Vis kilden til RG-2000-915



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1999-11-05
|Publisert=
RG-2000-915 (127-2000)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arverett, Skjevdeling
|Saksgang=
Nordmøre skifterett nr. 99-00142 - Frostating lagmannsrett LF-1999-00851 A.
|Parter=
Ankende parter: 1. John Kjøl, Bremsnes 2. Ola Kjøl, Meisingset 3. Else Kristin Ulvund, Sunndalsøra 4. Randi Kjøl, Lysøysund 5. Arnt Kjøl, Lysøysund 6. Gunnar Kjøl, Brumunddal (Prosessfullmektig: Advokat Dag Campbell Pedersen, Brumundal). Ankemotpart: Oddlaug Johanne Kjøl, Kristiansund (Prosessfullmektig: Advokat Målfrid Rossvoll, Kristiansund).
|Forfatter=
Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§59  Ekteskapsloven (1991) §59], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§77 §77], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174  Tvistemålsloven (1915) §174]
}}
     
Saken gjelder krav om skjevdeling ved skifte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes øvrige arvinger, jf ekteskapsloven §59 og §77. 

Ivar Johannes Kjøl, født 1924, døde 27. april 1998. Hans arvinger er gjenlevende ektefelle, Oddlaug Johanne Kjøl, født 1928, og syv barn. Seks av disse er særkullsbarn fra et tidligere ekteskap. Også Oddlaug Kjøl har vært gift tidligere, og har fire barn fra dette ekteskapet. 

Ivar og Oddlaug Kjøl ble samboere i 1970 og giftet seg i 1976. De flyttet i 1979 fra Oslo til Averøy på Nordmøre, der de først bodde i to år på et småbruk tilhørende Ivars far og deretter flyttet inn i egen, nyoppført bolig i nærheten av gården. 

Gårdsbruket - «Heimdal», gnr 52 bnr 127 i Averøy - ble i 1986 overført som gave fra Gunder Kjøl til sønnen Ivar. Han og ektefellen Oddlaug hadde drevet småbruket siden 1979, men driften ble lagt ned noen få år etter overdragelsen i 1986. 

I forbindelse med skiftet etter Ivar Kjøl ble gårdsbruket sommeren 1998 solgt til et av hans barn fra første ekteskap. Det oppsto tvist med hensyn til om kjøpesummen - kr 300.000 - kunne kreves holdt utenfor delingen. Ivar Kjøls barn fra første ekteskap fremsatte krav om skjevdeling under henvisning til ekteskapsloven §59 første ledd jf §77. Oddlaug Kjøl motsatte seg dette og påberopte bestemmelsen i ekteskapsloven §59 annet ledd. 

Nordmøre skifterett avsa 29. juni 1999 kjennelse med slik slutning: 

«1. Oddlaug Kjøl frifinnes. 

2. John Kjøl, Ola Kjøl, Else Kristin Ulvund, Randi Kjøl, Arnt Kjøl og Gunnar Kjøl plikter in solidum å betale kroner 16.095,- i saksomkostninger til det offentlige innen to uker etter forkynnelsen av denne dom.» 

Ivar Kjøls særkullsbarn har anket dommen til lagmannsretten. Oddlaug Kjøl har bestridt anken og henholdt seg til skifterettens kjennelse. Ankeforhandling ble avholdt i Kristiansund 21. oktober 1999. Av de ankende parter avga Gunnar Kjøl og Ola Kjøl forklaring. Oddlaug Kjøl avga forklaring som ankemotpart. I tillegg ble det avhørt tre vitner. 

Saken står i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for skifteretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for skifteretten, vises til dennes kjennelse. 

De ankende parter - John Kjøl, Ola Kjøl, Else Kristin Ulvund, Randi Kjøl, Arnt Kjøl og Gunnar Kjøl - har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Kravet om skjevdeling er hjemlet i ekteskapsloven §59 første ledd jf §77. Unntaksregelen i §59 annet ledd kommer ikke til anvendelse. Skifterettens kjennelse, som går ut på å nekte skjevdeling, bygger på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. 

