Vis kilden til LA-1994-296



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1995-05-31
|Publisert=
LA-1994-00296
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Mandal byrett - Agder lagmannsrett LA-1994-00296 A. Anket til Høyesterett - Mandal kommune frifinnes; HR-1997-00031 B.
|Parter=
Ankende part: Øvrebyen Senter Sameie (Prosessfullmektig: Advokat Arne R. Stray). Ankemotpart: Mandal kommune (Prosessfullmektig: Advokat Bente Nygren).
|Forfatter=
1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord. lagdommer Haakon Askildsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/  Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/  Veitrafikkloven (1965)], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/  Plan- og bygningsloven (1985)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§1  Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§1], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§5  Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§5], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§9  Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§9], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§2  Veitrafikkloven (1965) §2], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§67  Plan- og bygningsloven (1985) §67], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§69 §69], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-49/  Lov om endr i vegtrafikklova (1991)]
}}
               
I søksmål reist av Øvrebyen Senter Sameie mot Mandal kommune, avsa Mandal byrett - sorenskriver Jørn Ree som enedommer - 7. februar 1994 dom med slik domsslutning: 

1. Saksøkte frifinnes. 

2. Hver av partene bærer sine omkostninger. 

Saksforholdet fremgår av byrettens dom. Mandal kommune har siden november 1988 innkrevd parkeringsavgift og straffegebyr for 12 parkeringsplasser utenfor postkontoret i Øvrebyen i Mandal. Det er uomtvistet i saken at grunnen hvor disse parkeringsplassene er, tilhører Øvrebyen Senter Sameie og er en del av sameiets bebygde forretningstomt Marnarveien 33 (gnr. 160 bnr. 1418) hvor bl.a. Postverket leier lokaler. Byggherre under oppføringen av senteret var ANS Øvrebyen Senter. I forbindelse med at bygningen ble seksjonert i desember 1988, ble ANS Øvrebyen Senter omdannet til Øvrebyen Senter Sameie. Foruten forretningsbygget har de samme interessentene oppført et parkeringshus som eies av et eget selskap, Øvrebyen A/S. Det arealet som nå utgjør Marnarveien 33, gnr. 160 bnr. 1418, tilhørte tidligere dels Mandal Rutebilstasjon AS og dels Mandal kommune, og ble betalt med 1,6 millioner kroner til hver av de to selgerne. Skjøte fra kommunen ble utstedt i desember 1987. Den delen av tomten hvor de 12 parkeringsplassene ligger og som tvisten i saken gjelder, tilhører den delen av tomten som senteret kjøpte av Mandal Rutebilstasjon A/S. Mandal kommune mener imidlertid å ha rett til å benytte arealet til avgiftsparkering. Begrunnelsen er at parkeringsplassene i reguleringsplan er regulert til offentlig trafikkområde, og at arealet - uavhengig av eierforholdet - er del av en veg som er åpen for alminnelig ferdsel, som vedlikeholdes av kommunen og som derfor etter vegloven §5 er kommunal veg. Eier av selve veggrunnen - kjørebanen - er Mandal Rutebilstasjon AS. Kommunen ser avgiftsparkering som en form for trafikkregulering som kan utøves også på privat grunn som er del av en offentlig veg. 

Når det for øvrig gjelder enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de faktiske og rettslige tvistespørsmål, vises til byrettens domsgrunner. 

Øvrebyen Senter Sameie v/styreformannen advokat Ragnar Strømme har, med advokat Arne R. Stray som prosessfullmektig, påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. 

Mandal kommune v/advokat Erik Gauer (advokat Bente Nygren) har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. 

Ankeforhandling ble holdt i Skrivergården i Mandal 4. og 5. april 1995. For Øvrebyen Senter Sameie møtte styreformannen advokat Strømme samt Roald Reme, som begge forklarte seg. For Mandal kommune møtte teknisk sjef Einar Slotten og konsulent Harald Fossen. Begge disse forklarte seg som vitner. Det ble videre avhørt 4 andre vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten. 

Øvrebyen Senter Sameie v/advokat Stray har for lagmannsretten i hovedsak anført: 

Anken gjelder byrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse. 

