Vis kilden til LG-1998-1808



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-03-17
|Publisert=
LG-1998-01808
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Indre Sogn herredsrett nr. 98-00080 A - Gulating lagmannsrett LG-1998-01808. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-2000-00701.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ove Veum, Bergen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Thurn-Basberg, Sogndal).
|Forfatter=
Lagdommer Njøsen. Ekstraordinær lagdommer Grimstad. Byrettsdommer Bertelsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§46  Ekteskapsloven (1991) §46], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§73 §73], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176  Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36  Avtaleloven (1918) §36], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-6/§2  Sameigelova (1965) §2], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§7  Plan- og bygningsloven (1985) §7], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§31 §31], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§36 §36], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§50 §50], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§56 §56], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§59 §59], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§65 §65], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§94 §94]
}}
                
Saken gjelder tvist om eierforholdet til Hafslotun hyttesenter i anledning separasjon og skilsmisse samt tvist om hvem som er ansvarlig for studielån som den ene ektefelle opptok under ekteskapet. 

Partene opprettet ektepakt med fullstendig særeie 25. april 1978 og inngikk ekteskap i Holland 12. juni 1978. Begge har vært gift tidligere og har særkullsbarn. De har ikke felles barn. 

På tidspunktet for ekteskapsinngåelsen eide B (heretter kalt B) en boligeiendom sammen med sin tidligere ektefelle, et hagesenter, et parkanlegg samt et firma som tilrettela beplantning rundt motorveier i Tyskland. A (heretter kalt A) var uformuende. 

Partene bodde sammen i Holland til de høsten 1979 flyttet til Aurland. I Aurland kjøpte de en hytte som ble utbedret og benyttet som bolig. Her drev B selskapet Risma Yacht. Penger han hadde fra sine virksomheter i Holland ble investert i selskapet som kjøpte inn lystyachter for utleie/salg. Partene levde av inntektene fra B's næringsvirksomheter i Holland, inntekter fra Risma Yacht samt A's inntekter fra arbeid på en bensinstasjon. Firmaet Risma Yacht fikk økonomiske problemer og boet ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo den 6. mars 1985. Som følge av at inntektsgrunnlaget falt bort i Norge dro B tilbake til Holland. I Holland stiftet han Scandinavian Boat Trading BV hvor to av hans sønner sto som formelle eiere mens B var daglig leder. Selskapet skulle drive med salg av båter til Norden. A flyttet etter til Holland i juni 1986. De kjøpte sammen en større boligeiendom hvor begge sto som hjemmelshavere. Hele kjøpesummen ble lånefinansiert. I tillegg investerte B NLG 43.000 i hageanlegget på eiendommen. Pengene kom fra skifteoppgjør med tidligere ektefelle. Partene levde av inntektene i Scandinavian Boat Trading som gikk godt økonomisk inntil 1988. A hadde bortsett fra en periode på ca 6 måneder ikke inntektsgivende arbeid. Høsten 1989 flyttet A tilbake til Norge. Ifølge A som følge av at hun ikke fikk arbeid i Holland, sykdom og vantrivsel. På det tidspunkt var boligeiendommen utlyst for salg. I anledning flyttingen inngikk partene en innbyrdes avtale om deling av fellesformuen, boligeiendommen med innbo. Avtalen innebar at B skulle betale A NOK 150.000 ved salg av boligeiendommen uavhengig av om salget ga negativ eller positiv salgspris, samt pliktet B å bringe møbler etter oppsatt liste til Norge. B påtok seg å innfri all gjeld i forbindelse med salget og å bære alle løpende utgifter så som gjeldsrenter, skatter m.v. fra avtaletidspunktet. 

I januar 1990 solgte B hagesenteret som i ektepakten er nevnt som hans særeie. Salgssummen NLG 115.000 brukte han til nedbetaling av partenes felles forbruksgjeld. Boligeiendommen ble solgt 4. juli 1990 for NLG 925.000. Hele kjøpesummen med fradrag for kostnadene ble avtalt skulle utbetales B ett år senere. Netto salgssum NLG 918.301,40 ble utbetalt den 2. juli 1991. Etter at felles gjeld var betalt satt B tilbake med NLG 143.735,27. I løpet av 1990/91 tok A fem gymnasfag som ga henne studiekompetanse. I 1992 begynte hun på lærerutdanning ved Høgskulen i Sogndal. Sommeren 1991 fikk B stilling som adm.dir. ved Marina Port Zelande BV. Partene hadde sporadisk kontakt i sommer- og juleferier i perioden 1991 til 1993. Sommeren 1993 ble de enige om å gjenopprette samlivet. B flyttet til Norge i september 1993. 

