Vis kilden til RG-1944-115



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1945-01-09
|Publisert=
RG-1944-115 (27 1944)
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Kjæremålssak nr. 32/44 (Hl. nr. 190/44).
|Parter=
Den kjærende part: Staten v/ Trafikkdepartementet. (H.r.advokat Valentin Voss.) Motparter: Olaf Amundsen, Stai, m. fl. (O.r.sakf. Alf Rabe, Koppang.)
|Forfatter=

|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/§16  Vassdragsreguleringsloven (1917) §16], [https://lovdata.no/lov/1940-03-15-3/§16  Vassdragsloven (1940) §16], [https://lovdata.no/lov/1911-08-04/§19  Vassdragsreguleringsloven (1911) §19], [https://lovdata.no/lov/1911-08-04/§20 §20], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§2  Skjønnsprosessloven (1917) §2], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/  Skjønnsprosessloven (1917)], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/§20 §20], [https://lovdata.no/lov/1926-03-12-3/§166  Trustloven (1926) §166], [https://lovdata.no/lov/1926-03-12-3/§93 §93]
}}
           
Sør-Østerdal herredsrett avsa den 28. mars 1944 kjennelse med slutning: «Begjæring om skjønn etter vassdragsreguleringslovens §16 blir å ta til følge. Skjønnet berammes etter konferanse med prosessfullmektigene.» 

Staten har erklært kjæremål og har nedlagt påstand om at saken avvises. 

Motpartene Olaf Amundsen m. fl., i alt 60 grunneiere i Stor-Elvdal, har påstått kjæremålet avvist (forkastet) og seg tilkjent forsvarsomkostninger hos den kjærende part. 

Om sakens gjenstand henvises til den avsagte kjennelse. 

Den kjærende part, Staten, har påberopt seg de samme betraktninger som den har gjort gjeldende ved herredsretten. Den påstår at de skadelidende ved en regulering ikke har adgang til selv å begjære reguleringsskjønn etter vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 §16 og at det først må avgjøres ved de alminnelige domstoler om det foreligger erstatningsplikt for den som har utført reguleringsanlegget. 

Staten påstår videre at det ikke er noen sammenheng mellom de skader grunneierne i Stor-Elvdal nå lider og reguleringen av Aursunden. Det uttales at dette spørsmål ikke egner seg til avgjørelse prejudisielt, men at del først må konstateres ved ordinært søksmål om det foreligger den 

fornødne sammenheng. 

* 

Ved stevning av 15. mai og 3. juni 1943 har advokat Rabe på vegne av i alt 60 grunneiere i Stor-Elvdal begjært skjønn etter vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 §16 til bestemmelse av den erstatning saksøkerne tilkommer hos Den norske Stat for all skade på «jord, skog, hus, avling, redskaper, ødelagte isveier og fiske, nedsatte dyrkingsmuligheter, ødelagt elvevern og hva dermed står i forbindelse m.v.», som er en følge av at Staten «har regulert vannføringen i Glåma ved å regulere avløpet fra Aursunden. 

Saksøkerne hevder at vann- og isforholdene i Glåma etter at Aursundreguleringen ble satt i verk har artet seg helt forskjellig fra før reguleringen. Det voldes nå vinter og vår ved vinterisgang, overvatning og tilisinger, skader på jord og avling og fiske og på trafikken i vassdraget. En umiddelbar årsak er også, hevdes det, at det naturlige elvevern 

Side:117 

mange steder er ødelagt ved flom - som igjen skyldes reguleringen - og jord og skog således blitt liggende uten tilstrekkelig beskyttelse mot vann og is. Ved oppdemningen av Aursunden i den vannrike del av året, således at magasinet forutsettes fylt om høsten og ved slipping av vann i den vannfattige del - vinter og vår - skal sjøen ha mistet sin naturlige reguleringsevne. Mens overvatninger høst og vinter før reguleringen var ukjent i Stor-Elvdal, er det nå en hyppig foreteelse. 