Det er en feil ved saksbehandlingen når byretten - i strid med begge parters anførsler - har lagt til grunn at sameiets bygg er omgitt av offentlig veg på alle kanter. Det er enighet om at i hvert fall vegen på østsiden av bygget er privat, og sameiet mener for sitt vedkommende at det samme gjelder vegen på vestsiden som de omtvistede parkeringsplassene ligger inntil - det er en privat veg som er åpen for alminnelig ferdsel, og ingen offentlig veg. Det har også vært kommunens oppfatning så sent som i 1993. Det er ikke truffet noe vedtak etter vegloven §5 annet ledd, og selv om dette hadde vært gjort kunne kommunen ikke forføye over grunnen uten etter avtale med grunneieren eller etter ekspropriasjon. Vegen er heller ikke formelt registrert som kommunal veg og tatt med i det kommunale vegbudsjett, slik som foreskrevet i vegloven kap. IV. Marnarvegen, som går på nordsiden av Øvrebyen Senter, er fylkesveg. 

Bevisbedømmelsen er feil med hensyn til hvem som har vedlikeholdt vegen på vestsiden, og med hensyn til hvilken reguleringsplan som gjaldt for utbyggingen av Øvrebyen Senter. Det ble utferdiget målebrev på tomten i 1992. Det ble ikke reist noen innsigelser fra kommunen dengang med hensyn til at de omtvistede parkeringsplassene hørte med til sameiets tomt. 

Hva rettsanvendelsen angår, anføres det at byretten har tatt feil med hensyn til begrepet "offentlig veg". Det foreligger ikke noe vedtak etter vegloven §5, og selv om det hadde gjort det kunne kommunen ikke ta privat grunn i besittelse uten etter ekspropriasjon. Den forskriften om avgiftsparkering av 28. mars 1967 som byretten har vist til, ble opphevet og erstattet med en ny forskrift 1. oktober 1993 - med virkning fra 1. januar 1994. Byrettens dom er i strid både med loven og forskriften. Videre har byretten feiltolket dommen i [[Rt-1976-827]], som etter ankende parts mening ikke har noen betydning for den foreliggende sak. 

De 12 parkeringsplassene er godkjent som plasser på egen grunn etter plan- og bygningsloven §69, og står da i samme stilling som plassene i parkeringshuset. Det ble ikke tatt noe forbehold fra kommunens side etter plan- og bygningsloven §67 i forbindelse med byggesaksbehandlingen. 

Sameiet mener at dets omkostninger til kjøp og opparbeidelse av det omtvistede arealet beløper seg til ca kr 425.000,-. Brutto parkeringsinntekter antas å beløpe seg til ca kr 130.000,- pr. år, mens utgiftene anslås til ca kr 20.000,- . 

Øvrebyen Senter Sameie ønsker å drive parkeringsplassene overensstemmende med reguleringsplanen, hvor arealet er utlagt til offentlig trafikkområde. I og med at reguleringsformålet dermed oppfylles, kan kommunen ikke kreve å få ekspropriere arealet. Også området på østsiden av senteret er i reguleringsplanen avsatt til offentlig trafikkområde, uten at kommunen påstår å ha noen disposisjonsrett der i kraft av reguleringen. 

Øvrebyen Senter Sameie har nedlagt slik påstand: 

1. Mandal kommune er uberettiget til å oppebære parkeringsavgift og leieinntekter på 12 parkeringsplasser på vestsiden av gnr. 60, bnr. 1418 i Mandal. 

2. Mandal kommune dømmes til å betale leie/erstatte saksøkeren tapte leieinntekter på parkeringsplassene fra 1. januar 1989 og frem til saksøkeren får inntektene/disponere plassene begrenset oppad til kr 800.000,-, og med 18 % rente av den fastsatte leie/erstatning for hvert år ved utgangen av året og frem til 31. desember 1993 og 12 % fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 

3. Mandal kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Øvrebyen Senter Sameie for byretten og lagmannsretten etter rettens fastsettelse. 

