Vis kilden til LG-1991-941



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1994-05-20
|Publisert=
LG-1991-00941
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Bergen byrett - Gulating lagmannsrett LG-1991-00941. Anket til Høyesterett, Gjensidige frifunnet, se HR-1997-00001 B.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Otto Roll, Bergen) Motpart: Gjensidige Norsk Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen, Oslo)
|Forfatter=
Lagdommer Selvik Lagdommer Jacobsen Ekstraordinær lagdommer Hordnes
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§8  Bilansvarslova (1961) §8], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174  Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-1  Skadeserstatningsloven (1969) §3-1]
}}
      
Saken gjelder krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, tap av fremtidig inntekt og påløpte og fremtidige utgifter som følge av trafikkskade. 

A, som er født i 1954, var den 14. oktober 1986 passasjer i forsetet på en personbil som hennes ektefelle B førte. Ved stopp for rødt lys i et veikryss ble bilen påkjørt bakfra av en annen bil. Sammenstøtet var så hardt at bilen den ankende part satt i deretter ble kondemnert. 

Kort tid etter bilulykken oppsto det hos A vedvarende hodepine, nakkesmerter og nedsatt bevissthet. Senere har det gradvis utviklet seg hos henne andre lidelser, og hennes helsetilstand er nå slik at hun bl.a. er avhengig av rullestol. 

Det foreligger i sakens anledning fire sakkyndige rapporter: legeerklæring av 24. oktober 1988 fra spesialist i nevrologi, konstituert overlege Lars Thommassen, sakkyndig uttalelse datert 19. februar med tilleggsuttalelse av 22. februar 1993 fra spesialister i nevrologi, avdelingsoverlegene Johan A. Aarli og Knut Tjørstad og erklæring av 12. februar 1994 fra spesialist i psykiatri, overlege Henrik Rogge. Samlet sett gir disse uttalelsene en oversikt over utviklingen i As helsetilstand over et lengre tidsrom fra bilulykken og frem til ankeforhandling i lagmannsretten. Om hennes helsetilstand i oktober 1988 skriver konstituert overlege Thommassen følgende: 

"Per i dag, 2 år etter ulykken, beskriver A sin situasjon som følger: Hun har en konsekvent venstresidig hodepine, hun er aldri smertefri og har i perioder hodepine av voldsom intensitet. Parallelt med den intense hodepinen, føler hun nummenhet i venstre ansiktshalvdel. Ved intens hodepine får hun også økende kvalme hun kjenner at "noe skjer på venstre side" og hun kan så få akutt insettende tonustap (kraftsvikt) og falle sammen. Hun har varierende vertigo (svimmelhet), som øker utover dagen, hun er til dels synlig ustø og må stadig ta sidesteg til venstre. Hun merker svakhet og nummenhet i venstre hånd, hun kan miste ting ut av venstre hånd og har problemer med finmotorikk og daglige gjøremål p.g.a. dette. Hun har konstante ryggsmerter med varierende intensitet, tildels med utstråling i venstre ben, noe også i høyre ben. Hun kan ha intense smerter om natten, som forstyrrer nattesøvnen. 

Hun merker fysisk og psykisk redusert belastbarhet og økt trettbarhet. Hun klarer en vanlig oppvask i 4 - 5 økter, men må da legge seg ned for å hvile mellom hver økt. 

Hun har konsentrasjonsproblemer og sviktende hukommelse, økt irritabilitet, markert lydintoleranse, forstyrret søvnmønster og redusert libido - symptomer forenlige med et posttraumatisk syndrom (følgetilstand etter hode-/nakkeskade). Hun føler seg i perioder deprimert. Både hennes svimmelhet, hodepine, forstyrrelser i venstre kroppshalvdel og ryggsmerter øker ved fysisk eller psykisk belastning. " 

I overlegene Aarlis og Tjørstads erklæring av 19. februar 1991 heter det bl.a.: 

"Hukommelsen er blitt svært dårlig. Hun har konsentrasjonsvansker, og klarer ikke å oppfatte det som skjer omkring henne hvis det er flere i rommet. Hun føler seg trett, må hvile meget og får gjort svært lite arbeid i huset. Hun er best hvis hun kan være hjemme alene og det er stille i huset. Hun er hissig og irritabel, tåler dårlig støy og bråk. Hun sover dårlig, med urolig og avbrutt søvn. Hun har hatt en rekke anfall, opptil en gang i måneden, med rykninger i venstre arm og ben og bevissthetstap. Hun har vært innlagt Nevrologisk avdeling for nærmere undersøkelse av disse anfallene. Det har bl.a. vært foretatt registrering av hjernens elektriske aktivitet under anfall, og det er ikke kommet frem data som tyder på at anfallene er av epileptisk art. Hun går nå med krykker, men forteller at årsaken til dette er at hun føler seg så ustø til bens. Dessuten har hun smerter i ryggen, og hun føler at dette avlastes når hun bruker krykkene. I tillegg har hun halskrage. A klager nå over en stadig, vedvarende hodepine, nummenhet i venstre del av ansiktet, og det er som kroppen er delt i to hvor venstre del liksom ikke er hennes. Den høyre siden fungerer heller ikke helt som før, men relativt bra. Videre har hun dårlig balanse og styring på venstre side, hun bommer når hun skal sette fra seg gjenstander med venstre hånd. Denne hånd føles klosset og har redusert funksjon. Hun står opp om morgenen og får barna på skolen, men ellers får man inntrykk av at det er lite hun klarer i løpet av dagen. Ofte må hun legge seg både tre og fire ganger for å hvile. Tidligere var det hun som måtte bære de største byrder med husarbeidet pga. mannens leddgikt, men nå er det han som må gjøre det meste. Hun kan bli liggende hele dagen med hodeverk, kvalme og svimmelhet. 

