Vis kilden til LG-1998-779 (1)



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1999-06-30
|Publisert=
LG-1998-00779
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Ryfylke herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1998-00779 A. Anket til Høyesterett; Sverre Sørskår berettiget til å løse eiendommen på odel, HR-2000-00042A.
|Parter=
Ankende part: Knut Sørskår (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Monsen, Stavanger). Ankemotpart: Sverre Kr. Sørskår (Prosessfullmektig: Advokat Arnfinn Sørskår, Stavanger).
|Forfatter=
Lagdommer Nils T. Selvik. Lagdommer Mads Grimstad. Ekstraordinær lagdommer, lagmann Bjarne Danielsen, fire meddommere
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§21  Odelsloven (1974) §21], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§1 §1]
}}
      
Saken gjelder om odelsløsning skal nektes i medhold av odelsloven §21, annet ledd. 

Sakens bakgrunn og sammenheng er i det vesentlige: 

Odelseiendommen, Døvik, gnr. 67, bnr. 2 i Strand kommune, har et totalt oppgitt areal på 239 da, hvorav 14 da fulldyrket, 9 da gjødslet beite og 216 da utmark. På eiendommen er en gammel driftsbygning og et våningshus fra midten av forrige århundre. 

Eiendommen eies av Knut Sørskår, som overtok den fra sin onkel Kristian Dyvik i henhold til testament datert 27. august 1993. 

Kristian Dyvik hadde overtatt eiendommen fra sin far ca 1950 og bodde på gården hele sitt liv. Gårdsdriften var i hovedsak basert på sauedrift. Det er opplyst at Dyvik hadde ca 20 vinterforete sauer. Kristian Dyvik var ugift og barnløs. Han døde i 1997, nær 94 år gammel. 

Det er på det rene at Sverre Sørskår, født xx.xx.1946, har bedre odel enn Knut Sørskår. Sverre Sørskår er også nevø av Kristian Dyvik, og er sønn av en eldre søster til Knut Sørskårs mor. 

Sverre Sørskår er født på odelseiendommen hvor hans foreldre tidligere hadde bodd, men vokste opp et par km fra Døvik, hvor foreldrene hadde en eiendom på ca 7 da. Sverre Sørskår var i oppveksten jevnlig på besøk i Døvik og hos sin onkel. Fra han i 1968 flyttet til Trondheim for å utdanne seg til sivilingeniør var han bare sporadisk i Døvik. Han var ferdig ved NTH i 1974, flyttet så til Stavanger og arbeider i oljeindustrien. Han flyttet til Jørpeland i 1977. Han overtok familiens eiendom i 1974, hvor han driver fruktdyrking som binæring. Sverre Sørskår vil bosette seg på odelseiendommen og vil drive også denne eiendommen med fruktdyrking som binæring. 

Knut Sørskår, født xx.xx.1953 er vokst opp på nabogården til odelseiendommen, og bygget i 1974 hus på farsgården, hvor han fortsatt bor. Han var mye hos sin onkel helt fra oppveksten, og har - sammen med foreldre og sin bror - gjennom årene hjulpet Kristian Dyvik med gårdsdriften m.m. I senere år - og etter at broren ble invalidisert - er det Knut Sørskår som har hjulpet til med driften etter hvert som Dyviks helse sviktet. Det er videre på det rene at Knut Sørskårs ektefelle, Gunvor Sørskår, har stelt for og hjulpet Kristian Dyvik - særlig de siste ca 1 1/2 år da han i det vesentlige var sengeliggende. 

Knut Sørskår vil fortsette den sauedrift som har vært på bruket, samt fortsette å bo i sin bolig like i nærheten av odelseiendommen. 

