Vis kilden til LB-1993-3181



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1995-11-24
|Publisert=
LB-1993-03181
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Oslo byrett Nr. 92-03555 A65 - Borgarting lagmannsrett LB-1993-03181 A.
|Parter=
Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel B Lindseth, Oslo). Motpart: Erna og Frank Lindquist (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir G Hovind, Oslo).
|Forfatter=
Lagdommer Steingrim Bull, formann, Lagdommer Iver Huitfeldt, Ekstraordinær lagdommer Sigurd Müller
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172]
}}
    
Dom: 

Den 29. mars 1990 gav Lilian Enersen melding til politiet om at det tidligere samme dag hadde funnet sted tyveri fra Erna og Frank Lindquists leilighet i Vestlisvingen 82 i Oslo. Enersen bodde i leiligheten mens ekteparet Lindquist var på påskeferie i Spania. Politiet kom til åstedet neste dag; og Enersen inngav anmeldelse for grovt tyveri, idet det ble antatt at tyvene hadde kommet seg inn i leiligheten ved å bryte opp inngangsdøra. Lindquists hadde hjemforsikring i Storebrand (nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS), og etter hjemkomsten fra Spania inngav de skademelding til forsikringsselskapet. Det ble angitt at skaden hadde skjedd ved innbrudd, og at det var stjålet gjenstander for en verdi av kr 160.668. Skadeoppgaven inneholdt en 3-siders liste over stjålne gjenstander. Det dreide seg for det meste om sølvtøy, men også andre ting som videomaskin, filmkamera, radio, pelskåpe, skinnjakker m.v. 

I brev av 12. juli 1990 fra Storebrand til Erna og Frank Lindquist ble det gitt uttrykk for at tyveriet mest sannsynlig hadde foregått gjennom et åpent vindu eller dør, idet det ble anført at det ikke fantes spor etter innbrudd. Når skaden ikke er skjedd ved tyveri ved innbrudd, svarer selskapet i henhold til forsikringsvilkårene bare med inntil kr 10.000, og denne summen ble samtidig sendt Lindquist. 

Etter forgjeves forliksmekling tok ekteparet Lindquist ut stevning til Oslo byrett den 26. mars 1992. UNI Storebrand AS ble saksøkt, og det ble lagt ned påstand om at selskapet skulle dømmes til å utbetale forsikringsoppgjør i henhold til polisen og foreta oppgjør i henhold til innleverte tapslister. 

Forsikringsselskapet tok til motmæle og la ned påstand om frifinnelse. Under saksforberedelsen til hovedforhandlingen oppstod det uenighet mellom partene om saksøktes plikt til å framlegge interne saksdokumenter. Lindquists begjæring om framleggelse ble i det vesentlige tatt til følge av byretten i kjennelse av 27. november 1992, men denne kjennelsen ble etter kjæremål fra forsikringsselskapet opphevet av lagmannsretten ved dens kjennelse av 29. januar 1993. Det het i punkt 2 i slutningen at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet skulle utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. Byretten avsa 27. mai 1993 kjennelse om at de omtvistede dokumenter skulle framlegges med unntak for de vurderinger som var inntatt under konklusjonen i det ene notatet. Den 17. september 1993 avsa byretten dom med denne domsslutning: 

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å utbetale forsikringsoppgjør i henhold til forsikringspolise nr. 127927A og å foreta oppgjør i henhold til innleverte tapslister til Erna og Frank Lindquist. 

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til innen to uker å betale kr 49.800,- i saksomkostninger til Erna og Frank Lindquist. 

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i rett tid påanket byrettens dom og lagt ned påstand om frifinnelse. Erna og Frank Lindquist har tatt til motmæle og påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble avholdt 2. og 3. november 1995 i Oslo. Ankemotpartene møtte og forklarte seg, og 10 vitner ble avhørt. Det ble foretatt slik dokumentasjon som det framgår av rettsboka. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. 

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført: 

Erna og Frank Lindquist kan ikke gis medhold i sitt krav, idet ektefellene Lindquist har gjort seg skyldig i svik, jf punkt 4 i generelle vilkår av 1984. På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen, ble det i prosedyren anført at Lindquists svik bestod i deres fortielse av at Lilian Enersen oppdaget at utgangsdøra fra kjøkkenet stod ulåst da hun kom hjem om ettermiddagen den 29. mars 1990. Dette fikk ektefellene Lindquist kunnskap om allerede før skaden ble meldt til Storebrand, mens forsikringsselskapet først fikk kunnskap om dette under hovedforhandlingen for byretten. Lindquists måtte forstå at dette var en opplysning som kunne få betydning for skadeoppgjøret og som var av interesse for forsikringsselskapet. Samtidig med at denne sviksanførselen ble framført, frafalt selskapet sin tidligere anførsel om at Lindquists svik bestod i at forklaringen om den ulåste kjøkkendøra ved Enersens hjemkomst var uriktig. 

