Vis kilden til HR-2000-1402-K - Rt-2000-2096

{{Høyesterett
|Instans=
Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
|Dato=
2000-12-06
|Publisert=
HR-2000-01402-K - Rt-2000-2096 (505-2000)
|Sammendrag=
Saken gjaldt adgangen til hjelpeintervensjon for Forbrukerrådet som er en statlig forbrukerorganisasjon.
|Stikkord=
Sivilprosess, Erstatningsrett, Hjelpeintervensjon
|Saksgang=
Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01402, sivil sak, kjæremål
|Parter=
Forbrukerrådet mot If Skadeforsikring NUF (advokat Wenche Undli)
|Forfatter=
Gussgard, Matningsdal, Frisak
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§75 Tvistemålsloven (1915) §75], [https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§7 Bilansvarslova (1961) §7], [https://lovdata.no/lov/1975-05-30-18/§19 Sjømannsloven (1975) §19]
}}
Saken gjelder adgangen til hjelpeintervensjon for Forbrukerrådet som er en statlig forbrukerorganisasjon. 

Svend Edland har påanket Ytre Sogn herredsretts dom av 9. mars 2000 til Gulating lagmannsrett i sak som gjelder krav om erstatning etter motorsykkelulykke. Forsikringsselskapet erkjente ansvar og foretok utbetalinger avkortet med 50 prosent for erstatningen etter bilansvarsloven og 25 prosent for erstatningen etter førerulykkesforsikringen. For tingskadeforsikringen ble det foretatt en avkortning på ca 10 prosent. For øvrig påsto selskapet seg frifunnet. Herredsretten ga selskapet medhold. 

Den 6. juni 2000 har Forbrukerrådet for lagmannsretten erklært hjelpeintervensjon til støtte for den ankende part. Hjelpeintervensjonen gjelder de rettslige spørsmål knyttet til avkortning etter bilansvarsloven §7 første ledd. 

If Skadeforsikring NUF bestred at Forbrukerrådet kunne opptre som hjelpeintervenient for den ankende part. 

Lagmannsretten avsa 27. oktober 2000 kjennelse med slik slutning: 

«Hjelpeintervensjon fra Forbrukerrådet tillates ikke.» 

Kjennelsen er avsagt med to mot én stemme. 

Forbrukerrådet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at Forbrukerrådet er en frittstående interesseorganisasjon for forbrukerne, og vedtektene §2 har en vid formulering. Det må være opp til Forbrukerrådet selv å bestemme hvilke saker som er prinsipielt viktig for forbrukerne. Den praktisering av bilansvarsloven §7 første ledd som herredsretten har foretatt ved at den uttaler at «erstatningen normalt [må] falle bort etter bilansvarsloven hvor det er utvist grov uaktsomhet og hvor ingen andre er å klandre for ulykken», har fått en alvorlig konsekvens for skadelidte, og vil kunne få betydning for et stort antall forbrukere. Adgangen til hjelpeintervensjon for Forbrukerrådet har støtte i rettspraksis. Det er også vist til Tvistemålsutvalgets arbeidsnotat om praksis etter gjeldende lov. Her fremgår at prejudikatsinteressen er akseptert som grunnlag for partsstøtte fra et offentlig organ, når partsstøtten skjer til ivaretakelse av de formål og interesser organet skal fremme. Forbrukerrådet er nevnt som eksempel. 

Forbrukerrådet har fastholdt sin erklæring om hjelpeintervensjon. 

If Skadeforsikring NUF har sluttet seg til flertallets begrunnelse i lagmannsretten. I tillegg er nevnt at det vil fremstå som lite treffende å anse en person som medlem av Forbrukerrådet. Hvis Forbrukerrådet skulle anses å ha medlemmer, ville det bety at institusjonen ville kunne intervenere i enhver sak som en forbruker reiser for domstolene, hvilket vil si enhver innbygger. 

Den ankende part kan ikke under noen omstendighet anses å være forbruker i sammenheng med en tvist om avkortning etter bilansvarslovens bestemmelser. Støtte fra Forbrukerrådet for lempeligere sanksjoner ved uaktsomme forhold i trafikken bidrar ikke nødvendigvis til en forbrukervennlig utvikling. 

Det er ikke lagt ned påstand. 

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i saken. 

Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, men med en annen begrunnelse. 

