Vis kilden til LE-2019-175658

{{Lagmannsretter
|Instans=Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=2020-05-28
|Publisert=LE-2019-175658
|Stikkord=Strafferett, Grovt bedrageri, Reiseregning, Stortingsrepresentant, Straffutmåling, Allmennpreventive hensyn
|Sammendrag=Saken gjaldt utmåling av straff for grovt bedrageri av reiserefusjon.

Mazyar Keshvari møtte på Stortinget som vararepresentant for Fremskrittspartiet i Oslo mens Siv Jensen var statsråd. Bedrageriet ble begått ved at Keshvari leverte i overkant av 70 reiseregninger til Stortinget med fiktive opplysninger om reisemål, sted og kontaktpersoner for tilsammen kr 449.019. Tingretten fastsatte straffen til fengsel i 7 måneder. Påtalemyndigheten anket straffutmålingen med påstand om 1 år og 6 måneders fengsel.

Lagmannsretten mente Keshvari ikke hadde misbrukt sin makt og myndighet som stortingspolitiker i forbindelse med bedrageriet. Retten sluttet seg til tingrettens vektlegging av allmennpreventive hensyn, men mente dette forholdet var et mer alvorlig tillitsbrudd enn straffenivået i saker med grovt trygdebedrageri. Retten mente også at den lange gjerningstiden og det store antall urettmessige refusjonskrav var straffeskjerpende, mens tiltaltes skylderkjennelse og samarbeid med politiet var formildende.

Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten og forkastet anken, med den endring at Straffeloven av 1902 ikke kom til anvendelse.
|Saksgang=Nedre Romerike tingrett 23.10.2019 - Eidsivating lagmannsrett LE-2019-175658 (sak nr. 19-175658AST-ELAG) - Høyesterett [[HR-2020-1945-A]]
|Parter=Påtalemyndigheten v/Oslo Statsadvokatembeter (statsadvokat Monica Krag Pettersen) mot Mazyar Keshvari (advokat John Christian Elden)
|Forfatter=Lagdommer Torunn Elise Kvisberg, Førstelagmann Nina Sollie, Ekstraordinær lagdommer Trond Christoffersen
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§78 Straffeloven (2005) §78], [https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§371 §371], [https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§372 §372], [https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§387 §387], [https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§388 §388]
}}
Saken gjelder utmåling av straff for grovt bedrageri av reiserefusjon.

Statsadvokatene i Oslo tok 30. august 2019 ut tiltale mot A, født xx.xx.1981, for overtredelse av

<span id="rp-innrykk"><i>For perioden før 31. oktober 2015:</i></span><br />
<span id="rp-innrykk"><b>Straffeloven (1902) § 271, jf. § 270 første ledd nr 1, jf. annet ledd</b></span><br />
<span id="rp-innrykk">for i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning ved å fremkalle en villfarelse ved å bruke uriktige opplysninger, rettsstridig forlede noen til en handling som voldte fare for tap, idet bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade og den skyldige har misbrukt stilling</span>

<span id="rp-innrykk"><i>For perioden etter 1. september 2015:</i></span><br />
<span id="rp-innrykk"><b>Straffeloven § 372, jf. § 371 bokstav a</b></span><br />
<span id="rp-innrykk">for med forsett om å skaffe seg en uberettiget vinning å ha fremkalt en villfarelse og derved rettsstridig forledet noen til å gjøre noe som voldte tap eller fare for tap for noen. Bedrageriet er grovt fordi det særlig legges vekt på at det har hatt til følge en betydelig økonomisk skade, det er begått ved flere anledninger, over lengre tid, og lovbryteren har foregitt eller misbrukt stilling eller verv</span>

