Vis kilden til LA-1996-1446



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1997-06-10
|Publisert=
LA-1996-01446
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Larvik herredsrett Nr. 96-00022 Agder lagmannsrett LA-1996-01446
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anders Nesheim) Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ole Søby)
|Forfatter=
Lagdommer Per Holtar Evensen Kst. lagdommer Jahn Mydland Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1965-03-19-3/§1  Militærnekterloven (1965) §1]
}}
   
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov 18. mars 1965 nr. 3 §1. 

A, født 1975, møtte til sesjon 3. juni 1993. I et spørreskjema som da ble utfylt, svarte han ja på spørsmålet om han hadde slik overbevisning at han ville søke om fritak for militærtjeneste. Det fremlagte spørreskjema har påtegning om at orientering ble utlevert ham. 

Søknad om fritak ble ikke innsendt, og etter å ha blitt innkalt til avtjening av førstegangstjenesten, søkte A i november 1993 om utsettelse. Ved brev fra Vernepliktforvaltningen NordNorge av 9. juni 1994 ble utsettelse av førstegangtjenesten gitt til august 1995. 

Da A på ny ble innkalt, tilskrev han Vernepliktsforvaltningen slik: 

"Jeg nekter herved å møte frem til førstegangstjeneste på grunn av religiøs overbevisning. 

Jeg henviser og til et par skriftsteder i Bibelen som viser dette: Jesaja 2,4 og Salmene 46,10." 

Den 1. november 1995 avga A forklaring for politiet i Larvik. Han forklarte da at han hadde vokst opp i et kristent hjem og hadde hatt tilknytning til Jehovas Vitner helt fra fødselen av. Fra 13-14 års alder hadde han vært fast bestemt på ikke å avtjene verneplikt. Under henvisning til Bibelen og Jehovas Vitners lære gjorde han det klart at han ikke kunne gjøre militærtjeneste av noen art. Ei heller kunne han tenke seg å gjøre militærtjeneste i Sivilforsvaret, dette fordi dette i en krigssituasjon kunne innebære hjelp til en krigførende enhet. 

Til politiet, og åpenbart som svar på spørsmål fra vedkommende tjenestemann, uttalte A også bl.a.: 

"Avhørte er av den formening at landet må ha et forsvar, slik at vi er rustet til å stå i mot eventuelle angrep, men oppfordrer ikke til krig. 

Han er klar over at Norge er medlem av Nato, og dette mener han er en fordel sålenge avhørte slipper å engasjere seg selv i alliansen." 

Under henvisning til de nettopp siterte uttalelser avslo Justisdepartementet As søknad om fritak, idet uttalelsene etter departementets vurdering viste at "mannskapet ikke tar avstand fra et væpnet forsvar på et prinsippielt pasifistisk grunnlag, men kun reserverer seg for egen del. Han forutsetter at andre fyller den oppgave han selv ikke er villig til å utføre, noe som harmonerer dårlig med en grunnfestet pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever." 

Etter at A hadde avgitt erklæring om at han ikke var villig til å oppfylle den militære tjenesteplikt, reiste Staten v/Justisdepartementet sak mot ham ved Larvik herredsrett. Det ble nedlagt påstand om at vilkårene for å frita A for militærtjeneste ikke var til stede. A tok til gjenmæle og påsto at vilkårene forelå. 

Larvik herredsrett avsa 30. august 1996 dom med slik slutning: 

"Vilkårene for å frita A, f. 1975, for militærtjeneste, jf lov av 19. mars 1965 §1, er ikke tilstede." 

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av dommen. 

A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, og Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle. 

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg den 22. mai 1997. A møtte sammen med den oppnevnte prosessfullmektig, advokat Anders Nesheim, og avga forklaring. Staten var representert ved advokat Ole Søby. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser. 

A har i det vesentlige anført: 

Herredsrettens dom er basert på feil bevisbedømmelse når det gjelder innholdet, fastheten og styrken av As overbevisning. Denne er slik at A ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i alvorlig konflikt med den. Hans overbevisning er religiøst begrunnet og basert på mangeårig og aktiv deltagelse i Jehovas Vitner hvis lære og bibelsyn forbyr enhver form for bruk av våpen mot mennesker. For et Jehovas Vitne vil avtjening av militærtjeneste for øvrig innebære utstøtelse fra menigheten, og for det tilfelle at han ikke blir fritatt, er A fast bestemt på å sone fengselsstraff i stedet for å møte til tjeneste i det militære. 

