Vis kilden til HR-2015-209-A - Rt-2015-110


    
    {{Høyesterett
|Instans=
    
    Norges Høyesterett
|Dato=
    2015-01-30
|Publisert=
    HR-2015-00209-A - Rt-2015-110
|Sammendrag=
    Saken gjelder spørsmål om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Den reiser blant annet spørsmål om terskelen for adopsjon er endret etter at det i 2010 ble gitt lovhjemmel for besøkskontakt med de biologiske foreldrene.
|Stikkord=
    
|Saksgang=
    HR-2015-00209-A, (sak nr. 2014/1631), sivil sak, anke over dom
|Parter=
    X kommune (advokat Sverre Larhammer – til prøve) mot A B (advokat Venil Katharina Thiis – til prøve)
|Forfatter=
    Ringnes, Bull
|Lovhenvisninger=
    domstolloven § 130, barnevernloven § 4-20, barnevernloven § 4-12, grunnloven § 104, tvisteloven § 36-5, grunnloven § 102
}}

      <pre style="background-color: white; border: 0">
                                                                                                                   Denne dom må bare gjengis
                                                                                                           offentlig i anonymisert form,
                                                                                                           jf. domstolloven § 130





                          NORGES HØYESTERETT



        Den 30. januar 2015 avsa Høyesterett dom i

        HR-2015-00209-A, (sak nr. 2014/1631), sivil sak, anke over dom,


        X kommune                                (advokat Sverre Larhammer – til prøve)

        mot

        A
        B                                        (advokat Venil Katharina Thiis – til
                                                 prøve)













                                        </pre>

      <pre style="background-color: white; border: 0">
         G I V N I N G :




(1)     Dommer Ringnes: Saken gjelder spørsmål om fratakelse av foreldreansvar og samtykke
        til adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Den reiser blant annet spørsmål om terskelen for
        adopsjon er endret etter at det i 2010 ble gitt lovhjemmel for besøkskontakt med de
        biologiske foreldrene.

(2)     C er født --.-- 2008. Hans foreldre er A og B. A er fra Y. Gutten er i dag seks og et halvt
        år gammel.


(3)     Han ble 5. desember 2008 – da han var to og en halv måned gammel – akuttplassert i
        beredskapshjem fordi begge foreldrene var psykisk syke og ute av stand til å ta seg av
        ham. I januar 2009 ga foreldrene samtykke til plasseringen i beredskapshjem.

(4)     Etter å ha oppholdt seg i et annet beredskapshjem et par uker, ble han plassert hos D og E,

        som nå ønsker å adoptere ham. Bare avbrutt av et fire ukers opphold sammen med sin
        biologiske mor ved Senter for foreldre og barn i Z våren 2009, har han siden bodd hos                                                         2


         familien E. Mens gutten var i beredskapshjem, hadde han nokså omfattende samvær med
         sine biologiske foreldre. I perioden fra akuttplasseringen i begynnelsen av desember og ut

         året 2008 hadde han samvær i til sammen åtte og en halv time med én eller begge
         foreldrene. I perioden fra januar til april 2009 – frem til oppholdet ved senteret – hadde
         han tre samvær per uke, med varighet fra tre til fem timer. Fra mai til desember 2009 var
         det samvær to timer hver måned.


(5)      Oppholdet ved Senter for foreldre og barn hadde som formål å legge til rette for
         tilbakeføring til foreldrene. Oppholdet måtte imidlertid avsluttes på grunn av negativ
         utvikling hos barnet og mangler ved mors omsorg.


(6)      I forbindelse med at senteret bestemte at oppholdet skulle avsluttes, traff lederen for
         barneverntjenesten 12. mai 2009 nytt vedtak om å plassere gutten i beredskapshjem.
         Foreldrene påklaget vedtaket til fylkesnemnda, som 29. mai 2009 besluttet ikke å ta
         klagen til følge.


(7)      Den 23. juni 2009 fremmet så kommunen sak for fylkesnemnda med krav om
         omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-12 bokstav a.
         Nemnda oppnevnte psykolog Arvid Solli som sakkyndig for å vurdere blant annet mors
         omsorgsevne. Fylkesnemnda tok ved vedtak 23. oktober 2009 kommunens begjæring til
         følge og satte samværet med foreldrene til to samvær på to timer per år. Det ble videre

         bestemt at barneverntjenesten hadde rett til å føre tilsyn under samværene.