Mandal kommune v/advokat Nygren har i hovedsak anført: 

Reguleringen og utbyggingen av Øvrebyen Senter var et samarbeid mellom ANS Øvrebyen Senter, kommunen og Rutebilstasjonen A/S, hvor det meste ble ordnet nokså uformelt. ANS Øvrebyen Senter fikk byggetillatelse betinget av at reguleringsbestemmelsenes krav om parkeringsplasser ble oppfylt. I første omgang vurderte Mandal kommune å bygge parkeringshus i Øvrebyen selv, men dette viste seg å bli for kostbart for kommunen og parkeringshuset ble bygget av senteret. For å støtte senteret, kjøpte kommunen de ledige plassene i parkeringshuset for kr 35.000,- pr. plass. Av samme grunn godkjente kommunen langt flere parkeringsplasser på egen grunn enn hva senteret hadde krav på - herunder de 12 plassene som er omtvistet i saken. Hvis kommunen ikke hadde godkjent disse 12 plassene, ville senteret hatt 12 færre plasser i parkeringshuset å selge og ville i så fall ha tapt salgsinntekter på kr 420.000,-. Godkjennelsen innebærer at senteret er forpliktet til å la disse plassene være parkeringsplasser. 

Kommunen så det hele tiden som en selvfølge at dens parkeringsselskap skulle stå for reguleringen og håndhevelsen av parkeringen. Først etter at skilt om avgiftsparkering og parkometre var satt opp i november 1988, ble kommunen klar over at senteret mente seg berettiget til vederlag for parkeringen. Kommunen mener at også de som opptrådte for senteret i planleggings- og byggeperioden var innforstått med kommunens forutsetning angående dette, slik at det også er et avtalegrunnlag for kommunens råderett over parkeringsplassene. Det er helt ukjent at grunneiere krever vederlag for en offentlig regulering som vedkommende selv ønsker av hensyn til sin forretningsvirksomhet. Senteret må selv ha risikoen for eventuelle uholdbare forventninger med hensyn til egen håndhevelse av parkeringen på stedet. 

Mandal kommune er enig i at vegen på østsiden av bygget er privat veg. 

Om rettsanvendelsen er anført: Avgiftsparkering er en vegtrafikkrettslig regulering. Etter en endring av vegtrafikkloven §8 som trådte i kraft sommeren 1993, kan avgiftsparkering nå også innføres på privat veg som er åpen for alminnelig ferdsel. I saken er det imidlertid etter kommunens syn spørsmål om avgiftsparkering på grunn som må anses som del av offentlig veg, slik at endringen av vegtrafikkloven §8 i og for seg ikke får noen betydning. 

Den nye parkeringsforskriften har ingen særbestemmelser om avgiftsparkering på offentlig veg der grunnen eies privat. Det må bety at det er de alminnelige bestemmelsene om avgiftsparkering på offentlig veg som gjelder. Vegen på vestsiden av Øvrebyen Senter er helt klart en offentlig veg. Hvem som eier veggrunnen, er uten betydning for det spørsmålet. Det er ikke uvanlig at hele eller deler av grunnen til en offentlig veg eies av private. Det er riktig at det ikke er truffet noe vedtak etter vegloven §5 annet ledd, men vegen er likevel kommunal etter §5 siste punktum. 

"Veg" omfatter atskillig mer enn selve kjørebanen - også skulder, veggrøfter og utvidelser langs vegen er omfattet. Hvis det gis tillatelse til utvidelse av en offentlig veg på tilgrensende privat grunn, blir utvidelsen uten videre å anse som en del av den offentlige vegen - med mindre utvidelsen er fysisk atskilt fra selve vegen, f.eks. med et gjerde. Om dette er vist til dom avsagt av Indre Follo herredsrett 20. november 1990 i sak nr. 195/90 5. Noe formelt vedtak om opptak av utvidelsen som offentlig veg kreves ikke i slike tilfeller. Det erkjennes at sameiet rettslig ville kunne atskille området fra vegen på en slik måte at det ikke lenger kunne anses som del av offentlig veg. Men rent faktisk lar dette seg ikke gjøre hvis arealet fortsatt skal benyttes til parkering. 

Øvrebyen Senter Sameie har for øvrig ikke hatt noe økonomisk tap som følge av den kommunale avgiftsparkeringen. Senterets adgang til selv å regulere parkeringen på stedet er sterkt begrenset, fordi vegen (kjørebanen) må benyttes i forbindelse med inn- og utkjøring. Tillatelse til privat parkering med skilting forutsetter at parkeringsplassen ligger atskilt fra offentlig veg. Private rettssubjekter kan ikke sette opp skilt på offentlig veg, og kan ikke håndheve lovregler om parkering. Det er den offentlige myndighet det kommunale parkeringsselskapet er tillagt som har muliggjort en økonomisk forsvarlig drift av parkeringsplassene. 

