Vis kilden til LB-2001-3988



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2002-02-11
|Publisert=
LB-2001-03988
|Sammendrag=

|Stikkord=
Dokumentframleggelse, Taushetsplikt
|Saksgang=
Oslo tingrett Nr 01-1730 A/25 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03988 K/04.
|Parter=
Kjærende part: Telenor Venture AS, Skaufoss AS, Espen Johnsen Waco AS, Kurt Jan Jensen, Bruket Holding AS, Trond Arne Aas (Prosessfullmektig: Advokat Stig Tufte-Johnsen). Kjæremotpart: Spray Network N V (Prosessfullmektig: Advokat Arne Tjaum).
|Forfatter=
Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Sidsel B. Lindseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§205  Tvistemålsloven (1915) §205], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§189 §189], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§252 §252], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§253 §253]
}}
         
Saken gjelder dokumentframleggelse i sak om oppgjør for salg av aksjer. 

Oslo byrett avsa kjennelse 12. november 2001, med slik slutning: 

I medhold av tvistemålsloven §253 annet ledd gis saksøkerne i saken pålegg om å fremlegge all korrespondanse mellom dem og advokatfirmaet Selmer som relaterer seg til tvisten med Spray Network N. V. og som ble avsendt i tiden 1. desember til 21. desember 2000, dog med unntak for deler av korrespondansen som gjelder vurderinger og råd fra advokatfirmaet. 

Sakens nærmere enkeltheter framgår av byrettens kjennelse. Det framgår avslutningsvis i kjennelsen at saksøkerne gis anledning til å framlegge dokumentene for retten i medhold av tvistemålsloven §252 annet ledd 1. punktum «(d)ersom saksøkerne skulle være av den oppfatning at korrespondansen delvis er av et innhold som fritar for fremleggelse». 

Saksøkerne Telenor Venture AS, Skaufoss AS, Espen Johnsen, Waco AS, Kurt Jan Jensen, Bruket Holding AS og Trond Arne Aas - heretter kalt Telenor Venture m fl - har rettidig påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten, og har lagt ned denne påstand: 

1. Kravet om dokumentfremleggelse tas ikke til følge. 

2. Kjæremotpart plikter å betale de kjærende parters omkostninger ved kjæremålet med kr 6.000,- tillagt kjæremålsgebyret kr 3.930,- med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. 

Spray Network N V har inngitt tilsvar, og har lagt ned slik påstand: 

1. Oslo byretts kjennelse av 12. november 2001 stadfestes. 

2. De kjærende parter plikter å betale kjæremotpartens omkostninger med kr 9.000 med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer. 

De kjærende parter, Telenor Venture m fl, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: 

Prinsipalt anføres at ingen del av skriftvekslingen mellom advokaten og klientene kan kreves framlagt. Dette følger av tvistemålsloven §250, jf §205. Enhver kommunikasjon med egne klienter faller utenom det advokatene skal forklare seg om og derved utenom det som kan kreves framlagt. Provokasjonen om dokumentframleggelse går på selve kjernen av det som begrunner unntaket fra framleggelsesplikten. 

Byretten har gjort unntak fra framleggelsesplikten for så vidt gjelder vurderinger og råd fra advokatfirmaet, mens oversendte kommentarer, vurderinger m v fra klientene til advokatfirmaet Selmer ikke er unntatt fra framleggelsesplikten. Byretten har her lagt en feilaktig lovforståelse til grunn. Loven unntar «skriftlig bevis...betrodd» advokaten. Korrespondansen mellom advokatfirmaet Selmer og de kjærende parter gjelder håndteringen av den oppståtte uenighet mellom de kjærende parter og kjæremotparten. På prinsipielt grunnlag hevdes at dette er dokumenter som inneholder noe som er «betrodd» advokatfirmaet Selmer, og dokumentene kan derved ikke kreves framlagt. Det vises til [[Rt-1999-1248]] og kjennelse 6. mai 1985 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Videre vises til [[Rt-2000-1139]]. 

Som byretten har uttalt i kjennelsen s 13, omfatter unntaket fra framleggelsesplikten om det som er betrodd også advokatens råd og vurderinger overfor klienten. Hele den interne dokumentasjon mellom advokat og klient må i tilfelle falle inn under tvistemålsloven §250, jf §205. Det vises bl a til [[Rt-1970-831]]. En advokats taushetsplikt vil favne vidt og omfatter ikke bare «det som er blitt fortalt for vedkommende, men også det som fremgår av overleverte eller innhentede dokumenter, av det at vedkommende yrkesutøver er blitt kontaktet, og av situasjonen for øvrig», jf Skoghøy: Tvistemål (1998) s 556. Det vises også til Schei: Tvistemålsloven II (1998) s 692. 