(8)      Foreldrene bragte saken inn for Romsdal tingrett, som ved dom 9. mars 2010 stadfestet
         nemndas vedtak. Rettens vurdering var at mangelen ved de biologiske foreldrenes

         omsorgsevne var av en slik art og omfang at det ikke kunne påregnes at gutten i
         overskuelig fremtid kunne tilbakeføres til foreldrenes omsorg.

(9)      Foreldrene fremsatte i januar 2012 krav for fylkesnemnda om tilbakeføring av omsorgen
         for gutten. Kommunen fremmet på sin side krav om fratakelse av foreldreansvar og

         samtykke til adopsjon og besøkskontakt.

(10)     Den 8. juni 2012 traff fylkesnemnda vedtak med slik slutning:

                "1.      Kravet om tilbakeføring av C, f. --.--.08 tas ikke til følge, jfr. barnevernloven
                         § 4-21 første ledd annet punktum.
                 2.      A og B fratas foreldreansvaret for C, f. --.--.08, jf barnevernloven § 4-20 første
                         ledd.
                 3.      Fylkesnemnda gir samtykke til at D og E får adoptere C, jf. barnevernloven
                         § 4-20 annet og tredje ledd.
                 4.      A og B gis rett til besøkskontakt med C to ganger i året a fire timer, jf.
                         barnevernloven § 4-20 a første ledd."


(11)     I begrunnelsen viste nemnda til at gutten hadde etablert den samme følelsesmessige
         tilknytningen til fosterforeldrene som han ville ha gjort dersom han var deres biologiske
         barn. Han var fullt integrert og inkludert i kjerne- og storfamilien. Nemnda mente at
         adopsjon ville være viktig for guttens følelse av tilhørighet til familien etter hvert som han
         ble eldre og forstod mer av sin situasjon.


(12)     Foreldrene tok ut søksmål for Romsdal tingrett. I påstanden ble det prinsipalt krevet at
         den offentlige omsorgen for gutten skulle oppheves, og at han skulle tilbakeføres til
         foreldrene. Subsidiært krevet foreldrene at kommunens begjæring om fratakelse av                                                         3


         foreldreansvar og adopsjon ikke ble tatt til følge, og at samvær ble fastsatt etter rettens

         skjønn.

(13)     Tingretten oppnevnte spesialist i klinisk psykologi, psykolog Laila Eriksen Østbø, som

         sakkyndig.

(14)     Romsdal tingrett, som ble satt med en fagkyndig meddommer og en meddommer fra det
         faste utvalg, avsa 19. juni 2013 enstemmig dom med slik domsslutning:


                "Fylkesnemndas vedtak av 8. juni 2012 i sak 12/018, stadfestes hva angår slutningens
                punkt 1, 2 og 3. A og B gis rett til besøkskontakt med C to ganger i året a to timer."

(15)     Retten la blant annet vekt på at gutten er sårbar, med behov for trygghet og en avklart
         omsorgssituasjon. Den fremhevet videre "den fundamentale tilknytningen som synes å

         foreligge" mellom gutten og fosterforeldrene.

(16)     Foreldrene anket til Frostating lagmannsrett.


(17)     Også lagmannsretten ble satt med en fagkyndig meddommer og en meddommer fra det
         alminnelige utvalg. Etter avsluttet bevisførsel besluttet lagmannsretten å oppnevne en
         sakkyndig, og å utsette de videre forhandlingene. Den sakkyndige, psykologspesialist Elin
         Bjøru konkluderte slik i sin erklæring:


                "Den sakkyndige vurderer en tilbakeføring som utelukket med bakgrunn i den
                tilknytningen C har i fosterhjemmet, som innebærer altoverveiende sannsynlighet for
                alvorlig utviklingsmessig skade dersom han flyttes.

                Både adopsjon og fortsatt fosterhjemsplassering har fordeler og ulemper som det er
                redegjort for og som bør tas hensyn til ved avgjørelsen."

(18)     Frostating lagmannsrett avsa 19. juni 2014 enstemmig dom med slik domsslutning:


                "1.      Anken, for så vidt gjelder krav om opphevelse av omsorgsovertakelsen av C,
                         født --.-- 2008, forkastes.