Som for byretten hevder kommunen også i ankesaken at eventuelle krav under enhver omstendighet er foreldet. 

Subsidiært er anført at et eventuelt vederlag må beregnes ut fra hva det vil koste kommunen å leie slike plasser. Attraktive private parkeringsplasser i Mandal leies ut for ca kr 3.000,- pr. år. Noe inntektstap for senteret kan ikke anses dokumentert. De parkeringsplassene senteret selv har hatt hånd om administrasjon av, har uomtvistet ikke gitt noe driftsoverskudd. Ankende parts beregning av overskudd ved den kommunale driften av plassene er fullstendig urealistisk. Kommunen har i tilfelle også motkrav å gjøre gjeldende, i anledning av salg av et tilleggsareal på 665,1 m2 til Øvrebyen Senter Sameie for kr 50,- pr. m2 i 1993. Denne symbolske prisen må etter kommunens mening anses basert på forutsetninger som ikke lenger vil være til stede hvis kommunen skal betale leie til sameiet for parkeringsplassene utenfor posthuset. 

Det er vist til kjennelse i [[Rt-1974-82]], kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 28. juli 1978 i sak lnr. 824/1978, jnr. 429/1978 og kjennelse av Eidsivating lagmannsrett av 25. januar 1990 i sak nr. 971/1989. 

Mandal kommune har nedlagt slik påstand: 

1. Mandal byretts dom pkt. 1 stadfestes. 

2. Mandal kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Mandal kommunes standpunkt i saken innebærer at det offentlige i egenskap av vegstyremakt for offentlig veg kan utøve visse beføyelser over privat eiendom, uten å ha ervervet noe rettsgrunnlag for det ved avtale, ekspropriasjon eller på annen måte. Den beføyelsen det konkret er spørsmål om, er å sette opp parkeringsautomater og å oppebære inntektene som kommer inn ved at den privateide grunn benyttes til parkering. Kommunen mener å ha rett til dette når det gjelder arealer som ligger i umiddelbar tilknytning til offentlig veg uten å være fysisk atskilt fra denne - arealet regnes da som en del av den offentlige vegen. Kommunen anser parkering som en form for trafikkregulering, og myndigheten til å foreta slik regulering anses av kommunen å være uavhengig av eiendomsrett til grunnen. 

Byretten har begrunnet sitt domsresultat med at de omtvistede parkeringsplassene er en del av en offentlig veg, og at kommunen/politiet da har rettslig adgang til å regulere parkeringen i medhold av vegtrafikkloven §8 annet ledd (nå første ledd) samt forskrift om avgiftsparkering av 28. mars 1967 (jfr. någjeldende forskrift av 1. oktober 1993). 

Lagmannsretten er enig med herredsretten og kommunen i at vegen på vestsiden av Øvrebyen Senter er offentlig veg ut fra definisjonen i vegloven §1. Det er tale om en veg eller gate som er åpen for alminnelig ferdsel, og som vedlikeholdes av kommunen. 

Etter vegtrafikkloven §8 første ledd kan Kongen gi forskrift om avgift for parkering av kjøretøy på veg åpen for alminnelig ferdsel og om forbud mot slik parkering uten at avgift blir betalt på forhånd. Kommunen kan gis myndighet til å innføre og håndheve slike ordninger. Begrepet "veg" omfatter etter vegtrafikkloven §2 første ledd også bl.a. parkeringsplass. Den någjeldende parkeringsforskriften er av 1. oktober 1993, og gjelder fra 1. januar 1994. Forskriften avløste bl.a. forskrift om avgiftsparkering av 28. mars 1967 som det er vist til i byrettens dom. Etter §2 første ledd kan en kommune bestemme at det "på bestemte steder i kommunen bare skal være tillatt å parkere mot betaling." I forskriftens §2 annet ledd sies det at kommunal avgiftsparkering på riksveg eller fylkesveg krever samtykke fra vegkontoret, og at kommunal avgiftsparkering på privat veg forutsetter samtykke fra eier av vegen. I §18 fjerde ledd er bestemt at kommunen håndhever avgiftsparkeringsordningen, og at inntektene tilfaller kommunen. 

