Vis kilden til RG-1959-460



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1959-01-26
|Publisert=
RG-1959-460
|Sammendrag=

|Stikkord=
Tilknytningsavgift for vann
|Saksgang=
Dom 26. januar 1959 i ankesak nr. 514/1957.
|Parter=
Vang kommune v/ordføreren (overrettssakfører Magne Bølviken) mot Sigurd Amundsen (overrettssakfører Einar Mykleset).
|Forfatter=
Lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson, Jens Fagereng, tilkalt dommer, skifteforvalter Sverre Berg
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1935-06-07-2/  Tinglysingsloven (1935)]
}}
    
Nord-Hedmark herredsrett avsa 23. september 1957 dom med denne domsslutning: 

«1. Sigurd Amundsen er ikke ansvarlig for tilknytningsavgiften for g.nr. 7, b.nr. 63 i Vang, kr. 1213,80, overfor Vang kommune. 

Side:461 

 

2. Vang kommune er ikke berettiget til å stenge vannet til g.nr. 7, b.nr. 63 i Vang på grunnlag av ikke betalt tilknytningsavgift. 

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» 

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. 

Vang kommune har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har lagt ned denne påstand: 

«1. Sigurd Amundsen er ansvarlig for tilknytningsavgiften for g.nr. 7, b.nr. 63 i Vang, kr. 1213,80, overfor Vang kommune. 

2. Vang kommune er berettiget til å stenge vannet til g.nr. 7, b.nr. 63 i Vang på grunnlag av ikke betalt tilknytningsavgift. 

3. Sigurd Amundsen dømmes til å erstatte Vang kommune saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» 

Vang kommune har gjort gjeldende: Etter kjøpekontrakten med den tidligere eier Thorbjørn Rammen har Sigurd Amundsen overtatt eiendommen med tilliggende rettigheter og forpliktelser på overtagelsesdagen 2. januar 1956. Blant de forpliktelser som kjøperen har overtatt er også tilknytningsavgiften til vannverket. At det ikke er avgitt noen spesiell gjeldsovertagelseserklæring er uten betydning. Kjøperens ansvar følger av vanlige regler. I og med at Amundsen etter overtagelsen av eiendommen har tatt vann fra vannverket er han kommet i kontraktsforhold til verket og dettes leveringsvilkår kommer uten videre til anvendelse. Han må under disse omstendigheter finne seg i å betale samme vederlag som verkets andre abonnenter. Selv om han ikke har hatt kjennskap til tilknytningsavgiften pliktet han å foreta undersøkelser hos kommunen. Dette har han ikke gjort. Uten hensyn til hvordan det forholder seg med hans personlige ansvar må vannverket være berettiget til å avstenge vannet inntil tilknytningsavgiften er betalt. Dette følger direkte av leveringsvilkårene og har også vært tilsiktet fra kommunens side. Det er ikke grunnlag for å sette bestemmelsen til side som urimelig. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av at tilknytningen til vannverket representerer en stor fordel for eiendommen, noe som regelmessig vil gi seg utslag i høyere salgspris. Det er heller ikke noen uvanlig ordning at et vannverk pålegger sine abonnenter en spesiell avgift for tilknytning til anlegget. Kommunen har etter leveringsvilkårene ikke noen plikt til å ta pantobligasjon for tilknytningsavgiften. Det bestrides at kommunen har vist noen forsømmelse eller passivitet ved innfordringen av tilknytningsavgiften. 

Sigurd Amundsen har lagt ned denne påstand: 

«At herredsrettens dom stadfestes, og at Vang kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Sigurd Amundsen for herredsrett og lagmannsrett.» 

Amundsen gjør gjeldende at han ikke er personlig ansvarlig for tilknytningsavgiften. Avgiften pålå Rammen og han 

Side:462 

har aldri, hverken ved kjøpekontrakten eller på annen måte påtatt seg å betale den. Han hadde under sine forhandlinger med Rammen intet kjennskap til vannverkets leveringsvilkår, enn mindre til at tilknytningsavgiften ikke var betalt. Han foretok før kjøpet undersøkelse av grunnboken på sorenskriverkontoret. Noen videregående undersøkelsesplikt bestrides. 

