Vis kilden til HR-1997-18-B - Rt-1997-390



{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1997-03-18
|Publisert=
HR-1997-00018-B - Rt-1997-390 (101-97)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Erstatningsrett, Trygderett
|Saksgang=
Borgarting lagmannsrett LB-1994-02314 A og LB-1994-02315 A - Høyesterett HR-1997-00018 B, nr 92/1996.
|Parter=
Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Tron Gundersen - til prøve) mot 1) A 2) B (Advokat John Arff-Pettersen).
|Forfatter=
Stang Lund, Tjomsland, Hellesylt, Dolva, Sinding-Larsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-1  Skadeserstatningsloven (1969) §3-1], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-4 §3-4], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181  Tvistemålsloven (1915) §181], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-18/§73  Syketrygdloven (1930) §73], [https://lovdata.no/lov/1946-03-01-3/§23  Husbankloven (1946) §23], [https://lovdata.no/lov/1946-10-24-2/§2  Barnetrygdloven (1946) §2], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§10-11  Folketrygdloven (1966) §10-11], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§10-5 §10-5], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§18-7 §18-7], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-7 §3-7], [https://lovdata.no/lov/1991-12-13-81/§51  Sosialtjenesteloven (1991) §51]
}}
             
Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om fradrag for danske trygdeytelser og boligstøtte ved utmåling av erstatning til barn for tap av forsørger etter skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd jf §3-1 tredje ledd. 

Danske statsborgere, ektefellene C og D, ble 9 oktober 1989 utsatt for en alvorlig trafikkulykke i en front til front kollisjon. D omkom i ulykken. C ble påført skader. D etterlot seg fire barn, hvorav sønnene A og B, født henholdsvis juni 1975 og november 1977, var forsørget av foreldrene i fellesskap. 

Ektefellene hadde da ulykken skjedde bopel og arbeid i Norge. C og barna flyttet nokså snart etter ulykken tilbake til Danmark. Hun mottok i årene 1990 til og med 1995 såkalt "børnefamilieydelse" med til sammen 55900 danske kroner, som alle barnefamilier i Danmark får utbetalt. Familien skal ha fått utbetalt bostøtte, ca 25000 norske kroner pr år, uten at det er opplyst fra når og hvor lenge. C har fått 300000 kroner i erstatning av det daværende UNI Storebrand Skadeforsikring AS (nå Storebrand Skadeforsikring AS), og har ikke framsatt krav om ytterligere erstatning. 

A og B fikk etter søknad såkalt "ordinært børnetilskud" fordi moren var enslig, og ett såkalt "ekstra børnetilskud" fordi de bodde sammen med moren som hadde omsorgen alene. De årlige beløp var for A fra ca 7000 norske kroner i 1990 økende til ca 7500 kroner i 1992 og ca 2300 kroner i 1993. B fikk ca 4000 kroner i 1990 økende til ca 8800 kroner i 1995. Samlet mottok A 24100 kroner for årene 1990 til og med 1993, og B 37900 kroner for årene 1990 til og med 1995. 

A og B fikk i tillegg såkalt "særligt børnetilskud" fordi bare en av foreldrene lever. De årlige beløp utgjorde fra ca 7600 norske kroner i 1990 opp til ca 9500 kroner i 1995. Samlet har A mottatt 28100 kroner for årene 1990 til og med 1993, og B 51500 kroner for årene 1990 til og med 1995. 

Barnetilskuddene tilkommer etter dansk lovgivning barna fram til fylte 18 år. De ble utbetalt moren en gang hvert kvartal. "Ordinært" og "ekstra børnetilskud" ville falt bort om morens status som eneforsørger hadde opphørt. A og B ville beholdt "særligt børnetilskud" uavhengig av morens status som eneforsørger. 

C framsatte på vegne av sønnene A og B krav om erstatning for forsørgertap etter skadeserstatningsloven §3-4. Storebrand erkjente ansvar for det forsørgertap A og B hadde blitt påført som følge av ulykken. Partene ble imidlertid ikke enige om erstatningens størrelse. 

A og B v/vergen reiste 16 november 1993 sak mot Storebrand med krav om erstatning for tap av forsørger, begrenset oppad til 1000000 kroner med tillegg av morarente. Storebrand påsto erstatning fastsatt etter rettens skjønn, men bestred renteplikt på grunn av manglende opplysninger fra saksøker. Oslo byrett avsa 12 juli 1994 dom med slik domsslutning: 

"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 50000,- - femtitusenkroner - og B kr 80000,- - åttitusenkroner - i erstatning. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." 

A og B v/vergen anket byrettens dom til daværende Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett, som 30 november 1995 avsa dom med slik domsslutning: 

"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 187500 - etthundreogåttisyvtusenfemhundre - kroner og til B v/verge C 225000 - tohundreogtjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten. 

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS til A og B v/verge C 36752 - trettisekstusensyvhundreogfemtito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom." 

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av dommene. 

Storebrand har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A og B v/vergen har inngitt aksessorisk motanke for så vidt lagmannsretten ikke tilkjente rente av erstatningsbeløpene, og for avgjørelsen av saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten. 