Ved undersøkelsen 22.01.91 kom hun sammen med sin mann som måtte hjelpe henne en del og hun brukte krykkene med begge hender og brukte lang tid på å ta seg frem. Hun hadde en lett asymmetri i ansiktet med noe mindre fremtredende venstre kinnfure enn på høyre side. Det var en tilsynelatende lammelse i venstre arm og ben. Ved alternerende kontraksjoner i høyre og venstre side, ble imidlertid kraftprestasjonen også på venstre side bedre, men det var dog hele tiden en forskjell uten at det ble åpenbart at hun tok i maksimalt med venstre side. Det var en lett temporeduksjon ved forsøk på raske bevegelser i venstre arm og ben. Det var kun en antydet refleksasymmetri, i og med at venstre radialisperiost-refleks var litt livligere på den venstre side, mens plantarrefleksen var tregere på høyre side. Det var også å bemerke at hun anga svekket sensibilitet i venstre kroppshalvdel med en grense som fulgte midtlinjen. (En organisk betinget sensibilitetsnedsettelse følger ikke midtlinjen, men går vanligvis litt inn på den affiserte kroppshalvdel). 

Det er foretatt nevropsykologisk testing 27.06.1988 (cand.psychol. E. Haga): Pasienten viser for tiden tegn til evnesvikt av en type som kan være organisk betinget. Hennes effektive yteevne, hva intellektuelle sysler angår, synes å være generelt redusert. Hun hemmes i stor grad av stor trettbarhet, og ellers preges hun av konsentrasjons- og oppmerksomhetssvikt og av til dels grovt sviktende korttidshukommelse. Hun fungerer ujevnt intellektuelt, noe som avspeiler seg i en verbal IQ i WAIS på 88 og non-verbal IQ på 88. Hun skrev med høyre hånd, men tegnet med den venstre og det var lette tegn til apraxi. Hukommelsesfunksjonene sviktet også for eldre data med tegn til generell reduksjon i den mentale kapasitet." 

Overlege Rogge skriver den 12. februar 1994 følgende: 

"Egenbeskrivelse. Nå sittet 3 år i rullestol. Før det brukt krykker. Gradvis blitt verre etter ulykken, mer stabilt siste halvår. Når jeg går eller sitter, klarer ikke flytte føttene, det er det verste. Når jeg har hvilt godt, kan gå litt med krykker. Bruker de mest hjemme. Andre plager: avføringen er treg, søvnen dårlig. Verk i hode, nakke, skuldrer ve.sidig. Også smerter i korsrygg, føtter. Tåler dårlig krav, særlig om det er tidspress. Balansen er dårlig, svimmel og kvalm. Hukommelse og konsentrasjon dårlig. Av behandling har hun prøvd fysioterapi, kiropraktor, soneterapi, akupunktur (mot verk) og hun går nå 2 g i uken til fysioterapeut og trener. Den første tiden etter ulykken var hun deprimert, det har gitt seg nå." 

Den belastningen som A ble påført ved trafikkulykken har overlegene Aarli og Kjørstad beskrevet slik: 

"Den umiddelbare følge av ulykken har vært en nakkedistorsjon og en mulig hjerneskade. Vi vil først omtale nakkedistorsjonen (-forstuvningen). Hennes plager i form av hodepine, nakkesmerter og en viss utstråling til venstre arm er meget vel forenlig med at hun har senfølger etter denne nakkeskade. Sekundært til skaden, som vanligvis i det vesentlige rammer bløtdeler, er muskelstramninger langs ryggraden, noe som vil forklare hennes smerter både i nakke og korsrygg i tiden som har fulgt skaden. Vi anser det derfor sikkert at hun i forbindelse med skaden fikk en nakkedistorsjon av typen whiplash, og at hun idag har senfølger etter dette. Det annet spørsmål er om hun i tillegg også pådrog seg en hjerneskade. Ved undersøkelsen er det en lett refleksasymmetri som kan tyde i samme retning. Resultatene av den nevropsykologiske testingen er også forenlig med en organisk betinget skade. På en annen side har hun neppe vært bevisstløs i forbindelse med ulykken, og de objektive kliniske funn er meget beskjedne. Det er derfor ikke sannsynlig at hun pådrog seg mer enn et relativt beskjedent traumatisk hjerneødem. Denne mulige hjerneskade er ikke så omfattende at den kan forklare at hun har en inkonstant lammelse i venstre sides ekstremiteter. 

Vi finner ikke holdepunkt for at hennes anfall er av epileptisk art. Det er overveiende sannsynlig at det dreier seg om funksjonelle anfall, hvor psykogene mekanismer er av avgjørende betydning. Disse behøver ikke nødvendigvis være knyttet bare til trafikkskaden, men kan være uttrykk for en legning som har manifestert seg etter denne. 

Som det fremgår, er funnene når det gjelder spørsmålet om hjerneskade ikke så entydige som de er når det gjelder nakkeskaden. Vi har anmodet om å angi grad av sannsynlighet, og vil anslå det som over 50% sannsynlig at hun også pådrog seg en lettere hjerneskade, og at hun som følge av denne har en encephalopati. Dette gir seg også utslag i vår vurdering av hennes invaliditet." 

Ut fra disse funn og vurderinger anslår de hennes medisinske uføregrad til ca. 30%. 

Med hensyn til ervervsevne må hun regnes som 100% ufør, og er på dette grunnlag innvilget full uførepensjon fra folketrygden med virkning fra l. oktober 1981. 

A fremsatte et betydelig erstatningskrav overfor Gjensidige Skadeforsikring, hvor bilen som forårsaket kollisjonen var forsikret. Det ble krevd menerstatning, erstatning for tapt ervervsevne og utgiftsdekning, basert på 50% medisinsk invaliditet og 100% ervervsmessig uførhet. Forsikringsselskapet erkjente ansvar etter bilansvarsloven §8, men nektet å godta det fremsatte kravet, hvoretter tvisten ble brakt inn for domstolene ved forliksklage av 5. juni 1989 og deretter stevning til Bergen byrett den 2. november 1989. 

Bergen byrett avsa den 25. juni 1991 dom med slik domsslutning: 

"1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring betaler resterende erstatning til A med kr. 40.000,-, førtitusen kroner, innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen. 

