Vis kilden til LG-1998-1537



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1998-09-25
|Publisert=
LG-1998-01537
|Sammendrag=

|Stikkord=
Tvangsfullbyrdelse
|Saksgang=
Bergen namsrett Nr. 98-00377 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01537.
|Parter=
Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Christine Due Sivertsen, Bergen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel Methlie, Bergen).
|Forfatter=
Lagdommer Romarheim. Lagdommer Drevland. Lagdommer Njøsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/  Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3  Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-1 §3-1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-2 §3-2]
}}
         
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger i forbindelse med kjennelse om tvangsmulkt for unnlatt oppfølging av samværsrett. 

Advokat Christine Due Sivertsen reiste på vegne av A krav om tvangsmulkt for unnlatt oppfølging av samværsrett. 

Bergen namsrett avsa 1 juli 1998 kjennelse med slutning: 

"1. Begjæring om tvangsbot tas ikke til følge. 

2. A tilpliktes innen 2 -to- uker fra forkynnelse å betale til B kr 16000,- -kroner sekstentusen- i saksomkostninger." 

Om omkostningsavgjørelsen har namsretten uttalt: 

"Begjæringen har etter dette ikke ført frem, og saksøkte er dermed ikke forpliktet til å dekke saksøkers omkostninger, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 annet ledd litra (b). 

Da det er saksøker selv som ved sin opptreden har bevirket at tvangsgrunnlaget er bortfalt, fremstår saken for retten som unødvendig, og retten finner det derfor rimelig at saksøker også må dekke saksøktes omkostninger, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-2 første ledd." 

A v/advokat Christine Due Sivertsen har erklært kjæremål til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet retter seg mot namsrettens lovtolking. 

Kjærende part, A, gjør gjeldende at hovedregelen i saker om tvangsfullbyrdelse er at saksøkte skal dekke saksøkers omkostninger så langt saken og kostnadene har vært nødvendige, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 første ledd. Namsretten har anvendt unntaksbestemmelsen i §3-1 annet ledd bokstav b. Etter bestemmelsen kan saksøker i særlige tilfeller pålegges å erstatte saksøktes omkostninger. Vilkåret er at saken har vært unødvendig eller unødig vidløftiggjort av saksøker. Ifølge Falkanger m.fl., Kommentarutgave til tvangsfullbyrdelsesloven (1992) side 111 fremgår det at tilfeller som faller inn under §3-1 annet ledd bokstav b vanligvis vil være saker som har vært nødvendige, altså hvor tvangsgrunnlaget kjennes ugyldig. Kjærende part var i den situasjon at motparten påsto full samværsnekt. Dette er inngripende i forholdet mellom foreldre og barn og vil ved en rettslig behandling av samværsspørsmålet bare aksepteres i svært graverende tilfeller. Det var inngått rettsforlik mellom partene som ga anvisning på et avgrenset og kontrollert samvær. Samværsnekten gjorde det nødvendig for kjærende part å få avklart hvorvidt hans samværsrett etter rettsforliket fortsatt sto ved lag - om rettsforliket fortsatt var gyldig. Det må anses å være helt sentralt for begge parter å få avklart dette spørsmålet. At namsretten etter behandling av saken kom til at tvangsgrunnlaget måtte anses bortfalt og at det var saksøkers forhold som bevirket dette gjør ikke i seg selv at saksanlegget er unødvendig. 

Formell påstand er ikke nedlagt. 

Kjæremotparten, B, viser til at saken er tapt fullstendig. Omkostningsspørsmålet når det gjelder salær til prosessfullmektig skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §172 jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, se ovennevnte kommentarutgave s 113 der det fremgår at tvistemålsloven som skal anvendes i de tilfeller hvor det foreligger en tvist. 

Det er nedlagt slik påstand: 

1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 

2. B tilkjennes saksomkostninger. 

Lagmannsretten finner at kjæremålet fører frem. 

Kjæremålet gjelder namsrettens omkostningsavgjørelse i kjennelse. Lagmannsrettens prøvelsesadgang er etter tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum begrenset til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, herunder at namsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å prøve rettsanvendelsen. Ved vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven er lagmannsretten bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum som også får anvendelse ved realitetskjennelser, jf [[Rt-1989-358]] og [[Rt-1982-1723]]. 

Namsretten har ved omkostningsavgjørelsen vist til bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-2 jf §3-1 annet ledd litra b og at det er saksøker selv som har bevirket at tvangsgrunnlag er bortfalt og at saken dermed fremstår som unødvendig. 

Lagmannsretten finner ovennevnte rettsanvendelse uriktig. Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 at tvistemålsloven kapittel 13 gjelder for partenes ansvar for saksomkostninger ved namsrettens behandling av tvister mv, hvilket er tilfelle i nærværende sak. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 og §3-2 omfatter de tilfeller der tvangsfullbyrdelse gjennomføres uten at det reises innsigelse fra saksøkte, se ovennevnte kommentarutgave (1995) s 105. Namsrettens kjennelse pkt 2 blir etter dette å oppheve og hjemvises til ny behandling ved namsretten. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven kapittel 13 kommer til anvendelse ved den nye behandlingen. 

Det er krevd saksomkostninger for lagmannsrettens behandling, men lagmannsretten finner at spørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Namsrettens kjennelse pkt 2 oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten. 

2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]