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse 24 juni 1996 henvist anken for så vidt angår anvendelsen av skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum, jf §3-1 tredje ledd (punkt 4 i ankeerklæringen). For øvrig ble anken og den aksessoriske motanke nektet fremmet. Saksomkostningspørsmålet kan imidlertid prøves av Høyesterett når saken er henvist, selv om henvisningen bare gjelder ett av tvistepunktene, jf tvistemålsloven §181 første ledd og Schei Tvistemålsloven med kommmentarer I side 385. Lagmannsrettens bevisbedømmelse legges til grunn for de deler av saken henvisningen ikke omfatter, jf §181 annet ledd 2. punktum. 

Til bruk for Høyesterett har ett nytt vitne forklart seg ved bevisopptak. Det er framlagt ett nytt dokument. For det spørsmål som er henvist til behandling i Høyesterett står saken i samme stilling som for de tidligere instanser. B har nå blitt myndig, og vergen har trådt ut av saken. 

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har for Høyesterett i hovedsak anført: 

Ved fastsettelse av erstatning for forsørgertap etter skadeserstatningsloven §3-4 er utgangspunktet for fordelingen av erstatningen til den enkelte etterlatte hvilke økonomiske midler de etterlatte hadde til rådighet før ulykken, og hvilke som er tilgjengelige etter ulykken. De offentlige trygdeytelser ligger i bunnen, og en eventuell erstatning vil være et supplement. Disse utgangspunkter må få betydning for hvilke trygdeytelser som skal gå i fradrag krone for krone etter skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum jf §3-1 tredje ledd 1. punktum ved utmålingen av erstatning for forsørgertap. 

Det anføres at skadeserstatningsloven må forstås slik at det skal gjøres fradrag krone for krone for alle trygdeytelser de etterlatte får krav på ved tap av forsørger. Dette følger for så vidt av at ved fastsettelse av erstatning for tap av forsørger, skal det tas hensyn til den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørgelse, jf §3-4 annet ledd 1. punktum. De ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper om at bare netto tap skal erstattes, og om skadelidtes plikt til å begrense tapet, får anvendelse ved siden av fradragsreglene i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, og underbygger at fradrag skal skje krone for krone. 

Bestemmelsene i §3-4 annet ledd siste punktum jf §3-1 tredje ledd 1. punktum om fradrag krone for krone må også få anvendelse i tilfelle det utbetales trygdeytelser i utlandet for så vidt disse refererer seg til forsørgertapet. En utenlandsk trygdeinstitusjon vil ha full regress for utbetalte ytelser fordi skadeserstatningsloven §3-7 om avskjæring av regresskrav ikke får anvendelse, jf [[Rt-1986-381]] og Det europeiske fellesskaps rådsforordning nr 1408/71 artikkel 93 som etter EØS-avtalen også gjelder i Norge. Dersom en ansvarsbetingende skadeforvoldelse finner sted i Norge, vil skadevolder og dennes forsikringsselskap i tilfelle regresskrav fremmes av en utenlandsk trygdeinstitusjon, kunne bli pålagt å betale mer enn full erstatning om norske domstoler ikke gjennomfører fradrag krone for krone for utenlandske trygdeytelser. 

Lagmannsretten har kommet til at forsørgertapet brutto for hver av ankemotpartene ville vært omlag kr 30000 pr år. Lagmannsretten har deretter gjort fradrag for danske trygdeytelser anslått til kr 5000 pr år i gjennomsnitt. Det anføres at lagmannsretten har forstått skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum jf §3-1 tredje ledd feil ved å foreta et skjønnsmessig fradrag for trygdeytelsene i stedet for et fradrag krone for krone. Dette hevdes å være utvilsomt for ytelser svarende til barnepensjon etter folketrygdloven §10-11. For så vidt angår utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven §2 annet ledd bokstav a, foreligger det fast underrettspraksis for fradrag krone for krone. Såkalt "særligt børne tilskud" som utbetales til barn i tilfelle en forsørger dør, svarer til barnepensjon etter folketrygdloven §10-11. Såkalt "ordinært" og "ekstra" tilskudd som utbetales til barn når forsørgeren er enslig, svarer til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven §2 annet ledd bokstav a. De samlede "børnetilskud" som skal fratrekkes krone for krone, utgjør omreg net i norske kroner henholdsvis ca 15000 pr år og i alt 52200 for A, og fra ca 12000 til ca 18000 pr år og i alt 89400 for B. Boligstøtte som kom mer i tillegg, må også kunne fratrekkes krone for krone for det beløp som utbetales i tillegg til enslige forsørgere, som i dette tilfellet var ca 18000 kroner pr år. 

Subsidært anføres at lagmannsrettens skjønnsmessige fradrag med 5000 kroner for hver av ankemotpartene er for lavt. De utbetalte trygder må anses som en vesentlig økonomisk støtte som enten krone for krone eller for en vesentlig del må gå i fradrag etter §3-1 tredje ledd 2. punktum ved utmåling av erstatningen. Det er blant annet vist til de etterlattes plikt til selv å bidra til sin forsørgelse, og til at bare netto tap skal erstattes. Et fradrag på 5000 kroner pr år ligger mellom en tredel og en firedel av de samlete utbetalte trygdeytelser til hver av ankemotpartene. 

