Vis kilden til LE-1996-700



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1997-01-23
|Publisert=
LE-1996-00700
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nedre Romerike herredsrett NR: 96-00144 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00700 K
|Parter=
Kjærende part: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Eirik Jensen) Kjæremotpart: Bjørn Ivar Konttorp (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Eriksen)
|Forfatter=
Lagdommer Reidar Vigen Lagdommer Eystein F. Husebye Lagdommer Bernt Krohg
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1952-11-21-2/§48  Skattebetalingsloven (1952) §48], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§6-6  Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-6]
}}
         
Saken gjelder særskilt kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse; tvistemålsloven §181 annet ledd. 

Staten v/ kommunekassereren i Nittedal tok den 12 oktober 1995 utlegg hos Bjørn Ivar Konttorp til sikkerhet for skyldig restskatt for 1993 med kr 263569. Utlegget ble tatt i hans ideelle andel, forutsetningsvis halvpart, av den faste eiendommen gnr 36 bnr 35 i Nittedal. 

Bjørn Ivar Konttorp klaget over utleggsforretningen til Nedre Romerike namsrett. I klagen, som er av 10 januar 1996, ble det anført to grunnlag for at ligningen var feil og for at utleggsforretningen derfor måtte oppheves: Dels gjorde Konttorp gjeldende at et tap på kr 152.000 skulle ha vært godtatt som fradragsberettiget i hans næring, dels at et lån på kr 186.952 som han hadde i selskapet Konttorp AS, ikke skulle vært behandlet som lønnsinntekt for ham. Klagen inneholdt følgende påstand: 

1. Foretatt ligning for 1993 oppheves og hjemvises til ny behandling. 

2. Foretatt utleggsforretning for ikke betalt restskatt for 1993 oppheves på grunn av at foretatt ligning for 1993 er ugyldig. 

3. Staten v/kommunekassereren i Nittedal dømmes til å betale Bjørn Ivar Konttorps saksomkostninger. 

Samtidig med klagen begjærte Konttorp, i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §6-6, saken overført til søksmåls former for selvstendig prøving av ligningen, jf skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum. 

Staten v/kommunekassereren i Nittedal innga først, den 5 februar 1996, et kort tilsvar hvor man viste til at grunnlaget for utlegget var ligningen for 1993, og at man derfor ikke fant å kunne oppheve utleggsforretningen. Den 26 februar 1996 ble det så innsendt et nytt tilsvar, hvor staten utførlig imøtegikk begge Konttorps innvendinger mot selve ligningen. I dette tilsvaret sa staten seg enig i at tvisten burde overføres til søksmåls former. Under henvisning til skattebetalingsloven §48 nr 2 ble det samtidig meddelt at statens partsstilling da ville bli utøvet av Akershus fylkesskattekontor. 

Namsretten besluttet den 27 februar 1996 å overføre tvisten til behandling i søksmåls former, og Konttorp ble pålagt å reise søksmålet. I stevning av 19 mars 1996 til Nedre Romerike namsrett fastholdt Konttorp at ligningen av ham for 1993 var ugyldig fordi han ikke hadde fått fradrag for tap oppstått ved realisasjon av et varelager, nærmere bestemt diverse bilrekvisita og skinnjakker som var blitt stjålet og hvor forsikringsutbetalingen ikke dekket inngangsverdien. Samtidig ble det opplyst at det andre grunnlaget som hadde vært anført mot ligningen i den opprinnelig klagen, nemlig forholdet vedrørende utbetalingen av kr 186.952 fra Konttorp AS, ikke lenger ville bli påberopt. 

I stevningen ble det lagt ned slik påstand: 

1. Foretatt utleggsforretning for ikke betalt restskatt for 1993 oppheves på grunn av at foretatt ligning for 1993 er ugyldig. 

