https://rettspraksis.no/w/api.php?action=feedcontributions&feedformat=atom&user=Import 2026-06-15T19:25:26Z Brukerbidrag MediaWiki 1.43.0 https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rt-1976-1&diff=213283 2019-04-30T16:05:40Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesterett - Dom<br /> |Dato=1976-01-27<br /> |Publisert=Rt-1976-1<br /> |Stikkord=(Kløfta-dommen, Kløfta-saken), Ekspropriasjon, Erstatning, Prøvingsrett, Grunnlovsmessighet, Lovanvendelse, Utilstrekkelige domsgrunner, Plenumssak<br /> |Sammendrag=Saken gjaldt spørsmål om forståelsen av Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4 og §5 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom, og bestemmelsenes forhold til Grunnloven §105. Det store spørsmålet var om den da relativt ferske bestemmelsen om erstatning ved ekspropriasjon, som var endret fra markedsverdi til bruksverdi på ekspropriasjonstidspunktet, var i strid med Grunnlovens begrep «fuld erstatning».<br /> <br /> Det kan kanskje virke udemokratisk at Høyesterett kan tilsidesette en lovbestemmelse vedtatt av våre folkevalgte, men det følger altså av prøvingsretten at Høyesterett kan overprøve det folkevalgte flertallets forståelse av en lovs grunnlovsmessighet. Prøvingsretten, som lenge hadde status som «sikker konstitusjonell sedvanerett» (jf. Rt-1976-1), ble i 2014 kodifisert i Grunnloven (1814) §89.<br /> <br /> Høyesteretts flertall opphevet overskjønnet som gjaldt fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon, dels på grunn av feil lovanvendelse og dels for utilstrekkelige domsgrunner. Dissens: 10-7<br /> |Saksgang=Eidsvoll herredsrett - Høyesterett L.nr. 18/1976<br /> |Parter=1. John Johnsrud, 2. Margrethe Torgersen, 3. Svein Willersrud, 4. Johan Svendsen, 5. Johan A. Svendsen (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond), 6. Arne Bøckmann, 7. Leif Bakke, 8. Sverre Bratliens dødsbo, Olga Torudbakken og Nelly Karlsen, 9. Johan Larsen (advokat Finn Leonthin - til prøve) mot Ullensaker kommune. Hjelpeintervenient: staten v/ Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie). Varslet etter plenumsloven 25. juni 1926: Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).<br /> |Forfatter=Blom, Lorentzen, Mellbye, Heiberg, Endresen, Tønseth, Schweigaard Selmer, Michelsen, Christiansen, Leivestad, Mindretall: Bølviken, Bendiksby, Stabel, Gundersen, Roll-Matthiesen, Elstad, Ryssdal<br /> |Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§105 Grunnloven (1814) §105], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§112 §112], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§96 §96], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§97 §97], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§99 §99], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-7/§43 Bygningsloven (1965) §43], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-7/§21 §21], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§4 Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§11 §11], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-16/ Vannfallrettighetsloven (1917)], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§2 Plenumsloven (1926) §2], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1940-03-15-3/§132 Vassdragsloven (1940) §132], [https://lovdata.no/lov/1953-06-26-4/§46 Prisloven (1953) §46], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§8 Oreigningsloven (1959) §8], [https://lovdata.no/lov/1965-06-25-5/ Midl strandplanlov (1965)], [https://lovdata.no/lov/1971-12-10-103/ Strand- og fjellplanleggingsloven (1971)], [https://lovdata.no/lov/1974-05-31-19/ Konsesjonsloven (1974)]<br /> }}<br /> Dommer Blom: Saken gjelder forståelsen av §4 og §5 lov nr. 4 av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom, og bestemmelsenes forhold til grunnlovens §105. <br /> <br /> Ullensaker kommune har krevd skjønn etter bygningsloven til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon til en ca. 2 km lang parsell av motorvei E 6 øst for Kløfta sentrum. Underskjønn som gjaldt 31 takstnumre ble avhjemlet ved Eidsvoll herredsrett 21. februar 1974. En del av grunneierne ble tilkjent erstatning for tomtepris med kr. 10 pr. m2. Resultatet var enstemmig, men for enkelte grunneiere var det dissens i begrunnelsen. Skjønnsmennene bygde verdsettingen dels på ekspropriasjonserstatningslovens §4, dels på §5 nr. 1, og mente at disse bestemmelser førte til samme resultat som tidligere ekspropriasjonsrett. Rettens formann mente at den nye loven ikke gav adgang til å fastsette så høy erstatning, men fant at loven måtte settes til side fordi den var i strid med grunnlovens §105. <br /> <br /> Overskjønn som omfattet 18 takstnumre ble avhjemlet ved samme rett 28. november 1974. For noen arealer gav overskjønnsretten erstatning etter jordbruksverdi i medhold av lovens §4, for andre gav den mererstatning etter lovens §5 og satte erstatningen til kr. 6 pr. m2. <br /> <br /> Overskjønnet er påanket av 9 grunneiere: takst nr. 201 Arne Bøckmann, nr. 203 John Johnsrud, nr. 204 Margrethe Torgersen, nr. 207 A Svein Willersrud, nr. 208 Leif Bakke, nr. 209 Sverre Bratliens dødsbo, Olga Torudbakken og Nelly Karlsen, nr. 211 Johan Svendsen, nr. 213 Johan A. Svendsen og nr. 216 Johan Larsen. <br /> <br /> Grunneierne gjør prinsipalt gjeldende at overskjønnsretten i strid med grunnlovens §105 har fastsatt lavere grunnerstatninger enn lovlig omsetningsverdi. Subsidiært hevder de at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig, dels for så vidt angår forståelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5, dels ved anvendelsen av ulovfestede ekspropriasjonsregler. Endelig hevder de at skjønnsgrunnene er uklare og/eller mangelfulle. Enkelte av de opprinnelige ankegrunner er frafalt under ankeforberedelsen og ankeforhandlingen. Jeg kommer nærmere tilbake til ankegrunnene. Fire grunneiere har hatt fri sakførsel. <br /> <br /> På vegne av fem av grunneierne har høyesterettsadvokat Sigmond nedlagt slik påstand: <br /> <br /> :«1. Eidsvoll herredsretts overskjønn av 28. november 1974 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til prøvelse for overskjønnsrett med ny sammensetning. <br /> <br /> Side:3 <br /> <br /> :2. Ullensaker kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for partene Margrethe Torgersen og Johan Svendsen. <br /> <br /> :3. De ankende parter John Johnsrud, Svein Willersrud og Johan A. Svendsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» <br /> <br /> Advokat Leonthin har på vegne av fire av grunneierne nedlagt slik påstand: <br /> <br /> :«1. Eidsvoll herredsretts overskjønn av 28. november 1974 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til prøvelse for overskjønnsrett med ny sammensetning. <br /> <br /> :2. Ullensaker kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for partene Olga Torudbakken og Johan Larsen. <br /> <br /> :3. De ankende parter Arne Bøckmann, Leif Bakke, Sverre Bratliens dødsbo og Nelly Karlsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» <br /> <br /> Ullensaker kommune gjør gjeldende at overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig og at skjønnsgrunnene er klare og uttømmende. <br /> <br /> Høyesterettsadvokat Vislie har på kommunens vegne nedlagt slik påstand: <br /> <br /> :«Eidsvoll herredsretts overskjønn av 28. november 1974 stadfestes i den utstrekning det er påanket.» <br /> <br /> I medhold av lov nr. 2 av 25. juni 1926 om forandring i lovgivningen om Høyesterett §4 tredje ledd, jfr. §3, har justitiarius bestemt at saken skal behandles av den samlede Høyesterett. Etter samme lovs §5 tredje ledd er Justisdepartementet underrettet om at det i saken er reist spørsmål om grunnlovmessigheten av enkelte bestemmelser i ekspropriasjonserstatningsloven, og Justisdepartementet har under saken vært representert ved regjeringsadvokaten. <br /> <br /> Staten v/Samferdselsdepartementet har erklært hjelpeintervensjon til fordel for kommunen. <br /> <br /> Med delvis unntak for takstnr. 208 Leif Bakke, er jeg kommet til at grunneiernes anker må føre frem og overskjønnet oppheves, dels på grunn av feil lovanvendelse, dels på grunn av at skjønnets premisser ikke er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. <br /> <br /> Jeg finner det hensiktsmessig først (I) å gå inn på de konstitusjonelle spørsmål som er reist i saken. Deretter (II) behandler jeg de ankegrunner som gjelder overskjønnsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5. Til slutt (III) behandler jeg tre spesielle ankegrunner. <br /> <br /> === I. Grunnlovsspørsmålene. ===<br /> <br /> Grunneierne har i det vesentlige gjort gjeldende at det i denne sak er tilkjent grunnerstatninger som tilsvarer 60 % av eiendommenes omsetningsverdi, noe som klart strider mot grunnlovens §105. Det følger etter grunneiernes syn så vel av ordlyden i §105 som av forarbeidene og den historiske bakgrunn <br /> <br /> Side:4 <br /> <br /> for denne grunnlovsbestemmelse at det med «fuld Erstatning» siktes til eiendommens fulle økonomiske verdi. Før ekspropriasjonserstatningsloven har det verken i praksis eller i teorien vært omtvistet at en ekspropriat minst har krav på den avståtte eiendoms omsetningsverdi - - dens verdi i handel og vandel. Det sentrale prinsipp har vært årsaksprinsippet. Det påregnelige tap som følge av ekspropriasjonen skal erstattes. <br /> <br /> Ved ekspropriasjonserstatningsloven har man forlatt det utgangspunkt for erstatningsberegningen som har vært fulgt i mer enn 150 år. <br /> <br /> De hensyn som ligger bak ekspropriasjonserstatningsloven er de samme hensyn som har vært brukt som begrunnelse for en rekke forslag som tidligere har vært fremsatt om å endre grunnlovens §105, men som alle er blitt avvist, senest i 1952. For så vidt den nye lov tar sikte på å spare utgifter for det offentlige, gjøres fiskale hensyn gjeldende overfor en bestemt mindre gruppe. Ved ekspropriasjon til fordel for private skjer det en klar formuesoverføring. <br /> <br /> Det er uholdbart når det til forsvar for den nye lov anføres at en ekspropriat ikke har en rettsbeskyttet interesse i å bebygge sin eiendom. Hvis vilkårene for å bygge er til stede, er det grunneieren - - og bare han - - som har rett til dette. Ved ekspropriasjon skal han ha erstattet eiendommens verdi med de muligheter den har, og de usikkerhetsmomenter som foreligger. <br /> <br /> Det er også uholdbart når det argumenteres med at grunneiere uten erstatning må finne seg i vidtgående inngrep. <br /> <br /> Grunneierne bestrider at domstolenes kompetanse skal være begrenset til å tilsidesette lover som er åpenbart grunnlovsstridige. <br /> <br /> Når det gjelder karakteren av den rettspraksis som fastlegger innholdet og rekkevidden av grunnlovens §105, er det grunneiernes oppfatning at de rettsregler som kan utledes av denne praksis for så vidt angår det som er kjernen i §105, bare kan endres etter reglene i grunnlovens §112. <br /> <br /> De nye prisforskrifter for faste eiendommer av 1974 kan etter grunneiernes syn ikke få noen betydning i denne sak. Subsidiært i denne forbindelse gjør grunneierne gjeldende at prisforskriftene er ugyldige, idet formålet ikke var prisreguleringshensyn, men å gi grunnlag for lavere ekspropriasjonserstatninger. <br /> <br /> Kommunen har i det vesentlige anført at ekspropriasjonserstatningsloven var ment som ett av flere midler til å begrense stadig stigende priser i pressområdene. Særlig viktig i denne forbindelse er de nye prisforskrifter for faste eiendommer. I dag er den råtomtpris på kr. 10 pr. m2 som så vel under- som overskjønn i denne sak har tatt utgangspunkt i, ingen lovlig omsetningsverdi i distriktet. <br /> <br /> Den statsrettslige teori har ikke vært så ensartet som grunneierne fremstiller det. Kommunen kan ikke akseptere grunneiernes syn på den foreliggende rettspraksis i ekspropriasjonssaker. <br /> <br /> Side:5 <br /> <br /> Denne rettspraksis er blitt til i lovtomt rom, slik at det må være rettskildemessig galt å se den som skranke for lovgiveren. Først ved ekspropriasjonserstatningsloven er det blitt nødvendig for Høyesterett å trekke grensen for lovgiverens kompetanse på dette område. <br /> <br /> Kommunen hevder at det ikke eksisterer noen subjektiv, vernet rett for den enkelte grunneier til å bebygge sin eiendom. Samfunnet må ha avgjørelsen av hvor det skal bygges. For den enkelte grunneier eksisterer bare en forventning, mer eller mindre usikker. En ekspropriat har ikke krav på å bli likestilt med de grunneiere som er heldigst stilt. Det må være tilstrekkelig at en grunneier blir likestilt med det store antall grunneiere. Det erkjennes at grunnlovens §105 inneholder en kjerne som lovgiveren ikke kan angripe. Men denne kjerne kan iallfall ikke være gått for nær i den foreliggende sak. <br /> <br /> Ved avgjørelsen av grunnlovsspørsmålet må det også tillegges vekt at det ved de nye prisforskrifter er gitt tilsvarende bestemmelser for frivillige overdragelser. Disse bestemmelser innebærer ikke noen illojal bruk av fullmakten etter prisloven. Prisforskriftene varetar ut fra prisreguleringsformål de samme hensyn som ekspropriasjonserstatningsloven. Og de medfører at grunneierne i denne sak vil være likestilt med fremtidige frivillige selgere. <br /> <br /> Jeg finner det nødvendig først å si noen ord om domstolenes kompetanse til å prøve grunnlovmessigheten av lover. <br /> <br /> Det er på det rene at hvis anvendelsen av en lov fører til resultater som er i strid med grunnloven, vil domstolene måtte bygge sin avgjørelse på den regel som følger av grunnloven, ikke på lovbestemmelsen. Dette er det gitt uttrykk for i en lang rekke dommer av Høyesterett, og det er bekreftet i lov av 25. juni 1926 §2, som gir særregler om Høyesteretts behandling av grunnlovskonflikter. Vi står her overfor en sikker konstitusjonell sedvanerett, og domstolenes kompetanse - - den såkalte prøvelsesrett - - er da heller ikke bestridt av kommunen eller Justisdepartementet i denne sak. Det må videre legges til grunn at denne prøvelsesrett også er en prøvelsesplikt, slik at domstolene, når spørsmålet melder seg, er nødt til å avgjøre om grunnloven er gått for nær. <br /> <br /> Det er imidlertid forskjellige oppfatninger av hvor meget det skal til for at domstolene skal sette en lov til side som grunnlovsstridig. Jeg finner ikke grunn til å uttale meg i sin alminnelighet om dette. Løsningen vil i noen grad avhenge av hvilke grunnlovsbestemmelser det er tale om. Gjelder det bestemmelser til vern om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet, antar jeg at grunnlovens gjennomslagskraft må være betydelig. Gjelder det på den annen side grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse, mener jeg som førstvoterende i plenumssaken inntatt i [[Rt-1952-1089]], særlig side 1098 (hvalavgiftssaken), at domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets eget syn. <br /> <br /> Side:6 <br /> <br /> Grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter må for så vidt komme i en mellomstilling. <br /> <br /> Jeg finner det klart at Stortingets forståelse av lovens forhold til slike grunnlovsbestemmelser må spille en betydelig rolle når domstolene skal avgjøre grunnlovmessigheten, og domstolene må vise varsomhet med å sette sin vurdering over lovgiverens. I og med at Stortinget har gitt ekspropriasjonserstatningsloven, må spørsmålet for domstolene bli om lovens regler leder til resultater som er forenlige med grunnlovens §105, ikke om resultatene ville blitt de samme uten lovregler. Ut fra dette vil jeg for min del vike tilbake for å konstatere grunnlovsstrid i tilfelle hvor det foreligger rimelig tvil, og hvor Stortinget klart har vurdert og bygd på at loven ikke kommer i strid med grunnloven. Men skal prøvelsesretten ha noen realitet, må domstolene benytte den der de finner det hevet over rimelig tvil at loven vil føre til resultater som er i strid med grunnloven. <br /> <br /> Jeg finner også grunn til å presisere at domstolene uten videre må akseptere lovgiverens politiske vurderinger. Når Stortingets flertall i den foreliggende sak har lagt betydelig vekt på at ekspropriasjonserstatningsloven vil være et tjenlig middel til å holde eiendomsprisene nede og å forhindre at såkalt samfunnsskapt verdistigning tilfaller ekspropriatene, kan domstolene ikke tilsidesette denne vurdering ut fra sitt eget skjønn. Spørsmålet kan bare være om den måte Stortinget har realisert sine intensjoner på, er forenlig med grunnloven. I den foreliggende sak kan jeg således ikke legge vekt på grunneiernes argumentasjon for så vidt den går ut på at loven ikke er noe økonomisk eller politisk hensiktsmessig middel til å påvirke eiendomsprisene i vårt land. <br /> <br /> Før jeg forlater dette spørsmål, må jeg også nevne at grunnlovens betydning for domstolenes lovanvendelse ikke er uttømt ved det jeg nå har sagt. Er det tvil om hvordan en lovbestemmelse skal forstås, mener jeg at domstolene i sitt valg har rett og plikt til å anvende loven på den måte som best harmonerer med grunnloven eller med det prinsipp den enkelte grunnlovsbestemmelse er sprunget ut av. Jeg viser for så vidt til uttalelser i [[Rt-1880-278]], særlig side 280 (Kristiania magistrat) og i [[Rt-1958-479]], særlig side 482 (Mykle). <br /> <br /> Grunnlovens §105 lyder slik: <br /> <br /> :«Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen.» <br /> <br /> Det er ikke noen uenighet om at det kan gis lovregler om fastsettelsen av erstatning ved ekspropriasjon, men at lovgivningsmakten da er bundet av påbudet om full erstatning i §105. Spørsmålet i saken er om loven beskjærer erstatningen til grunneierne i videre utstrekning enn §105 tillater. Det må også være på det rene at i og med at grunnlovens §105 uttrykkelig krever at det gis full erstatning, kan det ikke være avgjørende hva man <br /> <br /> Side:7 <br /> <br /> måtte mene i detenkelte tilfelle vil være en rimelig erstatning. §105 forbyr dette. Å overlate erstatningsfastsettelsen til den enkelte skjønnsretts fri vurdering av hva den synes er rimelig i en enkelte sak, kan således ikke godtas. <br /> <br /> Hva som skal til for å utgjøre full erstatning, vil i atskillig grad være påvirket av tidens økonomiske og rettslige forhold, og det sier seg selv at mer enn 150 års samfunnsutvikling for så vidt må komme i betraktning. Eiendomsretten til grunn består til enhver tid av en rekke beføyelser, knyttet særlig til grunnens produktive evne og til dens egenskaper som byggegrunn i videste forstand. Disse beføyelser er i vår tid regulert ved et nett av rettsregler. I Høyesteretts dom i [[Rt-1970-67]] (strandlovsaken) og i en rekke andre dommer er det antatt at slike rådighetsinnskrenkninger er noe den enkelte grunneier vanligvis må finne seg i uten erstatning. Eiendomsrettens økonomiske verdi er verdien av de beføyelser eieren til enhver tid kan utøve innenfor lovgivningens ramme, slik beføyelsene kan utnyttes av grunneieren selv, eller slik mulighetene for å kunne nyttiggjøre dem vurderes av andre som ønsker å erverve grunnen. Men at eieren uten erstatning må finne seg i mange reguleringer og begrensninger som influerer på eiendommens faktiske økonomiske verdi, er ikke tilstrekkelig begrunnelse for at en eier ved ekspropriasjon kan stilles dårligere enn om han hadde fått beholde sin eiendom. Som utgangspunkt må budet om full erstatning innebære at en ekspropriat ikke skal stilles dårligere økonomisk ved at de beføyelser han som eier disponerer over, må avgis til eksproprianten. <br /> <br /> Det er det nærmere innhold i dette prinsipp som er omstridt. <br /> <br /> Jeg finner det lite hensiktsmessig å drøfte hvorvidt grunnlovens §105 skal oppfattes som en såkalt standardregel. På den ene side må det være klart at bestemmelsen inneholder det som i prosedyren er omtalt som en «hard kjerne», som lovgiveren ikke kan gripe inn i. På den annen side må lovgiveren ha atskillig frihet til nærmere å presisere og regulere hvordan erstatningsutmålingen skal skje, uten at man kommer i strid med det sentrale innhold i §105, og uten at det er avgjørende at domstolspraksis tidligere har valgt en annen løsning. <br /> <br /> Men det som er hovedspørsmålet i denne sak, er om det vil være forenlig med §105 generelt å sette erstatningen lavere enn til den omsetningsverdi som lovlig kunne beregnes, og som ekspropriaten faktisk kunne ha oppnådd, om ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. Jeg ser det slik at dersom man det gjør, vil man ved ekspropriasjonen inndra en del av en sentral beføyelse hvis verdi tidligere eksisterte på ekspropriatens hånd. Nekter man ham erstatning for denne verdi, vil man alt etter omstendighetene kunne stille ham vesentlig dårligere enn grunneiere i liknende stilling, hvis eiendom ikke blir ekspropriert. Et slikt resultat kan jeg ikke godta. Det ville være i strid med sikker sedvanerett og med praksis opp gjennom alle år i skjønnsretter og Høyesterett. Jeg viser særskilt til det som er uttalt av <br /> <br /> Side:8 <br /> <br /> førstvoterende i plenumssaken i [[Rt-1951-87]], særlig side 89 (Opdahl) Denne praksis er i seg selv et betydelig tolkingsbidrag når det gjelder forståelsen av §105 på dette punkt. Spørsmålet om det også foreligger konstitusjonell sedvanerett er det ikke nødvendig å gå inn på. Det avgjørende for meg er at en ekspropriat ikke kan sies å få full erstatning om man helt i sin alminnelighet nekter å tilkjenne ham omsetningsverdien der hvor denne påviselig er den høyeste. <br /> <br /> Jeg vil imidlertid ikke utelukke at man kan se bort fra enkelte av de komponenter som inngår i omsetningsverdien. Man an heller ikke kreve at sluttresultatet av ekspropriasjonen skal være en absolutt og matematisk likhet mellom ekspropriaten og andre grunneiere. Avvikelser som har en rimelig og naturlig sammenheng med den spesielle situasjon ekspropriasjonstiltaket skaper eller er et ledd i, må det være anledning til å akseptere. Fra ekspropriasjonserstatningsloven nevner jeg til illustrasjon et par slike tilfelle hvor det neppe kan reises tvil om grunnlovmessigheten: I lovens §4 nr. 2 siste punktum er bestemt at ved verdsettingen «tas heller ikke hensyn til hvor mye den det eksproprieres til fordel for, på grunn av sitt særlige behov kunne tenkes å ha vært villig til å gi for eiendommen om det ikke hadde foreligget ekspropriasjonsadgang». Dette er en annen regel enn den såkalte forhandlingsmaksime som Høyesterett har lagt til grunn i [[Rt-1956-109]] (Tuddal) og enkelte andre dommer. I lovens §4 nr. 3, jfr. §5 nr. 2 første punktum, er det i forhold til tidligere rettspraksis blant annet gjort den endring at det ved verdsettingen også skal ses bort fra alminnelige fordeler som skyldes ekspropriasjonstiltaket. <br /> <br /> Det syn jeg her har gjort rede for, må jeg da bygge på når det gjelder anvendelsen av loven. <br /> <br /> Men før jeg går over til dette, må jeg også i korthet behandle prisforskriftenes betydning. <br /> <br /> I den utstrekning prisbestemmelser fører til at lovlig omsetningspris blir lavere enn prisen i et fritt marked, vil dette klarligvis også ha innflytelse på ekspropriasjonserstatningene, jfr. bestemmelsen i prislovens §46. Det er imidlertid ikke prisbestemmelsenes ordlyd, men det lovlige prisnivå de faktisk skaper som er utslagsgivende, se [[Rt-1951-87]] (Opdahl). <br /> <br /> Etter ekspropriasjonserstatningslovens §11 er det i nærværende sak det tidspunkt da tiltredelse fant sted som skal legges til grunn for erstatningsfastsettelsen. Overskjønnet ble avhjemlet 28. november 1974, og tiltredelse hadde da funnet sted. De prisforskrifter som dengang gjaldt, var av 28. februar 1969, og de inneholdt ingen bestemmelser om at lovlig omsetningspris skulle knyttes til bruksverdien. I denne sak må det være det prisnivå som gjaldt i 1974 som legges til grunn. <br /> <br /> Det forhold at det ved kongelig resolusjon av 25. oktober 1974 ble gitt nye prisforskrifter som trådte i kraft 1. april 1975, kan ikke være avgjørende for hvilke krav grunnlovens §105 stiller <br /> <br /> Side:9 <br /> <br /> til erstatningsutmålingen i den foreliggende sak. Dette må gjelde både ved Høyesteretts behandling av ankesaken og ved det overskjønn som nå må holdes på ny. <br /> <br /> === II. Lovens §4 og §5. ===<br /> <br /> Før jeg tar fatt på de enkelte ankegrunner over overskjønnsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5, må jeg innskyte den generelle bemerkning at loven gjelder meget vanskelige spørsmål. Motivene er ikke entydige og gir på flere punkter liten veiledning. Lovteksten er ikke klar. Loven er da også blitt forstått på høyst forskjellig måte i den foreliggende skjønnspraksis. Dette gjelder særlig §5, som er særdeles komplisert og henviser til en rekke skjønnsmessige kriterier, hvis generelle innhold og innbyrdes samspill i den enkelte sak nødvendigvis må by på store problemer. Når det ligger slik an, må domstolenes adgang til å anvende grunnlovens §105 som tolkingsprinsipp være vesentlig friere enn om man hadde stått overfor en mer konsis lov. Dette har da også støtte i lovens forarbeider. <br /> <br /> ==== 1. Ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og 2. ====<br /> <br /> Grunneierne gjør gjeldende at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten ikke har fastsatt tomteverdi på grunnlag av lovens §4 nr. 1, eventuelt nr. 2. <br /> <br /> Denne ankegrunn angår alle de påankede takstnumre, bortsett fra nr. 201 Bøckmann. <br /> <br /> Grunneierne hevder at også utparsellering av tomter kan være «bruk» i relasjon til lovens §4 nr. 1, eventuelt ligge innenfor rammen av §4 nr. 2. Lovforarbeidene kan nok tale imot dette. Men her må Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1975-419]] (Kolbeinsen) være avgjørende. Denne kjennelse må forstås slik at avgrensingen av §4 nr. 1 må avhenge av strøkets urbanisering om jordbruksdrift er regningssvarende i forhold til verdiene i strøket. For alle de eiendommer denne ankegrunn omfatter, er forholdet at jordbruk ikke lenger er en regningssvarende anvendelse. De kriterier som overskjønnsretten i sine generelle premisser har stilt opp som vilkår for å anse «tomtebruk» som bruk i lovens forstand, er det ikke holdepunkt for, verken i loven eller forarbeidene. <br /> <br /> Kommunen hevder at overskjønnsretten riktig har tatt utgangspunkt i den aktuelle, faktiske bruk på ekspropriasjonstiden. Kolbeinsen-kjennelsen kan ikke påberopes i et tilfelle som det foreliggende, hvor det dreier seg om større arealer, de fleste fremdeles i bruk som jordbruk. At jordbruksjord er brakklagt, kan ikke gi en bedre erstatningsmessig stilling. Situasjonen må i denne sak behandles som i Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1975-683]] (Fiksdal). <br /> <br /> Med forbehold for situasjonen i Kolbeinsen-saken hevder kommunen at utparsellering overhodet ikke kan være «bruk» i relasjon til §4 nr. 1. Det er også klart at utparsellering ikke kan komme inn som bruksendring i relasjon til §4 nr. 2. Subsidiært <br /> <br /> Side:10 <br /> <br /> erklærer kommunen seg enig i overskjønnsrettens standpunkt: dersom tomtebruk skal kunne komme på tale, må de kriterier som overskjønnsretten har stilt opp, være oppfylt. <br /> <br /> Jeg skal bemerke: <br /> <br /> I lovens §4 nr. 1 heter det at «verdsettingen skal skje på grunnlag av den bruk som gjøres av eiendommen - - - - - - ». Og etter §4 nr. 2 skal det ved verdsettingen «tas hensyn til slike påreknelige endringer av eiendommens driftsmåte som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til». <br /> <br /> Overskjønnsrettens utgangspunkt for verdsettingen er eiendommenes aktuelle, lovlige, fysiske bruk på det tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettingen. Det kan ikke være tvilsomt at dette er riktig anvendelse av §4 nr. 1. Det følger både av ordlyden og av formålet med loven, og det er lagt til grunn av Høyesterett i Fiksdal-saken, se [[Rt-1975-683]] på side 685. <br /> <br /> Jeg ser det også slik at utparsellering av en jordbrukseiendom til tomter regulært ikke er bruksendring som kan bringe regelen i §4 nr. 2 til anvendelse. Også dette lar seg direkte utlede av ordlyden og av lovens intensjoner. Hvorvidt og i hvilken utstrekning utparsellering til salg eller bortleie av hytter og liknende kan være et integrerende ledd i jordbruksnæring og betinge tomteerstatning etter §4, behøver jeg ikke i denne sak å uttale meg om. <br /> <br /> Det snevre bruksbegrep §4 nr. 1 gir uttrykk for, har imidlertid fått en viss utvidelse ved Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1975-419]] (Kolbeinsen). Høyesterett antok der at grunn som er uten aktuell anvendelse, kan bli å vurdere som tomtegrunn etter §4 nr. 1 når den «uomtvistelig og i utviklingens medfør har opphørt å ha annen anvendelsesmulighet enn som basis for bygg i videste forstand». Det gjaldt der mindre arealer som var blitt liggende igjen i et område som ellers stort sett var utbygd. <br /> <br /> Jeg er enig i det prinsipp som her er uttalt. Hvorvidt det kan være riktig å utvide anvendelsen av prinsippet, kan jeg i denne sak la stå hen - - det må i tilfelle gjøres med varsomhet. <br /> <br /> Overskjønnsretten har ikke utelukket at det kan gis mererstatning på basis av «tomtebruk» etter §4 nr. 1, men den har i sine generelle premisser stilt opp bestemte kriterier som vilkår for dette. Den har uttalt at det må foreligge stadfestet reguleringsplan, at tomtene må være skylddelt, at kart- og oppmålingsforretning må være holdt, at vei, vann og kloakk må være ført fram til tomtene, at grunneieren selv aktivt og økonomisk må ha gått inn for en utparsellering, og at salg av tomter må være kommet i gang. Disse kriterier kan - - enkeltvis eller samlet - - være av betydning for den vurdering som må foretas i det konkrete tilfelle. Men jeg kan ikke se at det i loven er grunnlag for å oppstille dem som bestemte vilkår for tilkjennelse av tomteerstatning etter §4. Avgrensingen må skje i det enkelte tilfelle uten at det kan være avgjørende om bestemte kriterier er oppfylt. <br /> <br /> Side:11 <br /> <br /> Selv om jeg ikke kan tiltre overskjønnsrettens oppfatning på dette punkt, finner jeg ikke at anken her kan føre frem. Overskjønnsrettens premisser er etter min mening tilstrekkelige til å vise at det er riktig når overskjønnsretten ikke har tilkjent tomteerstatning på grunnlag av §4. <br /> <br /> I sine generelle bemerkninger slår overskjønnsretten fast at motorveiparsellen går gjennom et område som i betydelig utstrekning er i bruk som jord- og skogbruk, og i omtalen av de enkelte eiendommer beskriver overskjønnsretten dem som jordbrukseiendommer. <br /> <br /> Det er bare tre av eiendommene som ikke drives som jordbruk. Det gjelder for det første takstnr. 203 Johnsrud. Dette er en eiendom på ca. 60 mål hvorav 10 mål eksproprieres. Etter sin størrelse og etter strøkets alminnelige beskaffenhet kan det ikke sies at eiendommen «uomtvistelig og i utviklingens medfør» har opphørt å ha annen anvendelse enn som basis for bygg. Det må da være riktig når overskjønnsretten har karakterisert den som jordbruksjord. Videre gjelder det takstnr. 209 Sverre Bratliens dødsbo m.fl., et tidligere småbruk på ca. 18 mål hvorav 2,7 mål eksproprieres. Jeg er enig med overskjønnsretten i at den omstendighet at eiendommen ligger brakk, ikke i seg selv er tilstrekkelig til at området kan anses som tomteareal. Endelig gjelder det takstnr. 216 Larsen, i overskjønnet beskrevet som en jordbrukseiendom på ca. 35 mål, vesentlig dyrket, og hvorav 1,7 mål eksproprieres. Jeg er enig med overskjønnsretten i at vilkårene for «tomtebruk-erstatning» heller ikke her er til stede. <br /> <br /> For flere av eiendommene gjelder at en viss utparsellering har funnet sted, og at det forelå planer om ytterligere utparsellering som er blitt stanset av motorveiprosjektet. Dette er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til å tilkjenne tomteverdierstatning med hjemmel i §4. De egenskaper ved grunnen som grunneiernes planer er basert på, er derimot blant de forhold som kan tillegges vekt etter §5. For samtlige disse takstnumre har da også overskjønnsretten funnet at vilkårene for mererstatning etter <br /> <br /> §5 er til stede. <br /> <br /> Jeg tilføyer at det er det samlede resultat av §4 og §5 som er avgjørende når det gjelder forholdet til grunnloven, og det oppstår derfor ikke for meg noe grunnlovsproblem når jeg finner at anken i dette punkt ikke kan føre frem. <br /> <br /> ==== 2. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1. ====<br /> <br /> Grunneierne hevder at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt til grunn at lovens §5 ikke gir adgang til å tilkjenne erstatning etter full tomteverdi. <br /> <br /> Denne ankegrunn gjelder alle grunneiere som er tilkjent mererstatning etter lovens §5, det vil si alle de ankende parter unntatt takstnr. 201 Bøckmann, 211 Johan Svendsen og 213 Johan A. Svendsen. <br /> <br /> De gjør gjeldende at det etter §5 nr. 1 ikke er noe til hinder for å tilkjenne full tomteverdi dersom fradragsposter etter §5 <br /> <br /> Side:12 <br /> <br /> nr. 2 ikke foreligger, og at overskjønnsretten for så vidt har foretatt sin verdsettelse på feilaktig grunnlag. <br /> <br /> Det er heller ikke sammenheng mellom rettens utgangspunkt for vurderingen - en sammenlikning med ubebygde tomter, bebygde tomter og arealer fremdeles i bruk som jordbruk - og den sammenlikning som retten deretter foretar med råtomtpris etter gjeldende pristakstnivå. Det er også misvisende å regne med råtomtverdi for bebygde tomter. <br /> <br /> Ved å bruke pristakstverdien som sammenlikningsgrunnlag og utgangspunkt for fradrag etter §5 nr. 2 har dessuten overskjønnsretten regnet fradrag for verdier som på forhånd er satt ut av betraktning i pristakstverdien. Uten prisregulering ville prisene ha ligget høyere. <br /> <br /> Kommunen er enig i at det, som overskjønnsretten har gjort, skal foretas en totalvurdering. Retten har også funnet den riktige nøkkel for sammenlikning med tilsvarende eiendommer, hvorunder bebygde eiendommer må komme inn med verdien uten bebyggelse. Sammenlikningen burde etter kommunens syn ha resultert i en lavere sammenlikningsverdi enn pristakstnivåets råtomtpris. Men denne feil er til grunneiernes fordel. <br /> <br /> Overskjønnsrettens uttalelse om at §5 ikke gir adgang til å gå opp til full tomtepris etter tidligere pristakstnivå, er etter kommunens oppfatning knyttet til den konkrete situasjon hvor vilkårene for å gjøre fradrag etter §5 nr. 2 ble funnet å være til stede. Selv om det etter omstendighetene skulle være adgang til å tilkjenne erstatning etter full tomteverdi, noe kommunen betviler, er det iallfall i den foreliggende sak ikke noen feil rettsanvendelse som har hatt betydning for resultatet, idet overskjønnsretten som nevnt har funnet at det må gjøres fradrag etter §5 nr. 2. <br /> <br /> Jeg skal bemerke: <br /> <br /> §5 nr. 1 lyder slik: <br /> <br /> :«Ville verdsetting etter §4 føre til en vesentlig lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk, kan det tas hensyn til denne høyere verdi for så vidt det finnes rimelig og vilkåra etter nr. 2 og 3 foreligger.» <br /> <br /> Denne bestemmelse angir grunnlaget for og fremgangsmåten ved beregning av mererstatning. <br /> <br /> Formålet med bestemmelsen er å åpne adgang til å gi erstatning utover bruksverdien i tilfelle hvor verdsetting etter §4 kunne komme i strid med grunnlovens §105. Slik den lyder, er §5 nr. 1 ikke tilstrekkelig egnet for dette formål. Den gir etter sin ordlyd skjønnsretten adgang til å foreta en konkret rimelighetsvurdering av om ekspropriaten i det enkelte tilfelle bør tilkjennes erstatning også hvor lovens vilkår ellers foreligger, og selv da med den grense at bare vesentlige skjevheter kan rettes opp. En så fri stilling for den enkelte skjønnsrett - uten mulighet for rettslig overprøving - ville verken <br /> <br /> Side:13 <br /> <br /> være forenlig med bestemmelsens formål eller med grunnlovens påbud om full erstatning. §5 nr. 1 reiser for meg tre hovedspørsmål: <br /> <br /> Når skal bestemmelsen anvendes? <br /> <br /> Hvilke eiendommer skal det sammenliknes med? <br /> <br /> Hva kan resultatet av sammenlikningen bli? <br /> <br /> Når det gjelder det første spørsmål, mener jeg at skjønnsretten som utgangspunkt plikter å gi mererstatning når det kan påvises et misforhold mellom verdsettingen etter §4 og den høyere verdi §5 nr. 1 angir. Det kan ikke kreves at misforholdet er vesentlig. Jeg tilføyer imidlertid at jeg ikke kan se bort fra at det kan tenkes situasjoner hvor dette utgangspunkt må kunne fravikes. Fravikelsen må i tilfelle begrunnes, slik at avgjørelsen kan prøves av ankedomstolen. <br /> <br /> Ved det neste spørsmål: hvilke eiendommer det skal sammenliknes med, gir loven neppe anvisning på noe vesentlig annet enn det skjønnsrettene måtte gjøre også etter eldre ekspropriasjonsrett. Utgangspunktet er at ekspropriasjonsfeltet er egnet for en annen bruk enn den som skal legges til grunn etter §4. Spørsmålet er om denne andre bruk betinger en høyere verdi enn §4 gir. At skjønnsretten under vurderingen må se hen til prisen for eiendommer som det med dette utgangspunkt er naturlig å sammenlikne med, er i og for seg ikke noe nytt. Temaet er heller ikke særlig forskjellig fra prisnemndenes oppgave etter de nå opphevede prisbestemmelser av 28. februar 1969 §5. Takseringen skulle der skje på grunnlag av det takstnivå som hadde dannet seg «for liknende grunnarealer i samme eller tilsvarende strøk i kommunen eller i omliggende områder som det ellers er naturlig å sammenlikne med». <br /> <br /> Jeg kan ikke forstå loven slik at det skal foretas en gjennomsnittsberegning, basert på verdien av samtlige eiendommer i distriktet. En slik forståelse har ikke støtte i ordlyden eller motivene, og ville kunne føre til resultater som var rent tilfeldige og i strid med grunnlovens §105. <br /> <br /> Når det særskilt gjelder lovens uttrykk «tilsvarende eiendommer», må dette forstås slik at det skal sammenliknes med eiendommer som enten har eller kan ha en slik annen bruk som ekspropriasjonsfeltet er egnet til, jfr. uttrykksmåten i §5 nr. 3: «slik bruk som betinger denne (høyere) verdi». Ved sammenlikningen kommer eiendommenes beliggenhet, beskaffenhet, utbyggingsmuligheter og særlige utbyggingsegenskaper i betraktning. Det kan sammenliknes både med ubebygde og bebygde arealer, hva enten disse er utskilt kort før eller atskillig tid forut for ekspropriasjonen. Men det er en selvfølge at sammenliknes det med bebygde arealer, må det være grunnverdien uten bebyggelse man har for øye. <br /> <br /> Sammenlikningen kan ikke bare gjelde eiendommer som har nøyaktig de samme egenskaper som ekspropriasjonsfeltet, men verdiene må justeres opp eller ned etter den enkelte eiendoms egenskaper. <br /> <br /> Side:14 <br /> <br /> Det er den verdi som «generelt» gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet, som skal legges til grunn ved beregningen av mererstatning. Om en enkelt eller noen få eiendommer har en ekstraordinært høy verdi, må det ses bort fra dette. <br /> <br /> Lovens uttrykk «vanlige bruk» inneholder en begrensning for så vidt som det klart indiserer at man skal se bort fra de priser som en kjøper med et spesielt behov eller en særlig personlig interesse har betalt eller er villig til å betale for tilsvarende eiendom. Uttrykket har liten betydning ved siden av «som generelt gjelder». Men jeg tilføyer at «vanlig bruk» ikke er språklig ensbetydende med «faktisk bruk». Etter lovens formål, og også ut fra hensynet til grunnlovens §105, må så vel den faktiske bruk som den bruk arealene er egnet til, være relevant. Er et areal egnet til bebyggelse og har det i kraft av dette en fast etablert tomteverdi, blir det denne verdi som er sammenlikningsgrunnlaget. <br /> <br /> Sammenlikningen skal skje innen «distriktet». Hva som skal anses som «distriktet», vil avhenge av forholdene. I den utstrekning et naturlig sammenlikningsgrunnlag ikke finnes i nærheten, kan det være nødvendig å søke lenger ut. <br /> <br /> Når det til slutt gjelder resultatet av sammenlikningen, oppstår spørsmålet om erstatningen kan gå opp til full verdi ved frivillig omsetning, begrenset til høyeste lovlige pris. Jeg antar at det må følge av lovens formål og av grunnlovens §105 at man etter omstendighetene både kan og må gjøre dette, hvor det ikke foreligger grunnlag for å gjøre fradrag etter §5 nr. 2. Men jeg presiserer for ordens skyld at et foreliggende pristakstnivå ikke i og for seg er avgjørende. Den høyeste lovlige pris vil bare kunne komme på tale dersom skjønnsretten finner det godtgjort at det, hensett til tomteutbudet og den alminnelige etterspørsel i distriktet, ville ha vært praktisk mulig å selge ekspropriasjonsarealet til slik pris på det tidspunkt som etter lovens §11 skal legges til grunn for verdsettingen. <br /> <br /> Av dette følger at jeg ikke er enig i overskjønnsrettens rettsanvendelse når den uttaler at §5 ikke kan forstås slik at den kan føre til erstatning etter full tomteverdi, og at full likestilling mellom prisene ved ekspropriasjon og frivillig salg ikke kan oppnås ved §5. <br /> <br /> Da jeg ikke tør basere min forståelse av skjønnet på at feilen er uten betydning for resultatet, finner jeg at overskjønnet må oppheves for så vidt angår de eiendommer som denne ankegrunn gjelder. <br /> <br /> ==== 3. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2. ====<br /> <br /> Grunneierne hevder at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har gjort fradrag for verdiøkning som følge av offentlige planer for grunnutnyttingen. <br /> <br /> Ankegrunnen gjelder de samme parter som ved §5 nr. 1. <br /> <br /> Grunneierne gjør blant annet gjeldende at «det offentliges planer for grunnutnytting» i §5 nr. 2 annet punktum første alternativ bare tar sikte på det offentliges planer om konkrete <br /> <br /> Side:15 <br /> <br /> tiltak som vei-, vann- og kloakkanlegg, ikke på generelle arealdisponeringsplaner som reguleringsplaner og generalplaner, som overskjønnsretten i de foreliggende tilfelle har gjort fradrag for. <br /> <br /> Kommunen mener at §5 nr. 2 annet punktum også må omfatte arealdisponeringsplaner. Også arealdisponeringsplaner bidrar til verdistigning, selv om mange andre faktorer spiller inn. Og også eldre planer, som i dette tilfelle reguleringsplanen av 1953, kommer i betraktning. Skjønnsrettene må imidlertid, slik overskjønnsretten her har gjort, vurdere årsakssammenhengen. Planer som ligger langt tilbake i tid, må det på dette grunnlag kunne ses bort fra. Men om bare helt nye planer skulle komme i betraktning, ville loven ikke i overskuelig fremtid nå sitt mål. <br /> <br /> Jeg skal bemerke: <br /> <br /> §5 nr. 2 lyder slik: <br /> <br /> :«Ved vurderingen av om eiendommer som nevnt i nr. 1 har en vesentlig høyere verdi, gjelder §4 nr. 3 tilsvarende. Det skal for øvrig ses bort fra verdauk i distriktet som skyldes det offentliges planer for grunnutnytting eller planlagte tiltak ellers av offentlige myndigheter, og i rimelig utstrekning også fra verdauk som skyldes gjennomførte tiltak og investeringer som nevnt.» <br /> <br /> De fradrag som her påbys, tar særlig sikte på å hindre at verdistigning som kan sies å være skapt av samfunnet, i urimelig utstrekning tilfaller ekspropriatene. <br /> <br /> Lovens ordlyd kunne tyde på at det alltid skulle gjøres fradrag for verdistigning på grunn av planer, enten et slikt fradrag fortonet seg som rimelig eller ikke, mens man ved verdistigning på grunn av gjennomførte tiltak og investeringer skulle foreta en vurdering av om fradrag var rimelig. <br /> <br /> Jeg kan imidlertid ikke forstå loven på denne måte. <br /> <br /> Vanligvis må det være ved gjennomførte konkrete tiltak og investeringer at det offentlige påtar seg de største byrder. At fradragsregelen her skulle være elastisk og skjønnsbetont, mens den ved planer - hvor innsatsen ofte er langt mindre - skulle være ubetinget, kan neppe ha vært lovgiverens mening. Jeg må derfor forstå loven slik at den mer elastiske regel som direkte anvises når det gjelder gjennomførte tiltak og investeringer, også får anvendelse hvor det gjelder planer. <br /> <br /> Hva som ligger i lovens uttrykk «det offentliges planer for grunnutnytting», er meget uklart både etter ordlyden og etter motivene til bestemmelsen. De beste grunner taler etter min mening for å forstå bestemmelsen slik at den i prinsippet også omfatter verdistigning som skyldes rene arealdisponeringsplaner. Også verdistigning som kan henføres til slike planer, er det etter lovens formål ønskelig å se bort fra, selv om det offentliges økonomiske innsats her oftest spiller en underordnet rolle. <br /> <br /> Men dermed oppstår for all verdistigning spørsmålet om når <br /> <br /> Side:16 <br /> <br /> fradrag skal gjøres. At dette spørsmål skulle kunne avgjøres av den enkelte skjønnsrett på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering, kan jeg ikke anta, og jeg viser til hva jeg tidligere har sagt om en slik vurdering. Både hensynet til en mest mulig ensartet og betryggende erstatningsfastsettelse og til grunnlovens §105 krever at man gir den påbudte vurdering et mer presist rettslig innhold. <br /> <br /> Om dette skal jeg si: <br /> <br /> (1) §5 nr. 2 første punktum gir §4 nr. 3 tilsvarende anvendelse. Etter §4 nr. 3 skal det ved verdsettingen «ses bort fra verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller genomførte eller planlagte investeringer eller virksomhet som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket». Bestemmelsen skjærer ut av verdsettingen verdiendring som står i årsakssammenheng med ekspropriasjonstiltaket. Den vil dermed oppfange atskillig av den verdistigning det her kan bli spørsmål om. Men §5 nr, 2 annet punktum går et skritt videre for så vidt angår det offentliges planer, tiltak og investeringer. Disse kan tillegges vekt selv om de ikke står i årsakssammenheng med ekspropriasjonstiltaket. <br /> <br /> (2) Her faller det i øynene - - og det har klar støtte i motivene - - at planens eller tiltakets alder må være av sentral betydning. Tar man som ytterpunkt en helt «fersk» plan som har skapt forventninger - - kanskje mer eller mindre overdrevne - - og dermed har bidradd til å presse eiendomsprisene i været, synes man å være i sentrum av den verdistigning lovgiveren har ment å ville avskjære på ekspropriatens hånd. Det annet ytterpunkt er den meget gamle plan eller investering. Ved en ekspropriasjon i Oslo i dag vil neppe noen kunne tenke seg å gjøre fradrag for verdistigning som følge av en reguleringsplan for Kristiania. Og den verdistigning som sikkert tilfalt Kløfta-distriktet da Hovedbanen ble anlagt i midten av forrige århundre, må være irrelevant i dag hva enten jernbaneanlegget var utslag av en privat eller offentlig investering. Dette er de klare yttertilfeller, som i praksis neppe vil by på vanskeligheter. <br /> <br /> (3) Også i mellomgruppen er det nødvendig å søke fastere retningslinjer enn et rent rimelighetsskjønn. Så langt det gjelder planer, tiltak og investeringer som har en naturlig nærhet til ekspropriasjonstiltaket, kan det være berettiget å se bort fra verdistigning de har forårsaket. Dette må bero på en totalvurdering, hvor nærhet i tid er vesentlig. Men også andre momenter kan spille inn, som nærhet i art eller om verdistigningen spesielt har slått ut for ekspropriasjonsfeltet. Også her gjelder at avgjørelsen må særskilt begrunnes, slik at den kan prøves av ankedomstolene. <br /> <br /> (4) Etter loven kan fradrag for verdistigning bare finne sted der hvor denne er en følge av det offentliges planer, tiltak og investeringer. Kravet om årsakssammenheng er vesentlig. Ikke minst når det gjelder arealdisponeringsplaner, vil det ofte være <br /> <br /> Side:17 <br /> <br /> så at disse er sluttstenen på en utvikling som har endret verdiforholdene, og ikke årsaken til denne utvikling. <br /> <br /> (5) Hvor prisene er regulert av det offentlige, må det påses at lovbestemte prisreduksjoner ikke slår dobbelt ut. Etter de gamle prisforskriftene for fast eiendom av 28. februar 1969 §5 §7 var prisen som hovedregel låst fast til det pristakstnivå for fast eiendom som før 1. april 1969 hadde dannet seg for liknende grunnarealer. Så langt disse prisbestemmelser har eliminert virkningen av senere prisøkende faktorer, kan det ikke gjøres ytterligere fradrag for verdiøkning som ellers etter det nevnte tidspunkt ville ha oppstått som følge av offentlige tiltak og planer. <br /> <br /> Jeg har nå redegjort for mitt hovedsyn på når fradrag etter §5 nr. 2 kan foretas. Jeg tar dog det forbehold at jeg med dette ikke ubetinget vil ha bundet mitt syn på loven til en hvilken som helst situasjon. Her får fremtidig rettspraksis være avgjørende. <br /> <br /> Overskjønnsretten har i den foreliggende sak ikke funnet at motorveianlegget har hatt særlig betydning som verdiøkende faktor og har følgelig ikke funnet å kunne gjøre fradrag etter §5 nr. 2 første punktum, jfr. §4 nr. 3. Men den er kommet til at det offentliges planer for grunnutnyttingen har hatt betydning for etterspørselen og dermed prisen for tomter, idet både den tidligere reguleringsplan (ved en inkurie betegnet som generalplan) fra 1953, og den nylig vedtatte generalplan forutsetter både bolig- og industriutbygging i området. Slik jeg må lese overskjønnet, har det gjort fradrag både for denne verdistigning og for verdistigning på grunn av kommunale investeringer på i alt 18, 5 millioner kroner i tiden 1961 til 1972. <br /> <br /> Ut fra det jeg har sagt, finner jeg det ikke riktig å gjøre fradrag for reguleringsplanen av 1953. Den kom i stand før motorveianlegget var påtenkt, og hadde på ekspropriasjonstiden eksistert i over 20 år. Den må formodes å ha hatt betydning for verdien av alle de eiendommer den omfatter, og området har utviklet seg på grunnlag av planen. Men når jeg må anta at alle eiendommer som etter planen er regulert til bolig- eller industriformål, for lengst har fått økt verdi som har manifestert seg i et etablert prisnivå, kan det ikke være riktig å anvende loven slik at ekspropriatene i motsetning til alle andre grunneiere blir fratatt noen del av verdien. <br /> <br /> Når det gjelder fradrag for verdistigning som følge av generalplanen av 1971, kan jeg ikke av overskjønnsrettens premisser se hvilken betydning denne plan har hatt for området. Selv om det her gjelder en temmelig ny plan, savner jeg da materiale til å avgjøre om denne plan har medført noen verdiøkning og om fradrag av den grunn er berettiget. I denne sammenheng minner jeg om hva jeg nettopp sa om mulige virkninger av prisforskriftene av 1969. <br /> <br /> Fradraget for verdistigning på grunn av de kommunale investeringer omfattes ikke av anken. Som jeg før har sagt, mener <br /> <br /> Side:18 <br /> <br /> § jeg at fradragsspørsmålet der må løses etter samme retningslinjer som ved planer, men går ikke nærmere inn på dette spørsmål. <br /> <br /> Jeg er da kommet til at anken må føre frem også når det gjelder denne ankegrunn. <br /> <br /> ==== 4. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 - - utleggelse til friareal. ====<br /> <br /> Grunneierne hevder at det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten ikke har regnet mererstatning etter §5 nr. 1 for grunn som er utlagt til friareal. <br /> <br /> Denne ankegrunn gjelder bare takstnr. 211 Johan Svendsen og takstnr. 213 Johan A. Svendsen. <br /> <br /> Grunneierne anfører at arealene er utlagt til friareal etter en trafikk- og disposisjonsplan som igjen bygger på motorveiplanen. Dette er i seg selv tilstrekkelig til at det ved verdsettingen skulle vært sett bort fra utleggingen til friareal. Videre mener de at general- og disposisjonsplaner som ikke er bindende planer, ikke omfattes av lovens §5 nr. 3, og endelig at også grunn som i et utbyggingsområde utlegges til veier og friareal har tomteverdi, idet de øker verdien av tilstøtende tomter. <br /> <br /> Kommunen har anført at det ikke forelå godkjente planer slik §5 nr. 3 må forstås, og er enig med grunneierne i at den påregnelige utnyttelsesmulighet da måtte vurderes, men mener at dette er gjort. <br /> <br /> Jeg skal bemerke: <br /> <br /> Jeg må bygge på at utleggingen til friområde var en følge av motorveiplanen som ligger til grunn for ekspropriasjonen. Når så er tilfellet, ville det følge av eldre ekspropriasjonsrett, og det følger av den nye lovs §4 nr. 3 at man skal se bort fra den verdisenkning som skyldes utleggingen til friareal. Det er den naturlige og påregnelige regulering før motorveiplanen kom, som må legges til grunn. <br /> <br /> I overskjønnsrettens generelle premisser uttales at «erstatning utover bruksverdi bare kan gis for de eiendommer som etter planen forutsettes disponert på annen måte enn den aktuelle bruk, eller eiendommer som antas å ville ha blitt omfattet av planen hvis motorvegen ikke hadde kommet og påvirket valg av byggegrense». I de spesielle premisser for takstnr. 211 uttaler retten at «arealet lå innenfor grensene for den vedtekstbelagte del av utbyggingsområdet i generalplanen, men er i den senere disposisjonsplan for Kløfta-området lagt ut til friområde». <br /> <br /> Det synes her å være en motsetning mellom overskjønnsrettens generelle utgangspunkt og dens begrunnelse for ikke å gi mererstatning til eieren av takstnr. 211, og overskjønnet må derfor oppheves både for dette takstnummer og for takstnr. 213, hvor premissene viser til den begrunnelse som er gitt for 211 og 212. <br /> <br /> Jeg tilføyer at den omhandlede disposisjonsplan ikke er noen «godkjent» plan etter §5 nr. 3. Utover dette finner jeg ikke i denne sak å burde gå nærmere inn på hva som ligger i ut- <br /> <br /> Side:19 <br /> <br /> trykket «godkjente planer» i §5 nr. 3 eller rekkevidden av denne bestemmelse ellers. <br /> <br /> === III. Særspørsmål ===<br /> <br /> ==== 5. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 - særlige utbyggingsegenskaper. ====<br /> <br /> Grunneierne hevder at det er feil rettsanvendelse at eiendommenes særlige utbyggingsegenskaper ikke er trukket inn ved sammenlikningen med tilsvarende eiendommer. <br /> <br /> Denne ankegrunn gjelder bare takstnr. 203 Johnsrud og 204 Torgersen. <br /> <br /> Grunneierne gjør gjeldende at det skulle vært tillagt betydning for verdsettingen at eiendommene ligger til vei, vann og kloakk. Dette kan overskjønnsretten etter sitt resultat ikke ha gjort. Subsidiært hevder de at skjønnsgrunnene her er mangelfulle. <br /> <br /> Kommunen er enig i at man etter §5 nr. 1 må sammenlikne med eiendommer som med hensyn til teknisk opparbeidelse står i samme stilling som ekspropriasjonsfeltet. Men en slik sammenlikning har overskjønnsretten her foretatt for takstnr. 203. Når det gjelder takstnr. 204, var det ikke påstått å foreligge særlige forhold, og det er ikke ført vann og kloakk over denne eiendom. <br /> <br /> Jeg skal bemerke: <br /> <br /> Det følger av det jeg før har sagt om sammenlikningsgrunnlaget etter §5 nr. 1 at jeg er enig med partene i at særlige tekniske utbyggingsegenskaper må vurderes. Spørsmålet er bare om overskjønnsretten her har foretatt en slik vurdering. <br /> <br /> For så vidt angår takstnr. 203, fremgår det av overskjønnet at det var påstått erstatning for ferdig opparbeidede tomter og at det var særskilt påberopt at staten hadde sørget for fremføring av vann og kloakk. Jeg kan ikke se at overskjønnsretten har vurdert denne anførsel, og den har satt erstatningen til det samme beløp som for de øvrige eiendommer. Jeg finner derfor at anken over saksbehandlingen må føre frem. <br /> <br /> For takstnr. 204 var det ikke påstått at arealet skulle vurderes som opparbeidet tomt, og anken kan derfor ikke føre frem. <br /> <br /> ==== 6. Innløsningskrav for takstnr. 201 Arne Bøckmann. ====<br /> <br /> Grunneieren hevder at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten ved vurderingen av innløsningskravet ikke har tatt hensyn til at det her gjelder en kårbygning beregnet på eldre mennesker. Subsidiært hevder han at skjønnsgrunnene er mangelfulle. <br /> <br /> Kommunen hevder at overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig. En forutsetning for at innløsning kan påbys, er at eieren ellers ville lide et økonomisk tap. Overskjønnsretten har imidlertid tilkjent erstatning for ulempe som følge av at veien er kommet sjenerende nær bygningen, og noe tap foreligger derfor ikke. <br /> <br /> Jeg skal bemerke: <br /> <br /> Etter bygningslovens §43 nr. 1 kan en ekspropriasjon etter <br /> <br /> Side:20 <br /> <br /> krav fra ekspropriaten utvides til å omfatte blant annet bygning som mister en vesentlig del av sin verdi for eieren hvis ekspropriasjonen blir satt i verk. Liknende bestemmelser finnes i oreigningslovens §8 og i vassdragslovens §132. Den sistnevnte bestemmelse bruker uttrykket: «blir vesentlig forringet i brukharhet for eieren», og Høyesterett har i dom i [[Rt-1974-481]] (Haugland) slått fast at det her ikke er et vilkår for å kreve innløsning at det ellers ville oppstå tap som ikke blir erstattet. <br /> <br /> Jeg ser det slik at innløsning av et vanlig bolighus ikke kan kreves bare av den grunn at de aktuelle beboere er eldre mennesker som har vært vant til å ha det rolig og fredelig. Derimot må de særegne krav som stilles til en kårbygning som ledd i driften av en jordbrukseiendom, kunne lede til innløsning hvis bygningen ikke lenger oppfyller disse krav. <br /> <br /> Overskjønnsretten uttaler at det ved vurderingen av innløsningskravet «ikke kan tas hensyn til den subjektive omstendighet at det dreier seg om en kårbygning for eldre mennesker som har vært vant til å ha det rolig og fredelig. Avstanden til motorvegen fra huset blir vel 30 meter, og en kan ikke se at det foreligger rettspraksis for innløsning av et hus som ligger såvidt langt borte fra støykilden.» <br /> <br /> Jeg finner det uklart om overskjønnsretten har tatt hensyn til kårbygningens særlige funksjon i gårdsbruket, og antar at overskjønnet av den grunn må oppheves. <br /> <br /> ==== 7. Manglende vurdering av omsetningsverdi for våningshus - - takstnr. 208 Leif Bakke. ====<br /> <br /> Grunneieren hevder at det er en saksbehandlingsfeil når overskjønnsretten ikke har vurdert omsetningsverdien av det våningshus som er blitt erstattet etter gjenanskaffelsesverdien. Han la riktignok under overskjønnet ned påstand om gjenanskaffelsesverdi, men det var under forutsetning av at verdien tilsvarte en bolig av tilsvarende størrelse som den han hadde. Når overskjønnsretten fant å burde gi ham erstatning for gjenanskaffelse av en mindre bolig, måtte den av eget tiltak ha vurdert om ikke omsetningsverdien ville være høyere. <br /> <br /> Kommunen viser til at eieren under overskjønnet aksepterte tilbudet om erstatningstomt. Dette tilbud forutsatte at de skulle gis gjenanskaffelsesverdi for bolig av rimelig størrelse, og det har da også overskjønnsretten gjort. Alternativ vurdering etter omsetningsverdi var ikke påstått. <br /> <br /> Jeg innskrenker meg til å bemerke at slik kommunens tilbud lød, må gjenanskaffelsesverdi for tomt og bygning ses i sammenheng. Når grunneieren her aksepterte erstatningstomt for så vidt angår grunnen våningshuset var oppført på, kunne han ikke kreve omsetningsverdi for selve huset. Det foreligger da ikke noen saksbehandlingsfeil fra overskjønnsrettens side. <br /> <br /> Anken kan således ikke føre frem, og jeg finner at overskjønnet når det gjelder erstatningen for våningshuset, må bli stående selv om det forøvrig oppheves. <br /> <br /> Side:21 <br /> <br /> Mitt sluttresultat blir etter dette at overskjønnet stadfestes for så vidt angår erstatning for våningshus på takstnr. 208 Bakke, men at det for øvrig må oppheves å langt det er påanket og saken hjemvises til nytt overskjønn. Jeg finner ikke grunn til å påby ny sammensetning av overskjønnsretten. Ved det nye skjønn vil overskjønnsretten måtte anvende bestemmelsene i §4 og §5 slik jeg har gjort rede for. <br /> <br /> Om ansvaret for saksomkostningene bemerker jeg: <br /> <br /> Arbeidet med den del av saken som gjelder Bakkes våningshus må antas å ha vært helt ubetydelig i forhold til arbeidet med saken for øvrig, og det må kunne ses bort fra det ved avgjørelsen av omkostningsansvaret. <br /> <br /> Når det gjelder omkostningsavgjørelsen for øvrig, har anken ført frem. Saken har vært tvilsom, og den angår spørsmål av betydning langt utover partenes egne interesser. For de parter som har hatt fri sakførsel finner jeg under disse eksepsjonelle forhold ikke å burde tilplikte kommunen å betale omkostninger til staten. De parter som ikke har hatt fri sakførsel må derimot tilkjennes omkostninger. Ved meddelelse av fri sakførsel har Justisdepartementet godtatt at de parter som ikke har fått fri sakførsel, bare belastes merarbeid og meromkostninger som det særlige arbeid for disse parter har medført. <br /> <br /> Omkostningsoppgaver i henhold til tvistemålslovens §176 annet ledd er fremlagt. Av omkostningsoppgaven som gjelder advokat Leonthins parter fremgår at det ikke er påløpt omkostninger for partene Sverre Bratliens dødsbo og Nelly Karlsen. Omkostningene settes for partene Johnsrud, Willersrud og Johan A. Svendsen i fellesskap til kr. 4.200, hvorav for utlegg kr. 2.228, og for partene Bøckmann og Bakke i fellesskap til kr. 1.600, hvorav for utlegg kr. 666. <br /> <br /> Jeg stemmer for denne <br /> <br /> dom: <br /> <br /> 1. Overskjønnet stadfestes for så vidt angår erstatning for våningshus på takstnr. 208 Leif Bakke. <br /> <br /> 2. For øvrig oppheves overskjønnet så langt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling ved Eidsvoll herredsrett. <br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ullensaker kommune innen 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av denne dom til John Johnsrud, Svein Willersrud og Johan A. Svendsen i fellesskap 4.200 - - fire tusen to hundre - - kroner, og til Arne Bøckmann og Leif Bakke i fellesskap 1.600 - - ett tusen seks hundre - - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger. <br /> <br /> Dommer Bølviken: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. <br /> <br /> Ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 reiser mange vanskelige spørsmål, men jeg er stort sett enig i overskjønnsrettens <br /> <br /> Side:22 <br /> <br /> tens løsning av de spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak. Etter den beskrivelse som i skjønnet er gitt av ekspropriasjonsarealene, må det være riktig at arealene ikke kan verdsettes som tomter etter lovens §4. Etter det retten har ansett bevist om verdinivået for tilsvarende eiendommer i distriktet, må det også være riktig når overskjønnsretten for de fleste takstnumre har fastsatt mererstatning etter lovens §5. Slik som loven her er anvendt, er jeg videre enig med overskjønnsretten i at erstatningsfastsettelsen ikke er i strid med grunnlovens §105. Når det gjelder de takstnumre hvor retten har fastsatt mererstatning etter lovens §5, er jeg derfor kommet til at overskjønnet må stadfestes, idet jeg ikke kan se at det foreligger noen feil som kan antas å ha hatt betydning for resultatet. Derimot er jeg enig med førstvoterende i at overskjønnet må oppheves for takstnr. 211 og 213, fordi skjønnspremissene her ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å prøve om loven er riktig anvendt. <br /> <br /> Også jeg finner det hensiktsmessig først å behandle de konstitusjonell spørsmål som er reist i saken. Jeg finner det nødvendig å gi en sammenhengende fremstilling av mitt syn, også der hvor det ikke avviker fra førstvoterendes. <br /> <br /> Det er i saken ikke bestridt at det etter sikker konstitusjonell sedvanerett tilligger domstolene å prøve om en lov er i strid med grunnloven. I dette ligger at domstolene har rett og plikt til å unnlate å anvende loven om eller i den utstrekning den fører til resultater som ikke er forenlig med grunnloven. Kan loven forstås på flere måter, må domstolene velge en tolking som kan forenes med grunnloven. <br /> <br /> Jeg ser det imidlertid slik at når lovgiveren har vurdert lovens grunnlovmessighet, skal det meget til for at domstolene skal kunne sette sin vurdering over lovgiverens. Utgangspunktet må være at det tilligger lovgiveren selv å vurdere forholdet til grunnloven. Hvilket innhold prøvelsesretten har, stiller seg for øvrig forskjellig etter de grunnlovsbestemmelser det dreier seg om. Når det gjelder grunnlovens §105, må lovgiveren ha et betydelig spillerom for regulerende bestemmelser, mens spørsmålet stiller seg annerledes ved grunnlovsbestemmelser som verner den personlige integritet, slik som grunnlovens §96 og §99. Om domstolenes adgang til å prøve grunnlovmessigheten av en lov som regulerer økonomiske rettigheter, viser jeg til dommer Bergs votum i [[Rt-1918-424]], et votum som fikk tilslutning fra justitiarius Thinn, og som også jeg i det vesentlige er enig i. <br /> <br /> Det sentrale spørsmål i grunnlovsprosedyren har vært om skjønnsrettene uten hensyn til ordlyden i og formålet med den nye lov er bundet til å anvende dens regler slik at ekspropriaten alltid kan kreve erstattet den etablerte omsetningsverdi av eiendommen i samsvar med det hovedprinsipp som er knesatt i domstolenes praksis før vi fikk loven. Det anføres av grunneierne at det her dreier seg om en rettsregel som er utviklet gjennom en langvarig og ubrutt rettspraksis ut fra den forståelse <br /> <br /> Side:23 <br /> <br /> av grunnlovens §105 at regelen er nødvendig for å tilfredsstille kravet til full erstatning. Regelen er, anføres det videre, blitt en del av vår konstitusjonelle rett og kan bare fravikes ved endring av grunnloven selv. <br /> <br /> Jeg kan ikke dele denne oppfatning. <br /> <br /> Domstolene har tatt standpunkt til spørsmål om erstatningsberegningen ved ekspropriasjon etter hvert som de har meldt seg i praksis. Før ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 har det i domstolenes praksis vært lagt til grunn at en ekspropriat kan kreve å få erstattet eiendommens verdi i handel og vandel - dens omsetningsverdi. Dette har vært lagt til grunn uten innvending fra ekspropriantenes side. Grunnlovens §105 har ofte vært nevnt i avgjørelsene, men senere avgjørelser har bygd på tidligere avgjørelser uten særskilt vurdering i det enkelte tilfelle av forholdet til grunnloven. <br /> <br /> Denne rettspraksis har utviklet seg uten lovfestede regler om normene for erstatningsberegningen. Og etter min mening gir verken den uttalelse i [[Rt-1951-87]] på side 89 som førstvoterende har vist til, eller andre dommer avsagt av Høyesterett direkte veiledning om i hvilken utstrekning det ved lov kan gis regler om erstatningsberegningen. <br /> <br /> Jeg antar at regelen om at en ekspropriat kan kreve erstattet eiendommens verdi i handel og vandel, er utviklet til en sedvanerettsregel, men ikke til konstitusjonell sedvanerett som bare kan endres på den måte som grunnlovens §112 foreskriver. Skulle regelen ha denne karakter, ville den binde domstolene i større utstrekning enn vanlige prejudikatsregler medfører. Domstolene er ellers ikke bundet til å følge opp avgjørelser som er truffet under andre forhold. Hensynet til kontinuitet og den rettspraksis som har festnet seg, må forenes med behovet for en rettshåndhevelse som under dagens forhold blir tjenlig og rettferdig. Dette gjør seg også gjeldende ved domstolenes vurdering av tidligere praksis om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon. Og lovgiveren må stå friere enn domstolene til å foreta endringer. Rettspraksis på dette område kan ikke avskjære lovgiveren adgangen til å møte nye og endrede situasjoner med slike endringer i lovreglene som lovgiveren finner nødvendig. Det ville hindre en rimelig og naturlig utvikling og ikke være forenlig med det alminnelige syn på grunnlovens §105 som en bestemmelse som må tolkes på bakgrunn av og tilpasses samfunnsutviklingen og rettsoppfatningen til enhver tid. <br /> <br /> Jeg mener at den praksis som har utviklet seg, ikke kan være avgjørende dersom en ny situasjon og nye behov tilsier en annen løsning. Hvorvidt ekspropriasjonserstatningsloven har krenket grunnlovsbudet om full erstatning, må bero på en tolking av grunnlovsbudet selv. <br /> <br /> Etter grunnlovens §105 har en ekspropriat krav på «fuld Erstatning». Men ordlyden gir intet entydig svar på hva som er full erstatning i grunnlovens forstand. Når bestemmelsen <br /> <br /> Side:24 <br /> <br /> tolkes på bakgrunn av samfunnsutvikling og rettsoppfatning, må det få betydning at tanken om eiendomsrettens absolutte karakter etter hvert har måttet vike plassen for et mer samfunnsbetont syn på eiendomsrettens innhold. Man kan etter min mening ved avgjørelsen av de spørsmål denne sak reiser, ikke se bort fra den vidtgående regulering av eiendomsrådigheten som kan foretas uten at den enkelte grunneier kan kreve erstatning. Jeg viser til strandlovdommen, [[Rt-1970-67]], avsagt av Høyesterett i plenum. De synspunkter som denne dom bygger på, kan ikke være uten betydning for adgangen til å gi regulerende bestemmelser også for erstatningsutmålingen. <br /> <br /> Jeg nevner i denne forbindelse at det - som fremhevet i ekspropriasjonserstatningslovens forarbeider - alltid vil være mer eller mindre usikkert hva en eier ville eller kunne ha utnyttet sin eiendom til om den ikke var blitt ekspropriert. Før ekspropriasjonserstatningsloven stod skjønnsrettene meget fritt ved erstatningsberegningen. Hver enkelt skjønnsrett foretok verdsettingen ut fra det som i den enkelte sak ble opplyst om mer eller mindre sikre forventninger med hensyn til den mest mulig innbringende utnyttelse av eiendommen, herunder de større eller mindre muligheter for utparsellering eller tomtesalg. På dette område har det etter lovgiverens oppfatning vært behov for regulerende bestemmelser med sikte på å fastlegge hvilket grunnlag erstatningsberegningen skal bygge på. Dette kan som et utgangspunkt og prinsipielt ikke være i strid med grunnlovens påbud om full erstatning. <br /> <br /> På bakgrunn av det jeg her har sagt, går jeg over til en vurdering av grunnlovens §105 i relasjon til den lov og det saksforhold som foreligger i denne sak. <br /> <br /> Etter ekspropriasjonserstatningsloven er det den aktuelle bruk som skal være utgangspunkt og hovedregel for verdsettingen, enten det er salgsverdien eller bruksverdien som skal erstattes, lovens §4 sammenholdt med §9. Det nye i denne forbindelse er at også salgsverdien skal vurderes på basis av den aktuelle bruk. Etter §4 nr. 2 kan det tas hensyn til naturlige og påregnelige endringer i driftsmåten, men bare innenfor næringsformålet eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til. <br /> <br /> Hvis det ikke er grunnlag for bruksendring utover den som §4 nr. 2 gir adgang til å ta hensyn til, og §4 nr. 3 heller ikke er aktuell, vil erstatningen ikke bli forskjellig fra den som tidligere gjeldende rett ville ha ført til. Men er det mulighet for en mer innbringende utnyttelse, for eksempel tomteutnyttelse, vil en ekspropriat - i motsetning til det som gjaldt tidligere bare ha krav på høyere erstatning dersom vilkårene etter lovens §5 er til stede. Den nærmere tolking av bestemmelsene går jeg ikke inn på her. <br /> <br /> Etter mitt syn er det ikke i strid med grunnlovens §105 at utgangspunktet for erstatningsberegningen skal være eiendommens aktuelle bruk på ekspropriasjonstiden. Bruken er et <br /> <br /> Side:25 <br /> <br /> naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvilket tap en ekspropriat har lidt. Det kan etter min mening heller ikke være i strid med grunnloven at erstatning basert på aktuell bruk er utformet som en hovedregel. Supplerende regler er fastsatt i §5, som tar sikte på å utjevne urimelige forskjeller mellom grunneiere og unngå resultater som lovens §4, anvendt alene, kunne føre til, og som ikke ville kunne forenes med grunnlovens §105 og det likhetshensyn som ligger bak denne grunnlovsbestemmelse. Jeg ser det videre slik at grunnlovens §105 ikke krever en absolutt gjennomføring av dette likhetsprinsipp. Ved vurderingen her må de samfunnsmessige hensyn, slik lovgiveren har vurdert dem, tillegges vekt. <br /> <br /> Bakgrunnen for ekspropriasjonserstatningsloven er et komplisert velferds- og reguleringssamfunn, hvor det offentlige påtar seg viktige samfunnsmessige oppgaver med stor økonomisk innsats til beste for samfunnet som helhet. Herunder har det offentlige vært henvist til å ekspropriere grunn og har betalt stadig stigende ekspropriasjonserstatninger, ikke bare som følge av prisstigning som skyldes den naturlige knapphet på grunn i pressområder, men også som følge av verdistigning som skyldes det offentliges planer, tiltak og investeringer. Det var under forberedelsen av loven enighet om at de stadig stigende ekspropriasjonserstatninger for grunnarealer var et samfunnsmessig problem. Det var også bred enighet om at det er lite ønskelig at eierne av faste eiendommer skal oppnå betydelige økonomiske fordeler ved at grunnarealer stiger i verdi som følge av det offentliges planer, tiltak og investeringer. Uenigheten gjaldt spørsmålet om hvordan disse vanskelige og kompliserte spørsmål burde løses. <br /> <br /> Lovens regler er i forarbeidene nærmere grunngitt med at de regler vi hittil har hatt om erstatning ved ekspropriasjon, ikke bare har vist seg å ha vært samfunnsmessig uheldige, men under en videre synsvinkel heller ikke rettferdige, dels fordi man har overført til ekspropriatene verdistigning som skyldes samfunnets innsats, dels fordi det i stor utstrekning er tilfeldig og upåregnelig hvilke eiendommer innenfor et utbyggingsområde som oppnår denne verdistigning. Det er i denne forbindelse pekt på at det offentlige må ha hånd om utbyggingen av samfunnet, og at det bare er enkelte grunneiere som kan få adgang til den mer verdifulle utnyttelse som betinger de høye grunnpriser. Lovgiveren har sett det slik at om de grunneiere som er heldigst stilt ved at deres eiendom blir regulert til bebyggelse, blir avskåret erstatning - helt eller delvis - for den verdistigning som skyldes samfunnets innsats, eller den tilfeldighet at nettopp deres eiendommer er blitt tillatt bebygd, kommer de ikke i noen ugunstig særstilling i forhold til grunneiere flest, som får sin eiendom regulert til annen mindre innbringende utnyttelse. Det er for så vidt anvendt et utvidet likhetsprinsipp. Jeg viser om dette til Ot.prp. nr. 56 for 1970-71 side 17 og 18. <br /> <br /> Side:26 <br /> <br /> Lovgiveren har vært oppmerksom på at det kan oppstå tilfelle med urimelig forskjellsbehandling, og har ment å løse dette problem, foruten ved lovens §5, ved tiltak utenom ekspropriasjonserstatningslovens ramme, således ved prisregulering av den frivillige omsetning av grunnarealer. <br /> <br /> Verken lovgiverens intensjoner eller den måte de er søkt realisert på gjennom lovens §4 og §5, strider etter min mening mot det likhetsprinsipp grunnlovens §105 bygger på. Det følger ikke av grunnlovsbestemmelsen at en ekspropriat under alle forhold - og uansett de økonomiske krefter som omsetningsverdien er et resultat av - har krav på at erstatningen minst skal svare til den høyeste lovlige verdi som eiendommen kan tenkes omsatt for i det frie marked. En annen sak er at grunnlovens §105 kan få betydning for den nærmere tolking og anvendelse av bestemmelsene. Dette kommer jeg tilbake til. <br /> <br /> Når det gjelder den betydning de nye prisforskrifter for faste eiendommer må tillegges, skal jeg bemerke: <br /> <br /> Det ble under forberedelsen av ekspropriasjonserstatningsloven fremholdt at det for så vidt mulig å unngå forskjellsbehandling burde gis tilsvarende bestemmelser for den frivillige eiendomsomsetning. Arbeidet med tilpassing av prisforskriftene ble tatt opp kort etter lovens ikrafttreden, og nye prisforskrifter ble - som nevnt av førstvoterende - gitt ved kongelig resolusjon av 25. oktober 1974 og satt i kraft fra 1. april 1975. De er gjort gjeldende i en lang rekke kommuner, også i Ullensaker. Etter 1. april 1975 gjelder i disse kommuner tilsvarende regler for verdsetting av grunnarealer ved frivillig omsetning som ved ekspropriasjon. <br /> <br /> Koordineringen av lovens erstatningsbestemmelser med tilsvarende prisforskrifter for fri eiendomsomsetning må etter min mening ses som et positivt moment ved vurderingen av om loven leder til resultater som kan anses forenlig med grunnlovens §105. Den omstendighet at de koordinerende prisforskrifter først kom noen tid etter at ekspropriasjonserstatningsloven var trådt i kraft, kan ikke være avgjørende for vurderingen av forholdet til grunnloven. Det kan heller ikke være avgjørende at prisforskriftene av 25. oktober 1974 bare gjelder i de kommuner eller deler av kommuner som Forbruker- og administrasjonsdepartementet bestemmer. <br /> <br /> Noen grunnlovsstridig tilbakevirkning, jfr. grunnlovens §97, foreligger etter min mening ikke. Jeg kan heller ikke se at det er noe grunnlag for grunneiernes anførsel om at de nye prisforskrifter ut fra sitt formål eller på annet grunnlag er ugyldige. <br /> <br /> Før jeg går over til behandlingen av de ankegrunner som gjelder overskjønnsrettens tolking og anvendelse av lovens §4 §5, bemerker jeg at jeg er enig med førstvoterende i at domstolene må stå forholdsvis fritt ved tolkingen av lovens bestemmelser. Loven er lite uttømmende og lar flere spørsmål ubesvart. Den er til dels også uklar og byr på flere tolkingsmuligheter. Dette henger til dels sammen med at lovgiveren, <br /> <br /> Side:27 <br /> <br /> som det er sagt i justiskomitéens innstilling side 9, fant å måtte «begrense seg til en lovfesting av visse hovedprinsipper», og at man «fortsatt i stor utstrekning måtte basere seg på rettspraksis». <br /> <br /> ==== 1. Ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og 2 ====<br /> <br /> Når det gjelder denne ankegrunn, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. <br /> <br /> Jeg er således enig i at utparsellering av en jordbrukseiendom til tomter ikke er «bruk» i den betydning uttrykket er anvendt i §4 nr. 1, og at overgang til utparsellering ikke er slik endring av driftsmåten som er omhandlet i §4 nr. 2. Dette kan, som førstvoterende har nevnt, direkte utledes av bestemmelsenes ordlyd og intensjoner. Jeg viser også til de klare uttalelser i samme retning i Innst. O. XXI 1971-72 side 12, jfr. Ot.prp. nr. 56 for 1970-71 side 30-31. <br /> <br /> Når det gjelder Kolbeinsen-kjennelsen - [[Rt-1975-419]] - vil jeg bemerke: Kjennelsen innebærer en klar utvidelse av bruksbegrepet i §4. Det prinsipp som er kommet til uttrykk i kjennelsen, er imidlertid akseptert av partene i saken, også av kommunen og staten, og det er, så vidt jeg forstår, lagt til grunn i en del senere skjønn. Men jeg er enig i det som fra kommunens og statens side sterkt er presisert, at rekkevidden må begrenses til slike tilfelle som kjennelsen handler om, og at prinsippet ikke kan gis utvidet anvendelse. Det kan med andre ord bare gis erstatning for tomteverdi direkte med hjemmel i §4 når den grunn som eksproprieres, praktisk økonomisk sett ikke har noen annen anvendelsesmulighet enn som basis for bygg i videste forstand. I tilfelle hvor prinsippet i Kolbeinsen-kjennelsen ikke kommer til anvendelse, må spørsmålet om erstatning på grunnlag av en høyere verdi enn den som taksering etter §4 leder til, avgjøres etter §5. <br /> <br /> ==== 2. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 ====<br /> <br /> Anken går her ut på at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt til grunn at lovens §5 i det foreliggende tilfelle ikke gir adgang til å tilkjenne erstatning etter full tomteverdi. <br /> <br /> Jeg er i motsetning til førstvoterende kommet til at det ved overskjønnsrettens anvendelse av §5 nr. 1 ikke hefter noen mangel som kan lede til opphevelse av skjønnet. <br /> <br /> Når det gjelder forståelsen av §5 nr. 1, har jeg både i utgangspunkt og i enkeltheter en annen oppfatning enn førstvoterende. <br /> <br /> Jeg er enig i at formålet med lovens §5 er å åpne adgang til å gi erstatning utover verdien basert på aktuell bruk etter §4 i tilfelle hvor slik verdsetting kunne komme i strid med grunnlovens §105. Det §5 tar sikte på, er at ekspropriaten ikke skal bli satt i en markert dårligere stilling enn grunneiere som det etter eiendommenes art og de lokale forhold ligger nær for ekspropriaten å sammenlikne seg med. Jeg ser bestemmelsen som en i likhetshensyn begrunnet harmonisering av <br /> <br /> Side:28 <br /> <br /> forholdet mellom ekspropriat og ikke-ekspropriat med sikte på å utjevne de skarpe overganger. Dette må skjønnsrettene legge til grunn ved sin praktisering av bestemmelsen. Ekspropriaten skal ikke stilles vesentlig dårligere enn eiere av grunn som det ut fra et likhetshensyn er naturlig å sammenlikne med, men på den annen side skal utgangspunktet - erstatning basert på aktuell bruk - ikke fravikes i større utstrekning enn nødvendig for å realisere det nevnte formål. Jeg er enig med førstvoterende i at loven ikke utelukker at verdsetting etter §5 nr. 1 kan nå opp i full verdi ved frivillig omsetning, begrenset til høyeste lovlige pris, når det ikke er grunnlag for fradrag etter §5 nr. 2. Men det kan etter min mening ikke oppstilles som en regel at dette skal bli resultatet. Ved vurderingen av hvor langt opp det vil være riktig å gå, må det være plass for et skjønn om hva som fremstiller seg som rimelig og riktig ut fra lovens likhets- og utjevningshensyn. <br /> <br /> Av det som her er sagt, fremgår at skjønnsrettenes oppgave og temaet for skjønnet etter min mening er vesentlig annerledes etter den nye lov enn etter tidligere gjeldende ekspropriasjonsrett. For så vidt avviker mitt syn fra førstvoterendes. <br /> <br /> Om den nærmere tolking av §5 nr. 1 skal jeg bemerke: <br /> <br /> Hva sammenlikningen etter §5 nr. 1 er ment å ta sikte på, fremgår av lovens forarbeider. Ekspropriaten skal sammenliknes med «eiere flest» av tilsvarende eiendommer, proposisjonen side 19. Det er den høyere verdi av «andre eiendommer i distriktet» eller av «de omkringliggende eiendommer» som kommer i betraktning, dog slik at det ikke er tilstrekkelig at «en eller to naboeiendommer» eller «noen enkelte eiendommer» har fått denne høyere verdi, proposisjonens side 31 og innstillingen side 14. I dette ligger at ekspropriaten ikke skal stilles dårligere enn eiere flest av tilsvarende eiendommer i distriktet, og at den verdi som «generelt gjelder», er den høyere verdi som de fleste av de tilsvarende eiendommer i distriktet har fått. <br /> <br /> Når det gjelder denne høyere verdi av de «tilsvarende eiendommer etter deres vanlige bruk», bemerker jeg at det ikke kan være tilstrekkelig at sammenlikningseiendommene er «egnet» til den mer innbringende bruk. Spørsmålet må bli om en overveiende del av de grunnarealer som det etter de lokale forhold er naturlig å sammenlikne med, har en fast etablert verdi som klart overstiger verdien av ekspropriasjonsarealet verdsatt etter §4. Dette vil særlig være tilfellet når det er foregått en omfattende utparsellering som på uomtvistelig måte har preget verdiforholdene på stedet. <br /> <br /> Av vesentlig betydning for sammenlikningen vil være det område - «distriktet» - som sammenlikningen skjer innenfor. Ifølge proposisjonen side 31 er «distriktet» ment å være «et større område som naturlig kan anses som en enhet».I tilknytning til dette sies det at det ikke er meningen at «ekspropriaten skal ha krav på den særskilte verdistigning som f. eks. inntrer for en eller to naboeiendommer fordi disse får en spesielt heldig <br /> <br /> Side:29 <br /> <br /> beliggenhet i nærheten av en stasjon, et forretningssenter, e.l.». I dette må ligge at det ikke bare skal sammenliknes med de nærmest liggende eiendommer. En sammenlikning innen et større område kan være riktig og nødvendig, men da med den begrensning at området naturlig må fremstille seg som en enhet. Finnes det innenfor en slik avgrensning ikke et tilstrekkelig antall tilsvarende eiendommer med høyere verdi enn ekspropriasjonsarealet verdsatt etter §4, vil dette vanligvis bety at vilkårene for å anvende §5 ikke er til stede, og at verdsettingen må skje etter §4 alene. Det vil ikke være riktig å trekke vide grenser for sammenlikningsområdet - «distriktet» - med det for øye å finne frem til sammenlikningseiendommer med høyere verdi. <br /> <br /> For øvrig reiser uttrykksmåten i §5 nr. 1 en del tolkingsspørsmål hvor jeg ikke på alle punkter kan dele førstvoterendes syn, uten at jeg går nærmere inn på dette. <br /> <br /> Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke kan tilligge skjønnsrettene ut fra en konkret rimelighetsvurdering å avgjøre om mererstatning skal tilkjennes. Dersom vilkårene er til stede, må utgangspunktet være at mererstatning skal gis, men ikke nødvendigvis med full verdi ved frivillig omsetning. Jeg viser til det jeg har sagt om dette. <br /> <br /> Overskjønnsretten har i den foreliggende sak funnet at vilkårene for høyere verdsetting etter §5 er til stede, noe skjønnsgrunnene viser er riktig rettsanvendelse. Uttalelsen i skjønnsgrunnene om at §5 ikke kan føre til erstatning etter full tomteverdi, har - slik jeg forstår uttalelsen - nær sammenheng med at retten i dette tilfelle har funnet det nødvendig å gjøre fradrag etter §5 nr. 2 for verdistigning som skyldes det offentliges planer og investeringer. Og jeg kan ikke anta at uttalelsen har hatt betydning for rettens resultat. <br /> <br /> Jeg viser i denne forbindelse til at retten i tilknytning til spørsmålet om verdsetting av ekspropriasjonsarealene etter §5 nr. 1 først uttaler: «Det etablerte pristakstnivå som ligger på gjennomsnittlig ca. 10.- kr. pr. m2 for råtomter, er så meget høyere enn bruksverdien av jord og skog at det åpenbart må kunne karakteriseres som «vesentlig».» Deretter har retten under henvisning til §5 nr. 2 gjort fradrag for verdistigning som skyldes det offentliges planer og investeringer. <br /> <br /> Spørsmålet om anvendelsen av §5 nr. 2 kommer jeg tilbake til. Den ankegrunn som gjelder anvendelsen av §5 nr. 1 kan etter min mening iallfall ikke føre frem. Når overskjønnsretten har tatt utgangspunkt i full tomtepris etter tidligere pristakstnivå, er dette den høyest mulige verdi som kan komme på tale ved verdsetting etter §5 nr. 1. <br /> <br /> ==== 3. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 ====<br /> <br /> Anken går ut på at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har gjort fradrag for verdiøkning som følge av det offentliges planer for grunnutnytting - reguleringsplan og generalplan. <br /> <br /> Side:30 <br /> <br /> Før jeg tar standpunkt til denne ankegrunn, må jeg komme med noen bemerkninger om forståelsen av lovens §5 nr. 2. <br /> <br /> Jeg er enig i at bestemmelsen i §5 nr. 2 annet punktum omfatter verdistigning som skyldes rene arealdisponeringsplaner - reguleringsplaner og generalplaner - og jeg kan tiltre førstvoterendes begrunnelse for dette. Etter mitt syn har denne tolking av bestemmelsene også støtte i lovens forarbeider; jeg viser til uttalelse fra flertallet i justiskomitéen på side 14 i innstillingen og uttalelser fra justiskomitéens formann, Haugland, og representanten Furberg under odelstingsdebatten, Odelstingsforhandlinger 1972-73 side 85 og 111. <br /> <br /> Jeg er også enig med førstvoterende i at det er et vilkår etter §5 nr. 2 at det er årsakssammenheng mellom planene, tiltakene eller investeringene og den verdistigning det gjøres fradrag for. Men, så vidt jeg kan skjønne, må som regel det offentliges innsats på en eller annen måte ha hatt betydning - større eller mindre - for utviklingen i de områder hvor vi har de høye grunnpriser. <br /> <br /> Endelig er jeg enig i at det for fradragsregelen for verdistigning som skyldes det offentliges planer for grunnutnytting og planlagte tiltak ellers, naturlig kan oppstilles den samme begrensning som for verdistigning som skyldes gjennomførte tiltak og investeringer, med andre ord at det ved verdsettingen bare skal ses bort fra slik verdistigning «i rimelig utstrekning». Jeg kan som førstvoterende ikke se at det er noen grunn til å gjøre forskjell på dette punkt. <br /> <br /> Når det imidlertid gjelder den nærmere avgrensing av lovens uttrykk «i rimelig utstrekning», faller min vurdering ikke sammen med førstvoterendes. Jeg presiserer mitt syn på avgrensingen slik: <br /> <br /> Det må være årsakssammenheng mellom plan, tiltak eller investering og den verdistigning det kan gjøres fradrag for. Ved vurderingen må planens, tiltakets og investeringens alder være av vesentlig betydning. Jo lenger bakover i tid de verdiøkende faktorer ligger, jo fjernere tilknytningen er til situasjonen på ekspropriasjonstiden, desto mindre rimelig vil det være å ta dem i betraktning. Dreier det seg om meget gamle planer, tiltak eller investeringer, må de uten videre kunne settes ut av betraktning. Ofte vil her også årsakssammenhengen være borte eller utvisket. <br /> <br /> Den ankegrunn det her gjelder, kan etter min mening ikke føre frem. Jeg skal om dette bemerke: <br /> <br /> Da retten er kommet til at ekspropriasjonstiltaket - motorveianlegget - neppe har hatt «særlig betydning som verdiøkende faktor for eiendommene i distriktet», har retten ikke gjort fradrag etter bestemmelsen i §5 nr. 2 første punktum. <br /> <br /> Derimot har retten gjort fradrag etter bestemmelsen i §5 nr. 2 annet punktum. Retten har funnet det godtgjort at det offentliges planer for grunnutnytting nok har hatt «betydning for etterspørselen og dermed prisen for tomter», idet både <br /> <br /> Side:31 <br /> <br /> reguleringsplanen av 1953 og generalplanen av 1971 «forutsetter både bolig- og industribygging i området». Retten har videre fremhevet at kommunen i samsvar med den planlagte utbygging har «gjennomført betydelige investeringer i området, i tiden 1961 til 1972 i alt ca. 18,5 millioner kroner til veg, vann, kloakk og skoler». I umiddelbar tilknytning til det som på denne måte er funnet godtgjort, heter det i skjønnet: «En finner det rimelig å ta en slik kommunal satsing med i betraktning ved fastsettelsen av «høyere-verdien» etter §5.» <br /> <br /> Det kan ikke være noe å innvende mot at retten har gjort fradrag for verdiøkning som følge av kommunale investeringer. Dette er det heller ikke anket over. Etter min mening er det også vel begrunnet når retten ved verdsettingen etter §5 i rimelig utstrekning har gjort fradrag for prisstigning som generalplanen av 1971 har ført med seg. Derimot burde retten ha gjort nærmere rede for grunnlaget for sin vurdering når den fant det rimelig også å ta hensyn til den betydning reguleringsplanen av 1953 har hatt for tomteprisene. <br /> <br /> Formuleringen av skjønnsgrunnene viser imidlertid at overskjønnsretten har lagt den vesentlige vekt på de kommunale investeringer. Når de offentlige planer for grunnutnytting er tatt i betraktning, må det antas at retten først og fremst har lagt vekt på den nye generalplan, men at retten etter sin vurdering av de stedlige forhold også har funnet å burde ta hensyn til den eldre reguleringsplan. Etter min mening må fradragsregelen i §5 nr. 2 annet punktum gi adgang til at skjønnsrettene etter omstendighetene tar et visst hensyn til verdistigning som er en følge av noe eldre planer. Forutsetningen må da være at den nødvendige årsakssammenheng er til stede. Retten burde som nevnt ha gjort nærmere rede for sin vurdering her. Men det er ikke grunn til å anta at denne ufullstendighet i premissene har hatt betydning for resultatet. <br /> <br /> Når denne del av skjønnsgrunnene leses i sammenheng, mener jeg de må forstås slik at overskjønnsretten har anvendt §5 nr. 2 slik at det «i rimelig utstrekning» er gjort fradrag for verdiøkning som skyldes det offentliges planer og investeringer, og ut fra den forståelse av lovens uttrykk «i rimelig utstrekning» som jeg mener er riktig. <br /> <br /> ==== 4. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 - utleggelse til friareal ====<br /> <br /> Når det gjelder denne ankegrunn, slutter jeg meg i det vesentlige og i resultatet til førstvoterende. <br /> <br /> ==== 5. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 - særlige utbyggingsegenskaper ====<br /> <br /> I motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at denne ankegrunn heller ikke kan føre frem for takstnr. 203. <br /> <br /> For takstnr. 203 er spørsmålet om overskjønnsretten har vurdert eierens påstand om erstatning for opparbeidede tomter fordi staten har lagt vann- og kloakkledninger over eiendommen. <br /> <br /> I premissene for erstatningsfastsettelsen sies det at eiendommen <br /> <br /> Side:32 <br /> <br /> ligger innenfor det vedtektsbestemte område etter bygningslovens §21b, idet retten i den forbindelse uttaler: «Eiendommer i dette område kan etter vedtekten ikke tas i bruk til bebyggelse før kommunikasjons-, vannforsynings-, kloakk-og elektrisitetsforholdene etter kommunestyrets skjønn er tilfredsstillende ordnet. Dette gjelder riktignok ikke lenger enn til 1.1.1980, men det må tas hensyn til at det er en fremtidig tomteverdi som må tas i betraktning som sammenligningsfaktor.» <br /> <br /> Det hadde vært ønskelig om overskjønnsretten hadde gjort nærmere rede for sin vurdering av det særlige forhold med vann- og kloakkledninger over takstnummer 203. Jeg må imidlertid gå ut fra at forholdet er vurdert, og jeg finner at skjønnsgrunnene etter omstendighetene må godtas som tilstrekkelige. <br /> <br /> ==== 6. Innløsningskrav for takstnr. 201 Arne Bøckmann ====<br /> <br /> Jeg er også her kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet anken etter min mening ikke kan føre frem. <br /> <br /> Jeg er enig med førstvoterende i hans alminnelige forståelse av bygningslovens §43 nr. 1. Men jeg mener at den ulempe at en kårbygning er blitt liggende nær en trafikkert vei, ikke kan bedømmes ut fra noen annen målestokk enn for bolighus ellers. Jeg forstår overskjønnsretten slik at det er dette retten gir uttrykk for i den av førstvoterende siterte uttalelse fra skjønnsgrunnene. Dette er etter min mening riktig rettsanvendelse. Den skjønnsmessige vurdering av ulempen ved at vegen er kommet for nær kårbygningen, kan Høyesterett ikke prøve. <br /> <br /> ==== 7. Manglende vurdering av omsetningsverdi for våningshus på takstnr. 208 Leif Bakke ====<br /> <br /> For så vidt angår denne ankegrunn er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. <br /> <br /> Etter dette stemmer jeg for at overskjønnet oppheves for så vidt angår takstnumrene 211 Johan Svendsen og 213 Johan A. Svendsen, men for øvrig stadfestes i den utstrekning det er påanket. Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke er grunn til å ta til følge påstanden om ny sammensetning av overskjønnsretten ved det nye skjønn. <br /> <br /> Jeg er enig med førstvoterende i at Johan A. Svendsen må tilkjennes saksomkostninger av kommunen. <br /> <br /> Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige enig i dommer Bølvikens alminnelige bemerkninger om de konstitusjonelle spørsmål, men bestemmelsen i grunnlovens §105 har etter min mening et fastere innhold enn hun har gitt uttrykk for. Ekspropriasjonserstatningsloven behøver, slik jeg forstår §5 nr. 2, ikke føre til resultater som er i strid med grunnlovens §105. <br /> <br /> En tilpasning av lovens §5 nr. 1 er nødvendig: Det er ikke i samsvar med grunnlovens §105 å stille skjønnet så fritt ved fastsettelse av erstatningene som ordlyden i §5 nr. 1 kunne tyde på. Som hovedregel må det gis mererstatning når vilkårene i §5 nr. 1 er oppfylt. Videre må det som hovedregel gis full mererstatning dersom det ikke er grunnlag for fradrag etter <br /> <br /> Side:33 <br /> <br /> §5 nr. 2 og 3. Unntak fra disse hovedregler må begrunnes slik at avgjørelsen kan prøves av ankedomstolen. For øvrig slutter jeg meg til dommer Bølvikens forståelse av lovens §5 nr. 1. <br /> <br /> Jeg mener at ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 må tolkes annerledes enn dommerne Blom og Bølviken gjør. Etter annet punktum i denne bestemmelse er det klart at det skal gjøres fradrag for verdauk som er en følge av offentlige investeringer eller av planer om slike investeringer. Selve ordlyden i bestemmelsen kan også forstås slik at det videre skal gjøres fradrag for verdauk som er en følge av reguleringsplaner og liknende planer for arealanvendelsen. Men vanlige tolkingsprinsipper må føre til at bestemmelsen ikke gis denne videre mening. <br /> <br /> En reguleringsplan er en form for offentlig regulering av anvendelsen av grunnarealene. Et areal kan ikke bebygges uten at det er tillatt ved reguleringsplan eller dispensasjon. Uten adgang til bebyggelse vil det vanligvis ikke kunne oppnås vesentlig høyere pris enn det svarer til verdien for jordbruksformål. Etter de nye prisbestemmelser for fast eiendom skal takstprisen ikke settes høyere. En reguleringsplan som åpner adgang til å bebygge et areal, vil kunne føre til at verdien stiger vesentlig. Skulle denne verdauk i alle tilfelle skjæres bort, ville bestemmelsene i §5 nr. 1 få liten praktisk betydning. Også når det blir åpnet adgang til å bruke et areal til det formål arealet egner seg til, kan det oppstå verdauk. Men det er ikke naturlig å anse dette som en samfunnsskapt verdi. Denne verdauk er noe helt annet enn verdauk som skyldes offentlige investeringer eller planer om slike investeringer. <br /> <br /> Opprinnelsen til bestemmelsen i §5 nr. 2 annet punktum er et lovforslag fra fem stortingsrepresentanter og et tilsvarende forslag fra to medlemmer av Husaas-komitéen. Etter formulering og begrunnelse må det være på det rene at forslagene på dette punkt bare siktet på å skjære bort verdauk som er en følge av offentlige investeringer eller planer om slike investeringer. I litt forskjellig form har forslagene gått igjen i proposisjonen, innstillingen og loven. Jeg kan ikke tenke meg at det har vært meningen å foreta en radikal utvidelse av fradragsregelen uten å gjøre oppmerksom på endringen. I Odelstinget og Lagtinget omtalte en rekke representanter bestemmelsen i §5 nr. 2 annet punktum slik at de måtte forutsette at bestemmelsen bare omfattet verdauk på grunn av offentlige investeringer. Det kan da ikke legges avgjørende vekt på at to representanter uttalte seg i retning av at bestemmelsen skulle omfatte verdauk som følge av reguleringsplaner. Forarbeidene til loven taler for at §5 nr. 2 annet punktum bare omfatter verdauk på grunn av offentlige investeringer og planer om slike investeringer. Dommer Blom må ha rett i at det ikke ville være i samsvar med grunnlovens §105 å skjære bort all verdauk som er følge av reguleringsplaner, så lenge grunneierne kan få slik verdauk ved frivillige salg. Dette taler sterkt imot å tillegge <br /> <br /> Side:34 <br /> <br /> lovgiveren den mening at slik verdauk skal omfattes av §5 nr. 2. <br /> <br /> Etter min mening må bestemmelsen forstås slik at det bare skal ses bort fra verdauk på grunn av offentlige investeringstiltak og planer om slike tiltak. Det er da ikke noen grunn til å sette til side lovgiverens klare beslutning om at det skal ses helt bort fra verdauk som skyldes planer om investeringstiltak som ennå ikke er gjennomført. <br /> <br /> Planer for kommunal utbygging av veg, vann og kloakk blir ofte utarbeidet eller gjort kjent i forbindelse med en reguleringsplan. Dette kan ikke være til hinder for at det etter §5 nr. 2 ses bort fra verdauk som er en følge av investeringsplanene. Verdauk som er en følge av at reguleringsplanen gir et areal en særlig gunstig utnyttelse, vil bli eliminert ved bestemmelsene i §5 nr. 1. Den innskrenkende tolking av §5 nr. 2 fører derfor ikke til urimelige resultater. <br /> <br /> Overskjønnsretten har bygd på at verdauk på grunn av reguleringsplaner går inn under §5 nr. 2 annet punktum. Da jeg anser dette som en uriktig rettsanvendelse, er jeg enig med dommer Blom i at overskjønnet må oppheves for takstnumrene 203, 204, 207 A, 209 og 216. <br /> <br /> Jeg kan i det vesentlige slutte meg til dommer Bloms bemerkninger om ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5 nr. 3. Jeg er enig i at overskjønnet må oppheves for takstnumrene 211 og 213. <br /> <br /> Det er enighet om at eiendommenes spesielle utbyggingsegenskaper skal tas i betraktning ved det nye skjønn. Jeg finner det da ikke nødvendig å ta standpunkt til saksbehandlingsanken for takstnumrene 203 og 204. <br /> <br /> Når det gjelder takstnummer 201, er jeg enig med dommer Bølviken. <br /> <br /> For takstnummer 208 er jeg enig med dommer Blom. <br /> <br /> Etter de resultater jeg er kommet til, bør partene Johnsrud, Willersrud og Johan A. Svendsen tilkjennes saksomkostninger som angitt av dommer Blom. <br /> <br /> Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom. <br /> <br /> Jeg tilføyer: <br /> <br /> Overskjønnsretten har med hjemmel i lovens §5 nr. 2 annet punktum sett bort fra verdiøkning som skyldes reguleringsplanen av 1953. Dommer Blom har ut fra sin forståelse av loven funnet at denne plan ligger for langt tilbake i tiden til å kunne tillegges virkning. Annenvoterende, dommer Bølviken, har ut fra sin forståelse av loven funnet at planen kan tillegges virkning, og har videre, under noen tvil, funnet at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at skjønnet i dette punkt kan stadfestes. I den anledning vil jeg bemerke: <br /> <br /> Lovens §5 nr. 2 annet punktum gir hjemmel for å se bort fra verdiøkning i distriktet som skyldes bestemt oppregnede omstendigheter. Verdiøkning som skyldes andre årsaker, for <br /> <br /> Side:35 <br /> <br /> eksempel inflasjonen, velstandsutviklingen, distriktets utvikling i sammenheng med privat virksomhet, er det ikke hjemmel for å se bort fra. Spørsmålet om hva som er årsak til en foreliggende verdi- eller prisøkning er dermed sentralt. Og når det er konstatert at en omstendighet som er nevnt i loven har forårsaket en viss verdiøkning, oppstår spørsmålet om vilkårene ellers for å se bort fra denne verdiøkning foreligger, slik førstvoterende har omtalt. <br /> <br /> Av skjønnsgrunnene må det under disse omstendigheter, og ut fra den lovforståelse dommer Blom har bygd på, fremgå om skjønnsretten har konstatert en verdiøkning i det tidsrom som er aktuelt og om retten har vurdert i hvilken grad denne økning kan føres tilbake til slike omstendigheter som loven nevner. Skjønnsretten må videre gjøre rede for de øvrige omstendigheter som gjør loven anvendelig. I begge henseender må dette gjøres på en slik måte at det ved anke kan prøves om loven er riktig anvendt. <br /> <br /> Det foreliggende skjønn tilfredsstiller etter min oppfatning ikke disse krav. Reguleringsplanen av 1953 går etter sin art inn under lovens §5 nr. 2 annet punktum, men skjønnsgrunnene uttaler utover dette intet om i hvilken grad det er foregått en verdiøkning i distriktet siden 1953 og hvilken del av denne som kan føres tilbake til reguleringsplanen. Heller ikke kan det ses vurdert om reguleringsplanen er resultatet av en pågående utvikling i distriktet eller om utviklingen er forårsaket av planen. Endelig gir skjønnsgrunnene intet holdepunkt for å vurdere om forutsetningene ellers for å anvende §5 nr. 2 annet punktum er til stede. <br /> <br /> Etter den forståelse av loven som jeg deler, måtte skjønnet i dette punkt derfor oppheves også på grunn av utilstrekkelige skjønnsgrunner. <br /> <br /> Det syn jeg her har gjort rede for, gjør seg for øvrig gjeldende også når det gjelder den verdiøkning som skjønnet har knyttet til generalplanen av 1971 og kommunens investeringer, uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette. <br /> <br /> Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken. <br /> <br /> Dommerne Stabel og Gundersen: Likeså. <br /> <br /> Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken, dog således at jeg med hensyn til innløsningskravet fra Arne Bøckmann, takstnr. 201, er enig med førstvoterende, dommer Blom. <br /> <br /> Dommer Elstad: Som dommer Roll-Matthiesen. <br /> <br /> Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom, og jeg tiltrer også dommer Mellbyes bemerkninger. <br /> <br /> Dommer Endresen: Som dommer Heiberg. <br /> <br /> Dommerne Tønseth, Schweigaard Selmer, Michelsen og Christiansen: Likeså. <br /> <br /> Dommer Leivestad: Som dommer Heiberg, dog så at jeg med <br /> <br /> Side:36 <br /> <br /> hensyn til innløsningskravet fra Arne Bøckmann, takstnr. 201, er enig med annenvoterende, dommer Bølviken. <br /> <br /> Justitiarius Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken. <br /> <br /> Loven av 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom gjelder vanskelige og kompliserte spørsmål. Med støtte i lovens forarbeider har både førstvoterende og annenvoterende fremhevet at domstolene må stå forholdsvis fritt ved anvendelsen av lovens regler om erstatningsutmålingen, og at §4 og §5 må vurderes i sammenheng. Dette er jeg enig i. Jeg er også enig i at det ikke ville være forenlig med påbudet om full erstatning i grunnlovens §105 - og heller ikke være i samsvar med lovens motiver - om skjønnsretten skulle foreta en ren rimelighetsvurdering av om en ekspropriat bør tilkjennes erstatning som går utover verdsetting basert på aktuell bruk av den eiendom han må avstå. Utgangspunktet må være at høyere verdsetting etter lovens §5 skal foretas når vilkårene for å tilkjenne slik erstatning er til stede. Med denne anvendelse av §5 - og med den forståelse av lovens §5 som annenvoterende for øvrig er kommet til - kan jeg ikke finne at lovens bestemmelser om erstatningsutmålingen går grunnlovens §105 for nær. <br /> <br /> Om de konstitusjonelle spørsmål som er reist i saken, vil jeg til slutt bemerke: <br /> <br /> Ved avgjørelsen av en ekspropriats krav om erstatning må domstolene - som fremhevet under voteringen i den foreliggende sak - ha plikt til å bygge på bestemmelsen i grunnlovens §105. Men også på dette område tilkommer det Stortinget å gi lover. Lovgiverens myndighet er ikke ubegrenset. Men grunnlovens §105 inneholder ikke bestemt angitte grenser for Stortingets adgang til ved lov å regulere spørsmål som oppstår når statens tarv krever at en eier må avstå sin eiendom. Slike bestemte grenser for lovgiverens myndighet er heller ikke fastlagt ved konstitusjonell praksis. På dette rettsområde må det da i første rekke være lovgiverens oppgave å tolke grunnloven. <br /> <br /> Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. <br /> <br /> Av underskjønnet (sorenskriver Kaare Nerdrum med skjønnsmenn): Skjønnsrettens vurdering av grunnlovsspørsmålet. <br /> <br /> Rettens flertall, samtlige skjønnsmenn, trenger ikke å ta standpunkt til om erstatningsloven av 26/11973 nr. 4 krenker Grunnlovens §105. De mener å ha tilkjent hver av de saksøkte full erstatning og har ved sin fastsettelse brukt lovens forskjellige bestemmelser uten at det for dem har vært nødvendig å avgjøre det egentlige stridsspørsmål - om erstatningslovens §4.1 er grunnlovsstridig. - - - <br /> <br /> Rettens min dre tall, formannen, ser anderledes på saken. Som det vil fremgå av hans merknader under vedkommende takstnummer er skjønnsstyreren i noen tilfelle uenig med skjønnsmennene i lovvalget, <br /> <br /> Side:37 <br /> <br /> og for ham blir det uunngåelig å måtte ta standpunkt til grunnlovsmessigheten av §4.1. Rettens formann vil i den anledning uttale: <br /> <br /> Våre tidligere regler om erstatning for ekspropriasjonsinngrep i fast eiendom var ulovfestet og skapt av den juridiske teori og rettspraksis på grunnlag av påbudet i Grunnlovens §105 om «full Erstatning». Det var irrelevant hvilken aktuell bruk som ble gjort av eiendommen på ekspropriasjonstiden. Ekspropriaten skulle økonomisk være like godt stillet etter ekspropriasjonen som før denne, og eiendommen skulle erstattes etter den høyeste verdi den hadde for ham, enten dette var bruksverdi, salgsverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Det gunstigste alternativ ble i hvert enkelt tilfelle å legge til grunn. Derved ble det skapt likhet med andre grunneiere i området som ikke ble rammet av ekspropriasjonen. l den juridiske teori har det vært enighet om at Grunnlovens §105 ikke er til hinder for å gi lovregler om ekspropriasjonserstatning forutsatt at disse ikke kommer i strid med kravet til «fuld Erstatning». Om dette uttalte Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning, 1885 48: <br /> <br /> «Men forsaavidt deslige Bestemmelser i enkelte Tilfælde klarligen lede til, at Eieren ikke faaer fuld Erstatning, saa maa de staa tilbake for Grl.s §105 og følgelig negtes Anvendelse i det forekommende Tilfælde.» <br /> <br /> Morgenstierne anførte i Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, tredje utgave 1927, bind II, side 381: <br /> <br /> «Men grundlovsmæssigheden av alle saadanne lovforskrifter underligger her som ellers domstolenes granskningsret, og skulde domstolene i noget tilfælde finde, at den erstatning, som blir resultatet av saadanne lovforskrifter, ikke fyldestgjør budet om «fuld Erstatning» i grl. §105, kan de henvise erstatningsbeløpets fastsættelse til et av de omhandlede lovforskrifter uafhængig, almindelig, retslig skjøn.» <br /> <br /> Castberg, Norges Statsforfatning, annen utgave 1947, II side 379 uttaler: <br /> <br /> ...hvis de bestemmelser loven inneholder ikke tilfredsstiller grunnlovens krav om at det skal ytes full erstatning, vil disse lovbestemmelser ikke være bindende.» <br /> <br /> Andenæs, Statforfatningen i Norge, 1945 253 uttrykker det slik: <br /> <br /> :«Mange nyere forfatningslover går mindre vidt enn grl. §105; de sier bare at full erstatning skal gis med mindre ekspropriasjonsloven selv sier noe annet. Hos oss har lovgivningen ikke en slik frihet. En ekspropriasjonslov som ikke tilsier full erstatning, må settes til side av domstolene.» <br /> <br /> Magne Schjødt, Norsk ekspropriasjonsrett, 1947 217 uttaler: <br /> <br /> :«Når en ekspropriat først har krav på erstatning skal han ha dekket hele det økonomiske tap han lider. Erstatningen skal være full - - - Dette er det store prinsipp som ikke kan rokkes og løsningen av alle tvister må prøves på det. - - - En lovregel som fører til mindre enn full erstatning er grunnlovsstridig og vil bli satt til side av domstolene.» <br /> <br /> Sandene, Oreigningsloven 1959 17 uttaler: <br /> <br /> :«Blir det ved lov gitt regler om erstatningsutmålingen som i et konkret tilfelle ville føre til at ekspropriaten ikke fikk full erstatning, må man se bort fra reglene som grunnlovsstridige.» <br /> <br /> Side:38 <br /> <br /> Som gjengitt ovenfor mener Knoph, Rettslige standarder, 1939 13 at regelen om at erstatningen skal være «full» er et praktisk rettsferdskrav av stor moralsk styrke, men at gjennomføringen må lempes etter forholdene. Det «må være tillatt å ta lovtekniske hensyn, sånn at man godtar erstatningsregler som leder til riktige og rettferdige gjennomsnittsresultater selv om de ikke lar den skadelidende vederfares full individuell rettferdighet i hvert enkelt tilfelle.» På den annen side understreker han på side 114 at man med alt dette må «være meget varsom med å lempe på prinsippet om at erstatningen skal være «full» så lenge det dreier seg om virkelige avståelser - til staten eller til private. Ellers ville nemlig §105 kunne hules ut, og den risiko må en ikke løpe.» <br /> <br /> Robberstad, Til ekspropriasjonsretten, Fyrelesingar, annet opplag, side 20-22 går sterkt imot Knophs lære og hevder at den ikke har noen basis i Grunnlovens §105. Etter Robberstads oppfatning må det være klart at Knophs syn, slik det er utformet i Rettslige standarder, er en uthuling av §105 og intet annet. Også Schjødt l.c. side 44 går mot Knoph og uttaler at denne lære gjør det av med all virkelig ekspropriasjonsrett og leder til samme vilkårlighet som hersket i enevoldstiden. Han anfører videre: <br /> <br /> :«Ingen domstol vil godkjenne at erstatningen skal fastsettes etter en norm som kanskje er praktisk og rimelig i sin alminnelighet, men som ikke gir full erstatning i det særlige tilfelle.» <br /> <br /> På den annen side finner Opsahl, Ekspropriasjonsvederlaget, 1968 2 flg. at Knophs lære er temmelig forsiktig formet, og uttaler på side 41: <br /> <br /> :«Synspunktet behøver ikke å lede til holdningsløs vilkårlighet, og det er en stor overdrivelse å si som Schjødt (s. 44) at det «gjør det av med all virkelig ekspropriasjonsrett».» <br /> <br /> Som foran nevnt uttaler Fleischer, Grunnlovens grenser, side 234, pkt. 36 at «Grunnloven gir ekspropriaten krav på en erstatning som ekvivalerer det han ville oppnådd ved en frivillig utnyttelse» av eiendommen, og at kravet til «full erstatning» i Grunnlovens §105 er et «krav om at eieren ikke skal stilles dårligere fordi nettopp han blir utsatt for en ekspropriasjon.» <br /> <br /> Grunnlovens §105 er utslag av et likhetsprinsipp. Ekspropriaten skal ikke stilles dårligere enn sine naboer som ikke er gjenstand for tvangsinngrepet. «Dersom offentlige interesser skal fremmes ved at den enkelte må avgi sin eiendom, skal dette tap ikke ramme nettopp ham, fordi han tilfeldigvis er eier av den ting som kreves avstått» (Castberg l.c. side 336). De økonomiske ofre som samfunnet krever skal bæres av borgerne i fellesskap, og ifølge Knoph l.c. side 115 er rettferdskravet på erstatning særlig klart og uomtvistelig når det dreier seg om virkelig tvangsavståelse. Det er irrelevant at art. 4 i det Adler - Falsenske utkast til Grunnlovens §105 formulerte den vernemessige interesse som «Frugterne» av ekspropriatens «Arbeide og Flid». En slik begrensning ble ikke tatt inn i den endelig grunnlovsbestemmelse, og domstolene har gjennom 150 år fortolket §105 etter ordlyden. Det har ikke vært satt som vilkår for å gi full erstatning at ekspropriaten har drevet eiendommen produktivt i sin eiertid. Slike individuelle forhold <br /> <br /> Side:39 <br /> <br /> kunne få betydning ved verdsettelsen av bruksverdien men ikke hvis det var tomteverdien som skulle erstattes. Dette blir radikalt endret ved erstatningslovens §4.1. Det er ikke lenger den praktisk mulige, økonomiske utnyttelse av eiendommen som skal legges til grunn ved erstatningsutmålingen, men den nåværende faktiske, tradisjonelle bruksutøvelse. <br /> <br /> Det fremgår av lovens forarbeider at lovgivningsmakten bevisst har villet begrense borgernes rettigheter etter Grunnlovens §105, slik bestemmelsen har vært forstått i den juridiske teori og håndhevet av domstolene siden 1814. Formålet skal gjøre erstatningsloven grunnlovsmessig. Det myndighetene tilstreber er å motarbeide prisstigning for fast eiendom ved offentlige investeringer eller ved selve ekspropriasjonstiltaket med derav følgende høyere erstatningsbeløp. Det anses urimelig at en slik samfunnsskapt og ufortjent verdistigning skal tilfalle ekspropriatene. I Ot. prp. nr. 56 for 1970/71 side 17, annen spalte anfører således Justisdepartementet at det av Grunnloven ikke kan utledes «noe krav til fullstendig - eller tilnærmet fullstendig - likhet» og «at det her dreier seg om likhetsspørsmål i forhold til verdistigning som i og for seg er ufortjent. Utgangspunktet må være at det ikke i seg selv kan være grunnlovstridig at en grunneier ikke får den samme verdistigning som en annen, når verdistigningen for begges vedkommende skyldes offentlige investeringer og ikke deres egen innsats.» Om likhetsprinsippet uttaler departementet på side 19, annen spalte: <br /> <br /> :«Etter departementets oppfatning har en ekspropriat etter grunnloven ikke noe krav på å bli satt helt i samme stilling som om ekspropriasjonen ikke var skjedd, en forskjellbehandling innen rimelige grenser må grunnloven tillate når dette tilsies av tungtveiende samfunnsmessige grunner.» <br /> <br /> I Innst. O. XXI for 1971/72 side 9, annen spalte uttrykker Justiskomitéens flertall dette slik: <br /> <br /> :«Det er disse medlemmers oppfatning at Grunnlovens §105 ikke kan antas å kreve fullstendig likhet i den forstand at alle eiere skal nyte godt av den samme verdistigning, eller at det ikke skal forekomme at andre eiere får en bedre stilling enn ekspropriaten.» <br /> <br /> På side 13 i innstillingen (annen spalte) gjentar komitéflertallet denne uttalelse: <br /> <br /> :«Utgangspunktet må, som departementet gir uttrykk for, være at det ikke kan anses grunnlovsstridig at ikke enhver grunneier får nyte godt av den samme verdistigning, når denne skyldes offentlige investeringer og ikke grunneiernes egen innsats.» <br /> <br /> Rettens formann forstår godt at det fra myndighetenes side søkes hindret at en «samfunnsskapt og ufortjent verdistigning» skal tilfalle ekspropriatene. Ved erstatningslovens §4.1 synes man imidlertid å ha sverget til det gamle ord: «Hensikten helliger midlet.» Slik kan det dog ikke gjøres i relasjon til Grunnlovens §105. Som antydet i lovforarbeidene kunne det samme formål ha vært tilgodesett på annen måte, f. eks. ved en alminnelig verdaukskatt, ved sterkere prisregulering eller ved en refusjonsordning som ville omfattet også de grunneiere som ikke blir rammet av ekspropriasjonen men kan foreta frivillige eiendomssalg innenfor lovgivningens ramme. Det virker da drastisk å vedta en lov <br /> <br /> Side:40 <br /> <br /> hvor «bruddet med gjeldende rett ligger i at man ved en slik hovedregel avskjærer ekspropriaten erstatning for angivelig tap ved en mulig framtidig bruksendring» (Innst. O. XXI 1971/72 side 11, annen spalte). I forarbeidene til erstatningsloven er både av Justisdepartementet og Justiskomitéen presisert at den grunnlovsmessige side ved saken er nøye overveiet, og at Grunnlovens §105 ikke antas å være gått for nær. En slik overveielse var selvfølgelig. Justiskomitéens flertall har uttalt at Stortinget må stå «temmelig fritt når det gjelder å fastlegge det innhold som må antas å ligge i Grunnlovens §105 etter en samlet vurdering av den gjeldende rettstilstand og de rådende samfunnsforhold» (l.c. side 11, annen spalte). Deretter tilføyer flertallet: <br /> <br /> :«Den mening som Stortinget således gir tilkjenne, kan, som utvalget peker på, ikke være uten betydning når domstolene i konkrete tilfelle skal ta stilling til om prinsippene i Grunnloven er krenket.» <br /> <br /> Det er domstolenes rett og plikt å avgjøre om en lov må settes til side fordi den strider mot Grunnloven. Hensyn blir herunder å ta også til uttalelser fra departement og Stortingskomité, men disse binder ikke og kan ikke være annet enn veiledende. Rettens formann er av den oppfatning at erstatningslovens §4.1 ikke kan gis anvendelse for enkelte av de saksøkte i denne sak fordi de ellers åpenbart ikke ville få full erstatning ved ekspropriasjonen. Det dreier seg her om eiendommer som i dag dels ikke brukes i det hele tatt og dels utnyttes som jord- og skogbruk men som etter sin beliggenhet, distriktets utbygging samt tidligere reguleringsplan i utpreget grad må regnes for tomteområde. Etter hovedregelen i erstatningsloven skal da bare bruksverdien erstattes, mens omsetningsverdien (tomteverdien) uomtvistelig ville ha vært lagt til grunn etter rettstilstanden før 15/4 1973. Disse grunneiere får da ikke sitt fulle tap ved ekspropriasjonen erstattet, og også likhetsprinsippet fravikes fordi deres naboer med tilsvarende eiendommer fortsatt har muligheter for å foreta tomtesalg til høyere pris. Dette strider mot Grunnlovens §105, og ved sin utmåling av erstatning til vedkommende saksøkte har rettens formann bygget på tomteverdien som er vesentlig høyere enn nåværende bruksverdi. I motsetning til skjønnsmennene har han ikke kunnet komme til samme økonomiske resultat ved å bruke unntaksregler i erstatningsloven. Det vises herom til spesielle uttalelser under de enkelte takstnummer. Rettens formann vil tilføye at han ikke kan være enig med Justisdepartementet (l.c. side 19, annen spalte) i at grunnloven må tillate «en forskjellbehandling innen rimelige grenser - - - når dette tilsies av tungtveiende samfunnsmessige grunner.» Grunnlovens §105 er til vern om rettssikkerheten i samfunnet, og selv under den forutsetning departementet regner med, gir bestemmelsen ikke rom for selv det minste «prutningsmonn». <br /> <br /> I 1920- og 1930-årene var det politisk strid om Grunnlovens §105, og Arbeiderpartiet fremsatte sålydende forslag til endring av §105: «Tvungen avståelse av rørlig eller urørlig eiendom kan alene kreves med hjemmel av lov som tillike kan bestemme om, i hvilken utstrekning og på hvilken måte erstatning for det avståtte skal ytes.» Det ble sist forkastet av Stortinget i 1934 etterat lignende forslag stadig var blitt fremmet siden 1920. Opsahl, l.c. side 36 kommenterer dette slik: <br /> <br /> :«Den massive avvisning fra flertallets side helt fra 1923 var <br /> <br /> Side:41 <br /> <br /> :begrunnet med at forslaget kunne oppfattes som et angrep på den private eiendomsrett, som dannet «grunnvolden for vår nuværende samfundsordning», at §105 for den overveiende del av folket uttrykte et rettferdighetskrav, og at det ikke var noe erfaringsmessig grunnlag for at den burde oppheves. Flertallet i 1932 og 1934 hevdet dessuten at «grunnloven og vårt folks rettsbevisthet har funnet, at kravet om, at der skal ydes ham full erstatning skal ikke alene være lovbeskyttet, men grunnlovbeskyttet» - - - Senere slo Arbeiderpartiet om. Da det i 1952 forelå et lignende forslag fra kommunistisk hold om å endre §105 slik at Stortinget eller særskilt lov fritt skulle fastsette erstatningen, sa hele komitéen at dette ville «ikke være noen ønskelig rettstilstand» (Innst. S. nr. 333 1952), og det ble ingen debatt.» <br /> <br /> Lovgivningen har uten hinder av Grunnlovens §105 kunnet foreta generelle innskrenkninger i eiendomsrådigheten erstatningsfritt. Således er innført konsesjonsbestemmelser for fast eiendom, prisregulering og husleieregulering, og grunneiernes selvbestemmelsesrett er blitt vesentlig redusert ved bygningsloven og strandloven. På dette rettsområde vil utviklingen bli preget av samfunnsforholdene, og samfunnssynet til enhver tid gjøre seg sterkt gjeldende. Den offentlige regulering og styring av landet vårt kan vel ventes å bli stadig mer utvidet til glede for noen og skuffelse for andre bl.a. etter deres politiske oppfatning. Innen visse grenser er slike regulerende forskrifter blitt godtatt ved rettspraksis, og generelt kan nok sies at det skal meget til for at den lovgivende makts vurdering av hva som måtte være nødvendig og berettiget, vil bli tilsidesatt av domstolene som stridende mot Grunnloven. Det vises således til konsesjonslovsdommen i [[Rt-1918-403]] og strandlovdommen i [[Rt-1970-67]]. Saksøkeren påberoper seg ikke minst disse avgjørelser som et sterkt bevis for at erstatningsloven av 26/1 1973 nr. 4 ikke er grunnlovsstridig. Det som dengang ble forelagt Høyesterett var imidlertid spørsmålet om visse rådighetsinnskrenkninger for fast eiendom (hjemfallsrett til staten etter konsesjonsloven og byggeforbud etter strandloven) hjemlet grunneierne krav nå erstatning etter Grunnlovens §105. I nærværende skjønn er det tale om noe helt annet, nemlig om tvangsavståelse av grunn, og rettens formann vil gjenta fra det votum av assessor Siewers som er sitert ovenfor: <br /> <br /> :«Medfører den legale indskrænkning en avstaaelse fra eierens side og fra statens side en tilegnelse, som helt eller delvis overfører eiendomsraadigheten til staten eller andre til dens videre utnyttelse i samme eller andet øiemed, følger det av grundlovens §105 og almindelige retsbegreper, at der må ydes fuld erstatning.» <br /> <br /> Saken ville derimot stille seg anderledes «hvor der ikke er tale om en avstaaelse og tilegnelse, men om saadanne bestemmelser, som av almene hensyn, i samfundets interesse sigter til at regulere eiendomsrådigheten, uten at der sker nogen overførelse til andre.» I konsesjonslovsdommen bygget hele flertallet i Høyesterett på dette votum, og den rettsoppfatning som således var uttrykt, ble tiltrådt av Høyesterett i strandlovdommen idet førstvoterende, dommer Mellbye uttalte: Jeg kan slutte meg til den tolking av Grunnlovens §105 som er kommet til uttrykk i de gjengitte uttalelser.» Fra hans votum ellers gjentas: <br /> <br /> :«Det man står overfor, og det er denne sak etter mitt skjønn et <br /> <br /> Side:42 <br /> <br /> :eksempel på, er at samfunnets regulering og styring stadig utvides etter hvert som utviklingen skaper nye interessemotsetninger og dermed nye behov for regulering. Men i forhold til Grunnloven blir ikke dette noen ny situasjon. Tvert imot ville det være mindre forenlig med det likhetsprinsipp som Grunnloven bygger på, om de verdiforandringer som i slike tilfelle måtte melde seg, erstatningsmessig skulle behandles på en annen måte enn det som for lengst er akseptert på meget vide felter ellers. Det endrer ikke dette forhold at enkelte som før reguleringen har utnyttet sin eiendomsrett særlig aktivt, kan ha fått et utbytte av dette, som etter reguleringen er uoppnåelig. <br /> <br /> :Det er etter mitt syn viktig å ha dette perspektiv for øye når man skal ta standpunkt til Grunnlovens krav til erstatning for rådighetsinnskrenkninger. Utgangspunktet må være at lovgivningens regulering av eierrådigheten normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det - for så vidt ingen avståelse blir krevd - skal meget til før det må betales erstatning etter prinsippet i Grunnlovens §105.» <br /> <br /> Etter dette kan rettens formann heller ikke i rettspraksis finne holdepunkt for at ekspropriasjon av fast eiendom kan skje uten at det gis full erstatning etter Grunnlovens §105. - - - <br /> <br /> Av overskjønnet (sorenskriver Ragnar Dietrichs som settedommer med skjønnsmenn): - - - <br /> <br /> Generelle bemerkninger: - - - <br /> <br /> Den parsell av motorvegen E-6 som omfattes av skjønnet går like øst for Kløfta sentrum. Den er ca. 2 km lang og går for en betydelig del gjennom områder som for tiden drives som jord- og skogbruk, men både selve motorvegtraséen og sidevegene berører en del boligeiendommer. På grunn av områdets beliggenhet har det foreligget mer eller mindre faste utparselleringsplaner fra grunneieres side, og området har vært innbefattet i kommunale reguleringsplaner. Den stadfestede reguleringsplan av 31. januar 1953 omfattet den alt vesentlige del av strekningen. Her var en betydelig del, på begge sider av den nåværende vegtrasé, lagt ut til boligområde, mens den nordligste del var avsatt til industri. Noe var bestemt til friareal. - Den 27. april 1971 vedtok Ullensaker kommunestyre generalplan og generalplanvedtekt. På dette tidspunkt var motorvegtraséen fastlagt og den nye generalplanen har motorvegen som grense, slik at områdene vest for vegen er regulert for utbygging til boliger og industri, mens områdene øst for vegen ligger utenfor regulert område. Den midtre del av det regulerte område langs vegen ble imidlertid vedtektsbelagt etter bygningslovens §21b inntil 1980 vesentlig på grunn av kloakkforholdene. Med utgangspunkt i generalplanen ble det utarbeidet en trafikk- og disposisjonsplan for Kløfta inntil 1985. Denne skiller seg fra generalplanen ved at området nord for Kongsvingervegen også på vestsiden av vegen foreslåes disponert som friområde. Miljøverndepartementet uttalte i brev av 30. juli 1974, hvor generalplanen med vedtekter ble godkjent, at det ikke hadde vesentlige merknader til planen, men ba kommunen overveie å redusere det nordøstre industrifelt under henvisning til en uttalelse fra Landbruksdepartementet. Departementet tilføyet at det ikke kunne påregnes <br /> <br /> Side:43 <br /> <br /> godkjenning av vesentlig utvidelse av områder til utbyggingsformål i Kløfta-området. - - - <br /> <br /> Lov om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom av 26. januar 1973 nr. 4. - - - <br /> <br /> Overskjønnsretten skal bemerke: <br /> <br /> Utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen er etter erstatningslovens §4 at denne skal skje på grunnlag av den «bruk» som gjøres av eiendommen på det tidspunkt da ekspropriasjonssøknaden er lagt fram for vedkommende myndighet. Det er den aktuelle, fysiske og lovlige bruk som er avgjørende, men det kan tas hensyn til endringer i driftsmåte og driftsintensitet forutsatt at disse ligger innen rammen av bruken. Når det gjelder hel eller delvis avståelse av eiendommer som er i bruk som bolig eller til industriformål, blir således erstatningen å utmåle etter verdien ut fra denne bruk. - Det som er det vanskeligste spørsmål er om utparsellering av tomter er «bruk» i relasjon til §4. Retten er enig med saksøkerens prosessfullmektig i at begrepet «tomtebruk» hittil har vært ukjent i rettspraksis. På den annen side innfører loven av 1973 nye prinsipper for utmåling av ekspropriasjonserstatninger, og det er da ikke unaturlig at det utvikler seg nye begreper i denne forbindelse. Retten vil ikke utelukke at det i enkelte spesielle tilfelle kan utmåles erstatning beregnet etter verdi ved utparsellering av tomter. Etter den praksis som tidligere har vært fulgt, har det blitt tatt hensyn til om et areal egnet seg til byggetomter, noe som ofte førte til vesentlig høyere erstatningsutmålinger enn den aktuelle bruk skulle tilsi. Formålet med den nye loven er ønsket om å knytte erstatningsutmålingen til den faktiske bruk, ikke til den bruk som eieren kan gjøre seg håp om i en nær eller fjern fremtid. Det var tidligere vanlig å utmåle erstatning etter en høyere verdi for jordbruksarealer så snart det forelå reguleringsplan med frigivelse fra landbruksmyndighetene uten hensyn til om det faktisk var foretatt skritt til tomteutparsellering. Retten antar at det var et av lovens hovedformål å få en endring i denne praksis. Det må derfor etter rettens mening kreves adskillig mer enn en reguleringsplan for å kunne gi erstatning etter «tomtebruk». <br /> <br /> Det er vanskelig generelt å si noe bestemt om hva som skal kreves for at erstatning etter §4 kan gis etter tomteverdi. De konkrete forhold må være avgjørende. Retten finner dog at det kan stilles opp noen objektive kriterier: Det må for det første foreligge en stadfestet regnleringsplan, dernest må de enkelte tomter i området være skylddelt og kart- og oppmålingsforretning må være avholdt, og veg, vann og kloakk må være ført frem til tomtene. Videre mener retten at det må kreves at grunneieren selv aktivt og ved økonomiske disposisjoner har gått inn for utparsellering, og at det på ekspropriasjonstiden allerede er solgt utparsellerte tomter fra området. Hvis disse vilkår foreligger, kan det bli aktuelt å utmåle erstatning etter §4 nr. 1 svarende til tomteverdi. - Retten vil under de enkelte takstnumre, hvor tomteverdi er påstått lagt til grunn, nærmere drøfte om betingelsene er til stede. <br /> <br /> Lovens §4 nr. 2 kommer etter rettens oppfatning ikke til anvendelse som grunnlag for tomteerstatning for områder som ikke fyller de foran <br /> <br /> Side:44 <br /> <br /> nevnte krav for «tomtebruk». §4 nr. 2 handler om bruksendring «innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til». Allerede ordlyden taler mot å anvende bestemmelsen på tomter fra et område som ikke er under faktisk utparsellering på ekspropriasjonstiden. Hertil kommer at justiskomitéen i sin innstilling (på side 12) uttaler at det i bestemmelsen «ligger en klar avgrensning mot bruksendring som går ut på f. eks. utparsellering av tomter». <br /> <br /> Overskjønnsretten finner imidlertid at verdsettelsen etter aktuell bruk for flere av de saksøkte ville lede til en vesentlig lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet, og at lovens §5 derfor kommer til anvendelse. Det må i denne forbindelse tas hensyn til at motorvegparsellen delvis berører områder som ifølge reguleringsplanen er utlagt til boliger og industriformål, og at den går i umiddelbar nærhet av tettbebyggelsen på Kløfta som allerede lenge før motorvegen ble planlagt, var et viktig lokalt utbygningsområde. Områdene ligger slik til at de naturlig ville bli omfattet av den utvidelse av tettbebyggelsen på Kløfta som etter hvert ville tvunget seg frem uten hensyn til motorvegen. Enkelte av de saksøkte var sogar kommet igang med utparselleringsplaner hvis behandling imidlertid angivelig var stillet i bero av bygningsmyndighetene i påvente av motorvegen. Det er i distriktet faktisk etablert et pristakstnivå som ligger langt over eiendommenes bruksverdi. <br /> <br /> Flertallet i underskjønnsretten har fortolket §5 slik at det medførte full erstatning etter tomteverdi for de berørte eiendommer. Flertallet bemerket at «Det økonomiske resultat for de saksøkte er etter flertallets utmåling blitt det samme som etter tidligere lovgivning og rettspraksis». Overskjønnsretten er ikke enig i denne forståelse av §5. Selv om §-en virker uklar og gir rom for mange forskjellige fortolkninger, er det etter lovens formål helt klart at §5 ikke kan forstås slik at den kan føre til erstatning etter full tomteverdi. Lovens formål er først og fremst å hindre verdistigning for tomter i pressområdene. Men fordi bebyggelsen og prisutviklingen i slike områder ofte er kommet forholdsvis langt, og det vil virke særlig urimelig utelukkende å knytte erstatningene til bruksverdi, gir §5 adgang til å høyne erstatningene opp mot det tidligere tomteverdinivå, men ikke helt opp til dette. §5 inneholder nemlig i nr. 2 og 3 begrensninger som ikke gir seg utslag i det prisnivå som danner seg på det frie marked. Full likestilling mellom prisene ved ekspropriasjon og frivillig salg kan ikke oppnåes ved §5, men §-en skal tjene som en ventil som skal redusere de største ulikhetene. Retten antar imidlertid at §5 i den første tid bør fortolkes så vidt som mulig i ekspropriatenes favør for i overgangstiden å utjevne nivået mellom den tidligere rettstilstand og den nye. <br /> <br /> For å utmåle den høyere erstatning etter §5 er det nødvendig å komme nærmere inn på de betingelser §-en setter for å tillate erstatning høyere enn bruksverdien etter §4. <br /> <br /> Sammenlikningsgrunnlaget er den verdi «som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet». Det som for retten står mest uklart er hva som egentlig menes med «distriktet». Verken loven selv eller dens forarbeider gir noen klar definisjon av begrepet. I proposisjonen (side 31) uttaler departementet at den ved distrikt forstår «et større <br /> <br /> Side:45 <br /> <br /> område som naturlig kan anses som en enhet», men dette gjør en ikke stort klokere. Begrensningen i §5 nr. 2 gjør det klart at det ikke kan være avgjørende om ekspropriatens eiendom ligger innen eller utenfor et nyregulert utbyggingsområde. Retten er kommet til at det naturlige sammenligningsgrunnlag i dette tilfelle - etter lovens intensjon - ikke bare er tettbebyggelsen rundt Kløfta sentrum, men også jord- og skogbruksarealene i området som har sin naturlige næringsmessige og kommunikasjonsmessige tilknytning til samme sted, og som under et fritt marked ville hatt samme utbyggingsmuligheter. Dette distrikt utgjøres av de arealer som ligger nærmest motorvegen på dennes østside og områdene vest for motorvegen så langt som til nåværende E-6. Disse arealene omfatter både jord- og skogbruk og også utparsellerte tomter hvis verdsettelse fremgår av det pristakstkart som er fremlagt i saken (dok. 19 nr. 6 underbilag 5). Med «tilsvarende eiendommer etter deres vanlige bruk» antas loven å sikte til eiendommer med tilsvarende beliggenhet selv om den aktuelle bruk ikke er den samme. Det er en totalvurdering som må skje, omfattende både ferdig bebygde tomter, tomter under utparsellering og eiendommer som fortsatt utnyttes til jordbruksformål. <br /> <br /> Kravet i §5 om at bruksverdien skal være «vesentlig» lavere enn det som gjelder i distriktet, er her oppfylt. Det etablerte pristakstnivå som ligger på gjennomsnittlig ca. 10,- kr. pr. m2 for råtomter er så meget høyere enn bruksverdien av jord og skog at det åpenbart må kunne karakteriseres som «vesentlig». Spørsmålet blir så om denne forskjell skyldes ekspropriasjonstiltaket - motorvegen - (jfr. §4 nr. 3) eller det offentliges planer (§5 nr. 2, annen setning). Motorvegen har etter overskjønnsrettens mening neppe hatt særlig betydning som verdiøkende faktor for eiendommene i distriktet. Kløfta hadde allerede lang tid på forhånd etablert seg som utbygningsområde. Det hadde lenge vært tettbebyggelse rundt jernbanestasjonen og vegknutepunktet med dele for to av de viktigste innfartsveger til Oslo: Trondheimsvegen og Kongsvingervegen. Presset på området var så stort fra før at den ytterligere kommunikasjonsmessige forbedring som motorvegen vil medføre, neppe har hatt særlig betydning. Derimot har nok de offentliges planer for grunnutnyttingen hatt betydning for etterspørselen og dermed prisen for tomter, idet både den tidligere generalplan fra 1953 og den nylig vedtatte nye generalplan forutsetter både bolig- og industribygging i området. I samsvar med dette har da også kommunen gjennomført betydelige investeringer i området, i tiden 1961 til 1972 ialt ca. 18,5 millioner kroner til veg, vann, kloakk og skoler. En finner det rimelig å ta en slik kommunal satsing med i betraktning ved fastsettelsen av «høyere-verdien» etter §5. <br /> <br /> Endelig setter §5 nr. 3 som betingelse for å fastsette høyere verdi at denne verdi «ville ha vært i samsvar med godkjente planer» for arealdisponeringen av eiendommen. Da det her foreligger godkjent generalplan, betyr begrensningen i nr. 3 at erstatning utover bruksverdi bare kan gis for de eiendommer som etter planen forutsettes disponert på annen måte enn den aktuelle bruk, eller eiendommer som antas å ville ha blitt omfattet av planen hvis motorvegen ikke hadde kommet og påvirket valg av byggegrense. <br /> <br /> Side:46 <br /> <br /> Overskjønnsretten er enstemmig av den oppfatning at den nye ekspropriasjonsloven - slik retten har forstått den - ikke strider mot grunnlovens §97 og §105. Disse grunnlovsbestemmelser må betraktes som rettslige standarder som må fortolkes på bakgrunn av samfunnsutviklingen. Eiendomsretten er ikke den samme i dag som i 1814. l dag har ingen et rettsbeskyttet krav på å kunne utparsellere sin eiendom, bygge på tomtene og selge etter eget forgodtbefinnende. Eiendomsretten er beskåret ved bygningslov, konsesjonslov, strandlov og andre bestemmelser som lovgiveren har funnet nødvendig for å styre samfunnsutviklingen, uten at de derved er påstått å være grunnlovstridige. <br /> <br /> Den bruk en eier kan gjøre av sin faste eiendom er avhengig av det offentliges tillatelser og planer, og disse har følgelig stor betydning for verdien. Dette medfører at enkelte ved salg kan oppnå gevinster basert På samfunnets innsats. Det kan ikke være grunnlovstridig at ikke alle ekspropriater får erstatningen utmålt etter denne målestokk. Den ulikhet som derved kan oppstå mellom ekspropriasjonserstatningen og gevinst ved frivillig salg, må reguleres ved prisbestemmelser. Retten vil i den anledning bemerke at den finner det uheldig at det ikke samtidig med ikrafttredelsen av loven ble innført de nye prisbestemmelser, basert på lovens prinsipper, som har vært bebudet. Det dreier seg imidlertid her om ulikhet med hensyn til gevinst skapt av andre enn grunneieren, og så langt strekker ikke grunnlovens beskyttelse seg. Strakk man likhetssynspunktet så langt ut, ville det bety en bremse på samfunnsutbyggingen. Etter den nye loven er grunneieren sikret erstatning etter det generelle prisnivå og den bruk han gjør av eiendommen, hvilket oppfyller kravet til «fuld Erstatning». Heller ikke kan retten se at den rettstilstand som gjennom praksis hadde etablert seg med hensyn til erstatningsfastsettelse ved ekspropriasjon, er av slik konstitusjonell art at den ikke kan endres av Stortinget ved lov. Retten viser forøvrig til flertallsuttalelsen fra Justiskomitéen (Innst. O. XXI - 1971/72) side 9 der det heter: «Finner lovgiveren at reelle hensyn - herunder ønsket om å beskytte samfunnets interesser mot en skadelig utvikling - gjør det nødvendig å gi en lov, er dette et moment som må tillegges vesentlig vekt i favør av loven når spørsmålet om påstått grunnlovmessig strid skal vurderes. Grunnloven overlater den lovgivende myndighet til Stortinget. Det er således ikke domstolenes oppgave å overprøve Stortingets skjønn ved vurderingen av hvilke lover vi bør ha.» <br /> <br /> Overskjønnsretten er langt på veg enig i denne uttalelse. - - - <br /> <br /> Takstnr. 201. Eiendom: Gnr. 26, bnr. 5 i Ullensaker. Eier: Arne Bøckmann, 2040 Kløfta. Eiendomsbeskrivelie: Jordbrukseiendom ca. 313 da. dyrket mark. ca. 70 da. havn, ca. 100 da. skog. - - - <br /> <br /> Retten bemerker: <br /> <br /> Det dreier seg her etter rettens oppfatning om en meget godt drevet jordbrukseiendom som må avstå en ganske betydelig del av sin beste jord og som blir delt i to av motorvegen. Eiendommen ligger utenfor det som etter generalplanen er avsatt til utbyggingsområde. Et hjørne av eiendommen som blir avskåret av motorvegen og blir liggende i en trekant <br /> <br /> Side:47 <br /> <br /> mellom denne. Ilevegen og takstnr. 203 er allikevel på disposisjonsplanen for Kløfta avsatt til industri. Noe salg av tomter har ikke funnet sted. Det er ikke opplyst at saksøkte har planer i denne retning. Heller ikke foreligger noe om at kommunen har aktuelle planer om å erverve arealet for å få satt igang industrivirksomhet. Saksøkte antas å få den høyeste erstatning ved at området vurderes etter sin aktuelle bruk, som dyrket jord, med tillegg for tilpassingstap og tekniske ulemper. - - - <br /> <br /> Pkt. 5-7: På eiendommen ble i 1921 oppført kårbygning som ble pusset opp i 1964. Huset er på 7,15 m x 9,25 m i 2 etasjer med et tilbygg til 1. etasje på 18 m2. Det er innlagt bad og WC, og kjeller finnes under hele huset. Saksøkte krever kårbygningen innløst fordi det vil bli slik støy m.v. fra veganlegget at boligen ikke lenger vil være egnet til sitt formål. Dessuten blir det sterkt skjemmende med vegbroen 7 m over terrenget. Saksøkeren har anført at husets avstand fra llevegen blir 57 m som før, og motorvegen kommer ikke så nær kårbygningen at det etter rettspraksis betinger innløsningsplikt. Huset blir liggende 1,2 m lavere enn vegen. <br /> <br /> Retten finner ikke at kårbygningen blir så sjenert av motorvegen at kravet om innløsning kan tas til følge, selv om boligen blir påført støyulempe. En antar at det ved vurderingen av innløsningskravet ikke kan tas hensyn til den subjektive omstendighet at det dreier seg om en kårbygning for eldre mennesker som har vært vant til å ha det rolig og fredelig. Avstanden til motorvegen fra huset blir vel 30 meter, og en kan ikke se at det foreligger rettspraksis for innløsning av et hus som ligger så vidt langt borte fra støykilden. <br /> <br /> På den annen side finnes betingelsene for ulempeerstatning å foreligge, idet boligen antas verdiforringet på grunn av «nærføring» med støyulempe fra motorvegen og med en skjemmende oppbygging av Ilevegen i bru over motorvegen. Erstatningen settes, som av underskjønnet, til 40.000 - førtitusen - kroner. - - - <br /> <br /> Takstnr. 203. Eiendom: Gnr. 28, bnr. 4 i Ullensaker. Eier: John Jonsrud, 2040 Kløfta. Eiendomsbeskrivelse: Eiendommen er på i alt 60 da. - - - <br /> <br /> Saksøkteharnedlagt påstand: <br /> <br /> 1. Grunnerstatning for byggeklart tomteareal. - - - <br /> <br /> Saksøkte gjorde gjeldende at det i realiteten ikke har vært drevet jordbruk på eiendommen siden 1958/59, idet han i mange år har hatt planer om å utparsellere eiendommen, og i brev av 27.7.1961 meddelte Akershus fylkeslandbruksstyre at «fradeling kan foretas uten samtykke av fylkeslandbruksstyret, dersom det foreligger stadfestet reg.plan for området». Heller ikke bygningsmyndighetene hadde innvendinger mot utparsellering, og reguleringsplanen fra 1953 forutsatte boliger her. En utstykningsplan for arealet skulle utarbeides slik at det var klart for salg av tomter våren 1964. Den prosjekterte nye trasé for motorveg E-6 stoppet imidlertid saksøktes planer, og i påtegningsskriv av 8.10.1965 til Ullensaker kommune meddelte Vegsjefen i Akershus at det av kartet for vegens forprosjekt fremgikk «at området ikke kan bebygges og må henstille til kommunen om at byggeforbud nedlegges inntil det foreligger reguleringsplan for områdene langs motorveien.» Slikt forbud ble <br /> <br /> Side:48 <br /> <br /> i realiteten nedlagt ved vedtak av Ullensaker bygningsråd 29. s. m. I oktober 1969 solgte saksøkte ca. 4,7 dekar av eiendommen til Akershus Elektrisitetsverk til bruk for Trafostasjonen på Gotland for pristakst kr. 14,50 pr. m2. Ved ekspropriasjonsskjønn, avhjemlet av Nedre Romerike herredsrett 28.7.1971, vedrørende 52 kV kraftlinje Kjellerholen -Stanger fikk saksøkte et klausulert areal erstattet etter tomteverdi. Av sirkulærbrev 25.10.1968 fra Justisdepartementet fremgår «at staten vil sørge for fremføring av vann og kloakk langs Gotlandsvn.» Erstatningen må derfor tilkjennes etter prisen for ferdig opparbeidede tomter i strøket da tomtekjøperne bare kan avkreves tilknytningsavgift men ikke refusjon for anleggsutgiftene. - Det av underskjønnet tilkjente beløp, kr. 10,- pr. m2, er meningsløst lavt, hevdet saksøkte. <br /> <br /> Retten ser det slik at eiendommen i dag er å betrakte som jordbrukseiendom. Saksøktes private planer om utparsellering, og den omstendighet at han solgte en tomt til Elektrisitetsverket i 1969 er ikke tilstrekkelig til at det kan sies å foreligge «tomtebruk», og erstatning etter §4 kan da ikke gis etter tomteverdi. Heller ikke §4 nr. 2 kan anvendes fordi den bruksendring som eventuelt måtte til, ligger utenfor rammen av eiendommens tradisjonelle bruk, jfr. det som er anført i de generelle bemerkninger på side 30-31. <br /> <br /> En erstatning utmålt etter jordbruksverdi vil imidlertid gi en vesentlig lavere verdi enn det som gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet. Lovens §5 om mererstatning kommer derfor til anvendelse. Det har i distriktet foregått utstrakt tomtesalg og pristakstnivået ligger på ca. kr. 10,- pr. m2. Det dreier seg om en sentralt beliggende eiendom i et område som allerede før motorvegen ble planlagt hadde etablert seg som utbyggingsområde. Retten legger videre vekt på at eiendommen etter generalplanen er lagt ut som byggetomter, men det ligger i det området som er vedtektsbelagt etter bygningslovens §21b. Eiendommer i dette område kan etter vedtekten ikke tas i bruk til bebyggelse, før kommunikasjons-, vannforsynings-, kloakk- og elektrisitetsforholdene etter kommunestyrets skjønn er tilfredsstillende ordnet. Dette gjelder riktignok ikke lenger enn til 1.1.1980, men det må tas hensyn til at det er en fremtidig tomteverdi som må tas i betraktning som sammenligningsfaktor. <br /> <br /> Erstatning etter påstandens pkt. i settes etter dette til 6 - seks - kroner pr. m2 for grunn som avståes til motorvegen og Ilevegen. De ca. 900 m2 som avståes til Gotland gangveg erstattes med 3,50 - tre 50/100 - kroner pr. m2 som dyrket jord etter marginalverdi, idet det bare er en ubetydelig stripe jord som avståes. - - - <br /> <br /> Takstnr. 204. Eiendom: Gnr. 26, bnr. 10, Ullensaker. Eier: Margrethe Torgersen, 2040 Kløfta. Eiendomsbeskrivelse: Villaeiendom ca. 7,3 da. - - - <br /> <br /> Retten finner ikke å kunne gi erstatning beregnet etter tomteverdi. Viliaen og det som naturlig er å anse som villatomt ligger i den østlige del av eiendommen, mens ekspropriasjonen gjelder den vestligste del av eiendommen i et område som er i bruk som dyrket mark av eieren av takst nr. 201. Utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen må derfor være jordbruk. Det må imidlertid gis tillegg etter §5. <br /> <br /> Side:49 <br /> <br /> Forholdet blir stort sett det samme som for takstnr. 203. Riktignok ligger denne eiendom utenfor det som etter generalplanen er utlagt til byggeområde. Den ligger imidlertid like utenfor grensen, og det må regnes med at eiendommen hadde blitt liggende innenfor byggeområdet hvis motorvegen ikke hadde kommet, dog innenfor det vedtektsbelagte område. Den lå da også innenfor byggegrensen etter reguleringsplanen fra 1953. Slik retten forstår §5 nr. 3 må det være adgang til å gi tilleggserstatning i dette tilfelle. - - - <br /> <br /> Takstnr. 208. Eiendom: Gnr. 29, bnr. 117 i Ullensaker. Eier: Leif Bakke, 2040 Kløfta. Eiendomsbeskrivelse: Jordbrukseiendom på ialt ca. 80 da., herav er ca. 60 da. dyrket mark og 20 da. skog. <br /> <br /> Spesielle skjønnsforutsetninger: - - - <br /> <br /> 2. Bebyggelsen på eiendommen, 1 våningshus, 1 bryggerhus/skjul og 1 låve eksproprieres. - - - <br /> <br /> 6. Eieren tilbys erstatningstomt nr. 4 på parsell av «Vestmo», gnr. 17 bnr. 39 for råtomtpris kr. 8,50 pr. m2. Utgiftene med å bringe tomten i byggeklar stand er ikke fullt klarlagt og dekkes derfor av Vegvesenet. <br /> <br /> Veg, vann og kloakk forutsettes ferdig opparbeidet innen 1.12.1973. Det kan derfor forutsettes at tekniske forhold ikke vil hindre godkjenning av byggemelding som innsendes etter 1.11.1973. <br /> <br /> 7. For tilfelle av at eieren ikke benytter seg av tilbudet under pkt. 6, bes fastsatt erstatning for eksisterende våningshus-tomt. - - - <br /> <br /> Saksøkte har nedlagt påstand: <br /> <br /> Saksøkte tilkjennes full erstatning for enhver skade og ulempe som er en følge av ekspropriasjonen, herunder: - - - <br /> <br /> === II. Bebyggelse. ===<br /> <br /> ==== 5. Våningshus: ====<br /> <br /> 5.1. Gjenanskaffelsesverdi for ny bebyggelse med tillegg for adkomstveg og ledningsanlegg på egen tomt, herunder gebyrer og avgifter, hensyntatt merverdiavgift og prisstigning. - - - <br /> <br /> Retten bemerker: - - - <br /> <br /> Erstatningsfastsettelse: - - - <br /> <br /> II, 5,1: Våningshuset er oppført i 1954. Det er en enebolig i 11/2 etasje med loft og full kjeller. Brutto grunnflate er i 1. etasje 126 m2 og i 2. etasje 115 m2. Det er innlagt bad og WC. Med saksøktes prosesskrift av 15. august 1974 er fremlagt detaljert beskrivelse av huset. Huset er godt vedlikeholdt. - - - <br /> <br /> Retten viser til [[Rt-1971-117]] flg. hvoretter det som skal erstattes er en bolig som det etter forholdene er rimelig og naturlig at saksøkte skaffer seg istedet for den som må rives. Selv om saksøkte ikke har krav på et like stort hus, må han ha krav på et rommelig hus av god standard. Etter dette settes erstatningen etter gjenanskaffelsesverdi til 300.000 - tre hundre tusen - kroner. - - - <br /> <br /> Takstnr. 211. Eiendom: Gnr. 29, bnr. 134 i Ullensaker Eier: Johan Svendsen, 2040 Kløfta. <br /> <br /> Side:50 <br /> <br /> Eiendomsbeskrivelse: Jordbrukseiendom, ca. 55 da., herav er ca. 35 da. dyrket mark. - - - <br /> <br /> Retten skal bemerke: <br /> <br /> Arealet lå innenfor grensene for den vedtektsbelagte del av utbyggingsområdet i generalplanen, men er i den senere disposisjonsplan for Kløfta-området lagt ut til friområde. Denne plan er forutsatt å gjelde til 1985. Retten finner etter dette at det avståtte areal må bli å anse som jordbruk og takseres som slikt etter lovens §4. Betingelsene for mererstatning etter §5 finnes ikke å foreligge. - - - Takstnr. 212. Eiendom: Gnr. 30 bnr. 1 i Ullensaker. Eier: Gustav Reierstad, 2040 Kløfta. Eiendomsbeskrivelse: Jordbrukseiendom ca. 250 da. dyrket mark, ca. 322 da. skog, ca. 20 da. beite. - - - <br /> <br /> Retten finner ikke at de forhandlinger som har vært ført med tomteselskapet kan medføre at eiendommen kan anses å være i bruk for utparsellering. Eiendommen ligger innenfor generalplanens grense, men etter disposisjonsplanen, som er utarbeidet etter Miljøverndepartementets bemerkninger til generalplanen, er eiendommen regulert som friområde. Det kan derfor i hvert fall ikke bli aktuelt med utparsellering før tidligst i 1985. - - - Takstnr. 213. Eiendom: Gnr. 31 bnr. 1 i Ullensaker. Eier: Johan A. Svendsen, 2040 Kløfta. Eiendomsbeskrivelse: Jordbrukseiendom ca. 165 da. dyrket mark, ca. 125 da. beite og skog. - - - <br /> <br /> Retten bemerker: <br /> <br /> Tomteverdi kommer heller ikke her i betraktning som erstatningsgrunnlag. Saksøkte står i samme stilling som takstnr. 212, og det vises til det som der er anført.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=TJARE-2013-47716&diff=213269 2019-04-30T04:54:52Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Tingretter<br /> |Instans=Jæren tingrett - Dom<br /> |Dato=2017-02-03<br /> |Publisert=TJARE-2013-47716<br /> |Stikkord=Erstatningsrett<br /> |Sammendrag=Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning mot Statoil ASA fra aksjonærene og grunderne i Biofuel AS. Kravene hadde grunnlag i Statoils integritetsundersøkelser (Integrity Due Diligence - IDD) av Biofuel AS, og Statoils håndtering av korrupsjonsopplysninger fra disse undersøkelsene overfor Biofuel AS og media i 2008 og 2009.<br /> |Saksgang=Jæren tingrett TJARE-2013-47716 (sak nr. 13-047716TVI-JARE) - Gulating lagmannsrett [[LG-2017-71725]] (sak nr. 17-071725ASD-GULA/AVD1) - Høyesterett [[HR-2017-2137-U]] (sak nr. 2017/1844), sivil sak, auke over beslutning<br /> |Parter=Steinar Kolnes, Arne Helvig, Ove Martin Kolnes, United Corporation Company AS v/styreleder Steinar Kolnes, HelCon Ltd v/styreleder Arne Helvig (alle selvprosederende) mot Statoil ASA (advokat Kyrre Eggen, advokatfullmektig Eline Thorsrud)<br /> |Forfatter=Tingrettsdommer Espen Skjerven<br /> |Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§2-1 Skadeserstatningsloven (1969) §2-1], [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§25 Markedsføringsloven (2009) §25], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§1 Markedsføringsloven (1972) §1], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§246 Straffeloven (1902) §246], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§247 §247], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 Menneskerettsloven (1999) EMKN A10], [https://lovdata.no/lov/2007-06-29-75/§3-9 Verdipapirhandelloven (2007) §3-9], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§11-3 Tvisteloven (2005) §11-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-4 §20-4], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5]<br /> }}<br /> Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning fra aksjonærene og grunderne i Biofuel<br /> AS – Arne Helvig, Steinar Kolnes og Ove Martin Kolnes og tilhørende selskaper – mot<br /> Statoil ASA. Kravene har grunnlag i Statoils integritetsundersøkelser (Integrity Due<br /> Diligence - IDD) av Biofuel AS, og Statoils håndtering av korrupsjonsopplysninger fra<br /> disse undersøkelsene overfor Biofuel AS og media i 2008 og 2009.<br /> <br /> === 1. Sakens bakgrunn ===<br /> <br /> Retten bemerker innledningsvis at saken har en lang historikk mellom partene.<br /> <br /> Saksøkerne Steinar Kolnes og Arne Helvig etablerte i 2007, sammen med Finn Byberg,<br /> selskapet Biofuel AS. De satt som aksjonærer i styret i Biofuel AS. Høsten 2008 begynte<br /> Johan Fredrik Dahle som daglig leder i selskapet, og Jan Reinås tiltrådte som styreleder.<br /> En av hovedaksjonærene i Biofuel AS var Perennial Bioenergy AS.<br /> <br /> Biofuel AS eide selskapet Biofuel Africa AS (i dag Solar Harvest Holding AS), som eide<br /> selskapet Biofuel Africa Ltd. (i dag Solar Harvest Ltd.). Selskapene var involvert i et<br /> prosjekt i Ghana for dyrking av planten jathropa for produksjon av planteolje til bruk i<br /> biodiesel. Saksøkeren Ove Martin Kolnes arbeidet for Biofuel AS i en periode fra 2007<br /> med arbeidssted i Ghana.<br /> <br /> I 2007 engasjerte Biofuel AS First Securities som tilrettelegger for å hente inn investorer.<br /> <br /> I begynnelsen av 2008 ble det etablert kontakt mellom Biofuel AS og Statoil New Energy<br /> AS. Statoil New Energy AS var et heleid datterselskap av StatoilHydro, nå Statoil ASA.<br /> Retten omtaler i det følgende Statoil New Energy AS som &quot;Statoil&quot;.<br /> <br /> Statoil inngikk den 10. november 2008 en intensjonsavtale (Term Sheet) med Biofuel AS<br /> om fremtidig kapitalinnskudd og erverv av 37 % av aksjene i Biofuel AS på visse vilkår.<br /> <br /> I henhold til intensjonsavtalen skulle det gjennomføres en rekke undersøkelser av Biofuel<br /> AS og datterselskapene, blant annet integritetsundersøkelser (Integrity Due Diligence –<br /> IDD).<br /> <br /> Statoil engasjerte et britisk granskingsfirma, Diligence, til å utføre IDD-undersøkelsen.<br /> Biofuel AS var ikke kjent med hvem som faktisk utførte undersøkelsene.<br /> <br /> Diligence avga en IDD-rapport til Statoil den 17.12.2008. Her fremgikk det at en kilde nær<br /> Biofuel AS, hadde fortalt at Biofuel AS har brukt en navngitt mellommann til blant annet å<br /> bestikke lokale tjenestemenn. Statoil tok dette opp med Biofuel AS i møte den 18.<br /> desember 2008. Biofuel AS ble ikke gitt kopi av rapporten.<br /> <br /> Side:2<br /> <br /> Statoil kontaktet deretter Diligence med en rekke oppfølgingsspørsmål. Statoil mottok<br /> svar på spørsmålene i januar 2009 i en ny foreløpig rapport. Biofuel AS ble ikke gitt kopi<br /> av rapporten.<br /> <br /> I et møte med Biofuel AS den 30. januar 2009 fremla representanter for Statoil et sladdet<br /> sitat fra IDD-rapporten, kalt &quot;Quote A&quot;, med slik ordlyd:<br /> <br /> :”QUOTE A<br /> :”Mr XX is the man we use in order to maintain confidential contacts to the Governments of the area. If we have been sure that it was possible to start our project in country YY only with the contact we got from the Tribe we met, this was because Mr. XX brought us to a meeting with a member of a Commission that has the target to deregulate the whole licensing system in country YY. That man, I don’t remember his name but he had eyeglasses, assure us that with a little bit of money everything would be alright. Mr XX asked us a sum, we paid it in an envelop, the man had a broad smile and said that we can consider us as his friends. Then Mr XX asked for 10% of that sum and we paid it in despite of the fact that it was a very high fee, but we have been happy because we could start immediately with our work. This is the reason why I accepted to work with Mr XX in some other projects: he’s a very (reputable) man in ”various countries in the region”, has a lot of connections and could be very relevant for our company in the near future.”<br /> <br /> Det er uomstridt mellom partene at sitatet kan tolkes slik at det beskriver en<br /> korrupsjonshandling.<br /> <br /> Statoil besluttet den 4. februar 2009 at selskapet ikke ville investere i Biofuel AS.<br /> <br /> First Securities, som var engasjert for å innhente investorer, varslet at selskapet ville trekke<br /> seg som tilrettelegger for kapitalutvidelsen dersom ikke korrupsjonsmistanken ble sjekket<br /> ut.<br /> <br /> Representanter for Biofuel AS og Perennial Bioenergy AS var deretter i dialog med Statoil<br /> om IDD rapportene og den negative investeringsbeslutningen. Statoil utleverte ikke<br /> rapportene.<br /> <br /> I siste halvdel av februar 2009 kom det en rekke oppslag i media om at Statoil hadde<br /> trukket seg fra samarbeidet med Biofuel AS, og at det var mistanke om at Biofuel AS eller<br /> dets representanter hadde vært involvert i korrupsjon i Ghana. Avisoppslagene fortsatte<br /> også et stykke inn i mars 2009.<br /> <br /> Den 13. mars 2009 begjærte Biofuel AS oppbud, og selskapet ble tatt under<br /> konkursbehandling den 13. mars 2009. I følge den foreløpige innberetningen av 29. april<br /> 2009 og sluttinnberetningen av 11. februar 2012, solgte boet fordringer mot<br /> datterselskapene Biofuel Africa AS og Biofuel Africa Ltd på totalt kr 25,3 millioner for et<br /> <br /> Side:3<br /> <br /> beløp på kr. 500 000, samtidig som at bostyrer abandonerte aksjene i Biofuel Africa AS i<br /> medhold av konkursloven § 117 b. Det fremgår videre av sluttinnberetningen at boet<br /> overdro til Steinar Kolnes og Arne Helvig eventuelle krav som boet etter Biofuel AS måtte<br /> ha mot Statoil, eller noen av selskapets datterselskaper, &quot;i anledning den prosessen som<br /> fant sted mellom selskapene knyttet til investering m.v. forut for konkursen i Biofuel AS&quot;.<br /> Motytelsen var at boet vil bli tilført 20 % av et eventuelt tilkjent erstatningsbeløp ved en<br /> rettslig prøving eller forlik i tvisten knyttet til boets krav mot Statoil, eller noen av<br /> selskapets datterselskap.<br /> <br /> Den 3. april 2009 henla politiet en anmeldelse mot Statoil for ærekrenkelser.<br /> <br /> Ved stevning innkommet Stavanger tingrett 24. november 2009, reiste Steinar Kolnes,<br /> Finn Byberg, Arne Helvig og Ove Martin Kolnes privat straffesak mot Statoil med krav<br /> om mortifikasjon av Quote A og krav om oppreisning. Biofuel Africa AS og Biofuel<br /> Africa Ltd. sluttet seg til søksmålet under saksforberedelsen. Statoil innga tilsvar, og<br /> gjorde prinsipalt gjeldende at søksmålet måtte avvises, subsidiært at selskapet måtte<br /> frifinnes.<br /> <br /> Stavanger tingrett avsa den 10. september 2010 kjennelse om avvisning av saken, fordi<br /> ingen av saksøkerne kunne anses som fornærmet i saken. Etter anke fra saksøkerne ble<br /> avgjørelsen omgjort av Gulating lagmannsrett ved kjennelse av 25. februar 2011.<br /> Saksøktes anke over denne kjennelsen ble forkastet av Høyesteretts ankeutvalg ved<br /> kjennelse av 27. mars 2011.<br /> <br /> Under saksforberedelsen for Stavanger tingrett krevde saksøkerne fremlagt IDDrapportene.<br /> Statoil nektet. Ved brev av 23. desember 2011 forkastet Stavanger tingrett<br /> begjæringen om utlevering av IDD-rapporten, fordi de ikke var relevante for kravene i<br /> saken. Saksøkerne anket beslutningen. Ved kjennelse av 15. mai 2012 ble saksøkernes<br /> anke forkastet av Gulating lagmannsrett. Kravet om bevisfremleggelse ble ikke tatt til<br /> følge. En videre anke til Høyesterett over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet i<br /> kjennelse den 6. juli 2012.<br /> <br /> Parallelt med mortifikasjonssaken, fremmet Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes, Arne<br /> Helvig og Finn Byberg en forliklage mot Statoil med krav om erstatning og<br /> oppreisningserstatning. Den 14. mars 2012 innstilte Stavanger Forliksråd saken. Retten<br /> bemerker at dette skjedde ca. tre år etter Statoils angivelige erstatningsbetingende<br /> handlinger. Det bemerkes også at i den grad foreldelse ble avbrutt ved forliksklagen, ville<br /> virkningen opphøre dersom stevning ikke ble fremsatt til tingretten innen ett år etter<br /> innstillingen, jf. tvisteloven § 18-3 annet ledd.<br /> <br /> Saksøkerne fremmet den 18. oktober 2012 begjæring om bevissikring til Stavanger<br /> tingrett. Begjæringen gjaldt bevissikring utenfor rettssak i medhold av tvisteloven kapittel<br /> 28. Saksøkt i begjæringen var Statoil, og den gjaldt sikring av den omtalte IDD-rapporten,<br /> utarbeidet av det ukjente Company X, og som inneholdt sitatet Quote A. Det er i<br /> <br /> Side:4<br /> <br /> begjæringen opplyst at spørsmålet om fremleggelse av IDD-rapporten i forbindelse med<br /> den private straffesaken var endelig avslått ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse av 6.<br /> juli 2012. Det ble anført at saksøkerne vurderte å ta ut sivilt søksmål med krav om<br /> erstatning etter fremsettelsen av Quote A, og at dette dannet bakgrunnen for begjæringen<br /> om bevissikring.<br /> <br /> Hovedforhandlingen i mortifikasjonssaken ble holdt den 21. januar 2013 i Stavanger<br /> tingrett, og gikk over tre dager. I dom av 8. februar 2013, ble Statoil frifunnet, både for<br /> kravet om mortifikasjon av utsagnet i Quote A og for kravet om oppreisning.<br /> <br /> Saksøkerne anket frifinnelsene. Gulating lagmannsrett avsa den 14. mai 2013 beslutning<br /> om å nekte anken fremmet. Det ble henvist til straffeprosessloven § 321 annet ledd hva<br /> angikk den straffeprosessuelle siden av saken om mortifikasjonskravet, og til tvisteloven §<br /> 29-13 annet ledd hva angikk det sivilrettslige oppreisningskravet.<br /> <br /> Saksøkerne anket nektelsene til Høyesteretts ankeutvalg, som ved kjennelse av 9.<br /> september 2013 forkastet den straffeprosessuelle delen av anken. Den sivilprosessuelle<br /> delen av anken ble samme dag besluttet nektet fremmet.<br /> <br /> Stavanger tingrett avsa kjennelse den 24. mai 2013 om at bevissikring i medhold av<br /> tvisteloven ikke ble tatt til følge. Avgjørelsen ble ikke påanket.<br /> <br /> På vegne av Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes og Arne Helvig, fremmet advokat Per<br /> Danielsen den 12. mars 2013 en stevning mot Statoil til Stavanger tingrett med krav om<br /> erstatning og oppreisning. Kravene ble angitt til et beløp fastsatt etter rettens skjønn. Det<br /> fremgår av stevningen at Statoil, eventuelt selskapets medarbeider, opptrådte forsettlig da<br /> korrupsjonsbeskyldningen ble fremsatt den 30. januar 2009, og da beskyldningen spredte<br /> seg til media. Videre fremgår det at Statoil opptrådte grovt uaktsomt eller uaktsomt med<br /> hensyn til plikten til å undersøke sannhetsgehalten i beskyldningen før den ble fremsatt.<br /> Det ble anført at Statoil har opptrådt illojalt, og Statoil er ansvarlig i medhold av<br /> arbeidsgiveransvaret. Som hjemmel for kravene ble videre opplyst det ulovfestede culpaansvaret<br /> og skadeserstatningsloven § 3-6. Prinsipalt ble det fremmet full erstatning for<br /> tapet påført utenfor kontrakt, og oppreisning for mediaoppslagene. Subsidiært ble det<br /> fremsatt krav om erstatning for den negative kontraktsinteressen. Det ble fremmet<br /> erstatning for en rekke tapsposter, herunder for tapte aksjeverdier.<br /> <br /> I tilsvar datert 12. april 2013 fra advokat Kyrre Eggen, påstod Statoil frifinnelse. Det ble<br /> vist til at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag, jf. straffeloven av 1902 §§ 246 og 247.<br /> Det ble blant annet vist til at Statoil handlet rettmessig da Biofuel AS ble orientert om<br /> Quote A, både i forhold til den kontraktsmessige lojalitetsplikten og intensjonsavtalen<br /> punkt 7.3. Statoil anførte også at det ikke var grunnlag for å bebreide selskapet for sin<br /> opptreden ved at Quote A ble formidlet til Biofuel AS. Statoil anførte også at kravet til<br /> årsakssammenheng ikke var oppfylt.<br /> <br /> Side:5<br /> <br /> Stavanger tingrett holdt planleggingsmøte mellom partene den 26. april 2013. Etter<br /> uttalelse fra partene avsa Stavanger tingrett kjennelse den 20. juni 2013 om at saken<br /> stanses, jf. tvisteloven § 16-18 første ledd. Begrunnelsen var at resultatet i mortifikasjons og<br /> oppreisningssaken, som var påanket til lagmannsretten, ville kunne ha stor betydning<br /> for utfallet i erstatningssaken.<br /> <br /> Parallelt med at erstatningssaken var under stansing hos tingretten, fremmet Ove Martin<br /> Kolnes, Steinar Kolnes, Arne Helvig, Solar Harvest Holding AS og Solar Harvest Ltd. en<br /> ny stevning til Oslo tingrett den 4. august 2014, denne gangen mot staten. De krevde dom<br /> for at staten hadde forsømt sine plikter overfor saksøkerne etter artikkel 6 nr. 1 i EMK. De<br /> krevde også erstatning for økonomisk tap og oppreisning. Saksøkerne innga 18. november<br /> 2014 en korrigering av stevningen. Bakgrunnen for søksmålet var at en dommerfullmektig<br /> ved Stavanger tingrett, som hadde hatt tilsyn med mortifikasjonssaken på vegne av en<br /> tingrettsdommer, hadde sagt opp sin jobb i Stavanger tingrett 25. september 2012 for å<br /> tiltre en stilling i Statoil. Dommerfullmektigen sluttet i Stavanger tingrett den 9. november<br /> 2012, og tiltrådte Statoil få dager senere. Ved tilsvar av 27. oktober 2014 tok staten til<br /> motmæle og påstod avvisning av kravet om fastsettelsesdom for krenking av EMK artikkel<br /> 6, subsidiært frifinnelse. Staten påstod seg også frifunnet hva angikk de øvrige av<br /> saksøkernes krav. Oslo tingrett avsa dom den 26. juni 2015 om at dommerfullmektigen i<br /> perioden fra ca. 1. juli til ca. 10. november 2012 var inhabil til å behandle mortifikasjonsog<br /> oppreisningssaken ved Stavanger tingrett, hvilket krenket saksøkernes rettigheter etter<br /> EMK artikkel 6 nr. 1. Staten ble frifunnet for kravet om erstatning og oppreisning. Den 27.<br /> juni 2016 avsa Borgarting lagmannsrett dom for opphevelse av tingrettens dom om<br /> menneskerettighetskrenkelse, og avviste samtidig kravet på fastsettelsesdom for slik<br /> menneskerettighetskrenkelse, fordi det ikke var et reelt behov for kravet, jf. tvisteloven §<br /> 1-3 annet ledd. Den 7. november 2016 forkastet Høyesteretts ankeutvalg en anke over<br /> avvisningskjennelsen.<br /> <br /> Sommeren 2015 besluttet Stavanger tingrett igangsettelse av den stansede erstatnings- og<br /> oppreisningssaken siden mortifikasjons- og oppreisningssaken var rettskraftig avgjort.<br /> Etter begjæring fra saksøkerne, besluttet Stavanger tingrett den 25. august 2015 å overføre<br /> saken til Jæren tingrett, jf. domstolloven § 38. Saksøkerne opplyste at de for tiden var<br /> selvprosederende.<br /> <br /> Jæren tingrett holdt et planleggingsmøte mellom partene den 17. september 2015. Møtet<br /> ble holdt som telefonmøte med Steinar Kolnes, Arne Helvig, Ove Martin Kolnes og<br /> advokat Kyrre Eggen. Saksøkerne var fortsatt selvprosederende.<br /> <br /> Retten tok utgangspunkt i protokollen fra planleggingsmøtet i Stavanger tingrett den 26.<br /> april 2013, og ba om å få opplyst status i saken. Saksøkerne anførte at erstatningssaken er<br /> en helt annen sak enn mortifikasjons- og oppreisningssaken. Advokat Eggen var ikke enig.<br /> Retten ga saksøkerne frist til 8. oktober 2015 med å klargjøre forholdet mellom sakene, og<br /> angi status med hensyn til påstand, påstandsgrunnlag og bevis. Saksøkerne etterkom dette i<br /> prosesskriv datert 6. oktober 2015. Saksøkerne fastholdt at sakene er ulike. De opplyste at<br /> <br /> Side:6<br /> <br /> påstandsgrunnlaget var blitt endret etter at stevning fra advokat Danielsen var fremmet,<br /> som følge av hovedforhandlingen i mortifikasjonssaken i Stavanger tingrett og nytt<br /> vitnemål fra den tidligere ansatte i Statoil, Michael Price, i Oslo tingrett. Saksøkerne la ned<br /> påstand om at Statoil betaler erstatning og oppreisning til Steinar Kolnes begrenset oppad<br /> til kroner 74.700.000,-; erstatning og oppreisning til Arne Helvig begrenset oppad<br /> begrenset til 84.600.000,-; og erstatning og oppreisning til Ove Martin Kolnes begrenset<br /> oppad til kroner 8.710.000,-. I tillegg krevde saksøkerne forsinkelsesrenter, regnet fra uttak<br /> av forliksklage den 27. januar 2012. Saksøkerne krevde utlevering av IDD-rapportene. De<br /> ville imidlertid avvente med å uttale seg om videre fremdrift i saken, til rapportene var<br /> fremlagt.<br /> <br /> I prosesskriv datert 3. november 2015 fra advokat Kyrre Eggen, krevde Statoil avvisning<br /> av saken fordi oppreisningskravene og erstatningskravene var rettskraftig avgjort i<br /> Stavanger tingretts rettskraftige dom av 8. februar 2013. Subsidiært la Statoil ned påstand<br /> om frifinnelse. Statoil nektet å fremlegge IDD-rapportene, fordi rapportene ikke kunne ha<br /> betydning for saken. Under enhver omstendighet begjærte Statoil frifinnende dom under<br /> saksforberedelsen, jf. tvisteloven § 9-8, fordi det var klart at saksøkerne ikke for noen del<br /> kunne gis medhold.<br /> <br /> I brev datert 4. november 2015 ga retten saksøkerne frist til 18. november 2015 om å uttale<br /> seg om avvisningsspørsmålet. Retten opplyste samtidig at den ville ta stilling til<br /> avvisningsspørsmålet i en kjennelse, og at den ville vente med å ta stilling til bevistvisten,<br /> inntil spørsmålet om avvisning var avklart. Retten opplyste også at den foreløpig ikke fant<br /> grunn til å avsi frifinnende dom, jf. tvisteloven § 9-8. I samme brev veiledet retten partene<br /> om kostnadsoppgave. Retten opplyste også at den ville avsi kjennelse etter skriftlig<br /> behandling, med mindre partene krevde at avvisningsspørsmålet skulle behandles muntlig i<br /> rettsmøte, jf. tvisteloven § 9-4 fjerde ledd. I prosesskriv datert 16. november 2015 fastholdt<br /> saksøkerne at saken måtte fremmes, og forsøkte samtidig å presisere eller forenkle<br /> påstandsgrunnlagene etter rettens anmodning i brev av 4. november 2015.<br /> <br /> I brev av 18. november 2015 ga retten Statoil frist til 30. november 2015 med å gi<br /> ytterligere uttalelse. Samtidig ba retten om en tilbakemelding fra Statoil om<br /> avvisningskravet utelukkende var begrunnet med at oppreisningskravene og<br /> erstatningskravene var rettskraftig avgjort. Retten viste til at Statoil i prosesskriv datert 3.<br /> november 2015 hadde anført at det var Biofuel AS som selskap som hadde<br /> erstatningskravet. Retten forstod Statoils anførsel slik at dette ville bli anført som<br /> frifinnelsesgrunn og ikke avvisningsgrunn. I samme brev av 18. november 2015 viste<br /> retten til at det synes å fremgå av [[HR-2006-1075-U - Rt-2006-765|Rt-2006-765]] og [[HR-1997-137-K - Rt-1997-473|Rt-1997-473]] at aksjonærer (og<br /> kreditorer) har adgang til å fremme krav om erstatning for indirekte tap (for aksjonærer et<br /> pretendert krav om erstatning for sin andel av selskapets tap). Slik retten forstod<br /> saksøkernes prosesskriv datert 6. oktober 2015, kreves blant annet erstatning for tap av<br /> aksjeverdier i egenskap som aksjonærer som et indirekte tap; altså et pretendert krav om<br /> erstatning for sin andel av selskapets tap. Partene fikk anledning til å uttale seg om dette.<br /> Videre i samme brev av 18. november 2015, ba retten saksøkerne om å klargjøre i hvilken<br /> <br /> Side:7<br /> <br /> egenskap/posisjon de fremmer de enkelte kravene (tapspostene i stevningen) – som<br /> aksjonærer, kreditorer og/eller kjøper av selskapets krav.<br /> <br /> I prosesskriv datert 29. november 2015 opplyste saksøkerne at de fremmer<br /> erstatningskravet i egenskap som personlig fornærmet, aksjeeiere/grundere og kjøpere av<br /> selskapets krav. Videre bekreftet Statoil i prosesskriv datert 30.01.2015 at kravet om<br /> avvisning utelukkende bygger på at erstatningskravene og oppreisningskravene var<br /> rettskraftig avgjort.<br /> <br /> I kjennelse av 15. desember 2015 besluttet retten at både erstatningskravene og<br /> oppreisningene skulle fremmes til behandling, fordi kravene ikke var rettskraftig avgjort.<br /> Retten viste til at kravene i mortifikasjonssaken i Stavanger tingrett, gjaldt mortifikasjon av<br /> utsagnet Quote A og oppreisning i forbindelse med en formidling av opplysningene i møtet<br /> den 30. januar 2009. Retten mente at saksøkernes pretenderte påstandsgrunnlag for sine<br /> krav i saken i Jæren tingrett, i sum var vesensforskjellige fra de påstandsgrunnlag som ble<br /> påberopt i saken i Stavanger tingrett. Retten kom dermed til at kravene ikke var de samme<br /> i disse to sakene. Kjennelsen ble ikke anket.<br /> <br /> Hovedforhandling ble holdt den 9. januar 2017, og gikk over seks rettsdager fra 9. januar<br /> til 12. januar 2017 og fra 16. januar til 17. januar 2017. Foruten forklaring fra partene,<br /> mottok retten forklaring fra 13 vitner. Det ble ført slike dokumentbevis som fremgår av<br /> rettsboken.<br /> <br /> Under hovedforhandlingen den 10. januar 2017, fremmet Steinar Kolnes, i egenskap som<br /> styreleder, et erstatningskrav på vegne av United Corporation Company AS (registrert på<br /> Seychellene) for tapte aksjer i Biofuel AS. Arne Helvig fremmet i egenskap som<br /> styreleder, et erstatningskrav på vegne HelCon Ltd (registrert på Seychellene) for tapte<br /> aksjer i Biofuel AS. Arne Helvig og Steinar Kolnes fremla et prosesskriv av 9. januar 2017<br /> om dette. Det ble vist til tvisteloven § 15-3. Statoil fikk tid til å vurdere om<br /> kumulasjonskravene prosessuelt skulle bestrides.<br /> <br /> Under hovedforhandlingen den 11. januar 2017, samtykket advokat Eggen til kumulasjon<br /> av kravene fra United Corporation Company AS og HelCon Ltd. Retten tillot at kravene<br /> ble fremmet i anledning hovedforhandlingen. Retten viser til rettsboken om den nærmere<br /> behandlingen av kumulasjonskravene.<br /> <br /> === 2. Saksøkerne har i det vesentlige gjort gjeldende: ===<br /> <br /> Statoil har opptrådt illojalt og svikefullt overfor Biofuel AS i flere faser.<br /> <br /> Kjernen i saken er at Statoil satt ved forhandlingsbordet med Biofuel AS; fremla en<br /> korrupsjonsmistanke; og forlot forhandlingsbordet. Statoil hadde lojalitetsplikt til å rydde<br /> opp etter seg, eller i det minste å bidra til at Biofuel AS kunne gjøre det.<br /> <br /> Side:8<br /> <br /> Statoil har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt i innhentingsfasen.<br /> <br /> Valget av Diligence var grovt uaktsomt. Statoil hadde ingen kunnskap om Diligence sine<br /> underleverandør i Ghana. Diligence hadde ikke kunnskap om Ghana. Selv i rammeavtalen<br /> mellom Statoil og Diligence, var ikke Ghana nevnt som et land man kunne gjøre<br /> undersøkelser i.<br /> <br /> Quote A beskriver et korrupsjonsforhold, og er fabrikkert. Statoil har nektet å opplyse<br /> identiteten til opphavet til Quote A. Under hovedforhandlingen viser dette seg å være en<br /> navngitt italiensk journalist, som var brukt av Diligence som underleverandør.<br /> <br /> Statoil har ikke hatt, men burde hatt, kontroll med Diligence og deres underleverandører,<br /> jf. rammeavtalen med Diligence pkt 6.4. Enten har Statoil visst om den italienske<br /> journalisten, eller så har de handlet i strid med rammeavtalen. Statoil kunne og burde gjort<br /> seg kjent med underleverandørene.<br /> <br /> Diligence og Statoil er rundlurt. Verken det tidligere styremedlemmet i Perennial<br /> Bioenergy AS, eller Trefor Williams fra Diligence, har snakket med eller møtt den<br /> italienske journalisten. Statoil har ikke ført journalisten som vitne, fordi journalisten ville<br /> måtte innrømme at Quote A var falskt. Styremedlemmet i Perennial Bioenergy AS og<br /> mellommannen i Quote A, har vært styremedlemmer i samme selskap i 2004-2005. Ellers<br /> har det ikke vært noen forbindelser mellom dem. Journalisten har ingen troverdighet. Han<br /> har fått penger av Diligence til å hente inn opplysninger, og han har fått penger for å trykke<br /> opplysninger om IDD-prosessen i en senere artikkel.<br /> <br /> Statoil hadde plikt til å opplyse saken på redelig vis etter tvisteloven. De har holdt tilbake<br /> opplysninger om IDD-undersøkelsene helt til siste dag i hovedforhandlingen. Saksøkerne<br /> har hatt mistanke om at den italienske journalisten har vært involvert, men kunne ikke vite<br /> det.<br /> <br /> Det kan være at Statoil allerede i møtet den 30. januar 2009 visste at opplysningene var<br /> uriktige. I alle fall etter dette tidspunktet, visste Statoil, eller så måtte de vite det, at<br /> opplysningene var uriktige. Statoil burde kvalitetssikret opplysningene før de ble formidlet<br /> til Biofuel AS.<br /> <br /> Det er en rekke åpenbare feil og svakheter i IDD rapporten. For eksempel skal<br /> mellommannen ha vært fra det fransktalende Guinea, mens Ghana er et engelsktalende<br /> land. Biofuel AS hadde ingen behov for mellommannen. Videre er det ingen som gjør<br /> arbeid gratis. Diligence må ha brukt penger på underleverandører, som de har kalt<br /> &quot;intelligence sources&quot;. Det svekker troverdigheten av opplysningene. Det er også absurd at<br /> noen i Biofuel AS skal ha bistått i det politiske valget i Ghana. Biofuel AS hadde ikke en<br /> gang kontor i Accra. Biofuel AS hadde kontakt med myndighetsorganer, men hadde ingen<br /> påvirkningskraft. Biofuels virksomhet falt også totalt utenfor myndighetsområdet til<br /> National Petroleum Authority.<br /> <br /> Side:9<br /> <br /> Statoil har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt da Quote A ble fremlagt. Quote A skulle<br /> aldri blitt fremlagt til Biofuel AS. Skaden skjedde ved fremleggelsen. Statoil forstod eller<br /> måtte forstå at opplysningene var fabrikkerte. Statoil hadde ingen myndighet til å legge<br /> frem korrupsjonsbeskyldningene til Biofuel AS. Intensjonsavtalen (Term Sheet) ga ikke<br /> Statoil rett til dette. Statoil var heller ikke i noen nødrettssituasjon. Det eneste som stod på<br /> spill for Statoil, var å tape en kontrakt. Møtet mellom Statoil og Biofuel AS den 30. januar<br /> 2009 skulle aldri funnet sted. Intensjonsavtalen ga Statoil en plikt til å ivareta Biofuel AS<br /> sine interesser. Det var ikke Biofuel AS interesse å få forelagt en anonymisert Quote A.<br /> <br /> Når Statoil først la frem korrupsjonsbeskyldningene, var det grovt uaktsomt av selskapet å<br /> ikke fremlegge alt. Det er den som formidler eller som er opphavet til mistanken, som må<br /> bære ansvaret for å oppklare mistanken. Biofuel AS hadde regnskaper i orden og et<br /> profesjonelt styre. Ingen involverte i Biofuel AS hadde kriminell bakgrunn. Det var ikke<br /> grunn til å stille spørsmål om Biofuel AS sin virksomhet. Statoil kunne også gått til<br /> politiet, og da ville opplysningene blitt etterforsket på en skikkelig måte. I stedet for å<br /> presentere et anonymt Quote A til Biofuel AS, burde Statoil gått til politiet uten å<br /> underrette Biofuel AS. Dersom politiet hadde henlagt saken, kunne Statoil tatt en<br /> investeringsbeslutning på dette grunnlag. Dersom Statoil hadde truffet en positiv<br /> investeringsbeslutning, kunne partene sammen arbeidet for å avklare Quote A.<br /> <br /> Dersom retten mener at Statoil hadde plikt til å fremlegge Quote A, måtte all informasjon<br /> bli gitt, jf. Term Sheet punkt 7.3. Bestemmelsen må forstås slik at alt eller ingenting måtte<br /> fremlegges. Statoil burde ha bidratt til å etterforske opplysningene, eller gitt Biofuel AS<br /> alle opplysningene.<br /> <br /> Statoil har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt i perioden etter 30. januar 2009.<br /> Oppslaget i Stavanger Aftenblad den 23. februar 2009, om at Statoil mistenker Biofuel for<br /> korrupsjon, ville aldri blitt til, hvis ikke Statoil var kilden.<br /> <br /> Biofuel AS og Dahle ønsket en koordinert mediauttalelse med Statoil, men Statoil<br /> medvirket ikke. Det burde vært fremsatt en felles uttalelse til media om at det ikke var<br /> grunn til korrupsjonsmistanke. Statoil burde avkreftet Quote A i media. Statoil hadde<br /> lojalitetsplikt til å begrense skadene. Statoil løy i media om at de ikke har holdt noe skjult<br /> for Biofuel AS. Statoil etterlot et inntrykk av at all informasjon var gitt, og de bekreftet<br /> derved at Biofuel AS eller dets representanter sannsynligvis har begått korrupsjon.<br /> <br /> Ingen fra Biofuel AS eller Perennial Bioenergy AS hadde noen interesse av å gå til media<br /> om korrupsjonsmistanken. Selskapene hadde alt å tape på det. Det er mulig at noen av<br /> underleverandørene til Diligence i Ghana, har tatt kontakt med Stavanger Aftenblad, og<br /> Statoil hefter i tilfelle for disse etter reglene om identifikasjon.<br /> <br /> Side:10<br /> <br /> Biofuel AS hadde inntrykk av at de satt i reelle forhandlinger med Statoil frem til og med<br /> 24. februar 2009, men det viste seg å være feil. Statoil har ikke samarbeidet med Biofuel<br /> AS, men motarbeidet Biofuel AS med alle midler.<br /> <br /> Statoil kan klandres etter alminnelige erstatningsregler. Statoil har også opptrådt i strid<br /> med god forretningsskikk og i strid med urimelige forretningsmetoder, jf.<br /> markedsføringsloven § 25 og verdipapirhandelloven § 3-9 første ledd, jf. § 3-1 første ledd<br /> annet punktum.<br /> <br /> Statoil visste at Biofuel AS var et oppstartsselskap. Selskapet var i emisjon.<br /> Korrupsjonsbeskyldningene var ødeleggende. Verdipapirhandellovens bestemmelser<br /> forutsetter ikke at det ble en handel. Det anføres imidlertid ikke at Statoil har brukt<br /> opplysninger for at Statoil eller andre konkrete skal få billigere aksjer.<br /> <br /> Statoil er ansvarlig for sine kontraktsmedhjelperes handlinger for å oppfylle sine<br /> forpliktelser over Biofuel AS på samme måte som om disse handlingene var foretatt av<br /> Statoil selv, jf. kontraktsmedhjelperansvaret. Diligence har handlet uaktsomt. De hadde<br /> ingen grunn til å betvile Quote A. Diligence skulle heller aldri brukt den italienske<br /> journalisten. Journalisten har handlet forsettlig og fabrikkert Quote A.<br /> <br /> Thorstensen, Price, Orestis og andre ansatte i Statoil har handlet forsettlig eller grovt<br /> uaktsomt. Statoil er ansvarlig for deres handlinger etter arbeidsgiveransvaret i<br /> skadeserstatningsloven § 2-1.<br /> <br /> Statoil er også ansvarlig for handlingene til Integrity Department og Legal Department<br /> etter den ulovfestede regelen om organansvaret. Det anføres ikke at styret og konsernsjefen<br /> i Statoil handlet klanderverdig. Statoil skal identifiseres med Diligence og dens<br /> underleverandører etter reglene om aktiv identifikasjon.<br /> <br /> Erstatningskravene fra United Corporation Company AS og HelCon Ltd. er ikke foreldet.<br /> Gamle erstatningskrav kan gjøres gjeldende på grunn av uvitenhet. Foreldelsesfristen<br /> begynte å løpe da de ble kjent med IDD rapportene. Det var først da selskapene fikk<br /> kunnskap om den erstatningsbetingende handlingen. Det er Statoil som kan klandres for at<br /> opplysningene kom så sent.<br /> <br /> Handlingene er erstatningsbetingende både enkeltvis, og samlet sett. Fremdeles er ikke<br /> saken godt nok opplyst på grunn av Statoils manglende medvirkning.<br /> <br /> Saksøkernes tap står i en påregnelig og adekvat årsakssammenheng med de<br /> ansvarsbetingende handlinger. Biofuel AS ville ikke gått konkurs, dersom man tenker seg<br /> Quote A borte. Dersom Statoil hadde avkreftet mistanken i media, ville ikke Biofuel AS<br /> gått konkurs. Thorstensen bekreftet at Statoil ikke ville bidra med avklaringer den 13. mars<br /> 2009. Biofuel AS hadde sterke interesserte investorer. De ville fått investorer fra First<br /> <br /> Side:11<br /> <br /> Securities sitt nettverk. Finnfund skulle styrebehandle investering i Biofuel AS den 5.<br /> februar 2009. Neste Oil var interessert. Det samme var Hafslund Venture.<br /> <br /> Det er Statoil som må bevise at Biofuel AS ville gått konkurs uansett.<br /> <br /> Tapet er påregnelig og adekvat.<br /> <br /> Ad. økonomisk tap.<br /> <br /> Saksøkerne krever erstattet tapte aksjeverdier i Biofuel AS. Steinar Kolnes krever<br /> erstatning for tap av 236 667 aksjer. Arne Helvig eide 166 667 aksjer sammen med sin<br /> ektefelle. Han krever erstattet halvparten av aksjene. Ove Martin Kolnes krever erstatning<br /> for tap av 10 000 aksjer. HelCon Ltd krever erstatning for tap av 1 705 000 aksjer. United<br /> Corporation Company AS krever erstatning for tap av 1 928 500 aksjer. Alle saksøkerne<br /> krever i tillegg erstatning for avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens<br /> oppfyllelsesdato.<br /> <br /> Saksøkerne var grundere i Biofuel AS, og deres aksjer må ha et særskilt beskyttet vern,<br /> fordi aksjene ikke kan realiseres like lett som andres aksjer. Grunderne blir mer identifisert<br /> med selskapet enn andre aksjonærer. Aksjene skal verdsettes etter markedspris. Det er den<br /> siste omsatte aksjeverdien som skal legges til grunn, som var emisjonskursen i 2007 på<br /> kr. 6,-. Det er vanskelig å bestemme den reelle verdien på handlingstidspunktet.<br /> Inngangsverdien er ikke avgjørende.<br /> <br /> Saksøkerne krever også erstattet tapte arbeidsinntekter fastsatt etter rettens skjønn som<br /> følge av konkursen i Biofuel AS. Steinar Kolnes krever erstattet inntektstap for april til<br /> juni 2009 på totalt ca. kr. 100 000.<br /> <br /> Arne Helvig krever erstattet inntektstap for perioden 13. mars 2009 til og med juni 2009,<br /> da han mottok støtte fra NAV. Tapet utgjør kr. 198 000, fordelt på kr. 66 000 per måned.<br /> <br /> Ove Martin Kolnes krever erstattet inntektstap med kr. 480 000 for perioden mars 2009 til<br /> mars 2010.<br /> <br /> Steinar Kolnes og Arne Helvig krever erstatning, med en halvpart hver, av tap som Biofuel<br /> AS ble påført, og som de kjøpte av konkursboet til Biofuel AS. Det ene kravet gjelder lån<br /> fra Biofuel AS til Biofuel Africa Ltd og Biofuel Africa AS på til sammen 25,3 millioner<br /> kroner. Det andre kravet gjelder tap av aksjene til Biofuel AS i Biofuel Africa AS med kr.<br /> 280 000. Det tredje kravet gjelder tap av aksjene til Biofuel AS i Biofuel Ltd med kr. 8 484<br /> 182,56. Dette er beregnet etter USD 993 464 til en vekslingskurs på NOK 8,54. Det fjerde<br /> kravet beløper seg til kr. 1 200 000, og gjelder 200 000 aksjer som Biofuel AS eide i eget<br /> selskap. Kursen er satt til kr. 6. I alle disse kravene går et samlet fradrag på kr. 500 000,<br /> som er ervervssummen til Helvig og Kolnes overfor boet. I tillegg krevde Steinar Kolnes<br /> og Helvig avsavnsrente fra og med 31.01.2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> Side:12<br /> <br /> Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes og Arne Helvig krever oppreisning fastsatt etter rettens<br /> skjønn. Skadeserstatningsloven § 3-6 om oppreisning kommer til anvendelse på den<br /> klanderverdige fremleggelsen av Quote A samtidig som at Statoil holdt tilbake informasjon<br /> IDD-rapportene overfor Biofuel AS. Statoils handling påførte saksøkerne som grundere,<br /> mistanke om korrupsjon. Skadeserstatningsloven § 3-6 kommer også til anvendelse på<br /> debattinnlegget fra informasjonssjef Johansen den 9. mars 2009. Innlegget brøt privatlivets<br /> fred og ære. Saksøkerne led et omdømmetap. Overtredelse av straffeloven § 247 anføres<br /> imidlertid ikke.<br /> <br /> Steinar Kolnes sin påstand:<br /> <br /> :1. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Steinar Kolnes for hans inntektstap fastsatt etter rettens skjønn.<br /> <br /> :2. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Steinar Kolnes for hans andel av Bioful AS sine krav mot Biofuel Africa Ltd (i dag Solar Harvest Ltd); krav mot Biofuel Africa AS (i dag Solar Harvest AS); aksjekapital i Biofuel Africa Ltd (i dag Solar Harvest Ltd); Biofuel Africa AS (i dag Solar Harvest AS); og Biofuel AS egne aksjer i Biofuel AS med til sammen kroner 17 382 091, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> :3. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Steinar Kolnes for hans tap av 236 667 aksjer i Biofuel AS til en pris fastsatt etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr 6,00 per aksje, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> :4. Statoil ASA dømmes til å betale Steinar Kolnes oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.<br /> <br /> :5. Statoil ASA dømmes til å betale sakens kostnader.<br /> <br /> Arne Helvigs påstand:<br /> <br /> :1. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Arne Helvig for hans inntektstap fastsatt etter rettens skjønn.<br /> <br /> :2. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Arne Helvig for hans andel av Bioful AS sine krav mot Biofuel Africa Ltd (i dag Solar Harvest Ltd); krav mot Biofuel Africa AS (i dag Solar Harvest AS); aksjekapital i Biofuel Africa Ltd (i dag Solar Harvest Ltd); Biofuel Africa AS (i dag Solar Harvest AS); og Biofuel AS egne aksjer i Biofuel AS med til sammen kroner 17 382 091, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> Side:13<br /> <br /> :3. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Arne Helvig for hans tap av 50 % av 166 667 aksjer i Biofuel AS til en pris fastsatt etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr 6,00 per aksje, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> :4. Statoil ASA dømmes til å betale Arne Helvig oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.<br /> <br /> :5. Statoil ASA dømmes til å betale sakens kostnader.<br /> <br /> Ove Martin Kolnes sin påstand:<br /> <br /> :1. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Ove Martin Kolnes for hans inntektstap fastsatt etter rettens skjønn<br /> <br /> :2. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til Ove Martin Kolnes for hans tap av 10 000 aksjer i Biofuel AS til en pris fastsatt etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr 6,00 per aksje, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> :3. Statoil ASA dømmes til å betale Ove Martin Kolnes oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.<br /> <br /> :4. Statoil ASA dømmes til å betale sakens kostnader.<br /> <br /> HelCon Ltd sin påstand:<br /> <br /> :1. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til HelCon Ltd for selskapets tap av 1 705 000 aksjer i Biofuel AS til en pris fastsatt etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr 6,00 per aksje, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> :2. Statoil ASA dømmes til å betale sakens kostnader.<br /> <br /> United Corporation Company AS sin påstand:<br /> <br /> :1. Statoil ASA dømmes til å betale erstatning til United Corporation Company AS for selskapets tap av 1 928 500 aksjer i Biofuel AS til en pris fastsatt etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr 6,00 per aksje, i tillegg til avsavnsrente fra og med 31. januar 2009 til dommens oppfyllelsesdato.<br /> <br /> :2. Statoil ASA dømmes til å betale sakens kostnader.<br /> <br /> Side:14<br /> <br /> === 3. Statoil ASA har i det vesentlige gjort gjeldende: ===<br /> <br /> Vilkårene for erstatning – at det må foreligge et ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og<br /> adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og økonomisk tap – er ikke oppfylt.<br /> <br /> Statoil har aldri forpliktet seg til å investere i Biofuel AS. En beslutning fra Statoil om å<br /> investere i Biofuel AS, måtte tas på et høyt kommersielt nivå.<br /> <br /> Statoil hadde en rekke forutsetninger for å investere i Biofuel AS; økonomiske,<br /> forretningsmessige, miljømessige og integritetsmessige forutsetninger.<br /> <br /> Det ligger i sakens natur at det kan oppdages forhold eller omstendigheter som kan<br /> medføre skade på det selskap som er gjenstand for en DD. Det ligger også i sakens natur at<br /> forhold som avdekkes i en DD prosess, formidles til det selskap som er gjenstand for DD.<br /> I vår sak er dette uttrykkelig avtalt i Term Sheet. Biofuel AS har gjort seg selv til gjenstand<br /> for en DD prosess, og har akseptert risikoen for at risikoforhold oppdages og formidles til<br /> selskapet, jf. Term Sheet artikkel 7 tredje ledd.<br /> <br /> Som et klart utgangspunkt kan det ikke være uaktsomt å formidle risikoaspekter til det<br /> selskap som er gjenstand for undersøkelser. Terskelen for ansvar må være høy i en DDprosess.<br /> <br /> Statoil har handlet aktsomt i alle relasjoner overfor Biofuel AS.<br /> <br /> Det var nødvendig å gjennomføre en IDD-undersøkelse. Statoil gjennomførte en DDprosess<br /> mot et selskap de vurderte å investere i.<br /> <br /> Statoil hadde ikke kapasitet til å gjennomføre IDD-undersøkelser av alle potensielle<br /> selskaper de ville investere i, eller samarbeide med. Statoil satte bort slike oppdrag til<br /> eksterne, blant annet til Diligence.<br /> <br /> Det var aktsomt å velge Diligence. Diligence var en av de respekterte aktørene i markedet.<br /> <br /> Statoil gjennomgikk den første IDD-rapporten på en kritisk måte. Statoil tok opp de<br /> sentrale deler av rapporten med Biofuel AS den 18. desember 2009. Statoil stilte deretter<br /> en rekke oppfølgingsspørsmål til Diligence. Statoil forholdt seg til de to aktørene, Biofuel<br /> AS og Diligence, som kunne ha ytterligere informasjon.<br /> <br /> Etter mottak av den andre IDD-rapporten, formidlet Statoil Quote A til Biofuel AS i møte<br /> den 30. januar 2009. Hensikten var å gi Biofuel AS anledning til å avklare forholdet, og<br /> eventuelt rydde opp.<br /> <br /> Side:15<br /> <br /> Statoils formidling av Quote A til Biofuel AS var aktsom. Selskapet var forpliktet til å<br /> formidle Quote A, både i medhold av Term Sheet artikkel 7 tredje ledd og lojalitetshensyn.<br /> Statoil kunne blitt eksponert for kritikk og ansvar, dersom de hadde valgt å ikke formidle<br /> Quote A til Biofuel AS.<br /> <br /> Biofuel AS fikk alle relevante opplysninger. I møtene den 18. desember 2008 og den 30.<br /> januar 2009 fikk Biofuel AS vite hvem mellommannen var med navn. I sistnevnte møte<br /> fikk Biofuel AS også vite at et styremedlem i Pennial Bioenergy AS var kilden bak Quote<br /> A.<br /> <br /> Gjennom Kluge og advokat Thomas Abrahamsen, fikk Biofuel AS vite mer om forholdet i<br /> Quote A enn hva Statoil selv visste.<br /> <br /> Statoil visste ikke, før sen kveldstid den 11. januar 2017, navnet på den personen som skal<br /> ha snakket med styremedlemmet som uttalte Quote A.<br /> <br /> Gjennom intensjonsavtalen gikk Biofuel AS frivillig med på at Statoil kunne undersøke<br /> selskapet for å oppdage eller oppklare forhold – før beslutninger skulle treffes om<br /> investeringer. Statoils hensikt med prosessen har aldri vært å skade Biofuel AS eller stanse<br /> investeringsprosessen, men for å oppdage og avklare forhold av betydning for<br /> investeringen. Det er mulig at en avklaring av Quote A, typisk gjennom gransking, ville<br /> muliggjort investeringer fra Statoils side. Fra Statoils side var Quote A ingen beskyldning<br /> mot Biofuel AS, men en bekymring som måtte avklares.<br /> <br /> Statoil formildet Quote A til én person, daglig leder Dahle i Biofuel AS, i et lukket privat<br /> rom.<br /> <br /> Biofuel AS hadde mange alternative handlinger for å redusere risikoen for skade. Daglig<br /> leder Dahle kunne redusert kretsen av personer som fikk vite om Quote A. At han valgte å<br /> involvere eier Perennial Bioenergy, økte risikoen for spredning av saken til media. Biofuel<br /> AS kunne gjennomført en gransking for å avklare forholdet. Det er Biofuel AS sin risiko,<br /> og eiernes risiko, for at Biofuel AS ikke hadde tid og penger til å gjennomføre en full<br /> gransking på det tidspunktet. Dahle hadde ingen plikt til å spre opplysningene videre til<br /> aksjonærene før opplysningene ble avklart.<br /> <br /> Statoil har ikke uttalt noe ærekrenkende eller uaktsomt i media. Statoil har heller ikke uttalt<br /> noe usant til media. Statoil hadde ingen grunnlag for å avkrefte eller avklare Quote A. Det<br /> ville først krevd en gransking. Det er en udokumentert og grunnløs påstand at Statoil har<br /> lekket saken til media, og at Statoil har beskyldt Biofuel AS for korrupsjon. Det er en<br /> grunnløs anførsel at Statoil har bekreftet korrupsjonsmistanke i media; og at Statoil har<br /> vært årsak til at saken ble trykket. Statoil har ikke uttalt seg uriktig i media. Statoil har ikke<br /> villedet markedet.<br /> <br /> Side:16<br /> <br /> Advokat Abrahamsen forklarte at han anbefalte til Biofuel AS gransking av forholdet, men<br /> at han fikk til svar fra Biofuel AS/Perennial Bioenergy AS at gransking ikke lot seg gjøre.<br /> Abrahamsen forklarte at hans undersøkelser ikke var tilstrekkelige for å avklare Quote A.<br /> Statoil kan ikke pålegges ansvar for ikke å ha snakket usant i media. Statoil handlet<br /> aktsomt i media, og uttalte at den negative investeringsbeslutning var basert på en<br /> helhetsvurdering, se uttalelser til Aftenbladet den 23. februar 2009, den 4. mars 2009 og<br /> den 9. mars 2009. Statoil har i media avkreftet at de har beskyldt Biofuel AS for<br /> korrupsjon. Heller ikke Biofuel AS har bebreidet Statoil i media, se oppslag den 23.<br /> februar 2009.