Etter dommen i lagmannsretten har Storebrand utbetalt 130000 kroner i erstatning tilsvarende byrettens domsbeløp. Det anføres at dette beløp er større enn det ankemotpartene ville ha mottatt i normert erstatning om trafikkuhellet hadde skjedd i Danmark. 

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand: 

"Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes." 

Ankemotpartene, A og B har for Høyesterett i hovedsak anført: 

De etterlatte skal ved tap av forsørger ha full erstatning fastsatt for hver enkelt etterlattes individuelle tap, jf skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd. Ved utmålingen skal også tas hensyn til at familien mister en omsorgsperson, jf §3-4 annet ledd jf §3-1 annet ledd siste punktum. Bestemmelsene om fradrag for lønn og andre ytelser, trygdeytelser, pensjon, forsikring og vesentlig økonomisk støtte i §3-1 tredje ledd er gitt tilsvarende anvendelse ved utmåling av erstatning for forsørgertap. Skadeserstatningloven utgangspunkt om at de etterlatte skal ha full erstatning er imidlertid et overordnet prinsipp, og fradragsbestemmelsene må fortolkes og anvendes under hensyn til dette. 

Ankemotpartene gjør gjeldende at bestemmelsen om krone for krone fradrag for blant annet trygdeytelser i §3-1 tredje ledd 1. punktum bare gjelder for norske trygdeytelser. Trygdeytelser fra utenlandske trygdeinnretninger til de etterlatte barn kan det etter omstendighetene tas hensyn til etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum om den økonomiske støtten er vesentlig. Det ville bli et upraktikabelt regelverk om det ved erstatningsutmåling skal gjøres fradrag krone for krone for andre lands stønads- og trygdeytelser. Partene og domstolene kan få store vanskeligheter med å skaffe seg riktige opplysninger om stønads- og trygdeordninger i andre land. Konsekvensen vil være forskjellig erstatning for like skadetilfeller avhengig av stønads- og trygdeytelser i andre land. 

Ankemotpartene godtar at "særligt børnetilskud" som svarer til barnepensjon etter folketrygdloven §10-11, kan trekkes fra etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum. "Særligt børnetilskud" er utbetalt med i alt 79600 norske kroner etter omregning. Borgarting lagmannsrett har foretatt et forsvarlig og rimelig skjønnsmessig fradrag med 5000 kroner pr år for hver av ankemotpartene for de årene lagmannsretten har tilkjent erstatning, hvilket gir et samlet fradrag på 82500 kroner for danske trygdeutbetalinger som er en direkte følge av dødsfallet. 

Ankemotpartene bestrider at det kan tas hensyn til såkalt "ordinært" og "ekstra børnetilskud" utbetalt med i alt 62000 norske kroner etter omregning. Disse ytelser svarer til utvidet barnetrygd i Norge som utbetales alle enslige forsørgere etter barnetrygdloven §2 annet ledd bokstav a uansett årsaken til at forsørger er enslig, og som uten videre faller bort når status som enslig opphører. I alle tilfelle er det ikke ankemotpartene som har fått utbetalt tilskuddene, og de kan derfor ikke under noen omstendighet gå til fradrag i erstatning for tap av forsørger fastsatt til dem. 

Spørsmål om fradrag for boligstøtte utbetalt til eneforsørger kom opp under lagmannsrettsbehandlingen, og Storebrand krevde fradrag for merstøtten gitt til enslig forsørgelse anslått til 18000 kroner pr år. Ankemotpartene gjør prinsipalt gjeldende at anken til Høyesterett ikke omfatter fradrag for boligstøtte, men det nedlegges ikke særskilt påstand om avvisning. Subsidiært anføres at skjønnsmessig fradrag for boligstøtten er uhjemlet fordi støtten tilstås familier, personer som lever i parforhold og enslige forsørgere når boutgifter er særlig høye og inntekten er lav. Støtten har ingen direkte sammenheng med tap av forsørger. 

Subsidiært gjøres gjeldende at et krone for krone fradrag etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum krever årsakssammenheng og såkalt kompensasjonsrelevans. Det bestrides at de danske "børnepenge" i forhold til denne bestemmelse er offentlige ytelser som kan likestilles med utvidet barnetrygd og folketrygdens barnepensjon i Norge. Det danske trygdesystem er bygd opp og finansiert på en annen måte enn det norske. Lagmannsretten har forstått bestemmelsene om fradrag på riktig måte, og har gjort et skjønnsmessig fradrag for danske trygdeytelser. 

A og B, som er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten og Høyesterett, har nedlagt slik påstand: 

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket. 

2. Den ankende part betaler saksomkostninger til det offentlige og ankemotparten for alle instanser." 

Jeg finner at anken delvis må tas til følge. 

Ankesaken er begrenset til spørsmålet om og på hvilken måte det skal gjøres fradrag for danske trygdeytelser og bostøtte ved fastsetting av erstatning til barn for tap av forsørger. Partene var for lagmannsretten enige om at erstatningen skulle ses under synsvinkelen lidt tap selv om kravet også omfattet en kortere periode etter lagmannsrettens dom. Med reservasjon for bostøtten, er partene for Høyesterett enige om hvilke trygdeytelser familien har mottatt etter at de flyttet tilbake til Danmark. Det er også enighet om at det ikke skal gjøres fradrag for "børnefamilieydelse" som alle barnefamilier i Danmark mottar. 

