Vis kilden til LB-1996-2929



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1996-12-10
|Publisert=
LB-1996-02929
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess
|Saksgang=
Oslo byrett Nr. 96-00588 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02929 K.
|Parter=
Kjærende part: Aasmund Østreng (Prosessfullmektig: H.r.advokat Christian Morten Haneborg). Kjæremotpart: Frode Gran (Prosessfullmektig: Advokat Ole Christian Høie).
|Forfatter=
Lagmann Ola Melheim. Lagdommer Erik Melander. Lagdommer Sissel Rydman Langseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174  Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181]
}}
     
Kjæremålet gjelder saksomkostninger. 

Ved stevning til Oslo byrett av 19 januar 1996 anla Aasmund Østreng søksmål mot Frode Gran med krav om betaling av kr 65125,84 med tillegg av renter. Byretten avsa 3 oktober 1996 dom i saken med slik domsslutning: 

1. Frode Gran dømmes til å betale til Aasmund Østreng kr 14616, - kronerfjortentusensekshundreogseksten - med tillegg av 12% rente fra 20.7.1995 til betaling skjer og 12% rente av kr 16402,- fra 20.7 - 14.11.1995. 

2. Aasmund Østreng dømmes ti å betale saksomkostninger til Frode Gran med kr 30000, -kronertrettitusen- med tillegg av 12% rente fra forkynnelse av denne dom og til betaling skjer. 

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. 

Aasmund Østreng har i rett tid påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til Borgarting lag mannsrett, og har i det vesentlige anført: 

Byretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse blant annet med at saksøkte i forliksrådet tilbød saksøkeren kr 10000 som endelig oppgjør. Det fremgår av dommen at saksøkeren har fått mer enn kr 10000, nemlig kr 14616 pluss visse renter. Avgjørelsen er således i strid med loven. Den må oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til fornyet behandling for byretten. 

Det faktiske forhold som retten har lagt til grunn for sin avgjørelse av saksomkostningene, er dessuten både galt og ufullstendig. Dette har kjæremålsretten adgang til å vurdere, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 388. 

I forliksrådet fremsatte Gran et tilbud, ikke på kr 10000, men på kr 19000, samtidig som reparasjonskravet på brøyteskjæret ble frafalt. Dette tilbudet ble ikke godtatt av Østreng, som på sin side fremsatte tilbud om å redusere sitt krav med ca kr 20000 til ca kr 60000 inklusive merverdiavgift. 

Det tilbud som ble fremsatt av Gran, var klarligvis basert på utkast til brev av 16 mai 1995, hvor Gran har beregnet Østrengs tilgodehavende til kr 19474. Brevet ble ikke sendt. Derimot sendte Gran noen dager etter forliksrådets behandling av saken, nemlig 14 november 1995, brev til Østreng med såkalt sluttoppgjør på kr 16402. Gran hadde da gjort fradrag også for reparasjon på brøyteskjæret med kr 2500 pluss merverdiavgift, det vil si kr 3095. Det faktiske forhold er således at Gran etter forliksrådsbehandlingen foretok en reduksjon i forhold til sitt tilbud og utbetalte det reduserte beløp. 

Dette viser at selv om det riktige faktiske forhold legges til grunn, ville ikke saksøkeren ha fått dekket det han ble tilkjent av retten ved å godta forlikstilbudet. 

Under hovedforhandlingen tok også dommeren opp spørsmålet om forlik, men Gran ønsket ikke da å gå inn på forliksforhandlinger. 

Slik saken ligger an etter byrettens bedømmelse av saken, synes det ikke å være grunnlag for å fravike hovedbestemmelsen i tvistemålsloven §174 i Grans favør. 

Det fremgår av dommen at hovedspørsmålet mellom partene var om det avtalte kontraktsvederlag på kr 45000 skulle halveres. Gran gjorde gjeldende at kontrakten var misligholdt og at det deretter var inngått en ny avtale om halvering. Han fikk imidlertid ikke medhold i noen av disse anførslene. Østreng fikk således medhold i hvoedspørsmålet, men fremsatte en del aksessoriske krav som ikke førte frem. 

Gran fikk på sin side ikke medhold i sine hovedinnsigelser og heller ikke i sitt krav på kr 13440 eksklusive merverdiavgift for assistanse til Østreng. I forhold til sin prinsipale påstand fikk Gran ikke medhold i fradrag på kr 27500 med tillegg av kr 13440, til sammen kr 40940 eksklusive merverdiavgift. 

Østreng på sin side vant i hovedspørsmålet, men fikk ikke medhold i sine aksessoriske krav, som utgjorde til sammen kr 18840 eksklusive merverdiavgift, samt et krav på håndmåking på kr 18300, hvor han bare fikk medhold med kr 2880. 

Det tilbud Østreng fremsatte i forliksrådet, ligger nær opp til det resultat som byretten kom frem til. Retten har nemlig eksklusive merverdiavgift lagt til grunn at Østreng skal ha kr 36402 pluss kr 11883, til sammen kr 48285, som tillagt 23% merverdiavgift utgjør kr 59390. 

Slik saken ligger an, synes det snarere å være grunnlag for å tilkjenne Østreng saksomkostninger i og med at han vant frem i hovedspørsmålet. 

Aasmund Østreng har nedlagt slik påstand: 

1. Oslo byretts dom i sak nr. 96-00588 A/18 av 3. oktober 1996, II, oppheves og hjemvises til fornyet behandling for Oslo byrett. 

2. Aasmund Østreng tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 

Frode Gran har i tilsvar tatt til motmæle mot kjæremålet, og har i det vesentlige anført: 

Det bestrides at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. 

For så vidt angår lovanvendelsen, vises til Schei l.c. bind I side 357-60. Det fremgår at §174 annet ledd gir retten en vidtgående adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd. Også andre forhold enn de som er spesielt nevnt kan gi grunnlag for unntak fra hovedregelen. §174 gir en betydelig grad av frihet ved omkostningsavgjørelsen, og den konkrete skjønnsutøvelse kan ikke overprøves gjennom kjæremål. Det er bare rettsanvendelsen som kan prøves. 

Retten kan legge vekt på hensyn som det ut fra en bred rimelighetsvurdering synes riktig å ta i betraktning. 

Det er korrekt at Gran under forliksrådets behandling fremsatte et forlikstilbud på kr 10000, som ble avslått av Østreng. Dette tilbud ble fremsatt så tidlig at saksomkostninger av stor betydning kunne ha vært spart for begge parter. Det bestrides at Gran i forliksrådet skal ha fremsatt et tilbud på kr 19000. 

Det beløp Oslo byrett tilkjente Østreng utgjør noe mer enn det fremsatte forlikstilbud. Det fremgår hos Schei l.c. side 359 at også forlikstilbud lavere enn det retten tilkjenner vil kunne tillegges betydning ved vurderingen etter §174 annet ledd. Det kan også tillegges vekt at en part har vist liten vilje til å medvirke til at forlik kan komme i stand, jf [[Rt-1974-1265]]. Det aksepteres som korrekt at Østreng i forliksrådet tilbød seg å redusere sitt krav fra ca kr 80000 med ca kr 20000. I byretten ble han altså tilkjent kr 14616. Merbeløpet utgjorde nesten i sin helhet aksessoriske krav som han overhodet ikke fikk gjennomslag for i byretten, samt visse fradrag som Gran ble tilkjent ved byrettsdommen. Oslo byrett har heller ikke vært i synderlig tvil ved avvisningen av disse uberettigede krav. 

For byretten nedla Østreng påstand om dom for kr 63515,44 med tillegg av renter. Han ble tilkjent kr 14616 med tillegg av renter. Det synes åpenbart at byretten har tillagt dette faktum betydelig vekt. Videre nedla Gran for byretten en subsidiær påstand om frifinnelse mot å betale kr 10722 pluss renter. Det var for stor avstand mellom partene til at forliksdrøftelser var synderlig aktuelle. 

Frode Gran har nedlagt slik påstand: 

1. Kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen avvises. 

2. Frode Gran tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 

Begge parter har inngitt ytterligere prosesskrifter i kjæremålssaken. I prosesskrift av 30 oktober 1996 har Aasmund Østreng fastholdt den fremstilling som er gitt i kjæremålserklæringen med hensyn til hvilke tilbud som ble fremsatt av Gran under forliksrådets behandling. Videre har han påpekt at den subsidiære påstand som Gran nå hevder å ha nedlagt i byretten, er i strid med den påstand som er gjengitt i byrettens dom. I dommen er påstanden angitt som prinsipalt frifinnelse, subsidiært frifinnelse mot å betale kr 1242 til Østreng. 

Han har videre vist til at byretten bare har begrunnet saksomkostningsavgjørelsen med at Gran tilbød Østreng kr 10000 som fullt oppgjør i forliksrådet, og at Østreng avslo tilbudet. Etter forliksrådets behandling har imidlertid Østreng fått utbetalt av Gran kr 16402 samt blitt tilkjent av retten kr 14616, til sammen kr 30018 pluss diverse renter. Det er i tilfelle dette beløpet som må sammenlignes med det fremsatte tilbud på kr 10000. Foretas bedømmelsen ut fra situasjonen da forliksrådet behandlet saken, burde retten ha lagt vekt på Østrengs tilbud om å redusere sitt samlede krav til kr 60000, som han i det vesentlige har oppnådd. Retten burde også ha tillagt vekt i Grans disfavør at han avslo forliksforhandlinger da rettens formann tok dette opp under hovedforhandlingen. 

I prosesskrift av 31 oktober 1996 har Frode Gran fastholdt at hans subsidiære påstand under hovedforhandlingen ble endret til å gjelde frifinnelse mot å betale kr 10722 med tillegg av renter. 

Han har videre påpekt at da han utbetalte kr 16402 til Østreng, ble Østrengs opprinnelige påstand redusert tilsvarende. 

Aasmund Østreng har senere inngitt prosesskrifter 5 november 1996 og 3 desember 1996. 

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det fremgår av rettsboken fra hovedforhandlingen i byretten at Frode Grans prosessfullmektig under prosedyren endret sin subsidiære påstand til å gjelde betaling av kr 10722 (renter er ikke nevnt i rettsboken). Gjengivelsen av Grans påstand i dommen er således uriktig. 

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er kjæremålsrettens kompetanse begrenset til å prøve om byrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven. Når - som her - saken er avgjort ved dom, er lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse med hensyn til avgjørelsen av de omtvistede krav. Lagmannsretten kan imidlertid prøve bevisbedømmelsen for så vidt gjelder spørsmål som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen. Videre kan lagmannsretten prøve byrettens saksbehandling. 

Byrettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen lyder i sin helhet: 

Saksomkostninger. 

Saken er delvis vunnet, delvis tapt og tvistemålsloven §174 får anvendelse. 

Det er opplyst at saksøkte i forliksrådet tilbød saksøkeren kr 10000,- som endelig oppgjør. 

Under henvisning til tvistemålsloven §174 annet ledd finner retten derfor at Østreng må betale brorparten av saksøktes omkostninger. Advokat Høie har lagt fram omkostningsoppgave på kr 40900,-. 

Av nevnte beløp dømmes Østreng til å betale kr 30000,-. 

Byretten har lagt avgjørende vekt på at Østreng har avslått Grans forlikstilbud. Derimot kan det ikke ses at byretten har vurdert betydningen av at Gran samtidig avslo Østrengs forlikstilbud om å redusere kravet fra kr 80000 til kr 60000. Ifølge Østreng ville Grans aksept av forlikstilbudet ha gitt Østreng ubetydelig mindre enn det han har fått ved byrettens dom og Grans utbetaling etter at forlikstilbudet ble avslått. Byretten har formodentlig ikke kjent til Østrengs forlikstilbud. Objektivt sett er det likevel en saksbehandlingsfeil at dette ikke er vurdert. Byretten kan heller ikke ses å ha vurdert betydningen for omkostningsspørsmålet av at Gran utbetalte Østreng kr 16402 etter at Østreng avslo Grans forlikstilbud. For lagmannsrettens avgjørelse er det ikke nødvendig å ta stilling til om Grans forlikstilbud gikk ut på betaling av kr 10000 eller kr 19000. 

Etter dette må byrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til byretten til ny behandling. 

Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt II, oppheves. Saken hjemvises til byretten til ny behandling. 

2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den avgjørelse som avslutter saken. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]