Vis kilden til Rt-1949-596



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1949-01-17
|Publisert=
Rt-1949-596
|Sammendrag=

|Stikkord=
Strid om personbil
|Saksgang=
Kjæremålssak A nr. 23/1947
|Parter=
Johan Hauge, Bø (høyesterettsadvokat Sven Arntzen) mot Chr. Paulsen, Notodden (høyesterettsadvokat Henrik Noer.)
|Forfatter=
Lagmann Aanesen, lagdommer Sondresen, sorenskriver Augdahl
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§262  Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§245 §245]
}}
    
Ved Tinn og Heddal herredsretts dom av 14. mai 1947 ble bilsakkyndig Chr. Paulsen dømt til å utlevere Johan Hauge en Ford personbil mot at Hauge betalte kr. 4 500. Den 2. juni fremsatte Hauge begjæring om midlertidig forføyning etter tvangslovens §262 og påsto prinsipalt at bilen skulle utleveres ham med rettens beslutning om at han kunne kjøre den eller ikke, subsidiært at den ble satt ut av Paulsens besittelse. 

Ved namsretten ble Paulsen frifunnet. 

Lagmannsretten kom til et annet resultat og fant en midlertidig forføyning hjemlet i tvangslovens §262 nr. 2. At Hauges krav var sannsynliggjort, var ikke tvilsomt. Lagmannsretten uttalte videre: 

«Spørsmålet blir først og fremst om Paulsen utviser en atferd som gir grunn til å frykte for at der vil inntre en vesentlig skade eller ulempe som det må ansees nødvendig å avverge. Man kan her riktignok ikke slutte seg til Skeie (Den Norske Civilproces III, Oslo 1935, 754, jfr. 753) når han vil fortolke §262 nr. 2 derhen at en «atferd» kun utkreves hvor det gjelder å hindre voldsomheter, men ikke hvor det gjelder å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Allerede i utkastets motiver (s. 195) het det nemlig uttrykkelig at «Faren må være forvoldt ved motpartens atferd». Det kan da formentlig ikke med rette drages i tvil at justiskomiteens omredigering av «eller for å hindre voldsomheter, som motpartens atferd osv.» til «eller hindre voldsomheter, som motpartens atferd osv.», nettopp har tilsiktet å gjøre det klart at relativsetningen («som motpartens atferd 

Side:597 

osv.»), skal gjelde begge de formål lovstedet nevner, både det å avverge en vesentlig skade eller ulempe og det å hindre voldsomheter. 

På den annen side finner man at Paulsen utviser en atferd som gir grunn til å frykte for at det vil inntre en vesentlig skade som det er nødvendig å avverge. Selve hans bruk av bilen finnes her å være sådan atferd. En bil er en ting som selv ved vanlig bruk slites og forringes temmelig hurtig. Den som måtte ha krav på utlevering av en ting som ved vanlig bruk er utslitt etter 2 år, er lite hjulpet ved etter 4 års forløp å oppnå en rettskraftig dom for tingens utlevering. På tilsvarende måte er den som har krav på utlevering av en bil, lite hjulpet ved etter 10 års forløp å oppnå rettskraftig dom for utlevering av det bilvrak bilen i mellomtiden er blitt. Og på tilsvarende måte - om enn ikke i fullt så stor utstrekning - gjelder det at Hauge vil være lite hjulpet ved etter kanskje ennå et par års forløp å oppnå rettskraftig dom for utlevering av den bil som bilsakkyndig Paulsen da har brukt i årevis. 

Man anser således bilsakkyndig Paulsens ordinære bruk av bilen som en tilstrekkelig «atferd» i relasjon til tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 2. Man er i øvrig ikke enig med ham i at det etter lovstedet kreves «klanderverdig» atferd, og enn ikke i at det kreves en «særlig» atferd. Lovteksten krever kun «atferd». I lovens forarbeider nevnes heller ikke ordene «klanderverdig» og «særlig», like så litt som man i forarbeidene finner noen støtte for den oppfatning at lovens uttrykk «atferd» skal leses som «klanderverdig atferd» eller «særlig atferd». Først i Altens kommentarutgave (se 2. utg. 290) gåes det uten videre ut fra at «atferd» skal være «særlig atferd». At atferd tillike skal være «klanderverdig atferd», er imidlertid så vidt vites enn ikke blitt hevdet i teorien. 

Lovens forarbeider viser tvert imot at det er uberettiget å supplere lovtekstens uttrykk med noen som helst adjektiver. Riktig nok er motivene til §262 lite opplysende. Men uttrykket «atferd» benyttes også i lovens §245 (om arrest), og i denne forbindelse uttaler motivene (s. 190) følgende: «Utkastet uttaler positivt at en sådan fare (dvs. fare for at fullbyrdelsen ellers skal bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort) alltid ansees for å foreligge når fullbyrdelsen måtte skje i utlandet. Men for øvrig innlater det seg ikke på å forklare de spesielle grunner hvorav fare kan sluttes, men innskrenker seg til å bestemme, at den må være forvoldt ved skyldnerens atferd. Heri ligger da at tilfeldige begivenheter eller forestående eksekusjon eller konkursbegjæring fra andre kreditorers side i seg selv ikke er arrestgrunn. På den annen side forlanges det ikke, at der i skyldnerens atferd skal ligge et tilregnelig rettsbrudd, når den dog objektivt medfører fare for saksøkerens fyldestgjørelse.» Disse uttalelser i motivene synes tydelig å vise at det med lovtekstens uttrykk «skyldnerens atferd» (§245) og «motpartens atferd» (§262) ikke menes noe som helst annet og mer enn det der sies. Det essentielle er hverken at atferden skal være «klanderverdig» eller «særlig». Det essentielle er kun at det skal være en atferd fra skyldnerens (eller motpartens) egen side, og ikke tilfeldige begivenheter, som (objektivt) medfører faren for at 

Side:598 

saksøkeren vil bli skadelidende, hvis han ikke får arrest eller annen midlertidig forføyning. 

I henhold til det anførte finner man det overflødig å komme inn på spørsmålet om hvorvidt Paulsen har utvist klanderverdig atferd. 

Man er enig med Hauge i at det for i dette omtvistede rettsforhold å få en midlertidig ordning som avverger (så langt som det ennå kan skje) den vesentlige skade Hauge lider ved at bilsakkyndig Paulsen år etter år nedsliter bilen, er nødvendig at bilen settes ut av Paulsens besittelse og settes under forvaring. Man antar at den best kan undergis forvaring hos Hauge selv. Hans ønske om at retten skal beslutte at han også skal ha lov til å kjøre bilen, må ansees frafalt ved hans endelige påstand. En sådan tillatelse ville han neppe heller ha kunnet få uten at retten samtidig oppstillet visse vilkår for den. 

Forføyningen finnes å burde vare til der er falt rettskraftig dom i saken mellom Hauge og Paulsen og til denne rettskraftige dom måtte være oppfylt.» 

- - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]