2. Saksomkostninger idømmes ikke." 

Menerstatningskravet ble ansett oppgjort ved at det tidligere var utbetalt kr. 162.000,- i menerstatning. Tapt arbeidsfortjeneste ble ansett kompensert fullt ut ved utbetalte trygdeytelser. Erstatning for tap av fremtidig erverv ble utmålt til kr. 170.000,- og erstatning for fremtidige utgifter til kr. 50.000,-. Domsbeløpet kr. 40.000,- er restbetaling på disse punkter. Dommen er påanket til Gulating lagmannsrett av A på grunnlag av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Partene er enige om at menerstatningskravet er oppgjort slik som byretten har lagt til grunn, og anken gjelder erstatningsutmålingen på de øvrige poster, samt at det nå også kreves rettens avgjørelse når det gjelder erstatning for påløpte utgifter. 

Ankeforhandling ble holdt den 28. februar - 1. mars 1994 i Bergen tinghus. Den ankende part møtte sammen med sin ektefelle og prosessfullmektigen og ga forklaring. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen. 

De medisinsk sakkyndige, overlegene Aarli og Tjørstad, var til stede under rettsforhandlingenes første dag og avga forklaring. Den psykiatrisk sakkyndige, overlege Rogge, var likeledes til stede og avga forklaring. Retten mottok ellers vitneforklaring fra den ankende parts ektefelle. 

I anledning ankesaken har den ankende part i det vesentlige anført: 

Det hevdes at As fysiske og psykiske lidelser er forårsaket ved den påkjørselen hennes bil ble utsatt for den 14. oktober 1986. 

Den psykiatrisk sakkyndige har karakterisert A som en person som var i stand til å tåle livets vanlige påkjenninger. Hun har tidligere hatt belastninger, da hennes ektefelle ble ervervsmessig ufør og i form av stor arbeidsmengde som utearbeidende husmor, uten å ha pådradd seg lidelser av den art som hun nå har fått. Det er heller ikke påvist andre omstendigheter i hennes livssituasjon enn bilulykken som kan forklare hennes sviktende helse. 

Videre gjøres gjeldende at hennes helsetilstand også er en påregnelig følge av bilulykken. Det må legges til grunn at hennes bil ble påkjørt av en bil i stor hastighet. Det kan derfor ikke være upåregnelig med en skadefølge av dette omfang. At påkjørselen var dramatisk vises bl.a. ved at hun hadde nedsatt bevissthet for et tidsrom av flere uker etter ulykkestidspunktet. 

Selv om det finnes at A på grunn av sin personlighet er særlig disponert for å utvikle psykosomatiske lidelser, og at dette er medvirkende til de dramatiske konsekvensene bilulykken hadde for hennes psykiske og fysiske helse, hevdes at skadevolder må bære ansvaret for hele skaden. Det anføres i denne forbindelse at biluhellet er å anse som hovedårsak til de lidelser som siden har utviklet seg. 

Ifølge den psykiatrisk sakkyndige er det ikke uvanlig at nakkeslengskader medfører psykosomatiske lidelser. Selv om utslaget for As vedkommende skulle gå ut over det som vanligvis kan forventes, er skadefølgen likevel ikke upåregnelig. 

Dersom det legges til grunn at skadefølgen er utløst av bilulykken, må det derfor betales full erstatning for det tap som påløper. Det følger av juridisk teori og rettspraksis at skadevolder må bære ansvaret for hele det tapet som skadelidte påføres, selv om egenskaper hos skadelidte er med og forsterker skadefølgen. 

Om de enkelte tapsposter anføres: 

Det gjøres gjeldende at A er blitt 100% ervervsmessig ufør som følge av ulykken, og at hun dermed skal ha full erstatning for det tapet som er en følge av hennes svekkede helsetilstand. 

Men også om det legges til grunn at de skadene som skyldes påkjørselen, ikke rekker lenger enn de medisinsk sakkyndiges vurderinger på grunnlag av de medisinske funn skulle tilsi, ville A i praksis likevel være uten mulighet for inntektsgivende arbeid. Hennes ervervsmessige invaliditet skulle etter de medisinsk sakkyndiges vurdering anslås til ca. 40 - 50%. Det ville etter de konkrete forholdene som bosted, arbeidsmarked på stedet og manglende evne til å yte en stabil arbeidsinnsats, i praksis være umulig for henne å etablere seg i en fast arbeidssituasjon selv i deltidsstilling. 

Ved utmålingen av erstatning for tapt arbeidsfortjeneste må legges til grunn at A ville gått over i full stilling som hjemmehjelp i Øygarden kommune fra og med 1988. Hennes barn ville da være i en alder hvor det av hensyn til dem ikke ville være påkrevd for henne å være så mye hjemme. Dessuten er hennes ektefelle uføretrygdet, og kan bidra med en vesentlig innsats i hjemmet. Hun har hatt forespørsler fra kommunen om å utvide sin deltidsstilling, og regner ikke med at det ville medføre problemer å få full stilling som hjemmehjelp. Familiens økonomiske situasjon tilsier også at det ville vært ønskelig for henne å gå over i full stilling. 

Ved full stilling som hjemmehjelp ville A i 1988 vært lønnet i lønnstrinn 16 med tillegg. Det kreves at tapt arbeidsgodtgjørelse utmåles skjønnsmessig med basis i nevnte lønnsnivå. Ved beregningen må tas hensyn til at erstatning for tapt arbeidsfortjeneste er gjenstand for inntektsbeskatning. Det vises for øvrig til fremlagte beregninger av tapet. I den utstrekning det gjøres fradrag for sparte utgifter, kan det i høyden bli tale om fradrag for spart fagforeningskontingent. 

For så vidt angår tap i fremtidig erverv anføres det samme som ovenfor med hensyn til hennes forventede arbeidssituasjon. Om den nærmere beregning av tapet vises til fremlagte regneeksempler. 

Erstatningen for fremtidig erverv skal fastsettes i et engangsbeløp med utgangspunkt i dagens lønns- skatte- og renteforhold. Beløpet kreves kapitalisert etter en rente på 5%, og med 37% tillegg på nettoerstatningen til kompensasjon for skatt på kapitalen og fremtidige renteinntekter av denne. 

For så vidt angår sparte utgifter som skal gå til fradrag, vises også til det som anføres i tilknytning til kravet om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. 

Den ankende part krever videre at lagmannsretten fastsetter størrelsen på den erstatning som skal ytes for påløpte og fremtidige utgifter som følge av skaden. Beløpet skal omfatte nødvendige utgifter. 