Reglene om skjevdeling er de samme ved skifte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes øvrige arvinger som ved skifte mellom to ektefeller. Dette fremgår av ekteskapsloven §77 og er også forutsatt i lovforarbeidene, således i NOU 1987:30 side 88 og Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 69. Skifteretten har uriktig lagt til grunn at livsarvingenes krav om skjevdeling står svakere enn et tilsvarende krav fra Ivar Kjøl ville ha gjort. 

Ekteskapsloven §59 annet ledd er en snever unntaksregel. Dette fremgår av NOU 1987:30 side 130 og er lagt til grunn i rettspraksis, jf [[Rt-1999-177]]. 

Et vilkår for å anvende unntaksregelen er at gjenlevende ektefelles innsats har hatt vesentlig betydning for at midlene er i behold, jf NOU 1987:30 side 130. At den ene ektefelles innsats har vært likeverdig med den annens er ikke tilstrekkelig til å hindre sistnevntes krav om skjevdeling, jf [[Rt-1999-177]]. 

Ekteskapets varighet har ikke avgjørende betydning i seg selv. Det må i tillegg ses hen til ervervstidspunktet for de verdier skjevdelingskravet gjelder. Det skal mye til for at et ekteskap skal anses som langvarig, jf [[Rt-1991-177]], der ti års ekteskap ikke var tilstrekkelig. 

I faktisk henseende er for det første anført at Oddlaug og Ivar Kjøls innsats på småbruket har vært likeverdig. Deres forhold til eiendommen har vært driftsorientert, og ikke orientert mot et eierskap. Oddlaugs omsorg for svigerfaren har vært prisverdig, men har ikke i vesentlig grad bidratt til at verdien av småbruket er i behold. 

Oddlaug Kjøls arvede midler er dels blitt benyttet til bolighuset og dels til forbruk. Ivar Kjøls arvemidler er derimot blitt benyttet til vedlikehold av småbruket. Benyttelsen av arvemidler kan derfor ikke anføres som et argument mot skjevdeling. 

De økonomiske virkningene av at salgssummen for småbruket holdes utenfor delingen taler ikke imot skjevdeling. Oddlaug Kjøls formuesmessige situasjon vil være god, selv om skjevdelingskravet tas til følge. Hennes bos- og arvelodd utgjør likevel kr 405.000. Reglene om ektefellens minstearv, som kommer til anvendelse i nærværende sak, gir tilstrekkelig beskyttelse for Oddlaug Kjøl, og ekteskapsloven §59 annet ledd bør ikke anvendes i tillegg. 

De ankende parter har nedlagt slik påstand: 

«1. Livsarvingene etter Ivar Johannes Kjøl gis rett til å holde salgssummen etter salg av eiendommen Heimdal i Averøy kommune, gnr 52, bnr 127, kr 300.000,-, utenfor delingen av fellesboet etter ekteskapet mellom Ivar Johannes Kjøl og Oddlaug Kjøl. Salgssummen blir en del av det offentlige dødsboskifte etter Ivar Johannes Kjøl. 

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.» 

Oddlaug Kjøl har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Det vil gi et åpenbart urimelig resultat å holde salgssummen for småbruket utenfor delingen. Skifterettens kjennelse, som går ut på at skjevdelingskravet ikke tas til følge, er riktig, både i faktisk og rettslig henseende. 

Det må foretas en samlet vurdering etter ekteskapsloven §59 annet ledd. De momenter som er nevnt i bestemmelsen er viktige, men også andre forhold har betydning. Det er vist til Vera Holmøy og Peter Lødrup: Ekteskapsloven side 374-375. 

Vurderingen av spørsmålet om skjevdeling er ikke den samme ved et sammensatt skifte som ved et skifte mellom to ektefeller. Uttalelsene i Ot.prp.nr.28 (1990-91) på side 69 viser at gjenlevende ektefelle er sterkere beskyttet mot skjevdeling enn tilfellet er ved et ektefelleskifte. 

Ekteskapets varighet har betydning i seg selv, idet det ikke bare kan ses hen til tiden etter ervervet av de verdier skjevdelingskravet gjelder. I nærværende sak har ekteskapet vært langvarig. Det må også ses hen til den forutgående tid, da Oddlaug og Ivar Kjøl bare var samboere. 