2. Ligningen av Bjørn Konttorp for inntektsåret 1993 oppheves og henvises til ny behandling. 

3. Saksomkostninger kreves tilkjent Bjørn Konttorp. 

Retten så ved en feil dette som en stevning til herredsretten og registrerte saken som en A-sak. Staten, nå ved Akershus fylkesskattekontor, stilet også sitt tilsvar til herredsretten. Her ble det i hovedsak vist til klagetilsvaret av 26 februar 1996 til namsretten og fastholdt at staten skulle frifinnes. Når det gjaldt saksøkerens påstand om oppheving av utlegget, pekte staten på at dette under ingen omstendighet kunne være korrekt, fordi det etter den uomtvistede delen av ligningen uansett besto et restskattekrav som måtte sikres. Ved prosesskrift av 25 april 1996, stilet til herredsretten, meddelte saksøkeren at meningen med denne delen av påstanden ikke var at utlegget skulle oppheves i sin helhet, men bare så langt ligningen var omtvistet. 

Hovedforhandling i saken ble holdt 25 oktober 1996. Av rettsboka går det fram at saksøkeren under hovedforhandlingen la ned slik påstand: 

1. Ligningen av Bjørn Ivar Konttorp for inntektsåret 1993 oppheves og henvises til ny behandling. 

2. Bjørn Ivar Konttorp tilkjennes saksomkostninger. 

Staten la ned samme påstand som tidligere. I mellomtiden hadde staten, ved prosesskrift av 12 august 1996, erkjent at vilkårene for tapsfradrag i prinsippet forelå. Når staten likevel opprettholdt påstanden, var det med den begrunnelse at skattyteren ikke i rett tid hadde gitt tilstrekkelige opplysninger til at størrelsen av tapet kunne vurderes. Retten, som betegnet seg som Nedre Romerike herredsrett, avsa dom i saken 28 oktober 1996, med slik slutning: 

1. Ligningen av Bjørn Ivar Konttorp for inntektsåret 1993 oppheves og henvises til ny behandling. 

2. Staten v/kommunekassereren i Nittedal dømmes til å betale saksomkostninger til Bjørn Ivar Konttorp med kr 30000,- - kronertrettitusen 00/100 - innen 14 - fjorten dager. 

Av domspremissene går det fram at retten mente ligningsmyndighetene, blant annet fra et tidligere bokettersyn, hadde tilstrekkelig materiale til å vurdere tapsberegningen, og at saksøkeren, som etter rettens mening måtte høres med at han ikke hadde mulighet for å legitimere tapet ytterligere fordi han var blitt frastjålet diverse regnskapsmateriale, derfor heller ikke kunne nektes tapsfradrag med den begrunnelse at han hadde forsømt sin opplysningsplikt. 

Staten v/Akershus fylkesskattekontor har i rett tid påkjært avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet etter bestemmelsene i tvistemålsloven §181 annet ledd. Bjørn Ivar Konttorp har tatt til motmæle. 

Staten v/Akershus fylkesskattekontor har i det vesentlige anført følgende: 

Saksomkostningsavgjørelsen må oppheves fordi Bjørn Ivar Konttorp ikke vant saken fullstendig, jf tvistemålsloven §172 første ledd, slik retten har lagt til grunn. Staten gjør gjeldende at tvistemålsloven §174 første, eventuelt annet ledd, må legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. 

Som grunnlag for dette vises det til at det i klagen til namsretten var påberopt to grunnlag for at ligningen måtte oppheves, og at det senere, etter at saken ble overført til søksmåls former, ble opplyst i stevningen at et av grunnlagene ikke lenger ville bli påberopt. Statens prosessfullmektig hadde da nedlagt et ikke ubetydelig arbeid med å tilbakevise det grunnlaget som ble frafalt. 

Hvorvidt en part har vunnet saken fullstendig skal vurderes på grunnlag av påstanden i stevningen. Denne sak startet imidlertid med klagen til namsretten før den ble overført til søksmåls former, og påstanden i klagen må derfor være avgjørende. Omkostninger påløpt i forbindelse med behandlingen av krav/grunnlag i klagen til namsretten, som frafalles i stevningen, vil det ellers ikke være mulig å få dekket. 