Leveringsvilkårene hjemler ikke adgang til å avstenge vannet for skyldig tilknytningsavgift. Etter leveringsvilkårene skal tilknytningsavgiften betales kontant. Ellers er det forutsetningen at det skal tinglyses pantobligasjon. Selv om han er bundet til vannverkets leveringsvilkår så lenge han tar vann fra anlegget, kan han ikke være bundet av urimelige bestemmelser. Det vil virke helt urimelig om han skal bli tvunget til å betale en avgift som pålå den tidligere eier og som har vært helt ukjent for ham. 

Under ankeforhandlingen har Sigurd Amundsen gitt partsforklaring. Det er avhørt 4 vitner, herav er et nytt for lagmannsrett. Det er lagt frem en del nye skriftlige bevis som i det følgende vil bli omtalt i den utstrekning de får betydning for avgjørelsen. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke: 

Det er opplyst at ledningsnettet var ferdig i april/mai 1955 og at vannet da ble satt på. Det oppsto i den følgende tid en del lekkasjer og andre vanskeligheter. Først ved månedsskiftet juli/august var anlegget i slik stand at vannverket kunne regne med regulær drift. Abonnementet ble deretter gjort gjeldende fra 1. august 1955. Det ble i den følgende tid foretatt oppmålinger og beregninger av de avgifter som skulle betales av abonnentene. Kvitteringsbøker med påført tilknytningsavgift og årsavgift ble sendt de enkelte abonnenter 5/6. oktober 1955. Kvitteringsbok ble også sendt til Rammen som eier av g.nr. 7, b.nr. 63. Rammen har for lagmannsretten forklart at han ikke kan huske at han har fått kvitteringsboken eller annet krav om betaling av avgifter. Det er på det rene at Rammen 4. januar 1956 betalte vannavgift (årsavgiften) for tiden 1. august-31. desember 1955. 

Ved kjøpekontrakt av 19. november 1955 solgte Rammen g.nr. 7, b.nr. 63 til Sigurd Amundsen for kr. 46 000 med overtagelse og oppgjør pr. 2. januar 1956. Rammen ble imidlertid boende i huset inntil 21. juni 1956 da Amundsen flyttet inn. Vannavgift for 1. halvår 1956 ble betalt av Amundsen 17. august 1956 med kr. 101,70. Amundsen har forklart at han fikk varsel fra kommunen om at dette beløp måtte betales. Tilknytningsavgiften hørte han ikke noe om. Avgift for 2. halvår ble betalt i desember. Amundsen hørte fremdeles ikke noe om tilknytningsavgiften. Det fremgår at herredskassereren pr. 14. mai 1956 har levert oppgave over uoppgjort tilknytnings- og vannavgift. Blant restansene er medtatt Thorbjørn Rammens tilknytningsavgift kr. 1213,80. Formannskapet lot 9. juni 1956 

Side:463 

innrykke en kunngjøring i stedets aviser med varsel om at uoppgjort tilknytningsavgift og vannavgift må betales innen 20. juni 1956 hvis avstengning av vannet vil unngåes. «Etter utløpet av denne frist vil avstengning bli foretatt uten nærmere varsel.» I brev til formannskapet av 1. februar 1957 påpekte kommunens revisjon at det etter kommunekassererens regnskap fremdeles var abonnenter med ubetalt tilknytningsavgift «uten at en kan se at det er tingleste heftelser i skyldnerens eiendom for beløpene». Som følge av denne revisjonsantegnelse ble det 16. februar 1957 sendt Amundsen meddelelse om at tilknytningsavgiften for hans eiendom sto uoppgjort. Samtidig ble gitt varsel om at vannet ville bli avstengt uten ytterligere varsel hvis ikke tilknytningsavgiften var betalt innen 1. mars 1958. 

