022.

Selv for de ladesesjonene som er trukket frem av Tesla som eksempler på ladesesjoner med god ladehastighet – hvor de beste er nevnt ovenfor – er det et betydelig avvik fra opplysningene i markedsføringen om 50 % lading på ca. 20 minutter og ladeeffekt på oppimot 120 kW. Selv om ladehastigheten ikke var «garantert» av Tesla, er avviket fra de tallene som ble brukt, så stort at ladehastigheten etter programvareoppdateringen ikke kan anses i samsvar med opplysningene som var gitt i markedsføringen.

Tesla har anført at siden superladingen ble markedsført for å muliggjøre langturer, må ladehastigheten som ble oppnådd etter programvareoppdateringen vurderes i sammenheng med at nettverket av superladere hadde blitt kraftig utvidet etter salget av de fire bilene, og at det derfor samlet sett ikke tok lengre tid å reise på langtur. Slik lagmannsretten ser det, bygger anførselen på en forutsetning om at man ut fra utbredelsen av superladernettverket da bilene ble kjøpt, kanskje måtte lade over 80 % batterinivå for å komme frem til endelig destinasjon, mens det i 2019 var mulig å fordele ladingen slik at man ankom ladestasjonen med mer ideell batteritemperatur og mer ideelt batterinivå.

Lagmannsretten finner det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. Det sentrale er etter lagmannsrettens syn at markedsføringen ga inntrykk av at det innenfor nettverket av superladere skulle være mulig å lade innenfor 80 % batterinivå og komme videre til neste ladestasjon, og at denne ladingen etter programvareoppdateringen skjedde betydelig saktere enn opplyst i markedsføringen. At ladenettverket hadde blitt kraftig utvidet – noe Tesla som nevnt hadde skapt forventninger om, selv om selskapet klart nok ikke var kontraktsrettslig forpliktet til det – slik at nettverket kunne brukes på flere strekninger, gir ikke grunn til å se bort fra eller modifisere opplysningene om ladehastighet.

Som nevnt ble ladehastigheten markedsført som en av de sentrale egenskapene ved bilen, og det er ikke sannsynliggjort at opplysningene i markedsføringen ikke kan antas å ha virket inn på kjøpene, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c i.f. At bileierne har ladet over 80 % batterinivå i få eller mange sesjoner, gir ikke grunnlag for å generelt å si at ladehastighet ikke hadde betydning. Lagmannsretten viser til forklaringene om at det for eksempel kan skyldes at destinasjonen lå utenfor superladenettverket, at man av hensyn til barn eller senere program på dagen ville unngå nytt ladestopp senere, eller rett og slett fordi man ladet under andre gjøremål.

<span id="rp-tittel3"><i>Kunne Tesla endre ladehastigheten på kontraktsrettslig grunnlag?</i></span>

Spørsmålet er så om Tesla uansett kunne endre ladehastigheten på kontraktsrettslig grunnlag. Dersom en adgang til å endre ladehastigheten kan utledes av avtaleforholdet,

Side:11

utgjør avviket fra opplysningene om ladehastighet i markedsføringen ikke en mangel, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav a, jf. § 15. Teslas har her særlig viste til at bilen ble solgt og markedsført som et «dynamisk produkt».

Kjøpsavtalene har ikke noe uttrykkelig forbehold om at det gjennom programvareoppdateringer kunne skje endring av de egenskapene som det var opplyst om. Det eneste som sies om oppdateringer, fremgår av et punkt kalt «kjøretøy-telematikk-abonnement», der det fremgår at bilen har aktivert en «abonnementstjeneste som registrerer og sender diagnostiske data og system data til Tesla, for å sikre at bilen fungerer som det skal, for å veilede fremtidige forbedringer, og for å tillate oss å lokalisere bilen under visse begrensede omstendigheter».

Det nærmeste man kommer et forbehold, er en formulering i brukermanualen – som ikke var en del av avtalen – og hvor det fremgikk at «because continous inprovement is a goal at Tesla, we reserve the right to make product modifications at any time».

Når det gjaldt opplysninger om oppdateringer i markedsføringen, sto det på nettsiden til Tesla blant annet at «akkurat som laptopen din vil Tesla sende regelmessige oppdateringer til din Model S» og det ble gitt eksempel på en ny funksjon som hadde kommet gjennom en programvareoppdatering. En brosjyre fra samme tid hadde undertittelen «trådløse oppdateringer gir ny funksjonalitet og forbedrer eieropplevelsen».

Forbrukerrådet har særlig vist til kravene til klare og forståelige avtalevilkår i forbrukeravtaledirektivet (direktiv 1993/13) artikkel 5 nr. 1 og kravene til balanserte avtalevilkår i artikkel 3 nr. 1 og 3. I den såkalte grålisten med eksempler på urimelige avtalevilkår er det i bokstav k nevnt «å tillate den næringsdrivende å foreta ensidige endringer av egenskaper ved det produkt eller den tjeneste som skal leveres uten at han har en gyldig grunn». Direktivet er ment gjennomført gjennom avtaleloven § 37.

Etter lagmannsrettens syn følger det av de alminnelige prinsippene for avtaleinngåelse, at et forbehold om å svekke en av de sentrale egenskapene ved bilen, måtte ha kommet klart til uttrykk. Som det fremgår, ble det ikke tatt noe forbehold i avtalen. Brukermanualen ble ikke gjort kjent ved avtaleinngåelsene, og formuleringen der var uansett for generelt til at det kunne ha skapt grunnlag for endringen. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på betydning av forbrukeravtaledirektivet.

Som tidligere nevnt, mener lagmannsretten at det gjennom markedsføringen var forutsatt mellom partene at Tesla skulle levere oppdateringer av programvaren. Lagmannsretten antar at Tesla sto fritt til å gjøre endringer ved andre enn bilens sentrale egenskaper, som av noen bileiere ville blitt oppfattet som positivt og av andre som negativt. Lagmannsretten utelukker heller ikke at Tesla kunne ha gjort mindre tilpasninger i ladekurven for å optimalisere ladingen ved for eksempel ulikt batterinivå. Men en gjennomgående og

Side:12

markant reduksjon i ladehastigheten som det her er tale om, ligger klart utenfor dette. Det vises til at det i salgs- og markedsføringsdokumenter nevnt over gjennomgående er tale om oppdateringer for å forbedre produktet eller gi ny funksjonalitet. Etter lagmannsrettens syn gir dette klart ikke grunnlag for å gjennomføre en markant reduksjon i ladehastigheten ved superlading, som ble markedsført som en helt sentral egenskap ved bilen.

Tesla hadde derfor ikke adgang til endre ladehastigheten på kontraktsrettslig grunnlag.

<span id="rp-tittel3"><i>Betydningen av at endringen var begrunnet i sikkerheten og levetiden til batteripakken</i></span>

Lagmannsretten vurderer videre betydningen av at bakgrunnen for programvareoppdateringen var at Tesla ønsket å bedre sikkerheten og levetiden til batteripakken.

I korte trekk kan situasjonen oppsummeres slik at Tesla og batteribransjen for øvrig – etter at bilene var levert – ble oppmerksom på at dannelsen av såkalt litiummetall på anoden i battericellene («litium plating») kunne utgjør en sikkerhetsrisiko og i verste fall forårsake bilbrann. Da bilene ble levert, ble litiummetall først og fremst ansett å ha betydning for kapasiteten til batteripakken. Muligheten for dannelse av litiummetall øker ved høy ladeeffekt, og øker dessuten ved lav og svært høy batteritemperatur. Lagmannsretten viser til forklaringen og rapporten fra det sakkyndige vitnet Preben J. S. Vie, som er seniorforsker ved Institutt for energiteknikk, og forklaringen fra Jeffrey West, som er senior software manager i Tesla Inc. Det har ikke vært uenighet om disse sammenhengene.

Jeffrey West i Tesla Inc. har forklart at Tesla med den nye kunnskapen foretok modellering av BB-cellene som var brukt i batteripakken, og utviklet ny ladeprofil på bakgrunn av dette. Arbeidet skjøt fart som følge av to bilbranner i Kina i april 2019, og den nye ladeprofilen ble altså implementert – ut fra Wests forklaring av forsiktighetshensyn – i programvareoppdatering 2019.20, som ble lansert 31. mai 2019. Samtidig arbeidet Tesla med å utvikle et system som kunne avdekke dannelse av litiummetall, og dette ble implementert i en programvareoppdatering i desember 2019.

Tesla har anført at programvareoppdateringen ledet til bedre sikkerhet og lengre batterilevetid. Fra bileiernes side er det anført at bileierne i så fall ikke fikk noe mer enn de hadde en berettiget forventning om, og dette ligger også til grunn for bileierens subsidiære anførsel om at forelå en opprinnelig mangel ved batteripakkene, ved at de ikke tålte lading med den effekten som markedsføringen bygde på.

Lagmannsretten ser det som sannsynlig at levetiden til batteripakken for enkelte eiere av Tesla Model S ble forlenget som følge av programvareoppdateringen. Samtidig fremstår det som sannsynlig at det uten programvareoppdateringen ville ha vært en økt risiko for

Side:13

branner og at Tesla ville ha måttet bytte flere batterier innenfor garantitiden for batteriene, som var åtte år. Både forklaringen til det sakkyndige vitnet Vie og det forhold at batteriet på bilen til Nguyen måtte byttes i slutten av 2021 fordi bilen som følge av programvareoppdateringen i desember 2019 varslet om batterifeil, underbygger dette.

Etter lagmannsrettens syn fremstår det som naturlig og fullt ut forsvarlig at Tesla i valget mellom sikkerhet og ladehastighet, i lys av den nye kunnskapen, prioriterte det førstnevnte. Rettslig sett innebærer dette derimot ikke at Tesla er fri fra den kontraktsrettslige forpliktelsen om ladehastighet i samsvar med opplysningene i markedsføringen. Bileierne hadde etter lagmannsrettens syn både krav på sikre batterier og en ladehastighet i samsvar med markedsføringen. Tesla kunne da ikke redusere ladehastigheten til batteriene markant, selv om dette ble gjort av hensyn til sikkerhet og lengre batterilevetid, uten at dette kom i strid med Teslas kontraktmessige forpliktelser.

<span id="rp-tittel3"><i>Oppsummering</i></span>

Lagmannsretten har følgelig kommet til at det ved programvareoppdateringen oppsto en mangel ved bilene ved at ladehastigheten ikke svarte til opplysningene som ble gitt om dette i markedsføringen.

Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på bileiernes subsidiære anførsel om at det forelå en opprinnelig mangel ved batteripakken.

<span id="rp-tittel2"><i>Er kravene til reklamasjon oppfylt?</i></span>

<span id="rp-tittel3"><i>Utgangspunktene for vurderingen</i></span>

For at en mangel skal kunne gjøres gjeldende, må kjøperen som utgangspunkt ha reklamert innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen, jf. den såkalte relative reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd første punktum. I tillegg gjelder det en såkalt absolutt reklamasjonsfristen, som for ting som er ment å vare vesentlig lengre enn to år, er fem år, jf. § 27 andre ledd andre punktum.

Røhrsveen reklamerte 1. mars 2020. Han hadde bevisst ventet med å oppdatere programvaren etter å ha hørt om problemene med blant annet ladehastighet etter oppdateringen, og oppdateringen i bilen hans ble installert 22. desember 2019. Nguyen reklamerte 23. mars 2020 etter å ha oppdatert programvaren 26. juni 2019. Sapienza reklamerte 8. desember 2021. Han hadde kjøpt bilen brukt 10. november 2020, og programvaren i bilen hans hadde blitt oppdatert av tidligere eier 3. august 2019. Gjedrem

Side:14

fremsatte formell reklamasjon 17. desember 2021 etter å ha oppdatert programvaren 11. juni 2019.

Tesla har anført at den absolutte reklamasjonsfristen er oversittet for alle de fire bilene, og at også den relative reklamasjonsfristen er oversittet av Nguyen, Sapienza og Gjedrem.

<span id="rp-tittel3"><i>Den relative reklamasjonsfristen</i></span>

Det fremgår av gjennomgangen ovenfor at det til dels er store forskjeller i når programvareoppdateringen ble installert i den enkelte av de fire bilene, og når bileierne fremsatte formell reklamasjon overfor Tesla. For alle de fire bilene tok det imidlertid relativt langt tid fra oppdateringen ble tilgjengelig for installasjon til reklamasjonen ble fremsatt. Bileierne har på bakgrunn av dette, og som en felles anførsel, gjort gjeldende at adgangen til å gjøre mangel gjeldende uansett ikke har gått tapt på grunn av for sen reklamasjon fordi Tesla har opptrådt i strid med redelighet og god tro ved å unnlate å opplyse om endringen av ladehastigheten og gi misvisende opplysninger ved henvendelser om dette, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd andre punktum. Slik saken har vært lagt opp for lagmannsretten, er det naturlig først å ta stilling til denne anførselen.

Forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd andre punktum slår fast at retten til å gjøre mangelen gjeldende ikke tapes dersom selgeren «har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro». Bestemmelsen skal forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 33, se Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) side 182. Etter forarbeidene til den bestemmelsen siktes det i første rekke til tilfellene hvor «mangelen beror på faktiske forhold som selgeren kjente eller ikke kunne ha vært ukjent med, og som han ikke gjorde kjent for kjøperen», se Ot.prp. nr. 80 (1986–1987) side 82. I juridisk teori er det gitt uttrykk for at bestemmelsen også dekker tilfellet der selgeren ved sin handlemåte hindrer eller avverger at kjøperen reklamerer i tide, for eksempel der kjøperen, etter å ha fattet mistanke om mangler, retter en forespørsel til selgeren, men unnlater å reklamere som følge av de uriktige forsikringene eller opplysninger som selgeren gir, se Simonsen, Kreditors mangelsbeføyelser – særlig for tilvirkningskontraktene, Jussens Venner 1999 nr. 5/6 side 48–49 og tilsvarende Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, 2008 side 440 med videre henvisninger.

Lagmannsretten understreker at vilkåret om strid med «redelighet og god tro» forutsetter at selgeren har opptrådt klanderverdig. Konsekvensen av at selgeren har opptrådt i strid med redelighet og god tro, slik at for sen reklamasjon ikke kan påberopes, vil være at kjøperens krav i tid bare begrenses av foreldelsesreglene. Det er ikke bestridt at det for alle de fire bilene er foretatt fristavbrytende skritt innenfor den alminnelige foreldelsesfristen på tre år regnet fra leveringen av programvareoppdateringen.

Side:15

Lovens ordning er at dersom selgeren har opptrådt i strid med kravene til redelighet og god tro, kan kravet gjøres gjeldende uavhengig av både den relative og den absolutte reklamasjonsfristen. Siden de forholdene som er anført å være i strid med redelighet og god tro i dette tilfellet ligger mer enn fem år i tid etter at bilene, foruten bilen til Gjedrem, ble levert, vurderer lagmannsretten forholdet til den absolutte reklamasjonsfristen særskilt nedenfor.

Programvareoppdateringene i Tesla Model S fungerer generelt sett slik at oppdateringen automatisk lastes ned over bilens tilkobling til mobilnettet. Når oppdateringen er lastet ned og tilgjengelig for installasjon, gir bilen melding om dette. Bileieren må da aktivt starte installeringsprosessen, eventuelt velge et senere tidspunkt for installeringen. Bilen viser på dette tidspunktet ingen informasjon om hva programvareoppdateringen inneholder, men når oppdateringen er fullført, kan bileieren få opp «release note» for oppdateringen.

Release note’n for programvareoppdatering 2019.20 ga ingen opplysninger om endringen av ladehastigheten. Fra Teslas side er anført at man var åpen om endringen, og forklart at man anså opplysningene om endringen dekket av presseuttalelser som ble gjengitt av nyhetsbyrået Reuters 16. mai 2019. I artikkelen fra Reuters heter det:

<span id="rp-innrykk">Tesla Inc. will update its battery software after two recent fires involving its Model S electric vehicles (EV) in Shanghai and Hong Kong, the U.S. automaker said on Thursday, adding that investigations into the incidents are ongoing.</span>

<span id="rp-innrykk">“As we continue our investigation of the root cause, out of an abundance of caution, we are revising charge and thermal management settings on Model S and Model X vehicles via an over-the-air software update that will begin rolling out today, to help further protect the battery and improve battery longevity.” Tesla said in a statement on Wednesday.</span>

Lagmannsretten mener at bileierne hadde grunn til å forvente at informasjon om reduksjonen i ladehastigheten fremgikk av release note’n. Dette gjelder selv om det i brukermanualen kun uttrykkelig sto at man i release note’n etter installeringer kunne lese om nye «features». Alminnelige lojalitetsbetraktninger tilsier som utgangspunkt at informasjon om hva en programvareoppdatering gjelder, må være tilgjengelig for forbrukeren.

Ut fra bevisførselen mener lagmannsretten at det må legges til grunn at Tesla i stedet forsøkte å være tilbakeholden med informasjon om endringen. Uttalelsene gjengitt av Reuters i midten av mai 2019 må først og fremst anses som et svar på bekymringen knyttet til brannene i Kina, og var ikke konkrete på at ladehastigheten ville bli redusert. Uttalelsene ble heller ikke oppfattet slik. Til tross for at det gjennom sommeren og høsten 2019 ble offentlig oppmerksomhet om ladehastigheten, gikk ikke Tesla ut med generell

Side:16

informasjon til eierne av bilen om endringen av ladehastigheten ved programvareoppdateringen.

Lagmannsretten finner at Tesla ved dette – for tilfellene der det ikke ble gitt annen, individuell informasjon – handlet i strid med kravene til redelighet og god tro. Nguyen var ikke i kontakt med Tesla om ladehastigheten før hun reklamerte, og hadde derfor ikke fått annen informasjon. Hun kan følgelig gjøre kravet gjeldende uavhengig av den relative reklamasjonsfristen. Det samme gjelder Røhrsveen, men for ham har Tesla bare anført at det er den absolutte reklamasjonsfristen som ikke er overholdt.

Gjedrem hadde derimot vært i kontakt med Tesla før han fremsatte formell reklamasjon 17. desember 2021. Gjedrem fikk batteriet på bilen sin byttet på garanti i januar 2020, og tok etter dette kontakt med Tesla fordi han mente at det nye batteriet ikke var like bra som det gamle. Også ladehastigheten var et tema som en del av dette. Spørsmålet er om han gjennom kontakten fikk informasjon som tilsa at spørsmålet om redelighet og god tro overfor ham samlet sett må vurderes annerledes, og slik at han etter kontakten hadde grunn til å reklamere.

På en servicefaktura fra mai 2020 står det som svar på bekymring om «Issues with supercharging. "Unable to charge" alert, and slow speed»:

<span id="rp-innrykk">Unable to charge alert caused by issue with supercharger at location.
Reduced max charge rate is due to changed charge behavior where max charge rate is lowered but higher rate is extended. There is a slight charge time extension but overall it is under 10 minutes at proper battery temperatures.</span>

I tilknytning til Gjedrems kontakt med Tesla i juli og september 2020, er det i kundehåndteringssystemet vist til at bilmodellen hadde fått maksimal ladeeffekt redusert, og referert til en intern artikkel, med såkalte «talking points», som skulle brukes overfor kunder. I den interne artikkelen – som ble distribuert internt i Tesla første gang 2. august 2019 – heter det blant annet:»»

<span id="rp-innrykk">With a recent software update, Tesla has updated the charge profile in the battery management system of some vehicles which can lead to a slight reduction of fast charging peak power. The overall charging time from 10% to 85% is not significantly affected, but peak miles (or km) charged per hours is slightly reduced. This update helps further protect the battery and improve battery longevity.</span>

Lagmannsretten mener at talking pointsene ga uttrykk for uriktige forsikringer eller opplysninger til kundene, og at det i alle fall etter noe tid må ha vært kjent for Tesla at programvareoppdateringen hadde større betydning enn det som kom til uttrykk der. Lagmannsretten viser til at det etter programvareoppdateringen også var flere reaksjoner fra ulikt hold internt i Tesla på den reduserte ladehastigheten, og i den interne e-posten fra

Side:17

10. januar 2020 som det er vist til ovenfor, ble det vist til at ladehastigheten var «nedgradert betydelig».

Lagmannsretten vil fremheve at nettopp fordi ladehastigheten ved hurtiglading avhenger av ulike forhold, slik at det er vanskeligere for en bileier å konstatere at det foreligger en mangel, er det grunn til å stille strengere krav til riktigheten av de opplysningene som gis når en kjøper henvender seg med mistanke om mangel.

Teksten på servicefakturaen går lengre i å bekrefte forlenget ladetid. I en samlet vurdering av informasjonen fra Tesla og kontakten med Gjedrem, kan den imidlertid ikke tillegges avgjørende betydning.

Lagmannsretten finner følgelig at spørsmålet om redelighet og god tro må vurderes på samme måte for Gjedrem, slik at også han kan gjøre kravet gjeldende uavhengig av den relative reklamasjonsfristen.

Sapienza forklarte for lagmannsretten at han merket saktere lading enn forventet kort tid etter at han kjøpte bilen sin 10. november 2020. Han tok da uformell kontakt med en servicemedarbeider hos Tesla, som svarte at ladehastigheten påvirkes av ulike forhold, og at sen lading kan skyldes degenerering av batteriet. Han forklarte at han ikke fikk informasjon om at ladehastigheten var redusert ved programvareoppdateringen.

Lagmannsretten legger Sapienzas forklaring til grunn. Det er uansett ikke holdepunkter for at Sapienza fikk formidlet mer presis informasjon om programvareoppdateringen enn det som fremgår av talking pointsene som var distribuert internt. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til at da Sapienza reklamerte 8. desember 2021, ble han bedt om å sende inn omfattende opplysninger, uten at det heller da ble informert om at ladehastigheten var redusert ved programvareoppdateringen. Spørsmålet om redelighet og god tro vurderes derfor på samme måte også for Sapienza, slik at også han kan gjøre kravet gjeldende uavhengig av den relative reklamasjonsfristen.

<span id="rp-tittel3"><i>Den absolutte reklamasjonsfristen</i></span>

Som vist til ovenfor, er lovens ordning at kravet kan gjøres gjeldende uavhengig av både den relative og den absolutte reklamasjonsfristen dersom selgeren har opptrådt i strid med kravene til redelighet og god tro, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd andre punktum. Forholdene som her er vurdert å være i strid med redelighet og god tro, ligger imidlertid mer enn fem år i tid etter at bilene, foruten bilen til Gjedrem, ble levert. Lagmannsretten ser det slik at dersom mangelen i utgangspunktet ikke kunne gjøres gjeldende på grunn av den absolutte reklamasjonsfristen – slik Tesla har gjort anført for alle de fire bilene – er de

Side:18

etterfølgende forholdene uten betydning. Det avgjørende er derfor når den absolutte reklamasjonsfristen for å gjøre mangelen gjeldende, startet å løpe.

Slik forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd første punktum lød forut for den ovennevnte lovendringen i 2023, løper den absolutte reklamasjonsfristen fra da forbrukeren «overtok tingen». Etter lovendringen er starttidspunktet da «tingen ble levert». Denne forskjellen har ingen betydning for saken her. Derimot er det spørsmål om starttidspunktet for den absolutte reklamasjonsfristen når selgeren med grunnlag i kontraktsforholdet leverer ytelser – i dette tilfellet en programvareoppdatering – etter leveringen av tingen, og ytelsen medfører at det oppstår en mangel ved tingen, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd. Lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet er avklart i rettspraksis eller direkte berørt i juridisk teori.

Den absolutte reklamasjonsfristen gjelder ikke uten unntak. Etter forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd tredje punktum gjelder reglene om absolutt reklamasjonsfrist ikke «der selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid». Det er ikke tilfellet her. Unntaket illustrerer imidlertid at det kan følge av selve avtaleforholdet at selgeren har påtatt seg forpliktelser ut over fem år. Reglene om absolutt reklamasjonsfrist må etter lagmannsrettens syn tolkes i lys at dette. Dersom tidspunktet for leveringen av bilene legges til grunn, var den absolutte reklamasjonsfristen altså utløpt for tre av de fire bilene før programvareoppdateringen ble levert, mens den for bilen til Gjedrem løp ut 22. desember 2019. De innrettelses- og lojalitetshensynene som reklamasjonsreglene hviler på, taler ikke for en slik forståelse.

Når mangelen oppstår ved leveringen av en senere ytelse – programvareoppdateringen – med grunnlag i det samme kontraktsforholdet, er det etter lagmannsrettens syn mest naturlig å tolke reglene om absolutt reklamasjonsfrist slik at fristen gjelder fra leveringen av den senere ytelsen. Slik lagmannsretten ser det, har situasjonen størst likhetstrekk med situasjonen hvor det er avtalt eller skjer dellevering. Reklamasjonsfristen løper da fra den enkelte leveransen, se Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, 2008 side 425. At departementet ved lovendringen i 2023 fant grunn til å ta inn en særskilt regulering av den absolutte reklamasjonsfristen «for oppdateringer og digitale ytelser som etter avtalen skal leveres løpende over en lengre periode» i forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd tredje punktum – hvor det slås fast at fristen skal være like lang som perioden oppdateringene og de digitale ytelsene skal leveres – er ikke avgjørende imot en slik forståelse. Lagmannsretten viser til at det her uansett er naturlig å anse mangelen som en mangel ved bilen og ikke oppdateringen som sådan.

Etter lagmannsrettens syn startet følgelig den absolutte reklamasjonsfristen å løpe tidligst rundt månedsskiftet mai/juni 2019, og den er da ikke til hinder for at mangelen kan gjøres gjeldende.

Side:19

<span id="rp-tittel2"><i>Kan mangelskravet gjøres gjeldende av de ankende parter?</i></span>

Røhrsveen kjøpte sin bil ny av Tesla, og er fremdeles eier av bilen. Det er ikke bestridt at han kan gjøre mangelskravet gjeldende.

Gjedrem og Sapienza kjøpte bilene sine brukt, og deres krav bygger på subrogasjon etter kjøpsloven § 84 første ledd. Det samme gjelder kravet fra Nguyen, jf. forbrukerkjøpsloven § 35 femte ledd, jf. kjøpsloven § 84 første ledd. Tesla har vist til at alle de tre bilene ble videresolgt av første eier før programvareoppdateringen, og at det derfor ikke er noe krav å subrogere inn i.

Kjøpsloven § 84 første ledd bestemmer at kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd «for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren». Spørsmålet er om Gjedrem, Sapienza og Nguyen ikke kan gjøre noe krav gjeldende når mangelen først oppsto etter at første eier hadde solgt bilen, slik at «selgeren» – eller tidligere selgere – ikke hadde noe tilsvarende krav å gjøre gjeldende mot Tesla.

Lagmannsretten mener at det avgjørende etter kjøpsloven § 84 første ledd er at Tesla (hjemmelsmannen) etter kontraktsforholdet med førstegangseieren (selgeren) ville ha vært ansvarlig for mangelen etter reglene forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd, eventuelt den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 21 andre ledd. Det er da uten betydning at bilen ble solgt før mangelen oppsto. Tilsvarende er lagt til grunn i Jervell, Misligholdskrav mot tidligere salgsledd, Tidsskrift for rettsvitenskap, 1994 side 905 flg. på side 950–951. Løsningen er i samsvar med en mer overordnet systembetraktning om at selgers kreditorposisjoner ved subrogasjon overføres til kjøper, mens den motsatte løsningen ville ha gitt Tesla en tilfeldig fordel.

Når det gjelder spørsmålet om når kravet går – eller ikke går – over til ny eier sammen med tingen, er det alminnelige synspunktet at kravet separeres fra tingen dersom eieren disponerer over kravet, for eksempel ved å reklamere, se Hagstrøm, Kjøpsrett, 2. utgave v/Bruserud, 2015 side 299–300. Nguyen kan derfor gjøre kravet gjeldende siden hun reklamerte overfor Tesla før hun solgte bilen. Siden tidligere eier av bilen til Sapienza ikke hadde gjort gjeldende krav eller disponert over det på annen måte, kan det gjøres gjeldende av Sapienza, uten at det er nødvendig å ta stilling til i hvilken grad prisen som han betalte reflekterte den reduserte ladehastigheten.

Lagmannsretten finner følgelig at mangelskravet kan gjøres gjeldende av alle de fire bileierne.

Side:20

<span id="rp-tittel2"><i>Kravet som følge av mangelen – prisavslag og erstatning</i></span>

Bileierne har fremsatt krav om prisavslag og erstatning etter reglene i forbrukerkjøpsloven § 26 første ledd, jf. §§ 31 og 33. Lagmannsretten tar først stilling til prisavslaget, og vurderer deretter om tapet som det kan kreves erstatning for, overstiger dette.

<span id="rp-tittel3"><i>Prisavslag</i></span>

Etter forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd skal prisavslaget som utgangspunkt settes slik at «forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden». Etter lovens ordning skal altså prisavslaget fastsettes ut fra hvilken verdi bilene hadde på leveringstidspunktet med vissheten om at ladehastigheten ville bli redusert ved programvareoppdateringen i 2019, som det til dels ville bli kompensert for ved programvareoppdateringer i 2020 til 2022, holdt opp mot bilenes verdi i kontraktsmessig stand. Den avtalte kjøpesummen skal så reduseres etter samme forholdstall.

Fordi fastsettelsen av prisavslaget beror på skjønnsmessige vurderinger, er det ved kjøp av brukte ting og unika ikke uvanlig å se hen til utbedringskostnadene med fradrag for standardheving, se Hagstrøm, Kjøpsrett, 2. utgave v/Bruserud, 2015 side 215 med videre henvisninger. Siden det foreligger et velfungerende marked for kjøp og salg av brukte biler, mener lagmannsretten at det i dette tilfellet er naturlig og mer i samsvar med lovens ordning, å se hen til hvilken betydning den reduserte ladehastigheten hadde for verdien av førstegenerasjons Tesla Model S i bruktmarkedet da den reduserte ladehastigheten ble kjent. Siden vurderingen av verdireduksjonen beror på en objektiv vurdering og mangelen var lik for alle biler, er det grunnlag for å vurdere bilene under ett.

Ut fra bevisførselen mener lagmannsretten at det må legges til grunn at den reduserte ladehastigheten medførte mye negativ oppmerksomhet om førstegenerasjons Tesla Model S. Det er vist til ulike Facebook-innlegg i 2020 der det i tilknytning til spørsmål om bruktkjøp av bilen ble påpekt at ladehastigheten er «strupet», og at var mange biler til salgs fordi ladehastigheten var redusert. Sigurd Johannes Ingvaldsen, som satt i styret i Tesla Owners Club Norway, har forklart at han i stedet anbefalte folk å kjøpe Tesla Model 3.
Da Nguyen solgte sin bil på forsommeren 2020, fant hun grunn til å opplyse særskilt i annonsen om at bilen var blant dem som hadde fått ladehastigheten redusert i 2019 og at bilen ikke ladet like raskt som nye modeller. Hun opplyste at lading i påsken fra 17 % til 70 % hadde tatt 50 minutter, og at lading fra 13 % til 57 % hadde tatt 32 minutter.

Lagmannsretten mener at det er uten betydning for vurderingen av verdireduksjon at andre biler har vært markedsført uten feil og mangler, slik Tesla har vist til i tilknytning til anførselen om at bilenes verdi ikke ble påvirket av den reduserte ladehastigheten. Omfanget av selgers opplysningsplikt i bruktbilmarkedet må vurderes konkret etter

Side:21

kriteriene kjøpsloven § 19 første ledd bokstav b og forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b, og eventuelt brudd på opplysningsplikten har uansett ikke betydning for kravene mot Tesla.

Ingvaldsen anslo i sin forklaring verdireduksjonen til ca. 40 000 til 50 000 kroner. Bilene hadde holdt seg godt i verdi blant annet på grunn av høy etterspørsel, og bilene ble solgt brukt for rundt 300 000 kroner avhengig av alder, kjørelengde og utstyr. Lagmannsretten mener at anslaget har støtte i de øvrige bevisene, og har kommet til at prisavslaget kan settes til 50 000 kroner, og at det skal settes likt for alle bilene.

<span id="rp-tittel3"><i>Erstatning</i></span>

Ved forbrukerkjøp har selgeren et objektivt erstatningsansvar for det tapet som forbrukeren lider som følge av at tingen har en mangel, jf. forbrukerkjøpsloven § 33 første ledd. Etter § 52 første ledd dekker ansvaret hele det påregnelige økonomiske tapet for kjøperen, men slik at kjøperen har en tapsbegrensningsplikt, jf. § 54 første ledd. Det er det individuelle tapet som skal erstattes.

I den grad prisavslaget og erstatningen dekker det samme tapet, kan ikke forbrukeren kreve begge deler. Det er derimot på det rene at det ikke gjelder noe prinsipp om at kjøperen bare kan kreve det laveste mellom de to.

Spørsmålet er om tapet kan utmåles etter kostnadene ved å utbedre mangelen, slik bileierne har gjort gjeldende. Det er vist til at det er mulig å sette inn et 90 kWh-batteri, som har andre battericeller enn den originale batteripakken i førstegenerasjons Tesla Model S, og hvor ladehastigheten derfor ikke er redusert. Kapasiteten vil være begrenset til 85 kWh, slik som kapasiteten til den originale batteripakken, med mindre bileieren etter avtale med Tesla betaler for endringene som må til for at bilen skal kunne utnytte hele batteripakken. Kostnadene er anslått til rundt 150 000 kroner, noe avhengig av om det tas utgangspunkt i et overhalt brukt batteri eller et nytt batteri med fradrag for standardhevingen.

Fra Teslas side er det særlig gjort gjeldende at utmåling av tapet ut fra utbedringskostnadene vil være uforholdsmessig.

Dersom tapet utmåles etter utbedringskostnadene, vil erstatningen utgjøre tre ganger så mye som verdireduksjonen, og omtrent halvparten av det bilene var verdt da mangelen oppsto.

Lagmannsretten legger til grunn at utbedringskostnadene ofte er den nærliggende målestokken for kjøperens økonomiske tap på grunn av mangelen, se også [[HR-2017-515-A]] avsnitt 29 og 54. Avgjørelsen – som gjaldt erstatning etter avhendingsloven som følge av

Side:22

at to hybler ikke var godkjent eller byggeteknisk egnet for varig opphold – viser imidlertid at utbedringskostnadene ikke er noe mer enn et utgangspunkt. Under henvisning til blant annet mangelens karakter, hva som er økonomisk forsvarlig og berikelsessynspunkter, kom flertallet til at verdireduksjonen, som var anslått til ca. 650 000 kroner, ga bedre uttrykk for kjøperens økonomiske tap enn utbedringskostnadene, som var anslått til om lag 1 600 000 kroner. Flertallet bygget på at det ikke er noe krav om at kjøperen har utbedret, eller har sannsynliggjort at han vil komme til å utbedre mangelen, og at kjøperen står fritt med hensyn til hvordan han vil disponere erstatningsbeløpet. Flertallet holdt det åpent om det gjelder en gjennomgående kontraktsrettslig misforholdsbegrensning, men ga uttrykk for at den i så fall bør ses i sammenheng med tapsbegrensningsplikten. Lagmannsretten tilføyer at selv om flertallet ikke begrunnet løsningen i tapsbegrensningsplikten, har juridisk teori sett avgjørelsen i sammenheng med denne, se Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utgave v/Bruserud mfl., 2021 side 613. Samme sted er det gitt uttrykk for at det med grunnlag i tapsbegrensningsplikten kan uttrykkes et generelt prinsipp om at det bare er forsvarlige kostnader som kan kreves dekket.

I saken her er det ikke tale om en rådighetsmangel som i [[HR-2017-515-A]], men om en «vanlig» mangel. Mangelen har ikke betydning for bilenes funksjon ut over at hurtiglading tar lengre tid enn det bileierne har krav på. I andre situasjoner enn ved hurtiglading, har mangelen ingen betydning. Hyppigheten i bruken av hurtiglading varierer mellom bileierne, men den ekstra tiden er uansett begrenset.

Ut fra mangelens betydning og bilenes alder og verdi da mangelen oppsto, mener lagmannsretten at Tesla selv ikke hadde vært forpliktet til å rette mangelen ved å bytte batteripakken dersom det hadde vært krevd, jf. unntaket i forbrukerkjøpsloven § 29 andre ledd. Det samme gjør miljø- og bærekraftshensyn, jf. betraktningene i Rt. 2006 side 179 avsnitt 38. Ut fra de samme forholdene mener lagmannsretten at det generelt sett har formodningen mot seg at bileierne ville ha utbedret mangelen dersom de hadde fått utbetalt erstatning ut fra utbedringskostnadene. De ville da ha fått en berikelse, slik som vektlagt i [[HR-2017-515-A]] blant annet under henvisning til et prinsipp om at en kjøper ikke skal tjene på selgers mislighold, se særlig avsnitt 40–41.

Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at det vil være i strid med tapsbegrensningsplikten etter forbrukerkjøpsloven § 54 første ledd å utmåle tapet ut fra utbedringskostnadene. Det er derfor ikke grunnlag for erstatning som overstiger prisavslaget.

<span id="rp-tittel3"><i>Oppsummering</i></span>

Lagmannsretten finner følgelig at hver av de fire bileierne har krav på prisavslag med 50 000 kroner.

Side:23

Nguyen og Røhrsveen fremsatte påkrav ved forliksklage 17. desember 2020 og har krav på forsinkelsesrente 16. januar 2021, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Gjedrem og Sapienza fremsatte påkrav ved tilsvar og stevning 11. februar 2022, og har krav på forsinkelsesrente fra 13. mars 2022.

<span id="rp-tittel2"><i>Sakskostnader</i></span>

Bileierne har påstått seg tilkjent sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Bileierne nedla påstand om prisavslag eller erstatning utmålt etter rettens skjønn. Selv om de ikke har fått medhold i anførselen om erstatning med ut fra utbedringskostnadene – som for øvrig har utgjort en mindre del av saken – finner lagmannsretten det klart at de må anses å ha fått medhold i det vesentlige, og har derfor krav på sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Ved overprøving av tingrettens sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. § 20-9 andre ledd. Det innebærer at bileierne også må anses å ha vunnet saken for tingretten. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å frita Tesla for erstatningsansvar verken for tingretten eller lagmannsretten, jf. § 20-2 tredje ledd. Også partshjelperen har påstått seg tilkjent sakskostnader for lagmannsretten, og har etter resultatet krav på dette.

Advokat Tønsberg har på vegne av bileierne fremlagt sakskostnadsoppgave med krav om dekning av salærutgifter og utlegg med 2 807 819 kroner inklusive merverdiavgift for tingretten og 1 870 587 inklusive merverdiavgift for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. I tillegg kommer rettsgebyr med 19 701 kroner for tingretten og 44 758 kroner for lagmannsretten. Sakskostnader tilkjennes etter dette med 2 827 520 kroner for tingretten og
1 915 345 kroner for lagmannsretten.

Advokat Kvålen har på vegne av Forbrukerrådet fremlagt sakskostnadsoppgave med krav om dekning av salærutgifter med 101 700 kroner for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at også disse kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Side:24

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Vany Huynh Nguyen med tillegg av forsinkelsesrenter fra 16. januar 2021 til betaling skjer.

2. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Morten Thommesen Gjedrem med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. mars 2022 til betaling skjer.

3. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Nils Gunnar Røhrsveen med tillegg av forsinkelsesrenter fra 16. januar 2021 til betaling skjer.

4. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Giosue Sapienza med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. mars 2022 til betaling skjer.

5. I sakskostnader for tingretten betaler Tesla Norway AS til Vany Huynh Nguyen, Morten Thommesen Gjedrem, Nils Gunnar Røhrsveen og Giosue Sapienza – i fellesskap – 2 827 520 – tomillioneråttehundreogtjuesjutusenfemhundreogtjue – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

6. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Tesla Norway AS til Vany Huynh Nguyen, Morten Thommesen Gjedrem, Nils Gunnar Røhrsveen og Giosue Sapienza – i fellesskap – 1 915 345 – énmillionnihundreogfemténtusentrehundreogførtifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

7. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Tesla Norway AS til Forbrukerrådet 101 700 – etthundreogettusensjuhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

HR-2017-2356-A

2025-03-24T20:37:43Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=
2017-12-11
|Publisert=
HR-2017-2356-A
|Sammendrag=
Saken gjaldt spørsmål om varemerkekrenkelse. Problemstillingen var om to bestemte sjatteringer av lilla var innarbeidet som varemerke for et legemiddel.

Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for at fargen var brukt som særlig kjennetegn for produktet, jf. Varemerkeloven § 3 tredje ledd.

Avgjørelsen har betydning for flere spørsmål som oppstår ved vurdering av om et merke kan ansees innarbeidet som et særlig kjennetegn for brukeren.
|Stikkord=
(Lilla-saken), Varemerkerett, Innarbeidelse, Fargenyanse
|Saksgang=
Oslo tingrett 29.10.2015 - Borgarting lagmannsrett 20.04.2017 - Høyesterett HR-2017-2356-A (sak nr. 2017/1062), sivil sak, anke over dom
|Parter=
GlaxoSmithKline AS (advokat Ida Elisabeth Gjessing – til prøve) mot Sandoz A/S Novartis Norge AS (advokat Thomas Gaarder-Olsen – til prøve)
|Forfatter=
Endresen, Webster, Kallerud, Noer, Øie
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/2010-03-26-8/§3 Varemerkeloven (2010) §3], [https://lovdata.no/lov/2010-03-26-8/§14 §14], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2006) §20-2]
}}
(1) Dommer <b>Endresen</b>: Saken gjelder spørsmål om varemerkekrenkelse. For Høyesterett er problemstillingen om to bestemte sjatteringer av lilla er innarbeidet som varemerke for et legemiddel.

(2) GlaxoSmithKline AS ("GSK") er det norske datterselskapet i konsernet GlaxoSmithKline. Medikamenter til behandling av astma og KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom) er et hovedsatsingsområde for konsernet, som er blant de ledende aktørene på dette området. Blant annet fremstiller konsernet legemiddelet Seretide.

(3) Sandoz A/S er det danske datterselskapet i Sandoz-konsernet, som er en stor produsent av generiske legemidler (generika) på verdensbasis. Generika er legemidler som på lovlig vis kopierer et originalpreparat etter at patentbeskyttelsen for originalpreparatet har utløpt. Generiske legemidler har samme sammensetning av virkestoff og samme legemiddelform som originalpreparatet.

(4) Det danske Sandoz A/S har markedsføringstillatelse i Norge for astma- og KOLS-inhalatoren Airflusal Forspiro, og Novartis Norge AS forestår salg og markedsføring i Norge. Denne funksjonsdelingen mellom Sandoz A/S og Novartis Norge AS er bakgrunnen for at begge selskapene er saksøkt. I fortsettelsen refererer "Sandoz" til begge de saksøkte hvis ikke annet følger av sammenhengen.

(5) Seretide er en inhalasjonsmedisin som brukes av astma- og KOLS-pasienter. Den inneholder to ulike virkestoffer; ett som utvider luftveiene (er "bronkodilaterende"), og ett som demper betennelsen som pasientene har i luftveiene (er "anti-inflammatorisk"). Pasientene puster inn medisinen gjennom en tørrpulverinhalator (kalt Diskus) eller ved hjelp av en sprayaerosol.

(6) Seretide ble lansert av GSK i 1999 og var den første astmamedisinen som kombinerte et bronkodilaterende og et anti-inflammatorisk virkestoff. Det ga opphav til en ny klasse av astma- og KOLS-medisiner som kalles kombinasjonspreparater.

(7) Legemiddelet har gitt betydelig kommersiell suksess, både i Norge og globalt. I henhold til statistikk fra Legemiddelindustriforeningen har Seretide siden år 2000 vært blant de mest solgte legemidler i Norge målt i salgsverdi. Det er solgt for over 3 milliarder kroner i Norge.

(8) GSK brukte ved introduksjonen av Seretide store ressurser på å markedsføre medisinen. Markedsføringskostnadene har også senere vært betydelige. Bare i Norge er det brukt flere hundre millioner kroner. Markedsføringen har vært rettet mot leger og farmasøyter og har blant annet skjedd ved at GSK har utarbeidet brosjyrer, pamfletter, bøker og annet informasjonsmateriell. I markedsføringen har ulike sjatteringer av fargen lilla vært gjennomgående. I tillegg til at også selve inhalatoren er lilla, har emballasjen lilla fargeelementer, og lilla har vært brukt på reklamemateriell, stands, gaveartikler osv. Seretide Diskus er utført med en mørk lillanyanse (Pantone 2587C, som jeg i det følgende vil vise til som "GSK mørk lilla") på nedre del av inhalatoren, og en lysere lillanyanse (Pantone 2567C) på øvre del.

(9) GSK-konsernet hadde patentbeskyttelse for preparatet Seretide frem til 2014. Etter dette har det vært lansert generiske versjoner av medisinen.

(10) Sandoz' legemiddel Airflusal er en slik generisk versjon av Seretide. Airflusal har de samme virkestoffene i samme forhold som Seretide. Forspiro er navnet på Sandoz' tørrpulverinhalator. Den gjør i prinsippet samme oppgave som GSKs inhalator Diskus, men det er funksjonelle og designmessige forskjeller mellom de to inhalatorene. Sandoz har gitt Airflusal Forspiro en lilla farge, kombinert med hvite elementer. Lillafargen som brukes (Pantone 2573C, som jeg viser til som "Sandoz lilla"), er ikke identisk med noen av de to nyansene GSK benytter på Seretide Diskus.

(11) Airflusal kom på markedet i Norge i mars–april 2014. GSK var alene om å bruke lilla som hovedfarge på inhalatorer i Norge frem til dette tidspunktet.

(12) Inhalasjonsmedisiner kan deles i grupper etter ulike kriterier. Et hovedskille går mellom anfallsmedisin og forebyggende medisin. Begge disse gruppene kan igjen deles inn i ytterligere undergrupper.

(13) Anfallsmedisiner har et hurtigvirkende virkestoff som gjør at muskulaturen i luftveiene slapper av, og at luftveiene åpner seg. Forebyggende medisin har mer langsiktig effekt, enten til utvidelse av luftveiene eller til demping av betennelser. Disse medisinene tas fast for å kontrollere/forebygge astma og KOLS og kan som hovedregel ikke benyttes som anfallsmedisin.

(14) Både anfallsmedisin og forebyggende medisin finnes også i varianter som har mer langvarig luftveisutvidende effekt. Seretide kombinerer som nevnt en bronkodilator (salmeterol) og et betennelsesdempende virkestoff (flutikason). I 2001 kom AstraZeneca på markedet med Symbicort, som er et tilsvarende kombinasjonsmedikament, men med andre virkestoffer.

(15) Frem til 2008 var Seretide og Symbicort alene i denne klassen. Nå er det flere aktører, men Seretide og Symbicort er fortsatt de klart mest solgte. I 2013 kom GSK med et alternativt kombinasjonsmedikament kalt Relvar. Etter dette har flere generiske versjoner av Seretide og Symbicort blitt lansert, herunder Airflusal fra 2014.

(16) Et sentralt spørsmål i saken er om det på uformelt grunnlag har blitt etablert et fargekodesystem for inhalatorer, som angir virkestoff og bruk. Eksistensen av en slik fargekode vil kunne ha betydning for hvordan det for øvrig er naturlig å oppfatte produsentenes fargebruk, og for hvor vesentlig det er på dette området at en farge ikke reserveres for et bestemt produkt, det såkalte friholdelsesbehovet.

(17) GSK har ikke noen varemerkeregistrering for fargen lilla i Norge. I 2016 søkte imidlertid GSK om registrering av lilla i fargenyansen GSK mørk lilla som varemerke for farmasøytiske preparater for behandling av astma og/eller KOLS. Patentstyret avga den 6. januar 2017 en prinsipielt begrunnet uttalelse i saken. Patentstyret gir her uttrykk for at søknaden klart ikke kan imøtekommes. GSK har senere reist innsigelser mot Patentstyrets behandling av saken og har gjort gjeldende at Patentstyret har opptrådt partisk. Behandlingen av søknaden er stillet i bero i påvente av avgjørelse i saken her.

(18) Den 6. juli 2017 avslo European Union Intellectual Property Office (EUIPO, tidligere OHIM) søknad fra GSK om registrering av GSK mørk lilla som fellesskapsvaremerke for EU-landene. Avgjørelsen er påanket til EUIPO Board of Appeal.

(19) GSK har gått til rettslige skritt i flere andre jurisdiksjoner for å hindre Sandoz i å markedsføre og selge Airflusal Forspiro i lilla. Jeg finner ikke grunn til å redegjøre nærmere for disse prosessene. De gjelder i all hovedsak andre problemstillinger enn i saken her.

(20) GSK begjærte i april 2014, nokså umiddelbart etter at Airflusal kom for salg i norske apotek, midlertidig forføyning med krav om at salget av produktet måtte opphøre, og at det måtte trekkes tilbake fra markedet. Grunnlaget for kravet var markedsføringsloven §§ 30 og 25. I avgjørelse 8. mai 2014 tok Oslo byfogdembete ikke begjæringen til følge. GSK anket avgjørelsen til lagmannsretten.

(21) I saken for byfogdembetet påberopte GSK en parallell forføyningssak mellom partene i Tyskland. Den tyske domstolen hadde besluttet midlertidig forføyning slik at Sandoz ble avskåret fra å selge Airflusal Forspiro i Tyskland. GSK argumenterte for at den tyske avgjørelsen burde anses som en viktig rettskilde i forføyningssaken her. Etter foreløpig tilbakemelding fra ankedomstolen i Tyskland, fant GSK Tyskland ikke å kunne opprettholde anken, og også anken over Oslo byfogdembetes avgjørelse ble da trukket.

(22) GSK anla søksmål mot Sandoz A/S og Novartis Norge AS ved stevning 28. oktober 2014 med krav om forbud mot markedsføring og salg av legemiddelet Airfusal Forspiro ved bruk av lilla farge. Det ble også nedlagt påstand om erstatning. Søksmålet bygget både på anførsler om inngrep i innarbeidete varemerkerettigheter og på markedsføringsloven § 25.

(23) Oslo tingrett avsa 29. oktober 2015 dom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">"1. Sandoz A/S og Novartis Norge AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. GlaxoSmithKline AS dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale 1 439 563 – énmillionfirehundreogtrettinitusenfemhundreogsekstitre – kroner i sakskostnader til Sandoz A/S og Novartis Norge AS."</span>

(24) GSK anket tingrettens dom til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett avsa 20. april 2017 dom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">"1. Anken forkastes</span>

<span id="rp-innrykk">2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler GlaxoSmithKline AS til Sandoz AS og Novartis Norge AS i fellesskap 2 110 750,10 – tomillioneretthundreogtitusensyvhundreogfemti 10/100 – kroner.</span>

<span id="rp-innrykk">Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse."</span>

(25) GlaxoSmithKline AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. For Høyesterett er anførslene om brudd på markedsføringsloven frafalt. Anførslene er også for øvrig endret slik at det ikke lenger hevdes at lilla i sin alminnelighet er innarbeidet som varemerke for Seretide. I stedet gjøres det for Høyesterett gjeldende at varemerke er innarbeidet for fargenyansene GSK mørk lilla og Sandoz lilla.

(26) Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 14. juli 2017 ble anken tillatt fremmet. I medhold av tvisteloven § 30-14 tredje ledd besluttet ankeutvalget å begrense forhandlingene for Høyesterett slik at det foreløpig bare forhandles om spørsmålet om det foreligger varemerkerettslig innarbeidelse, jf. varemerkeloven § 3 tredje ledd. Det følger av dette at resultatet må bli at lagmannsrettens dom oppheves om den ankende part skulle få medhold i at slik innarbeidelse har funnet sted. Fortsatt behandling av spørsmålet om det foreligger krenkelse av det varemerke som måtte bli ansett innarbeidet, vil i tilfelle måtte skje for lagmannsretten.

(27) Den ankende part, <b>GlaxoSmithKline AS</b>, har i det vesentlige gjort gjeldende:

(28) Lagmannsrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse.

(29) Det må legges til grunn at GSK gjennom langvarig, konsekvent og eksklusiv bruk har innarbeidet som særlig kjennetegn for astma- og KOLS-inhalatorer de angitte lilla fargenyanser innenfor de relevante omsetningskretsene, jf. varemerkeloven § 3 tredje ledd.

(30) Vilkårene for at et varemerke skal anses som innarbeidet, er at det aktuelle merket i "omsetningskretsen" for slike varer og tjenester er "godt kjent" som noens "særlige kjennetegn", jf. § 3 tredje ledd.

(31) Det ikke tvilsomt at en farge kan være et særlig kjennetegn – det vil si et varemerke – som kan registreres. Et slikt varemerke kan også innarbeides ved bruk. Det vises til [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) og Lassen og Stenvik, Kjennetegnsrett (3. utgave) side 116–117.

(32) Lagmannsretten har bygget på at også pasientgruppen skal medtas i det som utgjør omsetningskretsen. Det er det ikke grunnlag for. Omsetningskretsen må fastlegges på bakgrunn av de hensyn som begrunner muligheten til å innarbeide varemerker. Det avgjørende må da være hvem det er som treffer beslutning om kjøp; hvem det vil være naturlig å rette markedsføringen mot. Når det gjelder reseptbelagte legemidler, kan dette ikke være andre enn legene og farmasøytene. Det er ikke lovlig adgang til å markedsføre slike medisiner overfor pasientgruppen, jf. legemiddelforskriften §§ 13-5 og 13-7. Innføringen av E-apotek endrer ikke dette; pasientene får ikke derved noen større innflytelse på valg av medisin. Den betydelige markedsinnsats den ankende part har gjort, har da også i sin helhet vært rettet mot leger og farmasøyter. Uansett kan innarbeiding skje innenfor en bestemt omsetningskrets; det er ikke nødvendig at innarbeidelse har skjedd innenfor alle omsetningskretsene.

(33) Kombinasjonsproduktet Seretide var noe helt nytt da det ble lansert i 1999. Fraværet av andre produkter innenfor det aktuelle segmentet som brukte fargen lilla til profilering, utgjorde et godt grunnlag for GSK til selv å kunne innarbeide fargen som varemerke, og denne muligheten ble benyttet. Lilla var fra første dag en sentral del av merkevarebyggingen. Fargen ble valgt fordi den skilte seg fra de andre fargene som ble benyttet på inhalatorer for astma- og KOLS-medikamenter. Også etter at nye produkter er kommet til, har GSKs posisjon som markedsleder bidratt til nok oppmerksomhet omkring markedsføringen av lilla til at fargen er blitt innarbeidet som særlig kjennetegn.

(34) Sandoz' anførsel om at det eksisterer en fargekode for inhalasjonspreparater, bestrides. Kombinasjonspreparater med samme bruksområde som Seretide kommer i dag i ulike farger på inhalatorer, emballasje mv. Også for øvrig er fargebruken for ulike typer inhalatorer stadig mer variabel. Det er derfor ikke grunnlag for anførselen om at fargen er beskrivende for virkestoffet i medisinen og derved også for bruksområdet. Lilla brukt i sammenhengen her er ikke beskrivende verken for virkestoff eller funksjon, men utgjør et kommersielt kjennetegn.

(35) Inhalatoren til GSK har heldekkende lilla farge i to nyanser. Lilla er også gjennomgående brukt på emballasjen og markedsføringsmateriell. Når lilla på denne måten over lang tid er brukt konsekvent og eksklusivt for denne type preparat, er kravet til særpreg og derved særlig kjennetegn oppfylt. Det er vel etablert at brukens intensitet, varighet og utstrekning er vesentlige elementer ved vurderingen. De betydelige investeringer i varemerkebyggingen og den konsekvente bruken av lilla i all kommunikasjon med målgruppene bidrar begge deler til en presumpsjon for at omsetningskretsen oppfatter lilla som varemerke for Seretide.

(36) De markedsundersøkelsene som har vært gjennomført, underbygger med styrke at lilla har innarbeidet særpreg. Andelen av leger og farmasøyter som oppfatter lilla som særlig kjennetegn for én produsent, er overveldende. Undersøkelsene har anvendt en veletablert metode, jf. tysk Høyesteretts dom 21. juli 2016 (Sparkassen). Også Høyesterett har tatt stilling til metoden i [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER). Det ble i den avgjørelsen lagt avgjørende vekt på resultatene fra markedsundersøkelsen.

(37) Det er ikke grunnlag for den kritikk som Sandoz har reist mot undersøkelsene, og i alle fall ikke for de siste tre undersøkelsene som nå særlig påberopes. Spørsmålene var åpne og egnede for formålet. Det er ikke faktisk grunnlag for at det på dette området er en innarbeidet fargekode, som angir inhalatorens bruksområde. Det kan ha vært tilløp til dette tidligere, men det er i dag en høyst variabel fargebruk. Ikke under noen omstendighet gjelder det noen fargekode for kombinasjonsprodukter.

(38) GlaxoSmithKline AS har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">"1. Borgarting lagmannsretts dom av 20. april 2017 oppheves.</span>

<span id="rp-innrykk">2. GlaxoSmithKline AS tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."</span>

(39) Ankemotpartene, <b>Sandoz A/S og Novartis Norge AS</b>, henholder seg til lagmannsrettens dom, og har for øvrig i det vesentligste gjort gjeldende:

(40) Saken gjelder for Høyesterett ikke lenger lilla i alle nyanser, men de to lillanyansene GSK mørk lilla og Sandoz lilla. GSK har imidlertid ikke benyttet fargenyansen Sandoz lilla. Dette er tvert imot den fargenyanse som Sandoz har benyttet på sin inhalator Airflusal Forspiro. Det ville være i strid med grunnleggende forutsetninger innenfor varemerkeretten om en aktør skulle gis adgang til å tilegne seg en eventuell goodwill som er opparbeidet av andre. Dersom den ankende part skulle få medhold for så vidt angår GSK mørk lilla, vil lagmannsretten måtte prøve om Sandoz' bruk av Sandoz lilla utgjør en varemerkekrenkelse; den vurderingen kan ikke foregripes.

(41) Det saken etter dette gjelder er fargenyansen 2587C, som er en av de farger GSK har benyttet til dekorasjon på sin inhalator Diskus.

(42) Det kan ikke generelt utelukkes at en farge som sådan kan bli innarbeidet som varemerke, men det er vel etablert at en farge normalt vil mangle det nødvendige særpreg, og at det som for andre deskriptive varemerker er en høy terskel for å godkjenne innarbeidelse som varemerke. Det er et generelt friholdelsesbehov for farge.

(43) Selv om det her er tale om innarbeidelse av varemerke ved bruk, gir varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a god veiledning. Et varemerke kan ikke registreres dersom merket angir varens art. På det aktuelle felt var farge tatt i bruk som anvisning på arten av medisin lenge før Seretide ble introdusert i markedet med den benyttede lillanyansen. Fargekoder var veletablert. Selv om fargekodesystemet ikke er offentlig regulert eller på annen måte formelt fastsatt, og selv om det eksisterer avvik, er det i bransjen og blant pasientene blitt etablert en utstrakt bruk av fargekoder som indikasjon på virkestoff. Om det på tross av dette skulle kunne innarbeides en farge som varemerke, må i det minste terskelen bli særlig høy.

(44) For vurderingen av innarbeidelse må det under enhver omstendighet legges vekt på at omsetningskretsen ikke vil være vant med å se farger i seg selv som en angivelse av kommersiell opprinnelse. Tvert imot anses den benyttede farge normalt enten som et dekorativt element, eller som en angivelse av en egenskap. Det er en presumpsjon mot at fargebruken vil bli oppfattet som et særlig kjennetegn.

(45) Det er vel etablert ved flere dommer fra EU-domstolen at sluttbrukerne utgjør en del av omsetningskretsen. Spørsmålet har snarere vært om andre omsetningsledd kan være det. Tilnærmingen var den samme i [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER); omsetningskretsen utgjøres av dem som betaler for varen eller tjenesten. Hva angår den aktuelle gruppe medisiner, må det for øvrig legges til grunn at pasientene rent faktisk influerer på hvilken medisin de skal bruke. Den ene undersøkelsen som er gjennomført for pasientgruppen, bekrefter for øvrig at denne del av omsetningskretsen ikke i tilstrekkelig grad assosierer lilla med én produsent.

(46) Det er ingen uenighet om at markedsundersøkelser etter omstendighetene kan være et viktig hjelpemiddel for å få kartlagt om et merke er innarbeidet som kjennetegn for en vare, men det er ikke lett å se hvordan dette skulle kunne gjøres når merket er en farge. Undersøkelsene i saken her illustrerer dette; de avdekker grad av kunnskap om bruk av farge, men sier systematisk ikke noe om hvorvidt deltakerne i undersøkelsene har oppfattet fargen som et varemerke. Det reises dessuten flere innvendinger mot opplegg og gjennomføring av de undersøkelser som påberopes.

(47) Sandoz A/S og Novartis Norge AS har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">"1. Anken forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. GlaxoSmithKline AS dømmes til å erstatte Sandoz A/S og Novartis Norge AS sakens kostnader for Høyesterett."</span>

(48) <span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at anken må forkastes.</span>

(49) For de tidligere retter gjorde GSK gjeldende at lilla var innarbeidet som varemerke for farmasøytiske preparater for behandling av astma og/eller KOLS. For Høyesterett er denne tilnærmingen forlatt. Det gjøres nå bare gjeldende at det ved innarbeidelse er oppnådd varemerkerett for de to lillanyansene GSK mørk lilla og Sandoz lilla.

(50) Det er ikke påstått at GSK har benyttet fargenyansen Sandoz lilla i tilknytning til markedsføring av noe preparat i den aktuelle gruppen av medisiner. Varemerke for denne fargenyansen kan da ikke anses innarbeidet.

(51) Dersom GSK skulle få medhold i at selskapet har innarbeidet GSK mørk lilla som varemerke, vil det bli spørsmål om i hvilken utstrekning dette ville innebære et hinder for at andre lillanyanser kan benyttes for alternative produkter. I anken til Høyesterett er det angitt at konsekvensen må bli at heller ikke fargenyanser som leger og farmasøyter ikke evner å skille fra GSK mørk lilla i en omsetningssituasjon, kan benyttes. Om bruk av fargenyansen Sandoz lilla ville utgjøre en krenkelse av varemerket, ville eventuelt måtte avgjøres av lagmannsretten. En slik vurdering kan ikke foregripes ved å løfte frem et selvstendig krav på enerett til bruk av den fargenyanse som faktisk har vært benyttet for det konkurrerende produkt.

(52) Det saken da gjelder er om GSK har oppnådd varemerke ved innarbeidelse av fargenyansen GSK mørk lilla for markedsføring av astma- og KOLS-medikamenter.

(53) Det er på det rene at denne fargenyansen er én av to lillanyanser som har vært benyttet for selskapets inhalator Diskus siden denne ble introdusert i 1999. Det er videre på det rene at GSK også for øvrig i stor utstrekning har benyttet ulike lillanyanser i sin markedsføring av Seretide/Diskus. Dette er godt dokumentert ved det materiale som er fremlagt for Høyesterett. Det er imidlertid en mangel ved den fremlagte dokumentasjon at det ikke fremgår når fargenyansen GSK mørk lilla har vært benyttet. Selv om det kanskje ikke kan sees bort fra at den samlede bruk av lilla i markedsføringen kan bidra til en opplevelse av at GSK mørk lilla er et særlig kjennetegn for GSK, må utgangspunktet være at det er den aktuelle fargenyanse som skal være innarbeidet. Det er da særlig bruken av denne nyansen som kan tillegges vekt. Den manglende konsekvens i fargebruken kan også ha betydning for hvordan det er naturlig å oppfatte fargebruken. Jeg kommer tilbake til dette.

(54) Vilkåret for å oppnå varemerkerett ved innarbeidelse er i varemerkeloven § 3 tredje ledd angitt slik:

<span id="rp-innrykk">"Varemerkerett oppnås uten registrering når merket er innarbeidet. Et varemerke anses innarbeidet når og så lenge det i omsetningskretsen her i riket for slike varer eller tjenester det gjelder, er godt kjent som noens særlige kjennetegn. ..."</span>

(55) I Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) Om lov om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven) fremheves det på side 42 at det i uttrykket "særlig kjennetegn" ligger et krav om at merket må ha et særpreg som kjennetegn for de varer eller tjenester det gjelder. Det fremheves også at vilkårene for innarbeidelse er en videreføring av tidligere rett. Det har da interesse å se hvordan kravet er uttrykt i tidligere forarbeider. I Ot.prp. nr. 59 (1994–1995) Om lov om endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern, vises det på side 93 til Patentlovkommisjonens innstilling til lov om varemerker fra 1904 side 53, som klargjørende:

<span id="rp-innrykk">"I udtrykket 'anerkjendt' ligger, at merket i omsætningskredsen ikke alene maa være kjendt som vedkommendes varebetegnelse men ogsaa almindelig anseet som et merke, som i kraft af brug særskilt tilkommer dets indehaver, saaledes at dets benyttelse af andre efter opfatningen inden omsætningskredsen vil indeholde en utilbørlighed som krænkende den benyttelsesret, hvorpaa den enkelte har vundet hævd."</span>

(56) Slik er også varemerkeloven § 3 tredje ledd forstått i praksis og teori.

(57) Lovens krav er altså at de lillanyanser som påstås innarbeidet som varemerker, ikke bare må være godt kjent, men må være godt kjent som noens særlige kjennetegn.

(58) Varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a, som direkte gjelder registrering av varemerke, har også betydning for spørsmålet om innarbeidelse av varemerke. Det fastslås her blant annet at et merke ikke kan registreres som varemerke dersom merket utelukkende består av tegn som angir varens art, mengde eller andre egenskaper ved denne. Det kan ikke utelukkes at et slikt merke likevel kan innarbeides, men det vil normalt ikke være naturlig å forstå bruken av slike merker som noe annet enn den angivelse som merket direkte uttrykker. I [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) avsnitt 48 uttrykkes dette slik:

<span id="rp-innrykk">"Det skal altså meget til for at et deskriptivt merke kan bli tilstrekkelig innarbeidet som varemerke til å kunne registreres. Dette skyldes at spørsmålet her ikke bare er om varemerket er kjent eller ikke, men også om det har oppnådd slik distinktivitet at det kan være særmerke for noens varer eller tjenester. Men innarbeidelse kan bli resultatet dersom markedsføringen av merket har vært så intens at det dermed har fått en annen betydning enn som generisk betegnelse. Hvis en slik situasjon inntrer, vil friholdelsesbehovet ikke være til hinder for registrering. Dette fremgår blant annet av EF-domstolens dom i sak i C-108/109/97 (C-108/97) CHIEMSEE premiss 44 og 47."</span>

(59) I dommen gir førstvoterende i avsnitt 57 også sin tilslutning til at det ved vurderingen av om kravene til distinktivitet er oppfylt, må foretas en samlet vurdering. I denne må inngå de elementer som vil kunne ha betydning for om merket kan anses brukt til å formidle at varen kommer fra en bestemt virksomhet. Ved spørsmål om innarbeidelse må vurderingen knyttes opp til hvordan merkebruken må antas å ha blitt oppfattet i omsetningskretsen.

(60) Jeg skal gjennomgå de omstendigheter som etter mitt syn særlig må tillegges vekt i saken her, men skal først si noe alminnelig om betydning av praksis fra EU-organene, og dernest om det overordnede spørsmål om det er mulig å oppnå varemerkerett for en farge.

(61) Vilkårene for innarbeidelse av varemerker omfattes ikke av varemerkedirektivet, jf. fortalen punkt 5, og EU-domstolens avgjørelser får ikke den samme betydning som i spørsmål som omfattes av direktivet. Det betyr imidlertid ikke at EU-domstolens, og øvrige EU-organers, praksis er uten betydning. Det at den enkelte stat kan regulere vilkårene for innarbeidelse, innebærer ikke at det ikke også på dette området vil være fordelaktig med sammenfallende regler. I fravær av uttrykkelig norsk særregulering synes det vel begrunnet å vektlegge praksis fra EU-organene. Jeg viser i denne forbindelse til [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) avsnitt 57 og til [[HR-2016-1993-A]] (Pangea) avsnitt 46. I den første av disse avgjørelsene vises det til en avgjørelse av EU-domstolen som tok stilling til om et deskriptivt merke hadde fått tilstrekkelig særpreg ved bruk, og i den siste avgjørelsen legges det til grunn at også avgjørelser av European Union Intellectual Property Office bør tillegges vekt.

(62) Det er gjennom praksis fra EU-domstolen fastslått at det etter omstendighetene er mulig å få registrert en farge som varemerke, og slik registrering vil etter omstendighetene kunne skje også i Norge. Det kan ikke sees at det er noe grunnlag for at denne muligheten ikke også skulle stå åpen ved innarbeidelse.

(63) Det følger imidlertid allerede av det jeg har sagt om deskriptive merker i sin alminnelighet at det skal mye til. Jeg finner at det gir ytterligere veiledning også å se nærmere på de krav som særskilt er utviklet for farger som varemerker.

(64) I boken "Kjennetegnsrett" av Lassen og Stenvik, tredje utgave side 116 heter det:

<span id="rp-innrykk">"Farger <i>kan</i> gjengis grafisk, og kan derfor være varemerker i varemerkelovens forstand (§ 14 første ledd første punktum, jfr. Varemerkedirektivets art. 2, se nærmere foran i kapittel 1, I, 2). Det er imidlertid ikke enhver form for gjengivelse som aksepteres. Helt generelle fargebetegnelser, som f.eks. 'orange' eller 'grønn', må nok normalt anses å være for lite presise – de dekker for mange nyanser. Og gjengivelse av en bestemt fargenyanse på et stykke papir er ikke holdbar nok – den kan med tiden falme. Angivelse av en internasjonal fargekode er imidlertid både presis og holdbar, og må derfor generelt anses å oppfylle kravet om grafisk gjengivelse (jfr. EU-domstolens avgjørelse i sak C-104/01 Libertel, Sml. 2003 s. I-3822, premissene 29 til 37, jfr. også avgjørelsen i sak C-49/02 Heidelberger Bauchemie, Sml. 2004 s. I-6152, premiss 42).</span>

<span id="rp-innrykk">Skal fargen eller fargekombinasjonen <i>godtas til registrering</i>, må den imidlertid også ha slikt særpreg som kreves etter vml. § 14 første ledd annet punktum, og den må ikke være egenskapsangivende e.l., jfr. § 14 annet ledd bokstav a). Det er nok ikke ofte farger <i>oppfyller</i> de krav som her stilles. På samme måte som for vareutstyr, må man når det gjelder farger ta hensyn til at gjennomsnittsforbrukeren som regel ikke er vant til å oppfatte tegnet som et individualiseringsmiddel – som en angivelse av varens kommersielle opprinnelse – men heller vil anta at fargevalget er estetisk betinget, er materialets naturlige farge etc. (Libertel, premiss 65). Ser man en gul tyggegummi, tror man kanskje den er smakssatt med citrusfrukt, og ser man en grønn gressklipper, tror man fargen er valgt for å gi varen et tiltalende utseende. Dessuten må man ta i betraktning at det for farger ofte vil være et sterkere behov for <i>friholdelse</i> enn for ord og figurer. Vel finnes det mange fargenyanser, men gjennomsnittsforbrukerens evne til å skille nyansene fra hverandre – når han ikke kan sammenligne dem side og side, men møter dem hver for seg i omsetningslivet – er begrenset. Bruk av nærliggende fargenyanser vil derfor ofte medføre risiko for forveksling, og det betyr at fargespekteret nokså raskt ville bli oppbrukt, om man ga seg til å registrere farger over en lav sko (Libertel, premiss 54)."</span>

(65) På den påfølgende side konkluderer forfatterne at adgangen til å registrere farger som varemerker er temmelig begrenset, men at farger, som andre varemerker som i utgangspunktet mangler særpreg, kan "slite seg til den nødvendige distinktivitet gjennom innarbeidelse".

(66) Dette gir etter min mening et godt utgangspunkt for den konkrete vurdering av om GSKs fargebruk tilfredsstiller kravet i varemerkeloven § 3.

(67) En omstendighet som har stått sentralt i prosedyren også for Høyesterett er om det er etablert en fargekode for astma- og KOLS-medisiner. Lagmannsretten har i sin dom utførlig gjennomgått bevisførselen i denne sammenheng, som jeg finner grunn til å gjengi:

<span id="rp-innrykk">"... På grunnlag av bevisførselen anser lagmannsretten det ikke tvilsomt at farger i stor utstrekning har vært brukt beskrivende for visuelt å understøtte den skriftlige informasjonen om produktets formål/funksjon og styrkegrad. Det begynte i 1970 da Ventolin, som er en anfallsmedisin, kom på markedet med en klar blåfarge på inhalatoren. Senere kom det preparater med samme funksjon fra andre produsenter som også hadde en markert blåfarge. Et par år senere kom GSK på markedet med produktet Becotide, som er en betennelsesdempende medisin. Dette produktet ble markedsført i en brun farge.</span>

<span id="rp-innrykk">Senere bruk av farger har ikke vært helt konsekvent, men produsentene av inhalasjonsmedisiner har siden 1970 uten unntak brukt blå farge på brukerutstyret for anfallsmedisin. For betennelsesdempende medisin, steroider, har produsentene i stor utstrekning brukt fargene rød, oransje eller brun på brukerutstyret. Det er fremlagt en omfattende dokumentasjon som viser at farger ble en måte å kommunisere medisinenes formål på etter hvert som nye produkter med andre virkestoffer som hadde andre behandlingsformål kom på markedet. Nedenfor refereres en del eksempler på dette.</span>

<span id="rp-innrykk">I Norsk elektronisk legehåndbok (23. april 2012) er det om inhalasjon av legemidler angitt at noen inhalatorer har fargekode som gjør dem lett å skille. Eksemplene på fargebruk er som beskrevet foran og i tillegg er lilla angitt som fargen for kombinasjonspreparater. I Fagblad for lungesykepleiere, nr. 1-2013, er det en oversikt i farger over hovedgrupper av inhalasjonsmedisiner, virkestoff, virkning mv. Det er påpekt at bakgrunnsfargene ikke er tilfeldig valgt idet de 'fleste, med unntak av noen av de nyere preparatene, følger fargekoder'. Deretter følger en oppsummering av fargebruken i tråd med det som er nevnt foran.</span>

<span id="rp-innrykk">I en udatert publikasjon fra Privathospitalet om behandling av astma for voksne, er råd om bruk angitt med de samme fargehenvisninger i tillegg til tekst.</span>

<span id="rp-innrykk">Nasjonalt kompetansesenter for legemidler for barn bruker i sin informasjon fra juli 2013 begrepet fargekoder. Om bruk av inhalasjonskammer heter det at plastbeholderen 'har forskjellige fargekoder som viser hva slags medisin du tar. Se fargekoden under navnet på medisinen din'.</span>

<span id="rp-innrykk">Det er videre fremlagt flere eksempler på informasjonsmateriale fra andre land om astmamedisiner som angir at bruken av farger er beskrivende for forskjellige kategorier av medisin. Som eksempel nevnes en brosjyre fra National Health Service fra UK fra desember 2016 og en brosjyre om astmamedisin fra den danske Apotekforening.</span>

<span id="rp-innrykk">Vitnet Nils Ringdal, pensjonert spesialt i lungesykdommer, mente at det i praksis var etablert en uformell fargekode for inhalasjonspreparater for astma- og KOLS-pasienter som skiller mellom forskjellige hovedtyper av medisiner. Selv hadde han brukt fargeskalen i dialogen med pasientene nettopp for at de skulle vite hvilken medisin de skulle ta. Han mente at fargekodene var en stor fordel sett fra et pasientenes ståsted fordi de bidro til å redusere risikoen for forveksling av medisin med de alvorlige konsekvensene det kunne få. Hans erfaring var også at valg av inhalator ofte skjedde i samråd med pasientene ut fra den enkeltes ønsker og preferanser innenfor rammene av de valgmulighetene som forelå for den aktuelle medisinkategorien.</span>

<span id="rp-innrykk">GSK bruker den samme fargeskalen som nevnt foran på sine inhalatorer. Seretide Diskus selges i dag i fargene blått, grønt, brun/oransje og lilla. Alle variantene har samme utforming, men fargen skiller mellom kategorier av medisiner: blått for anfall, oransje/brun for betennelsesdemping, grønn for preventiv bruk og lilla for kombinasjonsmedisinen.</span>

<span id="rp-innrykk">Da GSK i 2013 lanserte Relvar, et generika-produkt av Seretide, i blått, ble det reaksjoner. I et skriv publisert 19. februar 2014 fra Lead Respiratory Pharmacist, Leeds Teaching Hospital NHS Trust, er det uttalt:</span>

<span id="rp-innrykk2">For many years, pharmacists and other healthcare professionals have been educating patients on when to use their inhalers for asthma and COPD, and frequently use simple terms such as 'reliever' or 'blue inhaler' to advise patients when to use their salbutamol or terbutaline, and terms such as 'preventer' or 'brown, red or purple inhaler' to advise patients when to use their inhaled corticosteroid inhaler.</span>

<span id="rp-innrykk2">We are concerned that the new Relvar Ellipta inhaler will be confusing for patients because it has a blue cover and the brand name sounds similar to 'reliever'. This could cause patients mistankenly to use Relvar Ellipta on an 'as needed' basis rather than regularly just once a day.</span>

<span id="rp-innrykk2">When we have shown pictures of the new Relvar Ellipa inhaler to patients and healthcare professionals, almost all have thought that this looked like a reliever inhaler and that it should be used when necessary for symptomatic relief.</span>

<span id="rp-innrykk">Resultatet ble at GSK endret fargen på produktet til gul. Selv om GSK ikke var enig i begrunnelsen for advarselen, illustrer saken under enhver omstendighet at det var en klar oppfatning blant profesjonelle aktører at farger som brukes på inhalasjonsutstyr for astma- og KOLS-pasienter oppfattes beskrivende for medisinens bruksformål.</span>

<span id="rp-innrykk">Farge brukes også som en visuell beskrivelse av medisinens styrkegrad ved at det på sprayaerosolversjonen brukes dusere/svakere fargenyanser på lavere styrkegrader og sterkere/mer markert farger på medisin med høyere konsentrasjon av virkestoff. Dette fremstår som en rasjonell bruk av farger som en tilleggsinformasjon som er lett å forstå for alle brukere, både profesjonelle og pasienter. Lagmannsretten har vanskelig for å se at en slik systematisk bruk av en fargeskala på brukerutstyret har noe annet rasjonelt formål enn å være en lett gjenkjennelig indikasjon på medisinens styrkegrad. Det at fargenyanser benyttes som indikasjon på styrkegrad, er i seg selv et forhold som taler mot at GSK har innarbeidet enkelte nyanser av lilla som varemerke.</span>

<span id="rp-innrykk">På grunnlag av bevisførselen er lagmannsrettens vurdering så langt at produsenter av inhalasjonsmedisiner for astma- og KOLS-pasienter i stor utstrekning har brukt farger på en systematisk måte for å angi formål og funksjon for de aktuelle medisinkategoriene. Om fargevalg også har vært begrunnet i andre hensyn, for eksempel estetiske eller som blikkfang, er det etter lagmannsrettens syn ikke egnet til å rokke ved denne vurderingen.</span>

<span id="rp-innrykk">GSK har fremholdt at det ikke eksisterer noe fargekodesystem og har vist til at fargebruken nå varierer innenfor de fleste av funksjonsområdene for disse medisinene. Lagmannsretten er enig med GSK i at det ikke foreligger noe formelt – i form av offentlig fastsatt – fargekodesystem for inhalasjonsmedisiner for astmatikere og pasienter med KOLS. Det er også riktig at fargebruken i dag er mindre enhetlig enn tidligere. Lagmannsretten finner det likevel bevist at det i bransjen over tid er blitt etablert en utstrakt bruk av fargekoder for denne typen medisiner. Når det legges til grunn at farger i stor utstrekning over mange år er blitt brukt som visuell produktopplysning i tillegg til tekst for å skille mellom inhalasjonsmedisiner med ulik funksjon og ulike virkestoff, skal det etter lagmannsrettens vurdering derfor mye til for at en ny farge brukt på en ny kategori inhalasjonsmedisin kan oppnå nødvendig distinktivitet som varemerke. Dette gjelder særlig når den nye fargen – i dette tilfellet lilla – fremsto som et nærliggende valg for en kombinasjonsmedisin som består av to komponenter, hvor blå fargekode har vært benyttet konsekvent for den ene og rød fargekode i alle fall delvis for den andre. Apoteker Ekroll Aarvold ga i sin vitneforklaring også uttrykk for at lilla var et naturlig fargevalg ut fra et fargekodesystem."</span>

(68) Bevisførselen for Høyesterett gir ikke grunnlag for å konkludere på annen måte enn det lagmannsretten har gjort. Det er snarere slik at ytterligere bevis er tilkommet som styrker denne konklusjonen. I sin skriftlige erklæring til Høyesterett skriver dr. Nils Ringdal:

<span id="rp-innrykk">"Mange av foredragene jeg holdt i GSKs regi omhandlet Seretide, og i den forbindelse har det også vært naturlig å snakke om fargekoder på inhalatorer. Jeg fikk aldri noen tilbakemelding fra GSK om at lilla i motsetning til de andre fargene ikke var en fargekode."</span>

(69) Professor Leif Bjermer, som har avgitt erklæring for Høyesterett som sakkyndig for GSK, uttrykker seg slik:

<span id="rp-innrykk">"På 90-talet, när man inte hade så många alternativ att välja mellan, användes också färg för att markera typ av medicinering. Som exempel hade Bricanyl och Ventolin blå färg med olika nyanser medan Pulmicort och Becotide hade brun i olika nyanser. Man lärde då patienterna att skilja mellan den blåa som var anfallsmedicin (beta-2) mot den bruna som var kontrollmedicin (inhalert kortison) och på så sätt kan man säga att det fanns en viss färgekod."</span>

(70) Professor Bjermer understreker at dette etter hans syn har forandret seg, men forklaringen har likevel interesse, ikke minst på bakgrunn av at Seretide ble introdusert i 1999. Om bruken av lilla da, på grunnlag av den fargebruk som var etablert, naturlig ble oppfattet som en videreføring av fargekodesystemet, skal det atskillig til for at det skal kunne legges til grunn at denne forståelsen av fargebruken ble endret som følge av senere mindre konsekvent etterlevelse av fargekodene.

(71) Av samme grunn har det også interesse at GSK selv knyttet fargebruken opp til den etablerte fargekode da Seretide ble introdusert i 1999. I selskapets brosjyre "Astma hos voksne" ble de ulike astmamedisinene introdusert med ulik farge i overskriften for den enkelte medisin. For korttidsvirkende anfallsmedisin benyttes blå farge, for forebyggende medisin orange farge, for anfallsforebyggende medisin brukes en grønnblå farge, og for kombinasjonsmedikamenter, sykdomsforebyggende og anfallsbeskyttende medisin i én inhalator, brukes lilla farge. Denne fargebruken indikerer at GSK ved introduksjonen av Seretide ikke primært hadde som siktemål å etablere lilla som en farge som skulle identifisere virksomheten, men at det ble tatt sikte på å utvide fargekoden til å omfatte lilla som farge for kombinasjonsmedisin, som GSK ved introduksjonen var alene om.

(72) Denne bruken av fargekoder er av betydning selv om fargebruken ikke har vært konsistent, og selv om det kan være uklart hvor alminnelig kjent fargekoden har vært i omsetningskretsen. Dette er kommet særlig klart til uttrykk i EU-domstolens avgjørelse [http://curia.europa.eu/juris/document/document.jsf?text=&docid=48358&pageIndex=0&doclang=en&mode=lst&dir=&occ=first&part=1&cid=234217 C-191/01 <i>Doublemint</i>, dom 23. oktober 2003]. I [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) gjengir førstvoterende i avsnitt 44 essensen i EU-domstolens avgjørelse slik:

<span id="rp-innrykk">"... I DOUBLEMINT-avgjørelsen fremholdt EF-domstolen således at det er tilstrekkelig til å utelukke et beskrivende merke fra registrering at det 'i det mindste i en af dets mulige betydninger betegner en egenskab ved de pågældende varer eller tjenesteydelser', og at det ikke er noe vilkår at det på registreringstidspunktet faktisk blir anvendt som en beskrivende betegnelse i markedet."</span>

(73) Allerede det at bruk av fargekoder <i>kan</i> tjene en viktig funksjon som veileder for brukere, vil dermed bidra til å styrke friholdelsesbehovet på det aktuelle området.

(74) GSK har ikke benyttet lilla i markedsføringen av selskapet og dets produkter på en måte som i sin alminnelighet gir grunn til noen assosiasjon mellom lilla og selskapet. Om omsetningskretsen skal oppfatte lilla som farge på en inhalator som særlig kjennetegn for GSK, må dette altså alene bygge på selskapets bruk av lilla som farge for et astma- og KOLS-medikament. Men også innenfor dette mer begrensede området er GSKs fargebruk sterkt varierende, og det er på det rene at den farge GSK for øvrig har benyttet ved markedsføring av medikamenter for astma og KOLS, ikke er anvendt som et særlig kjennetegn for disse medisinene. GSKs anfallsmedisin Ventoline er blå, men det ble likevel ikke reist innvendinger da også andre produsenter valgte å benyttet blå som farge for anfallsmedisin.

(75) GSK har i sin markedsføring benyttet en rekke ulike nyanser lilla. Gitt at det ikke med rimelighet kan forventes innarbeidet et varemerke for et så bredt fargespekter som alle lillanyanser, vil den manglende konsistens tilsi at det ikke har vært tale om noen bevisst innarbeidelse av et særlig kjennetegn for Seretide. Den varierende bruk gjør det også vanskeligere å legge til grunn at fargebruken er blitt oppfattet som et særlig kjennetegn, jf. avgjørelse av en ankeinstans innenfor Office for Harmonization in the Internal Market 1. juli 2005 i sak R 799/2004-1 – Blue and Yellow (Colour Mark).

(76) Det er ikke noe uvanlig ved bruk av lilla som farge for ulike medikamenter. Lilla brukes i en rekke sammenhenger av en rekke selskaper. Dels brukes lilla også i profilering av selskap. Det er av interesse at GSKs hovedkonkurrent hva angår astma- og KOLS-medikamenter, AstraZeneka, benytter lilla i sitt varemerke for selskapet selv, og at selskapet også har påført de røde og hvite Symbicort inhalatorene en lilla detalj.

(77) Innarbeidelse av et særlig kjennetegn for et produkt kan representere en betydelig goodwillverdi, og beskyttelsen av denne verdien er et viktig element i begrunnelsen for regelen i varemerkeloven § 3 tredje ledd, jf. [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) avsnitt 64. Dette hensynet må så holdes opp mot motstående hensyn som friholdelsesbehovet. Hensynet til opparbeidet goodwill vil naturlig nok måtte tillegges mindre vekt der det innarbeidede kjennetegn bare vil ha begrenset betydning for kjøpers beslutningsprosess. I vår sammenheng må det legges til grunn at leger primært vil skrive ut medikamenter basert på hva pasientens tilstand tilsier. Det følger dessuten av blåreseptforskriften 28. juni 2007 nr. 814 § 7 tredje ledd en plikt for legene til å forskrive det billigste preparatet hvis ikke tungtveiende grunner tilsier noe annet.

(78) Samlet sett er det mitt syn at de omstendigheter jeg har vist til så langt tilsier at GSK mørk lilla ikke oppfattes som et særlig kjennetegn for Seretide/Diskus. Spørsmålet er om de markedsundersøkelser som er gjennomført, må anses å dokumentere at innarbeidelse likevel har skjedd, slik at vilkårene i varemerkeloven § 3 tredje ledd er oppfylt.

(79) Spørsmålet om et merke i tilstrekkelig grad er innarbeidet som et særlig kjennetegn, er et ordinært bevisspørsmål. Som ellers må det foretas en fri bevisvurdering der de ulike relevante beviselementer inngår.

(80) For å få kartlagt hvor utbredt kjennskap det er til et tegn, eller som her en farge, som et særlig kjennetegn for noe, vil det kunne være nærliggende å gjennomføre ulike markedsundersøkelser, og disse vil etter omstendighetene kunne måtte tillegges stor vekt. Dette er ikke kontroversielt. Hvor stor vekt en undersøkelse kan tillegges, må vurderes i det konkrete tilfellet. I [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) kom flertallet til at tilstrekkelig innarbeidelse hadde funnet sted, og la ved bevisvurderingen betydelig vekt på den gjennomførte markedsundersøkelse. Mindretallet kom til motsatt resultat, men det skyldtes ikke et annet prinsipielt syn på markedsundersøkelsers betydning, men en avvikende konkret vurdering av bevisene i saken.

(81) GSK har fått utført flere markedsundersøkelser hvor allmennpraktiserende leger, apotekfarmasøyter og i noen grad pasienter har fått spørsmål som tar sikte på å undersøke om fargen lilla er innarbeidet som varemerke for Seretide. Sandoz' sakkyndige, Dr. Anne Niedermann, hadde en rekke innvendinger mot den første undersøkelsen i Norge, foretatt i 2014. Denne undersøkelsen er ikke påberopt for Høyesterett. Det ble i 2015 gjennomført en ny undersøkelse rettet mot leger og apotekansatte farmasøyter. Denne undersøkelsen gjaldt fargenyansen GSK mørk lilla. I 2016 ble det så gjennomført ytterligere to markedsundersøkelser. Den ene undersøkelsen gjaldt samme fargenyanse rettet mot astmapasienter/foresatte. Den andre undersøkelsen var rettet mot leger og farmasøyter i apotek. Denne undersøkelsen gjaldt fargenyansen Sandoz lilla. Denne fargenyansen er den som er benyttet på inhalatoren Airfusal Forspiro. Siktemålet med undersøkelsen var å undersøke om også denne fargenyansen forbindes med Seretide/GSK.

(82) For at en markedsundersøkelse skal være av vekt, må den nødvendigvis være rettet mot den relevante omsetningskretsen, jf. varemerkeloven § 3 tredje ledd. Jeg ser derfor først på hva som er den relevante omsetningskretsen i saken her.

(83) Den ankende part har gjort gjeldende at omsetningskretsen for reseptbelagte medikamenter må være leger og farmasøyter i apotek. Det er ikke pasienten som velger hvilket legemiddel som skal forskrives. At dette er den riktige tilnærming, hevdes det, bekreftes ved det forbud som gjelder mot å rette markedsføringen av slike medikamenter mot pasientgruppen. Ankemotparten har på sin side særlig vist til at pasientene faktisk deltar i beslutning om valg av legemidler på dette området, og har dessuten, under henvisning til [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER) avsnitt 56, hevdet at det avgjørende må være hvem som betaler for varene.

(84) Jeg finner det klart at den dommen ankemotparten her viser til, ikke på generell basis fastslår at det avgjørende er hvem som betaler for varen. Det var klart nok tilfelle i den saken, men underliggende var det avgjørende at det som var tjenesten, var salg av annonser, og det måtte da være de som kjøpte annonser, som var den relevante omsetningskretsen.

(85) Fastleggelsen av hva som er omsetningskretsen må ta utgangspunkt i formålet med reglene om innarbeidelse av varemerker, slik at spørsmålet blir hvem som direkte eller indirekte kan influere på den enkelte kjøpsbeslutning. Omsetningskretsen vil da måtte tilpasses handlemønsteret for det aktuelle produkt. Det er på ingen måte sikkert at omsetningskretsen bestemmes på samme måte for alle reseptbelagte medikamenter. I saken her gjelder det medikamenter som i det vesentlige brukes av pasienter med en kronisk lidelse, og disse vil utvilsomt ha en særlig interesse i valg av medikamenter. Pasientene vil kunne oppleve ulik effekt av alternative medisiner, og tilbakemeldinger om effekten av legemidlene vil måtte ha betydning for hvilke medikamenter som forskrives. På grunnlag av bevisføringen for Høyesterett må det også legges til grunn at pasientene faktisk involveres i prosessen frem til valg av medikament, og ved dette må anses som en naturlig del av omsetningskretsen.

(86) For så vidt angår legemidler som er oppført på byttelisten, er det også slik at selv om legen avgjør hva som skal forskrives, er det pasienten som har det endelige valg med hensyn til hvilken av likeverdige medisiner denne skal bruke, jf. blåreseptforskriften § 8 tredje ledd. En eventuell merkostnad må dekkes av pasienten, men pasienten har det siste ord.

(87) Mitt foreløpige standpunkt er da at pasientene må inngå i omsetningskretsen for den gruppe medikamenter som denne saken gjelder. Det kan likevel være grunn til å se hen til om det er praksis fra EU-området som tilsier en annen løsning.

(88) Av særlig interesse er da EU-domstolens avgjørelser i sak C-371/02 <i>Björnekulla</i>, dom 29. april 2004 og sak C-412/05 <i>Travatan</i>, dom 26. april 2007. I avsnittene 23–25 i den første av disse dommene heter det:

<span id="rp-innrykk">"(23) If the function of the trade mark as an indication of origin is of primary importance to the consumer or end user, it is also relevant to intermediaries who deal with the product commercially. As with consumers or end users, it will tend to influence their conduct in the market.</span>

<span id="rp-innrykk">(24) In general, the perception of consumers or end users will play a decisive role. The whole aim of the commercialisation process is the purchase of the product by those persons and the role of the intermediary consists as much in detecting and anticipating the demand for that product as in increasing or directing it.</span>

<span id="rp-innrykk">(25) Accordingly, the relevant classes of persons comprise principally consumers and end users. However, depending on the features of the product market concerned, the influence of intermediaries on decisions to purchase, and thus their perception of the trade mark, must also be taken into consideration."</span>

(89) Utgangspunktet synes klart nok å være at sluttbrukerne utgjør en del av omsetningskretsen. Travatansaken gjaldt legemidler, og har mer direkte relevans for saken her. Også i den saken var det særlig spørsmål om leger med videre skulle inkluderes i omsetningskretsen. I avsnitt 57 heter det etter at dette er fastslått:

<span id="rp-innrykk">"However, contrary to what the applicant claims, the fact that intermediaries such as healthcare professionals are liable to influence or even to determine the choice made by the end-user is not, in itself, capable of excluding all likelihood of confusion on the part of those consumers as regards the origin of the goods at issue."</span>

(90) Det er ikke for Høyesterett vist til noen avgjørelse som ekskluderer pasienter fra den relevante omsetningskrets, og det kan da ikke sees å være noe holdepunkt for å gjøre det i en sak som vår, der det er all grunn til å tro at pasientene i ikke liten utstrekning vil inngå i et samspill med legen med hensyn til valg av legemiddel, og slik influere på hvilket medikament som utskrives.

(91) Den begrunnelse som er gitt i de to dommene fra EU-domstolen for å inkludere leger og annet helsepersonell i omsetningskretsen, gir på den annen side grunn til å stille spørsmål ved at farmasøyter i apotek skulle vært inkludert i undersøkelsene. For reseptbelagte medikamenter vil farmasøytene som utgangspunkt utlevere den medisin som er forskrevet. For så vidt medisinen er inntatt på byttelisten, vil farmasøytene ha plikt til å gjøre pasienten oppmerksom på den alternative billigere medisin, og dersom pasienten insisterer på det medikament som er forskrevet, må pasienten gjøres oppmerksom på de økonomiske konsekvenser av et slikt valg. Det er da ikke gitt at farmasøytene i denne situasjonen influerer slik på hvilket medikament som utleveres, at de utgjør en naturlig del av omsetningskretsen.

(92) Det kan ikke sees å være grunnlag for mer enn én omsetningskrets. Situasjonen er her en helt annen enn når det gjelder en omsetningskrets som er geografisk avgrenset. Når de ulike grupper som inngår i omsetningskretsen, er aktører i det samme marked, vil innrømmelse av særrett overfor den ene gruppen praktisk sett virke som en særrett for all markedsføring overfor omsetningskretsen.

(93) For å kunne ta endelig standpunkt til om omfanget av innarbeidelse ville være tilstrekkelig, skulle det da prinsipielt sett først etableres det nivå for innarbeidelse som kreves, gitt det særlige friholdelsesbehov for farger og ikke minst behovet for å videreføre, forsterke eller/og utvide den etablerte fargekoden. Dernest måtte de ulike grupper som inngår i omsetningskretsen vektes, og det ville være nødvendig å gå inn på de ulike metodiske innsigelser som er reist mot undersøkelsene.

(94) Om omsetningskretsen korrigeres slik jeg her har gitt uttrykk for, ville den kunnskap som er målt ved undersøkelsene, neppe være tilstrekkelige for innarbeidelse av varemerkerett, selv om det forutsettes at den kunnskap som da er målt i omsetningskretsen, også sees som et uttrykk for at GSK mørk lilla er oppfattet som et særlig kjennetegn for Seretide. I saken her er imidlertid undersøkelsenes metodikk etter mitt syn så lite egnet til å klargjøre i hvilken utstrekning fargen lilla oppfattes som et særlig kjennemerke, at den fremgangsmåte jeg her har antydet, ikke er påkrevd.

(95) Jeg tar da utgangspunkt i den alminnelige betraktning at mens det normalt vil være en overkommelig oppgave å kartlegge faktisk kunnskap om bruken av merket, vil det kunne være vesentlig mer problematisk å avklare om den som har kunnskap om merkebruken og at merket kan knyttes til en leverandør, dermed også har oppfattet merket som et særlig kjennetegn. Som saken her illustrerer, kan resultatene fra markedsundersøkelsene like gjerne skyldes kunnskap både om fargebruk og om hvilket selskap som produserer det aktuelle medikamentet.

(96) Den ankende part har sterkt fremhevet at det ved internasjonal praksis er etablert at den metode som er benyttet ved markedsundersøkelsene, er den rette. Det er særlig vist til den såkalte trestegsmetode, som etter det opplyste gjennomgående anvendes i Tyskland, og det er gjort gjeldende at det ville være uheldig om det etter norsk rett skulle gjelde andre regler for slike undersøkelser enn de som anvendes i Europa ellers. Det er i denne sammenheng særlig vist til tysk Høyesteretts dom i Sparkassen-saken, jf. BGH, 21. juli 2016, i sak I ZB 52/15.

(97) Jeg finner ikke grunn til å gå detaljert inn på hvilke krav som må stilles til slike markedsundersøkelser; det er uten videre klart at det ikke finnes noen metode som kan legges til grunn som tilfredsstillende uten at det må vurderes konkret om metoden gir svar på de særlige spørsmål saken reiser. Den ankende part har fremhevet at den metode som er benyttet ved undersøkelsene i saken her, er sammenfallende med den metode som ble benyttet ved den undersøkelse Høyesterett la stor vekt på i avgjørelsen i [[Rt-2005-1601]] (GULE SIDER). Det kan så være, men det betyr ikke at metoden er tilfredsstillende i saken her, og slett ikke at resultatene fra undersøkelsen får samme vekt. Markedsundersøkelsene vil inngå som et ledd i den samlede bevisvurdering.

(98) Jeg går da over til å si noe om de markedsundersøkelser som GSK har gjennomført i saken her. Det kan reises ulike innsigelser mot undersøkelsene, som ikke uten videre kan settes til side som grunnløse. Slik jeg ser saken, er det imidlertid ikke nødvendig å gjøre rede for og ta stilling til i hvilken grad disse sider ved gjennomføringen kan tenkes å ha påvirket resultatene i undersøkelsene. Jeg kan uansett ikke se at undersøkelsene sier noe om i hvilken utstrekning deltakerne har oppfattet fargebruken som et særlig kjennetegn for én produsent. Undersøkelsene sier noe om hvor mange som forbinder lilla inhalatorer med en bestemt leverandør, men dette gir, slik denne saken for øvrig ligger an, ikke noe grunnlag for å slutte at lilla oppfattes som et varemerke. Det synes vesentlig mer nærliggende at svarene reflekterer kunnskap både om produkt og leverandør.

(99) Det er alternative og nærliggende forklaringer på de svar som ble avgitt, som tilsier at fargebruken på det aktuelle området ikke med rimelighet kan antas å bli oppfattet som et særlig kjennetegn. Den benyttede fargekoding til angivelse av virkestoff og bruksmåte, tilsier med styrke at fargebruken ikke er blitt oppfattet slik. Mest nærliggende synes å anta at svarene bygger på kunnskap om medikamentet Seretide, at inhalatoren Diskus er lilla i to nyanser og at GSK er produsent. Det er ikke noe holdepunkt for at deltakerne i undersøkelsene slutter fra at produktet er lilla til at GSK er produsent. Kunnskapen om hvem som er produsent hviler primært på annet grunnlag. Det kan altså etter omstendighetene ikke anses sannsynliggjort at de av deltakerne i undersøkelsene som svarte at de mente at den lilla inhalatoren kom fra et bestemt selskap, svarte dette fordi de mente at den lilla fargen var benyttet som et særlig kjennetegn for denne leverandøren.