                 2.      A og B fratas ikke foreldreansvaret for sin sønn C.

                 3.      Det gis ikke samtykke til adopsjon av C.

                 4.      A og B skal ha rett til samvær med C 4 – fire – ganger i året. Samværene skal
                         ha en varighet på 3 – tre – timer. Barneverntjenesten gis anledning til å føre
                         tilsyn under samværene."


(19)     X kommune har anket til Høyesterett over rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen for så
         vidt gjelder fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon. Omfanget av besøkskontakt, og et
         eventuelt samvær dersom adopsjon ikke tillates, er ikke tema for Høyesterett.


(20)     Under ankeforhandlingen for Høyesterett ble det vist en video med opptak fra flere
         samvær mellom gutten og de biologiske foreldrene. Videoen er kommentert av psykolog
         Trude Hoff på oppdrag fra foreldrene.


(21)     For øvrig står saken i det alt vesentlige i samme faktiske stilling som for lagmannsretten.                                                       4


(22)     Den ankende part – X kommune – har i hovedsak anført:

(23)     Tilbakeføringsspørsmålet er ikke anket, og det må legges til grunn at annet alternativ i
         § 4-20 tredje ledd bokstav a er oppfylt. Det er enighet om at vilkårene i bokstav c og d er
         oppfylt. Det springende punkt er dermed om adopsjon vil være til barnets beste.


(24)     Terskelen for adopsjon er senket etter 2007 da den siste høyesterettsdommen om
         tvangsadopsjon ble avsagt, jf. særlig uttalelsene i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) side 33-34.
         Videre er det i barnevernloven § 4-20 a innført adgang til besøkskontakt. Dette innebærer
         at adopsjon lettere vil være til barnets beste enn før, fordi barnet dermed vil kunne
         opprettholde kontakt med de biologiske foreldre også etter adopsjon.


(25)     De nye bestemmelsene i Grunnloven innebærer ikke noen nye skranker, men bekrefter
         betydningen av barnets beste, jf. Grunnloven § 104.

(26)     Etter kommunens syn er adopsjon til barnets beste.

(27)     X kommunen har nedlagt slik påstand:

               "Romsdal tingretts dom av 19.06.2013 i sak 12-126359TVI-ROMS, stadfestes."


(28)     Ankemotpartene – A og B – har i hovedsak anført:

(29)     Det aksepteres at tilbakeføring ikke kan skje i dag. Det er imidlertid for tidlig å si om
         dette blir en varig situasjon, fordi forholdet mellom de biologiske foreldrene og barnet
         kan utvikle seg i positiv retning, mens forholdene i fosterfamilien kan utvikle seg
         negativt. I fremtiden kan derfor situasjonen bli at vilkårene i § 4-20 bokstav a ikke er

         oppfylt.

(30)     Terskelen for adopsjon er ikke senket. Lovens vilkår er ikke endret, og praksis fra Den
         europeiske menneskerettsdomstol (EMD) vil utgjøre de samme skrankene for adopsjon
         som tidligere. Uttalelsene i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) innebærer ikke mer enn et signal
         om at praksis i kommunene skal endres ved å øke antallet saker som skal vurderes for
         adopsjon.


(31)     Ved vurderingen er det ellers av betydning at Den europeiske menneskerettskonvensjonen
         (EMK) artikkel 8 ble brutt ved den opprinnelige omsorgsovertakelsen. Saken var ikke
         utredet godt nok og alternative tiltak ble ikke prøvd ut. Foreldrenes partsrettigheter ble
         ikke tilstrekkelig ivaretatt, blant annet fordi mor hadde betydelig språkproblemer og på
         dette tidspunktet heller ikke var frisk. Staten har også brutt EMK ved ikke å arbeide for
         gjenforening. Dette har sammenheng med at barneverntjenesten for tidlig bestemte seg

         for at omsorgsovertakelsen ville bli varig, og derfor ikke satte inn nok ressurser med sikte
         på gjenforening mellom foreldre og barn.

(32)     Det foreligger ingen spesifikke generelle eller individuelle forhold som gjør at adopsjon
         er til barnets beste. Lagmannsrettens vurdering er i denne sammenheng korrekt. Gutten
         vil bli tatt godt vare på av fosterforeldrene selv om de ikke får adoptere ham. Hans etniske

         bakgrunn er også et sterkt argument for at adopsjon ikke bør gjennomføres. Det forhold at
         foreldrene har brukt rettsmidler for å sikre tilbakeføring, kan ikke holdes mot dem ved
         vurderingen av adopsjon. Foreldrene har fortsatt foreldreansvaret, og de har da både rett                                                         5


         og plikt til å ta de nødvendige skritt for å sikre barnets beste. De er bekymret for at
         fosterhjemmet ikke har maktet å gjøre gutten trygg, og de mener at de kan gi ham den

         tryggheten han ennå ikke har funnet.