Korrespondansen mellom de kjærende parter og advokatfirmaet Selmer inneholder for øvrig intet referat m h t «hvilken oppfatning som kjæremotpartens juridiske rådgivere har gitt uttrykk for i telefonsamtalene med de kjærende parters juridiske rådgivere med hensyn til oppgjørserklæringene», som etterlyses av kjæremotparten. 

Subsidiært framholdes at dersom det teoretisk sett likevel skulle eksistere dokumenter som ikke omfattes av unntaket for betrodde dokumenter i tvistemålsloven §205, jf §250, vil dokumentene ikke ha bevisverdi og av den grunn ikke kunne kreves framlagt. Det vises til tvistemålsloven §189. For de kjærende parter er det uklart hvordan byretten kan legge til grunn en ren antagelse fra kjæremotpartens side som grunnlag for at retten finner det «lite tvilsomt» at den etterspurte korrespondanse vil ha betydning som bevis i saken. 

Kjæremotparten, Spray Network N V, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: 

Byretten har foretatt en riktig vurdering, og kjennelsen må stadfestes. 

Partene er uenige om hendelsesforløpet rundt avgivelsen av oppgjørserklæringene av 8. desember 2000. Særlig gjelder dette innholdet av de telefonsamtaler som representanter for advokatfirmaene Selmer og BA-HR hadde. I prosesskrift av 5. oktober 2001 har de kjærende parter «presisert» at advokatvitnene skal forklare seg om innholdet av telefonsamtalene, men ikke om forhold som er omfattet av tvistemålsloven §205. I dette ligger at de kjærende parter åpenbart anser disse vitneforklaringer som «bevis» i saken. De kjærende parters henvisning til tvistemålsloven §189 er ikke bare feil, men åpenbart i strid med de kjærende parters eget bevistilbud. 

For Spray Network N V var det ut fra situasjonen naturlig å vurdere om disse faktiske forhold kunne opplyses ytterligere på andre måter. Det var bakgrunnen for provokasjonen om dokumentframleggelse, med det siktemål å få dokumentert eventuelle referater fra samtalene representanter fra Selmer hadde med representanter fra BA-HR. Kjæremotparten har samtidig tilbudt de kjærende parter innsyn i de komplette saksmapper med korrespondanse mellom BA-HR og kjæremotparten i saken fra denne perioden. 

Bevistemaet er ikke om angjeldende korrespondanse inneholder ytterligere om tidspunktet for notering av Lycos-aksjene, men om korrespondansen f eks inneholder referater vedrørende hvilken oppfatning kjæremotpartens juridiske rådgivere har gitt uttrykk for i telefonsamtalene med de kjærende parters juridiske rådgivere m h t oppgjørserklæringene. Denne typen informasjon er ikke bare relevant for fortolkningen av erklæringene, men også for vurderinger m h t krav til lojalitet i kontraktsforhold og krav til redelighet og god tro. 

Kjæremotparten er enig i byrettens vurdering om at eksempelvis råd og vurderinger som advokaten har gitt, omfattes av taushetsplikten. Provokasjonen gjelder imidlertid ikke slike råd, men referat fra samtaler advokatene hadde med representanter for de kjærende parter. Dette er faktiske opplysninger som det ikke er noen saklig grunn til at ikke skal framkomme. 

I den grad skriftstykker inneholder både råd og vurderinger og faktiske opplysninger, gir tvistemålsloven §252 annet ledd anvisning på framgangsmåten. Det vises for øvrig til Schei: Tvistemålsloven II s 778 flg og Skoghøy: Tvistemål ( 1998) s 613 flg. 

Lagmannsretten bemerker: 

Lagmannsretten er enig med byretten i at den aktuelle korrespondanse mellom saksøkerne og advokatfirmaet Selmer er av betydning som bevis i saken, og at kravet til individualisering er oppfylt. Lagmannsretten slutter seg her til byrettens begrunnelse. 

Spørsmålet er om de aktuelle dokumenter skal nektes framlagt fordi de inneholder opplysninger som parten kan - eller må - nekte å forklare seg om, jf tvistemålsloven §250 første ledd. Den aktuelle bestemmelse i denne sammenheng er tvistemålsloven §205, som inneholder taushetspliktbestemmelser for bl a advokater. 