(100) I andre sammenhenger kan det vel være slik at allerede det at merket er kjent, kan gi grunnlag for den slutning at det også er kjent som et særlig merke. Basert på den samlede bevisførsel, der de gjennomførte markedsundersøkelser inngår, men bare utgjør en del av, er det imidlertid ikke grunn til å tro at det forholder seg slik her. Ulikhetene i resultatene for de tre gruppene som deltok i undersøkelsene, gir også en indikasjon på dette.

(101) Seretide/Diskus er et masseprodukt. Den dokumentasjon som er fremlagt for retten, tilsier at det i Norge omsettes i størrelsesorden 200 000 enheter av Diskus i løpet av et år. Det enkelte apotek selger da gjennomsnittlig nær én Diskus hver dag hele året. Det er knapt til å unngå at de fleste farmasøyter som jobber i apotek vet både at Seretide/Diskus er lilla, og at medikamentet er solgt av GSK. Det er et av de mest solgte legemidler. Slik kunnskap gir ikke i seg selv sterk indikasjon på at lilla oppfattes som et særlig kjennetegn.

(102) Gruppen av leger er mer sammensatt; den omfatter også leger som i begrenset utstrekning har hatt befatning med de aktuelle legemidlene. Det er likevel naturlig å forvente at de fleste av dem vil vite at det på dette området er to hovedkonkurrenter, og at GSK er den ene av dem. Mange av dem vil kjenne til Seretide/Diskus, og vite at denne faktisk er lilla. Gitt den innarbeidede bruken av farge som indikasjon på virkemiddel og bruk, vil legene også ha en oppfordring til å merke seg farge i større utstrekning enn de ellers ville ha gjort. Dr. Ringdal er, med sin særkompetanse og lange erfaring innen feltet, ikke særlig representativ for gruppen, men hans forklaring er likevel illustrerende. Han fremhever i sin erklæring at han i løpet av 15 år har skrevet ut omkring 100 000 Seretider, og at han, ikke overraskende, vet hvordan den ser ut. Han vet også at det er GSK som har produsert det alt vesentlige av lilla inhalatorer. Skulle han bli spurt hva han assosierer med lilla inhalator, ville han følgelig også måtte svare Seretide eller Diskus, men han uttaler at han er fremmed for at lilla skal oppfattes som et særlig kjennetegn for dette medikamentet.

(103) I gruppen som består av astma- og KOLS-pasienter og foresatte til brukere av slik medisin, er kunnskapen betydelig mindre, og tallene er så små at de er vanskeligere å tolke. Gjennomgående skulle en også forvente vesentlig mindre kunnskap innen denne gruppen; det kan statistisk legges til grunn at mange av dem bare bruker andre medisiner enn Seretide, og det må forventes at mange av dem har begrenset kunnskap om fargebruken for medisiner de ikke bruker selv. En slik forutsetning synes bekreftet ved at bare 19 prosent svarer at de har sett fargen lilla i forbindelse med inhalatorer tidligere, og også at slike inhalatorer er produsert av ett selskap. Bare 6 av deltakerne i undersøkelsen svarer at dette selskapet er GSK, og én svarer Seretide.

(104) Undersøkelsene viser betydelig kunnskap hos farmasøyter og leger om faktisk fargebruk, men ved vurderingen av om det fra dette også kan sluttes at deltakerne oppfatter fargebruken som et særlig kjennetegn, må det også tas hensyn til de omstendigheter som med styrke skaper en presumsjon for at deltakerne ikke kan forventes å oppfatte fargebruken slik. Jeg viser til den gjennomgåelse jeg tidligere har gjort av dette.

(105) Jeg finner det da klart at det ikke kan legges til grunn at GSK mørk lilla er godt kjent i omsetningskretsen som særlig kjennetegn for en bestemt virksomhet. Det følger da at GSK heller ikke for denne fargenyansen har oppnådd varemerkerett, og at anken må forkastes.

(106) Ankemotpartene Sandoz A/S og Novartis Norge AS har fått fullt medhold i saken og har påstått seg tilkjent sakskostnader for Høyesterett. Sakskostnader tilkjennes i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke fra den annen side gjort gjeldende at noen av lovens unntaksbestemmelser kommer til anvendelse. Derimot er det gjort gjeldende innsigelser mot nødvendigheten av den medgåtte tid til saksforberedelsen. Hensett til det omfang saken er gitt fra begge sider gjennom tre instanser, og betydningen av avgjørelsen for partene, finner jeg at timeforbruket kan forsvares, og sakskostnader tilkjennes som krevet med 1 390 830 kroner.

(107) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler GlaxoSmithKline AS til Sandoz A/S og Novartis Norge AS i fellesskap 1 390 830 – enmilliontrehundreognittitusenåttehundreogtredve – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

(108) Dommer <b>Webster</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(109) Dommer <b>Kallerud</b>: Likeså.

(110) Dommer <b>Noer</b>: Likeså.

(111) Justitiarius <b>Øie</b>: Likeså.

(112) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

<span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span>

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler GlaxoSmithKline AS til Sandoz A/S og Novartis Norge AS i fellesskap 1 390 830 – enmilliontrehundreognittitusenåttehundreogtredve – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2023-249-U

2025-03-24T16:35:28Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse
|Dato=2023-02-07
|Publisert=HR-2023-249-U
|Stikkord=Sivilprosess, Rettskraft, Opphavsrett, Vinningsavståelse
|Sammendrag=Saken gjaldt lagmannsrettens avvisning av krav om vinningsavståelse for opphavsrettskrenkelse. Spørsmålet var om vederlag, erstatning for skade og vinningsavståelse etter Åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a, b og c, utgjør samme «krav» etter Tvisteloven § 29-4, slik at nye grunnlag for krav om økonomisk kompensasjon kunne fremmes i ankebehandlingen.

Ankeutvalget kom til lagmannsrettens avvisning av krav om vinningsavståelse for opphavsrettskrenkelse var uriktig rettsanvendelse. Utvalget la til grunn at sammenhengen mellom utmålingsalternativene måtte medføre at krav om vederlag, erstatning og vinningsavståelse etter Åndsverkloven § 81 utgjør samme krav, uavhengig av hvilke alternativer som var påberopt og som tingretten hadde tatt stilling til.
|Saksgang=Oslo tingrett 21.03.2022 - Borgarting lagmannsrett 09.11.2022 - Høyesterett HR-2023-249-U (sak nr. 22-179295SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse
|Parter=Konstali Helsenor AS (advokat Erik Engeland) mot A, Start Medical AS, B (advokat Josefine Ardem)
|Forfatter=Falch, Rignes, Bergh
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§11-2 Tvisteloven (2005) §11-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§19-15 §19-15], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-3 §29-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-4 §29-4], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-3 §30-3], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§58 Åndsverkloven (2018) §58], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§81 §81]
}}
(1) Saken gjelder lagmannsrettens avvisning av krav om vinningsavståelse for opphavsrettskrenkelse.

(2) Konstali Helsenor AS har reist søksmål mot Start Medical AS, A og B med krav om erstatning for ansvarsbetingende handlinger ved oppstart av konkurrerende virksomhet, samt krav om kompensasjon for inngrep i selskapets opphavsrett. Konstali Helsenor og Start Medical er konkurrenter i markedet for helsebemanningstjenester. A og B er eiere av, og ansatte i, Start Medical.

(3) Oslo tingrett avsa 21. mars 2022 dom, hvor Start Medical, A og B ble dømt til betale til sammen 521 000 kroner i erstatning til Konstali Helsenor for illojal rekruttering av vikarer og for husleiekostnader. De ble derimot frifunnet for øvrige krav mot dem, herunder krav om kompensasjon for opphavsrettsinngrep.

(4) Konstali Helsenor anket dommen.

(5) Under saksforberedelsen gjorde Start Medical, A og B gjeldende at Konstali Helsenor hadde fremsatt nye krav for lagmannsretten, som måtte avvises. Borgarting lagmannsrett avsa 9. november 2022 kjennelse med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">«1. Helsenors krav om vinningsavståelse etter åndsverkloven § 81 bokstav c eller på ulovfestet grunnlag avvises.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Begjæringen om avvisning av Helsenors krav om erstatning på ulovfestet grunnlag for brudd på markedsføringsloven § 25 tas ikke til følge.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Begjæringen om avvisning av Helsenors krav om lisensavgift på ulovfestet grunnlag tas ikke til følge.»</span>

(6) <i>Konstali Helsenor AS</i> har anket lagmannsrettens avvisningskjennelse, slutningen punkt 1, til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og saksbehandlingen.

(7) Det er blant annet anført at lagmannsrettens avvisning av kravet om vinningsavståelse er i strid med [[HR-2022-2222-A]] avsnitt 60 Kystgjerdet, og at det både overfor tingretten og lagmannsretten ble krevd at retten vurderer alle utmålingsgrunnlagene i åndsverkloven § 81.

(8) <i>Start Medical AS, A og B</i> har anført at lagmannsrettens rettsanvendelse, bevisbedømmelse og saksbehandling er korrekt.

(9) <span id="premiss"><b>Høyesteretts ankeutvalg</b></span> bemerker at avvisningskjennelsen er truffet av lagmannsretten som første instans. Ankeutvalget har da full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf. § 29-3 første ledd.

(10) Åndsverkloven § 81 regulerer vederlag, herunder vinningsavståelse, og erstatning ved opphavsrettskrenkelse. Første ledd i bestemmelsen lyder slik:

<span id="rp-innrykk">«Den som forsettlig eller uaktsomt gjør inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer denne loven, skal betale til den forurettede:</span>

<span id="rp-innrykk">a. rimelig vederlag for bruken, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk</span>

<span id="rp-innrykk">b. erstatning for skade som følge av overtredelsen, eller</span>

<span id="rp-innrykk">c. vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.</span>

<span id="rp-innrykk">Vederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for den forurettede. Ved utmålingen av vederlag og erstatning for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse tas det også hensyn til ikke-økonomisk skade påført den forurettede ved overtredelsen.»</span>

(11) Etter andre ledd kan det kreves det dobbelte av rimelig vederlag for bruken dersom det er handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.

(12) Det er ikke omstridt at Konstali Helsenor for tingretten gjorde gjeldende krav etter åndsverkloven § 81. Det ble krevd vederlag for bruken – lisensavgift – etter § 81 første ledd bokstav a. I tillegg ble det krevd erstatning. Ankeutvalget forstår det slik at erstatningskravet bygde dels på første ledd bokstav a og dels på første ledd bokstav b.

(13) I anken til lagmannsretten ble det også krevd vinningsavståelse etter første ledd bokstav c.

(14) Etter tvisteloven § 29-4 første ledd kan en anke til lagmannsretten som utgangspunkt bare omfatte «krav som er avgjort ved den avgjørelsen som ankes». Lagmannsrettens kjennelse bygger på at Konstali Helsenor ikke krevde vinningsavståelse for tingretten, og på at når dette kreves for lagmannsretten, er det tale om nytt krav i tvistelovens forstand. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å anvende unntaksreglene i tvisteloven § 29-4 andre og tredje ledd, og kravet om vinningsavståelse ble avvist.

(15) Hva som etter tvisteloven er ett og samme krav, har betydning i ulike sammenhenger. En sentral virkning av at et krav er avgjort i en sak, er at det foreligger en rettskraftig avgjørelse. Dette medfører blant annet at det ikke kan reises en ny sak om det samme kravet, se tvisteloven § 19-15 tredje ledd.

(16) Åndsverkloven § 81 første ledd bokstavene a til c og andre ledd regulerer vederlag og erstatning på ulike grunnlag. Samtidig følger det av første ledd at vederlag og erstatning fastsettes etter det grunnlaget «som er gunstigst for den forurettede».

(17) Bestemmelsen er langt på vei likelydende med varemerkeloven § 58 første og andre ledd. Forholdet mellom de ulike alternativene i denne bestemmelsen i varemerkeloven ved en rettslig behandling, er i [[HR-2022-2222-A]] <i>Kystgjerdet</i> avsnitt 60 beskrevet slik:

<span id="rp-innrykk">«Det må etter dette anses klart at retten skal vurdere alle de påberopte utmålingsgrunnlagene når dette er nødvendig for å komme frem til det utmålingsalternativet som er best for rettighetshaveren. Hvor langt retten skal gå i prøvingen vil bero på bevisbildet. Det kan ikke kreves at retten skal foreta en «millimeterutregning» for alle alternativene. Det vil være tilstrekkelig å foreta en mer overordnet vurdering av hvilket alternativ som etter bevisførselen oppfyller kravene til sannsynlighetsbevis og som peker seg ut som det høyeste.»</span>

(18) Samtidig fremhever Høyesterett i samme avgjørelse avsnitt 57 at de ulike utmålingsalternativene bygger på separate rettsstiftende forhold. Retten kan derfor ikke bygge på et utmålingsalternativ som ikke er påberopt, jf. regelen i tvisteloven § 11-2 første ledd andre punktum om at retten bare kan bygge på påberopte påstandsgrunnlag. Dette er likevel ikke avgjørende for spørsmålet om det foreligger ett eller flere krav.

(19) Den sammenhengen mellom utmålingsalternativene som følger av loven, og som er beskrevet i kystgjerdedommen, må etter ankeutvalgets syn medføre at krav om vederlag, erstatning og vinningsavståelse etter åndsverkloven § 81 utgjør samme krav uavhengig av hvilke alternativer som er påberopt og tingretten har tatt stilling til. Utvalget ser det som tilstrekkelig å vise til rettskraftreglene. Når loven fastsetter at de ulike utmålingsalternativene skal vurderes samlet, kan det ikke være slik at bare enkelte av dem er rettskraftig avgjort, med den virkning at det senere kan reises ny sak bygd på et annet alternativ.

(20) Etter dette bygger lagmannsrettens avgjørelse på en uriktig rettsanvendelse. Slutningen punkt 1 må da oppheves.

(21) Konstali Helsenor har vunnet saken for Høyesterett og har krav på dekning av sine sakskostnader. Det er fremlagt sakskostnadsoppgave på totalt 77 000 kroner inkludert merverdiavgift for 18 timers arbeid. Ankeutvalget bemerker at den ankende part i anken og etterfølgende prosesskriv har vidløftiggjort saken. Nødvendige kostnader til salær, jf. tvisteloven § 20-5, settes til 38 500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret med 7 338 kroner.

(22) Det er ikke krevd sakskostnader for lagmannsretten.

(23) Kjennelsen er enstemmig.

<span id="slutning"><center><b>S L U T N I N G</b></center></span>

Lagmannsrettens kjennelse, slutningen punkt 1, oppheves.

I sakskostnader for Høyesterett betaler Start Medical AS, A og B – én for alle og alle for én – til Konstali Helsenor AS 45 838 – førtifemtusenåttehundreogtrettiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

[[Kategori:Høyesterett]]

Populærnavn på rettsavgjørelser

2025-03-24T16:31:15Z

FredrikL:

Her finner du Norges mest komplette liste med '''populærnavn''' (kallenavn) '''på rettsavgjørelser''' og lenker direkte til den enkelte avgjørelse.

Vanligvis er det bare sentrale og viktige rettsavgjørelser ([[jusleksikon.no:prejudikat|prejudikat]]) fra [[Norges Høyesterett]] som blir kjent under eget navn, da de ofte er rettsavklarende og henvises til i prosedyrer, rettsavgjørelser og juridisk litteratur, men rettsavgjørelser med bred medieomtale kan også få populærnavn.

Har du forslag til rettsavgjørelser som burde være med på listen, kan du sende oss tips [[Spesial:Kontakt|her]].

'''NB!''' Det arbeides med en større oppdatering av databasen og snart vil også de røde (døde) lenkene fungere.

