Vis kilden til LA-1994-664



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1994-12-22
|Publisert=
LA-1994-00664
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Lyngdal herredsrett Nr: 94-00145 - Agder lagmannsrett LA-1994-00664 A.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anne Rita Meberg). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Vaage).
|Forfatter=
1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer John Årseth 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/  Barneloven (1981)]
}}
   
Partene i saken giftet seg 29. januar 1991, etter å ha vært ugifte samboere fra september 1990. De flyttet fra hverandre i desember 1993, og ble separert ved Lyngdal herredsretts dom av 17. februar 1994. De har to barn sammen - sønnene C født xx.xx.1990 og D født xx.xx.1992. Samlivsbruddet skjedde ved at B 4. desember flyttet ut fra fellesboligen i X, som er hans hjemsted og hvor familien hele tiden har bodd. Bare 12 dager senere, 16. desember, tok A barna med seg og flyttet til sin mors hjemsted Y, hvor hun først bodde en tid hos moren og nå bor i egen leilighet. B flyttet da tilbake til fellesboligen, hvor han siden har bodd og fortsatt bor. 

Det er tvist om omsorgsansvaret for barna. B v/advokat Rolf Vaage krevde ved stevning til Lyngdal herredsrett av 24. januar 1994 begge barna overført til seg. A v/advokat Arne Schanche Olsen påsto seg på sin side tilkjent omsorgen for begge. Det har ikke vært tvist om noe annet enn omsorgsansvaret. Partene var for herredsretten enige om at den av dem som ikke får den daglige omsorgen, skal ha samvær med barna en uke hver måned. Dette er de fortsatt enige om. 

Lyngdal herredsrett - sorenskriver Harald Jølle som enedommer - avsa 14. juni 1994 dom i saken med slik domsslutning: 

"1. B skal ha den daglige omsorg for fellesbarna C, født xx.xx.1990, og D, født xx.xx.1992. 

2. Saksomkostninger idømmes ikke." 

Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og dennes vurdering av hva som må antas å ville være den beste løsningen for barna, vises til herredsrettens domsgrunner. 

A ved ny prosessfullmektig, advokatfirma Antoni Abrahamsen v/advokatfullmektig - nå advokat - Anne Rita Meberg, fremmet 1. august 1994 begjæring til Lyngdal herredsrett om midlertidig forføyning mot B. Foranledningen til dette var at B hadde unnlatt å bringe barna tilbake til moren etter samværsbesøk i X 5. juli - det første samvær mellom B og barna etter herredsrettens dom. I forføyningsbegjæringen påsto A midlertidig avgjørelse for at hun skulle ha den daglige omsorgen for barna inntil rettskraftig avgjørelse i omsorgstvisten foreligger. Da A v/advokat Meberg 16. august 1994 påanket Lyngdal herredsretts dom til Agder lagmannsrett, ble forføyningsbegjæringen overført til lagmannsretten, som ved kjennelse av 19. september 1994 bestemte at barna skulle bli hos B inntil omsorgstvisten er rettskraftig avgjort. 

B v/advokat Vaage har i tilsvar til anken påstått herredsrettens dom stadfestet. 

Begge partene var gitt bevilling til fri sakførsel for herredsretten og har fått tilsvarende bevilling også i ankesaken. 

Ankeforhandling i saken ble holdt i Handelens Hus i Kristiansand 15. desember 1994. Begge partene møtte og forklarte seg. 3 vitner ble avhørt, hvorav ett - Bs far E - var nytt for lagmannsretten. Det var innhentet oppdaterte uttalelser fra Y Sosialkontor og helse- og sosialetaten i Z kommune, med vurdering av de respektive parters omsorgsevne. 

A v/advokat Meberg har for lagmannsretten i hovedsak anført: 

Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. 

Uttalelsen fra barnevernstjenesten i Z kommune, som herredsretten oppgir å ha lagt spesiell vekt på, bygger på vurderinger av A som ligger langt tilbake i tid og som tildels har med hennes egen oppvekst å gjøre. Retten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til den fremgang og den positive utvikling hun senere har hatt. I tillegg kommer at A ikke har hatt den nødvendige tiltro til Z barnevernstjeneste, hvilket uttalelsen derfra bærer preg av. 

Y sosialkontors vurdering av A som omsorgsperson er gitt på et utilstrekkelig opplysningsgrunnlag, hvilket også er tilkjennegitt i uttalelsen. Det er feil når sosialkontoret ikke synes å ha vektlagt at A tross alt hadde omsorgen for barna i tidsrommet fra desember 1993 til juni 1994. 