På dette grunnlag mener saksøkerne at Staten som er ansvarlig for Aursundreguleringen, også er ansvarlig for den skade som allerede er påført dem og for skade som reguleringen i framtiden vil volde. De mener at reguleringsloven av 1917 åpner adgang også for den skadelidende til å begjære skjønn etter lovens §16 når eksproprianten selv ikke er villig, uten at det skal være nødvendig å gå omveien om dom på Staten for dens plikt til å begjære reguleringsskjønn. Saksøkerne har nedlagt følgende påstand: 

1. Skjønnsretten fastsetter overensstemmende med bestemmelsene i lov om Vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 den erstatning som tilkommer saksøkerne som eiere eller bruksberettigede til de faste eiendommer som er nevnt i stevningen for skade, ulempe eller innskrenkning som Aursundreguleringen medfører for deres før nevnte eiendommer eller eiendomsherligheter - erstatningen å utrede av saksøkte. 

2. Saksøkte tilpliktes å betale alle omkostninger ved skjønnssaken og skjønnet - herunder etter nærmere bestemmelse av skjønnsretten nødvendige utgifter til teknisk og juridisk bistand. 

Staten ved Arbeidsdepartementet har påstått skjønnsbegjæringen avvist og staten tilkjent saksomkostninger. Det hevdes at den angivelig skadelidende ved en regulering ikke har adgang til selv å begjære reguleringsskjønn etter lovens §16. Det må først avgjøres ved de alminnelige domstoler om det foreligger erstatningsplikt for dem som har utført reguleringsarbeidet, hevdes det, og det bestrides at Staten har ansvar for de skader som saksøkerne krever erstattet. 

Retten har besluttet å avgjøre kravet på avvisning under saksforberedelsen med hjemmel i Tl. §93 jfr. skjønnslovens 

Side:118 

§2 og på grunnlag av det foreliggende skriftlige materiale og av rettens formann alene, jfr. Tl. §166. 

Retten bemerker: Regulering av Aursunden ble besluttet gjennomført som statsregulering ved kgl. resl. av 13. mai 1921. Det ble i de følgende år holdt ekspropriasjonsskjønn etter vassdragsreguleringslovens §16 for reguleringsbassenget og for de tilstøtende deler av vassdraget, i syd inntil Tynset sydgrense, men ikke for de deler av Glåmavassdraget som ligger lenger syd, således heller ikke for Stor-Elvdal. Grunneiere etter vassdraget sønnenfor Tynset har imidlertid ment at de har lidt skader på sine eiendommer som følge av reguleringen og har senere reist en rekke rettssaker mot Staten med krav på erstatning, med det utfall at Staten er dømt til å betale, eller forlik er inngått. Krav om skjønn etter reguleringslovens §16 er ikke tidligere framsatt innen dette domsogn hverken av Staten eller av grunneierne. 

At Staten som ansvarlig for reguleringen har adgang til å begjære skjønn etter lovens §16 på et hvilket som helst tidspunkt lar seg neppe bestride. Det er også antatt i en rekke tilfeller - men er måskje ikke utvilsomt, idet begrunnelsen for et slikt rettskrav synes noe uklar, når forbehold ikke er tatt i konsesjonsvilkårene - at de skadelidende ved dom kan få regulanten tilpliktet å holde reguleringsskjønn, når det sannsynliggjøres at reguleringen har voldt skade. Det er også i flere tilfeller antatt av Høyesterett - således [[Rt-1920-837]] og [[Rt-1920-873]] og [[Rt-1925-68]] - at den som anser seg skadelidende ved reguleringen kan innbringe sine krav for ekspropriasjonsretten så lenge denne fremdeles er i funksjon. Det kan derimot ikke sees å være avgjort av domstolene om den angivelig skadelidende, således som i foreliggende tilfelle, kan begjære ekspropriasjonsskjønn, når skaden påstås å ramme i et distrikt der skjønn etter reguleringslovens §16 overhodet ikke har vært holdt, og skjønnsforretningene i de øvrige distrikter som rammes av reguleringen, forlengst er sluttet. H.r.advokat Magne Schjødt gir i Ekspropriasjonsprosessen s. 59 uttrykk for tvil om spørsmålets besvarelse. Professor Skeie synes derimot i en framlagt erklæring av 10. september 1939, som er gitt til bruk i annen sak, å mene at de skadelidende ikke har slik adgang. Han betegner det som en «grunnsetning at det er konsesjonæren 