I denne sak ble ikke påstanden om opphevelse av ligningen påvirket av at et krav ble frafalt, ettersom påstanden ikke ga uttrykk for hvordan den nye ligningen skulle fastsettes. Realiteten er likevel at det mest omfattende krav ble frafalt. Dersom retten i domsslutningen hadde angitt hvordan ny ligning skulle utføres, slik retten i følge skattebetalingsloven §48 nr. 6 skal, ville det ha kommet klart fram at Konttorp ikke hadde vunnet saken i sin helhet. Hvordan den nye ligningen skal fastsettes fremgår klart av rettens premisser hvor det uttales at ligningen oppheves forsåvidt gjelder retten til å gjøre fradrag for kr 152000,- som tap i næringsvirksomhet. 

At Staten v/Akershus fylkesskattekontor først ved et prosesskrift av 12. august 1996 aksepterte at Konttorp drev næringsvirksomhet og at et eventuelt tap skulle komme til fradrag i Nittedal, har ikke betydning for spørsmålet om Konttorp har vunnet saken fullstendig. 

Ved at namsretten har redusert de saksomkostninger Konttorp ble tilkjent, bl.a. under henvisning til det arbeid hans prosessfullmektig har hatt med det frafalte grunnlaget, har retten akseptert at Staten v/Akershus fylkesskattekontor ikke er forpliktet til å betale motpartens omkostninger med dette. Men de omkostninger Konttorp har påført Staten med sitt frafalte grunnlag står udekket. Dette ble i omkostningsoppgaven opplyst å være kr 12000,-. Konttorps prosessfullmektig har ikke hatt innvendinger mot statens omkostningsoppgave. 

Staten v/Akershus fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand: 

1. Saksomkostningsavgjørelsen i Nedre Romerike herredsretts dom i sak 96-00144 oppheves og hjemvises til ny behandling. 

2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor tilkjennes sakens omkostninger med kr 4000,- eksklusiv rettsgebyret. 

Bjørn Ivar Konttorp mener at namsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er korrekt, og har i det vesentlige anført følgende: 

Subsumsjonsspørsmålet er av mindre betydning, idet retten kunne ha kommet frem til samme resultat ved anvendelse av §174 annet ledd første punktum. Det vises til dommer inntatt i [[Rt-1989-1379]] og [[Rt-1985-810]] samt Jo Hov: "Sivil rettergang" s. 628 følgende. 

Det kan ikke fremstå som tvilsomt at det er påstanden i stevningen som er avgjørende. Hvis lovgiver hadde ønsket et annet tidspunkt, så hadde dette vært presisert uttrykkelig i loven. 

Det anføres videre at den kjærende part protesterte på den fremlagte omkostningsoppgave for herredsretten, men på et annet grunnlag enn det som nå anføres. Saksomkostninger for lagmannsretten bør derfor under enhver omstendighet ikke tilkjennes. I alle fall er kr 4000,- et altfor høyt beløp for et kort og enkelt kjæremål. 

Bjørn Ivar Konttorp har nedlagt slik påstand: 

Saksomkostningsavgjørelsen i Nedre Romerike herredsretts dom i sak nr. 96-00144 stadfestes. Kjæremotparten tilkjennes omkostninger med kr 2000,-. 

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Vigen og lagdommer Husebye, vil bemerke følgende: 

Ved særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelsen er lagmannsrettens kompetanse til å overprøve denne begrenset til om omkostningsspørsmålet er "avgjort i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Da namsrettens avgjørelse er truffet ved dom, er lagmannsretten dessuten bundet av namsrettens bevisbedømmelse. 

Namsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172 første ledd, riktignok slik at saksøkerens omkostningskrav ble redusert idet det etter rettens oppfatning var unødig høyt fordi saksøker under saksforberedelsen skiftet prosessfullmektig. Det ble også sett hen til at en del av salærkravet skyldes arbeid som saksøkerens prosessfullmektig hadde hatt i forbindelse med den anførsel som senere er frafalt. 