Knut Sørskår er utdannet mekaniker og eier og driver en mekanisk bedrift som ble etablert etter at en parsell av odelseiendommen ble utskilt i 1983. Industritomten ble gitt til Knut Sørskår og var på ca 1.400 m2 . Det er opplyst at bedriften har åtte ansatte. I 1992/93 fikk Knut Sørskår videre to tomter som representerte tillegg til industritomten på til sammen 1.500 m2 . Det ble videre utskilt og gitt to boligtomter, hvorav den ene, såvidt forståes, eies av Knut Sørskårs ektefelle, Gunvor Sørskår. 

Den 2. juli 1993 skjøtet Kristian Dyvik odelseiendommen til Knut Sørskår. I brev av 17. august 1993 til Knut Sørskår ble han varslet om at Sverre Sørskår ville gjøre odelsrett gjeldende. Dette førte til at Knut Sørskår skjøtet eiendommen tilbake til Kristian Dyvik. Skjøtet er dagbokført 27. august 1993, og samme dag opprettet Kristian Dyvik testament - hvoretter Knut Sørskår skulle arve gården, mens alt han for øvrig etterlot seg skulle tilfalle Gunvor Sørskår. 

I januar 1994 bortforpaktet Kristian Dyvik odelseiendommen til Knut Sørskår. Det skulle ikke betales forpaktningsavgift. Fra den tid var det utelukkende Knut Sørskår m/familie som drev gården. 

Sverre Sverre Sørskår tok ut stevning i saken 20. oktober 1997 med slik endelig påstand: 

«1. Sverre Sørskår kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr 67 bnr 2 i Strand fra Knut Sørskår. 

2. Knut Sørskår tilpliktes å erstatte Sverre Sørskår sakens omkostninger.» 

Knut Sørskår la ned slik påstand: 

«1. Knut Sørskår frifinnes. 

2. Knut Sørskår tilkjennes saksomkostninger.» 

Ryfylke herredsrett avsa 11.02.1998 dom med slik domsslutning: 

«1. Sverre Sørskår kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr 67 bnr 2 i Strand fra Knut Sørskår. 

2. Knut Sørskår tilpliktes å erstatte Sverre Sørskår saksomkostninger med til sammen kr 28.400,- - kronertjueåttetusenfirehundre - 3 samt rettens gebyr.» 

Knut Sørskår har i rett tid påanket dommen og anfører i det vesentlige: 

Det er på det rene at det foreligger en odelseiendom og at Sverre Sørskår har bedre odel enn fetteren Knut Sørskår. 

Etter en totalvurdering vil det imidlertid være «klårt urimeleg» om Knut Sørskår skulle drives bort fra den eiendommen han har overtatt i henhold til sin onkels testament. Odelsloven §21, annet ledd, må således komme til anvendelse. 

Årsaken til endringen i odelsloven i 1974 var knyttet til at eldste barns særstilling i odelsrekkefølgen kunne medføre urimelige resultater. Lovens §21, første ledd angår dette, og omhandler forhold som skal vektlegges når det er spørsmål om å fravike odelsrekkefølgen. Odelsloven §21, annet ledd gir en tilsvarende adgang til fravikelse i andre tilfelle, f.eks. mellom fettere som her. Det vil også etter §21, annet ledd foreligge en skjønnsmessig adgang til å fravike odelsrekkefølgen, hvis løsning vil være «klårt urimeleg», og vurderingstemaet vil bl.a være de samme hovedgrunner som §21, første ledd angir mellom søsken. 

Når det gjelder lovforståelsen er det anført at det de første ca 10 år etter lovendringen var en restriktiv Høyesterettspraksis når det gjaldt å fastslå klar urimelighet, men at det nå har skjedd en oppmyking - særlig i underrettenes praksis. Det er spesielt anført at en odelseiendoms størrelse, hvor den som her bare kan være en binæring, må tillegges atskillig vekt. I slike tilfeller skal det mindre til for å konstatere klar urimelighet. 

Når det gjelder de enkelte vurderingsmomenter står partenes tilknytning til eiendommen sentralt. 