2. november 1993 inngikk partene kontrakt med Karola og Hans Bjørge Fardal om kjøp av Hafslotun (bygningsmasse på festet grunn på gnr. 153, bnr. 18, 19 og 21 i Luster kommune inkludert driftsutstyret). Eiendommen ble overskjøtet til begge. Kjøpesummen NOK 2.400.000 ble avtalt oppgjort med NOK 700.000 kontant og resten i avdrag a NOK 425.000 som forfalt til betaling den 01.09. hvert påfølgende år. Kontantinnskuddet ble finansiert ved B's egenkapital fra Holland mens avdragene var tenkt finansiert gjennom driften/B's egenkapitalmidler i fra Holland. I løpet av 1994-95 overførte B til sammen NOK 1.680.651 fra Holland. Pengene ble brukt til kontantdelen av kjøpesummen NOK 700.000, senere påkostninger på bygningen, møbelkjøp og vanlig forbruk for begge parter. Senere i 1997 tilførte B virksomheten ytterligere NOK 130.000 som stammet fra salg av hans BMW personbil i Holland. Firmaet som skulle stå for driften av Hafslotun hyttesenter ble registrert på A som innehaver og daglig leder i Foretaksregisteret 8. august 1994. Den 15. september 1994 ble inngått en endringsavtale hvor betalingsvilkårene i kjøpekontrakten ble endret slik at restkjøpesummen skulle oppgjøres pr. 1. september 1994 med NOK 1.065.000. Denne ble lånefinansiert i Fokus Bank med sikkerhet i hyttesenteret. Lånet ble først tatt opp i MT sitt navn og deretter overført til begge. Det ble foretatt investeringer i ombygging av kroa, bygging av nytt hybelhus og kjøp av en brakke. Kroen ble skilt ut fra Hafslotun og solgt til A's sønn den 29. desember 1995 for NOK 2.000.000. Kjøpesummen ble brukt til blant annet refinansiering og bygging av ny kombinert bolig med resepsjon og utleiedel. Etter siste store låneopptak den 10.april 1996 utgjorde gjelden NOK 1.864.000 som inkluderte A's studielån på ca NOK 98.000 som ble konvertert inn under lånet på hyttesenteret. Siden har gjelden vært stabil og det har ikke vært foretatt nedbetaling av gjeld fram til skjæringstidspunktet som partene er enig om er 26.06.97. Etter at MT flyttet fra Hafslotun, har B drevet virksomheten videre. Etter avholdt bokettersyn fattet fylkesskattekontoret vedtak om endring av merverdiavgift 17.09.98. Vedtaket innebar en øking av merverdiavgift, renter og tilleggsavgift på i alt NOK 150.618 som er blitt betalt av B. I anledning samme bokettersyn ble det gjort endringssak i skatteoppgjør for ligningen for inntektsåret 1995 for A. Ny utlignet skatt medførte at hun måtte betale NOK 34.889. 

Eiendommen Hafslo hyttetun er blitt taksert. Taksten av 8. desember 1998 er todelt. Salgsverdi for bolighus med resepsjon og utleiedel er satt til NOK 1.350.000 mens salgsverdi for anlegget med utleiehytter og hybelbygg er satt til NOK 1,1 mill. 

Sogn herredsrett avsa dom i saken den 1. juli 1998 med slik domsslutning: 

«1. B frifinnes. 

2. A er ansvarlig for nedbetaling av sitt studielån. 

3. A betaler til B kr 82.400,- - åttitotusenfirehundrekroner - i sakskostnader innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.» 

A har rettidig inngitt anke til Gulating lagmannsrett. B har gitt tilsvar hvor han har tatt til motmæle. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt den 31.01., 01.02., 02.02. og 03.02.2000 i Bergen tinghus. Partene møtte og ga forklaring. I tillegg til partene hørte lagmannsretten 7 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

A har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Prinsipalt anføres det at Hafslotun hyttesenter ligger i sameie og at hver av partene eier 50% hver som ligger i den enkeltes særeie jf. ektepakten §7. Dette er i samsvar med kjøpekontrakten og skjøtet. De formelle eierforhold samsvarer med de reelle eierforhold. I kjøpeavtalen står begge som kjøpere. Partene gikk bevisst inn i avtalen og er blitt eiere sammen. A var interessert i en bolig. Hennes del av virksomheten var krodriften, men hun var også interessert i hyttedriften. Hun forutsatte at hun skulle inn som eier ved avtaleinngåelsen slik som hun tidligere hadde vært eier i boligeiendommen i Holland. Det er ikke noe som tilsier at partene avtalte noe annet enn at eiendommen skulle eies i sameie, eller forutsatte noe annet. Både selger Fardal og eiendomsmegler ville ha A som avtalepart. B har for lagmannsretten gjennom egne utsagn tilkjennegitt at de skulle eie det sammen. Han ville ta seg av hyttedriften mens A skulle ta seg av krodriften. Avtalen danner et selvstendig grunnlag uavhengig av hvem som foretok innskuddene i eiendommen. Det er ikke tale om proforma. For at det skal foreligge pro forma må begge parter ha avtalt på kontraktstidspunktet at det relle eierforhold ikke er i samsvar med det formelle. Det kan ikke oppstå proforma ved at den ene part hevder det er proforma. Begge parter må være enig om dette. Konsesjonsspørsmålet sier ikke noe om proforma. A skrev ikke på dokumentene for å gi uriktige opplysninger til konsesjonsmyndighetene. For øvrig er det B som har bevisbyrden med hensyn til om det er proforma, jf. Kristi Strøm Bull «Avtaler mellom ektefeller» side 67. 