(33)     A og B har lagt ned slik påstand:

                "Anken forkastes."


(34)     Mitt syn på saken

(35)     Jeg er kommet til at anken må tas til følge.


(36)     Saken gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje, og spørsmålet er om gutten – som nå er
         seks og et halvt år – fortsatt skal være fosterhjemsplassert, eller om fosterforeldrene skal
         kunne adoptere ham med rett til besøkskontakt for foreldrene som fastsatt av tingretten.
         Etter tvisteloven § 36-5 tredje ledd skal retten prøve alle sider av saken, og prøvingen skal
         skje ut fra situasjonen på domstidspunktet.


(37)     Adgangen til tvangsadopsjon reguleres av barnevernloven § 4-20. Når det er fattet vedtak
         om fratakelse av foreldreansvaret, kan det gis samtykke til adopsjon dersom vilkårene i
         paragrafens annet ledd bokstavene a til d er oppfylt:

                "a)      det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet
                         forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø
                         der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for
                         barnet om det blir flyttet og

                 b)      adopsjon vil være til barnets beste og

                 c)      adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å
                         oppdra det som sitt eget og

                 d)      vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede."


(38)     Grunnvilkåret for adopsjon er angitt i bokstav a, som oppstiller to alternativer. Selv om
         foreldrene vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, kan adopsjon likevel besluttes hvis
         barnet har fått "slik tilknytning til mennesker og miljø der det er" at en flytting kan føre til
         alvorlige problemer. I tillegg må vilkårene i bokstavene b, c og d være oppfylt. Det er
         ikke omstridt at vilkårene i bokstavene c og d er oppfylt, og jeg er enig i det.

         Hovedspørsmålet i saken er om adopsjon vil være til barnets beste, jf. bokstav b. Men hva
         som er til barnets beste henger nært sammen med tilknytningskravet i bokstav a, og de
         biologiske foreldrene mener også at det er for tidlig å fastslå om tilknytningskriteriet er
         oppfylt. Jeg vurderer derfor først dette vilkåret.


(39)     Vurderingstemaet er om barnet har fått en slik tilknytning til fosterhjemmet og sitt
         oppvekstmiljø at det vil føre til alvorlige problemer om det blir flyttet. Bevistemaet er
         langt på vei det samme som ved spørsmål om oppheving av vedtak om
         omsorgsovertakelse etter § 4-21 første ledd.


(40)     Jeg nevner at beviskravet etter § 4-21 første ledd er at det skal være overveiende
         sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Forarbeidene til bestemmelsen
         presiserer at dette kravet om kvalifisert sannsynlighetsovervekt ikke var ment å ha
         betydning for vurderingen etter § 4-20 tredje ledd bokstav a, jf. Ot.prp. nr. 69 (2008–                                                        6


         2009) side 26. Vurderingen av tilknytningskravet må da ta utgangspunkt i hvilket faktum

         som er mest sannsynlig.

(41)     Fylkesnemnda, tingretten og lagmannsretten har alle vurdert tilknytningskriteriet ved
         behandlingen av tilbakeføringsspørsmålet. Samtlige instanser har kommet til at det vil
         føre til alvorlige problemer for gutten om han blir flyttet fra fosterhjemmet.


(42)     Lagmannsrettens vurdering var denne:

                "Det vil åpenbart være et stort tap for C å måtte flytte fra fosterfamilien og det miljøet
                han er etablert i på Æ. Hans sårbarhet og utrygghet vil sannsynligvis forsterke de
                problemene han vil oppleve ved en adskillelse. Slik lagmannsretten ser det, vil det ikke
                være snakk om forbigående problemer, men alvorlige problemer som han vil kunne slite
                med over tid og som vil kunne få betydelige negative konsekvenser for utviklingen
                hans."