Storebrand gjør gjeldende at fradrag skal skje for utbetalt trygd i Danmark etter de regler som gjelder for tilsvarende ytelser i Norge etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd. Det anføres at "særligt børnetilskud" som utbetales i Danmark i tilfelle en forsørger dør, må likestilles med barnepensjon etter folketrygdloven §10-11. Såkalt "ordinært" og "ekstra børnetilskud" som utbetales i Danmark når barn har én forsørger, må likestilles med utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven §2 annet ledd bokstav a. Den økte "boligstøtte" som utbetales i Danmark til enslige forsørgere, må også anses som en trygdeytelse som skal gå i fradrag. Det hevdes prinsipalt at alle disse ytelsene skal gå til fradrag krone for krone etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum, subsidiært at det gjøres et skjønnsmessig fradrag etter annet punktum. 

Jeg vil ta stilling til anvendelsen av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd for norske trygdeytelser som det sammenliknes med, før jeg behandler fradrag for danske trygdeytelser. 

Ved fastsettelsen av erstatning for skade på person og for tap av forsørger skal det gjøres fradrag krone for krone for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien, jf skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum. Etter 2. punktum "tas hensyn til" andre forsikringsytelser, til annen vesentlig økonomisk støtte til skadelidte som følge av skaden og forholdene ellers. 

Det går fram av forarbeidene til skadeserstatningsloven at fradrag krone for krone for trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke etter §3-1 tredje ledd 1. punktum, må ses i sammenheng med trygdens og pensjonsinnretningenes regressrett etter de bestemmelser som tidligere gjaldt, jf erstatningslovkomitéens innstilling (avgitt 1971) side 55 spalte 2, gjengitt nedenfor. Bestemmelser om regressrett mot skadevolder for trygdeytelser som følge av skadetilfellet var før folketrygdloven lovregulert i en rekke særlover om trygd, således i lov 6 juni 1930 nr 18 §73 nr 2 om syketrygd som ble videreført i forenklet form i lov 2 mars 1956 nr 2 om syketrygd, som igjen ble avløst av folketrygdloven §18-7. Bestemmelsen var i 1967 slik: 

"Denne lov innskrenker ikke det ansvar som den som volder skaden måtte ha overfor den trygdede, men trygdedes krav går over på trygden så langt tilfellet medfører utgifter for denne." 

Ved lov 19 juni 1970 nr 67 ble folketrygdloven §18-7 endret slik at regressretten bare ble opprettholdt ved forsettlig skadeforvoldelse. Lovendringen var forberedt av et såkalt regressutvalg som i 1967 la fram et forslag om at trygdens regressrett skulle falle bort. Det fins i Ot.prp.nr.42 (1969-70) om endring i lov om folketrygd en gjengivelse av regressutvalgets uttalelse om omfanget av regresskrav på sidene 42 og 43: 

"Utvalget har laget en oppstilling som viser de forskjellige ytelser det er adgang å kreve regress for hos skadevolder, innst. side 4-6. Utgangspunktet er at regress kan gjøres gjeldende overfor enhver skadevolder som har forårsaket utlegg for en trygd, forutsatt at han er ansvarlig for skaden. ... 

Trygdenes regresskrav baseres i alminnelighet på en kapitalisering av trygdeytelsene, mens erstatningsbeløpet er skjønnsmessig fastsatt. Regresskravet skal altså bringes til fradrag i en erstatning som ikke er bygget på en tilsvarende kapitalisering av skadelidtes årlige tap, og det blir derfor en dårlig overensstemmelse mellom prinsippene for erstatningsutmåling og prinsippene for beregning av regresskravet." 

Folketrygdloven §18-7 ble ved lov 25 mai 1973 nr 26 erstattet av skadeserstatningsloven §3-7 om regress for trygdeytelser, pensjonsytelser mv. 

Lovhistorien viser at utgangspunktet opprinnelig var at trygdedes erstatningskrav gikk over til trygdekassen og senere folketrygden så langt tilfellet medførte utgift for denne. Etter hvert som trygdeytelsene økte i omfang medførte overføring av erstatningskrav til trygden en tilsvarende begrensning i skadelidtes eget krav basert på en kapitalisering av trygdeytelsene. Det går ikke fram av lovbestemmelsene og synes heller ikke å ha vært drøftet i forarbeidene, at overføringen av erstatningskrav til trygden og regressretten skulle være begrenset til de ytelser som helt eller delvis direkte bidro til å avbøte skaden. Selv om de tidligere regressregler ikke gir grunnlag for sikre slutninger, synes regresskravene fra trygden å ha omfattet alle kapitaliserte trygdeytelser. 

Erstatningslovkomitéen uttalte om fradrag i innstillingen på sidene 28 og 55: 

Side 28: "... Den samordning som skjer mellom trygdeytelser og erstatning, er imidlertid at erstatningen kommer som et tillegg til trygden. Det kan derfor neppe tenkes reist noen kritikk mot at skadelidte ikke får både full erstatning og trygd, i og med at trygden også i en viss utstrekning gir vederlag for den økonomiske skade. Utgangspunktet for erstatningen må tas i en tapsberegning. Det synes klart at trygdeytelser bør ha betydning ved denne beregning, slik at de kommer til fradrag i erstatningen, ikke minst etter at trygdenes regressrett nå er bortfalt. Den samlede erstatning og trygd bør med andre ord ikke overstige det økonomiske tap." 