{|class="wikitable sortable"
!Populærnavn!!År!!Publisert
|-
|[[Rt-1958-869|Aaberg-dommen]]||1958|| [[Rt-1958-869|Rt. 1958 s. 869]]
|-
|[[Rt-1896-530|Aars-dommen]]||1896|| [[Rt-1896-530|Rt. 1896 s. 530]]
|-
|[[Rt-1933-931|Aase-dommen]]||1933|| [[Rt-1933-931|Rt. 1933 s. 931]]
|-
|[[HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278|A Trading-dommen]]||2001|| [[HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278|Rt. 2001 s. 1049]]
|-
|[[Rt-1971-575|A. O. Andersen-dommen]]||1971|| [[Rt-1971-575|Rt. 1971 s. 575]]
|-
|[[HR-1999-49 - Rt-1999-946 - UTV-1999-1381|ABB-dommen]]||1999|| [[HR-1999-49 - Rt-1999-946 - UTV-1999-1381|Rt. 1999 s. 946]]
|-
|[[Rt-1867-324|Abort-dommen]]||1867|| [[Rt-1867-324|Rt. 1867 s. 324]]
|-
|[[Rt-1964-474|Acetylen-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-474|Rt. 1964 s. 474]]
|-
|[[Rt-1980-1061|Acrylball-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1061|Rt. 1980 s. 1061]]
|-
|[[HR-1997-64-B - Rt-1997-1629|Acryl-dommen]]||1997|| [[HR-1997-64-B - Rt-1997-1629|Rt. 1997 s. 1629]]
|-
|[[HR-2005-545-A - Rt-2005-416|Advokatbevillings-dommen]]||2005|| [[HR-2005-545-A - Rt-2005-416|Rt. 2005 s. 416]]
|-
|[[HR-2000-419 - Rt-2001-1265 - UTV-2001-1446|Agip-dommen]]||2001|| [[HR-2000-419 - Rt-2001-1265 - UTV-2001-1446|Rt. 2001 s. 1265]]
|-
|[[HR-2004-755-A - Rt-2004-675|Agurkpinne-dommen]]||2004|| [[HR-2004-755-A - Rt-2004-675|Rt. 2004 s. 675]]
|-
|[[Rt-1962-133|Ahnfelt-dommen]]||1962|| [[Rt-1962-133|Rt. 1962 s. 133]]
|-
|[[HR-2004-1486-A - Rt-2004-1331 - UTV-2004-921|Aker Maritime-dommen]]||2004|| [[HR-2004-1486-A - Rt-2004-1331 - UTV-2004-921|Rt. 2004 s. 1331]]
|-
|[[HR-2000-1151 - Rt-2001-716|Aksjeemisjon-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1151 - Rt-2001-716|Rt. 2001 s. 716]]
|-
|[[Rt-1951-918|Aktietrykkeriet-dommen]]||1951|| [[Rt-1951-918|Rt. 1951 s. 918]]
|-
|[[HR-2009-1782-A - Rt-2009-1090 - UTV-2009-1135|Aldebaran-dommen]]||2009|| [[HR-2009-1782-A - Rt-2009-1090 - UTV-2009-1135|Rt. 2009 s. 1090]]
|-
|[[Rt-1972-815|Alkejakt-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-815|Rt. 1972 s. 815]]
|-
|[[HR-2005-1041-A - Rt-2005-855 - UTV-2005-867|Allseas-dommen I]]||2005|| [[HR-2005-1041-A - Rt-2005-855 - UTV-2005-867|Rt. 2005 s. 855]]
|-
|[[HR-2011-1309-A - Rt-2011-999 - UTV-2011-1111|Allseas-dommen II]]||2011|| [[HR-2011-1309-A - Rt-2011-999 - UTV-2011-1111|Rt. 2011 s. 999]]
|-
|[[HR-1998-43-B - Rt-1998-937|Almanakk-dommen]]||1998|| [[HR-1998-43-B - Rt-1998-937|Rt. 1998 s. 937]]
|-
|[[HR-2000-51-B - Rt-2000-1991|Alpinbakke-dommen I]]||2000|| [[HR-2000-51-B - Rt-2000-1991|Rt. 2000 s. 1991]]
|-
|[[HR-2000-1447 - Rt-2001-1221|Alpinbakke-dommen II]]||2001|| [[HR-2000-1447 - Rt-2001-1221|Rt. 2001 s. 1221]]
|-
|[[HR-2000-1214 - Rt-2001-640 - UTV-2001-740|Alst-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1214 - Rt-2001-640 - UTV-2001-740|Rt. 2001 s. 640]]
|-
|[[Rt-1982-241|Alta-saken]]||1982|| [[Rt-1982-241|Rt. 1982 s. 241]]
|-
|[[HR-2005-429-A - Rt-2005-289|Aluminiumsbåt-dommen]]||2005|| [[HR-2005-429-A - Rt-2005-289|Rt. 2005 s. 289]]
|-
|[[HR-2008-1748-A - Rt-2008-1307 - UTV-2008-1537|Alvdal bygg-dommen]]||2008|| [[HR-2008-1748-A - Rt-2008-1307 - UTV-2008-1537|Rt. 2008 s. 1307]]
|-
|[[HR-2009-1093-A - Rt-2009-661|Ambassade-dommen]]||2009|| [[HR-2009-1093-A - Rt-2009-661|Rt. 2009 s. 661]]
|-
|[[HR-2006-1605-A - Rt-2006-1158|Ambulanse-dommen]]||2006|| [[HR-2006-1605-A - Rt-2006-1158|Rt. 2006 s. 1158]]
|-
|[[HR-2014-445-A - Rt-2014-152|Ambulansesjåfør-dommen]]||2014|| [[HR-2014-445-A - Rt-2014-152|Rt. 2014 s. 152]]
|-
|[[HR-2001-1156 - Rt-2002-1247 - UTV-2002-1369|Amoco-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1156 - Rt-2002-1247 - UTV-2002-1369|Rt. 2002 s. 1247]]
|-
|[[HR-2001-762 - Rt-2002-173|A-Møbler-dommen]]||2002|| [[HR-2001-762 - Rt-2002-173|Rt. 2002 s. 173]]
|-
|[[HR-2006-1750-A - Rt-2006-1217|Angiografi-dommen]]||2006|| [[HR-2006-1750-A - Rt-2006-1217|Rt. 2006 s. 1217]]
|-
|[[HR-1997-49 - Rt-1997-1330|ANS Eiendomspart-dommen]]||1997|| [[HR-1997-49 - Rt-1997-1330|Rt. 1997 s. 1330]]
|-
|[[Rt-1956-1188|Anthon B. Nilsen-dommen]]||1956|| [[Rt-1956-1188|Rt. 1956 s. 1188]]
|-
|[[HR-2008-453-A - Rt-2008-337|Antonsen-dommen]]||2008|| [[HR-2008-453-A - Rt-2008-337|Rt. 2008 s. 337]]
|-
|[[HR-2002-350 - Rt-2003-662|A-pressen-dommen]]||2003|| [[HR-2002-350 - Rt-2003-662|Rt. 2003 s. 662]]
|-
|[[HR-2000-214 - Rt-2000-1756|Arbeidsgiveravgift-dommen]]||2000|| [[HR-2000-214 - Rt-2000-1756|Rt. 2000 s. 1756]]
|-
|[[HR-2002-359 - Rt-2003-612|Arealsvikt-dommen]]||2003|| [[HR-2002-359 - Rt-2003-612|Rt. 2003 s. 612]]
|-
|[[HR-1989-134 - Rt-1989-1230|Arendal Fossekompani-dommen]]||1989|| [[HR-1989-134 - Rt-1989-1230|Rt. 1989 s. 1230]]
|-
|[[HR-1992-137 - Rt-1992-1578|Arisan-dommen]]||1992|| [[HR-1992-137 - Rt-1992-1578|Rt. 1992 s. 1578]]
|-
|[[Rt-1940-48|Arkitekttegnings-dommen]]||1940|| [[Rt-1940-48|Rt. 1940 s. 48]]
|-
|[[Rt-1947-64|Arnesen-dommen]]||1940|| [[Rt-1947-64|Rt. 1940 s. 48]]
|-
|[[HR-2006-939-A - Rt-2006-684|Arv av erstatning-dommen]]||2006|| [[HR-2006-939-A - Rt-2006-684|Rt. 2006 s. 684]]
|-
|[[HR-2006-419-P - Rt-2006-293 - UTV-2006-343|Arves Trafikkskole-dommen]]||2006|| [[HR-2006-419-P - Rt-2006-293 - UTV-2006-343|Rt. 2006 s. 293]]
|-
|[[Rt-1963-61|Arveforskudd-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-61|Rt. 1963 s. 61]]
|-
|[[Rt-1986-58|Asdahl-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-58|Rt. 1986 s. 58]]
|-
|[[HR-2000-10-B - Rt-2000-253|Asfaltkant-dommen]]||2000|| [[HR-2000-10-B - Rt-2000-253|Rt. 2000 s. 253]]
|-
|[[Rt-1967-597|Asfaltklump-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-597|Rt. 1967 s. 597]]
|-
|[[HR-2010-2166-A - Rt-2010-1547|Ask-dommen]]||2010|| [[HR-2010-2166-A - Rt-2010-1547|Rt. 2010 s. 1547]]
|-
|[[HR-1994-160-B - Rt-1994-1407|Astmapasient-dommen]]||1994|| [[HR-1994-160-B - Rt-1994-1407|Rt. 1994 s. 1407]]
|-
|[[Rt-1976-302|Astrup-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-302|Rt. 1976 s. 302]]
|-
|[[Rt-1967-688|Atypisk rus-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-688|Rt. 1967 s. 688]]
|-
|[[HR-1995-10 - Rt-1995-209|Aure-dommen]]||1995|| [[HR-1995-10 - Rt-1995-209|Rt. 1995 s. 209]]
|-
|[[Rt-1982-1330|Auring-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1330|Rt. 1982 s. 1330]]
|-
|[[HR-2007-1874-A - Rt-2007-1587|Avvisningsretts-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1874-A - Rt-2007-1587|Rt. 2007 s. 1587]]
|-
|[[HR-1998-27 - Rt-1998-794 - UTV-1998-861|B.J.Services-dommen]]||1998|| [[HR-1998-27 - Rt-1998-794 - UTV-1998-861|Rt. 1998 s. 794]]
|-
|[[Rt-2005-1281|Baderoms-dommen]]||2005|| [[Rt-2005-1281|Rt. 2005 s. 1281]]
|-
|[[HR-1999-41-B - Rt-1999-1087 - UTV-1999-1349|Baker Hughes-dommen]]||1999|| [[HR-1999-41-B - Rt-1999-1087 - UTV-1999-1349|Rt. 1999 s. 1087]]
|-
|[[Rt-1995-644|Balsfjord-dommen]]||1995|| [[Rt-1995-644|Rt. 1995 s. 644]]
|-
|[[Rt-1969-1308|Baltic-dommen]]||1969|| [[Rt-1969-1308|Rt. 1969 s. 1308]]
|-
|[[HR-2004-00755-A - Rt-2004-675|Bambuspinne-dommen]]||2004|| [[HR-2004-00755-A - Rt-2004-675|Rt. 2004 s. 675]]
|-
|[[HR-1995-79-A - Rt-1995-896|Banco Rotto-dommen]]||1995|| [[HR-1995-79-A - Rt-1995-896|Rt. 1995 s. 896]]
|-
|[[HR-2000-12 - Rt-2000-211|Bankansatt-dommen]]||2000|| [[HR-2000-12 - Rt-2000-211|Rt. 2000 s. 211]]
|-
|[[Rt-1979-572|Bankdemokratiserings-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-572|Rt. 1979 s. 572]]
|-
|[[HR-2000-12 - Rt-2000-211|Bank-dommen]]||2000|| [[HR-2000-12 - Rt-2000-211|Rt. 2000 s. 211]]
|-
|[[Rt-1966-979|Bankkasserer-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-979|Rt. 1966 s. 979]]
|-
|[[HR-2010-473-A - Rt-2010-330|Bardufoss Flyservice-dommen]]||2010|| [[HR-2010-473-A - Rt-2010-330|Rt. 2010 s. 330]]
|-
|[[HR-1997-5-A - Rt-1997-51|Barnebidrag-dommen]]||1997|| [[HR-1997-5-A - Rt-1997-51|Rt. 1997 s. 51]]
|-
|[[HR-2001-1216 - Rt-2002-654|Barnehage-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1216 - Rt-2002-654|Rt. 2002 s. 654]]
|-
|[[HR-1995-5-A - Rt-1995-54|Barnetrygd-dommen]]||1995|| [[HR-1995-5-A - Rt-1995-54|Rt. 1995 s. 54]]
|-
|[[HR-2001-1-B - Rt-2001-14|Barnevern I-dommen]]||2001|| [[HR-2001-1-B - Rt-2001-14|Rt. 2001 s. 14]]
|-
|[[HR-2001-1120 - Rt-2002-875|Barnevern II-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1120 - Rt-2002-875|Rt. 2002 s. 875]]
|-
|[[HR-2003-60 - Rt-2003-1468|Barnevern III-dommen]]||2003|| [[HR-2003-60 - Rt-2003-1468|Rt. 2003 s. 1468]]
|-
|[[HR-2007-732-A - Rt-2007-561|Barnevern IIII-dommen]]||2007|| [[HR-2007-732-A - Rt-2007-561|Rt. 2007 s. 561]]
|-
|Barns fiskerett-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1985
|-
|[[HR-2012-687-A - Rt-2012-543|Bastesen-dommen]]||2012|| [[HR-2012-687-A - Rt-2012-543|Rt. 2012 s. 543]]
|-
|[[HR-1998-33-B - Rt-1998-639|Bastrup-dommen]]||1998|| [[HR-1998-33-B - Rt-1998-639|Rt. 1998 s. 639]]
|-
|[[HR-1995-399-K - Rt-1995-1122|Bauer-kjennelsen]]||1995|| [[HR-1995-399-K - Rt-1995-1122|Rt. 1995 s. 1122]]
|-
|[[Rt-1953-633|Bedriftsmusikk-dommen]]||1953|| [[Rt-1953-633|Rt. 1953 s. 633]]
|-
|Bedriftsutflukt-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 487
|-
|[[HR-1993-133-B - Rt-1993-1482|Begnavassdrags-dommen]]||1993|| [[HR-1993-133-B - Rt-1993-1482|Rt. 1993 s. 1482]]
|-
|Bensinstasjons-dommen||1934|| Rt. 1934 s. 625
|-
|Bergans meis-dommen||1939|| Rt. 1939 s. 847
|-
|[[HR-1993-22-B - Rt-1993-149|Bergen Kino-dommen]]||1993|| [[HR-1993-22-B - Rt-1993-149|Rt. 1993 s. 149]]
|-
|Bergen-dommen||2011|| Rt. 2011 s. 1043
|-
|[[Rt-1966-1189|Bergesen-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-1189|Rt. 1966 s. 1189]]
|-
|[[HR-1991-12-B - Rt-1991-74|Bergkompani-dommen]]||1991|| [[HR-1991-12-B - Rt-1991-74|Rt. 1991 s. 74]]
|-
|[[HR-1991-25-A - Rt-1991-147|Bergrådveien-dommen]]||1991|| [[HR-1991-25-A - Rt-1991-147|Rt. 1991 s. 147]]
|-
|Bersagel-dommen||1960|| Rt. 1960 s. 357
|-
|Bidragsplikt-dommen||1916|| Rt. 1916 s. 648
|-
|[[HR-2007-823-A - Rt-2007-687|Big Brother-dommen]]||2007|| [[HR-2007-823-A - Rt-2007-687|Rt. 2007 s. 687]]
|-
|[[HR-2000-1336 - Rt-2001-545|Bilbelte-dommen I]]||2001|| [[HR-2000-1336 - Rt-2001-545|Rt. 2001 s. 545]]
|-
|[[HR-2005-1047-A - Rt-2005-887|Bilbelte-dommen II]]||2005|| [[HR-2005-1047-A - Rt-2005-887|Rt. 2005 s. 887]]
|-
|Bildør-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1099
|-
|Bileksplosjon-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 525
|-
|[[Rt-1984-1246|Bilfører-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-1246|Rt. 1984 s. 1246]]
|-
|[[HR-1989-197-B - Rt-1989-1339|Biliåsen-dommen]]||1989|| [[HR-1989-197-B - Rt-1989-1339|Rt. 1989 s. 1339]]
|-
|Bing-dommen||1920|| Rt. 1920 s. 88
|-
|[[HR-2013-868-A - Rt-2013-565|Biobank-dommen]]||2013|| [[HR-2013-868-A - Rt-2013-565|Rt. 2013 s. 565]]
|-
|[[HR-2008-1991-A - Rt-2008-1555|Biomar-dommen]]||2008|| [[HR-2008-1991-A - Rt-2008-1555|Rt. 2008 s. 1555]]
|-
|[[Rt-1981-256|Bjerke Pedersen-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-256|Rt. 1981 s. 256]]
|-
|[[HR-1995-14-B - Rt-1995-91|Bjerkvik-dommen]]||1995|| [[HR-1995-14-B - Rt-1995-91|Rt. 1995 s. 91]]
|-
|[[HR-2001-416 - Rt-2002-145|Bjørgo-dommen]]||2002|| [[HR-2001-416 - Rt-2002-145|Rt. 2002 s. 145]]
|-
|[[Rt-1982-948|Bjørkevik-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-948|Rt. 1982 s. 948]]
|-
|[[HR-1996-13-A - Rt-1996-78|Bjørlo-dommen]]||1996|| [[HR-1996-13-A - Rt-1996-78|Rt. 1996 s. 78]]
|-
|[[HR-2000-887 - Rt-2001-762 - UTV-2001-957|Bjørnenak-dommen]]||2001|| [[HR-2000-887 - Rt-2001-762 - UTV-2001-957|Rt. 2001 s. 762]]
|-
|Bjøro Håland-dommen||1995|| RG 1995 s. 151
|-
|Blaahval-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 202
|-
|[[Rt-1986-1386|Block Watne-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1386|Rt. 1986 s. 1386]]
|-
|Blodpropp-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 261
|-
|Blodtrykk-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 919
|-
|[[HR-2012-1554-U - Rt-2012-1211|Blogger-kjennelsen]]||2012|| [[HR-2012-1554-U - Rt-2012-1211|Rt. 2012 s. 1211]]
|-
|Blystad Fabrikker-dommen||1958|| Rt. 1958 s. 984
|-
|Bly-sølv-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 501
|-
|Blårev-dommen||1938|| Rt. 1938 s. 602
|-
|[[HR-1992-188-B - Rt-1992-1474|Bobygg-dommen]]||1992|| [[HR-1992-188-B - Rt-1992-1474|Rt. 1992 s. 1474]]
|-
|Bodum-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1110
|-
|Boetablering-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1076
|-
|[[HR-1987-61-A - Rt-1987-729|Bokreditt-dommen]]||1987|| [[HR-1987-61-A - Rt-1987-729|Rt. 1987 s. 729]]
|-
|[[HR-1991-41-B - Rt-1991-282|Boligblokk-dommen]]||1991|| [[HR-1991-41-B - Rt-1991-282|Rt. 1991 s. 282]]
|-
|[[HR-1996-35-A - Rt-1996-516 - UTV-1996-530|Boligtap-dommen]]||1996|| [[HR-1996-35-A - Rt-1996-516 - UTV-1996-530|Rt. 1996 s. 516]]
|-
|Bolteløft-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1646
|-
|[[Rt-1981-492|Boltepistol-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-492|Rt. 1981 s. 492]]
|-
|Bombe-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 901
|-
|[[Rt-1976-579|Bompenge-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-579|Rt. 1976 s. 579]]
|-
|[[HR-2001-1428 - Rt-2002-1618|Boot Boys-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1428 - Rt-2002-1618|Rt. 2002 s. 1618]]
|-
|[[HR-2015-537-A - Rt-2015-276|Bori I-dommen]]||2015|| [[HR-2015-537-A - Rt-2015-276|Rt. 2015 s. 276]]
|-
|[[HR-2017-1834-A|Bori II-dommen]]||2017|| [[HR-2017-1834-A|HR-2017-1834-A]]
|-
|[[HR-2020-312-A|Bori III-dommen]]||2020|| [[HR-2020-312-A|HR-2020-312-A]]
|-
|[[HR-2001-416 - Rt-2002-145|Bortelid-dommen]]||2002|| [[HR-2001-416 - Rt-2002-145|Rt. 2002 s. 145]]
|-
|[[HR-1996-76-B - Rt-1996-1415|Borthen-dommen]]||1996|| [[HR-1996-76-B - Rt-1996-1415|Rt. 1996 s. 1415]]
|-
|Borttauings-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1348
|-
|[[Rt-1973-1153|Botulisme-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1153|Rt. 1973 s. 1153]]
|-
|Bowling-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 932
|-
|[[HR-2017-1834-A|Branncelle-dommen]]||2017|| [[HR-2017-1834-A|HR-2017-1834-A]]
|-
|Brannrør-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 1123
|-
|Brannslukningsapparat-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 985
|-
|Brannstifter-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 165
|-
|Brannstifter-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1665
|-
|[[Rt-1969-405|Brattøra-dommen]]||1969|| [[Rt-1969-405|Rt. 1969 s. 405]]
|-
|[[HR-1992-28-A - Rt-1992-236 - UTV-1992-1103|Breiland-dommen]]||1992|| [[HR-1992-28-A - Rt-1992-236 - UTV-1992-1103|Rt. 1992 s. 236]]
|-
|[[HR-2000-19-B - Rt-2000-610|Breivik-dommen]]||2000|| [[HR-2000-19-B - Rt-2000-610|Rt. 2000 s. 610]]
|-
|Bremsesvikt-dommen||1954|| Rt. 1954 s. 739
|-
|[[HR-1991-140-B - Rt-1991-1182 - UTV-1992-15|Brenden-dommen]]||1991|| [[HR-1991-140-B - Rt-1991-1182 - UTV-1992-15|Rt. 1991 s. 1182]]
|-
|Brennevinssalg-dommen||1926|| Rt. 1926 s. 581
|-
|[[HR-2007-506-A - Rt-2007-404|Brennpunkt-dommen]]||2007|| [[HR-2007-506-A - Rt-2007-404|Rt. 2007 s. 404]]
|-
|Brislinge-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 854
|-
|Brkanovic-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1076
|-
|[[Rt-1873-285|Bro-dommen]]||1873|| [[Rt-1873-285|Rt. 1873 s. 258]]
|-
|Bruksendrings-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 291
|-
|[[HR-1996-76-A - Rt-1996-1647|Bruvik-dommen]]||1996|| [[HR-1996-76-A - Rt-1996-1647|Rt. 1996 s. 1647]]
|-
|[[HR-1999-35-A - Rt-1999-711|Bryggeså-dommen]]||1999|| [[HR-1999-35-A - Rt-1999-711|Rt. 1999 s. 711]]
|-
|[[HR-2008-1480-A - Rt-2008-1089|Bryllupsfoto-dommen]]||2008|| [[HR-2008-1480-A - Rt-2008-1089|Rt. 2008 s. 1089]]
|-
|Brækstad-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 150
|-
|[[HR-2000-11-B - Rt-2000-268|Brødrene Gjermundshaug-dommen]]||2000|| [[HR-2000-11-B - Rt-2000-268|Rt. 2000 s. 268]]
|-
|[[Rt-1977-1264|Brødrene Holm-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-1264|Rt. 1977 s. 1264]]
|-
|Brødrene Klepp-dommen||1928|| Rt. 1928 s. 371
|-
|Bråtane-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1436
|-
|[[HR-1998-55-A - Rt-1998-1809|BUD-dommen]]||1998|| [[HR-1998-55-A - Rt-1998-1809|Rt. 1998 s. 1809]]
|-
|[[Rt-1982-1357|Buer og Buer-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1357|Rt. 1982 s. 1357]]
|-
|[[HR-2002-716 - Rt-2002-1425|Bukkebo-dommen]]||2002|| [[HR-2002-716 - Rt-2002-1425|Rt. 2002 s. 1425]]
|-
|Bulgaria-dommen||2011|| Rt. 2011 s. 1168
|-
|[[HR-1995-692-K - Rt-1995-1823|Burhøns II]]||1995|| [[HR-1995-692-K - Rt-1995-1823|Rt. 1995 s. 1823]]
|-
|[[HR-1994-83 - Rt-1994-1064 - UTV-1994-828|Bye-dommen]]||1994|| [[HR-1994-83 - Rt-1994-1064 - UTV-1994-828|Rt. 1994 s. 1064]]
|-
|Bygg & bo-dommen||1990|| RG 1990 s. 299
|-
|[[HR-1999-55-K - Rt-1999-247|Bygg og trelast-kjennelsen]]||1999|| [[HR-1999-55-K - Rt-1999-247|Rt. 1999 s. 247]]
|-
|Byggelinje-dommen||1918|| Rt. 1918 s. 651
|-
|[[HR-2007-1835-A - Rt-2007-1489|Byggholt-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1835-A - Rt-2007-1489|Rt. 2007 s. 1489]]
|-
|Bærtur-dommen||1948|| Rt. 1948 s. 370
|-
|[[HR-2014-996-A - Rt-2014-501|Bærums-Hus-dommen]]||2014|| [[HR-2014-996-A - Rt-2014-501|Rt. 2014 s. 501]]
|-
|[[HR-1999-20-A - Rt-1999-369 - UTV-1999-526|Bøckmann-dommen]]||1999|| [[HR-1999-20-A - Rt-1999-369 - UTV-1999-526|Rt. 1999 s. 369]]
|-
|[[HR-2000-30-B - Rt-2000-996 - UTV-2000-1029|Bøhler-dommen]]||2000|| [[HR-2000-30-B - Rt-2000-996 - UTV-2000-1029|Rt. 2000 s. 996]]
|-
|[[HR-1995-00099A - Rt-1995-1278 - UTV-1995-941|Bøhn-dommen]]||1995|| [[HR-1995-00099A - Rt-1995-1278 - UTV-1995-941|Rt. 1995 s. 1278]]
|-
|[[HR-1995-159-A - Rt-1995-1922|Bølgepapp-dommen]]||1995|| [[HR-1995-159-A - Rt-1995-1922|Rt. 1995 s. 1922]]
|-
|[[Rt-1874-145|Bølgeslag-dommen]]||1874|| [[Rt-1874-145|Rt. 1874 s. 145]]
|-
|[[Rt-1983-1004|Børre Knudsen-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-1004|Rt. 1983 s. 1004]]
|-
|[[HR-2007-2022-A - Rt-2007-1706|Bøvre-dommen]]||2007|| [[HR-2007-2022-A - Rt-2007-1706|Rt. 2007 s. 1706]]
|-
|Båtfeste-dommen||1915|| Rt. 1915 s. 704
|-
|[[HR-2007-2021-A - Rt-2007-1697|Båtviksdalen-dommen]]||2007|| [[HR-2007-2021-A - Rt-2007-1697|Rt. 2007 s. 1697]]
|-
|[[HR-2012-436-A - Rt-2012-355|C-dommen]]||2012|| [[HR-2012-436-A - Rt-2012-355|Rt. 2012 s. 355]]
|-
|[[Rt-1973-967|Campingvogn-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-967|Rt. 1973 s. 967]]
|-
|Canal Digital-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 813
|-
|[[HR-1990-28-A - Rt-1990-257|Carl I. Hagen-dommen]]||1990|| [[HR-1990-28-A - Rt-1990-257|Rt. 1990 s. 257]]
|-
|[[HR-2010-967-A - Rt-2010-710|Carportterrasse-dommen]]||2010|| [[HR-2010-967-A - Rt-2010-710|Rt. 2010 s. 710]]
|-
|[[Rt-1979-1117|Cash & Carry-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1117|Rt. 1979 s. 1117]]
|-
|Catch-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 982
|-
|[[HR-1998-67-B - Rt-1998-1538|Cauda aquina-dommen]]||1998|| [[HR-1998-67-B - Rt-1998-1538|Rt. 1998 s. 1538]]
|-
|Cecil-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 413
|-
|[[HR-1997-74-B - Rt-1997-1807|Cigna-dommen]]||1997|| [[HR-1997-74-B - Rt-1997-1807|Rt. 1997 s. 1807]]
|-
|[[HR-1997-9-A - Rt-1997-199|Cirrus-dommen]]||1997|| [[HR-1997-9-A - Rt-1997-199|Rt. 1997 s. 199]]
|-
|Coll-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 48
|-
|[[Rt-1920-884|Continental-dommen I]]||1920|| [[Rt-1920-884|Rt. 1920 s. 884]]
|-
|[[Rt-1980-1428|Continental-dommen II]]||1980|| [[Rt-1980-1428|Rt. 1980 s. 1428]]
|-
|[[Rt-1979-20|Contrans-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-20|Rt. 1979 s. 20]]
|-
|[[HR-1998-63 - Rt-1998-1988|Cosmea-dommen]]||1998|| [[HR-1998-63 - Rt-1998-1988|Rt. 1998 s. 1988]]
|-
|[[HR-1992-36-B - Rt-1992-295|Custos-dommen]]||1992|| [[HR-1992-36-B - Rt-1992-295|Rt. 1992 s. 295]]
|-
|[[HR-1997-8-B - Rt-1997-160|Dale-dommen]]||1997|| [[HR-1997-8-B - Rt-1997-160|Rt. 1997 s. 160]]
|-
|[[Rt-1982-963|Dalheim-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-963|Rt. 1982 s. 963]]
|-
|[[HR-2002-6 - Rt-2002-1283|Dam-dommen]]||2002|| [[HR-2002-6 - Rt-2002-1283|Rt. 2002 s. 1283]]
|-
|Dampskip/motorskip-dommen||1929|| Rt. 1929 s. 330
|-
|Damptran-dommen||1920|| Rt. 1920 s. 890
|-
|Damsgaard-dommen||1878|| Rt. 1878 s. 782
|-
|[[HR-1997-33-B - Rt-1997-771|Dani-dommen]]||1997|| [[HR-1997-33-B - Rt-1997-771|Rt. 1997 s. 771]]
|-
|[[Rt-1985-46|Danselærer-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-46|Rt. 1985 s. 46]]
|-
|[[Rt-1981-445|Davanger-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-445|Rt. 1981 s. 445]]
|-
|[[Rt-1968-695|Deinboll-dommen]]||1968|| [[Rt-1968-695|Rt. 1968 s. 695]]
|-
|[[Rt-1918-403|Den store konsesjonssaken]]||1918|| [[Rt-1918-403|Rt. 1918 s. 403]]
|-
|[[HR-1999-18-B - Rt-1999-569|Denina I-dommen]]||1999|| [[HR-1999-18-B - Rt-1999-569|Rt. 1999 s. 569]]
|-
|[[HR-1999-19-B - Rt-1999-579|Denina II-dommen]]||1999|| [[HR-1999-19-B - Rt-1999-579|Rt. 1999 s. 579]]
|-
|Derivat I-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 780
|-
|Derivat II-dommen||2009|| Rt. 2010 s. 481
|-
|[[Rt-1970-417|Derros-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-417|Rt. 1970 s. 417]]
|-
|[[Rt-1986-1250|Diakonhjem-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1250|Rt. 1986 s. 1250]]
|-
|Dikemark-dommen||1950|| Rt. 1950 s. 448
|-
|[[Rt-1970-1172|Discotequeavgift-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-1172|Rt. 1970 s. 1172]]
|-
|[[HR-2000-31-A - Rt-2000-915|Dispril-dommen]]||2000|| [[HR-2000-31-A - Rt-2000-915|Rt. 2000 s. 915]]
|-
|[[HR-1997-10-A - Rt-1997-231|Ditten-dommen]]||1997|| [[HR-1997-10-A - Rt-1997-231|Rt. 1997 s. 231]]
|-
|[[HR-2000-26-A - Rt-2000-679|DnB-dommen]]||2000|| [[HR-2000-26-A - Rt-2000-679|Rt. 2000 s. 679]]
|-
|[[HR-2001-1527-B - Rt-2002-557 - UTV-2002-699|Dobbeltstraff-saken I]]||2001|| [[HR-2001-1527-B - Rt-2002-557 - UTV-2002-699|Rt. 2002 s. 557]]
|-
|[[HR-2000-770 - Rt-2002-497 - UTV-2002-659|Dobbeltstraff-saken II]]||2001|| [[HR-2000-770 - Rt-2002-497 - UTV-2002-659|Rt. 2002 s. 497]]
|-
|Donepezil-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1055
|-
|Dr. Holm-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 1048
|-
|[[HR-1998-73-K - Rt-1998-300|Draktreklame-kjennelsen]]||1998|| [[HR-1998-73-K - Rt-1998-300|Rt. 1998 s. 300]]
|-
|[[HR-2000-6-A - Rt-2000-46|Draktreklame-dommen]]||2000|| [[HR-2000-6-A - Rt-2000-46|Rt. 2000 s. 46]]
|-
|[[HR-2000-1107 - Rt-2001-450|Dreietårn-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1107 - Rt-2001-450|Rt. 2001 s. 450]]
|-
|Dresin-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 590
|-
|Drosje-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 424
|-
|Drosjeløyve-dommen||1954|| Rt. 1954 s. 1156
|-
|DSC-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1822
|-
|Duc dAlbe-dommen||1915|| Rt. 1915 s. 704
|-
|Dykker-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 338
|-
|Dykker-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1239
|-
|Dykkerulykke-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1458
|-
|[[Rt-1983-1052|Dynamittlager-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-1052|Rt. 1983 s. 1052]]
|-
|[[HR-1992-119-A - Rt-1992-1379 - UTV-1993-3|Dynapac-dommen]]||1992|| [[HR-1992-119-A - Rt-1992-1379 - UTV-1993-3|Rt. 1992 s. 1379]]
|-
|[[HR-2012-689-A - Rt-2012-536|Dørvakt-dommen]]||2012|| [[HR-2012-689-A - Rt-2012-536|Rt. 2012 s. 536]]
|-
|[[Rt-1965-1061|Dørvrider-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-1061|Rt. 1965 s. 1061]]
|-
|[[HR-2005-867-A - Rt-2005-692|E-CO-dommen]]||2005|| [[HR-2005-867-A - Rt-2005-692|Rt. 2005 s. 692]]
|-
|[[Rt-1972-1350|E-vitamin-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-1350|Rt. 1972 s. 1350]]
|-
|Easy-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 266
|-
|[[HR-1992-10-A - Rt-1992-39|Edderkoppen-dommen]]||1992|| [[HR-1992-10-A - Rt-1992-39|Rt. 1992 s. 39]]
|-
|Egeberg-dommen||1928|| Rt. 1928 s. 1158
|-
|[[Rt-1981-462|Egen Heim-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-462|Rt. 1981 s. 462]]
|-
|[[HR-1995-73-A - Rt-1995-872 - UTV-1995-915|Eide-dommen]]||1995|| [[HR-1995-73-A - Rt-1995-872 - UTV-1995-915|Rt. 1995 s. 872]]
|-
|Eide-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 735
|-
|[[HR-1999-16-B - Rt-1999-408|Eiendomsmegleransvar-dommen]]||1999|| [[HR-1999-16-B - Rt-1999-408|Rt. 1999 s. 408]]
|-
|Eiendomsmekler-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 870
|-
|[[HR-1988-3-A - Rt-1988-7|Eikas-dommen]]||1988|| [[HR-1988-3-A - Rt-1988-7|Rt. 1988 s. 7]]
|-
|[[Rt-1986-97|Eikfinans-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-97|Rt. 1986 s. 97]]
|-
|[[Rt-1972-289|Ekeberg-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-289|Rt. 1972 s. 289]]
|-
|[[HR-2006-835-A - Rt-2006-593 - UTV-2006-778|Eksportfinans-dommen]]||2006|| [[HR-2006-835-A - Rt-2006-593 - UTV-2006-778|Rt. 2006 s. 593]]
|-
|Ektefellepensjons-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 262
|-
|Elektrodesveiser-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 261
|-
|[[HR-1991-22-A - Rt-1991-98 - UTV-1991-230|Elkem-dommen]]||1991|| [[HR-1991-22-A - Rt-1991-98 - UTV-1991-230|Rt. 1991 s. 98]]
|-
|Ellefsen-dommen||1901|| Rt. 1901 s. 706
|-
|Elling-dommen||2003|| RG 2003 s. 868
|-
|[[HR-1987-7-A - Rt-1987-35|Eltema-dommen]]||1987|| [[HR-1987-7-A - Rt-1987-35|Rt. 1987 s. 35]]
|-
|[[HR-1995-153-B - Rt-1995-1734|Elvebåt-dommen]]||1995|| [[HR-1995-153-B - Rt-1995-1734|Rt. 1995 s. 1734]]
|-
|Emanuel Vigeland-dommen||1924|| Rt. 1924 s. 340
|-
|[[Rt-1985-644|EMI-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-644|Rt. 1985 s. 644]]
|-
|[[HR-2000-30-B - Rt-2000-996 - UTV-2000-1029|EMK-dommen]]||2000|| [[HR-2000-30-B - Rt-2000-996 - UTV-2000-1029|Rt. 2000 s. 996]]
|-
|[[HR-1993-115-B - Rt-1993-1260|Emmeline-dommen]]||1993|| [[HR-1993-115-B - Rt-1993-1260|Rt. 1993 s. 1260]]
|-
|[[Rt-1981-619|Engelschiøn-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-619|Rt. 1981 s. 619]]
|-
|[[HR-2001-970 - Rt-2002-673|Engevold-dommen]]||2002|| [[HR-2001-970 - Rt-2002-673|Rt. 2002 s. 673]]
|-
|[[Rt-1976-1302|Enkemann-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1302|Rt. 1976 s. 1302]]
|-
|Enkepensjons-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 262
|-
|[[Rt-1970-1192|Epileptiker-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-1192|Rt. 1970 s. 1192]]
|-
|EpiLight-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 257
|-
|E-post-dommen||1993|| RG 1993 s. 77
|-
|[[Rt-1956-1070|Eriksen-dommen]]||1956|| [[Rt-1956-1070|Rt. 1956 s. 1070]]
|-
|[[Rt-1985-917|Ernst G. Mortensen-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-917|Rt. 1985 s. 917]]
|-
|[[Rt-1962-89|Erte-dommen]]||1962|| [[Rt-1962-89|Rt. 1962 s. 89]]
|-
|[[Rt-1975-620|Eskemyr-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-620|Rt. 1975 s. 620]]
|-
|[[HR-2000-893 - Rt-2001-170 - UTV-2001-405|Espeland-dommen]]||2001|| [[HR-2000-893 - Rt-2001-170 - UTV-2001-405|Rt. 2001 s. 170]]
|-
|[[HR-1998-73-B - Rt-1998-1771 - UTV-1998-1276|Essem-dommen]]||1998|| [[HR-1998-73-B - Rt-1998-1771 - UTV-1998-1276|Rt. 1998 s. 1771]]
|-
|[[Rt-1940-48|Etasjeplan-dommen]]||1940|| [[Rt-1940-48|Rt. 1940 s. 48]]
|-
|[[HR-1994-99-A - Rt-1994-1267 - UTV-1994-1151|Evje-dommen]]||1994|| [[HR-1994-99-A - Rt-1994-1267 - UTV-1994-1151|Rt. 1994 s. 1267]]
|-
|[[HR-1989-24-A - Rt-1989-231|Exploration Loggin-dommen]]||1989|| [[HR-1989-24-A - Rt-1989-231|Rt. 1989 s. 231]]
|-
|[[Rt-1961-361|Export-Import-dommen]]||1961|| [[Rt-1961-361|Rt. 1961 s. 361]]
|-
|[[Rt-1939-736|Eystein-dommen]]||1939|| [[Rt-1939-736|Rt. 1939 s. 736]]
|-
|[[HR-2000-49-B - Rt-2000-1811|EØS-dommen]]||2000|| [[HR-2000-49-B - Rt-2000-1811|Rt. 2000 s. 1811]]
|-
|[[HR-2000-116 - Rt-2000-1981 - UTV-2001-11|Fabcon-dommen]]||2000|| [[HR-2000-116 - Rt-2000-1981 - UTV-2001-11|Rt. 2000 s. 1981]]
|-
|[[HR-2000-35-B - Rt-2000-1076|Faber Bygg-dommen]]||2000|| [[HR-2000-35-B - Rt-2000-1076|Rt. 2000 s. 1076]]
|-
|[[Rt-1964-1090|Faber-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-1090|Rt. 1964 s. 1090]]
|-
|[[HR-1994-180-B - Rt-1994-1617|Fabrikktomten-dommen]]||1994|| [[HR-1994-180-B - Rt-1994-1617|Rt. 1994 s. 1617]]
|-
|[[HR-1992-55-B - Rt-1992-504|Factoring Finans-dommen]]||1992|| [[HR-1992-55-B - Rt-1992-504|Rt. 1992 s. 504]]
|-
|Falconbridge-dommen||1935|| Rt. 1935 s. 122
|-
|Falkum-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1202
|-
|[[Rt-1986-292|Fallskjermhopper-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-292|Rt. 1986 s. 292]]
|-
|[[Rt-1969-643|Fana-dommen I]]||1969|| [[Rt-1969-643|Rt. 1969 s. 643]]
|-
|[[Rt-1985-1339|Fana-dommen II]]||1985|| [[Rt-1985-1339|Rt. 1985 s. 1339]]
|-
|[[Rt-1956-1033|Fangen-dommen]]||1956|| [[Rt-1956-1033|Rt. 1956 s. 1033]]
|-
|[[Rt-1957-1000|Far-dommen]]||1957|| [[Rt-1957-1000|Rt. 1957 s. 1000]]
|-
|[[HR-2002-443 - Rt-2003-400|Fearnley Fonds-dommen]]||2003|| [[HR-2002-443 - Rt-2003-400|Rt. 2003 s. 400]]
|-
|[[HR-1998-46-B - Rt-1998-989|Fearnley & Eger]]||1998|| [[HR-1998-46-B - Rt-1998-989|Rt. 1998 s. 989]]
|-
|[[Rt-1982-814|Fefor-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-814|Rt. 1982 s. 814]]
|-
|[[HR-2000-32-A - Rt-2000-959|Fekene-dommen]]||2000|| [[HR-2000-32-A - Rt-2000-959|Rt. 2000 s. 959]]
|-
|[[Rt-1980-1109|Fekete-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1109|Rt. 1980 s. 1109]]
|-
|Fellesgjeld-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 976
|-
|[[HR-1999-54-A - Rt-1999-1269|Fengselsbetjent-bevis-dommen]]||1999|| [[HR-1999-54-A - Rt-1999-1269|Rt. 1999 s. 1269]]
|-
|[[Rt-1979-1326|Fergeleie-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1326|Rt. 1979 s. 1326]]
|-
|[[Rt-1968-626|Fetisjisme-dommen]]||1968|| [[Rt-1968-626|Rt. 1968 s. 626]]
|-
|[[Rt-1970-1176|Figgenelv-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-1176|Rt. 1970 s. 1176]]
|-
|[[Rt-1975-683|Fiksdal-kjennelsen]]||1975|| [[Rt-1975-683|Rt. 1975 s. 683]]
|-
|[[HR-2000-49-B - Rt-2000-1811|Finanger I]]||2000|| [[HR-2000-49-B - Rt-2000-1811|Rt. 2000 s. 1811]]
|-
|[[HR-2005-1690-P - Rt-2005-1365|Finanger II]]||2005|| [[HR-2005-1690-P - Rt-2005-1365|Rt. 2005 s. 1365]]
|-
|Finch-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1568
|-
|Findexa-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1601
|-
|[[Rt-1928-495|Finne-dommen]]||1928|| [[Rt-1928-495|Rt. 1928 s. 495]]
|-
|[[HR-1998-54 - Rt-1998-1764 - UTV-1998-1267|Finnøy-dommen]]||1998|| [[HR-1998-54 - Rt-1998-1764 - UTV-1998-1267|Rt. 1998 s. 1764]]
|-
|Firda Sjøfarmer-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1461
|-
|[[HR-1997-23-A - Rt-1997-574|Firesafe-dommen]]||1997|| [[HR-1997-23-A - Rt-1997-574|Rt. 1997 s. 574]]
|-
|First Securities-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 999
|-
|[[HR-1990-136 - Rt-1990-1235|Fiskarbank-dommen]]||1990|| [[HR-1990-136 - Rt-1990-1235|Rt. 1990 s. 1235]]
|-
|[[HR-1995-34-A - Rt-1995-530|Fiskeavgift-dommen]]||1995|| [[HR-1995-34-A - Rt-1995-530|Rt. 1995 s. 530]]
|-
|[[HR-1992-36-A - Rt-1992-453|Fiskefôr-dommen]]||1992|| [[HR-1992-36-A - Rt-1992-453|Rt. 1992 s. 453]]
|-
|[[HR-1992-113-A - Rt-1992-1235|Fiskekvote-dommen]]||1992|| [[HR-1992-113-A - Rt-1992-1235|Rt. 1992 s. 1235]]
|-
|Fiskeparti-dommen||1915|| Rt. 1915 s. 122
|-
|Fiskeruse-dommen||1958|| Rt. 1958 s. 833
|-
|[[Rt-1980-1272|Fjellskråning-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1272|Rt. 1980 s. 1272]]
|-
|Fjellvann-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 973
|-
|[[HR-1991-36-A - Rt-1991-220|Fjernvarme-dommen]]||1991|| [[HR-1991-36-A - Rt-1991-220|Rt. 1991 s. 220]]
|-
|[[HR-1995-34-A - Rt-1995-530|Fjordlaks-dommen]]||1995|| [[HR-1995-34-A - Rt-1995-530|Rt. 1995 s. 530]]
|-
|Fjøsrøkter-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 25
|-
|Flaggermus-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 275
|-
|Flekkmasse-dommen||1972|| RG 1972 s. 53
|-
|Flerskade-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 871
|-
|[[Rt-1976-1104|Flood-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1104|Rt. 1976 s. 1104]]
|-
|[[Rt-1966-1532|Floris-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-1532|Rt. 1966 s. 1532]]
|-
|Fluberg-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 1321
|-
|Fluktbil-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 557
|-
|[[Rt-1973-1268|Flymanøver-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1268|Rt. 1973 s. 1268]]
|-
|[[Rt-1964-132|Flyski-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-132|Rt. 1964 s. 132]]
|-
|Fokus Bank-dommen I||2010|| Rt. 2010 s. 412
|-
|[[HR-2012-2382-A - Rt-2012-1926|Fokus Bank-dommen II]]||2012|| [[HR-2012-2382-A - Rt-2012-1926|Rt. 2012 s. 1926]]
|-
|[[HR-1987-120-B - Rt-1987-1205|Folgefonn hotell-dommen]]||1987|| [[HR-1987-120-B - Rt-1987-1205|Rt. 1987 s. 1205]]
|-
|[[Rt-1949-912|Folketeateret-dommen]]||1949|| [[Rt-1949-912|Rt. 1949 s. 912]]
|-
|[[Rt-1973-486|Folketellings-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-486|Rt. 1973 s. 486]]
|-
|Fondsforvalter-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 22
|-
|Forbrukerråd-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 193
|-
|[[HR-2001-461 - Rt-2002-209|Forelegg-dommen]]||2002|| [[HR-2001-461 - Rt-2002-209|Rt. 2002 s. 209]]
|-
|[[Rt-1982-1625|Forkjøpsrett-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1625|Rt. 1982 s. 1625]]
|-
|[[HR-1993-92-B - Rt-1993-1012 - UTV-1993-1351|Forland-dommen]]||1993|| [[HR-1993-92-B - Rt-1993-1012 - UTV-1993-1351|Rt. 1993 s. 1012]]
|-
|[[HR-1994-162-B - Rt-1994-1430|Forliks-dommen]]||1994|| [[HR-1994-162-B - Rt-1994-1430|Rt. 1994 s. 1430]]
|-
|Fornebo-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 598
|-
|[[HR-2006-2054-A - Rt-2006-1573 - UTV-2007-1|Fornebuklinikken-dommen]]||2006|| [[HR-2006-2054-A - Rt-2006-1573 - UTV-2007-1|Rt. 2006 s. 1573]]
|-
|[[HR-1997-6-A - Rt-1997-70|Fornminne-dommen]]||1997|| [[HR-1997-6-A - Rt-1997-70|Rt. 1997 s. 70]]
|-
|[[HR-2000-49-B - Rt-2000-1811|Forsikringsdirektiv-saken]]||2000|| [[HR-2000-49-B - Rt-2000-1811|Rt. 2000 s. 1811]]
|-
|[[Rt-1980-84|Forsikringsforliks-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-84|Rt. 1980 s. 84]]
|-
|[[HR-1999-36 - Rt-1999-718|Forsikringsmegler-dommen]]||1999|| [[HR-1999-36 - Rt-1999-718|Rt. 1999 s. 718]]
|-
|Forsøkets nedre grense-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 867
|-
|[[Rt-1965-1309|Forus Travbane-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-1309|Rt. 1965 s. 1309]]
|-
|[[HR-1999-28-A - Rt-1999-458|Fosen-dommen]]||1999|| [[HR-1999-28-A - Rt-1999-458|Rt. 1999 s. 458]]
|-
|[[Rt-1983-979 - UTV-1983-646|Foss-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-979 - UTV-1983-646|Rt. 1983 s. 979]]
|-
|Fotballspiller-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1642
|-
|[[Rt-1982-1294|Fotoblitz-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1294|Rt. 1982 s. 1294]]
|-
|[[Rt-1964-335|Frang & Johnsen-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-335|Rt. 1964 s. 335]]
|-
|Fredrikstad Energi-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 60
|-
|[[HR-2000-1487 - Rt-2001-872|Frimerke-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1487 - Rt-2001-872|Rt. 2001 s. 872]]
|-
|[[Rt-1978-997|Fritz Moen-dommen I]]||1978|| [[Rt-1978-997|Rt. 1978 s. 997]]
|-
|[[HR-1989-149-A - Rt-1989-1353|Friviljug handel-dommen]]||1989|| [[HR-1989-149-A - Rt-1989-1353|Rt. 1989 s. 1353]]
|-
|Frognerkilen-dommen||1906|| Rt. 1906 s. 532
|-
|[[Rt-1986-1019|Fuglevatn-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1019|Rt. 1986 s. 1019]]
|-
|Fure-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 192
|-
|[[HR-1998-34-A - Rt-1998-1164|Furumoa-dommen]]||1998|| [[HR-1998-34-A - Rt-1998-1164|Rt. 1998 s. 1164]]
|-
|[[HR-1992-36 - Rt-1992-453|Furunkulose-dommen]]||1992|| [[HR-1992-36 - Rt-1992-453|Rt. 1992 s. 453]]
|-
|Furustav-dommen||1923|| Rt. 1923 s. 468
|-
|[[HR-1990-106-A - Rt-1990-874|Fusa-dommen]]||1990|| [[HR-1990-106-A - Rt-1990-874|Rt. 1990 s. 874]]
|-
|Fyrlykt-dommen||1913|| Rt. 1913 s. 656
|-
|Gade-dommen||1920|| Rt. 1920 s. 400
|-
|[[HR-1815-20|Galgeberg-dommen]]||1815|| [[HR-1815-20|HR-1815-20]]
|-
|[[HR-1992-141-A - Rt-1992-1642|Gamvik-dommen]]||1992|| [[HR-1992-141-A - Rt-1992-1642|Rt. 1992 s. 1642]]
|-
|[[HR-1993-46-A - Rt-1993-289|Gamvikfisk-dommen]]||1993|| [[HR-1993-46-A - Rt-1993-289|Rt. 1993 s. 289]]
|-
|[[HR-1996-62-B - Rt-1996-918|Gangenes-dommen]]||1996|| [[HR-1996-62-B - Rt-1996-918|Rt. 1996 s. 918]]
|-
|[[HR-1999-16-B - Rt-1999-408|Garasje-dommen]]||1999|| [[HR-1999-16-B - Rt-1999-408|Rt. 1999 s. 408]]
|-
|Gardermo-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 486
|-
|[[HR-1989-130-A - Rt-1989-1198|Gardermoen flyrestaurant-dommen]]||1989|| [[HR-1989-130-A - Rt-1989-1198|Rt. 1989 s. 1198]]
|-
|[[Rt-1965-1047|Garnblåse-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-1047|Rt. 1965 s. 1047]]
|-
|[[HR-1993-103-A - Rt-1993-808|Garnfisk-dommen]]||1993|| [[HR-1993-103-A - Rt-1993-808|Rt. 1993 s. 808]]
|-
|[[HR-2000-1279 - Rt-2001-1288|Gate Gourmet-dommen I]]||2001|| [[HR-2000-1279 - Rt-2001-1288|Rt. 2001 s. 1288]]
|-
|[[HR-2011-2393-A - Rt-2011-1755|Gate Gourmet-dommen II]]||2011|| [[HR-2011-2393-A - Rt-2011-1755|Rt. 2011 s. 1755]]
|-
|[[HR-2000-34 - Rt-2000-1056|Gausi-dommen]]||2000|| [[HR-2000-34 - Rt-2000-1056|Rt. 2000 s. 1056]]
|-
|[[Rt-1986-164|Gave-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-164|Rt. 1986 s. 164]]
|-
|Gebyr-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1603
|-
|[[Rt-1965-712|Georges-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-712|Rt. 1965 s. 712]]
|-
|[[Rt-1939-766|Gesims-dommen]]||1939|| [[Rt-1939-766|Rt. 1939 s. 766]]
|-
|[[HR-2006-836-A - Rt-2006-602 - UTV-2006-787|Gezina-dommen]]||2006|| [[HR-2006-836-A - Rt-2006-602 - UTV-2006-787|Rt. 2006 s. 602]]
|-
|[[Rt-1983-716|GI-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-716|Rt. 1983 s. 716]]
|-
|[[HR-2001-442 - Rt-2002-481|Giftdraps-dommen]]||2002|| [[HR-2001-442 - Rt-2002-481|Rt. 2002 s. 481]]
|-
|Gimle gård-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 68
|-
|[[HR-2000-1456 - Rt-2002-112|Gisløys-dommen]]||2002|| [[HR-2000-1456 - Rt-2002-112|Rt. 2002 s. 112]]
|-
|[[HR-1995-85-B - Rt-1995-904|Gjensidige-dommen]]||1995|| [[HR-1995-85-B - Rt-1995-904|Rt. 1995 s. 904]]
|-
|Glacier blue-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 297
|-
|[[Rt-1964-65|Glamox-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-65|Rt. 1964 s. 65]]
|-
|[[HR-2015-1934-A - Rt-2015-1029 - UTV-2015-1783|Global-dommen]]||2015|| [[HR-2015-1934-A - Rt-2015-1029 - UTV-2015-1783|Rt. 2015 s. 1029]]
|-
|[[Rt-1957-522|Glomfjord-dommen]]||1957|| [[Rt-1957-522|Rt. 1957 s. 522]]
|-
|[[Rt-1964-429|Glomma-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-429|Rt. 1964 s. 429]]
|-
|Gloppen-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 394
|-
|[[HR-1992-33-A - Rt-1992-438|GMAC-dommen]]||1992|| [[HR-1992-33-A - Rt-1992-438|Rt. 1992 s. 438]]
|-
|[[HR-2001-1049 - Rt-2002-391|God Morgon-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1049 - Rt-2002-391|Rt. 2002 s. 391]]
|-
|[[HR-1994-43-B - Rt-1994-499 - UTV-1994-619|Gogstad-dommen]]||1994|| [[HR-1994-43-B - Rt-1994-499 - UTV-1994-619|Rt. 1994 s. 499]]
|-
|[[Rt-1983-1052|Gol Bygg-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-1052|Rt. 1983 s. 1052]]
|-
|[[Rt-1983-700|Gommerud-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-700|Rt. 1983 s. 700]]
|-
|[[Rt-1983-758|Granat-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-758|Rt. 1983 s. 758]]
|-
|[[HR-2000-301 - Rt-2001-213|Gran Almenning-dommen]]||2001|| [[HR-2000-301 - Rt-2001-213|Rt. 2001 s. 213]]
|-
|[[HR-2015-2449-A - Rt-2015-1332|Gresvig-dommen]]||2015|| [[HR-2015-2449-A - Rt-2015-1332|Rt. 2015 s. 1332]]
|-
|Grisehus-dommen||1934|| Rt. 1934 s. 330
|-
|Grusuttak-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 720
|-
|[[Rt-1970-794|Grytemaskin-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-794|Rt. 1970 s. 794]]
|-
|[[HR-2005-1905-A - Rt-2005-1601|Gule Sider-dommen]]||2005|| [[HR-2005-1905-A - Rt-2005-1601|Rt. 2005 s. 1601]]
|-
|[[Rt-1964-1175|Gulliksen-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-1175|Rt. 1964 s. 1175]]
|-
|[[Rt-1962-369|Gullklausul-dommen]]||1962|| [[Rt-1962-369|Rt. 1962 s. 369]]
|-
|[[HR-1991-147-A - Rt-1991-1303|Gulvluke-dommen]]||1991|| [[HR-1991-147-A - Rt-1991-1303|Rt. 1991 s. 1303]]
|-
|[[HR-2002-6 - Rt-2002-1283|Gårdsdam-dommen]]||2002|| [[HR-2002-6 - Rt-2002-1283|Rt. 2002 s. 1283]]
|-
|[[HR-2000-1203 - Rt-2001-1702|Haakonsen-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1203 - Rt-2001-1702|Rt. 2001 s. 1702]]
|-
|[[Rt-1976-909|Haavik-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-909|Rt. 1976 s. 909]]
|-
|[[Rt-1981-1137|Hafskjold-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-1137|Rt. 1981 s. 1137]]
|-
|Hafslund Nett-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 343
|-
|[[HR-1990-28-A - Rt-1990-257|Hagen-dommen]]||1990|| [[HR-1990-28-A - Rt-1990-257|Rt. 1990 s. 257]]
|-
|[[Rt-1958-583|Hagerup-dommen]]||1958|| [[Rt-1958-583|Rt. 1958 s. 583]]
|-
|Haglegevær-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1324
|-
|[[HR-2002-200 - Rt-2002-1576|Hakon-dommen]]||2002|| [[HR-2002-200 - Rt-2002-1576|Rt. 2002 s. 1576]]
|-
|[[HR-1996-52-A - Rt-1996-932 - UTV-1996-1029|Hald-dommen]]||1996|| [[HR-1996-52-A - Rt-1996-932 - UTV-1996-1029|Rt. 1996 s. 932]]
|-
|Hall-dommen||1926|| Rt. 1926 s. 83
|-
|Hallo-Hallo-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 327
|-
|[[HR-1999-52-B - Rt-1999-1495|Halvorsen-dommen]]||1999|| [[HR-1999-52-B - Rt-1999-1495|Rt. 1999 s. 1495]]
|-
|Hamburg-dommen||1937|| Rt. 1937 s. 173
|-
|Hanekleiv-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 24
|-
|[[HR-1996-46-B - Rt-1996-654|Hangangur-dommen]]||1996|| [[HR-1996-46-B - Rt-1996-654|Rt. 1996 s. 654]]
|-
|Hannevig-dommen||1927|| Rt. 1927 s. 1064
|-
|[[HR-1990-107-B - Rt-1990-829|Hardangerjakt-dommen]]||1990|| [[HR-1990-107-B - Rt-1990-829|Rt. 1990 s. 829]]
|-
|[[Rt-1986-199|Hardangervidda nasjonalpark-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-199|Rt. 1986 s. 199]]
|-
|[[HR-1991-97-B - Rt-1991-719|Hardhaus-dommen]]||1991|| [[HR-1991-97-B - Rt-1991-719|Rt. 1991 s. 719]]
|-
|[[Rt-1976-1317 - UTV-1977-416|Harnoll-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1317 - UTV-1977-416|Rt. 1976 s. 1317]]
|-
|[[Rt-1975-944|Harper-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-944|Rt. 1975 s. 944]]
|-
|[[HR-1998-17-A - Rt-1998-459|Hasjoppbevarings-dommen]]||1998|| [[HR-1998-17-A - Rt-1998-459|Rt. 1998 s. 459]]
|-
|[[HR-1989-119-A - Rt-1989-1004|Hasjseiler-dommen II]]||1989|| [[HR-1989-119-A - Rt-1989-1004|Rt. 1989 s. 1004]]
|-
|[[HR-2020-184-A|Hatefulle ytringer Facebook 1]]||2020|| [[HR-2020-184-A]]
|-
|[[HR-2020-185-A|Hatefulle ytringer Facebook 2]]||2020|| [[HR-2020-185-A]]
|-
|[[Rt-1973-1409|Haug-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1409|Rt. 1973 s. 1409]]
|-
|[[HR-1995-114-A - Rt-1995-1460|Haughom-dommen]]||1995|| [[HR-1995-114-A - Rt-1995-1460|Rt. 1995 s. 1460]]
|-
|[[Rt-1986-1250|Hauglin-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1250|Rt. 1986 s. 1250]]
|-
|[[Rt-1985-1011|Hauketo-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-1011|Rt. 1985 s. 1011]]
|-
|Havlær-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 33
|-
|[[Rt-1963-85|Havneanlegg-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-85|Rt. 1963 s. 85]]
|-
|[[Rt-1979-481|Havrevold-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-481|Rt. 1979 s. 481]]
|-
|[[HR-2016-1458-A|Haxi-dommen]]||2016|| [[HR-2016-1458-A|HR-2016-1458-A]]
|-
|Heddalsvatnet-dommen||1905|| Rt. 1905 s. 53
|-
|[[HR-1992-122 - Rt-1992-1401 - UTV-1993-12|Heerema-dommen I]]||1992|| [[HR-1992-122 - Rt-1992-1401 - UTV-1993-12|Rt. 1992 s. 1401]]
|-
|[[HR-1997-34 - Rt-1997-860 - UTV-1997-747|Heerema-dommen II]]||1997|| [[HR-1997-34 - Rt-1997-860 - UTV-1997-747|Rt. 1997 s. 860]]
|-
|[[HR-2001-878 - Rt-2002-718 - UTV-2002-935|Heerema-dommen III]]||2002|| [[HR-2001-878 - Rt-2002-718 - UTV-2002-935|Rt. 2002 s. 718]]
|-
|[[HR-1996-9-B - Rt-1996-64|Hegnar Hotell-dommen]]||1996|| [[HR-1996-9-B - Rt-1996-64|Rt. 1996 s. 64]]
|-
|[[Rt-1980-1498|Heimdalmotor-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1498|Rt. 1980 s. 1498]]
|-
|Heisdør-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 1097
|-
|Hektor-dommen||1950|| Rt. 1950 s. 1108
|-
|[[Rt-1922-62|Helly-Hansen-dommen]]||1922|| [[Rt-1922-62|Rt. 1922 s. 62]]
|-
|[[HR-1991-133-B - Rt-1991-1104 - UTV-1992-8|Helly-Hansen-dommen II]]||1991|| [[HR-1991-133-B - Rt-1991-1104 - UTV-1992-8|Rt. 1991 s. 1104]]
|-
|Hempel-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 306
|-
|[[Rt-1964-446|Hengebro-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-446|Rt. 1964 s. 446]]
|-
|[[HR-1990-109-B - Rt-1990-861|Henjum-dommen]]||1990|| [[HR-1990-109-B - Rt-1990-861|Rt. 1990 s. 861]]
|-
|[[Rt-1981-312|Hepatitt-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-312|Rt. 1981 s. 312]]
|-
|[[HR-1994-81-B - Rt-1994-813|Herlofson-dommen]]||1994|| [[HR-1994-81-B - Rt-1994-813|Rt. 1994 s. 813]]
|-
|[[HR-1988-40-B - Rt-1988-414|Hesby-dommen]]||1988|| [[HR-1988-40-B - Rt-1988-414|Rt. 1988 s. 414]]
|-
|Hesjetråd-dommen||1933|| Rt. 1933 s. 475
|-
|[[Rt-1985-1128|Hessevåg-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-1128|Rt. 1985 s. 1128]]
|-
|Hex-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 209
|-
|[[Rt-1986-879|Hillesland-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-879|Rt. 1986 s. 879]]
|-
|Histidin-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1555
|-
|[[HR-1990-95-A - Rt-1990-768|HIV-dommen]]||1990|| [[HR-1990-95-A - Rt-1990-768|Rt. 1990 s. 768]]
|-
|[[Rt-1975-992|Hjelmaas-Larsen-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-992|Rt. 1975 s. 992]]
|-
|[[HR-1987-122-B - Rt-1987-1231|Hjelmeland-dommen]]||1987|| [[HR-1987-122-B - Rt-1987-1231|Rt. 1987 s. 1231]]
|-
|[[HR-1999-86 - Rt-1999-1903|Hjelpeverge-dommen]]||1999|| [[HR-1999-86 - Rt-1999-1903|Rt. 1999 s. 1903]]
|-
|Hjemmehjelp-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 755
|-
|[[HR-1991-34-B - Rt-1991-207 - UTV-1991-1479|Hjertøy-dommen]]||1991|| [[HR-1991-34-B - Rt-1991-207 - UTV-1991-1479|Rt. 1991 s. 207]]
|-
|Hjulfelg-dommen||1933|| Rt. 1933 s. 365
|-
|[[Rt-1982-1729|Hoaas-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1729|Rt. 1982 s. 1729]]
|-
|[[Rt-1918-324|Hoel-saken I]]||1918|| [[Rt-1918-324|Rt. 1918 s. 324]]
|-
|Hoff-dommen II||1954|| Rt. 1954 s. 710
|-
|Hoff-dommen I||1926|| Rt. 1926 s. 342
|-
|[[HR-1999-50-B - Rt-1999-1382|Hogstad-dommen]]||1999|| [[HR-1999-50-B - Rt-1999-1382|Rt. 1999 s. 1382]]
|-
|Hogstforbud-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1630
|-
|[[Rt-1979-1200|Hokland-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1200|Rt. 1979 s. 1200]]
|-
|Holbæk Eriksen-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 256
|-
|[[Rt-1931-513|Holmenkollbane-dommen]]||1931|| [[Rt-1931-513|Rt. 1931 s. 513]]
|-
|Holmlia-dommen||1956|| Rt. 1956 s. 1229
|-
|[[HR-2016-2554-P|Holship-dommen]]||2016|| [[HR-2016-2554-P|HR-2016-2554-P]]
|-
|[[Rt-1973-931|Holst-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-931|Rt. 1973 s. 931]]
|-
|Holtenæs-dommen||1948|| Rt. 1948 s. 359
|-
|Hopen-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1747
|-
|[[HR-1991-153-K - Rt-1991-352|Hopsdal-kjennelsen]]||1991|| [[HR-1991-153-K - Rt-1991-352|Rt. 1991 s. 352]]
|-
|[[HR-1993-165-A - Rt-1993-1538|Horseng-dommen]]||1993|| [[HR-1993-165-A - Rt-1993-1538|Rt. 1993 s. 1538]]
|-
|[[HR-1994-73 - Rt-1994-912 - UTV-1994-645|Hovda-dommen]]||1994|| [[HR-1994-73 - Rt-1994-912 - UTV-1994-645|Rt. 1994 s. 912]]
|-
|Huldra-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1329
|-
|Huleboer-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 612
|-
|Humorist-dommen||1919|| Rt. 1919 s. 669
|-
|Humphreys-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 198
|-
|Hund som går løs-dommen||1954|| Rt. 1954 s. 710
|-
|Hunde-dommen I||1937|| Rt. 1937 s. 861
|-
|[[Rt-1977-97|Hunde-dommen II]]||1977|| [[Rt-1977-97|Rt. 1977 s. 97]]
|-
|[[HR-2003-576 - Rt-2003-1821 - UTV-2004-9|Hunsbedt-dommen]]||2003|| [[HR-2003-576 - Rt-2003-1821 - UTV-2004-9|Rt. 2003 s. 1821]]
|-
|[[Rt-1967-1570|Huseby Kvaalen-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-1570|Rt. 1967 s. 1570]]
|-
|[[HR-1993-23 - Rt-1993-480 - UTV-1993-263|Huse-dommen]]||1993|| [[HR-1993-23 - Rt-1993-480 - UTV-1993-263|Rt. 1993 s. 480]]
|-
|[[Rt-1975-220|Husmor-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-220|Rt. 1975 s. 220]]
|-
|Huttiheita-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 1049
|-
|[[Rt-1952-1089|Hvalavgift-dommen]]||1952|| [[Rt-1952-1089|Rt. 1952 s. 1089]]
|-
|Hvaler-dommen I||2005|| Rt. 2005 s. 805
|-
|[[HR-2006-2033-A - Rt-2006-1547|Hvaler-dommen II]]||2006|| [[HR-2006-2033-A - Rt-2006-1547|Rt. 2006 s. 1547]]
|-
|Hvalolje-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 1089
|-
|[[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Hvit Valgallianse]]||1997|| [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt. 1997 s. 1821]]
|-
|[[Rt-1973-1136|Hybo-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1136|Rt. 1973 s. 1136]]
|-
|[[HR-1993-53-A - Rt-1993-321|Hydalen-dommen]]||1993|| [[HR-1993-53-A - Rt-1993-321|Rt. 1993 s. 321]]
|-
|[[Rt-1965-588|Hydraulik Brattvåg-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-588|Rt. 1965 s. 588]]
|-
|[[Rt-1933-129|Hydro-dommen]]||1933|| [[Rt-1933-129|Rt. 1933 s. 129]]
|-
|[[Rt-1974-332|Hydro-dommen II]]||1974|| [[Rt-1974-332|Rt. 1974 s. 332]]
|-
|[[HR-2000-1107 - Rt-2001-450|Hydropatent-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1107 - Rt-2001-450|Rt. 2001 s. 450]]
|-
|Hyggetur med jobben-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 487
|-
|Hønefoss Bryggeri-dommen||1927|| Rt. 1927 s. 501
|-
|[[HR-1997-50-A - Rt-1997-1341|Hønsehauk I-dommen]]||1997|| [[HR-1997-50-A - Rt-1997-1341|Rt. 1997 s. 1341]]
|-
|[[HR-2014-497-A - Rt-2014-238|Hønsehauk II-dommen]]||2014|| [[HR-2014-497-A - Rt-2014-238|Rt. 2014 s. 238]]
|-
|Høydehopp-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 2015
|-
|[[HR-1993-65-B - Rt-1993-679|Høyfjellsutviklingdommen I]]||1993|| [[HR-1993-65-B - Rt-1993-679|Rt. 1993 s. 679]]
|-
|Høyspentmast-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 464
|-
|[[Rt-1970-871|Håbrand-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-871|Rt. 1970 s. 871]]
|-
|[[Rt-1967-920|Hålandsdalen-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-920|Rt. 1967 s. 920]]
|-
|[[Rt-1962-294|Håkonsvern-saken I]]||1962|| [[Rt-1962-294|Rt. 1962 s. 294]]
|-
|[[Rt-1971-1153|Håkonsvern-saken II]]||1971|| [[Rt-1971-1153|Rt. 1971 s. 1153]]
|-
|[[Rt-1975-710|Håndamputasjons-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-710|Rt. 1975 s. 710]]
|-
|Hårfjernings-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 257
|-
|[[Rt-1973-679|Ibestad Havfiske-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-679|Rt. 1973 s. 679]]
|-
|Ibsen-dommen||1876|| Rt. 1876 s. 433
|-
|Idamar-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 999
|-
|[[HR-2000-26-A - Rt-2000-679|Ideal-dommen]]||2000|| [[HR-2000-26-A - Rt-2000-679|Rt. 2000 s. 679]]
|-
|IKM-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 480
|-
|Ildsfarlighets-dommen||1934|| Rt. 1934 s. 625
|-
|Impotensia generandi-dommen||1921|| Rt. 1921 s. 406
|-
|[[HR-1998-74-B - Rt-1998-1779 - UTV-1998-1286|INA-dommen]]||1998|| [[HR-1998-74-B - Rt-1998-1779 - UTV-1998-1286|Rt. 1998 s. 1779]]
|-
|[[HR-2008-1464-A - Rt-2008-1078|Informasjonsansvar I-dommen]]||2008|| [[HR-2008-1464-A - Rt-2008-1078|Rt. 2008 s. 1078]]
|-
|[[HR-2015-1092-A - Rt-2015-556|Informasjonsansvar II-dommen]]||2015|| [[HR-2015-1092-A - Rt-2015-556|Rt. 2015 s. 556]]
|-
|Informasjonsplikt-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1524
|-
|[[HR-1993-115-B - Rt-1993-1260|Innekatt-dommen]]||1993|| [[HR-1993-115-B - Rt-1993-1260|Rt. 1993 s. 1260]]
|-
|[[HR-2000-20-B - Rt-2000-620|Inneklima-dommen]]||2000|| [[HR-2000-20-B - Rt-2000-620|Rt. 2000 s. 620]]
|-
|Innreiseforbud-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 560
|-
|[[Rt-1978-702|Interiørarkitekt-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-702|Rt. 1978 s. 702]]
|-
|[[Rt-1982-491|Isberg-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-491|Rt. 1982 s. 491]]
|-
|[[Rt-1978-553|Isbjørn-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-553|Rt. 1978 s. 553]]
|-
|[[Rt-1981-745|Isene-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-745|Rt. 1981 s. 745]]
|-
|Isklump-dommen||1951|| Rt. 1951 s. 212
|-
|[[HR-1998-41-A - Rt-1998-1315|Iskrem-dommen]]||1998|| [[HR-1998-41-A - Rt-1998-1315|Rt. 1998 s. 1315]]
|-
|[[HR-1993-21-B - Rt-1993-505|Iskremsalong-dommen]]||1993|| [[HR-1993-21-B - Rt-1993-505|Rt. 1993 s. 505]]
|-
|Ivar Aasens vei-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 362
|-
|Ivaran-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 696
|-
|[[Rt-1961-1350|Iversen-dommen]]||1961|| [[Rt-1961-1350|Rt. 1961 s. 1350]]
|-
|[[Rt-1973-1268|Jagerfly-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1268|Rt. 1973 s. 1268]]
|-
|[[Rt-1981-106|Jahrenkilden-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-106|Rt. 1981 s. 106]]
|-
|[[Rt-1969-1092|Jaktsameie-dommen]]||1969|| [[Rt-1969-1092|Rt. 1969 s. 1092]]
|-
|Jan Mayen-dommen||1935|| Rt. 1935 s. 424
|-
|[[HR-1997-45-B - Rt-1997-1044|Jensen-dommen]]||1997|| [[HR-1997-45-B - Rt-1997-1044|Rt. 1997 s. 1044]]
|-
|Jernskrap-dommen||1912|| Rt. 1912 s. 263
|-
|Jernsplint-dommen||1947|| Rt. 1947 s. 723
|-
|[[Rt-1971-300|Johansen-dommen]]||1971|| [[Rt-1971-300|Rt. 1971 s. 300]]
|-
|[[Rt-1964-1345|Jordmor-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-1345|Rt. 1964 s. 1345]]
|-
|[[Rt-1977-1035|Journal-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-1035|Rt. 1977 s. 1035]]
|-
|[[Rt-1964-782|Jukeboks-dommen]]||1899|| [[Rt-1964-782|Rt. 1964 s. 782]]
|-
|Julekort-dommen||1899|| Rt. 1899 s. 339
|-
|[[HR-1988-66-A - Rt-1988-519|Jæren Skoglag-dommen]]||1988|| [[HR-1988-66-A - Rt-1988-519|Rt. 1998 s. 519]]
|-
|[[HR-1988-114-A - Rt-1988-890|Jærstrendene-dommen]]||1988|| [[HR-1988-114-A - Rt-1988-890|Rt. 1988 s. 890]]
|-
|[[HR-1997-18-B - Rt-1997-390|Jørgensen-dommen]]||1997|| [[HR-1997-18-B - Rt-1997-390|Rt. 1997 s. 390]]
|-
|Kabel-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 872
|-
|[[HR-1988-112-B - Rt-1988-1003|Kabelferge-dommen]]||1988|| [[HR-1988-112-B - Rt-1988-1003|Rt. 1988 s. 1003]]
|-
|Kallevig-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 472
|-
|Kampen Grafisk-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 16
|-
|[[Rt-1974-905|Kantine-dommen]]||1974|| [[Rt-1974-905|Rt. 1974 s. 905]]
|-
|[[HR-1989-133-A - Rt-1989-1209|Karmøy Montering-dommen]]||1989|| [[HR-1989-133-A - Rt-1989-1209|Rt. 1989 s. 1209]]
|-
|[[Rt-1975-882|Karmøy-dommen]]||1975|| Rt. 1975 s. 882
|-
|[[Rt-1977-313|Karusell-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-313|Rt. 1977 s. 313]]
|-
|Kassaregister-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 519
|-
|[[Rt-1976-909|Katastroferisiko-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-909|Rt. 1976 s. 909]]
|-
|[[Rt-1978-678|Kaupanes-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-678|Rt. 1978 s. 678]]
|-
|[[Rt-1971-264|Kielland-dommen]]||1971|| [[Rt-1971-264|Rt. 1971 s. 264]]
|-
|[[HR-2005-138-A - Rt-2005-65|KILE-dommen]]||2005|| [[HR-2005-138-A - Rt-2005-65|Rt. 2005 s. 65]]
|-
|[[HR-1998-23-A - Rt-1998-761|Kina-Hansen-dommen]]||1998|| [[HR-1998-23-A - Rt-1998-761|Rt. 1998 s. 761]]
|-
|Kinaputt-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1942
|-
|[[Rt-1929-337|Kinematograf-kjennelsen]]||1929|| [[Rt-1929-337|Rt. 1929 s. 337]]
|-
|[[HR-2010-959-A - Rt-2010-691|Kirkesogn-dommen]]||2010|| [[HR-2010-959-A - Rt-2010-691|Rt. 2010 s. 691]]
|-
|[[Rt-1980-173|Kise-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-173|Rt. 1980 s. 173]]
|-
|[[HR-2010-233-A - Rt-2010-103|Kistebakkane-dommen]]||2010|| [[HR-2010-233-A - Rt-2010-103|Rt. 2010 s. 103]]
|-
|Kistefoss-dommen||2011|| Rt. 2011 s. 755
|-
|[[HR-2012-108-A - Rt-2012-18|Kistefos-dommen]]||2012|| [[HR-2012-108-A - Rt-2012-18|Rt. 2012 s. 18]]
|-
|[[HR-1993-44-B - Rt-1993-312|Kierulf-dommen]]||1993|| [[HR-1993-44-B - Rt-1993-312|Rt. 1993 s. 312]]
|-
|[[HR-1995-111-A - Rt-1995-1422 - UTV-1995-1127|Kiønig-dommen]]||1995|| [[HR-1995-111-A - Rt-1995-1422 - UTV-1995-1127|Rt. 1995 s. 1422]]
|-
|[[Rt-1979-1224|Kjele-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1224|Rt. 1979 s. 1224]]
|-
|Kjell Braathen-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 826
|-
|[[HR-2000-427 - Rt-2001-1136|Kjells Markiser-dommen]]||2001|| [[HR-2000-427 - Rt-2001-1136|Rt. 2001 s. 1136]]
|-
|[[HR-2000-18-B - Rt-2000-604|Kjelsberg-dommen]]||2000|| [[HR-2000-18-B - Rt-2000-604|Rt. 2000 s. 604]]
|-
|[[Rt-1971-730|Kjeseth-dommen]]||1971|| [[Rt-1971-730|Rt. 1971 s. 730]]
|-
|[[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Kjuus-kjennelsen]]||1997|| [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt. 1997 s. 1821]]
|-
|Kjærran-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 776
|-
|Klepp-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 1244
|-
|[[Rt-1946-198|Klinge-saken]]||1946|| [[Rt-1946-198|Rt. 1946 s. 198]]
|-
|[[Rt-1976-1|Kløfta-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1|Rt. 1976 s. 1]]
|-
|[[Rt-1909-851|Knallperledom I]]||1909|| [[Rt-1909-851|Rt. 1909 s. 851]]
|-
|[[Rt-1917-202|Knallperledom II]]||1917|| [[Rt-1917-202|Rt. 1917 s. 202]]
|-
|[[HR-1991-130-A - Rt-1991-1124|Knallskudd-dommen]]||1991|| [[HR-1991-130-A - Rt-1991-1124|Rt. 1991 s. 1124]]
|-
|[[Rt-1970-1059|Knutelin-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-1059|Rt. 1970 s. 1059]]
|-
|[[Rt-1966-364|Knutssøn-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-364|Rt. 1966 s. 364]]
|-
|[[HR-1993-105-A - Rt-1993-916|Koffein-dommen]]||1993|| [[HR-1993-105-A - Rt-1993-916|Rt. 1993 s. 916]]
|-
|[[Rt-1975-419|Kollbeinsen-kjennelsen]]||1975|| [[Rt-1975-419|Rt. 1975 s. 419]]
|-
|Kollbjørg-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 1195
|-
|[[HR-2001-395 - Rt-2001-1646|KOLS-dommen]]||2001|| [[HR-2001-395 - Rt-2001-1646|Rt. 2001 s. 1646]]
|-
|[[Rt-1922-41|Kommunistpropaganda-dommen]]||1922|| [[Rt-1922-41|Rt. 1922 s. 41]]
|-
|[[HR-1996-49-B - Rt-1996-672|Kongepark-dommen]]||1996|| [[HR-1996-49-B - Rt-1996-672|Rt. 1996 s. 672]]
|-
|Kongsbakke-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 803
|-
|[[HR-2000-26-B - Rt-2000-806|Konsesjonskraftpris-dommen]]||2000|| [[HR-2000-26-B - Rt-2000-806|Rt. 2000 s. 806]]
|-
|[[Rt-1918-403|Konsesjonssaken]]||1918|| [[Rt-1918-403|Rt. 1918 s. 403]]
|-
|[[HR-2000-8-B - Rt-2000-70|Konstaterings-dommen]]||2000|| [[HR-2000-8-B - Rt-2000-70|Rt. 2000 s. 70]]
|-
|[[Rt-1964-534|Kornmonopol-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-534|Rt. 1964 s. 534]]
|-
|[[HR-1988-147 - Rt-1988-1217|Korssjøfjell-dommen]]||1988|| [[HR-1988-147 - Rt-1988-1217|Rt. 1988 s. 1217]]
|-
|[[Rt-1965-954|Kosmos-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-954|Rt. 1965 s. 954]]
|-
|[[HR-2001-565 - Rt-2002-286|KPMG-dommen]]||2002|| [[HR-2001-565 - Rt-2002-286|Rt. 2002 s. 286]]
|-
|Kraftlinje-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 464
|-
|[[Rt-1974-723|Kragerø-dommen]]||1974|| [[Rt-1974-723|Rt. 1974 s. 723]]
|-
|[[Rt-1969-109|Kran-dommen]]||1969|| [[Rt-1969-109|Rt. 1969 s. 109]]
|-
|[[Rt-1975-82|Kraniebrudd-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-82|Rt. 1975 s. 82]]
|-
|[[HR-1996-74-B - Rt-1996-1384|Kreftbehandlings-dommen]]||1996|| [[HR-1996-74-B - Rt-1996-1384|Rt. 1996 s. 1384]]
|-
|Krekar-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1573
|-
|[[HR-2010-2057-P - Rt-2010-1445|Krigsforbryter-dommen]]||2010|| [[HR-2010-2057-P - Rt-2010-1445|Rt. 2010 s. 1445]]
|-
|[[HR-1991-12-B - Rt-1991-74|Krigspensjons-dommen]]||1991|| [[HR-1991-12-B - Rt-1991-74|Rt. 1991 s. 74]]
|-
|[[Rt-1981-809|Krigsskade-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-809|Rt. 1981 s. 809]]
|-
|[[Rt-1985-156|Krigsulykke-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-156|Rt. 1985 s. 156]]
|-
|[[HR-2000-1533 - Rt-2001-1006|KRL-fag-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1533 - Rt-2001-1006|Rt. 2001 s. 1006]]
|-
|[[Rt-1973-705|Krokedal-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-705|Rt. 1973 s. 705]]
|-
|Kroppsvask-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 612
|-
|[[HR-2000-24-B - Rt-2000-758 - UTV-2000-993|Kruse Smith-dommen]]||2000|| [[HR-2000-24-B - Rt-2000-758 - UTV-2000-993|Rt. 2000 s. 758]]
|-
|Ku-dommen||1910|| Rt. 1910 s. 231
|-
|Kullgrabb-dommen||1936|| Rt. 1936 s. 345
|-
|Kunstmappe-dommen||1903|| Rt. 1903 s. 748
|-
|Kure-dommen||1922|| Rt. 1922 s. 308
|-
|[[Rt-1977-782|Kvaal-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-782|Rt. 1977 s. 782]]
|-
|[[HR-2000-23-B - Rt-2000-670 - UTV-2000-981|Kvastebydommen]]||2000|| [[HR-2000-23-B - Rt-2000-670 - UTV-2000-981|Rt. 2000 s. 670]]
|-
|[[HR-1995-84 - Rt-1995-980 - UTV-1995-922|Kvitsøy-dommen]]||1995|| [[HR-1995-84 - Rt-1995-980 - UTV-1995-922|Rt. 1995 s. 980]]
|-
|[[HR-2022-2222-A|Kystgjerdet-dommen]]||2022|| [[HR-2022-2222-A]]
|-
|Kystlink-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 202
|-
|[[Rt-1985-247|Kåfjorden-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-247|Rt. 1985 s. 247]]
|-
|[[HR-2000-868 - Rt-2001-418|Kårstø-dommen]]||2001|| [[HR-2000-868 - Rt-2001-418|Rt. 2001 s. 418]]
|-
|[[HR-2000-22-A - Rt-2000-441|Kåsa-dommen]]||2000|| [[HR-2000-22-A - Rt-2000-441|Rt. 2000 s. 441]]
|-
|[[HR-1996-67-A - Rt-1996-1463|Labogas-dommen]]||1996|| [[HR-1996-67-A - Rt-1996-1463|Rt. 1996 s. 1463]]
|-
|[[Rt-1973-705|Laksefrednings-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-705|Rt. 1973 s. 705]]
|-
|Langstein-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 122
|-
|[[HR-1995-131-A - Rt-1995-1685|Lastebildrap-dommen]]||1995|| [[HR-1995-131-A - Rt-1995-1685|Rt. 1995 s. 1685]]
|-
|[[HR-1990-161-B - Rt-1990-1226|Lastebilforretnings-dommen]]||1990|| [[HR-1990-161-B - Rt-1990-1226|Rt. 1990 s. 1226]]
|-
|[[Rt-1986-1293|Lastelem-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1293|Rt. 1986 s. 1293]]
|-
|[[Rt-1965-519|Lastetipp-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-519|Rt. 1965 s. 519]]
|-
|[[HR-2001-35 - Rt-2002-56 - UTV-2002-365|Lefdal-dommen]]||2002|| [[HR-2001-35 - Rt-2002-56 - UTV-2002-365|Rt. 2002 s. 56]]
|-
|[[HR-1994-174-B - Rt-1994-1584|Lego-dommen I]]||1994|| [[HR-1994-174-B - Rt-1994-1584|Rt. 1994 s. 1584]]
|-
|[[HR-1992-187-B - Rt-1992-1469|Leiebil-dommen]]||1992|| [[HR-1992-187-B - Rt-1992-1469|Rt. 1992 s. 1469]]
|-
|[[Rt-1963-540|Leieboer-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-540|Rt. 1963 s. 540]]
|-
|Lekeapparat-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 61
|-
|[[Rt-1977-114|Lektordom I]]||1977|| [[Rt-1977-114|Rt. 1977 s. 104]]
|-
|[[Rt-1982-1729|Lektordom II]]||1982|| [[Rt-1982-1729|Rt. 1982 s. 1729]]
|-
|[[HR-2000-44-B - Rt-2000-1360|Lena maskin-dommen]]||2000|| [[HR-2000-44-B - Rt-2000-1360|Rt. 2000 s. 1360]]
|-
|[[HR-1996-36-P - Rt-1996-521|Lena-dommen]]||1996|| [[HR-1996-36-P - Rt-1996-521|Rt. 1996 s. 521]]
|-
|[[HR-2012-2398-P - Rt-2012-1985|Lengeværende barn I]]||2012|| [[HR-2012-2398-P - Rt-2012-1985|Rt. 2012 s. 1985]]
|-
|[[HR-2012-2399-P - Rt-2012-2039|Lengeværende barn II]]||2012|| [[HR-2012-2399-P - Rt-2012-2039|Rt. 2012 s. 2039]]
|-
|[[Rt-1978-1072|Leserbrev-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-1072|Rt. 1978 s. 1072]]
|-
|[[HR-1993-109-B - Rt-1993-1201|Lettbetong-dommen]]||1993|| [[HR-1993-109-B - Rt-1993-1201|Rt. 1993 s. 1201]]
|-
|[[Rt-1970-664|Librium-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-664|Rt. 1970 s. 664]]
|-
|[[HR-1996-72-B - Rt-1996-1256 - UTV-1997-23|Libæk-dommen]]||1996|| [[HR-1996-72-B - Rt-1996-1256 - UTV-1997-23|Rt. 1996 s. 1256]]
|-
|Lid-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 552
|-
|[[HR-1998-69-B - Rt-1998-1565|Lie-dommen I]]||1998|| [[HR-1998-69-B - Rt-1998-1565|Rt. 1998 s. 1565]]
|-
|[[Rt-1967-697|Lier-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-697|Rt. 1967 s. 697]]
|-
|Lifjell-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 860
|-
|[[HR-1997-65-A - Rt-1997-1749|Lift-Up-dommen]]||1997|| [[HR-1997-65-A - Rt-1997-1749|Rt. 1997 s. 1749]]
|-
|[[HR-1995-93-A - Rt-1995-1131|Liland-kjennelsen]]||1995|| [[HR-1995-93-A - Rt-1995-1131|Rt. 1995 s. 1131]]
|-
|Lillehammer-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1729
|-
|Lillestrøm kommuneskatt-dommen||1956|| Rt. 1956 s. 1180
|-
|Lillestrømulykke-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 690
|-
|[[HR-2008-1480-A - Rt-2008-1089|Lillo-dommen]]||2008|| [[HR-2008-1480-A - Rt-2008-1089|Rt. 2008 s. 1089]]
|-
|Lindberg radio-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 536
|-
|Lindheim-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1306
|-
|[[Rt-1979-1492|Listesak-kjennelsen]]||1979|| [[Rt-1979-1492|Rt. 1979 s. 1492]]
|-
|[[HR-1987-48-A - Rt-1987-473|Liturgi-dommen]]||1987|| [[HR-1987-48-A - Rt-1987-473|Rt. 1987 s. 473]]
|-
|Livbøye-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1473
|-
|LKAB I-dommen||1912|| Rt. 1912 s. 501
|-
|LKAB II-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 149
|-
|Lloyd-dommen||1958|| Rt. 1958 s. 1108
|-
|[[HR-1992-195-B - Rt-1992-1588 - UTV-1993-1073|Loffland-dommen]]||1992|| [[HR-1992-195-B - Rt-1992-1588 - UTV-1993-1073|Rt. 1992 s. 1588]]
|-
|[[HR-2012-436-A - Rt-2012-355|Lognvik-dommen]]||2012|| [[HR-2012-436-A - Rt-2012-355|Rt. 2012 s. 355]]
|-
|[[HR-1998-52-B - Rt-1998-1032|Lomita-dommen]]||1998|| [[HR-1998-52-B - Rt-1998-1032|Rt. 1998 s. 1032]]
|-
|Lund-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1546
|-
|[[HR-1999-62-B - Rt-1999-1725|Lundetangen-dommen]]||1999|| [[HR-1999-62-B - Rt-1999-1725|Rt. 1999 s. 1725]]
|-
|Lundgaard-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 504
|-
|[[HR-1993-68-A - Rt-1993-528|Lunner Pukkverk-dommen]]||1993|| [[HR-1993-68-A - Rt-1993-528|Rt. 1993 s. 528]]
|-
|Lunner-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 1191
|-
|[[HR-1997-35-B - Rt-1997-797|Lydbånd-dommen]]||1997|| [[HR-1997-35-B - Rt-1997-797|Rt. 1997 s. 797]]
|-
|[[Rt-1875-330|Lysaker-dommen]]||1875|| [[Rt-1875-330|Rt. 1875 s. 330]]
|-
|Lyse-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 360
|-
|Lysefjord-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 392
|-
|[[HR-1987-56-A - Rt-1987-612|Lysestøl II-dommen]]||1987|| [[HR-1987-56-A - Rt-1987-612|Rt. 1987 s. 56]]
|-
|Læregutt-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 849
|-
|[[Rt-1906-316|Lærerinne-dommen]]||1906|| [[Rt-1906-316|Rt. 1906 s. 316]]
|-
|[[Rt-1969-109|Løftekran-dommen]]||1969|| [[Rt-1969-109|Rt. 1969 s. 109]]
|-
|[[HR-1996-79-B - Rt-1996-1497|Løiten Almenning-dommen]]||1996|| [[HR-1996-79-B - Rt-1996-1497|Rt. 1996 s. 1497]]
|-
|[[Rt-1981-1305|Løpeseddel-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-1305|Rt. 1981 s. 1305]]
|-
|[[HR-2015-537-A - Rt-2015-276|Lørenfallet-dommen]]||2015|| [[HR-2015-537-A - Rt-2015-276|Rt. 2015 s. 276]]
|-
|[[Rt-1932-233|Løvenskjold I-dommen]]||1932|| [[Rt-1932-233|Rt. 1932 s. 233]]
|-
|[[Rt-1956-980|Løvenskjold II-dommen]]||1956|| [[Rt-1956-980|Rt. 1956 s. 980]]
|-
|[[Rt-1965-60|Løvenskjold III-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-60|Rt. 1965 s. 60]]
|-
|[[Rt-1963-370|Lågen-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-370|Rt. 1963 s. 370]]
|-
|[[HR-1997-43-B - Rt-1997-1029|M/S Marlin-dommen]]||1997|| [[HR-1997-43-B - Rt-1997-1029|Rt. 1997 s. 1029]]
|-
|Madla-dommen||1958|| Rt. 1958 s. 529
|-
|[[Rt-1979-1224|Magnetitt-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1224|Rt. 1979 s. 1224]]
|-
|[[Rt-1969-1220|Malangen-dommen]]||1969|| [[Rt-1969-1220|Rt. 1969 s. 1220]]
|-
|[[Rt-1981-462|Malvik I-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-462|Rt. 1981 s. 462]]
|-
|[[HR-1993-79-B - Rt-1993-811|Malvik II-dommen]]||1993|| [[HR-1993-79-B - Rt-1993-811|Rt. 1993 s. 811]]
|-
|Mandal-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1887
|-
|[[Rt-1985-532|Mauken-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-532|Rt. 1985 s. 532]]
|-
|[[HR-2001-5-B - Rt-2001-1229|Manndalen-dommen]]||2001|| [[HR-2001-5-B - Rt-2001-1229|Rt. 2001 s. 1229]]
|-
|[[HR-1995-36-B - Rt-1995-441|Maptech-dommen]]||1995|| [[HR-1995-36-B - Rt-1995-441|Rt. 1995 s. 441]]
|-
|[[Rt-1973-107|Mardøla-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-107|Rt. 1973 s. 107]]
|-
|[[Rt-1982-173|Maridal-kjennelsen]]||1982|| [[Rt-1982-173|Rt. 1982 s. 173]]
|-
|Marine Harvest-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 969
|-
|Martinsen-dommen||1949|| Rt. 1949 s. 949
|-
|[[HR-1998-79-B - Rt-1998-1916|Martinsen-dommen]]||1998|| [[HR-1998-79-B - Rt-1998-1916|Rt. 1998 s. 1916]]
|-
|[[Rt-1971-673|Mathiesen-dommen]]||1971|| [[Rt-1971-673|Rt. 1971 s. 673]]
|-
|[[HR-2000-52-B - Rt-2000-1997|Matjord-dommen]]||2000|| [[HR-2000-52-B - Rt-2000-1997|Rt. 2000 s. 1997]]
|-
|Mauseth-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 366
|-
|[[HR-2000-949 - Rt-2001-187 - UTV-2001-417|Media Bergen-dommen]]||2001|| [[HR-2000-949 - Rt-2001-187 - UTV-2001-417|Rt. 2001 s. 187]]
|-
|Mefjorden-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 102
|-
|[[Rt-1978-856|Megafon-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-856|Rt. 1978 s. 856]]
|-
|[[HR-1988-3-A - Rt-1988-7|Megler-dommen I]]||1988|| [[HR-1988-3-A - Rt-1988-7|Rt. 1988 s. 7]]
|-
|Megler-dommen II||2005|| Rt. 2005 s. 870
|-
|Meltzer-dommen||1931|| Rt. 1931 s. 772
|-
|Memo-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 265
|-
|Ménerstatnings-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 841
|-
|[[Rt-1958-801|Meraker-dommen]]||1958|| [[Rt-1958-801|Rt. 1958 s. 801]]
|-
|Messel-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1816
|-
|[[Rt-1984-962|Mesterhus-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-962|Rt. 1984 s. 962]]
|-
|[[HR-1997-15-B - Rt-1997-343|Midlertidsbegrensnings-dommen]]||1997|| [[HR-1997-15-B - Rt-1997-343|Rt. 1997 s. 343]]
|-
|[[HR-2001-890 - Rt-2002-509 - UTV-2002-673|Midnight Saga-dommen]]||2002|| [[HR-2001-890 - Rt-2002-509 - UTV-2002-673|Rt. 2002 s. 509]]
|-
|[[HR-1994-44-A - Rt-1994-599|Midtlinje-dommen]]||1994|| [[HR-1994-44-A - Rt-1994-599|Rt. 1994 s. 599]]
|-
|[[Rt-1974-1141|Midtskau-dommen]]||1974|| [[Rt-1974-1141|Rt. 1974 s. 1141]]
|-
|[[HR-1996-15-B - Rt-1996-156|Mikrofly-dommen]]||1996|| [[HR-1996-15-B - Rt-1996-156|Rt. 1996 s. 156]]
|-
|[[HR-2000-54-B - Rt-2000-2058|Miljøtransport-dommen]]||2000|| [[HR-2000-54-B - Rt-2000-2058|Rt. 2000 s. 2058]]
|-
|[[HR-1987-100-B - Rt-1987-1022|Min Stil-dommen]]||1987|| [[HR-1987-100-B - Rt-1987-1022|Rt. 1987 s. 1022]]
|-
|[[HR-1989-175-B - Rt-1989-1174 - UTV-1990-264|Minde-dommen]]||1989|| [[HR-1989-175-B - Rt-1989-1174 - UTV-1990-264|Rt. 1989 s. 1174]]
|-
|[[Rt-1973-1153|Minkfor-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1153|Rt. 1973 s. 1153]]
|-
|[[HR-1996-42-A - Rt-1996-742|Minneord-dommen]]||1996|| [[HR-1996-42-A - Rt-1996-742|Rt. 1996 s. 742]]
|-
|[[HR-1996-15-A - Rt-1996-141|Mobbe-dommen]]||1996|| [[HR-1996-15-A - Rt-1996-141|Rt. 1996 s. 141]]
|-
|Mobbedom IV||2012|| Rt. 2012 s. 211
|-
|Mobiltelefon-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1274
|-
|MOCS-dommen||1999|| RG 1999 s. 330
|-
|Mohn-dommen||1956|| Rt. 1956 s. 1323
|-
|Molo-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1887
|-
|[[HR-1997-46-B - Rt-1997-1050|Momentum-dommen]]||1997|| [[HR-1997-46-B - Rt-1997-1050|Rt. 1997 s. 1050]]
|-
|Morgenposten-dommen||1948|| Rt. 1948 s. 89
|-
|[[Rt-1951-19|Mortvedt-dommen]]||1951|| [[Rt-1951-19|Rt. 1951 s. 19]]
|-
|Motvektskran-dommen||1984|| RG 1984 s. 742
|-
|[[HR-1995-167-B - Rt-1995-1908|MOZELL-dommen]]||1995|| [[HR-1995-167-B - Rt-1995-1908|Rt. 1995 s. 1908]]
|-
|Multiconsult-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1887
|-
|[[HR-2007-46-A - Rt-2008-27|Munch-dommen]]||2008|| [[HR-2007-46-A - Rt-2008-27|Rt. 2008 s. 27]]
|-
|Musikklærer-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1626
|-
|[[HR-1997-37-A - Rt-1997-1010|Mycron-dommen]]||1997|| [[HR-1997-37-A - Rt-1997-1010|Rt. 1997 s. 1010]]
|-
|Myggstikk-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1619
|-
|[[Rt-1965-347|Mykleby-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-347|Rt. 1965 s. 347]]
|-
|[[Rt-1958-479|Mykle-dommen]]||1958|| [[Rt-1958-479|Rt. 1958 s. 479]]
|-
|[[HR-1999-70 - Rt-1999-1517|Mysis-dommen]]||1999|| [[HR-1999-70 - Rt-1999-1517|Rt. 1999 s. 1517]]
|-
|Mæle-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1585
|-
|[[Rt-1972-965|Mønepanne-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-965|Rt. 1972 s. 965]]
|-
|[[Rt-1982-745|Nagell-Erichsen-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-745|Rt. 1982 s. 745]]
|-
|Nakkeprolaps-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1370
|-
|[[HR-1998-69-B - Rt-1998-1565|Nakkesleng-dommen I]]||1998|| [[HR-1998-69-B - Rt-1998-1565|Rt. 1998 s. 1565]]
|-
|[[HR-2010-2166-A - Rt-2010-1547|Nakkesleng-dommen II]]||2010|| [[HR-2010-2166-A - Rt-2010-1547|Rt. 2010 s. 1547]]
|-
|[[1994-80-B - Rt-1994-792|Namtvedt-dommen]]||1994|| [[1994-80-B - Rt-1994-792|Rt. 1994 s. 792]]
|-
|[[Rt-1984-248|Nanset-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-248|Rt. 1984 s. 248]]
|-
|Napster.no-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 41
|-
|[[Rt-1966-1269|Naturbetong-dommen I]]||1966|| [[Rt-1966-1269|Rt. 1966 s. 1269]]
|-
|Naturbetong-dommen II||2008|| Rt. 2008 s. 362
|-
|[[HR-1995-134-B - Rt-1995-1427|Naturfrednings-dommen]]||1995|| [[HR-1995-134-B - Rt-1995-1427|Rt. 1995 s. 1427]]
|-
|[[HR-1988-104-B - Rt-1988-880|Nea-dommen]]||1988|| [[HR-1988-104-B - Rt-1988-880|Rt. 1988 s. 880]]
|-
|[[HR-2001-1241 - Rt-2002-696|NEBB-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1241 - Rt-2002-696|Rt. 2002 s. 696]]
|-
|[[HR-1991-132-B - Rt-1991-1096|Nederland-kjennelsen]]||1991|| [[HR-1991-132-B - Rt-1991-1096|Rt. 1991 s. 1096]]
|-
|[[HR-1999-51 - Rt-1999-977|Nemko-kjennelsen]]||1999|| [[HR-1999-51 - Rt-1999-977|Rt. 1999 s. 977]]
|-
|[[Rt-1980-1299|Nerveskade-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1299|Rt. 1980 s. 1299]]
|-
|[[HR-1993-137-A - Rt-1993-1169|Nervesvulst-dommen]]||1993|| [[HR-1993-137-A - Rt-1993-1169|Rt. 1993 s. 1169]]
|-
|[[HR-1997-41-B - Rt-1997-883|Nesse-dommen]]||1997|| [[HR-1997-41-B - Rt-1997-883|Rt. 1997 s. 883]]
|-
|[[HR-2001-71 - Rt-2002-94 - UTV-2002-375|Nesset-dommen]]||2002|| [[HR-2001-71 - Rt-2002-94 - UTV-2002-375|Rt. 2002 s. 94]]
|-
|Nielsen-Vigeland-dommen||1927|| Rt. 1927 s. 1078
|-
|Nilsen-dommen (kommuneskatt)||1956|| Rt. 1956 s. 1180
|-
|[[Rt-1979-922|Nilsen-testament-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-922|Rt. 1979 s. 922]]
|-
|[[HR-1995-4-A - Rt-1995-46|Nimbus-dommen]]||1995|| [[HR-1995-4-A - Rt-1995-46|Rt. 1995 s. 46]]
|-
|[[Rt-1875-330|Nitroglyserin-dommen]]||1875|| [[Rt-1875-330|Rt. 1875 s. 330]]
|-
|[[Rt-1980-360|Nittedal-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-360|Rt. 1980 s. 360]]
|-
|[[HR-2015-2524-P - Rt-2015-1388|NOAS-dommen]]||1986|| [[HR-2015-2524-P - Rt-2015-1388|Rt. 2015 s. 1388]]
|-
|[[Rt-1986-178|Noem-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-178|Rt. 1986 s. 178]]
|-
|[[HR-2007-1184-A - Rt-2007-1056|NOKAS-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1184-A - Rt-2007-1056|Rt. 2007 s. 1056]]
|-
|[[HR-1996-73-B - Rt-1996-1270 - UTV-1997-13|Nopec-dommen]]||1996|| [[HR-1996-73-B - Rt-1996-1270 - UTV-1997-13|Rt. 1996 s. 1270]]
|-
|[[HR-1994-4-A - Rt-1994-38|Nora-dommen]]||1994|| [[HR-1994-4-A - Rt-1994-38|Rt. 1994 s. 38]]
|-
|Nordberg-dommen||1922|| Rt. 1922 s. 357
|-
|[[Rt-1964-238|Nordflottør-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-238|Rt. 1964 s. 238]]
|-
|[[HR-1995-42-B - Rt-1995-486|Nordland-dommen]]||1995|| [[HR-1995-42-B - Rt-1995-486|Rt. 1995 s. 486]]
|-
|[[HR-2000-1443 - HR-2000-1551 - Rt-2002-764|Nordlandsposten-dommen]]||2002|| [[HR-2000-1443 - HR-2000-1551 - Rt-2002-764|Rt. 2002 s. 764]]
|-
|[[Rt-1963-1153|Nordlisving-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-1153|Rt. 1963 s. 1153]]
|-
|[[HR-2009-1931-A - Rt-2009-1237|Nordsjødykker-dommen]]||2009|| [[HR-2009-1931-A - Rt-2009-1237|Rt. 2009 s. 1237]]
|-
|[[HR-2000-1276 - Rt-2001-561|Nordtveiten-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1276 - Rt-2001-561|Rt. 2001 s. 561]]
|-
|[[Rt-1975-931|Norges råfisklag-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-931|Rt. 1975 s. 931]]
|-
|[[HR-1998-41-A - Rt-1998-1315|Norges-Is-dommen]]||1998|| [[HR-1998-41-A - Rt-1998-1315|Rt. 1998 s. 1315]]
|-
|[[HR-2012-1296-A - Rt-2012-1025 - UTV-2012-1156|Norland-dommen]]||2012|| [[HR-2012-1296-A - Rt-2012-1025 - UTV-2012-1156|Rt. 2012 s. 1025]]
|-
|Norrøna Fly-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1132
|-
|[[HR-1990-129-A - Rt-1990-1143 - UTV-1991-143|Norse-dommen]]||1990|| [[HR-1990-129-A - Rt-1990-1143 - UTV-1991-143|Rt. 1990 s. 1143]]
|-
|[[HR-2000-1241 - Rt-2001-1413|Norsk folkehjelp-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1241 - Rt-2001-1413|Rt. 2001 s. 1413]]
|-
|[[Rt-1982-1357|Nortex-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1357|Rt. 1982 s. 1357]]
|-
|Norway Seafood-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 713
|-
|[[HR-2001-199 - Rt-2001-1497 - UTV-2002-355|Norwegian Contractors-dommen]]||2001|| [[HR-2001-199 - Rt-2001-1497 - UTV-2002-355|Rt. 2001 s. 1497]]
|-
|[[HR-1990-68-A - Rt-1990-626|Norwegian Talc-dommen]]||1990|| [[HR-1990-68-A - Rt-1990-626|Rt. 1990 s. 626]]
|-
|Notfiske-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 554
|-
|NS-medlemskaps-dommen||1945|| Rt. 1945 s. 13
|-
|NTB-dommen||1937|| Rt. 1937 s. 963
|-
|[[HR-2000-1135 - Rt-2001-1062|Nucleus-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1135 - Rt-2001-1062|Rt. 2001 s. 1062]]
|-
|[[Rt-1980-309|Nybrottvei-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-309|Rt. 1980 s. 309]]
|-
|[[HR-2000-315-A - Rt-2000-1865 - UTV-2001-1|Nygård-dommen]]||2000|| [[HR-2000-315-A - Rt-2000-1865 - UTV-2001-1|Rt. 2000 s. 1865]]
|-
|Nymo-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1484
|-
|[[HR-2000-46-B - Rt-2000-1602|Nøkk-dommen]]||2000|| [[HR-2000-46-B - Rt-2000-1602|Rt. 2000 s. 1602]]
|-
|Nørve-dommen||1950|| Rt. 1950 s. 831
|-
|[[Rt-1979-1606|OBOS-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1606|Rt- 1979 s. 1606]]
|-
|Odegaard-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 588
|-
|[[HR-1997-24-A - Rt-1997-580|OFS-dommen]]||1997|| [[HR-1997-24-A - Rt-1997-580|Rt. 1997 s. 580]]
|-
|[[HR-1995-160-A - Rt-1995-1939|Ohna-dommen]]||1995|| [[HR-1995-160-A - Rt-1995-1939|Rt. 1995 s. 1939]]
|-
|[[HR-2000-514 - Rt-2001-248|Olderdalen Ambulanse-dommen]]||2001|| [[HR-2000-514 - Rt-2001-248|Rt. 2001 s. 248]]
|-
|Oljepris-dommen||1929|| Rt. 1929 s. 771
|-
|Oljestreik-dommen||1997|| Rt. 1997 s. 580
|-
|[[Rt-1964-1241|Ommang-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-1241|Rt. 1964 s. 1241]]
|-
|Omsorgsutgifts-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 110
|-
|[[Rt-1951-87|Opdahl-dommen]]||1951|| [[Rt-1951-87|Rt. 1951 s. 87]]
|-
|[[HR-1992-12-A - Rt-1992-55|Oppdal-dommen]]||1992|| [[HR-1992-12-A - Rt-1992-55|Rt. 1992 s. 55]]
|-
|Opplysningsvesenets fond-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 535
|-
|[[HR-1996-79-A - Rt-1996-1666|Oppussingslån-dommen]]||1996|| [[HR-1996-79-A - Rt-1996-1666|Rt. 1996 s. 1666]]
|-
|[[HR-1992-68-B - Rt-1992-603|Opstvedt-dommen]]||1992|| [[HR-1992-68-B - Rt-1992-603|Rt. 1992 s. 1335]]
|-
|[[HR-2011-581-A - Rt-2011-410|Optimogården-dommen]]||2011|| [[HR-2011-581-A - Rt-2011-410|Rt. 2011 s. 410]]
|-
|Ordbok-dommen||1936|| Rt. 1936 s. 909
|-
|Ordensforskrift-dommen||1933|| Rt. 1933 s. 1196
|-
|Orderud-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1717
|-
|[[HR-1995-10-A - Rt-1995-209|Organansvars-dommen]]||1995|| [[HR-1995-10-A - Rt-1995-209|Rt. 1995 s. 209]]
|-
|Orkidé-dommen||1994|| RG 1994 s. 1262
|-
|Oscar Larsen-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 624
|-
|Oslo Lufthavn-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 486
|-
|Osram-dommen||2000|| RG 2000 s. 1355
|-
|[[Rt-1967-78|Osvik-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-78|Rt. 1967 s. 78]]
|-
|Otterstad-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 453
|-
|Ottosen-dommen||1924|| Rt. 1924 401
|-
|[[HR-1996-67-B - Rt-1996-1122|Overflyvnings-dommen]]||1996|| [[HR-1996-67-B - Rt-1996-1122|Rt. 1996 s. 1122]]
|-
|[[HR-1992-8-B - Rt-1992-64|P-pilledom II]]||1992|| [[HR-1992-8-B - Rt-1992-64|Rt. 1992 s. 64]]
|-
|[[Rt-1968-1188|Pakkseddel-dommen]]||1968|| [[Rt-1968-1188|Rt. 1968 s. 1188]]
|-
|[[Rt-1977-782|Pallas-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-782|Rt. 1977 s. 782]]
|-
|Pan Fish-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 268
|-
|[[Rt-1937-443|Panama-dommen]]||1937|| [[Rt-1937-443|Rt. 1937 s. 443]]
|-
|[[HR-2016-1993-A|Pangea-dommen]]||2016|| [[HR-2016-1993-A]]
|-
|[[HR-2011-1598-A - Rt-2011-1104|Panser-dommen]]||2011|| [[HR-2011-1598-A - Rt-2011-1104|Rt. 2011 s. 1104]]
|-
|[[Rt-1963-161|Pantocain-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-161|Rt. 1963 s. 161]]
|-
|Paranova-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 904
|-
|[[Rt-1963-210|Parkerings-dommen I]]||1963|| [[Rt-1963-210|Rt. 1963 s. 210]]
|-
|[[HR-1995-2-B - Rt-1995-17|Parykkpyroman-dommen]]||1995|| [[HR-1995-2-B - Rt-1995-17|Rt. 1995 s. 17]]
|-
|[[HR-2000-41 - Rt-2000-1614|Passiv røyk-dommen]]||2000|| [[HR-2000-41 - Rt-2000-1614|Rt. 2000 s. 1614]]
|-
|[[Rt-1965-607|Pater est-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-607|Rt. 1965 s. 607]]
|-
|[[Rt-1981-492|Patron-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-492|Rt. 1981 s. 492]]
|-
|[[HR-2000-27 - Rt-2000-772 - UTV-2000-722|Paulsen-dommen]]||2000|| [[HR-2000-27 - Rt-2000-772 - UTV-2000-722|Rt. 2000 s. 772]]
|-
|[[HR-1995-61-A - Rt-1995-781|Peelorg-dommen]]||1995|| [[HR-1995-61-A - Rt-1995-781|Rt. 1995 s. 781]]
|-
|[[HR-2000-11-A - Rt-2000-199|Pelsdyrhall-dommen]]||2000|| [[HR-2000-11-A - Rt-2000-199|Rt. 2000 s. 199]]
|-
|Per Kure-dommen||1922|| Rt. 1922 s. 308
|-
|[[HR-1990-69-B - Rt-1990-500|Periscopus-dommen]]||1990|| [[HR-1990-69-B - Rt-1990-500|Rt. 1990 s. 500]]
|-
|[[Rt-1952-1217|Personvern-dommen]]||1952|| [[Rt-1952-1217|Rt. 1952 s. 1217]]
|-
|PGS-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 957
|-
|[[Rt-1985-1355|Philips-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-1355|Rt. 1985 s. 1355]]
|-
|[[HR-1993-30-A - Rt-1993-173 - UTV-1993-270|Phønix-dommen]]||1993|| [[HR-1993-30-A - Rt-1993-173 - UTV-1993-270|Rt. 1993 s. 173]]
|-
|Pionerdykker-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1519
|-
|[[HR-1994-179-B - Rt-1994-1610|Piratdekoder-dommen]]||1994|| [[HR-1994-179-B - Rt-1994-1610|Rt. 1994 s. 1610]]
|-
|Piratdrosje-dommen||1993|| Rt. 1993 s. 473
|-
|Plakat-dommen||1936|| Rt. 1936 s. 740
|-
|[[Rt-1964-1195|Plastvindu-dommen]]||1964|| [[Rt-1964-1195|Rt. 1964 s. 1195]]
|-
|[[HR-2008-647-A - Rt-2008-489|Plata-dommen]]||2008|| [[HR-2008-647-A - Rt-2008-489|Rt. 2008 s. 489]]
|-
|Plesner-dommen||1956|| Rt. 1956 s. 278
|-
|Polak-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 979
|-
|[[HR-1992-25-B - Rt-1992-182|Polar-dommen]]||1992|| [[HR-1992-25-B - Rt-1992-182|Rt. 1992 s. 182]]
|-
|[[Rt-1966-1120|Polaris-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-1120|Rt. 1966 s. 1120]]
|-
|[[HR-2001-1514 - Rt-2002-1298|Polarlaks II-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1514 - Rt-2002-1298|Rt. 2002 s. 1298]]
|-
|Politiflukt-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 557
|-
|[[HR-1994-36-B - Rt-1994-469|Politiforklaring-dommen]]||1994|| [[HR-1994-36-B - Rt-1994-469|Rt. 1994 s. 469]]
|-
|[[Rt-1984-1076|Politiheroin-dommen I]]||1984|| [[Rt-1984-1076|Rt. 1984 s. 1076]]
|-
|Politistreik-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 306
|-
|Politivold-dommen||1947|| Rt. 1947 s. 69
|-
|Pornofilm-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1382
|-
|[[HR-2000-1054 - Rt-2001-656|Porsgrunn-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1054 - Rt-2001-656|Rt. 2001 s. 656]]
|-
|Porthus-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 951
|-
|[[Rt-1878-407|Poståpner-dommen]]||1878|| [[Rt-1878-407|Rt. 1878 s. 407]]
|-
|[[Rt-1970-1427|Potetkoker-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-1427|Rt. 1970 s. 1427]]
|-
|[[HR-2000-47-B - Rt-2000-1739 - UTV-2000-1537|Pre Finans-dommen]]||2000|| [[HR-2000-47-B - Rt-2000-1739 - UTV-2000-1537|Rt. 2000 s. 1739]]
|-
|[[HR-2000-1064 - HR-2000-1066 - Rt-2001-851 - UTV-2001-1251|Preferansekapital-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1064 - HR-2000-1066 - Rt-2001-851 - UTV-2001-1251|Rt. 2001 s. 851]]
|-
|Prestegårds-dommen||1953|| Rt. 1953 s. 206
|-
|[[Rt-1963-622|Prince Charles-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-622|Rt. 1963 s. 622]]
|-
|Prioriterings-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1519
|-
|Prolaps-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1370
|-
|[[HR-2010-390-A - Rt-2010-258|Privatbok-saken]]||2010|| [[HR-2010-390-A - Rt-2010-258|Rt. 2010 s. 258]]
|-
|[[Rt-1965-466|Prøveskilt-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-466|Rt. 1965 s. 466]]
|-
|Pseudoanfall-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 158
|-
|[[HR-2000-53-B - Rt-2000-2047|Psykiatri-dommen]]||2000|| [[HR-2000-53-B - Rt-2000-2047|Rt. 2000 s. 2047]]
|-
|[[HR-2000-842 - Rt-2001-752|Psykisk helsevern-dommen I]]||2001|| [[HR-2000-842 - Rt-2001-752|Rt. 2001 s. 752]]
|-
|[[HR-2001-621 - Rt-2001-1481|Psykisk helsevern-dommen II]]||2001|| [[HR-2001-621 - Rt-2001-1481|Rt. 2001 s. 1481]]
|-
|[[HR-2001-2-B - Rt-2001-320|Psykoinvaliditet-dommen]]||2001|| [[HR-2001-2-B - Rt-2001-320|Rt. 2001 s. 320]]
|-
|Psykolog-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1358
|-
|[[HR-2001-662 - Rt-2002-747 - UTV-2002-948|Ptarmigan-dommen]]||2002|| [[HR-2001-662 - Rt-2002-747 - UTV-2002-948|Rt. 2002 s. 747]]
|-
|[[HR-1993-68-A - Rt-1993-528|Pukkverk-dommen]]||1993|| [[HR-1993-68-A - Rt-1993-528|Rt. 1993 s. 528]]
|-
|[[Rt-1985-612|Pyrox-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-612|Rt. 1985 s. 612]]
|-
|Pål Bang-Hansen-dommen||1999|| RG 1999 s. 1009
|-
|[[HR-1990-108-A - Rt-1990-958 - UTV-1990-1084|Quatro-dommen]]||1990|| [[HR-1990-108-A - Rt-1990-958 - UTV-1990-1084|Rt. 1990 s. 958]]
|-
|Raadhushospits-dommen||1933|| Rt. 1933 s. 548
|-
|Rabatt-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1705
|-
|[[HR-1994-42-B - Rt-1994-492 - UTV-1994-428|Railo-dommen]]||1994|| [[HR-1994-42-B - Rt-1994-492 - UTV-1994-428|Rt. 1994 s. 492]]
|-
|[[HR-1987-29-B - Rt-1987-311|Rambjøra-dommen]]||1987|| [[HR-1987-29-B - Rt-1987-311|Rt. 1987 s. 311]]
|-
|[[Rt-1972-578|Randaberg-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-578|Rt. 1972 s. 578]]
|-
|[[HR-1993-24-B - Rt-1993-166|Randesund-dommen]]||1993|| [[HR-1993-24-B - Rt-1993-166|Rt. 1993 s. 166]]
|-
|[[HR-2001-3-B - Rt-2001-337|Ranheim-dommen]]||2001|| [[HR-2001-3-B - Rt-2001-337|Rt. 2001 s. 337]]
|-
|Rasch-dommen||1926|| Rt. 1926 s. 257
|-
|[[HR-2001-608 - Rt-2001-1589|Raufoss-dommenn]]||2001|| [[HR-2001-608 - Rt-2001-1589|Rt. 2001 s. 1589]]
|-
|[[HR-2000-1298 - Rt-2001-995|Realitetsavgjørelse-dommen]]||2001|| [[HR-2000-1298 - Rt-2001-995|Rt. 2001 s. 995]]
|-
|[[HR-2010-258-P - Rt-2010-143 - UTV-2010-511|Rederiskatte-dommen]]||2010|| [[HR-2010-258-P - Rt-2010-143 - UTV-2010-511|Rt. 2010 s. 143]]
|-
|[[Rt-1978-521|Rein-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-521|Rt. 1978 s. 521]]
|-
|[[Rt-1978-521|Reinbeite-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-521|Rt. 1978 s. 521]]
|-
|Reinbeitefredning-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1092
|-
|[[Rt-1986-1019|Reinsdyr-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1019|Rt. 1986 s. 1019]]
|-
|Reinslakt-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1789
|-
|[[HR-1991-115-A - Rt-1991-954|Reisebyrå-dommen]]||1991|| [[HR-1991-115-A - Rt-1991-954|Rt. 1991 s. 954]]
|-
|[[HR-1991-115-A - Rt-1991-954|Reisegaranti-dommen]]||1991|| [[HR-1991-115-A - Rt-1991-954|Rt. 1991 s. 954]]
|-
|[[HR-2018-1036-A|Reisetid-dommen]]||2018|| [[HR-2018-1036-A|HR-2018-1036-A]]
|-
|Reitan-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1510
|-
|[[Rt-1986-1326|Reitgjerdetdom I]]||1986|| [[Rt-1986-1326|Rt. 1986 s. 1326]]
|-
|[[HR-1987-146-B - Rt-1987-1495|Reitgjerdetdom II]]||1987|| [[HR-1987-146-B - Rt-1987-1495|Rt. 1987 s. 1495]]
|-
|[[Rt-1966-46|Reksten-dommen I]]||1966|| [[Rt-1966-46|Rt. 1966 s. 46]]
|-
|[[Rt-1983-716|Reksten-dommen II]]||1983|| [[Rt-1983-716|Rt. 1983 s. 716]]
|-
|Rema 1000-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1170
|-
|[[Rt-1982-1349|Rengjøringsbyrå-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1349|Rt. 1982 s. 1349]]
|-
|Rennesøy-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 539
|-
|[[HR-2007-1124-A - Rt-2007-983|Reno-Vest-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1124-A - Rt-2007-983|Rt. 2007 s. 983]]
|-
|[[HR-2001-969 - Rt-2002-71|Renteplikt-dommen]]||2002|| [[HR-2001-969 - Rt-2002-71|Rt. 2002 s. 71]]
|-
|Revehall-dommen||2000|| Rt. 2000 s. 199
|-
|Revehvalp-dommen||1950|| Rt. 1950 s. 683
|-
|[[HR-1988-152-A - Rt-1988-1272|Ride-dommen]]||1988|| [[HR-1988-152-A - Rt-1988-1272|Rt. 1988 s. 1272]]
|-
|Ridehus-dommen||1954|| Rt. 1954 s. 710
|-
|[[HR-2000-7-B - Rt-2000-59|Riksfjord-dommen]]||2000|| [[HR-2000-7-B - Rt-2000-59|Rt. 2000 s. 59]]
|-
|Rikstoto-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 425
|-
|[[Rt-1985-319 - UTV-1985-386|Ringnes-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-319 - UTV-1985-386|Rt. 1985 s. 319]]
|-
|[[HR-1996-57-B - Rt-1996-864|Ringvold-saken]]||1996|| [[HR-1996-57-B - Rt-1996-864|Rt. 1996 s. 864]]
|-
|Rissekk-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1560
|-
|Risør-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1697
|-
|Rollag-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1306
|-
|[[Rt-1955-390|Rosshavet-dommen]]||1955|| [[Rt-1955-390|Rt. 1955 s. 390]]
|-
|[[HR-1997-1-B - Rt-1997-1|Rossnes-dommen]]||1997|| [[HR-1997-1-B - Rt-1997-1|Rt. 1997 s. 1]]
|-
|[[HR-1999-70-B - Rt-1999-1967|Rott-dommen]]||1999|| [[HR-1999-70-B - Rt-1999-1967|Rt. 1999 s. 1967]]
|-
|[[HR-2008-1135-A - Rt-2008-963|Rotte-dommen]]||2008|| [[HR-2008-1135-A - Rt-2008-963|Rt. 2008 s. 963]]
|-
|Rulle-dommen||1950|| Rt. 1950 s. 1091
|-
|Rundkjøring-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1704
|-
|[[HR-1998-56-B - Rt-1998-1336|Ruptur-dommen]]||1998|| [[HR-1998-56-B - Rt-1998-1336|Rt. 1998 s. 1336]]
|-
|[[Rt-1973-1441|Rus/medisin-dommen I]]||1973|| [[Rt-1973-1441|Rt. 1973 s. 1441]]
|-
|[[Rt-1984-773|Rus/medisin-dommen II]]||1984|| [[Rt-1984-773|Rt. 1984 s. 773]]
|-
|[[Rt-1963-46|Rus/sinnsykdom-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-46|Rt. 1963 s. 46]]
|-
|[[Rt-1978-1046|Rus/straffbar handling-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-1046|Rt. 1978 s. 1046]]
|-
|[[HR-2014-1779-A - Rt-2014-786|Ruter-dommen]]||2014|| [[HR-2014-1779-A - Rt-2014-786|Rt. 2014 s. 786]]
|-
|Ruteskip-dommen||1939|| Rt. 1939 s. 720
|-
|[[HR-2013-642-S - Rt-2013-388|Røeggen-dommen]]||2013|| [[HR-2013-642-S - Rt-2013-388|Rt. 2013 s. 388]]
|-
|[[HR-1997-18-A - Rt-1997-527|Røntgeninstitutt-dommen]]||1997|| [[HR-1997-18-A - Rt-1997-527|Rt. 1997 s. 527]]
|-
|[[Rt-1978-482|Røntgenstråle-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-482|Rt. 1978 s. 482]]
|-
|[[HR-1988-43-A - Rt-1988-276|Røstad-dommen]]||1988|| [[HR-1988-43-A - Rt-1988-276|Rt. 1988 s. 276]]
|-
|[[HR-1999-5-B - Rt-1999-71|Røykdykker-dommen]]||1999|| [[Rt. 1999 s. 71]]
|-
|Røyke-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1546
|-
|Rådhushospits-dommen||1933|| Rt. 1933 s. 548
|-
|[[HR-1995-38-B - Rt-1995-455 - UTV-1995-226|Safe Regalia-dommen]]||1995|| [[HR-1995-38-B - Rt-1995-455 - UTV-1995-226|Rt. 1995 s. 455]]
|-
|[[HR-2000-327 - Rt-2001-512 - UTV-2001-725|Safe Service-dommen]]||2001|| [[HR-2000-327 - Rt-2001-512 - UTV-2001-725|Rt. 2001 s. 725]]
|-
|Saipem-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 46
|-
|Salt-dommen||1922|| Rt. 1922 s. 70
|-
|Saltnæs-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 221
|-
|Samdal-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1473
|-
|Samordnings-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 332
|-
|[[HR-1995-91-A - Rt-1995-1026|Sandakergården-dommen]]||1995|| [[HR-1995-91-A - Rt-1995-1026|Rt. 1995 s. 1026]]
|-
|Sandblåser-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 547
|-
|[[Rt-1960-568|Sandbu-saken]]||1960|| [[Rt-1960-568|Rt. 1960 s. 568]]
|-
|Sandholmen-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 607
|-
|[[HR-2000-25-A - Rt-2000-646|Sandsdalen-dommen]]||2000|| [[HR-2000-25-A - Rt-2000-646|Rt. 2000 s. 646]]
|-
|[[Rt-1970-985|Sandsilo-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-985|Rt. 1970 s. 985]]
|-
|[[HR-1998-53-A - Rt-1998-1756 - UTV-1999-3|Sandtak-dommen]]||1998|| [[HR-1998-53-A - Rt-1998-1756 - UTV-1999-3|Rt. 1998 s. 1756]]
|-
|Sarkom-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 218
|-
|Sarpsborg jernbanestasjon-dommen||1936|| Rt. 1936 s. 298
|-
|[[HR-1989-129-A - Rt-1989-1116|SAS Catering-dommen]]||1989|| [[HR-1989-129-A - Rt-1989-1116|Rt. 1989 s. 1116]]
|-
|SAS-Braathen-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 71
|-
|Scandic markiser-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1574
|-
|[[HR-1991-141-A - Rt-1991-1171|Scania-dommen]]||1991|| [[HR-1991-141-A - Rt-1991-1171|Rt. 1991 s. 1171]]
|-
|Scansales-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1543
|-
|Schizofreni-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 172
|-
|[[HR-1997-49-B - Rt-1997-1117 - UTV-1997-943|Schultz-dommen]]||1997|| [[HR-1997-49-B - Rt-1997-1117 - UTV-1997-943|Rt. 1997 s. 943]]
|-
|[[HR-1999-55-A - Rt-1999-1273|Schweigaardsgate-dommen]]||1999|| [[HR-1999-55-A - Rt-1999-1273|Rt. 1999 s. 1273]]
|-
|[[Rt-1963-109|Scooter-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-109|Rt. 1963 s. 109]]
|-
|[[HR-1998-3 - Rt-1998-46 - UTV-1998-298|Scott Management-dommen]]||1998|| [[HR-1998-3 - Rt-1998-46 - UTV-1998-298|Rt. 1998 s. 298]]
|-
|[[HR-1995-169-B - Rt-1995-1948|Se og Hør/Ross/Næss-dommen]]||1995|| [[HR-1995-169-B - Rt-1995-1948|Rt. 1995 s. 1948]]
|-
|SEB-enskilda-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 105
|-
|Seiland-dommen||2000|| Rt. 2000 s. 214
|-
|Seimsmyrane-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 740
|-
|Seinvakt-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1465
|-
|[[HR-2001-4-B - Rt-2001-769|Selbu-dommen]]||2001|| [[HR-2001-4-B - Rt-2001-769|Rt. 2001 s. 769]]
|-
|[[HR-1999-70 - Rt-1999-1517|Selbusjøen-dommen]]||1999|| [[HR-1999-70 - Rt-1999-1517|Rt. 1999 s. 1517]]
|-
|[[HR-2001-395 - Rt-2001-1646|Selmer-dommen]]||2001|| [[HR-2001-395 - Rt-2001-1646|Rt. 2001 s. 1646]]
|-
|[[HR-1990-33-P - Rt-1990-284|Selsbakk-dommen]]||1990|| [[HR-1990-33-P - Rt-1990-284|Rt. 1990 s. 284]]
|-
|Selsbakkhøgda borettslag-dommen||1995|| Rt. 1995 s. 543
|-
|[[Rt-1967-897|Selte-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-897|Rt. 1967 s. 897]]
|-
|[[Rt-1983-143|Selvaag I-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-143|Rt. 1983 s. 143]]
|-
|[[HR-1992-169-B - Rt-1992-1285|Selvaagbygg-dommen]]||1992|| [[HR-1992-169-B - Rt-1992-1285|Rt. 1992 s. 1285]]
|-
|[[Rt-1984-1425|Selvmords-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-1425|Rt. 1984 s. 1425]]
|-
|[[Rt-1977-313|Sementblander-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-313|Rt. 1977 s. 313]]
|-
|Sense-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1049
|-
|Senvakt-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 1465
|-
|[[Rt-1981-138|Sevaldsen-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-138|Rt. 1981 s. 138]]
|-
|Sexus-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 431
|-
|Shell-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1921
|-
|[[Rt-1976-1117|Siesta-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1117|Rt. 1976 s. 1117]]
|-
|[[HR-1992-43-B - Rt-1992-352|Sigdal-dommen]]||1992|| [[HR-1992-43-B - Rt-1992-352|Rt. 1992 s. 352]]
|-
|[[HR-1993-1932-S - Rt-1993-1118|Siktet-kjennelsen]]||1993|| [[HR-1993-1932-S - Rt-1993-1118|Rt. 1993 s. 1118]]
|-
|[[Rt-1967-1335|Sildekvote-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-1335|Rt. 1967 s. 1335]]
|-
|Silvercoin-dommen||2012|| Rt. 2012 s. 1267
|-
|[[HR-1995-141-B - Rt-1995-1540|Sinnssvekket kausjonist-dommen]]||1995|| [[HR-1995-141-B - Rt-1995-1540|Rt. 1995 s. 1540]]
|-
|[[Rt-1979-1079|Sinnsykes ankerett-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1079|Rt. 1979 s. 1079]]
|-
|[[Rt-1963-478|Siraco-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-478|Rt. 1963 s. 478]]
|-
|[[Rt-1972-712|Sira-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-712|Rt. 1972 s. 712]]
|-
|[[Rt-1985-93|Sira-Kvina-dommen]]||1985|| [[Rt-1985-93|Rt. 1985 s. 93]]
|-
|Sirius-dommen||1948|| Rt. 1948 s. 1044
|-
|Sirkustelt-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 778
|-
|[[Rt-1934-577|Sissenère-dommen]]||1934|| [[Rt-1934-577|Rt. 1934 s. 577]]
|-
|Sitat-dommen||1948|| Rt. 1948 s. 58
|-
|[[Rt-1966-916|Sjark-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-916|Rt. 1966 s. 916]]
|-
|[[Rt-1983-1517|Sjekkbedrageri-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-1517|Rt. 1983 s. 1517]]
|-
|[[Rt-1893-481|Sjøbod-dommen]]||1893|| [[Rt-1893-481|Rt. 1893 s. 481]]
|-
|[[HR-1993-5-B - Rt-1993-20|Sjødal-dommen]]||1993|| [[HR-1993-5-B - Rt-1993-20|Rt. 1993 s. 20]]
|-
|[[HR-1994-97-A - Rt-1994-1222|Sjøen AS-dommen]]||1994|| [[HR-1994-97-A - Rt-1994-1222|Rt. 1994 s. 1222]]
|-
|Sjøgrunn-dommen||1923 II|| Rt. 1923 s. 48
|-
|[[Rt-1966-351|Sjøkart-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-351|Rt. 1966 s. 351]]
|-
|[[HR-2001-1428 - Rt-2002-1618|Sjølie-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1428 - Rt-2002-1618|Rt. 2002 s. 1618]]
|-
|Skaar-dommen||1937|| Rt. 1937 s. 272
|-
|[[HR-1996-32-A - Rt-1996-391 - UTV-1996-507|Skatteadvokat-dommen]]||1996|| [[HR-1996-32-A - Rt-1996-391 - UTV-1996-507|Rt. 1996 s. 391]]
|-
|Skattenekter-dommen||1939|| Rt. 1939 s. 299
|-
|Skedsmo-dommen||1937|| Rt. 1937 s. 355
|-
|[[HR-1987-125-A - Rt-1987-1346|Skibakke-dommen]]||1987|| [[HR-1987-125-A - Rt-1987-1346|Rt. 1987 s. 1346]]
|-
|Skien-dommen||1960|| Rt. 1960 s. 1201
|-
|[[HR-1987-125-A - Rt-1987-1346|Skihopper-dommen]]||1987|| [[HR-1987-125-A - Rt-1987-1346|Rt. 1987 s. 1346]]
|-
|Skiltmaker-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1816
|-
|Skippagurra-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 331
|-
|[[HR-1989-104-A - Rt-1989-852|Skipsagent-dommen]]||1989|| [[HR-1989-104-A - Rt-1989-852|Rt. 1989 s. 852]]
|-
|[[HR-1988-119-B - Rt-1988-1078|Skipsgaranti-dommen]]||1988|| [[HR-1988-119-B - Rt-1988-1078|Rt. 1988 s. 1078]]
|-
|[[Rt-1979-37|Skjeberg-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-37|Rt. 1979 s. 37]]
|-
|[[HR-1999-47-A - Rt-1999-901|Skjeldal-dommen]]||1999|| [[HR-1999-47-A - Rt-1999-901|Rt. 1999 s. 901]]
|-
|Skjelland-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1171
|-
|[[HR-1988-44-A - Rt-1988-295|Skjelsvik-dommen]]||1988|| [[HR-1988-44-A - Rt-1988-295|Rt. 1988 s. 295]]
|-
|[[HR-1996-68-A - Rt-1996-1473|Skjerping bro-dommen]]||1996|| [[HR-1996-68-A - Rt-1996-1473|Rt. 1996 s. 1473]]
|-
|[[HR-1999-68-B - Rt-1999-1924 - UTV-2000-13|Skjold Larsen-dommen]]||1999|| [[HR-1999-68-B - Rt-1999-1924 - UTV-2000-13|Rt. 1999 s. 1924]]
|-
|Skogbrann-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 46
|-
|Skogeierlag-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 475
|-
|[[HR-1991-75-A - Rt-1991-600|Skoheroin-dommen]]||1991|| [[HR-1991-75-A - Rt-1991-600|Rt. 1991 s. 600]]
|-
|Skohæl-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 179
|-
|[[HR-1993-166 - Rt-1993-1547|Skoland-dommen]]||1993|| [[HR-1993-166 - Rt-1993-1547|Rt. 1993 s. 1547]]
|-
|[[HR-2001-151 - Rt-2002-996 - UTV-2002-1185|Skoog Hedrén-dommen]]||2002|| [[HR-2001-151 - Rt-2002-996 - UTV-2002-1185|Rt. 2002 s. 996]]
|-
|[[Rt-1971-714|Skosåle-dommen]]||1971|| [[Rt-1971-714|Rt. 1971 s. 714]]
|-
|[[HR-2000-35-A - Rt-2000-1066|Skotta-dommen]]||2000|| [[HR-2000-35-A - Rt-2000-1066|Rt. 2000 s. 1066]]
|-
|Skovveien-dommen||1921|| Rt. 1921 s. 462
|-
|[[Rt-1979-1279|Skrapsamling-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-1279|Rt. 1979 s. 1279]]
|-
|[[HR-1998-16-A - Rt-1998-407|Skrik-dommen]]||1998|| [[HR-1998-16-A - Rt-1998-407|Rt. 1998 s. 407]]
|-
|[[HR-2007-46-A - Rt-2008-27|Skrik-saken]]||2008|| [[HR-2007-46-A - Rt-2008-27|Rt. 2008 s. 27]]
|-
|Skytebane-dommen I||1955|| Rt. 1955 s. 912
|-
|[[Rt-1970-174|Skytebane-dommen II]]||1970|| [[Rt-1970-174|Rt. 1970 s. 174]]
|-
|[[HR-2000-942 - Rt-2001-1444 - UTV-2001-1474|Skøyen Næringspark-dommen]]||2001|| [[HR-2000-942 - Rt-2001-1444 - UTV-2001-1474|Rt. 2001 s. 1444]]
|-
|Skålevik-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 293
|-
|Slengtau-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 184
|-
|[[HR-2001-409 - Rt-2001-1580|Slåtto husbygg-dommen]]||2001|| [[HR-2001-409 - Rt-2001-1580|Rt. 2001 s. 1580]]
|-
|[[Rt-1978-60|Smestad-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-60|Rt. 1978 s. 60]]
|-
|[[HR-2000-931 - Rt-2001-676|Smolt-dommen I]]||2001|| [[HR-2000-931 - Rt-2001-676|Rt. 2001 s. 676]]
|-
|[[HR-2008-1136-A - Rt-2008-969|Smolt-dommen II]]||2008|| [[HR-2008-1136-A - Rt-2008-969|Rt. 2008 s. 969]]
|-
|[[Rt-1922-41|Smuglings-saken]]||1922|| [[Rt-1922-41|Rt. 1922 s. 41]]
|-
|[[HR-1998-37-B - Rt-1998-811 - UTV-1999-760|Smuk-dommen]]||1998|| [[HR-1998-37-B - Rt-1998-811 - UTV-1999-760|Rt. 1998 s. 811]]
|-
|[[Rt-1965-437|Smørehall-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-437|Rt. 1965 s. 437]]
|-
|[[Rt-1966-857|Smågris-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-857|Rt. 1966 s. 857]]
|-
|[[HR-1993-117-B - Rt-1993-1333|Småsetran-dommen]]||1993|| [[HR-1993-117-B - Rt-1993-1333|Rt. 1993 s. 1333]]
|-
|[[HR-2012-2378-A - Rt-2012-1904|Snarøya-dommen]]||2012|| [[HR-2012-2378-A - Rt-2012-1904|Rt. 2012 s. 1904]]
|-
|[[Rt-1966-1149|Snekker Andersen-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-1149|Rt. 1966 s. 1149]]
|-
|Snekker Olsen-dommen||1925|| Rt. 1925 s. 1003
|-
|Sokrates-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 1170
|-
|SOL-dommen||2003|| RG 2003 s. 1092
|-
|[[Rt-1966-163|Sola-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-163|Rt. 1966 s. 163]]
|-
|[[HR-1997-11-A - Rt-1997-334|Sola Havn-saken]]||1997|| [[HR-1997-11-A - Rt-1997-334|Rt. 1997 s. 334]]
|-
|[[HR-2001-931 - Rt-2001-1671|Solidarisert seg med-dommen]]||2001|| [[HR-2001-931 - Rt-2001-1671|Rt. 2001 s. 1671]]
|-
|[[HR-1991-36-A - Rt-1991-220|Sollia Borettslag-dommen]]||1991|| [[HR-1991-36-A - Rt-1991-220|Rt. 1991 s. 220]]
|-
|Son-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 695
|-
|[[HR-2001-409 - Rt-2001-1580|Sondre Borettslag-dommen]]||2001|| [[HR-2001-409 - Rt-2001-1580|Rt. 2001 s. 1580]]
|-
|[[HR-1989-198-B - Rt-1989-1363|Sosialarbeider-kjennelsen]]||1989|| [[HR-1989-198-B - Rt-1989-1363|Rt. 1989 s. 1363]]
|-
|[[HR-1991-115 - Rt-1991-954|Spanor-dommen]]||1991|| [[HR-1991-115 - Rt-1991-954|Rt. 1991 s. 954]]
|-
|[[HR-1997-570-K - Rt-1997-1698|Sparebanken NOR-kjennelsen]]||1997|| [[HR-1997-570-K - Rt-1997-1698|Rt. 1997 s. 1698]]
|-
|[[Rt-1973-967|Speditør-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-967|Rt. 1973 s. 967]]
|-
|[[Rt-1975-478|Spennbetong-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-478|Rt. 1975 s. 478]]
|-
|[[HR-1998-56-B - Rt-1998-1336|Sphincter-dommen]]||1998|| [[HR-1998-56-B - Rt-1998-1336|Rt. 1998 s. 1336]]
|-
|[[HR-1995-1-A - Rt-1995-1|Spisepause-dommen]]||1995|| [[HR-1995-1-A - Rt-1995-1|Rt. 1995 s. 1]]
|-
|[[HR-1992-6-A - Rt-1992-23|Sporvogn-dommen]]||1992|| [[HR-1992-6-A - Rt-1992-23|Rt. 1992 s. 23]]
|-
|[[HR-1998-11-B - Rt-1998-186|SR bank-dommen]]||1998|| [[HR-1998-11-B - Rt-1998-186|Rt. 1998 s. 186]]
|-
|Stagbolt-dommen||1948|| Rt. 1948 s. 719
|-
|Stakkeland-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 8
|-
|[[Rt-1976-1245|Stakkestad-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1245|Rt. 1976 s. 1245]]
|-
|Stange-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 473
|-
|[[HR-1989-129-A - Rt-1989-1116|Statfjord-dommen]]||1989|| [[HR-1989-129-A - Rt-1989-1116|Rt. 1989 s. 1116]]
|-
|[[Rt-1974-879|Statlandbruket-dommen]]||1974|| [[Rt-1974-879|Rt. 1974 s. 879]]
|-
|Statoil-Angola-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1025
|-
|Statoil-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 1246
|-
|[[HR-1999-7-B - Rt-1999-192 - UTV-1999-487|Statsnett-dommen]]||1999|| [[HR-1999-7-B - Rt-1999-192 - UTV-1999-487|Rt. 1999 s. 192]]
|-
|[[Rt-1962-332|Statspensjonist-dommen]]||1962|| [[Rt-1962-332|Rt. 1962 s. 332]]
|-
|Stavanger-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 431
|-
|[[Rt-1968-878|Steinblokk-dommen]]||1968|| [[Rt-1968-878|Rt. 1968 s. 878]]
|-
|Steinras-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 666
|-
|[[Rt-1973-1320|Steinras-dommen]]||1973|| [[Rt-1973-1320|Rt. 1973 s. 1320]]
|-
|[[HR-2000-36-A - Rt-2000-1089|Stell- og pleie-dommen]]||2000|| [[HR-2000-36-A - Rt-2000-1089|Rt. 2000 s. 1089]]
|-
|[[Rt-1972-431|Stella-Altair-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-431|Rt. 1972 s. 431]]
|-
|Stephanson-dommen||1945|| Rt. 1945 s. 52
|-
|[[HR-1999-14-A - Rt-1999-203|Steriliserings-dommen]]||1999|| [[HR-1999-14-A - Rt-1999-203|Rt. 1999 s. 203]]
|-
|[[HR-1992-138-B - Rt-1992-1110|Stiansen I-dommen]]||1992|| [[HR-1992-138-B - Rt-1992-1110|Rt. 1992 s. 1110]]
|-
|[[HR-1993-86-B - Rt-1993-987|Stiansen II-dommen]]||1993|| [[HR-1993-86-B - Rt-1993-987|Rt. 1993 s. 987]]
|-
|[[Rt-1979-492|Stifjell-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-492|Rt. 1979 s. 492]]
|-
|[[Rt-1974-41|Stige-dommen]]||1974|| [[Rt-1974-41|Rt. 1974 s. 41]]
|-
|[[HR-1999-51-B - Rt-1999-1473|Stokke-dommen]]||1999|| [[HR-1999-51-B - Rt-1999-1473|Rt. 1999 s. 1473]]
|-
|[[HR-1996-53-A - Rt-1996-958|Stokstad-dommen]]||1996|| [[HR-1996-53-A - Rt-1996-958|Rt. 1996 s. 958]]
|-
|[[HR-2000-42 - Rt-2000-1634|Store Døvik-dommen]]||2000|| [[HR-2000-42 - Rt-2000-1634|Rt. 2000 s. 1634]]
|-
|Storhaugen-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 536
|-
|[[HR-1998-32-A - Rt-1998-1042|Stormbull-dommen]]||1998|| [[HR-1998-32-A - Rt-1998-1042|Rt. 1998 s. 1042]]
|-
|[[Rt-1986-1122|Stormheimfeltet-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1122|Rt. 1986 s. 1122]]
|-
|[[HR-2000-793 - Rt-2001-428|Strafferegistrerings-dommen]]||2001|| [[HR-2000-793 - Rt-2001-428|Rt. 2001 s. 428]]
|-
|[[Rt-1970-67|Strandlov-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-67|Rt. 1970 s. 67]]
|-
|[[HR-1997-24-A - Rt-1997-580|Streikeretts-dommen]]||1997|| [[HR-1997-24-A - Rt-1997-580|Rt. 1997 s. 580]]
|-
|[[Rt-1968-127|Strekkfisk-dommen]]||1968|| [[Rt-1968-127|Rt. 1968 s. 127]]
|-
|[[HR-2013-2200-P - Rt-2013-1345|Strukturkvote-dommen]]||2013|| [[HR-2013-2200-P - Rt-2013-1345|Rt. 2013 s. 1345]]
|-
|[[HR-1989-92-B - Rt-1989-674|Struma-dommen]]||1989|| [[HR-1989-92-B - Rt-1989-674|Rt. 1989 s. 674]]
|-
|Strøkservitutt-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 362
|-
|[[Rt-1978-482|Strålebehandlings-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-482|Rt. 1978 s. 482]]
|-
|Student Skridhoels hund-dommen||1877|| Rt. 1877 s. 828
|-
|Styreapparat-dommen||1918|| Rt. 1918 s. 9
|-
|[[HR-2006-299-A - Rt-2006-179|Støvletthæl-dommen]]||2006|| [[HR-2006-299-A - Rt-2006-179|Rt. 2006 s. 179]]
|-
|[[HR-2013-496-A - Rt-2013-258|STX-saken]]||2013|| [[HR-2013-496-A - Rt-2013-258|Rt. 2013 s. 258]]
|-
|Sulitjelma-dommen||1923|| Rt. 1923 s. 96
|-
|[[Rt-1972-262|Sundsbarm-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-262|Rt. 1972 s. 262]]
|-
|[[HR-1997-7-A - Rt-1997-149|Sunndal-dommen]]||1997|| [[HR-1997-7-A - Rt-1997-149|Rt. 1997 s. 149]]
|-
|[[HR-1999-34-A - Rt-1999-641|Superlek-dommen]]||1999|| [[HR-1999-34-A - Rt-1999-641|Rt. 1999 s. 641]]
|-
|[[HR-1991-74-A - Rt-1991-586|Sur place-dommen]]||1991|| [[HR-1991-74-A - Rt-1991-586|Rt. 1991 s. 586]]
|-
|[[Rt-1976-1302|Svanevik-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1302|Rt. 1976 s. 1302]]
|-
|[[HR-2001-5-B - Rt-2001-1229|Svartskog-dommen]]||2001|| [[HR-2001-5-B - Rt-2001-1229|Rt. 2001 s. 1229]]
|-
|Sveaas-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1256
|-
|Sveiser-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 25
|-
|[[Rt-1986-1354|Svenkerud-dommen]]||1986|| [[Rt-1986-1354|Rt. 1986 s. 1354]]
|-
|Svenskebuss-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 730
|-
|Sviatagor-dommen||1927|| Rt. 1927 s. 767
|-
|Svulstoperasjons-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 974
|-
|[[Rt-1963-85|Sværholt-dommen]]||1963|| [[Rt-1963-85|Rt. 1963 s. 85]]
|-
|[[Rt-1975-603|Swingball-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-603|Rt. 1975 s. 603]]
|-
|Sybord-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 964
|-
|Syke i kur-dommen||1961|| Rt. 1961 s. 212
|-
|[[Rt-1975-670|Sykebesøk-dommen]]||1975|| [[Rt-1975-670|Rt. 1975 s. 670]]
|-
|[[Rt-1977-1035|Sykejournal-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-1035|Rt. 1977 s. 1035]]
|-
|[[HR-1994-163-B - Rt-1994-1440|Sykkelløp-dommen]]||1994|| [[HR-1994-163-B - Rt-1994-1440|Rt. 1994 s. 1440]]
|-
|Sykkelvei-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 764
|-
|Syklist-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 433
|-
|[[Rt-1976-909|Synsskade-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-909|Rt. 1976 s. 909]]
|-
|[[HR-1997-7-A - Rt-1997-149|Sæterøy-dommen]]||1997|| [[HR-1997-7-A - Rt-1997-149|Rt. 1997 s. 149]]
|-
|Søberg-dommen||1915|| Rt. 1915 s. 435
|-
|Søbod-dommen||1893|| Rt. 1893 s. 481
|-
|Sølvik-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 577
|-
|[[HR-2007-1595-P - Rt-2007-1308|Sørheim-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1595-P - Rt-2007-1308|Rt. 2007 s. 1308]]
|-
|[[HR-1989-131-B - Rt-1989-902|Sånum-dommen]]||1989|| [[HR-1989-131-B - Rt-1989-902|Rt. 1989 s. 902]]
|-
|Sårstell-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 612
|-
|T Capital-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 1104
|-
|[[HR-1991-15-A - Rt-1991-43|Taco-dommen]]||1991|| [[HR-1991-15-A - Rt-1991-43|Rt. 1991 s. 43]]
|-
|[[Rt-1972-965|Takstein-dommen I]]||1972|| [[Rt-1972-965|Rt. 1972 s. 965]]
|-
|[[Rt-1978-678|Takstein-dommen II]]||1978|| [[Rt-1978-678|Rt. 1978 s. 678]]
|-
|[[HR-2000-393 - Rt-2001-369|Takstmann-dommen]]||2001|| [[HR-2000-393 - Rt-2001-369|Rt. 2001 s. 369]]
|-
|[[Rt-1984-1023|Takstol-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-1023|Rt. 1984 s. 1023]]
|-
|Takterrasse-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 387
|-
|[[Rt-1980-243|Tampax-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-243|Rt. 1980 s. 243]]
|-
|[[Rt-1966-476|Tannlege-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-476|Rt. 1966 s. 476]]
|-
|Tannstoff-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 122
|-
|[[HR-1999-4-B - Rt-1999-64|Teamcon-dommen]]||1999|| [[HR-1999-4-B - Rt-1999-64|Rt. 1999 s. 64]]
|-
|Telecomputing-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 790
|-
|Telefonsjikane-dommen||1952|| Rt. 1952 s. 989
|-
|Telegrafarbeider-dommen||1939|| Rt. 1939 s. 45
|-
|Telenor-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 1232
|-
|[[HR-1998-12-A - Rt-1998-251|Tellnes-dommen]]||1998|| [[Rt. 1998 s. 251]]
|-
|[[HR-1999-63-A - Rt-1999-1363|Tengs-dommen]]||1999|| [[HR-1999-63-A - Rt-1999-1363|Rt. 1999 s. 1363]]
|-
|[[Rt-1972-449|Terrasse-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-449|Rt. 1972 s. 449]]
|-
|[[HR-1989-146-A - Rt-1989-1318|Testament-dommen]]||1989|| [[HR-1989-146-A - Rt-1989-1318|Rt. 1989 s. 1318]]
|-
|Thams-dommen||1931|| Rt. 1931 s. 1185
|-
|Theatercafé-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 856
|-
|[[HR-2000-15-B - Rt-2000-418|Thelle-dommen]]||2000|| [[HR-2000-15-B - Rt-2000-418|Rt. 2000 s. 418]]
|-
|[[Rt-1965-1094|Thora Nielsen-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-1094|Rt. 1965 s. 1094]]
|-
|[[HR-1996-77-B - Rt-1996-1440|Thunheim-dommen]]||1996|| [[HR-1996-77-B - Rt-1996-1440|Rt. 1996 s. 1440]]
|-
|[[Rt-1978-1475|Tilsyns-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-1475|Rt. 1978 s. 1475]]
|-
|TINE-dommen||2011|| Rt. 2011 s. 910
|-
|Tippe-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 1132
|-
|[[HR-2001-535-K - Rt-2001-668|Tippekasse-kjennelsen]]||2001|| [[HR-2001-535-K - Rt-2001-668|Rt. 2001 s. 668]]
|-
|[[Rt-1978-1019|Tippeselskap-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-1019|Rt. 1978 s. 1019]]
|-
|[[Rt-1970-1154|Tirranna-dommen]]||1970|| [[Rt-1970-1154|Rt. 1970 s. 1154]]
|-
|[[HR-1996-78-B - Rt-1996-1457|Tokeneskile-dommen]]||1996|| [[HR-1996-78-B - Rt-1996-1457|Rt. 1996 s. 1457]]
|-
|[[HR-1997-40-B - Rt-1997-877|Tolga-dommen]]||1997|| [[HR-1997-40-B - Rt-1997-877|Rt. 1997 s. 877]]
|-
|[[HR-2000-618 - Rt-2001-501|Tollpost Globe-dommen]]||2001|| [[HR-2000-618 - Rt-2001-501|Rt. 2001 s. 501]]
|-
|[[Rt-1966-1470|Tomren-dommen]]||1966|| [[Rt-1966-1470|Rt. 1966 s. 1470]]
|-
|[[HR-2007-1595-P - Rt-2007-1308|Tomtefeste III]]||2007|| [[HR-2007-1595-P - Rt-2007-1308|Rt. 2007 s. 1308]]
|-
|[[HR-1994-174-B - Rt-1994-1584|Tomy Train-dommen]]||1994|| [[HR-1994-174-B - Rt-1994-1584|Rt. 1994 s. 1584]]
|-
|Torbjørnsen-dommen||1950|| Rt. 1950 s. 573
|-
|[[Rt-1958-1101|Torgersen-saken (dom)]]||1958|| [[Rt-1958-1101|Rt. 1958 s. 1101]]
|-
|[[HR-2000-1148 - Rt-2001-1521|Torgersen-saken (gjenopptakelse)]]||2001|| [[HR-2000-1148 - Rt-2001-1521|Rt. 2001 s. 1521]]
|-
|[[HR-1998-60-B - Rt-1998-1398|Torghatten-dommen]]||1998|| [[HR-1998-60-B - Rt-1998-1398|Rt. 1998 s. 1398]]
|-
|[[Rt-1982-789|Torkildsen-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-789|Rt. 1982 s. 789]]
|-
|Torpedo-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 919
|-
|[[HR-1995-146-B - Rt-1995-1641|Torson-dommen]]||1995|| [[HR-1995-146-B - Rt-1995-1641|Rt. 1995 s. 1641]]
|-
|[[HR-1997-20-B - Rt-1997-428|Torsæterkampen-dommen]]||1997|| [[HR-1997-20-B - Rt-1997-428|Rt. 1997 s. 428]]
|-
|Total-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 1434
|-
|[[HR-2007-672-U - Rt-2007-518|Totalforbudssaken]]||2007|| [[HR-2007-672-U - Rt-2007-518|Rt. 2007 s. 518]]
|-
|Trakkaserings-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1844
|-
|[[Rt-1984-356|Traktor-dommen I]]||1984|| [[Rt-1984-356|Rt. 1984 s. 356]]
|-
|Traktor-dommen II||2008|| RG 2008 s. 897
|-
|Trallfa-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 257
|-
|[[HR-1997-41-A - Rt-1997-1081|Trampett-dommen]]||1997|| [[HR-1997-41-A - Rt-1997-1081|Rt. 1997 s. 1081]]
|-
|Trappe-dommen||1902|| Rt. 1902 s. 97
|-
|[[Rt-1972-624|Travbane-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-624|Rt. 1972 s. 624]]
|-
|Trefelling-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1069
|-
|Treforedlings-dommen||1956|| Rt. 1956 s. 952
|-
|[[LE-1985-21|Treholt-dommen]]||1985|| [[LE-1985-21]]
|-
|[[HR-2013-641-A - Rt-2013-374|Treholt-innsynssaken]]||2013|| [[HR-2013-641-A - Rt-2013-374|Rt. 2013 s. 374]]
|-
|Trestandard-dommen||1967|| RG 1967 s. 586
|-
|[[HR-2012-2393-A - Rt-2012-1951|Trico-kjennelsen]]||2012|| [[HR-2012-2393-A - Rt-2012-1951|Rt. 2012 s. 1951]]
|-
|[[Rt-1948-1111|Trikke-dommen]]||1948|| [[Rt-1948-1111|Rt. 1948 s. 1111]]
|-
|[[HR-2001-1009 - Rt-2002-1007|Trikkesniker-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1009 - Rt-2002-1007|Rt. 2002 s. 1007]]
|-
|Tripp-Trapp-dommen||2012|| Rt. 2012 s. 1062
|-
|[[HR-1998-63-B - Rt-1998-1425 - UTV-1999-477|Troll Salmon-dommen]]||1998|| [[HR-1998-63-B - Rt-1998-1425 - UTV-1999-477|Rt. 1998 s. 1425]]
|-
|[[Rt-1981-1215|Trollheim-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-1215|Rt. 1981 s. 1215]]
|-
|[[Rt-1986-292|Trollveggen-dommen]]||1984|| [[Rt-1986-292|Rt. 1984 s. 28]]
|-
|[[Rt-1984-28|Tromsø Sparebank-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-28|Rt. 1984 s. 28]]
|-
|[[Rt-1962-614|Tronier-dommen]]||1962|| [[Rt-1962-614|Rt. 1962 s. 614]]
|-
|Trygdekasse-dommen||1963|| Rt. 1963 s. 129
|-
|Tråleutstyr-dommen||1952|| RG 1952 s. 538
|-
|[[HR-1993-45-A - Rt-1993-268|Trålkonsesjon-dommen]]||1993|| [[HR-1993-45-A - Rt-1993-268|Rt. 1993 s. 268]]
|-
|[[Rt-1956-109|Tuddal-dommen]]||1956|| [[Rt-1956-109|Rt. 1956 s. 109]]
|-
|Tunnel-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 1198
|-
|Turbuss-dommen||1957|| Rt. 1957 s. 256
|-
|Turnforening-dommen||1930|| Rt. 1930 s. 222
|-
|TV Vest-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 1737
|-
|[[HR-2000-1406 - Rt-2001-1123|Tvangsinnleggelse]]||2001|| [[HR-2000-1406 - Rt-2001-1123|Rt. 2001 s. 1123]]
|-
|[[Rt-1984-714|Tveito-dommen]]||1984|| [[Rt-1984-714|Rt. 1984 s. 714]]
|-
|[[HR-1994-27-B - Rt-1994-333 - UTV-1994-419|Tydal-dommen]]||1994|| [[HR-1994-27-B - Rt-1994-333 - UTV-1994-419|Rt. 1994 s. 333]]
|-
|[[HR-1987-15-B - Rt-1987-129|Tyssefall-dommen]]||1987|| [[HR-1987-15-B - Rt-1987-129|Rt. 1987 s. 129]]
|-
|[[HR-1998-25-B - Rt-1998-450|Tysvær-dommen]]||1998|| [[HR-1998-25-B - Rt-1998-450|Rt. 1998 s. 450]]
|-
|[[Rt-1948-370|Tyttebærtur-dommen]]||1948|| [[Rt-1948-370|Rt. 1948 s. 370]]
|-
|[[Rt-1982-1349|Tyveri-dommen]]||1948|| [[Rt-1982-1349|Rt. 1982 s. 1349]]
|-
|[[Rt-1927-423|Tønne-dommen]]||1927|| [[Rt-1927-423|Rt. 1927 s. 423]]
|-
|[[Rt-1983-1401|Tøttavangen-dommen]]||1983|| [[Rt-1983-1401|Rt. 1983 s. 1401]]
|-
|[[Rt-1973-1364|Ubåt-dommen I]]||1973|| [[Rt-1973-1364|Rt. 1973 s. 1364]]
|-
|[[Rt-1985-58|Ubåt-dommen II]]||1985|| [[Rt-1985-58|Rt. 1985 s. 58]]
|-
|Uleberg-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 82
|-
|Ullern Terrasse-dommen||2007|| Rt. 2007 s. 1281
|-
|[[HR-1998-35-B - Rt-1998-656|Ullerudåsen borettslag-dommen]]||1998|| [[HR-1998-35-B - Rt-1998-656|Rt. 1998 s. 656]]
|-
|[[Rt-1980-1299|Ulnarisnerve-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1299|Rt. 1980 s. 1299]]
|-
|[[HR-1992-26-A - Rt-1992-217|Ulvåkjøl-dommen]]||1992|| [[HR-1992-26-A - Rt-1992-217|Rt. 1992 s. 217]]
|-
|[[HR-1994-14-A - Rt-1994-132 - UTV-1994-193|Uncle John-dommen]]||1994|| [[HR-1994-14-A - Rt-1994-132 - UTV-1994-193|Rt. 1994 s. 132]]
|-
|[[HR-1996-14-A - Rt-1996-98|Underskrifts-dommen]]||1996|| [[HR-1996-14-A - Rt-1996-98|Rt. 1996 s. 98]]
|-
|[[Rt-1982-1301|Undset-dommen]]||1982|| [[Rt-1982-1301|Rt. 1982 s. 1301]]
|-
|Uskyldspresumsjons-kjennelsen||2005|| Rt. 2005 s. 833
|-
|[[Rt-1967-1502|Uten en tråd-dommen]]||1967|| [[Rt-1967-1502|Rt. 1967 s. 1502]]
|-
|[[HR-1991-149-A - Rt-1991-1414|Utilbørlig påvirkning-dommen]]||1991|| [[HR-1991-149-A - Rt-1991-1414|Rt. 1991 s. 1414]]
|-
|[[HR-1995-74-B - Rt-1995-820|Utleier-dommen I]]||1995|| [[HR-1995-74-B - Rt-1995-820|Rt. 1995 s. 820]]
|-
|[[HR-1996-38-A - Rt-1996-551|Utvisningsdom I]]||1996|| [[HR-1996-38-A - Rt-1996-551|Rt. 1996 s. 551]]
|-
|[[HR-1996-39-A - Rt-1996-561|Utvisningsdom II]]||1996|| [[HR-1996-39-A - Rt-1996-561|Rt. 1996 s. 561]]
|-
|[[HR-1996-40-A - Rt-1996-568|Utvisningsdom III]]||1996|| [[HR-1996-40-A - Rt-1996-568|Rt. 1996 s. 568]]
|-
|[[Rt-1978-37|V-5-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-37|Rt. 1978 s. 379]]
|-
|[[Rt-1960-841|Vaksine-dommen]]||1960|| [[Rt-1960-841|Rt. 1960 s. 841]]
|-
|[[Rt-1976-614|Vaktmester-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-614|Rt. 1976 s. 614]]
|-
|[[HR-1996-31-A - Rt-1996-385|Vaktmestertyveri-dommen]]||1996|| [[HR-1996-31-A - Rt-1996-385|Rt. 1996 s. 385]]
|-
|[[HR-1997-71-A - Rt-1997-1914|Vangberg-dommen]]||1997|| [[HR-1997-71-A - Rt-1997-1914|Rt. 1997 s. 1914]]
|-
|[[HR-2010-412-A - Rt-2010-291|Vangen-dommen]]||2010|| [[HR-2010-412-A - Rt-2010-291|Rt. 2010 s. 291]]
|-
|[[HR-1989-15-B - Rt-1989-64|Vannkontrollør-dommen]]||1989|| [[HR-1989-15-B - Rt-1989-64|Rt. 1989 s. 64]]
|-
|[[Rt-1905-715|Vannlednings-dommen]]||1905|| [[Rt-1905-715|Rt. 1905 s. 715]]
|-
|[[Rt-1979-492|Varfjell-dommen]]||1979|| [[Rt-1979-492|Rt. 1979 s. 492]]
|-
|[[HR-1989-36-B - Rt-1989-285|Vargavåg-dommen]]||1989|| [[HR-1989-36-B - Rt-1989-285|Rt. 1989 s. 285]]
|-
|[[HR-2001-1209 - Rt-2002-683|Vassøy Canning-dommen]]||2002|| [[HR-2001-1209 - Rt-2002-683|Rt. 2002 s. 683]]
|-
|[[Rt-1978-1001|VBK-dommen]]||1978|| [[Rt-1978-1001|Rt. 1978 s. 1001]]
|-
|[[Rt-1951-371|Vedbolags-dommen]]||1951|| [[Rt-1951-371|Rt. 1951 s. 371]]
|-
|Vegsalt-dommen||2010|| Rt. 2010 s. 1345
|-
|[[Rt-1980-1272|Vegskrent-dommen]]||1980|| [[Rt-1980-1272|Rt. 1980 s. 1272]]
|-
|[[HR-1998-35-B - Rt-1998-656|Veidekke-dommen]]||1998|| [[Rt. 1998 s. 656]]
|-
|[[HR-2002-940 - Rt-2003-1531|Veidekke-dommen]]||2003|| [[HR-2002-940 - Rt-2003-1531|Rt. 2003 s. 1531]]
|-
|[[Veikko-dommen|Veikko-dommen]]||1980|| [[Veikko-dommen|Rt. 1980 s. 1586]]
|-
|Veiledningsplikt-dommen||2002|| Rt. 2002 s. 1331
|-
|[[HR-2020-358-A|Veireno-dommen]]||2020|| [[HR-2020-358-A]]
|-
|[[HR-2007-1992-A - Rt-2007-1665|Vektererstatnings-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1992-A - Rt-2007-1665|Rt. 2007 s. 1665]]
|-
|[[HR-2013-496-A - Rt-2013-258|Verfts-saken]]||2013|| [[HR-2013-496-A - Rt-2013-258|Rt. 2013 s. 258]]
|-
|[[Rt-1955-175|Veritas I-dommen]]||1955|| [[Rt-1955-175|Rt. 1955 s. 175]]
|-
|[[HR-1991-96-B - Rt-1991-705 - UTV-1991-941|Veritas II-dommen]]||1991|| [[HR-1991-96-B - Rt-1991-705 - UTV-1991-941|Rt. 1991 s. 705]]
|-
|[[Rt-1974-976|Vesaas-dommen]]||1974|| [[Rt-1974-976|Rt. 1974 s. 976]]
|-
|[[HR-1997-32-B - Rt-1997-645|Vest-Kran dommen]]||1997|| [[HR-1997-32-B - Rt-1997-645|Rt. 1997 s. 645]]
|-
|[[HR-1998-25-B - Rt-1998-450|Vesterøya-dommen]]||1998|| [[HR-1998-25-B - Rt-1998-450|Rt. 1998 s. 450]]
|-
|[[Rt-1931-1096|Vestfos-dommen]]||1931|| [[Rt-1931-1096|Rt. 1931 s. 1096]]
|-
|[[HR-1999-52 - Rt-1999-989|Vest-Ro-dommen]]||1999|| [[HR-1999-52 - Rt-1999-989|Rt. 1999 s. 989]]
|-
|[[HR-2012-149-A - Rt-2012-65|Vest-Tank-dommen]]||2012|| [[HR-2012-149-A - Rt-2012-65|Rt. 2012 s. 65]]
|-
|Victim-dommen||2005|| Rt. 2005 s. 534
|-
|[[HR-1998-24-A - Rt-1998-774|Videospiller-dommen]]||1998|| [[HR-1998-24-A - Rt-1998-774|Rt. 1998 s. 774]]
|-
|[[HR-2007-2150-A - Rt-2007-1807|Vigrid-kjennelsen]]||2007|| [[HR-2007-2150-A - Rt-2007-1807|Rt. 2007 s. 1807]]
|-
|Vikøyr-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 539
|-
|[[HR-1998-28-A - Rt-1998-946|Vinagentur-dommen]]||1998|| [[HR-1998-28-A - Rt-1998-946|Rt. 1998 s. 946]]
|-
|Vinannonse-dommen||2009|| Rt. 2009 s. 839
|-
|[[Rt-1965-451|Vinsje-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-451|Rt. 1965 s. 451]]
|-
|[[HR-1995-250-K - Rt-1995-758|Vinutsalg-dommen]]||1995|| [[HR-1995-250-K - Rt-1995-758|Rt. 1995 s. 758]]
|-
|Virik Torgersen-dommen||1963|| Rt. 1963 s. 1353
|-
|[[Rt-1965-1159|Vister-dommen]]||1965|| [[Rt-1965-1159|Rt. 1965 s. 1159]]
|-
|[[Rt-1972-1350|Vitaminfor-dommen]]||1972|| [[Rt-1972-1350|Rt. 1972 s. 1350]]
|-
|[[Rt-1981-534|Voksenkollen-dommen]]||1981|| [[Rt-1981-534|Rt. 1981 s. 534]]
|-
|[[HR-2013-2200-P - Rt-2013-1345|Volstad-saken]]||2013|| [[HR-2013-2200-P - Rt-2013-1345|Rt. 2013 s. 1345]]
|-
|[[HR-2004-1671-A - Rt-2004-1474|Volvoimport-dommen]]||2004|| [[HR-2004-1671-A - Rt-2004-1474|Rt. 2004 s. 1474]]
|-
|von Koss-dommen||1940|| Rt. 1940 s. 594
|-
|Vorspiel-promillekjørings-dommen||2008|| Rt. 2008 s. 453
|-
|Vågå Bruk-dommen||1955|| Rt. 1955 s. 209
|-
|Wegner-dommen||1962|| Rt. 1962 s. 964
|-
|Wenche Hoff-dommen||1954|| Rt. 1954 s. 710
|-
|[[Rt-1995-644|Westerbotn-dommenmen]]||1995|| [[Rt-1995-644|Rt. 1995 s. 644]]
|-
|[[Rt-1976-1019|Wiik-dommen]]||1976|| [[Rt-1976-1019|Rt. 1976 s. 1019]]
|-
|Winge-dommen||2003|| Rt. 2003 s. 1501
|-
|Woldseth-dommen||2004|| Rt. 2004 s. 200
|-
|[[HR-2008-1600-A - Rt-2008-1217|Wonderboy-saken]]||2008|| [[HR-2008-1600-A - Rt-2008-1217|Rt. 2008 s. 1217]]
|-
|Y-front-dommen||1959|| Rt. 1959 s. 28
|-
|[[HR-1990-142 - Rt-1990-1293 - UTV-1991-153|Ytterbø-dommen]]||1990|| [[HR-1990-142 - Rt-1990-1293 - UTV-1991-153|Rt. 1990 s. 1293]]
|-
|[[HR-1993-130-B - Rt-1993-1399|Ytternes-dommen]]||1993|| [[HR-1993-130-B - Rt-1993-1399|Rt. 1993 s. 1399]]
|-
|[[HR-1994-79-B - Rt-1994-775|Yousuf-dommen]]||1994|| [[HR-1994-79-B - Rt-1994-775|Rt. 1994 s. 775]]
|-
|[[HR-1997-60-B - Rt-1997-1580 - UTV-1997-1123|Zenith-dommen]]||1997|| [[HR-1997-60-B - Rt-1997-1580 - UTV-1997-1123|Rt. 1997 s. 1580]]
|-
|[[Rt-1891-814|Ællida-dommen]]||1891|| [[Rt-1891-814|Rt. 1891 s. 814]]
|-
|[[HR-1993-164-A - Rt-1993-1524|Ølberg-dommen]]||1993|| [[HR-1993-164-A - Rt-1993-1524|Rt. 1993 s. 1524]]
|-
|[[Rt-1977-24|Østensjø-dommen]]||1977|| [[Rt-1977-24|Rt. 1977 s. 24]]
|-
|[[HR-1998-57-A - Rt-1998-1924|Østerberg-dommen]]||1998|| [[HR-1998-57-A - Rt-1998-1924|Rt. 1998 s. 1924]]
|-
|[[HR-1999-58-B - Rt-1999-1682|Østlendingen-dommen]]||1999|| [[HR-1999-58-B - Rt-1999-1682|Rt. 1999 s. 1682]]
|-
|[[HR-1999-61 - Rt-1999-1347 - UTV-1999-1571|Øverbye-dommen]]||1999|| [[HR-1999-61 - Rt-1999-1347 - UTV-1999-1571|Rt. 1999 s. 1347]]
|-
|[[HR-2007-1593-P - Rt-2007-1281|Øvre Ullern-dommen]]||2007|| [[HR-2007-1593-P - Rt-2007-1281|Rt. 2007 s. 1281]]
|-
|[[HR-1993-36-B - Rt-1993-278|Øye-dommen]]||1993|| [[HR-1993-36-B - Rt-1993-278|Rt. 1993 s. 278]]
|-
|X Eiendom-dommen||2006|| Rt. 2006 s. 333
|-
|}

== Se også ==
* [[Hva betyr navnet på en rettsavgjørelse?]]
* [[Jusleksikon.no:Prejudikat|Prejudikat]] (Jusleksikon.no)
* [[Jusleksikon.no:Presedens|Presedens]] (Jusleksikon.no)

== Kilder ==
* [http://ub-fmserver.uio.no/domkort/home.php Dommers populærnavn] (Uio.no)
* [http://rett24.no/articles/vil-ha-slutt-pa-personlige-kallenavn-pa-dommer Høyesterett: Vil ha slutt på personlige kallenavn på dommer] (Rett24.no)

[[Kategori:Rettsavgjørelser| ]]
[[Kategori:Høyesterett| ]]
[[Kategori:Lagmannsretter| ]]
[[Kategori:Tingretter| ]]

HR-2022-2222-A

2025-03-24T16:26:18Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=2022-11-16
|Publisert=HR-2022-2222-A
|Stikkord=(Kystgjerdet-dommen), Immaterialrett, Varemerkerett, Vederlag for varemerkekrenkelse, Lisensavgift
|Sammendrag=Saken gjaldt utmåling av vederlag og/eller erstatning for ulovlig bruk av konkurrenters varemerker i annonser på søkemotorer på internett.

Høyesterett kom til at vederlaget måtte utmåles etter skjønn. Utgangspunktet var kr 400.000 til henholdsvis Vindex og Norgesgjerde. Det var endelig fastslått i lagmannsretten at Kystgjerdet hadde handlet grovt uaktsomt, og etter Varemerkeloven skal lisensavgiften da dobles. Selskapene ble derfor tilkjent kr 800.000 kroner hver for varemerkekrenkelsen.

Dommen utdyper og avklarer reglene om erstatning og vederlag for varemerkekrenkelser.
|Saksgang=Oslo tingrett [[TOSLO-2019-192181]] - Borgarting lagmannsrett [[LB-2021-20075]] - Høyesterett HR-2022-2222-A (sak nr. 22-027247SIV-HRET), anke over dom
|Parter=I. Kystgjerdet AS (advokat Nicholas Foss Barbantonis - til prøve) mot Norgesgjerde AS Vindex AS (advokat Harald Christian Bjelke - til prøve). II. Norgesgjerde AS Vindex AS (advokat Harald Christian Bjelke - til prøve) mot Kystgjerdet AS (advokat Nicholas Foss Barbantonis - til prøve)
|Forfatter=Ringnes, Arntzen, Steinsvik, Høgetveit Berg, Noer
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2010-03-26-8/§1 Varemerkeloven (2010) §1], [https://lovdata.no/lov/2010-03-26-8/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/2010-03-26-8/§57 §57], [https://lovdata.no/lov/2010-03-26-8/§58 §58], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§11-2 Tvisteloven (2005) §11-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9]
}}
(1) Dommer <b>Ringnes</b>:

<b>Sakens spørsmål og bakgrunn</b>

(2) Saken gjelder utmåling av vederlag og/eller erstatning for ulovlig bruk av konkurrenters varemerker i annonser på søkemotorer på internett.

(3) Selskapene Vindex AS, Norgesgjerde AS og Kystgjerdet AS selger gjerder og rekkverk som er laget av det vedlikeholdsfrie plastmaterialet PVC. Vindex begynte med dette i 2006 og Norgesgjerde i 2010. Virksomheten er i hovedsak rettet mot privatmarkedet, og Vindex og Norgesgjerde har vært markedsledende innen salg av PVC-gjerder.

(4) Det er rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom at VINDEX og NORGESGJERDE er beskyttede varemerker for PVC-gjerder. I fortsettelsen omtales Norgesgjerde og Vindex i fellesskap som rettighetshaverne.

(5) Kystgjerdet begynte med salg av PVC-gjerder i 2017. I 2018 hadde selskapet en aktiv markedsføring på internett og benyttet blant annet annonsetjenesten Google Ads. Denne tjenesten innebærer at annonsører kan kjøpe søkeord som sikrer at deres produkter eller tjenester kommer opp i trefflisten i Google foran konkurrentene. Tjenesten er beskrevet slik i [[HR-2021-2479-A]] <i>Bank Norwegian</i> avsnitt 4:

<span id="rp-innrykk">«Google tilbyr annonsetjenesten Google Ads. Ved å betale for ulike søkeord kan annonsører få opp annonser med reklame for sine tjenester og med lenke til eget nettsted. Slike annonser kommer opp i trefflisten foran såkalte organiske treff, som alene styres av Googles algoritmer. Fordelingen av annonseplass og rangeringen av annonser i trefflisten for betalte søk skjer blant annet på grunnlag av et budgivningsprinsipp knyttet til det enkelte søkeord...»</span>

(6) Hvor høyt oppe på trefflisten annonsen havner, er avhengig av hvilken pris annonsøren har tilbudt for det enkelte søkeordet. Betalingen beregnes på grunnlag av hvor mange som faktisk klikker seg inn på annonsen.

(7) Mellom april 2018 og februar 2019 kjøpte Kystgjerdet blant annet varemerkene VINDEX og NORGESGJERDE som søkeord for sine annonser. Søkemotoren Bing var også koblet opp mot Google Ads i en del av denne perioden. Når potensielle kunder søkte på disse søkeordene på Google eller Bing, kom det altså opp en annonse for Kystgjerdets produkter.

(8) Slik bruk av andres varemerker som søkeord er i utgangspunktet lovlig, se Bank Norwegian-dommen avsnitt 66 med videre henvisninger. I mer enn 90 prosent av annonsene som kom opp ved bruk av disse søkeordene, sto imidlertid varemerkene VINDEX eller NORGESGJERDE i selve annonseteksten. Det skyldtes at Kystgjerdet også betalte for Google-tjenesten Dynamic Keyword Insertion. Når noen søker på et ord som svarer til et kjøpt søkeord, vil søkeordet da komme opp som en del av overskriften i annonsen på søkemotoren.

(9) Annonsene kunne se slik ut:

<span id="rp-innrykk">«Vindex Gjerde | FLYTTESALG -20% | Mer fritid - mindre maling</span><br />
<span id="rp-innrykk">[Annonse] www kystgjerdet.no/ 52 71 52 71</span><br />
<span id="rp-innrykk">Vedlikeholdsfrie rekkverk, gjerder, levegger og porter i PVC med unik kvalitet og</span><br />
<span id="rp-innrykk">garanti. Lagersalg og direkteimport gjør at vi kan gi prisgaranti og rask levering.</span><br />
<span id="rp-innrykk">Enkel montering. Leverer til hele landet. Tjenester: Best på pris og kvalitet, Unik</span><br />
<span id="rp-innrykk">service, Superrask levering Designe din egen modell!.»</span>

<span id="rp-innrykk">«Gjerder fra Kystgjerdet | Norgesgjerde | Flyttesalg -20% rabatt</span><br />
<span id="rp-innrykk">[Annonse] www.kystgjerdet.no 52 71 52 71</span><br />
<span id="rp-innrykk">Vedlikeholdsfrie PVC-rekkverk med livstidsgaranti. Enkel montering. Mal mindre -</span><br />
<span id="rp-innrykk">lev mer! Leverer til hele landet. Tjenester. Best på pris og kvalitet. Unik service.</span><br />
<span id="rp-innrykk">Superrask levering. Designe din egen modell!»</span>

(10) Denne bruken av VINDEX og NORGESGJERDE i annonsetekstene var i strid med varemerkerettighetene til de to selskapene.

(11) VINDEX ble brukt ulovlig i Kystgjerdets annonser på Google fra 21. april til 25. september 2018 – i en periode på litt over fem måneder. NORGESGJERDE ble brukt ulovlig på Google fra 20. til 26. april 2018 og fra 3. september 2018 til 9. februar 2019 – i to perioder på til sammen om lag fem og en halv måned.

(12) Vårmånedene er høysesong for salg av vedlikeholdsfrie gjerder.

(13) Varemerkene ble også brukt i annonser på Bing fra september til desember 2018, men antallet visninger og klikk var vesentlig lavere for Bing-annonsene enn for Google-annonsene.

(14) Kystgjerdet kjøpte også andre søkeord, som «vedlikeholdsfritt gjerde» og «pvc gjerder». Av det totale antall annonser på Google for Kystgjerdets produkter utgjorde de ulovlige annonsene bare en svært liten del.

(15) Vindex og Norgesgjerde protesterte mot markedsføringen, og etter noe tid stanset Kystgjerdet bruken av varemerkene som søkeord.

(16) Tvisten ble først bragt inn for Næringslivets konkurranseutvalg, som 11. mars 2019 uttalte at Kystgjerdets handlemåte var brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk. Vindex og Norgesgjerde tok deretter ut stevning med krav om vederlag og/eller erstatning for Kystgjerdets bruk av deres varemerker.

(17) Oslo tingrett avsa 15. desember 2020 dom med slik domsslutning ([[TOSLO-2019-192181]]):

<span id="rp-innrykk">«1. Kystgjerdet AS dømmes til å betale</span><br />
<span id="rp-innrykk">2 500 000 – tomillionerfemhundretusen – kroner til Norgesgjerde AS innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Kystgjerdet AS dømmes til betale</span><br />
<span id="rp-innrykk">1 717 680 kroner – enmillionsyvhundreogsyttentusensekshundreogåtti – kroner til Vindex AS innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.</span>

<span id="rp-innrykk">3. I sakskostnader for tingretten betaler Kystgjerdet AS</span>
<span id="rp-innrykk">402 851 – firehundreogtotusen åttehundeogfemtien – kroner til Norgesgjerde AS og 406 806 – firehundreogsekstusenåttehundreogseks – kroner til Vindex AS innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»</span>

(18) Vindex ble tilkjent et vederlag som tok utgangspunkt i 17 prosent av Kystgjerdets omsetning i den perioden VINDEX ble brukt som søkeord, og som deretter ble doblet som følge av at Kystgjerdet hadde opptrådt grovt uaktsomt, jf. varemerkeloven § 58 andre ledd. Norgesgjerde ble tilkjent erstatning for tapt omsetning og markedsforstyrrelser. Beløpet var skjønnsmessig fastsatt ut fra en totalvurdering av dokumentasjonen og bevisførselen.

