Vis kilden til HR-2000-273 - Rt-2000-957

{{Høyesterett
|Instans=Høyesterett - Kjennelse
|Dato=2000-06-08
|Publisert=HR-2000-00273 - Rt-2000-957 (219-2000)
|Stikkord=Vegtrafikkrett, Fartsoverskridelse, Straffutmåling
|Sammendrag=Saken gjaldt straffutmåling for alvorlig fartsoverskridelse. Spørsmålet var om det var grunnlag for betinget straff.

A var i byretten dømt til fengsel i 14 dager utan vilkår for å ha kjørt med en gjennomsnittsfart på 142 km/t, der fartsgrensen var skiltet for 90 km/t. Lagmannsretten forkastet under dissens anke over straffutmålingen. A anken straffutmålingen videre til Høyesterett. 

Høyesterett forkastet anken. Retten la til grunn at det ved en så alvorlig fartsoverskridelse måtte reageres med fengsel uten vilkår, med mindre det foreligger særlig formildende omstendigheter. Retten fant ikke grunn til å endre den faste praksisen med fengsel uten vilkår for en fartsoverskridelse av den størrelse det her var snakk om. Kjøring i minst 142 km/t innebar en så alvorlig faresituasjon at momenter som høy veistandard, at bilen var bygd for høy fart mv., ikke kunne gi grunnlag for vilkårsdom.
|Saksgang=Drammen byrett nr. 1998-1486 M - Borgarting lagmannsrett [[LB-1999-765]] M/02 - Høyesterett HR-2000-00273, straffeanke
|Parter=[A-mann] (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jørn Sigurd Maurud)
|Forfatter=Bruzelius, Stang Lund, Gjølstad, Tjomsland, Holmøy
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§5 Veitrafikkloven (1965) §5], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§31 §31]
}}
Dommer <b>Bruzelius</b>: Drammen byrett avsa 17. desember 1998 dom med slik domsslutning: 

<span id="rp-innrykk">«A, f. *.*.1973, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd, til en straff av fengsel i 14 - fjorten - dager.</span>

<span id="rp-innrykk">I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr 5.000,-.»</span>

A er dømt for å ha kjørt en personbil med en gjennomsnittsfart på 142 km/t, hvor fartsgrensen var skiltet for 90 km/t. 

A anket til Borgarting lagmannsrett over straffutmålingen, og lagmannsretten avsa 18. januar 2000 kjennelse med slik slutning: 

<span id="rp-innrykk">«Anken forkastes.»</span>

Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for å gjøre fengselsstraffen betinget. 

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens avgjørelser. 

A har påanket lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesterett med påstand om at fengselsstraffen gjøres betinget. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot 31. mars 2000 anken fremmet. 

<span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at anken må forkastes.</span>

Kjøringen fant sted 12. juni 1998 ca kl. 04.14 på E 18 utenfor X. Lagmannsretten har lagt til grunn at den fant sted på en motorvei i klasse A med to kjørefelt i hver retning. Veibanen var tørr og lysforholdene gode. Domfelte kjørte en to år gammel BMW 520 i. Han kjente biltypen godt. Det var fire passasjerer i bilen. Hastigheten ble målt med en Police Pilot gjennomsnittsfartsmåler. Målestrekningen var på totalt 3.298 meter. Første del av strekningen er svakt kurvet, først til venstre så til høyre. Det meste av kjøringen gikk over en rett, oversiktlig strekning. Etter det domfelte har forklart, holdt han lavere hastighet i kurvene enn på den rette strekningen. Hastigheten over denne strekningen har således vært høyere enn gjennomsnittsfarten. Han registrerte ikke politibilen som foretok målingen, og lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke var annen trafikk på veien. Jeg nevner videre at domfelte er bøtelagt for en mindre fartsoverskridelse i 1993, og for uaktsom kjøring i 1997. 

Ved en så alvorlig fartsoverskridelse som i denne sak, må det reageres med ubetinget fengsel, med mindre det foreligger særlig formildende omstendigheter, jf. [[Rt-1994-898]] og [[Rt-1989-782]]. 

Det er ikke påberopt personlige forhold for at straffen bør gjøres betinget. 

Domfelte har imidlertid anført at kjøringen fant sted under nærmest optimale forhold på en av Norges nyeste og beste veistrekninger med en bil bygget for høy hastighet. Det var ikke konkret fare for andre trafikanter. Etter min mening innebærer kjøring i minst 142 km/t i en 90-sone en så alvorlige faresituasjon at de nevnte momenter ikke kan gi grunnlag for betinget dom. 

Domfelte har videre - særlig under henvisning til en «Betenkning om ulykkesrisiko ved promillekjøring og fartsovertredelse» av 26. april 1998 utarbeidet av en forskningsleder ved Transportøkonomisk Institutt - anført at det er oppstått et misforhold mellom straffereaksjonene for kjøring med promille på mellom 1 til 1,5 og kjøring i 145 km/t på motorvei av klasse A, og at de betraktninger som ledet til endringer i straffereaksjonene for promillekjøring gjør seg tilsvarende gjeldende i saker om fartsoverskridelse, jf. dissensen i [[Rt-1988-1186]] på side 1187 med henvisninger. Lagmannsretten har til dette bemerket at rapporten ikke tar opp eventuell økning i skadeomfanget som følge av økt hastighet. Jeg peker også på at det for Høyesterett er fremlagt materiale som viser at særlig faren for dødsulykker stiger vesentlig ved økning i hastighet. Jeg finner ikke grunn til å endre den faste praksis med ubetinget fengsel for en fartsoverskridelse av den størrelse det her er tale om. 

Jeg stemmer for denne

kjennelse: 

Anken forkastes. 

Dommer <b>Stang Lund</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. 

Dommer <b>Gjølstad</b>: Likeså. 

Dommer <b>Tjomsland</b>: Likeså. 

Dommer <b>Holmøy</b>: Likeså. 

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne 


<span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span>

Anken forkastes. 

[[Kategori:Høyesterett]]