Selv om Sverre Sørskår er født på odelseiendommen har han ikke bodd der, og hans tilknytning er ellers begrenset til oppveksten. Fra han reiste til Trondheim og senere bodde i Stavanger og Jørpeland har han hatt liten og ingen tilknytning til odelseiendommen. 

Knut Sørskår har heller ikke bodd på odelseiendommen, men har bodd på nabobruket og senere på boligeiendom utskilt fra farsgården. I oppveksten gikk han inn og ut hos onkelen, og hans foreldre samt han selv og broren hjalp til hos onkelen når det var behov for det. Etter hvert som Kristian Dyvik ble eldre og fikk helsemessige problemer - samt at Knut Sørskårs bror ble ufør - var det Knut Sørskår som helt tok over og hjalp til med høsting av for, lamming, vedlikehold av hus og gjerder m.m. Fra januar 1994 overtok han som forpakter og har senere drevet eiendommen med ca 20 vinterforete sauer. 

Det er videre anført at Knut Sørskår drev eiendommen med den forventning at han skulle overta. Det er tvilsomt at han ville gjort dette, hvis Sverre Sørskår skulle overta. Knut Sørskår visste heller ikke at Sverre Sørskår hadde ønske eller forventning om å overta eiendommen. Sverre Sørskår måtte også ha en viss plikt til å gi signaler når han så at Knut Sørskår var aktiv og drev eiendommen. De forventninger Sverre Sørskår har hatt kan ikke være av betydning når han først på et meget sent tidspunkt sa fra om å ville nytte odelsretten. 

Det må videre tillegges vekt at Knut Sørskårs ektefelle, Gunvor Sørskår, hjalp til hos Kristian Dyvik over lang tid og særlig de siste 1 1/2 år med stell og pleie da Dyvik i alt vesentlig var sengeliggende. 

Det må også tillegges vekt at det var Kristian Dyviks klare ønske at Knut Sørskår skulle overta eiendommen, slik det kom til uttrykk i skjøting og til sist i hans testament. 

Brukets størrelse er så vidt beskjedent at det bare kan gi en mindre biinntekt, hva enten det drives med fruktdyrking eller sauer. Dette må - som tidligere nevnt - få betydning når det gjelder kravet til «klårt urimeleg». Her må det også tillegges vekt at Sverre Sørskår allerede har en eiendom på ca 7 da hvor han driver fruktdyrking. Man står i stor grad igjen med et ønske/behov for å bygge bolig på eiendommen. Det er også vist til at Sverre Sørskår er en veletablert sivilingeniør i fast stilling hvor han tjener ca kr 500.000 pr. år. 

Ett moment av betydning er det også at veg, samt ledninger for vann og strøm, går over eiendommen og fram til verkstedet ved sjøen. Dette kan skape problemer hvis en annen skal være eier av odelseiendommen. 

Til støtte for sitt syn har Knut Sørskår bl.a vist til [[Rt-1988-161]], [[Rt-1992-1]] og [[Rt-1998-450]], RG-1991-359, Frostating lagmannsretts dom av 20/1-1998 i sak LF-1997-00564 A og en artikkel av advokat Frimann Dahl - Hva er en landbrukseiendom? (Aftenposten 11/1-1999). 

Knut Sørskår har lagt ned slik påstand: 

«1. Knut Sørskår frifinnes. 

2. Knut Sørskår tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsrett.» 

Sverre Sørskår har vist til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse og anfører i det vesentlige: 

Hovedregelen er at den best odelsberettigede har rett til å løse eiendommen. Odelsloven §21 er en unntaksregel som innebærer at løsning bare kan nektes når dette vil være «klart urimeleg». Etter §21 og tilhørende rettspraksis skal det sterke grunner til for at løsning skal nektes. I lovens forarbeider heter det at det må være «ei monaleg overvekt av omsyn som taler mot å tillate løysing». I rettspraksis er det bl.a gitt uttrykk for at det i «klårt urimeleg» ligger en meget sterk begrensning i rettens adgang til å avgjøre saken etter en rimelighetsvurdering. 

