Vis kilden til HR-1999-333 - Rt-1999-1053

{{Høyesterett
|Instans=
Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
|Dato=
1999-06-23
|Publisert=
HR-1999-00333 - Rt-1999-1053 (244-99)
|Sammendrag=
Saken gjaldt erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølging.
|Stikkord=
Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølging
|Saksgang=
Borgarting lagmannsrett [[LB-1998-2532]] M/01 - Høyesterett HR-1999-00333, jnr. 226/1999
|Parter=
A mot Påtalemyndigheten
|Forfatter=
Dolva, Gjølstad, Skoghøy
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§444 Straffeprosessloven (1981) §444], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§445 §445], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§376a §376a], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§446 §446], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§447 §447], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§162 Straffeloven (1902) §162]
}}
Saken gjelder erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølging jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446. 

A ble pågrepet den 7. oktober 1996 mistenkt for narkotikaforbrytelser. Han ble frifunnet ved Borgarting lagmannsretts dom av 21. august 1998. Tiltalen gjaldt innførsel av 1,1 kg heroin eller medvirkning til dette. A var varetektsfengslet fra pågripelsen til frifinnelsen. 

En medtiltalt - B - hadde påtatt seg å frakte partiet med narkotika fra Amsterdam til Oslo. Ved ankomst til Oslo ble hun stoppet i en rutinekontroll, hvor tollvesenet avdekket heroinen. B sa seg deretter villig til å samarbeide med politiet for å avdekke mottaksapparatet. B hadde fått oppgitt adressen til A sin leilighet, og etter noe spaning ble A samt en tredje medtiltalt - C - pågrepet. I leiligheten ble det blant annet funnet et større pengebeløp. 

A ble ved Oslo byretts dom av 23. desember 1997, dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd til fengsel i 7 år. Ved Borgarting lagmannsrettens dom av 21. august 1999 ble A frifunnet. 

Ved brev av 3. september 1998 krevde A erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445, §446 

Lagmannsretten avsa 2. mars 1999 - med de samme dommere som i straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje punktum - kjennelse med slik slutning: 

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes". 

A har påkjært kjennelsen av 2. mars 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentligste gjort gjeldende: 

Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at den kjærende part ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for siktelsen, jf. straffeprosessloven §444. Det vises i denne forbindelse til at lagretten ikke fant det bevist at den kjærende part forsettlig eller uaktsomt har overtrådt straffeloven §162. Når lagretten fant at A ikke har gjort seg skyldig i en uaktsom overtredelse, kan det heller ikke sies å være sannsynlig at han har foretatt den handling som danner grunnlag for siktelsen. 

Det er videre uriktig når lagmannsretten legger til grunn at A stilte leiligheten til disposisjon for B med kunnskap om at det skulle leveres narkotika. Hadde dette vært lagmannsrettens oppfatning på domstidspunktet, ville fagdommerne satt lagrettens kjennelse til side, jf. straffeprosessloven §376a. Det bestrides at A forsto at det skulle leveres narkotika på stedet. 

Lagmannsretten bygger videre på et uriktig faktum. Det ble under hovedforhandlingen ikke sannsynliggjort at A festet den omtalte navnelapp på dørklokken. I alle tilfelle så er dette skjedd etter at narkotikaen var innført til landet. Medvirkning til innførsel kan ikke foretas etter at innføringshandlingen er fullbyrdet. 

Lagmannsrettens resonnement om at utlån av en mobiltelefon er en form for medvirkning er også uriktig. Et slikt forhold kan bare være en medvirkningshandling hvis man forutsetter at A hadde kjennskap til innførselsplanene. Etter lagrettens kjennelse må det legges til grunn at A ikke hadde slik kunnskap. 

A har nedlagt slik påstand: 

"Prinsipalt: A tilkjennes erstatning og oppreisning med tilsammen kr 1,4 mill. 

Subsidiært: Borgarting lagmannsretts kjennelse av 2. mars 1999 i straffesak nr. 98-02532 M/01 oppheves. 

I begge tilfelle: A tilkjennes saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn." 

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Det er anført at lagmannsrettens begrunnelse og resultat i det vesentligste er riktig. Det er nedlagt slik påstand: 

"Kjæremålet forkastes." 

Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:Kjæremålet er prinsipalt rettet mot lagmannsrettens standpunkt om at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede. Etter første ledd første punktum i bestemmelsen har en siktet som blir frifunnet, krav på erstatning for skade lidt ved forfølgningen "dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen". 