Det erkjennes at de uttalelser som A kom med i sin politiforklaring, herunder at han respekterte forsvaret og de landsmenn som avtjener førstegangstjeneste, er egnet til å skape tvil om hvorvidt A dengang hadde en grunnfestet pasifistisk overbevisning med slik fasthet og styrke som kreves for fritak. Som A selv har forklart nå, bør imidlertid uttalelsene forstås i lys av at han dengang regnet med at han ville bli fritatt uansett og derfor ikke var så nøye med sitt ordvalg. Hensyn bør også tas til at det ifølge A var en spesiell atmosfære under avhøret og til at det for et Jehovas Vitne er et prinsipp ikke å kritisere andre selv om disse handler i strid med det vitnet anser som riktig. Det er ingen tvil om at A, slik han nå har forklart, alltid har ansett enhver bruk av våpen mot mennesker som gal og forkastelig. At han ikke fordømmer, men tross alt har respekt for de mennesker som finner å kunne utføre militærtjeneste, er ikke tilstrekkelig til å trekke den slutning at hans overbevisning ikke er slik at den kan medføre fritak. Det vises i denne forbindelse til Høyesteretts dom av 19. mars 1997 i sak 97-00013 a. 

Under enhver omstendighet er det As overbevisning idag som er avgjørende, og at denne er av slik art, fasthet og styrke at lovens vilkår for fritak er oppfylt, tør ikke være tvilsomt. Det er eventuelt statens plikt å godtgjøre at det motsatte er tilfellet, og det er ikke gjort. 

A har nedlagt slik påstand: 

"Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking av militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 er til stede." 

Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Herredsrettens dom er korrekt når det gjelder såvel bevisbedømmelse som rettsanvendelse, og den må derfor stadfestes. 

Det erkjennes at A selv ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. 

Når vilkårene for fritak likevel ikke er til stede, skyldes det at As overbevisning verken har et slikt innhold eller har en slik fasthet og styrke som militærnekterloven §1 krever. Det vises for så vidt til As uttalelser overfor politiet, uttalelser som han modifiserte noe i herredsretten ved der å si at det var logisk at Norge hadde et forsvar slik verden er idag og at Norge var medlem av NATO. Selv om han nå sier at han er imot og finner enhvers bruk av våpen mot andre mennesker forkastelig, forteller dette at A ikke har hatt eller har en slik grunnleggende pasifistisk holdning som skal til for fritak. I samme retning trekker det at A, etter å ha fått innkalling til førstegangstjeneste første gang, ikke straks søkte om fritak, men utsettelse. 

Det er riktig at det er personellets overbevisning på domstidspunktet som er avgjørende, men ved den nærmere vurdering av innholdet i denne må det sees hen til det som tidligere har skjedd i saken og til eventuell glidning i personellets synspunkter eller overbevisning. 

Til støtte for at A ikke oppfyller vilkårene for fritak vises det til Høyesteretts dommer inntatt i [[Rt-1996-509]] og 513, og dommer i sakene 97-00014 A og 97-00015 A av 19. mars 1997. Dommene menes å vise at det ikke er tilstrekkelig for fritak at den aktuelle søker ikke selv kan gjøre militærtjeneste av noen art uten at det kommer i strid med hans alvorlige overbevisning. Hans overbevisning må også ha det innhold at han tar avstand fra andres tjenestegjøring i det militære. 

Idet det for øvrig er vist til herredsrettens avgjørelsesgrunner, har staten nedlagt slik påstand: 

"Larvik herredsretts dom av 30.8.96 stadfestes." 

Lagmannsretten er kommet til annet resultat enn herredsretten og skal for så vidt bemerke: 

Gjennom As egen forklaring og vitneforklaringer fra to av de eldste i menigheten anser lagmannsretten det godtgjort at A er vokst opp i et religiøst hjem med tilknytning til Jehovas Vitner, at han gjennom mange år selv har vært medlem av trossamfunnet og har latt seg voksendøpe, samt at han nå i et par år har deltatt aktivt i menighetens arbeid ved bl.a. møteledelse og forkynnelse. 

Det anses videre godtgjort at det for et Jehovas Vitne vil være synd og i direkte strid med trossamfunnets bibelsyn og lære å bruke våpen mot noe menneske og å delta i et væpnet forsvar som kan nødvendiggjøre slik våpenbruk. At A bekjenner seg til denne lære, ikke bare for å leve opp til menighetens forventninger og krav til ham, men også fordi han er overbevist om dens riktighet, anses ikke tvilsomt. 

