Vis kilden til LB-1998-2490



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
1999-04-16
|Publisert=
LB-1998-02490
|Sammendrag=

|Stikkord=
Erstatningsrett, Nakkeslengskade, Årsakssammenheng
|Saksgang=
Oslo byrett Nr. 96-7800 A/55 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02490 A/03.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Inge Ambjørndalen). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Rune Njøs Jacobsen).
|Forfatter=
Lagdommer Dag A Minsaas, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Byfogd Hilde Kollbær Strømme
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180]
}}
   
A har vært utsatt for flere trafikkuhell. De to siste skjedde henholdsvis 11 november 1988 og 25 august 1990. Saken gjelder hennes krav om erstatning for skader hun hevder å være påført ved uhellet i 1988. 

A er født xx.xx.1962. Den 11 november 1988 kjørte hun en 13 år gammel Volvo personbil i Griffenfeldtsgate. I krysset Griffenfeldtsgt/Uelandsgate slapp hun frem en buss, som egentlig hadde vikeplikt for henne. Hun kjørte deretter frem og ble truffet av en personbil av merket Fiat Regata 100 S som kom like bak bussen og som ikke overholdt vikeplikten. Denne bilen var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS. A er usikker på om sikkerhetsselen var i bruk. Hennes bil ble truffet i venstre forskjerm med ganske stor kraft. Hun fikk en sidesleng, men tror selv ikke at hun støtte mot bilens interiør. Farten i kollisjonsøyeblikket var antagelig mellom 30 - 40 km/t, og sammenstøtet var såpass kraftig at hennes bil senere ble kondemnert fordi den hadde fått en skjevhet i rammen. Motpartens bil ble påført skader for ca kr 40.000. 

Umiddelbart etter kollisjonen følte hun seg fortumlet og skjelven, men dette gikk over. Hun arbeidet som rengjøringsassistent på Ullevål sykehus, og gikk på jobb som vanlig første ordinære arbeidsdag etter kollisjonen. Hun hadde det strevsomt både privat og arbeidsmessig på denne tiden. Privat flyttet hun inn i en ny leilighet og var barnevakt for en venninne. På jobb var det ekstra travelt i forbindelse med boning av gulv, ekstra julerenhold mv. Hun følte seg «sliten» i nakken, og dette var en følelse hun var uvant med. Hun hadde tidligere hverken vært sykemeldt eller hatt behov for fysioterapi for muskel eller skjelettplager. Lege oppsøkte hun ikke før i slutten av januar 1989, og i legejournalen er årsaken til legebesøket oppgitt til: «Ktr pga anemi Crash i Des. cervicobrach. Henv Rtg columna tot. evt. fysioterapi. sm 30/1-11/2 evt lengre sm - Whiplash ?.» 

Som det fremgår av epikrisen, ble hun sykemeldt fra og med 30 januar 1989. Hun kom etter dette ikke i ordinært arbeid igjen hos sin arbeidsgiver Ullevål sykehus. Det ble en kort periode på ca tre måneder forsøkt med arbeidstrening i laboratorium, men dette var ikke vellykket da det førte til økt hodepine. Hun var sammenhengende sykemeldt i ett år, og gikk deretter over på attføring. Det ble anbefalt at hun ble tilstått 50% uførepensjon med virkning fra 1 januar 1990. 16 november 1994 traff Fylkeskontoret vedtak om å innvilge 50% uføretrygd, i samsvar med trygdekontorets anbefaling. 

Fra august 1993 fikk A arbeid i halv stilling som assistent i St Hanshaugen Ullevål bydelsforvaltnings seksåringstilbud. I august 1996 påbegynte hun studier ved Høyskolen i Telemark med sikte på å bli formingslærer. 

A tilskriver sin medisinske tilstand den skade som oppsto ved påkjørselen 11 november 1988. Hun mener at det i alle fall ikke er funnet noen annen tilfredsstillende fysiologisk forklaring på hennes nåværende tilstand. I forbindelse med søknad om uførepensjon avga spesialist i nevrologi Svein Bøyesen en legeerklæring hvorfra det siteres: 

«Utfra den skademekanisme som pasienten har vært utsatt for ved de to ulykker i form av nakke-distorsjon, anses hennes reduserte funksjon som medisinsk begrunnet idet hennes symptomer og de sparsomme objektive funn faller innenfor rammen av det en til stadighet registerer in(n)enfor denne skadegruppe.» 