Side:119 

(ikke de skadelidende) som skal rekvirere erstatningsskjønn». I Kolbenstvedt og Olafsens kommentarutgave av «Norges Vassdrags- og Elektrisitetslover» hevdes side 53 og 58, at den angivelig skadelidende selv har adgang til å påstevne ekspropriasjonsskjønn. 

Således som reguleringslovens §16 lyder synes den ikke å gi noen utvetydig regel, om det er bare regulanten som kan begjære skjønn holdt. Heller ikke synes det å framgå av lovens forarbeider. Loven pålegger bare en plikt til å avstå visse goder og til å tåle visse byrder mot erstatning etter skjønn. Selv om bestemmelsen rimeligvis tenker seg som det regelmessige, at det er eksproprianten som begjærer skjønnet kan det ikke inses at ordlyden ikke åpner adgang også for den skadelidende til å sette skjønnet i gang. Heller ikke andre av reguleringslovens bestemmelser synes å gi uttrykk for, at skjønn etter §16 alene kan påstevnes av regulanten. Dens §20 nr. 2 sett i forbindelse med den tilsvarende §19 i reguleringsloven av 1911 inneholder endog en forutsetning om at også skadelidende kan begjære skjønn etter loven, uten at dog denne forutsetning er avgjørende også for hans adgang til å begjære skjønn etter §16. 

Åpner loven således som den lyder adgang til reguleringsskjønn etter begjæring av skadelidende, foreligger neppe noen grunn for rettsordenen til å søke å avskjære den som mener seg skadelidende ved en regulering adgang til å få avgjort på den presumtivt hurtigste og samtidig helt betryggende måte gjennom sakkyndig rettslig skjønn om han er skadelidende og i tilfelle skadens omfang. I det øyeblikk rettspraksis tillater en angivelig skadelidende å reise sitt krav ved en ekspropriasjonsrett, som ennå er i virksomhet, men uten hensyn til om han er innkalt til denne - jfr. de foran siterte avgjørelser i Rt-1920- og 1925 - synes det å være erkjent, at skadelidende kan opptre som saksøker ved ekspropriasionsretten. Noen prinsipiell forskiell synes forsåvidt heller ikke å foreligge enten ekspropriasjonsretten ennå er i virksomhet, eller den trer i virksomhet som følge av skadelidendes begjæring. Når bygningsloven av 22. februar 1924 §42 nr. 2 praktiseres således at grunneierne påstevner skjønn, hva advokat Schjødt meddeler i Ekspropriasjonsprosessen s. 59-60, ligger vel også heri at hverken 

Side:120 

prinsipielle eller praktiske hensyn finnes å være til hinder for at skadelidende reiser ekspropriasjonsskjønn. 

Den vesentligste innvending mot denne adgang for skadelidende ligger måskje i reguleringslovens hovedregel i §20 nr. 2, første punktum, om omkostninger ved skjønn. Det vil kunne lede til misbruk hvis den angivelig skadelidende skal ha anledning til på regulantens bekostning å sette i gang kostbare skjønn, som dette ofte vil være, uten å risikere mer enn å bli pålagt 1/4 av utgiftene. Men det er vel på den annen side neppe mer rimelig at den som mener seg å være påført - en måskje mindre, men for ham vesentlig - skade ved forføyninger av Staten eller som regel meget kapitalsterke sammenslutninger, skal være henvist til den måskje tvilsomme vei ved alminnelig rettergang først å få dømt regulanten til å påstevne skjønn. Det er ikke for meget forlangt at den som avbryter de tilstander som fra gammelt har rådet i vassdraget også på forhånd treffer alle forføyninger til å sikre de eldre interesser i vassdraget mot enhver forutseelig skade, og seg selv mot overraskelser. Og dette kan iallfall i vesentlig grad gjøres ved å begjære omfattende skjønn etter reguleringslovens §16. 