I 

Torgersen og Engstrøm: Vegtrafikkloven (2. utgave, 1988) 128 sies følgende om forståelsen av vegtrafikklovens §8 om parkering: "Loven tar først og fremst sikte på å regulere bruk av offentlig veg og gategrunn til parkering, ved at slik bruk i visse tilfeller kan tillates mot at det betales avgift, og eventuelt tilleggsavgift for overtredelse av de bestemmelser som fastsettes. Første ledd gir derfor ikke hjemmel for tiltak når det gjelder parkering på privat grunn, enten det gjelder hensetting av kjøretøy på bakken eller i private parkeringshus. Bestemmelsene gir med andre ord ikke grunnlag for å regulere private parkeringsarealer, og departementet gjorde det også klart i St.meld.nr.9 (1978-79) 42 at man ikke var rede til å gripe inn på dette området." 

På 133 i samme bok sies følgende: "Bestemmelsene i Vtl. §8 og avg.park.forskr gjelder bare på offentlig veg. Dette innebærer at de rettigheter som regelverket gir kommunen med hensyn til myndighetsutøvelse ikke kan nyttes for privat veg. På den annen side er bestemmelsene ikke til hinder for at private krever betaling, dersom de stiller egen eiendom til rådighet for parkerende. Veg- og trafikkmyndighetene blander seg som regel ikke inn i dette, - - - Innretninger som parkometer og billettautomater er ikke forbeholdt offentlig myndighet, og kan derfor også nyttes ved private parkeringsanlegg." 

Vegtrafikkloven §8 ble sist endret ved lov av 4. juli 1991 nr. 49. Den tidligere formuleringen "offentlig veg" ble da erstattet med "veg åpen for alminnelig ferdsel". I Ot.prp.nr.61 (1989-90) 6 sp. 1 er det i tilknytning til denne lovendringen sagt følgende: 

"Departementet meiner kommunen også bør ha høve til å avgiftsregulere parkering på private vegar. Vilkåret må likevel vere at vegen er open for allmenn ferdsel. 

Der avgiftsregulering vert innført på privat veg er det framleis det offentlege som har ansvaret. Endringa gjer ikkje at private interesser kjem inn i handhevinga, men berre vert avgrensa til eventuell utleige av grunn til det offentlege. 

Etter veglova må "offentlig veg" haldast vedlike over det offentlege vegbudsjettet. Men det kan vere praktisk at kommunane leiger privat grunn til parkeringsføremål, og at utleiger er ansvarleg for vedlikehald." 

Noen rettsavgjørelser som direkte går på det som er tvistespørsmålet i saken, foreligger ikke. 

En kjennelse inntatt i [[Rt-1974-82]] er etter lagmannsrettens mening av interesse. Saken gjaldt parkering på egen grunn utenfor et forretningslokale i Skien. Området mellom forretningen og veien tilhørte eieren av forretningen, bortsett fra en stripe på ca 3/4 meter nærmest veien. Hele området var asfaltert av ham, og eiendomsgrensen var markert ved en malt linje. Han fikk forelegg for overtredelse av forbud mot parkering på fortau. Forelegget ble nektet vedtatt. I byretten ble han frifunnet under dissens, med den begrunnelse at bilen sto parkert på hans private eiendom. "Den må han kunne råde over så fritt at han ihvertfall har lov til å kjøre på den og parkere på den", mente byrettens flertall - de to lege dommerne. Høyesterett opphevet enstemmig dommen på grunn av uriktig rettsanvendelse. Det sies i kjennelsen at "Det avgjørende må være om området ytre sett fremtrer som et fortau åpent for alminnelig fotgjengerferdsel. Og ved vurderingen av om så er tilfellet, kan det - antar jeg - ikke i seg selv være avgjørende at eiendomsgrensen er markert ved en smal stripe i asfaltdekket". 

I en kjennelse i [[Rt-1976-827]] er det lagt til grunn at definisjonen av "offentlig veg" i vegloven §1 må gjelde også i forhold til vegtrafikkloven, som selv ikke har noen definisjon av begrepet. Saken fra 1978 gjaldt imidlertid et trafikkspørsmål - straff for kjøring med truck uten førerkort. 

En kjennelse i [[Rt-1978-1550]] gjaldt samme spørsmål som forannevnte kjennelse i [[Rt-1974-82]]. Også her var det spørsmål om parkering på et areal i privat eie var straffbar overtredelse av forbud mot parkering på fortau. Rettsoppfatningen i kjennelsen fra 1974 ble opprettholdt - det var ikke riktig å legge avgjørende vekt på at arealet var privateid. 