Lagmannsretten kan ikke finne at det er grunnlag for å gjøre Amundsen personlig ansvarlig for tilknytningsavgiften. Det er ikke godtgjort at Amundsen har overtatt denne forpliktelse i forbindelse med kjøpet av eiendommen. Kommunen har påberopt seg ordlyden i kjøpekontrakten. Etter denne svarer kjøperen fra overtagelsen «alle på eiendommen hvilende forpliktelser, såsom renter, skatter o. l., med oppgjør pro og kontra pr. overtagelsesdagen». Det heter videre: «Kjøperen har besiktiget eiendommen og overtar den slik den nu er, med tilliggende rettigheter og forpliktelser.» Det avgjørende må imidlertid være at tilknytningsavgiften ikke har vært omtalt under salgsforhandlingene og at den, etter hva retten legger til grunn, har vært helt ukjent for Amundsen. Om noen gjeldsovertagelse kan det under disse omstendigheter ikke bli tale. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det heller ikke for øvrig foreligger grunnlag for å gjøre Amundsen personlig ansvarlig for tilknytningsavgiften. 

Spørsmålet blir så om kommunen likevel har adgang til å avstenge vannet. Bestemmelse om avstengning av vannet er tatt inn i de leveringsvilkår (takster) som ble vedtatt av herredstyret i 1954. Det heter her: 

«Alle avgifter skal ukrevet innbetales til Vang herredskassererkontor. Vannavgiftene betales halvårsvis. 

Hvis ikke avgiftene blir betalt i rett tid, blir vannet uten varsel avstengt. Abonnementet følger eiendommen. Avgiften blir derfor å innbetale av eiendommens eier og eventuelle restanser blir å betale av eieren selv om disse skriver seg fra tidligere eier...» 

Om betaling av tilknytningsavgift har leveringsvilkårene følgende spesielle bestemmelse: 

«De fastsatte tilknytningsavgifter innbetales kontant, dog kan formannskapet samtykke i at innbetalingen fordeles over 10 år og i så fall må eieren utstede og la tinglese som heftelse på sin eiendom et pantedokument til kommunen for beløpet. For den ubetalte tilknytningsavgift regnes 3 pst. renter.» 

Forutsetningen er etter denne bestemmelse at 

Side:464 

tilknytningsavgiften skal betales kontant, noe som kommunen vil kunne kreve som vilkår for tilkobling. Ellers skal utestående tilknytningsavgift sikres ved pant. Restanser på tilknytningsavgift skulle derfor normalt ikke forekomme. Sett i sammenheng med denne ordning kan det være noe uklart om avstengningsbestemmelsen i det hele gjelder for tilknytningsavgiften. Retten antar at det i ethvert fall ikke er adgang til å foreta avstengning overfor Amundsen. Avstengningen tilsikter i virkeligheten å tvinge Amundsen til å betale tilknytningsavgiften. Amundsen er ikke personlig ansvarlig for avgiftsbeløpet. Han var ukjent med at avgiften ikke var betalt av den tidligere eier. Han fikk ikke noen opplysninger om dette ved kjøpet. Han var nylig tilflyttet kommunen. Han kjøpte eiendommen gjennom megler og undersøkte selv grunnboken. På den annen side fremgår at det er gått atskillig tid etter tilkoblingen uten at kommunen gjorde noe for å få beløpet dekket av Rammen. Retten finner det urimelig om Amundsen under disse omstendigheter indirekte skulle bli gjort ansvarlig for avgiftsbeløpet. Et slikt resultat ville også stå i mindre god overensstemmelse med prinsippene for vår tinglysingsordning. Man viser i denne forbindelse til bemerkningen i Harbek og Solems kommentar til tinglysingsloven (3. utgave side 139). 

Etter det anførte vil herredsrettens dom bli å stadfeste. 

Etter sakens utfall må Vang kommune i samsvar med lovens hovedregel, jfr. tvml. §180 første ledd, erstatte Amundsen saksomkostninger for lagmannsrett med kr. 600. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for endring av herredsrettens omkostningsavgjørelse. 

Lagmannsrettens mindretall, skifteforvalter Sverre Berg, er enig i at kommunen ikke kan kreve at Amundsen utreder tilknytningsavgiften på grunnlag av personlig forpliktelse. Derimot finner mindretallet at kommunen har rett til å avslutte vanntilførselen til eiendommen i henhold til vedtektene fordi nevnte avgift står uberiktiget. 

