Vis kilden til LA-2001-1967



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
2002-02-07
|Publisert=
LA-2001-01967
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Mandal tingrett Nr 01-00223 A - Agder lagmannsrett LA-2001-01967 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00428.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut O. Eldhuset). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Skeie).
|Forfatter=
Lagdommer Nils Simonsen, formann. Lagdommer Ivar Danielsen. Ekstraord. Lagdommer Oluf Skarpnes
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§34  Barneloven (1981) §34], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§35a §35a], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§44a §44a], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§48 §48]
}}
       
Saken gjelder i det vesentlige spørsmålet om hvem av partene deres to døtre, hhv 4 og 2 år gamle, skal bo fast hos etter partenes samlivsbrudd. Hovedspørsmålet er hvilken betydning det skal ha for bostedsspørsmålet at moren, som døtrene nå bor hos, har sabotert farens samværsordning angivelig på grunn av frykt for seksuelle overgrep. 

B, født 1973 og A, født 1976 inngikk ekteskap i 1997. Samlivet mellom dem opphørte høsten 1999, og de ble separert 14 desember samme år. 

De har to døtre, C, født *.*. 1997 og D, født *.*. 1999. Den 26 november 1999 inngikk de avtale hvoretter A fikk daglig omsorg for døtrene, og B en begrenset samværsordning. Ordningen, som skulle evalueres 26 mai 2000, fungerte til 17 mai 2000, hvoretter A nektet ytterligere samvær. Hun begrunnet samværsnektelsen med at B har utsatt C for seksuelle overgrep. 

26 juli 2000 reiste B søksmål mot A for Mandal herredsrett med krav om dom for vanlig samværsordning med døtrene. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning med samme krav. Mandal herredsrett avsa den 7 september 2000 kjennelse der kravet om midlertidig forføyning ble tatt til følge. Den 13 februar 2001 avsa herredsretten dom hvoretter B fikk vanlig samværsordning med døtrene. Av dommen, som er rettskraftig, fremgår og at partene skal ha felles foreldreansvar for døtrene. Samvær kom likevel ikke i stand. Etter begjæring fra B avsa Mandal namsrett 7 mai 2001 kjennelse hvoretter Bs samværsordning skal fullbyrdes ved tvangsmulkt etter barneloven §48. Heller ikke dette ledet til at A ville medvirke til samvær. 

I stevning av 6 juni 2001 reiste advokat Steinar W Skeie søksmål på vegne av B mot A med krav om at B alene tilkjennes foreldreansvaret for døtrene og at de skal bo fast hos ham. Han krevet samtidig midlertidig forføyning m h t bostedsspørsmålet. A, ved prosessfullmektig advokat Knut O Eldhuset, tok til motmæle. 

Mandal herredsrett avsa den 2 november 2001 dom med følgende slutning: 

«1. C f *.*. 97, og D, f *.*. 99, skal til daglig bo hos B. 

2. A skal ha vanlig samværsrett med C f *.*. 97 og D f *.*. 99. 

3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.» 

Samme dag avsa herredsretten kjennelse hvoretter domsslutningen pkt 1 og 2 ble gitt foregrepet tvangskraft. 

B frafalt under hovedforhandlingen kravet om at han alene skal ha foreldreansvaret for døtrene. Det fremgår av domsgrunnene at dette var avgjørende for herredsrettens vurdering av saksomkostningsspørsmålet. 

A, ved prosessfullmektig advokat Eldhuset, anket dommen til Agder lagmannsrett. B, ved prosessfullmektig advokat Skeie, tok til motmæle. 

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 5 februar 2002. Partene møtte med sine respektive prosessfullmektiger. Det ble hørt partsforklaringer, fire vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Om partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner vises til herredsrettens dom. Saksforholdet fremgår av dommen og lagmannsrettens merknader i det følgende. 