Tvistemålsloven §75 fastsetter at hjelpeintervensjon er betinget av at hjelpeintervenienten har «retslig interesse» i at den ene parten vinner saken. Denne interessen må knytte seg til domsresultatet. Prejudikatinteressen - med andre ord at interessen bare knytter seg til begrunnelsen for resultatet - er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig, jf. blant annet [[Rt-1982-1710]]. 

Fra dette utgangspunktet er det i praksis i stor grad gjort unntak for interesseorganisasjoner, og adgangen til å erklære hjelpeintervensjon er ikke begrenset til tilfeller hvor vedkommende organisasjon ville hatt adgang til å opptre som part i saken. Det er tilstrekkelig at utfallet av saken har så stor betydning for de interesser organisasjonen skal fremme, at det er rimelig og naturlig at organisasjonen kan opptre som hjelpeintervenient, jf. Skoghøy: Tvistemål side 377 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer side 345. 

Fra nyere praksis vises det til [[Rt-2000-322]] og kjæremålsutvalgets kjennelse av 20. juli 2000 i lnr. 121 K/2000, nr. 55/1999 ([[Rt-2000-1809]]) hvor henholdsvis Norges Rederiforbund og Landsforeningen for Trafikkskadde fikk tillatelse til å opptre som hjelpeintervenient i saker om henholdsvis sjømannsloven §19 nr. 1 femte ledd og bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b. Videre vises det til [[Rt-1982-1710]] hvor Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar ble tillatt å opptre som hjelpeintervenient i en sak om gyldigheten av departementets fastsettelse av prisen for konsesjonskraft. I disse sakene ble det fremhevet at organisasjonene intervenerte til fordel for sine medlemmer. Omvendt ble det i [[Rt-1999-1019]] lagt vekt på at saksøkeren ikke var medlem i det fagforbundet som erklærte hjelpeintervensjon. 

Det første spørsmålet er om Forbrukerrådet, fordi det er opprettet ved et stortingsvedtak i 1953 og finansieres ved offentlige midler, er avskåret fra overhodet å erklære hjelpeintervensjon til fordel for en privat part. 

Etter utvalgets vurdering kan det ikke oppstilles en slik begrensning. I [[Rt-1998-1372]] ble riktignok staten v/Kulturdepartementet nektet å opptre som hjelpeintervenient i en sak mellom en butikkkjede og fire kommuner om nektelse av konsesjon for salg av videofilmer, og hvor anvendelsen av EØS-regler stod sentralt. Vedtektene for Forbrukerrådet fastsetter at det er en frittstående institusjon, og at det består av en leder oppnevnt av Kongen samt åtte medlemmer valgt av landsmøtet. Under landsmøtet har en rekke private organisasjoner adgang til å sende delegater. Dette gir Forbrukerrådet en karakter som innebærer at det langt på vei har samme stilling som andre organisasjoner som søker å fremme de særinteresser det er satt til å vareta. Utvalget bemerker at det ikke finner grunn til å legge vekt på at Forbrukerrådet ikke har noen medlemsmasse i vanlig forstand. 

Forbrukerrådet må etter utvalgets syn ha adgang til å erklære hjelpeintervensjon i saker som har tilstrekkelig nær tilknytning til rådets formålsparagraf. En viser som eksempel til [[Rt-1998-774]] hvor adgangen til å erklære hjelpeintervensjon riktignok ikke synes bestridt. 

Om Forbrukerrådets formål heter det i vedtektene §2: 

«Forbrukerrådets formål er å arbeide for økt forbrukerinnflytelse i samfunns- og næringsliv, bidra til en forbrukervennlig utvikling og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling i dagens og framtidens samfunn ...». 

Den aktuelle saken gjelder praktiseringen av den lovfestede medvirkningsbestemmelsen i bilansvarsloven §7 første ledd og ikke tolkingen av et forsikringsvilkår. Med få unntak gjelder bestemmelsen for alle som skades i trafikken, også i tilfelle der det er lite naturlig å anse vedkommende som forbruker, f.eks. næringsutøvere i bilbransjen som skades under utøvelse av næringen. Slik utvalget ser det, er skadelidtes stilling som forbruker lite fremtredende i saker som dette. Selv om det ikke er avgjørende at saken gjelder tolkingen av en lovbestemmelse, er utvalget kommet til at saken har en så perifer tilknytning til Forbrukerrådets sentrale virkeområde at det ikke er adgang til å erklære hjelpeintervensjon. 

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes. 

Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 

[[Kategori:Høyesterett]]