(19) Kystgjerdet anket til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

(20) Borgarting lagmannsrett avsa 21. desember 2021 dom med slik domsslutning ([[LB-2021-20075]]):

<span id="rp-innrykk">«1. Kystgjerdet AS dømmes til å betale til Vindex AS</span><br />
<span id="rp-innrykk">1 030 000 – énmillionogtrettitusen – kroner.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Kystgjerdet AS dømmes til å betale til Norgesgjerde AS</span><br />
<span id="rp-innrykk">1 190 000 – énmillionetthundreognittitusen – kroner.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.</span>

<span id="rp-innrykk">4. I sakskostnader for tingretten betaler Kystgjerdet AS til Vindex AS</span><br />
<span id="rp-innrykk">200 000 – tohundretusen – kroner og til Norgesgjerde AS 200 000 – tohundretusen – kroner.</span>

<span id="rp-innrykk">5. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.»</span>

(21) Forskjellen mellom tingrettens og lagmannsrettens utmåling må blant annet sees i lys av at lagmannsretten på bakgrunn av EU-domstolens praksis la til grunn at bruk av varemerker som søkeord ikke innebærer en krenkelse av varemerkeretten. Etter dette var det bare annonsene hvor varemerkene sto i annonseteksten som utgjorde en krenkelse.

(22) For lagmannsretten erkjente Kystgjerdet at annonsene hvor varemerkene var tatt inn i annonseteksten, var varemerkekrenkelser. Lagmannsretten la til grunn at Kystgjerdet hadde opptrådt i det minste grovt uaktsomt.

(23) Lagmannsrettens vurdering var at dobbel rimelig lisensavgift etter varemerkeloven § 58 andre ledd ga det høyeste kompensasjonsbeløpet for både Vindex og Norgesgjerde. Selskapenes erstatningskrav var etter lagmannsrettens syn basert på lite sannsynlige forutsetninger.

(24) Alle partene har anket til Høyesterett.

(25) Anken fra Vindex og Norgesgjerde gjelder rettsanvendelsen ved spørsmålet om utmåling av vederlag og erstatning. Kystgjerdets anke gjelder spørsmålet om hvorvidt kjennetegnene har varemerkerettslig vern gjennom innarbeidelse samt rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen knyttet til utmålingsspørsmålet.

(26) Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 19. april 2022 ble ankene tillatt fremmet for så vidt gjaldt rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen knyttet til spørsmålet om utmåling av vederlag og erstatning. For øvrig ble ankene ikke tillatt fremmet.

(27) Lagmannsrettens konklusjon om at VINDEX og NORGESGJERDE har varemerkebeskyttelse for produktet PVC-gjerde er dermed rettskraftig avgjort og skal legges til grunn for Høyesteretts avgjørelse.

<b>Partenes syn på saken</b>

(28) <b>Norgesgjerde AS og Vindex AS</b> har i korte trekk gjort gjeldende:

(29) Kompensasjonen for Kystgjerdets varemerkeinngrep skal utmåles etter det alternativet i varemerkeloven § 58 som er gunstigst for rettighetshaveren. Retten må vurdere alle påberopte utmålingsalternativ når det tas stilling til hvilket alternativ som gir det høyeste beløpet.

(30) En rimelig lisensavgift etter § 58 første ledd bokstav a må utmåles på bakgrunn av at Norgesgjerde og Vindex var de markedsledende aktørene innen salg av vedlikeholdsfrie PVC-gjerder, og at Kystgjerdet var en direkte konkurrent og ny på markedet. Dette tilsier en rimelig lisensavgift som ligger høyere enn det lagmannsretten la til grunn. Denne lisensavgiften skal så dobles i medhold av § 58 andre ledd.

(31) De ulovlige annonsene har åpenbart ført til at Vindex og Norgesgjerde tapte kunder og salg de normalt ville ha hatt. Det eksakte tapet er det ikke mulig å fastslå, og en erstatning etter § 58 første ledd bokstav b må utmåles skjønnsmessig.

(32) Kystgjerdet ville fått en langt mindre omsetningsvekst i perioden 2018–2020 uten de ulovlige annonsene og må alternativt avstå denne økonomiske vinningen til Vindex og Norgesgjerde, jf. § 58 første ledd bokstav c. Det kan for eksempel legges til grunn at 220 av de 445 kundene Kystgjerdet hadde i 2018, og ytterligere 100 nye kunder i løpet av 2019, var kunder som ble villedet av de ulovlige annonsene.

(33) Norgesgjerde AS og Vindex AS har lagt ned slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«1. Kystgjerdet AS dømmes til å betale vederlag og/eller erstatning til Norgesgjerde AS fastsatt etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Kystgjerdet AS dømmes til å betale vederlag og/eller erstatning til Vindex AS fastsatt etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Norgesgjerde AS og Vindex AS tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.»</span>

(34) <b>Kystgjerdet AS</b> har i korte trekk gjort gjeldende:

(35) Det er ikke årsakssammenheng mellom Norgesgjerde og Vindex’ påståtte tap og varemerkeinngrepene, og det er ikke grunnlag for å utmåle erstatning for økonomisk tap. Det er heller ikke grunnlag for kravet om vinningsavståelse.

(36) Lagmannsretten utregning av vederlaget for rimelig lisensavgift er uriktig. Lisensavgiften må fastsettes skjønnsmessig ut fra varemerkenes verdi.

(37) Det er kun en begrenset del av Kystgjerdets omsetning som knytter seg til den urettmessige bruken, og ingen av varemerkene er sterke. Det var derfor feil av lagmannsretten å utmåle lisensavgiften på grunnlag av netto fortjeneste per salg for Vindex og Norgesgjerde multiplisert med antall visninger av de ulovlige annonsene. Denne fremgangsmåten gjenspeiler ikke inngrepenes reelle omfang. Dersom annonsevisningene skal legges til grunn som uttrykk for inngrepets omfang, må antallet visninger multipliseres med en tenkt verdi av hver enkelt visning. Antall klikk kan gi et mer nøyaktig bilde, men det er en urealistisk forutsetning at en forbruker som klikker på annonsen, automatisk kjøper produktet.

(38) Kystgjerdet AS har lagt ned slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«1. Kystgjerdet AS frifinnes mot å betale til hver av Vindex AS og Norgesgjerde AS et beløp oppad begrenset til kr 50.000.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Norgesgjerde AS og Vindex AS dømmes til å betale Kystgjerdet AS’ sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.»</span>

<span id="premiss"><b>Mitt syn på saken</b></span>

<b>Rettslige utgangspunkter</b>

(39) Lagmannsretten har rettskraftig avgjort at bruken av varemerkene VINDEX og NORGESGJERDE i overskriftene til annonsene for Kystgjerdets produkter på søkemotorene Google og Bing var en krenkelse av selskapenes enerett til å bruke varemerkene i næringsvirksomhet, jf. varemerkeloven § 1 første ledd. Videre er det rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom at Kystgjerdets ulovlige varemerkebruk var grovt uaktsom. Krenkelseshandlingen var å tilby Kystgjerdets varer for salg under disse kjennetegnene, jf. varemerkeloven § 4 tredje ledd bokstav b.

(40) Varemerkeloven kapittel 8 regulerer sanksjonene mot varemerkeinngrep. De to viktigste er at rettighetshaveren kan få dom for at inngriperen skal forbys å gjenta inngrepet, jf. § 57, og at rettighetshaveren kan kreve erstatning og vederlag for den urettmessige utnyttelsen, jf. § 58. I vår sak avsluttet Kystgjerdet frivillig den urettmessige bruken av varemerkene. Spørsmålet er hvilken økonomisk kompensasjon Norgesgjerde og Vindex har krav på. Dette reguleres av varemerkeloven § 58 første og andre ledd, som lyder:

<span id="rp-innrykk">«For forsettlig eller uaktsomt varemerkeinngrep skal inngriperen betale til rettighetshaveren:</span><br />
<span id="rp-innrykk2">a. vederlag svarende til en rimelig lisensavgift for utnyttelsen, samt erstatning for skade som følge av inngrepet som ikke ville oppstått ved lisensiering,</span><br />
<span id="rp-innrykk2">b. erstatning for skade som følge av inngrepet, eller</span><br />
<span id="rp-innrykk2">c. vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved inngrepet.</span><br />
<span id="rp-innrykk">Vederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for rettighetshaveren.</span>

<span id="rp-innrykk">Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, skal inngriperen, dersom rettighetshaveren krever det, i stedet for vederlag og erstatning fastsatt etter første ledd, betale vederlag svarende til det dobbelte av en rimelig lisensavgift for utnyttelsen.»</span>

(41) Det går frem av tredje ledd at første og andre ledd gjelder tilsvarende ved medvirkning. Fjerde ledd regulerer vederlag ved inngrep som har skjedd i god tro.

(42) Paragraf 58 slik den nå lyder, kom inn i varemerkeloven i 2013 som ledd i en større revisjon og harmonisering av de sivilrettslige sanksjonsbestemmelsene i lovgivningen om industrielt rettsvern – varemerkeloven, patentloven, designloven og enkelte andre lover.

(43) Også før lovendringen bestemte § 58 at rettighetshaveren ved varemerkeinngrep har krav på et vederlag som svarer til en rimelig lisensavgift for bruken av merket, samt erstatning for ytterligere skade som inngrepet har medført. Ved lovrevisjonen ble det imidlertid innført to nye utmålingsgrunnlag: vinningsavståelse etter første ledd bokstav c og dobbel lisensavgift etter andre ledd.

(44) Når inngriperen har handlet <i>uaktsomt</i>, gir følgelig § 58 rettighetshaveren krav på det høyeste beløpet av de tre utmålingsalternativene som er tatt inn i § 58 første ledd bokstav a, b og c. Der inngriperen har handlet <i>forsettlig eller grovt uaktsomt</i>, kan rettighetshaveren kreve dobbel lisensavgift og følgelig velge det gunstigste av fire utmålingsalternativer.

(45) Bakgrunnen for lovendringene var at reglene om vederlag og erstatning i praksis ikke ga et effektivt økonomisk vern for rettighetshaverne. Formålet var å styrke rettighetshavernes stilling, jf. Prop. 81 L (2012–2013) hvor det innledningsvis i kapittel 6.6, på side 41, heter:

<span id="rp-innrykk">«Høringen underbygger at det er behov for å styrke rettighetshaverens stilling når det gjelder retten til vederlag og erstatning ved inngrep i industrielle rettigheter.</span><br />
<span id="rp-innrykk">Hovedtrekkene i forslaget har fått bred tilslutning.»</span>

(46) Deretter uttales det i proposisjonen:

<span id="rp-innrykk">«Det har vært en ganske utbredt innvending mot gjeldende regler at vederlagene og erstatningene som har blitt fastsatt har vært for beskjedne, og at domstolene i en del tilfeller ikke fullt ut har utnyttet spillerommet reglene gir. Ved utformingen av forslaget er det lagt vekt på at reglene i større grad enn gjeldende regler skal gi rom for å tilkjenne beløp som ivaretar rettighetshaverens behov for kompensasjon. Videre er det lagt vekt på at reglene skal ha preventiv effekt, dvs. motvirke at inngrep finner sted. Det er også lagt vekt på å gi klare rammer for fastsettelsen av vederlag og erstatning for å unngå at den i for stor grad blir avhengig av utpregede skjønnsmessige vurderinger.</span>

<span id="rp-innrykk">Ved inngrep i industrielle rettigheter kan det være vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for økonomisk tap. For å sikre at det tilkjennes en kompensasjon som, helt eller delvis, dekker faktisk lidt tap også i slike tilfeller, bør det være anledning til å kreve kompensasjon på andre grunnlag enn erstatning for lidt tap. Dette ivaretas dersom rettighetshaveren kan kreve vederlag svarende til en rimelig lisensavgift eller til vinningen som er oppnådd ved inngrepet.</span>

<span id="rp-innrykk">Også hensynet til at reglene om vederlag og erstatning skal [ha] en preventiv effekt, tilsier at det bør kunne tilkjennes kompensasjon i tilfeller hvor inngrepet ikke har ført til økonomisk tap for rettighetshaveren eller hvor det ikke kan føres tilstrekkelig bevis for det. Forslaget om at det kan kreves vederlag svarende til en rimelig lisensavgift, eller til vinningen som er oppnådd ved inngrepet, ivaretar dette. Uten en mulighet til å tilkjenne vederlag på disse grunnlagene, ville inngriperen i en del tilfeller kunne komme unna med å betale mindre enn om han hadde innhentet tillatelse (lisens) til utnyttelsen, eller med å få beholde hele eller deler av vinningen han har oppnådd ved inngrepet. Dette ville svekket reglenes preventive effekt og for øvrig være lite rimelig».</span>

(47) Prevensjonshensynet og rettighetshaverens behov for kompensasjon er, slik det går frem av det siterte, de sentrale begrunnelsene for reglene i varemerkeloven § 58 og i de tilsvarende bestemmelsene i patentloven og designloven.

(48) Adgangen til å kreve et vederlag som svarer til inngriperens vinning – <i>vinningsavståelse</i> – var som nevnt et nytt alternativ som ble innført ved lovrevisjonen. Ettersom det i en del tilfeller er lettere å føre bevis for hva inngriperen har tjent som følge av inngrepet, enn hva rettighetshaveren kunne ha tjent hvis inngrepet ikke hadde skjedd, gir dette alternativet et styrket økonomisk vern for rettighetshaveren.

(49) Også adgangen til å kreve <i>dobbel lisensavgift</i> var et nytt utmålingsgrunnlag. Dobbel lisensavgift trer i stedet for erstatning. Det kan ikke i tillegg kreves erstatning for skade som følge av inngrepet som ikke ville oppstått ved lisensiering, se Prop. 81 L (2012–2013) side 99.

(50) Adgangen til å kreve dobbel lisensavgift er særlig begrunnet i prevensjonshensynet, se proposisjonen side 43 og 44. På side 44 uttaler departementet at «hensynet til at reglene om vederlag og erstatning skal ha tilfredsstillende preventiv effekt også i grove tilfeller, tilsier dessuten at det ved forsettlige og grovt uaktsomme inngrep som et minimum bør kunne tilkjennes vederlag som er markant høyere enn det beløp inngriperen måtte ha betalt i lisensavgift».

(51) I vår sak reiser beregningen av <i>rimelig lisensavgift</i> etter varemerkeloven § 58 første ledd bokstav a særlige spørsmål. Det samme gjelder spørsmålet om retten plikter å ta stilling til alle utmålingsalternativene i § 58 første ledd. Jeg skal derfor si noe mer generelt om disse spørsmålene før jeg kommer til den konkrete vurderingen.

<b>Generelt om rimelig lisensavgift</b>

(52) Retten til å kreve en kompensasjon i form av vederlag som svarer til en rimelig lisensavgift, kan sees som utslag av et mer generelt prinsipp om at den som bruker en annens eiendom med kunnskap om at han ikke har rett til det, må betale vederlag for bruken, jf. [[Rt-1981-1215]] <i>Trollheimen</i> på side 1227. Det følger uttrykkelig av det jeg har gjengitt fra forarbeidene, at rettighetshaveren har krav på vederlag selv om inngrepet ikke har medført noe økonomisk tap, eller tapet er mindre enn det en rimelig lisensavgift vil være. Ellers ville inngriperen i en del tilfeller kunne komme unna med å betale mindre enn om han hadde innhentet tillatelse til utnyttelsen.

(53) I forarbeidene til lovendringen i 2013 er rimelig lisensavgift omtalt i motivene til den tilsvarende bestemmelsen i patentloven. Det heter i Prop. 81 L (2012–2013) side 95:

<span id="rp-innrykk">«Hva som utgjør en rimelig lisensavgift må i utgangspunktet avgjøres ut fra vanlig bransjestandard eller praksis på det aktuelle området. Vederlaget kan ikke settes til et lavere beløp enn det inngriperen hadde måttet betalt i lisensavgift hvis han hadde inngått en lisensavtale om utnyttelse i samme omfang som det inngrepet gjelder.»</span>

(54) Utgangspunktet er altså hva partene ville ha avtalt dersom det var inngått en lisensavtale for den aktuelle bruken. Om dette heter det i proposisjonen samme sted:

<span id="rp-innrykk">«Dersom patenthaveren har inngått en lisensavtale som gjelder patentet det er gjort inngrep i, skal lisensavgiftsnivået i denne avtalen i utgangspunktet legges til grunn ved fastsettelsen av vederlaget. Har patentinnehaveren over et tidsrom inngått flere lisensavtaler med varierende avgiftsnivå, vil det som regel være naturlig å legge til grunn lisensavgiftsnivået i avtalene som er inngått mens inngrepet pågikk eller nærmest i tid til inngrepet. I tilfeller hvor det er avstand i tid mellom inngrepet og inngåelsen av en lisensavtale, kan verdien av patentet ha endret seg. Dersom det er holdepunkter for at lisensavgiftsnivået i en lisensavtale ikke gir et riktig uttrykk for hva som ville utgjort en rimelig lisensavgift på inngrepstidspunktet, vil ikke nivået i avtalen kunne legges til grunn ved fastsettelsen av vederlaget.»</span>

(55) I tilfeller hvor det hverken er bransjepraksis eller lisenser som rettighetshaveren tidligere har gitt, må fastsettelsen bero på et skjønn, jf. proposisjonen side 96:

<span id="rp-innrykk">«Dersom det heller ikke finnes noen bransjestandard eller praksis som gir veiledning, må vederlaget fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av hva som ut fra patentets verdi utgjør en rimelig lisensavgift for utnyttelsen.</span>

<span id="rp-innrykk">Vederlaget fastsettes ved at lisensavgiftsnivået sammenholdes med omfanget av utnyttelsen, f.eks. hvor mange produkter inngriperen har omsatt eller i hvilket omfang en patentert fremgangsmåte er utnyttet. Det skal ikke tas hensyn til andre omstendigheter ved inngrepet, f.eks. inngriperens skyldgrad, inngriperens fortjeneste, vederlaget inngriperen har oppnådd eller krevd eller at rettighetshaveren er påført skade som følge av inngrepet som ikke ville oppstått ved lisensiering.»</span>

(56) <i>Oppsummert</i> skal lisensavgiften avspeile rettighetens verdi og omfanget av den ulovlige utnyttelsen. Fastsettelsen beror på et skjønn, og domstolene vil ha et spillerom for å finne frem til hva som ut fra den aktuelle rettighetens verdi utgjør en rimelig lisensavgift for utnyttelsen, jf. Magnus Hauge Greaker og Camilla Vislie. «<i>Vederlag og erstatning ved inngrep i immaterialrettigheter: Hvordan bevise hva rettigheten er verd?</i>» i Immaterialrett, kontrakter og erstatning. Harald Irgens-Jensen og Camilla Vislie (red.), 2020, side 287.

<b>Plikter retten å ta stilling til alle utmålingsalternativene i varemerkeloven § 58?</b>

(57) Disposisjonsprinsippet i tvisteloven § 11-2 første ledd setter rammen for hvilke påstandsgrunnlag som retten kan bygge på. De fire utmålingsalternativene i § 58 bygger på separate rettsstiftende forhold, og retten kan følgelig ikke bygge på et utmålingsalternativ som ikke er påberopt.

(58) Innenfor denne rammen er det spørsmål om hvor langt rettens prøving skal gå. Paragraf 58 første ledd andre punktum bestemmer at «[v]ederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for rettighetshaveren». Der det er anført krav om dobbel lisensavgift etter andre ledd, vil også dette alternativet inngå i vurderingen.

(59) Ordlyden trekker i retning av at retten må ta stilling til alle de påberopte alternativene, og denne forståelsen er kommet klart til uttrykk i forarbeidene, se Prop. 81 L (2012–2013) side 95:

<span id="rp-innrykk">«I praksis vil det i noen tilfeller være slik at ett av grunnlagene i bokstav a til c klart skiller seg ut som det gunstigste. Rettighetshaveren vil da som regel velge å fremme sitt krav utelukkende på dette grunnlaget. I andre tilfeller kan det være usikkert hvilket av grunnlagene det vil være gunstigst å påberope. Rettighetshaveren kan da påberope seg flere av grunnlagene i bokstav a til c samtidig. Retten må i så fall ta stilling til hvilket av de påberopte grunnlagene som gir høyest beløp, og fastsette kompensasjonen etter dette grunnlaget.»</span>

(60) Det må etter dette anses klart at retten skal vurdere alle de påberopte utmålingsgrunnlagene når dette er nødvendig for å komme frem til det utmålingsalternativet som er best for rettighetshaveren. <i>Hvor langt</i> retten skal gå i prøvingen vil bero på bevisbildet. Det kan ikke kreves at retten skal foreta en «millimeterutregning» for alle alternativene. Det vil være tilstrekkelig å foreta en mer overordnet vurdering av hvilket alternativ som etter bevisførselen oppfyller kravene til sannsynlighetsbevis og som peker seg ut som det høyeste.

<b>Den konkrete vurderingen</b>

<i>De fire utmålingsalternativene</i>

(61) Norgesgjerde og Vindex har påberopt erstatning og vederlag basert på samtlige fire alternativer i varemerkeloven § 58 første og andre ledd. Jeg går derfor over til å vurdere hvilket av disse utmålingsalternativene som er gunstigst for henholdsvis Norgesgjerde og Vindex. I lovbestemmelsen er rimelig lisensavgift angitt som det første alternativet, jf. første ledd bokstav a. Jeg finner det imidlertid naturlig å begynne med å se på spørsmålet om erstatning for økonomisk tap.

<i>Erstatning for økonomisk tap etter § 58 første ledd bokstav b</i>

(62) Etter varemerkeloven § 58 første ledd bokstav b kan rettighetshaveren altså kreve erstatning for «skade som følge av inngrepet».

(63) Norgesgjerde og Vindex krever erstatning for fortjenestetapet som følge av lavere omsetning, samt tap som følge av markedsforstyrrelse, svekket omdømme og tapte markedsandeler.

(64) Ved beregningen av fortjenestetapet må det tas utgangspunkt i hvilket samlet dekningsbidrag hver av det to rettighetshaverne må anses å ha tapt som følge av varemerkeinngrepene, jf. [[Rt-2012-1062]] <i>Tripp Trapp</i> avsnitt 106. I forarbeidene, Prop. 81 L (2012–2013) side 97, er det presisert at rettighetshaveren har krav på erstatning for alle former for fortjenestetap som er forårsaket av inngrepet. Som eksempler nevnes at rettighetshaveren har oppnådd lavere omsetning eller priser enn det som ville vært resultatet uten inngrepet.

(65) I saken her anfører Norgesgjerde og Vindex at en skjønnsmessig del av salgene av Kystgjerdets PVC-gjerder ville gått til dem dersom den ulovlige annonseringen ikke hadde skjedd.

(66) Norgesgjerde har fremlagt flere alternative beregninger. For årene 2018 og 2019 varierer anslått tap ut fra forskjellige forutsetninger fra 5 429 356 kroner til 1 682 224 kroner. I tillegg kreves det erstatning for avbøtende markedsføringstiltak med 142 425 kroner.

(67) Vindex krever 1 936 738 kroner i erstatning for tapt dekningsbidrag for årene 2018 og 2019. Erstatningsbeløpet for avbøtende tiltak i form av markedsføring samt kostnader er 71 378 koner.

(68) I Tripp Trapp-dommen avsnitt 106 tok Høyesterett utgangspunkt i hvor mange eksemplarer som var solgt av Oliver-stolen – som gjorde inngrep i det opphavsrettslige vernet for Tripp Trapp-stolen. Lagmannsretten hadde skjønnsmessig fastsatt hvor mange kunder som alternativt ville kjøpt Tripp Trapp-stolen, og Høyesterett sluttet seg til dette. Jeg ser først på hva som kan utledes av <i>denne beregningsmåten</i> i vår sak.

(69) Et utgangspunkt for å komme frem til hvor mange produkter Kystgjerdet har solgt som følge av de ulovlige annonsene, kan være antall klikk på de ulovlige annonsene. Det dreier seg her om potensielle kunder som brukte varemerkene som søkeord ved søk etter PVC-gjerde. Etter å ha fått opp en annonse for Kystgjerdets produkter hvor varemerkene NORGESGJERDE eller VINDEX var inntatt, har de så valgt å klikke på annonsen. Disse forbrukerne tok følgelig aktive skritt mot en kjøpsbeslutning.

(70) For å angi hvor mange av disse klikkene som førte til kjøp av Kystgjerdets produkter, bruker Vindex og Norgesgjerde som eksempel at henholdsvis 24 prosent og 40 prosent av de som klikket på annonsene, kjøpte et Kystgjerdet-produkt. Det forutsettes så følgesalg blant disse kundenes bekjente og naboer, slik at hvert salg medførte 0,42 nye salg. Regnestykkene basert på disse forutsetningene blir da for Vindex et fortjenestetap på 1 936 738 kroner og for Norgesgjerde 2 389 116 kroner.

(71) Etter mitt syn får disse beregningene preg av gjetning. Det foreligger ikke tilstrekkelig dokumentasjon som kan underbygge hvor mange salg som Kystgjerdet fikk som følge av de ulovlige annonsene. Derved kan beregningen av omsetningstapet for Norgesgjerde og Vindex ikke baseres på denne beregningsmåten.

(72) Jeg ser så på om <i>omsetningstallene</i> for partene i den aktuelle perioden kan underbygge omsetningstapene for Norgesgjerde og Vindex.

(73) Både Norgesgjerde og Vindex fikk en omsetningsnedgang i 2018 – da Kystgjerdet begynte sin ulovlige markedsføring. I samme periode fikk Kystgjerdet en betydelig omsetningsøkning.

(74) Omsetningen til Vindex var nærmere 14 prosent lavere i 2018 enn den var i 2017. Vindex viser til at det også må tas høyde for at markedet var i vekst, og anslår fortjenestedifferansen til 1 291 071 kroner.

(75) Omsetningen til Norgesgjerde ble redusert med nærmere 24 prosent fra omsetningen i 2017, og holdt seg på dette lavere nivået også i 2019. Norgesgjerde anslår tapt dekningsbidrag for årene 2018 og 2019 til 1 936 738 kroner.

(76) Kystgjerdets omsetning økte med over fem millioner kroner fra 2017 til 2018 – fra 2 042 840 kroner til 7 203 685 kroner. Omsetningsøkningen er markert i april 2018, da den ulovlige annonseringen på Google begynte.

(77) Disse tallene underbygger etter mitt syn at rettighetshaverne, og spesielt Norgesgjerde, har hatt et omsetningstap som i noen grad synes å være forårsaket av Kystgjerdets ulovlige annonsering. Hvor stor del av disse tapene som skyldes den ulovlige annonseringen, og hva som må tilskrives andre årsaksfaktorer, er det imidlertid svært vanskelig å bringe på det rene. Kystgjerdet har trukket frem en rekke andre årsaker som kan forklare omsetningsutviklingen. Jeg har særlig merket meg følgende forhold:

(78) Kystgjerdet kjøpte også andre søkeord enn varemerkene i Google Ads, blant annet «vedlikeholdsfritt gjerde» og «pvc gjerder». Totalt førte Kystgjerdets annonser på Google til 962 300 visninger og 42 473 klikk. De ulovlige annonsene utgjorde kun 2 prosent av det totale antallet klikk og 0,24 prosent av alle visninger. Kystgjerdet hadde med andre ord også en lovlig annonsering på internett, som i volum var mye større enn de ulovlige annonsene. Disse annonsene må forutsettes å ha kommet opp for svært mange av de forbrukerne som vurderte å kjøpe PVC-gjerder. Ut fra de fremlagte oversiktene over partenes markedsføringskostnader, legger jeg videre til grunn at Kystgjerdets markedsføring på internett var vesentlig mer omfattende enn den Norgesgjerde og Vindex hadde i den aktuelle perioden.

(79) Videre må omsetningsutviklingen for partene sees i lys av at Kystgjerdet var en ny aktør på markedet som førte til økt konkurranse – og trolig også et større samlet salgsvolum. Kystgjerdet har fremlagt en markedsundersøkelse som viser at en stor andel av kundene deres valgte dette selskapets produkter ut fra produktutvalget, pris og kundeservice.

(80) <i>Oppsummert</i> mener jeg at dokumentasjonen i saken ikke i tilstrekkelig grad gir grunnlag for å utmåle erstatningsbeløp for rettighetshavernes fortjenestetap.

(81) Norgesgjerde og Vindex krever som nevnt også erstatning for tap som følge av <i>markedsforstyrrelse og svekket omdømme</i>.

(82) I Prop. 81 L (2012–2013) side 98 omtales denne tapsposten slik:

<span id="rp-innrykk">«Tap som følge av generelle skadevirkninger i markedet kan f.eks. oppstå når inngriperen har solgt mindreverdige produkter og dermed har svekket omdømmet til et patentert produkt eller rettighetshaveren. Tapet vil i slike tilfeller bestå i at omsetningen eller prisene reduseres ut over det konkurransen fra inngriperen isolert sett medfører på grunn av at markedets generelle etterspørsel etter rettighetshaverens produkter svekkes. Dersom inngrepet er gjennomført på en måte som svekker rettighetshaverens omdømme, kan dette svekke rettighetshaverens posisjon i markedet og påføre han tap også når det gjelder andre deler av virksomheten enn den inngrepet gjelder.</span>

<span id="rp-innrykk">Det vil ofte mangle konkrete holdepunkter for en eksakt fastsettelse av tapets størrelse når et inngrep har ført til mer generelle skadevirkninger i markedet. Det må i så fall fastsettes en skjønnsmessig erstatning for tapet ut fra skadevirkningenes art og omfang.»</span>

(83) I de generelle merknadene heter det på side 42:

<span id="rp-innrykk">«... I tilfeller der det er vanskelig å fastsette den eksakte størrelsen på tap forårsaket av svekket omdømme, må det fastsettes en skjønnsmessig erstatning for slikt tap. Økonomisk tap som følge av redusert omdømme vil ofte være den alvorligste skadevirkningen ved inngrep. Det forutsettes at det ikke utvises noen særskilt tilbakeholdenhet med å tilkjenne erstatning for slikt tap sammenlignet med andre tapsposter. ...»</span>

(84) Slik jeg forstår disse uttalelsene, forutsetter forarbeidene at det bør stilles ganske lempelige krav til dokumentasjon for at det har eller vil oppstå tap som følge av slike skadevirkninger og for størrelsen på slikt tap, jf. den nevnte artikkelen av Greaker og Vislie, <i>Vederlag og erstatning ved inngrep i immaterialrettigheter: Hvordan bevise hva rettigheten er verd?</i> side 281.

(85) Norgesgjerde og Vindex har vist til at ordene «flyttesalg» og «rabatt» i de ulovlige annonsene har svekket varemerkenes omdømme. Hverken tap som følge av dette eller tap som skyldes markedsforstyrrelser, er ytterligere underbygget, og det er krevd et skjønnsmessig beløp på 1 300 000 kroner for hvert av selskapene.

(86) Jeg viser til det jeg allerede har sagt om rettighetshavernes omsetning i 2017 og 2018. I 2019 var omsetningen til Vindex omtrent like høy som i 2017 og selskapet hadde ytterligere omsetningsøkning i 2020. Norgesgjerdes omsetning gikk ytterligere ned i 2019, men økte så markert i 2020. Slik jeg ser det, er det ingen dokumentasjon som kan underbygge kravene på erstatning for markedsforstyrrelser og svekket goodwill.

(87) <i>Oppsummert</i> er det mitt syn at hverken Norgesgjerde eller Vindex har dokumentert sine tap i tilstrekkelig grad til at det er mulig å utmåle konkrete erstatningsbeløp.

<i>Vinningsavståelse etter § 58 første ledd bokstav c</i>

(88) Etter varemerkeloven § 58 første ledd bokstav c kan rettighetshaveren som nevnt kreve «vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved inngrepet».

(89) Begrepet «vinning» omfatter alle typer økonomiske fordeler og både fortjeneste og besparelser, jf. Prop. 81 L (2012–2013) side 98–99.

(90) Beregningen av Kystgjerdets vinning som følge av den ulovlige annonseringen reiser de samme bevisproblemene som ved økonomisk tap. Jeg nøyer meg med å vise til det jeg har sagt om dette, og konkluderer med at heller ikke vederlag som svarer til Kystgjerdets vinning er et farbart kompenasjonsgrunnlag i saken.

<i>Vederlag som svarer til en rimelig lisensavgift etter § 58 første ledd bokstav a</i>

(91) Et vederlag som svarer til en rimelig lisensavgift, kan tilkjennes selv om rettighetshaveren ikke har lidt økonomisk tap, eller det ikke er ført bevis for et konkret tap. Jeg viser til min generelle redegjørelse for § 58 første ledd bokstav a. Ettersom Kystgjerdet har handlet grovt uaktsomt ved varemerkekrenkelsene, skal lisensavgiften dobles etter § 58 andre ledd.

(92) Utgangspunktet for fastsettelsen av lisensavgiften er hva partene ville avtalt dersom det var inngått avtale om lisensiering. I saken vår har vi imidlertid ikke fått presentert noe erfaringsmateriale som kan kaste lys over hva som kunne vært avtalt om vederlag i en lisensavtale for bruk av varemerker som søkeord på internett. Det fremstår også som helt hypotetisk at en varemerkeinnehaver vil gi lisens til en konkurrent for slik bruk – som jo er egnet til å skade varemerkeinnehaverens markedsposisjon.

(93) Når varemerkekrenkelsen har bestått i at det er solgt produkter med en annens varemerke, har Høyesterett i tre avgjørelser tatt utgangspunkt i inngriperens salgsinntekter fra de solgte produktene. Jeg viser til [[Rt-2005-1601]] <i>Gule Sider</i> avsnitt 73, [[Rt-2012-1062]] <i>Tripp Trapp</i> avsnitt 111 og [[HR-2018-110-A]] <i>Ensilox</i> avsnitt 81. Inngriperens brutto salgsinntekter vil i slike tilfelle være uttrykk for omfanget av varemerkekrenkelsen. Videre er det anvendt en avgiftssats som gjenspeiler varemerkets verdi, og i de nevnte sakene benyttet Høyesterett en sats på fem prosent. Størrelsen på denne må imidlertid vurderes konkret. Satsen vil være høyere for varemerker som er sterkt innarbeidet i omsetningskretsen, enn for merker som er mindre kjent.

(94) Til illustrasjon nevner jeg Borgarting lagmannsretts dom i [[RG-2013-833]] i en sak om krenkelse av varemerket Norma. Satsen ble her satt til 17 prosent av bruttoomsetningen under henvisning til at varemerket er sterkt og forbundet med kvalitet over lang tid, og at markedsandelen for produktet var høy.

(95) I vår sak er utnyttelsen av varemerkene knyttet til <i>markedsføring</i> og ikke til salg av produkter med merkene. Det er uvisst hvor mange salg Kystgjerdet har hatt som følge av den ulovlige varemerkebruken. Her viser jeg til det jeg tidligere har sagt om dette. Den vederlagsmodellen som de tre nevnte høyesterettsavgjørelsene bygger på, er derfor ikke anvendelig.

(96) Som jeg tidligere har vært inne på, skal lisensavgiften avspeile rettighetens verdi og omfanget av bruken.

(97) Utnyttelsen av varemerkene har skjedd ved <i>visningen</i> av annonsene, jf. varemerkeloven § 4 tredje ledd bokstav b, som angir som varemerkebruk «å tilby varer for salg … under tegnet». Annonsene for Kystgjerdets produkter med varemerkene VINDEX eller NORGESGJERDE i overskriften er egnet til å gi inntrykk av at det er en kommersiell forbindelse mellom Kystgjerdets produkter og rettighetshaverne. Varemerkerettslig er følgelig visningen et naturlig utgangspunkt for å beregne lisensavgiften.

(98) På den annen side innebærer den flyktige karakteren av markedsføring på internett at mange forbrukere kanskje ikke fester seg særlig ved enkeltannonser. Når spørsmålet er hva partene ville avtalt dersom det var inngått en lisensavtale for den aktuelle bruken, kan antall <i>klikk</i> være et like relevant grunnlag for beregning av omfanget som antall visninger. Antall klikk indikerer hvor mange forbrukere som har tatt et aktivt valg om å se nærmere på produktet.

(99) Det at det ikke er et en-til-en forhold mellom et klikk og et kjøp, og at partene ikke har kunnet peke på noen konverteringsfaktor som kan gi et realistisk bilde av hvilken tallmessig sammenheng det er mellom klikk og kjøp, skaper imidlertid ytterligere usikkerhet om hvordan en rimelig lisensavgift kan beregnes.

(100) Lagmannsretten beregnet lisensavgiften for hver av rettighetshaverne ut fra en avgiftssats på fem prosent av den gjennomsnittlige fortjenesten som henholdsvis Norgesgjerde og Vindex oppnår per salg. Dobbel lisensavgift ble da 10 prosent. Dette beløpet ble så multiplisert med antall annonsevisninger som krenket varemerket.

(101) Vindex og Norgesgjerde gjør gjeldende at lisenssatsen bør være vesentlig høyere – 17 prosent – og viser til selskapenes markedsposisjon og at grunnlaget for lagmannsrettens beregning var nettofortjenesten og ikke bruttoomsetningen. Det anføres at lisensavgiften til Norgesgjerde – før dobling etter § 58 andre ledd – skal være 1 500 000 kroner og for Vindex 1 107 701 kroner.

(102) Kystgjerdet gjør gjeldende at lagmannsrettens beregningsmåte innebærer at hver enkelt annonsevisning er like mye verdt som selskapenes snittfortjeneste per kunde, og at dette ikke gjenspeiler inngrepets reelle omfang. Således vil vederlaget til Norgesgjerde etter lagmannsrettens beregning – før dobling – utgjøre 24 prosent av Kystgjerdets omsetning i perioden og for Vindex er den tilvarende andelen cirka 10 prosent. Med en antatt konverteringsrate på 10 prosent av antall klikk utgjør en rimelig lisensavgift – anføres det – om lag 48 000 kroner for Vindex og 39 500 kroner for Norgesgjerde.

(103) På bakgrunn av at det ikke foreligger noen økonomiske faktorer som gir et rimelig utgangspunkt for utregning av lisensavgift, samt fraværet av relevante eksempler og erfaringsmateriale, og at det synes helt hypotetisk at det ville blitt gitt lisenser for denne type varemerkebruk, er jeg kommet til at de beste grunner tilsier at lisensavgiftene må utmåles som engangsbeløp etter et skjønn. Jeg har, slik saken ligger an, ikke grunnlag for å oppstille generelle prinsipper for hvordan en rimelig lisensavgift skal beregnes ved ulovlig bruk av andres varemerke i annonsetekster, når det skjer ved kjøp av konkurrenters varemerke som søkeord.

(104) Lagmannsretten tok utgangspunkt i at lisensavgiften til Vindex før dobling skulle være 515 000 kroner og for Norgesgjerde 570 619 kroner.

(105) Ved utmålingen finner jeg det vanskelig å skille mellom de to selskapene. Vindex har hatt en vesentlig høyere omsetning enn Norgesgjerde i 2018 og 2019. På den annen side har det vært flere visninger og klikk i annonser som har brukt Norgesgjerdes varemerke. Verdien av varemerkene synes i hovedsak – slik lagmannsretten har omtalt innarbeidelsen av merkene – å være nokså lik.

(106) Hensett til at den ulovlige varemerkebruken bare utgjorde en liten del av Kystgjerdets markedsføring, finner jeg at lisensavgiftene bør være noe lavere enn det lagmannsretten la til grunn, og jeg er kommet til at 400 000 kroner for hvert selskap kan være et rimelig beløp.

(107) Kystgjerdet har handlet grovt uaktsomt, og dobbel lisensavgift for hvert selskap skal da settes til 800 000 kroner, jf. § 58 andre ledd.

<b>Konklusjon og sakskostnader</b>

(108) Jeg er etter dette kommet til at Norgesgjerde og Vindex skal tilkjennes dobbel lisensgift etter varemerkeloven § 58 andre ledd med 800 000 kroner for hvert selskap.

(109) Størrelsen på de tilkjente vederlagsbeløpene avviker vesentlig fra Kystgjerdets påstand og de beløp som Norgesgjerde og Vindex i realiteten har gjort gjeldende gjennom sin argumentasjon, og ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er heller ikke tungtveiende grunner for å tilkjenne noen av partene sakskostnader for Høyesterett etter § 20-3. Det skal derfor ikke tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.

(110) Ved utmålingen av sakskostnader for lagmannsretten og tingretten skal Høyesteretts resultat legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Ankesaken i lagmannsretten gjaldt flere spørsmål enn de som har vært til behandling i Høyesterett. Selv om vederlaget er satt noe ned i Høyesterett, er det etter mitt syn fremdeles ikke grunnlag for å tilkjenne sakskostnader for lagmannsretten. Jeg viser til lagmannsrettens begrunnelse:

<span id="rp-innrykk">«Lagmannsrettens avgjørelse innebærer at Vindex og Norgesgjerde er gitt medhold i at deres kjennetegn har varemerkerettslig vern, og at bruken av deres varemerker som innslag i Kystgjerdets annonser, innebærer en krenkelse av dette vernet. De er ikke gitt medhold i at også bruken av deres varemerker som søkeord i Google Ads, innebar en krenkelse av varemerkeloven eller markedsføringsloven. Kystgjerdet har, på sin side, vunnet frem når det gjelder retten til å bruke konkurrentenes kjennetegn som søkeord, og den erstatning Kystgjerdet er dømt til å betale, er vesentlig lavere enn den ankemotpartene ble tilkjent i tingretten.»</span>

(111) Lagmannsretten kom til at Vindex og Norgesgjerde hadde fått medhold av betydning i tingretten, og at tungtveiende grunner tilsa at de skulle få dekket om lag halvparten av sine sakskostnader for denne instansen, jf. tvisteloven § 20-3. I begrunnelsen er det blant annet vist til at Kystgjerdets påstand for tingretten var frifinnelse, og at rettighetshaverne hadde god grunn til å reise sak mot Kystgjerdet, «hvilket også illustreres ved det resultat lagmannsretten er kommet til». Jeg slutter meg til lagmannsrettens vurdering også når Høyesteretts resultat legges til grunn. Dette innebærer at Vindex og Norgesgjerde tilkjennes 200 000 kroner hver til dekning av sakskostnadene for tingretten.

(112) Jeg stemmer for denne

<span id="slutning"><center>D O M :</center></span>

1. Kystgjerdet AS dømmes til å betale til Vindex AS 800 000 – åttehundretusen – kroner.

2. Kystgjerdet AS dømmes til å betale til Norgesgjerde AS 800 000 – åttehundretusen – kroner.

3. Sakskostnader for Høyesterett og lagmannsretten tilkjennes ikke.

4. I sakskostnader for tingretten betaler Kystgjerdet AS til Vindex AS 200 000 – tohundretusen – kroner og til Norgesgjerde AS 200 000 – tohundretusen – kroner.

5. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

(113) Dommer <b>Arntzen</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(114) Dommer <b>Steinsvik</b>: Likeså.

(115) Dommar <b>Høgetveit Berg</b>: Det same.

(116) Dommer <b>Noer</b>: Likeså.

(117) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

<span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span>

1. Kystgjerdet AS dømmes til å betale til Vindex AS 800 000 – åttehundretusen – kroner.

2. Kystgjerdet AS dømmes til å betale til Norgesgjerde AS 800 000 – åttehundretusen – kroner.

3. Sakskostnader for Høyesterett og lagmannsretten tilkjennes ikke.

4. I sakskostnader for tingretten betaler Kystgjerdet AS til Vindex AS 200 000 – tohundretusen – kroner og til Norgesgjerde AS 200 000 – tohundretusen – kroner.

5. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

[[Kategori:Høyesterett]]

TOSL-2024-168520

2025-03-17T13:51:42Z

FredrikL:

{{Tingretter
|Instans=Oslo tingrett - Dom
|Dato=2025-03-10
|Publisert=TOSL-2024-168520
|Stikkord=Statsforfatningsrett, Valgordningen, Grunnlovsmessighet, Stabilitetsprinsippet, Selvprosederende
|Sammendrag=Saken gjaldt spørsmål om Valglovens underskriftskrav til listeforslag var i strid med Grunnloven § 49 (frie valg), og Grunnloven § 97 (forbud mot tilbakevirkende lover), og om kravet krenket Menneskerettskonvensjonen (EMK) protokoll 1, artikkel 3. Saksøker hadde også fremmet begjæring om midlertidig forføyning for det tilfelle at de fikk medhold i hovedsaken.

Tingretten kom til at saken måtte avvises og frifant staten. Etter en helhetsvurdering mente retten at saksøker ikke hadde et særlig behov for rettslig avklaring på grunnlovsmessigheten av de skjerpende underskriftsvilkårene i Valgloven § 5-4 og konkluderte med at saken måtte avvises når det gjaldt Grunloven § 49 og 97 (grunnlovsmessighet). Videre mente retten at lovendringen ikke var i strid med EMK Protokoll 1, artikkel 3.

Når saksøker ikke vant frem med sine krav i hovedsaken, var det heller ikke aktuelt med midlertidig forføyning, og begjæringen ble ikke tatt til følge.
|Saksgang=Oslo tingrett TOSL-2024-168520 (sak nr. 24-168520TVI-TOSL/03)
|Parter=Alliansen Alternativ For Norge mot Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet (advokat Ida Hjort Kraby)
|Forfatter=Tingrettsdommer Siv K Kvåli
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2023-06-16-62/§5-4 Valgloven (2023) §5-4], [https://lovdata.no/lov/2023-06-16-62/§5-7 §5-7], [https://lovdata.no/lov/2023-06-16-62/§5-10 §5-10], [https://lovdata.no/lov/2023-06-16-62/§16-1 §16-1], [https://lovdata.no/lov/2023-06-16-62/§16-9 §16-9], [https://lovdata.no/lov/2023-06-16-62/§16-12 §16-12], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17-nn/§49 Grunnloven (1814) §49], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17-nn/§50 §50], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17-nn/§75 §75], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17-nn/§89 §89], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17-nn/§97 §97], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/§2 Menneskerettsloven (1999) §2], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emke/p1/a3 EMK P1 A3], [https://lovdata.no/lov/2002-06-28-57/§6-3 Valgloven (2002 OPPHEVET) §6-3], [https://lovdata.no/lov/2002-06-28-57/§6-6 §6-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§1-3 Tvisteloven (2005) §1-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2]
}}
<span id="rp-tittel2">1. Innledning</span>

Saken gjelder spørsmål om gjeldende valglovs underskriftskrav til listeforslag er i strid med Grunnloven § 49 – frie valg, og Grunnloven § 97 – forbud mot tilbakevirkende lover, og om kravet krenker Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 1, artikkel 3.

Saksøker har også fremmet en begjæring om midlertidig forføyning for det tilfelle at de får medhold i hovedsaken.

Saksøkte har krevd saken avvist.

<span id="rp-tittel2">2. Bakgrunn</span>

Grunnloven § 49 første ledd bestemmer at folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.

Bestemmelsen har en parallell bestemmelse i EMK protokoll 1 artikkel 3 som er vedtatt av de 46 medlemslandene i Europarådet. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og har forrang foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.

I Norge har vi tre hovedrettigheter knyttet til partier og valg:

<span id="rp-innrykk"><i>- <u>Rett til å stille liste ved valg</u> som er regulert i valgloven: Privatpersoner må stå på listeforslag for å stille til valg. Dette fordi valgordningen i Norge er basert på partilister, i motsetning til valg på enkeltpersoner. Registrering av partiet er ikke et krav for å stille liste ved valg.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>- <u>Rett til å registrere et politisk parti</u> som er regulert i partiloven: Partier kan la seg registrere med navn i Partiregisteret. Å registrere partiet gir likevel ikke automatisk rett til å stille liste ved valg.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>- <u>Rett til offentlig partistøtte</u> som er regulert i partiloven: Partier kan få offentlig støtte, men denne rettigheten har ikke betydning for retten til å stille til valg.</i></span>

En nærmere beskrivelse av Norges valgordning er inntatt under punkt 4.6.

Saksøker, Alliansen – Alternativ for Norge, søkte 17. desember 2020 om å bli registrert som politisk parti i Partiregisteret med Lysglimt Johansen som styreleder. Tidligere, 26. januar 2017, hadde partiet Alliansen blitt registrert som politisk parti i Partiregisteret med samme

Side:2

Hans Jørgen Lysglimt Johansen som styreleder. For å oppfylle vilkårene i partiloven § 3 om å unngå forvekslingsfare, ble Alliansen slettet fra Partiregisteret 16. februar 2021 og Alliansen – Alternativ for Norge ble registrert som politisk parti.

Saksøker anla i fjor sak som gjaldt rett til partistøtte. I den saken avsa Oslo tingrett dom 14. oktober 2024. Saksøker fikk ikke medhold. Saken er anket til Borgarting lagmannsrett og er per tidspunkt ikke rettskraftig.

Vår sak gjelder kun innstrammingen av underskriftskravene for å stille lister til valg etter den nye valgloven og konsekvensene av disse, slik akseptert av saksøker 23. januar 2025.

I stortingsvalget i 2021 stilte Alliansen – Alternativ for Norge lister etter de forenklede kravene i dagjeldende valglov av 28. juni 2002 nr. 57 – Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyre § 6-3 første ledd, andre punktum, hvor det kun var krav til to underskrifter fra styremedlemmer i lokalavdelingen med ansvar for valgdistriktet listen gjelder. I valget stilte saksøker lister i alle fylker. Partiet oppnådde 2 489 stemmer på landsbasis. Stemmeantallet i valgdistriktene varierte fra 43 stemmer i Sogn- og Fjordane til 309 stemmer i Akershus. I etterkant av valget begynte saksøker å samle inn underskrifter for å kunne stille til senere valg.

Lysglimt Johansen har forklart at han i 2024 ble klar over at stortinget hadde vedtatt ny valglov som trådte i kraft 1. mai 2024 (heretter referert til som Valgloven»). Lysglimt Johansen har opplyst at partiet hverken ble varslet eller hadde fått med seg at det var igangsatt og utarbeidet en NOU, at nytt lovforslag var sendt ut på høring eller at det var blitt vedtatt i stortinget 16. juni 2023. Saksøker, sammen med Liberalistene og Norges Kommunistiske parti (NKP), mener at innstrammingen av underskriftskravet for å stille listeforslag i Valgloven § 5-4 bryter både med Grunnloven og EMK.

<span id="rp-tittel3"><i>Nærmere om lovgivningsprosessen</i></span>

Regjeringen oppnevnte 21. juni 2017 et lovutvalg («Utvalget») som skulle utarbeide et helhetlig forslag til ny valglov. Utvalget arbeidet fra høsten 2017 til våren 2020 og avga sin utredning, NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov, 27. mai 2020. Det nye lovforslaget var ment å avløse lov av 28. juni 2002 nr. 57 – Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyre.

Valgloven fra 2002 avløste på sin side lov av 1. mars 1985 nr. 3 – lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, som igjen avløste lov av 17. desember 1920 nr. 1 – lov om Stortingsvalg, og lov av 10. juli 1925 nr. 3 – lov om kommunestyrevalg og fylkestingsvalg.

Utvalgets føringer og mandat er gjengitt i stortingsproposisjon 45 L (2022-23) («Prop.») punkt 2.2:

Side:3

<span id="rp-innrykk"><i>- Regjeringen la vekt på at utvalgsarbeidet skulle legge til rette for fortsatt høy tillit til valgordningen og gjennomføringen av valg i årene fremover, og sikre gode rammevilkår for valgdemokratiet også i kommende år. Med så politiske temaer var det naturlig at utvalget hadde medlemmer fra de politiske partiene, i tillegg til tung fagkompetanse knyttet til statsvitenskap, juss, informasjonssikkerhet og praktisk valggjennomføring.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Utvalget fikk i oppdrag å se på alle sider av valggjennomføringen og vurdere om det er behov for endringer i valgordningen. Mandatet la også vekt på behovet for å utrede hvordan den nye fylkesstrukturen påvirker valgordningen. Utvalget ble spesielt bedt om å se på personvalgordningen ved stortingsvalg. I tillegg ble utvalget bedt om å utrede problemstillinger knyttet til klageordningen for valg.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Utvalget skulle fremme et helhetlig forslag til ny valglov. Hensynet til forenkling, oversiktlighet, lesbarhet og praktisk anvendbarhet skulle stå sentralt i utarbeidelse av lovteksten. Det skulle også legges vekt på å skape klare regler som er enkle å praktisere, og sørge for at bestemmelsene i størst mulig grad er teknologiuavhengige. Det fremgikk av mandatet at utvalget skulle vurdere hvilke bestemmelser som bør ligge i Grunnloven og hva som kan reguleres i valgloven.</i></span>

Kommunal- og distriktsdepartementet («Departementet») sendte NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov ut på høring 3. juni 2020. Høringsfristen ble satt til 31. desember 2020. Det fremgår av proposisjonens punkt 2.4 at NOU’en også ble sent til Alliansen – Alternativ for Norge på høring, NKP, Liberalistene og flere andre store og små partier. Departementet mottok 104 høringssvar med merknader, deriblant fra NKP.

I NOU’ens kapittel 2 beskriver Utvalget de rettslige rammene og de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for valglovgivningen og Utvalgets arbeid. Blant annet gjennomgås Grunnlovens valgprinsipper og internasjonale rettigheter knyttet til valg, herunder FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 21, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 25 og EMK protokoll 1 artikkel 3. Videre ble det vist til Veneziakommisjonens anbefalinger i «Regler for god praksis i valgsaker» fra 2002, og at deres anbefalingene bygger på fem prinsipper hentet fra den felleseuropeiske valgtradisjonen: <i>Alminnelig stemmerett, Lik stemmerett, Frie valg, Direkte valg og Hemmelige valg</i>. Utvalget bemerket videre at Veneziakommisjonens retningslinjer ikke er direkte rettslig bindende for Norge, men at de regnes som en felleseuropeisk standard, og at Utvalgets mandat derfor er preget av disse prinsippene. Utvalget oppsummerte deretter de grunnleggende prinsippene som har ligget til grunn for deres arbeid i punkt 2.5:

<span id="rp-innrykk">Av Grunnloven, av Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser og av prinsippene fra Veneziakommisjonen kan følgende prinsipper for selve valgsystemet settes opp:</span>

<span id="rp-innrykk2">- Valget skal være fritt.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Valget skal være hemmelig.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Valget skal være direkte.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Stemmeretten skal være allmenn og lik.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Valg skal holdes med jevne mellomrom.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Alle med stemmerett skal ha mulighet til å stemme.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Alle med stemmerett skal kunne velges.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Hver stemme skal ha lik vekt.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">- Valgordningen skal sikre geografisk representasjon.</span>

<span id="rp-innrykk">Det er viktig å merke seg at det er tale om prinsipper, og at det derfor vil kunne være rom for begrensede unntak dersom prinsippene skulle komme i motsetning til hverandre. Rimelige og forstandige avveininger mellom prinsippene – der de måtte stå i motstrid med hverandre – vil være demokratisk forsvarlig.</span>

Side:4

Utvalget påpekte at de syv første prinsippene må anses som grunnleggende og uomstridte i dag og godt ivaretatt i den gjeldende valglovgivningen i Norge. De mente disse prinsippene i liten grad står i motsetning til andre prinsipper eller målsettinger. Valglovutvalget ga sin tilslutning til prinsippene og oppga at de har vært retningsgivende for de konkrete forslagene som utvalget fremmet. Utvalget gjennomgikk deretter de nevnte prinsippene og knytter kommentarer til disse, før de i punkt 2.8 skriver om Prinsipper i konflikt. Her fremheves at prinsippet om at hver stemme skal ha lik vekt kan komme i motsetning til prinsippet om at valgordningen skal sikre geografisk representasjon, og tilsvarende til prinsippet om hensynet til styringsdyktig flertall (herav bestemmelser om sperregrense, utjevningsmandat mv.). Utvalget påpekte at disse hensynene kan saklig begrunne at prinsippet om stemmers likevekt fravikes. Utvalget påpekte også at målet om en enkel og forståelig valgordning kan stå i motsetning til flere andre hensyn, som bl.a. mandatutjevning, og de viste til at hvis valgsystemet blir for komplisert, kan det medføre at noen avstår fra å stemme. Utvalget går grundigere inn på disse motsetningene i kapittel 5 Valgordning ved stortingsvalg.

Utvalget la i NOU’en frem forslag til ny valglov med blant annet en del endringer i kravene til listestilling. De la også frem forslag til ny Klageordning i valgsaker.

På noen punkter delte også Utvalget seg i et flertall og et mindretall. Dette gjaldt blant annet minstekravet til antall underskrifter for å stille liste ved stortingsvalg og fylkestingsvalg. Flertallet gikk inn for 1 %, mens mindretallet gikk inn for 0,5 %. Departementet, og senere Stortinget, sluttet seg til flertallets forslag. Utvalget foreslo også at det burde stilles krav om 1 % av de stemmeberettigede i kommunestyrevalgene, men mente at dette ville slå særlig hardt ut i større kommuner som Oslo og Bergen og gjøre det for vanskelig å stille liste i større kommuner. Utvalget foreslo derfor å sette en fast øvre grense for hvor mange underskrifter som alltid vil være tilstrekkelig for å fremme et listeforslag. Flertallet gikk inn for 1000 signaturer, mens mindretallet gikk inn for 300. Hverken Departementet eller Stortinget sluttet seg til en slik øvre grense og viste til likebehandlingshensynet.

Utvalget avga som nevnt sin utredning 27. mai 2020. Etter høringsrunden høsten 2020, utarbeidet Departementet Prop. 45 L (2022-23) («Prop.») med forslag til ny valglov. Før Prop. ble ferdigstilt hadde Stortinget våren 2022 vedtatt flere endringer i Grunnloven. Blant annet hadde de vedtatt å beholde 19 valgdistrikter ved stortingsvalg, jf. Grunnloven § 56 første ledd. Sperregrensen på fire prosent for å få utjevningsmandater ble videreført, jf. § 59 tredje ledd. Det ble i tillegg innført et krav om at partiet må ha stilt liste i alle valgdistriktene for å kunne få utjevningsmandater. Det er også tydeliggjort i ordlyden at det kun er registrerte politiske partier som kan få utjevningsmandater. Stortinget vedtok samtidig å etablere et uavhengig klageorgan (Riksvalgstyret) i ny § 72 i Grunnloven med forutsetning om at nærmere bestemmelser om dette organet og klageordningen skal fastsettes ved lov.

I Prop. kapittel 16 la derfor Departementet frem nytt forslag til klageordning for valg som møter kravene til en uavhengig, juridisk prøving av valgklager.

Side:5

I Prop. fremmet Departementet også forslag til ny § 5-4 Antall underskrifter på listeforslaget, hvor kravet til å stille liste til valg, ble skjerpet. Det gjaldt både retten til å stille liste etter forenklede regler med kun krav til to underskrifter (bestemmelsens første ledd) og for kravet til antall underskrifter for å stille valgliste etter de de ordinære regler (bestemmelsens andre ledd).

Forslag til ny valglov i samsvar med Departementets forslag, ble lagt frem for Stortinget og vedtatt som L16.06.2023 nr. 62 Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven). Loven trådte i kraft 1. mai 2024.

Da Lysglimt Johansen ble klar over den nye valgloven i 2024, valgte Alliansen – Alternativ for Norge å avslutte innsamlingen av underskrifter.

Fristen for å levere listeforslag til årets stortingsvalg er klokken 12 den 31. mars 2025.

Lysglimt Johansen innga stevning til Oslo tingrett 21. oktober 2024 på vegne av Alliansen - Alternativ for Norge med påstand om blant annet at endringen i den nye valgloven § 5-4 annet ledd var grunnlovsstridig og bryter med EMK og at de berørte partier må gis anledning til å stille valglister i hele Norge etter forenklede regler.

Advokat Hjort Kraby innga tilsvar 26. november 2025 på vegne av staten ved Kommunal- og distriktsdepartementet med påstand om frifinnelse.

Det ble deretter utvekslet en rekke prosesskriv i saken. Enighet om rammene for saken ble fastsatt 23. januar 2025.

Hovedforhandling ble holdt i Oslo tingrett 4. februar 2025. Saksøker møtte ved partileder/styreleder Lysglimt Johansen som forklarte seg. Saksøkte møtte ved fagdirektør Sundeid og med prosessfullmektig advokat Kraby. Det ble avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

<span id="rp-tittel2">3. Partenes påstandsgrunnlag og påstand</span>

<span id="rp-tittel3">3.1 Oversikt over saksøkerens påstandsgrunnlag</span>

Det er ikke grunnlag for å avvise saken. Det vil være urimelig og uforholdsmessig å kreve at saksøker først må stille liste til valget, og at disse listene først må besluttes avvist av valgsekretariatene for ikke å møte de nye kravene i valgloven, før saksøker og tilsvarende Andre Partier (som de etablerte partiene omtaler som småpartier), kan påklage og få prøvd lovendringen. Det betyr de facto at «<i>bilen må ha krasjet</i>» før man kan klage. Slik kan det ikke være. Spørsmålene denne saken reiser er av avgjørende og prinsipiell karakter. Det er første gang endringen i den nye valgloven kommer til anvendelse. Endringen er i kjernen av

Side:6

det demokratiske prinsipp. Det er heller ingen andre måter å få prøvd spørsmålet på i tide, enn ved dette søksmålet.

Den nye Valglovens § 5-4 har medført betydelige innstramming i reglene for hvordan politiske partier kan stille til valg i Norge. Endringene påvirker spesielt Andre Partier. Iht. bestemmelsens annet ledd må partier som fikk under 5 000 stemmer i forrige Stortingsvalg samle inn underskrifter fra minst 1 % av antall stemmeberettigede i valgdistriktet. Det tidligere alternativet med 500 stemmer i ett valgdistrikt er fjernet i den nye loven. For Liberalistene som fikk 4 520 stemmer i Stortingsvalget i 2021, betyr det nye kravet at de må samle inn 38 925 signaturer for å kunne stille til valg i hele Norge i 2025. Det samme prinsippet gjelder for saksøker og NKP m.fl. Det anføres at bestemmelsen i praksis har blitt et reelt hinder for politisk deltagelse, den favoriserer etablerte partier og bryter med prinsippet om frie valg. For Oslo øker kravet fra 500 til 4 700 som er en uforholdsmessig økning. For hele landet øker det fra 9 500 (19 fylker x 500) til 40 000 eller mer, noe som også er en urimelig økning.

Saksøker anfører at den nye valgloven § 5-4 utgjør et brudd på Grunnloven §§ 49, (50) og 97, som sikrer borgernes rett til politisk deltagelse, frie valg og forbud mot lover med tilbakevirkende kraft.

Når lovgiver/systemet gjør det lettere å registrere et parti enn å stille til valg, anføres det å være et klart tegn på at noe er galt. Dette er et spørsmål om grunnleggende demokratisk praksis og bryter med prinsipper om mangfold og valgfrihet.

Innstrammingen av krav til underskrifter sammenholdt med den nye tredje ledd i valgloven § 5-4, hvor det fastslås at underskriverne bare kan skrive under på ett listeforslag, bryter både Grunnloven § 49 og EMK protokoll 1 art. 3 – rett til frie valg. Konsekvenser av bestemmelsen er at hver velger kun kan gi sin underskrift til ett parti, noe som skaper stor konkurranse mellom partier om velgernes underskrifter. Den fører også til en uforholdsmessig byrde for partier som starter sin underskriftskampanje senere i prosessen, da mange gyldige underskrifter allerede vil være tatt. Og videre må partiene ta høyde for dobbeltsignaturer i sine signaturinnsamlinger og derfor innhente signaturer fra langt flere enn de 1 % som valgloven § 5-4 annet ledd forutsetter, for å sikre seg at listen vil bli godtatt.

Det anføres videre at kombinasjonskravet utgjør et brudd på retten til frie valg og Venezia-kommisjonens anbefalinger. Venezia-kommisjonens anbefalinger («Code of Good Practice in Electoral Matters», 2002, punkt I.1.3.iv) setter en maksgrense på 1 % underskriftskrav for å stille til valg. Selv om Norge har satt en grense på 1 %, blir denne grensen i praksis høyere fordi velgere kun kan signere for ett parti. Saksøker og Andre Partier må samle signaturer fra 15-20 % av velgerne for å få nok gyldige signaturer, noe som strider med intensjonene bak Venezia-kommisjonens anbefalinger. Det er helt åpenbart at Venezia-kommisjonens anbefaling på maksimalt 1 %, ikke er satt ut fra en begrensning at man bare kan signere på én valgliste. Den nye valgloven § 5-4 innfører i praksis en skjult sperregrense som ligger mye høyere enn 1 %, og derfor i strid med Venezia-kommisjonens anbefaling.

Side:7

Oppsummert medfører kombinasjonen av 1 % regelen fra Venezia-kommisjonen og de særnorske reglene om at velgere kun kan gi én underskrift, at Venezia-kommisjonens maksgrense på 1 % brytes så snart to partier samler underskrifter fra samme velger. De nye kravene til underskrifter for stortingsvalg bryter derfor med Norges internasjonale demokratiske forpliktelser gjennom Venezia-kommisjonen, og dermed med både Grunnloven og EMK.

Det anføres også at denne tilleggsregelen for øvrig er en særnorsk bestemmelse, som har utviklet seg over tid basert på en feiltolkning av valgregelverket. Bestemmelsen er heller ikke et resultat av grundige demokratiske overveielser, men snarere tilfeldig påheng i lovgivningen. Den bryter med det grunnleggende demokratiske prinsipp. Denne sperregrensen har aldri vært vurdert eller diskutert av Stortinget.

Det anføres at man gjennom historikken kan se at regelen om at en velger kun kan gi én tilslutnings-underskrift er en feil som har sneket seg inn i praksis over tid. Partiregisteret praktiserer det fortsatt korrekt. Velgere kan gi ubegrenset antall tilslutnings-underskrifter til ubegrenset antall nye partier. Dette viser at det aldri har vært et prinsipp om å begrense velgere til kun én tilslutning.

Det anføres før øvrig at det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at velgere bør kunne signere for flere listeforslag. Dette handler om noe annet enn å avgi en stemme, men om å gi ulike partier muligheten til å delta i valget. Velgerne kan da vurdere alle alternativene på stemmeseddelen og først ved selve valget bestemme hvilket parti de faktisk vil støtte. Å begrense velgernes rett til å signere for flere partier, reduseres valgfriheten og svekker demokratiets konkurranseevne.

Økningen i tilslutnings-underskrifter for valglister anføres å være både urimelige og uforholdsmessige, og hindrer i praksis rett til fri deltagelse i valg. Dette underbygges av at flere partier vurderer å legge ned partiet da det i praksis ikke er mulig å samle nok underskrifter. Dette gjelder blant annet Liberalistene. Det anføres også at innstrammingen i valgloven § 5-4 bryter også prinsippet om forbud mot tilbakevirkende lover i Grunnlovens § 97. De etablerte partiene har opparbeidet seg rettigheter til listestilling ved neste valg, basert på valgresultatet i siste valg. Innskjerpelsen i § 5-4 skaper en situasjon hvor partier som tidligere har vært kvalifisert til å stille til valg, derved må oppfylle nye og strengere krav som ikke eksisterte på tidspunktet for det forrige valget. Dette bryter klart med prinsippet om at lover ikke skal ha tilbakevirkende kraft.

For det tilfelle saksøker får medhold i sitt søksmål, begjæres også midlertidig forføyning jf. tvangsloven 34-1, for å sette signaturkravet etter valgloven § 5-4 ut av kraft frem til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i saken.

Det bes også om at rettighetene til de berørte registrerte partiene i Partiregisteret (Alliansen - Alternativ for Norge, Liberalistene og NKP) til å stille lister til stortingsvalget 2025 og til

Side:8

kommune og fylkestingsvalgene i 2027, sikres ved å gi disse partiene rett til å stille lister etter de forenklede regler i valgloven.

Dette begrunnes som følger:

<b>Sikringsgrunn:</b> Det foreligger en reell risiko for rettstap og vesentlig ulempe dersom saken ikke avgjøres før valgprosessen for 2025 er i gang. Så lenge signaturkravet på 1 % gjelder, hindres saksøker i å stille liste til stortingsvalget.

<b>Sannsynlighetsovervekt:</b> Saksøker mener å ha sannsynlighetsovervekt for å vinne frem i hovedsaken (i en eventuelle ankeforhandling). Endringen i signaturkravet representerer både et brudd på Grunnloven § 97 (forbud mot tilbakevirkende lover), § 49 (retten til demokratisk deltakelse) og § 50 (lik rett til valgdeltakelse).

<b>De Facto avveiing:</b> Innsamling av underskrifter er ikke et poeng i seg selv. Poenget er for partiene å kunne stille lister. Når signaturkravet den nye valgloven er grunnlovsstridig og partiene dermed de facto er forhindret til demokratiske deltagelse ref grunnloven 49 og 50 da må man se på konsekvensene av dette og lempe konsekvensene vet at målet med innsamling av underskrifter tilrettelegges - som er å kunne stille lister.

<b>Interesseavveining:</b> En midlertidig forføyning vil sikre at tidligere regler gjelder frem til endelig dom. Og at partiene gis mulighet å stille lister i stortingsvalget 2025. Konsekvensene av å la loven stå uendret er irreversible, mens suspensjon av de nye reglene inntil videre kun har begrensede konsekvenser for staten. Ingen lider noe vesentlig rettstap av dette.

Saksøker begjærer at det registrerte partiet Alliansen - Alternativ for Norge får anledning til å stille lister til stortingsvalget 2025 etter de forenklede kravene i valgloven siden muligheten til å stille lister ved å samle underskrifter de facto i praksis er blitt grunnlovsstridig fratatt partiet. Det samme må gjelde Liberalistene, NKP og Andre Partier. Subsidiært begjæres at de tidligere signaturkravene skal gjelde inntil saken er endelig avgjort.

Saksøkerens <b>påstand</b>:

<span id="rp-innrykk">1. Begjæringen om avvisning tas ikke til følge.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Den nye valglovens § 5-4 kjennes grunnlovsstridig og oppheves ved midlertidig forføyning og inn i dets sted trer den tidligere valglovens § 6-3 som dekker samme saksområde.</span>

<span id="rp-innrykk">3. De registrerte partiene i Partiregisteret som er rammet av dette grunnlovsbruddet gis som ekstraordinær politisk kompensasjon anledning til å kunne stille lister til stortingsvalget 2025 og til kommunal og fylkestingsvalgene i 2027 etter den tidligere valgloven nå gjeldende valglov § 6-3 forenklede regelverk der det er tilstrekkelig at listeforslaget er underskrevet av minst to styremedlemmer i lokalavdelingen med ansvar for valgdistriktet listen gjelder.</span>

<span id="rp-innrykk">4. Alliansen – Alternativ for Norge tilkjennes sakskostnader, subsidiært at hver av partene bærer egne sakskostnader.</span>

Saksøker påpekte under sine innlegg at han ikke hadde forlatt den opprinnelige avtalte rammen for saken eller tidligere nedlagte påstander, men kun hadde ønsket å foreta en

Side:9

presisering i sin påstand. Saksøker har ikke under hovedforhandlingen frafalt påstanden om at innstrammingen av signaturkravet i valgloven § 5-4 også er i strid med EMK protokoll 1, artikkel 3. Saksøkte var før øvrig klar på at retten sto fritt til å endre påstanden tilbake til det som opprinnelig var avtalt eller på annen måte, hvis det medfører at retten kan prøve saken.

For ordens skyld viser retten til at saksøker i saksforberedelsen (10. januar 2025) la ned følgende påstander:

1. Stortingets vedtak om endringer i valgloven § 5-4, hvor signaturkravet kraftig innstrammes, er ugyldig da endringen strider mot Grunnloven §§ 49, 50 og 97.

2. Stortingets vedtak om endringer i valgloven § 5-4, hvor signaturkravet kraftig innstrammes, strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens tilleggsprotokoll artikkel 3.

<span id="rp-tittel3">3.2 Oversikt over saksøktes påstandsgrunnlag</span>

Staten fastholder at saksøker gjennom sine påstander i hovedsaken fortsatt ber om dom for abstrakte rettsforhold. Uansett anfører Staten at saksøkers krav er for generelt. Det er ikke adgang til selvstendig påstand om at en rettsregel er brutt. Saksøker har heller ikke sannsynliggjort et særlig behov for rettslig avklaring, og vår sak egner seg ikke for slik avklaring. Saksøker har heller ikke et tilstrekkelig klart og aktuelt behov for forhåndsavklaring. Saksøkte viser også til at saksøkers anførsler gjelder ulike krav til listeforslag, og videre at saksøker og andre-partiene har ulike rettslige og faktiske posisjoner. Påstandene om dom for brudd på grunnloven og EMK må følgelig avvises.

Staten har ikke innvendinger til at retten avgjør spørsmålet om avvisning som ledd i hovedforhandlingen. Etter statens syn er det ikke nødvendig for staten å ta stilling til spørsmålet om avvisning i vår sak, jf. tvisteloven § 9-6 (3) tredje punktum. Hvis retten ikke finner det er klart grunnlag for å frifinne staten, må retten avgjøre spørsmålet om avvisning for å fremme saken og avsi dom i hovedsaken

Saksøkte anfører at valglovens krav til listeforslag ikke er i strid med Grunnloven.

Gjeldende valglov stiller i § 5-4 krav til antall underskrifter på listeforslag ved valg. Saksøker er registrert som politisk parti i Partiregisteret, men fikk ikke «minst 5000 stemmer i hele landet» ved forrige stortingsvalg i 2021. Det betyr at saksøker ikke fikk den nødvendige oppslutning ved forrige valg, og at saksøker følgelig ikke kan stille liste som bare er underskrevet av «to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder» - såkalt forenklet prosedyre.

Saksøker oppfylte heller ikke den tidligere valglovens krav til slik forenklet prosedyre. Det er på det rene at saksøker verken fikk «minst 5000 stemmer i hele landet» eller «en oppslutning på minst 500 stemmer i ett valgdistrikt», som var alternative krav etter tidligere valglov § 6-3 (1). På denne bakgrunn er det vanskelig å se at saksøker kan ha hatt noen

Side:10

forventning om å få stille liste ved stortingsvalget 2025 etter forenklet prosedyre med bare to signaturer fra partiets lokalavdeling i valgdistriktet.

Dersom et registrert parti ikke oppfyller lovens krav til forenklet prosedyre, følger det av hovedregelen i valgloven § 5-4 (2) at listeforslaget skal være underskrevet av «minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet». Det nye prosentvise kravet i dagens lov erstattet tidligere lovs krav om at listeforslag ved stortingsvalg skulle være underskrevet av «minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget».

Det alminnelige kravet om oppslutning på minst én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg er i tråd med anbefalingen fra Europarådets Venezia-kommisjon. Det fremgår av forarbeidene at departementet og Stortinget la til grunn at et slikt krav vil innebære at det «tilpasses størrelsen på valgdistriktene, slik at det blir forholdsmessig like lett å stille liste i alle valgdistrikter». Det fremgår videre av forarbeidene at lovendringen var saklig begrunnet i legitime hensyn og at lovgiver var kjent med virkningene endringen ville få for kommende stortingsvalg.

Staten anfører at det ikke er grunnlag for saksøkers påstand og anførsler om at valglovens krav til listeforslag er i strid med grunnloven § 49, 50 eller forbudet mot tilbakevirkning i 97. Det er uklart hvilken selvstendig betydning anførselen om brudd på grunnloven § 50 har i vår sak.

Staten er ikke enig i at den nye valgloven undergraver folkets rett til å delta i frie og rettferdige valg, eller at kravene til listeforslag strider mot lovens formål jf. Grunnloven § 49. Tvert imot fremgår det av forarbeidene at lovgiver må vurdere og avveie en rekke hensyn ved regulering av nasjonale valg. Det fremgår videre av utvalgets forslag og øvrige forarbeider at det var bred enighet om at kravet til antall underskrifter på listeforslag burde endres for å få en mer rettferdig og hensiktsmessig tilrettelegging av kommende valg.

Staten anfører at endringene i den nye valgloven heller ikke er i strid med tilbakevirkningsforbudet i grunnloven § 97. Lovens krav til listeforslag får bare virkning for kommende valg, og virker følgelig fremover i tid. Endringen var for øvrig varslet og sendt på høring. Det er heller ingen holdepunkter for at lovendringen har hindret saksøker i å samle underskrifter.

Staten anfører at det heller ikke er grunnlag for saksøkers påstand og anførsler om at valglovens krav til listeforslag er i strid med EMKs protokoll 1 artikkel 3.

I blant annet dom fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) av 6. mars 2014 mot Romania, vurderte EMD signaturkrav ved valg, og la til grunn at skjønnsmarginen til statene er stor. EMD legger til grunn at signaturkrav med formål å avgrense utvalget av kandidater for å sikre at de har en viss representativitet, er et legitimt formål. Videre uttaler EMD at dette må være et nasjonalt lovgivervalg basert på nasjonale politiske og institusjonelle

Side:11

særtrekk. EMD anerkjenner at signaturkrav vil gjøre det vanskeligere for enkelte å stille til valg, men viste samtidig til Venezia-kommisjonens anbefaling om at 1% ikke er urimelig høyt. EMD har i andre saker vist til at valgordninger må vurderes i lys av den politiske utviklingen i hver stat. I EMD-dommen 9. mai 1994 mot Spania (Joseph Ansesio Serqueda) kom EMD til at et krav om 1% av velgerne i distriktet ikke er konvensjonsstridig. I vår sak er prosentkravet det samme for alle valgdistrikt og er ikke diskriminerende.

Venezia-kommisjonen er et rådgivende organ under Europarådet. De har utarbeidet "Code of Good Practice in Electoral Matters" i 2002. Disse retningslinjene er ikke bindende, men har stor politisk og faglig tyngde. EMD har vist til retningslinjene i sin praksis. Begrunnelsen til Venezia-kommisjonens anbefaling om et signaturkrav på 1% er å synliggjøre et visst minimumsnivå av oppslutning og hindre useriøse kandidater. Det er av EMD ansett som et legitimt formål.

I tillegg anbefaler Venzia-kommisjonens stabilitetsprinsippet som gjelder at de viktigste delene av valgordningen og valggjennomføringen ikke bør endres mindre enn ett år før et valg. Denne anbefalingen har som mål å sikre stabilitet og forutsigbarhet i valgprosessen, og forhindre endringer i siste øyeblikk som kan undergrave rettferdigheten og integriteten til valg. Regelendringen i vår sak ble vedtatt 16. juni 2023 som er to år før stortingsvalget 2025, og ett år og ti måneder før fristen for å levere listeforslag (31. mars 2025). Det anføres at dette er mer enn lang nok tilpasningstid i vår sak.

Stabilitetsprinsippet er også et tungt argument knyttet til at endringer med virkning til neste valg, ikke er i strid med grunnloven § 97. Europeiske normer for demokratiske valg legger opp til at slike endringer skal kunne skje opp mot neste valg.

Statens anfører at det har formodningen mot seg at nasjonal lov i tråd med Veneziakommisjonens anbefaling strider mot EMK, og at endring i valgloven som er i tråd med Veneziakommisjonens anbefaling og EMK strider mot Grunnloven.

Staten forstår det slik at saksøkers begjæring om midlertidig forføyning bare blir aktuell dersom saksøker får medhold i at valglovens krav til listeforslag er ugyldig.

Staten forstår det slik at saksøker i en slik situasjon ber retten om midlertidig forføyning for at stortingsvalget 2025 skal gjennomføres etter alternative regler angitt av saksøker. Som tidligere opplyst er det på det rene at saksøker ikke oppfyller kravet til forenklet prosedyre verken etter tidligere eller gjeldende valglov.

Staten anfører at det ikke er adgang til å gi midlertidig forføyning i tråd med saksøkers påstand og anførsler. Etter statens syn inviteres domstolen her til å treffe en realitetsavgjørelse som ligger utenfor både domstolens og forvaltningens kompetanse.

En begjæring om midlertidig forføyning kan bare gå ut på noe som parten kan få dom for, jf tvisteloven § 1-3. Ettersom domstolen som det klare utgangspunkt ikke kan gi dom for

Side:12

realitet, kan domstolen heller ikke gi «forføyning for realitet». Begjæringen må følgelig avvises.

Under enhver omstendighet antar staten at retten er avskåret fra å gi midlertidig forføyning i vår sak, og viser til at de samfunnsmessige skadevirkningene vil stå i «åpenbart misforhold» til saksøkers interesse i forføyning, jf. tvisteloven § 34-1 (2). Det er i utgangspunktet vanskelig å se for seg at domstolen kan gi forføyning for å hindre gjennomføring av et stortingsvalg på grunnlag av gjeldende valglov.

Saksøktes <b>påstand</b>:

I hovedsaken:<br />
<span id="rp-innrykk">1. Prinsipalt: Saken avvises</span><br />
<span id="rp-innrykk">2. Subsidiært: Staten v/ Kommunal- og distriktsdepartementet frifinnes</span><br />
<span id="rp-innrykk">3. Staten v/ Kommunal- og distriktsdepartementet tilkjennes sakskostnader</span>

I begjæringen om midlertidig forføyning:<br />
<span id="rp-innrykk">1. Prinsipalt: Begjæringen avvises</span><br />
<span id="rp-innrykk">2. Subsidiært: Begjæringen tas ikke til følge</span><br />
<span id="rp-innrykk">3. Staten v/ Kommunal- og distriktsdepartementet tilkjennes sakskostnader</span>

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">4. Rettens vurdering</span></span>

<span id="rp-tittel2"><i>4.1. Innledning</i></span>

Saksøker er selvprosederende. Ut fra det som har kommet frem i saksforberedelsen og gjentatt og utdypet under hovedforhandlingen, er rettens forståelse at:

Saksøker ønsker å få prøvd om den nye valgloven § 5-4 hvor kravene til underskrifter for å stille liste til valg kraftig innstrammes, er rettstridig, og derfor ikke kan anvendes overfor Alliansen – Alternativ for Norge som saksøker og andre små partier som Liberalistene og NKP m.fl. (samlet referert til som «Andre Partier»). Anført grunnlag er at lovendringen strider mot Grunnloven § 49 og § 97, og mot EMK protokoll 1, artikkel 3.

Saksøker har også bedt om at retten ved midlertidig forføyning opphever den nye valglovens § 5-4 og beslutter at den tidligere valglovens § 6-3 som dekker samme saksområde, trer inn i dets sted.

Saksøker har videre lagt ned påstand om at de registrerte partiene i Partiregisteret som er rammet av dette grunnlovsbruddet som ekstraordinær politisk kompensasjon gis anledning til å kunne stille lister til stortingsvalget 2025 og til kommunal og fylkestingsvalgene i 2027 etter den tidligere valgloven nå gjeldende valglov § 6-3 forenklede regelverk der det er tilstrekkelig ved at listeforslaget er underskrevet av minst to styremedlemmer i lokalavdelingen med ansvar for valgdistriktet listen gjelder.

Side:13

Saksøker har også påberopt seg også at innstrammingen i § 5-4 er i strid med Grunnloven § 50 – stemmerett. Argumentet så vidt retten kunne forstå, var i retning av at unge potensielle velgere som kun er interessert i Andre Partier, blir fratatt sin rett til å stemme når disse Andre Partiene som følge av lovendringen i realiteten blir fratatt sin mulighet og rett til å stille lister til valg. Anførselen ble ikke fulgt opp i saksøkers prosedyre, og retten legger til grunn at denne ble frafalt og går derfor ikke nærmere inn på dette.

<span id="rp-tittel2"><i>4.2 Noen rettslige utgangspunkter</i></span>

<span id="rp-tittel3"><i>4.2.1 Grunnloven § 49</i></span>

Grunnloven § 49 første ledd har følgende ordlyd:

<span id="rp-innrykk"><i>Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.</i></span>

Av kommentarene til bestemmelsen fremgår det at bestemmelsen danner det rettslige grunnlaget for Stortinget som lovgivende makt. Andre punktum i første ledd som sikrer retten til frie og hemmelige valg ble vedtatt i 2014, for å synliggjøre den grunnleggende betydningen av frie og hemmelige valg for det norske statsstyret, og for å gjøre det vanskeligere for fremtidige politiske regimer å sette disse prinsippene til side. Det er her snakk om en individuell rettighet. Bestemmelsen må ifølge kommentarene regnes som en minimumsstandard for valglovgivningen.

Bestemmelsen tolkes i lys av EMK protokoll 1 artikkel 3 og rettspraksis fra EMD. Høyesterett har i flere dommer lagt til grunn at de nye grunnlovsbestemmelsene fra 2014 skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene de bygger på, men at praksis fra internasjonale håndhevingsorganer ikke har samme prejudikatsvirkning som ved tolkningen av konvensjonsbestemmelsene. Det er Høyesterett som skal tolke, avklare og utvikle menneskerettsbestemmelsene i Grunnloven.

Selv om Høyesterett ennå ikke har tatt stilling til forholdet mellom Grunnloven § 49 og EMK protokoll 1 artikkel 3, er de operative begrepene "frie og hemmelige valg" de samme som i EMK. Innholdet i vilkåret "frie valg" er ennå ikke fullt ut avklart i norsk rettspraksis, men må søkes på grunnlag av EMDs rettspraksis. Til tross for en vid skjønnsmargin har EMD stilt opp en rekke krav til og grenser for nasjonal valglovgivning og -gjennomføring. Etter praksis fra EMD verner EMK protokoll 1 artikkel 3 både retten til å stemme ved valg og retten til å stille til valg.

<span id="rp-tittel3"><i>4.2.2 Grunnloven § 97</i></span>

Grunnloven § 97 første ledd har følgende ordlyd:

<span id="rp-innrykk"><i>Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.</i></span>

Av kommentarene til bestemmelsen fremgår at dette forbudet er en del av det generelle kravet til lovhjemmel for offentlige inngrep overfor private, som også er nedfelt i §§ 96 og 113. Kjernen i dette kravet er at private skal kunne innrette sine handlinger etter de gjeldende

Side:14

reglene og dermed vernes mot vilkårlig maktbruk fra myndighetene. For domstolene fungerer tilbakevirkningsforbudet både som et tolkningsprinsipp som kan føre til en innskrenkende tolkning av loven, og som en grense for loven som kan medføre at en lovbestemmelse ikke gis virkning i en konkret sak.

Forbudet rammer bare tilbakevirkning som er til skade for den private. Skaden av reguleringen skal vurderes individuelt og ikke samlet for en bransje eller gruppe. Mer indirekte følger av en regulering kan imidlertid trekkes inn i vurderingen av om tilbakevirkningen er grunnlovsstridig. Det er den konkrete og samlede skadevirkningen som skal vurderes.

Tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 ble ikke endret i forbindelse med menneskerettsreformen i 2014. Da forbudet ikke er utformet etter mønster fra internasjonale menneskerettskonvensjoner, og fordi det er utviklet over lang tid i høyesterettspraksis, er praksis fra EMD og FNs menneskerettskomité ikke retningsgivende for tolkningen.

Rekkevidden av tilbakevirkningsforbudet er knyttet til vurderingen av hva som utgjør "tilbakevirkende kraft". Skjæringstidspunktet for tilbakevirkning er vedtakstidspunktet, ikke kunngjøringstids-punktet. Kjernen i forbudet er reguleringer som direkte knytter tyngende rettsvirkninger til eldre hendelser, også kalt <i>egentlig tilbakevirkning</i>. Slike er som hovedregel forbudt med mindre det foreligger sterke samfunnsmessige hensyn. Utenfor kjerneområdet finner vi lover som får negativ virkning på fremtidig utøvelse av etablerte rettsposisjoner, også kalt <i>uegentlig tilbakevirkning</i>. Slike er som hovedregel ikke forbudt med mindre virkningen er klart urimelig eller urettferdig.

Vilkåret "klart urimelig eller urettferdig" stiller en høy terskel. Høyesterett har i [[Rt-1996-1415]] (Borthen) har gitt veiledning for vurderingen:

<span id="rp-innrykk">«Inn i avveiningen vil blant annet komme hvilke rettigheter eller posisjoner inngrepet gjelder, hvilket grunnlag den enkelte eller en gruppe har for sine forventninger, om inngrepet er plutselig og betydelig og om fordelingen av byrdene rammer den enkelte eller en gruppe særlig hardt. Men på dette rettsområdet må lovgivers spillerom, i lys av de hensyn som ligger bak Grunnloven § 75 bokstav a og d, være vesentlig. Det vil bare være de kvalifiserte eller åpenbare tilfeller av urimelighet og urettferdighet som kan rammes.»</span>

Det finnes for øvrig ingen avgjørelser fra Høyesterett eller underrettene der en lov eller andre reguleringer med uegentlig tilbakevirkende kraft er satt til side som «klart urimelig eller urettferdig».

<span id="rp-tittel3"><i>4.2.3 Endringer i den nye Valgloven som har betydning for søksmålet</i></span>

Om lovhistorikken viser retten til gjennomgangen ovenfor under kapittel 2 Bakgrunn.

<i><u>Valgloven § 5-4</u></i>

Bakgrunnen for søksmålet er at Stortinget ved vedtagelsen av den nye valgloven 16. juni 2023 (Valgloven), som trådte i kraft 1. mai 2024 blant annet endret valglovens § 5-4 om krav til antall signaturer for å kunne stille lister til valg.

Den nye valgloven § 5-4 lyder:

Side:15

<span id="rp-innrykk"><b>§ 5-4. Antall underskrifter på listeforslaget</b></span>

<span id="rp-innrykk">(1) Listeforslag fra partier som er registrert i Partiregisteret, og som ved forrige stortingsvalg fikk minst 5 000 stemmer i hele landet, skal være underskrevet av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert i Partiregisteret etter forrige stortingsvalg. Hvis et registrert politisk parti stiller listeforslag sammen med en uregistrert gruppe, gjelder likevel bestemmelsene i andre ledd.</span>

<span id="rp-innrykk">(2) Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget likevel være underskrevet av minst like mange personer som det skal velges medlemmer til kommunestyret.</span>

<span id="rp-innrykk">(3) Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet og kan bare skrive under på ett listeforslag.</span>

Bestemmelsen avløste tidligere valglov av 2002 (L28.06.2002 nr. 57) § 6-3 som lød:

<span id="rp-innrykk">(1) For partier registrert i Partiregisteret som ved forrige stortingsvalg fikk en oppslutning på minst 500 stemmer i ett valgdistrikt eller minst 5 000 stemmer i hele landet, er det tilstrekkelig at listeforslaget er underskrevet av minst to styremedlemmer i lokalavdelingen med ansvar for valgdistriktet listen gjelder. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert i Partiregisteret etter forrige stortingsvalg. Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet. Hvis et registrert politisk parti stiller listeforslag sammen med en uregistrert gruppe, gjelder likevel bestemmelsene i annet ledd.</span>

<span id="rp-innrykk">(2) For øvrige forslagstillere gjelder følgende regler:</span><br />
<span id="rp-innrykk2">a) Ved stortingsvalg og fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget.</span><br />
<span id="rp-innrykk2">b) Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget være underskrevet av et antall personer med stemmerett i kommunen som tilsvarer 2 prosent av antall stemmeberettigede innbyggere ved siste kommunestyrevalg. Listeforslaget skal likevel som et minimum være underskrevet av like mange stemmeberettigede personer i kommunen som det skal velges medlemmer til kommunestyret. Underskrift fra 300 personer er i alle tilfeller tilstrekkelig.</span>

Begge lovbestemmelsene stiller ulike krav til underskrifter avhengig av om et parti er registrert i Partiregisteret og oppnådde et visst antall stemmer i forrige stortingsvalg, eller ikke.

Av den nye bestemmelsens <i>første ledd</i> følger det at partier som er registrert i Partiregisteret og som oppnådde 5 000 stemmer ved forrige stortingsvalg i hele landet, kan stille lister etter forenklede regler. Listeforslaget trenger da kun underskrift av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder. I den forrige lovens § 6-3 første ledd var det også adgang til å stille liste etter disse forenklede reglene hvis et registrert politisk parti ved forrige stortingsvalg fikk minst 500 stemmer i ett valgdistrikt. Dette alternativet er nå fjernet. Som tidligere vil partier som er blitt registrert i Partiregisteret etter forrige stortingsvalg også omfattes av de forenklede signaturkravet. Bakgrunnen er at slike partier nylig har hentet inn underskrifter for å kunne bli registrert som politisk parti og derfor vist at de har en viss oppslutning.

Lovbestemmelsenes <i>andre ledd</i> omhandler ordinære krav til antall underskrifter på listeforslag for forslagsstillere som ikke kvalifiserer for «forenklet prosedyre» etter første ledd. For disse har lovgiver vedtatt en markant endring i ny valglov § 5-4 sammenlignet med

Side:16

den tidligere § 6-3. For alle valg (stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg) er det nå innført et krav om antall underskrifter som tilsvarer 1 % av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet for å kunne stille liste ved hvert valg. Eksempelvis vil det ved stortingsvalg innebære at det for å stille liste i et valgdistrikt må samles inn det antall underskrifter som tilsvarer én prosent av antall stemmeberettigede i valgdistriktet ved forrige stortingsvalg. Ved fylkestingsvalg må det samles inn det antall underskrifter som tilsvarer én prosent av antall stemmeberettigede i fylket ved forrige fylkestingsvalg. Tilsvarende skal det ved kommunestyrevalg samles inn så mange underskrifter som tilsvarer én prosent av antall stemmeberettigede i kommunen ved forrige kommunestyrevalg. Dette er en klar skjerpelse fra tidligere valglov hvor det ved stortingsvalg og fylkestingsvalg var tilstrekkelig at listeforslaget var underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget uavhengig av antall stemmeberettiget. Ved kommunestyrevalg var det et krav om at listeforslaget var underskrevet av et antall personer med stemmerett i kommunen som tilsvarte 2 prosent av antall stemmeberettigede innbyggere ved siste kommunestyrevalg. Det var imidlertid alltid tilstrekkelig med underskrifter fra 300 personer. I den nye loven er ikke dette lenger tilstrekkelig. Avhengig av kommunens størrelse (antall stemmeberettigede), så har det ved kommunestyrevalg i noen tilfeller blitt enklere og noen tilfeller vanskeligere, å stille lister til valg. Kravet om at listeforslaget som et minimum må være underskrevet av like mange stemmeberettigede personer i kommunen som det skal velges medlemmer til kommunestyret, er beholdt.

Det følger av § 5-4 tredje ledd at underskriverne på listeforslag kun har adgang til å skrive under på én liste. Saksøker har anført at dette er et nytt krav i forhold til den forrige valgloven § 6-3. Det er retten ikke enig i.

I valgloven av 2002 fremkom dette kravet om at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste «indirekte av lovens § 6-6 femte ledd hvor det står «<i>En <b>underskriver</b> (rettens utheving) eller en kandidat som står på flere listeforslag for samme valg, skal gis pålegg om å melde fra innen en bestemt frist <b>hvilket</b> (rettens utheving) forslag vedkommende vil stå på. Ellers settes vedkommende opp på det listeforslaget som ble innlevert først.</i>» Tilsvarende krav om at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste gjaldt også i tidligere valglovene. I lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg av 1. mars 1985 nr. 3 fremgikk dette av § 25 nr. 1 bokstav d. – «<i>Underskriverne må ikke stå som forslagsstillere på noe annet forslag som gjelder samme valg» og av § 26 nr. 1 fjerde ledd - «Står en forslagsstiller på flere listeforslag for samme valg, skal han gis pålegg om å si fra innen en bestemt frist hvilket forslag han vil stå på. Svarer han ikke, strykes han som forslagstiller av alle forslag.</i>». I lov om kommunestyrevalg og fylkestingsvalg av 10. juli 1925 nr. 3 fremgikk dette av § 13 nr. 1 – «<i>Underskriverne må ikke stå som forslagsstillere på noen annet forslag som gjelder samme valg</i>» og av § 14 nr. 1 fjerde ledd «<i>Står en forslagsstiller på flere listeforslag for kommunestyrevalget, skal han gis pålegg om å si fra innen en bestemt frist hvilket han vil stå. Svarer han ikke, strykes han som forslagsstiller av alle forslag. ….Tilsvarende regler gjelder når en forslagsstiller …står på flere listeforslag for fylkestingsvalget.</i>». I lov om Stortingsvalg av 17. desember 1920 nr. 1 fremgikk tilsvarende av § 13 nr. 1, bokstav d. - «<i>Underskriverne må ikke stå som forslagsstillere på</i>

Side:17

<i>noen annet forslag</i>» og av § 14 nr. 1 fjerde ledd – «<i>Står en forslagsstiller på flere forslag, skal det gis ham pålegg om innen en bestemt frist å erklære, på hvilket forslag han vil stå. Erklærer han seg ikke, strykes han som forslagsstiller av alle forslag.</i>».

Oppsummert er det ikke tvilsomt for retten at valglovgivningen allerede fra 1920 har hatt krav om at underskriver på listeforslag, kun kan telle med på en liste. Valglovens § 5-4 tredje ledd er følgelig kun en kodifisering av tidligere rettstilstand. Praktiseringen av bestemmelsene ved tidligere har ikke retten grunnlag for å uttale seg om.

<i><u>Frister</u></i>

Frist for å stille listeforslag er 31. mars i valgåret. Dette følger av Valgloven § 5-7 første ledd. Valgloven § 5-10 tredje ledd gir en tilleggsfrist for retting på 7 dager.

<i><u>Ny klageordning og domstolskontroll jf. Valgloven kapittel 16</u></i>

På bakgrunn av en tilbakemelding fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) etter gjennomført valgobservasjon i 2009, ba daværende Kommunal- og regionaldepartement Venezia-kommisjonen, som er et organ under Europarådet, om en vurdering av den norske klageordningen ved valgtvister. Veneziakommisjonen og OSSE kom i 2010 med en felles uttalelse, hvor de konkluderte med at Norge, for å oppfylle internasjonale standarder og krav, burde involvere domstolene eller et domstolliknende organ ved tvisteløsning av valgrelaterte saker. Det ble også anbefalt å åpne for å kunne bringe godkjenningen av valget inn for domstolene, eller et annet uavhengig organ, som vil foreta den endelige godkjenningen av valget. Endelig anbefalte Veneziakommisjonen/OSSE at det ble innført tidsfrister for når vedtak i klagesaker skal foreligge, dette for å sikre rask behandling av klagesakene

Valglovutvalget utarbeidet derfor utkast til ny Klageordning i sin NOU 2020:6.

Våren 2022 vedtok Stortinget flere endringer i klageordningen ved stortingsvalg i Grunnloven. Videre vedtok Stortinget å etablere et uavhengig klageorgan (Riksvalgstyret) i ny § 72 i Grunnloven med forutsetning om at nærmere bestemmelser om riksvalgstyret skal fastsettes ved lov.

På bakgrunn av Utvalgets forslag sammenholdt med endringer i Grunnloven, utarbeidet Departementet et lovforslag om klageadgang til Riksvalgstyret over valgmyndighetens vedtak. Stortinget vedtok detaljer for den nye klageordningen i den nye valgloven. De konkrete bestemmelsene fremgår av valglovens kapittel 16.

Det fremgår av § 16-1 bokstav a) at det kan klages på brudd på bestemmelsene i Grunnloven, og lov og forskrift om hvordan valg skal forberedes og gjennomføres. De som kan klage på dette grunnlag er alle som har stemmerett ved Stortingsvalg og alle som har stilt liste jf. § 16-2 første og tredje ledd. § 16-3 og § 16-4 har tilsvarende bestemmelser for fylkestingsvalg og kommunestyrevalg.

Side:18

Det ble under lovgivningsprosessen vurdert å avgrense hvilke forhold det skal være mulig å klage på. At velgerne kan klage på alle forhold som innebærer brudd på lov og forskrift og hvordan valget skal forberedes og gjennomføres, ble imidlertid vurdert som viktig av hensyn til velgernes rettssikkerhet. Det ble fremhevet at det er grunnleggende at klagereglene ikke blir så komplisert at det går utover velgernes mulighet til å ivareta sine demokratiske rettigheter til blant annet å delta i valget. Det ble også fremhevet som viktig at valgmyndighetene, både lokalt og sentralt, får informasjon om forhold ved valgavviklingen som ikke foregår i henhold til regelverket. Ulike klager kan gi bedre oversikt over på hvilke områder informasjonen og opplæringen bør bedres, hvor det er behov for å gjøre endringer i regelverket, og om begåtte feil har hatt betydning for valgresultatet. Selv om én klage ikke medfører ugyldighet, kan flere til sammen medføre det. Klager fra velgerne er derfor fremhevet som en viktig informasjonen som kan både avdekke behov for endringer i regelverket og behov for å forbedre informasjon og opplæring. På sikt kan informasjonen bidra til at det skjer færre feil og slik sett styrke velgernes rettssikkerhet.