Den vesentlige regulator for misbruk av den angivelig skadelidendes rett til å begjære skjønn må ligge i kravet til den grad av sannsynlighet som skaffes til veie for at reguleringen har bevirket forandringer i de gamle tilstander i vassdraget og derved også at de eldre økonomiske interesser er skadet eller utsatt for skade. Det kan på dette tidspunkt ikke kreves fullt bevis for at skade er lidt eller f framtiden vil inntre, og heller ikke for at skaden i tilfelle skyldes reguleringen. Begge deler skal avgjøres av skjønnet. Men det må iallfall kreves at den som anser seg skadelidende sannsynliggjør muligheten av at de endringer som ved reguleringen er foretatt i vannets naturlige løp, også har Øvet - eller vil øve - skadelig virkning på hans rettsgoder i vassdraget. Men under denne bevisføring må det også stilles visse krav til regulanten. Han kan ikke innskrenke seg til å bestride skade eller årsakssammenheng, men plikter selv for å avverge skjønnet å sannsynliggjøre at hans inngrep i de bestående faktiske tilstander ikke er egnet til å volde skade for saksøkerens interesser. 

Side:121 

De oppgaver som foreligger fra saksøkerne om den utførte regulering, de påførte skader og årsaksforholdet mellom dem er ikke meget omfattende. Saksøkernes prosessfullmektig har bedt saken utsatt til avhør av parter og vitner, såfremt retten måtte finne det foreliggende materiale utilstrekkelig til å kunne ta til følge begjæringen om skjønnets fremme. På den annen side har Staten ikke bestridt de foreliggende anførsler om regulering og inntrådt skade, men alene årsakssammenheng mellom dem. 

Retten finner at saksøkerne ved det foreliggende materiale har tilfredsstillet det krav til bevis som påhviler dem for å få skjønnet fremmet. Reguleringen av Aursunden er meget omfattende. Før reguleringen hadde sjøen en «naturlig reguleringsevne» på 20 millioner m3. Ved reguleringen er innvunnet et magasin på 215 millioner m3. Reguleringens hensikt er å bevirke en mer hensiktsmessig fordeling av vannavløpet over hele året, og dermed en mer økonomisk utnyttelse av vannkraften. Det synes rimelig at en så omfattende endring i disse vannmassers naturlige løp må øve sin virkning på isdannelse og isløsning - og på tidspunktene for begge deler - i vassdraget nedenfor, formentlig mest i de nærmere liggende deler og dermed også på de eiendommer som støter til og de interesser som knytter seg til dem. I en rekke tidligere rettssaker i dette domssogn i de siste 10-15 år om skader voldt ved Aursundreguleringen, som alle er endt med ansvar for Staten, er antatt at reguleringen har bevirket så vesentlige endringer i vannets løp i vassdraget at senere skader som tidligere var ukjent eller iallfall særdeles sjeldne, i mangel av annen rimelig forklaring er antatt å måtte skrive seg fra reguleringen. Det vises til «Isgangssaken» fra Stor-Elvdal inntatt i [[Rt-1936-659]], og til [[Rt-1941-86]], som såvidt sees er de eneste av disse saker som er forelagt for Høyesterett. De skader som nærværende sak knytter seg til gjelder eiendommer nettopp i de samme strøk av Glåma - fra Bjørånes til Koppangsøyene - og skadene knytter seg som i disse saker også til oppvatning og isdannelser som, hva angår tidspunktet for deres inntreden og deres virkninger var ukjent før reguleringen. 

Det begjærte skjønn blir således å fremme. Det vil tilligge 

Side:122 

saksøkerne under skjønnet nærmere å påstå og klarlegge for hver enkelt hvilken skade de er tilføyd eller utsatt for, således også om det for hver enkelt skadelidende handles om hittil lidt skade, framtidig skade eller begge deler og om Statens ansvar for disse skader. Det vil også under skjønnet bli avgjort om foreldelse av kravet for noen del er inntrådt. 