C og D bor fremdeles sammen med A i en leiet, kommunal leilighet på X i Y. De må flytte ut av denne leiligheten ved utgangen av 2002. A er hjemmeværende. 

B arbeider som daglig leder i selskapet - - - AS. Han bor i egen enebolig i Z. Han har ikke hatt samvær med noen av døtrene siden 17 mai 2000. 

Anmeldelsen mot B for seksuelle overgrep overfor C ble henlagt ved Agder Statsadvokaters beslutning av 19 april 2000, med begrunnelse «intet straffbart forhold finnes bevist». C ble undersøkt av psykolog Kenneth T Pettersen. Pettersen ga skriftlig rapport datert 4 april 2000. Denne og andre undersøkelser C har vært undergitt kommer lagmannsretten tilbake til. 

Saken står i det vesentlige i samme faktiske og rettslige stilling som for herredsretten. Partenes anførsler for lagmannsretten er sammenfallende med det som ble fremført i herredsretten. Ut over en henvisning til anførslene slik de er gjengitt i herredsrettens dom er det for lagmannsretten tilstrekkelig med en stikkordmessig oppsummering. 

Ankende part, As anførsler kan sammenfattes slik: 

A insisterer fremdeles på at hun, av hensyn til døtrenes sikkerhet, ikke vil gå med på noe form for samværsordning, heller ikke under tilsyn. Begge pikene har det bra nå. C har, som følge av farens overgrep mot henne, vært plaget med mareritt, søvnløshet, seksualisert lek, selvbeskadigelse og sinne. Hun omtaler faren som «slem». Cs reaksjoner er typiske for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. 

B har personlighetstrekk som uansett gjør ham mindre egnet til å dra omsorg for barn. Han er dominerende, lite kjærlig og manipulerende. 

Barna har slått seg til ro på X. De har et godt nettverk rundt seg med mange venner, sosial omgang bl a i en lokal pinsemenighet, søndagsskole m m. Det vil ikke by på vansker å få ny leilighet på X når leiekontrakten der de nå bor løper ut. Hensynet til «status quo» må telle mer ved vurderingen av hva som er «barnas beste» enn behovet for å «straffe» A fordi hun motsetter seg samværsordning. Motstanden mot samvær grunner ikke i ønske om å «hevne seg» på B, men en dyp, genuin redsel for at B skal forgripe seg på ny mot døtrene. Det er ingen grunn til å utsette dem for en slik risiko. Det er et relevant synspunkt ved samværsrett at det «overhodet ikke kan tas risiko» for slike overgrep. ref [[Rt-1994-940]]. Hensynet gjør seg selvfølgelig enda sterkere gjeldende ved vurderingen av hvem barna bør bo hos. 

Flytting vil utsette pikene for et opprivende miljøskifte som i seg selv er skadelig for så små barn. D kjenner ikke faren, og C er redd ham. 

A har lagt ned slik endelig påstand: 

«Prinsipalt: 

C f *.*. 97 og D f *.*. 99, skal til daglig bo hos A. 

Subsidiært: 

A tilkjennes vanlig samvær med C og D. 

I et hvert tilfelle: 

A tilkjennes saksomkostninger» 

Ankemotparten, Bs anførsler kan oppsummeres slik: 

Påstanden om at B har utsatt den eldste av døtrene for seksuelle overgrep er ugrunnede og helt udokumenterte. Politianmeldelsen er for lengst henlagt. Psykolog Pettersen fant ingen spor av slike overgrep da han undersøkte C i april 2000. Hun har også vært til undersøkelse hos BUP, som heller ikke fant indikasjoner på overgrep. I følge A skal det, ved en gynekologisk undersøkelse av C, ha vært gjort mistenkelige funn, men disse er ikke dokumentert nærmere. 

