Vis kilden til LE-1985-454



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1987-03-27
|Publisert=
LE-1985-00454
|Sammendrag=

|Stikkord=
Markedsføringsloven
|Saksgang=
Dom av 27. mars 1987 i ankesak nr. 454/85, hl.nr. 691/85.
|Parter=
Ankende part: Mea Produkter A/S (Prosessfullmektig: Advokat Jo Finne, Oslo). Motpart: A/S Satema (Prosessfullmektig: Advokat Thor Jensen, Oslo).
|Forfatter=
Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Ekstraordinær lagdommer Eivind Hanssen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/  Markedsføringsloven (1972)], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§9  Markedsføringsloven (1972) §9], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1970-05-29-33/§35  Mønsterloven (1970) §35], [https://lovdata.no/lov/1970-05-29-33/§36 §36], [https://lovdata.no/lov/1970-05-29-33/§37 §37], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174]
}}
           
Saken gjelder krav etter markedsføringsloven - og mønsterloven - om å stanse produksjon og salg av elektrisk materiell og krav om erstatning for angitt tap. 

Mea Produkter A/S (Mea) er et mindre firma som hovedsaklig driver utvikling og salg av elektrisk materiell beregnet på byggeplasser. Hovedkomponentene i dette utstyret er hovedsentraler (HS), undersentraler (US) og skjøtekasser (SK). Hovedsentralen og undersentralen består av aluminiumsskap inneholdende sikringer og stikkontakter. I tillegg har hovedsentralen strømmåler. Hovedsentralen knyttes til det elektriske forsyningsnettet. Fra hovedsentralens stikkontakter fordeles strømmen til en eller flere undersentraler. Fra stikkontakter i disse fordeles så strømmen ytterligere til de enkelte deler av byggeplassen. Skjøtekassene er siste ledd i viderefordelingen til de enkelte maskiner o.l. Sentralene kan være små og store, alt etter den strømstyrke/det forbruk de er dimensjonert for. 

I en periode i 1980-81 fikk Mea produsert varer hos A/S Satema (Satema), som er en mellomstor produksjonsbedrift for fremstilling av elektrisk materiell. I begynnelsen av 1983 begynte også Satema å produsere og markedsføre hovedsentraler og undersentraler for byggeplasser. En kortere tid markedsførte Satema også Mea's skjøtekasse i sitt navn. Fra 1985 har Satema produsert og markedsført en tilknytnings- og fordelingsboks for brakker kalt "brakkeinntak". 

Det er produksjon og salg av de her nevnte produkter, slik de er spesifisert i påstanden, Mea krever stoppet. Mea krever dessuten erstatning for det tap selskapet er påført som følge av at Satema markedsfører disse konkurrerende produktene. 

Oslo byrett, som også behandlet vederlagskrav (hovedsøksmålet) for varer Satema hadde levert Mea, avsa den 6. mai 1985 dom med denne domsslutning: 

"I hovedsøksmålet: Mea Produkter A/S dømmes til å betale til A/S Satema kr. 90375,- kronernittitusentrehundreogsyttifem - med tillegg av 15 - femten prosent årlig rente fra 13. september 1982 til betaling skjer. 

I motsøksmålet: A/S Satema frifinnes. 

I begge søksmål: Saksomkostninger tilkjennes ikke." 

Mea v/prosessfullmektig advokat Jo Finne har påanket dommen for så vidt gjelder frifinnelsen i motsøksmålet og har lagt ned slik endelig påstand: 

"1. A/S Satema dømmes til produksjonsstans og opphør med salg av den produksjonslinje som fremgår av dets katalog side A1-02, 03, 04, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21 22, samt brakkeinntak. 

2. A/S Satema dømmes til å betale til Mea Produkter A/S et beløp efter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 760000,-, med 15 % renter fra motsøksmålets forkynnelse til betaling skjer. 

3. A/S Satema dømmes til å betale sakens omkostninger til Mea Produkter A/S for byrett og lagmannsrett." 

Satema har v/sin prosessfullmektig Thor Jensen tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand: 

"1. Byrettens dom i motsøksmålet stadfestes. 

