Vis kilden til TOSLO-2004-42285

{{Tingretter
|Instans=Oslo tingrett - Dom
|Dato=2005-09-27
|Publisert=TOSLO-2004-42285
|Stikkord=(Mulla Krekar-saken), Utlendingsrett, Utvisningsvedtak, Prøvingsrett
|Sammendrag=Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning, samt tilbakekall av asylstatus, reisebevis, bosettingstillatelse og arbeids- og oppholdstillatelse.
|Saksgang=Oslo tingrett TOSLO-2004-42285 (sak nr. 04-042285TVI-OTIR/09) - Borgarting lagmannsrett [[LB-2005-172948]] - Høyesterett [[HR-2007-1869-A - Rt-2007-1573]]
|Parter=Najmuddin Faraj Ahmad (advokat Brynjar N. Meling) mot Staten v/kommunal- og regionaldepartementet (advokat Tolle Stabell)
|Forfatter=Tingrettsdommer Tine Kari Nordengen
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1988-06-24-64/§13 Utlendingsloven (1988) §13], [https://lovdata.no/lov/1988-06-24-64/§15 §15], [https://lovdata.no/lov/1988-06-24-64/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/1988-06-24-64/§30 §30], [https://lovdata.no/lov/1988-06-24-64/§38 §38], [https://lovdata.no/lov/1988-06-24-64/§58 §58], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§35 Forvaltningsloven (1967) §35], [https://lovdata.no/lov/1998-03-20-10/§12 Sikkerhetsloven (1998) §12], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§12 Straffeloven (1902) §12], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§49 §49],[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§90 §90], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§91 §91], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§91a §91a], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§93 §93], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§94 §94], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§97b §97b], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§147a §147a], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§147b §147b], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§233 §233], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 Tvistemålsloven (1915) §204], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a3 Menneskerettsloven (1999) EMKN A3], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a8 EMKN A8], [https://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/internasjonale-konvensjoner-og-avtaler/1951-07-28/ FNs flyktningkonvensjon (1951) art 33], [https://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/internasjonale-konvensjoner-og-avtaler/1989-11-20/ FNs Barnekonvensjon]
}}
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.2005 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) samt vedtak om tilbakekall av asylstatus, reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse for borger av Irak, Najmuddin Ahmad Faraj, alias Mullah Krekar, født 07.07.1956.

Utvisningsvedtaket er bygget på to uavhengige grunnlag. For det første er vedtaket bygget på at utvisning er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d jf. § 30 annet ledd bokstav a. For det andre fant utlendingsmyndighetene at det var grunnlag for utvisning for grove og/eller gjentatte brudd på utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

<span id="rp-tittel">Om saken</span>

Najmuddin Ahmad Faraj og hans familie ankom Norge som overføringsflyktninger fra FN den 30.11.1991. I vedtak av 30.04.1992 la Utlendingsdirektoratet til grunn at saksøkeren fylte vilkårene for å anerkjennes som flyktning og innvilget ham asylstatus.

Fornyelse av saksøkerens arbeids- og oppholdstillatelse ble gitt den 02.04.1993 til 13.04.1994. Saksøkeren søkte om bosettingstillatelse i 1994, men søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet den 09.01.1995, da det ikke var dokumentert at han oppfylte vilkåret om tre års sammenhengende opphold i riket. Saksøkeren ble samtidig forhåndsvarslet om tilbakekall av hans asylstatus, idet utlendings-myndighetene mente at han hadde oppholdt seg i hjemlandet.

Den 15.04.1996 ble saken om tilbakekall av saksøkerens asylstatus henlagt. Bakgrunnen for henleggelsen var at det ikke var tilstrekkelig godtgjort at saksøkeren hadde vært i Irak. Av betydning for utlendingsmyndighetenes avgjørelse var i den forbindelse to brev fra saksøkerens daværende advokat, der saksøkeren benektet å ha vært i hjemlandet.

Side:2

I henhold til søknad av 26.02.1997, ble saksøkeren den 03.02.1998 innvilget bosettingstillatelse i Norge.

Den 05.08.1999 fremsatte saksøkeren og hans familie søknad om norsk statsborgerskap. Saksøkerens ektefelle og barn fikk sin søknad innvilget i vedtak av 20.01.00. For saksøkerens del ble søknaden avslått i Utlendingsdirektoratets vedtak av 06.09.2000. Bakgrunnen for avslaget var at saksøkeren ikke hadde lang nok botid i Norge. Det ble videre lagt vekt på at han på søknadstidspunktet befant seg i utlandet.

Den 12.09.2002 ble saksøkeren forhåndsvarslet om tilbakekall av hans norske asylstatus og reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse. Han ble videre forhåndsvarslet om at han kunne komme til å bli utvist og innmeldt i Schengen informasjonssystem.

Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 19.02.2003 ble det vedtatt å kalle tilbake saksøkerens asylstatus og reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse. Det ble videre fattet vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem. Vedtaket ble fattet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Vedtaket ble påklaget av saksøkeren den 23.03.2003.

Da klagebehandlingen trakk ut i tid, tok saksøkeren v/advokat Brynjar N. Meling den 01.09.2004 ut stevning mot Staten med påstand om at Utlendingsdirektoratets vedtak av 19.02.2003 skulle kjennes ugyldig.

Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet v/Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell tok til gjenmæle i tilsvar av 04.10.2004.

Etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet fattet Utlendingsnemnda den 12.05.2005 vedtak om at saksøkerens klage over Utlendingsdirektoratets vedtak av 19.02.2003 ikke ble tatt til følge. Saksøkerens plikt til å forlate Norge ble imidlertid suspendert inntil videre, da departementet mente at forholdene i Irak var av en slik art

Side:3

at returvernet i EMK artikkel 3 var til hinder for utsendelse. Ifølge vedtaket skal uttransportering ikke finne sted før departementet mener at forholdene i hjemlandet tilsier at retur kan skje.

Fra Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.2005 hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”Forbudet mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMK art. 3 er generelt i den forstand at det ikke er nødvendig å påvise noen bestemt grunn til at man risikerer å bli utsatt for krenkelse for å kunne påberope seg vernet etter bestemmelsen. Også den som risikerer tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling i forbindelse med ellers lovmessig straffeforfølgning i hjemlandet, vil derfor kunne påberope seg det ekstraterritoriale vernet. Det gjelder heller ikke ubetinget krav om at det er myndighetene i returlandet som står bak trusselen om overgrep, eller at de kan gjøres folkerettslig ansvarlig for de potensielle overgrepene.

Situasjonen i Irak er vesentlig endret siden direktoratets vedtak ble fattet 19. februar 2003. Klageren kan på nåværende tidspunkt ikke sendes tilbake til hjemlandet uten hinder av returvernet i EMK art. 3.

...

Fordi en mener at klageren på nåværende tidspunkt ikke kan sendes tilbake til Irak, besluttes det at utvisningsvedtaket for tiden ikke skal gjennomføres. ...”

</span>

Hovedforhandling i saken ble avholdt i Oslo tinghus i tiden 02.06.2005 til 22.06.2005. Saksøkeren møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Brynjar N. Meling og avga forklaring. Han var under hele hovedforhandlingen bistått av en eller flere tolker. For Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet møtte prosess-fullmektigene advokat Tolle Stabell og advokat Christian H. P. Reutsch. Videre møtte statsråd Erna Solberg og avga forklaring den 15.06.2005. Det ble avhørt 7 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Av Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.2005 går det frem at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i samtaler har informert kommunal- og regionalminister Erna Solberg om etterretningsmateriale vedrørende saksøkeren. Denne informasjonen var ifølge vedtaket av betydning for vurderingen av utfallet i saken og utgjorde således en del av departementets beslutningsgrunnlag. Av hensyn til bestemmelsene i sikkerhetsloven § 12, ble denne informasjonen ikke gjengitt i vedtaket.

Side:4

Saksøkerens prosessfullmektig fremmet den 26.05.2005 begjæring om tillatelse til at Erna Solberg under sin partsforklaring kunne forklare seg om det aktuelle etterretningsmaterialet, jf. tvistemålsloven § 204 nr. 1 og 2. I kongelig resolusjon av 10.06.2005 ble begjæringen avslått, og Kongen i statsråd kom til at retten ikke fikk tillatelse til å ta imot forklaring fra Erna Solberg om det som var meddelt henne av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i anledning klagebehandlingen.

<span id="rp-tittel">Sakens bakgrunn</span>

Najmuddin Ahmad Faraj er født den 07.07.1956 i byen Sulaymaniyah i Irak. Han er en av elleve søsken. Saksøkerens hjemby ligger i provinsen Sulaymaniyah og er et senter for lærdom og kultur samt for politisk virksomhet i det nordlige Irak.

Mens saksøkeren gikk på ungdomsskolen, kom han i kontakt med Muslimbrødrene, som er en internasjonal islamistisk bevegelse med røtter tilbake til 1920-tallets Egypt. I 1973 var saksøkeren en av de mest aktive blant Muslimbrødrene på hjemstedet. Han underviste i bønneritualet, og han søkte å få med seg andre til moskeen.

Under saksøkerens oppvekst var KDP (Kurdistans demokratiske parti) et av flere toneangivende politiske partier i distriktet. Saksøkerens familie var tilhengere av KDP. I 1974 begynte saksøkeren på en krigsskole dannet av KDP’s militære avdeling, og han ble der en peshmerga. I et halvt år var han fjellsoldat, og den 08.03.1975 deltok han i nedskytingen av et russisk fly.

I 1975 flyttet saksøkeren til byen Arbil, der han ble ansatt hos helse- og sosialmyndighetene. Ved siden av arbeidet fullførte han treårig videregående skole. Tiden i Arbil var viktig for saksøkeren. Han studerte arabisk samtidig som han lærte om islam og islamske retninger. I 1976 skrev saksøkeren sin første bok som handlet om Abu Bakr (573-634), den første kalifen etter Profeten Mohammad.

I 1978 begynte saksøkeren på et fireårig studium i arabisk ved det historisk-filosofiske universitetet i Sulaymaniyah. I tillegg til studiene leste han sharia – islamsk lovgivning – hos religiøse lærere i moskeene. Etter endt studium i

Side:5

Sulaymaniyah i 1982 ønsket saksøkeren å fortsette å studere ved universitetet i Bagdad. Før han fikk svar på sin søknad om studieplass, ble saksøkeren innkalt til militærtjeneste. Iran og Irak var på denne tiden (1980 – 1988) i krig. Saksøkeren ønsket ikke å avtjene verneplikt for Irak, som siden 1968 var ledet av det panarabiske og sosialistiske Baath-partiet, fra 1979 under ledelse av Saddam Hussain. I august 1982 flyktet han derfor fra det nordlige Irak og over fjellene til Iran.

I årene 1982 til 1984 oppholdt saksøkeren seg i Teheran. Medlemskapet hos Muslimbrødrene førte ham til en moske, der han ble imam. I Teheran kom saksøkeren i kontakt med andre irakiske kurdere. Sammen dannet de gruppen Jama’iyyat al-Ansar al-Islamiyya. Gruppen hadde som mål å bli en væpnet islamistisk motstandsgruppe i Kurdistan. For å få dette til trengte de våpenforsyninger samt økonomisk, politisk og militær støtte fra Iran. Den iranske regjeringen viste imidlertid liten interesse for saken, og støtten, som gruppen hadde håpet på, uteble.

Høsten 1983 reiste saksøkeren i hemmelighet tilbake til det nordlige Irak. Han hadde fått i oppdrag å knytte kontakter, både til andre islamistiske grupper og til enkelt-personer. Målet var å danne en jihad-bevegelse som kunne bli så omfattende og sterk at den kunne utfordre regimet i Irak.

Etter to måneder i Sulaymaniyah og etter å ha fullført oppdraget, reiste saksøkeren tilbake til Iran. Han bosatte seg da i en flyktningleir i byen Karaj utenfor Teheran. Der ble han imam i leirens moske, samtidig som han underviste og fungerte som talsmann for gruppen Jama’iyyat al-Ansar al-Islamiyya. Forholdet mellom myndighetene i Iran og saksøkerens gruppe viste seg imidlertid å bli stadig vanskeligere. Våren 1984 fikk saksøkeren forståelsen av at det bare var et tidsspørsmål før han kom til å bli arrestert. Når sommeren kom, ble det derfor klart for saksøkeren at han også måtte flykte fra Iran.

Sommeren 1984 reiste saksøkeren for andre gang i hemmelighet tilbake til Sulaymaniyah. Den 22.07.1984 inngikk han ekteskap med Rokhosh Fattah Ahmad, en kvinne han var blitt kjent med under studietiden i Sulaymaniyah. Sammen reiste de til Pakistan. Da ekteparet var uten pass og andre identifikasjonspapirer, ble de

Side:6

anholdt av pakistanske myndigheter. Etter tre måneder, der saksøkeren ble holdt i fengsel og hans kone ble holdt i husarrest, ble ekteparet satt fri. I juni 1985 flyttet de til Karachi, der saksøkeren igjen fordypet seg i studier og undervisning. Under oppholdet i Karachi i Pakistan fikk saksøkeren og hans kone to døtre og en sønn, født i henholdsvis 1985, 1986 og 1988.

Under krigen mellom Iran og Irak (1980 – 1988) ble det kurdiske området i Irak utsatt for store ødeleggelser. En av de verste skadehendelsene fant sted den 16.03.1988, da den kurdiske byen Halabja med ca. 70 000 innbyggere ble utsatt for angrep med kjemiske våpen. Byen var på dette tidspunktet under kontroll av iranske styrker samt kurdiske geriljasoldater som stod i ledtog med iranerne. Det er i ettertid kommet frem at det var myndighetene i Irak som stod bak angrepet. Mellom 4.000 og 5.000 mennesker, de fleste sivile, mistet livet og minst like mange ble skadd. Hundretusener av mennesker ble videre drevet på flukt, og de tok opphold i flyktningleire i Iran og Tyrkia.

Saksøkeren reagerte med stor avsky på angrepet mot Halabja, og han savnet et sterkere engasjement blant Muslimbrødrene i kampen for kurdernes sak. Etter nøye overveielser besluttet han derfor å trekke seg fra Muslimbrødrene og arbeidet i moskeen. Sammen med familien flyttet saksøkeren til Peshawar i Pakistan, der han startet en innsamlingsaksjon til fordel for de kurdiske flyktningene. I oktober 1988 reiste saksøkeren til Iran for å delta i hjelpearbeid i flyktningleirene der.

Mens han var i Iran, kom saksøkeren i 1988 i kontakt med IMK (Islamic Movement of Kurdistan). IMK ble dannet i 1987 som en bevegelse med jihad og islamsk utdanning som virkemidler. Partiet hadde som politisk målsetting å frigjøre det kurdiske folket fra Baath-partiets regime, og isteden innføre islamsk sharia-lovgivning i Kurdistan og Irak. Etter å ha studert bevegelsen i noe tid, bestemte saksøkeren for å slutte seg til partiet. I 1989 stilte han også til valg og ble valgt inn som medlem i shura-rådet, bevegelsens lovgivende forsamling.

Som fremstående medlem av IMK var saksøkeren ved en anledning, angivelig i 1988, i kontakt med Osama bin Laden. Hensikten med møtet var ifølge saksøkeren å undersøke mulighetene for å få økonomisk støtte til jihad-bevegelsene i Kurdistan.

Side:7

Resultatet av møtet ble imidlertid negativt for IMK, idet Osama bin Laden ifølge saksøkeren ga uttrykk for at det var afghanernes jihad han ønsket å støtte og ikke kurdernes.

Under den andre Golf-krigen (1990 – 1991), brøt det ut opprør blant kurderne mot Baath-partiets regime i Bagdad. Den kurdiske befolkningen og tusenvis av fjellsoldater – peshmargas – jaget for en periode den irakiske hæren ut av de nordlige områdene. Regjeringshæren klarte imidlertid å gjenerobre de kurdiske områdene, og nok en gang ble flere hundre tusen kurdere drevet på flukt til nabolandene Pakistan, Tyrkia og Iran. Flyktningenes lidelser fikk nå stor internasjonal oppmerksom, og det ble en økende erkjennelse i det internasjonale samfunn om at noe måtte gjøres. For å lette presset på nabolandene, fattet FN en resolusjon om en beskyttet sone i Nord Irak, der irakiske fly ble nektet overflygning. Som følge av dette trakk Baath-partiets regime seg ut av det nordlige Irak, og i 1991 det ble opprettet et kurdisk område med indre selvstyre.

Mens kampene mellom den irakiske hæren og de kurdiske opprørene pågikk, reiste saksøkeren i mars 1991 tilbake til hjembyen Sulaymaniyah. Forut for reisen til Irak hadde han og familien den 07.02.1991 søkt om bosetting i et tredjeland gjennom FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) i Islamabad i Pakistan.

I april 1991, ble saksøkeren involvert i kamper mot regjeringshæren, og sammen med mange andre krigere måtte han flykte opp i fjellene ved den iranske grensen. Der oppholdt han seg frem til oktober 1991, da han tok seg frem til byen Zakho på grensen mellom Irak og Tyrkia. I denne byen kom han i telefonisk kontakt med sin kone, som fremdeles befant seg i Peshewar i Pakistan. Saksøkerens kone kunne da meddele at familien var innvilget asyl i Norge.

Saksøkeren og hans familie ankom Norge som overføringsflyktninger fra FN den 30.11.1991. Familien ble etter noe tid tildelt en leilighet for flyktninger i Tønsberg.
I vedtak av 30.04.1992 la Utlendingsdirektoratet til grunn at saksøkeren fylte vilkårene for å anerkjennes som flyktning og innvilget ham asylstatus.

Side:8

Allerede den 10.05.1992 reiste saksøkeren fra Norge og tilbake til irakisk Kurdistan for å delta i valget på selvstyreområdets første lovgivende forsamling den 19.05.1992. I det selvstyrte området var det særlig to politiske partier som dominerte. KDP (Kurdistans Demokratiske parti), stiftet i 1946, og PUK (Kurdistans Patriotiske Union), stiftet i 1975. Også IMK var i ferd med å få innflytelse, og ved parlamentsvalget i mai 1992 stilte islamistene til valg med egen liste.

Tilbake i hjembyen Sulaymaniyah ultimo mai 1992 begynte saksøkeren å arbeide full tid for IMK. Han kom på andreplass i de interne partivalgene i juli 1992, og han ble medlem i IMKs shura-råd. Han ble også nestleder for partiets kontor for militære saker. IMK fikk stadig større oppslutning, og bevegelsen hadde etter hvert en væpnet styrke bestående av over 25.000 soldater. I august 1992 ble det i den forbindelse åpnet et militærakademi som fikk navn etter den egyptiske jihad-ideologen Sayyid Qutb.