Det er ellers redegjort for As bakgrunn og livsvilkår. Hun har hatt en problematisk oppvekst etter at hennes foreldre ble skilt i 1976 da hun var 4 år gammel, med tilhold hos faren de første 3 årene og senere i fosterhjem på Lista og på Jæren, på nytt en periode hos faren og deretter igjen hos fosterforeldre. 

Som nytt for lagmannsretten er det opplyst at A nå er gravid igjen, og at hun venter sitt nye barn i mai 1995. Det er fra hennes side en uønsket graviditet, hvor hun ikke regner med å få noen bistand fra barnefaren. Hun mener likevel at hun vil kunne makte på forsvarlig måte å ta hånd om både de to barna saken gjelder og det nye barnet hun venter. 

A har nedlagt slik påstand: 

"1. A skal den daglige omsorg for fellesbarna C, født xx.xx.90, og D, f. xx.xx.92. 

SUBSIDIÆRT: 

2. A gis samværsrett med barna, C, født xx.xx.90, og D, født xx.xx.92, etter rettens skjønn. 

3. B dømmes til å betale sakens omkostninger." 

B v/advokat Vaage har henholdt seg til herredsrettens dom og begrunnelse, og har for øvrig i hovedsak anført: 

Herredsrettens opplysningsgrunnlag var meget godt - særlig på bakgrunn av en særdeles grundig uttalelse fra barnevernstjenesten i Z kommune, som hadde førstehånds kjennskap til familien fra samlivsperioden i X. De nye og oppdaterte uttalelsene som nå foreligger, bekrefter at Lyngdal herredsretts dom er riktig - også rapporten fra Y sosialkontor, som oppfattes som mindre positiv for A enn den uttalelsen som ble avgitt i anledning herredsrettssaken. 

Etter at herredsretten avsa dom, har barna bodd trygt og godt i kjente omgivelser i X. De er begge i barnehage, og følges tett opp av barnevernsmyndighetene. Barna har roet seg betraktelig i denne perioden, og har i det hele tatt hatt en meget positiv utvikling. 

Begge sakens parter har begrensede ressurser, men i særlig grad gjelder dette A. Hun vil maksimalt kunne makte å ta seg av det nye barnet hun venter i mai 1995. Dessuten er det et uomtvistelig faktum at eldstegutten C er spesielt krevende å ha omsorgen for. 

Det kan ikke være noe tvil om at det vil være det beste for barna å bli hos sin far i X, hvor de er født og har bodd hele sitt liv bortsett fra noen måneder, og hvor de også er under tilsyn av en barnevernstjeneste som kjenner deres problemer. En overføring til moren synes enda mer problematisk med tanke på situasjonen om noen år, når barna er blitt større. 

B har nedlagt slik påstand: 

"1. Lyngdal herredsretts dom av 14. juni 1994 stadfestes. 

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten." 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige nøye seg med å vise til herredsrettens begrunnelse, som er blitt bestyrket ved den bevisførsel som er fremført under ankeforhandlingen. 

Som nevnt venter A sitt barn nr. 3 om noen måneder. Det er et barn som hun selv har tilkjennegitt at hun må klare omsorgen med selv, uten noen hjelp fra barnefaren. Dette er, slik lagmannsretten vurderer saken, i seg selv en omstendighet som taler avgjørende mot å overføre omsorgen for C og D til henne. A overvurderer etter lagmannsrettens mening sin egen omsorgskapasitet vesentlig når hun mener å kunne klare omsorgen av alle 3 barna på betryggende måte. Det er bare med meget stor innsats fra det kommunale hjelpeapparat hun i tilfelle kan tenkes å ville makte det i første fase, og som fremholdt av ankemotparten er det all grunn til å tro at problemene vil øke når barna blir større. At eldstegutten C åpenbart krever en sterkere oppfølgning av omsorg enn vanlig, understreker det urealistiske i As bedømmelse av sin egen omsorgskapasitet. 

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på enkeltheter i denne saken. Anken kan åpenbart ikke føre frem. Lyngdal herredsretts dom er riktig og må bli å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i herredsrettens omkostningsavgjørelse. 

Under atskillig tvil er lagmannsretten blitt stående ved at hver av partene bør bære sine omkostninger også for lagmannsretten. Selv om domsresultatet ikke anses tvilsomt, må det legges til grunn at anken er fremsatt for å ivareta barnas interesser og i den formening at en tilbakeføring ville gi dem de beste fremtidsmuligheter. Det er også et relevant hensyn etter lagmannsrettens mening at barna kom under Bs omsorg på en måte A hadde god grunn til å reagere mot. 

Dommen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]