Saksøkeren har fått medhold i sin påstand om at ligningen måtte oppheves, men han har etter at klagen til namsretten ble inngitt og i forbindelse med at saken ble overført til søksmåls former, i stevningen frafalt et av de to grunnlag for at ligningen måtte oppheves. 

Den omstendighet at ligningen ble opphevet etter søksmål, innebærer ikke i seg selv at Staten v/kommunekassereren i Nittedal - eller Staten v/Akershus fylkesskattekontor som er rett part etter at stevning er tatt ut - ansees for å ha tapt saken fullstendig slik at saksomkostningene skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §172 første ledd, jf [[Rt-1989-1379]] flg. Når man skal ta stilling til om saken er dels vunnet dels tapt, må det tas utgangspunkt i forholdet mellom påstanden og domsresultatet. I dette tilfellet startet saken ved en klage til Nedre Romerike namsrett, som senere ble overført til søksmåls former, og det må etter flertallets oppfatning tas utgangspunkt i klagen til namsretten med de anførsler som der fremsatt når det skal avgjøres om saken er dels vunnet og dels tapt. 

Flertallet ser det videre slik at den omstendighet at saken under saksforberedelsen for namsretten uriktig har gått over til å klassifiseres som en A-sak, og at retten har avsagt kjennelsen i kapasitet av herredsrett, og ikke namsrett, ikke er avgjørende for omkostningsavgjørelsen slik den foreligger for lagmannsretten, verken prosessuelt eller materielt. Det bør i alle fall, slik flertallet ser det, tas utgangspunkt i klagen i saken, og ikke i den senere stevningen. 

Da klagen for namsretten ble tatt ut, ble det påberopt to grunnlag for at ligningen måtte oppheves, nemlig at et tap på kr 152000,- skulle ha vært godtatt som fradragsberettiget i næring, samt at et lån på kr 186952,- ikke skulle ha vært behandlet som lønnsinntekt. Etter at saken ble overført til søsksmåls former ble det siste grunnlag frafalt, og Konttorp opprettholdt heller ikke kravet om at utleggsforretningen måtte oppheves, slik det var nedlagt påstand om i stevningen. Saken er derved ikke fullstendig vunnet for Konttorp selv om ligningen ble opphevet, og domsslutningen forsåvidt er i overensstemmelse med Konttorps påstand slik den ble nedlagt under hovedforhandlingen. Det var derfor, etter flertallets mening, ikke riktig at saksomkostningsspørsmålet skulle avgjøres etter tvistemålsloven §172 første ledd, idet bestemmelsen i §174 skulle vært anvendt, jf [[Rt-1994-100]]. 

Flertallet finner etter dette at det er i strid med loven når bestemmelsen i tvistemålsloven §172 er gitt anvendelse i saken. Omkostningsavgjørelse må derfor oppheves. Slutning i denne kjennelsen må, etter omstendighetene, rette seg mot domsslutningen slik den foreligger som avsagt av herredsretten. Saken vil allikevel bli å hjemvise til fortsatt behandling i namsretten. 

Mindretallet, lagdommer Krohg, kan ikke se at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. 

Som påpekt ovenfor er saken kommet noe skjevt ut i underinstansen. I utgangspunktet var det tale om en namsrettssak, som lå slik an at namsretten prejudisielt måtte ta stilling til den ligningen som var tvangsgrunnlag for utlegget som ble påklaget. Før saken var besluttet overført til behandling i søksmåls former, kunne retten ikke avgjøre selve det kravet som Konttorps innvending mot utlegget bygget på, nemlig at ligningen var ugyldig. Dette går fram av tvangsfullbyrdelsesloven §6-6 tredje ledd. Den påstanden Konttorp la ned i sin klage til namsretten var av den grunn ikke treffende. På dette stadiet kunne han egentlig bare kreve at namsretten skulle oppheve utlegget i den utstrekning det var tatt utlegg for mer enn det restskattekravet han mente var riktig. 