Det vises til nærmere spesifiserte krav. Med fradrag for inntil kr. 30.000,- i hjelpe- og grunnstønad og tidligere a konto utgiftsdekning kreves nå erstatningen for påløpte utgifter skjønnsmessig fastsatt til kr. 100.000,-. 

Det anføres at samtlige utgifter som det kreves erstatning for har vært nødvendige. Om de utgiftene som er pådratt til alternative behandlingsformer, hevdes at disse har vært nødvendige i den forstand at det var hennes eneste mulige utvei til å få hjelp for sine plager. Hun ble tilrådd av behandlende lege å søke behandling andre steder, og behandlingen med akupunktur har også hjulpet. Adekvat behandling for henne ville vært langvarig, fysikalsk behandling i institusjon. Når dette ikke kunne oppnås, var det riktig og nødvendig for henne å søke slik behandling som ellers kunne tenkes å hjelpe. 

For så vidt angår utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter, gjøres gjeldende at nivået på utgiftene i tidsrommet fra påkjørselen kan gi veiledning med hensyn til hva som vil påløpe i fremtiden. Med basis i påløpte utgifter totalt på kr. 160.000,- over det mellomliggende tidsrom på 7 år, må det påregnes fremtidige, løpende utgifter med minst kr. 5.000,- pr. år etter at hjelpe- og grunnstønad er trukket fra. Det vises til at eksempelvis egenandel ved nødvendig fysioterapibehandling og transportutgifter forbundet med slik behandling alene vil utgjøre over kr. 15.000,- pr. år. Kapitalisert etter en rentesats på 5% p.a. over 38 år vil erstatning med kr. 5.000,- årlig utgjøre ca. kr. 120.000,-, inklusive kompensasjon for skatteulempe etter en rentesats på 37%. 

Videre kreves erstatning for nødvendig ombygging av As og ektefellens bolig med henblikk på at A vil bli avhengig av rullestol på ubestemt tid. Omkostningene med dette vil beløpe seg til kr. 350.000,- i samsvar med innhentet anbud. Planlagt ombygging er nøktern, basert på tegninger utarbeidet med arkitektbistand fra Husbanken. Det anføres i denne forbindelse at A må ha krav på at boligen tilpasses hennes situasjon straks, og at det ikke kan kreves at hun på ubestemt tid skal avvente positive resultater av en eventuell fremtidig behandling. Det foreligger ikke opplysninger om at nødvendig ombygging kan finansieres med midler fra folketrygden. 

Den ankende part har nedlagt slik påstand: 

"1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn for: 

a. Påført inntektstap begrenset oppad til kr. 552.237,00, med tillegg av 18% rente p.a. ( 12% f.o.m. 1. januar 1994 ) av kr. 63.380,00 regnet fra 1. juli 1991, av kr. 70.511,00, regnet fra 1. juli 1992 og av kr. 71.016,00 regnet fra 1. juli 1993 og til betaling skjer. 

b. Fremtidig inntektstap begrenset oppad til kr. 1.491.127,00. 

c. Påførte utgifter begrenset oppad til kr. 100.000,00. 

d. Fremtidige utgifter begrenset oppad til kr. 470.000,00. 

Til fradrag i erstatningen går tidligere utbetalinger med kr. 220.000,00. 

2. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og byrett." 

Ankemotparten har i det vesentlige anført: 

Det erkjennes at A har krav på full erstatning for det tap hun er påført som følge av påkjørselen. 

Det bestrides imidlertid at de fysiske og psykiske symptomer som A har utviklet etter påkjørselen er en følge av denne. De sakkyndige har vurdert hennes medisinske invaliditet til ca. 30% og hennes ervervsmessige invaliditet til noe under 50%. Bevisbyrden for at hennes ervervsmessige uførhet ut over dette skyldes bilulykken påhviler den ankende part, og denne bevisbyrden er ikke oppfylt. 

De sakkyndige har ikke funnet noen fysisk skade som kan forklare samtlige symptomer, mens hun derimot er disponert for å utvikle psykosomatiske lidelser. De sakkyndige har likevel ikke søkt å klarlegge eventuelle andre årsaker til hennes symptomer, fordi dette i tilfelle ville ligge utenfor deres rolle som sakkyndige. 

Det må konstateres at hennes er helsetilstand er langt dårligere enn det som normalt vil følge av den typen skadetilføyelse hun har vært utsatt for. Dette er også bekreftet av de sakkyndige. Denne utviklingen må hovedsaklig tilskrives hennes personlige legning. Da er ulykken i høyden en utløsende faktor, og hennes egen psykiske disposisjon står sentralt i skadebildet. Det er dermed ikke naturlig å se skaden som en følge av påkjørselen. 

Men selv om det skulle konstateres faktisk årsakssammenheng mellom påkjørselen og samtlige de symptomer som A nå utviser, er det ikke en slik nær og påregnelig sammenheng mellom skadetilføyelsen og de følgene som senere er konstatert, at det er grunnlag for å kreve erstatning for hele tapet. Det må her i tilfelle være tale om samvirkende årsaker, der hennes ekstraordinære personlighet har vært av avgjørende betydning, og dermed fremkalt skadevirkninger som ikke er påregnelige ved slike skadetilfelle som det her er tale om. 

Under enhver omstendighet må hennes sårbare legning få betydning for erstatningsutmålingen. Det må anses tvilsomt om hun med denne svakhet kunne forventes å ha fullt arbeid frem til pensjonsalderen, samtidig som hennes mann er varig ufør og hun har hovedomsorgen for flere barn. Selv om det legges til grunn at ansvaret omfatter hele skadefølgen, vil erstatningen på denne bakgrunn likevel måtte ligge ned mot det nivå som byretten har fastsatt. 

Om de enkelte tapsposter anføres: 

Det bestrides at A ville ha begynt i full stilling som hjemmehjelp fra 1988 dersom hun ikke var utsatt for skaden. Hun har ikke godtgjort at det ville være arbeid å få i full stilling i kommunen. Full beskjeftigelse i lønnet arbeid harmonerer heller ikke med hennes arbeidssituasjon tidligere, frem til ulykken fant sted. Også ektefellens trygdemessige situasjon tilsier at A ikke ville tatt full stilling, fordi ektefellen da ville fått redusert sine trygdeytelser. 