Spørsmålet om saksomkostninger som hittil er voldt antas å burde avgjøres i forbindelse med det endelige skjønn. 

Rettsmøte for skjønnet vil bli berammet etter konferanse med prosessfullmektigene. 

SLUTNING: 

Begjæringen om skjønn etter vassdragsreguleringslovens §16 blir å ta til følge. Skjønnet berammes etter konferanse med prosessfullmektigene. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. 

Det inses ikke at det ut fra loven om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 og skjønnsloven kan trekkes den slutning at en skadelidende ikke selv kan forlange skjønn avholdt. Tvertimot forutsetter vassdragsreguleringslovens §20 punkt 2 - jfr. loven av 1911 §19, 2 - at skjønn kan forlanges av en annen enn den som utfører en regulering. Det er nevnt av den kjærende at loven også taler om andre skjønn enn erstatningsskjønn som i nærværende sak omhandlet og at bestemmelsen i §20, 2 kun tar sikte på dem. Paragrafens øvrige bestemmelser gjelder imidlertid uomtvistelig også skjønn som i nærværende sak, og det kan fra lovens egne ord ikke trekkes noen slik begrensning som av den kjærende påstått. 

Heller ikke synes det ut fra betraktninger ellers utenfor lovens ord å være nødvendig eller berettiget å trekke den slutning at en skadelidende for å få skjønn først må anlegge sak ved de alminnelige domstoler. 

Det er påberopt en rekke pådømte saker hvor det ved herredsretter og overretter er gått fram på den måte at det først ved dom er avgjort at det foreligger skade som må erstattes og at reguleringsskjønn blir å avholde av vedkommende 

Side:123 

ekspropriant. Nærværende rett er ikke overbevist om at dette under den nåværende rettergang er den eneste framgangsmåte (hvis den overhodet er riktig), og de påberopte saker gir et avskrekkende bilde på hvor irrasjonell og tungvint en framgangsmåte som den av den påkjærende påstått i virkeligheten er. Den første sak som anlegges vil av lett forståelige grunner ha en tendens til å flyte over sine grenser, og under den vil uvegerlig bli behandlet spørsmål som senere skal avgjøres av reguleringsskjønnet; dommen i første instans vil ofte bli påanket, og så vil det hele til sist komme om igjen for skjønnsretten. 

Det er skjønnsretten med dens særlige fagkunnskap, jfr. vassdragsreguleringslovens §20, som skal avgjøre både i hvilken utstrekning en regulering medfører skade og erstatningens størrelse. Det harmonerer ikke hermed at man først krever saken behandlet av de alminnelige domstoler til avgjørelse av at det foreligger erstatningsplikt. 

Det sier seg selv at en rettsformann og senere en kjæremålsrett før skjønn er holdt, må være varsom med å nekte et skjønn fremmet fordi den ikke finner at det foreligger skade som er voldt ved reguleringen. Noe avgjort forhåndsbevis kan ikke kreves. Det må være nok at de som krever skjønnet ikke fremsetter krav som kan betegnes som åpenbart grunnløse, og at kravene etter sin art står i forbindelse med ekspropriasjonen. 

I nærværende sak har saksøkerens eiendommer som støter til det vassdrag hvor reguleringen har vært foretatt, og det er påberopt skader som er alminnelige og typiske ved slike reguleringer, og det er konstatert i en rekke dommer at skade på eiendommer i motpartenes strøk av Glåma er voldt ved reguleringen. Under disse omstendigheter er det ikke grunnlag for å nekte skjønnet fremmet. 

Motpartene i saken har begjært oppnevnt sakkyndige og begjært avhørt parter og vitner for å godtgjøre at skade er voldt ved reguleringen, men retten finner slik bevisopptagelse under kjæremålssaken unødvendig. 

Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. 

Den kjærende part ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Side:124 

 

SLUTNING: 

Herredsrettens kjennelse stadfestes. 

Staten ved Trafikkdepartementet betaler til motpartene Olaf Amundsen m.fl. saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 300.00 - tre hundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]