Vis kilden til RG-2000-558



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-09-08
|Publisert=
RG-2000-558 (82-2000)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Dommers habilitet
|Saksgang=
Oslo byrett Nr 99-01673 A/65 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02147 K/04.
|Parter=
Kjærende part: H. Clausen AS (Prosessfullmektig: Advokat Trond Stang). Kjæremotpart: Frode Eide Villyn (Prosessfullmektig: Advokat Steffen Torsnes).
|Forfatter=
Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Ola Dahl
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§108  Domstolloven (1915) §108], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§108  Tvistemålsloven (1915) §108], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§99 §99], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§66  Arbeidsmiljøloven (1977) §66]
}}
      
I prosesskrift av 20. mai 1999 har H. Clausen AS (Clausen) krevet at en dommer viker sete i en arbeidsrettssak som Frode Eide Villyn ved stevning av 13. februar 1999 til Oslo byrett har reist mot H. Clausen AS. Villyn har nedlagt påstand om at avskjeden av ham kjennes ugyldig både som avskjed og oppsigelse, og at han tilkjennes erstatning etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 5. Saken ble fordelt til byrettsdommer Oddvar Ege, som besluttet å innkalle til et saksforberedende rettsmøte den 19. mai for om mulig å forlike partene, eventuelt beramme hovedforhandling hvis saken ikke ble forlikt. Saken ble ikke forlikt, og på grunn av enkelte uttalelser dommeren lot falle under det forberedende rettsmøtet, krever Clausen under henvisning til domstolloven §108 at byrettsdommer Ege viker sete. 

Oslo byrett byrettsdommer Anne Magnus avsa den 10. juni 1999 kjennelse med denne slutning: 

Dommer Oddvar Ege viker ikke sete i Oslo byretts sak nr. 99-1673 A/65. 

H. Clausen AS har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett og anfører sammenfatningsvis: 

Forliksmeglingen var på alle vesentlige punkter lik en formell rettsmegling. Partene fremsatte nye tilbud annenhver gang etter jevnlige drøftelser i enerom, og etter hvert satt en av partene igjen i rettssalen mens den andre rådslo utenfor. Dommeren kommenterte og argumenterte for de enkelte forlikstilbud fortløpende med partene til stede, og han fremsatte også egne forslag. Blant annet trakk han ved motpartens hjelp frem et forlik i en annen tilsvarende sak og argumenterte for denne løsningen. At partene var samlet til stede, reduserer ikke inntrykket av at det foregikk en reell rettsmegling. Det kreves ikke i rettsmeglingsforskriften at dommeren skal megle med partene hver for seg, jfr. §4. 

Det erkjennes at dommeren etter tvistemålsloven §99 kan forsøke megling på et hvert trinn av saken, men det er grenser for hvor langt en megling skal kunne gå. Særlig gjelder dette i saker der partene kan velge formell rettsmegling. Dommeren valgte å avholde et saksforberedende rettsmøte istedenfor rettsmegling, fordi han skulle ha hovedforhandlingen. Hvis rettsmegling hadde vært valgt, kunne partene ha krevet at hovedforhandlingen skal ledes av en annen dommer, jfr. rettsmeglingsforskriftens §7. Dette bør det legges vekt på ved tolkningen av domstolloven §108. Det bør ikke være dommerens valg av møteform, men rettsmøtets reelle innhold, som er avgjørende for hvilken dommer som skal lede hovedforhandlingen. 

Det foreligger tre avskjedsgrunner. En av grunnene er at tre fjerdedeler av Villyns underordnede hadde uttrykt sterk mistillit overfor ham. Til tross for at lengre utredninger ellers var blitt tillatt, ble prosessfullmektigen stanset da han skulle redegjøre for denne anførselen. Dommeren uttalte at det ikke var nødvendig å bruker mer tid på dette grunnlaget, da det «åpenbart ikke kunne føre frem» og derfor ikke var noe mer å diskutere. Videre uttalte han at grunnlaget «i hvert fall ikke ville holde dersom de to andre grunnlag ikke førte frem». På denne bakgrunn ble det en generell juridisk drøftelse mellom prosessfullmektigen og dommeren, som ble avsluttet med dommerens bemerkning om at drøftelsen fikk fortsette når prosessfullmektigen hadde undersøkt saken nærmere. Prosessfullmektigen ville argumentere for at forholdet i hvert fall var oppsigelsesgrunn, men ble nektet også dette. 

Uttalelsene gir H. Clausen AS en sterk indikasjon på at dommeren har tatt et forhåndsstandpunkt hva gjelder en vesentlig del av det som skal behandles under hovedforhandlingen, noe som i sterk grad svekker hans tillit til dommerens uhildethet, jfr. gamle Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 17. mars 1994. I tillegg er de gale. Det foreligger klart slike særegne forhold som medfører at dommeren bør vike sete. Partenes manglende tillit til dommeren er et moment som i seg selv skal tillegges vekt, jfr. tvistemålsloven §108 annet punktum. 