2. A/S Satema tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten." Ankeforhandling ble holdt 9.-11. mars 1987. Eneaksjonær, styreformann og disponent i Mea, Hans Martin Skoglund, ga partsforklaring. For Satema møtte teknisk sjef Ole Ugelstad med skriftlig fullmakt fra styrets formann. Han forklarte seg. Det ble avhørt 6 vitner. Retten var på åstedsbefaring i både Satema og Meas lokaler, hvor så vel de omtvistede produkter som "beslektede" produkter fra andre produsenter ble fremvist. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. 

Om sakens bakgrunn og det nærmere saksforhold vises til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. 

Den ankende part, Mea, har i hovedsak gjort gjeldende: 

Byretten fant at Satemas sentraler var til forveksling like Meas. Da må det være feil lovanvendelse når byretten likevel kom til at markedsføringsloven §9 ikke får anvendelse. Det er også en feil at byretten ikke har vurdert om Satemas handlemåte strider mot markedsføringsloven §1 om god forretningsskikk. 

Allerede for 10-20 år siden begynte Skoglund å pønske på hvordan det kunne lages utstyr til en rasjonell og betryggende fordeling av strøm på byggeplasser. Den gang fantes ikke slikt ferdig utstyr hverken i Norge eller Europa. Entreprenørene måtte selv snekre sammen improviserte ordninger på byggeplassene. Sikringsbokser, stikkontakter og ledninger ble på en uryddig og improvisert måte festet til planker og stolper. Foruten at dette var urasjonelt, var det også lite betryggende. Et utvalg for midlertidige elektriske anlegg (Ume) under Norges Byggforskningsinstitutt (Nbi) tok opp disse problemene. Ume var interessert i Skoglunds ideer. De er til en viss grad avspeilet i de retningslinjer som Ume utarbeidet og som ble utgitt av Nbi og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i 1980 og 1981. De produktene han har utarbeidet, er helt i tråd med retningslinjene. Enkelte av dem er også belønnet med diplomer og gullmedaljer på utstillinger i utlandet. Skoglund var opphavsmannen og den første til å ta i bruk den løsning at innholdet i US-skapene ferdigmontert skyves inn i skapene nedenfra. Innholdet er en monteringsplate som sett fra siden av er bøyd i vinkler slik at den får både horisontale og vertikale, eventuelt skrånende flater for innfellinger av sikringer og stikkontakter. Løsningen med brukket monteringsplate gir den fordelen at platen får stor overflate med lett tilkommelige plasser for utstyr, samtidig som den avstiver skapet. Skoglund hevder at ideen med brukket monteringsplate også er hans. Han var også først ute med to oppadslående frontluker på undersentralskapene. På en en-dørsutgave av undersentralen hadde han i en periode også mønsterbeskyttelse. 

Også utformingen av skjøtekassen, hvor stikkontaktene er innfelt i et u-formet aluminiumsstykke, som er sveiset fast på tvers inne i et annet u-formet aluminiumsstykke, er hans ide. Utformingen gir kassen stor styrke. De innvendige ledninger ligger i et godt beskyttet, lukket rom. Skjøtekassen er mønsterbeskyttet. 

Til sammen utgjør HS, US og SK et enkelt, fleksibelt og meget betryggende forsyningssystem for strøm til byggeplassene. Bare selve tilkoplingen til el-nettet må utføres av elektriker. For øvrig kan folkene på byggeplassen selv plassere ut utstyret. 

Det har kostet Skoglund mye utviklingsarbeid å komponere utstyret, både de enkelte deler av det og systemet som helhet. Det ferdige produkt er svært enkelt. Skoglunds innsats ligger nettopp i at han i denne nisjen av elektrobransjen har klart å utvikle et så unikt og enkelt system. 