Forbud mot vitneforklaring fra advokater omfatter «noe som er betrodd dem i deres stilling». Dette omfatter betroelser fra personer som er advokatens klienter. Som byretten bemerker, må det også omfatte advokatens vurderinger og råd overfor klienten. 

De kjærende parter har bl a under henvisning til [[Rt-1970-831]] anført at hele den interne dokumentasjon mellom advokat og klient må falle inn under unntaket for framleggelsesplikt. Nevnte avgjørelse gjaldt et tilfelle hvor en part i en skiftevist forlangte at den annen part skulle framlegge et brev fra sin tidligere prosessfullmektig. Kjæremålsutvalget kom til at brevet ikke kunne kreves framlagt, jf tvistemålsloven §205 og §250. Det avgjørende var at prosessfullmektigen som hadde skrevet brevet hadde taushetsplikt om innholdet. Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelse kan gi dekning for det standpunkt at all skriftveksling mellom advokat og klient uten forbehold er omfattet av advokatens taushetsplikt. 

Likevel må taushetsplikten favne vidt. Ikke bare det som er blitt fortalt vedkommende advokat, men også det som framgår av overleverte eller innhentede dokumenter og av situasjonen for øvrig, samt opplysninger som advokatens har innhentet fra tredjemann må anses omfattet av taushetsplikten, jf Skoghøy: tvistemål (2. utg) s 572-573. 

Imidlertid er det i rettspraksis lagt til grunn at taushetsplikten ikke omfatter opplysninger som advokaten har fått av motparten, jf [[Rt-1967-847]]. Det vises her også til Schei: Tvistemålsloven II (2. utg) s 693 og Skoghøy s 573. Dette må da også gjelde opplysninger som advokaten får av motpartens advokat, som opptrer på vegne av sin part. Forutsetningen må imidlertid være at denne motparten opphever taushetsplikten for sin advokat. Lagmannsretten forstår kjæremotparten slik at taushetsplikten for så vidt er opphevet. 

Kjæremotparten har i kjæremålstilsvaret presisert at siktemålet med provokasjonen er «å få dokumentert eventuelle referater fra de samtaler representanter fra Selmer hadde med representanter fra BA-HR.» Poenget opplyses å være å få dokumentert for eksempel hvilken oppfatning kjæremotpartens juridiske rådgivere har gitt uttrykk for i telefonsamtalene med de kjærende parters juridiske rådgivere m h t oppgjørserklæringene. 

De kjærende parter har opplyst at den aktuelle korrespondanse ikke inneholder noe referat av hvilken oppfatning kjæremotpartenes juridiske rådgivere har gitt uttrykk for m h t oppgjørserklæringene. Lagmannsretten legger dette til grunn. Likevel må antas at korrespondansen inneholder referat av informasjon kjæremotpartens juridiske rådgivere har gitt under den kontakt som har vært med advokatfirmaet BA-HR. Denne del av korrespondansen må kunne framlegges uten å rammes av taushetspliktbestemmelsen i tvistemålsloven §205. 

Lagmannsretten bemerker at det også er reelle hensyn som tilsier denne løsning i en sak hvor saksøkerne vil føre sine juridiske rådgivere som vitner med hensyn til innholdet i telefonsamtaler med saksøktes juridiske rådgivere, jf nærmere det som er opplyst i prosesskriftet av 5. oktober 2001 (dok 12) om denne vitneførsel. For Spray Network N V bør det i en slik situasjon være anledning til å kontrollere om det skriftlige materialet kan kaste ytterligere lys over denne kontakten. 

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Spray Network N Vs krav om dokumentframleggelse delvis må tas tilfølge. Imidlertid er det ikke grunnlag for å gi et så omfattende pålegg som byretten fastsatte. Pålegget må begrenses til den del av korrespondansen som inneholder faktiske opplysninger om hvilken informasjon som er gitt fra advokatfirmaet BA-HR. 

Som byretten viser lagmannsretten til tvistemålsloven §252 annet ledd m h t framleggelsesmåten. 

Kjæremålet har etter dette delvis ført fram. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd tilkjennes ikke saksomkostninger. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Byrettens kjennelse stadfestes, likevel slik at pålegget bare omfatter den del av korrespondansen som inneholder faktiske opplysninger om hvilken informasjon som ble gitt fra advokatfirmaet BA-HR. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]