Høsten 1992 reiste saksøkerens familie fra Norge til irakisk Kurdistan, der de sluttet seg til saksøkeren i Sulaymaniyah.

I februar 1993 ble saksøkerens nevø kidnappet av en gruppe menn, angivelig fordi mennene trodde at han var saksøkerens sønn. Da feiltakelsen ble oppdaget, ble nevøen løslatt. Hendelsen gjorde saksøkeren og hans familie utrygge, og våren 1993 reiste familien tilbake til Norge.

Den 23.03.1993 ble saksøkeren stoppet i grensekontrollen på Oslo lufthavn Fornebu. Han opplyste da at han hadde oppholdt seg i Syria i ni måneder, og at ektefellen og hans tre barn skulle komme til Norge fra Syria dagen etter.

I årene 1993 – 2000 synes på det rene at saksøkeren stort sett oppholdt seg i Norge, dog avbrutt av minst fem reiser til hjemlandet. Under oppholdet i Norge arbeidet saksøkeren som islamsk predikant, og han var med på å bygge opp en egen moske i Oslo. I tillegg holdt han foredrag og deltok på seminarer i Norge og Europa. Gjennom sin virksomhet lyktes det for saksøkeren å samle inn et ikke ubetydelig pengebeløp til IMK.

Side:9

I 1995 fikk saksøkerens og hans kone sitt fjerde barn, en gutt. Samme år ble saksøkeren leder for en fraksjon i IMK som kalt seg for Reformfraksjonen Islah.

I det selvstyrte området i Nord Irak oppstod det på 1990-tallet spenninger mellom tilhengerne av partiene KDP, PUK og IMK. Mellom PUK og IMK gikk konflikten så langt at det kom til regelrette kamphandlinger. Også Iran blandet seg inn i den politiske situasjonen i Nord Irak. Slik Iran så det, burde det la seg gjøre å sammenføre PUK og IMK. Denne sammenføringen var startskuddet for en indre splittelse i IMK. Ifølge de mer militante tilhengerne av IMK var det ikke heldig for partiet å inngå i noen allianse med det sekulære og sosialistiskorienterte PUK.

I 2001 ble IMK offisielt delt i firefraksjoner. Disse fraksjonene var nye IMK, ledet av Ali Abdullah al-Aziz, IGK (Islamic Group Kumal), ledet av Ali Bapir, Jund al-Islam, ledet av Abu Abdullah al-Shafi og Reformfraksjonen Islah, ledet av saksøkeren. Det er på det rene at saksøkeren siden juni 2001 hadde oppholdt seg i Irak.

Den 22.09.2001 ble soldater fra PUK overfalt av soldater fra Jund al-Islam i byen Kheli Hama. Over 50 PUK-soldater ble drept under overfallet. Overfallet førte til motangrep fra PUK’s side, og i løpet av høsten 2001 hadde begge parter lidt store menneskelige tap. Som følge av stridighetene tok krigerne fra Jund al-Islam opphold i fjellområdene mot grensen til Iran.

Den 10.12.2001 ble medlemmene i Jund al-Islam innlemmet i Reformfraksjonen Islah, og organisasjonen fikk navnet Ansar al-Islam. Organisasjonen hadde som mål å opprette en selvstendig islamistisk stat i Nord Irak med regional autonomi. Saksøkeren ble valgt til leder av organisasjonen. Som nestleder ble valgt Abu Abdullah al-Shafi.

Etter opprettelsen i desember 2001 hadde Ansar al-Islam herredømme over flere landsbyer i fjellområdene mot grensen til Iran. Organisasjonens hovedkvarter var i landsbyen Byara, 85 km sørøst for Sulaymaniyah. I dette området, også kalt
Byara-enklaven, ble det etablert et samfunn basert på islamsk lovgivning. Ifølge flere ulike kilder var det under Ansar al-Islams styre påbudt å gå i moskeen og å bære

Side:10

skjegg (for menn) eller heldekkende skaut (for kvinner). TV og musikk i alle former ble forbudt, og instrumenter, videospillere og parabolantenner ble ødelagt.

Den 17.05.2002 forlot saksøkeren Byara og reiste tilbake til Norge. Sommeren 2002 var han sammen med sin familie i Oslo og i Tyskland.

Ultimo august 2002 reiste saksøkeren fra Norge og til Teheran via Amsterdam. Han hadde til hensikt å være noen dager i Iran, før han planla å reise videre til det nordlige Irak. Mens han oppholdt seg i Teheran, ble saksøkeren arrestert av iransk politi. Han satt deretter fengslet frem til den 13.09.2002, da han ble sendt med fly tilbake til Nederland.

Ved ankomst i Amsterdam den 13.09.2002, ble saksøkeren arrestert av nederlandsk politi. Også her ble han satt i varetektsfengsel. Mens han satt fengslet ble saksøkeren gjort kjent med at det forelå en begjæring om utlevering til Jordan, med bakgrunn i en siktelse for overtredelse av narkotikalovgivningen.

Den 13.01.2003 ble saksøkeren løslatt fra fengselet i Nederland og sendt med fly tilbake til Oslo.

Vinteren 2003 ga saksøkeren en rekke intervjuer til både norske og utenlandske medier. Han var videre i gjentatte avhør hos Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

I forbindelse med det amerikanskledede angrepet på Irak i mars 2003 ble Ansar al-Islams hovedkvarter i Byara utsatt for angrep fra luften og på bakken. En rekke av organisasjonens medlemmer ble drept, og mange islamister valgte å flykte over grensen til Iran.

Ultimo mai 2003 begynte medlemmer og sympatisører av Ansar al-Islam å vende tilbake til det nordlige Irak. Organisasjonens oppgave bestod da først og fremst i å samle inn penger til den operative virksomheten i Irak. Fra å ha ansett PUK som sin hovedfiende, ble nå USA og deres allierte i Irak å anse som organisasjonens fremste motstandere.

Side:11

I tiden etter den amerikanskledede invasjonen av Irak i mars 2003, er det mye som tyder på at Ansar al-Islam og/eller tidligere medlemmer av organisasjonen har stått bak flere terrorhandlinger og bombeattentat. I den forbindelse kan nevnes bombeattentatet mot PUKs kontorer i Arbil den 04.02.2004, der over 100 mennesker mistet livet og over 200 ble skadde.

Vinteren 2003 fattet FNs sanksjonskomite for Al-Qaida vedtak om at Ansar al-Islam med virkning fra 24.02.2003 skulle føres opp på listen over organisasjoner som ble ansett for å samarbeide med Al-Qaida. Listen er en del av FNs arbeid for å bekjempe terrorisme og innebærer i prinsippet at alle FNs medlemsstater er forpliktet til å igangsette tiltak. I den forbindelse skal medlemsstatene fryse alle økonomiske ressurser tilhørende personer eller organisasjoner som står på listen. Videre skal personer som står på listen nektes inn- og gjennomreise i medlemsstatenes territorium, og det skal sørges for at det ikke finner sted overføring av våpen og militær utrustning til organisasjonene.

<span id="rp-tittel">Straffesaken</span>

Den 19.03.2003 ble saksøkeren pågrepet av norsk politi, bl.a. siktet for overtredelse av straffeloven § 147 a.

Straffeloven § 147 a ble innført ved lov av 28.06.2002 nr. 54 og trådte i kraft samme dag. Bestemmelsen er et ledd i gjennomføringen av FNs sikkerhetsråds resolusjon av 28.09.2001 nr. 1373 som ble vedtatt med bakgrunn i terrorangrepene mot USA den 11.09.2001.

For saksøkerens vedkommende var siktelsen for overtredelse av straffeloven § 147 a knyttet til uttalelser som saksøkeren hadde kommet med i to taler. For øvrig var siktelsen basert på et intervju med saksøkeren i nederlandsk og norsk TV. Fra siktelsen hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”a) I perioden fra omkring juli 2002 og frem til og med 19. mars 2003 oppfordret han andre personer til å gå til hellig krig (Jihad) for blant annet å oppnå målet om å danne en islamsk stat. Herunder oppfordret han personer til å utføre selvmordsaksjoner eller dø som martyrer i en kamp mot blant
</span>

Side:12

<span id="rp-sitat">
annet den kurdiske organisasjonen PUK, George Bush og amerikanske interesser. Oppfordringene ble gitt av ham som privatperson og/eller som leder, medlem av eller sympatisør med organisasjonen Ansar al Islam.

b) Omkring den 19. mars 2003 i Heimdalsgata 36 i Oslo, uttalte han på engelsk til det nederlandske TV selskapet Netwerk, sendt på NRKs nyhetssending den 19. mars, at vi nå har unge mennesker som sprenger seg selv. Videre uttalte han at de er mye viktigere og mye farligere enn Hamaz og Jihad Islamia. Han uttalte videre at han kan hjelpe ved sin preken eller tale, for eksempel Fatwa; som Jihad mot amerikanere. Uttalelsene kunne oppfattes som trusler som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt og/eller som oppfordringer om å gjennomføre terrorhandlinger mot amerikanske interesser. Uttalelsene ble gitt kvelden før amerikanske militærstyrker startet angrep mot Irak”.
</span>

Ved Oslo tingretts kjennelse av 21.03.2003 ble saksøkeren varetektsfengslet til 16.04.2003. Kjennelsen ble påkjært, og ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 02.04.2003 ble saksøkeren løslatt. Ifølge lagmannsretten var vilkårene for varetektsfengsling ikke tilstede. Når det gjaldt siktelsen for overtredelse av straffeloven § 147 a post a, fant lagmannsretten at de av saksøkerens taler som lå til grunn for siktelsen ble holdt før lovbestemmelsens ikrafttreden. For øvrig mente lagmannsretten at det ikke var skjellig grunn til å mistenke saksøkeren for å ha forholdt seg som beskrevet i siktelsen. Løslatelsen ble senere opprettholdt i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 09.04.2003.

Den 30.06.2003 ble siktelsespunktene om overtredelse av straffeloven § 147 a henlagt av ØKOKRIM statsadvokatembeter. Henleggelsen ble senere stadfestet ved Riksadvokatens beslutning av 15.06.2004.

Den 02.01.2004 ble saksøkeren på nytt pågrepet av norsk politi, bl.a. siktet for to tilfeller av medvirkning til overtredelse av straffeloven § 233 jf. § 49 jf. § 12 nr. 4 bokstav a (drapsforsøk). Det første drapsforsøket skal ha funnet sted den 16.03.2002 i byen Halabja i Nord Irak, der en person skal ha blitt pågrepet av PUK ved en kontrollpost på vei inn til et festivalområde, hvor han skulle kaste en håndgranat inn i en menneskemengde. Det andre drapsforsøket skal ha funnet sted i byen Saidiq i Nord Irak den 17.06.2002. Ifølge siktelsen skal en person da ha blitt pågrepet idet han forsøkte å utløse en selvmordsbombe som han bar på kroppen.

Side:13

Saksøkeren var videre siktet for overtredelse av straffeloven § 233 a jf. § 12 nr. 4 bokstav a (inngåelse av forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap). Ifølge siktelsen skulle han i perioden desember 2001 til 17.06.2002 ha rekruttert og/eller trent og/eller motivert minst 7 personer til å begå selvmordsaksjoner i Nord Irak.

Bakgrunnen for siktelsen var at en norsk etterforskningsgruppe i oktober 2003 hadde reist til Nord Irak og avhørt flere vitner. Fem av vitnene, som opplyste å være medlemmer av Ansar al-Islam, var i fangenskap hos PUK. Disse ble avhørt i et PUK-hovedkvarter i byen Sulaymaniyah. To andre med samme oppgitte tilknytning til Ansar al-Islam nektet å forklare seg på grunn av frykt for represalier. I tillegg ble det tatt avhør av en PUK-soldat og en leder av PUKs militære enheter.

Ved Oslo tingretts kjennelse av 05.01.2004 ble saksøkeren løslatt, da tingretten ikke fant at saksøkeren med skjellig grunn kunne mistenkes for å ha forholdt seg som beskrevet i siktelsen. Etter tingrettens mening var det på grunn av forholdene i Nord Irak grunn til å være varsom med å feste lit til de vitneforklaringene som lå til grunn for begjæringen om varetektsfengsling. Kjennelsen ble påkjært, og ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 13.01.2004 ble saksøkeren varetektsfengslet til 02.02.2004. Ifølge lagmannsretten var vilkårene for varetektsfengsling til stede, idet lagmannsretten i motsetning til tingretten fant at grunnvilkåret om skjellig grunn til mistanke var oppfylt. Fra lagmannsrettens kjennelse hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”Videre er det skjellig grunn til mistanke om at selvmordsaksjoner og andre former for terrorhandlinger er en del av Ansar al Islams virkemidler. Det foreligger flere vitneutsagn fra tidligere medlemmer av Ansar al Islam om at organisasjonen driver med opplæring av soldater til selvmordsaksjoner. To av vitnene fikk selv ordre om å utføre slike aksjoner, men de ble begge pågrepet før de fikk utløst eksplosjonen. Den ene skulle kaste en håndgranat inn i en stor menneskemengde under en minnehøytidelighet, den andre var ved pågripelsen iført en ”selvmordsvest”, inneholdende nærmere 5 kg TNT og metallsplinter. Ifølge vedkommende som pågrep ham befant det seg cirka 30 sivile i umiddelbar nærhet av pågripelsesstedet, og en større gruppe befant seg cirka 40 meter unna. Bomben hadde han fått av en person, som – ifølge siktede - er et arabisk medlem av Ansar al Islam med bakgrunn fra Afghanistan. Aksjoner av denne art må etter lagmannsrettens oppfatning nødvendigvis medføre at sivile liv går tapt. Vitnene har forklart seg om kurser i selvmordsaksjoner med flere deltakere, til dels navngitte. Det er derfor skjellig grunn til mistanke om at de to pågrepne selvmordsaksjonistene ikke representerte to enkeltstående tilfeller, men at utdannelse av
</span>

Side:14

<span id="rp-sitat">
selvmordsbombere og selvmordsaksjoner er den del av organisasjonens virksomhet.

Ut fra siktedes posisjon i Ansar al Islam er det vanskelig å forestille seg at han ikke hadde en inngående oversikt over organisasjonens virksomhet. Dette bekreftes av hans politiforklaring, der han som nevnt ovenfor svarer meget detaljert på spørsmål om sin kjennskap til organisasjonens virksomhet m.v. Det har sannsynligheten mot seg at han ikke har deltatt også i den delen av virksomheten som gjelder planleggingen, organiseringen og utdannelsen av selvmordsbombere og iverksettelsen av selvmordsaksjoner. Dertil kommer at de to pågrepne selvmordsaksjonistene har forklart at siktede var en av deres lærere. Blant annet førte han diskusjoner med soldatene om selvmords-aksjoner, og han uttalte i den forbindelse at det er en god ting å drepe ikke-muslimer. Han har videre utført rekrutteringsarbeid for slike aksjoner. Etter flere vitners oppfatning måtte siktede underrettes om selvmordsaksjoner fordi han var sjefen og skulle vite hva som skjedde i organisasjonens navn”.
</span>

Den 25.02.2004 valgte ØKOKRIM statsadvokatembeter å avbryte den pågående etterforskningen, og saksøkeren ble løslatt fra varetekt den 17.02.2004.
Årsaken til at etterforskningen ble avbrutt var opplysninger politiet mottok fra et vitne i et amerikansk fengsel i Bagdad – Abu Ghraib fengselet - under et to-dagers vitneavhør den 16. og 17. februar 2004. Vitnet var en av de samme personene som var avhørt i oktober 2003.

Avhøret som ble gjennomført over to dager i februar 2004, ble tatt av en 20 år gammel mann som hadde sittet i fangenskap siden 17.06.2002. Avhøret ble gjennomført ved at to norske polititjenestemenn med tolk var til stede sammen med vitnet i avhørsrommet i fengselet i Bagdad, mens bl.a. saksøkerens advokat kunne følge og delta i avhøret fra et lokale i Oslo via videokonferanseutstyr. Som svar på spørsmål fra norsk politi om vitnet hadde vært utsatt for press eller løfter for å avgi forklaring, opplyste vitnet at han tidligere var blitt utsatt for ”press” under fangenskap hos PUK. Han fortalte om flere tilfeller av grov mishandling før norsk politi kom til Sulaymaniyah for å avhøre ham, og at han – kort tid før det norske avhøret – var blitt presset av PUK til å gi norsk politi ufordelaktige og uriktige opplysninger om saksøkeren. Vitnet fortalte videre at hans familie var blitt utsatt for trusler fra Ansar al-Islam. I avhøret opprettholdt vitnet sin forklaring om at han den 17.06.2002 var blitt sendt av Ansar al-Islam, utstyrt med 5 kg sprengstoff, for å sprenge seg selv i luften i eller ved en PUK-forlegning i byen Saidiq i Nord Irak. Ifølge vitnet var det

Side:15

”vanlige” mennesker i nærheten. Etter vitnets forklaring er det nærliggende å legge til grunn at flere mennesker kunne og ville ha mistet livet eller blitt alvorlig skadd, dersom selvmordsaksjonen var blitt gjennomført.

Ved Riksadvokatens beslutning av 15.06.2004 ble siktelsen for medvirkning til drapsforsøk og forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap i Irak, henlagt etter bevisets stilling.

Fra Riksadvokatens beslutning hitsettes:

<span id="rp-sitat">
Riksadvokaten har ikke grunnlag for å ta stilling til om det er riktig at vitnet var blitt mishandlet og presset i PUK-fangenskap. I straffeprosessuell sammenheng er det tilstrekkelig at det er en realistisk mulighet for at dette kan ha skjedd. Økokrims vurdering av at det da etterforskningen ble avbrutt ikke var mulig for norsk politi å ivareta sikkerheten for aktuelle vitner og deres familier kan ikke annet enn legges til grunn. Foruten de premisser som er gitt for vurderingen – som synes velbegrunnede – er de basert på førstehånds kunnskap og inntrykk av forholdene.

Riksadvokaten er på denne bakgrunn enig i beslutningen som ble truffet om ikke å gå videre med avhør av de andre vitnene, som etter det opplyste fortsatt satt i fangenskap. Muligheten for at nye avhør vil kunne føre til mishandling – eller trusler/represalier fra Ansar al-Islam – er tilstrekkelig begrunnelse for dette.