En kjennelse av Eidsivating lagmannsrett av 25. januar 1990 (kjæremålssak nr. 971/1989) gjaldt klage over parkeringsgebyr. I denne kjennelsen ble det lagt til grunn at et forbudsskilt (stans forbudt) gjaldt ikke bare Teatergaten i Lillestrøm, men også et tilgrensende privateid areal "såfremt det private areal i det ytre fremstår som en del av gaten, og er åpen for alminnelig ferdsel." 

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet, lagmann Rygg og ekstraordinær lagdommer Askildsen, er kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke: 

Det er ikke sagt i noen lovbestemmelse at en kommune kan disponere over privateid grunn til avgiftsparkering uten å ha ervervet rett til dette etter avtale med grunneieren eller eventuelt etter ekspropriasjon. Parkeringsforskriften av 1. oktober 1993 forutsetter samtykke fra grunneieren til kommunal avgiftsparkering på privat veg, men sier intet om privat grunn som det funksjonelt er naturlig å oppfatte som del av offentlig veg. Flertallet er ikke enig med kommunen i at forskriftens taushet på dette punkt kan oppfattes som en tilkjennegivelse av at kommunen har samme disposisjonsrett m.h.t. parkering på kommunal veg uavhengig av eierforholdet til grunnen. Det er på det rene at i en del rettsavgjørelser om håndhevelse av trafikk- og parkeringsbestemmelser har slik privat grunn blitt regnet som del av den offentlige vegen. Spørsmålet i saken, slik flertallet ser det, er om de rettsavgjørelsene som er nevnt foran - og som går på strafferettslige reaksjoner vedrørende trafikk- og parkeringsbestemmelser - kan overføres på problemstillingen i nærværende sak, som altså gjelder benyttelse av privat grunn til kommunal avgiftsparkering. Etter flertallets syn kan de ikke det. 

Kommunens standpunkt og argumentasjon er i brev fra teknisk sjef Einar Slotten til Øvrebyen Senter Sameie av 18. mars 1993 formulert slik: 

"De konkrete parkeringsplassene er i stadfestet reguleringsplan vist som del av et offentlig trafikkareal. 

Plassene kan dermed ikke sammenlignes med privat eiet parkeringshus eller avgrenset privat eiet plass, hvor man står relativt fritt til å inngå avtaler. 

Ettersom parkeringsplassene det her gjelder må betraktes som del av offentlig vei, er de ikke underlagt privatrettslig råderett. 

Selv om altså både vegen og parkeringsarealet i realiteten ligger på privat grunn, har dette ikke betydning for hvilket regelverk som skal legges til grunn, så lenge vedlikeholdsansvaret og råderetten forøvrig er i samsvar med reguleringsplanens bestemmelser. 

Jeg kan følgelig ikke se at Sameiet har krav på godtgjørelse for bruken av plassene, og følgelig heller ikke har krav på andel av de inntektene plassene bringer i forbindelse med parkeringsselskapets avgiftshåndheving." 

Brevet gir inntrykk av at det fra kommunens side ikke er skilt tilstrekkelig klart mellom regulering og eierrådighet. En stadfestet reguleringsplan gir ikke i seg selv kommunen noen disposisjonsrett over areal som inngår i planen. Planen setter begrensninger for arealbruken, men eier- og rådighetsforholdet ellers er som før. Heller ikke vegtrafikkloven §8 er ment å gi noen hjemmel for å disponere privat grunn til kommunal avgiftsparkering, jfr. sitatet fra Torgersen og Engstrøm: Vegtrafikkloven (2. utgave 1988) 133 som er gjengitt foran. Etter flertallets syn er det prinsipielt noe annet å ta i bruk et areal på den måte Mandal kommune her har gjort enn å håndheve alminnelige bestemmelser om trafikk og parkering, slik de rettsavgjørelser det er vist til har godtatt. Flertallet er således enig i at kommunen/politiet måtte kunne forby arealet benyttet til parkering, hvis dette var begrunnet i trafikkmessige hensyn. Et slikt forbud ville også gjelde sameiets egen parkering. På tilsvarende måte må kommunen/politiet kunne bestemme på hvilken måte tillatt parkering skal kunne foregå for å være trafikkmessig akseptabel. Men å legge arealet ut til parkering for andre mot betaling til kommunen, er etter flertallets syn en eierdisposisjon som atskiller seg fra trafikkregulering i egentlig forstand, og som etter flertallets mening bare kan gjøres etter avtale med grunneieren, eventuelt etter ekspropriasjon. Flertallet anser det klart at noe avtalegrunnlag ikke foreligger i denne saken - sameiet har ikke bundet seg til å godta en slik parkeringsordning som kommunen på egen hånd innførte høsten 1988. Flertallet kan heller ikke se at det er noe holdbart grunnlag for kommunens anførsel om at det er ervervet bruksrett til arealet etter plan- og bygningsloven §67 nr. 4, eller at sameiets krav mot kommunen er falt bort ved foreldelse eller passivitet. 