Det er lovens §21, annet ledd som skal vurderes, og den faktiske situasjonen i foreliggende sak er en helt annen enn den som omtales i §21, første ledd. 

Sverre Sørskår har imøtegått det synspunkt at odelseiendommens størrelse/avkastning skal være relevant for vurderingen. Dette er en ny anførsel, og det har ikke vært bevisføring angående de aktuelle driftsformer. Det avgjørende må her under enhver omstendighet være at det foreligger en odelseiendom, og at det aldri har vært tvil eller uenighet om dette. 

Under henvisning til rettspraksis er det anført at det ikke er noen urimelighet i seg selv at man blir fordrevet fra en odelseiendom, idet dette er den normale konsekvens av odelsretten. 

Den følelsesmessige tilknytning og konsekvenser i den sammenheng må det derfor sees bort fra. Det er også vist til at det etter rettspraksis bare i beskjeden grad skal legges vekt på tidligere eiers avgjørelse av hvem som skal overta eiendommen. 

Når det gjelder de nærmere anførsler fra Knut Sørskårs side, angående nær tilknytning til odelseiendommen, forventning om overtagelse m.m., er disse i stor grad imøtegått, og det anføres at det under enhver omstendighet ikke er grunnlag for at lovens krav om klar urimelighet er oppfylt. 

Når det gjelder Knut Sørskårs tilknytning til odelseiendommen er det bare ervervsmessig og bomessig tilknytning som er relevant. Knut Sørskår har aldri bodd på eiendommen og hans ervervsmessige tilknytning er fra årsskiftet 1994 da han forpaktet eiendommen. Dette er så kortvarig at det ikke kan være av noen særlig betydning. 

Når det gjelder at Knut Sørskår har bodd i nærheten går dette på det følelsesmessige og kan ikke være relevant. Det samme gjelder den omsorg og pleie av onkelen, som Knut Sørskår og særlig hans ektefelle har stått for. 

Det bestrides ikke at Knut Sørskår hjalp sin onkel med gårdsdriften og at han tok mer over etter hvert som onkelen ble eldre og helsen sviktet. Det må imidlertid sees hen til at også andre har hjulpet Kristian Dyvik, Knut Sørskårs foreldre i den første tiden og senere en bror. Det har også vært et mer beskjedent behov for hjelp når det gjelder gårdsdriften. Det er bl.a vist til at innmarken på 14 da ble beitet og kun slått en gang pr. sesong og at driften gjaldt 20 sauer. 

I sammenheng med den hjelp som ble ydet i forbindelse med gårdsdriften må det sees hen til at Knut Sørskår fikk god belønning fra Kristian Dyvik. Det er vist til at det i tiden 1983-1993 ble overført flere tomter vederlagsfritt og at Knut Sørskår har bygget opp en mekanisk industribedrift nede ved sjøen. I tillegg ble Knut Sørskår og ektefelle også enearvinger etter onkelen. 

I relasjon til deler av den tilknytning som Knut Sørskår har påberopt, har Sverre Sørskår vist til at odelseiendommen var hans besteforeldres hjem og at han selv er født der og var der mye i oppveksten. Når han senere bare kom dit mer sporadisk, har det sammenheng med utdannelse og bopel andre steder, med derav manglende anledning til bl.a å hjelpe til med driften. 

Når det gjelder forventninger om overtakelse er det de berettigede forventninger som er av betydning, og slike har ikke Knut Sørskår hatt. Han har hele tiden vært klar over at andre hadde bedre odelsrett, herunder at Sverre Sørskår hadde bedre odel, og måtte regne med at retten ble brukt. Sverre Sørskår kan heller ikke bebreides for at han ikke sa fra før skjøting til Knut Sørskår fant sted. Så lenge Kristian Dyvik satt med eiendommen ville det lett skape splid og problemer hvis han tok opp odelsspørsmålet. Sverre Sørskår må heller sies å ha vært forsiktig og tilbakeholden, hensett til de fraskillelser av parseller som fant sted. Det ville være vel så naturlig at Knut Sørskår søkte en avklaring i forhold til bedre odelsberettigede. Flere forhold taler også mot at det forelå forventninger om å få overta/beholde eiendommen. Det vises til utskillelse av flere parseller, samt at også hans bror som drev nabobruket, var inne i bildet nå det gjaldt overtakelse. 