<span id="rp-innrykk"><b>Grunnlag:</b></span><br />
<span id="rp-innrykk">I perioden fra desember 2014 til oktober 2018 i Oslo og andre steder, som fast møtende representant på Stortinget for Fremskrittspartiet i Oslo, forledet han Stortingets administrasjon til urettmessig å utbetale seg kr. 450 000 i reiserefusjon for tilsammen 73 reiser som ikke hadde funnet sted. Forledelsen skjedde ved at han fylte ut reiseregningene på formelt riktig måte, men ga fiktive opplysninger om reisemål, sted og kontaktpersoner. I noen tilfeller vedla han kvitteringer for utlegg han hadde hatt i andre sammenhenger, og krevde disse refundert som en fiktiv reiseutgift. Handlingen medførte tilsvarende tap eller fare for tap for Stortinget/Staten.</span>

Nedre Romerike tingrett avsa 23. oktober 2019 tilståelsesdom med slik slutning:

<span id="rp-innrykk">A, født xx.xx.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 271, jf. § 270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd og straffeloven § 372, jf. § 371 bokstav a) til fengsel i 7 – syv – måneder.</span>

Påtalemyndigheten har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning 17. desember 2019 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble avholdt 22. mai 2020 i Lagmannsrettens hus på Eidsvoll. Siktede forklarte seg. Lagmannsretten mottok forklaring fra to vitner, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Aktor la ned påstand om at siktede dømmes til fengsel i ett år og seks måneder.

Side:2

Forsvarer la ned påstand om at straffen nedsettes.

<span id="rp-tittel"><span id="premiss">Lagmannsretten bemerker:</span></span>

Det skal utmåles straff for et grovt bedrageri på om lag 450 000 kroner.

A møtte på Stortinget som vararepresentant for Fremskrittspartiet i Oslo mens Siv Jensen var statsråd. Bedrageriet ble begått ved at A leverte i overkant av 70 reiseregninger til Stortinget med fiktive opplysninger om reisemål, sted og kontaktpersoner.

Vitnet Fretheim som er seksjonssjef på Stortinget, forklarte at stortingsrepresentanter fritt bestemmer over sine reiser. De kan dra på slike reiser, møter og arrangement som representantene selv mener er hensiktsmessig for å treffe velgerne og ivareta sine oppgaver. Stortingsrepresentantene har sitt mandat fra velgerne og er på oppdrag for dem, og det ville derfor være vanskelig for Stortingets administrasjon å vurdere når en reise er nødvendig. Administrasjonen kontrollerte om reiseregningene oppfylte de formelle reglene, men det ble ikke foretatt noen kontroll av reisenes formål eller om reisene faktisk var gjennomført. Kontrollen med reiseregninger er innskjerpet som følge av As sak.

På bakgrunn av bevisføringen under ankeforhandlingen, kan det ikke utelukkes at den første reiserefusjonen som omfattes av tiltalebeslutningen – som gjelder et beløp på 981 kroner for en reise i desember 2014 – knytter seg til en reell og refusjonsberettiget reise. Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at A begikk det første bedrageriet i oktober 2015, og at straffeloven 1902 derfor ikke kommer til anvendelse. Domfellelsen omfatter etter dette grovt bedrageri av 449 019 kroner i perioden oktober 2015 til oktober 2018 ved å kreve refusjon for 72 reiser som ikke hadde funnet sted.

Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i de momenter som etter straffeloven § 372 skal vektlegges ved avgjørelsen av om et bedrageri er grovt, og som også er relevante ved den konkrete straffutmålingen.

Når bedrageriet er på om lag 450 000 kroner, er beløpets størrelse i seg selv tilstrekkelig til at det anses som grovt, jf. straffeloven § 372 bokstav a. Tingretten la til grunn at for et bedrageri på 450 000 kroner er det alminnelige utgangspunkt for straffutmålingen fengsel i om lag seks måneder, jf. [[HR-2004-565-A - Rt-2004-497|HR-2004-565]]. Lagmannsretten er enig i tingrettens utgangspunkt for straffutmålingen, og presiserer at beløpet i eldre dommer må justeres for pengeverdi og reallønnsvekst når de skal gi føringer for straffeutmålingen, jf. [[HR-2019-1935-A]] avsnitt 17.