Fristen for å klage på distriktsvalgstyrets, fylkesvalgstyrets eller valgstyrets vedtak om å godkjenne eller forkaste et listeforslag er syv dager etter at overskriftene på de godkjente valglistene er kunngjort jf. § 16-6 tredje ledd.

Riksvalgstyret skal behandle klager uten ugrunnet opphold, og de kan prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter jf. § 16-9 tredje ledd. Hvordan klageprosessen skal gjennomføres fremgår av øvrige ledd i § 16-9.

Av § 4-1 første ledd går det frem at Riksvalgstyret avgjør klager på valget selvstendig og uavhengig av Stortinget. Av § 16-9 fjerde ledd fremgår det at Riksvalgstyrets avgjørelser er endelige og ikke kan bringes inn for domstolene.

Klager på Stortingets vedtak om stortingsvalgets gyldighet avgjøres av Høyesterett, og avgjørelse av om et Stortingsvalg er gyldig avgjøres av Høyesterett i plenum, jf. § 16-12. Lovgiver har i sin utredning vurdert at den nye klageordningen er i samsvar med Grunnloven, herunder Grunnloven § 89 om domstolskontroll. Høyesterett var for øvrig sterkt deltagende i høringsprosessen til den nye klageordningen.

<span id="rp-tittel2"><i>4.3 Noen faktiske utgangspunkter</i></span>

<span id="rp-tittel3"><i>4.3.1 Nærmere om saksøker og partiets posisjon</i></span>

Lysglimt Johansen etablerte partiet Alliansen i Partiregisteret 26. januar 2017 med førstnevnte som styreleder. Som nytt parti fikk de stille liste til stortingsvalget i 2017 etter de forenklede reglene i tidligere valglov § 6-3, med to underskrifter fra lokale styremedlemmer. Partiet oppnådde ikke 5 000 stemmer i hele landet, eller 500 stemmer i ett valgdistrikt. Partiet kunne derfor ikke stille liste til valg etter de forenklede reglene i stortingsvalget i 2021, men måtte for å kunne stille liste, samle underskrifter tilsvarende 500 i hvert valgdistrikt. I stedet ble partiet Alliansen avregistrert i Partiregisteret.

Side:19

Lysglimt Johansen etablerte i 2021 partiet Alliansen – Alternativ for Norge og registrerte det i Partiregisteret. Partiet stilte lister til Stortingsvalget i 2021 som nytt parti etter forenklet prosedyre jf. valgloven av 2002 § 6-3 første ledd. Partiet oppnådde 2 489 stemmer på landsbasis, tilsvarende 0,08341%. Stemmeantallet i valgdistriktene varierte fra 43 stemmer i Sogn- og Fjordane til 309 stemmer i Akershus. Basert på oppnådde stemmer i valget er Alliansen – Alternativ for Norge ikke kvalifisert til å stille lister etter forenklet prosedyre med to underskrifter ved valget i 2025, jf. hverken etter valgloven av 2002 § 6-3 første ledd eller Valgloven § 5-4 første ledd.

For å kunne stille lister til valg i årets stortingsvalg må partiet derfor følge de alminnelige kravene til underskrifter, som vil si innsamling av underskrifter fra 1% av stemmeberettigede i hvert valgdistrikt, slik vedtatt av Stortinget 16. juni 2023.

Lysglimt-Johansen opplyste i retten at han frem til mai 2024 hadde samlet inn flere hundre stemmer i Aust-Agder og Oslo. Da han ble kjent med den ny lovendringen valgte partiet å avslutte innsamlingen av underskrifter.

<span id="rp-tittel3"><i>4.3.2 Valget i 2021 og partienes ulike utgangspunkt</i></span>

I Stortingsvalget i 2021 var det på landsbasis 26 ulike partier som fikk stemmer. Av disse partiene var det 11 partier (hvor generasjonspartiet dog er listet opp to ganger) som ikke oppnådde totalt 5 000 stemmer, og dermed ikke kvalifiserer til listestilling etter de forenklede reglene i Valgloven § 5-4 første ledd. I valget fikk saksøker som nevnt 2 489 stemmer, NKP 301 stemmer og Liberalistene 4 520 stemmer.

Saksøker fikk heller ikke 500 stemmer i noen av landets 19 valgdistrikt. Det gjorde heller ikke NKP. Derimot fikk Liberalistene 500 stemmer i noen distrikter. Dette samme gjaldt noen av de Andre Partiene. Disse kunne etter den forrige valgloven stille liste etter de forenklede reglene, noe de ikke kan etter Valgloven § 5-4.

[[Fil:TOSL-2024-168520-bilde1.jpg|class=img-responsive]]

Tabellen over viser beregningsgrunnlaget for krav til underskrifter for å stille liste etter henholdsvis ny og gammel lov (www.valgresultat.no).

Side:20

<span id="rp-tittel2"><i>4.4 Sakens konkrete problemstilling</i></span>

Den anførte konkrete utfordringen med den nye valgloven § 5-4 er at skjerpelsen av signaturkravet til 1 % sammenholdt med at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste, gjør at det har blitt praktisk umulig for Alliansen – Alternativ for Norge og Andre Partier og listestillere som faller inn under valgloven § 5-4 andre ledd, å stille lister til valg. Dette synet støttes også av partiene Liberalistene og NKP jf. deres representanters vitneforklaringer under hovedforhandlingen. Dette skyldes at det er en begrenset mengde av tilgjengelige tilslutningsunderskrifter som alle Andre Partene og andre listestillere konkurrerer om.

For at Andre Partier/lister skal kunne stille liste til valg i alle fylker i det kommende stortingsvalget (19 valgdistrikter), må de samle inn nærmere 38 000 underskrifter hver (jf. valgresultat.no/tabell inntatt nedenfor under 4.3.2) sammenlignet med tidligere krav om 9 500 underskrifter (500 signaturer for hvert av landets 19 valgdistrikter). For hver liste må det enkelte parti/listestiller også ta høyde for at en tilslutningssignatur allerede er «tatt» av et annet parti/liste jf. kravet om en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste. Hver av dem må derfor i praksis samle inn langt flere underskrifter en 1 % for å sikre at man kvalifiserer til å stille liste ved det kommende valget.

Saksøker med støtte fra Liberalistene og NKP har anført at dette praktisk ikke er mulig å få til, og at de derfor fratas muligheten til å stille til valg. Dette mener de utgjør brudd på Grunnlovens § 49 om rett til frie valg. Videre har saksøker vist til at Venezia-kommisjonens anbefaling om 1% grense er en maksimumsgrense som etter deres mening er satt uten krav til at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste. Kravet i valglovens § 5-4 går følgelig utover Venezia-kommisjonens anbefaling, noe som også ifølge saksøker viser at det foreligger brudd på Grunnloven § 49, og tilsvarende utgjør et brudd på EMK protokoll 1 artikkel 3.

For registrerte partier som er registrert i Partiregisteret er det en ytterligere utfordring at muligheten til å stille etter de forenklede reglene i bestemmelsens første ledd, også er ytterligere innstrammet. Det er nå kun mulig å signere med to underskrifter hvis man i forrige valg oppnådde 5000 stemmer i hele landet. Alternativet om at man fikk tilsvarende rett ved oppnåelse av 500 stemmer i ett valgdistrikt, er nå fjernet.

For øvrig har saksøker også anført at lovendringen griper inn i allerede etablerte rettigheter opparbeidet ved stortingsvalget i 2021, og at saksøker heller ikke har blitt gitt rimelig tid til å innrette seg etter de nye kravene.

<span id="rp-tittel2"><i>4.5 Spørsmål om avvisning</i></span>

Staten har anført at søksmålet må avvises på grunn av manglende rettslig interesse etter tvl. § 1-3.

Ved avgjørelsen av om søksmålsvilkårene er oppfylt, skal det saksøker hevder – pretenderer – om realiteten i hovedsaken legges uprøvd til grunn. Det samme gjelder pretensjoner om

Side:21

forståelsen av de rettsregler saksøker mener avgjør kravet. Retten viser her til Tore Schei mfl., Tvisteloven. Lovkommentar, Juridika, § 1-3, punkt 5. For spørsmålet om det foreligger rettslig interesse, legger retten derfor uprøvd til grunn saksøkers pretensjoner om at endringene i valgloven § 5-4 utgjør brudd på Grunnloven og EMK og ikke kan anvendes overfor Saksøker (eller Andre Partier) i kommende valg. Derimot skal domstolene fullt ut prøve faktum og jus som er avgjørende for om søksmålsbetingelsene er oppfylt, jf. [[HR-2021-417-P]] (Acer) avsnitt 176.

Høyesterett har ved en rekke anledninger vurdert kravet til rettslig interesse jf. tvl. § 1-3. Retten viser særlig til [[HR-2021-417-P]] (Acer), [[HR-2024-2043-U]] og [[HR-2024-826-A]].

I [[HR-2024-2043-U]] uttaler Høyesterett:

<span id="rp-innrykk">(10) Lagmannsretten kom til at det ikke kan kreves dom for Optimes påstander om at Subsea og Borsheim har handlet i strid med markedsføringsloven § 25, fordi kravene ikke er rettskrav, jf. tvisteloven § 1-3. Ankeutvalget er enig i denne vurderingen. Utgangspunktet er at det skal nedlegges påstand om virkningene av at en rettsregel er brutt, og at det ikke kan nedlegges selvstendig påstand om at en rettsregel er brutt. Domstolene vil ta stilling til rettsregelen i begrunnelsen for avgjørelsen, og domsslutningen vil gi uttrykk for hvilken virkning rettsregelen har i den konkrete saken.</span>

<span id="rp-innrykk">(11) Det finnes unntak fra utgangspunktet om at det må nedlegges påstand om virkningen av at en rettsregel er brutt. Påstander om at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er krenket, er et eksempel og har sin særlige begrunnelse i kravet om et effektivt rettsmiddel i EMK artikkel 13 og subsidiaritetsprinsippet, jf. [[HR-2024-826-A]] avsnitt 32 med videre henvisninger. Der det ikke foreligger særlige begrunnelser for å gjøre unntak, ligger utgangspunktet fast, slik drøftelsen i [[HR-2024-826-A]] viser for påstander om fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd, se særlig avsnitt 34 til 36.</span>

I [[HR-2024-826-A]] uttaler Høyesterett:

<span id="rp-innrykk">(32) Som det fremgår av plenumsdommen [[Rt-2012-2039]] lengeværende barn II avsnitt 99, er det «retten til et effektivt rettsmiddel og hensynet til subsidiaritetsprinsippet» som begrunner adgangen til å kreve fastsettelsesdom for brudd på regler i EMK og SP. Retten til et effektivt rettsmiddel – «effective remedy» – i EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3 har to sider: Den ene er at den som fremsetter en prosedabel påstand om konvensjonsbrudd, må gis tilgang til en nasjonal myndighet som kan prøve påstanden. Den andre er at denne myndigheten må kunne gi effektiv reparasjon ved brudd, se [[HR-2022-401-A]] to brødre avsnitt 30 og 31 med henvisninger. Det må med andre ord legges til rette for en effektiv nasjonal prøving av påstander om konvensjonsbrudd og reparasjon før de eventuelt gjøres til gjenstand for internasjonal overprøving. Dette omtales gjerne som «subsidiaritetsprinsippet», som nå fremgår av fortalen til EMK.</span>

<span id="rp-innrykk">(34) Det ble i forarbeidene til grunnlovsendringene i 2014 vurdert å ta inn i Grunnloven en regel om effektivt rettsmiddel som tilsvarer EMK artikkel 13. Men Stortingets menneskerettighetsutvalg unnlot å foreslå det. Begrunnelsen var «utfordringene med å finne gode formuleringer», se Dokument 16 (2011–2012) side 86. Utvalget la til:</span>

<span id="rp-innrykk2">«Det er også utvalgets mening at ‘effective remedy’ vil være tilstrekkelig sikret gjennom domstolenes prøvelsesrett, den alminnelige adgangen til å få sin sak prøvet for domstolene og konvensjonenes krav til ‘effective remedy’.»</span>

<span id="rp-innrykk">(35) Den «alminnelige» adgangen til å få saker prøvd i domstolene, fulgte også den gang av tvisteloven § 1-3. I dens forarbeider går departementet gjennom adgangen til å få dom for brudd på menneskerettskonvensjoner. Departementet reiser i tillegg spørsmål om det bør tillates særskilt dom for brudd på andre regler, særlig «regler av en overordnet karakter som Grunnloven og EØS-avtalen», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 154. Til dette skriver departementet:</span>

Side:22

<span id="rp-innrykk2">«Dersom det skal kunne kreves særskilt dom for forholdet til hver enkelt rettsregel, vil det være et markant brudd på norsk prosessrett hittil.»</span>

<span id="rp-innrykk">(36) Noe slikt «markant brudd» la departementet ikke opp til at tvisteloven skulle innføre. Konsekvensen er at forarbeidene til tvisteloven og Grunnloven sett i sammenheng tilsier at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd.</span>

<span id="rp-innrykk">(39) Jeg kan likevel ikke se at Grunnloven § 92 eller de andre grunnlovsreglene jeg viste til, krever at fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd tillates. Sentralt for meg står at de alminnelige søksmålsvilkårene åpner for søksmål med påstand om at påberopte handlinger eller andre forhold er «ugyldige», «rettsstridige», «ulovlige» og lignende, se blant annet [[Rt-2008-362]] <s>-A</s><ref>Korrigert/overstreket av Rettspraksis.no</ref> Naturbetong avsnitt 52 og 53. Når slike påstander fremsettes, låses ikke domstolenes rettsanvendelse til enkeltregler. Domstolene gis mulighet til å vurdere ulike regler og eventuelt se dem i sammenheng, se også tvisteloven § 11-3, som gir retten ansvaret for rettsanvendelsen. Samtidig blir behovet for effektiv domstolskontroll ivaretatt fordi det grunnlovsspørsmålet parten reiser i et slikt rettsstridssøksmål, må prøves av domstolene om ikke andre regler gir parten et minst like godt resultat.</span>

Oppsummert er det mulig å få fastsettelsesdom på at endringene i underskriftskravene i Valgloven § 5-4 bryter EMK protokoll 1 artikkel 3, men det er ikke mulig å få fastsettelsesdom på at bestemmelsen bryter med Grunnloven § 49 og/eller § 97.

Saksøker har som tidligere nevnt vært selvprosederende, og under hovedforhandlingen var han klar på at han ikke mente å oppgi noen tidligere fremsatte standpunkt. Han uttrykte også ønske om at retten skulle tilpasse påstanden slik at han fikk prøvd rettmessigheten av innskjerpingen av underskriftskravet i valgloven § 5-4.

Saksøkte har på sin side anført at saksøkers krav er for abstrakt og derfor ikke utgjør et «rettskrav» etter tvl. § 1-3, og uansett dersom kravet kan sies å være av generell karakter, så har ikke saksøker et særlig behov for å dom i saken nå.

Etter en samlet vurdering har retten kommet til at det ikke er nødvendig å ta endelig stilling til om saksøkers påstander knyttet til Grunnloven er rettskrav etter tvl. § 1-3 første ledd. Dette da retten mener at de øvrige vilkårene i tvl. § 1-3 annet ledd ikke er oppfylt hva gjelder kravet om grunnlovsbrudd.

Før retten går inn på den konkrete vurderingen, vises det først til noen rettslige utgangspunkter som Høyesterett har fastlagt og som har betydning for vår sak.

For det første vises det til at de formelle rettsvirkningene av en eventuell avgjørelsene i norske domstoler, vil være «begrenset til sakens parter». Dette fremgår eksplisitt i [[HR-2021-417-P]] (Acer) avsnitt 106;

<span id="rp-innrykk">(106) Det sentrale i vår sammenheng er etter mitt syn dette: De formelle rettsvirkningene av avgjørelsene i norske domstoler er «begrenset til sakens parter». Det er altså formelle rettsvirkninger for andre enn partene det avgrenses mot. Dette står i motsetning til avgjørelser fra slike forfatningsdomstoler som Stortinget reserverte seg mot. Deres avgjørelser er formelt bindende for alle, for eksempel i den form at en lov som sådan kjennes ugyldig. I andre lands konstitusjonsdomstoler blir sakene også ofte avgjort uten noen tilknytning til en konkret rettstvist, altså uten at noen parter er involvert. Noe slikt skal det ikke åpnes for i Norge. ...</span>

For det andre har ikke retten myndighet eller kompetanse til å sette til side eller gjeninnføre en tidligere lov slik saksøker har bedt om. Dette følger av avsnitt 86 i samme dom:

Side:23

<span id="rp-innrykk">(86) Kjernen i den statsrettslige læren er altså at en lovbestemmelse ikke kan settes til side som ugyldig som sådan. I så fall ville en domskonklusjon om ugyldighet hatt konsekvenser for alle; etter dommen ville loven ikke lenger gjelde. En slik prøvingsform kan karakteriseres som abstrakt grunnlovskontroll. Slik domstolskontroll har vi aldri hatt i Norge. ...</span>

I avsnitt 121 oppsummerer Høyesterett videre de tre vilkårene som tvl. §1-3 oppstiller. Ut over at gjenstanden for søksmålet må være et 'rettskrav', må kravet også må ha

<span id="rp-innrykk">- 'aktualitet'; som betyr at det må være et reelt behov for rettsavklaring, og</span><br />
<span id="rp-innrykk">- 'tilknytning' til søksmålsgjenstanden; saksøkeren må ha et beskyttelsesverdig behov for å få dom overfor saksøkte.</span>

I avsnitt 122 og 124 utdyper Høyesterett at

<span id="rp-innrykk">- Et søksmål må i utgangspunktet knytte seg til et bestemt faktum og gjelde et nærmere definert og omtvistet rettsspørsmål mellom sakens parter som avgjøres ut fra rettsregler. En part kan derfor for eksempel ikke få dom for hvordan en rettsregel generelt er å forstå.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Vilkårene i § 1-3 henger sammen og kan gjensidig påvirke hverandre. Det er derfor ikke noe skarpt skille mellom dem, og det kan ofte være grunn til å foreta en mer samlet vurdering.</span>

Høyesterett konkluderer med at tvisteloven § 1-3 åpner for søksmål av mer generell karakter, og oppsummerer:

<span id="rp-innrykk">(172) Basert på tvisteloven § 1-3 og de rettskildene jeg har gjennomgått knyttet til denne bestemmelsen, mener jeg det er et visst rom for å fremme et søksmål av mer generell karakter. Det er ingen holdepunkter for at dette ikke også omfatter søksmål om hvorvidt Stortinget har fulgt Grunnlovens bestemmelser i en sak om myndighetsoverføring til en internasjonal organisasjon i samsvar med Grunnloven § 26 andre ledd og § 115.</span>

<span id="rp-innrykk">(173) For at retten skal fremme en sak av en slik mer generell karakter, må det kreves at det er et særlig behov for rettslig avklaring. Videre må rettsspørsmålet egne seg til å bli prøvd i en generell form.</span>

<span id="rp-innrykk">(174) Ved den helhetsvurderingen som må foretas, vil en rekke momenter kunne inngå, avhengig av de nærmere omstendighetene. Blant disse nevner jeg: Reiser søksmålet uavklarte rettsspørsmål av prinsipiell rekkevidde? Er det vanskelig eller klart uhensiktsmessig å få grunnlovsspørsmålet prøvd på en mer konkret måte? Vil spørsmålet bli godt nok opplyst ved å tillate søksmålet nå og i denne formen, eller vil domstolene få et bedre grunnlag for å avgjøre saken dersom den fremmes i en mindre generell form? Hvor generelt er det kravet som gjøres gjeldende – knytter det seg til et konkret og avgrenset faktum?</span>

<span id="rp-innrykk">(175) De momentene jeg har nevnt, glir over i hverandre, og jeg presiserer at opplistingen ikke er ment å være uttømmende.»</span>

Som det fremgår, er det et «visst rom» for å fremme et søksmål av mer generell karakter. For at søksmålet i så fall skal kunne fremmes må saksøker ha et særlig behov for rettslig avklaring og spørsmålet må egne seg til å bli prøvd i en generell form. Det beror videre på en helhetsvurdering av blant annet momentene som Høyesterett lister opp i avsnitt 174, om søksmålet skal tillates fremmet.

For spørsmålet om søksmålet skal tillates fremmet i vår sak deler retten kravene etter hvilke bestemmelser det er anført å foreligge brudd på, brudd på grunnlovens § 49 og § 97 på den ene siden og brudd på EMK protokoll 1 artikkel 3 på den annen.

Side:24

<i><u>Grunnloven § 49 og § 97</u></i>

Saksøker mener det foreligger flere gode grunner som tilsier at saksøker har et særlig behov for å prøvd spørsmålet nå.

Saken gjelder en betydelig skjerpet lovbestemmelse i ny valglov om rett til å stille lister til valg som har blitt vedtatt og implementert i norsk rett siden forrige valg. Loven implementerer også et helt nytt klagesystem som ennå ikke er operativt. Hverken innskjerpelsen i underskriftskravet til valglister eller det nye klagesystemet, er derfor tidligere prøvd. Videre er rettskravet - rett til frie valg - en individuell grunnlovsrettighet, som korresponderer med de europeiske menneskerettighetene. Denne rettigheten ligger i kjernen av det demokratiske prinsipp. Konkret har saksøker anført at det nye lovkravet de facto er en konkret og aktuell problemstilling nå idet jobben med signaturinnhenting må gjøres i forkant av innleveringsfristen. Det vil si i perioden fra forrige valg frem til 31. mars 2025, som er fristen for å innlevere lister.

Problemstillingen er også konkret og aktuell fordi saksøker mener det ikke vil være praktisk mulig for dem eller Andre Partier som eksempelvis Liberalistene og NKP, å oppnå underskriftskravet som den nye loven krever. Dette særlig sett opp mot at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste. Vitneforklaringen fra Liberalistene og NKP underbygger det samme. Konkret har Oslo kommune i brev av 15. januar 2025 informert saksøker om at partiet må ha minst 4 859 underskrifter fra personer med stemmerett i Oslo kommune for å få stille valgliste i Oslo ved årets valg (valgloven § 5-4). Kommunen unnlater å nevne at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste. Listen må innleveres 31. mars 2025 kl. 12:00. Det fremgår videre at hvis mangler ved listeforslaget ikke blir rettet innen fristen på 7 dager fra de får beskjed om slike mangler, blir ikke listeforslaget godkjent av valgstyret (valgloven § 5-10 (3). Det fremgår av brevet at tilsvarende brev er sendt til 11 andre partier/lister. Tilsvarende gjelder i de andre valgdistriktene. Da saksøker allerede nå vet at de ikke vil være i stand til å samle så mange underskrifter som kreves, så vet man at valgstyrene kommer til å forkaste deres lister for årets valg. Derfor har saksøker et konkret og aktuelt behov for å få avklaring på om Stortingets vedtak om innskjerping av underskriftskravet er rettstridig. Hvis ikke domstolen tar spørsmålet til vurdering nå, medfører det ifølge saksøker et krav om at saksøkers lister først må forkastes, før man vil få prøvd om lovendringen er i strid med Grunnloven og/eller EMK. Det betyr at «bilen må ha krasjet» før man kan klage, noe saksøker anfører både er urimelig og uforholdsmessig.

Retten følger til en viss grad saksøkers argumenter og er i utgangspunktet enig i søksmålet kan sies å reise uavklarte rettsspørsmål av prinsipiell rekkevidde for årets valg. Likevel som retten kommer tilbake til, gjelder dette ikke for Alliansen – Alternativ for Norge. Retten mener at saksøker ikke har et særlig behov får å få dom nå. Dette fordi retten mener at:

<span id="rp-innrykk">- det er riktigst at det særskilte uavhengige organet som Stortinget har vedtatt skal behandle spørsmål/klager knyttet til valg, behandler grunnlovmessighet slik forutsatt av lovgiver;</span>

Side:25

<span id="rp-innrykk">- at Riksvalgstyret vil få et bedre grunnlag til å vurdere anførslene i april/mai;</span>

<span id="rp-innrykk">- at ved å avvente på Riksvalgstyrets avgjørelse(s) i april/mai, vil saksøker og andre interessenter likevel vil få rettsavklaring innen rimelig tid, og dertil er avgjørelsene endelige;</span>

<span id="rp-innrykk">- at selv om saksøker har reist et søksmål som gjelder uavklarte rettsspørsmål av prinsipiell rekkevidde og som kan ha samfunnsmessig interesse, vil saksøker uansett få prøvd disse rettsspørsmålene ved Riksvalgstyrets behandling; og</span>

<span id="rp-innrykk">- saksøker har heller ikke en berettiget forventning eller behov for å få disse spørsmålene avklart nå.</span>

Som tidligere nevnt og gjennomgått, har stortinget vedtatt og innført en ny klageordning med et <i>særskilt uavhengig klageorgan – Riksvalgstyret - for valgsaker</i>. Ordningen som er vedtatt følger Venezia-kommisjonens anbefalinger for uavhengig klagebehandling. Både klageordningen og de nye skjerpede underskriftskravene trådte i kraft 1. mai i fjor. Stortingsvalget i 2025 er derfor første valget endringene får anvendelse. Det nye Riksvalgstyret er klart til å ta imot klager knyttet til årets valg. Som følge av at klageordningens oppbygging med etterfølgende prøving av valgstyrenes vedtak, er det ikke mulig å få Riksvalgstyret prøving av grunnlovmessighet av lovendringen før fristen for innlevering av valglister til årets valg, som er 31. mars 2025. Riksvalgstyrets avgjørelser er for øvrig endelige, og det følger av den nye valgloven at disse <i>ikke</i> kan bringes inn for domstolene jf. § 16-9 fjerde ledd. Domstolens eventuelle prøving av grunnlovmessigheten nå vil derfor fravike fra den ordinære prøvingsprosessen for valgsaker. Det mener retten at det hverken er rettslig grunnlag for, eller at saksøker eller samfunnet har behov for.

Som nevnt er fristen for å stille lister til årets stortingsvalg 31. mars 2025. Hvis et valgstyre vedtar å forkaste et listeforslag, kan listestiller og/eller en stemmeberettiget ved valget innen syv dager fra kunngjøringen, klage inn vedtaket til Riksvalgstyret. Alle innsigelser knyttet til et valg, herunder at en valgt løsning er i strid med Grunnloven jf. § 16-1 bokstav a), kan det klages over. Det var et bevisst valg fra lovgiver at klageadgangen ikke skulle begrenses til forhold som kan ha betydning for gyldigheten av valget. Etter mottak plikter Riksvalgstyret å behandle klagen innen ugrunnet opphold. Behandlingen er som hovedregel skriftlig, men Riksvalgstyret har også anledning til å kalle inn til muntlig høring hvis det er særlige grunner til det jf. § 16-9 første ledd. Hvis Riksvalgstyret kommer til at det er begått en feil, følger det av § 16-10 tredje ledd at de skal pålegge valgorganene å rette feil så langt det er mulig. Det er uttrykt at hensikten med den nye klageordningen, er at det skal treffes avgjørelse så raskt at en eventuell feilavgjørelse i forberedelsen av valget, skal kunne rettes opp i tide før årets valg. Tidsmessig anslår retten at klager vil bli behandlet av Riksvalgstyret i løpet av april måned, alternativ primo mai, som vil si i løpet av to måneders tid som må sies å være <i>innen relativt kort tid</i>. Det er rettens oppfatning at en avgjørelse fra retten nå primo mars 2025 sammenlignet med en avgjørelse fra Riksvalgstyret i april/mai, i praksis ikke vil utgjøre noen forskjell for saksøker, og heller ikke for Andre Partier/lister eller for samfunnet for øvrig.

Side:26

Retten mener for øvrig at Riksvalgstyret i april 2025 også vil få et bedre grunnlag for å prøve de rettslige spørsmålene saken reiser - grunnlovmessigheten av de skjerpende underskriftskravene i valglovens § 5-4 – og om landets ulike valgstyrer har adgang til å forkaste valglister som følger de de nye innskjerpede underskriftskravene, enn det tingretten har nå. Dette følger av at Riksvalgstyret vil ha adgang til å vurdere og behandle flere klager samlet, både fra saksøker, Andre Partier/lister, men også fra andre stemmeberettigede som ved forkasting av lister ikke får mulighet til å stemme på et parti/lister de mener best favner deres interesser. Dette i motsetning til tingretten som er bundet av at den anlagte saken kun gjelder interpartes, det vil si mellom staten og Alliansen – Alternativ for Norge. Her vises det for øvrig til at de Andre Partienes utgangspunkter og posisjoner er ganske forskjellig fra saksøkers og tilsvarende deres rettigheter etter ny og gammel lov.

Dertil kommer at det bare er ett Riksvalgstyre, i motsetning til at det finnes mange domstoler som de ulike valgstyrene i valgdistriktene sogner til. Riksvalgstyret vil derfor kunne få en mye bredere og samlet oversikt over konsekvensene den omstridte lovendringen har medført. Retten mener at hvor mange partier/lister som rammes, hvor mange listeforslag som blir forkastet og hvor mange valgkretser som blir berørt, vil kunne være relevante momenter ved vurderingen av saksøkernes materielle anførsler vedrørende Grunnloven § 49. Retten mener det hverken vil være urimelig eller uforholdsmessig å krevet at saksøker og/eller Andre Partier/lister som mener de nye underskriftskravene er grunnlovsstridige, må ta seg jobben med å sende inn valglister i de ulike valgdistriktene selv om de vet disse vil bli avvist og påklage disse vedtakene, eller som saksøker har anført at det stilles krav om at «bilen må ha krasjet før man kan klage».

Uansett synes det å følge av § 16-1 a) at saksøker og/eller andre kan klage på at underskriftskravene bryter Grunnlovens bestemmelser uavhengig av om lister er avvist av noen valgstyrer. Når det eventuelt kan klages på dette grunnlag, fremgår ikke av loven. Det er derfor mulig at klageadgangen allerede er tilgjengelig nå, men dette må sies å være uavklart og noe retten derfor ikke kan ta stilling til.

Oppsummert er rettens oppfatning at det hverken er <i>vanskelig eller klart uhensiktsmessig</i> å få grunnlovsspørsmålet prøvd på en mer konkret måte av Riksvalgstyret.

Rettens oppfatning er for øvrig at saksøker på det nåværende tidspunkt heller <i>ikke har en berettiget forventing</i> til å kunne stille lister til valget etter forenklet prosedyre med to underskrifter. Ved stortingsvalget i 2021 som ligger til grunn for underskriftskravet ved årets valg, oppnådde Alliansen – Alternativ for Norge kun 2 489 stemmer på landsbasis. Partiet oppnådde heller ikke over 500 stemmer i noen valgdistrikter. Partiet er følgelig <i>ikke</i> kvalifisert til å stille lister etter forenklet prosedyre med to underskrifter ved valget i 2025, hverken etter valgloven av 2002 § 6-3 første ledd eller Valgloven § 5-4 første ledd.

Saksøker har heller ikke godtgjort at de ikke vil klare å stille lister med nødvendige underskrifter i landets ulike valgdistrikter ved årets valg. Retten viser til at saksøker selv valgte å avslutte innsamlingen av underskrifter da Lysglimt-Johansen ble kjent med ikrafttredelsen av den nye valgloven 1. mai i fjor. For øvrig viser retten til at saksøker også sto på listen som fikk tilsendt NOU’en på høring i juni 2021. Videre ble loven allerede

Side:27

vedtatt i juni 2023. Det innskjerpede kravet burde følgelig ha vært kjent for saksøker i lang tid og de har derved hatt mulighet til å tilpasse seg de nye reglene. Slik retten ser det, er saksøker derfor også selv å laste for at de ikke vil klare å stille lister i noen valgdistrikt i årets stortingsvalg hvis det viser seg å bli tilfelle. Og hvis man så følger saksøkers argumentasjon så har jo «bilen allerede krasjet» ved deres valg om å avslutte innhenting av signaturer i mai 2024.

Retten har som nevnt ovenfor heller ikke kompetanse eller myndighet til å sette en lov til side, bestemme at en opphevet lov skal gjenoppstå eller til å beslutte at saksøker skal få adgang til å stille valglister etter forenklede regler som en form for kompensasjon for den urett saksøker mener seg utsatt for. Et slutning om at valgloven § 5-4 er ugyldig eller rettstridig, ville kun ha medført at saken ble sendt tilbake til Stortinget, og så ville det vært opp til Stortinget å avgjøre tiltak. Saksøker vil derfor heller ikke få en bedre posisjon ved å få en dom fra tingretten nå, sammenlignet med å avvente avgjørelsen fra Riksvalgstyret.

Etter en <i>helhetsvurdering</i> av ovennevnte momenter, mener retten at saksøker ikke har et særlig behov for rettslig avklaring på grunnlovmessigheten av de skjerpende underskriftskravene i Valgloven § 5-4 i mer generell form nå.

Rettens konklusjon er at saken avvises hva gjelder Grunnloven §§ 49 og 97.

<i><u>EMK protokoll 1 artikkel 3</u></i>

Vi står da igjen med spørsmålet om innstramningen av underskriftskravet i Valgloven § 5-4 krenker EMK protokoll 1 artikkel 3.

Saksøker har begrunnet dette kravet med at denne innskjerpingen de facto medfører at de er utestengt fra å stille lister og dermed delta i valg. Videre har det vist til at 1 % kravet i valgloven § 5-4 annet ledd i praksis bryter Venezia-kommisjonens anbefaling. Dette fordi valgloven krever at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste jf. bestemmelsens tredje ledd. Saksøker mener at Venezia-konvensjons anbefaling om maksimalt 1 %, ikke bygger på tilsvarende begrensning. Som nevnt ovenfor, skal saksøkers pretensjoner legges til grunn.

Høyesterett har i flere avgjørelser konkludert med at slike spørsmål/krav er å anse som «rettskrav». Konkret viser retten til [[HR-2024-826-A]] hvor Høyesterett uttaler:

<span id="rp-innrykk">(31) Det er klart – og ikke bestridt – at søksmål med påstand om at identifiserte handlinger eller andre faktiske forhold krenker en regel i EMK eller SP, er «rettskrav». Slike påstander kan det derfor gis fastsettelsesdom for...</span>

<span id="rp-innrykk">(32) Som det fremgår av plenumsdommen [[Rt-2012-2039]] lengeværende barn II avsnitt 99, er det «retten til et effektivt rettsmiddel og hensynet til subsidiaritetsprinsippet» som begrunner adgangen til å kreve fastsettelsesdom for brudd på regler i EMK og SP. Retten til et effektivt rettsmiddel – «effective remedy» – i EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3 har to sider: Den ene er at den som fremsetter en prosedabel påstand om konvensjonsbrudd, må gis tilgang til en nasjonal myndighet som kan prøve påstanden. Den andre er at denne myndigheten må kunne gi effektiv reparasjon ved brudd, se [[HR-2022-401-A]] to brødre avsnitt 30 og 31 med henvisninger. Det må med andre ord legges til rette for en effektiv nasjonal prøving av påstander om konvensjonsbrudd og reparasjon før</span>

Side:28

<span id="rp-innrykk">de eventuelt gjøres til gjenstand for internasjonal overprøving. Dette omtales gjerne som «subsidiaritetsprinsippet», som nå fremgår av fortalen til EMK.</span>

Av avgjørelsens avsnitt 45 jf. 44 fremgår det at selv om man har med et rettskrav å gjøre, så må saksøker også ha et reelt behov for søksmålet. Slik det fremgår ovenfor, er det da et krav om 'aktualitet' og 'tilknytning' til søksmålsgjenstanden. Om aktualitetskravet skriver Høyesterett:

<span id="rp-innrykk">(56) Jeg oppsummer: For at et fastsettelsessøksmål om brudd på en regel i EMK eller SP skal ha tilstrekkelig aktualitet, må søksmålet være igangsatt innen rimelig tid etter at bruddet skjedde. Sentralt i vurderingen står karakteren av den påståtte krenkelsen, og aktualitetskravet skal ikke praktiseres strengt i søksmål som gjelder tvangsinngrep i den personlige integritet. Også den betydning søksmålet har for den krenkede, og om en dom vil kunne danne et prejudikat, inngår i vurderingen.</span>

Retten finner det ikke tvilsomt at saksøker har tilknytning til kravet. Det følger av tabellen inntatt ovenfor under punkt 4.3.2 at på landsbasis må saksøker, Alliansen – Alternativ for Norge som er et registrert politisk parti, etter de nye reglene i Valgloven samle inn minimum 37 933 tilslutningsunderskrifter for å kunne stille lister i alle valgdistrikt i årets stortingsvalg, sammenlignet med 9 500 som var kravet etter den gamle loven. Med andre ord mangedobles kravet til antall underskrifter for å stille valgliste. Og som følge av at en stemmeberettiget kun kan gi sin tilslutning til én liste, vil kravet i praksis være en del høyere enn 37 933. Hvor mange flere underskrifter saksøker må samle inn, vil avhenge av hvor mange Andre Partier/listeparter som faktisk velger å konkurrere om de samme underskriftene. Det er derfor også vanskelig å planlegge innsamlingen og å avgjøre når underskriftslisten vil være «tilstrekkelig».

Retten mener også aktualitetsvilkåret er oppfylt. Det er ikke tvilsomt at søksmålet er fremmet innen rimelig tid. Det er videre snakke om en individuell menneskerettighet som er særskilt beskyttelsesverdig. Skjerpelsen i lovendringen er betydelig. Det vises her til avsnittet over vedrørende tilknytning. Ifølge saksøker har innstramningen også en helt avgjørende betydning for partiets eksistens. Det samme har NKP og Liberalistene forklart gjelder dem. Saken kan derfor også ha betydning utover dette konkrete søksmålet og ha en viss prinsipiell interesse.

Avslutningsvis har retten også sett hen til at den nye klageordningen for valg jf. Valgloven kapittel 16, ikke klart lister opp at man kan klage på brudd på EMK. Det skrives heller ikke noe om EMK i lovens forarbeider. Retten mener derfor at det er usikkert hva lovgiver her har ment. Denne usikkerheten sammenholdt med hensynet til subsidiaritetsprinsippet som Høyesterett har fremhevet i flere av sine avgjørelser, og det faktum at saksøker pretenderer å ha en prosedabel påstand om konvensjonsbrudd, gjør at retten har kommet til at søksmålet om skjerpelsen i underskriftskravet i valgloven § 5-4 annet ledd sammenholdt med tredje ledd utgjør en krenkelse av EMK protokoll 1 artikkel 3, skal fremmes.

<span id="rp-tittel2"><i>4.6 Krenker lovendringen i Valgloven § 5-4 andre ledd jf. tredje ledd EMK protokoll 1 artikkel 3?</i></span>

Retten skal ta stilling til om innstrammingen av underskriftskravet for å kunne stille listeforslag til 1 % av de stemmeberettigede ved forrige valg i valgdistriktet jf. Valgloven § 5-4 annet ledd, sammenholdt med at underskriverne bare kan skrive under på ett listeforslag jf. tredje ledd, samlet utgjør en så stor innskrenkning i saksøkers mulighet til å stille valglister, at det utgjør en krenkelse av EMK protokoll 1 artikkel 3.

Saksaksøker har som nevnt også anført at dette kombinasjonskravet medfører at Venezia-kommisjonens maksgrense på 1 % brytes så snart to partier samler underskrifter fra samme stemmeberettigede. Saksøker mener at det er helt åpenbart at Venezia-kommisjonens 1% anbefaling i «Code of Good Practice in Electoral Matters», fra 2002, punkt I.1.3.iv), ikke er satt ut fra en tilsvarende begrensning om at en person bare kan signere på én valgliste. Etter saksøkers syn er kravene som stortinget har vedtatt i valgloven § 5-4 i praksis en skjult sperregrense som ligger mye høyre enn 1 %, og derfor bryter både Venezia-konvensjonens anbefalinger og derfor også med EMK protokoll 1 artikkel 3.

For øvrig har saksøker også anført at lovendringen griper inn i allerede etablerte rettigheter opparbeidet ved stortingsvalget i 2021, og at saksøker heller ikke har blitt gitt rimelig tid til å innrette seg etter de nye kravene.

EMK protokoll 1 artikkel 3 lyder:

<span id="rp-innrykk">De høye Kontraherende Parter forplikter seg til å holde frie valg med rimelige mellomrom ved hemmelig avstemning, under forhold som sikrer at folket fritt får uttrykke sin mening ved valget av den lovgivende forsamling.</span>

Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 og har forrang foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Det vil si at dersom det er konflikt mellom en av konvensjonens bestemmelser og en norsk lovbestemmelse, vil konvensjonen gå foran nasjonal rett. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) utøver kontroll over statenes gjennomføring av konvensjonen ved å dømme i individklagesaker. Praksis fra EMD klarlegger hvor langt statenes forpliktelser strekker seg. EMD har i tillegg utarbeidet en Guide on Article 3 of Protocol No. 1 – Right to free elections («Guiden») som gir føringer for forståelse av artikkelen.

Av rettspraksis fra EMD sammenholdt med Guiden og slik videre utdypet i juridisk teori av blant annet Jon Fridrik Kjølbro i boken Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 6. utgave, 2023, kan man utlede følgende av protokoll 1 artikkel 3 – retten til frie valg:

<span id="rp-innrykk">- Retten til å delta i valg er en individuell rettighet som kan klages inn for domstolen.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Denne retten inkluderer både retten til å stemme og retten til å stille til valg, og beskytter både velgere og kandidater/partilister.</span>

Side:30

<span id="rp-innrykk">- Rettigheten er ikke absolutt; det finnes implisitte begrensninger, og medlemsstatene har en bred skjønnsmargin for regulering både av retten til å stemme og til å stille til valg jf. blant annet av dom av 16. mars 2006 (§ 103) «Zdanoka mot Letland», i dom av 8. juli 2008 (§ 109) «Yumak og Sadak mot Tyrkia», i klagesak/avgjørelse av 5. juli 2016 (§ 23) «Strack og Richter mot Tyskland» og i sak Mathieu-Mohin and Clerfayt v. Belgium 2. mars 1987 (§ 52). Befolkningens må imidlertid sikres mulighet til å uttrykke sin vilje gjennom frie, rettferdige og regelmessige valg.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Konvensjonen pålegger heller ikke statene å bruke et bestemt valgsystem, og de har bred skjønnsmargin ved fastsettelse av dette. Valgsystemet må likevel være demokratisk jf. sak Mugemangango v. Belgium av 10. juli 2020 (§ 67) og balansere hensynet til en rimelig avspeiling av befolkningens holdninger og til å sikre en klar og sammenhengende politisk vilje og stabilitet.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- En medlemsstats valglovgivning skal for øvrig vurderes i lys av den politiske utviklingen i den aktuelle medlemsstaten jf. blant annet sak Mathieu-Mohin and Clerfayt v. Belgium 2. mars 1987 (§ 53) og Mugemangango v. Belgium av 10. juli 2020 (§ 73). Bestemte valgregler kan være forenlige med konvensjonen i visse medlemsstater, men ikke i andre.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Overordnet må en begrensning være <i>legitim og proporsjonal</i>.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- EMDs standarder for om en begrensning er forenlig med artikkel 3, er mindre strenge enn standardene som anvendes ved artikkel 8-11. Artikkel 3 har ikke en uttømmende liste over legitime formål som kan begrunne begrensninger i rettigheten. Medlemsstatene kan derfor vektlegge ulike hensyn.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Det skal <i>ikke</i> foretas en vanlig vurdering av om en begrensning er 'nødvendig' eller imøtekommer et 'presserende sosialt behov'. Det avgjørende er om begrensningen er forenlige med rettsstatsprinsippet ('the rule of law') ved at den er basert på lov og at loven er rettferdig, forutsigbar og tilgjengelig for alle, samt at alle kan å få prøvd sin sak effektivt for en uavhengig og upartisk domstol/klageinstans. Begrensningen må for øvrig ikke være <i>vilkårlig</i> eller <i>uforholdsmessig</i> eller <i>påvirke befolkningens frie meningsytring</i>. Den må heller ikke gjøre rettigheten <i>ineffektiv</i>.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Med artikkelens formulering '<i>under forhold som sikrer folkets frie meningsytring</i>' menes at befolkningen skal behandles likt ved utøvelsen av retten til å delta i valg og til å stille til valg. Dette betyr ikke at alle stemmer nødvendigvis skal ha samme vekt, eller at alle kandidater/partier/lister har lik sjanse til å bli valgt. Likevel, valgsystemet må ikke ekskludere personer eller grupper fra politisk deltakelse, og det må ikke føre til vilkårlighet, misbruk eller favorisering av visse partier eller kandidater jf. blant annet av dommen «Yumak og Sadak mod Tyrkiet» nevnt ovenfor (§ 121).</span><br />
<span id="rp-innrykk">- EMDs prøving er mer inngående og strengere når det gjelder stemmeretten enn retten til å stille til valg. Følgelig, retten til å stille til valg er gitt en svakere beskyttelse mot inngrep enn retten til å stemme.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- EMD har ansett terskelkrav i form av stemmeprosenter og sperregrenser som legitime formål, selv om det kan være til skade for mindre partier. Dette fordi slike begrensninger kan utgjøre et nødvendig korrigerende supplement til det proporsjonale systemet og kan bidra til å motvirke et fragmentert politisk landskap og dermed styrke politisk stabilitet. Ved vurdering av en terskels forenlighet med konvensjonen må man ikke bare se på</span>

Side:31

<span id="rp-innrykk">dens størrelse, men også på den politiske konteksten og valgsystemet, samt om det finnes midler som kan oppveie negative konsekvenser av en høy terskel</span><br />
<span id="rp-innrykk">- EMD har også fastlagt at det for politiske partier som ønsker å stille til valg kan være legitimt å stille krav om et visst antall underskrifter eller støtteerklæringer, selv om antallet er forholdsvis høyt. Se Ekoglasnost mot Bulgaria, dom av 6. november 2012 (§ 63) og Mihaela Mihai Neagu mot Romania, avgjørelse av 6. mars 2014 (§ 31).</span><br />
<span id="rp-innrykk">Også krav som er ment å sikre at underskriver har stemmerett og at hver av dem kun støtter en liste/kandidat, er ansett å være legitime formål jf. Brito Da Silva Guerra and Sousa Magno v. Portugal (dec.), nos. 26712/06 and 26720/06, 17. juni 2008.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- En medlemsstats valgsystemet bør være stabilt og kontinuerlig. EMD har fastsatt at endringer i valgregler må være forutsigbare. Det kan være problematisk og utgjøre en krenkelse hvis nye og strengere regler/betingelser endres og innføres med kort varsel før et valg slik at partier eller kandidater ikke har nok tid til å tilpasse seg, eller hvis myndighetene har stort skjønn i vurderingen av om kravene er oppfylt.</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Det kan være legitimt å stille krav om at partiet skal levere reviderte og godkjente regnskaper vedrørende partiets økonomiske forhold.</span>

<i><u>Rettens vurdering</u></i>

Med dette som utgangspunkt går retten over til å vurdere om skjerpelsen av underskriftskravet i Valgloven § 5-4, og da særlig kombinasjonen mellom 1 % kravet i annet ledd, sammenholdt med tredje ledd, utgjøre en krenkelse av EMK protokoll 1 artikkel 3.

Norges valgsystem er basert på proporsjonal representasjon i flermannskretser, hvor antall mandater et parti får, skal være så nær som mulig andelen av stemmene partiet oppnår. Valgkretsene følger fylkesgrensene, og det er 19 valgkretser totalt. Stortinget som er den lovgivende forsamlingen, består av 169 representanter, hvorav 150 av dem velges som distriktsmandater som fordeles mellom landets 19 valgdistrikter, basert på en kombinasjon av distriktenes befolkningsstørrelse og areal. Dette for å sikre representasjon både fra by og land. I tillegg til distriktsmandatene er det 19 utjevningsmandater, ett fra hvert valgdistrikt. Disse mandatene fordeles for å sikre at den totale sammensetningen av Stortinget blir mest mulig proporsjonal med stemmefordelingen på landsbasis. Utjevningsmandat forutsetter at et parti er registrert i Partiregisteret, at det har stilt liste i alle valgdistrikter og har oppnådd minst 4 % valgoppslutning på landsbasis (sperregrense). I Norge stemmer velgerne på partilister, og partiene bestemmer rekkefølgen på kandidatene på listen. Dette gir partiene mulighet til blant annet å sikre at deres kandidater fra ulike geografiske områder får en plass på listen. Totalt er valgordningen ment å sikre både geografisk representasjon og proporsjonalitet.

Den gjeldende valgloven § 5-4 lyder:

<span id="rp-innrykk"><b>§ 5-4. Antall underskrifter på listeforslaget</b></span>

<span id="rp-innrykk">(1) Listeforslag fra partier som er registrert i Partiregisteret, og som ved forrige stortingsvalg fikk minst 5 000 stemmer i hele landet, skal være underskrevet av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert i</span>

Side:32

<span id="rp-innrykk">Partiregisteret etter forrige stortingsvalg. Hvis et registrert politisk parti stiller listeforslag sammen med en uregistrert gruppe, gjelder likevel bestemmelsene i andre ledd.</span>

<span id="rp-innrykk">(2) Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Ved kommunestyrevalg skal listeforslaget likevel være underskrevet av minst like mange personer som det skal velges medlemmer til kommunestyret.</span>

<span id="rp-innrykk">(3) Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet og kan bare skrive under på ett listeforslag</span>

Kort oppsummert var det i den tidligere lovens § 6-3 første ledd også adgang til å stille liste etter de forenklede reglene i første ledd hvis et registrert politisk parti ved forrige stortingsvalg hadde fått minst 500 stemmer i ett valgdistrikt. Dette alternativet er nå fjernet.
Det ordinære kravet til underskrifter ved stortingsvalg og fylkestingsvalg i bestemmelsens andre ledd var i den tidligere lov at listeforslaget måtte være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det forrige valget. Kravet er nå 1 %. Kravet om at en stemmeberettiget bare kan skrive under på ett listeforslag, mener retten kun er en kodifisering av tidligere rettstilstand. For en grundigere gjennomgang av lovendringene vises det til rettens gjennomgang ovenfor under punkt 4.2.3.

Bakgrunnen og begrunnelsen for lovendringen fremgår av bestemmelsens forarbeider. I NOU 2020:6 «Frie og hemmelige valg – ny valglov» gjennomgikk valglovutvalget i kapittel 2 de rettslige rammene og de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for valglovgivningen og Utvalgets arbeid. Utvalget viste også til at noen prinsipper og hensyn som gjør seg gjeldende, står i motstrid til hverandre. De fremhevet her at prinsippet om at hver stemme skal ha lik vekt, kan komme i motsetning til prinsippet om at valgordningen skal sikre geografisk representasjon, og tilsvarende til prinsippet om hensynet til styringsdyktig flertall (herav bestemmelser om sperregrense, utjevningsmandat mv.) Utvalget påpekte også at målet om en enkel og forståelig valgordning kan stå i motsetning til flere andre hensyn, som bl.a. mandatutjevning, og de viste til at hvis valgsystemet blir for komplisert, kan det medføre at noen avstår fra å stemme. I NOU’ens kapittel 5 Valgordningen ved stortingsvalg, beskrev Utvalget nærmere flere motsetninger som gjør seg gjeldende:

<span id="rp-innrykk">5.1.1 Demokratiske hensyn</span>

<span id="rp-innrykk">Den følgende diskusjonen tar utgangspunkt i prinsippet om at alle stemmer skal veie like mye, før den omtaler noen av begrensningene som er satt for dette prinsippet i den norske valgordningen.</span>

<span id="rp-innrykk">Helt proporsjonal representasjon leder til representasjon av mange ulike interesser og at stemmene har lik vekt. Dette sikrer at velgernes preferanser i stor grad speiles i parlamentet. I tillegg får velgerne mange alternativer å velge mellom. Dermed kan velgerne lettere finne et parti som står for de samme sakene som dem selv. Jo lavere terskelen er for å bli representert, jo større representasjonsbredde vil det være, og endringer i tersklene har konsekvenser både for hvor mange partier som forsøker å få mandater, og for hvor små partier velgerne er villige til å stemme på.</span>

<span id="rp-innrykk">Proporsjonalitet og fragmentering vil samtidig ofte gjøre det vanskeligere å oppnå styringsdyktige koalisjoner. Med flere partier og mer proporsjonal representasjon blir det ofte nødvendig å inkludere flere partier i et samarbeid for å oppnå flertall i parlamentet, og det blir mer å bli enige om i forhandlingene. Regjeringsdannelser blir dermed mer komplisert, og det kan bli mer utfordrende å bygge flertall bak beslutninger. Dette kan ramme evnen til å gjennomføre nødvendige politiske tiltak og samtidig gjøre det vanskelig for velgerne å stille politikere til ansvar for politikken som føres.</span>

Side:33

<span id="rp-innrykk">I mange demokratier, deriblant det norske, har ønsket om å sikre styringsdyktige parlamenter og regjeringskoalisjoner ledet til at valgordningene favoriserer store partier, og at det er en terskel for å bli representert for å hindre fragmentering. I representative demokratier vil uansett bare grupperinger av en viss størrelse bli representert...</span>

Utvalget konkluderer i NOU’en med at: «<b>Rimelige og forstandige avveininger mellom prinsippene – der de måtte stå i motstrid med hverandre – vil være demokratisk forsvarlig</b>» (rettens uthevelse).

Det var også bred enighet blant Utvalgets medlemmer om behovet for endring av tidligere rettstilstand, herunder krav til listeforslag. De mente at registrerte partier fortsatt må dokumentere en minste oppslutning ved forrige valg. De mente at registrering i Partiregisteret ikke er tilstrekkelig for å stille valgliste. Det gjaldt likt for «etablerte partier» eller «andre-partier». De trakk videre frem at NKP siden 2008 har foreslått at etablerte partier bør få unntak for underskriftskrav, men viste til at NKP ikke har fått gjennomslag for sitt syn.

NKP avga også høringsuttalelse til den nye valgloven 30. desember 2020 hvor de argumenterte for at NKP skal «<i>fritas fra kravet om å samle signaturer/underskrifter før hvert eneste valg for å få lov til å stille listeforslag ved valgene. NKP vil behandles på lik linje med de andre etablerte partiene</i>». Argumentasjonen fikk ikke gjennomslag, hverken hos Departementet eller hos lovgiver. Utvalget påpekte i NOU 2020:6 punkt 13.3.6 side 224 at de foreslåtte kravene «<i>bidrar til å sikre at det er en viss grad av velgeroppslutning bak partier som stiller liste</i>» (rettens uthevelse) og «registrering i Partiregisteret ikke gir rett til fritak fra kravet om å samle inn underskrifter». Departementet gjentok det samme i Prop 45 L (2022-2023) side 125. Lovgiver var derfor klar over virkningen av det skjerpede kravet i § 5-4 for små partier generelt, og NKP spesielt, da de vedtok den nye bestemmelsen i juni 2023. Utvalget og senere Departementet og Stortinget, gikk inn for at registrerte partier nå må dokumentere 5000 stemmer totalt i hele landet ved forrige stortingsvalg som en felles grense for forenklet prosedyre jf. Valgloven § 5-4 første ledd. Det tidligere alternativet med 500 stemmer i ett valgdistrikt ved forrige stortingsvalg, ble fjernet. Endringen ble begrunnet med at den vil medføre <i>likebehandling av partiene</i> (rettens uthevelse), se NOU 2020:6 side 224. Utvalget viste til at de ulike valgdistriktene er svært ulike i størrelse, og at den nye bestemmelsen med krav om 5 000 stemmer sikrer at partiene blir <i>behandlet likt uavhengig av hvor i landet de mottar stemmer</i> (rettens uthevelse). Utvalget var da klar over at endringen ville gjøre det vanskeligere for små partier med oppslutning konsentrert i ett eller noen få valgdistrikter, å komme inn under forenklet prosedyre. Departementet og Stortinget sluttet seg til utvalgets forslag i Prop 45 L (2022-2023) punkt 19.4.3 på side 125 og i Innst 431 L (2022-2023) side 54.

De som ikke kvalifiserer for «forenklet prosedyre» etter bestemmelsens første ledd, må følge de ordinære krav til antall underskrifter for listeforslag i Valgloven § 5-4 annet ledd. Kravet for å stille lister er nå underskrifter fra 1 % av de stemmeberettigede i valgdistriktet i sist valg. Utvalget viste til at det var bred enighet om å endre tidligere krav med fast antall underskrifter på 500 i hvert valgdistrikt. Dette blant annet fordi <i>tidligere krav slo veldig ulikt</i>

Side:34

<i>ut avhengig av hvilket valgdistrikt gruppen eller partiet stiller liste i</i> (rettens uthevelse), se NOU 2020:6 punkt 13.3.5 side 223. Utvalget uttalte at <i>minstekravet bør differensieres for å gi et mer rettferdig krav for alle uavhengig av størrelsen på valgdistriktet de stiller liste i</i> (rettens uthevelse), se NOU 2020:6 side 223. Departementet uttalte at kravet bør økes da de mente <i>det var for enkelt å stille liste</i> (rettens uthevelse). De viste til at <i>mange lister får svært få stemmer ved valget</i> (rettens uthevelse), se Prop 45 L (2022-2023) side 125. Utvalgets flertall foreslo krav om antall underskrifter som tilsvarer 1 % av stemmeberettigede ved forrige stortingsvalg. Utvalgets mindretall foreslo 0,5 %, men det fikk ikke gjennomslag. Utvalget var kjent med rettstilstanden i Sverige og Danmark i sitt arbeid, se NOU 2020:6 punkt 13.2. Departementet sluttet seg til flertallet, se Prop 45 L (2022-2023) punkt 19.4.4 side 125. Det samme gjorde Stortinget jf. Innst 431 L (2022-2023) på side 54-56.

Oppsummert; Begrunnelsen for å skjerpe det ordinære kravet til antall underskrifter på listeforslag var at lovgiver mente at det hadde blitt for enkelt å stille liste. De viste til at mange lister får svært få stemmer ved valget. Lovgiver så at det nye kravet vil innebære merarbeid, men mente at adgangen til digitale underskrifter i tillegg til papir, ville forenkle arbeidet. De viste til at 1 % kravet tilpasses størrelsen på valgdistriktene, slik at det blir forholdsmessig like lett å stille liste i alle valgdistrikter. Lovgiver forsto at kravet til antall underskrifter i de større valgdistriktene og fylkene ville øke betydelig. De viste til eksempler fra Akershus og Oslo, hvor kravet vil øke fra henholdsvis 500 og 300 til nærmere 5 000 underskrifter. Da de likevel ikke valgte å innføre en maks underskriftsgrense, skyldtes det at lovgiver la avgjørende vekt på hensynet til likebehandling. En maksgrense ville ha medført at det ville bli lettere å stille liste i de store valgdistriktene enn i de mindre. Lovgivers beslutningen ble tatt til tross for at både Utvalget og ulike høringsinstanser hadde foreslått en maksgrense.

I Prop. viste Departementet til at siden 2017 er seks partinavn blitt registrert i Partiregisteret etter å ha samlet inn minst 5 000 underskrifter - Helsepartiet, Alliansen, Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (nå: Folkets Parti), Industri- og Næringspartiet, Partiet Sentrum og Alliansen – Alternativ for Norge. Departementet bemerket at ingen av disse partiene har hatt så stor oppslutning at de har blitt valgt inn på Stortinget, og de aller fleste av dem fikk svært få stemmer ved valget. Retten bemerker her at Alliansen (forgjengeren til saksøker) som ble registrert 26. januar 2017, ble avregistrert 16. februar 2021 og deltok derfor ikke i stortingsvalget i 2021. Saksøker Alliansen – Alternativ for Norge, ble registrert 17. desember 2020.

I Innst. 1 S (2021-2022) gis det en oversikt over godkjente stemmer totalt for hele landet i stortingsvalget i 2021 (vedlegg 1.3). Totalt ble det godkjent 2 984 187 stemmesedler. 26 partier var representert og fikk stemmer ved valget. Av de 26 fikk 15 partier mer enn 5 000 stemmer på landsbasis og har rett til å stille valglister etter forenklede regler i årets stortingsvalg jf. Valglovens § 5-4 første ledd. Av de øvrige 11 partiene som fikk under 5 000 stemmer på landsbasis, fordelte stemmene seg slik:

<span id="rp-innrykk">- Pasientfokus - 4 950</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Liberalistene - 4 520</span>

Side:35

<span id="rp-innrykk">- Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (nå: Folkets Parti) - 3 435</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Alliansen – Alternativ for Norge - 2 489</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Piratpartiet - 2 308</span>

Av de øvrige seks partiene fikk NKP – 301, Feministisk Initiativ - 275, Kystpartiet – 171, Generasjonspartiet – 112, Redd Naturen – 97 og Generasjonspartiet - 87 stemmer. Kravet for å få utjevningsmandat og dermed få representasjon på Stortinget, var 119 368 stemmer. Basert på distriktsmandater ble likevel KRF, MDG og Pasientfokus representert.

Ovennevnte viser etter rettens syn at Departementet hadde rett da de viste til at mange partier får svært få stemmer, som igjen var bakgrunnen for at Departementet mente at det var blitt for enkelt å stille lister. Konkret fikk Alliansen – Alternativ for Norge 2 489 stemmer, som utgjorde 0,08341 % av stemmene på landsbasis. Det må sies å være en begrenset oppslutning og ligger langt unna å få representasjon på Stortinget.

Ovennevnte gjennomgang av Lovgivers begrunnelse for lovendring, viser at endringen i Valgloven § 5-4 var et bevisst valg fra lovgivers side, med viten om at det for noen partier/lister ville bli vanskeligere å stille valglister. Lovgiver la i stedet avgjørende vekt på og begrunnet lovendringen med at:

<span id="rp-innrykk">- Partier/lister må dokumentere en viss oppslutning og gjøre seg relevante for velgerne;</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Ulike partier/lister skal likebehandles;</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Ulike valgdistrikt skal likebehandles;</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Prosentkravet medfører at kravet blir relativt likt for alle.</span>

På bakgrunn av EMDs føringer gjennomgått ovenfor innledningsvis i punkt 4.5 og som retten vil komme tilbake til, er dette legitime formål i henhold til EMDs praksis. Retten mener derfor at endringene som lovgiver har vedtatt i Valgloven § 5-4 er saklig begrunnet.

Hva gjelder Valgloven § 5-4 før øvrig, er rettens mening at lovbestemmelsen er klar, tydelig og tilgjengelig for alle. Lovbestemmelsen gjelder alle partier og lister som ikke kvalifiserer til de forenklede underskriftsreglene i bestemmelsen første ledd. Rettens oppfatning er at befolkningen i utgangspunktet behandles likt. Utover at den norske valgordningen og lovbestemmelsen favoriserer store partier, hvis hensyn er ansett å være legitimt av EMD, medfører ikke bestemmelsen noen form for vilkårlighet, misbruk eller favorisering av ulike politiske grupper/meningsytrere. Bestemmelsen ekskluderer heller ikke bestemte grupper fra politisk deltagelse. Retten mener at bestemmelsen ivaretar kravet til at '<i>folkets frie meningsytring</i>'.

Krav knyttet til praktiseringen av bestemmelsen kan for øvrig påklages og skal avgjøres av det uavhengig Riksvalgstyret etter prosedyrene fastsatt i Valgloven kapittel 16 slik beskrevet ovenfor i punkt 4.2.3. Vilkåret om at alle skal ha anledning til effektivt å få prøvd sin sak for en uavhengig og upartisk klageinstans, er derved også oppfylt.

Saksøker har for øvrig anført at lovendringen griper inn i allerede etablerte rettigheter opparbeidet ved stortingsvalget i 2021, og at saksøker heller ikke har blitt gitt rimelig tid til å innrette seg etter de nye kravene. Denne anførselen inngår som ledd i rettsstatsprinsippet (vilkåret om forutsigbarhet), og har en side til tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97.

Side:36

Retten viser derfor til gjennomgangen ovenfor under punkt 4.2.2. Retten mener at saksøkers anførsel ikke kan føre frem.

Det er riktig at grunnlaget for underskriftskravene for å stille valglister i årets stortingsvalg, både i den tidligere valgloven § 6-3 og den gjeldende Valgloven § 5-4, baserer seg på valget i 2021. Derved kan det argumenteres for at «rettigheten» ble opparbeidet allerede i 2021. Imidlertid slik det fremgår under punkt 4.2.2 så ble lovendringen vedtatt 16. juni 2023. Skjæringstidspunktet for tilbakevirkning er som nevnt vedtakstidspunktet, ikke kunngjøringstidspunktet. Lovendringen har først betydning for årets valg. Og lover/regelendringer som får negativ virkning på fremtidig utøvelse av etablerte rettsposisjoner, slik som i vår sak, er betraktet som <i>uegentlig tilbakevirkning</i>. Slike lovendringer er som hovedregel ikke forbudt med mindre virkningen er klart urimelig eller urettferdig. Vilkåret "klart urimelig eller urettferdig" stiller en høy terskel, og det finnes ingen rettspraksis på at en lov eller andre reguleringer er satt til side på dette grunnlaget.

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) er et rådgivende organ under Europarådet. I 2002 utarbeidet de «Code of good practice in electoral matters”. Av retningslinjene/anbefalingene i punkt II, underpunkt 2, bokstav b fremgår det som kalles «stabilitetsprinsippet» som retten mener er førende i vår sak. Denne anbefalingen har som mål å sikre stabilitet og forutsigbarhet i valgprosessen, og forhindre endringer i siste øyeblikk som kan undergrave rettferdigheten og integriteten til valg.

Punkt II - 2 - b lyder:

<span id="rp-innrykk">2. <u>Regulatory levels and stability of electoral law</u></span>

<span id="rp-innrykk2">b. The fundamental elements of electoral law, in particular the electoral system proper, membership of electoral commissions and the drawing of constituency boundaries, <i>should not be open to amendment less than one year before an election</i> (rettens uthevelse), or should be written in the constitution or at a level higher than ordinary law.</span>

Ifølge Venezia-kommisjonens anbefaling bør en valglov ikke endres senere enn ett år før valget. Årets valg er i september 2025. Lovendringen i vår sak ble vedtatt 16. juni 2023 som er mer enn to år før stortingsvalget 2025, og ett år og ni måneder før fristen for å levere listeforslag (31. mars 2025). Retten viser for øvrig til at Alliansen – Alternativ for Norge også sto på listen som fikk tilsendt NOU’en på høring i juni 2021.

Retten mener at det skjerpede kravet til underskrifter burde ha vært kjent for saksøker i lang tid, at loven var forutsigbar og saksøker har hatt mer enn lang nok tid til å tilpasse seg de nye reglene. Det er etter rettens syn heller ingen holdepunkter for at virkningen av lovendringen er klart urimelig eller urettferdig. Det er heller ingen holdepunkter for at lovendringen har hindret saksøker i å samle underskrifter.

Oppsummert har retten kommet til rettsstatsprinsippet ved lovendringen er i varetatt.

Side:37

Retten går over til å se nærmere på om 1 % kravet sammenholdt med at underskriverne bare kan skrive under på ett listeforslag, likevel medfører at lovendringen ikke er legitim, rettferdig, forholdsmessig og/eller proporsjonal.

Av Venezia-kommisjonen anbefaling punkt I, underpunkt 1.3, i) og ii) fremgår det at signaturkrav kan være legitimt, men at dette ikke bør være på mer enn 1 % av stemmene i valgkretsen.

Punkt I -1.3 i og ii lyder:

<span id="rp-innrykk">1.3 <u>Submission of candidatures</u></span>

<span id="rp-innrykk2">i. The presentation of individual candidates or lists of candidates may be made conditional on the collection of a minimum number of signatures;</span><br />
<span id="rp-innrykk2">ii. The law should not require collection of the signatures of more than 1 % of voters in the constituency concerned;</span>

Av punkt 1.3. Submission of candidatures, underpunkt 8 i Explanatory report til Venezia-kommisjonens som supplerer anbefalingene (18-19 October 2002), utdypes det:

<span id="rp-innrykk"><i>The obligation to collect a specific number of signatures in order to be able to stand is theoretically compatible with the principle of universal suffrage. In practice, only the most marginal parties seem to have any difficulty gathering the requisite number of signatures, provided that the rules on signatures are not used to bar candidates from standing for office. In order to prevent such manipulation, it is preferable for the law to set a maximum 1% signature requirement. … In all cases candidatures must be validated by the start of the election campaign, because late validation places some parties and candidates at a disadvantage in the campaign.</i></span>

Valglovutvalget kom inn på Venezia-kommisjonens anbefalinger NOU’en hvor de på side 223 skriver:

<span id="rp-innrykk">«Utvalget mener det er viktig å beholde et minimumskrav til antall underskrifter for å få stille liste. Dette vil sikre at det ligger en grad av seriøsitet og velgeroppslutning bak listeforslaget, og derigjennom begrense muligheten for at svært små partier eller grupper stiller lister ved valg.</span>

<span id="rp-innrykk">Utvalget mener det bør gjelde det samme minimumskravet til antall underskrifter for å stille liste ved stortingsvalg og fylkestingsvalg.</span>

<span id="rp-innrykk">Utvalgets flertall (Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Storberget, Strømmen, Tørresdal, Aardal og Aarnes) mener kravet bør settes til én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil i praksis øke kravet til antall underskrifter. Disse medlemmene viser til at Veneziakommisjonen i «Code of Good Practice in Electoral Matters» anbefaler at loven ikke pålegger listeforslagene å ha underskrifter fra mer enn én prosent av velgerne i valgdistriktet. Begrunnelsen er at det sikrer at loven ikke hindrer noen partier eller kandidater fra å stille til valg.</span>

<span id="rp-innrykk">Utvalgets mindretall (Holmås, Høgestøl, Nygreen, Stokstad og Aatlo) mener kravet heller bør settes til 0,5 prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil også medføre en økning fra dagens krav for de fleste valgdistriktene, men likevel sikre at partier og grupper som ønsker å stille liste, har mulighet til å oppnå kravet uten altfor store omkostninger.</span>

Som tidligere nevnt sluttet både Departementet og Stortinget seg til flertallet.

Hverken Valglovutvalget eller Departementet har direkte kommentert 1 % kravet opp mot en underskriver kun kan slutte opp om til en liste. Imidlertid mener retten som tidligere

Side:38

nevnt, at kravet om at en stemmeberettiget bare kan skrive under på ett listeforslag, har vært gjeldende rett siden 1920, og at Valglovens § 5-4 tredje ledd følgelig kun er en kodifisering av tidligere rettstilstand.

Retten bemerker her at EMD har akseptert at statene har krav om at en stemmeberettiget kun kan underskrive på én valgliste og fastlagt at en slikt krav er legitimt. Dette følger blant annet av Brito Da Silva Guerra og Sousa Magno v. Portugal (beslutning), 2008.

Retten er imidlertid enig med saksøker at det ikke er holdepunkter for at Venezia-kommisjons anbefaling er satt med tanke på et tilsvarende krav om at underskriverne bare kan skrive under på ett listeforslag.

Likevel, Venezia-konvensjonens retningslinjer er <i>ikke</i> bindende for statene. Av Explanatory report fremgår det også at kravet er «<i>preferably</i>». Det følger også av praksis fra EMD at enkelte feil eller uregelmessigheter i valgprosessen, ikke i seg selv betyr at valget er urettferdig jf. sak Mugemangango v. Belgium av 10. juli 2020 (§ 72).

Saksøker har anført at kombinasjonskravet av 1 % av stemmeberettigede i valgkretsen og at en person bare kan signere på én valgliste, i praksis er en skjult sperregrense som ligger mye høyre enn 1 %, og at de i praksis må samle signaturer fra 15-20 % av velgerne for å få nok gyldige signaturer til å stille valgliste. Retten bemerker at dette ikke er dokumentert.

Retten anerkjenner imidlertid at mangedobling av kravet til underskrifter fra 9 500 til 37 933 på landsbasis både er byrdefullt og krevende for saksøker, og at det går ut over tid som ellers kunne ha vært brukt til politisk arbeid og formidling av dette. Videre anerkjenner retten at underskriftskravet i praksis vil være høyere enn 1 % idet partiene/listene må konkurrere om slike underskrifter. Dertil kommer at det også vil være usikkerhet knyttet til hvor mange flere underskrifter saksøker må samle inn. Dette da det vil avhenge av hvor mange andre partier/liste som faktisk velger å konkurrere om de samme underskriftene. Det vil derfor være vanskelig å planlegge innsamlingen og å avgjøre når underskriftslisten er «tilstrekkelig».

Saksøkers anslag på at de må samle inn 15-20 % mener retten likevel i praksis er for høyt. Dette fordi mange lister/partier ikke kommer til å ta seg jobben med å samle underskrifter. Både NKP og Liberalistene har allerede forklart at det ikke vil være praktisk mulig for dem å samle inn 37 933 underskrifter. Opererer man i stedet med et krav på for eksempel 5 %, vil det tilsi et underskriftskrav på 194 626. Retten mener det er usannsynlig at mange lister/partier da vil samle underskrifter. Konsekvensen vil være at det blir færre partier/lister i fremtidige valg. Det er imidlertid i samsvar med lovgivers formål med lovendringen.

Som nevnt innledningsvis har EMD fastsatt at ulike terskelkrav i form av både underskriftskrav og stemmeprosenter/sperregrenser i utgangspunktet er forenelig med protokoll 1 artikkel 3. Dette til tross for at slike terskler kan være til skade for mindre partier.

Side:39

I henhold til EMDs praksis er statens skjønnsmargin ved fastsettelsen av begrensninger i retten til å stille til valg stor, og terskelgrensene kan være ganske høye.

EMD har i sin praksis som nevnt trukket frem at effektene av en valgbestemmelse kan variere fra land til land, og de ulike systemene kan forfølge forskjellige, noen ganger til og med motstridende, politiske mål. Ett system kan fokusere mer på en rettferdig representasjon av partiene i parlamentet, mens et annet kan ha som mål å unngå en fragmentering av partisystemet og oppmuntre til dannelsen av et styrende flertall av ett parti i parlamentet. EMD har ment at ingen av disse målene kan anses som urimelige i seg selv jf. bl.a. sak Mugemangango v. Belgium av 10. juli 2020 (§ 73). Videre varierer rollen som terskler spiller i henhold til nivået de er satt på, den politiske konteksten og partisystemet i hvert land. En lav terskel ekskluderer kun svært små grupperinger, noe som gjør det vanskeligere å danne stabile flertall, mens i tilfeller der partisystemet er sterkt fragmentert, fratar en høy terskel mange velgere representasjon. Denne store variasjonen av situasjoner viser mangfoldet av mulige alternativer. Derfor har EMD fastlagt at det ikke er mulig å vurdere noen bestemt terskel uten å ta hensyn til valgsystemet som den er en del av (Yumak og Sadak v. Tyrkia [GC], 2008, §§ 131-132). Vurderingen må gjøres konkret og kontekstuelt i lys av partisystemet i den angjeldende stat og en doktrine om politisk evolusjon i det enkelte land jf. sak Mugemangango v. Belgium av 10. juli 2020 (§ 73). Det er også av betydning om det finnes midler som kan oppveie negative konsekvenser av en høy terskel.

I Mihaela Mihai Neagu v. Romania (beslutning), 1994 kom EMD der til at en terskel på 100 000 underskrifter for å kvalifisere seg som kandidat til valget til Europaparlamentet, var i samsvar med artikkel 3. EMD anerkjente at kravet om å samle et høyt antall underskrifter for å kunne stille som kandidat kunne frata uavhengige kandidater muligheten til å representere en del av velgerne. Denne omstendigheten var imidlertid ikke avgjørende i seg selv og måtte analyseres i de spesifikke omstendighetene i saken. Etter en konkret vurdering kom EMD til at det var forholdsmessigheten mellom midlene og målet.

I saken Partija 'Jaunie Demokrāti' og Partija 'Mūsu Zeme' v. Latvia (beslutning), 2007, klaget to latviske politiske partier, Partija 'Jaunie Demokrāti' og Partija 'Mūsu Zeme', til EMD etter at de ikke klarte å oppnå 5 % av stemmene i valget i 2006 og dermed ikke fikk noen seter i parlamentet. EMD konkluderte med at terskelen på 5 % for å få representasjon i parlamentet var innenfor statens skjønnsmargin. EMD bemerket at slike terskler kan være nødvendige for å sikre at parlamentet ikke blir for fragmentert og for å fremme dannelsen av en sammenhengende politisk vilje.

I Yumak og Sadak mot Tyrkia av 8. juli 2008 som handlet om en klage fra to tyrkiske politikere, aksepterte EMD en sperregrense på 10 % for å komme inn i nasjonalforsamlingen, som hadde som virkning at et parti med støtte fra 46 prosent av befolkningen i en kurdisk region ble utelukket fra den nasjonale forsamlingen. EMDs avgjørelse var konkret begrunnet med at sperregrensen var nødvendig for å motvirke særlig ustabilitet i regjeringen i det

Side:40

tyrkiske parlamentariske systemet, og motvirke regional fragmentering av parlamentet og politikken.

I avgjørelsen Federación nacionalista Canaria v. Spania (beslutning), 2001, uttrykte EMD at et krav om å oppfylle to alternative betingelser – å oppnå enten minst 30 % av gyldige stemmer avgitt i en individuell øykrets (Lanzarote), eller minst 6 % av gyldige stemmer avgitt i et helt autonomt samfunn (Kanariøyene) – ikke hindret valgkandidater fra mindre politiske grupper, som de som ble fremmet av søkerforbundet. Tvert imot mente EMD at systemet ga disse mindre politiske gruppene en viss grad av beskyttelse og at systemet var utformet på en måte som sikret at også små partier har en mulighet til å delta i valgprosessen og få representasjon, selv om det er visse terskler som må oppfylles. EMD konkluderte med at det i denne saken ikke var noe i Grunnlovsdomstolens avgjørelse som tydet på at den aktuelle valglovgivningen var vilkårlig eller uforholdsmessig eller hindret "<i>folkets frie meningsytring ved valg av lovgivende forsamling</i>". EMD mente at denne konklusjonen ble støttet av det faktum at selv et system som fastsetter en relativt høy terskel, for eksempel når det gjelder antall underskrifter som kreves for å stille til valg eller, som i dette tilfellet, en minimumsprosent av stemmene på nasjonalt nivå, kan ikke anses å overskride den skjønnsmargin som er tillatt for statene i denne saken.

Denne gjennomgangen viser at EMD i stor grad anerkjenner statenes rett til å utforme valgrelaterte krav, at statene har stor skjønnsmargin og at terskelen er høy.

EMD har imidlertid fastlagt at tiltaket må forfølge et legitimt mål. Det kan for eksempel være en rimelig utvelgelse blant kandidatene for å sikre deres representative karakter og for å utelukke upassende kandidaturer. Tiltaket må også være proporsjonale med disse målene. EMD har antydet at særlig høye sperregrenser kan komme i strid med bestemmelsen hvis virkningen av sperregrensen «<i>is to exclude some persons or groups of persons from participating in the political life of the country</i>» på en måte som er «<i>arbitrary or abusive</i>» eller favoriserer ett politisk parti eller kandidat jf. Yumak og Sadak mot Tyrkia av 8. juli 2008 (§121). Disse vilkårene er nettopp det som ligger i formuleringen «<i>the free expression of the opinion of the people in the choice of the legislature</i>».

Oppsummert mener retten at selv om kombinasjonskravet i Valglovens § 5-4 annet ledd jf. tredje ledd, bryter med Venezia-kommisjonen anbefaling, så er kravet innenfor lovgivers skjønnsmargin slikt fastsatt av EMD. Retten har ovenfor konkluderte med at formålet med innskrenkningen var legitim. Retten trekker frem at det nye kravet til underskrifter tilpasses størrelsen på valgdistriktet, slik at det blir forholdsmessig like lett å stille liste i alle valgdistrikter, og at alle lister/partier som ikke kvalifiserer til listestilling etter det forenklede reglene, behandles likt. Videre ble det vektlagt behovet for at partier/lister må dokumentere en viss oppslutning og gjøre seg relevante for velgerne.

Retten mener videre at det er foretatt en rimelig avveining og balansering mellom ulike hensyn.

Side:41

På den ene siden saksøkers rett til å kunne få stille til valg, og videre hensynet til at stemmeberettigede skal kunne finne et parti/liste som favner deres meninger og preferanser. Retten mener at potensielle velgere også etter lovendringen har tilstrekkelig reelle alternativer til å finne et parti som favner deres meninger og preferanser blant de 15 som har kvalifisert seg etter forenklede regler. Også Ensomhetspartiet har kommet til. Og hvis det likevel ikke er tilfelle, så står alle fritt til å søke og samle støtte til et nytt parti. De må i så fall samle nok underskrifter som viser at de har en viss oppslutning i befolkningen. Etter rettens syn har ikke lovendringen medført en så stor begrensning at det går ut over velgernes frie meningsytring.

På den annen side er behovet for å begrense antall partier som stiller liste til valg, og behovet for å dokumentert at partiet/listen har en viss oppslutning. Retten viser til at det sistnevnte kravet sikrer at bare seriøse kandidater og partier som har en viss støtte i befolkningen, kan stille til valg. Dette forhindrer at valgprosessen blir overfylt med kandidater uten reell sjanse eller støtte. Det underbygger også at partiet eller listen har evnen til å organisere og mobilisere støtte, noe som er viktig for å kunne drive en effektiv valgkamp. Kravet kan også bidra til å forhindre at valgprosessen misbrukes av kandidater som kun ønsker å fremme personlige agendaer uten bred støtte.

Videre gjør hensynet til at det politiske landskapet ikke blir for fragmentert seg gjeldende. Som Valglovutvalget fremhevet blir det med flere partier og mer proporsjonal representasjon ofte nødvendig å inkludere flere partier i et samarbeid for å oppnå flertall i parlamentet, og det blir mer å bli enige om i forhandlingene. Regjeringsdannelser blir dermed mer komplisert, og det kan bli mer utfordrende å bygge flertall bak beslutninger. Dette kan ramme evnen til å gjennomføre nødvendige politiske tiltak og samtidig gjøre det vanskelig for velgerne å stille politikere til ansvar for politikken som føres. Selv om dette ikke gjør seg direkte gjeldende overfor saksøker da partiet ikke har fått nok stemmer til å oppnå representasjon på stortinget, mener retten at ønsket om å redusere antall partier som stiller til valg, gjør seg tilsvarende gjeldende.

Ved for mange partier/lister kan for øvrig valgsituasjonen bli så uoversiktlig, at velgere avstår fra å stemme. Det er ikke ønskelig fra lovgivers side. Det bidrar også til å opprettholde valgsystemets integritet.

Ovennevnte gjennomgang viser etter rettens syn at innskjerping av underskriftskravene var veloverveid og balansert ut fra prinsippene som står mot hverandre, og at de ikke forskjellsbehandler partiene. Hensynene som lå til grunn er legitime. Selv om lovendringen har gjort det mer byrdefullt og krevende å stille valglister og i praksis kan utestenge partier som får liten oppslutning, mener retten likevel at lovendringen ikke er urimelig, urettferdig eller uforholdsmessig, eller at den bidrar ikke til å forskjellsbehandle utover det som er legitimt. Retten har også kommet til at lovendringen er proporsjonal i forhold til målet som lovgiver ønsket å oppnå. Det er ikke grunnlag for å si at det nye underskriftskravet har medført at mulighetene til å stille liste til valg har mistet sin essens eller effektivitet.

Side:42

Samlet sett mener retten at lovendringen ikke i strid med EMK Protokoll 1, artikkel 3.

Staten blir derfor å frifinne.

<span id="rp-tittel">5. Krav om midlertidig forføyning</span>

Kravet om midlertidig forføyning ble fremmet av saksøker under forutsetning av at de vant frem i hovedsaken. Da saksøker ikke har vunnet frem med sin krav i hovedsaken så er det derfor ikke aktuelt med midlertidig forføyning. Retten går følgelig ikke nærmere inn på denne begjæringen.

Begjæringen tas ikke til følge.

<span id="rp-tittel">6. Saksomkostninger</span>

Staten har vunnet saken fullstendig, og har etter hovedregelen krav på full erstatning for sine sakskostnader for tingretten.

Retten er kommet til at tungtveiende grunner gjør det rimelig at Alliansen – Alternativ for Norge etter unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd fritas for erstatningsplikten. Ved vurderingen har retten lagt vekt på at saken er av stor velferdsmessig betydning for Alliansen – Alternativ for Norge, på styrkeforholdet mellom partene, jf. bokstav c og at det først under hovedforhandlingen ble klarlagt at spørsmålet knyttet til Grunnloven også skal prøves gjennom den nye klageordningen i Valgloven kapittel 16. Det vises også til at saken gjaldt spørsmål av prinsipiell art som ikke tidligere har vært prøvd av domstolen.

Hver part dekker etter dette sine saksomkostninger.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sakens omfang og kompleksitet, samt stort arbeidsbyrde med andre saker.

Side:43

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

<u>I hovedsaken:</u>

1. Påstanden knyttet til brudd på Grunnloven § 49 og § 97 avvises.

2. For øvrig frifinnes Staten v/ Kommunal- og distriktsdepartementet.

<u>I begjæringen om midlertidig forføyning:</u>

1. Begjæringen tas ikke til følge.

<u>I begge tilfeller:</u>

1. Hver av partene bærer egne sakskostnader.

<references />
[[Kategori:Tingretter]]

TOSL-2024-168520

2025-03-17T13:14:04Z

FredrikL:

TOSL-2024-168520

2025-03-17T13:10:35Z

FredrikL:

Fil:TOSL-2024-168520-bilde1.jpg

2025-03-16T23:04:53Z

FredrikL: Bilde i rettsavgjørelse - TOSL-2024-168520-bilde1

== Beskrivelse ==
Bilde i rettsavgjørelse - TOSL-2024-168520-bilde1

HR-2023-2282-A

2025-03-09T23:45:46Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=2023-12-05
|Publisert=HR-2023-2282-A
|Stikkord=Opphavsrett, Produsentrettigheter
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om vederlag for produsentrettigheter til lydopptak etter Åndsverkloven § 20.

Bakgrunnen for saken var at A, en profesjonell skapende og utøvende musiker, gjorde opptak av egenkomponerte enkeltspor med eget utstyr. Enkeltsporene – basslinjer og melodilinjer spilt på blant annet synthesizer – ble deretter inkorporert i tre sanger som et plateselskap utga på et album i 2019. Spørsmålet for Høyesterett var om musikeren hadde krav på et særskilt vederlag som produsent for enkeltsporene han hadde tatt opp.

Høyesterett kom til at plateselskapet (Mutual) hadde rettighetene som produsent etter Åndsverkloven § 20. Dette som følge av tolkning av ordlyden «produsent av lydopptak» etter Åndsverkloven § 20 er den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene.
|Saksgang=Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett 04.01.2023 - Høyesterett HR-2023-2282-A (sak nr. 23-033460SIV-HRET), anke over dom
|Parter=Mutual Intentions AS (advokat Ketil Reidar Sellæg Ramberg – til prøve), FONO (partshjelper), IFPI Norge (partshjelper) (advokat Steffen Asmundsson) mot A (advokat Ole Edvard Tokvam)
|Forfatter=Thyness, Falch, Normann, Noer, Øie
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§2 Åndsverkloven (2018) §2], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§20 §20], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§21 §21], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-1 Tvisteloven (2005) §20-1], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-5 §30-5]
}}
(1) Dommer <b>Thyness</b>:

<b>Sakens spørsmål</b>

(2) Saken gjelder krav om vederlag for produsentrettigheter til lydopptak etter åndsverkloven § 20. Den gjelder en musiker som har gjort opptak av egenkomponerte enkeltspor med eget utstyr. Enkeltsporene er deretter inkorporert i tre sanger som med musikerens samtykke er utgitt av et plateselskap.

<b>Sakens bakgrunn og prosesshistorie</b>

(3) A har siden 2016 vært profesjonell musiker, komponist, produsent og lydtekniker. Han benytter artistnavnet Soul Supreme.

(4) Mutual Intentions AS – heretter stort sett omtalt kun som Mutual – er et mindre norsk plateselskap, som særlig utgir musikk innen sjangrene elektronika og hiphop. Selskapet utgir musikk på både strømmetjenester og tradisjonelle vinylplater.

(5) Bakgrunnen for saken er at A bidro på tre sanger på albumet <i>Jacuzzi Boyz</i>. B, som er musiker, komponist og produsent, hadde laget den første lydskissen til sangene. C, som er musiker, komponist, produsent og lydtekniker, bidro i forbindelse med miksingen og tilpasningen av sangene.

(6) As bidrag besto i enkeltspor – basslinjer og melodilinjer spilt med synthesizer og et simulert Rhodes-piano. Et enkeltspor er et element i en sang som er spilt inn separat og deretter mikset inn i det endelige produktet.

(7) De tre sangene som saken her gjelder, <i>Show Me How, Bright Tomorrow</i> og <i>Mutual Love</i>, ble utgitt av Mutual i januar 2019 på et album som også inneholdt seks andre sanger. Albumet ble lagt ut på ledende strømmetjenester. Økonomisk fikk det særlig betydning at <i>Show Me How</i> ble tatt inn på Spotifys spilleliste <i>Deep House Relax</i>, som skal ha to–tre millioner følgere med korresponderende høye spilletall.

(8) Våren 2019 oppsto det diskusjoner om rettigheter, vederlag og kreditering for sangene som A hadde vært med på.

(9) Partene kom til enighet med hensyn til opphavsrett, jf. åndsverkloven § 2, men de var uenige om andre spørsmål. A tok ut stevning mot B, C og Mutual i februar 2021. Han krevet blant annet artistroyalty og produsentroyalty for de tre sangene.

(10) De saksøkte aksepterte As krav om artistroyalty med fradrag for allerede betalt beløp, men bestred kravene om produsentroyalty. I tillegg fremmet de ved motsøksmål krav om erstatning. Grunnlaget for kravet var at A urettmessig skulle ha forårsaket at sangene og albumet ble fjernet fra strømmetjenestene ved å hevde overfor blant annet Spotify at strømmingen krenket hans rettigheter.

(11) Oslo tingrett kom blant annet til at A ikke hadde rett til royalty som produsent, og at hans levering av nedtaksvarsel til strømmetjenestene var erstatningsbetingende. A ble dømt til å betale erstatning for urettmessig nedtak av sangene og albumet med til sammen 74 400 kroner.

(12) A anket til lagmannsretten over rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Partene var der enige om at A hadde krav på artistroyalty som opphaver og utøvende kunster etter omforente satser. De var imidlertid uenige om A i tillegg hadde krav på royalty som produsent, og om Mutual, B og C hadde krav på erstatning som følge av As nedtaksvarsler til strømmetjenestene.

(13) Lagmannsretten opprettholdt enstemmig tingrettens dom for så vidt gjaldt erstatning som følge av As nedtaksvarsler til strømmetjenestene. Lagmannsretten kom videre under dissens 2–1 til at A hadde rettigheter som produsent etter åndsverkloven § 20 og krav på royalty for dette, men at hans rettigheter ikke var krenket fordi han hadde samtykket til utgivelsene.

(14) Borgarting lagmannsrett avsa 4. januar 2023 dom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">«1. A har krav på 40 – førti – prosent av artistroyalty for ‘Show Me How’, 40 – førti – prosent av artistroyalty for ‘Bright Tomorrow’ og 30 – tretti – prosent av artistroyalty for ‘Mutual Love’, fra Mutual Intentions AS. Ved utbetalingen av As artistroyalty gjøres fradrag for tidligere utbetaling med 600 – sekshundre – euro.</span>

<span id="rp-innrykk">2. A har krav på produsentroyalty på 16,7 – sekstenkommasyv – prosent for ‘Show Me How’, 16,7 – sekstenkommasyv – prosent for ‘Bright Tomorrow’ og 10 – ti – prosent for ‘Mutual Love’ av inntekter fra utgivelsene, fra Mutual Intentions AS.</span>

<span id="rp-innrykk">3. A har krav på at Mutual Intentions AS foretar kreditering av ham som komponist og utøvende kunstner, nærmere bestemt som ‘featured artist’, for utgivelsene ‘Show Me How’ og ‘Bright Tomorrow’, og som komponist og utøvende kunstner på ‘Mutual Love’.</span>

<span id="rp-innrykk">4. Mutual Intentions AS skal registrere A med rollekode A for ‘Show Me How’ og ‘Bright Tomorrow‘, og rollekode B for ’Mutual Love’, hos Gramo og andre tilsvarende rettighetsorganisasjoner.</span>

<span id="rp-innrykk">5. Anken over tingrettens dom, slutningens punkt 2 til 5, forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">6. Sakskostnader tilkjennes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.»</span>

(15) Partene var for lagmannsretten enige for så vidt gjelder punkt 1, 3 og 4 i domsslutningen.

(16) Mutual Intentions har anket til Høyesterett over domsslutningen punkt 2, det vil si vurderingen av om A har produsentrettigheter og krav på royalty for dette.

(17) Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

(18) IFPI Norge og FONO har erklært partshjelp til fordel for Mutual.

<b>Partenes syn på saken</b>

(19) Den ankende part – <b>Mutual Intentions AS</b> – har i korte trekk argumentert slik:

(20) Det er Mutual som har produsentrettighetene til enkeltsporene som A har bidratt med.

(21) A har bidratt til de tre sangene som komponist og artist. Som følge av dette har han krav på vederlag som opphaver til komposisjonene etter åndsverkloven § 2 og som utøvende kunstner etter lovens § 16. Han har ikke i tillegg rettigheter etter § 20 som produsent av opptaket av bass- og melodilinjene. Disse rettighetene er det plateselskapet – Mutual – som har.

(22) Begrepet «lydopptak» i åndsverkloven § 20 må tolkes i lys av at bestemmelsen har til formål å verne produsentens økonomiske interesser i selve utgivelsen, ikke alle lydopptakets enkelte bestanddeler.

(23) Rettskildene viser at produsenten av et lydopptak ikke er den som gjør opptaket rent teknisk, men den som tar initiativet til og bekoster innspillingen. Det er i saken her Mutual som har tatt initiativet til, koordinert og stått for finansieringen av det samlede produktet.

(24) Det faktum at A har spilt inn sine bidrag på egne instrumenter og med eget opptaksutstyr, medfører ikke at han får produsentrettigheter etter åndsverkloven § 20. Opptaket er en enkel lydteknikerjobb. Hans bidrag til det endelige produktet kom som resultat av eksisterende utkast som ble presentert for ham, og som han ble invitert til å være med på å utvikle videre.

(25) Mutual Intentions AS har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«1. Mutual Intentions AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Mutual Intentions AS tilkjennes sakskostnader for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.»</span>

(26) Partshjelperne, FONO og IFPI Norge, har sluttet seg til anførslene fra Mutual og særlig fremhevet at As krav innebærer en sammenblanding av rettigheter som undergraver de egentlige produsentenes rettigheter.

(27) FONO og IFPI Norge har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«IFPI Norge og FONO tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»</span>

(28) Ankemotparten – <b>A</b> – har i korte trekk argumentert slik:

(29) Plateselskapenes såkalte masterrettigheter er i all hovedsak basert på avtaler med de ulike involverte. Ved bruk av rettighetsbasert materiale må plateselskapene få rettighetene overdratt til seg.

(30) Åndsverkloven § 20 beskytter blant annet «lydopptak». Dette er et teknologinøytralt begrep. Det stilles ingen kvantitative eller kvalitative krav, og det er ingen nedre terskel for produsentens innsats. As opptak er et «lydopptak» i lovens forstand.

(31) Rettighetssubjekt er den som forestår og bærer kostnadene knyttet til produksjonen av lydopptakene. Her er dette A for så vidt gjelder lydsporene han sendte over til Mutual. Han har stått for selve innspillingen uten vederlag. Mutual har ikke hatt noen utgifter knyttet til denne innspillingen. A har organisert den, brukt eget utstyr og truffet alle beslutninger om hvordan dette skulle gjennomføres. Innspillingen er foretatt for As regning og risiko. Han hadde ingen leveringsforpliktelse, og Mutual hadde ingen forpliktelse til å benytte det han laget, eller til å honorere ham for dette på noen måte. At A fikk oversendt lydskisser fra Mutual er uten betydning. Den som tilfører noe nytt, får uansett rettighetene til dette, mens rettighetene til det eksisterende forblir uendret.

(32) A har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«1. Anken forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Mutual Intentions AS, IFPI Norge og FONO dømmes in solidium til å erstatte statens sakskostnader for Høyesterett og erstatte A sine kostnader for ting- og lagmannsrett skjønnsmessig fastsatt til kr. 200 000 for tingrett og kr. 100 000 for lagmannsretten.»</span>

<span id="premiss"><b>Mitt syn på saken</b></span>

<b><i>De faktiske forhold</i></b>

(33) B la i desember 2017 ut på sin på Instagram-konto en melodiskisse som senere ble utviklet til låten <i>Show Me How</i>.

(34) A og B hadde fulgt hverandre på Instagram i flere år, og A tok kontakt med B, som spurte om A ville gjøre basslinjen. A bekreftet interesse for dette og fikk sendt over lydfilen fra B. Kort tid senere sendte A over fem ulike enkeltspor som inneholdt forslag til henholdsvis basslinje og melodilinje. Han benyttet egne instrumenter og eget opptaksutstyr til lydopptakene.

(35) B skrev 17. januar 2018 til A at han planla å gi ut en «house record», og at «this project you’re featured on!». Dagen etter skrev B at de ville bruke det de hadde mottatt fra A så langt, at han ville motta en bunke gratiseksemplarer av albumet, og at de ville «figure it out over time».

(36) A mottok flere skisser fra B og sendte tilbake flere forslag i form av enkeltlydspor. Han bidro på denne måten til sangene <i>Show Me How</i>, <i>Bright Tomorrow</i> og <i>Mutual Love</i>.

(37) Sammen med C mikset, justerte og tilpasset B bidragene fra A sammen med de øvrige enkeltbidragene som inngikk i de tre sluttproduserte sangene. I gjennomsnitt tok mikse- og tilpasningsarbeidet omtrent en uke per sang.

(38) I slutten av november 2018 reiste A spørsmål om han ville bli navngitt på albumet. B bekreftet dette. Han sendte A en faksimile av albumet der det fremgikk at A hadde bidratt på de tre nevnte sangene med angitte tangentinstrumenter, men hverken at han var produsent eller mikser på noen av låtene.

(39) Albumet ble sluppet 18. januar 2019.

(40) Etter dette diskuterte partene rettighets- og vederlagsspørsmål uten å komme til enighet.

<b><i>Kort om åndsverklovens regler knyttet til musikkinnspillinger</i></b>

(41) Det er særlig tre rettigheter som har økonomisk betydning i forbindelse med musikkinnspillinger:

(42) Åndsverkloven § 2 første ledd gir den som skaper et åndsverk – i loven kalt «opphaver» – opphavsrett til verket. I bestemmelsens annet ledd er åndsverk definert som «litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats». Som eksempler på dette er det i annet ledd bokstav a nevnt «tekster av alle slag, blant annet av skjønnlitterær og faglitterær art» og i bokstav d nevnt «musikkverk, med eller uten tekst».

(43) Det følger av lovens § 3 første ledd bokstav a og b at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket» ved å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

(44) Opphavsretten gir komponister og tekstforfattere grunnlag for å kreve vederlag for bruk av deres verk, typisk i form av engangsbetaling, royalty – det vil si en andel av inntektene som sluttproduktet genererer – eller en kombinasjon av dette.

(45) Utøvende kunstnere – for eksempel musikere og sangere – har etter åndsverkloven § 16 første ledd første punktum «enerett til å råde over sin fremføring av et verk ... ved å

<span id="rp-innrykk">a. gjøre varig eller midlertidig opptak av fremføringen</span>

<span id="rp-innrykk">b. fremstille varig eller midlertidig eksemplar av et opptak av fremføringen</span>

<span id="rp-innrykk">c. gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjengelig for allmennheten ...».</span>

(46) Det er opphavsretten og utøvende kunstneres enerett som ligger til grunn for As krav på «artistroyalty», jf. punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning.