Det vil være vesentlig i vurderingen at begge parter står likt når det gjelder sentrale forhold. Ingen av dem har bodd på eiendommen og begge er knyttet til andre eiendommer. Det har vært uaktuelt for begge å utdanne seg for å overta eiendommen og begge er utdannet og vel etablert i andre yrker. 

Det er konkludert med at det ikke er noe urimelig i at Sverre Sørskår får løse eiendommen. 

Til støtte for sitt syn har Sverre Sørskår bl.a vist til [[Rt-1978-268]], [[Rt-1979-1047]], [[Rt-1979-1534]], [[Rt-1982-833]] og Gulating lagmannsretts dom av 20/6-1997 ( sak LG-1996-01256 ). 

Sverre Sørskår har lagt ned slik påstand: 

«1. Ryfylke herredsretts dom av 11.2.1998 stadfestes. 

2. Knut Sørskår tilpliktes å erstatte Sverre Kr. Sørskår saksomkostninger for lagmannsretten.» 

For lagmannsretten har partene avgitt forklaring og det er avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring. 

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet, meddommerne Torleif Abrahamsen, Grethe Nordbø, Tordis Høie Nystrøm og John Peter Hernes, er kommet til at anken gis medhold og begrunner sitt standpunkt slik: 

Anken gis medhold da domsmennene vurderer sakens realiteter slik at det i henhold til odelsloven §21 i sum er «klårt urimeleg» at den eldste (Sverre Sørskår) kan drive den yngste (Knut Sørskår) bort. 

Denne konklusjonen fremkommer ut fra summen av følgende momenter: 

1) Det er en helt klar og betydelig forskjell i partenes tilknytning til gården: 

a) Knut Sørskår har i hele sitt liv bodd i umiddelbar nærhet til gården. 

b) Sverre Sørskår har ut fra eget valg i de siste 30 år knapt besøkt gården. 

c) Knut Sørskår har i samme tidsrom hjulpet til på gården. 

d) Sverre Sørskår har ut fra eget valg ikke hatt noe arbeidsmessig forhold til gården. 

e) Knut Sørskår har fra 1.1.1994 forpaktet gården. 

f) Knut Sørskår og kone Gunvor Sørskår har i en lengre periode vært til betydelig hjelp for tidligere eier Kristian Dyvik, og gjorde det mulig for ham å bo på gården de siste 1 1/2 år av livet da han var pleietrengende. 

g) Tilknytningen til gården kommer også frem gjennom at Knut Sørskår driver sitt erverv på en eiendom som er en del av den opprinnelige gården, og er skilt ut fra denne. 

h) Kristian Dyviks testament kan også sees som en konsekvens og vurdering av partenes ulike tilknytning, ikke bare til ham som person, men til gården. 

i) Det kommer ikke på noen måte frem at det ligger uvennskap eller noe annet i den retning bak at Sverre Sørskår ikke har hatt særlig tilknytning til gården de siste 30 år. Han har på fritt grunnlag bare valgt å ikke ha nevneverdig kontakt med gården eller dens eier i hele denne perioden. 