Det var Satema som foreslo for Mea at Satema skulle forestå produksjonen av utstyr, mens Mea skulle stå for markedsføringen. Denne ordningen kom i stand i siste halvdel av 1980 og opphørte allerede i første halvdel av 1981. Som ledd i samarbeidet fikk Satema overlevert skisser/tegninger og/eller modeller/eksemplarer av Meas produkter. Dette ga Satema innsikt ikke bare i konstruksjon og systemløsninger, men også i detaljutforminger og finesser i Meas produkter. Fra 1. januar 1982 ble dessuten Meas tidligere medarbeider, Tom Mjøen, ansatt i Satema med det oppdrag å tilrettelegge produksjon av midlertidige elektriske anlegg til byggeplasser - altså samme type produkter som Satema produserte for Mea. Mjøen hadde inntil 14 dager tidligere vært Meas eneste ansatte. Han hadde der hatt til oppgave å markedsføre - og senere også å tegne - Meas produkter. Mjøen gikk m.a.o. direkte over fra Mea til Satema og startet straks med å lage tegninger til produkter som til forveksling er like Meas. Derfor kunne Satema etter kort tid sette i gang produksjon og markedsføring av disse produktene. 

Meas produkter har vært mønster for Satemas produkter. Klarere eksempler på etterligning kan ikke påvises i rettspraksis. Satemas hovedsentraler er for flere modellers vedkommende helt like Meas. Også på den minste hovedsentralen - villasentralen, HS-35 - er skapet nesten likt. Satema har bare kappet av hjørnene i den forlengelsen av tak og gulv som brukes til feste på stolpene. 

På undersentralene er det gjort den helt ubetydelige forskjell at skapene har fått en inspeksjonsluke på baksiden og en seriekoplingsluke på siden. Satemas "brakkeinntak" er i realiteten en skjøtekasse, selv om den utgir seg for å være laget for det spesialformål å være tilførselsboks for strøm til brakker. Også Meas skjøtekasse kan brukes til dette formål. Bruksmåten er m.a.o. overlappende. I hovedkonstruksjonen er disse to produktene like, med en u-formet aluminiumsdel sveiset inne på tvers i et annet u-formet aluminiumsdel. 

Hvor langt Satema gikk i kopiering, fremgår med all tydelighet av at Satema i sin "byggestrømskatalog" våren 1983 også tok med Meas mønsterbeskyttede skjøtekasse og presenterte den som et Satema-produkt. Dette bestrides ikke av Satema. Satema har også brukt Meas trekantede gule varselplakat. 

Satema har anført at man trodde alle Meas produkter var mønsterbeskyttet og at man derfor nettopp var opptatt av å unngå likhet. Produktene taler imidlertid for seg selv. Satema har benyttet seg av den innsikt bedriften gjennom samarbeid hadde fått om Meas produkter. Dette er brudd på den lojalitetsplikt det må være mellom samarbeidende næringsdrivende. Utnyttelsen av innsikten er rettsstridig og rammes av markedsføringsloven §8. Det var også rettsstridig å sette Mjøen, som tidligere hadde arbeidet med utstyret hos Mea, til å tegne og tilrettelegge pro duksjon av utstyr. 

Uten nevneverdig selvstendig utviklingsarbeid utnyttet Satema et ferdig utviklet produkt. Produktene er derfor blitt like både av utseende og i kvalitet med en derav følgende klar forvekslingsfare. På grunn av likheten og forvekslingsfaren må bedriftene konkurrere om de samme kundene. Det er uten betydning i denne sammenhengen at Mea ikke har innhentet generell Nemkogodkjennelse. Satema kan heller ikke høres med at de veiledende retningslinjer som er gitt om elektrisk materiell, måtte medføre at produktene nødvendigvis måtte få likeartet utforming. Produktene fra andre leverandører viser at andre løsninger var mulig. Etter som Satema ikke har hatt utviklingskostnader, har Satema kunnet selge utstyret til lavere pris enn Mea, slik at Mea blir presset ut av markedet. 