Riksadvokaten har fått bekreftet at avhøret i februar 2004 ble gjort i fengselet Abu Ghraib i Bagdad. Selv om selve avhøret er grundig, nøkternt og preget av en ”god atmosfære”, reiser de forhold som i ettertid er avslørt om forholdene i dette fengselet spørsmål om avhøret kan, og bør, nyttes som bevis i en norsk straffesak. Dette forsterkes ved at vitnet opplyste at han etter ca. 18 måneder i fengsel ikke hadde vært fremstilt for noen domstol eller dommer, og heller ikke fått advokatbistand. Dette gjelder selv om vitnet i avhøret forsikret at han hadde det ”kjempefint” i fengselet.

I den foreliggende situasjon er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet, fordi det er av liten eller ingen betydning i forhold til siktelsesposten mot Krekar for medvirkning til den opplyste selvmordsaksjonen. Forklaringen vitnet ga i februar 2004 inneholder ikke de elementer som i hans tidligere forklaringer knyttet Krekar til rekrutteringen av ham som selvmordsbomber. Krekar hadde forlatt Irak ca. en måned tidligere, og vitnets fremstilling lagt til grunn, fikk vitnet selvmordsoppdraget bare dager før det skulle gjennomføres. Han har i den siste forklaringen ikke gitt opplysninger om rekruttering til, eller opplæring i, selvmordsaksjoner som med sikkerhet kan tidfestes til den periode Krekar oppholdt seg i området”.
</span>

Side:16

Ved Riksadvokatens beslutning av 15.06.2004 ble også de øvrige forholdene, som saksøkeren var siktet for, henlagt.

<span id="rp-tittel">Partenes anførsler</span>

<u>Saksøkeren</u> har i anførselsskriv av 29.06.2005 anført:

Saksøkeren gjør gjeldende at Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.05 er ugyldig, da saksøkeren ikke er en fare for rikets sikkerhet. Han har heller ikke grovt eller vesentlig overtrådt utlendingslovens bestemmelser.

Subsidiært gjør saksøkeren gjeldende at et utvisningsvedtak uansett er et uforholdsmessig inngrep.

Hva angår domstolenes kompetanse, gjør saksøkeren gjeldende at ”rikets sikkerhet” er en rettslig standard som kan overprøves av domstolen. Saksøkeren anfører videre at domstolene kan prøve realiteten i vedtaket og at utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og § 30 annet ledd bokstav a ikke er bestemmelser som er overlatt til forvaltningens ”frie skjønn”.

Det er opp til domstolene og avgjøre hva som skal anses overlatt til forvaltningens frie skjønn, og hva som skal anses som rettsanvendelse.

I denne saken befinner man seg i kjerneområdet til den aktuelle bestemmelsen, og ikke i randsonen.

Domstolen har kompetanse til å overprøve det skjønn som forvaltningen har utøvet i denne saken.

Hva angår beviskrav og bevisbyrde, gjør saksøkeren gjeldende at det ikke er riktig at det er saksøkeren som har bevisbyrden, fordi det er han som påstår at vedtaket er ugyldig. I norsk rett er det ingen bevisregler som sier at det er den som angriper et forvaltnings-vedtak, som har bevisbyrden for at vedtakets faktiske side er uriktig.

Side:17

Retten må, når den skal vurdere gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak, gå inn og vurdere om det påberopte faktum holder. Domstolene prøver dette ut fra vanlige regler om hvorvidt forvaltningen har basert sitt skjønn på et korrekt faktum. Dette faktum kan overprøves av retten.

Når Staten fremsetter beskyldninger som vedtaket skal bygge på, må Staten godtgjøre at vilkårene for å bringe regelen til anvendelse er til stede.

Det er saksøkte som har en handleplikt for å skaffe eller legge frem bevis som styrker den anførselen som Staten har fremsatt.

Det må gå ut over Staten dersom retten mener at det er like sikkert at kravet til sannsynlighetsovervekt er oppfylt som at det ikke er det.

Vedtaket bygger forøvrig på beskyldninger om forhold som er straffbare, og det må derfor stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt. En mistanke om at saksøkeren kan ha tilknytning til terrorvirksomhet er i den forbindelse ikke tilstrekkelig.

Når det gjelder faktum i saken anfører saksøkeren at retten må vurdere hver enkelt påstand opp mot bevisene i saken.

I forhold til de konkrete bevistema anføres at saksøkerens møter med Abdullah Azzam og Osama bin Laden er uten betydning i vurderingen av om rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig, både ut fra en vurdering av tidspunktet da disse møtene fant sted og ut fra formålet med møtene.

Opplysninger om at saksøkeren har vært i Afghanistan, er det ikke tilstrekkelig bevismessig dekning for. Uansett er dette forhold som relaterer seg til 1980-tallet og således er uten betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

Saksøkerens engasjement i de kurdiske bevegelsene IMK og Ansar al-Islam, viser at saksøkerens engasjement er et rent kurdisk anliggende. Saksøkerens tilknytning til disse

Side:18

organisasjonene er derfor ikke relevant for vurderingen av om rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

Hva angår Ansar al-Islam var saksøkeren kun leder av organisasjonen fra dannelsen den 10.12.2001. Ved vurderingen av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig, må retten derfor se bort fra eventuelle aksjoner begått av organisasjonen Jund al Islam forut for den 10.12.2001.

Saksøkeren hadde bare formell og reell innflytelse i Ansar al-Islam i perioden fra 10.12.2001 til 17.05.2002. Det er ikke fremkommet opplysninger om organisasjonen fra denne perioden som er relevante for vurderingen av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

Ved denne vurderingen må retten se bort fra de vitneforklaringer som det er henvist til i vedtakets punkt 2.10. Det vises i den forbindelse til at vitnene på tidspunktet da forklaringene ble avgitt satt i fangenskap hos PUK.

I perioden 17.05.2002 til 06.09.2002 var saksøkeren ikke fratatt sitt lederskap formelt, men han hadde ingen reell innflytelse i organisasjonen.

Etter den 06.09.2002, da saksøkeren ble arrestert i Nederland, har han på bakgrunn av sin religiøse forankring gitt en begrunnelse for at han ikke har hatt noen reell innflytelse og at han også ble fratatt sitt de facto lederskap.

Etter den 13.01.2003 har saksøkeren ikke hatt noen kontakt med Ansar al-Islam og har ikke lenger noen reell eller formell innflytelse på organisasjonen.

Ansar al-Islam tok på sin side avstand fra saksøkeren ved en Shura-råd uttalelse.

Handlinger foretatt av Ansar al-Islam etter at saksøkeren fratrådte som leder, kan ikke få betydning for vurderingen av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

Saksøkerens eventuelle telefonkontakt med personer i Spania i 1996 er uten betydning for dagens vurderingen av om rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

Side:19

Saksøkerens uttalelser til media sier ingenting om konkrete forbindelser mellom han og Ansar al-Islam.

Saksøkerens meninger/uttalelser må være beskyttet av ytringsfriheten, da de gir uttrykk for politiske og religiøse oppfatninger som er beskyttet av tanke- og trosfriheten.

Det anføres for øvrig at ingen av uttalelsene som sådan, innebærer noen trussel mot rikets sikkerhet, verken isolert sett eller i samband med andre forhold. Det anføres videre at uttalelsene ikke på tilstrekkelig måte sier noe om tilknytning til grupper som kan ha forbindelse med terrororganisasjoner.

Det såkalte ”Pal-Talk-beviset” er verdiløst ut i fra sine tilblivelsesmangler. Pal-Talk- uttalelsene dreier seg om forholdene i forbindelse med USAs angrep og okkupasjon i Irak.
Pal-Talk-uttalelsene tjener ikke som bevis for at saksøkeren utgjør noen fare for rikets sikkerhet.

Opplysningene om saksøkerens rolle i Nord Irak, må man se bort fra på grunn av manglende dokumentasjon for kildenes troverdighet.

Saksøkeren anfører at retten ikke kan se bort fra den etterforskningen som norsk politi har gjennomført, og de rettslige overprøvninger som har vært gjort i forbindelse med begjæringer om varetektsfengsling, beslagsbegjæringer og anmodninger om tele- og kommunikasjonskontroll.

Når saksøkte ikke finner å ville opplyse saken ved å henvise til tvistemålsloven § 204 nr 1, må Staten selv bære tvilsrisikoen. Dersom retten, på bakgrunn av sakens mangelfulle opplysning, er i tvil om faktum, må det være Staten som skal bære ansvaret. Utfallet av saken må da gå i favør av saksøkeren.

Hva angår den informasjonen som statsråd Erna Solberg har mottatt i sine to samtaler med Politiets sikkerhetstjeneste (PST), anfører saksøkeren at det vil stride mot alminnelig rettssikkerhet og kravet til kontradiksjon, å la et vedtak være gyldig. Det vises i den forbindelse til vedtakets inngripende karakter.

Side:20

Dersom retten kommer til at hensynet til rikets sikkerhet ikke gjør utvisning nødvendig, er saksøkeren av den mening at hele vedtaket må kjennes ugyldig. Det vises i den forbindelse til at utlendingsloven § 38 må tolkes innskrenkende og at det, dersom hensynet til rikets sikkerhet ikke gjør utvisning nødvendig, ikke var adgang for Kommunal- og regionaldepartementet til å instruere Utlendingsnemnda om vedtakets innhold.

Når det gjelder spørsmålet om saksøkeren kan utvises på grunn av brudd på utlendingslovens bestemmelser, gjør saksøkeren gjeldende at reisene tilbake til Kurdistan ikke var noen erkjennelse av at han ikke hadde et beskyttelsesbehov.

Det anføres prinsipalt at saksøkeren ikke bevisst har gitt uriktige opplysninger om sin islamistiske aktivitet, verken til UNHCR eller til norske myndigheter.
Under enhver omstendighet var disse opplysningene ikke av betydning for vurderingen av hans daværende beskyttelsesbehov. Saksøkeren var i 1991 i en situasjon hvor han hadde behov for beskyttelse på grunn av sitt engasjement i kampen mot Baath-partiets regime i Irak.

Også i dag har saksøkeren behov for beskyttelse mot regimet i Irak. Det vises i den forbindelse til at PUK-lederen Jalal Talibani nå har overtatt den rollen som Saddam Hussein tidligere hadde.

Hva angår hjemreisene, gjør saksøkeren gjeldende at hans hjemreiser ikke innebærer noen krenkelse av asylgrunnlaget. Den første hjemreisen våren 1992 skjedde fordi saksøkeren ville undersøke mulighetene for rebosetting i Irak. De øvrige reisene skjedde til områder i Irak som ikke lenger var under Baath-partiets kontroll. Det var Baath-partiets regime som saksøkeren hadde behov for beskyttelse mot.

Subsidiært gjør saksøkeren gjeldende at han også forut for asyl ble innvilget opplyste at det var områder i det selvstyrte Kurdistan som han kunne oppholde seg i under gitte betingelser. Han har heller ikke benyttet norske reisedokumenter ved åpen inn- og utreise, men tvert imot krysset grensen i skjul.

Side:21

Det anføres at saksøkeren ikke bevisst har gitt uriktige opplysninger verken om sitt beskyttelsesbehov eller om sine reiser til hjemlandet. Det vises til at saksøkeren har gitt opplysninger til den samme polititjenestemann både i egenskap av representant for utlendingsmyndighetene og i egenskap av representant for daværende Politiets overvåkningstjeneste (POT), og at dette er blitt fulgt opp i senere samtaler med POT.

Subsidiært anfører saksøkeren at EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjon setter skranker for utvisning, både i forhold til saksøkeren selv og hans norske familie. Av særlig betydning er i den forbindelse hensynet til saksøkerens yngste sønn som er født i Norge.

Det anføres at rettens grad av sikkerhet i hovedspørsmålet har betydning for forholdsmessighetsvurderingen. Er man overbevist utover enhver rimelig tvil om at utlendingen utgjør en fare for rikets sikkerhet, så skal det mer til for å hindre utvisning i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd, EMK artikkel 3 og flyktningkonvensjonen artikkel 33.

Atter subsidiært anfører saksøkeren at det å fatte et vedtak om utvisning, når vedtaket ikke kan effektueres, er et uforholdsmessig inngrep overfor saksøkeren. Dette fordi vedtaket innebærer at saksøkeren blir fratatt konvensjonsbeskyttede rettigheter, slik som retten til å reise inn og ut av landet, retten til å arbeide og retten til å leve et normalt samfunnsliv. En slik tilværelse vil være i strid med EMK artikkel 3.

Dersom retten skulle komme til at saksøkeren skal utvises på grunn av overtredelser av utlendingslovens bestemmelser, vil utlendingsloven § 15 første ledd hindre utsendelse, uten hinder av utlendingsloven § 15 tredje ledd, sammenholdt med EMK artikkel 3 og flyktningkonvensjonen artikkel 33.

Under enhver omstendighet vil EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen sette en skranke i forhold til enhver avgjørelse som hindrer utøvelsen av familieliv, herunder fratakelse av oppholds- og arbeidstillatelse.

Saksøkeren har lagt ned slik påstand:

<span id="rp-innrykk">
1. Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.05 kjennes ugyldig
</span>

Side:22

<span id="rp-innrykk">
2. Najmuddin Ahmad Faraj/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
</span>

<u>Saksøkte</u> har i anførselsskrift av 30.06.2005 anført:

Saksøkeren er utvist ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 19.02.2003. Etter klage har Utlendingsnemnda stadfestet vedtaket den 12.05.2005. Klagen er i sin helhet avgjort etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet, jf. utlendingsloven § 38. Det er klagevedtaket som er tvistegjenstand i saken. Klagevedtaket er basert på to selvstendige og innbyrdes uavhengige grunnlag. Bare dersom retten underkjenner begge disse utvisnings-grunnlagene, kan saksøkeren gis medhold i at utvisningsvedtaket er ugyldig.

Her, som i forvaltningsretten ellers, skal retten foreta en kontroll av om forvaltnings-vedtaket er gyldig, jf. [[HR-2000-1298-A - Rt-2001-995|Rt-2001-995]]. Retten skal ikke selv sette seg i forvaltningens sted og vurdere hvilket innhold retten ville gitt vedtaket. Det er etter saksøktes syn opplagt slik at retten ikke skal foreta noen egen vurdering av om den fakultative utvisingskompetansen, som fremgår av utlendingsloven §§ 29 og 30 ved at utvisning ”kan” skje, bør benyttes.

Det er de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn.

Det er saksøkeren som må påvise at det foreligger slike feil ved vedtaket at det blir ugyldig. Retten skal anvende vanlige bevisregler. At deler av avgjørelsesmaterialet ikke kan fremlegges for retten, jf. tvistemålsloven § 204 nr. 1, gjør ikke at bevisbyrden kan skyves over på Staten.

Saksøkeren er utvist fordi det er ansett nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven §29 første ledd bokstav d jf. § 30 annet ledd bokstav a.

Fastleggingen av det rettslige innholdet i begrepet rikets sikkerhet og hvilke interesser det dekker, er ikke entydig gitt. Saksøkeren har uttalt at begrepet langt på vei må anses som en rettslig standard, som kaller på en bred og sammensatt helhetsvurdering, og som vil være dynamisk over tid. Staten kan i hovedsak slutte seg til dette.

Side:23

Det må prinsipielt trekkes en grense mellom tolkningen av loven og den konkrete rettsan-vendelsen (subsumpsjonen). Staten er enig i at retten kan prøve lovtolkningen. Men i fastleggingen av lovens innhold – konkret hva som anses som et akseptabelt risikonivå før utvisning besluttes – bør utlendingsmyndighetenes syn ha stor vekt, jf. det tilsvarende synspunkt i [[HR-1991-74-A - Rt-1991-586|Rt-1991-586]] (sür place).

Den lovforståelsen klagevedtaket bygger på, fremgår av dets pkt. 2.4 og 2.5. Oppsum-meringsvis sies det om de vernede interesser at utenlandske interesser i Norge er vernet, at norske interesser i utlandet er vernet, mens rene utenlandske interesser i utlandet faller utenfor. Hensynet til Norges alliansepartnere i utlandet vil imidlertid være relevant, slik at en endelig avgrensning vil bero på en sammensatt vurdering der spørsmålet blir hvilken virkning trusler mot våre alliansepartnere vil ha – direkte eller indirekte – for norske sikkerhetsinteresser. Nødvendighetskriteriet er generelt utlagt slik at rikets sikkerhet må bli påvirket av at den aktuelle utlendingen befinner seg her i landet. Staten har ikke registrert at saksøkeren har anfektet den lovtolkning som her er kommet til uttrykk.

Når det gjelder subsumsjonen antar Staten, på samme måte som saksøkeren, at vilkårene om hva som er ”nødvendig” og ”hensynet til rikets sikkerhet” vil flyte sammen i én vurdering.

Etter Statens syn kan retten ikke foreta en selvstendig subsumsjon av om saksøkeren fyller vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d. Vurderingstemaets art og hensynet til fagkunnskap og erfaringsgrunnlag, tilsier at vurderingen med endelig virkning må tilligge departementet. Vurderingstemaet – plikten og ansvaret knyttet til å vurdere hva som anses som nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet – ligger naturlig til demokratisk valgte organer og ikke til en domstol. I denne saken kommer i tillegg at retten ikke har tilgang til det samlede bevismaterialet som klagevedtaket bygger på. Rent faktisk avskjæres dermed retten fra å foreta noen sluttvurdering. Rettens kontroll med denne delen av utvisningsvedtaket må derfor baseres på eventuelle andre ugyldighetsgrunner, som myndighetsmisbruk m.v. At avgjørelsesmateriale ikke er tilgjengelig for retten, har ikke den konsekvens at vedtaket må anses ugyldig med mindre Staten godtgjør det motsatte, jf. [[HR-1987-56-A - Rt-1987-612|Rt-1987-612]] (Lysestøl II) og [[RG-1981-785]].

Side:24

Saksøkeren har gjort gjeldende at vedtaket bygger på feil faktum. For øvrig kan det ikke ses at han har gjort gjeldende andre relevante ugyldighetsgrunner, gitt at retten ikke skal overprøve subsumsjonen. Det er ikke anført feil ved begrunnelsen eller andre saksbehandlingsfeil som hevdes å lede til ugyldighet. Det har vært hevdet at vedtaket er et resultat av politisk press. I seg selv er dette ikke riktig. Statsråd Erna Solbergs forklaring viser nettopp at saken ikke er avgjort ut fra politisk press. For øvrig har ikke saksøkeren forsøkt å påvise hvilken rettslig konsekvens det påståtte politiske presset skulle ha.

Det må skilles mellom det faktiske grunnlaget vedtaket bygger på – skjønnsforutsetningene – og de vurderinger og prognoser som foretas ut fra dette materialet. Vurderingene kan retten ikke overprøve.