Side 55: 

"I tredje ledds 1. punktum bestemmes det at det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for "trygdeytelser og pensjonsytelser". 

Som nevnt i de alminnelige motiver (kapittel IV pkt. 1 e) mener komitéen at utgangspunktet for erstatningen bør tas i en tapsberegning, jfr. også merknadene foran til annet ledds 1. punktum. Dette standpunkt medfører at trygdeytelser og pensjonsytelser fortsatt bør ha betydning for erstatningskravets omfang. Som hittil bør slike ytelser avregnes krone for krone. For så vidt angår trygdeytelser, bemerkes at i og med at trygdenes regressrett nå er bortfalt (bortsett fra ved forsett), må det være ennå klarere enn tidligere at erstatningen bør fastsettes slik at den sammen med andre ytelser som skadelidte får på grunn av skaden, tilsvarer skadelidtes samlede økonomiske tap. ..." 

Det framgikk ikke av lovforslaget hvilke trygdeytelser som skulle trekkes fra krone for krone. Erstatningslovkomitéen uttalte om dette side 56: 

"Komitéen har ikke funnet å ville spesifisere hvilke trygdeytelser det her siktes til, idet en uttrykkelig henvisning til vedkommende trygdelov kan medføre at det oftere blir nødvendig å foreta lovendringer. Meningen er at alle trygdeytelser i sin helhet skal gå til fradrag ved erstatningsutmålingen bortsett fra slike ytelser som ikke tar sikte på å gi erstatning for ervervsmessig tap. 

Ved siden av trygdeytelser skal det som nevnt tas hensyn til "pensjonsytelser". Komitéen sikter her til pensjonsytelser fra offentlige pensjonsinnretninger og fra private kollektive eller individuelle pensjonsordninger. Grensen mellom slike pensjonsordninger og "forsikringsytelser" kan nok volde tvil i visse tilfelle, jfr. nærmere i merknadene nedenfor til 3. punktum. Komitéen har imidlertid forutsatt at en kapitalforsikring, selv om den har karakter av en løpende ytelse (renteforsikring), bør falle inn under 3. punktum. 

Forslaget innebærer altså at pensjonsytelser - enten de utbetales av offentlige eller private pensjonsinnretninger - skal gå til fradrag krone for krone på samme måte som for trygdeytelser." 

Departementet sluttet seg i det vesentlige til erstatningslovkomitéens forslag, jf Ot.prp.nr.4 (1972-73) sidene 16 og 34. Justiskomitéen omtalte ikke dette spørsmål. 

Skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum må etter dette forstås slik at alle ytelser fra folketrygden som direkte skyldes skadetilfellet, skal gå i fradrag krone for krone ved utmåling av erstatning for skade på person og for tap av forsørger. Sammenhengen med de tidligere bestemmelser om trygdekassenes og senere folketrygdens regressrett, medfører etter min mening at fradrag i utgangspunktet ikke kan begrenses til trygdeytelser som bare tar sikte på å kompensere for det økonomiske tap som skadetilfellet har påført skadelidte. Mitt syn støttes av uttalelser i lovforarbeidene om at erstatningen ved personskade og forsørgertap bør supplere andre ytelser som den erstatningsberettigete får som følge av skaden, jf Ot.prp.nr.4 (1972-73) side 16. 

Jeg finner etter dette at en barnepensjon etter folketrygdloven §10-11 må gå til fradrag krone for krone ved fastsettelsen av erstatning for forsørgertap. Skadetilfellet utløser retten til barnepensjon, og pensjonen faller ikke bort før barnet fyller 18 eller 20 år, eller barnet blir adoptert eller uføretrygdet, jf folketrygdloven §10-11 nr 4 første ledd og nr 8. 

Også rett til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven §2 annet ledd bokstav a kan utløses av forsørgers død, men reglene er ellers ulike både i utgangspunkt og i lovgrunnlag. Bestemmelsen er ikke knyttet til tap av forsørger. Utvidet barnetrygd tilstås ikke etter folketrygdloven bestemmelser, men etter bestemmelser i lov om barnetrygd. Barnetrygden atskiller seg fra andre trygdeytelser blant annet ved sin sammenheng med skattesystemet. Det kan derfor reises spørsmål om utvidet barnetrygd er en trygdeytelse etter §3-1 tredje ledd 1. punktum. 

Bakgrunnen for reglene om utvidet barnetrygd er at enslige forsørgere som har barnet hos seg ofte vil ha en svakere økonomi enn forsørgere som lever sammen, blant annet fordi eneomsorgen for barn medfører ekstra utgifter. Det dreier seg altså om ytelser til barnefamiliene hvor en av foreldrene er alene om omsorgen, og som blir utbetalt selv om den annen av foreldrene lever og oppfyller sine plikter som forsørger. Retten til utvidet barnetrygd faller bort når omsorgspersonen ikke lenger er enslig. Det vil derfor være usikkert hvor lenge det vil bli ytet ekstra barnetrygd etter et forsørgertap. 