Kravet på fastsettelsesdom i samsvar med post 1 i påstanden i ankeerklæringen tas etter dette til følge. 

Når det gjelder kravet på erstatning for tapte leieinntekter, er avgjørelsesgrunnlaget svært usikkert. At sameiet er påført et visst inntektstap ved ikke å ha fått benytte arealet i 6 1/2 år, virker sannsynlig og må etter flertallets mening godtas. Flertallet er imidlertid enig med kommunen i at den tapsoppstilling sameiet har fremlagt og det maksimumsbeløp som er angitt i post 2 i ankepåstanden, er urealistisk. Ifølge kommunen utgjør brutto parkeringsavgifter i årene fra og med 1989 til og med 1994 kr 668.193,-. Noen tall for driftsutgifter foreligger ikke. Det mest nærliggende er etter flertallets mening å erstatte inntektstapet etter et stipulert årlig leiebeløp, hvor det også ses hen til forholdene vedrørende oppføringen av senteret og partenes forutsetninger i den forbindelse. Det anses ikke sannsynliggjort at det var en forutsetning fra kommunens side for prisen på kr 50,- pr. m2 ved kjøp av tilleggsareal i 1993 at kommunen skulle få disponere de 12 parkeringsplassene vederlagsfritt - i hvert fall ikke noen forutsetning som senterets forhandlere var innforstått med. Noe motkrav i den anledning kan det da ikke ses å være grunnlag for. Flertallet er blitt stående ved å tilkjenne sameiet et beløp som medregnet renter fastsettes til kr 200.000,-. 

Omkostningsspørsmålet må etter flertallets mening avgjøres etter tvistemålsloven §172 sammenholdt med §180 annet ledd, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind I 351-352. Kommunen har avvist sameiets krav om vederlag for benyttelse av arealet på et grunnlag som flertallet anser som rettslig uholdbart. Årsaken til tvisten er det avvisende standpunkt kommunen inntok i forannevnte brev av 18. mars 1993, og som avskar videre forhandlinger mellom partene. På den annen side gjelder saken et spørsmål som må sies å være uavklart både i lovgivningen og i rettspraksis, og hvor det er truffet avgjørelser som - pr. analogi - gir en viss støtte for kommunens rettsoppfatning. Flertallet er blitt stående ved at saken - også på grunn av omstendighetene omkring prosjekteringen og oppførelsen av senteret frem til 1988 - er såvidt tvilsom at Mandal kommune må sies å ha hatt fyldestgjørende grunn både til å imøtegå kravet for byretten og å ta til motmæle etter å ha blitt frifunnet der. Saksomkostninger idømmes derfor ikke for noen av instansene, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ sammenholdt med §180 annet ledd. 

Mindretallet, lagdommer Strand, er kommet til samme resultat som byretten forsåvidt gjelder dens domsslutning punkt 1, og skal bemerke: 