Om lagmannsretten skulle komme til at sameie ikke er ervervet ved avtale foreligger flere andre selvstendige grunnlag som i seg selv stifter sameie. A har ved sitt innskudd i form av låneopptak med sin lånekapital ervervet eiendomsrett. Det er klar jus at den som påtar seg gjeld for å erverve en eiendom erverver eiendomsrett, jf. Peter Lødrup «Familieretten» 2. utg. side 130 og 136 og Tone Sverdrup «Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv» side 152 og 456. Låneopptak er likestilt med andre former for bidrag så som egenkapital, nedbetaling av den andres lån eller ektefellebidrag gjennom arbeid. A har påtatt seg en gjeldsplikt, et debitoransvar. I herredsrettens dom har en sett bort fra dette med den følge at hun er kommet i en håpløs situasjon ved at hun er fradømt eiendomsretten, men sitter tilbake med et debitoransvar. Ansvaret innad for gjelden bestemmer eierandelen, jf. [[Rt-1977-330]]. 

Egenkapitalen som er tilført fra B stammer fra hussalget. B har ikke dokumentert inntekter av en slik størrelsesorden at han kan ha opparbeidet egenkapital på annen måte. Den avtale som ble inngått høsten 1989 er ingen skifteavtale, men en praktisk avtale i anledning hussalget fordi A skulle reise til Norge. Det skjedde ingen faktisk separasjon ved flyttingen. A hadde ikke til hensikt å ta ut separasjon eller å bryte ekteskapet. Hun oppfattet seg heller ikke som separert. Avtalen innebar et gaveelement som fordi den ikke er inngått i ektepaktsform er ugyldig mellom partene, jf. ekteskapsloven §50. Det medfører at halvparten av det som er overført fra Holland stammer fra midler som er A's. Ved vurderingen av om det er en skifteavtale eller ikke, må usikkerheten om dette, gå ut over B. Avtalen er utformet av B kort tid før A skulle reise. Han hadde ikke på forhånd innhentet hennes mening om avtalen. Det må stilles et særskilt krav til lojalitet mellom ektefellene ved utformingen av en slik avtale hensett til at den ene står igjen med en betydelig sum. Avtalens ordlyd nevner heller ikke noe om at det er en skifteavtale, og A har heller ikke forstått det slik. Formålet var at B skulle kunne selge huset i Holland. Tolkningstvilen må gå utover B. 

Hvis lagmannsretten legger til grunn at det er en skifteavtale kan den ikke inngås med hjemmel i ekteskapsloven §65. I denne situasjonen gjelder den gamle ekteskapsloven. For å kunne kreve skifte kreves formell separasjonsbevilling, jf. overgangsbestemmelsen i ekteskapsloven §94. 

Subsidiært i forhold til skifteavtalens gyldighet anføres at avtaleloven §36 kan anvendes analogisk slik at den kan settes til side som urimelig, hensett til omstendighetene rundt inngåelsen og den etterfølgende utvikling. A har ikke forstått at partene faktisk ble separert, og at B ville utnytte godene av dette. Hun har ikke tatt opp det urimelige i avtalen senere fordi hun anså det som unødvendig all den tid han flyttet tilbake til henne i Norge. 

Atter subsidiært vil en fortolkning av ektepakten tilsi jf. §2 og §6 at det partene har opparbeidet i samlivet blir felles. Ordlyden må sammenholdes med partsforklaringene. Selv om skifteavtalen gjelder, er midlene felles ut fra en tolking av ektepakten. 

Ytterligere anføres som en selvstendig anførsel for sameie at A's ektefellebidrag, jf. ekteskapsloven §36 tredje ledd har etablert sameie. Det er tale om mann/kone bedrift hvor man har stått felles for driften og hvor begge har bidradd med en stor felles arbeidsinnsats. 

Endelig anføres at sameiet er ervervet ved kjøpesummen ved salg av kroen. Den ble benyttet til å nedbetale gjelden på hyttesenteret. Hele senteret hadde vært gjeldfri om det ikke var blitt tatt opp nye lån til finansiering av bolig. Det er åpenbart at A var medeier i kroen. Det var den virksomheten som hun foresto. Den ga et utbytte som ble benyttet til å nedbetale lånet. 

Medeierposisjonen påstås ikke å være større en 50% men begrenset oppad til 50%. Retten må utøve et skjønn ut fra en helhetsvurdering, jf. sameieloven §2 jf. ekteskapsloven §31 annet ledd. 

Atter subsidiært om A ikke skulle bli ansett som sameier vil hun gjøre krav på vederlag etter ekteskapsloven §73 hensett til den arbeidsinnsats hun har nedlagt i forbindelse med driften av anlegget. Den har i vesentlig grad medvirket til å forhindre at verdien til B's særeie er blitt redusert. 

Atter subsidiært kreves særeieavtalen justert i medhold av ekteskapsloven §46 annet ledd. A er blitt urimelig dårlig stillet som følge av denne. Hun sitter fremdeles med gjeldsansvaret og det er særeiet som gjør at hun ikke kvitter seg med det, jf. for øvrig Holmøy, Lødrup «Ekteskapsloven» side 120. 

A krever en andel av driftsinntektene for 1997. Dette utgjør 50% av næringsinntekten på NOK 160.832. Hun har hatt ansvaret for driften. Det følger av brev av 8. juli 1997 fra hennes advokat at hun krevde fordeling av overskuddet av sameiets inntekter siden det alt vesentlige er et resultat av verdiskapning som er gjort av partene i fellesskap mens de fortsatt bodde sammen. 