Oddlaug Kjøl har gjort en betydelig innsats for familien, i form av arbeidsinnsats og inntekt. Hennes omsorgsinnsats overfor Ivar Kjøls far er relevant, selv om den ikke har hatt betydning for at småbruket kunne beholdes i familien. 

Småbruket ble drevet av Oddlaug og Ivar Kjøl som et felles prosjekt fra de flyttet dit i 1979 til etter overdragelsen fra Ivars far i 1986. Oddlaugs innsats har ikke vært mindre enn Ivars innsats, og har heller ikke hatt mindre betydning økonomisk. 

Oddlaugs datter har i flere år vært leietaker i boligen på småbruket. I løpet av sin botid har hun utført et betydelig restaureringsarbeid. Også dette har bidratt til å beholde verdien av eiendommen. 

Arven etter Oddlaug Kjøls foreldre, som utgjør til sammen kr 100.000,-, er gått inn i felleseiet. Den har derved kommet begge ektefeller til gode, og har også bidratt til å øke den arv som Ivar Kjøls særkullsbarn fra første ekteskap tilkommer. I denne situasjonen er det ikke rimelig at Oddlaug Kjøl ikke skal tilkomme noen del av verdien av gårdsbruket. 

Det økonomiske resultat av å gjennomføre skjevdeling vil være klart negativt for Oddlaug Kjøl. Hun har anvendt kr 330.000,- til å kjøpe seg en liten leilighet, og har som minstepensjonist kun et minimum å leve av. 

Oddlaug Kjøl har nedlagt slik påstand: 

«1. Nordmøre skifteretts kjennelse av 29. juni 1999 stadfestes. 

2. Oddlaug Kjøl og det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»  

Lagmannsrettens bemerkninger: 

Etter ekteskapsloven §59 første ledd kan bl.a verdier som klart kan tilbakeføres til midler som en ektefelle har ervervet ved gave fra andre enn den annen ektefelle kreves holdt utenfor delingen. Det fremgår av dette at skjevdelingskravet er et verdikrav, ikke et krav om naturalutlegg. I nærværende sak er partene enige om at gårdsbruket «Heimdal» i 1986 ble ervervet av Ivar Kjøl som gave fra faren. Partene er videre enige om at salgssummen på kr 300.000,- er den verdi som i tilfelle kan kreves holdt utenfor delingen etter §59 første ledd. 

Tvisten gjelder forståelsen og anvendelsen av unntaksregelen i ekteskapsloven §59 annet ledd. Bestemmelsen går ut på at en ektefelles rett etter første ledd kan falle bort - helt eller delvis - dersom skjevdeling vil føre til «et åpenbart urimelig resultat». Ekteskapsloven §59 annet ledd er ment som «en snever unntaksregel», jf NOU 1987:30 side 130. Denne forståelsen er også lagt til grunn i rettspraksis, jf [[Rt-1999-177]]. 

Reglene om skjevdeling gjelder også på skifte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger, jf ekteskapsloven §77. Spørsmålet er imidlertid om rettigheten har det samme innhold der som ved skifte mellom ektefeller. I Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 69 er det uttalt følgende om dette: 

«Departementet er enig i at vilkårene for skjevdeling i prinsippet bør være de samme ved skifte mellom en ektefelle og den andres arvinger som ved skifte ektefellene mellom. Vurderingen kan imidlertid slå forskjellig ut. Gjenlevende ektefelle vil trolig i praksis gjennomgående ha lettere enn arvingene for å få medhold i et krav om at det må gjøres unntak fra hovedregelen om skjevdeling.» 

Den siste setningen i sitatet refererer seg spesielt til den situasjon som foreligger i nærværende sak, nemlig hvor gjenlevende ektefelle motsetter seg et skjevdelingskrav fra de øvrige arvingene. Selv om uttalelsen direkte kun angår forholdet mellom de nevnte pretendenter, indikerer den at gjenlevende ektefelle er noe bedre beskyttet mot et krav om skjevdeling enn tilfellet er på et rent ektefelleskifte. 

Etter ekteskapsloven §59 annet ledd annet punktum skal det ved vurderingen av om skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat «særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien». Det må imidlertid foretas en samlet vurdering, der også andre momenter kan ha betydning, jf Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven side 374-375. 