Det er ikke sannsynlig at det er skjedd noe innbrudd. Det er ikke funnet noen fysiske tegn som tyder på dette. De merker som er påvist på inngangsdøra har en slik størrelse og plassering at de ikke kan være forårsaket av noe innbruddsredskap. Det er lite trolig at en eventuell løs dørlist har tilknytning til tyveriet. Det må legges til grunn at det ikke ble nevnt noe om løs list før i skademeldingen av 27. april 1990, idet verken politirapporten av 30. mars 1990 eller vitnet Nagells påtegninger på den foreløpige skademeldingen av 17. april 1990 nevner noe om dette. Ved tyverier fra tilsvarende leiligheter som Lindquist har, er tyver kommet seg inn gjennom vinduer eller utgangsdør fra kjøkkenet. Det er lite tenkelig at tyvene har kommet inn gjennom hovedinngangen ved hjelp av dirk, falsk nøkkel eller ved at døra ble presset inn. Det er også lite trolig at tyvene har klart å frigjøre låsreilen fra sluttstykket uten å sette synlige merker på dør eller karm. Tyvene ville eventuelt ha brukt lang tid på å gjennomføre dette. 

Det er Lindquists som har bevisbyrden for at det har funnet sted et innbrudd, og de har under enhver omstendighet ikke oppfylt denne. Forsikringsselskapet har lagt ned denne påstand: 

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes. 

2. Erna og Frank Lindquist tilpliktes å betale UNI Storebrand Skadeforsikring AS sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. 

Erna og Frank Lindquist har i det vesentlige anført: 

Dersom det ikke ble opplyst om ulåst utgangsdør fra kjøkkenet før under hovedforhandlingen, innebærer dette ikke noe svik fra Lindquists side. Fram til da hadde forsikringsselskapet konsentrert all sin interesse om inngangsdøra. 

Det er sannsynlig at det har funnet sted et innbrudd. Det påhviler ikke forsikringstakeren å sannsynliggjøre hvordan innbruddet er skjedd. I dette tilfellet er det påvist spor som tyder på innbrudd. Lilian Enersen har fortalt at hun allerede samme dag som tyveriet fant sted, merket seg at døra var treg å åpne, at lista over døra var annerledes enn tidligere, at det var slark i sidekarmene, og at det var merker på døras ytterside. Disse forhold ble samme dag vist Lindquists sønn, som heller ikke tidligere hadde merket seg noen av disse forandringene. Forklaringene fra Lindquists og vaktmesteren støtter opp om Enersens forklaring. Politiet, som kom til åstedet dagen etter, antok at det hadde foregått et grovt tyveri. 

Erna og Frank Lindquist har lagt ned denne påstand: 

1. Oslo Byretts dom i sak 92-03555 A/69 stadfestes og Uni Storebrand dømmes til å utbetale forsikringsoppgjør i henhold til forsikringspolise nr. 127927 A og å foreta oppgjør i henhold til innleverte tapslister til Erna og Frank Lindquist. 

2. Uni Storebrand Skadeforsikring tilpliktes å betale Erna og Frank Lindquist sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. 

Det er ikke ført bevis for at Erna eller Frank Lindquist har gjort seg skyldig i svik, jf den forståelse av dette begrepet som er lagt til grunn i [[Rt-1989-689]] (693-694). Forsikringsselskapet har gjennom sine undersøkelser rettet sin oppmerksomhet mot hvordan tyvene er kommet inn i leiligheten. Lindquists hadde da ingen klar oppfordring til å si fra om den omstendighet at Enersen fant utgangsdøra fra kjøkkenet ulåst da hun kom hjem den dagen tyveriet fant sted. Denne omstendigheten framstod ikke som vesentlig for Lindquists med hensyn til spørsmålet om tyvene var kommet seg inn ved innbrudd. Enersen hadde nemlig samtidig meddelt at hun var sikker på at alle utgangsdører var låst da hun drog hjemmefra denne dagen. Hennes beretning gjorde det derfor lite trolig at tyvene var kommet seg inn gjennom en ulåst dør. Hoveddøra lot seg ikke smekke igjen, og Enersen fortalte at den var låst da hun kom hjem. Dersom tyvene ikke hadde nøkkel og var kommet seg inn ved å begå innbrudd, var det på denne bakgrunn høyst ordinært at de hadde gått ut fra kjøkkenet. Det ekstraordinære hadde da vært at alt var låst. 

Ved vurderingen av om det er skjedd et innbrudd, legger lagmannsretten til grunn, slik forsikringsselskapet har anført, at slike svært sjelden finner sted uten å sette større merker etter seg enn dem som er påvist og anført av Lindquists. Det må også tas i betraktning at mange av og til glemmer å låse dører enda de har til hensikt å huske på det. I denne saken foreligger det imidlertid andre momenter som tyder på at det har funnet sted et innbrudd. 

Under ankeforhandlingen ble det lagt fram et udatert brev fra Lillian Enersen til Erna og Frank Lindquist. Det framgår imidlertid av brevets innhold at det er skrevet 10. april 1990. Dette er bekreftet av Enersen, og lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på den forklaring som både hun og ankemotpartene har gitt, nemlig at brevet ble skrevet av Lillian Enersen da hun reiste fra leiligheten noen dager før Lindquists kom tilbake fra ferie. Om hvordan tyveriet kan ha skjedd, er det skrevet dette i brevet: 

Vedrørende innbruddet 29. mars 90 (torsdag) i tidsrommet 0730-1715. 

Den ordinære inngangsdøra var låst og jeg låste meg inn kl 1715. Så straks at videoen var borte, samt Rico som jeg hadde lukket inn på kjøkkenet, gikk fri. 

Rico og jeg gikk en luftetur gjennom kjøkkenutgangen, og oppdaget at den sto ulåst. Jeg/vi brukte av og til den utgangen for korte lufteturer, men mener at ritualet for å få låst var sikkert. 

Min første tanke var at Ronny hadde vært innom, men mens jeg ventet på at han skulle komme (ca 1 1/2 t) gikk jeg rundt i leiligheten og så resultat av adferd som ikke kunne vært begått av Ronny. 

Da Ronny kom hjem litt senere, gikk vi sammen rundt og han kunne bekrefte merker i ytterdør, som ikke hadde vært der tidligere. Dessuten var øverste karm løs og sidekarmen ved låseanretningen ga etter ved trykk. 

Innholdet i brevet er bekreftet av Enersen under ankeforhandlingen. Brevet og hennes forklaring - både under ankeforhandlingen og overfor Haugen og Brandsnes fra forsikringsselskapet den 22 mai 1990 - gjør det lite trolig at hun har glemt å lukke alle vinduer eller låse noen av dørene. Det framstår dessuten som rent tilfeldig om tyvene skulle ha kommet seg inn gjennom en ulåst dør. Det er tatt så mange ting fra leiligheten at tyveriet synes å være planlagt. Det er nærliggende å tro at tyveriet er begått av noen som kjente til at ekteparet var på ferie. Det er da ikke sannsynlig at tyvene har basert seg på å finne en ulåst dør. Enersens brev og forklaring for lagmannsretten gir videre grunnlag for å anta at det hadde skjedd endringer med inngangsdøra i løpet av 29. mars 1990. Tatt i betraktning det tyveri som har funnet sted, er det nærliggende å knytte disse forandringer til at tyvene har klart å forsere døra uten nøkkel til tross for at den var låst. Det er for lagmannsretten demonstrert at dette er mulig med relativt enkle midler, selv om det er en sjelden kjent brukt framgangsmåte. 

Under ankeforhandlingen svarte Frank Linquist på spørsmål fra lagmannsretten om hvem som disponerte nøkkel til leilighetens hoveddør da tyveriet ble begått. Han svarte at han bare visste om to nøkler. Ekteparet hadde med seg den ene på ferie, og Enersen hadde fått låne den andre. Det hadde tidligere - da sønnen bodde hjemme - vært tre nøkler i bruk, men det ble svart at han sluttet å disponere nøkkel til leiligheten mer enn et halvt - muligens halvannet - år før tyveriet ble begått. 

Slik saken står for lagmannsretten, legges det til grunn at Linquists sønn ikke disponerte noen nøkkel til leiligheten da tyveriet ble begått. Det framstår som helt tilfeldig og usannsynlig om den bortkomne nøkkel er kommet tyvene i hende. 

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det er mer sannsynlig at tyvene har greid å åpne en låst inngangsdør enn at de er kommet inn på annen måte. Denne inntrengingen har ført til at øvre list delvis løsnet, slik at den ikke var på plass da døra ble åpnet av Enersen; og inntrengingen har ført til at venstre sidekarm etterpå var dårligere festet til veggen. Det må sies å være skjedd en slik beskadigelse av døra som må regnes som innbrudd, jf [[Rt-1987-744]]. 

Det er reist et fastsettelsessøksmål der det ikke har vært noen bevisførsel eller forhandlinger om tapets størrelse. Domskonklusjonen blir derfor utformet noe annerledes enn byretten har gjort, slik at det bare sies dom for at det ved skadebehandlingen skal legges til grunn at det er begått et innbrudd. 

Anken har vært forgjeves. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må forsikringsselskapet erstatte Lindquists omkostninger med anken. I samsvar med innsendt omkostningsoppgave fastsettes disse til kr 42298, hvorav kr 38000 i salær. Byrettens saksomkostningsavgjørelse blir å stadfeste, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Tyveri av gjenstander fra Erna og Frank Lindquists leilighet 29. mars 1990 skal erstattes som en skade begått ved innbrudd. 

2. Punkt 2 i byrettens dom stadfestes. 

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler UNI Storebrand 

Skadeforsikring AS 42.298 -førtitotusentohundreognittiåtte- kroner til Erna og Frank Lindquist i fellesskap innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]