A har krevet erstatning av skadevolders forsikringsselskap. I forbindelse med utredning av saken er det innhentet flere spesialisterklæringer. Spesialistene har ikke kunnet enes om hva som er årsaken til det symptombilde A frembyr. Etter avtale mellom partene ble saken forelagt for Den norske legeforenings tvistenemd for nakkeskader. Nemda konkluderte slik: 

«A født xx.xx.62 var 11.11.88 utsatt for en trafikkulykke. Nemda mener at på bakgrunn av de foreliggende opplysninger er det lite sannsynlig at det er sammenheng mellom ulykken og hennes senere plager.» 

Storebrand Skadeforsikring AS fant etter dette at det ikke var grunnlag for å utbetale erstatning, ut over kr 20 000 som allerede var utbetalt a konto. Ved stevning datert 2 oktober 1996 reiste A sak ved Oslo byrett. Dom ble avsagt 20 april 1998. Dommen har slik slutning: 

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes. 

2. Saksomkostninger idømmes ikke. 

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 24 - 26 mars 1999. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken fremstår i det alt vesentlige i samme skikkelse for lagmannsretten som den gjorde for byretten. 

Den ankende part, A, har for lagmannsretten anført: 

Umiddelbart etter kollisjonen den 11 november 1988 fikk hun en følelse av å være «bedøvet» i nakken. Denne følelsen forsvant, men først etter at hun hadde begynt med behandlinger hos fysioterapeut. I tillegg hadde hun en følelse av å være konstant sliten, og hun ble trett i armene av å holde dem over hodet når hun vasket håret. Hun oppsøkte imidlertid ikke lege, og antok i første omgang at det var arbeidssituasjonen, som var ekstra slitsom i forbindelse med julerengjøring med gulvboning etc, som var årsak til plagene. Privat var dette også en travel tid, med flytting og barnepass for en venninne. Nakkesmertene tiltok imidlertid ut over i januar 1989, selv om hun da hadde anledning til å ta det litt mer med ro. Etter en frihelg reagerte hun over at hun ikke var blitt bedre, og oppsøkte sin primærlege. 30 januar 1989 ble hun sykemeldt. Etter en tid begynte hun med fysioterapi. Hun ble noe bedre av dette, men ble aldri helt symptomfri. Hun var sykemeldt i ca ett år, og gikk deretter over på attføring med arbeidstrening. Hun har gjennomført to års skolegang og ble sommeren 1996 ansatt som skoleassistent i Oslo kommune i 50% stilling. 

Ansvarsspørsmålet er ikke omstridt, idet Storebrand Skadeforsikring AS har påtatt seg ansvar og har utbetalt erstatning for hennes kondemnerte bil. Forsikringsselskapet hevder imidlertid at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og A plager. 

Dette bestrides. Både Den norske Lægeforenings tvistenemnd for nakkeskader og den rettsoppnevnte sakkyndige har tatt feil når det konkluderes med at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom påkjørselen og hennes plager. Påkjørselen var meget kraftig, og det er ikke tvilsomt at sammenstøtet var så kraftig at det hadde en skadeevne ut over det normale. Bilene traff hverandre i fronten på venstre side. Hun vet ikke sikkert om hun hadde sikkerhetsselen festet, og pga hennes høyde var nakkestøtten ikke justert for å passe til henne. Hun støtte antagelig likevel ikke mot noen del av bilens interiør, men fikk en kraftig sideveis sleng av overkropp og hode. Til dr Mogstad har hun beskrevet at hun «var i lufta og ble vridd på tur fremover. Så bakover.» De skader hun senere har fått påvist, er typiske for nakkeslengsskader. Det vises i den forbindelse til uttalelser fra spesialist i nevrokirurgi Svein Bøyesen, lege Ole Georg Aas og spesialist i nevrologi Lars Bakke. Forskning har vist at sjansen for å bli skadet varierer etter hvilken type bil man kjører. Hennes bil, en Volvo 242, er tung og stiv, hvilket gjør at en større del av energien som utløses ved en kollisjon, overføres til passasjerene. Kvinner er også mer utsatt for å bli skadet enn menn pga spinklere kroppsbygning med mindre muskelmasse. Det retten må spørre seg, er hva som ville ha skjedd hvis man tenker ulykken borte. Det kan da ikke være tvilsomt at A fremdeles ville ha vært i inntektsgivende arbeid. Før ulykken var hun en frisk, livsglad person på 26 år i fullt arbeid. Hun hadde aldri vært sykemeldt for muskel eller skjelettplager. Hun var ganske veltrent og sterk. Etter ulykken har hun blitt forandret. Hun har større humørsvingninger, er mer innesluttet og blir fort sliten og ukonsentrert. 