På foran nevnte bakgrunn finner lagmannsretten det klart at A selv ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. For så vidt må da også vilkårene for fritak for militærtjeneste eller militærnekterloven §1 anses å være til stede, noe som også er erkjent fra statens side. 

Når As fritakssøknad ikke ble imøtekommet av Justisdepartementet, skyldtes det de foran gjengitte uttalelser han kom med overfor politiet, uttalelser som, i hvert fall etter sin ordlyd, innebar at han ikke i tilstrekkelig grad tok avstand fra et militært og væpnet forsvar, men tvert imot respekterte forsvaret og de som fant å ville tjenestegjøre i dette. 

Ifølge herredsrettens gjengivelse av As anførsler ga han der uttrykk for at han hadde toleranse for at andre går inn i militæret, men at han var imot all form for militærtjeneste. Han skilte mellom et verdslig og et religiøst syn, og han kan ut fra et verdslig ståsted forstå at Norge har et forsvar og er medlem av NATO. Men dette rokket ikke ved hans eget personlige religiøse syn om at Gud ordner opp. Han ville ikke dytte på andre sin personlige overbevisning. Sluttelig skal A i herredsretten ha sagt at det er logisk for Norge å ha et forsvar ut fra et verdslig ståsted, at han selv ikke sto der, men hadde forståelse for at andre kunne se det slik. 

På bakgrunn at det nettopp nevnte, As uttalelser overfor politiet, og under henvisning til Høyesterettsdommer inntatt i [[Rt-1996-509]] og 513, fant herredsretten at vilkårene for fritak ikke forelå, idet A ikke tok avstand fra andres utførelse av militærtjeneste, men tolererte og respekterte denne. Han fantes derved å uttrykke en betinget positiv holdning til forsvaret, og etter herredsrettens mening hadde han da ikke en slik grunnleggende pasifistisk holdning som skal til for fritak. 

Etter å ha hørt As forklaring under ankeforhandlingen, anser lagmannsretten det svært tvilsomt om han på noe tidspunkt har ment at det i noen situasjon vil være riktig eller forsvarlig å ha et væpnet forsvar som kan innebære våpenbruk mot mennesker. Når hans tidligere uttalelser, slik de er gjengitt i politiforklaring og herredsrettens dom, har kunnet tyde på noe annet, kan det dels skyldes måten hvorpå spørsmål er stillet ham og dels at A ikke er blant de som har lettest for å sette ord på sine meninger. Først og fremst antas imidlertid uttalelsene å måtte sees i lys av at Jehovas Vitner ikke blander seg bort i politikk og verdslige anliggender, og at trossamfunnets medlemmer heller ikke fordømmer andre selv om disse handler i strid med det som er riktig lære for dem selv. Under enhver omstendighet har A overfor lagmannsretten gjort det klart at han tar avstand fra ethvert forsvar, og at det, ut fra hans alvorlige overbevisning og i en hvilken som helst situasjon, vil være galt og forkastelig å bruke våpen mot noe menneske. Lagmannsretten finner ingen grunn til å tvile på dette, og den anser det da også klart at vilkårene for å frita A for militærtjeneste er til stede. 

På bakgrunn av herredsrettens henvisning til Høyesterettsdommer inntatt i [[Rt-1996-509]] og 513 som synes å vise at fritak er betinget ikke bare av at søkeren ikke selv finner å kunne utføre militærtjeneste, men også av at han tar avsatand fra andres tjenestegjøring, vil lagmannsretten påpeke at Høyesterett i dom av 19. mars 1997 har gått nærmere inn på spørsmålet om hva det ligger i denne avstandtagen. Høyesterett har herunder uttalt at det ikke kan kreves mer enn at søkeren finner det uriktig at landet har et militært forsvar, og at andre gjør tjeneste i dette, samt at det ikke kan virke diskvalifiserende at søkeren respekterer at andre har en annen oppfatning enn han selv og at disse - ut fra sin oppfatning - velger å gjøre militærtjeneste. Det her nevnte er etter lagmannsrettens vurdering en beskrivelse som fullt ut dekker As standpunkt. 

Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for å frita A for militærtjeneste er til stede. 

Dommen er enstemmig. 

Dom 

Slutning: 

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av §1 i lov nr. 3 av 19. mars 1965 er til stede. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]