For så vidt angår den nærmere beregning av tapet, er det ikke tatt hensyn til de utgifter som ville følge med lønnet arbeid i full stilling. Det må herunder gjøres fradrag i erstatningsbeløpet for reiseutgifter, økte utgifter til barnepass, fagforeningskontingent og tapt forsørgertillegg i ektefellens uførepensjon. 

De samme anførsler gjøres gjeldende i relasjon til kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv. Videre gjøres gjeldende at det er feil når den ankende part legger til grunn en årsinntekt på kr. 162.000,- for beregningen. Dertil er tillegget for skatteulempe på 37% for høyt. Tillegget skal vurderes individuelt, og det vises til nyere rettspraksis der tilleggene ligger langt under det som ankende part krever. Riktig tilleggsprosent hevdes i normaltilfellene å utgjøre ca. 20%. 

Det hevdes at dersom det skal gjøres fradrag på det grunnlag at ansvaret ikke omfatter hele den ankende parts uførhet, er byrettens beregning av tap i fremtidig inntekt riktig. Men også ved fullt ansvar må erstatningen settes lavere enn det som ville svare til inntekt i full stilling, fordi hennes helsetilstand generelt ville hindret henne i å ta fullt arbeid frem til pensjonsalder. 

Om erstatning for pålagte utgifter gjøres gjeldende at de utlegg som kreves dekket dels er unødvendige i forhold til skaden og dels er uten sammenheng med denne. Det vises til utgifter til alternative behandlingsmetoder som er forsøkt uten hell, herunder reiser til behandlingsinstitusjoner i andre landsdeler. 

Det må for øvrig tas i betraktning at folketrygden dekker en rekke av de behov som oppstår for en person i As situasjon i form av grunn- og hjelpestønad og andre stønadsordninger, eksempelvis til reiser i forbindelse med behandling. I den utstrekning slike utgifter er eller kan søkes dekket av folketrygden skal det gjøres fradrag i erstatningen. 

Det bestrides endelig at det er grunnlag for å kreve erstatning for omkostninger ved ombygging av boligen. Primært heves at behovet for ombygging skyldes funksjonshemming som går langt ut over det som kan tilskrives den skade A ble utsatt for ved påkjørselen. Uansett anføres at hun med adekvat behandling må kunne forventes å bli i stand til å kunne gå igjen, og at hun i motsatt fall vil komme inn under trygdeordninger som gir tilskudd til nødvendig ombygging i hennes tilfelle. 

Det er nedlagt slik påstand: 

"1. Byrettsdommen punkt. l, stadfestes. 

2. Gjensidige Norsk Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett." 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Det legges til grunn som uomtvistet at A den 14. oktober 1986, som passasjer i en personbil som ble påkjørt bakfra, ble påført slik skade som generelt betegnes som nakkeslengskade. 

Kjøretøyet som forårsaket kollisjonen var forsikret i Gjensidige Norsk Skadeforsikring. Forsikringsselskapet har erkjent ansvar etter bilansvarsloven §8, og det er enighet om at det skal svares full erstatning i samsvar med skadeserstatningsloven §3-1. Tvisten gjelder i hvilken utstrekning As senere sviktende helse er en erstatningsbetingende følge av bilulykken og hvordan erstatningen nærmere skal utmåles. 

A ble etter bilulykken utsatt for en rekke plager, som gradvis har forverret seg med tiden. Når det gjelder hennes symptomer legger lagmannsretten i det vesentlige til grunn de beskrivelser som fremgår av de sakkyndige utredningene, slik disse er gjengitt innledningsvis. 

Det fremgår av konstituert overlege Thommassens beskrivelse av hennes symptomer at hun i tiden umiddelbart etter påkjørselen hadde plager i form av nakke- og bakhodesmerter og nedsatt bevissthetsnivå. Dette har hun fortsatt, samtidig som hennes helsetilstand er ytterligere forverret, med isijaslignende smerter også i andre deler av kroppen, tiltagende tretthet, konsentrasjons- og oppmerksomhetssvikt, sviktende hukommelse, søvnproblemer og lammelser i føttene. Når det gjelder hennes førlighet, er tilstanden nå slik at hun kan bevege seg ved hjelp av krykker kun når hun er godt uthvilt, og er ellers avhengig av rullestol for å bevege seg. 

De medisinsk sakkyndige som har undersøkt A, har entydig konkludert med at hun ved kollisjonen ble pådradd en nakkeskade - av legene Aarli og Tjørstad betegnet som en nakkedistrosjon og en mulig hjerneskade. Det vises for så vidt til utdrag av den sakkyndige erklæring inntatt foran på side 4 - 5. 

På grunnlag av de beskrevne funn, og under henvisning til tabeller for invaliditet, har de sakkyndige med henblikk på menerstatningen, anslått hennes medisinske invaliditet til ca. 30%. Under sine supplerende forklaringer for lagmannsretten har de sakkyndige vurdert det slik at det ut fra arten og omfanget av den medisinske invaliditeten som er konstatert, generelt skulle være realistisk å vente en ervervsmessig uføregrad på i høyden nær 50%. 

Lagmannsretten må legge til grunn at A i tiden etter ulykken er blitt uføretrygdet etter en ervervsmessig uførhet på 100%. På bakgrunn av de sakkyndiges vurdering av ventet uførhet blir det et sentralt spørsmål for lagmannsretten å ta stilling til i hvilken utstrekning hennes ervervsevne må anses redusert som en følge av forsikringstilfellet, og i hvilken utstrekning denne reduksjonen faller inn under skadevolders ansvar. 

Det er fra ankemotpartens side anført at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for faktisk årsakssammenheng mellom kollisjonen og de skader A umiddelbart ble påført og de symptomer hun senere utviklet. Dette forstås særlig å gjelde den utpregede trettheten som rammer henne, de betydelige smerteanfallene, og lammelsene som gjør at hun nå er avhengig av rullestol. Det anføres at det er den ankende part som har bevisbyrden for denne sammenhengen, og at det bevismessig ikke er avgjørende at det ikke kan påvises andre årsaker til at hun nå har utviklet slike symptomer. 