Saksøkeren har som en mer generell innvending hevdet at vedtaket bygger på utilstrekkelig kildekritikk. Det hevdes at de kilder og bevis som brukes mot saksøkeren, stort sett uteluk-kende er ”fabrikkerte bevis” fremskaffet av saksøkerens fiender i PUK. Dette er ikke riktig. Mye av bevismaterialet er saksøkerens egne forklaringer og redegjørelser i taler han har holdt, boken han har skrevet m.v. Annet materiale stammer fra andre kilder.

Når saksøkeren konkret skal påvise feil i det faktiske grunnlaget vedtaket bygger på, er det fremkommet lite konkret. Det er to feil i vedtaket, som Staten erkjenner. Det ene er opp-lysningen i klagevedtaket punkt 2.10 tredje kulepunkt, der det bl.a. heter at Abdullah Azzam skal ha formidlet et råd til saksøkeren fra Osama bin Laden. Staten er enig i at det ikke er dekning i saksøkerens bok for å fastslå at Azzam videreformidlet rådet. Azzam var en nær medarbeider av bin Laden. Det er uten betydning for de vurderinger som er foretatt i klagevedtaket om rådet kom direkte fra Azzam eller om det var en videreformidling. Den andre feilen i vedtaket er at det i punkt 2.11 fjerde kulepunkt fremgår at saksøkeren skal ha uttrykt støtte til Osama bin Laden og Mulla Omar. Det korrekte er at den talen fra saksøkeren det der er vist til, kun uttrykker støtte til bin Laden med flere, og ikke til Mulla Omar. Også denne feilen må være uten enhver betydning for de vurderinger som er foretatt i vedtaket.

For øvrig foreligger etter Statens syn ingen faktiske feil i vedtaket.

Side:25

Saksøkeren anfekter noen av de vurderinger som er foretatt i vedtaket. Det hevdes av sak-søkeren at vedtaket uriktig bygger på at saksøkeren har tilknytning til Al Qaida. Dette bunner i en upresis lesing av vedtaket. Det fremgår av vedtakets punkt 2.6 at utlendingsmyndighetene mener <i>det er grunn til å anta</i> at Ansar al-Islam eller andre videreføringer eller avleggere/fraksjoner av denne organisasjonen og saksøkeren har forbindelse til internasjonale terrornettverk, der Al-Qaida er nevnt som én mulighet. Al Qaida-ideologien er blitt samlende og overordnet for disse nettverkene. Derfor er tidligere kontakt og fortsatt beundring av personer i Al-Qaida-ledelsen svært bekymringsfullt. Det faktiske grunnlaget for denne vurderingen fremgår i vedtaket pkt. 2.7 – 2.11. Som nevnt, er det ikke påvist feil av betydning i det materialet som der er gjennomgått.

Når det gjelder saksøkerens tilknytning til Ansar al-Islam på vedtaktstidspunktet, heter det i vedtaket pkt. 2.8 (side 10) at ”(d)et legges til grunn at klageren fortsatt har tilknytning til Ansar al-Islam eller grupperinger som er videreføringer eller avleggere/fraksjoner av organisasjonen og at det er grunn til å tro at klageren har reell innflytelse på den aktivitet som utøves”. Også dette er en riktig beskrivelse av de faktiske forhold.

For at en feil i de faktiske premisser et forvaltningsvedtak hviler på skal kunne lede til ugyldighet, må det kreves en reell mulighet for at feilen kan ha innvirket på vedtakets innhold. En slik innvirkningsmulighet er her ikke annet enn ren teori for de to erkjente feilene. Det synes heller ikke som om saksøkeren har hevdet at disse to feilene har hatt noen som helst betydning for vedtakets innhold.

Videre vil Staten peke på at det eksplisitt fremgår av vedtakets pkt. 2.12 at ingen av de mange enkeltopplysninger og kilder som er gjengitt, i seg selv er avgjørende for utvisn-ingsvedtaket. Det som har betydning for myndighetenes vurdering av saken, er det mangfold av kilder og informasjon, gitt over lang tid og fra ulikt hold, og som peker i samme retning. Det er dermed i vedtaket tatt høyde for at det kan foreligge uriktigheter på enkelte punkter. Det kan da ikke lede til ugyldighet om retten skulle finne grunnlag for å konstatere feil på enkelte andre punkter enn de to som særskilt er nevnt ovenfor.

Utlendingsloven krever ikke at det foretas noen forholdsmessighetsvurdering ved utvisning på dette grunnlaget. Departementet har likevel foretatt en slik vurdering, jf. klagevedtaket pkt. 2.14. Det er ikke påvist noen feil ved denne vurderingen. Det må være klart at

Side:26

hensynet til rikets sikkerhet er så tungtveiende at det overstiger de negative virkningene utvisningen har for saksøkeren, hans ektefelle og barn.

Konklusjonen her må derfor bli at det ikke foreligger noen ugyldighetsgrunn for dette utvisningsgrunnlaget. Staten må dermed frifinnes.

Subsidiært, forutsatt at retten skal foreta en selvstendig vurdering av om saksøkeren fyller vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d jf. § 30 annet ledd bokstav a, mener Staten at det er ført mer enn tilstrekkelig bevis for å konstatere at saksøkerens tilstedeværelse i landet utgjør en slik fare at det er nødvendig å utvise ham.

Retten bør i sin vurdering av dette legge betydelig vekt på forvaltningens egen vurdering og være varsom med å sette den til side. Det vises til [[Rt-1975-603]] (Swingball) og [[HR-1995-134-B - Rt-1995-1427|Rt-1995-1427]] (naturfredning). Forvaltningen har bedre forutsetninger enn retten for å vurdere hva som er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet.

Prinsipielt er dette et spørsmål om å skue fremover – å vurdere en fremtidig risiko. I vurderingen må man imidlertid trekke inn det man vet om saksøkerens tidligere hand-linger, ettersom de kan gi det beste grunnlag for å vurdere hva man kan frykte vil inntre i fremtiden. Det må understrekes at det ikke er spørsmål om det foreligger sannsynlighets-overvekt for om saksøkeren vil begå nærmere angitte handlinger i Norge eller mot relevante interesser i utlandet.

Videre er det ikke de straffbare handlinger saksøkeren har vært siktet for som begrunner utvisning. Men en del av de bevis som er innhentet i straffesaken, har relevans ved vurder-ingen av den fremtidige risiko.

Retten kan ikke gi seg inn på noen spekulasjon om innholdet i det avgjørelsesmaterialet som retten ikke har tilgang til, jf. tvistemålsloven § 204 nr. 1. Det eneste som er opplyst om dette og som retten må legge til grunn, er at statsråd Erna Solberg mente det bestyrket henne i synet på at utvisning burde skje, og PST-sjef Holmes vurdering av at utvisning er påkrevd basert på sitt kjennskap til det totale bevismaterialet.

Side:27

Det åpne, fremlagte bevismaterialet taler med tyngde for at utvisningsvilkårene foreligger. For så vidt kan det også her vises til Holmes vurdering basert på dette materialet.

En selvstendig, inngående vurdering fra rettens side forutsetter at retten går inn i hele det fremlagte bevismaterialet.

Saksøkerens tilknytning til Ansar al-Islam er et sentralt punkt. Saksøkeren var leder av denne fra den ble stiftet 10.12.2001. Det er høyst uklart når han fratrådte som leder. Opp-lysningene om dette er sprikende, også fra saksøkerens egen side. Staten viser om dette til klagevedtaket pkt. 2.8, som gir en omfattende redegjørelse for de kilder det er bygget på. Her vil Staten særlig trekke frem at han i brev sendt fra fengselet i Nederland i desember 2002 omtalte seg selv som leder av Ansar al-Islam, at han i intervju med Netwerk 19.03.2003 brukte uttrykket ”vi” da han omtalte organisasjonen, at han i januar 2003 ble fremstilt som ”emir” av Ansar al-Islam i avisen Hawlati og at han til avisen La Repubblica i august 2003 uttalte seg som om han fortsatt identifiserte seg med og hadde forbindelse med Ansar al-Islam. Det er dermed ikke troverdig når saksøkeren senere har hevdet at han fratrådte som leder 17.05.2002. Det foreligger divergerende opplysninger fra Ansar al-Islams side om og når saksøker skal ha fratrådt som leder.

Klagevedtaket bygger imidlertid ikke på at saksøkeren fortsatt er leder av organisasjonen, men at han kan utøve reell innflytelse over organisasjonen. Når retten skal vurdere utvisn-ingsvedtakets gyldighet, må retten også se hen til at hans faktiske mulighet for å utøve inn-flytelse for tiden er noe begrenset på grunn av den verserende utvisningssaken, dels også ved at hans reisedokumenter er inndratt og dels ved at det er hensiktsmessig å holde en lav profil mens utvisningssaken verserer. Muligheten for å utøve innflytelse må vurderes uavhengig av dette idet spørsmålet jo er hva situasjonen vil være om saksøkeren ikke blir utvist – dvs. at utvisningsvedtaket tenkes borte.

Ansar al-Islam etablerte, mens saksøkeren var leder for organisasjonen, et taliban-lignende styre i en enklave rundt Byara i Nord-Irak. Her skjedde det systematiske og grove menne-skerettighetsbrudd. Saksøkeren har bekreftet at de bl.a. hadde utstyr til å lage selv-mordsvester og at de drev opplæring av selvmordsbombere. Dette var altså en del av organisasjonens strategi. Organisasjonens planlagte bruk av selvmordsbombere illustreres også ved historien om Dedar, som sommeren 2002 skulle sprenge seg selv i Sulaymaniyah.

Side:28

Karakteren av Ansars al-Islams styre vises også ved at det foreligger opplysninger som gir grunn til å anta at det ble gitt opphold i enklaven til den meget beryktede terroristen Abu Mossad Al Zarqawi mens saksøkeren befant seg der. Det synes videre bekreftet gjennom saksøkers egen fremlagte skisse over avleggere av organisasjonen at Zarqawi har samarbeidet med en del av denne.

Organisasjonen består fortsatt, men benytter nå mest navnet Ansar al-Sunnah. Det er ube-stridelig at dette er en ultra-voldelig organisasjon som står bak mange og omfattende terrorhandlinger i Nord-Irak. Det gjelder så vel kidnappinger som selvmordsbombere. Et tidlig eksempel er drapet på en australsk journalist på en kontrollpost i Nord-Irak. Av større aksjoner kan det særlig vises til selvmordsaksjonene i Arbil 01.02.2004, som tok livet av mer enn 100 personer. Aksjonene var rettet mot politiske ledere i PUK og KDP som deltok i åpne folkemøter. Organisasjonen har også planlagt terrorhandlinger i Europa. Det kan her vises til det avvergede attentatforsøket mot et amerikansk militærsykehus i Hamburg og mot den irakiske statsminister da han var på statsbesøk i Tyskland. Om dreiningen mot Europa vises blant flere kilder til den fremlagte FFI-rapporten side 95. Det synes for øvrig uklart om eller hvilken tilknytning organisasjonen i dag har til Mossad al Zarqawi.

Saksøkeren benekter å ha hatt kontakt med Ansar al-Islam etter at han forlot Nord-Irak i 2002. Dette er ikke troverdig. Her vises til den skisse saksøkeren selv tegnet og fremla for retten av organisasjonens utvikling frem til i dag. Saksøkers redegjørelse viser at han følger godt med på hva som skjer med organisasjonen. Det vises også det som er sagt ovenfor om at han selv i alle fall frem til august 2003 har fremstilt seg som medlem av organisasjonen.

En annen sak er at saksøkeren og organisasjonen for tiden kan se seg best tjent med at det er liten kontakt mellom dem. Det vil være gunstig for saksøkeren og naturlig at han – så lenge utvisningssaken verserer – holder en lav profil i de sammenhenger han kan anta at han blir observert. I tillegg kommer at saksøkeren satt i arrest i Nederland i en periode fra september 2002 til januar 2003 og i Norge i en periode fra primo januar til media februar 2004. Han har også fått inndratt sitt reisebevis ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 19.02.2003. Dette kan faktisk ha forhindret ham fra å utøve lederskap i organisasjonen i denne perioden.

Side:29

Det vurderingstema som skal has for øyet er imidlertid hva saksøkeren vil foreta seg om utvisningssaken skulle falle bort, slik at han igjen sto fritt til å reise og handle som han selv ønsker. Det er ingen grunn til å tro at saksøkeren nå har skiftet ham, eller at han ser noe annerledes på grunnleggende forhold enn før han ble passivisert ved arrestasjon og ved at utvisningssaken ble reist høsten 2002. Saksøkerens uttalelser på internettstedet Pal-Talk, rundt juletider 2003, viser nettopp at saksøkeren ikke har skiftet ham. Der oppfordret han bl.a. til selvmordsbombing og omtaler seg selv og organisasjonen som ”vi”. Formentlig trodde han at han kunne utfolde seg i dette forumet uten at det ble oppdaget av norske myndigheter. Oversettelsene av Pal-Talk er ettergått under hovedforhandlingen og har vist seg solide. Saksøkeren har ikke bestridt at det er hans uttalelser. Det er ikke holdepunkter for at beviset er manipulert på noen måte, utover saksøkerens egne uttalelser i retten om dette slik det er fremkommet under hovedforhandlingen. Det er for øvrig påfallende at saksøkeren ikke tidligere har påpekt angivelige manipulasjoner. Saksøkeren har besittet utskrift av opptaket siden januar 2004, da et siktelsespunkt ble formulert mot ham nettopp basert på uttalelsene på Pal-Talk.

Saksøkerens syn på bruk av ekstremistiske handlinger, vold og selvmordsbombere, følger av hans ekstreme og fundamentalistiske religiøse syn. Denne retning innen sunni-islam omtales gjerne som jihadister. De kjennetegnes ved bl.a. å bygge på svært konservative, bokstavtro tolkninger av Koranen og at ”sverdets jihad” (voldsutøvelse) anses som en personlig plikt for den enkelte. Det er en individuell, religiøs plikt å bekjempe verdslige regimer, dvs. regimer som i stedet for å basere all styring, samfunnsliv og lovgivning på sharia, håndhever menneske-skapte regler. Det er ikke troverdig når saksøkeren forsøker å fremstille det slik at han utelukkende kjemper for ”den kurdiske saken”. Allerede i hans eget dokument fra 1997 fremgår det motsatte. Det vises igjen til det han selv har uttalt ved en rekke anledninger, senest på Pal-Talk i desember 2003. Det er tydelig at det er Islams sak han fører. Det er ingen grunn til å tro at saksøkeren pr. vedtakstidspunktet har et annet syn på disse forholdene enn han har hatt tidligere. Staten viser her bl.a. til saksøkerens lov-prisning av attentatet mot den egyptiske president Anwar al Sadat i 1981 utført av islam-ister, den tilsvarende lovprisning av selvmordsbombingen mot den egyptiske ambassaden i Islamabad i 1995 og saksøkerens generelle beundring av Osama bin Laden, hvor han bl.a. har uttalt at ”bin Laden er juvelen i den muslimske kronen”. De påviste tilfeller av telefon-kontakt mellom på den ene side Faraj-brødrene og på den annen side personer i Spania med tilknytning både til Madrid-bombingen 11. mars 2004 og til terroranslaget i New York

Side:30

11.09.2001, gir i seg selv meget alvorlig grunn til sikkerhetsmessig bekymring. Dette selv om kontaktene var forut for 11.09.2001. Opplysningen passer med den meget omfattende reisevirksomhet som saksøkeren har stått for over år, og hans vide kontaktnett.

Saksøker er ikke avhengig av å bevege seg mye rundt i Norge eller Europa for å utøve inn-flytelse. I et grenseløst Europa kan folk komme til ham, og han kan også holde sitt nettverk ved like gjennom internett og andre kommunikasjonsmåter. Han uttrykker nettopp dette på Pal-Talk i desember 2003, der han også sier at han fra bopel (i Oslo) kan gi veiledning til unge mennesker på direkte og indirekte måte, og at han kan gi politiske instrukser ved bruk av koder.

Saksøker har gjennom hele sitt voksne liv søkt posisjoner og oppgaver der han kan utøve åndelig og samfunnsmessig veiledning. Han synes aktivt å søke kontakt med unge mennesker og gir veiledning i den rette lære. Han er en person med betydelig påvirkningskraft og med et ry for å ha vært ”på de rette stedene”. Han er ikke avhengig av å ha en formell posisjon som forstander i en menighet for å kunne få sitt budskap frem. Han kan dermed påvirke terrorvirksomhet herfra og han kan også tiltrekke terrorvirksomhet hit.

Saksøker har anført at utlendingsmyndighetene ikke har utøvd tilstrekkelig kildekritikk. Det fremgår imidlertid eksplisitt av vedtaket at myndighetene har vært oppmerksomme på dette, jf. vedtaket pkt. 2.12. Det kan ikke være noen feil at vedtaket i pkt. 2.9 har vist til www.wikipedia.org for å få frem at Abu Musab al-Zarqawi er en beryktet terrorist. Dette kan nærmest anses som en vitterlig kjensgjerning og er også underbygget gjennom den artikkelen i The Observer som det er vist til samme sted i vedtaket.

Den henlagte straffesaken gjelder andre forhold enn de som begrunner utvisningen. Det er ikke noen straffbar handling i seg selv å utgjøre en fare for rikets sikkerhet. Hertil kommer at det gjelder andre beviskrav i en straffesak. Det kan derfor ikke trekkes den slutning fra henleggelsen av straffesaken at saksøker ikke utgjør en fare for rikets sikkerhet. For øvrig er det uriktig når saksøkeren påstår at den informasjon Politiets sikkerhetstjeneste (PST) måtte sitte på, har tilflytt den åpne etterforskningen som skjedde under ledelse av ØKOKRIM.

Side:31

Også under den forutsetning at retten skal prøve subsumsjonen, mener Staten etter dette at vedtaket er gyldig. Det åpne bevismaterialet viser at det her er tilstrekkelig grunn til utvisning. Konklusjonen bestyrkes – etter det som er opplyst av forklaringene fra Solberg og Holme – av det lukkede bevismaterialet.

Saksøkeren er videre utvist for brudd på utlendingsloven, jf. § 29 første ledd bokstav a. Han har hatt bosettingstillatelse i Norge siden 1998. Det er en forutsetning for utvisning på dette grunnlaget at saksøkerens bosettingstillatelse tilbakekalles, jf. utlendingsloven § 13.

Så vidt forstås hevder saksøkeren at det ikke gyldig kunne instrueres på dette punkt, hvis det først ligger slik an at saksøkeren ikke kunne utvises av hensyn til rikets sikkerhet. Denne forståelsen av utlendingsloven § 38 er i strid med bestemmelsens klare ordlyd, og den synes ikke å ha dekning i rettskildene. Staten viser her særlig til Lovavdelingens uttalelse til Kommunal- og regionaldepartementet som fastslår at det kan instrueres om hele saken såfremt den innbefatter hensynet til rikets sikkerhet. Det er ikke nødvendig at det konkluderes med at utvisning skal skje av hensyn til rikets sikkerhet.