(47) Den tredje rettigheten som er økonomisk særlig viktig i forbindelse med musikkinnspillinger, er produsentens enerett til å råde over selve opptaket etter åndsverkloven § 20 og rett til vederlag ved offentlig fremføring og overføring til allmennheten etter § 21.

(48) Det ble under saksforberedelsen for Høyesterett avklart at partene er enige om at det er Mutual som har produsentrettighetene til de endelige sangene. Det som er omstridt for Høyesterett, er om det er A eller Mutual som i lovens forstand er «produsent» av de <i>lydsporene som A tok opp, og som inngikk</i> i de endelige sangene.

(49) Før jeg går nærmere inn på spørsmålene i saken, finner jeg grunn til å påpeke at det ved lagmannsrettens dom er fastslått at A samtykket til at sangene ble utgitt av Mutual. Det spørsmålet som da gjenstår, er hvilket vederlag A skal ha for sitt samlede bidrag til de endelige produktene. For Høyesterett er partene enige om at dersom A gis medhold i at han er innehaver av produsenteneretten til lydsporene, skal han tilkjennes det vederlaget lagmannsretten utmålte. Det er derfor ikke noen foranledning for meg til å gå inn på størrelsen av den eventuelle produsentroyalty.

<b><i>Produsenters rett til lydopptak</i></b>

(50) Åndsverkloven § 20 første ledd første punktum har følgende ordlyd:

<span id="rp-innrykk">«En produsent av lydopptak og film har enerett til å råde over opptaket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten.»</span>

(51) Partene er enige om at det foreligger «lydopptak» i lovens forstand. Det springende punkt er hvem som er «produsent» av lydopptakene som A foretok.

(52) Ordlyden sier i seg selv lite om hvem som er å anse som «produsent». Formuleringen kan forstås både slik at produsenten er den som rent fysisk forestår opptakene, og slik at produsenten er den som mer overordnet sørger for at opptakene blir foretatt. Etter min mening er det ut fra vanlig språkbruk mest naturlig å lese bestemmelsen på den siste måten. Jeg viser her til at «produsent» i dagligtale normalt brukes om et foretak som produserer noe, ikke om enkeltpersoner som utfører konkrete produksjonsoppgaver, slik som for eksempel lydteknikeroppgaver.

(53) Det tilsvarende begrepet i den tidligere åndsverkloven av 1961 var «tilvirker». I Prop. 104 L (2016–2017) fremgår det på side 82 at departementet oppfattet dette uttrykket som utdatert, og at «produsent» var «i tråd med den terminologien som i opphavsrettssammenheng i all hovedsak benyttes i dag». Departementet presiserte at den endrede ordlyden ikke var ment å innebære noen realitetsendringer. Etter min mening gir dette ikke særlige føringer for tolkningen utover det jeg allerede har sagt.

(54) Derimot legger jeg adskillig vekt på at et av lovens formål i henhold til § 1 bokstav a er å «gi rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider, og slik også gi insentiv til kulturell produksjon». Produsentrollen er definert som en slik «nærstående prestasjon». I og med at produsentretten er den eneste retten produsentene har etter åndsverkloven, samtidig som de ofte foretar betydelige finansielle investeringer, taler dette med adskillig styrke for at begrepet «produsent» må forstås i den mer overordnede forstand som jeg allerede har pekt på. For så vidt gjelder de konkrete og tekniske arbeidsprestasjonene som er nødvendige for lydopptaket, er det mer naturlig å utmåle vederlag på grunnlag av alminnelige kontrakts- og arbeidsrettslige prinsipper. Jeg presiserer at dette ikke er til hinder for at den som foretar opptaket rent teknisk, etter de konkrete omstendigheter i den enkelte sak kan være produsent i lovens forstand. Som eksempel på dette kan nevnes en person som på eget initiativ filmer en aktualitetshendelse med sin mobiltelefon.

(55) Norsk juridisk litteratur trekker i samme retning. I Rognstad og Stuevold Lassen, <i>Opphavsrett</i>, 2. utgave 2019, side 416–417 er produsentbegrepet således beskrevet slik:

<span id="rp-innrykk">«’Produsent’ betyr i denne sammenheng den som forestår produksjonen av selve lydopptaket, ikke fabrikanten eller fremstilleren av fysiske eksemplarer. I praksis har dette gjerne betydd at plateselskapene og filmselskapene er rettighetssubjektet. Den teknologiske utviklingen har medført at artister selv i stadig økende grad produserer og utgir opptak selv, f.eks. for utlegging på nettsteder som myspace og youtube. I så fall får de selv rettigheter etter § 20. Poenget er i alle tilfelle at det er den eller de som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene, som er rettighetssubjektet etter § 20. Det betyr at juridiske personer – i motsetning til etter § 2 – kan, og gjerne vil, ha originære rettigheter etter § 20.»</span>

(56) Uttalelsen her om at «det er den eller de som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene, som er rettighetssubjektet etter § 20», er dekkende for det jeg har utledet av ordlyden, forarbeidene og lovens formål.

(57) Opphavsretten er i vid utstrekning basert på internasjonale konvensjoner. Jeg nevner kort at den viktigste av disse er Bernkonvensjonen fra 1886 om vern av litterære og kunstneriske verk, som Norge tiltrådte samme år. For nærstående rettigheter – herunder produsenters enerett – er Romakonvensjonen om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsforetak fra 1961 sentral. Norge tiltrådte denne i 1978. Det finnes videre en rekke EU-direktiver på området som er gjort til del av EØS-avtalen, og dermed også gjelder for Norge. Det mest sentrale av disse er opphavsrettsdirektivet 2001/29/EF. Internasjonale kilder har dermed betydelig vekt ved anvendelsen av norsk rett på dette området.

(58) I Romakonvensjonen er «producer of phonograms» definert som «the person who, or the legal entity which, first fixes the sounds of a performance or other sounds». Denne ordlyden peker isolert sett mot at produsenten er den som rent fysisk foretar lydopptaket.

(59) World Intellectual Property Organization (WIPO) publiserte i 1981 «Guide to the Rome Convention and to the Phonograms Convention». Det er der på side 23 i artikkel 3.9 uttalt følgende:

<span id="rp-innrykk">«This definition is clear and needs no explanation. Note that it is the first fixation and the accent is on an industrial and not a personal activity. On the latter point, it was noted in the Report that when an employee of a legal entity fixes the sounds in the course of his employment, the employer legal entity, rather than the employee, is to be considered the producer.»</span>

(60) Synspunktet her synes klart å være at produsenten er den som på mer overordnet nivå – som en «industrial and not a personal activity» – forestår lydopptakene.

(61) Tilsvarende defineres «producer of a phonogram» slik i WIPO Performances and Phonograms Treaty artikkel 2 d:

<span id="rp-innrykk">«the person, or the legal entity, who or which takes the initiative and has the responsibility for the first fixation of the sounds of a performance or other sounds, or the representations of sounds».</span>

(62) Norge er ikke part i denne traktaten, men den har likevel betydning for norsk rett fordi den danner grunnlaget for opphavsrettsdirektivet, som altså gjelder for Norge.

(63) Definisjonen av «producer of a phonogram» er kommentert slik i Reinbothe og von Lewinsky, <i>The WIPO Treaties on Copyright</i>, 2015 på side 265 avsnitt d:

<span id="rp-innrykk">«The definition of ‘producer of a phonogram’ in Article 2(d) Basic Proposal II 1996 essentially corresponded to that of Article 3(c) Rome Convention, supplemented by the reference to ʻrepresentations of soundsʼ. The criterion ‘who or which first fixes the sounds’ had already been understood, under Article 3(c) Rome Convention, as describing the person who takes the responsibility and initiative for the first fixation rather than the person who actually effects the first fixation. Re-mastering of existing fixations of sounds was explicitly considered not to be a ‘first fixation’.»</span>

(64) Min konklusjon etter dette er at «produsent av lydopptak» er den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene. Det er ikke fabrikanten eller fremstilleren av fysiske eksemplarer, uten at det er noe til hinder for at de ulike rollene kan være samlet på en hånd.

<b>Den konkrete rettsanvendelsen</b>

(65) Det er klart at opptakene av sporene som A spilte inn, og som inngår i de senere publiserte sangene, er lydopptak i lovens forstand. Spørsmålet er om det er A eller Mutual som er «produsent» av disse lydopptakene slik uttrykket er brukt i åndsverkloven.

(66) <i>A</i> tar utgangspunkt i lovens ordlyd, som etter hans mening peker på den som foretar selve lydopptaket. Han fremhever videre at han arbeidet for egen risiko. Han var ikke underlagt noen instrukser fra Mutual, og det forelå heller ikke noen form for avtaleforpliktelser dem imellom da han gjorde opptakene. Han kunne derfor umiddelbart etterpå for eksempel ha valgt å tilby lydsporene til andre som kunne være interessert i å benytte dem i sine produksjoner, eller han kunne selv ha benyttet dem i en videre kreativ prosess. At han senere samtykket i at lydsporene skulle inngå i de tre endelige sangene, medførte ikke at han ga avkall på de produsentrettighetene han allerede hadde.

(67) Videre fremhever A at Mutual ikke har bidratt med noe under innspillingen av enkeltsporene, hverken i form av penger, utstyr, arbeidskraft eller annet. At lydskissene som dannet grunnlaget for sangene, kom fra B, er uten betydning. Det var kun tale om et mulig samarbeid, ikke noe arbeids- eller oppdragsforhold.

(68) <i>Mutual</i> har et annet perspektiv på situasjonen og fremhever at initiativet til prosessen kom fra selskapet i form av Bs lydskisse, og at lydsporene ellers aldri ville ha blitt til. Det var hele tiden klart at dette var et Mutual-prosjekt. As lydspor var heller ikke egnet for egen utgivelse.

(69) Det var videre Mutual som hadde ansvaret for utgivelsen av albumet og sangene og bar den økonomiske risikoen. Således sto selskapet for alle vanlige plateselskapsoppgaver. A bidro som komponist og musiker. Når det gjelder lydopptakene, hadde han bare en enkel lydteknikeroppgave. Hadde A hatt noen kostnader, ville Mutual på forespørsel ha refundert dem.

(70) Jeg tar for vurderingen utgangspunkt i min redegjørelse for lovtolkningen, der jeg har konkludert med at «produsent av lydopptak» er den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene. Vurderingen må bygge på forholdene da lydopptaket oppsto, idet produsentretten oppstår når opptaket gjøres, jf. § 20 annet ledd. Dette står imidlertid ikke i veien for at etterfølgende forhold kan bidra til å kaste lys over hva som var partenes rolleforståelser på opptakstidspunktet.

(71) For meg fremstår det som sentralt at initiativet til prosjektet kom fra Mutual, som er et plateselskap, og at lydskissen som dannet utgangspunktet og rammene for prosjektet, kom fra B, som var tilknyttet Mutual. Det var aldri tale om annet enn at dette skulle være et prosjekt med Mutual som produsent, og det er ikke gjort gjeldende for Høyesterett at det på noe tidspunkt var aktuelt for A å bruke opptakene til andre formål enn samarbeidet med Mutual.

(72) Forutsetningen om at Mutual var produsent, underbygges av den etterfølgende utvikling. Selskapet har organisert og betalt for blant annet avtaler med andre artister som bidro på sangene, miksing av de endelige sangene, utforming av coveret, produksjon av vinylplater, distribusjon og PR. Det er følgelig Mutual som har stått for de oppgaver og investeringer som er typiske for en produsent.

(73) Jeg ser det videre slik at As bidrag i det alt vesentlig har vært av kreativ art som komponist av basslinjene og utøvende musiker. Den risiko han har tatt i denne sammenheng, har gitt ham rettigheter som opphaver og utøver, rettigheter som han har fått vederlag for.

(74) As rolle i forbindelse med opptakene har etter det opplyste bestått i å ta opp sin egen fremføring av basslinjene og melodier spilt på et simulert Rhodes-piano og diverse synthesizere. Han har gjort opptak med eget utstyr. Det har for Høyesterett ikke fremkommet noe som tilsier at dette var mer enn en enkel lydteknikeroppgave, som mange musikere i dag utfører selv, og som ikke har medført nevneverdige kostnader.

(75) Lydopptakene ble tatt opp som en integrert del av As rolle som komponist og artist i et Mutual-prosjekt, og opptakene var en helt underordnet og ganske selvsagt konsekvens av dette kunstneriske arbeidet. Det er ingenting som tilsier at noen av partene kan ha hatt i tankene at opptakene skulle kunne benyttes til noe annet formål.

(76) A har vist til to utenlandske saker som etter hans mening underbygger at det er han som er berettiget til enerett som produsent for lydsporene.

(77) Den første av disse sakene er den såkalte Garrix-saken, Nederlands høyesteretts dommer 20/01155 og 20/01158. Saken gjaldt den kjente DJ-en Martin Garrix, som ble ansett som produsent av egenproduserte lydopptak. Det fremgår av generaladvokatens rapport i saken at Garrix tok opp og redigerte musikken selv mens han både komponerte egne spor og benyttet tredjeparts musikk. Han testet opptakene på tredjepersoner og gjorde tilpasninger basert på innspill. Han laget den endelige «masteren» selv, eller fikk for egen regning dette gjort av tredjepart, hvoretter han laget en mp3-fil som han sendte til plateselskapet. Hvis selskapet godkjente en sang, ville DJ-en lage en endelig versjon, inklusive en remix for bruk på radio.

(78) Etter min mening hadde Garrix en vesentlig annerledes posisjon enn A med hensyn til både initiativ, selvstendighet, oppgaver og pådratte kostnader, noe som medfører at saken ikke er sammenlignbar med As sak.

(79) Den andre saken A har vist til, er fra EU-domstolen, dom 29. juli 2019 i sak C-476/17, og gjaldt sangen <i>Nur mir</i>, som ble utgitt av Pelham og Haas i 1997. En rytmeseksjon på rundt to sekunder hentet fra bandet Kraftwerks sang <i>Metall auf Metall</i> gikk i loop gjennom sangen. Et av spørsmålene som ble stilt til EU-domstolen i denne saken, var om en produsent var berettiget til å nekte en tredjeperson å benytte et meget kort lydklipp fra et annet fonogram, se dommens avsnitt 26. EU-domstolen svarte ja i avsnitt 39, men tok samtidig forbehold om at dette ikke ville gjelde hvis gjengivelsen var i en form som var ugjenkjennelig for det menneskelige øre. Slik jeg leser dommen, bekrefter den at bruk av selv et meget lite utsnitt av et lydopptak i utgangspunktet vil være en krenkelse av produsentens enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Jeg kan imidlertid ikke se at dommen gir veiledning om hvordan man avgjør hvem som i utgangspunktet er produsent av et lydopptak.

(80) Jeg ser det etter dette slik at lydopptakene ble utført av A som en integrert del av hans rolle som komponist og artist i et prosjekt som var initiert, tilrettelagt og bekostet av Mutual, og at dette må lede til at det er Mutual som har rettighetene som produsent etter åndsverkloven § 20.

<b><i>Konklusjon og sakskostnader</i></b>

(81) Jeg er kommet til at A ikke har rettigheter som produsent for lydopptakene han har foretatt, og som har gått inn i de tre sangene saken gjelder.

(82) Mutual må etter dette frifinnes og har vunnet saken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har selskapet da krav på full erstatning for sine sakskostnader for <i>Høyesterett</i>. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter § 20-2 tredje ledd.

(83) Mutual har for Høyesterett fremlagt sakskostnadsoppgave på 500 800 kroner for 118 timers arbeid. Den gjennomsnittlige timeprisen er 4 244 kroner. I tillegg kommer ankegebyr på 29 832 kroner. Det påløper ikke merverdiavgift på salæret. Det samlede kravet er på 530 632 kroner.

(84) Til sammenligning har As prosessfullmektig fremlagt sakskostnadsoppgave på 339 250 kroner for 287,5 timers arbeid. Timeprisen er 1 180 kroner. A har hatt fri sakførsel for Høyesterett, noe jeg antar medfører anvendelse av en lavere timesats enn hva som ellers ville ha vært tilfelle.

(85) Mutuals krav må anses som høyt for én dags forhandling i Høyesterett, selv om saken har vært forholdsvis komplisert. Jeg er kommet til at det bør tilkjennes dekning av salær med 400 000 kroner, slik at det etter tillegg av ankegebyr på 29 832 kroner tilkjennes sakskostnader for Høyesterett med 429 832 kroner.

(86) Partshjelperne har krevet sakskostnader for Høyesterett, noe de i utgangspunktet har krav på etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-1 tredje ledd. Jeg er imidlertid kommet til at det er grunn til å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd fordi rettsspørsmålet som Høyesterett nå har tatt stilling til, har generell betydning for organisasjonene, samtidig som det vil være særlig tyngende for A som privat part å måtte dekke ytterligere sakskostnader som følge av partshjelpen.

(87) Ved fastsettelse av sakskostnader for underinstansene, skal Høyesterett legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Som jeg straks kommer tilbake til, omfattet behandlingen i underinstansen imidlertid også krav som er endelig avgjort der.

(88) Jeg behandler først sakskostnadene for <i>lagmannsretten</i>. Lagmannsrettens opprinnelige sakskostnadsavgjørelse ble, for så vidt gjaldt B og C, opphevet av Høyesteretts ankeutvalg ved kjennelse 15. mai 2023 fordi lagmannsretten ikke hadde tatt stilling til sakskostnadsspørsmålet særskilt for hver part. Lagmannsretten avsa ny dom i sakskostnadsspørsmålet 7. juli 2023, hvor hver av B og C ble tilkjent 118 572 kroner i sakskostnader for tingretten og 100 000 kroner i sakskostnader for lagmannsretten. Beløpet var basert på at halvdelen av kostnadene skulle tilordnes Mutual, mens den andre halvdelen skulle tilordnes B og C med like store deler. Også denne dommen ble anket, men anken ble nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg ved beslutning 2. november 2023, jf. tvisteloven § 30-5. Sakskostnadene er følgelig rettskraftig avgjort for B og C.

(89) Høyesterett skal nå avgjøre sakskostnadsspørsmålet for lagmannsretten i forholdet mellom A og Mutual. Ved den opprinnelige sakskostnadsavgjørelsen la lagmannsrettens mindretall til grunn – basert på det resultatet mindretallet stemte for, og som er det samme som resultatet etter behandlingen i Høyesterett – at Mutual, C og B hadde fått medhold «i det vesentlige», og at det ikke var tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Mindretallet stemte i samsvar med dette for å tilkjenne sakskostnader. Jeg er enig i denne vurderingen. Videre bygger jeg på at halvdelen av de samlede sakskostnadene for lagmannsretten skal tilordnes Mutual, slik lagmannsretten la til grunn i den nå rettskraftige kostnadsavgjørelsen vedrørende C og B.

(90) I sakskostnadsoppgaven er Mutuals halvdel av kostnadene for lagmannsretten oppgitt å være 323 747 kroner. Deler av beløpet omfatter imidlertid merverdiavgift, som for merverdiavgiftpliktige parters vedkommende skal trekkes ut. Det korrekte beløpet er derfor 299 228 kroner.

(91) Jeg behandler så sakskostnadene for <i>tingretten</i>, som la til grunn at det forelå tungtveiende grunner for å tilkjenne Mutual, B og C fulle sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-3 første punktum. Den anså det derfor ikke som nødvendig å ta stilling til om disse hadde fått medhold «i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Resultatet for tingretten var i det vesentlige det samme som resultatet etter behandlingen av saken i Høyesterett, og jeg slutter meg til tingrettens begrunnelse for å tilkjenne sakskostnader. Tingretten utmålte sakskostnadene til Mutual, B og C under ett til 474 287 kroner. Det var imidlertid medtatt merverdiavgift, og når dette trekkes ut, er det korrekte samlede beløp 422 850 kroner. Også her finner jeg det riktig å henføre halvparten av Mutuals, Bs og Cs samle kostnader til Mutual. Mutual tilkjennes således 211 425 kroner i sakskostnader for tingretten.

(92) A pålegges etter dette å erstatte Mutuals sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett med i alt 940 485 kroner.

(93) Jeg stemmer for slik

D O M :

1. Mutual Intentions AS frifinnes.

2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Mutual Intentions AS 940 485 – nihundreogførtitusenfirehundreogåttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. IFPI Norge og FONO tilkjennes ikke sakskostnader.

(94) Dommer <b>Falch</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(95) Dommer <b>Normann</b>: Likeså.

(96) Dommer <b>Noer</b>: Likeså.

(97) Justitiarius <b>Øie</b>: Likeså.

(98) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

<span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span>

1. Mutual Intentions AS frifinnes.

2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Mutual Intentions AS 940 485 – nihundreogførtitusenfirehundreogåttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. IFPI Norge og FONO tilkjennes ikke sakskostnader.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2023-2282-A

2025-03-09T23:40:25Z

FredrikL:

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Dom
|Dato=2023-12-05
|Publisert=HR-2023-2282-A
|Stikkord=Opphavsrett, Produsentrettigheter
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om vederlag for produsentrettigheter til lydopptak etter Åndsverkloven § 20.

Bakgrunnen for saken var at A, en profesjonell skapende og utøvende musiker, gjorde opptak av egenkomponerte enkeltspor med eget utstyr. Enkeltsporene – basslinjer og melodilinjer spilt på blant annet synthesizer – ble deretter inkorporert i tre sanger som et plateselskap utga på et album i 2019. Spørsmålet for Høyesterett var om musikeren hadde krav på et særskilt vederlag som produsent for enkeltsporene han hadde tatt opp.

Høyesterett kom til at plateselskapet (Mutual) hadde rettighetene som produsent etter Åndsverkloven § 20. Dette som følge av tolkning av ordlyden «produsent av lydopptak» etter Åndsverkloven § 20 er den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene.
|Saksgang=Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett 04.012023 - Høyesterett HR-2023-2282-A (sak nr. 23-033460SIV-HRET), anke over dom
|Parter=Mutual Intentions AS (advokat Ketil Reidar Sellæg Ramberg – til prøve), FONO (partshjelper), IFPI Norge (partshjelper) (advokat Steffen Asmundsson) mot A (advokat Ole Edvard Tokvam)
|Forfatter=Thyness, Falch, Normann, Noer, Øie
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§2 Åndsverkloven (2018) §2], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§20 §20], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§21 §21], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-1 Tvisteloven (2005) §20-1], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-5 §30-5]
}}
(1) Dommer <b>Thyness</b>:

<b>Sakens spørsmål</b>

(2) Saken gjelder krav om vederlag for produsentrettigheter til lydopptak etter åndsverkloven § 20. Den gjelder en musiker som har gjort opptak av egenkomponerte enkeltspor med eget utstyr. Enkeltsporene er deretter inkorporert i tre sanger som med musikerens samtykke er utgitt av et plateselskap.

<b>Sakens bakgrunn og prosesshistorie</b>

(3) A har siden 2016 vært profesjonell musiker, komponist, produsent og lydtekniker. Han benytter artistnavnet Soul Supreme.

(4) Mutual Intentions AS – heretter stort sett omtalt kun som Mutual – er et mindre norsk plateselskap, som særlig utgir musikk innen sjangrene elektronika og hiphop. Selskapet utgir musikk på både strømmetjenester og tradisjonelle vinylplater.

(5) Bakgrunnen for saken er at A bidro på tre sanger på albumet <i>Jacuzzi Boyz</i>. B, som er musiker, komponist og produsent, hadde laget den første lydskissen til sangene. C, som er musiker, komponist, produsent og lydtekniker, bidro i forbindelse med miksingen og tilpasningen av sangene.

(6) As bidrag besto i enkeltspor – basslinjer og melodilinjer spilt med synthesizer og et simulert Rhodes-piano. Et enkeltspor er et element i en sang som er spilt inn separat og deretter mikset inn i det endelige produktet.

(7) De tre sangene som saken her gjelder, <i>Show Me How, Bright Tomorrow</i> og <i>Mutual Love</i>, ble utgitt av Mutual i januar 2019 på et album som også inneholdt seks andre sanger. Albumet ble lagt ut på ledende strømmetjenester. Økonomisk fikk det særlig betydning at <i>Show Me How</i> ble tatt inn på Spotifys spilleliste <i>Deep House Relax</i>, som skal ha to–tre millioner følgere med korresponderende høye spilletall.

(8) Våren 2019 oppsto det diskusjoner om rettigheter, vederlag og kreditering for sangene som A hadde vært med på.

(9) Partene kom til enighet med hensyn til opphavsrett, jf. åndsverkloven § 2, men de var uenige om andre spørsmål. A tok ut stevning mot B, C og Mutual i februar 2021. Han krevet blant annet artistroyalty og produsentroyalty for de tre sangene.

(10) De saksøkte aksepterte As krav om artistroyalty med fradrag for allerede betalt beløp, men bestred kravene om produsentroyalty. I tillegg fremmet de ved motsøksmål krav om erstatning. Grunnlaget for kravet var at A urettmessig skulle ha forårsaket at sangene og albumet ble fjernet fra strømmetjenestene ved å hevde overfor blant annet Spotify at strømmingen krenket hans rettigheter.

(11) Oslo tingrett kom blant annet til at A ikke hadde rett til royalty som produsent, og at hans levering av nedtaksvarsel til strømmetjenestene var erstatningsbetingende. A ble dømt til å betale erstatning for urettmessig nedtak av sangene og albumet med til sammen 74 400 kroner.

(12) A anket til lagmannsretten over rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Partene var der enige om at A hadde krav på artistroyalty som opphaver og utøvende kunster etter omforente satser. De var imidlertid uenige om A i tillegg hadde krav på royalty som produsent, og om Mutual, B og C hadde krav på erstatning som følge av As nedtaksvarsler til strømmetjenestene.

(13) Lagmannsretten opprettholdt enstemmig tingrettens dom for så vidt gjaldt erstatning som følge av As nedtaksvarsler til strømmetjenestene. Lagmannsretten kom videre under dissens 2–1 til at A hadde rettigheter som produsent etter åndsverkloven § 20 og krav på royalty for dette, men at hans rettigheter ikke var krenket fordi han hadde samtykket til utgivelsene.

(14) Borgarting lagmannsrett avsa 4. januar 2023 dom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">«1. A har krav på 40 – førti – prosent av artistroyalty for ‘Show Me How’, 40 – førti – prosent av artistroyalty for ‘Bright Tomorrow’ og 30 – tretti – prosent av artistroyalty for ‘Mutual Love’, fra Mutual Intentions AS. Ved utbetalingen av As artistroyalty gjøres fradrag for tidligere utbetaling med 600 – sekshundre – euro.</span>

<span id="rp-innrykk">2. A har krav på produsentroyalty på 16,7 – sekstenkommasyv – prosent for ‘Show Me How’, 16,7 – sekstenkommasyv – prosent for ‘Bright Tomorrow’ og 10 – ti – prosent for ‘Mutual Love’ av inntekter fra utgivelsene, fra Mutual Intentions AS.</span>

<span id="rp-innrykk">3. A har krav på at Mutual Intentions AS foretar kreditering av ham som komponist og utøvende kunstner, nærmere bestemt som ‘featured artist’, for utgivelsene ‘Show Me How’ og ‘Bright Tomorrow’, og som komponist og utøvende kunstner på ‘Mutual Love’.</span>

<span id="rp-innrykk">4. Mutual Intentions AS skal registrere A med rollekode A for ‘Show Me How’ og ‘Bright Tomorrow‘, og rollekode B for ’Mutual Love’, hos Gramo og andre tilsvarende rettighetsorganisasjoner.</span>

<span id="rp-innrykk">5. Anken over tingrettens dom, slutningens punkt 2 til 5, forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">6. Sakskostnader tilkjennes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.»</span>

(15) Partene var for lagmannsretten enige for så vidt gjelder punkt 1, 3 og 4 i domsslutningen.

(16) Mutual Intentions har anket til Høyesterett over domsslutningen punkt 2, det vil si vurderingen av om A har produsentrettigheter og krav på royalty for dette.

(17) Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

(18) IFPI Norge og FONO har erklært partshjelp til fordel for Mutual.

<b>Partenes syn på saken</b>

(19) Den ankende part – <b>Mutual Intentions AS</b> – har i korte trekk argumentert slik:

(20) Det er Mutual som har produsentrettighetene til enkeltsporene som A har bidratt med.

(21) A har bidratt til de tre sangene som komponist og artist. Som følge av dette har han krav på vederlag som opphaver til komposisjonene etter åndsverkloven § 2 og som utøvende kunstner etter lovens § 16. Han har ikke i tillegg rettigheter etter § 20 som produsent av opptaket av bass- og melodilinjene. Disse rettighetene er det plateselskapet – Mutual – som har.

(22) Begrepet «lydopptak» i åndsverkloven § 20 må tolkes i lys av at bestemmelsen har til formål å verne produsentens økonomiske interesser i selve utgivelsen, ikke alle lydopptakets enkelte bestanddeler.

(23) Rettskildene viser at produsenten av et lydopptak ikke er den som gjør opptaket rent teknisk, men den som tar initiativet til og bekoster innspillingen. Det er i saken her Mutual som har tatt initiativet til, koordinert og stått for finansieringen av det samlede produktet.

(24) Det faktum at A har spilt inn sine bidrag på egne instrumenter og med eget opptaksutstyr, medfører ikke at han får produsentrettigheter etter åndsverkloven § 20. Opptaket er en enkel lydteknikerjobb. Hans bidrag til det endelige produktet kom som resultat av eksisterende utkast som ble presentert for ham, og som han ble invitert til å være med på å utvikle videre.

(25) Mutual Intentions AS har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«1. Mutual Intentions AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Mutual Intentions AS tilkjennes sakskostnader for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.»</span>

(26) Partshjelperne, FONO og IFPI Norge, har sluttet seg til anførslene fra Mutual og særlig fremhevet at As krav innebærer en sammenblanding av rettigheter som undergraver de egentlige produsentenes rettigheter.

(27) FONO og IFPI Norge har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«IFPI Norge og FONO tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»</span>

(28) Ankemotparten – <b>A</b> – har i korte trekk argumentert slik:

(29) Plateselskapenes såkalte masterrettigheter er i all hovedsak basert på avtaler med de ulike involverte. Ved bruk av rettighetsbasert materiale må plateselskapene få rettighetene overdratt til seg.

(30) Åndsverkloven § 20 beskytter blant annet «lydopptak». Dette er et teknologinøytralt begrep. Det stilles ingen kvantitative eller kvalitative krav, og det er ingen nedre terskel for produsentens innsats. As opptak er et «lydopptak» i lovens forstand.

(31) Rettighetssubjekt er den som forestår og bærer kostnadene knyttet til produksjonen av lydopptakene. Her er dette A for så vidt gjelder lydsporene han sendte over til Mutual. Han har stått for selve innspillingen uten vederlag. Mutual har ikke hatt noen utgifter knyttet til denne innspillingen. A har organisert den, brukt eget utstyr og truffet alle beslutninger om hvordan dette skulle gjennomføres. Innspillingen er foretatt for As regning og risiko. Han hadde ingen leveringsforpliktelse, og Mutual hadde ingen forpliktelse til å benytte det han laget, eller til å honorere ham for dette på noen måte. At A fikk oversendt lydskisser fra Mutual er uten betydning. Den som tilfører noe nytt, får uansett rettighetene til dette, mens rettighetene til det eksisterende forblir uendret.

(32) A har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">«1. Anken forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Mutual Intentions AS, IFPI Norge og FONO dømmes in solidium til å erstatte statens sakskostnader for Høyesterett og erstatte A sine kostnader for ting- og lagmannsrett skjønnsmessig fastsatt til kr. 200 000 for tingrett og kr. 100 000 for lagmannsretten.»</span>

<span id="premiss"><b>Mitt syn på saken</b></span>

<b><i>De faktiske forhold</i></b>

(33) B la i desember 2017 ut på sin på Instagram-konto en melodiskisse som senere ble utviklet til låten <i>Show Me How</i>.

(34) A og B hadde fulgt hverandre på Instagram i flere år, og A tok kontakt med B, som spurte om A ville gjøre basslinjen. A bekreftet interesse for dette og fikk sendt over lydfilen fra B. Kort tid senere sendte A over fem ulike enkeltspor som inneholdt forslag til henholdsvis basslinje og melodilinje. Han benyttet egne instrumenter og eget opptaksutstyr til lydopptakene.

(35) B skrev 17. januar 2018 til A at han planla å gi ut en «house record», og at «this project you’re featured on!». Dagen etter skrev B at de ville bruke det de hadde mottatt fra A så langt, at han ville motta en bunke gratiseksemplarer av albumet, og at de ville «figure it out over time».

(36) A mottok flere skisser fra B og sendte tilbake flere forslag i form av enkeltlydspor. Han bidro på denne måten til sangene <i>Show Me How</i>, <i>Bright Tomorrow</i> og <i>Mutual Love</i>.

(37) Sammen med C mikset, justerte og tilpasset B bidragene fra A sammen med de øvrige enkeltbidragene som inngikk i de tre sluttproduserte sangene. I gjennomsnitt tok mikse- og tilpasningsarbeidet omtrent en uke per sang.

(38) I slutten av november 2018 reiste A spørsmål om han ville bli navngitt på albumet. B bekreftet dette. Han sendte A en faksimile av albumet der det fremgikk at A hadde bidratt på de tre nevnte sangene med angitte tangentinstrumenter, men hverken at han var produsent eller mikser på noen av låtene.

(39) Albumet ble sluppet 18. januar 2019.

(40) Etter dette diskuterte partene rettighets- og vederlagsspørsmål uten å komme til enighet.

<b><i>Kort om åndsverklovens regler knyttet til musikkinnspillinger</i></b>

(41) Det er særlig tre rettigheter som har økonomisk betydning i forbindelse med musikkinnspillinger:

(42) Åndsverkloven § 2 første ledd gir den som skaper et åndsverk – i loven kalt «opphaver» – opphavsrett til verket. I bestemmelsens annet ledd er åndsverk definert som «litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats». Som eksempler på dette er det i annet ledd bokstav a nevnt «tekster av alle slag, blant annet av skjønnlitterær og faglitterær art» og i bokstav d nevnt «musikkverk, med eller uten tekst».

(43) Det følger av lovens § 3 første ledd bokstav a og b at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket» ved å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

(44) Opphavsretten gir komponister og tekstforfattere grunnlag for å kreve vederlag for bruk av deres verk, typisk i form av engangsbetaling, royalty – det vil si en andel av inntektene som sluttproduktet genererer – eller en kombinasjon av dette.

(45) Utøvende kunstnere – for eksempel musikere og sangere – har etter åndsverkloven § 16 første ledd første punktum «enerett til å råde over sin fremføring av et verk ... ved å

<span id="rp-innrykk">a. gjøre varig eller midlertidig opptak av fremføringen</span>

<span id="rp-innrykk">b. fremstille varig eller midlertidig eksemplar av et opptak av fremføringen</span>

<span id="rp-innrykk">c. gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjengelig for allmennheten ...».</span>

(46) Det er opphavsretten og utøvende kunstneres enerett som ligger til grunn for As krav på «artistroyalty», jf. punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning.

(47) Den tredje rettigheten som er økonomisk særlig viktig i forbindelse med musikkinnspillinger, er produsentens enerett til å råde over selve opptaket etter åndsverkloven § 20 og rett til vederlag ved offentlig fremføring og overføring til allmennheten etter § 21.

(48) Det ble under saksforberedelsen for Høyesterett avklart at partene er enige om at det er Mutual som har produsentrettighetene til de endelige sangene. Det som er omstridt for Høyesterett, er om det er A eller Mutual som i lovens forstand er «produsent» av de <i>lydsporene som A tok opp, og som inngikk</i> i de endelige sangene.

(49) Før jeg går nærmere inn på spørsmålene i saken, finner jeg grunn til å påpeke at det ved lagmannsrettens dom er fastslått at A samtykket til at sangene ble utgitt av Mutual. Det spørsmålet som da gjenstår, er hvilket vederlag A skal ha for sitt samlede bidrag til de endelige produktene. For Høyesterett er partene enige om at dersom A gis medhold i at han er innehaver av produsenteneretten til lydsporene, skal han tilkjennes det vederlaget lagmannsretten utmålte. Det er derfor ikke noen foranledning for meg til å gå inn på størrelsen av den eventuelle produsentroyalty.

<b><i>Produsenters rett til lydopptak</i></b>

(50) Åndsverkloven § 20 første ledd første punktum har følgende ordlyd:

<span id="rp-innrykk">«En produsent av lydopptak og film har enerett til å råde over opptaket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten.»</span>

(51) Partene er enige om at det foreligger «lydopptak» i lovens forstand. Det springende punkt er hvem som er «produsent» av lydopptakene som A foretok.

(52) Ordlyden sier i seg selv lite om hvem som er å anse som «produsent». Formuleringen kan forstås både slik at produsenten er den som rent fysisk forestår opptakene, og slik at produsenten er den som mer overordnet sørger for at opptakene blir foretatt. Etter min mening er det ut fra vanlig språkbruk mest naturlig å lese bestemmelsen på den siste måten. Jeg viser her til at «produsent» i dagligtale normalt brukes om et foretak som produserer noe, ikke om enkeltpersoner som utfører konkrete produksjonsoppgaver, slik som for eksempel lydteknikeroppgaver.

(53) Det tilsvarende begrepet i den tidligere åndsverkloven av 1961 var «tilvirker». I Prop. 104 L (2016–2017) fremgår det på side 82 at departementet oppfattet dette uttrykket som utdatert, og at «produsent» var «i tråd med den terminologien som i opphavsrettssammenheng i all hovedsak benyttes i dag». Departementet presiserte at den endrede ordlyden ikke var ment å innebære noen realitetsendringer. Etter min mening gir dette ikke særlige føringer for tolkningen utover det jeg allerede har sagt.

(54) Derimot legger jeg adskillig vekt på at et av lovens formål i henhold til § 1 bokstav a er å «gi rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider, og slik også gi insentiv til kulturell produksjon». Produsentrollen er definert som en slik «nærstående prestasjon». I og med at produsentretten er den eneste retten produsentene har etter åndsverkloven, samtidig som de ofte foretar betydelige finansielle investeringer, taler dette med adskillig styrke for at begrepet «produsent» må forstås i den mer overordnede forstand som jeg allerede har pekt på. For så vidt gjelder de konkrete og tekniske arbeidsprestasjonene som er nødvendige for lydopptaket, er det mer naturlig å utmåle vederlag på grunnlag av alminnelige kontrakts- og arbeidsrettslige prinsipper. Jeg presiserer at dette ikke er til hinder for at den som foretar opptaket rent teknisk, etter de konkrete omstendigheter i den enkelte sak kan være produsent i lovens forstand. Som eksempel på dette kan nevnes en person som på eget initiativ filmer en aktualitetshendelse med sin mobiltelefon.

(55) Norsk juridisk litteratur trekker i samme retning. I Rognstad og Stuevold Lassen, <i>Opphavsrett</i>, 2. utgave 2019, side 416–417 er produsentbegrepet således beskrevet slik:

<span id="rp-innrykk">«’Produsent’ betyr i denne sammenheng den som forestår produksjonen av selve lydopptaket, ikke fabrikanten eller fremstilleren av fysiske eksemplarer. I praksis har dette gjerne betydd at plateselskapene og filmselskapene er rettighetssubjektet. Den teknologiske utviklingen har medført at artister selv i stadig økende grad produserer og utgir opptak selv, f.eks. for utlegging på nettsteder som myspace og youtube. I så fall får de selv rettigheter etter § 20. Poenget er i alle tilfelle at det er den eller de som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene, som er rettighetssubjektet etter § 20. Det betyr at juridiske personer – i motsetning til etter § 2 – kan, og gjerne vil, ha originære rettigheter etter § 20.»</span>

(56) Uttalelsen her om at «det er den eller de som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene, som er rettighetssubjektet etter § 20», er dekkende for det jeg har utledet av ordlyden, forarbeidene og lovens formål.

(57) Opphavsretten er i vid utstrekning basert på internasjonale konvensjoner. Jeg nevner kort at den viktigste av disse er Bernkonvensjonen fra 1886 om vern av litterære og kunstneriske verk, som Norge tiltrådte samme år. For nærstående rettigheter – herunder produsenters enerett – er Romakonvensjonen om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsforetak fra 1961 sentral. Norge tiltrådte denne i 1978. Det finnes videre en rekke EU-direktiver på området som er gjort til del av EØS-avtalen, og dermed også gjelder for Norge. Det mest sentrale av disse er opphavsrettsdirektivet 2001/29/EF. Internasjonale kilder har dermed betydelig vekt ved anvendelsen av norsk rett på dette området.

(58) I Romakonvensjonen er «producer of phonograms» definert som «the person who, or the legal entity which, first fixes the sounds of a performance or other sounds». Denne ordlyden peker isolert sett mot at produsenten er den som rent fysisk foretar lydopptaket.

(59) World Intellectual Property Organization (WIPO) publiserte i 1981 «Guide to the Rome Convention and to the Phonograms Convention». Det er der på side 23 i artikkel 3.9 uttalt følgende:

<span id="rp-innrykk">«This definition is clear and needs no explanation. Note that it is the first fixation and the accent is on an industrial and not a personal activity. On the latter point, it was noted in the Report that when an employee of a legal entity fixes the sounds in the course of his employment, the employer legal entity, rather than the employee, is to be considered the producer.»</span>

(60) Synspunktet her synes klart å være at produsenten er den som på mer overordnet nivå – som en «industrial and not a personal activity» – forestår lydopptakene.

(61) Tilsvarende defineres «producer of a phonogram» slik i WIPO Performances and Phonograms Treaty artikkel 2 d:

<span id="rp-innrykk">«the person, or the legal entity, who or which takes the initiative and has the responsibility for the first fixation of the sounds of a performance or other sounds, or the representations of sounds».</span>

(62) Norge er ikke part i denne traktaten, men den har likevel betydning for norsk rett fordi den danner grunnlaget for opphavsrettsdirektivet, som altså gjelder for Norge.

(63) Definisjonen av «producer of a phonogram» er kommentert slik i Reinbothe og von Lewinsky, <i>The WIPO Treaties on Copyright</i>, 2015 på side 265 avsnitt d:

<span id="rp-innrykk">«The definition of ‘producer of a phonogram’ in Article 2(d) Basic Proposal II 1996 essentially corresponded to that of Article 3(c) Rome Convention, supplemented by the reference to ʻrepresentations of soundsʼ. The criterion ‘who or which first fixes the sounds’ had already been understood, under Article 3(c) Rome Convention, as describing the person who takes the responsibility and initiative for the first fixation rather than the person who actually effects the first fixation. Re-mastering of existing fixations of sounds was explicitly considered not to be a ‘first fixation’.»</span>

(64) Min konklusjon etter dette er at «produsent av lydopptak» er den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene. Det er ikke fabrikanten eller fremstilleren av fysiske eksemplarer, uten at det er noe til hinder for at de ulike rollene kan være samlet på en hånd.

<b>Den konkrete rettsanvendelsen</b>

(65) Det er klart at opptakene av sporene som A spilte inn, og som inngår i de senere publiserte sangene, er lydopptak i lovens forstand. Spørsmålet er om det er A eller Mutual som er «produsent» av disse lydopptakene slik uttrykket er brukt i åndsverkloven.

(66) <i>A</i> tar utgangspunkt i lovens ordlyd, som etter hans mening peker på den som foretar selve lydopptaket. Han fremhever videre at han arbeidet for egen risiko. Han var ikke underlagt noen instrukser fra Mutual, og det forelå heller ikke noen form for avtaleforpliktelser dem imellom da han gjorde opptakene. Han kunne derfor umiddelbart etterpå for eksempel ha valgt å tilby lydsporene til andre som kunne være interessert i å benytte dem i sine produksjoner, eller han kunne selv ha benyttet dem i en videre kreativ prosess. At han senere samtykket i at lydsporene skulle inngå i de tre endelige sangene, medførte ikke at han ga avkall på de produsentrettighetene han allerede hadde.

(67) Videre fremhever A at Mutual ikke har bidratt med noe under innspillingen av enkeltsporene, hverken i form av penger, utstyr, arbeidskraft eller annet. At lydskissene som dannet grunnlaget for sangene, kom fra B, er uten betydning. Det var kun tale om et mulig samarbeid, ikke noe arbeids- eller oppdragsforhold.

(68) <i>Mutual</i> har et annet perspektiv på situasjonen og fremhever at initiativet til prosessen kom fra selskapet i form av Bs lydskisse, og at lydsporene ellers aldri ville ha blitt til. Det var hele tiden klart at dette var et Mutual-prosjekt. As lydspor var heller ikke egnet for egen utgivelse.

(69) Det var videre Mutual som hadde ansvaret for utgivelsen av albumet og sangene og bar den økonomiske risikoen. Således sto selskapet for alle vanlige plateselskapsoppgaver. A bidro som komponist og musiker. Når det gjelder lydopptakene, hadde han bare en enkel lydteknikeroppgave. Hadde A hatt noen kostnader, ville Mutual på forespørsel ha refundert dem.

(70) Jeg tar for vurderingen utgangspunkt i min redegjørelse for lovtolkningen, der jeg har konkludert med at «produsent av lydopptak» er den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene. Vurderingen må bygge på forholdene da lydopptaket oppsto, idet produsentretten oppstår når opptaket gjøres, jf. § 20 annet ledd. Dette står imidlertid ikke i veien for at etterfølgende forhold kan bidra til å kaste lys over hva som var partenes rolleforståelser på opptakstidspunktet.

(71) For meg fremstår det som sentralt at initiativet til prosjektet kom fra Mutual, som er et plateselskap, og at lydskissen som dannet utgangspunktet og rammene for prosjektet, kom fra B, som var tilknyttet Mutual. Det var aldri tale om annet enn at dette skulle være et prosjekt med Mutual som produsent, og det er ikke gjort gjeldende for Høyesterett at det på noe tidspunkt var aktuelt for A å bruke opptakene til andre formål enn samarbeidet med Mutual.

(72) Forutsetningen om at Mutual var produsent, underbygges av den etterfølgende utvikling. Selskapet har organisert og betalt for blant annet avtaler med andre artister som bidro på sangene, miksing av de endelige sangene, utforming av coveret, produksjon av vinylplater, distribusjon og PR. Det er følgelig Mutual som har stått for de oppgaver og investeringer som er typiske for en produsent.

(73) Jeg ser det videre slik at As bidrag i det alt vesentlig har vært av kreativ art som komponist av basslinjene og utøvende musiker. Den risiko han har tatt i denne sammenheng, har gitt ham rettigheter som opphaver og utøver, rettigheter som han har fått vederlag for.

(74) As rolle i forbindelse med opptakene har etter det opplyste bestått i å ta opp sin egen fremføring av basslinjene og melodier spilt på et simulert Rhodes-piano og diverse synthesizere. Han har gjort opptak med eget utstyr. Det har for Høyesterett ikke fremkommet noe som tilsier at dette var mer enn en enkel lydteknikeroppgave, som mange musikere i dag utfører selv, og som ikke har medført nevneverdige kostnader.

(75) Lydopptakene ble tatt opp som en integrert del av As rolle som komponist og artist i et Mutual-prosjekt, og opptakene var en helt underordnet og ganske selvsagt konsekvens av dette kunstneriske arbeidet. Det er ingenting som tilsier at noen av partene kan ha hatt i tankene at opptakene skulle kunne benyttes til noe annet formål.

(76) A har vist til to utenlandske saker som etter hans mening underbygger at det er han som er berettiget til enerett som produsent for lydsporene.

(77) Den første av disse sakene er den såkalte Garrix-saken, Nederlands høyesteretts dommer 20/01155 og 20/01158. Saken gjaldt den kjente DJ-en Martin Garrix, som ble ansett som produsent av egenproduserte lydopptak. Det fremgår av generaladvokatens rapport i saken at Garrix tok opp og redigerte musikken selv mens han både komponerte egne spor og benyttet tredjeparts musikk. Han testet opptakene på tredjepersoner og gjorde tilpasninger basert på innspill. Han laget den endelige «masteren» selv, eller fikk for egen regning dette gjort av tredjepart, hvoretter han laget en mp3-fil som han sendte til plateselskapet. Hvis selskapet godkjente en sang, ville DJ-en lage en endelig versjon, inklusive en remix for bruk på radio.

(78) Etter min mening hadde Garrix en vesentlig annerledes posisjon enn A med hensyn til både initiativ, selvstendighet, oppgaver og pådratte kostnader, noe som medfører at saken ikke er sammenlignbar med As sak.

(79) Den andre saken A har vist til, er fra EU-domstolen, dom 29. juli 2019 i sak C-476/17, og gjaldt sangen <i>Nur mir</i>, som ble utgitt av Pelham og Haas i 1997. En rytmeseksjon på rundt to sekunder hentet fra bandet Kraftwerks sang <i>Metall auf Metall</i> gikk i loop gjennom sangen. Et av spørsmålene som ble stilt til EU-domstolen i denne saken, var om en produsent var berettiget til å nekte en tredjeperson å benytte et meget kort lydklipp fra et annet fonogram, se dommens avsnitt 26. EU-domstolen svarte ja i avsnitt 39, men tok samtidig forbehold om at dette ikke ville gjelde hvis gjengivelsen var i en form som var ugjenkjennelig for det menneskelige øre. Slik jeg leser dommen, bekrefter den at bruk av selv et meget lite utsnitt av et lydopptak i utgangspunktet vil være en krenkelse av produsentens enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Jeg kan imidlertid ikke se at dommen gir veiledning om hvordan man avgjør hvem som i utgangspunktet er produsent av et lydopptak.

(80) Jeg ser det etter dette slik at lydopptakene ble utført av A som en integrert del av hans rolle som komponist og artist i et prosjekt som var initiert, tilrettelagt og bekostet av Mutual, og at dette må lede til at det er Mutual som har rettighetene som produsent etter åndsverkloven § 20.

<b><i>Konklusjon og sakskostnader</i></b>

(81) Jeg er kommet til at A ikke har rettigheter som produsent for lydopptakene han har foretatt, og som har gått inn i de tre sangene saken gjelder.

(82) Mutual må etter dette frifinnes og har vunnet saken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har selskapet da krav på full erstatning for sine sakskostnader for <i>Høyesterett</i>. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter § 20-2 tredje ledd.

(83) Mutual har for Høyesterett fremlagt sakskostnadsoppgave på 500 800 kroner for 118 timers arbeid. Den gjennomsnittlige timeprisen er 4 244 kroner. I tillegg kommer ankegebyr på 29 832 kroner. Det påløper ikke merverdiavgift på salæret. Det samlede kravet er på 530 632 kroner.

(84) Til sammenligning har As prosessfullmektig fremlagt sakskostnadsoppgave på 339 250 kroner for 287,5 timers arbeid. Timeprisen er 1 180 kroner. A har hatt fri sakførsel for Høyesterett, noe jeg antar medfører anvendelse av en lavere timesats enn hva som ellers ville ha vært tilfelle.

(85) Mutuals krav må anses som høyt for én dags forhandling i Høyesterett, selv om saken har vært forholdsvis komplisert. Jeg er kommet til at det bør tilkjennes dekning av salær med 400 000 kroner, slik at det etter tillegg av ankegebyr på 29 832 kroner tilkjennes sakskostnader for Høyesterett med 429 832 kroner.

(86) Partshjelperne har krevet sakskostnader for Høyesterett, noe de i utgangspunktet har krav på etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-1 tredje ledd. Jeg er imidlertid kommet til at det er grunn til å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd fordi rettsspørsmålet som Høyesterett nå har tatt stilling til, har generell betydning for organisasjonene, samtidig som det vil være særlig tyngende for A som privat part å måtte dekke ytterligere sakskostnader som følge av partshjelpen.

(87) Ved fastsettelse av sakskostnader for underinstansene, skal Høyesterett legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Som jeg straks kommer tilbake til, omfattet behandlingen i underinstansen imidlertid også krav som er endelig avgjort der.

(88) Jeg behandler først sakskostnadene for <i>lagmannsretten</i>. Lagmannsrettens opprinnelige sakskostnadsavgjørelse ble, for så vidt gjaldt B og C, opphevet av Høyesteretts ankeutvalg ved kjennelse 15. mai 2023 fordi lagmannsretten ikke hadde tatt stilling til sakskostnadsspørsmålet særskilt for hver part. Lagmannsretten avsa ny dom i sakskostnadsspørsmålet 7. juli 2023, hvor hver av B og C ble tilkjent 118 572 kroner i sakskostnader for tingretten og 100 000 kroner i sakskostnader for lagmannsretten. Beløpet var basert på at halvdelen av kostnadene skulle tilordnes Mutual, mens den andre halvdelen skulle tilordnes B og C med like store deler. Også denne dommen ble anket, men anken ble nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg ved beslutning 2. november 2023, jf. tvisteloven § 30-5. Sakskostnadene er følgelig rettskraftig avgjort for B og C.

(89) Høyesterett skal nå avgjøre sakskostnadsspørsmålet for lagmannsretten i forholdet mellom A og Mutual. Ved den opprinnelige sakskostnadsavgjørelsen la lagmannsrettens mindretall til grunn – basert på det resultatet mindretallet stemte for, og som er det samme som resultatet etter behandlingen i Høyesterett – at Mutual, C og B hadde fått medhold «i det vesentlige», og at det ikke var tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Mindretallet stemte i samsvar med dette for å tilkjenne sakskostnader. Jeg er enig i denne vurderingen. Videre bygger jeg på at halvdelen av de samlede sakskostnadene for lagmannsretten skal tilordnes Mutual, slik lagmannsretten la til grunn i den nå rettskraftige kostnadsavgjørelsen vedrørende C og B.

(90) I sakskostnadsoppgaven er Mutuals halvdel av kostnadene for lagmannsretten oppgitt å være 323 747 kroner. Deler av beløpet omfatter imidlertid merverdiavgift, som for merverdiavgiftpliktige parters vedkommende skal trekkes ut. Det korrekte beløpet er derfor 299 228 kroner.

(91) Jeg behandler så sakskostnadene for <i>tingretten</i>, som la til grunn at det forelå tungtveiende grunner for å tilkjenne Mutual, B og C fulle sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-3 første punktum. Den anså det derfor ikke som nødvendig å ta stilling til om disse hadde fått medhold «i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Resultatet for tingretten var i det vesentlige det samme som resultatet etter behandlingen av saken i Høyesterett, og jeg slutter meg til tingrettens begrunnelse for å tilkjenne sakskostnader. Tingretten utmålte sakskostnadene til Mutual, B og C under ett til 474 287 kroner. Det var imidlertid medtatt merverdiavgift, og når dette trekkes ut, er det korrekte samlede beløp 422 850 kroner. Også her finner jeg det riktig å henføre halvparten av Mutuals, Bs og Cs samle kostnader til Mutual. Mutual tilkjennes således 211 425 kroner i sakskostnader for tingretten.

(92) A pålegges etter dette å erstatte Mutuals sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett med i alt 940 485 kroner.

(93) Jeg stemmer for slik

D O M :

1. Mutual Intentions AS frifinnes.

2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Mutual Intentions AS 940 485 – nihundreogførtitusenfirehundreogåttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. IFPI Norge og FONO tilkjennes ikke sakskostnader.

(94) Dommer <b>Falch</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(95) Dommer <b>Normann</b>: Likeså.

(96) Dommer <b>Noer</b>: Likeså.

(97) Justitiarius <b>Øie</b>: Likeså.

(98) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

<span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span>

1. Mutual Intentions AS frifinnes.

2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Mutual Intentions AS 940 485 – nihundreogførtitusenfirehundreogåttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. IFPI Norge og FONO tilkjennes ikke sakskostnader.

[[Kategori:Høyesterett]]

TOSL-2024-127932

2025-03-03T00:15:45Z

FredrikL:

{{Tingretter
|Instans=Oslo tingrett - Dom
|Dato=2025-02-28
|Publisert=TOSL-2024-127932
|Stikkord=Opphavsrett, Etterligning, God forretningsskikk, Vederlag, Solidaransvar
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om vederlag/erstatning for rettsstridig etterligning av tre nettbaserte kurs.

Tingretten kom til at daglig leder Eivind Tveiten i Approve.no AS og Chiron Media AS hadde handlet sterkt klanderverdig når tre kurs var etterlignet i strid Åndsverkloven § 6 og Markedsføringsloven § 25. Videre mente retten at virksomhetene til Approve.no og Chiron Media var så sammenblandet at deres handlinger måtte sees under ett, således at Chiron Media hadde medvirket til krenkelsen av Trainor Elsikkerhet AS rettigheter med samme grad av skyld og i samme omfang som Approve.no. Trainor Elsikkerhet ble tilkjent vederlag tilsvarende vinningen med inngrepet, fastsatt til kr 2.074.350, samt forsinkelsesrenter og sakskostnader.
|Saksgang=Oslo tingrett TOSL-2024-127932 (sak nr. 24-127932TVI-TOSL/03)
|Parter=Trainor Elsikkerhet AS (advokat Katrine Malmer-Høvik) mot Approve.no AS, Chiron Media AS (advokat Jacob Christen Christensen)
|Forfatter=Tingrettsdommer Anne Frøshaug
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§2 Åndsverkloven (2018) §2], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§6 §6], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§81 §81], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§25 Markedsføringsloven (2009) §25], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§5-2 Skadeserstatningsloven (1969) §5-2], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§2 Forsinkelsesrenteloven (1976) §2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5]
}}
Saken gjelder krav om vederlag/erstatning for rettsstridig etterligning av tre nettbaserte kurs.

<span id="rp-tittel2">Framstilling av saken</span>

Trainor Elsikkerhet AS («Trainor») ble etablert i 1995, og tilbyr opplæring og kurs til fagfolk i Norge og i utlandet. Kursene har særlig fokus på elsikkerhet og sikkerhet ved arbeid i eksplosjonsfarlige områder, og er skreddersydd for ulike bransjer. Trainor er markedsledende i sin bransje og har store kunder som Equinor og andre industriselskaper, men også små virksomheter blant sine kunder. Trainor utvikler alle sine kurs selv.

Approve.no AS ble etablert i 2008, og selger e-læringskurs til fagfolk innenfor samme tema som Trainor. Daglig leder Eivind Tveiten er den eneste ansatte i selskapet. Han utvikler kursene ved hjelp av utenlandske leverandører. Chiron Media AS er majoritetsaksjonær i Approve.no, med en eierandel på over 60%. Eivind Tveiten eier Chiron Media, og er både styreleder og daglig leder i selskapet.

Trainor politianmeldte Approve.no for ulovlig etterligning av tre av sine e-læringskurs i 2009. De aktuelle kursene ble fjernet fra Approve.no sin portal etter henvendelse fra Trainors advokat. Saken ble ikke forfulgt videre av partene eller av politiet.

I april 2024 oppdaget en ansatt i Trainor at Approve.no hadde et kurs med samme navn som et kurs Trainor nylig hadde lansert, kalt «EX grunnleggende for elektropersonell». Med hjelp av flere kollegaer ble det gjort en sammenlignet av disse kursene. Det ble også gjort en sammenligning av to andre kurs som hadde like navn hos de to leverandørene: «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE Instruert personell»

Den 17. juni 2024 sendte Trainor søksmålsvarsel til Approve.no. om ulovlige etterligning av kursene «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE Instruert personell». Trainor krevde også å få fremlagt kursmanuskript for flere av Approve.no sine andre kurs, herunder for kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell». Approve.no fjernet kursene «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «EX grunnleggende for elektropersonell» fra nettsidene sine samme dag. Den 27. juni 2024 tok de også ned kurset «FSE Instruert personell».

Trainor tok saken inn for Oslo tingrett ved stevning av 22. august 2025 med krav om at bruken av kursene «EX – sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE Instruert personell» skulle opphøre. Videre krevde Trainor erstatning/vederlag for den urettmessige bruken. Trainor gjentok også kravet om å få fremlagt manus for en rekke andre kurs.

Side:2

I tilsvaret erkjente Approve.no ansvarsgrunnlag for kravet om vederlag/erstatning, men var uenig i kravets størrelse. Det ble videre opplyst om at de omstridte kursene var tatt ned, og at det ikke fantes manuskripter til Approve.no sine øvrige kurs.

Trainor trakk inn Chiron Media AS som medsaksøkt i prosesskriv 19. desember 2025.
I prosesskriv 22. januar 2025 utvidet Trainor kravet til å omfatte erstatning for kurset «EX Grunnleggende for elektropersonell».

Hovedforhandling ble avholdt 10. og 11. februar 2025. Trainor møtte ved daglig leder Stian Martinsen og prosessfullmektigen advokat Katrine Malmer-Høvik. For Approve.no og Chiron Media møtte Eivind Tveiten som stedfortreder og prosessfullmektigen advokat Jacob Christensen.

<span id="rp-tittel2">Trainor har i korte trekk gjort gjeldende</span>

Partene er enige i at Approve.no ulovlig har etterlignet Trainor sine to kurs
«EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE Instruert personell». Dette utgjør krenkelser av Trainors rettigheter etter åndsverksloven § 6 og markedsføringsloven §§ 25 og/eller 30.

Det er også sannsynliggjort at Approve.no har etterlignet Trainor sitt kursmateriale ved utviklingen av «Ex Grunnleggende for elektropersonell». De saksøkte har ikke har oppfylt sin edisjonsplikt ved å fremlegge dokumentasjon og korrespondanse som er etterspurt. De saksøkte har heller ikke godtgjort at kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» er utviklet på en lovlig måte. En eventuell bevistvil skal derfor gå utover de saksøkte. Det er også flere omstendigheter som tilsier at kurset «EX Grunnleggende for elektropersonell» ble laget som et nytt kurs for Approve.no, og at Trainors kurs da ble etterlignet. Blant annet kjøpte Tveiten dette kurset hos Trainor, og det ble kjørt en rekke ganger i løpet av kort tid. Korrespondansen med underleverandøren underbygger også at kurset var en etterligning.

Chiron Media er solidarisk ansvarlig for de rettsstridige etterlikningene ved medvirkning, jf. åndsverkloven § 81 (1), jf. (3) og markedsføringsloven § 48 b (1), jf. (2). De to selskapene eies og driftes av samme person, og selskapenes handlinger må sees under ett.

Trainor har krav på vederlag eller erstatning etter det utmålingsalternativet som er mest gunstig, jf. åndsverkloven § 81 (2) eller markedsføringsloven § 48 b (2). Det anføres primært at vederlaget skal svare til vinningen som er oppnådd ved saksøktes besparelser ved inngrepet, jf. bestemmelsenes første ledd bokstav c). De saksøkte har ikke sannsynliggjort at de har lavere kostnader til utvikling av kurs enn Trainor uten å etterligne Trainors kurs. Kostnadene som er oppgitt av de saksøkte er helt urealistisk.

Subsidiært kreves erstatning etter alminnelige erstatningsregler etter utmålingsalternativ b, med totalt 344 745 kroner. Det omfatter tapt fortjeneste, omdømmetap og advokatutgifter.

Side:3

Alternativt kreves rimelig vederlag og erstatning etter alternativ a) med 212 574 kroner, som omfatter dobbel lisensavgift på 30 %, erstatning for tapt omdømme og advokatkostnader.

Det er ikke grunnlag for å lempe erstatningen. Terskelen for lemping er svært høy. Det gjelder særlig ved forsett eller grov uaktsomhet.

Trainor sin påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Approve.no AS og Chiron Media AS dømmes in solidum til å betale erstatning/vederlag til Trainor Elsikkerhet AS fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 17. juli 2024 frem til endelig innfrielse.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Trainor Elsikkerhet AS tilkjennes sakskostnader.</span>

<span id="rp-tittel2">Approve.no har i korte trekk gjort gjeldende</span>

Approve.no erkjenner at de to kursene «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE Instruert personell» utgjør krenkelser av Trainors rettigheter etter åndsverkloven § 6 og markedsføringsloven § 25, og at det skal utmåles vederlag/erstatning for det. Approve.no bestrider derimot at det foreligger en rettighetskrenkelse eller handling i strid med markedsføringsloven når det gjelder kurset «EX Grunnleggende for elektropersonell».
Det er ikke sannsynliggjort at kurset er etterlignet, og det er ikke grunnlag for å snu bevisbyrden. Det er dermed ikke grunnlag for vederlag/erstatning hva gjelder dette kurset.

Ved utmåling av erstatning etter åndsverkloven § 81, første ledd c) må det tas utgangspunkt i hvilke kostnader Approve.no normalt har til utvikling av kurs Det kan ikke tas utgangspunkt i Trainors høye kostnadsnivå. Approve.no har estimerte kostnader på 40 000 – 60 000 kroner per time kurs. Bruken av Trainor sine kurs førte ikke til sparte kostnader i utviklingen av disse kursene. Kursene kunne like lett vært utviklet med utgangspunkt i allment tilgjengelige kilder, som lover, forskrifter og anbefalingene i veilederen EX-KOMP:2021.

Ved utmåling av erstatning for skade etter alternativ b), må det tas høyde for at Trainors markedsandel bare er på 50-60 %. Videre er det ikke påvist et omdømmetap. Approve.no sine kurs var tilgjengelig i en kort periode og hadde et begrenset antall deltakere. Omfanget av krenkelsen er dermed begrenset. Et krav på 100 000 kroner for tapt goodwill er uansett for høyt, og det er også kostnadene til advokatbistand.

Dersom det fastsettes vederlag etter alternativ a), aksepteres en lisensavgift på 15%. Det tilsvarer 5 939,25 kroner for de to kursene det er erkjent ansvar for. Det er ikke grunnlag for dobbel avgift.

Et erstatningskrav i den størrelsesorden Trainor har krevd vil være urimelig tyngende for Approve.no, og erstatningsansvaret må derfor lempes etter åndsverkloven § 81 siste ledd,

Side:4

jf. skadeserstatningsloven § 5-2. Skaden har vært minimal for Trainor, samtidig som kravet vil være urimelig tyngende ut fra Approve.no sin økonomiske bæreevne. Det er ikke utvist forsett eller grov uaktsomhet, og det er ikke preventive hensyn som taler imot lemping.

Approve.no sin påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Approve.no AS dømmes til å betale erstatning/vederlag til Trainor Elsikkerhet AS
fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 150 000.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Approve.no AS tilkjennes sakskostnader.</span>

<span id="rp-tittel2">Chiron Media AS har i korte trekk gjort gjeldende</span>

Chiron Media har ikke medvirket til brudd på Trainors rettigheter, og det er ikke grunnlag for krav om erstatning etter åndsverkloven § 81 eller markedsføringsloven § 48b. Chiron Media og Approve.no er to selvstendige rettssubjekter, og Chiron Media har ingen innflytelse på utviklingen av Approve.no sine kurs. Det at Chiron har dekket Approve.no sine kostnader til utvikling av de omtvistede kursene og har mottatt 80 % av inntektene, kan ikke karakteriseres som rettsstridig opptreden fra Chiron Medias side.

Dersom det anses å foreligge et medvirkningsansvar påberobes de samme anførsler som Approve.no når det gjelder beregning av erstatningskravet og kravet om lemping.

Chiron Media AS sin påstand:

Prinsipalt:<br />
<span id="rp-innrykk">1. Chiron Media AS frifinnes.</span>

Subsidiært:<br />
<span id="rp-innrykk">2. Chiron Media AS dømmes til å betale erstatning/vederlag til Trainor Elsikkerhet AS fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 150 000.</span>

I begge tilfeller:<br />
<span id="rp-innrykk">3. Chiron Media AS tilkjennes sakskostnader.</span>

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Rettens vurdering</span></span>

<span id="rp-tittel2">Innledning</span>

Saken har tre sentrale tvistetema. Det første er om Approve.no har etterlignet Trainor sitt kursmateriale ved utvikling av kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell». Det er ikke omstridt at Approve.no rettsstridig har etterlignet de to kursene «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE – Instruert personell».

Det neste spørsmålet er om Chiron Media kan holdes solidarisk ansvarlig for kravet om vederlag/erstatning for den ulovlige etterligningen av kursene «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE – Instruert personell», og eventuelt for kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell».

Til slutt er det spørsmål om hvordan erstatning eller vederlag skal utmåles for den rettsstridige etterligningen av Trainors kursmateriale.

Side:5

<span id="rp-tittel2">Er kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» etterlignet?</span>

Trainor lanserte sitt kurs «Ex Grunnleggende for elektropersonell» i 2022. Kurset gir opplæring i installasjon, inspeksjon og vedlikehold av el-installasjoner i eksplosjonsfarlige områder. Kurset skulle erstatte det eldre kurset «EX Grunnleggende». Dette kurset var utviklet for elektropersonell, men ble i praksis brukt av flere grupper. Etter ønske fra Equinor utviklet Trainor derfor to nye kurs for brukerne, med «Ex Grunnleggende for elektropersonell» samt et annet kurs rettet mot mekanisk personell.

Approve.no sitt kurs med navnet «Ex Grunnleggende for elektropersonell» ble lagt ut i virksomhetens portal i løpet av vinteren eller våren i 2024. Approve.no har anført at dette kurset var identisk med et eldre kurs de hadde hatt siden 2010, med navnet «Ex Grunnleggende». Det er ikke fremlagt et kursmanuskript eller lignende for Approve.no sine kurs. Vurderingen av om Trainors kurs er etterlignet må derfor gjøres ut i fra andre omstendigheter.

I denne vurderingen har retten lagt vekt på at Approve.no har kopiert Trainors kurs ved flere anledninger før. Det skjedde med tre kurs i 2009, som var det første driftsåret til Approve.no. I tillegg har Approve.no etterlignet Trainors kurs ved utviklingen av «FSE – Instruert personell» i perioden mai/juni 2022 og ved utviklingen av «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» høsten 2023. Begge disse kursene var tilgjengelige i Approve.no sin portal våren 2024, samtidig med kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell».

Retten vektlegger videre at Approve.no både i 2009 og i juni 2024 straks fjernet fra sin portal de kursene Trainor mente var etterlignet, etter henvendelse fra Trainors advokat. Approve.no valgte også å fjerne kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» ca halvannen time etter å ha mottatt søksmålsvarselet fra Trainor. Det er påfallende i seg selv, og særlig sett i lys av at Approve.no ikke har kunnet fremlegge manus til kurset i ettertid, til tross for at det har vært etterspurt gjentatte ganger. Det ble etterspurt allerede i søksmålsvarselet, før kurset ble tatt ned. Tveiten ba dessuten om at om at teksten skulle lagres da han ga beskjed til sin driftsleverandør om å ta ned kurset. Han skrev i e-post av 17. juni: 2024 «Yes, remove this two courses and save the text.» Tveiten har ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor det likevel har vært umulig å legge frem denne teksten.

Tveiten har forklart at han tok ned kurset fordi han tenkte det kunne være problematisk at det hadde samme navn som Terus sitt nye kurs. Det samsvarer imidlertid dårlig med begrunnelsen han ga til driftsleverandøren, der han skrev: «We have to change some parts before we can sell them again». Korrespondansen gjaldt både kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» og «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring». Meldingen tilsier at det var innholdet i kurset, og ikke navnet som var problematisk.

Videre har Approve.no brukt samme fremgangsmåte ved utviklingen av kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» som ved utviklingen av de to kursene «FSE –

Side:6

Instruert personell» og «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring». Kort tid før lanseringen av alle disse kursene har Tveiten kjøpt tilgang til Trainor sine kurs med samme navn, og sendt sine innloggingsdetaljer videre til underleverandøren Terus E-learning. Han kjøpte tilgangen til kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» i midten av desember 2023, og videresendte straks innloggingsdetaljene til Terus E-learning. Dagene etter er det logget inn på kurset fra ulike lokasjoner i Asia, og det ble kjørt hele 19 ganger fra Tveitens bruker i løpet av en måneds tid. Omfanget underbygger klart at kurset ble brukt til mer enn opplæring eller inspirasjon.

Retten mener videre at Tveitens forklaring om at innholdet i kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» var identisk med Approve.no sitt eldre kurs «EX Grunnleggende», er lite troverdig. Ifølge Tveiten ble kurset lagt ut under dette nye navnet ved siden av det gamle fordi kundene ønsket et slikt navn. Det samsvarer imidlertid dårlig med den omfattende bruken av Trainors kurs i forkant av lanseringen. Det er ingen grunn til at underleverandørens ansatte i flere asiatiske land skulle ha et omfattende behov for opplæring i Trainors kurs dersom det ikke skulle utvikles et eget kurs for Approve.no innenfor samme tema. Tveitens forklaring samsvarer også dårlig med fakturaen fra Terus E-learning til Chiron Media AS av 2. februar 2024. Fakturen er merket med «Course & Content Development» for «EX Basic Course» og er på 1960 pund. Beløpet tilsvarer omkring 27 600 kroner og er på størrelse med andre fakturaer fra leverandøren for arbeid med å sette opp nye kurs. Det at kursene «EX Grunnleggende» og «Ex Grunnleggende for elektropersonell» hadde forskjellige produktnummer og ulike webadresser (URL) i Approve.no sin portal tilsier også at dette var to ulike kurs med ulikt innhold.

Produktleder i Trainor Amanda Westrum Van Til har også forklart at Approve.no sine kurs «EX Grunnleggende» og «Ex Grunnleggende for elektropersonell» var to helt ulike kurs. Hun var den som oppdaget at Approve.no hadde kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell», og hun hadde selv gått gjennom de første modulene av kurset. Hun hadde også gått gjennom Approve.no sitt kurs «EX grunnleggende». Van Til hadde merket seg forskjeller som ulik bruk av fortellerstemme, at kursene hadde ulik visuell fremstilling og at ulikt innhold. Van Tils vurdering underbygges av en oversikt som en kollega av henne har laget etter en fullstendig gjennomgang av kursene. Oversikten viser at temaene fra Trainor og Approve.no sine kurs «Ex Grunnleggende for elektropersonell» i stor grad var sammenfallende, og at de var klart forskjellige fra Approve.no sitt kurs «EX grunnleggende».

Det er altså en rekke omstendigheter som med tyngde taler for at Approve.no har etterlignet Trainors kursmateriale ved utviklingen av kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell». Etter en helhetlig vurdering mener retten at det også er klart mest sannsynlig.

Side:7

Når det gjelder omfanget på etterligningen er det naturlig å ta utgangspunkt i tabellene Trainor har utarbeidet som sammenligner teksten i Trainors og Approve.no sine kurs «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE – Instruert personell». Tabellene viser at kursene til Trainor er etterlignet i stort omfang, men at det er noen språklige tilpasninger og variasjoner. Det er for eksempel store likheter i inndelingen i temaer, i teksten og i valg av eksempler. Ifølge Van Til var det også brukt samme type illustrasjoner. Retten mener kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» mest sannsynlig er etterlignet på samme måte. Det underbygges også av forklaringen til Van Til og av oversikten fra hennes kollega med sammenligningen av dette kurset.

Det er ikke bestridt at Trainors kursmateriale er opphavsrettslig vernet etter åndsverkloven § 2. Approve.no har også erkjent at de to andre kursene som er etterlignet, «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE – Instruert personell», utgjør krenkelser av Trainors rettigheter etter åndsverksloven § 6 og at det er handlet i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. Retten mener kurset «Ex Grunnleggende for elektropersonell» på tilsvarende måte utgjør en krenkelse av Trainors kursmateriale i strid med åndsverkloven § 6 og markedsføringsloven § 25.

Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på markedsføringslovens bestemmelser og utmålingsregler da det uansett foreligger krenkelse og ansvarsgrunnlag for vederlag/erstatning etter åndsverkloven.

<span id="rp-tittel2">Har Chiron Media medvirket?</span>

Det følger av åndsverkloven § 81 tredje ledd at erstatningsansvar for forsettlig eller uaktsomt inngrep gjelder tilsvarende ved medvirkning. I lovforarbeidene i Prop.104 L (2016-2017) fremgår det at medvirkningsansvaret gjelder den som «på en kvalifisert måte har bidratt til eller vært delaktig i andres overtredelseshandlinger». Videre fremgår det:

<span id="rp-innrykk">«Hvorvidt den som har bidratt til en overtredelse kan holdes ansvarlig som medvirker skal, på samme måte som etter gjeldende rett, vurderes ut fra ulovfestede prinsipper om medvirkningsansvar. Ikke ethvert bidrag til eller annen delaktighet i en overtredelseshandling kvalifiserer til medvirkningsansvar etter disse prinsippene. For at medvirkningsansvar skal inntre, kreves det at den aktuelle opptredenen kan karakteriseres som rettstridig. I tillegg må medvirkeren ha utvist slik grad av skyld som kreves etter bestemmelsen det er aktuelt å holde medvirkeren ansvarlig etter (uaktsomhet etter bestemmelsene i første ledd bokstav a til c og grov uaktsomhet etter bestemmelsen i første ledd tredje punktum og andre ledd).»</span>

Retten mener at Chiron Media har medvirket til Approve.no sine overtredelser i denne saken med samme grad av skyld som Approve.no, og at kravet til ansvar for medvirkning dermed er oppfylt.

Side:8

Det følger av en intern avtale mellom selskapene at Chiron Media skal levere den daglige driften til Approve.no, som i praksis gjøres ved daglig leder Tveiten. Selskapene har altså den samme daglig lederen, og ingen andre ansatte. Det er også Tveiten som daglig leder, som har bestemt hvordan kursene skal lages og som har sørget for gjennomføringen og kvalitetskontrollen. Kunnskapen om hvordan dette foregår har da også vært lik i begge selskaper, og hos Chiron Medias styreleder, ettersom Tveiten også innehar den rollen.

Selskapenes organisering og økonomiske samarbeid tilsier også at de drives under ett. Tveiten eier Chiron Media med 100% av aksjene, mens Chiron Media eier over 60 % av aksjene i Approve.no. Etter den interne avtalen mellom selskapene dekker dessuten Chiron Media alle kostnader hos Approve.no, mens Approve.no har krav på en mindre andel av omsetningen. Selskapene fremstår i tillegg som en felles virksomhet utad. I kursportalen vises begge selskapenes navn som leverandører, og fakturaene fra underleverandøren Terus E-learning er rettet til Chiron Media AS.

Retten mener etter dette at de to selskapenes virksomhet er så sammenblandet at deres handlinger i denne saken må sees under ett. Chiron Media har dermed medvirket til krenkelsen av Trainors rettigheter med samme grad av skyld og i samme omfang som Approve.no.

<span id="rp-tittel2">Erstatning/vederlag</span>

<span id="rp-tittel3">Ansvarsgrunnlag</span>

Skyldkravet for å idømmes erstatning etter åndsverkloven § 81 første ledd er forsett eller uaktsomhet. Approve.no har erkjent at foreligger ansvarsgrunnlag ved uaktsomhet for de to kursene «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» og «FSE – Instruert personell». Chiron Media anses som nevnt å ha medvirket med samme grad av skyld. Retten går ikke nærmere inn i skyldvurderingen for disse kursene her.

Retten mener at skyldkravet etter bestemmelsens første ledd også er oppfylt ved etterligningen av kurset «EX Grunnleggende for elektropersonell». Her vises til at kurset ble utviklet på samme måte som de to andre kursene. Det innebar å bruke en underleverandør som ikke hadde fagkunnskap på området, og som ikke hadde kjennskap til regelverket som skulle utgjøre grunnlaget for kursene. Tveiten må også ha vært klar over at underleverandøren tidligere hadde basert seg på kursene fra Trainor og etterlignet disse. Det fremgår klart av e-postkorrespondansen han hadde med Terus E-learning våren 2022 i forbindelse med utarbeidelsen av kurset «FSE Instruert Personell». Dette er et kurs for utførende personell som ikke er elektrofagarbeidere, og gjelder hvordan oppgaver skal utføres på elektriske tavler, og hva som er potensielle farer i den forbindelse.

Leverandøren skrev blant annet i e-post av 18. mai 2022 at de hadde gått gjennom det tilsendte kurset, og at de skulle starte med å «extract the manuscript from the course you purchased for this first section, get it into a tidy format and attempt to paraphrase it.»

Side:9

Leverandøren sendte også over en to-do liste med følgende innledende punkter:

<span id="rp-innrykk">“- Extract subtitles files from trainor.no (can be extracted from html)</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Create script and paraphrase</span><br />
<span id="rp-innrykk">- Send original and paraprhrased script to Eivind for review”</span>

Terus E-learning kommuniserte dermed tydelig til Tveiten at de baserte seg på kurset til Trainor.

Terus E-learning påpekte senere at de ikke hadde kunnskap til å utarbeide kurset «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» i e-post av 29. desember 2023. Temaet i dette kurset er eksplosjonsvern for utførende og administrativt personell. Leverandøren etterspurte da et kurs de kunne bruke «as reference».

Retten mener Tveiten handlet sterkt klanderverdig da han med disse erfaringene likevel valgte å sende Trainor sitt kurs «EX Grunnleggende for elektropersonell» til underleverandøren da han bestilte et tilsvarende kurs for Approve.no.

<span id="rp-tittel3">Utmåling</span>

Bestemmelsen i åndsverkloven § 81 første og annet ledd har slik ordlyd:

<span id="rp-innrykk">«Den som forsettlig eller uaktsomt gjør inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer denne loven, skal betale til den forurettede:</span>

<span id="rp-innrykk">a. rimelig vederlag for bruken, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk</span><br />
<span id="rp-innrykk">b. erstatning for skade som følge av overtredelsen, eller</span><br />
<span id="rp-innrykk">c. vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.</span><br />
<span id="rp-innrykk">Vederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for den forurettede. Ved utmålingen av vederlag og erstatning for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse tas det også hensyn til ikke-økonomisk skade påført den forurettede ved overtredelsen.</span>

<span id="rp-innrykk">Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, skal overtrederen, dersom den forurettede krever det og i den grad det ikke fremstår som urimelig, i stedet for vederlag og erstatning fastsatt etter første ledd, betale det dobbelte av rimelig vederlag for bruken.»</span>

Det følger av bestemmelsen at den som har blitt utsatt for inngrep har krav på kompensasjon etter det alternativet i bokstav a, b eller c som er gir høyest beløp i det aktuelle tilfellet. Hvis den ansvarlige har handlet grovt uaktsomt eller forsettlig, kan det også tilkjennes vederlag i form av det dobbelte av rimelig lisensavgift etter bestemmelsens andre ledd. Trainor har tatt utgangspunkt i vinningsavståelse etter bokstav c som det mest nærliggende alternativet for å få tilkjent høyest beløp. Dette alternativet vurderes derfor først.

Side:10

Begrepet «vinning» omfatter alle typer økonomiske fordeler, og kan være både fortjeneste og besparelser, jf. Prop.81 L (2012-2013) side 99. Trainor har krevd vinningsavståelse basert på de saksøktes sparte utviklingskostnader. Spørsmålet er derfor hvilke besparelser de saksøkte har hatt med inngrepet. Konkret må det vurderes hvilke kostnader de saksøkte ville hatt dersom Approve.no hadde utviklet kursene uten å etterligne Trainors kursmateriale. Da er det naturlig å ta utgangspunkt i partenes utviklingskostnader for disse kursene og for tilsvarende kurs.

Trainors utviklingskostnader for kurset «FSE Instruert personell» var på 1 289 858 kroner. Kurset har varighet på en time. Kostnadene reflekterer 2314 timers arbeid fra ulike ansatte. For kurset «EX – Sikkerhet og bevisstgjøring» kom kostnadene på 698 980 kroner, som reflekterer 1407 timers arbeid. Dette kurset har også en varighet på en time. «EX Grunnleggende for elektropersonell» er det klart lengste kurset, med en varighet på 6 timer. Det tok to år å utvikle dette kurset hos Trainor, og det ble registrert 18 022 timers arbeid. Utviklingskostnadene kom på hele 9 452 474 kroner.

Kostnadsnivået for de tre kursene er på et normalt nivå for Trainor, der det budsjetteres med ca 1,2 millioner kroner per time kurs. Det omfatter arbeid fra flere ansatte, som fagpersonell, manusforfattere og e-læringsteam, i tillegg til ressurser til å koordinere arbeidet internt og eksternt med blant annet hovedkunden Equinor. Ifølge daglig leder i Trainor Stian Martinsen, brukes det betydelige ressurser for at kursene skal være fengende og for at materialet skal være lett å tilegne seg. I tillegg er det helt avgjørende for Trainor med riktig fagekspertise slik at kursene har høy faglig kvalitet. Trainor har dermed relativt høye utviklingskostnader.

Approve.no har opplyst at kostnadene de har for å utvikle kurs er på et helt annet nivå, med ca 40 000 til 60 000 kroner per time kurs. Kostnadene til leverandøren Terus E-learning er normalt er på 2000 pund for ett kurs, tilsvarende ca 28 000 kroner. Retten forstår det slik at de interne kostnadene er for Tveitens arbeid. Han har forklart at han selv pleier å gjøre en kvalitetskontroll av kursene. Han har bakgrunn som prosessoperatør og har tidligere undervist i «EX Grunnleggende». Han gjør også administrativt arbeid med å bestille kursene.

Tveiten har forklart at han holder kostnadene nede ved å la leverandøren Terus E-learning sette opp kursene. De lager manus og illustrasjoner og de tekniske løsningene. Ifølge Tveiten har leverandøren god kompetanse til å lage e-kurs. Terus E-learning har imidlertid ingen relevant fagkompetanse. De har heller ikke kunnskap om norske lover, forskrifter eller annet rammeverk som er relevant for den type kurs Approve.no leverer. Tveiten pleier derfor å sende over eldre kurs Approve.no har innenfor samme område, samt tilgjengelige forskrifter og retningslinjer som EX-KOMP:2021 som grunnlagsmateriale. I tillegg har de

Side:11

fått tilsendt Trainor sine kurs ved flere anledninger, som ifølge Tveten er ment for opplæring og inspirasjon.

Retten mener det er lite sannsynlig at det kan lages praktiske og relevante kurs ved å hente tekst direkte fra lover eller forskrifter, eller fra veiledere som EX-KOMP:2021, slik Tveiten har forklart. Det er også lite sannsynlig at eldre kurs kan oppdateres på den måten, uten noe kunnskap til faget eller regelverket. Det er ikke vist til noen konkrete bestemmelser eller tekstutdrag fra det offentlig tilgjengelige rammeverket, som er egnet til å bruke direkte i kurs for utførende personell. Retningslinjen «EX-KOMP:2021» gir riktignok anbefalinger til bedrifter og kursleverandører om opplæring innenfor fagområdet, og den gir en oversikt over kompetansebehovet og ulike kilder. Den fremstår imidlertid lite egnet til å bruke direkte i et kursmateriale. For å lage et konkret og anvendelig kurs må materialet altså bearbeides. Det krever en inngående kjennskap til regelverket.

I tillegg er det nødvendig med god faglig og praktisk kunnskap innenfor de aktuelle områdene for å kunne lage egnede kurs. Kursene til Approve.no og Trainor skal gi konkret og praktisk kunnskap til personell som arbeider i eksplosjonsfarlige områder slik at de kan utføre arbeidet på en trygg og forsvarlig måte. Det kan neppe formidles uten å ha relevant faglig bakgrunn, slik Terus E-learning også har gitt uttrykk for.

Etter rettens vurdering er det dermed lite sannsynlig at Approve.no har laget kurs som er anvendelige til opplæringsformål med den fremgangsmåten Tveiten har beskrevet, uten å samtidig etterligne andres kursmateriale. Hans kostnadsestimat for å utarbeide kurs kan dermed ikke legges til grunn.

Det er vanskelig å fastsette hvor høye kostnadene ville vært dersom Approve.no hadde laget kursene uten å etterligne andre. Trainors kostnader viser hva det koster å lage de beste kursene, som tilfredsstiller kravene til aktører som Equinor. Det gir samtidig et lite realistisk kostnadsbilde for en liten aktør som Approve.no, som har en ansatt og begrensede ressurser. Approve.no sine kurs har heller ikke den samme kvaliteten på sine kurs når det gjelder språk og visuell utforming. Som eksempel har Trainor videoer, mens Approve.no bruker enkle 2D bilder som illustrasjoner. Her vises til forklaringen til Van Til, som har sammenlignet kursene. Hun var klar på at Trainors kurs er av en helt annen kvalitet på alle områder.

Etter en skjønnsmessig vurdering legger retten til grunn at de saksøkte ville hatt utviklingskostnader på omkring 20 % av Trainors kostnader ved å lage kursene selv. Det tilsier avrundet 256 000 kroner for FSE Instruert personell, 140 000 for EX – Sikkerhet og bevisstgjøring og 1 890 000 kroner for EX Grunnleggende for elektropersonell, til sammen 2 286 000 kroner.

Side:12

Det skal gjøres fradrag for faktisk påløpte kostnader som de saksøkte har hatt med utviklingen av sine kurs. Etter det opplyste ble de saksøkte kun fakturert av underleverandøren for arbeidet med kursene «FSE Instruert personell» og «EX Grunnleggende for elektropersonell». Fakturaene er på henholdsvis 2500 dollar og 1960 pund og utgjør til sammen ca 51 654 kroner. Retten legger videre til grunn at det har påløpt interne kostnader på ca 20 000 kroner per time kurs, dvs. til sammen 160.000 kroner. De sparte utviklingskostnadene er etter dette på 2 074 350 kroner etter avrunding.

Trainors krav basert på de alternative grunnlagene for utmåling av vederlag/erstatning etter åndsverkloven § 81 er på vesentlig lavere nivå enn dette. Retten går derfor ikke nærmere inn på de alternative grunnlagene.

De saksøkte har anført at erstatningskravet må lempes etter åndsverkloven § 81 siste ledd, jf. skadeserstatningsloven § 5-2. Det kan etter rettens vurdering ikke føre frem. Vederlaget er ikke av en slik størrelse at det virker urimelig tyngende for de saksøkte. Retten mener videre at det heller ikke er andre omstendigheter som tilsier at ansvaret bør lempes. Dette er andre gang de saksøkte har etterlignet Trainors kursmateriale. Inngrepene er begått i næringsvirksomhet, og retten har konkludert med at de saksøkte har opptrådt grovt uaktsomt ved etterligningen av minst ett av kursene, som også er det lengste.

Trainor tilkjennes etter dette vederlag tilsvarende vinningen med inngrepet, fastsatt til 2 074 350 kroner. I tillegg har Trainor krevd forsinkelsesrenter fra 17. juli 2024, som er 30 dager fra søksmålsvarselet med påkrav, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Kravet om forsinkelsesrenter er ikke særskilt bestridt og tilkjennes i tråd med Trainors krav.

<span id="rp-tittel2">Saksomkostninger</span>

Trainor har vunnet saken i det vesentlige, og derfor har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2. Selv om størrelsen på tilkjent vederlag er vesentlig lavere enn det Trainor i realiteten har gjort gjeldende, er det samtidig på et langt høyere nivå enn Approve.no har erkjent ansvar for. I tillegg har Trainor vunnet frem med spørsmålet om inngrep hva gjelder kurset «EX Grunnleggende for elektropersonell», og i kravet om solidaransvar ovenfor Chiron Media AS.

Etter tvisteloven § 20-5 første ledd er det de «nødvendige kostnader ved saken» som kan kreves erstattet. Dette skal vurderes i lys av «om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem». Det innebærer at det skal foretas en proporsjonalitetsvurdering.

Advokat Malmer-Høvik har på vegne av Trainor fremmet et sakskostnadskrav på til sammen 902 990 kroner eks mva. Av dette er advokatsalæret på 899 075 kroner, og 3 915 kroner er kostnader til reise/opphold for partsrepresentanten Martinsen. Det er opplyst at Trainor er delvis fradragsberettiget. Størrelsen på merverdiavgiften som kreves erstattet er på til sammen 62 392 kroner.

Side:13

Salærkravet omfatter arbeid for advokat Malmer-Høvik med 137,5 timer og en timepris på 4200 kroner. I tillegg er det krevd salær for arbeidet til to andre advokater, med til sammen 85 timer og en timepris på 3800 kroner. Samlet tidsbruk for advokatene er dermed på 222 timer, der størstedelen er fra tiden mellom stevning og hovedforhandling med 190 timer.

Fra saksøktes side er det bemerket at Trainors omkostningsoppgave er høy, og at det er gått særlig mange timer med mellom tilsvar og hovedforhandling. De saksøktes omkostningsoppgave er til sammenligning på 401 320 kroner.

Retten mener at Trainors samlede salærkostnader overstiger det som er rimelig og nødvendig for saken. Selv om det kan ha vært behov for bistand fra flere advokater, har ikke saken vært av et slikt omfang at det forsvarer bruken av tre advokater med høy timepris for spesialister. Tidsbruken mellom stevning og hovedforhandling fremstår også som noe høy. Fra Trainors side er det bemerket at det har vært nødvendig å fremme en rekke provokasjoner som i liten grad er besvart fra de saksøktes side, og at det har vært kostnadsdrivende. Retten mener at Trainor også selv må bære deler av ansvaret for at disse prosesskostnadene har blitt så høye.

Retten mener at et salærkrav på 750 000 kroner inkl. mva. kan anses som «rimelig og nødvendig». I tillegg tilkjennes rettsgebyr på 10 512 kroner samt utlegget på 3 915 kroner.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Det skyldes annen turnus og ferieavvikling.

Side:14

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Approve.no AS og Chiron Media AS dømmes én for begge og begge for én, til å betale vederlag til Trainor Elsikkerhet AS med 2 074 350 – tomillioner syttifiretusen trehundreogfemti - kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 17. juli 2024 frem til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommen er forkynt.

2. Approve.no AS og Chiron Media AS dømmes én for begge og begge for én til å erstatte Trainor Elsikkerhet AS sakskostnader for tingretten med 764 427 –syvhundreogsekstifiretusen firehundreogtjuesyv - kroner innen to uker fra dommen er forkynt.

[[Kategori:Tingretter]]

LB-2023-154128

2025-03-02T18:59:29Z

FredrikL:

{{Lagmannsretter
|Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=2024-09-19
|Publisert=LB-2023-154128
|Stikkord=Kjøpsrett, Bilkjøp, Mangel, Reklamasjon, Prisavslag
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om prisavslag og/eller erstatning etter at Tesla ved en programvareoppdatering reduserte ladehastigheten ved hurtiglading.

Lagmannsretten kom til at det ved programvareoppdateringen oppsto en mangel ved bilene ved at ladehastigheten ikke svarte til opplysningene som ble gitt om dette i markedsføringen. Videre at det var reklamert i tide og at mangelskravet kunne gjøres gjeldende av alle de fire bileierne. Lagmannsretten fant at hver av de fire bileierne hadde krav på prisavslag med kr 50.000 og dekning av sakskostnader.
|Saksgang=Oslo tingrett 07.072023 - Borgarting lagmannsrett LB-2023-154128 (sak nr. 23-154128ASD-BORG/02)
|Parter=Vany Huynh Nguyen, Morten Thommesen Gjedrem, Nils Gunnar Røhrsveen, Giosue Sapienza (advokat Christian Hagen Tønsberg), Partshjelper: Forbrukerrådet (advokat Ingrid Kvålen) mot Tesla Norway AS (advokat Kjetil Haare Johansen)
|Forfatter=Lagdommer Petter Ringnes, Kst lagdommer Christopher Haugli Sørensen, Ekstraordinær lagdommer Axel Slettebøe
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§1 Forbrukerkjøpsloven (2002) §1], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§14 §14], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§15 §15], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§18 §18], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§26 §26], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§27 §27], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§31 §31], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§33 §33], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§35 §35], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-34/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§19 Kjøpsloven (1988) §19], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§21 §21], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§33 §33], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§84 §84], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§37 Avtaleloven (1918) §37], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§2 Forsinkelsesrenteloven (1976) §2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9]
}}
Saken gjelder krav om prisavslag og/eller erstatning etter at Tesla ved en programvareoppdatering reduserte ladehastigheten ved hurtiglading – «superlading» – for førstegenerasjons Tesla Model S.

Førstegenerasjons Tesla Model S ble solgt i det norske markedet av Tesla Norway AS i perioden 2013 til 2015. Bilene ble solgt med gratis superlading i Teslas nettverk av ladestasjoner i hele bilens levetid. Tesla Norway AS eies av Tesla Inc., som står bak både utviklingen av bilen og programvaren til bilene. Det er ikke uenighet om at Tesla Norway AS hefter for Tesla Inc., og Tesla brukes for enkelhetens skyld som felles betegnelse på selskapene i konsernet.

Det er i dag på det rene at programvareoppdateringen som reduserte ladehastigheten ved superlading, var programvareoppdatering 2019.20, som ble lansert rundt månedsskiftet mai/juni 2019. Tesla Model S mottar programvareoppdateringer «over the air» (OTA), som innebærer at oppdateringene lastes ned over bilens tilkobling til mobilnettet. Eieren av bilen kan imidlertid selv velge når oppdateringen skal installeres, og oppdateringen ble følgelig installert i bilene på ulike tidspunkt ut over sommeren og høsten 2019 og inn i 2020.

Det er heller ikke omtvistet at bakgrunnen for programvareoppdateringen var at Tesla ønsket å bedre sikkerheten og levetiden til batteripakken i førstegenerasjons Tesla Model S, som hadde andre battericeller enn nyere modeller. Derimot er det i noen grad uenighet om i hvor stor grad ladehastigheten ble redusert ved ulike forhold, om hvilken informasjon Tesla ga om den endrede ladekurven på tidspunktet for oppdateringen og i perioden etter, og om den rettslige betydningen av dette.

Den 17. desember 2020 tok 31 bileiere ut forliksklage mot Tesla med krav om retting, subsidiært erstatning og/eller prisavslag. Bileierne ble ved Oslo forliksråds dom 5. oktober 2021 tilkjent 130 000 kroner hver i prisavslag, beregnet ut fra anslåtte kostnader ved batteribytte med fradrag for standardheving.

Tesla brakte forliksrådets dom inn for Oslo tingrett ved stevning 24. desember 2021. I felles tilsvar og stevning fra 11. februar 2022 fremmet ytterligere 87 bileiere krav mot Tesla, slik at saken hadde totalt 118 parter. Tingretten besluttet at kravene fra seks av bileierne skulle skilles ut til særskilt forhandling og pådømmelse som «pilotsak», jf. tvisteloven § 16-1 første og andre ledd. For de øvrige 112 bileierne ble saken stanset.

Oslo tingrett avsa 7. juli 2023 dom med slik domsslutning:

<span id="rp-innrykk">1. Tesla Norway AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Sakskostnader tilkjennes ikke.</span>

Side:2

Fire av de seks bileierne i pilotsaken har anket tingrettens dom. Dette gjelder Vany Huynh Nguyen og Nils Gunnar Røhrsveen, som tok del i forliksklagen i desember 2020, og Morten Thommesen Gjedrem og Giosue Sapienza, som kom inn i saken for tingretten. Tingrettens dom er rettskraftig for de to andre bileierne.

De fire bilene som saken for lagmannsretten gjelder, ble bestilt i tidsrommet fra 11. oktober 2013 til 22. desember 2014, og levert fra 28. mars 2014 til 22. desember 2014. Kjøpesummen varierte fra 663 150 kroner til 773 900 kroner. På kjøpstidspunktene var elbiler fullt ut fritatt avgifter.

De aktuelle fire bilene fikk alle installert programvareoppdateringen 2019.20 i perioden fra 11. juni 2019 til 22. desember 2019.

Røhrsveen har eid bilen sin gjennom hele perioden, mens de tre andre bileierne har kjøpt bilene sine brukt. Nguyen kjøpte bilen gjennom bruktbilforhandler, mens Gjedrem og Sapienza kjøpte bilen privat. Gjedrem kjøpte bilen av første eier, mens bilen som Sapienza kjøpte, hadde hatt fire tidligere eiere. Nguyen og Gjedrem var eiere av bilene da programvareoppdateringen ble installert. Oppdateringen var allerede installert da Sapienza kjøpte bilen sin. Nguyen solgte sin bil etter å ha reklamert overfor Tesla.

Forbrukerrådet har erklært partshjelp for lagmannsretten.

Ankeforhandling er holdt 26. til 30. august 2024 i Borgarting lagmannsretts hus. I tillegg til forklaringer fra partene, ble det ført seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, <b>Morten Thommesen Gjedrem</b>, <b>Vany Huynh Nguyen</b>, <b>Nils Gunnar Røhrsveen</b> og <b>Giosue Sapienza</b>, med <b>Forbrukerrådet</b> som partshjelper, har i hovedtrekk anført:

Det oppsto en mangel ved bilene ved programvareoppdateringen fordi det etter oppdateringen var et betydelig avvik mellom ladehastigheten og opplysningene som ble gitt om dette i markedsføringen. Subsidiært var det en opprinnelig mangel ved bilene fordi batteripakken ikke tålte ladehastigheten som bilene var markedsført med.