Når det medisinske bildet skal vurderes, må det legges til grunn at hun har forklart, bl a til sin faste lege og til fysioterapeut Trommald, at plagene oppsto umiddelbart i forbindelse med ulykken. Det samme har hun forklart til fysioterapeut Kristiansen. Alle disse har hun snakket med i løpet av 1989, og dokumentasjonen gjelder de 2 1/2 første månedene etter ulykken. Hennes venninne har bekreftet at hun ble svært forandret umiddelbart etter ulykken. Hun selv har forklart at hun måtte slutte på et datakurs som hun hadde betalt for, fordi hun ikke orket å fortsette. I 1990 gjentok hun at plagene oppsto i forbindelse med ulykken til de forskjellige fagpersoner hun var i kontakt med i utrednings- eller behandlingsøyemed. Det kan etter dette ikke være tvil om at kravet til akuttsymptomer må være oppfyllt. Dr Bøyesens erklæringer har ødelagt mye i saken. Han har imidlertid forklart at han ikke så det som viktig å beskrive akuttsymptomer på denne tiden, før Quebec Task Force ble publisert. Det er dessuten en rekke andre faktafeil i hans erklæringer. 

Dr Holtedahl hevder at det ikke forelå akuttsymptomer etter ulykken, og når disse mangler gir begrepet brosymptomer ingen mening. Dette stemmer ikke, jf beskrivelsen ovenfor. At hun hadde brosymptomer kan det ikke være tvil om. Hun hadde over 100 fysioterapibehandlinger over en treårsperiode, hun kom aldri i arbeid etter den første sykemeldingen. Hun forteller selv om konstante plager, og dette er også beskrevet av de forskjellige sakkyndige som har undersøkt henne opp gjennom årene. At hun ikke gikk hyppig til lege kan ikke tillegges vekt. Hun har selv forklart at hun hun ble behandlet av sin fysioterapeut. 

De plagene som er beskrevet, er helt typiske for nakkeslengskader. De består av nakkeplager, hodepine, nedsatt hukommelse og slitenhet. At hun hadde disse symptomene bekreftes av dr Bøyesen. Hun har dessuten en helt typisk skade som vises på røntgenbilder, nemlig mangel på krumming av nakken. Dr Holck bekreftet i retten at nakken var utrettet på røntgenbilder tatt i 1989, 1990 og 1995. Dr Bakke var enig i dette, og tilstanden er beskrevet av Bøyesen, Aas og Trommald i de skriftlige erklæringer som er vedlagt saksdokumentene. 

Plagene sitter på venstre side. Dette er helt typisk når man blir truffet på skrå. Begge sider av nakken blir ikke likt belastet, og risikoen for plager på den ene siden øker som en følge av dette. Professor Holck konstaterte en kalkavsetning rundt virvel C6. Dette tolket han som et tegn på at virvelen hadde vært utsatt for en skade, fordi kalkavsetning som følge av belastningslidelse ikke oppstår hos unge personer. Det faktum at A ikke ble bedre etter en sykemeldingsperiode trekker i samme retning. Hadde det vært tale om en belastningslidelse ville hun med stor sannsynlighet blitt bedre etter en periode uten arbeidsbelastning. Det er helt uvanlig at første sykemelding for en belastningslidelse går over til 100% uførhet. 

Forsikringselskapet har anført at det foreligger alternative årsaksfaktorer, og at A ville ha vært like dårlig selv om ulykken ikke hadde inntruffet. Selskapet utelukker trafikkulykken som en nødvendig betingelse, og hevder at belastningslidelser fra skjelett og muskelapparatet er den mest sannsynlige årsak til uførheten. Det er vist til Ullensakerundersøkelsen som har påvist at svært mange kvinner har skjelett- og muskellidelser, både av kronisk og av mer sporadisk art. Dette bestrides. Skal en sammenligning med resultatene fra Ullensakerundersøkelsen ha noen relevans, må man vite uføresituasjonen for dem som var med i undersøkelsen, både hvor mange det dreide seg om og hvor brått arbeidsuførheten inntrådte. 