Lovavdelingens uttalelse viser også at departementet kan instruere på nytt i klageomgangen. Dette siste synes ikke lenger bestridt av saksøkeren.

Staten er enig i at retten for denne del av vedtaket kan prøve så vel lovtolkningen som sub-sumsjonen, herunder også forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 29 siste ledd. Vedtakets lovtolkning, slik det fremgår av dets punkt 3.4, er ikke bestridt av saksøkeren.

Derimot bestrider saksøkeren at han har gitt uriktige opplysninger før han ble gitt asyl i Norge i 1992.

Det er uten betydning hvilke opplysninger saksøkeren og hans bror måtte ha gitt til daværende Politiets overvåkningstjeneste (POT). Saksøkeren hadde plikt til å gi riktige og fullstendige opplysninger til utlendingsmyndighetene. Det synes noe uklart om saksøkeren har orientert overvåkningstjenesten om sine reiser tilbake til Nord-Irak, og han har under enhver omstendighet unnlatt å redegjøre for sin virksomhet der. Holdepunktene for at slik informasjon har blitt gitt, er uttalelsen til slutt i politirapporten fra 1993, der det fremgår at

Side:32

saksøkeren var i ”Kurdistan” da det ble holdt valg der i 1992. Saksøkerens bror forklarte som vitne for retten at han ”så på ansiktene” til tjenestemenn i overvåkningstjenesten at de visste hvor hans bror oppholdt seg. Videre opplyste saksøkeren i 1998 til politiet at han hadde vært i Kurdistan før attentatforsøket mot William Nygaard; et attentat som fant sted i 1993. Disse tre bevisene gir nokså svak dekning for å fastslå at saksøkeren – eventuelt gjennom sin bror – orienterte overvåkningstjenesten om sine reiser til hjemlandet foretatt etter at han fikk asyl her i landet. Han benektet så sent som i 1998 sin tilknytning til IMK.

Derimot kan det med sikkerhet fastslås at saksøker direkte overfor utlendingsmyndighetene har gitt bevisst uriktig forklaring om sine reiser. Saksøkerens egen oppstilling av sin reise-virksomhet slik han skal ha gitt den til politiet, jf. tilleggsutdraget side 405-406, viser klart at han også til politiet har gitt uriktige opplysninger. Her vises det særlig til hans svar til utlendingsmyndighetene i desember 1995, da det var på tale å tilbakekalle hans asylstatus. Saksøkeren benektet da å ha vært i Nord-Irak. Den eneste forklaring på denne bevisst uriktige forklaringen er at saksøkeren selv den gangen innså at det ikke var forenlig med hans asylstatus i Norge at han reiste tilbake til Nord-Irak. Hans fremstilling viser videre at han forsto at opplysninger gitt overvåkingstjenesten, ikke ville bli lagt til grunn av utlendingsmyndighetene.

De brudd på utlendingsloven som begrunner utvisning, er at saksøkeren har gitt ufull-stendige og uriktige opplysninger. Det er også et brudd på loven i seg selv at han reiste tilbake til Nord-Irak, idet hans norske reisedokument ikke tillot ham å reise tilbake dit.

Saksøkeren var på den tiden han ble innvilget asyl i Norge, en sentral leder i IMK. Etter hans egen redegjørelse i boken ”Med egne ord” side 84, hadde han mens han var i Norge inntil videre overlatt ansvaret for krigerne til andre. Formålet med å søke opphold i Norge synes å være begrenset til å oppnå norske reisedokumenter, som ville gjøre det enklere å fortsette virksomheten i IMK med det behov for reiser og grensepasseringer det medførte. Saksøkeren returnerte etter kort tid, som planlagt, til Nord-Irak i den hensikt å fortsette sin militante virksomhet. I samme bok side 86 uttaler han at mer enn 300 soldater i 35 kjøretøyer ventet på ham. Han flyttet videre, igjen som planlagt, sin familie tilbake til Nord-Irak.

Side:33

Han kunne derfor den gang ikke med rette anses som noen flyktning. Folk som utøver den virksomhet som saksøkeren deltok i, kan heller betegnes som flyktningproduserende. Dersom han skulle ha vært utsatt for fare for alvorlige tiltak i Nord-Irak, hadde det ikke bakgrunn i de grunner Flyktningskonvensjonen oppstiller. Det er i så fall militante handlinger og ikke politisk oppfatning eller religion som kunne lede til problemer. Det vises her til Flyktningekonvensjonen artikkel 1 bokstav F. Det vises også til at det etter konvensjonen er opphørsgrunn for flyktningstatus at man reetablerer seg i det land man flyktet fra, jf. artikkel 1 bokstav C.

Brudd på utlendingsloven er gjort til et særskilt utvisningsgrunnlag i loven. Lovgiver har altså ansett det nødvendig å gi utlendingslovens egne regler en ekstra beskyttelse. Man skal ikke ved å bryte loven kunne oppnå en beskyttet rett til opphold i landet i kraft av lovens regler. Det er en forutsetning for utvisning at saksøkerens bosettingstillatelse tilbakekalles etter utlendingsloven § 13 jf. forvaltningsloven § 35.

Det er to innbyrdes uavhengige grunnlag for tilbakekall av bosettingstillatelse. Det første er at saksøkeren ga uriktige eller misvisende opplysninger til norske myndigheter forut for asylvedtaket i 1992. Det andre er at saksøkeren ga bevisst uriktige opplysninger da asylstatussaken hans var til vurdering i 1995-96. Ved å benekte sine tilbakereiser til Irak, oppnådde han å forhindre at hans asylstatus den gangen ble tilbakekalt. Begge disse forhold er med på å begrunne utvisning for brudd på utlendingsloven. Saksøkerens stadige reiser tilbake til Nord-Irak i perioden fra 1992 og frem til 2002 viser at han ikke har noe reelt beskyttelsesbehov som gjør at han har rett til asyl i Norge. Det er ingen rimelig og fornuftig forståelse av asylreglene – og direkte i strid med asylinstituttets sivile karakter – om asyl i Norge skal kunne brukes for å vende tilbake til Nord-Irak og lede militant virksomhet der. Det er også i strid med asylinstituttet om saksøkeren skulle lede den militante virksomheten i Nord-Irak herfra.

Etter Statens syn kan det ikke herske fornuftig tvil om at saksøkeren grovt har brutt utlendingslovens regler, og heller ikke kan det være tvil om at det foreligger gjentatte brudd.

I vedtaket er nøye drøftet om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor saksøkeren. Her vises til den omfattende drøftelsen i vedtakets pkt. 3.6 – 3.8. Det er ingen

Side:34

feil ved den vurdering som der er foretatt. Familien kan dersom de måtte ønske det følge saksøkeren hjem til Irak.

Saksøkeren hevder det kan bli ”umenneskelig og nedverdigende” om utvisningsvedtaket ikke underkjennes fordi det er en mulighet for at vedtaket aldri kan bli effektuert. Etter Statens syn må det ligge utenfor tvistegjenstanden å ta stilling til hvilken rettslig konsekvens, om noen, det vil kunne ha om utvisningsvedtaket ikke lar seg effektuere innen overskuelig fremtid. Det er tilstrekkelig for saken å konstatere at det for tiden ikke foreligger noen umenneskelig og nedverdigende behandling. Staten kan imidlertid for sin del vanskelig se at det i det hele tatt – også om det skulle ta meget lang tid før effektuering – kan oppstå noen situasjon som kan karakteriseres som umenneskelig eller nedverdigende. Saksøkeren har ikke vist til noe som underbygger at en slik hypotetisk situasjon skulle være uforenlig med EMK artikkel 3.

Utlendingsloven § 15 fjerde ledd var ikke til hinder for at utvisningsvedtak ble fattet. Det vises til utlendingsloven § 15 tredje ledd. Det foreligger under enhver omstendighet rimelig grunn for å anse saksøkeren som en fare for rikets sikkerhet. Effektuering av vedtaket er for tiden ikke aktuelt, og det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke forhold som vil møte saksøkeren ved retur til Irak, og heller ikke hva som eventuelt vil møte hans familie om de velger å følge med ham tilbake.

Subsidiært, dersom retten skulle komme til at utvisningsvedtaket ikke er gyldig, må retten ta stilling til om vedtaket er ugyldig i sin helhet eller bare delvis. Som selvstendige punkter i vedtaket er det avgjort at saksøkerens asylstatus er tilbakekalt (jf. punkt 4), at hans reisebevis som flyktning inndras (jf. punkt 5), at hans bosettingstillatelse og tidligere oppholds- og arbeidstillatelse tilbakekalles (jf. punkt 6) og at han ikke har rett til asyl i Norge ved en vurdering ut fra dagens forhold (punkt 7).

Så vidt Staten kan se har saksøkeren ikke gjort gjeldende ugyldighetsgrunner mot disse deler av vedtaket ut over det som følger av at saksøkeren benekter at det foreligger grov eller gjentatt overtredelse av utlendingsloven. Om dette vises til Statens imøtegåelse ovenfor.

Side:35

Det vil avhenge av grunnlaget for å underkjenne utvisningsvedtaket hvor langt ugyldighet rammer de øvrige punkter i vedtaket. For eksempel vil neppe EMK artikkel 8 og retten til familieliv, kunne forhindre tilbakekall av bosettingstillatelse og asyl. Tilsvarende gjelder om utvisning ikke kan skje på grunn av utlendingsloven § 15.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">
1. Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet frifinnes.

2. Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
</span>

<span id="rp-tittel">Rettens bemerkninger:</span>

<span id="rp-tittel2">Innledning</span>

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.2005 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) samt vedtak om tilbakekall av asylstatus, reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse for borger av Irak, Najmuddin Ahmad Faraj, alias Mullah Krekar, født 07.07.1956.

Utvisningsvedtaket er bygget på to uavhengige grunnlag. For det første er vedtaket bygget på at utvisning er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d jf. § 30 annet ledd bokstav a. For det andre fant utlendingsmyndighetene at det var grunnlag for å utvise saksøkeren for grove og/eller gjentatte brudd på utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

Saksøkeren har bestridt begge utvisningsgrunnlagene.

Tingretten vil nedenfor først avgjøre gyldigheten av vedtaket om utvisning fordi hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig.

Side:36

<span id="rp-tittel2">Om domstolenes prøvingsrett</span>

Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.2005 er fattet i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d jf § 30 annet ledd bokstav a. Etter utlendingslovens § 29 første ledd bokstav d jf. § 30 annet ledd bokstav a, kan en utlending utvises når ”hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig”.

Hva angår rekkevidden av domstolenes prøvingsrett, har partene et svært ulikt syn. Saksøkeren gjør på sin side gjeldende at domstolene kan prøve forvaltningsvedtaket fullt ut. Saksøkte derimot anfører en mer begrenset prøvingsrett.

Tingretten legger til grunn at de alminnelige regler om domstolskontroll med forvaltningen kommer til anvendelse i saken. Dette innebærer at domstolene bare kan ta standpunkt til vedtakets gyldighet. Domstolene kan ikke prøve hensiktsmessigheten av vedtaket og kan i den forbindelse heller ikke underkjenne vedtaket med den begrunnelse at man ikke er enig i vedtakets innhold. Det vises i den forbindelse til [[HR-2000-1298-A - Rt-2001-995|Rt-2001-995]].

Ved prøvingen av vedtakets gyldighet er på det rene at domstolene kan prøve forvaltningens generelle lovtolkning, det vil si å avgjøre hva som ligger i begrepet ”rikets sikkerhet”. I tillegg kan domstolene prøve om forvaltningen har bygget på riktig faktum, om det foreligger feil i saksbehandlingen og om det foreligger myndighetsmisbruk.

Spørsmålet videre blir om domstolene også kan prøve den konkrete rettsanvendelsen, det vil si å ta standpunkt til om hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig å utvise saksøkeren fra Norge. I tilknytning til den konkrete rettsanvendelsen foretas også en bevisvurdering vedrørende sakens faktum og en vurdering av hvordan dette faktum skal bedømmes rettslig.

Spørsmålet om domstolene kan overprøve forvaltningens konkrete rettsanvendelse beror på en tolkning av de aktuelle lovbestemmelser.

Side:37

Utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og § 30 annet ledd bokstav a, gir etter tingrettens mening anvisning på et skjønnsmessig vedtak, der loven overlater til utlendingsmyndighetenes egen vurdering om en utlending skal utvises fra riket. Det vises i den forbindelse til lovens ordlyd, der det fremgår at en utlending kan og ikke skal utvises. Videre vises til Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) side 228 hvor det uttales følgende:

<span id="rp-sitat">
”Departementet minner om at det alltid vil bero på et skjønn om adgangen til å utvise en utlending skal benyttes”.
</span>

Slik tingretten ser det, er det således åpenbart at domstolen ikke kan prøve forvaltningens skjønnsmessige vurdering av om utvisning faktisk skal skje, dersom adgang til utvisning først er til stede.

Utover det som fremkommer vedrørende ”kan-skjønnet”, kan rekkevidden av domstolenes prøvingsrett i forhold til den konkrete rettsanvendelsen verken utledes av lovens ordlyd eller lovforarbeidene. Spørsmålet er heller ikke løst av Høyesterett, og i juridisk teori er det ingen konkrete drøftelser av spørsmålet.

Slik tingretten ser det, er det mye som taler mot å oppfatte kriteriet om ”hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig” som et selvstendig tema ved siden av ”kan-skjønnet”. Vurderingstemaet art er av skjønnsmessig karakter og gir etter rettens syn snarere anvisning på militære, politifaglige og sikkerhetspolitiske vurderinger, enn juridiske og moralske.

Etter rettens mening må det også legges vekt på at vedtaket i denne saken er truffet av Utlendingsnemnda etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet. Departementet er i utlendingssaker, som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet, å anse som et forvaltningsorgan med særlig kyndighet og erfaring.

Side:38

At vurderingen av hva som anses nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet skal avgjøres med endelig virkning av landets demokratisk valgte organer, taler etter rettens mening også det faktum at departementet i slike saker er gitt en instruksjonsrett. Det vises i den forbindelse til utlendingsloven § 38 første ledd, der det fremgår at departementet kan instruere det domstolsliknende forvaltningsorganet Utlendingsnemnda i avgjørelsen av enkeltsaker som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet. Tingretten finner også støtte for sitt syn i NOU 2004:20 side 353, der det i forarbeidene til ny utlendingslov er uttalt følgende om vedtak som innbefatter spørsmål av betydning for rikets sikkerhet:

<span id="rp-sitat">
”Fordi et slikt vedtak forutsetter en meget sammensatt vurdering, mener utvalget at det alltid bør fattes på politisk nivå.
</span>

For at domstolen skal kunne overprøve departementets skjønnsutøvelse, er det videre en forutsetning at retten får seg forelagt alle opplysninger av betydning for saken. I nærværende sak er situasjonen imidlertid den at deler av det materialet, som kunne gitt grunnlag for en selvstendig domstolsprøving, er unndratt domstolene i medhold av tvistemålsloven § 204 nr. 1. En reell prøving av spørsmålet om hensynets til rikets sikkerhet gjør det nødvendig å utvise saksøkeren fra Norge, er under disse omstendigheter ikke mulig.

Etter en samlet vurdering har tingretten således kommet til at de beste grunner taler for at forvaltningens konkrete rettsanvendelse i forhold til begrepet om ”hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig” ikke kan overprøves av domstolene. Det gjenstår da å prøve forvaltningens generelle lovforståelse samt saksøkerens anførsel om ugyldighet som følge av feil i det faktiske grunnlaget som vedtaket bygger på.
At domstolenes adgang til prøving må anses begrenset, er heller ikke til hinder for at domstolene fullt ut prøver om utvisningsvedtaket er i strid med folkerettslige regler. Retten vil derfor også ta stilling til saksøkerens anførsel om at vedtaket må kjennes ugyldig som stridende mot EMK og FNs Barnekonvensjon.

Side:39

<span id="rp-tittel2">Om lovforståelsen</span>

Kommunal- og regionaldepartementet har i vedtaket av 12.05.2005 bygget på følgende lovforståelse:

<span id="rp-sitat">
”2.2<br />
Det legges til grunn at begrepet ”rikets sikkerhet” kaller på en bred, sammensatt helhetsvurdering. Innholdet av begrepet er dynamisk og situasjonsbetinget.

Uttrykket er brukt i en rekke forskjellige lover, men det kan ikke uten videre legges til grunn at det har det samme rettslige innhold på de ulike områdene det er brukt. Det er heller ikke gitt at begrepet er det samme i ulike bestemmelser i en og samme lov. Det er presisert i NOU 1983:47 Ny fremmedlov på s. 335 at uttrykket ”rikets sikkerhet” kan tenkes å være relasjonsbestemt også innenfor loven, slik at det kan måtte tolkes noe forskjellig avhengig av hvilken bestemmelse begrepet inngår i, jf. i samme retning Ot.rpr. nr. 46 (1986-87) s. 225.

Begrepet må tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, jf. NOU 2004: 20 Ny utlendingslov s. 352. Blant annet vil den utenrikspolitiske situasjonen, internasjonale utviklingstrekk og den innenrikspolitiske stabiliteten ha betydning i vurderingen. Det kan videre vises til at det er anerkjent som et alminnelig folkerettslig prinsipp at statene er tillagt en såkalt ”margin of appreciation”, i den forstand at statene innen visse grenser gis frihet til selv å definere blant annet sine nasjonale sikkerhetshensyn.

(...)

2.4<br />
Et tolkningsspørsmål det er relevant å ta stilling til, er hvilke interesser
som omfattes av begrepet ”rikets sikkerhet”. Av utvalgets uttalelse i NOU 1983:47 s. 83, fremgår at så vel norske som utenlandske interesser i Norge er vernet, og i NOU 2004:20 s. 351 uttaler på samme måte at begrepet rikets sikkerhet også kan omfatte trusler mot utenlandske interesser i Norge.

I Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.v. er det på s. 69 gitt uttrykk for at utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a bare gir adgang til utvisning av hensyn til rikets egen sikkerhet og ikke av hensyn til andre lands sikkerhet. I lovforarbeidene synes det imidlertid ikke å være vurdert om hensynet til sikkerheten til alliansepartnere, og den avledede virkningen dette kan ha for Norge, omfattes av begrepet rikets sikkerhet i de nevnte bestemmelsene.
</span>

Side:40

<span id="rp-sitat">
Utlendingsloven § 29 første ledd bokstav e, § 30 annet ledd bokstav c og § 58 tredje ledd gjelder ”utvisning (…) når utlendingen har overtrådt straffeloven
§ 147 a eller § 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til har begått slike forbrytelser”. Lovfestingen synes å være begrunnet i realiseringen av FN-resolusjoner om ivaretakelse av hensynet til andre lands sikkerhet. I Inst. O. nr. 70 (2001-2002) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.v. punkt 9.2 uttaler et flertall i justiskomiteen følgende:

”(D)et er særdeles viktig at Norge etterlever FNs resolusjon også når det gjelder å ivareta hensynet til andre lands sikkerhet. Norge skal bidra i størst mulig grad til bekjempelse av internasjonal terrorisme og terrornettverk opererer i stor grad på tvers av landegrensene. Terrorister skal nektes et trygt tilholdssted for å planlegge og utføre terrorhandlinger. Flertallet støtter derfor departementets forslag om å innføre nye utvisningsbestemmelser i utlendingsloven §§ 29, 30 og 58. Har en utlending overtrådt straffeloven §§ 147 a eller b, skal det etter flertallets syn føre til utvisning, selv om det ikke foreligger rettskraftig straffedom. Når utlendingen blir ansett å være en så stor fare for samfunnet som overtredelse av disse bestemmelsene tilsier, må hensynet til rikets sikkerhet veie tyngst”.

Det kan for det første legges til grunn at utenlandske interesser i Norge er vernet. Videre må det kunne legges til grunn at norske interesser i utlandet omfattes, i alle fall i den grad interessene er av en slik art at de er av betydning for rikets sikkerhet. Rene utenlandske interesser i utlandet faller i utgangspunktet utenfor. Hensynet til Norges internasjonale forpliktelser taler imidlertid for at også trusler rettet mot Norges alliansepartnere i utlandet er omfattet. En endelig avgrensning av begrepet vil bero på en sammensatt vurdering, der spørsmålet vil bli hvilken virkning trusler mot Norges alliansepartnere vil ha – direkte eller indirekte – for norske sikkerhetsinteresser.

2.5<br />
I utlendingslovens utvisningsbestemmelser er det et krav om at hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning ”nødvendig”. Uttrykket er ikke nærmere utdypet i loven.

Det legges til grunn at vilkåret innebærer at rikets sikkerhet må bli påvirket av at den aktuelle personen befinner seg i Norge. Det må imidlertid anses som tilstrekkelig at personen bidrar til trusselen mot rikets sikkerhet på en eller annen måte, slik at det ikke kreves at personen alene representerer en slik trussel”.
</span>

Innholdet i begrepet ”rikets sikkerhet” i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og § 30 annet ledd bokstav a, og hvilke interesser dette begrepet omfatter, er ikke nærmere definert i utlendingsloven. Spørsmålet om lovforståelsen er heller ikke løst av Høyesterett eller i annen rettspraksis, og i juridisk teori er spørsmålet kun gitt en

Side:41

begrenset behandling. For å fastlegge hvilket vurderingstema loven gir anvisning på, er tingretten derfor henvist til studier av relevante lovforarbeider, hvilket Kommunal- og regionaldepartementet også har gjort i vedtaket av 12.05.2005.
Fra Fremmedlovutvalgets uttalelser om hva som ligger i begrepet ”hensynet til rikets sikkerhet” i NOU 1983: 47 Ny fremmedlov side 83 hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”Etter opplysninger utvalget har innhentet, tenker en her dels på personer som kan fryktes å ville drive spionasje, sabotasje, undergravningsvirksomhet osv, som regel til fordel for en annen stat. For det annet vil mistanke om tilknytning til terrorvirksomhet komme i betraktning. Det er i disse tilfelle ikke avgjørende om det er norske eller utenlandske interesser her i riket som er truet. For det tredje tenker en på personer hvis politiske virksomhet kan berøre forholdet til fremmede stater på en slik måte at det setter rikets sikkerhet i fare (som for eksempel i Trotskysaken)”.
</span>

Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) inneholder lite om forståelsen av begrepet ”hensynet til rikets sikkerhet”, men viser stort sett til Fremmedlovutvalgets utredning. Det vises imidlertid også til straffelovens bruk av begrepet. Fra Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) side 225 hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”Etter departementets oppfatning gir bestemmelsene i straffelovens kapittel 8 veiledning om hva som ligger i ”hensynet til rikets sikkerhet”. For øvrig vil den oppregning som er foretatt i overvåkningsinstruksens § 2 gi en viss veiledning. Praksis omkring gjeldende lovs § 15 er beskjeden. Praktiseringen av andre lovbestemmelser som bruker begrepet er også av interesse for utlendingslovens område, selv om en er enig i det utvalget skriver på s. 335 sp. 2 om at det kan ”tenkes at rikets sikkerhet” ikke nødvendigvis vil ha nøyaktig samme innhold i forhold til de ulike regler der det forekommer”.
</span>

I NOU 2003:18 Rikets sikkerhet, Straffelovkommisjonens delutredning VII, side 34 uttales det følgende om begrepet ”rikets sikkerhet”:

<span id="rp-sitat">
”3.2.1.2 De vernede interesser, herunder begrepet ”rikets sikkerhet”.
Bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9 verner i det vesentlige den norske stats interesser, herunder statsterritoriet, statsforfatningen og statsmyndighetenes handlefrihet.
</span>

Side:42

<span id="rp-sitat">
Straffeloven § 91 a verner også om enkeltpersoners liv, helbred, frihet og eiendom. Også allierte stater og visse andre utenlandske interesser er vernet av enkelte bestemmelser.

Begrepet ”rikets sikkerhet” er benyttet i flere straffebud i straffeloven kapittel 8, nærmere bestemt i §§ 90, 93 og 97 b. I tillegg er begrepet av betydning for rekkevidden av straffeloven §§ 91 og 94. Det nærmere innholdet av begrepet er ikke helt avklart, og det behøver nødvendigvis ikke å ha den samme betydning i samtlige bestemmelser”.
</span>

Endelig har lovutvalget i NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 350-351 gitt uttrykk for følgende om begrepet ”rikets sikkerhet”:

<span id="rp-sitat">
”Som nevnt er det ikke gitt at begrepet rikets sikkerhet har det samme innhold i alle sammenhenger hvor det anvendes i lovgivningen. Begrepet må også tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet. Fra hovedsakelig å være rettet mot fare for militær maktbruk og angrep, utlevering av opplysninger om statshemmeligheter (opplysninger som kunne skade statsorganene), har den internasjonale samfunnsutviklingen aktualisert andre sider ved begrepet. Faren for terrorangrep nevnes særskilt. Trusler mot grunnleggende nasjonale interesser som infrastruktur, strømforsyning, transportanlegg mv., nasjonale økonomiske interesser som oljevirksomhet og bankvesen mv., vil ved siden av militære mål, opplysninger om forsvarsevne mv. og trusler mot de sentrale statsorganene, kunne omfattes av begrepet. Begrepet kan også omfatte trusler mot utenlandske interesser i Norge”.
</span>

Etter ovenstående gjennomgang av de aktuelle lovforarbeidene, er det etter tingrettens mening ikke noe som tilsier at forvaltningen i nærværende sak har bygget på noen uriktig forståelse av loven. Etter det som fremkom under hovedforhandlingen er det heller ikke holdepunkter for at forvaltningens generelle lovforståelse er bestridt av saksøkeren.

<span id="rp-tittel2">Om vedtakets faktiske grunnlag</span>

Kommunal- og regionaldepartementet har i vedtaket av 12.05.2005 bygget på følgende faktum:

Side:43

<span id="rp-sitat">
2.7 ...

Det legges til grunn at Ansar al-Islam fra organisasjonen ble opprettet har vært en ekstrem islamistisk organisasjon, som i en periode hadde fysisk kontroll over et mindre område nordøst i Irak, mot grensen til Iran. Organisasjonen er bl.a. i konflikt med PUK (Patriotisk Union Kurdistan). Ansar al-Islam hadde kort tid etter opprettelsen en medlemsmasse på ca. 500 personer, hvor av om lag 300 inngikk i ”den militære avdeling”. Det fremgår av en rekke vitneutsagn at organisasjonen drev opplæring av soldater til selvmordsaksjoner, og at flere selvmordsaksjoner er gjennomført/forsøkt gjennomført.

2.8<br />
Det er ubestridt at klageren var leder i organisasjonen fra stiftelsestidspunktet. Klageren har altså vært med på å stifte organisasjonen mens han hadde flyktningstatus i Norge.

Klageren har i politiavhør gitt detaljerte forklaringer om organisasjonens oppbygging, våpenutrustning og -opplæring, medlemstall, økonomi og rekruttering. De enkelte avdelingene rapporterte månedlig til ham, og ved flere anledninger var han til stede ved treningen av soldatene. Selvmordsaksjoner var en del av organisasjonens strategi, og flere vitneutsagn etterlater inntrykk av at selvmordsaksjoner ikke kunne gjennomføres uten at klageren var gjort kjent med dette. Klageren har i politiforklaring uttalt at ingen kunne straffes uten hans godkjennelse. Det foreligger videre en rekke lydbåndopptak av taler klageren har holdt der det oppfordres til selvmordsaksjoner, og der det gis veiledning i kamphandlinger og opplæring i bruk av sprengstoff. Klageren er foreholdt oversettelse av talene i rettsmøter og har bekreftet at det er han som har holdt talene. Noen av disse talene/videoene er fra tiden før Ansar al-Islam ble stiftet. En mener det likevel er relevant å vise til dette som en del av helhetsbildet.

Klageren har gitt divergerende opplysninger om hvor lenge han var leder for organisasjonen. Klageren har opplyst at han var leder frem til april/mai 2002, senere har han tidfestet det til 17.05.2002. Han har også opplyst at han var leder for organisasjonen frem til september 2002, mens han fortsatt fremstår som leder i et brev av desember 2002. Andre kilder tyder på at klageren har hatt en lederfunksjon også på et senere tidspunkt:
</span>

<span id="rp-sitat2">
&#8226 Det foreligger en rapport fra flere avhør foretatt mellom 27.01.2003 og 07.02.2003, jf. straffesaksdokumentene s. 2104 flg., samt utskrift av lydopptak av avhørene, jf. straffesaksdokumentene s. 2150 flg. Det fremgår at klageren har forklart seg motstridende om hvor lenge han var leder av Ansar al-Islam. På s. 18 i rapporten forteller han om etableringen av Ansar al-Islam den 10.12.2001, og på s. 19 forteller han at han var leder for organisasjonen i 4-5 måneder. På s. 24-26 forklarer han derimot at han i september 2002 både var leder for en delegasjon fra Ansar al-Islam som ville ha et møte med iranske myndigheter i Teheran, og at han på dette tidspunktet også ”selvfølgelig” var leder for Ansar al-Islam.
</span>

Side:44

<span id="rp-sitat2">
&#8226 Ifølge brev datert 03.12.2002 underskrevet av klageren under varetektsopphold i Nederland, fremsto han som leder av Ansar al-Islam på et langt senere tidspunkt enn hva han har forklart i rettslige avhør, jf. straffesaksdokumentene s. 2816: ”På vegne av meg selv og Ansar al-Islam gruppen i Kurdistan ...”.

&#8226 Like før 19.03.2003 ble klageren intervjuet av det nederlandske TV selskapet Netwerk, se utskrift av nyhetssendingen i straffesaksdokumentene s. 3614 flg. Intervjuet ble i redigert versjon sendt på NRK nyhetene den 19.03.2003, kvelden før amerikanske styrker invaderte Irak, se utskrift fra nyhetssendingen i straffesaksdokumentene s. 3630. TV-intervjuet etterlater et inntrykk av at klageren har hatt innflytelse i Ansar al-Islam på et senere tidspunkt enn det han selv har forklart. Bl.a. uttaler han seg i intervjuet om unge mennesker som ofrer sine liv (selvmordsbombere) som ”vi” har og som er mye farligere enn de Hamaz og Jihad Islami anvender i Palestina. Til dette har klageren anført at han siden arrestasjonen i Iran ikke har hatt noen reell eller formell innflytelse på organisasjonen, og han har ikke hatt noen posisjon hvor han kan gi noen uttalelser om hva ”vi” har. ”Vi” er en vanlig talemåte blant muslimer som tilhører en ”universell” tro.

&#8226 Det fremgår av straffesaksdokumentene s. 2811 at klageren i januar 2003 ble intervjuet i avisen Hawlati, hvor han omtalte seg selv som ”Emir” i Ansar al-Islam. I en artikkel i Nettavisen 28.03.2003 (se straffesaksdokumentene s. 391) står det at Ansar al-Islam påtar seg ansvaret for selvmordsangrepene i Nord Irak de siste dagene, og det opplyses at organisasjonen har fått ny leder. Dette skriver den kurdiske nyhetssiden www.nawend.com, som presenterer innholdet i en pressemelding skrevet av Ansar al-Islam. På Ansar al-Islams webside 10.04.2003 oppgis ikke klageren lenger som leder, men derimot Abu Abdullah al-Shafi (straffesaksdokumentene s. 2697).
</span>

<span id="rp-sitat">
Det legges til grunn at klageren var leder for organisasjonen fra den ble stiftet, men at det er uklart hvor lenge han hadde denne posisjonen. Hvor lenge klageren formelt var leder, er imidlertid uten avgjørende betydning, da det sentrale er den ideologiske tilknytningen og den reelle innflytelsen på organisasjonen og dens medlemmer og støttespillere.

Klageren har i rettslig avhør sagt at han ikke har noe forhold til Ansar al-Islam i dag, bortsett fra at han sympatiserer med alle islamske partier som Ansar al-Islam, se straffesaksdokumentene s. 1445 , og at han er rede til å dyrke forbindelse med enhver passende organisasjon, islamistisk eller ikke.

Det er imidlertid flere kilder som tyder på at klageren fortsatt har tilknytning til Ansar al-Islam:
</span>

<span id="rp-sitat2">
&#8226 I et intervju klageren ga til Roma-avisen La Repubblica 24.08.2003 i forbindelse med bombingen av FNs hovedkvarter i Bagdad 19.08.2003, uttalte han at Ansar al-Islam ikke hadde noen befatning med bombingen.
</span>

Side:45

<span id="rp-sitat2">
Han ble spurt hvor Ansar al-Islams medlemmer befinner seg, og han svarte: ”Jeg er her (i Norge, forf. anmerkning), men ledelsen er i live. Vi var på begge sider av grensen til Iran, nå er vi overalt i Irak”. (”I am here, but the leadership is alive. We straddled the border with Iran, now we are all over the place in Iraq”, Radio Libertys Iraq Report 29.08.2003, www.rferl.org/reports/iraq-report/2003/08/36-290803.asp). Klageren har anført at hans uttalelser her er ytringer og vurderinger, og at uttalelsene snarere gir grunn til å anta at det ikke er forbindelser enn at det er det. En oppfatter imidlertid uttalelsen som uttrykk for at klageren på dette tidspunktet fortsatt identifiserte seg med og har forbindelser til organisasjonen.

&#8226 Rundt årsskriftet 2003/2004 har klageren i kommunikasjon med andre på åpen kanal på internett kommet med uttalelser som kan tyde på at klageren har en sentral stilling i/påvirkning på Ansar al-Islam, se straffesaksdokumentene s. 2729-2739, 2743-2747 og s. 3194-3196. Klageren forklarte i fengslingsmøte 03.01.2004 at han har deltatt i en chatte-kanal, se straffesaksdokumentene s. 1637.

&#8226 Det foreligger en vitneuttalelse om at lederskiftet i Ansar al-Islam kan skyldes et ønske om at klageren ikke skulle få problemer i Europa, se straffesaksdokumentene s. 85.
</span>

<span id="rp-sitat">
Det legges til grunn at klageren fortsatt har tilknytning til Ansar al-Islam eller grupperinger som er videreføringer eller avleggere av organisasjonen, og at det er grunn til å tro at klageren har reell innflytelse på den aktivitet som utøves.

2.9<br />
(...)

2.10<br />
Klageren har ved flere anledninger uttalt at han aldri har hatt noe med Al-Qaida eller personer tilknyttet dette nettverket å gjøre. Det er imidlertid flere kilder som tyder på at det er forbindelse mellom Ansar al-Islam, og klageren og Al-Qaida-nettverket:
</span>

<span id="rp-sitat2">
&#8226 FNs sanksjonskomite for Al-Qaida (1267-komiteen) fattet med virkning fra 24.02.2003 vedtak om at organisasjonen Ansar al-Islam skulle føres opp på liste over organisasjoner som anses å samarbeide med Al-Qaida.

&#8226 Klageren har i politiforklaringer og i rettslig avhør fortalt at han har møtt flere personer med tilknytning til Al-Qaida-nettverket. Klageren har innrømmet å ha møtt Osama bin Laden en gang, se blant annet straffesaksdokumentene s. 1457 hvor han sier at han har møtt ”Osama” i 1988 eller 1990, og straffesaksdokumentene s. 2109 og 2110 hvor han forteller om et møte i april/mai 1988. Klageren har også forklart seg om et møte med Ayman al-Zawahiri, nummer to i Al-Qaida-organisasjonen, i Pesherwar i 1988/89, se blant annet straffesaksdokumentene s. 1541-1542 og s. 2110. Han har videre forklart seg om møte med Abdullah Azzam,
</span>

Side:46

<span id="rp-sitat2">
som ifølge Peter L. Bergen, Hellig krig – innflytelse på Osama bin Laden, synes å ha hatt stor innflytelse på bin Laden, se straffesaksdokumentene s. 1540. Det vises også til intervju med klageren på lydbånd og artikkel av klageren i tidsskriftet Hawra, hvor han forklarer seg om opphold i Afghanistan og om forholdet til dr. Azzam, se straffesaksdokumentene henholdsvis s. 2886 og s. 2810.

&#8226 I sin bok, Med egne ord, s. 77 vises til et møte der klageren søkte støtte for kurdernes sak, og hvor Osama bin Laden var til stede: ”Vi hadde hørt om ham, men vi visste ikke annet enn at han var en svært velstående mann som hadde gitt betydelig støtte til jihad-grupper. Riktignok sa ikke bin Laden noe, men jeg kunne tydelig se hvordan han reagerte med tydelig avsky da han bladde i bildene av terroren mot kurderne”. Videre viser klageren til en samtale han skal ha hatt med Abdullah Azzam som skal ha videreformidlet råd fra bin Laden om ”å vende oss mot Europa og prøve å komme i kontakt med muslimske innvandrere, arbeidere og studenter der”.

&#8226 I et opptak omkring 18.10.2003 lovpriste angivelig Osama bin Laden organisasjonen Ansar al-Islam, og lovet flere selvmordsaksjoner i og utenfor USA, se straffesaksdokumentene s. 2725.