I forbindelse med at studielånet ble nedbetalt ved låneopptak på eiendommen aksepterte B å overta ansvaret for gjelden. Han aksepterte overtagelse av gjeldsansvaret fullt ut, og han hefter for studiegjelden i sin helhet. 

Det er nedlagt slik påstand: 

Prinsipalt: 

«I HOVEDSØKSMÅLET 

1. 

Prinsipalt: 

A er sameier med sameieandel fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til 50% av bygningsmasse/festekontrakt i gnr. 153, bnr. 18, 19 og 21 i Luster, med tilhørende løsøre og innbo. 

Subsidiært: 

B skal betale til A et pengebeløp, fastsatt etter rettens skjønn. 

2. A tilkjennes en prosentvis andel av næringsinntekten ved hyttesenteret for inntektsåret 1997, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 50%. 

3. A/det offentlige tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. 

I MOTSØKSMÅLET: 

A frifinnes og hun/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for både herredsretten og lagmannsretten. 

Subsidiært: 

I hovedsøksmålet: 

1. A tilkjennes etter rettens skjønn inntil 50 % av verdien av bygningsmasse på festa grunn gnr. 153 bnr. 18, 19 og 21 i Luster, med tilhørende løsøre og innbo. 

2. A tilkjennes andel av bruttoinntekten ved hyttesenteret for sommersesongen 1997 etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 250.000,-. 

3. A eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger. 

I motsøksmålet: 

A frifinnes tilkjennes saksomkostninger.» 

B har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Saken skal vurderes etter norsk rett. Det lagmannsretten skal ta stilling til er om A sine krav har et holdbart grunnlag hensett til deres formuessituasjon da de giftet seg, i forhold til formuessituasjonen da de kom sammen igjen og på tidspunktet da A flyttet fra B. Det følger av ektepakten at partene har avtalt særeie. Formålet med ektepakten var å sikre B's særeiemidler. A hadde ingen formue. Under ekteskapet ble formuen redusert og bygd opp igjen. Nettoverdien i dag utgjør maksimalt NOK 650.000. I realiteten er den lavere hensett til at taksten ikke har tatt hensyn til at B har betalt kravet på merverdiavgift. Et salg ville neppe utbringe den salgssum som taksten angir hensett til at taksten er delt på boligeiendommen og hyttene/hybelhuset. Det er ikke mulig å dele eiendommen ved salg, jf. byggetillatelse av 20.11.95 hvor det i medhold av §7 i plan- og bygningsloven er gitt dispensasjon fra arealdelen i kommuneplanen for oppføring av bolighus på vilkår av at bygningene skal være knyttet til driften av turistvirksomheten, og at det senere ikke er anledning til å dele bygningen fra resten av eiendommen. Den reelle formuen som er tilbake av den formue på NOK 3.000.000 som B hadde ved inngåelsen av ekteskapet, utgjør ca NOK 2-300.000. 

Da partene gjenopptok samlivet i 1993 hadde B ca NOK 1,7 mill. i formue mens A kun hadde studiegjeld og omtrent ikke formue. Det var således en betydelig forskjell i formuessituasjonen. Det er ikke noe å dele. A kan ikke kreve sameie eller penger med den følge at B må ta opp lån for å betale henne. Det ville medføre at næringsvirksomheten ikke lenger vil bære seg, og den vil gå konkurs. Det er i dette lys A's krav med ses. 

Selv om partene ikke hadde hatt særeie, ville A likevel ikke kunne gjort krav gjeldende. B ville i såfall ha krav på vederlag etter ekteskapsloven §59 og resultatet ville bli det samme. 

B har bidradd med egenkapitalen 100%. Dersom vederlaget helt eller delvis skriver seg fra den ene part, er det naturlig å gå ut fra at den som ytet vederlaget er eier, jf. Tone Sverdrup «Stiftelse av sameie ekteskap og ugift samliv» side 64. A har bevisbyrden for at hun er eier, når hun ikke har ytet noe. Det foreligger ingen skriftlig avtale eller muntlig avtale om sameie. Heller ikke har det vært en stilltiende forutsetning som har vært gjensidig. Om det var blitt inngått en slik avtale, ville det medført en formidabel overføring av verdier fra B til A. Det var ingen grunn for B å gi bort halve formuen til A i 1993. Det samsvarer ikke med at han tidligere hegnet om sin egen næringsvirksomhet. B hadde ikke tiltro til A's teft for næringsvirksomhet. 

A kan ikke høres med at avtalen ved samlivsbruddet i 1989 ikke var en skifteavtale og at den ikke var gyldig. Det er helt på det rene at A brøt samlivet med B. Hun søkte i den anledning også bistand hos advokat med tanke på et ekteskapsbrudd. Avtalen var en skifteavtale i forbindelse med at A forlot ham og dro til Norge. Det var ikke noe gaveelement i skifteavtalen på tidspunktet den ble inngått. Det var en gunstig avtale hvor A var sikret NOK 150.000 mens B overtok risikoen for eiendommen og betalte renter og omkostninger frem til den ble solgt. I tillegg kommer at B har påkostet eiendommen med særeiemidler til opparbeidelse av hageanlegg. Uansett hadde hun ikke krav på en halvpart av gevinsten. Eiendommen var stor og spesiell. Det var derfor ikke lett å få en kjøper som ville gi en god pris for den. På tidspunktet da skifteavtalen ble inngått og eiendommen sto for salg, var det ikke mulig å oppnå mer enn NLG 600-650.000. 