Side:3

Et sentralt moment for den konkrete straffutmålingen er betydningen av at bedrageriet er knyttet til As verv som møtende stortingsrepresentant, jf. straffeloven § 372 bokstav e.

Aktor fremholdt at det av hensyn til demokratiet er avgjørende at allmenheten kan ha tillit til representantene i den lovgivende forsamling. Allmennpreventive hensyn gjør seg ualminnelig sterkt gjeldende. A har brutt den tilliten velgerne har gitt ham som stortingsrepresentant, ved at han har misbrukt vervet til å oppnå en uberettiget vinning. Han har også brutt den tilliten Stortinget har gitt ham ved den tillitsbaserte reiseregningsordningen. Aktor gjorde gjeldende at det må legges til grunn et markert skjerpet straffenivå for handlinger begått av folkevalgte representanter, og at utgangspunktet for straffutmålingen i en slik situasjon må være fengsel i to år.

Forsvareren fremholdt at A ikke har misbrukt sin makt og myndighet som stortingsrepresentant, men at det er han som privatperson som har sendt reiseregninger. Hensynet til likebehandling tilsier at stortingsvervet ikke kan tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen.

I tingrettens dom heter det om dette:

<span id="rp-innrykk">Slik tingretten vurderer saksforholdet er det særlig to forhold som medfører at saken avviker fra et «alminnelig bedrageri», og som gir grunn til straffskjerpelse; for det første at det er begått av en stortingsrepresentant som i kraft av sitt verv har kunnet begå en formuesforbrytelse. I tillegg representerer bedrageriet et misbruk av den særlig tillitsbaserte ordningen som stortingsrepresentanter har for dekning av reiseutgifter. Begge forholdene tilsier et markert påslag i straffen.</span>

Lagmannsretten er enig med tingretten i dette utgangspunktet. Det grove bedrageriet gjelder utnyttelse av en ordning A har hatt tilgang til som stortingsrepresentant, og er dermed nært knyttet til tillitsvervet. Misbruk av reiserefusjonsordningen kan etter lagmannsrettens syn ikke anses som et privat anliggende, slik forsvarer har anført. Spørsmålet er imidlertid hvor tungt dette tillitsbruddet skal vektes ved straffutmålingen.

I rettspraksis er det noen få eksempler på at folkevalgte politikere har begått økonomisk kriminalitet, men etter lagmannsrettens vurdering er det lite veiledning å hente for straffutmålingen i vår sak.

[[Rt-1986-1013]] gjaldt en tidligere kommunalråd som ble dømt for forsøk på grovt bedrageri, bestikkelse og brudd på tjenesteplikt i en skjenkebevillingssak. I forbindelse med straffutmålingen uttalte Høyesterett:

Side:4

<span id="rp-innrykk">De handlinger domfelte er funnet skyldig i, må ses på som meget graverende. At en offentlig tjenestemann og folkevalgt politiker på høyt nivå blir straffedømt for å ha krevet bestikkelser under slike omstendigheter som her, har knapt noen parallell tidligere i Norge. I tillegg er han – for et annet forhold – dømt etter straffeloven § 324 for en alvorlig forsømmelse av den tjenesteplikt han hadde som kommunalråd i en sak hvor han hadde økonomiske interesser. Som det er fremholdt både av byretten og av påtalemyndigheten, er det påkrevet at det reageres med strenghet overfor lovbrudd av denne art i offentlig tjeneste. Dette tilsies både av hensynet til den tillit publikum må ha til den offentlige forvaltning og til sine valgte politikere, og av hensynet til renslighet i den politiske virksomhet.</span>

Straffen ble satt til seks måneders fengsel.