(43)     Videoen som ble avspilt under ankeforhandlingen for Høyesterett, viste et positivt
         samkvem mellom de biologiske foreldrene og gutten, og at foreldrene kommuniserer godt
         med ham. Dette inntrykket er imidlertid ikke entydig. Ved et senere samvær i desember
         2014 var forholdet mellom gutten og foreldrene anstrengt, jf. barneverntjenestens
         oppsummering:


                "Bv.tj. opplever at guten spør fleire gonger om når dei skal heim. Bv.tj. opplever og at
                guten er meir kontaktsøkende oppimot fostermor og at det er mindre dialog/samspill
                med foreldre denne gongen. Bv.tj. vurderer og at guten virker meir irritert og sliten i
                dag."

(44)     Etter mitt skjønn er det ikke kommet til nye opplysninger som endrer konklusjonen fra
         tidligere instanser om at vilkåret i § 4-20 bokstav a er oppfylt. Det må legges til grunn at

         gutten har en rotfestet og trygg tilknytning til fosterhjemmet og fosterforeldrene. Jeg viser
         også til uttalelsen fra den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Bjøru,
         som fremholdt:

                "C har en tilknytning i sitt fosterhjem som gjør det umulig å endre hans
                omsorgssituasjon uten at det får omfattende konsekvenser i form av at han umiddelbart

                vil settes tilbake i sin utvikling på en ikke bare uheldig, men direkte skadelig måte. Det
                vil ikke være mulig å sette inn hjelpetiltak som kan forhindre dette."

(45)     Jeg går da over til vilkåret i § 4-20 tredje ledd bokstav b om at adopsjon må være til
         barnets beste, og ser først på hva som generelt ligger i vilkåret.


(46)     En tvangsadopsjon berører de biologiske foreldrene sterkt. Den følelsesmessige smerten
         ved å få sitt barn bortadoptert er vanligvis dyptgripende. De familiemessige båndene som
         brytes ved tvangsadopsjon, er beskyttet av EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Også
         for barn representerer adopsjonen et inngripende tiltak, som etter FNs barnekonvensjon

         artikkel 21 derfor bare kan besluttes dersom det er til barnets beste. Foreldrenes interesser
         må, på den annen side, vike der avgjørende forhold på barnets hånd tilsier adopsjon,
         jf. Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Jeg viser her til
         EMDs dom i Aune mot Norge 28. oktober 2010 avsnitt 66, hvor det i tilknytning til
         forholdsmessighetsvurderingen under EMK artikkel 8 nr. 2 angis som avgjørende at

         adopsjonen er begrunnet i "an overriding requirement pertaining to the child's best
         interests". Denne saken er samme sak som ble avgjort av Høyesterett i Rt. 2007 side 561.                                                         7


         Jeg legger da til grunn at uttrykksmåten i avsnitt 51 i denne høyesterettsdommen – at det

         kreves "særlig tungtveiende grunner for adopsjon" – gir uttrykk for den samme normen.

(47)     Kommunen har imidlertid anført at terskelen for adopsjon er senket etter Høyesteretts
         dom i Rt. 2007 side 561, og har blant annet vist til uttalelser i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009).
         I proposisjonen kapittel 4 behandles spørsmålet om bruken av adopsjon som

         barneverntiltak bør økes, og det heter på side 33-34:

                "Selv om adopsjon mot foreldrenes vilje er et inngripende tiltak ved at alle rettslige
                bånd mellom barn og foreldre brytes, er det på den annen side svært viktig for et barn
                at det får vokse opp under forhold som i minst mulig grad er preget av usikkerhet med
                hensyn til framtiden. Departementet legger også vekt på at det er forskning som viser at
                for enkelte barn kan adopsjon gi tryggere og mer forutsigbare oppvekstrammer enn
                langvarige fosterhjemsplasseringer. Etter en helhetlig vurdering mener departementet
                det derfor bør legges bedre til rette for at barn som trenger det får nyte godt av
                adopsjon som barneverntiltak.

                Departementet mener også etter høringen at det ikke er nødvendig å foreta en endring i
                loven for å endre praksis. Departementet viser til sakens inngripende karakter og til at
                EMK og EMDs praksis setter rammer for bruken av adopsjon som barneverntiltak."

(48)     Ved behandlingen av proposisjonen i Stortingets familie- og kulturkomité fikk

         departementets syn tilslutning fra flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
         Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, jf. Innst. O. nr. 121 (2008–2009),
         avsnitt 2.4.