Det må også tas hensyn til at salget av hagesenteret for NLG 150.000 gikk til betaling av felles forbruksgjeld. Avtalen er gyldig. Selv den ikke skulle finnes gyldig, var den rimelig. Det er ikke ført bevis for at noe av egenkapitalen som stammer fra Holland tilhørte A's særeie. Overføringene kan ikke gi grunnlag for sameie. Gjeldsopptak kan ikke i seg selv etablere sameie hvor det ikke er foretatt nedbetaling av gjeld. Det at hun har stilt sitt navn til disposisjon på lånedokumentene er ikke tilstrekkelig. Hennes økonomiske situasjon tilsier ikke at hun kunne bidra med noe til nedbetaling av gjeld. At navnet hennes sto på kjøpekontrakten og lånedokumentene, er av formell art. Det var ikke meningen at hun skulle betale noen gjeld eller bære risiko for gjeld. Det vises til at driften og B's egenkapital skulle betale lånene mens A ikke har betalt eller skal betale på noen av lånene. Lånene er sikret med pant i eiendommen, og den har ikke på noe tidspunkt vært overbeheftet. Et eventuelt mislighold ville medføre at banken ville få dekning uten å behøve å gå på henne. Det er B som har hatt risikoen fra begynnelse til slutt. 

Det er gjort krav om at sameie er ervervet ved husmorarbeid. Det er ikke dokumentert at A har utført mer husmorarbeid enn B. Han har vært like mye husfar både i Holland som i Norge. I Holland hadde de betalt vaskehjelp. Partene har ikke felles barn. På den bakgrunn kan anførselen ikke ha noen mulighet til å nå fram. Næringsvirksomheten var B's. Selv om A har arbeidet i denne erverver hun ikke eiendomsrett i den annen ektefelles bedrift. Uansett ville det ha krevd at hun utførte en større arbeidsinnsats over en mye lengre periode enn det hun har gjort. 

Arbeidsinnsatsen i Risma Yacht var også svært begrenset. Den arbeidsinnsats hun har utført er altfor begrenset til at den har medført noe sameie i B's særeie. Det vises til [[Rt-1979-1375]], [[Rt-1980-1403]] og [[Rt-1982-1269]]. Det er ikke noe i denne saken som tilsier at det kan gjøres krav etter ekteskapsloven §46 annet ledd jf. for øvrig [[Rt-1999-718]]. Heller ikke er avtaleloven §36 anvendelig. Ekteskapsloven §65 gjelder ikke ved ektepakt men ved felleseie og er derfor ikke anvendelig. Det foreligger ikke noe urimelig i særeieavtalen som gjør at den helt eller delvis bør settes ut av kraft. Det foreligger ingen urimelighet på tidspunktet for inngåelsen av særeieavtalen og heller ikke ved de etterfølgende forhold. Avtalen gir ikke grunnlag for lemping. Det er tvert i mot B som har kommet dårlig ut i og med at formuen hans er blitt desimert. Studie- og skattegjelden er heller ikke et forhold som kan medføre lemping. NOK 60.000 er nedbetalt på studielånet. A har benyttet bankkontoen til Hafslotun til privatuttak i hele perioden. Firmaet ble registrert på henne fordi hun hadde inntekt som lærer slik at underskuddet kunne fremføres i hennes inntekt med den følge at hun fikk mindre skatt. Det er ikke urimelig at hun selv må bære studielån og skattegjeld. Det er ikke grunnlag for vederlag etter ekteskapsl. §73. Det vises til det som foran er anført og som må få betydning også ved denne vurderingen. Det er åpenbart at hun ikke i vesentlig grad har bidradd til å øke verdien av særeiemidlene. Disse er tvert i mot blitt redusert. 

Det er B som er eier av virksomhet og A har ikke noe krav på å få del i overskuddet for sesongen 97. Uansett har hun ikke krav på andel av overskudd på NOK 160.832. Resultatregnskapet viser et overskudd på NOK 53.485. Det er da tatt hensyn til privatuttak. A vil ha i pose og sekk. Hun kan ikke ha krav både på privatuttak og 50% andel av beløp som hun har angitt. Hennes arbeidsinnsats i 97 er for øvrig begrenset til noen telefoner og noe brevskriving som i selv ikke berettiger noe krav. Antall timer utført arbeid i forhold til det totale antall som ble utført gir ikke grunnlag for vederlag. 

B har ikke avtalt å overta studielånet for A. Alle lån ble samlet under ett. På grunn av at det ikke var særlig forskjell mellom lånerenten i Statens lånekasse og Fokus Bank konverterte man også studielånet inn under lånet som heftet på eiendommen. Tanken var å nedbetale det hele over driften av virksomheten. Det var ingen klar avtale om at B skulle overta gjelden, men det var praktisk på det tidspunktet og forutsatte at ektefellene skulle holde sammen. Bruddet er en bristende forutsetning som gjør at A må hefte for studielånet som er hennes gjeld. 