2) Knut Sørskår har opplevd å ha en berettiget forventning om å overta gården. 

a) Det er dokumentert at Knut Sørskår og broren før 1993 drøftet tidligere å dele gården. Dette peker i retning av Knut Sørskårs påstand om at han ikke var klar over at der var odel på eiendommen. 

b) Etter at broren ikke lenger ville eller kunne overta gården var det ut fra dette berettiget for Knut Sørskår å forvente å overta gården. 

c) Sverre Sørskår var aldri i kontakt med eieren av gården eller med andre i familien om at han ønsket å overta gården på odel. 

d) En kan ikke se at Sverre Sørskår skulle ha noen mindre aktivitetsplikt, med hensyn til å varsle kravet om odel, enn om Knut og Sverre hadde vært brødre. 

e) Det er heller ikke fremkommet noe som skulle tilsi at Kristian Dyvik ville reagert negativt på om Sverre Sørskår på et tidlig tidspunkt hadde varslet at han ønsket å overta gården på odel når den tid kom. 

f) Uten at dette er tillagt spesiell vekt virker reaksjonene fra Kristian Dyvik, når krav om odel ble varslet på et langt senere tidspunkt, på at kravet om odel delvis kan ha blitt misforstått og delvis som om Kristian Dyvik vurderte det som «klårt urimeleg» at Sverre skulle fordrive Knut. 

g) Det var ingenting i Sverre Sørskårs yrkesvalg eller annet som skulle tilsi at han ønsket å overta gårdsdriften. 

h) Knut Sørskårs forventning ble også styrket via arbeidet og tilknytningen til gården og ved kontakten med eieren av gården. 

3) Sverre Sørskår har gjennom utdannelse, bosted og yrke ikke gjort noe som skulle tilsi at han ville, eller vil, satse på landbruksdrift som levevei eller inntektskilde av betydning. En evt. inntekt fra landbruksdrift på den omstridte eiendom vil aldri kunne få noen særlig merkbar positiv innvirkning på hans lønnsinntekt. 

4) Overtakelse av gården på odel vil ikke reelt kunne begrunnes med eiendommens verdi eller betydning som landbrukseiendom. 

a) En er kjent med at partene ikke bestrider at eiendommen omfattes av odelsloven §1. Ut fra en selvstendig vurdering av eiendommens reelle verdi som landbrukseiendom er det i alle fall et grensetilfelle med hensyn til å oppfylle Høyesteretts krav i [[Rt-1998-450]] om at «Problemstillingen er om det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift». 

b) Ut fra de opplysninger som er gitt i saken har inntekten fra gårdsdriften vært helt minimal og vil ut fra tallene fra de senere år ikke kunne dekke kostnadene ved å kjøpe eiendommen. De opplysninger Sverre Sørskår har gitt i retten om hans inntekt fra foreldreeiendommen som han har overalt i nærheten bygger opp under denne vurderingen av de driftsøkonomiske realiteter. 

c) En ser det som et moment i forhold til hva som er «klart urimelig» etter §21 å trekke inn i hvilken grad odelsloven benyttes til å skjære gjennom andre lover ut fra forhold som reelt kan begrunnes med eiendommens betydning og verdi som landbrukseiendom. I denne saken går det rimelig klart frem at begge parter er interessert i eiendom som eiendom - og at eiendommens betydning eller verdi som landbrukseiendom ikke har noen reell betydning. 

d) I den grad en kan tolke odelslovens opprinnelige intensjoner virker det etter en alminnelig moderne rettsoppfatning i seg selv «klart urimelig» etter §21 å benytte odelsloven til å reelt sett erverve eiendom til fritidsbruk eller annen fritidsorientert bruk. 

e) At eiendommen ikke kan gi et utkomme eller bi-inntekt av betydning styrkes av at Knut Sørskårs erverv er knyttet til å drive et mekanisk verksted på eiendommen. For å kunne leve av og på eiendommen vil denne eller lignende tilleggsnæring være nødvendig. 

Mindretallet, dommerne Selvik, Grimstad og Danielsen er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentligste slutte seg til herredsrettens begrunnelse. 

Det er på det rene og ingen uenighet mellom partene om at den aktuelle eiendom er odelsjord, og at Sverre Sørskår har bedre odelsrett enn Knut Sørskår. 