Hvis Satema ikke visste at produktene de lanserte, stred mot markedsføringsloven, har Satema gjort seg skyldig i forsettlig unnlatelse av å sette seg inn i loven regler. Satemas produksjon og markedsføring er kommet i stand på en slik måte, og etterligningen er så klar at det foreligger en urimelig utnyttelse av Meas innsats. Faren for forveksling er klart til stede. Forholdet rammes derfor både av §8 og §9 i markedsføringsloven. Mea har følgelig krav på at produksjonen av produktene opphører og krav på erstatning for påført tap. 

Mea har dessuten anført at markedsføringen av "brakkeinntaket" rammes av mønsterloven §35, da den er en etterligning etter skjøtekassen, som er mønsterbeskyttet. Også mønsterloven gir for "brakkeinntakets" vedkommende hjemmel for erstatning, jfr. mønsterloven §36, og krav på at produksjonen av "brakkeinntaket" opphører, jfr. mønsterloven §37. 

Under enhver omstendighet må Satemas handlemåte rammes av markedsloven §1, som retter seg mot handlinger som strider mot god forretningsskikk. Det var meget klanderverdig av Satema å utnytte både de fordeler bedriften hadde av sin innsikt i Meas produkter etter samarbeidet, og i tillegg å ansette Meas tidligere medarbeider for å tilrettelegge produksjonen av produkter maken til dem bedriften hadde produsert for Mea. Det er vanskelig å beregne Meas tap. Utviklingskostnadene kan anslås til ca 1.5 mill. kroner. Mea var så vidt kommet i gang med markedsføringen av produktene da Satema-produktene kom. Den omstendighet at det er vanskelig å beregne tapet, kan imidlertid ikke føre til at erstatning nektes, jfr. justitiarius Wolds votum i [[Rt-1971-74]]. Det foreligger rikholdig praksis for at bedrifter er dømt til stansning og til å betale erstatning hvor etterligningen ikke er så tydelig som i nærværende sak, jfr. [[Rt-1976-416]], Varmeelementdommen, og [[Rt-1981-418]], Lysgitterdommen. I [[Rt-1985-1011]], Varmeviftedommen, ble det gitt dom for stansning, men ikke erstatning fordi tap ikke var påvist. I [[Rt-1982-899]], Hammerholderdommen, ble det gitt dom for erstatning for tapet. 

Ankemotparten, Satema, har i hovedsak anført: 

De produkter Mea har utviklet, er ikke enestående og innebærer ingen nyskapning. Patentsøknader førte ikke frem. Produktene er heller ikke beskyttet av markedsføringsloven. Således var metoden med brukket monteringsplate som benyttes i undersentralene i bruk i elektrobransjen før Skoglund tok den i bruk. Det samme gjelder metoden med innføring av monteringsplaten nedenfra. Allerede i 1977-78 hadde "Ventilator" en slik løsning. Også selve systemet med hovedsentral, undersentral, eventuelt fordelingssentral var velkjent og lå til grunn bl.a. for "BeSa"s produkter. Systemet ga seg mer eller mindre av seg selv og ble da også anbefalt av Ume, som hadde kommet med sin rapport da Satema begynte å planlegge sin produksjon. Det sto derfor Satema fritt å produsere slikt utstyr som anbefalt i retningslinjene, selv om utstyret på grunn av retningslinjene måtte få mange likhetspunkter med Meas produkter. Satema foretok selv et utviklingsarbeid ved å innhente erfaringer fra entreprenører. Utstyret ble utformet ut fra det behov entreprenørene hadde gitt til kjenne. Den viktigste forskjellen er seriekoplingsluken på undersentralene. Den er av avgjørende betydning på store byggeplasser. Satema viser til vitneforklaringene om dette punkt. 

Man kan da ikke bruke rimelige kabler for kopling mellom skapene. Det er også en ulempe med Meas produkter at de ikke har Nemko-godkjennelse, slik at det må innhentes individuell godkjennelse ved bruk. Meas underskap har heller ikke inspeksjons- og vedlikeholdsluke på sine undersentraler. 