Det finnes heller ikke holdepunkter for å hevde at A' uførhet kan skyldes psykosomatiske årsaker. A virker psykisk helt upåfallende. Samtlige spesialister som har uttalt seg er enige i dette, med unntak av dr Mogstad. 

Skulle lagmannsretten komme til at overtidsarbeid og stress i forbindelse med julen har vært medvirkende årsaker til A uførhet, er ulykken uansett den ansvarsbærende faktor. Det er ikke tvilsomt at det var denne som utløste plagene. Det vises til Nils Nygaard, Skade og ansvar side 334. 

Det må etter dette konstateres at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at ulykken i 1988 er årsak til skadene, jf [[Rt-1992-64]]. Skulle lagmannsretten komme til at det kan være flere alternative årsaker til skadene, må retten velge det alternativ som er mer sannsynlig som årsak enn de øvrige alternativer til sammen, jf Peter Lødup, Erstatningsrett side 279. 

Det må videre konkluderes med at A har krav på å få erstattet det økonomiske tapet hun har lidt som følge av ulykken. Når det gjelder erstatningens størrelse, er partene enige om å legge den erstatningsberegning som er utarbeidet av ankemotpartens advokat til grunn. Den blir som følger: 

Beløp Renter Sum 

Påførte utgifter iflg avtale 16.000 + 27.000 43.000 43.000 

Påført inntektstap 88-98 542 612 165 853 708 465 

Fremtidig inntektstap 99 - 366 072 366 072 

Skatteulempe 99 - 23 395 23 395 

Sum erstatningsposter 975 079 165 853 1 140 932 

Rentejustering påført inntektstafødt xx.xx.586 11 118 11 118 

Rentejustering fremtidige poster 389 467 3 248 

Samlet erstatning født xx.xx.99 1 155 298 

Fra det samlede erstatningsbeløp skal det trekkes kr 20.000, som er utbetalt a konto. 

Det ble nedlagt slik påstand: 

1. A tilkjennes erstatning for lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter personskaden antas å påføre henne i fremtiden, tillagt renter, oppad begrenset etter rettens skjønn. 

2. A tilkjennes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett. 

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten anført: 

Storebrand Skadeforsikring AS bestrider ikke at A har smerter og plager, men disse plagene kan ikke tilbakeføres til ulykken i november 1988. Tvisten dreier seg i realiteten om det foreligger årsakssammenheng mellom plagene og ulykken, noe selskapet mener at det ikke gjør. 

Skal det foreligge årsakssammenheng mellom ulykken og hennes plager, må fire kumulative vilkår være oppfylt, jf [[Rt-1998-1565]]. Det må for det første foreligge et adekvat traume. Dette vilkår er oppfylt i saken. Det bestrides ikke at de mekaniske kreftene som var i aksjon ved ulykken var tilstrekkelige til å ha skadeevne. 

De øvrige tre vilkår er imidlertid ikke oppfylt. Det bestrides at A hadde akuttsymptomer av en slik karakter at de oppfyller de kriterier man opererer med på dette felt. Det vises til de opplysninger hun ga i skjemaet «Skademelding - motorvogn» etter trafikkuhellet. I rubrikk 3 «Personskade» er det avkrysset «nei». Det er videre på det rene at hun først oppsøkte lege ca 2 1/2 måned etter kollisjonen. Symptomene etter en nakkeslengskade viser seg gjerne i løpet av de første 72 timer etter ulykken. Det vises til «The Quebec Task Force on Whiplash-Associated Disorers» (WAD), utarbeidet av en internasjonal ekspertgruppe. I forbindelse med utredningen hos dr Mogstad høsten 1990 fylte A ut en rekke skjemaer. På ett av dem skrev hun f eks «Jeg var ganske skjelven etter ulykken, for det smalt ganske bra, men jeg merket ikke noe i nakken da». Av hennes egne uttalelser i den første utredningsfasen må det kunne trekkes den konklusjon at det var i forbindelse med julerengjøringen, ca 3 uker etter kollisjonen, at hun fikk vondt i nakken. Senere har hun forklart seg noe anderledes. De opplysninger hun kom med nærmest i tid til hendelsen må imidlertid tillegges størst vekt. 