Det er nedlagt slik påstand: 

«1. Indre Sogn herredsretts dom stadfestes. I dommens pkt. 3 gjøres det tillegg at det fastsettes betalingsfrist for tilkjente saksomkostninger innen 14 dager etter forkynning og med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall og til betaling skjer. 

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med betalingsfrist innen 14 dager etter forkynning og med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.» 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Partene inngikk ektepakt 25. april 1978. Denne regulerer formuesforholdet dem imellom. Det følger av ektepakten §1 jf. §2 at ektefellene ikke skal ha felleseie, men særeie. 

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at B. ved ekteskapets inngåelse var relativt formuende mens A var uformuende. I løpet av ekteskapet frem til Risma Yacht ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo skjedde det ikke noen økning, men en reduksjon av B's særeie. A opparbeidet i samme periode ikke formue på egen hånd. Etter at de begge flyttet tilbake til Holland tjente B en periode godt på virksomheten Scandinavian Boat Trading noe som gjorde at han kunne anskaffe seg en stor og flott boligeiendom på 1,8 dekar med svømmebasseng. Partene er enige om at denne ble ervervet i felleskap ved felles låneopptak. Det er imidlertid på det rene at lånet i sin helhet skulle betjenes gjennom B's inntekter fordi A var uten arbeid eller inntekter. B investerte i tillegg NLG 43.000 i hageanlegget på eiendommen. 

I løpet av den periode A var i Holland til hun flyttet tilbake til Norge hadde hun inntektsgivende arbeid utover ca 6 måneder hvor hun tjente NOK 4-5000 pr. mnd. Inntekten var såpass beskjeden at den i liten grad bidro til å betjene gjelden på eiendommen. Etter at virksomheten til B begynte å gå dårlig i 1988 pga. nedgangstider med fullstendig inntektssvikt til følge i 1989, måtte B påta seg konsulentoppdrag for andre selskaper. Eiendommen ble lagt ut for salg i 1989. Samtidig besluttet A å flytte tilbake til Norge, i følge A, fordi hun ikke fikk arbeid, at hun var blitt syk og mistrivdes. A hevder at flyttingen fra hennes side ikke innebar noen separasjon. I følge B ville A skilles. Det er fremlagt et brev av 12.10.89 hvor fremgår at hun søkte fri rettshjelp ved oppløsning av ekteskapet noe hun ikke ble innvilget. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at avtalen som ble inngått mellom partene i forbindelse med at A flyttet til Norge er en skifteavtale i forbindelse med faktisk separasjon. Avtalen regulerer et skifte av det partene hadde felles og som ikke var omfattet av særeiet. B hadde ikke noe ønske om at A skulle flytte eller at de skulle skilles, men aksepterte hennes valg. 

Lagmannsretten kan ikke se at avtalen på tidspunktet den ble inngått representerte noen forfordeling av B eller var urimelig i forhold til A. B forpliktet seg til å utbetale henne NOK 150.000 uavhengig av om salget innbrakte noen gevinst eller ikke samtidig som B påtok seg ansvaret for all gjeld slik at A ble fri enhver gjeldsforpliktelse. Som påpekt av herredsretten, var avtalen mest sannsynlig gunstig for A på avtaleinngåelsestidspunktet. Det er ikke holdepunkter for at et hurtig salg i forbindelse med at A flyttet fra Holland ville innbringe noen gevinst. 

B påtok seg risikoen med å sitte med eiendommen i påvente av en kjøper som ville gi mer enn NLG 600.000-650.000. At B fikk senere solgt eiendommen til en god pris som gav betydelig gevinst, skyldes, slik lagmannsretten ser det, en generell konjunkturoppgang samt at han tok seg tid til å vente til han fant en kjøper som var spesielt interessert i eiendommen. Avtalen fremtrer som en siuasjonsbestemt forretningsmessig disposisjon uten innslag av gaveelement. 

Lagmannsretten finner ikke ankende parts anførsel vedrørende ekteskapsloven §65 og §94 får betydning i denne sak all den tid §65 gjelder felleseie og ikke ved særeie jf. ekteskapsloven §56 som angir kapitlets anvendelsesområde. 

Heller ikke anførselen vedrørende ektepaktens §2 og §6, om at en fortolkning av disse to bestemmelser medfører at gevinsten skal være felleseie, kan etter lagmannsrettens oppfatning føre frem. 

Avtalen må anses å være balansert. Den innebar ikke et gaveelement. Det er ikke holdepunkter for, som hevdet av A, at B opptrådte illojalt ved avtaleinngåelsen. Det er heller ikke grunnlag for å sette skifteavtalen til side som urimelig ut i fra en analogisk anvendelse av avtaleloven §36. 