Utgangspunktet og hovedregelen er da at den med beste odel har rett til å løse eiendommen. Odelsloven §21 er en unntaksbestemmelse, hvoretter løsning kan nektes hvis dette vil være «klårt urimeleg». Etter forarbeider og rettspraksis skal det relativt sterke grunner til for at lovens hovedregel skal fravikes. I forarbeidene er gitt uttrykk for at det må foreligge «ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing», og i rettspraksis er bl.a gitt uttrykk for at det i nevnte formulering ligger en meget sterk begrensning i rettens adgang til å avgjøre saken etter en ren rimelighetsvurdering. 

Partene er fettere, og det er §21, annet ledd som eventuelt skal anvendes. Når det gjelder hvilke forhold som skal være av betydning for vurderingen må det legges vekt på de omsyn som er angitt i lovens §21, første ledd, så langt disse er relevant ut fra faktiske forhold i foreliggende sak. Det kan ikke sees å være noen forskjell i de normer som skal anvendes etter §21, annet ledd og §21, første ledd, og rettspraksis etter begge bestemmelser er således vesentlig. 

Når det gjelder hvilke momenter som skal vektlegges er - foruten lovens §21, første ledd - særlig de rettsavgjørelser som foreligger i Høyesteretts praksis sentrale. 

Selve det forhold at vedkommende eier blir drevet bort fra gården har ikke vært tillagt vekt, idet dette er den normale konsekvens av odelsretten. Den sentrale problemstilling og vektlegging har vært knyttet til næringsmessig tilknytning til eiendommen, at vedkommende har bodd på eiendommen, har hatt arbeidsforhold eller forpaktningsavtale - gjerne langvarig - og har utdannet seg for å drive som bonde, mens odelsløseren har hatt annet yrke. 

Forventning om overtakelse av odelseiendommen har også vært tillagt vekt, samt hvem som eventuelt på et tidligere stadium burde fått klarlagt overtakelse/odelsløsning. Når det gjelder eierens ønske angående hvem som skal overta, har dette vært tillagt mer begrenset vekt. 

Det er i saken anført at det må stilles mindre krav til klar urimelighet når odelseiendommen er av mer beskjeden størrelse og bare vil representere en binæring. Det kan ikke sees å foreligge Høyesterettspraksis knyttet til denne problemstilling. Mindretallet kan vanskelig se at det er argumenter av vekt for å innføre en slik vurderingsnorm - i alle fall hvis et slikt forhold skal tillegges sentral betydning. I tilfelle vil det i realiteten være spørsmål om odelsrettens rekkevidde. Det sentrale i relasjon til §21 må være at det foreligger en odelseiendom. Man kan ha ulike oppfatninger angående odelsretten og hvor grensen bør gå for hva som er odelsjord, men eventuelle endringer må være en lovgivningssak. Ut fra dette kan det anførte synspunkt i alle fall bare ha helt marginal betydning. 

Når det gjelder den totalvurdering som skal foretas på det angitte rettslige grunnlag, er det vesentlig at partene står relativt likt angående sentrale forhold. Ingen av dem har bodd på gården og ingen av dem har utdannet seg for å drive jordbruk. Begge har utdannet seg til andre yrker og har i det alt vesentlige sine inntekter der. Sverre Sørskår vil bosette seg på eiendommen og drive fruktdyrking, slik han også driver på en eiendom i nærheten. Knut Sørskår vil fortsette å bo i sin nåværende bolig og drive videre med sau. For begge er det spørsmål om biinntekter av mer begrenset omfang. 