&#8226 Ved to anledninger har høytstående representanter for Al-Qaida spesifikt truet Norge med aksjoner. I et intervju sendt på den arabiske nyhetskanalen Al Jazeera 21.05.2003 formante Aiman al-Zawahiri muslimer til å begå aksjoner mot norske, amerikanske, engelske og australske ambassader. Det er også fremsatt trusler mot Norge fra Al-Qaidas antatte leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi den 01.10.2004.

&#8226 Det fremgår av straffesaksdokumentene s. 3528 at samtaledata viser mobiltelefonkontakt med kretsen rundt Abu Musab al-Zarqawi fra telefonen til klagerens bror, Khalid Faraj Ahmad.

&#8226 For tiden pågår det en rettssak i Spania mot personer som knyttes til spanske Al-Qaida celler, tiltalt blant annet for å ha bistått i forbindelse med terrorangrepet mot New York den 11.09.2001. Tiltalebeslutningen (Garzons tiltalebeslutning) refererer blant annet til en politirapport fra juli 2001, der det fremgår at klagerens telefonnummer er funnet i forbindelse med en ransaking av en leilighet i Madrid.

&#8226 Det vises til utskrift fra NRK nyhetene 27.04.2003, se straffesaksdokumentene s. 3609 flg., hvor ”Anas”, et tidligere medlem av Ansar al-Islam, forteller at klageren har holdt nær kontakt med organisasjonen fra Norge ved hjelp av telefon og internett, og oppfordret sine medlemmer til å drepe de vantro. ”Anas” forteller at Ansar al-Islam og klageren personlig utvilsomt hadde gode forbindelser med Osama bin Laden, at de kommuniserte med hverandre med hemmelige koder og passord, og at klageren har sendt folk til Al-Qaida der de får opplæring i terroraksjoner. Han forteller videre at klageren hadde et hemmelig møte med al-Zawahiry, som var Osama bin Ladens nestkommanderende, i en park i Teheran i år 2000, og at klageren mottok penger fra Al-Qaida. I
</span>

Side:47

<span id="rp-sitat2">
den samme sendingen bestrider advokat Meling at klageren har hatt noe med Osama bin Laden og hans nettverk å gjøre. Meling avkrefter at klageren har hatt dette møtet i parken i Teheran. Han hevder at dateringen viser at dette er et falsum fordi det er et halvt år før stiftelsen av Ansar al-Islam.

&#8226 Det fremgår videre av vitneforklaringene til Dedar (straffesaksdokument-ene s. 3653 flg.), Ali (straffesaksdokumentene s. 3692 flg.) og Raza (straffe-saksdokumentene s. 3676 og s. 3678) at det var tette bånd mellom Al-Qaida og Ansar al-Islam, og at ”alle” i Ansar al-Islam, inkludert klageren, forgudet Osama bin Laden.

&#8226 Det kan også vises til direktoratets vedtak av 19.02.2003 som bygger på et utvalg av åpne kilder som trekker i retning av at klageren har tilknytning til Al-Qaida, enten in persona eller gjennom sin deltakelse i militante islamistiske grupperinger som Ansar al-Islam.
</span>

<span id="rp-sitat">
En mener på bakgrunn av disse kildene at det er grunn til å anta at Ansar al-Islam/videreføringer/avleggere av denne grupperingen og klageren har forbindelser til Al-Qaida-nettverket.

2.11<br />
Klageren har gitt flere intervjuer til norske media. I denne sammenhengen vises det til NRKs program Brennpunkt den 28.08.2002 og til TV2s program
Dokument 2 den 06.09.2004. I disse programmene har en notert seg følgende uttalelser:

&#8226 Uttalelse fra klageren i programmet Brennpunkt 27.08.2002:

”Det norske samfunn er sivilisert. Et dannet samfunn. Langt fra krig og konflikter. Jeg vil ikke at Norge skal følge USA, fordi da vil landet lide senere”.

&#8226 Fra Dokument 2 den 06.09.2004 vises det til følgende uttalelse fra klageren, gjengitt i TV2 Nettavisen samme dato:

Klageren: ”Nordmenn er fredelige folk, siviliserte, intellektuelle. Jeg kom til landet og levde trygt. Og nordmenn vil fortsatt leve trygt så lenge vår overenskomst gjelder. Jeg har aldri vært en trussel mot dem, og kommer aldri til å bli det. Jeg har ingen ambisjoner om å ta deres rikdom – eller ting i deres verden. Jeg har bare ambisjoner om å fortjene Guds, den allmektiges, godvilje”.

Intervjuer: ”Har Norge forbrutt seg mot overenskomsten?”

Klageren: ”Nei, ble overenskomsten brutt, er det noe helt annet. Man må forstå dette”.
</span>

Side:48

<span id="rp-sitat">
Klageren har hevdet at uttalelsen han kom med i programmet Brennpunkt ikke var ment som en trussel mot Norge, men at uttalelsen må tolkes ut fra den religiøse kontekst den er kommet i, hvilket innebærer at man vil bli fylt av anger når man gjør gale ting.

En mener at det er mest nærliggende å oppfatte begge uttalelsene som trusler. Dette inntrykket forsterkes når uttalelsene ikke ses løsrevet, men i sammenheng med det øvrige informasjonsbildet som det redegjøres for i vedtaket. Uttalelsene underbygger da at klageren utgjør en trussel mot rikets sikkerhet, og at utvisning er nødvendig.

Klageren har dessuten kommet med en rekke uttalelser på en chatte-kanal på internett, se rapporter i straffesaksdokumentene s. 2729-2739, s. 2743-2747 og s. 3194-3196. Det fremgår at klageren har uttalt seg om viktigheten av å utøve jihad i dag og ofre sitt eget liv som selvmordsbomber. Klageren har gitt uttrykk for at det kan være aktuelt å sprenge seg selv i Norge hvis Islam krever det. Det siteres følgende fra straffesaksdokumentene s. 2744:
</span>

<span id="rp-sitat2">
&#8226 ”(Er) du forberedt til å begå selvmordsaksjoner mot amerikanske ambassader, for eksempel i Norge? Takk

Krekar: ...jeg skal krige mot amerikanerne. Men hvis jeg får hyllesten av Gud så vil jeg være veldig glad for å sprenge meg selv på et sted og ”kutte opp amerikanernes lever” (kurdisk uttrykk som kan tolkes til: Å påføre amerikanere store skader... Tolk).

(...) Den som sprenger seg selv utfører uten tvil en Jihad aksjon og en veldig bra aksjon”.
</span>

<span id="rp-sitat">
Klageren har videre uttrykt støtte til Bin Laden og Mulla Omar, jf. straffesaksdokumentene s. 2747:
</span>

<span id="rp-sitat2">
&#8226 ”Jeg sa til dem (FBI) at min vilje er ikke noe mindre enn Said Qootibs vilje eller Osama bin Ladens vilje eller Omer Abdual Rahmans eller Abdulla Azzams vilje. Jeg har snakket med amerikanske etterretningstjenestemenn om alle disse fire og deres skjebne. Jeg sa til dem at jeg var deres tilhenger/etterfølger og jeg blir ikke redd om jeg får samme skjebne som dem eller andres”.
</span>

<span id="rp-sitat">
I fengslingsmøte 03.01.2004 forklarte klageren at han har deltatt i en chatte-kanal og foredratt i emner som Koranen, etikk, politikk, filosofi mv. Han understreker at Jihad er et lovverk. Han forklarte at han aldri har uttalt at Bin Laden og Mulla Omar skal hjelpes, og han støtter FN som en motvekt til USA, se straffesaksdokumentene s. 1637.

Det skal understrekes at rapportene har status som ”midlertidig oversettelse” av innholdet av lydopptaket, og har ikke like stor vekt som intervjuer med og avhør av klageren. En mener imidlertid at det er grunn til å oppfatte noen av uttalelsene fra klageren som trusler mot rikets sikkerhet, særlig sett i sammenheng med de øvrige opplysningene i saken”.
</span>

Side:49

Staten har under hovedforhandlingen erkjent at vedtaket av 12.05.2005 inneholder to faktiske feil. Den ene er opplysningen i vedtaket punkt 2.10 tredje kulepunkt, der det blant annet heter at Abdullah Azzam formidlet et råd til saksøkeren fra Osama bin Laden. Staten har erkjent at det ikke er dekning i det fremlagte faktum for å fastslå at Abdullah Azzam videreformidlet rådet. Rett faktum skal være at rådet, som saksøkeren fikk, kom fra Abdullah Azzam selv. I likhet med Staten, har tingretten kommet til at det er uten betydning for vedtaket om rådet kom fra Abdullah Azzam selv, eller om rådet var en videreformidling fra Osama bin Laden. Av betydning for saken er i den forbindelse at Abdullah Azzam, på tidspunktet da rådet ble gitt, var en nær medarbeider av Osama bin Laden.

Den andre feilen i vedtaket, som Staten erkjenner, er inntatt i vedtaket punkt 2.11, der det fremgår at saksøkeren i en tale skal ha uttrykt sin støtte til Osama bin Laden og <i>Mullah Omar</i>. Korrekt faktum skal være at saksøkeren i den aktuelle talen bare uttrykte støtte til Osama bin Laden. Slik retten ser det, er også denne feilen uten betydning for de vurderingene som er foretatt i vedtaket.

Ut over de to feilene som er erkjent fra Statens side, har saksøkeren fremsatt en rekke innsigelser mot vedtaket. Retten vil nedenfor gjennomgå de forhold som er anført.

<span id="rp-tittel3">Møter mellom saksøkeren og Osama bin Laden og Abdullah Azzam.</span>

Ifølge saksøkeren er det uten betydning for vurderingen av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig at saksøkeren har hatt møter med Abdullah Azzam og Osama bin Laden.

Saksøkeren har i sin bok ”Med egne ord” side 77 fortalt at han ved en anledning, angivelig i 1988, deltok på et møte sammen med Osama bin Laden og Abdullah Azzam. På denne bakgrunn kan tingretten ikke se at det faktiske grunnlaget, som vedtaket på dette punktet er bygget på, er beheftet med feil. Vurderingen av hvordan dette faktum skal bedømmes rettslig, kan tingretten ikke prøve, jf. ovenfor om domstolene prøvingsrett. Retten kan derfor ikke overprøve departementets vurdering av om møtet mellom saksøkeren og Abdullah Azzam og Osama bin Laden er av betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

Side:50

<span id="rp-tittel3">Telefonisk kontakt med personer i Spania.</span>

Ifølge saksøkeren er det irrelevant for dagens vurdering av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig om saksøkeren i 1996 kan ha hatt telefonisk kontakt med bestemte personer bosatt i Spania.

I den spanske dommer Baltasar Garzons tiltalebeslutning (tilleggsutdraget side 271 – 300) går det frem at det ifølge spanske politirapporter skal ha funnet sted telefonisk kontakt høsten 1995 mellom saksøkerens bror, Khalid Faraj Ahmad, alias Abu Faruk, bosatt i Norge og Imad Eddin Barakat Yarkas, alias Abu Dahdah, bosatt i Spania. Imad Eddin Barakat Yarkas, født i Syria i 1963, har ifølge spansk påtalemyndighet vært leder av Al-Qaidas nettverk i Spania. Han ble i september 2005 i Spania dømt til 27 års fengsel for å ha deltatt i "konspirasjonen" som førte til angrepene mot USA den 11.09.2001.

I Garzons tiltalebeslutning går det videre frem at det ifølge spanske politirapporter skal ha funnet sted telefonisk kontakt våren 1996 mellom saksøkeren og Abdulla Khayata Kattan, alias Abu Ibrahim, bosatt i Spania. Abdulla Khayata Kattan, født i Syria i 1961, er av spansk påtalemyndighet utpekt som en av flere sentrale personer i den spanske Al-Qaida-cellen.

Etter det som fremkom under hovedforhandlingen, kan tingretten ikke se at det faktiske grunnlaget, som vedtaket på dette punktet er bygget på, er beheftet med feil. Vurderingen av hvordan dette faktum skal bedømmes rettslig, kan tingretten ikke prøve. Tingretten kan derfor ikke overprøve departementets vurdering av om den eventuelle telefonkontakten mellom saksøkeren, saksøkerens bror og ovennevnte personer bosatt i Spania er av betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

<span id="rp-tittel3">Opphold i Afghanistan.</span>

Ifølge saksøkeren er det ikke bevismessig dekning for vedtakets punkt 2.10 annet kulepunkt om at han har oppholdt seg i Afghanistan. Under enhver omstendighet

Side:51

anføres at dette er forhold som ligger langt tilbake i tid og således må være uten relevans for vurderingen av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

I politirapport av 24.03.2003 (straffesaksdokumentene side 2809 – 2810) foretar norsk politi en gjennomgang av tidsskriftet Hawra, utgitt i 1999. Hawra er ifølge rapporten et tidsskrift som i sin tid ble utgitt av Reformfraksjonen Islah i IMK. I tidsskriftet er det tatt inn flere brev som saksøkeren skal ha skrevet. I ett av disse brevene, skriver saksøkeren at han forlot jobben hos Muslimbrødrene i juni 1988 for isteden å begynne å arbeide for kurdernes sak. I den forbindelse skal han først ha oppholdt seg i en treningsleir i Afghanistan for å friske opp sine våpenferdigheter og fysiske kondisjon.

I politirapport av 16.03.2003 (straffesaksdokumentene side 2884-2886) foretar norsk politi en gjennomgang av et lydbåndopptak, angivelig fra juni 1991. På lydbåndet blir det blant annet foretatt et intervju med saksøkeren, der han blir bedt om å uttale seg om bakgrunnen for IMKs opprettelse av militærleire. På spørsmål om hvordan han kom på ideen om å opprette en militærleir svarer saksøkeren at ”Da jeg var i Afghanistan var det/ble det opprettet flere islamske leire av dr. Abdullah al-Azzam. Han opprettet disse leirene både for afghanere og ikke-afghanere. I løpet av tiden vi var der, opplevde vi dette som en vellykket erfaring”.

Under hovedforhandlingen har saksøkeren benektet å ha oppholdt seg i Afghanistan.

Etter bevisføringen er det umulig for retten å ha noen klar formening om saksøkeren har oppholdt seg i Afghanistan eller ikke. Etter tingrettens mening er det imidlertid ikke nødvendig å ta noe avgjort standpunkt til spørsmålet, idet opplysningene om at saksøkeren - angivelig i 1988 – skal ha oppholdt seg i Afghanistan, mest sannsynlig ikke har hatt innflytelse på vedtakets innhold. Eventuelle feiltakelser angående faktum som det mest sannsynlig ikke er lagt nevneverdig vekt på, er uten betydning for vedtakets gyldighet. Det vises i den forbindelse til Torstein Eckhoff/Eivind Smith, Forvaltningsrett, 7. utgave, side 434.

Side:52

<span id="rp-tittel3">Tilknytning til IMK.</span>

Saksøkeren har gjort gjeldende at hans mangeårige engasjement i IMK viser at hans engasjement er et rent kurdisk anliggende og derfor er uten betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

På bakgrunn av saksøkerens forklaring under hovedforhandlingen samt opplysninger gitt i boken ”Med egne ord”, legger tingretten til grunn at saksøkeren siden 1988 var engasjert i IMK. I 1989 ble han valgt inn som medlem av shura-rådet, bevegelsens rådgivende forsamling, og i 1992 ble han leder for partiets kontor for militære saker. I 1995 ble saksøkeren ”planleggingsminister” og leder for fraksjonen Islah. Engasjementet i IMK varte frem til dannelsen av Ansar al-Islam i desember 2001.

Etter dette kan tingretten ikke se at det faktiske grunnlaget, som vedtaket på dette punktet er bygget på, er beheftet med feil. Vurderingen av hvordan dette faktum skal bedømmes rettslig, kan tingretten ikke prøve. Tingretten kan derfor ikke overprøve departementets vurdering av om saksøkerens engasjement i IMK er av betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

<span id="rp-tittel3">Tilknytning til Ansar al-Islam.</span>

Saksøkeren har gjort gjeldende at hans engasjement i Ansar al-Islam er et rent kurdisk anliggende og derfor er uten betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig. Etter saksøkerens mening må det ved vurderingen videre ses bort fra de beskyldningene som er fremsatt mot Jund al-Islam om aksjoner forut for 10.12.2001.

Slik saksøkeren ser det, er det videre bare virksomhet i tiden da saksøkeren var reell leder av Ansar al-Islam som er relevant for utvisningsvurderingen. Ifølge saksøkeren var han reell leder fra stiftelsestidspunktet den 10.12.2001 og frem til han forlot Nord Irak den 17.05.2002.

Hva angår spørsmålet om Jund al-Islam, kan tingretten ikke se at departementet har lagt til grunn at saksøkeren har hatt befatning med Jund al-Islams aksjoner før den 10.12.2001.

Side:53

I vedtaket har departementet for øvrig konkludert med at saksøkeren var leder for Ansar al-Islam fra organisasjonen ble stiftet, men at det er uklart hvor lenge han hadde denne posisjonen. Hvor lenge saksøkeren formelt var leder, er ifølge departementet uten avgjørende betydning, da det sentrale er den ideologiske tilknytningen og den reelle innflytelsen på organisasjonen og dens medlemmer og støttespillere. Etter departementets syn må det videre antas at saksøkeren fortsatt har tilknytning til Ansar al-Islam eller grupperinger som er videreføringer eller avleggere/fraksjoner av organisasjonen, og det er ifølge departementet grunn til å tro at han fortsatt har reell innflytelse på den aktivitet som utøves. Det faktiske grunnlag for departementets konklusjoner er utførlig gjengitt i vedtakets punkt 2.8.

På bakgrunn av det som fremkom under hovedforhandlingen, kan tingretten ikke se at det faktiske grunnlaget, som ligger til grunn for departementets konklusjoner vedrørende saksøkerens tilknytning til og innflytelse i Ansar al-Islam og denne organisasjonens avleggere/fraksjoner, er beheftet med faktiske feil. Departementets vurderinger av om saksøkerens forhold til Ansar al-Islam gjør det nødvendig å utvise han av hensyn til rikets sikkerhet, er vurderinger som tingretten ikke kan prøve.

<span id="rp-tittel3">Uttalelser til media.</span>

Saksøkeren har gjort gjeldende at ingen av hans uttalelser til media omhandlet i vedtaket punkt 2.11, første og andre kulepunkt, innebærer noen trussel mot Norge, verken isolert sett eller i samband med andre forhold. Det er videre anført at uttalelsene ikke på en tilstrekkelig måte sier noe om saksøkerens tilknytning til grupper som kan ha forbindelse med terrororganisasjoner.