Etter at namsretten hadde besluttet at tvisten skulle bringes inn for den i søksmåls former, var det imidlertid også adgang til å kreve dom for at ligningen skulle oppheves, slik Konttorp gjorde ved sin stevning av 19 mars 1996. Som det går fram av ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven §6-6 første ledd ("bringes inn for namsretten gjennom søksmål"), var det også riktig å rette denne stevningen til namsretten, slik Konttorp gjorde. Dermed var det, som nevnt ovenfor, feil av retten å registrere stevningen som en A-sak, og det var i utgangspunktet feil av den å opptre som "herredsrett" ved den videre saksforberedelsen. Fremdeles gjaldt saken egentlig klage over en utleggsforretning, altså en namsrettssak. Men i tillegg måtte retten nå også avgjøre det kravet klagen bygget på, nemlig at ligningen skulle oppheves fordi Konttorp ikke var innrømmet fradrag for tap ved "realisasjon" av varelager. 

Imidlertid tok ikke retten stilling til spørsmålet om oppheving av utlegget. Dette hadde antagelig sammenheng med at Konttorp, i den påstanden han la ned for retten under hovedforhandlingen, av en eller annen grunn ikke tok med noe punkt om dette. Men i og med at retten ikke tok stilling til namsrettesklagen, mistet også saken, etter mindretallets syn, sitt preg av namsrettssak. Det forhold at retten - til å begynne med feilaktig - opererte under betegnelsen "herredsrett", ble dermed til slutt riktig. Innholdet i domsslutningen tilsier i hvert fall at dommen er avsagt av Nedre Romerike herredsrett, slik det også står i rettsboka, og ikke av namsretten. 

Hvis man først legger dette til grunn, og etter mindretallets syn er det denne synsmåten som alt i alt er den ryddigste og mest treffende slik saken nå foreligger, kan det ikke være tvil om at staten har tapt denne saken fullstendig. Mindretallet antar i den forbindelse at man da må se det slik at punkt 1 i påstanden i stevningen av 19 mars 1996 i realiteten knytter seg til en annen sak - namsrettssaken - som altså ikke ble avgjort. Da blir det fullt samsvar mellom det som gjenstår av påstanden i stevningen og domsslutningen, og saksøkeren har også i realiteten fått medhold fullt ut i det han gjorde gjeldende i stevningen som grunnlag for påstanden om oppheving av ligningen. 

Dermed var det, slik mindretallet ser det, riktig av retten å avgjøre saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172. Når retten også har sett bort fra den delen av saksomkostningskravet som knyttet seg til arbeid med det grunnlaget for oppheving som ble forlatt forut for stevning, er det etter mindretallets syn ikke noe holdepunkt for å si at retten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. 

Statens krav om erstatning for omkostninger i tilknytning til namsrettsklagen kunne det, under denne synsvinkelen, tas standpunkt til i forbindelse med avslutningen av klagesaken over utleggsforretningen. Denne saken var jo, etter mindretallets oppfatning, uberørt av dommen. 

Saken blir etter dette å avgjøre i samsvar med flertallets syn, og da har kjæremålet ført frem. Staten v/Akershus fylkesskattekontor har krevet saksomkostninger med kr 4000,- eksklusiv rettsgebyret. Motparten har anført at saksomkostninger for lagmannsretten under enhver omstendighet ikke bør tilkjennes, subsidiært at kr 4000,- er altfor høyt. Flertallet finner at den kjærende part bør tilkjennes saksomkostninger etter hovedbestemmelsen i §172 jf §180 annet ledd. Flertallet finner imidlertid at kr 4000,- eksklusiv rettsgebyret er høyere enn det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176, og finner at salæret bør settes til kr 2500,-, med tillegg av rettsgebyret på kr 2,970,-, slik at samlede saksomkostninger som tilkjennes den kjærende part blir kr 5470,-. 

Slutning: 

- Saksomkostningsavgjørelsen i Nedre Romerike herredsretts dom i sak nr. 96-00144 A, slutningens punkt 2, oppheves. Saken hjemvises til ny behandling ved namsretten. 

- I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Ivar Konttorp til Staten v/Akershus fylkesskattekontor kr 5470,- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]