Lagmannsretten har ved vurderingen etter straffeprosessloven §444 tatt utgangspunkt i at slik bestemmelsen lyder, har den som objektivt sett har begått den handling siktelsen gjelder, ikke krav på erstatning, selv om hans subjektive forhold ikke er straffbart fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15. april 1999, lnr. 211/99, jnr. 132/99 - en sak som også gjaldt erstatning etter frifinnelse for tiltale om medvirkning til innførsel av narkotika - er dette utgangspunkt noe modifisert. Det heter i kjennelsen: 

"Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer iallfall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjernings- beskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er komme til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom "gjerningsmannen" i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller - avhengig av skyldkravet - uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket." 

Lagmannsretten legger i erstatningssaken til grunn at As rolle har vært at han stilte sin leilighet til disposisjon for en mann ved navn D for mottagelse av narkotikapartier som kom med kurer fra utlandet. Medvirkningen besto blant annet i at A etter instruks fra D og en kvinne som er domfelt for medvirkning til innførsel av narkotikapartiet, den angjeldende dag satte opp en lapp med navnet "John" på ringeklokken ved døren, for at kureren skulle finne frem. For dette fikk A 2.500 kroner. Dette er etter utvalgets syn ikke en slik dagligdags handling som forbeholdet i den nevnte kjennelsen tar sikte på. I tillegg kommer at lagmannsretten også har gått inn på As subjektive forhold. Om dette heter det i lagmannsrettens kjennelse: 

"Selv om det ikke forelå en slik høy grad av sannsynlighet som er nødvendig for å ilegge straff, er det ut fra bevisene i saken likevel overveiende sannsynlig at A var klar over at det dreide seg om innførsel av narkotika, og at han forsto at det den angjeldende dag var ventet en kurer med et større narkotikaparti til leiligheten." 

Når det gjelder den konkrete bevisvurdering, har lagmannsretten bygget på det som kom frem under hovedforhandlingen. Utvalget har, som nevnt, full kompetanse og kan overprøve lagmannsrettens vurderinger. Utvalget har imidlertid et dårligere grunnlag for vurderingen av bevisspørsmålene enn lagmannsrettens dommere som fulgte forhandlingene og avsa den frifinnende dom. Anførslene i kjæremålet gir etter utvalgets syn ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering. Det som er sitert ovenfor vedrørende lagmannsrettens vurdering av As subjektive forhold står etter utvalgets syn ikke i strid med at lagmannsretten ikke satte til side lagrettens svar på tilleggsspørsmålet om uaktsom narkotikaforbrytelse. Selv om retten finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig, kan den ut fra en vurdering komme til at kjennelsen likevel ikke bør settes til side, jf straffeprosessloven §376a første ledd. 

Utvalget finner således, som lagmannsretten, at A ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven §444. 

Subsidiært har A krevd erstatning etter straffeprosessloven §445. Om dette uttaler lagmannsretten: 

"Når det gjelder erstatning etter straffeprosessloven §445, er det særlig grunn til å peke på at A har utholdt en svært lang varetektstid før han ble frifunnet. Dette har utvilsomt vært en belastende og tung periode for ham. På den annen side er det ikke tvilsomt at han har begått de medvirkningshandlinger som er beskrevet over, og at det er overveiende sannsynlig at han forsto hva det dreide seg om. Etter en samlet vurdering av saken finner retten at det ikke foreligger slike særlige grunner som er nødvendig for å tilkjenne erstatning etter §445, jf for øvrig Rt-1995 (skal være 1994) [[Rt-1994-721]], særlig side 726." 

Heller ikke på dette punkt finner utvalget at kjæremålet kan føre frem, og utvalget slutter seg til lagmannsrettens vurdering. Den meget lange varetektstiden må ses i sammenheng med den meget alvorlige siktelsen. Erstatningskravet gjelder for øvrig tapt arbeidsfortjeneste. A var etter det opplyste ikke i arbeid ved pågripelsen. 

Oppreisning etter straffeprosessloven §446 forutsetter at vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er til stede. Etter utvalgets standpunkt når det gjelder disse bestemmelsene, er oppreisning ikke aktuelt. 

Kjæremålet blir etter dette å forkaste. 

Kjennelsen er enstemmig. 


S L U T N I N G : 


Kjæremålet forkastes. 

[[Kategori:Høyesterett]]