Etter det som fremkom under hovedforhandlingen, er det mulig at saksøkerens uttalelser i programmet Brennpunkt på NRK den 27.08.2002 og i programmet Dokument 2 på TV 2 den 06.09.2004, kan være noe upresist oversatt. Det vises i den forbindelse til at den under hovedforhandlingen tilstedeværende kurdiske tolk, mente at saksøkerens uttalelse, som i programmet Brennpunkt den 27.08.2002 er oversatt til at <i>”Jeg vil ikke at Norge skal følge USA, fordi da vil landet lide senere”</i>, isteden skulle vært oversatt til at <i>”Jeg liker ikke at Norge støtter og står bak USA, for da vil</i>

Side:54

<i>det oppstå problemer”</i>. Hva angår programmet Dokument 2 den 06.09.2004 mente den arabisktalende tolken at saksøkerens uttalelse som i programmet var oversatt til <i>”Nei, ble overenskomsten brutt, er det noe helt annet. Man må forstå dette”, isteden skulle vært oversatt til ”Nei, ble overenskomsten brutt, er dette noe man må vurdere”</i>..

Slik retten ser det, vil oversettelse fra kurdisk/arabisk til norsk alltid være beheftet med noe usikkerhet, og det er således ikke mulig for retten å ha noen klar formening om hvilke oversettelser som er de mest presise. Etter tingrettens mening er det imidlertid ikke nødvendig å ta noe avgjort standpunkt til dette spørsmålet, idet endringene i oversettelsene vanskelig kan sies å medføre vesentlige endringer i utsagnene. Slik retten ser det, er det heller ikke grunnlag for å anta at saksøkerens uttalelser i de aktuelle TV-programmene har hatt nevneverdig innflytelse på vedtakets innhold. Det vises i den forbindelse til statsråd Erna Solbergs forklaring for retten, sammenholdt med vedtaket punkt 2.12, der det fremgår at ingen av de mange enkeltopplysningene i seg selv har vært avgjørende for utvisningsvedtaket.

<span id="rp-tittel3">Uttalelser på chatte-kanalen www.Paltalk.com.</span>

Saksøkeren har gjort gjeldende at det såkalte Pal-Talk-beviset er verdiløst på grunn av sine tilblivelsesmangler. Pal-Talk uttalelsene dreier seg dessuten om forholdene i forbindelse med USAs invasjon av Irak. Etter saksøkerens syn er Pal-Talk-uttalelsene ikke av betydning for spørsmålet om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.

I politirapport av 13.01.2004 (straffesaksdokumentene s. 2932 – 2936) går det frem at politiet den 29.12.2003 mottok et lydbåndopptak fra internettsiden www.Paltalk.com, der saksøkeren svarer på spørsmål. Opptaket er ifølge rapporten gjort i tiden mellom den 22.12.2003 kl. 2030 og den 23.12.2003 kl. 0200 og er foretatt av en kilde. Politiet har fått lydbåndopptaket oversatt av en kurdisktalende tolk.

Side:55

Fra oversettelsen hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”Ukjent mann takker Mamosta (muligens Krekar, tolk) og ber Hawleri, Barzan og Sid74 om å komme med deres spørsmål.
Ukjent mann: (hilsener fraser). Jeg har 2-3 spørsmål og håper at du kan svare meg.
</span>

<span id="rp-sitat2">
1. Spørsmålet omhandler de som arbeider for amerikanere i Kurdistan eller i Irak som tolker eller politimenn. Er denne type arbeid halal (lovlig i henhold til islam, tolk) eller ikke? Er lønnen som de får utbetalt halal (lovlig i henhold til islam, tolk)?<br />
2. Spørsmålet omhandler selvmordsaksjoner som foregår. Er de som begår selvmordsaksjoner og dreper amerikanere, kurdere, irakere eller andre å betrakte som martyrer?<br />
3. Hvis alt dette er halal (lovlig i henhold til islam, tolk), og selvmordsaksjonene er riktig og korrekt i henhold til den hellige religionen, er du forberedt til å begå en selvmordsaksjon mot amerikanske ambassader, for eksempel i Norge? Takk.
</span>

<span id="rp-sitat2">
Krekar: (Opptaket starter litt ut i setningen) … Jeg skal krige mot amerikanere. Men hvis jeg får hyllesten av Gud så vil jeg være veldig glad for å sprenge meg selv på et sted og ”kutte opp amerikaneres lever” og påføre Islams fiender som Jalal Talabani store skader. Jeg håper og ber til Gud om at Gud skal gi meg og alle ærlige brødre som ønsker det den æren.

(Opptaket starter litt ut i setningen) … Når det gjelder martyrdoms-aksjoner (selvmordsaksjoner, tolk). Ja, martyrdomsaksjoner er Jihad (hellig krig) for Guds skyld. Den som sprenger seg selv, utfører uten tvil en Jihad aksjon og en veldig bra aksjon. Vedkommende har fullført toppen av Jihad for Guds skyld. Vedkommende har ikke utført aksjonen som følge av desperasjon, men av modighet og ved å ha snudd seg til Gud og dommedagen og utført Guds ordrer og skremt Islams fiender ved bruk av det mest effektive våpen, som er selvmordsaksjon mot tyrannene som står mot muslimene.

Når det gjelder bror Hawleri og spørsmålet om tolker og politifolk i Irak som arbeider for amerikanere og om dette er halal eller ikke.
Vedrørende tolker, så tror jeg deres arbeid ikke er halal i det hele tatt, og de er innblandet i alt av forbrytelser.

Når det gjelder politifolk: Hvis politimannen tidligere har vært politi og ble reengasjert og hans jobb er begrenset til å følge/jage etter ranere og tyver, så kan en se poenget selv om han får penger fra amerikanere eller det midlertidige irakiske rådet. Men hvis en politimann er på jakt etter personer som utfører Jihad eller driver motstandsarbeid mot amerikanere, så er han å dømme på lik linje med amerikanere. ...”.
</span>

Side:56

Lydbåndopptaket ble avspilt under hovedforhandlingen, og saksøkeren erkjente at det var han som svarte på spørsmålene fra ”bror Hawleri”. Lydbåndopptaket ble videre oversatt av den under hovedforhandlingen tilstedeværende kurdisktalende tolken. Tolkens oversettelse var tilnærmet identisk med den oversettelsen som er gjengitt ovenfor.

Etter dette kan tingretten ikke se at det faktiske grunnlaget, som vedtaket på dette punktet er bygget på, er beheftet med feil. Hvorvidt saksøkerens uttalelser på internettstedet Pal-Talk gjør det nødvendig å utvise han av hensyn til rikets sikkerhet, er en vurdering som tingretten ikke kan prøve.

<span id="rp-tittel3">Utilstrekkelig kildekritikk.</span>

Saksøkeren har anført at vedtaket er bygget på utilstrekkelig kildekritikk. Kildene til opplysningene om saksøkerens rolle i Nord Irak, må man ifølge saksøkeren se bort fra på grunn av manglende dokumentasjon for kildenes troverdighet.

I vedtaket av 12.05.2005 har departementet i punkt 2.12 gitt en redegjørelse for den kildekritikk som har vært utøvet. Fra vedtaket hitsettes:

<span id="rp-sitat">
”2.12<br />
I en sak som dette er det nødvendig å utøve streng kildekritikk. En er kjent med at noen av vitnene/informantene kan ha interesse av å ramme Ansar al-Islam og klageren for å fremme egne interesser, og er klar over at klageren har hatt en rekke innsigelser til informasjonen som fremkommer av kildene. Det skal understrekes at man i klageomgangen ikke har hatt mulighet til å vurdere om alt som fremkommer av kildene er korrekt. Ingen av de ovenfor nevnte kildene har alene vært avgjørende. Det som har betydning for vurderingen av saken, er det mangfold av kilder og informasjon, gitt over lang tid, og fra ulikt hold, og som peker i samme retning”.
</span>

På bakgrunn av ovenstående legger tingretten til grunn at departementet har vært oppmerksom på spørsmålet om kildekritikk og foretatt en forsvarlig vurdering av saken.

Side:57

<span id="rp-tittel3">Forholdet til straffesaken.</span>

Saksøkeren har anført at det ved vurderingen av vedtakets gyldighet ikke kan ses bort fra den etterforskningen som norsk politi har gjennomført og de rettslige over-prøvinger som har vært gjort i forbindelse med begjæringer om varetektsfengsling, beslagsbegjæringer og anmodninger om tele- og kommunikasjonskontroll.

Etter hva retten kan se, har de forhold som saksøkeren var siktet for, men som senere er henlagt av påtalemyndigheten, ikke vært avgjørende for departementets beslutning om å utvise saksøkeren. Flere av bevisene fra straffesaken er imidlertid referert i departementets vedtak og kan derfor være hensyntatt ved totalvurderingen. Etter rettens mening kan det ikke føre til ugyldighet at opplysninger innhentet i forbindelse med straffesaken er benyttet som en del av departementets beslutningsgrunnlag. Departementet har plikt til å opplyse saken, og i den forbindelse skal alle relevante forhold tas i betraktning. For øvrig bemerkes at utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og § 30 annet ledd bokstav a, ikke krever at utlendingen har begått noen straffbar handling. Formålet med utvisning er å forebygge fremtidige handlinger som kan sette rikets sikkerhet i fare. Om opplysningene hentet fra straffesaken mot saksøkeren tilsier at han av hensyn til rikets sikkerhet må utvises fra Norge, kan tingretten ikke prøve.

<span id="rp-tittel3">Oppsummering.</span>

Ut over de to feilene som Staten har erkjent og etter å ha gjennomgått saksøkerens innsigelser mot vedtaket, kan tingretten ikke se at det faktiske grunnlaget som vedtaket er bygget på er beheftet med faktiske feil.

Saksøkeren kan etter dette ikke gis medhold i at Utlendingsnemndas vedtak må kjennes ugyldig som følge av feil i faktum.

<span id="rp-tittel2">Om vedtaket er i strid med EMK artikkel 8 og FNs Barnekonvensjon</span>

Saksøkeren har anført at vedtaket om utvisning må anses i strid med EMK artikkel 8, som blant annet verner om retten til privatliv og familieliv.

Side:58

EMK artikkel 8 lyder i norsk oversettelse slik:

<span id="rp-sitat">
”(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

(2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlige myndigheter i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”.
</span>

Slik retten ser det, kan det ikke være tvilsomt at Utlendingsnemndas vedtak er fattet i samsvar med loven og av hensyn til den nasjonale sikkerhet. Avgjørende i forhold til EMK blir således om vedtaket kan sies å være nødvendig i et demokratisk samfunn.

I ordene ”nødvendig i et demokratisk samfunn” ligger ifølge [[HR-1998-77-A - Rt-1998-1795|Rt-1998-1795]] ikke mer enn at det må foreligge et vesentlig samfunnsmessig behov, og at utvisning er egnet til å fremme dette behovet. Det avgjørende er om utvisningen – ut fra det grunnlaget den bygger på – ikke er uforholdsmessig i forhold til de negative virkningene den har for den utvistes privatliv og familieliv. Vurderingen av om utvisning er ”nødvendig” er i stor grad sammenfallende med den forholdsmessighets-vurdering som foretas etter utlendingslovens utvisningsbestemmelser.

Utlendingsmyndighetene har i nærværende sak kommet til at hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig å utvise saksøkeren fra Norge. Forvaltningen har i den forbindelse lagt til grunn at det er grunn til å frykte for at saksøkeren har en slik tilknytning til terrorvirksomhet og terrornettverk at hans tilstedeværelse i Norge bidrar til å øke trusselen mot rikets sikkerhet. Ifølge vedtaket vil rikets sikkerhet kunne settes i fare ved saksøkerens tilstedeværelse i Norge, ved at han kan trekke terrorvirksomhet mot Norge. Det kan etter forvaltningens syn heller ikke utelukkes at saksøkeren selv, noen på hans vegne eller på hans initiativ, vil kunne begå terrorhandlinger i Norge, rettet mot norske eller utenlandske interesser.

Side:59

At utvisning av saksøkeren fra Norge er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet er med bindende virkning avgjort ved Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.2005, jf. ovenfor om rettens drøftelse av domstolenes begrensede prøvingsrett. Det legges derfor til grunn at grunnleggende nasjonale interesser tilsier at saksøkeren utvises fra Norge.

Tingretten går så over til de forhold som er anført mot utvisning.

Hva angår saksøkerens tilknytning til Norge er på det rene at han kom hit til landet som 35-åring. På tidspunktet for Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak hadde saksøkeren bodd i Norge i ca. 11 år. Det er imidlertid på det rene at han i store deler av denne tiden også har oppholdt seg i hjemlandet.

Etter rettens mening vil tilknytningen til riket i alminnelighet være svakere for en utlending som er gitt opphold i Norge i voksen alder enn for en utlending som kom hit mens han var barn og har bodd her siden. For en utlending som har fått tillatelse til opphold i Norge i voksen alder, kan hans personlige tilknytning til landet normalt ikke komme i betraktning med noen særlig styrke når hensynet til rikets sikkerhet tilsier at utlendingen må utvises. Etter dette finner tingretten å legge liten vekt på hvordan utvisningen fra Norge vil ramme saksøkeren selv.

Av betydning for saken er derimot hensynet til saksøkerens familie. Saksøkers kone og fire barn, er norske statsborgere siden januar 2000. Hva angår saksøkerens yngste sønn, er han født i Norge i 1995.

Etter det som fremkom under hovedforhandlingen legger retten til grunn at en eventuell iverksetting av utvisningsvedtaket kan komme til å innebære at familien ikke kan leve samlet. Saksøkerens ektefelle og fire barn er som nevnt blitt norske statsborgere, og det må anses som tvilsomt om familien, av hensyn til barna, ønsker å flytte tilbake til Nord Irak. Kontakten mellom saksøkeren og hans familie vil derfor – så lenge saksøkeren ikke innvilges innreisetillatelse til Norge – begrense seg til besøk i Irak eller andre land som ikke omfattes av Schengen-området.

Side:60

Selv om hensynet til familielivet med ektefellen og barna taler mot utvisning av saksøkeren fra Norge, kan dette etter rettens mening ikke være så tungtveiende at det oppveier de sterke offentlige hensyn som tilsier at saksøkeren utvises fra Norge. Saksøkeren er av forvaltningen funnet å utgjøre en fare for rikets sikkerhet, og i samsvar med Høyesteretts praksis i utlendingssaker, er tingretten av den mening at utlendingsmyndighetene må gis vid adgang til å utvise utlendinger når vektige samfunnsinteresser tilsier dette. Det vises i så henseende til [[HR-1996-38-A - Rt-1996-551|Rt-1996-551]], [[HR-1996-39-A - Rt-1996-561|Rt-1996-561]], [[HR-1996-40-A - Rt-1996-568|Rt-1996-568]], [[HR-1996-72-A - Rt-1996-1510|Rt-1996-1510]] og [[HR-1998-77-A - Rt-1998-1795|Rt-1998-1795]]. Etter en samlet vurdering er tingretten således kommet til at utvisningsvedtaket av 12.05.2005 ikke er i strid med EMK artikkel 8.

Hva angår saksøkerens henvisning til FNs Barnekonvensjon, har tingretten kommet til at heller ikke denne konvensjonen er til hinder for at saksøkeren utvises fra Norge. Hensynet til barna er vurdert i forhold til EMK artikkel 8, og i [[HR-1996-72-A - Rt-1996-1510|Rt-1996-1510]] har Høyesterett lagt til grunn at vurderingen under EMK fanger opp reglene i Barnekonvensjonen.

<span id="rp-tittel2">Om vedtaket er i strid med EMK artikkel 3</span>

Saksøkeren har gjort gjeldende at vedtaket om utvisning må anses i strid med EMK artikkel 3. Det er i den forbindelse anført at saksøkeren kan bli umenneskelig eller nedverdigende behandlet fordi vedtaket om utvisning ikke kan effektueres innen overskuelig fremtid. I ”ventetiden” er saksøkeren blant annet avskåret fra å arbeide, og han kan ikke reise inn og ut av landet.

EMK artikkel 3 setter forbud mot at noen utsettes for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

At saksøkeren ikke fritt kan reise inn og ut av landet, er etter rettens mening verken umenneskelig eller nedverdigende, men er en direkte konsekvens av at hans asylstatus og reisebevis er tilbakekalt. Hva angår forbudet mot å ta arbeid, er det vanskelig for retten å ha noen klar formening om hvilke konsekvenser forbudet har for saksøkeren i praksis. Det er i saken få opplysninger om og i hvilket omfang saksøkeren faktisk har

Side:61

livnært seg ved eget arbeid siden han fikk innvilget asylstatus i Norge i april 1992. Dertil kommer at saksøkeren har begrensede kunnskaper i norsk.

Selv om vedtaket skulle få negative konsekvenser for saksøkeren, vil det i en sak som denne neppe være grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig som stridende mot EMK artikkel 3. Selv om vedtaket ikke kan effektueres innen overskuelig fremtid, er det etter rettens mening lite som tilsier at saksøkeren i en velferdsstat som Norge vil bli utsatt for slik behandling at EMK artikkel 3 kommer til anvendelse i saken.

<span id="rp-tittel2">Avslutning</span>

Da tingretten ovenfor er kommet til at vedtaket om utvisning fordi hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig er gyldig, er det ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om saksøkeren også kan utvises fra Norge på grunn av overtredelse av utlendingsloven.

Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet blir etter dette å frifinne.

<span id="rp-tittel3">Saksomkostningsspørsmålet.</span>

Etter det resultatet retten har kommet til har saksøkeren tapt saken og skal derfor som hovedregel tilpliktes å erstatte saksøktes saksomkostninger. Etter tingrettens oppfatning bør det imidlertid gjøres unntak fra hovedregelen i nærværende sak. Det vises i så henseende til at saksøkeren etter rettens syn har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Spørsmål knyttet til lovforståelsen og domstolenes prøvelsesrett i forhold til utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og § 30 annet ledd bokstav a er ikke tidligere prøvet for domstolene.

Av betydning for saken er videre at saksøkerens plikt til å forlate Norge i klagevedtaket er suspendert inntil videre, jf. returvernet i EMK artikkel 3. Dette innebærer at uttransportering ikke skal finne sted før departementet mener at forholdene i Irak tilsier at retur trygt kan skje. I forhold til Utlendingsdirektoratets standpunkt i iverksettelsesspørsmålet, må søksmålet således sies å ha ført frem.

Side:62

Etter en samlet vurdering er retten således kommet til at hver av partene må bære sine saksomkostninger.

Side:63

<span id="rp-tittel">D o m s s l u t n i n g :</span>

1. Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

[[Kategori:Tingretter]]