Vis kilden til LA-1993-112



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1993-07-02
|Publisert=
LA-1993-00112
|Sammendrag=

|Stikkord=
Skatterett
|Saksgang=
Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 92-01091 - Agder lagmannsrett LA-1993-00112 A. Anket til Høyesterett, utfall ??.
|Parter=
Ankende part: Tom Pettersen Karl Erik Skogø (Prosessfullmektig: Advokat Børre O. Gundersen). Motpart: Skien kommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred).
|Forfatter=
1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. 3. Ekstraord. lagdommer Finn Elseth. Meddommere: 1. Bonde Borgny Eie, Ulefoss. 2. Jordtenk. Øyvind Johansen, Fyresdal
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1980-06-13-24/§10-2  Ligningsloven (1980) §10-2], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/  Skatteloven (1911)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§153  Tvistemålsloven (1915) §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-24/§10-3 §10-3], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-24/§10-4 §10-4]
}}
        
År 1993 den 3. juni ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, Skien, til behandling av tvistemål for Telemark lagsogn. 

År 1993 den 6. juli ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153. 

Det ble avsagt slik dom: 

I skattesak mellom Tom Pettersen og Karl Erik Skogø på den ene siden og Skien kommune på den andre, avsa Skien og Porsgrunn byrett den 9. november 1992 dom med slik domsslutning: 

"1. Skien kommune frifinnes. 

2. Tom Pettersen og Karl Erik Skogø dømmes in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Skien kommune saksomkostninger med kr 19.000,- nittentusen." 

I desember 1986 opptok Tom Pettersen og Karl Erik Skogø hvert sitt lån på kr 637.500,- hos det autoriserte fonds- og aksjemeglerfirma Gunnar Bøhn & Co A/S, Oslo. I likelydende skriv fra Bøhn til låntakerne av 31. desember 1986 ble lånebetingelsene bekreftet. Låntakerne ble samtidig tilbudt videreplassering av den disponible kapital til en rente på 13.05 % (helårlig forskuddsrente). I det samme skrivet ble låntakerne forklart hvordan gjeld, formue og renter skulle føres i selvangivelsen. Dette førte til at Pettersen og Skogø i sine selvangivelser for inntektsåret 1986 blant annet førte til fradrag i sine inntekter betalte renter med kr 98.493,75. Denne fradragsposten ble ikke godkjent av likningsmyndighetene, og likningsnemnda - med senere tilslutning av overlikningsnemnda - tilbakeførte beløpet og plusset på med 60 % tilleggsskatt. Når det ellers gjelder faktum i saken, viser lagmannsretten til byrettens dom. 

Pettersen og Skogø v/advokat Børre Gundersen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. 

Skien kommune v/advokat Lars Skjelbred har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. 

Ankeforhandling ble holdt 3. juni 1993 i Skien. Begge parter møtte og forklarte seg - Skien kommune ved likningssjefen som vitne. Det ble ikke ført andre vitner, men dokumentert skriftlige bevis som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det har betydning for saken. 

Saken står for lagmannsretten i en noe annen stilling enn for byretten, idet de ankende parter under hovedforhandlingen har frafalt sin prinsipale påstand om å få selvangivelsene lagt til grunn for likningen. Til avgjørelse for lagmannsretten står etter dette bare spørsmålet om bruk av tilleggsskatt og saksomkostninger. 

De ankende parter har i hovedsak anført: 

I tråd med skatteloven intensjoner ser de ankende parter det som fullt forsvarlig, såvel moralsk som skattejuridisk, å disponere med det formål for øye å redusere skatten. Sparing med skattefradrag og aksjesparing med skattefradrag har intet umoralsk over seg. Heller ikke å delta kommandittselskaper, selv om intensjonen er å spare skatt. Egen pensjonsforsikring likeså. Atskillige av sistnevnte er tegnet av personer som bare har hatt skattemotiv. De ankende parter har vært kjent med den muligheten som ligger i å få fradrag for forskuddsbetalte renter. De viser blant annet til at dette har vært en gjenganger i f.eks. Otto Risangers skattespalte i Dagbladet. Begge to ble i desember 1986 kontaktet av en representant for et den gang seriøst, velkjent og velrenomert finansmeglerfirma med forespørsel om de var interessert i lån. Lånet kunne ifølge opplysningene videreplasseres og med mulighet for full tilbakebetaling. Samtidig ville dette ha en skattemessig gunstig effekt. Det skattemessige gunstige i dette betraktet de ankende parter nærmest som et supplement til ordningene med banksparing og aksjesparing med skattefradrag og andre skattereduserende tiltak som ble anbefalt. Dette fortonte seg for dem som en helt normal og individuell finansoperasjon, som også hadde en skattemessig fullt lovlig sideeffekt. Begge ble innkalt til likningskontoret i 1987, og møtte med samtlige aktuelle bilag uten å få høre at noe var galt. Ingen av de ankende parter har gitt verken uriktige eller ufullstendige opplysninger i sine selvangivelser. 