Mindretallet finner at gaten/vegen på vestsiden av Øvrebyen senter er offentlig veg etter definisjonen i vegloven §1, og at den har vært det siden gaten/vegen ble anlagt. De parkeringsplassene saken gjelder er etter mindretallets oppfatning en del av gaten i vegloven og vegtrafikkloven forstand. Gaten med parkeringsplassene er og har vært vedlikeholdt over de offentlige budsjetter. Etter mindretallets oppfatning skjer dette etter relevant vedtak, jfr. vegloven §1 første ledd. Parkeringsplassene ligger i oppmerkede skråfiler inn mot fortauet ved bygget på en måte som er ganske vanlig i gater, med direkte tilknytning til kjørebanen utenfor. På bildene i en fremlagt fotomontasje fra stedet er bilene parkert i filene med fronten mot fortauet. Avstanden mellom de bakre støtfangerne og trafikkfeltet utenfor er så liten at de parkerte bilene vil være ute i selve feltet så og si med en gang føreren begynner å rygge for å avslutte parkeringen. Plassenes sammenheng med den offentlige vegen/gaten forøvrig er således direkte og umiddelbar. Etter mindretallets mening er det ikke avgjørende for kommunens adgang til å regulere parkeringen med avgiftsparkering her at den ikke eier grunnen. Det er her ikke tale om en eierbeføyelse, men utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i lov og forskrift. Når parkeringsplassene er en del av den offentlige vegen, den kommunale vegen, utøver kommunen retten til avgiftsparkering etter reglene i vegtrafikkloven §8, som vegmyndighet for kommunale veger, jfr. vegloven §9, og med hjemmel i disse lovene med forskrifter, både den tidligere forskriften av 28/3 - 1967 og forskrift av 1/10 - 1993. Mandal er blant de kommuner som har fattet vedtak om avgiftsparkering, jfr. den nedenfor nevnte håndbok av 1994 fra Vegdirektoratet om vegtrafikkloven, side 43. 

I den nevnte håndboken side 44 heter det at "Med den nye forskriften får kommunen adgang til å innføre offentlig avgiftsparkering på privat veg ved å leie grunn. Dette krever imidlertid samtykke av eieren av vegen." Etter mindretallets oppfatning tyder også denne uttalelsen motsetningsvis på at det på offentlig veg etter vegloven §1 ikke er nødvendig med samtykke fra grunneier, og heller ikke aktuelt med leie. Kommunen har pekt på at det ikke er uvanlig at eieren av sentrale bygårder står som eier av grunnen langt ut i gaten. Det er ofte gamle eiendomsgrenser fra langt tilbake da trafikkforholdene i byene var helt anderledes. Mindretallet er enig med kommunen i at det ville være uholdbart om slike eiendomsforhold i en offentlig gate skulle medføre at vegmyndigheten ble avhengig av samtykke fra grunneier for å regulere parkeringen med parkeringsautomater. 

Hensikten med avgiftsparkering er at kommunene skal ha adgang til å innføre slik parkeringsordning som et generelt trafikkregulerende tiltak når forholdene tilsier det, jfr.Statens Vegvesen: Vegtrafikkloven med fortolkninger, praksis m.v. ajourført utg. pr. 15/6 - 1994 43. Gaten med parkeringsplassene er en gjennomkjørt meget trafikkert sentrumsgate. Bygget har her inngang til apotek, forretninger, kafe og postkontor. Det er lett å forstå at det er behov for offentlig parkeringsregulering her, og at kommunen ut fra trafikkale hensyn har funnet det hensiktsmessig å bruke parkeringsautomat. Det kan ikke være avgjørende for kommunens adgang til å stå for parkeringsreguleringen om automaten her gir et visst overskudd. 

Mindretallet finner ikke at kommunen i forbindelse med reguleringen av området, ved pålegg til den ankende part etter plan- og bygningsloven §69 eller ved avtalemessige forhold, har gitt fra seg den rett de etter mindretallets oppfatning har til parkeringsregulering ved automat på den del av den offentlige gaten parkeringsplassene er. 

Mindretallet er etter dette kommet til at kommunen må frifinnes. 

Det avsies etter dette dom i samsvar med flertallets resultat, med slik dissens som det er redegjort for foran. 

Domsavsigelsen er blitt forsinket, dels på grunn av reisefravær og arbeid med andre saker og dels fordi det har tatt tid å komme frem til et tilfredsstillende avgjørelsesgrunnlag. 

Domsslutning: 

1. Mandal kommune er uberettiget til å oppebære parkeringsavgift og leieinntekter på 12 parkeringsplasser på vestsiden av gnr. 60 bnr. 1418 i Mandal. 

2. Mandal kommune v/ordføreren dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Øvrebyen Senter Sameie v/styrets formann kr 200.000,- - tohundretusen, med 12 - tolv - prosent rente fra forfallstidspunkt til betaling skjer. 

3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 

4. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]