<br /> Diligence har rapportert sine funn, og det er ingen bevis for at Diligence eller Statoil<br /> fabrikkerte Quote A. Diligence sendte ikke alle sine opplysninger til Statoil i ufiltrert<br /> stand. Diligence vurderte på forhånd troverdigheten av opplysningene. Selv om det bare<br /> var én kilde til Quote A, valgte Diligence å formidle det til Statoil, dels fordi opplysningen<br /> var alvorlig, og dels fordi den italienske journalisten som arbeidet for Diligence ble ansett<br /> som troverdig. Diligence hadde ingen motiv for å fabrikkere opplysninger. Det ville vært<br /> ødeleggende for Diligences muligheter til senere oppdrag.<br /> Statoil har aldri påstått at situasjonen i Quote A har skjedd. Til tross for at Statoil ikke var<br /> forpliktet til det, fulgte Statoil opp Biofuel AS og hovedaksjonær i etterkant av Statoils<br /> negative investeringsbeslutning.<br /> Statoil hadde ingen plikt til å granske Quote A, fordi Statoil traff en negativ<br /> investeringsbeslutning. Risikoen for DD-undersøkelser, skal ikke flyttes over til den som<br /> gjennomfører DD undersøkelsen. Statoil hadde heller ikke ansvar for Biofuel AS sin<br /> økonomi og drift. Biofuel AS kunne ikke forvente at Statoil skulle redde Biofuel AS fra<br /> konkurs.<br /> Statoil hadde ingen reelle handlingsalternativer. Om Statoil hadde anmeldt Quote A til<br /> politiet, ville ikke det bedret situasjonen. Det ville uansett vært risiko for at Quote A ble<br /> kjent for Biofuel AS og for offentligheten i media.<br /> Statoil kunne ikke legge frem IDD-rapportene i sin helhet på grunn av<br /> konfidensialitetsavtalen med Diligence.<br /> Statoil har handlet lojalt, både i samsvar med Term Sheet og underveis. Statoil har lojalt<br /> forklart Biofuel AS hva som må gjøres for å sjekke ut det røde flagget. Statoil har<br /> gjennomført en rekke oppfølgingsmøter med Biofuel AS og Perennial for å forklare Statoil<br /> sine forretningsmessige vurderinger og råd om veien videre.<br /> Markedsføringsloven § 25 tilfører ikke noe nytt i forhold til vurderingen av det alminnelige<br /> uaktsomhetsansvaret.<br /> <br /> Side:17<br /> <br /> Verdipapirhandelloven § 3-9 er ikke anvendelig og relevant som rettslig ansvarsgrunnlag,<br /> dels fordi det ikke er tale om forretningsmetoder, og dels fordi det ikke er tale om handel i<br /> finansielle instrumenter. Statoil har ikke formidlet Quote A eller kommet med uttalelser i<br /> media i hensikt å handle.<br /> <br /> Det er ikke rettslig grunnlag for å identifisere Diligence med Statoil. Diligence er ikke<br /> arbeidstaker og faller ikke under arbeidsgiveransvaret. Diligence oppfylte ingen<br /> kontraktsforpliktelse som Statoil hadde overfor Biofuel AS, slik at<br /> kontraktsmedhjelperansvaret ikke er anvendelig. Organansvaret kommer ikke til<br /> anvendelse, og er ikke relevant for identifikasjonsspørsmålet. Diligence har ingenting med<br /> ledelsen å gjøre. Organansvaret rammer ikke handlinger på avdelingsnivå.<br /> <br /> Aktiv identifikasjon er ikke et selvstendig ansvarsgrunnlag.<br /> <br /> Kravene fra United Corporations Company AS og HelCon Ltd. var foreldet senest 14.<br /> mars 2012, jf. foreldelsesloven § 9. Selskapene trådte inn som parter under<br /> hovedforhandlingen. Det er dette tidspunktet som er fristavbrytende etter foreldelsesloven.<br /> Saksøkernes forliksklage avbrøt ikke foreldelsesfristen for selskapenes krav.<br /> <br /> Foreldelsesfristen startet da skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og<br /> den ansvarlige. Den angivelige ansvarlige var Statoil, og det hadde saksøkerne kunnskap<br /> om. At de ikke fikk vite om Diligence før på et senere tidspunkt, er ikke avgjørende. De<br /> personlige saksøkerne hadde kunnskap om skaden og den ansvarlige, senest den 13. mars<br /> 2009. Alle tap – skaden – er avledet av konkursen i Biofuel AS. Få dager før treårsfristens<br /> utløp, tok de personlige saksøkerne ut forliksklage, og var således meget bevisst<br /> foreldelsesproblematikken.<br /> <br /> Oppreisningskravet basert på skadeserstatningsloven § 3-6 knyttet til formidlingen av<br /> Quote A, er rettskraftig avgjort i mortifikasjonsdommen. De øvrige rettslige grunnlagene i<br /> markedsføringsloven og verdipapirhandelloven, gir ikke grunnlag for oppreisning.<br /> <br /> Det økonomiske tapet er ikke dokumentert. Saksøkerne har sett bort fra egenrisiko med<br /> sine investeringer i Biofuel AS. Saksøkerne kan ikke som aksjonærer påberope seg<br /> selskapets tap.<br /> <br /> Det foreligger ingen årsakssammenheng med et økonomisk tap. Årsaken til Biofuel AS sin<br /> konkurs, var Biofuel AS sin vanskelige økonomiske situasjon. Sommeren 2008 ble det<br /> skutt inn 7,5 millioner kroner i Biofuel AS. Likviditeten var over ved årsskiftet 2008. Det<br /> var aksjonærlån som holdt selskapet flytende. Helvig fikk ikke lønn fra oktober 2008.<br /> Selskapet var nær konkurs. Per 23. februar 2009 fremgår det av en presentasjon fra<br /> eiermøte i Biofuel AS at oppbud var nødvendig, dersom selskapet ikke ble tilført mer<br /> kapital. Oppbudsbegjæringen var forberedt allerede 27. februar 2009. Konkursvarsel ble<br /> fremmet av Steinar Kolnes den 17. februar 2009.<br /> <br /> Side:18<br /> <br /> Det er ikke IDD-undersøkelsene som forårsaket konkursen. Det er ikke ført noen<br /> troverdige bevis for at andre investorer ville investert i Biofuel AS, dersom Statoil hadde<br /> fattet en negativ investeringsbeslutning. Det er mulig at andre investorer, FinnFund,<br /> Hafslund Venture, og Perennial ville ha investert, dersom Statoil traff en positiv<br /> investeringsbeslutning. Statoil hadde uansett rett til å treffe en negativ beslutning, og dette<br /> var basert på en helhetsvurdering. Selv en negativ beslutning uten Quote A, ville ikke<br /> reddet Biofuel AS. På det tidspunktet var det finanskrise, og det var umulig å skaffe<br /> risikokapital. Quote A kunne avklares gjennom en gransking. Biofuel AS og selskapets<br /> eiere kunne gjennomført en gransking. Dette ble ikke gjort. Under enhver omstendighet var<br /> ikke formidlingen av Quote A til Dahle, en årsak til Biofuel AS sin konkurs.<br /> <br /> Det mediaoppslaget som saksøkerne har klaget mest på, kom 9. mars 2009. Det kom etter<br /> at styremedlemmene hadde fratrådt den 3.mars 2009. Konkursen var allerede besluttet fra<br /> Biofuel AS sin side, og ble iverksatt den 13. mars 2009.<br /> <br /> Saksøkerne hadde også tapsbegrensningsplikt. Det kunne vært gjennomført en gransking.<br /> <br /> Aksjetapet er udokumentert. Det er ikke fremlagt dokumentasjon på eierskap. Aksjene<br /> hadde heller ingen verdi i perioden desember 2008 til februar 2009. Biofuel AS var på<br /> konkursens rand.<br /> <br /> Datterselskapenes forpliktelser til å betale tilbake lån til Biofuel AS har ingenting med<br /> Statoil å gjøre, Tilsvarende gjelder Biofuel AS sine aksjer i datterselskapene og i eget<br /> selskap. De personlige saksøkerne har overtatt eiendeler og aksjer i datterselskapene – mot<br /> å ha betalt kr. 500.000.<br /> <br /> Inntektstap er ikke dokumentert.<br /> <br /> Påstanden til Statoil ASA:<br /> <br /> :1. Statoil frifinnes.<br /> <br /> :2. Steinar Kolnes, Arne Helvig, Ove Martin Kolnes, United Corporation Company AS og HelCon Ltd dømmes in solidum til å erstatte Statoil ASAs sakskostnader.<br /> <br /> Side:19<br /> <br /> === 4. Rettens vurdering ===<br /> <br /> ==== 4.1. Oversikt ====<br /> Saksøkerne Arne Helvig, Steinar Kolnes og Ove Martin Kolnes har fremmet krav om<br /> erstatning og oppreisning mot Statoil, mens United Corporation Company AS og HelCon<br /> Ltd har fremmet krav om erstatning.<br /> <br /> Erstatningskravene fra Arne Helvig, Steinar Kolnes og Ove Martin Kolnes gjelder tapte<br /> arbeidsinntekter som følge av konkurs i Biofuel AS og erstatning for tapte aksjer i Biofuel<br /> AS som følge av konkursen. Arne Helvig og Steinar Kolnes har i tillegg fremmet krav om<br /> erstatning for tap hos Biofuel AS, og som de mener er overdratt til dem fra Biofuel AS dets<br /> konkursbo. Erstatningskravene fra United Corporation Company AS og HelCon Ltd.<br /> gjelder utelukkende tapte aksjer i Biofuel AS som følge av konkursen.<br /> <br /> Innledningsvis bemerkes kort vilkårene for erstatningsansvar. Det må foreligge et<br /> ansvarsgrunnlag hos skadevolder (her Statoil) som står i en påregnelig og adekvat<br /> årsakssammenheng med et økonomisk tap hos skadelidte (her saksøkerne / Biofuel AS).<br /> De påberopte erstatningskravene bygger på det samme ansvarsgrunnlaget – det er rettet de<br /> samme bebreidelser mot Statoil i anledning selskapets integritetsundersøkelser (Integrity<br /> Due Diligence) av Biofuel AS i 2008 og 2009.<br /> <br /> Innledningsvis bemerker retten overordnet at saksøkerne har anført flere ansvarsgrunnlag<br /> for erstatningskravene: organansvar etter ulovfestet erstatningsrett, arbeidsgiveransvar etter<br /> skadeserstatningsloven § 2-1 og kontraktshjelperansvaret. Disse grunnlagene vil bli<br /> behandlet nedenfor, men først knyttes noen bemerkninger til beviskrav og bevisbyrde.<br /> <br /> ==== 4.2. Beviskrav og bevisbyrde ====<br /> Som utgangspunkt skal retten legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. Ved<br /> vurderingen må det legges særlig vekt på de tidsnære bevis.<br /> <br /> Retten bygger på at det er saksøkerne som har bevisbyrden, og som må bevise at vilkårene<br /> for erstatning foreligger. Retten fremhever dette, fordi saksøkerne har anført at det er<br /> Statoil som har bevisbyrden – i alle fall for at det foreligger årsakssammenheng.<br /> <br /> Saksøkerne mener at det er Statoil som må bevise at Biofuel AS ville gått konkurs, dersom<br /> man tenker seg selskapets ansvarsbetingende handlinger borte. Retten viser til [[Rt-2007-817]] avsnitt 39 og 44, hvor det fremgår at rettspraksis har lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger erstatningsmessig årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes<br /> mest sannsynlig. Hvis det er tvil om dette, må bevisbyrden påhvile skadelidte. Retten<br /> understreker at disse synspunkter om bevisbyrde, gjelder alle vilkårene for erstatning, jf.<br /> også [[HR-2015-1077-A - Rt-2015-545|Rt-2015-545]] avsnitt 55.<br /> <br /> Side:20<br /> <br /> Som det fremgår av [[HR-2007-898-A - Rt-2007-817|Rt-2007-817]] avsnitt 45 kan det være grunnlag for å snu bevisbyrden<br /> dersom skadevolderen har gjort seg skyldig i sterkt klanderverdig forhold. Det er imidlertid<br /> ikke tilstrekkelig til å snu bevisbyrden at den ene parten beskyldes for å ha utvist grov<br /> skyld, se for eksempel [[LB-2012-174330]]. Retten nøyer seg med å vise til at vår sak gjelder<br /> brudd på lojalitetsplikt i en tidligere fase av kontraktsforhandlinger. Saksøkernes anførsler<br /> om bebreidelser mot Statoil, er ikke grunnlag for å snu bevisbyrden for noen av<br /> erstatningsvilkårene.<br /> <br /> Som det fremgår videre av [[HR-2007-898-A - Rt-2007-817|Rt-2007-817]] avsnitt 47, er det i enkelte avgjørelser lagt til<br /> grunn at skadevolder har bevisbyrden dersom det anføres at skaden uansett ville ha inntrådt<br /> av andre årsaker enn den handling skadevolderen er ansvarlig for. De fleste av disse sakene<br /> gjaldt personskader, jf. [[HR-2001-2-B - Rt-2001-320|Rt-2001-320]] og [[Rt-2003-338]] med videre henvisninger, men<br /> det finnes også enkelte liknende avgjørelser om formuestap, jf. [[HR-1996-87-B - Rt-1996-1718|Rt-1996-1718]] og [[HR-1998-11-A - Rt-1998-186|Rt-1998-186]]. Saksøkerne har påberopt sistnevnte avgjørelse til støtte for sitt standpunkt om<br /> omvendt bevisbyrde. Slik retten ser det, er ikke [[HR-1996-87-B - Rt-1996-1718|Rt-1996-1718]] og [[HR-1998-11-A - Rt-1998-186|Rt-1998-186]]<br /> sammenlignbare med vår sak. De sakene gjaldt bankansvar vedrørende garantistillelse og<br /> låneforhold, og hvor utgangspunktet var at bankenes handlinger påførte skadelidte tap. Når<br /> bankene mente at skadelidte uansett ville blitt påført tap ved et alternativt hendelsesforløp,<br /> måtte bankene ha bevisbyrden. Tilsvarende synspunkter kommer også til uttrykk i [[Rt-2003-400]] avsnitt 49 og [[HR-2015-1077-A - Rt-2015-545|Rt-2015-545]] avsnitt 55. Skadevolder får bevisbyrden for at et tap<br /> som skadelidte har sannsynliggjort, ville inntrådt også uten den skadevoldende handlingen.<br /> <br /> Retten understreker at situasjonen er en annen i vår sak. Det er saksøkerne som må<br /> sannsynliggjøre at Statoil ved uaktsomhet har forårsaket konkurs i Biofuel AS, og<br /> påfølgende tap for saksøkerne. Det er saksøkerne som må sannsynliggjøre at de andre<br /> erstatningsvilkårene foreligger.<br /> <br /> ==== 4.3. Kontraktshjelperansvaret ====<br /> Saksøkerne har anført at Statoil hefter for uforsvarlige handlinger begått av Diligence, og<br /> av Diligence sine hjelpere eller underleverandører, etter reglene for aktiv identifikasjon og<br /> kontraktshjelperansvaret.<br /> <br /> Retten fastslår kort at aktiv identifikasjon ikke er et selvstendig ansvarsgrunnlag, men at<br /> det kan være et resultat av anvendelse av regler om arbeidsgiveransvaret og<br /> kontraktsansvar ved bruk av hjelpere. Saksøkernes kan ikke vinne frem på dette grunnlag.<br /> <br /> Retten er også kommet til at Statoil må frifinnes fra kravet om erstatning på grunnlag av<br /> kontraktshjelperansvaret. Saksøkerne har vist til takstmanndommen i [[HR-2000-393-A - Rt-2001-369|Rt-2001-369]] som<br /> gjaldt ansvar etter avhendingsloven, og til [[Rt-1986-1386]] som gjaldt entrepriseforhold.<br /> <br /> Retten bemerker at det finnes ingen generell lovregulering av kontraktshjelperansvaret.<br /> Etter ulovfestet rett gjelder at den som bruker en medhjelper til å oppfylle en<br /> <br /> Side:21<br /> <br /> kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av<br /> medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv.<br /> Retten mener at dette prinsippet ikke kan gis anvendelse i vår sak som ansvarsgrunnlag.<br /> Kontraktshjelperansvaret er ikke et selvstendig ansvarsgrunnlag, men en<br /> identifikasjonsregel for ansvarsfastleggelse ved oppfyllelse av kontraktsforpliktelser.<br /> <br /> Saksøkerne har ikke anført at Statoil hadde noen kontraktsrettslige oppfyllelsesforpliktelse<br /> overfor Biofuel AS. Under enhver omstendighet er ikke en slik oppfyllelsesforpliktelse<br /> dokumentert. Term Sheet var en intensjonsavtale om kjøp av aksjer. Intensjonsavtalen<br /> regulerte forholdet mellom partene i den forhandlingsfasen de befant seg i. Statoil har ikke<br /> vært kontraktsmessig forpliktet til å levere noe i henhold til kontrakt. Diligence ble<br /> engasjert av Statoil for å utføre integritetsundersøkelser, før Statoil traff noen<br /> investeringsbeslutning. Siden Diligence aldri ble engasjert av Statoil for å gjennomføre en<br /> kontraktsmessig oppfyllelsesforpliktelse overfor Biofuel AS, må Statoil frifinnes fra kravet<br /> om erstatning på grunnlag av kontraktshjelperansvaret.<br /> <br /> ==== 4.4. Arbeidsgiveransvaret og organansvaret ====<br /> Saksøkerne har anført at Statoil er ansvarlig både etter arbeidsgiveransvaret og<br /> organansvaret. Disse ansvarsgrunnlagene kan i prinsippet gjøres gjeldende også i<br /> kontraktsforhold. Som påpekt under punkt 4.3 hadde Statoil ingen kontraktsrettslig<br /> oppfyllelsesforpliktelse overfor Biofuel AS, men at det gjaldt en intensjonsavtale om kjøp<br /> av aksjer i Biofuel AS.<br /> <br /> I vår sak må følgelig arbeidsgiveransvaret og organansvaret vurderes utenfor<br /> kontraktsforhold – etter alminnelige erstatningsrettslige regler.<br /> <br /> Arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 innebærer at arbeidsgiveren<br /> identifiseres med arbeidstakeres uaktsomme handlinger, og blir holdt ansvarlig på objektivt<br /> grunnlag.<br /> <br /> Retten understreker at verken Diligence eller noen av dens hjelpere, kan anses for å være<br /> arbeidstakere hos Statoil. Dette er ikke dokumentert av saksøkerne. Retten mener at Statoil<br /> ikke kan være ansvarlig for deres handlinger etter skadeserstatningsloven § 2-1. I den grad<br /> Statoil kan holdes ansvarlig, må det i tilfelle være på grunnlag av handlingene til egne<br /> ansatte, i vår sak ansatte ved Statoil i Norge, eller på grunnlag av organets egne handlinger.<br /> <br /> Organansvaret skiller seg fra arbeidsgiveransvaret ved at det er ulovfestet. Organansvaret<br /> innebærer at organet er ansvarlig for egen uaktsomhet. Det skjer en identifikasjon på<br /> organnivå, og ikke ansattnivå. Skillet kan i prinsippet ha betydning for mulighetene til å<br /> kreve oppreisning. Ved avgrensningen av hvem som skal anses å høre til selskapets<br /> organer, har Høyesterett distansert seg fra selskapsrettslige og organisatoriske<br /> betraktninger, og knyttet ansvaret til den som har den øverste kompetanse til å treffe<br /> beslutninger på det enkelte saksområde. I aksjeselskaper er generalforsamlingen, styret<br /> <br /> Side:22<br /> <br /> styreformann og daglig leder utvilsomt selskapets organer. I juridisk teori er det antatt at<br /> organansvaret kan strekke seg ned på avdelingsnivå, men dette forutsetter, slik retten<br /> forstår det, at vedkommende avdeling faktisk utøver den øverste myndighet på området, se<br /> Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utgave s. 493-496 og Peter Lødrup, Lærebok i<br /> erstatningsrett, 6. utgave s. 202-205.<br /> <br /> Slik retten har forstått saksøkerne, har de anført at Statoil er ansvarlig for handlingene til<br /> Diligence og dens hjelpere etter reglene om organansvar. Dette er ikke retten enig i. Det er<br /> tilstrekkelig å vise til at verken Diligence eller dens hjelpere, er avdelinger eller organer i<br /> Statoil. Organansvaret er følgelig utelukket for handlinger til Diligence og dens hjelpere.<br /> <br /> Når det gjelder organene i Statoil, har ikke saksøkerne anført at styret eller konsernsjefen<br /> har handlet uaktsomt, men at juridisk avdeling og enheten Business and Integrity har<br /> handlet uaktsomt. Om disse avdelingene kan sies å ha utøvet den øverste myndighet på<br /> området, beror muligens på hvilket perspektiv man inntar. Retten understreker at det er på<br /> det rene at ingen av disse avdelingene faktisk kunne beslutte om investeringer skulle<br /> foretas eller ikke i Statoil. På den annen side var det disse avdelingene som håndterte<br /> informasjonen gitt av Diligence, og som saksøkerne knytter de vesentlige bebreidelser til.<br /> <br /> Problemstillingen ble ikke godt belyst av partene under hovedforhandlingen, bortsett fra at<br /> Statoil anførte at handlingene til de aktuelle avdelingene var for langt unna ledelsen, til at<br /> ansvar kunne knyttes etter reglene om organansvar.<br /> <br /> Retten mener det ikke er nødvendig å ta stilling til om organansvaret – basert på<br /> avdelingenes tilknytning i organisasjonen – kan gjøres gjeldende i vår sak. Begrunnelsen er<br /> at retten uansett mener at Statoil må frifinnes, fordi saksøkerne ikke har sannsynliggjort at<br /> selskapets ansatte (identifiserbare eller anonyme og ved kumulasjon), eller selskapets<br /> avdelinger som sådan, har handlet uaktsomt. Det er i en sak som denne, i prinsippet den<br /> samme aktsomhetsvurderingen som må gjøres. Retten drøfter aktsomhetsvurderingen i<br /> neste avsnitt.<br /> <br /> ==== 4.5. Nærmere om aktsomhetsvurderingen ====<br /> <br /> ===== 4.5.1 Juridisk utgangspunkt =====<br /> Saksøkerne har anført en rekke handlinger som Statoil skal være erstatningsansvarlig for;<br /> valg/bruk av Diligence til å gjennomføre IDD-undersøkelser; fabrikkering av Quote A;<br /> håndtering av Quote A overfor Biofuel AS; manglende lojal støtte til Biofuel AS; og atferd<br /> i media.<br /> <br /> Saksøkerne har anført at markedsføringsloven § 25 kommer til anvendelse. Den<br /> bestemmelsen trådte i kraft med ny lov den 1. juni 2009. Ikrafttredelsen skjedde altså i tid<br /> etter de påståtte erstatningsbetingende handlingene i vår sak. Bestemmelsen avløste<br /> <br /> Side:23<br /> <br /> imidlertid markedsføringsloven av 1972 § 1 uten realitetsendring. Retten behandler derfor<br /> denne, jf. tvisteloven § 11-3.<br /> <br /> Etter markedsføringsloven § 1 &quot;må det ikke foretas handling som strider mot god<br /> forretningsskikk næringsdrivende imellom&quot;.<br /> <br /> Statoil har anført at saksforholdet i vår sak faller på siden av bestemmelsens virkeområde,<br /> men at bestemmelsen ikke er irrelevant. Det er vist til at bestemmelsens kjerneområde er<br /> konkurransehandlinger. Statoil mener at det er mest relevant og riktig å ta utgangspunkt i<br /> den alminnelige uaktsomhetsnormen i erstatningsretten. Uansett mener Statoil at<br /> markedsføringslovens bestemmelse ikke tilfører noe mer enn det som ellers følger av<br /> ulovfestet erstatningsrett.<br /> <br /> Til dette bemerker retten at det er klart at Statoil og Biofuel AS isolert sett var<br /> næringsdrivende etter ordlyden i markedsføringsloven § 1. Bestemmelsens ordlyd<br /> &quot;handling&quot; er også svært vid. Etter sin ordlyd, mener retten at bestemmelsen er relevant.<br /> <br /> Markedsføringsloven av 1972 § 1 avløste konkurranseloven av 1922 som oppstilte et vilkår<br /> om at handlingen må være utført &quot;i konkurranseøyemed&quot;. Dette kriteriet medførte ofte<br /> unødvendig prosedyre om forhold som normalt ikke bydde på juridisk tvil. Retten viser til<br /> følgende uttalelser i Tore Lunde, God forretningsskikk næringsdrivende imellom, (2001) s.<br /> 40:<br /> <br /> :&quot;Det meste av aktiviteten i regi av næringsdrivande har som føremål å omsetje varer eller tenester i ein marknad Det vil derfor normalt vere lite fruktbart å drøfte om den omtvista handlinga er gjort som konkurransehandling. Spørsmålet om konkurransebegrepet ved handlinga og graden av konkurranseforhold bør heller inngå som et moment ved vurderinga av om handlinga samla sett er i strid med forretningsskikk&quot;.<br /> <br /> Retten er enig i disse synspunktene.<br /> <br /> I vår sak er det på det rene at Statoil og Biofuel AS ikke var konkurrenter på det aktuelle<br /> tidspunktet. De befant seg i forhandlinger som potensielle kontraktspartnere, hvor Statoil<br /> vurderte å kjøpe aksjer i Biofuel AS. Retten viser til forklaringen til direktør Ann Elisabeth<br /> Serck-Hanssen i Statoil, om at Statoil vurderte aksjekjøp i Biofuel AS som ledd i et ønske<br /> om å utvide forretningsområdet fra den tradisjonelle offshorevirksomheten. Statoil ville inn<br /> på markedet for landbasert produksjon og utvinning av jatropha olje til bruk som<br /> biobrensel. Statoil skulle imidlertid være en minoritetsaksjonær i Biofuel AS.<br /> <br /> Med dette som perspektiv, mener retten at atferd i forbindelse med en due diligence<br /> prosess, etter omstendighetene, kan være handlinger i næringsvirksomhet av betydning for<br /> markeds- og konkurranseforhold og prising av aksjer. Retten viser også til saksøkernes<br /> anførsel om at Statoils handlinger var illojale og direkte årsak til konkursen i Biofuel AS.<br /> <br /> Side:24<br /> <br /> Siden det foreligger en lovbestemmelse i markedsføringsloven § 1 som favner vidt, og som<br /> regulerer næringsdrivendes forretningsskikk dem imellom, mener retten det er naturlig å ta<br /> utgangspunkt i denne bestemmelsen i den nærmere aktsomhetsvurderingen. Se i denne<br /> retning Tore Lunde, God forretningsskikk næringsdrivende imellom, (2001) s. 415-416<br /> (som riktignok drøfter en annen situasjon).<br /> <br /> Retten presiserer imidlertid at markedsføringsloven § 1 ikke er en erstatningsregel. Den<br /> sier ingenting om konsekvensene av at en handling strider mot god forretningsskikk. De<br /> alminnelige erstatningsvilkårene må uansett være oppfylt, for at erstatningsansvar skal<br /> idømmes. Overtredelse av markedsføringsloven § 1 kan etter omstendighetene anses som<br /> tilstrekkelig ansvarsgrunnlag for erstatningsansvar, se blant annet [[HR-1997-9-A - Rt-1997-199|Rt-1997-199]] og [[HR-1990-64-A - Rt-1990-607|Rt-1990-607]].<br /> <br /> Under enhver omstendighet mener retten at i en sak som denne, vil<br /> aktsomhetsbedømmelsen etter en ulovfestet handlingsnorm, og aktsomhetsbedømmelsen<br /> etter den lovfestede normen i markedsføringsloven § 1, være sammenfallende. I begge<br /> tilfeller vil det være spørsmål om det har skjedd erstatningsbetingende avvik fra forsvarlig<br /> opptreden. Dersom man hadde tatt utgangspunkt i en ulovfestet norm, mener retten at man<br /> uansett måtte sett hen til den lovfestede handlingsnormen i markedsføringsloven § 1.<br /> <br /> Som et utgangspunkt for vurderingen av markedsføringsloven § 1, viser retten til de<br /> bærende lojalitetshensyn som er omtalt i [[HR-1998-41-A - Rt-1998-1315|Rt-1998-1315]]:<br /> <br /> :”God forretningsskikk&quot; verner i likhet med de aktuelle spesialbestemmelsene om lojaliteten i næringslivet, og henviser til en alminnelig lojalitetsvurdering. Ved denne vurderingen kan både forhold av subjektiv karakter og de objektive kriteriene i saken være relevante. Slik denne saken ligger an, finner jeg, i motsetning til lagmannsretten, det tilstrekkelig å vurdere de objektive kriteriene. Jeg går derfor ikke inn på troverdigheten av den begrunnelsen som er gitt for etableringen av Norges-Is AS.<br /> <br /> :”Ved vurderingen har naturligvis oppfatningen innen næringslivet sentral betydning. Men den er ikke alene avgjørende. Retten må selv gjøre seg opp en mening om hva som er &quot;god&quot; forretningsskikk, jf. Ot.prp.nr.57 (1971-72) side 8”.<br /> <br /> Retten skal altså foreta en lojalitetsvurdering ut fra de konkrete omstendighetene i denne<br /> saken.<br /> <br /> I lys av saksøkernes omfattende anførsler, mener retten det er hensiktsmessig å foreta en<br /> tilnærmet tidskronologisk vurdering av hendelsesforløpet. Saksøkernes anførsler behandles<br /> fortløpende. Retten vil imidlertid først behandle ytterligere forholdet mellom Statoil og<br /> Biofuel AS, og bakgrunnen for IDD-undersøkelsene, fordi dette danner utgangspunktet for<br /> de konkrete lojalitetsvurderinger retten skal foreta.<br /> <br /> Side:25<br /> <br /> ===== 4.5.2 Nærmere om forholdet mellom Statoil og Biofuel AS. Beslutning om IDDundersøkelse =====<br /> Retten viser til forklaringen til direktør Ann-Elisabeth Serck-Hansen om at Statoil<br /> sommeren 2008, var interessert i å investere i produksjon og utvinning i biofuel. Statoil<br /> hadde allerede gjort investeringer i et raffineringsanlegg i Litauen basert på rapsprodukter,<br /> og selskapet vurderte nye strategiske områder. Det var behov for å finne råvarer som ikke<br /> kom i konflikt med matvareproduksjonen. Biofuel som marked, var i vekst. Da Biofuel AS<br /> dukket opp som en reell investeringsmulighet sommeren 2008, passet dette Statoil bra.<br /> Statoil var positivt innstilt på å vurdere jatropha som produkt, og Biofuel AS som<br /> investeringsobjekt.<br /> <br /> Retten viser videre til Serck-Hansens forklaring om at det lå innenfor hennes mandat å<br /> utrede investeringsmuligheten. Hun var på den tiden leder for Statoils enhet New Energy.<br /> Hun hadde mandat til å treffe en negativ investeringsbeslutning, men hun hadde ikke<br /> myndighet til å treffe noen positiv beslutning om investering i Biofuel AS. Hun kunne i<br /> høyden gi en investeringsanbefaling til sin nærmeste overordnede konserndirektør. En<br /> positiv investeringsbeslutning kunne i tilfelle treffes av konserndirektøren, eller av<br /> konserndirektørens overordnede, konsernsjef Helge Lund.<br /> <br /> Da Statoil innledet dialog med Biofuel AS i 2008, var altså Serck-Hansen den ansvarlige i<br /> førstelinjen i Statoil. Prosjektets videre skjebne lå i første omgang i hennes hender. Slik<br /> retten forstår det, er heller ikke dette bestridt av saksøkerne. Under enhver omstendighet<br /> peker retten på at det ikke er ført vitner eller beviser som rokker ved dette utgangspunktet.<br /> <br /> Retten viser videre til Serck-Hansens forklaring om at prosjektet kunne deles i tre faser.<br /> Den første fasen ble innledet av en beslutning fra New Energy-enheten om å utrede<br /> investeringsmuligheten i Biofuel AS. Slik beslutning ble truffet sommeren 2008. Statoils<br /> innledende undersøkelser i den første fasen, endte med en ny beslutning fra New Energyenheten<br /> om å fortsette med prosjektet inn i den andre fasen. I den andre fasen skulle det<br /> brukes ytterligere ressurser på å utrede investeringsmuligheten i Biofuel AS. Den tredje<br /> fasen kunne innledes med en investeringsanbefaling fra Serck-Hansen. Som retten kommer<br /> nærmere tilbake til, kom aldri prosjektet lenger enn til den andre fasen.<br /> <br /> Under den andre fasen, inngikk Statoil og Biofuel AS en intensjonsavtale (Term Sheet) den<br /> 10. november 2008 om at Statoil skulle erverve 37 % av aksjene i Biofuel AS, kombinert<br /> med at en Co-investor (medinvestor) skulle bidra med et kapitalinnskudd på 30,6 millioner<br /> kroner (avtalens punkt 1). Kapitalinnskuddskravet fra en Co-investor, må leses i<br /> sammenheng med avtalens punkt 5. Her fremgår det at kapitalutvidelsen krever Coinvestorer<br /> i tillegg til Statoil.<br /> <br /> Side:26<br /> <br /> Retten bemerker at på den tiden, var den største aksjonæren i Biofuel AS, Perennial<br /> Bioenergy AS med ca. 35,6 % eierskap. Discovery Chanel Invest eide ca. 12,3 % av<br /> aksjene. Selskapene HelCon Ltd. og KolCon tilhørende henholdsvis Arne Helvig og<br /> Steinar Kolnes, eide til sammen ca. 20 % av Biofuel AS. Over 30 % av Biofuel AS var eid<br /> av småaksjonærer med mindre enn 5 % eierskap.<br /> <br /> Retten viser til Serck-Hansens forklaring om at kravet om Co-investor var helt sentralt for<br /> Statoil. På det tidspunktet drev ikke Statoil med landbasert virksomhet, og biofuel<br /> virksomhet i Afrika var i tilfelle et nytt satsingsområde. Statoil ønsket en Co-investor som<br /> var en langsiktig industriell investor, og som ville stå sammen med Statoil også i<br /> &quot;regnværsdager&quot;. Det var naturlig for Statoil at investorene var komplementære til Statoils<br /> virksomhet, og ikke konkurrenter. Statoil var tydelig på dette overfor Biofuel AS, og det<br /> var Biofuel AS som hadde ansvaret for å finne Co-investorer.<br /> <br /> Retten peker videre på at intensjonsavtalens punkt 6 inneholdt ytterligere vilkår for<br /> investeringene.<br /> <br /> Det måtte blant annet foreligge en felles godkjent forretnings- og utviklingsplan for<br /> Biofuel i Ghana de neste tre årene. Investeringene krevde også styregodkjenning i Biofuel<br /> AS og fra nødvendige aksjonærer i Biofuel AS, samt &quot;high level management approval by<br /> StatoilHydro and Statoil&quot;.<br /> <br /> Ifølge avtalen punkt 6 bokstav f skulle det gjennomføres en rekke undersøkelser av<br /> teknisk, økonomisk og juridisk karakter, blant annet integritetsundersøkelser (såkalt<br /> Integrity Due Diligence (IDD)) av Biofuel AS og dets datterselskaper:<br /> <br /> :”Completion of satisfactory technical, financial, commercial, integrity and legal due diligence of BIOFUEL and its wholly-owned subsidiaries”.<br /> <br /> Det fremgår av intensjonsavtalens punkt 8 at dokumentet ikke er bindende mellom partene:<br /> <br /> :&quot;This is a non-binding document unless otherwise is obvious from the context.&quot;<br /> <br /> Slik retten forstår partene, er det uomstridt at Statoil i prinsippet stod fritt til å trekke seg<br /> fra intensjonsavtalen. Under enhver omstendighet bygger retten på dette. Det ble ikke ført<br /> beviser under hovedforhandlingen som rokker ved dette utgangspunktet. I følge<br /> intensjonsavtalen, sammenholdt med øvrige opplysninger, hadde ikke Biofuel AS noen<br /> rettskrav på å få en positiv investering fra Statoil.<br /> <br /> Med dette som bakteppe, peker retten også på at Biofuel AS i utgangspunktet var et mindre<br /> grunderselskap, men at det etter hvert kom relativt erfarne aktører inn på eiersiden og<br /> ledelsessiden i selskapet. Johan Fredrik Dahle ble ansatt i Perennial Bioenergy AS for å<br /> bygge en selskapsstruktur innen biofuel. Selskapets første investering var i Biofuel AS.<br /> Retten viser til Dahles forklaring om at han arbeidet for å gjøre Biofuel AS attraktivt for<br /> <br /> Side:27<br /> <br /> andre investorer. Da han ble involvert i Biofuel AS, fremstod selskapet som uryddig. Han<br /> arbeidet med undersøkelsene i Biofuel AS fra våren 2008 til november 2008. I denne<br /> perioden tiltrådte Jan Reinås som styreleder i Biofuel AS. Reinås hadde erfaring som<br /> styreleder i Norsk Hydro. Etter forespørsel fra Reinås, ble Dahle formelt daglig leder i<br /> Biofuel AS fra oktober 2008. Retten bemerker at det er Dahle som undertegnet<br /> intensjonsavtalen med Statoil. Retten tillegger også at styret i Perennial Bioenergy AS var<br /> besatt av flere erfarne styremedlemmer, blant annet en tidligere norsk minister.<br /> <br /> Retten viser også til Dahles forklaring om at den økonomiske situasjonen i Biofuel AS var<br /> anstrengt. Selskapet hadde likvide midler til å drive virksomheten innen planen frem til<br /> omkring årsskiftet 2008/2009. Han fremholdt at dette heller ikke var unormalt for et<br /> selskap i Biofuel AS sin posisjon. Selskapet var avhengig av å sikre seg likvide midler for<br /> videre kommersialisering. Retten fremhever dette, dels fordi Biofuel AS løp en<br /> likviditetsrisiko i påvente av en investeringsbeslutning fra Statoil, og dels fordi det hastet<br /> for Biofuel AS å få en avklaring fra Statoil.<br /> <br /> På det daværende tidspunktet var situasjonen altså at Statoil skulle gjennomføre flere<br /> undersøkelser, blant annet IDD-undersøkelser av Biofuel AS. Retten presiserer at det aldri<br /> har vært hevdet av saksøkerne at det var uaktsomt av Statoil at slike undersøkelser<br /> overhodet skulle gjennomføres. Under enhver omstendighet er det klart for retten at en<br /> beslutning om at slike undersøkelser skulle gjennomføres, var forsvarlig etter<br /> intensjonsavtalen. Slike undersøkelser var også kommersielt nødvendig for Statoil, og<br /> åpenbart i samsvar med god forretningsskikk.<br /> <br /> Retten viser til at Statoil var registrert på børsen i Oslo og i New York, og var underlagt<br /> norsk og amerikansk rett. Foranlediget av Statoils anførsler, bemerker retten at den ikke<br /> finner det nødvendig å kommentere om Statoil i prinsippet kunne risikert rettslig ansvar<br /> etter norsk og amerikansk rett for korrupsjon eller heleri etter en slik investering (som<br /> minoritetsaksjonær). Retten nøyer seg med å vise til at et potensielt rettslig ansvar hos<br /> Biofuel AS som ansvarlig foretak, potensielt sett kunne påvirket verdien av Statoils<br /> investeringer i selskapet på en negativ måte. Videre kunne det hatt betydning for<br /> omdømmet til Statoil, dersom Statoil hadde valgt å investere i Biofuel AS uten<br /> tilstrekkelige forundersøkelser, og det hadde vist seg at Biofuel AS hadde vært involvert i<br /> ulovligheter eller uregelmessigheter.<br /> <br /> ===== 4.5.3 Spørsmål om Statoils valg av Diligence var illojal og uaktsom =====<br /> Retten behandler videre saksøkernes anførsler om at Statoils valg av Diligence for<br /> gjennomføring av IDD-undersøkelsene var illojal og uaktsom.<br /> <br /> Intensjonsavtalen sier ingenting om hvordan IDD-undersøkelsene skulle gjennomføres.<br /> Retten bemerker imidlertid at Biofuel AS ikke kunne forvente at Statoil selv utførte disse<br /> undersøkelsene. Retten bygger på – som et alminnelig kjent faktum – at det var og er<br /> vanlig i næringslivet at IDD-oppdrag vedrørende større investeringer som i vårt tilfelle,<br /> <br /> Side:28<br /> <br /> settes bort til eksterne aktører som har spesialisert seg på undersøkelser og granskinger.<br /> Dette har sammenheng med økende fokus i Norge og internasjonalt på foretaks ansvar for<br /> blant annet korrupsjon, menneskerettigheter og etikk. Utviklingen på dette området hadde<br /> kommet langt allerede i 2008. I årene 2004-2006 hadde også Statoil selv vært utsatt for<br /> etterforskning fra ØKOKRIM og amerikanske myndigheter for korrupsjon og/eller<br /> påvirkningshandel i anledning en avtale med Horton Investments Ltd. Da Statoil ASA<br /> innledet forhandlinger med Biofuel AS, var selskapet naturligvis årvåken med hensyn til<br /> hvilke prosjekter de skulle inn i. Som Michael Price, tidligere leder av enheten Business<br /> and Integrity i Statoil, forklarte, ønsket også Statoil å profesjonalisere IDD-undersøkelsene<br /> utover 2000-tallet.<br /> <br /> Retten mener at det faktum at Statoil valgte å sette bort undersøkelsene til en ekstern aktør,<br /> ikke var uforsvarlig eller i strid med god forretningsskikk.<br /> <br /> Retten mener at det heller ikke var uforsvarlig eller illojalt av Statoil å velge Diligence som<br /> selskap til å utføre undersøkelsene. Til dette bemerker retten at saksøkerne ikke har<br /> fremlagt nevneverdige beviser til støtte for et slikt synspunkt. Riktignok valgte Statoil å<br /> holde navnet til Diligence – og IDD-rapportene i sin helhet – skjult for saksøkerne helt<br /> frem til IDD-rapportene ble fremlagt under saksforberedelsen i Jæren tingrett i prosesskriv<br /> av 21. mars 2016 fra advokat Kyrre Eggen. Saksøkerne har imidlertid hatt rikelig med tid<br /> etter dette, frem til saksforberedelsens avslutning, til å vurdere en slik anførsel vedrørende<br /> Diligence. Retten viser også til forklaringen til COO Trefor Williams i Diligence, om at<br /> selskapet ble etablert i 2000, og at per 2008 hadde selskapet flere hundre saker i året<br /> fordelt på flere kontorer. Om lag 60 % av sakene gjaldt DD-undersøkelser. Slik retten<br /> forstår det, har selskapet flere erfarne ansatte, blant annet med arbeidserfaring fra politiet.<br /> <br /> Retten viser også til at det ikke var første gang Statoil engasjerte Diligence til å<br /> gjennomføre IDD-undersøkelser. I september 2006 ble det inngått en rammeavtale mellom<br /> Statoil og Diligence som i punkt 6 oppstilte en rekke forpliktelser for avtalepartene. Slik<br /> retten forstår rammeavtalen, har Statoil på en aktsom måte stilt krav til Diligence sin<br /> utføring av oppdraget, for eksempel at oppdraget skal utføres i samsvar med gjeldende<br /> regler. Saksøkerne har fremhevet at rammeavtalens vedlegg A lister opp en rekke land<br /> hvor Diligence kan utføre sine tjenester, og at Ghana ikke er uttrykkelig nevnt. Til dette<br /> bemerker retten at det også fremgår av vedleggets punkt 1.2, at også andre land kan bli<br /> tilført listen, og at Diligence er spesielt utstyrt til å behandle saker i blant annet Afrika.<br /> Retten kan ikke se at det faktum at Ghana ikke er uttrykkelig nevnt i rammeavtalen, bidrar<br /> til å gjøre valget av Diligence uaktsomt.<br /> <br /> Saksøkerne har også vist til at Diligence har fått oppmerksomhet i media i en tidligere sak<br /> for bruk av metoder. Trefor Williams forklarte at dette dreier seg om en vinkling fra en<br /> journalist i forbindelse med en sak om et milliardsøksmål, og at Diligence ikke kjenner seg<br /> igjen i beskrivelsen i artikkelen. Retten går ikke nærmere inn på dette, idet en avisartikkel<br /> om en annen tidligere sak, klart ikke er tilstrekkelig bevis for at Statoils valg av Diligence<br /> var uaktsomt eller illojalt.<br /> <br /> Side:29<br /> <br /> Retten er således kommet til at Statoils valg av Diligence for gjennomføring av IDDundersøkelsene<br /> ikke var illojal og uaktsom.<br /> <br /> ===== 4.5.4 Spørsmål om Statoils håndtering av IDD-rapportene var illojal og uaktsom =====<br /> Det neste retten skal vurdere, er saksøkernes anførsel om Statoil har handlet illojalt eller<br /> uaktsomt overfor Biofuel AS, under håndteringen av IDD-rapportene.<br /> <br /> Statoil mottok den første IDD-rapporten den 17. desember 2008. Her ble blant annet<br /> bekymringer knyttet til landrettigheter i Biofuel AS adressert. I tillegg ble tvilsomme<br /> betalinger nevnt på side 5):<br /> <br /> :&quot;There are strong indications that BA [Biofuel AS] not only actively uses its political and commercial connections in the region to secure its operations – which can be viewed as normal within the local context – but also that it uses the services of [XX] to make legally-questionable payments to the local authorities.&quot; (rettens anonymisering av XX)<br /> <br /> Disse opplysningene om mulige tvilsomme betalinger til lokale myndigheter, ble utdypet<br /> nærmere i IDD-rapporten under overskriften &quot;Bribery allegations and use of political<br /> connections&quot; (på side 23):<br /> <br /> :&quot;Moreover a source close to the company reports that BA uses [XX](see above) in order to maintain confidential contacts to local government and, more importantly, allegedly bribe officials. According to this source, BA was not sure whether it could start a project in the area and invited [XX] to assist them in obtaining the relevant permissions. [XX]brought BA´s representatives to the government official who was responsible for deregulation of licenses in the area. The official assured BA´s representatives that for a certain sum, the company would gain the license. BA´s representative allegedly agreed and paid the sum, in an envelope, 10 % of which was given to [XX]. A source at the National Petroleum Authority confirmed this rumour and that [XX] represented BA.<br /> <br /> :Diligence discreetly obtained intelligence from [YY] who stated the company managed to continue its operations despite the lack of the proper land-lease arrangements and license because it bribed several members of the local authorities in the area of operations. He points out that BA &quot;uses the security guards to intimidate some of our managers in that region&quot; while also using representatives like [XX] who &quot;always brings beautiful gifts and most of all cash to the politicians he meets.<br /> <br /> :Ghanaian political officials acknowledge that there are rumours of BA making illegal payments to solve their legal and regulatory problems. In Diligence´s view,<br /> <br /> Side:30<br /> <br /> :this poses a reputational risk for companies associated with BA´s activities in the country &quot; (rettens anonymisering av XX og YY).<br /> <br /> Slik retten leser disse sitatene, adresserte Diligence bekymringer om mulig korrupsjon i<br /> forbindelse med virksomheten til Biofuel AS, og at dette representerte omdømmerisiko for<br /> Statoil. Hovedkilden var oppgitt å være noen nær Biofuel AS, i tillegg til andre ikke<br /> navngitte kilder i Ghana.<br /> <br /> Retten kan ikke se at det er nødvendig for dommen å navngi de angivelige involverte i<br /> Quote A.<br /> <br /> Statoil innkalte Biofuel AS til et møte den 18. desember 2008. Fra Statoil møtte<br /> prosjektleder Sjur Haugen og Anna Nord Bjercke. Fra Biofuel AS møtte daglig leder Johan<br /> Fredrik Dahle og styreformann Jan Reinås. Under møtet viste Statoil en presentasjon på en<br /> skjerm, hvor en rekke forhold ble adressert. Retten viser til forklaringen til Dahle under<br /> hovedforhandlingen som bekreftet dette. Det fremgår av presentasjonen at<br /> investeringsbeslutningen ikke kunne tas i 2008, og at den ikke kunne tas senere enn slutten<br /> av januar 2009. Presentasjonen omtalte også mulige vanskeligheter med å få på plass<br /> investorer innen tidsskjemaet (time schedule) til Biofuel AS (presentasjonen side 2). Slik<br /> retten forstår dette, var økonomien i Biofuel AS anstrengt, og at det hastet med en<br /> avklaring. Retten viser også til det som er sagt om dette ovenfor.<br /> <br /> I samme møte presenterte Statoil følgende bekymringsspørsmål:<br /> <br /> :&quot;What is the status of [XX] in relation to bioFuel? Does he represent the company in any way?<br /> <br /> :Has there been direct and unauthorised payment from BioFuel (with the assistance of [XX]) to government and local officials in relation to securing land lease contracts?&quot; (rettens anonymisering av XX).<br /> <br /> Retten viser til Dahles forklaring om at Sjur Haugen opplyste til dem at Statoil egentlig<br /> ikke skulle fortelle Biofuel AS dette, men at Statoil valgte å gjøre det likevel.<br /> <br /> Til dette bemerker retten at Statoil var bundet av en konfidensialitetsforpliktelse overfor<br /> Diligence i rammeavtalens punkt 19. Det er slik retten forstår Haugens uttalelse til Dahle<br /> under møtet, at Statoil var tilbakeholden med å gi opplysninger til Biofuel AS av hensyn til<br /> egne forpliktelser overfor Diligence.<br /> <br /> På den annen side, var Statoil også forpliktet til å gi disse opplysningene til Biofuel AS.<br /> Retten viser til intensjonsavtalen mellom Statoil og Biofuel AS punkt 7 tredje ledd, hvor<br /> følgende var inntatt:<br /> <br /> Side:31<br /> <br /> :&quot;Statoil is to give notion as soon as practically possible of any finding during the due diligence process, which in the opinion of Statoil may have an effect on the transaction.&quot;<br /> <br /> Retten har ellers få opplysninger omkring dette møtet den 18. desember 2008. Retten kan<br /> imidlertid ikke se at Statoil på noen som helst måte handlet illojalt eller uaktsomt overfor<br /> Biofuel AS, da opplysningen om en mulig uoffisiell betaling via en navngitt person, ble<br /> adressert til Biofuel AS sin daglige leder og styreleder.<br /> <br /> Etter møtet med Biofuel AS, henvendte Statoil seg til Diligence med 22 spørsmål knyttet<br /> til den første IDD-rapporten.<br /> <br /> Parallelt ble det gjennomført en reise til Ghana med representanter fra Statoil og Biofuel<br /> AS i januar 2009. Planen var opprinnelig å gjennomføre reisen i desember 2008, men dette<br /> ble utsatt på grunn av presidentvalget. Retten viser til forklaringen til Dahle om dette.<br /> Dahle forklarte at turen i januar 2009 var flott og spennende. Formålet med turen var å<br /> avklare med lokale aktører om Biofuel AS var velkommen, og avklare forhold knyttet til<br /> logistikk. Dahle forklarte at det ikke var spørsmål om etikk og integritet under reisen.<br /> Retten viser også til forklaringen til Serck-Hansen om at reisen var god, og at den ga flere<br /> avklaringer. Retten presiserer at saksøkerne ikke har anført at Statoil har handlet<br /> erstatningsbetingende i forbindelse med reisen.<br /> <br /> Retten fremhever videre at omtrent på samme tidspunkt, arbeidet Statoil også blant annet<br /> med en miljøkartlegging i Ghana. I en foreløpig rapport den 18. januar 2009 stilte Statoil<br /> spørsmål til Biofuel AS om tre skogsverneområder som lå ganske nært Biofuel AS sitt<br /> område i Yendi. Slik retten forstår dette, mente Statoil at risiko for miljøforurensning og<br /> biologisk mangfold, måtte underkastes en grundig vurdering. Dette var også av<br /> kommersiell betydning for Statoil, idet det kunne påvirke fremtidige muligheter for<br /> utvidelse av produksjonsområdene.<br /> <br /> I midten av januar 2009 var Statoil fremdeles interessert i å investere i Biofuel AS, men det<br /> gjenstod også andre avklaringer, blant annet om Co-investor og aksjonæravtaler. Statoil<br /> hadde signalisert i møtet med Biofuel AS den 18. desember 2008, at FinnFund og liknende<br /> selskaper var foretrukket av Statoil som investorer uten interessekonflikt. FinnFund hadde<br /> inngått en intensjonsavtale den 18. desember 2008 om å investere i Biofuel AS, men det<br /> forelå ingen bindende avtale om dette i midten av januar 2009.<br /> <br /> Statoil opplevde tidspress. I følge Serck-Hansen forsøkte Statoil å få et helhetlig bilde av<br /> Biofuel AS på en proaktiv måte. Fristen for investeringsbeslutningen ble utsatt til 4.<br /> februar 2009. Samtidig henvendte hun seg til sine ansatte om å få detaljert informasjon om<br /> prosessene, før hun skulle treffe en beslutning. Hun fikk tilbakemelding fra enheten<br /> Business and Integrity om at IDD-undersøkelsen ikke var avklart.<br /> <br /> Side:32<br /> <br /> Diligence besvarte de 22 oppfølgingsspørsmålene fra Statoil i en oppfølgende IDDrapport.<br /> Rapporten ble mottatt av Statoil i midten av januar 2009. Statoils spørsmål er listet<br /> opp i rapporten, og Diligence besvarte hvert spørsmål. Slik retten leser spørsmålene, har<br /> Statoil forholdt seg kritisk til opplysningene i den første IDD-rapporten, og bedt om en<br /> rekke avklaringer eller utfyllende informasjon. Retten mener at saksøkerne ikke har<br /> sannsynliggjort at Statoil har handlet illojalt eller uaktsomt overfor Biofuel AS i denne<br /> forbindelse. Tvert imot er det rettens inntrykk at Statoil på lojalt vis forsøkte å få<br /> ytterligere informasjon fra Diligence, for å avklare eventuelle mulige feil eller<br /> misforståelser. Retten fremhever følgende svar relatert til den mulige<br /> korrupsjonshandlingen via mellommannen XX (rapportens side 4):<br /> <br /> :&quot;This intelligence emanates from a member of the Board of Directors (BoD) of one of BA´s shareholders. This source also sits on another company´s BOD with XX. As such it should be treated with EXTREME SENSITIVITY and should not be viewed as being negatively motivated in itself or as ignorant. (see Quote A) in Appendices&quot; (rettens anonymisering av XX).<br /> <br /> Slik retten leser dette, er kilden til opplysningene et styremedlem i en av aksjonærene til<br /> Biofuel AS, uten at aksjonæren eller kilden ble navngitt. Mellommannen var imidlertid<br /> navngitt. Sitatet viser videre til Quote A, som er beskrevet under sakens bakgrunn, men<br /> som gjentas her:<br /> <br /> :”QUOTE A<br /> :”Mr XX is the man we use in order to maintain confidential contacts to the Governments of the area. If we have been sure that it was possible to start our project in country YY only with the contact we got from the Tribe we met, this was because Mr. XX brought us to a meeting with a member of a Commission that has the target to deregulate the whole licensing system in country YY. That man, I don’t remember his name but he had eyeglasses, assure us that with a little bit of money everything would be alright. Mr XX asked us as sum, we paid it in an envelope, the man had a broad smile and said that we can consider us as his friends. Then Mr XX asked for 10% of that sum and we paid it in despite of the fact that it was a very high fee, but we have been happy because we could start immediately with our work. This is the reason why I accepted to work with Mr XX in some other projects: he’s a very (reputable) man in ”various countries in the region”, has a lot of connections and could be very relevant for our company in the near future” (rettens anonymisering av XX og YY).<br /> <br /> Som sagt innledningsvis under sakens bakgrunn, er det uomstridt mellom partene at sitatet<br /> kan tolkes slik at det beskriver en korrupsjonshandling. Under et møte skal Mr XX ha<br /> betalt et medlem av en kommisjon som vurderte deregulering av lisenssystemet i Ghana,<br /> en sum penger, slik at arbeidet kunne igangsettes umiddelbart.<br /> <br /> Side:33<br /> <br /> Diligence etterlot i rapporten et inntrykk av at informasjonen var troverdig (rapportens side<br /> 4):<br /> <br /> :&quot;Based on the intelligence received, particularly the detailed description of the meeting, Diligence has found no reason to question that the member of the BoD of BA´s shareholder (above) accessed by a Diligence source attended this meeting.&quot;<br /> <br /> Diligence ryddet også opp i en potensiell misforståelse. Diligence hadde ikke ment i den<br /> første IDD-rapporten, at den irregulære betalingen faktisk skal ha skjedd til National<br /> Petroleum Authority (NPA) i Ghana (se rapportens side 4):<br /> <br /> :&quot;The report does not make mention of BA paying money to the NPA in relation to XX. NPA sources confirmed this rumour, but did not imply that the NPA had received the money (see p. 23 of the IDD report) (rettens anonymisering av XX).<br /> <br /> Retten fremhever også at rapporten ikke var basert på feltarbeid i Ghana. Diligence<br /> anbefalte eventuelt ytterligere IDD-arbeid og mulig feltarbeid, dersom Statoil ønsket flere<br /> avklaringer (rapportens side 8).<br /> <br /> Slik retten ser det, fjernet ikke den andre IDD-rapporten fra Diligence, Statoils<br /> bekymringer knyttet til korrupsjon. Den andre rapporten var heller egnet til å bekrefte disse<br /> bekymringene. Retten minner om at da Statoil mottok den andre rapporten i midten av<br /> januar 2009, var det kort tid til investeringsbeslutningen måtte treffes.<br /> <br /> Statoil ville gi Biofuel AS anledning til oppklare Quote A i IDD-rapporten. Statoil tok<br /> initiativ til et møte med daglig leder Johan Fredrik Dahle i Biofuel AS den 30. januar<br /> 2009. Fra Statoil deltok lederen for enheten Business and Integrity, Michael Price, og<br /> juridisk rådgiver Stephanos Orestis. I dette møtet ble Dahle presentert for det anonymiserte<br /> Quote A som er gjengitt ovenfor.<br /> <br /> Saksøkerne har anført at Statoil handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, da Quote A ble<br /> presentert i anonymisert form i møtet. Saksøkerne anførte at Statoil skulle lagt frem alt<br /> eller ingenting. Retten er ikke enig.<br /> <br /> Retten viser til Price sin forklaring om at Quote A ble lagt frem, fordi de mente Statoil var<br /> forpliktet til dette i henhold til intensjonsavtalen. Han mente at Statoil ikke kunne legge<br /> frem IDD-rapportene av hensyn til kildevernet og Statoils konfidensialitetsforpliktelse<br /> overfor Diligence.<br /> <br /> Retten viser til forklaringen til Dahle om at Quote A ble presentert på et ark. Han forklarte<br /> at han reagerte sterkt på dette. Han kunne ikke forstå det, og oppfattet det som en anklage.<br /> På det tidspunktet hadde Biofuel AS allerede gjennomgått en intern DD-prosess med<br /> bistand fra flere eksterne juridiske og økonomiske rådgivere. Dahle mente derfor at den<br /> interne prosessen allerede hadde beredt grunnen for at det var trygt å investere i Biofuel<br /> <br /> Side:34<br /> <br /> AS. Retten viser for ordens skyld til forklaringen til Orestis, om at Dahle uttalte i møtet at<br /> Quote A ikke kunne være sann, og at Quote A bare var en påstand uten bevis.<br /> <br /> Retten viser videre til Dahles forklaring om at han krevde at daglig leder Odd-Even<br /> Bustnes i Perennial Bioenergy AS skulle stille i møtet. Møtet fortsatte kort tid senere med<br /> Bustnes til stede. Dahle fortalte at Price informerte dem om at Quote A var knyttet til et<br /> styremedlem i Perennial Bioenergy AS.<br /> <br /> Retten viser videre til forklaringen til Price om at han gikk ut av møtet og ringte Diligence.<br /> I telefonsamtalen leste han opp navnene på styremedlemmene i Perennial Bioenergy AS,<br /> og han spurte Diligence om kilden til Quote A var en av disse. Diligence bekreftet dette.<br /> Price gikk tilbake til møtet og formidlet opplysningene. Dahle og Bustnes fikk altså vite at<br /> et styremedlem i Perennial Bioenergy AS hadde uttalt Quote A, men de fikk ikke vite<br /> nøyaktig hvem dette var. I følge Dahle fant de etter hvert ut på egen hånd hvem mistanken<br /> angikk.<br /> <br /> Orestis forklarte at Dahle ville at Biofuel AS og Statoil reiste til Ghana sammen for å ordne<br /> opp i situasjonen. Orestis visste imidlertid at det snarlig skulle treffes en beslutning fra<br /> Serck-Hansen. Orestis sa under møtet at en avklaring på Quote A, ville krevd tid og<br /> kostnader. Under hovedforhandlingen anslo Orestis at en slik gransking ville kostet minst<br /> én million kroner, og pågå i minst én måned. Retten bemerker at anslaget om tid og<br /> kostnader i alle fall ikke synes urimelig høyt.<br /> <br /> Orestis forklarte at han, etter møtet med Biofuel AS, formidlet risikoen ved Quote A til<br /> Serck-Hansen, slik at hun hadde et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag.<br /> <br /> Retten mener saksøkerne ikke har sannsynliggjort at Statoil på noen som helst måte har<br /> handlet illojalt overfor Biofuel AS i denne situasjonen. Statoil hadde mottatt en<br /> oppfølgningsrapport fra Diligence. Her bestod Quote A som et rødt flagg – på tross av<br /> oppfølgingsspørsmålene fra Statoils side. Statoil var under tidspress på grunn av Biofuel<br /> AS sin egen stramme likviditetssituasjon. Det er ikke noe Statoil kan lastes for. Retten<br /> mener at Statoil handlet lojalt og korrekt overfor Biofuel AS, da Quote A ble presentert.<br /> Statoil var endog forpliktet etter intensjonsavtalen punkt 7 tredje ledd (gjengitt ovenfor) til<br /> å formidle Quote A. Det var etter retten syn på ingen måte illojalt eller uaktsomt å formidle<br /> dette til den øverste ledelsen i Biofuel AS. At også Bustnes var til stede i møtet, skjedde<br /> etter Dahles eget ønske, og er ikke noe Statoil kan lastes for. Retten understreker at<br /> Stavanger tingrett i mortifikasjonsdommen den 8. februar 2013 hadde lignende vurderinger<br /> av fremleggelsen etter straffeloven av 1902 §§ 246 og 247 (på side 17-19). Gulating<br /> lagmannsrett sluttet seg tingrettens vurderinger i beslutningen den 14. mai 2013. Retten er i<br /> det vesentlige enig i disse vurderingene, og viser til disse.<br /> <br /> Retten mener at det heller ikke kan være i strid med god forretningsskikk, at Statoil ikke<br /> fremla IDD-rapportene i sin helhet. Det er ikke uvanlig at slike rapporter er underlagt<br /> konfidensialitetsklausuler mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Et sterkt hensyn bak<br /> <br /> Side:35<br /> <br /> slike konfidensialitetsforpliktelser, er personvernet til dem opplysningene angår.<br /> Personopplysningsregelverket i Norge og i England (Diligence er etablert i England) stiller<br /> strenge krav til behandlingen av personopplysninger. Videreformidling av<br /> personopplysninger krever blant annet samtykke fra de berørte. Retten bemerker også at<br /> konfidensialitet kan være begrunnet i sikkerhetshensyn. Det kan riktignok reises spørsmål<br /> om Statoil kunne ha gjort ytterligere avklaringer med Diligence, for eksempel om å<br /> innhente samtykke fra de involverte i IDD-rapporten for å utlevere rapportene til Biofuel<br /> AS. Selv om manglende utlevering av rapportene sikkert var uheldig og frustrerende for<br /> Biofuel AS, kan ikke retten uansett se at Statoils atferd var av en slik karakter at den var<br /> uforsvarlig eller illojal.<br /> <br /> Retten mener at formålet med innhentingen av opplysningene, må tillegges betydelig vekt i<br /> aktsomhetsvurderingen. Opplysningene skulle bidra til at Statoil hadde et tilstrekkelig<br /> grunnlag for sin investeringsbeslutning. Opplysningene var innhentet utelukket med dette<br /> som formål, og skulle i utgangspunktet forbli i de lukkede rom i Diligence, Statoil og<br /> Biofuel AS. Biofuel AS kunne ikke forvente fullt innsyn i rapportene, men bare å bli<br /> presentert for sentrale funn som etter Statoils oppfatning kunne påvirke transaksjonen.<br /> <br /> Under enhver omstendighet mener retten at Biofuel AS faktisk fikk så pass mye<br /> informasjon om den angivelige korrupsjonshandlingen i møtene den 18. desember 2008 og<br /> 30. januar 2009 til å igangsette en selvstendig gransking av forholdet, slik at Statoil ikke<br /> kan holdes ansvarlig for illojal og uforsvarlig tilbakeholdelse av nødvendige eller<br /> avgjørende opplysninger. Biofuel AS fikk navnet på mellommannen XX, og Biofuel AS<br /> fikk vite at et av styremedlemmene i Perennial Bioenergy AS var den som hadde uttalt<br /> Quote A. Slik saken er belyst, mener retten at Statoil heller ikke hadde stort mer å gi av<br /> opplysninger om den angivelige hendelsen. Statoil hadde fått bekreftelse fra Diligence om<br /> at Quote A ikke nødvendigvis angikk betaling av penger til noen i National Petroleum<br /> Authority, og Statoil satt ikke med ytterligere konkret informasjon om den angivelige<br /> betalingen og hvem som skal ha vært mottaker.<br /> <br /> Retten er således kommet til at Statoils håndtering av IDD-rapportene ikke var illojal og<br /> uaktsom.<br /> <br /> ===== 4.5.5 Spørsmål om Statoil i tiden etter møtet den 30. januar 2009 har handlet illojalt og uaktsom overfor Biofuel AS =====<br /> Retten drøfter videre saksøkernes anførsler om at Statoil er sterkt å bebreide for<br /> opptreden i tiden etter møtet den 30. januar 2009.<br /> <br /> Slik retten forstår saksøkerne, mener de at Statoil burde bidratt til å oppklare Quote A.<br /> Retten er ikke enig. Retten minner om formålet med IDD-undersøkelsene ovenfor.<br /> Gjennom intensjonsavtalen underkastet Biofuel AS seg, ved frivillighet, undersøkelser fra<br /> Statoils side. Dette er også helt ordinær forretningsskikk i investeringssituasjoner. Biofuel<br /> AS tok en risiko for at undersøkelsene kunne lede til &quot;røde flagg&quot;. At Biofuel AS med<br /> <br /> Side:36<br /> <br /> daglig leder Dahle i spissen, på forhånd følte seg sikker på at en IDD-undersøkelse ikke<br /> ville avdekke noe, er noe saksøkerne/Biofuel AS selv må bære risikoen for. Retten<br /> fremhever også at en IDD-gjennomgang ikke nødvendigvis er egnet til å gi sikre svar. Det<br /> beror på hvor grundige undersøkelsene er, og troverdigheten av opplysningene. Det ligger i<br /> sakens natur at det vil alltid være forbundet med en viss risiko for alle parter involvert, om<br /> opplysningene som mottas i slike undersøkelser er fullstendige eller korrekte. Det kan slå<br /> begge veier, uavhengig av om &quot;røde flagg&quot; oppdages eller ikke.<br /> <br /> Saksøkerne forsøker, etter rettens oppfatning, å velte risikoen for funn av &quot;røde flagg&quot; i<br /> IDD-undersøkelsene over på Statoil. Det er ingen holdepunkter i saken for at Statoil hadde<br /> påtatt seg et slikt ansvar, og det kan åpenbart ikke utledes av lojalitet mellom partene.<br /> Biofuel AS og selskapets egne aksjonærer må bære risikoen for egen virksomhet og hva<br /> som kan komme ut av undersøkelsene, så lenge Statoil sørget for å presentere de sentrale<br /> opplysningene til Biofuel AS. Retten gjentar også at Biofuel AS ikke hadde tid og penger<br /> til å igangsette fullstendige undersøkelser av Quote A. Dette er omstendigheter som Statoil<br /> klart ikke kan lastes for.<br /> <br /> Saksøkerne har anført at Statoil ASA kunne ha anmeldt Quote A til politiet, uten å<br /> informere Biofuel AS om dette. Retten nøyer seg med å vise til drøftelsen ovenfor om at<br /> Statoil ASA var forpliktet til å formidle Quote A til Biofuel AS. Forpliktelsen ville ikke<br /> bortfalt, om Statoil ASA i stedet hadde gått til politiet med opplysningene.<br /> <br /> Retten viser videre til at Serck-Hansen traff en negativ investeringsbeslutning den 4.<br /> februar 2009. Hun forklarte at dette var basert på en kommersiell helhetsvurdering av en<br /> rekke forhold. Et uavklart Quote A var et av flere momenter. Hun forklarte at prosjektet på<br /> det tidspunktet var umodent med sikte på produksjonskapasitet. I september 2008 var<br /> forventningen en produksjon av 35 tonn olje, med produksjonstopp i 2013. I februar 2009<br /> var disse utsiktene forskjøvet med tre år, til 2016. Hun forklarte videre at<br /> transportmulighetene og logistikkutfordringene var mer krevende enn først antatt, og at<br /> kostnadene forbundet med dette var usikre. Hun sa at oljeutbytte av fruktene ikke var<br /> veldokumentert, og det var usikkerhet om miljøforhold og medinvestorer. På det<br /> tidspunktet hadde også finanskrisen slått ut for fullt, og kravet til robusthet i prosjektet var<br /> skjerpet. Serck-Hansen forklarte at den negative beslutningen ble formidlet direkte til<br /> Biofuel AS via Sjur Haugen.<br /> <br /> Slik retten forstår saksøkerne, mener de at Statoils negative investeringsbeslutning<br /> utelukkende skyldtes Quote A. Retten har ingen holdepunkter for å trekke Serck-Hansens<br /> forklaring om de kommersielle vurderingene av prosjektet i tvil. Retten viser også til at<br /> Biofuel AS ikke hadde noe rettskrav på en positiv investeringsbeslutning. Retten kan ikke<br /> se at verken den negative investeringsbeslutningen, opptreden forut for denne, og<br /> formidlingen av denne til Biofuel AS, har vært uaktsom eller illojal fra Statoils side.<br /> <br /> Retten kan heller ikke se at Statoils kontakt med Biofuel AS og Perennial Bioenergy AS<br /> utover februar 2009 på noen som helst måte har vært rettsstridig. Det ble gjennomført flere<br /> <br /> Side:37<br /> <br /> møter denne måneden, hvor blant annet Serck-Hansen ga en begrunnelse for sin negative<br /> investeringsbeslutning. Biofuel AS og Perennial Bioenergy AS hadde nok håpet på å få<br /> Statoil med på et nedskalert investeringsscenario, men i følge Serck-Hansen forhandlet<br /> Statoil aldri om dette. Under enhver omstendighet kan ikke retten se at saksøkerne har<br /> sannsynliggjort at Statoil handlet uaktsomt eller illojalt overfor Biofuel AS i denne<br /> perioden.<br /> <br /> I løpet av februar 2009 tok representanter for Biofuel AS og Perennial Bioenergy AS<br /> kontakt med Statoil, med sikte på å få ytterligere opplysninger fra IDD-rapporten.<br /> Perennial Bioenergy AS søkte bistand hos advokat Thomas Abrahamsen i Kluge<br /> Advokatfirma. Under taushetsløfte om identiteten til Diligence, fikk han adgang til å stille<br /> ytterligere spørsmål til Diligence. Som Abrahamsen forklarte, gjorde Biofuel AS og<br /> Perennial Bioenergy AS det beste i en umulig situasjon. Det var ikke tid og penger igjen i<br /> Biofuel AS til å gjøre en nødvendig og omfattende gransking av Quote A i Ghana – noe<br /> som var viktig for å tiltrekke seg investorer.<br /> <br /> I en undersøkelsesrapport datert 23. februar 2009 fra Perennial Bioenergy AS og Biofuel<br /> AS, fremkommer det at Diligence ga opplysninger om blant annet navnet til<br /> mellommannen XX; at kilden til Quote A var et ikke-navngitt styremedlem i Perennial<br /> Bioenergy AS; at vedkommende hadde kommet med utsagnet i en telefonsamtale med<br /> Diligence sin representant i 2008; at Quote A skal ha angått en betaling enten fra Perennial<br /> Bioenergy AS eller fra Biofuel AS i anledning Jathropa-virksomheten; at den som skal ha<br /> mottatt betalingen, var en ukjent offentlig tjenestemann i Ghana; og at pengeoverføringen<br /> skjedde enten i Ghana eller i London. En annen navngitt person tilknyttet Biofuel AS, ble<br /> oppgitt som en person som ”would likely be aware of this meeting (described in Quote A)<br /> or of transfer of money occurring”. Undersøkelsesrapporten fant ikke grunnlag for å si at<br /> forholdet som er gjengitt i Quote A, hadde skjedd eller ikke.<br /> <br /> Avgjørende for retten er at det fremkommer ingenting fra disse undersøkelsene som stiller<br /> Statoil i et rettslig ansvar overfor saksøkerne. Til tross for at Abrahamsen fikk tilgang til<br /> opplysningene mot taushetsplikt, kan ikke retten se at Statoil på noen som helst måte<br /> handlet illojalt eller rettstridig overfor Biofuel AS. Situasjonen var at Biofuel AS fikk<br /> tilgang til noen flere konkrete opplysninger om Quote A, enn det Statoil selv hadde mottatt<br /> fra Diligence i IDD-rapportene.<br /> <br /> Retten er således kommet til at Statoil ikke handlet illojalt og uaktsomt overfor Biofuel AS<br /> i tiden etter møtet den 30. januar 2009.<br /> <br /> ===== 4.5.6 Spørsmål om Quote A er fabrikkert og om Statoil kan holdes ansvarlig for dette =====<br /> Retten behandler videre saksøkernes anførsel om at Quote A ble fabrikkert, og at Statoil er<br /> ansvarlig for dette. Når det gjelder spørsmålet om Statoil kan identifiseres med Diligence,<br /> og holdes ansvarlig etter regler om identifikasjon, viser retten til drøftelsen ovenfor om<br /> kontraktshjelperansvaret, arbeidsgiveransvaret og organansvaret. Spørsmålet retten<br /> <br /> Side:38<br /> <br /> behandler her, er om Statoil kan holdes ansvarlig for egen uaktsomhet eller sine ansattes<br /> uaktsomhet i gjennomføringsfasen.<br /> <br /> I lys av saksøkernes anførsel om at Quote A var fabrikkert, og at Statoil må holdes<br /> ansvarlig for dette, førte Statoil Trefor Williams fra Diligence som vitne til å forklare seg<br /> om bakgrunnen for Quote A. Under hovedforhandlingen navnga Williams en italiensk<br /> journalist som Diligence hadde benyttet. Journalisten hadde erfaring fra Ghana, og skal ha<br /> hatt et bekjentskap med et mannlig styremedlem i Perennial Bioenergy AS. Også dette<br /> styremedlemmet ble navngitt av Williams under hovedforhandlingen. Williams forklarte at<br /> journalisten var i telefonisk samtale med styremedlemmet, og da skal styremedlemmet ha<br /> uttalt Quote A. Diligence hadde brukt journalisten i tidligere saker, og hadde positive<br /> erfaringer med ham. I følge Williams, fikk ikke journalisten større betaling for å ha<br /> avdekket et &quot;rødt flagg&quot;, enn om han ikke gjorde det. Det var ikke slik de jobbet. Diligence<br /> hadde hatt andre saker hvor journalisten ikke hadde avdekket noe &quot;rødt flagg&quot;. Williams<br /> mente at journalisten var meget troverdig. Det var bakgrunnen for at Diligence kunne gå<br /> videre til Statoil med opplysningen, til tross for at dette bare var basert på én kilde. Retten<br /> tilføyer at i følge Williams, avdekkes liknende &quot;røde flagg&quot; som Quote A, i bare noen<br /> svært få saker i løpet av et år.<br /> <br /> Saksøkerne førte styremedlemmet i Perennial Bioenergy AS som vitne. Han kunne ikke<br /> erindre noe kjennskap til den italienske journalisten, og han benektet å ha kommet med<br /> Quote A. Igjen mener retten det ikke er nødvendig for avgjørelsen, å navngi de angivelige<br /> impliserte i dommen.<br /> <br /> Retten bemerker at journalisten ikke ble ført som vitne under hovedforhandlingen, og<br /> retten kan vanskelig se at saksøkerne hadde mulighet til å føre vedkommende som vitne<br /> under hovedforhandlingen. Begrunnelsen er at Statoil, før hovedforhandlingen, ikke hadde<br /> opplyst om journalistens rolle i saken. Opplysningene var, i følge advokat Eggen, nye for<br /> ham og Statoil helt frem til kort tid før Williams vitneforklaring. Retten bemerker også at<br /> Trefor Williams ikke hadde tatt del i den angivelige samtalen med styremedlemmet i<br /> Perennial Bioenergy AS. Disse omstendighetene svekker nødvendigvis verdien av<br /> bevisene omkring Quote A, som ble presentert under hovedforhandlingen.<br /> <br /> Saken er imidlertid ikke anlagt som en korrupsjonssak, og det bærer bevisførselen preg av.<br /> Saksøkerne har påstått at Statoil hefter for et fabrikkert Quote A. Slik saken er belyst, er<br /> det etter rettens oppfatning ikke mulig å ta stilling til om hendelsen i Quote A har skjedd<br /> eller ikke. Saksøkerne har ikke sannsynliggjort at Quote A ikke har skjedd. For ordens<br /> skyld bemerker også retten – av hensyn til de impliserte – at det heller ikke er<br /> sannsynliggjort at Quote A faktisk har skjedd. Avgjørende er at saksøkerne ikke har<br /> sannsynliggjort at Quote A ble fabrikkert.<br /> <br /> Retten bemerker også for ordens skyld at det ikke er godtgjort at Statoil har ment at<br /> beskrivelsen i Quote A faktisk har skjedd. Statoil påstod heller aldri noe slikt under<br /> <br /> Side:39<br /> <br /> hovedforhandlingen. Statoil ASA har betraktet Quote A som et risikoforhold, et &quot;rødt<br /> flagg&quot;.<br /> <br /> Foranlediget av saksøkernes anførsler under hovedforhandlingen, om at saken ikke er godt<br /> nok belyst omkring Quote A, understreker retten at selv om det skulle legges til grunn at<br /> Quote A var fabrikkert, kan ikke Statoil holdes automatisk ansvarlig for dette. Som påpekt<br /> ovenfor, kan ikke Statoil holdes ansvarlig etter identifikasjonsregler. Valget av Diligence<br /> var også aktsomt. Retten mener at saksøkerne heller ikke har sannsynliggjort at Statoil<br /> kjente til – eller burde kjenne til detaljer om utføring av undersøkelsene til Diligence og<br /> bruk av kilder. Saksøkerne har ikke sannsynliggjort at Statoil faktisk har medvirket til<br /> selve undersøkelsene – bortsett fra å sette bort oppdraget til Diligence. Så lenge valget av<br /> Diligence var aktsomt, var det i utgangspunktet ikke i strid med god forretningsskikk eller<br /> på annen måte uaktsomt å stole på, eller ta opplysningene fra Diligence på alvor. Slik<br /> retten ser det, var det Diligence som faktisk stod for utførelsen av undersøkelsene. Verken<br /> de fremlagte IDD rapportene, eller den øvrige bevisførselen, viser at Statoil var involvert i<br /> Diligence sitt arbeid, eller at Statoil hadde detaljkunnskaper om kilder og deres<br /> arbeidsutførelse. Statoils håndtering av IDD-rapportene overfor Diligence, som er<br /> behandlet ovenfor, underbygger med styrke dette.<br /> <br /> Saksøkerne har vist til rammeavtalen mellom Statoil og Diligence, og særlig punkt 6.3 og<br /> 6.4 om at Statoil har forbeholdt seg retten til å godkjenne personell som benyttes av<br /> Diligence, og at Diligence ikke kan &quot;subcontract&quot; hele eller deler av avtalen videre. Slik<br /> retten forstår dette, kreves det godkjennelse fra Statoil, før Diligence setter ut hele eller<br /> deler av oppdraget til underleverandører. For retten er det uklart om bruken av den<br /> italienske journalisten overhodet aktualiserer punkt 6.4 om å sette bort arbeidet til andre.<br /> Retten kan ikke se at disse bestemmelsene innebærer at valget av Diligence var uaktsomt,<br /> eller at gjennomføringen av oppdraget skjedde på en erstatningsbetingende måte. Slik<br /> retten ser det, var rammeavtalen i første omgang et anliggende mellom Statoil og<br /> Diligence. Videre har ikke saksøkerne sannsynliggjort at det har skjedd et kontraktsbrudd<br /> fra Diligence sin side om gjennomføringen av oppdraget – og viktigere – som Statoil må<br /> lastes for overfor saksøkerne.<br /> <br /> Retten er kommet til at saksøkerne ikke har sannsynliggjort at Quote A var fabrikkert, eller<br /> at undersøkelsene på annen måte er utført på en uforsvarlig måte fra Statoils side.<br /> <br /> ===== 4.5.7 Spørsmål om Statoil i eller gjennom media har handlet illojalt eller uaktsomt. =====<br /> Retten går over til å behandle saksøkernes siste anførsel om at Statoil i eller gjennom<br /> media har handlet illojalt eller uaktsomt.<br /> <br /> Retten tar kort utgangspunkt i at enhver har rett til ytringsfrihet, jf. Grunnloven § 100,<br /> EMK artikkel 10 nr. 1 første setning og SP artikkel 19. Ytringsfriheten gjelder også for<br /> Statoil. Ytringsfriheten er likevel undergitt enkelte begrensninger, som eksempelvis ved<br /> markedsføringsloven § 1. Kommersielle ytringer har imidlertid generelt et mindre krav på<br /> <br /> Side:40<br /> <br /> vern enn for eksempel politiske, vitenskapelige eller kunstneriske ytringer, se eksempelvis<br /> [[LB-2012-35181]] med henvisning til Lunde: God forretningsskikk næringsdrivande i<br /> mellom, s. 460-461.<br /> <br /> Den 23. februar 2009 hadde Stavanger Aftenblad en artikkel med overskriften<br /> &quot;Korrupsjonsmistanker mot Biofuel&quot;. I denne artikkelen er det ikke referert til noen<br /> uttalelser fra Statoil. Det er klart at Statoil i denne forbindelse ikke har uttalt seg i strid med<br /> god forretningsskikk eller på en uaktsom måte.<br /> <br /> Stavanger Aftenblad hadde et nytt oppslag den 24. februar 2009 med overskriften<br /> &quot;Droppet Biofuel&quot;. Her uttalte Statoil v/informasjonssjef Øystein Johannesen at selskapet<br /> vurderte å investere i Biofuel AS i Ghana, men at Statoil ikke gikk videre &quot;ut fra en<br /> helhetsvurdering&quot;. Retten fremhever at det er Stavanger Aftenblad som bringer frem og<br /> stiller spørsmål om korrupsjonsmistanker. Til dette svarte Statoil at det var gjennomført en<br /> Due diligence, slik Statoil gjør med alle selskaper de vurderer å gjøre forretninger med.<br /> Johannesen uttalte at &quot;hvilke resultater vi kommer frem til i disse prosessene, kommenterer<br /> vi aldri&quot;. Det står uttrykkelig i artikkelen at Johannesen ikke ville kommentere om<br /> mistanken er anmeldt til politiet. På konkret spørsmål fra Aftenbladet om mistanke mot<br /> styremedlemmer i Perennial, uttalte Johannesen: &quot;Det kan jeg ikke kommentere&quot;.<br /> Aftenbladet stilte deretter et generelt spørsmål om rutiner, som Johannesen besvarte.<br /> Retten kan imidlertid ikke se at hans uttalelse om rutiner gjaldt Biofuel AS eller Perennial<br /> konkret. Retten finner det klart at Statoil i denne artikkelen ikke har handlet i strid med god<br /> forretningsskikk eller uaktsomt.<br /> <br /> Stavanger Aftenblad hadde et nytt oppslag den 24. februar 2009 med overskriften<br /> &quot;Mistenkt styremedlem har ikke vært i Ghana for Perennial&quot;. Styremedlemmet uttalte seg<br /> om mistanker. Artikkelen har ingen uttalelser fra Statoil. Tvert imot uttalte<br /> styremedlemmet at Statoil ikke har mistenkt noen for korrupsjon, men bare brakt videre<br /> opplysninger fra selskapsgjennomgangen. Retten finner det klart at Statoil i denne<br /> artikkelen ikke har handlet i strid med god forretningsskikk eller uaktsomt.<br /> <br /> Stavanger Aftenblad hadde et nytt oppslag den 4. mars 2009 med overskriften<br /> &quot;StatoilHydro avviser ansvar for problemer&quot;. Her fremgår det at Øystein Johannesen ikke<br /> ønsker å kommentere saken eller svare på spørsmål fra Aftenbladet. Han uttalte imidlertid<br /> skriftlig at det er urimelig å tillegge Statoil ansvar for Biofuel AS sin økonomiske<br /> situasjon; at de ikke har holdt noe skjult; og at de på noe tidspunkt ikke har rettet anklager<br /> mot enkeltpersoner involvert i noen av selskapene. Retten finner det klart at Statoil i denne<br /> artikkelen ikke har handlet i strid med god forretningsskikk eller uaktsomt.<br /> <br /> Retten bemerker også at styreleder Jan Reinås uttalte følgende til Stavanger Aftenblad den<br /> 26. februar 2009 om spørsmål om Statoils fremgangsmåte i saken: &quot;Så vidt jeg forstår har<br /> de fått servert korrupsjonsmistanken av andre. Dermed er det kanskje ikke åpenbart at det<br /> er StatoilHydro alene som skal klarere den ut&quot;.<br /> <br /> Side:41<br /> <br /> Retten bemerker at Stavanger Aftenblad har hatt en rekke andre oppslag om saken, men<br /> retten kan ikke se at disse knytter seg til illojale eller uaktsomme opplysninger fra Statoil.<br /> <br /> Den 9. mars 2009 hadde informasjonssjef Øystein Johannesen et innlegg i Stavanger<br /> Aftenblad om medieomtalen i saken. Han uttalte at &quot;det er ikke korrekt at StatoilHydro har<br /> valgt å la være å investere i Biofuel som følge av bakgrunnsundersøkelsen det refereres til<br /> i mediene. Ut fra en helhetlig forretningsmessig vurdering ble det besluttet ikke å gå inn på<br /> eiersiden i selskapet; noe som også ble kommunisert til representanter for Biofuel og<br /> eierselskapet Perennial.&quot; Retten mener at disse uttalelsene bare er av korrigerende art, og<br /> at de bekrefter tidligere uttalelser fra Statoil.<br /> <br /> Johannesen uttalte videre: &quot;Det er gjengitt i mediene at StatoilHydros leverandør gjorde et<br /> funn som kunne indikere at uregelmessigheter hadde forekommet. StatoilHydro fant det<br /> riktig å dele denne informasjonen med Biofuel AS. Etter ønske fra Biofuel AS har vi bidratt<br /> til at de kunne få ytterligere bakgrunnsinformasjonen.&quot;<br /> <br /> Saksøkerne har anført at disse uttalelsene innebærer en bekreftelse fra Statoil om en<br /> korrupsjonsmistanke. Retten er ikke enig. Statoil kommenterte her bare informasjon som<br /> Biofuel AS og Perennial selv har kommentert tidligere i media. Det er rettens solide<br /> inntrykk at det enten er Biofuel AS selv, eller media, som har holdt saken levende i media<br /> – ikke Statoil. Statoil har i hovedsak ikke ønsket å kommentere saken i media. Etter rettens<br /> syn, har Statoil hatt et rettmessig behov for å korrigere feil og uklarheter, og svare på<br /> kritiske spørsmål fra media om selskapets håndtering av saken. Statoils ytringer har ikke<br /> vært av kommersiell art. Uttalelsene ble ikke fremsatt som et ledd i Statoils markedsføring.<br /> Markedsføringsloven innebærer derfor ikke noen vesentlig begrensning av ytringsfriheten i<br /> dette tilfellet. Retten finner det klart at Statoil i denne artikkelen ikke har handlet i strid<br /> med god forretningsskikk eller uaktsomt.<br /> <br /> Saksøkerne har klandret Statoil for at selskapet ikke gikk aktivt ut i media og støttet<br /> Biofuel AS. I følge saksøkerne burde Statoil ha avkreftet mistanken. Retten er ikke enig.<br /> Det var på det tidspunktet ikke faktisk grunnlag for Statoil å avkrefte opplysningene.<br /> Saksøkernes anførsel gjelder et handlingsalternativ for Statoil, som ikke var rimelig og<br /> reelt.<br /> <br /> Saksøkerne har også anført at media ikke ville ha dekket saken i utgangspunktet, hadde det<br /> ikke vært for at noen i Statoil bekreftet korrupsjonsmistanken overfor journalisten. Til<br /> dette bemerker retten at saksøkerne ikke har fremlagt noen beviser som underbygger en<br /> slik anførsel. Retten viser også til at Statoil forholdt seg utelukkende til Biofuel AS i<br /> møtene den 18. desember 2008 og 30. januar 2009. Biofuel AS valgte å videreformidle<br /> opplysningene til sine eiere. Retten viser også til forklaringen til Steinar Kolnes om at også<br /> andre personer i Ghana, kunne hatt interesse av å lekke informasjon til media.<br /> <br /> Retten finner det klart at Statoil ikke har handlet i strid med god forretningsskikk eller<br /> uaktsomt overfor Biofuel AS.<br /> <br /> Side:42<br /> <br /> Saksøkerne har også anført at Statoil er ansvarlig etter verdipapirhandelloven § 3-9 om at<br /> ingen må benytte urimelige forretningsmetoder ved handel i finansielle instrumenter.<br /> <br /> Retten kan ikke se at bestemmelsen overhodet kommer til anvendelse. Slik saken er anlagt<br /> av saksøkerne, er det snarere et spørsmål om hvilke handlinger Statoil har utført for å<br /> unnlate å handle aksjer i Biofuel AS. Statoil har ikke drevet med handel i Biofuel AS sine<br /> aksjer. Det var en intensjonsavtale om mulig kjøp av aksjer, men noe kjøp kom ikke i<br /> stand. Slik retten ser det, faller situasjonen utenfor virkeområdet i verdipapirhandelloven §<br /> 3-9. Under enhver omstendighet har ikke saksøkerne sannsynliggjort at Statoil har benyttet<br /> urimelige forretningsmetoder i denne saken. Retten viser til den omfattende drøftelsen<br /> ovenfor som også gjør seg gjeldende her.<br /> <br /> Retten er kommet til at saksøkerne ikke har sannsynliggjort noe erstatningsgrunnlag.<br /> Statoil har handlet lojalt og aktsomt. Forretningsmetodene har heller ikke vært urimelige.<br /> Statoil skal frifinnes fra erstatningskravene. Det følger av dette, at Statoil også må frifinnes<br /> fra oppreisningskravene, siden Statoil har handlet rettmessig.<br /> <br /> Retten trenger ikke å ta stilling til om noen krav var foreldet.<br /> <br /> Uten at det har betydning for saken, tillegger retten kort at det er klart at saksøkerne heller<br /> ikke har sannsynliggjort noe økonomisk tap som står i en adekvat årsakssammenheng med<br /> et ansvarsgrunnlag. Inntektstapene er ikke dokumentert. Det er ikke dokumentert at<br /> Statoils handlinger forårsaket konkursen i Biofuel AS. Likviditeten til Biofuel AS var<br /> svært lav i slutten av 2008, og da kom også finanskrisen. Det var en vanskelig periode å få<br /> risikokapital. Verdiene av de tapte aksjene er ikke dokumentert, bortsett fra verdien av<br /> noen av aksjene under en misjon i 2007. Retten antar at det må være verdien av aksjene på<br /> handlingstidspunktet som i tilfelle er gjenstand for erstatning. Det er også noe uklart hvilke<br /> krav som faktisk er overdratt fra Biofuel AS dets konkursbo, og ikke minst i hvilken grad<br /> Biofuel AS var påført et økonomisk tap som følge av Statoils handlinger – når man ser bort<br /> fra at Statoil faktisk hadde rett til å treffe en negativ investeringsbeslutning.<br /> <br /> Statoil frifinnes.<br /> <br /> === 5. Sakskostnader ===<br /> <br /> Statoil har fått medhold fullt ut, og har således vunnet saken. Statoil har som hovedregel<br /> krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd.<br /> Det er bare nødvendige kostnader ved saken som er gjenstand for erstatning, jf. tvisteloven<br /> § 20-5 første ledd.<br /> <br /> Advokat Kyrre Eggen fremla en kostnadsoppgave under hovedforhandlingen på totalt<br /> kr. 1 434 166. Kostnadsoppgaven gjelder advokat Eggens arbeid med saken, og arbeidet til<br /> rettslig medhjelper Eline Thorsrud. Det er ikke krevd erstatning for merverdiavgift.<br /> <br /> Side:43<br /> <br /> Saksøkerne har bestridt kravet, og mener at det er for høyt.<br /> <br /> Innen en frist som retten satte for å supplere oppgaven, fremsatte advokat Eggen en<br /> oppdatert kostnadsoppgave på kr. 1 536 341 i e-post av 20. januar 2017. På noen punkter<br /> ble oppgaven redusert, men kravet ble økt for arbeid frem til hovedforhandlingen. Retten<br /> bemerker at selv om antall timer i saksforberedelsen ble redusert i den nye<br /> kostnadsoppgaven fra 346,25 til 311,25 timer, økte kravet fra kr. 786 900 til kr. 850 235.<br /> <br /> Retten tar ikke hensyn til det økte salærkravet for arbeid frem til hovedforhandlingen, idet<br /> dette ikke ble inngitt ved rettsmøtets avslutning. Kjente kostnader skal fremlegges innen<br /> hovedforhandlingens avslutning, for å fremme effektiv og kontradiktorisk behandling av<br /> kravet. I motsatt fall, tapes kravet.<br /> <br /> Retten bemerker også at arbeid med avvisningsspørsmålet er oppgitt til å være 34 timer,<br /> totalt kr. 86 625. Avvisningsspørsmålet var reist av Statoil. Siden retten tillot at saken<br /> skulle fremmes, finner retten det ikke rimelig at saksøkerne skal belastes for Statoils arbeid<br /> med dette.<br /> <br /> Retten viser også til at den under saksforberedelsen behandlet et krav fra Statoil om<br /> referatforbud i IDD-rapportene. Statoil fikk ikke medhold fullt ut. Det er rimelig å gjøre et<br /> skjønnsmessig fratrekk i kostnadsoppgaven også for arbeid knyttet til denne avgjørelsen.<br /> <br /> Det samlede timetallet i saken er noe høyt. Retten viser imidlertid til at saken er blitt<br /> gammel, og dette er noe som Statoil ikke kan lastes for. Saken ble stanset i en lengre<br /> periode, og retten antar at også dette har hatt noe innvirkning på den samlede<br /> arbeidsmengden i saken.<br /> <br /> Retten viser videre til at saksøkerne anla et omfattende søksmål. Både kravene og<br /> påstandsgrunnlagene har vært omfattende. Saksøkerne har vært selvprosederende etter<br /> overføringen av saken til Jæren tingrett. Under saksforberedelsen fant retten det nødvendig<br /> å be om flere avklaringer fra saksøkerne og gi veiledninger. Retten antar at også dette har<br /> bidratt til økte sakskostnader fra Statoils side.<br /> <br /> Statoil måtte rimeligvis ta søksmålet på alvor. Retten finner ikke grunn til å kutte<br /> kostnadskravet i betydelig grad. I lys av sakens omfang, har retten ingen innvendinger mot<br /> bruken av en rettslig medhjelper under prosessen.<br /> <br /> Reiseutgifter og hotellutgifter er krevd med kr. 55 935. Retten bemerker at dette omfatter<br /> to personer og to reiser tur/retur Oslo-Sola. Hovedforhandlingen gikk over seks rettsdager.<br /> Kravet er høyt, men anses å ligge innenfor hva som er nødvendig. Tilsvarende gjelder<br /> utgiftene til vitner.<br /> <br /> Side:44<br /> <br /> Etter en skjønnsmessig vurdering av de nødvendige kostnadene i saken, er retten kommet<br /> til at saksøkerne skal erstatte Statoils sakskostnader med kr. 1 280 000.<br /> <br /> Retten mener at unntaksbestemmelsene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd og § 20-4 ikke<br /> kommer til anvendelse. Retten kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å gi<br /> helt eller delvis fritak fra ansvar. Retten har ikke vært i tvil om resultatet, og enkelte av<br /> rettens vurderinger har tidligere vært prøvd i mortifikasjonssaken. Styrkeforholdet mellom<br /> partene tilsier fritak, men retten mener at dette alene ikke utgjør noen tungtveiende grunn i<br /> denne saken.<br /> <br /> Retten finner ikke grunn til å skille mellom saksøkerne i erstatningsansvaret.<br /> Kostnadsansvaret er solidarisk.<br /> <br /> Side:45<br /> <br /> === DOMSSLUTNING ===<br /> <br /> 1. Statoil ASA frifinnes.<br /> <br /> 2. Arne Helvig, Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes, United Corporation Company AS<br /> og HelCon Ltd. betaler – i fellesskap – 1 280 000 – enmilliontohundreogåttitusen –<br /> kroner i sakskostnader til Statoil ASA innen 2 – to – uker fra dommens<br /> forkynnelse.<br /> <br /> [[Kategori:Tingretter]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2017-2137-U&diff=213268 2019-04-30T04:48:54Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2017-11-13<br /> |Publisert=<br /> HR-2017-2137-U<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt anke over Gulating lagmannsretts beslutning om å nekte anke fremmet.<br /> |Stikkord=<br /> Erstatningsrett<br /> |Saksgang=<br /> Jæren tingrett [[TJARE-2013-47716]] (sak nr. 13-047716TVI-JARE) - Gulating lagmannsrett [[LG-2017-71725]] (sak nr. 17-071725ASD-GULA/AVD1) - Høyesterett HR-2017-2137-U (sak nr. 2017/1844), sivil sak, auke over beslutning<br /> |Parter=<br /> Ove Martin Kolnes, Steinar Vigdel Kolnes, Arne Helvig, United Corporation Company AS, HelCon Ltd mot Statoil ASA (advokat Kyrre Eggen, advokat Eline Thorsrud)<br /> |Forfatter=<br /> Endresen, Berglund, Høgetveit Berg<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§25 Markedsføringsloven (2009) §25], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§1 Markedsføringsloven (1972) §1], [https://lovdata.no/lov/2007-06-29-75/§3-8 Verdipapirhandelloven (2007) §3-8], [https://lovdata.no/lov/2007-06-29-75/§3-9 § 3-9], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 Menneskerettsloven (1999) EMKN A10], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/spn/a19 SPN A19], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§9-17 Tvisteloven (2005) §9-17], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-13 §29-13], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-21 §29-21]<br /> }}<br /> <br /> Ove Martin Kolnes, Steinar Vigdel Kolnes, Ame Helvig, United Corporation Company AS<br /> og HelCon Ltd har erklært anke over Gulating lagmannsretts beslutning 7. juli 2017 i sak<br /> nr. 17-071725ASD-GULAIAVDI mot Statoil ASA hvor anke over Jæren tingretts dom<br /> 3. februar 2017 i sak nr. 13-047716TVI-JARE ble nektet fremmet.<br /> <br /> Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve<br /> lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd. Utvalget finner det<br /> enstemmig klart at anken ikke kan føre frem. Anken blir derfor å forkaste i medhold av<br /> tvisteloven § 30-9 annet ledd.<br /> <br /> Ankemotparten har påstått seg tilkjent sakskostnader med 15 500 kroner. Påstanden tas til<br /> følge.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Anken forkastes.<br /> <br /> I sakskostnader for Høyesterett betaler Ove Martin Kolnes, Steinar Vigdel Kolnes, Arne<br /> Helvig, United Corporation Company AS og HelCon Ltd - en for alle og alle for en - til<br /> Statoil ASA 15 500 - femtentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av<br /> kjennelsen.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=LG-2017-71725&diff=213267 2019-04-30T04:48:25Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Gulating lagmannsrett - Beslutning<br /> |Dato=<br /> 2017-07-07<br /> |Publisert=<br /> LG-2017-71725<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt nektelse av anke i sak om erstatning og oppreisning, jf Tvisteloven (2005) § 29-13<br /> annet ledd.<br /> |Stikkord=<br /> Erstatningsrett<br /> |Saksgang=<br /> Jæren tingrett [[TJARE-2013-47716]] (sak nr. 13-047716TVI-JARE) - Gulating lagmannsrett LG-2017-71725 (sak nr. 17-071725ASD-GULA/AVD1) - Høyesterett [[HR-2017-2137-U]] (sak nr. 2017/1844), sivil sak, auke over beslutning<br /> |Parter=<br /> Helcon Ltd, Arne Helvig, United Corporation Company AS, Ove Martin Kolnes, Steinar Vigdel Kolnes mot Statoil ASA (advokat Kyrre Eggen, advokat Eline Thorsrud)<br /> |Forfatter=<br /> Lagdommer Grethe Strandborg, Lagdommer Margareth Christophersen, Lagdommer Vigdis Bygstad<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2009-01-09-2/§25 Markedsføringsloven (2009) §25], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§1 Markedsføringsloven (1972) §1], [https://lovdata.no/lov/2007-06-29-75/§3-8 Verdipapirhandelloven (2007) §3-8], [https://lovdata.no/lov/2007-06-29-75/§3-9 § 3-9], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 Menneskerettsloven (1999) EMKN A10], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/spn/a19 SPN A19], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§9-17 Tvisteloven (2005) §9-17], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-13 §29-13], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-21 §29-21]<br /> }}<br /> <br /> Saken gjelder nektelse av anke i sak om erstatning og oppreisning, jf tvisteloven § 29-13<br /> annet ledd.<br /> <br /> Steinar Kolnes og Arne Helvig etablerte i 2007, sammen med Finn Byberg, selskapet<br /> Biofuel AS (heretter Biofuel). En av hovedaksjonærene i selskapet var Perennial<br /> Bioenergy AS (heretter Perennial). Biofuel AS var gjennom to datterselskaper i Afrika<br /> involvert i et prosjekt i Ghana for dyrking av planten jathropa for produksjon av planteolje<br /> til bruk i biodiesel. I november 2008 inngikk Statoil New Energy AS (heretter Statoil) en<br /> intensjonsavtale med Biofuel om fremtidig kapitalinnskudd og erverv av 37 % av aksjene i<br /> Biofuel på visse vilkår. I den anledning engasjerte Statoil det engelske selskapet Diligence<br /> til å utføre undersøkelser, herunder integritetsundersøkelser av Biofuel. Første rapport ble<br /> avgitt til Statoil 17.12.2008. Av rapporten fremgikk det at en kilde nær Biofuel hadde<br /> fortalt at Biofuel hadde brukt en navngitt mellommann til blant annet til å bestikke lokale<br /> tjenestemenn, Etter at Diligence i en ny rapport hadde svart på oppfølgingsspørsmål fra<br /> Statoil, ble det holdt et møte 30. januar 2009 mellom Statoil og Biofuel. I møtet<br /> konfronterte Statoil Biofuel med opplysningene og fremla et sladdet sitat, benevnt som<br /> &quot;Quote A&quot;, som beskriver en korrupsjonshandling. Kilden til Quote A skal være<br /> styremedlem i Perennial, Trygve Refvem. Refvem skal ha uttalt Quote A i en<br /> telefonsamtale med den italienske journalisten, Paolo Fusi, som Diligence benyttet. Ingen<br /> av Diligence sine rapporter ble utlevert til Biofuel, Den 4. februar 2009 besluttet Statoil at<br /> de ikke ville investere i Biofuel. Den 13. mars 2009 begjærte Biofuel oppud og selskapet<br /> ble samme dag tatt under konkursbehandling.<br /> <br /> I november 2009 reiste Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes, Arne Helvig og Finn Byberg<br /> privat straffesak for Stavanger tingrett mot Statoil med krav om mortifikasjon av Quote A<br /> og krav om oppreisning. Biofuel Africa Ltd og Biofuel Africa AS sluttet seg til søksmålet.<br /> Ved dom av 8. februar 2013 ble Statoil frifunnet for begge kravene. Saksøkernes anke ble<br /> nektet fremmet av lagmannsretten. Påfølgende anke til Høyesterett ble forkastet hva<br /> gjelder den straffeprosessuelle delen og nektet fremmet hva gjelder oppreisningskravet.<br /> <br /> Parallelt med ovennevnte sak tok Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes, Arne Helvig og Finn<br /> Byberg ut forliksklage mot Statoil med krav om erstatning og oppreisningserstatning.<br /> Saken ble innstilt av Stavanger forliksråd 14. mars 2012, og den 12. mars 2013 ble det tatt<br /> ut stevning i denne sak for Stavanger tingrett. Saken ble stanset i medhold av tvisteloven §<br /> 16-18 første ledd som følge av den ovennevnte mortifikasjonssaken. Saken ble besluttet<br /> igangsatt igjen sommeren 2015. Den 25. august 2015 besluttet Stavanger tingrett etter<br /> begjæring å overføre saken til Jæren tingrett, jf domstolloven § 38.<br /> <br /> I tilknytning til de ovennevnte prosesser har det vært prosessuelle tvister mellom partene<br /> knyttet til fremleggelse av rapportene fra Diligence. Det har også vært en sak for Oslo<br /> tingrett vedrørende påstått krenkelse av EMK artikkel 6 nr 1.<br /> <br /> Side:2<br /> <br /> Hovedforhandling i Jæren tingrett ble avholdt i tiden 9.-6. januar og 16.-17. januar 2017.<br /> Under hovedforhandlingen ble det av Steinar Kolnes, i egenskap som styreleder, fremmet<br /> erstatningskrav på vegne av United Corporation Company AS tapte aksjer i Biofuel AS.<br /> Arne Helvig fremmet i egenskap som styreleder, erstatningskrav på vegne HeICon Ltd for<br /> tapte aksjer i Biofuel AS. Endringen ble tillat fremmet.<br /> <br /> Jæren tingrett avsa den 3. februar dom med slik slutning:<br /> <br /> :1. Statoil ASA frifinnes.<br /> <br /> :2. Arne Helvig, Ove Martin Kolnes,-Steinar Kolnes , United Corporation Company AS og HelCon Ltd. betaler - i fellesskap - 1.280.000 - enmilliontohundreogåttitusen - kroner i sakskostnader til Statoil ASA innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.<br /> <br /> Ove Martin Kolnes, Steinar Kolnes, Arne Helvig, United Corporation Company AS og<br /> HelCon Ltd. har anket dommen ved ankeerklæring av 9. mars 2017. Anken gjelder<br /> tingrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og lovanvendelse. Ved anketilsvar av 24.<br /> april 2017 har Statoil tatt til motmæle. Saken innkom lagmannsretten 28. april 2017.<br /> <br /> Ved brev av 22. mai 2017 ble det varslet om at lagmannsretten overveier å nekte anken<br /> fremmet i medhold av tvisteloven § 29-13 annet ledd. Ankende parter fikk frist til å uttale<br /> seg om dette til 12. juni 2017.<br /> <br /> '''De ankende parter''' anfører i korte trekk:<br /> <br /> Saksbehandlingsfeil:<br /> <br /> 1. Retten til kontradiksjon, jf tvisteloven § 11-1 tredje ledd:<br /> <br /> Statoil fikk mot ankende parters gjentatte protester lov til å føre Trefor Williams som vitne<br /> samtidig som ankende parter i praksis ikke hadde anledning til å føre Paolo Fusi som vitne.<br /> Det vises til at Paolo Fusi sin identitet kom frem først den siste dag av hovedforhandlingen<br /> i tingretten. Statoil ble altså tillat å føre bevis for at Trygve Refvem har uttalt Quote A til<br /> Statoils underleverandører samtidig som Biofuel ble nektet å føre motbevis.<br /> <br /> 2. lkke forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, if tvisteloven § 9-17 jf §§21-4 og 21-5.<br /> <br /> Det vises til artikkel i Stavanger Aftenblad 2. februar 2009 der Paolo Fusi benekter at han<br /> noen gang har kjent eller snakket med Trygve Refvem. Først etter hovedforhandlingen<br /> kom det frem at opphavet til Quote A enten er Statoil eller deres underleverandører. Det<br /> ble under hovedforhandlingen stadig ytret fra Biofuel sin side at saken ikke var godt nok<br /> opplyst. Hadde Biofuel blitt kjent med identiteten til underleverandøren, som Biofuel i lang<br /> tid har forsøkt å fremprovosere, ville Biofuel bevist at Trygve Refvem og Paolo Fusi ikke<br /> har hatt noen samtale. Det hevdes at Statoil hele tiden har kjent til Paolo Fusi og at Statoil<br /> <br /> Side:3<br /> <br /> uansett enkelt kunne ha tilegnet seg kunnskap om ham. Statoil har brudt de ovennevnte<br /> reglene i tvisteloven og opptrådt i strid med redelighet og god tro.<br /> <br /> Bevisbedømmelsen:<br /> <br /> Jæren tingrett fremsetter i dommen side 39 en grunnløs beskyldning mot Biofuel om at det<br /> er 50 % mulighet for at hendelsen beskrevet i Quote A har skjedd. Tingretten fremlegger<br /> ingen beviser. Beskyldningen strider mot både uskyldspresumpsjonen i EMK artikkel 6 (2)<br /> og beskyttelsen av privatlivets fred i artikkel 8. Tingretten står alene om beskyldningen,<br /> idet det på side 39 også fremkommer at Statoil ikke har påstått at hendelsen har skjedd.<br /> Beskyldningen strider også mot EMK's regel om vern av eiendom. Ankende parter har<br /> henvist til EMK artikkel 1 nr. 1. Lagmannsretten legger til grunn at riktig henvisning er<br /> artikkel 1 i Protokoll til Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de<br /> grunnleggende friheter av 4. november 1950.<br /> <br /> Quote A har aldri blitt uttalt av Trygve Refvem til Statoil eller deres underleverandører,<br /> Quote A er derfor fabrikkert enten av Statoil eller av deres underleverandører. Dette kan<br /> slås fast først nå, etter mer enn 8 års saksbehandling i norske domstoler. Statoil<br /> motarbeidet Biofuel-gruppen da det ble forsøkt å verifisere eller avkrefte om samtalen<br /> beskrevet i Quote A hadde funnet sted.<br /> <br /> Jæren tingrett skulle ta stilling til om Trygve Refvem har uttalt Quote A til Paolo Fusi eller<br /> ikke, ikke om historien som beskrives i Quote A har funnet sted eller ikke. Jæren tingrett<br /> har ikke forholdt seg til Biofuel eller Statoils påstandsgrunnlag, og fremsetter en<br /> fullstendig grunnløs beskyldning.<br /> <br /> Jæren tingrett velger å vektlegge Trefor Williams vitnebevis. Ankende parter mener hans<br /> vitnemål har null bevisverdi, annet enn at han pekte ut Paolo Fusi. Statoil skulle har ført<br /> Paolo Fusi som bevis for at samtalen har funnet sted. Når det ikke skjedde skulle Trygve<br /> Refvems vitnemål under ed bli stående alene som eneste bevis, og tingretten skulle<br /> konkludert med at den angivelige samtalen aldri har funnet sted. Da Trefor Williams i<br /> tingretten opplyste at tilfeldighetene ville det slik at den personen Diligence hadde satt på<br /> saken - Paolo Fusi - viste seg å være en gammel bekjent av Trygve Refvem, burde det<br /> ringt noen bjeller hos tingretten. Sannsynligheten for et slikt bekjentskap er lik null.<br /> <br /> Det er besynderlig at tingretten ser helt bort fra forklaringen fra Trygve Refvern som vitnet<br /> under ed og at det ikke tas hensyn til alle de objektive kjensgjerningene som tilsier at<br /> Trygve Refvem aldri har snakket med Paolo Fusi. Noen av disse objektive<br /> kjensgjerningene er:<br /> <br /> :- Trygve Refvem har aldri hatt noen posisjon som manager i Mwana Group eller på annet vis vært knyttet til gruveselskapet slik Diligence påstår etter tingrettens dom.<br /> :- Trygve Refvem har ikke vært i Ghana siden Perennial ble opprettet.<br /> <br /> Side:4<br /> <br /> :- Telefonlogger fra Trygve Refvem telefoner viser ingen inngående eller utgående utenlandske samtaler i den perioden som Diligence oppgir<br /> :- Det ble aldri opplyst hvilken dato, tidspunkt og med hvilke telefonnummer den angivelige samtalen med Trygve Refvem skulle ha funnet sted. Grunnen til dette er at samtalen aldri har funnet sted.<br /> :- NPA er ikke lisensmyndighet for Biofuel og har derfor aldri uttalt seg om Biofuel slik Diligence påstår.<br /> <br /> E-poster der Paolo Fusi angivelig sender over Quote A til Diligence beviser ikke noen<br /> samtale mellom ham og Trygve Refvem, men bare om Paolo Fusi er en mann med<br /> troverdighet nok til at han skulle vært involvert i integritetsarbeidet rundt Biofuel-gruppen.<br /> <br /> At Trefor Williams ikke kontaktet Paolo Fusi før han stilte som vitne i tingretten, svekker<br /> Wililliams' troverdighet. At Paolo Fusi står frem i full offentlighet styrker også hans<br /> påstand om at han aldri har hatt noen samtale med Trygve Refvern.<br /> <br /> Quote A er fabrikkert av Statoil eller deres underleverandører IBI Word/Paolo Fusi eller<br /> Diligence. Norske domstoler har vært forutinntatte og trodd på Statoils forklaring om at<br /> Quote A kom fra en uavhengig kilde/varsler tett opp til Biofuel-gruppen - Trygve Refvem.<br /> Det er nå bevist og innrømmet av Statoil at ankende parter hele tiden har hatt rett.<br /> Fabrikasjonen er straffbar etter straffeloven 2005 § 225 (b), noe som i denne sak vil kunne<br /> være et tolkningsmoment.<br /> <br /> Ankende parter som skadelidte skal ikke måtte peke ut den eksakte skadevolder, annet enn<br /> å konstatere at det ikke finnes noen uavhengig kilde/varsler som trenger beskyttelse.<br /> Skadevolder har enten hatt skadehensikt eller hensikt om å tjene penger. Tingretten legger<br /> til grunn at det å finne eller fabrikkere &quot;red flags&quot; ikke innebærer mer penger for Statoils<br /> underleverandører. Det er feil. Det vises til at Diligence ba om nytt mandat, noe som også<br /> ville genere mer inntekter. Stephanos G. Oretos i Statoil uttalte at det ville koste 1 million<br /> kroner for Biofuel-gruppen å sjekke ut Quote A. Biofuel blir altså satt i en gisselsituasjon,<br /> og pengene ville gått til Diligence og IBI Word/Paolo Fusi. Det må regnes som<br /> overveiende sannsynlig at motivet for å fabrikkere &quot;red flags&quot; var å bringe inntekter. Det er<br /> underlig at tingretten ikke evnet å se dette. Når norske domstoler en gang kommer frem til<br /> at Quote A er fabrikkert av Statoil og deres underleverandører, vil dette ha avgjørende<br /> betydning for Statoils culpa-vurdering, tapet og årsakssammenhengen. Preventive hensyn<br /> vil slå inn i erstatningsvurderingen. Det vises videre til EMK artikkel 6 (2), artikkel og<br /> artikkel 1. Lagmannsretten legger også her til grunn at riktig henvisning er artikkel 1 i<br /> Protokoll til Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende<br /> friheter av 4. november 1950.<br /> <br /> Side:5<br /> <br /> Etter hovedforhandlingen har ankende parter konfrontert Trefor Williams med Paolo Fusis<br /> uttalelser i artikkel i Stavanger Aftenblad. Williams påstår nå plutselig at han sitter på eposter<br /> hvor Paolo Fusi sender over Quote A i skriftlig form til Diligence og der det nevnes<br /> at Trygve Refvern, i anledning hans stilling blant annet som administrerende direktør i<br /> Mwana Group, hadde kontaktet Trygve Refvern. Dette er helt nye opplysninger for<br /> Biofuel. Dette kunne vært sjekket ut allerede i 2009 fordi Trygve Refvern aldri har hatt<br /> noen relasjon til Mwana Group. Williams påstander med hensyn til e-poster er lite<br /> troverdig, idet han i sin forklaring i tingretten, under ed, forklarte at all informasjon de<br /> hadde fått rundt dette oppdraget var slettet på grunn av personvernregler.<br /> <br /> Biofuel fikk ikke identiteten til Diligence før i 2016. Det er derfor feil når tingretten i<br /> dommen side 36 skriver at &quot;opplysningene var innhentet med dette som formål, og skulle i<br /> utgangspunktet forbli i det lukkede rom i Diligence, Statoil og Biofuel&quot;.<br /> <br /> I mortifikasjonssaken påstod Michael Price at Quote A omhandlet en korrupsjonshandling<br /> i relasjon til NPA, men Biofuel-gruppen hadde ikke behov for noen NPA-tillatelse. NPA<br /> har utstedt en offisiell erklæring der det tilbakevises at de hadde noe mandat i forhold til<br /> Biofuel samt alle sitater som ledende personer i NPA skulle ha uttalt til Diligence. Denne<br /> erklæringen er ikke nevnt i tingrettens dom. Etter at Statoil ble kjent med erklæringen<br /> påstår Statoil at Michael Price aldri har vitnet om at det dreier seg om en<br /> korrupsjonshandling i relasjon til NPA. Dette viser hvordan Statoil reagerer når de blir<br /> møtt med faktiske kjensgjerninger. Statoil kunne oppklart dette i deres anketilsvar i<br /> mortifikasjonssaken, men gjorde det ikke . IDD-rapporten slår tydelig fast at Quote A<br /> beskriver en korrupsjonshandling i relasjon til NPA. Likevel forsøker tingretten i dommen<br /> side 34 å komme Statoil til unnsetning. Det er ingen andre offentlige institusjoner igjen i<br /> Ghana som kunne ha noe med landkontrakter å gjøre som Quote A kan relateres til. Det er<br /> besynderlig at tingretten faller ned på at det er 50 % sannsynlig at Biofuel-gruppen har<br /> utført en korrupsjonshandling når ikke en gang den institusjonen Biofuel angivelig skal ha<br /> betalt korrupsjonspenger til, er identifisert.<br /> <br /> I forhold til media viser tingretten på side 42 i dommen til Steinar Kolnes sin forklaring<br /> &quot;om at også andre personer i Ghana, kunne hatt interesse av å lekke informasjon til media&quot;.<br /> Kolsnes sin uttalelse kom før Trefor Williams sitt vitnemål og før Paolo Fusi ble pekt ut<br /> som det angivelige opphav til Quote A. Dette viser hvor galt det kan gå når en domstol<br /> tillater bevisføring der helt sentrale opplysninger blir kjent på siste dag av<br /> hovedforhandlingen. Quote A har ikke sin opprinnelse fra Ghana, men er fabrikkert av<br /> Statoil, Paolo Fusi eller Diligence. Noen av disse har tipset media. Ingen i Biofuel-gruppen<br /> hadde interesse av at dette kom frem i media, da Biofuel fortsatt trodde at man var i<br /> kontraktsforhandlinger med Statoil.<br /> <br /> Side:6<br /> <br /> Lovanvendelsen:<br /> <br /> Ansvarsgrunnlag:<br /> <br /> 1. Culpavilkåret<br /> <br /> Jæren tingrett drøfter ikke ankende parters påstand om at Statoil, samtidig som de<br /> fremsatte Quote A, også skulle overgitt Diligence sin identitet. Tingretten drøfter ikke om<br /> dette var illojalt av Statoil når man befant seg i kontraktsforhandlinger, men slår fast at<br /> Statoil hadde en konfidensialitetsavtale som hindret dette. Dette er bevislig feil. Noen slik<br /> avtale finnes ikke. Williams forklarte at Diligence ikke hadde hatt noe imot det dersom<br /> Statoil ønsket å formidle deres identitet. Noen konfidensialitetsavtale er heller ikke<br /> fremlagt. Culpavilkåret er oppfylt. Statoil har utøvet maktmisbruk og handlet illojalt og<br /> svikefullt. Tingretten ser helt bort fra ulovfestet kontraktsrett når de mener at Statoil ikke<br /> var pliktig til å legge frem identiteten til «Company X» . Det vises til Kai Kruger,<br /> Kontraktsrett 1989, side 290.<br /> <br /> Jæren tingrett uttaler på side 38 i dommen at Biofuel fikk tilgang til flere opplysninger om<br /> Quote A enn det Statoil selv hadde mottatt i IDD-rapportene. Dette er bevislig feil. Det er<br /> tilstrekkelig her å sammenligne rapportene og telle sider. Igjen unnlater tingretten å drøfte<br /> det sentrale i Biofuels anførsler; at Biofuel aldri fikk tilgang til identiteten til Diligence og<br /> at det ikke pålå Statoil noe forbud mot dette. Det blir nærmest absurd og på grensen til det<br /> injurierende når det argumenteres for et slags kildevern hos Statoil, basert på<br /> &quot;sikkerhetshensyn&quot;. Om slike hensyn skulle tillegges vekt må det være grovt uaktsom av<br /> Statoil å ikke gi identiteten til Quote AS sitt opphav på det tidspunkt da Biofuel hadde et<br /> meget kompetent styre, men i stedet vente til de i 2016 blir tvunget til å gi ankende parter<br /> all informasjon. Tingretten evner ikke å se Biofuel sine &quot;sikkerhetshensyn&quot; ved at Statoil<br /> sine underleverandører gis blanco-fullmakt til å benytte lyssky metoder i sine<br /> integritetsundersøkelser av Biofuel, uten risiko for å bli ansvarliggjort. Det ligger åpent i<br /> dagen hvorfor Statoil i 7 år har nektet å oppgi Diligence sin identitet. Hensikten var at<br /> Quote A skulle henge ved Biofuel og at Biofuel aldri skulle kunne ansvarliggjøre de som<br /> fabrikkerte Quote A. Når nå sannheten om hvem som fabrikkerte Quote A er kommet<br /> frem, er ansvarsgrunnlaget basert på culpa klart oppfylt for Statoils del. Det var grovt<br /> uaktsomt og det grenser mot forsett å ikke gi over identiteten til &quot;Company X&quot; i tiden fra<br /> 2009 til 2016. Det står ikke til troende at Statoil ville hjelpe Biofuel da de la frem Quote A,<br /> og samtidig nektet å oppgi identiteten til &quot;Company X&quot;.<br /> <br /> Det var også grovt uaktsomt av Statoil å involvere seg med Diligence som de ifølge<br /> Michael Price &quot;fant&quot; på Internett. Diligence har et meget frynsete rykte i bransjen. Det er i<br /> anerkjente media som Wall Street Joumal, Financial Times og den svenske Expressen<br /> omtalt uheldige episoder som Diligence har vært involvert i, blant en der Diligence<br /> promoterer korrupsjon. Tingretten går likevel langt i å nærmest &quot;frikjenne&quot; Diligence.<br /> <br /> Side:7<br /> <br /> Det var også grovt uaktsomt av Statoil å ikke håndheve rammeavtalen med Diligence der<br /> det uttrykkelig er nevnt at Statoil skal godkjenne de &quot;sub-contractors&quot; Diligence ønsket å<br /> benytte. Det står ikke til troende når Statoil påstår at de ikke visste identiteten til &quot;subcontractors&quot;.<br /> <br /> 2. Kontraktshjelperansvaret og andre ansvar basert på aktiv identifikasjon/solidaransvar,<br /> Kontraktshjelperansvaret omfatter feil eller forsømmelser som begås av de<br /> kontraktshjelpere man engasjerer for å oppfylle sine forpliktelser, i dette tilfelle Diligence<br /> og Paolo Fusi. Om Statoil har påtatt seg selv en konfidensialitetsforpliktelse overfor<br /> Diligence, har de også akseptert å stå ansvarlig for Diligence og Paolo Fusis feil.<br /> <br /> Statoil må uansett blir identifisert med sine underleverandører når de nekter å oppgi<br /> Diligence sin identitet, jf ordinære ulovfestede erstatningsrettslige hensyn. At Statoil hefter<br /> for sine underleverandører når de nekter å gi fra seg Diligence sin identitet kan også tolkes<br /> inn i EMK artikkel 8, 13 og 41.<br /> <br /> Tingretten skriver på side 40 i dommen at &quot;selv om det skulle legges til grunn at Quote A<br /> er fabrikkert, kan ikke Statoil holdes automatisk ansvarlig for dette&quot;. Tingretten utelukker<br /> altså ikke et ansvar for Statoil, men stanser sin drøftelse der. Ankende parter har forsøkt å<br /> få dekket sitt økonomiske tap hos Statoils underleverandører gjennom sivile krav i<br /> mortifikasjonssaken og begjæring om bevissikring, men Stavanger tingrett nektet begge<br /> deler. Dette må bety at det er rettskraftig avgjort at Biofuel ikke har anledning til å rette<br /> krav mot Statoils underleverandører. Når det nå viser seg at Quote A er fabrikkert, og det<br /> er Statoil eller en av deres underleverandører som har stått for dette, og Statoil har nektet<br /> Biofuel adgang til underleverandørene, må Statoil holdes fullt ut ansvarlig.<br /> <br /> 3. Markedsføringsloven § 25 (tidligere markedsføringslov § 1) og verdipapirloven § 3-9,<br /> første ledd.<br /> <br /> Å fremsette et fabrikkert korrupsjonsfunn i kontraktsforhandlinger og samtidig ikke gi fra<br /> seg kildens identitet, er klart i kjernen av markedsføringsloven § 25 og forbudet mot<br /> &quot;urimelige forretningsmetoder&quot; og verdipapirloven § 3-9 første ledd om forbud mot<br /> &quot;urimelige kontraktsteknikker&quot;. Biofuel var i en emisjonsprosess/kapitalinnhenting og det<br /> var kontraktsforhandlinger om kjøp av aksjer og prisdiskusjoner. Kontraktsforhandlingene<br /> fortsatte etter 4. og frem til 23.-24. februar 2009. Korrupsjonsbeskyldningene kan derved<br /> ha bakgrunn i at Statoil ønsket å &quot;snakke ned prisen&quot;.<br /> <br /> Det vises også til verdipapirloven § 3-8 (2) 3. Dersom Biofuel var børsnotert, ville aksjen<br /> umiddelbart blitt suspendert, og en omfattende undersøkelse hadde blitt iverksatt. Om det<br /> viste seg at beskyldningen var fabrikkert og egnet til å påvirke verdien, ville det ført til<br /> både straffeansvar og erstatningsansvar for Statoil.<br /> <br /> Side:8<br /> <br /> Årsakssammenheng<br /> <br /> Produktet som Biofuel solgte gjennom emisjonen var aksjen, og denne ble verdiløs da<br /> beskyldningen om korrupsjon kom. Stein Hansen i First Securities var klar på dette.<br /> Biofuel var spesielt utsatt fordi selskapet var i en grunderfase og den eneste kilde til<br /> fremtidig inntekt var investeringen som var foretatt på landjorden i Ghana. Biofuels<br /> oppbud/konkurs er irrelevant for årsakssammenhengen. Sees oppbud/konkurs borte ville<br /> aksjen fortsatt være verdiløs på grunn av korrupsjonsfunnet. At Biofuel uansett måtte<br /> begjære oppbud selv om korrupsjonsfunnet tenkes borte, er opp til Statoil å bevise.<br /> Ankende parter har tilstrekkelig bevist at det var flere interessenter i Biofuel-aksjen før<br /> korrupsjonsbeskyldningen kom. Vitneforklaringene om dette er ikke å gjenfinne i<br /> tingrettens dom. Det var Statoils stadige utsettelser i forhandlingene som medførte Biofuels<br /> anstrengte økonomi, ikke &quot;dårlige tider&quot;. Operasjonen i Ghana er også oppe og går<br /> gjennom selskapet Solar Harvest Ltd (endret navn fra Biofuel Africa Ltd.). Det har<br /> imidlertid vist seg svært vanskelig å få støtte fra norske bistandsorganisasjoner og<br /> investeringer fra norske investorer, noe som må tilskrives korrupsjonsbeskyldningene som<br /> fortsatt hefter ved grunderne. Også dette unnlater tingretten å drøfte.<br /> <br /> Det økonomiske tap, dokumentasjon<br /> <br /> Det er vanskelig å forstå tingrettens uttalelse om at det økonomiske tapet ikke er<br /> dokumentert. Det er fremlagt dokumentasjon i form av utskrift fra VPS-kontoer som viser<br /> antallet aksjer som saksøkerne eide privat og gjennom sine selskaper, samt verdien av<br /> aksjene før korrupsjonsbeskyldningene. Ved vurderingen av tapet er det markedsprisen for<br /> sist omsatte aksje som må legges til grunn. Tingretten tar feil når det tas utgangspunkt i at<br /> grunders aksjer, siden disse ikke er kjøpt, men ervervet på et tidlig tidspunkt med lavere<br /> inngangsverdi, er verdiløse og uten erstatningsrettslig vern.<br /> <br /> Erstatning for lidt og fremtidig inntektstap ved skade av omdømme må fastsettes etter<br /> skjønn, Biofuel har vært moderat i de økonomiske krav med tanke på hvor mange år<br /> korrupsjonsmistanken har vært over selskap og grundere.<br /> <br /> Foranlediget av lagmannsrettens varselbrev har de ankende parter videre i hovedsak gjort<br /> gjeldende:<br /> <br /> Det er påstått alvorlige saksbehandlingsfeil gjort av tingretten, noe som alene er grunn nok<br /> til å fremme saken. Saken reiser også flere menneskerettslige spørsmål rundt domstolenes<br /> plikt til å beskytte de ankende parter mot alvorlige fabrikkerte korrupsjonsbeskyldninger.<br /> Det anføres igjen at Statoil er ansvarlig både på objektivt og grunnlag og på culpagrunnlag<br /> og at det er sannsynliggjort årsakssammenheng og økonomisk tap. En nektelse<br /> <br /> Side:9<br /> <br /> Når norske domstoler konsekvent har nektet ankende parter domstolsadgang for de påståtte<br /> krav mot Statoils underleverandører ved å beskytte deres identitet, må konsekvensen bli at<br /> Statoil blir objektiv ansvarlig for deres underleverandørers feil. Hvis ikke vil det være en<br /> krenkelse av EMK artikkel 6.<br /> <br /> Jæren tingretts dom består av flere krenkelser av konvensjonen som må repareres. En<br /> ankeavvisning vil aldri kunne reparere de feil som er blitt begått. Så lenge<br /> korrupsjonsbeskyldningene henger ved de ankende parter - uten at domstolene makter å<br /> konkludere med det åpenbare - at beskyldningene er fabrikkert - er dette et vedvarende<br /> brudd på ankende parters menneskeretter.<br /> <br /> Statoil har også utvist culpa både utenfor kontrakt og i kontraktforhandlinger. Jæren<br /> tingrett slår uten begrunnelse eller refleksjon fast at Statoil handlet lojalt overfor Biofuel da<br /> Statoil nektet å oppgi identiteten til deres underleverandører. Det er ikke riktig som<br /> tingretten slår fast at det ikke var i Biofuel sin interesse å bli kjent med Statoils<br /> underleverandører. Dette er i beste fall en mistolking, idet det ble slått fast under<br /> bevisførselen fra denne side at det nettopp var i Biofuel sin interesse å få tak i identiteten<br /> til opphavet til Quote A.<br /> <br /> Verdipapirhandelloven får anvendelse, jf NOU 1996:2 pkt 6.1.2.2 og punkt og 3.2.<br /> <br /> Det opplyses at ankende parter allerede har sak inn for EMD med påstand om flere brudd<br /> på EMK i tilknytning til Stavanger tingretts behandling av mortifikasjonssaken og<br /> bevissikringssaken. Om denne saken blir avvist vil også Jæren tingretts<br /> saksbehandlingsfeil legges til klagen i EMD.<br /> <br /> I tillegg til det som fremgår av anken vises også til Norges forpliktelser etter EØS avtalen,<br /> om å beskytte selskaper og investorer mot markedsmanipulasjon samt verdipapirlovens<br /> forbud mot dette. Det er bevist gjentatte ganger at det er Statoil selv som har bekreftet<br /> korrupsjonsbeskyldningene som «funn» flere ganger i media, siste gang 9. mars 2009.<br /> Dette oppfyller klart lovens krav om &quot;utbredelse av informasjon&quot;. Det er en lav terskel for<br /> å komme inn under lovens forbud mot dette. Ett &quot;villedende signal, rykte eller nyheter&quot; er<br /> nok. Spørsmålet er om disse &quot;signaler, rykter eller nyheter&quot; var egnet til å endre prisen på<br /> Biofuels aksjer. Stein Hansen fra First Security var klar på dette. Ankende parter er både<br /> grundere og investorer i Biofuel som de etablerte og bygget opp gjennom flere års ulønnet<br /> arbeid og flere millioner i private låneopptak. Det vil være sterkt konkurransevridende om<br /> norske selskaper og investorer skal ha et dårligere vern mot falsk og villedende<br /> informasjon enn selskaper i andre EU/EØS-stater.<br /> <br /> Side:10<br /> <br /> '''Påstand:'''<br /> <br /> :1. Jæren tingretts dom oppheves.<br /> :2. Saken tas inn til ny behandling i Gulating lagmannsrett.<br /> :3. De samme påstander som for Jæren tingrett gjøres gjeldende for Gulating lagmannsrett.<br /> :4. Statoil erstatter saksøkerens sakskostnader.<br /> <br /> '''Ankemotparten''' anfører i korte trekk:<br /> <br /> Tingrettens avgjørelse er korrekt både i resultat og med hensyn til den konkrete<br /> bevisbedømmelse og rettsanvendelsen. Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil som<br /> kan ha innvirket på tingrettens avgjørelse.<br /> <br /> Sakens kjernespørsmål, om Statoil handlet rettmessig ved å formidle funn fra en IDD-rapport<br /> til Biofuels administrerende direktør, er allerede behandlet i privat straffesak og<br /> oppreisningssak. Både Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett har slått fast at Statoil<br /> handlet rettmessig. Avgjørelsen er rettskraftig, idet Høyesterett nektet fremme av anken.<br /> Anken i denne sak inneholder ingen nye omstendigheter som er relevant for sakens<br /> hovedspørsmål. Det er derfor klart at anken ikke vil føre frem og at der ellers ikke er grunn<br /> til at anken blir prøvd, jf tvisteloven § 29-13 andre ledd.<br /> <br /> Ingen av ankende parters anførte rettslige grunnlag kan føre frem.<br /> <br /> Statoil hadde rett og plikt både til å gjennomføre selskapsgjennomgang og til å informere<br /> Biofuel om forhold som ble avdekket.<br /> <br /> Verdipapirhandelloven er ikke anvendelig og kan uansett ikke føre frem. Statoil har heller<br /> ikke handlet i «strid med god forr etningsskikk», jf markedsføringsloven § 25.<br /> <br /> Vurderingstemaet hva gjelder ansvarsgrunnlag for oppreisning og erstatning etter<br /> skadeserstatningsloven § 3-6 er identiske. Lagmannsretten må i likhet med tidligere<br /> avgjørelser komme til at formidlingen av Quote A ikke er ansvarsbetingende etter<br /> skadeserstatningsloven § 3-6.<br /> <br /> Det foreligger intet faktisk grunnlag til støtte for ankende parters påstander om at Statoil<br /> har fabrikkert Quote A.<br /> <br /> Jæren tingrett har slått fast at Statoil har opptrådt aktsomt. Gjennomføringen av IDD var<br /> nødvendig, valget av Diligence var aktsomt, og Statoil hadde både rett og plikt til å<br /> formidle Quote A. Statoil hadde ikke noe med spredningen av Quote A å gjøre. Det<br /> foreligger intet grunnlag for erstatning verken etter skadeserstatningsloven § 3-6, § 2-1<br /> <br /> Side:11<br /> <br /> eller etter den ulovfestede culpanormen. Det er heller ikke grunnlag for noe<br /> kontraktsrnedhjelperansvar eller organsansvar.<br /> <br /> Det er heller ikke årsakssammenheng mellom Statoil sine handlinger, eller noen Statoil<br /> svarer for sine handlinger, og ankende parters anførte tap. Biofuel var på konkursens rand<br /> vinteren 2008/2009. Statoil var ikke forpliktet til å investere i selskapet. Statoil besluttet<br /> på forretningsmessig grunnlag ikke å investere i Biofuel, og selskapet maktet heller ikke å<br /> skaffe risikokapital fra andre investorer.<br /> <br /> Ankende parters økonomiske tap er under enhver omstendighet ikke tilstrekkelig<br /> dokumentert. Det må her tas utgangspunkt i tidspunktet for den påståtte skadevoldende<br /> handling. På det aktuelle tidspunkt var Biofuels økonomi svært dårlig, selskapet var i<br /> praksis konkurs og aksjene var derved tilnærmet verdiløse.<br /> <br /> Når det gjelder ankende parters anførsel vedrørende kontradiksjon vises til at ankende<br /> parter hadde full anledning til spørre ut Trefor Williams under hovedforhandlingen. Det<br /> forhold at han ikke ville oppgi Diligence sin kilde til Quote A før han ble nødt til det<br /> under vitneforklaringen, er ingen saksbehandlingsfeil. Det samme gjelder det forhold at<br /> ankende parter ikke kunne føre et vitne fordi de ikke ble kjent med navnet på vitnet før<br /> under hovedforhandlingen. Paolo Fusi kunne uansett ikke gi tingretten noen relevante<br /> opplysninger knyttet til de anførte ansvarsbetingende handlinger. For øvrig er hva som<br /> eventuelt har skjedd mellom Paolo Fusi og Trygve Refvem ikke relevant for bedømmelsen<br /> av om Statoil er erstatningsansvarlig.<br /> <br /> Når det gjelder bevisbedømmelsen er det ikke rettens oppgave å fremlegge beviser slik<br /> ankende parter anfører. Det er heller ikke riktig som det anføres at tingretten fremsetter en<br /> grunnløs beskyldning. Om Trygve Refvem har uttalt Quote A eller ikke, er uten betydning<br /> for erstatningsspørsmålet.<br /> <br /> De foreligger ingen feil ved tingrettens bevisbedømmelse.<br /> <br /> Når det gjelder lovanvendelsen gir dommen en omfattende presentasjon av rettsreglene før<br /> de anvendes. Tingretten har grundig vurdert faktum opp mot alle de anførte<br /> ansvarsgrunnlag. Det foreligger ingen feil ved tingrettens lovanvendelse.<br /> <br /> '''Påstand:'''<br /> <br /> :Prinsipalt:<br /> :1. Anken nektes fremmet<br /> <br /> :Subsidiært:<br /> :2. Anken forkastes.<br /> <br /> Side:12<br /> <br /> :I begge tilfeller:<br /> :3.Statoil ASA tilkjennes sakskostnader, med tillegg av renter etter lov om renter ved forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> === Lagmannsrettens bemerkninger: ===<br /> <br /> Det følger av tvisteloven § 29-13 andre ledd at anke over dom kan nektes fremmet når<br /> lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem.<br /> <br /> Vilkårene for å nekte en anke over dom fremmet er strenge. I [[HR-2011-1928-U - Rt-2011-1291|Rt-2011-1291]] heter det med<br /> henvisning tillovforarbeidene:<br /> <br /> :&quot;For at en anke skal kunne nektes fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd, må lagmannsretten enstemmig finne det «klart at anken ikke vil føre frem». I lovforarbeidene er det fremholdt at dette nektelsesvilkåret «skal tolkes strengt», og at det kreves «en høy grad av sikkerhet for at resultatet ville blitt stående etter en eventuell full ankeprøving». Formålet er å «stoppe de håpløse ankene før det påløper ytterligere kostnader&quot;.<br /> <br /> Lagmannsretten finner det enstemmig klart at anken i denne saken ikke vil føre frem.<br /> <br /> Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap og oppreisningserstatning.<br /> Erstatningskravene fra Arne Helvig, Steinar Kolnes og Ove Martin Kolnes gjelder tapte<br /> arbeidsinntekter som følge av konkurs i Biofuel og erstatning for tapte aksjer i Biofuel som<br /> følge av konkursen. Arne Helvig og Steinar Kolnes har videre fremmet krav om erstatning<br /> for tap hos Biofuel som de mener er overdratt dem fra Biofuels konkursbo.<br /> Erstatningskravene fra United Corporation Company AS v/Steinar Kolnes og Helcon Ltd.<br /> v/Arne Helvig gjelder tapte aksjer i Biofuel som følge av konkursen. Det vises for øvrig til<br /> ankende parters påstander for tingretten inntatt i dommen side 13-14.<br /> <br /> Tingretten kom til at ankende parter ikke har sannsynliggjort at vilkårene for å ilegge<br /> Statoil erstatnings - eller oppreisningsansvar er til stede, da med hovedvekt på vilkåret om<br /> ansvarsgrunnlag. Som ansvarsgrunnlag gjorde ankende parter for tingretten gjeldende det<br /> ulovfestede skyldansvar (culpa), markedsføringsloven § 25 og verdipapirhandelloven § 3-9<br /> jf § 31- første ledd andre punktum, kontrakstmedhjelperansvar/aktiv identifikasjon,<br /> arbeidsgiveransvar og organansvar.<br /> <br /> Lagmannsretten forstår anken slik at det for en vesentlig del hevdes å foreligge feil ved<br /> tingrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling knyttet til ankende parters<br /> anførsel om at Statoil/deres underleverandører har fabrikkert Quote A og anførselen om at<br /> det var illojalt og svikefullt av Statoil ikke å oppgi identiteten til opphavet av Quote A da<br /> <br /> Side:13<br /> <br /> denne ble fremsatt. Videre forstår lagmannsretten anken slik at det hevdes å foreligge feil<br /> ved tingrettens lovanvendelse og bevisvurdering når den har kommet til at det ikke var<br /> uaktsomt av Statoil å involvere seg med Diligence og ikke å håndheve rammeavtalen med<br /> Diligence om at Statoil skulle godkjenne &quot;sub-contracors&quot;. Det samme gjelder ankende<br /> parters anførsler knyttet til Statoils håndtering av saken i media. Når det gjelder det<br /> sistnevnte er det for lagmannsretten også vist til forbudet mot markedsmanipulasjon i<br /> verdipapirhandelloven og EØS-avtalen.<br /> <br /> Når det gjelder vilkårene for å ilegge noen erstatningansvar, har tingretten tatt et korrekt<br /> rettslig utgangspunkt for vurderingen. Det samme gjelder kravet til bevis og<br /> bevisbyrderegler. Som det fremgår av tingrettens dom, og som lagmannsretten slutter seg<br /> til, er det de ankende parter som har bevisbyrden for at vilkårene for ilegge Statoil<br /> erstatningsansvar er til stede. Lagmannsretten tiltrer videre tingrettens vurdering om at det<br /> ikke er grunnlag for å snu bevisbyrden, slik denne saken ligger an. Lagmannsretten finner<br /> det tilstrekkelig her å vises til tingrettens premisser om dette i dommen side 20 -21.<br /> <br /> Tingretten har, slik lagmannsretten ser det, tatt et korrekt rettslig utgangspunkt også når<br /> det gjelder kontraktshjelperansvaret, herunder om Statoil hefter for uforsvarlige handlinger<br /> begått av Diligence eller deres hjelpere/underleverandører. Som det følger av betegnelsen<br /> &quot;kontraktshjelperansvar&quot;, og som tingretten korrekt påpeker, omfatter dette ansvaret den<br /> som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsforpliktelse. Det forelå ingen<br /> kontraktsforpliktelse mellom Statoil og Biofuel som skulle oppfylles, og de ulovfestede<br /> reglene om kontraktshjelperansvaret kommer klart nok ikke til anvendelse. Dette<br /> innebærer igjen at, i den grad Quote A er fabrikkert av Diligence eller deres hjelper eller<br /> disse på annen måte har opptrådt uaktsomt til skade for ankende parter, kan Statoil ikke<br /> holdes ansvarlig for dette i medhold av kontraktshjelperansvaret. Lagmannsretten kan<br /> heller ikke se at det er grunnlag for å pålegge Statoil noe slikt ansvar i medhold av EMK<br /> artikkel 6, 8, 13 eller 41.<br /> <br /> Når det gjelder &quot;aktiv identifikasjon&quot; er dette, som tingretten riktig påpeker, ikke et<br /> selvstendig ansvarsgrunnlag, men det kan være et &quot;resultat av anvendelse av regler om<br /> arbeidsgiveransvaret og kontraktsansvar ved bruk av hjelpere&quot;.<br /> <br /> Tingretten redegjør videre korrekt for den rettslige betydningen av arbeidsgiveransvaret<br /> og organansvaret. Når det gjelder arbeidsgiveransvaret fastslår tingretten at Statoil ikke har<br /> arbeidsgiveransvar for Diligence eller noen av deres hjelpere, og at et eventuelt ansvar her<br /> i tilfelle må forankres i uaktsomme handlinger/unnlatelser fra Statoils egne ansatte. Når det<br /> gjelder organsansvaret, legger tingretten til grunn at verken Diligence eller noen av deres<br /> hjelpere er avdelinger eller organer i Statoil og at slikt ansvar er utelukket i forhold til dem.<br /> Tingretten finner det videre unødvendig å ta stilling til om organsvaret kan gjøres<br /> gjeldende i forhold til Statoils juridiske avdeling og enheten Business and Integrity. Det<br /> vises til at Statoil uansett må frifinnes &quot;fordi saksøkerne ikke har sannsynliggjort at<br /> <br /> Side:14<br /> <br /> selsk apets ansatte (identifiserbare eller anonyme og ved kumulasjon), eller selskapets<br /> avdelinger som sådan har handlet uaktsomt&quot;.<br /> <br /> Lagmannsretten kan ikke se at det hefter noen feil ved de rettslige vurderinger som<br /> tingretten har gjort i forhold til de ovennevnte rettslige grunnlag.<br /> <br /> Innledningsvis under aktsomhetsvurderingen foretar tingretten en grundig og korrekt<br /> rettslig vurdering knyttet til anvendelsen av markedsføringsloven § 25 /tidligere<br /> markedsføringsloven § l. Tingretten konkluderer slik:<br /> <br /> :Under enhver omstendighet mener retten at i en sak som denne, vil aktsomhetsbedømmelsen etter en ulovfestet handlingsnorm, og aktsomhetsbedømmelsen etter den lovfestede normen i markedsføringsloven § l, være sammenfallende. I begge tilfeller vil det være spørsmål om det har skjedd erstatningsbetingende avvik fra forsvarlig opptreden. Dersom man hadde tatt utgangspunkt i en ulovfestet norm, mener retten at man uansett måtte sett hen til den lovfestede handlingsnormen i markedsforingsloven § 1.<br /> <br /> :Som et utgangspunkt for vurderingen av markedsføringsloven § l, viser retten til de bærende lojalitetshensyn som er omtalt i [[HR-1998-41-A - Rt-1998-1315|Rt-1998-1315]]:<br /> <br /> ::”God forretningsskikk&quot; verner i likhet med de aktuelle spesialbestemmelsene om lojaliteten i næringslivet, og henviser til en alminnelig lojalitetsvurdering. Ved denne vurderingen kan både forhold av subjektiv karakter og de objektive kriteriene i saken være relevante. Slik denne saken ligger an, finner jeg, i motsetning til lagmannsretten, det tilstrekkelig å vurdere de objektive kriteriene. Jeg går derfor ikke inn på troverdigheten av den begrunnelsen som er gitt for etableringen av Norges-Is AS.<br /> <br /> ::”Ved vurderingen har naturligvis oppfatningen innen næringslivet sentral betydning. Men den er ikke alene avgjørende. Retten må selv gjøre seg opp en mening om hva som er &quot;god&quot; forretningsskikk, jf. Ot.prp.nr.57 (1971-72) side 8”.<br /> <br /> :Retten skal altså foreta en lojalitetsvurdering ut fra de konkrete omstendighetene i denne<br /> saken.<br /> <br /> Lagmannsretten tiltrer dette.<br /> <br /> Avslutningsvis i dommen vurderer tingretten videre ankende parters anførsel om at Statoil<br /> er ansvarlig etter verdipapirhandelloven § 3-9. Tingretten kom til at denne bestemmelsen<br /> ikke er anvendelig, og det fremgår av dommen:<br /> <br /> :Retten kan ikke se at bestemmelsen overhodet kommer til anvendelse. Slik saken er anlagt av saksøkerne, er det snarere et spørsmål om hvilke handlinger Statoil har utført for å unnlate å handle aksjer i Biofuel AS. Statoil har ikke drevet med handel i Biofuel AS sine aksjer. Det var en intensjonsavtale om mulig kjøp av aksjer, men noe kjøp kom ikke i stand. Slik retten ser det, faller situasjonen utenfor virkeområdet i verdipapirhandelloven § 3-9. Under enhver omstendighet har ikke saksøkerne sannsynliggjort at Statoil har benyttet urimelige forretningsmetoder i denne saken. Retten viser til den omfattende drøftelsen ovenfor som også gjør seg gjeldende her.<br /> <br /> Side:15<br /> <br /> Lagmannsretten kan ikke se at det det hefter feil ved tingretten lovanvendelse her.<br /> Lagmannsretten tiltrer videre tingrettens vurdering om at Statoil uansett ikke har benyttet<br /> urimelige forretningsmetoder, jf lagmannsrettens videre bemerkninger nedenfor.<br /> <br /> Tingretten foretar i dommen side 23-42 en tidskronologisk og grundig vurdering av<br /> hendelsesforløpet, der saksøkers anførsler for tingretten behandles fortløpende.<br /> Innledningsvis redegjøres det for bakgrunnen for intensjonsavtalen og hvilke<br /> forutsetninger som måtte oppfylles for at Statoil skulle investere. En av forutsetningene var<br /> etter avtalen punkt 6, at det skulle gjennomføres undersøkelser av teknisk, økonomisk og<br /> juridisk karakter, blant annet IDD-undersøkelser. Lagmannsretten oppfatter ikke anken<br /> slik at det hevdes å foreligge feil ved denne fremstillingen.<br /> <br /> Tingrettens videre aktsomhetsvurdering, i dommen side 28-42, er grundig, og den tar<br /> stilling til alle ankende parters anførsler med hensyn til hvilke handlinger Statoil er<br /> ansvarlig for. Herunder om valget av Diligence og håndteringen av IDD-rapportene var<br /> illojal og uaktsom. Videre vurderer tingretten om Statoil handlet illojalt og uaktsomt etter<br /> møtet med Biofuel den 30. januar 2009. Tingretten går deretter inn på spørsmålet om<br /> Quote A er fabrikkert og i tilfelle om Statoil kan holdes ansvarlig for det. Dernest vurderer<br /> tingretten om Statoil i eller gjennom media har handlet illojalt eller uaktsomt overfor<br /> Biofuel. Samtlige spørsmål besvares benektende av tingretten. Tingretten oppsummerer<br /> aktsomhetsvurderingen slik:<br /> <br /> :Retten er kommet til at saksøkerne ikke har sannsynliggjort noe erstatningsgrunnlag. Statoil har handlet lojalt og aktsomt. Forretningsmetodene har heller ikke vært urimelige. Statoil skal frifinnes fra erstatningskravene. Det følger av dette, at Statoil også må frifinnes fra oppreisningskravene, siden Statoil har handlet rettmessig.<br /> <br /> Som nevnt foran gjelder anken for en vesentlig del tingrettens bevisbedømmelse,<br /> lovanvendelse og saksbehandling knyttet til ankende parters anførsel om at Statoil/deres<br /> underleverandører har fabrikkert Quote A og anførselen om at det var illojalt og svikefullt<br /> av Statoil ikke å oppgi identiteten til Diligence da de fremsatte Quote A.<br /> <br /> Når det gjelder det førstnevnte har ankende parter anført at det nå er bevist at Statoil eller<br /> deres underleverandører har fabrikkert Quote A. Det vises til et oppslaget i Stavanger<br /> Aftenblad 2. februar 2017, der Paolo Fusi bekrefter at vitneforklaringen fra Trygve Refvem<br /> om at telefonsamtalen der Quote A skal ha blitt uttalt, aldri har funnet sted. Dette<br /> underbygges ytterligere med henvisning til andre objektive faktiske kjensgjerninger.<br /> Videre anføres det at tingretten har begått saksbehandlingsfeil ved at Trefor Williams fra<br /> Diligence ble ført som vitne, samtidig som ankende parter i praksis ikke fikk føre Paolo<br /> Fusi som vitne. Det gjøres gjeldende brudd på reglene om kontradiksjon og reglene om<br /> forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, jf tvisteloven § 9-17. Ankende parter har på dette punkt<br /> også anført at tingretten har gått utenfor partenes påstandsgrunnlag.<br /> <br /> I tingrettens dom heter det om dette:<br /> <br /> Side:16<br /> <br /> :I lys av saksøkernes anførsel om at Quote A var fabrikkert, og at Statoil må holdes ansvarlig for dette, førte Statoil Trefor Williams fra Diligence som vitne til å forklare seg om bakgrunnen for Quote A. Under hovedforhandlingen navnga Williams en italiensk journalist som Diligence hadde benyttet. Journalisten hadde erfaring fra Ghana, og skal ha hatt et bekjentskap med et mannlig styremedlem i Perennial Bioenergy AS. Også dette styremedlemmet ble navngitt av Williams under hovedforhandlingen. Williams forklarte at journalisten var i telefonisk samtale med styremedlemmet, og da skal styremedlemmet ha uttalt Quote A. Diligence hadde brukt journalisten i tidligere saker, og hadde positive erfaringer med ham. I følge Williams, fikk ikke journalisten større betaling for å ha avdekket et &quot;rødt flagg&quot;, enn om han ikke gjorde det. Det var ikke slik de jobbet. Diligence hadde hatt andre saker hvor journalisten ikke hadde avdekket noe &quot;rødt flagg&quot;. Williams mente at journalisten var meget troverdig. Det var bakgrunnen for at Diligence kunne gå videre til Statoil med opplysningen, til tross for at dette bare var basert på én kilde. Retten tilføyer at i følge Williams, avdekkes liknende &quot;røde flagg&quot; som Quote A, i bare noen svært få saker i løpet av et år.<br /> <br /> :Saksøkerne førte styremedlemmet i Perennial Bioenergy AS som vitne. Han kunne ikke erindre noe kjennskap til den italienske journalisten, og han benektet å ha kommet med Quote A. Igjen mener retten det ikke er nødvendig for avgjørelsen, å navngi de angivelige impliserte i dommen.<br /> <br /> :Retten bemerker at journalisten ikke ble ført som vitne under hovedforhandlingen, og retten kan vanskelig se at saksøkerne hadde mulighet til å føre vedkommende som vitne under hovedforhandlingen. Begrunnelsen er at Statoil, før hovedforhandlingen, ikke hadde opplyst om journalistens rolle i saken. Opplysningene var, i følge advokat Eggen, nye for ham og Statoil helt frem til kort tid før Williams vitneforklaring. Retten bemerker også at Trefor Williams ikke hadde tatt del i den angivelige samtalen med styremedlemmet i Perennial Bioenergy AS. Disse omstendighetene svekker nødvendigvis verdien av bevisene omkring Quote A, som ble presentert under hovedforhandlingen.<br /> <br /> :Saken er imidlertid ikke anlagt som en korrupsjonssak, og det bærer bevisførselen preg av. Saksøkerne har påstått at Statoil hefter for et fabrikkert Quote A. Slik saken er belyst, er det etter rettens oppfatning ikke mulig å ta stilling til om hendelsen i Quote A har skjedd eller ikke. Saksøkerne har ikke sannsynliggjort at Quote A ikke har skjedd. For ordens skyld bemerker også retten – av hensyn til de impliserte – at det heller ikke er sannsynliggjort at Quote A faktisk har skjedd. Avgjørende er at saksøkerne ikke har sannsynliggjort at Quote A ble fabrikkert.<br /> <br /> :Retten bemerker også for ordens skyld at det ikke er godtgjort at Statoil har ment at beskrivelsen i Quote A faktisk har skjedd. Statoil påstod heller aldri noe slikt under hovedforhandlingen. Statoil ASA har betraktet Quote A som et risikoforhold, et &quot;rødt flagg&quot;.<br /> <br /> :Foranlediget av saksøkernes anførsler under hovedforhandlingen, om at saken ikke er godt nok belyst omkring Quote A, understreker retten at selv om det skulle legges til grunn at Quote A var fabrikkert, kan ikke Statoil holdes automatisk ansvarlig for dette.<br /> <br /> Det sentrale ved tingrettens vurdering er at, selv om Quote A skulle være fabrikkert, er det<br /> ikke slik at Statoil automatisk kan holdes ansvarlig for dette. I anken er det påpekt at<br /> tingretten ved denne uttalelsen ikke utelukker ansvar for Statoil. Ankende parter har<br /> imidlertid verken for tingretten eller i anken gjort gjeldende noen konkrete faktiske<br /> omstendigheter og heller ikke tilbudt noen bevis for lagmannsretten som er egnet til å<br /> sannsynliggjøre et slikt ansvar for Statoil. Lagmannsretten kan ikke se at oppslaget i<br /> Stavanger Aftenblad i seg selv sannsynliggjør at Quote A er fabrikkert, og langt mindre at<br /> Statoil er ansvarlig for dette. Basert på gjennomgangen foran er reglene om<br /> <br /> Side:17<br /> <br /> kontrakthjelperansvar heller ikke anvendelig for det tilfelle at Quote A skulle være<br /> fabrikkert av Statoils underleverandører. Ankende parter anfører i denne sammenheng også<br /> at, all den tid ankende parter ikke fikk dekket sitt økonomiske tap hos Statoils<br /> underleverandører i mortifikasjonssaken, må Statoil stå ansvarlig fullt ut. Anførselen kan<br /> slik lagmannsretten ser det åpenbart ikke føre frem.<br /> <br /> Tingretten har heller ikke begått noen saksbehandlingsfeil slik det anføres av ankende<br /> parter. Under enhver omstendighet, om tingretten hadde utsatt hovedforhandlingen,<br /> eventuelt foretatt reassummering etter tvisteloven § 9-17 andre ledd, og hørt<br /> vitneforklaring fra Paolo Fusi, er det ikke nærliggende at tingretten ville kommet til et<br /> annet resultat, jf tvisteloven § 29-21 første ledd.<br /> <br /> Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at tingretten ved det tredje siste avsnittet i sitatet over<br /> fremsetter en korrupsjonsbeskyldning mot Biofuel, slik det hevdes av de ankende parter.<br /> Ankende parters anførsel om at tingretten på dette punkt har gått utenfor partenes<br /> påstandsgrunnlag eller at tingretten har opptrådt i strid med EMK artikkel 6 (2) og artikkel<br /> 8 og artikkel 1 i Protokoll til Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de<br /> grunnleggende friheter av 4. november 1950, kan heller ikke føre frem.<br /> <br /> Det andre hovedpunktet i anken er knyttet til tingrettens vurdering av<br /> om det var illojalt og svikefullt av Statoil ikke å oppgi identiteten til Diligence da Statoil i<br /> 2009 fremsatte Quote A. I anken hevdes det at dette var grovt uaktsomt og at det grenser<br /> mot forsett at Statoil ikke ga over identiteten til Diligence før i 2016.<br /> <br /> Det er ikke riktig som ankende parter anfører at tingretten ikke har tatt stilling til dette.<br /> Tingretten har under punkt 4.5.5 i dommen vurdert &quot;Sporsmål om Statoil i tiden etter møtet<br /> den 30. januar 2009 har handlet illojalt og uaktsomt overfor Biofuel&quot;, og det fremgår blant<br /> annet:<br /> <br /> :I løpet av februar 2009 tok representanter for Biofuel AS og Perennial Bioenergy AS kontakt med Statoil, med sikte på å få ytterligere opplysninger fra IDD-rapporten. Perennial Bioenergy AS søkte bistand hos advokat Thomas Abrahamsen i Kluge Advokatfirma. Under taushetsløfte om identiteten til Diligence, fikk han adgang til å stille ytterligere spørsmål til Diligence. Som Abrahamsen forklarte, gjorde Biofuel AS og Perennial Bioenergy AS det beste i en umulig situasjon. Det var ikke tid og penger igjen i Biofuel AS til å gjøre en nødvendig og omfattende gransking av Quote A i Ghana – noe som var viktig for å tiltrekke seg investorer.<br /> <br /> :I en undersøkelsesrapport datert 23. februar 2009 fra Perennial Bioenergy AS og Biofuel AS, fremkommer det at Diligence ga opplysninger om blant annet navnet til mellommannen XX; at kilden til Quote A var et ikke-navngitt styremedlem i Perennial Bioenergy AS; at vedkommende hadde kommet med utsagnet i en telefonsamtale med Diligence sin representant i 2008; at Quote A skal ha angått en betaling enten fra Perennial Bioenergy AS eller fra Biofuel AS i anledning Jathropa-virksomheten; at den som skal ha mottatt betalingen, var en ukjent offentlig tjenestemann i Ghana; og at pengeoverføringen skjedde enten i Ghana eller i London. En annen navngitt person tilknyttet Biofuel AS, ble oppgitt som en person som ”would likely be<br /> <br /> Side:18<br /> <br /> :aware of this meeting (described in Quote A) or of transfer of money occurring”. Undersøkelsesrapporten fant ikke grunnlag for å si at forholdet som er gjengitt i Quote A, hadde skjedd eller ikke.<br /> <br /> :Avgjørende for retten er at det fremkommer ingenting fra disse undersøkelsene som stiller Statoil i et rettslig ansvar overfor saksøkerne. Til tross for at Abrahamsen fikk tilgang til opplysningene mot taushetsplikt, kan ikke retten se at Statoil på noen som helst måte handlet illojalt eller rettstridig overfor Biofuel AS. Situasjonen var at Biofuel AS fikk tilgang til noen flere konkrete opplysninger om Quote A, enn det Statoil selv hadde mottatt fra Diligence i IDD-rapportene.<br /> <br /> Tingretten har videre under punkt 4.5.4 i dommen vurdert &quot;Spørsmål om Statoils håndtering av<br /> IDD-rapportene var illojal og uaktsom&quot;. Tingretten redegjør først grundig for hendelsesforløpet<br /> fra Statoil mottok den første IDD-rapporten fra Diligence 17. desember 2008 og frem til<br /> møtet den 30. januar 2009. Det vises til dommen side 30-35. Videre heter det:<br /> <br /> :Retten mener at det heller ikke kan være i strid med god forretningsskikk, at Statoil ikke fremla IDD-rapportene i sin helhet. Det er ikke uvanlig at slike rapporter er underlagt konfidensialitetsklausuler mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Et sterkt hensyn bak slike konfidensialitetsforpliktelser, er personvernet til dem opplysningene angår. Personopplysningsregelverket i Norge og i England (Diligence er etablert i England) stiller strenge krav til behandlingen av personopplysninger. Videreformidling av personopplysninger krever blant annet samtykke fra de berørte. Retten bemerker også at konfidensialitet kan være begrunnet i sikkerhetshensyn. Det kan riktignok reises spørsmål om Statoil kunne ha gjort ytterligere avklaringer med Diligence, for eksempel om å innhente samtykke fra de involverte i IDD-rapporten for å utlevere rapportene til Biofuel AS. Selv om manglende utlevering av rapportene sikkert var uheldig og frustrerende for Biofuel AS, kan ikke retten uansett se at Statoils atferd var av en slik karakter at den var uforsvarlig eller illojal.<br /> <br /> :Retten mener at formålet med innhentingen av opplysningene, må tillegges betydelig vekt i aktsomhetsvurderingen. Opplysningene skulle bidra til at Statoil hadde et tilstrekkelig grunnlag for sin investeringsbeslutning. Opplysningene var innhentet utelukket med dette som formål, og skulle i utgangspunktet forbli i de lukkede rom i Diligence, Statoil og Biofuel AS. Biofuel AS kunne ikke forvente fullt innsyn i rapportene, men bare å bli presentert for sentrale funn som etter Statoils oppfatning kunne påvirke transaksjonen.<br /> <br /> :Under enhver omstendighet mener retten at Biofuel AS faktisk fikk så pass mye informasjon om den angivelige korrupsjonshandlingen i møtene den 18. desember 2008 og 30. januar 2009 til å igangsette en selvstendig gransking av forholdet, slik at Statoil ikke kan holdes ansvarlig for illojal og uforsvarlig tilbakeholdelse av nødvendige eller avgjørende opplysninger. Biofuel AS fikk navnet på mellommannen XX, og Biofuel AS fikk vite at et av styremedlemmene i Perennial Bioenergy AS var den som hadde uttalt Quote A. Slik saken er belyst, mener retten at Statoil heller ikke hadde stort mer å gi av opplysninger om den angivelige hendelsen. Statoil hadde fått bekreftelse fra Diligence om at Quote A ikke nødvendigvis angikk betaling av penger til noen i National Petroleum Authority, og Statoil satt ikke med ytterligere konkret informasjon om den angivelige betalingen og hvem som skal ha vært mottaker.<br /> <br /> Tingrettens vurdering her er altså knyttet til om Statoil skulle gitt Biofuel tilgang til IDD-rapportene, og det er i den sammenheng argumentasjonen rundt konfidensialitetsklausuler<br /> og sikkerhetshensyn fremkommer.<br /> <br /> Som det fremgår av sitatet foran, siste avsnitt, har tingretten vurdert at Biofuel under<br /> enhver omstendighet fikk tilstrekkelig informasjon til å kunne igangsette en egen<br /> selvstendig granskning av forholdet. Lagmannsretten er enig i dette, og tilføyer at Biofuel<br /> <br /> Side:19<br /> <br /> heller ikke trengte opplysninger om Diligence sin identitet for å gjøre sine egne<br /> undersøkelser. Basert på det faktum tingretten har lagt til grunn, tiltrer lagmannsretten<br /> tingrettens vurdering om at Statoil på dette punkt ikke har handlet uaktsomt eller illojalt<br /> overfor Biofuel.<br /> <br /> Ankende parter har videre anført at det var grovt uaktsomt av Statoil å involvere seg med<br /> Diligence og ikke å håndheve rammeavtalen med Diligence der det er nevnt at Statoil skal<br /> godkjenne de &quot;sub-contractors&quot; Diligence benytter. Lagmannsretten oppfatter som nevnt<br /> anken på disse punkter slik at den gjelder tingrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse.<br /> Når det gjelder lovanvendelsen vises til lagmannsretten bemerkninger foran. Tingretten har<br /> videre foretatt en grundig bevisvurdering også av disse forhold, og det vises til dommen<br /> henholdsvis side 28-29 og side 40. Lagmarmsretten kan ikke se at det av ankende parter er<br /> anført forhold eller tilbudt bevis som ikke er vurdert av tingretten.<br /> <br /> Lagmannsretten forstår anken videre slik at den også gjelder tingrettens vurdering av<br /> spørsmålet om Statoil i eller gjennom media har handlet uaktsomt eller illojalt i forhold til<br /> Biofuel. Lagmannsretten forstår ankende parter slik at anken gjelder tingrettens<br /> lovanvendelse og bevisbedømmelse. Ankende parter viser til Norges forpliktelser etter<br /> EØS avtalen, om å beskytte selskaper og investorer mot markedsmanipulasjon samt<br /> verdipapirhandellovens forbud mot dette. Det hevdes bevist at Statoil selv har bekreftet<br /> korrupsjonsbeskyldningene som &quot;funn&quot; flere ganger i media, siste gang 9. mars 2009 og at<br /> dette klart oppfyller lovens krav om &quot;utbredelse av informasjon&quot;.<br /> <br /> Tingretten har ved sin vurdering tatt følgende rettslige utgangspunkt:<br /> <br /> :Retten tar kort utgangspunkt i at enhver har rett til ytringsfrihet, jf. Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 nr. 1 første setning og SP artikkel 19. Ytringsfriheten gjelder også for Statoil. Ytringsfriheten er likevel undergitt enkelte begrensninger, som eksempelvis ved markedsføringsloven § 1. Kommersielle ytringer har imidlertid generelt et mindre krav på vern enn for eksempel politiske, vitenskapelige eller kunstneriske ytringer, se eksempelvis [[LB-2012-35181]] med henvisning til Lunde: God forretningsskikk næringsdrivande i mellom, s. 460-461.<br /> <br /> Slik lagmannsretten ser det har tingretten her tatt et korrekt rettslig utgangspunkt for<br /> vurderingen. Tingretten har videre foretatt en grundig gjennomgang og vurdering av<br /> bevisene av aktuelle mediesopplag, og det vises til dommen side 40-42. Lagmannsretten<br /> kan heller ikke på dette punkt se at det av ankende parter er anført forhold eller tilbudt<br /> bevis som ikke er vurdert av tingretten.<br /> <br /> Ankende parter har anført at Statoil i kontakten med media, har overtrådt forbudet i<br /> verdipapirhandelloven § 3-8 (2) nr 3 mot markedsmanipulasjon. Bestemmelsen, som antas<br /> å være i samsvar med EØS-avtalen, &quot;rammer utbredelse av opplysninger gjennom media,<br /> herunder via Internett, eller ved enhver annen metode, når opplysningene gir eller er egnet<br /> til å gi falske, uriktige eller villende signaler om finansielle instrumenter, herunder<br /> utbredelse av rykter og nyheter, når personen som har utbredt opplysningene visste eller<br /> <br /> Side:20<br /> <br /> burde ha visste at opplysningene var falske, uriktige eller villedende&quot;. Lagmannsretten<br /> finner det klart, i den grad bestemmelsen er anvendelig, jf kravet om at opplysningen må<br /> dreie som &quot;finansielle instrumenter&quot;, at forbudet ikke er overtrådt av Statoil.<br /> <br /> Ankende parter har endelig gjort gjeldende at tingretten har tatt feil når den har kommet til<br /> at det under enhver omstendighet ikke er sannsynliggjort noe økonomisk tap som står i<br /> årsakssammenheng med et ansvarsgrunnlag. Lagmannsretten forstår anken slik at den<br /> gjelder tingrettens bevisbedømmelse. Til dette bemerkes at tingrettens vurderingen, basert<br /> på konklusjonen hva gjelder ansvarsgrunnlaget, er uten betydning for det endelige<br /> resultatet. Lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.<br /> <br /> Under henvisning til det ovenstående finner lagmannsretten det klart at anken ikke vil føre<br /> frem og at den bør nektes fremmes.<br /> <br /> Ankernotparten har nedlagt påstand om å bli tilkjent sakskostnader for lagmannsretten.<br /> Beløpet er ikke oppgitt. Sakskostnadene settes skjønnsmessig til kr 12.000, - inklusive<br /> merverdiavgift. Kostnadsansvaret er solidarisk for de ankende parter. For øvrig vises til<br /> tvisteloven § 20-2 første jf andre ledd. Lagmannsretten har vurdert, og ikke funnet<br /> grunnlag for anvendelse av noen av unntaksbestemmelsene.<br /> <br /> Beslutningen er enstemmig.<br /> <br /> Side:21<br /> <br /> === SLUTNING: ===<br /> <br /> l. Anken nektes fremmet.<br /> <br /> 2. I sakskostnader for lagmannsretten tilpliktes Steinar Kolnes, Arne Helvig, Ove<br /> Martin Kolnes, United Corporation Company AS og Helcon Ltd in solidum til å<br /> betale til Statoil ASA kr. 12000 - kronertolvtusen - innen 2 - to - uker fra<br /> forkynnelse av beslutningen.<br /> <br /> [[Kategori:Lagmannsretter]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1997-9_-_Rt-1997-199&diff=213263 2019-04-29T23:21:55Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesterett - Dom<br /> |Dato=1997-02-24<br /> |Publisert=HR-1997-9-A - Rt-1997-199<br /> |Stikkord=(Cirrus-dommen), Åndsrett, Markedsføring, Vern av bedriftshemmeligheter, Erstatningsrett<br /> |Sammendrag=Saken gjaldt spørsmål om erstatning for bruk av tegninger og teknologi ved utviklingen av en båttype og for markedsføringen av båten. Dissens: 3-2<br /> |Saksgang=Høyesterett HR-1997-00009A, nr 210/1995<br /> |Parter=Cirrus AS (Advokat Per Erland - til prøve) mot 1. Ulstein Industrier AS 2. Ulstein Holding AS (Advokat Knut Ro)<br /> |Forfatter=Oftedal Broch, Backer, Holmøy, Mindretall: Gussgard, Aasland<br /> |Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/§1 Åndsverkloven (1961) §1], [https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/§6 §6], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§1 Markedsføringsloven (1972) §1], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§7 §7], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1967-12-15-9/ Patentloven (1967)]<br /> }}<br /> Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder spørsmål om erstatning for bruk av tegninger og teknologi ved utviklingen av en båttype og for markedsføringen av båten. <br /> <br /> Jeg gir først en oversikt over de involverte selskaper. <br /> <br /> Brødr. Aa Båtbyggeri i Hyen ble startet i 1947. Verftet var kjent for å ha dyktige båt byggere og ble pionerer innenfor bygging av større bruksbåter i en plastkonstruksjon - FRP sandwich (Fibre Reinforced Plastic), også referert til som GRP sandwich. <br /> <br /> Verftet ble etablert som aksjeselskap - Brødr. Aa AS - i 1983. Aksjene forble i familien. Brødr. Aa AS gikk konkurs 2 oktober 1991. <br /> <br /> Brødr. Aa AS og familien Aa etablerte i 1987 et nytt verft i Eikefjord - Brødr. Aa Eikefjord AS. Eikefjord ligger ca 4 mil fra Hyen. Driften startet ved at ca 30 medarbeidere og ledere fra Hyen ble flyttet over til Eikefjord. Det nye verftet hadde behov for mer kapital, og det ble 7 desember 1988 inngått en aksjonæravtale mellom Brødr. Aa AS og Ulstein Mekaniske Verksteder AS hvoretter sistnevnte overtok 50 % av aksjene i Eikefjordselskapet. Samtidig skiftet selskapet navn til Eikefjord Marine AS. <br /> <br /> Den 15 mai 1991 ble det foretatt en kapitalutvidelse ved en rettet emisjon mot Ulstein Mekaniske Verksteder AS, som etter dette eide 70 %, mens Brødr. Aa AS eide 30 %. Selskapet skiftet nå navn til Ulstein Eikefjord AS. Den 19 desember 1991 ble selskapet helt ut overtatt av Ulstein Mekaniske Verksteder AS ved kjøp av Brødr. Aa AS' aksjer fra konkursboet. 25 september 1992 ble det åpnet konkurs i Ulstein Eikefjord AS. <br /> <br /> De to verftene som nå er omtalt, vil i det følgende dels bli referert til som Brødr. Aa og Eikefjord, dels som verftene i Hyen og Eikefjord og dels bare som verftene når dette ikke kan misforstås. <br /> <br /> Som følge av behov for modellforsøk på mindre, hurtiggående båter hos Brødr. Aa ble Teknisk Modell-Senter AS opprettet i Hyen i 1979-80. Daglig leder var siv.ing. Ola Lilloe-Olsen, majoriteten av aksjene var eid av Aa-familien. <br /> <br /> Ulstein Mekaniske Verksteder AS var et selskap i Ulsteinkonsernet. Det er i dag inn fusjonert i Ulstein Holding AS. Ulsteinkonsernet har virksomhet innenfor skipsbygging, skipsutstyr og skipsdesign. Et annet selskap i konsernet var Ulstein International AS som drev med salg og markedsføring av konsernets produkter. Det er i dag innfusjonert i Ulstein Industrier AS. Det samme er tilfellet med Ulstein Invest AS, som også var part for herredsretten og lagmannsretten. Hele virksomheten er nå konsentrert i Ulstein Holding AS, som er familieeid morselskap i Ulsteinkonsernet, og Ulstein Industrier AS som er managementselskapet i konsernet og 100 % eid av Ulstein Holding AS. <br /> <br /> Cirrus AS var et utviklingsselskap som ble stiftet 18 april 1982 av tre personer som alle hadde bakgrunn i skipstekniske miljøer. En av disse var Pål Francis Hansen, skipsingeniør fra NTH. Før etableringen hadde det vært kontakt med Brødr Aa om utvikling av en ny type hurtigbåt, en luftputekatamaran. <br /> <br /> Sakens bakgrunn: <br /> <br /> Jeg tar først for meg forholdet mellom Cirrus og Brødr. Aa: <br /> <br /> I mars 1982, like før Cirrus AS ble stiftet, skrev Pål Francis Hansen en prosjektsøknad på vegne av Brødr. Aa Båtbyggeri om midler til å utvikle et prosjekt for eventuelt å bygge en hurtigbåt i Norge basert på SESteknologi. SES-teknologien beskrives slik av en av de private sakkyndige, professor Odd Faltinsen: <br /> <br /> &quot;SES (&quot;Surface Effect Ship&quot;) består av to skrog med en broforbindelse. Dette er tilsvarende som på en katamaran. Luftrommet i tunnelen mellom de to skrogene er avstengt. Det er vanlig å bruke et fleksibelt &quot;skjørt&quot; forut og en luftbag akterut. Det avstengte rommet blir kalt luftpute. Ved hjelp av et viftesystem skaper man et overtrykk i luftputen. På den måten løftes båten opp. Konsekvensen er at fartøyet får mindre motstand når det går gjennom vannet. Hvor mye båten løftes opp er sterkt avhengig av vekten på fartøyet og løftekapasiteten til viftene. Det er vanlig at opptil ca 80% av vekten kan bæres av overtrykket i luftputen. I stille vann og null fremdriftshastighet blir resten kompensert av oppdriftsvolumet i skrogene. Dette er prinsippet for en SES. Det er alment kjent og ikke patentert så vidt meg bekjent.&quot; <br /> <br /> Forprosjektet ble gjennomført med støtte fra NTNF, og omfattet blant annet studiebesøk til Bell Halter i USA og Vosper Hovermarine Ltd i England, der SES-fartøyer allerede var i kommersiell produksjon. På studiebesøket til USA deltok Pål Fr. Hansen fra Cirrus og Tor Øyvin Aa og hans far Olav Aa fra Brødr. Aa. De foretok grundige studier av SESfartøyet Bell Halter 110, som var bygget i aluminium og ble brukt som forsyningsfartøy til oljeplattformer i Mexicogulfen. Pål Fr. Hansen var også hos Vosper Hovermarine i England. Han gjennomførte videre en grundig litteraturstudie. <br /> <br /> Rapport fra forprosjektet ble avgitt 20 desember 1982. Den har tittel &quot;Brødr Aa Båtbyggeri - forprosjekt SES&quot;. Den konkluderer med at det bør utvikles en prototype av en norsk SES og at dette bør gjøres i samarbeid mellom Brødr. Aa og Cirrus. Det heter i innledningen: <br /> <br /> &quot;Forprosjektet kom istand som følge av at Br. Aa Båtbyggeri ser det som svært viktig i sin utsatte konkurransesituasjon å videreutvikle sine produkter basert på GRP/sandwichkonstruksjon. <br /> <br /> På bakgrunn av at Br. Aa tidlig så SES-båttypen som en interessant framtid, og at CIRRUS A/S gjennom de siste to år har opparbeidet et betydelig underlag og kompetanse på SES-teknologi, er det innledet et samarbeid m.h.t. salg og produksjon av SES-båttyper.&quot; <br /> <br /> I 1982 var Brødr. Aa et mindre verft med ca 30 ansatte og uten egen konstruksjonsavdeling. Allerede 1 juni 1982 hadde de to selskapene inngått en samarbeidsavtale. Avtalen er det juridiske utgangspunkt for vurdering av saken og gjengis i sin helhet: <br /> <br /> &quot;Følgende avtale er inngått mellom Brødrene Aa i Hyen og CIRRUS A/S i Bergen om sammen å prosjektere en båt etter SES prinsippet med henblikk på produksjon. <br /> <br /> 1. CIRRUS A/S utarbeider underlag for søknad om offentlig støtte til prosjektet. <br /> <br /> 2. Forprosjektet utføres av CIRRUS A/S til en timepris - kr 220, -. <br /> <br /> Andre utgifter etter regning, alternativt statens satser for reising, pluss 15 % administrasjon. <br /> <br /> Rammen for forprosjektet er spesifisert i søknad til Utviklingsfondet datert 25/3-82. <br /> <br /> 3. Teknisk prosjektledelse for B.nr. 1 utføres av CIRRUS A/S. <br /> <br /> Byggespesifikasjon og tegningsunderlag leveres av CIRRUS A/S. <br /> <br /> Priser for dette avtales særskilt. <br /> <br /> 4. CIRRUS A/S skal ha 1,5 % royalties av salgssummen for alle skip Brødrene Aa bygger etter SES prinsippet utover B.nr. 1. <br /> <br /> Modifikasjon av tegningene for SES båtene skal utføres av CUMULUS A/S etter vanlige satser. <br /> <br /> 5. Brødrene Aa skal ha produksjonsrettighetene til SES båtene i henhold til denne avtale. <br /> <br /> 6. Har Brødrene Aa lengre leveringstid enn 18 måneder, skal deler av produksjonen settes bort til underleverandører om mulig for å redusere leveringstiden. Denne vil da bli underleverandør til Brødrene Aa. <br /> <br /> 7. CIRRUS A/S har salgsrettighetene til båter bygget etter SES prinsippet av Brødrene Aa i utlandet. I Norge skal CIRRUS A/S ha førsteretten til salg etter Brødrene Aa.&quot; &quot;Cumulus&quot; i punkt 4 er identisk med Cirrus. Dette har sammenheng med en navneendring ved stiftelsen av selskapet. <br /> <br /> På basis av forprosjektet av 20 desember 1982, referert til i avtalens punkt 2, ble arbeidet med å utvikle prototypen igangsatt, og gikk raskt fremover. Prototypen ble gitt navnet Cirr 105 P. Brødr. Aa og Cirrus samarbeidet tett. Arbeidsfordelingen hvilte på at Cirrus laget alle tegninger og stod for de nødvendige beregningene, mens Brødr. Aa bygde skipet. <br /> <br /> Byggingen startet 1 september 1983 med sjøsetting juni 1984 og prøvedrift hos Fylkesbåtane i Sogn og Fjordane fra 19 juli 1984. Etter noen måneders prøvedrift ble det gjort vesentlige endringer på båten. Først i 1986 ble båten ansett salgbar, og ble solgt til Troms Fylkes Dampskipsselskap for 18 mill kroner. Den hadde til da kostet Brødr. Aa 28 mill kroner, slik at udekkede utviklingskostnader kom på ca 10 mill kroner. <br /> <br /> Det fulgte av avtalen 1 juni 1982 at Cirrus skulle forestå alt tegningsarbeid - også endringer av tegninger. Cirrus hadde dessuten kontakt med underleverandører. Brødr. Aa kom på sin side med mange forslag til endringer og hadde også stor erfaring i å arbeide uten tegninger med FRP sandwichteknologien i skrog. Under arbeidet forsøkte man å holde seg så nær Bell Halter 110 som mulig for å dra nytte av erfaringer fra et gjennomprøvet skip. Likevel uttaler de sakkyndige engasjert av Cirrus, Eilev Instanes og Brigt Hatlestad, at flere vesentlige forhold som skrog, bruksområde og fart er forskjellig. De anser &quot;verkshøyde ... som stor&quot; mellom Cirr 105 P og Bell Halter 110. <br /> <br /> Etter utprøvingen av Cirr 105 P begynte en periode med stor produksjon av Cirrbåter. Den annen fikk betegnelsen 115 P. På den neste ble ytterligere forbedringer gjort som følge av innvunne erfaringer med de to første båtene. Denne båten fikk typebetegnelsen Cirr 120 P, og ble deretter standardfartøyet. Fra 1988 til 1991 ble det i alt produsert 13 slike båter, 7 i Hyen og 6 i Eikefjord. Samarbeidsavtalen fra 1982 ble praktisert slik at den omfattet verftet i Eikefjord. Etter hvert gjorde verftene en del mindre justeringer på tegningene selv. Oppsto behov for rentegning la de tegningene inn i sitt databaserte tegneprogram &quot;Autocad&quot;, hvor de ble lagret i digitalisert form. <br /> <br /> Cirrus stemplet alle sine tegninger med en tekst som på engelsk opplyste at Cirrus hadde eiendomsretten til tegningen, og at denne ikke måtte bli kopiert, reprodusert, endret eller brukt i produksjon uten at det forelå skriftlig samtykke fra Cirrus. Når tegningene ble lagt inn i Autocad i digitalisert form, forsvant dette stempelet. <br /> <br /> Eiendomsretten til tegningene er omtalt i et notat fra Cirrus til Brødr. Aa av 11 mai 1988 der det blant annet heter: <br /> <br /> &quot;Avtalen mellom Cirrus og Br. Aa har på noen punkter vært uklar, da intensjonen som lå til grunn ikke kommer like klart frem alle steder når avtalen leses i ettertid. <br /> <br /> REF. PKT. 4. Med modifikasjon er å forstå at Cirrus har konstruksjonsretten, da Br. Aa har produksjonsretten. ... <br /> <br /> Eiendomsrettigheter. <br /> <br /> Eiendomsretten til tegninger og teknisk underlag ligger hos den som har produsert den utfra vanlig praksis. <br /> <br /> Det underlag Cirrus leverer Br. Aa gjelder en produksjonsrett med klare begrensninger overfor en tredje part.&quot; <br /> <br /> Brødr. Aa svarte 25 oktober 1988. Det gis uttrykk for at Brødr. Aa ønsket å kunne foreta noe tegnearbeid selv, men det fortsettes: &quot;Brødrene Aa har imidlertid lagt vekt på at Cirrus bør ta hand om alle tegninger som direkte innvirker på konseptet m.h.t. sjøegenskaper/bevegelser, trim etc.&quot; Derimot er det uenighet om eiendomsretten: <br /> <br /> &quot;M.h.t. eiendomsrett til tegninger er det ikke nevnt i avtalen, men så lenge arbeidet er utført for Brødrene Aa's regning til vanlige satser er dette også Brødrene Aa's eiendom.&quot; <br /> <br /> En revidert avtale ble inngått mellom Cirrus og Brødr. Aa 28 april 1989. Fra avtalen gjengis: <br /> <br /> &quot;Utgangspunktet for denne avtale mellom Brødrene AA A/S, Hyen og Cirrus a.s, Bergen er at de to selskapene har samarbeidet om utvikling, salg og produksjon av SES fartøy siden 1982. <br /> <br /> Brødrene AA A/S har hatt fortrinnsrett til produksjon av SES fartøy som er utviklet i henhold til den opprinnelige avtale datert 1. juni 1982 og som forutsetter at Cirrus a.s skal ha rett til konstruksjon og salg (unntatt passasjerbåter innenriks i Norge). Avtalen har ingen tidsbegrensning. <br /> <br /> På grunn av endrede forhold ønsker Brødrene AA A/S rett til å utføre deler av konstruksjonsarbeidet og å trekke inn Ulstein gruppen på deler av markedføringen. <br /> <br /> Cirrus a.s. aksepterer å gi fra seg rettigheter som ønsket av Brødrene AA A/S og partene er enige om at herværende avtale skal erstatte den tidligere avtale datert 1. juni 1982. <br /> <br /> Denne avtale skal regulere forholdet mellom Cirrus a.s heretter kalt Ci og Brødrene AA A/S heretter kalt BrAA, med hensyn til SES fartøy med en lengde o.a. fra 16,0 m til 21,0 m og fra 30,0 m til 38,0 m. Fartøyene i henhold til denne definisjon er heretter kalt SES. <br /> <br /> 1. BrAA skal ha fortrinnsrett til bygging av SES i Norge. Bygges SES av andre verft i Norge i samarbeid med BrAA er BrAA ansvarlig for at Ci's rettigheter ifølge denne avtale ivaretaes. <br /> <br /> 2. Tegning og konstruksjonsarbeid på SES skal, dersom annet ikke er skriftlig avtalt, fordeles i henhold til vedlegg A. <br /> <br /> De aktivitetene som Ci utfører skal betales av BrAA pr. time innenfor en på forhånd avtalt timeramme. Direkte kostnader, reiser, tlf, kopier etc. dekkes etter regning pluss 15 %. <br /> <br /> 3. For B.nr. 210, 211, 212 og 213 skal BrAA ta ansvaret for en større del av tegningsarbeidet da disse fartøyene er bestilt som rene repeater av bygg nr. 201/202 og at kontrakten ikke gir rom for annet enn et minimum av teknisk oppfølging og underlag. <br /> <br /> Ci skal for disse repeatene gjennomgå tegninger, delta på oppfølgingsmøter, utføre hydrostatiske beregninger, stabilitetsberegninger, lokkstabilitetstesting og utprøving. <br /> <br /> Eventuelt mere omfattende assistanse kan avtales senere. <br /> <br /> Arbeidet godtgjøres som spesifisert i pkt. 2. <br /> <br /> 4. Ci har salgsretten til SES mot en netto salgsprovisjon på 1,5% regnet av gjeldende kontraktsum for båten(e). ..... <br /> <br /> BrAA har salgsrett til SES som benyttes til innenriks passasjertrafikk i Norge. Der ikke annet er avtalt er Ci engasjert til å assistere BrAA etter regning. Direkte kostnader dekkes som spesifisert i pkt. 2 og det skal i disse tilfeller ikke betales salgsprovisjon. <br /> <br /> 5. For SES i h.h. til denne avtale produsert av BrAA eller andre med BrAA samarbeidende verft skal Ci ha en godtgjørelse på 1,5% av kontraktsummen utover salgsprovisjonen. Dette gjelder også for salg til innenriks passasjertrafikk i Norge. Denne godtgjørelse forfaller til betaling 10 dager etter overlevering av fartøyet. <br /> <br /> 6. Ci har enerett til salg av lisens av SES til verft utenfor Norge. <br /> <br /> Salgskostnadene skal fordeles 50/50% mellom Ci og BrAA. <br /> <br /> Kontantytelser som oppnås ved inngåelse av lisensavtaler skal deles likt mellom partene. <br /> <br /> Eventuell royalty utover 1,5% til Ci for båter som bygges på lisens skal deles likt mellom partene. <br /> <br /> 7. Denne avtale kan sies opp av partene med 6 mnd skriftlig varsel. <br /> <br /> Avtalen gjelder i oppsigelsestiden. <br /> <br /> Godtgjørelse, provisjoner og royalty for kontrakter som er inngått mens avtalen gjelder skal betales selv om betalingsforfall er etter avtalens utløp.&quot; <br /> <br /> Det følger et omfattende vedlegg til avtalen der ansvaret for tegninger og konstruksjonsarbeid er fordelt, jf avtalens punkt 2. <br /> <br /> Denne avtalen ble sagt opp av Brødr. Aa 27 desember 1989 med virkning fra 1 januar 1990, slik at avtalen løp ut 1 juli 1990. Cirrus skrev 2 januar 1990 til Brødr. Aa og kommenterte situasjonen etter 1 juli 1990: <br /> <br /> &quot;Når oppsigelsestiden er utløpt, har Br. Aa A/S naturligvis ikke rett til å inngå kontrakter for bygging av båter basert på CIRRUS design. <br /> <br /> Det påligger også Br. Aa A/S og deres underleverandør Eikefjord Marine A/S et ansvar for å behandle CIRRUS a.s konstruksjoner og design på en måte som ikke er til skade for CIRRUS a.s ved at disse direkte eller indirekte stilles til rådighet for andre på en slik måte at misbruk kan oppstå.&quot; <br /> <br /> Jeg går så over til Ulsteinkonsernets inntreden og sakens utvikling etter dette: <br /> <br /> Ulsteinkonsernet hadde allerede i 1988 kontakt med Brødr. Aa og også med Cirrus med sikte på et samarbeid omkring SES-båtene. Dette var et felt Ulstein ønsket å komme sterkt inn i. Det var et møte 7 juli 1988 mellom de tre partene vedrørende eventuelt samarbeid om utvikling, produksjon og markedsføring av SES-fartøyer. I notat etter møtet, som ble sendt Brødr. Aa, kommenterte Cirrus et samarbeid basert på at Ulstein kjøper seg inn i Eikefjord: <br /> <br /> &quot;I utgangspunkt er Cirrus positiv til at Ulsteingruppen eller andre med en solid organisasjon går inn og styrker såvel produksjonskapasitet som markedsføring. Dersom vi kan beholde vår salgsprovisjon, royalty og konstruksjonsrett øker vi vårt potensiale for fremtidig inntjening. Det er vesentlig for oss å holde kontakt med markedet og det er derfor ikke aktuelt å overlate all markedsføring til andre. I utgangspunkt vil vi minimum dekke Europa.&quot; <br /> <br /> Det var kontakt mellom partene utover høsten, og i oktober 1988 utarbeidet Ulstein Mekaniske Verksteder utkast til to alternative intensjonsavtaler. Den ene ville være mellom Brødr. Aa og Ulstein, og bygger på at disse to inngår et samarbeid, herunder forhandler frem en avtale med Cirrus om utnyttelse av SES-konseptet. Det andre utkast bygger på at det etableres et felles selskap, eid med like store andeler av Ulstein, Brødr. Aa og Cirrus med følgende formål: &quot;... markedsføring, salg, utvikling, design og konstruksjon av hurtiggående fartøy for det sivile og militære marked, samt andre områder hvor denne teknologi kan anvendes.&quot; <br /> <br /> I et vedliggende notat beskrives forholdet mellom Det nye selskapet (DNS) og de tre eierselskapene. Hovedpunktene er som følger: <br /> <br /> &quot;CIRRUS A/S <br /> <br /> 1. DNS overtar rett til å benytte SES-konseptet og de prosjekt som Cirrus A/S har utarbeidd på dette området. <br /> <br /> 2. ... <br /> <br /> BR. AA A/S, - HYEN <br /> <br /> 1. Br. Aa A/S Hyen skal ha rett til å utnytte alle konsept og rettigheter som DNS har og vil utvikle. <br /> <br /> 2. ... <br /> <br /> ULSTEIN MEKANISKE VERKSTEDER A/S <br /> <br /> 1. DNS skal ha tilgang til den ekspertise som Ulsteingruppen måtte ha som kan bidra til utvikling av hurtiggående fartøy. <br /> <br /> 2. ... <br /> <br /> 3. ...&quot; <br /> <br /> I et brev av 21 oktober 1988 til Brødr. Aa fremsetter Ulstein Mekaniske Verksteder tilbud om kjøp av 50 % av aksjene i Eikefjord. I tilbudets siste punkt heter det: <br /> <br /> &quot;En tar forbehold om at en tilfredsstillende avtale mellom Brødrene <br /> <br /> Aa A/S Hyen og Cirrus A/S for utnyttelse av SES-konseptet oppnås.&quot; 7 desember 1988 inngår Brødr. Aa AS og Ulstein Mekaniske Verksteder AS aksjonæravtale hvoretter Ulstein Mekaniske Verksteder (UMV) overtar 50 % av aksjene i Eikefjord. Ifølge aksjonæravtalen skal UMV tilføre selskapet i Eikefjord 4 mill kroner i ny aksjekapital, 3 mill kroner i ansvarlig lånekapital og 6 mill kroner i lån på gunstige vilkår. UMV aksepterer videre at Eikefjord betaler til Brødr. Aa AS 10 mill kroner &quot;for tilført Produksjonsteknikk/kompetanse/rettigheter&quot;. Styresammensetningen i det nye selskapet er 2 fra de ansatte, 2 fra UMV, 2 fra Brødr. Aa og i tillegg en ekstern styreformann. <br /> <br /> De økonomiske vilkår i forbindelse med UMVs inntreden i Eikefjord tilsvarer i formen tilbudet av 21 oktober 1988 som jeg tidligere har referert, men beløpene endret seg noe. Tilbudets forbehold om en tilfredsstillende avtale mellom Brødr. Aa og Cirrus om utnyttelsen av SES-konseptet har formentlig ledet til brevet av 25 oktober 1988 fra Brødr. Aa til Cirrus der det protesteres på Cirrus' notat av 11 mai. Noen videre avklaring skjedde ikke. Dette er noe påfallende på bakgrunn av at det annet utkast til intensjonsavtale fra oktober, ført i pennen av Ulstein, synes å bygge på at retten til prosjekter og teknologi i tilknytning til SES ligger hos Cirrus, jf notatet vedlagt utkastet som allerede er referert. <br /> <br /> Jeg nevner at det 13 januar 1989 - vel en måned etter at Ulstein var gått inn i Eikefjord - ble inngått en avtale mellom Cirrus og &quot;Samarbeidsgruppen for Bygging av Mineryddingsfartøy&quot; (SAM-avtalen). Dette var en gruppe verft - Brødr. Aa, Mjellem og Karlsen i Bergen og et Ulsteinverft - som samarbeidet for å oppnå en omfattende kontrakt med sjøforsvaret om levering av mineryddingsfartøyer bygget på SESteknologi. Formålet med avtalen var &quot;å styrke Samarbeidsgruppens tekniske basis&quot; for gruppens tilbud om levering. <br /> <br /> Samarbeidsgruppen skulle betale Cirrus kr 3 mill for &quot;teknologi overføringen fra Cirrus&quot; under vilkår av at gruppen oppnådde kontrakten. Dertil skulle det betales timesats for det ingeniørarbeid som ville bli utført av Cirrus under avtalen. Kontrakten gikk til et annet verft. Cirrus fortsatte imidlertid som konsulent for sjøforsvaret. <br /> <br /> Videre ble det 31 januar 1989 inngått en avtale mellom Cirrus og Eikefjord om &quot;samarbeid med design, konstruksjon, produksjon og salg av et ca 60 m 10% SES&quot;. Denne vil bli referert til som 60 mavtalen. <br /> <br /> I innledningen til avtalen omtales de to selskapers kompetanse: <br /> <br /> &quot;Cirrus har for egen regning og risiko prosjektert SES frem til et nivå som er presentert for bl. annet norske rederier i en fergeversjon. Et rederi har uttrykt stor interesse for å kjøpe det nevnte fartøy dersom dette kan bygges ved et solid og kompetent verft. Cirrus har spesialkompetanse som behøves for å kunne konstruere SES. <br /> <br /> EM har direkte og indirekte ved sine eiere kvalifikasjoner for bygging og utrustning av SES konstruert i FRP sandwich som kan tilfredstille krav som forannevnte rederiet har stillet. EM har kompetanse som skal nyttes i detaljutforming på basis av hoveddata for SES som Cirrus utformer.&quot; <br /> <br /> Om godtgjørelse, uttegning og eiendomsrett sies: <br /> <br /> &quot;4) Når EM eller dets eiere første gang inngår kontrakt med reder eller for egen regning bygger SES eller et lignende fartøy basert på samme hovedprinsipper i størrelse lik eller inntil 10% lengre eller mindre enn SES, skal EM betale Cirrus NOK 3 mill ved kontraktsinngåelse eller ved byggestart i egen regi. Ved overlevering av SES til reder betales ytterligere NOK 3 mill. <br /> <br /> ... <br /> <br /> 6) Når kontrakt er inngått som nevnt under punkt 4 skal Cirrus fortrinnsvis produsere følgende tegninger, spesifikasjoner og oppfølging for bygging og testing av SES for regning av EM i henhold til separat signert liste B. ... <br /> <br /> For det arbeidsomfang som Cirrus skal utføre i henhold til dette punkt skal EM betale en fast avtalt pris som kalkuleres med basis i NOK 470,- per dagtime frem til 1.1.90, deretter justeres prisgrunnlaget i h.h. til NIF. <br /> <br /> ... <br /> <br /> 8) Hver av partene skal ha eksklusiv eiendomsrett til de tegninger og spesifikasjoner som de selv produserer i henhold til denne avtale. Korrigering av tegning eller spesifikasjon skal utføres av den opprinnelige produsent. Begge parter skal gjensidig ha kopi av samtlige tegninger som produseres for bygging av SES, samt spesifikasjoner og beregninger som inngår i underlag for klasse og direktorat. Endring av utførelse skal ikke skje uten etter avtale med den som har produsert tegning eller spesifikasjon. Det er en målsetting at tegninger skal utføres på autocad for gjensidig utveksling.&quot; <br /> <br /> Ifølge avtalen hadde Cirrus også rett til salgsprovisjon av kontrakter som selskapet formidlet til Eikefjord og videre royalty med 1,5 % av bruttokontraktspris inntil i alt 4 skip etter det første. <br /> <br /> Ut over det samarbeid som var etablert med Cirrus med basis i den reviderte avtalen 28 april 1989 og det utviklingsarbeid som skulle foregå under 60 mavtalen, etablerte Ulstein og Eikefjord en intern &quot;Strategigruppe for hurtigbåtsatsing&quot;. I et møte 7 juli 1989 deltok direktøren i Eikefjord og fire representanter fra Ulsteingruppen. Det heter i referatet: <br /> <br /> &quot;Gruppen har fått i oppdrag å utarbeide strategi for videre satsing på hurtigbåtmarkedet. Gruppen vil se på målsettinger og strategier innenfor følgende hovedområder: <br /> <br /> 1. Kompetanseoppbygging innenfor hurtigbåtteknologi og design. <br /> <br /> 2. Salg og markedsføring. <br /> <br /> 3. Standardisering av båttyper. <br /> <br /> 4. Produksjonskapasitet. ... <br /> <br /> Ang. pkt. 1. <br /> <br /> Det tas sikte på at det skal utvikles kompetanse på prosjektering/design innenfor bedriftene Eikefjord Marine, Ulsteingruppen, Brødrene Aa og Teknisk Modellsenter slik at vi på lenger sikt kan bli uavhengig av Cirrus. ... <br /> <br /> Det forutsettes at det blir kontrakt på 60 m SES fartøy. Dette er et Cirrus design, men det tas sikte på at mest mulig av konstruksjonsarbeidet utføres av våre egne folk, gjerne parallellt med arbeidet som Cirrus skal gjøre for å kunne suge mest mulig ut av Cirrus.&quot;På et neste møte i Strategigruppen 7 november 1989 var i tillegg Ulsteingruppens ledelse og Brødr. Aa representert. Fra referatet siteres: <br /> <br /> &quot;Ulike fremgangsmåter for kompetanseoppbygging ble diskutert. <br /> <br /> En hurtig oppbygging krever at vi må gå ut og kjøpe de ressurspersonene vi har bruk for. Personer fra ulike miljøer som Marintek, DnV og Cirrus (Pål Francis Hansen, Taby) ble nevnt.&quot; <br /> <br /> Dessuten ble protokollert at forholdet til avtale mellom Brødr. Aa og Cirrus måtte avklares til neste møte 8 desember. <br /> <br /> Den 27 desember 1989 ble avtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus sagt opp med virkning fra 1 juli 1990. Da hadde allerede de to verftene og Ulsteingruppen begynt å planlegge et nytt SES-fartøy. I et møtereferat, &quot;Hurtigbåtstrategi&quot; av 26 januar 1990, der Ulsteingruppen og de to verftene deltok, heter det: <br /> <br /> &quot;Deltakerne diskuterte hva en nå burde prioritere etter at avtalen med Cirrus er oppsagt. Etter diskusjonen kan en sammenfatte synspunktene slik: &quot;Det må tegnes en ny båt, som i størrelse ikke avviker vesentlig fra nåværende, men som avviker mest mulig på synlige detaljer/linjer. Dette for å unngå problemet om opphavsrett til Cirrus, og faren for stopp i produksjonen dersom Cirrus skulle få en rettskjennelse som gjør at vi ikke kan produsere etter nåværende konsept. Det er ønskelig at modell av ny båt kan presenteres på messe i Trondheim i august i år. Den/de nye modell(ene) må markedsføres/bygges for verdensmarkedet&quot;.&quot; <br /> <br /> I notat av 27 februar 1990 fra Ulstein til Eikefjord heter det: <br /> <br /> &quot;Som kjent har bedriftene Eikefjord Marine A/S, Brødr. Aa A/S og Ulsteingruppen satt i gang arbeid med utvikling av neste generasjon luftputefartøy. Prosjektet kalles SES 90 og er nærmere beskrevet i notatet &quot;Utvikling av neste generasjon SES-fartøy - SES 90.&quot; I dette prosjektet forutsettes det at det kjøres omfattende modellforsøk for å komme frem til et bedre fartøy m.h.t. sjøegenskaper, komfort og arrangement etc. <br /> <br /> Gjeldende avtale med Cirrus A/S er sagt opp, og vil utløpe født xx.xx.90. Innenfor bedriftene er det en oppfatning om at &quot;Luftputekonseptet&quot; er en felles eigedom mellom Brødr. Aa A/S og Cirrus. Dette er nå blitt vurdert av jurister. Når det gjelder 36 m SES som i dag blir bygt og markedsført, er dette Cirrus sitt design. Vi vil ikke kunne markedsføre og bygge dette fartøyet etter 01.07.90. <br /> <br /> Derfor er det blitt besluttet å lage vår egen design som skal erstatte 36 m SES. I dette arbeidet må følgende hensyn taes: - Manglende verifisering/dokumentasjon for vesentlige arrangement, linjer og konsept forandringer. - <br /> <br /> Kort tid fram til tegninger/byggedokumentasjon må foreligge, og i tillegg, begrenset med ressurser i og med at SES 90 blir kjørt parallelt. <br /> <br /> Det er enighet innenfor verftene om at det må lages et nytt design som i stor grad må basere seg på nåværende konsept, men med forandringer som innebærer at det ikke kan identifiseres med Cirrus A/S nåværende design. <br /> <br /> Følgende områder må forandres for å oppnå dette: - Mindre forandringer på hoveddimensjoner. - Mindre forandringer på linjer under vann. - Vesentlige forandringer på utseende over vann.&quot; <br /> <br /> De &quot;omfattende modellforsøk&quot; det vises til i notatet var delvis påbegynt. Et fullskalaforsøk med en Cirr 120 P som nettopp var bygget ved Hyen ble gjennomført i november 1989 ved Marintek i Trondheim. Oppdragsgiver var Brødr. Aa. Kostnadene ble delt mellom Eikefjord, Brødr. Aa og Ulstein. Det ble så bygget en modell av denne båten, og i mai/juni 1990 ble modellforsøkene gjort ved Marintek. I rapporten for forsøkene heter det: <br /> <br /> &quot;Hensikten med testprogrammet er å undersøke pålitelighet av forsøk som verktøy for prognosering av fullskala ytelse for SES-fartøy, videre å ha grunnlag både forsøksmessig og resultatmessig for utvikling av nestegenerasjons SES-fartøy.&quot; <br /> <br /> Cirrus ble ikke gjort kjent med disse forsøkene. <br /> <br /> Første halvår 1990 arbeidet både Hyen og Eikefjord med utviklingen av en ny båt. Formelt ble dette arbeidet slått sammen til ett prosjekt i juni 1990 ved etableringen av en prosjektgruppe, som hadde sitt første møte 26 juni. Den nye båten fikk betegnelsen UT 904. UT sto for Ulstein Trading. <br /> <br /> På dette tidspunkt fantes fullstendige tegnesett for Cirr 120 P innlagt i verftenes datategneanlegg (Autocad). Verftene holdt i perioden også på å bygge sine siste Cirr 120 P. <br /> <br /> Begge verftene hadde arbeidet med den nye båtens design. I Hyen hadde Lilloe-Olsen ved Teknisk Modell-Senter utformet designet. Utover høsten var det Lilloe-Olsens tegninger som ble valgt. Dette designet atskilte seg mer fra Cirr 120 P enn tegningene fra Eikefjord. <br /> <br /> Et drøyt år senere var den nye båten ferdigbygget, en båt ved hvert verft. I Hyen var byggenr 208 ferdig i slutten av 1991. Den ble solgt til Korea i januar 1992. Byggenr 205 ved Eikefjord ble solgt nesten ferdig 22 november 1991 til Italia fra Sveis &amp;amp; Flyte kran AS, et firma i Ulsteingruppen, og levert i februar 1992. <br /> <br /> Fra høsten 1991 eller kanskje noe senere startet markedsføringen av UT 904, blant annet gjennom et introduksjonsforedrag beregnet på å få positiv omtale inn i toneangivende internasjonale fagtidsskrift - noe som lyktes. Det ble også laget en presentasjonsvideo av UT 904 som var ferdig i februar 1992. <br /> <br /> Cirrus mente at deres rettigheter til tegninger og teknologi omkring Cirrbåtene var blitt misbrukt av Ulsteingruppen, Brødr. Aa og Eikefjord under utviklingen av den nye båten, og at de også ble skadelidende ved den markedsføring som fant sted av UT 904. På denne bakgrunn reiste Cirrus sak ved domstolene. <br /> <br /> Sunnmøre herredsrett avsa dom 24 februar 1994 med slik domsslutning: <br /> <br /> &quot;1. Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Cirrus AS med kr 1 mill. - kronerenmillion - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 15.05.90 frem til 31.12.93 og 12 - tolv - % rente fra 01.01.94 og frem til betaling skjer. Forøvrig frifinnes de saksøkte. <br /> <br /> 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. <br /> <br /> 3. Salær og omkostninger til de fagkyndige meddommere skal dekkes med en halvpart av Cirrus AS og en halvpart av Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS i fellesskap. <br /> <br /> Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.&quot; <br /> <br /> Retten var satt med sakkyndige meddommere. Grunnlaget for den erstatning Cirrus ble tilkjent var at Ulsteinselskapene hadde gjort seg nytte av tegningene til Cirrus 120 P som fantes i Eikefjord ved utviklingen av UT 904 i strid med Cirrus' enerett til disse tegningene. Dermed kom Ulstein hurtigere inn i markedet og sparte seg omkostninger. Ulstein hadde ved dette opptrådt i strid med markedsføringsloven §1 om god forretningsskikk. <br /> <br /> For øvrig ble Ulstein frifunnet for en rekke krav fremsatt av Cirrus: Krav om andel i betaling fra Eikefjord til Brødr. Aa som kompensasjon for opplæring og teknologi overføring, tap av goodwill, tapt godtgjørelse under 60-m avtalen, tap av royalties og salgsprovisjoner og endelig et krav på 4,5 mill kroner på grunn av urettmessig markedsføring.Ulsteinselskapene anket dommen og Cirrus erklærte motanke. Ulstein påsto frifinnelse, mens Cirrus opprettholdt sine opprinnelige krav fra herredsretten. Frostating lagmannsrett avsa dom 5 april 1995 med slik domsslutning: <br /> <br /> &quot;I hovedanken: <br /> <br /> 1. Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS frifinnes. <br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten, dog slik at herredsrettens domsslutning punkt 3 stadfestes. <br /> <br /> I motanken: <br /> <br /> 1. Ulstein International AS, Ulstein Holding AS og Ulstein Invest AS frifinnes. <br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten, dog slik at herredsrettens domsslutning punkt 3 stadfestes.&quot; <br /> <br /> Retten ble satt med to fagkyndige meddommere. Dommen er avsagt under dissens, idet et mindretall - en lagdommer og en meddommer - ville gi Cirrus medhold på to punkter. Dette var for det første i kravet på erstatning for ulovlig utnyttelse av teknologien bak CIRR 120 P ved utviklingen av UT 904. Rettens flertall tok utgangspunkt i at CIRR 120 P var utviklet i samarbeid mellom Brødr. Aa og Cirrus, og at resultatet var &quot;eid&quot; av partene i fellesskap. Flertallet mente det kunne stilles spørsmål ved om noen av partene hadde adgang til å fortsette bygging av båten uten den annen når avtalen av 28 april 1989 utløp. Men ingen av partene kunne ifølge flertallet anses forhindret fra å utvikle teknologien videre på egen hånd. Det var dette som skjedde ved utviklingen av UT 904. Mindretallet i lagmannsretten sluttet seg til herredsretten, og la særlig vekt på at den spesielle SES-teknologien i saken representerte bedriftshemmeligheter. Videre fant mindretallet at Cirrus hadde konstruksjonsretten til Cirr 120 P, og Brødr. Aa produksjonsretten. SES-teknologien som Cirrus hadde utviklet, ble Cirrus' eiendom. Brødr. Aa - og dermed Eikefjord - kunne ikke uten tillatelse bruke Cirrus' tegninger og disketter, beregningsunderlag mv for å utvikle en ny båttype i konkurranse med Cirr 120 P. Etter mindretallets syn var det dette som skjedde sommeren/høsten 1990. Mindretallet fant videre at Ulsteinkonsernet var aktive pådrivere i dette utviklingsarbeidet, og at det var en bevisst policy å spre SESteknologien i alle Ulsteinselskaper. Mindretallet mente at såvel åndsverkloven som markedsføringsloven kan begrunne erstatningskravet, men markedsføringsloven - generalklausulen i §1 - rekker lengst. Tapet, inkludert renter, ble satt til 1,5 mill kroner etter en skjønnsmessig vurdering. <br /> <br /> Også i synet på markedsføringen var det dissens i lagmannsretten. Flertallet - det samme som for det første spørsmål - sluttet seg til herredsretten, mens mindretallet fant at markedsføringen stred mot markedsføringsloven §1. Mindretallet la til grunn at Cirr 120 P i markedsføringen ble karakterisert som en historisk og foreldet modell. Mindretallet fant det videre sannsynliggjort at UT 904 ikke ble noen suksess. Båten var for tung, holdt ikke forespeilet fart og ble trolig sluppet på markedet før den var tilstrekkelig utprøvet. Ved sin markedsføring skadet Ulstein salgsmulighetene for Cirr 120 P. Etter dette fant mindretallet Ulsteinselskapene erstatningsansvarlige for markedsføringen. Tapet ble satt til 1,5 mill kroner inkludert renter. <br /> <br /> Cirrus har påanket lagmannsrettens avgjørelse. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er fremlagt 39 vitneforklaringer, dels bevisopptak, dels skriftlige forklaringer. 25 vitner er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en rekke nye dokumenter. Partene på begge sider har til bruk for behandlingen i Høyesterett innhentet sakkyndige erklæringer om blant annet bruk og kopiering av teknisk informasjon ved utviklingen av UT 904. Cirrus har innhentet en rapport fra konsulentene Eilev Instanes og professor Brigt Hatlestad. Ulstein har innhentet en rapport fra Det norske Veritas og fra professor Odd Faltinsen. Rapportene fra de to sider gir uttrykk for svært ulike vurderinger. Samtlige er nye for Høyesterett. Saken er nå mer avgrenset enn for de tidligere retter idet anken kun omfatter de to postene der det var dissens i lagmannsretten. To av partene for lagmannsretten, Ulstein International AS og Ulstein Invest AS er nå innfusjonert i Ulstein Industrier AS. <br /> <br /> Den ankende part gjør gjeldende: <br /> <br /> Hovedkravet gjelder urettmessig utnyttelse av teknologi som basis for utviklingen av UT 904. Kravet er begrenset til kr 18 250 000. I ankeerklæringen var beløpet begrenset til 5,5 mill kroner. Utvidelsen av påstandsbeløpet er begrunnet i rapporten fra Hatlestad og Instanes. Her ble vurdert hvilke besparelser i utviklings- og ettersalgskostnader som kunne oppnås ved å nyttiggjøre seg erfaringen fra Cirr 120 P. Det nye påstandsbeløpet er forankret i de sakkyndiges uttalelser om den sannsynlige oppnådde besparelsen. <br /> <br /> Ankemotpartene har protestert mot at påstanden er blitt utvidet under saksforberedelsen for Høyesterett, og den ankende part har subsidiært fastholdt påstandsbeløpet fra ankeerklæringen, 5,5 mill kroner med tillegg av renter. <br /> <br /> I tillegg til kravet om erstatning for uberettiget utnyttelse av teknologien bak Cirr 120 P er det reist krav om erstatning opppad begrenset til 3 mill kroner for markedsføringen av UT 904. <br /> <br /> Etter den ankende parts syn har Cirrus eiendomsretten og opphavsretten til de tegninger som er utviklet for Cirr 120 P. Fra den første båten - Cirr 105 P - har alt tegnearbeid blitt utført av Cirrus. Det skal da særskilte omstendigheter til for at Cirrus ikke blir eier til disse tegningene, jf prinsippet i åndsverkloven §1. Dette synspunktet styrkes av avtalen mellom Cirrus og Brødr. Aa som viser en klar funksjonsfordeling, der Cirrus er konstruktør og Brødr. Aa er produsent. Slik har også Brødr. Aa presentert de to selskapene i en brosjyre som ble laget om den første SES-båten. Det var et utslag av dette når avtalen ga Cirrus royalty av alle produserte Cirrbåter. Etter avtalen var Cirrus også prosjektleder for den første båten, noe som befester den sentrale rolle Cirrus hadde i utviklingen av skipet. <br /> <br /> Cirrus' rettigheter til tegningene går også direkte frem ved at samtlige tegninger ble påstemplet at dette var Cirrus' eiendom, at innholdet var konfidensielt og at tegningene ikke måtte kopieres, reproduseres, endres eller brukes i produksjon uten samtykke. Brødr. Aa protesterte ikke på Cirrus' rettigheter, ei heller da Cirrus uttrykkelig redegjorde for sitt syn i notatet 11 mai 1988. Først over fem måneder senere, 25 oktober 1988, gjorde Brødr. Aa gjeldende et annet syn, og det var etter at Ulstein hadde krevet en klargjøring i forbindelse med deres inntreden i Eikefjord. <br /> <br /> Også til Cirr 115 P tegnet Cirrus alt. Selvsagt kom tilbakespill fra Brødr. Aa. Det var et godt samarbeid, men det var ikke tvil om at Cirrus var konstruktøren. Det var praktiske detaljer som kom fra Brødr. Aa. Etter hvert som verftet bygde flere Cirr 120 P, foretok det selv justeringer på tegningene som ble nødvendige eller ønskelige i forhold til det enkelte byggenummer. En slik endringsrett uten konstruksjonsmessige konsekvenser ble formalisert ved den reviderte avtalen av 28 april 1989. Men verken praksis eller avtale endret rettighetsforholdet til tegningene. Samtidig som Cirrus ved avtalen ga avkall på retten til å revidere noen av tegningene på &quot;repeat&quot;-byggene, understrekes i avtalen at Cirrus har konstruksjonsretten og Brødr. Aa produksjonsretten. Dette kan heller ikke lede til noen form for sameie mellom de to selskapene, fordi det her lett kan deles opp hva hver part har utviklet, jf åndsverkloven §6. <br /> <br /> På tross av Cirrus' rettigheter til tegningene ble disse brukt i utstrakt grad ved konstruk sjonen av UT 904, og medførte at den nye båten kunne ferdigstilles i løpet av meget kort tid. Mens det for herredsretten ble hevdet fra motparten at UT 904 ble konstruert uten noe bruk av Cirrus' tegninger, erkjennes det nå at slike tegninger har vært fremme og blitt brukt som hjelpemiddel. Den ankende part hevder at dette skjedde i stor grad, og at tegningene også ble kopiert og brukt i konstruksjonen av UT 904. Alene den korte utviklingstiden viser dette. Det er videre bekreftet ved vitneforklaringer og av Instanes og Hatlestads sakkyndigrapport. <br /> <br /> Ut over tegningene ble også byggespesifikasjoner utarbeidet av Cirrus benyttet ved utviklingen av UT 904. Byggespesifikasjoner er en skriftlig fremstilling av hvordan båten skal bygges og hvilke krav den skal oppfylle. Cirrus hadde utarbeidet en slik spesifikasjon til den planlagte 60 m-SES som det var inngått avtale om 31 januar 1989. Spesifikasjonen ble overensstemmende med avtalen oversendt Ulstein. Men i stedet for å bli benyttet i 60-mprosjektet, brukte Ulstein spesifikasjonen i UT 904-prosjektet, i stor grad ved direkte avskrift. Det fremgår av 60 mavtalen at det Cirrus utarbeidet, forble Cirrus' eiendom. Ulstein var klart uberettiget til å bruke spesifikasjonene slik det ble gjort. <br /> <br /> Videre, hevdes det, var Brødr. Aa uberettiget til å bruke en Cirr 120 P og en modell av samme båt til fullskala- og modellforsøk som ledd i utviklingen av en ny, konkurrerende båt. Det følger av den reviderte avtalen punkt 3 og den tilhørende spesifisering av arbeidsoppgaver at utprøving og modellforsøk tillå Cirrus. <br /> <br /> Samlet sett representerer bruk av tegninger fra Cirr 120 P, fullskala- og modellforsøkene og avskrivningen av byggespesifikasjonene etter den ankende parts oppfatning et grovt inngrep i Cirrus' rettigheter. <br /> <br /> Rettslig hevdes at så vel tegninger som byggespesifikasjoner er beskyttet av åndsverkloven. Tegningene dekkes av §1 nr 11 og har den nødvendige verkshøyde. SES er ingen vanlig båt, der konstruksjonen mer eller mindre gir seg selv. Det å sammensette de nødvendige elementer til en funksjonell båt er komplisert ingeniørarbeid. Tegningene har dermed tilstrekkelig verkshøyde for å få beskyttelse som åndsverk. De sakkyndige Instanes og Hatlestad karakteriserer forskjellen mellom Cirr 120 P og forbildet Bell Halter 110 som stor. Reelle hensyn taler for beskyttelse. Det ligger stor innsats og kompetanse bak utviklingen av tegningene. Når det gjelder spesifikasjonene faller disse inn under åndsverkloven §1 nr 1, &quot;skrifter av alle slag&quot;. Ulsteins bruk av spesifikasjonene fra 60 mavtalen var et rent plagiat. <br /> <br /> Også markedsføringsloven beskytter Cirrus. For det første var tegningene, spesifikasjo nene og resultatet av modellforsøkene bedriftshemmeligheter etter lovens §7. Det hadde stor betydning for Cirrus at de ble behandlet som bedriftshemmeligheter. Det vises til kontraktene som ga Cirrus rett til å få utbetalt store beløp for overføring av SES-teknologi til andre, og videre til at Brødr. Aa i 1988 ble utsatt for industrispionasje fra et utenlandsk verft som bygget SES-båter på lisens fra Bell Halter, men uten den samme suksess som Cirrbåtene. <br /> <br /> Opplysningene i saken er også teknisk knowhow og dermed beskyttet av markedsføringsloven §8. <br /> <br /> Den utnyttelse av informasjon som har foregått ved utviklingen av UT 904 var rettsstridig i forhold til Cirrus. Som tidligere samarbeidspartner måtte det kreves at Brødr. Aa var særlig aktpågivende for ikke å krenke Cirrus' rettigheter. <br /> <br /> Selv om markedsføringsloven §9 om etterligning ikke er direkte anvendelig fordi det ikke foreligger noen egentlig forvekslingsfare mellom de to båtene, får generalklausulen i §1 anvendelse på all den etterligning som i saken er foretatt av teknologiske løsninger. En så bastant utnyttelse av teknologi utviklet av Cirrus, strider klart mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom. <br /> <br /> Subsidiært hevdes at det foreligger ansvarsgrunnlag også under den forutsetning at det foreligger et sameie i rettighetene til tegningene. <br /> <br /> Dersom retten kommer til at det foreligger et ansvarsgrunnlag i saken, er Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS ansvarlige som hovedrepresentanter for Ulsteinkonsernet. Ulsteinansatte og selve ledelsen i Ulsteinkonsernet har vært pådrivere i utviklingen av UT 904. I tillegg til dette eide Ulstein Mekaniske Verksteder - nå Ulstein Industrier - 50 %, senere 70 % og 100 % av Eikefjord, som bygde UT 904. <br /> <br /> Når det gjelder erstatningsutmålingen viser den ankende part prinsipalt til vurderingene i rapporten til de sakkyndige Instanes og Hatlestad. Her er gitt en rekke vurderinger for hvilke utgiftsposter og tapsmuligheter som er blitt redusert i utviklingen av UT 904 fordi man har kunnet bruke erfaringen med Cirr 120 P. For hver post er gitt et område som angir kostnader med og uten Cirrunderlag. Den største posten her utgjøres av &quot;Ettersalgskostnader, tapsrisiko&quot;. Etter de sakkyndiges syn reduseres denne posten fra mellom 5 og 20 mill kroner uten Cirrunderlag til mellom 1,5 og 3 mill kroner med Cirrunderlag. Det heter om denne posten i rapporten: <br /> <br /> &quot;Også for ettersalgkostnader/tapsrisiko er angitt stor spredning. Dette baserer seg på at kostnadene fort kan bli meget betydelige dersom ytelse eller driftsikkerhet ikke samsvarer med kontrakt og forventninger. Andre nyutviklede fartøyer har til dels måtte realisere meget betydelige tap i denne sammenheng. <br /> <br /> Dersom en har mulighet for å bygge på en kjent og påvist fungerende konstruksjon eller farkost, vil denne risiko reduseres betydelig.