Etter at A flyttet i 1989 var det liten kontakt mellom partene. B fikk i 1991en godt betalt stilling som direktør i Marina Port Zeland. Partene gjenopprettet deretter kontakten. Sommeren 1993 ble de enige om å gjenopprette samlivet. Problemet for B var at han hadde en godt betalt stilling i Holland mens han ikke hadde utsikt til å få noen tilsvarende stilling eller inntekt om han flyttet til Norge. Situasjonen for A var annerledes idet hun tok lærerutdanning og ville kunne påregne arbeid og inntekt i fremtiden som lærer. I forbindelse med at partene i 1993, etter å ha vært en tur til Oslo passerte Hafslo, ble B oppmerksom på hyttesenteret, stoppet og så på anlegget sammen med A. Senere ble han oppmerksom på at hyttesenteret sto for salg hos en mekler i Sogndal. B likte anlegget og beliggenheten. Han så det som en mulighet til å etablere en virksomhet i Norge som han kunne leve av. A delte også hans interesser for anlegget hensett til det samme samt dets nære plassering til Sogndal, og at det var en del av kroen som kunne benyttes til bolig. 

Megler, adv. Jan Arild Rømmen, har bekreftet B's forklaring om at det var meningen at B skulle stå som kjøper alene, men at dette ble endret til at også A skulle stå som medkontrahent. Rømmen rådet B til å ha A som medkontrahent etter å ha innhentet informasjon fra Aurland om B. Rømmen oppfattet at B hadde fått et litt «frynsete rykte» etter konkursen i Risma Yacht. I tillegg var han utlending. For å lette konsesjonsbehandlingen og for å få til en smidig overdragelse rådet han ham til å ha henne med som medkontrahent. 

A hevder at midlene som B overførte fra Holland og investerte i hyttetunet halvparten er hennes fordi de stammer fra salget av deres felles boligeiendom. Som nevnt foran finner lagmannsretten at det ble foretatt et skifte av det partene eide felles i 1989. Gevinsten som B fikk ved senere salg av eiendommen ble hans i likhet med at de NOK 150.000 som A mottok ble hennes. Ved gjenopprettingen av samlivet inngikk ikke disse formuer eller det som måtte være igjen av dem som felleseie, men ble i deres respektives særeier. Lagmannsretten finner således ikke at noe av midlene som ble overført fra Holland og investert i hyttetunet tilhørte henne. B har sannsynliggjort at midlene stammer dels fra gevinsten ved salg av eiendommen og dels fra formue som han la seg opp i Holland etter at A flyttet. A kan ikke anses å ha etablert sameie i eiendommen på et slikt grunnlag. 

Lagmannsretten legger til grunn at kjøpet av eiendommen hovedsaklig var begrunnet i B's behov for å få et inntektsgrunnlag i Norge samtidig som dette også dekket deres boligbehov. På kontraktstidspunktet ble det ikke opptatt lån til å finansiere kjøpet. Det ble skutt inn NOK 700.000 i egenkapital som stammet fra B's særeiemidler. Den øvrige del av kjøpesummen skulle betales avdragsvis og dekkes over driften av hyttesenteret. A skjøt ikke selv midler inn i anlegget. Etter lagmannsrettens syn har det heller ikke vært meningen at hun skulle skyte inn penger eller bære noen risiko i anledning kjøpet. Hun utdannet seg til lærer. Det var meningen at hun skulle ta seg arbeid som lærer samtidig som hun skulle delta i driften når det var nødvendig. På avtaletidspunktet har hennes eierposisjon vært av formell og ikke reell art. Det vises til bakgrunnen for at hun ble medkontrahent samt at hennes eierposisjon ikke medførte noen økonomiske investeringer eller risiko for henne. Senere ble kjøpekontrakten reforhandlet og lån opptatt til å nedbetale kjøpesummen. A har stått som låntager dels alene og dels sammen med B. At lånene har stått i hennes navn, tilsier ikke at hun reelt har vært ansvarlig for dem. Det avgjørende blir hvem som internt mellom partene har vært ansvarlig for lånene jf. Tone Sverdrup «Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift sameie» s. 456. Det er ikke holdepunkter for at A skulle bidra med betaling av renter og avdrag på lånene. Realiteten er at B var ansvarlig for lånene og skulle betale dem gjennom driften og egenkapital fra Holland. Etterfølgende adferd etter samlivsbruddet viser også dette jf. at B har betalt på lånene og på avgiftskrav som stammer fra perioden før samlivsbruddet. A har ikke bidradd med noe i den anledning. A har ikke på noe tidspunkt vært i en situasjon der hun risikerte å måtte betale på lånene. Det vises til at B ikke har misligholdt dem og til at lånene hele tiden har ligget godt innenfor lånetakst slik at det til enhver tid har vært en restverdi som buffer ved et evt. mislighold. A har slik lagmannsretten vurderer det ikke etablert sameie i eiendommen ved låneopptak som har finansiert kjøpesummen. 

Fra låneopptaket til finansiering av restkjøpesummen frem til skjæringstidspunktet har det ikke skjedd noen nedbetaling av gjeld av særlig betydning. Lånene har ligget stabilt på ca NOK 1.800.000. Det har således ikke skjedd noen økning av egenkapitalen i anlegget mens ekteskapet besto. Salget av kroen innebar ikke noen reell gevinst. Kjøpesummen ble reinvestert i hyttesenteret til oppføring av ny bolig med resepsjon og en utleieenhet i stedet for kroen som hadde egen boligdel. Gjelden har holdt seg stabil, men slik at man overførte A's studielån til lånet på hyttetunet. 