De ankende parter har nedlagt slik påstand: 

"1. Tilleggsskatt for Tom Pettersen og Karl Erik Skogø ilegges ikke for 1986, subsidiært etter rettens skjønn. 

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger." 

Skien kommune har i hovedsak anført: 

Etter likningsloven §10-2 stilles det som hovedregel ikke noe krav om subjektiv skyld for å ilegge tilleggsskatt. Imidlertid er vilkåret for å beregne tilleggsskatt med inntil 60 % at handlingen er utøvet forsettlig eller ved grov uaktsomhet, jfr. §10-4 nr. 1. De ankende parter må under enhver omstendighet sies å ha opptrådt med grov uaktsomhet, jfr. likningsnemndas og overlikningsnemndas begrunnelser, og avgjørelsen i [[Rt-1991-741]]. Hvorvidt de ankende parter har kjent til dommen eller ikke, er uten betydning. 

Skien kommune mener at det i selvangivelsene for 1986 er gitt ufullstendige opplysninger som kunne ha ført til fastsetting av for lav skatt. Det er ikke påpekt forhold som skulle tilsi at de særskilte unntak og modifikasjoner i likningsloven §10-3 skulle komme til anvendelse. De ankende parter er selv ansvarlige for sine likningsoppgaver, og kan ikke skyte seg inn under at personer i en såkalt seriøs låneinstitusjon har gitt uttrykk for at ordningen ikke er i strid med skatteloven. At Pettersen og Skogø har valgt å følge råd gitt av personer ansatt i Gunnar Bøhn & Co A/S, kan ikke medføre at de kommer i en annen situasjon enn om de på egen hånd hadde foretatt tilsvarende vurdering. Slik denne saken fremtrer, må de ankende parter ha vært klar over at arrangementet gjennom Bøhn ikke var reelt som låneforhold. Det er - bortsett fra innbetaling av provisjon for videreplassering - ikke utbetalt eller innbetalt penger i ordningen. De ankende parter hadde heller ingen mulighet til å få utbetalt "lånebeløpet" i den fastsatte låneperioden. Det er heller ikke oppgitt noe reelt formål med deltakelse i arrangementet. Videre var det på forhånd klart at ordningen ville løpe i 4 måneder, samt hva dette netto ville koste skattyterne. Som legitimasjon for fradrag i 1986 ble det fremlagt kvittering som viste renter og provisjon for 1986, selv om det etter opplegget var på det rene at dette var forskuddsrente og provisjon beregnet for hele 1987. En slik tildekking av forholdet reduserte mulighetene for likningsnemnda til å vurdere berettigelsen av fradraget. Det finnes uakseptabelt i en slik situasjon ikke å gjøre likningsmyndighetene oppmerksom på de særlige forhold. De ankende parter har deltatt i et arrangement som utelukkende er skattemessig motivert, og de har uberettiget utgiftsført et betydelig rente- og provisjonsbeløp i 1986. Forholdet må minst kunne karakteriseres som grovt uaktsomt fra deres side. 

Skien kommune har lagt ned slik påstand: 

"1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket. 

2. Skien kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten in solidum hos Tom Pettersen og Karl Erik Skogø." 

Lagmannsretten ser saken slik: 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten når det gjelder spørsmålet om anvendelse av tilleggsskatt. Det er ikke anført fra kommunens side at noen av noen av de ankende parter i selvangivelsen for 1986 har gitt uriktige opplysninger. Grunnlaget for tilleggsskatten er oppgitt å være ufullstendige opplysninger, jfr. likningsloven §10-2. Likningsmyndighetene har ment at skattyterne måtte være klar over at arrangementet med Gunnar Bøhn & Co A/S ikke var noe reelt låneforhold, og at transaksjonen derfor ikke ga rett til fradragsføring av provisjon og rentebeløp. I alle fall burde skattyterne hatt sterk oppfordring til å undersøke nærmere den reelle økonomiske sammenheng og lovligheten av den ordningen som ble tilbudt. 