Avgjørelsen viser at Høyesterett la vekt på hensynet til allmenhetens tillit til folkevalgte politikere ved straffutmålingen. Saken gjaldt imidlertid forsøk på bestikkelser, som etter gjeldende straffelov ville rammes av korrupsjonsbestemmelsene. Som lagmannsretten skal komme tilbake til, er ikke korrupsjonsbestemmelsen relevant i vår sak, selv om noen av de samme hensyn kan gjøre seg gjeldende.

I [[Rt-1989-787]] ble en fylkestingsrepresentant dømt for grovt bedrageri av ca. 97 000 kroner. Høyesterett uttalte:

<span id="rp-innrykk">Jeg er enig med herredsretten i at almenpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon. De straffbare handlinger er begått av en tillitsvalgt representant overfor den fylkeskommune han var valgt til å representere</span>

Også denne avgjørelsen viser at Høyesterett ved straffutmålingen la vekt på at domfelte hadde et tillitsverv som folkevalgt. I denne saken var domfelte fylkestingsrepresentant, og argumentet må gjelde enn mer overfor A som stortingsrepresentant. Straffen i saken ble satt til fengsel i 120 dager.

I [[RG-2013-698]] (Hålogaland lagmannsrett) ble en sametingsrepresentant dømt for bedrageri av 43 000 kroner knyttet til reiseregninger. Lagmannsretten fant det straffskjerpende at bedrageriet var begått av en folkevalgt representant til Sametinget og at overtredelsen representerte et brudd på tillit. Han ble dømt for simpelt bedrageri til fengsel i 45 dager.

Hålogaland lagmannsrett la altså vekt på tillitsbrudd som et straffskjerpende moment, men bedrageriet ble til tross for dette ikke ansett som grovt.

I [[TOSLO-1996-3067]] ble fire tillitsvalgte i AUF dømt for grovt bedrageri i tilknytning til medlemsjuks. De hadde oppgitt galt medlemstall slik at AUF i Oslo fikk utbetalt til

Side:5

sammen 448 000 kroner for mye i medlemsstøtte av Oslo kommune. Ved straffutmålingen uttalte byretten:

<span id="rp-innrykk">Aktor har påstått at bedrageriene innebar en manipulering av de demokratiske prinsipper. Retten kan ikke se hvilke demokratiske prinsipper det siktes til og har for sin del ikke lagt vekt på denne påstand. At bedrageriene kan svekke tilliten til politikere er godt mulig, men heller ikke dette er noe skjerpende straffeutmålingsmoment. På tiden for handlingene var ingen av de tiltalte valgte politikere</span>

Straffene ble satt til fengsel fra 90 dager til 6 måneder, hvorav 90 dager ble gjort betinget for hver av de domfelte.

Forsvarer påpekte at en av de domfelte i saken var vararepresentant til Stortinget. Lagmannsretten bemerker at dette ikke er særskilt nevnt og dermed trolig ikke ble tillagt særskilt vekt ved straffutmålingen, slik at den eventuelle betydningen av dette vervet ikke ble vurdert av byretten.

Oslo forhørsretts dom [[TOSLO-1986-2758]] gjaldt en statsråd som ble domfelt for grovt bedrageri av 32 061 kroner. I skjerpende retning la forhørsretten vekt på at hun hadde «begått det straffbare forhold som utøver av et av landets mest betrodde verv», men på grunn av siktedes helse- og familieforhold ble straffen satt til betinget fengsel i 45 dager.

Aktor anførte at avgjørelsen har mindre betydning i vår sak fordi den gjaldt en statsråd. Etter lagmannsrettens vurdering må et statsrådsverv anses som minst like betrodd og tillitsbasert som et stortingsverv.