(49)     Jeg kan ikke se at de gjengitte uttalelsene gir grunnlag for at terskelen for adopsjon er
         senket. Uttalelsene gir ikke uttrykk for annet enn at adopsjon er et ønsket barneverntiltak
         som bør brukes oftere enn før dersom det er rettslig adgang til det, og det forutsettes at
         vedtak om adopsjon må skje innenfor rammen av gjeldende lov og EMK artikkel 8.


(50)     Det jeg har gjengitt viser imidlertid at departementet og komitéflertallet bygget sitt ønske
         om økt bruk av adopsjon på kunnskap fra forskning. Generell erfaring og kunnskap om
         virkningene av adopsjon har betydning ved den konkrete vurderingen av om det skal gis
         samtykke til adopsjon. Jeg kommer tilbake til dette.


(51)     Barnevernloven fikk ved lov 4. juni 2010 nr. 18 tilføyet en bestemmelse i § 4-20 a om
         besøkskontakt mellom barnet og de biologiske foreldre etter adopsjon – såkalt åpen
         adopsjon. Forutsetningen for besøkskontakt er at adoptivsøkerne samtykker, og at det er

         til barnets beste.

(52)     Høyesterett har i flere saker oppfordret lovgiver til å innføre en slik hjemmel. I Rt. 1997
         side 534 fremholdt førstvoterende at dette "ville medføre at fordelene for barnet ved en
         adopsjon ikke måtte avveies mot fordelene ved fortsatt rett til samvær med biologiske

         foreldre".

(53)     Begrunnelsen for en bestemmelse om rett til besøkskontakt mellom adoptivbarn og
         biologiske foreldre fremgår blant annet av side 26 i Prop. 7 L (2009–2010):


                "Formålet med forslaget er å sikre barnet en stabil og forutsigbar oppvekstsituasjon hos
                adoptivforeldrene og samtidig sikre barnet en viss kontakt med sitt opphav, når dette er
                til barnets beste. Barnet kan ha kontakt i trygg forvissning om at det skal bli hvor det
                er, og adoptivforeldrene behøver heller ikke å føle at kontakten utfordrer deres                                                           8



                posisjon. Biologiske foreldre vil kunne få en viss kunnskap om barnets utvikling under
                oppveksten, og vite at det har det godt. En slik kontakt etter adopsjon vil gi barnet de
                fordeler en adopsjon innebærer, med full juridisk og sosial integrasjon, uten at barnet
                helt må miste kontakten med sine biologiske foreldre, eller vente til myndighetsalder før
                kontakt eventuelt kan gjenopptas."

(54)      Jeg viser videre til denne uttalelsen på side 27:


                "Departementet viser til at en adopsjon med kontakt vil medføre at adopsjonen vil få en
                noe annen karakter enn hva en adopsjon har i dag. Adopsjon med besøkskontakt
                innebærer at adopsjon ikke vil medføre et absolutt brudd mellom barnet og biologisk
                familie. Formålet med forslaget er imidlertid å sikre barnet alle de fordeler en adopsjon
                innebærer, og at kontakt med biologiske foreldre kommer som et tillegg."


(55)      Departementet understreker i proposisjonen at besøkskontakt kun vil være aktuelt i et
          svært begrenset antall tilfelle, jf. blant annet side 27:

                "Adopsjon med kontakt kan etter departementets vurdering bare komme på tale der
                man har en høy grad av sikkerhet for at det ikke vil oppstå samarbeidsproblemer

                mellom adoptivforeldrene og de biologiske foreldrene, og at det ikke vil bli konflikter og
                nye saker i fylkesnemnda eller domstolene etter at det er bestemt at det skal være
                kontakt etter adopsjonen."

(56)      Departementet er i proposisjonen også inne på hvilken betydning besøkskontakt kan ha
          for vurderingen av om det skal gis samtykke til adopsjon. På side 12 viser departementet

          til Rt. 2007 side 561, og uttaler:

                "Det er således klart at adopsjon i visse særlige tilfeller kan benyttes som
                barneverntiltak, uten at det kommer i konflikt med EMK artikkel 8. Adopsjon med rett
                til kontakt mellom barnet og biologisk familie vil representere et mindre inngrep i
                barnets og den biologiske familiens rett til familieliv, og må således også kunne benyttes.
                En adopsjon med rett til kontakt vil imidlertid fortsatt innebære et meget stort inngrep.
                Dette innebærer at EMK og EMDs praksis setter rammer for i hvilke tilfeller tiltaket
                kan benyttes."