Jeg er likevel under tvil kommet til at fradragsregelen i §3-1 tredje ledd 1. punktum får anvendelse for utvidet barnetrygd. Det var farens død som i dette tilfellet utløste de danske ytelsene som tilsvarer den utvidete barnetrygden. Selv om utvidet barnetrygd tilstås i andre tilfeller enn ved død, for eksempel ved skilsmisse, endrer ikke dette årsaksforholdet. Den ankende part har framhevd at den utvidete barnetrygden tar sikte på å avhjelpe de økonomiske konsekvenser av at gjenlevende ektefelle blir enslig forsørger. Dette er nok en riktig beskrivelse av bakgrunnen for ordningen, men jeg kan ikke se at dette medfører at ytelsene ikke omfattes av fradragsregelen. 

Det framgår av skadeserstatningsloven §3-4 at det skal gis full erstatning for det forsørgertap som de etterlatte er påført. Ved utmålingen tas det utgangspunkt i avdødes inntekt, herunder også verdien av arbeid i hjemmet jf §3-1 annet ledd, og til hvor stor del av inntekten som avdøde selv ville ha brukt. Deretter beregnes hvor stor del av avdødes inntekter som ville gått med til forsørgelse av hver av de øvrige familiemedlemmer, og forsørgertapet for det enkelte familiemedlem kan på dette grunnlag fastsettes, jf nærmere blant annet Nygaard: Skade og ansvar 4 utg side 154-159 og NOU 1994:20 side 55-56. Når begge foreldrene på dødsfalltidspunktet bor sammen med barnet, må de økonomiske konsekvenser av at den gjenlevende på grunn av dødsfallet får status som enslig forsørger tas i betraktning, hvilket innebærer at det også tas hensyn til de forhold som har begrun net den utvidete barnetrygden. 

Jeg kan heller ikke se at den omstendighet at den utvidete barnetrygden bortfaller når den gjenlevende ikke lenger har status som enslig, kan medføre at ytelsene ikke omfattes av fradragsregelen i tredje ledd første punktum. De økonomiske konsekvenser for enslig forsørger som den utvidete barnetrygd skal avhjelpe, må forutsettes ikke lengre å foreligge når gjenlevendes status som enslig er bortfalt. Jeg viser også til at etterlattepensjon etter folketrygdloven §10-5, som skal gå til fradrag krone for krone i ektefellens forsørgertap, bortfaller når vedkommende inngår nytt ekteskap. 

Storebrand har også anført at den danske bostøtte skal gå i fradrag krone for krone så langt støtten skyldes status som eneforsørger, fordi bostøtte i Norge må anses som en trygdeytelse som må gå i fradrag i erstatningen krone for krone. Ankemotpartene har under ankeforhandlingen prinsipalt gjort gjeldende at anken til Høyesterett ikke omfatter fradrag for bostøtte. Jeg bemerker at bostøtten er omtalt i ankens punkt 4 som er henvist til behandling i Høyesterett. Det framgår også av omtalen av de danske trygdeytelser som anken uomtvistet gjelder, at bostøtten er medregnet ved beregning av de samlede årlige trygdeytelser. Jeg finner etter dette at anken omfatter bostøtten. 

Bostøtte i Norge gis etter husbankloven kap V eller som en del av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven kap 5. Bostøtte gis til eneforsørger, ektefeller, samboere eller andre i tilfelle boutgiftene i forhold til inntekten blir "særlig tyngende" (husbankloven §23), eller når den (de) "ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter" (sosialtjenesteloven §51). Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på om bostøtte er å anse som en trygdeytelse etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum. Bostøtten tilstås etter en vurdering av inntekt og bout gifter. Den har ingen direkte sammenheng med en forsørgers bortgang, og skal ikke gå til fradrag krone for krone i etterlatte barns erstatning for tap av forsørger. 

Jeg går nå over til å se på spørsmålet om skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum kan få anvendelse på utenlandske trygdeytelser og bostøtte. Storebrand anfører at danske trygdeytelser, herunder bostøtten, må helt ut likestilles med tilsvarende norske ytelser slik at fradrag krone for krone i erstatningen skal finne sted, og subsidiært at det må gjøres et større skjønnsmessig fradrag enn lagmannsretten har gjort for de danske trygdeytelser. 

Storebrand har til støtte for sitt syn vist til at bestemmelsene om begrensning i regress adgangen i skadeserstatningsloven §3-7 ikke gjelder for utenlandske trygdeinnretninger, jf [[Rt-1986-381]]. Dersom det ikke gjøres fradrag krone for krone for utenlandske trygdeytelser, vil norske skadevoldere og forsikringsselskaper risikere å måtte betale mer enn full erstatning ved tap av forsørger eller ved personskader. Jeg er enig i at når begrensningene i regressadgangen etter skadeserstatningsloven §3-7 ikke gjelder for utenlandske trygdeinstitusjoner, kan det tenkes regress for trygdeytelser hvor det ved erstatningsoppgjøret i Norge ikke er gjort fradrag eller fradraget bare har vært gjort for en del. Skadevolder og forsikringsselskap kan i slike tilfelle måtte komme til å betale mer enn full erstatning. Eventuell manglende innbyrdes sammenheng mellom regressreglene er et moment som tilsier at §3-1 tredje ledd omfatter utenlandske trygdeytelser. 