&quot; <br /> <br /> Erstatningsanslagene fremkommer ved å ta middelverdien av de to anslag for henholdsvis med og uten Cirrunderlag. Differansen utgjør erstatningskravet. Det er denne beregningsmåten som får frem en samlet besparelse på kr 18 250 000, svarende til den prinsipale påstand. <br /> <br /> Den subsidiære påstand er begrunnet i det tap som Cirrus har lidt ved at ankemotparten har tilegnet seg og brukt SES-teknologien uten å betale vederlag. Et utgangspunkt for erstatningsutmålingen blir da å finne hva et rimelig vederlag ville være. Ut fra de kontrakter om teknologioverføring den ankende part har inngått, men som krevet kontraheringer for å lede til utbetaling - særlig 60 mavtalen og en avtale med et italiensk verft Tencara SpA av 22 juni 1992, anslås erstatningen til 5,5 mill kroner. <br /> <br /> Det annet krav knytter seg til påstått rettsstridig markedsføring. Den ankende part hevder at Ulstein opptrådte rettsstridig og erstatningsbetingende ved sin markedsføring av UT 904. <br /> <br /> For det første tillå det Cirrus å markedsføre SES-båter både etter 1982-avtalen og 1989-avtalen. Etter 1989-avtalen skulle riktignok Ulstein Internationals apparat benyttes, men bare når dette var tjenlig . Da avtalen ble oppsagt, tilskrev Cirrus Ulstein og presiserte at Ulsteins rettigheter til salg var trukket tilbake, og at Cirrus hadde enerett på internasjonal markedsføring. <br /> <br /> For det annet var innholdet i markedsføringen krenkende i forhold til Cirr 120 P. Dette har dels kommet til uttrykk i et foredrag som Ulstein utarbeidet og som ble spredt til internasjonale båtmagasiner og dels i en video som Ulstein lot lage. I foredraget ble det hevdet at UT 904 var utviklet som &quot;second generation&quot; på bakgrunn av Cirr 120 P. Dermed ble det gitt uttrykk for at Cirrbåten var foreldet. Det ble videre gitt inntrykk av at Cirr 120 P var Ulsteins båt. Intet ble nevnt om Cirrus. Fullskalaforsøkene ble omtalt og ble angitt å ha resultert i en teknisk overlegen båt med bedre sjøegenskaper. <br /> <br /> Også i videofilmen blandes Cirr 120 P med UT 904. Av 7 båter som vises er 6 Cirrbåter. De brukes som referanse til at SES har vært på markedet i mange år. Den nye båten utnytter Cirr 120 P's gode navn, samtidig som den &quot;nye generasjon&quot; understrekes. Ulstein presenterer seg selv med lang erfaring i bygging av SES-båter. Dette er galt. <br /> <br /> Etter at markedsføringen av UT 904 begynte høsten 1991, bråstoppet salget av Cirr 120 P. Det er betegnende at de to eneste UT 904 Ulstein fikk solgt, gikk til to redere som begge tidligere hadde hatt gode erfaringer med Cirr 120 P. Den ankende part hevder at det ikke var grunnlag for presentasjonen av UT 904 som en klart bedre båt. En slik sammenlignende markedsføring setter store krav til korrekte opplysninger.Ved utmålingen av erstatningen tar den ankende part utgangspunkt i at iallfall de to salgene som fant sted av UT 904, ville ha gått til Cirrbåter. Fortjenesten på disse to tapte salg er beregnet ut fra samarbeidsavtalen Cirrus inngikk 22 juni 1992 med det italienske verft Tencara SpA. Når det utelukkende tas hensyn til royalties og netto fortjeneste ved engineeringarbeid, er dette tapet beregnet til 3 mill kroner, som utgjør erstatningskravet for den urettmessige markedsføringen. <br /> <br /> Den ankende part har nedlagt slik påstand: <br /> <br /> &quot;Prinsipalt: <br /> <br /> 1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Cirrus AS for urettmessig utnyttelse av teknologi, herunder tegninger, spesifikasjoner og fullskalamodellprøve av Cirr 120 P som basis for utviklingen av UT 904 med et beløp oppad begrenset til stort kr 18250000,-. <br /> <br /> Subsidiært: <br /> <br /> 2. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Cirrus AS for urettmessig utnyttelse av teknologi, herunder tegninger, spesifikasjoner og fullskalamodellprøver av Cirr 120 P som basis for utviklingen av UT 904 med et beløp oppad begrenset til kr 5500000,- med tillegg av 15 % rente p.a. fra 15. mai 1990 og frem til 13. mars 1993 og fra 13. mars 1993 med tillegg av 18 % rente p.a. frem til og med 31. desember 1993 og med 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994 og frem til betaling finner sted. <br /> <br /> I begge tilfeller: <br /> <br /> 3. Ulstein Industrier AS og Ulstein Holding AS dømmes in solidum til å betale til Cirrus AS erstatning for urettmessig utnyttelse og bruk av Cirr 120 P i Ulsteins markedsføring av UT 904 oppad begrenset til kr 1500000,- i nettotap ved engineeringsarbeid og oppad begrenset til kr 1500000,- i royaltytap ved salg av 2 båter tils. kr 3 mill. med tillegg av 18 % rente p.a. fra 13. mars 1993 og frem til 31. desember 1993 og 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994 og frem til betaling finner sted. <br /> <br /> 4. Ulstein Industrier AS og Ulstein Holding AS dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for Sunnmøre herredsrett, Frostating lagmannsrett og Norges Høyesterett.&quot; <br /> <br /> Ankemotpartene har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og viser til flertallets begrunnelse. <br /> <br /> Ankemotpartene gjør gjeldende: <br /> <br /> Cirrus' rettigheter er ikke krenket ved utviklingen og produksjonen av UT 904. Prinsipalt hevdes at Cirr 120 P var Brødr. Aa's produkt. Utgangspunktet i saken må tas i at Brødr. Aa og Cirrus hadde samarbeidet om Cirrbåtene fra begynnelsen av 1982, og begge bidro i stor grad til utviklingsarbeidet. Startpunktet for arbeidet var Bell Halter 110, som partene søkte å forbedre. Cirrus utarbeidet endringsforslag, Brødr. Aa utprøvde dem i praksis. Også underleverandørene var helt nødvendige i arbeidet, og det kom dessuten innspill fra klasseinstitusjonen, Det norske Veritas. Det var altså flere som bidro til konstruksjonen. Sentralt for vurderingen av Cirrus' rolle står at Brødr. Aa betalte for Cirrus' medvirkning time for time. Avtalen av 1 juni 1982 er inngått mellom de to selskapene &quot;om sammen å prosjektere en båt etter SES prinsippet&quot;. Brødr. Aa tok her hele den økonomiske risiko, og resultatet var at utviklingen av den første Cirr 105 P kostet verftet 10 mill kroner, mens Cirrus hadde fortjeneste på sitt ingeniørarbeid. En naturlig forståelse av avtalen er at konseptet til båten da tilhørte Brødr. Aa, og rettighetene til tegningene som Brødr. Aa hadde betalt for tillå verftet. I så fall har ikke Cirrus noen rettigheter som kunne krenkes under utviklingen av UT 904, verken i forhold til uttegningen eller modelltankforsøket. At tegningene var stemplet med Cirrus' eiendomsrett, la verftet ikke vekt på. Det hadde klarligvis ikke betydning mellom partene, men utelukkende overfor tredjemenn, og der hadde partene samme interesse av beskyttelse. Da spørsmålet om rettighetene til tegningene mellom partene kom på spissen i løpet av 1988, hevdet Brødr. Aa sin forståelse. Avtalen av april 1989, som ble utformet av Cirrus, inneholder i motsetning til 60 mavtalen fra januar samme år ikke bestemmelser om at Cirrus har enerettigheter til tegningene. <br /> <br /> Subsidiært hevder Brødr. Aa at det iallfall har oppstått et sameie til tegningene, og i kraft av dette sameie hadde verftet rett til å benytte tegningene under utviklingen av UT 904. <br /> <br /> Men selv om det legges til grunn at rettighetene til tegningene lå hos Cirrus, hevder ankemotparten at det verken ved Hyen eller Eikefjord ble gjort bruk av tegningene på en måte som kunne krenke Cirrus' rettigheter. Under denne anførselen hevdes i utgangspunktet at UT 904 var en helt ny båt, forskjellig fra Cirr 120 P. Det henvises til den sakkyndige, professor Odd Faltinsen, NTNU, som klart konkluderer med at UT 904 er et annet skip. Riktignok bestrides det ikke at tegningene til Cirr 120 P var fremme og i noen grad tjente som underlag for tegninger til UT 904, men ankemotparten hevder at dette ikke skjedde på en måte som overtrer grensene, verken etter åndsverkloven eller markedsføringsloven. <br /> <br /> Når det gjelder åndsverkloven, anføres at de tekniske tegningene det her er tale om, ikke nyter beskyttelse fordi de som tegninger ikke har den originalitet - verkshøyde - som kreves. Det hevdes videre at selv om tegningene skulle ha beskyttelse etter åndsverkloven, ville beskyttelsen bare gjelde i forhold til en slavisk kopiering. Igjen er det altså tegningen, ikke den tekniske idé, som beskyttes. En slik kopiering har under enhver omstendighet ikke funnet sted. Det vises her til sakkyndig rapport fra Det norske Veritas, fremlagt av ankemotpartene. Det eneste som kunne ha en videre beskyttelse etter åndsverkloven, er designet, linjeføringen i selve skroget. Men skroget er helt annerledes og nyutviklet på UT 904. Dette spørsmålet oppstår således etter ankemotpartenes syn ikke. <br /> <br /> En eventuell krenkelse av Cirrus' rettigheter måtte etter dette finnes i markedsføringsloven §7 og §8, som beskytter mot utnyttelse av andres bedriftshemmeligheter og knowhow. I forhold til markedsføringsloven hevdes for det første at verftene under konstruksjonen av UT 904 ikke har brukt annet enn den kunnskap de selv har ervervet. Det var med andre ord sine egne bedriftshemmeligheter og sin egen knowhow verftene anvendte. Men selv om Cirrus skulle ha en beskyttet rett til tegningene og informasjonen fra modellforsøket, ville ikke §7 og §8 være overtrådt fordi verftene ikke under noen omstendighet utnyttet tegningene og informasjonen på en rettsstridig måte, slik disse bestemmelsene krever. Ut fra en helhetsvurdering, på bakgrunn av Brødr. Aa's egen innsats, opparbeiding av egen ekspertise over de mange år samarbeidet med Cirrus varte, og at Brødr. Aa betalte for Cirrus' medvirkning, var de ikke å bebreide for måten de utnyttet kunnskap og tegninger på, ved utviklingen av UT 904. <br /> <br /> Heller ikke er forbudet mot etterlikning i markedsføringsloven §9 anvendelig. Det foreligger ingen forvekslingsfare mellom de to båttyper, og da skal det også en særlig klanderverdig opptreden til før generalklausulen i lovens §1 ville ramme den etterlikning som ikke innebærer forvekslingsfare. Noen slik klanderverdig opptreden er det ikke spørsmål om i saken her. <br /> <br /> Når det endelig gjelder byggespesifikasjonene, som delvis var hentet fra spesifikasjoner utarbeidet av Cirrus under 60 mavtalen, er disse ikke brukt ved utviklingen av UT 904. De var altfor generelle til det, og fungerte derfor bare som kontraktspesifikasjoner i forhold til fremtidig kjøper. Slik påstanden er formulert fra den ankende part, faller dette således etter ankemotpartenes syn utenfor sakens rammer. Under enhver omstendighet representerer spesifikasjonene en bagatellmessig del av arbeidet med å utvikle UT 904. Forbilder kunne like gjerne vært hentet i materiale som Ulstein, eventuelt Eikefjord, hadde full rådighet over. <br /> <br /> Som en siste anførsel har ankemotparten gjort gjeldende at selv om Cirrus' rettigheter skulle være gått for nær på enkelte punkter, kan ikke Ulsteinselskaper holdes ansvarlig. Det var Brødr. Aa og Eikefjord som utviklet UT 904. Ulstein satt i prosjektgruppen og medvirket i utviklingen, men ikke på så detaljert plan som uttegningen representerte. Ulsteins representant i prosjektgruppen har således som vitne uttalt at han var helt ukjent med at Cirr 120 P-tegninger overhodet hadde vært brukt. På samme måte var det Brødr. Aa som bestilte modelltankprøvene. <br /> <br /> Når det gjelder markedsføringen, bestrider ankemotpartene at avtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus omfatter UT 904. Dette var en ny båt der avtalen, etter at den var oppsagt, ikke på noen måte kan begrense Ulsteins rett til å markedsføre og selge båttypen. <br /> <br /> Det er heller ikke noe rettsstridig ved innholdet i markedsføringen. UT 904 var en ny SES-båt. Det er berettiget å kalle den en ny generasjon. Den inneholdt viktige teknologiske nyvinninger, bl a som følge av forskningsprosjekt i NTNF-regi. At det i videoen sies at Ulstein har lang erfaring i bygging av SES, er også berettiget. Videoen ble ferdig januar/februar 1992. Da var Eikefjord 100% eid av Ulstein, og Eikefjords erfaring en del av Ulsteingruppens kompetanse. <br /> <br /> Subsidiært bestrides tapsvurderingen. Cirrus, som etter avtalene med Brødr. Aa skulle selge Cirrbåtene, hadde kun solgt en båt av de siste ti Cirr 120 P som ble bygget. De andre ble solgt gjennom Ulstein, i de fleste tilfelle overtatt av Ulstein, som så ble sittende med dem til en kjøper ble funnet. Salget av Cirrbåter bråstoppet ikke ved introduksjonen av UT 904. Salget stoppet da Ulstein ikke lenger overtok kontraktene. Det bestrides derfor under enhver omstendighet at markedsføringen av UT 904 påførte Cirrus noe tap. <br /> <br /> Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: <br /> <br /> &quot;1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS frifinnes. <br /> <br /> 2. Cirrus AS betaler sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.&quot; <br /> <br /> '''Mitt syn på saken:''' <br /> <br /> Før jeg drøfter de rettsgrunnlag som er påberopt i saken, vil jeg gjøre nærmere rede for hvilken bruk som ble gjort av Cirr 120 P-tegningene ved konstruksjonen av UT 904. <br /> <br /> Det er erkjent fra ankemotpartenes side at Cirrtegningene var fremme og ble brukt, men det er dels motstridende forklaringer mht hvor stort omfang bruken hadde. Noen vitner sier at det var gitt beskjed om å benytte Cirrtegningene i størst mulig grad. Når det tas hensyn til at UT 904-prosjektet var under sterkt tidspress, og at det eneste underlag som fantes ved de to verftene nettopp var Cirr 120 P-tegninger - andre SES-båter var ikke bygget -, er det også nærliggende at tegningene ble brukt så mye som mulig. Referatene fra &quot;Hurtigbåtstrategigruppen&quot; referert tidligere trekker også i retning av at dette skulle skje. Teknisk lå forholdene til rette for en slik utnyttelse. I løpet av serien med Cirr 120 P-båter hadde begge verft på det tidspunkt UT 904 skulle konstrueres, opparbeidet seg komplette tegninger inntegnet i sitt databaserte tegnesystem. Dette gjorde det meget enkelt å ta frem en Cirrtegning på dataskjermen, tilpasse den i nødvendig grad, og om ønskelig også kopiere over større eller mindre deler. Samtlige ingeniører som har uttalt seg sier at de så ikke noe galt i å bruke Cirrtegningene. Men noen uttaler at Cirrusstemplingen av tegningene ville ha endret oppfatningen deres på dette punkt. Stempelet forsvant som tidligere nevnt ved innlegging i Autocad. Videre hadde de to verftene ikke på egen hånd konstruert SES-båter før, og det er da meget naturlig at de benyttet det tidligere materialet. Enkelte vitner har sagt at verftene ikke ville hatt den nødvendige kompetanse til å konstruere UT 904 uten å ha Cirrtegningene å støtte seg til, mens andre sier det motsatte. Jeg har ikke nok grunnlag til å trekke en bestemt konklusjon. At det må ha vært en viss usikkerhet til stede - om rettigheter eller kompetanse - tyder referat fra styremøte i Eikefjord 21 mars 1990 på. Her er protokollert at styret ønsker at Cirrus skal forespørres om de vil la Brødr. Aa/ Eikefjord beholde Cirr 120 P i sin portefølje og til hvilken pris når samarbeidsavtalen opphører 1 juli 1990. Dette ble ikke fulgt opp. <br /> <br /> Sammenfattende legger jeg til grunn at Cirrtegningene i stor utstrekning ble benyttet under konstruksjonen av UT 904. Dels ble de benyttet i papirutgave som underlag og hjelpemiddel i planlegging av arbeidet, dels ble de via Autocad utgangspunkt for tilsvarende UTtegninger. Dels ble også deler av tegningene datamessig innkopiert på UT-tegningene. Jeg legger videre til grunn at det må ha ført til en vesentlig tidsmessig besparelse under konstruksjonen at man hadde tegningene til et ferdig utprøvd fartøy å gå ut fra. <br /> <br /> Jeg nevner at en del tegninger til Cirr 120 P og til UT 904 som parvis beskriver det samme er sammenlignet i to sakkyndigrapporter fremlagt fra hver side fra henholdsvis Instanes/Hatlestad og Veritas. De har undersøkt tegningene fra nokså ulike synsvinkler. Instanes/Hatlestad finner i et stort flertall av tilfeller en stor likhet mellom tegningene og stor sannsynlighet for dataoverføring (for eksempel ved Autocad). Veritasrapporten mener at tegningene ikke er kopiert, men at det er likheter som kan tyde på at Cirrtegningen er brukt som underlag/oppslag. Jeg har ikke funnet at sakkyndigrapportene endrer min konklusjon. <br /> <br /> De rettsgrunnlag som er påberopt i saken, er åndsverkloven og markedsføringsloven. <br /> <br /> Det rettslige utgangspunkt er forskjellig etter de to lover. Åndsverkloven beskytter retten til tegningene som er laget av Cirrus. Det er et grunnleggende prinsipp at når åndsverkloven beskytter tekniske tegninger, jf §1 nr 11, gjelder beskyttelsen ikke de tekniske løsninger eller det produkt som tegningen beskriver. En slik beskyttelse må søkes i patentlovgivningen, eventuelt reglene om mønsterbeskyttelse eller konkurranse/markedslovgivningen. Åndsverkloven regler beskytter tegningen som åndsverk, og vilkåret er at tegningen representerer en kunstnerisk eller annen åndelig innsats - en originalitet - som berettiger at den betegnes som et åndsverk. At innholdet som beskrives i tegningen er resultat av en betydelig åndsinnsats, er altså verken nødvendig eller tilstrekkelig for at selve tegningen får beskyttelse etter åndsverkloven. <br /> <br /> Når det gjelder de tegninger som Cirrus har produsert, ligger deres verdi i de tekniske løsninger som beskrives. Jeg kan ikke se at Cirrus ved selve utformingen av tegningene har ytet en innsats som kan kvalifisere til opphavsrettsbeskyttelse. Uten at jeg legger avgjørende vekt på det, er det et moment av betydning for vurderingen at utformingen av tegningene i noen grad er bestemt av de krav som klasseinstitusjonen stiller, og av bidrag fra underleverandører. Dette styrker den konklusjon at tegningene ikke har den verkshøyde på Cirrus' hånd som er nødvendig for beskyttelse etter åndsverkloven. Jeg nevner at prosedyren i Høyesterett i stor grad har tatt sitt utgangspunkt i arkitekttegninger og dommer om disse. Det gir imidlertid mindre veiledning i saken her. Dersom beskyttelsen etter §1 skulle utstrekkes til de tekniske løsninger som beskrives, ville en få en indirekte teknologibeskyttelse av ikke-patentert teknologi som ikke er tilsiktet. Det jeg har sagt om opphavsrett til tekniske tegninger, gjelder ikke skipets linjeføring - skroget. Den kan etter forholdene falle inn under ordlyden i §1 nr 9 om bygningskunst, og i det tilfellet beskyttes også selve byggverket. Men skroget på de to båtene er forskjellige. Jeg støtter meg her både til vitneforklaringene og til professor Faltinsens sakkyndige rapport. <br /> <br /> Etter dette nyter de tekniske tegninger ikke beskyttelse etter åndsverkloven. <br /> <br /> Ut over de tekniske tegningene hevder den ankende part at også byggespesifikasjonene til UT 904 krenker åndsverkloven. Det er som nytt dokument for Høyesterett fremlagt &quot;Building Specification&quot; for UT 904 datert 15 november 1991 og utarbeidet av Jarle Ulstein, Ulstein International. De sakkyndige Instanes og Hatlestad har konkludert med at store deler av dette dokument er direkte avskrift av Cirrus' byggespesifikasjoner (også på engelsk) under 60 mavtalen. Konklusjonen deres er at byggespesifikasjonene for UT 904 ikke er basert på selvstendig arbeid, og at betydelige deler er direkte avskrift. <br /> <br /> Mot dette har ankemotparten anført at den utarbeidede byggespesifikasjonen var alt for generell til å benyttes ved byggingen. Den tjente derfor bare som en kontraktsspesifikasjon, med andre ord en beskrivelse av hva som ville være kontraktsmessig ytelse. Dermed er dokumentet ikke del av saken her, som dreier seg om utvikling og bygging av UT 904. <br /> <br /> Etter min vurdering må byggespesifikasjonene ses som en naturlig del av det endelige produkt UT 904. Dette gjelder også under forutsetning av at spesifikasjonene er så generelle at de ikke er benyttet som annet enn kontraktsspesifikasjoner. Poenget må være at en slik dokumentasjon skal foreligge når båten selges. Etter åndsverkloven er byggespesifikasjonene et åndsverk. Det faller inn under §1 nr 1, &quot;skrifter av alle slag&quot;, og kravet til verkshøyde her er ikke stort. Det må antas at også dette er oppfylt. Jeg nevner at det direkte følger av 60 mavtalen punkt 8 at spesifikasjoner utarbeidet av Cirrus omfattes av Cirrus' rett under kontrakten. Ikke ubetydelige deler av byggespesifikasjonen til UT 904 er skrevet av etter 60 mprosjektet. Jeg tilføyer likevel: Sett opp mot den samlede utvikling av UT 904 er spesifikasjonene i saken en meget liten del. Jeg finner det også trolig, som ankemotpartene hevder, at det neppe ville vært vanskelig å sette sammen spesifikasjonene til UT 904 ut fra materiale som Ulstein eller verftene hadde disposisjonsretten over. Isolert betraktet er denne overtredelsen av åndsverkloven av meget liten konsekvens. <br /> <br /> Det andre lovgrunnlag som er påberopt, er markedsføringsloven. Denne loven har, foruten generalklausulen i §1 om forbud mot handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, to spesifikke bestemmelser som har betydning i denne sak. Det er for det første §7 som inneholder forbud mot rettsstridig å utnytte bedriftshemmeligheter, dernest §8 om rettsstridig utnyttelse av blant annet tekniske tegninger og beskrivelser som er blitt betrodd noen (såkalt &quot;knowhow&quot;). <br /> <br /> Vurderingen av hvorvidt markedsføringsloven grenser er overtrådt vil måtte skje ut fra den samlede bruk verftene gjorde av Cirrteknologi under utviklingen av UT 904. Jeg har allerede kommentert bruken av tegningene og byggespesifikasjonene. Det som nå kom mer i tillegg, er forsøkene i fullskala og modell med Cirr 120 P. Før jeg foretar den rettslige vurdering etter markedsføringsloven, vil jeg knytte noen bemerkninger til disse forsøkene. <br /> <br /> Fullskala- og modellforsøkene med Cirr 120 P - byggenr 210 - ble foretatt i november 1989 (fullskala) og mai/juni 1990 (modell) i modelltanken i Trondheim. Forsøkene ble først bestilt av Teknisk ModellSenter, og det ble bedt om strengt konfidensiell behandling. Ved brev 16 november 1989 overtok Brødr. Aa som &quot;ansvarlig oppdragsgiver&quot;. Kostnadene ble etter avtale delt mellom Brødr. Aa, Eikefjord og Ulstein. Både fullskala- og modellforsøkene ble foretatt mens samarbeidsavtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus av 28 april 1989 var i kraft. Oppsigelsen fikk effekt 1 juli 1990. Denne avtalen nevnte spesielt en del &quot;repeatbåter&quot;, blant annet byggenr 210 som ble brukt i forsøkene. For disse båtene nevnes i avtalens punkt 3 at Cirrus skal utføre &quot;hydrostatiske beregninger ... og utprøving&quot;. Videre fremgår av vedlegg til avtalen at Cirrus skulle ha hovedansvar for ulike testplaner og også delansvar for &quot;Gjennomføring, deltakelse under testene&quot;. Det må være i strid med avtalen når prøvene med byggnr 210 og dens modell ble holdt hemmelig for Cirrus, idet avtalen må forstås slik at Cirrus skulle være involvert i prøvetakinger. Formentlig var modelltankprøvene viktige ved utformingen av UT 904, iallfall gis det klart uttrykk for dette i &quot;introduksjonsforedraget&quot; utformet av Ulstein og brukt i markedsføringen av UT 904. <br /> <br /> Når jeg nå går over til den rettslige vurderingen etter markedsføringsloven, konstaterer jeg først at både ved modelltankforsøkene og ved utarbeidingen av spesifikasjonen til UT 904 ble kontraktsmessige plikter overfor Cirrus overtrådt. I begge tilfeller ble overtredelsene foretatt i direkte sammenheng med utviklingen av et nært konkurrerende produkt. Jeg finner det klart at begge disse forhold var brudd på markedsføringsloven §1 om kravet til god forretningsskikk mellom forretningsdrivende. <br /> <br /> Vanskeligere er det å vurdere om bruken av tegningene fra Cirr 120 P var rettsstridig. Det første spørsmålet som må besvares er om verftene hadde oppnådd en selvstendig rett til å benytte tegningene som sine egne, herunder rett til å utvikle en konkurrerende båt. Dette avhenger i utgangspunktet av hva som ble avtalt mellom Cirrus og Brødr. Aa. Direkte løst i partenes avtaler er spørsmålet ikke. Når det som her er avtalefestet i 1982 at Brødr. Aa &quot;skal ha produksjonsrettighetene til SES-båtene&quot; og at Cirrus skal ha &quot;1,5% royalties av salgssummen for alle skip Brødr. Aa bygger etter SES prinsippet utover B. nr. 1&quot;, leser jeg dette slik at Cirrus har krav på betaling for den gjentatte bruk av tegningene i produksjonen. Det ligger da nokså nær at retten til annen bruk av tegningene, for eksempel med sikte på videre utvikling, ligger hos Cirrus med mindre det finnes konkret tolkningsmateriale som må lede til en annen løsning. <br /> <br /> Denne oppfatning støttes i Norsk Standard nr 3403 Alminnelige kontraktsbestemmelser om arkitekters og ingeniørers utførelse av prosjektering og rådgivning, punkt 9.1: <br /> <br /> &quot;Den prosjekterende/rådgiveren har rett til originaltegningene. Oppdragsgiveren har rett til å få utlevert kopier av samtlige tegninger og annet utarbeidet materiale.&quot; <br /> <br /> Jeg går så over til å se på ulike tolkningsmomenter utenfor teksten i avtalen av 1982. <br /> <br /> Et argument som kunne tale for å gi verftet en utvidet rett til å benytte tegningene, er at Brødr. Aa ga atskillige tilbakespill som over tid påvirket Cirrbåtene. På den annen side legger jeg til grunn at hver part hadde sin egen type ekspertise som henholdsvis konstruktør og produsent, noe som også er fremhevet i avtalene. I den grad Brødr. Aa's merknader ledet til endringer i konstruksjonen, var det fremdeles Cirrus' ekspertise som konstruktør som var den dominerende. Også underleverandører og klasseinstitusjonen Det norske Veritas kom med innspill. Men dette rokker ikke ved den sentrale plass Cirrus hadde ved utviklingen av båttypen. Utslagsgivende vekt kan disse innspillene fra produsenten og andre ihvertfall ikke få. <br /> <br /> At Cirrus stemplet tegningene som sin eksklusive eiendom, er et moment som styrker selskapets krav, selv om jeg er enig med ankemotparten i at stemplingen sannsynligvis ble gjort for å beskytte seg overfor tredje personer - klasseinstitusjonen, kjøper av båten, underleverandører. Men uten betydning er ikke stemplingen i forhold til Brødr. Aa. For så vidt gir saken et eksempel på en praktisk virkning, idet flere ingeniører som vitner har gitt uttrykk for at de så ikke noe galt i å benytte Cirrtegningene, men hadde sett annerledes på det om Cirrtegningene hadde vært stemplet med forbud mot kopiering/annen bruk. Innen man var kommet til konstruksjonen av UT 904, hadde som nevnt Cirrusstemplene forsvunnet ved innlegging av tegningene i Autocad. <br /> <br /> Et moment fremhevet av ankemotparten er at Brødr. Aa betalte for alt konstruksjonsarbeid Cirrus gjorde. Økonomisk sett hadde derfor Brødr. Aa hele risikoen med utformingen av Cirrbåtene, og endte opp med udekkede utviklingskostnader på 10 mill kroner for den første båten. Mens risikoen lå hos Brødr. Aa, hadde Cirrus på sin side hatt fortjeneste. Jeg kommer tilbake til dette moment i en bredere vurdering senere, men for fastlegging av hvem som hadde utnyttelsesretten til tegningene finner jeg ikke dette moment utslagsgivende. Tvert imot er det vel en helt nødvendig forutsetning for at det overhodet kan reises tvil om rettighetene til tegningene, at det er ytet betaling, og at denne ytes både som timebetaling og som royalties under forutsetning av at det produseres mer enn en båt, kan etter mitt syn ikke føre til noen annen vurdering. <br /> <br /> Jeg finner heller ikke at repeatavtalen fra 1989 forandrer forholdet. Det er hevdet at man burde forvente at rettighetene til tegningene nå ville blitt avklart uttrykkelig, siden dette hadde vært diskutert i løpet av 1988, og partene hadde gitt uttrykk for motsatte standpunkter. Men resultatet er neppe overraskende på bakgrunn av at Brødr. Aa i oktober 1988 protesterte på at Cirrus hevdet å ha eiendomsretten, og at Ulstein hadde satt en tilfredsstillende avklaring av SES-rettighetene som vilkår for å gå inn i Eikefjord. De generelle samarbeidsforhold mellom partene ville tale mot å sette rettighetsspørsmålet på spissen få måneder etterpå. For så vidt er det av en viss interesse at 1989-avtalen presiserer at &quot;Cirrus a.s skal ha rett til konstruksjon&quot; av SES-fartøy i samarbeidet mellom de to selskap. Dette trekker i retning av at Cirrus' rettigheter til konstruksjonstegningene aksepteres. Sentralt for meg står samarbeidsavtalen av 31 januar 1989 mellom Eikefjord og Cirrus om konstruksjon og bygging av SES 200 (60 mavtalen), inngått 3 måneder etter at Brødr. Aa hevdet å ha eiendomsrett til Cirrtegningene fordi arbeidet &quot;er utført for Brødrene Aa's regning til vanlige satser&quot;. I 60 mavtalen er det gjort helt klart at hver part hadde &quot;eiendomsrett&quot; til de tegninger de etter avtalen var berettiget til å lage, med det resultat at rettighetene til konstruksjonstegningene ble liggende hos Cirrus. Dette til tross for at Cirrus etter avtalen hadde krav på så vel timebetaling for utarbeidelse av tegningene som royalty, og dessuten en engangsutbetaling på 6 mill kroner. På dette tidspunkt eide Brødr. Aa og Ulstein 50 % hver av Eikefjord. Utkastet til intensjonsavtale som Ulstein førte i pennen i oktober 1988 trekker i samme retning, som jeg tidligere har bemerket. <br /> <br /> Etter dette finner jeg ikke at Brødr. Aa i dette tilfellet kan gjøre gjeldende et avtalerettslig grunnlag for å utnytte Cirrtegningene i konstruksjonen av en konkurrerende båttype. Når dette var situasjonen overfor Brødr. Aa, gjelder det samme overfor Eikefjord som avledet sin rett fra Brødr. Aa. <br /> <br /> Dermed gjenstår spørsmålet om utnyttelsen av tegningene strider mot markedsføringsloven §7, eventuelt §8. <br /> <br /> Etter markedsføringsloven §7 må den som har fått kunnskap om en bedriftshemmelighet i anledning av et forretningsforhold ikke rettstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet. Den SES-teknologi som Cirrus la inn i skipstegningene var etter mitt syn klart &quot;bedriftshemmeligheter&quot; og de var av betydelig verdi. Som eksempler viser jeg til salget av teknologien til Tyskland for 2,4 mill kroner i 1985 og til inngåelsen av SAM-avtalen januar 1989 der Cirrus skulle få betalt 3 mill kroner av de samarbeidende verft for &quot;teknologi overføringen&quot;. Jeg nevner også at det var forsøkt industrispionasje mot Brødr. Aa i 1988 fordi et utenlandsk verft som bygde SES-båter på lisens fra Bell Halter ikke maktet å få til de samme resultater som Cirrbåtene. Endelig hadde Cirrus gjort det klart at det dreide seg om hemmeligheter gjennom stemplingen av tegningene. Etter dette er det ikke tvilsomt at tegningene måtte anses som bedriftshemmeligheter. Både Brødr. Aa og Eikefjord må ha vært innforstått med dette. <br /> <br /> Spørsmålet er så om den utnyttelse av tegningene som ble foretatt var rettsstridig, slik §7 krever. Hva som ligger i rettsstridsreservasjonen vil avhenge av den konkrete situasjon. Dersom utnytteren har opptrådt subjektivt klanderverdig, vil det være nærliggende å si at det foreligger en rettsstridig utnyttelse. Men også vurderinger ut fra konkret rimelighet, for eksempel at en samarbeidsavtale som har vart i mange år er oppsagt, kan spille inn. Dette momentet kan ha vekt i ulike retninger. På den ene side kan det være viktig at en part ikke avskjæres fra fortsatt å utnytte sin egen spisskompetanse. På den annen side kan det tidligere samarbeidet lede til krav om en særlig lojalitet, jf Birger Stuevold Lassen: &quot;Om tyveri av bygninger og anlegg - idébeskyttelse og vern mot etterligning&quot; (Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett 1988) side 5: <br /> <br /> &quot;Næringsdrivende som står i kontraktsforhold med hverandre, eller har gjort det, eller forhandler om å gjøre det, må vise større hensyn enn den utenforstående. Den som er blitt vist tillit, får en særlig plikt til å vise hensyn&quot;. <br /> <br /> Jeg vil i vår sak trekke frem følgende forhold som jeg mener har betydning i vurderingen: - <br /> <br /> Teknologien var av stor verdi slik det tidligere er redegjort for. <br /> <br /> Cirrus presiserte sitt syn skriftlig både overfor Ulstein og Brødr. Aa i januar 1990 etter avtalens oppsigelse. Betydningen for Cirrus taler for at særlig tidligere samarbeidsparter burde utvise stor forsiktighet for ikke å passere grensen mot en uredelig utnyttelse. - <br /> <br /> På den annen side hadde Cirrus etter hvert fått godt betalt under avtalene med Brødr. Aa. I tillegg til timebetaling for alt utført arbeid hadde selskapet for hver av de 13 Cirr 120 P-båtene og dessuten en 115 P-båt krav på 1,5 % i royalty og 1,5 % i salgsprovisjon. Salgsprovisjonen kom til utbetaling også der det ikke var Cirrus som fikk i stand salget. Av de siste ti båtene var det bare én der Cirrus hadde skaffet kontrakten, resten ble solgt til eller gjennom Ulstein. Båtenes verdi var ca kr 50 mill pr stk. <br /> <br /> Fordelingen av fortjeneste og økonomisk risiko mellom Brødr. Aa og Cirrus setter sitt klare preg på vurderingen av avtalens ettervirkninger. Men det må like fullt veie inn at årsaken til at avtalen ble så gunstig for Cirrus, var det store antall båter som ble bygd. Dette var grunnlaget for stor ekspansjon både i Hyen og i Eikefjord. - <br /> <br /> Det må legges til grunn at man ved konstruksjonen av UT 904 bevisst søkte å unngå Cirrus' rettigheter. Både &quot;Hurtigbåtstrategigruppen&quot; og prosjektgruppen for UT 904 etterlater inntrykk av at Cirrteknologi skulle utnyttes og at det hastet svært med å få prosjektet ferdig. Det var ingen motforestillinger med hensyn til Cirrus' rettigheter, med unntak av spørsmålet om opphavsrettigheter til skrogets design. Det er lagt til grunn at Cirrtegningene ble brukt i atskillig utstrekning ved konstruksjonen av UT 904. - <br /> <br /> Den bistand til utviklingen av UT 904 som skjedde ved modelltankforsøkene var kontraktsstridige og hemmeligholdelsen overfor Cirrus må karakteriseres som illojal. Iallfall etter hvert ble forsøkene direkte rettet inn mot utviklingen av UT 904. <br /> <br /> Sannsynligvis hadde de stor betydning. - <br /> <br /> Kopieringen av byggespesifikasjonene til Cirr 200 er isolert en mindre sak, men et klart rettighetsbrudd, som måtte ha vært innlysende for enhver som innså problemstillingen. <br /> <br /> Samlet finner jeg at bruken av tegninger, modellforsøk og spesifikasjoner gir dekning for den vurdering at Cirrusmateriell ble utnyttet ved utviklingen av UT 904 på tvers av Cirrus' rettigheter og uten overveielser om hvor grensen for redelig oppførsel overfor Cirrus gikk. Jeg legger også vekt på at oppsigelsen av samarbeidsavtalen, som skapte den nye konkurransesituasjonen, var initiert av Brødr. Aa med tilslutning fra Eikefjord. Min konklusjon blir etter dette at utnyttelsen av tegninger, forsøksdata og spesifikasjoner var rettsstridig etter markedsføringsloven §1 og §7. I dette tilfellet trekker loven opp normer for tillatelig konkurranse mellom næringsrivende. Brudd på disse normene må føre til erstatningsplikt. <br /> <br /> Fortsatt gjenstår spørsmålet om ansvar kan gjøres gjeldende mot ankemotpartene. <br /> <br /> Hittil er samtlige tre grupperinger involvert i utviklingen av UT 904 - Ulstein og de to verftene - vurdert i fellesskap i forhold til ansvar etter markedsføringsloven. De to verftene er gått konkurs, og krav i saken her er alene rettet mot Ulsteinkonsernet. Ankemotparten hevder at ingen av Ulsteinselskapene kjente til at Cirrus' rettigheter kunne være krenket. Representanter for Ulstein i prosjektgruppen visste således ikke at Cirrtegninger overhodet var fremme ved konstrueringen av UT 904. <br /> <br /> Etter min mening kan Ulsteinkonsernets øverste selskap, Ulstein Holding holdes ansvarlig ut fra konsernets sentrale rolle i planlegging og gjennomføring av UT 904 og videre ut fra at konsernet selv må bære risikoen for eventuelle uriktige oppfatninger om rettighetene til Cirrteknologien. <br /> <br /> For det første var Ulsteinkonsernet direkte involvert i den strategiske planlegging av en ny båt bygd på Cirr 120 P. Dette vises klart i referat fra &quot;Hurtigbåtstrategigruppen&quot; av 26 januar 1990 og i notatet fra Ulstein International av 27 februar 1990, som begge forutsetter en kraftig utnyttelse av Cirrteknologi, der bare opphavsretten til skrogets linjer synes å være en grense. Dernest betalte Ulstein sin andel av modellforsøkene og en representant for Ulstein var til stede ved deler av disse forsøkene. Endelig ble avskriving av spesifikasjonene gjort hos Ulstein International. <br /> <br /> Videre må Ulsteinkonsernet selv bære risikoen for sine oppfatninger om rettighetene til Cirrteknologien. Riktignok tok Ulstein forbehold overfor Brødr. Aa om at en &quot;tilfredsstillende avtale&quot; ble inngått med Cirrus om utnyttelse av SES-konseptet. Forbeholdet ble tatt i oktober 1988 i forbindelse med konsernets inntreden i Eikefjord. Men det ble ikke fulgt opp, og i ettertid har Ulstein, slik jeg ser det, klart akseptert Cirrus' utnyttelsesrett til Cirrteknologien, jf avtalen om betaling av 3 mill kroner for &quot;teknologi overføringen&quot; under SAM-avtalen og godtgjørelsene under 60 mavtalen med Eikefjord som åpenbart Ulsteinledelsen var innforstått med. <br /> <br /> Det selskap i Ulsteingruppen som var mest involvert i utviklingen av UT 904 var Ulstein International. Dette er nå fusjonert inn i Ulstein Industrier AS, som er 100 % eid av Ulstein Holding. Det er disse to selskaper som den ankende parts påstand retter seg mot, og ut fra ovennevnte mener jeg at ansvar kan gjøres gjeldende mot begge. <br /> <br /> Jeg går så over til erstatningsutmålingen. <br /> <br /> De sakkyndige Instanes og Hatlestad som har gitt en vurdering av erstatningens størrelse, har særlig fremhevet besparelsene ved å kunne gå ut fra et gjennomprøvd fartøy. Ut fra det erstatningsgrunnlag jeg har anvendt, finner jeg ikke at dette er et riktig utgangspunkt. Jeg har lagt til grunn at verftene ved utviklingen av UT 904 fritt kunne bruke sin egenutviklede ekspertise, som må ha vært betydelig, gitt det antall Cirr 120 P-båter som var bygd. Videre er det ikke slik at en hver bruk av tegningene ville bli vurdert som &quot;rettsstridig&quot; utnyttelse. Jeg finner etter dette ikke å kunne bygge på de sakkyndiges vurderinger her. En inngangsvinkel er å vurdere hva som ville utgjøre et rimelig vederlag for Cirrteknologien, eksempelvis i mars 1990 da spørsmålet ble reist av styret i Eikefjord. Under enhver omstendighet må erstatningsutmålingen i utpreget grad bli skjønnsmessig. <br /> <br /> Hensyn tatt til at Cirrus allerede hadde fått betalt for teknologien over flere år, og at markedet synes å ha fremstått som usikkert, settes erstatningen til 2 mill kroner. Renter beregnes i overensstemmelse med påstanden som det ikke er protestert mot. <br /> <br /> Med det resultat jeg har kommet til er det unødvendig å avgjøre det prosessuelle spørsmål om den ankende part hadde adgang til å utvide sin påstand like før ankeforhandlingen. <br /> <br /> Jeg går så over til markedsføringen av UT 904. Prinsipalt påstår den ankende part at Cirrus har enerett til salg av UT 904. En slik enerett måtte bygge på en ettervirkning av avtalen mellom Cirrus og Brødr. Aa av 28 april 1989. Etter avtalen hadde Cirrus salgsretten til SES-båter av visse størrelser bygd av Brødr. Aa. Når avtalen er falt bort, står det Brødr. Aa fritt å utvikle en ny båt, slik som det her har skjedd. Selv om markedsføringsloven ble overtrådt da båttypen ble utviklet, må båtene kunne selges uten hinder av den oppsagte avtale. Jeg kan altså ikke se at noen enerett til salg av UT 904 kan utledes av avtalen fra 1989. <br /> <br /> Jeg går dermed over til den subsidiære anførsel, at markedsføringens innhold krenker Cirrus rettigheter. Hovedelementene i det som påstås å være en krenkelse grupperer seg om tre forhold: - <br /> <br /> Påstanden om at UT 904 er &quot;annen generasjon&quot; av SES, noe som gjør Cirr 120 P til en foreldet båt, - fremhevelsen av modelltankforsøkene med Cirr 120 P, som førte til utvikling av en teknisk overlegen båt, - urettmessig kopling både faktisk og rettslig av Cirr 120 P til Ulstein og UT 904. <br /> <br /> Bruken av modelltankforsøkene reiser et særlig spørsmål. Jeg er tidligere kommet til at de hemmeligholdte forsøkene stred mot Cirrus' rett etter avtalen av 1989. Vil Ulstein's fremhevelse av disse urettmessige forsøkene i markedsføringen påvirke vurderingen av selve markedsføringens rettmessighet? I saken her ser jeg det ikke slik. Ved vurderingen av om Cirrus' rettigheter var krenket på erstatningsbetingende måte, var ett av momentene forsøkene i modelltanken. For denne atferden er det konstatert en erstatningsplikt. Jeg kan da ikke se at rettmessigheten av forsøkene blir noe separat moment når innholdet i markedsføringen skal vurderes. For markedsføringen må det være avgjørende om modelltankforsøkene innholdsmessig benyttes på en rimelig måte. Og innholdsmessig har jeg ingen bemerkninger på dette punkt. <br /> <br /> Når det gjelder fremhevelsen av Ulsteins erfaring med Cirr 120 P og sammenblandingen av de to båttyper på videoen, mener jeg Ulstein må høres med at konsernet var berettiget til å fremheve Eikefjords erfaring som sin egen etter at verftet var blitt en del av konsernet. Ut fra denne betraktning har jeg heller ikke innvendinger på dette punkt. <br /> <br /> Der jeg har vært i tvil, er i markedsføringens sammenligning mellom Cirr 120 P og UT 904, herunder fremhevelsen av første og annen generasjon. Jeg tar utgangspunkt i at UT 904 var blitt utviklet som en direkte konkurrent til Cirr 120 P. Det er vel gjerne slik at markedskampen kan være vunnet dersom en produsent makter å skape inntrykk av sitt produkt som &quot;den nye generasjon&quot; når det gjelder teknologiutnyttelse og sentrale bruksegenskaper, og dermed samtidig markerer konkurrentens produkt som foreldet. Dette betyr ikke at slik markedsføring ikke er tillatt, men det må stilles bestemte krav til sannhetsinnholdet i slike påstander, og det kan stilles spørsmål ved om UT 904 i så henseende holdt mål. De to båtene Ulstein solgte, var gjenstand for omfattende reklamasjoner og dels tvistemål. Dette knyttet seg særlig til at man ikke hadde klart å holde den vekt på båten som var forutsatt, noe som førte til problemer i forhold til garantert toppfart. Vektproblemene var kjent for Ulstein, og hadde stadig vært fremme i prosjektgruppen. Det ble heller ikke produsert flere UT 904 enn de to første. <br /> <br /> Når jeg i dette tilfellet finner at markedsføringen ikke krenker Cirrus' rettigheter, er det ut fra følgende forhold: For det første må markedsføringen vurderes i forhold til hvem man henvender seg til, og i forhold til produktet. Her dreiet det seg om et høyt spesialisert og profesjonelt marked og produktet kostet fra kr 50 mill og oppover. Det er åpenbart at selger ville bli avkrevd solid verifikasjon av opplysninger i markedsføringen. For det annet mener jeg særlig ut fra professor Faltinsens rapport at det i seg selv synes rimelig å betegne UT 904 som en ny generasjon. Endelig fremgår det klart av &quot;introduksjonsforedragets&quot; konklusjon at utviklingen av UT 904 ikke var avsluttet, og at resultatene var foreløpige. Dermed hadde eventuelle kjøpere foranledning til å forhøre seg om de videre erfaringer eller å foreta sine egne tester. <br /> <br /> Min konklusjon er at markedsføringen ikke krenker Cirrus' rettigheter og at Ulstein ikke har opptrådt ansvarsbetingende i forhold til markedsføringen av UT 904. På dette punkt må selskapene frifinnes. <br /> <br /> Den ankende parts påstand har bare i begrenset grad blitt tatt til følge. Jeg finner etter forholdene ikke grunn til å endre lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Da det for Høyesterett er idømt erstatningsansvar på grunn av rettsstridig atferd, finner jeg at saksomkostninger delvis må ilegges med kr 500 000. <br /> <br /> Jeg stemmer for denne dom: <br /> <br /> 1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS betaler en for begge og begge for en til Cirrus AS 2 000 000 - tomillioner - kroner med tillegg av slik årlig rente: fra 15 mai 1990 til 13 mars 1993 15 - femten - prosent, fra 14 mars 1993 til 31 desember 1993 18 - atten - prosent, fra 1 januar 1994 til betaling skjer 12 - tolv - prosent. <br /> <br /> 2. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. <br /> <br /> I delvis saksomkostninger for Høyesterett betaler Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS en for begge og begge for en til Cirrus AS 500 000 - femhundretusen - kroner. <br /> <br /> 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. <br /> <br /> Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende i at markedsføringen ikke kan medføre erstatningsansvar, og i at det ble gjort uberettiget bruk av byggespesifikasjonene, men er kommet til at utnyttelsen av teknologi og tegninger ikke var rettsstridig. <br /> <br /> Jeg tar utgangspunkt i at konstruktøren har rettighetene til tegningene, med mindre annet følger av særlige forhold. Dette må gjelde tegningene som sådanne. Dersom verken åndsverkloven, patentloven eller tilsvarende lovgivning gir en beskyttet rett, har opphavs mannen begrenset mulighet for å hindre at de tekniske løsninger tegningene viser, tas i bruk av andre. Markedsføringsloven vil gi en viss beskyttelse. I forhold til en kontraktspart kan selvsagt avtaleforholdet begrense medkontrahentens bruk. <br /> <br /> Jeg er enig i førstvoterendes syn når det gjelder anvendelsen av åndsverkloven. Spørsmålet er da om bruken av tegningene, herunder de teknologiske løsningene som var nedfelt i disse, kan anses å være i strid med markedsføringsloven. <br /> <br /> Hvorvidt en tar utgangspunkt i markedsføringsloven §7 eller i §8, har ingen betydning for mitt syn på denne saken. Etter begge paragrafer er det spørsmål om &quot;rettsstridig&quot; utnyttelse, uten at det angis nærmere hva som ligger i dette. Jeg slutter meg til førstvoterendes bemerkninger om forståelsen av begrepet. <br /> <br /> Når jeg er kommet til at Brødr. Aa ikke handlet rettsstridig i relasjon til tegningsmaterialet, har jeg lagt avgjørende vekt på avtaleforholdets karakter av nyskapning og samarbeid, og den konkrete bruk som ble gjort av tegningene. <br /> <br /> Det var en ny båttype som i 1982 skulle utvikles i fellesskap mellom Brødr. Aa og Cirrus. SES-teknologien var kjent, men det var behov for videreutvikling. Oppdragsgiverens rolle var her en annen enn det som er vanlig ved bygging av konvensjonelle skip. I vår sak skulle en frem til et fartøy som ingen av partene hadde erfaring med. Det er opplyst at det på denne tiden (1982) bare var to produsenter på markedet. Noen kjøper til båten hadde man ikke. Den økonomiske risiko lå hos verftet. Verftet satset på en nisje i markedet for hurtiggående fartøy, et marked som var sterkt konkurranseutsatt. Det var en fremtidsrettet investering som ble gjort, og dette var helt klart for Cirrus. <br /> <br /> Karakteren av samarbeidsprosjekt kommer til uttrykk i mange forbindelser. Om forprosjektet viser jeg til førstvoterendes redegjørelse. Avtalen mellom Brødr. Aa og Cirrus av 1 juni 1982 innledes med en henvisning til at partene sammen skal prosjektere den nye båttypen. Selv om Cirrus skulle ha den tekniske prosjektledelse og levere tegningsunderlag og byggespesifikasjon, oppfatter jeg forholdet slik at partene var gjensidig avhengig av hverandre for å få frem et tilfredsstillende og økonomisk akseptabelt prosjekt innenfor en rimelig tidsramme. Brødr. Aa hadde kompetanse og erfaring med hurtiggående fartøyer i FRP sandwich, blant annet var passasjerfartøyet &quot;Hyen&quot; - en hurtiggående katamaran - prosjektert og bygget ved verftet. Cirrus var i 1982 et nystiftet ingeniørfirma med totre ansatte, uten erfaring med SES-teknologi. Den reviderte avtalen av 28 april 1989 innledes med å vise til det samarbeidet som hadde foregått, også når det gjaldt prosjektering. <br /> <br /> Pål Francis Hansen har gitt en grundig redegjørelse for utviklingen av SES-båtene. Cirrus hadde helt klart hovedansvaret for prosjekteringen og tegningsarbeidet for prototypen, men han fremhever betydningen av verftets erfaring og medvirkning, blant annet når det gjaldt linjetegninger, generalarrangement, motor/akselarrangement, systemtegninger, og i selve byggeperioden da det viste seg at mange tegninger måtte modifiseres og endres i noen grad. Han fremholder også at noen av underleverandørene må anses sentrale for prosjektets resultat. Jeg tilføyer at det også kom innspill fra klasseinstitusjonen, Det norske Veritas. Utformingen av båten var således resultatet av et samarbeid hvor Cirrus var en av flere bidragsytere. <br /> <br /> Utprøvingsperioden for prototypen etter sjøsettingen avslørte mange problemer - veien frem til et brukbart fartøy fra dette tidspunkt tok 12 år. Verftets samlede utviklingsutgifter var ca kr 10 mill. som ikke ble dekket av salgssummen. I følge Hansens vitneforklaring var det i denne perioden et betydelig behov for samarbeid når det gjaldt å finne løsninger på problemene. Underleverandørene var sterkt inne i bildet også i denne fasen. <br /> <br /> Førstvoterende har redegjort for utviklingen i tiden som fulgte frem til desember 1989 da den reviderte avtalen ble oppsagt. Nye fartøy ble bygd, et visst utviklingsarbeid fant sted. Etter hvert overtok verftet det meste av arbeidet med tilpassing av tegninger for de nye båtene. <br /> <br /> Utviklingen av prototypen har etter min mening stor betydning for vurderingen av i hvilken utstrekning Brødr. Aa senere kunne nyttiggjøre seg tegningene. Verftet påtok seg uten tvil et stort løft i denne fasen og en betydelig risiko. Det var ikke gitt at resultatet ville bli tilfredsstillende. Cirrus på sin side ble betalt pr time, fikk en betydelig kunnskapstilførsel og ville bli sittende med tegningene uansett hvordan det gikk med verftet og samarbeidet senere. Slik jeg ser det, er det ikke rimelig å vurdere forholdet mellom disse partene slik at bare den ene part - Cirrus - skulle ha full nytte av resultatene av utviklingsarbeidet, dersom avtaleforholdet opphørte. Jeg har ingen tro på at dette ville blitt resultatet hvis forholdet var blitt tatt opp i forbindelse med avtaleinngåelsen, dertil var forutsetningen om en fremtidsrettet virksomhet for Brødr. Aa for fremtredende. Brødr. Aa var oppdragsgiver, og Cirrus satt i startfasen ikke inne med kunnskaper som ikke kunne kjøpes annet sted. Dersom Cirrus skulle sitte med eneretten til den teknologi som ble utviklet og nedfelt i tegningene, ville verftet bare kunne nyttiggjøre seg den generelle erfaring som bygging av båtene medførte, en kompetanse som er knyttet til de ansatte til enhver tid - en usikker faktor å basere seg på. <br /> <br /> Et slikt resultat fremtrer etter mitt syn iallfall som lite rimelig etter at samarbeidsforholdet hadde vart i flere år. Brødr. Aa bygde seg opp betydelig kompetanse med hensyn til bygging av disse båtene og overtok etter hvert arbeidet med å tilpasse tegningene. I denne perioden fikk Cirrus royalty for hele 14 båter. Cirrus må sies å ha fått god uttelling for det arbeidet som var utført. Jeg innskyter at jeg på denne bakgrunn ikke legger særlig vekt på at det var Brødr. Aa som sa opp samarbeidsavtalen. Oppsigelsen var i seg selv rettmessig, og fremtrer etter min mening heller ikke som urimelig, slik forholdet mellom partene hadde utviklet seg. <br /> <br /> Etter mitt syn måtte hver av partene, da avtaleforholdet opphørte, kunne nyttiggjøre seg de teknologiske resultatene en i fellesskap var kommet frem til. For å kunne gjøre dette, måtte verftene kunne konsultere tegningene i forbindelse med utvikling av et nytt fartøy - bruke dem som &quot;underlag&quot; som er et uttrykk som går igjen i vitneforklaringer. Hvorvidt en da konstruerte egne tegninger med Cirrus' papirtegninger foran seg, eller brukte disse direkte i den utstrekning de var lagt inn på Autocad, kan i seg selv ikke være avgjørende i denne sammenheng. De tegningene saken gjelder, var ikke beskyttet av åndsverkloven. Det må i utgangspunktet godtas at den tekniske utvikling vil være til hjelp for dem som vil skape noe nytt på grunnlag av andres arbeid. Jeg kan her også vise til uttalelse fra Veritas om at det er vanlig praksis å benytte tegningsmateriale en har tilgang til som underlag for egne tegninger. <br /> <br /> Men det må oppstilles en grense for i hvilken grad Cirrus' tegninger kunne utnyttes i prosjekteringen av en ny båt. Det ville klart være i strid med markedsføringsloven å bygge båter der endringene i forhold til Cirrus' konstruksjon var uvesentlige, slik at det tegningsmaterialet en satt på, kunne brukes nærmest uendret. Som førstvoterende legger jeg til grunn at UT 904 adskilte seg fra Cirr 120 P på vesentlige punkter - at det var tale om et selvstendig utviklingsarbeid og et eget design, slik Faltinsen, Veritas og andre har gitt uttrykk for. Jeg går ikke nærmere inn på hvor grensen for bruken av tegningene må trekkes, da jeg ikke kan se at Cirrus' rettigheter er trådt for nær ved den bruk som faktisk ble gjort av tegningsmaterialet. <br /> <br /> Det er ikke bestridt at tegningene til Cirr 120 P ble brukt som underlag i forbindelse med prosjekteringen av UT 904, men omfanget er omstridt. Bevismaterialet består først og fremst av 11 tegningsark - noen har flere deltegninger - som de sakkyndiges uttalelser er knyttet til. Vitneforklaringene er noe sprikende når det gjelder omfanget av bruken, og jeg finner det i hvertfall vanskelig å legge til grunn at Cirrus' tegninger er brukt på vesentlig annen måte enn det utvalget av tegningene viser. Det er opplyst at tegningsmappen for Cirr 120 P besto av mellom 100 og 120 tegninger. <br /> <br /> Med ett unntak er ingen av de 11 tegningene som knytter seg til prosjekteringen av UT 904, fullstendig sammenfallende med de tilsvarende tegninger av Cirr 120P - de er ikke rene kopier. Unntaket gjelder tegning nr 2173, Waterjet Flenscone, men det er opplyst at denne ikke ble brukt i produksjonen av UT 904. Tegning nr 2172, Shape of inlet duct WJ, som beskriver vannjetinntakets form, har de sakkyndige Instanes og Hatlestad uttalt at mest sannsynlig er utarbeidet på selvstendig grunnlag. Tegning nr 2620, Sjøkasse, hevder ankemotpartene beskriver en konstruksjon som var utarbeidet på verftet og senere tegnet av Cirrus. I følge Veritas er fem av tegningene delvis basert på informasjon/dokumentasjon fra underleverandører. Jeg nevner også at når det gjelder tegning 4911 Skjørtoppheng, var forholdet at verftet ville gjøre bruk av et tidligere utviklet profilverktøy for produksjon av den aluminiumsskinnen som &quot;skjørtet&quot; skulle festes i. Verktøyet befant seg hos Hydro Aluminium Profiler AS og var registrert som Brødr. Aas eiendom. Jeg kan vanskelig se noe galt i bruken av denne, men det medførte rimelig nok at tegningene for skinnen ble lik Cirrus tegning. <br /> <br /> Med unntak for midtspanttegningen - tegning nr 2020 - vurderer jeg det slik at alle de tegningene som de sakkyndige har vurdert, gjelder tekniske detaljer. Når det gjelder midtspanttegningen, peker Veritas på flere ulikheter, især med hensyn til linjeføringen. En ikke uvesentlig del av tegningene er konstruksjoner der materiale fra underleverandørene har hatt innvirkning på utformingen. Det virker rimelig at dette i seg selv vil medføre likheter mellom de to tegningssett. Jeg nevner også at Veritas har fremhevet at likheten mellom tegningssettene spesielt gjelder layout, en etterligning som ikke kan ha særlig betydning. <br /> <br /> Den ankende part har trukket inn fullskala- og modellforsøkene i rettsstridsvurderingen. Jeg er enig med førstvoterende i at det var kontraktsstridig å ikke involvere Cirrus i disse prøvene. Cirrus måtte dermed ha rett til resultatene. Jeg kan på den annen side ikke se at Cirrus kunne ha nektet Brødr. Aa å utnytte resultatene i bedriftens eget utviklingsarbeid, og jeg antar da at utnyttelsen ikke gir grunnlag for erstatningskrav. <br /> <br /> På denne bakgrunn er jeg kommet til at det ikke er grunnlag for krav om erstatning knyttet til bruken av teknologi og tegninger. Det er da unødvendig for meg å ta standpunkt til om et slikt krav kunne rettes mot ankemotpartene. Jeg finner likevel grunn til å bemerke at Cirrus i sin prosedyre har lagt adskillig vekt på enkelte uttalelser i interne referater fra møter hvor representanter for Ulsteingruppen deltok. Jeg finner for min del at utformingen av slike uttalelser fra interne drøftelser ikke kan tillegges vesentlig vekt, og at det avgjørende må være de handlinger som foreligger til bedømmelse. <br /> <br /> Da jeg er i mindretall, finner jeg det unødvendig å gå inn på erstatningsutmåling i forbindelse med bruken av byggespesifikasjonene. <br /> <br /> Ut fra mitt resultat finner jeg ikke grunn til å tilkjenne noen av partene saksomkostninger. <br /> <br /> Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard. <br /> <br /> Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch. <br /> <br /> Dommer Holmøy: Likeså. <br /> <br /> Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: <br /> <br /> 1. Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS betaler en for begge og begge for en til Cirrus AS 2 000 000 - tomillioner - kroner med tillegg av slik årlig rente: fra 15 mai 1990 til 13 mars 1993 15 - femten - prosent, fra 14 mars 1993 til 31 desember 1993 18 - atten - prosent, fra 1 januar 1994 til betaling skjer 12 - tolv - prosent. <br /> <br /> 2. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. <br /> <br /> I delvis saksomkostninger for Høyesterett betaler Ulstein Holding AS og Ulstein Industrier AS en for begge og begge for en til Cirrus AS 500 000 - femhundretusen - kroner. <br /> <br /> 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. <br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2001-2-B_-_Rt-2001-320&diff=213260 2019-04-29T22:43:11Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2001-03-09<br /> |Publisert=<br /> HR-2001-00002-B - Rt-2001-320 (76-2001)<br /> |Sammendrag=<br /> A, født i 1966, ble utsatt for en trafikkulykke i 1990. Trafikkulykken bestod i at han i en fart av ca. 60 km/t kjørte utfor vegen, og etter noe skrensing støtte mot en fjellvegg. Etter ulykken utviklet han flere sykdomssymptomer (nakkesmerter, hodepine, konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser), og fra 1992 inntrådte det lammelser i venstre arm og ben. Disse tiltok gradvis, og fra mars/april 1997 ble han avhengig av rullestol. Partene var enige om at han i dag er 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. <br /> <br /> Spørsmålet i saken var om invaliditeten var forårsaket av ulykken, og - i tilfelle - om årsakssammenhengen var adekvat eller påregnelig, slik at han hadde krav på erstatning etter trafikkforsikringen og utbetaling under en førerulykkesforsikring. Både byretten og lagmannsretten kom til at det forelå adekvat årsakssamenheng, og Høyesterett kom enstemmig til samme resultat. På grunnlag av forklaringer fra de sakkyndige la Høyesterett til grunn at lammelsene var psykisk betinget, og at lidelsene etter det internasjonale diagnosesystem ICD-10 måtte klassifiseres dels som dissosiative motoriske forstyrrelser (F44.4) og dels som en somatiseringslidelse (F 45.0). Etter Høyesteretts oppfatning måtte lidelsene anses utløst av trafikkulykken, og selv om det var forhold i skadelidtes personlighet som stod mest sentralt i årsaksbildet, spilte trafikkulykken en så pass vesentlig rolle at det var rimelig å knytte ansvar til den. Høyesterett kom også til at selv om skadeforløp av den karakter man stod overfor i denne saken, var sjeldne, kunne skaden ikke anses å falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. Etter dette måtte Storebrand være fullt ut ansvarlig både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen.<br /> |Stikkord=<br /> (Psykoinvaliditet-dommen), Erstatningsrett, Forsikringsrett, Personskadeerstatning, Personforsikring, Årsakssammenheng, Nakkesleng<br /> |Saksgang=<br /> Oslo byrett Nr 95-09600 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02580 A/01 og LB-1997-02581 A/01 - Høyesterett HR-2001-00002B, nr. 316/1999.<br /> |Parter=<br /> Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Ole Andresen) mot A (advokat Stein Christian Hexeberg - til prøve).<br /> |Forfatter=<br /> Skoghøy, Coward, Matningsdal, Frisak, Gjølstad<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§169 Tvistemålsloven (1915) §169], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§171 §171], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]<br /> }}<br /> <br /> Dommer Skoghøy: A, som er født *.*. 1966, ble natt til mandag 24. september 1990, mens han var i arbeid som drosjesjåfør, utsatt for en bilulykke på Sømsvegen i Kristiansand. Bilen var trafikkforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS (heretter stort sett forkortet til Storebrand), og til trafikkforsikringen var det knyttet en førerulykkesforsikring. A ble sykemeldt etter ulykken og har ikke vært i arbeid siden. Partene er enige om at han i dag er 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. Spørsmålet i saken er om As invaliditet er forårsaket av ulykken, og - i tilfelle - om årsakssammenhengen er adekvat eller påregnelig, som ofte blir brukt som uttrykk for det samme, slik at han har krav på erstatning etter trafikkforsikringen og utbetaling under førerulykkesforsikringen. <br /> <br /> A hadde vært ansatt som drosjesjåfør hos drosjeeier B siden 1987. På grunn av inndragning av drosjebevillingen var han blitt oppsagt til fratredelse 25. oktober 1990. <br /> <br /> Da ulykken inntraff, var A på veg tilbake til Kristiansand med drosjen etter å ha vært en tur ut av byen. Han var alene i bilen og holdt en fart på ca 60 km/t, som er fartsgrensen på stedet. Som følge av at bilens høyre forhjul i inngangen til en høyresving kom utfor asfaltkanten, mistet han kontrollen over bilen. Bilen krysset først vegbanen og traff autovernet på venstre side av vegen i As kjøreretning. Deretter krysset den igjen vegbanen og støtte mot en fjellvegg på høyre side av vegen. A brukte ikke sikkerhetsbelte ved hendelsen. <br /> <br /> Bilen ble ved trafikkulykken påført materielle skader for kr 35.768. Selv om A ikke ble påført synlige skader, er det i skademeldingen til forsikringsselskapet - som er datert 25. september 1990 - krysset av for at ulykken også hadde forårsaket personskade. Som skadet person er oppgitt A, men skaden er ikke nærmere spesifisert. <br /> <br /> Etter trafikkulykken var bilen ikke kjørbar. A tilkalte drosjeeier B, som kom til ulykkesstedet og kjørte A hjem. Ulykkesbilen ble senere fraktet bort av et bilbergingsfirma. <br /> <br /> Det ble ikke gitt melding til politiet om ulykken. <br /> <br /> A har forklart at han sov et døgn etter at han kom hjem. Den påfølgende dag - tirsdag 25. september 1990 - hadde han fri. Onsdag 26. september følte han seg stiv og støl, men tvang seg til å gå på arbeid. Han følte seg imidlertid etter hvert så stiv i nakken at han ikke greide å kjøre. Han ble da kjørt til Randesund helsesenter, hvor han ble undersøkt av lege Stein Vabo. I journalen har Vabo notert: <br /> <br /> «Nakkeslengskade 24.9.90 (natt). Sovnet ved rattet. Merket ikke noe den første dagen. Fra 26.9 -&gt; verkende smerte. <br /> <br /> Sm [dvs. sykemeldt] 26.9-90 - Rp. Somadril comp + Orudis 100 mg x 2 <br /> <br /> Yrkesskade: <br /> <br /> Us: Kraftig strekk i muskl. h. side.» <br /> <br /> Det er senere blitt fremholdt av A at det ikke er riktig at han sovnet bak rattet. Forklaringen på ulykken var at han som følge av at han fikk høyre forhjul utenfor vegkanten, mistet kontrollen over bilen. Dette er i samsvar med den forklaring som er angitt i skademeldingen til forsikringsselskapet. <br /> <br /> Den 28. september 1990 var A til røntgenundersøkelse uten at det ble gjort unormale funn. <br /> <br /> I den tid som fulgte, var A kontinuerlig plaget med nakkesmerter, hodepine og stivhet og nedsatt bevegelighet i nakken. For dette fikk han foreskrevet smertestillende og muskelavslappende medikamenter, og det ble også forsøkt fysioterapi uten at dette hadde noen effekt. Etter undersøkelse hos Vabo 31. oktober 1990 har Vabo ført i journalen: <br /> <br /> «Ingen effekt av medikamentell behandl. Vanskelig å finne stilling i senga. Prøver Par forte &amp; Nozinan <br /> <br /> Føler at han har stivnet til. Liten bedring. Bedre effekt av varmepute enn strømbeh. <br /> <br /> Us: Nærmest heilt stiv i muskulaturen. Bevegelsen bet. innskrenket, både for vridning og bøy, eks. Gå med hodet på stilk. <br /> <br /> Vannsprøytebeh.» <br /> <br /> Etter henvisning fra Vabo ble A i begynnelsen av desember 1990 undersøkt av spesialist i nevrologi Jill Klee. I erklæring av 3. desember 1990 uttaler hun blant annet: <br /> <br /> «Han er ervervsmessig drosjesjåfør. Under nattkjøring 24/9 kom han utover veikanten med forhjulet, ble slengt over i v. kjørebane og inn i en fjellvegg. Han har formentlig kortvarig amnesi, ble meget sjokkert men etter en fridag kom han tilbake på jobb. Oppdaget imidlertid at han ikke greide det og henvendte seg til legen etter 2 dager. Da hadde han stivhet og verk i nakken samt hodepine. Det ble tatt en rtg. som ble beskrevet som normal. <br /> <br /> Siden har han hatt fortsatt smerter og stivhet i nakken men især vansker med å snu mot venstre. <br /> <br /> Han har fått problemer med synet, føler at det kan være litt tåket, han har vansker med å lese tekster på sort/hvitt TV. Han føler seg depremert, sliten, trett og sover dårlig og han blir meget lett sint og irritert. <br /> <br /> For tiden har han smerter i nakken som er til stede fra morgen til kveld men er nok verst om morgenen. Det kan spre seg utover skuldrene og i mye mindre grad opp i hodet. Inniblant, især når man har prøvd å gi behandling i nakkemuskulaturen har han fått noen verkende opplevelser ut i fingerleddene. <br /> <br /> Han har fått fysikalsk beh. Med strøm, varme, øvelser og meget forsiktig strekk, dessuten vannspøyter. Det eneste som har hatt noen virkning har vært varmebeh. Herutover har han prøvd Orudis, Naproxen og Somadril comp., heller ikke her har det vært vesentlig effekt. For tiden bruker han Nozinan 5-10 mg x 3. <br /> <br /> Funn: ingen nevr. utfall. Ved us. av ansiktsmuskulatur er det ømhet hovedsakelig i temporalis bilat [dvs. begge tinninger] og det er kjevesperring. Det er voldsom stivhet og ømmenhet over nakketilhefter, ut over begge trapezius [skulderblad], ned til infra spinatus nivå, og i høy grad foran over scalenamuskulatur og pectoralis [ribben og brystkasse]. Betydelig innskrenking av hodebevegelser især mot venstre. <br /> <br /> Konklusjon: Det er nok helt forkjært å kalle det en whiplash (da man ikke kjenner mekanisme), det er en nakkesleng. Resultatet er akkurat det samme og behandlingen likeledes.» <br /> <br /> Utover våren og sommeren 1991 ble As helsetilstand gradvis forverret. Han fikk blant annet store konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser - først i hendene og deretter i bena. <br /> <br /> Høsten 1991 var han til ny undersøkelse hos Klee. I erklæring av 14. oktober 1991 skriver hun blant annet: <br /> <br /> «Det dreier seg i en viss grad om nevropsykologisk svikt, i form av nedsatt konsentrasjon, vansker med å finne ord, vansker med å huske begreper og lign. Men samtidig har han fysiske symptomer, i form av bilaterale parestesier i hendene, endret sensibilitet i armene, og nå forteller han om parestesi og endret sensibilitet, især over venstre glutealreguion, gående ut langs venstre ben. Iblant kan han ha vansker med å holde på urinen og mye sjeldent har det vært vansker med å holde på avføringen. <br /> <br /> Som det fremgår, var det ingen positive funn på de undersøkelser som er gjort. <br /> <br /> Han bruker for tiden Sarotex 150 mg. vesp., samt Paralgin forte, hvor han ofte tar 4 tabl. ad gangen for å få effekt, ellers tar han 2 tabl. X 2. <br /> <br /> Ved samtale virker han deprimert, oppgitt, beveger seg sent og med vansker, især halter han litt på venstre ben.» <br /> <br /> Ved undersøkelse hos Vabo i mars 1992 gav A uttrykk for at han følte at venstre side var «lam», og ut på høsten 1992 ble det konstatert muskelsvinn («muskelatrofi») i venstre legg. <br /> <br /> Etter henvisning fra Klee ble A i oktober 1992 undersøkt av overlege Truls-Eirik Mogstad ved Rikshospitalets psykosomatiske avdeling. I journal fra behandling 19. oktober 1992 konkluderte han med at man her «står ... overfor et svært sammensatt sykelighetstilfelle med en alarmerende grad av psykiatrisk og psykosomatisk patologi. Det synes å dreie seg om vesentlig mer enn et posttraumatisk stressyndrom, idet alle pasientens livsområder er affisert». <br /> <br /> As helsetilstand forverret seg stadig, og ved undersøkelse hos Vabo 13. februar 1993 konstaterte han «tiltagende lammelse» i venstre arm og ben. <br /> <br /> I løpet av 1993 og 1994 var A etter henvisning fra Klee til flere undersøkelser hos spesialist i psykiatri Harald Leirvåg. I erklæring av 21. februar 1994 uttaler han blant annet: <br /> <br /> «Min vurdering er at A er 100 % arbeidsufør i det vanlige arbeidsliv. <br /> <br /> Psykiske faktorer synes klart å være medvirkende til at hans somatiske symptomer fra evt. nakkeslengskade har gradvis forverret seg. <br /> <br /> Jeg kan ikke utelukke at hans nåværende helsetilstand i hovedsak kan være psykisk betinget, tvert i mot virker det sannsynlig. Det jeg klart mener å kunne se er at A investerer svært mye av sin psykiske energi i det å bevise at han har en tilgrunnliggende nakkeslengskade og at denne er årsak til alle hans plager. ... Så innbitt virker A i sin kamp for dette, at jeg vanskelig ut fra en psykologisk forståelse, kan se at han somatisk vil kunne bli bedre før han har fått anerkjennelse for at han har en nakkeslengskade som har påført han de senere halvsidige «lammelser» og øvrige psykosomatiske plager. ... <br /> <br /> Da det etter de legeopplysningene jeg kjenner til ikke er sikre nevrologiske utfall som kan dokumentere en sikker nakkeslengskade og heller ikke forklare hans halvsidige «lammelser», så står en etter mitt syn overfor en svært fastlåst situasjon med lite utsikt til bedring da A vanskelig kan få en bekreftelse som det medisinsk ikke er grunnlag for.» <br /> <br /> I 1994 var A til ny undersøkelse hos Klee. I journalnotat av 13. juni 1994 konstaterte hun: <br /> <br /> «På nåværende tidspunkt har han funksjonsmessig en nærmest total venstresidig spastisk hemiparese, idet venstre arm kun brukes i støttefunksjon og bena beveges stivt og urørlig.» <br /> <br /> Etter oppdrag fra A foretok spesialist i generell og ortopedisk kirurgi J. R. Orlin i 1995 en vurdering av sammenhengen mellom bilulykken 24. september 1990 og de symptomer og plager som A hadde. I erklæring av 30. november 1995 konkluderte han med at det mest sannsynlig forelå en organisk hjerneskade som skyldtes ulykken. Orlin vurderte As medisinske invaliditet til 75 prosent og hans ervervsmessige uførhet til 100 prosent. På dette grunnlag tok A 15. desember 1995 ut stevning for Oslo byrett mot Storebrand med krav om dom for erstatning etter trafikkforsikringen og utbetaling under førerulykkesforsikringen. <br /> <br /> I februar 1994 fikk A utbetalt yrkesskadeserstatning fra folketrygden med kr 133.280. På dette tidspunkt var den medisinske invaliditet vurdert til 45-54 prosent. I 1998 ble yrkesskadeserstatningen økt til kr 223.910. Denne er basert på en medisinsk invaliditet på 65-74 prosent. <br /> <br /> Høsten 1994 ble A - med virkning fra 1. september 1991 - innvilget uførepensjon på grunnlag av en uføregrad på 100 prosent. <br /> <br /> Siden mars/april 1997 har A vært avhengig av rullestol. <br /> <br /> Oslo byrett kom i dom 18. juni 1997 til som «mest sannsynlig at As helseplager for det vesentlige må tilskrives biluhellet i 1990», og at Storebrand dermed måtte idømmes ansvar. Byrettens dom har denne domsslutning: <br /> <br /> «1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A: <br /> <br /> a. Menerstatning kr 296.000,-b. Påførte utgifter kr 45.000,-c. Lidt inntektstap 1990 kr 17.685,- d. Lidt inntektstap 1991 kr 18.345,-e. Lidt inntektstap 1992 kr 4.632,-f. Lidt inntektstap 1993 kr 43.612,-g. Lidt inntektstap 1994 kr 47.273,-h. Lidt inntektstap 1995 kr 53.679,-i. Lidt inntektstap 1996 kr 60.258,-j. Renter av lidt inntektstapberegnet til 4.06.1997 kr 45.810,-k. Fremtidig inntektstap kr 747.787,-l. Fremtidig merutgifter kr 50.000,-m. Skatteulempe kr 119.668,-n. Førerulykkesforsikring kr 80.000,-o. Renter førerulykkesforsikringberegnet til 4.06.1997 kr 89.507,- <br /> <br /> I tillegg kommer 12% rente p.a. for samtlige beløp fra 4.06.1997 til betaling skjer. <br /> <br /> Til fradrag kommer kr 30.000,- som saksøkte allerede har utbetalt. <br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. <br /> <br /> Oppfyllelsesfristen er 2-to-uker fra dommens forkynning.» <br /> <br /> Storebrand påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A erklærte aksessorisk motanke for så vidt gjaldt utmålingen av erstatning for fremtidige merutgifter og skatteulempen. <br /> <br /> Etter at saken var brakt inn for lagmannsretten, ble A utsatt for et nytt trafikkuhell. I desember 1997 frontkolliderte han i en fart av 40-50 km/t med en annen bil. Etter dette trafikkuhellet er det inntrådt lammelser også på høyre side. Den trafikkforsikring som hefter for denne ulykken, er tegnet i et annet forsikringsselskap. Det er derfor en forutsetning for at det skal kunne gjøres ansvar gjeldende mot Storebrand, at As helseplager kan tilbakeføres til trafikkulykken i 1990. <br /> <br /> Lagmannsretten kom i dom av 14. juli 1999 - i likhet med byretten - til at det forelå årsakssammenheng mellom trafikkulykken i 1990 og de lidelser som A hadde fått, og - under tvil - til at «skadene etter de konkrete omstendigheter i sin helhet må anses å ligge innenfor det påregnelige». Når det gjaldt erstatning for fremtidige merutgifter og skatteulempen, ble partene under behandlingen for lagmannsretten - for det tilfelle at det forelå adekvat årsakssammenheng - enige om et beløp som var høyere enn det beløp byretten hadde fastsatt, men som lå lavere enn det maksimumsbeløp som var angitt i As påstand i ankeerklæringen. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning: <br /> <br /> «1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A: <br /> <br /> Ménerstatning kr 235.000Påførte utgifter kr 45.000Påført inntektstap 1990-96,bruttofisert og hensyntatt a konto kr 215.406Renter pr 1 januar 1999 kr 79.075Fremtidig tap i erverv kr 850.000Fremtidige utgifter kr 75.000 Skatteulempe kr 150.000Sum kr 1.649.481som avrundes til kr 1.650.000- enmillionsekshundreogfemtitusen. <br /> <br /> I tillegg kommer 12 - tolv - % rente fra forfall - jf domsslutningens punkt 5 - til betaling skjer. <br /> <br /> 2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale førerulykkesforsikring til A, til rest 80.000 - åttitusen - kroner, med renter beregnet til 4 juni 1997 med kr 89.507, samt renter av kr 80.000 fra 4 juni 1997 til betaling skjer. <br /> <br /> 3. I saksomkostninger for byretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS 190.751 - etthundreognittitusensjuhundreogfemtien - kroner til A, med tillegg av 8 - åtte - % rente p.a. fra 8 juli 1997 til betaling skjer. <br /> <br /> 4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS i hovedankesaken 182.903 - etthundreogåttitotusennihundreogtre - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer. <br /> <br /> I motankesaken bærer hver av partene sine omkostninger. <br /> <br /> 5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» <br /> <br /> Storebrand har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. <br /> <br /> Det har for Høyesterett vært oppnevnt tre sakkyndige - overlege Karl O. Nakken, avdelingsoverlege professor dr.med. Ulrik Fredrik Malt og professor emeritus dr.med. Nils Retterstøl. Nakken er spesialist i nevrologi, mens Malt og Retterstøl er oppnevnt som psykiatrisk sakkyndige. Nakken og Retterstøl var også oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. Malt er ny for Høyesterett. <br /> <br /> Alle de oppnevnte sakkyndige har avgitt omfattende skriftlige erklæringer til Høyesterett. Nakken og Retterstøl har også avgitt muntlige forklaringer. På grunn av sykdomsforfall har Malt ikke kunnet møte. <br /> <br /> Etter henvisning fra Malt ble A under saksforberedelsen for Høyesterett undersøkt av spesialist i klinisk nevropsykologi professor dr.philos. Kjetil Sundet. Han har avgitt en nevropsykologisk spesialisterklæring, som er fremlagt for Høyesterett. <br /> <br /> I tillegg til erklæringene fra de rettsoppnevnte sakkyndige og spesialisterklæringen fra professor Sundet har det vært fremlagt en medisinsk sakkyndig erklæring fra professor dr.med. Kjell Noreik og teknisk sakkyndige erklæringer fra dosent Mats Svensson, ingeniør Torstein Haug, ingeniør Per G. Karlsen og ingeniør Henrik Nesmark. Noreik og Haug avgav også erklæringer for lagmannsretten, mens de øvrige er nye for Høyesterett. <br /> <br /> Det har også vært avholdt bevisopptak til avhør av ankemotparten og ett vitne. Fra et annet vitne er det avgitt skriftlig vitneforklaring. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett. <br /> <br /> Saken har for Høyesterett vært forent til felles behandling med ankesak 144/1999 ([[HR-2001-3-B]]), som også gjelder krav om erstatning for skade som skyldes en psykisk betinget lammelse etter en trafikkulykke. <br /> <br /> Samlet fremstår saken som noe bedre opplyst for Høyesterett enn for de tidligere instanser. <br /> <br /> For det tilfelle at de plager A har, står i adekvat årsakssammenheng med trafikkulykken i 1990, er partene enige om erstatningsutmålingen. <br /> <br /> Fra Storebrands side er det mens saken har versert, totalt blitt utbetalt et à konto-beløp på kr 120.000. <br /> <br /> Den ankende part - Storebrand Skadeforsikring AS - har i korte trekk anført: <br /> <br /> Såfremt de helseplager A har, står i adekvat årsakssammenheng med trafikkulykken 24. september 1990, erkjenner Storebrand ansvar etter trafikkforsikringen og at A har krav på utbetaling under førerulykkesforsikringen. Etter Storebrands oppfatning foreligger det imidlertid ikke tilstrekkelig og adekvat årsakssammenheng. <br /> <br /> Storebrand har fremholdt at det ikke er påvist noen organisk skade, og at den belastning A ble utsatt for ved utforkjøringen, også var så pass beskjeden at den ikke kunne ha påført A noen organisk nakkeskade. Ved frontkollisjon skal det mer til for å få nakkeskade enn ved påkjørsel bakfra. Selskapet aksepterer at A før trafikkulykken i desember 1997 var 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør, men etter Storebrands syn er invaliditeten av funksjonell karakter, dvs. psykisk betinget. As sykdomshistorie startet i mars 1990 med magesmerter, søvnproblemer m.v. Selv om ulykken ikke hadde inntrådt, ville A mest sannsynlig ha hatt de samme problemene. <br /> <br /> Fra Storebrands side aksepteres det at også psykisk betingede skader er erstatningsrettslig vernet, men når det gjelder spørsmålet om den psykisk betingede lidelse som A har, kan tilbakeføres til trafikkulykken i 1990, har Storebrand anført at denne ulykken ikke var av en slik karakter at den var egnet til å påføre ham noe psykisk traume som kan ha forårsaket lammelsene. Dersom A da utforkjøringen skjedde, holdt en fart på ca 60 km/t, ville farten ved sammenstøtet med bergveggen maksimalt ha vært 20-25 km/t. Et slikt beskjedent sammenstøt har ikke tilstrekkelig skadeevne, og etter Storebrands oppfatning er det under enhver omstendighet ikke en slik skadeevne som har realisert seg her. De lidelser A har, er av de sakkyndige dels karakterisert som en dissosiativ lidelse og dels som en somatiseringslidelse, men etter selskapets syn kan disse vanskelig tilbakeføres til ulykken. Det er ikke opplyst om noe traume i forbindelse med ulykken, og de funksjonelle lammelsene A har fått, inntrådte først flere år etterpå. A hadde psykiske problemer før ulykken, og slik Storebrand ser det, er det disse som er den egentlige årsak til lammelsene. Etter Storebrands syn kan trafikkulykken verken anses som selvstendig eller samvirkende årsak til As invaliditet. <br /> <br /> Storebrand er enig med A i at det er Storebrand som har bevisbyrden for at A ville ha blitt invalid selv om han ikke var blitt utsatt for trafikkulykken i 1990. Men etter Storebrands syn er det tilstrekkelig for at selskapet skal være fri for ansvar, at det er overvekt av sannsynlighet for at A uansett ville ha blitt invalid. Denne bevisbyrden har Storebrand oppfylt. Det kreves ikke - slik A har hevdet - noen kvalifisert sannsynlighetsovervekt. <br /> <br /> For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at trafikkulykken i 1990 er en nødvendig betingelse for As invaliditet, har Storebrand subsidiært anført at ulykken spiller en så lite dominerende rolle i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. De lammelser A har fått, er psykisk betinget, og den egentlige årsak til lammelsene ligger i hans personlighet. <br /> <br /> Atter subsidiært har Storebrand anført at As invaliditet ikke står i adekvat årsakssammenheng med ulykken. A er påført en psykisk betinget lammelse, og etter Storebrands oppfatning er et slikt skadeforløp en upåregnelig følge av en beskjeden trafikkulykke. Saksforholdet er meget likt forholdet i [[Rt-1997-1]] hvor skaden ble ansett upåregnelig. Storebrand har også vist til [[Rt-2000-418]]. <br /> <br /> For det tilfelle at Storebrand skulle bli holdt fullt ut ansvarlig for den ervervsuførhet og medisinske invaliditet som A hadde før trafikkulykken i 1997, har selskapet ikke innvendinger mot den erstatningsberegning som ligger til grunn for As påstand. <br /> <br /> Dersom Storebrand skulle bli holdt delvis ansvarlig, har Storebrand fremlagt alternative erstatningsberegninger. <br /> <br /> Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand: <br /> <br /> «Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.» <br /> <br /> Ankemotparten - A - har i korte trekk anført: <br /> <br /> Psykiske skader er erstatningsrettslig vernet, og om skaden er avhengig av at det foreligger en særlig sårbarhet hos skadelidte, hefter Storebrand likevel fullt ut for skaden. Storebrand har bevisbyrden for at skade ville ha inntrådt uten trafikkulykken, og Storebrand må på dette punkt ha en tung bevisbyrde. For at Storebrand skal bli fri for ansvar på grunnlag av en hypotetisk skadeutvikling, må det kreves betydelig sannsynlighetsovervekt. <br /> <br /> Før ulykken i 1990 var A svært lite syk. Ved ulykken inntrådte det en markert helsesvikt. Etter dette ble han gradvis dårligere inntil han ble invalid, og noen symptomfrie perioder finnes ikke. Etter As oppfatning er han som følge av ulykken både påført en nakkeskade og en psykisk betinget lammelse, som av de sakkyndige dels er karakterisert som en dissosiativ lidelse dels som en somatiseringslidelse. <br /> <br /> Storebrand har akseptert at A før trafikkulykken i 1997 var 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. A mener at 15 prosent av den medisinske invaliditet og 50 prosent av ervervsuførheten må tilskrives nakkeskaden, mens resten må anses psykisk betinget. <br /> <br /> Etter As oppfatning skyldes nakkeskaden slag og strekk i forbindelse med utforkjøringen og sammenstøtet med fjellveggen. Han mener at de krefter han ble utsatt for i forbindelse med utforkjøringen og ved sammenstøtet med fjellveggen, var tilstrekkelige til å påføre en nakkeskade. <br /> <br /> Når det gjelder spørsmålet om den psykisk betingede lammelse han er påført, kan tilbakeføres til trafikkulykken, har A anført at den psykiske reaksjon som har ført til lammelse, må anses å være utløst av trafikkulykken. Ulykken må da i det minste anses som en samvirkende skadeårsak. En utforkjøring i 60 km/t er en skremmende opplevelse, og det tidsmessige sammenfall mellom ulykken og de helseproblemer A er blitt påført, taler klart for at det er trafikkulykken som er skadeårsak. Selv om lammelsen er psykisk betinget, må Storebrand hefte for denne fullt ut. <br /> <br /> Etter As oppfatning fremstår trafikkulykken som et så dominerende trekk i årsaksbildet at det må knyttes ansvar til den, og etter hans syn må både nakkeskaden og den psykisk betingede lammelse anses som en påregnelig følge av trafikkulykken. Det er nakkeskaden og de smerter som han fikk som følge av denne, som har satt i gang prosessen. Selv om den skadeutvikling vi her står overfor, ikke forekommer ofte, er en slik skadeutvikling ikke ukjent. For bilansvar må grensene for hva som anses som adekvat årsakssammenheng, trekkes vidt, og det kan heller ikke stilles for strenge beviskrav. Saksforholdet skiller seg klart fra forholdene i [[Rt-1997-1]] og [[Rt-2000-418]], hvor etterfølgende omstendigheter styrte utviklingen annerledes enn det man kunne regne med på ulykkestiden. Dersom Storebrand skulle få medhold i denne saken, vil det i realiteten innebære at det blir innført en egenrisiko for psykiske skadefølger. <br /> <br /> For det tilfelle at Storebrand bare skulle bli ansett delvis ansvarlig, har A fremlagt alternative erstatningsberegninger som ikke er sammenfallende med de beregninger Storebrand har fremlagt. <br /> <br /> A har nedlagt slik påstand: <br /> <br /> «I. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger: <br /> <br /> 1. Ménerstatning kr 500.000 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Til fradrag går yrkesskadeserstatning med kr 223.910. <br /> <br /> 2. Lidt inntektstap <br /> <br /> - For 1990 kr 32.905 med tillegg av 12% rente av kr 10.354 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1991 kr 33.845 med tillegg av 12% rente av kr 12.038 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1992 kr 79.086 med tillegg av 12% rente av kr 31.055 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1993 kr 73.220 med tillegg av 12% rente av kr 30.978 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1994 kr 75.532 med tillegg av 12% rente av kr 34.108 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1995 kr 80.636 med tillegg av 12% rente av kr 38.230 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1996 kr 84.308 med tillegg av 12% rente av kr 42.249 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1997 kr 79.414 med tillegg av 12% rente av kr 42.467 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1998 kr 71.180 med tillegg av 12% rente av kr 40.771 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 1999 kr 69.236 med tillegg av 12% rente av kr 42.502 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> - For 2000 kr 65.253 med tillegg av 12% rente av kr 43.054 fra 1. januar 2001 til betaling skjer <br /> <br /> 3. Fremtidig inntektstap kr 742.072 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. <br /> <br /> 4. Påførte utgifter med kr 65.205 med tillegg av 12% rente av kr 45.000 fra 1. mars 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> 5. Fremtidige utgifter med kr 75.000 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. <br /> <br /> 6. Skatteulempe kr 104.369 med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer. <br /> <br /> 7. Til fradrag i erstatning under punkt 2-6 går utbetalt konto inklusive renter med kr 148.545. <br /> <br /> II. Lagmannsrettens domsslutning punkt 2, 3 og 4 stadfestes. <br /> <br /> III. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale A hans saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.» <br /> <br /> '''Mitt syn på saken:''' <br /> <br /> Jeg har kommet til at anken ikke kan føre frem. <br /> <br /> Som nevnt er partene enige om at A før trafikkulykken i 1997 må anses som 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør. Partene er også enige om at dersom As invaliditet er forårsaket av trafikkulykken 24. september 1990, og årsakssammenhengen er adekvat, hefter Storebrand både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen. Spørsmålet er derfor om det er trafikkulykken som kan anses som årsak til As invaliditet, og dersom dette er tilfellet, om årsakssammenhengen er adekvat. <br /> <br /> Er det trafikkulykken i 1990 som er årsak til As invaliditet? <br /> <br /> For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til As invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf. [[Rt-1992-64]] (P-pilledom II), [[Rt-1997-1]], [[Rt-1998-1565]] (Anne Lene Lie-dommen) og [[Rt-2000-418]]. <br /> <br /> Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre, se for eksempel [[Rt-1984-466]], [[Rt-1996-1718]], [[Rt-1997-883]], [[Rt-1998-186]] og [[Rt-1999-1473]] (Stokke-dommen). Men heller ikke i denne relasjon kan det stilles kvalifiserte beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt. <br /> <br /> De helseproblemer A har, er av overlege Karl O. Nakken i hans erklæring til Høyesterett sammenfattet slik: <br /> <br /> «Pasienten anga å ha en rekke plager, hvorav jeg nevner de viktigste: <br /> <br /> - Kroniske smerter i nakke og bakhode med utstråling til tinningsregionene, særlig på ve side. <br /> <br /> - Episodisk press og verk mot midtryggen, særlig uttalt på hø side. <br /> <br /> - Kroniske smerter i leddene, i 2., 3. og 4. finger på ve hånd samt i hø håndledd. <br /> <br /> - Føleforstyrrelser, lammelser og funksjonssvikt i ve sides ekstremiteter. <br /> <br /> - Funksjonssvikt med svekket finmotorikk i hø hånd. <br /> <br /> - Redusert toleranse for lyd og lys. <br /> <br /> - Vannlatings- og avføringsforstyrrelser. ... <br /> <br /> - Episodiske søvnproblemer. <br /> <br /> - Redusert hukommelse- og konsentrasjonsevne. <br /> <br /> - Endret temperaturregulering; følte seg av og til frossen, andre ganger overopphetet. <br /> <br /> - Redusert simultan kapasitet. <br /> <br /> - Episodiske ordfinningsvansker. <br /> <br /> - Redusert ork, energi og overskudd. <br /> <br /> - Ereksjonsproblemer.» <br /> <br /> De sakkyndige har konkludert med at den lammelse A er påført, er psykisk betinget, og at As lidelse etter det internasjonale diagnosesystem ICD-10 må klassifiseres dels som dissosiative motoriske forstyrrelser (F 44.4) og dels som en somatiseringslidelse (F 45.0). <br /> <br /> Det finnes flere former for dissosiative lidelser (også kalt konversjonslidelser). Det som ifølge ICD-10 standarden er felles for disse, er «delvis eller fullstendig tap av den normale integrasjon mellom erindringer om fortiden, identitetsbevissthet og umiddelbare sansefornemmelser, og tap av kontroll over kroppsbevegelser». Dissosiative motoriske forstyrrelser er i ICD-10 standarden beskrevet slik: <br /> <br /> «Ved de vanligste formene for dissosiative motoriske forstyrrelser taper individet evnen til å bevege hele, eller deler av, en eller flere ekstremiteter. Lammelsen kan være delvis, med svake eller langsomme bevegelser, eller fullstendig. Ulike former for og varierende grad av dårlig koordinasjon (ataksi) kan være tydelige, særlig i bena, og resulterer i at individet får en merkelig gange eller mister evnen til å stå oppreist ved egen hjelp (astasiabasi). Det kan også være unormalt kraftig skjelving eller risting i en eller flere ekstremiteter eller i hele kroppen. Forstyrrelsen kan vise likhet med nesten alle typer ataksi, apraksi, akinesi, afoni, dysartri, dyskinesi eller lammelse.» <br /> <br /> I ICD-10 standarden blir somatiseringslidelser beskrevet slik: <br /> <br /> «Hovedkjennetegnene er flere tilbakevendende, somatiske symptomer som forandrer seg hyppig og som vanligvis har vært til stede i flere år før pasienten blir henvist til psykiater. De fleste pasienter har en lang og komplisert historie med kontakt med primærhelsetjeneste og spesialister, der mange negative undersøkelser eller resultatløse operasjoner har vært utført. Symptomene kan forekomme i alle deler av kroppen eller i et hvilket som helst organsystem, men gastrointestinale sansefornemmelser (smerte, oppstøt, oppgulp, oppkast, kvalme osv) og unormale hudfornemmelser (kløe, brenning, kribling, nummenhet, sårhet osv) og utslett er blant de vanligste. Seksuelle og menstruelle plager er også vanlige.» <br /> <br /> På grunnlag av bevisførselen for Høyesterett finner jeg å måtte legge til grunn den diagnose som de sakkyndige har stilt. <br /> <br /> A har hevdet at han i tillegg til dissosiasjons- og somatiseringslidelser har en organisk betinget nakkeskade. Til støtte for dette har han blant annet vist til at overlege Nakken på spørsmål om det foreligger en nakkeskade eller annen fysisk skade som følge av uhellet, har svart: <br /> <br /> «Ja. Selv om det kan reises tvil, tror jeg at A under uhellet ble påført en beskjeden nakke-, ev også hodeskade. Som ovenfor nevnt ville jeg ikke forventet at hode-/nakkeskaden ville gitt varige ménplager, men hos særlig sårbare individer vet vi erfaringsmessig at slike beskjedne skader likevel kan gi permanente mén. I denne saken kan slike ménplager i noen grad ha «druknet» i den massive symptomatologi som etter mitt skjønn skriver seg fra hans somatiseringstilstand. Grovt skjønnsmessig vil jeg vurdere hans nakke-/hodeskade til å representere en medisinsk invaliditet på høyst 10 %.» <br /> <br /> På bakgrunn av det lege Stein Vabo har angitt i journalen for 26. september 1990, mener jeg at det må legges til grunn at A i forbindelse med utforkjøringen og sammenstøtet med fjellveggen ble påført en strekk i nakkemuskulaturen, og det kan heller ikke ses bort fra at han kan ha fått et slag mot hodet. Det er imidlertid til tross for omfattende undersøkelser ikke funnet noen nevrologisk eller annen form for varig organisk skade. Jeg viser her til det som er uttalt av de oppnevnte sakkyndige - overlege Nakken, professor dr.med. Nils Retterstøl og professor dr.med Ulrik Fredrik Malt - og av professor dr.med. Kjell Noreik. Etter dette finner jeg det tvilsomt om det kan legges til grunn at A som følge av ulykken kan være påført noen varig nakkeskade. Jeg finner det ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til dette da den nakkeskade som han måtte være påført, under enhver omstendighet må være av en så beskjeden karakter at den ikke kan inngå som noe selvstendig element i invaliditetsbildet slik det fremtrer i dag. På grunnlag av bevisførselen for Høyesterett mener jeg at det må legges til grunn at den invaliditet A er påført, ikke har noen organisk forklaring, men fullt ut må anses som en psykiatrisk lidelse. <br /> <br /> Det at As invaliditet er psykisk betinget, er imidlertid ikke til hinder for at den kan være forårsaket av trafikkulykken. Som A har fremholdt, er det en klar tidsmessig sammenheng mellom trafikkulykken og frembruddet av sykdomssymptomene, og både de rettsoppnevnte sakkyndige og professor Noreik har konkludert med at selv om As sykdom er psykisk betinget, må den antas å være blitt utløst av trafikkulykken. Derimot har de gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger om hvorvidt A uavhengig av ulykken ville ha utviklet en tilsvarende sykdomstilstand. <br /> <br /> Professor Retterstøl har i sin erklæring fremholdt at den lidelse A har, har en «multifaktoriell genese» og er betinget av «sårbarhetsproblemer i hans personlighet», men at trafikkulykken har vært «den utløsende faktor» for lidelsen, og at det er «sannsynlig at skadelidte ville fungert som før dersom man tenker seg trafikkskaden borte». <br /> <br /> Professor Noreik har uttalt seg på lignende måte. Han mener at trafikkulykken må anses som en «nødvendig og vesentlig årsaksfaktor i utviklingen av As lidelse», og etter hans oppfatning er det ikke grunnlag for å hevde at sykdomsutviklingen ville ha kommet uavhengig av ulykken. <br /> <br /> Overlege Nakken har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å si noe om hva som ville ha skjedd dersom ulykken ikke hadde inntrådt, men også han legger til grunn at trafikkulykken har spilt en rolle som utløsende faktor. Han har blant annet uttalt: <br /> <br /> «Hvilken rolle trafikkuhellet har spilt for utviklingen av As nåværende invaliditet, er etter mitt skjønn umulig å svare sikkert på. Slik jeg ser det, kan trafikkuhellet ha spilt en rolle som utløsende faktor. Hvorvidt A ville fungert som før hvis uhellet ikke hadde inntruffet, er også umulig å svare sikkert på. Kanskje ville et annet traume, fysisk eller psykisk, ha indusert en lignende utvikling? Spørsmålet om årsakssammenheng mellom trafikkuhellet og hans psykiatriske lidelse må jeg overlate til mine psykiaterkolleger. Som nevrolog må jeg nøye meg med å konstatere at trafikkuhellet ikke har avstedkommet noen nevrologisk skade.» <br /> <br /> Professor Malt er enig med de øvrige sakkyndige i at trafikkulykken må anses som utløsende faktor, men etter hans oppfatning er det overvekt av sannsynlighet for at A uavhengig av ulykken ville ha utviklet en «betydelig funksjonssvikt» på et senere tidspunkt. Jeg viser her til følgende avsnitt i hans erklæring: <br /> <br /> «Han [dvs. A] har forut for ulykken hatt symptomer som kan peke i retning av at en somatiseringslidelse og en dissosiativ lidelse kan utvikles, men slike lidelser forelå ikke iflg diagnosekriteriene forut for ulykken. Jeg anser det som rimelig å konstatere at ulykken har utløst disse lidelsene. Slike lidelser er ikke ukjente etter ulykker, men ikke forventede. ... <br /> <br /> Tar man i betraktning hans psykologi, hans intellektuelle kapasitet og pre-ulykkes helse anser jeg det for &gt; 50 % sannsynlig at han på et senere tidspunkt i livet ville kunne ha utviklet betydelig funksjonssvikt. Imidlertid har jeg ikke kunnet påvise forhold som tilsier at denne svikt skulle komme så raskt som den gjorde. Jeg mener derfor at man med &gt; 50 % sannsynlighet må anta at han ikke ville fungert som han gjør i dag - i det minste de nærmeste årene efter ulykken - om han ikke hadde vært utsatt for ulykken. Det vil imidlertid fremgå av min diskusjon at årsaken er multifaktoriell. Ulykken treffer ham på et ugunstig tidspunkt i livet. Dette sammen med hans psykologi og hans begrensede intellektuelle ressurser gjør at ulykken får helt uventede alvorlige konsekvenser. En person hvor disse spesielle ikke-ulykkesforhold ikke forelå på forhånd, ville ikke ha et slikt forløp.» <br /> <br /> På bakgrunn av de sakkyndiges vurderinger må det legges til grunn at selv om As lidelse må anses som en psykiatrisk lidelse, er den blitt utløst av trafikkulykken, og etter min oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at A uavhengig av ulykken ville ha utviklet en tilsvarende sykdomstilstand. <br /> <br /> Som begrunnelse for at A uavhengig av ulykken ville ha utviklet tilsvarende sykdomssymptomer, har Storebrand blant annet vist til at A i tidsrommet 6. mars - 5. juni 1990 var sykemeldt i til sammen ca 7 uker på grunn av magesmerter, søvnproblemer m.v. De problemer A hadde våren 1990, må imidlertid etter min mening ses i sammenheng med at han på dette tidspunkt hadde skiftarbeid. Etter at han ble friskmeldt 6. juni 1990, ble arbeidstiden endret, og fra 6. juni 1990 og frem til ulykken er det ikke rapportert om tilsvarende problemer. <br /> <br /> Etter min mening kan heller ikke den omstendighet at As invaliditet er psykisk betinget, gi tilstrekkelig grunnlag for å hevde at sykdomstilstanden ville ha inntrådt uavhengig av ulykken. Trafikkulykken inntraff ca kl. 02.00 om natten. Det var mørkt, og da utforkjørselen skjedde, holdt A en fart på ca 60 km/t. Som blant annet professor Retterstøl fremholdt i sin forklaring for Høyesterett, kan en slik hendelse overfor en særlig sårbar person virke sykdomsutløsende. Slik forholdene i denne saken ligger an, vil det etter min oppfatning være for spekulativt å bygge på at sykdommen om ulykken ikke hadde inntrådt, kunne ha blitt utløst av en annen stressfaktor. <br /> <br /> Det må etter dette legges til grunn at trafikkulykken må anses som en nødvendig betingelse for As invaliditet. <br /> <br /> Neste spørsmål blir om trafikkulykken utgjør et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. <br /> <br /> Som nevnt må det legges til grunn at As invaliditet er psykisk betinget, og etter mitt syn er det forhold i As personlighet som står mest sentralt i årsaksbildet. <br /> <br /> Hovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er, se for eksempel [[Rt-1997-1]] og [[Rt-1999-1473]]. Det går imidlertid en grense for hvor langt dette synspunktet kan føres, se for eksempel [[Rt-1998-1565]]. Som Høyesterett her fremholder, kan det tenkes tilfeller hvor trafikkulykken bare må anses som en «liten tue som har veltet et stort lass». <br /> <br /> Fra Storebrands side er det anført at i den grad ulykken har spilt noen rolle for sykdomsutviklingen, kan dette ikke knyttes til selve ulykken, men til etterfølgende omstendigheter. Som etterfølgende omstendigheter som kan ha påvirket sykdomsutviklingen, har Storebrand vist til at drosjeeier B - ifølge det A har forklart - etter ulykken reagerte med å skjenne på ham, og at A opprinnelig ble behandlet som om det forelå en organisk betinget nakkeskade. <br /> <br /> Etter mitt syn finnes det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at skadeforløpet er påvirket av drosjeeier Bs opptreden. Det er riktig at A har forklart at B reagerte med å skjenne på ham etter ulykken, men dette er bestridt av B. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til hva som er riktig på dette punkt, da det under enhver omstendighet ikke kan anses sannsynliggjort at Bs reaksjon kan ha hatt betydning for sykdomsutviklingen. <br /> <br /> Derimot ser jeg ikke bort fra at skadeutviklingen kunne ha blitt en annen dersom det på et tidligere tidspunkt var blitt stilt riktig diagnose, og A ikke var blitt behandlet som om han hadde fått en organisk betinget nakkeskade. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det kan knyttes ansvar til trafikkulykken. Selv om det er forhold i As personlighet som står mest sentralt i årsaksbildet, og sykdomsutviklingen i noen grad kan være påvirket av at det ikke på et tidligere tidspunkt ble stilt riktig diagnose, spiller trafikkulykken etter min oppfatning en så vidt vesentlig rolle i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. <br /> <br /> Etter norsk erstatningsrett skal det i tilfeller hvor det foreligger samvirkende skadeårsaker, ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret. Hver skadeårsak som det kan knyttes ansvar til, hefter for hele skaden, se for eksempel [[Rt-1992-64]], [[Rt-1999-1473]], [[Rt-2000-915]] (Dispril-dommen) og [[Rt-2000-1614]] (Passiv røyk-dommen). Dette gjelder også i tilfeller hvor en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte. Storebrand må etter dette være fullt ansvarlig for den invaliditet som A er blitt påført som følge av ulykken, såfremt årsakssammenhengen er adekvat. <br /> <br /> Er årsakssammenhengen adekvat? <br /> <br /> Det følger av kravet om at årsakssammenhengen må være adekvat, at det er et vilkår for at ansvar skal inntre, at skadefølgen ikke må være for fjern og avledet, se for eksempel [[Rt-1997-1]] og [[Rt-2000-418]]. <br /> <br /> Senter for medisinsk metodevurdering avgav i 2000 en rapport om nakkeslengskader til Sosial- og helsedepartementet - SMM-rapport nr. 5/2000 «Nakkeslengskade. Diagnostikk og evaluering». Det fremgår av denne at det hos 3-5 prosent av de personer som har vært utsatt for en nakkeslengmekanisme, utvikler seg symptomer på akutt nakkeslengskade innen tre dager, og at de vanligste symptomene etter slik skademekanisme er smerter og stivhet i nakken og hodepine. Av de 3-5 prosent som får akutte symptomer, utvikler 10 prosent - dvs. 3-5 promille av de som har vært utsatt for en nakkeslengskademekanisme - kroniske plager som påvirker funksjonsnivået i betydelig grad. Det er ikke vitenskapelig dokumentert at kroniske plager etter nakkesleng er spesifikke eller har den mekaniske skaden som direkte årsak. <br /> <br /> Professor Malt har i sin erklæring uttalt at slike lidelser som vi her står overfor, ikke er forventede, men heller ikke ukjente etter ulykker. Basert på egne undersøkelser av skadede som er fulgt over tre år, har han vurdert sjansen for et slikt forløp etter en ulykke som den foreliggende til mindre enn 1/1 770. <br /> <br /> Professor Retterstøl uttalte i sin muntlige forklaring for Høyesterett at når prosessen etter det psykiske traumet som ulykken må ha vært for A, først var kommet i gang, kan utviklingen ikke anses uvanlig, selv om skaden i dette tilfellet har fått et uvanlig stort omfang. <br /> <br /> Etter bevisførselen for Høyesterett må det legges til grunn at det ikke er upåregnelig at en trafikkulykke kan utløse en psykisk lidelse, og selv om skadeforløp av den karakter vi her står overfor, er sjeldne, kan skaden etter min oppfatning ikke falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. De første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken, og etter dette skjedde det en gradvis forverring til venstre side ble lammet. Dette har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken. Etter min oppfatning kan skadefølgen etter dette ikke anses for fjern og avledet. <br /> <br /> Fra Storebrands side har det vært anført at det ved vurderingen av hvor langt selskapets ansvar skal trekkes, blant annet må tas hensyn til at det ikke tidlig nok ble stilt riktig diagnose. Som nevnt kan det etter min mening ikke ses bort fra at skadeutviklingen ikke ville ha blitt den samme om det på et tidligere tidspunkt var blitt stilt korrekt diagnose, og A hadde fått adekvat behandling. Det at det etter en trafikkulykke kan gå noen tid før det blir stilt riktig diagnose, er imidlertid noe man må regne med, og dette kan derfor ikke medføre at skadefølgen ikke blir ansett å stå i adekvat årsakssammenheng med ulykken. <br /> <br /> Storebrand må etter dette - i samsvar med det lagmannsretten kom til - være fullt ut ansvarlig både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen. <br /> <br /> Erstatningsutmålingen <br /> <br /> For det tilfellet at Storebrand blir holdt fullt ansvarlig for As invaliditet, har selskapet akseptert den påstand A har nedlagt. <br /> <br /> Det må etter dette avsies dom i samsvar med As påstand. <br /> <br /> Saksomkostninger <br /> <br /> Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten har pålagt Storebrand å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Denne omkostningsavgjørelse er jeg enig i. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Storebrand også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett. <br /> <br /> As prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave for Høyesterett på til sammen kr 530.574. Av dette utgjør kr 465.000 salær til prosessfullmektigen og kr 65.574 utgifter. Denne oppgaven legges til grunn. <br /> <br /> I tillegg kommer As andel av utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige. <br /> <br /> Godtgjørelsene til de oppnevnte sakkyndige beløper seg til totalt kr 97.551. I dette beløpet er inkludert kr 4.900 i godtgjørelse til professor dr.philos Kjetil Sundet, som etter henvisning fra professor Malt har foretatt en nevropsykologisk undersøkelse av A. Da de sakkyndige er oppnevnt etter ønske fra begge parter, hefter partene overfor retten solidarisk for utgiftene til disse, men skal seg imellom bære en halvpart hver, se tvistemålsloven §169, jf. §171. As andel av utgiftene til de sakkyndige utgjør således kr 48 776. <br /> <br /> Etter dette må A i saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes totalt kr 579.350. <br /> <br /> Jeg stemmer for denne dom: <br /> <br /> 1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i ménerstatning til A 500.000 - femhundretusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Til fradrag går utbetalt yrkesskadeserstatning med 223.910 - tohundreogtjuetretusennihundreogti - kroner. <br /> <br /> 2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for lidt inntektstap til A: <br /> <br /> a) For 1990 32.905 - trettitotusennihundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 10.354 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> b) For 1991 33.845 - trettitretusenåttehundreogførtifem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 12.038 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> c) For 1992 79.086 - syttinitusenogåttiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 31.055 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> d) For 1993 73.220 - syttitretusentohundreogtjue - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 30.978 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> e) For 1994 75.532 - syttifemtusenfemhundreogtrettito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 34.108 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> f) For 1995 80.636 - åttitusensekshundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 38.230 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> g) For 1996 84.308 - åttifiretusentrehundreogåtte - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.249 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> h) For 1997 79.414 - syttinitusenfirehundreogfjorten - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.467 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> i) For 1998 71.180 - syttientusenetthundreogåtti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 40.771 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> j) For 1999 69.236 - sekstinitusentohundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.502 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> k) For 2000 65.253 - sekstifemtusentohundreogfemtitre - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 43.054 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> 3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidig inntektstap til A 742.072 - sjuhundreogførtitotusenogsyttito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 4. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for påførte utgifter til A 65.205 - sekstifemtusentohundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 45.000 kroner fra 1. mars 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> 5. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidige utgifter til A 75.000 - syttifemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 6. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for skatteulempe til A 104.369 - etthundreogfiretusentrehundreogsekstini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 7. Til fradrag i de beløp som er fastsatt i punktene 2 - 6, går utbetalt konto inklusive renter med 148.545 - etthundreogførtiåttetusenfemhundreogførtifem - kroner. <br /> <br /> 8. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 2, 3, 4 og 5, stadfestes. <br /> <br /> 9. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 579.350 - femhundreogsyttinitusentrehundreogfemti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 10. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er fastsatt i punktene 1 - 7 og 9, er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. <br /> <br /> Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. <br /> <br /> Dommer Matningsdal: Likeså. <br /> <br /> Dommer Frisak: Likeså. <br /> <br /> Dommer Gjølstad: Likeså. <br /> <br /> Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <br /> <br /> dom: <br /> <br /> 1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i ménerstatning til A 500.000- femhundretusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Til fradrag går utbetalt yrkesskadeserstatning med 223.910 - tohundreogtjuetretusennihundreogti - kroner. <br /> <br /> 2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for lidt inntektstap til A: <br /> <br /> a) For 1990 32.905 - trettitotusennihundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 10.354 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> b) For 1991 33.845 - trettitretusenåttehundreogførtifem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 12.038 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> c) For 1992 79.086 - syttinitusenogåttiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 31.055 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> d) For 1993 73.220 - syttitretusentohundreogtjue - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 30.978 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> e) For 1994 75.532 - syttifemtusenfemhundreogtrettito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 34.108 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> f) For 1995 80.636 - åttitusensekshundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 38.230 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> g) For 1996 84.308 - åttifiretusentrehundreogåtte - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.249 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> h) For 1997 79.414 - syttinitusenfirehundreogfjorten - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.467 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> i) For 1998 71.180 - syttientusenetthundreogåtti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 40.771 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> j) For 1999 69.236 - sekstinitusentohundreogtrettiseks - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 42.502 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> k) For 2000 65.253 - sekstifemtusentohundreogfemtitre - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 43.054 kroner fra 1. januar 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> 3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidig inntektstap til A 742.072 - sjuhundreogførtitotusenogsyttito - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 4. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for påførte utgifter til A 65 205 - sekstifemtusentohundreogfem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, av 45.000 kroner fra 1. mars 2001 til betaling skjer. <br /> <br /> 5. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for fremtidige utgifter til A 75.000 - syttifemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 6. Storebrand Skadeforsikring AS betaler i erstatning for skatteulempe til A 104.369 - etthundreogfiretusentrehundreogsekstini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 7. Til fradrag i de beløp som er fastsatt i punktene 2 - 6, går utbetalt konto inklusive renter med 148.545 - etthundreogførtiåttetusenfemhundreogførtifem - kroner. <br /> <br /> 8. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punktene 2, 3, 4 og 5, stadfestes. <br /> <br /> 9. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A 579.350 - femhundreogsyttinitusentrehundreogfemti - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. <br /> <br /> 10. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er fastsatt i punktene 1 - 7 og 9, er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. <br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2008-1480-A_-_Rt-2008-1089&diff=213243 2019-04-29T05:29:31Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2008-09-02<br /> |Publisert=<br /> HR-2008-01480-A - Rt-2008-1089<br /> |Sammendrag=<br /> Saka gjaldt krav på oppreising etter skadebotlova § 3-6, jf. straffelova § 390 (krenking av privatlivets fred), subsidiært etter åndsverklova § 55, jf. § 45c (retten til eige fotografi), i begge tilfelle samanhalde med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8, jf. artikkel 10. Kravet var sett fram av Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg, med grunnlag i at Se og Hør hadde publisert ein artikkel med bilete frå då dei vart vigde 20. august 2005. Vigselen fann stad på ein holme i sjøen utanfor eit pensjonat på Tjøme. Bruda hadde saman med seks brudejenter kome til holmen i ein bjørkepynta robåt. På holmen vart ho møtt av den komande ektemannen, og i tillegg av eit mannskor som song ein salme.<br /> <br /> Ein fotograf og ein journalist frå Se og Hør følgde hendinga på 200–250 meters avstand, og det vart teke bilete med telelinse. Bileta viste ikkje sjølve vigselen men paret på veg til og frå denne. I reportasjen var nokre av gjestane namngjevne.<br /> <br /> Fleirtalet i Høgsterett, tre av dommarane, kom til at Se og Hør verken hadde krenkt vernet av privatlivets fred eller retten til eige fotografi. Det vart teke utgangspunkt i Høgsteretts dommar i Rt. 2007 side 687 (Big Brother) og Rt. 2008 side 489 (Plata). Reportasjen gjaldt privatlivet, og han var gjort utan samtykke. Det måtte då skje ei avveging av om reportasjen var rettsstridig, jf. også Den europeiske menneskrettsdomstolens dom 24. juni 2004 i saka von Hannover mot Tyskland. Sakstilhøvet i saka no skilde seg frå dei tidlegare sakene, som til dels hadde innebore ei trakassering av private, og ei invadering av privatlivet gjennom fleire reportasjar. Etter ei avveging av interessene kom fleirtalet til at reportasjen ikkje krenkte rettane til Sæther og Lillo-Stenberg.<br /> <br /> Mindretalet på to var einig med fleirtalet i dei rettslege utgangspunkta, men hadde eit anna syn når det gjaldt interesseavveginga.<br /> Dissens: 3-2<br /> |Stikkord=<br /> (Bryllupsfoto-dommen, Lillo-dommen), Krenkelse av privatlivets fred, Retten til eget bilde, Oppreisningserstatning<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett [[TOSLO-2006-87089]] - Borgarting lagmannsrett [[LB-2007-14569]] (sak nr. 07-014569ASI-BORG/01) - Høyesterett HR-2008-01480A (sak nr. 2008/533), sivil sak, anke over dom - EMD ([http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-140015 no. 13258/09]) kom til samme resultat som Høyesterett<br /> |Parter=<br /> Se og Hør Forlaget AS, Odd Johan Nelvik, Anders Johan Stavseng, Morten Krogh (advokat Halvard Helle – til prøve) mot Lars Lillo-Stenberg, Andrine Sæther (advokat Harald Stabell)<br /> |Forfatter=<br /> Utgård, Bårdsen, Schei, Mindretall: Endresen, Tønder<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§390 Straffeloven (1902) §390], [https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/§45c Åndsverkloven (1961) §45c], [https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/§55 §55], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a8 Menneskerettsloven (1999) EMKN A8], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 EMKN A10], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6 Skadeserstatningsloven (1969) §3-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommar Utgård: Saka gjeld spørsmål om betaling av oppreising etter skadebotlova<br /> § 3-6, jf. straffelova § 390, subsidiært åndsverklova § 55, jf. § 45c, i begge tilfelle<br /> samanhalde med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 jf. artikkel 10,<br /> etter publisering av artikkel med bilete frå vigsel.<br /> <br /> (2) Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg gifta seg laurdag 20. august 2005 på Tjøme.<br /> Vigselen fann stad på ein holme i sjøen, utanfor Grepan pensjonat der bryllaupsfesten vart<br /> halden. Bruda – saman med seks brudejenter – kom til holmen i ein bjørkepynta robåt. Ho<br /> vart følgd av faren – som hadde vore med i båten – opp til ein ventande Lars Lillo-<br /> Stenberg. På holmen vart bruda også møtt av eit mannskor.<br /> <br /> (3) Se og Hør hadde sendt ein journalist, Anders Johan Stavseng, og ein fotograf, Morten<br /> Krogh, for å dekkje vigselen. Det var ikkje spurt om samtykke til å lage reportasje. Dei<br /> laga eit oppslag over to sider, som kom i Se og Hør nummer 65 for 2005. Overskrifta,<br /> som gjekk over begge sidene, lyder slik:<br /> <br /> :”Lars Lillo-Stenberg fikk et rungende ja fra skuespiller Andrine Sæther<br /> <br /> :GIFTET SEG BARBEINT I FJÆRA.”<br /> <br /> (4) Deretter følgjer teksten:<br /> <br /> :”DeLillos-stjernen Lars Lillo-Stenberg fikk virkelig føling i fjæra da Andrine Sæther kom barbeint på svaberget.<br /> <br /> :Bryllup med smak av honning! DeLillos-vokalist Lars Lillo-Stenberg (43) giftet seg lørdag med skuespiller Andrine Sæther (40).<br /> <br /> :Kjendisparet hadde invitert familie og venner til seremoni og bryllupsfest på Grepan Pensjonat, ytterst i havgapet på Tjøme.<br /> <br /> :Den borgerlige vielsen fant sted på en holme ute i sjøen, og både gjester og brudgom måtte hoppe fra stein til stein for å komme tørrskodd over til holmen.<br /> <br /> :Bruden, brudepikene og Andrines far ankom i en bjørkepyntet robåt som tatt ut fra bildet ’Brudeferden i Hardanger’!<br /> <br /> :Tårene trillet<br /> <br /> :Den enkle men verdige seremonien var svært rørende, og flere av gjestene klarte ikke å holde tårene tilbake da et mannskor sang ’Å leva det er å elska’. Selv nysgjerrige hyttenaboer tittet frem da salmen runget ut over holmer og skjær.<br /> <br /> :Etter seremonien fortsatte bryllupet med storslagen fest i hagen til pensjonatet, der mange av bryllupsgjestene for øvrig hadde satt opp telt! Både kjendisregissør Marius Holst (36) og kjendisforfatter Åsne Seierstad (35) var på plass for å hylle brudeparet.<br /> <br /> :Tør vi gjette på at maten ble laget av ’Kokken Tor’?<br /> <br /> :Fikk barn<br /> <br /> :Lars Lillo-Stenberg har vært frontfigur i deLillos siden 1984. Suksessbandet feirer i år 20-årsjubileum med det nye albumet ’Festen er ikke over...det er kake igjen’.<br /> <br /> :Andrine Sæter ble for alvor kjent da hun spilte rollen som Cecilie i filmatiseringen av Anne Holts (46) bøker. Der spilte hun Kjersti Elviks (36) kjæreste. I tillegg til et utall teateroppsetninger har Andrine også gjort seg bemerket i norske suksesser som Budbringeren, Hawaii, Oslo – og Cellofan, der hun kastet klærne ...<br /> <br /> :I fjor fikk Andrine og Lars en sønn. DeLillos-vokalisten har tidligere vært gift med Silje Brunstad, og de har to døtre sammen.<br /> <br /> :Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther var ikke tilgjengelig for kommentar i helgen, men DeLillos-manager Carsten Jøssund opplyser til Se og Hør at brudeparet ikke ønsker å uttale seg om den hyggelige begivenheten.”<br /> <br /> (5) Framsida av bladet hadde mellom andre oppslag eit portrettbilete av Lars Lillo-Stenberg,<br /> som ikkje var teke i samband med vigselen, der teksten i tillegg til namnet hans var:<br /> ”Bruden var barbeint”.<br /> <br /> (6) På sidene inne i bladet var det eit stort bilete som viser Andrine Sæther etter at ho hadde<br /> gått i land på holmen og var møtt av Lars Lillo-Stenberg. Også brudejentene og songkoret<br /> er med på biletet, men utan at ansikta deira viser. Under biletet er teksten: ”GIFT I<br /> FRILUFT: Andrines far geleidet bruden opp svaberget til en ventende Lars Lillo-<br /> Stenberg.” Det var også eit bilete av robåten i lite format slik at ansikta ikkje viser.<br /> Teksten til dette var: ”BRUDEFERDEN: Andrine Sæther ankom i båt sammen med seks<br /> brudepiker – ikke ulikt brudeferden i Hardanger.” Eit litt større bilete viser brudeparet i<br /> det dei går frå stein til stein frå holmen og inn til land. Biletet har følgjande tekst:<br /> ”BARBEINT: Andrine giftet seg barbeint, mens Lars hadde knallrøde sko til den lekre<br /> kremfargende bryllupsdressen.” Det var vidare eit bilete av gjestane Vetle Lid Larsen og<br /> Tonje Steinsland med ein baby, der teksten lyder: ”MED BABY: Vetle Lid Larsen og<br /> Tonje Steinsland viste stolt frem sin nyfødte baby til brudeparet.” Oppslaget hadde<br /> dessutan to bilete som ikkje var tekne under vigselen. Det eine stod i øvste høgre hjørnet<br /> på dei to sidene, og det var eit bilete av dei to, sett inn i eit raudt hjarte. Det andre var eit<br /> bilete av Andrine Sæther og av paret sitt barn. Biletet var henta frå ein reportasje<br /> Aftenposten hadde hatt frå ein festival ein månads tid tidlegare, der dei to var til stades<br /> under ein konsert med Lars Lillo-Stenberg på scenen. I teksten var det elles nytta feil<br /> namn på barnet.<br /> <br /> (7) Sæther og Lillo-Stenberg reiste sak ved Oslo tingrett mot Se og Hør Forlaget AS,<br /> ansvarleg redaktør Odd J. Nelvik, journalist Anders Johan Stavseng og fotograf Morten<br /> Krogh med krav om oppreising for brot på reglane om vern av privatlivets fred og på<br /> reglane om retten til eige fotografi. Dei saksøkte, som eg ofte omtalar under eitt som Se<br /> og Hør, gjorde gjeldande at det ikkje hadde skjedd noka krenking.<br /> <br /> (8) Oslo tingrett sa dom 22. november 2006 med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Se og Hør Forlaget AS dømmes til å betale oppreisning til Lars Lillo Stenberg med kr 50 000,- - kronerfemtitusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Se og Hør Forlaget AS dømmes til å betale oppreisning til Andrine Sæther med kr 50 000,- - kronerfemtitusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :3. Ansvarlig redaktør Odd J. Nelvik dømmes til å betale oppreisning til Lars Lillo Stenberg med kr 15 000,- - kronerfemtentusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :4. Ansvarlig redaktør Odd J. Nelvik dømmes til å betale oppreisning til Andrine Sæther med kr 15 000,- - kronerfemtentusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :5. Journalist Anders Johan Stavseng dømmes til å betale oppreisning til Lars Lillo Stenberg med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :6. Journalist Anders Johan Stavseng dømmes til å betale oppreisning til Andrine Sæther med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :7. Fotograf Morten Krogh dømmes til å betale oppreisning til Lars Lillo Stenberg med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :8. Fotograf Morten Krogh dømmes til å betale oppreisning til Andrine Sæther med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :9. Se og Hør Forlaget AS, Odd J. Nelvik, Anders Johan Stavseng og Morten Krogh dømmes in solidum til å betale Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther sakens omkostninger med kr 150 000,- – kroneretthundreogfemtitusen – innen 2 – to –uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (9) Dei saksøkte anka alle til Borgarting lagmannsrett, som 13. februar 2008 sa dom med slik<br /> domsslutning:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Se og Hør Forlag AS, Odd Johan Nelvik, Anders Johan Stavseng og Morten Krogh in solidum 120 000 – etthundreogtjuetusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”<br /> <br /> (10) Dommen er anka vidare til Høgsterett av dei saksøkte. Saka står i same stilling for<br /> Høgsterett som for dei tidlegare rettane.<br /> <br /> (11) Ankepartane, Se og Hør Forlaget AS, Odd Johan Nelvik, Anders Johan Stavseng og<br /> Morten Krogh, har i hovudsak halde fram:<br /> <br /> (12) Sjølve vigselen er ei offentleg handling, som mellom anna skal skaffe notoritet. Det må<br /> vere opplysningar med ein viss grad av sensitivitet for at publisering skal vere ei<br /> krenking. Opplysninga om vigselen kan vanskeleg sjåast å ha krenkt privatlivets fred,<br /> som er eit vilkår for oppreising etter skadebotlova § 3-6. Så lenge det er situasjonen, kan<br /> heller ikkje nokså generell omtale av klededrakt med vidare endre på dette, særleg når<br /> vigselen skjedde i friluft på ein stad som fullt ut er tilgjengeleg for ålmenta. Det endrar<br /> ikkje dette at det vart brukt telelinse; val av reportasjeteknikk må vere opp til mediet<br /> sjølv. Om Se og Hør ikkje hadde brukt telelinse, kunne det dessutan ha forstyrra vigselen.<br /> <br /> (13) Det var i dette tilfellet ikkje noko verken i tekst eller bilete som er krenkjande eller i det<br /> heile negativt. Oppslaget inneheld ikkje sladder, og det var heller ikkje eit uttrykk for<br /> forfølging av dei to brudefolka.<br /> <br /> (14) Så lenge det ikkje er privatsensitive opplysningar, kan samtykke til publisering ikkje vere<br /> nødvendig. Og under alle omstende ringde journalisten til Lillo-Stenberg sin manager,<br /> som ikkje hadde innvendingar. Reservasjonane kom først seinare same ettermiddagen,<br /> lenge etter at bladet hadde gått i trykken. Det var under alle omstende for seint.<br /> <br /> (15) Om det skulle vere tale om opplysningar som krenkte privatlivets fred, må det i tillegg<br /> skje ei brei avveging av om oppslaget var rettsstridig, jf. Høgsteretts vurderingar i Big<br /> Brothersaka i Rt. 2007 side 687. Sæther og Lillo-Stenberg er offentleg kjende personar i<br /> kraft av sine yrke som skodespelar og musikar. Det har ei klar og aktuell interesse når to<br /> personar med framtredande plass i norsk kulturliv gifter seg.<br /> <br /> (16) Det var også tale om ein vigsel på allment tilgjengeleg område. Det var ikkje utilbørleg<br /> når det såleis vart rapportert balansert og sannferdig om ei hending som kunne<br /> observerast på eit område som er opent for fri ferdsel. Om det var slik at brudeparet<br /> ønskte ein heilt privat vigsel, kunne dei halde vigselen innandørs eller på eit område som<br /> elles var skjerma for ålmenta.<br /> <br /> (17) At Lillo-Stenberg tidlegare hadde eksponert seg i media med omsyn til private omstende,<br /> må også ha ei viss vekt, jf. avsnitt 79 i Big Brotherdommen. I denne dommen var det elles<br /> tale om fleire oppslag, som gjekk vesentleg lenger med omsyn til å omtale private<br /> omstende enn i saka no. Høgsterett uttala seg også sterkt kritisk til handlemåten, særleg<br /> på enkelte punkt. Tilsvarande gjaldt dommen frå Den europeiske<br /> menneskerettsdomstolen, EMD, i dom av 24. juni 2004 i saka von Hannover mot<br /> Tyskland. Det var der tale om eit stort tal fotografi, samtidig som fotografane hadde<br /> invadert privatlivet til von Hannover. Såleis var ikkje berre publiseringa meir omfattande<br /> og nærgåande enn i vår sak, men pressa sin handlemåte hadde også karakter av<br /> trakassering. Premissane i så vel Big Brotherdommen som von Hannoverdommen må<br /> lesast i lys av dei konkrete situasjonane, som skil seg grunnleggjande frå dei i vår sak.<br /> <br /> (18) Teksten er ikkje krenkjande. Journalist Stavseng var berre ansvarleg for denne, og<br /> Stavseng kan då ikkje dømmast på grunnlag av fotografia.<br /> <br /> (19) Retten til eige bilete, jf. åndsverklova § 45c, er ikkje krenkt. Det var tale om ei hending av<br /> allmenn interesse, og avveginga kan då ikkje skje annleis enn etter reglane om privatlivets<br /> fred. – Det må vurderast kven som er ansvarleg etter åndsverklova § 55, og det synest då<br /> berre vere ansvarleg redaktør som kan gjerast ansvarleg.<br /> <br /> (20) Se og Hør Forlaget AS, Odd Johan Nelvik, Anders Johan Stavseng og Morten Krogh har<br /> sett fram slik påstand:<br /> <br /> :”1. Se og Hør Forlaget AS frifinnes.<br /> :2. Odd Johan Nelvik frifinnes.<br /> :3. Anders Johan Stavseng frifinnes.<br /> :4. Morten Krogh frifinnes.<br /> :5. Se og Hør Forlaget AS, Odd Johan Nelvik, Anders Johan Stavseng og Morten Krogh tilkjennes fulle saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (21) Ankemotpartane, Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg, har i hovudsak gjort gjeldande:<br /> <br /> (22) Vilkåra for å påleggje ansvar etter skadebotlova § 3-6 er at det er handla i strid med<br /> straffelova § 390 eller EMK artikkel 8. Høgsterett har i Big Brotherdommen lagt til grunn<br /> ei for snever forståing av kva som er verna etter EMK artikkel 8. Det kan ikkje vere<br /> nødvendig at tilhøvet blir ramma av straffelova § 390 for å gi vern.<br /> <br /> (23) Det kan ikkje vere tvilsamt at artikkelen inneheld personlege opplysningar og såleis<br /> representerer inngrep i privatlivets fred. Det kan visast mellom anna til Big<br /> Brotherdommen avsnitt 61.<br /> <br /> (24) Etter von Hannoverdommen kan det ikkje stillast opp noko sensitivitetskrav. Ei for snever<br /> fortolking av straffelova § 390 på dette punktet vil gjere at norsk rett blir i strid med<br /> EMK, slik denne er tolka av EMD. Under alle omstende er det tale om ein artikkel som<br /> <br /> ikkje ligg i det nedre sjiktet av bruk av personlege omstende, slik at eit eventuelt unntak<br /> for mindre sensitive opplysningar ikkje kan gjerast gjeldande.<br /> <br /> (25) Når det først er tale om eit brot på handlenorma anten det er etter straffelova § 390 eller<br /> det er etter EMK artikkel 8, er det tale om ei krenking med mindre det er gitt samtykke.<br /> Noko slikt samtykke var ikkje gitt i saka her.<br /> <br /> (26) Det blir då tale om ei rettsstridsvurdering, der det først må skje ei tolking og vurdering av<br /> innhaldet i reportasjen, før det skjer ei prøving etter rettsstridsreglane. Ved denne<br /> prøvinga er det fleire omstende som må trekkjast inn.<br /> <br /> (27) Vel er Sæther og Lillo-Stenberg kjende kulturpersonar, men det hindrar ikkje at dei har<br /> krav på eit vern. Dei hadde heller ikkje stilt opp med private opplysningar tidlegare på ein<br /> måte som tilseier at publisering kan godtakast lettare enn elles. Innslaget hadde dessutan<br /> ikkje allmenn interesse, og det gav slettes ikkje noko tilskot til samfunnsdebatten. Etter<br /> von Hannoverdommen, jf. også Big Brotherdommen, er dette svært viktige moment ved<br /> rettsstridsvurderinga.<br /> <br /> (28) Det kan ikkje ha noko vekt at bileta og teksten gjaldt handlingar som fann stad på eit<br /> offentleg tilgjengeleg område. Dei fleste bileta i von Hannoversaka gjaldt nettopp dette.<br /> Kjende personar har ikkje minst behov for eit rettsleg vern på slike stader.<br /> <br /> (29) Om det var sanne eller usanne opplysningar kan ikkje spele inn. Som påpeika i Big<br /> Brotherdommen er det ved sanne opplysningar at vernet etter straffelova § 390 har sitt<br /> sentrale verkeområde. Tilsvarande kan det heller ikkje vere avgjerande om det var positiv<br /> eller negativ omtale, sjølv om vurderinga kan bli noko ulik.<br /> <br /> (30) Dei subjektive vilkåra for oppreising etter skadebotlova § 3-6 er oppfylte.<br /> <br /> (31) Subsidiært blir det gjort gjeldande at bruken av fotografia blir ramma av åndsverklova<br /> § 55, jf. § 45c. Bileta har ikkje allmenn interesse. Det er heller ingen andre grunnar til at<br /> publiseringa kan forsvarast. Dei subjektive vilkåra for ansvar er oppfylte.<br /> <br /> (32) Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg har sett fram slik påstand:<br /> <br /> :”1. Anken forkastes.<br /> :2. Se og Hør Forlaget AS, ansvarlig redaktør Odd J. Nelvik, Anders Johan Stavseng og Morten Krogh dømmes til in solidum å betale sakskostnader for Høyesterett.”<br /> <br /> (33) '''Eg er komen til at anken fører fram.'''<br /> <br /> (34) Høgsterett har i seinare tid behandla rettsspørsmåla kring krenking av privatlivets fred i<br /> dommane i [[Rt-2007-687]] (Big Brother) og i [[Rt-2008-489]] (Plata). Eg tek<br /> utgangspunkt i desse to dommane. Som det går fram av dei, må skadebotlova § 3-6 om<br /> oppreising ved krenking av privatlivets fred sjåast i samanheng med straffelova § 390.<br /> Regelen i skadebotlova § 3-6 tek i alle fall i første rekkje sikte på brot på straffelova §<br /> 390. Om det – slik Sæther og Lillo-Stenberg har gjort gjeldande – er eit område som i<br /> utgangspunktet er omfatta av EMK artikkel 8 nr. 1, men som ikkje gjeld ”privatlivets<br /> fred” etter straffelova § 390, treng eg ikkje ta stilling til slik eg elles ser på saka. Eg går då<br /> heller ikkje inn på om dette er ein diskusjon om terminologi eller om realitet.<br /> <br /> (35) Eg har alt omtala innhaldet i reportasjen. Det kan ikkje vere tvilsamt at det var tale om<br /> opplysningar – som eg nyttar som fellesomgrep for teksten og bileta – som samla sett<br /> vedrører privatlivets fred. Det er ikkje grunn for meg til å vurdere einskildelement ut frå<br /> om dei går inn på grensene for privatlivets fred eller ikkje. Oppslaget vurdert under eitt<br /> inneheld opplysningar om ektefellane og også om barnet deira, ved sida av at det var teke<br /> i tilknyting til vigsel. Dei fortrulege relasjonane innan familien og til venner er klart av<br /> personleg karakter.<br /> <br /> (36) Spørsmålet er så om det ligg føre ei krenking av privatlivets fred, jf. straffelova § 390.<br /> Dersom det er gitt eit samtykke til publiseringa, ligg det ikkje føre ei krenking, jf. Big<br /> Brotherdommen avsnitt 62. Det er på det reine at det ikkje vart orientert om eller spurt om<br /> løyve til reportasjen på førehand. Derimot tok journalist Stavseng kontakt med manageren<br /> til Lillo-Stenberg på måndag, rett før trykking. Manageren opplyste at brudeparet ikkje<br /> ønskte å uttale seg om bryllaupet. Litt seinare på dagen vart det teke kontakt med Se og<br /> Hør med beskjed om at ektefellane ikkje godtok publisering, men det vart då gitt til svar<br /> at bladet alt var under trykking. Det må etter dette leggjast til grunn at ektefellane ikkje<br /> gav samtykke til trykking. – Eg legg til at eg heller ikkje kan sjå det er noko ved<br /> artikkelen som kan oppfattast slik at Sæther og Lillo-Stenberg hadde late Se og Hør få<br /> høve til å lage reportasjen mot betaling. Tvert om blir artikkelen avslutta med at dei to<br /> ikkje har vilja uttale seg.<br /> <br /> (37) Det er då spørsmål om artikkelen var rettsstridig. Om så var tilfelle, må avgjerast ut frå ei<br /> heilskapsvurdering av artikkelen, jf. Big Brotherdommen avsnitt 64 med vidare<br /> tilvisingar. Eg viser også til Big Brotherdommen når det gjeld rettsstridsvurderinga, og<br /> siterer – på same måte som det er gjort i Platadommen – avsnitta 57 og 58:<br /> <br /> :”(57)<br /> :Når straffebodet rettar seg mot å krenkje privatlivets fred, ligg det også i dette at det må vere tale om rettsstrid. Kravet til rettsstrid inneber at det må skje ei totalvurdering av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir avvege mot ytringsfridommen, jf. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, tredje del, 1998, side 222, med vidare tilvisingar.<br /> <br /> :(58)<br /> :Gjennom menneskerettslova er EMK gjort til intern norsk rett. I saka no er både artikkel 8 om respekt for privatlivet og artikkel 10 om ytringsfridommen sentrale. Det er her tale om tilsvarande avvegingar som dei som må gjerast etter skadebotlova § 3-6 første ledd og straffelova § 390, og det må i denne situasjonen vere rett å tolke desse føresegnene slik at innhaldet blir i samsvar med EMK artiklane 8 og 10.”<br /> <br /> (38) I Big Brotherdommen avsnitt 72 er det også vist til EMDs oppsummering i von<br /> Hannoverdommen:<br /> <br /> :”(72)<br /> :Konklusjonen må sjølvsagt lesast i samanheng med det som elles er sagt i dommen. Temaet er heile tida balanseringa mellom vern av privatlivet og vern av ytringsfridommen. Det heilt sentrale når det gjeld vern av privatlivet er då om oppslaget gir eit tilskot til ein debatt av allmenn interesse. Sagt på ein annan måte er det innanfor samfunnsdebatten at vernet etter EMK artikkel 10 har si særskilde slagkraft. Når det gjeld publisering om personlege forhold og då ikkje minst slikt som gjeld heilt private relasjonar mellom to personar som ikkje har posisjonar i politikk eller samfunnsliv, er ein klart utanfor det området som reglane om ytringsfridom siktar på å regulere.”<br /> <br /> (39) Både Sæther og Lillo-Stenberg er kjende personar, men ingen av dei har hatt<br /> samfunnsfunksjonar, verken i det offentlege styringsverket eller i samfunnslivet elles.<br /> Artikkel 10 har såleis ikkje si særlege tyngde i å verne for den aktuelle reportasjen, som<br /> hadde eit klart preg av rein underhaldning. Det inneber at det som no skal gjerast er ei<br /> rettsstridsvurdering der det i hovudsak er vernet etter EMK artikkel 8 som kjem inn.<br /> <br /> (40) Eg går over til å sjå på dei nærare omstenda i vår sak i høve til rettsstridsspørsmålet. Som<br /> før nemnt må reportasjen samla vurdert seiast å gjelde privatlivet, og det er då spørsmål<br /> om det likevel er grunnar til at reportasjen ikkje krenkjer privatlivets fred.<br /> Ein vigsel er ei svært personleg handling. Men samtidig har han også ei offentleg side.<br /> Vigselen skal på ein notorisk måte gi uttrykk for at to personar ønskjer å leve saman, og<br /> han har rettsverknader på mange ulike samfunnsområde. Opplysning om ein vigsel isolert<br /> sett kan derfor ikkje innebere ei krenking av privatlivets fred når opplysninga er gitt ei<br /> nøytral form og på eit sikkert grunnlag, jf. Big Brotherdommen avsnitt 80.<br /> <br /> (41) EMDs dom i von Hannoversaka og deretter Høgsteretts dom i Big Brothersaka har<br /> premissar som kan synest å gå langt i å gi vern mot bruk av bilete og tekst som gjeld<br /> privatlivet. Det er då nødvendig å sjå litt på kva som var det faktiske grunnlaget for<br /> dommane. Det går fram av von Hannoverdommen premiss 49 at saka for EMD gjaldt ei<br /> rad fotografi av klagaren. I vurderinga av den konkrete rettsbruken heiter det i premiss 68<br /> og 69:<br /> <br /> :”68. The Court finds another point to be of importance: even though, strictly speaking, the present application concerns only the publication of the photos and articles by various German magazines, the context in which these photos were taken – without the applicant’s knowledge or consent –and the harassment endured by many public figures in their daily lives cannot be fully disregarded (see paragraph 59 above).<br /> <br /> :In the present case this point is illustrated in particularly striking fashion by the photos taken of the applicant at the Monte Carlo Beach Club tripping over an obstacle and falling down (...). It appears that these photos were taken secretly at a distance of several hundred metres, probably from a neighbouring house, whereas journalists’ and photographers’ access to the club was strictly regulated (...).<br /> <br /> :69. The Court reiterates the fundamental importance of protecting private life from the point of view of the development of every human being’s personality. That protection – as stated above – extends beyond the private family circle and also includes a social dimension. The Court considers that anyone, even if they are known to the general public, must be able to enjoy a “legitimate expectation” of protection of and respect for their private life (...).<br /> <br /> (42) I premiss 59 heiter det mellom anna:<br /> <br /> :” ...Furthermore, photos appearing in the tabloid press are often taken in a climate of continual harassment which induces in the person concerned a very strong sense of intrusion into their private life or even of persecution.”<br /> <br /> (43) Dette var såleis slik dei publiserte fotografia, saman med den stadige pågangen med<br /> fotografering – ofte av fotografar som følgde etter henne, representerte ei trakassering av<br /> klagaren, og også ei invadering av privatlivet. Situasjonen var til ein viss grad tilsvarande<br /> i Big Brothersaka. Se og Hør hadde fleire reportasjar, med bilete av ulikt opphav og med<br /> spekulasjonar og sladder. Bladet gjekk også inn på forholdet mellom partane i den tida dei<br /> var saman, noko som var ei invadering av det private samlivet.<br /> <br /> (44) Vernet av privatlivet er ikkje svakare for personar som er kjende frå kulturlivet enn det er<br /> for andre, sjølv om det i tilknyting til yrkesutøvinga finst bilete av desse både i blad og<br /> tidsskrift og også lagra på Internettet. Det kan nok seiast at for slike personar er det<br /> kanskje enno viktigare enn elles å sikre vern av personlege opplevingar og av personlege<br /> relasjonar.<br /> <br /> (45) Ein vigsel er ei heilt sentral personleg oppleving for brudefolka, og som ein del av dette<br /> kjem forholdet til slekt, venner og andre nærståande. Sjølve vigselsseremonien og også<br /> den tilknytte markeringa gjennom bryllaupsfesten er derfor klart ein del av privatliv og<br /> familieliv, som i utgangspunktet må ha vern. Dette kan etter mitt syn likevel ikkje vere<br /> meir enn eit utgangspunkt.<br /> <br /> (46) Som før omtala, vil ein nøytral omtale av inngåing av ekteskap ikkje kunne vere<br /> rettsstridig.<br /> <br /> (47) Verken tekst eller bilete i det omtvista oppslaget inneheld noko som kan framstå som<br /> belastande for ektefellane. Artikkelen inneheld ingen kritikk, og det er heller ikkje elles<br /> noko ved innhaldet som kan vere eigna til å svekke omdømet til dei to.<br /> <br /> (48) Og sjølv om relasjonane til nærståande må vere ein del av privatlivet, har eg vanskeleg<br /> for å sjå at det inneber ei krenking i den aktuelle samanhengen når det er nemnt eit par<br /> namn på deltakarar. Det kan heller ikkje vere meir enn nokså alminneleg når det i teksten<br /> er sagt at seremonien var ”rørende, og flere av gjestene klarte ikke å holde tårene tilbake<br /> da et mannskor sang ...”.<br /> <br /> (49) Oppslaget inneheldt ikkje bilete frå sjølve vigselshandlinga. Det er ut frå dette ikkje grunn<br /> for meg til å ta stilling til om slike bilete, eventuelt som nærbilete, vil kunne stå i ei anna<br /> stilling enn dei aktuelle bileta. Etter omstenda vil dette kunne vere bilete som er klart meir<br /> personlege enn dei som viser at brudeparet kjem til eller går frå vigselsstaden.<br /> <br /> (50) Eg ser så nærare på måten vigselen skjedde på. Bruda vart rodd fram til holmen, med seks<br /> brudejenter om bord. Og på holmen vart ho, i tillegg til av den komande ektemannen,<br /> motteken av eit mannskor, som song ein salme. Brud og brudgom gjekk etter vigselen på<br /> steinar frå holmen til land; ho berrføtt. Som påpeika i von Hannoverdommen premiss 50<br /> er vernet om privatlivet omfattande, og mellom anna er det ”a zone of interaction of a<br /> person with others, even in a public context, which may fall within the scope of ”private<br /> life” ”. Det må likevel ha ei viss vekt at det var tale om ein vigsel med eit ekstraordinært<br /> opplegg, som dessutan skjedde på eit område der det etter friluftslova er allment tilgjenge<br /> og som også ligg ope til for innsyn. Bileta viser som nemnt heller ikkje den mest<br /> personlege delen av vigselshandlinga, nemleg det som skjedd under sjølve seremonien.<br /> <br /> (51) Fotograferinga gjaldt som nemnt ein vigsel på eit allment tilgjengeleg område. Generelt<br /> sett må det reknast med at det også i august er mange folk på Tjøme, som er ein av dei<br /> mest populære stadane for hytte- og friluftsliv i Noreg. I tillegg kjem at det vart nytta<br /> verkemiddel, som å ro brud og brudejenter i open båt og å ha song frå ein holme av eit<br /> mannskor, som direkte påkalla merksemd frå utanforståande. I seg sjølv gav dessutan<br /> verkemiddela vigselen eit spektakulært preg. Sjølv om alle, også kjende personar, har eit<br /> vern mot fotografering også på offentleg stad, kan eg ikkje sjå annleis enn at dette må<br /> omsyntakast ved rettsstridsvurderinga.<br /> <br /> (52) Bileta vart tekne frå ein odde 200–250 meter frå holmen der vigselen skjedde, og det vart<br /> nytta 300–400 millimeter telelinse. For brudeparet hadde det likevel ikkje vore noko betre<br /> om fotograferinga hadde skjedd på kortare hald, og då eventuelt ein stad der fotograf og<br /> journalist kunne observerast av brudefølgjet. I så fall kunne heile vigselen vorte uroa.<br /> Fotograferinga hadde heller ikkje karakteren av tillitsbrot, slik det til dømes hadde vore<br /> dersom nokon av deltakarane hadde publisert private bilete tekne under eller i tilknyting<br /> til vigselen. Det kunne også ha stilt seg annleis om det hadde vore fotografert mot eit<br /> lukka område, der fotoobjekta hadde grunn til å tru at dei var skjerma, jf. von<br /> Hannoverdommen premiss 68 andre avsnitt.<br /> <br /> (53) Oppslaget inneheld eit bilete av Sæther med paret sitt mindreårige barn. Under<br /> prosedyren har det vore fokusert på bileta som knyter seg til vigselen, og det har ikkje<br /> vore gjort gjeldande at bruken av biletet av det mindreårige barnet set saka i ei anna<br /> stilling enn elles. Biletet hadde tidlegare vore publisert i Aftenposten, og det er ikkje sagt<br /> noko om at det då mangla samtykke. Etter dette går eg ikkje inn på dei særlege spørsmåla<br /> som kan reisast der bilete av ein mindreårig er nytta utan nødvendig samtykke frå<br /> foreldra.<br /> <br /> (54) Det må såleis leggjast til grunn at reportasjen ikkje innebar ei rettsstridig krenking av<br /> privatlivets fred.<br /> <br /> (55) Sæther og Lillo-Stenberg har subsidiært gjort gjeldande at bileta er nytta i strid med<br /> reglane i åndsverklova § 45c om retten til eige fotografi. Etter mitt syn må også desse<br /> reglane lesast med ein rettsstridsreservasjon og på bakgrunn av EMK artikkel 8 og<br /> artikkel 10. Løysinga må då bli den same som etter den prinsipale synsmåten.<br /> <br /> (56) Anken har såleis ført fram. Saka har likevel reist vanskelege og tvilsame rettslege<br /> spørsmål, som det er ei allmenn interesse i å få avklara, jf. tvistelova § 20-2 tredje ledd<br /> bokstav a. Sakskostnader bør derfor ikkje tilkjennast for nokon rett.<br /> <br /> (57) Eg røystar etter dette for slik<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Se og Hør Forlaget AS, ansvarleg redaktør Odd Johan Nelvik, Anders Johan<br /> Stavseng og Morten Krogh blir frifunne.<br /> <br /> 2. Sakskostnader blir ikkje tilkjende for nokon instans.<br /> <br /> (58) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende i hans generelle<br /> forståelse av skadeserstatningsloven § 3-6 og straffeloven § 390. Jeg er imidlertid<br /> kommet til et annet resultat når det gjelder den konkrete avveiningen mellom hensynet til<br /> personvernet og ytringsfriheten, idet jeg mener de ankende parter i dette tilfellet har<br /> krenket det vern om privatlivet som følger av straffeloven § 390.<br /> <br /> (59) Jeg ser først på om det som skildres i Se og Hørs artikkel er å betrakte som et ”personlig<br /> forhold”, slik dette begrepet er brukt i straffeloven § 390.<br /> <br /> (60) Jeg er enig med førstvoterende i at en offentlig meddelelse om at det er inngått ekteskap<br /> mellom to navngitte personer, må kunne gis uten hinder av straffeloven § 390. Det er<br /> imidlertid ikke en slik meddelelse denne saken gjelder. Artikkelen i Se og Hør gir en<br /> detaljert skildring i ord og bilder også av deler av arrangementet omkring selve<br /> vielsesseremonien.<br /> <br /> (61) Det har nok fra gammelt av vært en viss alminnelig interesse for brylluper i den forstand<br /> at det var noe folk i brudeparets nærmeste omgivelser var opptatt av og gjerne tok del i.<br /> På samme måte har det vært vanlig at brudeparet også har ønsket å dele begivenheten<br /> med andre. På denne bakgrunn kan det som utgangspunkt neppe være noe til hinder for at<br /> pressen skildrer en bryllupsseremoni som finner sted i full offentlighet, og der det ikke er<br /> gjort særlige anstrengelser for å markere at arrangementet er privat.<br /> <br /> (62) I dag er det imidlertid ikke uvanlig at vielsen og rammene omkring denne er noe paret<br /> bare ønsker å dele med sine nærmeste, gjerne ved samtidig å sette sitt personlige preg på<br /> det som skal skje. En forutsetning vil i så fall være at de også har adgang til å skjerme seg<br /> mot offentlighet, også i form av begrensning i medias adgang til å formidle begivenheten.<br /> Et slikt ønske om å ”privatisere” bryllupsseremonien må etter min mening respekteres, i<br /> den forstand at vielsesseremonien må bli å regne som et ”personlig forhold” i henhold til<br /> straffeloven § 390.<br /> <br /> (63) En privat vielsesseremoni kan foregå på ulike måter. En vielse som for eksempel finner<br /> sted i et privat hjem, gir en klar ytre markering av et personlig forhold som det ikke kan<br /> være adgang til å gi en skildring av, slik Se og Hør har gitt i denne saken, uten på forhånd<br /> å ha innhentet parets samtykke.<br /> <br /> (64) Etter min mening peker alle relevante omstendigheter i retning av at vi i vår sak har å<br /> gjøre med en slik privat vielsesseremoni. Bryllupsfesten fant sted i et gjestehus på Tjøme,<br /> som i denne sammenheng klart må betraktes som et privat område. Holmen som var<br /> åstedet for Se og Hørs reportasje, og der selve vielsen skulle foregå, ligger i direkte<br /> tilknytning til gjestehusets uteareal, og i relativt kort gangavstand fra dette. At holmen<br /> som utgangspunkt vil være undergitt fri ferdsel ut fra friluftslovens bestemmelser,<br /> forhindrer etter min mening ikke at også denne del av arrangementet klart hadde preg av<br /> en privat vielsesseremoni. Det følger av von Hannoverdommen at vernet om privatlivet<br /> også gjelder på steder som er offentlig tilgjengelig. Samtykke til bruk av holmen var for<br /> øvrig innhentet fra grunneieren. Samlet sett framstår således de ytre rammer som en<br /> markering av at bryllupet var noe paret ønsket å holde for seg selv og sine gjester, og slik<br /> sett må det betraktes som et ”personlig forhold” slik dette begrepet er å forstå i<br /> straffeloven § 390.<br /> <br /> (65) På denne bakgrunn er det etter min mening gitt en rekke meddelelser om personlige<br /> forhold både i tekst og bilder gjennom Se og Hørs reportasje. Det gjelder for det første<br /> beskrivelsen av detaljer vedrørende rammene omkring seremonien, og som er nærmere<br /> beskrevet av førstvoterende. Jeg ser dette som det personlige preget brudeparet har ønsket<br /> å gi bryllupet, og som etter min mening bidrar til å forsterke arrangementets private<br /> karakter. Dernest gjelder det beskrivelsen av gjestene og parets nærmeste familie, der<br /> flere kjente navn er oppgitt. I denne forbindelse er det også nevnt gjester som har barn<br /> med seg og gjengitt bilde av barn og foreldre.<br /> <br /> (66) Som førstvoterende finner også jeg det klart at det ikke forelå samtykke fra<br /> ankemotpartene.<br /> <br /> (67) Spørsmålet blir så om offentliggjøringen ut fra en rettsstridsvurdering likevel må stå seg<br /> til tross for at det her er gitt meddelelser av personlige forhold. Av Rt. 2007 side 687<br /> avsnitt 72 følger at det sentrale momentet i avveiningen vil være ”om oppslaget gir eit<br /> tilskot til ein debatt av allmenn interesse. Sagt på annan måte er det innanfor<br /> samfunnsdebatten at vernet etter EMK artikkel 10 har si sæskilde slagkraft”. Jeg er enig<br /> med førstvoterende i at denne formuleringen ikke kan forstås slik at det ikke kan<br /> utelukkes at det også utenom det som tjener samfunnsdebatten vil kunne forsvares å<br /> offentliggjøre personlige forhold. Men når forhold av en slik personlig karakter som det<br /> vi her har med å gjøre, meddeles offentligheten, må det i det minste foreligge et minimum<br /> av allmenn interesse for at et slikt inngrep i privatlivet skal kunne forsvares. I dette<br /> tilfellet dreier det seg om en såkalt kjendisreportasje hvis eneste hensikt er å underholde<br /> leserne. Et ønske om å underholde er i seg selv et aktverdig formål, men ikke et formål av<br /> en slik art at det er egnet til å fortrenge de berørtes ønske om å verne om privatlivets fred.<br /> Jeg legger i denne forbindelse særlig vekt på at inngåelse av ekteskap vil være en<br /> skjellsettende hendelse i et menneskes liv, og at den handlingen som markerer dette –<br /> vielseshandlingen og bryllupsfesten – derfor for de fleste vil stå som en av livets store<br /> begivenheter, som det ofte knyttes sterke følelser til.<br /> <br /> (68) At ankemotpartene er kjente personer innen norsk kulturliv, kan ikke ha betydning for<br /> vurderingen. Også kjente personer må ha krav på respekt for personlige forhold av den art<br /> vi her har med å gjøre. Jeg finner støtte for dette både i Rt. 2007 side 687, jf. avsnitt 74,<br /> og i von Hannoverdommen, jf. avsnitt 67.<br /> <br /> (69) Uten at det har hatt avgjørende betydning for min vurdering av saken, finner jeg grunn til<br /> også å knytte noen bemerkninger til Se og Hørs bruk av telelinse. Ved denne bruken har<br /> journalisten og fotografen vært i stand til å ta detaljerte bilder av brudeparet og dets<br /> gjester som om de skulle være til stede der begivenheten skjedde, samtidig som de har<br /> kunnet holde seg skjult for de som ble observert. At denne teknikken har vært benyttet, er<br /> det grunn til å tro skyldes at journalist og fotograf har vært på det rene med at deres<br /> tilstedeværelse på holmen ville ha forårsaket reaksjoner fra brudeparet, og med det mulige<br /> utfallet at vielsesseremonien hadde måttet finne sted inne på gjestehuset. Når bruken av<br /> telelinse har sin bakgrunn i arrangementets personlige og private karakter, får dette preg<br /> av skjult kamera, noe som også taler i de ankende parters disfavør.<br /> <br /> (70) Jeg er etter dette kommet til at Se og Hørs reportasje ikke kan forsvares ut fra en<br /> rettsstridsvurdering, og at ankemotpartene har krav på oppreisning fra de ankende parter.<br /> Når det gjelder oppreisningens størrelse, er det fra ankemotpartene nedlagt påstand om at<br /> lagmannsrettens utmåling skal opprettholdes. Jeg har ingen innvendinger mot de utmålte<br /> beløp. Siden jeg vet at jeg er i mindretall, formulerer jeg ingen domskonklusjon.<br /> <br /> (71) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tønder.<br /> <br /> (72) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Utgård.<br /> <br /> (73) Justitiarius Schei: Likeså.<br /> <br /> (74) Etter røystinga sa Høgsterett slik<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Se og Hør Forlaget AS, ansvarleg redaktør Odd Johan Nelvik, Anders Johan Stavseng og Morten Krogh blir frifunne.<br /> <br /> 2. Sakskostnader blir ikkje tilkjende for nokon instans.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=LB-2007-14569&diff=213242 2019-04-29T05:24:47Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2008-02-13<br /> |Publisert=<br /> LB-2007-14569<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt krav om økonomisk oppreisning etter en reportasje i Se og Hør, som ble påstått å innebære rettsstridig krenkelse av privatlivet og forbudet mot fotografering.<br /> |Stikkord=<br /> (Bryllupsfoto-dommen, Lillo-dommen), Krenkelse av privatlivets fred, Retten til eget bilde, Oppreisningserstatning<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett [[TOSLO-2006-87089]] - Borgarting lagmannsrett LB-2007-14569 (sak nr. 07-014569ASI-BORG/01) - Høyesterett [[HR-2008-1480-A - Rt-2008-1089|HR-2008-01480A]] (sak nr. 2008/533), sivil sak, anke over dom - EMD ([http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-140015 no. 13258/09]) kom til samme resultat som Høyesterett<br /> |Parter=<br /> A, B, C, Se og Hør Forlaget AS (advokat Halvard Helle) mot D, E (advokat Harald Stabell)<br /> |Forfatter=<br /> Lagdommer Dag Stousland, Lagdommer Espen Bergh, Lagdommer Erik Chr Stoltz<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§390 Straffeloven (1902) §390], [https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/§45c Åndsverkloven (1961) §45c], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a8 Menneskerettsloven (1999) EMKN A8], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 EMKN A10], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6 Skadeserstatningsloven (1969) §3-6], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]<br /> }}<br /> <br /> Saken gjelder krav på økonomisk oppreisning etter en reportasje i Se og Hør som anføres å innebære rettsstridig krenkelse av privatlivet og forbudet mot fotografering.<br /> <br /> Lørdag 20. august 2005 giftet E og D seg. Vielsen fant sted på en holme utenfor sørøstspissen av Tjøme. Bryllupsfesten ble holdt på en privat eiendom på fastlandet innenfor holmen. <br /> <br /> Se og Hør sendte journalist og fotograf til stedet. I Se og Hør nummer 65 for 2005 er inntatt et oppslag om vielsen i tekst og bilder. Overskriften over to sider lyder slik: <br /> <br /> :D fikk et rungende ja fra skuespiller E<br /> <br /> :GIFTET SEG BARBEINT I FJÆRA<br /> <br /> Deretter følger teksten:<br /> <br /> :X-stjernen D fikk virkelig føling i fjæra da E kom barbeint på svaberget.<br /> <br /> :Bryllup med smak av honning! X-vokalist D (43) giftet seg lørdag med skuespiller E (40).<br /> <br /> :Kjendisparet hadde invitert familie og venner til seremoni og bryllupsfest på Grepan Pensjonat, ytterst i havgapet på Tjøme.<br /> <br /> :Den borgerlige vielsen fant sted på en holme ute i sjøen, og både gjester og brudgom måtte hoppe fra stein til stein for å komme tørrskodd over til holmen.<br /> <br /> :Bruden, brudepikene og Es far ankom i en bjørkepyntet robåt som tatt ut fra bildet ”Brudeferden i Hardanger”!<br /> <br /> :Tårene trillet<br /> <br /> :Den enkle men verdige seremonien var svært rørende og flere av gjestene klarte ikke å holde tårene tilbake da et mannskor sang ”Å leva det er å elska”. Selv nysgjerrige hyttenaboer tittet frem da salmen runget ut over holmer og skjær.<br /> <br /> :Etter seremonien fortsatte bryllupet med storslagen fest i hagen til pensjonatet, der mange av bryllupsgjestene for øvrig hadde satt opp telt! Både kjendisregissør F (36) og kjendisforfatter G (35) var på plass for å hylle brudeparet.<br /> <br /> :Tør vi gjette på at maten ble laget av ”Kokken Tor”?<br /> <br /> :Fikk barn<br /> <br /> :D har vært frontfigur i X siden 1984. Suksessbandet feirer i år 20-årsjubileum med det nye albumet ”Festen er ikke over…det er kake igjen”.<br /> <br /> Side:2<br /> <br /> :E ble for alvor kjent da hun spilte rollen som Cecilie i filmatiseringen av Anne Holts (46) bøker. Der spilte hun Ys (36) kjæreste. I tillegg til et utall teateroppsetninger har E også gjort seg bemerket i norske suksesser som Budbringeren, Hawaii, Oslo – og Cellofan, der hun kastet klærne…<br /> <br /> :I fjor fikk E og D en sønn. X-vokalisten har tidligere vært gift med H, og de har to døtre sammen.<br /> <br /> :D og E var ikke tilgjengelig for kommentar i helgen, men X-manager opplyser til Se og Hør at brudeparet ikke ønsker å uttale seg om den hyggelige begivenheten.<br /> <br /> På forsiden av bladet er inntatt et portrettbilde av D under en hjerteformet glorie omkranset med blomster hvor det i midten heter: ”STORT BRYLLUPS-EXTRA”. Videre står det ”Se bildene”, ”D” og ”Bruden var barbeint”. <br /> <br /> På side to og tre er inntatt en rekke bilder. Ett av bildene viser brudeparet på vei inn mot land og hvor de går på steiner i sjøen. Bruden har trukket opp kjolen til over knærne. Teksten under lyder slik: ”BARBEINT: E giftet seg barbeint, mens D hadde knallrøde sko til den lekre kremfargede bryllupsdressen.”. Videre på side to er et bilde av en Nordlandsbåt med brud og brudepiker med følgende tekst: ”BRUDEFERDEN: E ankom i båt sammen med seks brudepiker – ikke ulikt brudeferden i Hardanger.” <br /> <br /> Et stort bilde over side to og tre viser brudeparet, brudens far og to brudepiker samt ryggen på fire av deltakerne i mannskoret. Teksten under bildet lyder: ”GIFT I FRILUFT: Es far geleidet bruden opp svaberget til en ventende D.” Oppe i høyre hjørne på side tre er et portrettbilde av brudeparet innrammet i et hjerte. Videre er det et bilde av et par med et lite barn som har følgende tekst: ”MED BABY: I og J viste stolt frem sin nyfødte baby til brudeparet.” Til slutt er et lite bilde av et barn og en kvinne med følgende tekst: ”LILLE K: E og D fikk sønnen K i fjor. Her er mor og barn fotografert under Norwegian Wood-festivalen tidligere i sommer.”<br /> <br /> Det bemerkes at både navn og sted i forbindelse med det siste bildet er feil.<br /> <br /> E og D hadde valgt stedet fordi de ønsket og holde vielsen og bryllupsfesten helt privat. Av denne grunn hadde de avslått flere henvendelser fra media. Se og Hør hadde ikke rettet noen forespørsel til ankemotpartene om å få fotografere og rapportere fra bryllupet. <br /> <br /> E og D følte sitt privatliv krenket av oppslaget og reiste søksmål mot Se og Hør Forlaget, sjefredaktør A, journalist C og fotograf B ved stevning til Oslo tingrett av 12. juni 2006 med krav om oppreisning til hver av dem med henholdsvis 75 000 kroner, 25 000 kroner, 5 000 kroner og 5 000 kroner.<br /> <br /> I tilsvar av 6. juli 2006 er for samtlige nedlagt påstand om frifinnelse.<br /> <br /> Side:3<br /> <br /> Oslo tingrett avsa 22. november 2006 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :1. Se og Hør Forlaget AS dømmes til å betale oppreisning til D med kr 50 000,- - kronerfemtitusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Se og Hør Forlaget AS dømmes til å betale oppreisning til E med <br /> kr 50 000,- - kronerfemtitusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :3. Ansvarlig redaktør A dømmes til å betale oppreisning til D med kr 15 000,- - kronerfemtentusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :4. Ansvarlig redaktør A dømmes til å betale oppreisning til E med kr 15 000,- - kronerfemtentusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :5. Journalist C dømmes til å betale oppreisning til D med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :6. Journalist C dømmes til å betale oppreisning til E med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :7. Fotograf B dømmes til å betale oppreisning til D med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :8. Fotograf B dømmes til å betale oppreisning til E med kr 5 000,- - kronerfemtusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :9. Se og Hør Forlaget AS, A, C og B dømmes in solidum til å betale D og E sakens omkostninger med kr 150 000,- - kroneretthundrogfemtitusen - innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> Se og Hør Forlaget AS, sjefredaktør A, journalist C og fotograf B har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen. E og D har tatt til motmæle.<br /> <br /> Ankeforhandling ble holdt 18. januar 2008. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. I tillegg ble det avgitt forklaring av tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.<br /> <br /> Saken står i samme stilling som for tingretten.<br /> <br /> Side:4<br /> <br /> '''De ankende parter''' har i det vesentlige anført:<br /> <br /> Tingrettens dom reiser sentrale spørsmål knyttet til forholdet mellom ytringsfrihet og personvern på området for kultur- og underholdningsjournalistikk. Dersom dommen blir stående, vil norsk presse kunne møte tunge, rettslige hindringer for løpende nyhetsrapportering på dette området. På bakgrunn av tingrettens konklusjoner, vil pressen være avskåret fra å kunne dekke slike begivenheter, eller være prisgitt samtykke fra kjente og mektige aktører innen underholdningslivet. En slik rettstilstand vil være uakseptabel og i strid med det konvensjons- og grunnlovfestede vernet av ytringsfriheten. <br /> <br /> Den aktuelle reportasjen er ikke i strid med straffeloven § 390, og publiseringen av den utløser ikke erstatningsplikt etter skadeserstatningsloven § 3-6. Ved tolkningen av straffeloven § 390 er det ikke tilstrekkelig å fastslå at en reportasje gjelder personlige forhold og at den krenker privatlivets fred. I tillegg må det foretas en vurdering av om ytringen er utilbørlig eller rettstridig.<br /> <br /> Tingretten tar feil når den bygger på at en vielse er et personlig forhold for de to den gjelder. <br /> <br /> En vielse er en offentlig myndighetssak som reguleres av bestemmelsene i ekteskapsloven. Vielsen er prinsipielt sett ingen privat sak og reportasjen omhandler bare den offentlige vielse og ikke den private bryllupsfesten. Den inneholder ingen krenkende detaljer. <br /> <br /> Tingretten er uklar med hensyn til hva den angivelige krenkelse består i. Rettslig sett kreves at krenkelsen spesifiseres og konkretiseres. Beskrivelse av ytre detaljer ved vielsen er ikke i strid med det vern EMK artikkel 8 gir av retten til respekt for privatlivet. Reportasjen er utformet i tråd med vanlige journalistiske prinsipper og er etter en bred helhetsvurdering ikke å anse som utilbørlig. Det er ingenting ved reportasjen som er sensitivt, belastende eller stigmatiserende. Begge ankemotpartene er offentlige personer som tilhører den norske kultureliten. Særlig D har i flere intervjuer blottlagt vesentlig mer sensitive opplysninger. Paret må da regne med at helt harmløse opplysninger settes på trykk uten deres samtykke, selv om de personlig ikke anser saken for å ha offentlig interesse. <br /> <br /> Det følger av EMK artikkel 10 (2) at inngrep i ytringsfriheten krever en tungtveiende begrunnelse, og det er ikke oppfylt i denne saken. Under enhver omstendighet må journalist C frifinnes, fordi selve teksten i alle fall ikke er utilbørlig. <br /> <br /> Tingretten tar feil når den finner støtte for sitt resultat i rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Det sentrale i von Hannover-dommen er at prinsesse Caroline utførte private handlinger og ærend i det offentlige rom. Dommen legger ingen føringer for omtale av offentlige myndighetsakter i friluft.<br /> <br /> Side:5<br /> <br /> Heller ikke Tammer-dommen gir støtte for tingrettens resultat. Statenes skjønnsmargin og prinsippet om forholdsmessighet ved fastsettelsen av reaksjon stod sentralt i EMDs vurdering. Domstolen fant ikke grunn til å overprøve de nasjonale domstolers vurdering. Domstolen fant videre at inngrepet, som bestod i en bot av symbolsk størrelse, var nødvendig for å beskytte kvinnens omdømme.<br /> <br /> Det korrekte vurderingstema etter EMDs praksis er om den som blir omtalt har ”a reasonable expectation of privacy”. Ankemotpartene er begge to kjente og medieeksponerte personer som må forvente omtale når de gifter seg i spektakulære former i strandsonen. <br /> <br /> Tingretten tar feil når den sammenlikner bruk av telelinse med bruk av skjult kamera. Bruk av telelinse er en helt vanlig journalistisk arbeidsmetode som anvendes hver eneste dag av norske pressefotografer der forholdene tilsier det.<br /> <br /> Tingretten tar videre feil når den bygger på at samtykke var nødvendig. Ankemotpartene er begge offentlige og kjente personer, og kan ikke kreve å få godkjenne, kontrollere eller redigere omtalen av deres vielse, så lenge omtalen ikke inneholder elementer eller detaljer de har en berettiget forventning om å holde for seg selv.<br /> <br /> Åndsverkloven § 45 c er ikke overtrådt. Saken har aktuell og allmenn interesse og samtykke er ikke nødvendig. Se og Hør har orientert ekteparet gjennom Ds manager om at saken kom på trykk, og dette er tilstrekkelig. Også her må et inngrep være i samsvar med EMK artikkel 10 (2). Interesseavveiningen mellom allmennhetens informasjonsbehov og de avbildedes vern mot urimelige belastninger taler for publisering. Vielsen foregikk i full offentlighet og ville på grunn av sitt spektakulære preg hatt allmenn interesse også dersom ektefolkene hadde vært helt ukjente.<br /> <br /> Subsidiært anføres at oppreisningen er for høyt utmålt. Beløpene som tingretten har fastsatt, er på linje med de beløp som utmåles i alvorlige volds- og sedelighetssaker og fremstår derfor som kvalifisert urimelig. <br /> <br /> Skadeserstatningsloven § 3-6 er ikke riktig hjemmel for erstatning etter åndsverkloven § 45 c. Det kreves etter norsk rett grov uaktsomhet for å statuere oppreisningsansvar etter denne bestemmelsen, noe som ikke foreligger verken hos utgiver, ansvarlig redaktør, fotograf eller journalist. <br /> <br /> De ankende parter har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :1. Se og Hør Forlaget AS frifinnes.<br /> <br /> :2. A frifinnes.<br /> <br /> Side:6<br /> <br /> :3. C frifinnes.<br /> <br /> :4. B frifinnes.<br /> <br /> :5. Se og Hør Forlaget AS, A, C og B tilkjennes fulle saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> Ankemotpartene henholder seg til tingrettens resultat og begrunnelse. De har særlig fremhevet:<br /> <br /> Utgangspunktet er at det kreves samtykke ved publisering av privat sensitiv informasjon. Det er unntak fra dette utgangspunktet som krever en særskilt begrunnelse. Tingretten har korrekt lagt til grunn at publisering av informasjon som omhandler privatlivet til identifiserbare enkeltmennesker, bare beskyttes av pressefriheten dersom informasjonen har såkalt allmenn interesse i den publiserte sammenheng. Utgangspunktet er at den enkelte selv har rett til å velge om og eventuelt hvordan informasjon om deres private liv skal komme offentligheten til del. Dette er en menneskerettighet på lik linje med ytringsfriheten. <br /> <br /> Tingretten har riktig lagt il grunn at reportasjen krenker straffeloven § 390. <br /> <br /> Reportasjen innebærer offentlig meddelelse i lovens forstand. Det er ikke tvilsomt at meddelelsen er fremsatt forsettlig. <br /> <br /> Etter straffeloven § 390 må meddelelsene gjelde ”personlige eller huslige forhold”. Reportasjen omhandler giftemålet mellom D og E. Opplysninger om et menneskes relasjon til andre omfattes av bestemmelsen. <br /> <br /> Informasjon om at to mennesker gifter seg må i utgangspunktet anses som offentlig så lenge man nøyer seg med å meddele det blotte faktum at to personer er gift. Situasjonen blir en annen når man gjennom tekst og bilder meddeler en rekke detaljer fra bryllupet som brudeparet ønsker å holde privat. Hvordan seremonien forløp, hvem som var gjester, bekledning med videre er eksempler på slike private detaljer i reportasjen som offentligheten ikke har rett på. Ankemotpartene oppfattet begge bryllupet som et privat øyeblikk som ikke hadde noe og gjøre med dem som kjente personer. <br /> <br /> Det at allmennheten har adgang til området har ikke betydning. Dommen von Hannover mot Tyskland gjaldt bilder som var tatt av prinsesse Caroline av Monaco på områder der allmennheten kunne ferdes. Domstolen konstaterte enstemmig krenkelse av EMK artikkel 8.<br /> <br /> Ankemotpartene har ikke samtykket til publiseringen. Krenkelsen forsterkes av at Se og Hør bevisst valgte å overse ankemotpartenes uttrykkelige krav om respekt for sitt privatliv før reportasjene ble trykket.<br /> <br /> Side:7<br /> <br /> Særlig krenkende oppleves meddelelsen når de har en form som kan gi Se og Hørs lesere inntrykk av at Se og Hør var invitert i bryllupet og at bryllupet var betalt av ukebladet. Ingen av ankemotpartene har noen gang stilt opp for Se og Hør. De har aldri åpnet sine hjem eller på annen måte eksponert seg om sitt privatliv for Se og Hør eller for andre ukeblader. De skiller skarpt mellom sitt privatliv og sine offentlige opptredener. Begge har sterke motforestillinger mot den type journalistikk som ukebladet praktiserer. Leseren får inntrykk av at de har ”solgt” bryllupet sitt til Se og Hør. Dette oppleves som svært belastende.<br /> <br /> Straffeloven § 390 må tolkes i lys av EMK, jf lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i Norge § 2. Det vises til avgjørelse i Rt. 2007 side 687 – BigBrother-dommen. Denne avgjørelse viser at tingretten har tolket både EMK og EMDs avgjørelser korrekt. <br /> <br /> Det er nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. D og E tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra to uker etter oppfyllelsesfrist til betaling skjer. <br /> <br /> '''Lagmannsretten bemerker:'''<br /> <br /> Straffeloven § 390 første ledd retter seg mot den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. Når straffebudet retter seg mot å krenke privatlivets fred, ligger det også i dette at det må være tale om rettstrid. Kravet til rettsstrid innebærer at det må skje en totalvurdering av formidlingen i lys av kontekst og situasjon, der hensynet til personvernet samtidig blir avveiet mot ytringsfriheten, jf Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, tredje del, 1998, side 222.<br /> <br /> Ved menneskerettsloven er EMK gjort til intern norsk rett. I denne saken er både artikkel 8 om respekt for privatlivet og artikkel 10 om ytringsfriheten sentrale. Det er her tale om tilsvarende avveininger som de som må gjøres etter skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd og straffeloven § 390. Disse bestemmelsene må tolkes slik at innholdet blir i samsvar med EMK artiklene 8 og 10. Dette er understreket i Høyesteretts dom i Big Brother-saken, Rt. 2007 side 687, se avsnitt 58. Denne dommen er avsagt etter at tingrettens dom i nærværende sak forelå.<br /> <br /> Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Dag Stousland og Espen Bergh, er kommet til at anken ikke kan føre frem og bemerker:<br /> <br /> Side:8<br /> <br /> Det må først vurderes om det er tale om opplysninger som gjelder privatlivets fred, med andre ord om det er tale om personlige opplysninger som objektivt sett har en viss grad av sensitivitet. <br /> <br /> Opplysninger om relasjoner mellom personer, så som ekteskapelige forhold eller samlivsforhold ellers, er som utgangspunkt opplysninger om personlige forhold, jf. Rt. 2007 side 687 avsnitt 61. Selve inngåelsen av et ekteskap har likevel karakter av en offentlig handling. En ren opplysning om at to personer har inngått ekteskap på en angitt dag og på et angitt sted kan antakelig ikke anses å gjelde personlige forhold. <br /> <br /> Artikkelen i Se og Hør dreier seg om vielsen av E og D. Både journalist og fotograf befant seg etter eget sigende på en odde 200-250 meter fra holmen hvor selve vielsen fant sted. Det er ikke offentliggjort bilder fra selve vielseshandlingen. Bildene som er offentliggjort, er tatt med 300 – 400 millimeter telelinse. Som følge herav viser bildene klare detaljer som fremstår som personlige og som ikke vedrører offentligheten. Dette gjelder for eksempel bildet hvor E står barbeint på en stein og har trukket kjolen opp over knærne, og bildet som viser Ds klesdrakt og sko. Det fremstår også som personlige opplysninger at ”D fikk et rungende ja fra skuespillerinne E” og at flere av gjestene ikke klarte å holde tårene tilbake under det musikalske innslaget. <br /> <br /> Opplysningene fremstår som personlige selv om vielsen skjedde på et sted som i utgangspunktet var tilgjengelig for allmennheten. Flertallet legger til grunn at selv om bryllupet fant sted på Tjøme på sensommeren, var stedet for vigselshandlingen valgt fordi det lå usjenert til, med få forbipasserende. Det er opplyst at det i tillegg til fotograf og journalist fra Se og Hør bare var et fåtall utenforstående som observerte vielsen, og alle disse befant seg på lang avstand. <br /> <br /> Flertallet legger etter dette til grunn at kravet om personlige forhold i dette tilfellet er oppfylt, jf straffeloven § 390. <br /> <br /> Oppslaget ikke er krenkende dersom E og D har gitt samtykke. Det er på det rene at ankemotpartene ikke ga samtykke til publiseringen. De var ikke klar over at reportasjeteamet befant seg i nærheten. Journalist C forsøkte å få et indirekte samtykke i ettertid ved at han mandag morgen ringte til X’ manager og spurte om de nygifte ville gi en kommentar til oppslaget. Han fikk beskjed om at det var de ikke. L underrettet D om henvendelsen senere samme dag, og da en annen bekjent tok kontakt med ansvarlig redaktør for å stoppe oppslaget, var det allerede gått i trykken.<br /> <br /> E og D har for lagmannsretten understreket at oppslaget oppfattes krenkende, også fordi både tekst og bilder gir inntrykk av at Se og Hør var til stede på holmen under vielsen, hvilket gir leserne inntrykk av at bladet var invitert med de økonomiske forutsetninger som dette vanligvis medfører. Det siste de ville var å bli slått i hartkorn med dem som inviterer<br /> <br /> Side:9<br /> <br /> Se og Hør til å dekke begivenheter mot økonomisk vederlag. Bryllupet var med hensikt lagt til stedet for å unngå Se og Hør og andre presseorganer og dermed slike oppslag som her foreligger. Det er opplyst at bl.a. Tønsbergs Blad og VG også kom på stedet og spurte om å få fotografere og referere, men fikk nei og respekterte dette. Generalsekretær Nils Øy i Redaktørforeningen har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at han selv antakelig ville ha spurt om tillatelse, og at han ville respektert et avslag.<br /> <br /> På bakgrunn av den domspraksis som foreligger fra EMD, er det helt sentralt når det gjelder vern av privatlivet, om oppslaget gir tilskudd til en debatt av allmenn interesse, jf. Rt. 2007 side 687 avsnitt 72. Flertallet finner det klart at oppslaget ikke gir noe slikt tilskudd. I samsvar med det generalsekretær Øy ga uttrykk for i sin forklaring, er flertallet av den oppfatning at oppslaget kun har underholdningsverdi. Det var ikke noe i oppslaget som kunne lede til noen samfunnsdebatt, for øvrig i motsetning til et oppslag Se og Hør hadde i 2006 om et annet bryllup, der det ble fremhevet at ”Norges maktelite” var tilstede. Rettstridsavveiningen i denne saken faller da ut til fordel for personvernet.<br /> <br /> Journalist C er ansvarlig på linje med øvrige ankende parter, i kraft av det teamarbeidet som oppslaget er et resultat av.<br /> <br /> For øvrig viser flertallet til tingrettens begrunnelse som flertallet i det vesentlige er enig i.<br /> <br /> Etter en helhetsbedømmelse hvor hensynet til skyld og økonomiske forhold skal telle med, er flertallet enig i tingrettens fastsettelse av oppreisningsbeløpene. Flertallet har da også lagt vekt på det nivået som fremkommer gjennom Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2007 side 687.<br /> <br /> Side:10<br /> <br /> '''Lagmannsrettens mindretall''', lagdommer Erik Stoltz, finner ikke at reportasjen må anses som rettsstridig krenkelse av privatlivets fred.<br /> <br /> En vielse er en offentlig handling som bl.a. skal gi notoritet. Reportasjen i Se og Hør er begrenset til å omtale denne handling. Vielsen fant sted utendørs på et sted som var åpent for fri ferdsel. Begge ankemotpartene er offentlig kjente personer.<br /> <br /> En slik hendelse må kunne omtales uten samtykke fra de som gifter seg.<br /> <br /> Teksten i reportasjen finnes ikke å være krenkende – det er heller ikke anført. Mindretallet finner heller ikke at billedbruken isolert eller billedbruken sammen med teksten kan oppfattes krenkende. Bildene viser båten som bruden ankommer i, samt bilder av brudeparet og gjestene som går i land fra holmen etter vielsen. Da reportasjen er fri for sladder og sensitive opplysninger eller krenkende bruk av bilder, står saken i en annen stilling enn i Big Brother-saken.<br /> <br /> Etter mindretallets syn må spørsmålet om det foreligger en krenkelse, vurderes uavhengig av hvilket magasin som utgir reportasjen. Om noen lesere av Se og Hør skulle ha trodd at reportasjen var en følge av samarbeid mellom brudeparet og Se og Hør, kan det ikke være relevant for vurderingen. <br /> <br /> I samsvar med flertallet syn blir tingrettens dom å stadfeste, idet flertallet også er enig i tingrettens omkostningsavgjørelse.<br /> <br /> Anken er ikke ført frem, og flertallet finner at ankemotpartene må tilkjennes saksomkostninger i henholdt til hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd. Advokat Stabell har fremlagt omkostningsoppgave pålydende 124 300 kroner, hvorav 120 000 kroner gjelder salær inklusiv merverdiavgift. Det er medtatt rettsgebyr for tingretten med 4 300 kroner. Lagmannsretten kan ikke se dette kan medtas som omkosting for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes etter dette til 120 000 kroner jf. tvistemålsloven § 176 første ledd.<br /> <br /> Dommen er avsagt med dissens som angitt.<br /> <br /> Side:11<br /> <br /> '''D o m s s l u t n i n g :'''<br /> <br /> 1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Se og Hør Forlaget AS, A, C og B in solidum 120 000 – etthundreogtjuetusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Lagmannsretter]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2019-461-U&diff=212999 2019-03-07T19:07:11Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Beslutning<br /> |Dato=<br /> 2019-03-06<br /> |Publisert=<br /> HR-2019-461-U<br /> |Sammendrag=<br /> Anken tillates fremmet.<br /> <br /> Les mer om Rettspraksis-saken her:<br /> * [[Rettspraksis-saken|Rettspraksis.no-saken]]<br /> * [[Medieomtale_og_sosiale_medier|Medieomtale]]<br /> |Stikkord=<br /> (Rettspraksis.no-saken)<br /> |Saksgang=<br /> Oslo byfogdembete [[TOBYF-2018-83936]] (saksnr. 18-083936 TVI-OBYF/2) og [[TOBYF-2018-88856]] (saksnr. 18-088856TVI-OBYF/2) - Borgarting lagmannsrett [[LB-2018-162009]] (saksnr. 18-162009ASK-BORG/04) - Høyesterett HR-2019-461-U (sak nr. 19-022475SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse<br /> |Parter=<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus) mot Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas)<br /> |Forfatter=<br /> Webster, Bull, Kallerud<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§15-8 Tvisteloven (2005) §15-8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-6 §30-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-9 §30-9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§5 Domstolloven (1915) §5]<br /> }}<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie har anket over Borgarting lagmannsretts kjennelse<br /> 13. desember 2018 i sak nr. [[LB-2018-162009|18-162009ASK-BORG/04]] mot Stiftelsen Lovdata. Norsk<br /> Journalistlag og Norsk Redaktørforening har inngitt skriftlig innlegg i medhold av tvisteloven<br /> § 15-8 første ledd bokstav a.<br /> <br /> Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle<br /> lovtolking, jf. tvisteloven § 30-6. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske<br /> menneskerettighetskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete<br /> rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.<br /> <br /> Ankeutvalget finner at ankesaken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem<br /> dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Behandlingen skal følge de regler i<br /> tvisteloven som gjelder for anke over dommer, jf. tvisteloven § 30-9 fjerde ledd.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Ankesaken skal i sin helhet avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere,<br /> jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2019-461-U&diff=212998 2019-03-07T19:05:30Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Beslutning<br /> |Dato=<br /> 2019-03-06<br /> |Publisert=<br /> HR-2019-461-U<br /> |Sammendrag=<br /> Anken tillates fremmet.<br /> <br /> Les mer om Rettspraksis-saken her:<br /> * [[Rettspraksis-saken]]<br /> * [[Medieomtale_og_sosiale_medier|Medieomtale]]<br /> |Stikkord=<br /> (Rettspraksis-saken)<br /> |Saksgang=<br /> Oslo byfogdembete [[TOBYF-2018-83936]] (saksnr. 18-083936 TVI-OBYF/2) og [[TOBYF-2018-88856]] (saksnr. 18-088856TVI-OBYF/2) - Borgarting lagmannsrett [[LB-2018-162009]] (saksnr. 18-162009ASK-BORG/04) - Høyesterett HR-2019-461-U (sak nr. 19-022475SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse<br /> |Parter=<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus) mot Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas)<br /> |Forfatter=<br /> Webster, Bull, Kallerud<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§15-8 Tvisteloven (2005) §15-8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-6 §30-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-9 §30-9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§5 Domstolloven (1915) §5]<br /> }}<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie har anket over Borgarting lagmannsretts kjennelse<br /> 13. desember 2018 i sak nr. [[LB-2018-162009|18-162009ASK-BORG/04]] mot Stiftelsen Lovdata. Norsk<br /> Journalistlag og Norsk Redaktørforening har inngitt skriftlig innlegg i medhold av tvisteloven<br /> § 15-8 første ledd bokstav a.<br /> <br /> Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle<br /> lovtolking, jf. tvisteloven § 30-6. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske<br /> menneskerettighetskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete<br /> rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.<br /> <br /> Ankeutvalget finner at ankesaken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem<br /> dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Behandlingen skal følge de regler i<br /> tvisteloven som gjelder for anke over dommer, jf. tvisteloven § 30-9 fjerde ledd.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Ankesaken skal i sin helhet avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere,<br /> jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rettspraksis-saken&diff=212997 2019-03-07T19:04:12Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>:[https://www.wiumlie.no/2019/rettspraksis/02-07-sc.html ''Get a brief update in English here''].<br /> I vårt forsøk på å frigjøre rettsavgjørelser ble vi saksøkt av Lovdata. Siden Rettspraksis.no er et dugnadsprosjekt ville det enkleste vært å bare legge ned prosjektet, men i stedet valgte vi å ta kampen for å gi alle tilgang til rettsavgjørelser. Her kan du lese om striden mellom Lovdata og Rettspraksis.no.<br /> <br /> Det mest interessante spørsmålet saken reiser er om (høyeste)rettsavgjørelser, som er offentlige dokumenter og gir innsikt i gjeldende- og historisk rett, er beskyttet av databasevern.<br /> <br /> == Kort om opphavsrett ==<br /> Med opphavsrett menes den tidsbegrensede retten opphavsmannen har til å råde over sine verk. Vernet av opphavsmannens interesser kan sies å være forankret i alminnelige rettferdighetsbetraktninger: Den som har skapt et verk, bør også høste fruktene av sitt arbeid.<br /> <br /> I Norge er det hovedsaklig Åndsverkloven som beskytter disse rettighetene.<br /> <br /> Samtidig skal Åndsverkloven også sikre samfunnets behov for å få tilgang til de verk som blir skapt. Dette er viktig av hensyn til bl.a. forskning, offentlig debatt, kunnskap og demokrati. Opphavsmannens rettigheter må derfor balanseres mot samfunnsmessige hensyn. Denne interesseavveiningen gjøres ved at Åndsverklovens bestemmelser om allmennhetens tilgang er likeverdig med opphavsmannens rettigheter, selv om de er begrunnet ut fra forskjellige hensyn.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 14 ===<br /> Det fremgår av [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§14 Åndsverkloven § 14] at lover, forskrifter, '''rettsavgjørelser''' og andre vedtak av offentlig myndighet er '''uten vern''' etter Åndsverkloven.<br /> <br /> Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ønsket om at slike offentlige dokumenter fritt skal kunne spres blant allmennheten, uten noen opphavsrettslige hindringer. På den måten kan borgerne følge med på hva staten driver med og ha grunnlag for å kritisere myndighetsutøvelsen. Offentlige dokumenter er dessuten produsert på grunnlag av borgernes skattepenger og det er da rimelig at de skal kunne bruke dem fritt og gratis.<br /> <br /> Offentlige dokumenter som er uten vern etter Åndsverkloven § 14 kan fritt kopieres og tilgjengeliggjøres for allmennheten, uten samtykke fra opphavsmannen.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 24 ===<br /> Bestemmelsen består av en rekke regler, men det mest sentrale i vår sak er at den gir vern ved '''uttrekk av hele eller vesentlige deler''' av en database når '''innsamling''', '''kontroll''' eller '''presentasjon''' av innholdet innebærer en '''vesentlig investering'''. Dette vernet varer dessuten i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.<br /> <br /> Bestemmelsen fremstår som et tohodet troll, som prøver å gjøre flere ting samtidig, uten helt å bli fullkommen i noen retning. Dette skyldes flere forhold, bl.a. ordlyden, forarbeidene, begrenset rettspraksis og EU-direktivet den delvis er basert på. Den er derfor krevende å få helt taket på og lett å konstruere problemstillinger rundt.<br /> <br /> Les hele Åndsverkloven § 24 [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§24 her].<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 1 ==<br /> === Lovdatas' begjæring 31.05.2018 ===<br /> Uten å på forhånd kontakte Rettspraksis.no for å få avklart faktum eller avklare om det var mulig å komme til en minnelig ordning, begjærte Lovdata såkalt '''midlertidig forføyning'''. Midlertidig forføyning er et rettsmiddel for å få hurtigbehandlet et krav i domstolen, som ellers vil kunne føre til uopprettelig skade. Den som ber om midlertidig forføyning må sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-2 Tvisteloven 34-2 første ledd]. Videre må det gjøres en avveining av den skade og ulempe som saksøkte blir påført og vekte dette mot saksøkerens interesse i at det blir besluttet midlertidig forføyning, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-1 Tvisteloven § 34-1 annet ledd].<br /> <br /> (Samme dag Rettspraksis.no ble kjent med begjæringen valgte vi å stenge hele nettsiden i påvente av å få avklart situasjonen. Samtidig spurte vi [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Halvor Manshaus] i Schjødt om å representere oss.)<br /> <br /> ==== Hovedkrav ====<br /> I begjæringen av 31. mai 2018 påstod Lovdata at de saksøkte hadde brutt seg inn på deres servere og lastet ned over 40.000 høyesterettsavgjørelser. For å få til dette mente Lovdata vi hadde opprettet flere brukerkontoer for å få tilgang bak betalingsmuren (Lovdata Pro) og via disse brukerkontoene brukt et dataprogram/skript til systematisk å laste ned én og én rettsavgjørelse. Siden dette ikke var blitt oppdaget av deres sikkerhetssystemer, måtte dette ha pågått over mange år, påstod Lovdata.<br /> <br /> Videre hevdet Lovdata de hadde bearbeidet rettsavgjørelsene med anonymisering og metadata (lenking til lover, sammendrag og andre fakta fra innholdet i avgjørelsene). Dette innebar at de hadde gjort en betydelig investering i rettsavgjørelsene (52 årsverk) og derfor hadde databasevern etter Åndsverkloven § 43 (nå § 24).<br /> <br /> ==== Sikringsgrunn ====<br /> Lovdata hevdet det forelå sikringsgrunn fordi kommersielle tredjeparter nå kunne massenedlaste og bruke høyesterettsavgjørelsene i sin virksomhet, noe som ville føre til uopprettelig skade.<br /> <br /> ==== Påstand ====<br /> * Rettspraksis.no må slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les begjæringen fra Lovdata [https://rettspraksis.no/docs/Begjaering-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 12,06 MB).<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 01.06.2018 ===<br /> På under 24 timer, uten å svare på våre henvendelser og uten å gjennomføre muntlige forhandlinger for å høre vår side av saken, avgjorde Oslo byfogdembete den 1. juni at Lovdata fikk fullt medhold.<br /> <br /> Kjennelsen bestemte at Rettspraksis.no må:<br /> * Slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-83936]]<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 2 ==<br /> === Rettspraksis.no krever muntlige forhandlinger 08.06.2018 ===<br /> Vi var mildt sagt overrasket over at Oslo byfogdembete mente det var så prekært å få slettet høyesterettsavgjørelsene at de avsa kjennelse på under 24 timer, uten å høre vår side av saken.<br /> <br /> Kjennelsen baserte seg ensidig på Lovdatas' påstander. Dermed fremstod kjennelsen med feil faktum, feil lovanvendelse og feil i saksbehandlingen. Det føltes urettferdig at vi måtte betale Lovdatas' sakskostnader på over 100.000 kroner, når vi ikke hadde fått anledning til å fortelle vår side av saken. Hovedregelen er jo at alle parter i en rettssak skal bli hørt (kontradiksjon).<br /> <br /> Vi startet så arbeidet med å kreve muntlige forhandlinger (anken) og vår dyktige [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat, Halvor Manshaus], sendte denne til Oslo byfogdembete den 8. juni.<br /> <br /> I vårt prosesskriv gjorde vi det klart at byfogdens kjennelse inneholdt feil faktum. Vi hadde ikke hacket oss inn på serveren til Lovdata og brukt nettroboter/crawlere over mange år, slik Lovdata påstod. Vi hadde derimot lånt CD/DVD på Nasjonalbiblioteket, brukt eksportfunksjonen til å hente ut alle høyesterettsavgjørelser fra 1836-2005, bearbeidet dataene og importert dem i vårt eget system. Rettsavgjørelsene fra 2008-2018 opplyste vi å ha fått fra Høyesterett selv.<br /> <br /> Videre argumenterte vi for at databasevernet i Åndsverkloven § 24 (tidl. § 43) må tolkes innskrenkende fordi rettsavgjørelser er offentlige dokumenter og er unntatt loven, jf. Åndsverkloven § 14 (tidl. § 9). Vi anførte også at kravet om sletting av rettsavgjørelser vil være et inngrep mot ytringsfriheten, hjemlet i Grunnloven § 100/EMK art. 10, slik at retten skulle gjort en selvstendig vurderingen av dette.<br /> <br /> Les prosesskrivet (anken) [https://rettspraksis.no/docs/Prosesskriv-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 4,04 MB).<br /> <br /> === Ventetiden frem mot muntlige forhandlinger ===<br /> Det viste seg at Oslo Byfogdembete ikke syntes det var like prekært å høre vår side av saken og det skulle ta 3 mnd. før byfogden fant tid i kalenderen til å gjennomføre muntlige forhandlinger.<br /> <br /> Frem mot forhandlingene gjorde [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Manshaus] og hans kolleger i Advokatfirmaet Schjødt en formidabel jobb med å bygge opp saken. Vi fikk bl.a. dokumentert at Lovdata hadde monopol på å motta rettsavgjørelser fra tingretter, lagmannsretter og Høyesterett frem til 2008, noe som skulle vise seg å bli sentralt i vår rettslige argumentasjon. Sammenholdt med at Høyesterett tidligere hadde gitt oss avslag på innsyn i høyesterettsavgjørelser for 2006-2007, fremsto Lovdata dermed som primærkilde for rettsavgjørelser frem til 2008. Således er det klare holdepunkter for at Lovdata, hvert fall frem til 2008, er omfattet av Offentleglova sine regler om innsyn/deling av offentlig informasjon (rettsavgjørelser).<br /> <br /> === Muntlige forhandlinger 30.-31.08.2018 ===<br /> Allerede første dag i retten frafalt Lovdata hoveddelen av kravet, slik at rettsavgjørelser for 166 år ble frigjort (1836-2002).<br /> <br /> Saken stod dermed om rettsavgjørelser fra 2003-2007. I tillegg kom Lovdata med et nytt krav om at de også har enerett til sammendrag.<br /> <br /> Innledningsvis ble partene også enig om å forholde oss til den nye Åndsverkloven som hadde trådt i kraft 1. juli 2018 og var enig om å tolke Åndsverkloven § 24 til å være fullt ut i overensstemmelse med EUs databasedirektiv (direktivkonform fortolkning).<br /> <br /> ==== Lydopptak fra Oslo Tinghus ====<br /> <br /> '''Dag 1, Innledninger:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-1.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (1:02,53)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-2.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (0:35,25)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-1.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (1:12,39)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-2.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (0:45,35)<br /> <br /> '''Dag 1, Partsforklaringer:'''<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/storm-paulsen.mp3 Odd Storm-Paulsen, direktør Lovdata] (0:41,55)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/wium-lie.mp3 Håkon Wium Lie, Rettspraksis.no] (0:48,30)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/robertsen.mp3 Vegar Robertsen, konsulent Lovdata] (0:39,56)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/harvold.mp3 Trygve Harvold, eks. direktør Lovdata] (0:32,32)<br /> <br /> '''Dag 2, Prosedyrer:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-3.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (2:09,32)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-3.mp3. Adv. Halvor Manshaus] (1:35,49)<br /> <br /> '''Dag 2, Replikker til prosedyrer:'''<br /> * Lovdata og Rettspraksis.no <br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/replikker.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas og adv. Halvor Manshaus] (0:57,37)<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 21.09.2018 ===<br /> Den nye kjennelsen uttrykte at Lovdata var gitt fullt medhold, men i realiteten hadde vi frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser og dermed gjenstod bare 5 år. Byfogden mente også at Lovdata hadde skrevet sakskostnader med gaffel og satte dem ned fra kr 480.000 til 370.000. Til tross for dette avgjorde byfogden følgende:<br /> <br /> * Rettspraksis.no må slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle sammendrag.<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 370.000 (+egne sakskostnader).<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-88856]]<br /> <br /> == Borgarting lagmannsrett ==<br /> === Rettspraksis.no anker 19.10.2018 ===<br /> Med en regning i postkassen på kr 370.000 (+ egne sakskostnader) begynte den idealistiske gløden etter å frigjøre høyesterettsavgjørelser for det norske folk å falme. Samtidig hadde vi tross alt frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser, men skulle vi gi oss før vi var kommet helt i mål? Skulle vi la en EU-regel om databasevern bli en hindring for at det norske folk får innsikt i gjeldende rett og dermed bedre kan forstå egen rettsstilling? Hvem skal ta denne kampen om ikke vi gjør det?<br /> <br /> Vi måtte selvsagt kjempe videre og anke!<br /> <br /> Samtidig gjenåpnet vi nettsiden, denne gang utvidet med 29.000 rettsavgjørelser fra lagmannsrettene, men uten sammendrag og uten høyesterettsavgjørelser fra 2003-2007. <br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Lovdata-19.10.2018.pdf her] (PDF, 0,9 MB).<br /> <br /> === NJ og NR støtter Rettspraksis.no 29.10.2018 ===<br /> Endelig var det også noen andre som så det prinsipielle i saken og turte å støtte saken offentlig. [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] gikk inn med felles formell støtte til Rettspraksis.no i forbindelse med anken for lagmannsretten. Det ble utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette ble en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-Norsk-Journalistlag-og-Norsk-Redaktorforening.pdf her] (PDF, 5,1 MB).<br /> <br /> === Lagmannsrettens kjennelse 13.12.2018 ===<br /> Behandlingen av saken for lagmannsretten ble gjort skriftlig. I den nye kjennelsen fra lagmannsretten ble vi hørt på at vår frigjøring av rettsavgjørelser for alle år, bortsett fra 2003-2007, betyr at Lovdata ikke har vunnet saken fullt ut. Dermed slipper vi å betale Lovdatas' sakskostnader for byfogden på kr 370.000.<br /> <br /> Likevel mente lagmannsretten at Rettspraksis.no må:<br /> <br /> * Slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Slette alle sammendrag.<br /> * Betale Lovdatas sakskostnader for lagmannsretten på kr 66.000 (+ egne sakskostnader for byfogd og lagmannsrett).<br /> <br /> Les lagmannsrettens kjennelse her: [[LB-2018-162009]]<br /> <br /> == Norges Høyesterett ==<br /> === Vi anker til Høyesterett 22.01.2019 ===<br /> Nåløyet for å få en sak inn for Høyesterett er trangt og i 2018 slapp bare [[Statistikk_over_saksbehandlingen_i_Norges_Høyesterett|4,62 %]] av samtlige anker inn. Vi har likevel et håp om at Høyesteretts ankeutvalg finner det verdig å vurdere om det norske folk skal få innsikt i høyesterettsavgjørelser (og andre offentlige dokumenter). Vi mener saken har viktige prinsipielle sider og det er nødvendig at Høyesterett tar stilling til om Åndsverkloven § 14, med støtte fra ytrings- og informasjonsfriheten i Grunnloven/EMK, står seg mot databasevernet i Åndsverkloven § 24.<br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,1 MB).<br /> <br /> === NJ og NR gir fortsatt støtte 24.01.2019 ===<br /> Både [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] blir med videre med formell støtte til Rettspraksis.no, når Høyesterett nå skal avgjøre om allmennheten får tilgang til rettsavgjørelser. Det er utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette er en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-NJ-og-NR-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,3 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' anketilsvar 30.01.2019 ===<br /> I Lovdata sitt anketilsvar prøver de å få saken avvist av Høyesterett. De gjør også et forsøk på å endre sakens faktum fra å handle om høyesterettsavgjørelser for 2003-2007 til å handle om Lovdata sin 2005 DVD. I tillegg krever de lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader omgjort.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Lovdatas-anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,8 MB)<br /> <br /> === Vårt endelige anketilsvar 07.02.2019 ===<br /> Det var nødvendig å rette opp i Lovdata sitt forsøk på å fordreie saken, samt klargjøre hva vi mener er det prinsipielle Høyesterett bør ta stilling til. Nå skrur vår dyktige advokat, [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ Halvor Manshaus], saken til og resultatet er juridisk kunst.<br /> <br /> Les vårt endelige anketilsvar [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,2 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' endelige anketilsvar 27.02.2019 ===<br /> I Lovdata sitt endelige anketilsvar ser det ut til at de prøver å få sympati fremfor å argumentere juridisk. Det blir nærmest komisk når Lovdata argumenterer for at &quot;...det vil rive grunnen under det økonomiske grunnlaget...&quot; og &quot;...det vil innebære et urimelig resultat...&quot; om Lovdata mister monopolet på rettsavgjørelser.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-fra-Lovdata-27.02.2019.pdf her] (PDF, 0,15 MB)<br /> <br /> === Høyesterett tar inn Rettspraksis.no-saken 06.03.2019 ===<br /> Det er en gledens dag når Høyesteretts ankeutvalg nå har bestemt at de tar inn Rettspraksis.no-saken for muntlig behandling i avdeling med 5 dommere.<br /> <br /> Siden Lovdatas' påståtte enerett er basert på en muntlig og eksklusiv avtale med Høyesterett selv, og Lovdata ikke har klart å gjøre rede for innholdet i denne avtalen, skal det bli ekstra interessant å se om Høyesterett selv kan gjøre rede for og tolke innholdet i sin egen avtale :)<br /> <br /> I følge ankeutvalget skal vi møtes til muntlige forhandlinger hos Høyesterett innen 6 mnd. regnet fra 08.02.2019.<br /> <br /> Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg her: [[HR-2019-461-U]]<br /> <br /> '''Nå er det opp til Høyesterett å ta stilling til om allmennheten får tilgang til høyesterettsavgjørelser!'''<br /> <br /> == Se også ==<br /> * [[Medieomtale og sosiale medier]]<br /> * [[Slik kan du hjelpe oss å hjelpe]]<br /> * [[LOD-1997-50-5|Norlex-dommen]]<br /> <br /> [[Kategori:Hjelp]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2019-461-U&diff=212994 2019-03-07T18:35:08Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Beslutning<br /> |Dato=<br /> 2019-03-06<br /> |Publisert=<br /> HR-2019-461-U<br /> |Sammendrag=<br /> Anken tillates fremmet.<br /> <br /> Les mer om Rettspraksis-saken her:<br /> * [[Rettspraksis-saken]]<br /> * [[Medieomtale_og_sosiale_medier|Medieomtale]]<br /> |Stikkord=<br /> (Rettspraksis-saken)<br /> |Saksgang=<br /> Oslo byfogdembete [[TOBYF-2018-83936]] (saksnr. 18-083936 TVI-OBYF/2) og [[TOBYF-2018-88856]] (saksnr. 18-088856TVI-OBYF/2) - Borgarting lagmannsrett [[LB-2018-162009]] (saksnr. 18-162009ASK-BORG/04) - Høyesterett HR-2019-461-U (sak nr. 19-022475SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse<br /> |Parter=<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus) mot Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas)<br /> |Forfatter=<br /> Webster, Bull, Kallerud<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§15-8 Tvisteloven (2005) §15-8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-6 §30-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-9 §30-9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§5 Domstolloven (1915) §5]<br /> }}<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie har anket over Borgarting lagmannsretts kjennelse<br /> 13. desember 2018 i sak nr. 18-162009ASK-BORG/04 mot Stiftelsen Lovdata. Norsk<br /> Journalistlag og Norsk Redaktørforening har inngitt skriftlig innlegg i medhold av tvisteloven<br /> § 15-8 første ledd bokstav a.<br /> <br /> Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle<br /> lovtolking, jf. tvisteloven § 30-6. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske<br /> menneskerettighetskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete<br /> rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.<br /> <br /> Ankeutvalget finner at ankesaken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem<br /> dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Behandlingen skal følge de regler i<br /> tvisteloven som gjelder for anke over dommer, jf. tvisteloven § 30-9 fjerde ledd.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Ankesaken skal i sin helhet avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere,<br /> jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2019-461-U&diff=212993 2019-03-07T18:34:09Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Beslutning<br /> |Dato=<br /> 2019-03-06<br /> |Publisert=<br /> HR-2019-461-U<br /> |Sammendrag=<br /> Anken tillates fremmet.<br /> <br /> Les mer om Rettspraksis-saken her:<br /> * [[Rettspraksis-saken]]<br /> * [[Medieomtale_og_sosiale_medier|Medieomtale]]<br /> |Stikkord=<br /> (Rettspraksis-saken)<br /> |Saksgang=<br /> Oslo byfogdembete [[TOBYF-2018-83936]] (saksnr. 18-083936 TVI-OBYF/2) og [[TOBYF-2018-88856]] (saksnr. 18-088856TVI-OBYF/2) - Borgarting lagmannsrett [[LB-2018-162009]] (saksnr. 18-162009ASK-BORG/04) - Høyesterett HR-2019-461-U (sak nr. 19-022475SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse<br /> |Parter=<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus) mot Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas)<br /> |Forfatter=<br /> Webster, Bull, Kallerud<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§15-8 Tvisteloven (2005) §15-8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-6 §30-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-9 §30-9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§5 Domstolloven (1915) §5]<br /> }}<br /> <br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie har anket over Borgarting lagmannsretts kjennelse<br /> 13. desember 2018 i sak nr. 18-162009ASK-BORG/04 mot Stiftelsen Lovdata. Norsk<br /> Journalistlag og Norsk Redaktørforening har inngitt skriftlig innlegg i medhold av tvisteloven<br /> § 15-8 første ledd bokstav a.<br /> <br /> Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle<br /> lovtolking, jf. tvisteloven § 30-6. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske<br /> menneskerettighetskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete<br /> rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.<br /> <br /> Ankeutvalget finner at ankesaken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem<br /> dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Behandlingen skal følge de regler i<br /> tvisteloven som gjelder for anke over dommer, jf. tvisteloven § 30-9 fjerde ledd.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Ankesaken skal i sin helhet avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere,<br /> jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1996-303-K&diff=212992 2019-03-07T18:33:53Z