Oppsummeringsvis gir tidligere avsagte dommer klart uttrykk for at det er et straffskjerpende moment når et bedrageri er begått av en folkevalgt politiker i forbindelse med dette vervet. Men ved den konkrete straffutmålingen har tillitsbruddet vært vektlagt som et moment sammen med andre straffutmålingsmomenter. Det kan ikke legges til grunn at det generelt er etablert et særskilt og høyere straffenivå for lovbrudd begått av folkevalgte eller andre med tillitsbaserte og betrodde verv, uavhengig av om handlingen er knyttet til utøvelsen av vervet eller ikke.

Aktor fremholdt at bedrageriet A domfelles for har paralleller til korrupsjonshandlinger, fordi han har oppnådd en personlig berikelse ved å bryte den helt spesielle tilliten han har fått som folkevalgt, og at det derfor er relevant å se hen til strafferamme og straffeutmåling i korrupsjonssaker som er regulert av straffeloven §§ 387 jf. 388.

Tingretten vurderte dette slik:

Side:6

<span id="rp-innrykk">Retten kan i noen grad være enig i at det er enkelte sider ved forholdet som A har gjort seg skyld i, og som også i noen grad gjør seg gjeldende ved korrupsjonshandlinger. Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på dette da likevel er vanskelig for å følge argumentasjonen om at straffutmålingen her skal fristilles fra det som er straffutmålingspraksis ved bedrageri. Det er ikke forelagt retten autorative rettskilder som gir grunnlag for å anlegge en slik synsvinkel ved straffeutmålingen.</span>

Lagmannsretten er enig i dette. Lagmannsretten legger vekt på at A ikke har misbrukt sin makt og myndighet som stortingspolitiker i forbindelse med bedrageriet. Forholdet han domfelles for, har ikke påvirket hans utøvelse av stortingsvervet.

Forsvareren fremla flere dommer der Høyesterett har gitt uttalelser om straffverdigheten av korrupsjonshandlinger sammenlignet med ulike økonomiske forbrytelser. Lagmannsretten skal peke på [[HR-2000-355 - HR-2000-356 - Rt-2001-227|Rt-2001-227]], der Høyesterett la vekt på at korrupsjon er en forbrytelse av sterkt samfunnsskadelig karakter. Høyesterett uttalte at de samfunnsmessige skadevirkningene atskiller korrupsjon fra underslag, og noen sammenligning med straffen for denne forbrytelsesarten var det ikke grunnlag for.

Det straffenivået som er etablert i korrupsjonssaker, blant annet i [[Rt-2011-1477]], kan derfor ikke brukes som utgangspunkt i vår sak.

Ved den konkrete straffutmålingen bemerket tingretten følgende:

<span id="rp-innrykk">For øvrig er retten enig i at allmennpreventive hensyn gjør seg i særlig grad gjeldende. Reiserefusjonsordningen det er tale om er en raus ordning hvor stortingsrepresentanten selv kan bestemme behovet for reisen og om den er dekningsberettiget under Stortingets refusjonsordning. I tillegg kommer at ordningen har vært organisert uten reell kontroll med refusjonskravene, d.v.s. den er i stor grad basert på tillit til de folkevalgte.</span>

For å komme fram til et konkret nivå for straffutmålingen, viste tingretten til straffutmålingspraksis for trygdebedrageri og at et trygdebedrageri på 400 000 – 500 000 kroner normalt vil medføre fengsel i 7-8 måneder. Tingretten pekte på at det både for trygdebedrageri og As forhold er tale om misbruk av fellesskapets midler og systemer basert på at mottakerne gir ærlige og riktige opplysninger.

I tingrettens dom heter det videre:

<span id="rp-innrykk">Når retten i tillegg vektlegger at det gjelder misbruk av de økonomiske ytelser som er gitt stortingsrepresentanter i kraft av å inneha landes høyeste folkevalgte tillitsverv,</span>

Side:7

<span id="rp-innrykk">er retten blitt stående ved at et riktig utgangspunkt ved utmålingen er fengsel i 10 måneder, inkludert de skjerpende momentene som er nevnt ovenfor.</span>

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vektlegging av allmennpreventive hensyn og er enig i at det kan være relevant å se hen til det straffenivået som er etablert for trygdebedrageri. Men As forhold er etter lagmannsrettens syn et mer alvorlig tillitsbrudd, slik at straffenivået i vår sak bør ligge noe over straffen for grovt trygdebedrageri.