Rettspraksis viser at en så langvarig og konsekvent sabotering av rettskraftig samværsordning som det her er tale om skal lede til endring av omsorgsforholdene med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter. Slike omstendigheter foreligger ikke her. B er svært egnet til å ha daglig omsorg for døtrene. Han har en god jobb, med tilstrekkelig fleksibilitet til at den kan kombineres med omsorgsansvar for små barn. Han har egen bolig beliggende i barnevennlig miljø, nær barnehage, skole og med mange barn i nabolaget. Hans foreldre som han har svært god kontakt med bor også i nærheten. For øvrig har han et godt nettverk rundt seg som kan tre støttende til. De angivelige negative personlighetstrekk A har trukket frem hos B er ugrunnede og udokumenterte. Flere forhold, både før og etter separasjonen, viser at det er B som har vært mest fleksibel og villig til å finne praktiske løsninger. Ved ekteskapsinngåelsen tok han As familienavn. Han har, i motsetning til A, ikke «tatt seg til rette» m h t barna, men lojalt fulgt den fremgangsmåte loven gir anvisning på. Da det viste seg at det ikke en gang nyttet med tvangsbot lot han dette falle for ikke å påføre A ytterligere utgifter. 

As samværsnektelse har ikke bare frarøvet pikene kontakt med sin far. Hun har heller ikke tillatt kontakt med besteforeldre og oldeforeldre. Barna har ikke en gang fått ta imot gaver fra dem. 

Om døtrene får bo fast hos B er han innstilt på at A får en omfattende samværsordning. Fast bopel hos B er åpenbart den løsning som sikrer barna best samlet foreldrekontakt. Selv om flytting innebærer miljøskifte, vil det utvilsomt på litt sikt være til barnas beste om de får bo fast hos B. 

B har lagt ned slik endelig påstand: 

«1. C f *.*. 97 og D f *.*. 01 skal til daglig bo hos B. 

2. A tilkjennes vanlig samværsordning med døtrene C og D. 

3. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker: 

Det er på det rene at A, for det tilfellet at døtrene blir boende fast hos henne, fortsatt vil sabotere enhver samværsordning man måtte komme frem til, også om det i en overgangsperiode foregår med tilsyn. Hun har ikke bare nektet døtrene samvær med faren, men også sørget for helt å bryte kontakten med farens familie, herunder besteforeldrene. Hvorvidt As negative innstilling til samvær bør lede til at barna bør flytte til B må bero på en konkret vurdering av hva som er best for barna, ref barneloven §34, tredje ledd jf §35a. 

As påstand om at B har utsatt C for seksuelle overgrep støttes ikke av andre foreliggende opplysninger. C har vært igjennom alle obligatoriske spedbarns- og helsekontroller, uten at noen har registrert noe påfallende verken m h t hennes fysiske eller psykiske helse. Hun er også, med sikte på å avdekke seksuelle overgrep, undersøkt av psykolog Pettersen uten at han fant tegn som tydet på det. Heller ikke BUP fant slike indikasjoner. Politianmeldelsen er for lengst henlagt. Ut over As «tolking» av Cs oppførsel i ulike sammenheng er det intet som tyder på at C har vært utsatt for overgrep av den art A frykter. Høyesterett har uttalt at det er et relevant synspunkt når det hevdes at det «overhodet ikke kan tas noe risiko» for at barn utsettes for seksuelle overgrep, ref bl a [[Rt-1989-320]]. I nærværende sak er imidlertid opplysningene om slik risiko så usikre og udokumenterte at As frykt for overgrep ikke kan tillegges avgjørende vekt. 