(57)      Jeg finner det ikke treffende å si at innføringen av en hjemmel for besøkskontakt har
          senket den høye terskelen for adopsjon. Men besøkskontakt vil i noen saker innebære at
          hensynene mot adopsjon ikke har samme tyngde. Jeg oppfatter EMDs dom i Aune-saken i

          denne retning, jf. avsnitt 78:

                "Against this background, it appears that the disputed measures did not in fact prevent
                the applicant from continuing to have a personal relationship with A and did not result
                in 'cutting him off from his roots' with respect to contact with his biological mother."


(58)      Forarbeidene viser til at vedtaket om besøkskontakt ikke kan tvangsfullbyrdes,
          jf. proposisjonen side 26. Det er nok så at barnevernloven ikke inneholder en hjemmel for
          tvangsbot. For meg er likevel det sentrale at besøkskontakt som nevnt bare er aktuelt i de
          tilfelle hvor det er stor grad av sikkerhet for at det ikke vil oppstå samarbeidsproblemer

          mellom adoptivforeldrene og de biologiske foreldrene. Det følger videre av § 4-20 a annet
          ledd at barneverntjenesten skal bistå med gjennomføringen av samværet. Jeg viser også til
          at Høyesterett i Rt. 2007 side 561 og EMD i Aune-saken la vekt på samværet, selv om det

          bare var avtalebasert.

(59)      Jeg går etter dette over til den konkrete vurderingen av om adopsjon er til guttens beste.                                                        9


(60)     Situasjonen i dag er at han har bodd praktisk talt hele sitt liv i fosterhjemmet hos D og E,
         og han var bare to og en halv måned gammel da han kom dit. Gutten har – i henhold til
         den sakkyndige utredningen til psykolog Bjøru for lagmannsretten – minimal tilknytning

         til sine biologiske foreldre, og hans trygge base er fosterhjemmet. Han omtaler
         fosterforeldrene som mamma og pappa. Han har et nært og godt søskenforhold til
         fosterforeldrenes biologiske sønn, som er noe eldre, til en yngre jente som også er
         fosterbarn i familien, og til storfamilien. Det fremgår av et notat fra barneverntjenesten
         17. oktober 2014 at gutten pleier å bruke etternavnet til fosterforeldrene når noen spør hva

         han heter.

(61)     Denne åpenbart sterke og rotfestede tilknytningen til fosterhjemmet bør tillegges stor
         vekt, og den underbygges av generell kunnskap, som Høyesterett har uttalt skal veie
         tungt, jf. Rt. 2007 side 561 avsnitt 50:


                "Den sakkyndige i vår sak har uttrykt som en generell erfaring at fosterhjemsforhold
                ikke er å foretrekke når det gjelder langvarig plassering av barn som er kommet til
                fosterhjemmet før de har etablert tilknytning til noen biologisk forelder; her er
                adopsjon det beste for barnets utvikling. Etter min mening må en slik generell, men
                nyansert, erfaring veie tungt. Men uansett må også individuelle momenter - som kan
                tale mot eller for adopsjon - vurderes opp mot de generelle erfaringene."

(62)     Jeg legger til grunn at svært unge barn som plasseres i fosterhjem, slik tilfellet er i
         foreliggende sak, ofte vil ha sin primære tilknytning til fosterforeldrene, jf. også NOU
         2012: 5 "Bedre beskyttelse av barns utvikling", side 120. Gutten har i dag – som nevnt –

         minimal tilknytning til sine biologiske foreldre.

(63)     Et ytterligere moment av stor vekt er at gutten er sårbar og har et særlig behov for
         trygghet, stabilitet og en forutsigbar livssituasjon. Dette har vært trukket frem i alle
         vurderinger som har vært gjort av ham, og han er også i dag et barn med særlige behov

         for trygghet og støtte. Lagmannsretten viser til at han er beskrevet som et utrygt barn,
         særlig i nye og ukjente situasjoner. Han har nå begynt på skolen, og det er truffet vedtak
         om spesialundervisning. PPT har ved sin vurdering vist til "behovet for oversikt og
         forutsigbarhet, trygghet ved at han vet hvem som skal ta vare på han og hvem han skal gå
         til". Det fremgår av en uttalelse fra kontaktlærer 6. november 2014 at han har funnet seg

         til rette på skolen, men at han har problemer med konsentrasjon og dårlig selvtillit. Jeg
         viser i denne sammenheng også til en erklæring fra psykolog Laila Eriksen Østbø, som
         var rettsoppnevnt sakkyndig i tingretten, og som ga forklaring som sakkyndig partsvitne i
         lagmannsretten. Hun uttaler:

                "I lagmannsretten opprettholdt undertegnede vurderingen av at adopsjon vil være til
                barnets beste. Det handler om et barn med særskilte omsorgsbehov, ingen tilknytning til
                de biologiske foreldre, og han har et særskilt behov for stabilitet og ro."