Det tredje element som må være oppfylt, er at det må foreligge brosymptomer, dvs smerter eller lignende mellom den akutte og den mer kroniske fase. Det må med andre ord ikke foreligge symptomfrie intervaller. I denne saken forelå det ingen nevneverdige akuttsymptomer, og da kan man i det hele tatt ikke tale om brosymptomer. 

For det fjerde må andre årsaker til smertene kunne utelukkes. Det er på det rene at smerter og plager fra nakke og skuldre er et meget utbredt fenomen i befolkningen. A hadde ikke vært borte fra sitt arbeid for slike plager tidligere. Hun forbandt imidlertid selv plagene med stort arbeidspress, både privat og i jobb. Hun flyttet fra en leilighet til en annen bare to - tre dager etter bilulykken, og hun arbeidet mye overtid i forbindelse med julerengjøring på Ullevål sykehus. Hun hadde arbeidet i et belastende yrke som rengjøringsassistent i ca 5 år, og det er derfor svært sannsynlig at hun hadde rett når hun selv antok at plagene kom av økt arbeidsbelastning. 

Gjennomgangen viser at tre av fire grunnvilkår ikke er tilfredsstilt i saken. Det vises videre til at både dr Mogstad, dr Holtedahl og Den norske lægeforenings tvistenemd for nakkeskader har kommet til at det ikke er ført bevis for at det er årsakssammenheng mellom plagene og bilulykken. 

Storebrand Skadeforsikring AS slutter seg etter dette til Tvistenemndas konklusjon om at det er «lite sannsynlig» at det er noen sammenheng mellom ulykken 11 november 1988 og A nåværende helseplager. Da foreligger det heller intet grunnlag for å kreve erstatning. 

Subsidiært anføres det at hvis lagmannsretten skulle komme til at erstatningsplikt foreligger, må retten også ta standpunkt til hvor stor del av hennes ervervsmessige uførhet som kan tilskrives ulykken. Storebrand Skadeforsikring AS vil hevde at kun en liten del skyldes plager etter ulykken, og at funksjonsnedsettelsen som skyldes denne er så ubetydelig i det samlede bilde at man må se bort fra den. Det vises i den forbindelse til dr. Bakke, som anslo at den erversmessige uførhet som kunne henføres til ulykken, var 5%. En så liten del kan ikke utløse erstatningsplikt. 

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at en betydelig del av ervervsuførheten kan tilbakeføres til ulykken, er partene enige om erstatningsberegningen. 

Det ble nedlagt slik påstand: 

1. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder pkt. 1 i domsslutningen. 

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. 

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke: 

Såkalt «whiplash» er ikke utrykk for en inntrådt skade, men for en skademekanisme. Det er dokumentert at skader kan oppstå såvel ved påkjørsel bakfra som ved front- og sidekollisjoner. 

Symptomene er ofte smerter i nakkeregionen og/eller hodesmerter pga overstrekking av nakkens strukturer. Overstrekkingen kan føre til bløtdelsskader og til mer alvorlige og invalidiserende skader. Både årsaksforhold, behandling og konsekvenser er omdiskutert, og den forskningsbaserte viten er begrenset. Man er ennå ikke fullt klar over hva det egentlig er som skjer med nakkens strukturer, og hva som gjør at de fleste kun får forbigående plager, mens andre blir mer eller mindre invalidisert. I løpet av de senere år har det imidlertid skjedd en betydelig medisinsk-faglig avklaring av viktige sider ved nakkeslengprobematikken. Det vises spesielt til rapporten «Quebec Task Force». For å sikre mest mulig ensartede avgjørelser av denne type saker, er det av vesentlig betydning at man i hvert enkelt tilfelle anvender akseptert medisinsk viten. Det vises til [[Rt-1998-1565]], særlig s 1571: «Vi er her på et område hvor det kanskje er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang m v så langt mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten.» 

I forbindelse med at det var fremsatt krav om erstatning etter ulykken 11 november 1988, ble A undersøkt og medisinsk vurdert av overlege Mogstad, spesialist i psykosomatisk medisin/psykiatri. Som et ledd i den medisinske utredningen henviste han henne til spesialist i nevrologi Knut Nestvold. Nestvold fant at det forelå normal nevrologisk status, og at hun bortsett fra de angitte subjektive symptomer, som besto i knaking og stivhet i nakken av og til og hodesmerter i arbeidssituasjoner, ikke hadde noe åpenbart nevrologisk sequele etter tidligere skader. 