På Meas hovedsentraler er det ingen ting som ikke andre også bruker. Den løsningen Satema har på sin villasentral ble også benyttet for skap som Satema produserte tidligere, før samarbeidet med Mea. 

Mjøen ble ikke tilbudt stilling i Satema før man var blitt klar over at han skulle slutte hos Mea. Han tok ikke med seg og benyttet ikke tegninger fra Mea. Tvert imot trodde han at alle Meas produkter var mønsterbeskyttet og at han derfor måtte unngå likhet i den utstrekning Mea hadde spesielle rettigheter. Så vidt standardisert som produksjonsprosessen er, og så enkle som disse produktene er, måtte det ut fra de retningslinjer som forelå, nødvendigvis bli store likhetspunkter med Meas produkter, uten at det dermed dreier seg om etterligninger og urimelig utnyttelse. Satema har lenge hatt produksjon av annet beslektet elektrisk utstyr. Prinsippene for utforming av midlertidige elektriske anlegg, og dimensjonene på disse, er ikke vesensforskjellige fra andre elektriske produkter. 

Når Satema kan produsere til lavere pris enn på leveransene til Mea, skyldes det at man nå har et rasjonelt produksjonsopplegg. Leveransene til Mea ble fordyret ved at det stadig kom inn nye spesifikasjoner. 

Selv om produktene kan se like ut for ikke-fagfolk, er det ingen forvekslingsfare blant kundene. De er meget nøye med å skaffe seg utstyr som passer for formålet og ikke fører til ekstra omkostninger, jfr. fordelen med seriekopling. Satemas underskap har for øvrig også andre dører og låser. Monteringsplaten har en annerledes knekket profil. Det gir en annen plassering av utsyret enn hos Mea. Videre har Satemas undersentraler andre bein, bærebøyler på sidene og to løftebøyler som gjør kranløfting enklere enn på Mea-skapene. De tre sistnevnte ulikhetene har for øvrig Mea nå selv fjernet ved å ta i bruk samme skapstativ som Satema bruker. Dermed ser undersentralskapene mye mer like ut enn tidligere. Men det har altså Mea selv sørget for ved å ta etter Satemas løsning. 

Sentraler Mea forlanger tatt ut av produksjon, er meget lik sentraler som ikke kreves tatt ut. Dette viser at man står overfor standardprodukter som ikke representerer originalitet. Derfor er de heller ikke beskyttet mot at andre produserer liknende produkter. På det tidspunkt Satema satte i gang produksjon, markedsførte Mea underskap med e*'n dør uten innføring av monteringsplate nedenfra, altså forskjellig fra Satemas underskap med innføring av monteringsplate nedenfra og med to oppadgående luker i front. Når det gjelder løsninger med spalte foran i bunnen på hovedsentralene for utføring av ledninger, er den velkjent og velbrukt i elektrobransjen. 

"Brakkeinntaket" ble laget etter henvendelse fra det firma som produserer Moelven-brakker. "Brakkeinntaket" er således utformet med sikte på å tjene som strøminntak for brakker. Selv om også Meas skjøtekasse kan brukes til dette formålet, har disse to produktene bare delvis overlappende anvendelse. De ser ikke like ut. Produksjon og salg av "brakkeinntaket" strider derfor hverken mot markedsføringsloven eller mønsterloven. 

Markedsføringen av Meas skjøtekasse som et Satema-produkt var en blunder som er stoppet. Formålet var å begrense tap som følge av krav man hadde mot Mea. Dessuten ønsket man å bli kvitt skjøtekasser som lå på lager. Satema produserer ikke og markedsfører nå heller ikke skjøtekasser. Det restopplag man har liggende, stilles vederlagsfritt til disposisjon for Mea. 

Det tap Mea har hatt som følge av at Satema urettmessig markedsførte skjøtekassen, må for øvrig ha vært meget beskjedent, anslagsvis ikke mer enn et par tusen kroner. 