Tilkoblingen fant sted mens Rammen eiet og bebodde eiendommen, og i henhold til hans ønske om å bli abonnent. I kontraktsforholdet mellom ham og kommunen ble vedtektene gjeldende, da også bestemmelsen om adgang til avstengning. Stengningsreglene gir isolert betraktet ikke grunn til sondring mellom de forskjellige slags avgifter, nemlig vanlig løpende avgift og tilknytningsavgift. 

Mindretallet går ut fra at det er en alminnelig kjent og anerkjent ordning at en kommune kan benytte adgangen til stengning når betaling av avgiften uteblir, og det selv om det er i tidligere eiers tid at avgiften er påløpet. (Jfr. dom av Høyesterett i [[Rt-1907-139]]). At en kommune skaffer seg dekning for en del (her en ringe del) av vannanleggets kostende ved å beregne en tilknytningsavgift, og sikrer seg ved forbehold om adgang til avstengning, er rimelig og påregnelig. 

Det må etter mindretallets oppfatning særlige 

Side:465 

omstendigheter til, hvis den nye eier Amundsen skal unngå å rammes av vedtektens bestemmelse om adgang til stengning. Det kan ikke sees at slike omstendigheter foreligger. Amundsen fant intet anmerket, vannavgiften vedkommende, på eiendommens folium i grunnboken. Men dette kan neppe få betydning, fordi Amundsen både på det tidspunkt og da han underskrev kjøpekontrakten, var ukjent med bestemmelsen i vannverkets vedtekter om tinglysing av pantobligasjon. Fra mangelen av noen anmerkning i grunnboken kunne han ikke trekke noen slutning derhen at Rammen hadde betalt skyldig avgift. 

Mindretallet vil tilføye at det ikke kan ansees som noen urimelighet om Amundsen som eier av omhandlede eiendom må betale tilknytningsavgiften. Vedtektene gir anledning for formannskapet til å samtykke i betalingens fordeling, men med pantesikkerhet, således som det foran er opplyst. Amundsen fikk eiendommen for kr. 46 000, overensstemmende med pristakst avgitt 10. mai 1954, før vannanlegget var ferdig. Eiendommen forsyntes da med vann gjennom cisterne i kjelleren. Blant annet på dette grunnlag byggedes taksten, så vidt det kan sees. 

Domsslutning 

Herredsrettens dom stadfestes. 

I erstatning for saksomkostninger ved lagmannsrett betaler Vang kommune til Sigurd Amundsen 600 - sekshundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost): 

Saksøkeren Sigurd Amundsen er med sin villaeiendom i Aker Hageby (tomt nr. 129, g.nr. 7, b.nr. 63 i Vang) abonnent ved saksøkte Vang kommunes vannverk. Den 13. april 1957 ble vanntilførselen til eiendommen avstengt med den begrunnelse at saksøkeren ikke hadde betalt den såkalte tilknytningsavgift. Amundsen fremsatte begjæring om midlertidig forføyning for å få vannet satt på igjen, og den 15. april avsa Nord-Hedmark namsrett kjennelse med slik slutning: 

«Vang kommune pålegges straks å sette på vannet til Sigurd Amundsens eiendom g.nr. 7, b.nr. 63 i Vang. H., ved å fjerne seglet som er satt på stoppekranen i eiendommens have. Forføyningen gjelder til kravet om tilknytningsavgiften er rettskraftig avgjort. 

Sigurd Amundsen settes frist til 4. mai 1957 for å reise sak.» 

Sigurd Amundsen har deretter i rett tid reist nærværende sak. 

Vang kommunes vannverk er et forholdsvis nytt foretagende. Det har vært arbeidet med det i årene etter krigen, men først sommeren 1955 kunne vannet settes på, iallfall når det gjelder det boligstrøk som her har betydning. Blant de eiendommer som da fikk vann, var den villaelendom saken her gjelder. Villaens eier var ved tilkoblingen Thorbjørn Rammen. Den 5. oktober 1955 sendte kommuneingeniøren oppgave til den kommunale administrasjon over 77 

Side:466 

eiendommer som hadde fått vann, idet man for samtliges vedkommende regnet påsettingen fra 1. august 1955. 