Det neste spørsmål som reiser seg er om hun har etablert sameie ved sin arbeidsinnsats på hyttesenteret. B har hele tiden hatt fulltidsbeskjeftigelse med å drive hyttesenteret, foreta vedlikehold og utbygging. A har i perioden 1994-97 arbeidet i stilling som lærer først 28,5 %, så 42,4% og dernest i 1996 og 1997 80% og mer. Frem til kroen ble solgt 29.12.95 hjalp hun til med driften i helger og sommersesongene. Etter salget av kroen arbeidet hun i mindre grad da det ikke var behov for hennes arbeidsinnsats. I stedet trappet hun opp sin stilling som lærer. Hennes arbeidsinnsats er av så kort varighet og intensitet at den isolert sett ikke kan etablere noe sameie i den annen ektefelles bedrift. Den har i tillegg som foran nevnt ikke medvirket til noen økning av egenkapitalen i eiendommen. 

A har subsidiært gjort krav på vederlag i medhold av ekteskapsloven §73. Hensett til den takst som foreligger og som ikke er bestridt av ankende part, har ikke B's egenkapital øket i forhold til det han har investert av særeiemidler i senteret og særeiemidler som har gått til felles personlig forbruk. Egenkapitalen er i stedet blitt sterkt redusert. Videre kommer, slik lagmannsretten ser, at det er usikkert om det vil kunne oppnås en salgsum for anlegget tilsvarende taksten. Det er tale om en eiendom som vil ha begrenset med interessenter og hvor man er avhengig av å få en kjøper som ønsker å drive hele eiendommen som et hyttesenter. Det er ikke adgang til å skille ut boligeiendommen og selge den seperat jf. delingsforbudet i forbindelse med kommunens byggetillatelse av 20.11.95 om oppføring av en boligdel. Dertil kommer at B har dekket avgiftgjeld med NOK 150.618 som må gå til fradrag i en evt. salgssum. Det synes mest sannsynlig at anlegget ville gi noe lavere nettogevinst ved et evt. salg i dag en det taksten viser. Lagmannsretten kan ikke se at A's arbeidsinnsats på noen måte vesentlig har har medvirket til å øke B's særeiemidler eller hindret at særeiemidlene er blitt ytterligere redusert. 

Lagmannsretten finner heller ikke at A som følge av særeieavtalen er blitt urimelig dårlig stilt slik at hun har krav på vederlag etter ekteskapsloven §46 annet ledd. Dette gjelder selv om hun må svare for studielånet og skattegjelden. Det vises til det som er referert ovenfor om utviklingen av formuessituasjonen. Pr. i dag er situasjonen at A har fått seg en utdannelse og stilling som lærer mens B som forlot en godt betalt stilling i Holland nå er avhengig av hyttesenteret som levebrød. Hans muligheter på arbeidsmarkedet i Norge er begrenset hensett til hans alder og manglende formell utdannelse. I følge B er hans muligheter til å starte opp i Holland begrenset all den tid all hans egenkapital er bundet opp i hyttesenteret samt at at han pga sin alder finner det vanskelig påny å starte annen virksomhet. 

Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort fra A's side at det foreligger en avtale om at hun skal ha halvparten av driftinntektene NOK 160.832 for inntektsåret 1997. Brevet som det vises til innebærer ikke at B er forpliktet ihht. det som A's daværende advokat anfører på vegne av A. A flyttet 26.06.97. Med bakgrunn i at B er reell eier av hyttesenteret kan A ikke få medhold i sitt krav om å få halvparten av driftsinntektene for inntektsåret 1997. 

Studielånet ble konvertert i et lån på hyttesenteret fordi det var praktisk å slå all gjeld sammen og og å ha en bankforbindelse. A har ikke sannsynliggjort at B derved påtok seg å overta gjeldsansvaret fullt og helt. Meningen har vært at lånet skulle betjenes gjennom driften under forutsetning av at ekteskapet vedvarte og at A bidro til det felles underhold med sin inntekt. Ved den faktiske separasjon falt denne forutsetningen bort, og A må følgelig hefte internt mellom partene for den del av lånet som refererer seg til hennes opprinnelige særgjeld, nemlig studielånet. Hun kan således ikke gis medhold i sitt krav om at B hefter for hele eller deler av studielånet. 

Anken har etter dette vært forgjeves. Herredsrettens dom blir å stadfeste. 

I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir ankende part pålagt å betale saksomkostninger i det særlige omstendigheter som kan frita ikke finnes å foreligge. 

Sakens bevistema har vært omfattende, spesielt under ankesakens forberedelse, men også under hovedforhandlingen. Ankende part har fremsatt en rekke provokasjoner som har nødvendiggjort en stor arbeidsinnsats fra ankemotpartens prosessfullmektig å besvare og imøtegå. I tillegg kommer at første gangs ankeforhandling måtte avlyses pga. sykdom etter den var startet. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i samsvar med inngitt omkostningsoppgave til kr 167.866 hvorav salær utgjør kr 152.000 og det øvrige reise- og oppholdsutgifter, jf. tvistemålsloven §176. 

Ut fra det resultat som lagmannsretten er kommet til finnes det ikke grunn til å gjøre endringer i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Denne blir derfor å stadfeste. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Indre Sogn herredsretts dom stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 167.866 - kroneretthundreogsekstisjutusenåttehundreogsekstiseks - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom. 

3. Tilkjente saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett forrentes med 12 % pa fra forfall. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]