Årsakene til As betydelige funksjonssvikt har den psykiatrisk sakkyndige i sin skriftlige erklæring vurdert slik: 

"A har som ovenfor referert hatt gjentatte sterke kroppslige reaksjoner (lammelser, kramper) som til tross for grundige undersøkelser på nevrologisk avdeling har vist seg etter all sannsynlighet å være psykisk betinget. Hennes nåværende invaliditet med ukarakteristisk smerte og følelse av funksjonssvikt må etter all sannsynlighet for en vesentlig del skyldes de samme psykosomatiske reaksjoner. Det er i denne sammenheng viktig å presisere at det ikke er noe "spill" fra hennes side, det dreier seg om reelt opplevd smerte og funksjonssvikt. 

Konklusjon. 

A har en sikker whiplash-skade. Invaliditeten som skyldes denne er beskrevet i den nevrologiske spesialisterklæringen. Hun har en psykosomatisk personlighet og sterke psykosomatiske sykdomsmanifestasjoner i sykehistorien. Hennes funksjonssvikt utover det som lar seg nevrologisk begrunne, må derfor etter all sannsynlighet tilskrives de overnevnte funn. Beskrivelsen av funksjonssvikten er også forenlig med psykosomatisk lidelse." 

Slik lagmannsretten forstår overlege Rogge, finner han ikke å kunne se bort fra at As betydelige skader er forårsaket av påkjørselen, men at hennes noe spesielle psykiske legning har vært av avgjørende betydning for skadens omfang. Også overlegene Tjørstad og Aarli synes å være av den oppfatning at utslagene kan skyldes trafikkskaden, men at følgeskadene i tilfelle må betraktes som meget ekstraordinære. 

Etter omstendighetene finner lagmannsretten det tilstrekkelig bevist at As uførhet er en følge av bilulykken, dog slik at utslagene for en del skyldes "psykosomatiske reaksjoner", jfr. overlege Rogges erklæring, som er utløst ved ulykken. Lagmannsretten bygger sin vurdering også på at det ikke kan påvises sider ved hennes livssituasjon i tiden frem til ulykken som ellers kunne gi grunn til å anta at hun uansett ville blitt erversufør. Lagmannsretten finner også i denne forbindelse støtte i overlege Rogges forklaring om at det i hennes forhistorie ikke er holdepunkter for funksjonssvikt. Det vises eksempelvis til at hun i perioder har hatt stor arbeidsbyrde og at det må ha vært en betydelig påkjenning for henne da ektefellen ble ufør. 

Det må imidlertid legges til grunn, med støtte i de sakkyndige erklæringer, at en vesentlig årsak til en del av følgeskaden er å finne i personlige anlegg hos henne som har medført at virkningene etter bilulykken er blitt mer omfattende enn det som normalt kunne ventes. 

Det er hevdet fra den ankende parts side at også følgeskader som har sammenheng med særlige disposisjoner hos skadelidte, normalt omfattes av ansvarsgrunnlaget. Det er i denne sammenheng bl.a. vist til Nygaard: Skade og ansvar, fjerde utgave, 335 hvor det heter: 

"Til dømes ved personskade kan det vera sjukdom som har samverka med den ytre påkjenninga som ansvarsspørsmålet refererer til, eller at skadelidne er disponert for den aktuelle samverknaden. Her er utgangspunktet at "ein får ta skadelidne som han er". Dvs. at samverknaden ikkje går i hans disfavør." 

Synspunktet er i samsvar med rettspraksis, jfr. eksempelvis [[Rt-1933-931]], som er referert hos Nygaard, men har likevel sin begrensning, slik at tilfelle hvor skadelidtes disposisjon er den alt overskyggende årsak, må antas å falle utenfor ansvaret. 

Nevnte synspunkt må, slik lagmannsretten vurderer sammenhengen mellom påkjørselen og den totale skadefølge, medføre at skadevolder pålegges ansvaret for en del av det tapet som har oppstått. De sakkyndige har, som nevnt foran, på et mer generelt grunnlag vurdert den ervervsmessige uførheten som kan tilbakeføres direkte til medisinske funn til nær 50%. Lagmannsretten finner at skadevolder i ikke ubetydelig utstrekning må bære ansvaret for tapet ved hennes uførhet også ut over dette, og viser til synspunktet om at skadevolder må "ta skadelidne som han er". Det kan likevel ikke pålegges ansvaret for hele tapet, idet en del av skaden må anses som så ekstraordinær at det ikke med rimelighet kunne påregnes at et slikt tap ville oppstå. Grensen for skadevolders ansvar kan etter omstendighetene ikke trekkes med noen matematisk nøyaktighet. Lagmannsretten finner således ikke grunnlag for å angi en eksakt prosentmessig fordeling mellom ansvarsbetingende og ikke ansvarsbetingende tap, men foretar en skjønnsmessig avgrensing i forbindelse med de enkelte tapsposter. 

Om de enkelte tapsposter bemerkes: 

Den ankende part har krevet erstatning for tapt arbeidsfortjeneste basert på den forutsetning at hun fra og med 1988 ville hatt full stilling som hjemmehjelp i Øygarden kommune dersom hun ikke var blitt utsatt for påkjørselen. 

Etter de opplysninger som foreligger har A i lengre tid arbeidet i deltidsstilling utenfor hjemmet. Det legges til grunn at hun og ektefellen har valgt dette mønsteret av hensyn til omsorgen for de felles barnene og til at ektefellens forsørgertillegg i uførepensjonen ikke skulle falle bort. 

Lagmannsretten er av den oppfatning at A mest sannsynlig ville søkt seg over i full stilling som hjemmehjelp etter hvert som omsorgsoppgavene i hjemmet ble mindre. Etter det som er opplyst, legges til grunn at familien ville ha behov for hennes arbeidsinntekt. Likeledes legges til grunn at ektefellene samlet sett ville kommet bedre ut av det økonomisk, selv om høyere arbeidsinntekt på As hånd ville medført reduksjon i ektefellens trygdeytelser. 