<p>Import: Fjerner revisjon 212991 av Import (diskusjon)</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 1996-06-03<br /> |Publisert=<br /> HR-1996-00303k<br /> |Sammendrag=<br /> <br /> |Stikkord=<br /> <br /> |Saksgang=<br /> Agder Lagmannsrett LA-1995-00507 A - Høyesterett HR-1996-00303K , jnr 165/1996<br /> |Parter=<br /> Kjell Sture Pettersen (advokat Torgeir Helle) mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS, Entreprenørfirmaet John Kleveland AS (advokat Anne Negård)<br /> |Forfatter=<br /> Aasland, Lund, Stang Lund<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403a Tvistemålsloven (1915) §403a]<br /> }}<br /> <br /> Kjell Sture Pettersen har erklært kjæremål over Agder lagmannsretts beslutning av 19 april 1996 i sak mot UNI Storebrand Skadeforsikring mfl. <br /> <br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det enstemmig klart at kjæremålet ikke kan føre frem. Kjæremålet blir derfor å forkaste i medhold av tvistemålsloven §403a. <br /> <br /> Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger med 1.000 kroner. <br /> <br /> Slutning : <br /> <br /> Kjæremålet forkastes. <br /> <br /> I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kjell Sture Pettersen til UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Entreprenørfirma John Kleveland AS i fellesskap 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. <br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1996-303-K&diff=212991 2019-03-07T18:29:52Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts ankeutvalg - Beslutning<br /> |Dato=<br /> 2019-03-06<br /> |Publisert=<br /> HR-2019-461-U<br /> |Sammendrag=<br /> Anken tillates fremmet.<br /> <br /> Les mer om Rettspraksis-saken her:<br /> * [[Rettspraksis-saken]]<br /> * [[Medieomtale_og_sosiale_medier|Medieomtale]]<br /> |Stikkord=<br /> (Rettspraksis-saken)<br /> |Saksgang=<br /> Oslo byfogdembete [[TOBYF-2018-83936]] (saksnr. 18-083936 TVI-OBYF/2) og [[TOBYF-2018-88856]] (saksnr. 18-088856TVI-OBYF/2) - Borgarting lagmannsrett [[LB-2018-162009]] (saksnr. 18-162009ASK-BORG/04) - Høyesterett HR-2019-461-U (sak nr. 19-022475SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse<br /> |Parter=<br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus) mot Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas)<br /> |Forfatter=<br /> Webster, Bull, Kallerud<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§15-8 Tvisteloven (2005) §15-8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-6 §30-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-9 §30-9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§5 Domstolloven (1915) §5]<br /> }}<br /> <br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie har anket over Borgarting lagmannsretts kjennelse<br /> 13. desember 2018 i sak nr. 18-162009ASK-BORG/04 mot Stiftelsen Lovdata. Norsk<br /> Journalistlag og Norsk Redaktørforening har inngitt skriftlig innlegg i medhold av tvisteloven<br /> § 15-8 første ledd bokstav a.<br /> <br /> Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle<br /> lovtolking, jf. tvisteloven § 30-6. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske<br /> menneskerettighetskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete<br /> rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.<br /> <br /> Ankeutvalget finner at ankesaken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem<br /> dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Behandlingen skal følge de regler i<br /> tvisteloven som gjelder for anke over dommer, jf. tvisteloven § 30-9 fjerde ledd.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Ankesaken skal i sin helhet avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere,<br /> jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=LB-2018-162009&diff=212990 2019-03-07T18:15:24Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Lagmannsretter<br /> |Instans=Borgarting lagmannsrett - Kjennelse<br /> |Dato=2018-12-13<br /> |Publisert=LB-2018-162009<br /> |Stikkord=(Rettspraksis-saken), Privatrett, Immaterialrett, Databasevern, Midlertidig forføyning, Sikringsgrunn<br /> |Sammendrag=Saken gjelder allmennhetens rett til innsikt i gjeldende- og historisk rett (og annen offentlig informasjon). Saken reiser også spørsmål om Lovdata er omfattet av Offentleglova. I saken er to privatpersoner saksøkt for å ha publisert over 40.000 høyesterettsavgjørelser, der hovedkilden var en gammel Lovdata CD/DVD lånt på Nasjonalbiblioteket.<br /> <br /> Retten kom til at rettsavgjørelser/offentlig informasjon som sammenstilles får databasevern i 15 år, samt at Lovdata har opphavsrett til sammendrag. Som følge av 15 års-regelen i databasevernet mente retten at &quot;Lovdata 2002 CD&quot; hadde falt i det fri og at Rettspraksis.no dermed kan publisere 166 år (1836-2002) med rettsavgjørelser fra denne CD. Lovdatas' opphavsrett til sammendrag gjorde at Rettspraksis.no ble pålagt å slette alle sammendrag. Siden Lovdata i sin opprinnelige begjæring krevde sletting av 182 år med høyesterettsavgjørelser og det endte med 5 år (2003-2007), mente retten at ingen av partene hadde vunnet frem i det vesentlige og partene må dekke egne sakskostnader for byfogden. Likevel mente retten Rettspraksis.no må betale Lovdatas' sakskostnader for lagmannsretten på kr 66.000 (+ egne sakskostnader for alle instanser).<br /> <br /> Les mer om Rettspraksis-saken her:<br /> * [[Rettspraksis-saken]]<br /> * [[Medieomtale_og_sosiale_medier|Medieomtale]]<br /> |Saksgang=Oslo byfogdembete [[TOBYF-2018-83936]] (saksnr. 18-083936 TVI-OBYF/2) og [[TOBYF-2018-88856]] (saksnr. 18-088856TVI-OBYF/2) - Borgarting lagmannsrett LB-2018-162009 (saksnr. 18-162009ASK-BORG/04) - Høyesterett [[HR-2019-461-U]] (sak nr. 19-022475SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse<br /> |Parter=Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus) mot Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas)<br /> |Forfatter=Lagdommer Jørgen Monn, Lagdommer Anne Ellen Fossum, Lagdommer Christian Lund<br /> |Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§1 Åndsverkloven (2018) §1], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§14 §14], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§24 §24], [https://lovdata.no/lov/2006-05-19-16/§2 Offentleglova (2006) §2], [https://lovdata.no/lov/2006-05-19-16/§6 §6], [https://lovdata.no/lov/2006-05-19-16/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/2006-05-19-16/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/2006-05-19-16/§11 §11], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§98 Grunnloven (1814) §98], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 §100], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 Menneskerettsloven (1999) EMKN A10], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a14 EMKN A14], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a6 EMKN A6]<br /> }}<br /> Saken gjelder anke over Oslo byfogdembetets avgjørelse om midlertidig forføyning.<br /> <br /> === 1. Sakens bakgrunn ===<br /> Ingen av partene har, slik lagmannsretten har oppfattet det, hatt vesentlige innvendinger mot beskrivelsen av sakens bakgrunn i Oslo byfogdembetets kjennelse. Lagmannsretten gjengir derfor saksfremstillingen fra kjennelsens side 2-11:<br /> <br /> Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning om forbud mot offentliggjøring, videreformidling, overdragelse, samt pålegg om sletting av opplysninger hentet fra database utarbeidet av Stiftelsen Lovdata.<br /> <br /> ==== Sakens bakgrunn: ====<br /> <br /> ''Prosessuelt:''<br /> <br /> Den 31. mai 2018 fremmet Stiftelsen Lovdata (heretter Lovdata) begjæring om midlertidig forføyning mot Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (heretter også omtalt som de saksøkte, Rettspraksis.no eller RP). Uten forutgående muntlig forhandling avsa Oslo byfogdembete den 1. juni 2018 kjennelse i sak 18-083936 TVI-OBYF/2 med slik slutning:<br /> <br /> :1. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie pålegges å fjerne alle rettsavgjørelser på Rettspraksis.no som har sitt opphav fra Lovdatas database, samt slette enhver datafil på Rettspraksis.no som er lastet ned fra Lovdatas database.<br /> <br /> :2. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie forbys å overdra eller å medvirke til overdragelse av rettsavgjørelser og/eller datafiler som nevnt i punkt 1 til tredjemenn, samt til selv å tilgjengeliggjøre eller medvirke til å tilgjengeliggjøre det samme via andre digitale plattformer.<br /> <br /> :3. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie forbys å slette informasjon om utvikling, drift, tilgjengeliggjøring, bruk av og uthenting av innhold fra Rettspraksis.no.<br /> <br /> :4. Håkon Wium Lie, Fredrik Ljone betaler kr. 102 825 i sakskostnader til Stiftelsen Lovdata innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen.<br /> <br /> Den 8. juni 2018 fremmet de saksøkte begjæring om muntlig forhandling i saken. Slike forhandlinger ble avholdt den 30. og 31. august 2018 i Oslo tinghus. Det vises til rettsboken.<br /> <br /> ''Saken faktiske bakgrunn:''<br /> <br /> ''Nærmere om Lovdata:''<br /> <br /> Lovdata er en stiftelse opprettet i 1981 av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Formålet er i vedtektenes § 3 angitt slik:<br /> <br /> Side:2<br /> <br /> :''«Lovdata er en allmennyttig institusjon. Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra så vel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål.»''<br /> <br /> Det følger av vedtektenes § 5 at stiftelsen skal være selvfinansierende:<br /> <br /> :''«Lovdatas drift skal være selvfinansierende, men baseres ikke på fortjeneste. Det skal ikke være til hinder for at Lovdata kan legge seg opp reserver for å sikre den fortsatte oppbygging og drift og muliggjøre bevilgning til forskning innenfor stiftelsens formål.»''<br /> <br /> I fremlagt omtale av Lovdata fremgår at Lovdata hadde en omsetning på 40 millioner kroner i 2016. Egenkapitalandelen er på 85 %. Det er fremkommet i bevisføringen at Lovdata har omlag 40 millioner kroner i likvider hvorav 20 millioner er avsatt på et sikringsfond som skal kunne benyttes ved uforutsette hendelser.<br /> <br /> Lovdatas styre består av 5 medlemmer med personlige varamedlemmer. Det følger av vedtektene § 6 at Justisdepartementet, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Den Norske Advokatforening, Den Norske Dommerforening og Stortinget hver oppnevner et styremedlem med varamedlem.<br /> <br /> Det følger av § 11 at Lovdata har plikt til å vedlikeholde en database over lover.<br /> <br /> I § 14 er det bestemt følgende:<br /> <br /> :''«Hvis stiftelsen skal opphøre å eksistere, skal stiftelsens eiendeler og forpliktelser deles i to like deler. Justisdepartementet og Lovsamlingsfondet skal disponere her sin del til beslektede formål.»''<br /> <br /> Siden 2001 har Lovdata etter avtale med Justisdepartementet stått for den offisielle kunngjøringen av lover og forskrifter. Lover og forskrifter kan ikke gjøres gjeldende mot borgerne før de er kunngjort. Reglene om kunngjøring av lover og forskrifter er gitt i Lov om Norsk lovtidend (lov 1969 nr. 53). Loven § 4 gir forskriftshjemmel for å bestemme regler for utgivelse og drift av Norsk Lovtidend. I forskrift om Lovdatas lovdatabaser (forskrift av 21. juni 1994 nr. 644) bestemmes i § 1 at Justisdepartementet gis adgang til å inngå avtale med stiftelsen Lovdata om utnyttelse av Lovdatas databaser for lover og forskrifter. Det er inngått slik avtale med Lovdata. Databaser som omhandles i en slik avtale, er unntatt fra kreditorbeslag når ikke annet er fastsatt i avtalen. Annet er ikke fastsatt i den aktuelle avtalen. En database som på dette grunnlag er unntatt fra kreditorbeslag, kan ikke overdras eller pantsettes uten departementets samtykke, jf. forskriftens § 2. I forskriftens § 3 er bestemt følgende: ''«Dersom stiftelsen Lovdata blir oppløst, eller slutter å tilby rettslige informasjonstjenester, skal staten ha rett til å overta de databaser der lov- og forskriftsmateriale inngår som en vesentlig del»''. Dette innebærer at Lovdatas base over lover og forskrifter er underlagt særlige regler som nevnt. Dette gjelder ikke lovdatas base over andre rettskilder, herunder basen over avgjørelser fra Høyesterett.<br /> <br /> ''Nærmere om Lovdatas oppbygging av databasen over rettspraksis.''<br /> <br /> Side:3<br /> <br /> Lovdata har siden 1980-tallet publisert rettsavgjørelser mottatt fra domstolene. I tillegg har lovdata gjennomført en omfattende digitalisering av rettsavgjørelser som tidligere kun var publisert på papir i Norsk Retstidende (Rt) og Rettens Gang (RG). I mai 1983 lanserte lovdata et onlinesytem hvor en bla. publiserte sammendrag av høyesterettsavgjørelser fra 1961 til 1983. I 1986 ble det opprettet en ny base basert på sammendragene i RG hvor basen ved lanseringen gikk tilbake til 1975. Lovdatas forskjellige databaser er etter det stadig utvidet og omfatter i dag en rekke rettskilder.<br /> <br /> Domstoladministrasjonen (DA) avgav i 2007 en rapport om avgivelse av dommer og kjennelser til rettslige informasjonssystemer. Bakgrunnen for rapporten var gjenbruksdirektivet. Det fremkommer i rapporten at Lovdata fra 1987 og fram til rapporten ble skrevet i 2007 har hatt en muntlig avtale med Høyesterett om oversendelse av alle dommer og kjennelser til Lovdata. Siden 2000 er dommene oversendt elektronisk til Lovdata, kryptert, via en egen linje. Dommene og kjennelsene ble overført uten sammendrag og uten anonymisering. Høyesterett anmerket hvilke dommer som må anonymiseres. Lovdata laget sammendrag. Avtalen var ikke eksklusiv, men det fremgår av rapporten at bare Lovdata får overført dommer på denne måten. I tillegg sendte Høyesterett avgjørelser på diskett til redaksjonen i Rt. Redaksjonen i Rt. stod for sammendrag og anonymisering. Det fremgår videre av rapporten at Lovdata inngikk avtale med de enkelte lagmannsretter om oversendelse av dommer og kjennelser. Det fremgår av rapporten at lagmannsrettene skulle lage sammendrag og gi informasjon om behov for anonymisering. Domstolenes saksbehandlingssystem Lovisa ble tilpasset til avtalen slik at dette ble en obligatorisk aktivitet for første dommer i saken. Det fremkommer også av rapporten at det ble oversendt avgjørelser fra tingrettene basert på en muntlig avtale. Avgjørelsene mottas uavhengig av om de er unntatt offentlighet eller ikke. Det fremgår av rapporten at avtalen ikke er eksklusiv, men i praksis har ikke andre som har rettet henvendelse fått tilgang på linje med Lovdata.<br /> <br /> Fram til 2004 stod Lovdata for en videreformidlingstjeneste. Dette innebar at Lovdata videreformidlet avgjørelser herunder fra Høyesterett til andre aktører. Det er fremlagt e-post av 7. juni 2004 fra Skeie i Gyldendal rettsdata til DA hvor det fremgår at tjenesten opphører fra 15. mai 2004. Det fremgår at Gyldendal rettsdata tidligere er henvist fra domstolene til denne videreformidlingstjenesten. Begrunnelsen var at dette var enklere for domstolene. Som følge av oppsigelsen ønsker Gyldendal rettsdata en ordning der de får tilsendt avgjørelser fra Høyesterett og lagmannsrettene pr. e-post. Det er videre fremlagt brev av 2. februar fra EasyFind AS, ved advokat, som opplyser at en ikke har lykkes å oppnå en tilfredsstillende avtale med Lovdata. Selskapet ønsker en egen avtale med DA uavhengig av sin konkurrent Lovdata. I brev fra Høyesteretts kontor av 2. januar 2006 til The Caselex Association fremgår at saksbehandlingssystemet ikke er innrettet slik at man kan tilby elektronisk overføring av avgjørelser til flere adressater.<br /> <br /> Bakgrunnen for rapporten var direktiv 2003/98/EF om gjenbruk av den offentlige sektors informasjon. Direktivet ble gjennomført i norsk rett pr. 1. januar 2008 ved ikrafttredelsen av ny offentlighetslov. I brev av 14. juni 2007 fra DA til Datatilsynet fremgår at arbeidsgruppen (som avgav over nevnte rapport) hadde som mandat å utrede nødvendige tilpasninger som følge av det nye direktivet. Det fremgår at en for å oppnå likebehandling av aktørene ønsker å gi andre tilgang på linje med den<br /> <br /> Side:4<br /> <br /> tilgang Lovdata hadde. I brevet reises spørsmål vedrørende konsesjon fra Datatilsynet.<br /> <br /> Fra 2008 har Høyesterett publisert sine avgjørelse tilgjengelig for allmenheten på internett.<br /> <br /> ''Nærmere om Lovdatas database over avgjørelser fra Høyesterett''<br /> <br /> Lovdatas database over høyesterettsavgjørelser består i dag av avgjørelser i tidsperioden 1836 og til i dag. Det fremgår av Lovdatas egenomtale at databasen inneholder samtlige av Høyesteretts avgjørelser fra 1987 og framover. Videre inneholder basen alle årganger av Rt fra 1925 til 1986. Fra årgangene før 1925 er det publisert et utvalg dokumenter. Samtlige årganger av Rt er skannet og korrekturlest av Lovdata, foruten årgangene 1940 til 1986 hvor skanning ble utført eksternt. Det fremgår videre at Lovdatas databaser inneholder 19 119 dokumenter fra tingrettene, 78 810 dokumenter fra lagmannsrettene og 78 106 dokumenter fra Høyesterett.<br /> <br /> I følge forklaring fra Storm-Paulsen skjedde hoveddelen av skanningen på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet. Det var et omfattende arbeid som krevede mye manuelt arbeid. Etter en intern beregning i Lovdata legger en til grunn at det har gått med minst 52 årsverk for å bygge opp databasen over Høyesteretts avgjørelser. En bruker om lag ett redaksjonelt årsverk i året for å vedlikeholde basen over Høyesterettsavgjørelser, i tillegg kommer basens del av teknikernes arbeidsinnsats.<br /> <br /> Når Lovdata får en avgjørelse fra Høyesterett bearbeides denne i flere trinn før avgjørelsen kan publiseres. I tillegg til selve teksten slik den er skrevet av dommerne i Høyesterett fremstår avgjørelsen utad med et sammendrag som enten er skrevet av redaksjonen i Rt eller av lovdata. Når avgjørelsen kommer inn lager redaksjonen i Lovdata et midlertidig sammendrag. Hvis dommen skal publiseres i Rt (elektronisk versjon der noen avgjørelser markeres som del av Rt) vil nytt sammendrag bli skrevet av redaktøren for Rt, for tiden Nils Erik Lie. Videre påføres dommen et felt for «Saksgang» hvor navn og saksnummer i tingretten og lagmannsretten påføres av Lovdata. Både i feltet for «Parter» og i selve teksten foretar Lovdata en anonymisering. I feltet for «Forfattere» setter Lovdata inn informasjon om eventuell dissens. Feltet «Henvisninger i teksten» settes inn av Lovdata. Henvisningene består av linker som kan klikkes på for å komme til den rettskilde det henvises til. Slike linker settes også inn av Lovdata i løpeteksten, der det henvises til rettskilder.<br /> <br /> Når teksten kommer inn fra Høyesterett foretar Lovdata en konvertering til rett filformat og filtrering der sivile saker legges i databasen for sivile og straffesaker i basen for straffesaker. Teksten fra Høyesterett inneholder datakoder tilpasset papirformat. Lovdata må derfor omkode filen til koder som passer for publisering elektronisk. Det på føres koder for avsnitt, tabeller og for når premissene begynner og for hvor slutningen er. Eventuelle overskrifter kodes. Disse kodene skal gjøre det mulig å søke seg fram direkte til de enkelte elementer.<br /> <br /> Den nevnte anonymisering krever flere arbeidsoperasjoner. Det må besluttes om saken skal anonymiseres. Ved vurderingen tas hensyn til både sakstypen og hvilket faktum som kommer fram i avgjørelsen. Lovdata anonymiserer mer enn det som er<br /> <br /> Side:5<br /> <br /> pålagt etter lovgivningen. Selv om saksbehandler har hjelp av et anonymiseringsprogram, må programmet følges opp manuelt. Personnavn anonymiseres automatisk, men må følges opp manuelt. Adresser og steder må anonymiseres manuelt. Endringer i reglene eller synet på anonymisering krever fra tid til annen at en går tilbake i tidligere publiserte avgjørelser for å justere anonymiseringen. Det er forklart at en slik gjennomgang skjedde i 2002 og årene framover, dette gjaldt særlig fødselsdatoer.<br /> <br /> Dommen behandles så med et henvisningsprogram slik at henvisninger i teksten kontrolleres og det opprettes koblinger mellom dette dokumentet og andre dokumenter i Lovdatas baser. Hvis en oppdager feil i henvisningene (teksten slik dommeren skrev den viser feil henvisning) påføres en rettemerknad slik at brukerne føres til rett rettskilde. Før dommen publiseres må arbeidet gjennomgå en kollegakontroll. Minst to personer er altså involvert før publisering.<br /> <br /> Arbeidet med basen består ikke bare i å legge inn nye avgjørelser etter hvert som de kommer fra Høyesterett. Også tidligere publiserte avgjørelser påføres endringer, eksempelvis på grunn av Lovdatas krysshenvisninger.<br /> <br /> ''Nærmere om sammendragene i avgjørelsene''<br /> <br /> I 1999 betalte Lovdata et stort beløp for en ikke-eksklusiv bruksrett til sammendrag fra RG og Rt fram til 1999. Fra 2000 og fram til en overtok rettighetene til Rt. betalte Lovdata et årlig beløp for en ikke-eksklusiv bruksrett til nye sammendrag fra Rt.<br /> Fram til og med 2015 ble sammendragene fra Rt kjøpt fra Advokatforeningen. Med virkning fra 2016 og framover har Lovdata overtatt rettighetene til Rt.<br /> <br /> Ved gjennomgang av det som er publisert på Rettspraksis.no har en funnet 18 sammendrag som er markert med teksten «Sammendrag ved lovdata».<br /> <br /> Inntil RG ble lagt ned kjøpte Lovdata sammendrag fra Advokatforeningen som erstattet opprinnelige sammendrag.<br /> <br /> ''Lovdatas åpne sider og LovdataPro''<br /> <br /> Noe av Lovdatas database er tilgjengelig for alle via nettsiden lovdata.no. Alle lover og forskrifter ligger fritt tilgjengelig. Videre ligger rettsavgjørelser tilgjengelig inntil ett år etter publisering. Om lag halvparten av årlig omkring 30 millioner oppslag på den åpne siden gjelder lover og forskrifter.<br /> <br /> For den som betaler tilbyr Lovdata en tjeneste kalt LovdataPro. Denne tjenesten gir tilgang til alle databaser over rettskilder. Dette gjelder bla. Lover, forskrifter, rundskriv, traktater, forarbeider, juridiske artikler, rettsavgjørelser herunder hele basen med høyesterettsavgjørelser, avgjørelser av nemnder og uttalelser eksempelvis fra Sivilombudsmannen, samt mye mer. Tilgangen gis gjennom et avansert søkeverktøy hvor en kan søke på en rekke måter. Det er ikke nødvendig for retten å beskrive dette i detalj ut over at søkeverktøyet i LovdataPro er betydelig mer avansert enn de søk en kan gjøre på den åpen siden. I tillegg kommer at det bare er de nyeste rettsavgjørelser som ligger på den åpne siden. Prisen på tilgang varierer med antallet personer i en virksomhet som får tilgang og hvilken type virksomhet det<br /> <br /> Side:6<br /> <br /> er tale om. Typisk koster det 12 500 kroner i året for å få tilgang for 1-6 personer i en virksomhet. Advokatfirmaer som kun krever tilgang for en person betaler 8900 kroner, men 12 500 kroner hvis tilgangen gjelder opptil 6 personer.<br /> <br /> ''Om Rettspraksis.no og oppstarten 17. mai 2018:''<br /> <br /> I fremlagt utskrift fra RPs nettside pr. 30. mai 2018, gir nettsiden en beskrivelse av egen virksomhet.<br /> <br /> :''«Rettspraksis.no er et gratis oppslagsverk for rettsavgjørelser, der du kan søke og finne informasjon om gjeldende rett.''<br /> <br /> :''Innholdet på Rettspraksis.no er åpent, det vil si at det skapes av en frivillig sammenslutning av enkeltpersoner og grupper, som utvikler en felles ressurs om hva som er gjeldende rett.''<br /> <br /> ''Rettspraksis.no ble opprettet etter initiativ fra Fredrik Ljone og i tillegg til anonyme bidragsytere er Håkon Wium Lie og Arthur Cideron sentrale bidragsytere.»''<br /> <br /> Det fremgår av siden at Lie er mediekontakt og Ljone er redaktør. Nettsiden åpner for at flere bidragsytere kjente og anonyme kan bidra til nettsiden. Det er forklart at det legges til rette for bidrag etter lignende prinsipper som gjelder for Wikipeidia.<br /> <br /> Wium Lie har tidligere organisert en aksjon for å gi fri tilgang til lover og forskrifter. Det er fremlagt en artikkel fra Aftenposten av 19. desember 1994 som omtaler aksjonen.<br /> <br /> Retten legger til grunn at de saksøkte og Rettspraksis.no er et idealistisk prosjekt der formålet er å gi allmennheten tilgang til rettskilder, i denne saken er <br /> tilgangen til Høyesteretts avgjørelser tema. Det er ikke et formål å tjene penger på virksomheten.<br /> <br /> Rettspraksis.no er ikke en juridisk person og begjæringen er rettet mot Wium Lie og Ljone personlig. Retten legger til grunn at partene er enige om at de to saksøkte har den tilstrekkelige kontroll med nettsiden, slik at de er rett adressat for forføyningen. Wium Lie og Ljone har ikke anført noe annet. Det har fremkommet at de kontrollerer selve nettstedet, noe som ga seg utslag i at de stengte nettstedet ned da de fikk kopi av begjæringen, den 31. mai 2018.<br /> <br /> På RPs nettside under ofte stilte spørsmål står følgende om kilden for dokumentene:<br /> <br /> :''«Hvem er kilden deres?''<br /> <br /> :''Kilden til alle rettsavgjørelser er domstolene. Det er dommerne i hver enkelt sak som skriver rettsavgjørelsene og som vi omtaler som forfatter.''<br /> <br /> :''Før Rettspraksis.no ble lansert den 17. mai 2018, var det reelt sett bare to steder man kunne få tak i rettsavgjørelser; Fra den enkelte domstol som avgjorde saken og Lovdata. Det er derfor rimelig å legge til grunn at også våre rettsavgjørelser kommer fra en av dem eller begge.''<br /> <br /> Side:7<br /> <br /> :''Vi følger en fast linje om at vi aldri oppgir hvem som har bidratt med rettsavgjørelser og vi spør heller ikke bidragsytere om hvor rettsavgjørelsene kommer fra. Vi fokuserer på å verifisere at rettsavgjørelsene er autentiske (kildekontroll) og publisere dem. All kontakt med bidragsytere vil om ønskelig skje konfidensielt, i henhold til Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.»''<br /> <br /> Nettsiden ble lansert 17. mai 2018 og var åpen fram til 31. mai 2018, da den ble stengt etter at en hadde mottatt begjæringen, men før kjennelsen kom 1. juni.<br /> <br /> Lanseringen ble omtalt i Advokatbladet den 23. mai. Det fremgår der at nettsiden nå består av om lag 40 000 rettsavgjørelser, det fleste fra Høyesterett. Det fremgår også at de jobber med å «frigjøre» flere rettskilder, slik som forarbeider og forvaltningspraksis. Det fremgår at avgjørelsene vil bli liggende på siden uten tidsbegrensning. I Advokatbladet 24. mai uttaler direktør i Lovdata Storm-Paulsen at en nå kartlegger hva som er lastet ned og at en vurdere hvordan en skal respondere. Han svarer ja på spørsmål om han synes RP har begått «stofftyveri».<br /> <br /> Den 29. mai 2018 sender Ljone en e-post til Storm-Paulsen. Han skriver der:<br /> <br /> :''«Debatten om frie rettskilder er som kjent startet og mye tyder på at rettsavgjørelser nå kommer til å bli fritt tilgjengelig.''<br /> <br /> :''Vi vil derfor oppfordre Lovdata til å sette seg i førersetet, ta kontroll på det uungåelige, ved selv publisere rettsavgjørelsene fritt for allmennheten.''<br /> <br /> :''Dere har de beste systemene for dette og har nå mulighet til å komme Domstoladministrasjonen i forkjøpet og unngå ytterligere eskalering av debatten.''<br /> <br /> :''Rettspraksis.no vil da stenges ned.»''<br /> <br /> Etter å ha mottatt kopi av forføyningen sender Ljone e-post til Oslo byfogdembetes e-postadresse, den 31. mai 2018 kl. 1503. En anfører der at begjæringen bygger på uriktig faktum og ber om å bli kontaktet av dommeren.<br /> <br /> ''Nærmere om innholdet på Rettspraksis.no i tidsrommet 17. mai til 31. mai 2018 og senere endringer:''<br /> <br /> Saken for retten begrenser seg til høyesterettsavgjørelser på Rettspraksis.no.<br /> <br /> Wium Lie fikk tilgang til Lovdatas database over høyesterettsdommer ved å laste ned data fra CD og DVD på Nasjonalbiblioteket. Bla. lastet han ned Høyesterettsavgjørelser fra Lovdatas CD utgitt høsten 2002. Denne CDen er en kopi av Lovdatas database på et gitt tidspunkt høsten 2002 og inneholder alle Høyesterettsavgjørelser som var lagt inn i Lovdata på det tidspunktet. Innholdet ble overført til Wium Lies bærbare datamaskin på Nasjonalbibliotekets lesesal. Han lastet tilsvarende ned fra DVD fra 2005 innholdende kopi av innholdet på Lovdatas database på et gitt tidspunkt i 2005. Fordi det var vanskeligheter med nedlastningen fra CDen fra 2002 valgte en å laste ned fra DVD 2005. Det ble overført en tekstfil med alle høyesterettsavgjørelsene. Det var en sammenhengende tekstfil og Rettspraksis.no måtte bruke et dataprogram for å søke å identifisere den enkelte<br /> <br /> Side:8<br /> <br /> avgjørelse, ved hjelp av søkeord. Fordi dette dataprogrammet ikke fungerte optimalt og fordi en ønsket å lansere på grunnlovsdagen var det noen tusen avgjørelser som manglet da de lanserte. Avgjørelsene fra Høyesterett hentet fra DVD 2005 lå tilgjengelige på nettsiden fra 17. mai 2018 til den stengte 31. mai 2018. I forbindelse med saken har Rettspraksis.no valgt å bytte ut dataene fra DVD 2005 med dataene fra CD 2002. Ved en relansering av nettsiden vil derfor, ifølge de saksøkte, kun avgjørelser fra Høyesterett hentet fra CD 2002 være tilgjengelige. Dataene hentet ved nedlastning fra DVD 2005 er fortsatt lagret hos Rettspraksis.no, men slik at en må ha brukernavn og passord for å komme inn også etter en relansering av nettsiden.<br /> <br /> I tillegg til avgjørelser fra Høyesterett hentet fra CD og DVD la en den 17. mai ut Høyesterettsavgjørelser fra 2008 og framover hentet fra domstol.no og Høyesteretts sider. Disse avgjørelser er ikke omstridt i saken.<br /> <br /> Videre ble det lagt ut 740 avgjørelser fra Høyesterett fra årene 2006 og 2007 donert av en privatperson. Avgjørelsene er opprinnelig lastet ned fra Lovdatas onlinedatabase. Partene er uenige om betydningen av dette.<br /> <br /> I forbindelse med Lovdatas undersøkelser før forføyningen laget lovdata en rapport om hva som var lagt ut på Rettspraksis.no pr. 29. mai 2018. Det fremgår der at det var lagt ut 44 027 avgjørelser fra Høyesterett, 32 fra lagmannsrettene og 2 fra tingrettene. Det var videre 60 forekomster av ordene «Lovdatas anm», 18 forekomster av ordene «Sammendrag ved Lovdata» og 15 forekomster av «Skal trolig være […] Lovdata.»<br /> <br /> ''Forhandlinger og forlikstilbud:''<br /> <br /> Det var etter kjennelsen av 1. juni dialog mellom partene knyttet til en forliksløsning. I e-post av 29. juni 2018 fra advokat Manshaus til advokat Wessel-Aas skriver førstnevnte bla.: «For meg virker det som om Lovdata først og fremst har reagert på det man trodde var crawling, og at man fryktet at tredjeparter kunne snappe opp deres innhold og database. Dette har vi nå fått ryddet opp i, og fra rettspraksis.no er man altså innstilt på å benytte CD fra 2002 og slette innholdet fra 2005-DVD». Advokatene har telefonsamtale om saken og 2. juli sender Wessel-Aas e-post hvor det fremgår at Lovdata trenger noe tid på å komme tilbake, på grunn av sommerferien. En ber i samme e-post om at en person fra Lovdatas administrasjon gis brukertilgang til rettspraksis.no slik nettstedet ser ut i dag. Slik tilgang ble ikke gitt.<br /> <br /> I e-post av 9. juli skriver Manshaus at:<br /> <br /> :''«Fra min klient har man altså sett for seg en løsning der innholdet fra 2005-dvd er skiftet ut med 2002-cd, og slik at partene bærer egne omkostninger. For min klient har det som jeg har forklart vært avgjørende å få nettsiden opp igjen og samtidig unngå potensiell risiko/uklarhet knytte til kjennelsen som fortsatt foreligger. Når lovdata viser til at en må vente over sommeren vil det ha gått 2 til 2, 5 måneder, til tross for at forføyningen bygger på et fullstendig feilaktig faktum. Det er synd at Lovdata ikke vil bidra til å rydde opp i dette raskere, og det vil da være så kort igjen til muntlig forhandling at min klient da heller venter på at saken behandles av byfogden».''<br /> <br /> Side:9<br /> <br /> Lovdata fremmet 19. juli et forslag til forlik. Forliksforslagets to operative bestemmelser lyder:<br /> <br /> :1. FL og HWL forplikter seg til å slette fra nettstedet www.rettspraksis.no alle dokumenter (inneholdende rettsavgjørelser med videre) som stammer fra uttrekk/kopiering fra/av Lovdatas databaser på nettsidene www.lovdata.no og/eller fra Lovdatas databaser på CD og/eller DVD der det er mindre enn 15 år siden utløpet av utgivelsesåret for vedkommende CD og/eller DVD. FL og HWL forplikter seg videre til ikke å gjøre tilsvarende uttrekk/kopiering for tilgjengeliggjøring på andre nettsteder.<br /> <br /> :2. FL og HWL forplikter seg til å slette fra nettstedet www.rettspraksis.no sammendrag av dokumenter samt metadata i form av stikkord og lovhenvisninger, som er hentet fra presentasjonen av de enkelte dokumenter i Lovdatas databaser, uavhengig av om kilden er www.lovdata.no eller CD og/eller DVD, og uansett utgivelsesår for vedkommende CD og/eller DVD.»<br /> <br /> I e-post av 30. juli avslås tilbudet. Det vises til at det var en klar forutsetning at forlik måtte inngås før sommerferien. Videre ble det fremhevet at forslaget er formulert slik at RP «ikke en gang kan legge ut enkeltavgjørelser fra Lovdata, og går således utover det databasevernet gir grunnlag for». Det står videre at en for å løse saken krever 250 000 kroner for å dekke kostander i tillegg vil en formulering om «sletting av innhold måtte presiseres til å gjelde bruk av cd/dvd fra 2002 i stedet for 2005, og at man ellers ikke skal stå svakere hva angår retten til å legge ut avgjørelser enn uten et forlik eller avtale med Lovdata». Det bes også om at det samtykkes til publisering av Høyesteretts avgjørelser for årene 2002 til 2006.<br /> <br /> Det kom ikke til forlik mellom partene.<br /> <br /> Oslo byfogdembete avsa 21. september 2018 kjennelse med følgende slutning:<br /> <br /> :1. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie pålegges straks å slette alle rettsavgjørelser fra Høyesterett, hentet fra DVD utgitt av Stiftelsen Lovdata i 2005 og avgjørelser fra Høyesterett, hentet fra Stiftelsen Lovdatas onlinedatabase herunder fra 2006 og 2007 uavhengig av hvem som er kilden for disse avgjørelser. Plikten gjelder også sammendrag av avgjørelser fra Høyesterett hentet fra disse kilder.<br /> :2. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie forbys å overdra eller å medvirke til overdragelse av rettsavgjørelser, sammendrag og tilhørende data som nevnt i punkt 1 til tredjemenn, samt selv å tilgjengeliggjøre eller medvirke til tilgjengeliggjøring av det samme på enhver måte herunder på enhver digital plattform.<br /> :3. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie pålegges, i tillegg til sletteplikten etter nr. 1, å slette sammendrag av avgjørelser fra Høyesterett hentet fra Lovdatas databaser herunder fra CD utgitt av Lovdata i 2002, så fremt det gjelder sammendrag til avgjørelser avsagt i 1945 eller senere. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie forbys å overdra eller medvirke til overdragelse av de samme sammendragene til andre.<br /> <br /> Side:10<br /> <br /> :Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie forbys å tilgjengeliggjøre eller medvirke til tilgjengeliggjøring av de samme sammendragene på enhver måte herunder på enhver digital plattform.<br /> :4. I forbindelse med sletting som pålagt i punkt 1 kan Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie speilkopiere dataene på et lagringsmedium som overleveres Lovdata til oppbevaring. Kopiering skal skje sammen med representant for Lovdata eller namsfogden, som tar med seg det aktuelle lagringsmedium for oppbevaring hos Lovdata inntil det er avklart ved avtale eller dom at dataene skal slettes eller tilbakeleveres.<br /> :5. Sletteplikten for sammendrag til rettsavgjørelser som bare omfattes av punkt 3 må oppfylles før publisering av den enkelte rettsavgjørelse, likevel senest innen 1 måned etter forkynnelsen av denne kjennelsen.<br /> :6. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie dømmes solidarisk til å betale sakskostnader til Stiftelsen Lovdata med kroner 370 000 innen to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.<br /> :7. Rettens kjennelse av 1. juni 2018 i sak 18-083936 erstattes i sin helhet av denne kjennelsen.<br /> <br /> Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie anket kjennelsen (rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen) 19. oktober 2018. Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening innga 29. oktober 2018 skriftlig innlegg iht. tvisteloven § 15-8 første ledd og støttet anken fra RP. Stiftelsen Lovdata innga tilsvar 29. oktober 2018. RP ga i prosesskrift 15. november 2018 kommentarer til anketilsvaret, som Lovdata deretter kommenterte i prosesskrift 19. november 2018. I tillegg innga begge parter prosesskrift<br /> 21. november 2018.<br /> <br /> === 2. Ankende parters anførsler og påstand ===<br /> Ankende parter, Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (omtalt i kjennelsen ved navn eller som de ankende parter, Rettspraksis.no eller RP), har i det vesentlige anført:<br /> <br /> ==== 2.1 Hovedkravet ====<br /> <br /> ===== 2.1.1 Høyesterettsavgjørelsene =====<br /> Lovdata har ikke sannsynliggjort et krav om at RP må unnlate å publisere og må slette fra sin side avgjørelser fra DVD 2005, avgjørelser fra den private samlingen fra 2006 og 2007, og sammendrag.<br /> <br /> Det avgjørende punkt i saken er avveiningen mellom åndsverksloven § 14 og § 24. I denne saken må denne avveiningen lede til at Lovdatas databaser over de aktuelle rettsavgjørelser omfattes av unntaket i § 14.<br /> <br /> Lovdata hadde frem til 2008, som eneste aktør i markedet en eksklusiv ordning, der Lovdata mottok avgjørelser fra domstolene via digitale direktelinjer. Disse avgjørelsene er det kun Lovdata som besitter i sin helhet. Det er ikke mulig i praksis å få tilgang til den<br /> <br /> Side:11<br /> <br /> samlede masse med rettsavgjørelser fra Høyesterett forut for 2008 i digital form. Det er flere tilstøtende rettsregler som i vår sak har betydning ved tolkningen og anvendelsen av § 14 opp mot § 24:<br /> <br /> * Retten til ytringsfrihet i EMK artikkel 10 innebærer også en rett til å motta informasjon – herunder rettsavgjørelser.<br /> * Prinsippet om &quot;access to court&quot; og rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 forutsetter tilgang til gjeldende rett, herunder rettspraksis.<br /> * Forbudet mot usaklig forskjellsbehandling innebærer at Lovdata ikke eksklusivt over en årrekke kan motta dommer fra samtlige domstoler og deretter nekte videre avgivelse.<br /> * Lovdata er å regne som et offentlig organ, eller har et &quot;skinn&quot; av offentlighet, som i den aktuelle konteksten innebærer en innskrenkende tolkning av åndsverksloven § 24<br /> * Prinsippet om Publicatio Legis innebærer at rettsavgjørelser som har betydning som rettskilde ved fastleggelsen av gjeldende rett må være tilgjengeliggjort<br /> * Lovdata har vederlagsfritt mottatt samtlige avgjørelser fra Høyesterett siden 1987, samt også lagmannsrettene og tingrettene. Det eksisterer ikke noe annen kilde for å hente ut alle høyesterettsavgjørelsene for denne perioden.<br /> <br /> Det må gjøres en samlet helhetsvurdering av § 14 opp mot § 24, der det avgjørende må være at avgjørelser fra Høyesterett skal være tilgjengelig ikke bare for profesjonelle aktører med abonnement på Lovdata Pro, men for alle i samfunnet. Denne helhetsvurderingen mangler i byfogdens kjennelse og utgjør en vesentlig feil ved avgjørelsen.<br /> <br /> Lovdata er et offentlig organ selv om det i navnet er en stiftelse. Lovdata utøver uansett offentlig forvaltningsmyndighet gjennom sitt virke som rettslig informasjonssystem. Lovdata har hatt en eksklusiv ordning, der samtlige andre som har bedt om tilsvarende avgivelse av dommer fra domstolene har fått avslag. Både tingretter og lagmannsretter har skrevet sammendrag og lagt inn informasjon som kun er blitt formidlet til Lovdata. Lovdata har operert uten konsesjon og uten vilkår som enhver annen aktør ville ha blitt pålagt. Konsesjonen fra 1982 gjaldt kun materiale fra Retstidende. Videre skulle Lovdata hatt en databehandleravtale. Intet av dette ville vært mulig om Lovdata ikke fra alle hold ble vurdert å være et offentlig organ eller organ som opptrer på vegne av det offentlige.<br /> <br /> Den bearbeiding som er gjort fra Lovdatas side er gjort som del av et felles prosjekt i samarbeid med de ulike domstolene som har overført rettsavgjørelsene digitalt og gitt strukturert informasjon til bruk i datafeltene hos Lovdata. Slike bearbeidinger omfattes av unntaket i § 14 enten Lovdata gjør dette som et offentlig organ eller på vegne av det offentlige, ettersom bearbeidingen foretas av det offentlige eller på det offentliges vegne.<br /> <br /> Side:12<br /> <br /> Det var først fra 2008 at andre aktører, som følge av gjenbruksdirektivet, ble innlemmet i avgivelsesordningen som tidligere var eksklusiv for Lovdata. Henvendelser fra andre aktører forut for 2008 fikk avslag. Disse aktørene har fortsatt ikke fått rettsavgjørelser fra Høyesterett bakover i tid. Lovdata har altså fortsatt et aktivt konkurransefortrinn sett opp mot konkurrentene.<br /> <br /> Lovdata har over halvparten av styremedlemmene oppnevnt av statlige organer, og omfattes av offentleglova, jf. offentleglova § 2 bokstav d. Lovdata driver ikke hovedsakelig «næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private», jf. annet ledd. Ved å stå for publiseringen av lover og forskrifter, har Lovdata et enormt konkurransefortrinn. I tillegg har Lovdata mottatt dommer i en årrekke frem til 2008 basert på en eksklusiv ordning. Lovdata mottok videre over 600 000 kroner i oppstartsfinansiering fra det offentlige, og har fått driftstilskudd i senere år; herunder i 1986 da Lovdata hadde økonomiske problemer.<br /> <br /> Diskrimineringsforbudet i offentlighetsloven § 6 innebærer at sammenlignbare innsynsbegjæringer skal behandles likt. Offentlighetsloven oppstiller regler om gratis innsyn i § 8. Som offentlig organ må Lovdata gi innsyn etter begjæring i sine databaser, jf. § 9. Reglene om meroffentlighet i § 11 gjelder fullt ut.<br /> <br /> En tolkning av § 14 slik at den slår gjennom overfor § 24, er ikke i strid med EØS-retten eller databasedirektivet. Databasedirektivet åpner for unntak fra databasevernet for offentlige dokumenter. Det riktige utgangspunkt ligger i gjenbruksdirektivet, som er implementert i norsk rett gjennom oppdatering av offentlighetsloven. Hele poenget med gjenbruksdirektivet er å legge til rette for tilgang til offentlig informasjon, og § 14 og reglene om likebehandling og meroffentlighet i offentlighetsloven må tolkes i lys av dette direktivet. Nederland har fullstendig unntatt databasevern for offentlige databaser som inneholder lover, rettsavgjørelser og lignende &quot;kjernedokumenter&quot;.<br /> <br /> Når det gjelder &lt;u&gt;høyesterettsavgjørelsene fra den private samlingen fra 2006 og 2007&lt;/u&gt;, så gjelder den samme vurdering om forholdet mellom åndsverkloven § 14 og 24 som over. I tillegg gjelder disse avgjørelsene kun 16% av perioden etter byfogdens beregninger. For slike begrensede uttrekk gjelder databasevernet kun der handlingen er gjort gjentatt og systematisk, samt at dette urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser. I dette tilfellet er det ikke påvist noe slik systematisk uttrekk som loven krever, eller noen skade på Lovdatas hånd.<br /> <br /> ===== 2.1.2 Sammendragene =====<br /> Anførselen om vern av sammendrag dukket først opp under de muntlige forhandlingene.<br /> <br /> En rekke av sammendragene har ikke verkshøyde og kan dermed fritt benyttes av enhver.<br /> <br /> Side:13<br /> <br /> Lovdata har videre ikke sannsynliggjort noen opphavsrett til sammendragene. Lovdata kan dermed ikke påberope enerettsbeføyelsene under åndsverksloven § 3. De 18 sammendragene i det totale materialet der det står &quot;Sammendrag ved Lovdata» aksepterer RP å fjerne.<br /> <br /> En eventuell opphavsrett oppstår hos den som skriver sammendraget. Det er ikke dokumentert at rettighetene til sammendrag fortløpende er blitt overført fra forfatteren til Den norske advokatforening (DNA) og så videre til Lovdata. Avtalen mellom Lovdata og DNA fra 1998 tar ikke stilling til hvilke sammendrag DNA har rettigheter til eller omfanget av disse rettighetene. Avtalen med DNA fra 2015 slår videre fast at rettighetene til sammendrag til og med 2015 ligger hos DNA. Lovdatas begrensede rett gjelder kun salg, og dette kun i begrenset grad. En slik avgrenset lisens gir ingen rett til å utøve opphavsrettslige beføyelser etter åndsverksloven §3. Verken DNA eller Lovdata har dokumentert noen enerett til sammendrag forut for 1998.<br /> <br /> Erklæringen i brev 16. november 2018 fra Advokatforeningen endrer ikke på Lovdatas rettigheter. Fullmakten springer ut av den erkjente tvilen hva angår sammendragene fra 1998 og tidligere. Allerede det at en fullmakt må gis fra Advokatforeningen tilsier at Lovdata i alle fall ikke har noen rettigheter til disse sammendragene. Både Lovdata og Advokatforeningen har lagt til grunn i avtalen fra 1998 at det ikke er noen erkjente rettigheter til sammendragene forut for 1998. Lovdata kan heller ikke høres med at det foreligger sikringsgrunn for krav som håndheves under fullmakt fra en ekstern part som ikke selv er del i saken. Det er heller ikke klargjort at generalsekretæren har kompetanse til å avgi noen slik fullmakt.<br /> <br /> ==== 2.2 Sikringsgrunnen ====<br /> Det er ikke sannsynliggjort sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav a eller b, verken for sammendragene eller de aktuelle høyesterettsavgjørelsene.<br /> <br /> For &lt;u&gt;sammendragene&lt;/u&gt; har Lovdata kun en begrenset lisens og har ingen berettiget forventning om å ha et monopol på de aktuelle sammendragene. I vår sak er det kun snakk om sammendrag frem til 2008, da man etter dette har hentet avgjørelsene direkte fra Høyesterett og i begrenset grad bruker Høyesteretts egne sammendrag.<br /> <br /> Når det gjelder &lt;u&gt;høyesterettsavgjørelsene&lt;/u&gt; som sådan, har saken skrumpet inn til avgjørelser fra kun en femårsperiode fra 2003-2007. RP er ingen reell konkurrent til Lovdata. Ingen abonnenter av Lovdata PRO vil avslutte abonnementet som følge av publiseringen. Kravet vil kunne forfølges som et ordinært krav uten å måtte ty til midlertidig forføyning.<br /> <br /> Byfogdembetet synes ikke å ha vektlagt tilstrekkelig RPs forsikring om at de ikke kommer til å publisere eller gi andre tilgang til dataene hentet fra DVD 2005 så lenge det ikke er avklart at de har lov til å gjøre dette.<br /> <br /> Side:14<br /> <br /> Lovdata har fremført som den største faren for skade at tilgjengeliggjøringen på Rettspraksis.no gjør det mulig for andre kommersielle aktører å massenedlaste store deler av Lovdatas database og sammendrag til egne kommersielle formål. Innholdet fra 2002 og bakover står man allerede fritt til å laste ned. Det er kun snakk om de fem årene 2003-2007 som eventuelt kan lastes ned av andre kommersielle aktører. RP har ikke et fullstendig innhold for perioden 2006-7. En profesjonell aktør kan hente ut det fullstendige innhold direkte fra dataplate fra biblioteket. RPs nedlasting av innholdet fra DVD 2005 på Nasjonalbiblioteket er gjort etter anvisninger fra biblioteket, og RP ble ikke avkrevd å benytte egen plombert datamaskin som Lovdata nå hevder at RP skulle ha brukt. Dataplater med Lovdatas databaseinnhold fra gitte tidspunkter finnes for øvrig ikke bare på Nasjonalbiblioteket, men en rekke andre steder, for eksempel andre biblioteker og advokatkontorer. Det er således en rekke andre kilder som gir fullstendig dekning av den aktuelle perioden, mens Rettspraksis.no kun inneholder bruddstykker av Høyesteretts avgjørelser fra den aktuelle perioden i 2003-2007. Det eksisterer derfor ikke noe prekært behov for sikring.<br /> <br /> Saken stiller seg vesentlig annerledes enn hva Lovdata la til grunn da begjæringen ble innsendt. I stedet for 182 år med høyesterettsavgjørelser er det snakk om en delvis fremstilling av fem år med dommer. Saken står altså i en vesentlig forskjellig stilling enn ved saksanlegget – og det foreligger ikke sikringsgrunn.<br /> <br /> ==== 2.3 Forholdsmessighet ====<br /> En forføyning som begjært er uansett ikke forholdsmessig. Forføyningen kunne vært avverget dersom Lovdata hadde tatt kontakt med de ankende parter forut for innsendelsen. Lovdatas sak har endret karakter fullstendig fra hva Lovdata anførte ved saksanlegget. Det er ikke proporsjonalt med en midlertidig forføyning mot fem år med ufullstendig gjengivelse av høyesterettsavgjørelser. Lovdata mister ikke en eneste abonnement på dette, og ingen profesjonell aktør vil laste ned data herfra for å tilby konkurrerende tjeneste med Lovdata når det komplette innholdet kan hentes fra dataplater som ligger på biblioteket.<br /> <br /> ==== 2.4 Sakskostnader for byfogdembetet ====<br /> Det ankes særskilt over sakskostnadene, ettersom de ankende parter i realiteten fikk medhold i det alt vesentlige av saken sett opp mot den opprinnelige begjæringen som ble fremmet av Lovdata og skulle derfor blitt tilkjent sakens omkostninger.<br /> <br /> Lovdata krevde opprinnelig fjernet samtlige avgjørelser fra Rettspraksis.no. Først samme uke som de muntlige forhandlinger ble gjennomført erkjente Lovdata at avgjørelser fra 2002 og bakover falt utenfor databasevernet. Fra å gjelde 182 år med avgjørelser, gjelder saken i praksis kun fem år med avgjørelser.<br /> <br /> Side:15<br /> <br /> Når det gjelder sammendragene ble Lovdatas anførsel om at sammendragene nøt vern fremsatt først under de muntlige forhandlinger, og uten noen dokumentasjon på at Lovdata sitter på rettighetene til sammendragene bakover i tid.<br /> <br /> Rettspraksis.no har altså vunnet frem med det vesentlige av sitt krav, og Lovdata har tapt<br /> tilsvarende. Rettspraksis.no skulle ha blitt tilkjent sakens kostnader for behandlingen hos byfogdembetet. Under alle omstendigheter skulle Lovdata ikke blitt tilkjent omkostninger.<br /> <br /> ==== 2.5 Påstand ====<br /> Ankende part har nedlagt slik &lt;u&gt;påstand&lt;/u&gt;:<br /> <br /> :1. Forføyningen oppheves.<br /> :2. Håkon Wium Lie og Fredrik Ljone tilkjennes sakens kostnader for byfogden og lagmannsretten.<br /> <br /> === 3. Skriftlig innlegg fra Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening ===<br /> Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening har inngitt skriftlig innlegg etter tvisteloven § 15-8 første ledd. Lovdata har ikke hatt innsigelser til at Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening har inngitt et slikt skriftlig innlegg. Lagmannsretten finner at innlegget kan inngis etter denne bestemmelsen.<br /> <br /> Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening støtter anken fra RP, og har i hovedsak gjort gjeldende:<br /> <br /> Den midlertidige forføyningen er et hinder for at gjeldende rett som avklart i høyesterettsavgjørelser når frem til borgerne. Også medienes adgang til å innhente og formidle informasjon om den dømmende makts avgjørelser vanskeliggjøres. Lovdata har fått en form for eksklusiv tilgang til Høyesteretts avgjørelser. På den annen side opptrer Lovdata også som en kommersiell aktør, som tar betalt for å gi slik tilgang. Denne tilgangen er såpass dyr at det er uaktuelt for de fleste borgerne å kjøpe tilgang, og i tillegg påvirker det muligheten for å sikre at ikke bare de større redaksjoner og medier har full tilgang til materialet.<br /> <br /> Dette har betydning for ytringsfriheten på flere måter. Situasjonen påvirker det såkalte &quot;meddelelseskrav&quot;, nemlig den forpliktelsen staten har etter Grunnloven § 100 til å &quot;legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale&quot;. Dette såkalte &quot;infrastrukturkravet&quot; må innebære at det skal være uhindret adgang til så viktig informasjon som Høyesteretts avgjørelser.<br /> <br /> Informasjonskrav, retten til innsyn, er også en sentral del av ytringsfriheten. EMK artikkel 10 første ledd (og Grunnloven § 100) får anvendelse. Om det også foreligger brudd på artikkel 10 annet ledd er ikke nødvendig å ta stilling til.<br /> <br /> Side:16<br /> <br /> De praktiske hindre som Lovdatas posisjon medfører får også betydning for medienes utøvelse av meddelelsesfriheten. Mediene forhindres i praksis fra å publisere stoff, som ville ha blitt formidlet hvis tilgangen til rettspraksis hadde vært enklere. Både Den europeiske menneskerettsdomstol og Høyesterett har gjerne vektlagt de praktiske virkninger av oppstilte hindre, og ikke den juridiske form de opptrer i.<br /> <br /> Saken bør avgjøres gjennom en fortolkning av åndsverkloven § 14, hvor de ovennevnte faktorene vil underbygge lovgivers formål med å unnta rettsavgjørelser fra det begrensende opphavsrettslige vernet. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen i § 14 kan medføre en innskrenkning i databasevernet etter en nærmere konkret drøftelse og avveining. Byfogdembetet har ikke foretatt en slik drøftelse og avveining.<br /> <br /> Digitalisering av offentlig informasjon er et pågående arbeide for å forenkle og styrke selve tilgangen og bruken av denne typen dokumenter. Enhver slik digital samling av et visst omfang vil nødvendigvis fremstå som en database etter ordlyden i åndsverkslovens § 24. En utvikling hvor offentlig dokumentasjon kun gjøres tilgjengelig i slike databaser, for deretter å stenges bak betalingsmurer eller andre tilgangsbegrensninger, er meget problematisk. Det er det som har skjedd i dette tilfellet, ved at de offentlige etater har avgitt informasjon til en enkelt aktør som i dag står som eneste tilbyder av det totale samlede innhold. En slik situasjon er ikke akseptabel, og er allerede regulert i § 14 som innebærer at de aktuelle dokumentene – her Høyesteretts avgjørelser fra 1987 til 2008 – ikke nyter noe slikt databasevern som § 24 oppstiller. Sett i lys av de grunnleggende krav til offentlighet og demokrati som foreligger i et moderne samfunn kan ikke Lovdata kan påberope seg en innskrenkende tolkning av åndsverksloven § 14.<br /> <br /> === 4. Ankemotpartens anførsler og påstand ===<br /> Ankemotparten, stiftelsen Lovdata (omtalt i kjennelsen som Lovdata eller ankemotparten), har i det vesentlige anført:<br /> <br /> ==== 4.1 Hovedkravet ====<br /> ===== 4.1.1 Høyesterettsavgjørelsene =====<br /> Denne saken gjelder ikke de ankende parters tilgang til høyesterettsavgjørelser som sådan. Saken gjelder vern av Lovdatas databaser over høyesterettsavgjørelser (samt om vern av opphavsretten til sammendragene av høyesterettsavgjørelser). Lovdatas hovedkrav basert på databasevernet består i at uttrekket og gjenbruken av databasen med ca 40.000 høyesterettsavgjørelser (fra perioden 1836 til 2005) i DVD 2005 og at uttrekket og gjenbruken av Lovdatas online-database med hensyn til 740 høyesterettsavgjørelser (fra 2006 og 2007), representerer en krenkelse av Lovdatas databasevern etter åndsverkloven § 24.<br /> <br /> Side:17<br /> <br /> Byfogdembetet har i sin kjennelse korrekt kommet til at Lovdata har databasevern for alt i databasen i DVD 2005 og Lovdatas online database, og at RP har brutt Lovdatas databasevern etter § 24. I tillegg fremhever Lovdata at databasevernet gjelder ikke bare for hele databasen av rettsavgjørelser, men også for deldatabasene for høyesterettsavgjørelser for hvert år (eksempelvis for 2006 og 2007). Slik Lovdatas databaser er systematisert, består de av en rekke databaser. Når det gjelder høyesterettsavgjørelsene er hver årgang en selvstendig database. Databasene for de enkelte årganger er igjen delt inn i selvstendige databaser for henholdsvis sivile saker og straffesaker. Det er med utgangspunkt i disse databasene at vesentlighetskriteriet må vurderes.<br /> <br /> Åndsverkloven § 14 medfører verken at disse databasene med rettsavgjørelser er unntatt vern eller at § 24 må tolkes innskrenkende. Åndsverkloven § 14 kommer uansett ikke til anvendelse ettersom Lovdatas databaser over høyesterettsavgjørelser er utarbeidet som ledd i en tjenesteytende funksjon og ikke som ledd i offentlig myndighetsutøvelse.<br /> <br /> Med unntak av den opprinnelige stiftelseskapitalen (600 000 kroner), har Lovdata ikke<br /> mottatt driftstilskudd eller subsidier til disse databasene. Finansieringen av Lovdatas virksomhet er helt avhengig av inntekter fra salg av Lovdatas tjenester til offentlige og private aktører. Lovdata har ikke fått noen slags gratis hjelp fra staten v/domstolene. For historiske avgjørelser (fra 1986 og bakover) måtte Lovdata ta utgangspunkt i de trykte utgavene av (Advokatforeningens) Retstidende, og skanne inn og gjøre innhold derfra maskinlesbart. Fra 1987 har man fått filer direkte fra Høyesterett, men da som<br /> ikke-bearbeidede Word-filer. Det er Lovdata alene som foretar den omfattende bearbeidingen som er nødvendig for at råmaterialet som mottas fra domstolene kan inngå i og presenteres som del av Lovdatas systematiserte databaser. Lovdata har videre helt fra begynnelsen hatt nødvendige konsesjon for sin virksomhet, jf. konsesjon 23. desember 1982 fra Datatilsynet som er fornyet senere, blant annet i 2008.<br /> <br /> Den forståelsen av åndsverkloven § 14 som RP argumenterer for vil representere et brudd på Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, jf. det nivået av beskyttelse for databaser som databasedirektivet forutsetter. Det er ikke korrekt at databasedirektivet åpner for å unnta databaser over offentlige dokumenter generelt fra databasevernet. Hva direktivet åpner for, og som også gjelder i Norge, jf. åndsverkloven § 14, er at man i nasjonal lovgivning kan unnta fra databasevern, ''databaser som er skapt av offentlige myndigheter selv, som ledd i offentlig myndighetsutøvelse''. Vår sak dreier seg imidlertid ikke om en database skapt av offentlige myndigheter selv, men av en privat tredjepart; Lovdata. Og selv om man, slik RP anfører, skulle anse Lovdata som et offentlig organ, vil Lovdatas databaser likevel ikke være unntatt vern etter § 14, fordi databasen ikke er skapt som ledd i offentlig myndighetsutøvelse, men som del av et digitalt rettsinformasjonssystem.<br /> <br /> Åndsverksloven § 24 er i tråd med gjeldende rett i hele EU/EØS, jf. at den bygger på databasedirektivet. Det må gjøres en avveining av behovet for regulering av<br /> <br /> Side:18<br /> <br /> eiendomsretten, her immaterielle rettigheter etter åndsverksloven § 24, og retten til ytringsfrihet (retten til å motta og meddele opplysninger) og retten etter EMK artikkel 14 jf. artikkel 6 og 10. I hele EU/EØS har lovgiver funnet det «nødvendig i et demokratisk samfunn» å innskrenke retten til å hente ut informasjon av hensyn til databasevernet. Tilstanden med å gjøre rettsavgjørelser tilgjengelig på nettet er bedre i Norge enn de fleste land i EU. Hvor en konvensjonsstats ordning på et område representerer gjennomføring av EUs rettsakter, foreligger ikke konvensjonsstrid.<br /> <br /> Når det gjelder gjenbruksdirektivet er Lovdata for det første ikke noe pliktsubjekt etter direktivet. For det annet fremgår det uansett klart av direktivet at det ikke innskrenker tredjemenns immaterielle rettigheter og da heller ikke databasevernet.<br /> <br /> ===== 4.1.2 Sammendragene =====<br /> Lovdata kan håndheve opphavsretten til et sammendrag laget til Høyesteretts avgjørelser. De ankende parts tilgjengeliggjøring av sammendrag utgjør en krenkelse av Lovdatas opphavsrett. At Lovdata kan forfølge uhjemlet kopiering og tilgjengeliggjøring, fremgår av avtaler fra 1998, 2011 og 2015 inngått mellom Lovdata og DNA, hvor det fremgår at Lovdata og Advokatforeningen har delte rettigheter til å selge bruksrett til sammendragene, og Lovdata har også en plikt overfor Advokatforeningen til å gjøre det på kommersielle vilkår. Denne forståelsen mellom Advokatforeningen som opprinnelige rettighetshaver og Lovdata som avtalepart fremgår av skriftlig erklæring 16. november 2018 fra Advokatforeningen. Når Advokatforeningen bekrefter Lovdatas forståelse, og i tillegg uttrykkelig erklærer at Lovdata gis fullmakt til å håndheve også rettighetene til sammendragene skapt før 1998, er dette et avtaleforhold som må respekteres av omverdenen og som ikke kan overprøves av retten.<br /> <br /> Når det gjelder hvorvidt forfatterne av de enkelte sammendragene har overdratt rettighetene til Advokatforeningen må det kunne legges til grunn i dag at når den enkelte forfatter har skrevet sammendrag på oppdrag for og levert dem til Advokatforeningen v/Retstidendes redaksjon, så er det samtidig overdratt rettigheter til nettopp det formål de var forfattet, uavhengig av hva som måtte være nedfelt skriftlig i det enkelte tilfellet. Det har aldri vært reist innsigelser fra noen av forfatterne mot den utnyttelsen som har skjedd i Retstidende og i Lovdatas databaser.<br /> <br /> ==== 4.2 Sikringsgrunnen ====<br /> Byfogdembetet har korrekt konkludert med at det foreligger sikringsgrunn.<br /> <br /> All den tid de ankende parters syn er at de har rett til både å forsyne seg av de i saken omtvistede deler av Lovdatas databaser og til å gjøre innholdet tilgjengelig på internett, er det jo dette de vil gjøre, med mindre byfogdembetets forføyning opprettholdes. Det samme gjelder de vernede sammendragene. RPs mål og hensikter fremgår for øvrig også tydelig av RPs nettside. Mens en forføyning ikke vil innebære annet enn at RP ikke kan utnytte<br /> <br /> Side:19<br /> <br /> innholdet i databaser som de kopierte fra Lovdata, vil en manglende forføyning for Lovdatas del innebære at Lovdata vil miste kontroll over databaser som det er investert betydelige ressurser i å fremstille, vedlikeholde og utvikle.<br /> <br /> Det er feil at det er enkelt for enhver å kopiere Lovdatas databaser, uavhengig av at de legges ut på RPs nettsider. For det første forutsetter de ankende parter dels at tredjepersoner opptrer på en rettsstridig måte, for eksempel ved å misbruke et prøveabonnement på online-databasen. For det andre vil det som RP forutsetter at andre kan gjøre, å låne og gjøre uttrekk fra CD-/DVD-versjonene av Lovdata som finnes på Nasjonalbiblioteket, være i strid med retningslinjene for lån av de aktuelle CD'ene/DVD'ene på Nasjonalbiblioteket.<br /> <br /> En midlertidig forføyning er heller ikke uforholdsmessig.<br /> <br /> ==== 4.3 Sakskostnader for byfogdembetet ====<br /> Lovdata vant saken fullt ut i byfogdembetet. Kjennelsens gikk i substans ut på det samme som Lovdata tilbød de ankende parter som en minnelig løsning allerede i juli, mer enn én måned før de muntlige forhandlingene i saken, bortsett fra at det i den tilbudte forliksavtalen den gang ble foreslått at partene skulle bære sine egne sakskostnader.<br /> <br /> ==== 4.4 Påstand ====<br /> Ankemotparten har nedlagt slik &lt;u&gt;påstand:&lt;/u&gt;<br /> <br /> :1. Anken forkastes.<br /> :2. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie pålegges in solidum å erstatte Stiftelsen Lovdatas sakskostnader for lagmannsretten.<br /> <br /> === 5. Lagmannsrettens vurdering ===<br /> <br /> ==== 5.1 Innledning og konklusjon ====<br /> Saken gjelder anke over byfogdembetets kjennelse. Etter hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd avgjøres anken etter skriftlig behandling. Hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier ikke at saken behandles etter muntlig forhandling, slik RP har begjært. Saken er godt egnet til å behandles skriftlig. Lagmannsretten viser her særlig til at uenigheten mellom partene i all hovedsak synes å knytte seg til juridiske betraktninger, og i liten grad til faktum i saken. Saken er behandlet basert på sakens dokumenter oversendt fra byfogdembetet, og partene har inngitt ytterligere prosesskrift etter oversendelsen til lagmannsretten.<br /> Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes. Lagmannsretten kan i all hovedsak vise til byfogdembetets grundige kjennelse, som lagmannsretten i det alt vesentlige slutter seg til i begrunnelse og resultat, jf. tvisteloven § 19-6 femte ledd siste setning. Lagmannsretten vil i det følgende særlig fokusere på de de temaer som har vært fremme i ankerunden.<br /> <br /> Side:20<br /> <br /> ==== 5.2 Kort om faktum ====<br /> For faktum i saken viser lagmannsretten til gjengivelsen under punkt 1 over, som i hovedsak er gjengivelse fra kjennelsen fra Oslo byfogdembete som partene ikke, så vidt lagmannsretten har oppfattet, har hatt vesentlige innvendinger til. Lagmannsretten gjengir også nedenfor byfogdembetets innledning om faktum under rettens merknader på kjennelsens side 22, som heller ikke synes bestridt:<br /> <br /> :Saken er begrenset til spørsmål om RP har krenket Lovdatas databasevern og retts til åndsverk knyttet til avgjørelser fra Høyesterett. Retten drøfter derfor ikke spørsmålet om avgjørelser fra lagmannsrettene og tingrettene. Årsaken til denne begrensningen er at RP inneholder få og spredte avgjørelser fra underrettene.<br /> <br /> :Etter bevisføringen legger retten til grunn at RPs nettsider i perioden 17. mai 2018 til 31. mai 2018 ga publikum tilgang til over 40 000 avgjørelser fra Høyesterett hentet fra Lovdatas DVD fra 2005 og 740 avgjørelser fra Høyesterett for årene 2006 og 2007 hentet fra en privat samling. Det finnes bevist at disse 740 avgjørelsene er hentet fra Lovdatas database over avgjørelser fra Høyesterett. Det er ikke RP som har hentet dem, men de har mottatt avgjørelsene fra en person som selv har hentet dem fra Lovdatas databaser. Dessuten inneholdt nettsidene avgjørelser fra Høyesterett for årene 2008 og fremover hentet fra Høyesteretts nettsider og/eller domstol.no. Disse avgjørelsene er altså ikke hentet fra Lovdatas database. Det er enighet mellom partene om at det ikke kan legges til grunn at RP har hentet avgjørelser direkte fra Lovdatas onlinedatabase ved hjelp av en crawler, dvs. et dataprogram som over tid laster ned bolker med avgjørelser i slike mengder at nedlastingen ikke fangs opp av Lovdatas overvåkning.<br /> <br /> :En gang i perioden 1. juni og fram til rettsmøte har RP byttet ut informasjonen fra DVD 2005 med informasjon fra CD 2002, likevel slik at RP har informasjonen fra DVD 2005 i behold på sine lagringsmedier, slik at avgjørelsene kan publiseres hvis retten skulle kommet til at slik publisering er lovlig.<br /> <br /> :På avgjørelsestidspunktet har RP klar for publisering avgjørelser fra Høyesterett i perioden 1836 til 2002 hentet fra CD 2002 og de nevnte 740 avgjørelser fra 2006 og 2007. I tillegg kommer avgjørelser fra Høyesterett fra 2008 og fram til 2018.<br /> <br /> Når det gjelder hvilken særlig posisjon Lovdata har hatt med hensyn til å få tilgang til høyesterettsavgjørelser forut for 2008 (etter det er avgjørelsene lagt ut på Høyesteretts nettside, legger lagmannsretten følgende faktum til grunn som gjengitt i kjennelsens side 32-33 og som ikke synes bestridt av partene (og som også fremgår av Domstoladministrasjonens rapport fra 2007 som gjengitt under sakens bakgrunn ovenfor):<br /> <br /> :Ved vurderingen legger retten til grunn som bevist at Lovdata fram til 2008 faktisk hadde en særlig stilling. Lovdata fikk fra 1987 og framover tilsendt alle avgjørelser fra Høyesterett på egen linje. Redaksjonen i Rt fikk tilsvarende på diskett. Lovdata mottok avgjørelsene uten at de var anonymisert og uten at en ba om innsyn i den enkelte sak iht. straffeprosessloven og tvistemålsloven/tvisteloven. Andre aktører ble<br /> <br /> Side:21<br /> <br /> :nektet slik tilgang til rettsavgjørelser, men det var fram til 2004 en videreformidlingsordning.<br /> <br /> RP har opplyst å ha gjenåpnet sin nettside etter ankeerklæringen ble inngitt, og at det på denne nettsiden er publisert følgende materiale som er relevant for vår sak:<br /> <br /> :- Høyesterettsavgjørelser fra 2008 og fremover hentet fra Høyesteretts nettside og domstol.no (disse avgjørelsene er det ikke omtvistet at RP kan publisere), og<br /> <br /> :- Høyesterettsavgjørelser fra 2002 og bakover, hentet fra CD-platen fra 2002, hvor samtlige sammendrag som angitt i byfogdens kjennelse oppgis å være slettet.<br /> <br /> Tvisten gjelder RPs bruk av høyesterettsavgjørelser fra Lovdatas databaser for perioden 2003-2007, samt bruk av sammendrag hentet fra Lovdatas databaser. RP har uttalt at de har til hensikt å publisere de 740 avgjørelsene lastet ned fra Lovdatas online database som er mottatt fra en tredjepart og å publisere sammendrag fra før 2015, men at RP vil avvente lagmannsrettens kjennelse. Videre har RP uttalt at de ønsker å benytte innholdet hentet fra DVD 2005 for den omtvistede perioden (som da vil si avgjørelser fra 2003-2005).<br /> <br /> ==== 5.3 Sannsynliggjøring av hovedkravet ====<br /> <br /> ===== 5.3.1 Oversikt =====<br /> For å få en midlertidig forføyning må Lovdata sannsynliggjøre så vel sitt krav som en sikringsgrunn, jf. tvisteloven 34-2 første ledd. Videre kan en midlertidig forføyning ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som RP blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse Lovdata har i at forføyning blir besluttet, jf. tvisteloven § 34-1 annet ledd.<br /> <br /> Lagmannsretten tar først stilling til hvorvidt Lovdata har sannsynliggjort sitt krav om å forby RP å publisere og dele rettsavgjørelser og sammendrag som er omtvistet.<br /> <br /> Lagmannsretten vurderer nedenfor først om RPs bruk av høyesterettsavgjørelsene utgjør et brudd på databasevernet. Dernest vurderer lagmannsretten om RPs bruk av sammendragene utgjør brudd på opphavsrett som Lovdata kan gjøre gjeldende.<br /> <br /> ===== 5.3.2 Databasevernet =====<br /> Bestemmelsen om enerett til databaser fremgår av åndsverkloven § 24, som lyder:<br /> <br /> :Den som fremstiller en database, som for eksempel et formular, en katalog, en tabell, et program eller lignende arbeid, hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering, har enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.<br /> <br /> :Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarende ved gjentatt og systematisk uttrekk eller gjenbruk av uvesentlige deler av databasen, dersom dette utgjør handlinger som<br /> <br /> Side:22<br /> <br /> :skader den normale bruken av databasen eller urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser.<br /> <br /> :Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt. Dersom databasen i løpet av dette tidsrommet offentliggjøres, varer vernet i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.<br /> <br /> :Er databasen som nevnt foran, helt eller for en del gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjøres gjeldende.<br /> <br /> :Bestemmelsene §§ 3 tredje ledd, 4, 8 til 10, 14, 26 til 29, 33 til 36, 40, 41 fjerde og femte ledd, 43 til 58 og 62 til 66 gjelder tilsvarende.<br /> <br /> :Avtale som utvider fremstillerens rett etter første ledd til en offentliggjort database kan ikke gjøres gjeldende<br /> <br /> Partene er enige om at det for denne saken ikke har betydning at databasevernbestemmelsen i den tidligere åndsverksloven § 43 ble erstattet med § 24 i den nye åndsverksloven, som trådte i kraft 1. juli 2018 da bestemmelsene, for de temaene denne saken gjelder, i hovedsak er likelydende.<br /> <br /> Databasevernet i åndsverkloven § 24 (og tidligere § 43) gir den som frembringer en database, katalog mv., hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en «vesentlig investering», enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av arbeidets innhold ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Bakgrunnen for bestemmelsen er det behov for vern som kan ligge i arbeidet med å samle inn og strukturere store mengder informasjon, samtidig som man ved et særskilt vern unngår et press på opphavsrettens verkshøydekrav, jf. Prop. 104 L (2016-2017) side 100. Dette særskilte investeringsvernet for databaser, det såkalte sui-generis-vernet, ble i 1999 gjennomført ved en endring av den dagjeldende § 43, jf. Ot.prp.nr.85 (1997–1998) og Innst.O.nr.37 (1998–1999). Flere av formuleringene i bestemmelsene har sitt opphav i Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EF om rettslig vern av databaser (databasedirektivet) som ble vedtatt 11. mars 1996. Direktivet gir et opphavsrettslig vern (som verk) så vel som et konkurransemessig begrunnet særskilt investeringsvern for databaser.<br /> <br /> Lagmannsretten tar først stilling til om RPs lagring og publisering av de omtvistede høyesterettsavgjørelsene hentet fra Lovdatas databaser isolert sett utgjør brudd på databasevernet etter åndsverkloven § 24 (tidligere § 43). Dernest vurderes om det likevel ikke foreligger brudd med grunnlag i at databasevernet må fortolkes innskrenkende i dette tilfellet, særlig med grunnlag i åndsverkloven § 14 (tidligere § 9).<br /> <br /> Side:23<br /> <br /> Lagmannsretten er enig med byfogdembetet i at Lovdatas base over høyesterettsavgjørelser, både basene i DVD 2005 som viser basens innhold på et gitt tidspunkt og online databasene, er database(r) hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering. Databasene er således omfattet av åndsverkloven § 24 (tidligere lov § 43). Lagmannsretten viser til begrunnelsen i byfogdembetets kjennelse side 23-24, som lagmannsretten tiltrer. Lagmannsretten gjengir fra kjennelsens side 24:<br /> <br /> :Retten finner bevist at innsamling, kontroll og presentasjon av innholdet i Lovdatas database over høyesterettsavgjørelser utgjør en slik vesentlig investering. Etter bevisføringen legger retten til grunn at oppbyggingen av basen over avgjørelser fra Høyesterett alene er resultatet av minst 52 årsverk og at det medgår ett årsverk hvert år til oppdatering og vedlikehold. I tillegg kommer kostnader til teknisk personell og utstyr. Retten viser til beskrivelsen over om hvordan Lovdata over tid har bygget opp basen over høyesterettsavgjørelser ved å skanne inn avgjørelser fra Norsk Retstidende og siden 1987 ved å motta avgjørelser fra Høyesterett via en datalinje. Det vises til beskrivelsen over om hvordan Lovdata arbeider med hver enkelt avgjørelse mht. sammendrag, anonymisering, krysshenvisninger mv. Det samlede arbeidet med Lovdatas database over avgjørelser fra Høyesterett oppfyller kriteriene i § 24 (og gamle § 43) for enerett som beskrevet i bestemmelsen.<br /> <br /> Videre er lagmannsretten enig med byfogdembetet i at for så vidt gjelder innholdet på DVD 2005 så gjelder regelen om 15 års vernetid for hele innholdet i DVD 2005; også avgjørelser som er mer enn 15 år gamle, jf. byfogdembetets vurderinger om rullerende vernetid med henvisninger til databasedirektivet artikkel 10 nr. 3 og Ot. prp. nr. 85 (1997-1998) punkt 6.3.1. Lagmannsretten viser til byfogdembetets begrunnelse på kjennelsens side 24-26, som lagmannsretten tiltrer. Lagmannsretten gjengir fra kjennelsens side 25:<br /> <br /> :Retten finner bevist at det etter utgivelsen av CD i 2002 og fram til utgivelsen av DVD 2005 skjedde betydelige endringer i Lovdatas database over avgjørelser fra Høyesterett. Nye avgjørelser er mottatt fra Høyesterett og behandlet som beskrevet over, under innledningen. Det har i vitneforklaringene fremkommet at en i perioden fortsatte arbeidet med innskanning av gamle avgjørelser. Videre ble det gjort et betydelig arbeid knyttet til anonymisering av saker i denne perioden. Det ble foretatt fornyet vurdering også av eldre saker i forbindelse med at en innførte nye prinsipper for anonymisering av avgjørelser. Alle avgjørelsene i basen ble gjennomgått i den forbindelsen. Det var særlig en beslutning om å anonymisere fødselsdatoer som førte til en omfattende gjennomgang. I tillegg kommer det alminnelige vedlikeholdet av basen ved at linker og metadata stadig oppdateres når nye rettskilder legges inn. Samlet finner retten det bevist at det mellom 2002 og 2005 skjedde mye arbeid med systematisering, innsamling og presentasjon av avgjørelsene i databasen, også avgjørelser som eksisterte på CD 2002 var del av dette arbeidet. Retten er kommet til at det arbeid som ble lagt ned i perioden 2002 til 2005 innebærer en vesentlig endring og innebærer en vesentlig nyinvestering i databasen.<br /> <br /> Lagmannsretten er enig med byfogdembetet i at den bruk RP har gjort av innholdet i DVD 2005 i utgangspunktet krenker Lovdatas enerett til så vel «uttrekk» som «gjenbruk» etter<br /> <br /> Side:24<br /> <br /> åndsverkloven § 24 første ledd. Også her viser lagmannsretten til byfogdembetets kjennelse side 26-28, som lagmannsretten tiltrer.<br /> <br /> Når det gjelder de 740 høyesterettsavgjørelsene fra 2006 og 2007, som er dokumenter hentet fra Lovdatas onlinedatabase som RP har fått fra en privat samling, er lagmannsretten som nevnt over enig med byfogdembetet i at online databasen som sådan omfattes av databasevernet etter åndsverkloven § 24 første ledd. Lovdata har redegjort for, og lagmannsretten legger til grunn, at hver årgang av høyesterettsavgjørelsene utgjør en selvstendig database, som igjen er delt inn i selvstendige databaser for henholdsvis sivile saker og straffesaker. Lagmannsretten er enig med byfogdembetet i at de 740 avgjørelsene fra 2006 og 2007 må anses som en vesentlig del av databasens innhold, og viser her til og tiltrer byfogdembetets kjennelse side 27-28. Det er imidlertid ikke avgjørende om denne bruken av de 740 avgjørelsene utgjør et brudd på databasevernet etter § 24 første ledd ettersom bruken uansett utgjør et brudd på databasevernet etter § 24 annet ledd, slik også byfogdembetet har konkludert med. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at å gjøre disse avgjørelsene fra 2006 og 2007 fra Lovdatas onlinedatabase tilgjengelige for allmennheten på RPs hjemmeside, er en gjentatt og systematisk gjenbruk av (eventuelt) uvesentlige deler av databasen som urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser, jf. åndsverkloven § 24 annet ledd (andre alternativ). Lagmannsretten gjengir her fra byfogdembetets kjennelse side 28:<br /> <br /> :Uansett omfattes uttrekket og gjenbruken av § 24 andre ledd. Det foreligger i saken gjentatt gjenbruk og uttrekk. Det vises til at uttrekket fra DVD 2005 og mottaket av og publiseringen av 2006 og 2007 avgjørelsene er to gjentatte uttrekk fra basen. Disse gjentatte uttrekkene var ledd i en aksjon der en la til rette for at en skulle bygge opp en base basert på en rekke større og mindre bidrag. Andre ledd skal hindre omgåelser av vernet i førte ledd. Her foreligger en lik omgåelse som urimelig tilsidesetter Lovdatas legitime interesser. Det er ikke tale om normal bruk av basen, men en systematisk innsamling av til sammen vesentlige deler, hvor formålet var å samle alle avgjørelser fra Høyesterett.<br /> <br /> Lagmannsretten er etter dette, som byfogdembetet, kommet til at RPs bruk av samtlige av de omtvistede høyesterettsavgjørelsene isolert sett utgjør brudd på databasevernet etter reglene i åndsverkloven § 24. Spørsmålet er så om bestemmelsen i § 24 må tolkes innskrenkende eller likevel ikke kommer til anvendelse. Dette ser lagmannsretten på i det følgende.<br /> <br /> ===== 5.3.3 Offentleglova =====<br /> RP anfører, slik lagmannsretten har oppfattet, at offentleglova i seg selv gir RP rett til å bruke fritt de aktuelle høyesterettsavgjørelser uavhengig av databasevernet i åndsverkloven § 24, alternativt at offentleglova og prinsippene der utgjør viktige tolkningsmomenter for at åndsverkloven § 14 medfører at databasevernet ikke gjelder i dette tilfelle.<br /> <br /> Side:25<br /> <br /> Lagmannsretten vurderer først om offentleglova kommer til anvendelse i dette tilfellet og om dette i så fall medfører at databasevernet i § 24 likevel ikke gjelder.<br /> <br /> Det er ikke omtvistet at Lovdata, som er en stiftelse, som et utgangpunkt omfattes av offentleglova, ettersom statlige organer oppnevner et flertall av styret i stiftelsen, jf. offentleglova § 2 bokstav d. Dette er ikke omtvistet. Det partene er uenige om er om offentleglova § 2 andre ledd første punktum kommer til anvendelse, som unntar fra offentleglova «rettssubjekt som hovudsakleg driv næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private».<br /> <br /> Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om Lovdata er underlagt offentleglova. Selv om offentleglova skulle ha kommet til anvendelse, kan ikke lagmannsretten se at reglene om innsyn etter offentleglova i seg gir RP rett til bruk i strid med databasevernet etter åndsverkloven § 24. Det fremgår av offentleglova § 7 at man kun kan bruke informasjonen man får tilgang fritt til ethvert formål «dersom ikkje anna lovgiving eller retten til ein tredjeperson er til hinder for det». I Rettsdata, Norsk lovkommentar til bestemmelsen, note 117 av Jan Frithjof Bernt, heter det:<br /> <br /> :Enkelte former for bruk kan være forbudt i lov eller i medhold av lov. Offl. § 7 suspenderer ikke disse forbudene, og de private aktørene har selv ansvaret for at bruken er i samsvar med gjeldende regelverk. Særlig åndsverkloven kan være til hinder for bruk av dokumenter – både dokumenter som skriver seg fra private og dokumenter som er produsert av det offentlige. At innholdet i dokumentet er underlagt vern etter åndsverkloven, er samtidig et eksempel på et tilfelle der tredjemanns rett vil være til hinder for gjenbruk. I slike tilfeller må bruken av dokumentet avklares med rettighetshaver. (rettens understrekning)<br /> <br /> Også av forarbeidene til (tidligere) åndsverkloven § 43 fremgår det at en eventuell innsynsrett etter offentlighetsloven ikke påvirker hvilke rettigheter man har til å bruke materialet etter åndsverkloven, jf. side 20 i Ot.prp.nr.85 (1997–1998) hvor det fremgår at:<br /> <br /> :«I spørsmålet om en eventuell gjenbruk av det materiale som i medhold av offentlighetsloven er gjort kjent, må derimot en eventuell enerett etter åndsverkloven iakttas».<br /> <br /> Lagmannsretten bemerker også at selv om RP skulle ha rett til å få innsyn i og utlevert alle høyesterettsavgjørelser fra Lovdata etter offentleglova, så åpner offentleglova for at det kan kreves betaling for å gi tilgang til informasjon, jf. offentleglova § 8 annet og tredje ledd jf. forskrift til offentleglova § 4, særlig § 4 fjerde ledd og sjette ledd. Lagmannsretten tar ikke stilling til om disse bestemmelsene kommer til anvendelse for det tilfelle Lovdata omfattes av offentleglova. Forskriftsbestemmelsen viser imidlertid at et krav om betaling for tilgang til informasjon, også fra offentlige virksomheter, ikke alltid vil være utelukket.<br /> <br /> Side:26<br /> <br /> ===== 5.3.4 Medfører åndsverkloven § 14 og øvrige rettskilder at databasevernet her likevel ikke gjelder? =====<br /> Kjernen i saken, og som også har vært hovedfokus i ankeomgangen, er om det er holdepunkter for at databasevernet i åndsverkloven § 24 ikke kommer til anvendelse for Lovdatas databaser over rettsavgjørelser, med grunnlag i åndsverkloven § 14 og øvrige rettskilder. Dette ser lagmannsretten på i det følgende.<br /> <br /> Lagmannsretten er enig med byfogdembetet i at åndsverkloven § 14 og de øvrige relevante rettskilder i denne saken ikke medfører noen innskrenkning i databasevernet i § 24. Lagmannsretten viser her til byfogdembetets begrunnelse på kjennelsens side 29-35, som lagmannsretten tiltrer i det alt vesentlige. Lagmannsretten skal særlig bemerke:<br /> <br /> Etter ordlyden i § 24 er det ikke noe eksplisitt unntak fra databasevernet for databaser bestående av offentlige dokumenter, herunder rettsavgjørelser. Det er i § 24 femte ledd imidlertid vist til at blant annet åndsverkloven § 14 «gjelder tilsvarende». Spørsmålet er hvilken betydning dette har.<br /> <br /> Åndsverkloven § 14 (tidligere lovs § 9) fastsetter at blant annet rettsavgjørelser «er uten vern etter denne loven». Bestemmelsens første ledd lyder:<br /> <br /> :Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.<br /> <br /> Åndsverkloven § 14 har overskriften «Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern». Når § 14 bruker formuleringen «vern etter denne loven» må dette leses i sammenheng med overskriften. Bestemmelsen i § 14 fastsetter derfor etter lagmannsrettens syn et unntak fra det opphavsrettslige vernet. Den tidligere § 9 hadde ikke en slik overskrift, men bestemmelsen var del av lovens kapittel 1 som gjaldt «opphavsrettens» gjenstand og innhold», mens tidligere § 43 inngikk i kapittel 5 som omhandler «andre rettigheter». At bestemmelsen mente å gjøre unntak kun fra opphavsretten fremgår også av forarbeidene til § 9. Også etter den tidligere loven var derfor unntaket i § 9 ment å være et unntak fra hvilke dokumenter som har opphavsrettslige vern.<br /> <br /> Databasevernet i § 24 gir derimot ikke et opphavsrettslig vern, men fastsetter et investeringsvern (sui generis) ved at den som har utarbeidet databasen har en enerett til å råde over hele eller deler av databasen ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.<br /> <br /> At § 14 unntar enkelte dokumenter fra opphavsrettslig vern, medfører etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet ikke at § 14 gjør innskrenkninger i øvrige verneregler, herunder databasevernet i § 24.<br /> <br /> Side:27<br /> <br /> I åndsverkloven § 24 femte ledd står det imidlertid som nevnt at blant annet § 14 «gjelder tilsvarende». Spørsmålet er om denne henvisningen til § 14 må tolkes til å innebære at det er gjort et unntak fra databasevernet for Lovdatas databaser over rettsavgjørelser. Lagmannsretten skyter her inn at det at den tidligere lovs § 43 ikke hadde en henvisning til § 9, mens den nye § 24 har en henvisning til § 14, ikke utgjør en realitetsendring, jf. side 104 i Prop.104 L (2016–2017) Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) som siteres nedenfor. Det samme fremgår også av de samme forarbeiders side 323.<br /> <br /> Det er etter ordlyden i § 24 og § 14 ikke umiddelbart klart hva det innebærer for databasevernet i § 24 at § 14 «gjelder tilsvarende». Etter lagmannsrettens syn er heller ikke forarbeidene til den nye loven, hvor innsettingen av henvisningen til § 14 i § 24 femte kommenteres, særlig oppklarende. På side 104 i Prop.104 L (2016–2017) heter det om denne henvisningen til § 14:<br /> <br /> :Etter gjeldende § 43 fjerde ledd kan et katalogvern suppleres av et opphavsrettslig vern. I § 43 er det imidlertid ingen henvisning til bestemmelsen i § 9, som unntar visse verk av offentlig karakter fra vern. Prinsippet har imidlertid hele tiden vært at avgrensningene i katalogvernet skal ha samme omfang som de innskrenkninger som gjelder for den opphavsrettslige enerett. Selv om § 9 fastslår at «[l]over, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov», finner departementet grunn til å ta inn en uttrykkelig henvisning om at bestemmelsen får tilsvarende anvendelse for databaser som er uten opphavsrettslig vern, slik det også er gjort i opphavsrettslovene i Danmark, Sverige og Finland. Det vises for øvrig til Ot.prp.nr.85 (1997–1998) s. 19 og 36. I forslag til § 24 femte ledd er det derfor tatt inn en henvisning til § 14 (gjeldende § 9). (rettens understrekning)<br /> <br /> Hva som ligger i at «avgrensningene i katalogvernet skal ha samme omfang som de innskrenkninger som gjelder for den opphavsrettslige enerett» og at «bestemmelsen [§ 14] får tilsvarende anvendelse for databaser som er uten opphavsrettslig vern» er noe uklart. Det som imidlertid i alle fall er klart, er at departementet ikke mente å unnta enhver database fremskaffet av det offentlige eller for offentlige midler fra databasevernet. Dette var foreslått i høringsrunden, men ble forkastet av departementet, jf. fra side 104 i Prop.104 L (2016–2017) hvor det i forbindelse med henvisningen fra § 24 til § 14 ble uttalt:<br /> <br /> :I høringen foreslår Kommunal- og moderniseringsdepartementet at databaser som er fremskaffet av det offentlige, eller for offentlige midler, bør vurderes unntatt vern etter bestemmelsen. Departementet er ikke enig at dette er en fornuftig måte å legge til rette for økt viderebruk av offentlig informasjon. Det at en database i offentlig eie er vernet etter åndsverkloven, er etter departementets vurdering ikke et hinder for viderebruk i seg selv – men hvordan rettighetene forvaltes kan selvfølgelig være det. Et generelt unntak vil kunne få økonomiske konsekvenser for det offentlige, bl.a som følge av inntjeningskrav, som det er vanskelig å overskue. Etter departementets syn<br /> <br /> Side:28<br /> <br /> :er det derfor mer hensiktsmessig om adgangen til viderebruk vurderes konkret for hver enkelt database, bl.a på bakgrunn av gjeldende retningslinjer for slik utnyttelse.<br /> <br /> Formuleringen «gjelder tilsvarende» i § 24 femte ledd og forarbeidene til den nye loven må leses i lys av forarbeidene til den tidligere loven, hvor forholdet mellom tidligere § 9 og § 43 ble grundig diskutert. Her fremgår det klart at sammenstillinger av blant annet rettsavgjørelser ikke er uten vern, jf. Ot. prp. nr. 85 (1997-1998) side 19:<br /> <br /> :[…] Om de enkelte rådata i en database er unntatt fra vern, kan vurderingen av det arbeid som sammenstiller og bearbeider disse, bli annerledes. Et eksempel her er lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre offentlige vedtak. De enkelte tekster er i seg selv uten vern. &lt;u&gt;En sammenstilling som er resultat av en konsolidering og bearbeiding av disse tekstene er ikke derved uten vern&lt;/u&gt;. (rettens understrekning)<br /> <br /> Det ble imidlertid i forarbeidene åpnet for at visse sammenstillinger av informasjon ville kunne bli omfattet av daværende § 9. På side 20 i Ot. prp. nr. 85 (1997-1998) fremgår det at bearbeidede sammenstillinger av informasjon, «på enkelte sentrale områder for det offentliges oppgaver», vil kunne omfattes av § 9 «når bearbeidingen foretas av det offentlige eller på det offentliges vegne»:<br /> <br /> :På &lt;u&gt;enkelte sentrale områder&lt;/u&gt; for det offentliges oppgaver, som veiledning til allmennheten om rettigheter og plikter basert på offentlige vedtak, vil også de bearbeidede sammenstillinger av slik informasjon &lt;u&gt;kunne omfattes av § 9&lt;/u&gt;, når bearbeidingen &lt;u&gt;foretas av det offentlige eller på det offentliges vegne&lt;/u&gt;. (rettens understrekning)<br /> <br /> På samme side i disse forarbeidene fremgår det at hvorvidt slikt bearbeidet materiale vil kunne omfattes av § 9 vil måtte bero på en konkret vurdering, hvor det særlig vil være relevant «hvor sentral denne informasjonsforedlingsoppgaven er innenfor det aktuelle organs virksomhet»:<br /> <br /> :[…] Det må også &lt;u&gt;bero på en konkret vurdering&lt;/u&gt; hvorvidt en strukturert sammenstilling av ulik type informasjon av relevans for bestemte befolkningsgrupper, skal være unntatt fra vern når innholdet som sådant er det. Slik departementet ser det, må det ha betydning for vurderingen av om man er innenfor<br /> § 9 eller ikke, &lt;u&gt;hvor sentral denne informasjonsforedlingsoppgaven er innenfor det aktuelle organs virksomhet&lt;/u&gt;. (rettens understrekning)<br /> <br /> I Prop. 104 L (2016-2017), Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven), side 65-66 er det, under beskrivelsen av gjeldende rett, presisert at § 9 (i den gamle loven) ikke omfatter dokumenter utarbeidet i kraft av en tjenesteytende funksjon:<br /> <br /> :Bestemmelsen kan ikke forstås slik at alle dokumenter det offentlige utarbeider faller utenfor vernet etter åndsverkloven. &lt;u&gt;Dokumenter utarbeidet av det offentlige som ikke skjer i kraft av offentlig myndighetsutøvelse, men derimot i en tjenesteytende funksjon, omfattes ikke av § 9&lt;/u&gt;. (rettens understrekning)<br /> <br /> Side:29<br /> <br /> Av forarbeidene over kan det etter dette utledes at hvorvidt en database utarbeidet av det offentlige som inneholder materiale omfattes av unntaket i § 14 / § 9 (for eksempel rettsavgjørelser) vil måtte bero på en konkret vurdering, hvor det vil være av betydning «hvor sentral denne informasjonsforedlingsoppgaven er innenfor det aktuelle organs virksomhet» og hvorvidt databasen med disse offentlige dokumentene er utarbeidet «i kraft av offentlig myndighetsutøvelse». Dersom databasen er utarbeidet i kraft av «i en tjenesteytende funksjon», kommer ikke unntaket i § 14 / § 9 til anvendelse. Etter lagmannsrettens syn har en slik forståelse også støtte i ordlyden: Etter § 14 første ledd annen setning, hvor det listes opp andre unntak fra opphavsvernet, avsluttes listen med «..og lignende ''som gjelder offentlig myndighetsutøvelse'', og er avgitt av offentlig myndighet». Tilsvarende passus står også i tidligere § 9: «.. og andre uttalelser ''som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet''».<br /> <br /> Etter lagmannsrettens syn kommer ikke § 14 til anvendelse på Lovdatas databaser. Lovdatas utarbeidelse av databasene over rettsavgjørelser er ikke gjort som offentlig myndighet. Lovdatas sammenstilling (database) av rettsavgjørelser anses ikke utarbeidet i kraft av offentlig myndighetsutøvelse, men er noe Lovdata har gjort som ledd i en tjenesteytende funksjon. Videre er ikke sammenstillingene av rettsavgjørelsene en sentral del av det som er Lovdatas oppgave på vegne av det offentlige, som knytter seg til å ha og vedlikeholde database over lover og forskrifter. Lagmannsretten slutter seg til byfogdembetets begrunnelse på kjennelsens side 32:<br /> <br /> :Lovdata utøver offentlig myndighet på vegne av staten etter avtale om kunngjøring av lover i Norsk lovtidend, som nå kommer i elektronisk utgave via Lovdata. Databasen over lover og forskrifter er med hjemmel i lov unntatt fra kreditorbeslag. Dette gjelder ikke lovdatas andre baser, herunder den i saken aktuelle base over avgjørelser fra Høyesterett. Lovdatas øvrige virksomhet er ikke utøvelse av offentlig myndighet og skjer ikke på vegne av offentlig myndighet. Herunder er Lovdatas innsamling av rettsavgjørelser og oppbygging av databasen over disse ikke underlagt offentlig regulering særskilt for Lovdata.<br /> <br /> Dersom meningen med henvisningen i § 24 femte ledd til § 14 var å gjøre et generelt unntak fra for eksempel databasevernet for databaser over offentlige dokumenter, herunder databaser over rettsavgjørelser, måtte det etter lagmannsrettens syn fremgå klart av bestemmelsen, slik dette etter hva lagmannsretten forstår er gjort i nederlandsk rett.<br /> <br /> At åndsverkloven § 14 ikke medfører begrensninger i databasevernet for databaser over rettsavgjørelser er det også støtte for i juridisk teori, jf. Jon Bing, «Databaser med «offentlige dokumenter» - Særlig om den norske åndsverksloven § 9», i Complex 6/94 (1994), side 96:<br /> <br /> Side:30<br /> <br /> :Åndsverkloven § 9 regulerer vernet til den enkelte lov, den enkelte forskrift eller det enkelte saksdokument. Den regulerer ikke vernet av f eks en database som består av lover og forskrifter. Riktignok er det slik at kataloger også er vernet etter åndsverkloven («denne lov»), men &lt;u&gt;åndsverkloven § 9 tar ikke sikte på å frata «aggregater» av ikke vernede elementer et vern. Det er også ikke formålet med bestemmelsen – den skal sikre fri formidling av lover, forskrifter og saksdokumenter, men tar ikke sikte på å regulere markedet for samlinger eller informasjonssystemer som formidler slike ikke vernede elementer&lt;/u&gt;. (rettens understrekning)<br /> <br /> Et moment i tolkningen er å finne frem til en forståelse som stemmer best overens med Databasedirektivet, som Norge har implementert. Databasedirektivet forutsetter at databaser bestående av også ikke-vernet innhold skal vernes, jf. databasedirektivet artikkel 7. nr. 4 og EU-domstolens avgjørelse i EU i C-545/O7 Lakorda (avsnitt 70-73 samt 74 tredje strekpunkt). Lovdata har gjort gjeldende at å legge til grunn at åndsverkloven § 14 gir rettigheter til databaser i strid med databasevernet i § 24 vil kunne representere et brudd på Norges forpliktelser etter EØS-avtalen ved at norsk rett i så fall ikke oppstiller det nivået av beskyttelse for databaser som databasedirektivet klart forutsetter. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om databasedirektivet krever at Lovdatas databaser er vernet. Dette fordi det etter lagmannsrettens syn er tilstrekkelig klart, ut fra de norske kildene, at § 14 ikke medfører at databasevernet i § 24 ikke gjelder for databaser bestående av rettsavgjørelser. Lagmannsretten peker også på at dersom det er korrekt oppfattet at Nederland har unntatt denne type databaser fra databasevernet, kan det tyde på at databasedirektivet ikke kan forstås som en absolutt hindring i så måte.<br /> <br /> Også RP har vist til det nederlandske unntaket fra databasevernet for databaser utarbeidet av det offentlige som inneholder lover, rettsavgjørelser og lignende «kjernedokumenter». At enkelte land eventuelt har gjort et slikt unntak fra databasevernet, har etter lagmannsrettens vurdering ikke betydning i vår sak. Det viktige for vår sak er et slikt unntak fra databasevernet ikke er gjort i norsk rett.<br /> <br /> Når det gjelder gjenbruksdirektivet, som RP mener at er et argument for deres syn, så fremgår det av direktivet selv at det ikke innskrenker tredjeparts rettigheter, herunder sui generis rettigheter, se direktivets fortale 22 og 24.<br /> <br /> Etter lagmannsrettens syn kan heller ikke de bestemmelser i grunnloven og EMK som er påberopt av ankende part, medføre at databasevernet ikke kommer til anvendelse på Lovdatas database over rettsavgjørelser. Det er i vår sak ikke snakk om at man er hindret verken fra innsyn i rettsavgjørelser eller at man ikke kan publisere eller referere fra enkeltavgjørelser. Det saken gjelder er om RP kan gjøre uttrekk fra og publisere fra en database med slike rettsavgjørelser i strid med Lovdatas databasevern. Lagmannsretten viser til og tiltrer byfogdembetets begrunnelse på kjennelsens side 34-35:<br /> <br /> Side:31<br /> <br /> :Retten har videre vurdert om forbudet mot diskriminering i Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 sammenholdt med artikkel 6 og artikkel 10 innebærer en rett til innsyn som må gå foran databasevernet i åndsverksloven § 24. De nevnte bestemmelser har ved motstrid forrang foran åndsverksloven, eventuelt slik at bestemmelsene blir et tolkningsmoment som taler for innskrenkende tolkning av bestemmelsen i åndsverksloven § 24.<br /> <br /> :Retten kan ikke se at det foreligger «usakelig eller uforholdssmessig forskjellsbehandling» iht. Grunnloven § 98. Saksøkerne blir ikke diskriminert på grunnlag av personlige egenskaper eller av andre usaklige grunner.<br /> <br /> :Retten kan heller ikke se at det foreligger diskriminering etter EMK artikkel 14 sammenholdt med EMK artikkel 10 og artikkel 6. Det foreligger her ikke diskriminering på grunnlag av noen av de oppregnede grunnlag og ikke på usaklig grunnlag.<br /> <br /> :Retten tar som utgangspunkt ved vurderingen at åndsverksloven § 24 er i tråd med gjeldende rett i hele EU/EØS, jf. at den bygger på direktivet. Det må gjøres en avveining av behovet for regulering av eiendomsretten, her immaterielle rettigheter etter åndsverksloven § 24, og retten til ytringsfrihet (retten til å motta og meddele opplysninger) og retten etter artikkel 14 jf. artikkel 6 og 10.<br /> <br /> :I hele EU/EØS har lovgiver funnet det «nødvendig i et demokratisk samfunn» å innskrenke retten til å hente ut informasjon av hensyn til databasevernet. Det er ikke fremlagt for retten rettspraksis som støtter et annet syn og retten er ikke kjent med slik praksis.<br /> <br /> :Retten kan heller ikke se at databasevernet er i strid med retten til rettferdig rettergang i artikkel 6. Argumentet er her at det koster penger å få tilgang til rettspraksis på LovdataPro slik at parter uten midler stiller svakere enn motparten.<br /> :Retten mener retten til betalt advokat kan gi veiledning. Den som ikke har penger til å betale for tilgang til LovdataPro vil ofte ikke kunne betale for advokat. Dessuten gir advokat kvalifisert tilgang til rettspraksis også gjennom dennes fagkunnskap. I straffesaker er det gitt regler om betalt forsvarerbistand, jf. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c. I sivile saker er det ingen tilsvarende bestemmelse om minimumsrettigheter. Retten kan ikke se at statene har plikt til å stille rettslige informasjonssystemer til disposisjon for parter i rettsaker uten betaling. Det er ikke fremlagt avgjørelser fra EMD som belyser spørsmålet og retten er ikke kjent med at slike foreligger. Et slikt krav må uansett fremmes mot staten og ikke mot en av flere tilbydere av rettslige informasjonssystemer. De hensyn artikkel 6 skal ivareta taler for at en eventuell rett til utlevering av avgjørelser må vurderes individuelt i den enkelte rettsak og ikke kan fremmes som et krav om utlevering en bloc uavhengig av en konkret sak. Det vises forståvidt til artikkel 6 nr. 3 bokstav c som ikke gir rett til forsvarer i enhver sak, men etter en konkret vurdering.<br /> :Det har særskilt vært prosedert på at EMD de siste årene har tolket EMK artikkel 10 slik at den også gir rett til å få informasjon. I Rt. 2015 side 1467 gjennomgår Høyesterett denne praksis. I avsnitt 43 tar retten som utgangspunkt at politiet hadde rett, men ikke plikt til å utlevere et opptak fra kameraovervåkningen ved Oslo legevakt, hvor en mann døde under pågripelse, til NRK. Etter rettens syn gjelder EMDs praksis slik den er tolket av Høyesterett i Rt 2015 side 1467 utlevering av<br /> <br /> Side:32<br /> <br /> :spesifiserte enkeltdokmenter/opplysninger til pressen eller lignende subjekter, etter en konkret vurdering i den enkelte sak, se avsnitt 65. Retten kan ikke se at dommen, og den praksis den viser til fra EMD, kan brukes på det foreliggende tilfellet.<br /> <br /> RP har med styrke gjort gjeldende at det må gjøres en samlet helhetsvurdering av § 14 opp mot § 24, der det avgjørende må være at avgjørelser fra Høyesterett skal være tilgjengelig ikke bare for profesjonelle aktører med abonnement på Lovdata Pro, men for alle i samfunnet. I denne helhetsvurderingen mener PR at det må legges betydelig vekt på at Lovdata har vært i og fortsatt er i en helt unik situasjon, særlig ved at Lovdata fram til 2008 hadde en eksklusiv ordning ved å få tilgang til dommer fra Høyesterett, at Lovdata opererte uten konsesjon og at Lovdata var finansiert av offentlige midler ved oppstarten og også underveis. Lovdata er uenig i deler av denne beskrivelsen, men det synes uomtvistet at frem til 2008 hadde Lovdata en særlig posisjon ved å få rettsavgjørelser fra Høyesterett. Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening har i sitt innlegg vist til de samme momenter som RP, og også påpekt at grunnleggende krav til offentlighet, demokrati, ytringsfrihet og borgernes informasjonskrav gjør at pressen må ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til avgjørelser av Høyesterett.<br /> <br /> Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke holdepunkter i rettskildene for den type «helhetsvurdering» som RP og Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening mener at må gjøres ved avveiningen mellom § 14 og § 24. En slik helhetsvurdering synes være løsrevet fra bestemmelsenes ordlyd og forarbeider. Etter lagmannsrettens syn vil et eventuelt unntak fra databasevernet i § 24 som følge av § 14 måtte begrunnes i de momenter som fremheves i forarbeidene til den tidligere loven og som også kan utledes av ordlyden i § 14. Lagmannsretten bemerker at vurderingen av disse momentene, også beror på en samlet vurdering. Disse momentene er, som tidligere nevnt, hvor sentral informasjonsforedlingsoppgaven med utarbeidelsen av databasen er innenfor det aktuelle organs virksomhet og hvorvidt databasen med dokumentene er utarbeidet i kraft av offentlig myndighetsutøvelse og av en offentlig myndighet. Disse momenter kommer ikke til anvendelse på Lovdatas utarbeidelse av databasen over rettsavgjørelser.<br /> <br /> Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten at det etter gjeldende rett ikke foreligger holdepunkter for at Lovdatas databaser over rettsavgjørelser er unntatt fra databasevernet i åndsverkloven § 24.<br /> <br /> ===== 5.3.5 Særlig om sammendragene =====<br /> Databaseinnholdet i CD 2002 er mer enn 15 år gammelt, og dermed ikke vernet av databasevernet i åndsverkloven § 24. Spørsmålet er imidlertid om ''sammendragene'' av avgjørelsene er underlagt ''opphavsrett''.<br /> <br /> Side:33<br /> <br /> Opphavsrett gir en enerett til å råde over åndsverket, herunder til å gjøre det tilgjengelig for allmenheten, jf. åndsverkloven § 3. Vernetiden for opphavsrett er 70 år etter opphavspersonens død, jf. åndsverkloven § 11.<br /> <br /> Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at Lovdata har rett til å gjøre gjeldende og håndheve opphavsrett til sammendragene. Det fremgår av avtalene med Den norske advokatforening fra 1998, 2011 og 2015, at Lovdata har rett til å bruke sammendragene. Det er ikke avgjørende om Lovdata har fått overdratt en eksklusiv rett til sammendragene. Lovdata har videre sannsynliggjort en rett til å håndheve opphavsrettigheter til sammendragene også for sammendrag forut for 1998, jf. fullmakt i brev fra DNA 16. november 2018. RP har i prosesskrift 21. november 2018 uttalt at «[d]et er heller ikke klargjort at generalsekretæren har kompetanse til å avgi noen slik fullmakt». Lagmannsretten er usikker hvorvidt RP med dette har anført at generalsekretæren ikke har den nødvendige kompetanse. Uansett er det ikke sannsynliggjort at generalsekretæren ikke har kompetanse. Lagmannsretten legger derfor fullmakten til grunn.<br /> <br /> Lagmannsretten er videre enig med Lovdata i at de enkelte forfatterne av de enkelte sammendragene må anses å ha overdratt rettighetene til Advokatforeningen. Lagmannsretten viser her til at den enkelte forfatter har skrevet sammendrag på oppdrag for og levert dem til Advokatforeningen v/Retstidendes redaksjon. Dette må oppfattes som at forfatterne samtidig har overdratt rettigheter. Retten viser også til at det ifølge opplysninger fra Lovdata aldri har vært reist innsigelser fra noen av forfatterne mot den utnyttelsen som har skjedd i Retstidende og i Lovdatas databaser.<br /> <br /> På samme måte som byfogdembetet, finner lagmannsretten å avgrense rettighetene til sammendragene i tid til å gjelde tilbake til avgjørelser avsagt i 1945 eller senere, jf. byfogdembetets kjennelse side 36-37.<br /> <br /> Lagmannsretten er etter dette kommet til at Lovdata har sannsynliggjort en rett til å kunne håndheve opphavsrettighetene til sammendrag til avgjørelser avsagt i 1945 eller senere, som da blant annet omfatter en enerett til å gjøre sammendragene tilgjengelige for allmennheten, jf. åndsverkloven § 3. Lovdata har dermed sannsynliggjort et krav på å forby RP å publisere sammendrag for avgjørelser avsagt etter 1945. Dette kravet omfatter også et krav på at RP sletter sammendragene.<br /> <br /> ==== 5.4 Sannsynliggjøring av sikringsgrunn ====<br /> Lagmannsretten har, som det fremkommer over, kommet til at Lovdata har sannsynliggjort et krav om at RP sletter innholdet av DVD 2005 samt rettsavgjørelsene fra 2006 og 2007, samt at RP forbys å publisere disse. Videre har Lovdata sannsynliggjort et krav om at RP forbys å publisere sammendragene fra CD 2002 for avgjørelser fra 1945.<br /> <br /> Side:34<br /> <br /> I tillegg til å sannsynliggjøre et sikringskrav må saksøkeren, for å få medhold i en begjæring om midlertidig forføyning, sannsynliggjøre en sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2. Lovdata har påberopt sikringsgrunnen både i tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav a og b.<br /> <br /> Spørsmålet om sikringsgrunn må avgjøres ut fra forholdene nå, og ikke da den første forføyningen ble avsagt (kjennelsen 31. mai 2018) eller kjennelsen etter den muntlige forhandlingen (kjennelsen av 21. september 2018). Hvis forholdene har endret seg fra forføyningsbegjæringen ble fremsatt og til retten skal avgjøre saken, er det forholdene på det sistnevnte tidspunkt som skal legges til grunn ved vurderingen av om sikringsgrunn foreligger, jf. Schei m.fl. Bind II s. 1234 og [[Rt-1999-523]] og Flock, Midlertidig sikring, Universitetsforlaget 2011, side 234.<br /> <br /> Retten vurderer først om det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. Etter den bestemmelsen kan midlertidig forføyning besluttes:<br /> <br /> :når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.<br /> <br /> Spørsmålet er om det er nødvendig med et midlertidig forbud «for å avverge en vesentlig skade eller ulempe». Lagmannsretten kan i all hovedsak tiltre byfogdembetets begrunnelse på kjennelsens side 37-40 for at det foreligger sikringsgrunn etter bokstav b. Lagmannsretten bemerker i tillegg:<br /> <br /> RP har gitt uttrykk for at de har til hensikt å publisere rettsavgjørelsene fra 2006 og 2007 hentet fra Lovdatas online database samt sammendrag fra før 2015, men at de avventer lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsretten oppfatter at RP med dette har sagt at de vil respektere lagmannsrettens avgjørelse når det gjelder hovedkravet i den forstand at de ikke vil publisere materiale i strid med rettens kjennelse, noe de da heller ikke har gjort etter kjennelsen av 1. juni 2018. Dersom saksøkte har erklært å ville respektere kravet, er dette et forhold som retten etter omstendighetene kan ta i betraktning ved vurderingen av om det er nødvendig med midlertidig forføyning, se Flock, Midlertidig sikring, Universitetsforlaget 2011, side 110; spesielt hvor sikringsgrunnen er bokstav b. Slik lagmannsretten har oppfattet RP, vil de imidlertid uansett ikke respektere et krav om å slette de aktuelle rettsavgjørelser og sammendrag. En fortsatt lagring av rettsavgjørelsene og sammendragene medfører i seg selv brudd på hhv. databasevernet og opphavsretten (til sammendragene). Videre har RP heller ikke sagt at de aksepterer kravet som sådan eller vil oppgi sin posisjon, men kun at de vil respektere lagmannsrettens kjennelse.<br /> <br /> Det er etter lagmannsrettens syn ikke et argument mot at sikringsgrunn foreligger at det eventuelt skal være enkelt for andre å gjøre det samme som RP har gjort, som er å laste ned<br /> <br /> Side:35<br /> <br /> rettsavgjørelser og sammendrag fra CD og DVD plater som kan lånes fra Nasjonalbiblioteket. For det første synes en slik bruk være i strid med reglene for utlån og avtalevilkårene for bruk av Lovdatas CD og DVD. For det andre er faren for videre brudd på databasevernet og opphavsretten klart høyere dersom dette ligger tilgjengelig på RPs hjemmeside, enn dersom tredjeparter selv må laste de ned fra DVD/CD plater lånes fra Nasjonalbiblioteket eller andre som har disse platene.<br /> <br /> Lagmannsretten er enig med byfogdembetet i at det ikke er sannsynliggjort at en publisering av de aktuelle dommene og sammendragene av RP vil medføre at Lovdatas betalingstjeneste mister kunder. Dette fordi RPs tjeneste og funksjoner, i alle fall på nåværende tidspunkt, ikke kan konkurrere med Lovdata PRO. På den annen side vil en slik publisering av RP på sikt kunne ha negativ betydning for Lovdatas virksomhet.<br /> <br /> Ved vurderingen av om det foreligger sikringsgrunn må det også vektlegges at saken gjelder brudd på databasevern og opphavsrett etter åndsverkloven, og således har en ikke-økonomisk side. Å fortsette og lagre og eventuelt også publisere materiale i strid med Lovdatas databasevern og opphavsretten til sammendragene, vil medføre en pågående krenkelse av slike immaterielle rettigheter. Det er ikke et krav for å få midlertidig forføyning at den krenkede må sannsynliggjøre et økonomisk tap ved den fortsatte krenkelsen.<br /> <br /> I [[Rt-2002-108]] gir Høyesterett anvisning på at avgjørelsen av om midlertidig forføyning skal besluttes vil bero på en totalvurdering:<br /> <br /> :Bestemmelsen åpner for en sammensatt vurdering av hvor viktig det omtvistede rettsforhold er for saksøkeren, hvor stort behov saksøkeren har for midlertidig forføyning, hvor inngripende en midlertidig forføyning vil være, saksøktes adferd m.v.<br /> <br /> Etter lagmannsrettens syn taler en slik totalvurdering for at det her foreligger sikringsgrunn og at midlertidig forføyning skal besluttes. For Lovdata gjelder saken beskyttelse av til dels betydelige investeringer. For RP sin del, som ikke har et økonomisk motiv, så kan det ikke anses å ha stor betydning at RP må vente med å eventuelt kunne publisere de aktuelle avgjørelser og sammendrag til det, etter et ordinært søksmål, er rettskraftig slått fast at RP har rett til dette.<br /> <br /> Etter dette er lagmannsretten kommet til at Lovdata har sannsynliggjort en sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere om det foreligger sikringsgrunn etter § 34-1 første ledd bokstav a.<br /> <br /> ==== 5.5 Forholdsmessighetsvurderingen ====<br /> Etter tvisteloven § 34-1 annet ledd kan en forføyning ikke besluttes dersom den skade<br /> <br /> Side:36<br /> <br /> eller ulempe saksøkte (RP) påføres ved forføyningen står i et åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren (Lovdata) har i at det blir besluttet midlertidig forføyning.<br /> Av samme grunner som ovenfor nevnt, finner lagmannsretten at en midlertidig forføyning som fastsatt av byfogdembetet, ikke er uforholdsmessig.<br /> <br /> ==== 5.6 Konklusjon ====<br /> Vilkårene for å beslutte en midlertidig forføyning er etter dette til stede. Når det gjelder det nærmere innhold av forføyningen ser ikke lagmannsretten behov for å gjøre endringer i forføyningen som er besluttet av byfogdembetet. RP har i ankeomgangen heller ikke fremkommet med konkrete innsigelser til de nærmere detaljer i forføyningen for det tilfelle forføyningen opprettholdes. Lagmannsretten viser derfor til og tiltrer byfogdembetets kjennelse side 40-41 vedrørende utformingen av forføyningen.<br /> <br /> ==== 5.7 Sakskostnader ====<br /> Etter § 20-8 første ledd skal krav på sakskostnader avgjøres for hver instans i den avgjørelse som avslutter saken i instansen. Hvor en sak er anket skal det treffes særskilt avgjørelse om sakskostnadene ved hver instans, jf. blant annet [[Rt-2009-420]] avsnitt 17.<br /> <br /> Dersom en part fullt ut eller i det vesentlige har vunnet saken, har han etter tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd som hovedregel krav på full erstatning av sine sakskostnader fra motparten. Ved vurderingen av om en sak er vunnet fullt ut eller i det vesentlige må det tas utgangspunkt i påstanden i stevning og tilsvar ved saken for underinstansen, og ved anke må det tas utgangspunkt i påstandene i anken og anketilsvaret, jf. Schei m.fl., Tvisteloven kommentarutgave, 2. utgave, side 700.<br /> <br /> Lagmannsretten vurderer først sakskostnadene ved behandlingen ved byfogdembetet. Ved avgjørelsen av sakskostnadene for de lavere instanser skal ankeinstansen legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 første og annet ledd. Det resultat som lagmannsretten er kommet til, må sammenholdes med de påstander som ble nedlagt for byfogdembetet, jf. [[Rt-2011-699]] med videre henvisninger. Ved midlertidig forføyning som først behandles uten muntlig forhandling og så etter en etterfølgende muntlig forhandling, så må det tas utgangspunkt i påstanden i den første begjæringen sammenholdt med det endelige resultatet, jf. Flock, Midlertidig sikring, Universitetsforlaget 2011, side 218-219. Her hvor saken er anket må derfor påstanden som Lovdata nedla for byfogdembetet i den første begjæringen (som ble avgjort uten muntlige forhandlinger) sammenholdes med lagmannsrettens resultat, som er å opprettholde avgjørelsen i kjennelsen etter muntlige forhandlinger (med unntak for sakskostnadsavgjørelse, jf. nedenfor).<br /> <br /> I den opprinnelige påstanden, fremsatt i begjæring 31. mai 2018, nedla Lovdata påstand om at RP pålegges å fjerne og forbys å publisere «alle rettsavgjørelser på Rettspraksis.no som har sitt opphav fra Lovdatas database, samt slette enhver datafil på Rettspraksis.no som er lastet ned fra Lovdatas database». I kjennelsen avsagt etter den muntlige<br /> <br /> Side:37<br /> <br /> forhandlingen, som opprettholdes av lagmannsretten, er imidlertid forføyningen begrenset til «alle rettsavgjørelser fra Høyesterett, hentet fra DVD utgitt av Stiftelsen Lovdata i 2005 og avgjørelser fra Høyesterett, hentet fra Stiftelsen Lovdatas onlinedatabase herunder fra 2006 og 2007» samt også «sammendrag av avgjørelser fra Høyesterett hentet fra disse kilder». Sammenholdt med den opprinnelige begjæringen, som altså gjaldt alle rettsavgjørelser fra alle instanser og for en ubegrenset tidsperiode, så gjelder forføyningen kun høyesterettsavgjørelser og kun for perioden mellom 2003 og 2007. Ut fra dette anser lagmannsretten at Lovdata i saken for byfogdembetet ikke anses å ha vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige. På den annen side kan heller ikke RP anses å ha vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige for byfogdembetet, ettersom RPs påstand var at kravet om midlertidig forføyning forkastes og at kjennelsen fra byfogdembetet avsagt 1. juni 2018 ble opphevet.<br /> <br /> Etter lagmannsrettens resultat skal partene således bære hver sine kostnader for byfogdembetet, slik dette indirekte kommer til uttrykk i tvisteloven § 20-3. Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i tvisteloven § 20-3 første ledd, men er kommet at den ikke kommer til anvendelse.<br /> <br /> Etter dette er lagmannsretten kommet til at byfogdembetets sakskostnadsavgjørelse endres slik at sakskostnader ikke tilkjennes noen av partene for behandlingen ved byfogdembetet.<br /> <br /> Når det gjelder sakskostnadene for ''lagmannsretten'' skal man, ved avgjørelsen om en sak er vunnet fullt ut eller i det vesentlige, sammenholde resultatet med de påstander som ble nedlagt i anken og anketilsvaret. Lovdata nedla påstand om at anken ble forkastet. Med unntak for sakskostnadsavgjørelsen for tingretten, jf. over, har Lovdata vunnet ankesaken. At Lovdata fikk endret sakskostnadsavgjørelsen for byfogdembetet i sin disfavør medfører ikke at Lovdata ikke anses å ha vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige. Motparten i en ankesak anses for å ha vunnet saken selv om den ankende part oppnår en endring av sakskostnadsavgjørelsen i første instans i sin favør, dersom anken med hensyn til realiteten ikke fører frem. Dette gjelder uansett hvilket økonomisk omfang endringen har, jf. prinsippavgjørelsen i [[Rt-1997-288]], jf. også [[Rt-1999-1174]]., jf. Schei, Tvisteloven kommentarutgave (2. utgave) side 702. Lovdata skal derfor tilkjennes nødvendige kostnader for lagmannsretten. Lovdata har fremlagt kostnadsoppgave på kr 66.000 (eks. mva.) for lagmannsretten. Kostnadene anses nødvendige og tilkjennes, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.<br /> <br /> Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> Side:38<br /> <br /> === SLUTNING ===<br /> :1. Anken over Oslo byfogdembetes kjennelse, punktene 1-5 og 7 i slutningen, forkastes.<br /> <br /> :2. Sakskostnader for Oslo byfogdembete tilkjennes ikke.<br /> <br /> :3. Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie dømmes solidarisk til å betale sakskostnader for lagmannsretten til Stiftelsen Lovdata med 66 000 – sekstisekstusen – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.<br /> <br /> [[Kategori:Lagmannsretter]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rettspraksis-saken&diff=212989 2019-03-07T17:48:42Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>:[https://www.wiumlie.no/2019/rettspraksis/02-07-sc.html ''Get a brief update in English here''].<br /> I vårt forsøk på å frigjøre rettsavgjørelser ble vi saksøkt av Lovdata. Siden Rettspraksis.no er et dugnadsprosjekt ville det enkleste vært å bare legge ned prosjektet, men i stedet valgte vi å ta kampen for å gi alle tilgang til rettsavgjørelser. Her kan du lese om striden mellom Lovdata og Rettspraksis.no.<br /> <br /> Det mest interessante spørsmålet saken reiser er om (høyeste)rettsavgjørelser, som er offentlige dokumenter og gir innsikt i gjeldende- og historisk rett, er beskyttet av databasevern.<br /> <br /> == Kort om opphavsrett ==<br /> Med opphavsrett menes den tidsbegrensede retten opphavsmannen har til å råde over sine verk. Vernet av opphavsmannens interesser kan sies å være forankret i alminnelige rettferdighetsbetraktninger: Den som har skapt et verk, bør også høste fruktene av sitt arbeid.<br /> <br /> I Norge er det hovedsaklig Åndsverkloven som beskytter disse rettighetene.<br /> <br /> Samtidig skal Åndsverkloven også sikre samfunnets behov for å få tilgang til de verk som blir skapt. Dette er viktig av hensyn til bl.a. forskning, offentlig debatt, kunnskap og demokrati. Opphavsmannens rettigheter må derfor balanseres mot samfunnsmessige hensyn. Denne interesseavveiningen gjøres ved at Åndsverklovens bestemmelser om allmennhetens tilgang er likeverdig med opphavsmannens rettigheter, selv om de er begrunnet ut fra forskjellige hensyn.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 14 ===<br /> Det fremgår av [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§14 Åndsverkloven § 14] at lover, forskrifter, '''rettsavgjørelser''' og andre vedtak av offentlig myndighet er '''uten vern''' etter Åndsverkloven.<br /> <br /> Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ønsket om at slike offentlige dokumenter fritt skal kunne spres blant allmennheten, uten noen opphavsrettslige hindringer. På den måten kan borgerne følge med på hva staten driver med og ha grunnlag for å kritisere myndighetsutøvelsen. Offentlige dokumenter er dessuten produsert på grunnlag av borgernes skattepenger og det er da rimelig at de skal kunne bruke dem fritt og gratis.<br /> <br /> Offentlige dokumenter som er uten vern etter Åndsverkloven § 14 kan fritt kopieres og tilgjengeliggjøres for allmennheten, uten samtykke fra opphavsmannen.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 24 ===<br /> Bestemmelsen består av en rekke regler, men det mest sentrale i vår sak er at den gir vern ved '''uttrekk av hele eller vesentlige deler''' av en database når '''innsamling''', '''kontroll''' eller '''presentasjon''' av innholdet innebærer en '''vesentlig investering'''. Dette vernet varer dessuten i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.<br /> <br /> Bestemmelsen fremstår som et tohodet troll, som prøver å gjøre flere ting samtidig, uten helt å bli fullkommen i noen retning. Dette skyldes flere forhold, bl.a. ordlyden, forarbeidene, begrenset rettspraksis og EU-direktivet den delvis er basert på. Den er derfor krevende å få helt taket på og lett å konstruere problemstillinger rundt.<br /> <br /> Les hele Åndsverkloven § 24 [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§24 her].<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 1 ==<br /> === Lovdatas' begjæring 31.05.2018 ===<br /> Uten å på forhånd kontakte Rettspraksis.no for å få avklart faktum eller avklare om det var mulig å komme til en minnelig ordning, begjærte Lovdata såkalt '''midlertidig forføyning'''. Midlertidig forføyning er et rettsmiddel for å få hurtigbehandlet et krav i domstolen, som ellers vil kunne føre til uopprettelig skade. Den som ber om midlertidig forføyning må sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-2 Tvisteloven 34-2 første ledd]. Videre må det gjøres en avveining av den skade og ulempe som saksøkte blir påført og vekte dette mot saksøkerens interesse i at det blir besluttet midlertidig forføyning, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-1 Tvisteloven § 34-1 annet ledd].<br /> <br /> (Samme dag Rettspraksis.no ble kjent med begjæringen valgte vi å stenge hele nettsiden i påvente av å få avklart situasjonen. Samtidig spurte vi [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Halvor Manshaus] i Schjødt om å representere oss.)<br /> <br /> ==== Hovedkrav ====<br /> I begjæringen av 31. mai 2018 påstod Lovdata at de saksøkte hadde brutt seg inn på deres servere og lastet ned over 40.000 høyesterettsavgjørelser. For å få til dette mente Lovdata vi hadde opprettet flere brukerkontoer for å få tilgang bak betalingsmuren (Lovdata Pro) og via disse brukerkontoene brukt et dataprogram/skript til systematisk å laste ned én og én rettsavgjørelse. Siden dette ikke var blitt oppdaget av deres sikkerhetssystemer, måtte dette ha pågått over mange år, påstod Lovdata.<br /> <br /> Videre hevdet Lovdata de hadde bearbeidet rettsavgjørelsene med anonymisering og metadata (lenking til lover, sammendrag og andre fakta fra innholdet i avgjørelsene). Dette innebar at de hadde gjort en betydelig investering i rettsavgjørelsene (52 årsverk) og derfor hadde databasevern etter Åndsverkloven § 43 (nå § 24).<br /> <br /> ==== Sikringsgrunn ====<br /> Lovdata hevdet det forelå sikringsgrunn fordi kommersielle tredjeparter nå kunne massenedlaste og bruke høyesterettsavgjørelsene i sin virksomhet, noe som ville føre til uopprettelig skade.<br /> <br /> ==== Påstand ====<br /> * Rettspraksis.no må slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les begjæringen fra Lovdata [https://rettspraksis.no/docs/Begjaering-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 12,06 MB).<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 01.06.2018 ===<br /> På under 24 timer, uten å svare på våre henvendelser og uten å gjennomføre muntlige forhandlinger for å høre vår side av saken, avgjorde Oslo byfogdembete den 1. juni at Lovdata fikk fullt medhold.<br /> <br /> Kjennelsen bestemte at Rettspraksis.no må:<br /> * Slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-83936]]<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 2 ==<br /> === Rettspraksis.no krever muntlige forhandlinger 08.06.2018 ===<br /> Vi var mildt sagt overrasket over at Oslo byfogdembete mente det var så prekært å få slettet høyesterettsavgjørelsene at de avsa kjennelse på under 24 timer, uten å høre vår side av saken.<br /> <br /> Kjennelsen baserte seg ensidig på Lovdatas' påstander. Dermed fremstod kjennelsen med feil faktum, feil lovanvendelse og feil i saksbehandlingen. Det føltes urettferdig at vi måtte betale Lovdatas' sakskostnader på over 100.000 kroner, når vi ikke hadde fått anledning til å fortelle vår side av saken. Hovedregelen er jo at alle parter i en rettssak skal bli hørt (kontradiksjon).<br /> <br /> Vi startet så arbeidet med å kreve muntlige forhandlinger (anken) og vår dyktige [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat, Halvor Manshaus], sendte denne til Oslo byfogdembete den 8. juni.<br /> <br /> I vårt prosesskriv gjorde vi det klart at byfogdens kjennelse inneholdt feil faktum. Vi hadde ikke hacket oss inn på serveren til Lovdata og brukt nettroboter/crawlere over mange år, slik Lovdata påstod. Vi hadde derimot lånt CD/DVD på Nasjonalbiblioteket, brukt eksportfunksjonen til å hente ut alle høyesterettsavgjørelser fra 1836-2005, bearbeidet dataene og importert dem i vårt eget system. Rettsavgjørelsene fra 2008-2018 opplyste vi å ha fått fra Høyesterett selv.<br /> <br /> Videre argumenterte vi for at databasevernet i Åndsverkloven § 24 (tidl. § 43) må tolkes innskrenkende fordi rettsavgjørelser er offentlige dokumenter og er unntatt loven, jf. Åndsverkloven § 14 (tidl. § 9). Vi anførte også at kravet om sletting av rettsavgjørelser vil være et inngrep mot ytringsfriheten, hjemlet i Grunnloven § 100/EMK art. 10, slik at retten skulle gjort en selvstendig vurderingen av dette.<br /> <br /> Les prosesskrivet (anken) [https://rettspraksis.no/docs/Prosesskriv-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 4,04 MB).<br /> <br /> === Ventetiden frem mot muntlige forhandlinger ===<br /> Det viste seg at Oslo Byfogdembete ikke syntes det var like prekært å høre vår side av saken og det skulle ta 3 mnd. før byfogden fant tid i kalenderen til å gjennomføre muntlige forhandlinger.<br /> <br /> Frem mot forhandlingene gjorde [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Manshaus] og hans kolleger i Advokatfirmaet Schjødt en formidabel jobb med å bygge opp saken. Vi fikk bl.a. dokumentert at Lovdata hadde monopol på å motta rettsavgjørelser fra tingretter, lagmannsretter og Høyesterett frem til 2008, noe som skulle vise seg å bli sentralt i vår rettslige argumentasjon. Sammenholdt med at Høyesterett tidligere hadde gitt oss avslag på innsyn i høyesterettsavgjørelser for 2006-2007, fremsto Lovdata dermed som primærkilde for rettsavgjørelser frem til 2008. Således er det klare holdepunkter for at Lovdata, hvert fall frem til 2008, er omfattet av Offentleglova sine regler om innsyn/deling av offentlig informasjon (rettsavgjørelser).<br /> <br /> === Muntlige forhandlinger 30.-31.08.2018 ===<br /> Allerede første dag i retten frafalt Lovdata hoveddelen av kravet, slik at rettsavgjørelser for 166 år ble frigjort (1836-2002).<br /> <br /> Saken stod dermed om rettsavgjørelser fra 2003-2007. I tillegg kom Lovdata med et nytt krav om at de også har enerett til sammendrag.<br /> <br /> Innledningsvis ble partene også enig om å forholde oss til den nye Åndsverkloven som hadde trådt i kraft 1. juli 2018 og var enig om å tolke Åndsverkloven § 24 til å være fullt ut i overensstemmelse med EUs databasedirektiv (direktivkonform fortolkning).<br /> <br /> ==== Lydopptak fra Oslo Tinghus ====<br /> <br /> '''Dag 1, Innledninger:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-1.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (1:02,53)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-2.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (0:35,25)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-1.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (1:12,39)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-2.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (0:45,35)<br /> <br /> '''Dag 1, Partsforklaringer:'''<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/storm-paulsen.mp3 Odd Storm-Paulsen, direktør Lovdata] (0:41,55)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/wium-lie.mp3 Håkon Wium Lie, Rettspraksis.no] (0:48,30)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/robertsen.mp3 Vegar Robertsen, konsulent Lovdata] (0:39,56)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/harvold.mp3 Trygve Harvold, eks. direktør Lovdata] (0:32,32)<br /> <br /> '''Dag 2, Prosedyrer:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-3.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (2:09,32)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-3.mp3. Adv. Halvor Manshaus] (1:35,49)<br /> <br /> '''Dag 2, Replikker til prosedyrer:'''<br /> * Lovdata og Rettspraksis.no <br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/replikker.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas og adv. Halvor Manshaus] (0:57,37)<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 21.09.2018 ===<br /> Den nye kjennelsen uttrykte at Lovdata var gitt fullt medhold, men i realiteten hadde vi frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser og dermed gjenstod bare 5 år. Byfogden mente også at Lovdata hadde skrevet sakskostnader med gaffel og satte dem ned fra kr 480.000 til 370.000. Til tross for dette avgjorde byfogden følgende:<br /> <br /> * Rettspraksis.no må slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle sammendrag.<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 370.000 (+egne sakskostnader).<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-88856]]<br /> <br /> == Borgarting lagmannsrett ==<br /> === Rettspraksis.no anker 19.10.2018 ===<br /> Med en regning i postkassen på kr 370.000 (+ egne sakskostnader) begynte den idealistiske gløden etter å frigjøre høyesterettsavgjørelser for det norske folk å falme. Samtidig hadde vi tross alt frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser, men skulle vi gi oss før vi var kommet helt i mål? Skulle vi la en EU-regel om databasevern bli en hindring for at det norske folk får innsikt i gjeldende rett og dermed bedre kan forstå egen rettsstilling? Hvem skal ta denne kampen om ikke vi gjør det?<br /> <br /> Vi måtte selvsagt kjempe videre og anke!<br /> <br /> Samtidig gjenåpnet vi nettsiden, denne gang utvidet med 29.000 rettsavgjørelser fra lagmannsrettene, men uten sammendrag og uten høyesterettsavgjørelser fra 2003-2007. <br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Lovdata-19.10.2018.pdf her] (PDF, 0,9 MB).<br /> <br /> === NJ og NR støtter Rettspraksis.no 29.10.2018 ===<br /> Endelig var det også noen andre som så det prinsipielle i saken og turte å støtte saken offentlig. [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] gikk inn med felles formell støtte til Rettspraksis.no i forbindelse med anken for lagmannsretten. Det ble utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette ble en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-Norsk-Journalistlag-og-Norsk-Redaktorforening.pdf her] (PDF, 5,1 MB).<br /> <br /> === Lagmannsrettens kjennelse 13.12.2018 ===<br /> Behandlingen av saken for lagmannsretten ble gjort skriftlig. I den nye kjennelsen fra lagmannsretten ble vi hørt på at vår frigjøring av rettsavgjørelser for alle år, bortsett fra 2003-2007, betyr at Lovdata ikke har vunnet saken fullt ut. Dermed slipper vi å betale Lovdatas' sakskostnader for byfogden på kr 370.000.<br /> <br /> Likevel mente lagmannsretten at Rettspraksis.no må:<br /> <br /> * Slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Slette alle sammendrag.<br /> * Betale Lovdatas sakskostnader for lagmannsretten på kr 66.000 (+ egne sakskostnader for byfogd og lagmannsrett).<br /> <br /> Les lagmannsrettens kjennelse her: [[LB-2018-162009]]<br /> <br /> == Norges Høyesterett ==<br /> === Vi anker til Høyesterett 22.01.2019 ===<br /> Nåløyet for å få en sak inn for Høyesterett er trangt og i 2018 slapp bare [[Statistikk_over_saksbehandlingen_i_Norges_Høyesterett|4,62 %]] av samtlige anker inn. Vi har likevel et håp om at Høyesteretts ankeutvalg finner det verdig å vurdere om det norske folk skal få innsikt i høyesterettsavgjørelser (og andre offentlige dokumenter). Vi mener saken har viktige prinsipielle sider og det er nødvendig at Høyesterett tar stilling til om Åndsverkloven § 14, med støtte fra ytrings- og informasjonsfriheten i Grunnloven/EMK, står seg mot databasevernet i Åndsverkloven § 24.<br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,1 MB).<br /> <br /> === NJ og NR gir fortsatt støtte 24.01.2019 ===<br /> Både [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] blir med videre med formell støtte til Rettspraksis.no, når Høyesterett nå skal avgjøre om allmennheten får tilgang til rettsavgjørelser. Det er utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette er en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-NJ-og-NR-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,3 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' anketilsvar 30.01.2019 ===<br /> I Lovdata sitt anketilsvar prøver de å få saken avvist av Høyesterett. De gjør også et forsøk på å endre sakens faktum fra å handle om høyesterettsavgjørelser for 2003-2007 til å handle om Lovdata sin 2005 DVD. I tillegg krever de lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader omgjort.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Lovdatas-anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,8 MB)<br /> <br /> === Vårt endelige anketilsvar 07.02.2019 ===<br /> Det var nødvendig å rette opp i Lovdata sitt forsøk på å fordreie saken, samt klargjøre hva vi mener er det prinsipielle Høyesterett bør ta stilling til. Nå skrur vår dyktige advokat, [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ Halvor Manshaus], saken til og resultatet er juridisk kunst.<br /> <br /> Les vårt endelige anketilsvar [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,2 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' endelige anketilsvar 27.02.2019 ===<br /> I Lovdata sitt endelige anketilsvar ser det ut til at de prøver å få sympati fremfor å argumentere juridisk. Det blir nærmest komisk når Lovdata argumenterer for at &quot;...det vil rive grunnen under det økonomiske grunnlaget...&quot; og &quot;...det vil innebære et urimelig resultat...&quot; om Lovdata mister monopolet på rettsavgjørelser.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-fra-Lovdata-27.02.2019.pdf her] (PDF, 0,15 MB)<br /> <br /> === Høyesterett tar inn Rettspraksis.no-saken 06.03.2019 ===<br /> Det er en gledens dag når Høyesteretts ankeutvalg nå har bestemt at de tar inn Rettspraksis.no-saken for muntlig behandling i avdeling med 5 dommere.<br /> <br /> Siden Lovdatas' påståtte enerett er basert på en muntlig og eksklusiv avtale med Høyesterett selv, og Lovdata ikke har klart å gjøre rede for innholdet i denne avtalen, skal det bli ekstra interessant å se om Høyesterett selv kan gjøre rede for og tolke innholdet i sin egen avtale :)<br /> <br /> I følge ankeutvalget skal vi møtes til muntlige forhandlinger hos Høyesterett innen 6 mnd. regnet fra 08.02.2019.<br /> <br /> Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg [https://rettspraksis.no/docs/HR-2019-461-U.pdf her] (PDF, 0,07 MB)<br /> <br /> '''Nå er det opp til Høyesterett å ta stilling til om allmennheten får tilgang til høyesterettsavgjørelser!'''<br /> <br /> == Se også ==<br /> * [[Medieomtale og sosiale medier]]<br /> * [[Slik kan du hjelpe oss å hjelpe]]<br /> * [[LOD-1997-50-5|Norlex-dommen]]<br /> <br /> [[Kategori:Hjelp]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rettspraksis-saken&diff=212988 2019-03-07T17:47:52Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>:[https://www.wiumlie.no/2019/rettspraksis/02-07-sc.html ''Get a brief update in English here''].<br /> I vårt forsøk på å frigjøre rettsavgjørelser ble vi saksøkt av Lovdata. Siden Rettspraksis.no er et dugnadsprosjekt ville det enkleste vært å bare legge ned prosjektet, men i stedet valgte vi å ta kampen for å gi alle tilgang til rettsavgjørelser. Her kan du lese om striden mellom Lovdata og Rettspraksis.no.<br /> <br /> Det mest interessante spørsmålet saken reiser er om (høyeste)rettsavgjørelser, som er offentlige dokumenter og gir innsikt i gjeldende- og historisk rett, er beskyttet av databasevern.<br /> <br /> == Kort om opphavsrett ==<br /> Med opphavsrett menes den tidsbegrensede retten opphavsmannen har til å råde over sine verk. Vernet av opphavsmannens interesser kan sies å være forankret i alminnelige rettferdighetsbetraktninger: Den som har skapt et verk, bør også høste fruktene av sitt arbeid.<br /> <br /> I Norge er det hovedsaklig Åndsverkloven som beskytter disse rettighetene.<br /> <br /> Samtidig skal Åndsverkloven også sikre samfunnets behov for å få tilgang til de verk som blir skapt. Dette er viktig av hensyn til bl.a. forskning, offentlig debatt, kunnskap og demokrati. Opphavsmannens rettigheter må derfor balanseres mot samfunnsmessige hensyn. Denne interesseavveiningen gjøres ved at Åndsverklovens bestemmelser om allmennhetens tilgang er likeverdig med opphavsmannens rettigheter, selv om de er begrunnet ut fra forskjellige hensyn.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 14 ===<br /> Det fremgår av [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§14 Åndsverkloven § 14] at lover, forskrifter, '''rettsavgjørelser''' og andre vedtak av offentlig myndighet er '''uten vern''' etter Åndsverkloven.<br /> <br /> Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ønsket om at slike offentlige dokumenter fritt skal kunne spres blant allmennheten, uten noen opphavsrettslige hindringer. På den måten kan borgerne følge med på hva staten driver med og ha grunnlag for å kritisere myndighetsutøvelsen. Offentlige dokumenter er dessuten produsert på grunnlag av borgernes skattepenger og det er da rimelig at de skal kunne bruke dem fritt og gratis.<br /> <br /> Offentlige dokumenter som er uten vern etter Åndsverkloven § 14 kan fritt kopieres og tilgjengeliggjøres for allmennheten, uten samtykke fra opphavsmannen.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 24 ===<br /> Bestemmelsen består av en rekke regler, men det mest sentrale i vår sak er at den gir vern ved '''uttrekk av hele eller vesentlige deler''' av en database når '''innsamling''', '''kontroll''' eller '''presentasjon''' av innholdet innebærer en '''vesentlig investering'''. Dette vernet varer dessuten i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.<br /> <br /> Bestemmelsen fremstår som et tohodet troll, som prøver å gjøre flere ting samtidig, uten helt å bli fullkommen i noen retning. Dette skyldes flere forhold, bl.a. ordlyden, forarbeidene, begrenset rettspraksis og EU-direktivet den delvis er basert på. Den er derfor krevende å få helt taket på og lett å konstruere problemstillinger rundt.<br /> <br /> Les hele Åndsverkloven § 24 [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§24 her].<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 1 ==<br /> === Lovdatas' begjæring 31.05.2018 ===<br /> Uten å på forhånd kontakte Rettspraksis.no for å få avklart faktum eller avklare om det var mulig å komme til en minnelig ordning, begjærte Lovdata såkalt '''midlertidig forføyning'''. Midlertidig forføyning er et rettsmiddel for å få hurtigbehandlet et krav i domstolen, som ellers vil kunne føre til uopprettelig skade. Den som ber om midlertidig forføyning må sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-2 Tvisteloven 34-2 første ledd]. Videre må det gjøres en avveining av den skade og ulempe som saksøkte blir påført og vekte dette mot saksøkerens interesse i at det blir besluttet midlertidig forføyning, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-1 Tvisteloven § 34-1 annet ledd].<br /> <br /> (Samme dag Rettspraksis.no ble kjent med begjæringen valgte vi å stenge hele nettsiden i påvente av å få avklart situasjonen. Samtidig spurte vi [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Halvor Manshaus] i Schjødt om å representere oss.)<br /> <br /> ==== Hovedkrav ====<br /> I begjæringen av 31. mai 2018 påstod Lovdata at de saksøkte hadde brutt seg inn på deres servere og lastet ned over 40.000 høyesterettsavgjørelser. For å få til dette mente Lovdata vi hadde opprettet flere brukerkontoer for å få tilgang bak betalingsmuren (Lovdata Pro) og via disse brukerkontoene brukt et dataprogram/skript til systematisk å laste ned én og én rettsavgjørelse. Siden dette ikke var blitt oppdaget av deres sikkerhetssystemer, måtte dette ha pågått over mange år, påstod Lovdata.<br /> <br /> Videre hevdet Lovdata de hadde bearbeidet rettsavgjørelsene med anonymisering og metadata (lenking til lover, sammendrag og andre fakta fra innholdet i avgjørelsene). Dette innebar at de hadde gjort en betydelig investering i rettsavgjørelsene (52 årsverk) og derfor hadde databasevern etter Åndsverkloven § 43 (nå § 24).<br /> <br /> ==== Sikringsgrunn ====<br /> Lovdata hevdet det forelå sikringsgrunn fordi kommersielle tredjeparter nå kunne massenedlaste og bruke høyesterettsavgjørelsene i sin virksomhet, noe som ville føre til uopprettelig skade.<br /> <br /> ==== Påstand ====<br /> * Rettspraksis.no må slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les begjæringen fra Lovdata [https://rettspraksis.no/docs/Begjaering-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 12,06 MB).<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 01.06.2018 ===<br /> På under 24 timer, uten å svare på våre henvendelser og uten å gjennomføre muntlige forhandlinger for å høre vår side av saken, avgjorde Oslo byfogdembete den 1. juni at Lovdata fikk fullt medhold.<br /> <br /> Kjennelsen bestemte at Rettspraksis.no må:<br /> * Slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-83936]]<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 2 ==<br /> === Rettspraksis.no krever muntlige forhandlinger 08.06.2018 ===<br /> Vi var mildt sagt overrasket over at Oslo byfogdembete mente det var så prekært å få slettet høyesterettsavgjørelsene at de avsa kjennelse på under 24 timer, uten å høre vår side av saken.<br /> <br /> Kjennelsen baserte seg ensidig på Lovdatas' påstander. Dermed fremstod kjennelsen med feil faktum, feil lovanvendelse og feil i saksbehandlingen. Det føltes urettferdig at vi måtte betale Lovdatas' sakskostnader på over 100.000 kroner, når vi ikke hadde fått anledning til å fortelle vår side av saken. Hovedregelen er jo at alle parter i en rettssak skal bli hørt (kontradiksjon).<br /> <br /> Vi startet så arbeidet med å kreve muntlige forhandlinger (anken) og vår dyktige [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat, Halvor Manshaus], sendte denne til Oslo byfogdembete den 8. juni.<br /> <br /> I vårt prosesskriv gjorde vi det klart at byfogdens kjennelse inneholdt feil faktum. Vi hadde ikke hacket oss inn på serveren til Lovdata og brukt nettroboter/crawlere over mange år, slik Lovdata påstod. Vi hadde derimot lånt CD/DVD på Nasjonalbiblioteket, brukt eksportfunksjonen til å hente ut alle høyesterettsavgjørelser fra 1836-2005, bearbeidet dataene og importert dem i vårt eget system. Rettsavgjørelsene fra 2008-2018 opplyste vi å ha fått fra Høyesterett selv.<br /> <br /> Videre argumenterte vi for at databasevernet i Åndsverkloven § 24 (tidl. § 43) må tolkes innskrenkende fordi rettsavgjørelser er offentlige dokumenter og er unntatt loven, jf. Åndsverkloven § 14 (tidl. § 9). Vi anførte også at kravet om sletting av rettsavgjørelser vil være et inngrep mot ytringsfriheten, hjemlet i Grunnloven § 100/EMK art. 10, slik at retten skulle gjort en selvstendig vurderingen av dette.<br /> <br /> Les prosesskrivet (anken) [https://rettspraksis.no/docs/Prosesskriv-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 4,04 MB).<br /> <br /> === Ventetiden frem mot muntlige forhandlinger ===<br /> Det viste seg at Oslo Byfogdembete ikke syntes det var like prekært å høre vår side av saken og det skulle ta 3 mnd. før byfogden fant tid i kalenderen til å gjennomføre muntlige forhandlinger.<br /> <br /> Frem mot forhandlingene gjorde [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Manshaus] og hans kolleger i Advokatfirmaet Schjødt en formidabel jobb med å bygge opp saken. Vi fikk bl.a. dokumentert at Lovdata hadde monopol på å motta rettsavgjørelser fra tingretter, lagmannsretter og Høyesterett frem til 2008, noe som skulle vise seg å bli sentralt i vår rettslige argumentasjon. Sammenholdt med at Høyesterett tidligere hadde gitt oss avslag på innsyn i høyesterettsavgjørelser for 2006-2007, fremsto Lovdata dermed som primærkilde for rettsavgjørelser frem til 2008. Således er det klare holdepunkter for at Lovdata, hvert fall frem til 2008, er omfattet av Offentleglova sine regler om innsyn/deling av offentlig informasjon (rettsavgjørelser).<br /> <br /> === Muntlige forhandlinger 30.-31.08.2018 ===<br /> Allerede første dag i retten frafalt Lovdata hoveddelen av kravet, slik at rettsavgjørelser for 166 år ble frigjort (1836-2002).<br /> <br /> Saken stod dermed om rettsavgjørelser fra 2003-2007. I tillegg kom Lovdata med et nytt krav om at de også har enerett til sammendrag.<br /> <br /> Innledningsvis ble partene også enig om å forholde oss til den nye Åndsverkloven som hadde trådt i kraft 1. juli 2018 og var enig om å tolke Åndsverkloven § 24 til å være fullt ut i overensstemmelse med EUs databasedirektiv (direktivkonform fortolkning).<br /> <br /> ==== Lydopptak fra Oslo Tinghus ====<br /> <br /> '''Dag 1, Innledninger:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-1.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (1:02,53)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-2.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (0:35,25)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-1.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (1:12,39)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-2.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (0:45,35)<br /> <br /> '''Dag 1, Partsforklaringer:'''<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/storm-paulsen.mp3 Odd Storm-Paulsen, direktør Lovdata] (0:41,55)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/wium-lie.mp3 Håkon Wium Lie, Rettspraksis.no] (0:48,30)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/robertsen.mp3 Vegar Robertsen, konsulent Lovdata] (0:39,56)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/harvold.mp3 Trygve Harvold, eks. direktør Lovdata] (0:32,32)<br /> <br /> '''Dag 2, Prosedyrer:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-3.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (2:09,32)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-3.mp3. Adv. Halvor Manshaus] (1:35,49)<br /> <br /> '''Dag 2, Replikker til prosedyrer:'''<br /> * Lovdata og Rettspraksis.no <br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/replikker.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas og adv. Halvor Manshaus] (0:57,37)<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 21.09.2018 ===<br /> Den nye kjennelsen uttrykte at Lovdata var gitt fullt medhold, men i realiteten hadde vi frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser og dermed gjenstod bare 5 år. Byfogden mente også at Lovdata hadde skrevet sakskostnader med gaffel og satte dem ned fra kr 480.000 til 370.000. Til tross for dette avgjorde byfogden følgende:<br /> <br /> * Rettspraksis.no må slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle sammendrag.<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 370.000 (+egne sakskostnader).<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-88856]]<br /> <br /> == Borgarting lagmannsrett ==<br /> === Rettspraksis.no anker 19.10.2018 ===<br /> Med en regning i postkassen på kr 370.000 (+ egne sakskostnader) begynte den idealistiske gløden etter å frigjøre høyesterettsavgjørelser for det norske folk å falme. Samtidig hadde vi tross alt frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser, men skulle vi gi oss før vi var kommet helt i mål? Skulle vi la en EU-regel om databasevern bli en hindring for at det norske folk får innsikt i gjeldende rett og dermed bedre kan forstå egen rettsstilling? Hvem skal ta denne kampen om ikke vi gjør det?<br /> <br /> Vi måtte selvsagt kjempe videre og anke!<br /> <br /> Samtidig gjenåpnet vi nettsiden, denne gang utvidet med 29.000 rettsavgjørelser fra lagmannsrettene, men uten sammendrag og uten høyesterettsavgjørelser fra 2003-2007. <br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Lovdata-19.10.2018.pdf her] (PDF, 0,9 MB).<br /> <br /> === NJ og NR støtter Rettspraksis.no 29.10.2018 ===<br /> Endelig var det også noen andre som så det prinsipielle i saken og turte å støtte saken offentlig. [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] gikk inn med felles formell støtte til Rettspraksis.no i forbindelse med anken for lagmannsretten. Det ble utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette ble en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-Norsk-Journalistlag-og-Norsk-Redaktorforening.pdf her] (PDF, 5,1 MB).<br /> <br /> === Lagmannsrettens kjennelse 13.12.2018 ===<br /> Behandlingen av saken for lagmannsretten ble gjort skriftlig. I den nye kjennelsen fra lagmannsretten ble vi hørt på at vår frigjøring av rettsavgjørelser for alle år, bortsett fra 2003-2007, betyr at Lovdata ikke har vunnet saken fullt ut. Dermed slipper vi å betale Lovdatas' sakskostnader for byfogden på kr 370.000.<br /> <br /> Likevel mente lagmannsretten at Rettspraksis.no må:<br /> <br /> * Slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Slette alle sammendrag.<br /> * Betale Lovdatas sakskostnader for lagmannsretten på kr 66.000 (+ egne sakskostnader for byfogd og lagmannsrett).<br /> <br /> Les lagmannsrettens kjennelse her: [[LB-2018-162009]]<br /> <br /> == Norges Høyesterett ==<br /> === Vi anker til Høyesterett 22.01.2019 ===<br /> Nåløyet for å få en sak inn for Høyesterett er trangt og i 2018 slapp bare [[Statistikk_over_saksbehandlingen_i_Norges_Høyesterett|4,62 %]] av samtlige anker inn. Vi har likevel et håp om at Høyesteretts ankeutvalg finner det verdig å vurdere om det norske folk skal få innsikt i høyesterettsavgjørelser (og andre offentlige dokumenter). Vi mener saken har viktige prinsipielle sider og det er nødvendig at Høyesterett tar stilling til om Åndsverkloven § 14, med støtte fra ytrings- og informasjonsfriheten i Grunnloven/EMK, står seg mot databasevernet i Åndsverkloven § 24.<br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,1 MB).<br /> <br /> === NJ og NR gir fortsatt støtte 24.01.2019 ===<br /> Både [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] blir med videre med formell støtte til Rettspraksis.no, når Høyesterett nå skal avgjøre om allmennheten får tilgang til rettsavgjørelser. Det er utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette er en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-NJ-og-NR-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,3 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' anketilsvar 30.01.2019 ===<br /> I Lovdata sitt anketilsvar prøver de å få saken avvist av Høyesterett. De gjør også et forsøk på å endre sakens faktum fra å handle om høyesterettsavgjørelser for 2003-2007 til å handle om Lovdata sin 2005 DVD. I tillegg krever de lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader omgjort.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Lovdatas-anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,8 MB)<br /> <br /> === Vårt endelige anketilsvar 07.02.2019 ===<br /> Det var nødvendig å rette opp i Lovdata sitt forsøk på å fordreie saken, samt klargjøre hva vi mener er det prinsipielle Høyesterett bør ta stilling til. Nå skrur vår dyktige advokat, [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ Halvor Manshaus], saken til og resultatet er juridisk kunst.<br /> <br /> Les vårt endelige anketilsvar [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,2 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' endelige anketilsvar 27.02.2019 ===<br /> I Lovdata sitt endelige anketilsvar ser det ut til at de prøver å få sympati fremfor å argumentere juridisk. Det blir nærmest komisk når Lovdata argumenterer for at &quot;...det vil rive grunnen under det økonomiske grunnlaget...&quot; og &quot;...det vil innebære et urimelig resultat...&quot; om Lovdata mister monopolet.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-fra-Lovdata-27.02.2019.pdf her] (PDF, 0,15 MB)<br /> <br /> === Høyesterett tar inn Rettspraksis.no-saken 06.03.2019 ===<br /> Det er en gledens dag når Høyesteretts ankeutvalg nå har bestemt at de tar inn Rettspraksis.no-saken for muntlig behandling i avdeling med 5 dommere.<br /> <br /> Siden Lovdatas' påståtte enerett er basert på en muntlig og eksklusiv avtale med Høyesterett selv, og Lovdata ikke har klart å gjøre rede for innholdet i denne avtalen, skal det bli ekstra interessant å se om Høyesterett selv kan gjøre rede for og tolke innholdet i sin egen avtale :)<br /> <br /> I følge ankeutvalget skal vi møtes til muntlige forhandlinger hos Høyesterett innen 6 mnd. regnet fra 08.02.2019.<br /> <br /> Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg [https://rettspraksis.no/docs/HR-2019-461-U.pdf her] (PDF, 0,07 MB)<br /> <br /> '''Nå er det opp til Høyesterett å ta stilling til om allmennheten får tilgang til høyesterettsavgjørelser!'''<br /> <br /> == Se også ==<br /> * [[Medieomtale og sosiale medier]]<br /> * [[Slik kan du hjelpe oss å hjelpe]]<br /> * [[LOD-1997-50-5|Norlex-dommen]]<br /> <br /> [[Kategori:Hjelp]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rettspraksis-saken&diff=212987 2019-03-07T17:47:00Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>:[https://www.wiumlie.no/2019/rettspraksis/02-07-sc.html ''Get a brief update in English here''].<br /> I vårt forsøk på å frigjøre rettsavgjørelser ble vi saksøkt av Lovdata. Siden Rettspraksis.no er et dugnadsprosjekt ville det enkleste vært å bare legge ned prosjektet, men i stedet valgte vi å ta kampen for å gi alle tilgang til rettsavgjørelser. Her kan du lese om striden mellom Lovdata og Rettspraksis.no.<br /> <br /> Det mest interessante spørsmålet saken reiser er om (høyeste)rettsavgjørelser, som er offentlige dokumenter og gir innsikt i gjeldende- og historisk rett, er beskyttet av databasevern.<br /> <br /> == Kort om opphavsrett ==<br /> Med opphavsrett menes den tidsbegrensede retten opphavsmannen har til å råde over sine verk. Vernet av opphavsmannens interesser kan sies å være forankret i alminnelige rettferdighetsbetraktninger: Den som har skapt et verk, bør også høste fruktene av sitt arbeid.<br /> <br /> I Norge er det hovedsaklig Åndsverkloven som beskytter disse rettighetene.<br /> <br /> Samtidig skal Åndsverkloven også sikre samfunnets behov for å få tilgang til de verk som blir skapt. Dette er viktig av hensyn til bl.a. forskning, offentlig debatt, kunnskap og demokrati. Opphavsmannens rettigheter må derfor balanseres mot samfunnsmessige hensyn. Denne interesseavveiningen gjøres ved at Åndsverklovens bestemmelser om allmennhetens tilgang er likeverdig med opphavsmannens rettigheter, selv om de er begrunnet ut fra forskjellige hensyn.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 14 ===<br /> Det fremgår av [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§14 Åndsverkloven § 14] at lover, forskrifter, '''rettsavgjørelser''' og andre vedtak av offentlig myndighet er '''uten vern''' etter Åndsverkloven.<br /> <br /> Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ønsket om at slike offentlige dokumenter fritt skal kunne spres blant allmennheten, uten noen opphavsrettslige hindringer. På den måten kan borgerne følge med på hva staten driver med og ha grunnlag for å kritisere myndighetsutøvelsen. Offentlige dokumenter er dessuten produsert på grunnlag av borgernes skattepenger og det er da rimelig at de skal kunne bruke dem fritt og gratis.<br /> <br /> Offentlige dokumenter som er uten vern etter Åndsverkloven § 14 kan fritt kopieres og tilgjengeliggjøres for allmennheten, uten samtykke fra opphavsmannen.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 24 ===<br /> Bestemmelsen består av en rekke regler, men det mest sentrale i vår sak er at den gir vern ved '''uttrekk av hele eller vesentlige deler''' av en database når '''innsamling''', '''kontroll''' eller '''presentasjon''' av innholdet innebærer en '''vesentlig investering'''. Dette vernet varer dessuten i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.<br /> <br /> Bestemmelsen fremstår som et tohodet troll, som prøver å gjøre flere ting samtidig, uten helt å bli fullkommen i noen retning. Dette skyldes flere forhold, bl.a. ordlyden, forarbeidene, begrenset rettspraksis og EU-direktivet den delvis er basert på. Den er derfor krevende å få helt taket på og lett å konstruere problemstillinger rundt.<br /> <br /> Les hele Åndsverkloven § 24 [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§24 her].<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 1 ==<br /> === Lovdatas' begjæring 31.05.2018 ===<br /> Uten å på forhånd kontakte Rettspraksis.no for å få avklart faktum eller avklare om det var mulig å komme til en minnelig ordning, begjærte Lovdata såkalt '''midlertidig forføyning'''. Midlertidig forføyning er et rettsmiddel for å få hurtigbehandlet et krav i domstolen, som ellers vil kunne føre til uopprettelig skade. Den som ber om midlertidig forføyning må sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-2 Tvisteloven 34-2 første ledd]. Videre må det gjøres en avveining av den skade og ulempe som saksøkte blir påført og vekte dette mot saksøkerens interesse i at det blir besluttet midlertidig forføyning, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-1 Tvisteloven § 34-1 annet ledd].<br /> <br /> (Samme dag Rettspraksis.no ble kjent med begjæringen valgte vi å stenge hele nettsiden i påvente av å få avklart situasjonen. Samtidig spurte vi [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Halvor Manshaus] i Schjødt om å representere oss.)<br /> <br /> ==== Hovedkrav ====<br /> I begjæringen av 31. mai 2018 påstod Lovdata at de saksøkte hadde brutt seg inn på deres servere og lastet ned over 40.000 høyesterettsavgjørelser. For å få til dette mente Lovdata vi hadde opprettet flere brukerkontoer for å få tilgang bak betalingsmuren (Lovdata Pro) og via disse brukerkontoene brukt et dataprogram/skript til systematisk å laste ned én og én rettsavgjørelse. Siden dette ikke var blitt oppdaget av deres sikkerhetssystemer, måtte dette ha pågått over mange år, påstod Lovdata.<br /> <br /> Videre hevdet Lovdata de hadde bearbeidet rettsavgjørelsene med anonymisering og metadata (lenking til lover, sammendrag og andre fakta fra innholdet i avgjørelsene). Dette innebar at de hadde gjort en betydelig investering i rettsavgjørelsene (52 årsverk) og derfor hadde databasevern etter Åndsverkloven § 43 (nå § 24).<br /> <br /> ==== Sikringsgrunn ====<br /> Lovdata hevdet det forelå sikringsgrunn fordi kommersielle tredjeparter nå kunne massenedlaste og bruke høyesterettsavgjørelsene i sin virksomhet, noe som ville føre til uopprettelig skade.<br /> <br /> ==== Påstand ====<br /> * Rettspraksis.no må slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les begjæringen fra Lovdata [https://rettspraksis.no/docs/Begjaering-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 12,06 MB).<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 01.06.2018 ===<br /> På under 24 timer, uten å svare på våre henvendelser og uten å gjennomføre muntlige forhandlinger for å høre vår side av saken, avgjorde Oslo byfogdembete den 1. juni at Lovdata fikk fullt medhold.<br /> <br /> Kjennelsen bestemte at Rettspraksis.no må:<br /> * Slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-83936]]<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 2 ==<br /> === Rettspraksis.no krever muntlige forhandlinger 08.06.2018 ===<br /> Vi var mildt sagt overrasket over at Oslo byfogdembete mente det var så prekært å få slettet høyesterettsavgjørelsene at de avsa kjennelse på under 24 timer, uten å høre vår side av saken.<br /> <br /> Kjennelsen baserte seg ensidig på Lovdatas' påstander. Dermed fremstod kjennelsen med feil faktum, feil lovanvendelse og feil i saksbehandlingen. Det føltes urettferdig at vi måtte betale Lovdatas' sakskostnader på over 100.000 kroner, når vi ikke hadde fått anledning til å fortelle vår side av saken. Hovedregelen er jo at alle parter i en rettssak skal bli hørt (kontradiksjon).<br /> <br /> Vi startet så arbeidet med å kreve muntlige forhandlinger (anken) og vår dyktige [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat, Halvor Manshaus], sendte denne til Oslo byfogdembete den 8. juni.<br /> <br /> I vårt prosesskriv gjorde vi det klart at byfogdens kjennelse inneholdt feil faktum. Vi hadde ikke hacket oss inn på serveren til Lovdata og brukt nettroboter/crawlere over mange år, slik Lovdata påstod. Vi hadde derimot lånt CD/DVD på Nasjonalbiblioteket, brukt eksportfunksjonen til å hente ut alle høyesterettsavgjørelser fra 1836-2005, bearbeidet dataene og importert dem i vårt eget system. Rettsavgjørelsene fra 2008-2018 opplyste vi å ha fått fra Høyesterett selv.<br /> <br /> Videre argumenterte vi for at databasevernet i Åndsverkloven § 24 (tidl. § 43) må tolkes innskrenkende fordi rettsavgjørelser er offentlige dokumenter og er unntatt loven, jf. Åndsverkloven § 14 (tidl. § 9). Vi anførte også at kravet om sletting av rettsavgjørelser vil være et inngrep mot ytringsfriheten, hjemlet i Grunnloven § 100/EMK art. 10, slik at retten skulle gjort en selvstendig vurderingen av dette.<br /> <br /> Les prosesskrivet (anken) [https://rettspraksis.no/docs/Prosesskriv-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 4,04 MB).<br /> <br /> === Ventetiden frem mot muntlige forhandlinger ===<br /> Det viste seg at Oslo Byfogdembete ikke syntes det var like prekært å høre vår side av saken og det skulle ta 3 mnd. før byfogden fant tid i kalenderen til å gjennomføre muntlige forhandlinger.<br /> <br /> Frem mot forhandlingene gjorde [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Manshaus] og hans kolleger i Advokatfirmaet Schjødt en formidabel jobb med å bygge opp saken. Vi fikk bl.a. dokumentert at Lovdata hadde monopol på å motta rettsavgjørelser fra tingretter, lagmannsretter og Høyesterett frem til 2008, noe som skulle vise seg å bli sentralt i vår rettslige argumentasjon. Sammenholdt med at Høyesterett tidligere hadde gitt oss avslag på innsyn i høyesterettsavgjørelser for 2006-2007, fremsto Lovdata dermed som primærkilde for rettsavgjørelser frem til 2008. Således er det klare holdepunkter for at Lovdata, hvert fall frem til 2008, er omfattet av Offentleglova sine regler om innsyn/deling av offentlig informasjon (rettsavgjørelser).<br /> <br /> === Muntlige forhandlinger 30.-31.08.2018 ===<br /> Allerede første dag i retten frafalt Lovdata hoveddelen av kravet, slik at rettsavgjørelser for 166 år ble frigjort (1836-2002).<br /> <br /> Saken stod dermed om rettsavgjørelser fra 2003-2007. I tillegg kom Lovdata med et nytt krav om at de også har enerett til sammendrag.<br /> <br /> Innledningsvis ble partene også enig om å forholde oss til den nye Åndsverkloven som hadde trådt i kraft 1. juli 2018 og var enig om å tolke Åndsverkloven § 24 til å være fullt ut i overensstemmelse med EUs databasedirektiv (direktivkonform fortolkning).<br /> <br /> ==== Lydopptak fra Oslo Tinghus ====<br /> <br /> '''Dag 1, Innledninger:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-1.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (1:02,53)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-2.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (0:35,25)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-1.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (1:12,39)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-2.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (0:45,35)<br /> <br /> '''Dag 1, Partsforklaringer:'''<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/storm-paulsen.mp3 Odd Storm-Paulsen, direktør Lovdata] (0:41,55)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/wium-lie.mp3 Håkon Wium Lie, Rettspraksis.no] (0:48,30)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/robertsen.mp3 Vegar Robertsen, konsulent Lovdata] (0:39,56)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/harvold.mp3 Trygve Harvold, eks. direktør Lovdata] (0:32,32)<br /> <br /> '''Dag 2, Prosedyrer:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-3.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (2:09,32)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-3.mp3. Adv. Halvor Manshaus] (1:35,49)<br /> <br /> '''Dag 2, Replikker til prosedyrer:'''<br /> * Lovdata og Rettspraksis.no <br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/replikker.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas og adv. Halvor Manshaus] (0:57,37)<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 21.09.2018 ===<br /> Den nye kjennelsen uttrykte at Lovdata var gitt fullt medhold, men i realiteten hadde vi frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser og dermed gjenstod bare 5 år. Byfogden mente også at Lovdata hadde skrevet sakskostnader med gaffel og satte dem ned fra kr 480.000 til 370.000. Til tross for dette avgjorde byfogden følgende:<br /> <br /> * Rettspraksis.no må slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle sammendrag.<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 370.000 (+egne sakskostnader).<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-88856]]<br /> <br /> == Borgarting lagmannsrett ==<br /> === Rettspraksis.no anker 19.10.2018 ===<br /> Med en regning i postkassen på kr 370.000 (+ egne sakskostnader) begynte den idealistiske gløden etter å frigjøre høyesterettsavgjørelser for det norske folk å falme. Samtidig hadde vi tross alt frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser, men skulle vi gi oss før vi var kommet helt i mål? Skulle vi la en EU-regel om databasevern bli en hindring for at det norske folk får innsikt i gjeldende rett og dermed bedre kan forstå egen rettsstilling? Hvem skal ta denne kampen om ikke vi gjør det?<br /> <br /> Vi måtte selvsagt kjempe videre og anke!<br /> <br /> Samtidig gjenåpnet vi nettsiden, denne gang utvidet med 29.000 rettsavgjørelser fra lagmannsrettene, men uten sammendrag og uten høyesterettsavgjørelser fra 2003-2007. <br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Lovdata-19.10.2018.pdf her] (PDF, 0,9 MB).<br /> <br /> === NJ og NR støtter Rettspraksis.no 29.10.2018 ===<br /> Endelig var det også noen andre som så det prinsipielle i saken og turte å støtte saken offentlig. [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] gikk inn med felles formell støtte til Rettspraksis.no i forbindelse med anken for lagmannsretten. Det ble utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette ble en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-Norsk-Journalistlag-og-Norsk-Redaktorforening.pdf her] (PDF, 5,1 MB).<br /> <br /> === Lagmannsrettens kjennelse 13.12.2018 ===<br /> Behandlingen av saken for lagmannsretten ble gjort skriftlig. I den nye kjennelsen fra lagmannsretten ble vi hørt på at vår frigjøring av rettsavgjørelser for alle år, bortsett fra 2003-2007, betyr at Lovdata ikke har vunnet saken fullt ut. Dermed slipper vi å betale Lovdatas' sakskostnader for byfogden på kr 370.000.<br /> <br /> Likevel mente lagmannsretten at Rettspraksis.no må:<br /> <br /> * Slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Slette alle sammendrag.<br /> * Betale Lovdatas sakskostnader for lagmannsretten på kr 66.000 (+ egne sakskostnader for byfogd og lagmannsrett).<br /> <br /> Les lagmannsrettens kjennelse her: [[LB-2018-162009]]<br /> <br /> == Norges Høyesterett ==<br /> === Vi anker til Høyesterett 22.01.2019 ===<br /> Nåløyet for å få en sak inn for Høyesterett er trangt og i 2018 slapp bare [[Statistikk_over_saksbehandlingen_i_Norges_Høyesterett|4,62 %]] av samtlige anker inn. Vi har likevel et håp om at Høyesteretts ankeutvalg finner det verdig å vurdere om det norske folk skal få innsikt i høyesterettsavgjørelser (og andre offentlige dokumenter). Vi mener saken har viktige prinsipielle sider og det er nødvendig at Høyesterett tar stilling til om Åndsverkloven § 14, med støtte fra ytrings- og informasjonsfriheten i Grunnloven/EMK, står seg mot databasevernet i Åndsverkloven § 24.<br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,1 MB).<br /> <br /> === NJ og NR gir fortsatt støtte 24.01.2019 ===<br /> Både [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] blir med videre med formell støtte til Rettspraksis.no, når Høyesterett nå skal avgjøre om allmennheten får tilgang til rettsavgjørelser. Det er utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette er en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-NJ-og-NR-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,3 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' anketilsvar 30.01.2019 ===<br /> I Lovdata sitt anketilsvar prøver de å få saken avvist av Høyesterett. De gjør også et forsøk på å endre sakens faktum fra å handle om høyesterettsavgjørelser for 2003-2007 til å handle om Lovdata sin 2005 DVD. I tillegg krever de lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader omgjort.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Lovdatas-anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,8 MB)<br /> <br /> === Vårt endelige anketilsvar 07.02.2019 ===<br /> Det var nødvendig å rette opp i Lovdata sitt forsøk på å fordreie saken, samt klargjøre hva vi mener er det prinsipielle Høyesterett bør ta stilling til. Nå skrur vår dyktige advokat, [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ Halvor Manshaus], saken til og resultatet er juridisk kunst.<br /> <br /> Les vårt endelige anketilsvar [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,2 MB)<br /> <br /> === Lovdatas' endelige anketilsvar 27.02.2019 ===<br /> I Lovdata sitt endelige anketilsvar ser det ut til at de prøver å få sympati fremfor å argumentere juridisk. Det blir nærmest komisk når Lovdata argumenterer for at &quot;...det vil rive grunnen under det økonomiske grunnlaget...&quot; og &quot;...det vil innebære et urimelig resultat...&quot; om Lovdata mister monopolet.<br /> <br /> Les anketilsvaret [Anketilsvar-fra-Lovdata-27.02.2019.pdf her] (PDF, 0,15 MB)<br /> <br /> === Høyesterett tar inn Rettspraksis.no-saken 06.03.2019 ===<br /> Det er en gledens dag når Høyesteretts ankeutvalg nå har bestemt at de tar inn Rettspraksis.no-saken for muntlig behandling i avdeling med 5 dommere.<br /> <br /> Siden Lovdatas' påståtte enerett er basert på en muntlig og eksklusiv avtale med Høyesterett selv, og Lovdata ikke har klart å gjøre rede for innholdet i denne avtalen, skal det bli ekstra interessant å se om Høyesterett selv kan gjøre rede for og tolke innholdet i sin egen avtale :)<br /> <br /> I følge ankeutvalget skal vi møtes til muntlige forhandlinger hos Høyesterett innen 6 mnd. regnet fra 08.02.2019.<br /> <br /> Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg [https://rettspraksis.no/docs/HR-2019-461-U.pdf her] (PDF, 0,07 MB)<br /> <br /> '''Nå er det opp til Høyesterett å ta stilling til om allmennheten får tilgang til høyesterettsavgjørelser!'''<br /> <br /> == Se også ==<br /> * [[Medieomtale og sosiale medier]]<br /> * [[Slik kan du hjelpe oss å hjelpe]]<br /> * [[LOD-1997-50-5|Norlex-dommen]]<br /> <br /> [[Kategori:Hjelp]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rettspraksis-saken&diff=212986 2019-03-07T17:19:52Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>:[https://www.wiumlie.no/2019/rettspraksis/02-07-sc.html ''Get a brief update in English here''].<br /> I vårt forsøk på å frigjøre rettsavgjørelser ble vi saksøkt av Lovdata. Siden Rettspraksis.no er et dugnadsprosjekt ville det enkleste vært å bare legge ned prosjektet, men i stedet valgte vi å ta kampen for å gi alle tilgang til rettsavgjørelser. Her kan du lese om striden mellom Lovdata og Rettspraksis.no.<br /> <br /> Det mest interessante spørsmålet saken reiser er om (høyeste)rettsavgjørelser, som er offentlige dokumenter og gir innsikt i gjeldende- og historisk rett, er beskyttet av databasevern.<br /> <br /> == Kort om opphavsrett ==<br /> Med opphavsrett menes den tidsbegrensede retten opphavsmannen har til å råde over sine verk. Vernet av opphavsmannens interesser kan sies å være forankret i alminnelige rettferdighetsbetraktninger: Den som har skapt et verk, bør også høste fruktene av sitt arbeid.<br /> <br /> I Norge er det hovedsaklig Åndsverkloven som beskytter disse rettighetene.<br /> <br /> Samtidig skal Åndsverkloven også sikre samfunnets behov for å få tilgang til de verk som blir skapt. Dette er viktig av hensyn til bl.a. forskning, offentlig debatt, kunnskap og demokrati. Opphavsmannens rettigheter må derfor balanseres mot samfunnsmessige hensyn. Denne interesseavveiningen gjøres ved at Åndsverklovens bestemmelser om allmennhetens tilgang er likeverdig med opphavsmannens rettigheter, selv om de er begrunnet ut fra forskjellige hensyn.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 14 ===<br /> Det fremgår av [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§14 Åndsverkloven § 14] at lover, forskrifter, '''rettsavgjørelser''' og andre vedtak av offentlig myndighet er '''uten vern''' etter Åndsverkloven.<br /> <br /> Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ønsket om at slike offentlige dokumenter fritt skal kunne spres blant allmennheten, uten noen opphavsrettslige hindringer. På den måten kan borgerne følge med på hva staten driver med og ha grunnlag for å kritisere myndighetsutøvelsen. Offentlige dokumenter er dessuten produsert på grunnlag av borgernes skattepenger og det er da rimelig at de skal kunne bruke dem fritt og gratis.<br /> <br /> Offentlige dokumenter som er uten vern etter Åndsverkloven § 14 kan fritt kopieres og tilgjengeliggjøres for allmennheten, uten samtykke fra opphavsmannen.<br /> <br /> === Åndsverkloven § 24 ===<br /> Bestemmelsen består av en rekke regler, men det mest sentrale i vår sak er at den gir vern ved '''uttrekk av hele eller vesentlige deler''' av en database når '''innsamling''', '''kontroll''' eller '''presentasjon''' av innholdet innebærer en '''vesentlig investering'''. Dette vernet varer dessuten i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.<br /> <br /> Bestemmelsen fremstår som et tohodet troll, som prøver å gjøre flere ting samtidig, uten helt å bli fullkommen i noen retning. Dette skyldes flere forhold, bl.a. ordlyden, forarbeidene, begrenset rettspraksis og EU-direktivet den delvis er basert på. Den er derfor krevende å få helt taket på og lett å konstruere problemstillinger rundt.<br /> <br /> Les hele Åndsverkloven § 24 [https://lovdata.no/NL/lov/2018-06-15-40/§24 her].<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 1 ==<br /> === Lovdatas' begjæring 31.05.2018 ===<br /> Uten å på forhånd kontakte Rettspraksis.no for å få avklart faktum eller avklare om det var mulig å komme til en minnelig ordning, begjærte Lovdata såkalt '''midlertidig forføyning'''. Midlertidig forføyning er et rettsmiddel for å få hurtigbehandlet et krav i domstolen, som ellers vil kunne føre til uopprettelig skade. Den som ber om midlertidig forføyning må sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-2 Tvisteloven 34-2 første ledd]. Videre må det gjøres en avveining av den skade og ulempe som saksøkte blir påført og vekte dette mot saksøkerens interesse i at det blir besluttet midlertidig forføyning, jf. [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-1 Tvisteloven § 34-1 annet ledd].<br /> <br /> (Samme dag Rettspraksis.no ble kjent med begjæringen valgte vi å stenge hele nettsiden i påvente av å få avklart situasjonen. Samtidig spurte vi [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Halvor Manshaus] i Schjødt om å representere oss.)<br /> <br /> ==== Hovedkrav ====<br /> I begjæringen av 31. mai 2018 påstod Lovdata at de saksøkte hadde brutt seg inn på deres servere og lastet ned over 40.000 høyesterettsavgjørelser. For å få til dette mente Lovdata vi hadde opprettet flere brukerkontoer for å få tilgang bak betalingsmuren (Lovdata Pro) og via disse brukerkontoene brukt et dataprogram/skript til systematisk å laste ned én og én rettsavgjørelse. Siden dette ikke var blitt oppdaget av deres sikkerhetssystemer, måtte dette ha pågått over mange år, påstod Lovdata.<br /> <br /> Videre hevdet Lovdata de hadde bearbeidet rettsavgjørelsene med anonymisering og metadata (lenking til lover, sammendrag og andre fakta fra innholdet i avgjørelsene). Dette innebar at de hadde gjort en betydelig investering i rettsavgjørelsene (52 årsverk) og derfor hadde databasevern etter Åndsverkloven § 43 (nå § 24).<br /> <br /> ==== Sikringsgrunn ====<br /> Lovdata hevdet det forelå sikringsgrunn fordi kommersielle tredjeparter nå kunne massenedlaste og bruke høyesterettsavgjørelsene i sin virksomhet, noe som ville føre til uopprettelig skade.<br /> <br /> ==== Påstand ====<br /> * Rettspraksis.no må slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les begjæringen fra Lovdata [https://rettspraksis.no/docs/Begjaering-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 12,06 MB).<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 01.06.2018 ===<br /> På under 24 timer, uten å svare på våre henvendelser og uten å gjennomføre muntlige forhandlinger for å høre vår side av saken, avgjorde Oslo byfogdembete den 1. juni at Lovdata fikk fullt medhold.<br /> <br /> Kjennelsen bestemte at Rettspraksis.no må:<br /> * Slette alle rettsavgjørelser fra 1836-2018.<br /> * Slette alle metadata (stikkord, sammendrag, lovhenvisninger etc.).<br /> * Betale Lovdata sine sakskostnader på kr 102.825,-.<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-83936]]<br /> <br /> == Oslo byfogdembete runde 2 ==<br /> === Rettspraksis.no krever muntlige forhandlinger 08.06.2018 ===<br /> Vi var mildt sagt overrasket over at Oslo byfogdembete mente det var så prekært å få slettet høyesterettsavgjørelsene at de avsa kjennelse på under 24 timer, uten å høre vår side av saken.<br /> <br /> Kjennelsen baserte seg ensidig på Lovdatas' påstander. Dermed fremstod kjennelsen med feil faktum, feil lovanvendelse og feil i saksbehandlingen. Det føltes urettferdig at vi måtte betale Lovdatas' sakskostnader på over 100.000 kroner, når vi ikke hadde fått anledning til å fortelle vår side av saken. Hovedregelen er jo at alle parter i en rettssak skal bli hørt (kontradiksjon).<br /> <br /> Vi startet så arbeidet med å kreve muntlige forhandlinger (anken) og vår dyktige [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat, Halvor Manshaus], sendte denne til Oslo byfogdembete den 8. juni.<br /> <br /> I vårt prosesskriv gjorde vi det klart at byfogdens kjennelse inneholdt feil faktum. Vi hadde ikke hacket oss inn på serveren til Lovdata og brukt nettroboter/crawlere over mange år, slik Lovdata påstod. Vi hadde derimot lånt CD/DVD på Nasjonalbiblioteket, brukt eksportfunksjonen til å hente ut alle høyesterettsavgjørelser fra 1836-2005, bearbeidet dataene og importert dem i vårt eget system. Rettsavgjørelsene fra 2008-2018 opplyste vi å ha fått fra Høyesterett selv.<br /> <br /> Videre argumenterte vi for at databasevernet i Åndsverkloven § 24 (tidl. § 43) må tolkes innskrenkende fordi rettsavgjørelser er offentlige dokumenter og er unntatt loven, jf. Åndsverkloven § 14 (tidl. § 9). Vi anførte også at kravet om sletting av rettsavgjørelser vil være et inngrep mot ytringsfriheten, hjemlet i Grunnloven § 100/EMK art. 10, slik at retten skulle gjort en selvstendig vurderingen av dette.<br /> <br /> Les prosesskrivet (anken) [https://rettspraksis.no/docs/Prosesskriv-midl-forf-obyf-lovdata-rettspraksis.pdf her] (PDF, 4,04 MB).<br /> <br /> === Ventetiden frem mot muntlige forhandlinger ===<br /> Det viste seg at Oslo Byfogdembete ikke syntes det var like prekært å høre vår side av saken og det skulle ta 3 mnd. før byfogden fant tid i kalenderen til å gjennomføre muntlige forhandlinger.<br /> <br /> Frem mot forhandlingene gjorde [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ advokat Manshaus] og hans kolleger i Advokatfirmaet Schjødt en formidabel jobb med å bygge opp saken. Vi fikk bl.a. dokumentert at Lovdata hadde monopol på å motta rettsavgjørelser fra tingretter, lagmannsretter og Høyesterett frem til 2008, noe som skulle vise seg å bli sentralt i vår rettslige argumentasjon. Sammenholdt med at Høyesterett tidligere hadde gitt oss avslag på innsyn i høyesterettsavgjørelser for 2006-2007, fremsto Lovdata dermed som primærkilde for rettsavgjørelser frem til 2008. Således er det klare holdepunkter for at Lovdata, hvert fall frem til 2008, er omfattet av Offentleglova sine regler om innsyn/deling av offentlig informasjon (rettsavgjørelser).<br /> <br /> === Muntlige forhandlinger 30.-31.08.2018 ===<br /> Allerede første dag i retten frafalt Lovdata hoveddelen av kravet, slik at rettsavgjørelser for 166 år ble frigjort (1836-2002).<br /> <br /> Saken stod dermed om rettsavgjørelser fra 2003-2007. I tillegg kom Lovdata med et nytt krav om at de også har enerett til sammendrag.<br /> <br /> Innledningsvis ble partene også enig om å forholde oss til den nye Åndsverkloven som hadde trådt i kraft 1. juli 2018 og var enig om å tolke Åndsverkloven § 24 til å være fullt ut i overensstemmelse med EUs databasedirektiv (direktivkonform fortolkning).<br /> <br /> ==== Lydopptak fra Oslo Tinghus ====<br /> <br /> '''Dag 1, Innledninger:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-1.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (1:02,53)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-2.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (0:35,25)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-1.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (1:12,39)<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-2.mp3 Adv. Halvor Manshaus] (0:45,35)<br /> <br /> '''Dag 1, Partsforklaringer:'''<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/storm-paulsen.mp3 Odd Storm-Paulsen, direktør Lovdata] (0:41,55)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/wium-lie.mp3 Håkon Wium Lie, Rettspraksis.no] (0:48,30)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/robertsen.mp3 Vegar Robertsen, konsulent Lovdata] (0:39,56)<br /> * [https://rettspraksis.no/lydopptak/harvold.mp3 Trygve Harvold, eks. direktør Lovdata] (0:32,32)<br /> <br /> '''Dag 2, Prosedyrer:'''<br /> * Lovdata<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/wessel-aas-3.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas] (2:09,32)<br /> * Rettspraksis.no<br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/manshaus-3.mp3. Adv. Halvor Manshaus] (1:35,49)<br /> <br /> '''Dag 2, Replikker til prosedyrer:'''<br /> * Lovdata og Rettspraksis.no <br /> :- [https://rettspraksis.no/lydopptak/replikker.mp3 Adv. Jon Wessel-Aas og adv. Halvor Manshaus] (0:57,37)<br /> <br /> === Byfogdens kjennelse 21.09.2018 ===<br /> Den nye kjennelsen uttrykte at Lovdata var gitt fullt medhold, men i realiteten hadde vi frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser og dermed gjenstod bare 5 år. Byfogden mente også at Lovdata hadde skrevet sakskostnader med gaffel og satte dem ned fra kr 480.000 til 370.000. Til tross for dette avgjorde byfogden følgende:<br /> <br /> * Rettspraksis.no må slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Rettspraksis.no må slette alle sammendrag.<br /> * Rettspraksis.no må betale Lovdata sine sakskostnader på kr 370.000 (+egne sakskostnader).<br /> <br /> Les byfogdens kjennelse her: [[TOBYF-2018-88856]]<br /> <br /> == Borgarting lagmannsrett ==<br /> === Rettspraksis.no anker 19.10.2018 ===<br /> Med en regning i postkassen på kr 370.000 (+ egne sakskostnader) begynte den idealistiske gløden etter å frigjøre høyesterettsavgjørelser for det norske folk å falme. Samtidig hadde vi tross alt frigjort 166 år med høyesterettsavgjørelser, men skulle vi gi oss før vi var kommet helt i mål? Skulle vi la en EU-regel om databasevern bli en hindring for at det norske folk får innsikt i gjeldende rett og dermed bedre kan forstå egen rettsstilling? Hvem skal ta denne kampen om ikke vi gjør det?<br /> <br /> Vi måtte selvsagt kjempe videre og anke!<br /> <br /> Samtidig gjenåpnet vi nettsiden, denne gang utvidet med 29.000 rettsavgjørelser fra lagmannsrettene, men uten sammendrag og uten høyesterettsavgjørelser fra 2003-2007. <br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Lovdata-19.10.2018.pdf her] (PDF, 0,9 MB).<br /> <br /> === NJ og NR støtter Rettspraksis.no 29.10.2018 ===<br /> Endelig var det også noen andre som så det prinsipielle i saken og turte å støtte saken offentlig. [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] gikk inn med felles formell støtte til Rettspraksis.no i forbindelse med anken for lagmannsretten. Det ble utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette ble en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-Norsk-Journalistlag-og-Norsk-Redaktorforening.pdf her] (PDF, 5,1 MB).<br /> <br /> === Lagmannsrettens kjennelse 13.12.2018 ===<br /> Behandlingen av saken for lagmannsretten ble gjort skriftlig. I den nye kjennelsen fra lagmannsretten ble vi hørt på at vår frigjøring av rettsavgjørelser for alle år, bortsett fra 2003-2007, betyr at Lovdata ikke har vunnet saken fullt ut. Dermed slipper vi å betale Lovdatas' sakskostnader for byfogden på kr 370.000.<br /> <br /> Likevel mente lagmannsretten at Rettspraksis.no må:<br /> <br /> * Slette alle høyesterettsavgjørelser for årene 2003-2007.<br /> * Slette alle sammendrag.<br /> * Betale Lovdatas sakskostnader for lagmannsretten på kr 66.000 (+ egne sakskostnader for byfogd og lagmannsrett).<br /> <br /> Les lagmannsrettens kjennelse her: [[LB-2018-162009]]<br /> <br /> == Norges Høyesterett ==<br /> === Vi anker til Høyesterett 22.01.2019 ===<br /> Nåløyet for å få en sak inn for Høyesterett er trangt og i 2018 slapp bare [[Statistikk_over_saksbehandlingen_i_Norges_Høyesterett|4,62 %]] av samtlige anker inn. Vi har likevel et håp om at Høyesteretts ankeutvalg finner det verdig å vurdere om det norske folk skal få innsikt i høyesterettsavgjørelser (og andre offentlige dokumenter). Vi mener saken har viktige prinsipielle sider og det er nødvendig at Høyesterett tar stilling til om Åndsverkloven § 14, med støtte fra ytrings- og informasjonsfriheten i Grunnloven/EMK, står seg mot databasevernet i Åndsverkloven § 24.<br /> <br /> Les prosesskrivet for anken [https://rettspraksis.no/docs/Anke-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,1 MB).<br /> <br /> === NJ og NR gir fortsatt støtte 24.01.2019 ===<br /> Både [https://www.nj.no/ Norsk Journalistlag] og [https://www.nored.no/ Norsk Redaktørforening] blir med videre med formell støtte til Rettspraksis.no, når Høyesterett nå skal avgjøre om allmennheten får tilgang til rettsavgjørelser. Det er utarbeidet et støtteskriv for å påpeke sakens viktige prinsipielle sider og dette er en formell del av anken.<br /> <br /> Les NJ og NR sitt støtteskriv [https://rettspraksis.no/docs/Stotteskriv-NJ-og-NR-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,3 MB).<br /> <br /> === Lovdatas' anketilsvar 30.01.2019 ===<br /> I Lovdata sitt anketilsvar prøver de å få saken avvist av Høyesterett. De gjør også et forsøk på å endre sakens faktum fra å handle om høyesterettsavgjørelser for 2003-2007 til å handle om Lovdata sin 2005 DVD. I tillegg krever de lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader omgjort.<br /> <br /> Les anketilsvaret [https://rettspraksis.no/docs/Lovdatas-anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,8 MB)<br /> <br /> === Vårt endelige anketilsvar 07.02.2019 ===<br /> Det var nødvendig å rette opp i Lovdata sitt forsøk på å fordreie saken, samt klargjøre hva vi mener er det prinsipielle Høyesterett bør ta stilling til. Nå skrur vår dyktige advokat, [https://www.schjodt.no/medarbeidere/halvor-manshaus/ Halvor Manshaus], saken til og resultatet er juridisk kunst.<br /> <br /> Les vårt endelige anketilsvar [https://rettspraksis.no/docs/Anketilsvar-Hoyesterett.pdf her] (PDF, 0,2 MB)<br /> <br /> === Høyesterett tar inn Rettspraksis.no-saken 06.03.2019 ===<br /> Det er en gledens dag når Høyesteretts ankeutvalg nå har bestemt at de tar inn Rettspraksis.no-saken for muntlig behandling i avdeling med 5 dommere.<br /> <br /> Siden Lovdatas' påståtte enerett er basert på en muntlig og eksklusiv avtale med Høyesterett selv, og Lovdata ikke har klart å gjøre rede for innholdet i denne avtalen, skal det bli ekstra interessant å se om Høyesterett selv kan gjøre rede for og tolke innholdet i sin egen avtale :)<br /> <br /> I følge ankeutvalget skal vi møtes til muntlige forhandlinger hos Høyesterett innen 6 mnd. regnet fra 08.02.2019.<br /> <br /> Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg [https://rettspraksis.no/docs/HR-2019-461-U.pdf her] (PDF, 0,07 MB)<br /> <br /> '''Nå er det opp til Høyesterett å ta stilling til om allmennheten får tilgang til høyesterettsavgjørelser!'''<br /> <br /> == Se også ==<br /> * [[Medieomtale og sosiale medier]]<br /> * [[Slik kan du hjelpe oss å hjelpe]]<br /> * [[LOD-1997-50-5|Norlex-dommen]]<br /> <br /> [[Kategori:Hjelp]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1997-674-K_-_Rt-1997-1895&diff=212984 2019-02-28T12:19:33Z