Ved kjøpekontrakt av 19. november 1955 solgte Thorbjørn Rammen sin eiendom, tomt nr. 129, til Sigurd Amundsen for kr. 46 000. Salget ble formidlet av eiendomsmegler O. Myhr, Hamar. Under forhandlingene ble det intet uttalt i forbindelse med vannavgiften for eiendommen. Heller ikke ble det nevnt noe om utgifter i forbindelse med tilkoblingen av vannet. Saksøkeren og eiendomsmegler Myhr var i det hele tatt ikke oppmerksom på at det var noe som het tilknytningsavgift. Følgelig ble det intet nevnt herom i kjøpekontrakten. Denne inneholder imidlertid følgende alminnelige bestemmelse: «Kjøperen overtar eiendommen den 2. januar 1956 og svarer fra denne dag alle på eiendommen hvilende forpliktelser, så som renter, skatter o. l., med oppgjør pro og kontra pr. overtagelsesdagen.» Videre heter det at skjøtet skal være fritt for andre pengeheftelser enn et lån på kr. 24 000 i Hamar Privatbank. 

Den 4. januar 1956 betalte Thorbjørn Rammen vannavgiften for tiden 1. august 1955-1. jannar 1956 til herredskassereren i Vang. For 1. halvåret 1956 ble vannavgiften betalt av Amundsen, nemlig den 17. august 1956 med kr. 101,07. Første gang Amundsen fikk høre om tilknytningsavgift, var i et brev fra Vang formannskap av 16. februar 1957, sålydende: 

«Det viser seg at tilknytningsavgiften til Vang vannverk for Deres eiendom ikke er ordnet. Såfremt denne ikke er ordnet innen 1. mars 1957 vil vannet bli avstengt uten ytterligere varsel.» 

Den tilknytningsavgift som Amundsen er avkrevet, utgjør kr. 1213,80. 

Takster for beregning av tilknytningsavgift og vannavgift og nærmere vedtekter om innbetaling m.v. er vedtatt av Vang herredstyre i 1954. Tilknytningsavgiften utgjør vanligvis kr. 12 pr. m2, minimum kr. 800 og maksimum kr. 1500. Reglene er inntatt i en kvitteringsbok som blir tilstillet alle abonnenter. Av særlig betydning for saken er følgende bestemmelse (side 2 i kvitteringsboken): 

«De fastsatte tilknytningsavgifter innbetales kontant, dog kan formannskapet samtykke i at innbetalingen fordeles over 10 år og i så fall må eieren utstede og la tinglese som heftelse på sin eiendom et pantedokument til kommunen for beløpet. For den ubetalte tilknytningsavgift regnes 3 pst. renter.» 

I et avsnitt som følger til slutt i vedtektene med overskrift «Bemerk» er inntatt følgende bestemmelser: 

«Alle avgifter skal ukrevet innbetales til Vang kassererkontor. Vannavgiftene betales halvårsvis. 

Hvis ikke avgiftene blir betalt i rett tid, blir vannet uten varsel avstengt. Abonnementet følger eiendommen. Avgiften blir derfor å innbetale av eiendommens eier og eventuelle restanser blir å betale av eieren selv om disse skriver seg fra tidligere eier.» 

Det er opplyst at et eksemplar av kvitteringsboken ble tilstillet hver enkelt abonnent, således også Thorbjørn Rammen, samtidig med at kommuneingeniøren i begynnelsen av oktober 1955 hadde oppgaven over nye abonnenter ferdig. På side 6 i kvitteringsboken, hvor det er 

Side:467 

rubrikker for betaling av tilknytningsavgiften, var ved oversendelsen avgiftsbeløpet vedkommende den enkelte eiendom anført. På side 8, som har kvitteringsrubrikker for den vanlige vannavgift, var angitt størrelsen av denne avgift pr. år. - - - 