28 november 1990 avga overlege Mogstad sin erklæring. Innledningsvis pekte han på at A var i fullt arbeid i november, desember og januar før hun oppsøkte lege og ble sykemeldt 30 januar 1989. Etter behandling av fysioterapeut hadde hun ikke kommet i arbeid, men var blitt tilkjent attføringspenger. Han anså forløpet så langt påfallende sterkt invalidiserende, sett på bakgrunn av de meget sparsomme eller manglende skadefunn. Han konkluderte slik: 

«Saklig er det medisinsk ikke mulig å relatere klientens nåværende invaliditet og uførhet til angjeldende ulykke med rimelig sannsynlighet. 

Som tidligere nevnt, er det grunn til å fatte tillit til validiteten av det medisinske materiale som foreligger som premisser for min vurdering. Det er god konsistens på tvers av de spesialiserte disipliner som har vært engasjert i utredningen. Personlighetsfunksjon, mestringsmønster, psykososial situasjon og «sosiale» funksjonsforstyrrelser faller også godt på plass i helhetsvurderingen. 

Det kan neppe sannsynliggjøres at de langvarige forstyrrelser A nå har, er betinget i en eller flere trafikkulykker som årsaksfaktorer av betydning. Derimot er det tydelig at en rekke andre livsforhold spiller stor rolle for den noe krisepregede utviklingsfase klienten nå gjennomgår. 

V: INVALIDITETSANSETTELSE 

.......... 

2) Skadebetinget varig medisinsk invaliditet: 0% 

.......... 

4) Skadebetinget varig ervervsmessig invaliditet: 0% 

........... 

Angjeldende ulykke kan altså ikke belastes ansvaret for klientens psykiske, fysiske eller sosiale problemer, ....». 

Overlege Svein Bøyesen avga to spesialisterklæringer henholdsvis 14 september 1991 og 31 mars 1993. Når det gjaldt objektive funn, ble det påpekt at den vanlige krumning i nakken - lordosen - var borte, og det var en lett bakoverbue - kyfose - i området mellom den 4 og 5 halsvirvel. Denne delen hang også igjen ved fleksjon, mens ekstensjonen og sidebevegelse var uten anmerkning. Videre ble venstre skulder holdt noe lavere enn høyre. A var også noe palpasjonsøm i området. Forøvrig ble det ikke påvist noe patologisk. Det siteres fra erklæringen av 14 september 1991: 

«De sparsomme objektive funn taler på ingen måte mot det reelle i pasientens symptomatologi idet dette er forhold som man til stadighet registrerer ved tilsvarende skade som pasienten har vært utsatt for. Skaden i nakken sitter i leddkapsler, leddbånd og støttevev og lar seg vanskelig påvise ved røntgen eller CT. De symptomer som man kan registrere på det mentale og emosjonelle plan hos andre pasienter, men som hos denne pasienten er lite uttalt, lokalisererer seg til panne/tinninglapp og hjernestammen. 

En anser det som meget sannsynlig at pasientens symptomer er relatert til de to trafikkulykker, og den skadebetingede medisinske invaliditet vurderes etter de retningslinjer som er utarabeidet i 1991 i regi av den norske legeforening til 20% hvorav 15% skyldes den første skade 11.11.88 og 5% skaden i oktober -90. Den medisinske invaliditet anses varig. 

Vurderingen av den yrkesmessige invaliditet er noe vanskeligere idet pasienten ikke har kunnet fortsette som sykepleier fra januar -90, og den yrkesmessige skadebetingede invaliditet må derfor vurderes til 100%. Hva angår den erhvervsmessige imidlertid, er pasienten for tiden i attførings regi, og den vurderes pr. idag til 30% med eventuell revisjon om et år.» 

Spesialisterklæringen av 31 mars 1993 opprettholdt konklusjonen og prosentangivelsene av medisinsk og ervervsmessig invaliditet. 