<p>Import: Import flyttet siden HR-1997-674-K - -1997-1895 til HR-1997-674-K - Rt-1997-1895 uten å etterlate en omdirigering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 1997-11-20<br /> |Publisert=<br /> HR-1997-00674-K - Rt-1997-1895 (522-97)<br /> |Sammendrag=<br /> <br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Avskjæring av vitnebevis<br /> |Saksgang=<br /> Høyesterett HR-1997-00674 K, jnr 355/1997<br /> |Parter=<br /> Arne Tollefsen (advokat Kjell Amundsen) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen) Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Børre Lid) Staten v/Kulturdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen)<br /> |Forfatter=<br /> Flock, Matningsdal, Bruzelius<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§188 Tvistemålsloven (1915) §188], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§189 §189], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 §204], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403a §403a], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]<br /> }}<br /> <br /> Saken gjelder spørsmål om avskjæring av vitner, jf tvistemålsloven §188 og §189. <br /> <br /> Den 1 februar 1996 reiste Arne Tollefsen søksmål mot <br /> <br /> 1) staten v/Justisdepartementet, <br /> <br /> 2) UNI Storebrand Skadeforsikring AS, og mot <br /> <br /> 3) Nasjonalgalleriet, med krav om at de saksøkte in solidum ble dømt til å utbetale ham dusør etter rettens skjønn, oppad begrenset til 400 000 kroner. Arne Tollefsen anførte at han var gitt i oppdrag av politiet å bistå under etterforskningen av tyveriet av Edward Munchs maleri &quot;Skrik&quot; fra Nasjonalgalleriet vinteren 1994, og viste til å være i besittelse av en bekreftelse for sitt oppdrag, med en stipulert dusør, undertegnet av en representant for politiet i Oslo. Oslo Politikammer benektet imidlertid at Tollefsen hadde fått tildelt noe oppdrag. En begjæring om granskning av politikammeret på grunnlag av påstandene om engasjementet, ble henlagt etter innstilling fra SEFO. <br /> <br /> I prosesskrift av 12 april 1996 påberopte Arne Tollefsen seg ti vitner. I prosesskrift av 22 april samme år ble ytterligere 18 vitner påberopt. <br /> <br /> I brev av 15 mai 1997 konstaterte byretten at Tollefsens prosessfullmektig ikke hadde besvart rettens anmodning om å få en nærmere redegjørelse for hva det enkelte vitne skulle forklare seg om. Byretten besluttet at de ti første vitnene kunne føres. Ved et eventuelt ønske om å bytte ut ett eller flere av disse vitnene, var det en forutsetning at de nye vitnene kunne uttale seg om forhold som kom saken ved, jf tvistemålsloven §189. <br /> <br /> Ved prosesskrift av 3 juni 1997 krevde Tollefsen at beslutningen skulle omgjøres. Kravet ble ikke tatt til følge, og i byrettens skriv av 9 juni 1997 ble det lagt til grunn at antallet på ti måtte gi ham en romslig mulighet for å føre de relevante vitner. Retten så det ikke som en god nok redegjørelse at vitnene skulle ha tilknytning til etterforskningen. <br /> <br /> Tollefsen påkjærte byrettens beslutning av 9 juni 1997 om å begrense vitnene til ti personer til Borgarting lagmannsrett. Samtidig påkjærte han byrettens beslutning av 19 mars 1997, hvor hovedforhandling ble bestemt berammet, uten at Tollefsens anmodning om muntlig saksforberedelse ble tatt til følge. Kjæremotpart nr 2 var nå endret til Storebrand Skadeforsikring AS, og kjæremotpart nr 3 var nå endret til staten v/Kulturdepartementet. <br /> <br /> Lagmannsretten avsa 8 september 1997 enstemmig kjennelse med slik slutning: <br /> <br /> &quot;1. Kjæremålet mot å begrense vitneførselen forkastes. <br /> <br /> 2. For øvrig avvises kjæremålet. <br /> <br /> 3. I saksomkostninger betaler Arne Tollefsen innen to - 2 - uker - 500 - femhundre - kroner til Staten v/Justisdepartementet og 500 - femhundre - kroner til Staten v/Kulturdepartementet.&quot; <br /> <br /> Tollefsen har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsretten lovanvendelse. Han har i det vesentlige gjort gjeldende: <br /> <br /> Lagmannsretten har bygget på at Tollefsen konkret skulle ha redegjort for hvilke omstendigheter som søkes godtgjort ved de enkelte vitner. Sakens art tilsier at bevisførsel gjennom vitnene tar sikte på å sannsynligjøre at Tollefsen har hatt en slik rolle og ydet et slikt bidrag til etterforskningen og tilbakeleveringen av maleriet, at han etter det oppdrag han ble gitt av Oslo Politikammer og de alminnelige ulovfestede regler om dusørutbetaling, har krav på dusør. Det kan derfor ikke være en riktig forståelse av tvisstemålsloven §188 at en part, der temaet er på det rene, skal angi presist hvilke forhold det enkelte vitne skal forklare seg om. <br /> <br /> For å skåne politiets arbeidsmetoder, og for å ta hensyn til rikets sikkerhet og taushetsplikten, jf tvistemålsloven §204, valgte Tollefsen å avvente motpartenes stillingtaken før han fremla noen nærmere dokumentasjon.I prosesskrift av 3 juni 1997 ble det fra Tollefsens side derfor gjennomgått hvilke hjemler for bevisavskjæring som forelå etter tvistemålsloven §189 nr 1 - 6. Tvistemålsloven §189 nr 1 er ikke anvendelig, fordi samtlige oppgitte 30 vitner må anses å &quot;komme saken ved&quot;. <br /> <br /> For å komme til klarhet i dette er det nødvendig å gå inn i saksforløpet. Sentralt her vil være i hvilken grad Tollefsen og/eller eventuelt andre personer har bidratt til at maleriet ble tilbakelevert. Alle de vitnene som er påberopt, har på en eller annen måte hatt tilknytning til &quot;Skrik&quot;saken. For Tollefsen er det imidlertid umulig å kunne svare på hva de aktuelle vitnene har å bidra med. Tollefsen har nå dog redusert vitneførselen til ca 20 personer. <br /> <br /> Kjæremotpart nr 2 har ikke besvart spørsmål vedrørende utlovingen og utbetalingen av dusør. Det er derfor også nødvendig med vitneførsel på dette punkt. <br /> <br /> Det må gis en konkret begrunnelse for hvorfor hver enkelt av de navngitte vitnene skal nektes ført, og herunder gis en henvisning til de aktuelle ledd i tvistemålsloven §189. <br /> <br /> Tollefsen har nedlagt slik påstand: <br /> <br /> &quot;1. Oslo byretts beslutning av 15. mai 1997 smh. brev av 9. juni 1997 vedrørende begrensning av kjærende parts vitneførsel til 10 vitner, oppheves. <br /> <br /> 2. Kjærende part tillates å føre ca 20 vitner iflg. liste. <br /> <br /> 3. Kjæremotpartene dømmes in solidum til å betale til kjærende part v/prosessfullmektig i saksomkostninger i kjæremål for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg kr 5000,- - femtusen 00/00 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelse.&quot; <br /> <br /> Kjæremotpart nr 2, Storebrand Skadeforsikring AS, har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende: <br /> <br /> Storebrand Skadeforsikring AS innga intet kjæremålstilsvar til lagmannsretten, da kjæremålet ble oppfattet å gjelde et forhold mellom saksøker og retten. Storebrand er imidlertid enig i de anførslene kjæremotpartene nr 1 og nr 3 fremførte for lagmannsretten. <br /> <br /> Storebrand er av den oppfatning at kjæremålet må avvises, jf tvistemålsloven §403a og §404. Subsidiært hevdes at lagmannsrettens kjennelse er korrekt både i begrunnelse og resultat. Tollefsen har til nå, i en sak med 62 dokumenter, ikke engang antydet hvordan han skal ha bidratt til at maleriet ble tilbakeført. <br /> <br /> Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand: <br /> <br /> &quot;Prinsipalt: Kjæremålet avvises. <br /> <br /> Subsidiært: Kjæremålet forkastes. <br /> <br /> I begge tilfelle: Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger.&quot; <br /> <br /> Kjæremotpart nr 1, staten v/Justisdepartementet, og kjæremotpart nr 3, staten v/Kulturdepartementet, har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende: <br /> <br /> Lagmannsrettens avgjørelse bygger på at en beviskontroll i henhold til tvistemålsloven §189 ikke er mulig så lenge den kjærende part ikke etterkommer rettens pålegg etter tvistemålsloven §188 om å redegjøre for hvilke omstendigheter som søkes godtgjort ved de enkelte vitner. Staten kan derfor ikke se at kjennelsen bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §188. <br /> <br /> Det er nedlagt slik påstand: <br /> <br /> &quot;1. Kjæremålet forkastes. <br /> <br /> 2. Kjæremotpart nr. 1 og 3 tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.&quot; <br /> <br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål ikke kan påkjæres i andre tilfeller enn de som er nevnt i tvistemåsloven §404 første ledd. I dette tilfelle vil kjæremålsutvalgets kompetanse være begrenset til lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.Lagmannsretten har i kjennelsen uttalt at det ikke vil være mulig å vurdere et tilbudt bevis i forhold til tvistemålsloven §189 dersom det ikke skjer noen slik klargjøring som beskrevet i tvistemålsloven §188. Resultatet må i såfall bli at beviset nektes ført. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten ved dette har tolket de nevnte to bestemmelser uriktig. Det vises særlig til [[Rt-1987-899]]. Den konkrete anvendelse av §188 og §189 i dette tilfelle kan kjæremålsutvalget ikke prøve. <br /> <br /> Tollefsen har anført at retten skulle ha gitt en konkret begrunnelse for hvorfor hvert enkelt av de navngitte vitnene skulle nektes ført, med en henvisning til det aktuelle punkt i tvistemålsloven §189. Dette må oppfattes som en anførsel om manglefulle kjennelsesgrunner og dermed som et kjæremål over lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget nøyer seg her med å bemerke at det i et tilfelle som det foreliggende må være tilstrekkelig å gi en felles begrunnelse, slik lagmannsretten har gjort. <br /> <br /> Kjæremålet blir etter dette å forkaste. <br /> <br /> Kjæremålet har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes staten v/Regjeringsadvokaten og Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til henholdsvis 500 kroner og 700 kroner. <br /> <br /> Kjennelsen er enstemmig. <br /> <br /> Slutning: <br /> <br /> 1. Kjæremålet forkastes. <br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Tollefsen til staten v/Regjeringsadvokaten 500 - femhundre - kroner og til Storebrand Skadeforsikring AS 700 - sjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. <br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-731-A_-_Rt-2006-486&diff=212983 2019-02-25T16:45:57Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-05-02<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-00731-A - Rt-2006-486<br /> |Stikkord=<br /> Tingsrett, Naborett, Støy fra flyplass<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt krav fra eiere av eiendommer rundt Oslo Lufthavn Gardermoen om erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2 for ulemper påført eiendommene, særlig ved støy fra fly som tar av fra og lander på flyplassen.<br /> |Saksgang=<br /> Eidsvoll tingrett - Eidsivating lagmannsrett LE-2004-17484 - HR-2006-00731-A, (sak nr. 2005/548), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Oslo Lufthavn AS (advokat Ola Haugen), Hjelpeintervenient: Avinor AS (advokat Svein Arild Pihlstrøm) mot Ullensaker kommune, Bjørn Bamrud, Egil Olav Bjerke, Per-Ole Bjørningstad, Gladis Irene Dalen, Håkon Lennart Dønnum og Ole Gunnar Halvorsen, Helen Melby Espelund, Harald Johannes Gjein, Karin Hanne Eriksen, Bjørn Gresaker og Grethe Anita Gresaker, Roar Hofseth, Anna Johansen og Valentin Johansen, Arvid Kjos, Einar Kogstad, Hugo Munthe-Kaas, Liv Munthe-Kaas, Geir Anders Myrvold, Grethe Møllerstad og Magnhild Øvergård, Nannestad kommune, Dag Olav Nikolaysen, Erik Nyland, Berit Risto, Odd Ludvig Schjønnesen, Line Marie og Tore Schjønnesen, Marius Schjønnesen, Ole Andreas Vestengen og Marit Turid Vestengen (advokat Frode A. Innjord)<br /> |Forfatter=<br /> Flock, Rieber-Mohn, Kaasen, Øie, Gussgard<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§105 Tvistemålsloven (1915) §105], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§178 §178], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§9 Foreldelsesloven (1979) §9], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§15 §15], [https://lovdata.no/lov/1981-03-13-6/§59 Forurensningsloven (1981) §59]<br /> }}<br /> (1) Dommer Flock: Saken gjelder krav fra eiere av eiendommer rundt Oslo Lufthavn<br /> Gardermoen om erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2 for ulemper påført eiendommene,<br /> særlig ved støy fra fly som tar av fra og lander på flyplassen.<br /> <br /> (2) Under annen verdenskrig ble den opprinnelige flyplass på Gardermoen, som hadde vært i<br /> virksomhet siden 1912, fullstendig ombygd og sterkt utvidet for å tilfredsstille<br /> okkupasjonsmaktens behov. Frem til 1964 var den militære flyaktiviteten dominerende på<br /> Gardermoen. I perioden 1950 til 1964 ble det benyttet jet-drevne jagerfly, som forårsaket<br /> mye støy. Flere samtidige jagerflyskvadroner var i denne tiden stasjonert på flyplassen,<br /> og to kryssende rullebaner var i bruk. I tillegg kom all interkontinental flytrafikk, som<br /> ikke gikk til Fornebu, men til og fra Gardermoen. Det årlige antall flybevegelser - avgang<br /> eller landing - viste i disse årene en variasjon fra rundt 15 000 til 30 000.<br /> <br /> (3) Fra 1965 økte den sivile flytrafikken og ble ganske raskt dominerende, mens den militære<br /> aktiviteten etter hvert ble mindre. Ved begynnelsen av 1970-årene ble chartertrafikken<br /> overført fra Fornebu til Gardermoen. I 1997, som var det siste hele året før åpningen av<br /> Oslo Lufthavn Gardermoen, var antallet sivile flybevegelser på Gardermoen ca. 42 000.<br /> Småfly utgjorde en dominerende del av trafikken.<br /> <br /> (4) Jetflytrafikken ved Gardermoen var i 1997 å sammenligne med tilsvarende trafikk ved<br /> Vigra ved Ålesund eller Evenes ved Harstad. Utviklingen de foregående år hadde vært<br /> preget av en utskifting av eldre flytyper, som ble erstattet med mer moderne og stadig mer<br /> støysvake fly. Selv om antallet flybevegelser pr. år hadde økt noe frem til 1997, ble derfor<br /> støynivået lavere.<br /> <br /> (5) Den 8. oktober 1998 ble imidlertid all trafikk over natten flyttet fra Fornebu til den nye<br /> hovedflyplassen på Gardermoen. Derved fikk Gardermoen en trafikkøkning som er angitt<br /> å være uten sidestykke i norsk luftfarts historie. I 1999, som er det første hele året etter<br /> åpningen i 1998, var antallet flybevegelser blitt mangedoblet - fra ca. 42 000 i 1997 til<br /> ca. 223 000. Senere har tallet stabilisert seg på rundt 200 000, noe som gjenomsnittlig<br /> svarer til ca. 550 flybevegelser pr. døgn. Ca. 90 % av disse dreier seg om trafikk med<br /> store jetfly, mens den tilsvarende prosentandelen i 1997 er anslått til 17 %. Det skjedde<br /> derfor en kraftig forverring av støyforholdene da hovedflyplassen ble flyttet til<br /> Gardermoen.<br /> <br /> (6) 223 eiere av eiendommer ved flyplassen reiste senhøsten 2002 søksmål for Eidsvoll<br /> tingrett med krav om erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2. Grunneierne gjorde gjeldende<br /> at eiendommene var verdiforringet som følge av ulemper påført av naboskapet til<br /> flyplassen. I tillegg til støy ble trukket frem luftforurensninger, tilsmussing og forringet<br /> naboskap som følge av frivillige innløsninger og ekspropriasjoner av eiendommene rundt<br /> flyplassen. Kravet ble reist mot flyplasseieren, Oslo Lufthavn AS, som er et heleiet<br /> datterselskap av Avinor AS.<br /> <br /> (7) Under saksforberedelsen for tingretten ble partene enige om at saken i første omgang<br /> skulle fremmes for 26 eiendommer, som ble oppfattet som representative også for de<br /> gjenværende. For de øvrige ble saken stanset i medhold av tvistemålsloven § 105.<br /> <br /> (8) Eidsvoll tingrett avsa dom 30. januar 2004 med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Oslo Lufthavn AS dømmes til å betale erstatning til Gladis Irene Dalen med kr 100.000,- - etthundretusen -, til Arvid Kjos med kr 250.000,- - tohundreogfemtitusen - og til Erik Nyland med kr 100.000,- - etthundretusen -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.<br /> <br /> :2. Søksmålet avvises når det gjelder kravet fra Nannestad kommune vedrørende Steinsgård kirke.<br /> <br /> :3. For øvrig frifinnes Oslo Lufthavn AS.<br /> <br /> :4. I saksomkostninger til Gladis Irene Dalen, Arvid Kjos og Erik Nyland betaler Oslo lufthavn AS kr 234.258,- - tohundreogtrettifiretusentohundreogfemtiåtte - med tillegg av 3/26 av utgiftene til meddommerne. I tillegg kommer renter med 9,25 - ni25/100 - % p.a fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.<br /> <br /> :5. I saksomkostninger til Oslo Lufthavn AS betaler Bjørn Bamrud, Egil Olaf Bjerke, Per-Ole Bjørningstad, Lennart Dønnum, Harald Gjein, Bjørn Gresaker, Roar Hofseth, Bjørn Tore Jensen, Anna og Valentin Johansen, Eva Linnerud, Hugo Munthe-Kaas, Geir Anders Myrvold, Nannestad kommune, Berit Risto, Odd Schjønnesen, Magnar Trondsgård, Jostein Tærud og Ullensaker kommune hver for seg kr 175.708,- - etthundreogsyttifemtusensyvhundreogåtte - med tillegg av 9,25 - ni25/100 - % rente p.a. fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.<br /> <br /> :6. For øvrig bærer hver av partene sine egne omkostninger.”<br /> <br /> (9) Tingretten la til grunn at det så tidlig som i 1973 var påregnelig at det kunne bli en<br /> hovedflyplass på Gardermoen. For eiendommer som var etablert før dette tidspunkt, ble tålegrensen lagt rundt EFN 65, forutsatt tilfredsstillende inneforhold.<br /> <br /> (10) I alt 21 av grunneierne anket tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Blant disse er<br /> Arvid Kjos og Erik Nyland, som ble tilkjent erstatning i tingrettens dom. Oslo Lufthavn<br /> AS anket tingrettens dom for den tredje av dem som ble tilkjent erstatning, Gladis Irene<br /> Dalen, og erklærte i tillegg aksessorisk motanke overfor Kjos og Nyland.<br /> <br /> (11) Tingrettens frifinnende dom er dermed rettskraftig for fire av grunneierne, Bjørn Tore<br /> Jensen, Jostein Tærud, Magnar Trondsgård og Eva Linnerud.<br /> <br /> (12) Eidsivating lagmannsrett avsa 26. november 2004 dom, som etter rettelse har slik<br /> domsslutning:<br /> <br /> :”Grunneiernes anke<br /> <br /> :1.Oslo Lufthavn AS dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til Bjørn Bamrud kr 200 000,- -tohundretusen- kroner, Anna og Valentin Johansen 100 000,- -etthundretusen- kroner, Grethe Møllerstad og Magnild Øvergaard 100 000,- -etthundretusen- kroner, Egil Olav Bjerke 100 000,- -etthundretusen- kroner, Håkon Lennart Dønnum og Ole Gunnar Halvorsen 125 000,- -etthundreogfemogtyvetusen- kroner, Roar Hofseth 250 000,- -tohundreogfemtitusen- kroner, Odd Schjønnesen, Line Marie og Tore Schjønnesen og Marius Schjønnesen 150 000,- - etthundreogfemtitusen- kroner, Liv Munthe-Kaas og Hugo Munthe-Kaas 300 000,- -trehundretusen- kroner, Harald Johannes Gjein og Karin Hanne Eriksen 100 000,- -etthundretusen- kroner, Nannestad kommune 100 000,- - etthundretusen- kroner, Bjørn Gresaker og Grethe Anita Gresaker 200 000,- -tohundretusen- kroner, Dag Olav Nikolaysen 100 000,- -etthundretusen- kroner, Einar Kogstad 100 000,- -etthundretusen- kroner, Berit Risto 100 000,- -etthundretusen- kroner, Arvid Kjos 300 000,- -trehundretusen- kroner, Ullensaker kommune 300 000,- -trehundretusen- kroner, Per-Ole Bjørningstad 200 000,- -tohundretusen- kroner, Geir Anders Myrvold 200 000,- -tohundretusen- kroner, Erik Nyland 150 000,- - etthundreogfemtitusen- kroner, Marit Turid Vestengen og Ole Andreas Vestengen 150 000,- -etthundreogfemtitusen- kroner og Helen Melby Espelund 200 000,- -tohundretusen- kroner.<br /> <br /> :2.Erstatningsbeløpene forrentes med den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :3.I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo Lufthavn AS innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse, til de ankende parter 5 915 147,- - femmillionernihundreogfemtentusenetthundreogførtisyv- kroner. I tillegg kommer den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :4.I saksomkostninger for tingretten betaler Oslo Lufthavn AS innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til de ankende parter 1.982.902 - enmillionnihundreogåttitotusennihundreogto - kroner. I tillegg kommer den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :Oslo Lufthavns anke<br /> <br /> :1.Tingrettens dom stadfestes i forhold til Gladis Irene Dalen<br /> <br /> :2.I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo Lufthavn AS innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse, til Gladis Irene Dalen 62 000 - toogsekstitusen. I tillegg kommer morarente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (13) Lagmannsretten kom til at alle beboerne i ankesaken hadde bedre tidsprioritet enn<br /> hovedflyplassen. Skjæringspunktet for når det ble ”venteleg” at hovedflyplassen kom til<br /> Gardermoen, jf. grannelova § 2 tredje ledd, ble først satt ved Stortingets endelige vedtak<br /> 8. oktober 1992 om flytting av hovedflyplassen fra Fornebu til Gardermoen. Retten kom<br /> videre til at tålegrensen i grannelova § 2 første til tredje ledd for ikke ”venteleg” ulempe<br /> for enkelte av eiendommene var overskredet som følge av flystøy. For de øvrige<br /> eiendommer ble erstatning tilkjent etter § 2 fjerde ledd.<br /> <br /> (14) Oslo Lufthavn AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder<br /> bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Alle ankemotpartene med unntak av Gladis Irene<br /> Dalen har inngitt aksessorisk motanke, idet de har gjort gjeldende at lagmannsretten har<br /> utmålt en for lav erstatning.<br /> <br /> (15) I likhet med hva tilfellet var for tingretten og lagmannsretten, har Avinor AS erklært<br /> hjelpeintervensjon til støtte for Oslo Lufthavn AS. Samtidig med at ankene ble henvist til<br /> Høyesterett, avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 28. juni 2005 kjennelse som tillot<br /> hjelpeintervensjonen.<br /> <br /> (16) Både faktisk og rettslig står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for<br /> lagmannsretten. For Høyesterett er imidlertid fremskaffet nytt materiale om<br /> støybelastningen før 1998, da omleggingen til hovedflyplass ble gjennomført. SINTEF<br /> har ut fra dette materialet foretatt støyberegninger tilbake til 1973, som jeg vil komme<br /> tilbake til. Beregningene gir et noe sikrere bilde av støysituasjonen i disse årene. De5<br /> privat engasjerte sakkyndige har oppdatert sine sakkyndige erklæringer forut for<br /> ankeforhandlingen i Høyesterett.<br /> <br /> (17) Den ankende part, Oslo Lufthavn AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (18) Lagmannsretten har uriktig kommet til at alle de naboer som nå får sine søksmål<br /> behandlet, har krav på erstatning, noen etter hovedregelen i grannelova § 2 første til tredje<br /> ledd, og andre etter § 2 fjerde ledd.<br /> <br /> (19) Det følger av Høyesteretts tidligere dommer i flystøysaker at en nabo som hovedregel<br /> ikke har krav på erstatning dersom man har etablert seg i området etter at det fremsto som<br /> ”venteleg” at det ville bli anlagt en flyplass der. I stedet for å stille spørsmålet slik, har<br /> lagmannsretten uriktig drøftet spørsmålet om tidsprioritet i forhold til utbyggingen av<br /> Gardermoen som hovedflyplass. Lagmannsretten har dermed uriktig sett bort fra at<br /> Gardermoen helt siden annen verdenskrig har vært i bruk som en relativt stor flyplass.<br /> <br /> Allerede lenge før flyplassen i 1992 ble vedtatt utbygget som hovedflyplass, var den blant<br /> landets mest trafikkerte, med en støybelastning for enkelte av naboene i saken som<br /> periodevis var større enn belastningen i dag. Rettspraksis viser at man har gått svært langt<br /> i retning av å akseptere en økning i den belastning en flyplass utgjør for sitt naboskap,<br /> uten at dette gir naboene noen rett til erstatning.<br /> <br /> (20) Selv om man stiller spørsmålet om tidsprioritet slik lagmannsretten gjør, er rettens<br /> konklusjon blitt uriktig. Gjennom de flere ti-år som spørsmålet om fremtidig<br /> hovedflyplass ble diskutert, var Gardermoen det eneste aktuelle sted i det sentrale<br /> østlandsområdet utenfor Fornebu hvor det allerede var en igangværende flyplass.<br /> Gardermoen var til enhver tid et aktuelt alternativ, enten som en endelig løsning, eller i<br /> alle fall som en langvarig overgangsløsning. Det ble i denne lange perioden båndlagt<br /> arealer rundt flyplassen for å gjøre en utvidelse mulig og gjort investeringer ved utbedring<br /> av flyplassen, og det var aldri aktuelt å legge den ned. I 1992 fikk man visshet for at<br /> Gardermoen ville bli ny fremtidig hovedflyplass. I grannelovas forstand var det i denne<br /> lange perioden forut for 1992-vedtaket ikke bare ventelig at det i fremtiden ville bli stor<br /> flyaktivitet på Gardermoen; det var også ventelig at Gardermoen ville bli hovedflyplass.<br /> <br /> (21) Dersom det i denne saken er tale om en ventelig ulempe, må det være klart at støyen fra<br /> hovedflyplassen ikke er en urimelig ulempe som kan gi grunnlag for krav om erstatning.<br /> Det bestrides at støyen har ført til ”ei monaleg forverring” av bruksforholdene som bare<br /> rammer en avgrenset krets personer, jf. unntaksregelen i grannelova § 2 fjerde ledd.<br /> <br /> (22) Selv om ulempen ikke kan sies å være ventelig, gir den ikke grunnlag for krav om<br /> erstatning. Ulempen går ikke ut over det en nabo i dette tilfelle må tåle uten erstatning.<br /> Også på dette punkt har lagmannsretten tatt feil. Når tålegrensen skal fastsettes, må det<br /> legges stor vekt på at naboene har ervervet sine eiendommer i et område med en<br /> igangværende flyplass, og hvor de allerede før hovedflyplassen ble endelig vedtatt i<br /> atskillig grad var utsatt for støy, til dels med et høyere nivå enn hva de i dag har. Det må<br /> også tas i betraktning at Oslo Lufthavn AS har bekostet isolering av boliger der støyen er<br /> sterkest, slik at det nå hovedsakelig er miljøet utendørs som kan sies å være berørt.<br /> <br /> (23) Lagmannsretten har lagt til grunn en tålegrense som er klart lavere enn den grense som er<br /> blitt brukt i tidligere saker, jf. Høyesteretts dom i [[Rt-1974-524]] (Fornebu), hvor<br /> grensen ble satt til 94 MFN - maksimum flystøynivå. Når tålegrensen i 2004 legges rundt<br /> 80 MFN, innebærer det i praksis en reduksjon ned mot 1/3 av det tidligere nivå. Utviklingen i retning av mer støysvake fly kan alene ikke forsvare dette.<br /> <br /> (24) Alle de berørte eiendommer har en støybelastning som overstiger grensen for laveste<br /> støynivå - såkalt gul sone - etter de nyeste retningslinjene T-1442. Der er denne grensen<br /> satt til 52 L-DEN, som uttrykker en veid gjennomsnittlig støy. Retningslinjene gjelder<br /> ved planlegging av arealbruk. Grensen er ikke uttrykk for hva som bør være tålegrensen i<br /> naboforhold ved vurdering av erstatningsplikt etter grannelova § 9 jf. § 2.<br /> <br /> (25) Lagmannsretten har anvendt de beregninger av gjennomsnittlig støybelastning som det er<br /> vanlig å bygge på ved vurderingen av ulempene ved flystøy. Men retten har uriktig<br /> supplert med opplysninger om antall flybevegelser som for den enkelte eiendom daglig<br /> gir støy over et visst decibelnivå, og med samlet tid pr. døgn som den enkelte eiendom<br /> har støybelastning over et slikt nivå (MA og TA). Retten har da lagt særlig vekt på<br /> enkeltstående former for forstyrrelser, for eksempel av samtaler utendørs. Ved spørsmål<br /> om tålegrensen er overskredet, bør det imidlertid være støyulempen generelt som skal<br /> vurderes. I tillegg kommer at de forhold som lagmannsretten har trukket inn, allerede er<br /> hensyntatt i de veide gjennomsnittsberegningene. Det blir derfor galt når lagmannsretten<br /> - i strid med all praksis - på ny vektlegger disse spesielle forholdene.<br /> <br /> (26) 14 av ankemotpartene er av lagmannsretten tilkjent erstatning etter grannelova § 2 fjerde<br /> ledd. Lagmannsrettens rettsanvendelse er her uriktig. Heller ikke for disse eiendommene<br /> fant lagmannsretten at støyulempen fra hovedflyplassen var ventelig eller sedvanlig. I<br /> stedet for å vurdere disse naboenes ulemper opp mot hovedregelen i § 2 første til tredje<br /> ledd, anvender lagmannsretten fjerde ledd, og da med en lavere tålegrense enn den som<br /> følger av hovedregelen. Et utgangspunkt på 60 MFN, som lagmannsretten synes å<br /> anvende for slike eiendommer, er oppsiktsvekkende lavt.<br /> <br /> (27) Selv om det skulle være tale om en urimelig ulempe etter grannelova § 2, bestrides at<br /> noen av ankemotpartene har lidt noe økonomisk tap, jf. lovens § 9. Det må her blant annet<br /> ses hen til de støyisoleringstiltak som Oslo Lufthavn AS har bekostet, og den stigning i<br /> boligprisene som har funnet sted etter at hovedflyplassen ble åpnet.<br /> <br /> (28) Anførsler som særskilt gjelder enkelte av de berørte eiendommer, kommer jeg tilbake til<br /> senere, i den grad det er nødvendig.<br /> <br /> (29) Oslo Lufthavn AS har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”I hovedanken:<br /> <br /> :I forhold til Bjørn Bamrud, Egil Olav Bjerke, Per-Ole Bjørningstad, Lennart Dønnum, Harald Gjein, Bjørn Gresaker, Roar Hofseth, Anna og Valentin Johansen, Hugo Munthe-Kaas, Geir Anders Myrvold, Nannestad kommune, Berit Risto, Odd Schjønnesen, og Ullensaker kommune:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom, domsslutningen punkt 3 og 5, stadfestes.<br /> <br /> :2. Oslo Lufthavn AS tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I forhold til Helen Melby Espelund, Einar Kogstad, Grethe Møllerstad, Dag Olav Nikolaysen og Ole Vestengen:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom, domsslutningen punkt 3, stadfestes.<br /> <br /> :2. Oslo Lufthavn AS tilkjennes saksomkostninger for Eidsvoll tingrett, Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I forhold til Gladis Irene Dalen, Arvid Kjos og Erik Nyland:<br /> <br /> :1. Oslo Lufthavn AS frifinnes.<br /> <br /> :2. Oslo Lufthavn AS tilkjennes saksomkostninger for Eidsvoll tingrett, Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I den aksessoriske motanken:<br /> <br /> :1. Oslo Lufthavn AS frifinnes.<br /> <br /> :2. Oslo Lufthavn AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (30) Hjelpeintervenienten, Avinor AS, har fremhevet sammenhengen mellom de spørsmål som<br /> er oppe til avgjørelse i den foreliggende sak og tilsvarende spørsmål i andre saker i<br /> samferdselssektoren, knyttet til utbygging av vei og jernbane. Jeg kan ikke se at<br /> hjelpeintervenientens prosedyre foranlediger noen ytterligere redegjørelse i denne delen<br /> av dommen.<br /> <br /> (31) Avinor AS har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Hovedanken:<br /> <br /> :I forhold til Bjørn Bamrud, Egil Olav Bjerke, Per-Olav Bjørningstad, Lennart Dønnum, Harald Gjein, Bjørn Gresaker, Roar Hofseth, Anna og Valentin Johansen, Hugo Munthe-Kaas, Geir Anders Myrvold, Nannestad kommune, Berit Risto, Odd Schjønnesen og Ullensaker kommune:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom, domsslutningen pkt. 3 og 5, stadfestes.<br /> <br /> :2. Avinor AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I forhold til Helen Melby Espelund, Einar Kogstad, Grethe Møllerstad, Dag Olav Nicolaysen og Ole Vestengen:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom, domsslutningen pkt. 3, stadfestes.<br /> <br /> :2. Avinor AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I forhold til Gladis Irene Dalen, Arvid Kjos og Erik Nyland:<br /> <br /> :1. Oslo Lufthavn AS frifinnes.<br /> <br /> :2. Avinor AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :Motanken:<br /> <br /> :1. Oslo Lufthavn AS frifinnes.<br /> <br /> :2. Avinor AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (32) Ankemotpartene, Ullensaker kommune mfl., har i hovedtrekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (33) Ankemotpartene aksepterer som et utgangspunkt at de må finne seg i de ulemper som<br /> ville ha fulgt av en naturlig og sedvanlig utvikling av den tidligere flyplassvirksomheten<br /> på Gardermoen. Dette innebærer at man må akseptere en normal trafikkøkning i tråd med<br /> den alminnelige samfunnsutvikling.<br /> <br /> (34) Utviklingen på Gardermoen sprenger imidlertid rammene for hva som kan betraktes som<br /> sedvanlig eller generelt ventelig. Dette må gjelde selv om alle ankemotparter med ett<br /> unntak først etablerte seg etter at flyplassen ble anlagt under siste verdenskrig. Det følger<br /> av rettspraksis at det ikke kreves en ny form for virksomhet eller en ny type ulemper før<br /> grensen for det sedvanlige og generelt ventelige er sprengt. Det avgjørende må være hvor<br /> radikale endringer det er tale om. På Gardermoen har man å gjøre med brå og dyptgående<br /> endringer. Trafikkutviklingen kan ikke forklares som et utslag av en alminnelig<br /> samfunnsutvikling. Flyplassen har fra 1998 hatt en helt ny funksjon, som følge av at<br /> Fornebu ble nedlagt og Gardermoen ble hovedflyplass.<br /> <br /> (35) Før Hobøl i 1973 ble utpekt som ny hovedflyplass, var Gardermoen bare<br /> avlastningsflyplass for hovedflyplassen Fornebu og midlertidig flyplass for store fly -<br /> storflyplass. Senere ble det verken ved beslutninger eller på annen måte lagt opp til noen<br /> utbygging av Gardermoen som kunne peke mot en fremtidig funksjon som hovedflyplass.<br /> Da Hurum ble utpekt i 1988, var Gardermoen for første gang et tenkelig alternativ, men<br /> dette er ikke tilstrekkelig til å trekke den slutning at det dermed var ventelig at<br /> hovedflyplassen ville komme dit. Det er således intet i den politiske prosessen før<br /> vedtaket i 1992 som gjorde det ventelig at Gardermoen ville bli ny hovedflyplass. Et tiltak<br /> er ikke ventelig før det må legges til grunn at det vil komme. At det er tenkelig at tiltaket<br /> kan komme, er ikke tilstrekkelig.<br /> <br /> (36) Utviklingen på Gardermoen kan bare forklares ut fra beslutningen i 1992 om at landets<br /> hovedflyplass skulle legges dit. All trafikk fra Fornebu ble i oktober 1998 over natten<br /> overført til Gardermoen. Utbygging og påfølgende drift av hovedflyplass på Gardermoen<br /> må i forhold til grannelovas bestemmelser anses som et nytt tiltak. Den endelige<br /> beslutning i 1992 om hovedflyplass på Gardermoen er avgjørende ved spørsmålet om<br /> tidsprioritet. Alle ankemotparter var da for lengst etablert på sine eiendommer rundt<br /> flyplassen.<br /> <br /> (37) Man har således å gjøre med en ulempe som i grannelovas forstand ikke var ventelig etter<br /> forholdene på stedet. Om tålegrensen er overskredet, er egentlig bare det svar man får på<br /> spørsmålet om ulempen er urimelig. Forholdene på stedet har endret seg gradvis etter at<br /> ankemotpartene etablerte seg. Når tålegrensen skal fastsettes, må det tas utgangspunkt i<br /> forholdene slik de hadde festnet seg før hovedflyplassen ble bygget ut. Det må således<br /> komme naboene til gode at utviklingen da i lang tid hadde gått i retning av stadig mer<br /> støysvake fly. Ved sammenligning med dagens støybelastning må det tas hensyn til at den<br /> videre utvikling i retning av mer støysvake fly også ville ha skjedd om hovedflyplassen<br /> ikke hadde kommet. Støyulempen må dermed sammenliknes med hva dagens situasjon<br /> ellers ville ha vært uten hovedflyplassen, med de støysvake fly som nå er i bruk.<br /> <br /> (38) Ved bedømmelsen av dagens støyulempe kan man ikke utelukkende basere<br /> sammenlikningen på beregningene av ekvivalent flystøy - veid gjennomsnitt - ved<br /> angivelse av EFN eller L-DEN. Lagmannsretten har korrekt tatt hensyn til at denne type<br /> beregninger blir dominert av de sterkeste støyhendelsene, og har i tillegg anvendt<br /> supplerende støyindikatorer som vektlegger hyppighet og samlet tid over et angitt<br /> støynivå.<br /> <br /> (39) Om tålegrensen er overskredet, må bero på en individuell vurdering basert på dagens<br /> forhold og samfunnssyn, og hvor myndighetenes veiledende retningslinjer for hva som er<br /> akseptabelt støynivå har interesse. Alle ankemotpartene har en utendørs støybelastning<br /> som overstiger de 52 L-DEN, som er grensen i Miljøverndepartementets retningslinjer fra<br /> 2005, T-1442. Det er først og fremst ulempene ved opphold utendørs som er grunnlaget<br /> for erstatningskravet.<br /> <br /> (40) Lagmannsretten har korrekt kommet til at forverringen av støysituasjonen ikke har vært<br /> ventelig for noen av ankemotpartene. Selv om lagmannsretten tar utgangspunkt i et<br /> støynivå på rundt 65 EFN som tålegrense etter grannelova § 2 første til tredje ledd, har<br /> retten korrekt kommet til at ulempene må anses som urimelige. Det riktige ville ha vært å<br /> tilkjenne erstatning etter hovedregelen i grannelova § 2 første til tredje ledd for alle<br /> eiendommene.<br /> <br /> (41) For det tilfelle at ulempene fra hovedflyplassen ikke overstiger det som er ventelig eller<br /> sedvanlig, jf. § 2 tredje ledd, gjøres subsidiært gjeldende at ankemotpartene har krav på<br /> erstatning etter § 2 fjerde ledd. Disse grunneierne utsettes for et støynivå som blant annet<br /> i et vesentlig lengre samlet tidsrom enn tidligere vanskelig- eller umuliggjør utendørs<br /> samtale. Dette representerer en klar forverring av bruksforholdene, selv om denne del av<br /> den samlede støy ikke gir seg nevneverdig utslag i det veide, gjennomsnittlige støynivå<br /> som måletallene gir uttrykk for. Ankemotpartenes eiendommer ligger innenfor de<br /> støysoner som er etablert, og tilhører dermed ”ein avgrensa krins”. Det vil være urimelig<br /> om en liten gruppe personer i flyplassens nærområde skal bære store ulemper fra et tiltak<br /> som store deler av den norske befolkning har glede og nytte av.<br /> <br /> (42) Lagmannsrettens erstatningsutmåling er gjennomgående blitt for lav. Dette gjelder særlig<br /> for de eiendommer som er mest berørt av trafikken på østre rullebane, og som før<br /> etableringen av hovedflyplassen var lite utsatt for ulemper. Lagmannsretten har uriktig<br /> unnlatt å ta hensyn til andre ulemper enn støy og gjort fradrag for ikke dokumentert<br /> verdistigning ved støyisoleringstiltak.<br /> <br /> (43) De anførsler som bare gjelder enkelteiendommer eller grupper av eiendommer, kommer<br /> jeg tilbake til i den grad det er nødvendig.<br /> <br /> (44) Ullensaker kommune mfl. har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”For Gladis Irene Dalen (30)<br /> <br /> :1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Oslo Lufthavn AS og Avinor AS dømmes in solidum til å erstatte Gladis Irene Dalen sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :For de øvrige ankemotparter<br /> <br /> :1. Prinsipalt - i motanken:<br /> <br /> :Bjørn Bamrud (5), Egil Olav Bjerke (12), Per-Ole Bjørningstad (15), Håken Lennart Dønnum (33), Helen Melby Espelund (38), Harald Gjein (49), Bjørn Gresaker (56), Roar Hofseth (75), Valentin Johansen (94), Arvid Kjos (101), Einar Kogstad (107), Hugo Munthe-Kaas (136), Geir Anders Myrvold (139), Grethe Møllerstad og Magnhild Øvergaard (140), Nannestad kommune (141), Dag Olav Nikolaysen (143), Erik Nyland (150), Berit Risto (157), Odd Schjønnesen (175), Ullensaker kommune (206) og Ole og Turid Vestengen (208) tilkjennes erstatning etter Høyesteretts skjønn med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :Subsidiært - i hovedanken:<br /> <br /> :Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 2 stadfestes.<br /> <br /> :2. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3 og 4 stadfestes.<br /> <br /> :3. Oslo Lufthavn AS og Avinor AS dømmes in solidum til å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett i hovedanke og motanke med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (45) '''Mitt syn på saken:'''<br /> <br /> (46) Jeg er i det vesentlige kommet til det samme resultat som lagmannsretten, dog slik at det<br /> generelle erstatningsnivå etter min oppfatning bør legges noe høyere. Jeg har også et<br /> avvikende syn på anvendelsen av grannelova § 2 fjerde ledd.<br /> <br /> '''I. Grannelova § 2 - rettslig problemstilling'''<br /> <br /> (47) Det er ingen uenighet om at den støy som virksomheten på Oslo Lufthavn Gardermoen<br /> fører med seg, er til ulempe for ankemotpartene. Spørsmålet i saken er om det er tale om<br /> en urimelig ulempe som i tilfelle gir krav på erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2. Den<br /> sentrale bestemmelsen i § 2 lyder slik:<br /> <br /> :”Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går óg at noko må reknast for farleg.<br /> <br /> :I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa.<br /> <br /> :I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.<br /> <br /> :Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.”<br /> <br /> (48) Loven gir i annet og tredje ledd en viss veiledning om hva det skal legges vekt på ved<br /> vurderingen av om en ulempe kan sies å være urimelig. I annet ledd nevnes at det skal<br /> legges vekt på hva som teknisk og økonomisk er mulig å gjøre for å hindre eller avgrense<br /> ulempen. Ved støy fra en flyplass vil her komme inn muligheten for å dempe støyen ved<br /> at det brukes mest mulig støysvake fly. Videre vil det være spørsmål om støy kan dempes<br /> ved isolerende tiltak på den enkelte naboeiendom.<br /> <br /> (49) I den foreliggende sak er det ikke i forhold til § 2 annet ledd reist spørsmål av<br /> nevneverdig rekkevidde. Jeg kan vanskelig se at den støyisolering som OSL har bekostet<br /> på en del av ankemotpartenes eiendommer, kan ha betydning for annet enn selve<br /> erstatningsutmålingen.<br /> <br /> (50) Derimot har bestemmelsen i § 2 tredje ledd vært viet stor oppmerksomhet under<br /> prosedyren. Det sentrale element i urimelighetsvurderingen etter denne bestemmelsen er<br /> om ”noko” - altså støysituasjonen ved Gardermoen - var ”venteleg”. Spørsmålet om en<br /> ulempe kan sies å være ventelig, knyttes i praksis til spørsmålet om tidsprioritet. I<br /> utgangspunktet er det tale om å vurdere om det på det tidspunkt naboeiendommen ble<br /> etablert, var ventelig at eiendommen ville bli utsatt for ulempen. Her blir det av betydning<br /> at naboeiendommene i denne saken er etablert eller tilflyttet etter at det ble anlagt flyplass<br /> på Gardermoen, men med et par unntak før det ble vedtatt å legge hovedflyplassen dit:<br /> Alle de aktuelle eiendommer - med ett unntak - er ervervet etter 1950, og dermed etter at<br /> flyplassen allerede var et faktum. Når bortses fra Nannestad kommunes skole-eiendom,<br /> som ble ervervet allerede i 1901, er den eldste av de øvrige eiendommer ervervet i 1958,<br /> mens de to siste ervervene fant sted etter vedtaket om hovedflyplass i 1992. Disse sene<br /> erverv reiser særlige spørsmål, som jeg kommer tilbake til.<br /> <br /> '''II. Var støyen ventelig - rettspraksis'''<br /> <br /> (51) Jeg vil først se på spørsmålet om hvordan rettspraksis har behandlet saker med<br /> naboulemper som eksisterte da naboene etablerte seg, og som etterpå har utviklet seg i<br /> negativ retning.<br /> <br /> (52) Flystøy fra en flyplass med bedre prioritet enn naboeiendommene har vært gjenstand for<br /> en rekke rettsavgjørelser om erstatning etter grannelova. I [[Rt-1973-1193]] (Bodø) slo<br /> Høyesterett fast at ”[v]urderingen av ventelighetskriteriet må skje ut fra en objektiv<br /> bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier etablerte seg i området. Det<br /> er ikke huseierens subjektive forestillinger om hvorledes utviklingen ville bli som skal<br /> legges til grunn”. Enkelte grunneiere ble tilkjent erstatning i lagmannsretten, som la vekt<br /> på at forholdene over tid var blitt vesentlig forverret, blant annet ved overgang til større<br /> fly med mer støy, markert økning i nattflygningen og voldsom økning i flyfrekvens.<br /> Høyesterett frifant staten og uttalte blant annet:<br /> <br /> :”Flyfrekvensen og støyen fra jetflyene steg jevnt og sikkert, men dette må karakteriseres som ventelig i lovens forstand - det var en følge av den alminnelige utvikling. Vel er det så at utviklingen gikk fort, men dette kan ikke endre vurderingen. Dette gjelder også den omstendighet at jagerne fikk den såkalte etterbrenner i 1960 ...<br /> <br /> :... Den som med åpne øyne har bygd sin bolig i nærheten av en viktig flyplass, er selv den nærmeste til å bære risikoen for de følger naboskapet kommer til å medføre.”<br /> <br /> (53) I [[Rt-1974-524]] (Fornebu) uttaler Høyesterett blant annet følgende med henblikk på de<br /> som etablerte sine boliger etter at flyplassen var kommet:<br /> <br /> :”Det anføres i lagmannsrettens dom at den trafikkutvikling som har funnet sted på Fornebu med rette er betegnet som eksplosiv. Men også på en rekke andre områder er det foregått omveltninger som til skade for mennesker og miljø helt har omkalfatret de forhold som forelå i 1930-årene. Siden den tid er t.eks. luft- og vannforurensninger blitt et alvorlig samfunnsmessig problem. Og når det gjelder den støymessige belastning som bruken av kommunikasjonsmidler i nåtiden volder, er det ikke bare flystøy som volder géne; utviklingen har medført at et stort antall mennesker daglig utsettes for støy fra motorvogntrafikk som for den enkelte må føles som meget plagsom, men som man i utviklingens medfør må avfinne seg med. Og de ankemotparter det her gjelder, har skaffet seg hus i naboskapet til en flyplass som de etter beliggenheten nær landets administrative sentrum og viktigste økonomiske aktivitetsområde måtte forstå ville bli hovedflyplass både for utenriks og innenriks lufttrafikk. Men dermed har de også plassert seg slik at de uvegerlig ville bli utsatt for støyøkning i takt med den trafikkutvikling som måtte finne sted på flyplassen. Jeg vil ikke utelukke at det også kan finnes en tålegrense hvor støybelastningen blir så stor at den må fremstille seg som utålelig også i forhold til disse naboeiendommer, men jeg finner at den støy som i dag eksisterer, etter omstendighetene ikke overskrider hva disse ankemotparter må finne seg i.”<br /> <br /> (54) Det er på det rene at utviklingen både med hensyn til trafikk og til støy hadde vært meget<br /> følbar både i Bodø og på Fornebu. Som det fremgår, ble trukket frem den utvikling som<br /> samtidig hadde funnet sted ved støy fra andre kommunikasjonsmidler, hvor et stort antall<br /> mennesker daglig ble utsatt for plagsom motorvogntrafikk. Dette var likevel noe man i<br /> utviklingens medfør måtte finne seg i.<br /> <br /> (55) Av avgjørelser om andre typer naboulemper nevner jeg dommene i [[Rt-1971-378]] og i<br /> [[Rt-1972-142]]. Den første gjaldt luktplage fra et nyoppført grisehus, hvor Høyesterett<br /> fant det mest naturlig å se driften som ”en fortsettelse og utvikling av den tidligere<br /> virksomhet”, som hadde bestått i griseoppdrett i atskillig mer beskjedent omfang. Den<br /> andre dommen gjaldt Norsk Jernverk hvor røykplagene hadde sammenheng med ”en<br /> endret driftsmetode og en gradvis ekspansjon av bedriftens virksomhet i det hele, ikke<br /> med en radikal omlegging av jernverkets tidligere virksomhet”. Naboenes erstatningskrav<br /> førte ikke frem i noen av sakene.<br /> <br /> (56) Slik jeg ser det, er ingen av disse dommene dekkende for det som er situasjonen på<br /> Gardermoen. Av større interesse er dommen i [[Rt-1964-609]] (Hunton Bruk). Saken<br /> gjaldt en treforedlingsbedrift som hadde startet sin virksomhet rundt århundreskiftet. Fra<br /> 1930-årene fant det sted en wallboard-produksjon som kunne volde ”en viss støvplage”. I<br /> 1950-årene startet fabrikken produksjon av sponplater. Virksomheten førte til en slik<br /> støvplage for naboeiendommene at ”den fremtrådte som en ny ulempe”. Dommen<br /> omtales i NOU 1982: 19 Generelle lovregler om erstatning for forurensningsskade side 71<br /> hvor det heter:<br /> <br /> :”Av premissene går det fram at retten la avgjørende vekt på at sponplateproduksjonen representerte en helt ny form for virksomhet, og at det dermed også var tale om en ny form for ulempe. Man kan vel si det slik at retten fant det mer naturlig å sammenlikne med den situasjon hvor det etableres en helt ny virksomhet på stedet, i stedet for å legge vekt på at det dreide seg om en utvidelse av en eksisterende virksomhet. Og da ble det altså ikke avgjørende hvorvidt naboene hadde etablert seg før bedriften ble anlagt, men at de hadde gjort det før denne markerte omlegging av virksomheten fant sted.”<br /> <br /> (57) Saksforholdet i vår sak er sammenlignbart for så vidt som det helt fra starten av har vært<br /> tale om samme form for virksomhet - flyplass - og en ulempe av samme art, flystøy. Det<br /> særegne er det dramatiske brudd med fortiden som har skjedd på Gardermoen: Over<br /> natten ble all trafikk fra landets tidligere hovedflyplass overtatt, og dette førte til at<br /> trafikkbelastningen ble fem til seks ganger høyere enn tidligere. Fysisk sett ble dette gjort<br /> mulig gjennom en omfattende utbygging både av flyplassen, hvor det blant annet ble<br /> anlagt en helt ny østre rullebane parallelt med den tidligere, og i omgivelsene ved<br /> etablering av et betydelig kommunikasjonsnett. Jeg tilføyer at anlegg av en ny rullebane<br /> må anses som et høyst ekstraordinært tiltak innenfor norsk luftfart.<br /> <br /> (58) Gardermoen hadde på forhånd en trafikk - i alle fall med sivile jetfly - som i antall<br /> flybevegelser kunne sammenliknes med andre av landets mellomstore flyplasser. Ved å<br /> overta funksjonen som landets hovedflyplass, ble rammene for en generelt ventelig<br /> utvikling ved denne flyplassen fullstendig sprengt. Selv om virksomhetens art fortsatt var<br /> den samme, må den etter min mening ved vurderingen av ventelighet etter grannelova<br /> § 2, nærmest kunne karakteriseres som en ny virksomhet. I denne situasjonen vil det ikke<br /> kunne tillegges avgjørende betydning at naboene etablerte seg etter at den opprinnelige<br /> flyplassen var kommet, slik Oslo Lufthavn AS har anført.<br /> <br /> (59) OSL har fremhevet at ventelighetsvurderingen i § 2 tredje ledd ikke kan knyttes til<br /> spørsmålet om det ville bli anlagt hovedflyplass på Gardermoen, men derimot til<br /> ulempene. Jeg har i det foregående fremhevet Gardermoens nye funksjon som<br /> hovedflyplass og karakterisert denne funksjonen som nærmest en ny virksomhet. Selv om<br /> man knytter ventelighetsvurderingen til ulempene og ikke til virksomheten, vil det her<br /> være en nær sammenheng. Når jeg i dette tilfellet har konkludert med at en hovedflyplass<br /> ikke var ventelig på Gardermoen, ligger det i dette at heller ikke de ulemper som kan<br /> knyttes til funksjonen som hovedflyplass, kunne anses som ventelige. Jeg kommer mer<br /> detaljert tilbake til støyutviklingen ved vurderingen av spørsmålet om det er tale om en<br /> urimelig ulempe.<br /> <br /> '''III. Skjæringstidspunktet'''<br /> <br /> (60) Spørsmålet blir så når hovedflyplassen på Gardermoen ble ventelig for de eiendommer<br /> som omfattes av saken. Hvis dette skjæringstidspunktet blir liggende før eiendommene<br /> ble etablert, skal det mye til for å anse ulempene som urimelige etter grannelova § 2 tredje<br /> ledd. I denne saken er skjæringspunktet nært knyttet til den planleggingsprosessen som<br /> ledet frem til det endelige vedtaket om ny hovedflyplass.<br /> <br /> (61) Lagmannsretten har på sidene 22-30 i dommen gitt en relativt omfattende redegjørelse for<br /> myndighetenes behandling av spørsmålet om lokaliseringen av landets hovedflyplass.<br /> Redegjørelsen starter med Luftfartskommisjonens innstilling i 1947, hvor Gardermoens<br /> beliggenhet, ”56 km på til dels smal og svingete landevei fra Oslo” gjorde den uaktuell<br /> som hovedflyplass. Og den ender med Stortingets vedtak 8. oktober 1992, hvor det helt<br /> frem til avstemningen var uvisst hvilket av flere alternativer som ville bli valgt. Jeg viser<br /> til denne redegjørelsen og fremhever at diskusjonen i stor grad også gjaldt spørsmålet om<br /> hvorledes man skulle innrette seg i den lange tidsperioden frem til en fremtidig<br /> hovedflyplass var utbygget og kunne tas i bruk. I denne diskusjonen var fortsatt bruk av<br /> Gardermoen ved siden av Fornebu hele tiden et aktuelt tema. Bare en gang - i St.meld.<br /> nr. 55 (1986-87) - gikk regjeringen inn for at Gardermoen skulle bli hovedflyplass, men<br /> ved avstemningen i Stortinget 8. juni 1988 valgte stortingsflertallet den gang Hurum.<br /> Lagmannsrettens egen vurdering av spørsmålet om ventelighet er gjengitt på sidene 44-<br /> 46 i dommen.<br /> <br /> (62) Formuleringen ”venteleg” i grannelova § 2 var i lovforarbeidene forutsatt å ha et noe mer<br /> begrenset innhold enn begrepet ”påregnelig”, jf. Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalet 1957<br /> side 28. Jeg finner også grunn til å vise til Mons Nygard, Ting og Rettar (1974) side 192<br /> hvor det heter at:<br /> <br /> :”det som truleg, eller etter måten sannsynleg, vil koma til å skje, er venteleg. Venteleg er det som ein ventar vil skje. Pårekneleg derimot er slikt - som kan tenkjast å koma til å skje.”<br /> <br /> (63) Sagt med andre ord: Slik diskusjonen med ujevne mellomrom gikk i ti-årene før det<br /> endelige vedtaket i 1992, ville det til enhver tid med en viss rett kunne sies at Gardermoen<br /> kunne være et alternativ som fremtidig hovedflyplass i Norge. Dette er ikke tilstrekkelig<br /> til at det i denne perioden kan anses å ha vært ventelig at Gardermoen ble hovedflyplass.<br /> <br /> (64) Jeg konkluderer etter dette på samme måte som lagmannsretten med at det forut for<br /> Stortingets vedtak 8. oktober 1992 ikke var ventelig at Gardermoen ville bli<br /> hovedflyplass, med de særlige støyulemper som dette ville føre med seg.<br /> <br /> '''IV. Nærmere om tålegrensen - derunder om støymålinger og offentlige retningslinjer'''<br /> <br /> (65) Spørsmålet blir i det følgende om den ikke ventelige flystøy som naboene opplever fra<br /> hovedflyplassen på Gardermoen, er urimelig i grannelovas forstand.<br /> <br /> (66) Ved denne vurderingen vil det være nødvendig å sammenlikne situasjonen for naboene<br /> før og etter endringen. I vårt tilfelle er det tale om et markant skifte i støysituasjonen fra<br /> og med 8. oktober 1998, da Gardermoen trådte i funksjon som hovedflyplass.<br /> <br /> (67) Det har ikke skjedd store endringer etter dette tidspunkt, men jeg legger til grunn<br /> tallverdiene for flystøy mv. slik de er nå, eller riktigere i 2004, som er det seneste år vi har<br /> tallmateriale for. Jeg tilføyer at det ikke er opplysninger som tilsier at det vil skje noen<br /> merkbar endring i de nærmeste år.<br /> <br /> (68) Ankemotpartene har anført at ”før”-vurderingen må knyttes til det tidspunkt da<br /> virksomheten som hovedflyplass startet opp. De aksepterer at de uten erstatning måtte tåle<br /> flystøyen slik den var frem til oktober 1998, og også eventuelle fremtidige endringer i<br /> flystøy som i utviklingens medfør ville ha kommet uten hovedflyplass. Ut fra de<br /> opplysninger som foreligger om den tidligere virksomhet på Gardermoen, er jeg enig i at<br /> de rådende forhold i 1997/1998 må anses å være etablert på en slik måte at ”før”-<br /> vurderingen må knyttes til tiden like før oppstarten av hovedflyplassen. Jeg viser til<br /> [[Rt-1972-142]] (Norsk Jernverk), der det også var tale om endringer i den tidligere<br /> driften.<br /> <br /> (69) Det særegne i vår sak er at støybelastningen som følge av mer støysvake fly, ble redusert i<br /> de senere år før omleggingen i 1998. I SINTEFs notat fra 16. januar 2006 er det inntatt<br /> beregninger som viser hvorledes støysituasjonen ville ha vært både i 2002 og i 2004 så<br /> fremt hovedflyplassen ikke var blitt lagt til Gardermoen. Tallene viser en tydelig nedgang<br /> i beregnet flystøynivå, med 2004-tallene som de laveste. Ved vurderingen av spørsmålet<br /> om omleggingen i 1998 har ført til urimelig ulempe, finner jeg det riktig også å se hen til<br /> hva støysituasjonen ville ha vært i 2004 om hovedflyplassen ikke hadde kommet. Jeg<br /> viser i denne forbindelse til grannelova § 2 annet ledd, til Ot.prp. nr. 33 (1988-89) under<br /> punkt 4.3.3. side 38 flg. og til Bugge, Forurensningsansvaret (1999) side 484 flg.<br /> <br /> (70) Flystøy kan uttrykkes på ulike måter. Sentralt i vår sak står beregninger av ekvivalent<br /> flystøynivå. En slik beregning viser det gjennomsnittlige støynivået i en periode, målt i<br /> decibel, dB. For bedre å kunne gi uttrykk for den støy som oppleves som en ulempe, er<br /> enkelte støyhendelser i slike beregninger ofte tillagt forsterket vekt. I to av de<br /> måleenhetene som forekommer i vår sak, EFN og L-DEN, er således støyen fra et fly om<br /> kvelden - og i enda større grad fra et fly om natten - vektlagt fra tre til ti ganger<br /> tilsvarende flystøy på dagtid. Resultatet ved en beregning etter EFN vil ligge omkring<br /> 1 dB høyere enn ved beregning etter L-DEN.<br /> <br /> (71) Ved beskrivelsen av et lydnivå er tatt hensyn til at den menneskelige hørsel ikke er like<br /> følsom for alle frekvenser. Ved bruk av et dBA-veiefilter summeres lydnivåer i de ulike<br /> frekvenser, med størst vekt på de frekvenser vi hører best.<br /> <br /> (72) Et ekvivalentnivå er et energimessig gjennomsnittlig lydnivå over en gitt periode, for<br /> eksempel 24 timer eller ett år. En dobling av lydenergien tilsvarer en økning i lydstyrken<br /> på 3 dB. Dette innebærer at 50 dB konstant i 24 timer gir samme ekvivalentnivå som<br /> 53 dB i 12 timer. Dermed vil 75 dB i 5,5 minutter også gi et ekvivalentnivå på 50, selv<br /> om det er stille resten av døgnet.<br /> <br /> (73) Det har i mange år vært utarbeidet offentlige retningslinjer for arealbruk i flystøysoner. I<br /> Miljøverndepartementets retningslinjer fra 1999, som er benevnt T-1277, opererte man<br /> med i alt fire støysoner, med støysone I som den ytterste, lengst unna støykilden. Denne<br /> sonen gikk fra 50 til og med 60 EFN. Det fremgår av retningslinjene at kommunene ut fra<br /> en totalvurdering, blant annet ved å legge vekt på støyplagene, måtte avgjøre om<br /> eksempelvis boligbygging var tilrådelig. I støysone II, som gikk fra 60 til 65 EFN, burde<br /> det ikke tillates etablering av nye boliger. I nye retningslinjer for behandling av støy i<br /> arealplanlegging, T-1442 fra 2005, opereres med to soner, gul og rød. Gul sone er den<br /> ytterste, lengst unna støykilden, og går fra 52 til 62 L-DEN der støykilden er en flyplass.<br /> Det fremgår av retningslinjene at bygging av blant annet boliger i utgangspunktet bare bør<br /> tillates dersom man gjennom avbøtende tiltak tilfredsstiller en grenseverdi på 52 L-DEN.<br /> Det samme gjelder når det er spørsmål om en ny støyende virksomhet i områder med<br /> eksisterende bygninger. I rød sone - som starter ved 62 L-DEN - bør det ikke tillates<br /> boligbygging.<br /> <br /> (74) Partene har gitt uttrykk for ulike oppfatninger om hvilken betydning retningslinjer av<br /> denne karakter skal tillegges ved vurderingen av spørsmålet om ulempen er urimelig,<br /> altså ved fastsettelse av det som tradisjonelt er blitt betegnet som tålegrensen. Høyesterett<br /> har i [[Rt-1983-152]] (von Krogh) uttalt seg om spørsmålet. Saken gjaldt støy fra<br /> motorvei. Det ble i dommen uttalt at retningslinjene under ingen omstendighet kunne ha<br /> direkte innflytelse ut over det de tok sikte på, nemlig veimyndighetenes<br /> planleggingsarbeide. Det heter videre i dommen:<br /> <br /> :”Jeg oppfatter situasjonen slik at alle ansvarlige myndigheter, i hvert fall siden midten av 1970-årene, har erkjent at støyplagen var et alvorlig problem både trivsels- og helsemessig, og at samfunnet måtte gjøre en innsats for å bekjempe den. Ansvarlige myndigheters syn på hvilken støyplage folk bør kunne utsettes for, vil være et moment som må tillegges betydning ved den rimelighetsvurdering som er det sentrale kriterium etter granneloven.”<br /> <br /> (75) I Ot.prp. nr. 33 (1988-89) uttaler departementet under henvisning til denne dommen at<br /> retningslinjene ikke vil være direkte bindende for tålegrensevurderingen, men et mulig<br /> moment i en bredere skjønnsmessig vurdering. Jeg deler dette syn, men understreker<br /> samtidig at retningslinjene for 2005 om forsvarlige støygrenser for boligbygging -<br /> utarbeidet ut fra dagens kunnskap om støyproblematikk - vil være av betydelig interesse i<br /> vår sak. Jeg legger her vekt på at etableringen av hovedflyplassen, som nevnt, nærmest<br /> var å karakterisere som en ny virksomhet.<br /> <br /> (76) På denne bakgrunn må grensen på 52 L-DEN kunne gi en viss veiledning, selv om det i<br /> rettspraksis er slått fast at vurderingen av tålegrensen må skje individuelt, ikke bare fra<br /> flyplass til flyplass, men også for den enkelte eiendom som blir berørt. Jeg viser på ny til<br /> [[Rt-1974-524]] (Fornebu) på side 530-531 og til den etterfølgende dom om Flesland<br /> flyplass i [[Rt-1977-1155]] på side 1161-1162.<br /> <br /> (77) Det har under sakens gang vært fremlagt noe ulike oppgaver og beregninger over den<br /> støybelastning som naboene ble utsatt for i årene frem til 1998. Som nevnt er det for<br /> Høyesterett fremskaffet ytterligere materiale, og jeg holder meg i det følgende til de<br /> beregninger som SINTEF har foretatt ut fra dette. Beregningene er gjort i rapport datert<br /> 2. januar 2006 og i notat datert 16. januar 2006.<br /> <br /> (78) For året 1973 varierer EFN for de 12 eiendommer som er omfattet av beregningen, fra<br /> 52,5 til 72,5. Beregninger som omfatter alle eiendommene i ankesaken for årene 1987 og<br /> 1997, viser en variasjon fra henholdsvis 47,9 til 74,3 og fra 42,0 til 67,2 EFN.<br /> <br /> (79) Det er videre foretatt beregninger av støyutviklingen etter 1998, forutsatt at det ikke<br /> hadde kommet noen hovedflyplass på Gardermoen. Forutsatt uendret trafikk fra 1997<br /> ville tallene for 2004 for eiendommene i ankesaken i så fall ha ligget mellom 39,l og<br /> 63,8 EFN. Samlet illustrerer disse EFN-tallene fra 1987 og frem til de seneste år den<br /> reduksjon i støyplagen som den gradvise overgang til mer støysvake fly har medført.<br /> <br /> (80) Situasjonen etter at hovedflyplassen ble satt i drift i 1998 går frem av støymålinger for<br /> hver enkelt eiendom for 2002 og 2004. 2004-tallene reflekterer den nedgang i støy som<br /> utfasingen av enkelte støysterke fly har ført til. Det antas at det er tallene for dette år som<br /> er mest representative for fremtidige år. For våre 22 eiendommer varierer de mellom 52,8<br /> og 69,5 EFN.<br /> <br /> (81) MFN er et uttrykk for maksimum flystøy, regnet ut fra det tredje høyeste av syv<br /> maksimalnivåer for hvert døgn over en tidsperiode. MFN på dagtid viser for årene 1987<br /> og 1997 variasjoner for eiendommene i ankesaken fra henholdsvis 80,7 til 107,7 og fra<br /> 71,8 til 100,3 MFN. Ført frem til 2004 ville tallene uten hovedflyplass ha ligget mellom<br /> 65,5 og 90,5 MFN. 2004-tallene for hovedflyplassen viser MFN på dagtid fra 75,5 til 90,8<br /> for eiendommene i ankesaken.<br /> <br /> '''V. Tålegrensen - de enkelte eiendommer'''<br /> <br /> (82) Jeg går etter dette over til den konkrete vurderingen i vår sak av spørsmålet om de<br /> aktuelle naboeiendommene er påført en urimelig ulempe. Som nevnt konkluderte<br /> lagmannsretten bekreftende for alle de 22 eiendommene.<br /> <br /> (83) Med bakgrunn i beregninger fra en av de støysakkyndige, bemerker lagmannsretten at<br /> 107 PNdB som var nevnt i Fornebusaken, tilnærmet svarer til 94 MFN, og at dette etter<br /> den sakkyndiges beregninger tilsvarer en ekvivalentverdi 71 EFN. Lagmannsretten har på<br /> denne bakgrunn tiltrådt tingrettens syn om at ”en EFN rundt 65 kan være et rimelig<br /> utgangspunkt for utesituasjonen”. Jeg er enig med lagmannsretten i at både det endrete<br /> samfunnssyn på støy og den tekniske utvikling i retning av mer støysvake fly tilsier at<br /> tålegrensen i dag bør ligge klart lavere enn hva tilfellet var på Fornebu i 1970-årene. Ut<br /> fra hva jeg tidligere har uttalt om betydningen av de offentlige retningslinjene, og med<br /> bakgrunn i at den nedre grensen der er satt til 52 L-DEN, synes jeg at lagmannsrettens<br /> utgangspunkt ligger noe for høyt når det er tale om en ikke ventelig ulempe.<br /> <br /> (84) Lagmannsretten har stilt spørsmål ved om ekvivalentverdien EFN - som stort sett<br /> tilsvarer måleenheten L-DEN i det nyeste regelverket - gir et tilstrekkelig godt uttrykk for<br /> støybelastningen på Gardermoen. Retten har funnet grunn til også å trekke inn tallene for<br /> det daglige antallet flybevegelser som gir støy over et visst dB-nivå, og den samlete<br /> daglige tid med støy over et visst nivå. Som begrunnelse for også å trekke disse forhold<br /> inn i vurderingen, påpeker lagmannsretten at det særlig er enkelthendelser med høyt<br /> støynivå som trekker opp verdiene i EFN, og at de mange, men noe mer støysvake<br /> flybevegelser på hovedflyplassen lett vil slå for lite ut i forhold til den ulempe de faktisk<br /> representerer. Dette illustreres nettopp ved å sammenligne dagens Gardermoen med<br /> situasjonen på Fornebu i 1970-årene, hvor få, kraftige flybevegelser resulterte i høye<br /> EFN-verdier.<br /> <br /> (85) Jeg er enig med lagmannsretten når retten på denne måten har funnet grunn til å frigjøre<br /> seg noe fra de fremlagte målinger av ekvivalent flystøy. Dette støttes allerede av at man<br /> ikke kan operere med noen generell tålegrense, men må foreta en individuell vurdering.<br /> Situasjonen illustreres etter min mening godt av professor Asbjørn Krokstad, som i sin<br /> skriftlige analyse av 4. oktober 2005 blant annet gir uttrykk for at det i denne type saker<br /> har vært et problem at støyprodusenten hovedsakelig diskuterer støybelastning bygget på<br /> fysisk målbare størrelser, mens de berørte naboer først og fremst er opptatt av hvordan<br /> støyen oppleves.<br /> <br /> (86) Ved å ta hensyn til disse tilleggsmomentene, har lagmannsretten i noen grad fjernet seg<br /> fra den konsentrasjon om gjennomsnittlig målt støynivå som bruk av EFN legger opp til,<br /> og i større grad rettet oppmerksomheten mot den ulempe som de berørte naboer opplever.<br /> Støyulempene knytter seg i den foreliggende sak i det vesentlige til situasjonen utendørs,<br /> og dermed i atskillig grad til den tid på døgnet - og også på året - hvor det er naturlig å<br /> oppholde seg utendørs, på terrasser, i haver osv. Dermed er det i første rekke den flystøy<br /> som man må forvente i disse tidsperiodene som er interessant. Av de virkninger som<br /> støyen har utendørs, er særlig fremhevet at man blir forstyrret i samtale med andre.<br /> Enkelte av ankemotpartene har forklart at de nærmest har mistet interessen for haven,<br /> fordi de ikke lenger orker å oppholde seg der. Lagmannsretten har under befaringen selv<br /> opplevd og målt lyd av ulik styrke, og bemerker at et nivå på 60 dB er forstyrrende.<br /> Dermed vil den gjennomsnittlige daglige varigheten av støy særlig omkring et slikt nivå<br /> eller høyere være av stor interesse når ulempen skal bedømmes.<br /> <br /> (87) I henhold til SINTEFs beregninger fremlagt i notat datert 16. januar 2006 er<br /> støysituasjonen uttrykt i EFN slik for den enkelte eiendom:<br /> <br /> {| class=&quot;wikitable&quot;<br /> |-<br /> ! !! EFN 1997 !! EFN 2004 uten hoved-flyplassflyplass !! EFN 2004 med hoved-flyplassflyplass<br /> |-<br /> | Nr. 140 Møllerstad/Øvergård || 57,3 || 53,5 || 64,0<br /> |-<br /> | Nr. 30 Dalen || 57,9 || 55,1 || 62,8<br /> |-<br /> | Nr. 33 Dønnum/Halvorsen || 61,9 || 59,7 || 64,1<br /> |-<br /> | Nr. 173 Schjønnesen || 67,2 || 63,8 || 69,5<br /> |-<br /> | Nr. 136 Munthe-Kaas || 61,9 || 58,7 || 65,0<br /> |-<br /> | Nr. 101 Kjos || 46,2 || 42,6 || 68,2<br /> |-<br /> | Nr. 206 Ullensaker kom. || 42,8 || 39,8 || 57,6<br /> |-<br /> | Nr. 150 Nyland || 45,5 || 42,6 || 64,2<br /> |-<br /> | Nr. 5 Bamrud || 47,0 || 43,2 || 56,8<br /> |-<br /> | Nr. 94 Johansen || 51,8 || 47,9 || 60,6<br /> |-<br /> | Nr. 12 Bjerke || 54,0 || 51,3 || 60,5<br /> |-<br /> | Nr. 75 Hofseth || 56,7 || 54,3 || 59,3<br /> |-<br /> | Nr. 49 Gjein || 58,4 || 56,2 || 53,5<br /> |-<br /> | Nr. 141 Nannestad kom. (etabl. 1902) || 58,1 || 55,9 || 52,8<br /> |-<br /> | Nr. 56 Gresaker || 49,9 || 45,4 || 58,2<br /> |-<br /> | Nr. 143 Nikolaysen || 49,0 || 44,5 || 62,5<br /> |-<br /> | Nr. 107 Kogstad || 44,3 || 40,3 || 57,8<br /> |-<br /> | Nr. 157 Risto || 43,4 || 39,2 || 54,8<br /> |-<br /> | Nr. 15 Bjørningstad || 56,9 || 52,4 || 56,4<br /> |-<br /> | Nr. 139 Myrvold || 42,0 || 39,1 || 55,4<br /> |-<br /> | Nr. 208 Vestengen || 43,5 || 40,5 || 59,8<br /> |-<br /> | Nr. 38 Espelund || 42,8 || 39,4 || 57,8<br /> |}<br /> <br /> (88) Lagmannsretten kom for de åtte første eiendommene til at tålegrensen etter grannelova<br /> § 2 annet og tredje ledd var overskredet. For de 14 siste fant lagmannsretten grunnlag for<br /> å tilkjenne erstatning ved å anvende § 2 fjerde ledd.<br /> <br /> (89) Som jeg kommer tilbake til, er det etter min oppfatning hovedregelen i § 2 første til tredje<br /> ledd jf. § 9 som vil være hjemmelen for et erstatningskrav i dette tilfellet.<br /> <br /> (90) Disse beregningene viser at driften av Gardermoen som hovedflyplass har ført til en klar<br /> - men varierende - økning i støyforholdene målt i EFN. Den betydelige endring i<br /> støyforholdene illustreres etter min oppfatning enda bedre ved de beregninger og<br /> målinger som er gjort for å vise tid pr. døgn med støy over et nærmere angitt dB-nivå, og<br /> antallet hendelser pr. døgn som medfører støy over et slikt dB-nivå. For de 22<br /> eiendommene i vår sak finner jeg grunn til å gjengi følgende tall:<br /> <br /> {| class=&quot;wikitable&quot;<br /> |-<br /> ! Parnr. !!colspan=&quot;2&quot;| Antall over 55 dB !!colspan=&quot;2&quot;| Tid over 60 dB !!colspan=&quot;2&quot;| Antall over 60 dB !!colspan=&quot;2&quot;| Antall over 65 dB<br /> |-<br /> ! || 1997 || 2004 || 1997 || 2004 || 1997 || 2004 || 1997 || 2004<br /> |-<br /> | 140 || 35 || 302 || 00:12:21 || 02:32:42 || 24 || 291 || 19 || 244<br /> |-<br /> | 30 || 62 || 285 || 00:30:54 || 02:06:26 || 51 || 241 || 34 || 170<br /> |-<br /> | 33 || 110 || 524 || 00:52:35 || 02:16:44 || 102 || 202 || 47 || 182<br /> |-<br /> | 173 || 118 || 536 || 00:53:34 || 02:16:06 || 105 || 463 || 83 || 450<br /> |-<br /> | 136 || 107 || 530 || 00:34:11 || 01:47:07 || 76 || 454 || 37 || 180<br /> |-<br /> | 101 || 16 || 234 || 00:04:24 || 01:49:21 || 7 || 207 || 3 || 206<br /> |-<br /> | 206 || 11 || 216 || 00:02:39 || 01:18:08 || 4 || 179 || 2 || 88<br /> |-<br /> | 150 || 15 || 253 || 00:04:02 || 01:51:23 || 6 || 220 || 2 || 201<br /> |-<br /> | 5 || 9 || 227 || 00:03:34 || 01:22:23 || 6 || 139 || 4 || 116<br /> |-<br /> | 94 || 10 || 268 || 00:05:50 || 02:09:58 || 10 || 250 || 8 || 138<br /> |-<br /> | 12 || 36 || 293 || 00:10:21 || 01:54:15 || 24 || 208 || 16 || 154<br /> |-<br /> | 75 || 83 || 233 || 00:27:51 || 02:10:34 || 44 || 183 || 30 || 164<br /> |-<br /> | 49 || 29 || 126 || 00:18:09 || 00:22:20 || 26 || 78 || 25 || 24<br /> |-<br /> | 141 || 29 || 129 || 00:18:09 || 00:27:40 || 26 || 88 || 25 || 25<br /> |-<br /> | 56 || 16 || 206 || 00:05:09 || 01:32:39 || 9 || 197 || 5 || 175<br /> |-<br /> | 143 || 11 || 217 || 00:04:27 || 01:42:04 || 7 || 201 || 4 || 194<br /> |-<br /> | 107 || 11 || 187 || 00:02:40 || 01:11:35 || 5 || 164 || 2 || 152<br /> |-<br /> | 157 || 6 || 196 || 00:02:13 || 00:54:33 || 3 || 90 || 2 || 70<br /> |-<br /> | 15 || 45 || 274 || 00:18:06 || 01:13:05 || 35 || 143 || 17 || 99<br /> |-<br /> | 139 || 9 || 204 || 00:02:15 || 00:58:03 || 3 || 97 || 2 || 83<br /> |-<br /> | 208 || 12 || 227 || 00:03:07 || 01:36:21 || 4 || 201 || 2 || 90<br /> |-<br /> | 38 || 10 || 167 || 00:02:39 || 00:19:08 || 5 || 73 || 2 || 26<br /> |}<br /> <br /> (91) Jeg presiserer at tallene for 2004 gjelder dagens situasjon med hovedflyplass. Utviklingen<br /> i retning av mer støysvake fly har resultert i at beregnede tall for støy i 2004 uten<br /> hovedflyplass gjennomgående ligger noe lavere enn 1997-tallene.<br /> <br /> (92) Denne oversikten viser for det første at etableringen av hovedflyplassen har medført en<br /> forverring av støyforholdene som for alle eller i alle fall de langt fleste av eiendommene<br /> må kunne karakteriseres som dramatisk. Oversikten viser videre at eiendommene - om<br /> enn i noen ulik grad - daglig blir berørt av sterkt støyende flyhendelser, som både i antall<br /> og i varighet når opp i et nivå som med rette oppfattes som en sjenerende ulempe av de<br /> som bor på disse eiendommene. Jeg bemerker i denne forbindelse at støy fra et fly<br /> varierer i styrke i større grad enn tilfellet normalt er ved biltrafikk, og at dette kan<br /> oppleves som ekstra belastende.<br /> <br /> (93) Jeg finner også grunn til å påpeke at lagmannsretten har vært på befaring på alle<br /> eiendommene. For mange av dem har retten gitt nærmere opplysninger om<br /> støyforholdene ved å angi antall flybevegelser i det tidsrom befaringen fant sted, samt<br /> flytype og maksimalt støynivå for hver enkelt bevegelse. For eiendom nr. 101 Kjos<br /> bemerkes for eksempel at det kom tolv fly i løpet av 40 minutter, med maksimumsstøy<br /> som varierte fra 79 til 85 dB. Lagmannsretten har ut fra de oppgaver over<br /> støybelastninger som er fremlagt og ut fra sine inntrykk under befaringen kommet til at<br /> ulempen er urimelig. Herunder har retten både hatt mulighet for selv å oppleve<br /> støybelastningen og å iaktta de stedlige forhold. Lagmannsretten har rimeligvis hatt et<br /> bedre faktisk grunnlag for en individuell vurdering enn det Høyesterett har. Jeg kan etter<br /> dette ikke se at det er grunn til å fravike lagmannsrettens vurdering når det gjelder de åtte<br /> eiendommene hvor retten har anvendt grannelova § 2 første til tredje ledd.<br /> <br /> (94) For de resterende 14 eiendommer har lagmannsretten funnet grunnlag for å tilkjenne<br /> erstatning ved å anvende grannelova § 2 fjerde ledd. For enkelte av disse eiendommene<br /> gir lagmannsretten uttrykk for at tålegrensen etter § 2 annet og tredje ledd ikke er<br /> overskredet. Siden § 2 fjerde ledd, som fremstår som en unntaksregel, er anvendt for alle<br /> disse eiendommene, antar jeg at dette har vært oppfatningen også der § 2 annet og tredje<br /> ledd ikke er nevnt.<br /> <br /> (95) Det kan reises spørsmål om det er riktig å anvende § 2 fjerde ledd for disse<br /> 14 eiendommene. Dette leddet åpner for at ulempen kan være urimelig selv om den er<br /> ventelig. Bestemmelsen gir dermed mulighet for å gjøre unntak fra regelen i tredje ledd,<br /> som er oppfattet slik at den ikke gir særlig spillerom for en konklusjon om urimelighet når<br /> ulempen er ventelig. Eller sagt på en annen måte: Er ulempen ventelig, må man over en<br /> svært høy tålegrense før den kan bli ansett som urimelig. Dette er bakgrunnen for<br /> uttalelsen i [[Rt-1996-232]] om at tålegrensen etter fjerde ledd ligger ”et stykke under<br /> den alminnelige tålegrense som følger av tredje ledd”.<br /> <br /> (96) For øvrig er å bemerke at fjerde ledd inneholder kriterier knyttet til ”monaleg forverring<br /> av brukstilhøva” og til kretsen av de personer som blir rammet. Vilkårene for å bli tilkjent<br /> erstatning etter denne unntaksbestemmelsen atskiller seg således betydelig fra det som<br /> følger av hovedregelen i § 2 første til tredje ledd, jf. [[Rt-2004-992]], og det er neppe<br /> hensiktsmessig å bruke uttrykket tålegrense om vurderingstemaet i fjerde ledd, jf. også<br /> avsnitt 36 i dommen fra 2004.<br /> <br /> (97) Det særegne i vår sak er at lagmannsretten har anvendt § 2 fjerde ledd i et tilfelle hvor<br /> retten på forhånd hadde konkludert med at de ulemper det var tale om, ikke var ventelige<br /> for naboene. I et slikt tilfelle vil spillerommet i § 2 første til tredje ledd for å kunne<br /> konkludere med at ulempen er urimelig, være vesentlig større, og man er utenfor den<br /> situasjon som fjerde ledd er ment å gi en åpning for. Slik jeg ser det, vil det i vårt tilfelle<br /> være riktig å anvende første til tredje ledd også for disse 14 gjenstående eiendommene.<br /> Ved ikke ventelig ulempe åpner disse bestemmelsene for en bred rimelighetsvurdering,<br /> hvor de momenter som trekkes frem i fjerde ledd, må kunne tillegges vesentlig vekt.<br /> <br /> (98) Også for disse eiendommene gjelder at tiden med støy over et forstyrrende støynivå er<br /> høy, til tross for et noe mer beskjedent ekvivalentnivå, EFN. For de av eiendommene som<br /> ikke er støyisolerte, suppleres med ulemper innendørs. Enkelte av de østlige<br /> eiendommene var lite berørt av flystøy før den østre rullebanen ble bygd.<br /> <br /> (99) Ankemotpartene har fremhevet at den utvidelse av adgangen til å kreve erstatning som ble<br /> etablert i grannelova § 2 fjerde ledd, er begrunnet i et hensyn til likhet og rimelighet: Når<br /> ulempene skriver seg fra et tiltak som innebærer betydelige fordeler for en stor gruppe, vil<br /> det være rimelig at den mindre krets eiendommer som tar belastningen med ulempene, får<br /> økonomisk kompensasjon. Til dette bemerker jeg at vår sak gjelder etableringen av en ny<br /> hovedflyplass med en meget stor flytetthet, til beste for hele landets befolkning. Det er i<br /> tillegg tale om en forflytning av støyulempene fra folkerike områder rundt Fornebu til<br /> mer spredt bebygde områder på Gardermoen. Det bør også kunne være rom for<br /> betraktninger av denne karakter ved den rimelighetsvurderingen som skal foretas etter<br /> grannelova § 2 første til tredje ledd.<br /> <br /> (100) Selv om rimelighetsvurderingen således skal skje etter § 2 første til tredje ledd, er jeg<br /> etter dette kommet til at også disse eiendommene er påført en urimelig ulempe.<br /> <br /> '''VI. Erstatningsutmålingen - generelt'''<br /> <br /> (101) Det følger av grannelova § 9 at naboer som er påført urimelig ulempe etter § 2, har krav<br /> på erstatning for økonomisk tap som følge av ulempen. For enkelte eiendommer er<br /> ulempene ved innendørs støy eliminert eller sterkt redusert ved bygningsmessige,<br /> støyisolerende tiltak bekostet av Oslo Lufthavn AS. For disse eiendommer må ulempene<br /> og erstatningsspørsmålet vurderes ut fra den forbedrede situasjon.<br /> <br /> (102) Med unntak for Nannestad kommunes skolebygning, som jeg kommer tilbake til, har<br /> lagmannsretten utmålt erstatningen ved å sammenligne eiendommens omsetningsverdi ”i<br /> førsituasjonen” med omsetningsverdien med ulempen. I begge tilfeller er det tale om<br /> skjønnsmessige verdiansettelser. Lagmannsretten bemerker korrekt at det bare er den del<br /> av verdireduksjonen som skyldes at tålegrensen er overskredet, som er relevant. Den<br /> økning i støyen som følge av hovedflyplassen som naboene eventuelt hadde måttet tåle<br /> uten erstatning, skal man således se bort fra. Dette er en omstendighet som bidrar til den<br /> sterkt skjønnsmessige karakter som fastsettelsen av erstatningsbeløpene får, noe som også<br /> understrekes av lagmannsretten. For landbrukseiendommene kommer i tillegg den<br /> begrensning i fri prisdannelse som følger av det regelverk som er knyttet til<br /> bestemmelsene om konsesjon.<br /> <br /> (103) Lagmannsretten har fastsatt erstatningsbeløpet for den enkelte eiendom med utgangspunkt<br /> i den verdireduksjon som støyulempene har ført til. I likhet med hva tilfellet er ved<br /> vurderingen av spørsmålet om den enkelte eiendom er påført en urimelig ulempe - om<br /> tålegrensen er overskredet - legger jeg vekt på at også lagmannsrettens<br /> erstatningsutmåling bygger på det samlede inntrykk av støy, bygningsmessige forhold<br /> osv. som retten har fått ved befaring på den enkelte eiendom.<br /> <br /> (104) I tillegg til det inntrykk lagmannsretten har fått av den enkelte eiendom, har retten hatt<br /> tilgang til takster og beskrivelser av eiendommene, fremlagt av partene. I dommen har<br /> lagmannsretten for de fleste eiendommene tatt utgangspunkt i DnB NORs vurdering av<br /> dagens omsetningsverdi - altså med ulempen - og deretter fastsatt erstatningsbeløpet. Jeg<br /> kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til i vesentlig grad å endre det generelle<br /> erstatningsnivå som gjenspeiles i de erstatningsbeløp som lagmannsretten har fastsatt. To<br /> forhold tilsier imidlertid at det kan være grunn til å legge nivået noe høyere enn det<br /> lagmannsretten har gjort.<br /> <br /> (105) De offentlige retningslinjer som jeg tidligere har nevnt, gjelder blant annet forholdet til<br /> eksisterende bebyggelse ved etablering av ny, støyende virksomhet, eller ved vesentlige<br /> endringer eller utvidelser av slik virksomhet. I et tilfelle som vårt, hvor det for de aktuelle<br /> eiendommer er tale om ikke ventelige ulemper, kan det være grunn til å legge noe større<br /> vekt på det støynivå som retningslinjene opererer med, enn det lagmannsretten synes å ha<br /> gjort.<br /> <br /> (106) Jeg finner også grunn til å fremheve de nye beregningene fra SINTEF som er fremlagt for<br /> Høyesterett, og som delvis er referert i det foregående. Beregningene viser<br /> gjennomgående noe lavere EFN-verdier for situasjonen med hovedflyplass i 2004 enn de<br /> lagmannsretten har bygget på. Det er imidlertid ikke tale om store avvik. Det er derimot<br /> etter min mening større grunn til å feste seg ved at disse nye beregningene samtidig viser<br /> lavere EFN-verdier enn lagmannsrettens tall for støynivået i 1997, altså før<br /> hovedflyplassen kom. Forskjellene varierer betydelig fra eiendom til eiendom. For nr. 49<br /> (Gjein) la lagmannsretten til grunn 61,7 EFN i 1997, mens det nye beregnede tall er 58,4.<br /> For de fleste eiendommer er differansen klart større. For nr. 75 (Hofseth) er det for<br /> eksempel en reduksjon fra de 63,9 EFN som lagmannsretten la til grunn, til 56,7 EFN i de<br /> nye beregningene.<br /> <br /> (107) Disse betydelig neddempede førverdier innebærer at den umiddelbare økning i støynivået<br /> etter åpningen av hovedflyplassen i oktober 1998 må ha blitt opplevd som klart mer<br /> dramatisk enn det lagmannsretten har hatt inntrykk av. En slik brå og betydelig økning vil<br /> ha betydning ved vurderingen av om ulempen er urimelig. Selv med det høyere førnivå<br /> kom lagmannsretten som nevnt til at terskelen for urimelighet var overskredet for alle<br /> eiendommene. De nye opplysningen om førnivået bestyrker lagmannsrettens konklusjon<br /> på dette punkt.<br /> <br /> (108) Som nevnt har naboene bare krav på erstatning for de ulemper som overskrider<br /> tålegrensen. Det spørsmål som gjenstår, blir dermed om de nye opplysningene om de lave<br /> førverdiene som leder til at tålegrensen settes noe lavere, bør føre til at<br /> erstatningsbeløpene settes noe høyere enn det lagmannsretten har gjort.<br /> <br /> (109) Jeg er kommet til at spørsmålet bør besvares bekreftende. Det vil ikke være mulig for<br /> Høyesterett å fravike lagmannsrettens skjønnsmessige helhetsbedømmelse for hver enkelt<br /> eiendom. Økningen i erstatningsbeløpene må følgelig skje ved at det gis et mindre<br /> forholdsmessig tillegg til de beløp lagmannsretten har utmålt. Dette tillegget settes til<br /> 10 %. Jeg tilføyer at ingen av partene i nevneverdig grad har gått inn på forholdene for<br /> den enkelte eiendom. En del spørsmål knyttet til enkelte av eiendommene kommer jeg<br /> nærmere tilbake til i det følgende.<br /> <br /> '''VII. Erstatningsutmålingen - enkelte spørsmål'''<br /> <br /> (110) For rundt regnet halvparten av eiendommene er støysituasjonen innendørs nevnt i tillegg<br /> til utendørs støy som årsak til at lagmannsretten har kommet til at det er tale om en<br /> urimelig ulempe. Støyisolering av en god del av boligene har ført til at<br /> innendørssituasjonen er blitt vesentlig bedre enn hva den ellers ville ha vært. For knapt<br /> halvparten av eiendommene har lagmannsretten i erstatningsutmålingen uttalt at retten har<br /> tatt hensyn til at støyisoleringen har ført til at bygningen er blitt oppgradert. Retten har<br /> således gjort et fradrag som følge av den økonomiske fordel som denne oppgradering er<br /> ment å innebære. Fire av ankemotpartene, nr. 12 Bjerke, nr. 101 Kjos, nr. 136 Munthe-<br /> Kaas og nr. 140 Møllerstad/Øvergård, har bestridt at det for deres vedkommende har vært<br /> tale om noen standardheving. For nr. 101 og nr. 136 gjelder innvendingen ett av de to hus<br /> på eiendommen som er blitt støyisolert. Særlig fremheves at tiltakene har en utgiftsside,<br /> for eksempel vedlikehold og forbruk av strøm til ventilasjonsanlegg.<br /> <br /> (111) Det erstatningsbeløp som lagmannsretten har fastsatt, fremkommer som et nettobeløp,<br /> etter at det er gjort fradrag for fordelen ved standardhevning. Dette illustrerer etter min<br /> mening det sterkt skjønnsmessige ved lagmannsrettens utmåling. Når man i tillegg tar i<br /> betraktning at Høyesterett ved vurdering av dette fradragsspørsmålet har et mer begrenset<br /> grunnlag for sin bevisvurdering enn det lagmannsretten har hatt, finner jeg ikke<br /> tilstrekkelig grunnlag for å foreta noen endring i de beløp som lagmannsretten har utmålt i<br /> erstatning til disse partene.<br /> <br /> (112) Ankemotpartene har også for Høyesterett gjort gjeldende at ulempene fra hovedflyplassen<br /> i tillegg til støy består i luftforurensning, som over tid etterlater et belegg på hus,<br /> hagemøbler osv. Under henvisning til forurensningsloven § 59 anføres at det ikke kan<br /> anses godtgjort at disse ulempene skyldes andre årsaker enn hovedflyplassen. - Oslo<br /> Lufthavn AS har på sin side bestridt at flytrafikken til og fra hovedflyplassen kan være<br /> årsak til de ulemper som ankemotpartene har beskrevet.<br /> <br /> (113) Lagmannsretten fant at det ikke i tilstrekkelig grad var ført bevis for at økningen i<br /> støv/nedfallsplagen skyldtes flytrafikken. Retten ga samtidig uttrykk for at disse<br /> ulempene ”bare i marginal grad kunne ha betydning ved vurderingen av<br /> ulempesituasjonen for den enkelte eiendom”.<br /> <br /> (114) Bevissituasjonen er uklar. Sakkyndige undersøkelser har ikke påvist noen forbindelse<br /> mellom nedfall og flytrafikken. På den annen side foreligger relativt samstemmige<br /> uttalelser om økte forurensningsplager etter at hovedflyplassen kom i drift. Det er slik jeg<br /> ser det vanskelig å utelukke at det kan være en sammenheng. Ved erstatningsutmålingen<br /> vil imidlertid støyulempen være den helt dominerende, og eventuelle<br /> forurensningsulemper kan neppe representere noe målbart tillegg til det økonomiske tap<br /> som det skal gis erstatning for.<br /> <br /> (115) Seks ankemotparter med eiendommer på vestsiden av flyplassen og en ankemotpart med<br /> eiendom på østsiden gjør gjeldende at nærmiljøet rundt eiendommene er blitt ødelagt.<br /> Dette har skjedd ved at naboeiendommer er blitt fraflyttet i forbindelse med frivillig salg<br /> til Oslo Lufthavn AS eller ved ekspropriasjon. Dette hevdes å ha ført til korttidsutleie av<br /> boliger og til nedleggelse av infrastruktur, så som butikker, barnehage, skole osv.. Disse<br /> ankemotpartene anfører at dette har skjedd som en direkte konsekvens av<br /> hovedflyplassen. Det er her - hevdes det - tale om relevante tilleggsulemper som det må<br /> tas hensyn til, både ved vurderingen av om tålegrensen er overskredet og ved vurderingen<br /> av påført økonomisk tap.<br /> <br /> (116) Lagmannsretten nøyer seg på dette punkt med å bemerke at den omstendighet at enkelte<br /> nabolag er fraflyttet, ikke kan få noen selvstendig betydning ved vurderingen av hvorvidt<br /> tålegrensen er overskredet.<br /> <br /> (117) Jeg er i det foregående kommet til at alle ankemotpartene er blitt påført urimelige<br /> ulemper, jf. grannelova § 2, ved støyplagen fra hovedflyplassen. Det følger da av lovens<br /> § 9 at Oslo Lufthavn AS plikter å erstatte det økonomiske tap som naboene blir påført ved<br /> slike ulemper. Støyulemper fra en flyplass rammer den enkelte naboeiendom direkte. I<br /> tillegg kan den enkelte eiendom bli berørt på en mer indirekte måte, idet støyplagen kan<br /> bidra til at området endrer karakter.<br /> <br /> (118) En boligeiendoms nærmiljø - karakteren av omkringliggende bebyggelse, avstanden fra<br /> butikk, offentlige kommunikasjoner, barnehage, skole osv. - kan utvilsomt ha betydning<br /> for eiendommens omsetningsverdi. I den grad forringelsen av nærmiljøet kan føres<br /> direkte tilbake til en virksomhet som utløser erstatningskrav etter grannelova § 9 jf. § 2,<br /> vil disse tilleggsulempene gå inn i den differansevurderingen som domstolene må foreta<br /> ved erstatningsutmålingen.<br /> <br /> (119) Lagmannsretten har ikke nevnt forringelse av nærmiljøet, ut over den bemerkning i<br /> tilknytning til tålegrensen som jeg nettopp har omtalt. Jeg legger til grunn at det ved<br /> erstatningsutmålingen for hver enkelt eiendom ikke er tatt hensyn til denne ulempen. Jeg<br /> ser det slik at det her er tale om en ulempe som står i årsakssammenheng med<br /> Gardermoens funksjon som hovedflyplass, og at ulempen bør tas med ved<br /> erstatningsutmålingen.<br /> <br /> (120) Også på dette punkt skal det foretas en individuell vurdering for hver enkelt eiendom. De<br /> syv eiendommene det er tale om, er av noe ulik karakter, og ulempen kan åpenbart slå noe<br /> forskjellig ut som verdireduserende faktor. I mangel av nærmere opplysninger finner jeg<br /> det riktig å stipulere et beløp som tilkjennes hver eiendom, uten å foreta noe forsøk på en<br /> individuell vurdering. Beløpet settes til kr 50 000. De eiendommer dette gjelder er nr. 33<br /> Dønnum/Halvorsen, nr. 75 Hofseth, nr. 136 Munthe-Kaas, nr. 140 Møllerstad/Øvergård,<br /> nr. 150 Nyland og nr.173 Schjønnesen. Ulempen berører også nr. 30 Dalen, hvor<br /> Høyesterett av prosessuelle grunner ikke kan gå høyere enn de kr 100 000 som tingretten<br /> fastsatte.<br /> <br /> (121) Lagmannsretten fant erstatningsutmålingen for nr. 141 Nannestad kommune<br /> problematisk. Kommunen hadde besluttet å flytte skolen på eiendommen ut av støysonen.<br /> Lagmannsretten la til grunn at bygningen i fremtiden ville bli brukt til andre formål.<br /> Støyproblemene var et salgslyte som påvirket omsetningsverdien. Erstatningen ble ”sterkt<br /> skjønnsmessig” satt til kr 100 000.<br /> <br /> (122) Oslo Lufthavn AS bestrider at bygningen har noen ordinær omsetningsverdi, og at<br /> kommunen er påført noe økonomisk tap. Nannestad kommune gjør på sin side gjeldende<br /> at det er støyulempene fra hovedflyplassen som er årsak til at skolen er flyttet.<br /> Erstatningskravet begrenses likevel til utgiftene ved støyisolering av den eksisterende<br /> skolen, som vil være vesentlig lavere enn utgiftene til flytting. I praksis er det tale om<br /> omkostninger på kr 500 000 til et ventilasjonsanlegg, som vil redusere støy ved at<br /> vinduene kan holdes lukket.<br /> <br /> (123) Siden Nannestad kommune ikke har krevd erstattet utgiftene til flytting av skolen, tar jeg<br /> verken stilling til spørsmålet om flyttingen kan sies å være forårsaket av støyproblemene,<br /> eller til erstatningsspørsmålene i den forbindelse. Situasjonen er da at kommunen har krav<br /> på erstatning for det økonomiske tap den er påført som eier av eiendommen. Fremtidig<br /> bruk som skolebygning - som forutsetter omfattende støyisolerende tiltak - synes ikke å<br /> være aktuell. Det er uklart hva den fremtidige anvendelse av eiendommen vil bli. På<br /> denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er grunnlag for å endre lagmannsrettens utmåling<br /> av erstatningsbeløpet.<br /> <br /> (124) Lagmannsretten bemerker korrekt at Ullensaker kommunes eiendom består av<br /> 22 leiligheter for utleie. Det fremgår av verdivurderinger fra august/september 2004,<br /> fremlagt for lagmannsretten, at det er tale om leiligheter i tre ulike størrelser, med verdier<br /> fra kr 800 000 til kr 1 350 000, og med verdireduksjon fra kr 100 000 til kr 150 000.<br /> Lagmannsretten har fastsatt erstatningen samlet til kr 300 000.<br /> <br /> (125) Kommunen har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsretten ved en misforståelse har<br /> beregnet erstatningsbeløpet ut fra at det er tale om bare 3 leiligheter, mens det uomtvistet<br /> er tale om i alt 22. Antallet er bekreftet ved DnB NOR Eiendoms uttalelse av 18. oktober<br /> 2005.<br /> <br /> (126) Jeg oppfatter lagmannsrettens dom dit hen at de kr 300 000 er beregnet ut fra at det er tale<br /> om bare 3 leiligheter, og at erstatningen for 22 leiligheter således skulle vært utmålt til<br /> kr 2 200 000. Jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom på dette punkt må<br /> korrigeres, slik at Ullensaker kommune tilkjennes kr. 2 200 000 med tillegg av de<br /> tidligere nevnte 10 %.<br /> <br /> (127) Part nr. 33 Dønnum/Halvorsen kjøpte sin eiendom i 1997, og dermed på et tidspunkt hvor<br /> det allerede i flere år hadde vært klart at Gardermoen ville bli hovedflyplass. Tidligere<br /> eier var Dønnums mor, som på det tidspunkt satt i uskiftet bo.<br /> <br /> (128) I tingretten førte kjøpernes erstatningskrav ikke frem, blant annet under henvisning til at<br /> de ervervet eiendommen først i 1997. - Lagmannsretten ga uttrykk for at det var ”tale om<br /> en overdragelse innen familien under slike omstendigheter at partene har ment at Dønnum<br /> skulle tre inn i eiendommens rettsforhold slik de var på overdragelsestidspunktet. Hvis<br /> ikke ville moren ha fremmet kravet”. Oslo Lufthavn AS’ innsigelse om at kravet var<br /> foreldet, ble ikke tatt til følge.<br /> <br /> (129) Oslo Lufthavn AS har for Høyesterett opprettholdt foreldelsesinnsigelsen. Det gjøres<br /> gjeldende at Dønnum/Halvorsen i tingretten fremsatte et krav etter grannelova § 2 fjerde<br /> ledd, og da basert på sin egen tilknytning til eiendommen etter ervervet i 1997. Det krav<br /> de senere gjorde gjeldende for lagmannsretten, er det krav Dønnums mor hadde, og som<br /> de hevdet å ha overtatt. Dette kravet ble imidlertid først fremsatt under saksforberedelsen<br /> for lagmannsretten - i prosesskrift av 1. oktober 2004. Kravet var da foreldet etter<br /> treårsregelen i foreldelsesloven § 9, jf. § 15. Subsidiært gjøres gjeldende at et eventuelt<br /> krav overtatt fra Dønnums mor må vurderes etter situsjonen ved overtakelsen, altså i<br /> 1997.<br /> <br /> (130) Dønnum og Halvorsen bestrider at kravet er foreldet. At man for lagmannsretten gjorde<br /> gjeldende at erstatningskravet var oppstått allerede på den tidligere eiers hånd, endrer ikke<br /> kravets identitet. Foreldelsen ble dermed avbrutt da søksmålet ble reist for tingretten. Til<br /> Oslo Lufthavns AS’ subsidiære anførsel anføres at den tidligere eierens krav i 1997<br /> relaterte seg til de ulempene som ville komme ved den nært forestående åpningen av<br /> hovedflyplassen. Det hadde vært fullt mulig å fremme et slikt krav året før<br /> hovedflyplassen ble åpnet.<br /> <br /> (131) Jeg ser dette tvistepunktet på samme måte som lagmannsretten. Det er tale om et<br /> eventuelt erstatningskrav på selgerens hånd som kjøperne overtok i forbindelse med<br /> selgerens fraflytting og salg. Som tidligere nevnt vil utmålingen av erstatningskravet bero<br /> på en individuell objektiv vurdering av den enkelte eiendom, uten at særlige forhold<br /> knyttet til den aktuelle eier trekkes inn. Kjøperne har i dette tilfellet trådt inn i selgerens<br /> krav, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å frifinne Oslo Lufthavn AS.<br /> <br /> (132) Part nr. 173 Schjønnesen overtok sin eiendom i 2001, som eneste arving etter sin mor,<br /> som døde i 2000. Tingretten la til grunn at eiendommen, som er en landbrukseiendom,<br /> verken ble bebodd eller drevet av noen av arvingene til den tidligere eieren, og at<br /> Schjønnesen fikk tidsprioritet fra 2001. Lagmannsretten bemerket derimot at Schjønnesen<br /> fremmet sin rettsforgjengers krav, og at dette kravet ikke var foreldet.<br /> <br /> (133) Oslo Lufthavn AS har for Høyesterett opprettholdt foreldelsesinnsigelsen. Jeg viser til de<br /> anførsler som er gjengitt ved behandlingen av Dønnum/Halvorsens erstatningskrav.<br /> <br /> (134) For Schjønnesens eiendom er den rettslige situasjonen den samme som for part nr. 33<br /> Dønnum/Halvorsen. Oslo Lufthavn AS’ krav om frifinnelse kan følgelig heller ikke føre<br /> frem for denne eiendommen.<br /> <br /> '''VIII. Saksomkostninger'''<br /> <br /> (135) Oslo Lufthavn AS’ anke har vært forgjeves. Jeg er kommet til at ankemotpartene må<br /> tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180<br /> første ledd. Saksomkostningsbeløpet fastsettes i overensstemmelse med<br /> prosessfullmektigens saksomkostningsoppgave til kr 4 121 430, 85. Beløpet inkluderer<br /> det beløp inklusive mva. som er oppgitt separat for parten Gladis Irene Dalen. Salær til<br /> prosessfullmektigen utgjør kr 2 852 862 pluss mva.<br /> <br /> (136) Den aksessoriske motanken har i det vesentlige ført frem. Ankemotpartene tilkjennes<br /> saksomkostninger slik som krevet i prosessfullmektigens omkostningsoppgave, hvor<br /> salæret er oppgitt til kr 100 000 pluss mva., og med kr 34 400 i rettsgebyr.<br /> <br /> (137) Avinor AS har opptrådt i saken som hjelpeintervenient til støtte for Oslo Lufthavn AS.<br /> Under henvisning til tvistemålsloven § 178 kjennes Avinor AS solidarisk ansvarlig for det<br /> samlede saksomkostningsbeløp.<br /> <br /> (138) Ut fra det resultat jeg har kommet til, må lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse for<br /> de tidligere instanser - punkt 3 og 4 i domsslutningen vedrørende grunneiernes anke og<br /> punkt 2 i domsslutningen vedrørende Oslo Lufthavn AS’ anke - stadfestes.<br /> <br /> (139) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Oslo Lufthavn AS betaler til Bjørn Bamrud 220 000,- - tohundreog tjuetusen - kroner, Anna og Valentin Johansen 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Grethe Møllerstad og Magnhild Øvergård 160 000,- - etthundreogsekstitusen - kroner, Egil Olav Bjerke 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Håkon Lennart Dønnum og Ole Gunnar Halvorsen 187 500,- - etthundreogåttisjutusenfemhundre - kroner, Roar Hofseth 325 000,- - trehundreogtjuefemtusen - kroner, Odd Schjønnesen, Line Marie og Tore Schjønnesen og Marius Schjønnesen 215 000,- - tohundreogfemtentusen - kroner, Liv Munthe-Kaas og Hugo Munthe-Kaas 380 000,- - trehundreogåttitusen - kroner, Harald Johannes Gjein og Karin Hanne Eriksen 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Nannestad kommune 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Bjørn Gresaker og Grethe Anita Gresaker 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner, Dag Olav Nikolaysen 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Einar Kogstad 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Berit Risto 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Arvid Kjos 330 000,- - trehundreogtrettitusen - kroner, Ullensaker kommune 2 420 000,- - tomillionerfirehundreogtjuetusen - kroner, Per-Ole Bjørningstad 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner, Geir Anders Myrvold 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner, Erik Nyland 215 000,- - tohundreogfemtentusen - kroner, Marit Turid Vestengen og Ole Andreas Vestengen 165 000,- - etthundreogsekstifemtusen - kroner og Helen Melby Espelund 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner.<br /> <br /> Av beløpene betales den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 2. Lagmannsrettens dom stadfestes i forhold til Gladis Irene Dalen.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo Lufthavn AS og Avinor AS en for begge og begge for en 4 280 830,85 - firemillionertohundreogåttitusenåttehundreogtretti 85/100 - kroner til ankemotpartene i fellesskap med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse - pkt. 3 og 4 i domsslutningen vedrørende grunneiernes anke og pkt. 2 i domsslutningen vedrørende Oslo Lufthavn AS’ anke - stadfestes.<br /> <br /> 5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.<br /> <br /> (140) Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (141) Kst. dommer Kaasen: Likeså.<br /> <br /> (142) Dommer Øie: Likeså.<br /> <br /> (143) Dommer Gussgard: Likeså.<br /> <br /> (144)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Oslo Lufthavn AS betaler til Bjørn Bamrud 220 000,- - tohundreog tjuetusen - kroner, Anna og Valentin Johansen 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Grethe Møllerstad og Magnhild Øvergård 160 000,- - etthundreogsekstitusen - kroner, Egil Olav Bjerke 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Håkon Lennart Dønnum og Ole Gunnar Halvorsen 187 500,- - etthundreogåttisjutusenfemhundre - kroner, Roar Hofseth 325 000,- - trehundreogtjuefemtusen - kroner, Odd Schjønnesen, Line Marie og Tore Schjønnesen og Marius Schjønnesen 215 000,- - tohundreogfemtentusen - kroner, Liv Munthe-Kaas og Hugo Munthe-Kaas 380 000,- - trehundreogåttitusen - kroner, Harald Johannes Gjein og Karin Hanne Eriksen 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Nannestad kommune 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Bjørn Gresaker og Grethe Anita Gresaker 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner, Dag Olav Nikolaysen 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Einar Kogstad 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Berit Risto 110 000,- - etthundreogtitusen - kroner, Arvid Kjos 330 000,- - trehundreogtrettitusen - kroner, Ullensaker kommune 2 420 000,- - tomillionerfirehundreogtjuetusen - kroner, Per-Ole Bjørningstad 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner, Geir Anders Myrvold 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner, Erik Nyland 215 000,- - tohundreogfemtentusen - kroner, Marit Turid Vestengen og Ole Andreas Vestengen 165 000,- - etthundreogsekstifemtusen - kroner og Helen Melby Espelund 220 000,- - tohundreogtjuetusen - kroner.<br /> <br /> Av beløpene betales den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 2. Lagmannsrettens dom stadfestes i forhold til Gladis Irene Dalen.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo Lufthavn AS og Avinor AS en for begge og begge for en 4 280 830,85 - firemillionertohundreogåttitusenåttehundreogtretti 85/100 - kroner til ankemotpartene i fellesskap med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse - pkt. 3 og 4 i domsslutningen vedrørende grunneiernes anke og pkt. 2 i domsslutningen vedrørende Oslo Lufthavn AS’ anke - stadfestes.<br /> <br /> 5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1486-A_-_Rt-2006-999&diff=212982 2019-02-25T15:58:38Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-08-29<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01486-A - Rt-2006-999<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt selgerens rett etter lov om avhending av fast eigedom § 4-10 til å rette mangel ved den solgte eiendommen. Spørsmålet var om kjøperen hadde tapt sin rett til å kreve prisavslag fordi selgeren skal ha blitt avskåret fra å rette.<br /> |Stikkord=<br /> Fordringsrett, Salg av fast eiendom, Mangel, Retting<br /> |Saksgang=<br /> Alstahaug tingrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2004-99141 - Høyesterett HR-2006-01486-A, (sak nr. 2005/1424), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Idamar Eiendom AS (advokat Eivind Grimsø Moe - til prøve) mot Helgelandske AS (advokat Erik Keiserud)<br /> |Forfatter=<br /> Matningsdal, Øie, Bruzelius, Tjomsland, Gjølstad<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§2 Forsinkelsesrenteloven (1976) §2], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§95 Plan- og bygningsloven (1985) §95], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§95b §95b], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§113 §113], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-10 Avhendingslova (1992) §4-10], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-12 §4-12], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-13 §4-13], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-19 §4-19]<br /> }}<br /> (1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder selgerens rett etter lov om avhending av fast<br /> eigedom § 4-10 til å rette mangel ved den solgte eiendommen. Spørsmålet er om kjøperen<br /> har tapt sin rett til å kreve prisavslag fordi selgeren skal ha blitt avskåret fra å rette.<br /> <br /> (2) Den 14. oktober 2002 undertegnet Helgelandske AS og Idamar Eiendom AS<br /> kjøpekontrakt hvor Idamar kjøpte eiendommen Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen for<br /> 5 250 000 kroner, med overtakelse 1. november 2002. Eiendommen er et næringsbygg i<br /> tre etasjer hvor tredje etasje utelukkende disponeres til tekniske rom. Etter en brann i<br /> 1983 hadde ca. halvparten av andre etasje blitt innredet til kontorlokaler. Andre halvdel<br /> var uinnredet med synlige brannskader.<br /> <br /> (3) Samme høst startet Idamar forhandlinger med potensielle leietakere om utleie av bygget.<br /> Det ble inngått avtale med fylkestrygdekontoret om utleie av hele andre etasje for<br /> samlokalisering av Aetat og trygdekontoret. Leieavtalen løp fra 1. juni 2003 med en<br /> dagmulktklausul om at leietakeren ved forsinket overtakelse av lokalene hadde krav på en<br /> dagmulkt som tilsvarte det dobbelte av avtalt leie i samme periode. Første etasje, som<br /> tidligere stort sett hadde vært brukt til verksted- og butikkarealer, skulle dels utleies til<br /> Vinmonopolet og dels brukes til kiosk og venterom. Denne etasjen skulle tas i bruk noe<br /> senere.<br /> <br /> (4) Den 3. desember 2002 sendte Idamar søknad til Alstahaug kommune om tillatelse til<br /> tiltak etter reglene for enkle tiltak, jf. plan- og bygningsloven § 95 b. Omtrent samtidig<br /> startet selskapet arbeider i den uinnredete delen av andre etasje. I den anledning<br /> engasjerte man Roger Langø, som av yrke er prosjektleder i et skadesaneringsselskap, og<br /> som arbeider med utbedring av brannskader. Under arbeidet fikk han mistanke om at<br /> brannskaden heller ikke var tilstrekkelig utbedret i den innredete kontordelen. Stikkprøver<br /> viste at både innsiden av betongytterveggene, skjult bak bygningsplater, og betongtaket,<br /> skjult over himlingen, var beheftet med sot. Langø anbefalte derfor Idamar å fjerne<br /> himlingen og alle innervegger for å kunne utbedre sotskadene. Anbefalingen ble i første<br /> omgang gitt muntlig, og deretter bekreftet i brev av 19. desember 2002.<br /> <br /> (5) Samtidig engasjerte Idamar Alsten Takst &amp; Byggvurdering AS v/Odd Laksfors til å gi et<br /> kostnadsoverslag på utbedring av brannskadene i den aktuelle delen av andre etasje.<br /> <br /> (6) I løpet av desember 2002 ble all innredning i kontordelen revet ned, slik at bare<br /> betongkonstruksjonen stod tilbake.<br /> <br /> (7) Helgelandske ble i denne perioden ikke orientert om sotskadene og hvilke tiltak som var<br /> gjort. Ved telefaks av 2. januar 2003 fra advokatfirmaet BAHR ble det sendt reklamasjon.<br /> <br /> Her heter det:<br /> <br /> :”Det vises til kjøpekontrakt vedrørende ovennevnte eiendom, inngått 14. oktober 2002 mellom Idamar Eiendom AS (”Idamar”/”kjøper”) og Helgelandske AS (”selger”).<br /> <br /> :Som det vil fremgå nedenfor er kjøper av den oppfatning at eiendommen er beheftet med mangel.<br /> <br /> :Dette brev er en reklamasjon vedrørende de forhold kjøper anser at utgjør en mangel ved eiendommen, jf avhendingsloven § 4-19.<br /> <br /> :Som kjent pågår det for tiden rehabilitering av lokale i Richard Withs gt 1. Hele eiendommen er leid ut på langsiktige kontrakter, hvoretter de nye leietakerne skal flytte inn i lokalene fra og med mai 2003. I forbindelse med de pågående arbeidene, er det avdekket det kjøper anser for relativt betydelige mangler ved eiendommen.”<br /> <br /> (8) Etter en nærmere beskrivelse av de funn som var gjort, fortsetter brevet:<br /> <br /> :”For å få bort lukt og for å få rettet opp de skader brannen har forårsaket også i denne delen av lokalet, har Idamar blitt nødt til å totalrehabilitere også kontordelen i 2. etasje. Ut fra det underlagsmateriale/grunnlag som forelå på kjøpetidspunktet, skulle dette ikke være nødvendig og var da heller ikke forutsatt fra kjøpers side. De kostnader som påløper til riving og gjenoppbygging av kontordelen i 2. etasje, er følgelig kostnader kjøper ikke hadde påregnet og heller ikke hadde grunn til å regne med at skulle påløpe.<br /> <br /> :Slik vi ser det, utgjør de forhold som forårsaker rivings- og gjenoppbyggingskostnadene i kontordelen av 2. etasje, en mangel ved eiendommen. Idamar vil derfor for dette forhold kreve prisavslag/erstatning tilsvarende de ekstrakostnader (til riving og gjenoppbygging) som påløper på grunn av mangelen.<br /> <br /> :Kjøper har engasjert takseringskyndig for å vurdere det kostnadsmessige omfanget av manglene. Befaring er foretatt, men takstmannens endelige vurdering foreligger ikke på nåværende tidspunkt. Vi vil komme tilbake med en nærmere kvantifisering av kravet, etter at vi har mottatt takstmannens endelige vurdering.”<br /> <br /> (9) Kort tid etterpå besøkte Leif Almås i Helgelandske bygget. Han hadde på selskapets<br /> vegne stått for salget. Almås hadde med seg kamera, men tok ingen bilder da han mente3<br /> det ikke hadde noen hensikt når hele innredningen var revet ned. Det ble heller ikke gitt<br /> noen skriftlig tilbakemelding til Idamar.<br /> <br /> (10) Senest medio januar 2003 hadde Langø utbedret sotskadene ved å vaske bort soten og<br /> dekke til vegger og tak med primer og maling.<br /> <br /> (11) Den 11. desember 2002 hadde Idamar inngått avtale med entreprenør om utføring av de<br /> planlagte arbeidene. Etter kontrakten skulle andre etasje ferdigstilles innen 1. mai 2003,<br /> mens de ulike delene av 1. etasje skulle ferdigstilles henholdsvis 15. mai og 1. september<br /> 2003.<br /> <br /> (12) Ved brev datert 19. desember 2002 gjorde kommunen Idamar kjent med at søknaden ikke<br /> kunne behandles som enkle tiltak, og at det måtte innsendes ny søknad om ett-trinns<br /> søknadsbehandling etter plan- og bygningsloven § 95. Slik søknad ble innsendt 13. januar<br /> 2003. Ved brev av 17. januar viste kommunen til at byggearbeidene allerede var<br /> igangsatt, og ba om at manglende dokumentasjon ble fremlagt innen 27. januar. Samtidig<br /> ble det gjort oppmerksom på at det var ulovlig å utføre arbeider før det forelå<br /> igangsettingstillatelse.<br /> <br /> (13) Taksten forelå den 21. januar og konkluderte med at ”aktiviteter anmerket av byggeier”<br /> ble beregnet til en kostnad av 878 440 kroner. Ved brev av 28. januar oversendte Idamar<br /> v/advokatfirmaet BAHR taksten til Helgelandske. I brevet ble det krevd at beløpet skulle<br /> betales som ”prisavslag/erstatning”. Det ble bedt om tilbakemelding innen 11. februar.<br /> Brevet ble avsluttet med at dersom det ikke ble mottatt slik tilbakemelding, ville man ”på<br /> vegne av Idamar iverksette de rettslige skritt som anses nødvendig for å ivareta Idamars<br /> interesser i saken”.<br /> <br /> (14) I telefaks 10. februar fra advokatfirmaet Ræder ble det opplyst at firmaet representerte<br /> Helgelandske, og at man ville komme tilbake til saken så snart man hadde fått oversikt<br /> over den. Slik tilbakemelding ble gitt i brev av 17. februar hvor det ble bestridt at det<br /> forelå noen kjøpsrettslig mangel. Avslutningsvis uttales det:<br /> <br /> :”Vi kan ikke se at De på noen måte har dokumentert Deres påstand om at det foreligger slik mangel. Vi ber derfor om at Helgelandske AS gis anledning til å la eiendommen besiktiges av en sakkyndig for på eget grunnlag å gjøre seg opp en mening om eiendommen har en mangel. Vi imøteser således Deres tilbakemelding på når det kunne passe å gjennomføre en slik gjennomgang.<br /> <br /> :For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at dersom Helgelandske AS etter en egen vurdering er enig i at det foreligger en mangel, forbeholder man seg retten til selv å utbedre mangelen jf avhendingsloven § 4-10. Under enhver omstendighet forbeholder man seg retten til å la en uhildet sakkyndig vurdere omfanget av et eventuelt utbedringsbehov.”<br /> <br /> (15) Advokatfirmaet BAHR besvarte brevet allerede neste dag, 18. februar. Under henvisning<br /> til at Helgelandske bestred at det forelå en mangel, uttales det at på denne bakgrunn<br /> <br /> :”orienteres De herved om at arbeid med utbedring av manglene for selgers regning, vil starte opp omgående”.<br /> <br /> (16) I mellomtiden hadde kommunen den 10. februar under henvisning til plan- og<br /> bygningsloven § 113 utstedt stoppordre. I vedtak av 18. februar ble det deretter gitt<br /> igangsettingstillatelse.<br /> <br /> (17) Ved stevning av 19. september 2003 anla Idamar sak mot Helgelandske ved Alstahaug<br /> tingrett med krav om prisavslag, subsidiært erstatning, for sotskadene og for at<br /> ventilasjonsanlegget var i en slik tilstand at det måtte skiftes ut.<br /> <br /> (18) Tingretten avsa 7. oktober 2004 dom med denne domsslutning:<br /> <br /> :”1. Helgelandske AS v/styrets leder betaler til Idamar Eiendom AS 800.000 - åttehundretusen - kroner i prisavslag, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 jf. § 2 første ledd første og annet punktum, fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Helgelandske AS v/styrets leder betaler til Idamar Eiendom AS - 176.654 - etthundreogsyttisekstusensekshundreogfemtifire - kroner i erstatning for saksomkostninger, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 jf. § 2 første ledd første og annet punktum, fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (19) Helgelandske anket dommen til Hålogaland lagmannsrett som den 3. juni 2005 avsa dom<br /> med denne domsslutning:<br /> <br /> :”1. Helgelandske AS dømmes til å betale erstatning til Idamar Eiendom AS med 100 000 - etthundretusen - kroner.<br /> <br /> :2. Idamar Eiendom AS tilpliktes å erstatte Helgelandske AS’ saksomkostninger for lagmannsretten med 137 000 - etthundreogtrettisyvtusen - kroner [senere rettet til 162 350 kroner], og for tingretten med 140 090 - etthundreogførtitusenognitti - kroner.<br /> <br /> :3. Oppfyllelsesfristen for begge punkt ovenfor er innen 2 - to - uker - etter forkynnelse av dommen, og med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (20) I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at bare sotskadene utgjorde en<br /> kjøpsrettslig mangel. Men lagmannsretten kom til at Idamar hadde tapt retten til å kreve<br /> prisavslag, idet ”retting av selve sotskaden var også avskåret idet denne allerede var<br /> utbedret”. Da det ble funnet bevist at Idamar før kjøpet planla å totalrehabilitere<br /> eiendommen innvendig, også den innredete kontordelen, kunne det ikke tilkjennes<br /> erstatning for fjerning av innervegger og himling og gjenoppbygging av arealet. Idamar<br /> ble dermed utelukkende tilkjent erstatning for nedvasking av og tildekking av sotskadene.<br /> <br /> (21) Idamar har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens<br /> rettsanvendelse og saksbehandling. Helgelandske erklærte aksessorisk motanke hvor det<br /> ble anført at brannskadene ikke representerer noen kjøpsrettslig mangel. Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg har henvist anken over lagmannsrettens rettsanvendelse og den<br /> aksessoriske motanken til behandling i Høyesterett, mens anken over lagmannsrettens<br /> saksbehandling er nektet fremmet. Under saksforberedelsen trakk Helgelandske<br /> motanken.<br /> <br /> (22) Selv om anken ikke omfatter lagmannsrettens bevisbedømmelse, har Helgelandske<br /> benyttet sin rett som ankemotpart, jf. [[Rt-2004-675]] avsnitt 16 til 18 og Skoghøy,<br /> Tvistemål, andre utgave side 910, til å supplere saksforholdet med hensyn til den<br /> forvaltningsmessige behandlingen av byggesaken.<br /> <br /> (23) Den ankende part, Idamar Eiendom AS, har i korte trekk anført:<br /> <br /> (24) Selgerens rett etter avhendingsloven § 4-10 forutsetter at det settes fram et reelt og<br /> uforbeholdent tilbud om retting. Mangelen må erkjennes, og tilbudet må oppfylle de<br /> vilkår som følger av § 4-10. Prinsipalt anføres det at det ikke foreligger noe tilstrekkelig<br /> tilbud når Helgelandske i brevet av 17. februar 2003 bestred at det forelå en mangel, og<br /> dessuten bare forbeholdt seg en opsjon til å kreve retting dersom man senere likevel<br /> skulle akseptere at det forelå en mangel.<br /> <br /> (25) Subsidiært anføres det at Helgelandske ikke har fremmet et tilbud om retting innen<br /> ”rimeleg tid”. Fristen løper fra mottakelsen av reklamasjonen av 2. januar slik at også<br /> tiden fram til tilbudet forelå inngår i beregningen. Da Idamars henvendelser først ble<br /> besvart ved brevet av 17. februar, var denne fristen utløpt. Helgelandske hadde dessuten<br /> oversittet den fristen som ble satt i Idamars brev av 28. januar.<br /> <br /> (26) Videre anføres det at Idamar ville bli påført en ”urimeleg ulempe” om man skulle avvente<br /> en retting i Helgelandskes regi. I tilfelle ville det være stor fare for at leietakerne ikke<br /> kunne tiltre leieforholdet til avtalt tid, med de økonomiske konsekvensene dette ville<br /> medføre i form av tapte leieinntekter og dagmulktansvar.<br /> <br /> (27) Når Idamar allerede hadde engasjert en entreprenør som hadde startet arbeidene i bygget,<br /> hadde dessuten Idamar en ”særleg grunn” til å motsette seg at deler av arbeidene skulle<br /> utføres av en annen entreprenør engasjert av Helgelandske.<br /> <br /> (28) De arbeidene som var utført i den aktuelle delen av bygningen, kan ikke medføre at<br /> Idamar har tapt retten til å kreve prisavslag. Helgelandske kunne ikke i en lang periode<br /> forholde seg helt passiv og deretter påberope seg at utbedring i mellomtiden allerede var<br /> delvis utført.<br /> <br /> (29) Idamar Eiendom AS har nedlagt denne påstand:<br /> <br /> :”1. Idamar Eiendom AS har krav på prisavslag fra Helgelandske AS i anledning kjøpet av Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen.<br /> <br /> :2. Saken hjemvises til lagmannsretten for fastsettelse av prisavslagets størrelse.<br /> <br /> :3. Helgelandske AS dømmes til å betale saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (30) Ankemotparten, Helgelandske AS, har i korte trekk anført:<br /> <br /> (31) Avhendingsloven § 4-10 gir selgeren rett til på visse vilkår å utbedre en mangel ved den<br /> solgte eiendommen. Idamars opptreden innebærer at selskapet har hindret Helgelandske i<br /> å utnytte sin rett til å utbedre mangelen. Retten til å kreve prisavslag, som selskapet ellers<br /> ville hatt krav på, har dermed gått tapt.<br /> <br /> (32) Det vises for det første til at Helgelandske i desember 2002 ikke ble varslet om<br /> avdekkingen av sotskaden eller om den befaringen takstmannen foretok. Videre er det<br /> uheldig at Helgelandske ble fratatt muligheten til selv å vurdere omfanget av sotskaden og<br /> eventuelt selv få foreta avdekkingen av den.<br /> <br /> (33) Når det gjelder utbedringen av selve sotskaden, som var fullført medio januar 2003, vises<br /> det til at reklamasjonen av 2. januar var misvisende og ufullstendig på flere punkter. Det<br /> ble bl.a. ikke gitt noen opplysninger om den videre fremdriften av utbedringsarbeidet. Og<br /> når det ble opplyst at Idamar senere ville komme tilbake til kravets omfang, var det<br /> naturlig at Helgelandske avventet dette før selskapet tok stilling til hva det skulle gjøre. I<br /> mellomtiden ble imidlertid selve sotskaden utbedret, og da må i alle fall retten til å kreve<br /> prisavslag for oppretting av selve sotskaden være tapt.<br /> <br /> (34) Det samme gjelder for den påfølgende gjenoppbyggingen som ifølge lagmannsretten ble<br /> innledet medio januar 2003. Etter reklamasjonen 2. januar måtte Helgelandske få rimelig<br /> tid til å vurdere om man aksepterte at det forelå en mangel, og selskapet behøvde ikke<br /> umiddelbart gi et uforbeholdent tilbud om retting. Det må foretas en konkret vurdering av<br /> begge parters opptreden.<br /> <br /> (35) I denne sammenheng er det sentralt at Helgelandske før salget hadde fått opplyst at<br /> Idamar også ville totalrehabilitere kontordelen, noe lagmannsretten senere fant bevist. At<br /> Helgelandske i denne situasjonen ikke fremsatte et uforbeholdent tilbud om utbedring,<br /> kan ikke medføre at selskapet er avskåret fra å påberope at Idamars rett til prisavslag er<br /> tapt.<br /> <br /> (36) Videre anføres det at Idamar ikke ønsket gjenoppretting av den tidligere tilstanden, idet<br /> det omstridte arealet skulle totalrehabiliteres og tilpasses den nye leietakerens behov. I en<br /> slik situasjon kan ikke kjøperen avskjære selgerens utbedringsrett og i stedet kreve et<br /> beløp som tilsvarer det som det ville ha kostet å utbedre mangelen. Dette er tilfellet i vår<br /> sak, og Idamar har dermed ved sin opptreden avvist gjenoppretting av den tidligere<br /> tilstanden.<br /> <br /> (37) Det bestrides at en gjenoppretting av sotskaden ville ha påført Idamar noen ”urimeleg<br /> ulempe” om dette hadde skjedd etter Idamars brev den 18. februar.<br /> <br /> (38) Da Idamar den 18. februar gjorde det kjent at selskapet nå selv ville utføre arbeidene,<br /> kunne dessuten Helgelandske fortsatt ha utført rettingen innen lovens frist - ”rimeleg tid”.<br /> Denne fristen løper først fra det tidspunkt kjøperen har gjort det mulig for selgeren å<br /> foreta retting. Og fristen kunne ikke under noen omstendighet løpe før kommunen den<br /> 18. februar gav igangsettingstillatelse. Dette innebærer at på det tidspunktet Idamar kunne<br /> vente et tilbud om retting, var en vesentlig del av utbedringsarbeidet allerede foretatt, og<br /> Helgelandskes mulighet for retting var gjort umulig.<br /> <br /> (39) Helgelandske AS har nedlagt denne påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Helgelandske AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (40) '''Jeg er kommet til at anken fører fram.'''<br /> <br /> (41) Lov om avhending av fast eigedom § 4-10 har følgende innhold med hensyn til selgerens<br /> utbedringsrett:<br /> <br /> :”(1) Tilbyr seljaren seg å rette ein mangel ved eigedomen, må kjøparen godta dette dersom rettinga ikkje vil føre med seg urimeleg ulempe for kjøparen, og kjøparen ikkje har særleg grunn til å motsetje seg rettinga.<br /> <br /> :...<br /> <br /> :(3) Rettinga skal skje innan rimeleg tid etter at kjøparen har gjort mangelen gjeldande og gjort det mogeleg for seljaren å rette. Rettinga skal skje for seljarens rekning.<br /> <br /> :(4) Vert mangelen ikkje retta, kan kjøparen krevje prisavslag etter § 4-12 eller heve etter § 4-13. Dette gjeld likevel ikkje dersom kjøparen avviser retting som seljaren har rett til å utføre etter fyrste ledd. ... .”<br /> <br /> (42) Bestemmelsen innebærer at kjøperen ikke kan kreve prisavslag dersom selgeren retter<br /> feilen. Da bestemmelsen gir selgeren krav på å rette, tapes også retten til prisavslag<br /> dersom kjøperen uberettiget motsetter seg retting eller ved sin opptreden ikke gjør dette<br /> mulig for selgeren, jf. fjerde ledd andre punktum.<br /> <br /> (43) Selgerens rett forutsetter at retting kan skje uten ”urimeleg ulempe” for kjøperen, og<br /> kjøperen må ikke ha ”særleg grunn” til å motsette seg rettingen. Slik denne saken ligger<br /> an, går jeg ikke nærmere inn på disse vilkårene.<br /> <br /> (44) Det ene sentrale vilkåret i vår sak er at retting må kunne skje ”innan rimeleg tid”.<br /> Rettingsfristen regnes fra det tidspunktet ”kjøparen har gjort mangelen gjeldande”.<br /> Formuleringen viser at fristen løper fra reklamasjonen og ikke fra det tidspunktet selgeren<br /> påberoper seg rettingsadgangen - noe Sivillovbokutvalget uttrykkelig understreket, jf.<br /> NOU 1979: 48 side 47 første spalte. Det følger altså av bestemmelsen at selgeren ikke<br /> kan vente urimelig lenge med tilbudet, jf. Bergsåker, Kjøp av fast eiendom, fjerde utgave<br /> side 323.<br /> <br /> (45) Reklamasjonen ble fremsatt ved telefaksen av 2. januar 2003. Denne var for øvrig mer<br /> omfattende enn loven krever, idet § 4-19 bare krever at mangelen blir påberopt - såkalt<br /> nøytral reklamasjon. Når det i tillegg uttales at Idamar ”for dette forhold [vil] kreve<br /> prisavslag/erstatning”, ble det også gjort kjent hvilken rettsvirkning som ville bli gjort<br /> gjeldende. Det var bare kravets størrelse som gjenstod - noe man skulle komme tilbake til<br /> når taksten forelå.<br /> <br /> (46) Selgerens rett etter § 4-10 til å møte et krav om prisavslag eller heving med retting må<br /> utøves under hensyntagen til den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Idamar<br /> kunne rett nok ikke kreve at Helgelandske umiddelbart erklærte seg enig i at det forelå en<br /> kjøpsrettslig mangel. Men man måtte kunne kreve at Helgelandske innen kort tid etter<br /> reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget signaliserte at man vurderte selv å utføre<br /> rettingen dersom selskapet etter nærmere vurdering skulle akseptere at det forelå en<br /> kjøpsrettslig mangel. I tillegg til at kjøpere generelt kan ha behov for å få en rask<br /> avklaring av om rettingsretten blir påberopt, viser jeg til de særlige forhold i denne saken:<br /> Eiendommen er et næringsbygg kjøpt av et eiendomsselskap hvor Helgelandske hele<br /> tiden må ha forstått at det var viktig for Idamar så tidlig som mulig å få satt eiendommen i<br /> inntektsgivende virksomhet. I reklamasjonen ble det dessuten opplyst at nye leietakere<br /> skulle flytte inn fra og med mai 2003. Når Almås da i begynnelsen av januar kunne<br /> konstatere at hele andre etasje måtte bygges opp i sin helhet, måtte Helgelandske forstå at<br /> det var viktig for Idamar å få en rask avklaring. I denne sammenheng viser jeg også til at<br /> Helgelandske ikke hadde noen forutsetning for selv å utføre arbeidet, men i likhet med<br /> Idamar ville være nødt til å engasjere en entreprenør. For Idamar måtte det derfor fremstå<br /> som lite aktuelt for Helgelandske å påberope § 4-10 - noe Helgelandske måtte forstå.<br /> <br /> (47) Til tross for dette er det ikke opplyst at Helgelandske på noe tidspunkt signaliserte at<br /> § 4-10 kunne bli påberopt, før selskapet i brevet av 17. februar bestred at det forelå en<br /> mangel, og uttalte at dersom man etter sakkyndig undersøkelse skulle akseptere at det<br /> forelå en mangel, ”forbeholder man seg retten til selv å utbedre mangelen”. Selskapet<br /> hadde da forholdt seg passiv i ca. 1 ½ måned - eller 3/8 av den tiden som ifølge<br /> reklamasjonen var igjen til utleieforholdet skulle innledes.<br /> <br /> (48) Saken kompliseres noe ved at det før igangsettingstillatelsen 18. februar var ulovlig å<br /> starte arbeidet, og at Idamar dermed ikke kunne kreve at Helgelandske før dette<br /> tidspunktet innledet rettingen. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende, idet det uansett<br /> må kunne kreves at Helgelandske i mellomtiden klargjorde sitt standpunkt. Når<br /> Helgelandske da 17. februar, dagen før igangsettingstillatelsen, fortsatt ville komme til å<br /> bruke tid på å vurdere om det forelå en mangel, og deretter vurdere om man skulle tilby<br /> retting, kunne ikke retting lenger skje innen ”rimeleg tid”.<br /> <br /> (49) At lagmannsretten fant det bevist at Idamar før kjøpet hadde planer om å totalrehabilitere<br /> kontordelen, er ikke til hinder for at selskapet kan kreve prisavslag. Dette er heller ikke<br /> anført. På den annen side kunne ikke Idamar ved en eventuell retting fra Helgelandskes<br /> side kreve at lokalene ble satt i den stand som Idamar hadde planlagt. Retting innebærer<br /> at den opprinnelige tilstanden gjenopprettes.<br /> <br /> (50) På grunn av den planlagte totalrehabiliteringen er det imidlertid uklart i hvilken<br /> utstrekning Idamar ville ha vært interessert i et tilbud om en retting som innebar at<br /> eiendommen uten mangler ble tilbakeført til sin opprinnelige tilstand. Saken kan derfor<br /> sies å berøre spørsmålet om forholdet mellom kjøpers rett til prisavslag - som er en<br /> objektiv misligholdsbeføyelse - og selgers utbedringsrett. Dersom selgeren - slik som<br /> tilfellet ville vært her - må engasjere tredjemann til å foreta utbedringene, vil det sjelden<br /> være aktuelt å fremsette tilbud om retting. Men dersom selgeren - på grunn av kjøpers<br /> planer med eiendommen - kan påregne at et rettingstilbud vil bli avslått, kan han på<br /> grunn av regelen i avhendingsloven § 4-10 nr. 1 av taktiske grunner se seg tjent med å<br /> fremsette det.<br /> <br /> (51) Jeg er kommet til at også når selgeren er kjent med at kjøperen har andre planer med<br /> eiendommen enn tilbakeføring til tidligere tilstand, må utgangspunktet være at selgeren -<br /> for å unngå krav om prisavslag - må fremsette et tilbud om utbedring som oppfyller<br /> kravene i avhendingsloven § 4-10. Det blir så opp til kjøperen om - og i tilfelle i hvilken<br /> utstrekning - han vil akseptere tilbudet. Et slikt tilbud er ikke fremsatt i denne saken, og<br /> kan derfor verken påvirke adgangen til å kreve prisavslag eller prisavslagets størrelse.<br /> Spørsmålet blir dermed om Idamar likevel har tapt sitt krav på prisavslag fordi selskapet<br /> ved sin opptreden må anses å ha ”avvist” retting, jf. § 4-10 fjerde ledd andre punktum.<br /> <br /> (52) Lagmannsretten la til grunn at første etappe av gjenopprettingen - nedvaskingen og<br /> tildekkingen av sotskadene - var fullført medio januar 2003. Videre uttaler den at<br /> ”[m]edio januar startet arbeidene med å innrede bygget for utleie”. Det er uklart hva disse<br /> arbeidene bestod i - om det var støpearbeider eller om man også hadde påbegynt<br /> innredningsarbeidene. Men selv om Idamar også skulle ha påbegynt<br /> innredningsarbeidene, kan ikke selskapet, slik denne saken ligger an, ha tapt sin rett til å<br /> kreve prisavslag. Da Idamar som nevnt vanskelig kunne være forberedt på at<br /> Helgelandske ville påberope seg sin rett etter § 4-10, tilsa det at Helgelandske kort tid<br /> etter reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget i begynnelsen av januar skulle ha gitt et<br /> signal om at dette kunne bli aktuelt. Når selskapet likevel var fullstendig passiv i 1 ½<br /> måned, kan ikke det forhold at Idamar i mellomtiden påbegynte arbeidene medføre at<br /> selskapet har tapt sitt prisavslagskrav. Ved et raskt signal etter reklamasjonen og Almås’<br /> besøk, hadde det vært mulig for Helgelandske å stå for hele utbedringen av sotskaden og<br /> å fremsette et tilbud om utbedring av det øvrige. I en slik situasjon er det naturlig at<br /> Helgelandske bærer risikoen for at Idamar ikke forstod at Helgelandske kunne være<br /> innstilt på selv å stå for utbedringen. Når de foretatte arbeidene dessuten ikke synes å ha<br /> hatt noen betydning for Helgelandskes opptreden, jf. at Helgelandske først etter<br /> henvisningen av anken til Høyesterett frafalt innsigelsen om at eiendommen hadde en<br /> mangel, kan jeg ikke se at det er grunnlag for bortfall av retten til prisavslag.<br /> <br /> (53) Anken har ført fram, og jeg er kommet til at Idamar må tilkjennes saksomkostninger for<br /> Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 180 andre ledd jf. § 172. Prosessfullmektigen har<br /> oppgitt sitt salær til 170 000 kroner som jeg finner å kunne tilkjenne. I tillegg kommer<br /> utgifter, inklusive rettsgebyr med 27 315 kroner, slik at samlet omkostningsbeløp for<br /> Høyesterett settes til 197 315 kroner.<br /> <br /> (54) Da saken nå hjemvises til lagmannsretten for behandling av prisavslagets størrelse, er<br /> dens endelige utfall ikke klart ved Høyesteretts dom. Omkostningsavgjørelsen for<br /> tingretten og lagmannsretten må derfor utstå til lagmannsrettens dom i saken, jf.<br /> tvistemålsloven § 179.<br /> <br /> (55) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Idamar Eiendom AS har krav på prisavslag fra Helgelandske AS i anledning kjøpet av Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen.<br /> <br /> 2. Saken hjemvises til lagmannsretten for fastsettelse av prisavslagets størrelse.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Helgelandske AS til Idamar Eiendom AS 197 315 - etthundreognittisyvtusentrehundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for tingretten og lagmannsretten utstår til lagmannsrettens dom i saken.<br /> <br /> (56) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (57) Dommer Bruzelius: Likeså.<br /> <br /> (58) Dommer Tjomsland: Likeså.<br /> <br /> (59) Dommer Gjølstad: Likeså.<br /> <br /> (60) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Idamar Eiendom AS har krav på prisavslag fra Helgelandske AS i anledning kjøpet av Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen.<br /> <br /> 2. Saken hjemvises til lagmannsretten for fastsettelse av prisavslagets størrelse.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Helgelandske AS til Idamar Eiendom AS 197 315 - etthundreognittisyvtusentrehundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for tingretten og lagmannsretten utstår til lagmannsrettens dom i saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-751-A_-_Rt-2007-604&diff=212981 2019-02-25T15:57:14Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2007-04-24<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-00751-A - Rt-2007-604<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt en avtale om veirett. Spørsmålet var om veiretten, som under trussel om ekspropriasjon ble avtalt for bruk av eiendommen som bosted og til jordbruk, gjelder uendret når eiendommen etter hvert brukes bare til fritidsformål. Dissens: 4-1<br /> |Stikkord=<br /> Ekspropriasjon, Veirett<br /> |Saksgang=<br /> Ringerike tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2005-67378 - Høyesterett HR-2007-00751-A, (sak nr. 2006/1634), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Carl Otto Løvenskiold (advokat Fabian Stang) mot Gunvor Marie Greni (advokat Joakim Marstrander - til prøve)<br /> |Forfatter=<br /> Rieber-Mohn, Tønder, Skoghøy, Lund, Dissens: Zimmer<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 Avtaleloven (1918) §36], [https://lovdata.no/lov/1928-06-22-25/§21 Jordlova (1928) (1928) §21], [https://lovdata.no/lov/1928-06-22-25/§51 §51], [https://lovdata.no/lov/1955-03-18-2/§47 Jordlova (1955) §47], [https://lovdata.no/lov/1955-03-18-2/§48 §48], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§53 Veglova (1963) §53], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1968-11-29/§1 Servituttlova (1968) §1], [https://lovdata.no/lov/1968-11-29/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1974-05-31-19/§5 Konsesjonsloven (1974) §5], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77 Plan- og bygningsloven (1985)], [https://lovdata.no/lov/1995-05-12-23/§14 Jordlova (1995) §14], [https://lovdata.no/lov/2003-11-28-98/§4 Konsesjonsloven (2003) §4]<br /> }}<br /> (1) Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder en avtale om veirett. Spørsmålet er om veiretten,<br /> som under trussel om ekspropriasjon ble avtalt for bruk av eiendommen som bosted og til<br /> jordbruk, gjelder uendret når eiendommen etter hvert brukes bare til fritidsformål.<br /> <br /> (2) Eiendommen Heggelia - gnr. 15 bnr. 2 i Ringerike kommune - ligger ved Nordre<br /> Heggelivann på Krokskogen. Den har et samlet areal på 26,5 dekar hvorav ca. 16 dekar<br /> jordbruksareal og ca. 10 dekar skog. På eiendommen - som har karakter av småbruk - er<br /> det våningshus og flere driftsbygninger. Småbruket er omgitt av Løvenskiold-<br /> eiendommer på alle sider og er knyttet til Løvenskiolds veinett. Fra bruket er det langs<br /> skogsbilvei ca. syv kilometer til offentlig vei i Stubdal i Ringerike og ca. 15 kilometer til<br /> offentlig vei i Sørkedalen i Oslo.<br /> <br /> (3) Heggelia ble ervervet av Carl Otto Løvenskiolds rettsforgjengere i 1917 og ble leid ut<br /> med arbeidsplikt for brukeren. Fra 1934 ble eiendommen leid ut på slikt vilkår til Gunvor<br /> Marie Grenis far, Gunnar Flaaten. Greni vokste opp her.<br /> <br /> (4) Ved kongelig resolusjon av 11. mai 1979 ble det med hjemmel i jordloven av 1955 § 20<br /> annet ledd besluttet at blant annet Heggelia skulle eksproprieres til fordel for brukeren.<br /> Det ble strid om hvorvidt ekspropriasjonen omfattet veirett til Stubdal og Sørkedalen.<br /> Høyesterett avgjorde i dommen i [[Rt-1981-832]] at ekspropriasjonen av Heggelia også<br /> skulle omfatte veirett. Ekspropriasjonen ble imidlertid ikke gjennomført fordi<br /> Landbruksdepartementet - uvisst av hvilken grunn - ikke overholdt fristen for å betale<br /> løsningssummen.<br /> <br /> (5) Etter nytt vedtak om å ekspropriere Heggelia til fordel for bruker, begjærte<br /> Landbruksdepartementet den 16. august 1988 igjen skjønn for å få fastsatt<br /> erstatningsbeløpet. Den 18. mai 1989 inngikk imidlertid Løvenskiold som selger og Greni<br /> som kjøper avtale om overdragelse av Heggelia. Kjøpesummen var 500 000 kroner.<br /> Løvenskiold betinget seg forkjøpsrett ved salg utenfor slekt i nedstigende linje. Som følge<br /> av denne avtalen ble skjønnssaken hevet.<br /> <br /> (6) Avtalen hadde bestemmelser om veirett for kjøperen, i tråd med utfallet av<br /> høyesterettsdommen av 1981. Kjøpekontraktens punkt 4.5 lyder slik:<br /> <br /> :”Rett for Heggelia til å benytte selgernes private skogsbilveg på strekningen Heggelia-Sandviksdalen-Stubdal, samt rett til besøkskjøring på strekningen Heggelia-Løka-Storflåtan.<br /> <br /> :Vegretten omfatter enhver trafikk med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og jordbruk. Forholdet mellom eieren av Heggelia og selgerne reguleres for så vidt angår fremtidig bruk av veglovens § 54.<br /> <br /> :For å hindre at vegene benyttes av andre enn dem som har tilknytning som nevnt, har selgerne rett til å praktisere en kontrollordning i tråd med den kontroll de i dag har med trafikken på sine veger i Nordmarka. Det samme gjelder nye kontrollmetoder som måtte bli tatt i bruk, såfremt disse ikke på utilbørlig måte vanskeliggjør den bruk av vegene som er angitt ovenfor.<br /> <br /> :Kjøperen og fremtidige eiere av Heggelia med ektefelle og slektninger i rett opp- og nedstigende linje, som bor på Heggelia, skal også ha rett til å bruke vegen fra Heggelia til Sørkedalen over Pipenhus. I perioder som denne vegen er stengt for biltrafikk, kan vegen over Skansebakken benyttes. Selgerne vil for disse perioder utlevere nøkkel til bommen på Gråsetervegen ovenfor Skansebakken.”<br /> <br /> (7) Partene inngikk 21. august 1989 nærmere avtale om standard vedlikehold, utbedringer,<br /> snøbrøyting, betaling av veiavgift mv. for så vidt gjaldt veiretten til Stubdal i Ringerike. I<br /> denne avtalen er for øvrig tatt inn bestemmelser fra kjøpekontrakten om bruk av veien<br /> ”som har naturlig tilknytning til eiendommen som bosted og jordbruk” og om rett til å<br /> bruke veien til Sørkedalen.<br /> <br /> (8) Grenis erverv av Heggelia var konsesjonspliktig. Ved Landbruksdepartementets vedtak<br /> av 6. juni 1989 ble det gjort unntak fra konsesjonsplikten på vilkår av at Greni bosatte seg<br /> på eiendommen innen ett år og drev eiendommen på jordbruksmessig forsvarlig måte i<br /> minst fem år.<br /> <br /> (9) Greni bosatte seg imidlertid ikke på Heggelia. Hun hadde hatt planer om å drive<br /> økologisk jordbruk på eiendommen, men det lot seg ikke gjennomføre. Eiendommen<br /> egnet seg - som følge av drikkevannsrestriksjoner - bare til gressproduksjon. Dette<br /> innebar at hun måtte søke konsesjon. Ved Landbruksdepartementets vedtak av<br /> 19. september 1996 ble hun fritatt for kravet om boplikt, og vilkåret om drift ble<br /> begrenset til å gjelde at dyrket mark skulle holdes i hevd, eventuelt ved utleie. Når det<br /> gjaldt boplikten, uttalte departementet: ”Departementet har etter en samlet vurdering,<br /> hvor en særlig har vektlagt eiendommens avsides beliggenhet, kommet til at det ikke er<br /> påkrevd av hensyn til de formål konsesjonsloven skal fremme å kreve denne eiendommen<br /> bebodd på helårsbasis.”<br /> <br /> (10) Etter den nye konsesjonsloven av 28. november 2003 ble konsesjonsgrensen hevet fra<br /> 5 til 100 dekar for bebygd eiendom, jf. lovens § 4 nr. 4 sammenholdt med § 5 nr. 2 i<br /> konsesjonsloven av 31. mai 1974. Endringen innebar at eiendommen kunne selges<br /> konsesjonsfritt, som fritidseiendom. I januar/februar 2004 averterte Greni eiendommen<br /> for salg, med prisantydning på 10 millioner kroner.<br /> <br /> (11) Det ble da etablert kontakt mellom partene, og Løvenskiold henviste til sin forkjøpsrett.<br /> Han hevdet at eiendommen ikke har veirett hvis den brukes som fritidseiendom, og at<br /> dette ville ha betydning for prisen.<br /> <br /> (12) I brev av 25. mai 2004 fremsatte Gunvor Greni et forhåndstilbud til Løvenskiold. Brevet<br /> var vedlagt en kjøpekontrakt hvor kjøpesummen var satt til 9,2 millioner kroner.<br /> <br /> (13) I brev av 7. juni 2004 svarte Løvenskiold slik:<br /> <br /> :”Som tidligere signalisert er Løvenskiold interessert i å overta eiendommen og er villig til å betale den pris man blir enige om eller som måtte bli fastsatt gjennom rettslig skjønn. Fra denne side har det vært anført at omsetningsverdien ligger vesentlig under de prisforhåpninger Gunvor Greni har hatt. Dette skyldes at eiendommen’s verdi er begrenset enten den selges som bolig med veirett eller som fritidsbolig uten veirett.<br /> <br /> :All den stund det nå er gitt et forhåndstilbud, presiseres det at Løvenskiold aksepterer å kjøpe eiendommen. Det fremsatte tilbud er dog ikke ”i samsvar med forkjøpsretten” slik det er forutsatt i § 10 i lov om løsningsrettar. For å få fastsatt den korrekte pris er det nødvendig med forhandlinger for om mulig å komme frem til en minnelig ordning, hvis ikke må det igangsettes rettslig skjønn.”<br /> <br /> (14) Forhandlinger mellom partene førte ikke frem, og 20. august 2004 reiste Greni sak med<br /> påstand om fastsettelsesdom for blant annet veirettigheter for Heggelia over Løvenskiolds<br /> eiendom.<br /> <br /> (15) For så vidt gjelder det spørsmålet som foreligger for Høyesterett, avsa Ringerike tingrett<br /> 7. mars 2005 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Carl Otto Løvenskiold frifinnes.<br /> <br /> :2. Gunvor Greni dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Carl Otto Løvenskiold saksomkostninger med kr. 75.000,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 8,75 % fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (16) Tingretten la avgjørende vekt på ordlyden i salgsavtalen av 18. mai 1989, dens bakgrunn<br /> og partenes subjektive forutsetninger på avtaletidspunktet, som begrenset veiretten til å<br /> gjelde Heggelia som fast bosted med driveplikt.<br /> <br /> (17) Greni anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 31. august 2006 avsa dom med slik<br /> domsslutning:<br /> <br /> :”1. Heggelia, gnr 15 bnr 2 i Ringerike kommune, har etter kjøpekontrakt 18 mai 1989 veirettigheter på strekningene Heggelia - Stubdal, Heggelia - Storflåtan, Heggelia - Sørkedalen og Heggelia - Skansebakken selv om eiendommen ikke benyttes som eneste bolig og/eller ikke benyttes til jordbruk og/eller bare benyttes som feriebolig.<br /> <br /> :2. Carl Otto Løvenskiold erstatter Gunvor Greni sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med henholdsvis 75 979 - syttifemtusennihundreogsyttini - kroner og 119 815 - etthundreognittentusenåttehundreogfemten - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (18) Dommen er avsagt under dissens. Lagmannsrettens flertall la avgjørende vekt på at Greni<br /> var blitt fullt ut eier av eiendommen ved avtalen av 1989, som var inngått under trussel<br /> om ekspropriasjon, og at hun derfor måtte nyte godt av den verdistigningen som<br /> samfunnsutviklingen, her særlig endringene i konsesjonsreglene, innebar. Derfor måtte<br /> veiretten følge eiendommen selv om denne ble en fritidsbolig. Mindretallet sluttet seg til<br /> tingrettens begrunnelse.<br /> <br /> (19) Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.<br /> <br /> (20) Den ankende part, Carl Otto Løvenskiold, har i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (21) Ordlyden i salgsavtalen av 1989 er klar; den gir eieren av Heggelia veirett bare hvis<br /> eiendommen brukes til bolig og landbruk. Avtalen må dessuten tolkes i lys av bakgrunnen<br /> for at den ble inngått, nemlig ekspropriasjonstrusselen. Avtalen kan derfor ikke gi Greni<br /> større rettigheter enn det som kunne vært fastsatt ved ekspropriasjon, og det er på det rene<br /> at jordloven av 1955 § 20 annet ledd ikke ga grunnlag for ekspropriasjon til feriested.<br /> Også Greni var innforstått med dette. Så sent som i brev av 30. august 1986 ga hun sterkt<br /> uttrykk for at eiendommen måtte bevares som småbruk med noe turistnæring og ikke bli<br /> en fritidsbolig. Lagmannsrettens flertall har blandet sammen endringene i<br /> konsesjonsreglene, som innebærer at eiendommen i dag er konsesjonsfri, med<br /> ekspropriasjonsreglene. Endringene i konsesjonslovgivningen kan ikke komme Greni til<br /> gode.<br /> <br /> (22) Veirett for Heggelia som feriebolig kan heller ikke forankres i servituttlovens § 2.<br /> <br /> (23) Lagmannsrettens dom innebærer at Løvenskiold i strid med samfunnsinteresser mister<br /> adgangen til å føre kontroll med kjøringen til og fra Heggelia. En dom med et slikt<br /> resultat vil kunne få tilsvarende uheldige konsekvenser også for flere andre eiendommer i<br /> Nordmarka og på Krokskogen, der tilsvarende avtaler gjelder, og kanskje også andre<br /> steder i landet. Fritidskjøring vil kunne være mer tyngende enn kjøring til bolig.<br /> <br /> (24) Avtalen kan heller ikke endres etter avtalelovens § 36. Hvis det anses uheldig at<br /> eiendommen som fritidseiendom ikke har veirett, kan en slik rett etableres ved<br /> ekspropriasjon etter veilovens § 53. Avtalen kan ikke være falt bort ved passivitet fra<br /> Løvenskiolds side allerede av den grunn at Greni hele tiden har drevet jordbruk og<br /> servering på eiendommen.<br /> <br /> (25) Løvenskiold har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.”<br /> <br /> (26) Ankemotparten, Gunvor Greni, har i hovedsak anført:<br /> <br /> (27) Lagmannsrettens dom er riktig. Veiretten og eiendomsretten følges ad og må vurderes<br /> likt. Når samfunnsutviklingen har ledet til at eiendommen ikke lenger kan brukes som fast<br /> bosted med driveplikt, må veiretten tilpasses eiendommens nye bruksmåte. Dette følger<br /> av at virkningene av avtalen fra 1989, som er inngått under trussel om ekspropriasjon, må<br /> bli de samme som om eiendommen var ekspropriert. Og en ekspropriasjon ville ha gitt<br /> rett til bruk av Heggelia med veirett til fritidsbolig, etter at den offentligrettslige boplikten<br /> er bortfalt og eiendommen er blitt konsesjonsfri. Lagmannsrettens flertall har ikke blandet<br /> sammen konsesjons- og ekspropriasjonsregler.<br /> <br /> (28) Veirett som fritidsbolig må uansett følge av en tolking av selve klausulen om veirett, som<br /> bør forstås slik at den gir en alminnelig rett til atkomst for den aktuelle bruk. Det er ikke<br /> sagt uttrykkelig i avtalen at veiretten ikke gjelder for fritidsformål.<br /> <br /> (29) Selv om avtalen opprinnelig ikke omfattet veirett til fritidsformål, må den nå tolkes slik i<br /> tråd med ”tida og tilhøva”, jf. servituttlovens § 2 annet ledd. Den eneste praktiske bruk nå<br /> er som fritidseiendom. Veirett til fritidsbolig er dessuten mindre tyngende enn veirett til<br /> bolig og jordbruksformål.<br /> <br /> (30) Om Løvenskiold ønsket å håndheve veiretten, burde han ha grepet inn mot Grenis bruk<br /> for lengst fordi hun ikke har bodd der etter overtakelsen. Begrensningen i veiretten må<br /> derfor være bortfalt ved passivitet.<br /> <br /> (31) Greni har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Carl Otto Løvenskiold dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Gunvor Greni med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”<br /> <br /> (32) '''Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.'''<br /> <br /> (33) Som jeg tidligere har redegjort for, ble det for en del år tilbake i to omganger truffet<br /> vedtak om ekspropriasjon av småbruket Heggelia til fordel for leietageren, jf. dagjeldende<br /> § 20 annet ledd i jordloven av 1955 etter lovendring i 1975. Bestemmelsen - som hadde<br /> sin forgjenger i jordloven av 1928 § 51, jf. § 21 og er videreført i jordloven av 12. mai<br /> 1995 § 14 - hadde en sosialpolitisk bakgrunn. Den skulle skaffe leietagere av småbruk,<br /> som deres familie hadde bodd på og drevet i generasjoner, adgang til å få eiendomsrett til<br /> bruket. Denne såkalte ”husmannsparagrafen” har således ikke de samme<br /> landbruksmessige formål som jordloven for øvrig har. Det fremgikk for øvrig klart av<br /> ordlyden i bestemmelsen i 1955-loven, og det fremgår av gjeldende lovs § 14.<br /> <br /> (34) Jordloven av 1955 § 20 annet ledd hadde i siste punktum denne bestemmelse:<br /> <br /> :”Det er eit vilkår for oreigning at kjøparen vil drive bruket som landbruk og bu der.”<br /> <br /> (35) Tilsvarende vilkår inneholder den gjeldende lovs § 14 i annet ledd siste punktum.<br /> <br /> (36) Verken 1955-loven eller dagens jordlov åpner således for adgang til å ekspropriere et<br /> husmannsbruk til fritidsformål.<br /> <br /> (37) For Heggelia ble ingen ekspropriasjon gjennomført. Etter at skjønn var påstevnet i annen<br /> ekspropriasjonsrunde, inngikk partene 18. mai 1989 den avtale om veirett som er<br /> gjenstand for foreliggende tvist. Veiretten over Løvenskiolds eiendom til Stubdal i Åsa er<br /> regulert i avtalens punkt 4.5, der det blant annet slås fast:<br /> <br /> :”Vegretten omfatter enhver trafikk med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og jordbruk.”<br /> <br /> (38) Avtalen inneholder for øvrig bestemmelser om veirett også til offentlig vei i Sørkedalen.<br /> <br /> (39) Den nevnte begrensning i grunnlaget for bruk av veien er gjentatt i andre<br /> avtaledokumenter. Den er hentet fra det utkast til skjønnsforutsetninger som ble fremlagt<br /> ved skjønnsbegjæring av 16. august 1988, der det i punkt 3 annet ledd het: ”Ekspropriert<br /> vegrett omfatter enhver trafikk med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og<br /> jordbruk.” Jeg skyter her inn at det under første ekspropriasjonsrunde vedrørende<br /> Heggelia oppsto tvist om hva en ekspropriasjon etter jordloven kunne omfatte, og<br /> bakgrunnen var nettopp spørsmålet om veirett. Tvisten, som også gjaldt et annet<br /> husmannsbruk i Nordmarka, endte i Høyesterett. I [[Rt-1981-832]] slo Høyesterett fast<br /> at ekspropriasjon etter jordlovens § 20 annet ledd også kan omfatte veirett som er en<br /> forutsetning for å kunne drive og bo på bruket, og at slik veirett hørte til Heggelia, dog<br /> uten at Høyesterett tok stilling til hvilke veistrekninger retten omfattet, og hvilken veibruk<br /> den ga adgang til.<br /> <br /> (40) Det er ikke omtvistet at avtalen av 18. mai 1989, som var selve kjøpekontrakten mellom<br /> Løvenskiold og Gunvor Greni, ble til i en situasjon med ekspropriasjon som eneste<br /> alternativ. Det må da legges til grunn at overdragelsen fra Løvenskiold til Greni gis<br /> samme virkning som om ekspropriasjon hadde funnet sted, med mindre avtalen mellom<br /> partene gir klare holdepunkter for en annen løsning, jf. også Oreigningsloven med<br /> kommentarer av Erling Sandene og Erik Keiserud, 2. utgave 1990 side 177.<br /> <br /> (41) Det er som påpekt av lagmannsrettens flertall, ikke riktig å basere løsningen av tvisten på<br /> en avtalerettslig tolkning av punkt 4.5 i kjøpekontrakten av 1989, uavhengig av den<br /> foreliggende ekspropriasjonstrussel. Dersom nødvendig veirett og eiendomsrett til<br /> Heggelia var blitt ekspropriert til fordel for Gunvor Greni i 1989, med binding til bruket<br /> som bosted med driveplikt, er det ikke gitt at disse begrensninger skulle gjelde uavhengig<br /> av senere endringer i behov og bruk av eiendommen.<br /> <br /> (42) For småbrukets del skjedde det vesentlige endringer i så måte, først ved at Gunvor Greni,<br /> som etter kjøpet ikke bosatte seg fast på Heggelia, ble fritatt for boplikten og det<br /> vesentlige av driveplikten ved Landbruksdepartementets vedtak 19. september 1996. Et<br /> ytterligere langt skritt bort fra de forutsetninger som lå til grunn for den forberedte<br /> ekspropriasjon i 1989 og kjøpekontrakten, ble tatt da konsesjonsloven av 28. november<br /> 2003, jf. § 4 nr. 4, fjernet konsesjonsplikten for bruk av Heggelias type og størrelse.<br /> Derved sto Gunvor Greni fritt til å selge bruket til hvem som helst og til markedspris.<br /> <br /> (43) Ankende part har anført at den betydelige endring som derved var skjedd for<br /> eiendommens del, ikke kan overføres til veiretten, som ikke er knyttet til<br /> konsesjonslovgivningen. Det pekes i den forbindelse på at heller ikke i dag ville det ha<br /> vært adgang til å ekspropriere Heggelia til fritidseiendom etter jordloven, jf. lovens § 14.<br /> <br /> (44) Jeg er ikke enig i at endringene for eiendommens del er uten virkning for veiretten som<br /> har vært knyttet til denne, og at forholdet til konsesjonsloven er uten betydning.<br /> <br /> (45) Inntil en endring i jordloven i 1984, ga kapittel XII i loven regler om avgrensninger i<br /> ”eigarrådveldet” etter en ekspropriasjon. Eksempelvis fastslo § 48 første punktum at<br /> eieren har ”plikt til å bu på eigedomen og sjøl drive han som jordbruk på forsvarleg vis”.<br /> Innledningsbestemmelsen i kapittel XII, § 47, bestemte imidlertid at ”avgrensingane i<br /> eigarrådveldet” falt bort 20 år etter at hjemmelsdokument fra staten ble tinglyst. Denne<br /> regelen vitnet om at rådighetsbegrensningen ved ekspropriasjon hadde en begrenset<br /> levetid.<br /> <br /> (46) Mer interessant er imidlertid begrunnelsen for opphevelsen av kapittel XII i 1984. I<br /> Ot.prp. nr. 29 (1983-84) er det på side 2 slått fast at dette kapittel i jordloven ”har i dag<br /> liten eller ingen praktisk nytte”. Det heter videre i proposisjonen:<br /> <br /> :”Etter jordlova § 48 har eigaren plikt til å bu på eigedomen og sjølv drive han som jordbruk på forsvarleg vis. Her har ein i dag føresegner i odelslova og konsesjonslova.”<br /> <br /> (47) Dette følges opp på side 6:<br /> <br /> :”Der det vert oreigna etter den såkalla husmannsparagrafen gjeld kapittel XII for den som etter oreigninga får overta bruket frå oreignaren (staten).<br /> <br /> :I slike høve må overtakaren ha konsesjon, og dei vilkår som er turvande kan setjast i samband med dette. Regelen om at kapittel XII skal gjelda kan difor opphevast.”<br /> <br /> (48) Denne begrunnelsen viser den nære sammenheng det er mellom reglene om<br /> ekspropriasjon etter jordloven og konsesjonsreglene. I vår sak ville en ekspropriasjon ha<br /> omfattet ikke bare eiendomsretten til Heggelia, men også veiretten over Løvenskiolds<br /> eiendom. Høyesterett hadde som nevnt slått fast i 1981 at veirett lå til Heggelia, og den<br /> kunne eksproprieres samtidig med bruket - som et nødvendig aksessorium. Og den avtale<br /> som Løvenskiold i 1989 inngikk med Greni om veirett for Heggelia, var sammenfallende<br /> med skjønnsforutsetningene og gir ingen holdepunkter for at partene tilsiktet en annen<br /> løsning enn den som ville ha blitt følgen av en ekspropriasjon.<br /> <br /> (49) Etter min mening må den aksessoriske veiretten være undergitt den samme rettslige<br /> utvikling som eiendomsretten til bruket. Akkurat som bo- og driveplikt som forutsetning<br /> for eiendomsrett etter hvert ville ha opphørt etter det tidligere kapittel XII i jordloven,<br /> måtte dette ha fått tilsvarende konsekvenser for den tilhørende veiretten. Og etter at<br /> kapittel XII ble opphevet fordi konsesjonsloven regulerer forholdene, bør de<br /> rammebetingelser som følger av denne lovgivning også få konsekvenser for veiretten.<br /> <br /> (50) Gode grunner taler således for at når småbruket blir fritidseiendom uten bindinger til det<br /> opprinnelige ekspropriasjonsformålet, må veiretten tilpasses den nye bruksmåte.<br /> <br /> (51) Et slikt resultat har etter min mening også støtte i lov om særlege råderettar over fast<br /> eigedom av 29. november 1968 - servituttloven. Lovens § 2 lyder slik:<br /> <br /> :”Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre.<br /> <br /> :I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, og kva som er i samsvar med tida og tilhøva.”<br /> <br /> (52) Det må med stor rett kunne hevdes at ”tida og tilhøva” tilsier at veiretten gis et nytt<br /> innhold når eiendommens bruksmåte er endret. Veiretten er i dette tilfellet et nødvendig<br /> aksessorium til eiendomsretten. Det opprinnelige formålet med veiretten - som<br /> eiendomsretten - er falt bort, og det er etter min mening vanskelig å se noe urimelig i at<br /> den i et tilfelle som det foreliggende gis et nytt formål i samsvar med småbrukets nye<br /> funksjon. Dette vil være i samsvar med ”tida og tilhøva”.<br /> <br /> (53) Jeg kan således vanskelig se at det er urimelig at Gunvor Greni beholder veiretten når<br /> Heggelia er blitt en fritidseiendom. Det er neppe holdepunkter for å anta at veibruken<br /> derved blir betydelig mer tyngende enn om bruket ble bebodd av fastboende, for<br /> eksempel en familie med flere barn i skolealder. Generelt vil situasjonen naturligvis være<br /> den at de som bor permanent, og som ikke kan livnære seg av eiendommen, bruker veien<br /> mer enn de som bruker den kun i fritiden.<br /> <br /> (54) På den annen side vil friluftslivet bli mest berørt ved helgebruk. Ankende part har pekt på<br /> at dersom veiretten også skal følge en bruk av Heggelia som fritidseiendom, så vil det<br /> måtte gjelde flere gamle husmannsbruk i Nordmarka, og konsekvensene kan bli store for<br /> friluftsliv og miljøinteresser.<br /> <br /> (55) Jeg ser ikke bort fra at det er mulighet for interessekonflikter i den utstrekning de<br /> husmannsbrukene som er fradelt ved ekspropriasjon og siden blitt konsesjonsfrie, gis<br /> veirettigheter over Løvenskiolds eiendom. Jeg antar likevel at problemene i noen grad vil<br /> kunne avbøtes ved avtaler mellom partene, slik at de som gis veirett, innretter seg etter det<br /> veiregime Løvenskiold for øvrig praktiserer for fritidseiendommer som han selv leier ut i<br /> marka. Ankemotparten i denne sak har således tilbudt seg å la en klausul i denne retning<br /> bli tinglyst som en heftelse på Heggelia.<br /> <br /> (56) Jeg tilføyer at det underliggende problem som denne saken reiser, knytter seg særlig til<br /> det aktuelle utmarksarealets nærhet til landets hovedstadsområde. Men disse konflikter,<br /> fortrinnsvis i forhold til friluftslivet, må eventuelt finne sin løsning innenfor<br /> offentligrettslig lovgivning. Jeg nevner her spesielt plan- og bygningsloven og den<br /> markalov som etter det opplyste er under forberedelse.<br /> <br /> (57) Ankende part har tapt saken fullstendig, og må etter hovedregelen i tvistemålslovens<br /> § 180 første ledd, erstatte ankemotpartens omkostninger for Høyesterett. Advokat<br /> Marstrander har krevet et salær på 250 000 kroner inkl. merverdiavgift etter én rettsdag i<br /> Høyesterett i en sak som han kjenner godt både fra tingrett og lagmannsrett. Kravet er<br /> altfor høyt, og salæret bør ut fra hva som kreves for en betryggende utførelse av saken,<br /> settes ned til 100 000 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift. Jeg ser ingen grunn til å<br /> endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.<br /> <br /> (58) Jeg stemmer for denne dom:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Carl Otto Løvenskiold til Gunvor Greni 125 000 - etthundretjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> (59) Kst. dommer Zimmer: Jeg er kommet til samme resultat som tingretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.<br /> <br /> (60) Jeg er enig med førstvoterende i at omfanget av veiretten må vurderes ut fra hva<br /> situasjonen ville ha vært dersom overdragelsen av Heggelia var skjedd ved<br /> ekspropriasjon. Men jeg trekker andre konsekvenser av dette utgangspunktet enn han<br /> gjør.<br /> <br /> (61) En overdragelse ved ekspropriasjon ville ha innebåret at Greni hadde overtatt bruket med<br /> plikt til å drive jordbruk og å bo der. Samtidig ville hun fått veirett over Løvenskiolds<br /> eiendom på samme vilkår. Selv om veiretten ville ha vært stiftet ved en ekspropriasjon,<br /> ville ekspropriasjonen ha etablert et privatrettslig forhold mellom Greni og Løvenskiold<br /> som eiere av henholdsvis den herskende og tjenende eiendommen. Som for servitutter<br /> stiftet ved avtale, ville forholdet mellom Greni og Løvenskiold ha vært regulert av<br /> servituttloven.<br /> <br /> (62) Utgangspunktet må derfor etter min mening være at det må skilles mellom ekspropriasjon<br /> av selve eiendommen og ekspropriasjon av en tilhørende veirett. Ekspropriasjon av<br /> eiendomsretten ville gi erververen eierrådighet over eiendommen innenfor de<br /> offentligrettslige begrensningene i denne rådigheten, først og fremst bo- og driveplikten<br /> ilagt med hjemmel i husmannsbestemmelsen og konsesjonslovens regler. Disse<br /> begrensningene i eierrådigheten over Heggelia berører ikke Løvenskiolds eiendom.<br /> Ekspropriasjon av veiretten, derimot, etablerer en servitutt på Løvenskiolds eiendom og<br /> vender seg altså direkte mot ham.<br /> <br /> (63) Utviklingen av de offentligrettslige begrensningene har over tid ledet til at boplikten og<br /> konsesjonsplikten er bortfalt og at driveplikten er blitt forstått som beskjeden. Dette<br /> innebærer i praksis at Greni kan benytte eiendommen som fritidsbolig og at hun kan selge<br /> den som sådan. Men jeg kan ikke se noen grunn til at disse lempningene i rådigheten -<br /> som er et forhold mellom Greni og staten og som ikke berører Løvenskiold - skal ha<br /> avgjørende betydning for innholdet av den servitutten som Løvenskiold, som eier av den<br /> tjenende eiendom, er bundet av. Utviklingen i Grenis rådighet over eiendommen er<br /> begrunnet i vurderinger av offentligrettslig karakter. Lagmannsrettens resonnement<br /> innebærer at utviklingen innenfor det offentligrettslige regelverk og anvendelsen av dette,<br /> gis direkte virkning for innholdet av Løvenskiolds privatrettslige forpliktelse. Det er nok<br /> slik at utviklingen også på disse områdene kan ha betydning for innholdet av servitutter,<br /> men det bør vurderes innenfor de rammer og retningslinjer som servituttloven setter, og<br /> ikke anses som en nærmest automatisk konsekvens av endringer i konsesjons- og bo- og<br /> drivepliktregler, slik det blir etter lagmannsrettens resonnement. Jeg har også vanskelig<br /> for å se hvorfor eieren av den tjenende eiendommen skal bli stilt dårligere i denne<br /> henseende hvor servitutten er etablert ved ekspropriasjon enn hvor den er etablert ved<br /> avtale.<br /> <br /> (64) Førstvoterende har henvist til at jordloven inntil en endring i 1984 i § 48 ga en regel om at<br /> ”avgrensingar i eigarrådveldet” i henhold til en ekspropriasjon skulle falle bort etter 20<br /> år, og han anfører at dette viser at rådighetsbegrensinger ved ekspropriasjon hadde en<br /> begrenset levetid. Men lovbestemmelsen må ha referert seg til begrensninger i rådigheten<br /> over egen eiendom, noe sammenhengen med § 47 om bo- og driveplikt viser, og ikke de<br /> servitutter som er stiftet over en annens eiendom. Det ville ikke være rimelig om<br /> bestemmelsen skulle forstås slik at enhver begrensning i servitutter stiftet ved slik<br /> ekspropriasjon, skulle falle bort etter 20 år. Heller ikke de bemerkningene som<br /> førstvoterende siterer fra forarbeidene til opphevelsene av disse bestemmelsene, kan<br /> dermed ha noen større interesse for den foreliggende saken.<br /> <br /> (65) Det er etter min mening ikke treffende når Greni har argumentert med at Løvenskiolds<br /> standpunkt innebærer at bo- og driveplikten i realiteten består på ubestemt tid og at det<br /> husmannsforholdet man ville avskaffe, derfor ville bli videreført. Greni kan velge om hun<br /> vil bo på eiendommen eller ikke; hennes eiendomsrett til eiendommen er ikke avhengig<br /> av at hun bor der. Og hun kan selge eiendommen konsesjonsfritt. At hun ikke kan kjøre<br /> bil frem til eiendommen, har hun til felles med en lang rekke eiere av fritidseiendommer<br /> her i landet. Av dette følger at jeg ikke kan si meg enig med førstvoterende i at veiretten i<br /> dette tilfelle er et nødvendig aksessorium til eiendomsretten.<br /> <br /> (66) Det synet jeg her har gitt uttrykk for, er etter min mening også best i tråd med formålet<br /> med den såkalte husmannsregelen i jordloven av 1955 § 20 annet ledd. Formålet var å<br /> skaffe brukerne eiendomsrett til bruk som i lengre tid har vært familiens bolig og vært<br /> drevet av dem. Formålet var ikke å skaffe noen en fritidsbolig. Hverken den gang eller i<br /> dag var eller er det adgang til å ekspropriere eiendom til fritidsbruk, se nå jordloven av<br /> 1995 nr. 23 § 14. Utviklingen har likevel ledet til at Greni i dag kan bruke eiendommen<br /> som fritidsbolig og også selge den som sådan og altså til at hun har fått en bedre stilling<br /> enn den som kunne ha vært etablert ved ekspropriasjon. Men dette kan ikke begrunne at<br /> også veiretten, som en heftelse på en annens eiendom, skal utvides til å gjelde hvor<br /> eiendommen er fritidseiendom.<br /> <br /> (67) Greni har videre anført at veiretten, slik den ble avtalt i 1989, rett fortolket også gir rett til<br /> fritidsbruk. Dette kan ikke føre frem. Det er riktignok slik at avtalen av 1989 ikke<br /> uttrykkelig sier at veiretten ikke kan brukes om eiendommen er fritidsbolig. Men avtalen<br /> sier i punkt 6 tredje avsnitt uttrykkelig at det ikke følger andre rettigheter med bruket enn<br /> de som er nevnt i avtalen. Avtalens pkt. 4.5 gir veirett for trafikk som knytter an til<br /> eiendommen som bolig og jordbruk. Forhistorien for avtalen gir også sterk støtte for at<br /> avtalen skulle forstås med en slik begrensning. Det var ingen foranledning i 1989 til å si<br /> uttrykkelig at avtalen ikke gjaldt kjøring hvor eiendommen var fritidsbolig. Greni må selv<br /> ha vært innforstått med denne begrensningen.<br /> <br /> (68) Som et ytterligere grunnlag har Greni anført at avtalen - hvis den skal forstås slik at den<br /> ikke på annet grunnlag gir Greni veirett for fritidseiendom - må tolkes i lys av<br /> servituttloven § 2 annet ledd som lyder:<br /> <br /> :”I avgjerda av om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, og kva som er i samsvar med tida og tilhøva.”<br /> <br /> (69) Greni har sterkt fremhevet at det er fritidsbruk som i våre dager er aktuelt for Heggelia og<br /> at veiretten må forstås i lys av dette.<br /> <br /> (70) Bestemmelsen i servituttloven § 2 annet ledd viker for ”det som fylgjer av avtale eller<br /> særlege rettshøve”, jf. servituttloven § 1 annet ledd. I denne saken fremgår det etter min<br /> mening så klart av stiftelsesgrunnlaget hva veiretten skulle gå ut på at det blir liten, om<br /> noen, plass for en tolking i tråd med ”tida og tilhøva” som kan lede til en utvidelse av<br /> veiretten til også å gjelde hvor eiendommen brukes til fritidsbruk. Om veiretten var blitt<br /> stiftet ved ekspropriasjon i 1989, ville den utvilsomt ha vært begrenset til bruk av<br /> eiendommen som bolig og jordbruk; som nevnt av førstvoterende var dette nedfelt i et<br /> utkast til skjønnsforutsetninger. Det kan heller ikke være uten betydning at forhistorien<br /> viser at Løvenskiold ikke ville gått med på en mer omfattende veirett enn det som kunne<br /> bli etablert ved ekspropriasjon. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er plass for å<br /> tillegge utviklingen i boplikt- og konsesjonsreglene noen avgjørende betydning for<br /> innholdet av heftelsen på Løvenskiolds eiendom. Som fremhevet av den dissenterende<br /> dommer i lagmannsretten, var dessuten bruk av småbruk som fritidseiendom en velkjent<br /> problemstilling i 1989, og det fremgår av opplysningene i saken - særlig Grenis brev av<br /> 30. august 1986 - at dette var en problemstilling også for Heggelia. Selv om forholdene<br /> har utviklet seg siden gang, er det altså mer tale om en gradsforskjell enn at noe vesentlig<br /> nytt er kommet til.<br /> <br /> (71) Når dette er utgangspunktet, kan det ikke spille noen større rolle om kjøring ved<br /> fritidsbruk måtte være mindre byrdefull for Løvenskiold enn kjøring ved bruk som bolig<br /> og jordbruk. Det er dessuten ikke sikkert at slik bruk blir mindre byrdefull. Først og<br /> fremst kan man tenke seg at bruken ville bli omlagt mer i retning av helgekjøring, og det<br /> er helgekjøring som er særlig problematisk i forhold til friluftsinteressene, noe som i sin<br /> tur kan gi grunnlag for - riktignok uberettiget - kritikk mot Løvenskiold. Om man skulle<br /> mene at det er urimelig og uholdbart at det ikke er veirett ved fritidsbruk av Heggelia, kan<br /> en slik veirett tenkes etablert ved ekspropriasjon etter vegloven § 53. Ved en slik<br /> fremgangsmåte er det mulig å veie partenes interesse inngående, det kan eventuelt settes<br /> vilkår, og dessuten vil grunneieren ha krav på erstatning for eventuelt tap.<br /> <br /> (72) Hensynet til kontroll med biltrafikken i Nordmarka og på Krokskogen støtter etter min<br /> mening denne forståelsen. Om Greni gis medhold, vil hun ha veirett uavhengig av det<br /> veiregime som Løvenskiold opprettholder overfor dem som han gir kjøretillatelse. Dette<br /> regimet innebærer bl.a. kjøreforbud i tiden lørdag kl. 10 til søndag kl. 16 og gir mulighet<br /> for å trekke kjøretillatelsen tilbake ved misbruk. Greni har riktignok tilbudt seg å tinglyse<br /> en erklæring om at eieren av Heggelia skal respektere veiregimet. Men en dom i Grenis<br /> favør vil kunne få virkning for kjøring til og fra flere andre plasser i Nordmarka og på<br /> Krokskogen og kanskje også andre steder i landet. Selv om slik kjøring kan tenkes<br /> regulert i lovgivning, som i en mulig markalov, er dette likevel et hensyn av betydning i<br /> vår sak. Om det skal gis en markalov og hvordan den skal se ut, er undergitt vurderinger<br /> ut fra mange kryssende hensyn, og det kan derfor være behov også for andre former for<br /> regulering av veibruken. Dessuten vil en markalov ikke gjelde for eiendommer i andre<br /> deler av landet, der tilsvarende spørsmål som nevnt kan være aktuelle.<br /> <br /> (73) Videre har Greni hevdet at avtalen om nødvendig må revideres etter avtaleloven § 36.<br /> Heller ikke dette kan føre frem. Mange fritidseiendommer har ikke veiforbindelse. Som<br /> alt nevnt var fritidsbruk en aktuell problemstilling allerede i 1989. Om man skulle komme<br /> til at det er urimelig at eieren av Heggelia ikke kan kjøre dit, er den mest nærliggende<br /> fremgangsmåten at det eksproprieres veirett etter vegloven § 53.<br /> <br /> (74) Endelig har Greni anført at Løvenskiolds rett til å begrense veiretten til å gjelde der<br /> eiendommen brukes som bolig og jordbruk, er falt bort ved passivitet. Det henvises til at<br /> Greni aldri har bodd på eiendommen og at Løvenskiold derfor har hatt foranledning til å<br /> protestere mot at veiretten ble brukt likevel. Det er klart at dette ikke kan føre frem, og det<br /> er for meg tilstrekkelig å henvise til at Greni hele tiden har drevet serveringsvirksomhet<br /> og - et riktignok beskjedent - jordbruk på Heggelia.<br /> <br /> (75) Jeg stemmer etter dette for at tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> (76) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.<br /> <br /> (77) Dommer Skoghøy: Likeså.<br /> <br /> (78) Dommer Lund: Likeså.<br /> <br /> (79) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Carl Otto Løvenskiold til Gunvor Greni 125 000 - etthundreogtjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1486-A_-_Rt-2006-999&diff=212980 2019-02-25T15:56:34Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-08-29<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01486-A - Rt-2006-999<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt selgerens rett etter lov om avhending av fast eigedom § 4-10 til å rette mangel ved den solgte eiendommen. Spørsmålet var om kjøperen hadde tapt sin rett til å kreve prisavslag fordi selgeren skal ha blitt avskåret fra å rette.<br /> |Stikkord=<br /> Fordringsrett, Salg av fast eiendom, Mangel, Retting<br /> |Saksgang=<br /> Alstahaug tingrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2004-99141 - Høyesterett HR-2006-01486-A, (sak nr. 2005/1424), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Idamar Eiendom AS (advokat Eivind Grimsø Moe - til prøve) mot Helgelandske AS (advokat Erik Keiserud)<br /> |Forfatter=<br /> Matningsdal, Øie, Bruzelius, Tjomsland, Gjølstad<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§2 Forsinkelsesrenteloven (1976) §2], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§95 Plan- og bygningsloven (1985) §95], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§95b §95b], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§113 §113], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-10 Avhendingslova (1992) §4-10], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-12 §4-12], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-13 §4-13], [https://lovdata.no/lov/1992-07-03-93/§4-19 §4-19]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder selgerens rett etter lov om avhending av fast<br /> eigedom § 4-10 til å rette mangel ved den solgte eiendommen. Spørsmålet er om kjøperen<br /> har tapt sin rett til å kreve prisavslag fordi selgeren skal ha blitt avskåret fra å rette.<br /> <br /> (2) Den 14. oktober 2002 undertegnet Helgelandske AS og Idamar Eiendom AS<br /> kjøpekontrakt hvor Idamar kjøpte eiendommen Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen for<br /> 5 250 000 kroner, med overtakelse 1. november 2002. Eiendommen er et næringsbygg i<br /> tre etasjer hvor tredje etasje utelukkende disponeres til tekniske rom. Etter en brann i<br /> 1983 hadde ca. halvparten av andre etasje blitt innredet til kontorlokaler. Andre halvdel<br /> var uinnredet med synlige brannskader.<br /> <br /> (3) Samme høst startet Idamar forhandlinger med potensielle leietakere om utleie av bygget.<br /> Det ble inngått avtale med fylkestrygdekontoret om utleie av hele andre etasje for<br /> samlokalisering av Aetat og trygdekontoret. Leieavtalen løp fra 1. juni 2003 med en<br /> dagmulktklausul om at leietakeren ved forsinket overtakelse av lokalene hadde krav på en<br /> dagmulkt som tilsvarte det dobbelte av avtalt leie i samme periode. Første etasje, som<br /> tidligere stort sett hadde vært brukt til verksted- og butikkarealer, skulle dels utleies til<br /> Vinmonopolet og dels brukes til kiosk og venterom. Denne etasjen skulle tas i bruk noe<br /> senere.<br /> <br /> (4) Den 3. desember 2002 sendte Idamar søknad til Alstahaug kommune om tillatelse til<br /> tiltak etter reglene for enkle tiltak, jf. plan- og bygningsloven § 95 b. Omtrent samtidig<br /> startet selskapet arbeider i den uinnredete delen av andre etasje. I den anledning<br /> engasjerte man Roger Langø, som av yrke er prosjektleder i et skadesaneringsselskap, og<br /> som arbeider med utbedring av brannskader. Under arbeidet fikk han mistanke om at<br /> brannskaden heller ikke var tilstrekkelig utbedret i den innredete kontordelen. Stikkprøver<br /> viste at både innsiden av betongytterveggene, skjult bak bygningsplater, og betongtaket,<br /> skjult over himlingen, var beheftet med sot. Langø anbefalte derfor Idamar å fjerne<br /> himlingen og alle innervegger for å kunne utbedre sotskadene. Anbefalingen ble i første<br /> omgang gitt muntlig, og deretter bekreftet i brev av 19. desember 2002.<br /> <br /> (5) Samtidig engasjerte Idamar Alsten Takst &amp; Byggvurdering AS v/Odd Laksfors til å gi et<br /> kostnadsoverslag på utbedring av brannskadene i den aktuelle delen av andre etasje.<br /> <br /> (6) I løpet av desember 2002 ble all innredning i kontordelen revet ned, slik at bare<br /> betongkonstruksjonen stod tilbake.<br /> <br /> (7) Helgelandske ble i denne perioden ikke orientert om sotskadene og hvilke tiltak som var<br /> gjort. Ved telefaks av 2. januar 2003 fra advokatfirmaet BAHR ble det sendt reklamasjon.<br /> <br /> Her heter det:<br /> <br /> :”Det vises til kjøpekontrakt vedrørende ovennevnte eiendom, inngått 14. oktober 2002 mellom Idamar Eiendom AS (”Idamar”/”kjøper”) og Helgelandske AS (”selger”).<br /> <br /> :Som det vil fremgå nedenfor er kjøper av den oppfatning at eiendommen er beheftet med mangel.<br /> <br /> :Dette brev er en reklamasjon vedrørende de forhold kjøper anser at utgjør en mangel ved eiendommen, jf avhendingsloven § 4-19.<br /> <br /> :Som kjent pågår det for tiden rehabilitering av lokale i Richard Withs gt 1. Hele eiendommen er leid ut på langsiktige kontrakter, hvoretter de nye leietakerne skal flytte inn i lokalene fra og med mai 2003. I forbindelse med de pågående arbeidene, er det avdekket det kjøper anser for relativt betydelige mangler ved eiendommen.”<br /> <br /> (8) Etter en nærmere beskrivelse av de funn som var gjort, fortsetter brevet:<br /> <br /> :”For å få bort lukt og for å få rettet opp de skader brannen har forårsaket også i denne delen av lokalet, har Idamar blitt nødt til å totalrehabilitere også kontordelen i 2. etasje. Ut fra det underlagsmateriale/grunnlag som forelå på kjøpetidspunktet, skulle dette ikke være nødvendig og var da heller ikke forutsatt fra kjøpers side. De kostnader som påløper til riving og gjenoppbygging av kontordelen i 2. etasje, er følgelig kostnader kjøper ikke hadde påregnet og heller ikke hadde grunn til å regne med at skulle påløpe.<br /> <br /> :Slik vi ser det, utgjør de forhold som forårsaker rivings- og gjenoppbyggingskostnadene i kontordelen av 2. etasje, en mangel ved eiendommen. Idamar vil derfor for dette forhold kreve prisavslag/erstatning tilsvarende de ekstrakostnader (til riving og gjenoppbygging) som påløper på grunn av mangelen.<br /> <br /> :Kjøper har engasjert takseringskyndig for å vurdere det kostnadsmessige omfanget av manglene. Befaring er foretatt, men takstmannens endelige vurdering foreligger ikke på nåværende tidspunkt. Vi vil komme tilbake med en nærmere kvantifisering av kravet, etter at vi har mottatt takstmannens endelige vurdering.”<br /> <br /> (9) Kort tid etterpå besøkte Leif Almås i Helgelandske bygget. Han hadde på selskapets<br /> vegne stått for salget. Almås hadde med seg kamera, men tok ingen bilder da han mente3<br /> det ikke hadde noen hensikt når hele innredningen var revet ned. Det ble heller ikke gitt<br /> noen skriftlig tilbakemelding til Idamar.<br /> <br /> (10) Senest medio januar 2003 hadde Langø utbedret sotskadene ved å vaske bort soten og<br /> dekke til vegger og tak med primer og maling.<br /> <br /> (11) Den 11. desember 2002 hadde Idamar inngått avtale med entreprenør om utføring av de<br /> planlagte arbeidene. Etter kontrakten skulle andre etasje ferdigstilles innen 1. mai 2003,<br /> mens de ulike delene av 1. etasje skulle ferdigstilles henholdsvis 15. mai og 1. september<br /> 2003.<br /> <br /> (12) Ved brev datert 19. desember 2002 gjorde kommunen Idamar kjent med at søknaden ikke<br /> kunne behandles som enkle tiltak, og at det måtte innsendes ny søknad om ett-trinns<br /> søknadsbehandling etter plan- og bygningsloven § 95. Slik søknad ble innsendt 13. januar<br /> 2003. Ved brev av 17. januar viste kommunen til at byggearbeidene allerede var<br /> igangsatt, og ba om at manglende dokumentasjon ble fremlagt innen 27. januar. Samtidig<br /> ble det gjort oppmerksom på at det var ulovlig å utføre arbeider før det forelå<br /> igangsettingstillatelse.<br /> <br /> (13) Taksten forelå den 21. januar og konkluderte med at ”aktiviteter anmerket av byggeier”<br /> ble beregnet til en kostnad av 878 440 kroner. Ved brev av 28. januar oversendte Idamar<br /> v/advokatfirmaet BAHR taksten til Helgelandske. I brevet ble det krevd at beløpet skulle<br /> betales som ”prisavslag/erstatning”. Det ble bedt om tilbakemelding innen 11. februar.<br /> Brevet ble avsluttet med at dersom det ikke ble mottatt slik tilbakemelding, ville man ”på<br /> vegne av Idamar iverksette de rettslige skritt som anses nødvendig for å ivareta Idamars<br /> interesser i saken”.<br /> <br /> (14) I telefaks 10. februar fra advokatfirmaet Ræder ble det opplyst at firmaet representerte<br /> Helgelandske, og at man ville komme tilbake til saken så snart man hadde fått oversikt<br /> over den. Slik tilbakemelding ble gitt i brev av 17. februar hvor det ble bestridt at det<br /> forelå noen kjøpsrettslig mangel. Avslutningsvis uttales det:<br /> <br /> :”Vi kan ikke se at De på noen måte har dokumentert Deres påstand om at det foreligger slik mangel. Vi ber derfor om at Helgelandske AS gis anledning til å la eiendommen besiktiges av en sakkyndig for på eget grunnlag å gjøre seg opp en mening om eiendommen har en mangel. Vi imøteser således Deres tilbakemelding på når det kunne passe å gjennomføre en slik gjennomgang.<br /> <br /> :For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at dersom Helgelandske AS etter en egen vurdering er enig i at det foreligger en mangel, forbeholder man seg retten til selv å utbedre mangelen jf avhendingsloven § 4-10. Under enhver omstendighet forbeholder man seg retten til å la en uhildet sakkyndig vurdere omfanget av et eventuelt utbedringsbehov.”<br /> <br /> (15) Advokatfirmaet BAHR besvarte brevet allerede neste dag, 18. februar. Under henvisning<br /> til at Helgelandske bestred at det forelå en mangel, uttales det at på denne bakgrunn<br /> <br /> :”orienteres De herved om at arbeid med utbedring av manglene for selgers regning, vil starte opp omgående”.<br /> <br /> (16) I mellomtiden hadde kommunen den 10. februar under henvisning til plan- og<br /> bygningsloven § 113 utstedt stoppordre. I vedtak av 18. februar ble det deretter gitt<br /> igangsettingstillatelse.<br /> <br /> (17) Ved stevning av 19. september 2003 anla Idamar sak mot Helgelandske ved Alstahaug<br /> tingrett med krav om prisavslag, subsidiært erstatning, for sotskadene og for at<br /> ventilasjonsanlegget var i en slik tilstand at det måtte skiftes ut.<br /> <br /> (18) Tingretten avsa 7. oktober 2004 dom med denne domsslutning:<br /> <br /> :”1. Helgelandske AS v/styrets leder betaler til Idamar Eiendom AS 800.000 - åttehundretusen - kroner i prisavslag, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 jf. § 2 første ledd første og annet punktum, fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Helgelandske AS v/styrets leder betaler til Idamar Eiendom AS - 176.654 - etthundreogsyttisekstusensekshundreogfemtifire - kroner i erstatning for saksomkostninger, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 jf. § 2 første ledd første og annet punktum, fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (19) Helgelandske anket dommen til Hålogaland lagmannsrett som den 3. juni 2005 avsa dom<br /> med denne domsslutning:<br /> <br /> :”1. Helgelandske AS dømmes til å betale erstatning til Idamar Eiendom AS med 100 000 - etthundretusen - kroner.<br /> <br /> :2. Idamar Eiendom AS tilpliktes å erstatte Helgelandske AS’ saksomkostninger for lagmannsretten med 137 000 - etthundreogtrettisyvtusen - kroner [senere rettet til 162 350 kroner], og for tingretten med 140 090 - etthundreogførtitusenognitti - kroner.<br /> <br /> :3. Oppfyllelsesfristen for begge punkt ovenfor er innen 2 - to - uker - etter forkynnelse av dommen, og med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (20) I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at bare sotskadene utgjorde en<br /> kjøpsrettslig mangel. Men lagmannsretten kom til at Idamar hadde tapt retten til å kreve<br /> prisavslag, idet ”retting av selve sotskaden var også avskåret idet denne allerede var<br /> utbedret”. Da det ble funnet bevist at Idamar før kjøpet planla å totalrehabilitere<br /> eiendommen innvendig, også den innredete kontordelen, kunne det ikke tilkjennes<br /> erstatning for fjerning av innervegger og himling og gjenoppbygging av arealet. Idamar<br /> ble dermed utelukkende tilkjent erstatning for nedvasking av og tildekking av sotskadene.<br /> <br /> (21) Idamar har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens<br /> rettsanvendelse og saksbehandling. Helgelandske erklærte aksessorisk motanke hvor det<br /> ble anført at brannskadene ikke representerer noen kjøpsrettslig mangel. Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg har henvist anken over lagmannsrettens rettsanvendelse og den<br /> aksessoriske motanken til behandling i Høyesterett, mens anken over lagmannsrettens<br /> saksbehandling er nektet fremmet. Under saksforberedelsen trakk Helgelandske<br /> motanken.<br /> <br /> (22) Selv om anken ikke omfatter lagmannsrettens bevisbedømmelse, har Helgelandske<br /> benyttet sin rett som ankemotpart, jf. [[Rt-2004-675]] avsnitt 16 til 18 og Skoghøy,<br /> Tvistemål, andre utgave side 910, til å supplere saksforholdet med hensyn til den<br /> forvaltningsmessige behandlingen av byggesaken.<br /> <br /> (23) Den ankende part, Idamar Eiendom AS, har i korte trekk anført:<br /> <br /> (24) Selgerens rett etter avhendingsloven § 4-10 forutsetter at det settes fram et reelt og<br /> uforbeholdent tilbud om retting. Mangelen må erkjennes, og tilbudet må oppfylle de<br /> vilkår som følger av § 4-10. Prinsipalt anføres det at det ikke foreligger noe tilstrekkelig<br /> tilbud når Helgelandske i brevet av 17. februar 2003 bestred at det forelå en mangel, og<br /> dessuten bare forbeholdt seg en opsjon til å kreve retting dersom man senere likevel<br /> skulle akseptere at det forelå en mangel.<br /> <br /> (25) Subsidiært anføres det at Helgelandske ikke har fremmet et tilbud om retting innen<br /> ”rimeleg tid”. Fristen løper fra mottakelsen av reklamasjonen av 2. januar slik at også<br /> tiden fram til tilbudet forelå inngår i beregningen. Da Idamars henvendelser først ble<br /> besvart ved brevet av 17. februar, var denne fristen utløpt. Helgelandske hadde dessuten<br /> oversittet den fristen som ble satt i Idamars brev av 28. januar.<br /> <br /> (26) Videre anføres det at Idamar ville bli påført en ”urimeleg ulempe” om man skulle avvente<br /> en retting i Helgelandskes regi. I tilfelle ville det være stor fare for at leietakerne ikke<br /> kunne tiltre leieforholdet til avtalt tid, med de økonomiske konsekvensene dette ville<br /> medføre i form av tapte leieinntekter og dagmulktansvar.<br /> <br /> (27) Når Idamar allerede hadde engasjert en entreprenør som hadde startet arbeidene i bygget,<br /> hadde dessuten Idamar en ”særleg grunn” til å motsette seg at deler av arbeidene skulle<br /> utføres av en annen entreprenør engasjert av Helgelandske.<br /> <br /> (28) De arbeidene som var utført i den aktuelle delen av bygningen, kan ikke medføre at<br /> Idamar har tapt retten til å kreve prisavslag. Helgelandske kunne ikke i en lang periode<br /> forholde seg helt passiv og deretter påberope seg at utbedring i mellomtiden allerede var<br /> delvis utført.<br /> <br /> (29) Idamar Eiendom AS har nedlagt denne påstand:<br /> <br /> :”1. Idamar Eiendom AS har krav på prisavslag fra Helgelandske AS i anledning kjøpet av Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen.<br /> <br /> :2. Saken hjemvises til lagmannsretten for fastsettelse av prisavslagets størrelse.<br /> <br /> :3. Helgelandske AS dømmes til å betale saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (30) Ankemotparten, Helgelandske AS, har i korte trekk anført:<br /> <br /> (31) Avhendingsloven § 4-10 gir selgeren rett til på visse vilkår å utbedre en mangel ved den<br /> solgte eiendommen. Idamars opptreden innebærer at selskapet har hindret Helgelandske i<br /> å utnytte sin rett til å utbedre mangelen. Retten til å kreve prisavslag, som selskapet ellers<br /> ville hatt krav på, har dermed gått tapt.<br /> <br /> (32) Det vises for det første til at Helgelandske i desember 2002 ikke ble varslet om<br /> avdekkingen av sotskaden eller om den befaringen takstmannen foretok. Videre er det<br /> uheldig at Helgelandske ble fratatt muligheten til selv å vurdere omfanget av sotskaden og<br /> eventuelt selv få foreta avdekkingen av den.<br /> <br /> (33) Når det gjelder utbedringen av selve sotskaden, som var fullført medio januar 2003, vises<br /> det til at reklamasjonen av 2. januar var misvisende og ufullstendig på flere punkter. Det<br /> ble bl.a. ikke gitt noen opplysninger om den videre fremdriften av utbedringsarbeidet. Og<br /> når det ble opplyst at Idamar senere ville komme tilbake til kravets omfang, var det<br /> naturlig at Helgelandske avventet dette før selskapet tok stilling til hva det skulle gjøre. I<br /> mellomtiden ble imidlertid selve sotskaden utbedret, og da må i alle fall retten til å kreve<br /> prisavslag for oppretting av selve sotskaden være tapt.<br /> <br /> (34) Det samme gjelder for den påfølgende gjenoppbyggingen som ifølge lagmannsretten ble<br /> innledet medio januar 2003. Etter reklamasjonen 2. januar måtte Helgelandske få rimelig<br /> tid til å vurdere om man aksepterte at det forelå en mangel, og selskapet behøvde ikke<br /> umiddelbart gi et uforbeholdent tilbud om retting. Det må foretas en konkret vurdering av<br /> begge parters opptreden.<br /> <br /> (35) I denne sammenheng er det sentralt at Helgelandske før salget hadde fått opplyst at<br /> Idamar også ville totalrehabilitere kontordelen, noe lagmannsretten senere fant bevist. At<br /> Helgelandske i denne situasjonen ikke fremsatte et uforbeholdent tilbud om utbedring,<br /> kan ikke medføre at selskapet er avskåret fra å påberope at Idamars rett til prisavslag er<br /> tapt.<br /> <br /> (36) Videre anføres det at Idamar ikke ønsket gjenoppretting av den tidligere tilstanden, idet<br /> det omstridte arealet skulle totalrehabiliteres og tilpasses den nye leietakerens behov. I en<br /> slik situasjon kan ikke kjøperen avskjære selgerens utbedringsrett og i stedet kreve et<br /> beløp som tilsvarer det som det ville ha kostet å utbedre mangelen. Dette er tilfellet i vår<br /> sak, og Idamar har dermed ved sin opptreden avvist gjenoppretting av den tidligere<br /> tilstanden.