Både etter markedsføringsloven §8 og §9 er det et vilkår at det produkt som påstås beskyttet, representerer en viten som det er rimelig å beskytte, jfr. Bull/Løchen 111. Som anført foran, er det ikke tilfellet i denne saken. Satema kunne for øvrig ha skaffet seg innsikt i Meas produkter ved å kjøpe dem. 

Satema har ikke handlet i strid med god forretningsskikk. Bestemmelsen i markedsføringsloven §1 har liten selvstendig betydning ut over spesialbestemmelsene i §8 og §9, jfr. Bull/ Løchen 49. Et produkt som bygger på tekniske prinsipper som var kjent på forhånd, er heller ikke beskyttet av markedsføringsloven §1, jfr. [[Rt-1985-616]]. 

Det samarbeid som ble innledet mellom partene i 1980, ville gått bra om Mea hadde gjort opp for seg og ikke vanskeliggjort produksjonsprosessen med stadig nye og uklare spesifikasjoner. Satema hadde satset på produksjon av midlertidige elektriske anlegg for byggeplasser og skaffet seg utstyr for slik produksjon. Det ville være urimelig om det forhold at partene i en periode hadde hatt samarbeid, skulle hindre Satema i å gå videre med produksjon av slike produkter. Mjøen hadde ingen avtale med Mea om ikke å ta arbeid i konkurrerende bedrift. Det Satema gjorde, var en videreutvikling av uoriginale og ikke beskyttede produkter. Mea hadde selv på samme måte i sin tid bygget videre på de produkter som den gang forelå. Det foreligger ikke grunnlag for erstatning og for kravet om å stanse produksjonen av de angitte produkter. 

Subsidiært anføres at Satemas inntreden på markedet har hatt liten betydning for Mea. Mea har ikke kunnet fremlegge regnskapstall som dokumenterer vesentlig tap. *** 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: 

Slik markedsføringsloven §8 tolkes, er det et vilkår for at betrodde tegninger/modeller eller lign. skal være beskyttet mot bruk/kopiering at tegningene/modellene representerer en viss originalitet. Også etter markedsføringsloven §9 er det et vilkår for beskyttelse at det produkt som etterlignes, ikke er helt alminnelig. Etter §9 kreves i tillegg at etterligningen fører med seg fare for forveksling. 

Når det gjelder hovedsentralene, er lagmannsretten enig med byretten i at det er en helt klar likhet mellom de to bedrifters produkter. Dørene og låsemekanismen er riktignok noe forskjellig. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Meas hovedsentral i seg selv representerte noe originalt nytt. Selve konstruksjonen med spalte i bunnen for utføring av ledninger hadde lenge vært kjent og brukt i elektriske installasjoner da Meas produkter ble lansert. Det samme gjaldt metoden med fleksible systemer for montering av innhold i selve skapene. Det tilføyes at heller ikke Meas minste hovedsentral, (H-35), var original. Satema hadde selv produsert skap med lignende løsning, dvs. med en utforming som ikke hindret folk i å klatre med stolpesko, selv om det var festet skap til stolpen. 

Meas undersentraler fremstår som et noe mer selvstendig utviklet produkt. Lagmannsretten tviler ikke på at Skoglund har brukt mye tid og omtanke på å finne frem til den endelige form. Dette illustreres for så vidt av ulike modeller fra forskjellige perioder. Den undersentral Mea kom frem til, var enkel å produsere, montere og å betjene. Den representerte klart en forbedring i forhold til det materiell som for øvrig fantes på markedet i 1980. Det kan ikke være avgjørende. Den bygde på velkjente tekniske prinsipper. Metoden med innskyvbar brutt monteringsplate var ikke noe nytt i industrien; heller ikke i elektrobransjen. Etter bevisføringen er det noe mer uklart om metoden med å skyve monteringsplaten inn nedenfra allerede var tatt i bruk i utstyr innenfor denne snevre nisjen i elektrobransjen. I hvert fall må metoden sies å være alment kjent og brukt på en rekke andre områder. Lagmannsretten er kommet til at heller ikke undersentralene representerte noen slik nyskapning at de etter markedsføringsloven var beskyttet mot etterligning. 