Ekteskapet mellom Oddlaug og Ivar Kjøl varte fra 1976 til 1998, med andre ord i 22 år. De var dessuten samboere i seks år før de ble gift. Samlivet mellom dem har således vært relativt langvarig. Dette må antas å ha en viss betydning i favør av Oddlaug Kjøl, selv om eiendommen som kravet om skjevdeling refererer seg til bare var en del av fellesboet i 12 år. 

Viktigere enn dette er imidlertid etter lagmannsrettens syn arten av det formuesgode som skjevdelingskravet refererer seg til, partenes tilknytning til dette og i den forbindelse gjenlevende ektefelles innsats. Det antas å være grunn til å vurdere et skjevdelingskrav annerledes dersom det knytter seg til et gårdsbruk, som har vært arbeidsplass for gjenlevende ektefelle, enn hvor det er tale om en fritidseiendom, som vedkommende kun har nytt fruktene av. Dette er i noen grad kommet til uttrykk ved at det etter ekteskapsloven §59 annet ledd skal legges særlig vekt på «ektefellenes innsats for familien», idet innsatsen må antas å være særlig relevant dersom den har vært knyttet til det aktuelle formuesgode. 

Som nevnt foran, flyttet Oddlaug og Ivar Kjøl til småbruket på Averøy i 1979. Det var arbeidsplass for begge ektefellene frem til ca 1988, da driften opphørte. At Ivar Kjøls far, Gunder, ikke overdro eiendommen til ham før i 1986 kan etter lagmannsrettens syn ikke tillegges særlig vekt ved vurderingen. Det sentrale må være at Oddlaug Kjøl ved sitt arbeid på bruket ytet en innsats som må antas å ha hatt betydning for driften. 

Det er videre ubestridt at Oddlaug Kjøl har ytet en betydelig innsats også i form av omsorg for Ivar Kjøls far i flere år. Denne har omfattet matlaging og vask av klær, noe svigerfaren ellers ville ha måttet betale for. Også denne type innsats må antas å være relevant etter ekteskapsloven §59 annet ledd. 

Begge ektefellene mottok arv mens de var gift. Ivar Kjøl mottok ca 17.000 kroner i arv, som ble benyttet til vedlikehold på småbruket. Oddlaug Kjøl mottok kr 50.000 i farsarv i 1979. Dette beløpet ble skutt inn i boligen som ektefellene oppførte samme år. Hun mottok videre kr 50.000 i morsarv i 1990. Det er opplyst at beløpet er benyttet til ektefellenes felles forbruk. 

Etter lagmannsrettens syn er størrelsen og anvendelsen av de midler ektefellene har mottatt i arv et relevant moment ved vurderingen av skjevdelingskravet. En full gjennomføring av skjevdeling, slik livsarvingene har krevet, vil forsterke den skjevhet som allerede foreligger og som knytter seg til forskjellen mellom de beløp ektefellene har arvet og benyttelsen av disse. 

Boets bruttoformue er opplyst å utgjøre kr 770.000,-. Skjevdelingskravet, som utgjør kr 300.000,-, omfatter således en betydelig andel av boet. Lagmannsretten antar at også dette bør tillegges noen vekt ved vurderingen, i favør av å begrense omfanget av kravet. 

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at det vil føre til et åpenbart urimelig resultat å ta skjevdelingskravet til følge fullt ut. Virkningen må imidlertid antas å bli tilstrekkelig avdempet dersom kravet halveres. Lagmannsretten er etter dette kommet til at de ankende parter må gis medhold i kravet om skjevdeling, men kun for et beløp på kr 150.000,-. 

Lagmannsrettens resultat innebærer at ingen av partene har fått medhold fullt ut. I medhold av tvistemålsloven §174 første ledd bør hver av partene bære sine omkostninger for skifteretten og lagmannsretten. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Livsarvingene etter Ivar Johannes Kjøl gis rett til å holde halvparten av salgssummen etter salg av eiendommen Heimdal, gnr 52 bnr 127 i Averøy, dvs. 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner, utenfor delingen ved skifte av boet etter Ivar Johannes Kjøl og gjenlevende ektefelle Oddlaug Kjøl. 

2. Saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett tilkjennes ikke. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]