<br /> <br /> (37) Det bestrides at en gjenoppretting av sotskaden ville ha påført Idamar noen ”urimeleg<br /> ulempe” om dette hadde skjedd etter Idamars brev den 18. februar.<br /> <br /> (38) Da Idamar den 18. februar gjorde det kjent at selskapet nå selv ville utføre arbeidene,<br /> kunne dessuten Helgelandske fortsatt ha utført rettingen innen lovens frist - ”rimeleg tid”.<br /> Denne fristen løper først fra det tidspunkt kjøperen har gjort det mulig for selgeren å<br /> foreta retting. Og fristen kunne ikke under noen omstendighet løpe før kommunen den<br /> 18. februar gav igangsettingstillatelse. Dette innebærer at på det tidspunktet Idamar kunne<br /> vente et tilbud om retting, var en vesentlig del av utbedringsarbeidet allerede foretatt, og<br /> Helgelandskes mulighet for retting var gjort umulig.<br /> <br /> (39) Helgelandske AS har nedlagt denne påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Helgelandske AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (40) '''Jeg er kommet til at anken fører fram.'''<br /> <br /> (41) Lov om avhending av fast eigedom § 4-10 har følgende innhold med hensyn til selgerens<br /> utbedringsrett:<br /> <br /> :”(1) Tilbyr seljaren seg å rette ein mangel ved eigedomen, må kjøparen godta dette dersom rettinga ikkje vil føre med seg urimeleg ulempe for kjøparen, og kjøparen ikkje har særleg grunn til å motsetje seg rettinga.<br /> <br /> :...<br /> <br /> :(3) Rettinga skal skje innan rimeleg tid etter at kjøparen har gjort mangelen gjeldande og gjort det mogeleg for seljaren å rette. Rettinga skal skje for seljarens rekning.<br /> <br /> :(4) Vert mangelen ikkje retta, kan kjøparen krevje prisavslag etter § 4-12 eller heve etter § 4-13. Dette gjeld likevel ikkje dersom kjøparen avviser retting som seljaren har rett til å utføre etter fyrste ledd. ... .”<br /> <br /> (42) Bestemmelsen innebærer at kjøperen ikke kan kreve prisavslag dersom selgeren retter<br /> feilen. Da bestemmelsen gir selgeren krav på å rette, tapes også retten til prisavslag<br /> dersom kjøperen uberettiget motsetter seg retting eller ved sin opptreden ikke gjør dette<br /> mulig for selgeren, jf. fjerde ledd andre punktum.<br /> <br /> (43) Selgerens rett forutsetter at retting kan skje uten ”urimeleg ulempe” for kjøperen, og<br /> kjøperen må ikke ha ”særleg grunn” til å motsette seg rettingen. Slik denne saken ligger<br /> an, går jeg ikke nærmere inn på disse vilkårene.<br /> <br /> (44) Det ene sentrale vilkåret i vår sak er at retting må kunne skje ”innan rimeleg tid”.<br /> Rettingsfristen regnes fra det tidspunktet ”kjøparen har gjort mangelen gjeldande”.<br /> Formuleringen viser at fristen løper fra reklamasjonen og ikke fra det tidspunktet selgeren<br /> påberoper seg rettingsadgangen - noe Sivillovbokutvalget uttrykkelig understreket, jf.<br /> NOU 1979: 48 side 47 første spalte. Det følger altså av bestemmelsen at selgeren ikke<br /> kan vente urimelig lenge med tilbudet, jf. Bergsåker, Kjøp av fast eiendom, fjerde utgave<br /> side 323.<br /> <br /> (45) Reklamasjonen ble fremsatt ved telefaksen av 2. januar 2003. Denne var for øvrig mer<br /> omfattende enn loven krever, idet § 4-19 bare krever at mangelen blir påberopt - såkalt<br /> nøytral reklamasjon. Når det i tillegg uttales at Idamar ”for dette forhold [vil] kreve<br /> prisavslag/erstatning”, ble det også gjort kjent hvilken rettsvirkning som ville bli gjort<br /> gjeldende. Det var bare kravets størrelse som gjenstod - noe man skulle komme tilbake til<br /> når taksten forelå.<br /> <br /> (46) Selgerens rett etter § 4-10 til å møte et krav om prisavslag eller heving med retting må<br /> utøves under hensyntagen til den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Idamar<br /> kunne rett nok ikke kreve at Helgelandske umiddelbart erklærte seg enig i at det forelå en<br /> kjøpsrettslig mangel. Men man måtte kunne kreve at Helgelandske innen kort tid etter<br /> reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget signaliserte at man vurderte selv å utføre<br /> rettingen dersom selskapet etter nærmere vurdering skulle akseptere at det forelå en<br /> kjøpsrettslig mangel. I tillegg til at kjøpere generelt kan ha behov for å få en rask<br /> avklaring av om rettingsretten blir påberopt, viser jeg til de særlige forhold i denne saken:<br /> Eiendommen er et næringsbygg kjøpt av et eiendomsselskap hvor Helgelandske hele<br /> tiden må ha forstått at det var viktig for Idamar så tidlig som mulig å få satt eiendommen i<br /> inntektsgivende virksomhet. I reklamasjonen ble det dessuten opplyst at nye leietakere<br /> skulle flytte inn fra og med mai 2003. Når Almås da i begynnelsen av januar kunne<br /> konstatere at hele andre etasje måtte bygges opp i sin helhet, måtte Helgelandske forstå at<br /> det var viktig for Idamar å få en rask avklaring. I denne sammenheng viser jeg også til at<br /> Helgelandske ikke hadde noen forutsetning for selv å utføre arbeidet, men i likhet med<br /> Idamar ville være nødt til å engasjere en entreprenør. For Idamar måtte det derfor fremstå<br /> som lite aktuelt for Helgelandske å påberope § 4-10 - noe Helgelandske måtte forstå.<br /> <br /> (47) Til tross for dette er det ikke opplyst at Helgelandske på noe tidspunkt signaliserte at<br /> § 4-10 kunne bli påberopt, før selskapet i brevet av 17. februar bestred at det forelå en<br /> mangel, og uttalte at dersom man etter sakkyndig undersøkelse skulle akseptere at det<br /> forelå en mangel, ”forbeholder man seg retten til selv å utbedre mangelen”. Selskapet<br /> hadde da forholdt seg passiv i ca. 1 ½ måned - eller 3/8 av den tiden som ifølge<br /> reklamasjonen var igjen til utleieforholdet skulle innledes.<br /> <br /> (48) Saken kompliseres noe ved at det før igangsettingstillatelsen 18. februar var ulovlig å<br /> starte arbeidet, og at Idamar dermed ikke kunne kreve at Helgelandske før dette<br /> tidspunktet innledet rettingen. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende, idet det uansett<br /> må kunne kreves at Helgelandske i mellomtiden klargjorde sitt standpunkt. Når<br /> Helgelandske da 17. februar, dagen før igangsettingstillatelsen, fortsatt ville komme til å<br /> bruke tid på å vurdere om det forelå en mangel, og deretter vurdere om man skulle tilby<br /> retting, kunne ikke retting lenger skje innen ”rimeleg tid”.<br /> <br /> (49) At lagmannsretten fant det bevist at Idamar før kjøpet hadde planer om å totalrehabilitere<br /> kontordelen, er ikke til hinder for at selskapet kan kreve prisavslag. Dette er heller ikke<br /> anført. På den annen side kunne ikke Idamar ved en eventuell retting fra Helgelandskes<br /> side kreve at lokalene ble satt i den stand som Idamar hadde planlagt. Retting innebærer<br /> at den opprinnelige tilstanden gjenopprettes.<br /> <br /> (50) På grunn av den planlagte totalrehabiliteringen er det imidlertid uklart i hvilken<br /> utstrekning Idamar ville ha vært interessert i et tilbud om en retting som innebar at<br /> eiendommen uten mangler ble tilbakeført til sin opprinnelige tilstand. Saken kan derfor<br /> sies å berøre spørsmålet om forholdet mellom kjøpers rett til prisavslag - som er en<br /> objektiv misligholdsbeføyelse - og selgers utbedringsrett. Dersom selgeren - slik som<br /> tilfellet ville vært her - må engasjere tredjemann til å foreta utbedringene, vil det sjelden<br /> være aktuelt å fremsette tilbud om retting. Men dersom selgeren - på grunn av kjøpers<br /> planer med eiendommen - kan påregne at et rettingstilbud vil bli avslått, kan han på<br /> grunn av regelen i avhendingsloven § 4-10 nr. 1 av taktiske grunner se seg tjent med å<br /> fremsette det.<br /> <br /> (51) Jeg er kommet til at også når selgeren er kjent med at kjøperen har andre planer med<br /> eiendommen enn tilbakeføring til tidligere tilstand, må utgangspunktet være at selgeren -<br /> for å unngå krav om prisavslag - må fremsette et tilbud om utbedring som oppfyller<br /> kravene i avhendingsloven § 4-10. Det blir så opp til kjøperen om - og i tilfelle i hvilken<br /> utstrekning - han vil akseptere tilbudet. Et slikt tilbud er ikke fremsatt i denne saken, og<br /> kan derfor verken påvirke adgangen til å kreve prisavslag eller prisavslagets størrelse.<br /> Spørsmålet blir dermed om Idamar likevel har tapt sitt krav på prisavslag fordi selskapet<br /> ved sin opptreden må anses å ha ”avvist” retting, jf. § 4-10 fjerde ledd andre punktum.<br /> <br /> (52) Lagmannsretten la til grunn at første etappe av gjenopprettingen - nedvaskingen og<br /> tildekkingen av sotskadene - var fullført medio januar 2003. Videre uttaler den at<br /> ”[m]edio januar startet arbeidene med å innrede bygget for utleie”. Det er uklart hva disse<br /> arbeidene bestod i - om det var støpearbeider eller om man også hadde påbegynt<br /> innredningsarbeidene. Men selv om Idamar også skulle ha påbegynt<br /> innredningsarbeidene, kan ikke selskapet, slik denne saken ligger an, ha tapt sin rett til å<br /> kreve prisavslag. Da Idamar som nevnt vanskelig kunne være forberedt på at<br /> Helgelandske ville påberope seg sin rett etter § 4-10, tilsa det at Helgelandske kort tid<br /> etter reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget i begynnelsen av januar skulle ha gitt et<br /> signal om at dette kunne bli aktuelt. Når selskapet likevel var fullstendig passiv i 1 ½<br /> måned, kan ikke det forhold at Idamar i mellomtiden påbegynte arbeidene medføre at<br /> selskapet har tapt sitt prisavslagskrav. Ved et raskt signal etter reklamasjonen og Almås’<br /> besøk, hadde det vært mulig for Helgelandske å stå for hele utbedringen av sotskaden og<br /> å fremsette et tilbud om utbedring av det øvrige. I en slik situasjon er det naturlig at<br /> Helgelandske bærer risikoen for at Idamar ikke forstod at Helgelandske kunne være<br /> innstilt på selv å stå for utbedringen. Når de foretatte arbeidene dessuten ikke synes å ha<br /> hatt noen betydning for Helgelandskes opptreden, jf. at Helgelandske først etter<br /> henvisningen av anken til Høyesterett frafalt innsigelsen om at eiendommen hadde en<br /> mangel, kan jeg ikke se at det er grunnlag for bortfall av retten til prisavslag.<br /> <br /> (53) Anken har ført fram, og jeg er kommet til at Idamar må tilkjennes saksomkostninger for<br /> Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 180 andre ledd jf. § 172. Prosessfullmektigen har<br /> oppgitt sitt salær til 170 000 kroner som jeg finner å kunne tilkjenne. I tillegg kommer<br /> utgifter, inklusive rettsgebyr med 27 315 kroner, slik at samlet omkostningsbeløp for<br /> Høyesterett settes til 197 315 kroner.<br /> <br /> (54) Da saken nå hjemvises til lagmannsretten for behandling av prisavslagets størrelse, er<br /> dens endelige utfall ikke klart ved Høyesteretts dom. Omkostningsavgjørelsen for<br /> tingretten og lagmannsretten må derfor utstå til lagmannsrettens dom i saken, jf.<br /> tvistemålsloven § 179.<br /> <br /> (55) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Idamar Eiendom AS har krav på prisavslag fra Helgelandske AS i anledning kjøpet av Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen.<br /> <br /> 2. Saken hjemvises til lagmannsretten for fastsettelse av prisavslagets størrelse.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Helgelandske AS til Idamar Eiendom AS 197 315 - etthundreognittisyvtusentrehundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for tingretten og lagmannsretten utstår til lagmannsrettens dom i saken.<br /> <br /> (56) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (57) Dommer Bruzelius: Likeså.<br /> <br /> (58) Dommer Tjomsland: Likeså.<br /> <br /> (59) Dommer Gjølstad: Likeså.<br /> <br /> (60) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Idamar Eiendom AS har krav på prisavslag fra Helgelandske AS i anledning kjøpet av Richard Withs gate 1 i Sandnessjøen.<br /> <br /> 2. Saken hjemvises til lagmannsretten for fastsettelse av prisavslagets størrelse.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Helgelandske AS til Idamar Eiendom AS 197 315 - etthundreognittisyvtusentrehundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for tingretten og lagmannsretten utstår til lagmannsrettens dom i saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-751-A_-_Rt-2007-604&diff=212979 2019-02-25T15:56:29Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2007-04-24<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-00751-A - Rt-2007-604<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt en avtale om veirett. Spørsmålet var om veiretten, som under trussel om ekspropriasjon ble avtalt for bruk av eiendommen som bosted og til jordbruk, gjelder uendret når eiendommen etter hvert brukes bare til fritidsformål. Dissens: 4-1<br /> |Stikkord=<br /> Ekspropriasjon, Veirett<br /> |Saksgang=<br /> Ringerike tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2005-67378 - Høyesterett HR-2007-00751-A, (sak nr. 2006/1634), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Carl Otto Løvenskiold (advokat Fabian Stang) mot Gunvor Marie Greni (advokat Joakim Marstrander - til prøve)<br /> |Forfatter=<br /> Rieber-Mohn, Tønder, Skoghøy, Lund, Dissens: Zimmer<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 Avtaleloven (1918) §36], [https://lovdata.no/lov/1928-06-22-25/§21 Jordlova (1928) (1928) §21], [https://lovdata.no/lov/1928-06-22-25/§51 §51], [https://lovdata.no/lov/1955-03-18-2/§47 Jordlova (1955) §47], [https://lovdata.no/lov/1955-03-18-2/§48 §48], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§53 Veglova (1963) §53], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1968-11-29/§1 Servituttlova (1968) §1], [https://lovdata.no/lov/1968-11-29/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1974-05-31-19/§5 Konsesjonsloven (1974) §5], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77 Plan- og bygningsloven (1985)], [https://lovdata.no/lov/1995-05-12-23/§14 Jordlova (1995) §14], [https://lovdata.no/lov/2003-11-28-98/§4 Konsesjonsloven (2003) §4]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder en avtale om veirett. Spørsmålet er om veiretten,<br /> som under trussel om ekspropriasjon ble avtalt for bruk av eiendommen som bosted og til<br /> jordbruk, gjelder uendret når eiendommen etter hvert brukes bare til fritidsformål.<br /> <br /> (2) Eiendommen Heggelia - gnr. 15 bnr. 2 i Ringerike kommune - ligger ved Nordre<br /> Heggelivann på Krokskogen. Den har et samlet areal på 26,5 dekar hvorav ca. 16 dekar<br /> jordbruksareal og ca. 10 dekar skog. På eiendommen - som har karakter av småbruk - er<br /> det våningshus og flere driftsbygninger. Småbruket er omgitt av Løvenskiold-<br /> eiendommer på alle sider og er knyttet til Løvenskiolds veinett. Fra bruket er det langs<br /> skogsbilvei ca. syv kilometer til offentlig vei i Stubdal i Ringerike og ca. 15 kilometer til<br /> offentlig vei i Sørkedalen i Oslo.<br /> <br /> (3) Heggelia ble ervervet av Carl Otto Løvenskiolds rettsforgjengere i 1917 og ble leid ut<br /> med arbeidsplikt for brukeren. Fra 1934 ble eiendommen leid ut på slikt vilkår til Gunvor<br /> Marie Grenis far, Gunnar Flaaten. Greni vokste opp her.<br /> <br /> (4) Ved kongelig resolusjon av 11. mai 1979 ble det med hjemmel i jordloven av 1955 § 20<br /> annet ledd besluttet at blant annet Heggelia skulle eksproprieres til fordel for brukeren.<br /> Det ble strid om hvorvidt ekspropriasjonen omfattet veirett til Stubdal og Sørkedalen.<br /> Høyesterett avgjorde i dommen i [[Rt-1981-832]] at ekspropriasjonen av Heggelia også<br /> skulle omfatte veirett. Ekspropriasjonen ble imidlertid ikke gjennomført fordi<br /> Landbruksdepartementet - uvisst av hvilken grunn - ikke overholdt fristen for å betale<br /> løsningssummen.<br /> <br /> (5) Etter nytt vedtak om å ekspropriere Heggelia til fordel for bruker, begjærte<br /> Landbruksdepartementet den 16. august 1988 igjen skjønn for å få fastsatt<br /> erstatningsbeløpet. Den 18. mai 1989 inngikk imidlertid Løvenskiold som selger og Greni<br /> som kjøper avtale om overdragelse av Heggelia. Kjøpesummen var 500 000 kroner.<br /> Løvenskiold betinget seg forkjøpsrett ved salg utenfor slekt i nedstigende linje. Som følge<br /> av denne avtalen ble skjønnssaken hevet.<br /> <br /> (6) Avtalen hadde bestemmelser om veirett for kjøperen, i tråd med utfallet av<br /> høyesterettsdommen av 1981. Kjøpekontraktens punkt 4.5 lyder slik:<br /> <br /> :”Rett for Heggelia til å benytte selgernes private skogsbilveg på strekningen Heggelia-Sandviksdalen-Stubdal, samt rett til besøkskjøring på strekningen Heggelia-Løka-Storflåtan.<br /> <br /> :Vegretten omfatter enhver trafikk med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og jordbruk. Forholdet mellom eieren av Heggelia og selgerne reguleres for så vidt angår fremtidig bruk av veglovens § 54.<br /> <br /> :For å hindre at vegene benyttes av andre enn dem som har tilknytning som nevnt, har selgerne rett til å praktisere en kontrollordning i tråd med den kontroll de i dag har med trafikken på sine veger i Nordmarka. Det samme gjelder nye kontrollmetoder som måtte bli tatt i bruk, såfremt disse ikke på utilbørlig måte vanskeliggjør den bruk av vegene som er angitt ovenfor.<br /> <br /> :Kjøperen og fremtidige eiere av Heggelia med ektefelle og slektninger i rett opp- og nedstigende linje, som bor på Heggelia, skal også ha rett til å bruke vegen fra Heggelia til Sørkedalen over Pipenhus. I perioder som denne vegen er stengt for biltrafikk, kan vegen over Skansebakken benyttes. Selgerne vil for disse perioder utlevere nøkkel til bommen på Gråsetervegen ovenfor Skansebakken.”<br /> <br /> (7) Partene inngikk 21. august 1989 nærmere avtale om standard vedlikehold, utbedringer,<br /> snøbrøyting, betaling av veiavgift mv. for så vidt gjaldt veiretten til Stubdal i Ringerike. I<br /> denne avtalen er for øvrig tatt inn bestemmelser fra kjøpekontrakten om bruk av veien<br /> ”som har naturlig tilknytning til eiendommen som bosted og jordbruk” og om rett til å<br /> bruke veien til Sørkedalen.<br /> <br /> (8) Grenis erverv av Heggelia var konsesjonspliktig. Ved Landbruksdepartementets vedtak<br /> av 6. juni 1989 ble det gjort unntak fra konsesjonsplikten på vilkår av at Greni bosatte seg<br /> på eiendommen innen ett år og drev eiendommen på jordbruksmessig forsvarlig måte i<br /> minst fem år.<br /> <br /> (9) Greni bosatte seg imidlertid ikke på Heggelia. Hun hadde hatt planer om å drive<br /> økologisk jordbruk på eiendommen, men det lot seg ikke gjennomføre. Eiendommen<br /> egnet seg - som følge av drikkevannsrestriksjoner - bare til gressproduksjon. Dette<br /> innebar at hun måtte søke konsesjon. Ved Landbruksdepartementets vedtak av<br /> 19. september 1996 ble hun fritatt for kravet om boplikt, og vilkåret om drift ble<br /> begrenset til å gjelde at dyrket mark skulle holdes i hevd, eventuelt ved utleie. Når det<br /> gjaldt boplikten, uttalte departementet: ”Departementet har etter en samlet vurdering,<br /> hvor en særlig har vektlagt eiendommens avsides beliggenhet, kommet til at det ikke er<br /> påkrevd av hensyn til de formål konsesjonsloven skal fremme å kreve denne eiendommen<br /> bebodd på helårsbasis.”<br /> <br /> (10) Etter den nye konsesjonsloven av 28. november 2003 ble konsesjonsgrensen hevet fra<br /> 5 til 100 dekar for bebygd eiendom, jf. lovens § 4 nr. 4 sammenholdt med § 5 nr. 2 i<br /> konsesjonsloven av 31. mai 1974. Endringen innebar at eiendommen kunne selges<br /> konsesjonsfritt, som fritidseiendom. I januar/februar 2004 averterte Greni eiendommen<br /> for salg, med prisantydning på 10 millioner kroner.<br /> <br /> (11) Det ble da etablert kontakt mellom partene, og Løvenskiold henviste til sin forkjøpsrett.<br /> Han hevdet at eiendommen ikke har veirett hvis den brukes som fritidseiendom, og at<br /> dette ville ha betydning for prisen.<br /> <br /> (12) I brev av 25. mai 2004 fremsatte Gunvor Greni et forhåndstilbud til Løvenskiold. Brevet<br /> var vedlagt en kjøpekontrakt hvor kjøpesummen var satt til 9,2 millioner kroner.<br /> <br /> (13) I brev av 7. juni 2004 svarte Løvenskiold slik:<br /> <br /> :”Som tidligere signalisert er Løvenskiold interessert i å overta eiendommen og er villig til å betale den pris man blir enige om eller som måtte bli fastsatt gjennom rettslig skjønn. Fra denne side har det vært anført at omsetningsverdien ligger vesentlig under de prisforhåpninger Gunvor Greni har hatt. Dette skyldes at eiendommen’s verdi er begrenset enten den selges som bolig med veirett eller som fritidsbolig uten veirett.<br /> <br /> :All den stund det nå er gitt et forhåndstilbud, presiseres det at Løvenskiold aksepterer å kjøpe eiendommen. Det fremsatte tilbud er dog ikke ”i samsvar med forkjøpsretten” slik det er forutsatt i § 10 i lov om løsningsrettar. For å få fastsatt den korrekte pris er det nødvendig med forhandlinger for om mulig å komme frem til en minnelig ordning, hvis ikke må det igangsettes rettslig skjønn.”<br /> <br /> (14) Forhandlinger mellom partene førte ikke frem, og 20. august 2004 reiste Greni sak med<br /> påstand om fastsettelsesdom for blant annet veirettigheter for Heggelia over Løvenskiolds<br /> eiendom.<br /> <br /> (15) For så vidt gjelder det spørsmålet som foreligger for Høyesterett, avsa Ringerike tingrett<br /> 7. mars 2005 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Carl Otto Løvenskiold frifinnes.<br /> <br /> :2. Gunvor Greni dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Carl Otto Løvenskiold saksomkostninger med kr. 75.000,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 8,75 % fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (16) Tingretten la avgjørende vekt på ordlyden i salgsavtalen av 18. mai 1989, dens bakgrunn<br /> og partenes subjektive forutsetninger på avtaletidspunktet, som begrenset veiretten til å<br /> gjelde Heggelia som fast bosted med driveplikt.<br /> <br /> (17) Greni anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 31. august 2006 avsa dom med slik<br /> domsslutning:<br /> <br /> :”1. Heggelia, gnr 15 bnr 2 i Ringerike kommune, har etter kjøpekontrakt 18 mai 1989 veirettigheter på strekningene Heggelia - Stubdal, Heggelia - Storflåtan, Heggelia - Sørkedalen og Heggelia - Skansebakken selv om eiendommen ikke benyttes som eneste bolig og/eller ikke benyttes til jordbruk og/eller bare benyttes som feriebolig.<br /> <br /> :2. Carl Otto Løvenskiold erstatter Gunvor Greni sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med henholdsvis 75 979 - syttifemtusennihundreogsyttini - kroner og 119 815 - etthundreognittentusenåttehundreogfemten - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (18) Dommen er avsagt under dissens. Lagmannsrettens flertall la avgjørende vekt på at Greni<br /> var blitt fullt ut eier av eiendommen ved avtalen av 1989, som var inngått under trussel<br /> om ekspropriasjon, og at hun derfor måtte nyte godt av den verdistigningen som<br /> samfunnsutviklingen, her særlig endringene i konsesjonsreglene, innebar. Derfor måtte<br /> veiretten følge eiendommen selv om denne ble en fritidsbolig. Mindretallet sluttet seg til<br /> tingrettens begrunnelse.<br /> <br /> (19) Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.<br /> <br /> (20) Den ankende part, Carl Otto Løvenskiold, har i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (21) Ordlyden i salgsavtalen av 1989 er klar; den gir eieren av Heggelia veirett bare hvis<br /> eiendommen brukes til bolig og landbruk. Avtalen må dessuten tolkes i lys av bakgrunnen<br /> for at den ble inngått, nemlig ekspropriasjonstrusselen. Avtalen kan derfor ikke gi Greni<br /> større rettigheter enn det som kunne vært fastsatt ved ekspropriasjon, og det er på det rene<br /> at jordloven av 1955 § 20 annet ledd ikke ga grunnlag for ekspropriasjon til feriested.<br /> Også Greni var innforstått med dette. Så sent som i brev av 30. august 1986 ga hun sterkt<br /> uttrykk for at eiendommen måtte bevares som småbruk med noe turistnæring og ikke bli<br /> en fritidsbolig. Lagmannsrettens flertall har blandet sammen endringene i<br /> konsesjonsreglene, som innebærer at eiendommen i dag er konsesjonsfri, med<br /> ekspropriasjonsreglene. Endringene i konsesjonslovgivningen kan ikke komme Greni til<br /> gode.<br /> <br /> (22) Veirett for Heggelia som feriebolig kan heller ikke forankres i servituttlovens § 2.<br /> <br /> (23) Lagmannsrettens dom innebærer at Løvenskiold i strid med samfunnsinteresser mister<br /> adgangen til å føre kontroll med kjøringen til og fra Heggelia. En dom med et slikt<br /> resultat vil kunne få tilsvarende uheldige konsekvenser også for flere andre eiendommer i<br /> Nordmarka og på Krokskogen, der tilsvarende avtaler gjelder, og kanskje også andre<br /> steder i landet. Fritidskjøring vil kunne være mer tyngende enn kjøring til bolig.<br /> <br /> (24) Avtalen kan heller ikke endres etter avtalelovens § 36. Hvis det anses uheldig at<br /> eiendommen som fritidseiendom ikke har veirett, kan en slik rett etableres ved<br /> ekspropriasjon etter veilovens § 53. Avtalen kan ikke være falt bort ved passivitet fra<br /> Løvenskiolds side allerede av den grunn at Greni hele tiden har drevet jordbruk og<br /> servering på eiendommen.<br /> <br /> (25) Løvenskiold har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.”<br /> <br /> (26) Ankemotparten, Gunvor Greni, har i hovedsak anført:<br /> <br /> (27) Lagmannsrettens dom er riktig. Veiretten og eiendomsretten følges ad og må vurderes<br /> likt. Når samfunnsutviklingen har ledet til at eiendommen ikke lenger kan brukes som fast<br /> bosted med driveplikt, må veiretten tilpasses eiendommens nye bruksmåte. Dette følger<br /> av at virkningene av avtalen fra 1989, som er inngått under trussel om ekspropriasjon, må<br /> bli de samme som om eiendommen var ekspropriert. Og en ekspropriasjon ville ha gitt<br /> rett til bruk av Heggelia med veirett til fritidsbolig, etter at den offentligrettslige boplikten<br /> er bortfalt og eiendommen er blitt konsesjonsfri. Lagmannsrettens flertall har ikke blandet<br /> sammen konsesjons- og ekspropriasjonsregler.<br /> <br /> (28) Veirett som fritidsbolig må uansett følge av en tolking av selve klausulen om veirett, som<br /> bør forstås slik at den gir en alminnelig rett til atkomst for den aktuelle bruk. Det er ikke<br /> sagt uttrykkelig i avtalen at veiretten ikke gjelder for fritidsformål.<br /> <br /> (29) Selv om avtalen opprinnelig ikke omfattet veirett til fritidsformål, må den nå tolkes slik i<br /> tråd med ”tida og tilhøva”, jf. servituttlovens § 2 annet ledd. Den eneste praktiske bruk nå<br /> er som fritidseiendom. Veirett til fritidsbolig er dessuten mindre tyngende enn veirett til<br /> bolig og jordbruksformål.<br /> <br /> (30) Om Løvenskiold ønsket å håndheve veiretten, burde han ha grepet inn mot Grenis bruk<br /> for lengst fordi hun ikke har bodd der etter overtakelsen. Begrensningen i veiretten må<br /> derfor være bortfalt ved passivitet.<br /> <br /> (31) Greni har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Carl Otto Løvenskiold dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Gunvor Greni med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”<br /> <br /> (32) '''Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.'''<br /> <br /> (33) Som jeg tidligere har redegjort for, ble det for en del år tilbake i to omganger truffet<br /> vedtak om ekspropriasjon av småbruket Heggelia til fordel for leietageren, jf. dagjeldende<br /> § 20 annet ledd i jordloven av 1955 etter lovendring i 1975. Bestemmelsen - som hadde<br /> sin forgjenger i jordloven av 1928 § 51, jf. § 21 og er videreført i jordloven av 12. mai<br /> 1995 § 14 - hadde en sosialpolitisk bakgrunn. Den skulle skaffe leietagere av småbruk,<br /> som deres familie hadde bodd på og drevet i generasjoner, adgang til å få eiendomsrett til<br /> bruket. Denne såkalte ”husmannsparagrafen” har således ikke de samme<br /> landbruksmessige formål som jordloven for øvrig har. Det fremgikk for øvrig klart av<br /> ordlyden i bestemmelsen i 1955-loven, og det fremgår av gjeldende lovs § 14.<br /> <br /> (34) Jordloven av 1955 § 20 annet ledd hadde i siste punktum denne bestemmelse:<br /> <br /> :”Det er eit vilkår for oreigning at kjøparen vil drive bruket som landbruk og bu der.”<br /> <br /> (35) Tilsvarende vilkår inneholder den gjeldende lovs § 14 i annet ledd siste punktum.<br /> <br /> (36) Verken 1955-loven eller dagens jordlov åpner således for adgang til å ekspropriere et<br /> husmannsbruk til fritidsformål.<br /> <br /> (37) For Heggelia ble ingen ekspropriasjon gjennomført. Etter at skjønn var påstevnet i annen<br /> ekspropriasjonsrunde, inngikk partene 18. mai 1989 den avtale om veirett som er<br /> gjenstand for foreliggende tvist. Veiretten over Løvenskiolds eiendom til Stubdal i Åsa er<br /> regulert i avtalens punkt 4.5, der det blant annet slås fast:<br /> <br /> :”Vegretten omfatter enhver trafikk med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og jordbruk.”<br /> <br /> (38) Avtalen inneholder for øvrig bestemmelser om veirett også til offentlig vei i Sørkedalen.<br /> <br /> (39) Den nevnte begrensning i grunnlaget for bruk av veien er gjentatt i andre<br /> avtaledokumenter. Den er hentet fra det utkast til skjønnsforutsetninger som ble fremlagt<br /> ved skjønnsbegjæring av 16. august 1988, der det i punkt 3 annet ledd het: ”Ekspropriert<br /> vegrett omfatter enhver trafikk med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og<br /> jordbruk.” Jeg skyter her inn at det under første ekspropriasjonsrunde vedrørende<br /> Heggelia oppsto tvist om hva en ekspropriasjon etter jordloven kunne omfatte, og<br /> bakgrunnen var nettopp spørsmålet om veirett. Tvisten, som også gjaldt et annet<br /> husmannsbruk i Nordmarka, endte i Høyesterett. I [[Rt-1981-832]] slo Høyesterett fast<br /> at ekspropriasjon etter jordlovens § 20 annet ledd også kan omfatte veirett som er en<br /> forutsetning for å kunne drive og bo på bruket, og at slik veirett hørte til Heggelia, dog<br /> uten at Høyesterett tok stilling til hvilke veistrekninger retten omfattet, og hvilken veibruk<br /> den ga adgang til.<br /> <br /> (40) Det er ikke omtvistet at avtalen av 18. mai 1989, som var selve kjøpekontrakten mellom<br /> Løvenskiold og Gunvor Greni, ble til i en situasjon med ekspropriasjon som eneste<br /> alternativ. Det må da legges til grunn at overdragelsen fra Løvenskiold til Greni gis<br /> samme virkning som om ekspropriasjon hadde funnet sted, med mindre avtalen mellom<br /> partene gir klare holdepunkter for en annen løsning, jf. også Oreigningsloven med<br /> kommentarer av Erling Sandene og Erik Keiserud, 2. utgave 1990 side 177.<br /> <br /> (41) Det er som påpekt av lagmannsrettens flertall, ikke riktig å basere løsningen av tvisten på<br /> en avtalerettslig tolkning av punkt 4.5 i kjøpekontrakten av 1989, uavhengig av den<br /> foreliggende ekspropriasjonstrussel. Dersom nødvendig veirett og eiendomsrett til<br /> Heggelia var blitt ekspropriert til fordel for Gunvor Greni i 1989, med binding til bruket<br /> som bosted med driveplikt, er det ikke gitt at disse begrensninger skulle gjelde uavhengig<br /> av senere endringer i behov og bruk av eiendommen.<br /> <br /> (42) For småbrukets del skjedde det vesentlige endringer i så måte, først ved at Gunvor Greni,<br /> som etter kjøpet ikke bosatte seg fast på Heggelia, ble fritatt for boplikten og det<br /> vesentlige av driveplikten ved Landbruksdepartementets vedtak 19. september 1996. Et<br /> ytterligere langt skritt bort fra de forutsetninger som lå til grunn for den forberedte<br /> ekspropriasjon i 1989 og kjøpekontrakten, ble tatt da konsesjonsloven av 28. november<br /> 2003, jf. § 4 nr. 4, fjernet konsesjonsplikten for bruk av Heggelias type og størrelse.<br /> Derved sto Gunvor Greni fritt til å selge bruket til hvem som helst og til markedspris.<br /> <br /> (43) Ankende part har anført at den betydelige endring som derved var skjedd for<br /> eiendommens del, ikke kan overføres til veiretten, som ikke er knyttet til<br /> konsesjonslovgivningen. Det pekes i den forbindelse på at heller ikke i dag ville det ha<br /> vært adgang til å ekspropriere Heggelia til fritidseiendom etter jordloven, jf. lovens § 14.<br /> <br /> (44) Jeg er ikke enig i at endringene for eiendommens del er uten virkning for veiretten som<br /> har vært knyttet til denne, og at forholdet til konsesjonsloven er uten betydning.<br /> <br /> (45) Inntil en endring i jordloven i 1984, ga kapittel XII i loven regler om avgrensninger i<br /> ”eigarrådveldet” etter en ekspropriasjon. Eksempelvis fastslo § 48 første punktum at<br /> eieren har ”plikt til å bu på eigedomen og sjøl drive han som jordbruk på forsvarleg vis”.<br /> Innledningsbestemmelsen i kapittel XII, § 47, bestemte imidlertid at ”avgrensingane i<br /> eigarrådveldet” falt bort 20 år etter at hjemmelsdokument fra staten ble tinglyst. Denne<br /> regelen vitnet om at rådighetsbegrensningen ved ekspropriasjon hadde en begrenset<br /> levetid.<br /> <br /> (46) Mer interessant er imidlertid begrunnelsen for opphevelsen av kapittel XII i 1984. I<br /> Ot.prp. nr. 29 (1983-84) er det på side 2 slått fast at dette kapittel i jordloven ”har i dag<br /> liten eller ingen praktisk nytte”. Det heter videre i proposisjonen:<br /> <br /> :”Etter jordlova § 48 har eigaren plikt til å bu på eigedomen og sjølv drive han som jordbruk på forsvarleg vis. Her har ein i dag føresegner i odelslova og konsesjonslova.”<br /> <br /> (47) Dette følges opp på side 6:<br /> <br /> :”Der det vert oreigna etter den såkalla husmannsparagrafen gjeld kapittel XII for den som etter oreigninga får overta bruket frå oreignaren (staten).<br /> <br /> :I slike høve må overtakaren ha konsesjon, og dei vilkår som er turvande kan setjast i samband med dette. Regelen om at kapittel XII skal gjelda kan difor opphevast.”<br /> <br /> (48) Denne begrunnelsen viser den nære sammenheng det er mellom reglene om<br /> ekspropriasjon etter jordloven og konsesjonsreglene. I vår sak ville en ekspropriasjon ha<br /> omfattet ikke bare eiendomsretten til Heggelia, men også veiretten over Løvenskiolds<br /> eiendom. Høyesterett hadde som nevnt slått fast i 1981 at veirett lå til Heggelia, og den<br /> kunne eksproprieres samtidig med bruket - som et nødvendig aksessorium. Og den avtale<br /> som Løvenskiold i 1989 inngikk med Greni om veirett for Heggelia, var sammenfallende<br /> med skjønnsforutsetningene og gir ingen holdepunkter for at partene tilsiktet en annen<br /> løsning enn den som ville ha blitt følgen av en ekspropriasjon.<br /> <br /> (49) Etter min mening må den aksessoriske veiretten være undergitt den samme rettslige<br /> utvikling som eiendomsretten til bruket. Akkurat som bo- og driveplikt som forutsetning<br /> for eiendomsrett etter hvert ville ha opphørt etter det tidligere kapittel XII i jordloven,<br /> måtte dette ha fått tilsvarende konsekvenser for den tilhørende veiretten. Og etter at<br /> kapittel XII ble opphevet fordi konsesjonsloven regulerer forholdene, bør de<br /> rammebetingelser som følger av denne lovgivning også få konsekvenser for veiretten.<br /> <br /> (50) Gode grunner taler således for at når småbruket blir fritidseiendom uten bindinger til det<br /> opprinnelige ekspropriasjonsformålet, må veiretten tilpasses den nye bruksmåte.<br /> <br /> (51) Et slikt resultat har etter min mening også støtte i lov om særlege råderettar over fast<br /> eigedom av 29. november 1968 - servituttloven. Lovens § 2 lyder slik:<br /> <br /> :”Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre.<br /> <br /> :I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, og kva som er i samsvar med tida og tilhøva.”<br /> <br /> (52) Det må med stor rett kunne hevdes at ”tida og tilhøva” tilsier at veiretten gis et nytt<br /> innhold når eiendommens bruksmåte er endret. Veiretten er i dette tilfellet et nødvendig<br /> aksessorium til eiendomsretten. Det opprinnelige formålet med veiretten - som<br /> eiendomsretten - er falt bort, og det er etter min mening vanskelig å se noe urimelig i at<br /> den i et tilfelle som det foreliggende gis et nytt formål i samsvar med småbrukets nye<br /> funksjon. Dette vil være i samsvar med ”tida og tilhøva”.<br /> <br /> (53) Jeg kan således vanskelig se at det er urimelig at Gunvor Greni beholder veiretten når<br /> Heggelia er blitt en fritidseiendom. Det er neppe holdepunkter for å anta at veibruken<br /> derved blir betydelig mer tyngende enn om bruket ble bebodd av fastboende, for<br /> eksempel en familie med flere barn i skolealder. Generelt vil situasjonen naturligvis være<br /> den at de som bor permanent, og som ikke kan livnære seg av eiendommen, bruker veien<br /> mer enn de som bruker den kun i fritiden.<br /> <br /> (54) På den annen side vil friluftslivet bli mest berørt ved helgebruk. Ankende part har pekt på<br /> at dersom veiretten også skal følge en bruk av Heggelia som fritidseiendom, så vil det<br /> måtte gjelde flere gamle husmannsbruk i Nordmarka, og konsekvensene kan bli store for<br /> friluftsliv og miljøinteresser.<br /> <br /> (55) Jeg ser ikke bort fra at det er mulighet for interessekonflikter i den utstrekning de<br /> husmannsbrukene som er fradelt ved ekspropriasjon og siden blitt konsesjonsfrie, gis<br /> veirettigheter over Løvenskiolds eiendom. Jeg antar likevel at problemene i noen grad vil<br /> kunne avbøtes ved avtaler mellom partene, slik at de som gis veirett, innretter seg etter det<br /> veiregime Løvenskiold for øvrig praktiserer for fritidseiendommer som han selv leier ut i<br /> marka. Ankemotparten i denne sak har således tilbudt seg å la en klausul i denne retning<br /> bli tinglyst som en heftelse på Heggelia.<br /> <br /> (56) Jeg tilføyer at det underliggende problem som denne saken reiser, knytter seg særlig til<br /> det aktuelle utmarksarealets nærhet til landets hovedstadsområde. Men disse konflikter,<br /> fortrinnsvis i forhold til friluftslivet, må eventuelt finne sin løsning innenfor<br /> offentligrettslig lovgivning. Jeg nevner her spesielt plan- og bygningsloven og den<br /> markalov som etter det opplyste er under forberedelse.<br /> <br /> (57) Ankende part har tapt saken fullstendig, og må etter hovedregelen i tvistemålslovens<br /> § 180 første ledd, erstatte ankemotpartens omkostninger for Høyesterett. Advokat<br /> Marstrander har krevet et salær på 250 000 kroner inkl. merverdiavgift etter én rettsdag i<br /> Høyesterett i en sak som han kjenner godt både fra tingrett og lagmannsrett. Kravet er<br /> altfor høyt, og salæret bør ut fra hva som kreves for en betryggende utførelse av saken,<br /> settes ned til 100 000 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift. Jeg ser ingen grunn til å<br /> endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.<br /> <br /> (58) Jeg stemmer for denne dom:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Carl Otto Løvenskiold til Gunvor Greni 125 000 - etthundretjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> (59) Kst. dommer Zimmer: Jeg er kommet til samme resultat som tingretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.<br /> <br /> (60) Jeg er enig med førstvoterende i at omfanget av veiretten må vurderes ut fra hva<br /> situasjonen ville ha vært dersom overdragelsen av Heggelia var skjedd ved<br /> ekspropriasjon. Men jeg trekker andre konsekvenser av dette utgangspunktet enn han<br /> gjør.<br /> <br /> (61) En overdragelse ved ekspropriasjon ville ha innebåret at Greni hadde overtatt bruket med<br /> plikt til å drive jordbruk og å bo der. Samtidig ville hun fått veirett over Løvenskiolds<br /> eiendom på samme vilkår. Selv om veiretten ville ha vært stiftet ved en ekspropriasjon,<br /> ville ekspropriasjonen ha etablert et privatrettslig forhold mellom Greni og Løvenskiold<br /> som eiere av henholdsvis den herskende og tjenende eiendommen. Som for servitutter<br /> stiftet ved avtale, ville forholdet mellom Greni og Løvenskiold ha vært regulert av<br /> servituttloven.<br /> <br /> (62) Utgangspunktet må derfor etter min mening være at det må skilles mellom ekspropriasjon<br /> av selve eiendommen og ekspropriasjon av en tilhørende veirett. Ekspropriasjon av<br /> eiendomsretten ville gi erververen eierrådighet over eiendommen innenfor de<br /> offentligrettslige begrensningene i denne rådigheten, først og fremst bo- og driveplikten<br /> ilagt med hjemmel i husmannsbestemmelsen og konsesjonslovens regler. Disse<br /> begrensningene i eierrådigheten over Heggelia berører ikke Løvenskiolds eiendom.<br /> Ekspropriasjon av veiretten, derimot, etablerer en servitutt på Løvenskiolds eiendom og<br /> vender seg altså direkte mot ham.<br /> <br /> (63) Utviklingen av de offentligrettslige begrensningene har over tid ledet til at boplikten og<br /> konsesjonsplikten er bortfalt og at driveplikten er blitt forstått som beskjeden. Dette<br /> innebærer i praksis at Greni kan benytte eiendommen som fritidsbolig og at hun kan selge<br /> den som sådan. Men jeg kan ikke se noen grunn til at disse lempningene i rådigheten -<br /> som er et forhold mellom Greni og staten og som ikke berører Løvenskiold - skal ha<br /> avgjørende betydning for innholdet av den servitutten som Løvenskiold, som eier av den<br /> tjenende eiendom, er bundet av. Utviklingen i Grenis rådighet over eiendommen er<br /> begrunnet i vurderinger av offentligrettslig karakter. Lagmannsrettens resonnement<br /> innebærer at utviklingen innenfor det offentligrettslige regelverk og anvendelsen av dette,<br /> gis direkte virkning for innholdet av Løvenskiolds privatrettslige forpliktelse. Det er nok<br /> slik at utviklingen også på disse områdene kan ha betydning for innholdet av servitutter,<br /> men det bør vurderes innenfor de rammer og retningslinjer som servituttloven setter, og<br /> ikke anses som en nærmest automatisk konsekvens av endringer i konsesjons- og bo- og<br /> drivepliktregler, slik det blir etter lagmannsrettens resonnement. Jeg har også vanskelig<br /> for å se hvorfor eieren av den tjenende eiendommen skal bli stilt dårligere i denne<br /> henseende hvor servitutten er etablert ved ekspropriasjon enn hvor den er etablert ved<br /> avtale.<br /> <br /> (64) Førstvoterende har henvist til at jordloven inntil en endring i 1984 i § 48 ga en regel om at<br /> ”avgrensingar i eigarrådveldet” i henhold til en ekspropriasjon skulle falle bort etter 20<br /> år, og han anfører at dette viser at rådighetsbegrensinger ved ekspropriasjon hadde en<br /> begrenset levetid. Men lovbestemmelsen må ha referert seg til begrensninger i rådigheten<br /> over egen eiendom, noe sammenhengen med § 47 om bo- og driveplikt viser, og ikke de<br /> servitutter som er stiftet over en annens eiendom. Det ville ikke være rimelig om<br /> bestemmelsen skulle forstås slik at enhver begrensning i servitutter stiftet ved slik<br /> ekspropriasjon, skulle falle bort etter 20 år. Heller ikke de bemerkningene som<br /> førstvoterende siterer fra forarbeidene til opphevelsene av disse bestemmelsene, kan<br /> dermed ha noen større interesse for den foreliggende saken.<br /> <br /> (65) Det er etter min mening ikke treffende når Greni har argumentert med at Løvenskiolds<br /> standpunkt innebærer at bo- og driveplikten i realiteten består på ubestemt tid og at det<br /> husmannsforholdet man ville avskaffe, derfor ville bli videreført. Greni kan velge om hun<br /> vil bo på eiendommen eller ikke; hennes eiendomsrett til eiendommen er ikke avhengig<br /> av at hun bor der. Og hun kan selge eiendommen konsesjonsfritt. At hun ikke kan kjøre<br /> bil frem til eiendommen, har hun til felles med en lang rekke eiere av fritidseiendommer<br /> her i landet. Av dette følger at jeg ikke kan si meg enig med førstvoterende i at veiretten i<br /> dette tilfelle er et nødvendig aksessorium til eiendomsretten.<br /> <br /> (66) Det synet jeg her har gitt uttrykk for, er etter min mening også best i tråd med formålet<br /> med den såkalte husmannsregelen i jordloven av 1955 § 20 annet ledd. Formålet var å<br /> skaffe brukerne eiendomsrett til bruk som i lengre tid har vært familiens bolig og vært<br /> drevet av dem. Formålet var ikke å skaffe noen en fritidsbolig. Hverken den gang eller i<br /> dag var eller er det adgang til å ekspropriere eiendom til fritidsbruk, se nå jordloven av<br /> 1995 nr. 23 § 14. Utviklingen har likevel ledet til at Greni i dag kan bruke eiendommen<br /> som fritidsbolig og også selge den som sådan og altså til at hun har fått en bedre stilling<br /> enn den som kunne ha vært etablert ved ekspropriasjon. Men dette kan ikke begrunne at<br /> også veiretten, som en heftelse på en annens eiendom, skal utvides til å gjelde hvor<br /> eiendommen er fritidseiendom.<br /> <br /> (67) Greni har videre anført at veiretten, slik den ble avtalt i 1989, rett fortolket også gir rett til<br /> fritidsbruk. Dette kan ikke føre frem. Det er riktignok slik at avtalen av 1989 ikke<br /> uttrykkelig sier at veiretten ikke kan brukes om eiendommen er fritidsbolig. Men avtalen<br /> sier i punkt 6 tredje avsnitt uttrykkelig at det ikke følger andre rettigheter med bruket enn<br /> de som er nevnt i avtalen. Avtalens pkt. 4.5 gir veirett for trafikk som knytter an til<br /> eiendommen som bolig og jordbruk. Forhistorien for avtalen gir også sterk støtte for at<br /> avtalen skulle forstås med en slik begrensning. Det var ingen foranledning i 1989 til å si<br /> uttrykkelig at avtalen ikke gjaldt kjøring hvor eiendommen var fritidsbolig. Greni må selv<br /> ha vært innforstått med denne begrensningen.<br /> <br /> (68) Som et ytterligere grunnlag har Greni anført at avtalen - hvis den skal forstås slik at den<br /> ikke på annet grunnlag gir Greni veirett for fritidseiendom - må tolkes i lys av<br /> servituttloven § 2 annet ledd som lyder:<br /> <br /> :”I avgjerda av om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, og kva som er i samsvar med tida og tilhøva.”<br /> <br /> (69) Greni har sterkt fremhevet at det er fritidsbruk som i våre dager er aktuelt for Heggelia og<br /> at veiretten må forstås i lys av dette.<br /> <br /> (70) Bestemmelsen i servituttloven § 2 annet ledd viker for ”det som fylgjer av avtale eller<br /> særlege rettshøve”, jf. servituttloven § 1 annet ledd. I denne saken fremgår det etter min<br /> mening så klart av stiftelsesgrunnlaget hva veiretten skulle gå ut på at det blir liten, om<br /> noen, plass for en tolking i tråd med ”tida og tilhøva” som kan lede til en utvidelse av<br /> veiretten til også å gjelde hvor eiendommen brukes til fritidsbruk. Om veiretten var blitt<br /> stiftet ved ekspropriasjon i 1989, ville den utvilsomt ha vært begrenset til bruk av<br /> eiendommen som bolig og jordbruk; som nevnt av førstvoterende var dette nedfelt i et<br /> utkast til skjønnsforutsetninger. Det kan heller ikke være uten betydning at forhistorien<br /> viser at Løvenskiold ikke ville gått med på en mer omfattende veirett enn det som kunne<br /> bli etablert ved ekspropriasjon. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er plass for å<br /> tillegge utviklingen i boplikt- og konsesjonsreglene noen avgjørende betydning for<br /> innholdet av heftelsen på Løvenskiolds eiendom. Som fremhevet av den dissenterende<br /> dommer i lagmannsretten, var dessuten bruk av småbruk som fritidseiendom en velkjent<br /> problemstilling i 1989, og det fremgår av opplysningene i saken - særlig Grenis brev av<br /> 30. august 1986 - at dette var en problemstilling også for Heggelia. Selv om forholdene<br /> har utviklet seg siden gang, er det altså mer tale om en gradsforskjell enn at noe vesentlig<br /> nytt er kommet til.<br /> <br /> (71) Når dette er utgangspunktet, kan det ikke spille noen større rolle om kjøring ved<br /> fritidsbruk måtte være mindre byrdefull for Løvenskiold enn kjøring ved bruk som bolig<br /> og jordbruk. Det er dessuten ikke sikkert at slik bruk blir mindre byrdefull. Først og<br /> fremst kan man tenke seg at bruken ville bli omlagt mer i retning av helgekjøring, og det<br /> er helgekjøring som er særlig problematisk i forhold til friluftsinteressene, noe som i sin<br /> tur kan gi grunnlag for - riktignok uberettiget - kritikk mot Løvenskiold. Om man skulle<br /> mene at det er urimelig og uholdbart at det ikke er veirett ved fritidsbruk av Heggelia, kan<br /> en slik veirett tenkes etablert ved ekspropriasjon etter vegloven § 53. Ved en slik<br /> fremgangsmåte er det mulig å veie partenes interesse inngående, det kan eventuelt settes<br /> vilkår, og dessuten vil grunneieren ha krav på erstatning for eventuelt tap.<br /> <br /> (72) Hensynet til kontroll med biltrafikken i Nordmarka og på Krokskogen støtter etter min<br /> mening denne forståelsen. Om Greni gis medhold, vil hun ha veirett uavhengig av det<br /> veiregime som Løvenskiold opprettholder overfor dem som han gir kjøretillatelse. Dette<br /> regimet innebærer bl.a. kjøreforbud i tiden lørdag kl. 10 til søndag kl. 16 og gir mulighet<br /> for å trekke kjøretillatelsen tilbake ved misbruk. Greni har riktignok tilbudt seg å tinglyse<br /> en erklæring om at eieren av Heggelia skal respektere veiregimet. Men en dom i Grenis<br /> favør vil kunne få virkning for kjøring til og fra flere andre plasser i Nordmarka og på<br /> Krokskogen og kanskje også andre steder i landet. Selv om slik kjøring kan tenkes<br /> regulert i lovgivning, som i en mulig markalov, er dette likevel et hensyn av betydning i<br /> vår sak. Om det skal gis en markalov og hvordan den skal se ut, er undergitt vurderinger<br /> ut fra mange kryssende hensyn, og det kan derfor være behov også for andre former for<br /> regulering av veibruken. Dessuten vil en markalov ikke gjelde for eiendommer i andre<br /> deler av landet, der tilsvarende spørsmål som nevnt kan være aktuelle.<br /> <br /> (73) Videre har Greni hevdet at avtalen om nødvendig må revideres etter avtaleloven § 36.<br /> Heller ikke dette kan føre frem. Mange fritidseiendommer har ikke veiforbindelse. Som<br /> alt nevnt var fritidsbruk en aktuell problemstilling allerede i 1989. Om man skulle komme<br /> til at det er urimelig at eieren av Heggelia ikke kan kjøre dit, er den mest nærliggende<br /> fremgangsmåten at det eksproprieres veirett etter vegloven § 53.<br /> <br /> (74) Endelig har Greni anført at Løvenskiolds rett til å begrense veiretten til å gjelde der<br /> eiendommen brukes som bolig og jordbruk, er falt bort ved passivitet. Det henvises til at<br /> Greni aldri har bodd på eiendommen og at Løvenskiold derfor har hatt foranledning til å<br /> protestere mot at veiretten ble brukt likevel. Det er klart at dette ikke kan føre frem, og det<br /> er for meg tilstrekkelig å henvise til at Greni hele tiden har drevet serveringsvirksomhet<br /> og - et riktignok beskjedent - jordbruk på Heggelia.<br /> <br /> (75) Jeg stemmer etter dette for at tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> (76) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.<br /> <br /> (77) Dommer Skoghøy: Likeså.<br /> <br /> (78) Dommer Lund: Likeså.<br /> <br /> (79) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Carl Otto Løvenskiold til Gunvor Greni 125 000 - etthundreogtjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1124-A_-_Rt-2007-983&diff=212978 2019-02-25T15:47:12Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2007-06-21<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01124-A - Rt-2007-983<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen fra en anbyder i en anbudskonkurranse som omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. Den berørte særlig betydningen av dobbeltroller for ansatte hos innbyderen. Dissens: 3-2<br /> |Stikkord=<br /> Avtalerett, Kontraktsrett, Erstatningsrett, Anbudskonkurranse, Positiv kontraktsinteresse<br /> |Saksgang=<br /> Vesterålen tingrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2006-51141 - Høyesterett HR-2007-01124-A, (sak nr. 2007/154), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> SB Transport AS (advokat Christian Stang Våland) mot Reno-Vest IKS (advokat Oddmund Enoksen - til prøve)<br /> |Forfatter=<br /> Bruzelius, Øie, Gjølstad, Dissens: Indreberg, Coward<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§3-4 Forskrift om offentlige anskaffelser (2001) §3-4], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§8-1 §8-1], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§8-12 §8-12], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§10-1 §10-1], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§10-3 §10-3], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§6 Forvaltningsloven (1967) §6], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§41 §41], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1981-03-13-6/§30 Forurensningsloven (1981) §30], [https://lovdata.no/lov/1999-01-29-6/§3 Lov om interkommunale selskaper (1999) §3], [https://lovdata.no/lov/1999-07-16-69/§1 Anskaffelsesloven (1999) §1], [https://lovdata.no/lov/1999-07-16-69/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1999-07-16-69/§5 §5]<br /> }}<br /> (1) Dommer Indreberg: Saken gjelder krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen<br /> fra en anbyder i en anbudskonkurranse som omfattes av regelverket for offentlige<br /> anskaffelser. Den berører særlig betydningen av dobbeltroller for ansatte hos innbyderen.<br /> <br /> (2) Reno-Vest IKS (senere omtalt som Reno-Vest) er et interkommunalt selskap eid av seks<br /> kommuner i Vesterålen og Lødingen med ansvar for innsamling og håndtering av avfall i<br /> eierkommunene. Reno-Vest kunngjorde 3. september 2003 en begrenset<br /> anbudskonkurranse, hastetilfelle. Oppdraget gjaldt innsamling av husholdningsavfall. I<br /> tillegg kom opsjoner på henting av papir, tømming av returpunkter, spesialavfall mv.<br /> <br /> (3) Anbudskonkurransen ble gjennomført med åpen innbydelse til å melde seg som anbyder,<br /> prekvalifisering og lukket anbudsinnhenting fra prekvalifiserte anbydere.<br /> <br /> (4) Fire selskaper ble ansett prekvalifisert, og tre av disse leverte anbud innen fristen<br /> 30. oktober 2003. Anbyderne var den ankende part SB Transport AS (senere omtalt som<br /> SB Transport), Østbø AS (senere omtalt som Østbø) og Miljøtransport Nord AS (senere<br /> omtalt som Miljøtransport).<br /> <br /> (5) Miljøtransport er et datterselskap av Reno-Vest. På anbudstidspunktet drev Miljøtransport<br /> ikke noen virksomhet, og hadde heller ikke egne ansatte. Daglig leder i Reno-Vest, Espen<br /> With-Hanssen, var styreformann og registrert som daglig leder i Miljøtransport. Driftssjef<br /> i Reno-Vest, Kai Hemminghytt, var i juli 2003 blitt konstituert som daglig leder i<br /> Miljøtransport. Det var Hemminghytt som regnet anbudet fra Miljøtransport. With-<br /> Hanssen hadde en rekke oppgaver i tilknytning til Reno-Vests behandling av<br /> anbudskonkurransen, som jeg skal komme nærmere tilbake til.<br /> <br /> (6) Anbudene ble vurdert av en ekstern konsulent, sivilingeniør Arve Pedersen. I Pedersens<br /> anbudsvurdering, inntatt i notat 13. november 2003, het det avslutningsvis:<br /> <br /> :”8. Spesielle forhold<br /> :I anbudet er det forutsatt at det firma som tildeles kontrakten stiller garanti på kr 1,5 mill. som skal sikre Reno Vest mot tap i tilfelle firmaet ikke oppfyller kontrakten.<br /> <br /> :Alle firma har fremlagt tilsagn om slik garanti.<br /> <br /> :Spesielt for Miljøtransport er at banken forutsetter at garantien sikres mot kausjon fra morselskapet Reno-Vest.<br /> <br /> :9. Konklusjon<br /> :Etter en samlet vurdering finner jeg at Miljøtransport Nord AS har levert det økonomisk mest fordelaktige tilbud, jfr. anbudsreglene pkt. 2.18.<br /> <br /> :I eventuelle kontraktsforhandlinger bør spesielt forhold nevnt i pkt. 6 og 8 ovenfor avklares.”<br /> <br /> (7) Under henvisning til dette notatet innstilte Arve Pedersen og advokat Oddmund Enoksen<br /> 17. november 2003 på at Miljøtransport skulle få oppdraget.<br /> <br /> (8) Styret i Reno-Vest ga 18. november 2003 administrasjonen fullmakt til å sette av<br /> kr 1,5 millioner på sperret konto som sikkerhet for bankgaranti for Miljøtransport, og<br /> vedtok 24. november 2003 å tildele oppdraget til Miljøtransport.<br /> <br /> (9) Anbyderne ble orientert om styrets vedtak i brev samme dag. Brevet, som var undertegnet<br /> av daglig leder With-Hanssen, lød:<br /> <br /> :”Styret i Reno-Vest har i dag besluttet å tildele kontrakt til Miljøtransport Nord AS.<br /> <br /> :Miljøtransport Nord AS har angitt det økonomisk mest fordelaktige anbud. Anbyderne har angitt følgende anbud (kontrollerte anbudssummer i NOK):<br /> <br /> :1. Miljøtransport Nord AS 6.632.635,-<br /> :2. SB Transport AS 7.984.226,-<br /> :3. Østbø AS 8.283.541,-<br /> <br /> :Frist til å klage over beslutningen om tildeling av kontrakt til Miljøtransport Nord AS settes til fredag 28/11 kl. 15.00.”<br /> <br /> (10) SB Transport klaget neste dag til Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Det ble anført<br /> at daglig leder i Reno-Vest, With-Hanssen, også var styreleder i Miljøtransport og i et<br /> annet datterselskap som skulle drive transport av næringsavfall, Miljøexpert AS, og<br /> dessuten hadde oppgaver for Reno-Vest i forbindelse med anbudskonkurransen. Det ble<br /> også anført at Miljøtransport ønsket å ta hånd om næringsavfall, og at Miljøtransport<br /> dermed kunne beregne en helt annen utnyttelse av bilparken og sjåfører enn andre<br /> anbydere hadde mulighet til.<br /> <br /> (11) Styret i Reno-Vest ga ikke klagen oppsettende virkning, og 3. desember 2003 ble det<br /> inngått kontrakt mellom Reno-Vest og Miljøtransport om oppdraget.<br /> <br /> (12) Under arbeidet med klagesaken tok klagenemnda i brev 24. mai 2004 til Reno-Vests<br /> advokat opp om Miljøtransport hadde stilt bankgaranti. Reno-Vests advokat svarte i brev<br /> 2. september 2004 at garanti ennå ikke var stilt. I brev 3. september 2004 til klagenemnda<br /> gjorde SB Transport som ny anførsel gjeldende at anbudet fra Miljøtransport skulle vært<br /> avvist siden nødvendig bankgaranti ikke var stilt. Reno-Vest ble ikke gjort kjent med<br /> dette brevet.<br /> <br /> (13) Samme dag, 3. september 2004, ga Reno-Vest AS et lån på kr 1,5 millioner til<br /> Miljøtransport. Pengene ble 9. september 2004 satt inn på sperret konto som sikkerhet for<br /> Miljøtransports garanti overfor Reno-Vest.<br /> <br /> (14) Klagenemndas uttalelse 29. september 2004 hadde slik konklusjon:<br /> <br /> :”Reno-Vest IKS har brutt forskrift om offentlige anskaffelser § 8-12 (1) bokstav a, da Miljøtransport Nord AS ikke ble avvist, til tross for at firmaet ikke oppfylte kravet i konkurransegrunnlaget om sikkerhetsstillelse (bankgaranti).”<br /> <br /> (15) Dessuten uttalte klagenemnda i avsnitt 27:<br /> <br /> :”Espen With-Hanssen er som nevnt administrerende direktør både i Reno-Vest og i datterselskapet Miljøtransport, og har følgelig vært klart inhabil til å treffe avgjørelse om anskaffelsen til fordel for Miljøtransport og/eller tilrettelegge grunnlaget for den. Innklagede hevder at With-Hanssen ikke har deltatt i beslutningen om å tildele oppdraget til Miljøtransport, og klagenemnda må for så vidt bygge på dette. Det vises imidlertid til det som er opplyst om With-Hanssens medvirkning for øvrig under saksbehandlingen, jf. premiss (2), (4), (6), (11) og (15). Klagenemnda finner dette åpenbart uheldig og vanskelig forenlig med regelverket.”<br /> <br /> (16) Ved stevning 4. april 2005 til Vesterålen tingrett reiste SB Transport sak mot Reno-Vest<br /> med krav om erstatning for den positive kontraktsinteressen. Tingretten avsa dom<br /> 26. januar 2006. Den fant at den manglende sikkerhetsstillelsen ikke representerte brudd<br /> på regelverket. Derimot innebar Espen With-Hanssens dobbeltrolle og aktivitet i<br /> anbudskonkurransen et brudd på de grunnleggende krav i lov om offentlige anskaffelser<br /> § 5 samt habilitetsreglene i anskaffelsesforskriften, og dette bruddet ble ansett som<br /> vesentlig. Det forelå også brudd på forskriften § 8-1 om føring av protokoll, og § 10-3<br /> annet ledd om meddelelse til de øvrige anbyderne. Tingretten fant imidlertid ikke at det<br /> var klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport ville blitt tilbudt oppdraget dersom<br /> anbudet fra Miljøtransport var satt ut av betraktning, og SB Transport ble derfor bare<br /> tilkjent erstatning for den negative kontraktsinteresse. Domsslutningen lød:<br /> <br /> :”1. Reno-Vest IKS dømmes til å betale erstatning til SB Transport AS for den negative kontraktsinteresse med 23 869,- kronertjuetretusenåttehundreogsekstini - kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesloven § 3, 1. ledd, 1. punktum fra 20.11.2004 til frigjørende betaling skjer.<br /> <br /> :2. SB Transport AS tilpliktes å erstatte Reno-Vest IKS sakens omkostninger med 118.250,- - kroneretthundreogattentusentohundreogfemti - kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3, 1. ledd, 1. punktum til frigjørende betaling skjer.<br /> <br /> :3. Oppfyllelsesfristen for punktene 1 og 2 foran er 2 -to - uker fra dommens forkynnelse.”<br /> <br /> (17) SB Transport anket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som avsa dom 27. november<br /> 2006. Lagmannsretten så det slik at Reno-Vest hadde omdefinert garantikravet uten å<br /> informere de øvrige anbydere, og at dette var et brudd på likebehandlingsprinsippet. Den<br /> konkluderte som tingretten når det gjaldt de øvrige anførslene om saksbehandlingsfeil, og<br /> kom til at feilene samlet sett var vesentlige. Derimot fant heller ikke lagmannsretten at det<br /> var godtgjort med tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt at SB Transport ville fått<br /> kontrakten. Domsslutningen lød:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom, domsslutningens post 1, stadfestes.<br /> <br /> :2. Hver av partene bærer egne omkostninger for tingretten.<br /> <br /> :3. SB Transport betaler 126 243 - etthundreogtjuesekstusentohundreogførtitre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til Reno-Vest IKS innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.”<br /> <br /> (18) SB Transport har anket saken inn for Høyesterett.<br /> <br /> (19) Det er for Høyesterett lagt fram seks skriftlige erklæringer og enkelte nye dokumenter,<br /> men saken fremstår likevel i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.<br /> Partene har for Høyesterett oppnådd enighet om utmålingen av den positive<br /> kontraktsinteressen.<br /> <br /> (20) Den ankende part, SB Transport AS, har i hovedsak gjort gjeldende:<br /> <br /> (21) Høyesterett har i dommen inntatt i [[Rt-2001-1062]], Nucleusdommen, fastsatt at<br /> vilkårene for erstatning for den positive kontraktsinteresse ved brudd på<br /> anskaffelsesloven eller -forskriften er at bruddet er vesentlig, og at anbyder med klar<br /> sannsynlighetsovervekt viser at oppdraget skulle gått til vedkommende anbyder.<br /> <br /> (22) I denne saken foreligger vesentlige brudd.<br /> <br /> (23) For det første skulle anbudet fra Miljøtransport vært avvist på grunn av manglende<br /> garanti. Både i prekvalifiseringsgrunnlaget og anbudsgrunnlaget ble det stilt krav om<br /> bankgaranti på kr 1,5 millioner. Det ble i begge dokumenter opplyst at manglende<br /> finansieringsgaranti ville utelukke anbyderen fra å delta i anbudsprosessen. En slik<br /> garanti forelå imidlertid ikke før nesten ett år etter kontraktsinngåelsen. Formålet med<br /> kravet om finansieringsgaranti var å sikre Reno-Vest mot tap i tilfelle selskapet som fikk<br /> kontrakten, ikke skulle oppfylle. Dette blir ikke oppfylt når ingen garanti foreligger. Det<br /> har ingen betydning hvordan Reno-Vest vurderer nytten av en garanti fra et datterselskap.<br /> Det bestrides for øvrig at en slik garanti ville være verdiløs for morselskapet der<br /> datterselskapets egenkapital er tapt.<br /> <br /> (24) For det andre representerer Espen With-Hanssens deltakelse i anbudsprosessen en<br /> saksbehandlingsfeil. Etter anskaffelsesforskriften § 3-4 gjelder forvaltningsloven § 6 om<br /> habilitet ved behandlingen av saker som omfattes av forskriften. Lagmannsrettens<br /> uttalelse om at det verken utad eller innad i virksomhetene ble gjort tilstrekkelig for å<br /> avklare daglig leders ulike roller og funksjoner i de ulike selskapene, er riktig. Det er uten<br /> betydning om han har opptrådt partisk eller ikke. Han har gjennom sitt arbeid for Reno-<br /> Vest fått tilgang til kunnskap som var egnet til å gi Miljøtransport et klart<br /> konkurransefortrinn. Habilitetsreglene skal ikke bare sikre riktig saksbehandling, men<br /> også tilliten til at saksbehandlingen er korrekt. Det må dessuten legges vekt på at det<br /> dreier seg om en konkurransesituasjon, hvor det skal mindre til for at det foreligger<br /> inhabilitet enn der det ikke er andre parter, se Torghattendommen i [[Rt-1998-1398]] på<br /> side 1410.<br /> <br /> (25) Også Kai Hemminghytts deltakelse i anbudsprosessen representerer en<br /> saksbehandlingsfeil. Hemminghytt var driftssjef i Reno-Vest fra 2000. Han ble konstituert<br /> som daglig leder i Miljøtransport sommeren 2003, men var fremdeles ansatt og mottok<br /> lønn fra Reno-Vest. Det var Hemminghytt som regnet anbudet for Miljøtransport og som<br /> eventuelt ville ha regnet på arbeid i egenregi for Reno-Vest dersom det hadde blitt aktuelt.<br /> <br /> (26) Det ble også, i strid med anskaffelsesforskriften § 8-1 første og annet ledd unnlatt å føre<br /> anskaffelsesprotokoll, og underretningen til anbyderne oppfyller ikke kravene i § 10-3<br /> annet ledd om at valget skal begrunnes.<br /> <br /> (27) Også kravet til årsakssammenheng mellom feilene og SB Transports tap er oppfylt. I<br /> henhold til Nucleusdommen påligger det den som mener seg forbigått å vise at det er klar<br /> sannsynlighetsovervekt for at vedkommende ville fått kontrakten. Det er likevel et<br /> spørsmål om det skjerpede beviskravet for at den forbigåtte tilbyderen ville fått<br /> kontrakten, bør gjelde der det ikke er tvil om at feilen har virket inn på avgjørelsen, eller<br /> om det mest sannsynlige alternative hendelsesforløpet da skal legges til grunn, uten<br /> ytterligere krav til årsakssammenheng. Det er innbyderen som har bevisbyrden for at det<br /> alternative hendelsesforløpet ville være at innbyderen ville utført oppdraget i egenregi,<br /> slik tilfellet er ved skadeserstatning utenfor kontraktsforhold.<br /> <br /> (28) Uansett er det klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport ville fått kontrakten. Det er<br /> ikke noe som tyder på at det var politisk vilje til å utføre arbeidet i egenregi, det ville ikke<br /> vært rettslig adgang til å utføre oppdraget i egenregi, og det ville ikke vært adgang til å<br /> forkaste de øvrige anbudene.<br /> <br /> (29) Når det gjelder spørsmålet om egenregi, er problemstillingen om det er rettslig adgang for<br /> en eierkommune til å gjennomføre oppgavene i egenregi gjennom det interkommunale<br /> selskapet. Dersom Reno-Vest selv skal foreta innsamlingen av husholdningsavfallet, en<br /> oppgave som påligger den enkelte kommune etter forurensningsloven § 30, innbærer det<br /> en avtale mellom kommunene og leverandøren, Reno-Vest, om utførelse av kommunenes<br /> lovpålagte plikt. En kommune kan utføre denne plikten selv, men dersom oppgaven skal<br /> settes bort, må lovgivningen om offentlige anskaffelser følges. Unntak gjelder bare der<br /> kommunen har tilsvarende kontroll over den leverandøren som får oppdraget som over<br /> egne organer, og for øvrig står for det vesentlige av leverandørens omsetning. Dette er<br /> slått fast av EF-domstolen i Teckal-dommen 18. november 1999 (sak C-107/98). I<br /> Carbotermo-dommen 11. mai 2006 (sak C-340/04) ble det slått fast at det ikke i seg selv<br /> er nok at det selskapet som får oppdraget, er 100 % offentlig eid. Det må fortsatt foretas<br /> en konkret vurdering av om den enkelte kommune har kontroll over selskapet. Det følger<br /> videre av Stadt Halle-dommen 11. januar 2005 (sak C-26/03) at den som mener<br /> anvendelsesområdet for anskaffelsesreglene skal innskrenkes, har bevisbyrden for at<br /> kravene er oppfylt.<br /> <br /> (30) I vår sak har ikke den enkelte kommunen tilstrekkelig kontroll. Den har bare en av seks<br /> stemmer i representantskapet, en av seks stemmer i styret, den er underlagt flertallet i alle<br /> spørsmål i representantskapet og styret og kan bli holdt ansvarlig for sin andel av<br /> forpliktelsene selv om deltakeren har stemt mot forslaget som genererer forpliktelsen,<br /> jr. IKS-loven § 3.<br /> <br /> (31) Når den enkelte kommune ikke har tilstrekkelig kontroll over det interkommunale<br /> selskapet, er det ikke anledning til å drive renovasjonsvirksomheten i egenregi gjennom<br /> selskapet.<br /> <br /> (32) Forkastelse av de resterende anbudene kan etter anskaffelsesforskriften § 10-1 annet ledd<br /> bare skje når resultatet av konkurransen gir saklig grunn for det.<br /> <br /> (33) SB Transports anbud var beregnet ut fra erfaring med tidligere kontrakt, og holdt generelt<br /> konkurransedyktige priser, blant annet på grunn av gunstige innkjøp. Anbudet må, for å<br /> unngå forskjellsbehandling, korrigeres i lys av at det senere er avklart hvilke opsjoner<br /> oppdragsgiver ville bruke, endret omfang fra oppdragsgivers side og endringer i<br /> oppdragsgivers forutsetninger som påvirker prisen.<br /> <br /> (34) Miljøtransports anbud kan på bakgrunn av forhistorien ikke brukes som<br /> sammenligningsgrunnlag. Reno-Vest har dessuten nektet å fremlegge Miljøtransports<br /> anbud i sin helhet, slik at det er vanskelig å sammenligne anbudene. Videre forutsetter<br /> Miljøtransports anbud samordning med transport av næringsavfall, noe som gir mulighet<br /> for kryssubsidiering.<br /> <br /> (35) Heller ikke det såkalte budsjettet på kr 5,175 millioner for 2004 kan brukes som<br /> utgangpunkt for vurderingen slik lagmannsretten har gjort. Dette ble utarbeidet av Reno-<br /> Vest etter anbudskonkurransen, og av de inhabile deltakere i prosessen. Budsjettet må<br /> uansett økes med kr 450 000 for inntransportering.<br /> <br /> (36) Skal man likevel sammenligne anbudene, ser man at SB Transports etter korrigeringer<br /> utgjør maksimalt kr 5,831 millioner mens Miljøtransports utgjør kr 5,657 millioner. Det<br /> er følgelig ikke grunnlag for å si at anbudet fra SB Transport var for dyrt, eller at det ikke<br /> var forretningsmessig forsvarlig å gjennomføre konkurransen.<br /> <br /> (37) Dersom Miljøtransports anbud var blitt avvist, og totalforkastelse ikke hadde skjedd, ville<br /> SB Transport vunnet konkurransen, ikke Østbø. Det er riktig at Østbøs anbud blir lavere<br /> hvis man trekker ut ekstratømming om sommeren, slik det senere ble gjort. Det er<br /> imidlertid ikke mulig på grunnlag av foreliggende informasjon å foreta en fullstendig<br /> korrigering av Østbøs anbud. Dessuten kunne andre forhold spilt inn. Østbø hadde for<br /> eksempel særdeles høye krav til kompensasjon ved avbrudd. Det avgjørende er uansett at<br /> SB Transports anbud var innstilt som nr. 2 da rangeringen ble foretatt.<br /> <br /> (38) Dersom Miljøtransports anbud korrekt var blitt avvist, er det klar sannsynlighetsovervekt<br /> for at SB Transport ville fått oppdraget. Kravet til årsakssammenheng er dermed oppfylt.<br /> <br /> (39) SB Transport AS har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Reno-Vest IKS dømmes til å betale til SB Transport AS kr 1.025.000 med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. juli 2007 og til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Reno-Vest IKS dømmes til å betale til SB Transport AS sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (40) Ankemotparten, Reno-Vest IKS, har i hovedsak gjort gjeldende:<br /> <br /> (41) Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag. Reno-Vest har ikke gjort feil, eventuelle feil er ikke<br /> vesentlige, og Reno-Vest kan uansett ikke klandres for eventuelle vesentlige feil. Uansett<br /> er det ikke klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport ville fått oppdraget. Vilkårene<br /> for å tilkjenne erstatning for den positive kontraktsinteressen er derfor ikke oppfylt.<br /> <br /> (42) Miljøtransport stilte nødvendig garanti. At Reno-Vest på et tidspunkt vurderte om<br /> garantikravet skulle opprettholdes, har ingen betydning. Det var for øvrig saklig grunnlag<br /> for å gjøre en slik vurdering ettersom det er tale om en garanti fra datterselskap overfor<br /> eget morselskap med en årlig kostnad på kr 40 000. Vurderingen skjedde etter at<br /> Miljøtransport var tildelt oppdraget. Partene sto da fritt til å legge om avtaleforholdet,<br /> herunder frafalle kravet om garanti. Reno-Vest som oppdragsgiver hadde også en ensidig<br /> rett til å avbestille garantiytelsen.<br /> <br /> (43) Om garanti ikke hadde blitt stilt, ville det heller ikke vært grunnlag for å avvise anbudet.<br /> En garanti fra eget datterselskap overfor morselskapet har ikke økonomisk mening. Mor<br /> og datter er en og samme økonomiske enhet, selv om de er to selvstendige rettssubjekter.<br /> Kravet om garanti er dessuten stilt for å sikre Reno-Vests interesser, ikke for å sikre<br /> konkurranseforholdet mellom anbyderne.<br /> <br /> (44) Reno-Vest gjorde det nødvendige vedtak om sikring av slik garanti for Miljøtransport før<br /> spørsmålet om tildeling av kontrakt ble behandlet av styret. Det var praktiske problemer<br /> som gjorde at det tok lang tid før sikkerhet faktisk ble stilt.<br /> <br /> (45) Konklusjonen fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser om at anbudet fra<br /> Miljøtransport skulle vært avvist på grunn av manglende garanti, må leses i lys av at<br /> Reno-Vest ikke var kjent med at dette var gjort gjeldende av SB Transport. Reno-Vest<br /> hadde ikke hatt oppfordring til å fremlegge sitt syn på garantispørsmålet, og heller ikke<br /> fått orientert klagenemnda om at bankinnskudd var foretatt. Dette er en klar<br /> saksbehandlingsfeil.<br /> <br /> (46) Det anføres også at kravet om garanti er et kontraktsvilkår, ikke et kvalifikasjonskrav.<br /> <br /> (47) Når det gjelder habilitetsspørsmålet, må man ta utgangspunkt i at forvaltningsloven § 6<br /> retter seg mot den som skal treffe avgjørelse eller tilrettelegge grunnlaget for en<br /> avgjørelse.<br /> <br /> (48) Avgjørelsen er styrets beslutning om tildeling av oppdraget. Verken Espen With-Hanssen<br /> eller Kai Hemminghytt var medlemmer i styret - slik skiller denne saken seg fra<br /> saksforholdet i Torghattendommen i [[Rt-1998-1398]].<br /> <br /> (49) Grunnlaget for styrets beslutning var innstillingen 17. november 2003 fra Arve Pedersen<br /> og Oddmund Enoksen, vedlagt Arve Pedersens notat hvor anbudene korrigeres og<br /> kommenteres. Verken Espen With-Hanssen eller Kai Hemminghytt deltok i utarbeidelsen<br /> av disse dokumentene, eller i presentasjonen av disse overfor styret. De har heller ikke for<br /> øvrig tilrettelagt grunnlaget for avgjørelsen.<br /> <br /> (50) Espen With-Hanssens tilstedeværelse på styremøtet var uten betydning. Han hadde ikke<br /> ordet, og styret traff enstemmig vedtak i samsvar med innstillingen uten debatt.<br /> <br /> (51) Espen With-Hanssen tok del i utarbeidelsen av anbudsdokumentene. Det dreide seg<br /> imidlertid i stor grad om gjenbruk fra forrige anbudsrunde, og det var ikke da besluttet at<br /> Miljøtransport skulle delta.<br /> <br /> (52) Prekvalifiseringsanbudene ble gjennomgått og kontrollert av revisor Wiggo K. Nilsen og<br /> Arve Pedersen. Espen With-Hanssen skulle i henhold til prekvalifiseringsgrunnlaget delta<br /> i gruppen, men deltok ikke, på grunn av Miljøtransports deltakelse i konkurransen.<br /> <br /> (53) Etter prekvalifiseringen ble det avholdt et anbudsmøte hvor de prekvalifiserte deltakerne<br /> var til stede. Møtet ble ledet av Espen With-Hanssen som representant for innbyder,<br /> Reno-Vest. Dette var nødvendig, det var ingen andre enn han som kunne svare på<br /> spørsmålene som ble stilt. Det ble ikke gitt opplysninger på møtet som kan anses som<br /> tilrettelegging av styrets senere avgjørelse.<br /> <br /> (54) Det spilte ingen rolle at Espen With-Hanssen var oppgitt som kontaktperson i<br /> konkurransegrunnlaget. Eventuelle spørsmål måtte være skriftlige, og det kom ingen slike<br /> spørsmål.<br /> <br /> (55) Espen With-Hanssen var til stede under åpning av anbudene, men dette kan ikke anses for<br /> tilrettelegging av styrets avgjørelse. Da Espen With-Hanssen underskrev på<br /> underretningsbrevet til anbyderne, var beslutningen allerede truffet, og dette var følgelig<br /> heller ikke tilrettelegging.<br /> <br /> (56) Kai Hemminghytt var konstituert daglig leder i Miljøtransport fra juli 2003, men siden det<br /> ikke var virksomhet i selskapet da, var det unaturlig at han sluttet som driftssjef i Reno-<br /> Vest da han skulle regne anbud for Miljøtransport. Reno-Vest kunne alternativt valgt å<br /> inngi anbud selv, og da måtte det vært Kai Hemminghytt som regnet anbudet.<br /> <br /> (57) Subsidiært, dersom de to anses som inhabile, anføres at styrets vedtak ville blitt det<br /> samme uavhengig av deres deltakelse. Styrets vedtak er derfor ikke ugyldig, jf. prinsippet<br /> i forvaltningsloven § 41. Uansett kan dette ikke anses som en vesentlig feil. De krav som<br /> stilles til avstand, må tilpasses i en liten bedrift. Det må være adgang til å bruke<br /> tilgjengelige ressurser, og man må ta i betraktning at det ville vært lovlig for Reno-Vest<br /> selv å levere anbud. Det anføres også at Reno-Vest ikke kan klandres.<br /> <br /> (58) Manglende anskaffelsesprotokoll er en formell feil som ikke har betydning. Også<br /> eventuelle mangler ved underretningen er uten betydning. Formålet med denne er at den<br /> skal gi grunnlag for klage, og det har den gitt i vår sak.<br /> <br /> (59) Det er ikke forhold i denne saken som tilsier at man skal lempe på kravet fastsatt i<br /> Nucleusdommen om at SB Transport må bevise med klar sannsynlighetsovervekt at<br /> selskapet ville blitt tildelt kontrakten hvis feilen tenkes bort.<br /> <br /> (60) Reno-Vest hadde adgang til å forkaste samtlige anbud hvis det var saklig grunn til det, og<br /> kunne etter dette fritt velge mellom flere alternativer, herunder egenregi - selv eller ved et<br /> datterselskap - eller ny anbudsrunde.<br /> <br /> (61) Reno-Vest hadde ikke kontraheringsplikt. Det var tatt uttrykkelig forbehold i<br /> anbudsgrunnlaget om valg av egenregi, og det foreligger saklig grunn til egenregi når<br /> oppdraget kan utføres bedre eller billigere enn av anbyderne. Miljøtransports anbud viste<br /> hva det ville koste å utføre oppdraget i egenregi, og selv om anbudet hadde måttet avvises<br /> på grunn av formelle feil, rammer ikke det kalkulasjonen som lå til grunn for anbudet.<br /> <br /> (62) Det var meget stor prisforskjell mellom SB Transport og Miljøtransport, derfor ville det<br /> ha vært saklig grunn til å forkaste dette anbudet, og åpenbart at det ville skjedd.<br /> <br /> (63) Til SB Transports anførsel om at det ikke var politisk vilje til å drive avfallsinnsamlingen<br /> i egenregi, påpekes det at dette ikke var et spørsmål som skulle behandles av<br /> kommunestyrene, men i Reno-Vests styre. Til spørsmålet om det var rettslig adgang for<br /> Reno-Vest til å foreta oppdraget i egenregi, anføres at det var Reno-Vest som her var<br /> oppdragsgiver og som hadde lyst ut anbud, ikke en enkelt kommune. Oppdragsgiver kan<br /> selvsagt velge å utføre egen virksomhet i egenregi. Reno-Vest har mangfoldige år stått for<br /> renovasjonen for kommunene i Vesterålen og Lødingen, og det har aldri vært spørsmål<br /> om Reno-Vest lovlig kan fortsette med det. Også om man skulle mene at kravene til<br /> kommunal kontroll som er fastsatt av EF-domstolen gjelder, er kravene oppfylt her. Også<br /> egenregi gjennom eget datterselskap kunne vært gjennomført.<br /> <br /> (64) Endelig anføres det at SB Transports anbud ikke var det nest laveste. Anbudet fra Østbø<br /> var ca. kr 300 000 lavere når det tas hensyn til de opsjoner som på<br /> kontraktstildelingstidspunktet ble tatt med. SB Transport ville derfor uansett ikke fått<br /> oppdraget.<br /> <br /> (65) Reno-Vest IKS har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens post 1 og 3 stadfestes.<br /> <br /> :2. SB Transport AS dømmes til å betale saksomkostninger til Reno-Vest IKS for tingretten og Høyesterett.”<br /> <br /> (66) '''Mitt syn på saken'''<br /> <br /> (67) Reno-Vest, som er et interkommunalt selskap, omfattes av lov 16. juli 1999 nr. 69 om<br /> offentlige anskaffelser - anskaffelsesloven - og forskrift 15. juni 2001 nr. 616 om<br /> offentlige anskaffelser - anskaffelsesforskriften - se anskaffelsesforskriften § 1-2.<br /> <br /> (68) Anskaffelsesloven § 10 gir rett til erstatning ved brudd på loven eller forskrifter gitt i<br /> medhold av loven, men gir ikke noen nærmere anvisning om hva som skal erstattes.<br /> Når det i norsk rett har vært tilkjent erstatning etter feil fra anbudsinnbyderen, har det<br /> vanligvis vært tale om dekning av en anbyders utgifter ved å ha deltatt i konkurransen -<br /> den negative kontraktsinteressen. I vår sak er det rettskraftig avgjort at SB Transport får<br /> slik erstatning, og spørsmålet er om selskapet har krav på noe mer. Det følger av<br /> Nucleusdommen i [[Rt-2001-1062]] at en forbigått anbyder i visse tilfeller har krav på<br /> erstatning for den positive kontraktsinteressen - det vil si å bli stilt som om selskapet var<br /> blitt tilkjent anbudet. Men kravene er strenge. På side 1079 uttaler førstvoterende:<br /> <br /> :”Det må vere eit visst rom for feil ved vurdering av anbod, både med omsyn til det faktiske grunnlaget og med omsyn til forståing av regelverket, utan at dette gir grunnlag for ansvar for den positive kontraktsinteressa. Etter mitt syn bør utgangspunktet vere at det må vere vesentlege feil. I vurderinga av om ein feil er vesentleg, må det takast omsyn både til storleiken på feilen, typen av feil og kor mykje oppdragsgivaren er å leggje til last.<br /> <br /> :Etter mitt syn bør det også skje ei tilstramming av beviskravet for årsakssamanheng samanhalde med det vanlege beviskravet. Ofte vil det vere vanskeleg å seie om ein feil har spela inn ved avgjerda. Det må krevjast at anbydar med klar sannsynlegovervekt viser at oppdraget skulle gått til vedkomande anbydar.”<br /> <br /> (69) Med utgangspunkt i dette må det først tas stilling til om det i vår sak er begått feil, og<br /> eventuelt om feilene er vesentlige, det vil si om det foreligger ansvarsgrunnlag.<br /> <br /> (70) Jeg ser først på kravet til sikkerhetsstillelse.<br /> <br /> (71) I prekvalifiseringsgrunnlaget het det:<br /> <br /> :”3.1 Prekvalifisering av anbydere<br /> :...<br /> :Det blir satt krav til skriftlig dokumentasjon av følgende:<br /> :...<br /> :10. Egnede erklæringer fra bank på at krav om bankgaranti på NOK 1.500 000,- kan stilles.<br /> :...<br /> :3.2.3 Utelukkelse pga. særlige forhold<br /> <br /> :Vi gjør oppmerksom på at blant annet følgende forhold vil utelukke anbyder fra å delta i anbudsprosessen:<br /> :...<br /> :- Manglende finansieringsgaranti”.<br /> <br /> (72) I konkurransegrunnlaget het det følgende om garanti:<br /> <br /> :”3.9 Sikkerhetsstillelse, garanti<br /> <br /> :Sikkerhetsstillelse i form av bankgaranti på NOK 1.500.000,- skal stilles for hele kontraktsperioden.<br /> <br /> :Ved bruk av garantierklæring skal dette fremlegges ved kontraktinngåelse. Ved forlengelse av kontraktsperioden (utover 4 år) skal garantien forlenges.”<br /> <br /> (73) I tillegg var punkt 2.17 i konkurransegrunnlaget identisk med punkt 3.2.3 i<br /> prekvalifiseringsgrunnlaget når det gjaldt virkningen av manglende finansieringsgaranti.<br /> <br /> (74) I prekvalifiseringsanbudet fra Miljøtransport lå det ved et forhåndstilsagn om garanti fra<br /> Nordlandsbanken med følgende ordlyd:<br /> <br /> :”Vi viser til Deres henvendelse og kan i den anledning opplyse at banken vil kunne stille en garanti for Deres regning, stor inntil kr. 1.500.000,- i favør av Reno-Vest IKS, til sikkerhet for riktig oppfyllelse av den transportkontrakt som De eventuelt vil få med Reno-Vest IKS i forbindelse med forestående levering av anbud.<br /> <br /> :Garantien forutsettes sikret med kausjon fra Deres morselskap, eventuelt pantsettelse av bankinnskudd.”<br /> <br /> (75) Som jeg har nevnt ga Reno-Vests styre administrasjonen fullmakt til å sette inn<br /> kr 1,5 millioner på sperret konto med sikte på at kontoen kunne brukes som sikkerhet for<br /> bankgaranti. Dette skjedde etter at anbudet var innlevert, men før kontraktstildelingen.<br /> Under kontraktsforhandlingene i desember 2003 bestemte imidlertid Reno-Vest seg for å<br /> vurdere om det var nødvendig med en slik garanti. Sikkerhetsstillelse ble etter hvert<br /> ordnet, men ikke før ni måneder senere.<br /> <br /> (76) Jeg finner det unødvendig å ta stilling til om anbudet fra Miljøtransport skulle vært avvist<br /> i forbindelse med prekvalifiseringen. Det er etter mitt syn klart at så lenge den betingelsen<br /> banken hadde satt om kausjon fra morselskapet eller pantsettelse av bankinnskudd ikke<br /> var oppfylt, tilfredsstilte ikke Miljøtransport kravet i konkurransegrunnlaget punkt 3.9 om<br /> at det skulle foreligge sikkerhetsstillelse for hele kontraktsperioden, og at<br /> garantierklæring skulle fremlegges ved kontraktsinngåelse. En fullmakt fra styret i Reno-<br /> Vest til administrasjonen om å ordne slik sikkerhetsstillelse sikrer ikke Reno-Vest mot tap<br /> dersom Miljøtransport ikke oppfyller sine forpliktelser. Jeg kan ikke se at det kan<br /> tillegges vekt at Miljøtransport er et datterselskap av Reno-Vest. Det er etter<br /> anskaffelsesloven § 5 et grunnleggende krav at oppdragsgiver sikrer at det ikke finner<br /> sted forskjellsbehandling mellom leverandører. Frafalles garantikravet for én leverandør,<br /> er dette kravet krenket.<br /> <br /> (77) Både i prekvalifiseringsgrunnlaget og konkurransegrunnlaget heter det at manglende<br /> finansieringsgaranti vil utelukke anbyder fra å delta i anbudsprosessen. Det er ikke<br /> bestridt at ”finansieringsgarantien” refererer seg til garantien på kr 1,5 millioner som<br /> kreves etter de samme grunnlagene. Det følger også av anskaffelsesforskriften § 8-12<br /> første ledd bokstav a at oppdragsgivere skal avvise leverandører som ikke oppfyller krav<br /> som er satt for leverandørers deltakelse i konkurransen. Miljøtransports anbud skulle<br /> derfor vært avvist, og det er en feil at dette ikke er gjort.<br /> <br /> (78) Jeg går så over til å vurdere habilitetsspørsmålet eller - kanskje mer treffende -<br /> spørsmålet om rolleblanding.<br /> <br /> (79) Dette spørsmålet knytter seg til det forhold at styreformann og registrert daglig leder i<br /> Miljøtransport, Espen With-Hanssen, også var daglig leder i Reno-Vest med flere<br /> oppgaver i tilknytning til anbudskonkurransen. Han utarbeidet anbudsdokumentene og<br /> skulle ifølge prekvalifiseringsgrunnlaget ta del i en gruppe på fire som skulle vurdere<br /> prekvalifisering av anbudene. Av konkurransegrunnlaget fremgikk det at den samme<br /> gruppen skulle foreta anbudsvurdering. With-Hanssen trakk seg fra gruppen da det ble<br /> klart at Miljøtransport skulle levere anbud, men dette ble ikke kunngjort for de potensielle<br /> anbyderne. Espen With-Hanssen var oppført som kontaktperson i konkurransegrunnlaget<br /> og fortsatte med å være det gjennom hele prosessen. Han ledet en anbudskonferanse<br /> 8. oktober 2003 og deltok i åpningen av anbudene. Han deltok på styremøtet hvor styret<br /> ga administrasjonen fullmakt til å sette av kr 1, 5 millioner som sikkerhet for<br /> Miljøtransports bankgaranti, og på styremøtet hvor det ble besluttet å tildele kontrakten til<br /> Miljøtransport. Dessuten underskrev han brevet hvor anbyderne ble orientert om utfallet<br /> av konkurransen.<br /> <br /> (80) Videre knytter spørsmålet seg til det forhold at konstituert daglig leder i Miljøtransport,<br /> Kai Hemminghytt, som hadde regnet Miljøtransports anbud, hele den aktuelle tiden var<br /> ansatt som driftssjef i Reno-Vest.<br /> <br /> (81) Det følger av anskaffelsesforskriften § 3-4 at forvaltningsloven §§ 6 til 10 om habilitet<br /> gjelder. Forvaltningsloven § 6 fastsetter at man i nærmere angitte tilfeller er inhabil til å<br /> ”tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak”.<br /> Reno-Vest har anført at With-Hanssen verken var med på å treffe avgjørelsen eller<br /> tilrettelegge grunnlaget for den siden han ikke var styremedlem i Reno-Vest og ikke tok<br /> del i gruppen som vurderte prekvalifiseringen og anbudene, slik planen opprinnelig var.<br /> Anbudskonferansen han ledet dreide seg fullt ut om praktiske spørsmål, og han hadde<br /> ikke ordet da styret behandlet spørsmålet om hvem som skulle få kontrakten.<br /> <br /> (82) Etter mitt syn kan det ikke uten videre være avgjørende at With-Hanssen ikke utarbeidet<br /> innstillingen om hvilken anbyder som burde få kontrakten. Det må foretas en konkret<br /> vurdering av om han hadde en slik rolle i anbudssaken at den var egnet til å svekke tilliten<br /> til at anbyderne konkurrerte på like vilkår. Drøftelsen kan kanskje like gjerne forankres i<br /> alminnelige anbudsrettslige prinsipper som i forvaltningsloven § 6. Disse prinsippene<br /> kommer til uttrykk i anskaffelsesloven § 5, som blant annet pålegger oppdragsgiver å<br /> sikre at det ikke finner sted forskjellsbehandling mellom leverandører. Jeg viser også til<br /> anskaffelsesloven § 1, hvor det fremgår at et av formålene med regelverket er å sikre at<br /> det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige<br /> anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Det vises også til at Høyesterett i<br /> Torghattendommen i [[Rt-1998-1398]] på side 1410 gir uttrykk for at det lettere oppstår<br /> inhabilitet når det er tale om en konkurransesituasjon enn hva tilfellet er hvor det ikke er<br /> andre parter.<br /> <br /> (83) En ansatt hos en innbyder kan etter omstendighetene ha slik kunnskap om innbyderens<br /> behov og ønsker at det vil innebære en klar konkurransefordel for en leverandør om<br /> vedkommende tar del i utarbeidelsen av leverandørens anbud. Dette er bakgrunnen for at<br /> det i praksis gjerne stilles som en forutsetning for at kommunalt ansatte kan utarbeide<br /> konkurransegrunnlag når kommunen inngir internanbud, at det er ”vanntette skott”<br /> mellom dem som utarbeidet konkurransegrunnlaget og dem som inngir anbudet. Det kan i<br /> alle fall være egnet til å så tvil om likebehandlingsprinsippet er respektert dersom en<br /> sentral person i innbyders organisasjon også sitter sentralt i organisasjonen til en av<br /> leverandørene. I vår sak var det tilfellet. Espen With-Hanssen, styreleder i Miljøtransport,<br /> var den som utarbeidet anbudsgrunnlaget for Reno-Vest. At det i stor grad skjedde ved<br /> gjenbruk av tidligere grunnlag, kan bare tillegges begrenset vekt. I tillegg kommer at det<br /> var driftssjef i Reno-Vest, Kai Hemminghytt, som regnet anbudet for Miljøtransport.<br /> Espen With-Hanssen fremstår dessuten som en sentral person i Reno-Vest i forbindelse<br /> med behandling av anbudskonkurransen, selv om han trakk seg ut av arbeidsgruppen som<br /> vurderte anbudene.<br /> <br /> (84) Jeg kan på denne bakgrunn slutte meg til lagmannsretten når den konkluderer slik:<br /> <br /> :”Allerede ved prekvalifiseringen var det klart at datterselskapet ville konkurrere om kontrakten. Reno-Vest hadde da en direkte foranledning til å foreta de nødvendige endringer i sin og datterselskapenes personellmessige struktur og tilkjennegi utad hvilke prosedyrer man ville følge for å sikre likebehandling av anbyderne og nødvendig avstand mellom tilbyder og beslutningstakerne. Når dette ikke ble gjort, må dette betegnes som alvorlige brudd på sentrale saksbehandlingsregler.”<br /> <br /> (85) Når det gjelder øvrige saksbehandlingsfeil, slutter jeg meg til tingrettens og<br /> lagmannsrettens konklusjon om at det ikke er ført anskaffelsesprotokoll slik det kreves i<br /> anskaffelsesforskriften § 8-1 første ledd, og viser til den nærmere drøftelse i<br /> lagmannsrettens dom. Jeg slutter meg også til drøftelsen og konklusjonen om at<br /> begrunnelsen som ble gitt for valg av anbyder i brev til anbyderne 24. november 2003,<br /> ikke tilfredsstiller kravet til begrunnelse i § 10-3 annet ledd. I lagmannsrettens dom heter<br /> det blant annet om dette kravet:<br /> <br /> :”Begrunnelsen skal være så fyllestgjørende at det skal være mulig å avgjøre om tildelingsbeslutningen skal bestrides, jf Dragsten og Lindalens kommentar side 1342. Det må derfor kreves at de nærmere kriterier for valget fremgår. Når det opereres med korrigerte anbudssummer, må det fremgå hvordan disse er fremkommet.”<br /> <br /> (86) Spørsmålet er så om manglende avvisning på grunn av garantimangelen, rolleblandingen,<br /> manglende protokoll og mangelfull begrunnelse, til sammen innebærer at det er skjedd<br /> vesentlige feil i anbudskonkurransen.<br /> <br /> (87) Ved vurderingen av om feilene er vesentlige, skal det etter Nucleusdommen legges vekt<br /> på feilens størrelse, typen feil og i hvilken grad oppdragsgiver kan klandres.<br /> <br /> (88) Alene det forholdet at den manglende garantien skulle ført til avvisning av den anbyderen<br /> som fikk kontrakten, er en feil som utvilsomt har hatt stor betydning. Rolleblandingen i<br /> de to selskapene er en alvorlig feil. De øvrige feilene kan umiddelbart virke mindre<br /> betydningsfulle fordi de neppe har vært avgjørende for resultatet. De bidrar imidlertid til å<br /> svekke gjennomsiktighet og etterprøvbarhet, som er grunnleggende krav ved<br /> anskaffelsene, jf. anskaffelsesloven § 5. Reno-Vest er en profesjonell aktør som bør<br /> kjenne regelverket godt nok til å unngå slike feil. Det at det dreier seg om en mindre<br /> bedrift, kan ikke frita den fra å oppfylle de grunnleggende krav til likebehandling og<br /> forutberegnelighet i anskaffelsesprosessen. Jeg er derfor enig med tingretten og<br /> lagmannsretten i at feilene, samlet sett, er vesentlige.<br /> <br /> (89) Spørsmålet blir dernest om det foreligger årsakssammenheng mellom feilene og tapet<br /> SB Transport har lidt ved ikke å få oppdraget. Som jeg allerede har vært inne på, følger<br /> det av Nucleusdommen at SB Transport for å oppfylle kravet om årsakssammenheng med<br /> klar sannsynlighetsovervekt må vise at oppdraget skulle gått til selskapet. I dette ligger<br /> etter det jeg kan se ikke noe krav om tilnærmet visshet, men et krav om at SB Transport<br /> påviser klare holdepunkter for at selskapet ville fått kontrakten. Dette må sees i<br /> sammenheng med at en forbigått anbyder som ikke oppfyller beviskravet, likevel kan ha<br /> krav på erstatning for den negative kontraktsinteressen. SB Transports anførsel om at<br /> beviskravet bør lempes fordi begrunnelsen ikke slår til her - siden det er klart at feilen har<br /> spilt inn - kan klart ikke føre fram.<br /> <br /> (90) Reno-Vest har gjort gjeldende at hvis kontrakten ikke kunne tildeles Miljøtransport, ville<br /> Reno-Vest forkastet alle anbudene med sikte på å utføre arbeidet i egenregi eller<br /> gjennomføre en ny anbudsrunde. Slik saken har vært presentert, ser jeg egenregi som det<br /> reelle alternativet. Spørsmålet er derfor om det ville vært adgang for Reno-Vest til å<br /> forkaste alle anbudene med denne begrunnelsen.<br /> <br /> (91) Etter anskaffelsesforskriften § 10-1 annet ledd kan oppdragsgiver forkaste alle anbudene<br /> dersom resultatet av konkurransen gir saklig grunn for det. I kjennelsen i [[Rt-2001-473]] - Concordekjennelsen - uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg på side 481-482:<br /> <br /> :”Kjæremålsutvalget deler statens syn på at kravet om forutberegnelighet må anses som en del av saklighetskravet i anskaffelsesloven § 4 annet ledd, og at det først og fremst refererer seg til at regelverket for tilbudskonkurranser må følges, både skrevne regler og de som kan utledes av det alminnelige krav til lojalitet i avtaleforhold. Dette vil ramme tilbudskonkurranser som ikke fullt ut er reelle, men som eksempelvis bare har til hensikt å ”teste markedet”. Men det innebærer etter utvalgets syn ikke at en avlysning av tilbudskonkurransen uansett må settes til side dersom begrunnelsen er at tilbyderen først i ettertid finner å ville gjennomføre anskaffelsen i egen regi. Det sentrale må være om avlysningen etter en totalvurdering finnes å være saklig begrunnet, slik lagmannsretten også har lagt til grunn.”<br /> <br /> (92) Lenger ned på side 482 heter det videre:<br /> <br /> :”Med den sparsomme veiledning lovgivningen gir, finner utvalget ikke grunnlag for å legge så meget i dette at det kreves en kvalifisert overvekt av økonomiske hensyn for at avlysning skal kunne skje. Det må være tilstrekkelig at vurderingen av å bruke en tilbudskonkurranse og den senere avlysningen av konkurransen hviler på en fullt ut forsvarlig vurdering fra utbyderens side.”<br /> <br /> (93) Concordekjennelsen ble avsagt før den gjeldende forskriften ble vedtatt, og bruker<br /> uttrykket avlysning i stedet for totalforkastelse. Dette har ingen betydning, og jeg legger<br /> til grunn at spørsmålet er om forkastelse av alle anbudene ville ha hvilt på en fullt ut<br /> forsvarlig økonomisk vurdering. Jeg nevner at det ikke er holdepunkter i de<br /> opplysningene som foreligger for Høyesterett, for å legge til grunn at<br /> anbudskonkurransen her ble lyst ut for å teste markedet.<br /> <br /> (94) Reno-Vest har gjort gjeldende at det må tas som utgangspunkt at Reno-Vest ikke hadde<br /> kontraheringsplikt. Det var tatt uttrykkelig forbehold i anbudsgrunnlaget om valg av<br /> egenregi, og det foreligger saklig grunn til egenregi når oppdraget kan utføres bedre eller<br /> billigere enn av anbyderne. Miljøtransports anbud viste hva det ville koste å utføre<br /> oppdraget i egenregi, og selv om anbudet hadde måttet avvises på grunn av formelle feil,<br /> rammer ikke det kalkulasjonen som lå til grunn for anbudet.<br /> <br /> (95) SB Transport har hevdet at anbudet fra Miljøtransport ikke kan brukes som utgangspunkt<br /> for å vurdere om de øvrige anbudene var for høye, på grunn av dobbeltrollene With-<br /> Hanssen og Hemminghytt hadde i anbudsprosessen. Av samme grunn kan heller ikke<br /> Reno-Vests budsjettpost på dette punktet, som også er beregnet av Kai Hemminghytt,<br /> benyttes til vurderingen.<br /> <br /> (96) Jeg nevner først at selv om det i konkurransegrunnlaget heter at ”Reno-Vest vil vurdere<br /> de innkomne anbud mot egendrift”, innebærer ikke det noen lemping av kravet om at<br /> totalforkastelse må ha saklig grunn og hvile på en fullt ut forsvarlig økonomisk vurdering.<br /> <br /> (97) I vår sak oppstår da for det første spørsmålet om Miljøtransports anbud kan brukes som<br /> grunnlag for å vurdere om det var saklig grunn til å forkaste SBs anbud, i lys av<br /> dobbeltrollene til With-Hanssen og Hemminghytt.<br /> <br /> (98) Det må legges til grunn at Espen With-Hanssen og antakelig også Kai Hemminghytt har<br /> hatt en helt annen innsikt enn konkurrentene i oppdragsgivers ønsker og behov, herunder<br /> hvilke opsjoner oppdragsgiver har ansett som mest aktuelle, hvilke poster i anbudet som<br /> var de viktigste for oppdragsgiver, og hvor det kunne være aktuelt å gå inn med<br /> justeringer senere. Rolleblandingen er som jeg tidligere er kommet til en alvorlig feil ved<br /> anbudskonkurransen. Jeg kan imidlertid ikke se at rolleblandingen i seg selv innebærer at<br /> tallene Miljøtransport har kommet fram til, ikke kan legges til grunn av Reno-Vest ved<br /> vurderingen av hva det vil koste å drive i egenregi.<br /> <br /> (99) Reno-Vest har påpekt at det er meget stor prisforskjell mellom anbudene fra SB Transport<br /> og Miljøtransport. Etter en tilpasning Reno-Vest har foretatt av begge anbudene i forhold<br /> til de opsjoner som ble valgt, blir SB Transports anbud på kr 6,885 millioner mens<br /> Miljøtransports anbud blir på kr 5,656 millioner, en differanse på 21,7 %. Reno-Vest har<br /> også vist til at det i selskapets driftsbudsjett for 2004 er satt av kr 5,175 millioner til<br /> avfallsrenovasjon.<br /> <br /> (100) SB Transport mener at skal man først sammenligne anbudene, vil justeringen for<br /> opsjonene tilsi at SB Transports anbud blir på kr 6,826 millioner. Det må imidlertid også<br /> justeres for andre kostnadsbesparelser som følger av ikke-meddelte endringer på minst<br /> kr 435 000. Videre må det tas i betraktning at det i Miljøtransports anbud het at<br /> ”Miljøtransport ønsker å samkjøre husholdningstransporten med transport av<br /> næringsavfall for å utnytte ledig kapasitet til enhver tid. Dette resulterer også i at<br /> beredskapskapasiteten øker”. Dette har sammenheng med at næringsavfallet etter planen<br /> skulle håndteres av Miljøtransports søsterselskap Miljøexpert AS. I sitt anbud tilbød<br /> SB Transport en rabatt på 7 prosent, ca. kr 560 000, dersom SB Transport oppnådde en<br /> avtale om innkjøring av næringsavfallet i området.<br /> <br /> (101) Det er på det rene at selv om man justerer anbudet fra SB Transport i lys av de opsjonene<br /> som faktisk ble valgt, ligger SB Transports anbud vesentlig høyere enn Miljøtransports,<br /> uansett hvilken av partenes beregninger som legges til grunn. Det er etter mitt syn ikke<br /> tilstrekkelig sannsynliggjort at det skal gjøres fradrag i SB Transports anbud for<br /> ytterligere endringer, slik SB Transport har anført. Derimot er det uklart hvilken<br /> betydning Miljøtransports ønske om samordning med næringsavfallet har hatt for<br /> størrelsen på Miljøtransports anbud. Det anbudsrettslige likhetsprinsippet tilsier at den<br /> fordelen det eventuelt ville innbære å samordne husholdningstransporten med transport av<br /> næringsavfall, skulle innkalkuleres i anbudet. Selv om man som SB Transport har gjort<br /> gjeldende, av denne grunn reduserer SB Transports anbud med 7 prosent, ville imidlertid<br /> anbudet fra SB Transport fortsatt være minst 10 prosent høyere enn anbudet fra<br /> Miljøtransport, og dermed den antatte kostnaden ved å utføre oppdraget i egenregi. Jeg<br /> legger ut fra dette til grunn at det ville vært en fullt ut forsvarlig vurdering å forkaste alle<br /> anbudene for å foreta oppdraget i egenregi.<br /> <br /> (102) SB Transport har dermed ikke påvist med klar sannsynlighetsovervekt at SB Transport<br /> ville fått oppdraget.<br /> <br /> (103) SB Transport har også vist til at oppgaven med å foreta innsamling av husholdningsavfall<br /> påligger den enkelte kommunen, se forurensningsloven § 30. SB Transport anfører at det<br /> følger av EØS-regler, slik de er forstått av EF-domstolen, at kommunene da ikke kan<br /> gjennomføre oppgavene i egen regi gjennom det interkommunale selskapet Reno-Vest.<br /> Jeg kan ikke se at dette fører frem. Dels er jeg i tvil om hvor relevant problemstillingen i<br /> det hele tatt er når det er Reno-Vest, ikke den enkelte kommunen, som er anbudsinnbyder.<br /> Men i alle fall er jeg enig i det syn som er lagt til grunn i en avgjørelse 7. november 2005<br /> fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Flertallet uttaler der:<br /> <br /> :”Flertallet kan ikke se at saklig begrunnet samarbeid mellom kommuner gjennom interkommunale selskaper ikke skal kunne kombineres med egenregi i de tilfellene hvor det interkommunale selskapet er opprettet med det hovedformål å dekke eierkommunenes behov, og eierkommunene samlet utøver en kontroll som er på linje med den som gjelder for interne etater.”<br /> <br /> (104) Det samme rettslige synet har Fornyings- og administrasjonsdepartementet gitt uttrykk for<br /> i Veileder til reglene om offentlige anskaffelser, utgitt i 2006, der det heter på side 33:<br /> <br /> :”Eksempel på tillatt egenregi:<br /> :Kommune A eier, sammen med syv andre kommuner, det interkommunale avfallsselskapet ”Rent og ryddig IKS”, organisert etter lov om interkommunale selskaper. Kommune A er den minste kommunen i samarbeidet og har eierandel etter dette. Kommune A vil etter departementets oppfatning kunne tildele oppdraget med å samle inn og behandle husholdningsavfallet i kommune A, til ”Rent og Ryddig IKS” etter unntaket for egenregi.”<br /> <br /> (105) Noe rettslig hinder for egenregi ser jeg da ikke, og som tingretten og lagmannsretten er<br /> jeg kommet til at årsakskravet ikke er oppfylt, slik at SB Transports anke ikke fører frem.<br /> <br /> (106) Siden jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.<br /> <br /> (107) Dommer Bruzelius: Jeg er i likhet med førstvoterende kommet til at det er begått<br /> vesentlige feil i anbudssaken, og til at det således foreligger ansvarsgrunnlag. SB<br /> Transport har da krav på erstatning for lidt tap ved ikke å bli tildelt oppdraget, forutsatt at<br /> selskapet med klar sannsynlighetsovervekt kan påvise at oppdraget skulle ha gått til SB<br /> Transport. I motsetning til førstvoterende, mener jeg, hensett til de konkrete<br /> omstendigheter i saken, at også kravet til årsakssammenheng er oppfylt.<br /> <br /> (108) Som førstvoterende har gjort rede for, skulle anbudet fra Miljøtransport ha vært avvist.<br /> Hovedspørsmålet i årsaksvurderingen er, slik jeg vurderer saken, om Reno-Vest kunne ha<br /> forkastet de øvrige anbudene.<br /> <br /> (109) Etter mitt syn fremgår det klart av dokumentene at Reno-Vest etter en samlet vurdering<br /> fant anbudet fra SB Transport å være økonomisk mer fordelaktig enn anbudet fra Østbø,<br /> både på kontraktstidspunktet og senere. Særlig viser jeg til underretningen i brev av 24.<br /> november 2003 fra Reno-Vest til anbyderne. Men også i brev 22. juni 2004 fra advokat<br /> Enoksen til Klagenemnda for offentlige anskaffelser ble anbudet fra SB Transport omtalt<br /> som det nest laveste anbud. Anførselen vedrørende forholdet til Østbø finner man heller<br /> ikke spor av i de tidligere instansers dommer. Jeg finner det etter dette ikke tvilsomt at<br /> dersom det ikke var grunnlag for å forkaste de øvrige anbudene, ville SB Transport ha fått<br /> oppdraget.<br /> <br /> (110) Som førstvoterende legger jeg til grunn at spørsmålet om forkastelse av de øvrige<br /> anbudene beror på en saklighets- eller forsvarlighetsvurdering. Jeg viser til det hun har<br /> sagt om anskaffelsesforskriften og Concordkjennelsen i [[Rt-2001-473]].<br /> <br /> (111) Vurderingen må basere seg på det materialet som er lagt frem. Dette er i hovedtrekk<br /> anbudsinnbydelsen, anbudsbrevene med anbudssammendrag og den sammenstilling av<br /> tallene som fremkom i Pedersens innstilling til styret. Det er også vist til budsjettall, og<br /> begge sider har utarbeidet og lagt frem talloppstillinger for å påvise forholdet mellom<br /> anbudene i forhold til opsjoner og andre faktiske omstendigheter.<br /> <br /> (112) Reno-Vest gjør gjeldende at Miljøtransports anbud - selv om det skulle ha vært avvist -<br /> viste hva det ville ha kostet å utføre arbeidet i egenregi, og at den store prisforskjellen må<br /> være avgjørende ved forsvarlighetsvurderingen. Jeg er her ikke enig med Reno-Vest.<br /> <br /> (113) Når det først gjelder dokumentene i anbudssaken, viser jeg til at det nettopp er ved<br /> utarbeidelsen av anbudsgrunnlaget med opsjonene og tallene i anbudet fra Miljøtransport<br /> at den uakseptable rolleblandingen med styrke har gjort seg gjeldende. Dette taler allerede<br /> i seg selv mot at materialet kan brukes for å underbygge at det ut fra anbudet fra<br /> Miljøtransport ville ha vært forsvarlig å forkaste de øvrige anbud.<br /> <br /> (114) Jeg legger til grunn at både Espen With-Hanssen og Kai Hemminghytt har hatt en helt<br /> annen innsikt enn konkurrentene i oppdragsgivers ønsker og behov. Dette gjelder både i<br /> forhold til hvilke av de mange opsjoner Reno-Vest har ansett som mest aktuelle, hvilke<br /> poster i anbudet som var de viktigste for selskapet, og hvor det kunne være aktuelt med<br /> justeringer senere. Dette viser etter min mening at man ikke uten videre kan legge<br /> anbudet fra Miljøtransport til grunn ved forsvarlighetsvurderingen.<br /> <br /> (115) I tilknytning til grunnlagsmaterialet peker jeg også på at Miljøtransport i sitt anbud ga<br /> uttrykk for at selskapet ønsket å samkjøre husholdningstransporten med transport av<br /> næringsavfall for å utnytte ledig kapasitet til enhver tid. Dette hadde sammenheng med at<br /> næringsavfallet etter planen skulle håndteres av søsterselskapet Miljøexpert AS. I hvilken<br /> grad dette har påvirket anbudet fra Miljøtransport er vanskelig å vite, men man kan etter<br /> min mening ikke se bort fra muligheten for kryssubsidiering. Forholdet underbygger etter<br /> mitt syn betenkelighetene ved å tillegge anbudet fra Miljøtransport vekt ved<br /> forsvarlighetsvurderingen.<br /> <br /> (116) Reno-Vests driftsbudsjett for 2004 er datert 24. oktober 2003, med andre ord en uke før<br /> anbudsfristen gikk ut. Mye taler for at det er basert på utregningen av Miljøtransports<br /> anbud. Også budsjettet rammes da av den rolleblanding som har funnet sted. Jeg finner<br /> det klart at budsjettallet ikke kan ha noen vekt i forsvarlighetsvurderingen.<br /> <br /> (117) Begge sider har videre lagt frem tallmateriale til belysning av forholdet mellom anbudene.<br /> Disse spriker sterkt. Blant annet fremgår det av tall lagt frem av SB Transport at det under<br /> bestemte forutsetninger ikke er stor forskjell mellom anbudene fra Miljøtransport og<br /> SB Transport. Det tallene etter min mening viser, er at sammenligningen avhenger av<br /> hvilke opsjoner man legger inn, og hvilke faktiske forhold man korrigerer for. Jeg viser<br /> her til det jeg tidligere har sagt om det konkurransefortrinn som lå i at With-Hanssen og<br /> Hemminghytt hadde innsikt i Reno-Vests ønsker og behov.<br /> <br /> (118) Etter min mening underbygger ikke anbudet fra Miljøtransport, selskapets<br /> anbudsmateriale og Reno-Vests budsjettall - slik forholdene her ligger an - at det ville ha<br /> vært forsvarlig ut fra økonomiske forhold å forkaste de øvrige anbudene. Heller ikke det<br /> nærmere sammenligningsmaterialet som er utarbeidet for Høyesterett, gir grunnlag for en<br /> slik konklusjon. Noen begrunnelse i henhold til anskaffelsesforskriften er, som<br /> førstvoterende har redegjort for, ikke gitt, og det nærmere grunnlaget for Miljøtransports<br /> anbud er ikke fremlagt.<br /> <br /> (119) Når det således må anses påvist at det ikke forelå forsvarlig grunnlag for å forkaste de<br /> øvrige anbudene, og det er klart at anbudet ville ha gått til SB Transport som etter en<br /> samlet vurdering hadde levert det økonomisk mest fordelaktige anbudet dersom anbudet<br /> fra Miljøtransport rettelig hadde vært avvist, finner jeg at årsakskravet om klar<br /> sannsynlighetsovervekt er tilfredsstilt.<br /> <br /> (120) For meg er det etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om Reno-Vest ville ha<br /> hatt adgang til å utføre oppdraget i egenregi.<br /> <br /> (121) SB Transport gis etter dette medhold i sitt krav om dekning av det omforente beløp i<br /> positiv oppfyllelsesinteresse.<br /> <br /> (122) SB Transport har vunnet saken fullt ut. Jeg finner at selskapet bør tilkjennes<br /> saksomkostninger for alle instanser etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første<br /> ledd. Omkostningene settes i samsvar med omkostningsoppgaven til 493 779 kroner.<br /> <br /> (123) Jeg stemmer etter dette for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Reno-Vest IKS betaler til SB Transport AS 1 025 000 - enmillionogtjuefemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. juli 2007 til betaling skjer.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Reno-Vest IKS til SB Transport AS 493 779 - firehundreognittitretusensjuhundreogsyttini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> (124) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Indreberg.<br /> <br /> (125) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bruzelius.<br /> <br /> (126) Dommer Gjølstad: Likeså.<br /> <br /> (127) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Reno-Vest IKS betaler til SB Transport AS 1 025 000 - enmillionogtjuefemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. juli 2007 til betaling skjer.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Reno- Vest IKS til SB Transport AS 493 779 - firehundreognittitretusensjuhundreogsyttini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1861-U_-_Rt-2007-1542&diff=212977 2019-02-25T15:46:04Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2007-11-07<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01861-U - Rt-2007-1542<br /> |Sammendrag=<br /> Spørsmålet var om samtlige dommere ved lagmannsretten var inhabile til å behandle en sak. <br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Dommeres habilitet<br /> |Saksgang=<br /> Gulating lagmannsrett LG-2006-21765-1 (sak nr. 06-021765ASI-GULA/AVD1) - Høyesterett HR-2007-01861-U, (sak nr. 2007/1461), sivil sak, habilitet<br /> |Parter=<br /> A Walston mot B (advokat Tore Lunde)<br /> |Forfatter=<br /> Utgård, Øie, Endresen<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§108 Domstolloven (1915) §108], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§117 §117]<br /> }}<br /> (1) Ved brev av 8. oktober 2007 har Gulating lagmannsrett forelagt Høyesteretts kjæremålsutvalg<br /> spørsmålet om samtlige dommere ved lagmannsretten er inhabile til å behandle sak<br /> 06-021765ASI-GULA/AVD1 mellom A og B, jf.<br /> domstolloven § 117 annet ledd tredje punktum. Det fremgår av brevet at beslutningen om å<br /> forelegge spørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg er truffet av førstelagmannen.<br /> <br /> (2) Etter at lagmannsretten hadde avholdt ankeforhandling i saken 3. mai 2007, men før dom var<br /> avsagt, ble rettens formann, lagdommer Nils Skaar, kjent med at A og<br /> C har anlagt privat straffesak mot ham, samt mot en annen dommer ved<br /> Gulating lagmannsrett og mot en høyesterettsdommer. På bakgrunn av dette saksanlegget<br /> anså lagdommer Skaar seg inhabil, og ved lagmannsrettens kjennelse 27. juli 2007 ble det<br /> bestemt at han skulle vike sete.<br /> <br /> (3) Gulating lagmannsrett tok sikte på å avholde ny ankeforhandling med nye dommere. I<br /> prosesskriv av 23. august 2007 krevde imidlertid A at saken skulle<br /> behandles ved en annen lagmannsrett, under henvisning til at dommerne ved Gulating<br /> lagmannsrett er inhabile etter domstolloven § 108. Dette er bakgrunnen for at lagmannsretten<br /> har forelagt habilitetsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> <br /> (4) Til støtte for at det foreligger inhabilitet, har A i korte trekk anført:<br /> <br /> (5) Gulating lagmannsrett har gjentatte ganger brutt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper<br /> overfor A og hennes familie, noe som har ført til tap av hjem, arbeidsplass, innbo og<br /> løsøre. Som eksempler på dette nevnes: Lagmannsretten unnlot i en sak mellom A og<br /> DnB å oversende A et prosesskriv fra motparten, noe som Norge ble domfelt for i Den<br /> europeiske menneskerettsdomstol. I en sak om tvangsfullbyrdelse mellom A og B<br /> , knyttet til nærværende sak, unnlot lagmannsretten å ta stilling til påstander om at<br /> motparten hadde avgitt falsk forklaring og tilbakeholdt bevis, og lagmannsretten sendte<br /> motpartens tilsvar til Høyesteretts kjæremålsutvalg til feil adresse. I den samme saken har<br /> dessuten lagmannsretten klarert namsmannens gjennomføring av tvangsfravikelse.<br /> <br /> (6) B har ikke inngitt merknader, og Gulating lagmannsrett har ikke gitt uttrykk for noe<br /> spesielt syn på habilitetsspørsmålet.<br /> <br /> (7) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at de anførte forhold ikke gir grunn til å reise tvil om<br /> Gulating lagmannsretts uavhengighet og upartiskhet. Kravet om at alle dommerne i Gulating<br /> lagmannsrett viker sete, tas etter dette ikke til følge.<br /> <br /> (8) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Kravet om at alle dommerne i Gulating lagmannsrett viker sete i sak 06-021765ASI-GULA/AVD1, tas ikke til følge.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1097-A_-_Rt-2006-813_-_UTV-2006-991&diff=212976 2019-02-25T15:45:11Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-06-21<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01097-A - Rt-2006-813 - UTV-2006-991<br /> |Sammendrag=<br /> Saka gjeld spørsmålet om det kan skrivast ut eigedomsskatt på eit kabelfjernsynsanlegg med heimel i eigedomsskattelova 6. juni 1975 nr. 29 § 4 andre ledd, som gjeld eigedomsskatt for ”verk og bruk”.<br /> |Stikkord=<br /> Skatterett, Eiendomsskatt, Kabelfjernsynsanlegg<br /> |Saksgang=<br /> Romsdal tingrett - Frostating lagmannsrett LF-2005-32762 - Høyesterett HR-2006-01097-A, (sak nr. 2005/1718), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (advokat Harald G. Nyhus - til prøve) mot Canal Digital Kabel TV AS (advokat Einar Harboe)<br /> |Forfatter=<br /> Utgård, Kaasen, Øie, Stang Lund, Gussgard<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-29/§3 Eigedomsskattelova (1975) §3], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-29/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]<br /> }}<br /> (1) Dommar Utgård: Saka gjeld spørsmålet om det kan skrivast ut eigedomsskatt på eit<br /> kabelfjernsynsanlegg med heimel i eigedomsskattelova 6. juni 1975 nr. 29 § 4 andre ledd,<br /> som gjeld eigedomsskatt for ”verk og bruk”.<br /> <br /> (2) Molde kommune vedtok i 1988 å innføre eigedomsskatt for nærare fastsette område i<br /> kommunen, jf. eigedomsskattelova § 3 første punktum. Etter vedtaket skulle det dessutan<br /> vere eigedomsskatt på ”verk og bruk” i heile kommunen, jf. eigedomsskattelova § 3 andre<br /> punktum.<br /> <br /> (3) Kommunen sende 11. juli 2002 brev til Telenor AVIDI AS - no Canal Digital<br /> Kabel TV AS - med varsel om at det vart vurdert å påleggje selskapet eigedomsskatt for<br /> kabelfjernsynsanlegget. Det vart vist til Høgsteretts dom i [[Rt-2002-94]] (Nesset).<br /> Selskapet gav faktiske opplysningar, men uttala samtidig at det meinte det ikkje var<br /> heimel for eigedomsskatt.<br /> <br /> (4) Sakkunnig nemnd for eigedomsskatt i Molde kommune sette 10. januar 2003 verdien av<br /> anlegget til kr 34 500 000,-. Ei sakkunnig klagenemnd vedtok 20. oktober 2003 å ikkje ta<br /> klagen til følgje. Det vart skrive ut eigedomsskatt i samsvar med fastsetjinga.<br /> <br /> (5) Canal Digital reiste 22. april 2004 sak mot Molde kommune med påstand om at vedtaket<br /> om å påleggje eigedomsskatt var ugyldig. Det vart subsidiært gjort gjeldande at delar av<br /> anlegget ikkje var fast eigedom og derfor ikkje kunne påleggjast eigedomsskatt. Likeeins<br /> vart det subsidiært gjort gjeldande at det låg føre saksbehandlingsfeil, særleg ved at det<br /> ikkje var halde synfaring.<br /> <br /> (6) Romsdal tingrett sa 22. november 2004 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Den sakkyndige ankenemnds vedtak av 20. oktober 2003 kjennes ugyldig. Ved den nye behandlingen legges det til grunn at Canal Digital Kabel TV AS ikke er eiendomsskattepliktig i Molde kommune.<br /> <br /> :2. Molde kommune pålegges å betale tilbake til Canal Digital Kabel TV AS innbetalt eiendomsskatt.<br /> <br /> :3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”<br /> <br /> (7) Det sentrale for tingretten var ”at Canal Digitals anlegg ikke kan anses som en viktig<br /> innsatsfaktor i annen - etterfølgende - produksjon”, og at anlegget av denne grunn ikkje<br /> fall inn under omgrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4 andre ledd.<br /> <br /> (8) Etter anke frå kommunen, med Kommunesektorens intereresse- og<br /> arbeidsgiverorganisasjon (KS) som hjelpeintervenient, sa Frostating lagmannsrett<br /> 7. oktober 2005 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Molde kommune betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Canal Digital Kabel TV AS med 77.000 - syttisyvtusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I tillegg kommer den alminnelige forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, for tiden 8,75 %, fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (9) Lagmannsretten kom til at anlegget gjekk inn under ”verk og bruk”. For lagmannsretten<br /> var det avgjerande at ein fast forvaltingspraksis frå slike anlegg kom i bruk, har halde<br /> desse utanfor skattlegging etter eigedomsskattelova. Om dette skal endrast, må det skje<br /> gjennom behandling av spørsmålet frå lovgivar ut frå prinsipielle synsmåtar, og ikkje<br /> gjennom domstolsavgjerder i einskildtilfelle.<br /> <br /> (10) KS har som hjelpeintervenient anka dommen til Høgsterett. Canal Digital har teke til<br /> motmæle. For Høgsterett er saka avgrensa til spørsmålet om det er lovheimel for å<br /> påleggje eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegget, og inn under dette om manglande<br /> utskriving fram til 2002 gjer at det ikkje i noko tilfelle kan påleggjast slik skatt. KS har<br /> lagt fram ei sakkunnig fråsegn frå ingeniør Bjørn Hobberstad og Canal Digital ei frå<br /> teknisk sjef Tommy Hexeberg. Saka står elles i same stilling som for dei tidlegare rettane.<br /> <br /> (11) Ankeparten - Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon - har særleg<br /> halde fram:<br /> <br /> (12) KS er einig med lagmannsretten når denne kom til at kabelanlegget går inn under<br /> omgrepet ”verk og bruk”. Dette kan byggjast på ei analyse av lovhistorie og<br /> lovførearbeid. Kabelfjernsynsnettet kan sjåast på som eit produksjonsanlegg eller eit<br /> såkalla eigentleg industrielt verk. Dette omgrepet må etter rettspraksis forståast vidt, jf. at<br /> lovteksten også viser til ”liknande arbeids- eller driftsstader”.<br /> <br /> (13) Det er likevel vel så nærliggjande å sjå på anlegget på same vis som telenettet, som det i<br /> [[Rt-2002-94]] (Nesset) vart avgjort kan påleggjast eigedomsskatt. Synsmåten er då at<br /> dette er anlegg som understøttar dei såkalla eigentlege industrielle verka. Telenettet kan<br /> nyttast til telefon og internett, men også til ulike tenester innanfor data- og<br /> biletoverføringar. Også kabelfjernsynsnettet kan nyttast til tilsvarande føremål. Sterke<br /> likskapsomsyn tilseier derfor at også kabelfjernsynsnettet kan påleggjast eigedomsskatt.<br /> <br /> (14) KS er einig med Canal Digital i at det ikkje har vore skrive ut eigedomsskatt på<br /> kabelfjernsynsanlegg før dommen i [[Rt-2002-94]]. Dette kan likevel ikkje hindre at slik<br /> skatt blir utskriven. I dette tilfellet har praksis ikkje bygd på sentrale rettskjelder, som<br /> utsegner frå skattestyresmaktene eller på forståing av rettspraksis. Dommen i 2002 var eit<br /> signal både til private og til kommunane om at det ville vere aktuelt med ei revurdering<br /> av praksis. Det måtte det vere høve til.<br /> <br /> (15) Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon har sett fram slik påstand:<br /> <br /> :”1. Molde kommune frifinnes.<br /> <br /> :2. Canal Digital Kabel TV AS dømmes til å betale KS - Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjons saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> :3. Canal Digital Kabel TV AS dømmes til å betale Molde kommune saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”<br /> <br /> (16) Ankemotparten - Canal Digital Kabel TV AS - har særleg halde fram:<br /> <br /> (17) Lova rettar seg mot produksjonsbedrifter, supplert med arbeidsstader der aktiviteten er<br /> retta mot produksjon annan stad.<br /> <br /> (18) Kabelanlegget går ikkje inn under dei eigentlege produksjonsanlegga. Det er ingen<br /> nærliggjande parallell - sjølv justert for store endringar i samfunnstilhøva - mellom dei<br /> bedriftene som er rekna opp i lova, og eit kabelfjernsynsanlegg. Det er heller ikkje<br /> nærliggjande å sidestille eit slikt anlegg med eit kraftanlegg, eventuelt eit<br /> fordelingsanlegg for kraft, der det er heimel for eigedomsskatt.<br /> <br /> (19) I tillegg til dei eigentlege produksjonsanlegga er det heimel for eigedomsskatt på anlegg<br /> som er hjelpeanlegg for den eigentlege produksjonen der denne skjer andre stader. I lova<br /> er det vist til mellom anna lenser og losse- og lasteplassar. Døma i lova - og seinare<br /> praksis - viser at det her må vere aktivitet som knyter seg til anlegg som er<br /> eigedomsskattepliktige.<br /> <br /> (20) Saka her skil seg frå saka om eigedomsskatt på telenettet. Først og fremst er det slik at<br /> kabelfjernsynsnettet verken eignar seg for eller faktisk blir brukt av produksjonsbedrifter,<br /> med sjeldne unntak av bruk i kantiner og liknande. Nettet er heller ikkje innretta på å vere<br /> så leveringssikkert at det kan nyttast til tilknyting til internettet for næringslivet.<br /> Høgsterett la i dommen om telenettet vekt på at dette er ein innsatsfaktor som har mykje å<br /> seie for anna næringsverksemd. Her er situasjonen såleis ein heilt annan for<br /> kabelfjernsynsnettet.<br /> <br /> (21) Det har gjennom meir enn 30 år vore fast praksis i alle aktuelle kommunar at det ikkje har<br /> vore skrive ut eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegg. Ein slik fast og langvarig praksis<br /> vil vere ei tungtvegande rettskjelde, som vil kunne vere avgjerande når lovteksten ikkje<br /> gir ei klar løysing. I dette tilfellet må private partar kunne innrette seg i samsvar med den<br /> etablerte praksisen.<br /> <br /> (22) Canal Digital Kabel TV AS har sett fram slik påstand:<br /> <br /> :”1. Den sakkyndige ankenemnds vedtak av 20. oktober 2003 kjennes ugyldig. Ved den nye behandlingen legges til grunn at Canal Digital Kabel TV AS ikke er eiendomsskattepliktig til Molde kommune.<br /> <br /> :2. Molde kommune tilpliktes å tilbakebetale allerede innbetalt eiendomsskatt til Canal Digital Kabel TV AS.<br /> <br /> :3. Molde kommune og KS pålegges å betale den innankede parts omkostninger for tingretten i samsvar med innleverte omkostningsoppgaver, med tillegg av lovbestemte omkostninger, samt lovens rente fra forfall til betaling skjer. Molde kommune og KS pålegges solidarisk tilsvarende ansvar for omkostninger for lagmannsretten. KS pålegges å betale den innankede parts omkostninger for Høyesterett i samsvar med omkostningsoppgave, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (23) Eg er komen til at anken fører fram. Før eg går over til å sjå på dei rettslege spørsmåla i<br /> saka, vil eg seie litt om ein del tekniske spørsmål.<br /> <br /> (24) I tillegg til det konkrete materialet i saka har kvar av partane lagt fram ei sakkunnig<br /> fråsegn. Sjølv om saka er vinkla ulikt frå dei to sidene, oppfattar eg det slik at det er<br /> semje om dei grunnleggjande faktiske omstenda. Med grunnlag i det framlagde materialet<br /> vil eg gi eit grovt oversyn over ulike tekniske kommunikasjonsnett. Deretter vil eg seie<br /> litt om nettet Canal Digital har i Molde.<br /> <br /> (25) Dei sakkunnige har lagt til grunn at det finst tre hovudtypar av leidningsbundne<br /> elektroniske kommunikasjonsnett. Det er telenettet, der det er nytta koparleidning. Dette<br /> har minst overføringskapasitet. I det tradisjonelle kabelfjernsynsnettet er det nytta ein<br /> spesiell koparkabel, ein såkalla koaksialkabel. Nemninga kabelfjernsynsnett blir brukt<br /> sjølv om slike nett også overfører radiosendingar. Nett av optisk fiber, som har klart størst<br /> overføringskapasitet, har fram til no vore mest nytta i hovudnett og til større brukarar,<br /> men slike nett er etterkvart også tekne i bruk i spreiingsnett til private. - I tillegg til desse<br /> netta kjem ulike former for radiosamband, som eg ikkje går nærare inn på.<br /> <br /> (26) Særleg det siste tiåret har det skjedd ei nedbryting av skiljet mellom sektorane<br /> kringkasting, tele og data, jf. Konvergensutvalget i NOU 1999: 26, sjå til dømes punkt<br /> 1.1.1. Det er illustrerande for farten på utviklinga dei seinare åra at ved lova om<br /> elektronisk kommunikasjon av 4. juli 2003 nr. 83 vart den relativt nye lova om<br /> telekommunikasjon av 23. juni 1995 oppheva. I denne perioden har utviklinga av<br /> internettet stått sentralt, og i tilknyting til det også ei aukande samansmelting ikkje minst<br /> av telefoni og data.<br /> <br /> (27) Digital Canal sitt kabelfjernsynsanlegg i Molde er bygd opp med ein matestasjon, eit<br /> stamnett og eit spreiingsnett. Matestasjonen held til i eit forretningsbygg i Molde sentrum.<br /> Det er to rom; eit kontorrom på ca. 60 m2 som er sals- og administrasjonslokale for to<br /> tilsette, og eit teknisk rom på ca. 20 m2, der det tekniske utstyret er plassert. Det tekniske<br /> utstyret er relativt lett flyttbart, medan flytting av kablane i bygget vil vere meir<br /> arbeidskrevjande. På taket er det plassert store parabolantenner for mottak av signal.<br /> <br /> (28) Det er opplyst at selskapet hadde 4 928 abonnentar i Molde per 23. mars 2006. Av desse<br /> var 4 609 private abonnentar og 319 andre. Desse andre var i hovudsak sjukeheimar,<br /> aldersheimar, skular og hotell. Berre tre av abonnentane var det som kan klassifiserast<br /> som produksjonsbedrifter, og i slike tilfelle er abonnementet typisk til bruk i kantiner eller<br /> liknande. Canal Digital har vist til at spreiingsnettet ikkje dekkjer typiske næringsområde,<br /> og til at nettet ikkje er så leveringssikkert at det kan nyttast til internett-tilknyting og<br /> eventuelt breibandstelefoni av næringslivskundar.<br /> <br /> (29) Eg går så over til å sjå på dei rettslege spørsmåla i saka. Av referatet frå synsmåtane til<br /> Canal Digital går det fram at selskapet meiner det er etablert ein bindande praksis om at<br /> det ikkje kan skrivast ut eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegg. Dette spørsmålet kjem<br /> eg attende til etter at eg har gjort greie for korleis eg meiner rettstilstanden er, basert på ei<br /> analyse av rettskjeldematerialet elles.<br /> <br /> (30) Høgsterett kom i [[Rt-2002-94]] (Nesset) med tre mot to røyster til at det var heimel for<br /> eigedomsskatt for telenettet. Eg legg dommen - fleirtalsvotumet - til grunn for mitt<br /> standpunkt i saka no. Det inneber også at det ikkje er nødvendig for meg å gå nærare inn<br /> på om det er alternativet om industrielle verk eller om det er alternativet om andre anlegg<br /> som skal leggjast til grunn. Førstvoterande med tilslutning frå to andre dommarar bygde<br /> på det siste, idet ho såg ”det andre alternativet i § 4 annet ledd annet punktum som det<br /> mest relevante når det gjelder telenettet”.<br /> <br /> (31) Utgangspunktet er at det både i telenettet og i kabelfjernsynsnettet skjer overføring av<br /> elektriske signal med låg energi. Reint fysisk er det såleis svært stor likskap mellom det<br /> som skjer. Begge netta kan nyttast til tovegs kommunikasjon, og dei har også begge<br /> funksjonar som gjer at dei kan nyttast både til internett og til telefoni.<br /> Kabelfjernsynsnettet er bygd for å overføre kringkastingssendingar, men gjennom<br /> utviklinga av internettet kan også telenettet nyttast til det same. Det kan vere at telenettet<br /> er meir leveringssikkert enn kabelfjernsynsnettet, og det er nok slik at<br /> kabelfjernsynsnettet har større kapasitet enn telenettet. Men prinsipielt er det her tale om<br /> to nett som i dag kan nyttast til å utføre mykje av dei same funksjonane.<br /> <br /> (32) I Nessetdommen uttala førstvoterande at ”det som skjer i det moderne telenettet, må sees<br /> som en innsatsfaktor av stor betydning for annen næringsvirksomhet”. Det vart også vist<br /> til at drifta av telenettet er ”klart kommersiell”. I kva grad er så denne argumentasjonen<br /> berande også for kabelfjernsynsanlegg?<br /> <br /> (33) Kabelfjernsynsnettet er uomtvista klart kommersielt. Canal Digital har derimot med<br /> styrke gjort gjeldande at nettet ikkje er noko ledd i produksjonsverksemd. Det er halde<br /> fram at det ikkje er eigedomsskattepliktige produksjonsbedrifter som leverer til nettet, og<br /> at det i all hovudsak er alminnelege forbrukarar som er sluttbrukarar.<br /> <br /> (34) Eg kan ikkje sjå at dette kan føre fram. For eigedomsskatten er det eigedommen som er<br /> gjenstand for skatt. Dei same omstenda som førte til skatteplikt for telenettet, må også<br /> gjere det for kabelfjernsynsanlegg. Slike nett kan byggjast ut, og det vil også vere<br /> endringar i bruken over tid ut frå teknisk utvikling og ut frå endringar i marknadstilhøva. I<br /> tillegg kjem at eg meiner det bør leggjast til grunn meir generelle vurderingar, som ikkje<br /> blir knytte til det konkrete anlegget. Koparleidningar, koaksialkablar og optiske kablar<br /> med tilknytte faste anlegg elles, blir nytta til overføring av informasjon. Det er tale om<br /> anlegg med leidningar eller kablar til bruk for i hovudsak like føremål - overføring av<br /> informasjon i vidaste tyding. Næringslivet gjer seg nytte av alle desse typane anlegg, og<br /> det kan då etter mitt syn ikkje vere grunn til ulik skattlegging. Det må vere tilstrekkeleg at<br /> slike anlegg, slik tilfellet er for telenettet, gjennomgåande blir nytta av næringslivet til<br /> produksjonsføremål.<br /> <br /> (35) Det resultatet eg her er komen til, blir også støtta opp under av ein sterk parallell til<br /> løysinga når det gjeld nettet for elektrisk kraft, som tvillaust blir rekna for å gå inn under<br /> regelen om verk og bruk. At leidningsnettet i seg sjølv er eit produksjonsanlegg, synest å<br /> vere hovudgrunnlaget for både eigedomsskatteplikta og for klassifiseringa.<br /> Førstvoterande i Nessetsaka la vekt på den indre samanhengen mellom kraftnett og<br /> telenett, som begge transporterer elektrisk energi, sjølv om styrke og føremål er ulike. Eg<br /> er einig i dette, og meiner at denne indre samanhengen også omfattar kabelfjernsynsnett.<br /> Samanlikninga med kraftnett som sjølvstendige produksjonsanlegg kunne kanskje ha<br /> gjort at også telenett vart sett på som ”eigentlege produksjonsanlegg”. For min del<br /> konstaterer eg her at det som før nemnt vart gjort eit val i Nessetdommen, som eg meiner<br /> må gjelde også for kabelfjernsynsnett. Val av alternativ påverkar ikkje i noko fall plikta til<br /> å svare eigedomsskatt, og det er då ikkje grunn til å gå nærare inn på dette spørsmålet.<br /> <br /> (36) Ut frå prosedyren legg eg til at eg ikkje finn det tvilsamt at anlegget i Molde i 2002 var av<br /> ein slik storleik og karakter at det skulle takast med ved utskrivinga av eigedomsskatt på<br /> verk og bruk.<br /> <br /> (37) Eg har lagt avgjerande vekt på leidnings- eller kabelnettet. Det er dette som etter mitt syn<br /> er avgjerande for vurderinga av anlegget. Utstyret i det tekniske rommet er konkret med<br /> på å gjere det mogeleg å nytte anlegget til kabelfjernsyn og internett, men resultatet måtte<br /> ha vorte det same utan utstyret på plass. Som før nemnt har Canal Digital av<br /> prosessøkonomiske grunnar valt ikkje å gjere gjeldande at utstyret inne i bygningen i<br /> dette tilfellet fell utanom det som kan vere gjenstand for eigedomsskatt ut frå at utstyret<br /> ikkje er fast eigedom.<br /> <br /> (38) Så langt er eg såleis komen til at anlegget går inn under omgrepet ”verk og bruk”.<br /> Spørsmålet er så om den praksisen som ligg føre med ikkje å skrive ut eigedomsskatt på<br /> slike anlegg, inneber at dette no ikkje kan gjerast. Det må kunne byggjast på at det ikkje<br /> var skrive ut eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegg før ein del kommunar tok opp<br /> spørsmålet etter Nessetdommen i 2002. Partane har lagt til grunn at det då hadde funnest<br /> slike anlegg av ein viss storleik i ein periode på minst 30 år. Det er ikkje viktig for meg å<br /> avklare nærare når det skjedde ein overgang frå det som må kunne kallast<br /> fellesantenneanlegg eller små, lokale kabelfjernsynsanlegg, til større, kommersielle<br /> anlegg som eventuelt kunne gi grunnlag for eigedomsskatt.<br /> <br /> (39) I dette tilfellet hadde praksis ikkje grunnlag i nokon dom eller i noka fråsegn frå sentral<br /> skattestyresmakt, som kunne forståast slik at det ikkje var skatteplikt. Spørsmålet hadde<br /> ikkje vore oppe, og det synest å ha vore Nessetdommen som vekte den kommunale<br /> interessa for eigedomsskatt for desse anlegga. Utviklinga har samtidig gått i ei klart meir<br /> kommersiell retning både for telefoni og for kabelfjernsynsanlegg. Sjølv om leidnings-<br /> eller kabelanlegga fysisk sett kanskje ikkje har vorte så mykje endra dei siste par tiåra, har<br /> det skjedd fundamentale endringar når det gjeld teknisk og marknadsmessig utnytting. I<br /> tillegg kom endringane i praksis for eigedomsskatt som følgje av dommen i Nessetsaka.<br /> Det skal mykje til for at ein rein ikkje-bruk skal føre til at kommunens rett til å skrive ut<br /> eigedomsskatt fell bort. Med den utviklinga som her har skjedd, meiner eg at denne<br /> synsmåten heilt klart ikkje kan føre fram.<br /> <br /> (40) Ankeparten har etter dette fått medhald. For meg har avgjerda ikkje vore tvilsam, og det<br /> bør då tilkjennast sakskostnader for alle rettane. Molde kommune har kravd<br /> sakskostnader for tingretten med 71 500 kroner, av dette 15 500 kroner i utlegg og resten<br /> salær, og for lagmannsretten med 53 000 kroner, av dette 16 000 kroner i utlegg og resten<br /> salær. KS har kravd sakskostnader for lagmannsretten med 34 351 kroner, av dette 5 351<br /> kroner i utlegg og resten salær, og for Høgsterett med 206 170, av dette 71 170 kroner i<br /> utlegg og resten salær. Nødvendige sakskostnader bør fastsetjast i samsvar med<br /> oppgåvene. Det må då tilkjennast sakskostnader med 124 500 kroner til Molde kommune<br /> og 240 521 kroner til KS.<br /> <br /> (41) Eg røystar etter dette for slik<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Molde kommune blir frifunnen.<br /> <br /> 2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Canal Digital Kabel TVAS til Molde kommune 124 500 - eitthundreogtjuefiretusenfemhundre - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> 3. I sakskostnader for lagmannsretten og Høgsterett betaler Canal Digital Kabel TV AS til Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon 240 521 - tohundreogførtitusenfemhundreogtjueein - kroner innan 2- to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> (42) Kst. dommer Kaasen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (43) Dommer Øie: Likeså.<br /> <br /> (44) Dommer Stang Lund: Likeså.<br /> <br /> (45) Dommer Gussgard: Likeså.<br /> <br /> (46) Etter røystinga sa Høgsterett slik<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Molde kommune blir frifunnen.<br /> <br /> 2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Canal Digital Kabel TV AS til Molde kommune 124 500 - eitthundreogtjuefiretusenfemhundre - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> 3. I sakskostnader for lagmannsretten og Høgsterett betaler Canal Digital Kabel TV AS til Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon 240 521 - tohundreogførtitusenfemhundreogtjueein - kroner innan 2- to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-2061-A_-_Rt-2006-1585&diff=212975 2019-02-25T15:43:25Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-12-08<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-02061-A - Rt-2006-1585<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om det mellom to budgivere er inngått en bindende, muntlig samarbeidsavtale om kjøp og rett til like andeler av skog- og andre utmarksarealer, og - hvis svaret er nei - om erstatningsansvar for brudd på lojalitetsplikten under avtaleforhandlingene. Dissens: 4-1<br /> |Stikkord=<br /> Avtalerett, Obligasjonsrett, Kjøp av fast eiendom<br /> |Saksgang=<br /> Namdal tingrett - Frostating lagmannsrett LF-2005-28854 - Høyesterett HR-2006-02061-A, (sak nr. 2006/373), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> I. Anders Kiær (advokat Espen Nyland - til prøve), Anne Ulvig (advokat Wenche Elizabeth Arntzen) mot Ola Mæle (advokat Johnny Johansen) (rettslig medhjelper: advokat Rasmus Asbjørnsen). II. Ola Mæle (advokat Johnny Johansen) (rettslig medhjelper: advokat Rasmus Asbjørnsen) mot Ulvig Kiær AS, Anne Ulvig (advokat Wenche Elizabeth Arntzen), Anders Kiær (advokat Espen Nyland - til prøve)<br /> |Forfatter=<br /> Gussgard, Tønder, Rieber-Mohn, Gjølstad, Dissens: Coward<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-6 Sameigelova (1965)]<br /> }}<br /> (1) Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om det mellom to budgivere er inngått en<br /> bindende, muntlig samarbeidsavtale om kjøp og rett til like andeler av skog- og andre<br /> utmarksarealer, og - hvis svaret er nei - om erstatningsansvar for brudd på<br /> lojalitetsplikten under avtaleforhandlingene.<br /> <br /> (2) I 2001 utlyste Norske Skogindustrier ASA (Norske Skog) store utmarksarealer i Nord-<br /> Trøndelag for salg. Det var utarbeidet to prospekter; det ene benevnt Skogene i Namdalen<br /> (”Van Severen”) på 1 167 000 dekar, det andre benevnt Skogene i Verran (”Folla Bruk”<br /> eller ”Verran”) på 190 000 dekar. Arealene er fordelt på 39 teiger og omfatter betydelige<br /> områder produktiv skog og gir muligheter for utbygging av småkraftverk, uttak av grus,<br /> salg/utleie av jakt- og fiskerettigheter, hyttebygging, tomteutleie mv. Noen bygninger og<br /> arbeidsgiveransvar for ansatte ville følge med i et salg. Parter i denne saken, ekteparet<br /> Anne Ulvig og Anders Kiær (Ulvig/Kiær) og Ola Mæle, innga bud. Salg kom imidlertid<br /> ikke i stand.<br /> <br /> (3) I 2003 ble eiendommene igjen lagt ut for salg. Det ble gjennomført flere budrunder, og<br /> blant budgiverne var både Ulvig/Kiær og Mæle. Budrundene viste at kjøpesummen ville<br /> bli høy, og Ulvig/Kiær fryktet at de ikke ville kunne finansiere et kjøp. Sommeren 2003<br /> søkte de derfor en samarbeidspartner og tok kontakt med en nær venn, Trygve Ebbing,<br /> som selv eier en større eiendom i Nord-Trøndelag. Han hadde samarbeidet med Mæle<br /> under budgivningen i 2001 og bistått ham under den pågående budprosessen. Ebbing så<br /> muligheter for samarbeid mellom Ulvig/Kiær og Mæle, men Mæle var ikke interessert.<br /> <br /> (4) I slutten av oktober tok Kiær igjen kontakt med Ebbing for å få til et samarbeid med<br /> Mæle. Han var nå interessert, og det ble opprettet kontakt. Den første telefonsamtalen<br /> mellom Kiær og Mæle fant sted fredag 31. oktober 2003. I dagene som fulgte, var det<br /> skriftlig og telefonisk kontakt mellom dem frem til en fastsatt budfrist 4. november.<br /> Ulvig/Kiær utarbeidet et avtaleutkast 3. november for kjøp av Van Severen. Det bygget<br /> på at bare en av partene skulle by på de aktuelle eiendommene, alternativt at det skulle<br /> inngis felles bud. Videre het det at partene forpliktet seg til deling, slik at hver av dem<br /> kunne kreve ”inntil 50 % av eiendommene”. Mæle utarbeidet et revidert utkast,<br /> 4. november, som også omfattet kjøp av Verran. Forslaget innebar at han ville få en større<br /> del av eiendommene enn 50 prosent. Den 4. november innga partene like høye bud på<br /> Van Severen og Verran - kr 153 millioner. Den 5. november oversendte Ulvig/Kiær et<br /> nytt forslag til Mæle, bygget på hans utkast. Det var også annen kontakt i dagene frem til<br /> en ny budfrist 10. november, da partene innga samme bud som sist.<br /> <br /> (5) Etter at Norske Skog 13. november 2003 hadde akseptert Ulvig/Kiærs bud, ba Mæle om<br /> forslag til fordeling av eiendommene og viste til den avtalen han mente var inngått.<br /> Ulvig/Kiær bestred at partene var kommet frem til noen endelig avtale.<br /> <br /> (6) Den 18. juni 2004 tok Mæle ut stevning for Namdal tingrett mot Ulvig/Kiær og Ulvig<br /> Kiær AS. Ulvig/Kiær hadde overført de eiendommene saken gjelder til sitt heleide<br /> aksjeselskap. Mæle nedla påstand om overføring av areal og rettigheter etter rettens<br /> nærmere bestemmelse, mot betaling av en kjøpesum som retten skulle fastsette,<br /> subsidiært dom for erstatning.<br /> <br /> (7) Tingretten tok 30. juni 2004 til følge begjæring fra Mæle om midlertidig forføyning, slik<br /> at Ulvig/Kiær ikke hadde anledning til å disponere rettslig over eiendommene på annen<br /> måte enn ved pantsetting før uenigheten mellom partene var avklart. Det ble ansett<br /> sannsynliggjort at det forelå en bindende avtale mellom partene. Frostating lagmannsrett<br /> stadfestet kjennelsen under dissens 11. oktober 2004.<br /> <br /> (8) Tingretten avsa 22. desember 2004 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Anders Kiær frifinnes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte Anders Kiær sakens omkostninger med kr 138 000 - kroneretthundreog trettiåttetusen -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente ved forsinket betaling, for tiden 8,75 % p.a.<br /> <br /> :3. Anne Ulvig frifinnes.<br /> <br /> :4. Ola Mæle dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte Anne Ulvig sakens omkostninger med kr 138 000 - kroneretthundreogtrettiåttetusen -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente ved forsinket betaling, for tiden 8,75 % p.a.<br /> <br /> :5. Ulvig Kiær AS frifinnes.<br /> <br /> :6. Ola Mæle dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte Ulvig Kiær AS sakens omkostninger med kr 138 000 - kroneretthundreogtrettiåttetusen -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente ved forsinket betaling, for tiden 8,75 %.”<br /> <br /> (9) Mæle anket. Frostating lagmannsrett avsa dom 15. desember 2005. Retten viste til at<br /> partene ikke var kommet til veis ende i forhandlingene. Det gjensto uløste spørsmål med<br /> latente interessekonflikter. Dersom Ulvig/Kiærs forslag av 5. november 2003 var blitt<br /> akseptert, ville det etter rettens syn ha foreligget en bindende avtale. Et nytt utspill fra<br /> Mæle etablerte imidlertid en avstand i synet på fordeling og etteroppgjør, som kunne føre<br /> til konflikt. Retten kunne ikke bedømme om forhandlinger ville ha løst fordelingen, og<br /> kom til at det ikke var inngått noen forpliktende avtale. Ulvig/Kiærs opptreden under<br /> forhandlingene ble imidlertid vurdert som illojal, og de ble dømt til å erstatte Mæles<br /> økonomiske tap. Dommen har slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS frifinnes for Ola Mæles krav om kjøp av inntil 50 % av eiendommer og ressurser som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> :2. Anne Ulvig og Anders Kiær plikter in solidum å erstatte Ola Mæles økonomiske tap som følge av illojal opptreden under avtaleforhandlingene i forbindelse med Norske Skogs eiendomssalg i Nord-Trøndelag i november 2003.<br /> <br /> :3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger med saken både for tingretten og lagmannsretten.”<br /> <br /> (10) Anne Ulvig og Anders Kiær har anket til Høyesterett over bevisbedømmelsen og<br /> rettsanvendelsen i lagmannsrettens dom når det gjelder erstatningsspørsmålet. Mæle har<br /> inngitt aksessorisk motanke over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen for så vidt<br /> gjelder kravet om rett til å overta eiendom. Motanken retter seg også mot Ulvig Kiær AS.<br /> Det er lagt frem forklaringer fra parter og vitner. I det vesentlige står saken i samme<br /> stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.<br /> <br /> (11) Den ene av de ankende parter i hovedanken - Anders Kiær - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (12) Det faktiske grunnlaget for kravene både i anken og motanken er forhandlingene høsten<br /> 2003, og det er hensiktsmessig å behandle kravet i motanken først.<br /> <br /> (13) Prinsipalt anføres at det ikke ble inngått noen avtale. Partene forlot aldri sonderings- eller<br /> forhandlingsstadiet, noe som fremgår av de tidsnære bevis. Ingen dokumenter tyder på at<br /> det er inngått en avtale.<br /> <br /> (14) Det bestrides ikke at partene var enige om å by samme beløp 4. november. Men de var<br /> ikke blitt enige om noe mer enn det, og ble det heller ikke i tiden som fulgte. Enigheten<br /> om å by samme beløp gjaldt bare denne budrunden, og formålet var å hindre en budkamp.<br /> Det var uheldig å drive budene opp så lenge de var i en forhandlingsfase. Budrunden ble<br /> ikke oppfattet som den siste, og partene trengte en ”timeout” for å forsøke å komme frem<br /> til en endelig samarbeidsavtale. Ulvig/Kiær verken sa eller skrev noe i tiden som fulgte<br /> som kunne oppfattes slik at de anså seg bundet til en avtale. Det var hele tiden deres<br /> mening at en måtte komme frem til en fullstendig fordeling av teigene dersom det skulle<br /> være grunnlag for noen samarbeidsavtale.<br /> <br /> (15) Mæle har ikke vært konsistent når det gjelder innholdet i den avtalen han mener er<br /> inngått, og han har endret tidspunkt for når den skal være inngått. Han hadde en rekke<br /> muligheter til å bekrefte den avtalen han mente forelå, noe som ville ha fjernet enhver<br /> uklarhet.<br /> <br /> (16) Mæles opptreden i tiden 4. til 10. november ga ingen tegn på at han selv mente å være<br /> forpliktet i forhold til Ulvig/Kiær. Han besvarte ikke Kiærs henvendelser 7., 8. og<br /> 10. november, og han drev parallellforhandlinger om samarbeid med Buskerud<br /> Kraftproduksjon AS. Han innga et endelig bud, som på flere punkter stod i strid med det<br /> han visste var Ulvig/Kiærs interesser. Hans uttalelser til utenforstående, herunder til<br /> journalister, viser at han ikke anså seg bundet.<br /> <br /> (17) Avtalen Mæle argumenterer for, gir ikke mening. Den bidro ikke til finansiering av kjøpet<br /> for Ulvig/Kiær. De måtte på egen hånd sørge for fullfinansiering av kjøpesummen.<br /> <br /> (18) Subsidiært anføres at partene under ingen omstendighet kom til enighet om de vesentlige<br /> vilkår i en samarbeidsavtale, noe som er en forutsetning for en bindende avtale om kjøp<br /> av fast eiendom, jf. [[Rt-1998-946]]. Det er to grunnleggende problemer som taler mot<br /> at partene har ment å binde seg: Det er uklart hva rett til ”inntil 50 %” av eiendommene<br /> innebærer, og hva ”selvkost” skal baseres på. Mæle krever fastsettelsesdom for en avtale<br /> uten å angi avtalens nærmere innhold. I tillegg gjenstår en rekke problemer, som partene<br /> ikke har berørt i avtaleutkastene. En sameiemodell er utelukket.<br /> <br /> (19) Atter subsidiært anføres at Mæles utkast 4. og 7. november innebar at han gikk fra en<br /> eventuell avtale om rett til å tre inn i inntil 50 prosent av eiendommene. Mæle hadde<br /> ingen berettiget forventning om rett til å kjøpe inntil halvparten av eiendommene. Kiær<br /> hadde ikke grunn til å tro at Mæle mente at det forelå en avtale, og hadde ingen plikt til å<br /> erklære forhandlingene avbrutt. Det var for øvrig unødvendig å varsle særskilt om brudd i<br /> forhandlingene. Ved sin opptreden viste Mæle at han ikke så reelle muligheter for<br /> samarbeid.<br /> <br /> (20) Forutsetningen for Mæles krav om erstatning er at det ikke foreligger noen avtale. Det er<br /> et vilkår for et prekontraktuelt ansvar at den ene part er sterkt å bebreide for sin<br /> opptreden. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Det samme gjelder kravet til<br /> årsakssammenheng. Mæle har ikke sannsynliggjort at han ville fått tilslaget hvis Kiær<br /> hadde gitt beskjed om sin posisjon tidligere. Endelig har Mæle ikke sannsynliggjort noe<br /> økonomisk tap.<br /> <br /> (21) Anders Kiær har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom pkt. 1 og pkt. 2 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til å erstatte Anders Kiær sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (22) Den andre av de ankende parter i hovedanken - Anne Ulvig - har sluttet seg til Kiærs<br /> anførsler og ellers i det vesentlige anført:<br /> <br /> (23) Hun hadde ikke selv kontakt med Mæle og kan ikke i noe fall være bundet av den avtalen<br /> han hevder skal foreligge. Kiærs opptreden binder ikke henne utover det hun har<br /> samtykket i, som er avtalen om likelydende bud avgrenset til budrunden 4. november. Det<br /> foreligger verken toleranse- eller kombinasjonsfullmakt fra henne til Kiær.<br /> <br /> (24) Hun kan ikke i noe fall gjøres erstatningsansvarlig.<br /> <br /> (25) Anne Ulvig har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom pkt. 3 og 4 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til å erstatte Anne Ulvig sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (26) Ankemotpart i motanken - Ulvig Kiær AS - har også sluttet seg til Kiærs anførsler og i<br /> tillegg i det vesentlige anført:<br /> <br /> (27) Mæles krav er et obligasjonsrettslig krav, og det overføres ikke til aksjeselskapet sammen<br /> med eiendommene. Mæle må i alle tilfelle velge om han vil gjøre kravet gjeldende mot<br /> Ulvig/Kiær eller mot selskapet. Han kan ikke få dom for solidaransvar.<br /> <br /> (28) Ulvig Kiær AS har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom pkt. 5 og 6 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til å erstatte Ulvig/Kiær sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (29) Ankemotpart i hovedanken - Ola Mæle - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (30) Partene inngikk en muntlig avtale, som ikke alene innebar en plikt til å inngi like høye<br /> bud 4. november. De var også enige om at dersom en av dem fikk tilslaget, skulle den<br /> andre ha rett til å overta inntil halvparten av eiendommene og ressursene for selvkost.<br /> Denne avtalen skulle gjelde så lenge forhandlingene varte.<br /> <br /> (31) Det ville være meningsløst for Mæle å gi fra seg muligheten til å konkurrere på pris uten<br /> samtidig å være sikret en andel av de ettertraktete ressursene. Begge parter la opp til et<br /> betydelig videresalg, og deling var derfor rasjonelt.<br /> <br /> (32) Det er en feilslutning når lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen bindende avtale<br /> før partene var blitt enige om den konkrete fordelingen av teigene. Den muntlige avtalen<br /> innebar at partene bevisst utskjøt delingen til en senere avtale.<br /> <br /> (33) Mæles forslag til fordelingsløsninger var forhandlingsutspill, dels basert på at det var<br /> uklart hvor meget Ulvig/Kiær ønsket å bli sittende igjen med etter et eventuelt kjøp. Deres<br /> økonomi var bakgrunnen for at avtalen gikk på ”inntil 50 %”. Det foregikk ikke<br /> parallellforhandlinger med Buskerud Kraftproduksjon AS i den perioden han forhandlet<br /> med Ulvig/Kiær, og det foreligger ikke noen bindende avtale med selskapet.<br /> <br /> (34) I erstatningsspørsmålet er lagmannsrettens dom riktig i resultat og begrunnelse.<br /> <br /> (35) Ola Mæle har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Prinsipalt:<br /> :1. Ola Mæle har i relasjon til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 % av de eiendommer og ressurser Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skog ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> :2. Ola Mæle tilkjennes saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg lovens morarente fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :Subsidiært:<br /> :1. Lagmannsrettens dom av 15. desember 2005 punkt 2 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle tilkjennes sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg lovens morarente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (36) '''Mitt syn på saken:'''<br /> <br /> (37) Jeg er kommet til at partene 4. november 2003 avtalte å inngi like høye bud på Van<br /> Severen og Verran, og at dersom en av partene fikk tilslaget, skulle den andre ha rett til å<br /> kreve inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene overført til seg til selvkost.<br /> Avtaleforholdet må etter mitt syn bedømmes slik at denne enighet også skulle gjelde ved<br /> senere budgivning under videre forhandlinger om fordelingen av eiendommene, og etter<br /> mitt syn var partene fortsatt i en forhandlingssituasjon da like høye bud ble inngitt 10.<br /> november 2003. Mæles prinsipale anførsel i motanken fører frem, også i forhold til Ulvig<br /> og Ulvig Kiær AS. Det er dermed ikke behov for å drøfte erstatningsspørsmålet.<br /> <br /> (38) For så vidt gjelder Ulvigs stilling i forholdet til Mæle, slutter jeg meg til lagmannsrettens<br /> syn. For meg fremstår det som helt klart at Ulvig var en aktiv deltaker i forhandlingene,<br /> selv om hun ikke hadde direkte kontakt med Mæle. Hun fremhevet blant annet med styrke<br /> at ekteparet ikke burde gå inn i noen form for sameiemodell, og vant frem med dette. Hun<br /> undertegnet også budet 4. november. Det er ikke noe som tyder på at hennes mann ikke<br /> hadde fullmakt til å opptre på hennes vegne, eller at hun ikke var informert om og godtok<br /> de innspill han kom med overfor Mæle. Jeg er likeledes enig med lagmannsretten i at<br /> aksjeselskapet er forpliktet i samme grad som dets eiere, Ulvig/Kiær. Jeg nøyer meg for<br /> øvrig med å vise til lagmannsrettens begrunnelse.<br /> <br /> (39) Jeg går da over til å se nærmere på det som skjedde i tiden mellom fredag 31. oktober og<br /> mandag 10. november 2003.<br /> <br /> (40) Som allerede nevnt, var det både skriftlig og muntlig kontakt mellom partene i dette<br /> tidsrommet. Den skriftlige kontakten skjedde via fax og e-post. Partene møttes ikke under<br /> forhandlingene. Allerede 2. november satte Kiær opp en liste over momenter til en<br /> samarbeidsavtale om kjøp av Van Severen. Han noterte at det burde opprettes et<br /> aksjeselskap, som partene skulle eie med 50 prosent hver, og hver av partene skulle kunne<br /> ta ut skog/utmark av selskapet på bakgrunn av en prioritering, som i grove trekk gikk ut<br /> på at Mæle tok nordre og Ulvig/Kiær søndre del av området. At det var enighet om denne<br /> prioriteringen, følger av Kiærs forklaring for Høyesterett. Prisforholdet mellom skog og<br /> annen utmark var angitt, likeledes håndteringen av kraftutbyggingspotensialet. I siste<br /> avsnitt het det: ”Partene legger hver seg inn separate bud. Den part som ikke får antatt sitt<br /> bud kan kreve inntreden i det antatte bud etter denne avtalen.” Momentlisten ble ikke<br /> sendt Mæle. Årsaken var at Ulvig var sterkt imot at det ble opprettet noen form for sameie<br /> i eiendommene. Dette ble Mæle orientert om, og de videre forhandlingene dreide seg om<br /> felles strategi overfor Norske Skog og fordelingen av teigene og ressursene.<br /> <br /> (41) Om formiddagen den 3. november sendte Kiær til Mæle et utkast til en ”Opsjonsavtale”<br /> om kjøp av Van Severen. Det skulle inngis separate bud, og den part som ikke fikk antatt<br /> sitt bud, skulle kunne ”kreve inntreden i det antatte bud etter denne avtalen”. Det<br /> inneholdt for øvrig omtrent det samme som momentlisten, men i tillegg var det tatt inn at<br /> tomter, grustak mv. kunne kreves fordelt med en halvdel på hver.<br /> <br /> (42) Jeg legger til grunn at Kiær og Mæle snakket med hverandre denne dagen. Kiær<br /> utarbeidet senere på dagen et revidert utkast om ”fordeling av eiendom hvor partene byr i<br /> fellesskap eller gjennom en av partene”, fortsatt begrenset til Van Severen. Som tidligere<br /> var det forutsatt plikt til fordeling med inntil 50 % på hver. Ved uenighet om arealer ut<br /> over de hver av partene prioriterte, skulle endelig fordeling skje ved en oppmann. Punktet<br /> om kraftutbyggingspotensialet var noe endret. Utkastet ble sendt Mæle sammen med<br /> underretning om at Norske Skog forventet bud innen kl 0930 neste dag.<br /> <br /> (43) Den 4. november kom det et avtaleutkast til Kiær fra Mæle om ”samarbeid og fordeling<br /> av eiendommer”, et utkast som også omfattet et eventuelt kjøp av Verran. Bud skulle<br /> inngis i fellesskap. Forslaget innholdt videre en oppregning av hvilke eiendommer hver<br /> av partene skulle ha førsterett til å erverve, og eiendommer som begge hadde uttrykt<br /> interesse for, samt forslag til videresalg. Også andre forhold var forskjellige fra det<br /> Ulvig/Kiær hadde foreslått. Utkastet ville gi Mæle rett til en langt større andel av<br /> eiendommene enn en halvpart. Ulvig/Kiær mottok dette forslaget før de sendte sitt bud på<br /> Van Severen og Verran, et bud som beløpsmessig tilsvarte det Mæle sendte, og som<br /> utgjorde kr 153 millioner.<br /> <br /> (44) Det er ubestridt at avtale om at begge skulle by kr 153 millioner ble inngått<br /> 3./4. november. Ulvig/Kiær hevder at enigheten bare gjaldt dette å by samme beløp i den<br /> aktuelle budrunden, mens Mæle hevder at avtalen ikke var begrenset slik, men skulle<br /> gjelde så lenge de forhandlet, og at den omfattet rett til å kreve av den andre inntil<br /> 50 prosent av eiendommene til selvkost.<br /> <br /> (45) Ved vurderingen av om det 4. november var kommet i stand noen avtale mellom partene<br /> ut over selve budstørrelsen, er det flere omstendigheter som må tas i betraktning. Kjøpet<br /> gjaldt meget store verdier, og det var tale om samarbeid mellom personer som verken<br /> hadde møtt hverandre eller samarbeidet tidligere. Det er spørsmål om en muntlig avtale<br /> på et område der en normalt ville forvente skriftlighet. Og, ikke minst: Det dreier seg om<br /> en avtale som bare regulerer en del av forholdet mellom partene etter et eventuelt kjøp.<br /> Viktige spørsmål er overlatt til etterfølgende drøftelser. Jeg ser det imidlertid ikke slik at<br /> disse omstendighetene utelukker at partene kan anses bundet slik Mæle hevder, i denne<br /> spesielle saken.<br /> <br /> (46) Jeg nevner først at vekten av de nevnte momenter svekkes noe ved at grunnlaget for å gå<br /> inn i en forhandlingssituasjon, for begges vedkommende var tiltro til Trygve Ebbings<br /> vurdering av at de kunne ha fordel av et samarbeid, og at han gikk god for at den annen<br /> part ville opptre redelig og profesjonelt.<br /> <br /> (47) Viktigere for min vurdering er imidlertid at partene gjennom lengre tid hadde vært<br /> konkurrenter. Formålet med å gå inn i forhandlinger var å oppnå større sikkerhet for<br /> erverv av eiendommene og til en for begge overkommelig pris. Utkastene til avtale viser<br /> da også tydelig at de gikk inn for en fordeling dersom den ene skulle bli antatt som<br /> kjøper, eventuelt dersom et felles bud ble antatt. Det er ikke bestridt at det var en viss<br /> risiko for at Norske Skog ville bestemme seg for en kjøper allerede ut fra budene<br /> 4. november. Når partene i denne situasjonen innga like høye bud, kan det ikke forstås<br /> slik at de bare ville hindre en budkamp, og at det gjaldt å vinne tid for å forsøke å komme<br /> frem til enighet om en konkret fordeling av eiendommene. En slik begrensning kunne<br /> ikke være i noen av partenes interesse. Det fremstår som helt usannsynlig at de skulle<br /> være villige til å gi avkall på muligheten til å inngi det høyeste budet, uten å få noe igjen.<br /> Det kan derfor ikke være tvilsomt at avtalen om budgivning 4. november også forutsatte<br /> fordeling, slik avtaleutkastene la opp til. Jeg tilføyer at det er ubestridt at ingen av partene<br /> hadde noe ønske om å beholde hele eiendomskomplekset etter et eventuelt kjøp.<br /> <br /> (48) En viss vekt har det også at forslaget om samarbeid kom fra Ulvig/Kiær. Det påla dem en<br /> særlig plikt til å redegjøre for hvor de sto og til å gi klart uttrykk for det dersom de<br /> oppfattet avtalen slik at den som fikk tilslaget i budrunden, skulle stå fritt i eventuelle<br /> etterfølgende forhandlinger.<br /> <br /> (49) Jeg legger altså til grunn at partene før budene ble gitt 4. november, hadde inngått en<br /> muntlig samarbeidsavtale både om beløpsmessig like bud og om gjensidig rett til å overta<br /> inntil 50 % av eiendommene til selvkost hvis ett av budene ble antatt. Jeg kan ikke se noe<br /> påfallende i at denne avtalen ble gjort muntlig i den spesielle situasjon som her forelå.<br /> Samarbeidet ble innledet 31. oktober, og kort tid etter ble det klart at Norske Skog<br /> forventet bud innen kl 0930 den 4. november. Partene var derfor under et betydelig<br /> tidspress, og samarbeidsavtalens to elementer var i seg selv ikke kompliserte. Hensikten<br /> med avtalen var ene og alene å sikre hverandre en lik posisjon før de egentlige - og<br /> utvilsomt vanskelige - forhandlinger om fordeling av verdier tok til.<br /> <br /> (50) Jeg kan ikke se at det etter at budene var avgitt, i dagene 4. eller 5. november, var noe i<br /> situasjonen som kan oppfattes slik at partene ikke fortsatt var enige om å inngi like høye<br /> bud, eventuelt et felles bud, med etterfølgende fordeling av eiendommene. På dette<br /> tidspunkt begynte de egentlige fordelingsforhandlingene. Ulvig/Kiær protesterte ikke<br /> direkte overfor Mæles avtaleutkast 4. november, som ville gi ham en vesentlig større<br /> andel enn 50 prosent. Tvert i mot sendte de ham dagen etter et nytt utkast basert på hans<br /> forslag, med spesifisert fordeling av eiendommene ut fra en førsterett til kjøp av bestemte<br /> eiendommer for hver part. De meldte seg her blant annet som interessert i å overta<br /> Verran, som Mæle ikke selv hadde prioritert. Forutsetningen om felles eller like høye bud<br /> ble opprettholdt.<br /> <br /> (51) Jeg skyter inn at i punkt 6 i dette utkastet fra Ulvig/Kiær heter det at dersom den ene part<br /> fikk tilslaget, ”er hver av partene forpliktet til å betale sin andel av kjøpesummen iht.<br /> denne avtalen innenfor den frist selgeren setter”. Dette viser etter min mening at det var<br /> partenes forutsetning at eiendommene skulle overdras til den annen part til den verdi de<br /> var antatt å ha med grunnlag i budet på kr 153 millioner. Det er en slik forholdsmessig<br /> verdi jeg legger i begrepet kostpris i denne saken.<br /> <br /> (52) Samme dag som Ulvig/Kiær sendte sitt avtaleutkast av 5. november, ba Norske Skog om<br /> stadfestelse av bud, splittet på Van Severen og Verran, uten forbehold og innen<br /> 10. november 2003 kl 1200.<br /> <br /> (53) Jeg går så over til det som videre skjedde - om avtalesituasjonen da ble endret.<br /> <br /> (54) Mæle sendte et nytt innspill fredag 7. november. Det gjaldt bare fordeling av teigene og<br /> inneholdt også en verdiansettelse for hver teig, foretatt av selskapet Prevista som<br /> konsulent for ham, basert på et annet forhold mellom produktivt og uproduktivt areal enn<br /> det Ulvig/Kiær hadde operert med. De har anført at Mæle ved å fremsette sine forslag<br /> 4. og 7. november selv brøt forhandlingene da han fragikk forutsetningen om fordeling<br /> med inntil 50 % til den annen part. Jeg kan ikke være enig i det. Som nevnt fulgte<br /> Ulvig/Kiær opp Mæles forslag 4. november; forslaget 7. november ble ikke besvart. Som<br /> lagmannsretten mener jeg at avtaleutkastene må betraktes som forhandlingsinnspill.<br /> <br /> (55) Fredag den 7. var Ulvig/Kiær i et møte med Hedmark Sparebank om finansiering, der<br /> bankens administrerende direktør, Harry Konterud, deltok. Mæle var underrettet om<br /> møtet. Ulvig/Kiær la frem forslag til kjøp i to alternativer, ett basert på deres eget utkast<br /> 5. november. Lånesøknaden måtte forelegges styret, men Konterud ville gi beskjed<br /> 10. november om hva han ville anbefale overfor styret, som skulle ha møte den 14.<br /> Finansiering ut over kr 153 millioner var utelukket. Jeg vil gjengi et par avsnitt fra<br /> Konteruds forklaring for Høyesterett:<br /> <br /> :”Som finansiell rådgiver for Ulvig og Kiær; ga du i møtet noen råd i forhold til et eventuelt samarbeid med Ola Mæle? Oppfattet eksempelvis du at Ola Mæle kunne tilføre Ulvig/Kiær noe de ikke hadde fra før?<br /> :Jeg ga uttrykk for at det eneste Mæle eventuelt kunne bidra med var kapital idet jeg ga uttrykk for han neppe hadde noe positivt å bidra med vis a vis landbruksdepartementet i anledning konsesjonsbehandlingen. Jeg tilkjennega også at jeg var av den oppfatning at selger ville velge en kjøper som reduserte konsesjonsrisikoen mest mulig og at Ulvig/Kiær med sin bakgrunn i så måte måtte antas å være en ideell kjøpskandidat sett fra selgers synspunkt. Jeg tilkjennega også at en kjøper alene ville ha bedre kontroll i forbindelse med videresalgsprosessen.”<br /> <br /> (56) Dette viser at bankens direktør nærmest frarådet samarbeid med Mæle. At det har hatt<br /> betydning for Ulvig/Kiær, viser en beskjed Mæle fikk 10. november, en beskjed jeg straks<br /> kommer tilbake til. Som lagmannsretten legger jeg til grunn at møtet representerte et<br /> vendepunkt i forholdet til Mæle.<br /> <br /> (57) Når det gjelder Kiærs oppfatning etter møtet med banken, fremgår det av hans forklaring<br /> for Høyesterett at Konteruds siste ord var at de ”ikke måtte bli skuffet dersom de ikke<br /> fikk finansiering - det gjaldt store beløp, og det lå utenfor bankens kjerneområde”.<br /> <br /> (58) Kiær forsøkte i dagene etter dette møtet forgjeves å få kontakt med Mæle. Mandag den<br /> 10. fikk Ulvig/Kiær beskjed fra Konterud om at han ville tilrå at banken påtok seg<br /> finansieringen. Mæle har forklart at han ringte Kiær ca. kl 10.00 denne dagen, men traff<br /> ham ikke. Kiær ringte tilbake kl 11.15 og la igjen følgende telefonbeskjed:<br /> <br /> :”Dette er Anders Kiær - jeg prøver å få tak i deg, klokken er kvart over elleve, jeg regnet med at det var du som ringte kl ti, men nå - ja - skal du snakke med meg før 12 så får du prøve å slå tilbake. Jeg kan i hvert fall melde at vi har vel fått et sånt finansieringstilsagn, men med forbehold, og - men så lenge vi ikke er ferdige med noen avtale, - eller - banken vil at vi skal kjøre det alene i denne omgang, så får vi bare se åssen det går, så får vi ta diskusjonen deretter. Er det noe du lurer på, får du snakke med meg.”<br /> <br /> (59) Begge parter stadfestet sitt bud på kr 153 millioner den 10. november 2003, Mæle<br /> riktignok slik at han også anga kr 153 millioner som en prisantydning.<br /> <br /> (60) Jeg kan ikke se at det er noe i tiden mellom 4. til og med 10. november som rokker ved<br /> avtalen fra budrunden 4. november om å inngi like høye bud og fordele eiendommene<br /> med gjensidig opsjonsrett. Ulvig/Kiær stod nok fritt til å avbryte forhandlingene med<br /> Mæle, men dersom de ville det, måtte de gjøre det helt klart før budfristen løp ut. Jeg<br /> minner om det tidligere konkurranseforholdet. Partene måtte forstå at dersom en av dem<br /> trakk seg, kunne den andre være interessert i å gi et høyere bud enn de kr 153 millioner<br /> som de var kommet til enighet om. At Mæle fortsatt anså den muntlige avtalen som<br /> bindende, fremgår for så vidt av at han stadfestet et bud som tilsvarte det partene tidligere<br /> var blitt enige om. Den telefonbeskjeden jeg har gjengitt, var høyst uklar og ikke egnet til<br /> å formidle at Ulvig/Kiær ville stå fritt. Det må også anses for sent å komme med en slik<br /> beskjed tre kvarter før budfristen utløp, slik denne saken ellers lå an. Selv om de ikke fikk<br /> kontakt med Mæle etter møtet i banken, kunne de for eksempel ved en fax ha formidlet at<br /> de ikke anså seg bundet i forholdet til ham.<br /> <br /> (61) I sitt bud av 10. november viste Mæle til samarbeid med Ebbing og Buskerud<br /> Kraftproduksjon AS. Jeg legger til grunn at dette hadde sammenheng med at han ikke<br /> hadde fått avklart om Ulvig/Kiær hadde fått ordnet med finansiering. Noe sentralt<br /> moment for vurderingen kan dette uansett ikke være, slik forholdene lå an. Jeg tilføyer at<br /> Mæle har forklart at det ikke foreligger noen avtale med Buskerud Kraftproduksjon AS<br /> som influerer på forholdet til Ulvig/Kiær.<br /> <br /> (62) Den 13. november 2003 besluttet styret i Norske Skog å godta Ulvig/Kiærs bud på<br /> eiendommene. Kiær ringte Mæle, som da befant seg på en jaktpost og ikke kunne gå inn i<br /> en samtale. Mæle sendte en e-post 14. november og gratulerte. Han skrev at han så frem<br /> til et endelig forslag - ”som vel er klokt at vi får på plass før øvrige disposisjoner gjøres”.<br /> Denne henvendelsen ble først besvart av Ulvig/Kiær 21. november.<br /> <br /> (63) Mæles etterfølgende opptreden kan skape en viss tvil om han selv mente at avtalen om<br /> like bud og fordeling fortsatt besto 10. november, og herunder at hans anførsler og<br /> forklaringer etter at tvisten kom opp, ikke har vært helt konsistente. Han har forklart at<br /> han ble usikker på beskjeden fra Kiær 10. november, og var inne på om Kiær ville føre<br /> ham bak lyset. Han ville undersøke forholdet nærmere før han tok kontakt med Kiær, og<br /> forsøkte forgjeves å nå Sverre Landmark, som styrte salget i Norske Skog. Uttalelser fra<br /> et vitne som møtte Mæle rett etter at han hadde fått beskjed om avgjørelsen, kan tyde på<br /> at Mæle mente at han ikke hadde noen rettigheter. Uttalelser til aviser kan tyde på det<br /> samme.<br /> <br /> (64) Mitt syn er likevel at denne etterfølgende opptreden ikke kan tillegges avgjørende vekt.<br /> Mæles stadfestelse av et bud på kr 153 millioner var i seg selv en klar indikasjon på at<br /> han mente at avtalen sto ved lag. At han viste reaksjoner i de påfølgende dagene som<br /> tyder på usikkerhet, kan forklares blant annet ved den høyst uklare telefonbeskjeden fra<br /> Kiær 10. november. Jeg har også en viss forståelse for at den rettslige vurderingen av<br /> avtalesituasjonen kan ha bydd på problemer for ham.<br /> <br /> (65) Fra Ulvig/Kiærs side er det fremhevet hvilke problemer partene står overfor dersom Mæle<br /> vinner frem med sitt krav. Det er utvilsomt behov for forhandlinger mellom partene om<br /> en rekke spørsmål. Men situasjonen er ikke vesensforskjellig fra det den ville ha vært<br /> dersom deres avtaleutkast av 3. november var blitt akseptert som grunnlag for felles<br /> budgivning. De hadde der foreslått å overlate fordeling av en del av arealet til en<br /> oppmann dersom partene ikke kom til enighet. Dersom det ikke oppnås enighet nå, må<br /> løsningen likeledes overlates til andre.<br /> <br /> (66) Motanken har ført frem. Saken har budt på tvil, og etter min mening bør hver av partene<br /> bære sine saksomkostninger for alle retter, både når det gjelder anken og motanken.<br /> <br /> (67) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Ola Mæle har i forhold til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.<br /> <br /> (68) Dommer Coward: Jeg har opplevd denne saken som vanskelig, ikke minst fordi den<br /> krever en konkret bedømmelse av bevis omkring en kommunikasjon som jeg oppfatter<br /> som temmelig uklar, og som nå ligger noen år tilbake i tid. For min del er jeg imidlertid<br /> kommet til et annet resultat enn førstvoterende - kanskje særlig fordi jeg legger større<br /> vekt på ønsket om klare kriterier for når noe skal anses avtalt.<br /> <br /> (69) Som førstvoterende starter jeg med å se på spørsmålet i Ola Mæles motanke - altså<br /> avtalespørsmålet. Mens dette fra Anders Kiær og Anne Ulvigs side er formulert som et<br /> spørsmål om hvorvidt avtale er inngått, er det fra Ola Mæle formulert som et spørsmål om<br /> tolkningen av en avtale. Kiær og Ulvig har ikke bestridt at partene muntlig har avtalt at de<br /> innen den 5. november 2003 skulle inngi like høye bud på eiendommene Van Severen og<br /> Verran. Det som Mæle hevder, men som de benekter, er at det også ble avtalt muntlig at<br /> hvis en av partene får tilslaget, har den andre rett til å ”overta for selvkost inntil 50 % av<br /> de eiendommer og ressurser” som er kjøpt. Hvorvidt man skal si at uenigheten gjelder om<br /> det er inngått noen avtale, eller hva avtalen går ut på, ser jeg da mer som et spørsmål om<br /> ordbruk enn om realitet. - Jeg har forstått at førstvoterende har samme oppfatning.<br /> <br /> (70) Som bakgrunn for avgjørelsen av avtalespørsmålet understreker jeg momenter som også<br /> førstvoterende har pekt på: Kjøpet gjaldt store verdier - som det har gått frem, ble<br /> kjøpesummen 153 millioner kroner. Det måtte tas stilling til ganske kompliserte spørsmål<br /> i forbindelse med fordelingen av teigene. Og det var tale om et samarbeid mellom parter<br /> som ikke hadde samarbeidet tidligere, selv om de riktignok hadde en felles bekjent med<br /> godt forhold til begge parter. Jeg kan ikke se dette som en situasjon der det er grunn til å<br /> stille lempelige krav til hva som skal til for at en avtale er inngått, eventuelt for omfanget<br /> av den avtalen som er inngått; en muntlig avtale med vidtgående forpliktelser er i<br /> utgangspunktet ikke noe man ville vente i et slikt forhold. At partene tidligere hadde vært<br /> konkurrenter, og at kontakten ble innledet fra Anders Kiær og Anne Ulvig, endrer etter<br /> min mening ikke dette bildet vesentlig.<br /> <br /> (71) I den konkrete vurderingen av avtalespørsmålet må de begivenhetsnære bevisene her som<br /> ellers i utgangspunktet veie tyngre enn det som partene og andre forklarer på et senere<br /> tidspunkt. De begivenhetsnære bevisene er i denne saken særlig avtaleutkast og<br /> kommentarer til utkastene som ble utvekslet mellom partene, gjennom e-post,<br /> telefonsamtaler eller liknende, over en kort periode i begynnelsen av november 2003, slik<br /> førstvoterende har redegjort for.<br /> <br /> (72) Det kan ikke være tvilsomt at disse utkastene og kommentarene gir et klart inntrykk av at<br /> det partene ønsket å komme frem til, var en avtale om samarbeid om kjøp av<br /> eiendommene med en etterfølgende fordeling av teigene. Spørsmålet er om partene var<br /> kommet så langt at dette var noe de hadde forpliktet seg til, eller om det var noe de håpet<br /> å komme frem til før salget ble avgjort.<br /> <br /> (73) Det skriftlige materialet som er lagt frem, taler etter mitt syn mot at de hadde bundet seg.<br /> Avtaleutkastene og kommentarene til dem viser en stor avstand mellom partene når det<br /> gjaldt fordelingen av teigene: Etter at Kiær 3. november hadde sendt to avtaleutkast til<br /> Mæle, svarte Mæle dagen etter med et utkast med en rekke, vesentlige endringer. Dette<br /> var situasjonen da partene inngav sine like høye bud den 4. november. De nærmeste<br /> dagene fortsatte utvekslingen av utkast, fortsatt med stor avstand mellom partene når det<br /> gjaldt teigfordelingen. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at nettopp denne fordelingen<br /> måtte være et sentralt moment i en avtale, med store muligheter for etterfølgende<br /> konflikter hvis fordelingen ikke var klarlagt. Teoretisk sett kunne man nok tenkt seg for<br /> eksempel at meningen var en midlertidig løsning med et sameie, som så eventuelt kunne<br /> oppløses etter sameielovens regler. Men Anne Ulvig hadde vært sterkt mot en<br /> sameieløsning, og da har jeg vanskelig å se at noe slikt kan tolkes inn selv som en<br /> midlertidig løsning.<br /> <br /> (74) Fra begge parter er det argumentert med hva det ville være ”rasjonelt” eller ”logisk” å<br /> avtale: Fra Kiær og Ulvigs side er det anført at det partene trengte, var å unngå å presse<br /> budene opp, og å få en ”timeout” - vinne tid til videre forhandlinger. Fra Mæles side er<br /> det anført at det, i hvert fall for ham, var meningsløst å binde seg til ikke å konkurrere om<br /> pris, hvis partene ikke samtidig sikret seg del i eiendommene ved et salg til en av dem. -<br /> For meg er det vanskelig å se at det er opplagt hva som her måtte fremstå som den<br /> rasjonelle eller logiske forståelsen, i en slik forstand at saken må avgjøres ut fra det.<br /> <br /> (75) Heller ikke Anders Kiærs opptreden etter at budene ble inngitt 4. november, kan etter min<br /> mening tas til inntekt for noen bestemt løsning av avtalespørsmålet. Jeg kan ikke se at han<br /> måtte forstå at Ola Mæle hadde en oppfatning om at det var inngått en slik avtale som han<br /> nå hevder, med den konsekvens at Kiær måtte bringe klarhet i forholdet for ikke selv å bli<br /> bundet. Det var vel heller ikke unaturlig om Kiær unnlot å gi uttrykk for et klart brudd<br /> med Mæle hvis han så for seg en kontakt med ham også etter at salget fra Norske Skog<br /> var skjedd; helt uavhengig av avtalen kunne det være en mulighet at den av partene som<br /> fikk tilslaget, solgte teiger til den andre.<br /> <br /> (76) Jeg nevner for øvrig at jeg ikke legger vekt på en anførsel fra Kiær og Ulvig om at det<br /> taler mot Mæle at hans forklaringer og anførsler i saken har skiftet over tid. Så uklar som<br /> jeg oppfatter situasjonen å ha vært, er det ikke overraskende om de involverte ikke husker<br /> alle deler av hendelsesforløpet klart, og heller ikke om en part over tid har lagt vekt på<br /> noe ulike deler av forløpet i sin rettslige vurdering av avtalesituasjonen.<br /> <br /> (77) Min konklusjon er etter dette - og da særlig ut fra det skriftlige materialet fra tiden for<br /> den mulige avtalen - at det ikke var inngått noen bindende avtale utover det å inngi like<br /> høye bud innen 5. november.<br /> <br /> (78) For meg blir det da også nødvendig å ta stilling til spørsmålet i hovedanken fra Kiær og<br /> Ulvig - om Mæle har krav på erstatning for sin negative kontraktsinteresse, slik<br /> lagmannsretten er kommet til. Det tapet som Mæle anfører å ha hatt, er dels utgifter ved<br /> avtaleforhandlingene, dels såkalt disponeringstap, som her er angitt som tapet ved at han<br /> ikke har fått kjøpt eiendommene. Utmålingen av erstatningen er ikke tema for domstolene<br /> nå - det som skal vurderes, er om det foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og<br /> økonomisk tap. Jeg nevner at det i dette i og for seg kan ligge et problem, ved at vilkårene<br /> for å tilkjenne erstatning blir antatt å være strengere ved disponeringstap enn for utgifter<br /> til forhandlinger.<br /> <br /> (79) Jeg er imidlertid kommet til at heller ikke erstatningskravet kan føre frem. Det hadde<br /> riktignok vært ønskelig om partene hadde vært klarere i sin kommunikasjon med<br /> hverandre. Men det stilles ganske strenge krav for såkalt prekontraktuelt<br /> erstatningsansvar; det heter for eksempel i [[Rt-1998-761]] at ”utgangspunktet må være<br /> at det kreves en klanderverdig opptreden under kontraktsforhandlingene - illojalitet,<br /> uredelighet, forledelse eller liknende”. Og jeg mener det må følge av redegjørelsen for<br /> mitt syn på avtalespørsmålet at Anders Kiær og Anne Ulvig ikke kan anses å ha opptrådt<br /> på en slik måte overfor Ola Mæle.<br /> <br /> (80) Også ut fra mitt syn på saken mener jeg det har foreligget en slik tvil at saksomkostninger<br /> ikke bør tilkjennes for noen instans.<br /> <br /> (81) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.<br /> <br /> (82) Dommer Rieber-Mohn: Likeså.<br /> <br /> (83) Dommer Gjølstad: Likeså.<br /> <br /> (84) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Ola Mæle har i forhold til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1459-U_-_Rt-2006-953&diff=212974 2019-02-25T15:42:23Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-08-17<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01459-U - Rt-2006-953<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Tvistemålsloven, Saksomkostninger<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett TOSLO-2002-4872 - Borgarting lagmannsrett LB-2004-31038 - Høyesterett HR-2006-01459-U, (sak nr. 2006/1152), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Staten v/Oslo likningskontor (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Knut Hvidsten) mot Ementor Norge AS (advokat Sverre E. Koch)<br /> |Forfatter=<br /> Tjomsland, Flock, Utgård<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]<br /> }}<br /> (1) Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom, jf.<br /> tvistemålsloven § 181 annet ledd.<br /> <br /> (2) Ementor Norge AS er en rettsetterfølger av selskapene Sysdeco Group ASA og Avenir ASA. I<br /> mars 2002 saksøkte selskapet staten v/Oslo likningskontor med påstand om at ligningen for<br /> selskapet for inntektsårene 1997 og 1998 skulle oppheves.<br /> <br /> (3) Oslo tingrett avsa 3. mars 2004 dom med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Ligningen av Sysdeco Group ASA (senere Avenir ASA) for inntektsåret 1997, oppheves.<br /> <br /> :2. For øvrig frifinnes Staten v/Oslo ligningskontor.<br /> <br /> :3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.”<br /> <br /> (4) Ementor Norge AS erklærte anke når det gjaldt ligningsåret 1998. Staten v/Oslo<br /> likningskontor innga anketilsvar og erklærte aksessorisk motanke når det gjaldt ligningsåret<br /> 1997.<br /> <br /> (5) Borgarting lagmannsrett avsa dom 9. mai 2006 som etter rettelse hadde slik slutning:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.<br /> <br /> :2. Ligningen for inntektsåret 1998 oppheves.<br /> <br /> :3. Staten v/Oslo likningskontor dømmes til å betale til Ementor Norge AS i saksomkostninger for lagmannsretten i anledning anken 174 405 - etthundreogsyttifiretusenfirehundreogfem - kroner og i anledning motanken 149 985 - etthundreogførtinitusennihundreogåttifem - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter lov om forsinket betaling § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :4. Staten v/Oslo likningskontor dømmes til å betale til Ementor Norge AS i saksomkostninger for tingretten 294 730 - kroner og i avsavnsrente 25 000 - tjuefemtusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter lov om forsinket betaling § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.”<br /> <br /> (6) Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.<br /> <br /> (7) Staten v/Oslo likningskontor anket dommen for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 1 -<br /> ligningen for 1997 - til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 9. august<br /> 2006 ble anken nektet fremmet til Høyesterett.<br /> <br /> (8) Staten v/Oslo likningskontor har subsidiært erklært kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg<br /> over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det gjøres gjeldende at den er i strid med<br /> loven.<br /> <br /> (9) Når det gjelder saksomkostningene for tingretten skulle lagmannsretten ha anvendt<br /> tvistemålsloven § 174, ikke § 172. Det må legges til grunn at saken - for tingretten - er dels<br /> vunnet og dels tapt. Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten har retten<br /> feilaktig lagt til grunn at Ementor Norge AS fullt ut fikk medhold når det gjaldt statens<br /> motanke.<br /> <br /> (10) Staten v/Oslo likningskontor har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 3 og 4 oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling.<br /> <br /> :2. Staten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (11) Ementor Norge AS mener lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven § 172 første ledd riktig<br /> når den fant at selskapet hadde vunnet frem fullt ut i motanken for lagmannsretten og i saken<br /> for tingretten.<br /> <br /> (12) Ementor Norge AS har ikke nedlagt særskilt påstand i saksomkostningskjæremålet.<br /> <br /> (13) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder lagmannsrettens<br /> saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve om<br /> avgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd. Etter praksis kan<br /> utvalget også prøve lagmannsrettens saksbehandling.<br /> <br /> (14) Lagmannsretten fant at Ementor Norge AS hadde fått fullt medhold både i anken og<br /> motanken, og tilkjente selskapet saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av<br /> tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf. § 172 første ledd for anken og § 180 første ledd i<br /> motanken. For tingretten ble Ementor Norge AS tilkjent saksomkostninger i medhold av<br /> § 172 første ledd.<br /> <br /> (15) Spørsmålet for kjæremålsutvalget er om lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven § 172<br /> første ledd riktig når den er kommet til at Ementor Norge AS har fått fullt medhold i saken når<br /> det gjelder ligningen for 1997. Ementor Norge AS fikk medhold i påstanden om opphevelse<br /> av ligningen for 1997 som var nedlagt både for tingretten og lagmannsretten. Utgangspunktet<br /> er at en part har fått fullt medhold i saken dersom han får medhold i sin prinsipale påstand. I<br /> enkelte saker vil imidlertid rettsvirkningen av avgjørelsen være avhengig av på hvilket<br /> grunnlag retten tar påstanden til følge. I slike tilfeller har parten bare vunnet saken fullstendig<br /> dersom han får medhold på det grunnlag som gir den gunstigste rettsvirkning for ham, jf [[Rt-2006-438]] avsnitt 16 med videre henvisninger blant annet til [[Rt-1989-1379]].<br /> <br /> (16) Staten har vist til at Ementor Norge AS - når det gjaldt ligningen for 1997 - for tingretten<br /> gjorde gjeldende at aksjene som ble overdratt, skulle verdsettes til null og at selskapet også for<br /> lagmannsretten gjorde gjeldende at aksjene var verdiløse. Denne anførselen fikk Ementor<br /> Norge AS ikke medhold i. Ementor Norge AS har i kjæremålstilsvaret argumentert for at dette<br /> ikke har betydning for de konsekvenser dommen får for selskapet.<br /> <br /> (17) Lagmannsretten har imidlertid ikke drøftet betydningen av at Ementor Norge AS på dette<br /> punkt ikke har fått medhold i sin anførsel om at aksjene var verdiløse. Kjæremålsutvalget er<br /> blitt stående ved at dette er en saksbehandlingsfeil som medfører at utvalget ikke kan prøve<br /> om saksomkostningsavgjørelsen for tingretten og i motanken for lagmannsretten er i strid med<br /> loven.<br /> <br /> (18) Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 og 4 - blir dermed å oppheve, og saken<br /> hjemvises for så vidt til fortsatt behandling ved lagmannsretten.<br /> <br /> (19) Saksomkostningsspørmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå til den kjennelse som<br /> avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum.<br /> <br /> (20) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 og 4 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den kjennelse som avslutter saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1097-A_-_Rt-2006-813_-_UTV-2006-991&diff=212973 2019-02-25T15:41:47Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-06-21<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01097-A - Rt-2006-813 - UTV-2006-991<br /> |Sammendrag=<br /> <br /> |Stikkord=<br /> Skatterett, Eiendomsskatt, Kabelfjernsynsanlegg<br /> |Saksgang=<br /> Romsdal tingrett - Frostating lagmannsrett LF-2005-32762 - Høyesterett HR-2006-01097-A, (sak nr. 2005/1718), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (advokat Harald G. Nyhus - til prøve) mot Canal Digital Kabel TV AS (advokat Einar Harboe)<br /> |Forfatter=<br /> Utgård, Kaasen, Øie, Stang Lund, Gussgard<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-29/§3 Eigedomsskattelova (1975) §3], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-29/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommar Utgård: Saka gjeld spørsmålet om det kan skrivast ut eigedomsskatt på eit<br /> kabelfjernsynsanlegg med heimel i eigedomsskattelova 6. juni 1975 nr. 29 § 4 andre ledd,<br /> som gjeld eigedomsskatt for ”verk og bruk”.<br /> <br /> (2) Molde kommune vedtok i 1988 å innføre eigedomsskatt for nærare fastsette område i<br /> kommunen, jf. eigedomsskattelova § 3 første punktum. Etter vedtaket skulle det dessutan<br /> vere eigedomsskatt på ”verk og bruk” i heile kommunen, jf. eigedomsskattelova § 3 andre<br /> punktum.<br /> <br /> (3) Kommunen sende 11. juli 2002 brev til Telenor AVIDI AS - no Canal Digital<br /> Kabel TV AS - med varsel om at det vart vurdert å påleggje selskapet eigedomsskatt for<br /> kabelfjernsynsanlegget. Det vart vist til Høgsteretts dom i [[Rt-2002-94]] (Nesset).<br /> Selskapet gav faktiske opplysningar, men uttala samtidig at det meinte det ikkje var<br /> heimel for eigedomsskatt.<br /> <br /> (4) Sakkunnig nemnd for eigedomsskatt i Molde kommune sette 10. januar 2003 verdien av<br /> anlegget til kr 34 500 000,-. Ei sakkunnig klagenemnd vedtok 20. oktober 2003 å ikkje ta<br /> klagen til følgje. Det vart skrive ut eigedomsskatt i samsvar med fastsetjinga.<br /> <br /> (5) Canal Digital reiste 22. april 2004 sak mot Molde kommune med påstand om at vedtaket<br /> om å påleggje eigedomsskatt var ugyldig. Det vart subsidiært gjort gjeldande at delar av<br /> anlegget ikkje var fast eigedom og derfor ikkje kunne påleggjast eigedomsskatt. Likeeins<br /> vart det subsidiært gjort gjeldande at det låg føre saksbehandlingsfeil, særleg ved at det<br /> ikkje var halde synfaring.<br /> <br /> (6) Romsdal tingrett sa 22. november 2004 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Den sakkyndige ankenemnds vedtak av 20. oktober 2003 kjennes ugyldig. Ved den nye behandlingen legges det til grunn at Canal Digital Kabel TV AS ikke er eiendomsskattepliktig i Molde kommune.<br /> <br /> :2. Molde kommune pålegges å betale tilbake til Canal Digital Kabel TV AS innbetalt eiendomsskatt.<br /> <br /> :3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”<br /> <br /> (7) Det sentrale for tingretten var ”at Canal Digitals anlegg ikke kan anses som en viktig<br /> innsatsfaktor i annen - etterfølgende - produksjon”, og at anlegget av denne grunn ikkje<br /> fall inn under omgrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4 andre ledd.<br /> <br /> (8) Etter anke frå kommunen, med Kommunesektorens intereresse- og<br /> arbeidsgiverorganisasjon (KS) som hjelpeintervenient, sa Frostating lagmannsrett<br /> 7. oktober 2005 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Molde kommune betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Canal Digital Kabel TV AS med 77.000 - syttisyvtusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I tillegg kommer den alminnelige forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, for tiden 8,75 %, fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (9) Lagmannsretten kom til at anlegget gjekk inn under ”verk og bruk”. For lagmannsretten<br /> var det avgjerande at ein fast forvaltingspraksis frå slike anlegg kom i bruk, har halde<br /> desse utanfor skattlegging etter eigedomsskattelova. Om dette skal endrast, må det skje<br /> gjennom behandling av spørsmålet frå lovgivar ut frå prinsipielle synsmåtar, og ikkje<br /> gjennom domstolsavgjerder i einskildtilfelle.<br /> <br /> (10) KS har som hjelpeintervenient anka dommen til Høgsterett. Canal Digital har teke til<br /> motmæle. For Høgsterett er saka avgrensa til spørsmålet om det er lovheimel for å<br /> påleggje eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegget, og inn under dette om manglande<br /> utskriving fram til 2002 gjer at det ikkje i noko tilfelle kan påleggjast slik skatt. KS har<br /> lagt fram ei sakkunnig fråsegn frå ingeniør Bjørn Hobberstad og Canal Digital ei frå<br /> teknisk sjef Tommy Hexeberg. Saka står elles i same stilling som for dei tidlegare rettane.<br /> <br /> (11) Ankeparten - Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon - har særleg<br /> halde fram:<br /> <br /> (12) KS er einig med lagmannsretten når denne kom til at kabelanlegget går inn under<br /> omgrepet ”verk og bruk”. Dette kan byggjast på ei analyse av lovhistorie og<br /> lovførearbeid. Kabelfjernsynsnettet kan sjåast på som eit produksjonsanlegg eller eit<br /> såkalla eigentleg industrielt verk. Dette omgrepet må etter rettspraksis forståast vidt, jf. at<br /> lovteksten også viser til ”liknande arbeids- eller driftsstader”.<br /> <br /> (13) Det er likevel vel så nærliggjande å sjå på anlegget på same vis som telenettet, som det i<br /> [[Rt-2002-94]] (Nesset) vart avgjort kan påleggjast eigedomsskatt. Synsmåten er då at<br /> dette er anlegg som understøttar dei såkalla eigentlege industrielle verka. Telenettet kan<br /> nyttast til telefon og internett, men også til ulike tenester innanfor data- og<br /> biletoverføringar. Også kabelfjernsynsnettet kan nyttast til tilsvarande føremål. Sterke<br /> likskapsomsyn tilseier derfor at også kabelfjernsynsnettet kan påleggjast eigedomsskatt.<br /> <br /> (14) KS er einig med Canal Digital i at det ikkje har vore skrive ut eigedomsskatt på<br /> kabelfjernsynsanlegg før dommen i [[Rt-2002-94]]. Dette kan likevel ikkje hindre at slik<br /> skatt blir utskriven. I dette tilfellet har praksis ikkje bygd på sentrale rettskjelder, som<br /> utsegner frå skattestyresmaktene eller på forståing av rettspraksis. Dommen i 2002 var eit<br /> signal både til private og til kommunane om at det ville vere aktuelt med ei revurdering<br /> av praksis. Det måtte det vere høve til.<br /> <br /> (15) Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon har sett fram slik påstand:<br /> <br /> :”1. Molde kommune frifinnes.<br /> <br /> :2. Canal Digital Kabel TV AS dømmes til å betale KS - Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjons saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> :3. Canal Digital Kabel TV AS dømmes til å betale Molde kommune saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”<br /> <br /> (16) Ankemotparten - Canal Digital Kabel TV AS - har særleg halde fram:<br /> <br /> (17) Lova rettar seg mot produksjonsbedrifter, supplert med arbeidsstader der aktiviteten er<br /> retta mot produksjon annan stad.<br /> <br /> (18) Kabelanlegget går ikkje inn under dei eigentlege produksjonsanlegga. Det er ingen<br /> nærliggjande parallell - sjølv justert for store endringar i samfunnstilhøva - mellom dei<br /> bedriftene som er rekna opp i lova, og eit kabelfjernsynsanlegg. Det er heller ikkje<br /> nærliggjande å sidestille eit slikt anlegg med eit kraftanlegg, eventuelt eit<br /> fordelingsanlegg for kraft, der det er heimel for eigedomsskatt.<br /> <br /> (19) I tillegg til dei eigentlege produksjonsanlegga er det heimel for eigedomsskatt på anlegg<br /> som er hjelpeanlegg for den eigentlege produksjonen der denne skjer andre stader. I lova<br /> er det vist til mellom anna lenser og losse- og lasteplassar. Døma i lova - og seinare<br /> praksis - viser at det her må vere aktivitet som knyter seg til anlegg som er<br /> eigedomsskattepliktige.<br /> <br /> (20) Saka her skil seg frå saka om eigedomsskatt på telenettet. Først og fremst er det slik at<br /> kabelfjernsynsnettet verken eignar seg for eller faktisk blir brukt av produksjonsbedrifter,<br /> med sjeldne unntak av bruk i kantiner og liknande. Nettet er heller ikkje innretta på å vere<br /> så leveringssikkert at det kan nyttast til tilknyting til internettet for næringslivet.