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er dekning i objektivt konstaterbare forhold for As påstand om at B har personlighetstrekk som gjør ham lite egnet til å overta hovedomsorgsansvaret for døtrene. Hans håndtering av partenes konflikt vedr døtrene viser etter lagmannsrettens syn at han i stor grad evner å sette hensynet til barna foran egne interesser. I stedet for å «ta seg til rette», eller endog å benytte fullt ut de legale muligheter han har hatt til å få sitt syn igjennom, har han valgt en relativt «myk» linje. Forholdet illustreres bl a av at B ga opp tvangsfullbyrding av samværsordningen ved tvangsmulkt straks det ble klart at heller ikke dette var tilstrekkelig til å få A til å gi opp motstanden mot samvær. I forbindelse med separasjonsforhandlingene gikk han, etter krav fra A, med på en midlertidig samværsordning med døtrene som ga ham mindre enn «vanlig samvær» i h h t barneloven §44a, annet ledd. Forhandlingene for lagmannsretten har vist at B er den av partene som best evner å se og uttrykke også positive trekk ved den annen part. 

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre forhold hos B som gjør at døtrenes beste tilsier at de ikke bør bo fast hos ham. Han har fast arbeid, hensiktsmessig bolig i et barnevennlig strøk og et godt nettverk rundt seg, bl a ressurssterke foreldre. Han har, ved skifte av arbeid og bosted, lagt forholdene til rette for å kunne påta seg hovedomsorgsansvaret for barna. Det er ikke grunnlag for å dra i tvil Bs utsagn om at han vil søke å legge forholdene til rette for at pikene får omfattende kontakt med moren. Hensett til at A ikke vil akseptere noe form for samvær mellom B og døtrene er det på det rene at flytting vil være den løsningen som sikrer pikene best samlet foreldrekontakt. 

Lagmannsretten betviler ikke As utsagn om at begge døtrene har det bra i deres nåværende omsorgssituasjon. Når det gjelder As evner og muligheter til å sikre døtrene en god og trygg omsorgsbase er det, med unntak av hennes steile holdning m h t samvær, intet negativt å bemerke. Dog må det bebreides A at hun, kun basert på en subjektiv tolking av Cs handlemåte i enkelte situasjoner, ikke bare har nektet døtrene kontakt med faren, men også med deres slektninger på farssiden. Som herredsretten finner lagmannsretten det lite tvilsomt at manglende kontakt med far og farsslekten på sikt kan få negative konsekvenser for pikene. Manglende kontakt med faren og hans slekt vil og lett lede til at As generelt negative oppfatning av B overføres til døtrene og sementeres. 

Slik lagmannsretten ser det vil flytting til B ikke representere noe vesentlig skifte i pikenes ytre miljø. De vil fremdeles ha muligheter til kontakt med venner og miljøet der de nå bor. Hertil kommer at de uansett vil måtte skifte bolig før utløp av inneværende år. Derimot fremstår det som åpenbart at bruddet i deres daglige kontakt med moren vil oppleves som brutalt for døtrene. Dette forverres ytterligere av at A neppe vil bidra til å lette overgangen. Hun har uttalt i lagmannsretten at hun, dersom B får medhold, fortsatt vil kjempe for at døtrene ikke får kontakt med ham. Hun har ikke villet si noe konkret om hva hun i så fall vil foreta seg, men det er stor sannynlighet for at hun aktivt vil motarbeide flytting. Dette er realiteten lagmannsretten må forholde seg til ved vurderingen av hvilken løsning hensynet til barnas beste tilsier. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at pikenes behov for kontakt med begge foreldrene må slå igjennom overfor de umiddelbart negative konsekvenser flytting vil medføre. Selv om flytting, i et hvert fall på kort sikt er klart er uheldig for pikene, er lagmannsretten i lite tvil om at en slik løsning i et mer langsiktig perspektiv vil være til deres beste. 

For øvrig vises til herredsrettens domsgrunner, herunder om samværsrett for A, som lagmannsretten i det vesentlige slutter seg til. 

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, i det lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. 

A har tapt ankesaken fullstendig. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd bør hun erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Skeie har sendt omkostningsoppgave hvoretter han krever saksomkostninger med kr 27 404 inkludert m v a. Oppgaven legges til grunn. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. A betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse 27.404 -syvogtyvetusenfirehundreogfire- kroner til B i saksomkostninger for lagmannsretten. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]