Rammen innrømmer i sin forklaring at han høsten 1955 fikk oversendt kvitteringsbok for vannavgift. Han har imidlertid vært ukjent med at det skulle betales særskilt for tilknytningen og festet seg ikke ved at en spesiell avgift herfor var oppført i kvitteringsboken. Da vannet ble tilkoblet sommeren 1955, skjedde det uten at han på forhånd henvendte seg til vannverkets vedkommende eller til kommunen. Han hadde bare med en privat rørlegger å gjøre, og han hørte intet om at det skulle betales for tilknytningen. Vannavgiften for 2 halvår 1955 betalte han (som før nevnt 4 januar 1956), uten at det ble sagt noe om at det også skulle betales tilknytningsavgift. I sin eiertid ble han overhodet ikke krevet for denne avgift. Rammen påstår at han ville ha forlangt at Amundsen skulle dekke tilknytningsavgiften hvis han hadde vært oppmerksom på den. Eiendommen ble nemlig solgt i henhold til pristakst av 15. mai 1954. Den bedre vannforsyning som eiendommen da fikk, må betraktes som en verdiøkning, og omkostningene ved tilknytningen må komme som tillegg til taksten. - - - 

Rettens bemerkninger: 

I og for seg er det ikke noe urimelig i at et kommunalt vannverk i noen utstrekning søker dekning for sine anleggsomkostninger gjennom innkreving av en tilknytningsavgift. Særlig gjelder dette for kommuner hvor forholdene ligger slik an at vannverket bare kommer en del av innvånerne til gode. Hvorvidt fremgangsmåten er alminnelig eller ikke, har retten ikke materiale til å bedømme. Partene har ikke fremskaffet opplysninger i så måte. Retten går utfra at det iallfall i dette distrikt ikke har vært noen alminnelig fremgangsmåte og at den er ukjent for folk flest bortsett fra de kretser som etter hvert får føle de økonomiske belastninger som systemet medfører. 

At tilknytningsavgiften skal gjøres opp i umiddelbar forbindelse med at vannet kobles på, fremtrer også som en rimelig og naturlig ordning. Overensstemmende hermed har da også Vang kommune forbeholdt seg enten kontant betaling eller en avbetalingsordning som er betinget av at formannskapet gir sitt samtykke, og at vedkommende huseier utsteder pantobligasjon. Bestemmelsen må selvsagt forståes slik at huseieren ikke kan kreve å bli tilkoblet vannverket uten å ha ordnet seg med tilknytningsavgiften på en av disse måter. Like klart forekommer det retten at det har vært meningen med bestemmelsen at kommunens folk i det enkelte tilfelle skulle påse betingelsene gjennomført før tilkobling. Når systemet i det foreliggende tilfelle må sies å ha sviktet, skyldes det ikke noen spesiell imøtekommenhet fra kommunens side overfor Thorbjørn Rammen. Svikten må sees på bakgrunn av at det her var tale om et nyanlegg, hvor et forholdsvis stort antall abonnenter ble tilkoblet samtidig. Utregningen av avgiften på grunnlag av målinger og opplysninger om hver enkelt abonnents forbruk måtte nødvendigvis ta sin tid. Kommuneingeniøren har 

Side:468 

forklart at han ikke hadde folk nok til å få arbeidet unna, slik at det gikk 2-3 måneder etter tilkoblingen før kommunens krav overfor de enkelte abonnenter var på det rene. Utsettelsen må sees som ledd i et tillitsforhold i alle parters interesse under vannverkets startvanskeligheter. Men når alt var klart, avgiftene beregnet og kvitteringsbøker med beløpene innført var sendt abonnentene, kan det ikke lenger anføres noen plausibel grunn for kommune til ikke å innhente det som var forsømt i henhold til vedtektene. Det tidspunkt som her har betydning er 5. oktober 1955 da kommuneingeniøren hadde ferdig oppgaven over de nye abonnenter. Kommunen burde da straks ha tatt skritt til å innkreve tilknytningsavgiften i alle tilfelle hvor det ikke var søkt om avdragsordning. Med hensyn til den eiendom saken gjelder ble det som før nevnt ikke sendt noe krav før 16. februar 1957. 