<br /> Høgsterett la i dommen om telenettet vekt på at dette er ein innsatsfaktor som har mykje å<br /> seie for anna næringsverksemd. Her er situasjonen såleis ein heilt annan for<br /> kabelfjernsynsnettet.<br /> <br /> (21) Det har gjennom meir enn 30 år vore fast praksis i alle aktuelle kommunar at det ikkje har<br /> vore skrive ut eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegg. Ein slik fast og langvarig praksis<br /> vil vere ei tungtvegande rettskjelde, som vil kunne vere avgjerande når lovteksten ikkje<br /> gir ei klar løysing. I dette tilfellet må private partar kunne innrette seg i samsvar med den<br /> etablerte praksisen.<br /> <br /> (22) Canal Digital Kabel TV AS har sett fram slik påstand:<br /> <br /> :”1. Den sakkyndige ankenemnds vedtak av 20. oktober 2003 kjennes ugyldig. Ved den nye behandlingen legges til grunn at Canal Digital Kabel TV AS ikke er eiendomsskattepliktig til Molde kommune.<br /> <br /> :2. Molde kommune tilpliktes å tilbakebetale allerede innbetalt eiendomsskatt til Canal Digital Kabel TV AS.<br /> <br /> :3. Molde kommune og KS pålegges å betale den innankede parts omkostninger for tingretten i samsvar med innleverte omkostningsoppgaver, med tillegg av lovbestemte omkostninger, samt lovens rente fra forfall til betaling skjer. Molde kommune og KS pålegges solidarisk tilsvarende ansvar for omkostninger for lagmannsretten. KS pålegges å betale den innankede parts omkostninger for Høyesterett i samsvar med omkostningsoppgave, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (23) Eg er komen til at anken fører fram. Før eg går over til å sjå på dei rettslege spørsmåla i<br /> saka, vil eg seie litt om ein del tekniske spørsmål.<br /> <br /> (24) I tillegg til det konkrete materialet i saka har kvar av partane lagt fram ei sakkunnig<br /> fråsegn. Sjølv om saka er vinkla ulikt frå dei to sidene, oppfattar eg det slik at det er<br /> semje om dei grunnleggjande faktiske omstenda. Med grunnlag i det framlagde materialet<br /> vil eg gi eit grovt oversyn over ulike tekniske kommunikasjonsnett. Deretter vil eg seie<br /> litt om nettet Canal Digital har i Molde.<br /> <br /> (25) Dei sakkunnige har lagt til grunn at det finst tre hovudtypar av leidningsbundne<br /> elektroniske kommunikasjonsnett. Det er telenettet, der det er nytta koparleidning. Dette<br /> har minst overføringskapasitet. I det tradisjonelle kabelfjernsynsnettet er det nytta ein<br /> spesiell koparkabel, ein såkalla koaksialkabel. Nemninga kabelfjernsynsnett blir brukt<br /> sjølv om slike nett også overfører radiosendingar. Nett av optisk fiber, som har klart størst<br /> overføringskapasitet, har fram til no vore mest nytta i hovudnett og til større brukarar,<br /> men slike nett er etterkvart også tekne i bruk i spreiingsnett til private. - I tillegg til desse<br /> netta kjem ulike former for radiosamband, som eg ikkje går nærare inn på.<br /> <br /> (26) Særleg det siste tiåret har det skjedd ei nedbryting av skiljet mellom sektorane<br /> kringkasting, tele og data, jf. Konvergensutvalget i NOU 1999: 26, sjå til dømes punkt<br /> 1.1.1. Det er illustrerande for farten på utviklinga dei seinare åra at ved lova om<br /> elektronisk kommunikasjon av 4. juli 2003 nr. 83 vart den relativt nye lova om<br /> telekommunikasjon av 23. juni 1995 oppheva. I denne perioden har utviklinga av<br /> internettet stått sentralt, og i tilknyting til det også ei aukande samansmelting ikkje minst<br /> av telefoni og data.<br /> <br /> (27) Digital Canal sitt kabelfjernsynsanlegg i Molde er bygd opp med ein matestasjon, eit<br /> stamnett og eit spreiingsnett. Matestasjonen held til i eit forretningsbygg i Molde sentrum.<br /> Det er to rom; eit kontorrom på ca. 60 m2 som er sals- og administrasjonslokale for to<br /> tilsette, og eit teknisk rom på ca. 20 m2, der det tekniske utstyret er plassert. Det tekniske<br /> utstyret er relativt lett flyttbart, medan flytting av kablane i bygget vil vere meir<br /> arbeidskrevjande. På taket er det plassert store parabolantenner for mottak av signal.<br /> <br /> (28) Det er opplyst at selskapet hadde 4 928 abonnentar i Molde per 23. mars 2006. Av desse<br /> var 4 609 private abonnentar og 319 andre. Desse andre var i hovudsak sjukeheimar,<br /> aldersheimar, skular og hotell. Berre tre av abonnentane var det som kan klassifiserast<br /> som produksjonsbedrifter, og i slike tilfelle er abonnementet typisk til bruk i kantiner eller<br /> liknande. Canal Digital har vist til at spreiingsnettet ikkje dekkjer typiske næringsområde,<br /> og til at nettet ikkje er så leveringssikkert at det kan nyttast til internett-tilknyting og<br /> eventuelt breibandstelefoni av næringslivskundar.<br /> <br /> (29) Eg går så over til å sjå på dei rettslege spørsmåla i saka. Av referatet frå synsmåtane til<br /> Canal Digital går det fram at selskapet meiner det er etablert ein bindande praksis om at<br /> det ikkje kan skrivast ut eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegg. Dette spørsmålet kjem<br /> eg attende til etter at eg har gjort greie for korleis eg meiner rettstilstanden er, basert på ei<br /> analyse av rettskjeldematerialet elles.<br /> <br /> (30) Høgsterett kom i [[Rt-2002-94]] (Nesset) med tre mot to røyster til at det var heimel for<br /> eigedomsskatt for telenettet. Eg legg dommen - fleirtalsvotumet - til grunn for mitt<br /> standpunkt i saka no. Det inneber også at det ikkje er nødvendig for meg å gå nærare inn<br /> på om det er alternativet om industrielle verk eller om det er alternativet om andre anlegg<br /> som skal leggjast til grunn. Førstvoterande med tilslutning frå to andre dommarar bygde<br /> på det siste, idet ho såg ”det andre alternativet i § 4 annet ledd annet punktum som det<br /> mest relevante når det gjelder telenettet”.<br /> <br /> (31) Utgangspunktet er at det både i telenettet og i kabelfjernsynsnettet skjer overføring av<br /> elektriske signal med låg energi. Reint fysisk er det såleis svært stor likskap mellom det<br /> som skjer. Begge netta kan nyttast til tovegs kommunikasjon, og dei har også begge<br /> funksjonar som gjer at dei kan nyttast både til internett og til telefoni.<br /> Kabelfjernsynsnettet er bygd for å overføre kringkastingssendingar, men gjennom<br /> utviklinga av internettet kan også telenettet nyttast til det same. Det kan vere at telenettet<br /> er meir leveringssikkert enn kabelfjernsynsnettet, og det er nok slik at<br /> kabelfjernsynsnettet har større kapasitet enn telenettet. Men prinsipielt er det her tale om<br /> to nett som i dag kan nyttast til å utføre mykje av dei same funksjonane.<br /> <br /> (32) I Nessetdommen uttala førstvoterande at ”det som skjer i det moderne telenettet, må sees<br /> som en innsatsfaktor av stor betydning for annen næringsvirksomhet”. Det vart også vist<br /> til at drifta av telenettet er ”klart kommersiell”. I kva grad er så denne argumentasjonen<br /> berande også for kabelfjernsynsanlegg?<br /> <br /> (33) Kabelfjernsynsnettet er uomtvista klart kommersielt. Canal Digital har derimot med<br /> styrke gjort gjeldande at nettet ikkje er noko ledd i produksjonsverksemd. Det er halde<br /> fram at det ikkje er eigedomsskattepliktige produksjonsbedrifter som leverer til nettet, og<br /> at det i all hovudsak er alminnelege forbrukarar som er sluttbrukarar.<br /> <br /> (34) Eg kan ikkje sjå at dette kan føre fram. For eigedomsskatten er det eigedommen som er<br /> gjenstand for skatt. Dei same omstenda som førte til skatteplikt for telenettet, må også<br /> gjere det for kabelfjernsynsanlegg. Slike nett kan byggjast ut, og det vil også vere<br /> endringar i bruken over tid ut frå teknisk utvikling og ut frå endringar i marknadstilhøva. I<br /> tillegg kjem at eg meiner det bør leggjast til grunn meir generelle vurderingar, som ikkje<br /> blir knytte til det konkrete anlegget. Koparleidningar, koaksialkablar og optiske kablar<br /> med tilknytte faste anlegg elles, blir nytta til overføring av informasjon. Det er tale om<br /> anlegg med leidningar eller kablar til bruk for i hovudsak like føremål - overføring av<br /> informasjon i vidaste tyding. Næringslivet gjer seg nytte av alle desse typane anlegg, og<br /> det kan då etter mitt syn ikkje vere grunn til ulik skattlegging. Det må vere tilstrekkeleg at<br /> slike anlegg, slik tilfellet er for telenettet, gjennomgåande blir nytta av næringslivet til<br /> produksjonsføremål.<br /> <br /> (35) Det resultatet eg her er komen til, blir også støtta opp under av ein sterk parallell til<br /> løysinga når det gjeld nettet for elektrisk kraft, som tvillaust blir rekna for å gå inn under<br /> regelen om verk og bruk. At leidningsnettet i seg sjølv er eit produksjonsanlegg, synest å<br /> vere hovudgrunnlaget for både eigedomsskatteplikta og for klassifiseringa.<br /> Førstvoterande i Nessetsaka la vekt på den indre samanhengen mellom kraftnett og<br /> telenett, som begge transporterer elektrisk energi, sjølv om styrke og føremål er ulike. Eg<br /> er einig i dette, og meiner at denne indre samanhengen også omfattar kabelfjernsynsnett.<br /> Samanlikninga med kraftnett som sjølvstendige produksjonsanlegg kunne kanskje ha<br /> gjort at også telenett vart sett på som ”eigentlege produksjonsanlegg”. For min del<br /> konstaterer eg her at det som før nemnt vart gjort eit val i Nessetdommen, som eg meiner<br /> må gjelde også for kabelfjernsynsnett. Val av alternativ påverkar ikkje i noko fall plikta til<br /> å svare eigedomsskatt, og det er då ikkje grunn til å gå nærare inn på dette spørsmålet.<br /> <br /> (36) Ut frå prosedyren legg eg til at eg ikkje finn det tvilsamt at anlegget i Molde i 2002 var av<br /> ein slik storleik og karakter at det skulle takast med ved utskrivinga av eigedomsskatt på<br /> verk og bruk.<br /> <br /> (37) Eg har lagt avgjerande vekt på leidnings- eller kabelnettet. Det er dette som etter mitt syn<br /> er avgjerande for vurderinga av anlegget. Utstyret i det tekniske rommet er konkret med<br /> på å gjere det mogeleg å nytte anlegget til kabelfjernsyn og internett, men resultatet måtte<br /> ha vorte det same utan utstyret på plass. Som før nemnt har Canal Digital av<br /> prosessøkonomiske grunnar valt ikkje å gjere gjeldande at utstyret inne i bygningen i<br /> dette tilfellet fell utanom det som kan vere gjenstand for eigedomsskatt ut frå at utstyret<br /> ikkje er fast eigedom.<br /> <br /> (38) Så langt er eg såleis komen til at anlegget går inn under omgrepet ”verk og bruk”.<br /> Spørsmålet er så om den praksisen som ligg føre med ikkje å skrive ut eigedomsskatt på<br /> slike anlegg, inneber at dette no ikkje kan gjerast. Det må kunne byggjast på at det ikkje<br /> var skrive ut eigedomsskatt på kabelfjernsynsanlegg før ein del kommunar tok opp<br /> spørsmålet etter Nessetdommen i 2002. Partane har lagt til grunn at det då hadde funnest<br /> slike anlegg av ein viss storleik i ein periode på minst 30 år. Det er ikkje viktig for meg å<br /> avklare nærare når det skjedde ein overgang frå det som må kunne kallast<br /> fellesantenneanlegg eller små, lokale kabelfjernsynsanlegg, til større, kommersielle<br /> anlegg som eventuelt kunne gi grunnlag for eigedomsskatt.<br /> <br /> (39) I dette tilfellet hadde praksis ikkje grunnlag i nokon dom eller i noka fråsegn frå sentral<br /> skattestyresmakt, som kunne forståast slik at det ikkje var skatteplikt. Spørsmålet hadde<br /> ikkje vore oppe, og det synest å ha vore Nessetdommen som vekte den kommunale<br /> interessa for eigedomsskatt for desse anlegga. Utviklinga har samtidig gått i ei klart meir<br /> kommersiell retning både for telefoni og for kabelfjernsynsanlegg. Sjølv om leidnings-<br /> eller kabelanlegga fysisk sett kanskje ikkje har vorte så mykje endra dei siste par tiåra, har<br /> det skjedd fundamentale endringar når det gjeld teknisk og marknadsmessig utnytting. I<br /> tillegg kom endringane i praksis for eigedomsskatt som følgje av dommen i Nessetsaka.<br /> Det skal mykje til for at ein rein ikkje-bruk skal føre til at kommunens rett til å skrive ut<br /> eigedomsskatt fell bort. Med den utviklinga som her har skjedd, meiner eg at denne<br /> synsmåten heilt klart ikkje kan føre fram.<br /> <br /> (40) Ankeparten har etter dette fått medhald. For meg har avgjerda ikkje vore tvilsam, og det<br /> bør då tilkjennast sakskostnader for alle rettane. Molde kommune har kravd<br /> sakskostnader for tingretten med 71 500 kroner, av dette 15 500 kroner i utlegg og resten<br /> salær, og for lagmannsretten med 53 000 kroner, av dette 16 000 kroner i utlegg og resten<br /> salær. KS har kravd sakskostnader for lagmannsretten med 34 351 kroner, av dette 5 351<br /> kroner i utlegg og resten salær, og for Høgsterett med 206 170, av dette 71 170 kroner i<br /> utlegg og resten salær. Nødvendige sakskostnader bør fastsetjast i samsvar med<br /> oppgåvene. Det må då tilkjennast sakskostnader med 124 500 kroner til Molde kommune<br /> og 240 521 kroner til KS.<br /> <br /> (41) Eg røystar etter dette for slik<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Molde kommune blir frifunnen.<br /> <br /> 2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Canal Digital Kabel TVAS til Molde kommune 124 500 - eitthundreogtjuefiretusenfemhundre - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> 3. I sakskostnader for lagmannsretten og Høgsterett betaler Canal Digital Kabel TV AS til Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon 240 521 - tohundreogførtitusenfemhundreogtjueein - kroner innan 2- to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> (42) Kst. dommer Kaasen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (43) Dommer Øie: Likeså.<br /> <br /> (44) Dommer Stang Lund: Likeså.<br /> <br /> (45) Dommer Gussgard: Likeså.<br /> <br /> (46) Etter røystinga sa Høgsterett slik<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Molde kommune blir frifunnen.<br /> <br /> 2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Canal Digital Kabel TV AS til Molde kommune 124 500 - eitthundreogtjuefiretusenfemhundre - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> 3. I sakskostnader for lagmannsretten og Høgsterett betaler Canal Digital Kabel TV AS til Kommunesektorens intereresse- og arbeidsgiverorganisasjon 240 521 - tohundreogførtitusenfemhundreogtjueein - kroner innan 2- to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå forfall til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1459-U_-_Rt-2006-953&diff=212972 2019-02-25T15:41:47Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-08-17<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01459-U - Rt-2006-953<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Tvistemålsloven, Saksomkostninger<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett TOSLO-2002-4872 - Borgarting lagmannsrett LB-2004-31038 - Høyesterett HR-2006-01459-U, (sak nr. 2006/1152), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Staten v/Oslo likningskontor (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Knut Hvidsten) mot Ementor Norge AS (advokat Sverre E. Koch)<br /> |Forfatter=<br /> Tjomsland, Flock, Utgård<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]<br /> }}<br /> <br /> (1) Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom, jf.<br /> tvistemålsloven § 181 annet ledd.<br /> <br /> (2) Ementor Norge AS er en rettsetterfølger av selskapene Sysdeco Group ASA og Avenir ASA. I<br /> mars 2002 saksøkte selskapet staten v/Oslo likningskontor med påstand om at ligningen for<br /> selskapet for inntektsårene 1997 og 1998 skulle oppheves.<br /> <br /> (3) Oslo tingrett avsa 3. mars 2004 dom med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Ligningen av Sysdeco Group ASA (senere Avenir ASA) for inntektsåret 1997, oppheves.<br /> <br /> :2. For øvrig frifinnes Staten v/Oslo ligningskontor.<br /> <br /> :3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.”<br /> <br /> (4) Ementor Norge AS erklærte anke når det gjaldt ligningsåret 1998. Staten v/Oslo<br /> likningskontor innga anketilsvar og erklærte aksessorisk motanke når det gjaldt ligningsåret<br /> 1997.<br /> <br /> (5) Borgarting lagmannsrett avsa dom 9. mai 2006 som etter rettelse hadde slik slutning:<br /> <br /> :1. Tingrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.<br /> <br /> :2. Ligningen for inntektsåret 1998 oppheves.<br /> <br /> :3. Staten v/Oslo likningskontor dømmes til å betale til Ementor Norge AS i saksomkostninger for lagmannsretten i anledning anken 174 405 - etthundreogsyttifiretusenfirehundreogfem - kroner og i anledning motanken 149 985 - etthundreogførtinitusennihundreogåttifem - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter lov om forsinket betaling § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :4. Staten v/Oslo likningskontor dømmes til å betale til Ementor Norge AS i saksomkostninger for tingretten 294 730 - kroner og i avsavnsrente 25 000 - tjuefemtusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter lov om forsinket betaling § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.”<br /> <br /> (6) Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.<br /> <br /> (7) Staten v/Oslo likningskontor anket dommen for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 1 -<br /> ligningen for 1997 - til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 9. august<br /> 2006 ble anken nektet fremmet til Høyesterett.<br /> <br /> (8) Staten v/Oslo likningskontor har subsidiært erklært kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg<br /> over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det gjøres gjeldende at den er i strid med<br /> loven.<br /> <br /> (9) Når det gjelder saksomkostningene for tingretten skulle lagmannsretten ha anvendt<br /> tvistemålsloven § 174, ikke § 172. Det må legges til grunn at saken - for tingretten - er dels<br /> vunnet og dels tapt. Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten har retten<br /> feilaktig lagt til grunn at Ementor Norge AS fullt ut fikk medhold når det gjaldt statens<br /> motanke.<br /> <br /> (10) Staten v/Oslo likningskontor har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 3 og 4 oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling.<br /> <br /> :2. Staten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (11) Ementor Norge AS mener lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven § 172 første ledd riktig<br /> når den fant at selskapet hadde vunnet frem fullt ut i motanken for lagmannsretten og i saken<br /> for tingretten.<br /> <br /> (12) Ementor Norge AS har ikke nedlagt særskilt påstand i saksomkostningskjæremålet.<br /> <br /> (13) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder lagmannsrettens<br /> saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve om<br /> avgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd. Etter praksis kan<br /> utvalget også prøve lagmannsrettens saksbehandling.<br /> <br /> (14) Lagmannsretten fant at Ementor Norge AS hadde fått fullt medhold både i anken og<br /> motanken, og tilkjente selskapet saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av<br /> tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf. § 172 første ledd for anken og § 180 første ledd i<br /> motanken. For tingretten ble Ementor Norge AS tilkjent saksomkostninger i medhold av<br /> § 172 første ledd.<br /> <br /> (15) Spørsmålet for kjæremålsutvalget er om lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven § 172<br /> første ledd riktig når den er kommet til at Ementor Norge AS har fått fullt medhold i saken når<br /> det gjelder ligningen for 1997. Ementor Norge AS fikk medhold i påstanden om opphevelse<br /> av ligningen for 1997 som var nedlagt både for tingretten og lagmannsretten. Utgangspunktet<br /> er at en part har fått fullt medhold i saken dersom han får medhold i sin prinsipale påstand. I<br /> enkelte saker vil imidlertid rettsvirkningen av avgjørelsen være avhengig av på hvilket<br /> grunnlag retten tar påstanden til følge. I slike tilfeller har parten bare vunnet saken fullstendig<br /> dersom han får medhold på det grunnlag som gir den gunstigste rettsvirkning for ham, jf [[Rt-2006-438]] avsnitt 16 med videre henvisninger blant annet til [[Rt-1989-1379]].<br /> <br /> (16) Staten har vist til at Ementor Norge AS - når det gjaldt ligningen for 1997 - for tingretten<br /> gjorde gjeldende at aksjene som ble overdratt, skulle verdsettes til null og at selskapet også for<br /> lagmannsretten gjorde gjeldende at aksjene var verdiløse. Denne anførselen fikk Ementor<br /> Norge AS ikke medhold i. Ementor Norge AS har i kjæremålstilsvaret argumentert for at dette<br /> ikke har betydning for de konsekvenser dommen får for selskapet.<br /> <br /> (17) Lagmannsretten har imidlertid ikke drøftet betydningen av at Ementor Norge AS på dette<br /> punkt ikke har fått medhold i sin anførsel om at aksjene var verdiløse. Kjæremålsutvalget er<br /> blitt stående ved at dette er en saksbehandlingsfeil som medfører at utvalget ikke kan prøve<br /> om saksomkostningsavgjørelsen for tingretten og i motanken for lagmannsretten er i strid med<br /> loven.<br /> <br /> (18) Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 og 4 - blir dermed å oppheve, og saken<br /> hjemvises for så vidt til fortsatt behandling ved lagmannsretten.<br /> <br /> (19) Saksomkostningsspørmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå til den kjennelse som<br /> avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum.<br /> <br /> (20) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 og 4 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den kjennelse som avslutter saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-2061-A_-_Rt-2006-1585&diff=212971 2019-02-25T15:41:47Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-12-08<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-02061-A - Rt-2006-1585<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om det mellom to budgivere er inngått en bindende, muntlig samarbeidsavtale om kjøp og rett til like andeler av skog- og andre utmarksarealer, og - hvis svaret er nei - om erstatningsansvar for brudd på lojalitetsplikten under avtaleforhandlingene. Dissens: 4-1<br /> |Stikkord=<br /> Avtalerett, Obligasjonsrett, Kjøp av fast eiendom<br /> |Saksgang=<br /> Namdal tingrett - Frostating lagmannsrett LF-2005-28854 - Høyesterett HR-2006-02061-A, (sak nr. 2006/373), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> I. Anders Kiær (advokat Espen Nyland - til prøve), Anne Ulvig (advokat Wenche Elizabeth Arntzen) mot Ola Mæle (advokat Johnny Johansen) (rettslig medhjelper: advokat Rasmus Asbjørnsen). II. Ola Mæle (advokat Johnny Johansen) (rettslig medhjelper: advokat Rasmus Asbjørnsen) mot Ulvig Kiær AS, Anne Ulvig (advokat Wenche Elizabeth Arntzen), Anders Kiær (advokat Espen Nyland - til prøve)<br /> |Forfatter=<br /> Gussgard, Tønder, Rieber-Mohn, Gjølstad, Dissens: Coward<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-6 Sameigelova (1965)]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om det mellom to budgivere er inngått en<br /> bindende, muntlig samarbeidsavtale om kjøp og rett til like andeler av skog- og andre<br /> utmarksarealer, og - hvis svaret er nei - om erstatningsansvar for brudd på<br /> lojalitetsplikten under avtaleforhandlingene.<br /> <br /> (2) I 2001 utlyste Norske Skogindustrier ASA (Norske Skog) store utmarksarealer i Nord-<br /> Trøndelag for salg. Det var utarbeidet to prospekter; det ene benevnt Skogene i Namdalen<br /> (”Van Severen”) på 1 167 000 dekar, det andre benevnt Skogene i Verran (”Folla Bruk”<br /> eller ”Verran”) på 190 000 dekar. Arealene er fordelt på 39 teiger og omfatter betydelige<br /> områder produktiv skog og gir muligheter for utbygging av småkraftverk, uttak av grus,<br /> salg/utleie av jakt- og fiskerettigheter, hyttebygging, tomteutleie mv. Noen bygninger og<br /> arbeidsgiveransvar for ansatte ville følge med i et salg. Parter i denne saken, ekteparet<br /> Anne Ulvig og Anders Kiær (Ulvig/Kiær) og Ola Mæle, innga bud. Salg kom imidlertid<br /> ikke i stand.<br /> <br /> (3) I 2003 ble eiendommene igjen lagt ut for salg. Det ble gjennomført flere budrunder, og<br /> blant budgiverne var både Ulvig/Kiær og Mæle. Budrundene viste at kjøpesummen ville<br /> bli høy, og Ulvig/Kiær fryktet at de ikke ville kunne finansiere et kjøp. Sommeren 2003<br /> søkte de derfor en samarbeidspartner og tok kontakt med en nær venn, Trygve Ebbing,<br /> som selv eier en større eiendom i Nord-Trøndelag. Han hadde samarbeidet med Mæle<br /> under budgivningen i 2001 og bistått ham under den pågående budprosessen. Ebbing så<br /> muligheter for samarbeid mellom Ulvig/Kiær og Mæle, men Mæle var ikke interessert.<br /> <br /> (4) I slutten av oktober tok Kiær igjen kontakt med Ebbing for å få til et samarbeid med<br /> Mæle. Han var nå interessert, og det ble opprettet kontakt. Den første telefonsamtalen<br /> mellom Kiær og Mæle fant sted fredag 31. oktober 2003. I dagene som fulgte, var det<br /> skriftlig og telefonisk kontakt mellom dem frem til en fastsatt budfrist 4. november.<br /> Ulvig/Kiær utarbeidet et avtaleutkast 3. november for kjøp av Van Severen. Det bygget<br /> på at bare en av partene skulle by på de aktuelle eiendommene, alternativt at det skulle<br /> inngis felles bud. Videre het det at partene forpliktet seg til deling, slik at hver av dem<br /> kunne kreve ”inntil 50 % av eiendommene”. Mæle utarbeidet et revidert utkast,<br /> 4. november, som også omfattet kjøp av Verran. Forslaget innebar at han ville få en større<br /> del av eiendommene enn 50 prosent. Den 4. november innga partene like høye bud på<br /> Van Severen og Verran - kr 153 millioner. Den 5. november oversendte Ulvig/Kiær et<br /> nytt forslag til Mæle, bygget på hans utkast. Det var også annen kontakt i dagene frem til<br /> en ny budfrist 10. november, da partene innga samme bud som sist.<br /> <br /> (5) Etter at Norske Skog 13. november 2003 hadde akseptert Ulvig/Kiærs bud, ba Mæle om<br /> forslag til fordeling av eiendommene og viste til den avtalen han mente var inngått.<br /> Ulvig/Kiær bestred at partene var kommet frem til noen endelig avtale.<br /> <br /> (6) Den 18. juni 2004 tok Mæle ut stevning for Namdal tingrett mot Ulvig/Kiær og Ulvig<br /> Kiær AS. Ulvig/Kiær hadde overført de eiendommene saken gjelder til sitt heleide<br /> aksjeselskap. Mæle nedla påstand om overføring av areal og rettigheter etter rettens<br /> nærmere bestemmelse, mot betaling av en kjøpesum som retten skulle fastsette,<br /> subsidiært dom for erstatning.<br /> <br /> (7) Tingretten tok 30. juni 2004 til følge begjæring fra Mæle om midlertidig forføyning, slik<br /> at Ulvig/Kiær ikke hadde anledning til å disponere rettslig over eiendommene på annen<br /> måte enn ved pantsetting før uenigheten mellom partene var avklart. Det ble ansett<br /> sannsynliggjort at det forelå en bindende avtale mellom partene. Frostating lagmannsrett<br /> stadfestet kjennelsen under dissens 11. oktober 2004.<br /> <br /> (8) Tingretten avsa 22. desember 2004 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Anders Kiær frifinnes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte Anders Kiær sakens omkostninger med kr 138 000 - kroneretthundreog trettiåttetusen -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente ved forsinket betaling, for tiden 8,75 % p.a.<br /> <br /> :3. Anne Ulvig frifinnes.<br /> <br /> :4. Ola Mæle dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte Anne Ulvig sakens omkostninger med kr 138 000 - kroneretthundreogtrettiåttetusen -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente ved forsinket betaling, for tiden 8,75 % p.a.<br /> <br /> :5. Ulvig Kiær AS frifinnes.<br /> <br /> :6. Ola Mæle dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte Ulvig Kiær AS sakens omkostninger med kr 138 000 - kroneretthundreogtrettiåttetusen -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente ved forsinket betaling, for tiden 8,75 %.”<br /> <br /> (9) Mæle anket. Frostating lagmannsrett avsa dom 15. desember 2005. Retten viste til at<br /> partene ikke var kommet til veis ende i forhandlingene. Det gjensto uløste spørsmål med<br /> latente interessekonflikter. Dersom Ulvig/Kiærs forslag av 5. november 2003 var blitt<br /> akseptert, ville det etter rettens syn ha foreligget en bindende avtale. Et nytt utspill fra<br /> Mæle etablerte imidlertid en avstand i synet på fordeling og etteroppgjør, som kunne føre<br /> til konflikt. Retten kunne ikke bedømme om forhandlinger ville ha løst fordelingen, og<br /> kom til at det ikke var inngått noen forpliktende avtale. Ulvig/Kiærs opptreden under<br /> forhandlingene ble imidlertid vurdert som illojal, og de ble dømt til å erstatte Mæles<br /> økonomiske tap. Dommen har slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS frifinnes for Ola Mæles krav om kjøp av inntil 50 % av eiendommer og ressurser som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> :2. Anne Ulvig og Anders Kiær plikter in solidum å erstatte Ola Mæles økonomiske tap som følge av illojal opptreden under avtaleforhandlingene i forbindelse med Norske Skogs eiendomssalg i Nord-Trøndelag i november 2003.<br /> <br /> :3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger med saken både for tingretten og lagmannsretten.”<br /> <br /> (10) Anne Ulvig og Anders Kiær har anket til Høyesterett over bevisbedømmelsen og<br /> rettsanvendelsen i lagmannsrettens dom når det gjelder erstatningsspørsmålet. Mæle har<br /> inngitt aksessorisk motanke over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen for så vidt<br /> gjelder kravet om rett til å overta eiendom. Motanken retter seg også mot Ulvig Kiær AS.<br /> Det er lagt frem forklaringer fra parter og vitner. I det vesentlige står saken i samme<br /> stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.<br /> <br /> (11) Den ene av de ankende parter i hovedanken - Anders Kiær - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (12) Det faktiske grunnlaget for kravene både i anken og motanken er forhandlingene høsten<br /> 2003, og det er hensiktsmessig å behandle kravet i motanken først.<br /> <br /> (13) Prinsipalt anføres at det ikke ble inngått noen avtale. Partene forlot aldri sonderings- eller<br /> forhandlingsstadiet, noe som fremgår av de tidsnære bevis. Ingen dokumenter tyder på at<br /> det er inngått en avtale.<br /> <br /> (14) Det bestrides ikke at partene var enige om å by samme beløp 4. november. Men de var<br /> ikke blitt enige om noe mer enn det, og ble det heller ikke i tiden som fulgte. Enigheten<br /> om å by samme beløp gjaldt bare denne budrunden, og formålet var å hindre en budkamp.<br /> Det var uheldig å drive budene opp så lenge de var i en forhandlingsfase. Budrunden ble<br /> ikke oppfattet som den siste, og partene trengte en ”timeout” for å forsøke å komme frem<br /> til en endelig samarbeidsavtale. Ulvig/Kiær verken sa eller skrev noe i tiden som fulgte<br /> som kunne oppfattes slik at de anså seg bundet til en avtale. Det var hele tiden deres<br /> mening at en måtte komme frem til en fullstendig fordeling av teigene dersom det skulle<br /> være grunnlag for noen samarbeidsavtale.<br /> <br /> (15) Mæle har ikke vært konsistent når det gjelder innholdet i den avtalen han mener er<br /> inngått, og han har endret tidspunkt for når den skal være inngått. Han hadde en rekke<br /> muligheter til å bekrefte den avtalen han mente forelå, noe som ville ha fjernet enhver<br /> uklarhet.<br /> <br /> (16) Mæles opptreden i tiden 4. til 10. november ga ingen tegn på at han selv mente å være<br /> forpliktet i forhold til Ulvig/Kiær. Han besvarte ikke Kiærs henvendelser 7., 8. og<br /> 10. november, og han drev parallellforhandlinger om samarbeid med Buskerud<br /> Kraftproduksjon AS. Han innga et endelig bud, som på flere punkter stod i strid med det<br /> han visste var Ulvig/Kiærs interesser. Hans uttalelser til utenforstående, herunder til<br /> journalister, viser at han ikke anså seg bundet.<br /> <br /> (17) Avtalen Mæle argumenterer for, gir ikke mening. Den bidro ikke til finansiering av kjøpet<br /> for Ulvig/Kiær. De måtte på egen hånd sørge for fullfinansiering av kjøpesummen.<br /> <br /> (18) Subsidiært anføres at partene under ingen omstendighet kom til enighet om de vesentlige<br /> vilkår i en samarbeidsavtale, noe som er en forutsetning for en bindende avtale om kjøp<br /> av fast eiendom, jf. [[Rt-1998-946]]. Det er to grunnleggende problemer som taler mot<br /> at partene har ment å binde seg: Det er uklart hva rett til ”inntil 50 %” av eiendommene<br /> innebærer, og hva ”selvkost” skal baseres på. Mæle krever fastsettelsesdom for en avtale<br /> uten å angi avtalens nærmere innhold. I tillegg gjenstår en rekke problemer, som partene<br /> ikke har berørt i avtaleutkastene. En sameiemodell er utelukket.<br /> <br /> (19) Atter subsidiært anføres at Mæles utkast 4. og 7. november innebar at han gikk fra en<br /> eventuell avtale om rett til å tre inn i inntil 50 prosent av eiendommene. Mæle hadde<br /> ingen berettiget forventning om rett til å kjøpe inntil halvparten av eiendommene. Kiær<br /> hadde ikke grunn til å tro at Mæle mente at det forelå en avtale, og hadde ingen plikt til å<br /> erklære forhandlingene avbrutt. Det var for øvrig unødvendig å varsle særskilt om brudd i<br /> forhandlingene. Ved sin opptreden viste Mæle at han ikke så reelle muligheter for<br /> samarbeid.<br /> <br /> (20) Forutsetningen for Mæles krav om erstatning er at det ikke foreligger noen avtale. Det er<br /> et vilkår for et prekontraktuelt ansvar at den ene part er sterkt å bebreide for sin<br /> opptreden. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Det samme gjelder kravet til<br /> årsakssammenheng. Mæle har ikke sannsynliggjort at han ville fått tilslaget hvis Kiær<br /> hadde gitt beskjed om sin posisjon tidligere. Endelig har Mæle ikke sannsynliggjort noe<br /> økonomisk tap.<br /> <br /> (21) Anders Kiær har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom pkt. 1 og pkt. 2 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til å erstatte Anders Kiær sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (22) Den andre av de ankende parter i hovedanken - Anne Ulvig - har sluttet seg til Kiærs<br /> anførsler og ellers i det vesentlige anført:<br /> <br /> (23) Hun hadde ikke selv kontakt med Mæle og kan ikke i noe fall være bundet av den avtalen<br /> han hevder skal foreligge. Kiærs opptreden binder ikke henne utover det hun har<br /> samtykket i, som er avtalen om likelydende bud avgrenset til budrunden 4. november. Det<br /> foreligger verken toleranse- eller kombinasjonsfullmakt fra henne til Kiær.<br /> <br /> (24) Hun kan ikke i noe fall gjøres erstatningsansvarlig.<br /> <br /> (25) Anne Ulvig har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom pkt. 3 og 4 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til å erstatte Anne Ulvig sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (26) Ankemotpart i motanken - Ulvig Kiær AS - har også sluttet seg til Kiærs anførsler og i<br /> tillegg i det vesentlige anført:<br /> <br /> (27) Mæles krav er et obligasjonsrettslig krav, og det overføres ikke til aksjeselskapet sammen<br /> med eiendommene. Mæle må i alle tilfelle velge om han vil gjøre kravet gjeldende mot<br /> Ulvig/Kiær eller mot selskapet. Han kan ikke få dom for solidaransvar.<br /> <br /> (28) Ulvig Kiær AS har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom pkt. 5 og 6 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle dømmes til å erstatte Ulvig/Kiær sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (29) Ankemotpart i hovedanken - Ola Mæle - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (30) Partene inngikk en muntlig avtale, som ikke alene innebar en plikt til å inngi like høye<br /> bud 4. november. De var også enige om at dersom en av dem fikk tilslaget, skulle den<br /> andre ha rett til å overta inntil halvparten av eiendommene og ressursene for selvkost.<br /> Denne avtalen skulle gjelde så lenge forhandlingene varte.<br /> <br /> (31) Det ville være meningsløst for Mæle å gi fra seg muligheten til å konkurrere på pris uten<br /> samtidig å være sikret en andel av de ettertraktete ressursene. Begge parter la opp til et<br /> betydelig videresalg, og deling var derfor rasjonelt.<br /> <br /> (32) Det er en feilslutning når lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen bindende avtale<br /> før partene var blitt enige om den konkrete fordelingen av teigene. Den muntlige avtalen<br /> innebar at partene bevisst utskjøt delingen til en senere avtale.<br /> <br /> (33) Mæles forslag til fordelingsløsninger var forhandlingsutspill, dels basert på at det var<br /> uklart hvor meget Ulvig/Kiær ønsket å bli sittende igjen med etter et eventuelt kjøp. Deres<br /> økonomi var bakgrunnen for at avtalen gikk på ”inntil 50 %”. Det foregikk ikke<br /> parallellforhandlinger med Buskerud Kraftproduksjon AS i den perioden han forhandlet<br /> med Ulvig/Kiær, og det foreligger ikke noen bindende avtale med selskapet.<br /> <br /> (34) I erstatningsspørsmålet er lagmannsrettens dom riktig i resultat og begrunnelse.<br /> <br /> (35) Ola Mæle har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Prinsipalt:<br /> :1. Ola Mæle har i relasjon til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 % av de eiendommer og ressurser Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skog ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> :2. Ola Mæle tilkjennes saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg lovens morarente fra forfall og til betaling skjer.<br /> <br /> :Subsidiært:<br /> :1. Lagmannsrettens dom av 15. desember 2005 punkt 2 stadfestes.<br /> <br /> :2. Ola Mæle tilkjennes sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg lovens morarente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (36) '''Mitt syn på saken:'''<br /> <br /> (37) Jeg er kommet til at partene 4. november 2003 avtalte å inngi like høye bud på Van<br /> Severen og Verran, og at dersom en av partene fikk tilslaget, skulle den andre ha rett til å<br /> kreve inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene overført til seg til selvkost.<br /> Avtaleforholdet må etter mitt syn bedømmes slik at denne enighet også skulle gjelde ved<br /> senere budgivning under videre forhandlinger om fordelingen av eiendommene, og etter<br /> mitt syn var partene fortsatt i en forhandlingssituasjon da like høye bud ble inngitt 10.<br /> november 2003. Mæles prinsipale anførsel i motanken fører frem, også i forhold til Ulvig<br /> og Ulvig Kiær AS. Det er dermed ikke behov for å drøfte erstatningsspørsmålet.<br /> <br /> (38) For så vidt gjelder Ulvigs stilling i forholdet til Mæle, slutter jeg meg til lagmannsrettens<br /> syn. For meg fremstår det som helt klart at Ulvig var en aktiv deltaker i forhandlingene,<br /> selv om hun ikke hadde direkte kontakt med Mæle. Hun fremhevet blant annet med styrke<br /> at ekteparet ikke burde gå inn i noen form for sameiemodell, og vant frem med dette. Hun<br /> undertegnet også budet 4. november. Det er ikke noe som tyder på at hennes mann ikke<br /> hadde fullmakt til å opptre på hennes vegne, eller at hun ikke var informert om og godtok<br /> de innspill han kom med overfor Mæle. Jeg er likeledes enig med lagmannsretten i at<br /> aksjeselskapet er forpliktet i samme grad som dets eiere, Ulvig/Kiær. Jeg nøyer meg for<br /> øvrig med å vise til lagmannsrettens begrunnelse.<br /> <br /> (39) Jeg går da over til å se nærmere på det som skjedde i tiden mellom fredag 31. oktober og<br /> mandag 10. november 2003.<br /> <br /> (40) Som allerede nevnt, var det både skriftlig og muntlig kontakt mellom partene i dette<br /> tidsrommet. Den skriftlige kontakten skjedde via fax og e-post. Partene møttes ikke under<br /> forhandlingene. Allerede 2. november satte Kiær opp en liste over momenter til en<br /> samarbeidsavtale om kjøp av Van Severen. Han noterte at det burde opprettes et<br /> aksjeselskap, som partene skulle eie med 50 prosent hver, og hver av partene skulle kunne<br /> ta ut skog/utmark av selskapet på bakgrunn av en prioritering, som i grove trekk gikk ut<br /> på at Mæle tok nordre og Ulvig/Kiær søndre del av området. At det var enighet om denne<br /> prioriteringen, følger av Kiærs forklaring for Høyesterett. Prisforholdet mellom skog og<br /> annen utmark var angitt, likeledes håndteringen av kraftutbyggingspotensialet. I siste<br /> avsnitt het det: ”Partene legger hver seg inn separate bud. Den part som ikke får antatt sitt<br /> bud kan kreve inntreden i det antatte bud etter denne avtalen.” Momentlisten ble ikke<br /> sendt Mæle. Årsaken var at Ulvig var sterkt imot at det ble opprettet noen form for sameie<br /> i eiendommene. Dette ble Mæle orientert om, og de videre forhandlingene dreide seg om<br /> felles strategi overfor Norske Skog og fordelingen av teigene og ressursene.<br /> <br /> (41) Om formiddagen den 3. november sendte Kiær til Mæle et utkast til en ”Opsjonsavtale”<br /> om kjøp av Van Severen. Det skulle inngis separate bud, og den part som ikke fikk antatt<br /> sitt bud, skulle kunne ”kreve inntreden i det antatte bud etter denne avtalen”. Det<br /> inneholdt for øvrig omtrent det samme som momentlisten, men i tillegg var det tatt inn at<br /> tomter, grustak mv. kunne kreves fordelt med en halvdel på hver.<br /> <br /> (42) Jeg legger til grunn at Kiær og Mæle snakket med hverandre denne dagen. Kiær<br /> utarbeidet senere på dagen et revidert utkast om ”fordeling av eiendom hvor partene byr i<br /> fellesskap eller gjennom en av partene”, fortsatt begrenset til Van Severen. Som tidligere<br /> var det forutsatt plikt til fordeling med inntil 50 % på hver. Ved uenighet om arealer ut<br /> over de hver av partene prioriterte, skulle endelig fordeling skje ved en oppmann. Punktet<br /> om kraftutbyggingspotensialet var noe endret. Utkastet ble sendt Mæle sammen med<br /> underretning om at Norske Skog forventet bud innen kl 0930 neste dag.<br /> <br /> (43) Den 4. november kom det et avtaleutkast til Kiær fra Mæle om ”samarbeid og fordeling<br /> av eiendommer”, et utkast som også omfattet et eventuelt kjøp av Verran. Bud skulle<br /> inngis i fellesskap. Forslaget innholdt videre en oppregning av hvilke eiendommer hver<br /> av partene skulle ha førsterett til å erverve, og eiendommer som begge hadde uttrykt<br /> interesse for, samt forslag til videresalg. Også andre forhold var forskjellige fra det<br /> Ulvig/Kiær hadde foreslått. Utkastet ville gi Mæle rett til en langt større andel av<br /> eiendommene enn en halvpart. Ulvig/Kiær mottok dette forslaget før de sendte sitt bud på<br /> Van Severen og Verran, et bud som beløpsmessig tilsvarte det Mæle sendte, og som<br /> utgjorde kr 153 millioner.<br /> <br /> (44) Det er ubestridt at avtale om at begge skulle by kr 153 millioner ble inngått<br /> 3./4. november. Ulvig/Kiær hevder at enigheten bare gjaldt dette å by samme beløp i den<br /> aktuelle budrunden, mens Mæle hevder at avtalen ikke var begrenset slik, men skulle<br /> gjelde så lenge de forhandlet, og at den omfattet rett til å kreve av den andre inntil<br /> 50 prosent av eiendommene til selvkost.<br /> <br /> (45) Ved vurderingen av om det 4. november var kommet i stand noen avtale mellom partene<br /> ut over selve budstørrelsen, er det flere omstendigheter som må tas i betraktning. Kjøpet<br /> gjaldt meget store verdier, og det var tale om samarbeid mellom personer som verken<br /> hadde møtt hverandre eller samarbeidet tidligere. Det er spørsmål om en muntlig avtale<br /> på et område der en normalt ville forvente skriftlighet. Og, ikke minst: Det dreier seg om<br /> en avtale som bare regulerer en del av forholdet mellom partene etter et eventuelt kjøp.<br /> Viktige spørsmål er overlatt til etterfølgende drøftelser. Jeg ser det imidlertid ikke slik at<br /> disse omstendighetene utelukker at partene kan anses bundet slik Mæle hevder, i denne<br /> spesielle saken.<br /> <br /> (46) Jeg nevner først at vekten av de nevnte momenter svekkes noe ved at grunnlaget for å gå<br /> inn i en forhandlingssituasjon, for begges vedkommende var tiltro til Trygve Ebbings<br /> vurdering av at de kunne ha fordel av et samarbeid, og at han gikk god for at den annen<br /> part ville opptre redelig og profesjonelt.<br /> <br /> (47) Viktigere for min vurdering er imidlertid at partene gjennom lengre tid hadde vært<br /> konkurrenter. Formålet med å gå inn i forhandlinger var å oppnå større sikkerhet for<br /> erverv av eiendommene og til en for begge overkommelig pris. Utkastene til avtale viser<br /> da også tydelig at de gikk inn for en fordeling dersom den ene skulle bli antatt som<br /> kjøper, eventuelt dersom et felles bud ble antatt. Det er ikke bestridt at det var en viss<br /> risiko for at Norske Skog ville bestemme seg for en kjøper allerede ut fra budene<br /> 4. november. Når partene i denne situasjonen innga like høye bud, kan det ikke forstås<br /> slik at de bare ville hindre en budkamp, og at det gjaldt å vinne tid for å forsøke å komme<br /> frem til enighet om en konkret fordeling av eiendommene. En slik begrensning kunne<br /> ikke være i noen av partenes interesse. Det fremstår som helt usannsynlig at de skulle<br /> være villige til å gi avkall på muligheten til å inngi det høyeste budet, uten å få noe igjen.<br /> Det kan derfor ikke være tvilsomt at avtalen om budgivning 4. november også forutsatte<br /> fordeling, slik avtaleutkastene la opp til. Jeg tilføyer at det er ubestridt at ingen av partene<br /> hadde noe ønske om å beholde hele eiendomskomplekset etter et eventuelt kjøp.<br /> <br /> (48) En viss vekt har det også at forslaget om samarbeid kom fra Ulvig/Kiær. Det påla dem en<br /> særlig plikt til å redegjøre for hvor de sto og til å gi klart uttrykk for det dersom de<br /> oppfattet avtalen slik at den som fikk tilslaget i budrunden, skulle stå fritt i eventuelle<br /> etterfølgende forhandlinger.<br /> <br /> (49) Jeg legger altså til grunn at partene før budene ble gitt 4. november, hadde inngått en<br /> muntlig samarbeidsavtale både om beløpsmessig like bud og om gjensidig rett til å overta<br /> inntil 50 % av eiendommene til selvkost hvis ett av budene ble antatt. Jeg kan ikke se noe<br /> påfallende i at denne avtalen ble gjort muntlig i den spesielle situasjon som her forelå.<br /> Samarbeidet ble innledet 31. oktober, og kort tid etter ble det klart at Norske Skog<br /> forventet bud innen kl 0930 den 4. november. Partene var derfor under et betydelig<br /> tidspress, og samarbeidsavtalens to elementer var i seg selv ikke kompliserte. Hensikten<br /> med avtalen var ene og alene å sikre hverandre en lik posisjon før de egentlige - og<br /> utvilsomt vanskelige - forhandlinger om fordeling av verdier tok til.<br /> <br /> (50) Jeg kan ikke se at det etter at budene var avgitt, i dagene 4. eller 5. november, var noe i<br /> situasjonen som kan oppfattes slik at partene ikke fortsatt var enige om å inngi like høye<br /> bud, eventuelt et felles bud, med etterfølgende fordeling av eiendommene. På dette<br /> tidspunkt begynte de egentlige fordelingsforhandlingene. Ulvig/Kiær protesterte ikke<br /> direkte overfor Mæles avtaleutkast 4. november, som ville gi ham en vesentlig større<br /> andel enn 50 prosent. Tvert i mot sendte de ham dagen etter et nytt utkast basert på hans<br /> forslag, med spesifisert fordeling av eiendommene ut fra en førsterett til kjøp av bestemte<br /> eiendommer for hver part. De meldte seg her blant annet som interessert i å overta<br /> Verran, som Mæle ikke selv hadde prioritert. Forutsetningen om felles eller like høye bud<br /> ble opprettholdt.<br /> <br /> (51) Jeg skyter inn at i punkt 6 i dette utkastet fra Ulvig/Kiær heter det at dersom den ene part<br /> fikk tilslaget, ”er hver av partene forpliktet til å betale sin andel av kjøpesummen iht.<br /> denne avtalen innenfor den frist selgeren setter”. Dette viser etter min mening at det var<br /> partenes forutsetning at eiendommene skulle overdras til den annen part til den verdi de<br /> var antatt å ha med grunnlag i budet på kr 153 millioner. Det er en slik forholdsmessig<br /> verdi jeg legger i begrepet kostpris i denne saken.<br /> <br /> (52) Samme dag som Ulvig/Kiær sendte sitt avtaleutkast av 5. november, ba Norske Skog om<br /> stadfestelse av bud, splittet på Van Severen og Verran, uten forbehold og innen<br /> 10. november 2003 kl 1200.<br /> <br /> (53) Jeg går så over til det som videre skjedde - om avtalesituasjonen da ble endret.<br /> <br /> (54) Mæle sendte et nytt innspill fredag 7. november. Det gjaldt bare fordeling av teigene og<br /> inneholdt også en verdiansettelse for hver teig, foretatt av selskapet Prevista som<br /> konsulent for ham, basert på et annet forhold mellom produktivt og uproduktivt areal enn<br /> det Ulvig/Kiær hadde operert med. De har anført at Mæle ved å fremsette sine forslag<br /> 4. og 7. november selv brøt forhandlingene da han fragikk forutsetningen om fordeling<br /> med inntil 50 % til den annen part. Jeg kan ikke være enig i det. Som nevnt fulgte<br /> Ulvig/Kiær opp Mæles forslag 4. november; forslaget 7. november ble ikke besvart. Som<br /> lagmannsretten mener jeg at avtaleutkastene må betraktes som forhandlingsinnspill.<br /> <br /> (55) Fredag den 7. var Ulvig/Kiær i et møte med Hedmark Sparebank om finansiering, der<br /> bankens administrerende direktør, Harry Konterud, deltok. Mæle var underrettet om<br /> møtet. Ulvig/Kiær la frem forslag til kjøp i to alternativer, ett basert på deres eget utkast<br /> 5. november. Lånesøknaden måtte forelegges styret, men Konterud ville gi beskjed<br /> 10. november om hva han ville anbefale overfor styret, som skulle ha møte den 14.<br /> Finansiering ut over kr 153 millioner var utelukket. Jeg vil gjengi et par avsnitt fra<br /> Konteruds forklaring for Høyesterett:<br /> <br /> :”Som finansiell rådgiver for Ulvig og Kiær; ga du i møtet noen råd i forhold til et eventuelt samarbeid med Ola Mæle? Oppfattet eksempelvis du at Ola Mæle kunne tilføre Ulvig/Kiær noe de ikke hadde fra før?<br /> :Jeg ga uttrykk for at det eneste Mæle eventuelt kunne bidra med var kapital idet jeg ga uttrykk for han neppe hadde noe positivt å bidra med vis a vis landbruksdepartementet i anledning konsesjonsbehandlingen. Jeg tilkjennega også at jeg var av den oppfatning at selger ville velge en kjøper som reduserte konsesjonsrisikoen mest mulig og at Ulvig/Kiær med sin bakgrunn i så måte måtte antas å være en ideell kjøpskandidat sett fra selgers synspunkt. Jeg tilkjennega også at en kjøper alene ville ha bedre kontroll i forbindelse med videresalgsprosessen.”<br /> <br /> (56) Dette viser at bankens direktør nærmest frarådet samarbeid med Mæle. At det har hatt<br /> betydning for Ulvig/Kiær, viser en beskjed Mæle fikk 10. november, en beskjed jeg straks<br /> kommer tilbake til. Som lagmannsretten legger jeg til grunn at møtet representerte et<br /> vendepunkt i forholdet til Mæle.<br /> <br /> (57) Når det gjelder Kiærs oppfatning etter møtet med banken, fremgår det av hans forklaring<br /> for Høyesterett at Konteruds siste ord var at de ”ikke måtte bli skuffet dersom de ikke<br /> fikk finansiering - det gjaldt store beløp, og det lå utenfor bankens kjerneområde”.<br /> <br /> (58) Kiær forsøkte i dagene etter dette møtet forgjeves å få kontakt med Mæle. Mandag den<br /> 10. fikk Ulvig/Kiær beskjed fra Konterud om at han ville tilrå at banken påtok seg<br /> finansieringen. Mæle har forklart at han ringte Kiær ca. kl 10.00 denne dagen, men traff<br /> ham ikke. Kiær ringte tilbake kl 11.15 og la igjen følgende telefonbeskjed:<br /> <br /> :”Dette er Anders Kiær - jeg prøver å få tak i deg, klokken er kvart over elleve, jeg regnet med at det var du som ringte kl ti, men nå - ja - skal du snakke med meg før 12 så får du prøve å slå tilbake. Jeg kan i hvert fall melde at vi har vel fått et sånt finansieringstilsagn, men med forbehold, og - men så lenge vi ikke er ferdige med noen avtale, - eller - banken vil at vi skal kjøre det alene i denne omgang, så får vi bare se åssen det går, så får vi ta diskusjonen deretter. Er det noe du lurer på, får du snakke med meg.”<br /> <br /> (59) Begge parter stadfestet sitt bud på kr 153 millioner den 10. november 2003, Mæle<br /> riktignok slik at han også anga kr 153 millioner som en prisantydning.<br /> <br /> (60) Jeg kan ikke se at det er noe i tiden mellom 4. til og med 10. november som rokker ved<br /> avtalen fra budrunden 4. november om å inngi like høye bud og fordele eiendommene<br /> med gjensidig opsjonsrett. Ulvig/Kiær stod nok fritt til å avbryte forhandlingene med<br /> Mæle, men dersom de ville det, måtte de gjøre det helt klart før budfristen løp ut. Jeg<br /> minner om det tidligere konkurranseforholdet. Partene måtte forstå at dersom en av dem<br /> trakk seg, kunne den andre være interessert i å gi et høyere bud enn de kr 153 millioner<br /> som de var kommet til enighet om. At Mæle fortsatt anså den muntlige avtalen som<br /> bindende, fremgår for så vidt av at han stadfestet et bud som tilsvarte det partene tidligere<br /> var blitt enige om. Den telefonbeskjeden jeg har gjengitt, var høyst uklar og ikke egnet til<br /> å formidle at Ulvig/Kiær ville stå fritt. Det må også anses for sent å komme med en slik<br /> beskjed tre kvarter før budfristen utløp, slik denne saken ellers lå an. Selv om de ikke fikk<br /> kontakt med Mæle etter møtet i banken, kunne de for eksempel ved en fax ha formidlet at<br /> de ikke anså seg bundet i forholdet til ham.<br /> <br /> (61) I sitt bud av 10. november viste Mæle til samarbeid med Ebbing og Buskerud<br /> Kraftproduksjon AS. Jeg legger til grunn at dette hadde sammenheng med at han ikke<br /> hadde fått avklart om Ulvig/Kiær hadde fått ordnet med finansiering. Noe sentralt<br /> moment for vurderingen kan dette uansett ikke være, slik forholdene lå an. Jeg tilføyer at<br /> Mæle har forklart at det ikke foreligger noen avtale med Buskerud Kraftproduksjon AS<br /> som influerer på forholdet til Ulvig/Kiær.<br /> <br /> (62) Den 13. november 2003 besluttet styret i Norske Skog å godta Ulvig/Kiærs bud på<br /> eiendommene. Kiær ringte Mæle, som da befant seg på en jaktpost og ikke kunne gå inn i<br /> en samtale. Mæle sendte en e-post 14. november og gratulerte. Han skrev at han så frem<br /> til et endelig forslag - ”som vel er klokt at vi får på plass før øvrige disposisjoner gjøres”.<br /> Denne henvendelsen ble først besvart av Ulvig/Kiær 21. november.<br /> <br /> (63) Mæles etterfølgende opptreden kan skape en viss tvil om han selv mente at avtalen om<br /> like bud og fordeling fortsatt besto 10. november, og herunder at hans anførsler og<br /> forklaringer etter at tvisten kom opp, ikke har vært helt konsistente. Han har forklart at<br /> han ble usikker på beskjeden fra Kiær 10. november, og var inne på om Kiær ville føre<br /> ham bak lyset. Han ville undersøke forholdet nærmere før han tok kontakt med Kiær, og<br /> forsøkte forgjeves å nå Sverre Landmark, som styrte salget i Norske Skog. Uttalelser fra<br /> et vitne som møtte Mæle rett etter at han hadde fått beskjed om avgjørelsen, kan tyde på<br /> at Mæle mente at han ikke hadde noen rettigheter. Uttalelser til aviser kan tyde på det<br /> samme.<br /> <br /> (64) Mitt syn er likevel at denne etterfølgende opptreden ikke kan tillegges avgjørende vekt.<br /> Mæles stadfestelse av et bud på kr 153 millioner var i seg selv en klar indikasjon på at<br /> han mente at avtalen sto ved lag. At han viste reaksjoner i de påfølgende dagene som<br /> tyder på usikkerhet, kan forklares blant annet ved den høyst uklare telefonbeskjeden fra<br /> Kiær 10. november. Jeg har også en viss forståelse for at den rettslige vurderingen av<br /> avtalesituasjonen kan ha bydd på problemer for ham.<br /> <br /> (65) Fra Ulvig/Kiærs side er det fremhevet hvilke problemer partene står overfor dersom Mæle<br /> vinner frem med sitt krav. Det er utvilsomt behov for forhandlinger mellom partene om<br /> en rekke spørsmål. Men situasjonen er ikke vesensforskjellig fra det den ville ha vært<br /> dersom deres avtaleutkast av 3. november var blitt akseptert som grunnlag for felles<br /> budgivning. De hadde der foreslått å overlate fordeling av en del av arealet til en<br /> oppmann dersom partene ikke kom til enighet. Dersom det ikke oppnås enighet nå, må<br /> løsningen likeledes overlates til andre.<br /> <br /> (66) Motanken har ført frem. Saken har budt på tvil, og etter min mening bør hver av partene<br /> bære sine saksomkostninger for alle retter, både når det gjelder anken og motanken.<br /> <br /> (67) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Ola Mæle har i forhold til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.<br /> <br /> (68) Dommer Coward: Jeg har opplevd denne saken som vanskelig, ikke minst fordi den<br /> krever en konkret bedømmelse av bevis omkring en kommunikasjon som jeg oppfatter<br /> som temmelig uklar, og som nå ligger noen år tilbake i tid. For min del er jeg imidlertid<br /> kommet til et annet resultat enn førstvoterende - kanskje særlig fordi jeg legger større<br /> vekt på ønsket om klare kriterier for når noe skal anses avtalt.<br /> <br /> (69) Som førstvoterende starter jeg med å se på spørsmålet i Ola Mæles motanke - altså<br /> avtalespørsmålet. Mens dette fra Anders Kiær og Anne Ulvigs side er formulert som et<br /> spørsmål om hvorvidt avtale er inngått, er det fra Ola Mæle formulert som et spørsmål om<br /> tolkningen av en avtale. Kiær og Ulvig har ikke bestridt at partene muntlig har avtalt at de<br /> innen den 5. november 2003 skulle inngi like høye bud på eiendommene Van Severen og<br /> Verran. Det som Mæle hevder, men som de benekter, er at det også ble avtalt muntlig at<br /> hvis en av partene får tilslaget, har den andre rett til å ”overta for selvkost inntil 50 % av<br /> de eiendommer og ressurser” som er kjøpt. Hvorvidt man skal si at uenigheten gjelder om<br /> det er inngått noen avtale, eller hva avtalen går ut på, ser jeg da mer som et spørsmål om<br /> ordbruk enn om realitet. - Jeg har forstått at førstvoterende har samme oppfatning.<br /> <br /> (70) Som bakgrunn for avgjørelsen av avtalespørsmålet understreker jeg momenter som også<br /> førstvoterende har pekt på: Kjøpet gjaldt store verdier - som det har gått frem, ble<br /> kjøpesummen 153 millioner kroner. Det måtte tas stilling til ganske kompliserte spørsmål<br /> i forbindelse med fordelingen av teigene. Og det var tale om et samarbeid mellom parter<br /> som ikke hadde samarbeidet tidligere, selv om de riktignok hadde en felles bekjent med<br /> godt forhold til begge parter. Jeg kan ikke se dette som en situasjon der det er grunn til å<br /> stille lempelige krav til hva som skal til for at en avtale er inngått, eventuelt for omfanget<br /> av den avtalen som er inngått; en muntlig avtale med vidtgående forpliktelser er i<br /> utgangspunktet ikke noe man ville vente i et slikt forhold. At partene tidligere hadde vært<br /> konkurrenter, og at kontakten ble innledet fra Anders Kiær og Anne Ulvig, endrer etter<br /> min mening ikke dette bildet vesentlig.<br /> <br /> (71) I den konkrete vurderingen av avtalespørsmålet må de begivenhetsnære bevisene her som<br /> ellers i utgangspunktet veie tyngre enn det som partene og andre forklarer på et senere<br /> tidspunkt. De begivenhetsnære bevisene er i denne saken særlig avtaleutkast og<br /> kommentarer til utkastene som ble utvekslet mellom partene, gjennom e-post,<br /> telefonsamtaler eller liknende, over en kort periode i begynnelsen av november 2003, slik<br /> førstvoterende har redegjort for.<br /> <br /> (72) Det kan ikke være tvilsomt at disse utkastene og kommentarene gir et klart inntrykk av at<br /> det partene ønsket å komme frem til, var en avtale om samarbeid om kjøp av<br /> eiendommene med en etterfølgende fordeling av teigene. Spørsmålet er om partene var<br /> kommet så langt at dette var noe de hadde forpliktet seg til, eller om det var noe de håpet<br /> å komme frem til før salget ble avgjort.<br /> <br /> (73) Det skriftlige materialet som er lagt frem, taler etter mitt syn mot at de hadde bundet seg.<br /> Avtaleutkastene og kommentarene til dem viser en stor avstand mellom partene når det<br /> gjaldt fordelingen av teigene: Etter at Kiær 3. november hadde sendt to avtaleutkast til<br /> Mæle, svarte Mæle dagen etter med et utkast med en rekke, vesentlige endringer. Dette<br /> var situasjonen da partene inngav sine like høye bud den 4. november. De nærmeste<br /> dagene fortsatte utvekslingen av utkast, fortsatt med stor avstand mellom partene når det<br /> gjaldt teigfordelingen. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at nettopp denne fordelingen<br /> måtte være et sentralt moment i en avtale, med store muligheter for etterfølgende<br /> konflikter hvis fordelingen ikke var klarlagt. Teoretisk sett kunne man nok tenkt seg for<br /> eksempel at meningen var en midlertidig løsning med et sameie, som så eventuelt kunne<br /> oppløses etter sameielovens regler. Men Anne Ulvig hadde vært sterkt mot en<br /> sameieløsning, og da har jeg vanskelig å se at noe slikt kan tolkes inn selv som en<br /> midlertidig løsning.<br /> <br /> (74) Fra begge parter er det argumentert med hva det ville være ”rasjonelt” eller ”logisk” å<br /> avtale: Fra Kiær og Ulvigs side er det anført at det partene trengte, var å unngå å presse<br /> budene opp, og å få en ”timeout” - vinne tid til videre forhandlinger. Fra Mæles side er<br /> det anført at det, i hvert fall for ham, var meningsløst å binde seg til ikke å konkurrere om<br /> pris, hvis partene ikke samtidig sikret seg del i eiendommene ved et salg til en av dem. -<br /> For meg er det vanskelig å se at det er opplagt hva som her måtte fremstå som den<br /> rasjonelle eller logiske forståelsen, i en slik forstand at saken må avgjøres ut fra det.<br /> <br /> (75) Heller ikke Anders Kiærs opptreden etter at budene ble inngitt 4. november, kan etter min<br /> mening tas til inntekt for noen bestemt løsning av avtalespørsmålet. Jeg kan ikke se at han<br /> måtte forstå at Ola Mæle hadde en oppfatning om at det var inngått en slik avtale som han<br /> nå hevder, med den konsekvens at Kiær måtte bringe klarhet i forholdet for ikke selv å bli<br /> bundet. Det var vel heller ikke unaturlig om Kiær unnlot å gi uttrykk for et klart brudd<br /> med Mæle hvis han så for seg en kontakt med ham også etter at salget fra Norske Skog<br /> var skjedd; helt uavhengig av avtalen kunne det være en mulighet at den av partene som<br /> fikk tilslaget, solgte teiger til den andre.<br /> <br /> (76) Jeg nevner for øvrig at jeg ikke legger vekt på en anførsel fra Kiær og Ulvig om at det<br /> taler mot Mæle at hans forklaringer og anførsler i saken har skiftet over tid. Så uklar som<br /> jeg oppfatter situasjonen å ha vært, er det ikke overraskende om de involverte ikke husker<br /> alle deler av hendelsesforløpet klart, og heller ikke om en part over tid har lagt vekt på<br /> noe ulike deler av forløpet i sin rettslige vurdering av avtalesituasjonen.<br /> <br /> (77) Min konklusjon er etter dette - og da særlig ut fra det skriftlige materialet fra tiden for<br /> den mulige avtalen - at det ikke var inngått noen bindende avtale utover det å inngi like<br /> høye bud innen 5. november.<br /> <br /> (78) For meg blir det da også nødvendig å ta stilling til spørsmålet i hovedanken fra Kiær og<br /> Ulvig - om Mæle har krav på erstatning for sin negative kontraktsinteresse, slik<br /> lagmannsretten er kommet til. Det tapet som Mæle anfører å ha hatt, er dels utgifter ved<br /> avtaleforhandlingene, dels såkalt disponeringstap, som her er angitt som tapet ved at han<br /> ikke har fått kjøpt eiendommene. Utmålingen av erstatningen er ikke tema for domstolene<br /> nå - det som skal vurderes, er om det foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og<br /> økonomisk tap. Jeg nevner at det i dette i og for seg kan ligge et problem, ved at vilkårene<br /> for å tilkjenne erstatning blir antatt å være strengere ved disponeringstap enn for utgifter<br /> til forhandlinger.<br /> <br /> (79) Jeg er imidlertid kommet til at heller ikke erstatningskravet kan føre frem. Det hadde<br /> riktignok vært ønskelig om partene hadde vært klarere i sin kommunikasjon med<br /> hverandre. Men det stilles ganske strenge krav for såkalt prekontraktuelt<br /> erstatningsansvar; det heter for eksempel i [[Rt-1998-761]] at ”utgangspunktet må være<br /> at det kreves en klanderverdig opptreden under kontraktsforhandlingene - illojalitet,<br /> uredelighet, forledelse eller liknende”. Og jeg mener det må følge av redegjørelsen for<br /> mitt syn på avtalespørsmålet at Anders Kiær og Anne Ulvig ikke kan anses å ha opptrådt<br /> på en slik måte overfor Ola Mæle.<br /> <br /> (80) Også ut fra mitt syn på saken mener jeg det har foreligget en slik tvil at saksomkostninger<br /> ikke bør tilkjennes for noen instans.<br /> <br /> (81) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.<br /> <br /> (82) Dommer Rieber-Mohn: Likeså.<br /> <br /> (83) Dommer Gjølstad: Likeså.<br /> <br /> (84) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Ola Mæle har i forhold til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1124-A_-_Rt-2007-983&diff=212970 2019-02-25T15:41:46Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2007-06-21<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01124-A - Rt-2007-983<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen fra en anbyder i en anbudskonkurranse som omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. Den berørte særlig betydningen av dobbeltroller for ansatte hos innbyderen. Dissens: 3-2<br /> |Stikkord=<br /> Avtalerett, Kontraktsrett, Erstatningsrett, Anbudskonkurranse, Positiv kontraktsinteresse<br /> |Saksgang=<br /> Vesterålen tingrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2006-51141 - Høyesterett HR-2007-01124-A, (sak nr. 2007/154), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> SB Transport AS (advokat Christian Stang Våland) mot Reno-Vest IKS (advokat Oddmund Enoksen - til prøve)<br /> |Forfatter=<br /> Bruzelius, Øie, Gjølstad, Dissens: Indreberg, Coward<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§3-4 Forskrift om offentlige anskaffelser (2001) §3-4], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§8-1 §8-1], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§8-12 §8-12], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§10-1 §10-1], [https://lovdata.no/forskrift/2001-06-15-616/§10-3 §10-3], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§6 Forvaltningsloven (1967) §6], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§41 §41], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1981-03-13-6/§30 Forurensningsloven (1981) §30], [https://lovdata.no/lov/1999-01-29-6/§3 Lov om interkommunale selskaper (1999) §3], [https://lovdata.no/lov/1999-07-16-69/§1 Anskaffelsesloven (1999) §1], [https://lovdata.no/lov/1999-07-16-69/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1999-07-16-69/§5 §5]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Indreberg: Saken gjelder krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen<br /> fra en anbyder i en anbudskonkurranse som omfattes av regelverket for offentlige<br /> anskaffelser. Den berører særlig betydningen av dobbeltroller for ansatte hos innbyderen.<br /> <br /> (2) Reno-Vest IKS (senere omtalt som Reno-Vest) er et interkommunalt selskap eid av seks<br /> kommuner i Vesterålen og Lødingen med ansvar for innsamling og håndtering av avfall i<br /> eierkommunene. Reno-Vest kunngjorde 3. september 2003 en begrenset<br /> anbudskonkurranse, hastetilfelle. Oppdraget gjaldt innsamling av husholdningsavfall. I<br /> tillegg kom opsjoner på henting av papir, tømming av returpunkter, spesialavfall mv.<br /> <br /> (3) Anbudskonkurransen ble gjennomført med åpen innbydelse til å melde seg som anbyder,<br /> prekvalifisering og lukket anbudsinnhenting fra prekvalifiserte anbydere.<br /> <br /> (4) Fire selskaper ble ansett prekvalifisert, og tre av disse leverte anbud innen fristen<br /> 30. oktober 2003. Anbyderne var den ankende part SB Transport AS (senere omtalt som<br /> SB Transport), Østbø AS (senere omtalt som Østbø) og Miljøtransport Nord AS (senere<br /> omtalt som Miljøtransport).<br /> <br /> (5) Miljøtransport er et datterselskap av Reno-Vest. På anbudstidspunktet drev Miljøtransport<br /> ikke noen virksomhet, og hadde heller ikke egne ansatte. Daglig leder i Reno-Vest, Espen<br /> With-Hanssen, var styreformann og registrert som daglig leder i Miljøtransport. Driftssjef<br /> i Reno-Vest, Kai Hemminghytt, var i juli 2003 blitt konstituert som daglig leder i<br /> Miljøtransport. Det var Hemminghytt som regnet anbudet fra Miljøtransport. With-<br /> Hanssen hadde en rekke oppgaver i tilknytning til Reno-Vests behandling av<br /> anbudskonkurransen, som jeg skal komme nærmere tilbake til.<br /> <br /> (6) Anbudene ble vurdert av en ekstern konsulent, sivilingeniør Arve Pedersen. I Pedersens<br /> anbudsvurdering, inntatt i notat 13. november 2003, het det avslutningsvis:<br /> <br /> :”8. Spesielle forhold<br /> :I anbudet er det forutsatt at det firma som tildeles kontrakten stiller garanti på kr 1,5 mill. som skal sikre Reno Vest mot tap i tilfelle firmaet ikke oppfyller kontrakten.<br /> <br /> :Alle firma har fremlagt tilsagn om slik garanti.<br /> <br /> :Spesielt for Miljøtransport er at banken forutsetter at garantien sikres mot kausjon fra morselskapet Reno-Vest.<br /> <br /> :9. Konklusjon<br /> :Etter en samlet vurdering finner jeg at Miljøtransport Nord AS har levert det økonomisk mest fordelaktige tilbud, jfr. anbudsreglene pkt. 2.18.<br /> <br /> :I eventuelle kontraktsforhandlinger bør spesielt forhold nevnt i pkt. 6 og 8 ovenfor avklares.”<br /> <br /> (7) Under henvisning til dette notatet innstilte Arve Pedersen og advokat Oddmund Enoksen<br /> 17. november 2003 på at Miljøtransport skulle få oppdraget.<br /> <br /> (8) Styret i Reno-Vest ga 18. november 2003 administrasjonen fullmakt til å sette av<br /> kr 1,5 millioner på sperret konto som sikkerhet for bankgaranti for Miljøtransport, og<br /> vedtok 24. november 2003 å tildele oppdraget til Miljøtransport.<br /> <br /> (9) Anbyderne ble orientert om styrets vedtak i brev samme dag. Brevet, som var undertegnet<br /> av daglig leder With-Hanssen, lød:<br /> <br /> :”Styret i Reno-Vest har i dag besluttet å tildele kontrakt til Miljøtransport Nord AS.<br /> <br /> :Miljøtransport Nord AS har angitt det økonomisk mest fordelaktige anbud. Anbyderne har angitt følgende anbud (kontrollerte anbudssummer i NOK):<br /> <br /> :1. Miljøtransport Nord AS 6.632.635,-<br /> :2. SB Transport AS 7.984.226,-<br /> :3. Østbø AS 8.283.541,-<br /> <br /> :Frist til å klage over beslutningen om tildeling av kontrakt til Miljøtransport Nord AS settes til fredag 28/11 kl. 15.00.”<br /> <br /> (10) SB Transport klaget neste dag til Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Det ble anført<br /> at daglig leder i Reno-Vest, With-Hanssen, også var styreleder i Miljøtransport og i et<br /> annet datterselskap som skulle drive transport av næringsavfall, Miljøexpert AS, og<br /> dessuten hadde oppgaver for Reno-Vest i forbindelse med anbudskonkurransen. Det ble<br /> også anført at Miljøtransport ønsket å ta hånd om næringsavfall, og at Miljøtransport<br /> dermed kunne beregne en helt annen utnyttelse av bilparken og sjåfører enn andre<br /> anbydere hadde mulighet til.<br /> <br /> (11) Styret i Reno-Vest ga ikke klagen oppsettende virkning, og 3. desember 2003 ble det<br /> inngått kontrakt mellom Reno-Vest og Miljøtransport om oppdraget.<br /> <br /> (12) Under arbeidet med klagesaken tok klagenemnda i brev 24. mai 2004 til Reno-Vests<br /> advokat opp om Miljøtransport hadde stilt bankgaranti. Reno-Vests advokat svarte i brev<br /> 2. september 2004 at garanti ennå ikke var stilt. I brev 3. september 2004 til klagenemnda<br /> gjorde SB Transport som ny anførsel gjeldende at anbudet fra Miljøtransport skulle vært<br /> avvist siden nødvendig bankgaranti ikke var stilt. Reno-Vest ble ikke gjort kjent med<br /> dette brevet.<br /> <br /> (13) Samme dag, 3. september 2004, ga Reno-Vest AS et lån på kr 1,5 millioner til<br /> Miljøtransport. Pengene ble 9. september 2004 satt inn på sperret konto som sikkerhet for<br /> Miljøtransports garanti overfor Reno-Vest.<br /> <br /> (14) Klagenemndas uttalelse 29. september 2004 hadde slik konklusjon:<br /> <br /> :”Reno-Vest IKS har brutt forskrift om offentlige anskaffelser § 8-12 (1) bokstav a, da Miljøtransport Nord AS ikke ble avvist, til tross for at firmaet ikke oppfylte kravet i konkurransegrunnlaget om sikkerhetsstillelse (bankgaranti).”<br /> <br /> (15) Dessuten uttalte klagenemnda i avsnitt 27:<br /> <br /> :”Espen With-Hanssen er som nevnt administrerende direktør både i Reno-Vest og i datterselskapet Miljøtransport, og har følgelig vært klart inhabil til å treffe avgjørelse om anskaffelsen til fordel for Miljøtransport og/eller tilrettelegge grunnlaget for den. Innklagede hevder at With-Hanssen ikke har deltatt i beslutningen om å tildele oppdraget til Miljøtransport, og klagenemnda må for så vidt bygge på dette. Det vises imidlertid til det som er opplyst om With-Hanssens medvirkning for øvrig under saksbehandlingen, jf. premiss (2), (4), (6), (11) og (15). Klagenemnda finner dette åpenbart uheldig og vanskelig forenlig med regelverket.”<br /> <br /> (16) Ved stevning 4. april 2005 til Vesterålen tingrett reiste SB Transport sak mot Reno-Vest<br /> med krav om erstatning for den positive kontraktsinteressen. Tingretten avsa dom<br /> 26. januar 2006. Den fant at den manglende sikkerhetsstillelsen ikke representerte brudd<br /> på regelverket. Derimot innebar Espen With-Hanssens dobbeltrolle og aktivitet i<br /> anbudskonkurransen et brudd på de grunnleggende krav i lov om offentlige anskaffelser<br /> § 5 samt habilitetsreglene i anskaffelsesforskriften, og dette bruddet ble ansett som<br /> vesentlig. Det forelå også brudd på forskriften § 8-1 om føring av protokoll, og § 10-3<br /> annet ledd om meddelelse til de øvrige anbyderne. Tingretten fant imidlertid ikke at det<br /> var klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport ville blitt tilbudt oppdraget dersom<br /> anbudet fra Miljøtransport var satt ut av betraktning, og SB Transport ble derfor bare<br /> tilkjent erstatning for den negative kontraktsinteresse. Domsslutningen lød:<br /> <br /> :”1. Reno-Vest IKS dømmes til å betale erstatning til SB Transport AS for den negative kontraktsinteresse med 23 869,- kronertjuetretusenåttehundreogsekstini - kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesloven § 3, 1. ledd, 1. punktum fra 20.11.2004 til frigjørende betaling skjer.<br /> <br /> :2. SB Transport AS tilpliktes å erstatte Reno-Vest IKS sakens omkostninger med 118.250,- - kroneretthundreogattentusentohundreogfemti - kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3, 1. ledd, 1. punktum til frigjørende betaling skjer.<br /> <br /> :3. Oppfyllelsesfristen for punktene 1 og 2 foran er 2 -to - uker fra dommens forkynnelse.”<br /> <br /> (17) SB Transport anket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som avsa dom 27. november<br /> 2006. Lagmannsretten så det slik at Reno-Vest hadde omdefinert garantikravet uten å<br /> informere de øvrige anbydere, og at dette var et brudd på likebehandlingsprinsippet. Den<br /> konkluderte som tingretten når det gjaldt de øvrige anførslene om saksbehandlingsfeil, og<br /> kom til at feilene samlet sett var vesentlige. Derimot fant heller ikke lagmannsretten at det<br /> var godtgjort med tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt at SB Transport ville fått<br /> kontrakten. Domsslutningen lød:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom, domsslutningens post 1, stadfestes.<br /> <br /> :2. Hver av partene bærer egne omkostninger for tingretten.<br /> <br /> :3. SB Transport betaler 126 243 - etthundreogtjuesekstusentohundreogførtitre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til Reno-Vest IKS innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.”<br /> <br /> (18) SB Transport har anket saken inn for Høyesterett.<br /> <br /> (19) Det er for Høyesterett lagt fram seks skriftlige erklæringer og enkelte nye dokumenter,<br /> men saken fremstår likevel i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.<br /> Partene har for Høyesterett oppnådd enighet om utmålingen av den positive<br /> kontraktsinteressen.<br /> <br /> (20) Den ankende part, SB Transport AS, har i hovedsak gjort gjeldende:<br /> <br /> (21) Høyesterett har i dommen inntatt i [[Rt-2001-1062]], Nucleusdommen, fastsatt at<br /> vilkårene for erstatning for den positive kontraktsinteresse ved brudd på<br /> anskaffelsesloven eller -forskriften er at bruddet er vesentlig, og at anbyder med klar<br /> sannsynlighetsovervekt viser at oppdraget skulle gått til vedkommende anbyder.<br /> <br /> (22) I denne saken foreligger vesentlige brudd.<br /> <br /> (23) For det første skulle anbudet fra Miljøtransport vært avvist på grunn av manglende<br /> garanti. Både i prekvalifiseringsgrunnlaget og anbudsgrunnlaget ble det stilt krav om<br /> bankgaranti på kr 1,5 millioner. Det ble i begge dokumenter opplyst at manglende<br /> finansieringsgaranti ville utelukke anbyderen fra å delta i anbudsprosessen. En slik<br /> garanti forelå imidlertid ikke før nesten ett år etter kontraktsinngåelsen. Formålet med<br /> kravet om finansieringsgaranti var å sikre Reno-Vest mot tap i tilfelle selskapet som fikk<br /> kontrakten, ikke skulle oppfylle. Dette blir ikke oppfylt når ingen garanti foreligger. Det<br /> har ingen betydning hvordan Reno-Vest vurderer nytten av en garanti fra et datterselskap.<br /> Det bestrides for øvrig at en slik garanti ville være verdiløs for morselskapet der<br /> datterselskapets egenkapital er tapt.<br /> <br /> (24) For det andre representerer Espen With-Hanssens deltakelse i anbudsprosessen en<br /> saksbehandlingsfeil. Etter anskaffelsesforskriften § 3-4 gjelder forvaltningsloven § 6 om<br /> habilitet ved behandlingen av saker som omfattes av forskriften. Lagmannsrettens<br /> uttalelse om at det verken utad eller innad i virksomhetene ble gjort tilstrekkelig for å<br /> avklare daglig leders ulike roller og funksjoner i de ulike selskapene, er riktig. Det er uten<br /> betydning om han har opptrådt partisk eller ikke. Han har gjennom sitt arbeid for Reno-<br /> Vest fått tilgang til kunnskap som var egnet til å gi Miljøtransport et klart<br /> konkurransefortrinn. Habilitetsreglene skal ikke bare sikre riktig saksbehandling, men<br /> også tilliten til at saksbehandlingen er korrekt. Det må dessuten legges vekt på at det<br /> dreier seg om en konkurransesituasjon, hvor det skal mindre til for at det foreligger<br /> inhabilitet enn der det ikke er andre parter, se Torghattendommen i [[Rt-1998-1398]] på<br /> side 1410.<br /> <br /> (25) Også Kai Hemminghytts deltakelse i anbudsprosessen representerer en<br /> saksbehandlingsfeil. Hemminghytt var driftssjef i Reno-Vest fra 2000. Han ble konstituert<br /> som daglig leder i Miljøtransport sommeren 2003, men var fremdeles ansatt og mottok<br /> lønn fra Reno-Vest. Det var Hemminghytt som regnet anbudet for Miljøtransport og som<br /> eventuelt ville ha regnet på arbeid i egenregi for Reno-Vest dersom det hadde blitt aktuelt.<br /> <br /> (26) Det ble også, i strid med anskaffelsesforskriften § 8-1 første og annet ledd unnlatt å føre<br /> anskaffelsesprotokoll, og underretningen til anbyderne oppfyller ikke kravene i § 10-3<br /> annet ledd om at valget skal begrunnes.<br /> <br /> (27) Også kravet til årsakssammenheng mellom feilene og SB Transports tap er oppfylt. I<br /> henhold til Nucleusdommen påligger det den som mener seg forbigått å vise at det er klar<br /> sannsynlighetsovervekt for at vedkommende ville fått kontrakten. Det er likevel et<br /> spørsmål om det skjerpede beviskravet for at den forbigåtte tilbyderen ville fått<br /> kontrakten, bør gjelde der det ikke er tvil om at feilen har virket inn på avgjørelsen, eller<br /> om det mest sannsynlige alternative hendelsesforløpet da skal legges til grunn, uten<br /> ytterligere krav til årsakssammenheng. Det er innbyderen som har bevisbyrden for at det<br /> alternative hendelsesforløpet ville være at innbyderen ville utført oppdraget i egenregi,<br /> slik tilfellet er ved skadeserstatning utenfor kontraktsforhold.<br /> <br /> (28) Uansett er det klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport ville fått kontrakten. Det er<br /> ikke noe som tyder på at det var politisk vilje til å utføre arbeidet i egenregi, det ville ikke<br /> vært rettslig adgang til å utføre oppdraget i egenregi, og det ville ikke vært adgang til å<br /> forkaste de øvrige anbudene.<br /> <br /> (29) Når det gjelder spørsmålet om egenregi, er problemstillingen om det er rettslig adgang for<br /> en eierkommune til å gjennomføre oppgavene i egenregi gjennom det interkommunale<br /> selskapet. Dersom Reno-Vest selv skal foreta innsamlingen av husholdningsavfallet, en<br /> oppgave som påligger den enkelte kommune etter forurensningsloven § 30, innbærer det<br /> en avtale mellom kommunene og leverandøren, Reno-Vest, om utførelse av kommunenes<br /> lovpålagte plikt. En kommune kan utføre denne plikten selv, men dersom oppgaven skal<br /> settes bort, må lovgivningen om offentlige anskaffelser følges. Unntak gjelder bare der<br /> kommunen har tilsvarende kontroll over den leverandøren som får oppdraget som over<br /> egne organer, og for øvrig står for det vesentlige av leverandørens omsetning. Dette er<br /> slått fast av EF-domstolen i Teckal-dommen 18. november 1999 (sak C-107/98). I<br /> Carbotermo-dommen 11. mai 2006 (sak C-340/04) ble det slått fast at det ikke i seg selv<br /> er nok at det selskapet som får oppdraget, er 100 % offentlig eid. Det må fortsatt foretas<br /> en konkret vurdering av om den enkelte kommune har kontroll over selskapet. Det følger<br /> videre av Stadt Halle-dommen 11. januar 2005 (sak C-26/03) at den som mener<br /> anvendelsesområdet for anskaffelsesreglene skal innskrenkes, har bevisbyrden for at<br /> kravene er oppfylt.<br /> <br /> (30) I vår sak har ikke den enkelte kommunen tilstrekkelig kontroll. Den har bare en av seks<br /> stemmer i representantskapet, en av seks stemmer i styret, den er underlagt flertallet i alle<br /> spørsmål i representantskapet og styret og kan bli holdt ansvarlig for sin andel av<br /> forpliktelsene selv om deltakeren har stemt mot forslaget som genererer forpliktelsen,<br /> jr. IKS-loven § 3.<br /> <br /> (31) Når den enkelte kommune ikke har tilstrekkelig kontroll over det interkommunale<br /> selskapet, er det ikke anledning til å drive renovasjonsvirksomheten i egenregi gjennom<br /> selskapet.<br /> <br /> (32) Forkastelse av de resterende anbudene kan etter anskaffelsesforskriften § 10-1 annet ledd<br /> bare skje når resultatet av konkurransen gir saklig grunn for det.<br /> <br /> (33) SB Transports anbud var beregnet ut fra erfaring med tidligere kontrakt, og holdt generelt<br /> konkurransedyktige priser, blant annet på grunn av gunstige innkjøp. Anbudet må, for å<br /> unngå forskjellsbehandling, korrigeres i lys av at det senere er avklart hvilke opsjoner<br /> oppdragsgiver ville bruke, endret omfang fra oppdragsgivers side og endringer i<br /> oppdragsgivers forutsetninger som påvirker prisen.<br /> <br /> (34) Miljøtransports anbud kan på bakgrunn av forhistorien ikke brukes som<br /> sammenligningsgrunnlag. Reno-Vest har dessuten nektet å fremlegge Miljøtransports<br /> anbud i sin helhet, slik at det er vanskelig å sammenligne anbudene. Videre forutsetter<br /> Miljøtransports anbud samordning med transport av næringsavfall, noe som gir mulighet<br /> for kryssubsidiering.<br /> <br /> (35) Heller ikke det såkalte budsjettet på kr 5,175 millioner for 2004 kan brukes som<br /> utgangpunkt for vurderingen slik lagmannsretten har gjort. Dette ble utarbeidet av Reno-<br /> Vest etter anbudskonkurransen, og av de inhabile deltakere i prosessen. Budsjettet må<br /> uansett økes med kr 450 000 for inntransportering.<br /> <br /> (36) Skal man likevel sammenligne anbudene, ser man at SB Transports etter korrigeringer<br /> utgjør maksimalt kr 5,831 millioner mens Miljøtransports utgjør kr 5,657 millioner. Det<br /> er følgelig ikke grunnlag for å si at anbudet fra SB Transport var for dyrt, eller at det ikke<br /> var forretningsmessig forsvarlig å gjennomføre konkurransen.<br /> <br /> (37) Dersom Miljøtransports anbud var blitt avvist, og totalforkastelse ikke hadde skjedd, ville<br /> SB Transport vunnet konkurransen, ikke Østbø. Det er riktig at Østbøs anbud blir lavere<br /> hvis man trekker ut ekstratømming om sommeren, slik det senere ble gjort. Det er<br /> imidlertid ikke mulig på grunnlag av foreliggende informasjon å foreta en fullstendig<br /> korrigering av Østbøs anbud. Dessuten kunne andre forhold spilt inn. Østbø hadde for<br /> eksempel særdeles høye krav til kompensasjon ved avbrudd. Det avgjørende er uansett at<br /> SB Transports anbud var innstilt som nr. 2 da rangeringen ble foretatt.<br /> <br /> (38) Dersom Miljøtransports anbud korrekt var blitt avvist, er det klar sannsynlighetsovervekt<br /> for at SB Transport ville fått oppdraget. Kravet til årsakssammenheng er dermed oppfylt.<br /> <br /> (39) SB Transport AS har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Reno-Vest IKS dømmes til å betale til SB Transport AS kr 1.025.000 med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. juli 2007 og til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Reno-Vest IKS dømmes til å betale til SB Transport AS sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (40) Ankemotparten, Reno-Vest IKS, har i hovedsak gjort gjeldende:<br /> <br /> (41) Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag. Reno-Vest har ikke gjort feil, eventuelle feil er ikke<br /> vesentlige, og Reno-Vest kan uansett ikke klandres for eventuelle vesentlige feil. Uansett<br /> er det ikke klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport ville fått oppdraget. Vilkårene<br /> for å tilkjenne erstatning for den positive kontraktsinteressen er derfor ikke oppfylt.<br /> <br /> (42) Miljøtransport stilte nødvendig garanti. At Reno-Vest på et tidspunkt vurderte om<br /> garantikravet skulle opprettholdes, har ingen betydning. Det var for øvrig saklig grunnlag<br /> for å gjøre en slik vurdering ettersom det er tale om en garanti fra datterselskap overfor<br /> eget morselskap med en årlig kostnad på kr 40 000. Vurderingen skjedde etter at<br /> Miljøtransport var tildelt oppdraget. Partene sto da fritt til å legge om avtaleforholdet,<br /> herunder frafalle kravet om garanti. Reno-Vest som oppdragsgiver hadde også en ensidig<br /> rett til å avbestille garantiytelsen.<br /> <br /> (43) Om garanti ikke hadde blitt stilt, ville det heller ikke vært grunnlag for å avvise anbudet.<br /> En garanti fra eget datterselskap overfor morselskapet har ikke økonomisk mening. Mor<br /> og datter er en og samme økonomiske enhet, selv om de er to selvstendige rettssubjekter.<br /> Kravet om garanti er dessuten stilt for å sikre Reno-Vests interesser, ikke for å sikre<br /> konkurranseforholdet mellom anbyderne.<br /> <br /> (44) Reno-Vest gjorde det nødvendige vedtak om sikring av slik garanti for Miljøtransport før<br /> spørsmålet om tildeling av kontrakt ble behandlet av styret. Det var praktiske problemer<br /> som gjorde at det tok lang tid før sikkerhet faktisk ble stilt.<br /> <br /> (45) Konklusjonen fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser om at anbudet fra<br /> Miljøtransport skulle vært avvist på grunn av manglende garanti, må leses i lys av at<br /> Reno-Vest ikke var kjent med at dette var gjort gjeldende av SB Transport. Reno-Vest<br /> hadde ikke hatt oppfordring til å fremlegge sitt syn på garantispørsmålet, og heller ikke<br /> fått orientert klagenemnda om at bankinnskudd var foretatt. Dette er en klar<br /> saksbehandlingsfeil.<br /> <br /> (46) Det anføres også at kravet om garanti er et kontraktsvilkår, ikke et kvalifikasjonskrav.<br /> <br /> (47) Når det gjelder habilitetsspørsmålet, må man ta utgangspunkt i at forvaltningsloven § 6<br /> retter seg mot den som skal treffe avgjørelse eller tilrettelegge grunnlaget for en<br /> avgjørelse.<br /> <br /> (48) Avgjørelsen er styrets beslutning om tildeling av oppdraget. Verken Espen With-Hanssen<br /> eller Kai Hemminghytt var medlemmer i styret - slik skiller denne saken seg fra<br /> saksforholdet i Torghattendommen i [[Rt-1998-1398]].<br /> <br /> (49) Grunnlaget for styrets beslutning var innstillingen 17. november 2003 fra Arve Pedersen<br /> og Oddmund Enoksen, vedlagt Arve Pedersens notat hvor anbudene korrigeres og<br /> kommenteres. Verken Espen With-Hanssen eller Kai Hemminghytt deltok i utarbeidelsen<br /> av disse dokumentene, eller i presentasjonen av disse overfor styret. De har heller ikke for<br /> øvrig tilrettelagt grunnlaget for avgjørelsen.<br /> <br /> (50) Espen With-Hanssens tilstedeværelse på styremøtet var uten betydning. Han hadde ikke<br /> ordet, og styret traff enstemmig vedtak i samsvar med innstillingen uten debatt.<br /> <br /> (51) Espen With-Hanssen tok del i utarbeidelsen av anbudsdokumentene. Det dreide seg<br /> imidlertid i stor grad om gjenbruk fra forrige anbudsrunde, og det var ikke da besluttet at<br /> Miljøtransport skulle delta.<br /> <br /> (52) Prekvalifiseringsanbudene ble gjennomgått og kontrollert av revisor Wiggo K. Nilsen og<br /> Arve Pedersen. Espen With-Hanssen skulle i henhold til prekvalifiseringsgrunnlaget delta<br /> i gruppen, men deltok ikke, på grunn av Miljøtransports deltakelse i konkurransen.<br /> <br /> (53) Etter prekvalifiseringen ble det avholdt et anbudsmøte hvor de prekvalifiserte deltakerne<br /> var til stede. Møtet ble ledet av Espen With-Hanssen som representant for innbyder,<br /> Reno-Vest. Dette var nødvendig, det var ingen andre enn han som kunne svare på<br /> spørsmålene som ble stilt. Det ble ikke gitt opplysninger på møtet som kan anses som<br /> tilrettelegging av styrets senere avgjørelse.<br /> <br /> (54) Det spilte ingen rolle at Espen With-Hanssen var oppgitt som kontaktperson i<br /> konkurransegrunnlaget. Eventuelle spørsmål måtte være skriftlige, og det kom ingen slike<br /> spørsmål.<br /> <br /> (55) Espen With-Hanssen var til stede under åpning av anbudene, men dette kan ikke anses for<br /> tilrettelegging av styrets avgjørelse. Da Espen With-Hanssen underskrev på<br /> underretningsbrevet til anbyderne, var beslutningen allerede truffet, og dette var følgelig<br /> heller ikke tilrettelegging.<br /> <br /> (56) Kai Hemminghytt var konstituert daglig leder i Miljøtransport fra juli 2003, men siden det<br /> ikke var virksomhet i selskapet da, var det unaturlig at han sluttet som driftssjef i Reno-<br /> Vest da han skulle regne anbud for Miljøtransport. Reno-Vest kunne alternativt valgt å<br /> inngi anbud selv, og da måtte det vært Kai Hemminghytt som regnet anbudet.<br /> <br /> (57) Subsidiært, dersom de to anses som inhabile, anføres at styrets vedtak ville blitt det<br /> samme uavhengig av deres deltakelse. Styrets vedtak er derfor ikke ugyldig, jf. prinsippet<br /> i forvaltningsloven § 41. Uansett kan dette ikke anses som en vesentlig feil. De krav som<br /> stilles til avstand, må tilpasses i en liten bedrift. Det må være adgang til å bruke<br /> tilgjengelige ressurser, og man må ta i betraktning at det ville vært lovlig for Reno-Vest<br /> selv å levere anbud. Det anføres også at Reno-Vest ikke kan klandres.<br /> <br /> (58) Manglende anskaffelsesprotokoll er en formell feil som ikke har betydning. Også<br /> eventuelle mangler ved underretningen er uten betydning. Formålet med denne er at den<br /> skal gi grunnlag for klage, og det har den gitt i vår sak.<br /> <br /> (59) Det er ikke forhold i denne saken som tilsier at man skal lempe på kravet fastsatt i<br /> Nucleusdommen om at SB Transport må bevise med klar sannsynlighetsovervekt at<br /> selskapet ville blitt tildelt kontrakten hvis feilen tenkes bort.<br /> <br /> (60) Reno-Vest hadde adgang til å forkaste samtlige anbud hvis det var saklig grunn til det, og<br /> kunne etter dette fritt velge mellom flere alternativer, herunder egenregi - selv eller ved et<br /> datterselskap - eller ny anbudsrunde.<br /> <br /> (61) Reno-Vest hadde ikke kontraheringsplikt. Det var tatt uttrykkelig forbehold i<br /> anbudsgrunnlaget om valg av egenregi, og det foreligger saklig grunn til egenregi når<br /> oppdraget kan utføres bedre eller billigere enn av anbyderne. Miljøtransports anbud viste<br /> hva det ville koste å utføre oppdraget i egenregi, og selv om anbudet hadde måttet avvises<br /> på grunn av formelle feil, rammer ikke det kalkulasjonen som lå til grunn for anbudet.<br /> <br /> (62) Det var meget stor prisforskjell mellom SB Transport og Miljøtransport, derfor ville det<br /> ha vært saklig grunn til å forkaste dette anbudet, og åpenbart at det ville skjedd.<br /> <br /> (63) Til SB Transports anførsel om at det ikke var politisk vilje til å drive avfallsinnsamlingen<br /> i egenregi, påpekes det at dette ikke var et spørsmål som skulle behandles av<br /> kommunestyrene, men i Reno-Vests styre. Til spørsmålet om det var rettslig adgang for<br /> Reno-Vest til å foreta oppdraget i egenregi, anføres at det var Reno-Vest som her var<br /> oppdragsgiver og som hadde lyst ut anbud, ikke en enkelt kommune. Oppdragsgiver kan<br /> selvsagt velge å utføre egen virksomhet i egenregi. Reno-Vest har mangfoldige år stått for<br /> renovasjonen for kommunene i Vesterålen og Lødingen, og det har aldri vært spørsmål<br /> om Reno-Vest lovlig kan fortsette med det. Også om man skulle mene at kravene til<br /> kommunal kontroll som er fastsatt av EF-domstolen gjelder, er kravene oppfylt her. Også<br /> egenregi gjennom eget datterselskap kunne vært gjennomført.<br /> <br /> (64) Endelig anføres det at SB Transports anbud ikke var det nest laveste. Anbudet fra Østbø<br /> var ca. kr 300 000 lavere når det tas hensyn til de opsjoner som på<br /> kontraktstildelingstidspunktet ble tatt med. SB Transport ville derfor uansett ikke fått<br /> oppdraget.<br /> <br /> (65) Reno-Vest IKS har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens post 1 og 3 stadfestes.<br /> <br /> :2. SB Transport AS dømmes til å betale saksomkostninger til Reno-Vest IKS for tingretten og Høyesterett.”<br /> <br /> (66) '''Mitt syn på saken'''<br /> <br /> (67) Reno-Vest, som er et interkommunalt selskap, omfattes av lov 16. juli 1999 nr. 69 om<br /> offentlige anskaffelser - anskaffelsesloven - og forskrift 15. juni 2001 nr. 616 om<br /> offentlige anskaffelser - anskaffelsesforskriften - se anskaffelsesforskriften § 1-2.<br /> <br /> (68) Anskaffelsesloven § 10 gir rett til erstatning ved brudd på loven eller forskrifter gitt i<br /> medhold av loven, men gir ikke noen nærmere anvisning om hva som skal erstattes.<br /> Når det i norsk rett har vært tilkjent erstatning etter feil fra anbudsinnbyderen, har det<br /> vanligvis vært tale om dekning av en anbyders utgifter ved å ha deltatt i konkurransen -<br /> den negative kontraktsinteressen. I vår sak er det rettskraftig avgjort at SB Transport får<br /> slik erstatning, og spørsmålet er om selskapet har krav på noe mer. Det følger av<br /> Nucleusdommen i [[Rt-2001-1062]] at en forbigått anbyder i visse tilfeller har krav på<br /> erstatning for den positive kontraktsinteressen - det vil si å bli stilt som om selskapet var<br /> blitt tilkjent anbudet. Men kravene er strenge. På side 1079 uttaler førstvoterende:<br /> <br /> :”Det må vere eit visst rom for feil ved vurdering av anbod, både med omsyn til det faktiske grunnlaget og med omsyn til forståing av regelverket, utan at dette gir grunnlag for ansvar for den positive kontraktsinteressa. Etter mitt syn bør utgangspunktet vere at det må vere vesentlege feil. I vurderinga av om ein feil er vesentleg, må det takast omsyn både til storleiken på feilen, typen av feil og kor mykje oppdragsgivaren er å leggje til last.<br /> <br /> :Etter mitt syn bør det også skje ei tilstramming av beviskravet for årsakssamanheng samanhalde med det vanlege beviskravet. Ofte vil det vere vanskeleg å seie om ein feil har spela inn ved avgjerda. Det må krevjast at anbydar med klar sannsynlegovervekt viser at oppdraget skulle gått til vedkomande anbydar.”<br /> <br /> (69) Med utgangspunkt i dette må det først tas stilling til om det i vår sak er begått feil, og<br /> eventuelt om feilene er vesentlige, det vil si om det foreligger ansvarsgrunnlag.<br /> <br /> (70) Jeg ser først på kravet til sikkerhetsstillelse.<br /> <br /> (71) I prekvalifiseringsgrunnlaget het det:<br /> <br /> :”3.1 Prekvalifisering av anbydere<br /> :...<br /> :Det blir satt krav til skriftlig dokumentasjon av følgende:<br /> :...<br /> :10. Egnede erklæringer fra bank på at krav om bankgaranti på NOK 1.500 000,- kan stilles.<br /> :...<br /> :3.2.3 Utelukkelse pga. særlige forhold<br /> <br /> :Vi gjør oppmerksom på at blant annet følgende forhold vil utelukke anbyder fra å delta i anbudsprosessen:<br /> :...<br /> :- Manglende finansieringsgaranti”.<br /> <br /> (72) I konkurransegrunnlaget het det følgende om garanti:<br /> <br /> :”3.9 Sikkerhetsstillelse, garanti<br /> <br /> :Sikkerhetsstillelse i form av bankgaranti på NOK 1.500.000,- skal stilles for hele kontraktsperioden.<br /> <br /> :Ved bruk av garantierklæring skal dette fremlegges ved kontraktinngåelse. Ved forlengelse av kontraktsperioden (utover 4 år) skal garantien forlenges.”<br /> <br /> (73) I tillegg var punkt 2.17 i konkurransegrunnlaget identisk med punkt 3.2.3 i<br /> prekvalifiseringsgrunnlaget når det gjaldt virkningen av manglende finansieringsgaranti.<br /> <br /> (74) I prekvalifiseringsanbudet fra Miljøtransport lå det ved et forhåndstilsagn om garanti fra<br /> Nordlandsbanken med følgende ordlyd:<br /> <br /> :”Vi viser til Deres henvendelse og kan i den anledning opplyse at banken vil kunne stille en garanti for Deres regning, stor inntil kr. 1.500.000,- i favør av Reno-Vest IKS, til sikkerhet for riktig oppfyllelse av den transportkontrakt som De eventuelt vil få med Reno-Vest IKS i forbindelse med forestående levering av anbud.<br /> <br /> :Garantien forutsettes sikret med kausjon fra Deres morselskap, eventuelt pantsettelse av bankinnskudd.”<br /> <br /> (75) Som jeg har nevnt ga Reno-Vests styre administrasjonen fullmakt til å sette inn<br /> kr 1,5 millioner på sperret konto med sikte på at kontoen kunne brukes som sikkerhet for<br /> bankgaranti. Dette skjedde etter at anbudet var innlevert, men før kontraktstildelingen.<br /> Under kontraktsforhandlingene i desember 2003 bestemte imidlertid Reno-Vest seg for å<br /> vurdere om det var nødvendig med en slik garanti. Sikkerhetsstillelse ble etter hvert<br /> ordnet, men ikke før ni måneder senere.<br /> <br /> (76) Jeg finner det unødvendig å ta stilling til om anbudet fra Miljøtransport skulle vært avvist<br /> i forbindelse med prekvalifiseringen. Det er etter mitt syn klart at så lenge den betingelsen<br /> banken hadde satt om kausjon fra morselskapet eller pantsettelse av bankinnskudd ikke<br /> var oppfylt, tilfredsstilte ikke Miljøtransport kravet i konkurransegrunnlaget punkt 3.9 om<br /> at det skulle foreligge sikkerhetsstillelse for hele kontraktsperioden, og at<br /> garantierklæring skulle fremlegges ved kontraktsinngåelse. En fullmakt fra styret i Reno-<br /> Vest til administrasjonen om å ordne slik sikkerhetsstillelse sikrer ikke Reno-Vest mot tap<br /> dersom Miljøtransport ikke oppfyller sine forpliktelser. Jeg kan ikke se at det kan<br /> tillegges vekt at Miljøtransport er et datterselskap av Reno-Vest. Det er etter<br /> anskaffelsesloven § 5 et grunnleggende krav at oppdragsgiver sikrer at det ikke finner<br /> sted forskjellsbehandling mellom leverandører. Frafalles garantikravet for én leverandør,<br /> er dette kravet krenket.<br /> <br /> (77) Både i prekvalifiseringsgrunnlaget og konkurransegrunnlaget heter det at manglende<br /> finansieringsgaranti vil utelukke anbyder fra å delta i anbudsprosessen. Det er ikke<br /> bestridt at ”finansieringsgarantien” refererer seg til garantien på kr 1,5 millioner som<br /> kreves etter de samme grunnlagene. Det følger også av anskaffelsesforskriften § 8-12<br /> første ledd bokstav a at oppdragsgivere skal avvise leverandører som ikke oppfyller krav<br /> som er satt for leverandørers deltakelse i konkurransen. Miljøtransports anbud skulle<br /> derfor vært avvist, og det er en feil at dette ikke er gjort.<br /> <br /> (78) Jeg går så over til å vurdere habilitetsspørsmålet eller - kanskje mer treffende -<br /> spørsmålet om rolleblanding.<br /> <br /> (79) Dette spørsmålet knytter seg til det forhold at styreformann og registrert daglig leder i<br /> Miljøtransport, Espen With-Hanssen, også var daglig leder i Reno-Vest med flere<br /> oppgaver i tilknytning til anbudskonkurransen. Han utarbeidet anbudsdokumentene og<br /> skulle ifølge prekvalifiseringsgrunnlaget ta del i en gruppe på fire som skulle vurdere<br /> prekvalifisering av anbudene. Av konkurransegrunnlaget fremgikk det at den samme<br /> gruppen skulle foreta anbudsvurdering. With-Hanssen trakk seg fra gruppen da det ble<br /> klart at Miljøtransport skulle levere anbud, men dette ble ikke kunngjort for de potensielle<br /> anbyderne. Espen With-Hanssen var oppført som kontaktperson i konkurransegrunnlaget<br /> og fortsatte med å være det gjennom hele prosessen. Han ledet en anbudskonferanse<br /> 8. oktober 2003 og deltok i åpningen av anbudene. Han deltok på styremøtet hvor styret<br /> ga administrasjonen fullmakt til å sette av kr 1, 5 millioner som sikkerhet for<br /> Miljøtransports bankgaranti, og på styremøtet hvor det ble besluttet å tildele kontrakten til<br /> Miljøtransport. Dessuten underskrev han brevet hvor anbyderne ble orientert om utfallet<br /> av konkurransen.<br /> <br /> (80) Videre knytter spørsmålet seg til det forhold at konstituert daglig leder i Miljøtransport,<br /> Kai Hemminghytt, som hadde regnet Miljøtransports anbud, hele den aktuelle tiden var<br /> ansatt som driftssjef i Reno-Vest.<br /> <br /> (81) Det følger av anskaffelsesforskriften § 3-4 at forvaltningsloven §§ 6 til 10 om habilitet<br /> gjelder. Forvaltningsloven § 6 fastsetter at man i nærmere angitte tilfeller er inhabil til å<br /> ”tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak”.<br /> Reno-Vest har anført at With-Hanssen verken var med på å treffe avgjørelsen eller<br /> tilrettelegge grunnlaget for den siden han ikke var styremedlem i Reno-Vest og ikke tok<br /> del i gruppen som vurderte prekvalifiseringen og anbudene, slik planen opprinnelig var.<br /> Anbudskonferansen han ledet dreide seg fullt ut om praktiske spørsmål, og han hadde<br /> ikke ordet da styret behandlet spørsmålet om hvem som skulle få kontrakten.<br /> <br /> (82) Etter mitt syn kan det ikke uten videre være avgjørende at With-Hanssen ikke utarbeidet<br /> innstillingen om hvilken anbyder som burde få kontrakten. Det må foretas en konkret<br /> vurdering av om han hadde en slik rolle i anbudssaken at den var egnet til å svekke tilliten<br /> til at anbyderne konkurrerte på like vilkår. Drøftelsen kan kanskje like gjerne forankres i<br /> alminnelige anbudsrettslige prinsipper som i forvaltningsloven § 6. Disse prinsippene<br /> kommer til uttrykk i anskaffelsesloven § 5, som blant annet pålegger oppdragsgiver å<br /> sikre at det ikke finner sted forskjellsbehandling mellom leverandører. Jeg viser også til<br /> anskaffelsesloven § 1, hvor det fremgår at et av formålene med regelverket er å sikre at<br /> det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige<br /> anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Det vises også til at Høyesterett i<br /> Torghattendommen i [[Rt-1998-1398]] på side 1410 gir uttrykk for at det lettere oppstår<br /> inhabilitet når det er tale om en konkurransesituasjon enn hva tilfellet er hvor det ikke er<br /> andre parter.<br /> <br /> (83) En ansatt hos en innbyder kan etter omstendighetene ha slik kunnskap om innbyderens<br /> behov og ønsker at det vil innebære en klar konkurransefordel for en leverandør om<br /> vedkommende tar del i utarbeidelsen av leverandørens anbud. Dette er bakgrunnen for at<br /> det i praksis gjerne stilles som en forutsetning for at kommunalt ansatte kan utarbeide<br /> konkurransegrunnlag når kommunen inngir internanbud, at det er ”vanntette skott”<br /> mellom dem som utarbeidet konkurransegrunnlaget og dem som inngir anbudet. Det kan i<br /> alle fall være egnet til å så tvil om likebehandlingsprinsippet er respektert dersom en<br /> sentral person i innbyders organisasjon også sitter sentralt i organisasjonen til en av<br /> leverandørene. I vår sak var det tilfellet. Espen With-Hanssen, styreleder i Miljøtransport,<br /> var den som utarbeidet anbudsgrunnlaget for Reno-Vest. At det i stor grad skjedde ved<br /> gjenbruk av tidligere grunnlag, kan bare tillegges begrenset vekt. I tillegg kommer at det<br /> var driftssjef i Reno-Vest, Kai Hemminghytt, som regnet anbudet for Miljøtransport.<br /> Espen With-Hanssen fremstår dessuten som en sentral person i Reno-Vest i forbindelse<br /> med behandling av anbudskonkurransen, selv om han trakk seg ut av arbeidsgruppen som<br /> vurderte anbudene.<br /> <br /> (84) Jeg kan på denne bakgrunn slutte meg til lagmannsretten når den konkluderer slik:<br /> <br /> :”Allerede ved prekvalifiseringen var det klart at datterselskapet ville konkurrere om kontrakten. Reno-Vest hadde da en direkte foranledning til å foreta de nødvendige endringer i sin og datterselskapenes personellmessige struktur og tilkjennegi utad hvilke prosedyrer man ville følge for å sikre likebehandling av anbyderne og nødvendig avstand mellom tilbyder og beslutningstakerne. Når dette ikke ble gjort, må dette betegnes som alvorlige brudd på sentrale saksbehandlingsregler.”<br /> <br /> (85) Når det gjelder øvrige saksbehandlingsfeil, slutter jeg meg til tingrettens og<br /> lagmannsrettens konklusjon om at det ikke er ført anskaffelsesprotokoll slik det kreves i<br /> anskaffelsesforskriften § 8-1 første ledd, og viser til den nærmere drøftelse i<br /> lagmannsrettens dom. Jeg slutter meg også til drøftelsen og konklusjonen om at<br /> begrunnelsen som ble gitt for valg av anbyder i brev til anbyderne 24. november 2003,<br /> ikke tilfredsstiller kravet til begrunnelse i § 10-3 annet ledd. I lagmannsrettens dom heter<br /> det blant annet om dette kravet:<br /> <br /> :”Begrunnelsen skal være så fyllestgjørende at det skal være mulig å avgjøre om tildelingsbeslutningen skal bestrides, jf Dragsten og Lindalens kommentar side 1342. Det må derfor kreves at de nærmere kriterier for valget fremgår. Når det opereres med korrigerte anbudssummer, må det fremgå hvordan disse er fremkommet.”<br /> <br /> (86) Spørsmålet er så om manglende avvisning på grunn av garantimangelen, rolleblandingen,<br /> manglende protokoll og mangelfull begrunnelse, til sammen innebærer at det er skjedd<br /> vesentlige feil i anbudskonkurransen.<br /> <br /> (87) Ved vurderingen av om feilene er vesentlige, skal det etter Nucleusdommen legges vekt<br /> på feilens størrelse, typen feil og i hvilken grad oppdragsgiver kan klandres.<br /> <br /> (88) Alene det forholdet at den manglende garantien skulle ført til avvisning av den anbyderen<br /> som fikk kontrakten, er en feil som utvilsomt har hatt stor betydning. Rolleblandingen i<br /> de to selskapene er en alvorlig feil. De øvrige feilene kan umiddelbart virke mindre<br /> betydningsfulle fordi de neppe har vært avgjørende for resultatet. De bidrar imidlertid til å<br /> svekke gjennomsiktighet og etterprøvbarhet, som er grunnleggende krav ved<br /> anskaffelsene, jf. anskaffelsesloven § 5. Reno-Vest er en profesjonell aktør som bør<br /> kjenne regelverket godt nok til å unngå slike feil. Det at det dreier seg om en mindre<br /> bedrift, kan ikke frita den fra å oppfylle de grunnleggende krav til likebehandling og<br /> forutberegnelighet i anskaffelsesprosessen. Jeg er derfor enig med tingretten og<br /> lagmannsretten i at feilene, samlet sett, er vesentlige.<br /> <br /> (89) Spørsmålet blir dernest om det foreligger årsakssammenheng mellom feilene og tapet<br /> SB Transport har lidt ved ikke å få oppdraget. Som jeg allerede har vært inne på, følger<br /> det av Nucleusdommen at SB Transport for å oppfylle kravet om årsakssammenheng med<br /> klar sannsynlighetsovervekt må vise at oppdraget skulle gått til selskapet. I dette ligger<br /> etter det jeg kan se ikke noe krav om tilnærmet visshet, men et krav om at SB Transport<br /> påviser klare holdepunkter for at selskapet ville fått kontrakten. Dette må sees i<br /> sammenheng med at en forbigått anbyder som ikke oppfyller beviskravet, likevel kan ha<br /> krav på erstatning for den negative kontraktsinteressen. SB Transports anførsel om at<br /> beviskravet bør lempes fordi begrunnelsen ikke slår til her - siden det er klart at feilen har<br /> spilt inn - kan klart ikke føre fram.<br /> <br /> (90) Reno-Vest har gjort gjeldende at hvis kontrakten ikke kunne tildeles Miljøtransport, ville<br /> Reno-Vest forkastet alle anbudene med sikte på å utføre arbeidet i egenregi eller<br /> gjennomføre en ny anbudsrunde. Slik saken har vært presentert, ser jeg egenregi som det<br /> reelle alternativet. Spørsmålet er derfor om det ville vært adgang for Reno-Vest til å<br /> forkaste alle anbudene med denne begrunnelsen.<br /> <br /> (91) Etter anskaffelsesforskriften § 10-1 annet ledd kan oppdragsgiver forkaste alle anbudene<br /> dersom resultatet av konkurransen gir saklig grunn for det. I kjennelsen i [[Rt-2001-473]] - Concordekjennelsen - uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg på side 481-482:<br /> <br /> :”Kjæremålsutvalget deler statens syn på at kravet om forutberegnelighet må anses som en del av saklighetskravet i anskaffelsesloven § 4 annet ledd, og at det først og fremst refererer seg til at regelverket for tilbudskonkurranser må følges, både skrevne regler og de som kan utledes av det alminnelige krav til lojalitet i avtaleforhold. Dette vil ramme tilbudskonkurranser som ikke fullt ut er reelle, men som eksempelvis bare har til hensikt å ”teste markedet”. Men det innebærer etter utvalgets syn ikke at en avlysning av tilbudskonkurransen uansett må settes til side dersom begrunnelsen er at tilbyderen først i ettertid finner å ville gjennomføre anskaffelsen i egen regi. Det sentrale må være om avlysningen etter en totalvurdering finnes å være saklig begrunnet, slik lagmannsretten også har lagt til grunn.”<br /> <br /> (92) Lenger ned på side 482 heter det videre:<br /> <br /> :”Med den sparsomme veiledning lovgivningen gir, finner utvalget ikke grunnlag for å legge så meget i dette at det kreves en kvalifisert overvekt av økonomiske hensyn for at avlysning skal kunne skje. Det må være tilstrekkelig at vurderingen av å bruke en tilbudskonkurranse og den senere avlysningen av konkurransen hviler på en fullt ut forsvarlig vurdering fra utbyderens side.”<br /> <br /> (93) Concordekjennelsen ble avsagt før den gjeldende forskriften ble vedtatt, og bruker<br /> uttrykket avlysning i stedet for totalforkastelse. Dette har ingen betydning, og jeg legger<br /> til grunn at spørsmålet er om forkastelse av alle anbudene ville ha hvilt på en fullt ut<br /> forsvarlig økonomisk vurdering. Jeg nevner at det ikke er holdepunkter i de<br /> opplysningene som foreligger for Høyesterett, for å legge til grunn at<br /> anbudskonkurransen her ble lyst ut for å teste markedet.<br /> <br /> (94) Reno-Vest har gjort gjeldende at det må tas som utgangspunkt at Reno-Vest ikke hadde<br /> kontraheringsplikt. Det var tatt uttrykkelig forbehold i anbudsgrunnlaget om valg av<br /> egenregi, og det foreligger saklig grunn til egenregi når oppdraget kan utføres bedre eller<br /> billigere enn av anbyderne. Miljøtransports anbud viste hva det ville koste å utføre<br /> oppdraget i egenregi, og selv om anbudet hadde måttet avvises på grunn av formelle feil,<br /> rammer ikke det kalkulasjonen som lå til grunn for anbudet.<br /> <br /> (95) SB Transport har hevdet at anbudet fra Miljøtransport ikke kan brukes som utgangspunkt<br /> for å vurdere om de øvrige anbudene var for høye, på grunn av dobbeltrollene With-<br /> Hanssen og Hemminghytt hadde i anbudsprosessen. Av samme grunn kan heller ikke<br /> Reno-Vests budsjettpost på dette punktet, som også er beregnet av Kai Hemminghytt,<br /> benyttes til vurderingen.<br /> <br /> (96) Jeg nevner først at selv om det i konkurransegrunnlaget heter at ”Reno-Vest vil vurdere<br /> de innkomne anbud mot egendrift”, innebærer ikke det noen lemping av kravet om at<br /> totalforkastelse må ha saklig grunn og hvile på en fullt ut forsvarlig økonomisk vurdering.<br /> <br /> (97) I vår sak oppstår da for det første spørsmålet om Miljøtransports anbud kan brukes som<br /> grunnlag for å vurdere om det var saklig grunn til å forkaste SBs anbud, i lys av<br /> dobbeltrollene til With-Hanssen og Hemminghytt.<br /> <br /> (98) Det må legges til grunn at Espen With-Hanssen og antakelig også Kai Hemminghytt har<br /> hatt en helt annen innsikt enn konkurrentene i oppdragsgivers ønsker og behov, herunder<br /> hvilke opsjoner oppdragsgiver har ansett som mest aktuelle, hvilke poster i anbudet som<br /> var de viktigste for oppdragsgiver, og hvor det kunne være aktuelt å gå inn med<br /> justeringer senere. Rolleblandingen er som jeg tidligere er kommet til en alvorlig feil ved<br /> anbudskonkurransen. Jeg kan imidlertid ikke se at rolleblandingen i seg selv innebærer at<br /> tallene Miljøtransport har kommet fram til, ikke kan legges til grunn av Reno-Vest ved<br /> vurderingen av hva det vil koste å drive i egenregi.<br /> <br /> (99) Reno-Vest har påpekt at det er meget stor prisforskjell mellom anbudene fra SB Transport<br /> og Miljøtransport. Etter en tilpasning Reno-Vest har foretatt av begge anbudene i forhold<br /> til de opsjoner som ble valgt, blir SB Transports anbud på kr 6,885 millioner mens<br /> Miljøtransports anbud blir på kr 5,656 millioner, en differanse på 21,7 %. Reno-Vest har<br /> også vist til at det i selskapets driftsbudsjett for 2004 er satt av kr 5,175 millioner til<br /> avfallsrenovasjon.<br /> <br /> (100) SB Transport mener at skal man først sammenligne anbudene, vil justeringen for<br /> opsjonene tilsi at SB Transports anbud blir på kr 6,826 millioner. Det må imidlertid også<br /> justeres for andre kostnadsbesparelser som følger av ikke-meddelte endringer på minst<br /> kr 435 000. Videre må det tas i betraktning at det i Miljøtransports anbud het at<br /> ”Miljøtransport ønsker å samkjøre husholdningstransporten med transport av<br /> næringsavfall for å utnytte ledig kapasitet til enhver tid. Dette resulterer også i at<br /> beredskapskapasiteten øker”. Dette har sammenheng med at næringsavfallet etter planen<br /> skulle håndteres av Miljøtransports søsterselskap Miljøexpert AS. I sitt anbud tilbød<br /> SB Transport en rabatt på 7 prosent, ca. kr 560 000, dersom SB Transport oppnådde en<br /> avtale om innkjøring av næringsavfallet i området.<br /> <br /> (101) Det er på det rene at selv om man justerer anbudet fra SB Transport i lys av de opsjonene<br /> som faktisk ble valgt, ligger SB Transports anbud vesentlig høyere enn Miljøtransports,<br /> uansett hvilken av partenes beregninger som legges til grunn. Det er etter mitt syn ikke<br /> tilstrekkelig sannsynliggjort at det skal gjøres fradrag i SB Transports anbud for<br /> ytterligere endringer, slik SB Transport har anført. Derimot er det uklart hvilken<br /> betydning Miljøtransports ønske om samordning med næringsavfallet har hatt for<br /> størrelsen på Miljøtransports anbud. Det anbudsrettslige likhetsprinsippet tilsier at den<br /> fordelen det eventuelt ville innbære å samordne husholdningstransporten med transport av<br /> næringsavfall, skulle innkalkuleres i anbudet. Selv om man som SB Transport har gjort<br /> gjeldende, av denne grunn reduserer SB Transports anbud med 7 prosent, ville imidlertid<br /> anbudet fra SB Transport fortsatt være minst 10 prosent høyere enn anbudet fra<br /> Miljøtransport, og dermed den antatte kostnaden ved å utføre oppdraget i egenregi. Jeg<br /> legger ut fra dette til grunn at det ville vært en fullt ut forsvarlig vurdering å forkaste alle<br /> anbudene for å foreta oppdraget i egenregi.<br /> <br /> (102) SB Transport har dermed ikke påvist med klar sannsynlighetsovervekt at SB Transport<br /> ville fått oppdraget.<br /> <br /> (103) SB Transport har også vist til at oppgaven med å foreta innsamling av husholdningsavfall<br /> påligger den enkelte kommunen, se forurensningsloven § 30. SB Transport anfører at det<br /> følger av EØS-regler, slik de er forstått av EF-domstolen, at kommunene da ikke kan<br /> gjennomføre oppgavene i egen regi gjennom det interkommunale selskapet Reno-Vest.<br /> Jeg kan ikke se at dette fører frem. Dels er jeg i tvil om hvor relevant problemstillingen i<br /> det hele tatt er når det er Reno-Vest, ikke den enkelte kommunen, som er anbudsinnbyder.<br /> Men i alle fall er jeg enig i det syn som er lagt til grunn i en avgjørelse 7. november 2005<br /> fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Flertallet uttaler der:<br /> <br /> :”Flertallet kan ikke se at saklig begrunnet samarbeid mellom kommuner gjennom interkommunale selskaper ikke skal kunne kombineres med egenregi i de tilfellene hvor det interkommunale selskapet er opprettet med det hovedformål å dekke eierkommunenes behov, og eierkommunene samlet utøver en kontroll som er på linje med den som gjelder for interne etater.”<br /> <br /> (104) Det samme rettslige synet har Fornyings- og administrasjonsdepartementet gitt uttrykk for<br /> i Veileder til reglene om offentlige anskaffelser, utgitt i 2006, der det heter på side 33:<br /> <br /> :”Eksempel på tillatt egenregi:<br /> :Kommune A eier, sammen med syv andre kommuner, det interkommunale avfallsselskapet ”Rent og ryddig IKS”, organisert etter lov om interkommunale selskaper. Kommune A er den minste kommunen i samarbeidet og har eierandel etter dette. Kommune A vil etter departementets oppfatning kunne tildele oppdraget med å samle inn og behandle husholdningsavfallet i kommune A, til ”Rent og Ryddig IKS” etter unntaket for egenregi.”<br /> <br /> (105) Noe rettslig hinder for egenregi ser jeg da ikke, og som tingretten og lagmannsretten er<br /> jeg kommet til at årsakskravet ikke er oppfylt, slik at SB Transports anke ikke fører frem.<br /> <br /> (106) Siden jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.<br /> <br /> (107) Dommer Bruzelius: Jeg er i likhet med førstvoterende kommet til at det er begått<br /> vesentlige feil i anbudssaken, og til at det således foreligger ansvarsgrunnlag. SB<br /> Transport har da krav på erstatning for lidt tap ved ikke å bli tildelt oppdraget, forutsatt at<br /> selskapet med klar sannsynlighetsovervekt kan påvise at oppdraget skulle ha gått til SB<br /> Transport. I motsetning til førstvoterende, mener jeg, hensett til de konkrete<br /> omstendigheter i saken, at også kravet til årsakssammenheng er oppfylt.<br /> <br /> (108) Som førstvoterende har gjort rede for, skulle anbudet fra Miljøtransport ha vært avvist.<br /> Hovedspørsmålet i årsaksvurderingen er, slik jeg vurderer saken, om Reno-Vest kunne ha<br /> forkastet de øvrige anbudene.<br /> <br /> (109) Etter mitt syn fremgår det klart av dokumentene at Reno-Vest etter en samlet vurdering<br /> fant anbudet fra SB Transport å være økonomisk mer fordelaktig enn anbudet fra Østbø,<br /> både på kontraktstidspunktet og senere. Særlig viser jeg til underretningen i brev av 24.<br /> november 2003 fra Reno-Vest til anbyderne. Men også i brev 22. juni 2004 fra advokat<br /> Enoksen til Klagenemnda for offentlige anskaffelser ble anbudet fra SB Transport omtalt<br /> som det nest laveste anbud. Anførselen vedrørende forholdet til Østbø finner man heller<br /> ikke spor av i de tidligere instansers dommer. Jeg finner det etter dette ikke tvilsomt at<br /> dersom det ikke var grunnlag for å forkaste de øvrige anbudene, ville SB Transport ha fått<br /> oppdraget.<br /> <br /> (110) Som førstvoterende legger jeg til grunn at spørsmålet om forkastelse av de øvrige<br /> anbudene beror på en saklighets- eller forsvarlighetsvurdering. Jeg viser til det hun har<br /> sagt om anskaffelsesforskriften og Concordkjennelsen i [[Rt-2001-473]].<br /> <br /> (111) Vurderingen må basere seg på det materialet som er lagt frem. Dette er i hovedtrekk<br /> anbudsinnbydelsen, anbudsbrevene med anbudssammendrag og den sammenstilling av<br /> tallene som fremkom i Pedersens innstilling til styret. Det er også vist til budsjettall, og<br /> begge sider har utarbeidet og lagt frem talloppstillinger for å påvise forholdet mellom<br /> anbudene i forhold til opsjoner og andre faktiske omstendigheter.<br /> <br /> (112) Reno-Vest gjør gjeldende at Miljøtransports anbud - selv om det skulle ha vært avvist -<br /> viste hva det ville ha kostet å utføre arbeidet i egenregi, og at den store prisforskjellen må<br /> være avgjørende ved forsvarlighetsvurderingen. Jeg er her ikke enig med Reno-Vest.<br /> <br /> (113) Når det først gjelder dokumentene i anbudssaken, viser jeg til at det nettopp er ved<br /> utarbeidelsen av anbudsgrunnlaget med opsjonene og tallene i anbudet fra Miljøtransport<br /> at den uakseptable rolleblandingen med styrke har gjort seg gjeldende. Dette taler allerede<br /> i seg selv mot at materialet kan brukes for å underbygge at det ut fra anbudet fra<br /> Miljøtransport ville ha vært forsvarlig å forkaste de øvrige anbud.<br /> <br /> (114) Jeg legger til grunn at både Espen With-Hanssen og Kai Hemminghytt har hatt en helt<br /> annen innsikt enn konkurrentene i oppdragsgivers ønsker og behov. Dette gjelder både i<br /> forhold til hvilke av de mange opsjoner Reno-Vest har ansett som mest aktuelle, hvilke<br /> poster i anbudet som var de viktigste for selskapet, og hvor det kunne være aktuelt med<br /> justeringer senere. Dette viser etter min mening at man ikke uten videre kan legge<br /> anbudet fra Miljøtransport til grunn ved forsvarlighetsvurderingen.<br /> <br /> (115) I tilknytning til grunnlagsmaterialet peker jeg også på at Miljøtransport i sitt anbud ga<br /> uttrykk for at selskapet ønsket å samkjøre husholdningstransporten med transport av<br /> næringsavfall for å utnytte ledig kapasitet til enhver tid. Dette hadde sammenheng med at<br /> næringsavfallet etter planen skulle håndteres av søsterselskapet Miljøexpert AS. I hvilken<br /> grad dette har påvirket anbudet fra Miljøtransport er vanskelig å vite, men man kan etter<br /> min mening ikke se bort fra muligheten for kryssubsidiering. Forholdet underbygger etter<br /> mitt syn betenkelighetene ved å tillegge anbudet fra Miljøtransport vekt ved<br /> forsvarlighetsvurderingen.<br /> <br /> (116) Reno-Vests driftsbudsjett for 2004 er datert 24. oktober 2003, med andre ord en uke før<br /> anbudsfristen gikk ut. Mye taler for at det er basert på utregningen av Miljøtransports<br /> anbud. Også budsjettet rammes da av den rolleblanding som har funnet sted. Jeg finner<br /> det klart at budsjettallet ikke kan ha noen vekt i forsvarlighetsvurderingen.<br /> <br /> (117) Begge sider har videre lagt frem tallmateriale til belysning av forholdet mellom anbudene.<br /> Disse spriker sterkt. Blant annet fremgår det av tall lagt frem av SB Transport at det under<br /> bestemte forutsetninger ikke er stor forskjell mellom anbudene fra Miljøtransport og<br /> SB Transport. Det tallene etter min mening viser, er at sammenligningen avhenger av<br /> hvilke opsjoner man legger inn, og hvilke faktiske forhold man korrigerer for. Jeg viser<br /> her til det jeg tidligere har sagt om det konkurransefortrinn som lå i at With-Hanssen og<br /> Hemminghytt hadde innsikt i Reno-Vests ønsker og behov.<br /> <br /> (118) Etter min mening underbygger ikke anbudet fra Miljøtransport, selskapets<br /> anbudsmateriale og Reno-Vests budsjettall - slik forholdene her ligger an - at det ville ha<br /> vært forsvarlig ut fra økonomiske forhold å forkaste de øvrige anbudene. Heller ikke det<br /> nærmere sammenligningsmaterialet som er utarbeidet for Høyesterett, gir grunnlag for en<br /> slik konklusjon. Noen begrunnelse i henhold til anskaffelsesforskriften er, som<br /> førstvoterende har redegjort for, ikke gitt, og det nærmere grunnlaget for Miljøtransports<br /> anbud er ikke fremlagt.<br /> <br /> (119) Når det således må anses påvist at det ikke forelå forsvarlig grunnlag for å forkaste de<br /> øvrige anbudene, og det er klart at anbudet ville ha gått til SB Transport som etter en<br /> samlet vurdering hadde levert det økonomisk mest fordelaktige anbudet dersom anbudet<br /> fra Miljøtransport rettelig hadde vært avvist, finner jeg at årsakskravet om klar<br /> sannsynlighetsovervekt er tilfredsstilt.<br /> <br /> (120) For meg er det etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om Reno-Vest ville ha<br /> hatt adgang til å utføre oppdraget i egenregi.<br /> <br /> (121) SB Transport gis etter dette medhold i sitt krav om dekning av det omforente beløp i<br /> positiv oppfyllelsesinteresse.<br /> <br /> (122) SB Transport har vunnet saken fullt ut. Jeg finner at selskapet bør tilkjennes<br /> saksomkostninger for alle instanser etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første<br /> ledd. Omkostningene settes i samsvar med omkostningsoppgaven til 493 779 kroner.<br /> <br /> (123) Jeg stemmer etter dette for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Reno-Vest IKS betaler til SB Transport AS 1 025 000 - enmillionogtjuefemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. juli 2007 til betaling skjer.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Reno-Vest IKS til SB Transport AS 493 779 - firehundreognittitretusensjuhundreogsyttini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> (124) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Indreberg.<br /> <br /> (125) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bruzelius.<br /> <br /> (126) Dommer Gjølstad: Likeså.<br /> <br /> (127) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Reno-Vest IKS betaler til SB Transport AS 1 025 000 - enmillionogtjuefemtusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. juli 2007 til betaling skjer.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Reno- Vest IKS til SB Transport AS 493 779 - firehundreognittitretusensjuhundreogsyttini - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1861-U_-_Rt-2007-1542&diff=212969 2019-02-25T15:41:42Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2007-11-07<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01861-U - Rt-2007-1542<br /> |Sammendrag=<br /> Spørsmålet var om samtlige dommere ved lagmannsretten var inhabile til å behandle en sak. <br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Dommeres habilitet<br /> |Saksgang=<br /> Gulating lagmannsrett LG-2006-21765-1 (sak nr. 06-021765ASI-GULA/AVD1) - Høyesterett HR-2007-01861-U, (sak nr. 2007/1461), sivil sak, habilitet<br /> |Parter=<br /> A Walston mot B (advokat Tore Lunde)<br /> |Forfatter=<br /> Utgård, Øie, Endresen<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§108 Domstolloven (1915) §108], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§117 §117]<br /> }}<br /> <br /> (1) Ved brev av 8. oktober 2007 har Gulating lagmannsrett forelagt Høyesteretts kjæremålsutvalg<br /> spørsmålet om samtlige dommere ved lagmannsretten er inhabile til å behandle sak<br /> 06-021765ASI-GULA/AVD1 mellom A og B, jf.<br /> domstolloven § 117 annet ledd tredje punktum. Det fremgår av brevet at beslutningen om å<br /> forelegge spørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg er truffet av førstelagmannen.<br /> <br /> (2) Etter at lagmannsretten hadde avholdt ankeforhandling i saken 3. mai 2007, men før dom var<br /> avsagt, ble rettens formann, lagdommer Nils Skaar, kjent med at A og<br /> C har anlagt privat straffesak mot ham, samt mot en annen dommer ved<br /> Gulating lagmannsrett og mot en høyesterettsdommer. På bakgrunn av dette saksanlegget<br /> anså lagdommer Skaar seg inhabil, og ved lagmannsrettens kjennelse 27. juli 2007 ble det<br /> bestemt at han skulle vike sete.<br /> <br /> (3) Gulating lagmannsrett tok sikte på å avholde ny ankeforhandling med nye dommere. I<br /> prosesskriv av 23. august 2007 krevde imidlertid A at saken skulle<br /> behandles ved en annen lagmannsrett, under henvisning til at dommerne ved Gulating<br /> lagmannsrett er inhabile etter domstolloven § 108. Dette er bakgrunnen for at lagmannsretten<br /> har forelagt habilitetsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> <br /> (4) Til støtte for at det foreligger inhabilitet, har A i korte trekk anført:<br /> <br /> (5) Gulating lagmannsrett har gjentatte ganger brutt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper<br /> overfor A og hennes familie, noe som har ført til tap av hjem, arbeidsplass, innbo og<br /> løsøre. Som eksempler på dette nevnes: Lagmannsretten unnlot i en sak mellom A og<br /> DnB å oversende A et prosesskriv fra motparten, noe som Norge ble domfelt for i Den<br /> europeiske menneskerettsdomstol. I en sak om tvangsfullbyrdelse mellom A og B<br /> , knyttet til nærværende sak, unnlot lagmannsretten å ta stilling til påstander om at<br /> motparten hadde avgitt falsk forklaring og tilbakeholdt bevis, og lagmannsretten sendte<br /> motpartens tilsvar til Høyesteretts kjæremålsutvalg til feil adresse. I den samme saken har<br /> dessuten lagmannsretten klarert namsmannens gjennomføring av tvangsfravikelse.<br /> <br /> (6) B har ikke inngitt merknader, og Gulating lagmannsrett har ikke gitt uttrykk for noe<br /> spesielt syn på habilitetsspørsmålet.<br /> <br /> (7) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at de anførte forhold ikke gir grunn til å reise tvil om<br /> Gulating lagmannsretts uavhengighet og upartiskhet. Kravet om at alle dommerne i Gulating<br /> lagmannsrett viker sete, tas etter dette ikke til følge.<br /> <br /> (8) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Kravet om at alle dommerne i Gulating lagmannsrett viker sete i sak 06-021765ASI-GULA/AVD1, tas ikke til følge.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1075-U_-_Rt-2006-765&diff=212968 2019-02-25T15:34:40Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-06-20<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01075-U - Rt-2006-765<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om avvisning av erstatningssøksmål fra selskapskreditor mot styreleder i et aksjeselskap på grunnlag av tap som pretenderes å være påført kreditor ved at styrets disposisjoner skal ha redusert kreditorens dekningsmuligheter i selskapet, jf. aksjeloven § 17-6 og konkursloven § 118.<br /> |Stikkord=<br /> Konkurs, Aksjeselskap, Søksmålskompetanse<br /> |Saksgang=<br /> Indre Follo tingrett TFOLL-2003-75690 - Borgarting lagmannsrett LB-2006-39437 - Høyesterett HR-2006-01075-U, (sak nr. 2006/826), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Alf Olsen (advokat Trond Sollund) mot Actinor Shipping AS (advokat Harald Arnkværn)<br /> |Forfatter=<br /> Coward, Matningsdal, Bruzelius<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 Tvistemålsloven (1915) §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1997-06-13-44/§17-6 Aksjeloven (1997) §17-6], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-58/§118 Konkursloven (1984) §118]<br /> }}<br /> (1) Saken gjelder spørsmål om avvisning av erstatningssøksmål fra selskapskreditor mot<br /> styreleder i et aksjeselskap på grunnlag av tap som pretenderes å være påført kreditor ved at<br /> styrets disposisjoner skal ha redusert kreditorens dekningsmuligheter i selskapet, jf.<br /> aksjeloven § 17-6 og konkursloven § 118.<br /> <br /> (2) Alf Olsen var styreleder og daglig leder i Marine Investment Management AS frem til det ble<br /> åpnet konkurs i selskapet 18. desember 2003. Actinor Shipping AS er kreditor i boet.<br /> <br /> (3) Ved stevning av 12. desember 2003 reiste Actinor Shipping ASA (senere Actinor Shipping<br /> AS) søksmål mot Alf Olsen for Indre Follo tingrett med krav om erstatning. Grunnlaget for<br /> deler av erstatningskravet var at Marine Investment Management AS skal ha drevet<br /> virksomhet for kreditorenes regning forut for konkursen, og at Alf Olsen som styreleder er<br /> erstatningsansvarlig for det tap kreditorfellesskapet er påført gjennom reduserte<br /> dekningsmuligheter i selskapet. Alf Olsen påsto søksmålet avvist for denne delen.<br /> <br /> (4) Follo tingrett behandlet avvisningskravet i rettsmøte 7. februar 2006. I brev av 13. februar<br /> 2006 meddelte tingretten partene at retten hadde truffet slik beslutning:<br /> <br /> :”Retten har besluttet at saken i sin helhet blir å fremme.”<br /> <br /> (5) Alf Olsen påkjærte beslutningen til Borgarting lagmannsrett, som 4. april 2006 avsa kjennelse<br /> med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Follo tingretts beslutning av 13. februar 2006 om å fremme saken i sin helhet stadfestes.<br /> <br /> :2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.”<br /> <br /> (6) Alf Olsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse.<br /> <br /> (7) Den kjærende part - Alf Olsen - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (8) Actinor Shipping AS kan ikke som kreditor i Marine Investment Management AS’ konkursbo,<br /> fremme et direkte krav mot Alf Olsen som følge av tap Alf Olsen som styreleder og daglig<br /> leder skal ha påført Marine Investment Management AS. Økonomisk interesse i et krav gir i<br /> seg selv ikke tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden, jf. Schei, Tvistemålsloven,<br /> 1998, side 276.<br /> <br /> (9) En selskapskreditor kan bare fremme denne type krav i medhold av konkursloven § 118. Det<br /> er enighet mellom partene om at en slik lovforståelse følger av Høyesterettsdom inntatt i<br /> [[Rt-1993-20]].<br /> <br /> (10) Spørsmålet saken reiser er om denne rettstilstanden ble endret gjennom vedtakelsen av ny<br /> aksjelov, jf. særlig aksjeloven § 17-6. For konkurstilfellene kan en slik endring ikke utledes av<br /> ordlyden eller forarbeidene og er heller ikke lagt til grunn i litteraturen. Samtidig ville en slik<br /> endring skape en uoversiktlig og lite heldig rettstilstand i konkurstilfellene, slik Høyesterett<br /> også ga uttrykk for i nevnte dom, og ville dessuten langt på vei gjøre konkursloven § 118<br /> overflødig. Konkursloven § 118 må gå foran den alminnelige regelen i aksjeloven § 17-6 som<br /> lex specialis.<br /> <br /> (11) Alf Olsen har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Saken avvises for den del av kravet som bygger på at driften av selskapet fortsatte for kreditorenes regning.<br /> <br /> :2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.”<br /> <br /> (12) Kjæremålsmotparten - Actinor Shipping AS - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (13) Det er enighet mellom partene om at spørsmålet saken reiser, er om aksjeloven § 17-6 har<br /> etablert en ny rettstilstand med hensyn til aksjonærers og kreditorers søksmålskompetanse.<br /> <br /> (14) I kjæremålet reiser den kjærende part spørsmål om Actinor Shipping AS har rettslig interesse i<br /> søksmålet. Det må legges til grunn at Actinor Shipping AS har rettslig interesse. Den<br /> kjærende parts anførsel på dette punktet er for øvrig ny for Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> <br /> (15) Saken står for øvrig i samme stilling som for lagmannsretten, og det gjøres gjeldende at<br /> lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. Actinor Shipping AS slutter seg til lagmannsrettens<br /> kjennelsesgrunner og viser til tilsvaret for lagmannsretten.<br /> <br /> (16) Før vedtakelsen av den nye aksjeloven var det riktig at kravet bare kunne vært fremmet etter<br /> reglene i konkursloven § 118. Etter aksjeloven § 17-6 vil en enkeltkreditor nå også kunne<br /> fremme søksmål etter aksjelovens regler. Det kan ikke utledes av verken ordlyden eller<br /> forarbeidene til aksjeloven § 17-6 at bestemmelsen ikke skal gjelde i konkurstilfellene, eller at<br /> det skal gjelde bestemte kvalifikasjoner for så vidt gjelder anvendelsen av bestemmelsen. Den<br /> eneste begrensningen i enkeltkreditorenes rett til å fremme krav er at eventuelle krav fra<br /> selskapet har fortrinnsrett. Dette går direkte frem av bestemmelsen.<br /> <br /> (17) En slik forståelse av aksjeloven er også lagt til grunn i litteraturen, jf. kommentarutgaven til<br /> aksjeloven og professor Rune Sæbøs artikkel i Nybrott og odling, festskrift til Nils Nygaard<br /> (2002) side 199 flg.<br /> <br /> (18) Den kjærende parts forståelse av aksjeloven § 17-6, som innebærer at det skal innfortolkes<br /> begrensninger i bestemmelsen som ikke fremgår av ordlyden, vil skape en uheldig<br /> rettsusikkerhet med hensyn til rekkevidden av slike eventuelle begrensninger. Dette tilsier at<br /> kreditorenes søksmålsadgang bare skal være underlagt de begrensninger som går frem av<br /> loven.<br /> <br /> (19) Actinor Shipping AS har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 04.04.2006 stadfestes.<br /> <br /> :2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.”<br /> <br /> (20) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et<br /> kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven § 404 første ledd.<br /> Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning - tolkningen av aksjeloven § 17-6 og<br /> konkursloven § 118 - som utvalget kan prøve.<br /> <br /> (21) Lagmannsretten la til grunn at en som har krav mot et selskap, kan reise erstatningssøksmål<br /> mot medlemmer av selskapets styre på grunnlag av tap som kreditoren påstår å være påført<br /> ved at styrets disposisjoner har redusert kreditorenes mulighet for dekning fra selskapet.<br /> <br /> (22) I Høyesteretts dom i [[Rt-1993-20]] ble det lagt til grunn at kreditorene ikke hadde en slik<br /> mulighet. Spørsmålet er - slik partene er enige om - hvorvidt dette er endret ved aksjeloven<br /> fra 1997, nærmere bestemt § 17-6, som lyder slik:<br /> <br /> :”Aksjeeiere, kreditorer eller andre som har lidt tap fordi selskapet er påført tap, er bundet av selskapets skadeoppgjør, og deres krav står tilbake for selskapets krav.”<br /> <br /> (23) Bestemmelsens ordlyd sier ikke at selskapskreditorene har adgang til å gå på styremedlemmer,<br /> men kan synes å forutsette en slik adgang.<br /> <br /> (24) Lagmannsretten uttaler i sin grundige kjennelse:<br /> <br /> :”I lovproposisjonen [Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) side 122] uttaler departementet at det er lite behov for å begrense adgangen til direkte krav for kreditorer, og at en ikke ville følge opp forslaget fra Aksjelovutvalget om å avskjære direkte krav fra kreditorer og aksjeeiere. Man fant det imidlertid nødvendig å lovfeste at selskapets krav har fortrinnsrett, slik det nå fremgår av ordlyden i bestemmelsen. I kommentaren til § 17-6 (forslagets § 17-7) på side 181 i proposisjonen vises til ovenstående alminnelige bemerkninger, og at bestemmelsen forutsetter at aksjeeiere, kreditorer eller andre kan gjøre direkte krav gjeldende. Det framgår av Innst. O. nr. 80 (1996-97) side 30 at komiteens flertall støtter forslaget.<br /> <br /> :I Aarbakke m.fl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer, 2. utgave side 958 drøftes om bestemmelsen skal forstås slik at spørsmålet om adgang til direkte søksmål fortsatt skal overlates til rettspraksis, og at bestemmelsen bare fastslår den subsidiære karakter av et slikt krav. Den konkluderer med at det synes mest nærliggende å tolke bestemmelsen slik at søksmål fra aksjeeiere og kreditorer i utgangspunktet kan fremmes, dvs at § 17-6 er hjemmel for slike krav. Til sammenligning er vist til Rt 1997 side 473, som gjaldt forståelsen av bestemmelser i daværende aksjelovs kapittel 15, spørsmålet om en aksjeeier hadde søksmålskompetanse for så vidt angikk et pretendert krav på erstatning for sin andel av selskapstap.<br /> <br /> :I festskrift til Nils Nygaard, Nybrott og odling, fra 2002, uttaler dr. juris Rune Sæbø i sitt bidrag om ”erstatningskrav i aksjeselskapsforhold”, side 208 at aksjeloven § 17-6 ikke viderefører ”Høyesteretts løsning fra Rt 1993.20 med en hovedregel om at kreditor ikke kan kreve erstatning og en sterkt skjønnsmessig unntaksregel hvor kreditor kan kreve erstatning”. Det anføres at det kan diskuteres om bestemmelsen er hjemmel for slike særkrav. Etter Sæbøs syn bør bestemmelsen ”sees som en regel som forutsetter adgang til å fremme særkrav som nevnt i bestemmelsen, og som har som formål å regulere forholdet mellom slike særkrav og selskapskravet”.<br /> <br /> :Ved lovtolkingen finner lagmannsretten støtte for avgjørelsen i de refererte syn fra teorien. Det legges til grunn at lovgiver faktisk endret rettstilstanden etter Rt 1993 side 20 (Sjødaldommen) ved den nye aksjeloven § 17-6, og at den riktige forståelse av bestemmelsen er at den forutsetter at kreditor har slik søksmålskompetanse, slik Actinor pretenderer. Lagmannsretten finner også at dette syn best samsvarer med ordlyden i bestemmelsen, og de motiver som er referert foran. Om bestemmelsen også skal anses som lovhjemmel for et slikt krav, eller om den bare regulerer forholdet mellom et slikt krav og selskapskravet, er ikke avgjørende for avvisningsspørsmålet.”<br /> <br /> (25) Kjæremålsutvalget er enig i den tolkning av aksjeloven § 17-6 som lagmannsretten gir uttrykk<br /> for.<br /> <br /> (26) Den kjærende part viser også til konkursloven § 118. Bestemmelsen gjelder imidlertid<br /> adgangen for enkeltkreditorer til å reise sak på boets vegne, og den rett eller de beløp som<br /> eventuelt blir vunnet, tilfaller boet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at bestemmelsen har<br /> betydning for saken.<br /> <br /> (27) Kjæremålet må etter dette forkastes.<br /> <br /> (28) Kjæremålsmotparten har - i likhet med den kjærende part - nedlagt påstand om at<br /> saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, se<br /> tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum. Utvalget tar påstanden til følge.<br /> <br /> (29) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-855-A_-_Rt-2006-607&diff=212967 2019-02-25T15:33:43Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-05-23<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-00855-A - Rt-2006-607<br /> |Sammendrag=<br /> Ved lovendring ble den såkalte knekkpunktregelen i Statens pensjonskasseloven § 14 første ledd annet punktum opphevet. Dette innebar at pensjonsgrunnlaget ble endret slik at inntekt opp til 12 G - folketrygdens grunnbeløp - fullt ut blir medregnet ved beregning av pensjonen. Før endringen ble inntekt mellom 8 G og 12 G bare medregnet som pensjonsgrunnlag med en tredjedel. Saken gjaldt spørsmål om denne endringen bare gjelder for de statsansatte som blir pensjonert etter 1. mai 2000, eller om den også gjelder for dem som allerede var pensjonert på dette tidspunkt. Dissens: 3-2 (dissensen gjaldt saksomkostningsavgjørelsen) <br /> |Stikkord=<br /> Trygderett, Endring av statsansattes pensjonsregler, Knekkpunktregelen<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett TOSLO-2005-56771 - Høyesterett HR-2006-00855-A, (sak nr. 2006/57), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Staten v/Statens Pensjonskasse og Staten v/ Fornyings- og administrasjonsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Karin Fløistad - til prøve) mot Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt v/Arbeidsutvalgets formann professor dr.med. Dagfinn Aarskog (advokat Erik Keiserud). Hjelpeintervenient: Norsk Pensjonistforbund (advokat Erik Keiserud)<br /> |Forfatter=<br /> Tjomsland, Kaasen, Stabel, Dissens: Oftedal Broch, Lund<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1949-07-28-26/§11 Statens pensjonskasseloven (1949) §11], [https://lovdata.no/lov/1949-07-28-26/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/1949-07-28-26/§22 §22], [https://lovdata.no/lov/2000-03-24-16/§5-7 Foretakspensjonsloven (2000) §5-7]<br /> }}<br /> (1) Dommer Tjomsland: Ved lov 7. juli 2000 nr. 67 ble den såkalte knekkpunktregelen i<br /> § 14 første ledd annet punktum i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse<br /> opphevet. Dette innebar at pensjonsgrunnlaget ble endret slik at inntekt opp til 12 G -<br /> folketrygdens grunnbeløp - fullt ut blir medregnet ved beregning av pensjonen. Før<br /> endringen ble inntekt mellom 8 G og 12 G bare medregnet som pensjonsgrunnlag med en<br /> tredjedel.<br /> <br /> (2) Saken gjelder spørsmålet om denne endringen bare gjelder for de statsansatte som blir<br /> pensjonert etter 1. mai 2000, eller om den også gjelder for dem som allerede var<br /> pensjonert på dette tidspunkt. Spørsmålet er ikke omtalt i lovens<br /> ikrafttredelsesbestemmelse. Statens Pensjonskasse har - i samsvar med uttalelser i<br /> lovforarbeidene - praktisert loven slik at endringen bare har vært anvendt for dem som er<br /> blitt pensjonert etter 1. mai 2000.<br /> <br /> (3) Det sentrale begrep ved beregningen av pensjonene etter lov om Statens Pensjonskasse er<br /> pensjonsgrunnlaget. Dette er grunnlaget for å fastsette både alderspensjon, uførepensjon,<br /> enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Det danner også grunnlaget for å beregne<br /> innskuddsplikten, jf. § 16. Etter § 11 er arbeidstakerens pensjonsgrunnlag ”den faste<br /> arbeidsinntekt for det arbeidsforhold som gir rett til medlemskap i Pensjonskassen.”<br /> Lovens § 14 har imidlertid alltid satt grenser for hvor høy inntekt som kan medregnes i<br /> pensjonsgrunnlaget. En slik begrensning fulgte også av de tidligere lover om<br /> pensjonsordning for statens tjenestemenn av 20. april 1917 og 28. juli 1921 nr. 3.<br /> <br /> (4) Siden partene i betydelig grad har gått inn på de endringer som siden vedtakelsen i 1949<br /> er foretatt i nåværende lovs § 14, finner jeg det hensiktsmessig å gjengi den redegjørelse<br /> som er inntatt om dette i Ot.prp. nr. 21 (1987-88) side 1:<br /> <br /> :”... Ved vedtakelsen av pensjonsloven i 1949 var pensjonsgrunnlaget (innskottsgrunnlaget) begrenset til kr. 13 000,-. Dette tilsvarte lønnen for byråsjef. Med virkning fra 1. april 1952 ble grunnlaget hevet til lønnsklasse 17 på statens hovedregulativ,<br /> <br /> ::fra 1. januar 1958 til lønnsklasse 18.<br /> ::fra 1. juni 1960 til lønnsklasse 20, mens det overskytende ble medregnet med 1/3,<br /> ::fra 1. juni 1962 til lønnsklasse 22 + 1/3 av det overskytende.<br /> ::fra 1. mai 1968 til lønnsklasse 23 + 1/3 av overskytende lønn inntil den lønn som gjaldt<br /> ::for stillinger som tidligere var lønnet etter sjefsregulativets klasse 8,<br /> ::fra 1. mai 1971 ble innskuddet begrenset slik at den del av lønnen som oversteg<br /> ::regulativlønnen i høyeste lønnsklasse i statens lønnsregulativ ble medregnet med 1/3<br /> ::begrenset oppad til lønnen i det tidligere sjefsregulativets klasse 8.<br /> <br /> :Med virkning fra 1. mai 1976 ble grensene satt til lønnstrinn 26 og 35 i det nye lønnsregulativet. Lønnstrinn 26 utgjorde kr. 111 504,-, eller 9,215 ganger G.<br /> <br /> :Fra 1. juli 1982 var grensene lønnstrinn 27 og 37. Ltr. 27 var kr. 162 681,-, eller 7,67 G.<br /> <br /> :Det høyeste alminnelige pensjonsgrunnlag har vært knyttet til byråsjef lønn. Da byråsjefene 1. juli 1983 ble flyttet opp i lønnstrinn 28 på statens lønnsregulativ, ble imidlertid ikke pensjonslovens § 14 endret tilsvarende, og det høyeste alminnelige pensjonsgrunnlag har siden ligget fast på lønnstrinn 27 og maksimalgrunnlaget på lønnstrinn 37. ...”<br /> <br /> (5) Det fremgår her at den såkalte knekkpunktregelen ble innført i 1960. Dette skjedde i<br /> forbindelse med innføringen av et sjefsregulativ i staten. Det øvre knekkpunktet - eller<br /> ”taket” - er for øvrig falt ut ved proposisjonens gjengivelse av endringene for 1960 og<br /> 1962. Ot.prp. nr. 21 (1987-88) førte frem til lovendringen i 1988 da begrensningene i<br /> pensjonsgrunnlaget ble knyttet til folketrygdens grunnbeløp, og bestemmelsen fikk da den<br /> utforming den hadde frem til lovendringen i 2000.<br /> <br /> (6) I overgangsreglene til lov om Statens Pensjonskasse i 1949 ble det angitt i hvilken<br /> utstrekning de forbedringer som fulgte av den nye loven, skulle anvendes for dem som<br /> tidligere var pensjonert. Ved endringene i pensjonsgrunnlaget i 1952 og 1958 er forholdet<br /> til de tidligere pensjonister ikke omtalt i lovteksten. Pensjonen ble også for disse<br /> omregulert, jf. blant annet Ot.prp. nr. 51 (1952) side 2, men det er uklart om det skjedde<br /> etter de samme eller etter noe andre prinsipper enn for nye pensjonister. Endringene i<br /> pensjonsgrunnlaget i 1960, 1962, 1968 og 1971 fikk - etter særskilt bestemmelse i<br /> ikrafttredelsesreglene - anvendelse også for dem som tidligere var blitt pensjonert. Ved<br /> de tre endringene som skjedde i 1976, 1982 og 1988, ble dette ikke fastsatt i<br /> ikrafttredelsesbestemmelsen. Det var likevel på det rene at endringene også skulle gjelde<br /> for løpende pensjoner.<br /> <br /> (7) Ved stevning 21. april 2005 gikk Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt -<br /> en gruppe som da besto av 230 pensjonister som hadde rett til pensjon fra Statens<br /> Pensjonskasse og som var pensjonert før 1. mai 2000 - til søksmål mot staten v/Statens<br /> Pensjonskasse og staten v/Moderniseringsdepartementet, nå Fornyings- og<br /> administrasjonsdepartementet. Det ble nedlagt påstand med krav om fastsettelsesdom for<br /> erstatningsansvar for det tap medlemmene av gruppen var blitt påført ved at lovendringen<br /> ikke var anvendt for dem.<br /> <br /> (8) Oslo tingrett avsa 25. oktober 2005 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Statens Pensjonskasse og Staten v/Moderniseringsdepartementet er solidarisk ansvarlige for det tap medlemmene av ”Gruppe for likestilling etter opphevelse av knekkpunkt” har lidd som følge av at endringsloven 7. juli 2000 nr 67 ikke er gitt anvendelse for dem.<br /> <br /> :2. Statens Pensjonskasse v/Moderniseringsdepartementet betaler kr - 280 062,50 - tohundreogåttitusenog toogsekstikronerogfemtiøre - i saksomkostninger til medlemmene av ”Gruppe for likestilling etter opphevelse av knekkpunkt” med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (9) Staten påanket tingrettens dom og søkte om tillatelse til å bringe anken direkte inn for<br /> Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke<br /> direkte til Høyesterett.<br /> <br /> (10) Norsk Pensjonistforbund har erklært hjelpeintervensjon til støtte for ankemotparten.<br /> Under ankeforberedelsen for Høyesterett har ankemotparten endret påstanden slik at det<br /> nå kreves dom for at ankemotparten har rett til å få beregnet pensjonsgrunnlaget for sin<br /> pensjon fra Statens Pensjonskasse i samsvar med den endring av pensjonskasseloven § 14<br /> som skjedde ved lov 7. juli 2000 nr. 67. For det tilfellet at Høyesterett skulle gi<br /> ankemotparten medhold, har staten meddelt at den ikke vil bestride plikt til etterbetaling<br /> med de begrensninger som følger av foreldelsesregler. Staten har frafalt en anførsel om at<br /> saken først skulle vært brakt inn for Trygderetten. Det er avgitt tre skriftlige erklæringer<br /> og fremlagt enkelte nye dokumenter i saken. Saken står - på tross av de nevnte endringer<br /> - i all hovedsak i samme stilling som for tingretten.<br /> <br /> (11) De ankende parter, staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og<br /> administrasjonsdepartementet, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:<br /> <br /> (12) Ordlyden i ikrafttredelsesbestemmelsen til lovendringen må - isolert betraktet - anses<br /> som åpen i forhold til det spørsmål saken gjelder. Det følger imidlertid av § 22 i lov om<br /> Statens Pensjonskasse, som bestemmer at pensjonen beregnes av medlemmets<br /> pensjonsgrunnlag når han fratrer stillingen, at denne type lovendringer som utgangspunkt<br /> ikke gjelder for løpende pensjoner med mindre dette utrykkelig er sagt. Det er ikke<br /> tvilsomt at dette var ordningen etter lovene fra 1917 og 1921, som i sin struktur forutsatte<br /> at pensjonsordningen skulle være selvfinansierende. Prinsippet må anses videreført også i<br /> 1949-loven. Når ikrafttredelsesbestemmelsen leses i sammenheng med § 22, var det<br /> unødvendig med en bestemmelse om at lovendringen ikke skulle gjelde dem som allerede<br /> var pensjonert.<br /> <br /> (13) Departementet har derfor lagt til grunn en riktig forståelse av § 22 når det i drøftelsen i<br /> proposisjonen av lovendringens rekkevidde vises til denne bestemmelsen. Men selv om<br /> man skulle være uenig i denne forståelse av § 22, må man - ved tolkingen av<br /> ikrafttredelsesbestemmelsen - likevel bygge på de forutsetninger lovgiver hadde ved<br /> utformingen av bestemmelsen.<br /> <br /> (14) I dette tilfellet er både lovgiverviljen og formålet med lovendringen kommet helt klart til<br /> uttrykk i lovens forarbeider. Formålet med lovforslaget var å sikre at staten som<br /> arbeidsgiver kunne tilby samme vilkår som arbeidsgivere staten konkurrerte med om<br /> arbeidskraften. Det ble ansett som viktig for staten å kunne rekruttere og beholde den<br /> nødvendige kvalifiserte arbeidskraft. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende i forhold til<br /> dem som allerede er pensjonert.<br /> <br /> (15) Det er flere steder i lovproposisjonen uttrykkelig uttalt at lovendringen bare skulle gjelde<br /> dem som ble pensjonister etter 1. mai 2000. Norsk Pensjonistforbund tok i brev til<br /> stortingskomiteen opp forholdet til dem som allerede var pensjonert, og Forsvarets<br /> Pensjonistforbund sendte et brev til Odelstingets medlemmer der det ble fremhold det<br /> urimelige i departementets forslag om at dagens pensjonister skulle holdes utenfor<br /> opphevelsen av knekkpunktbestemmelsen. Flertallet i Stortingets familie-, kultur- og<br /> administrasjonskomité støttet likevel regjeringens forslag til lovendring.<br /> <br /> (16) Fremskrittspartiet fremmet forslag om at saken skulle sendes tilbake til regjeringen for<br /> konsekvensutredning. Dette forslaget ble nedstemt. På denne bakgrunn er det ingen tvil<br /> om hvilken ordning lovgiver mente skulle gjelde. Det bestrides at den omstendighet at<br /> lovbehandlingen skjedde meget raskt eller andre forhold i forbindelse med<br /> lovforberedelsen, kan innebære at ikrafttredelsesbestemmelsen skal tolkes på en annen<br /> måte enn lovgiver forutsatte.<br /> <br /> (17) Lovbestemmelsens ordlyd - lest i sammenheng med § 22 - og uttalelsene i forarbeidene<br /> trekker således etter statens syn i samme retning. Dersom man likevel skulle komme til at<br /> det er en motstrid mellom ordlyden og forarbeidene, er uttalelsene i forarbeidene så klare<br /> og entydige at ordlyden må vike. Verken hensynet til forutberegnelighet,<br /> innrettelseshensyn eller legalitetsprinsippet tilsier at ordlyden kan gå foran i dette tilfellet.<br /> <br /> (18) Det bestrides at praksis ved de tidligere lovendringer og omregulering av pensjoner kan<br /> anføres til støtte for ankemotpartens lovforståelse. Formålet med samtlige av de ni<br /> tidligere endringer i pensjonsgrunnlaget som er skjedd etter 1949, har vært å sikre at<br /> pensjonsrettighetene fulgte den generelle lønns- og prisveksten. Formålet med 2000-<br /> endringen var derimot å sikre staten som konkurransedyktig arbeidsgiver.<br /> <br /> (19) Ved de fleste av endringene ble det særskilt bestemt i ikrafttredelsesbestemmelsen at<br /> endringen også skulle gjelde for løpende pensjoner, og praksis er derfor i hovedsak i<br /> samsvar med statens forståelse av lovens system. Ved endringene i 1976, 1982 og 1988<br /> var det riktignok ikke tatt med noen særskilt bestemmelse om at endringene også skulle<br /> omfatte dem som allerede var pensjonister, selv om dette var meningen. Men i disse<br /> tilfeller var det - som nevnt - bare tale om å foreta justeringer av pensjonsgrunnlaget i<br /> tråd med lønnsutviklingen, og det var ingen tvil om at endringene også skulle gjelde for<br /> løpende pensjoner.<br /> <br /> (20) Hensynet til demokrati og lojalitet overfor lovgiver må i dette tilfellet være overordnet<br /> ved fortolkningen. Det er ingen reelle hensyn som tilsier at bestemmelsen skal forstås på<br /> en annen måte enn Stortinget forutsatte. Hensynet til likebehandling kan ikke anføres til<br /> fordel for ankemotpartenes fortolkning. Arbeidstakere og pensjonister er ikke like grupper<br /> når formålet med endringene er å bedre statens konkurransesituasjon som arbeidsgiver.<br /> Under enhver omstendighet var det opp til lovgiver å ta stilling til hvorledes dette<br /> hensynet skulle avveies mot andre hensyn.<br /> <br /> (21) Staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet<br /> har for Høyesterett nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. De ankende parter frifinnes.<br /> <br /> :2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og Høyesterett.”<br /> <br /> (22) Ankemotparten, Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt, og<br /> hjelpeintervenienten, Norsk Pensjonistforbund, har for Høyesterett sammenfatningsvis<br /> anført:<br /> <br /> (23) Lovendringen 7. juli 2000 nr. 67, hvor den såkalte knekkpunktregelen ble opphevet,<br /> gjelder etter sin ordlyd generelt. Det er ikke noe grunnlag i loven for at den skal være<br /> begrenset til å gjelde nye pensjonister. Det bestrides ikke at departementets intensjon var<br /> at endringsloven bare skulle omfatte dem som ble pensjonert etter 1. mai 2000, og det<br /> bestrides heller ikke at dette også ble lagt til grunn ved behandlingen av saken i<br /> Stortinget. Denne intensjonen er imidlertid ikke kommet til uttrykk i endringsloven.<br /> <br /> (24) Ankemotparten er uenig i statens forståelse av pensjonskasseloven § 22. Den såkalte<br /> forsikringstekniske tankegang, som staten så sterkt har fremhevet i prosedyren, nemlig at<br /> Pensjonskassen skulle være selvbærende, er aldri blitt gjennomført i praksis. Tilskudd fra<br /> staten har lenge vært Pensjonskassens viktigste aktivum. Bestemmelsen i § 22 er - med<br /> unntak for tilfeller av justeringer og oppnormeringer av stillinger - ikke tidligere blitt<br /> ansett for å innebære at endringer i pensjonsgrunnlaget ikke skal gjelde løpende<br /> pensjoner.<br /> <br /> (25) En begrensning i lovendringens rekkevidde til bare å gjelde nye pensjonister innebærer et<br /> brudd med det som tidligere har vært praksis ved alle tidligere endringer i<br /> pensjonsgrunnlaget. Det er særlig grunn til å merke seg at ved de endringer som skjedde i<br /> 1976, 1982 og 1988, ble forholdet til løpende pensjoner ikke regulert i lovteksten og<br /> heller ikke omtalt i forarbeidene, men endringene ble i praksis også gitt anvendelse for<br /> disse. Lovteknikken var i disse tilfeller den samme som ved opphevelsen av<br /> knekkpunktregelen i 2000.<br /> <br /> (26) Lovendringen i 2000 skjedde meget raskt og burde på grunn av sin viktighet ha vært<br /> behandlet på en helt annen måte. Proposisjonen er meget knapp, og det fremgår ikke klart<br /> at det var fast praksis for at endringer i pensjonsgrunnlaget også er gitt virkning for<br /> løpende pensjoner. Fra regjeringen var det et urimelig press mot Stortinget for at saken<br /> skulle behandles raskt av hensyn til avstemningen over tarifforslaget. Det ble ikke foretatt<br /> noen konsekvensutredning om hva det ville koste å la reformen også omfatte<br /> pensjonistene. Det foreligger også andre svakheter ved lovforberedelsen. Den spesielle<br /> måten denne lovsaken er behandlet på, tilsier at uttalelsene i forarbeidene bare kan 6<br /> tillegges begrenset vekt, og de kan ikke være avgjørende i forhold til bestemmelsens klare<br /> ordlyd. Ankemotparten er enig med tingretten i at når knekkpunktbestemmelsen er<br /> opphevet og ikke gjelder etter 1. mai 2000, kan den heller ikke gis et forlenget liv<br /> gjennom uttalelser i lovforarbeidene.<br /> <br /> (27) Denne tolkning støttes også av tunge reelle hensyn. De statsansattes pensjon er en del av<br /> deres arbeidsavtale med staten. De har hatt grunn til å forvente en rimelig og rettferdig<br /> behandling som fremtidige pensjonister. Det blir - dersom man legger statens<br /> lovforståelse til grunn - en meget betydelig forskjell i pensjonsutbetaling avhengig av om<br /> man er blitt pensjonert like før eller etter 1. mai 2000. Et sentralt prinsipp i statens<br /> pensjonsordning er likhetsprinsippet, som også er et meget tungtveiende<br /> lovgivningshensyn. Den lovforståelse som staten gjør gjeldende i denne saken, bryter med<br /> dette prinsipp som har vært fulgt ved alle tidligere lovendringer.<br /> <br /> (28) Ankemotparten mener at rekrutteringshensyn - som var hovedargumentet for staten for å<br /> fravike likhetsprinsippet - reelt sett må anses for å være uten betydning. Dette hensynet<br /> har ikke vært påberopt for å begrense rekkevidden av tidligere endringer i<br /> pensjonsgrunnlaget og en slik vurdering måtte i tilfelle ha vært foretatt i en større<br /> sammenheng enn det som her er tilfellet. Det er ikke foretatt noen analyse av<br /> rekrutteringsbehovet i staten for de stillinger saken gjelder og heller ingen analyse av<br /> hvilken betydning opphevingen av knekkpunktet har i den forbindelse.<br /> <br /> (29) Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Ankemotparten har rett til å få beregnet pensjonsgrunnlaget for sin pensjon fra Statens Pensjonskasse i samsvar med den endring av pensjonskasseloven § 14 som skjedde ved lov 7. juli 2000 nr. 67 (oppheving av knekkpunkt).<br /> <br /> :2. Tingrettens dom punkt 2 stadfestes.<br /> <br /> :3. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (30) Norsk Pensjonistforbund har for Høyesterett nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Ankemotparten har rett til å få beregnet pensjonsgrunnlaget for sin pensjon fra Statens Pensjonskasse i samsvar med den endring av pensjonskasseloven § 14 som skjedde ved lov 7. juli 2000 nr. 67 (oppheving av knekkpunkt).<br /> <br /> :2. Norsk Pensjonistforbund tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (31) '''Jeg er kommet til at anken må føre frem.'''<br /> <br /> (32) Jeg vil først si litt om bakgrunnen for og formålet med forslaget om opphevelse av<br /> knekkpunktregelen.<br /> <br /> (33) Høsten 1997 sendte Statens Pensjonskasse et brev til det daværende Planleggings- og<br /> samordningsdepartementet vedlagt et notat med forslag om opphevelse av knekkpunktet i<br /> § 14 i lov om Statens Pensjonskasse. Forslaget var begrunnet i at privat sektor ikke hadde<br /> en slik begrensning, og at en videreføring av knekkpunktet ville kunne bidra til at<br /> offentlig sektor ville få problemer med å rekruttere og beholde den mest etterspurte<br /> arbeidskraften. Under tarifforhandlingene våren 1998 fremmet YS-Stat krav om<br /> opphevelse av knekkpunktet. Kravet ble ikke imøtekommet. I kommunal sektor<br /> forhandlet partene seg frem til en avtale om opphevelse av knekkpunktet under<br /> tarifforhandlingene våren 1998. Forhandlingsresultatet kunne imidlertid ikke settes i verk<br /> før staten hadde foretatt tilsvarende endringer. Lov om foretakspensjon, som ble vedtatt<br /> 24. mars 2000, har i § 5-7 regler om begrensninger i pensjonsytelser. Disse begrensninger<br /> er gunstigere for de høylønte enn de daværende regler i Pensjonskasseloven.<br /> <br /> (34) Da tarifforhandlingene i staten ble innledet i april 2000, la samtlige<br /> hovedsammenslutninger fram krav om opphevelse av knekkpunktregelen. Det ble holdt<br /> meklingsmøter hos Riksmeklingsmannen, som foreslo å fjerne regelen. Forslaget ble<br /> anbefalt av representantene for de ansattes organisasjoner og godtatt av representantene<br /> for Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forhandlet på vegne av staten som<br /> arbeidsgiver. I møteboken for forhandlingsmøtet hos Riksmeklingsmannen 26. mai 2000,<br /> er det under ”særskilte merknader” inntatt følgende om dette:<br /> <br /> :”Arbeids- og administrasjonsdepartementet tar sikte på å legge fram for Stortinget et lovforslag som fjerner knekkpunktet i § 14 første ledd i lov om Statens Pensjonskasse.”<br /> <br /> (35) Arbeids- og administrasjonsdepartementet utarbeidet, som en oppfølging av<br /> meklingsforslaget, forslag til endring av § 14. Allerede 2. juni 2000 ble<br /> lovendringsforslaget fremmet i statsråd som Ot.prp. nr. 64 (1999-2000) Om lov om<br /> endring i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse.<br /> <br /> (36) Om bakgrunnen for departementets forslag og forslagets rekkevidde heter det i punkt 2.2 i<br /> proposisjonen:<br /> <br /> :”Som arbeidsgiver vil det være av stor betydning for staten å kunne tilby tilnærmet samme vilkår som de arbeidsgivere staten konkurrerer med om arbeidskraften. Men den utvikling som skjer, vil det være viktig at staten ikke kommer på etterhånd med lønns- og arbeidsvilkår som kan ha betydning for å rekruttere og beholde nødvendig arbeidskraft. Ved en slik endring vil de offentlige tjenestepensjonsordninger ha regler som omtrent samsvarer med tilsvarende regler i lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon.<br /> <br /> :Forslaget vil bare gjelde for arbeidstakere som pensjoneres etter iverksettelsen av endringen.”<br /> <br /> (37) I avsnitt 2.3 om overgangsregler heter det:<br /> <br /> :”Tidligere vurderinger av knekkpunktet er gjort gjeldende også for løpende pensjoner.<br /> <br /> :Pensjonsloven § 22 bestemmer at:<br /> <br /> :”Pensjonen beregnes av medlemmets pensjonsgrunnlag når han fratrer stillingen, jf, dog bestemmelsene i § 15.”<br /> <br /> :Forslaget her innebærer at det er arbeidstakere som fortsatt er i stilling med rett til medlemskap som er omfattet, ikke pensjonister og ikke de som er fratrådt med oppsatte rettigheter.”<br /> <br /> (38) I punkt 2.4, som blant annet gjelder de økonomiske og administrative konsekvenser av<br /> lovforslaget, er vurderingene av kostnadene begrenset til å gjelde nye pensjonister.<br /> <br /> (39) Norsk Pensjonistforbund viste i brev 8. juni 2000 til Stortingets familie-, kultur- og<br /> administrasjonskomité, til at det fremgikk av proposisjonen at departementet ikke hadde<br /> tenkt å gjøre fjerningen av knekkpunktet gjeldende for de daværende pensjonister, og<br /> dette protesterte forbundet kraftig mot. Forbundet anførte blant annet at alle ”tidligere<br /> endringer har blitt gjort gjeldende for alle, både yrkesaktive og pensjonistene”. Også<br /> Forsvarets Pensjonistforbund potesterte mot begrensningen i brev 12. juni 2000 til<br /> Odelstingets medlemmer, hvor det blant annet ble anført at dette ”er et meget klart brudd<br /> på all tidligere praksis på dette området”.<br /> <br /> (40) I et brev fra Arbeids- og administrasjonsministeren 8. juni 2000 til familie-, kultur- og<br /> administrasjonskomiteen ble det gjentatt at ”endringene kun gjelder for de som blir<br /> pensjonister etter 1. mai 2000”.<br /> <br /> (41) I Innst. O. nr. 98 (1999-2000) støttet familie-, kultur- og administrasjonskomitéens<br /> flertall - alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet - regjeringens forslag til<br /> lovendring. Fremskrittspartiets medlemmer foreslo at proposisjonen skulle sendes tilbake<br /> til regjeringen for konsekvensutredning.<br /> <br /> (42) Fra debatten i Odelstinget viser jeg til innlegget fra saksordføreren Per Roar Bredvold fra<br /> Fremskrittspartiet som tok opp forholdet til pensjonistene i betydelig bredde. Han uttalte i<br /> den anledning:<br /> <br /> :”Forslaget i Ot.prp. nr. 64 innebærer en helt ny praksis. Det er første gang en endring av knekkpunktet ikke skal gjelde alle, både yrkesaktive og pensjonister. Dette vil føre til store endringer for dem som blir pensjonister i Statens Pensjonskasse etter 1. juni i år, endringer som de ikke har forutsett, og som må komme som julaften på kjerringa, som det heter i ordspråket. En arbeidstaker med medlemskap i Statens Pensjonskasse som går av med pensjon den 30. april, med samme ansiennitet og opptjening som en som blir pensjonert en måned senere, kan får en betydelig lavere pensjon. Ved full opptjening og en lønn som tilsvarer 12 G eller mer, vil forskjellen være opptil 85 000 kr pr. år. Med utgangspunkt i proposisjonen vil denne lovendringen føre til en forskjellsbehandling som er en helt ny praksis.<br /> <br /> :Både Norsk Pensjonistforbund og Forsvarets Pensjonistforbund har i dag henvendt seg til Stortinget med innsigelser overfor denne typen saksbehandling, og det er ikke til å undres over at Norsk Pensjonistforbund finner det uakseptabelt at ikke pensjonistenes organisasjoner er gitt anledning til å uttale seg i saken før den ble lagt fram for Stortinget.<br /> <br /> :Å innføre denne typen endringer uten saksutredning, med de knappe opplysninger proposisjonen gir, kun basert på inntektsoppgjøret, er uforsvarlig og useriøs saksbehandling, noe Fremskrittspartiet ikke vil bidra til. Vi har derfor bedt om at saken sendes tilbake til departementet, slik at Stortinget til høsten kan få seg forelagt saken på nytt med et bedre beslutningsgrunnlag.<br /> <br /> :Dette forslaget får ikke tilslutning fra flertallet, og jeg vil derfor be om at Regjeringen ser nærmere på konsekvensene av å utelate pensjonistene fra å bli omfattet av denne lovendringen og komme tilbake til Stortinget til høsten, ettersom lovendringen i seg selv ikke utelater pensjonistene i staten. ...”<br /> <br /> (43) Representanten Trond Helleland fra Høyre uttalte at partiet ikke ønsket ”å gå mot den<br /> foreslåtte endringen, men har registrert at ulike pensjonistorganisasjoner har reagert på at<br /> lovendringen bare skal gjelde nye pensjonister”.<br /> <br /> (44) Representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt fra Arbeiderpartiet uttalte at dette ”handlar<br /> ikkje om eit pensjonistoppgjer, det handlar om eit lønsoppgjer for statleg tilsette”, og hun<br /> tilføyde senere i sitt innlegg:<br /> <br /> :”Kommunenes Sentralforbund har i lengre tid ynskt å fjerna knekkpunktet, og har i fleire år hatt dette nedfelt i tariffavtalen mellom partane, men dette er ikkje effektuert, på grunn av samordningsreglane mellom stat og kommune. Det vil vera svært viktig både for stat og kommune å kunna tilby tilnærma dei same vilkåra som dei arbeidsgjevarar stat og kommune konkurrerer med om arbeidskrafta. Med den utviklinga som skjer, vil det vera viktig at me som arbeidsgjevar, staten som arbeidsgjevar, ikke kjem på etterskot med løns- og arbeidsvilkår, som kan ha mykje å seia for å rekruttera og behalda naudsynt arbeidskraft. ...”<br /> <br /> (45) Utsettelsesforslaget fra Fremskrittspartiet ble med 68 mot 14 stemmer ikke vedtatt i<br /> Odelstinget. Deretter ble komiteens innstilling vedtatt.<br /> <br /> (46) Det fremgår klart av de lovforarbeider som jeg her har gjengitt, at formålet med å<br /> oppheve knekkpunktregelen var hensynet til å rekruttere og beholde ansatte i statlige<br /> stillinger. Om dette formålet var tungtveiende nok til å begrunne endringen var det<br /> selvsagt opp til de lovgivende myndigheter å ta stilling til, og denne vurderingen kan<br /> domstolene ikke overprøve.<br /> <br /> (47) Det fremgår videre - og helt entydig - av lovforarbeidene at det var lovgivers mening at<br /> de som var pensjonert før 1. mai 2000, ikke skulle omfattes av endringen. Dette uttales<br /> flere steder i lovproposisjonen og det ga grunnlag for et utsettelsesforslag fremsatt i<br /> Odelstinget. Saksordførerens innlegg i Odelstinget var i hovedsak viet nettopp denne<br /> problemstillingen. Forslaget ble også oppfattet slik av de to pensjonistforeningene som<br /> nettopp av den grunn protesterte mot det.<br /> <br /> (48) Ankemotparten har ikke bestridt at lovgivers standpunkt til det spørsmålet som foreligger<br /> til avgjørelse i saken, er kommet klart til uttrykk i lovens forarbeider. Også tingretten<br /> mente at lovforarbeidene på dette punkt var helt klare.<br /> <br /> (49) Når tingretten likevel kom til et annet resultat enn det som fremgår av lovforarbeidene,<br /> skyldes dette at det etter tingrettens mening er begått en lovteknisk feil. Tingretten uttaler<br /> om dette:<br /> <br /> :”Etter rettens oppfatning kan ikke dette ses som et lovtolkningsspørsmål. Lovbestemmelsen om knekkpunktregelen i stpkl § 14 første ledd, annen setning, ble opphevet og bortfalt med virkning fra første mai 2000. Man har da altså ikke lenger noen slik bestemmelse med lovs status. Det hjelper da ikke at man kanskje kan finne momenter i andre bestemmelser i loven om Statens Pensjonskasse, slik Staten gjør gjeldende, av betydning for en eventuell lovtolkning. Etter rettens oppfatning kan man, slik saksøkerne hevder, ikke fylle dette ”hullet” med lovforarbeidenes, riktignok klare, mening. Dette blir et legalitetsspørsmål. Etter lex superior-synspunktet har lov høyere rang enn lovforarbeider. Som det ofte sies i rettskildelæren: ”Lovforarbeider er ikke lov.” Knekkpunktbestemmelsen er opphevet og gjelder ikke etter 1. mai 2000. Den kan da ikke gis forlenget liv gjennom lovforarbeider. Retten mener etter dette at det må sies å være begått en lovgivningsteknisk feil da endringsloven ble vedtatt. Dersom endringsloven skulle fått den virkning som for så vidt har vært tilsiktet, nemlig at endringen ikke skulle komme tidligere pensjonister til gode, måtte dette ha kommet til uttrykk i selve endringsloven. ...”<br /> <br /> (50) Jeg er ikke enig i tingrettens rettslige betraktninger. Den omstendighet at en lovregel<br /> oppheves innebærer ikke uten videre at regelen ikke skal gjelde for rettsforhold som er<br /> etablert tidligere. Rekkevidden av opphevelsen av knekkpunktbestemmelsen beror - som<br /> andre lovendringer - på en tolkning av ikrafttredelsesbestemmelsen. Jeg bemerker i den<br /> forbindelse at denne saken gjelder spørsmålet om en gruppe pensjonister skal få utvidet<br /> sine rettigheter og at vi befinner oss utenfor området for legalitetsprinsippet.<br /> <br /> (51) Ifølge ikrafttredelsesbestemmelsen trådte lovendringen i kraft straks og den ble gitt<br /> virkning fra 1. mai 2000. Forholdet til dem som var pensjonert før dette tidspunkt, er ikke<br /> omtalt i bestemmelsen. Dette kunne - isolert betraktet - tale for at endringen også<br /> omfattet disse. Men ikrafttredelsesbestemmelsen må - i samsvar med vanlige<br /> tolkningsprinsipper - forstås også på grunnlag av andre tolkningsfaktorer. Det er lovens<br /> system - knyttet til bestemmelsen § 22 - og de forutsetninger som er kommet til uttrykk i<br /> lovforarbeidene, som i dette tilfellet er av særlig betydning.<br /> <br /> (52) Etter å ha gjengitt bestemmelsen i § 22 i avsnitt 2.3 i proposisjonen uttaler departementet<br /> at ”forslaget her innebærer at det er arbeidstakere som fortsatt er i stilling med rett til<br /> medlemskap som er omfattet, ikke pensjonister og ikke de som er fratrådt med oppsatte<br /> rettigheter.” Selv om det ikke uttales direkte, synes departementet å ha basert seg på at når<br /> § 22 uttrykkelig fastslår at pensjonen beregnes av pensjonsgrunnlaget ved fratreden, vil en<br /> endringslov som utvider grunnlaget ikke få virkning for de eksisterende pensjoner med<br /> mindre dette uttrykkelig sies i loven. Dette kan i så fall også forklare hvorfor det ikke ble<br /> inntatt en uttrykkelig bestemmelse om dette i overgangsreglene.<br /> <br /> (53) Spørsmålet er ikke hvilken rekkevidde prinsippet i § 22 har når det ikke foreligger andre<br /> tolkingsfaktorer. Det avgjørende er de klare og entydige forutsetninger med hensyn til<br /> løsningen av det foreliggende spørsmål, som lovforarbeidene - blant annet under<br /> henvisning til § 22 - gir uttrykk for. Jeg finner at disse forutsetninger uansett må veie<br /> tyngre enn en eventuell uklarhet om den generelle betydning av prinsippet i § 22.<br /> <br /> (54) For mitt standpunkt i saken er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på praksis ved<br /> tidligere lovendringer. Som det fremgår av min innledende redegjørelse om dette, har<br /> praksis med hensyn til utformingen av ikrafttredelsesbestemmelsene ikke vært entydig.<br /> <br /> (55) Ankemotparten har trukket frem en rekke omstendigheter ved lovbehandlingen, særlig<br /> knyttet til det forhold at lovsaken ble forsert frem, som hevdes å være kritikkverdige. Jeg<br /> går heller ikke nærmere inn på det som her anført, idet jeg ikke kan se at dette kan ha<br /> betydning for forståelsen av ikrafttredelsesbestemmelsen.<br /> <br /> (56) Det fremgår - som jeg har redegjort for - at lovgivers mening var at lovendringen bare<br /> skulle gjelde for dem som ble pensjonister etter 1. mai 2000. At dette innebar en annen<br /> løsning enn det som ellers har vært vanlig ved denne type endringer, var kjent under<br /> Stortingets behandling av lovsaken. Det var omtalt i proposisjonen og det var et<br /> hovedpoeng i saksordførerens innlegg. Den tidligere lovgivningspraksis ble også trukket<br /> frem i brevene fra Norsk Pensjonistforbund og Forsvarets Pensjonistforbund.<br /> <br /> (57) Ankemotparten har gjort gjeldende at sterke reelle hensyn taler for at opphevelsen av<br /> knekkpunktregelen også bør få anvendelse for dem som var blitt pensjonister før 1. mai<br /> 2000. Det er anført at pensjonistene - på grunn av tidligere praksis og ut fra<br /> likhetsbetraktningen - har hatt en berettiget forventning om at også nye forbedringer i<br /> pensjonsberegningen skal gjelde for dem.<br /> <br /> (58) Poenget er imidlertid at det er opp til lovgiver å avveie disse og andre hensyn. Det er ikke<br /> anført at den ordning som har vært forutsatt i lovforarbeidene, er i strid med noen form<br /> for overordnet norm. En slik anførsel ville det heller ikke vært noe rettslig grunnlag for.<br /> Lovgivers mening med lovforslaget er kommet klart til uttrykk i lovforarbeidene, og jeg<br /> kan ikke se at domstolene - på grunnlag av en selvstendig vurdering av de<br /> lovgivningspolitiske hensyn - kan sette denne til side. En eventuell revurdering må i<br /> tilfelle foretas av lovgiver.<br /> <br /> (59) Jeg finner på denne bakgrunn at staten må frifinnes i søksmålet.<br /> <br /> (60) Saken har etter mitt syn ikke vært tvilsom. Ankemotpartens bærende synspunkt om at<br /> loven har fått et utilsiktet innhold på grunn av en lovteknisk feil, er etter mitt syn<br /> uholdbart. Jeg mener at staten må tilkjennes saksomkostninger for tingrett og Høyesterett<br /> etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd. De samlede<br /> saksomkostninger settes - i samsvar med inngitt omkostningsoppgave - til kr 244 220.<br /> <br /> (61) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet frifinnes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingrett og Høyesterett betaler Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt til staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet i fellesskap 244 220 - tohundreogførtifiretusentohundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> (62) Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende,<br /> men mener at saksomkostninger ikke bør ilegges. Selv om saken ikke har budt på tvil,<br /> vant ankemotparten frem i tingretten. Sakens art og prinsipielle karakter medførte at<br /> staten fikk samtykke til anke direkte til Høyesterett, der ankemotparten har hatt fri<br /> sakførsel. Det er mitt syn at sakens omkostninger etter omstendighetene ikke bør<br /> tilkjennes for noen instans.<br /> <br /> (63) Kst. dommer Kaasen: Jeg er i det vesentligste og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland.<br /> <br /> (64) Dommer Stabel: Likeså.<br /> <br /> (65) Dommer Lund: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Oftedal Broch.<br /> <br /> (66) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet frifinnes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingrett og Høyesterett betaler Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt til staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet i fellesskap 244 220 - tohundreogførtifiretusentohundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1482-A_-_Rt-2006-991&diff=212966 2019-02-25T15:32:45Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-08-28<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01482-A - Rt-2006-991<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt tolking av Yrkestransportloven (2002) § 4, jf. Yrkestransportforskriften (2003) § 8. Spørsmålet var om det kvalifikasjonskrav som oppstilles i loven og forskriften ved tildeling av løyve, må kunne dokumenteres innen søknadsfristens utløp. Svaret vil være avgjørende for gyldigheten av vedtak av 28. juni 2004 i Møre og Romsdal fylkeskommunes klagenemnd, som tildelte drosjeløyve til B.<br /> |Stikkord=<br /> Transportrett, Drosjeløyve<br /> |Saksgang=<br /> Romsdal tingrett - Frostating lagmannsrett LF-2005-76642 - Høyesterett HR-2006-01482-A, (sak nr. 2006/426), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Kjell Borger Østlund (advokat Runar Kehlin - til prøve) mot B, Møre og Romsdal fylkeskommune (advokat Odd Larhammer)<br /> |Forfatter=<br /> Tønder, Flock, Skoghøy, Sverdrup, Lund<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/forskrift/1977-06-10-8/ Forskrift om persontransport utenfor rute (1977)], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§4 Yrkestransportforskriften (2003) §4], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§6 §6], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§7 §7], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-45/§4 Yrkestransportlova (2002) §4], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-45/§35 §35]<br /> }}<br /> (1) Dommer Tønder: Saken gjelder tolking av § 4 i lov av 21. juni 2002 nr. 45<br /> (yrkestransportloven), jf. § 8 i forskrift av 26. mars 2003 om yrkestransport innenlands<br /> med motorvogn og fartøy (yrkestransportforskriften). Spørsmålet er om det<br /> kvalifikasjonskrav som oppstilles i loven og forskriften ved tildeling av løyve, må kunne<br /> dokumenteres innen søknadsfristens utløp. Svaret vil være avgjørende for gyldigheten av<br /> vedtak av 28. juni 2004 i Møre og Romsdal fylkeskommunes klagenemnd, som tildelte<br /> drosjeløyve til B.<br /> <br /> (2) Den 20. februar 2004 lyste Sande kommune ut et ledig drosjeløyve med virkning fra<br /> 1. juli 2004. Det ledige løyvet var tilknytet samarbeidsordningen Herøy og Sande<br /> Taxiformidling med stasjonering på Larsnes i Sande kommune. Eksisterende løyve ville<br /> utløpe 30. juni 2004 ved at innehaver, som var far til ankemotparten, fylte 70 år.<br /> <br /> (3) Ved søknadsfristens utløp, den 12. mars 2004, var det innkommet fire søknader, hvorav<br /> kun A og B var aktuelle kandidater for løyvet.<br /> <br /> (4) Etter at Sande formannskap hadde innstilt B til løyvet, traff Samferdselssjefen i<br /> Møre og Romsdal 29. april 2004 vedtak om å tildele løyvet til A. Etter klage fra<br /> B omgjorde Møre og Romsdals fylkeskommunes klagenemnd, som består av<br /> fylkesutvalgets medlemmer, samferdselssjefens vedtak, og tildelte B løyvet.<br /> <br /> (5) A tok ut stevning mot Møre og Romsdal fylkeskommune og B<br /> for Romsdal tingrett, som 25. februar 2005 avsa dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Klagenemndas vedtak av 28. juni 2004 kjennes ugyldig i forhold til Møre og Romsdal fylkeskommune og B.<br /> <br /> :2. Møre og Romsdal fylkeskommune og B betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, en for begge og begge for en, kr 36.070,- - trettisekstusenogsytti - kroner i saksomkostninger til A.”<br /> <br /> (6) Tingretten kom til at siden B innen søknadsfristens utløp ikke kunne framlegge<br /> vitnemål for bestått eksamen i godkjent taxiopplæring, var forskriftens vilkår for å få<br /> løyve ikke oppfylt, og vedtaket måtte dermed kjennes ugyldig.<br /> <br /> (7) Romsdal tingretts dom ble anket til Frostating lagmannsrett, som 21. desember 2005 avsa<br /> dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. B og Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes.<br /> <br /> :2. A plikter, innen 2 - to - uker etter forkynning av denne dom å erstatte saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten til B med til sammen kr 87 908,- - åttisjutusennihundreogåtte - kroner og til Møre og Romsdal fylke med til sammen kr 57 754,- - femtisjutusensjuhundreogfemtifire - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (8) Lagmannsretten fant at hun tilfredsstilte kvalifikasjonskravet idet hun etter<br /> søknadsfristen, men før vedtakstidspunktet, hadde avlagt eksamen, hvilket hun kunne<br /> dokumentere med vitnemål. Vedtaket var derfor gyldig.<br /> <br /> (9) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.<br /> Det er avgitt uttalelse fra ett nytt vitne, avdelingsdirektør i Samferdselsdepartementet,<br /> Arnfinn Øen, i tillegg til uttalelser fra A og B. Saken står i det vesentlige i<br /> samme stilling som for lagmannsretten.<br /> <br /> (10) Den ankende part, A, har i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (11) Klagenemndas vedtak er ugyldig fordi B innen søknadsfristens utløp ikke kunne<br /> dokumentere at hun oppfylte lovens kvalifikasjonskrav. Slik dokumentasjon er en<br /> materiell betingelse for tildeling av løyve. Manglende oppfyllelse av kravet kan således<br /> ikke repareres ved at hun senere har framlagt vitnemål for avlagt eksamen.<br /> <br /> (12) Kravet om at kvalifikasjonskravet skal være dokumentert innen søknadsfristen, følger av<br /> en tolking av lov og forskrift lest i sammenheng. Lovens § 4 stiller tre vilkår for å få<br /> tildelt løyve: krav til vandel, økonomisk evne og faglig kompetanse. Hva som ligger i<br /> disse kravene, er nærmere presisert i forskriftens §§ 6 - 8. Selv om ordlyden i § 8, som<br /> gjelder dokumentasjon for faglig kompetanse, er noe annerledes formulert enn §§ 6 og 7,<br /> som gjelder henholdsvis krav om dokumentasjon av politiattest og garantierklæring, må<br /> tidspunktet for når dokumentasjonen skal foreligge, være den samme. Som det framgår av<br /> §§ 6 og 7, er dette når søknaden sendes, dvs. senest ved søknadsfristens utløp.<br /> <br /> (13) En slik fortolkning støttes av EF’s rådsdirektiv av 12. november 1974 om adgang til yrket<br /> som persontransportør på vei i innenlandsk og internasjonal transportvirksomhet.<br /> Direktivets artikkel 2 er mønster for lovens § 4. Når det her heter at den som ønsker å<br /> utøve yrket som persontransportør, skal ha en god vandel, tilfredsstille økonomisk evne<br /> og oppfylle vilkåret om faglig dyktighet, er det naturlig å forstå det slik at disse krav må<br /> være oppfylt når søknaden settes fram.<br /> <br /> (14) Også i rettspraksis er det lagt til grunn at dokumentasjon for bestått eksamen må foreligge<br /> innen søknadsfristen, jf. RG 1995 side 1245. Selv om dommen direkte gjaldt<br /> utgangspunktet for ansiennitetsberegningen, må den også kunne leses som uttrykk for en<br /> generell regel.<br /> <br /> (15) Regelen er også i tråd med langvarig og fast forvaltningspraksis. Dette er bekreftet av<br /> Samferdselsdepartementet i brev av 30. mai 2005 til Rogaland fylkekommune. I<br /> rundskriv av 28. mars 2003 til yrkestransportloven er det, på samme måte som for kravet<br /> til politiattest og garantierklæring, uttrykkelig sagt at dokumentasjon for bestått faglige<br /> kvalifikasjoner skal vedlegges søknaden.<br /> <br /> (16) Kravet følger også av lovens formål og reelle hensyn. Kvalifikasjonskravet er i det<br /> vesentlige satt ut fra offentligrettslige hensyn. Hensynet til tildelingsmyndighetens<br /> kontroll tilsier da at kravet må være oppfylt i god tid før vedtakstidspunktet.<br /> Søknadsfristen framstår dessuten som et klart tidspunkt som hindrer vilkårlighet i<br /> søknadsprosessen.<br /> <br /> (17) A har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. B og Møre og Romsdal fylkeskommune v/ordføreren tilpliktes, en for begge og begge for en, å erstatte As omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av renter etter forsinkelseslovens regler fra 14 dager etter avsigelsen av Høyesteretts dom.”<br /> <br /> (18) Ankemotpartene, Møre og Romsdal fylkeskommune og B, har i det<br /> vesentlig gjort gjeldende:<br /> <br /> (19) Verken lov eller forskrift setter noe krav om at dokumentasjon for at kvalifikasjonskravet<br /> er oppfylt, må foreligge innen utløpet av søknadsfristen. Lest i sammenheng peker<br /> ordlyden snarere i motsatt retning. Mens forskriftens §§ 6 og 7 uttrykkelig angir at<br /> henholdsvis politiattest og garantierklæring må følge som vedlegg til søknaden, er<br /> tilsvarende krav ikke formulert i § 8. En slik forskjell mht når dokumentasjonen må<br /> foreligge, har også gode grunner for seg. Kvalifikasjonskravet er i stor grad stilt av<br /> hensyn til publikum. Det er da mindre interessant om kravet er oppfylt på<br /> søknadstidspunktet så lenge det er oppfylt når løyve blir tildelt og kjøringen tar til.<br /> Dersom, på den annen side, kravet til vandel og økonomi ikke er tilfredsstilt på<br /> søknadstidspunktet, vil det heller ikke være det på tildelingstidspunktet.<br /> <br /> (20) Verken dommen i RG 1995 side 1245 eller forvaltningspraksis er relevant for saken.<br /> Begge gjelder skjæringstidspunktet for beregning av ansiennitet. Det er behov for et felles<br /> utgangspunkt for beregning av ansiennitet som knytter seg til så ulike kriterier som<br /> praksistid og utdannelse. I en slik sammenheng kan det være naturlig å velge<br /> søknadstidspunktet.<br /> <br /> (21) Også formålsbetraktninger og reelle hensyn tilsier at det må være adgang til å ta hensyn<br /> til dokumentasjon av eksamen som kommer etter søknadsfristen. Bak forskriftens regler<br /> om fortinnsrett til løyve ligger hensynet til at løyve skal tildeles den best kvalifiserte. En<br /> absolutt regel som avskjærer adgang til senere dokumentasjon, vil kunne føre til at en<br /> dårligere kvalifisert søker får løyvet. Dette gir ingen god regel, og strider mot<br /> kvalifikasjonsprinsippet, som ellers er et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning.<br /> <br /> (22) Jeg ser slik på saken:<br /> <br /> (23) Yrkestransportloven § 4 annet ledd oppstiller følgende bestemmelse om hvilke krav som<br /> stilles til den som kan tildeles løyve etter loven:<br /> <br /> :”Løyve kan tildelast den som har<br /> :a) god vandel<br /> :b) tilfredsstillende økonomisk evne og<br /> :c) tilstrekkeleg fagleg kompetanse”<br /> <br /> (24) Disse kravene er i medhold av lovens § 35 nærmere utdypet i yrkestransportforskriften §§<br /> 6 til 8.<br /> <br /> (25) Om kravet til faglig kompetanse heter det i forskriftens § 8:<br /> <br /> :”Søkeren anses for å være faglig kvalifisert dersom vedkommende enten kan fremlegge vitnemål for bestått eksamen fra en av departementet godkjent teoretisk opplæring i samsvar med direktiv 96/26/EF artikkel 10 eller innehar løyve for den løyvetype det søkes om.”<br /> <br /> (26) Mens A tilfredsstilte kvalifikasjonskravet ved at han var innehaver av drosjeløyve,<br /> var dette ikke tilfelle for B. Hun var således avhengig av å kunne dokumentere<br /> vitnemål fra godkjent drosjeopplæring.<br /> <br /> (27) På den annen side hadde hun lengre ansiennitet som full tids drosjesjåfør enn A.<br /> Dette innebar at hun vil ha fortrinnsrett til det ledige løyvet så sant hun kunne oppfylle<br /> kvalifikasjonsvilkåret. Dette følger av forskriftens § 43.<br /> <br /> (28) Det er på det rene at hun innen søknadsfristen, den 12. mars 2004, ikke kunne<br /> dokumentere vitnemål fra godkjent drosjeopplæring. Hun var på det tidspunkt i ferd med<br /> å avslutte den teoretiske utdanningen for søkere til taxiløyve som ble arrangert av NKI<br /> Fjernundervisning. Det eneste som gjensto, var eksamen. Denne ble arrangert den<br /> 22. mars 2004, og dagen etter, den 23. mars, ble vitnemålet fakset til Sande kommune -<br /> dvs. 11 dager etter søknadsfristen. På dette tidspunkt forelå ingen innstilling i saken -<br /> verken fra rådmannen eller formannskapet.<br /> <br /> (29) Spørsmålet i saken er om det kan utledes av de siterte bestemmelsene i loven og<br /> forskriften det materielle vilkår for tildeling av løyvet at dokumentasjonen for at kravet til<br /> kompetanse er oppfylt, må foreligge innen søknadsfristen.<br /> <br /> (30) Et slikt vilkår følger klarligvis ikke av lovens § 4. Ordlyden i denne bestemmelsen går<br /> ikke lenger enn at kravene må være oppfylt når løyve tildeles.<br /> <br /> (31) Heller ikke ordlyden i forskriftens § 8 sier noe om tidspunktet for når<br /> dokumentasjonskravet må være oppfylt, kun hva som ligger i dokumentasjonskravet.<br /> <br /> (32) På den annen side gir forskriftens § 6 anvisning på at søknaden om løyve ”skal vedlegges<br /> politiattest”. Tilsvarende heter det vedrørende kravet til søkerens økonomi at søkeren<br /> ”ved søknad om ett løyve [må] fremlegge en garantierklæring fra bank eller<br /> forsikringsselskap... .” Jeg tar ikke stilling til om disse bestemmelsene må lese slik at<br /> dokumentasjon på søknadstidspunktet av politiattest og garantierklæring er å regne som<br /> materielle vilkår for tildeling av løyve. Når det i § 8 ikke gis tilsvarende regel om<br /> dokumentasjon av vitnemål ved levering av søknaden, peker det imidlertid ytterligere i<br /> retning av at et slikt krav heller ikke kan utledes av forskriften.<br /> <br /> (33) Den regel den ankende part oppstiller, innebærer i realiteten en materiell<br /> preskripsjonsregel som kan gi dramatiske konsekvenser for søkere som er ”for seint” ute.<br /> For at en slik regel skal kunne oppstilles, må det stilles krav til slik klarhet i<br /> bestemmelsens formulering at det er mulig for søkere å innrette seg etter denne. Det kan<br /> jeg ikke se er tilfelle verken med lovens eller forskriftens formulering, noe som taler mot<br /> en slik forståelse.<br /> <br /> (34) I denne forbindelse viser jeg til det skriv til søkerne som ble utarbeidet i saken. Av skrivet<br /> følger at søknaden skal ”vere vedlagt politiattest, tilsegn om garantierklæring på<br /> kr. 75 000,-, attest frå kommunekasserar, skattefut og konkursregisteret”. Vitnemål fra<br /> godkjent utdanning er her ikke nevnt som noe om ”skal” følge søknaden. Derimot heter<br /> det at ”(f)or taxiløyvekurset vil Samferdselsdepartementet eventuelt kunne fastsetje frist<br /> for å gjennomføre kurset”. Det er nærliggende å lese denne setningen slik at det for<br /> søkere, som på søknadstidspunktet ikke hadde gjennomført kurset, ville kunne bli satt en<br /> frist til å gjennomføre det.<br /> <br /> (35) Jeg kan heller ikke se at formålsbetraktninger eller reelle hensyn skulle gjøre det<br /> nødvendig å oppstille en regel om dokumentasjonsplikt innen søknadsfristen. I denne<br /> forbindelse bemerkes at innholdet i utdannelsen synes entydig bestemt. Det skulle da ikke<br /> være særlig behov for en lengre behandlingstid for kontroll eller vurderinger når vitnemål<br /> for godkjent eksamen foreligger, all den stund forskriften bare krever at eksamen er<br /> bestått.<br /> <br /> (36) Den ankende part har også anført forvaltningspraksis til støtte for sitt syn. Det er vist til<br /> uttalelse fra Samferdselsdepartementet, hvor det framgår at søknadsfristen har vært lagt til<br /> grunn som avgjørende for dokumentasjon for gjennomført utdanning. Det er også vist til<br /> dom fra Hålogaland lagmannsrett inntatt i [[RG-1995-1245]].<br /> <br /> (37) I denne forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at kravet om eksamensvitnemål<br /> fra godkjent utdanning som kvalifikasjonskriterium først ble innført ved vedtakelsen av<br /> yrkestransportloven i 2002. Før dette var det utelukkende kjøreansiennitet som<br /> kvalifiserte til løyve, dog slik at den som hadde gjennomført utdanning, ble godskrevet ett<br /> års ansiennitet ved kvalifikasjonsvurderingen, jf. forskrift om persontransport med<br /> motorvogn utenfor rute av 10. juni 1977 nr. 8 pkt. 11 bokstav a fjerde ledd. I denne<br /> forbindelse var det behov for å operere med et felles skjæringspunkt for<br /> ansiennitetsberegningen. Det er på det rene at praksis la søknadsfristen til grunn. Dette ble<br /> også resultatet i ovennevnte lagmannsrettsdom. Jeg kan vanskelig se at denne praksis,<br /> knyttet til tidligere regelverk, er relevant for det spørsmål som herværende sak gjelder. At<br /> søknadsfristen legges til grunn for en ansiennitetsberegning, gir ikke som logisk<br /> konsekvens at dokumentasjon for utdanning som kvalifikasjonskrav etter dagens regler<br /> må foreligge på dette tidspunkt.<br /> <br /> (38) Samferdselsdepartementets rundskriv av 28. mars 2003 gir riktignok klart uttrykk for at<br /> ”(e)nhver søknad om løyve skal nå vedlegges bekreftet kopi av dokumentasjon på<br /> beståtte faglige kvalifikasjoner”. Løyvesaken ble behandlet ca. ett år etter utsendingen av<br /> rundskrivet. En eventuell praksis som måtte ha utviklet seg i denne korte tiden, kan ikke<br /> ha noen vekt som tolkingsfaktor.<br /> <br /> (39) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at klagenemndas vedtak ikke er i strid med<br /> yrkestransportloven med forskrift, og at vedtaket om å tildele B<br /> drosjeløyve er gyldig.<br /> <br /> (40) Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes.<br /> <br /> (41) Ankemotparten har vunnet saken og må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Det<br /> er framlagt omkostningsoppgave på kr 78 801. Jeg legger den til grunn.<br /> <br /> (42) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B og Møre og Romsdal fylkeskommune 78 801 - syttiåttetusenåttehundreogen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av betalingsfristen til betaling skjer.<br /> <br /> (43) Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (44) Dommer Skoghøy: Likeså.<br /> <br /> (45) Kst. dommer Sverdrup: Likeså.<br /> <br /> (46) Dommer Lund: Likeså.