Tesla kunne ikke med grunnlag i avtalen eller på annet rettslig grunnlag redusere ladehastigheten. Ladehastigheten er en sentral egenskap ved bilen. Avtaler som tillater en produsent ensidig å endre egenskapene til et produkt, er som hovedregel ugyldig etter forbrukeravtaledirektivet (direktiv 1993/13) artikkel 3 nr. 3.

Side:3

Det er uten betydning for mangelsvurderingen at endringen i ladekurven var begrunnet i sikkerheten og levetiden til batteripakken. At batteriene ikke var gode nok, er Teslas risiko. Endringen ga kun den sikkerheten og holdbarheten bileierne kunne forvente. Etter at Tesla ved programvareoppdatering i desember 2019 implementerte bedre overvåking av battericellene, var det uansett ikke nødvendig å videreføre begrensningen i ladehastigheten av hensyn til sikkerhet. Det må ses hen til at Tesla hadde gitt åtte års garanti på batteripakken, og Tesla hadde derfor en økonomisk interesse i å redusere ladehastigheten for å begrense antallet garantitilfeller.

Tesla har opptrådt i strid med redelighet og god tro både i forbindelse med og i etterkant av programvareoppdateringen, ved å unnlate å opplyse om endringen av ladehastigheten og gi misvisende opplysninger ved henvendelser om dette. Tesla kan derfor ikke påberope for sen reklamasjon, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd. Uansett har hver av bileierne reklamert i tide. Den absolutte reklamasjonsfristen kan ikke forstås og anvendes slik at den utløp før det var noe å reklamere over. Kravene er heller ikke foreldet.

De ankende parter kan gjøre kravene gjeldende etter reglene om subrogasjon, jf. kjøpsloven § 84 første ledd og forbrukerkjøpsloven § 35 femte ledd, jf. kjøpsloven § 84 første ledd. For mangler som oppstår etter videresalg, er det avgjørende om hjemmelsmannen har brutt sine plikter overfor selger. Overdragelse av selgers kreditorposisjoner etter avtalen med hjemmelsmannen følger uansett av bakgrunnsretten. Det er uten betydning om bilen er solgt etter at kravet er gjort gjeldende.

Det kreves prisavslag eller erstatning basert på utbedringskostnadene. Utbedringskostnadene er ikke uforsvarlige. Det er for øvrig uavklart i hvilken grad det gjelder en misforholdsbegrensning for utmålingen av tapet. Sett hen til avgiftsfritaket, er Tesla Model S en bil i det øvre prissjiktet. Subsidiært må det gis erstatning for verdireduksjonen i 2019, og atter subsidiært for mangelens betydning for forbrukeren. Bilene er i dårligere stand enn bileierne hadde krav på, og Teslas kontraktsbrudd må sanksjoneres, jf. [[HR-2018-392-A]]. Kravet må utmåles likt for alle bilene.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Tesla Norway AS dømmes til å betale til hver av Morten Gjedrem Vany Huynh Nguyen, Nils Gunnar Røhrsveen og Giosue Sapienza et beløp utmålt etter rettens skjønn, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Tesla Norway AS dømmes til å betale sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.</span>

Partshjelperen har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">Forbrukerrådet tilkjennes sakskostnader.</span>

Side:4

Ankemotparten, <b>Tesla Norway AS</b>, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ingen mangel på grunn av endringen i ladekurven ved programvareoppdateringen. Det angivelige kontraktsbruddet skjedde flere år etter levering, og dagjeldende forbrukerkjøpslov hjemlet ikke mangelskrav på det grunnlaget. Det foreligger heller ingen opprinnelig mangel på grunn av forhold ved batteripakken.

En spesifikk ladehastighet var ikke avtalt eller garantert, og at Tesla hadde heller ikke gjennom markedsføringen forpliktet seg til en spesifikk ladehastighet. Uansett hadde Tesla adgang til å foreta endringen i ladekurven på kontraktsrettslig grunnlag. Det er sentralt at bilen ble solgt som et dynamisk produkt, og det var klart forutsatt at det ville forekomme modifikasjoner gjennom programvareoppdateringer. Over tid har det blitt levert flere titalls programvareoppdateringer til Tesla Model S.

Effekten av den aktuelle programvareoppdateringen var i sum positiv, ved at sikkerheten og levetiden til batteripakken ble bedret fordi det ble mindre slitasje på battericellene. Selv om ladehastigheten ble noe redusert, er dette en svært begrenset ulempe. Ladehastigheten påvirkes heller ikke først og fremst av programvaren, men av batteritemperatur, batterinivå, batteriets alder og tilstandsnivå, utendørstemperatur, strømnettet og antallet biler på ladestasjonen. Senere programvareendringer har gjort at bileierne ankommer ladestasjonen med mer ideell batteritemperatur, og har derfor kompensert for endringen i ladekurven. Ladehastigheten har variert både før og etter programvareoppdateringen. Det kunne ta lang tid å lade også forut for endringen, og bileierne har oppnådd gode ladesesjoner etter endringen. Uansett må betydningen av endringen i ladetid vurderes i sammenheng med at superladenettverket er kraftig utbygd siden bilene ble solgt.

Endringen ble gjort av forsiktighetshensyn på grunn av ny kunnskap om risikoen ved dannelse av litiummetall, som ikke var kjent da bilene ble levert. Produsenter bør ikke være avskåret fra å implementere slik kunnskap. Å tilbakekalle bilene ville ha vært svært byrdefullt og ikke i samsvar med miljøhensyn, jf. Rt. 2006 side 179 avsnitt 38.

Den absolutte reklamasjonsfristen på fem år er oversittet for alle bilene. Gjedrem, Nguyen og Sapienza reklamerte dessuten også etter utløpet av den relative reklamasjonsfristen. Tesla var åpen om endringen i ladekurven, og har ikke opptrådt i strid med redelighet og god tro slik at for sen reklamasjon ikke kan gjøres gjeldende. Dersom kravet bygges på at det forelå en opprinnelig mangel ved batteripakken, er kravene dessuten foreldet.

Gjedrem, Nguyen og Sapienza har kjøpt bilene sine brukt, og bilene ble videresolgt av første eier før programvareoppdateringen. Det forelå derfor uansett aldri noe krav på første

Side:5

eiers hånd som de kan subrogere inn i. Nguyen har dessuten solgt bilen sin. Det er ingen regulering i avtalen med eier av hvem som er berettiget til eventuelt krav.

Det er ikke påvist noen verdireduksjon som gir grunnlag for prisavslag. Bilene selges i dag brukt uten opplysninger om feil eller mangler. Sapienza kjøpte bilen sin brukt etter programvareoppdateringen, og en eventuell reduksjon i verdien er uansett reflektert i kjøpesummen som han betalte. Det er ikke grunnlag for noen form for erstatning for ulempe, og denne kan uansett ikke gis som en standarderstatning.

Det er heller ikke grunnlag for erstatning. Ingen av bileierne har sannsynliggjort et økonomisk tap. Det er ikke hjemmel for å tilkjenne erstatning for utbedringskostnader som ikke er lidt. Erstatning for utbedringskostnadene er uansett uforholdsmessig.

Det er nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Ankene forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Tesla Norway AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.</span>

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsretten bemerker:</span></span>

<span id="rp-tittel2"><i>Foreligger det en mangel?</i></span>

<span id="rp-tittel3"><i>Utgangspunktene for vurderingen</i></span>

Lagmannsretten vurderer først om det er foreligger en mangel ved bilene. Spørsmålet om adgangen til å gjøre mangelskrav gjeldende er tapt på grunn av for sen reklamasjon, og om et eventuelt krav kan gjøres gjeldende av dem som har kjøpt bilen brukt, og eventuelt senere også solgt bilen, kommer lagmannsretten tilbake til.

Bileierne har prinsipalt gjort gjeldende at det foreligger en mangel ved at ladehastigheten etter programvareoppdateringen ikke svarer til opplysningene som ble gitt om ladehastighet i markedsføringen.

Alle bilene – også de som senere er kjøpt brukt – er i første salgsledd solgt til forbruker. Forholdene reguleres derfor av forbrukerkjøpsloven, jf. forbrukerkjøpsloven § 1. Etter forbrukerkjøpsloven foreligger det en mangel blant annet dersom tingen ikke er i samsvar med det som følger av avtalen, jf. § 16 første ledd bokstav a, jf. § 15, eller dersom tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen i sin markedsføring eller på annen måte, § 16 første ledd bokstav c.

Side:6

Hvorvidt det foreligger en mangel skal som hovedregel vurderes ut fra forholdene på leveringstidspunktet, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd første punktum. Dette var den praktiske hovedregelen også forut for endringslov 16. juni 2023 nr. 60, som trådte i kraft 1. januar 2024, selv om bestemmelsen da viste til reglene om tidspunktet for risikoens overgang, jf. § 14.

I tilfellet her var det imidlertid gjennom markedsføringen forutsatt mellom partene at Tesla skulle levere oppdateringer av programvaren. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at det i et slikt tilfelle kan foretas en mangelsvurdering ut fra forholdene etter programvareoppdateringen, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd, som slår fast at selgeren også «svarer for en mangel som oppstår senere, dersom den skyldes kontraktsbrudd fra hans eller hennes side». Reservasjonen om at mangelen må skyldes «kontraktsbrudd», er bare ment å avgrense mot skader mv. som ikke har sammenheng med kontraktsforholdet, se Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utgave v/Bruserud mfl., 2021 side 177–178 i tilknytning til den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 21 andre ledd. I dette tilfellet hadde programvareoppdateringene sitt grunnlag i kontraktsforholdet.

Lagmannsretten finner likevel grunn til å knytte noen merknader til betydningen av bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd andre punktum, som ble tilføyd ved den nevnte lovendringen i 2023 og gjennomførte EUs forbrukerkjøpsdirektiv (direktiv 2019/771) artikkel 10 nr. 2. Bestemmelsen har en uttrykkelig regulering av tidspunktet for mangelsvurderingen for digitale ytelser som leveres sammen med en ting, jf. § 2 første ledd bokstav e, og slår fast at for disse ytelsene skal mangelsvurderingen gjøres ut fra tidspunktet eller perioden ytelsene ble levert eller skulle ha blitt levert.

Også forut for lovendringen var det imidlertid gitt uttrykk for at mangelsvurderingen for oppdateringer ved kjøp av digitale produkter må skje med utgangspunkt i tidspunktet da oppdateringen ble levert, se Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utgave v/Bruserud mfl., 2021 side 178 under henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 21 andre ledd. For kjøp som reguleres av kjøpsloven, er det fremdeles den relevante bestemmelsen. Bakgrunnen for at det i forbrukerkjøpsloven ble gitt en særskilt bestemmelse om mangelsvurderingen for digitale ytelser, var at forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd ikke ble ansett utformet for vurderingen av om den digitale ytelsen var mangelfull, men «for mangler som oppstår ved selve tingen som følge av kontraktsbrudd knyttet til installering og andre ytelser fra selgerens side etter risikoens overgang», se Prop. 49 LS (2022–2023) side 36.

I dette tilfellet er det mest nærliggende å se det slik at spørsmålet er om det gjennom programvareoppdateringen oppsto en mangel ved bilene. Denne situasjonen dekkes både før og etter lovendringen av forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd.

Side:7

<span id="rp-tittel3"><i>Opplysningene om ladehastighet i markedsføringen</i></span>

Lagmannsretten kan ikke se at det er forskjeller av betydning i markedsføringen av Tesla Model S i den perioden de fire bilene ble kjøpt. Ladehastigheten ved superlading, som var gratis gjennom hele bilens levetid, ble markedsført som en av de sentrale egenskapene ved bilen, i tillegg til blant annet lang rekkevidde. Dette var egenskaper som gjorde bilen egnet for langturer på tilsvarende måte som fossildrevne biler, og som skilte Tesla Model S fra andre elbiler på markedet i den aktuelle perioden.

I markedsføringen ble det brukt formuleringer som f.eks. «superladere gir en halv lading på ca. 20 minutter», «kan fylle en halv lading på bare 20 minutter» og «opptil 50% batterikapasitet til Model S på ca. 20 minutter».

I markedsføringen ble det dessuten brukt diagrammer som viste opptil 120 kW effekt ved lading på Tesla superlader, i motsetning til 50 kW på offentlige CHAdeMo-ladestasjoner – som var tilgjengelige for elbiler ellers – og 11 kW ved hjemmelading. Og det ble brukt diagrammer som viste 0–80 % lading på 40 minutter og 0–100 % lading på 75 minutter. Det ble presisert at lading 0–100 % ville ta omtrent dobbelt så lang tid som 0–80 % fordi bilen må redusere spenningen for å toppe alle battericellene.

Som det fremgår ble det i tilknytning til tidsangivelsene brukt omtrentlige uttrykk som «ca.», «omtrent» og «kan». Når det gjaldt værets betydning for superladingen, ble det gitt uttrykk for begrensninger ved «ekstreme» vær- eller klimaforhold. Opplysninger om at hyppig bruk av superlading kunne ha negativ effekt på ladehastigheten, ble først gitt i brukermanualen i 2018.

Superladingen ble markedsført for å muliggjøre langturer, og ikke for å erstatte hjemmelading. Lagmannsretten finner derimot ikke grunn til å betvile at superlading ble pekt på som en mulighet for Røhrsveen, som på kjøpstidspunktet ikke hadde mulighet til å lade hjemme.

På tidspunktene for bestilling av bilene var det få superladerstasjoner, og de lå langt fra noen av kjøperne. Tesla ga presis informasjon om plasseringen av ladestasjonene. Selv om det ikke ble gitt noen løfter om ytterligere utbygging, ser lagmannsretten det imidlertid slik at Tesla gjennom markedsføringen – der et overordnet budskap var at det skulle være mulig å bruke bilene på langturer på samme måte som fossildrevne biler – skapte forventninger om utvidelse av ladenettverket.

<span id="rp-tittel3"><i>Var ladehastigheten etter programvareoppdateringen i samsvar med opplysningene som var gitt i markedsføringen?</i></span>

Side:8

Som nevnt er det i dag på det rene at programvareoppdatering 2019.20 reduserte ladehastigheten, og at bakgrunnen for dette var at Tesla ønsket å bedre sikkerheten og levetiden til batteripakken. I korte trekk endret programvareoppdateringen den såkalte ladekurven, altså styringen av hvor stor effekt som kunne tilføres batteriet ved ulikt batterinivå («state of charge») (SoC). Ladekurven er forskjellig for ulik batteritemperatur. Endringen i ladekurven var størst ved lave batteritemperaturer, og minst ved ideell batteritemperatur. Fra 2020 til 2022 leverte Tesla nye programvareoppdateringer som gjorde at bilen forsøkte å forvarme batteriet i retning av ideell batteritemperatur dersom superladestasjonen var valgt i navigasjonssystemet.

I følge Tesla er det ikke mulig å angi konkret hvordan ladekurven ble endret ved ulike batteritemperaturer. Det har i stedet vært omfattende bevisførsel om hvor mye ladehastigheten ble redusert, både gjennom rapporter, oversikter over konkrete ladesesjoner for de aktuelle bilene, og parts- og vitneforklaringer.

Når det gjelder betydningen av og forholdet mellom de ulike bevisene, finner lagmannsretten grunn til å presisere at programvareoppdateringen – og endringen i ladekurven – var lik for alle biler. Forskjeller i enkelte ladesesjoner ved likt batterinivå og lik batteritemperatur, skyldes altså andre forhold som generelt sett kan ha betydning for ladehastigheten, som for eksempel tilgjengelig effekt på ladestolpen eller forhold ved den enkelte batteripakken. Det innebærer som utgangspunkt at data fra alle biler er egnet til å si noe om betydningen av programvareoppdateringen generelt.

Bileierne har vist til en privat før- og ettertest fra Danmark, som ble utført henholdsvis 12. og 24. april 2020, på én og samme bil, men hvor programvaren i mellomtiden var oppdatert fra 2019.16.11 til 2020.4.1 – altså inkludert programvareversjon 2019.20 med endringen i ladekurven. Testen ble utført fordi flere bileiere fra høsten 2019 mente at ladehastigheten hadde blitt redusert. Testrapporten er skrevet av Mark Olaf Slot, som selv er involvert i en tilsvarende tvist i Danmark. Slot avga forklaring for lagmannsretten.

Ved lading 20–80 % viste før- og ettertesten fra Danmark en ladetid på henholdsvis 40 minutter og 9 sekunder og 50 minutter og 58 sekunder, tilsvarende en økning på 27 %. Ved lading 20–70 % viste testen ladetid på henholdsvis 30 minutter og 12 sekunder og 38 minutter og 58 sekunder, tilsvarende en økning på 29 %. Økningen i ladetid var enda større ved lading til lavere batterinivå.

Lagmannsretten mener at det i vurderingen av hvilken betydning programvareoppdateringen hadde for ladehastigheten ved relativt gode forhold, må legges stor vekt på testen fra Danmark. Dette er den eneste kjente testen hvor det er gjort forsøk på å gjøre en nøyaktig måling som mulig av betydningen av programvareoppdateringen, ved å sørge for så like testbetingelser som mulig, og isolere andre forhold. Det ble kontrollert at batteritemperaturen var tilnærmet lik, det ble valgt en superladestasjon som

Side:9

erfaringsmessig leverte god effekt og sørget for at ingen ladet på delt ladestolpe, og testen ble utført på samme bil.

Slot forklarte for øvrig, at etter hans erfaringer, var forskjellen i ladetid før og etter programvareoppdateringen betydelig større ved lading under mindre ideelle forhold, som ved lav batteritemperatur. Han anslo da at avviket i ladetiden kunne være opp til 100 %.

Tesla har vist til sammenligninger av ladesesjoner for hele Tesla Model S-flåten i USA og for bilene som er involvert i søksmålet her. Disse sammenligningene viser reduksjon i ladehastigheten opp imot og over 20 %. Sammenligningen viser at de raskeste ladesesjonene – som da forutsetter tilnærmet optimale forhold – gjennomgående lå forut for programvareoppdateringen.

Tesla har gjort gjeldende at oversikten over ladesesjonene for de aktuelle bilene, viser at bileierne oppnådde gode ladehastigheter også etter programvareoppdateringen. Av de ladesesjonene som er trukket frem av Tesla, er det ladingen av Nguyens bil 9. september 2022 som synes å ha skjedd med høyest gjennomsnittlig effekt. Den ble da ladet 33,6 % på 19,1 minutter, som tilsvarer en gjennomsnittlig effekt på 84,5 kW. Sapienzas bil oppnådde tilnærmet samme gjennomsnittlige ladeeffekt på en kort ladesesjon 4. juli 2020, og 19. juli 2020 ble den ladet 36,2 % på 22,8 min, som tilsvarer en gjennomsnittlig effekt på 76,6 kW. Gjedrem ladet 27. februar 2021 sin bil 34,8 % på 21,6 min., tilsvarende en gjennomsnittlig effekt på 76,4 kW. Røhrsveen ladet 19. mai 2024 sin bil 45,7 % på 30,4 min., som tilsvarer en gjennomsnittlig effekt på 75,6 %. Disse tallene stemmer for øvrig med innholdet i en intern e-post i Tesla fra 10. januar 2020, hvor det heter at «jeg vet S85 er nedgradert betydelig, men de skal fortsatt få rundt 80 kW».

Oversikten viser svært få ladesesjoner forut for programvareoppdateringen. Sett i lys av at ladehastigheten for de fleste ladesesjonene ligger betydelig lavere enn tallene ovenfor, fremstår forklaringene fra bileierne om at ladehastigheten etter programvareoppdateringen var mer sensitiv for temperaturforhold mv., som sannsynlig.

Lagmannsretten viser også til at ladehastigheten fikk svært stor oppmerksomhet fra eiere av Tesla Model S fra høsten 2019 og utover, både i Tesla Owners Club Norway, på sosiale medier og i noen grad i mediene. Også dette er egnet til å si noe om betydningen av programvareoppdateringen.

Samlet sett mener lagmannsretten at det må legges til grunn at programvareendringen medførte en markant reduksjon i ladehastigheten, på oppimot 30 % ved gode forhold og enda mer ved lav batteritemperatur og lading over 80 %. Lagmannsretten mener også at det må legges til grunn at temperaturforholdene fikk større betydning, slik at god ladeeffekt ble oppnådd under færre ladesesjoner enn tidligere. Til en viss grad ble det imidlertid

Side:10

kompensert for betydningen av batteritemperatur gjennom forvarmingsfunksjonaliteten i programvareoppdateringene som ble levert fra 2020 til 2022.

Selv for de ladesesjonene som er trukket frem av Tesla som eksempler på ladesesjoner med god ladehastighet – hvor de beste er nevnt ovenfor – er det et betydelig avvik fra opplysningene i markedsføringen om 50 % lading på ca. 20 minutter og ladeeffekt på oppimot 120 kW. Selv om ladehastigheten ikke var «garantert» av Tesla, er avviket fra de tallene som ble brukt, så stort at ladehastigheten etter programvareoppdateringen ikke kan anses i samsvar med opplysningene som var gitt i markedsføringen.

Tesla har anført at siden superladingen ble markedsført for å muliggjøre langturer, må ladehastigheten som ble oppnådd etter programvareoppdateringen vurderes i sammenheng med at nettverket av superladere hadde blitt kraftig utvidet etter salget av de fire bilene, og at det derfor samlet sett ikke tok lengre tid å reise på langtur. Slik lagmannsretten ser det, bygger anførselen på en forutsetning om at man ut fra utbredelsen av superladernettverket da bilene ble kjøpt, kanskje måtte lade over 80 % batterinivå for å komme frem til endelig destinasjon, mens det i 2019 var mulig å fordele ladingen slik at man ankom ladestasjonen med mer ideell batteritemperatur og mer ideelt batterinivå.

Lagmannsretten finner det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. Det sentrale er etter lagmannsrettens syn at markedsføringen ga inntrykk av at det innenfor nettverket av superladere skulle være mulig å lade innenfor 80 % batterinivå og komme videre til neste ladestasjon, og at denne ladingen etter programvareoppdateringen skjedde betydelig saktere enn opplyst i markedsføringen. At ladenettverket hadde blitt kraftig utvidet – noe Tesla som nevnt hadde skapt forventninger om, selv om selskapet klart nok ikke var kontraktsrettslig forpliktet til det – slik at nettverket kunne brukes på flere strekninger, gir ikke grunn til å se bort fra eller modifisere opplysningene om ladehastighet.

Som nevnt ble ladehastigheten markedsført som en av de sentrale egenskapene ved bilen, og det er ikke sannsynliggjort at opplysningene i markedsføringen ikke kan antas å ha virket inn på kjøpene, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c i.f. At bileierne har ladet over 80 % batterinivå i få eller mange sesjoner, gir ikke grunnlag for å generelt å si at ladehastighet ikke hadde betydning. Lagmannsretten viser til forklaringene om at det for eksempel kan skyldes at destinasjonen lå utenfor superladenettverket, at man av hensyn til barn eller senere program på dagen ville unngå nytt ladestopp senere, eller rett og slett fordi man ladet under andre gjøremål.

<span id="rp-tittel3"><i>Kunne Tesla endre ladehastigheten på kontraktsrettslig grunnlag?</i></span>

Spørsmålet er så om Tesla uansett kunne endre ladehastigheten på kontraktsrettslig grunnlag. Dersom en adgang til å endre ladehastigheten kan utledes av avtaleforholdet,

Side:11

utgjør avviket fra opplysningene om ladehastighet i markedsføringen ikke en mangel, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav a, jf. § 15. Teslas har her særlig viste til at bilen ble solgt og markedsført som et «dynamisk produkt».

Kjøpsavtalene har ikke noe uttrykkelig forbehold om at det gjennom programvareoppdateringer kunne skje endring av de egenskapene som det var opplyst om. Det eneste som sies om oppdateringer, fremgår av et punkt kalt «kjøretøy-telematikk-abonnement», der det fremgår at bilen har aktivert en «abonnementstjeneste som registrerer og sender diagnostiske data og system data til Tesla, for å sikre at bilen fungerer som det skal, for å veilede fremtidige forbedringer, og for å tillate oss å lokalisere bilen under visse begrensede omstendigheter».

Det nærmeste man kommer et forbehold, er en formulering i brukermanualen – som ikke var en del av avtalen – og hvor det fremgikk at «because continous inprovement is a goal at Tesla, we reserve the right to make product modifications at any time».

Når det gjaldt opplysninger om oppdateringer i markedsføringen, sto det på nettsiden til Tesla blant annet at «akkurat som laptopen din vil Tesla sende regelmessige oppdateringer til din Model S» og det ble gitt eksempel på en ny funksjon som hadde kommet gjennom en programvareoppdatering. En brosjyre fra samme tid hadde undertittelen «trådløse oppdateringer gir ny funksjonalitet og forbedrer eieropplevelsen».

Forbrukerrådet har særlig vist til kravene til klare og forståelige avtalevilkår i forbrukeravtaledirektivet (direktiv 1993/13) artikkel 5 nr. 1 og kravene til balanserte avtalevilkår i artikkel 3 nr. 1 og 3. I den såkalte grålisten med eksempler på urimelige avtalevilkår er det i bokstav k nevnt «å tillate den næringsdrivende å foreta ensidige endringer av egenskaper ved det produkt eller den tjeneste som skal leveres uten at han har en gyldig grunn». Direktivet er ment gjennomført gjennom avtaleloven § 37.

Etter lagmannsrettens syn følger det av de alminnelige prinsippene for avtaleinngåelse, at et forbehold om å svekke en av de sentrale egenskapene ved bilen, måtte ha kommet klart til uttrykk. Som det fremgår, ble det ikke tatt noe forbehold i avtalen. Brukermanualen ble ikke gjort kjent ved avtaleinngåelsene, og formuleringen der var uansett for generelt til at det kunne ha skapt grunnlag for endringen. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på betydning av forbrukeravtaledirektivet.

Som tidligere nevnt, mener lagmannsretten at det gjennom markedsføringen var forutsatt mellom partene at Tesla skulle levere oppdateringer av programvaren. Lagmannsretten antar at Tesla sto fritt til å gjøre endringer ved andre enn bilens sentrale egenskaper, som av noen bileiere ville blitt oppfattet som positivt og av andre som negativt. Lagmannsretten utelukker heller ikke at Tesla kunne ha gjort mindre tilpasninger i ladekurven for å optimalisere ladingen ved for eksempel ulikt batterinivå. Men en gjennomgående og

Side:12

markant reduksjon i ladehastigheten som det her er tale om, ligger klart utenfor dette. Det vises til at det i salgs- og markedsføringsdokumenter nevnt over gjennomgående er tale om oppdateringer for å forbedre produktet eller gi ny funksjonalitet. Etter lagmannsrettens syn gir dette klart ikke grunnlag for å gjennomføre en markant reduksjon i ladehastigheten ved superlading, som ble markedsført som en helt sentral egenskap ved bilen.

Tesla hadde derfor ikke adgang til endre ladehastigheten på kontraktsrettslig grunnlag.

<span id="rp-tittel3"><i>Betydningen av at endringen var begrunnet i sikkerheten og levetiden til batteripakken</i></span>

Lagmannsretten vurderer videre betydningen av at bakgrunnen for programvareoppdateringen var at Tesla ønsket å bedre sikkerheten og levetiden til batteripakken.

I korte trekk kan situasjonen oppsummeres slik at Tesla og batteribransjen for øvrig – etter at bilene var levert – ble oppmerksom på at dannelsen av såkalt litiummetall på anoden i battericellene («litium plating») kunne utgjør en sikkerhetsrisiko og i verste fall forårsake bilbrann. Da bilene ble levert, ble litiummetall først og fremst ansett å ha betydning for kapasiteten til batteripakken. Muligheten for dannelse av litiummetall øker ved høy ladeeffekt, og øker dessuten ved lav og svært høy batteritemperatur. Lagmannsretten viser til forklaringen og rapporten fra det sakkyndige vitnet Preben J. S. Vie, som er seniorforsker ved Institutt for energiteknikk, og forklaringen fra Jeffrey West, som er senior software manager i Tesla Inc. Det har ikke vært uenighet om disse sammenhengene.

Jeffrey West i Tesla Inc. har forklart at Tesla med den nye kunnskapen foretok modellering av BB-cellene som var brukt i batteripakken, og utviklet ny ladeprofil på bakgrunn av dette. Arbeidet skjøt fart som følge av to bilbranner i Kina i april 2019, og den nye ladeprofilen ble altså implementert – ut fra Wests forklaring av forsiktighetshensyn – i programvareoppdatering 2019.20, som ble lansert 31. mai 2019. Samtidig arbeidet Tesla med å utvikle et system som kunne avdekke dannelse av litiummetall, og dette ble implementert i en programvareoppdatering i desember 2019.

Tesla har anført at programvareoppdateringen ledet til bedre sikkerhet og lengre batterilevetid. Fra bileiernes side er det anført at bileierne i så fall ikke fikk noe mer enn de hadde en berettiget forventning om, og dette ligger også til grunn for bileierens subsidiære anførsel om at forelå en opprinnelig mangel ved batteripakkene, ved at de ikke tålte lading med den effekten som markedsføringen bygde på.

Lagmannsretten ser det som sannsynlig at levetiden til batteripakken for enkelte eiere av Tesla Model S ble forlenget som følge av programvareoppdateringen. Samtidig fremstår det som sannsynlig at det uten programvareoppdateringen ville ha vært en økt risiko for

Side:13

branner og at Tesla ville ha måttet bytte flere batterier innenfor garantitiden for batteriene, som var åtte år. Både forklaringen til det sakkyndige vitnet Vie og det forhold at batteriet på bilen til Nguyen måtte byttes i slutten av 2021 fordi bilen som følge av programvareoppdateringen i desember 2019 varslet om batterifeil, underbygger dette.

Etter lagmannsrettens syn fremstår det som naturlig og fullt ut forsvarlig at Tesla i valget mellom sikkerhet og ladehastighet, i lys av den nye kunnskapen, prioriterte det førstnevnte. Rettslig sett innebærer dette derimot ikke at Tesla er fri fra den kontraktsrettslige forpliktelsen om ladehastighet i samsvar med opplysningene i markedsføringen. Bileierne hadde etter lagmannsrettens syn både krav på sikre batterier og en ladehastighet i samsvar med markedsføringen. Tesla kunne da ikke redusere ladehastigheten til batteriene markant, selv om dette ble gjort av hensyn til sikkerhet og lengre batterilevetid, uten at dette kom i strid med Teslas kontraktmessige forpliktelser.

<span id="rp-tittel3"><i>Oppsummering</i></span>

Lagmannsretten har følgelig kommet til at det ved programvareoppdateringen oppsto en mangel ved bilene ved at ladehastigheten ikke svarte til opplysningene som ble gitt om dette i markedsføringen.

Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på bileiernes subsidiære anførsel om at det forelå en opprinnelig mangel ved batteripakken.

<span id="rp-tittel2"><i>Er kravene til reklamasjon oppfylt?</i></span>

<span id="rp-tittel3"><i>Utgangspunktene for vurderingen</i></span>

For at en mangel skal kunne gjøres gjeldende, må kjøperen som utgangspunkt ha reklamert innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen, jf. den såkalte relative reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd første punktum. I tillegg gjelder det en såkalt absolutt reklamasjonsfristen, som for ting som er ment å vare vesentlig lengre enn to år, er fem år, jf. § 27 andre ledd andre punktum.

Røhrsveen reklamerte 1. mars 2020. Han hadde bevisst ventet med å oppdatere programvaren etter å ha hørt om problemene med blant annet ladehastighet etter oppdateringen, og oppdateringen i bilen hans ble installert 22. desember 2019. Nguyen reklamerte 23. mars 2020 etter å ha oppdatert programvaren 26. juni 2019. Sapienza reklamerte 8. desember 2021. Han hadde kjøpt bilen brukt 10. november 2020, og programvaren i bilen hans hadde blitt oppdatert av tidligere eier 3. august 2019. Gjedrem

Side:14

fremsatte formell reklamasjon 17. desember 2021 etter å ha oppdatert programvaren 11. juni 2019.

Tesla har anført at den absolutte reklamasjonsfristen er oversittet for alle de fire bilene, og at også den relative reklamasjonsfristen er oversittet av Nguyen, Sapienza og Gjedrem.

<span id="rp-tittel3"><i>Den relative reklamasjonsfristen</i></span>

Det fremgår av gjennomgangen ovenfor at det til dels er store forskjeller i når programvareoppdateringen ble installert i den enkelte av de fire bilene, og når bileierne fremsatte formell reklamasjon overfor Tesla. For alle de fire bilene tok det imidlertid relativt langt tid fra oppdateringen ble tilgjengelig for installasjon til reklamasjonen ble fremsatt. Bileierne har på bakgrunn av dette, og som en felles anførsel, gjort gjeldende at adgangen til å gjøre mangel gjeldende uansett ikke har gått tapt på grunn av for sen reklamasjon fordi Tesla har opptrådt i strid med redelighet og god tro ved å unnlate å opplyse om endringen av ladehastigheten og gi misvisende opplysninger ved henvendelser om dette, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd andre punktum. Slik saken har vært lagt opp for lagmannsretten, er det naturlig først å ta stilling til denne anførselen.

Forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd andre punktum slår fast at retten til å gjøre mangelen gjeldende ikke tapes dersom selgeren «har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro». Bestemmelsen skal forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 33, se Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) side 182. Etter forarbeidene til den bestemmelsen siktes det i første rekke til tilfellene hvor «mangelen beror på faktiske forhold som selgeren kjente eller ikke kunne ha vært ukjent med, og som han ikke gjorde kjent for kjøperen», se Ot.prp. nr. 80 (1986–1987) side 82. I juridisk teori er det gitt uttrykk for at bestemmelsen også dekker tilfellet der selgeren ved sin handlemåte hindrer eller avverger at kjøperen reklamerer i tide, for eksempel der kjøperen, etter å ha fattet mistanke om mangler, retter en forespørsel til selgeren, men unnlater å reklamere som følge av de uriktige forsikringene eller opplysninger som selgeren gir, se Simonsen, Kreditors mangelsbeføyelser – særlig for tilvirkningskontraktene, Jussens Venner 1999 nr. 5/6 side 48–49 og tilsvarende Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, 2008 side 440 med videre henvisninger.

Lagmannsretten understreker at vilkåret om strid med «redelighet og god tro» forutsetter at selgeren har opptrådt klanderverdig. Konsekvensen av at selgeren har opptrådt i strid med redelighet og god tro, slik at for sen reklamasjon ikke kan påberopes, vil være at kjøperens krav i tid bare begrenses av foreldelsesreglene. Det er ikke bestridt at det for alle de fire bilene er foretatt fristavbrytende skritt innenfor den alminnelige foreldelsesfristen på tre år regnet fra leveringen av programvareoppdateringen.

Side:15

Lovens ordning er at dersom selgeren har opptrådt i strid med kravene til redelighet og god tro, kan kravet gjøres gjeldende uavhengig av både den relative og den absolutte reklamasjonsfristen. Siden de forholdene som er anført å være i strid med redelighet og god tro i dette tilfellet ligger mer enn fem år i tid etter at bilene, foruten bilen til Gjedrem, ble levert, vurderer lagmannsretten forholdet til den absolutte reklamasjonsfristen særskilt nedenfor.

Programvareoppdateringene i Tesla Model S fungerer generelt sett slik at oppdateringen automatisk lastes ned over bilens tilkobling til mobilnettet. Når oppdateringen er lastet ned og tilgjengelig for installasjon, gir bilen melding om dette. Bileieren må da aktivt starte installeringsprosessen, eventuelt velge et senere tidspunkt for installeringen. Bilen viser på dette tidspunktet ingen informasjon om hva programvareoppdateringen inneholder, men når oppdateringen er fullført, kan bileieren få opp «release note» for oppdateringen.

Release note’n for programvareoppdatering 2019.20 ga ingen opplysninger om endringen av ladehastigheten. Fra Teslas side er anført at man var åpen om endringen, og forklart at man anså opplysningene om endringen dekket av presseuttalelser som ble gjengitt av nyhetsbyrået Reuters 16. mai 2019. I artikkelen fra Reuters heter det:

<span id="rp-innrykk">Tesla Inc. will update its battery software after two recent fires involving its Model S electric vehicles (EV) in Shanghai and Hong Kong, the U.S. automaker said on Thursday, adding that investigations into the incidents are ongoing.</span>

<span id="rp-innrykk">“As we continue our investigation of the root cause, out of an abundance of caution, we are revising charge and thermal management settings on Model S and Model X vehicles via an over-the-air software update that will begin rolling out today, to help further protect the battery and improve battery longevity.” Tesla said in a statement on Wednesday.</span>

Lagmannsretten mener at bileierne hadde grunn til å forvente at informasjon om reduksjonen i ladehastigheten fremgikk av release note’n. Dette gjelder selv om det i brukermanualen kun uttrykkelig sto at man i release note’n etter installeringer kunne lese om nye «features». Alminnelige lojalitetsbetraktninger tilsier som utgangspunkt at informasjon om hva en programvareoppdatering gjelder, må være tilgjengelig for forbrukeren.

Ut fra bevisførselen mener lagmannsretten at det må legges til grunn at Tesla i stedet forsøkte å være tilbakeholden med informasjon om endringen. Uttalelsene gjengitt av Reuters i midten av mai 2019 må først og fremst anses som et svar på bekymringen knyttet til brannene i Kina, og var ikke konkrete på at ladehastigheten ville bli redusert. Uttalelsene ble heller ikke oppfattet slik. Til tross for at det gjennom sommeren og høsten 2019 ble offentlig oppmerksomhet om ladehastigheten, gikk ikke Tesla ut med generell

Side:16

informasjon til eierne av bilen om endringen av ladehastigheten ved programvareoppdateringen.

Lagmannsretten finner at Tesla ved dette – for tilfellene der det ikke ble gitt annen, individuell informasjon – handlet i strid med kravene til redelighet og god tro. Nguyen var ikke i kontakt med Tesla om ladehastigheten før hun reklamerte, og hadde derfor ikke fått annen informasjon. Hun kan følgelig gjøre kravet gjeldende uavhengig av den relative reklamasjonsfristen. Det samme gjelder Røhrsveen, men for ham har Tesla bare anført at det er den absolutte reklamasjonsfristen som ikke er overholdt.

Gjedrem hadde derimot vært i kontakt med Tesla før han fremsatte formell reklamasjon 17. desember 2021. Gjedrem fikk batteriet på bilen sin byttet på garanti i januar 2020, og tok etter dette kontakt med Tesla fordi han mente at det nye batteriet ikke var like bra som det gamle. Også ladehastigheten var et tema som en del av dette. Spørsmålet er om han gjennom kontakten fikk informasjon som tilsa at spørsmålet om redelighet og god tro overfor ham samlet sett må vurderes annerledes, og slik at han etter kontakten hadde grunn til å reklamere.

På en servicefaktura fra mai 2020 står det som svar på bekymring om «Issues with supercharging. "Unable to charge" alert, and slow speed»:

<span id="rp-innrykk">Unable to charge alert caused by issue with supercharger at location.
Reduced max charge rate is due to changed charge behavior where max charge rate is lowered but higher rate is extended. There is a slight charge time extension but overall it is under 10 minutes at proper battery temperatures.</span>

I tilknytning til Gjedrems kontakt med Tesla i juli og september 2020, er det i kundehåndteringssystemet vist til at bilmodellen hadde fått maksimal ladeeffekt redusert, og referert til en intern artikkel, med såkalte «talking points», som skulle brukes overfor kunder. I den interne artikkelen – som ble distribuert internt i Tesla første gang 2. august 2019 – heter det blant annet:»»

<span id="rp-innrykk">With a recent software update, Tesla has updated the charge profile in the battery management system of some vehicles which can lead to a slight reduction of fast charging peak power. The overall charging time from 10% to 85% is not significantly affected, but peak miles (or km) charged per hours is slightly reduced. This update helps further protect the battery and improve battery longevity.</span>

Lagmannsretten mener at talking pointsene ga uttrykk for uriktige forsikringer eller opplysninger til kundene, og at det i alle fall etter noe tid må ha vært kjent for Tesla at programvareoppdateringen hadde større betydning enn det som kom til uttrykk der. Lagmannsretten viser til at det etter programvareoppdateringen også var flere reaksjoner fra ulikt hold internt i Tesla på den reduserte ladehastigheten, og i den interne e-posten fra

Side:17

10. januar 2020 som det er vist til ovenfor, ble det vist til at ladehastigheten var «nedgradert betydelig».

Lagmannsretten vil fremheve at nettopp fordi ladehastigheten ved hurtiglading avhenger av ulike forhold, slik at det er vanskeligere for en bileier å konstatere at det foreligger en mangel, er det grunn til å stille strengere krav til riktigheten av de opplysningene som gis når en kjøper henvender seg med mistanke om mangel.

Teksten på servicefakturaen går lengre i å bekrefte forlenget ladetid. I en samlet vurdering av informasjonen fra Tesla og kontakten med Gjedrem, kan den imidlertid ikke tillegges avgjørende betydning.

Lagmannsretten finner følgelig at spørsmålet om redelighet og god tro må vurderes på samme måte for Gjedrem, slik at også han kan gjøre kravet gjeldende uavhengig av den relative reklamasjonsfristen.

Sapienza forklarte for lagmannsretten at han merket saktere lading enn forventet kort tid etter at han kjøpte bilen sin 10. november 2020. Han tok da uformell kontakt med en servicemedarbeider hos Tesla, som svarte at ladehastigheten påvirkes av ulike forhold, og at sen lading kan skyldes degenerering av batteriet. Han forklarte at han ikke fikk informasjon om at ladehastigheten var redusert ved programvareoppdateringen.

Lagmannsretten legger Sapienzas forklaring til grunn. Det er uansett ikke holdepunkter for at Sapienza fikk formidlet mer presis informasjon om programvareoppdateringen enn det som fremgår av talking pointsene som var distribuert internt. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til at da Sapienza reklamerte 8. desember 2021, ble han bedt om å sende inn omfattende opplysninger, uten at det heller da ble informert om at ladehastigheten var redusert ved programvareoppdateringen. Spørsmålet om redelighet og god tro vurderes derfor på samme måte også for Sapienza, slik at også han kan gjøre kravet gjeldende uavhengig av den relative reklamasjonsfristen.

<span id="rp-tittel3"><i>Den absolutte reklamasjonsfristen</i></span>

Som vist til ovenfor, er lovens ordning at kravet kan gjøres gjeldende uavhengig av både den relative og den absolutte reklamasjonsfristen dersom selgeren har opptrådt i strid med kravene til redelighet og god tro, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd andre punktum. Forholdene som her er vurdert å være i strid med redelighet og god tro, ligger imidlertid mer enn fem år i tid etter at bilene, foruten bilen til Gjedrem, ble levert. Lagmannsretten ser det slik at dersom mangelen i utgangspunktet ikke kunne gjøres gjeldende på grunn av den absolutte reklamasjonsfristen – slik Tesla har gjort anført for alle de fire bilene – er de

Side:18

etterfølgende forholdene uten betydning. Det avgjørende er derfor når den absolutte reklamasjonsfristen for å gjøre mangelen gjeldende, startet å løpe.

Slik forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd første punktum lød forut for den ovennevnte lovendringen i 2023, løper den absolutte reklamasjonsfristen fra da forbrukeren «overtok tingen». Etter lovendringen er starttidspunktet da «tingen ble levert». Denne forskjellen har ingen betydning for saken her. Derimot er det spørsmål om starttidspunktet for den absolutte reklamasjonsfristen når selgeren med grunnlag i kontraktsforholdet leverer ytelser – i dette tilfellet en programvareoppdatering – etter leveringen av tingen, og ytelsen medfører at det oppstår en mangel ved tingen, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd. Lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet er avklart i rettspraksis eller direkte berørt i juridisk teori.

Den absolutte reklamasjonsfristen gjelder ikke uten unntak. Etter forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd tredje punktum gjelder reglene om absolutt reklamasjonsfrist ikke «der selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid». Det er ikke tilfellet her. Unntaket illustrerer imidlertid at det kan følge av selve avtaleforholdet at selgeren har påtatt seg forpliktelser ut over fem år. Reglene om absolutt reklamasjonsfrist må etter lagmannsrettens syn tolkes i lys at dette. Dersom tidspunktet for leveringen av bilene legges til grunn, var den absolutte reklamasjonsfristen altså utløpt for tre av de fire bilene før programvareoppdateringen ble levert, mens den for bilen til Gjedrem løp ut 22. desember 2019. De innrettelses- og lojalitetshensynene som reklamasjonsreglene hviler på, taler ikke for en slik forståelse.

Når mangelen oppstår ved leveringen av en senere ytelse – programvareoppdateringen – med grunnlag i det samme kontraktsforholdet, er det etter lagmannsrettens syn mest naturlig å tolke reglene om absolutt reklamasjonsfrist slik at fristen gjelder fra leveringen av den senere ytelsen. Slik lagmannsretten ser det, har situasjonen størst likhetstrekk med situasjonen hvor det er avtalt eller skjer dellevering. Reklamasjonsfristen løper da fra den enkelte leveransen, se Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, 2008 side 425. At departementet ved lovendringen i 2023 fant grunn til å ta inn en særskilt regulering av den absolutte reklamasjonsfristen «for oppdateringer og digitale ytelser som etter avtalen skal leveres løpende over en lengre periode» i forbrukerkjøpsloven § 27 andre ledd tredje punktum – hvor det slås fast at fristen skal være like lang som perioden oppdateringene og de digitale ytelsene skal leveres – er ikke avgjørende imot en slik forståelse. Lagmannsretten viser til at det her uansett er naturlig å anse mangelen som en mangel ved bilen og ikke oppdateringen som sådan.

Etter lagmannsrettens syn startet følgelig den absolutte reklamasjonsfristen å løpe tidligst rundt månedsskiftet mai/juni 2019, og den er da ikke til hinder for at mangelen kan gjøres gjeldende.

Side:19

<span id="rp-tittel2"><i>Kan mangelskravet gjøres gjeldende av de ankende parter?</i></span>

Røhrsveen kjøpte sin bil ny av Tesla, og er fremdeles eier av bilen. Det er ikke bestridt at han kan gjøre mangelskravet gjeldende.

Gjedrem og Sapienza kjøpte bilene sine brukt, og deres krav bygger på subrogasjon etter kjøpsloven § 84 første ledd. Det samme gjelder kravet fra Nguyen, jf. forbrukerkjøpsloven § 35 femte ledd, jf. kjøpsloven § 84 første ledd. Tesla har vist til at alle de tre bilene ble videresolgt av første eier før programvareoppdateringen, og at det derfor ikke er noe krav å subrogere inn i.

Kjøpsloven § 84 første ledd bestemmer at kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd «for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren». Spørsmålet er om Gjedrem, Sapienza og Nguyen ikke kan gjøre noe krav gjeldende når mangelen først oppsto etter at første eier hadde solgt bilen, slik at «selgeren» – eller tidligere selgere – ikke hadde noe tilsvarende krav å gjøre gjeldende mot Tesla.

Lagmannsretten mener at det avgjørende etter kjøpsloven § 84 første ledd er at Tesla (hjemmelsmannen) etter kontraktsforholdet med førstegangseieren (selgeren) ville ha vært ansvarlig for mangelen etter reglene forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd, eventuelt den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven § 21 andre ledd. Det er da uten betydning at bilen ble solgt før mangelen oppsto. Tilsvarende er lagt til grunn i Jervell, Misligholdskrav mot tidligere salgsledd, Tidsskrift for rettsvitenskap, 1994 side 905 flg. på side 950–951. Løsningen er i samsvar med en mer overordnet systembetraktning om at selgers kreditorposisjoner ved subrogasjon overføres til kjøper, mens den motsatte løsningen ville ha gitt Tesla en tilfeldig fordel.

Når det gjelder spørsmålet om når kravet går – eller ikke går – over til ny eier sammen med tingen, er det alminnelige synspunktet at kravet separeres fra tingen dersom eieren disponerer over kravet, for eksempel ved å reklamere, se Hagstrøm, Kjøpsrett, 2. utgave v/Bruserud, 2015 side 299–300. Nguyen kan derfor gjøre kravet gjeldende siden hun reklamerte overfor Tesla før hun solgte bilen. Siden tidligere eier av bilen til Sapienza ikke hadde gjort gjeldende krav eller disponert over det på annen måte, kan det gjøres gjeldende av Sapienza, uten at det er nødvendig å ta stilling til i hvilken grad prisen som han betalte reflekterte den reduserte ladehastigheten.

Lagmannsretten finner følgelig at mangelskravet kan gjøres gjeldende av alle de fire bileierne.

Side:20

<span id="rp-tittel2"><i>Kravet som følge av mangelen – prisavslag og erstatning</i></span>

Bileierne har fremsatt krav om prisavslag og erstatning etter reglene i forbrukerkjøpsloven § 26 første ledd, jf. §§ 31 og 33. Lagmannsretten tar først stilling til prisavslaget, og vurderer deretter om tapet som det kan kreves erstatning for, overstiger dette.

<span id="rp-tittel3"><i>Prisavslag</i></span>

Etter forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd skal prisavslaget som utgangspunkt settes slik at «forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden». Etter lovens ordning skal altså prisavslaget fastsettes ut fra hvilken verdi bilene hadde på leveringstidspunktet med vissheten om at ladehastigheten ville bli redusert ved programvareoppdateringen i 2019, som det til dels ville bli kompensert for ved programvareoppdateringer i 2020 til 2022, holdt opp mot bilenes verdi i kontraktsmessig stand. Den avtalte kjøpesummen skal så reduseres etter samme forholdstall.

Fordi fastsettelsen av prisavslaget beror på skjønnsmessige vurderinger, er det ved kjøp av brukte ting og unika ikke uvanlig å se hen til utbedringskostnadene med fradrag for standardheving, se Hagstrøm, Kjøpsrett, 2. utgave v/Bruserud, 2015 side 215 med videre henvisninger. Siden det foreligger et velfungerende marked for kjøp og salg av brukte biler, mener lagmannsretten at det i dette tilfellet er naturlig og mer i samsvar med lovens ordning, å se hen til hvilken betydning den reduserte ladehastigheten hadde for verdien av førstegenerasjons Tesla Model S i bruktmarkedet da den reduserte ladehastigheten ble kjent. Siden vurderingen av verdireduksjonen beror på en objektiv vurdering og mangelen var lik for alle biler, er det grunnlag for å vurdere bilene under ett.

Ut fra bevisførselen mener lagmannsretten at det må legges til grunn at den reduserte ladehastigheten medførte mye negativ oppmerksomhet om førstegenerasjons Tesla Model S. Det er vist til ulike Facebook-innlegg i 2020 der det i tilknytning til spørsmål om bruktkjøp av bilen ble påpekt at ladehastigheten er «strupet», og at var mange biler til salgs fordi ladehastigheten var redusert. Sigurd Johannes Ingvaldsen, som satt i styret i Tesla Owners Club Norway, har forklart at han i stedet anbefalte folk å kjøpe Tesla Model 3.
Da Nguyen solgte sin bil på forsommeren 2020, fant hun grunn til å opplyse særskilt i annonsen om at bilen var blant dem som hadde fått ladehastigheten redusert i 2019 og at bilen ikke ladet like raskt som nye modeller. Hun opplyste at lading i påsken fra 17 % til 70 % hadde tatt 50 minutter, og at lading fra 13 % til 57 % hadde tatt 32 minutter.

Lagmannsretten mener at det er uten betydning for vurderingen av verdireduksjon at andre biler har vært markedsført uten feil og mangler, slik Tesla har vist til i tilknytning til anførselen om at bilenes verdi ikke ble påvirket av den reduserte ladehastigheten. Omfanget av selgers opplysningsplikt i bruktbilmarkedet må vurderes konkret etter

Side:21

kriteriene kjøpsloven § 19 første ledd bokstav b og forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b, og eventuelt brudd på opplysningsplikten har uansett ikke betydning for kravene mot Tesla.

Ingvaldsen anslo i sin forklaring verdireduksjonen til ca. 40 000 til 50 000 kroner. Bilene hadde holdt seg godt i verdi blant annet på grunn av høy etterspørsel, og bilene ble solgt brukt for rundt 300 000 kroner avhengig av alder, kjørelengde og utstyr. Lagmannsretten mener at anslaget har støtte i de øvrige bevisene, og har kommet til at prisavslaget kan settes til 50 000 kroner, og at det skal settes likt for alle bilene.

<span id="rp-tittel3"><i>Erstatning</i></span>

Ved forbrukerkjøp har selgeren et objektivt erstatningsansvar for det tapet som forbrukeren lider som følge av at tingen har en mangel, jf. forbrukerkjøpsloven § 33 første ledd. Etter § 52 første ledd dekker ansvaret hele det påregnelige økonomiske tapet for kjøperen, men slik at kjøperen har en tapsbegrensningsplikt, jf. § 54 første ledd. Det er det individuelle tapet som skal erstattes.

I den grad prisavslaget og erstatningen dekker det samme tapet, kan ikke forbrukeren kreve begge deler. Det er derimot på det rene at det ikke gjelder noe prinsipp om at kjøperen bare kan kreve det laveste mellom de to.

Spørsmålet er om tapet kan utmåles etter kostnadene ved å utbedre mangelen, slik bileierne har gjort gjeldende. Det er vist til at det er mulig å sette inn et 90 kWh-batteri, som har andre battericeller enn den originale batteripakken i førstegenerasjons Tesla Model S, og hvor ladehastigheten derfor ikke er redusert. Kapasiteten vil være begrenset til 85 kWh, slik som kapasiteten til den originale batteripakken, med mindre bileieren etter avtale med Tesla betaler for endringene som må til for at bilen skal kunne utnytte hele batteripakken. Kostnadene er anslått til rundt 150 000 kroner, noe avhengig av om det tas utgangspunkt i et overhalt brukt batteri eller et nytt batteri med fradrag for standardhevingen.

Fra Teslas side er det særlig gjort gjeldende at utmåling av tapet ut fra utbedringskostnadene vil være uforholdsmessig.

Dersom tapet utmåles etter utbedringskostnadene, vil erstatningen utgjøre tre ganger så mye som verdireduksjonen, og omtrent halvparten av det bilene var verdt da mangelen oppsto.

Lagmannsretten legger til grunn at utbedringskostnadene ofte er den nærliggende målestokken for kjøperens økonomiske tap på grunn av mangelen, se også [[HR-2017-515-A]] avsnitt 29 og 54. Avgjørelsen – som gjaldt erstatning etter avhendingsloven som følge av

Side:22

at to hybler ikke var godkjent eller byggeteknisk egnet for varig opphold – viser imidlertid at utbedringskostnadene ikke er noe mer enn et utgangspunkt. Under henvisning til blant annet mangelens karakter, hva som er økonomisk forsvarlig og berikelsessynspunkter, kom flertallet til at verdireduksjonen, som var anslått til ca. 650 000 kroner, ga bedre uttrykk for kjøperens økonomiske tap enn utbedringskostnadene, som var anslått til om lag 1 600 000 kroner. Flertallet bygget på at det ikke er noe krav om at kjøperen har utbedret, eller har sannsynliggjort at han vil komme til å utbedre mangelen, og at kjøperen står fritt med hensyn til hvordan han vil disponere erstatningsbeløpet. Flertallet holdt det åpent om det gjelder en gjennomgående kontraktsrettslig misforholdsbegrensning, men ga uttrykk for at den i så fall bør ses i sammenheng med tapsbegrensningsplikten. Lagmannsretten tilføyer at selv om flertallet ikke begrunnet løsningen i tapsbegrensningsplikten, har juridisk teori sett avgjørelsen i sammenheng med denne, se Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utgave v/Bruserud mfl., 2021 side 613. Samme sted er det gitt uttrykk for at det med grunnlag i tapsbegrensningsplikten kan uttrykkes et generelt prinsipp om at det bare er forsvarlige kostnader som kan kreves dekket.

I saken her er det ikke tale om en rådighetsmangel som i [[HR-2017-515-A]], men om en «vanlig» mangel. Mangelen har ikke betydning for bilenes funksjon ut over at hurtiglading tar lengre tid enn det bileierne har krav på. I andre situasjoner enn ved hurtiglading, har mangelen ingen betydning. Hyppigheten i bruken av hurtiglading varierer mellom bileierne, men den ekstra tiden er uansett begrenset.

Ut fra mangelens betydning og bilenes alder og verdi da mangelen oppsto, mener lagmannsretten at Tesla selv ikke hadde vært forpliktet til å rette mangelen ved å bytte batteripakken dersom det hadde vært krevd, jf. unntaket i forbrukerkjøpsloven § 29 andre ledd. Det samme gjør miljø- og bærekraftshensyn, jf. betraktningene i Rt. 2006 side 179 avsnitt 38. Ut fra de samme forholdene mener lagmannsretten at det generelt sett har formodningen mot seg at bileierne ville ha utbedret mangelen dersom de hadde fått utbetalt erstatning ut fra utbedringskostnadene. De ville da ha fått en berikelse, slik som vektlagt i [[HR-2017-515-A]] blant annet under henvisning til et prinsipp om at en kjøper ikke skal tjene på selgers mislighold, se særlig avsnitt 40–41.

Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at det vil være i strid med tapsbegrensningsplikten etter forbrukerkjøpsloven § 54 første ledd å utmåle tapet ut fra utbedringskostnadene. Det er derfor ikke grunnlag for erstatning som overstiger prisavslaget.

<span id="rp-tittel3"><i>Oppsummering</i></span>

Lagmannsretten finner følgelig at hver av de fire bileierne har krav på prisavslag med 50 000 kroner.

Side:23

Nguyen og Røhrsveen fremsatte påkrav ved forliksklage 17. desember 2020 og har krav på forsinkelsesrente 16. januar 2021, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Gjedrem og Sapienza fremsatte påkrav ved tilsvar og stevning 11. februar 2022, og har krav på forsinkelsesrente fra 13. mars 2022.

<span id="rp-tittel2"><i>Sakskostnader</i></span>

Bileierne har påstått seg tilkjent sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Bileierne nedla påstand om prisavslag eller erstatning utmålt etter rettens skjønn. Selv om de ikke har fått medhold i anførselen om erstatning med ut fra utbedringskostnadene – som for øvrig har utgjort en mindre del av saken – finner lagmannsretten det klart at de må anses å ha fått medhold i det vesentlige, og har derfor krav på sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Ved overprøving av tingrettens sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. § 20-9 andre ledd. Det innebærer at bileierne også må anses å ha vunnet saken for tingretten. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å frita Tesla for erstatningsansvar verken for tingretten eller lagmannsretten, jf. § 20-2 tredje ledd. Også partshjelperen har påstått seg tilkjent sakskostnader for lagmannsretten, og har etter resultatet krav på dette.

Advokat Tønsberg har på vegne av bileierne fremlagt sakskostnadsoppgave med krav om dekning av salærutgifter og utlegg med 2 807 819 kroner inklusive merverdiavgift for tingretten og 1 870 587 inklusive merverdiavgift for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. I tillegg kommer rettsgebyr med 19 701 kroner for tingretten og 44 758 kroner for lagmannsretten. Sakskostnader tilkjennes etter dette med 2 827 520 kroner for tingretten og
1 915 345 kroner for lagmannsretten.

Advokat Kvålen har på vegne av Forbrukerrådet fremlagt sakskostnadsoppgave med krav om dekning av salærutgifter med 101 700 kroner for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at også disse kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Side:24

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Vany Huynh Nguyen med tillegg av forsinkelsesrenter fra 16. januar 2021 til betaling skjer.

2. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Morten Thommesen Gjedrem med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. mars 2022 til betaling skjer.

3. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Nils Gunnar Røhrsveen med tillegg av forsinkelsesrenter fra 16. januar 2021 til betaling skjer.

4. Tesla Norway AS betaler 50 000 – femtitusen – kroner til Giosue Sapienza med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. mars 2022 til betaling skjer.

5. I sakskostnader for tingretten betaler Tesla Norway AS til Vany Huynh Nguyen, Morten Thommesen Gjedrem, Nils Gunnar Røhrsveen og Giosue Sapienza – i fellesskap – 2 827 520 – tomillioneråttehundreogtjuesjutusenfemhundreogtjue – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

6. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Tesla Norway AS til Vany Huynh Nguyen, Morten Thommesen Gjedrem, Nils Gunnar Røhrsveen og Giosue Sapienza – i fellesskap – 1 915 345 – énmillionnihundreogfemténtusentrehundreogførtifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

7. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Tesla Norway AS til Forbrukerrådet 101 700 – etthundreogettusensjuhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-2024-131664

2025-02-23T22:54:29Z

FredrikL:

{{Lagmannsretter
|Instans=Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=2025-01-22
|Publisert=LG-2024-131664
|Stikkord=Erstatningsrett, Oppreisning, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet, Kjennetegnsrett, Forvekslingsfare, Personvern, Selvprosederende
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om oppreisningserstatning som følge av injurier, samt krav om fjerning, eventuelt endring, av nettsiden «advokat-danielsen.com».

Lagmannsretten kom til at anken måtte forkastes. Etter lagmannsrettens vurdering kunne nettsiden oppfattes som en «blogg» og ytringene på nettsiden dreide seg om verdi-utsagn av en misfornøyd klient. Videre at advokater må vise seg tilliten verdig og at det må tåles betydelig kritikk dersom tilliten brytes. Bevisførselen i denne saken hadde med tydelighet vist at klientens tillit til de ankende parter berettiget ble brutt uten at klienten selv kunne lastes for det.
|Saksgang=Sør-Rogaland tingrett 28.5.2024 - Gulating lagmannsrett LG-2024-131664 (sak nr. 24-131664ASD-GULA/AVD2)
|Parter=Håkon Danielsen, Per Danielsen, Advokatfirmaet Danielsen & Co AS (Advokat Linnéa Tereza Karlberg) mot Solar Harvest AS, Steinar Vigdel Kolnes
|Forfatter=Lagdommer Knut Harald Braathen, Lagdommer Elisabeth Deinboll, Ekstraordinær lagdommer Martin Tenold
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6a Skadeserstatningsloven (1969) §3-6a], [https://lovdata.no/lov/1985-06-21-79/§3-1 Foretaksnavneloven (1985) §3-1], [https://lovdata.no/lov/1985-06-21-79/§3-2 §3-2], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§1 Markedsføringsloven (2009) §1], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§25 §25], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/§1 Personopplysningsloven (2018) §1], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a4 GDPR A4], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a17 A17], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a21 A21], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-4 §29-4]
}}
<u>Saken gjelder</u> krav om oppreisningserstatning som følge av injurier, samt krav om fjerning, eventuelt endring, av nettsiden «www.advokat-danielsen.com».

Sør-Rogaland tingrett avsa 28.5.2024 dom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">1. Steinar Vigdel Kolnes frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Solar Harvest AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen dømmes in solidum til å betale sakskostnader til Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes med kroner 25 513 –femogtyvetusenfemhundreogtretten- innen 14 dager fra dommens forkynnelse.</span>

Advokatfirmaet Danielsen & Co (heretter «Advokatfirmaet Danielsen»), Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen (heretter «Håkon Danielsen») har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes (heretter «Kolnes») har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 3. og 4.12.2024. De ankende parter møtte ved prosessfullmektig advokat Linnéa Tereza Karlberg. Per Danielsen og Håkon Danielsen ga forklaring. Ankemotpartene møtte ved Kolnes – som selvprosederende. Det ble hørt fire vitner, avspilt et lydopptak og ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

<span id="rp-tittel2">Sakens bakgrunn:</span>

Fra tingrettens dom hitsettes:

<span id="rp-innrykk">Saksøker Per Danielsen (heretter Danielsen) har drevet advokatvirksomhet siden 1986. Han registrerte sin virksomhet i foretaksregisteret den 29. november 2001 under navnet ADVOKATFIRMAET DANIELSEN & CO AS (heretter advokatfirmaet Danielsen). Virksomhetens formål er i foretaksregisteret angitt på følgende måte:</span>

<span id="rp-innrykk">«Advokatvirksomhet, konsulentvirksomhet, investeringsvirksomhet, handel samt alt hva derved står i forbindelse.»</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen hadde advokatbevilling frem til han mistet denne ved Advokatbevillingsnemndens vedtak av 6. desember 2022 om tilbakekall etter domstolloven§ 230 første ledd nr. 1. Vedtaket ble opprettholdt ved Oslo tingretts dom av 23.06.2023. Anke over dommen ble nektet fremmet ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 22. november 2023 (sak 23-134562ASD-BORG/03). Også videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet.</span>

Side:2

<span id="rp-innrykk">Saksøker Håkon Mathias Sterling Danielsen (heretter Sterling Danielsen) er sønn av Per Danielsen, og har arbeidet som advokatfullmektig og advokat i advokatfirmaet Danielsen. Også han er fratatt advokatbevillingen etter vedtak fra Advokatbevillingsnemnden. Saken mot Danielsen og Sterling Danielsen ble behandlet i samme prosess av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet som ga sin innstilling til Advokatbevillingsnemnden den 14. juni 2022. Tilsynsrådet innga politianmeldelse mot begge basert på til dels de samme forhold den 3. oktober 2022. Sterling Danielsen er som følge av det siktet for hvitvasking.</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen og Sterling Danielsen er etter det opplyst nå ansatt som henholdsvis seniorutreder/partner og utreder/partner i advokatfirmaet Danielsen. Advokatfirmaet har i tillegg en advokat og to advokatfullmektiger ansatt (samt ytterligere en utreder - Lars Erik Mørk som er omtalt i Oslo tingretts dom).</span>

<span id="rp-innrykk">Saksøkte Steinar Vigdel Kolnes er styreleder og medeier i Solar Harvest AS. Solar Harvest Limited Ghana og Solar Harvest Holding AS inngår i samme struktur som Solar Havest AS. Selskapene hadde tidligere navn som Biofuel Africa AS, Biofuel Africa Limited og Biofuel Africa Holding AS. Biofeul selskapene arbeidet med et prosjekt i Ghana hvor det skulle produseres planteolje til bruk i biodiesel.</span>

<span id="rp-innrykk">Kolnes og Biofuel selskapene forhandlet om å inngå avtale med Statoil ASA. Forhandlingene strandet rundt 2009 og samarbeidet ble avsluttet etter at Statoil ASA mente å ha avdekket det som kunne være korrupsjon i virksomheten i Afrika.</span>

<span id="rp-innrykk">Kolnes og de andre selskapsdeltakerne var svært uenige i det. De fant beskyldningene ærekrenkende, og reiste sak for Stavanger tingrett med krav om mortifikasjon og oppreisningserstatning.</span>

<span id="rp-innrykk">Statoil ASA ble frifunnet ved Stavanger tingretts dom av 8. februar 2013. Danielsen ble engasjert som advokat for å utforme anke til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten nektet anken henvis til behandling ved beslutning av 14. mai 2013. Det nærmere saksforhold fremgår av beslutningen ([[LG-2013-35742]]). Høyesteretts ankeutvalg forkastet anke over beslutningen ved kjennelse av 9. september 2013 (sak [[HR-2013-1899-U]]).</span>

<span id="rp-innrykk">Det er etter det opplyste ingen næringsvirksomhet i de tidligere Biofuel selskapene, nå Solar Harvest, bortsett fra at det foregår noe salg av eiendeler i Ghana.</span>

<span id="rp-innrykk">Bakgrunnen for tvisten</span>

<span id="rp-innrykk">Eierne og grunnleggerne bak Biofuel selskapene Steinar Vigdel Kolnes, Arne Olav Kolnes og Arne Helvik bestred deler av Danielsen salærkrav etter oppdraget. Innsigelsene gjaldt både timeforbruk, timesats og kvalitet på oppdragsutførelsen. De tapte saken og ble dømt til å betale Danielsens gjenstående salær med kr. 456 282, med tillegg for renter og omkostninger ved Jæren tingretts dom av 1. februar 2016. De hadde da tidligere betalt kr. 696 282, slik at samlet salær utgjorde kr. 1 152 564.</span>

Side:3

<span id="rp-innrykk">Kolnes mfl. anket dommen til lagmannsretten, som forkastet anken. Denne dommen ble anket til Høyesterett som i kjennelse av 8. september 2017 opphevet lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse og forkastet anken for øvrig. Omkostninger i salærsaken ble deretter fastsatt ved lagmannsrettens dom av 12. januar 2018. Også denne avgjørelsen ble anket, men anken ble nektet fremmet.</span>

<span id="rp-innrykk">Kolnes mfl. kunne eller ville ikke betale Danielsens gjenstående salærkrav som med renter og omkostninger til slutt utgjorde ca. kr. 905 000. Danielsen startet inndriving av kravet ved brev til namsfogden av 22. oktober 2018. Kravet ble til slutt innfridd i juni 2019, og Kolnes mfl. ba om at etablerte utlegg ble slettet.</span>

<span id="rp-innrykk">Sterling Danielsen krevde da betaling for omkostninger med inndrivelsesprosessen med ca. kr. 38 000, før sletting av utlegget. Dette ledet til en ny prosess før Danielsen og Sterling Danielsen frafalt denne del av kravet og samtykket i sletting av utleggspant ultimo august 2019 for Helvig, og i oktober s.å. for de øvrige.</span>

<span id="rp-innrykk">Inndrivelsesprosessen synes å ha forsterket det motsetningsforholdet som var oppstått mellom Danielsen og hans tidligere klienter. Steinar Vigdel Kones anmeldte Danielsen til politiet i 2019. Anmeldelsen ble henlagt og klage over henleggelsen ble forkastet den 27. august s.å. Klageavgjørelsen er bl.a. begrunnet i at saken har et sivilrettslig preg. Kolnes har også inngitt anmeldelse til politiet i 2020, som ble henlagt 22. september s.å. Henleggelsen ble påklagde av både Kones og Danielsen, sistnevnte grunnet henleggelseskoden. I tillegg har han inngitt klage over Danielsen og Sterling Danielsen til Disiplinærutvalget og klaget videre til Disiplinærnemnden for advokater i september 2020. Klagen ble avvist grunnet oversittelse av klage fristen i begge instanser.</span>

<span id="rp-innrykk">I oktober 2019 etablerte Steinar Vigdel Kolnes nettsiden «www.advokat-danielsen.com». Innehaver av siden er Solar Harvest Ltd. På denne siden ble det i 2019 publisert ulikt innhold knyttet Danielsen og Sterling Danielsens advokatvirksomhet og gitt råd til andre som var misfornøyd med deres tjenester. Det later ikke til å ha vært publisert nye innlegg på siden etter 2019, før et nytt innlegg ble lagt ut i februar 2024.</span>

<span id="rp-innrykk">På nettsiden kritiseres Danielsen og Sterling Danielsen i sterke ordelag og det benyttes anklager og karaktrestikker som utpressere og bedragere m.m.</span>

<span id="rp-innrykk">Steinar Vigdel Kolnes har erkjent at nettsiden er laget av ham og at han er ansvarlig for alt innhold.</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen reiste sak mot Steinar Vigdel Kolnes for Oslo tingrett ved stevning innkommet 11. oktober 2022, med krav om oppreisning for ærekrenkelser og sjikane på nettsiden, og krav om fjerning/sletting av denne. Tingretten henviste saken til behandling i forliksrådet ved brev av 17. oktober 2022. Ved prosesskrift av 9. januar 2023 ble Solar Harvest AS også trukket inn som saksøkt. Forliksrådet innstilte behandlingen i medhold av tvisteloven § 6-11 ved beslutning av 18. juli 2023.</span>

Side:4

I planmøtet for lagmannsretten tok de ankende parter følgende forbehold til den ovennevnte saksfremstilling:

<span id="rp-innrykk">Det medfører ikke riktighet at Håkon Sterling Danielsen er siktet for hvitvasking slik det fremkommer på side 2, 4. avsnitt.</span>

<span id="rp-innrykk">Både Steinar Kolnes og Solar Harvest Ltd. er innehavere av nettsiden Avokat-Danielsen.com, ikke bare Solar Harvest Ltd slik det fremkommer på side 4, 3. avsnitt.</span>

Lagmannsretten vender tilbake til forbeholdene i den utstrekning det har betydning for lagmannsrettens avgjørelse.

<u>De ankende parter</u> har sammenfattet anført:

Det kreves oppreisningserstatning for injurierende utsagn med grunnlag i skadeserstatningsloven § 3-6 a. Det kreves også opphør av bruken av forretningskjennetegnet www.advokat-danielsen.com – under henvisning til foretaksnavneloven. Endelig kreves at ankemotpartene fjerner domenet og innholdet der, eventuelt at dette rettes etter rettens skjønn under henvisning til markedsføringsloven.

Når det særlig gjelder de injurierende utsagn anføres:

Kolnes har et personlig ansvar for sine publiseringer på nettstedet, samt at Solar Harvest AS erstatningsbetingende har medvirket til spredning ved å linke egne domener til nettsiden. Både Per Danielsen og Håkon Danielsen sin æresfølelse og gode navn og rykte er krenket – det anføres også i forhold til selve advokatfirmaet.

Ankemotpartene kan holdes ansvarlig for beskyldninger om faktiske forhold. Tingretten har karakterisert utsagnene som verdivurderinger, og det er feil rettsanvendelse. Beskyldninger om ikke korrekte faktiske forhold er ikke beskyttet av ytringsfriheten enten i forhold til Grunnloven eller EMK Art 10.

Det er ikke ført bevis for de faktiske forhold nevnt nedenfor, og de er egnet til å krenke samtlige av de ankende parter.

Konkret gjelder de faktiske forhold beskyldninger om bedrageri, svindel, utpressing, fiktiv fakturering som rammer samtlige av de ankende parter. Videre gjelder det for Per Danielsens vedkommende anklage om brudd på taushetsplikten og anklage om avgiftsbedrageri. Videre har Kolnes uriktig beskyldt Per Danielsen for falsk produksjon av positive anmeldelser av ham og advokatfirmaet på nettstedet advokatguiden.no. Kolnes har også omtalt Per og Håkon Danielsen som «partners in crime» og anklaget dem for mafiavirksomhet og hvitvasking.

Side:5

De ankende parter viser til at den virksomhet som drives er lovlig. Det vises særlig til at hverken Per eller Håkon Danielsen opptrer utad og de utgir seg ikke for å være advokater.

Google knytter nettsiden opp mot Solar Harvest domener og Solar Harvest AS har dermed nedvirket til spredning.

De injurierende anklager er fremsatt forsettlig. Aktsomhet eller god tro er en forutsetning, men Kolnes siterer blant annet straffebestemmelser.

Ytringene er rettsstridige og Kolnes hefter som utgangpunkt med en alminnelig plikt til å føre sannhetsbevis. Det anføres at det ikke er ført slikt bevis. Kravet om rettsstrid skal knyttes til hvert enkelt utsagn. Tap av advokatbevilling rettferdiggjør ikke anklager om kriminell opptreden. Ytringene er ikke trukket tilbake eller dementert, men opprettholdes og gjentas fortsatt. Anklagene anses svært grove.

Det kreves oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn under henvisning til foreliggende rettspraksis og uansett oppad begrenset til 1 000 000 kroner. Videre kreves at ankemotpartene sletter de injurierende utsagn.

Det kreves også fjerning av en eldre straffedom mot Per Danielsen under henvisning til GDPR Art 21. Dommen er 27 år gammel og Per Danielsens personvern må gå foran ytringsfriheten.

Det kreves at bruk av det aktuelle nettdomenet opphører idet det inneholder kjennetegnet «advokat Danielsen» som de ankende parter har enerett til. Det anføres at domenet Kolnes benytter krenker advokatfirmaets sekundære kjennetegn. Foretaksnavn og sekundært forretningskjennetegn ble tatt i bruk av de ankende parter lenge før samarbeidet med Kolnes.

Videre anføres vern etter foretaksloven § 3-2. Det vises som eksempel til at varemerke som «Advokatfirmaet Lund & Co» er et registrert varemerke og til at også navnet «Danielsen» i denne sammenheng er distinktivt og oppfyller kravene til varemerkeregistrering.

Nær det gjelder kravet til bruk i næringsvirksomhet anføres at Kolnes opptrer i næringsvirksomhet og utøver sjikane som følge av et havarert forretningssamarbeid.

Det anføres å foreligge forvekslingsfare mellom Advokatfirmaet Danielsen og Kolnes sitt domenenavn og de ankende parter krever dom for at navnebruken er ulovlig.

Subsidiært kreves at bruken av domenenavnet opphører etter bestemmelsene i markedsføringsloven. Det anføres at opprettelse av nettsiden er i strid med god forretningsskikk og i strid med god markedsføringsskikk.

Side:6

Atter subsidiært kreves at nettdomenet slettes etter GDPR Art 17 i det det anføres at det åpenbart publiseres personopplysninger på nettsiden. Det foreligger ingen tvingende berettigede grunner for å ha nettsiden liggende ute og nettsiden kan pålegges fjernet i medhold av GDPR.

Endelig anføres at foreldelse er avbrutt idet det er tatt ut stevning mot ankemotpartene innenfor tre år etter publisering.

De ankende parter nedla slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Steinar Vigdel Kolnes dømmes til å opphøre med bruken av nettdomenet www.advokat-danielsen.com.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes dømmes in solidum til å betale oppreisning til Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes dømmes til å fjerne alt innhold på nettsiden det pekes til under domenene www.advokat-danielsen.no, www.solarharvest.se og www.solarharvest.dk, subsidiært rette og fjerne innhold etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">4. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes dømmes in solidum til å betale sakskostnader til Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen.</span>

<u>Ankemotpartene</u> har sammenfattet anført:

Tingrettens dom er korrekt både med hensyn til vurderinger og resultat. Det gjøres gjeldene de samme anførsler som for tingretten.

I det Kolnes for lagmannsretten var selvprosederende gjengis etter hans samtykke hans anførsler slik de ble oppsummert i tingrettens dom:

<span id="rp-innrykk">De saksøkte har felles påstandsgrunnlag, og i korthet anført at Solar Harvest AS har ingenting med nettsiden å gjøre. Det er kun Kolnes personlig gjennom Solar Harvest Ltd. Ghana som er ansvarlig for etableringen og innholdet på denne.</span>

<span id="rp-innrykk">Det angivelige beviset for at Solar Harvest SE og DK på sine nettsider har pekt mot Advokat-Danielsen.com, er forfalskede. Solar Harvest AS har ingen aktivitet og har ikke hatt</span>

Side:7

<span id="rp-innrykk">det de siste 10 årene. Arne Helvig er daglig leder. Hverken han eller Solar Harvest AS har noe med nettsiden å gjøre.</span>

<span id="rp-innrykk">Solar Harvest AS er dermed uriktig saksøkte og må i alle tilfelle frifinnes. I tillegg kommer at alle krav mot Solar Harvest uansett er forledet. Nettsiden var kjent fra 2019. Følgelig utløp foreldelsesfristen i 2022. Solar Harvest AS ble først trukket inn i saken i 2023.</span>

<span id="rp-innrykk">Ytringene som fremkommer på nettsiden innestår Kolnes for. Disse må anses som verdivurderinger av Per Danielsen, Håkon Danielsen og advokatfirmaet Danielsen. De er like fullt riktige. Det er særlig vist til Per Danielsen og Håkon Danielsens inndrivelse av salærkravet, hvor det ble forsøkt å inndrive et for høyt beløp gjennom press og uberettiget bruk av utleggspant i alt for lang tid mot særlig Helvig som var i en sårbar posisjon.</span>

<span id="rp-innrykk">Videre vises det til de forhold som er funnet bevist i Oslo tingretts dom av 23. juni 2023, og tilsvarende opplevelser fra andre klienter, bl.a. Merethe Hodne. Samlet viser dette at de karaktrestikkene som fremkommer på nettsiden er berettigede. I tillegg til slett klient behandling har Per Danielsen gjort seg skyldig i brudd på taushetsplikten ved oversendelse av dokumenter fra andre saker og offentliggjøring av Kolnes personnummer.</span>

<span id="rp-innrykk">Nettsiden ble etablert for å verne andre mot saksøkernes virksomhet og for å hjelpe de som allerede var utsatt for urimelig behandling fra saksøkerne. Kolnes har bl.a. lagt vekt på informere om rask bruk av klageretten til disiplinærutvalget for å hindre at andre tapte rett på samme måte som de gjorde da de klagde.</span>

<span id="rp-innrykk">Ytringene ligger klart innenfor Kolnes ytringsfrihet i henhold til Grl. § 100 og EMK art. 10. Det må i denne vurderingen legges stor vekt på at Per Danielsen er en kjent person som selv har søkt oppmerksomhet, og i årtier vært omgitt av kontroverser og konflikt. Han må dermed finne seg i kritikk, og har god anledning til å imøtegå denne.</span>

<span id="rp-innrykk">De mange konfliktene og Oslo tingretts dom medfører at Per Danielsens omdømme er så svekket at nettsiden ikke representerte noen ytterligere krenkelse.</span>

<span id="rp-innrykk">Skadeerstatningsloven § 3-6 a er dermed ikke krenket.</span>

<span id="rp-innrykk">I forhold til foretaksnavneloven og markedsføringsloven er det særlig vist til at det ikke er noen fare for forveksling. Det fremgår klart at nettsiden ikke er advokatfirma Danielsens nettside men Kolnes sin. Danielsen har heller ikke fått registrert samme navn som sitt foretaksnavn.</span>

<span id="rp-innrykk">Foretaksnavneloven og markedsføringsloven retter seg kun mot næringsdrivende. Nettsiden inngår ikke i noens næringsvirksomhet. Den drives av Kolnes privat.</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen har uansett ingen rett til å forby bruken av toppdomenet Advokat. Danielsen.com, selv om han har .no domenet. Dette er allerede avgjort i avgjørelse fra ICANN ved Forum av 21. januar 2021.</span>

Side:8

<span id="rp-innrykk">I forhold til GDPR er det særlig vist til at nettsiden ikke inneholder personopplysninger. Kun erfaringer og advarsler.</span>

<u>Ankemotpartene</u> nedla slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Anken forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Sakskostnader for eget arbeid med saken tilkjennes.</span>

Idet det også anføres at Solar Harvest AS ikke er riktig saksøkt, ba Kolnes lagmannsretten vurdere om anken alternativt skal avvises for selskapets vedkommende.

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsretten skal bemerke:</span></span>

I ankesaken er trukket inn en del innlegg på den aktuelle nettsiden som er kommet til etter tingrettens behandling. Ettersom hvert enkelt utsagn som anføres å være ærekrenkende, og dermed kan danne grunnlag for oppreisningserstatning, må anses for å være påstandsgrunnlag for et «krav», behandles ikke de som ikke har vært behandlet i førsteinstans, jf. tvisteloven § 29-4 (1). Det gjelder tilsvarende kravet om å fjerne en eldre straffedom mot Per Danielsen som er utlagt på nettsiden, men så sent at kravet om fjerning ikke har vært gjenstand for førsteinstansbehandling.

Etter bevisførselen i saken finner lagmannsretten det helt klart at om man gikk inn på det omstridte nettstedet www.advokat-danielsen.com vil «den alminnelige» leser som leste tekst der være klar over at det dreide seg om en side forfattet av en misfornøyd klient av Per Danielsen (tidligere advokat). Lagmannsretten viser her til de utskrifter som er fremlagt i det faktiske utdrag side 679 flg. Nettsiden åpner med overskriften «Jeg Steinar Vigdel Kolnes» og neste overskrift er «Litt om mine erfaringer». Deretter følger tekst som inneholder de påstått injurierende og oppreisningserstatningsbetingende ord, utrykk og karakteristikker, som er slik gjengitt i tingrettens dom:

<span id="rp-innrykk">Det er ubestridt at nettsiden inneholder beskyldninger om at Danielsen og Sterling Danielsen har gjort seg skyldig i bedrageri, bedrageriforsøk og utpressing. Det vises bl.a. til innlegg datert 21. februar 2021 (trolig første gang publisert i 2019) under tittelen «<i>Som tidligere klient til advokat Per Danielsen, vil jeg med dette dele min dyrekjøpte erfaring</i>». Her fremkommer bl.a. følgende:</span>

<span id="rp-innrykk">«<i>Men Per Danielsen og avkommet Håkon Sterling Danielsen nekter likevel frivillig å slette pant som de plikter.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Dette er uten tvil et rent bedrageriforsøk, og er derfor politianmeldt.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Skulle noen likevel være i tvil om Per og Håkon Danielsen “fortjener” tittelen bedrager / svindler, så er det bare å lese her:»</i></span>

Side:9

<span id="rp-innrykk">Og:</span>

<span id="rp-innrykk">«<i>For Danielsen er våre erfaringer følgende:</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>1) Han produserer totalt grunnløse og fabrikkerte fakturaer.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>2) Han benytter utpressing for å inndrive disse urettmessige kravene fra sine klienter.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>3) Som advokat har Danielsen etter loven taushetsplikt. Noe han gir totalt blaffen i. For det første sendte han all klientkommunikasjon med oss til retten. For det andre har jeg i to tilfeller mottatt dokumentasjon fra Danielsen som han ved “feiltagelse” har sendt i vanlig post og epost om andre av hans klienter. Bla. en om dykkersaken. Enten gjør han dette med fullt overlegg (for å vise at han har mye å gjøre?), eller så har han null kontroll. I feil hender kunne slik klientinformasjon vært brukt til utpressing.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>4) Når han fabrikkerer falske fakturaer som klienter ikke betaler så krediterer han disse internt slik at han slipper å betale inn MVA. Dermed kan han snyte staten. Egentlig ikke klientens problem, men likevel.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>5) Det som kan bli klientens problem, er at han selv om Høyesterett har nektet han å beregne MVA på egen advokatvirksomhet, likevel beregner seg MVA. Hvis klienten er en ikke MVA pliktig privatperson blir regningen høyere. Han bruker også en timesats som er langt høyere enn hans veiledende timesats. Noe som også Høyesterett har slått ned på i kjennelse av 8.9.2017 [[HR-2017-1723U]]:</i>»</span>

<span id="rp-innrykk">Og:</span>

<span id="rp-innrykk">«<i>Jeg har imidlertid mitt på det tørre når jeg hevder at Per Danielsen faktisk er en svindler / bedrager. At Per og Håkon Danielsen IKKE lykkes i sitt bedrageriforsøk, betyr ikke at de ikke kan kalles en svindler / bedrager.
Like lite som: en butikktyv som mislykkes og blir fratatt varene i det han prøver å forlate butikken han har forsøkt å rundstjele, ikke kan kalles en butikktyv.</i>»</span>

I et nytt innlegg fra mars 2024 er Håkon Danielsen og Per Danielsen omtalt som «<i>partners in crime</i>» og «<i>mafioso</i>». Dette er kommet etter saksanlegget, men påberopt som et av flere grunnlag for kravet.

Det er etter lagmannsrettens vurdering utenkelig at nettsiden kan forveksles med advokatfirmaet Danielsens egen nettside.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten videre det like klart at Per Danielsen gjennom en årrekke har hatt en omfattende offentlig profilering og eksponering av seg selv og sine saker i de ordinære medier. Det er fremlagt en rekke avisartikler som viser dette og

Side:10

lagmannsretten anser det ellers allment kjent, og ikke minst kjent for sønnen Håkon Danielsen som senere gikk inn i advokatfirmaet til faren.

Likeledes finner lagmannsretten det klart at Per Danielsen (og Håkon Danielsen) har mistet advokatbevillingen og retten til å drive rettshjelpsvirksomhet også etter domstolsprøving. Dommen er inntatt i ankeutdraget på side 855 flg. Konklusjonen er at Per Danielsen anses uskikket til å drive advokatvirksomhet og at han har mistet den tilliten som er nødvendig i yrket.

Fra bevisførselen for lagmannsretten skal ellers innledningsvis nevnes forklaringen fra Merete Hodne som engasjerte advokatfirmaet Danielsen i anledning en ærekrenkelsessak, og hvor hun i lagmannsretten ga uttrykk for fortvilelse over Per Danielsens uklarerte utspill i pressen om at hans klient ville saksøke Facebook for et stort milliardbeløp. I den forbindelse fikk lagmannsretten også avspilt et lydopptak hvor det tydelig fremkommer at hun er fortvilet over Per Danielsen utspill og hvor han etter hvert fremstår som hissig og irritert uttaler at nå må ikke hun «dolke ham i ryggen».

Lagmannsretten vil også vise til forklaringen fra vitnet Jonas Haugsvold, assisterende direktør i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, som på generelt grunnlag uttalte at det var registrert veldig mange klagesaker til Disiplinærnemnden tilknyttet dette advokatfirmaet og at det ellers var uvanlig bruk av andre enn den ansvarlige advokat (eventuelt med bistand fra autorisert advokatfullmektig) samt at det fremsto å være uvanlig uklarhet i forhold til mange av de enkelte oppdrags betingelser med hensyn til fakturering og utføring sett fra klientenes side.

Lagmannsretten vil også nevne forklaringen fra daglig leder i Solar Harvest, Arne Helvig, som forklarte at etter at BioFuel tapte den opprinnelige saken i Stavanger tingrett ville han egentlig ut av BioFuel ut og legge det bak seg. Han og Vigdel Kolnes ble likevel enig om å undersøke om det var andre farbare veier. Per Danielsen kom da inn og de ble enig om å bruke rundt 50 000 kroner på dette – og på det grunnlag skulle Per Danielsen se på saken.

Helvig forklarte at de ble forespeilet en timerate, men fikk en annen. Helvig bestred ikke at Per Danielsen hadde rett på de rettskraftig idømte sakskostnader eller at Per Danielsens pant i hans eiendommer i utgangpunktet var lovlig. Helvig kom likevel i store problemer pga behov for heftefrie aktiva og sendte mail for å høre hva som var utestående. Han fikk svar (som er fremlagt for lagmannsretten) og fikk der tilbud om 950 000 kroner som fullt og endelig oppgjør, samtidig som namsmannen mente kravet var 904 000 kroner.

Helvig forklarte at han da hadde forventet at pantet skulle slettes og at saken var avgjort, men så kom tilleggskrav for inndrivelse – et tilleggskrav namsmannen ikke godtok. Det gikk deretter en god stund før pantene ble slettet.

Side:11

Helvig hadde kontaktet Håkon Danielsen og forklart situasjonen, men det endte med å bli en stor utfordring. Helvig oppfattet det som at hans egen (den gang) advokat virket lite interessert i å få betaling pga at (den gang) advokaten hadde god sikkerhet for sitt utestående. For Helvig var dette «kritisk» fordi alt stoppet opp for ham ettersom pantene i hans eiendommer ikke ble slettet når de skulle. Lagmannsretten finner etter sin bevisvurdering at Helviks problemer i denne situasjonen var reelle og skulle vært unngått.

Lagmannsretten behandler etter dette det fremsatte krav om oppreisningserstatning.

Kravet må vurderes med utgangpunkt i avveiningene som fremgår av skadeserstatningsloven § 3-6 a) som lyder:

<span id="rp-innrykk">Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens æresfølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.</span>

<span id="rp-innrykk">En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget</span>

Innledningsvis bemerkes at de ord og uttrykk som de ankende parter har fremhevet som ærekrenkende – også etter lagmannsrettens vurdering fremstår slik i objektiv, isolert forstand.

Spørsmålet blir da – som for tingretten – om ytringene likevel skal anses berettiget etter avveiingen som skal foretas etter skl. § 3-6 a) annet ledd. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens nærmere redegjørelse for rettstilstanden, dommen side 10, samt den nærmere gjennomgang og vurdering av de enkelte utsagn. Etter lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettslige vurdering hefter det ikke feil ved tingrettens dom.

Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-6 a) annet ledd gir anvisning på en bred vurdering med utgangpunkt i de hensyn som begrunner ytringsfriheten. De momenter i vurderingen det «særlig» skal legges vekt på er ikke uttømmende. Behovet for en slik bestemmelse fremstår åpenbar fordi den avstemmer viktige rettigheter som kan komme i konflikt med hverandre; ytringsfrihet på den ene side og vern mot personlige krenkelser på den annen side.

Side:12

Lagmannsretten vil særlig fremheve ytringsfriheten som utgangpunkt for den vurdering som må foretas. De enkelte ord, utrykk og karakteristikker må i forhold til ytringsfriheten vurderes sett i lys av bakgrunnen for at ytringen ble fremsatt og de enkelte ord, uttrykk og karakteristikker må leses i den kontekst de fremkommer.

Ytringene er fremsatt på en privat og blogg-lignende nettside som åpenbart er forfattet av en misfornøyd klient.

Graden av krenkelse blir da en helt annen, og tilnærmet betydningsløs sett i forhold til om ytringene hadde vært publisert i seriøse medier med redaksjonelt ansvar, enten det var i form av et intervju med Kolnes eller i en lederartikkel, kronikk eller lignende.

Samme moment gjelder for ytringenes formulering.

Lagmannsretten viser her til at enkelte ord kan ha en rent juridisk betydning, men samtidig også en mer dagligdags og folkelig bruk. I avveiingen av de hensyn som taler for og mot om ytringen(e) anses berettiget, tar lagmannsretten også hensyn til hvem som har fremsatt ytringene og i hvilken kontekst de ble fremsatt. Slik lagmannsretten leser nettsiden er det gitt tilstrekkelig kontekst til at en alminnelig leser selv kan vurdere om det dreier seg om verdi-utsagn («value judgement») eller spesifikke påstander om straffbar virksomhet i juridisk forstand («factual statement»).

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke tvil om at det gjennomgående dreier seg om verdi-utsagn, som nevnt fremsatt av en misfornøyd klient.

Advokatvirksomhet er i likhet med en del andre typer virksomheter som for eksempel lege- og andre typer helsevirksomhet, sterkt preget av behovet for tillit fra klient til den profesjonelle utøver. Den profesjonelle virksomhetsutøver har lang akademisk utdannelse og gjerne lang (og spesialisert) yrkeserfaring i tillegg. Klienten har mot dette et konkret problem som han søker nettopp denne ekspertisen for å få hjelp til å løse. Dertil kommer at å få slik hjelp ofte fremstår som kostbart for den enkelte klient.

For advokatvirksomhet gjelder dertil en offentlig bevillingsordning, og det gjelder et omfattende regelverk for god advokatskikk. Virksomheten er også knyttet til særskilte obligatoriske disiplinær- og tilsynsordninger.

Disse forhold taler med tyngde for at denne type virksomhetsutøvere må vise seg tilliten verdig, og at det må tåles betydelig kritikk dersom tilliten brytes. Bevisførselen i denne saken har med tydelighet vist at klientens tillit til de ankende parter berettiget ble brutt uten at klienten selv kunne lastes for det. Begge de private ankende parter har da også mistet sin offentlige bevilling og i tillegg retten til å drive rettshjelpsvirksomhet.

Side:13

Etter lagmannsrettens vurdering taler også vurderingsmomentet «fyldestgjørende faktisk grunnlag» for at Kolnes anså seg berettiget til å fremsette ytringene. Her viser lagmannsretten særlig til Helvigs forklaring. Det er også betydelig forskjell i styrkenivået mellom partene når det gjelder kjennskap til grensegangen mellom ytringsfriheten og vernet mot ærekrenkende utsagn.

Basert på særlig vitnene Haugsvold og Hodne sine forklaringer finner lagmannsretten at det også skal tillegges en viss vekt i vurderingen at ytringene kan ha en viss allmenn interesse eller ha gode grunner for seg. Om forklaringene viser lagmannsretten til det som er sagt over. Lagmannsretten vil bemerke at det fremstår svært spesielt at en klient av Per Danielsen (Hodne) under et pågående advokatoppdrag ser seg nødsaget til å ta lydopptak av telefonsamtale med egen advokat med utgangspunkt i fortvilelse over hvordan advokaten utfører oppdraget på hennes vegne.

Endelig vil lagmannsretten nevne, men tillegger det liten vekt i vurderingen, at de ankende parter ikke er uten anledning til å ta til motmæle mot de fremsatte påstander (imøtegåelseskriteriet). Lagmannsretten viser til at de ankende parter på egen hjemmeside kan «advare» lesere om Kolnes sin nettside, og gi uttrykk for hva de selv mener om den der, men da selvsagt uten å gå lenger enn taushetsplikten tillater.

De fremsatte ytringer anses etter dette som berettiget etter skadeserstatningsloven § 3-6 a) annet ledd og kravet om oppreisningserstatning tas etter dette ikke til følge. Med det resultat også lagmannsretten har kommet til er det ikke nødvendig å ta stilling til om Solar Harvest i det hele tatt kan knyttes til nettsiden.

De ankende parter har videre krevet at bruken av ankemotpartens nettdomene må opphøre.

Lagmannsretten legger til grunn at advokatfirma Danielsen er et registrert foretaksnavn som faller inn under foretaksnavneloven i utgangpunktet.

Det er anført at ankemotpartene ved å ta i bruk domenet advokat-danielsen.com krenker ankende parts sekundære forretningskjennetegn beskyttet av foretaksnavneloven § 3-1. Det er vist til at Kolnes opptrer i næringsvirksomhet og at han bedriver sjikane som følge av et havarert forretningssamarbeid. Det er vist til at tingretten, som under henvisning til lovens § 3-2 annet ledd ikke tok kravet til følge – anføres i sin lovanvendelse å ha anvendt en for snever tolkning av begrepet næringsvirksomhet.

Den aktuelle bestemmelse lyder:

<span id="rp-innrykk">Rett til foretaksnavn etter første ledd gir en enerett, som har den virkning at ingen uten samtykke fra innehaveren kan bruke i næringsvirksomhet foretaksnavn eller varemerke som</span>

Side:14

<span id="rp-innrykk">er identisk med eller ligner foretaksnavnet (kjennetegnslikhet) for virksomhet av samme eller lignende slag (bransjelikhet), såfremt det er risiko for forveksling.</span>

Lagmannsretten kan ikke se at det hefter feil ved tingretten rettsanvendelse. Selv om det må antas at mange som søker opp advokat Danielsen på nettet vil komme inn på Kolnes nettside vil det, som det også fremgår av drøftelsen av oppreisningskravet over, ikke kunne foreligge noen forvekslingsfare i lovens forstand. Det fremkommer umiddelbart at siden er opprettet av en misfornøyd klient som blant annet advarer mot bruk av advokatfirmaet. Kolnes driver imidlertid ikke selv advokatvirksomhet eller annen næringsvirksomhet i tilknytning til sin nettside. Nettsiden kan heller karakteriseres mer som en blogg med advokatfirma Danielsen (og de som arbeider der) som tema. Det er ikke holdepunkter for at Kolnes mottar eller ber om noen form for vederlag fra de som besøker nettsiden.

Etter dette finner lagmannsretten at Kolnes nettside hverken kan lede til forvekslingsfare med advokatfirma Danielsens egen nettside eller at vilkåret om næringsvirksomhet er oppfylt.

Foretaksnavneloven får etter dette ikke anvendelse på det krav om opphør/sletting av nettsiden som er fremsatt.

Tilsvarende gjelder anførselen om at nettsiden er i strid med markedsføringsloven § 25, jf. § 1.

Også for dette påstandsgrunnlaget er det anført at tingrettens rettsanvendelse er feil.

Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle. Tilsvarende som i forhold til foretaksnavneloven viser lagmannsretten til at Kolnes hverken har opprettet eller brukt nettsiden i næringsvirksomhet. Lagmannsretten vil ytterligere legge til at Kolnes heller ikke (med eller uten mot vederlag) anbefaler eller henviser besøkende på nettsiden til andre navngitte og dermed konkurrerende advokater eller advokatfirma. Kolnes driver således ingen form for konsulentvirksomhet på sin nettside.

Heller ikke dette påstandsgrunnlag kan føre frem.

Atter subsidiært har de ankende parter vist til at de har krav på at nettstedet slettes under henvisning til GDPR og anført at tingrettens lovanvendelse er feil også på dette punkt.

Heller ikke denne anførselen fører etter lagmannsrettens vurdering frem. Personopplysningsloven i § 1 fastslår at forordningen gjelder som norsk lov.

Side:15

Det er særlig vist til at Kolnes sin nettside åpenbart inneholder personopplysninger Artikkel 4) og at de ankende parter har krav på å få disse slettet under henvisning til Artikkel 17 om rett til sletting («retten til å bli glemt»)

De ankende parter har vist til Artikkel 17 første ledd bokstav c) og d).