Med hensyn til hvilket tidspunkt som ville være aktuelt, kan det vanskelig ses at det skulle inntreffe noen vesentlig endring i hennes situasjon fra 1988, som tilsier et utvidet arbeidsforhold da. Hennes yngste barn ville fremdeles være bare tre år gammelt og fortsatt ha behov for omsorg og tilsyn. Etter lagmannsrettens oppfatning er det mer nærliggende å anta at hun ville øket sin stillingsandel på et senere tidspunkt, og lagmannsretten finner det mer treffende å anta at dette ville ha funnet sted omkring 1991, da det yngste barnet fylte 7 år. Basert på denne forutsetning kommer lagmannsretten til at hennes totale lønnstap ved domstidspunktet vil bestå i tapt arbeidsfortjeneste i halv stilling frem til et tidspunkt i 1991 og deretter i hel stilling. For så vidt angår lønnsplassering må det legges til grunn at hun ville vært innplassert i øvre del av en lønnstige fra lønnstrinn 11 til lønnstrinn 18 i det offentlige regulativet. 

For det tidsrom hun ville hatt halv stilling, må legges til grunn at hennes tap i det vesentlige vil være kompensert ved trygdeytelser, og at det således ikke foreligger noe tap for dette tidsrom. Etter dette tidsrom legges til grunn at hun ville ha oppebåret en relativt normal lønnsinntekt, i øvre del av lønnsstigen for hjemmehjelper. 

På grunnlag av fremlagte opplysninger om lønnsnivå og trygdeytelser i samme tidsrom, finner lagmannsretten at erstatning for tapt arbeidsinntekt etter fradrag for trygdeytelser blir å sette til kr. 190.000, - for tidsrommet fra ulykken inntraff og frem til l. juni 1994. 

Også når det gjelder fremtidstapet legger lagmannsretten til grunn at A ville hatt full stilling som hjemmehjelp. Det er hevdet at hun ikke kunne forvente å stå i fullt arbeid frem til pensjonsalder. A var 32 år i 1986 da ulykken inntraff. Hun hadde frem til da vært fullt beskjeftiget dels i inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet og dels med omsorgen for tre barn. Hun var også aktiv i lokal foreningsvirksomhet på hjemstedet. Det er ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å anta at denne arbeidsbelastningen hadde svekket henne så langt, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å trekke hennes uttalelse i tvil når hun har forklart til den sakkyndige overlege Rogge at hun frem til ulykken fungerte godt og hadde overskudd. 

Som utgangspunkt ved erstatningsberegningen legger lagmannsretten til grunn at hun ville hatt lønnsinntekt frem til fylte 67 år. Det knytter seg likevel en viss usikkerhet til dette, på grunn av hennes særlige legning som de sakkyndige har gjort rede for. 

Ved beregningen av det tapet som dermed må ventes å påløpe, må det tas utgangspunkt i dagens situasjon når det gjelder lønns- forhold og skatte- og renteforhold. Lagmannsretten tar også i denne forbindelse utgangspunkt i lønnsplassering i øvre del av lønnsstigen for hjemmehjelper. Det gjøres fradrag for trygdeytelser, samt for eventuelt sparte utgifter som ville påløpt i forbindelse med en yrkessituasjon. Det bemerkes at erstatning for tap i fremtidig erverv ikke er underlagt inntektsbeskatning, slik at erstatningen må beregnes ut fra nettostørrelser. 

Erstatningen fastsettes skjønnsmessig, idet tas hensyn til den usikkerhet som likevel knytter seg til hennes fremtidige arbeidssituasjon og til at det, slik lagmannsretten har redegjort for ovenfor, ikke kan pålegges skadevolder ansvar for hele hennes tap. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at den del av hennes tap som skadevolder kan gjøres ansvarlig for vil utgjøre omtrent kr. 40.000,- årlig i ca. 27 år, etter at netto trygdeytelser er fratrukket. Kapitalisert etter en rente på 5% vil dette utgjøre vel kr 585.000,-. I tillegg kommer kompensasjon for skatteulempe som skjønnsmessig settes til 20%. Erstatningen for tap av fremtidig inntekt fastsettes i samsvar med ovenstående til avrundet kr. 700.000. 

Det er videre krevet erstatning for påløpte og fremtidige utgifter. 

Den ankende part har anslått sine utgifter i tidsrommet etter ulykken til ca. kr. 160.000,-. Dette er utgifter som dels kan dokumenteres og som det dels ikke foreligger kvitteringer for. Det kreves erstatning med nevnte beløp samt for et årlig fremtidig tap basert på den forutsetning at utgiftene i fremtiden vil ligge på tilnærmet samme gjennomsnittlige nivå. 

Generelt skal bemerkes at erstatning skal ytes for utgifter i den utstrekning disse finnes å være rimelige og nødvendige. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til dom av Høyesterett avsagt den 22. desember 1993 (Skoland-dommen). 

Den dokumentasjon som er fremlagt, er så vidt omfattende at det ikke har latt seg gjøre å gå inn på de enkelte poster under hovedforhandlingen. En del av kravet er også udokumentert. Det er således ikke mulig for lagmannsretten å foreta en detaljert prøving av nødvendigheten og rimeligheten av alle de enkelte tapsposter. 

Det legges til grunn at en del av utgiftene refererer seg til innkjøp av nødvendige hjelpemidler og til behandling som har vært nødvendig i forhold til de skader hun har vært påført. Det fremgår også at en del utgifter er gått med til undersøkelser og behandling som A ikke har vært henvist til av lege og som heller ikke har ført til vesentlig bedring. Etter som det fremlagte materialet er både uoversiktlig og ufullstendig, og heller ikke i detalj dokumentert under hovedforhandlingen, finner lagmannsretten å måtte fastsette utgiftstapet for A etter en skjønnsmessig vurdering på grunnlag av de opplysninger som er fremkommet i retten. 

For så vidt angår påløpte utgifter, er det lagmannsrettens oppfatning at utgifter som står i forbindelse med behandling som ikke er skjedd etter henvisning fra lege, ikke kan kreves erstattet, i hvert fall når behandlingen ikke har gitt positive resultater. Alternativ behandling som opplyses å ha gitt bedring, slik som akupunktur, må imidlertid i rimelig utstrekning kunne kreves dekket. I erstatningskravet er det med dekning av utgifter ved anskaffelse av hjelpemidler som vanskelig kan ses å ha sammenheng med ulykken. Det er eksempelvis oppført oppvaskmaskin. I den forbindelse er opplyst at husstanden ikke har hatt slik tidligere. Det er videre krevet dekket en del utgifter til husmorvikar, noe det etter rettens oppfatning ikke kan være grunnlag for når det samtidig kreves dekning av tapt arbeidsfortjeneste i samme tidsrom. 

