Vis kilden til LE-1993-1041



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1993-05-13
|Publisert=
LE-1993-01041
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess
|Saksgang=
Vinger og Odal herredsrett Nr. 93-00113 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01041 K.
|Parter=
Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Marit Tønsberg, Sørumsand) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Eckbo, Kongsvinger).
|Forfatter=
Lagdommer Ola R. Melheim, formann, lagdommer Hilde Wiesener Haga, kst. lagdommer Øystein Hermansen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174  Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175 §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181]
}}
      
Det ble avsagt slik kjennelse: 

Saken gjelder kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse. 

B reiste ved stevning 11. mars 1993 til Vinger og Odal herredsrett sak mot ektefellen A, med krav om separasjon, daglig omsorg for tre barn, underholdsbidrag til barn og ektefellebidrag, samt overtakelse av innbo. Samtidig ble det med hensyn til de samme spørsmål begjært rettens kjennelse om midlertidig avgjørelse inntil rettskraftig dom foreligger. 

Vinger og Odal herredsrett behandlet 23. mars 1993 begjæringen om midlertidig avgjørelse. Under forhandlingen inngikk partene rettsforlik, som i henhold til pkt. 6 i forliket gjelder fram til endelig avgjørelse i saken foreligger. A fikk den daglige omsorg for fellesbarna, mens B har samværsrett. B betaler underholdsbidrag til barna, med virkning fra 1. mars 1993. For øvrig fikk B bruksrett til diverse løsøre. 

Rettsforliket omfattet ikke spørsmålet om ektefellebidrag og saksomkostninger. Disse punkter avgjorde herredsretten i kjennelse av 23. mars 1993, hvor også partenes felles påstand om separasjon ble tatt til følge. Herredsrettens kjennelse hadde følgende slutning: 

1. B født xx.xx.58 og A født xx.xx.55 separeres. 

2. A betaler i ektefellebidrag til B kr 1000,- den 1. i hver måned, første gang 01. april 93 inntil endelig avgjørelse i saken foreligger. 

3. Hver av partene bærer sine omkostninger. 

4. Forøvrig er saken forlikt under henvisning til inngått rettsforlik. 

A har i rett tid påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse til lagmannsretten, og lagt ned slik påstand: 

Prinsipalt: 

1. A tilkjennes saksomkostninger med kr 17450,- for Vinger og Odal herredsrett. 

2. A tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet fastsatt til kr 1600,-. 

Subsidiært: 

1. A tilkjennes delvis saksomkostniger for Vinger og Odal herredsrett med kr 13000,-. 

2. A tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet fastsatt til kr 1600,-. 

B har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: 

1. Vinger og Odal herredsretts kjennelse stadfestes. 

2. B, evt. Staten, tilkjennes saksomkostninger for behandlingen i lagmannsretten med kr 2000,-. 

Den kjærende part, A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: 

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er grovt urimelig og vilkårlig. Tvistemålsloven §174 annet ledd må komme til anvendelse, og saksomkostninger ilegges B. A vant saken på de langt fleste og avgjort mest viktige områder, og det var helt åpenbart at dommeren ikke var i tvil for så vidt gjaldt spørsmålet om den daglige omsorg for barna. 

Omkostningene er pådratt i forbindelse med begjæring om midlertidig avgjørelse. B hadde ikke rimelig grunn til å komme med en slik begjæring. Av prosessøkonomiske årsaker bør det lettere tilkjennes saksomkostninger til den som vinner saken på det nærmeste fullstendig i en slik sak enn ved en vanlig hovedforhandling. 

Kjæremotparten, B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: 

Herredsrettens skjønn er ikke grovt urimelig eller vilkårlig. Skjønnet knytter seg til spørsmålet om hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd eller om unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd, annet punktum skal anvendes. Saken må vurderes på grunnlag av forholdene da stevningen ble tatt ut og den senere utvikling fram til forhandlingen ble avsluttet i retten. 

De fem krav som ble behandlet voldte omtrent like mye utgifter hver. Tre av kravene ble i realiteten vunnet av B, mens omsorgsspørsmålet og underholdsbidraget ble vunnet av den kjærende part. Når det gjelder omsorgsspørsmål for barn, kan det ikke legges så stor vekt på prosessøkonomiske hensyn. Omstendighetene tilsier at kjæremålet ikke kan føre fram. 

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram, og bemerker: 

Saken gjelder kjæremål over en omkostningsavgjørelse, og kjæremål kan da bare erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Ved denne vurdering er lagmannsretten bundet av den underordnete retts bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd, annet punktum, som også gjelder ved realitetskjennelser, sml [[Rt-1989-358]]. 

Partene er enige om at det var korrekt av herredsretten å forankre omkostningsavgjørelsen i tvistemålsloven §174. Lagmannsretten er enig i det, da saken dels var vunnet og dels tapt. I og med at rettsforliket ikke løste alle tvistepunkter, kom tvistemålsloven §175 tredje ledd ikke til anvendelse. 

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er svært knapt begrunnet. Det er imidlertid loven hovedregel - tvistemålsloven §174 første ledd - som er anvendt. Ved at ordet "bør" er benyttet, fremgår det at retten ikke har ansett anvendelsen av hovedregelen som en nødvendig følge av at saken dels er vunnet, dels tapt. I enkelte tilfelle må det nok kreves at retten grunngir hvorfor den er kommet til at det ikke skal gjøres unntak etter regelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at omkostningsavgjørelsen i dette tilfellet må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Det er da heller ikke anført i kjæremålet. 

Selve rimelighetsvurderingen av om saksomkostninger burde vært tilkjent den ankende part beror på et skjønn som ikke kan overprøves av kjæremålsretten. Unntak fra denne begrensning i prøvingsadgangen må imidlertid gjøres hvor selve skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig, jf Tore Schei: Tvistemålsloven I side 388. Selv om realiteten i rettsforliket i liten grad imøtekom Bs krav i begjæringen om midlertidige avgjørelser, vant hun ved herredsrettens kjennelse delvis fram med krav om ektefellebidrag. Sett hen til dette og sakens omstendigheter for øvrig, er herredsrettens omkostningsavgjørelse ikke vilkårlig eller klart urimelig. 

Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste. 

Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må A idømmes saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak. Advokat Rolf Eckbo har fremmet et omkostningskrav på kr 2000, som tas til følge. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Herredsrettens kjennelse pkt. 3 stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]