<br /> <br /> (47) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B og Møre og Romsdal fylkeskommune 78 801 - syttiåttetusenåttehundreogen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av betalingsfristen til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-868-A_-_Rt-2006-633&diff=212965 2019-02-25T15:26:22Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-05-23<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-00868-A - Rt-2006-633<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt kjæremål over en kjennelse av lagmannsretten. Ved kjennelsen ble krav om fremleggelse av dokumenter i medhold av tvistemålsloven §§ 250 og 251 nr. 2 ikke tatt til følge fordi dokumentene ble ansett omfattet av taushetsplikten for advokater, jf. § 205. Spørsmålet var om lagmannsretten har tolket bestemmelsene uriktig.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Tvistemålsloven, Ektepakts gyldighet, Bevis, Advokaters taushetsplikt, Fremleggelse av dokumenter<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2005-115910 - Høyesterett HR-2006-00868-A, (sak nr. 2005/1789), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> A (advokat Rasmus Asbjørnsen - til prøve) mot Morten Stang og B (advokat Cato Schiøtz)<br /> |Forfatter=<br /> Lund, Coward, Kaasen, Tønder, Schei<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§47 Straffeloven (1902) §47], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 Tvistemålsloven (1915) §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§205 §205], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§251 §251], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-42/§37 Legeloven (1980) §37], [https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64/§24 Helsepersonelloven (1999) §24]<br /> }}<br /> (1) Dommer Lund: Saken gjelder kjæremål over en kjennelse av lagmannsretten. Ved<br /> kjennelsen ble krav om fremleggelse av dokumenter i medhold av tvistemålsloven §§ 250<br /> og 251 nr. 2 ikke tatt til følge fordi dokumentene ble ansett omfattet av taushetsplikten for<br /> advokater, jf. § 205. Spørsmålet er om lagmannsretten har tolket bestemmelsene uriktig.<br /> <br /> (2) A anla 20. desember 2002 søksmål ved Oslo tingrett mot B med<br /> påstand om at ektepakt inngått i 1996 mellom henne og senere avdøde C,<br /> saksøkers far, var ugyldig. Grunnlaget var at ektepakten, der blant annet en boligeiendom<br /> ble overført vederlagsfritt fra C til Bs særeie, måtte ses som en<br /> dødsdisposisjon som krenket As pliktdel.<br /> <br /> (3) Under saksforberedelsen for tingretten krevde A at B fremla<br /> samtlige utkast/forarbeider til ektepakten og til et gjensidig testament opprettet samtidig<br /> med ektepakten, og all korrespondanse med advokat Morten Stang tilknyttet disse<br /> dokumentene som var i hennes besittelse. Hun ble også bedt om å opplyse og<br /> dokumentere den samlede avkastning av Cs bokutgivelser fra 26.<br /> november 1996. Videre krevde A at advokat Morten Stang, som hadde<br /> bistått ektefellene ved opprettelsen av ektepakten og testamentet, og som var Bs<br /> advokat i søksmålet, fremla samtlige utkast/forarbeider til ektepakten og det gjensidige<br /> testamentet og tilknyttet korrespondanse med klientene.<br /> <br /> (4) Ved tingrettens kjennelse av 2. juni 2005 ble B og advokat Stang frifunnet for<br /> kravene.<br /> <br /> (5) A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. I kjæremålet til<br /> lagmannsretten krevde A at advokat Stang verken skulle tillates å avgi skriftlig<br /> eller muntlig forklaring for tingretten. Lagmannsretten avsa 9. november 2005 kjennelse<br /> med slik slutning:<br /> <br /> :”Kjæremålssaken mellom A og advokat Morten Stang<br /> <br /> :1. Tingrettens kjennelse stadfestes.<br /> :2. Kravet om at advokat Morten Stangs skriftlige eller muntlige forklaring tillates ført som bevis i saken, avvises.<br /> :3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.<br /> <br /> :Kjæremålssaken mellom A og B<br /> <br /> :1. Tingrettens kjennelse stadfestes.<br /> :2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven § 179 første ledd.”<br /> <br /> (6) I slutningens punkt 2 i saken mot advokat Stang er ordet ”verken” falt ut.<br /> <br /> (7) A påkjærte kjennelsen i saken mot advokat Stang til Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg. Kjennelsen i saken mot B ble påkjært med unntak for kravet<br /> som gjaldt avkastningen av Cs bokutgivelser og lagmannsrettens<br /> avgjørelse om å utsette saksomkostningsspørsmålet i forhold til henne.<br /> <br /> (8) Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av<br /> Høyesterett, og justitiarius traff beslutning om at partsforhandlingen skulle skje etter<br /> reglene for ankesaker. I brev til prosessfullmektigene av 19. januar 2006 ble det uttalt:<br /> <br /> :”Lagmannsretten har av prosessuelle grunner avvist As krav om at advokat Stangs skriftlige eller muntlige forklaring ikke tillates ført som bevis i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det klart at den prosessuelle avgjørelsen er riktig, men advokatene forutsettes likevel å behandle det materielle spørsmålet som ledd i sin argumentasjon omkring taushetsplikten.”<br /> <br /> (9) Den kjærende part, A, har i kjæremålet mot advokat Stang i korthet<br /> anført:<br /> <br /> (10) Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven § 251 nr. 2, jf. § 205, feil. Lagmannsretten har<br /> bygget på at advokatens taushetsplikt blir absolutt ved Cs død, og har uten<br /> nærmere drøftelse uttalt at det i saken ikke kan gjøres unntak med grunnlag i et formodet<br /> samtykke fra avdøde til å løse advokaten fra taushetsplikten. Rettsanvendelsen viser at<br /> lovtolkingen er uriktig. Det er ikke foretatt en nærmere vurdering av om unntaket får<br /> anvendelse, således er ingen relevante momenter drøftet. Retten har funnet det irrelevant<br /> om B for sin del har fritatt advokat Stang fra taushetsplikten. Dette vil<br /> imidlertid være sentralt i vurderingen av om det foreligger formodet samtykke.<br /> <br /> (11) Unntaket forutsetter en objektivisert vurdering av hvorledes avdøde må antas å ville ha<br /> forholdt seg til spørsmålet. I realiteten er det tale om en bredere interesseavveining. Dette<br /> innebærer at de konkrete omstendighetene ved den situasjon som aktualiserer unntaket,<br /> står sentralt. Vesentlig er hva avdøde før sin død selv måtte ha gitt av føringer,<br /> advokatens og de etterlattes standpunkt, opplysningens nærmere karakter, tiden siden<br /> avdøde gikk bort, og om andre, som har krav på taushet om samme opplysninger, har gitt<br /> samtykke.<br /> <br /> (12) Ved en tvist som gjelder ektepakt eller testament, vil arvingenes og gjenlevende ektefelles<br /> holdninger være sentralt i vurderingen. Forholdet er her at både gjenlevende ektefelle og<br /> samtlige loddeiere i dødsboet - gjenlevende og A - har samtykket i at<br /> dokumentene kan fremlegges av advokat Stang uavhengig av taushetsplikten.<br /> Fremleggelsen er av betydning for løsningen av tvisten angående ektepakten.<br /> Gjenlevendes fritak gir grunnlag for å slutte at avdøde ville ha samtykket.<br /> <br /> (13) Lagmannsretten skulle ha tatt stilling til om B hadde fritatt advokat Stang fra<br /> taushetsplikten ved at han ble varslet som vitne i tilsvaret av 22. januar 2003. Det er klart<br /> at det han skal vitne om, omfattes av taushetsplikten. Denne omfatter alt som angår<br /> klientforholdet uansett opplysningenes karakter. Hans vitneforklaring kan ikke avgrenses<br /> slik det anføres fra den annen side. Legges dokumentene ikke frem, kan han ikke vitne i<br /> saken.<br /> <br /> (14) Det anføres feil i saksbehandlingen hvis kjennelsesgrunnene ikke gir grunnlag for å prøve<br /> lagmannsrettens lovtolking.<br /> <br /> (15) I kjæremålet mot B har A i korthet anført:<br /> <br /> (16) Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven § 250, jf. § 205 feil. Retten har lagt til grunn at<br /> dokumentene er i advokat Stangs besittelse. Det er på det rene at B, som hans<br /> klient, uten videre kan kreve dokumentene utlevert til seg, og at de derfor rettslig sett også<br /> er i hennes besittelse. Når retten likevel er kommet til at hun ikke kan pålegges å<br /> fremlegge dem, uansett om hun har fritatt advokaten fra taushetsplikten eller ikke, er<br /> lovtolkingen gal.<br /> <br /> (17) Hvis kjennelsesgrunnene ikke gir grunnlag for å prøve lovtolkingen, må kjennelsen<br /> oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.<br /> <br /> (18) A har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”I saken mellom A og Morten Stang nedlegges slik påstand:<br /> <br /> :1. Lagmannsrettens kjennelse slutningens pkt 1 oppheves.<br /> <br /> :2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 9,25 %, fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I saken mellom A og B nedlegges slik påstand:<br /> <br /> :1. Lagmannsrettens kjennelse slutningens pkt 1 oppheves så langt den stadfester tingrettens avgjørelse om ikke å pålegge B å fremlegge samtlige utkast/forarbeider til ektepakt/gjensidig testament av 1996, samt tilknyttet korrespondanse med advokat Stang.<br /> <br /> :2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 9,25 %, fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (19) Kjæremålsmotparten, advokat Morten Stang, har i korthet anført:<br /> <br /> (20) Lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven § 251 nr. 2, jf. § 205, er riktig. Retten har<br /> korrekt gitt uttrykk for at taushetsplikten som utgangspunkt blir absolutt ved klientens<br /> død, men at det gjelder et mulig unntak ved såkalt formodet samtykke fra avdøde som det<br /> ikke var grunnlag for i saken.<br /> <br /> (21) Lagmannsretten hadde ingen foranledning til å ta stilling til om B for sin del<br /> hadde fritatt advokaten fra taushetsplikten. Poenget er at inntil kjæremålet til Høyesterett<br /> er det utelukkende anført som grunnlag for unntak fra taushetsplikten at loddeierne hadde<br /> løst advokaten fra taushetsplikten. Det ble hevdet at kompetansen til å samtykke i at<br /> advokaten gir taushetsbelagte opplysninger, går over på loddeierne ved klientens død.<br /> Dette er imidlertid uholdbart. Begrepet formodet samtykke, og det som nå anføres om<br /> dette, var ikke nevnt for tingretten og lagmannsretten. Det er klart at retten da ikke hadde<br /> foranledning til å gå nærmere inn i spørsmålet om et formodet samtykke forelå. Retten<br /> har derfor ikke vurdert dette.<br /> <br /> (22) B har ikke fritatt advokat Stang fra taushetsplikten ved at han varsles som vitne<br /> i tilsvaret til tingretten. Han skal utelukkende forklare seg om det som ble uttalt om rent<br /> juridiske spørsmål. Dette er ikke betroelser underlagt taushetsplikt etter § 205, og han må<br /> derfor kunne opptre som vitne i saken.<br /> <br /> (23) Saksbehandlingsfeil foreligger ikke.<br /> <br /> (24) Advokat Morten Stang har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Kjæremålssaken mellom A og advokat Morten Stang:<br /> <br /> :1. Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> :2. A idømmes saksomkostninger for Høyesterett.”<br /> <br /> (25) Ankemotparten, B, har i korthet anført:<br /> <br /> (26) Lagmannsretten har ikke feiltolket tvistemålsloven § 250, jf. § 205.<br /> <br /> (27) Lagmannsretten har avgjort spørsmålet ved å finne bevist at hun, i motsetning til det som<br /> ble anført fra As side, ikke selv satt med dokumentene.<br /> <br /> (28) Det retten deretter sier om at hun kan kreve dokumentene fra sin advokat, men likevel<br /> ikke har plikt til å fremlegge dem i saken, er en uttalelse obiter dicta, og uansett ingen feil<br /> ved lovtolkingen som kan føre til opphevelse. Heller ikke er det tale om<br /> saksbehandlingsfeil på dette punkt, fordi problemstillingen, som det uttrykkelig fremgår<br /> av lagmannsrettens kjennelse, ikke var berørt av kjæremålsmotparten.<br /> <br /> (29) B har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Kjæremålssaken mellom A og B:<br /> <br /> :1. Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> :2. A idømmes saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett og Høyesterett.”<br /> <br /> (30) '''Jeg er kommet til''' at kjæremålet fører frem både i saken mot advokat Morten Stang og i<br /> saken mot B.<br /> <br /> (31) Innledningsvis peker jeg på at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, slik at<br /> Høyesteretts kompetanse er begrenset, jf. tvistemålsloven § 404 nr. 2 og 3.<br /> <br /> (32) I det følgende behandler jeg først kjæremålet mot advokat Morten Stang. For ordens<br /> skyld nevner jeg at det ikke er omtvistet at de dokumenter som kreves fremlagt, er<br /> omfattet av advokatens taushetsplikt og har betydning som bevis i saken.<br /> <br /> (33) Tvistemålsloven § 251gjelder fremleggelsesplikten for andre enn sakens parter. Etter<br /> § 250 nr. 2 forutsetter fremleggelsesplikten at det skriftlige bevis er i personens besittelse,<br /> og at det ikke inneholder noe som vedkommende ”efter reglerne om vidnesbyrd” har rett<br /> eller plikt til ikke å gi forklaring om. Tvistemålsloven § 205 oppstiller et vitneforbud for<br /> personer i visse stillinger om det som er betrodd dem i stillingen. Det gjelder blant annet<br /> advokater. Spørsmålet i saken gjelder utstrekningen av bevisforbudet eller - om man vil -<br /> innholdet i advokatens taushetsplikt etter klientens død. Før jeg ser nærmere på<br /> lagmannsrettens lovtolking, skal jeg gjøre rede for mitt generelle syn på dette.<br /> <br /> (34) Spørsmålet om taushetsplikten modifiseres ved klientens død, er drøftet i<br /> Rekstendommen, jf. [[Rt-1983-430]]. Her peker førstvoterende på at det har vært noe<br /> delte meninger om spørsmålet, men at det ”iallfall i den foreliggende situasjon ikke kan<br /> være plass for vesentlige begrensninger i taushetsplikten”. Hun viser i denne forbindelse<br /> til Andenæs’ Straffeprosessen, der det forutsettes at modifisering bare kan skje ut fra<br /> avdødes formodede vilje. Førstvoterende avviser ”i et hvert fall” at taushetsplikten kan<br /> modifiseres ut fra en mer omfattende interesseavveining som den legeloven § 37, jf. nå<br /> helsepersonelloven § 24, gir anvisning på. Førstvoterende fikk tilslutning fra to dommere,<br /> og jeg oppfatter mindretallet slik at det egentlig ikke var noen uenighet om disse<br /> utgangspunktene.<br /> <br /> (35) I teorien synes det å være enighet om at taushetsplikten modifiseres ved klientens død,<br /> men ikke om hvorledes unntaksregelen skal utformes. Jeg viser til Schei, Tvistemålsloven<br /> 2. utg. side 696, og Skoghøy, Tvistemål, 2. utg. side 577.<br /> <br /> (36) Når innholdet i unntaksregelen skal fastlegges, må utgangspunktet være at taushetsplikten<br /> skal beskytte fortroligheten mellom advokat og klient, jf. [[Rt-1999-1066]] og [[Rt-2004-1668]]. Hensynet til å beskytte fortroligheten betyr som utgangspunkt at klienten i live<br /> også må ha visshet for at opplysningene ikke bringes videre etter hans død. Dette betyr at<br /> avdødes interesse står i forgrunnen ved utformingen av unntaksregelen. Ved dødsfall<br /> oppstår likevel en ny situasjon. Det kan da foreligge sterke reelle grunner som tilsier at<br /> det gjøres unntak fra advokatens taushetsplikt. De som trer inn i avdødes rettsforhold, vil<br /> kunne ha behov for å bringe klarhet i forholdene. Tilsvarende gjelder der avdøde har<br /> foretatt disposisjoner som først aktualiseres ved dødsfallet, slik som ved testament og<br /> andre dødsdisposisjoner. I rettstvister med tilknytning til avdødes rettsforhold eller<br /> disposisjoner, vil hensynet til at resultatet blir materielt riktig, kunne tilsi at det gjøres<br /> unntak for opplysninger av betydning.<br /> <br /> (37) I lys av dette mener jeg at det bør kunne gjøres unntak fra taushetsplikten i tilfeller der<br /> fordelene ved unntaket er vesentlig større enn den krenkelse av fortroligheten mellom<br /> klient og advokat det vil dreie seg om. Det betyr at det må foretas en konkret vurdering av<br /> omstendighetene i det enkelte tilfellet. Ved vurderingen vil avdødes interesse og hans<br /> formodete vilje stå sentralt. Også de etterlattes interesser og standpunkt må tillegges vekt.<br /> Det samme gjelder advokatens oppfatning. Ikke minst vil opplysningenes karakter og<br /> formålet med bruken av dem være av betydning.<br /> <br /> (38) En unntaksregel som den jeg mener bør oppstilles, skiller seg fra helsepersonelloven § 24<br /> ved at avdødes interesse er fremhevet i forhold til andre hensyn. Men det kreves ikke en<br /> så betydelig interesseovervekt som etter nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47.<br /> <br /> (39) Jeg kan for min del ikke se at det er noe vunnet ved å knytte unntaksregelen direkte til<br /> begrepet avdødes formodete vilje. Riktignok understreker kriteriet det sentrale: at avdødes<br /> interesse skal has for øye. Men det smaker av fiksjon, og vil bli satt under press av reelle<br /> hensyn. Høyesterett har da også fått dokumentert lagmannsrettsavgjørelser som -<br /> forståelig nok - objektiviserer vurderingstemaet. I realiteten vil en unntaksregel knyttet til<br /> dette begrepet neppe føre til vesentlig andre resultater enn den regel jeg gir anvisning på.<br /> <br /> (40) Jeg går så over til å se på lagmannsrettens lovtolking. Om dette heter det i kjennelsen<br /> side 6:<br /> <br /> :”Lagmannsretten bemerker at det å oppgi advokat Stang som vitne kan anses som et samtykke fra B til opphevelse av taushetsplikten, se f eks Rt 2001 side 1113 og Rt 1992 side 949. I nærværende sak er det imidlertid ikke bare B som har krav på hemmelighold, men også C. Et samtykke alene fra B er derfor ikke tilstrekkelig til at de taushetsbelagte opplysninger skal kunne gjøres kjent. C er død, og samtykkekompetansen kan ikke anses å ha gått over på B eller andre. Utgangspunktet er at taushetsplikten blir absolutt ved klientens død, se Svalheim: Advokaters taushetsplikt side 155-156. Noe grunnlag for unntak fra dette ut fra ”formodet samtykke” eller negotiorum gestio er det ikke i saken. I og med advokat Stangs taushetsplikt må anses som absolutt i forhold til opplysninger som er betrodd ham av C, er det ikke grunnlag for å pålegge advokat Stang å framlegge dokumentene.”<br /> <br /> (41) Det fremgår av det som her sies, at det ikke kan begrunne unntak fra taushetsplikten i<br /> forhold til C om B for sin del har løst advokat Stang fra<br /> taushetsplikten, fordi samtykkekompetansen ikke går over på avdødes rettsetterfølgere.<br /> Dette, som følger av Rekstendommen, er riktig.<br /> <br /> (42) Lagmannsretten later imidlertid til også å ha vurdert om det kunne gjøres unntak på annet<br /> grunnlag i saken, jf. henvisningen til formodet samtykke mv., men har avvist dette uten<br /> nærmere drøftelse. Jeg antar at dette kan ha sammenheng med hva som ble anført fra<br /> As side. Men lagmannsretten har også hatt en for snever oppfatning av<br /> unntaksregelens innhold. Jeg viser til hva jeg allerede har sagt om dette.<br /> Kjennelsesgrunnene må blant annet forstås slik at retten ser de etterlattes standpunkt og<br /> interesser som irrelevante. Det som sies om at B kan anses for å ha samtykket<br /> til opphevelse av taushetsplikten, må - slik partene er enige om - oppfattes slik at retten<br /> derfor har funnet det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet. Men et slikt samtykke vil,<br /> ved siden av å belyse Bs egen interesse, også kunne tenkes å si noe om<br /> avdødes. I en rettstvist om gyldigheten av ektepakt eller testament, vil etter min mening<br /> ikke minst loddeiernes interesser og holdning være viktige hensyn.<br /> <br /> (43) Jeg finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves for så vidt gjelder punkt 1<br /> i slutningen.<br /> <br /> (44) Som allerede nevnt, ble partene - som ledd i argumentasjonen rundt taushetsplikten -<br /> anmodet om å ta opp i Høyesterett spørsmålet som er avgjort i punkt 2 i slutningen i<br /> lagmannsrettens kjennelse. Spørsmålet er knyttet til et avsnitt i Bs tilsvar av<br /> 22. januar 2003 til Oslo tingrett der advokat Stang sier:<br /> <br /> :”Det avgjørende i denne sammenheng er at selve overdragelsen til B var reell og endelig. Ektepakten var intet pro forma-verk, men en ugjenkallelig disposisjon. Jeg gjorde både C og B uttrykkelig oppmerksomme på, både før inngåelsen av ektepakten og i forbindelse med undertegning av ektepakten, at den ville få full virkning ved eventuell separasjon eller skilsmisse. Riktignok var ekteskapet mellom partene på det tidspunkt godt, men C, som bl.a. ga fra seg huset, hadde ingen garanti for at det nødvendigvis skulle vare. Det kunne også inntreffe omstendigheter som ingen av partene kunne overskue eller rå over i fremtiden. C sa at han var fullt innforstått med at han ikke kunne gjøre gjeldende verdikrav eller borett til boligen ved en skilsmisse. Det varsles om at jeg vil avgi vitneforklaring.”<br /> <br /> (45) Det som her sies, og som advokat Stang er ment å forklare seg om i tingretten, forutsettes<br /> av ham å kunne belyse spørsmålet om det foreligger en dødsdisposisjon i dette tilfellet.<br /> Det er følgelig tale om bevis i saken. At opplysningene er omfattet av taushetsplikten og<br /> av bevisforbudet i tvistemålsloven § 205, finner jeg lite tvilsomt. Skal advokaten vitne,<br /> må han forklare seg fullstendig om alle forhold av betydning. Vitneprovet kan ikke<br /> begrenses slik han synes å forutsette, jf. blant annet [[Rt-1993-662]]. Dette betyr at hvis<br /> kravet om dokumentfremleggelse ikke tas til følge, kan han verken skriftlig eller muntlig<br /> forklare seg om forholdene.<br /> <br /> (46) Jeg går så over til å se på kravet mot B.<br /> <br /> (47) Etter tvistemålsloven § 250 har en part plikt til å legge frem skriftlige bevis som parten er<br /> i besittelse av. A anførte for lagmannsretten at B hadde de<br /> dokumentene han hadde krevd fremlagt, i sin besittelse. Lagmannsretten har konstatert at<br /> det hadde hun ikke. Samtidig har lagmannsretten konstatert at advokat Stang har<br /> dokumentene. Ifølge lagmannsretten<br /> <br /> :”... kan det reises spørsmål om dette innebærer at B uten videre har rett til å få hånd om dem, og om det i så fall kan foranledige en plikt for henne til å sørge for at dokumentene framlegges. Forholdet er ikke berørt av den kjærende part i kjæremålet eller i etterfølgende prosesskrift, og lagmannsretten har derfor begrenset foranledning til å gå nærmere inn på dette. Men selv om man legger til grunn at advokat Morten Stang er i besittelse av dokumentene i egenskap av advokat for B og C i 1996, og B for sin del kan kreve dokumentene utlevert fra advokat Stang, antar lagmannsretten at B likevel ikke har plikt til å legge fram dokumentene, jf. Høyesteretts flertall i Rt 2004 side 1668.”<br /> <br /> (48) Det rettslige utgangspunktet er at B, som tidligere klient, har en ubetinget rett til<br /> å få hånd om dokumentene, og at de derfor er i hennes besittelse i den forstand<br /> tvistemålsloven § 250 bruker begrepet, jf. Schei, Tvistemålsloven 2. utg. side 770. På<br /> denne bakgrunn hadde lagmannsretten foranledning til å avklare hva som nærmere ble<br /> anført fra A på dette punkt. Når lagmannsretten har unnlatt dette, synes<br /> det også å ha sammenheng med rettens lovtolking - at B, uansett om hun hadde<br /> dokumentene i sin besittelse, ikke var forpliktet til å legge dem frem. I denne forbindelse<br /> viser lagmannsretten til [[Rt-2004-1668]].<br /> <br /> (49) I denne avgjørelsen la flertallet i Høyesterett til grunn at hensynet til vernet av<br /> fortroligheten i lege-pasientforholdet tilsa at pasienten ikke kunne pålegges å fremlegge<br /> legejournaler som pasienten hadde i sin besittelse, jf. avsnitt 33. Imidlertid vil spørsmålet<br /> komme i en annen stilling hvis B gjennom å tilby advokat Stang som vitne, har<br /> løst ham fra taushetsplikten og derved gitt avkall på sin rett til fortrolighet.<br /> Lagmannsretten skulle derfor ha tatt stilling til det, jf. hva jeg tidligere har sagt om dette.<br /> <br /> (50) Det kan kanskje reises spørsmål om B for sin del kan løse advokaten fra<br /> taushetsplikten med virkning for sin avdøde mann. Det som i hvert fall må være på det<br /> rene, er at en klient som sitter med dokumenter som advokaten også har taushetsplikt om i<br /> forhold til en annen klient, ikke av den grunn selv har taushetsplikt om disse<br /> dokumentene. Så lenge B har dokumentene i sin besittelse, vil hun derfor kunne<br /> pålegges å legge dem frem hvis hun for sin del har samtykket i opphevelse av<br /> taushetsplikten.<br /> <br /> (51) Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og hjemvises til<br /> fortsatt behandling også for så vidt gjelder kjæremålet mot B.<br /> <br /> (52) Saken om gyldigheten av ektepakten står for tingretten. Det vil derfor åpenbart være mest<br /> praktisk at også tingrettens kjennelse oppheves, og at saken hjemvises dit.<br /> <br /> (53) Kjæremålene har ført frem. Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger<br /> for Høyesterett. Saken har reist prinsipielle spørsmål, og jeg finner etter omstendighetene<br /> at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.<br /> <br /> Jeg stemmer for denne<br /> <br /> K J E N N E L S E :<br /> <br /> I saken mellom A og advokat Morten Stang:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> I saken mellom A og B:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves for så vidt B ikke er pålagt å fremlegge utkast/forarbeider til ektepakt og gjensidig testament av 1996 samt tilknyttet korrespondanse med advokat Morten Stang, og saken hjemvises til fortsatt behandling i tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> (54) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (55) Kst. dommer Kaasen: Likeså.<br /> <br /> (56) Dommer Tønder: Likeså.<br /> <br /> (57) Justitiarius Schei: Likeså.<br /> <br /> (58) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> K J E N N E L S E :<br /> <br /> I saken mellom A og advokat Morten Stang:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> I saken mellom A og B:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves for så vidt B ikke er pålagt å fremlegge utkast/forarbeider til ektepakt og gjensidig testament av 1996 samt tilknyttet korrespondanse med advokat Morten Stang, og saken hjemvises til fortsatt behandling i tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1063-U_-_Rt-2007-945&diff=212964 2019-02-25T15:25:31Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2007-06-14<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01063-U - Rt-2007-945<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om en anke over en dom som var forkynt underhånden etter domstolloven § 179, skulle avvises som for sent fremsatt.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Anke for sent fremsatt<br /> |Saksgang=<br /> Høyesterett HR-2007-01063-U, (sak nr. 2007/645), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Fokus Bank - filial av Danske Bank A/S (advokat Tormod Melby) mot Dalane Klima AS (advokat Arve Ringsbye)<br /> |Forfatter=<br /> Oftedal Broch, Flock, Stabel<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§140 Domstolloven (1915) §140], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153 §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§154 §154], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]<br /> }}<br /> (1) Saken gjelder spørsmål om en anke over en dom som var forkynt underhånden etter<br /> domstolloven § 179, skal avvises som for sent fremsatt.<br /> <br /> (2) I en tvist mellom Fokus Bank ASA og Dalane Klima AS om krav etter factoringpant avsa<br /> Dalane tingrett dom 21. desember 2006 med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Dalane Klima AS v/styrets formann dømmes til å betale til Fokus Bank ASA kr 701 327, med tillegg av forsinkelsesrenter i henhold til forsinkelsesrentelovens bestemmelser fra og med 25. mai 2002 og til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Dalane Klima AS v/styrets formann dømmes til å erstatte Fokus Bank ASA sakens omkostninger med kr 74 532,50 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (3) Dommen ble sendt partenes advokater med brev datert 21. desember 2006. Vedlagt var vanlig<br /> skjema for forkynnelse etter domstolloven § 179. Advokat Arve Ringsbye, som representerte<br /> Dalane Klima AS, har på skjemaet angitt at dommen kom til hans kontor 23. desember, men<br /> at han på grunn av ferieavvikling ikke kunne se den før 6. januar 2007. Skjemaet er<br /> underskrevet av Ringsbye med datering 19. januar 2007, og det fremgår at det ble sendt<br /> tingretten per telefaks samme dag.<br /> <br /> (4) Advokat Ringsbye innga ankeerklæring for Dalane Klima AS, datert 5. februar 2007. I tilsvar<br /> til anken påstod Fokus Bank ASA anken avvist, under henvisning til at den ikke var rettidig.<br /> <br /> (5) Gulating lagmannsrett ved forberedende dommer traff 27. mars 2007 beslutning om at anken<br /> fremmes. Det ble vist til at det kan gå to virkedager fra en avgjørelse innkommer advokatens<br /> kontor før den vedtas forkynt. Ettersom rettsferien varte til og med 3. januar, ble det antatt at<br /> ankefristen måtte regnes fra 5. januar. Anken datert 5. februar ble derfor ansett rettidig.<br /> <br /> (6) Etter selskapsmessige endringer er Fokus Bank nå en filial av Danske Bank A/S. I det<br /> følgende brukes bare betegnelsen Fokus Bank.<br /> <br /> (7) Fokus Bank har påkjært lagmannsrettens beslutning. Det er i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (8) Ettersom den kjærende parts advokat mottok dommen onsdag 27. desember 2006, har det<br /> formodningen mot seg at advokat Ringsbye mottok den først 6. januar 2007. Det følger av<br /> rettspraksis at en dom normalt anses forkynt etter domstolloven § 179 den dagen den kom<br /> frem til prosessfullmektigens kontor.<br /> <br /> (9) Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at ankefristen først begynte å løpe etter utløpet av så<br /> vel rettsferien og en tilleggsfrist på grunn av kontorfravær. Dette er feil lovanvendelse,<br /> ettersom ankefrister løper også i rettsferien, jf. domstolloven § 140 andre ledd.<br /> <br /> (10) Det anføres at normal ferietid i forbindelse med julen 2006 var til og med mandag 1. januar<br /> 2007. For øvrig følger det av rettspraksis at fristen bare kan utskytes når prosessfullmektigen<br /> umiddelbart vedtar forkynnelse og returnerer kvitteringen når han kommer tilbake til kontoret.<br /> Ettersom advokat Ringsbye kvitterte for vedtatt forkynning først 19. januar 2007, 13 dager<br /> etter at han ifølge kvitteringen tidligst kunne se dommen, er vilkårene for fristutskytelse<br /> uansett ikke innfridd.<br /> <br /> (11) Motpartens begjæring om oppreisning er fremsatt for sent.<br /> <br /> (12) Det er nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Anken avvises.<br /> <br /> :2. Fokus Bank - filial av Danske Bank A/S tilkjennes sakens omkostninger.”<br /> <br /> (13) Dalane Klima AS har inngitt tilsvar, og det er i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (14) Advokat Ringsbyes kontor var stengt fra fredag 22. desember 2006 til tirsdag 2. januar 2007.<br /> Ut fra postgangen antas det at dommen kom til kontoret 23. desember. Advokat Ringsbye<br /> avviklet ferie fra ettermiddagen 22. desember til og med fredag 5. januar. Han var innom<br /> kontoret lørdag 6. januar og vedtok da forkynnelse ved påtegning. Skjemaet ble samme dag<br /> lagt klar for post. Ringsbye avviklet deretter ferie i Østerrike til 15. januar. Skjemaet ble sendt<br /> tingretten pr. post 8. januar fra kontoret, men ble sendt på nytt pr. faks 19. januar, da Ringsbye<br /> var usikker på om det var sendt tidligere.<br /> <br /> (15) Selv om kjæremålsutvalget skulle legge til grunn at forkynnelsesskjemaet ikke ble returnert<br /> før 19. januar, må det være riktig å legge til grunn den dato advokaten har angitt i feltet for når<br /> han tidligst kunne se avgjørelsen, nemlig 6. januar.<br /> <br /> (16) Datoen for forkynnelse utskytes ved fravær i vanlig ferietid og ved kortere heldagsfravær<br /> ellers. Etter rettspraksis godtas inntil to dagers heldagsfravær, og fraværet etter juleferien<br /> ligger innenfor denne grensen. Det følger også av rettspraksis at fravær i umiddelbar<br /> tilknytning til juleferien utskyter forkynnelsestidspunktet. Lagmannsretten har ikke bygget på<br /> en feilaktig oppfatning om at ankefrister ikke løper i rettsferien, men derimot på en korrekt<br /> oppfatning om at fristen ikke begynner å løpe før prosessfullmektigen er tilbake på kontoret<br /> etter ferien.Etter dette må anken av 5. februar 2007 være rettidig.<br /> <br /> (17) Den påståtte fristoversittelsen er uansett ikke forsettlig, slik at gode grunner taler for<br /> oppreisning etter domstolloven § 153.<br /> <br /> (18) Det er nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> :2. Dalane Klima AS tilkjennes sakens omkostninger.”<br /> <br /> (19) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning om<br /> ikke å avvise en anke som for sent innkommet, og at utvalget har full kompetanse.<br /> <br /> (20) Det følger av fast rettspraksis at forkynnelse underhånden etter domstolloven § 179 som<br /> hovedregel anses skjedd den dag avgjørelsen sammen med skjema for erkjennelse av mottak<br /> kommer frem til advokaten eller til hans kontor. Det er gjort unntak fra dette ved feriefravær i<br /> vanlig ferietid og ved helt kortvarige heldags fravær ellers. Utsatt forkynnelse ved slikt<br /> kortvarig fravær godtas normalt ikke med mer enn to virkedager, jf. [[Rt-2004-658]]. I den<br /> foreliggende sak synes lagmannsretten i sin beslutning å ha akseptert at juleferien ble utvidet<br /> med de to påfølgende virkedager.<br /> <br /> (21) Det er etter kjæremålsutvalgets praksis en forutsetning for utsatt forkynnelse at<br /> forkynnelsesskjemaet returneres til retten ”umiddelbart når prosessfullmektigen er tilbake på<br /> kontoret”, jf. kjennelsen i [[Rt-1996-1357]]. Dette standpunkt ble i avgjørelsen begrunnet i<br /> hensynet til notoritet, og i senere kjennelse i [[Rt-2000-1160]] dessuten med hensynet til<br /> motparten, som på et så tidlig tidspunkt som mulig ved henvendelse til retten bør kunne skaffe<br /> seg opplysning om når kjæremålsfristen utløper.<br /> <br /> (22) Advokat Ringsbye har i forkynnelsesskjemaet angitt at han som følge av ferieavvikling,<br /> tidligst kunne se domsutskriften den 6. januar 2007. Da han kom tilbake fra ytterligere<br /> feriefravær 19. januar s.å., var han usikker på om skjemaet var blitt sendt tilbake til tingretten.<br /> Han sendte det da pr. telefaks samme dag. Det er bare denne telefaksen som ligger i<br /> tingrettens saksmappe. Utvalget legger til grunn som mest sannsynlig at skjemaet først ble<br /> returnert retten den 19. januar 2007. En retur etter nesten to uker tilfredstiller ikke det krav om<br /> umiddelbar tilbakesendelse som følger av praksis. Dommen må etter dette anses forkynt da<br /> den innkom kontoret 23. desember. Ankefristen er dermed oversittet.<br /> <br /> (23) Det er i prosesskrift av 30. mai 2007 begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen,<br /> jf. domstolloven § 153. Begjæringen er imidlertid fremsatt for sent, jf. domstolloven § 154<br /> første ledd.<br /> <br /> (24) Anken blir etter dette å avvise.<br /> <br /> (25) Kjæremålet har ført frem, og Dalane Klima AS må erstatte motpartens saksomkostninger for<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §§ 172 første ledd og 180 annet ledd.<br /> Saksomkostningene fastsettes i overensstemmelse med det beløp som er oppgitt av<br /> prosessfullmektigen, 6 660 kroner. Av beløpet utgjør 5 160 kroner gebyr.<br /> <br /> (26) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> 1. Anken avvises.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Dalane Klima AS til Fokus Bank - filial av Danske Bank A/S 6 660 - sekstusensekshundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1482-A_-_Rt-2006-991&diff=212963 2019-02-25T15:24:59Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-08-28<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01482-A - Rt-2006-991<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt tolking av Yrkestransportloven (2003) § 4, jf. Yrkestransportforskriften § 8. Spørsmålet var om det kvalifikasjonskrav som oppstilles i loven og forskriften ved tildeling av løyve, må kunne dokumenteres innen søknadsfristens utløp. Svaret vil være avgjørende for gyldigheten av vedtak av 28. juni 2004 i Møre og Romsdal fylkeskommunes klagenemnd, som tildelte drosjeløyve til B.<br /> |Stikkord=<br /> Transportrett, Drosjeløyve<br /> |Saksgang=<br /> Romsdal tingrett - Frostating lagmannsrett LF-2005-76642 - Høyesterett HR-2006-01482-A, (sak nr. 2006/426), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Kjell Borger Østlund (advokat Runar Kehlin - til prøve) mot B, Møre og Romsdal fylkeskommune (advokat Odd Larhammer)<br /> |Forfatter=<br /> Tønder, Flock, Skoghøy, Sverdrup, Lund<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/forskrift/1977-06-10-8/ Forskrift om persontransport utenfor rute (1977)], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§4 Yrkestransportforskriften (2003) §4], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§6 §6], [https://lovdata.no/forskrift/2003-03-26-401/§7 §7], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/2002-06-21-45/§35 Yrkestransportlova (2002) §35]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Tønder: Saken gjelder tolking av § 4 i lov av 21. juni 2002 nr. 45<br /> (yrkestransportloven), jf. § 8 i forskrift av 26. mars 2003 om yrkestransport innenlands<br /> med motorvogn og fartøy (yrkestransportforskriften). Spørsmålet er om det<br /> kvalifikasjonskrav som oppstilles i loven og forskriften ved tildeling av løyve, må kunne<br /> dokumenteres innen søknadsfristens utløp. Svaret vil være avgjørende for gyldigheten av<br /> vedtak av 28. juni 2004 i Møre og Romsdal fylkeskommunes klagenemnd, som tildelte<br /> drosjeløyve til B.<br /> <br /> (2) Den 20. februar 2004 lyste Sande kommune ut et ledig drosjeløyve med virkning fra<br /> 1. juli 2004. Det ledige løyvet var tilknytet samarbeidsordningen Herøy og Sande<br /> Taxiformidling med stasjonering på Larsnes i Sande kommune. Eksisterende løyve ville<br /> utløpe 30. juni 2004 ved at innehaver, som var far til ankemotparten, fylte 70 år.<br /> <br /> (3) Ved søknadsfristens utløp, den 12. mars 2004, var det innkommet fire søknader, hvorav<br /> kun A og B var aktuelle kandidater for løyvet.<br /> <br /> (4) Etter at Sande formannskap hadde innstilt B til løyvet, traff Samferdselssjefen i<br /> Møre og Romsdal 29. april 2004 vedtak om å tildele løyvet til A. Etter klage fra<br /> B omgjorde Møre og Romsdals fylkeskommunes klagenemnd, som består av<br /> fylkesutvalgets medlemmer, samferdselssjefens vedtak, og tildelte B løyvet.<br /> <br /> (5) A tok ut stevning mot Møre og Romsdal fylkeskommune og B<br /> for Romsdal tingrett, som 25. februar 2005 avsa dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Klagenemndas vedtak av 28. juni 2004 kjennes ugyldig i forhold til Møre og Romsdal fylkeskommune og B.<br /> <br /> :2. Møre og Romsdal fylkeskommune og B betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, en for begge og begge for en, kr 36.070,- - trettisekstusenogsytti - kroner i saksomkostninger til A.”<br /> <br /> (6) Tingretten kom til at siden B innen søknadsfristens utløp ikke kunne framlegge<br /> vitnemål for bestått eksamen i godkjent taxiopplæring, var forskriftens vilkår for å få<br /> løyve ikke oppfylt, og vedtaket måtte dermed kjennes ugyldig.<br /> <br /> (7) Romsdal tingretts dom ble anket til Frostating lagmannsrett, som 21. desember 2005 avsa<br /> dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. B og Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes.<br /> <br /> :2. A plikter, innen 2 - to - uker etter forkynning av denne dom å erstatte saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten til B med til sammen kr 87 908,- - åttisjutusennihundreogåtte - kroner og til Møre og Romsdal fylke med til sammen kr 57 754,- - femtisjutusensjuhundreogfemtifire - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (8) Lagmannsretten fant at hun tilfredsstilte kvalifikasjonskravet idet hun etter<br /> søknadsfristen, men før vedtakstidspunktet, hadde avlagt eksamen, hvilket hun kunne<br /> dokumentere med vitnemål. Vedtaket var derfor gyldig.<br /> <br /> (9) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.<br /> Det er avgitt uttalelse fra ett nytt vitne, avdelingsdirektør i Samferdselsdepartementet,<br /> Arnfinn Øen, i tillegg til uttalelser fra A og B. Saken står i det vesentlige i<br /> samme stilling som for lagmannsretten.<br /> <br /> (10) Den ankende part, A, har i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (11) Klagenemndas vedtak er ugyldig fordi B innen søknadsfristens utløp ikke kunne<br /> dokumentere at hun oppfylte lovens kvalifikasjonskrav. Slik dokumentasjon er en<br /> materiell betingelse for tildeling av løyve. Manglende oppfyllelse av kravet kan således<br /> ikke repareres ved at hun senere har framlagt vitnemål for avlagt eksamen.<br /> <br /> (12) Kravet om at kvalifikasjonskravet skal være dokumentert innen søknadsfristen, følger av<br /> en tolking av lov og forskrift lest i sammenheng. Lovens § 4 stiller tre vilkår for å få<br /> tildelt løyve: krav til vandel, økonomisk evne og faglig kompetanse. Hva som ligger i<br /> disse kravene, er nærmere presisert i forskriftens §§ 6 - 8. Selv om ordlyden i § 8, som<br /> gjelder dokumentasjon for faglig kompetanse, er noe annerledes formulert enn §§ 6 og 7,<br /> som gjelder henholdsvis krav om dokumentasjon av politiattest og garantierklæring, må<br /> tidspunktet for når dokumentasjonen skal foreligge, være den samme. Som det framgår av<br /> §§ 6 og 7, er dette når søknaden sendes, dvs. senest ved søknadsfristens utløp.<br /> <br /> (13) En slik fortolkning støttes av EF’s rådsdirektiv av 12. november 1974 om adgang til yrket<br /> som persontransportør på vei i innenlandsk og internasjonal transportvirksomhet.<br /> Direktivets artikkel 2 er mønster for lovens § 4. Når det her heter at den som ønsker å<br /> utøve yrket som persontransportør, skal ha en god vandel, tilfredsstille økonomisk evne<br /> og oppfylle vilkåret om faglig dyktighet, er det naturlig å forstå det slik at disse krav må<br /> være oppfylt når søknaden settes fram.<br /> <br /> (14) Også i rettspraksis er det lagt til grunn at dokumentasjon for bestått eksamen må foreligge<br /> innen søknadsfristen, jf. RG 1995 side 1245. Selv om dommen direkte gjaldt<br /> utgangspunktet for ansiennitetsberegningen, må den også kunne leses som uttrykk for en<br /> generell regel.<br /> <br /> (15) Regelen er også i tråd med langvarig og fast forvaltningspraksis. Dette er bekreftet av<br /> Samferdselsdepartementet i brev av 30. mai 2005 til Rogaland fylkekommune. I<br /> rundskriv av 28. mars 2003 til yrkestransportloven er det, på samme måte som for kravet<br /> til politiattest og garantierklæring, uttrykkelig sagt at dokumentasjon for bestått faglige<br /> kvalifikasjoner skal vedlegges søknaden.<br /> <br /> (16) Kravet følger også av lovens formål og reelle hensyn. Kvalifikasjonskravet er i det<br /> vesentlige satt ut fra offentligrettslige hensyn. Hensynet til tildelingsmyndighetens<br /> kontroll tilsier da at kravet må være oppfylt i god tid før vedtakstidspunktet.<br /> Søknadsfristen framstår dessuten som et klart tidspunkt som hindrer vilkårlighet i<br /> søknadsprosessen.<br /> <br /> (17) A har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. B og Møre og Romsdal fylkeskommune v/ordføreren tilpliktes, en for begge og begge for en, å erstatte As omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av renter etter forsinkelseslovens regler fra 14 dager etter avsigelsen av Høyesteretts dom.”<br /> <br /> (18) Ankemotpartene, Møre og Romsdal fylkeskommune og B, har i det<br /> vesentlig gjort gjeldende:<br /> <br /> (19) Verken lov eller forskrift setter noe krav om at dokumentasjon for at kvalifikasjonskravet<br /> er oppfylt, må foreligge innen utløpet av søknadsfristen. Lest i sammenheng peker<br /> ordlyden snarere i motsatt retning. Mens forskriftens §§ 6 og 7 uttrykkelig angir at<br /> henholdsvis politiattest og garantierklæring må følge som vedlegg til søknaden, er<br /> tilsvarende krav ikke formulert i § 8. En slik forskjell mht når dokumentasjonen må<br /> foreligge, har også gode grunner for seg. Kvalifikasjonskravet er i stor grad stilt av<br /> hensyn til publikum. Det er da mindre interessant om kravet er oppfylt på<br /> søknadstidspunktet så lenge det er oppfylt når løyve blir tildelt og kjøringen tar til.<br /> Dersom, på den annen side, kravet til vandel og økonomi ikke er tilfredsstilt på<br /> søknadstidspunktet, vil det heller ikke være det på tildelingstidspunktet.<br /> <br /> (20) Verken dommen i RG 1995 side 1245 eller forvaltningspraksis er relevant for saken.<br /> Begge gjelder skjæringstidspunktet for beregning av ansiennitet. Det er behov for et felles<br /> utgangspunkt for beregning av ansiennitet som knytter seg til så ulike kriterier som<br /> praksistid og utdannelse. I en slik sammenheng kan det være naturlig å velge<br /> søknadstidspunktet.<br /> <br /> (21) Også formålsbetraktninger og reelle hensyn tilsier at det må være adgang til å ta hensyn<br /> til dokumentasjon av eksamen som kommer etter søknadsfristen. Bak forskriftens regler<br /> om fortinnsrett til løyve ligger hensynet til at løyve skal tildeles den best kvalifiserte. En<br /> absolutt regel som avskjærer adgang til senere dokumentasjon, vil kunne føre til at en<br /> dårligere kvalifisert søker får løyvet. Dette gir ingen god regel, og strider mot<br /> kvalifikasjonsprinsippet, som ellers er et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning.<br /> <br /> (22) Jeg ser slik på saken:<br /> <br /> (23) Yrkestransportloven § 4 annet ledd oppstiller følgende bestemmelse om hvilke krav som<br /> stilles til den som kan tildeles løyve etter loven:<br /> <br /> :”Løyve kan tildelast den som har<br /> :a) god vandel<br /> :b) tilfredsstillende økonomisk evne og<br /> :c) tilstrekkeleg fagleg kompetanse”<br /> <br /> (24) Disse kravene er i medhold av lovens § 35 nærmere utdypet i yrkestransportforskriften §§<br /> 6 til 8.<br /> <br /> (25) Om kravet til faglig kompetanse heter det i forskriftens § 8:<br /> <br /> :”Søkeren anses for å være faglig kvalifisert dersom vedkommende enten kan fremlegge vitnemål for bestått eksamen fra en av departementet godkjent teoretisk opplæring i samsvar med direktiv 96/26/EF artikkel 10 eller innehar løyve for den løyvetype det søkes om.”<br /> <br /> (26) Mens A tilfredsstilte kvalifikasjonskravet ved at han var innehaver av drosjeløyve,<br /> var dette ikke tilfelle for B. Hun var således avhengig av å kunne dokumentere<br /> vitnemål fra godkjent drosjeopplæring.<br /> <br /> (27) På den annen side hadde hun lengre ansiennitet som full tids drosjesjåfør enn A.<br /> Dette innebar at hun vil ha fortrinnsrett til det ledige løyvet så sant hun kunne oppfylle<br /> kvalifikasjonsvilkåret. Dette følger av forskriftens § 43.<br /> <br /> (28) Det er på det rene at hun innen søknadsfristen, den 12. mars 2004, ikke kunne<br /> dokumentere vitnemål fra godkjent drosjeopplæring. Hun var på det tidspunkt i ferd med<br /> å avslutte den teoretiske utdanningen for søkere til taxiløyve som ble arrangert av NKI<br /> Fjernundervisning. Det eneste som gjensto, var eksamen. Denne ble arrangert den<br /> 22. mars 2004, og dagen etter, den 23. mars, ble vitnemålet fakset til Sande kommune -<br /> dvs. 11 dager etter søknadsfristen. På dette tidspunkt forelå ingen innstilling i saken -<br /> verken fra rådmannen eller formannskapet.<br /> <br /> (29) Spørsmålet i saken er om det kan utledes av de siterte bestemmelsene i loven og<br /> forskriften det materielle vilkår for tildeling av løyvet at dokumentasjonen for at kravet til<br /> kompetanse er oppfylt, må foreligge innen søknadsfristen.<br /> <br /> (30) Et slikt vilkår følger klarligvis ikke av lovens § 4. Ordlyden i denne bestemmelsen går<br /> ikke lenger enn at kravene må være oppfylt når løyve tildeles.<br /> <br /> (31) Heller ikke ordlyden i forskriftens § 8 sier noe om tidspunktet for når<br /> dokumentasjonskravet må være oppfylt, kun hva som ligger i dokumentasjonskravet.<br /> <br /> (32) På den annen side gir forskriftens § 6 anvisning på at søknaden om løyve ”skal vedlegges<br /> politiattest”. Tilsvarende heter det vedrørende kravet til søkerens økonomi at søkeren<br /> ”ved søknad om ett løyve [må] fremlegge en garantierklæring fra bank eller<br /> forsikringsselskap... .” Jeg tar ikke stilling til om disse bestemmelsene må lese slik at<br /> dokumentasjon på søknadstidspunktet av politiattest og garantierklæring er å regne som<br /> materielle vilkår for tildeling av løyve. Når det i § 8 ikke gis tilsvarende regel om<br /> dokumentasjon av vitnemål ved levering av søknaden, peker det imidlertid ytterligere i<br /> retning av at et slikt krav heller ikke kan utledes av forskriften.<br /> <br /> (33) Den regel den ankende part oppstiller, innebærer i realiteten en materiell<br /> preskripsjonsregel som kan gi dramatiske konsekvenser for søkere som er ”for seint” ute.<br /> For at en slik regel skal kunne oppstilles, må det stilles krav til slik klarhet i<br /> bestemmelsens formulering at det er mulig for søkere å innrette seg etter denne. Det kan<br /> jeg ikke se er tilfelle verken med lovens eller forskriftens formulering, noe som taler mot<br /> en slik forståelse.<br /> <br /> (34) I denne forbindelse viser jeg til det skriv til søkerne som ble utarbeidet i saken. Av skrivet<br /> følger at søknaden skal ”vere vedlagt politiattest, tilsegn om garantierklæring på<br /> kr. 75 000,-, attest frå kommunekasserar, skattefut og konkursregisteret”. Vitnemål fra<br /> godkjent utdanning er her ikke nevnt som noe om ”skal” følge søknaden. Derimot heter<br /> det at ”(f)or taxiløyvekurset vil Samferdselsdepartementet eventuelt kunne fastsetje frist<br /> for å gjennomføre kurset”. Det er nærliggende å lese denne setningen slik at det for<br /> søkere, som på søknadstidspunktet ikke hadde gjennomført kurset, ville kunne bli satt en<br /> frist til å gjennomføre det.<br /> <br /> (35) Jeg kan heller ikke se at formålsbetraktninger eller reelle hensyn skulle gjøre det<br /> nødvendig å oppstille en regel om dokumentasjonsplikt innen søknadsfristen. I denne<br /> forbindelse bemerkes at innholdet i utdannelsen synes entydig bestemt. Det skulle da ikke<br /> være særlig behov for en lengre behandlingstid for kontroll eller vurderinger når vitnemål<br /> for godkjent eksamen foreligger, all den stund forskriften bare krever at eksamen er<br /> bestått.<br /> <br /> (36) Den ankende part har også anført forvaltningspraksis til støtte for sitt syn. Det er vist til<br /> uttalelse fra Samferdselsdepartementet, hvor det framgår at søknadsfristen har vært lagt til<br /> grunn som avgjørende for dokumentasjon for gjennomført utdanning. Det er også vist til<br /> dom fra Hålogaland lagmannsrett inntatt i [[RG-1995-1245]].<br /> <br /> (37) I denne forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at kravet om eksamensvitnemål<br /> fra godkjent utdanning som kvalifikasjonskriterium først ble innført ved vedtakelsen av<br /> yrkestransportloven i 2002. Før dette var det utelukkende kjøreansiennitet som<br /> kvalifiserte til løyve, dog slik at den som hadde gjennomført utdanning, ble godskrevet ett<br /> års ansiennitet ved kvalifikasjonsvurderingen, jf. forskrift om persontransport med<br /> motorvogn utenfor rute av 10. juni 1977 nr. 8 pkt. 11 bokstav a fjerde ledd. I denne<br /> forbindelse var det behov for å operere med et felles skjæringspunkt for<br /> ansiennitetsberegningen. Det er på det rene at praksis la søknadsfristen til grunn. Dette ble<br /> også resultatet i ovennevnte lagmannsrettsdom. Jeg kan vanskelig se at denne praksis,<br /> knyttet til tidligere regelverk, er relevant for det spørsmål som herværende sak gjelder. At<br /> søknadsfristen legges til grunn for en ansiennitetsberegning, gir ikke som logisk<br /> konsekvens at dokumentasjon for utdanning som kvalifikasjonskrav etter dagens regler<br /> må foreligge på dette tidspunkt.<br /> <br /> (38) Samferdselsdepartementets rundskriv av 28. mars 2003 gir riktignok klart uttrykk for at<br /> ”(e)nhver søknad om løyve skal nå vedlegges bekreftet kopi av dokumentasjon på<br /> beståtte faglige kvalifikasjoner”. Løyvesaken ble behandlet ca. ett år etter utsendingen av<br /> rundskrivet. En eventuell praksis som måtte ha utviklet seg i denne korte tiden, kan ikke<br /> ha noen vekt som tolkingsfaktor.<br /> <br /> (39) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at klagenemndas vedtak ikke er i strid med<br /> yrkestransportloven med forskrift, og at vedtaket om å tildele B<br /> drosjeløyve er gyldig.<br /> <br /> (40) Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes.<br /> <br /> (41) Ankemotparten har vunnet saken og må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Det<br /> er framlagt omkostningsoppgave på kr 78 801. Jeg legger den til grunn.<br /> <br /> (42) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B og Møre og Romsdal fylkeskommune 78 801 - syttiåttetusenåttehundreogen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av betalingsfristen til betaling skjer.<br /> <br /> (43) Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (44) Dommer Skoghøy: Likeså.<br /> <br /> (45) Kst. dommer Sverdrup: Likeså.<br /> <br /> (46) Dommer Lund: Likeså.<br /> <br /> (47) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B og Møre og Romsdal fylkeskommune 78 801 - syttiåttetusenåttehundreogen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av betalingsfristen til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1075-U_-_Rt-2006-765&diff=212962 2019-02-25T15:24:59Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-06-20<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01075-U - Rt-2006-765<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om avvisning av erstatningssøksmål fra selskapskreditor mot styreleder i et aksjeselskap på grunnlag av tap som pretenderes å være påført kreditor ved at styrets disposisjoner skal ha redusert kreditorens dekningsmuligheter i selskapet, jf. aksjeloven § 17-6 og konkursloven § 118.<br /> |Stikkord=<br /> Konkurs, Aksjeselskap, Søksmålskompetanse<br /> |Saksgang=<br /> Indre Follo tingrett TFOLL-2003-75690 - Borgarting lagmannsrett LB-2006-39437 - Høyesterett HR-2006-01075-U, (sak nr. 2006/826), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Alf Olsen (advokat Trond Sollund) mot Actinor Shipping AS (advokat Harald Arnkværn)<br /> |Forfatter=<br /> Coward, Matningsdal, Bruzelius<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 Tvistemålsloven (1915) §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1997-06-13-44/§17-6 Aksjeloven (1997) §17-6], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-58/§118 Konkursloven (1984) §118]<br /> }}<br /> <br /> (1) Saken gjelder spørsmål om avvisning av erstatningssøksmål fra selskapskreditor mot<br /> styreleder i et aksjeselskap på grunnlag av tap som pretenderes å være påført kreditor ved at<br /> styrets disposisjoner skal ha redusert kreditorens dekningsmuligheter i selskapet, jf.<br /> aksjeloven § 17-6 og konkursloven § 118.<br /> <br /> (2) Alf Olsen var styreleder og daglig leder i Marine Investment Management AS frem til det ble<br /> åpnet konkurs i selskapet 18. desember 2003. Actinor Shipping AS er kreditor i boet.<br /> <br /> (3) Ved stevning av 12. desember 2003 reiste Actinor Shipping ASA (senere Actinor Shipping<br /> AS) søksmål mot Alf Olsen for Indre Follo tingrett med krav om erstatning. Grunnlaget for<br /> deler av erstatningskravet var at Marine Investment Management AS skal ha drevet<br /> virksomhet for kreditorenes regning forut for konkursen, og at Alf Olsen som styreleder er<br /> erstatningsansvarlig for det tap kreditorfellesskapet er påført gjennom reduserte<br /> dekningsmuligheter i selskapet. Alf Olsen påsto søksmålet avvist for denne delen.<br /> <br /> (4) Follo tingrett behandlet avvisningskravet i rettsmøte 7. februar 2006. I brev av 13. februar<br /> 2006 meddelte tingretten partene at retten hadde truffet slik beslutning:<br /> <br /> :”Retten har besluttet at saken i sin helhet blir å fremme.”<br /> <br /> (5) Alf Olsen påkjærte beslutningen til Borgarting lagmannsrett, som 4. april 2006 avsa kjennelse<br /> med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Follo tingretts beslutning av 13. februar 2006 om å fremme saken i sin helhet stadfestes.<br /> <br /> :2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.”<br /> <br /> (6) Alf Olsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse.<br /> <br /> (7) Den kjærende part - Alf Olsen - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (8) Actinor Shipping AS kan ikke som kreditor i Marine Investment Management AS’ konkursbo,<br /> fremme et direkte krav mot Alf Olsen som følge av tap Alf Olsen som styreleder og daglig<br /> leder skal ha påført Marine Investment Management AS. Økonomisk interesse i et krav gir i<br /> seg selv ikke tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden, jf. Schei, Tvistemålsloven,<br /> 1998, side 276.<br /> <br /> (9) En selskapskreditor kan bare fremme denne type krav i medhold av konkursloven § 118. Det<br /> er enighet mellom partene om at en slik lovforståelse følger av Høyesterettsdom inntatt i<br /> [[Rt-1993-20]].<br /> <br /> (10) Spørsmålet saken reiser er om denne rettstilstanden ble endret gjennom vedtakelsen av ny<br /> aksjelov, jf. særlig aksjeloven § 17-6. For konkurstilfellene kan en slik endring ikke utledes av<br /> ordlyden eller forarbeidene og er heller ikke lagt til grunn i litteraturen. Samtidig ville en slik<br /> endring skape en uoversiktlig og lite heldig rettstilstand i konkurstilfellene, slik Høyesterett<br /> også ga uttrykk for i nevnte dom, og ville dessuten langt på vei gjøre konkursloven § 118<br /> overflødig. Konkursloven § 118 må gå foran den alminnelige regelen i aksjeloven § 17-6 som<br /> lex specialis.<br /> <br /> (11) Alf Olsen har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Saken avvises for den del av kravet som bygger på at driften av selskapet fortsatte for kreditorenes regning.<br /> <br /> :2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.”<br /> <br /> (12) Kjæremålsmotparten - Actinor Shipping AS - har i det vesentlige anført:<br /> <br /> (13) Det er enighet mellom partene om at spørsmålet saken reiser, er om aksjeloven § 17-6 har<br /> etablert en ny rettstilstand med hensyn til aksjonærers og kreditorers søksmålskompetanse.<br /> <br /> (14) I kjæremålet reiser den kjærende part spørsmål om Actinor Shipping AS har rettslig interesse i<br /> søksmålet. Det må legges til grunn at Actinor Shipping AS har rettslig interesse. Den<br /> kjærende parts anførsel på dette punktet er for øvrig ny for Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> <br /> (15) Saken står for øvrig i samme stilling som for lagmannsretten, og det gjøres gjeldende at<br /> lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. Actinor Shipping AS slutter seg til lagmannsrettens<br /> kjennelsesgrunner og viser til tilsvaret for lagmannsretten.<br /> <br /> (16) Før vedtakelsen av den nye aksjeloven var det riktig at kravet bare kunne vært fremmet etter<br /> reglene i konkursloven § 118. Etter aksjeloven § 17-6 vil en enkeltkreditor nå også kunne<br /> fremme søksmål etter aksjelovens regler. Det kan ikke utledes av verken ordlyden eller<br /> forarbeidene til aksjeloven § 17-6 at bestemmelsen ikke skal gjelde i konkurstilfellene, eller at<br /> det skal gjelde bestemte kvalifikasjoner for så vidt gjelder anvendelsen av bestemmelsen. Den<br /> eneste begrensningen i enkeltkreditorenes rett til å fremme krav er at eventuelle krav fra<br /> selskapet har fortrinnsrett. Dette går direkte frem av bestemmelsen.<br /> <br /> (17) En slik forståelse av aksjeloven er også lagt til grunn i litteraturen, jf. kommentarutgaven til<br /> aksjeloven og professor Rune Sæbøs artikkel i Nybrott og odling, festskrift til Nils Nygaard<br /> (2002) side 199 flg.<br /> <br /> (18) Den kjærende parts forståelse av aksjeloven § 17-6, som innebærer at det skal innfortolkes<br /> begrensninger i bestemmelsen som ikke fremgår av ordlyden, vil skape en uheldig<br /> rettsusikkerhet med hensyn til rekkevidden av slike eventuelle begrensninger. Dette tilsier at<br /> kreditorenes søksmålsadgang bare skal være underlagt de begrensninger som går frem av<br /> loven.<br /> <br /> (19) Actinor Shipping AS har lagt ned slik påstand:<br /> <br /> :”1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 04.04.2006 stadfestes.<br /> <br /> :2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.”<br /> <br /> (20) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et<br /> kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven § 404 første ledd.<br /> Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning - tolkningen av aksjeloven § 17-6 og<br /> konkursloven § 118 - som utvalget kan prøve.<br /> <br /> (21) Lagmannsretten la til grunn at en som har krav mot et selskap, kan reise erstatningssøksmål<br /> mot medlemmer av selskapets styre på grunnlag av tap som kreditoren påstår å være påført<br /> ved at styrets disposisjoner har redusert kreditorenes mulighet for dekning fra selskapet.<br /> <br /> (22) I Høyesteretts dom i [[Rt-1993-20]] ble det lagt til grunn at kreditorene ikke hadde en slik<br /> mulighet. Spørsmålet er - slik partene er enige om - hvorvidt dette er endret ved aksjeloven<br /> fra 1997, nærmere bestemt § 17-6, som lyder slik:<br /> <br /> :”Aksjeeiere, kreditorer eller andre som har lidt tap fordi selskapet er påført tap, er bundet av selskapets skadeoppgjør, og deres krav står tilbake for selskapets krav.”<br /> <br /> (23) Bestemmelsens ordlyd sier ikke at selskapskreditorene har adgang til å gå på styremedlemmer,<br /> men kan synes å forutsette en slik adgang.<br /> <br /> (24) Lagmannsretten uttaler i sin grundige kjennelse:<br /> <br /> :”I lovproposisjonen [Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) side 122] uttaler departementet at det er lite behov for å begrense adgangen til direkte krav for kreditorer, og at en ikke ville følge opp forslaget fra Aksjelovutvalget om å avskjære direkte krav fra kreditorer og aksjeeiere. Man fant det imidlertid nødvendig å lovfeste at selskapets krav har fortrinnsrett, slik det nå fremgår av ordlyden i bestemmelsen. I kommentaren til § 17-6 (forslagets § 17-7) på side 181 i proposisjonen vises til ovenstående alminnelige bemerkninger, og at bestemmelsen forutsetter at aksjeeiere, kreditorer eller andre kan gjøre direkte krav gjeldende. Det framgår av Innst. O. nr. 80 (1996-97) side 30 at komiteens flertall støtter forslaget.<br /> <br /> :I Aarbakke m.fl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer, 2. utgave side 958 drøftes om bestemmelsen skal forstås slik at spørsmålet om adgang til direkte søksmål fortsatt skal overlates til rettspraksis, og at bestemmelsen bare fastslår den subsidiære karakter av et slikt krav. Den konkluderer med at det synes mest nærliggende å tolke bestemmelsen slik at søksmål fra aksjeeiere og kreditorer i utgangspunktet kan fremmes, dvs at § 17-6 er hjemmel for slike krav. Til sammenligning er vist til Rt 1997 side 473, som gjaldt forståelsen av bestemmelser i daværende aksjelovs kapittel 15, spørsmålet om en aksjeeier hadde søksmålskompetanse for så vidt angikk et pretendert krav på erstatning for sin andel av selskapstap.<br /> <br /> :I festskrift til Nils Nygaard, Nybrott og odling, fra 2002, uttaler dr. juris Rune Sæbø i sitt bidrag om ”erstatningskrav i aksjeselskapsforhold”, side 208 at aksjeloven § 17-6 ikke viderefører ”Høyesteretts løsning fra Rt 1993.20 med en hovedregel om at kreditor ikke kan kreve erstatning og en sterkt skjønnsmessig unntaksregel hvor kreditor kan kreve erstatning”. Det anføres at det kan diskuteres om bestemmelsen er hjemmel for slike særkrav. Etter Sæbøs syn bør bestemmelsen ”sees som en regel som forutsetter adgang til å fremme særkrav som nevnt i bestemmelsen, og som har som formål å regulere forholdet mellom slike særkrav og selskapskravet”.<br /> <br /> :Ved lovtolkingen finner lagmannsretten støtte for avgjørelsen i de refererte syn fra teorien. Det legges til grunn at lovgiver faktisk endret rettstilstanden etter Rt 1993 side 20 (Sjødaldommen) ved den nye aksjeloven § 17-6, og at den riktige forståelse av bestemmelsen er at den forutsetter at kreditor har slik søksmålskompetanse, slik Actinor pretenderer. Lagmannsretten finner også at dette syn best samsvarer med ordlyden i bestemmelsen, og de motiver som er referert foran. Om bestemmelsen også skal anses som lovhjemmel for et slikt krav, eller om den bare regulerer forholdet mellom et slikt krav og selskapskravet, er ikke avgjørende for avvisningsspørsmålet.”<br /> <br /> (25) Kjæremålsutvalget er enig i den tolkning av aksjeloven § 17-6 som lagmannsretten gir uttrykk<br /> for.<br /> <br /> (26) Den kjærende part viser også til konkursloven § 118. Bestemmelsen gjelder imidlertid<br /> adgangen for enkeltkreditorer til å reise sak på boets vegne, og den rett eller de beløp som<br /> eventuelt blir vunnet, tilfaller boet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at bestemmelsen har<br /> betydning for saken.<br /> <br /> (27) Kjæremålet må etter dette forkastes.<br /> <br /> (28) Kjæremålsmotparten har - i likhet med den kjærende part - nedlagt påstand om at<br /> saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, se<br /> tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum. Utvalget tar påstanden til følge.<br /> <br /> (29) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-868-A_-_Rt-2006-633&diff=212961 2019-02-25T15:24:58Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-05-23<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-00868-A - Rt-2006-633<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt kjæremål over en kjennelse av lagmannsretten. Ved kjennelsen ble krav om fremleggelse av dokumenter i medhold av tvistemålsloven §§ 250 og 251 nr. 2 ikke tatt til følge fordi dokumentene ble ansett omfattet av taushetsplikten for advokater, jf. § 205. Spørsmålet var om lagmannsretten har tolket bestemmelsene uriktig.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Tvistemålsloven, Ektepakts gyldighet, Bevis, Advokaters taushetsplikt, Fremleggelse av dokumenter<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2005-115910 - Høyesterett HR-2006-00868-A, (sak nr. 2005/1789), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> A (advokat Rasmus Asbjørnsen - til prøve) mot Morten Stang og B (advokat Cato Schiøtz)<br /> |Forfatter=<br /> Lund, Coward, Kaasen, Tønder, Schei<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§47 Straffeloven (1902) §47], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 Tvistemålsloven (1915) §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§205 §205], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§251 §251], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-42/§37 Legeloven (1980) §37], [https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64/§24 Helsepersonelloven (1999) §24]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Lund: Saken gjelder kjæremål over en kjennelse av lagmannsretten. Ved<br /> kjennelsen ble krav om fremleggelse av dokumenter i medhold av tvistemålsloven §§ 250<br /> og 251 nr. 2 ikke tatt til følge fordi dokumentene ble ansett omfattet av taushetsplikten for<br /> advokater, jf. § 205. Spørsmålet er om lagmannsretten har tolket bestemmelsene uriktig.<br /> <br /> (2) A anla 20. desember 2002 søksmål ved Oslo tingrett mot B med<br /> påstand om at ektepakt inngått i 1996 mellom henne og senere avdøde C,<br /> saksøkers far, var ugyldig. Grunnlaget var at ektepakten, der blant annet en boligeiendom<br /> ble overført vederlagsfritt fra C til Bs særeie, måtte ses som en<br /> dødsdisposisjon som krenket As pliktdel.<br /> <br /> (3) Under saksforberedelsen for tingretten krevde A at B fremla<br /> samtlige utkast/forarbeider til ektepakten og til et gjensidig testament opprettet samtidig<br /> med ektepakten, og all korrespondanse med advokat Morten Stang tilknyttet disse<br /> dokumentene som var i hennes besittelse. Hun ble også bedt om å opplyse og<br /> dokumentere den samlede avkastning av Cs bokutgivelser fra 26.<br /> november 1996. Videre krevde A at advokat Morten Stang, som hadde<br /> bistått ektefellene ved opprettelsen av ektepakten og testamentet, og som var Bs<br /> advokat i søksmålet, fremla samtlige utkast/forarbeider til ektepakten og det gjensidige<br /> testamentet og tilknyttet korrespondanse med klientene.<br /> <br /> (4) Ved tingrettens kjennelse av 2. juni 2005 ble B og advokat Stang frifunnet for<br /> kravene.<br /> <br /> (5) A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. I kjæremålet til<br /> lagmannsretten krevde A at advokat Stang verken skulle tillates å avgi skriftlig<br /> eller muntlig forklaring for tingretten. Lagmannsretten avsa 9. november 2005 kjennelse<br /> med slik slutning:<br /> <br /> :”Kjæremålssaken mellom A og advokat Morten Stang<br /> <br /> :1. Tingrettens kjennelse stadfestes.<br /> :2. Kravet om at advokat Morten Stangs skriftlige eller muntlige forklaring tillates ført som bevis i saken, avvises.<br /> :3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.<br /> <br /> :Kjæremålssaken mellom A og B<br /> <br /> :1. Tingrettens kjennelse stadfestes.<br /> :2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven § 179 første ledd.”<br /> <br /> (6) I slutningens punkt 2 i saken mot advokat Stang er ordet ”verken” falt ut.<br /> <br /> (7) A påkjærte kjennelsen i saken mot advokat Stang til Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg. Kjennelsen i saken mot B ble påkjært med unntak for kravet<br /> som gjaldt avkastningen av Cs bokutgivelser og lagmannsrettens<br /> avgjørelse om å utsette saksomkostningsspørsmålet i forhold til henne.<br /> <br /> (8) Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av<br /> Høyesterett, og justitiarius traff beslutning om at partsforhandlingen skulle skje etter<br /> reglene for ankesaker. I brev til prosessfullmektigene av 19. januar 2006 ble det uttalt:<br /> <br /> :”Lagmannsretten har av prosessuelle grunner avvist As krav om at advokat Stangs skriftlige eller muntlige forklaring ikke tillates ført som bevis i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det klart at den prosessuelle avgjørelsen er riktig, men advokatene forutsettes likevel å behandle det materielle spørsmålet som ledd i sin argumentasjon omkring taushetsplikten.”<br /> <br /> (9) Den kjærende part, A, har i kjæremålet mot advokat Stang i korthet<br /> anført:<br /> <br /> (10) Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven § 251 nr. 2, jf. § 205, feil. Lagmannsretten har<br /> bygget på at advokatens taushetsplikt blir absolutt ved Cs død, og har uten<br /> nærmere drøftelse uttalt at det i saken ikke kan gjøres unntak med grunnlag i et formodet<br /> samtykke fra avdøde til å løse advokaten fra taushetsplikten. Rettsanvendelsen viser at<br /> lovtolkingen er uriktig. Det er ikke foretatt en nærmere vurdering av om unntaket får<br /> anvendelse, således er ingen relevante momenter drøftet. Retten har funnet det irrelevant<br /> om B for sin del har fritatt advokat Stang fra taushetsplikten. Dette vil<br /> imidlertid være sentralt i vurderingen av om det foreligger formodet samtykke.<br /> <br /> (11) Unntaket forutsetter en objektivisert vurdering av hvorledes avdøde må antas å ville ha<br /> forholdt seg til spørsmålet. I realiteten er det tale om en bredere interesseavveining. Dette<br /> innebærer at de konkrete omstendighetene ved den situasjon som aktualiserer unntaket,<br /> står sentralt. Vesentlig er hva avdøde før sin død selv måtte ha gitt av føringer,<br /> advokatens og de etterlattes standpunkt, opplysningens nærmere karakter, tiden siden<br /> avdøde gikk bort, og om andre, som har krav på taushet om samme opplysninger, har gitt<br /> samtykke.<br /> <br /> (12) Ved en tvist som gjelder ektepakt eller testament, vil arvingenes og gjenlevende ektefelles<br /> holdninger være sentralt i vurderingen. Forholdet er her at både gjenlevende ektefelle og<br /> samtlige loddeiere i dødsboet - gjenlevende og A - har samtykket i at<br /> dokumentene kan fremlegges av advokat Stang uavhengig av taushetsplikten.<br /> Fremleggelsen er av betydning for løsningen av tvisten angående ektepakten.<br /> Gjenlevendes fritak gir grunnlag for å slutte at avdøde ville ha samtykket.<br /> <br /> (13) Lagmannsretten skulle ha tatt stilling til om B hadde fritatt advokat Stang fra<br /> taushetsplikten ved at han ble varslet som vitne i tilsvaret av 22. januar 2003. Det er klart<br /> at det han skal vitne om, omfattes av taushetsplikten. Denne omfatter alt som angår<br /> klientforholdet uansett opplysningenes karakter. Hans vitneforklaring kan ikke avgrenses<br /> slik det anføres fra den annen side. Legges dokumentene ikke frem, kan han ikke vitne i<br /> saken.<br /> <br /> (14) Det anføres feil i saksbehandlingen hvis kjennelsesgrunnene ikke gir grunnlag for å prøve<br /> lagmannsrettens lovtolking.<br /> <br /> (15) I kjæremålet mot B har A i korthet anført:<br /> <br /> (16) Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven § 250, jf. § 205 feil. Retten har lagt til grunn at<br /> dokumentene er i advokat Stangs besittelse. Det er på det rene at B, som hans<br /> klient, uten videre kan kreve dokumentene utlevert til seg, og at de derfor rettslig sett også<br /> er i hennes besittelse. Når retten likevel er kommet til at hun ikke kan pålegges å<br /> fremlegge dem, uansett om hun har fritatt advokaten fra taushetsplikten eller ikke, er<br /> lovtolkingen gal.<br /> <br /> (17) Hvis kjennelsesgrunnene ikke gir grunnlag for å prøve lovtolkingen, må kjennelsen<br /> oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.<br /> <br /> (18) A har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”I saken mellom A og Morten Stang nedlegges slik påstand:<br /> <br /> :1. Lagmannsrettens kjennelse slutningens pkt 1 oppheves.<br /> <br /> :2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 9,25 %, fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I saken mellom A og B nedlegges slik påstand:<br /> <br /> :1. Lagmannsrettens kjennelse slutningens pkt 1 oppheves så langt den stadfester tingrettens avgjørelse om ikke å pålegge B å fremlegge samtlige utkast/forarbeider til ektepakt/gjensidig testament av 1996, samt tilknyttet korrespondanse med advokat Stang.<br /> <br /> :2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 9,25 %, fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (19) Kjæremålsmotparten, advokat Morten Stang, har i korthet anført:<br /> <br /> (20) Lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven § 251 nr. 2, jf. § 205, er riktig. Retten har<br /> korrekt gitt uttrykk for at taushetsplikten som utgangspunkt blir absolutt ved klientens<br /> død, men at det gjelder et mulig unntak ved såkalt formodet samtykke fra avdøde som det<br /> ikke var grunnlag for i saken.<br /> <br /> (21) Lagmannsretten hadde ingen foranledning til å ta stilling til om B for sin del<br /> hadde fritatt advokaten fra taushetsplikten. Poenget er at inntil kjæremålet til Høyesterett<br /> er det utelukkende anført som grunnlag for unntak fra taushetsplikten at loddeierne hadde<br /> løst advokaten fra taushetsplikten. Det ble hevdet at kompetansen til å samtykke i at<br /> advokaten gir taushetsbelagte opplysninger, går over på loddeierne ved klientens død.<br /> Dette er imidlertid uholdbart. Begrepet formodet samtykke, og det som nå anføres om<br /> dette, var ikke nevnt for tingretten og lagmannsretten. Det er klart at retten da ikke hadde<br /> foranledning til å gå nærmere inn i spørsmålet om et formodet samtykke forelå. Retten<br /> har derfor ikke vurdert dette.<br /> <br /> (22) B har ikke fritatt advokat Stang fra taushetsplikten ved at han varsles som vitne<br /> i tilsvaret til tingretten. Han skal utelukkende forklare seg om det som ble uttalt om rent<br /> juridiske spørsmål. Dette er ikke betroelser underlagt taushetsplikt etter § 205, og han må<br /> derfor kunne opptre som vitne i saken.<br /> <br /> (23) Saksbehandlingsfeil foreligger ikke.<br /> <br /> (24) Advokat Morten Stang har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Kjæremålssaken mellom A og advokat Morten Stang:<br /> <br /> :1. Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> :2. A idømmes saksomkostninger for Høyesterett.”<br /> <br /> (25) Ankemotparten, B, har i korthet anført:<br /> <br /> (26) Lagmannsretten har ikke feiltolket tvistemålsloven § 250, jf. § 205.<br /> <br /> (27) Lagmannsretten har avgjort spørsmålet ved å finne bevist at hun, i motsetning til det som<br /> ble anført fra As side, ikke selv satt med dokumentene.<br /> <br /> (28) Det retten deretter sier om at hun kan kreve dokumentene fra sin advokat, men likevel<br /> ikke har plikt til å fremlegge dem i saken, er en uttalelse obiter dicta, og uansett ingen feil<br /> ved lovtolkingen som kan føre til opphevelse. Heller ikke er det tale om<br /> saksbehandlingsfeil på dette punkt, fordi problemstillingen, som det uttrykkelig fremgår<br /> av lagmannsrettens kjennelse, ikke var berørt av kjæremålsmotparten.<br /> <br /> (29) B har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Kjæremålssaken mellom A og B:<br /> <br /> :1. Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> :2. A idømmes saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett og Høyesterett.”<br /> <br /> (30) '''Jeg er kommet til''' at kjæremålet fører frem både i saken mot advokat Morten Stang og i<br /> saken mot B.<br /> <br /> (31) Innledningsvis peker jeg på at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, slik at<br /> Høyesteretts kompetanse er begrenset, jf. tvistemålsloven § 404 nr. 2 og 3.<br /> <br /> (32) I det følgende behandler jeg først kjæremålet mot advokat Morten Stang. For ordens<br /> skyld nevner jeg at det ikke er omtvistet at de dokumenter som kreves fremlagt, er<br /> omfattet av advokatens taushetsplikt og har betydning som bevis i saken.<br /> <br /> (33) Tvistemålsloven § 251gjelder fremleggelsesplikten for andre enn sakens parter. Etter<br /> § 250 nr. 2 forutsetter fremleggelsesplikten at det skriftlige bevis er i personens besittelse,<br /> og at det ikke inneholder noe som vedkommende ”efter reglerne om vidnesbyrd” har rett<br /> eller plikt til ikke å gi forklaring om. Tvistemålsloven § 205 oppstiller et vitneforbud for<br /> personer i visse stillinger om det som er betrodd dem i stillingen. Det gjelder blant annet<br /> advokater. Spørsmålet i saken gjelder utstrekningen av bevisforbudet eller - om man vil -<br /> innholdet i advokatens taushetsplikt etter klientens død. Før jeg ser nærmere på<br /> lagmannsrettens lovtolking, skal jeg gjøre rede for mitt generelle syn på dette.<br /> <br /> (34) Spørsmålet om taushetsplikten modifiseres ved klientens død, er drøftet i<br /> Rekstendommen, jf. [[Rt-1983-430]]. Her peker førstvoterende på at det har vært noe<br /> delte meninger om spørsmålet, men at det ”iallfall i den foreliggende situasjon ikke kan<br /> være plass for vesentlige begrensninger i taushetsplikten”. Hun viser i denne forbindelse<br /> til Andenæs’ Straffeprosessen, der det forutsettes at modifisering bare kan skje ut fra<br /> avdødes formodede vilje. Førstvoterende avviser ”i et hvert fall” at taushetsplikten kan<br /> modifiseres ut fra en mer omfattende interesseavveining som den legeloven § 37, jf. nå<br /> helsepersonelloven § 24, gir anvisning på. Førstvoterende fikk tilslutning fra to dommere,<br /> og jeg oppfatter mindretallet slik at det egentlig ikke var noen uenighet om disse<br /> utgangspunktene.<br /> <br /> (35) I teorien synes det å være enighet om at taushetsplikten modifiseres ved klientens død,<br /> men ikke om hvorledes unntaksregelen skal utformes. Jeg viser til Schei, Tvistemålsloven<br /> 2. utg. side 696, og Skoghøy, Tvistemål, 2. utg. side 577.<br /> <br /> (36) Når innholdet i unntaksregelen skal fastlegges, må utgangspunktet være at taushetsplikten<br /> skal beskytte fortroligheten mellom advokat og klient, jf. [[Rt-1999-1066]] og [[Rt-2004-1668]]. Hensynet til å beskytte fortroligheten betyr som utgangspunkt at klienten i live<br /> også må ha visshet for at opplysningene ikke bringes videre etter hans død. Dette betyr at<br /> avdødes interesse står i forgrunnen ved utformingen av unntaksregelen. Ved dødsfall<br /> oppstår likevel en ny situasjon. Det kan da foreligge sterke reelle grunner som tilsier at<br /> det gjøres unntak fra advokatens taushetsplikt. De som trer inn i avdødes rettsforhold, vil<br /> kunne ha behov for å bringe klarhet i forholdene. Tilsvarende gjelder der avdøde har<br /> foretatt disposisjoner som først aktualiseres ved dødsfallet, slik som ved testament og<br /> andre dødsdisposisjoner. I rettstvister med tilknytning til avdødes rettsforhold eller<br /> disposisjoner, vil hensynet til at resultatet blir materielt riktig, kunne tilsi at det gjøres<br /> unntak for opplysninger av betydning.<br /> <br /> (37) I lys av dette mener jeg at det bør kunne gjøres unntak fra taushetsplikten i tilfeller der<br /> fordelene ved unntaket er vesentlig større enn den krenkelse av fortroligheten mellom<br /> klient og advokat det vil dreie seg om. Det betyr at det må foretas en konkret vurdering av<br /> omstendighetene i det enkelte tilfellet. Ved vurderingen vil avdødes interesse og hans<br /> formodete vilje stå sentralt. Også de etterlattes interesser og standpunkt må tillegges vekt.<br /> Det samme gjelder advokatens oppfatning. Ikke minst vil opplysningenes karakter og<br /> formålet med bruken av dem være av betydning.<br /> <br /> (38) En unntaksregel som den jeg mener bør oppstilles, skiller seg fra helsepersonelloven § 24<br /> ved at avdødes interesse er fremhevet i forhold til andre hensyn. Men det kreves ikke en<br /> så betydelig interesseovervekt som etter nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47.<br /> <br /> (39) Jeg kan for min del ikke se at det er noe vunnet ved å knytte unntaksregelen direkte til<br /> begrepet avdødes formodete vilje. Riktignok understreker kriteriet det sentrale: at avdødes<br /> interesse skal has for øye. Men det smaker av fiksjon, og vil bli satt under press av reelle<br /> hensyn. Høyesterett har da også fått dokumentert lagmannsrettsavgjørelser som -<br /> forståelig nok - objektiviserer vurderingstemaet. I realiteten vil en unntaksregel knyttet til<br /> dette begrepet neppe føre til vesentlig andre resultater enn den regel jeg gir anvisning på.<br /> <br /> (40) Jeg går så over til å se på lagmannsrettens lovtolking. Om dette heter det i kjennelsen<br /> side 6:<br /> <br /> :”Lagmannsretten bemerker at det å oppgi advokat Stang som vitne kan anses som et samtykke fra B til opphevelse av taushetsplikten, se f eks Rt 2001 side 1113 og Rt 1992 side 949. I nærværende sak er det imidlertid ikke bare B som har krav på hemmelighold, men også C. Et samtykke alene fra B er derfor ikke tilstrekkelig til at de taushetsbelagte opplysninger skal kunne gjøres kjent. C er død, og samtykkekompetansen kan ikke anses å ha gått over på B eller andre. Utgangspunktet er at taushetsplikten blir absolutt ved klientens død, se Svalheim: Advokaters taushetsplikt side 155-156. Noe grunnlag for unntak fra dette ut fra ”formodet samtykke” eller negotiorum gestio er det ikke i saken. I og med advokat Stangs taushetsplikt må anses som absolutt i forhold til opplysninger som er betrodd ham av C, er det ikke grunnlag for å pålegge advokat Stang å framlegge dokumentene.”<br /> <br /> (41) Det fremgår av det som her sies, at det ikke kan begrunne unntak fra taushetsplikten i<br /> forhold til C om B for sin del har løst advokat Stang fra<br /> taushetsplikten, fordi samtykkekompetansen ikke går over på avdødes rettsetterfølgere.<br /> Dette, som følger av Rekstendommen, er riktig.<br /> <br /> (42) Lagmannsretten later imidlertid til også å ha vurdert om det kunne gjøres unntak på annet<br /> grunnlag i saken, jf. henvisningen til formodet samtykke mv., men har avvist dette uten<br /> nærmere drøftelse. Jeg antar at dette kan ha sammenheng med hva som ble anført fra<br /> As side. Men lagmannsretten har også hatt en for snever oppfatning av<br /> unntaksregelens innhold. Jeg viser til hva jeg allerede har sagt om dette.<br /> Kjennelsesgrunnene må blant annet forstås slik at retten ser de etterlattes standpunkt og<br /> interesser som irrelevante. Det som sies om at B kan anses for å ha samtykket<br /> til opphevelse av taushetsplikten, må - slik partene er enige om - oppfattes slik at retten<br /> derfor har funnet det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet. Men et slikt samtykke vil,<br /> ved siden av å belyse Bs egen interesse, også kunne tenkes å si noe om<br /> avdødes. I en rettstvist om gyldigheten av ektepakt eller testament, vil etter min mening<br /> ikke minst loddeiernes interesser og holdning være viktige hensyn.<br /> <br /> (43) Jeg finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves for så vidt gjelder punkt 1<br /> i slutningen.<br /> <br /> (44) Som allerede nevnt, ble partene - som ledd i argumentasjonen rundt taushetsplikten -<br /> anmodet om å ta opp i Høyesterett spørsmålet som er avgjort i punkt 2 i slutningen i<br /> lagmannsrettens kjennelse. Spørsmålet er knyttet til et avsnitt i Bs tilsvar av<br /> 22. januar 2003 til Oslo tingrett der advokat Stang sier:<br /> <br /> :”Det avgjørende i denne sammenheng er at selve overdragelsen til B var reell og endelig. Ektepakten var intet pro forma-verk, men en ugjenkallelig disposisjon. Jeg gjorde både C og B uttrykkelig oppmerksomme på, både før inngåelsen av ektepakten og i forbindelse med undertegning av ektepakten, at den ville få full virkning ved eventuell separasjon eller skilsmisse. Riktignok var ekteskapet mellom partene på det tidspunkt godt, men C, som bl.a. ga fra seg huset, hadde ingen garanti for at det nødvendigvis skulle vare. Det kunne også inntreffe omstendigheter som ingen av partene kunne overskue eller rå over i fremtiden. C sa at han var fullt innforstått med at han ikke kunne gjøre gjeldende verdikrav eller borett til boligen ved en skilsmisse. Det varsles om at jeg vil avgi vitneforklaring.”<br /> <br /> (45) Det som her sies, og som advokat Stang er ment å forklare seg om i tingretten, forutsettes<br /> av ham å kunne belyse spørsmålet om det foreligger en dødsdisposisjon i dette tilfellet.<br /> Det er følgelig tale om bevis i saken. At opplysningene er omfattet av taushetsplikten og<br /> av bevisforbudet i tvistemålsloven § 205, finner jeg lite tvilsomt. Skal advokaten vitne,<br /> må han forklare seg fullstendig om alle forhold av betydning. Vitneprovet kan ikke<br /> begrenses slik han synes å forutsette, jf. blant annet [[Rt-1993-662]]. Dette betyr at hvis<br /> kravet om dokumentfremleggelse ikke tas til følge, kan han verken skriftlig eller muntlig<br /> forklare seg om forholdene.<br /> <br /> (46) Jeg går så over til å se på kravet mot B.<br /> <br /> (47) Etter tvistemålsloven § 250 har en part plikt til å legge frem skriftlige bevis som parten er<br /> i besittelse av. A anførte for lagmannsretten at B hadde de<br /> dokumentene han hadde krevd fremlagt, i sin besittelse. Lagmannsretten har konstatert at<br /> det hadde hun ikke. Samtidig har lagmannsretten konstatert at advokat Stang har<br /> dokumentene. Ifølge lagmannsretten<br /> <br /> :”... kan det reises spørsmål om dette innebærer at B uten videre har rett til å få hånd om dem, og om det i så fall kan foranledige en plikt for henne til å sørge for at dokumentene framlegges. Forholdet er ikke berørt av den kjærende part i kjæremålet eller i etterfølgende prosesskrift, og lagmannsretten har derfor begrenset foranledning til å gå nærmere inn på dette. Men selv om man legger til grunn at advokat Morten Stang er i besittelse av dokumentene i egenskap av advokat for B og C i 1996, og B for sin del kan kreve dokumentene utlevert fra advokat Stang, antar lagmannsretten at B likevel ikke har plikt til å legge fram dokumentene, jf. Høyesteretts flertall i Rt 2004 side 1668.”<br /> <br /> (48) Det rettslige utgangspunktet er at B, som tidligere klient, har en ubetinget rett til<br /> å få hånd om dokumentene, og at de derfor er i hennes besittelse i den forstand<br /> tvistemålsloven § 250 bruker begrepet, jf. Schei, Tvistemålsloven 2. utg. side 770. På<br /> denne bakgrunn hadde lagmannsretten foranledning til å avklare hva som nærmere ble<br /> anført fra A på dette punkt. Når lagmannsretten har unnlatt dette, synes<br /> det også å ha sammenheng med rettens lovtolking - at B, uansett om hun hadde<br /> dokumentene i sin besittelse, ikke var forpliktet til å legge dem frem. I denne forbindelse<br /> viser lagmannsretten til [[Rt-2004-1668]].<br /> <br /> (49) I denne avgjørelsen la flertallet i Høyesterett til grunn at hensynet til vernet av<br /> fortroligheten i lege-pasientforholdet tilsa at pasienten ikke kunne pålegges å fremlegge<br /> legejournaler som pasienten hadde i sin besittelse, jf. avsnitt 33. Imidlertid vil spørsmålet<br /> komme i en annen stilling hvis B gjennom å tilby advokat Stang som vitne, har<br /> løst ham fra taushetsplikten og derved gitt avkall på sin rett til fortrolighet.<br /> Lagmannsretten skulle derfor ha tatt stilling til det, jf. hva jeg tidligere har sagt om dette.<br /> <br /> (50) Det kan kanskje reises spørsmål om B for sin del kan løse advokaten fra<br /> taushetsplikten med virkning for sin avdøde mann. Det som i hvert fall må være på det<br /> rene, er at en klient som sitter med dokumenter som advokaten også har taushetsplikt om i<br /> forhold til en annen klient, ikke av den grunn selv har taushetsplikt om disse<br /> dokumentene. Så lenge B har dokumentene i sin besittelse, vil hun derfor kunne<br /> pålegges å legge dem frem hvis hun for sin del har samtykket i opphevelse av<br /> taushetsplikten.<br /> <br /> (51) Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og hjemvises til<br /> fortsatt behandling også for så vidt gjelder kjæremålet mot B.<br /> <br /> (52) Saken om gyldigheten av ektepakten står for tingretten. Det vil derfor åpenbart være mest<br /> praktisk at også tingrettens kjennelse oppheves, og at saken hjemvises dit.<br /> <br /> (53) Kjæremålene har ført frem. Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger<br /> for Høyesterett. Saken har reist prinsipielle spørsmål, og jeg finner etter omstendighetene<br /> at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.<br /> <br /> Jeg stemmer for denne<br /> <br /> K J E N N E L S E :<br /> <br /> I saken mellom A og advokat Morten Stang:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> I saken mellom A og B:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves for så vidt B ikke er pålagt å fremlegge utkast/forarbeider til ektepakt og gjensidig testament av 1996 samt tilknyttet korrespondanse med advokat Morten Stang, og saken hjemvises til fortsatt behandling i tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> (54) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (55) Kst. dommer Kaasen: Likeså.<br /> <br /> (56) Dommer Tønder: Likeså.<br /> <br /> (57) Justitiarius Schei: Likeså.<br /> <br /> (58) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> K J E N N E L S E :<br /> <br /> I saken mellom A og advokat Morten Stang:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> I saken mellom A og B:<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, og tingrettens kjennelse oppheves for så vidt B ikke er pålagt å fremlegge utkast/forarbeider til ektepakt og gjensidig testament av 1996 samt tilknyttet korrespondanse med advokat Morten Stang, og saken hjemvises til fortsatt behandling i tingretten.<br /> <br /> 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1063-U_-_Rt-2007-945&diff=212960 2019-02-25T15:24:58Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2007-06-14<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01063-U - Rt-2007-945<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om en anke over en dom som var forkynt underhånden etter domstolloven § 179, skulle avvises som for sent fremsatt.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Anke for sent fremsatt<br /> |Saksgang=<br /> Høyesterett HR-2007-01063-U, (sak nr. 2007/645), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Fokus Bank - filial av Danske Bank A/S (advokat Tormod Melby) mot Dalane Klima AS (advokat Arve Ringsbye)<br /> |Forfatter=<br /> Oftedal Broch, Flock, Stabel<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§140 Domstolloven (1915) §140], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153 §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§154 §154], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]<br /> }}<br /> <br /> (1) Saken gjelder spørsmål om en anke over en dom som var forkynt underhånden etter<br /> domstolloven § 179, skal avvises som for sent fremsatt.<br /> <br /> (2) I en tvist mellom Fokus Bank ASA og Dalane Klima AS om krav etter factoringpant avsa<br /> Dalane tingrett dom 21. desember 2006 med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Dalane Klima AS v/styrets formann dømmes til å betale til Fokus Bank ASA kr 701 327, med tillegg av forsinkelsesrenter i henhold til forsinkelsesrentelovens bestemmelser fra og med 25. mai 2002 og til betaling skjer.<br /> <br /> :2. Dalane Klima AS v/styrets formann dømmes til å erstatte Fokus Bank ASA sakens omkostninger med kr 74 532,50 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (3) Dommen ble sendt partenes advokater med brev datert 21. desember 2006. Vedlagt var vanlig<br /> skjema for forkynnelse etter domstolloven § 179. Advokat Arve Ringsbye, som representerte<br /> Dalane Klima AS, har på skjemaet angitt at dommen kom til hans kontor 23. desember, men<br /> at han på grunn av ferieavvikling ikke kunne se den før 6. januar 2007. Skjemaet er<br /> underskrevet av Ringsbye med datering 19. januar 2007, og det fremgår at det ble sendt<br /> tingretten per telefaks samme dag.<br /> <br /> (4) Advokat Ringsbye innga ankeerklæring for Dalane Klima AS, datert 5. februar 2007. I tilsvar<br /> til anken påstod Fokus Bank ASA anken avvist, under henvisning til at den ikke var rettidig.<br /> <br /> (5) Gulating lagmannsrett ved forberedende dommer traff 27. mars 2007 beslutning om at anken<br /> fremmes. Det ble vist til at det kan gå to virkedager fra en avgjørelse innkommer advokatens<br /> kontor før den vedtas forkynt. Ettersom rettsferien varte til og med 3. januar, ble det antatt at<br /> ankefristen måtte regnes fra 5. januar. Anken datert 5. februar ble derfor ansett rettidig.<br /> <br /> (6) Etter selskapsmessige endringer er Fokus Bank nå en filial av Danske Bank A/S. I det<br /> følgende brukes bare betegnelsen Fokus Bank.<br /> <br /> (7) Fokus Bank har påkjært lagmannsrettens beslutning. Det er i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (8) Ettersom den kjærende parts advokat mottok dommen onsdag 27. desember 2006, har det<br /> formodningen mot seg at advokat Ringsbye mottok den først 6. januar 2007. Det følger av<br /> rettspraksis at en dom normalt anses forkynt etter domstolloven § 179 den dagen den kom<br /> frem til prosessfullmektigens kontor.<br /> <br /> (9) Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at ankefristen først begynte å løpe etter utløpet av så<br /> vel rettsferien og en tilleggsfrist på grunn av kontorfravær. Dette er feil lovanvendelse,<br /> ettersom ankefrister løper også i rettsferien, jf. domstolloven § 140 andre ledd.<br /> <br /> (10) Det anføres at normal ferietid i forbindelse med julen 2006 var til og med mandag 1. januar<br /> 2007. For øvrig følger det av rettspraksis at fristen bare kan utskytes når prosessfullmektigen<br /> umiddelbart vedtar forkynnelse og returnerer kvitteringen når han kommer tilbake til kontoret.<br /> Ettersom advokat Ringsbye kvitterte for vedtatt forkynning først 19. januar 2007, 13 dager<br /> etter at han ifølge kvitteringen tidligst kunne se dommen, er vilkårene for fristutskytelse<br /> uansett ikke innfridd.<br /> <br /> (11) Motpartens begjæring om oppreisning er fremsatt for sent.<br /> <br /> (12) Det er nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Anken avvises.<br /> <br /> :2. Fokus Bank - filial av Danske Bank A/S tilkjennes sakens omkostninger.”<br /> <br /> (13) Dalane Klima AS har inngitt tilsvar, og det er i korte trekk gjort gjeldende:<br /> <br /> (14) Advokat Ringsbyes kontor var stengt fra fredag 22. desember 2006 til tirsdag 2. januar 2007.<br /> Ut fra postgangen antas det at dommen kom til kontoret 23. desember. Advokat Ringsbye<br /> avviklet ferie fra ettermiddagen 22. desember til og med fredag 5. januar. Han var innom<br /> kontoret lørdag 6. januar og vedtok da forkynnelse ved påtegning. Skjemaet ble samme dag<br /> lagt klar for post. Ringsbye avviklet deretter ferie i Østerrike til 15. januar. Skjemaet ble sendt<br /> tingretten pr. post 8. januar fra kontoret, men ble sendt på nytt pr. faks 19. januar, da Ringsbye<br /> var usikker på om det var sendt tidligere.<br /> <br /> (15) Selv om kjæremålsutvalget skulle legge til grunn at forkynnelsesskjemaet ikke ble returnert<br /> før 19. januar, må det være riktig å legge til grunn den dato advokaten har angitt i feltet for når<br /> han tidligst kunne se avgjørelsen, nemlig 6. januar.<br /> <br /> (16) Datoen for forkynnelse utskytes ved fravær i vanlig ferietid og ved kortere heldagsfravær<br /> ellers. Etter rettspraksis godtas inntil to dagers heldagsfravær, og fraværet etter juleferien<br /> ligger innenfor denne grensen. Det følger også av rettspraksis at fravær i umiddelbar<br /> tilknytning til juleferien utskyter forkynnelsestidspunktet. Lagmannsretten har ikke bygget på<br /> en feilaktig oppfatning om at ankefrister ikke løper i rettsferien, men derimot på en korrekt<br /> oppfatning om at fristen ikke begynner å løpe før prosessfullmektigen er tilbake på kontoret<br /> etter ferien.Etter dette må anken av 5. februar 2007 være rettidig.<br /> <br /> (17) Den påståtte fristoversittelsen er uansett ikke forsettlig, slik at gode grunner taler for<br /> oppreisning etter domstolloven § 153.<br /> <br /> (18) Det er nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Kjæremålet forkastes.<br /> <br /> :2. Dalane Klima AS tilkjennes sakens omkostninger.”<br /> <br /> (19) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning om<br /> ikke å avvise en anke som for sent innkommet, og at utvalget har full kompetanse.<br /> <br /> (20) Det følger av fast rettspraksis at forkynnelse underhånden etter domstolloven § 179 som<br /> hovedregel anses skjedd den dag avgjørelsen sammen med skjema for erkjennelse av mottak<br /> kommer frem til advokaten eller til hans kontor. Det er gjort unntak fra dette ved feriefravær i<br /> vanlig ferietid og ved helt kortvarige heldags fravær ellers. Utsatt forkynnelse ved slikt<br /> kortvarig fravær godtas normalt ikke med mer enn to virkedager, jf. [[Rt-2004-658]]. I den<br /> foreliggende sak synes lagmannsretten i sin beslutning å ha akseptert at juleferien ble utvidet<br /> med de to påfølgende virkedager.<br /> <br /> (21) Det er etter kjæremålsutvalgets praksis en forutsetning for utsatt forkynnelse at<br /> forkynnelsesskjemaet returneres til retten ”umiddelbart når prosessfullmektigen er tilbake på<br /> kontoret”, jf. kjennelsen i [[Rt-1996-1357]]. Dette standpunkt ble i avgjørelsen begrunnet i<br /> hensynet til notoritet, og i senere kjennelse i [[Rt-2000-1160]] dessuten med hensynet til<br /> motparten, som på et så tidlig tidspunkt som mulig ved henvendelse til retten bør kunne skaffe<br /> seg opplysning om når kjæremålsfristen utløper.<br /> <br /> (22) Advokat Ringsbye har i forkynnelsesskjemaet angitt at han som følge av ferieavvikling,<br /> tidligst kunne se domsutskriften den 6. januar 2007. Da han kom tilbake fra ytterligere<br /> feriefravær 19. januar s.å., var han usikker på om skjemaet var blitt sendt tilbake til tingretten.<br /> Han sendte det da pr. telefaks samme dag. Det er bare denne telefaksen som ligger i<br /> tingrettens saksmappe. Utvalget legger til grunn som mest sannsynlig at skjemaet først ble<br /> returnert retten den 19. januar 2007. En retur etter nesten to uker tilfredstiller ikke det krav om<br /> umiddelbar tilbakesendelse som følger av praksis. Dommen må etter dette anses forkynt da<br /> den innkom kontoret 23. desember. Ankefristen er dermed oversittet.<br /> <br /> (23) Det er i prosesskrift av 30. mai 2007 begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen,<br /> jf. domstolloven § 153. Begjæringen er imidlertid fremsatt for sent, jf. domstolloven § 154<br /> første ledd.<br /> <br /> (24) Anken blir etter dette å avvise.<br /> <br /> (25) Kjæremålet har ført frem, og Dalane Klima AS må erstatte motpartens saksomkostninger for<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §§ 172 første ledd og 180 annet ledd.<br /> Saksomkostningene fastsettes i overensstemmelse med det beløp som er oppgitt av<br /> prosessfullmektigen, 6 660 kroner. Av beløpet utgjør 5 160 kroner gebyr.<br /> <br /> (26) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> 1. Anken avvises.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Dalane Klima AS til Fokus Bank - filial av Danske Bank A/S 6 660 - sekstusensekshundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-855-A_-_Rt-2006-607&diff=212959 2019-02-25T15:24:54Z

<p>Import: XML-importering</p> <hr /> <div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2006-05-23<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-00855-A - Rt-2006-607<br /> |Sammendrag=<br /> Ved lovendring ble den såkalte knekkpunktregelen i Statens pensjonskasseloven § 14 første ledd annet punktum opphevet. Dette innebar at pensjonsgrunnlaget ble endret slik at inntekt opp til 12 G - folketrygdens grunnbeløp - fullt ut blir medregnet ved beregning av pensjonen. Før endringen ble inntekt mellom 8 G og 12 G bare medregnet som pensjonsgrunnlag med en tredjedel. Saken gjaldt spørsmål om denne endringen bare gjelder for de statsansatte som blir pensjonert etter 1. mai 2000, eller om den også gjelder for dem som allerede var pensjonert på dette tidspunkt. Dissens: 3-2 (dissensen gjaldt saksomkostningsavgjørelsen) <br /> |Stikkord=<br /> Trygderett, Endring av statsansattes pensjonsregler, Knekkpunktregelen<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett TOSLO-2005-56771 - Høyesterett HR-2006-00855-A, (sak nr. 2006/57), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Staten v/Statens Pensjonskasse og Staten v/ Fornyings- og administrasjonsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Karin Fløistad - til prøve) mot Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt v/Arbeidsutvalgets formann professor dr.med. Dagfinn Aarskog (advokat Erik Keiserud). Hjelpeintervenient: Norsk Pensjonistforbund (advokat Erik Keiserud)<br /> |Forfatter=<br /> Tjomsland, Kaasen, Stabel, Dissens: Oftedal Broch, Lund<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1949-07-28-26/§11 Statens pensjonskasseloven (1949) §11], [https://lovdata.no/lov/1949-07-28-26/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/1949-07-28-26/§22 §22], [https://lovdata.no/lov/2000-03-24-16/§5-7 Foretakspensjonsloven (2000) §5-7]<br /> }}<br /> <br /> (1) Dommer Tjomsland: Ved lov 7. juli 2000 nr. 67 ble den såkalte knekkpunktregelen i<br /> § 14 første ledd annet punktum i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse<br /> opphevet. Dette innebar at pensjonsgrunnlaget ble endret slik at inntekt opp til 12 G -<br /> folketrygdens grunnbeløp - fullt ut blir medregnet ved beregning av pensjonen. Før<br /> endringen ble inntekt mellom 8 G og 12 G bare medregnet som pensjonsgrunnlag med en<br /> tredjedel.<br /> <br /> (2) Saken gjelder spørsmålet om denne endringen bare gjelder for de statsansatte som blir<br /> pensjonert etter 1. mai 2000, eller om den også gjelder for dem som allerede var<br /> pensjonert på dette tidspunkt. Spørsmålet er ikke omtalt i lovens<br /> ikrafttredelsesbestemmelse. Statens Pensjonskasse har - i samsvar med uttalelser i<br /> lovforarbeidene - praktisert loven slik at endringen bare har vært anvendt for dem som er<br /> blitt pensjonert etter 1. mai 2000.<br /> <br /> (3) Det sentrale begrep ved beregningen av pensjonene etter lov om Statens Pensjonskasse er<br /> pensjonsgrunnlaget. Dette er grunnlaget for å fastsette både alderspensjon, uførepensjon,<br /> enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Det danner også grunnlaget for å beregne<br /> innskuddsplikten, jf. § 16. Etter § 11 er arbeidstakerens pensjonsgrunnlag ”den faste<br /> arbeidsinntekt for det arbeidsforhold som gir rett til medlemskap i Pensjonskassen.”<br /> Lovens § 14 har imidlertid alltid satt grenser for hvor høy inntekt som kan medregnes i<br /> pensjonsgrunnlaget. En slik begrensning fulgte også av de tidligere lover om<br /> pensjonsordning for statens tjenestemenn av 20. april 1917 og 28. juli 1921 nr. 3.<br /> <br /> (4) Siden partene i betydelig grad har gått inn på de endringer som siden vedtakelsen i 1949<br /> er foretatt i nåværende lovs § 14, finner jeg det hensiktsmessig å gjengi den redegjørelse<br /> som er inntatt om dette i Ot.prp. nr. 21 (1987-88) side 1:<br /> <br /> :”... Ved vedtakelsen av pensjonsloven i 1949 var pensjonsgrunnlaget (innskottsgrunnlaget) begrenset til kr. 13 000,-. Dette tilsvarte lønnen for byråsjef. Med virkning fra 1. april 1952 ble grunnlaget hevet til lønnsklasse 17 på statens hovedregulativ,<br /> <br /> ::fra 1. januar 1958 til lønnsklasse 18.<br /> ::fra 1. juni 1960 til lønnsklasse 20, mens det overskytende ble medregnet med 1/3,<br /> ::fra 1. juni 1962 til lønnsklasse 22 + 1/3 av det overskytende.<br /> ::fra 1. mai 1968 til lønnsklasse 23 + 1/3 av overskytende lønn inntil den lønn som gjaldt<br /> ::for stillinger som tidligere var lønnet etter sjefsregulativets klasse 8,<br /> ::fra 1. mai 1971 ble innskuddet begrenset slik at den del av lønnen som oversteg<br /> ::regulativlønnen i høyeste lønnsklasse i statens lønnsregulativ ble medregnet med 1/3<br /> ::begrenset oppad til lønnen i det tidligere sjefsregulativets klasse 8.<br /> <br /> :Med virkning fra 1. mai 1976 ble grensene satt til lønnstrinn 26 og 35 i det nye lønnsregulativet. Lønnstrinn 26 utgjorde kr. 111 504,-, eller 9,215 ganger G.<br /> <br /> :Fra 1. juli 1982 var grensene lønnstrinn 27 og 37. Ltr. 27 var kr. 162 681,-, eller 7,67 G.<br /> <br /> :Det høyeste alminnelige pensjonsgrunnlag har vært knyttet til byråsjef lønn. Da byråsjefene 1. juli 1983 ble flyttet opp i lønnstrinn 28 på statens lønnsregulativ, ble imidlertid ikke pensjonslovens § 14 endret tilsvarende, og det høyeste alminnelige pensjonsgrunnlag har siden ligget fast på lønnstrinn 27 og maksimalgrunnlaget på lønnstrinn 37. ...”<br /> <br /> (5) Det fremgår her at den såkalte knekkpunktregelen ble innført i 1960. Dette skjedde i<br /> forbindelse med innføringen av et sjefsregulativ i staten. Det øvre knekkpunktet - eller<br /> ”taket” - er for øvrig falt ut ved proposisjonens gjengivelse av endringene for 1960 og<br /> 1962. Ot.prp. nr. 21 (1987-88) førte frem til lovendringen i 1988 da begrensningene i<br /> pensjonsgrunnlaget ble knyttet til folketrygdens grunnbeløp, og bestemmelsen fikk da den<br /> utforming den hadde frem til lovendringen i 2000.<br /> <br /> (6) I overgangsreglene til lov om Statens Pensjonskasse i 1949 ble det angitt i hvilken<br /> utstrekning de forbedringer som fulgte av den nye loven, skulle anvendes for dem som<br /> tidligere var pensjonert. Ved endringene i pensjonsgrunnlaget i 1952 og 1958 er forholdet<br /> til de tidligere pensjonister ikke omtalt i lovteksten. Pensjonen ble også for disse<br /> omregulert, jf. blant annet Ot.prp. nr. 51 (1952) side 2, men det er uklart om det skjedde<br /> etter de samme eller etter noe andre prinsipper enn for nye pensjonister. Endringene i<br /> pensjonsgrunnlaget i 1960, 1962, 1968 og 1971 fikk - etter særskilt bestemmelse i<br /> ikrafttredelsesreglene - anvendelse også for dem som tidligere var blitt pensjonert. Ved<br /> de tre endringene som skjedde i 1976, 1982 og 1988, ble dette ikke fastsatt i<br /> ikrafttredelsesbestemmelsen. Det var likevel på det rene at endringene også skulle gjelde<br /> for løpende pensjoner.<br /> <br /> (7) Ved stevning 21. april 2005 gikk Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt -<br /> en gruppe som da besto av 230 pensjonister som hadde rett til pensjon fra Statens<br /> Pensjonskasse og som var pensjonert før 1. mai 2000 - til søksmål mot staten v/Statens<br /> Pensjonskasse og staten v/Moderniseringsdepartementet, nå Fornyings- og<br /> administrasjonsdepartementet. Det ble nedlagt påstand med krav om fastsettelsesdom for<br /> erstatningsansvar for det tap medlemmene av gruppen var blitt påført ved at lovendringen<br /> ikke var anvendt for dem.<br /> <br /> (8) Oslo tingrett avsa 25. oktober 2005 dom med slik domsslutning:<br /> <br /> :”1. Statens Pensjonskasse og Staten v/Moderniseringsdepartementet er solidarisk ansvarlige for det tap medlemmene av ”Gruppe for likestilling etter opphevelse av knekkpunkt” har lidd som følge av at endringsloven 7. juli 2000 nr 67 ikke er gitt anvendelse for dem.<br /> <br /> :2. Statens Pensjonskasse v/Moderniseringsdepartementet betaler kr - 280 062,50 - tohundreogåttitusenog toogsekstikronerogfemtiøre - i saksomkostninger til medlemmene av ”Gruppe for likestilling etter opphevelse av knekkpunkt” med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (9) Staten påanket tingrettens dom og søkte om tillatelse til å bringe anken direkte inn for<br /> Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke<br /> direkte til Høyesterett.<br /> <br /> (10) Norsk Pensjonistforbund har erklært hjelpeintervensjon til støtte for ankemotparten.<br /> Under ankeforberedelsen for Høyesterett har ankemotparten endret påstanden slik at det<br /> nå kreves dom for at ankemotparten har rett til å få beregnet pensjonsgrunnlaget for sin<br /> pensjon fra Statens Pensjonskasse i samsvar med den endring av pensjonskasseloven § 14<br /> som skjedde ved lov 7. juli 2000 nr. 67. For det tilfellet at Høyesterett skulle gi<br /> ankemotparten medhold, har staten meddelt at den ikke vil bestride plikt til etterbetaling<br /> med de begrensninger som følger av foreldelsesregler. Staten har frafalt en anførsel om at<br /> saken først skulle vært brakt inn for Trygderetten. Det er avgitt tre skriftlige erklæringer<br /> og fremlagt enkelte nye dokumenter i saken. Saken står - på tross av de nevnte endringer<br /> - i all hovedsak i samme stilling som for tingretten.<br /> <br /> (11) De ankende parter, staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og<br /> administrasjonsdepartementet, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:<br /> <br /> (12) Ordlyden i ikrafttredelsesbestemmelsen til lovendringen må - isolert betraktet - anses<br /> som åpen i forhold til det spørsmål saken gjelder. Det følger imidlertid av § 22 i lov om<br /> Statens Pensjonskasse, som bestemmer at pensjonen beregnes av medlemmets<br /> pensjonsgrunnlag når han fratrer stillingen, at denne type lovendringer som utgangspunkt<br /> ikke gjelder for løpende pensjoner med mindre dette utrykkelig er sagt. Det er ikke<br /> tvilsomt at dette var ordningen etter lovene fra 1917 og 1921, som i sin struktur forutsatte<br /> at pensjonsordningen skulle være selvfinansierende. Prinsippet må anses videreført også i<br /> 1949-loven. Når ikrafttredelsesbestemmelsen leses i sammenheng med § 22, var det<br /> unødvendig med en bestemmelse om at lovendringen ikke skulle gjelde dem som allerede<br /> var pensjonert.<br /> <br /> (13) Departementet har derfor lagt til grunn en riktig forståelse av § 22 når det i drøftelsen i<br /> proposisjonen av lovendringens rekkevidde vises til denne bestemmelsen. Men selv om<br /> man skulle være uenig i denne forståelse av § 22, må man - ved tolkingen av<br /> ikrafttredelsesbestemmelsen - likevel bygge på de forutsetninger lovgiver hadde ved<br /> utformingen av bestemmelsen.<br /> <br /> (14) I dette tilfellet er både lovgiverviljen og formålet med lovendringen kommet helt klart til<br /> uttrykk i lovens forarbeider. Formålet med lovforslaget var å sikre at staten som<br /> arbeidsgiver kunne tilby samme vilkår som arbeidsgivere staten konkurrerte med om<br /> arbeidskraften. Det ble ansett som viktig for staten å kunne rekruttere og beholde den<br /> nødvendige kvalifiserte arbeidskraft. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende i forhold til<br /> dem som allerede er pensjonert.<br /> <br /> (15) Det er flere steder i lovproposisjonen uttrykkelig uttalt at lovendringen bare skulle gjelde<br /> dem som ble pensjonister etter 1. mai 2000. Norsk Pensjonistforbund tok i brev til<br /> stortingskomiteen opp forholdet til dem som allerede var pensjonert, og Forsvarets<br /> Pensjonistforbund sendte et brev til Odelstingets medlemmer der det ble fremhold det<br /> urimelige i departementets forslag om at dagens pensjonister skulle holdes utenfor<br /> opphevelsen av knekkpunktbestemmelsen. Flertallet i Stortingets familie-, kultur- og<br /> administrasjonskomité støttet likevel regjeringens forslag til lovendring.<br /> <br /> (16) Fremskrittspartiet fremmet forslag om at saken skulle sendes tilbake til regjeringen for<br /> konsekvensutredning. Dette forslaget ble nedstemt. På denne bakgrunn er det ingen tvil<br /> om hvilken ordning lovgiver mente skulle gjelde. Det bestrides at den omstendighet at<br /> lovbehandlingen skjedde meget raskt eller andre forhold i forbindelse med<br /> lovforberedelsen, kan innebære at ikrafttredelsesbestemmelsen skal tolkes på en annen<br /> måte enn lovgiver forutsatte.<br /> <br /> (17) Lovbestemmelsens ordlyd - lest i sammenheng med § 22 - og uttalelsene i forarbeidene<br /> trekker således etter statens syn i samme retning. Dersom man likevel skulle komme til at<br /> det er en motstrid mellom ordlyden og forarbeidene, er uttalelsene i forarbeidene så klare<br /> og entydige at ordlyden må vike. Verken hensynet til forutberegnelighet,<br /> innrettelseshensyn eller legalitetsprinsippet tilsier at ordlyden kan gå foran i dette tilfellet.<br /> <br /> (18) Det bestrides at praksis ved de tidligere lovendringer og omregulering av pensjoner kan<br /> anføres til støtte for ankemotpartens lovforståelse. Formålet med samtlige av de ni<br /> tidligere endringer i pensjonsgrunnlaget som er skjedd etter 1949, har vært å sikre at<br /> pensjonsrettighetene fulgte den generelle lønns- og prisveksten. Formålet med 2000-<br /> endringen var derimot å sikre staten som konkurransedyktig arbeidsgiver.<br /> <br /> (19) Ved de fleste av endringene ble det særskilt bestemt i ikrafttredelsesbestemmelsen at<br /> endringen også skulle gjelde for løpende pensjoner, og praksis er derfor i hovedsak i<br /> samsvar med statens forståelse av lovens system. Ved endringene i 1976, 1982 og 1988<br /> var det riktignok ikke tatt med noen særskilt bestemmelse om at endringene også skulle<br /> omfatte dem som allerede var pensjonister, selv om dette var meningen. Men i disse<br /> tilfeller var det - som nevnt - bare tale om å foreta justeringer av pensjonsgrunnlaget i<br /> tråd med lønnsutviklingen, og det var ingen tvil om at endringene også skulle gjelde for<br /> løpende pensjoner.<br /> <br /> (20) Hensynet til demokrati og lojalitet overfor lovgiver må i dette tilfellet være overordnet<br /> ved fortolkningen. Det er ingen reelle hensyn som tilsier at bestemmelsen skal forstås på<br /> en annen måte enn Stortinget forutsatte. Hensynet til likebehandling kan ikke anføres til<br /> fordel for ankemotpartenes fortolkning. Arbeidstakere og pensjonister er ikke like grupper<br /> når formålet med endringene er å bedre statens konkurransesituasjon som arbeidsgiver.<br /> Under enhver omstendighet var det opp til lovgiver å ta stilling til hvorledes dette<br /> hensynet skulle avveies mot andre hensyn.<br /> <br /> (21) Staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet<br /> har for Høyesterett nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. De ankende parter frifinnes.<br /> <br /> :2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og Høyesterett.”<br /> <br /> (22) Ankemotparten, Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt, og<br /> hjelpeintervenienten, Norsk Pensjonistforbund, har for Høyesterett sammenfatningsvis<br /> anført:<br /> <br /> (23) Lovendringen 7. juli 2000 nr. 67, hvor den såkalte knekkpunktregelen ble opphevet,<br /> gjelder etter sin ordlyd generelt. Det er ikke noe grunnlag i loven for at den skal være<br /> begrenset til å gjelde nye pensjonister. Det bestrides ikke at departementets intensjon var<br /> at endringsloven bare skulle omfatte dem som ble pensjonert etter 1. mai 2000, og det<br /> bestrides heller ikke at dette også ble lagt til grunn ved behandlingen av saken i<br /> Stortinget. Denne intensjonen er imidlertid ikke kommet til uttrykk i endringsloven.<br /> <br /> (24) Ankemotparten er uenig i statens forståelse av pensjonskasseloven § 22. Den såkalte<br /> forsikringstekniske tankegang, som staten så sterkt har fremhevet i prosedyren, nemlig at<br /> Pensjonskassen skulle være selvbærende, er aldri blitt gjennomført i praksis. Tilskudd fra<br /> staten har lenge vært Pensjonskassens viktigste aktivum. Bestemmelsen i § 22 er - med<br /> unntak for tilfeller av justeringer og oppnormeringer av stillinger - ikke tidligere blitt<br /> ansett for å innebære at endringer i pensjonsgrunnlaget ikke skal gjelde løpende<br /> pensjoner.<br /> <br /> (25) En begrensning i lovendringens rekkevidde til bare å gjelde nye pensjonister innebærer et<br /> brudd med det som tidligere har vært praksis ved alle tidligere endringer i<br /> pensjonsgrunnlaget. Det er særlig grunn til å merke seg at ved de endringer som skjedde i<br /> 1976, 1982 og 1988, ble forholdet til løpende pensjoner ikke regulert i lovteksten og<br /> heller ikke omtalt i forarbeidene, men endringene ble i praksis også gitt anvendelse for<br /> disse. Lovteknikken var i disse tilfeller den samme som ved opphevelsen av<br /> knekkpunktregelen i 2000.<br /> <br /> (26) Lovendringen i 2000 skjedde meget raskt og burde på grunn av sin viktighet ha vært<br /> behandlet på en helt annen måte. Proposisjonen er meget knapp, og det fremgår ikke klart<br /> at det var fast praksis for at endringer i pensjonsgrunnlaget også er gitt virkning for<br /> løpende pensjoner. Fra regjeringen var det et urimelig press mot Stortinget for at saken<br /> skulle behandles raskt av hensyn til avstemningen over tarifforslaget. Det ble ikke foretatt<br /> noen konsekvensutredning om hva det ville koste å la reformen også omfatte<br /> pensjonistene. Det foreligger også andre svakheter ved lovforberedelsen. Den spesielle<br /> måten denne lovsaken er behandlet på, tilsier at uttalelsene i forarbeidene bare kan 6<br /> tillegges begrenset vekt, og de kan ikke være avgjørende i forhold til bestemmelsens klare<br /> ordlyd. Ankemotparten er enig med tingretten i at når knekkpunktbestemmelsen er<br /> opphevet og ikke gjelder etter 1. mai 2000, kan den heller ikke gis et forlenget liv<br /> gjennom uttalelser i lovforarbeidene.<br /> <br /> (27) Denne tolkning støttes også av tunge reelle hensyn. De statsansattes pensjon er en del av<br /> deres arbeidsavtale med staten. De har hatt grunn til å forvente en rimelig og rettferdig<br /> behandling som fremtidige pensjonister. Det blir - dersom man legger statens<br /> lovforståelse til grunn - en meget betydelig forskjell i pensjonsutbetaling avhengig av om<br /> man er blitt pensjonert like før eller etter 1. mai 2000. Et sentralt prinsipp i statens<br /> pensjonsordning er likhetsprinsippet, som også er et meget tungtveiende<br /> lovgivningshensyn. Den lovforståelse som staten gjør gjeldende i denne saken, bryter med<br /> dette prinsipp som har vært fulgt ved alle tidligere lovendringer.<br /> <br /> (28) Ankemotparten mener at rekrutteringshensyn - som var hovedargumentet for staten for å<br /> fravike likhetsprinsippet - reelt sett må anses for å være uten betydning. Dette hensynet<br /> har ikke vært påberopt for å begrense rekkevidden av tidligere endringer i<br /> pensjonsgrunnlaget og en slik vurdering måtte i tilfelle ha vært foretatt i en større<br /> sammenheng enn det som her er tilfellet. Det er ikke foretatt noen analyse av<br /> rekrutteringsbehovet i staten for de stillinger saken gjelder og heller ingen analyse av<br /> hvilken betydning opphevingen av knekkpunktet har i den forbindelse.<br /> <br /> (29) Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Ankemotparten har rett til å få beregnet pensjonsgrunnlaget for sin pensjon fra Statens Pensjonskasse i samsvar med den endring av pensjonskasseloven § 14 som skjedde ved lov 7. juli 2000 nr. 67 (oppheving av knekkpunkt).<br /> <br /> :2. Tingrettens dom punkt 2 stadfestes.<br /> <br /> :3. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (30) Norsk Pensjonistforbund har for Høyesterett nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Ankemotparten har rett til å få beregnet pensjonsgrunnlaget for sin pensjon fra Statens Pensjonskasse i samsvar med den endring av pensjonskasseloven § 14 som skjedde ved lov 7. juli 2000 nr. 67 (oppheving av knekkpunkt).<br /> <br /> :2. Norsk Pensjonistforbund tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (31) '''Jeg er kommet til at anken må føre frem.'''<br /> <br /> (32) Jeg vil først si litt om bakgrunnen for og formålet med forslaget om opphevelse av<br /> knekkpunktregelen.<br /> <br /> (33) Høsten 1997 sendte Statens Pensjonskasse et brev til det daværende Planleggings- og<br /> samordningsdepartementet vedlagt et notat med forslag om opphevelse av knekkpunktet i<br /> § 14 i lov om Statens Pensjonskasse. Forslaget var begrunnet i at privat sektor ikke hadde<br /> en slik begrensning, og at en videreføring av knekkpunktet ville kunne bidra til at<br /> offentlig sektor ville få problemer med å rekruttere og beholde den mest etterspurte<br /> arbeidskraften. Under tarifforhandlingene våren 1998 fremmet YS-Stat krav om<br /> opphevelse av knekkpunktet. Kravet ble ikke imøtekommet. I kommunal sektor<br /> forhandlet partene seg frem til en avtale om opphevelse av knekkpunktet under<br /> tarifforhandlingene våren 1998. Forhandlingsresultatet kunne imidlertid ikke settes i verk<br /> før staten hadde foretatt tilsvarende endringer. Lov om foretakspensjon, som ble vedtatt<br /> 24. mars 2000, har i § 5-7 regler om begrensninger i pensjonsytelser. Disse begrensninger<br /> er gunstigere for de høylønte enn de daværende regler i Pensjonskasseloven.<br /> <br /> (34) Da tarifforhandlingene i staten ble innledet i april 2000, la samtlige<br /> hovedsammenslutninger fram krav om opphevelse av knekkpunktregelen. Det ble holdt<br /> meklingsmøter hos Riksmeklingsmannen, som foreslo å fjerne regelen. Forslaget ble<br /> anbefalt av representantene for de ansattes organisasjoner og godtatt av representantene<br /> for Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forhandlet på vegne av staten som<br /> arbeidsgiver. I møteboken for forhandlingsmøtet hos Riksmeklingsmannen 26. mai 2000,<br /> er det under ”særskilte merknader” inntatt følgende om dette:<br /> <br /> :”Arbeids- og administrasjonsdepartementet tar sikte på å legge fram for Stortinget et lovforslag som fjerner knekkpunktet i § 14 første ledd i lov om Statens Pensjonskasse.”<br /> <br /> (35) Arbeids- og administrasjonsdepartementet utarbeidet, som en oppfølging av<br /> meklingsforslaget, forslag til endring av § 14. Allerede 2. juni 2000 ble<br /> lovendringsforslaget fremmet i statsråd som Ot.prp. nr. 64 (1999-2000) Om lov om<br /> endring i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse.<br /> <br /> (36) Om bakgrunnen for departementets forslag og forslagets rekkevidde heter det i punkt 2.2 i<br /> proposisjonen:<br /> <br /> :”Som arbeidsgiver vil det være av stor betydning for staten å kunne tilby tilnærmet samme vilkår som de arbeidsgivere staten konkurrerer med om arbeidskraften. Men den utvikling som skjer, vil det være viktig at staten ikke kommer på etterhånd med lønns- og arbeidsvilkår som kan ha betydning for å rekruttere og beholde nødvendig arbeidskraft. Ved en slik endring vil de offentlige tjenestepensjonsordninger ha regler som omtrent samsvarer med tilsvarende regler i lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon.<br /> <br /> :Forslaget vil bare gjelde for arbeidstakere som pensjoneres etter iverksettelsen av endringen.”<br /> <br /> (37) I avsnitt 2.3 om overgangsregler heter det:<br /> <br /> :”Tidligere vurderinger av knekkpunktet er gjort gjeldende også for løpende pensjoner.<br /> <br /> :Pensjonsloven § 22 bestemmer at:<br /> <br /> :”Pensjonen beregnes av medlemmets pensjonsgrunnlag når han fratrer stillingen, jf, dog bestemmelsene i § 15.”<br /> <br /> :Forslaget her innebærer at det er arbeidstakere som fortsatt er i stilling med rett til medlemskap som er omfattet, ikke pensjonister og ikke de som er fratrådt med oppsatte rettigheter.”<br /> <br /> (38) I punkt 2.4, som blant annet gjelder de økonomiske og administrative konsekvenser av<br /> lovforslaget, er vurderingene av kostnadene begrenset til å gjelde nye pensjonister.<br /> <br /> (39) Norsk Pensjonistforbund viste i brev 8. juni 2000 til Stortingets familie-, kultur- og<br /> administrasjonskomité, til at det fremgikk av proposisjonen at departementet ikke hadde<br /> tenkt å gjøre fjerningen av knekkpunktet gjeldende for de daværende pensjonister, og<br /> dette protesterte forbundet kraftig mot. Forbundet anførte blant annet at alle ”tidligere<br /> endringer har blitt gjort gjeldende for alle, både yrkesaktive og pensjonistene”. Også<br /> Forsvarets Pensjonistforbund potesterte mot begrensningen i brev 12. juni 2000 til<br /> Odelstingets medlemmer, hvor det blant annet ble anført at dette ”er et meget klart brudd<br /> på all tidligere praksis på dette området”.<br /> <br /> (40) I et brev fra Arbeids- og administrasjonsministeren 8. juni 2000 til familie-, kultur- og<br /> administrasjonskomiteen ble det gjentatt at ”endringene kun gjelder for de som blir<br /> pensjonister etter 1. mai 2000”.<br /> <br /> (41) I Innst. O. nr. 98 (1999-2000) støttet familie-, kultur- og administrasjonskomitéens<br /> flertall - alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet - regjeringens forslag til<br /> lovendring. Fremskrittspartiets medlemmer foreslo at proposisjonen skulle sendes tilbake<br /> til regjeringen for konsekvensutredning.<br /> <br /> (42) Fra debatten i Odelstinget viser jeg til innlegget fra saksordføreren Per Roar Bredvold fra<br /> Fremskrittspartiet som tok opp forholdet til pensjonistene i betydelig bredde. Han uttalte i<br /> den anledning:<br /> <br /> :”Forslaget i Ot.prp. nr. 64 innebærer en helt ny praksis. Det er første gang en endring av knekkpunktet ikke skal gjelde alle, både yrkesaktive og pensjonister. Dette vil føre til store endringer for dem som blir pensjonister i Statens Pensjonskasse etter 1. juni i år, endringer som de ikke har forutsett, og som må komme som julaften på kjerringa, som det heter i ordspråket. En arbeidstaker med medlemskap i Statens Pensjonskasse som går av med pensjon den 30. april, med samme ansiennitet og opptjening som en som blir pensjonert en måned senere, kan får en betydelig lavere pensjon. Ved full opptjening og en lønn som tilsvarer 12 G eller mer, vil forskjellen være opptil 85 000 kr pr. år. Med utgangspunkt i proposisjonen vil denne lovendringen føre til en forskjellsbehandling som er en helt ny praksis.<br /> <br /> :Både Norsk Pensjonistforbund og Forsvarets Pensjonistforbund har i dag henvendt seg til Stortinget med innsigelser overfor denne typen saksbehandling, og det er ikke til å undres over at Norsk Pensjonistforbund finner det uakseptabelt at ikke pensjonistenes organisasjoner er gitt anledning til å uttale seg i saken før den ble lagt fram for Stortinget.<br /> <br /> :Å innføre denne typen endringer uten saksutredning, med de knappe opplysninger proposisjonen gir, kun basert på inntektsoppgjøret, er uforsvarlig og useriøs saksbehandling, noe Fremskrittspartiet ikke vil bidra til. Vi har derfor bedt om at saken sendes tilbake til departementet, slik at Stortinget til høsten kan få seg forelagt saken på nytt med et bedre beslutningsgrunnlag.<br /> <br /> :Dette forslaget får ikke tilslutning fra flertallet, og jeg vil derfor be om at Regjeringen ser nærmere på konsekvensene av å utelate pensjonistene fra å bli omfattet av denne lovendringen og komme tilbake til Stortinget til høsten, ettersom lovendringen i seg selv ikke utelater pensjonistene i staten. ...”<br /> <br /> (43) Representanten Trond Helleland fra Høyre uttalte at partiet ikke ønsket ”å gå mot den<br /> foreslåtte endringen, men har registrert at ulike pensjonistorganisasjoner har reagert på at<br /> lovendringen bare skal gjelde nye pensjonister”.<br /> <br /> (44) Representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt fra Arbeiderpartiet uttalte at dette ”handlar<br /> ikkje om eit pensjonistoppgjer, det handlar om eit lønsoppgjer for statleg tilsette”, og hun<br /> tilføyde senere i sitt innlegg:<br /> <br /> :”Kommunenes Sentralforbund har i lengre tid ynskt å fjerna knekkpunktet, og har i fleire år hatt dette nedfelt i tariffavtalen mellom partane, men dette er ikkje effektuert, på grunn av samordningsreglane mellom stat og kommune. Det vil vera svært viktig både for stat og kommune å kunna tilby tilnærma dei same vilkåra som dei arbeidsgjevarar stat og kommune konkurrerer med om arbeidskrafta. Med den utviklinga som skjer, vil det vera viktig at me som arbeidsgjevar, staten som arbeidsgjevar, ikke kjem på etterskot med løns- og arbeidsvilkår, som kan ha mykje å seia for å rekruttera og behalda naudsynt arbeidskraft. ...”<br /> <br /> (45) Utsettelsesforslaget fra Fremskrittspartiet ble med 68 mot 14 stemmer ikke vedtatt i<br /> Odelstinget. Deretter ble komiteens innstilling vedtatt.<br /> <br /> (46) Det fremgår klart av de lovforarbeider som jeg her har gjengitt, at formålet med å<br /> oppheve knekkpunktregelen var hensynet til å rekruttere og beholde ansatte i statlige<br /> stillinger. Om dette formålet var tungtveiende nok til å begrunne endringen var det<br /> selvsagt opp til de lovgivende myndigheter å ta stilling til, og denne vurderingen kan<br /> domstolene ikke overprøve.<br /> <br /> (47) Det fremgår videre - og helt entydig - av lovforarbeidene at det var lovgivers mening at<br /> de som var pensjonert før 1. mai 2000, ikke skulle omfattes av endringen. Dette uttales<br /> flere steder i lovproposisjonen og det ga grunnlag for et utsettelsesforslag fremsatt i<br /> Odelstinget. Saksordførerens innlegg i Odelstinget var i hovedsak viet nettopp denne<br /> problemstillingen. Forslaget ble også oppfattet slik av de to pensjonistforeningene som<br /> nettopp av den grunn protesterte mot det.<br /> <br /> (48) Ankemotparten har ikke bestridt at lovgivers standpunkt til det spørsmålet som foreligger<br /> til avgjørelse i saken, er kommet klart til uttrykk i lovens forarbeider. Også tingretten<br /> mente at lovforarbeidene på dette punkt var helt klare.<br /> <br /> (49) Når tingretten likevel kom til et annet resultat enn det som fremgår av lovforarbeidene,<br /> skyldes dette at det etter tingrettens mening er begått en lovteknisk feil. Tingretten uttaler<br /> om dette:<br /> <br /> :”Etter rettens oppfatning kan ikke dette ses som et lovtolkningsspørsmål. Lovbestemmelsen om knekkpunktregelen i stpkl § 14 første ledd, annen setning, ble opphevet og bortfalt med virkning fra første mai 2000. Man har da altså ikke lenger noen slik bestemmelse med lovs status. Det hjelper da ikke at man kanskje kan finne momenter i andre bestemmelser i loven om Statens Pensjonskasse, slik Staten gjør gjeldende, av betydning for en eventuell lovtolkning. Etter rettens oppfatning kan man, slik saksøkerne hevder, ikke fylle dette ”hullet” med lovforarbeidenes, riktignok klare, mening. Dette blir et legalitetsspørsmål. Etter lex superior-synspunktet har lov høyere rang enn lovforarbeider. Som det ofte sies i rettskildelæren: ”Lovforarbeider er ikke lov.” Knekkpunktbestemmelsen er opphevet og gjelder ikke etter 1. mai 2000. Den kan da ikke gis forlenget liv gjennom lovforarbeider. Retten mener etter dette at det må sies å være begått en lovgivningsteknisk feil da endringsloven ble vedtatt. Dersom endringsloven skulle fått den virkning som for så vidt har vært tilsiktet, nemlig at endringen ikke skulle komme tidligere pensjonister til gode, måtte dette ha kommet til uttrykk i selve endringsloven. ...”<br /> <br /> (50) Jeg er ikke enig i tingrettens rettslige betraktninger. Den omstendighet at en lovregel<br /> oppheves innebærer ikke uten videre at regelen ikke skal gjelde for rettsforhold som er<br /> etablert tidligere. Rekkevidden av opphevelsen av knekkpunktbestemmelsen beror - som<br /> andre lovendringer - på en tolkning av ikrafttredelsesbestemmelsen. Jeg bemerker i den<br /> forbindelse at denne saken gjelder spørsmålet om en gruppe pensjonister skal få utvidet<br /> sine rettigheter og at vi befinner oss utenfor området for legalitetsprinsippet.<br /> <br /> (51) Ifølge ikrafttredelsesbestemmelsen trådte lovendringen i kraft straks og den ble gitt<br /> virkning fra 1. mai 2000. Forholdet til dem som var pensjonert før dette tidspunkt, er ikke<br /> omtalt i bestemmelsen. Dette kunne - isolert betraktet - tale for at endringen også<br /> omfattet disse. Men ikrafttredelsesbestemmelsen må - i samsvar med vanlige<br /> tolkningsprinsipper - forstås også på grunnlag av andre tolkningsfaktorer. Det er lovens<br /> system - knyttet til bestemmelsen § 22 - og de forutsetninger som er kommet til uttrykk i<br /> lovforarbeidene, som i dette tilfellet er av særlig betydning.<br /> <br /> (52) Etter å ha gjengitt bestemmelsen i § 22 i avsnitt 2.3 i proposisjonen uttaler departementet<br /> at ”forslaget her innebærer at det er arbeidstakere som fortsatt er i stilling med rett til<br /> medlemskap som er omfattet, ikke pensjonister og ikke de som er fratrådt med oppsatte<br /> rettigheter.” Selv om det ikke uttales direkte, synes departementet å ha basert seg på at når<br /> § 22 uttrykkelig fastslår at pensjonen beregnes av pensjonsgrunnlaget ved fratreden, vil en<br /> endringslov som utvider grunnlaget ikke få virkning for de eksisterende pensjoner med<br /> mindre dette uttrykkelig sies i loven. Dette kan i så fall også forklare hvorfor det ikke ble<br /> inntatt en uttrykkelig bestemmelse om dette i overgangsreglene.<br /> <br /> (53) Spørsmålet er ikke hvilken rekkevidde prinsippet i § 22 har når det ikke foreligger andre<br /> tolkingsfaktorer. Det avgjørende er de klare og entydige forutsetninger med hensyn til<br /> løsningen av det foreliggende spørsmål, som lovforarbeidene - blant annet under<br /> henvisning til § 22 - gir uttrykk for. Jeg finner at disse forutsetninger uansett må veie<br /> tyngre enn en eventuell uklarhet om den generelle betydning av prinsippet i § 22.<br /> <br /> (54) For mitt standpunkt i saken er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på praksis ved<br /> tidligere lovendringer. Som det fremgår av min innledende redegjørelse om dette, har<br /> praksis med hensyn til utformingen av ikrafttredelsesbestemmelsene ikke vært entydig.<br /> <br /> (55) Ankemotparten har trukket frem en rekke omstendigheter ved lovbehandlingen, særlig<br /> knyttet til det forhold at lovsaken ble forsert frem, som hevdes å være kritikkverdige. Jeg<br /> går heller ikke nærmere inn på det som her anført, idet jeg ikke kan se at dette kan ha<br /> betydning for forståelsen av ikrafttredelsesbestemmelsen.<br /> <br /> (56) Det fremgår - som jeg har redegjort for - at lovgivers mening var at lovendringen bare<br /> skulle gjelde for dem som ble pensjonister etter 1. mai 2000. At dette innebar en annen<br /> løsning enn det som ellers har vært vanlig ved denne type endringer, var kjent under<br /> Stortingets behandling av lovsaken. Det var omtalt i proposisjonen og det var et<br /> hovedpoeng i saksordførerens innlegg. Den tidligere lovgivningspraksis ble også trukket<br /> frem i brevene fra Norsk Pensjonistforbund og Forsvarets Pensjonistforbund.<br /> <br /> (57) Ankemotparten har gjort gjeldende at sterke reelle hensyn taler for at opphevelsen av<br /> knekkpunktregelen også bør få anvendelse for dem som var blitt pensjonister før 1. mai<br /> 2000. Det er anført at pensjonistene - på grunn av tidligere praksis og ut fra<br /> likhetsbetraktningen - har hatt en berettiget forventning om at også nye forbedringer i<br /> pensjonsberegningen skal gjelde for dem.<br /> <br /> (58) Poenget er imidlertid at det er opp til lovgiver å avveie disse og andre hensyn. Det er ikke<br /> anført at den ordning som har vært forutsatt i lovforarbeidene, er i strid med noen form<br /> for overordnet norm. En slik anførsel ville det heller ikke vært noe rettslig grunnlag for.<br /> Lovgivers mening med lovforslaget er kommet klart til uttrykk i lovforarbeidene, og jeg<br /> kan ikke se at domstolene - på grunnlag av en selvstendig vurdering av de<br /> lovgivningspolitiske hensyn - kan sette denne til side. En eventuell revurdering må i<br /> tilfelle foretas av lovgiver.<br /> <br /> (59) Jeg finner på denne bakgrunn at staten må frifinnes i søksmålet.<br /> <br /> (60) Saken har etter mitt syn ikke vært tvilsom. Ankemotpartens bærende synspunkt om at<br /> loven har fått et utilsiktet innhold på grunn av en lovteknisk feil, er etter mitt syn<br /> uholdbart. Jeg mener at staten må tilkjennes saksomkostninger for tingrett og Høyesterett<br /> etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd. De samlede<br /> saksomkostninger settes - i samsvar med inngitt omkostningsoppgave - til kr 244 220.<br /> <br /> (61) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet frifinnes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingrett og Høyesterett betaler Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt til staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet i fellesskap 244 220 - tohundreogførtifiretusentohundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> (62) Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende,<br /> men mener at saksomkostninger ikke bør ilegges. Selv om saken ikke har budt på tvil,<br /> vant ankemotparten frem i tingretten. Sakens art og prinsipielle karakter medførte at<br /> staten fikk samtykke til anke direkte til Høyesterett, der ankemotparten har hatt fri<br /> sakførsel. Det er mitt syn at sakens omkostninger etter omstendighetene ikke bør<br /> tilkjennes for noen instans.<br /> <br /> (63) Kst. dommer Kaasen: Jeg er i det vesentligste og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland.<br /> <br /> (64) Dommer Stabel: Likeså.<br /> <br /> (65) Dommer Lund: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Oftedal Broch.<br /> <br /> (66) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet frifinnes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for tingrett og Høyesterett betaler Gruppe for likestilling etter oppheving av knekkpunkt til staten v/Statens Pensjonskasse og staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet i fellesskap 244 220 - tohundreogførtifiretusentohundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2006-1798-U_-_Rt-2006-1295&diff=212958 2019-02-25T15:16:23Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2006-10-19<br /> |Publisert=<br /> HR-2006-01798-U - Rt-2006-1295<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om fristen for å angripe forliksrådets dom ved stevning startet å løpe før dommen var undertegnet av forliksrådets medlemmer, jf. domstolloven § 160 første ledd annet punktum, jf. tvistemålsloven § 296 tredje punktum.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Tvistemålsloven, Dom i forliksrådet, Ankefrist<br /> |Saksgang=<br /> Follo tingrett TFOLL-2006-35872 (sak nr. 06-035872TVI-FOLL) - Borgarting lagmannsrett LB-2006-102705 - Høyesterett HR-2006-01798-U, (sak nr. 2006/1452), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> Knut Larsen Wattum mot Arne Offenberg (advokat Geir Tormod Prøven)<br /> |Forfatter=<br /> Gjølstad, Bruzelius, Tønder<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§159 Domstolloven (1915) §159], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§160 §160], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§162 §162], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§144 Tvistemålsloven (1915) §144], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§153 §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§296 §296], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]<br /> }}<br /> (1) Saken gjelder spørsmålet om fristen for å angripe forliksrådets dom ved stevning starter å løpe<br /> før dommen er undertegnet av forliksrådets medlemmer, jf. domstolloven § 160 første ledd<br /> annet punktum, jf. tvistemålsloven § 296 tredje punktum.<br /> <br /> (2) Arne Offenberg innga forliksklage til Nesodden forliksråd mot Knut Wattum i sak om en<br /> vannledning. Saken ble behandlet av forliksrådet i møte 15. desember 2005. Partene mottok<br /> deretter til forkynnelse utskrifter av rettsboken med dom med slik slutning:<br /> <br /> :”Knut Wattum frikjennes.<br /> <br /> :Partene bærer selv sine saksomkostninger.”<br /> <br /> (3) Utskriften, hvor 26. desember 2005 var angitt som forkynnelsesdato, hadde ikke underskrifter<br /> fra forliksrådets medlemmer, og sekretæren ved forliksrådet hadde heller ikke undertegnet i<br /> feltet hvor det står ”Rett avskrift bekreftes”. I februar 2006 sendte forliksrådet ut en bekreftet<br /> utskrift, hvor 16. februar 2006 var angitt som forkynnelsesdato. I et senere brev fra<br /> forliksrådets formann til partene, ble det sagt at den opprinnelig angitte forkynnelsesdato,<br /> 26. desember 2005, var gjeldende, og at det skyldtes en inkurie at man hadde sendt ut en ny<br /> utskrift med 16. februar 2006 som forkynnelsesdato.<br /> <br /> (4) Ved stevning 1. mars 2006 brakte Arne Offenberg saken inn for Follo tingrett, som 2. mai<br /> 2006 avsa kjennelse med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Sak nr. 06-035872TVI-FOLL avvises.<br /> <br /> :2. I saksomkostninger betaler Arne Offenberg til Knut Wattum kr. 2.000 -totusen- med tillegg av rente etter lov om renter ved forsinket betaling fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse.”<br /> <br /> (5) Tingretten la til grunn at lovlig forkynnelse fant sted 26. desember 2005 slik at ankefristen løp<br /> ut 26. januar 2006.<br /> <br /> (6) Offenberg påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 4. august 2006 avsa kjennelse<br /> med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Follo tingretts kjennelse 2. mai 2006 oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.<br /> <br /> :2. Spørsmål om saksomkostninger for behandlingen av avvisningsspørsmålet utstår til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum.”<br /> <br /> (7) Under lagmannsrettens behandling av saken kom det frem at forliksrådets medlemmer først<br /> undertegnet dommen 9. februar 2006. Lagmannsretten la til grunn at forkynnelsen da ikke var<br /> lovlig, og at stevningen således ikke var for sent fremsatt.<br /> <br /> (8) Knut Wattum har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, og har i korte trekk gjort<br /> gjeldende:<br /> <br /> (9) Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at ankefristen ikke løp før forliksrådets dom ble<br /> undertegnet 9. februar 2006. En dom er ikke en nullitet selv om den ikke er undertegnet.<br /> <br /> (10) Av innhentet uttalelse av 17. august 2006 fra forliksrådet i Nesodden følger at rådet frem til<br /> januar 2006 har fulgt den praksis at dommer ikke undertegnes i det møtet hvor dommen<br /> avsies, men først i det påfølgende møtet. En konsekvens av lagmannsrettens syn vil da være at<br /> alle dommer avsagt av forliksrådet før dette tidspunktet, er ulovlig forkynt.<br /> <br /> (11) Dommen må anses avsagt i forliksrådets møte 15. desember 2005, med 26. desember 2005<br /> som riktig forkynnelsesdato. Forliksrådet har meddelt at det berodde på en inkurie at<br /> 16. februar 2006 ble angitt som forkynnelsesdato i den nye utskriften av dommen. At den<br /> første utskriften ikke var ustyrt med bevitnelse etter domstolloven § 162 er en formfeil som<br /> ikke fører til at forkynnelsen er ugyldig.<br /> <br /> (12) Offenbergs stevning til tingretten er etter dette inngitt for sent.<br /> <br /> (13) Knut Wattum har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.<br /> <br /> :2. Arne Offenberg betaler til Knut Wattum kjæremålsgebyret til Høyesterett stort 5.160 - femtusenetthundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.”<br /> <br /> (14) Arne Offenberg har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet. Han anfører blant annet at det<br /> ikke er avgjørende hvorvidt en dom er gyldig før den er undertegnet. Offenbergs innvendinger<br /> har vært rettet mot mangler ved forkynnelsen av dommen, jf. domstolloven §§ 159 og 160.<br /> <br /> (15) Offenberg har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Borgarting lagmannsretts kjennelse stadfestes.<br /> <br /> :Arne Offenberg tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 3.000,- inkl. mva. og for Høyesterett med kr. 3.000,- inkl. mva, i begge tilfelle som salær og rettsgebyr for lagmannsretten med kr. 5.160,-.”<br /> <br /> (16) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens<br /> avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, som utvalget kan<br /> prøve, jf. tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 3.<br /> <br /> (17) Kjæremålsutvalget peker innledningsvis på at utsendelsen av 19. desember 2005 kom frem til<br /> partene, og at det ikke ble anført mangler ved forkynnelsen før utløpet av ankefristen på én<br /> måned regnet fra 26. desember 2005.<br /> <br /> (18) Etter tvistemålsloven § 144 tredje ledd skal en dom underskrives av den eller de dommere<br /> som har deltatt i avgjørelsen. Etter lovens § 153 skal en dom underskrives i forbindelse med at<br /> den avsies. Det følger av kjennelsen i [[Rt-1992-1184]], at det ikke er et vilkår at<br /> dommernes underskrifter skal fremgå av den bekreftede avskriften av avgjørelsen, så lenge en<br /> rettsavgjørelse foreligger i underskrevet form i domstolen.<br /> <br /> (19) Under henvisning til opplysninger fra forliksrådet om når dommen ble undertegnet av rådets<br /> medlemmer, tar lagmannsretten det standpunkt at forkynnelsen 19. desember 2005 ikke var<br /> lovlig fordi dommen ikke var underskrevet, ”noe den for øvrig heller ikke ble ved den nye<br /> utsendelsen 2. februar med sekretærens bekreftelse idet dommen først ble underskrevet<br /> 9. februar 2006. Stevningen til Follo tingrett 1. mars 2006 er etter dette ikke for sent<br /> fremsatt”.<br /> <br /> (20) Lagmannsrettens kjennelse synes å forutsette, slik kjæremålsutvalget oppfatter premissene, at<br /> det som ble forkynt i desember 2005, bare var et utkast til dom, og at dom i saken først ble<br /> avsagt i forbindelse med møtet i forliksrådet 9. februar 2006. Dersom dette er riktig faktum,<br /> bygger lagmannsrettens kjennelse på riktig lovtolking.<br /> <br /> (21) I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg anføres imidlertid at praksis ved Nesodden<br /> forliksråd - frem til at administrasjonen av forliksrådet ble overtatt av lensmannen i januar<br /> 2006 - var å underskrive dommer i påfølgende møte. Dersom så er tilfelle, kan<br /> lagmannsrettens avgjørelse bygge på et uriktig faktum. En slik mulig endring av faktum reiser<br /> i tilfelle spørsmål om de manglende underskrifter kan medføre at dommen skal anses som en<br /> nullitet i relasjon til når avgjørelsens innhold ble forkynt for partene og fristen for å anke<br /> dommen begynte å løpe.<br /> <br /> (22) Hensett til usikkerheten med hensyn til faktum er kjæremålsutvalget kommet til at<br /> lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve og saken hjemvises til lagmannsretten.<br /> Lagmannsretten bør foranledige innhentet en nærmere redegjørelse fra forliksrådet for praksis<br /> og oppfatning der med hensyn til domsavsigelse og forkynnelse før 1. januar 2006.<br /> <br /> (23) Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part har krevd saksomkostninger tilsvarende<br /> kjæremålsgebyret til Høyesterett. Spørsmålet om saksomkostninger bør imidlertid etter<br /> utvalgets mening utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179<br /> første ledd tredje punktum.<br /> <br /> (24) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten.<br /> <br /> 2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-494-A_-_Rt-2007-392&diff=212957 2019-02-25T15:15:35Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesterett - Dom<br /> |Dato=<br /> 2007-03-13<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-00494-A - Rt-2007-392<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt spørsmål om foreldelse av krav på erstatning ved mangelfull leveranse av stålkabler, jf. foreldelsesloven § 3.<br /> |Stikkord=<br /> Erstatningsrett, Foreldelse<br /> |Saksgang=<br /> Oslo tingrett TOSLO-2003-5893. Borgarting lagmannsrett LB-2005-30264 - Høyesterett HR-2007-00494-A, (sak nr. 2006/1584), sivil sak, anke<br /> |Parter=<br /> Voest-Alpine Austria Draht GmbH (advokat Tor Vale - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Olav Bergsaker)<br /> |Forfatter=<br /> Sverdrup, Øie, Matningsdal, Skoghøy, Tjomsland<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§373 §373], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§1 Foreldelsesloven (1979) §1], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§10 §10], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§17 Kjøpsloven (1988) §17], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§32 §32]<br /> }}<br /> (1) Kst. dommer Sverdrup: Saken gjelder spørsmål om foreldelse av krav på erstatning ved<br /> mangelfull leveranse av stålkabler, jf. foreldelsesloven § 3.<br /> <br /> (2) Det østerrikske stålverket Voest-Alpine Austria Draht GmbH leverte 10. mars 1997<br /> kabler til en hengebro over Lysefjorden. I følge kontrakten løp det en garantitid på fem år<br /> fra leveringen.<br /> <br /> (3) Statens vegvesen Rogaland var byggherre for broen, som ble åpnet i desember 1997. Ved<br /> en såkalt ett-års garanti- og reklamasjonsbefaring 8. mars 1999 ble det oppdaget brudd i<br /> tre enkelttråder i kablene. Sommeren 1999 ble det funnet rundt femti nye brudd, og i april<br /> 2006 var det konstatert nærmere tusen trådbrudd.<br /> <br /> (4) I tiden etter befaringen ble det holdt flere møter for å avklare årsaksforholdet. Vegvesenet<br /> mente at trådbruddene representerte en mangel som Voest-Alpine var ansvarlig for, og<br /> krevde dekket utgiftene til økt vedlikehold, overvåking og fremtidig forsterking av<br /> kablene. Voest-Alpine erkjente ikke ansvar for trådbruddene.<br /> <br /> (5) Staten v/Samferdselsdepartementet tok ut forliksklage 4. februar 2002 mot Voest-Alpine<br /> og deretter stevning for Oslo tingrett. Det ble dessuten tatt ut stevning mot Fokus Bank<br /> ASA, som hadde stilt en garanti for ca. 2 millioner kroner. Voest-Alpine gikk til<br /> motsøksmål og krevde sine utgifter til utbedring dekket av staten.<br /> <br /> (6) Tingretten avsa dom 21. desember 2004 med slik domsslutning:<br /> <br /> :”I hovedsøksmålet:<br /> <br /> :1. Voest-Alpine Austria Draht GmbH v/styrets leder er ansvarlig for trådbrudd i bærekabler på Lysefjordbrua i Rogaland.<br /> <br /> :2. a) Voest-Alpine Austria Draht GmbH v/styrets leder dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å erstatte Statens kostnader som følge av defekter/trådbrudd med kr 15.460.349,- - femtenmillionerfirehundreogsekstitusentrehundreogførtini -, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra 1. november 2004 til betaling skjer.<br /> <br /> :2. b) Voest-Alpine Austria Draht GmbH v/styrets leder dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å refundere Statens kostnader til å avdekke og belyse skaden frem til 1. januar 2004, med kr 1.270.034,- - enmilliontohundreogsyttitusenogtrettifire - med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, av kr 1.073.499,- fra 1. oktober 2003 til betaling finner sted, og av kr 196.535,- fra 12. november 2004 til betaling skjer.<br /> <br /> :3. Fokus Bank ASA v/styrets leder dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale til Staten, kr 2.052.470,- - tomillionerfemtitotusenfirehundreogsytti - av den kostnad Voest-Alpine Austria Draht GmbH er idømt å betale i de foregående punkt 2 a) og punkt 2 b), for hvilket de hefter solidarisk med Voest-Alpine Austria Draht, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra 4. mars 2002 til betaling skjer.<br /> <br /> :4. Voest-Alpine Austria Draht GmbH v/styrets formann og Fokus Bank ASA v/styrets formann dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale en andel av Statens saksomkostninger med kr 2.000.000,- - tomillioner -, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :I motsøksmålet:<br /> <br /> :1. Staten frifinnes.<br /> <br /> :2. Voest-Alpine Austria Draht GmbH v/styrets formann dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale Statens saksomkostninger med kr 47.120,- -førtisyvtusenetthundreogtyve -, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (7) Voest-Alpine og Fokus Bank anket dommen inn for Borgarting lagmannsrett.<br /> Lagmannsretten avsa dom 21. juni 2006 med slik domsslutning:<br /> <br /> :”Anken i hovedsøksmålet<br /> <br /> :1. Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Voest-Alpine Austria Draht GmbH og Fokus Bank ASA dømmes en for begge og begge for en til å betale staten saksomkostninger for lagmannsretten med 1.950.000 - enmillionnihundreogfemtitusen - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> :Anken i motsøksmålet<br /> <br /> :1.Tingrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Voest-Alpine Austria Draht GmbH og Fokus Bank ASA dømmes en for begge og begge for en til å betale staten saksomkostninger for lagmannsretten med 36.131,25 - trettisekstusenetthundreogtrettien 25/100 - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (8) Lagmannsretten kom - som tingretten - til at trådbruddene hadde sin årsak i<br /> produksjonsfeil som Voest-Alpine kunne holdes ansvarlig for. Retten fant også at det var<br /> reklamert i tide, og at kravet ikke var foreldet.<br /> <br /> (9) Voest-Alpine og Fokus Bank anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt<br /> avgjørelsen av reklamasjons- og foreldelsesspørsmålet. Subsidiært ble det anket over<br /> erstatningsutmålingen. Spørsmålet om kablene hadde mangler som skyldtes<br /> produksjonsmessige årsaker ble ikke påanket. Saken med Fokus Bank ble senere forlikt<br /> og er nå hevet.<br /> <br /> (10) Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken fra Voest-Alpine over rettsanvendelsen<br /> for så vidt gjelder spørsmålet om foreldelse. For øvrig er anken nektet fremmet etter<br /> regelen i tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 4. Det er for Høyesterett avgitt skriftlig<br /> forklaring fra ett vitne. Spørsmålet om foreldelse av erstatningskravet står i vesentlig<br /> samme stilling som for lagmannsretten.<br /> <br /> (11) Den ankende part, Voest-Alpine Austria Draht GmbH, har i korte trekk anført:<br /> <br /> (12) Lagmannsretten har tatt feil når den kom til at det er den spesielle regelen om<br /> fristutgangspunkt for garantier i foreldelsesloven § 3 nr. 4 som kommer til anvendelse i<br /> denne saken. Voest-Alpines femårsgaranti dekker riktignok mangelen som var årsak til<br /> trådbruddene, men i dette konkrete tilfellet kan erstatningskravet også bygges på<br /> kjøpslovens misligholdsregler. Når situasjonen er slik, er det den alminnelige regelen i § 3<br /> nr. 2 om at fristens utgangspunkt regnes fra misligholdet, som gjelder. Vegvesenets<br /> erstatningskrav er da foreldet.<br /> <br /> (13) Denne tolkningen følger av uttalelsen i Ot.prp. nr. 38 (1977-1978), side 54, hvor det heter<br /> at når kravet ”uten videre (uten særskilt tilsikring) følger av en mangel etter lovens<br /> misligholdsregler”, gjelder hovedregelen i nr. 2. Teorien har vært samstemt om at<br /> uttalelsen i forarbeidene må forstås slik at dersom kravet i det konkrete tilfellet også kan<br /> bygges på kjøpslovens alminnelige misligholdsregler, er det § 3 nr. 2 som bestemmer<br /> foreldelsesfristens utgangspunkt.<br /> <br /> (14) Det forhold at det hittil ikke har vært rettspraksis om spørsmålet, viser at dette er en god<br /> regel som rettslivet har akseptert. Dersom lagmannsrettens tolkning legges til grunn, vil<br /> det derfor innebære en endring av en etablert rettsoppfatning. Lagmannsretten legger vekt<br /> på at Voest-Alpines tolkningsalternativ innebærer at en tidsforskyvning på bare to dager<br /> ved fremsettelse av reklamasjonen, fører til at regelen i nr. 4 og ikke nr. 2 gjelder i saken.<br /> Men et slikt resonnement er ikke relevant, da det ligger i foreldelsesreglenes natur at de er4<br /> absolutte. Av samme grunn er det irrelevant om vegvesenet blir rammet hardt ved at<br /> fordringen er foreldet.<br /> <br /> (15) Under forutsetning av at § 3 nr. 4 tolkes slik som anført av Voest-Alpine, blir det<br /> avgjørende om garantien konkret er utnyttet i denne saken eller ikke. Det følger av den<br /> rettskraftige delen av lagmannsrettens dom at trådbruddene skyldes produksjonsfeil, og<br /> mangelskravet i kjøpslovens § 17 er derfor oppfylt. Vegvesenets mangelskrav bygger<br /> heller ikke på garantiens utvidede reklamasjonsfrist til fem år, da det er reklamert<br /> innenfor toårsfristen i kjøpsloven § 32 annet ledd. Levering skjedde 10. mars 1997, og<br /> slik Voest-Alpine ser det, reklamerte vegvesenet ved garanti- og reklamasjonsbefaringen<br /> 8. mars 1999. Vegvesenet kan ikke bli hørt med å ha reklamert først i møtet 3. september<br /> 1999. Henvisningen i referatet fra dette møtet om at byggherren ”regner trådbruddene<br /> meldt som reklamasjon” må forstås slik at det siktes til den tidligere<br /> reklamasjonsbefaringen 8. mars 1999. Erstatningskravet i denne saken bygger derfor ikke<br /> utelukkende på garantien, men kan også utledes av de deklaratoriske reglene.<br /> Fristutgangspunktet i § 3 nr. 4 kommer da ikke til anvendelse, og det er regelen i § 3 nr. 2<br /> om at foreldelsesfristen startet fra misligholdet som gjelder.<br /> <br /> (16) Etter hovedregelen i § 3 nr. 2 må utgangspunktet for foreldelsesfristen regnes fra<br /> leveringen av kablene, jf. blant annet [[Rt-2002-696]] (NEBB). Leveringen skjedde<br /> 10. mars 1997, og treårsfristen etter foreldelsesloven § 2 var derfor utløpt før<br /> forliksklagen ble innlevert 4. februar 2002. Det er enighet mellom partene om at<br /> kunnskapsregelen i § 10 nr. 1 ikke fører til et annet resultat, og vegvesenets<br /> erstatningskrav er dermed foreldet.<br /> <br /> (17) Voest-Alpine Austria Draht GmbH har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Voest-Alpine Austria Draht GmbH frifinnes.<br /> <br /> :2. Voest-Alpine Austria Draht GmbH tilkjennes saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum, fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (18) Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, har i korte trekk anført:<br /> <br /> (19) Det er enighet mellom partene om at erstatningskravet ikke er foreldet dersom<br /> foreldelsesfristens utgangspunkt bestemmes av § 3 nr. 4, og i denne saken er det regelen i<br /> nr. 4 som kommer til anvendelse. Den tolkningen av § 3 nr. 4 som Voest-Alpine gjør seg<br /> til talsmann for, følger ikke av lovens ordlyd. Som lagmannsretten påpeker, burde en så<br /> vidt viktig begrensing av lovens anvendelsesområde ha kommet klart til uttrykk i<br /> lovteksten.<br /> <br /> (20) Uttrykket ”uten videre” i forarbeidene kan etter statens syn like gjerne være ment som en<br /> henvisning til de regulære mangelssituasjonene der det ikke er gitt noen særskilt tilsikring<br /> eller garanti. Andre uttalelser i forarbeidene som kommenterer tidligere utkast til § 3 nr.<br /> 4, omtaler ikke denne problemstillingen overhodet, hvilket tyder på at det ikke var<br /> meningen å utelukke fra bestemmelsens anvendelsesområde de tilfellene der kravet også<br /> kunne vært bygget på bakgrunnsretten.<br /> <br /> (21) Reelle hensyn taler for dette resultatet. Det kan etter omstendighetene være svært<br /> vanskelig å bestemme om § 3 nr. 4 får anvendelse, dersom regelen bare skulle gjelde i de<br /> tilfellene hvor tilleggsgarantien er konkret utnyttet. Tilsikrede egenskaper er også en del<br /> av mangelsansvaret, og grensen mellom beføyelser og rettigheter gitt i kjøpsloven og<br /> rettigheter som avtales særskilt, kan være vanskelig å trekke.<br /> <br /> (22) En annen tolkning av § 3 nr. 4 ville også motvirke det som var lovgivers intensjon,<br /> nemlig å styrke garantiinstituttet. Garantien blir lett illusorisk hvis en kjøper må<br /> sannsynliggjøre at kravet bare kan føre frem på grunnlag av garantien, med den bevis- og<br /> søksmålsbyrde dette innebærer. I den konkrete situasjon er det ofte vanskelig å vurdere<br /> om en garanti er reelt utnyttet eller ikke. Hensynet til forutberegnelighet trekker i samme<br /> retning. En fordringshaver bør med stor grad av sikkerhet kunne vite hvilken<br /> foreldelsesregel som kommer til anvendelse, men dette kan bli meget vanskelig å<br /> konstatere når et uklart faktum og vanskelige rettsspørsmål må avklares først.<br /> <br /> (23) Selv om Voest-Alpine skulle få medhold i sin tolkning av § 3 nr. 4, er vegvesenets<br /> erstatningskrav likevel ikke foreldet, fordi garantien ble konkret utnyttet i dette tilfellet.<br /> Vegvesenet reklamerte nemlig etter at toårsfristen i kjøpsloven § 32 annet ledd var utløpt.<br /> Kablene ble overlevert 10. mars 1997, og fristen utløp dermed 10. mars 1999. På dette<br /> tidspunktet hadde vegvesenet ikke reklamert. Det er ikke riktig at vegvesenet reklamerte<br /> under befaringen 8. mars 1999 slik Voest-Alpine hevder. Under befaringen ble det bare<br /> avdekket tre trådbrudd, og som det fremgår av lagmannsrettens dom, er et slikt antall ikke<br /> unormalt. Det var den videre utviklingen med stadig flere trådbrudd som var unormal.<br /> Vegvesenet hadde på befaringstidspunktet ingen idé om at det dreide seg om et reelt<br /> problem, og enn mindre hvem av partene som eventuelt ville ha ansvaret for et slikt<br /> problem. Man valgte derfor i protokollen fra befaringen kun å registrere forholdet. Ut<br /> over sommeren ble flere trådbrudd registrert, og de videre undersøkelser ledet opp til<br /> drøftingsmøtet i Vegdirektoratet 3. september 1999, hvor ansvarsforholdene fremdeles<br /> var uavklarte. Det ble i møtet foretatt en reklamasjon, om enn av betinget karakter. Det er<br /> ikke nødvendig å tidfeste nøyaktig når reklamasjonen skjedde, fordi den under enhver<br /> omstendighet skjedde etter at kjøpslovens reklamasjonstid utløp 10. mars 1999.<br /> Vegvesenet har derfor dratt nytte av tidsgarantien under kontrakten, slik at § 3 nr. 4<br /> gjelder, og kravet er således ikke foreldet.<br /> <br /> (24) Atter subsidiært anføres at selv om § 3 nr. 2 kommer til anvendelse, er erstatningskravet<br /> ikke foreldet. Utgangspunktet for fristen regnes fra den dagen misligholdet inntrer, og i<br /> denne saken foreligger en slik særlig situasjon at foreldelsesfristen ikke kan anses for å<br /> starte fra overleveringen, men fra et senere tidspunkt. Det vises blant annet til at det på<br /> leveringstidspunktet ikke var etablert en ”fordring”, jf. foreldelsesloven § 1 nr. 1.<br /> <br /> (25) Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> :2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (26) '''Mitt syn på saken'''<br /> <br /> (27) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.<br /> <br /> (28) Spørsmålet er om foreldelsesfristens utgangspunkt skal regnes fra den dagen misligholdet<br /> inntrer, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 2, eller fra det tidspunket som følger av den spesielle<br /> fristregelen for garantier i § 3 nr. 4. De aktuelle bestemmelsene i § 3 lyder:<br /> <br /> :”§ 3. (Fristens utgangspunkt)<br /> :1. Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.<br /> <br /> :2. For krav som oppstår ved mislighold, regnes foreldelsesfristen fra den dag da misligholdet inntrer.<br /> <br /> :3. (...)<br /> <br /> :4. Når selgeren eller et tidligere omsetningsledd har garantert for salgstingen ved å påta seg avhjelp eller annet ansvar, blir foreldelsesfristen for krav som bygger på denne garanti, regnet fra den dag da kjøperen gir varsel om det forhold kravet grunner seg på, men senest fra den dag garantien løper ut. Tilsvarende gjelder når en tjenesteyter e.l. har garantert for resultatet av oppdraget.”<br /> <br /> (29) Det er særlig to tolkingsspørsmål som har vært omtalt i forbindelse med fristregelen i § 3<br /> nr. 4. For det første om bestemmelsen gjelder i alle tilfeller hvor det er gitt tilsagn som<br /> kaller seg ”garanti”, eller om det kreves at garantien er reell i den forstand at den gir<br /> fordeler ut over det som følger av deklaratoriske regler. I den foreliggende saken er det<br /> ingen uenighet om at det foreligger en reell garanti. Jeg tilføyer at det heller ikke er<br /> omtvistet at kravet fullt ut kan forankres i garantien.<br /> <br /> (30) Det andre spørsmålet - som er aktuelt i vår sak - er om garantien også må ha hatt<br /> selvstendig betydning i den konkrete situasjonen hvor krav gjøres gjeldende. Spørsmålet<br /> er med andre ord om anvendelsen av § 3 nr. 4 er betinget av at kravet ikke kunne vært<br /> fremmet med grunnlag i de deklaratoriske reglene.<br /> <br /> (31) Ordlyden i § 3 nr. 4 er forenlig med begge tolkningsalternativer. Det samme gjelder<br /> uttalelsen i Ot.prp. nr. 38 (1977-1978) side 54:<br /> <br /> :”Bestemmelsen vil få særlig praktisk betydning i kjøpsforhold og har sitt mønster i New York-konvensjonen art 11. Regelen gjelder garantier om salgtingens egenskaper i en viss periode etter levering, uttrykt i tid eller indirekte på annen måte (f eks en bestemt kjørelengde for en bil). Bestemmelsen skal anvendes når kravet bygger på en særskilt tilsikring, hva enten det gjelder en mangel som forelå allerede ved levering eller en feil eller svikt som har oppstått i løpet av garantitiden. Når kravet derimot uten videre (uten særskilt tilsikring) følger av en mangel etter lovens misligholdsregler, gjelder hovedregelen i nr 2.”<br /> <br /> (32) Den siste setningen i sitatet kan forstås som en opplysning om at hovedregelen i nr. 2<br /> gjelder der kravet ikke bygger på en garanti eller særskilt tilsikring, men den kan også<br /> forstås slik at garantien må være det eneste rettslige grunnlaget i det konkrete tilfellet.<br /> Selv om begge tolkninger er mulige, er det første alternativet etter mitt syn det mest<br /> nærliggende.<br /> <br /> (33) Når en kjøper har fått en garanti, er det naturlig å henholde seg til denne som et<br /> selvstendig rettsgrunnlag i hele garantiperioden. Det virker derfor noe fremmed å måtte<br /> undersøke om bakgrunnsretten ville ha ført til det samme eller et annet resultat i hver<br /> enkelt situasjon hvor krav reises. Dersom det hadde vært meningen at krav etter en garanti<br /> bare skulle foreldes etter regelen i nr. 4 i de tilfellene hvor bakgrunnsretten ikke ville ført<br /> til samme resultat, kunne man etter mitt syn forventet at dette hadde kommet klarere til<br /> uttrykk i loven eller forarbeidene.<br /> <br /> (34) Lagmannsretten uttaler følgende om de reelle hensyn:<br /> <br /> :”Lagmannsretten kan heller ikke se at teoriens forståelse støttes av reelle hensyn. Denne tolking av § 3 nr 4 synes å innebære at i hver enkelt sak hvor det er gitt garanti må det undersøkes i hvilken grad misligholdet oppfanges også av bakgrunnsretten. Den som fremsetter kravet må da sannsynliggjøre at kravet bare kan føre frem på grunnlag av garantien, noe som vil stille partene og retten overfor vanskelig spørsmål av bevismessig og annen art. Dette vil også innebære at hvis mangelen blir gjort gjeldende innenfor den alminnelige to-årsfrist i kjøpsloven § 32 andre ledd, vil utgangspunktet for foreldelsesfristen også i garantitilfellene regnes etter § 3 nr 2. Hvis mangelen derimot oppdages senere enn to år vil mangelsansvar etter kjøpsrettslige regler være avskåret, og da vil foreldelsen vurderes etter § 3 nr 4. Leveringen i saken her skjedde 10. mars 1997 og ved inspeksjonen to år minus to dager senere, nemlig 8 mars 1999, ble det verifisert at det var trådbrudd. Legges teoriens syn til grunn vil dette - etter Voest-Alpines syn for øvrig på foreldelsesreglene - føre til at vegvesenets krav er foreldet. Hadde trådbruddene derimot blitt oppdaget to år pluss to dager senere kunne ansvar bare gjøres gjeldende etter garantien, og da skulle § 3 nr 4 komme inn. Lagmannsretten kan ikke legge til grunn at foreldelsesreglene er slik å forstå.”<br /> <br /> (35) Som lagmannsretten her påpeker, taler både systemhensyn og prosessøkonomiske hensyn<br /> mot en forståelse av § 3 nr. 4 som innebærer at garantien må være konkret utnyttet i den<br /> enkelte saken hvor krav reises. En regel som gir dårligere vern for kjøperen i den første<br /> fasen av garantiperioden enn i den siste fasen, harmonerer heller ikke godt med garantiens<br /> formål. Regelen kan også innby til omfattende prosedyre - blant annet om det er<br /> reklamert innenfor kjøpslovens frister, hvilket illustreres i den foreliggende saken.<br /> <br /> (36) Jeg er etter dette kommet til at anvendelsen av § 3 nr. 4 ikke er betinget av at kravet ikke<br /> kunne vært fremmet etter de deklaratoriske reglene. Det er da ikke nødvendig for meg å<br /> gå inn på spørsmålet om vegvesenets erstatningskrav også kunne vært bygget på<br /> kjøpslovens regler.<br /> <br /> (37) Reglene om foreldelsesfristens utgangspunkt i § 3 nr. 4 kommer etter dette til anvendelse<br /> i saken. Det er da på det rene - og heller ikke omstridt - at vegvesenets erstatningskrav<br /> ikke er foreldet.<br /> <br /> (38) Ut fra mitt syn på saken, finner jeg ikke grunn til å gå inn på den ankende parts anførsel<br /> vedrørende anvendelsen av § 3 nr. 2.<br /> <br /> (39) Anken har etter dette ikke ført frem, og jeg finner at ankemotparten må tilkjennes<br /> saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd. Ankemotpartens<br /> prosessfullmektig har oppgitt sitt salær til 485 000 kroner inkludert merverdiavgift. Jeg<br /> finner at kravet er vesentlig for høyt i forhold til det arbeidet som var nødvendig for å få<br /> saken betryggende utført, og setter salæret skjønnsmessig til 150 000 kroner inkludert<br /> merverdiavgift, jf. tvistemålsloven § 176 første ledd. I tillegg kommer utlegg på 2 500<br /> kroner inkludert merverdiavgift.<br /> <br /> (40) Jeg stemmer for denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Voest-Alpine Austria Draht GmbH til staten v/Samferdselsdepartementet 152 500 - etthundreogfemtitotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> (41) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.<br /> <br /> (42) Dommer Matningsdal: Likeså.<br /> <br /> (43) Dommer Skoghøy: Likeså.<br /> <br /> (44) Dommer Tjomsland: Likeså.<br /> <br /> (45) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne<br /> <br /> D O M :<br /> <br /> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.<br /> <br /> 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Voest-Alpine Austria Draht GmbH til staten v/Samferdselsdepartementet 152 500 - etthundreogfemtitotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-1978-U_-_Rt-2007-1646&diff=212956 2019-02-25T15:14:30Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2007-11-23<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-01978-U - Rt-2007-1646<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt avvisning av sak på grunn av manglende verneting i Norge, jf. Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) om at domstolene i den stat en eiendom ligger, er enekompetente ”i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom”.<br /> |Stikkord=<br /> Sivilprosess, Verneting<br /> |Saksgang=<br /> Nordre Vestfold tingrett TNOVE-2007-49307 - Agder lagmannsrett LA-2007-119899 - Høyesterett HR-2007-01978-U, (sak nr. 2007/1632), sivil sak, kjæremål<br /> |Parter=<br /> A mot B (advokat Kristin Hovden)<br /> |Forfatter=<br /> Gussgard, Utgård, Øie<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§38 Domstolloven (1915) §38], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1993-01-08-21/lk/a21 Luganoloven (1993) LK A21]<br /> }}<br /> (1) Saken gjelder avvisning av sak på grunn av manglende verneting i Norge, jf. Lugano-<br /> konvensjonen artikkel 16 (1) (a) om at domstolene i den stat en eiendom ligger, er<br /> enekompetente ”i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom”.<br /> <br /> (2) Horten forliksråd avsa 9. februar 2007 dom med slik slutning:<br /> <br /> :”Innklagede, B, xxxxgate 19, xxxx Y, dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale til klageren, A, xxxxveien 118, xxxx Y:<br /> <br /> :1. Kr. 255.712,24 i hovedstol med forsinkelsesrente fra 22.08.06<br /> <br /> :2. Kr. 36.630,84 renter pr. 22.08.06<br /> <br /> :3. Kr. 11.000,00 utenrettslige omk.<br /> <br /> :4. Kr. 1.935,- for tidligere forsøkt forretning, med forsinkelsesrente av pkt. 3 og 4 fra oppfyllelsefristen til betaling skjer.”<br /> <br /> (3) Bakgrunnen for saken var krav fra A om betaling av skyldig husleie for leie av hans<br /> feriehus i Spania. Kravet var også begrunnet i at han hadde hatt utgifter til saken og til<br /> oppussing av leiligheten. Etter den opprinnelige leiekontrakten, utformet på norsk, var leien<br /> 1000 euro per måned. B fremla en leiekontrakt avfattet på spansk, hvor leien var satt til<br /> 400 euro per måned.<br /> <br /> (4) B bestred kravet og hevdet at kontrakten på spansk var ekte og inngått etter at det ble<br /> oppdaget store mangler ved leieobjektet.<br /> <br /> (5) Forliksrådet la til grunn den norske kontrakten og fant at B ikke hadde dokumentert<br /> utgifter som kunne sannsynliggjøre en reduksjon av husleien.<br /> <br /> (6) B tok ut stevning for Nordre Vestfold tingrett 21. mars 2007. Under henvisning til<br /> Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) ble det anført at forliksrådet ikke hadde adgang til å<br /> avsi dom, og at saken skulle vært avvist fordi den gjaldt en spansk eiendom, og samme sak<br /> verserte for spanske domstoler mellom de samme parter. Det ble nedlagt påstand om<br /> frifinnelse, men i prosesskrift 7. mai 2007 ble påstanden endret til krav om at forliksrådets<br /> dom ble opphevet og ”ankesaken” avvist.<br /> <br /> (7) A innga tilsvar 18. april 2007 med påstand om stadfestelse av forliksrådets dom. Det ble<br /> vist til at iallfall deler av kravet kunne behandles av norske domstoler. Anførslene ble utdypet<br /> i prosesskrift 8. mai 2007, og det ble krevd erstatning.<br /> <br /> (8) Nordre Vestfold tingrett avsa 2. juli 2007 kjennelse med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Forliksrådet i Hortens dom nr 700302829 i sak mellom A og B avsagt av 09.02.2007 oppheves.<br /> <br /> :1. Sak nr. 07-049307TVI-NOVE avvises.<br /> <br /> :2. Innen 14 dager betaler A saksomkotninger til B med kr 21.000,- inkl. mva med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”<br /> <br /> (9) A påkjærte kjennelsen. Agder lagmannsrett avsa 21. september 2007 kjennelse med slik<br /> slutning:<br /> <br /> :”1. Forliksrådets dom oppheves og saken avvises fra norske domstoler.<br /> <br /> :1. Tingrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.<br /> <br /> :2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten å betale til B 6.000 - sekstusen - kroner med tillegg av slik rente som fastsatt i forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum regnet fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (10) A har påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det er i korte trekk anført:<br /> <br /> (11) Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) bør ikke tolkes videre enn formålet tilsier. En<br /> inkassobasert husleiesak bør kunne avgjøres av norske domstoler. Den saken som verserte for<br /> spanske domstoler, er avsluttet. Det er ikke hensiktsmessig å føre saken for spanske domstoler<br /> når B ikke bor i Spania, og saken bare gjelder krav om husleie etter en norsk kontrakt.<br /> <br /> (12) Tingrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser bør under enhver omstendighet<br /> oppheves slik at partene bærer egne omkostninger.<br /> <br /> (13) B har i korte trekk anført:<br /> <br /> (14) Hun har ikke fått noen dokumentasjon på at rettssaken i Spania er trukket tilbake. Hennes<br /> advokat i Spania bekrefter at saken fortsatt er til behandling. Senest i prosesskrift<br /> 19. september 2007 hevdet A at det verserte både en sivil sak og en straffesak i Spania.<br /> Det må derfor legges til grunn at saken fortsatt verserer i det spanske rettsapparatet.<br /> <br /> (15) Det avgjørende er under enhver omstendighet Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a).<br /> Bestemmelsen omfatter også krav om betaling for utgifter knyttet til leieforholdet, så som<br /> strøm og vann. Også kostnader pådratt som følge av saksanlegget for den utenlandske<br /> domstol, må anses å falle utenfor norske domstolers kompetanse.<br /> <br /> (16) Lagmannsrettens avgjørelse av sakomkostningsspørsmålet er korrekt.<br /> <br /> (17) Det er nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Prinsipalt:<br /> :1. Kjæremålet avvises.<br /> <br /> :2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen som erstatning for saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg å betale til B 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til bealing skjer.<br /> <br /> :Subsidiært:<br /> :1. Agder lagmannsretts kjennelse med saksnr. 07-119899KSI-ALAG avsagt den 21.09.2007 stadfestes.<br /> <br /> :2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen som erstatning for saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg å betale til B 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til bealing skjer.”<br /> <br /> (18) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsretten har avvist saksanlegget fordi det<br /> ikke hører under domstolene. Utvalget har da etter tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1 full<br /> kompetanse i saken.<br /> <br /> (19) Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) lyder:<br /> <br /> :”Følgende domstoler skal være enekompetente, uten hensyn til bosted:<br /> <br /> :(1) (a) i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom, domstolene i den Konvensjonsstat der eiendommen ligger;”<br /> <br /> (20) Bestemmelsen gir konvensjonsstaten enekompetanse i saker som går inn under (1) (a), likevel<br /> slik at det i (1) (b) på visse vilkår er gjort et unntak for saker om midlertidig leie av fast<br /> eiendom til privat bruk for høyst seks måneder. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i<br /> denne saken.<br /> <br /> (21) Lagmannsretten kom til at kravet på husleie, dekning av utgifter til strøm og vann, og også<br /> utgifter pådratt i forbindelse med inndrivelsen av kravene i Spania, falt inn under<br /> enekompetansen etter Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a).<br /> <br /> (22) Utvalget er enig med lagmannsretten i at tvist om forpliktelser som knytter seg til<br /> utleieforholdet, krav på leie, dekning av utgifter til vann og strøm og utgifter til inndrivelse av<br /> disse kravene, omfattes av enekompetansen for spanske domstoler. Utvalget viser i denne<br /> forbindelse til Lennart Pålsson, Bryssel- och Luganokonventionerna, 1995, side 132 og til<br /> Stein Rognliens kommentarutgave, Luganokonvensjonen, 1993, side 195, der blant annet EF-<br /> domstolens dom av 15. januar 1985 Rösler mot Rottwinkel (fjerde avdeling, sak 241/1983) er<br /> omtalt. Rognlien skriver:<br /> <br /> :”EFD uttalte at punkt (1) gjaldt enhver avtale om leie av fast eiendom, gyldighet eller tolking av avtalen, dens varighet, innsetting i besittelse. Eiendomslandets eksklusive myndighet omfatter videre alle spørsmål om partenes forpliktelser etter leieavtalen, så som betaling eller inndriving av leie, ekstrautgifter og avgifter som påhviler leietakeren, erstatning for skade voldt av leietakeren (men ikke krav på erstatning for skade utafor kontraktsforholdet).”<br /> <br /> (23) I en senere dom, EF-domstolens dom av 18. mai 2006, Østerrike mot EZ as, (første avdeling,<br /> sak C-343/04), som gjaldt mulig skadepåvirkning fra et atomkraftverk, gjennomgås formålet<br /> med enekompetansen når det gjelder saker om fast eiendom. Det sies her i avsnitt 30, i dansk<br /> oversettelse, at enekompetansen ikke omfatter samtlige saker om rettigheter over fast<br /> eiendom, bare saker ”hvori der inden for Bruxelles-konventionens anvendelsesområde skal<br /> tages stilling til en fast ejendoms udstrækning og bestanddele, ejendommens ejer- og<br /> besiddelsesforhold eller eksistensen af andre tinglige rettigheder over ejendommen med<br /> henblik på at sikre indehaverne af disse rettigheder beskytelse af de beføjelser, der knytter sig<br /> til deres ret (dommen i sagen Reichert og Kockler, præmis 11).”<br /> <br /> (24) Utvalget viser til dommen. Den gir ikke grunnlag for å unnta tvister om langvarige leieforhold<br /> til fast eiendom fra enekompetansen til domstolen i staten der eiendommen ligger.<br /> <br /> (25) Utvalget er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at forliksrådets dom må oppheves<br /> og saken avvises fra norske domstoler for så vidt gjelder skyldig husleie og krav knyttet til<br /> vann og strøm mv., og for kostnader på 70 000 kroner, forbundet med å inndrive kravet.<br /> <br /> (26) For så vidt gjelder et ytterligere krav på 5 000 kroner, siterer lagmannsretten følgende fra<br /> As tapsoppstilling:<br /> <br /> :”Februar 2004: D og vår datter E skulle feriere en uke i vår hageleilighet - som ikke er en del av leieavtalen. Da var leiligheten brutt opp og lås skiftet. De måtte leie ny leilighet.”<br /> <br /> (27) Utvalget forstår det slik at disse 5 000 kroner gjelder leie av ferieleilighet, med bakgrunn i at<br /> hageleiligheten som befant seg på den bortleide eiendommen, ikke var tilgjengelig. Kravet<br /> gjelder følgelig et objekt som ikke inngikk i leieavtalen, og grunnet på leietakerens angivelig<br /> uberettigete skifte av lås til hageleiligheten. Dette kravet står etter utvalgets syn bare indirekte<br /> i sammenheng med utleieobjektet. Det omfattes da ikke av de spanske domstolers<br /> enekompetanse etter konvensjonens artikkel 16 (1) (a). Det kan vises til Pålsson l.c. side 132.<br /> <br /> (28) Det er opplyst at dette kravet ikke er brakt inn for spansk domstol, jf. Luganokonvensjonen<br /> artikkel 21. Dette kravet må da behandles av tingretten.<br /> <br /> (29) Utvalget tilføyer at domstolloven § 38 ikke gir en norsk domstol hjemmel til å overføre til<br /> Norge en sak hvor norske domstoler mangler domsmyndighet.<br /> <br /> (30) Kjæremålet har delvis ført frem, og omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter<br /> tvistemålsloven § 174. Men det er bare i et punkt av meget liten betydning at den kjærende<br /> part har vunnet frem, slik at § 174 annet ledd bør komme til anvendelse. Utvalget finner at<br /> A må pålegges å erstatte sakens omkostninger for alle instanser. Kostnadene settes lik det<br /> de tidligere instanser er kommet til. For utvalget er det krevet 5 000 kroner. Kravet tas til<br /> følge.<br /> <br /> (31) Avgjørelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> 1. Forliksrådets dom oppheves, med unntak for dom for kravet om dekning av 5 000 - femtusen - kroner i utgifter til leie av feriebolig. Med dette unntaket avvises saken fra norske domstoler.<br /> <br /> 2. Lagmannsrettens kjennelse, punktene 2 og 3, stadfestes.<br /> <br /> 3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.<br /> <br /> 4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2007-616-U_-_Rt-2007-483&diff=212955 2019-02-25T15:13:34Z

<p>Import: </p> <hr /> <div>{{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse<br /> |Dato=<br /> 2007-03-28<br /> |Publisert=<br /> HR-2007-00616-U - Rt-2007-483<br /> |Sammendrag=<br /> Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg som stadfestet kjennelse om å nekte gjenopptakelse av en dom der en mann etter at han var frifunnet for drap, ble pålagt å betale erstatning til de etterlatte.<br /> |Stikkord=<br /> (Tengs-saken), Sivilprosess, Karmøysaken, Gjenopptakelse<br /> |Saksgang=<br /> Høyesterett HR-2007-00616-U, (sak nr. 2007/19), sivil sak, begjæring om gjenopptakelse av [[HR-2005-451-U]]<br /> |Parter=<br /> A (advokat Arvid Sjødin) mot B og C (advokat John Christian Elden)<br /> |Forfatter=<br /> Matningsdal, Stabel, Øie<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§193 Straffeloven (1902) §193], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§229 §229], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§233 §233], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§405 Tvistemålsloven (1915) §405], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§407 §407] [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-35/§16 Rettshjelploven (1980) §16], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a6 EMKN A6]<br /> }}<br /> (1) Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg som<br /> stadfestet kjennelse om å nekte gjenopptakelse av en dom der en mann etter at han var<br /> frifunnet for drap, ble pålagt å betale erstatning til de etterlatte.<br /> <br /> (2) Karmsund herredsrett avsa 27. november 1997 dom med slik slutning:<br /> <br /> :”A, f. xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av:<br /> :1 tilfelle av: Strl. § 229 første straffalternativ<br /> :1 tilfelle av: Strl. § 193 første ledd første straffalternativ<br /> :1 tilfelle av: Strl. § 233 første og andre ledd.<br /> :...<br /> :A betaler oppreisning med kr. 100.000,- etthundretusen - til B og C. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker.”<br /> <br /> (3) A anket dommen til Gulating lagmannsrett, som 18. juni 1998 avsa dom med slik<br /> slutning:<br /> <br /> :”1. A, født xx.xx.1977, frifinnes.<br /> <br /> :2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder det idømte oppreisningskrav.”<br /> <br /> (4) A påanket lagmannsrettens dom av 18. juni 1998, for så vidt gjaldt idømmelsen av<br /> oppreisning til B og C. Anken gjaldt lagmannsrettens bevisbedømmelse,<br /> rettsanvendelse og saksbehandling. Anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen ble<br /> henvist til behandling i Høyesterett.<br /> <br /> (5) Høyesterett avsa 24. september 1999, jf. [[Rt-1999-1363]], dom med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 2 - stadfestes så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett.<br /> <br /> :2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.”<br /> <br /> (6) A klagde Høyesteretts dom inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det<br /> ble gjort gjeldende at idømmelse av oppreisning etter frifinnelse for straffekravet var i strid<br /> med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. I dom 11. februar 2003 fikk han ikke<br /> medhold i dette. EMD fant imidlertid at lagmannsretten hadde begrunnet erstatningskravet på<br /> en slik måte at EMK artikkel 6 nr. 2 var krenket. A ble tilkjent 20 000 euro for ikke-<br /> økonomisk skade og 4 500 euro til dekning av utgifter.<br /> <br /> (7) Den 30. juli 2001 fremsatte A begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom,<br /> jf. tvistemålsloven § 407. Gulating lagmannsrett avsa uten å ha avholdt hovedforhandling, jf.<br /> tvistemålsloven § 412 første ledd annet punktum, den 15. april 2002 kjennelse med slik<br /> slutning:<br /> <br /> :”1. Begjæring om gjenopptakelse forkastes.<br /> <br /> :2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til B og C v/det offentlige kr 48 304,- - kronerførtiåttetusentrehundreogfire- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.”<br /> <br /> (8) A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved<br /> kjæremålsutvalgets kjennelse av 21. februar 2003, jf. [[Rt-2003-256]], ble lagmannsrettens<br /> kjennelse opphevet, og saken hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten.<br /> <br /> (9) Gulating lagmannsrett avsa ny kjennelse 19. oktober 2004 med slik slutning:<br /> <br /> :”1. Begjæring om gjenopptakelse forkastes.<br /> <br /> :2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til B og C v/det offentlige kr. 83.358,-- åttitretusentrehundreogfemtiåtte- innen 2 - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.”<br /> <br /> (10) A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.<br /> Kjæremålsutvalget avsa 17. mars 2005 kjennelse, inntatt i [[Rt-2005-334]], med slik<br /> slutning:<br /> <br /> :”Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.<br /> <br /> :I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B og C ved det offentlige 10 000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.”<br /> <br /> (11) A har i begjæring datert 2. januar 2007 til Høyesteretts kjæremålsutvalg, under<br /> henvisning til tvistemålsloven § 415, krevd gjenopptakelse av kjæremålsutvalgets kjennelse<br /> av 17. mars 2005.<br /> <br /> (12) Det er i begjæringen og i prosesskrift datert 8. februar 2007 i korte trekk anført:<br /> Prinsipalt anføres mangelfull saksbehandling for lagmannsretten i 2004, og at lagmannsrettens<br /> kjennelse den gang skulle vært opphevet av kjæremålsutvalget, ikke stadfestet. Det vises til<br /> tvistemålsloven § 407 nr. 6.<br /> <br /> (13) Det foreligger indikasjoner på at dommerne ikke hadde lest alle dokumenter som var fremlagt<br /> før avgjørelse ble truffet i 2004-2005. Advokat Sjødin innga 6. januar 2003 til Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg et prosesskrift på 132 sider, med 87 vedlegg ordnet i fire ringpermer.<br /> Vedleggene - de fire ringpermene - ligger ikke i det arkiverte materialet i Karmsund tingrett,<br /> og det er uvisst hvor permene tok veien etter at saksdokumentene ble returnert fra Høyesterett<br /> i 2003. En telefonsamtale mellom lagdommer Martinsen i Gulating lagmannsrett og advokat<br /> Sjødin underbygger den tvil som foreligger om lagmannsretten hadde vedleggene tilgjengelig<br /> i 2004.<br /> <br /> (14) Gulating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg har med andre ord truffet avgjørelser i<br /> 2004 og 2005 uten å ha for hånden det mest omfattende innlegget fra forsvarers side om de<br /> sentrale bevisspørsmål i saken, herunder det såkalte hårbeviset. Både lagmannsretten og<br /> kjæremålsutvalget har dermed begått en saksbehandlingsfeil som må medføre opphevelse.<br /> <br /> (15) Subsidiært anføres det at høyesterettsdommer Rieber-Mohn var inhabil og ikke skulle ha<br /> deltatt ved utvalgets avgjørelse i 2005, jf. tvistemålsloven § 405. Dommer Rieber-Mohn var<br /> riksadvokat i perioden mens saken ble etterforsket fra mai 1995 til han fratrådte 1. september<br /> 1997. A ble satt under tiltale 1. oktober 1997, etter ordre fra riksadvokaten<br /> 10. september 1997. Også på annen måte var Riksadvokatembetet engasjert i saken. Etter<br /> praksis fra Høyesterett og EMD kreves det ikke direkte befatning med saken for at inhabilitet<br /> må statueres i et slikt tilfelle.<br /> <br /> (16) Det er ikke grunnlag for å avvise begjæringen om gjenopptakelse, slik motparten har anført.<br /> Det er begått grove saksbehandlingsfeil knyttet til selve fundamentet for kjæremålsutvalgets<br /> kjennelse om gjenopptakelse fra 2005. En begjæring om gjenopptakelse av en<br /> gjenopptakelseskjennelse kan i slike tilfelle ikke behandles annerledes enn om begjæringen<br /> hadde vært rettet mot en ordinær dom eller kjennelse. I så fall foreligger en ny krenkelse av<br /> prinsippet om fair trial etter EMK artikkel 6.<br /> <br /> (17) A har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”1. Høyesteretts kjennelse av 17. mars 2005 i sak [[HR-2005-451-U]] (sak nr. 2004/1760) gjenopptas.<br /> <br /> :2. B og C tilpliktes å betale A hans saksomkostninger med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer.”<br /> <br /> (18) B og C har i tilsvar datert 22. januar 2007 og i prosesskrift datert 1. februar<br /> 2007 tatt til motmæle.<br /> <br /> (19) Det er i korte trekk anført:<br /> <br /> (20) Begjæringen om gjenopptakelse må avvises. Tvistemålsloven § 408 annet ledd setter en<br /> absolutt frist på fem år for å gjenoppta sivile saker. Det er urimelig om denne regelen skal<br /> kunne omgås ved å begjære gjenopptakelse av en avgjørelse som forkaster en<br /> gjenopptakelsesbegjæring.<br /> <br /> (21) Anførselen knyttet til høyesterettsdommer Rieber-Mohns habilitet må anses fremsatt for sent,<br /> idet tremåneders-regelen i tvistemålsloven § 408 første ledd er oversittet. Både den<br /> omstendighet at Rieber-Mohn var riksadvokat mens straffesaken ble etterforsket i 1995-1997,<br /> og det forhold at han deltok ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 17. mars 2005, må ha vært<br /> kjent lenge for motparten. Når anførselen nå først fremsettes i gjenopptakelsesbegjæringen av<br /> 2. januar 2007, er dette klarligvis for sent.<br /> <br /> (22) Det kan uansett ikke ses godtgjort at lagmannsretten ikke hadde sakens dokumenter da den<br /> traff sin avgjørelse. En antakelse basert på en telefonsamtale med en lagdommer og<br /> gjennomgåelse av arkivet i Karmsund tingrett er ikke nok.<br /> <br /> (23) Det ble vist til prosesskriftet av 6. januar 2003 i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg i<br /> 2004, og det har dermed presumsjonen mot seg at kjæremålsutvalget ikke hadde tilgang til<br /> dette prosesskriftet før avgjørelse ble truffet. En eventuell feil hos lagmannsretten ble uansett<br /> rettet opp av kjæremålsutvalget, som hadde full kompetanse.<br /> <br /> (24) Under enhver omstendighet har et eventuelt fravær av dokumentene ikke hatt betydning for<br /> sakens utfall. Det som er anført om hårbeviset i det aktuelle prosesskriftet, er fremført en<br /> rekke ganger tidligere.<br /> <br /> (25) B og C har nedlagt slik påstand:<br /> <br /> :”Prinsipalt:<br /> :1. Begjæringen avvises; subsidiært forkastes<br /> <br /> :2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger<br /> <br /> :Subsidiært ved gjenopptakelse:<br /> :1. Lagmannsrettens kjennelse av 19.10.2004 stadfestes<br /> <br /> :2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger”<br /> <br /> (26) Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:<br /> <br /> (27) Etter tvistemålsloven § 415 kan kjennelser avsagt av Høyesterett eller av Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg, eller som er gjenstand for anke, eller avviser eller hever en sak, kreves<br /> gjenopptatt etter reglene for dommer. Bestemmelsen forstås, på bakgrunn av hensynene bak<br /> den absolutte fristregelen i tvistemålsloven § 408 annet ledd, slik at det ikke er adgang til å<br /> kreve gjenopptakelse av en kjennelse som avviser eller ikke tar til følge en begjæring om<br /> gjenopptakelse, jf. senest [[Rt-2005-1035]] med henvisning til [[Rt-2000-366]], som igjen<br /> henviser til tidligere praksis. Begjæringen om gjenopptakelse retter seg mot Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalgs kjennelse 17. mars 2005, som stadfestet lagmannsrettens forkastelse av en<br /> tidligere gjenopptakelsesbegjæring i samme sak. Det er ikke adgang til å begjære<br /> gjenopptakelse av en slik avgjørelse, og begjæringen må bli å avvise uten realitetsbehandling,<br /> jf. tvistemålsloven § 412.<br /> <br /> (28) Utvalget tilføyer at anførselen knyttet til dommer Rieber-Mohns inhabilitet uansett ville vært<br /> fremsatt for sent. Etter tvistemålsloven § 408 første ledd første punktum må en<br /> gjenopptakelsesbegjæring fremsettes innen tre måneder etter at parten har fått vite om den<br /> omstendighet begjæringen bygger på. Kjæremålsutvalgets kjennelse 17. mars 2005, der<br /> dommernes navn var gjengitt, ble forkynt for A ved hans daværende prosessfullmektig<br /> 21. mars 2005. At dommer Rieber-Mohn tidligere hadde vært riksadvokat, må anses vel kjent<br /> - i det minste for prosessfullmektigen - allerede da. Det er ikke påberopt nye bevis for at<br /> dommer Rieber-Mohn skal ha hatt konkret befatning med saken i sin periode som<br /> riksadvokat.<br /> <br /> (29) Anførselen om at lagmannsretten, og Høyesteretts kjæremålsutvalg, ikke har hatt forsvarerens<br /> mest sentrale innlegg for hånden, retter seg mot saksbehandlingen. Det er imidlertid ikke slik<br /> at enhver eventuell saksbehandlingsfeil vil gi adgang til gjenopptakelse, det må foreligge en<br /> gjenopptakelsesgrunn etter bestemmelsene i tvistemålsloven §§ 405 til 407. Bestemmelsene<br /> må anses uttømmende, jf. for et tilsvarende spørsmål, [[Rt-2005-801]]. I begjæringen er det,<br /> for dette grunnlags del, ikke påberopt noen feil som ville vært omfattet av disse<br /> bestemmelsene. Begjæringen ville derfor, på dette punkt, uansett måtte bli å forkaste. Utvalget<br /> tilføyer at det aktuelle prosesskriftet, datert 6. januar 2003 og innsendt til Høyesteretts<br /> kjæremålsutvalg i forbindelse med utvalgets første behandling av gjenopptakelsesspørsmålet,<br /> er innheftet i de saksmapper som fulgte saken fra Gulating lagmannsrett, som dok. 45. Slik<br /> saken ligger an, har utvalget ikke funnet grunn til å foreta ytterligere undersøkelser om<br /> vedleggene.<br /> <br /> (30) Gjenopptakelsesbegjæringen må etter dette avvises i samsvar med tvistemålsloven § 412.<br /> <br /> (31) B og C er innvilget fri sakførsel for Høyesterett etter rettshjelploven<br /> § 16 første ledd. De har nedlagt påstand om at det offentlige tilkjennes saksomkostninger.<br /> Påstanden tas til følge, og omkostningene fastsettes til 8 000 kroner.<br /> <br /> (32) Kjennelsen er enstemmig.<br /> <br /> S L U T N I N G :<br /> <br /> Begjæringen om gjenopptakelse avvises.<br /> <br /> I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B<br /> og C ved det offentlige 8 000 - åttetusen - kroner .<br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import