(64)     I denne sammenheng er det videre et moment at det så godt som i hele guttens levetid har
         vært tvister mellom de biologiske foreldrene og kommunen, og at nye tvister ikke kan
         utelukkes i fremtiden. Jeg betviler ikke at foreldrenes motivasjon er et ønske om å sikre
         gutten en god oppvekst hos dem, men tvister om omsorgen bidrar ikke til den nødvendige

         stabilitet og ro for ham.

(65)     Lagmannsretten la avgjørende vekt på betydningen av å opprettholde de biologiske bånd
         med foreldrene, og særlig hans etniske tilknytning gjennom moren til Y. Etter mitt syn
         ivaretas disse hensynene gjennom besøkskontakten, som tingretten har satt til to ganger                                                      10


         per år, med en varighet på to timer. Fosterforeldrene er positive til besøkskontakten, og
         det er all grunn til å tro at besøksordningen vil fungere etter hensikten. Som fremholdt i
         avsnitt 78 i EMDs dom i Aune mot Norge, som jeg har redegjort for, innebærer
         besøkskontakten at gutten ikke blir avstengt fra sine røtter og sin etniske bakgrunn.


(66)     Foreldrene har anført at EMK artikkel 8 ble brutt ved den opprinnelige
         omsorgsovertakelsen, og ved at barnevernmyndighetene ikke gjorde mer for å
         tilrettelegge for gjenforening.

(67)     Det følger av EMDs praksis at omsorgsovertakelse av barn normalt skal anses som et
         midlertidig tiltak, og at det overordnede formål med tiltakene skal være gjenforening,
         jf. Kjølbro, Den europæiske menneskerettighedskonvention – for praktikere, 3. utgave

         2010 side 645.

(68)     Jeg legger dette til grunn, men jeg kan likevel ikke si meg enig i foreldrenes anførsel.
         Foreldrenes innvendinger mot omsorgsovertakelsen i 2009, som blant annet er knyttet til
         at mor var hemmet som følge av språkproblemer og medisinering, er blitt forkastet av
         fylkesnemnda og tingretten. Foreldrene hadde nokså hyppige samvær med gutten både før
         og etter oppholdet ved Senter for foreldre og barn, og formålet med oppholdet ved

         senteret var å legge til rette for gjenforening. Det viste seg imidlertid at foreldrene ikke
         kunne gi gutten nødvendig omsorg. Jeg kan heller ikke se at den etterfølgende
         behandlingen kan kritiseres. Omsorgsovertakelsen og omfanget av samvær ble fastsatt
         etter utredninger fra sakkyndige. Det foreligger heller ikke opplysninger som kan gi
         grunnlag for å konkludere med at ytterligere hjelpetiltak skulle vært satt inn for
         foreldrene.


(69)     Under enhver omstendighet er det barnets beste i dag som er avgjørende for vurderingen
         av om det skal gis samtykke til adopsjon, og ikke om det skulle være mangler ved
         myndighetens arbeid for tilbakeføring til foreldrene på et tidligere – og tilbakelagt –
         stadium.

(70)     Jeg er etter dette kommet til at det foreligger særlig tungtveiende grunner for at det gis

         samtykke til adopsjon, og min konklusjon er at tingrettens dom stadfestes.

(71)     Jeg stemmer for denne

                                                   D O M :

         Tingrettens dom stadfestes.                                                  11



(72)    Dommer Bergsjø:                     Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                            førstvoterende.

(73)    Dommer Bårdsen:                     Likeså.


(74)    Dommer Bull:                        Likeså.

(75)    Dommer Øie:                         Likeså.


(76)    Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne



                                               D O M :

        Tingrettens dom stadfestes.





        Riktig utskrift bekreftes:      </pre>
    [[Kategori:Høyesterett]]