Vis kilden til HR-1999-159-K - Rt-1999-513

{{Høyesterett
|Instans=
Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
|Dato=
1999-03-17
|Publisert=
HR-1999-00159-K - Rt-1999-513 (121-99)
|Sammendrag=
Saken gjaldt begjæring om tvangsfullbyrdelse av samtykke til forhåndstiltredelse før det forelå rettskraftig skjønn, jf. Oreigningsloven (1959) § 25.
|Stikkord=
Ekspropriasjonsrett, Tvangsfullbyrdelse
|Saksgang=
Gulating lagmannsrett [[LG-1998-948]] - Høyesterett HR-1999-00159K, jnr 77/1999
|Parter=
Harald Bø (advokat Sverre Kvilhaug) mot Radøy kommune (advokat Karsten Solberg)
|Forfatter=
Aasland, Gussgard, Tjomsland
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§12 Oreigningsloven (1959) §12], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§25 §25], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§30 §30], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 Tvistemålsloven (1915) §404], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§48 Skjønnsprosessloven (1917) §48], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§55 §55], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§41 Forvaltningsloven (1967) §41], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§35 Plan- og bygningsloven (1985) §35], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/ Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)]
}}
Saken gjelder begjæring om tvangsfullbyrdelse av samtykke til forhåndstiltredelse etter oreigningsloven §25. 

Radøy kommunestyre fattet 8 desember 1994 vedtak om reguleringsplan for Nordbø ved Bøvågen i Radøy kommune. I denne var 8 da av eiendommen gnr 24 bnr 22 regulert til offentlige formål. Bruken var i reguleringsbestemmelsene angitt til tomteareal for barneskole. I januar 1997 innledet kommunen forhandlinger med Harald Bø med sikte på avtale om kjøp av grunnarealet. Forhandlingene førte ikke frem, og i brev av 26 mai 1997 ble Bø varslet om mulig ekspropriasjonsvedtak og søknad til fylkesmannen om forhåndstiltredelse etter oreigningsloven §25. 

Den 30 juni 1997 traff Radøy kommunestyre i medhold av plan og bygningsloven §35 nr 1 vedtak om å ekspropriere nevnte 8 da til oppføring av barneskole. Kommunestyret vedtok samtidig å søke fylkesmannen i Hordaland om tillatelse til å ta grunnen i bruk før det forelå rettskraftig skjønn, jf oreigningsloven §25. Skjønnsbegjæring ble fremsatt 1 juli 1997 for Nordhordland herredsrett. Begjæringen rettet seg ikke bare mot grunneieren Harald Bø, men også de forkjøpsberettigete til eiendommen. Søknad om forhåndstiltredelse ble sendt fylkesmannen 2 juli 1997. 

I vedtak av 1 september 1997 samtykket fylkesmannen i forhåndstiltredelse. Bø påklaget vedtaket til Kommunal- og regionaldepartementet, som i vedtak 18 februar 1998 opprettholdt fylkesmannens vedtak. To dager tidligere, dvs 16 februar 1998, avsa Nordhordland herredsrett kjennelse for at skjønnet ble nektet fremmet. Herredsretten la til grunn at kommunestyrets vedtak var beheftet med saksbehandlingsfeil, idet det ikke inneholdt noen vurdering av hvorvidt grunnvilkåret for ekspropriasjon i oreigningsloven §2 var oppfylt. Radøy kommune anket herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. 

Den 26 februar 1998 begjærte Radøy kommune tvangsfullbyrdelse av samtykke til forhåndstiltredelse. Begjæringen ble fremsatt i medhold av skjønnsprosessloven §55 jf tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Namsmannen besluttet 19 mars 1998 å ta begjæringen til følge.

Harald Bø påklaget vedtaket til Nordhordland namsrett, som 15 mai 1998 avsa kjennelse med slik slutning: 

"1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse tas ikke til følge. 

2. Til dekning av saksomkostninger betaler Radøy kommune til Harald Bø kroner 55429,40 - kronerfemtifemtusenfirehundreogtjueni 40/100 innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen." 

Namsretten la til grunn at kommunestyrets begrunnelse for vedtaket om ekspropriasjon var mangelfull, og at saksbehandlingsfeilen hadde virket inn på innholdet av vedtaket, jf forvaltningsloven §41. 

Radøy kommune påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten besluttet 12 august 1998 å avholde muntlige forhandlinger i kjæremålssaken, og kjæremåls- og ankesaken ble forent til felles behandling.