Ved den konkrete straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at beløpets størrelse tilsier en straff på rundt 5 måneder for et vanlig grovt tyveri, mens et trygdebedrageri av tilsvarende beløp tilsier en fengselsstraff på om lag 7 måneder.

I tråd med rettspraksis legges det vekt på det alvorlige tillitsbrudd A som valgt stortingsrepresentant har begått både mot velgerne og mot Stortinget. Han har hatt et verv som medlem av landets høyeste folkevalgte forsamling, og tillitsbruddet blir derfor tilsvarende alvorlig og tungtveiende. Det finnes ikke sammenlignbar rettspraksis der en stortingsrepresentant har begått lignende lovbrudd.

Etter lagmannsrettens vurdering må straffen settes høyere enn den straffen som utmåles for trygdebedrageri av tilsvarende beløp.

Bedrageriet ble begått fra oktober 2015 til oktober 2018, og denne lange gjerningstiden er straffskjerpende, jf. straffeloven § 372 bokstav c. Det grove bedrageriet knytter seg videre til et stort antall urettmessige refusjonskrav.

Disse straffskjerpende momenter tilsier etter lagmannsrettens vurdering en straff på fengsel i rundt 10 måneder.

I formildende retning legger retten vekt på tiltaltes skylderkjennelse og samarbeid med politiet, jf. straffeloven § 78 bokstav f. Forholdene i siktelsen ble avdekket da Aftenposten laget en reportasje om reiseregningspraksis på Stortinget. I en e-post sendt 4. oktober 2018 fra Stortingets administrasjon til A, ble han orientert om at Aftenposten hadde bedt om innsyn i hans reiseregninger fra flere ulike arrangement. A tok da kontakt med en advokat for å ordne opp i reiseregningene. Han hadde tilgang til de reiseregningene som var innlevert digitalt, og satte opp en oversikt over hvilke reiser og regninger som var fiktive. Denne listen ble oversendt Stortinget før Aftenpostens oppslag og før forholdet ble politianmeldt.

Lagmannsretten legger vekt på at As tilståelse har lettet iretteføringen av forholdet, ved at saken kunne pådømmes som tilståelsessak. A har tatt tak i sin situasjon,

Side:8

samarbeidet med politiet og forsøkt å finne ut av reiseregningsfeilene helt siden han ble varslet om at Aftenposten undersøkte saken.

Aktor anførte at A skal ha en straffereduksjon på 25 % som følge av sin tilståelse og samarbeidsvilje, jf. straffeloven § 78 bokstav f. Lagmannsretten er enig i denne straffereduksjonen.

Siktede forklarte seg i retten om sine helsemessige utfordringer, både langt tilbake i livet og i forbindelse med at reiseregningsbedrageriet ble oppdaget og offentlig kjent. Lagmannsretten legger As forklaring til grunn. På bakgrunn av det alvorlige forhold han domfelles for, vurderer lagmannsretten det likevel slik at hans helsemessige forhold bare kan tillegges helt begrenset vekt ved den konkrete straffutmålingen.

Verken tidsforløpet eller andre forhold gir grunn for deldom.

Lagmannsretten er enig i tingrettens utmåling av straffen til fengsel i 7 måneder.

Anken blir etter dette å forkaste, med den endring at straffeloven 1902 ikke kommer til anvendelse. Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig å utforme ny domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Side:9

<span id="rp-tittel"><span id="slutning"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

[A-mann], født xx.xx.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 372 jf. § 371 bokstav a til fengsel i 7 – syv – måneder.

[[Kategori:Lagmannsretter]]