Både Pettersen og Skogø har erkjent at hovedhensikten med å gå inn på den tilbudte låneordningen var av skattemessig karakter. Dette er en fullt akseptabel fremgangsmåte, så lenge ordningen ligger innenfor den rammen lovverket setter. Spørsmålet om lånetransaksjonene var av en slik art at de ankende parter på forhånd burde ha foretatt nærmere undersøkelser, fremtrer i denne saken som et vanskelig vurderingsspørsmål. Det er på det rene at betingelsene for låneopptaket var svært spesielle - kort løpetid, videreplassering av fullt lånebeløp til tross for at det var trukket renter og provisjon med nær kr 100.000,-, og krav til sikkerhet ved eventuelle ønsker om utbetaling av lånet. 

Både Pettersen og Skogø har opplyst at de kjente til meglerfirmaet Bøhn som et solid og seriøst selskap - Pettersen gjennom sin virksomhet som assurandør siden 1977, og Skogø gjennom opplysninger han hadde mottatt. Ingen av dem fant noen grunn til å tvile på at det som kom fra meglerfirmaet var juridisk holdbart. 

Lagmannsretten vil særlig peke på at Pettersen og Skogø i 1987 ble innkalt til likningskontoret i forbindelse med selvangivelsene for 1986. Det er uimotsagt opplyst at de ved besøket på likningskontoret hadde med seg alle aktuelle dokumenter som vedrørte låneopptakene. Dette vil si at vedkommende likningsfunksjonær blant annet må ha fått seg forelagt skriv fra meglerfirmaet til de ankende parter av 31. desember 86 og 2.1., 16.1, 20.1., 25.3., 30.3. og 30. april 1987. Disse skrivene viser klart hva som har foregått i forbindelse med låneopptakene, uten at likningsmyndighetene har funnet grunn til å reagere. Lagmannsretten må gå ut fra at opplysninger utover dette hadde de ankende parter ikke. Det var først senere - ved bokettersyn hos Gunnar Bøhn & Co A/S - at opplysningsgrunnlaget for ikke å godta de fradrag som var oppført i selvangivelsene ble tilveiebragt. Likningsmyndighetenes unnlatelse av å reagere på låneopptak som de ble forevist all foreliggende dokumentasjon for, gjør det lite naturlig i ettertid å stille krav til de ankende parter om at de burde ha foretatt ytterligere undersøkelser. 

Lagmannsretten kan etter dette ikke anse det godtgjort at de ankende parter har gitt ufullstendige opplysninger i sine selvangivelser for inntektsåret 1986. Det må legges til grunn at de har fremkommet med de opplysningene de selv hadde av betydning for lovmessigheten av de oppførte fradrag. Det er da ikke grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt, og de ankende parters endrede påstand må bli å ta til følge. 

De ankende parter har dels vunnet og dels tapt saken, og skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd i utgangspunktet bære sine egne omkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at de bør få erstattet en del av sine omkostninger etter unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd - nemlig den del av omkostningene for begge instanser som refererer seg til spørsmålet om tilleggsskatt. Hovedspørsmålet i saken helt frem til ankeforhandlingen var om ankemotpartene kunne kreve sine selvangivelser lagt til grunn for likningen, og omkostningene knyttet til dette må anses overveiende i forhold til omkostningene knyttet til spørsmålet om ileggelse av tilleggsskatt. Advokat Gundersen har oppgitt saksomkostningene for byretten til kr 22.775,- (eksklusiv rettsgebyr), og omkostningene i ankesaken til kr 59.237,50. Kommunen har protestert mot omkostningsoppgaven i ankesaken. Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig de omkostningene de ankende parter bør få erstattet til kr 25.000,-. Dommen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Tilleggsskatt for Tom Pettersen og Karl Erik Skogø ilegges ikke for 1986. 

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Skien kommune v/ordføreren til Tom Pettersen og Karl Erik Skogø kr 25.000,- - tjuefemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. For øvrig bærer hver av partene sine omkostninger. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]