Bestemmelsene i tidligere trygdelovgivning og folketrygdloven §18-7 om overføring av trygdedes erstatningskrav til trygdekassen eller trygden så langt skadetilfellet medførte utgift for denne, gjaldt norske trygdeinstitusjoner. Forarbeidene til bestemmelsene i skadeserstatningsloven kapittel 3 tyder på at man hadde for øye norske trygdeytelser. Jeg framhever særlig uttalelsene fra erstatningslovkomitéen om sammenhengen mellom fradrag krone for krone og de tidligere bestemmelsene om trygdens rett til helt eller delvis å tre inn i skadelidtes erstatningskrav, og spesielt til at man for å unngå lovendringer ikke foreslo å spesifisere i lovteksten hvilke trygdelover bestemmelsen tok sikte på, jf innstillingen side 56 spalte 1 gjengitt ovenfor. Dette er ikke avgjørende dersom det likevel kan være grunn til å likestille norske og utenlandske trygdeytelser. Slik jeg ser det taler imidlertid også reelle hensyn mot likestilling. Det vil ofte kunne være vanskelig å få fullstendige opplysninger om utenlandske ordninger. Det vil derfor være mest betryggende å behandle fradragsspørsmålet etter 2. punktum, men likevel slik at resultatet i noen tilfeller bør bli fullt fradrag, for eksempel hvis den utenlandske trygdeordning tilsvarer en norsk ordning som gir grunnlag for fradrag krone for krone. Ankemotpartene har for lagmannsretten og i Høyesterett, erklært seg innforstått med at det etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum er adgang til å ta hensyn til danske trygdeytelser som er tilstått ankemotpartene som en direkte følge av forsørgerens død. 

Jeg finner at "særligt børnetilskud" som i Danmark tilstås etterlatte barn ved en forsørgers død, må kunne trekkes ifra for det samlete beløp ved utmåling av erstatning for forsørgertap. Denne ytelse tilsvarer i det vesentlige norsk barnepensjon. Ankemotpartene fikk ytelsen alene av den grunn at far omkom, og de ville beholdt ytelsen selv om mors status som eneforsørger hadde opphørt. 

Storebrand krever også skjønnsmessig fradrag for såkalt "ordinært" og "ekstra" tilskudd som tilstås barn i Danmark som har en forsørger. I bevisopptak for Høyesterett av sosialsjefen i Hørsholm kommune er opplyst at "ordinært" og "ekstra tilskud" utbetales til personer som reelt er enslige, og skal dekke merkostnadene ved slik husholdning. Tilskuddene ble i dette tilfellet utløst ved at far døde, og at gjenlevende derved ble reelt enslig. Tilskuddene ville falt bort om mors status som eneforsørger ikke lengre var til stede. Ordningen tilsvarer på de vesentlige punkter utvidet barnetrygd i Norge, og jeg viser til min drøftelse av den norske ordning, hvor jeg kom til at fradrag skal gjøres krone for krone. 

Jeg er kommet til at fradrag etter §3-1 tredje ledd 2. punktum for "ordinært" og "ekstra" tilskudd som tilstås barn i Danmark som har én forsørger, i dette tilfellet bør skje krone for krone. Det er uomtvistet hvilke samlete ytelser hver av ankemotpartene har fått utbetalt, og beløpene skal gå til fradrag i erstatning for lidt tap. 

Ut fra mitt syn på bestemmelsens tredje ledd 1. punktum, følger at det ikke skal gjøres fradrag krone for krone for bostøtte etter norske bestemmelser fordi slike ytelser ikke står i direkte sammenheng med tap av forsørger. Spørsmålet blir om det kan gjøres et skjønnsmessig fradrag for norsk bostøtte etter bestemmelsens 2. punktum, og om tilsvarende fradrag i så fall skal gjøres for dansk bostøtte. Det er for Høyesterett ikke gitt nærmere opplysning om utbetaling av bostøtte til gjenlevende og/eller familien i Danmark, verken med hensyn til vilkårene for bostøtte eller fra når og i tilfelle hvor lenge slik støtte er gitt. Denne uklarhet gjør at jeg ikke har grunnlag for å ta stilling til om sammenhengen mellom bostøtte og tap av forsørger er slik at skjønnsmessig fradrag bør finne sted. Jeg finner etter dette ikke grunn til å gå inn på om det kan tas hensyn til bostøtte utbetalt i Norge. 

Det kan etter §3-1 tredje ledd 2. punktum bare tas hensyn til vesentlig økonomisk støtte. Loven må forstås slik at det tas sikte på vesentlig støtte sett i forhold til det samlete økonomiske tap. Lagmannsretten har lagt til grunn at hver av ankemotpartene har blitt påført et årlig brutto tap på 30000 kroner for et tidsrom av sju og et halvt år for A og ni år for B. Det samlete brutto tap er etter dette 225000 kroner for A og 270000 kroner for B. De har mottatt i samlete trygdeytelser henholdsvis 52200 kroner og 89400 kroner. Jeg finner at trygdeytelser av dette omfang må anses som en vesentlig økonomisk støtte. 