Det som først og fremst skiller mellom partene er at Knut Sørskår har hatt en næringsmessig tilknytning til odelseiendommen. Etter det som foreligger har han fra årsskiftet 1993/94 forpaktet eiendommen og senere drevet den - etter onkelens død - som eier. Han har også før han overtok som forpakter hjulpet sin onkel med driften. Også andre familiemedlemmer hjalp imidlertid til hos Kristian Dyvik, bl.a. Knut Sørskårs bror som drev nabobruket og hadde traktor. I de senere år frem til forpaktningen var det Knut Sørskår som hjalp onkelen med gårdsdriften. Denne tilknytning må klart nok vektlegges, men det må sees hen til at det var relativt begrensede arbeidsoppgaver og beskjeden drift. Det legges videre til grunn at Gunvor Sørskår gjorde en betydelig innsats i relasjon til Kristian Dyvik, særlig i de siste 1 1/2 år av hans liv, med stell og pleie - hvilket hindret flytting til aldershjem. Selv om dette forhold faller utenom næringsmessig tilknytning, bør det tillegges en viss vekt. 

På den annen side må det tillegges vekt at ekteparet Sørskår har fått vederlag for hjelp med gårdsdriften og pleie ved overføring av flere tomter, slik det tidligere er redegjort for, og ved å bli tilgodesett i testament. 

Det er også av en viss betydning at odelseiendommen er redusert ved utskillelse av nevnte tomter og at dette innebærer at en vesentlig del av strandlinjen er fraskilt og overført til Knut Sørskår. 

Mindretallet kan ikke se at Knut Sørskår hadde en berettiget forventning om å overta/beholde odelseiendommen. I et landbruksområde som det foreliggende er odelsretten og odelsrekkefølgen vel kjent, og Knut Sørskår måtte regne med at bedre odelsberettigede ville gjøre retten gjeldende. 

Sverre Sørskår har forklart at han ville gjøre sin odelsrett gjeldende når dette ble aktuelt. Han sa ikke ifra om dette før eiendommen ble skjøtet til Knut Sørskår, og spørsmålet vil være om han kan bebreides i den sammenheng. Mindretallet kan ikke se at det var noen foranledning til å ta opp odelsspørsmålet før skjøtingen fant sted. Det ville være problematisk å ta dette opp så lenge Kristian Dyvik levde, og et slikt initiativ kunne skape splid i familien. Det ville være mer naturlig at Knut Sørskår tok dette opp, enten da det var på tale å overføre eiendommen til Knut Sørskår og broren, eller før skjøtingen i 1993. 

Når det gjelder anførselen om at det bør være samme eier av industribedriften og odelseiendommen av hensyn til mulige konflikter knyttet til veg og ledninger over eiendommen, kan dette ikke tillegges nevneverdig betydning. Selv om det, så vidt forståes, ikke er skrevet noe om disse rettigheter, er disse en realitet som må respekteres av partene og som ikke skulle foranledige konflikter mellom dem. 

Etter en totalvurdering er mindretallet etter dette kommet til at det ikke vil være klart urimelig at Sverre Sørskår får overta odelseiendommen. 

- - - 

Det blir etter dette avsagt dom for at Knut Sørskår frifinnes. 

Anken har ført fram og flertallet tilkjenner Knut Sørskår nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd, jf. §180, annet ledd, idet det ikke finnes grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd. Omkostningene fastsettes i overenstemmelse med inngitt oppgave til kr 46.175 for lagmannsretten, herav salær kr 31.000. 

Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten skal lagmannsrettens avgjørelse angående realiteten legges til grunn. Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd tilkjenner flertallet saksomkostninger også for herredsretten. Omkostningsoppgaven legges til grunn og nødvendige saksomkostninger tilkjennes med kr 27.450. herav salær kr 27.000. 

Mindretallet bygger på sitt standpunkt i saken når det gjelder saksomkostningsspørsmålet. Dette ville innebære tilkjennelse av saksomkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd for lagmannsretten og stadfestelse av herredsrettens omkostningsavgjørelse. 

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av premissene. 

Domsslutning: 

1. Knut Sørskår frifinnes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sverre Sørskår kr 46.175,- (rettet til 59.647,- jf beslutning 2. november 1999) kronerførtisekstusenetthundreogsyttifem - til Knut Sørskår. I saksomkostninger for herredsretten betaler Sverre Sørskår kr 27.450 kronertjuesjutusenfirehundreogfemti - til Knut Sørskår. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]