I forholdet mellom Rammen og saksøkeren finner retten at sistnevnte ikke har påtatt seg noen forpliktelse til å betale tilknytningsavgiften. Både etter de kontraherende parters og eiendomsmegler Myhrs forklaringer er det på det rene at avgiften overhodet ikke ble nevnt under forhandlingene. Av kjpekontraktens ordlyd kan det etter rettens mening intet utledes til støtte for at saksøkeren er ansvarlig. Hva Thorbjørn Rammen angår, finner retten grunn til å nevne at han neppe kan ha vært ukjent med tilknytningsavgiften og at han sto til rest med den. 

Retten antar således at en plikt for saksøkeren til å betale tilknytningsavgiften ikke kan bygges på et kontraktsmessig grunnlag. 

Heller ikke kan retten være enig med saksøkte i at saksøkeren hadde en undersøkelsesplikt. Det er her ikke tale om et godtroenhetserverv til fortrengsel av kommunens rettighet. Det er i det hele tatt ikke lett å forstå hvordan det skal kunne etableres en undersøkelsesplikt for en kjøper til fordel for tredjemann og utelukkende i dennes interesse. Men hvorom allting er finner retten at saksøkeren har foretatt de undersøkelser som han som aktsom mann hadde oppfordring til. Det kan ikke forlanges at han skulle undersøke angående et forhold, hvis eksistens han ikke kjente til eller burde kjenne til. 

Spørsmålet om hvordan det ville ha vært forholdt dersom tilknytningsavgiften hadde vært brakt på bane under forhandlingene, om det da i det hele tatt hadde blitt noen handel av og i tilfelle på hvilke vilkår, er alt sammen betraktninger som retten finner det nyttesløst og uten betydning for saken å komme inn på. Man har intet grunnlag for å anta som sannsynlig at saksøkeren under den nevnte forutsetning ville ha gått med på å dekke tilknytningsavgiften utenfor kjøpesummen. 

Retten er således kommet til det resultat at saksøkeren ikke er personlig ansvarlig for tilknytningsavgiften. Spørsmålet blir imidlertid videre om kommunen allikevel har rett til å stenge vannet, altså om den har en faktisk maktstilling som vil innebære at saksøkeren blir nødt til å betale. Besvarelsen antas å måtte bero på i første rekke om stengningsretten kan ansees hjemlet ved de foreliggende vedtekter («takster»). De bestemmelser som her har betydning og som er inntatt i avsnittet «Bemerk», synes alene å ta sikte på de løpende årsavgifter. Når det heter at vannet uten varsel kan stenges hvis 

Side:469 

avgiftene ikke blir betalt i rett tid, videre at abonnementet følger eiendommen og at eventuelle restanser blir å betale av eieren selv om disse skriver seg fra tidligere eiere, er det hermed neppe tenkt på tilknytningsavgiften. Avgiftens betaling og sikring er på en for kommunen betryggende måte regulert i særskilt bestemmelse (side 2), og hvis kommunen holder seg hertil skulle det ikke være behov for noen stengningsrett. Men selv om en fortolkning av vedtektene nødvendigvis må lede til at kommunen har forbeholdt seg en stengningsrett, som også kan påberopes i det foreliggende tilfelle, antar retten at den må settes ut av betraktning som et urimelige kontraktsvilkår. En ting er at et vannverk har stengningsrett for den vanlige vannavgift. Denne gjelder i alminnelighet forholdsvis små beløp, og det kan lett oppstå restanser for et år eller to. En kjøper av en eiendom må regne med muligheten herav. Det kan derfor ikke antas å stride mot alminnelige rettsgrunnsetninger at stengningsretten får anvendelse i slike tilfelle, jfr. den av saksøkte påberopte høyesterettsdom. En tilknytningsavgift utgjør derimot vanligvis et forholdsvis stort beløp som vil komme som en uventet og ganske tyngende tilleggsbyrde for en godtroende erverver. Det vil være spesielt urimelig om kommunen skulle ha rett til å stenge i det foreliggende tilfelle hvor den situasjon som er oppstått, vesentlig skyldes kommunens egen passivitet i forbindelse med inndrivelsen av dens tilgodehavende. Det bemerkes i denne forbindelse at retten ikke kan finne det godtgjort at saksøkeren blir beriket på kommunens bekostning ved at han slipper å betale avgiften. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]