Når det gjelder "brakkeinntaket", er det riktig som hevdet av Mea at det er konstruert etter samme hovedprinsipp som Meas mønsterbeskyttede skjøtekasse, for så vidt som det kan sies å bestå av en u-formet aluminiumsdel som er sveiset inn i en annen u-formet aluminiumsdel. Ulikhetene synes imidlertid mer fremtredende enn likhetene. "Brakkeinntaket" er laget for å kunne ta inn og fordele strøm til arbeidsbrakker. Det har derfor et noe annet utstyr enn skjøtekassen, bl.a. har "brakkeinntaket" et hull på baksiden for gjennomføring av strømledning inn til brakken. Dessuten har det kontroll- og monteringsluke. Dette siste er et klart avvik fra skjøtekassen, som er helt lukket og utilgjengelig, slik at de innvendige ledningene ligger beskyttet. 

Selv om de to produktene er laget for ulike formål, kan de riktignok til dels brukes overlappende, men det er neppe rasjonelt. Betegnelsene gir uttrykk for de ulike anvendelsesområdene de er laget for. Lagmannsretten kan ikke se at det er nevneverdig fare for forveksling mellom de to produktene. 

Meas system med hovedsentral, undersentral og skjøtekasse kan heller ikke samlet sett sees å representere en slik originalitet at utstyret sett som helhet er beskyttet. Lagmannsretten viser til at et forsyningssystem med hovedsentral, fordelingssentral og undersentral er skissert og anbefalt i publikasjonen utgitt av Nbi våren 1980. Dette var bl.a. et resultat av Umes utredningsvirksomhet og gir seg langt på vei av seg selv. 

Selv om Meas hovedsentral og undersentral ikke tilfredsstiller det krav til originalitet som må stilles for å få beskyttelse etter spesialbestemmelsene i markedsføringsloven §8 og §9, er lagmannsretten kommet til at Satemas produksjon og salg av disse sentraler var klanderverdig. Det klanderverdige ligger i kombinasjonen av flere forhold. Når Satema kort tid etter et samarbeid som også ga Satema innsikt i Meas produkter - og i markedet - satte i gang produksjon og salg av produkter som både i utseende, anvendelse og kvalitet lå så nær opp mot Meas som de gjorde, har Satema ikke vist tilbørlig lojalitet overfor sin tidligere samarbeidspartner. Det forhold at Satema tilsatte Mjøen 14 dager etter at han hadde sluttet i Mea og satte ham til å forestå produksjonen av liknende produkter, burde også ha tilskyndet Satema til større anstrengelser for å unngå produktlikhet. Satema gjorde heller ikke noe forsøk på å ta kontakt med Mea for å prøve å få i stand en ny og mer hensiktsmessig samarbeidsavtale. Satemas handlemåte er en utnyttelse av Meas innsats som etter lagmannsrettens oppfatning strider mot god forretningsskikk og rammes derfor av markedsføringsloven §1. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å stanse produksjon av de omstridte produkter, men anser det godtgjort at Mea lider tap som følge av Satemas handlemåte. Mea har erkjent at det er vanskelig å beregne tapet og er enig i at erstatningen fastsettes skjønnsmessig. Lagmannsretten legger vekt på at Meas produkter var så vidt nye at Mea ikke hadde rukket å innarbeide seg før Satema kom på markedet. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr. 125000. 

Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er saken delvis tapt og delvis vunnet. Med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd, bør derfor hver av partene bære sine omkostninger både for byretten og lagmannsretten. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. A/S Satema dømmes til å betale erstatning til Mea Produkter A/S med 125.000 -etthundreogtjuefemtusen- kroner, med tillegg av 15 -femten- prosent rente fra motsøksmålets forkynnelse til betaling skjer. For øvrig blir A/S Satema å frifinne. 

2. Oppfyllelsesfristen settes til 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og for lagmannsretten. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]