Lagmannsretten foretok et skjønnsmessig fradrag for danske trygdeytelser fastsatt til kr 5000 pr år i gjennomsnitt for hver av ankemotpartene uten å angi hvilke trygdeytelser retten hadde tatt hensyn til og i hvilket omfang. Det går ikke direkte fram av domsgrun nene for hvor mange år fradraget er foretatt. Netto årlig erstatning på 25000 kroner er tilkjent A i sju og et halvt år og B i ni år. Dette innebærer at det skjønnsmessige fradrag også er gjort for samme tidsrom, hvoretter samlet fradrag for A er 37500 kroner og for B 45000 kroner. 

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens skjønnsmessige fradrag ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til annen vesentlig økonomisk støtte ankemotpartene har fått, og at erstatningen må bli å redusere til 172800 kroner for A og 180600 kroner for B etter fradrag av de samlete trygdeytelser. Storebrand har etter lagmannsrettens dom utbetalt a konto 130000 kroner, og påstår seg frifunnet. Det er ikke opplyst når utbetalingen fant sted, og hvorledes beløpet er fordelt mellom ankemotpartene. 

Mitt resultat innebærer i realiteten at lagmannsrettens dom, domslutningen punkt 1, stadfestes med den endring at de tilkjente erstatninger er redusert med 14700 kroner for A og 44400 kroner for B. Ved stadfestelse av lagmannsrettens dom skal forsinkelsesrente begynne å løpe fjorten dager etter lagmannsrettens dom ble forkynt for den ankende part. Løsningen bør etter min mening bli den samme her så langt lagmannsrettens dom stadfestes i realiteten. 

Rente skal imidlertid bare betales for restbeløpet 223400 kroner etter at ankemotpartene mottok a konto 130000 kroner, hvilket innebærer rente av hele beløpet fram til ankemotpartene mottok a konto 130000 kroner, og deretter av restbeløpet fram til betaling skjer. Fordelingen mellom ankemotpartene må skje under hensyn til de endelig tilkjente erstatninger. 

Anken har delvis ført fram. Saken har reist prinsipielle spørsmål om forståelsen av skadeserstatningsloven §3-4 jf §3-1 tredje ledd. Jeg er derfor kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. 

Jeg stemmer for denne dom: 

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 172800 - ett hundreogsyttitotusenåttehundrede - kroner og til B 180600 - etthundreogåttitusensekshundrede - kroner med fradrag av 130000 - etthundredeogtredvetusen - kroner forholdsmessig fordelt, og i tillegg 12 - tolv - prosent årlig rente av hele erstatningsbeløpet fra 18 desember 1995 til mottakelse av a konto beløpet, og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente av restbeløpet 223400 - tohundredeogtjuetretusenfirehundrede - kroner til betaling skjer. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. 

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. 

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Når det gjelder spørsmålet om fradrag for den utvidede norske barnetrygden er jeg i det vesentlige også enig i førstvoterendes begrunnelse, dog slik at jeg ikke legger særlig vekt på forholdet til regressretten. 

I motsetning til førstvoterende mener jeg imidlertid at fradragsregelen i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum også må gjelde utenlandske trygdeytelser. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å anta at denne regelen, som også omfatter lønn under sykdom og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold, skal være begrenset til norske ytelser. §3-1 tredje ledd 1. punktum innebærer, slik jeg ser det, at utenlandske trygdeytelser skal gå til fradrag krone for krone i erstatningen på samme måte som norske trygdeytelser ville ha gjort. Dette synspunkt støttes av uttalelser i lovforarbeidene om at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden, jf Ot.prp.nr.4 (1972-73) side 16 og [[Rt-1993-1547]] (på side 1556). 

Jeg kan vanskelig se at det foreligger hensyn som tilsier at utenlandske trygdeytelser skal stå i en annen stilling enn norske trygdeytelser, slik at det skal bero på en skjønnsmessig vurdering - etter bestemmelsen i annet punktum - hvilken betydning slike ytelser skal tillegges. Bestemmelsen i 2. punktum omfatter for øvrig bare "vesentlig" økonomisk støtte. Den omstendighet at det kan tenkes tilfeller hvor det vil være problematisk å ta standpunkt til om en utenlandsk ordning vil omfattes av §3-1 tredje ledd 1. punktum, kan etter mitt syn ikke føre til at det generelt skal gjelde andre regler om fradrag for utenlandske trygdeytelser enn for norske. Eventuelle tvilsspørsmål må domstolene - her som ellers - ta stilling til når de oppstår. 

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stang Lund. 

Dommer Dolva: Likeså. 

Dommer Sinding-Larsen: Likeså. 

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: 

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 172 800 - ett hundreogsyttitotusenåttehundrede - kroner og til B 180 600 - etthundreogåttitusensekshundrede - kroner med fradrag av 130 000 - etthundredeogtredvetusen - kroner forholdsmessig fordelt, og i tillegg 12 - tolv - prosent årlig rente av hele erstatningsbeløpet fra 18 desember 1995 til mottakelse av a konto beløpet, og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente av restbeløpet 223 400 - tohundredeogtjuetretusenfirehundrede - kroner til betaling skjer. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. 

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to - uker fra forkynnelse av Høyesteretts dom. 

[[Kategori:Høyesterett]]