Uten at lagmannsretten trenger å ta stilling til om, og i tilfelle hvilken, opplysninger på Kolnes nettside som er «personopplysninger», finner lagmannsretten – som tingretten – at Kolnes nettside ikke faller inn under GDPR og viser – som tingretten – til forordningens Artikkel 2 første ledd som lyder:

<span id="rp-innrykk">Denne forordning får anvendelse på helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og på ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register</span>

Som nevnt over kan Kolnes nettside etter lagmannsrettens vurdering mer oppfattes som en «blogg» forfattet av en tidligere og misfornøyd klient av de ankende parter. Nettsiden kan ikke betegnes som noe register og det er ikke holdepunkter for å anta at eventuelle personopplysninger som legges ut på Kolnes side helt eller delvis behandles automatisert. Lagmannsretten legger til grunn at det er Kolnes personlig som forfatter hvert eneste innlegg på nettsiden, og at han personlig beslutter hva som skal legges ut.

Kravet tas etter dette ikke til følge.

<span id="rp-tittel2">Sakskostnader:</span>

Anken har ikke på noe punkt ført frem og de ankende parter har tapt saken. Utgangpunktet er da at ankemotpartene skal tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2, jf. § 20-5. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksreglene i tvistloven § 20-2 (3) i denne saken.

Kolnes inngitt omkostningskrav hvor det er redegjort for timebruken forut for ankeforhandlingen, for forberedelse til ankeforhandlingen samt for selve gjennomføringen av ankeforhandlingen. Det er benyttet en timesats på 180 Euro (med omregningskurs pr. 2.12.2024). Det er opplyst å gi en timepris på 2 100 kroner. Dertil kommer noen utgifter til porto, parkering, kjøregodtgjørelse samt bompenger. Utgiftene beløper seg samlet til 943,80 kroner.

Det samlede krav er totalt 120 458,80 kroner.

For lagmannsretten har Kolnes ført saken som selvprosederende og han er verken advokat eller rettshjelper.

Side:16

Hans krav må derfor vurderes etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-5 (1) tredje pkt som lyder:

<span id="rp-innrykk">Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.</span>

Hvordan bestemmelsen skal forstås og anvendes har Høyesterett klarlagt sist i [[HR-2024-307-U]] hvor utgangspunktet er at begrensningen til «rimelig godtgjøring» for eget arbeid innebærer at parten har krav på å få dekket faktiske kostnader han er påført, men ikke det som eventuelt er spart ved at det er engasjert prosessfullmektig.

Lagmannsretten viser ellers særlig til kjennelsens avsnitt (16) – (20), og særlig avsnitt (18) hvor Høyesterett uttaler:

<span id="rp-innrykk">Partens dokumenterte tap danner altså utgangspunktet for beregningen, se også eksempelvis [[HR-2005-1795-U]] avsnitt 29. I de tilfellene et slikt tap ikke kan dokumenteres, må retten foreta et skjønn der lovens kriterium «rimelig godtgjøring» gir tilstrekkelig begrensning.</span>

Kolnes har ikke dokumentert et tap tilsvarende kravet som er fremsatt. Timesatsen som er benyttet tilsvarer en alminnelig advokats slik lagmannsretten vurderer det. Når tapet ikke er dokumentert kan ikke timesatsen tas som utgangpunkt. Lagmannsretten må derfor foreta et skjønn slik det fremkommer av sitatet over.

Lagmannsretten tar utgangpunkt i at Kolnes har måttet bruke så mye tid på saken som han selv har angitt. På den annen side har retten hatt lite nytte av Kolnes arbeid med saken – med unntak for at de vitner han har påberopt og ført for lagmannsretten har bidratt til den samlede opplysning av saken når det gjelder det fremsatte oppreisningskrav.

Lagmannsretten legger også noe vekt på at Kolnes under ankeforhandlingen oppga å være daglig leder og således er i arbeid. Endelig vil lagmannsretten trekke frem at det er ankemotpartene som anla saken mot ham og som anket tingrettens dom slik at Kolnes ikke hadde mulighet til å unngå å arbeide videre med saken.

Etter en samlet skjønnsmessig vurdering fastsettes etter dette 50 000 kroner som en rimelig godtgjørelse for Kolnes arbeid med saken. Dertil kommer utgiftene.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er endret berammingsprogram og mellomliggende ferieavvikling for rettens leder som også skrev utkast til dom.

Side:17

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Anken forkastes.

2. Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen dømmes en for alle og alle for en til å betale sakskostnader til Steinar Vigdel Kolnes med 50 944 – femtitusennihundredeogførtifire – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente 14 – fjorten – dager fra forkynnelse av dommen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-2024-131664

2025-02-23T22:45:22Z

FredrikL:

{{Lagmannsretter
|Instans=Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=2025-01-22
|Publisert=LG-2024-131664
|Stikkord=Erstatningsrett, Oppreisning, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet, Kjennetegnsrett, Forvekslingsfare, Personvern, Selvprosederende
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om oppreisningserstatning som følge av injurier, samt krav om fjerning, eventuelt endring, av nettsiden «advokat-danielsen.com».

Lagmannsretten kom til at anken måtte forkastes. Etter lagmannsrettens vurdering kunne nettsiden oppfattes som en «blogg» og ytringene på nettsiden dreide seg om verdi-utsagn av en misfornøyd klient. Videre at advokater må vise seg tilliten verdig og at det må tåles betydelig kritikk dersom tilliten brytes. Bevisførselen i denne saken hadde med tydelighet vist at klientens tillit til de ankende parter berettiget ble brutt uten at klienten selv kunne lastes for det.
|Saksgang=Sør-Rogaland tingrett 28.5.2024 - Gulating lagmannsrett LG-2024-131664 (sak nr. 24-131664ASD-GULA/AVD2)
|Parter=Håkon Danielsen, Per Danielsen, Advokatfirmaet Danielsen & Co AS (Advokat Linnéa Tereza Karlberg) mot Solar Harvest AS, Steinar Vigdel Kolnes
|Forfatter=Lagdommer Knut Harald Braathen, Lagdommer Elisabeth Deinboll, Ekstraordinær lagdommer Martin Tenold
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6a Skadeserstatningsloven (1969) §3-6a], [https://lovdata.no/lov/1985-06-21-79/§3-1 Foretaksnavneloven (1985) §3-1], [https://lovdata.no/lov/1985-06-21-79/§3-2 §3-2], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§1 Markedsføringsloven (2009) §1], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§25 §25], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/§1 Personopplysningsloven (2018) §1], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a4 GDPR A4], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a17 A17], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a21 A21], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-4 §29-4]
}}
<u>Saken gjelder</u> krav om oppreisningserstatning som følge av injurier, samt krav om fjerning, eventuelt endring, av nettsiden «www.advokat-danielsen.com».

Sør-Rogaland tingrett avsa 28.5.2024 dom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">1. Steinar Vigdel Kolnes frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Solar Harvest AS frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen dømmes in solidum til å betale sakskostnader til Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes med kroner 25 513 –femogtyvetusenfemhundreogtretten- innen 14 dager fra dommens forkynnelse.</span>

Advokatfirmaet Danielsen & Co (heretter «Advokatfirmaet Danielsen»), Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen (heretter «Håkon Danielsen») har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes (heretter «Kolnes») har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 3. og 4.12.2024. De ankende parter møtte ved prosessfullmektig advokat Linnéa Tereza Karlberg. Per Danielsen og Håkon Danielsen ga forklaring. Ankemotpartene møtte ved Kolnes – som selvprosederende. Det ble hørt fire vitner, avspilt et lydopptak og ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

<span id="rp-tittel2">Sakens bakgrunn:</span>

Fra tingrettens dom hitsettes:

<span id="rp-innrykk">Saksøker Per Danielsen (heretter Danielsen) har drevet advokatvirksomhet siden 1986. Han registrerte sin virksomhet i foretaksregisteret den 29. november 2001 under navnet ADVOKATFIRMAET DANIELSEN & CO AS (heretter advokatfirmaet Danielsen). Virksomhetens formål er i foretaksregisteret angitt på følgende måte:</span>

<span id="rp-innrykk">«Advokatvirksomhet, konsulentvirksomhet, investeringsvirksomhet, handel samt alt hva derved står i forbindelse.»</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen hadde advokatbevilling frem til han mistet denne ved Advokatbevillingsnemndens vedtak av 6. desember 2022 om tilbakekall etter domstolloven§ 230 første ledd nr. 1. Vedtaket ble opprettholdt ved Oslo tingretts dom av 23.06.2023. Anke over dommen ble nektet fremmet ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 22. november 2023 (sak 23-134562ASD-BORG/03). Også videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet.</span>

Side:2

<span id="rp-innrykk">Saksøker Håkon Mathias Sterling Danielsen (heretter Sterling Danielsen) er sønn av Per Danielsen, og har arbeidet som advokatfullmektig og advokat i advokatfirmaet Danielsen. Også han er fratatt advokatbevillingen etter vedtak fra Advokatbevillingsnemnden. Saken mot Danielsen og Sterling Danielsen ble behandlet i samme prosess av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet som ga sin innstilling til Advokatbevillingsnemnden den 14. juni 2022. Tilsynsrådet innga politianmeldelse mot begge basert på til dels de samme forhold den 3. oktober 2022. Sterling Danielsen er som følge av det siktet for hvitvasking.</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen og Sterling Danielsen er etter det opplyst nå ansatt som henholdsvis seniorutreder/partner og utreder/partner i advokatfirmaet Danielsen. Advokatfirmaet har i tillegg en advokat og to advokatfullmektiger ansatt (samt ytterligere en utreder - Lars Erik Mørk som er omtalt i Oslo tingretts dom).</span>

<span id="rp-innrykk">Saksøkte Steinar Vigdel Kolnes er styreleder og medeier i Solar Harvest AS. Solar Harvest Limited Ghana og Solar Harvest Holding AS inngår i samme struktur som Solar Havest AS. Selskapene hadde tidligere navn som Biofuel Africa AS, Biofuel Africa Limited og Biofuel Africa Holding AS. Biofeul selskapene arbeidet med et prosjekt i Ghana hvor det skulle produseres planteolje til bruk i biodiesel.</span>

<span id="rp-innrykk">Kolnes og Biofuel selskapene forhandlet om å inngå avtale med Statoil ASA. Forhandlingene strandet rundt 2009 og samarbeidet ble avsluttet etter at Statoil ASA mente å ha avdekket det som kunne være korrupsjon i virksomheten i Afrika.</span>

<span id="rp-innrykk">Kolnes og de andre selskapsdeltakerne var svært uenige i det. De fant beskyldningene ærekrenkende, og reiste sak for Stavanger tingrett med krav om mortifikasjon og oppreisningserstatning.</span>

<span id="rp-innrykk">Statoil ASA ble frifunnet ved Stavanger tingretts dom av 8. februar 2013. Danielsen ble engasjert som advokat for å utforme anke til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten nektet anken henvis til behandling ved beslutning av 14. mai 2013. Det nærmere saksforhold fremgår av beslutningen ([[LG-2013-35742]]). Høyesteretts ankeutvalg forkastet anke over beslutningen ved kjennelse av 9. september 2013 (sak [[HR-2013-1899-U]]).</span>

<span id="rp-innrykk">Det er etter det opplyste ingen næringsvirksomhet i de tidligere Biofuel selskapene, nå Solar Harvest, bortsett fra at det foregår noe salg av eiendeler i Ghana.</span>

<span id="rp-innrykk">Bakgrunnen for tvisten</span>

<span id="rp-innrykk">Eierne og grunnleggerne bak Biofuel selskapene Steinar Vigdel Kolnes, Arne Olav Kolnes og Arne Helvik bestred deler av Danielsen salærkrav etter oppdraget. Innsigelsene gjaldt både timeforbruk, timesats og kvalitet på oppdragsutførelsen. De tapte saken og ble dømt til å betale Danielsens gjenstående salær med kr. 456 282, med tillegg for renter og omkostninger ved Jæren tingretts dom av 1. februar 2016. De hadde da tidligere betalt kr. 696 282, slik at samlet salær utgjorde kr. 1 152 564.</span>

Side:3

<span id="rp-innrykk">Kolnes mfl. anket dommen til lagmannsretten, som forkastet anken. Denne dommen ble anket til Høyesterett som i kjennelse av 8. september 2017 opphevet lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse og forkastet anken for øvrig. Omkostninger i salærsaken ble deretter fastsatt ved lagmannsrettens dom av 12. januar 2018. Også denne avgjørelsen ble anket, men anken ble nektet fremmet.</span>

<span id="rp-innrykk">Kolnes mfl. kunne eller ville ikke betale Danielsens gjenstående salærkrav som med renter og omkostninger til slutt utgjorde ca. kr. 905 000. Danielsen startet inndriving av kravet ved brev til namsfogden av 22. oktober 2018. Kravet ble til slutt innfridd i juni 2019, og Kolnes mfl. ba om at etablerte utlegg ble slettet.</span>

<span id="rp-innrykk">Sterling Danielsen krevde da betaling for omkostninger med inndrivelsesprosessen med ca. kr. 38 000, før sletting av utlegget. Dette ledet til en ny prosess før Danielsen og Sterling Danielsen frafalt denne del av kravet og samtykket i sletting av utleggspant ultimo august 2019 for Helvig, og i oktober s.å. for de øvrige.</span>

<span id="rp-innrykk">Inndrivelsesprosessen synes å ha forsterket det motsetningsforholdet som var oppstått mellom Danielsen og hans tidligere klienter. Steinar Vigdel Kones anmeldte Danielsen til politiet i 2019. Anmeldelsen ble henlagt og klage over henleggelsen ble forkastet den 27. august s.å. Klageavgjørelsen er bl.a. begrunnet i at saken har et sivilrettslig preg. Kolnes har også inngitt anmeldelse til politiet i 2020, som ble henlagt 22. september s.å. Henleggelsen ble påklagde av både Kones og Danielsen, sistnevnte grunnet henleggelseskoden. I tillegg har han inngitt klage over Danielsen og Sterling Danielsen til Disiplinærutvalget og klaget videre til Disiplinærnemnden for advokater i september 2020. Klagen ble avvist grunnet oversittelse av klage fristen i begge instanser.</span>

<span id="rp-innrykk">I oktober 2019 etablerte Steinar Vigdel Kolnes nettsiden «www.advokat-danielsen.com». Innehaver av siden er Solar Harvest Ltd. På denne siden ble det i 2019 publisert ulikt innhold knyttet Danielsen og Sterling Danielsens advokatvirksomhet og gitt råd til andre som var misfornøyd med deres tjenester. Det later ikke til å ha vært publisert nye innlegg på siden etter 2019, før et nytt innlegg ble lagt ut i februar 2024.</span>

<span id="rp-innrykk">På nettsiden kritiseres Danielsen og Sterling Danielsen i sterke ordelag og det benyttes anklager og karaktrestikker som utpressere og bedragere m.m.</span>

<span id="rp-innrykk">Steinar Vigdel Kolnes har erkjent at nettsiden er laget av ham og at han er ansvarlig for alt innhold.</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen reiste sak mot Steinar Vigdel Kolnes for Oslo tingrett ved stevning innkommet 11. oktober 2022, med krav om oppreisning for ærekrenkelser og sjikane på nettsiden, og krav om fjerning/sletting av denne. Tingretten henviste saken til behandling i forliksrådet ved brev av 17. oktober 2022. Ved prosesskrift av 9. januar 2023 ble Solar Harvest AS også trukket inn som saksøkt. Forliksrådet innstilte behandlingen i medhold av tvisteloven § 6-11 ved beslutning av 18. juli 2023.</span>

Side:4

I planmøtet for lagmannsretten tok de ankende parter følgende forbehold til den ovennevnte saksfremstilling:

<span id="rp-innrykk">Det medfører ikke riktighet at Håkon Sterling Danielsen er siktet for hvitvasking slik det fremkommer på side 2, 4. avsnitt.</span>

<span id="rp-innrykk">Både Steinar Kolnes og Solar Harvest Ltd. er innehavere av nettsiden Avokat-Danielsen.com, ikke bare Solar Harvest Ltd slik det fremkommer på side 4, 3. avsnitt.</span>

Lagmannsretten vender tilbake til forbeholdene i den utstrekning det har betydning for lagmannsrettens avgjørelse.

<u>De ankende parter</u> har sammenfattet anført:

Det kreves oppreisningserstatning for injurierende utsagn med grunnlag i skadeserstatningsloven § 3-6 a. Det kreves også opphør av bruken av forretningskjennetegnet www.advokat-danielsen.com – under henvisning til foretaksnavneloven. Endelig kreves at ankemotpartene fjerner domenet og innholdet der, eventuelt at dette rettes etter rettens skjønn under henvisning til markedsføringsloven.

Når det særlig gjelder de injurierende utsagn anføres:

Kolnes har et personlig ansvar for sine publiseringer på nettstedet, samt at Solar Harvest AS erstatningsbetingende har medvirket til spredning ved å linke egne domener til nettsiden. Både Per Danielsen og Håkon Danielsen sin æresfølelse og gode navn og rykte er krenket – det anføres også i forhold til selve advokatfirmaet.

Ankemotpartene kan holdes ansvarlig for beskyldninger om faktiske forhold. Tingretten har karakterisert utsagnene som verdivurderinger, og det er feil rettsanvendelse. Beskyldninger om ikke korrekte faktiske forhold er ikke beskyttet av ytringsfriheten enten i forhold til Grunnloven eller EMK Art 10.

Det er ikke ført bevis for de faktiske forhold nevnt nedenfor, og de er egnet til å krenke samtlige av de ankende parter.

Konkret gjelder de faktiske forhold beskyldninger om bedrageri, svindel, utpressing, fiktiv fakturering som rammer samtlige av de ankende parter. Videre gjelder det for Per Danielsens vedkommende anklage om brudd på taushetsplikten og anklage om avgiftsbedrageri. Videre har Kolnes uriktig beskyldt Per Danielsen for falsk produksjon av positive anmeldelser av ham og advokatfirmaet på nettstedet advokatguiden.no. Kolnes har også omtalt Per og Håkon Danielsen som «partners in crime» og anklaget dem for mafiavirksomhet og hvitvasking.

Side:5

De ankende parter viser til at den virksomhet som drives er lovlig. Det vises særlig til at hverken Per eller Håkon Danielsen opptrer utad og de utgir seg ikke for å være advokater.

Google knytter nettsiden opp mot Solar Harvest domener og Solar Harvest AS har dermed nedvirket til spredning.

De injurierende anklager er fremsatt forsettlig. Aktsomhet eller god tro er en forutsetning, men Kolnes siterer blant annet straffebestemmelser.

Ytringene er rettsstridige og Kolnes hefter som utgangpunkt med en alminnelig plikt til å føre sannhetsbevis. Det anføres at det ikke er ført slikt bevis. Kravet om rettsstrid skal knyttes til hvert enkelt utsagn. Tap av advokatbevilling rettferdiggjør ikke anklager om kriminell opptreden. Ytringene er ikke trukket tilbake eller dementert, men opprettholdes og gjentas fortsatt. Anklagene anses svært grove.

Det kreves oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn under henvisning til foreliggende rettspraksis og uansett oppad begrenset til 1 000 000 kroner. Videre kreves at ankemotpartene sletter de injurierende utsagn.

Det kreves også fjerning av en eldre straffedom mot Per Danielsen under henvisning til GDPR Art 21. Dommen er 27 år gammel og Per Danielsens personvern må gå foran ytringsfriheten.

Det kreves at bruk av det aktuelle nettdomenet opphører idet det inneholder kjennetegnet «advokat Danielsen» som de ankende parter har enerett til. Det anføres at domenet Kolnes benytter krenker advokatfirmaets sekundære kjennetegn. Foretaksnavn og sekundært forretningskjennetegn ble tatt i bruk av de ankende parter lenge før samarbeidet med Kolnes.

Videre anføres vern etter foretaksloven § 3-2. Det vises som eksempel til at varemerke som «Advokatfirmaet Lund & Co» er et registrert varemerke og til at også navnet «Danielsen» i denne sammenheng er distinktivt og oppfyller kravene til varemerkeregistrering.

Nær det gjelder kravet til bruk i næringsvirksomhet anføres at Kolnes opptrer i næringsvirksomhet og utøver sjikane som følge av et havarert forretningssamarbeid.

Det anføres å foreligge forvekslingsfare mellom Advokatfirmaet Danielsen og Kolnes sitt domenenavn og de ankende parter krever dom for at navnebruken er ulovlig.

Subsidiært kreves at bruken av domenenavnet opphører etter bestemmelsene i markedsføringsloven. Det anføres at opprettelse av nettsiden er i strid med god forretningsskikk og i strid med god markedsføringsskikk.

Side:6

Atter subsidiært kreves at nettdomenet slettes etter GDPR Art 17 i det det anføres at det åpenbart publiseres personopplysninger på nettsiden. Det foreligger ingen tvingende berettigede grunner for å ha nettsiden liggende ute og nettsiden kan pålegges fjernet i medhold av GDPR.

Endelig anføres at foreldelse er avbrutt idet det er tatt ut stevning mot ankemotpartene innenfor tre år etter publisering.

De ankende parter nedla slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Steinar Vigdel Kolnes dømmes til å opphøre med bruken av nettdomenet www.advokat-danielsen.com.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes dømmes in solidum til å betale oppreisning til Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes dømmes til å fjerne alt innhold på nettsiden det pekes til under domenene www.advokat-danielsen.no, www.solarharvest.se og www.solarharvest.dk, subsidiært rette og fjerne innhold etter rettens skjønn.</span>

<span id="rp-innrykk">4. Solar Harvest AS og Steinar Vigdel Kolnes dømmes in solidum til å betale sakskostnader til Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen.</span>

<u>Ankemotpartene</u> har sammenfattet anført:

Tingrettens dom er korrekt både med hensyn til vurderinger og resultat. Det gjøres gjeldene de samme anførsler som for tingretten.

I det Kolnes for lagmannsretten var selvprosederende gjengis etter hans samtykke hans anførsler slik de ble oppsummert i tingrettens dom:

<span id="rp-innrykk">De saksøkte har felles påstandsgrunnlag, og i korthet anført at Solar Harvest AS har ingenting med nettsiden å gjøre. Det er kun Kolnes personlig gjennom Solar Harvest Ltd. Ghana som er ansvarlig for etableringen og innholdet på denne.</span>

<span id="rp-innrykk">Det angivelige beviset for at Solar Harvest SE og DK på sine nettsider har pekt mot Advokat-Danielsen.com, er forfalskede. Solar Harvest AS har ingen aktivitet og har ikke hatt</span>

Side:7

<span id="rp-innrykk">det de siste 10 årene. Arne Helvig er daglig leder. Hverken han eller Solar Harvest AS har noe med nettsiden å gjøre.</span>

<span id="rp-innrykk">Solar Harvest AS er dermed uriktig saksøkte og må i alle tilfelle frifinnes. I tillegg kommer at alle krav mot Solar Harvest uansett er forledet. Nettsiden var kjent fra 2019. Følgelig utløp foreldelsesfristen i 2022. Solar Harvest AS ble først trukket inn i saken i 2023.</span>

<span id="rp-innrykk">Ytringene som fremkommer på nettsiden innestår Kolnes for. Disse må anses som verdivurderinger av Per Danielsen, Håkon Danielsen og advokatfirmaet Danielsen. De er like fullt riktige. Det er særlig vist til Per Danielsen og Håkon Danielsens inndrivelse av salærkravet, hvor det ble forsøkt å inndrive et for høyt beløp gjennom press og uberettiget bruk av utleggspant i alt for lang tid mot særlig Helvig som var i en sårbar posisjon.</span>

<span id="rp-innrykk">Videre vises det til de forhold som er funnet bevist i Oslo tingretts dom av 23. juni 2023, og tilsvarende opplevelser fra andre klienter, bl.a. Merethe Hodne. Samlet viser dette at de karaktrestikkene som fremkommer på nettsiden er berettigede. I tillegg til slett klient behandling har Per Danielsen gjort seg skyldig i brudd på taushetsplikten ved oversendelse av dokumenter fra andre saker og offentliggjøring av Kolnes personnummer.</span>

<span id="rp-innrykk">Nettsiden ble etablert for å verne andre mot saksøkernes virksomhet og for å hjelpe de som allerede var utsatt for urimelig behandling fra saksøkerne. Kolnes har bl.a. lagt vekt på informere om rask bruk av klageretten til disiplinærutvalget for å hindre at andre tapte rett på samme måte som de gjorde da de klagde.</span>

<span id="rp-innrykk">Ytringene ligger klart innenfor Kolnes ytringsfrihet i henhold til Grl. § 100 og EMK art. 10. Det må i denne vurderingen legges stor vekt på at Per Danielsen er en kjent person som selv har søkt oppmerksomhet, og i årtier vært omgitt av kontroverser og konflikt. Han må dermed finne seg i kritikk, og har god anledning til å imøtegå denne.</span>

<span id="rp-innrykk">De mange konfliktene og Oslo tingretts dom medfører at Per Danielsens omdømme er så svekket at nettsiden ikke representerte noen ytterligere krenkelse.</span>

<span id="rp-innrykk">Skadeerstatningsloven § 3-6 a er dermed ikke krenket.</span>

<span id="rp-innrykk">I forhold til foretaksnavneloven og markedsføringsloven er det særlig vist til at det ikke er noen fare for forveksling. Det fremgår klart at nettsiden ikke er advokatfirma Danielsens nettside men Kolnes sin. Danielsen har heller ikke fått registrert samme navn som sitt foretaksnavn.</span>

<span id="rp-innrykk">Foretaksnavneloven og markedsføringsloven retter seg kun mot næringsdrivende. Nettsiden inngår ikke i noens næringsvirksomhet. Den drives av Kolnes privat.</span>

<span id="rp-innrykk">Danielsen har uansett ingen rett til å forby bruken av toppdomenet Advokat. Danielsen.com, selv om han har .no domenet. Dette er allerede avgjort i avgjørelse fra ICANN ved Forum av 21. januar 2021.</span>

Side:8

<span id="rp-innrykk">I forhold til GDPR er det særlig vist til at nettsiden ikke inneholder personopplysninger. Kun erfaringer og advarsler.</span>

<u>Ankemotpartene</u> nedla slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. Anken forkastes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Sakskostnader for eget arbeid med saken tilkjennes.</span>

Idet det også anføres at Solar Harvest AS ikke er riktig saksøkt, ba Kolnes lagmannsretten vurdere om anken alternativt skal avvises for selskapets vedkommende.

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsretten skal bemerke:</span></span>

I ankesaken er trukket inn en del innlegg på den aktuelle nettsiden som er kommet til etter tingrettens behandling. Ettersom hvert enkelt utsagn som anføres å være ærekrenkende, og dermed kan danne grunnlag for oppreisningserstatning, må anses for å være påstandsgrunnlag for et «krav», behandles ikke de som ikke har vært behandlet i førsteinstans, jf. tvisteloven § 29-4 (1). Det gjelder tilsvarende kravet om å fjerne en eldre straffedom mot Per Danielsen som er utlagt på nettsiden, men så sent at kravet om fjerning ikke har vært gjenstand for førsteinstansbehandling.

Etter bevisførselen i saken finner lagmannsretten det helt klart at om man gikk inn på det omstridte nettstedet www.advokat-danielsen.com vil «den alminnelige» leser som leste tekst der være klar over at det dreide seg om en side forfattet av en misfornøyd klient av Per Danielsen (tidligere advokat). Lagmannsretten viser her til de utskrifter som er fremlagt i det faktiske utdrag side 679 flg. Nettsiden åpner med overskriften «Jeg Steinar Vigdel Kolnes» og neste overskrift er «Litt om mine erfaringer». Deretter følger tekst som inneholder de påstått injurierende og oppreisningserstatningsbetingende ord, utrykk og karakteristikker, som er slik gjengitt i tingrettens dom:

<span id="rp-innrykk">Det er ubestridt at nettsiden inneholder beskyldninger om at Danielsen og Sterling Danielsen har gjort seg skyldig i bedrageri, bedrageriforsøk og utpressing. Det vises bl.a. til innlegg datert 21. februar 2021 (trolig første gang publisert i 2019) under tittelen «<i>Som tidligere klient til advokat Per Danielsen, vil jeg med dette dele min dyrekjøpte erfaring</i>». Her fremkommer bl.a. følgende:</span>

<span id="rp-innrykk">«<i>Men Per Danielsen og avkommet Håkon Sterling Danielsen nekter likevel frivillig å slette pant som de plikter.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Dette er uten tvil et rent bedrageriforsøk, og er derfor politianmeldt.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Skulle noen likevel være i tvil om Per og Håkon Danielsen “fortjener” tittelen bedrager / svindler, så er det bare å lese her:»</i></span>

Side:9

<span id="rp-innrykk">Og:</span>

<span id="rp-innrykk">«<i>For Danielsen er våre erfaringer følgende:</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>1) Han produserer totalt grunnløse og fabrikkerte fakturaer.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>2) Han benytter utpressing for å inndrive disse urettmessige kravene fra sine klienter.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>3) Som advokat har Danielsen etter loven taushetsplikt. Noe han gir totalt blaffen i. For det første sendte han all klientkommunikasjon med oss til retten. For det andre har jeg i to tilfeller mottatt dokumentasjon fra Danielsen som han ved “feiltagelse” har sendt i vanlig post og epost om andre av hans klienter. Bla. en om dykkersaken. Enten gjør han dette med fullt overlegg (for å vise at han har mye å gjøre?), eller så har han null kontroll. I feil hender kunne slik klientinformasjon vært brukt til utpressing.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>4) Når han fabrikkerer falske fakturaer som klienter ikke betaler så krediterer han disse internt slik at han slipper å betale inn MVA. Dermed kan han snyte staten. Egentlig ikke klientens problem, men likevel.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>5) Det som kan bli klientens problem, er at han selv om Høyesterett har nektet han å beregne MVA på egen advokatvirksomhet, likevel beregner seg MVA. Hvis klienten er en ikke MVA pliktig privatperson blir regningen høyere. Han bruker også en timesats som er langt høyere enn hans veiledende timesats. Noe som også Høyesterett har slått ned på i kjennelse av 8.9.2017 [[HR-2017-1723U]]:</i>»</span>

<span id="rp-innrykk">Og:</span>

<span id="rp-innrykk">«<i>Jeg har imidlertid mitt på det tørre når jeg hevder at Per Danielsen faktisk er en svindler / bedrager. At Per og Håkon Danielsen IKKE lykkes i sitt bedrageriforsøk, betyr ikke at de ikke kan kalles en svindler / bedrager.
Like lite som: en butikktyv som mislykkes og blir fratatt varene i det han prøver å forlate butikken han har forsøkt å rundstjele, ikke kan kalles en butikktyv.</i>»</span>

I et nytt innlegg fra mars 2024 er Håkon Danielsen og Per Danielsen omtalt som «<i>partners in crime</i>» og «<i>mafioso</i>». Dette er kommet etter saksanlegget, men påberopt som et av flere grunnlag for kravet.

Det er etter lagmannsrettens vurdering utenkelig at nettsiden kan forveksles med advokatfirmaet Danielsens egen nettside.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten videre det like klart at Per Danielsen gjennom en årrekke har hatt en omfattende offentlig profilering og eksponering av seg selv og sine saker i de ordinære medier. Det er fremlagt en rekke avisartikler som viser dette og

Side:10

lagmannsretten anser det ellers allment kjent, og ikke minst kjent for sønnen Håkon Danielsen som senere gikk inn i advokatfirmaet til faren.

Likeledes finner lagmannsretten det klart at Per Danielsen (og Håkon Danielsen) har mistet advokatbevillingen og retten til å drive rettshjelpsvirksomhet også etter domstolsprøving. Dommen er inntatt i ankeutdraget på side 855 flg. Konklusjonen er at Per Danielsen anses uskikket til å drive advokatvirksomhet og at han har mistet den tilliten som er nødvendig i yrket.

Fra bevisførselen for lagmannsretten skal ellers innledningsvis nevnes forklaringen fra Merete Hodne som engasjerte advokatfirmaet Danielsen i anledning en ærekrenkelsessak, og hvor hun i lagmannsretten ga uttrykk for fortvilelse over Per Danielsens uklarerte utspill i pressen om at hans klient ville saksøke Facebook for et stort milliardbeløp. I den forbindelse fikk lagmannsretten også avspilt et lydopptak hvor det tydelig fremkommer at hun er fortvilet over Per Danielsen utspill og hvor han etter hvert fremstår som hissig og irritert uttaler at nå må ikke hun «dolke ham i ryggen».

Lagmannsretten vil også vise til forklaringen fra vitnet Jonas Haugsvold, assisterende direktør i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, som på generelt grunnlag uttalte at det var registrert veldig mange klagesaker til Disiplinærnemnden tilknyttet dette advokatfirmaet og at det ellers var uvanlig bruk av andre enn den ansvarlige advokat (eventuelt med bistand fra autorisert advokatfullmektig) samt at det fremsto å være uvanlig uklarhet i forhold til mange av de enkelte oppdrags betingelser med hensyn til fakturering og utføring sett fra klientenes side.

Lagmannsretten vil også nevne forklaringen fra daglig leder i Solar Harvest, Arne Helvig, som forklarte at etter at BioFuel tapte den opprinnelige saken i Stavanger tingrett ville han egentlig ut av BioFuel ut og legge det bak seg. Han og Vigdel Kolnes ble likevel enig om å undersøke om det var andre farbare veier. Per Danielsen kom da inn og de ble enig om å bruke rundt 50 000 kroner på dette – og på det grunnlag skulle Per Danielsen se på saken.

Helvig forklarte at de ble forespeilet en timerate, men fikk en annen. Helvig bestred ikke at Per Danielsen hadde rett på de rettskraftig idømte sakskostnader eller at Per Danielsens pant i hans eiendommer i utgangpunktet var lovlig. Helvig kom likevel i store problemer pga behov for heftefrie aktiva og sendte mail for å høre hva som var utestående. Han fikk svar (som er fremlagt for lagmannsretten) og fikk der tilbud om 950 000 kroner som fullt og endelig oppgjør, samtidig som namsmannen mente kravet var 904 000 kroner.

Helvig forklarte at han da hadde forventet at pantet skulle slettes og at saken var avgjort, men så kom tilleggskrav for inndrivelse – et tilleggskrav namsmannen ikke godtok. Det gikk deretter en god stund før pantene ble slettet.

Side:11

Helvig hadde kontaktet Håkon Danielsen og forklart situasjonen, men det endte med å bli en stor utfordring. Helvig oppfattet det som at hans egen (den gang) advokat virket lite interessert i å få betaling pga at (den gang) advokaten hadde god sikkerhet for sitt utestående. For Helvig var dette «kritisk» fordi alt stoppet opp for ham ettersom pantene i hans eiendommer ikke ble slettet når de skulle. Lagmannsretten finner etter sin bevisvurdering at Helviks problemer i denne situasjonen var reelle og skulle vært unngått.

Lagmannsretten behandler etter dette det fremsatte krav om oppreisningserstatning.

Kravet må vurderes med utgangpunkt i avveiningene som fremgår av skadeserstatningsloven § 3-6 a) som lyder:

<span id="rp-innrykk">Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens æresfølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.</span>

<span id="rp-innrykk">En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget</span>

Innledningsvis bemerkes at de ord og uttrykk som de ankende parter har fremhevet som ærekrenkende – også etter lagmannsrettens vurdering fremstår slik i objektiv, isolert forstand.

Spørsmålet blir da – som for tingretten – om ytringene likevel skal anses berettiget etter avveiingen som skal foretas etter skl. § 3-6 a) annet ledd. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens nærmere redegjørelse for rettstilstanden, dommen side 10, samt den nærmere gjennomgang og vurdering av de enkelte utsagn. Etter lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettslige vurdering hefter det ikke feil ved tingrettens dom.

Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-6 a) annet ledd gir anvisning på en bred vurdering med utgangpunkt i de hensyn som begrunner ytringsfriheten. De momenter i vurderingen det «særlig» skal legges vekt på er ikke uttømmende. Behovet for en slik bestemmelse fremstår åpenbar fordi den avstemmer viktige rettigheter som kan komme i konflikt med hverandre; ytringsfrihet på den ene side og vern mot personlige krenkelser på den annen side.

Side:12

Lagmannsretten vil særlig fremheve ytringsfriheten som utgangpunkt for den vurdering som må foretas. De enkelte ord, utrykk og karakteristikker må i forhold til ytringsfriheten vurderes sett i lys av bakgrunnen for at ytringen ble fremsatt og de enkelte ord, uttrykk og karakteristikker må leses i den kontekst de fremkommer.

Ytringene er fremsatt på en privat og blogg-lignende nettside som åpenbart er forfattet av en misfornøyd klient.

Graden av krenkelse blir da en helt annen, og tilnærmet betydningsløs sett i forhold til om ytringene hadde vært publisert i seriøse medier med redaksjonelt ansvar, enten det var i form av et intervju med Kolnes eller i en lederartikkel, kronikk eller lignende.

Samme moment gjelder for ytringenes formulering.

Lagmannsretten viser her til at enkelte ord kan ha en rent juridisk betydning, men samtidig også en mer dagligdags og folkelig bruk. I avveiingen av de hensyn som taler for og mot om ytringen(e) anses berettiget, tar lagmannsretten også hensyn til hvem som har fremsatt ytringene og i hvilken kontekst de ble fremsatt. Slik lagmannsretten leser nettsiden er det gitt tilstrekkelig kontekst til at en alminnelig leser selv kan vurdere om det dreier seg om verdi-utsagn («value judgement») eller spesifikke påstander om straffbar virksomhet i juridisk forstand («factual statement»).

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke tvil om at det gjennomgående dreier seg om verdi-utsagn, som nevnt fremsatt av en misfornøyd klient.

Advokatvirksomhet er i likhet med en del andre typer virksomheter som for eksempel lege- og andre typer helsevirksomhet, sterkt preget av behovet for tillit fra klient til den profesjonelle utøver. Den profesjonelle virksomhetsutøver har lang akademisk utdannelse og gjerne lang (og spesialisert) yrkeserfaring i tillegg. Klienten har mot dette et konkret problem som han søker nettopp denne ekspertisen for å få hjelp til å løse. Dertil kommer at å få slik hjelp ofte fremstår som kostbart for den enkelte klient.

For advokatvirksomhet gjelder dertil en offentlig bevillingsordning, og det gjelder et omfattende regelverk for god advokatskikk. Virksomheten er også knyttet til særskilte obligatoriske disiplinær- og tilsynsordninger.

Disse forhold taler med tyngde for at denne type virksomhetsutøvere må vise seg tilliten verdig, og at det må tåles betydelig kritikk dersom tilliten brytes. Bevisførselen i denne saken har med tydelighet vist at klientens tillit til de ankende parter berettiget ble brutt uten at klienten selv kunne lastes for det. Begge de private ankende parter har da også mistet sin offentlige bevilling og i tillegg retten til å drive rettshjelpsvirksomhet.

Side:13

Etter lagmannsrettens vurdering taler også vurderingsmomentet «fyldestgjørende faktisk grunnlag» for at Kolnes anså seg berettiget til å fremsette ytringene. Her viser lagmannsretten særlig til Helvigs forklaring. Det er også betydelig forskjell i styrkenivået mellom partene når det gjelder kjennskap til grensegangen mellom ytringsfriheten og vernet mot ærekrenkende utsagn.

Basert på særlig vitnene Haugsvold og Hodne sine forklaringer finner lagmannsretten at det også skal tillegges en viss vekt i vurderingen at ytringene kan ha en viss allmenn interesse eller ha gode grunner for seg. Om forklaringene viser lagmannsretten til det som er sagt over. Lagmannsretten vil bemerke at det fremstår svært spesielt at en klient av Per Danielsen (Hodne) under et pågående advokatoppdrag ser seg nødsaget til å ta lydopptak av telefonsamtale med egen advokat med utgangspunkt i fortvilelse over hvordan advokaten utfører oppdraget på hennes vegne.

Endelig vil lagmannsretten nevne, men tillegger det liten vekt i vurderingen, at de ankende parter ikke er uten anledning til å ta til motmæle mot de fremsatte påstander (imøtegåelseskriteriet). Lagmannsretten viser til at de ankende parter på egen hjemmeside kan «advare» lesere om Kolnes sin nettside, og gi uttrykk for hva de selv mener om den der, men da selvsagt uten å gå lenger enn taushetsplikten tillater.

De fremsatte ytringer anses etter dette som berettiget etter skadeserstatningsloven § 3-6 a) annet ledd og kravet om oppreisningserstatning tas etter dette ikke til følge. Med det resultat også lagmannsretten har kommet til er det ikke nødvendig å ta stilling til om Solar Harvest i det hele tatt kan knyttes til nettsiden.

De ankende parter har videre krevet at bruken av ankemotpartens nettdomene må opphøre.

Lagmannsretten legger til grunn at advokatfirma Danielsen er et registrert foretaksnavn som faller inn under foretaksnavneloven i utgangpunktet.

Det er anført at ankemotpartene ved å ta i bruk domenet advokat-danielsen.com krenker ankende parts sekundære forretningskjennetegn beskyttet av foretaksnavneloven § 3-1. Det er vist til at Kolnes opptrer i næringsvirksomhet og at han bedriver sjikane som følge av et havarert forretningssamarbeid. Det er vist til at tingretten, som under henvisning til lovens § 3-2 annet ledd ikke tok kravet til følge – anføres i sin lovanvendelse å ha anvendt en for snever tolkning av begrepet næringsvirksomhet.

Den aktuelle bestemmelse lyder:

<span id="rp-innrykk">Rett til foretaksnavn etter første ledd gir en enerett, som har den virkning at ingen uten samtykke fra innehaveren kan bruke i næringsvirksomhet foretaksnavn eller varemerke som</span>

Side:14

<span id="rp-innrykk">er identisk med eller ligner foretaksnavnet (kjennetegnslikhet) for virksomhet av samme eller lignende slag (bransjelikhet), såfremt det er risiko for forveksling.</span>

Lagmannsretten kan ikke se at det hefter feil ved tingretten rettsanvendelse. Selv om det må antas at mange som søker opp advokat Danielsen på nettet vil komme inn på Kolnes nettside vil det, som det også fremgår av drøftelsen av oppreisningskravet over, ikke kunne foreligge noen forvekslingsfare i lovens forstand. Det fremkommer umiddelbart at siden er opprettet av en misfornøyd klient som blant annet advarer mot bruk av advokatfirmaet. Kolnes driver imidlertid ikke selv advokatvirksomhet eller annen næringsvirksomhet i tilknytning til sin nettside. Nettsiden kan heller karakteriseres mer som en blogg med advokatfirma Danielsen (og de som arbeider der) som tema. Det er ikke holdepunkter for at Kolnes mottar eller ber om noen form for vederlag fra de som besøker nettsiden.

Etter dette finner lagmannsretten at Kolnes nettside hverken kan lede til forvekslingsfare med advokatfirma Danielsens egen nettside eller at vilkåret om næringsvirksomhet er oppfylt.

Foretaksnavneloven får etter dette ikke anvendelse på det krav om opphør/sletting av nettsiden som er fremsatt.

Tilsvarende gjelder anførselen om at nettsiden er i strid med markedsføringsloven § 25, jf. § 1.

Også for dette påstandsgrunnlaget er det anført at tingrettens rettsanvendelse er feil.

Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle. Tilsvarende som i forhold til foretaksnavneloven viser lagmannsretten til at Kolnes hverken har opprettet eller brukt nettsiden i næringsvirksomhet. Lagmannsretten vil ytterligere legge til at Kolnes heller ikke (med eller uten mot vederlag) anbefaler eller henviser besøkende på nettsiden til andre navngitte og dermed konkurrerende advokater eller advokatfirma. Kolnes driver således ingen form for konsulentvirksomhet på sin nettside.

Heller ikke dette påstandsgrunnlag kan føre frem.

Atter subsidiært har de ankende parter vist til at de har krav på at nettstedet slettes under henvisning til GDPR og anført at tingrettens lovanvendelse er feil også på dette punkt.

Heller ikke denne anførselen fører etter lagmannsrettens vurdering frem. Personopplysningsloven i § 1 fastslår at forordningen gjelder som norsk lov.

Side:15

Det er særlig vist til at Kolnes sin nettside åpenbart inneholder personopplysninger Artikkel 4) og at de ankende parter har krav på å få disse slettet under henvisning til Artikkel 17 om rett til sletting («retten til å bli glemt»)

De ankende parter har vist til Artikkel 17 første ledd bokstav c) og d).

Uten at lagmannsretten trenger å ta stilling til om, og i tilfelle hvilken, opplysninger på Kolnes nettside som er «personopplysninger», finner lagmannsretten – som tingretten – at Kolnes nettside ikke faller inn under GDPR og viser – som tingretten – til forordningens Artikkel 2 første ledd som lyder:

<span id="rp-innrykk">Denne forordning får anvendelse på helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og på ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register</span>

Som nevnt over kan Kolnes nettside etter lagmannsrettens vurdering mer oppfattes som en «blogg» forfattet av en tidligere og misfornøyd klient av de ankende parter. Nettsiden kan ikke betegnes som noe register og det er ikke holdepunkter for å anta at eventuelle personopplysninger som legges ut på Kolnes side helt eller delvis behandles automatisert. Lagmannsretten legger til grunn at det er Kolnes personlig som forfatter hvert eneste innlegg på nettsiden, og at han personlig beslutter hva som skal legges ut.

Kravet tas etter dette ikke til følge.

<span id="rp-tittel2">Sakskostnader:</span>

Anken har ikke på noe punkt ført frem og de ankende parter har tapt saken. Utgangpunktet er da at ankemotpartene skal tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2, jf. § 20-5. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksreglene i tvistloven § 20-2 (3) i denne saken.

Kolnes inngitt omkostningskrav hvor det er redegjort for timebruken forut for ankeforhandlingen, for forberedelse til ankeforhandlingen samt for selve gjennomføringen av ankeforhandlingen. Det er benyttet en timesats på 180 Euro (med omregningskurs pr. 2.12.2024). Det er opplyst å gi en timepris på 2 100 kroner. Dertil kommer noen utgifter til porto, parkering, kjøregodtgjørelse samt bompenger. Utgiftene beløper seg samlet til 943,80 kroner.

Det samlede krav er totalt 120 458,80 kroner.

For lagmannsretten har Kolnes ført saken som selvprosederende og han er verken advokat eller rettshjelper.

Side:16

Hans krav må derfor vurderes etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-5 (1) tredje pkt som lyder:

<span id="rp-innrykk">Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.</span>

Hvordan bestemmelsen skal forstås og anvendes har Høyesterett klarlagt sist i [[HR-2024-307-U]] hvor utgangspunktet er at begrensningen til «rimelig godtgjøring» for eget arbeid innebærer at parten har krav på å få dekket faktiske kostnader han er påført, men ikke det som eventuelt er spart ved at det er engasjert prosessfullmektig.

Lagmannsretten viser ellers særlig til kjennelsens avsnitt (16) – (20), og særlig avsnitt (18) hvor Høyesterett uttaler:

<span id="rp-innrykk">Partens dokumenterte tap danner altså utgangspunktet for beregningen, se også eksempelvis [[HR-2005-1795-U]] avsnitt 29. I de tilfellene et slikt tap ikke kan dokumenteres, må retten foreta et skjønn der lovens kriterium «rimelig godtgjøring» gir tilstrekkelig begrensning.</span>

Kolnes har ikke dokumentert et tap tilsvarende kravet som er fremsatt. Timesatsen som er benyttet tilsvarer en alminnelig advokats slik lagmannsretten vurderer det. Når tapet ikke er dokumentert kan ikke timesatsen tas som utgangpunkt. Lagmannsretten må derfor foreta et skjønn slik det fremkommer av sitatet over.

Lagmannsretten tar utgangpunkt i at Kolnes har måttet bruke så mye tid på saken som han selv har angitt. På den annen side har retten hatt lite nytte av Kolnes arbeid med saken – med unntak for at de vitner han har påberopt og ført for lagmannsretten har bidratt til den samlede opplysning av saken når det gjelder det fremsatte oppreisningskrav.

Lagmannsretten legger også noe vekt på at Kolnes under ankeforhandlingen oppga å være daglig leder og således er i arbeid. Endelig vil lagmannsretten trekke frem at det er ankemotpartene som anla saken mot ham og som anket tingrettens dom slik at Kolnes ikke hadde mulighet til å unngå å arbeide videre med saken.

Etter en samlet skjønnsmessig vurdering fastsettes etter dette 50 000 kroner som en rimelig godtgjørelse for Kolnes arbeid med saken. Dertil kommer utgiftene.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er endret berammingsprogram og mellomliggende ferieavvikling for rettens leder som også skrev utkast til dom.

Side:17

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING:</center></span></span>

1. Anken forkastes.

2. Advokatfirmaet Danielsen & Co AS, Per Danielsen og Håkon Mathias Sterling Danielsen dømmes en for alle og alle for en til å betale sakskostnader til Steinar Vigdel Kolnes med 50 944 – femtitusennihundredeogførtifire – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente 14 – fjorten – dager fra forkynnelse av dommen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

TOSL-2024-191907

2025-02-12T05:24:33Z

FredrikL:

{{Tingretter
|Instans=Oslo tingrett - Dom
|Dato=2025-02-03
|Publisert=TOSL-2024-191907
|Stikkord=Opphavsrett, Personbilde, Personvern, Vederlag, Erstatning
|Sammendrag=Saken gjaldt krav om vederlag og erstatning for bruk av personbilder i markedsføring, jf. Åndsverkloven § 104 og § 81, og Personopplysningsloven § 30 og Personvernforordningen art. 82, jf. Personvernforordningen art. 6 (manglende behandlingsgrunnlag) og art. 17 bokstav b og d (manglende sletting).

Retten kom til at Seniorsupports publisering av bilder med Pettersson før 1. oktober 2023 ikke hadde skjedd i strid med Åndsverkloven § 104 og personvernreglene. De to tilfellene med nye publiseringer etter dette tidspunktet og manglende avpublisering av «gammelt materiale» utgjorde derimot et brudd på nevnte regelsett, og retten kom til at Pettersson totalt skulle tilkjennes kr 20.000 som rimelig vederlag og erstatning etter Åndsverkloven § 81.
|Saksgang=Oslo tingrett TOSL-2024-191907 (sak nr. 24-191907TVI-TOSL/04)
|Parter=Ola Pettersson (advokat Harald Christian Bjelke) mot Seniorsupport AS (advokat Emilie Peluffo Gulbrandsen-Dahl v/advokatfullmektig Mari Skaugen Jensen)
|Forfatter=Tingrettsdommer Espen Bjerkvoll
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§18 Åndsverkloven (2018) §81], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§104 §104], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/§30 Personopplysningsloven (2018) §30], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a6 Personvernforordningen (2018) (GDPR) A6], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a17 A17], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-38/gdpr/a82 A82], [https://lovdata.no/lov/1960-06-17-1/§15 Fotografiloven (1969) §15], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§10-4 Tvisteloven (2005) §10-4], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-4 §20-4]
}}
Saken gjelder krav om vederlag og erstatning for bruk av personbilder i markedsføring, jf. åndsverkloven § 104 og § 81, og personopplysningsloven § 30 og personvernforordningen art. 82, jf. personvernforordningen art. 6 (manglende behandlingsgrunnlag) og artikkel 17 bokstav b og d (manglende sletting).

<span id="rp-tittel">Sakens bakgrunn</span>

Seniorsupport AS ble stiftet i januar 2022 av gründerfabrikken Askeladden & Co. Frem til juni 2022 var selskapet i en konseptutviklingsfase med nåværende daglig leder og styreleder, Marie Ameln, som eneste ansatt. Forretningsideen var å gi eldre og deres pårørende støtte for å sikre en god og aktiv alderdom, ved blant annet å tilby såkalte besøksvenner, som besøker de eldre, gjør små ærender som å handle inn mat for de og holder de med selskap.

Selskapet og konseptet skulle lanseres i slutten av juni 2022 og hadde dermed behov for mer arbeidskraft. I juni 2022 ble Pettersson og én annen ansatt i deltidsstillinger for å være besøksvenn, samt for å bistå med markedsføring for å nå ut til potensielle kunder og besøksvenner. De var begge to en integrert del av teamet for å få selskapet opp og stå. Pettersson hadde en stillingsandel på 20 prosent. De andre besøksvennene i Seniorsupport jobbet frilans på timebasis. Pettersson sa opp sin stilling i Seniorsupport sommeren 2023.

Markedsføring av Seniorsupports tjenester og å nå ut til flere kunder var selskapets hovedfokus i den første perioden. Pettersson bidro med kundeinnsikt, diskusjon av markedsføringstiltak, produksjon av markedsføringsmateriell og andre markedsføringsrelaterte aktiviteter som å stå på stand, henge opp plakater og dele ut brosjyrer. En sentral del av arbeidet som ble gjort i forbindelse med oppstarten av virksomheten var å bygge opp en bildebank til bruk i markedsføring. Den 29. juni 2022 ble den første «fotoshooten» gjennomført. Pettersson deltok ikke på denne, men hadde kjennskap til den.

I september 2022 var det planlagt en ny fotografering for å bygge videre på bildebanken. Pettersson ble spurt om å delta, hvilket han takket ja til. I tillegg deltok én ekstern statist og en annen besøksvenn fra Seniorsupport. Hensikten med fotoshooten 27. september var å ta bilder av hele bredden av tjenester og situasjoner som Seniorsupport kunne bidra med, eksempelvis turer, aktivitet, kortspill, sjakk, hagearbeid, stryking av klær, teknisk hjelp, skifte lyspærer, henge opp bilder, samvær og hygge mv. Alle disse situasjonene ble det tatt bilder av. Pettersson og besøksvennen fikk vanlig timebetalt, mens statisten fikk et vederlag på 2000 kroner, selv om det først var inngått en avtale på 1000 kroner.

Det er enighet om at bildene med Pettersson fra fotograferingen i september 2022 er benyttet i en omfattende markedsføring av Seniorsupports tjenester. Totalt var han avbildet på 43 helsides annonser i 13 ulike aviser og tidsskrifter. Annonsene var både i papir og digitale utgaver av avisene og ble samtidig også publisert på avisenes nettsider og profiler i

Side:2

sosiale medier. Blant avisannonsene var det et intervju (tekstreklame) med Pettersson i Kvinner og Klær (KK) og Vi over 60. I tillegg var det omfattende bruk av bildene av ham i Seniorsupports egne kanaler, både sosiale medier og nettsiden. De fleste annonsene ble lagt ut før oppsigelsen, og har så blitt liggende ute til etter at han har sluttet i stillingen. Pettersson mottok ikke noe særskilt vederlag for bruken av bildene.

Partene er uenige om i hvilken utstrekning Pettersson har samtykket til den omfattende markedsføringen (bruken) med bilder hvor han er avbildet. Pettersson mener han kun samtykket til publisering på Seniorsupports nettsider, Facebook og Instagram og den første helsides annonsen i Aftenposten 1. oktober 2022.

Pettersson hadde tilgang til selskapets interne kommunikasjonsplattform Slack, og var med på ukentlige statusmøter sommeren og høsten 2022. Den 13. mai 2023 sendte Pettersson en SMS til Ameln, der han opplyste at han hadde sett at selskapet hadde inngått en avtale med Amedia, hvor det blant annet fremgikk at det skulle kjøres annonser i lokalaviser annen hver uke. Pettersson, som ikke lenger hadde tilgang til den interne meldingskanalen Slack, lurte på om bildene av ham skulle brukes i markedsføringssammenheng i aviser og sosiale medier rettet mot Tønsberg og omegn, noe han ikke ønsket. Ameln bekreftet da at de kunne sørge for at bildene av ham ikke ble brukt i Tønsberg.

Pettersson sa opp sin stilling som besøksvenn i Seniorsupport ved epost 30. mai 2023, slik at arbeidsforholdet endelig opphørte 30. juni etter utløpet av oppsigelsestiden. Om bruk av bilder står det i eposten:

<span id="rp-innrykk"><i>I forbindelse med oppsigelsen min ber jeg at Seniorsupport slutter å bruke bilder av meg i markedsføringssammenheng og fjerner eventuelle bilder av meg fra nettsider og sosiale medier etter oppsigelsestidens utløp (som tidligere avtalt skal fortsatt ingen bilder brukes i Tønsberg og omegn i denne perioden).</i></span>

Seniorsupport ved daglig leder Marie Ameln svarte Pettersson slik om bildebruk på epost dagen etter:

<span id="rp-innrykk"><i>Angående bildebruk så har jeg ikke anledning til å slutte å bruke bilder av deg. Dette er bilder vi har brukt masse penger og ressurser på å ta og som er brukt i stor utstrekning, og ble tatt med formål om å brukes i markedsføring, og som vi har rettighetene til. Vi vil selvfølgelig likevel ta hensyn til dine ønsker, så jeg skal ha det i bakhodet og bruke andre bilder der vi har gode alternativer, og også få satt opp flere fotoshoots så vi har mer å velge mellom og på sikt kan fase ut bildene med deg mer og mer.</i></span>

I etterkant av denne epost utvekslingen aksepterte Pettersson muntlig overfor Ameln at fristen for å stanse bildebruken ble flyttet til utgangen av september 2023, for å gi selskapet tid til å ta nye bilder. Pettersson bekreftet dette på SMS 20. juni 2023:

<span id="rp-innrykk"><i>Hei Marie 😊</i></span><br />
<span id="rp-innrykk"><i>Jeg tenker vi holder oss til avtalen vi har om art dere kan bruke bildene av meg frem til utgangen av september 2023. Etter dette kan dere ikke bruke bildene av meg mer.</i></span>

Side:3

Foranledningen til den siste SMSen om bildebruk var at Seniorsupport tilbød Pettersson 3000 kroner i kompensasjon med en gang mot at bildene kunne brukes til oktober 2025. Dette tilbudet ble senere økt til 4000 kroner, men heller ikke det godtok Pettersson.

Det er enighet om at Seniorsupport ikke fjernet markedsføringsbilder med Pettersson som allerede lå ute ved utgangen av den avtalte fristen 30. september 2023. Dette gjelder blant annet bilder av Pettersson på Seniorsupports nettside og på Facebook, Instagram og LinkedIn. Partene er uenige om Seniorsupport hadde en slik forpliktelse.

Seniorsupport publiserte 26 Meta-annonser 10. oktober 2023 med bilde og video av Pettersson. Partene er enige om at dette var i strid med den inngåtte avtalen. Pettersson tok dette opp med Ameln på SMS to dager etter publiseringen, da han ble klar over dette. Seniorsupport beklaget dette og ga uttrykk for at publiseringen med gamle bilder av Pettersson hadde skjedd ved en glipp. De 26 Meta-annonsene ble skudd av sammen dagen, etter å ha ligget ute i to dager.

I januarutgaven av magasinet Aftenposten Innsikt ble det både i papirversjonen og på internett publisert en ny helsides annonse med bilde av Pettersson. Ameln oppdaget dette i begynnelsen av februar 2024 og informerte da Pettersson om dette, samtidig som hun beklaget og mente at dette skyldes en glipp. Pettersson svarte dagen etter at «<i>Uhell skjer 😊, takk for at du sa i fra</i>».

Det var etter dette ingen kontakt mellom partene frem til brev fra advokat Bjelke på vegne av Pettersson til Seniorsupport 16. oktober 2024, hvor det ble fremsatt krav om dobbelt rimelig vederlag for den bildebruken han ikke hadde samtykket til. Bilder, reels og videoer på Facebook og Instagram, og bilder på LinkedIn, som ble lagt ut før oktober 2023, ble først fjernet etter dette brevet. Det samme gjelder bilder av Pettersson på Seniorsupports nettside. Det var noe dialog mellom partene etter dette om sletting av bilder og forsøk på å løse saken i minnelighet, uten å lykkes med det.

Stevning i saken ble inngitt 8. desember 2024. Seniorsupport innga rettidig tilsvar 23. desember 2024. Rettsmøte for sluttbehandling ble gjennomført 14. januar 2025.

<span id="rp-tittel2">Saksøker – Ola Pettersson – har i hovedtrekk gjort gjeldende:</span>

Seniorsupport har publisert bilder av Pettersson langt ut over det han har samtykket til. Bildebruken har vært i strid med både åndsverkloven § 104 og personvernforordningen artikkel 6 (manglende behandlingsgrunnlag) og artikkel 17 bokstav b og d (manglende sletting). Seniorsupport har bevisbyrden for at samtykke og tilstrekkelig behandlingsgrunnlag foreligger. Ingen av unntakene i åndsverkloven § 104 er anvendelige.

Det foreligger intet skriftlig eller muntlig samtykke fra Pettersson som dekker fri bruk, eller den omfattende bruken som har vært. Arbeidskontrakten innebærer ikke et samtykke til publisering av personbilder av Pettersson. Retten til eget bilde er ikke omfattet av bestemmelsen om overdragelse av immaterielle rettigheter til arbeidsgiver. Han har

Side:4

gjennom fotoshooten og sin adferd kun samtykket til den bruken av bildene som han var informert om på dette tidspunktet, som var selskapets nettsider og sosiale medier. I tillegg samtykket han til den første annonsen i Aftenposten. Han har ikke samtykket til publisering av personbilder av seg ut over dette.

Petterssons samtykke til publisering kunne når som helst trekkes tilbake. Det følger av personopplysningsloven. Det er ikke grunnlag for å innfortolke et ugjenkallelig samtykke. Normalt vil et samtykke fra en ansatt bortfalle automatisk i det man ikke lenger jobber for virksomheten. Pettersson har i tillegg uttrykkelig trukket tilbake samtykket i oppsigelseseposten, som han senere omgjorde til å få virkning fra utgangen av september 2023. Det var omfattende bruk av bilder han var på også etter dette tidspunktet.

Pettersson har krav på vederlag og erstatning for bruk av personbilder ut over det han har samtykket til etter åndsverkloven § 61. Seniorsupports publisering ut over det det er samtykket til har vært uaktsom frem til 30. september 2023, og grovt uaktsom i perioden etter dette. Pettersson har krav på erstatning i form av rimelig vederlag etter alternativ a i bestemmelsen for den bruken som var frem til og med 30. september 2023. For Seniorsupports bruk og handlinger etter september 2023, kreves den gunstigste erstatningen for Pettersson av alternativ a i § 81 første ledd og grunnlaget i andre ledd for erstatning i form av det dobbelte av rimelig vederlag. I den utstrekning retten tilkjenner rimelig vederlag etter § 81 første ledd alternativ a, kreves også dekket kostnader Pettersson har hatt som han ikke ville hadde hatt om det var inngått en avtale om den aktuelle bruken.

Saksøker har nedlagt slik <b>påstand</b>:

<span id="rp-innrykk"><i>1. Seniorsupport AS betaler vederlag og erstatning til Ola Pettersson med et beløp oppad begrenset til kr. 190 000.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>2. Ola Pettersson tilkjennes sakskostnader.</i></span>

<span id="rp-tittel2">Saksøkte – Seniorsupport AS – har i hovedtrekk gjort gjeldende:</span>

Pettersson har ikke sannsynliggjort at det foreligger et rettslig grunnlag for å kreve vederlag eller oppreisningserstatning for den aktuelle bruken av bildene. Rimelig vederlag må uansett settes til null. Seniorsupport skal dermed frifinnes fullt ut.

Pettersson samtykket til vederlagsfri bruk av bildene som ble tatt på fotograferingen 27. september, hvor han deltok i kraft av sin stilling. Han hadde tilgang til selskapets interne kommunikasjonsplattformer og var godt kjent med hva bildene skulle brukes til, og har gjennom å stille opp til fotografering i september 2022 på disse premissene samtykket til bruk av bildene for markedsføring, uten noen begrensninger, med unntak av ønsket om å ikke publisere avisannonser med han i Tønsberg Blad.

Det ble gitt et nytt samtykke som del av en muntlig avtale sommeren 2023 om bruk av bildene ut september 2023. Sletting av eldre innlegg på sosiale medier og nettsiden var

Side:5

ikke en del av avtalen. Etter dette har Seniorsupport kun ved et uhell brukt bilder av Pettersson i markedsføring ved to anledninger, henholdsvis Meta-annonser i to dager i oktober 2023 og en annonse i Aftenposten Innsikt i januar 2024.

Et del av bildene vil uansett være unntatt samtykkekravet, jf. åndsverkloven § 104 første ledd bokstav b), for bilder hvor Pettersson ikke kan identifiseres.

I den utstrekning det ikke foreligger samtykke, har Seniorsupport uansett ikke opptrådt uaktsomt, verken før eller etter utgangen av september 2023. Det foreligger i hvert fall ikke grov uaktsomhet fra oktober 2023. Rimelig vederlag for bilder som er publisert uten samtykke må uansett settes til null kroner.

Saksøkte har nedlagt slik <b>påstand</b>:

<span id="rp-innrykk"><i>1. Seniorsupport AS frifinnes.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>2. Seniorsupport AS tilkjennes saksomkostninger.</i></span>

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Rettens vurdering:</span></span>

<span id="rp-tittel2"><i>Innledning</i></span>

Saken gjelder krav om vederlag og erstatning for bruk av personbilder i markedsføring, jf. åndsverkloven § 104 og § 81, og personopplysningsloven § 30 og personvernforordningen art. 82, jf. personvernforordningen art. 6 (manglende behandlingsgrunnlag) og artikkel 17 bokstav b og d (manglende sletting).

Saken går etter småkravsreglene, jf. tvisteloven kap. 10. Kravene til domsgrunner fremgår av § 10-4 fjerde ledd: «<i>Dommen skal kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og påstandsgrunnlag og redegjøre for de momenter som retten har lagt avgjørende vekt på.</i>»

Retten er kommet til at Seniorsupports publiseringen av bilder med Pettersson før 1. oktober 2023 ikke har skjedd i strid med åndsverkloven § 104 og personvernreglene. De to tilfellene med nye publiseringer etter dette tidspunktet og manglende avpublisering av «gammelt materiale» utgjør derimot et brudd på nevnte regelsett, og retten er kommet til at Pettersson totalt skal tilkjennes 20 000 tusen kroner som rimelig vederlag og erstatning etter åndsverkloven § 81.

<span id="rp-tittel2"><i>Vurdering av samtykkets rekkevidde</i></span>

Retten er kommet til at Pettersson har samtykket til den bruken av fotografier hvor han er avbildet i tidsperioden frem til og med 30. september 2023. Slikt samtykke gjør bruken lovlig etter åndsverkloven § 104 og er å anse som et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen art. 6 nr. 1 bokstav a).

Side:6

Vurdering av om det foreligger samtykke er i hovedsak sammenfallende etter åndsverkloven og personvernforordningen. Det oppstilles ikke formkrav til samtykket – det kan være avgitt skriftlig, muntlig eller implisitt gjennom atferd. Det fremgår av rettspraksis at det er den som publiserer, som har bevisbyrden for at det er gitt samtykke. Personvernforordningen artikkel 4 nr. 11 definerer samtykke som «<i>enhver frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring fra den registrerte der vedkommende ved en erklæring eller en tydelig bekreftelse gir sitt samtykke til behandling av personopplysninger som gjelder vedkommende,</i>».

Samtykkekravet i åndsverkloven § 104 er omtalt i Jon Wessel-Aas og Magnus Ødegaard, Personvern - Publisering og behandling av personopplysninger, Gyldendal, 2018 kapittel 6.4:

<span id="rp-innrykk"><i>Et samtykke skal dessuten referere seg til publiseringen – det er ikke nok at vedkommende frivillig har latt seg avbilde, med mindre det går klart frem av omstendighetene rundt fotograferingen at hensikten er at bildet skal publiseres.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Her vil det for øvrig kunne oppstå utallige nyanser, avhengig av blant annet vedkommendes forutsetninger for å forstå hva slags publisering det er tale om, og ikke minst hvor langt samtykket rekker med hensyn til videre publisering.</i></span>

Retten viser også til Ellen Lexerød Hovlid, Vern av privatlivets fred (2015) kapittel 7.4.2:

<span id="rp-innrykk"><i>Gode grunner taler derfor for å presisere vurderingstemaet til hva den omtalte var klar over eller burde vært klar over. Dersom den omtalte burde oppfattet at de omstridte opplysningene ville bli offentliggjort samt hva offentliggjøring innebar, og likevel samtykket, hadde ytreren grunn til tro at samtykket omfattet også de omstridte opplysningene.</i></span>

Og Henry John Mæland, Retten til eget bilde og fotografiloven § 15, (1984) kapittel 8 (s. 216-217):

<span id="rp-innrykk"><i>Samtykke fra avbildede kan være gitt uttrykkelig eller stilltiende. Dersom vedkommende f.eks. har mottatt honorar ved opptaket, vil det ha formodningen for seg at det foreligger samtykke til publisering. Når det gjelder stilltiende samtykke, kan det ikke antas tilstrekkelig at en person poserer foran fotografen. Vedkommende må også forstå at bildet skal publiseres. Her vil det kunne ha stor betydning at den avbildede vet hvem fotografen er og formålet med fotograferingen.</i></span>

Retten er enig med Pettersson i at arbeidsavtalen ikke kan anses som et samtykke til publisering av bildene. Derimot er retten kommet til at det foreligger samtykke basert på at Pettersson var klar over hensikten med fotoshooten og hva bildene skulle benyttes til, herunder omfanget av bruken. I denne vurderingen har retten lagt vekt på følgende momenter:

<span id="rp-innrykk">- Pettersson stilte frivillig opp på fotograferingen og fikk betalt lønn for dette.</span>

Side:7

<span id="rp-innrykk">- Markedsføring var hovedfokuset til Seniorsupport i perioden, og det ble brukt store ressurser på dette med støtte fra Askeladden sitt profesjonelle markedsføringsapparat.</span>

<span id="rp-innrykk">- Pettersson var del av kjerneteamet og var klar over hva bilder fra tidligere fotoshoot hadde blitt brukt til, samt at hensikten med denne fotoshooten var produksjon av markedsføringsmateriell. Dette ble diskutert muntlig og på selskapets interne kommunikasjonsplattformer Slack, som Pettersson hadde tilgang til.</span>

<span id="rp-innrykk">- Pettersson var en av initiativtakere forbindelse med markedsføring og publisering av markedsføringsmateriell.</span>

<span id="rp-innrykk">- Pettersson har aldri gitt uttrykk for at samtykket skulle begrenses som følge av omfanget, annet enn for én lokalavis.</span>

Rettene mener at Pettersson gjennom å stille opp til fotografering i september 2022 på disse premissene samtykket til bruk av bildene for markedsføring, uten noen begrensninger, med unntak av ønsket etter hvert om å ikke publisere avisannonsen om han i Tønsberg Blad. Begrensingen til én bestemt lokalavis, som han både uttalte på SMS 13. mai 2023 og i oppsigelsen 30. mai 2023, taler etter rettens syn for at han har godtatt publisering i øvrige aviser og medier. Det implisitte samtykke til bruk av bildene i markedsføringsøyemed må anses tilstrekkelig spesifikt og utvetydig.

Retten kan heller ikke se at det er noe knyttet til vederlagets størrelse som taler imot å legge til grunn at Pettersson har samtykket til bruken. Han fikk ordinær lønn under fotoshooten, tilsvarende 740 kroner, og han kunne som en av få ansatte påregne fremtidige lønnsinntekter som besøksvenn som følge av markedsføringen.

For tidsperioden fra juni og ut september 2023 kan samtykket også utledes av den avtalen som ble inngått mellom Seniorsupport og Pettersson knyttet til oppsigelsen, hvor han både skriftlig og muntlig bekreftet at selskapet kunne bruke bilder av han frem til utgangen av september 2023. Det var klart for Pettersson at bildene skulle brukes til markedsføring, og han oppstilt ingen andre begrensninger enn at de ikke skulle brukes lokalt i Tønsberg. På dette tidspunktet var han også kjent med publisering av flere annonser i Aftenposten.

På denne bakgrunn er retten kommet til at Pettersson har samtykket til at bildene av ham ble brukt i markedsføring frem til utgangen av september 2023 uten ytterligere vederlag. Bruken har dermed vært rettmessig, og han tilkjennes dermed ingen økonomisk kompensasjon for denne tidsperioden.

<span id="rp-tittel2"><i>Vurdering av tilbakekallet av samtykket knyttet til oppsigelsen</i></span>

I tilknytning til oppsigelsen ba Pettersson om at Seniorsupport slutter å bruke bilder av han i markedsføringssammenheng og fjerner eventuelle bilder av han fra nettsider og sosiale medier.

Retten vurderer først spørsmålet om samtykket til publisering, som retten ovenfor har kommet til, må forstås som ugjenkallelig. Det følger klart av personvernforordningen art. 7

Side:8

nr. 3 at «<i>Den registrerte skal ha rett til å trekke tilbake sitt samtykke til enhver tid.</i>». Tilbakekall av samtykke er ikke regulert i åndsverkloven § 104. Retten mener det må noe ekstra til for å konstatere at Pettersson har gitt et ugjenkallelig samtykke, som ikke kan kalles tilbake etter at han har sluttet i virksomheten. Hensynet til Pettersson som tidligere ansatt og privatlivets fred, og ønsket om å ikke lenger bli identifisert med en virksomhet han har sluttet i, støttet opp om dette. Seniorsupports behov var ikke knyttet opp til Pettersson på en slik måte, at det ikke var mulig å lage nye bilder til markedsføring med nye besøksvenner. Det er ikke inngått noen avtale tilsvarende den som er inngått med de innleide statistene/modellene, hvor det uttrykkelig står at «<i>Produksjonen eier rettighetene till bruk av materialet fra produksjonen i alle år fra dags dato...</i>». Etter omstendighetene er det rettens syn ikke rimelig å innfortolke at Petterssons samtykke var ugjenkallelig.

Når det gjelder tolkningen av tilbakekallet, er retten er uenig med Seniorsupport i at den muntlige avtalen, som senere ble skriftlig bekreftet, tilsier at sletting av eldre innlegg i sosiale medier og på hjemmesiden ikke er omfattet. Pettersson sier klart ifra i oppsigelsen at Seniorsupport skal «<i>fjerne eventuelle bilder av han fra nettsider og sosiale medier</i>». Det er ikke holdepunkter for at Pettersson i ettertid har gått tilbake på dette kravet, samtidig med at han forlenget brukstiden fra utløpet av oppsigelsestiden til utløpet av september 2023.

Det foreligger dermed ikke samtykke til fortsatt publisering av eldre innlegg i sosiale medier og på hjemmesiden etter 30. september 2023, Meta-publiseringen i oktober 2023 og publiseringen i Aftenposten Innsikt i januar 2024.

Retten er uenig med Seniorsupport i at noen av bildene, hvor det er vanskelig å identifisere Pettersson, faller inn under unntaket i åvl. § 104 første ledd bokstav b) om at avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Ser man flere bilder i sammenheng, er det enkelt å skjønne at det er Petterson på alle de aktuelle bildene. I en slik situasjon er det etter retten syn ikke grunnlag for å anvende dette unntaket.

Ovennevnte publiseringer uten samtykke er dermed i strid med åndsverkloven § 104 og personvernforordningen.

<span id="rp-tittel2"><i>Erstatning og vederlag etter åndsverkloven § 81</i></span>

Det skal utmåles kompensasjon til Pettersson etter åndsverkloven § 81 for Seniorsupports bruk av fotografier med Pettersson etter 1. oktober 2023.

Seniorsupport har erkjent uaktsomhet for de to nye publiseringene i henholdesivs Meta og Aftenposten Innsikt. Seniorsupport har forklart hvordan begge disse publiseringene skjedde ved en glipp. Retten kan ikke se at glippene har skjedd som følge av et markant avvikt fra forsvarlig opptreden fra Seniorsupport sin side, og er dermed kommet til at det ikke foreligger grov uaktsomhet.

Side:9

Retten mener videre at Seniorsupport har opptrådt uaktsomt ved å misforstå avtalen fra sommeren 2023 om sletting av gamle bilder. Det fremstår som tydelig for retten at Seniorsupport trodde at de forholdt seg i henhold til avalen. Retten er kommet til at heller ikke denne misforståelsen skyldes et markant avvikt fra forsvarlig opptreden, slik at det heller ikke foreligger grov uaktsomhet knyttet til manglende avpublisering av eldre materiale.

Det følger av åvl. § 81 første ledd bokstav a) at Pettersson har krav på rimelig vederlag for den urettmessige bruken, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk. Lovteksten gir anvisning på en konkret utmåling av hva som anses rimelig, som skal knyttes opp mot den ulovlige bruken.

Lovforarbeidene inntatt i Prop. 104 L (2016–2017) s. 343 gir noe veiledning for vederlagsfastsettelsen:

<span id="rp-innrykk"><i>Hva som utgjør et rimelig vederlag må i utgangspunktet avgjøres ut fra omfanget av bruken, den økonomiske verdi for overtrederen, vanlig bransjestandard eller praksis på det aktuelle området og andre konkrete forhold. Det vises i den forbindelse til merknadene til bestemmelsen om rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett i forslaget § 69.</i></span>

<span id="rp-innrykk"><i>Dersom bransjestandard eller praksis ikke gir veiledning, må vederlaget fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av hva som ut fra rettighetens verdi utgjør et rimelig vederlag for bruken. Vederlaget kan ikke settes til et lavere beløp enn det overtrederen hadde måttet betalt i vederlag hvis han hadde inngått en avtale om bruk i samme omfang som det overtredelsen gjelder.</i></span>

Bruken er her 14 Meta-annonser over to dager i oktober 2023, én publisering i Aftenposten Innsikt i januar 2024, og manglende sletting av en del eldre bilder, som tidligere har vært publisert lovlig med samtykke. Bruken av bilder med Pettersson synes å ha hatt ganske liten verdi for Seniorsupport. Seniorsupport hadde på det aktuelle tidspunktet nye bilder å bruke til markedsføring, og hadde sånn sett lite økonomisk incitament for å bruke bilder av Pettersson. Videre legger retten til grunn at bruken ikke har hatt negative økonomiske konsekvenser for Pettersson.

Retten er usikker på om det finnes en vanlig bransjestandard eller praksis for publisering av slike bilder. Det er imidlertid opplyst i saken at de innleide statistene fikk 1000 eller 2000 kroner i honorar for ganske tilsvarende bildetaging og et ugjenkallelig samtykke til publisering. Selv om dette kan synes lavt, kan retten likevel ikke helt se bort fra dette. Det vises videre til andre nettsteder med veiledende satser for publisering av bilder mv. Retten legger til grunn, slik det også står på statist.no, at ulike oppgaver og produksjon gir ulikt honorar. Oppdrag som modell synes mest sammenlignbart med Petterssons rolle i bildene tatt for Seniorsupport. Det fremgår at «<i>Lønnen for en modell varierer fra 999 kr til over 50 000 kr. Men et normalt honorar er 2 000-3 000 kr for en dag. Ekstra tillegg kan påløpe avhengig av hvordan bildene eller filmen skal vises og hvor lenge.</i>» Retten forstår dette slik at det ikke alltid kommer et tillegg knyttet til selve bruken.

Side:10

Den aktuelle bruken har dels vart i kort tid. Dette gjelder for Meta-annonsene og Aftenposten Innsikt i januar 2024. Og dels består bruken av fortsatt publisering av materiale som tidligere har vært publisert lovlig, bestående av bilder, reels og videoer på Facebook og Instagram, og bilder på LinkedIn og på Seniorsupports nettside. Retten mener den tidligere lovligheten må tas i betraktning ved vurderingen av hva som er rimelig vederlag for perioden etter 30. september 2023. Retten kan vanskelig se hva som tilsier at Pettersson skal ha et honorar ut over det normale, slik det fremkommer på statist.no. Og publiseringen uten samtykke kan heller ikke anses så omfattende og av en slik karakter at det skal utmåles et vederlag av særlig betydning knyttet til selv bruken.

Retten mener et rimelig vederlag for denne bruken skjønnsmessig kan settes til 15 000 kroner. Dette er langt under det fremsatte kravet for tingretten oppad begrenset til 190 000 kroner og det kravet Pettersson fremsatte før saksanlegget. Retten finner dermed kun grunn til å kompensere Pettersson for en mindre del av advokatkostnadene før saksanlegg, og fastsetter dette beløpet til 5 000 kroner.

Samlet sett dømmes Seniorsupport AS til å betale 20 000 kroner til Pettersson.

Det er ingen holdepunkter for at utmåling av kompensasjon til Pettersson vil være høyere etter personvernloven.

<span id="rp-tittel2"><i>Sakskostnader</i></span>

Etter det resultatet tingretten er kommet til har ingen av partene fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd. Utgangspunktet er da at partene bærer sine egne sakskostnader. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å tilkjenne noen av partene sakskostnader etter tvl. § 20-3 eller § 20-4. Sakskostnader tilkjennes dermed ikke.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist som følge av andre arbeidsoppgaver.

<span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>DOMSSLUTNING:</center></span></span>

1. Seniorsupport AS betaler 20 000 – tjuetusen – kroner i vederlag og erstatning for bildebruk til Ola Pettersson innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

[[Kategori:Tingretter]]

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:31:08Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:30:39Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#dateformat:date|d-m-Y}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:30:07Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#dateformat:date|dmY}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:27:56Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat: d m Y|}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:27:25Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d m Y|}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:26:58Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d m Y}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:26:28Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d-m-Y}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:22:43Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d-m-Y|}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:22:20Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat: d-m-Y|}} Dato|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:21:31Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d-m-Y|}} Dato|}}}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:20:40Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d-m-Y|}} {{{Dato|}}}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:15:28Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat d m Y|}} {{{Dato|}}}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Mal:Høyesterett

2025-02-09T20:14:59Z

FredrikL:

<noinclude>
Dette er malen «Høyesterett». Den burde kalles opp med følgende format:
<pre>
{{Høyesterett
|Instans=
|Dato=
|Publisert=
|Stikkord=
|Sammendrag=
|Saksgang=
|Parter=
|Forfatter=
|Lovhenvisninger=
}}
</pre>
Rediger siden for å se malteksten.
{{#cargo_declare:_table=Hoyesterett|Instans=String|Dato=Date|Publisert=String (hidden)|Stikkord=List (,) of String|Sammendrag=Text|Saksgang=Text|Parter=Text|Forfatter=List (,) of Page|Lovhenvisninger=Wikitext|_drilldownTabs=Main}}
</noinclude><includeonly>{{#cargo_store:_table=Hoyesterett|Instans={{{Instans|}}}|Dato={{{Dato|}}}|Publisert={{{Publisert|}}}|Stikkord={{{Stikkord|}}}|Sammendrag={{{Sammendrag|}}}|Saksgang={{{Saksgang|}}}|Parter={{{Parter|}}}|Forfatter={{{Forfatter|}}}|Lovhenvisninger={{{Lovhenvisninger|}}} }}{| class="wikitable" style="width: 100%; background-color:#fff; border-style:1px solid #e1e1e1;"
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Instans:
| {{{Instans|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Dato:
| {{{{{#datoformat|}} {{{Dato|}}}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Publisert:
| {{{Publisert|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Stikkord:
| {{{Stikkord|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; top; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Sammendrag:
| {{{Sammendrag|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Saksgang:
| {{{Saksgang|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Parter:
| {{{Parter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Forfatter:
| {{{Forfatter|}}}
|-
! style="width: 120px; text-align: left; color: #666; background-color: #f8f8f8;" | Lovhenvisninger:
| {{{Lovhenvisninger|}}}
|}
</includeonly>
__NOTOC__

Sandbox

2025-02-09T02:47:08Z

FredrikL:

Tester mer...
{{#tweekihide:firstHeading}}{{#tweekihide:sidebar-right}}__NOTOC__<div class="bg-full-top"></div><div class="bg-full-top2">
<div class="jumbotron bg-transparent">
<div class="row">
<div class="col-md-6">
<h1 class="display-4" style="color:#ffffff">Åpen rettskilde</h1>
<p class="lead" style="color:#ffffff">Vi har samlet inn og strukturert <b>{{Mal:Antall-rp}}</b> rettsavgjørelser for å gi <u>alle</u> søkbar tilgang.</p>
<p> </p>
</div> 
<div class="col-md-6">
[[File:Rp-arkiv-843x718.png|class=img-responsive|link=|alt=Kvinne har klatret opp på en stige for å arkivere rettsavgjørelser i skyen.]]
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="row bg-full-top3" id="searchOptions-main-row" style="text-align:center">
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Search"><span class="fa fa-search fa-3x"></span><br><br><h4>Standard søk</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Search"><span class="fa fa-search-plus fa-3x"></span><br><br><h4>Avansert søk</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Drilldown"><span class="fa fa-sort-amount-down fa-3x"></span><br><br><h4>Drilldown</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Populærnavn på rettsavgjørelser"><span class="fa fa-list fa-3x"></span><br><br><h4>Populærnavn</h4></a></div></html>
</div> 
</div> 


<div class="container-fluid">
<div class="row" style="text-align:center">
<h2 style="color:#009b48">Få innsikt i rettstilstanden</h2>
<p class="lead">Domstolene våre gjør et grundig juridisk arbeid med å tolke lover og regler i konkrete saker, og konklusjonene er å anse som gjeldende rett. Vi har satt rettsavgjørelsene i sammenheng, slik at du kan finne svar på rettsspørsmål.</p>
</div> 
</div> 
</div>


<div class="row clearfix">
<div class="col-md-6">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-heading">
<span class="fa fa-gavel fa-flip-horizontal fa-pull-left" style="font-size:20px"></span> <h3 class="panel-title">SISTE AVGJØRELSER</h3>
</div>
<div class="panel-body">
Her kommer liste med siste avgjørelser...
</div>
</div>
</div> 
<div class="col-md-6">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-heading">
<span class="fa fa-gavel fa-flip-horizontal fa-pull-left" style="font-size:20px"></span> <h3 class="panel-title">DAGENS UTVALGTE</h3>
</div>
<div class="panel-body">
Her kommer liste med dagens utvalgte avgjørelser...
</div>
</div>
</div> 
</div> 


<div class="row">
<div class="col-xs-12">
<h2>Ukens høyesterettsdommer</h2>
</div> 
<div class="col-sm-6">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
</div> 
<div class="col-sm-6">
<p class="text-muted">{{Ukens artikkel}}</p>
</div> 
</div> 
<br>


<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-sm-6 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Norges Høyesterett</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Norges Høyesterett|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="col-sm-6 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Saksbehandlingsstatistikk</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Statistikk over saksbehandlingen i Norges Høyesterett|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="col-sm-12 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Høyesterettsdommere</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Høyesterettsdommere|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 


<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default" id="temasider" style="background-color:#f4f6f7" width="100px">
<div class="panel-body">
<center><span class="fa fa-balance-scale fa-3x"></span></center>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 


<html>
<div class="container-fluid">
<div class="table-responsive">
<div class="table-wrapper">
<div class="table-title">
<div class="row">
<div class="col-sm-8"><h2>Populærnavn</h2></div>
<div class="col-sm-4">
<div class="search-box">
<i class="fa fa-sistrix"></i>
<input type="text" class="form-control" placeholder="Søk">
</div>
</div>
</div>
</div>
<table class="table table-striped table-hover table-bordered">
<thead>
<tr>
<th>#</th>
<th>Populærnavn <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>År <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>Publisert <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>Rettsområder <i class="fa fa-sort"></i></th>
</tr>
</thead>
<tbody>
<tr>
<td>1</td>
<td><a href="./Rt-1958-869">Aaberg-dommen</a></td>
<td>1958</td>
<td><a href="./Rt-1958-869">Rt. 1958 s. 869</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>2</td>
<td><a href="./Rt-1896-530">Aars-dommen</a></td>
<td>1896</td>
<td><a href="./Rt-1896-530">Rt. 1896 s. 530</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>3</td>
<td><a href="./Rt-1933-931">Aase-dommen</a></td>
<td>1933</td>
<td><a href="./Rt-1933-931">Rt. 1933 s. 931</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>4</td>
<td><a href="./HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278">A Trading-dommen</a></td>
<td>2001</td>
<td><a href="./HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278">Rt. 2001 s. 1049</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>5</td>
<td><a href="./Rt-1971-575">A. O. Andersen-dommen.</a></td>
<td>1971</td>
<td><a href="./Rt-1971-575">Rt. 1971 s. 575</a></td>
<td></td>
</tr>
</tbody>
</table>
<div class="clearfix">
<div class="hint-text">Viser <b>5</b> av <b>25</b></div>
<ul class="pagination">
<li class="page-item disabled"><a href="#"><i class="fa fa-angle-double-left"></i></a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">1</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">2</a></li>
<li class="page-item active"><a href="#" class="page-link">3</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">4</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">5</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link"><i class="fa fa-angle-double-right"></i></a></li>
</ul>
</div> 
</div> 
</div>
</div> 
</html>

Sandbox

2025-02-09T01:48:28Z

FredrikL:

Dette er en test...
{{#tweekihide:firstHeading}}{{#tweekihide:sidebar-right}}__NOTOC__<div class="bg-full-top"></div><div class="bg-full-top2">
<div class="jumbotron bg-transparent">
<div class="row">
<div class="col-md-6">
<h1 class="display-4" style="color:#ffffff">Åpen rettskilde</h1>
<p class="lead" style="color:#ffffff">Vi har samlet inn og strukturert <b>{{Mal:Antall-rp}}</b> rettsavgjørelser for å gi <u>alle</u> søkbar tilgang.</p>
<p> </p>
</div> 
<div class="col-md-6">
[[File:Rp-arkiv-843x718.png|class=img-responsive|link=|alt=Kvinne har klatret opp på en stige for å arkivere rettsavgjørelser i skyen.]]
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="row bg-full-top3" id="searchOptions-main-row" style="text-align:center">
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Search"><span class="fa fa-search fa-3x"></span><br><br><h4>Standard søk</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Search"><span class="fa fa-search-plus fa-3x"></span><br><br><h4>Avansert søk</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Drilldown"><span class="fa fa-sort-amount-down fa-3x"></span><br><br><h4>Drilldown</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Populærnavn på rettsavgjørelser"><span class="fa fa-list fa-3x"></span><br><br><h4>Populærnavn</h4></a></div></html>
</div> 
</div> 


<div class="container-fluid">
<div class="row" style="text-align:center">
<h2 style="color:#009b48">Få innsikt i rettstilstanden</h2>
<p class="lead">Domstolene våre gjør et grundig juridisk arbeid med å tolke lover og regler i konkrete saker, og konklusjonene er å anse som gjeldende rett. Vi har satt rettsavgjørelsene i sammenheng, slik at du kan finne svar på rettsspørsmål.</p>
</div> 
</div> 
</div>


<div class="row clearfix">
<div class="col-md-6">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-heading">
<span class="fa fa-gavel fa-flip-horizontal fa-pull-left" style="font-size:20px"></span> <h3 class="panel-title">SISTE AVGJØRELSER</h3>
</div>
<div class="panel-body">
Her kommer liste med siste avgjørelser...
</div>
</div>
</div> 
<div class="col-md-6">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-heading">
<span class="fa fa-gavel fa-flip-horizontal fa-pull-left" style="font-size:20px"></span> <h3 class="panel-title">DAGENS UTVALGTE</h3>
</div>
<div class="panel-body">
Her kommer liste med dagens utvalgte avgjørelser...
</div>
</div>
</div> 
</div> 


<div class="row">
<div class="col-xs-12">
<h2>Ukens høyesterettsdommer</h2>
</div> 
<div class="col-sm-6">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
</div> 
<div class="col-sm-6">
<p class="text-muted">{{Ukens artikkel}}</p>
</div> 
</div> 
<br>


<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-sm-6 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Norges Høyesterett</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Norges Høyesterett|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="col-sm-6 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Saksbehandlingsstatistikk</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Statistikk over saksbehandlingen i Norges Høyesterett|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="col-sm-12 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Høyesterettsdommere</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Høyesterettsdommere|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 


<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default" id="temasider" style="background-color:#f4f6f7" width="100px">
<div class="panel-body">
<center><span class="fa fa-balance-scale fa-3x"></span></center>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 


<html>
<div class="container-fluid">
<div class="table-responsive">
<div class="table-wrapper">
<div class="table-title">
<div class="row">
<div class="col-sm-8"><h2>Populærnavn</h2></div>
<div class="col-sm-4">
<div class="search-box">
<i class="fa fa-sistrix"></i>
<input type="text" class="form-control" placeholder="Søk">
</div>
</div>
</div>
</div>
<table class="table table-striped table-hover table-bordered">
<thead>
<tr>
<th>#</th>
<th>Populærnavn <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>År <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>Publisert <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>Rettsområder <i class="fa fa-sort"></i></th>
</tr>
</thead>
<tbody>
<tr>
<td>1</td>
<td><a href="./Rt-1958-869">Aaberg-dommen</a></td>
<td>1958</td>
<td><a href="./Rt-1958-869">Rt. 1958 s. 869</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>2</td>
<td><a href="./Rt-1896-530">Aars-dommen</a></td>
<td>1896</td>
<td><a href="./Rt-1896-530">Rt. 1896 s. 530</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>3</td>
<td><a href="./Rt-1933-931">Aase-dommen</a></td>
<td>1933</td>
<td><a href="./Rt-1933-931">Rt. 1933 s. 931</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>4</td>
<td><a href="./HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278">A Trading-dommen</a></td>
<td>2001</td>
<td><a href="./HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278">Rt. 2001 s. 1049</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>5</td>
<td><a href="./Rt-1971-575">A. O. Andersen-dommen.</a></td>
<td>1971</td>
<td><a href="./Rt-1971-575">Rt. 1971 s. 575</a></td>
<td></td>
</tr>
</tbody>
</table>
<div class="clearfix">
<div class="hint-text">Viser <b>5</b> av <b>25</b></div>
<ul class="pagination">
<li class="page-item disabled"><a href="#"><i class="fa fa-angle-double-left"></i></a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">1</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">2</a></li>
<li class="page-item active"><a href="#" class="page-link">3</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">4</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">5</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link"><i class="fa fa-angle-double-right"></i></a></li>
</ul>
</div> 
</div> 
</div>
</div> 
</html>

Sandbox

2025-02-09T00:53:39Z

FredrikL:

Bare tester litt job kø...
{{#tweekihide:firstHeading}}{{#tweekihide:sidebar-right}}__NOTOC__<div class="bg-full-top"></div><div class="bg-full-top2">
<div class="jumbotron bg-transparent">
<div class="row">
<div class="col-md-6">
<h1 class="display-4" style="color:#ffffff">Åpen rettskilde</h1>
<p class="lead" style="color:#ffffff">Vi har samlet inn og strukturert <b>{{Mal:Antall-rp}}</b> rettsavgjørelser for å gi <u>alle</u> søkbar tilgang.</p>
<p> </p>
</div> 
<div class="col-md-6">
[[File:Rp-arkiv-843x718.png|class=img-responsive|link=|alt=Kvinne har klatret opp på en stige for å arkivere rettsavgjørelser i skyen.]]
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="row bg-full-top3" id="searchOptions-main-row" style="text-align:center">
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Search"><span class="fa fa-search fa-3x"></span><br><br><h4>Standard søk</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Search"><span class="fa fa-search-plus fa-3x"></span><br><br><h4>Avansert søk</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Special:Drilldown"><span class="fa fa-sort-amount-down fa-3x"></span><br><br><h4>Drilldown</h4></a></div></html>
<html><div id="searchOptions-main"><a class="col-xs-6 col-sm-3" href="./Populærnavn på rettsavgjørelser"><span class="fa fa-list fa-3x"></span><br><br><h4>Populærnavn</h4></a></div></html>
</div> 
</div> 


<div class="container-fluid">
<div class="row" style="text-align:center">
<h2 style="color:#009b48">Få innsikt i rettstilstanden</h2>
<p class="lead">Domstolene våre gjør et grundig juridisk arbeid med å tolke lover og regler i konkrete saker, og konklusjonene er å anse som gjeldende rett. Vi har satt rettsavgjørelsene i sammenheng, slik at du kan finne svar på rettsspørsmål.</p>
</div> 
</div> 
</div>


<div class="row clearfix">
<div class="col-md-6">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-heading">
<span class="fa fa-gavel fa-flip-horizontal fa-pull-left" style="font-size:20px"></span> <h3 class="panel-title">SISTE AVGJØRELSER</h3>
</div>
<div class="panel-body">
Her kommer liste med siste avgjørelser...
</div>
</div>
</div> 
<div class="col-md-6">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-heading">
<span class="fa fa-gavel fa-flip-horizontal fa-pull-left" style="font-size:20px"></span> <h3 class="panel-title">DAGENS UTVALGTE</h3>
</div>
<div class="panel-body">
Her kommer liste med dagens utvalgte avgjørelser...
</div>
</div>
</div> 
</div> 


<div class="row">
<div class="col-xs-12">
<h2>Ukens høyesterettsdommer</h2>
</div> 
<div class="col-sm-6">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
</div> 
<div class="col-sm-6">
<p class="text-muted">{{Ukens artikkel}}</p>
</div> 
</div> 
<br>


<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-sm-6 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Norges Høyesterett</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Norges Høyesterett|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="col-sm-6 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Saksbehandlingsstatistikk</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Statistikk over saksbehandlingen i Norges Høyesterett|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="col-sm-12 col-md-4">
<div class="thumbnail">
<div class="img-fluid" alt="">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</div>
<div class="caption">
<b>Høyesterettsdommere</b>
<p>...</p>
<p><btn type="button" class="btn btn-green">Høyesterettsdommere|Les mer</btn></p>
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 


<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 

<div class="col-xs-6 col-md-2">
<html><div class="thumbnail"><a href="#">[[Fil: Lov-sannhet-rett.jpg|class=img-responsive]]</a></div></html>
</div> 
</div> 
</div> 

<div class="container-fluid">
<div class="row">
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default" id="temasider" style="background-color:#f4f6f7" width="100px">
<div class="panel-body">
<center><span class="fa fa-balance-scale fa-3x"></span></center>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
<div class="col-xs-4 col-md-2">
<div class="panel panel-default">
<div class="panel-body">
<span class="fa fa-scale fa-3x" style="background: grey"></span>
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 
</div> 


<html>
<div class="container-fluid">
<div class="table-responsive">
<div class="table-wrapper">
<div class="table-title">
<div class="row">
<div class="col-sm-8"><h2>Populærnavn</h2></div>
<div class="col-sm-4">
<div class="search-box">
<i class="fa fa-sistrix"></i>
<input type="text" class="form-control" placeholder="Søk">
</div>
</div>
</div>
</div>
<table class="table table-striped table-hover table-bordered">
<thead>
<tr>
<th>#</th>
<th>Populærnavn <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>År <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>Publisert <i class="fa fa-sort"></i></th>
<th>Rettsområder <i class="fa fa-sort"></i></th>
</tr>
</thead>
<tbody>
<tr>
<td>1</td>
<td><a href="./Rt-1958-869">Aaberg-dommen</a></td>
<td>1958</td>
<td><a href="./Rt-1958-869">Rt. 1958 s. 869</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>2</td>
<td><a href="./Rt-1896-530">Aars-dommen</a></td>
<td>1896</td>
<td><a href="./Rt-1896-530">Rt. 1896 s. 530</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>3</td>
<td><a href="./Rt-1933-931">Aase-dommen</a></td>
<td>1933</td>
<td><a href="./Rt-1933-931">Rt. 1933 s. 931</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>4</td>
<td><a href="./HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278">A Trading-dommen</a></td>
<td>2001</td>
<td><a href="./HR-2000-770 - HR-2000-772 - Rt-2001-1049 - UTV-2001-1278">Rt. 2001 s. 1049</a></td>
<td></td>
</tr>
<tr>
<td>5</td>
<td><a href="./Rt-1971-575">A. O. Andersen-dommen.</a></td>
<td>1971</td>
<td><a href="./Rt-1971-575">Rt. 1971 s. 575</a></td>
<td></td>
</tr>
</tbody>
</table>
<div class="clearfix">
<div class="hint-text">Viser <b>5</b> av <b>25</b></div>
<ul class="pagination">
<li class="page-item disabled"><a href="#"><i class="fa fa-angle-double-left"></i></a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">1</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">2</a></li>
<li class="page-item active"><a href="#" class="page-link">3</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">4</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link">5</a></li>
<li class="page-item"><a href="#" class="page-link"><i class="fa fa-angle-double-right"></i></a></li>
</ul>
</div> 
</div> 
</div>
</div> 
</html>

MediaWiki:Sidebar/Group:sysop

2025-02-03T23:56:19Z

FredrikL:

MediaWiki:Sidebar

2025-02-03T23:55:49Z

FredrikL:

MediaWiki:Sidebar/Group:sysop

2025-02-03T23:24:25Z

FredrikL:

MediaWiki:Sidebar

2025-02-03T23:23:58Z

FredrikL:

MediaWiki:Sidebar/Group:sysop

2025-02-03T23:13:58Z

FredrikL:

MediaWiki:Sidebar

2025-02-03T23:08:55Z

FredrikL:

MediaWiki:Sidebar

2025-02-03T23:07:14Z

FredrikL: