Vis kilden til LB-1998-1751



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1998-06-26
|Publisert=
LB-1998-01751
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arbeidsrett
|Saksgang=
Oslo byrett Nr. 98-02634 A/69 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01751 K/04.
|Parter=
Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Helmer Storeng). Kjæremotpart: Aftenposten AS (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Reidar Ødegård).
|Forfatter=
Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Sverre Mitsem. Lagdommer Magne Spilde
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§66  Arbeidsmiljøloven (1977) §66], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179  Tvistemålsloven (1915) §179], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 §61]
}}
     
Saken gjelder spørsmål om arbeidstakers rett til å stå i stilling etter meddelt avskjed. 

A, som er født i 1943, har i ca 40 år arbeidet i Aftenposten, de siste år som sjefinspektør i distribusjonsavdelingen. Ved Aftenpostens brev av 16 februar 1998 ble han meddelt avskjed. Avgjørelsen var grunngitt med at A, i følge avisen, uten gyldig grunn hadde vært fraværende i uke 4 (19-25 januar) i 1998, samt den 16 februar 1998. Forhandlingsmøter 5 og 18 mars 1998 førte ikke til noen avklaring. 

Ved stevning av 19 mars 1998 til Oslo byrett reiste A sak mot Aftenposten AS med påstand om at avskjeden kjennes ugyldig og med tilkjennelse av erstatning. Samtidig ble fremmet begjæring i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr 3 om at A gis rett til å stå i stillingen under behandlingen av tvisten. Oslo byrett avsa den 14 april 1998 kjennelse med slik slutning: 

As begjæring om rett til å stå i stillingen under behandling av saken vedrørende avskjedens gyldighet, tas ikke til følge. 

Om sakens nærmere enkeltheter vises forøvrig til byrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor. 

A har påkjært kjennelsen på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og han har i det vesentlige anført: 

Partene er uenige om omstendighetene vedrørende de påståtte ulovlige fravær. A hevder at han rettmessig avviklet ferie i uke 4, uten at dette forstyrret den daglige drift eller belastet avdelingen. Forutsatt at avdelingen ikke ble utsatt for ekstrabelastning, har det vært vanlig å avvikle ferie etter den enkeltes behov. Ferieavviklingen hadde sammenheng med at hans ektefelle fikk psykisk sammenbrudd søndag 18 januar. Lege ble tilkalt og ektefellen ble sykmeldt. A tok hendelsen meget hardt. I samme periode var hans mor, som var pleiepasient ved et sykehjem, svært syk. Moren døde 7 februar 1998. I denne fasen konsentrerte han hele sin oppmerksomhet om sine nærmeste, men han ønsket ikke at ektefellens sammenbrudd skulle gjøres kjent for avisen. A mener han ringte den 19 januar til sin overordnede, B, og fortalte at han ville bli fraværende fordi han avviklet ferie. A ble selv sykmeldt 26-28 januar 1998. 

Om morgenen den 16 februar 1998 fikk han problemer med bilen. Dette meddelte han B pr telefon, og han fortalte samtidig at han ville bli noe forsinket. Ved ankomst ringte han fra resepsjonen til B og fortalte at han følte seg syk, og at han ville reise hjem. Samme dag ringte han bedriftshelsetjenesten, men uten å få kontakt. Neste dag møtte han ved helsetjenesten og fikk time hos legen den 18 og ble sykmeldt fra og med 17 januar 1998. Senere har han vært sammenhengende sykmeldt med lammelser i høyre hånd, men uten at sikker diagnose er stilt. For tiden går han til behandling ved Folloklinikken. 

A har fortalt sin prosessfullmektig om alkoholproblemer. Fra Aftenpostens side har vært benektet at noe slikt har vært trukket inn i saken. Ettersom forholdet er omtalt i avisens tilsvar til byretten, anføres at alkoholproblemer reelt fremtrer som en del av avskjedsgrunnlaget. Dette svekker avskjedens rettmessighet. 

Med bakgrunn i de fremlagte opplysninger, anføres at byretten tar feil når den legger til grunn at det er sannsynlig at avskjeden er rettmessig. Byretten har forøvrig lagt til grunn en for streng fortolkning av arbeidsmiljøloven §66 nr 3. Det sentrale temaet i henhold til lovforarbeidene er om avskjeden synes tvilsom, og det samtidig antas å være til vesentlig ulempe for arbeidstaker at han må fratre stillingen under rettens behandling. Begge kriterier er oppfylt ettersom As alder og tilsettingstid kommer inn som viktige momenter. Det har ikke vært mulig å beramme hovedforhandlingen før i februar 1999. Dette gjør situasjonen ekstra vanskelig. 

Rettspraksis viser at det skal mer alvorlige forhold til før det er rettmessig grunnlag for avskjed. Det er vist til en dom avsagt av Borgarting lagmannsrett den 5 januar 1996. 

Den kjærende part har nedlagt slik påstand: 

A gis rett til å bli i stillingen under behandling av tvisten. Avgjørelse vedrørende saksomkostningsspørsmålet utstår til behandling av hovedsaken. 

Aftenposten AS har i hovedsak gjort det gjeldende: 

For gjeninntredelse må arbeidstaker sannsynliggjøre at avskjeden er tvilsom. 

Både stevningen og kjæremålet inneholder påviselige feil/uriktigheter med hensyn til faktum. Dette styrker ikke As troverdighet. På en rekke punkter er han ikke i stand til å belegge utsagn med annet enn påstander. 

Byrettens forståelse av rimelighetsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven §66 nr 3, jf nr 4, er ikke uriktig. A ble i første omgang gitt tilbud som tilsvarer lønn i 6 måneder. Senere er han tilbudt ytterligere lønn tilsvarende omlag 4 måneder. 

Avvikling av ferie skal avtales med arbeidsgiveren. A varslet ikke ferie i uke 4. Etter først å ha fremholdt at det dreide seg om sykdomsfravær, forsvarte han fraværet ved å hevde at det var ferieavvikling. Det er videre ikke riktig at A var ajour slik at hans fravær ikke ville gå ut over kollegaer. 

Det fastholdes at As eventuelle alkoholproblemer ikke har vært en del av begrunnelsen for avskjeden. Avskjed er gitt fordi avisen fikk uriktige/manglende underretninger om fravær, og med såpass mange innslag av usannheter og manglende oppfølgning av pålegg at det svekker tillitten til arbeidstakeren. Det er tale om massiv tillitssvikt fra As side. Avskjeden er derfor berettiget. Uansett har A ikke sannsynliggjort at avskjeden er tvilsom eller uberettiget. For øvrig er A sikret økonomisk fram til tidspunktet da hovedtvisten bør kunne avgjøres. 

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: 

Byrettens kjennelse i gjeninntredelsesspørsmålet stadfestes. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten kan i det alt vesentlig også slutte seg til byrettens nærmere begrunnelse. Lagmannsretten ser forøvrig slik på saken: 

Etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 kan arbeidstaker avskjediges dersom han har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Som hovedregel har arbeidstaker ikke rett til å bli stående i stillingen under behandling av tvist om avskjedens rettmessighet. Retten kan imidlertidig treffe annen bestemmelse ved kjennelse, jf §66 nr 3. Etter forarbeidene vil det være aktuelt å imøtekomme arbeidstakerens krav om å få bli stående i stillingen "hvor grunnlaget for avskjedigelsen synes tvilsomt, og det samtidig antas å være til vesentlig ulempe for arbeidstakeren at han må fratre stillingen under rettens behandling". Det er opp til arbeidstaker å sannsynliggjøre at det er grunnlag for å fravike lovens hovedregel, jf [[Rt-1986-1429]]. Aftenpostens avskjed av A kan ikke oppfattes som noe bevisst forsøk fra avisens side på å komme utenom de strengere regler ved oppsigelse etter §61 nr 4. Dersom hendelsesforløpet er som angitt av avisen, antar lagmannsretten at det på bakgrunn av de gitte omstendigheter, herunder advarselen av 30 januar 1998, var saklig og tilstrekkelig grunnlag for avskjed. A har imidlertid gitt en forklaring som på flere vesentlige punkter avviker fra avisens. 

Det skriftlige materialet som så langt foreligger gir ikke holdepunkter for å trekke sikre slutninger om hvilken partsversjon som ligger nærmest opp til det faktiske hendelsesforløp. I denne sammenheng vil dette gå ut over arbeidstakeren som i tilfelle må sannsynliggjøre at det er grunnlag for å la ham bli stående i stillingen. Lagmannsretten er forøvrig enig med avisen i at det kan stilles spørsmål ved enkelte deler av As forklaring. Det synes for eksempel påfallende at han skal ha vært i avisresepsjonen om morgenen/formiddagen den 16 februar 1998 og gitt beskjed om sykdom uten at dette er blitt registrert på en eller annen måte. Lagmannsretten vil med dette ikke foregripe utfallet av bevisvurderingen under den kommende hovedforhandling, og er åpen for at bildet kan fortone seg annerledes etter en bredere, muntlig bevisføring. 

Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. 

Saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd, 3. punktum. Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Byrettens kjennelse stadfestes. 

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]