Lagmannsretten finner etter omstendighetene å måtte redusere erstatningen skjønnsmessig i forhold til det fremsatte kravet, idet dette klart forstås å omfatte poster som ikke gir grunnlag for erstatning. Erstatningen blir videre å redusere i samsvar med den fordelingen av ansvaret som lagmannsretten tidligere har redegjort for. Etter ovenstående setter lagmannsretten erstatningen for påførte utgifter frem 1. juni 1994 til kr. 60.000, -. Det er da tatt hensyn til trygdeytelser til dekning av de samme formål i angjeldende tidsrom. 

Lagmannsretten finner videre å kunne basere erstatningen for fremtidige utgifter på årlig gjennomsnitt av det beløpet som er utmålt for påløpte utgifter. Det kan formodentlig være slik at utgiftene vil ha vært forholdsvis større i tiden kort etter ulykken. På den annen side må det tas hensyn til behov for fornyelse av hjelpemidler og for vedvarende behandling. Det må legges til grunn at A bl.a. vil ha behov for regelmessig fysioterapibehandling, der utgifter til egenandel og transport kan bli store. 

Etter ovenstående blir erstatningen for fremtidige utgifter fastsatt til ca. kr. 8.500,- pr. år i 38 år. Kapitalisert etter en rente på 5% settes beløpet til kr. 144.000,-. I samsvar med nyere rettspraksis settes kompensasjonen for skatteulempen til 10%, slik at erstatningsbeløpet avrundet totalt fastsettes til kr. 160.000,-. 

Som egen post er det krevet erstatning for ombygging av bolig som er foretatt for å imøtekomme As særlige behov som følge av at hun nå for en stor del er avhengig av rullestol. Omkostningene er oppgitt til kr. 350. 000, - i samsvar med anbud. 

Slik lagmannsretten ser det må omkostninger av denne art erstattes på samme måte som fremtidige utgifter for øvrig, i den utstrekning ombyggingen vurderes som rimelig og er nødvendig som følge av skaden. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig godtgjort at As uførhet gjør det nødvendig med tilpasning av boligen for at hun skal kunne fungere tilfredsstillende. 

Det er ikke fremkommet opplysninger som viser at utgifter til dette formål kan kreves dekket i form av trygdeytelser eller sosialstønad. 

Det fremgår av tegninger at huset er tenkt utvidet med brutto 45 m2 som omfatter nytt soverom og bad samt arbeidsrom og bod. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig begrunnet at hennes skade nødvendiggjør et særskilt arbeidsrom. Dette har det heller ikke vært i boligen fra før. Lagmannsretten finner at erstatningen blir å sette slik at den dekker en overveiende del av ombyggingen, men ikke det hele. Det må likeledes tas hensyn til ansvarsbegrensningen som omtalt tidligere. Erstatningen settes på dette grunnlag skjønnsmessig til kr. 175.000,-. 

Den samlede erstatning utgjør etter dette: 

Tapt arbeidsfortjeneste kr. 190.000,-. 

Tap i fremtidig erverv " 700.000,-. 

Erstatning for påførte utgifter " 60.000,-. 

Erstatning for fremtidige utgifter " 160.000,-. 

Erstatning for utgifter til ombygging av bolig " 175.000,-. 

Erstatning totalt Kr.1.285.000,- 

Fra ovenstående beløp skal det gjøres fradrag for de utbetalinger som har funnet sted under de enkelte poster. Den ankende part har nedlagt påstand om renter av erstatningsbeløpet for inntektstapet fra juli måned 1991 og til betaling skjer. Lagmannsretten er enig i at det skal svares renter for det inntektstapet som er oppstått. Lagmannsrettens fastsettelse av renten baseres på at A i et sammenhengende tidsrom av tre år frem til O1. 06.1994 vil ha lidt et inntektstap på til sammen kr. 190.000,-. Tapet forutsettes ved renteberegningen å ha påløpt med en tredjedel for hvert år. Renten blir for enkelhets skyld å beregne av den gjennomsnittlige årlige erstatningen med virkning fra 1. januar hvert år, første gang 01.01.1992. 

Den ankende part har nedlagt påstand om saksomkostninger. Hun er ved lagmannsrettens avgjørelse tilkjent en vesentlig høyere erstatning enn for byretten, likevel uten at hun har fått fullt medhold i sitt krav. Saksomkostningsspørsmålet blir således å avgjøre etter reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174. Hovedregelen er da at hver av partene bærer sine saksomkostninger. Lagmannsretten er likevel kommet til at ankemotparten i medhold av §174 annet ledd bør pålegges å erstatte en del av As omkostninger for byretten og lagmannsretten. 

Omkostningene for byretten er oppgitt til kr 45.133 som er dekket av det offentlige. For lagmannsretten er hennes omkostninger, som også blir dekket av den frie rettshjelp, oppgitt til kr 60.636, .- I tillegg har den ankende part betalt en egenandel. 

Lagmannsretten pålegger Gjensidige Norsk Skadeforsikring å svare saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med kr 75.000 som betales til det offentlige. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale slik erstatning til A: 

a. Påført inntektstap med kr. 190.000,- 

Tredjeparten av beløpet tillegges 18% rente regnet fra 01.01.1992 til 31.12.1993, og deretter med 12% til betaling skjer. En tredjepart av beløpet tillegges 18% rente regnet fra 1.1.1993 og deretter med 12% til betaling skjer. Den siste tredjeparten tillegges 12% rente fra 1.1.1994 og til betaling skjer. 

b. Fremtidig inntektstap med kr. 700.000,-. 

c. Påførte utgifter med kr. 60.000,-. 

d. Fremtidige utgifter med kr. 160.000,-. 

e. Utgifter til ombygging av bolig med kr. 175.000,-. 

Til fradrag i erstatningen går tidligere utbetalinger med kr. 220.000,-. 

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Gjensidige Norsk Skadeforsikring til det offentlige kr. 75.000 - kronersyttifemtusen. 

3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]