H. Clausen AS har nedlagt denne påstand: 

Dommer Oddvar Ege viker sete i sak 99-01673 A/63. 

Kjæremotparten ønsker ikke å innta noe standpunkt til kjæremålet og vil derfor ikke inngi kjæremålstilsvar. 

Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som byretten. 

Etter tvistemålsloven §99 kan retten på ethvert trinn av saken forsøke megling mellom partene. I hvilken grad dommere i forbindelse med forsøk på å få et forlik i stand bør tilkjennegi det sannsynlige utfall hvis saken kommer til pådømmelse, kan det neppe gis noe generelt svar på, jfr. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (2. utgave) bind I side 407. Grensen for hva som kan aksepteres som forsvarlig dommeradferd på dette felt, må nødvendigvis bli noe usikre og skjønnsmessige, jfr. [[Rt-1987-1058]]. 

Hvordan uttalelsene falt, og rettsmøtet forløp i detalj, er det vanskelig å si noe sikkert om. Ingen av uttalelsene er protokollert, og det er heller ikke protokollert andre innsigelser mot saksbehandlingen. Ifølge byrettsdommer Ege holdt partene korte innledningsforedrag, og han ba Clausens prosessfullmektig om å tone ned sitt tredje grunnlag, da dette var fundamentert på de to første grunnlagene. Etter advokat Torsnes oppfatning ble rettsmøtet avviklet på en helt vanlig måte, og de forliksforsøk som ble holdt fra rettens side, lå etter hans oppfatning klart innenfor rettens ordinære meglingskompetanse. Ifølge den kjærende part har byrettsdommer Ege uttrykt at en av anførslene «åpenbart ikke kunne føre frem», prosessfullmektigen ble nektet å redegjøre nærmere for den, og hun ble også nektet å argumentere for hvorfor forholdet iallfall er oppsigelsesgrunn. 

I utgangspunktet kan neppe byrettsdommer Eges uttalelser medføre at han blir inhabil. I motsetning til hva tilfellet var i den påberopte lagmannsrettsdommen fra 1994, falt uttalelsene under et rettsmøte som var berammet i den hensikt å forsøke å forlike tvisten. Saken er ikke minst på grunn av de personlige belastninger den kan påføre partene etter lagmannsrettens vurdering egnet til å avgjøres ved forlik. I slike tilfeller er det viktig at retten forsøker å megle, jfr. Schei side 407. Hvis dommeren skal bidra på en meningsfylt måte under meglingen, må han imidlertid sette seg inn i saken før rettsmøtet. Da blir det neppe til å unngå at han også danner seg en foreløpig oppfatning av hvilke anførsler som synes å ha mulighet til å føre frem. Om en dommer under forliksforhandlingene påpeker overfor partene hva han anser som sakens sterke eller svake sider, og om han aktivt drøfter sakens forskjellige sider med prosessfullmektigene, er ikke det nødvendigvis skikket til å svekke tilliten til hans upartiskhet. I andre tilfelle vil slik opptreden nettopp kunne bidra til at partene når frem til enighet. Heller ikke berører det tilliten til dommerens upartiskhet om han under et saksforberedende møte avskjærer prosessfullmektigens videre utlegninger av en anførsel. 

Hvis byrettsdommeren lot sine uttalelser falle slik som den kjærende part har oppfattet dem, kan de nok sies å ha vært noe unyanserte og uheldige i formen. Dette kan likevel ikke være avgjørende for habilitetsspørsmålet. Selv om en dommer skulle ha uttalt seg på en uheldig måte, vil dette neppe uten videre føre til inhabilitet etter domstolloven §108. Dommeren må overprøve sine foreløpige standpunkter under sakens videre gang, jfr. [[Rt-1987-1058]], og etter lagmannsrettens skjønn gir ikke det som er opplyst i saken om byrettsdommer Eges uttalelser og ledelse av rettsmøtet grunnlag for å trekke hans vilje og evne til en slik upartisk omprøving i tvil. 

At Clausen har fremsatt en habilitetsinnsigelse, tillegger ikke lagmannsretten avgjørende vekt. I tvilstilfelle vil selve fremsettelsen av habilitetsinnsigelsen kunne bli utslagsgivende for vurderingen, men tvistemålsloven §108 kan ikke forstås dithen at dommeren alltid skal vike sete om en part forlanger det, jfr. Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål side 101. 

Den omstendighet at det er innført en forsøksordning med rettsmegling, hvoretter dommeren normalt skal fratre hvis meglingen ikke fører frem, kan ikke lede til et annet resultat. 

Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. 

Saksomkostninger er ikke påstått. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

Byrettens kjennelse stadfestes. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]