Lagmannsretten avsa 12 februar 1999 dom og kjennelse med slik slutning i ankesaken: 

"1. Herredsrettens kjennelse av 16 februar 1998, slutningens punkt 1 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for denne del. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Radøy kommune til Harald Bø, Lars Bø, Anny Nordvik, Mia Karlsson, Kari Bø, Sissel Ericson, Anne Margrete Nordvik, Eva Andersson og Lennart Persson kr 28 000,- kronertjueåttetusen 00/100 - innen to uker fra dommens forkynnelse. 

3. Herredsrettens kjennelse av 16 februar 1998, slutningens punkt 2 om saksomkostninger, stadfestes." 

I kjæremålsssaken lød slutningen som følger: 

1. Namsmannens vedtak stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Harald Bø til Radøy kommune kr 33 090,- - kronertrettitretusenognitti 00/100- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 3 I saksomkostninger for namsretten betaler Harald Bø til Radøy kommune kr 30 250,- kronertrettitusentohundreogfemti 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen." 

Lagmannsretten kom til at det ikke var begått feil i saksbehandlingen som gjorde ekspropriasjonsvedtaket ugyldig. 

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av kjennelsen. 

Harald Bø har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er i hovedsak anført: 

Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at det var foretatt en tilstrekkelig vurdering av nødvendigheten og forholdsmessigheten av ekspropriasjon i forbindelse med vedtaket om reguleringsplan. Forholdet til andre skoletomtalternativer var ikke vurdert. Den kjærende part har gjennom saken videre anført at kommunestyret i sin forholdsmessighetsvurdering etter oreigningsloven §2, ikke vurderte muligheten for å inngå en minnelig avtale med Harald Bø. Det som hindret inngåelsen av en avtale, var alene plasseringen av skolen. Lagmannsrettens bevisbedømmelse er på begge disse punkter av en slik karakter at det må anses som saksbehandlingsfeil. 

Lagmannsrettens kjennelse er på samme punkter også beheftet med lovtolkingsfeil. For det første settes det likhetstegn mellom eventuelle vurderinger gjort av administrasjonen og vurderinger foretatt av kommunestyret som vedtaksorgan. Dernest har lagmannsretten sett bort fra at eventuelle vurderinger gjort i forbindelse med reguleringsplanen, også må omfatte spørsmålet om skadevirkninger ved ekspropriasjon for å tilfredsstille kravene etter oreigningsloven §2. Lagmannsretten synes å forutsette at en arealmessig vurdering er tilstrekkelig. Dette er ikke i samsvar med Høyesteretts syn i [[Rt-1998-416]]. Lagmannsretten begikk videre en lovtolkingsfeil når den fant at muligheten for avtale med Harald Bø om frivillig avståelse av tomtegrunnen ikke var relevant i forhold til vurderingen etter §2 i oreigningsloven. Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse på begge punkter er så mangelfull at lovtolkingen ikke lar seg prøve. 

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at manglende forhåndsvarsel til innehaverene av forkjøpsrett til eiendommen, ikke har betydning for gyldigheten av vedtaket om ekspropriasjon. Dette er i strid med oreigningsloven §12, og i juridisk litteratur er det uttalt at unnlatt forhåndsvarsel leder til ugyldighet. Subsidiært anføres det at lagmannsrettens begrunnelse også på dette punkt er så uklar at det utgjør en saksbehandlingsfeil. 

Den kjærende part har nedlagt slik påstand: 

"1. Prinsipalt. 

Nordhordland namsretts kjennelse stadfestes. 

Subsidiært. 

Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves. 

2. Harald Bø tilkjennes saksomkostninger for alle retter, herunder for kjæremålsutvalget." 

Radøy kommune har tatt til motmæle og har i hovedsak anført: 

Den kjærende parts anførsler vedrørende faktum i saken gjelder i sin helhet lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Det er ikke tale om saksbehandlingsfeil som kan prøves i et videre kjæremål. 

Lagmannsretten la korrekt til grunn at vurderingene om nødvendigheten og forholdsmessigheten av vedtaket om ekspropriasjon var gjort i forbindelse med vedtakelsen av reguleringsplanen. Det forelå ikke særlige forhold som ga grunn til en fornyet vurdering av om Bøs eiendom skulle benyttes til skoleformål. Lagmannsrettens rettsoppfatning er på linje med tidligere praksis, bl a [[Rt-1998-416]]. Det foreligger heller ikke noe motsetningsforhold mellom administrasjonens og kommunestyrets vurderinger idet det var førstnevntes saksutredning som utgjorde begrunnelsen for kommunestyrets vedtak om ekspropriasjon. Lagmannsrettens lovtolking er også korrekt i forhold til spørsmålet om forhåndsvarsling av de forkjøpsberettigete til den kjærende parts eiendom. De forkjøpsberettigete har ikke noe erstatningsrettslig vern, og hadde ikke krav på forhåndsvarsel. En eventuell feil var under enhver omstendighet uten betydning for innholdet av ekspropriasjonsvedtaket. 

Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er ikke ufullstendige eller uklare, og det foreligger ikke en saksbehandlingsfeil på dette grunnlag. 

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: 

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 

2. Harald Bø dømmes til å betale saksomkostninger til Radøy kommune innen 14 dager etter at Høyesteretts dom er forkynt, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling finner sted." 


Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404. 

En stor del av kjæremålserklæringen er i realiteten angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse. Dette kan utvalget ikke prøve. Utvalget finner kjennelsesgrunnene tilstrekkelige til at lovtolkingen kan prøves. 

Etter oreigningsloven §30 nr 41 gjelder oreigningsloven §2 også ved ekspropriasjon med hjemmel i plan- og bygningsloven. Lagmannsretten har vedrørende forståelsen av §2 i denne forbindelse tatt utgangspunkt i uttalelsene i [[Rt-1998-416]] om at det normalt ikke er plass for en ny, selvstendig vurdering av inngrepets nødvendighet og forholdsmessighet i forbindelse med ekspropriasjon til gjennomføring av en reguleringsplan, men at spesielle forhold kan medføre at en slik vurdering likevel er nødvendig. Lagmannsretten uttaler at det er et sentralt spørsmål om det i denne saken foreligger slike spesielle forhold. Lagmannsrettens lovforståelse er riktig. 

Dernest drøftes Bøs anførsler knyttet til alternativ tomt for skolebygget. Lagmannsretten konkluderer med at vurderingen av inngrepet i hans eiendom til skoletomt er vurdert i forbindelse med vedtakelsen av reguleringsplanen, og at det ikke er fremkommet noe som tilsier en ny, selvstendig vurdering. Dette er vurderinger som ikke kan prøves av utvalget. Det er ikke noe som tyder på at lagmannsretten har forstått §2 slik at det ikke stilles krav om at det er kommunestyret som nå foretar de nødvendige vurderingene, men at det er tilstrekkelig at dette er gjort av administrasjonen. 

Lagmannsretten redegjør så for forsøkene på å komme frem til en minnelig avtale mellom Bø og kommunen og for rådmannens saksfremlegg til kommunestyret. Lagmannsretten finner det vanskelig å se at det Bø anfører i denne forbindelse, har relevans i forhold til vurderingene etter §2. Etter rettens syn er det spørsmålet om arealbruken som er gjenstand for vurdering etter denne bestemmelsen, mens det for spørsmålet om minnelig ordning heller er et spørsmål om kommunen har fulgt den saksbehandling oreigningsloven gir anvisning på. Det vises til lovens §12 som ikke oppstiller som en absolutt regel at minnelig ordning skal søkes oppnådd, og merknadene til dette i Ot.prp.nr.43 (1957) side 31 der det blant annet sies at det ikke vil være heldig med en "ubetinget lovregel om at ekspropriasjonssøkeren i alle tilfelle først skal ha forsøkt å oppnå en minnelig løsning. En slik regel ville under en senere ekspropriasjonssak kunne gi anledning til ørkesløs prosedyre om hvorvidt dette vilkår virkelig er oppfylt". 

Kjæremålsutvalget slutter seg til lagmannsrettens lovforståelse på dette punkt. Dette syn er også lagt til grunn i Sandene/Keiserud, Oreigningsloven med kommentarer (1990) side 176. 

Det er et spørsmål om ekspropriasjonsvedtaket i det hele tatt kan angripes av Bø med den begrunnelse at andre rettighetshavere i eiendommen - her de forkjøpsberettigete - ikke er varslet. De har selvstendige rettigheter og kan eventuelt selv gjøre disse gjeldende. Lagmannsretten har vært i tvil om ekspropriasjonsvedtaket i det hele tatt omfatter forkjøpsrettighetene. De berettigete er stevnet i skjønnsbegjæringen. Lagmannsretten har funnet at det ikke er tilstrekkelige opplysninger til å fastslå om det er hjemmel for å fremme skjønnet også overfor disse, og har vist til skjønnsloven §48. Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking i denne forbindelse. 

Etter dette må kjæremålet forkastes. 

Kommunen har krevd saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge med 5 000 kroner. 

Avgjørelsen er enstemmig. 


S L U T N I N G : 


Kjæremålet forkastes. 

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Harald Bø til Radøy kommune 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. 

[[Kategori:Høyesterett]]