Lege Ole Georg Aas ved Norsk klinikk for whiplashskader avga erklæring 4 februar 1992. Han konkluderte slik: 

«Pasienten, som er en forholdsvis ung kvinne, har en konstitusjonell hyperfunksjon i cervicalcolumna. Dette gjør at hun er spesielt utsatt for å pådra seg subluxasjoner i de artrogene segmenter i cervicalcolumn i forbindelse med ytre traumer. Spesielt kan det virke som, i følge den spesifikke testen, ligamenttesten og røntgenbildene, at segmentet C3-C4 og spesielt C4, C5 har vært utsatt for et traume. 

Dysfunksjonene, samt den reaktive tilstanden i ligamentapparatet, underbygger dette. 

Imidlertid har ikke traumet vært av en slik kraftig art at det har medført store ligamentære rupturer. Dermed er hevelsen i området forholdsvis begrenset. 

Imidlertid kan den forøkede bevegeligheten i segmentet C3-C4 og C4-C5 over tid, resultere i degenerative forandringer - som kan gi opphav til smerter senere i livet. 

Ut fra de ovenfornevnte betraktninger, vil jeg anslå at denne pasientens medisinske uførhetsgrad ligger i underkant av 15%, det vil si; cirka 10-15%. Når det gjelder hennes yrkesmessige uførehetsgrad, må dette sees i relasjon til hvilket yrke som er aktuelt. Man vil kunne fastslå at pasienten er uegnet for sitt tidligere yrke som rengjøringassistent. Men hun er for tiden på attføring med omskolering til et mere egnet yrke. Jeg foreslår derfor at man avventer fastsettelsen av endelig uførhetsgrad til etter at attføringen er avsluttet og pasienten er i gang med sin fremtidige yrkeskarriere.» 

Fordi spesialistene var uenige, både om hvorvidt ulykken kunne sies å være årsak til A plager, og om hvor mye av hennes medisinske og ervervsmessige uførhet som eventuelt kunne tilskrives påkjørselen, ble partene enige om å forelegge saken for Den norske lægeforenings tvistenemnd for nakkeskader. Nemnda konkluderte med at det var lite sannsynlig at det var sammenheng mellom ulykken og hennes senere plager. Fra erklæringen siteres det: 

«Den skadelidte fikk ikke plager umiddelbart etter ulykken. I følge dr S. Bøyesen startet plagene i julestria. Da ulykken skjedde 11.11, tolker Nemnda det slik at plagene ikke startet før i desember måned, minimum 3 uker etter ulykken. Dr E Mogstad beskriver ikke nøyaktig når plagene startet, bare at de økte på fram til hun ble sykemeldt 30.01.89. Nemda tolker de ovennevnte opplysninger slik at den skadelidte ikke hadde noen plager de første 3 uker, og at plagene gradvis økte fram til hun ble sykemeldt 31.1.89. Hennes plager senere har vært smerter i nakken og hodet, stivhet i nakken med smerter i skuldre og armer, plager som har blitt forverret ved fysisk arbeide. Hun har hatt regelmessig fysioterapi, men uten at behandlingen har gitt noen varig effekt. Plagene har ført til at hun ikke har kunnet gjennoppta sitt arbeide. Hun har vært sykemeldt og senere fått attføringsstønad. 

Nemnda tolker de opplysninger som foreligger slik at hun har hatt et fritt intervall på 3 uker etter ulykken hvor hun ikke har hatt plager eller hvor plagene har vært minimale. Ved en frontkollisjon kan det skje en brå bevegelse av hodet med bløtdelsskader i halsvirvelsøylen. Men de første plagene kommer tidligere enn 3 uker etter ulykken. Nemnda vurdererer det derfor som lite sannsynlig at den aktuelle skade skulle være årsak til hennes senere plager. Etter Nemndas oppfatning er det heller ingen holdepunkter for at ulykken har medført noen skade av nerverøtter eller ryggmargen i halsvirvelsøylen.» 

A var ikke enig i Den norske lægeforenings tvistenemnd for nakkeskaders vurderinger. Hun fikk derfor utført nok en spesialistutredning. Denne ble foretatt av spesialist i nevrologi, lege Lars Bakke som avga erklæring 19 august 1995. Fra denne hitsettes: 

«Ifølge rapporten fra fysioterapeut Astrid Tommald følte skadelidte seg stiv og øm i nakken i de 2 1/2 mnd. hun var i arbeide før hun ble sykemeldt. 

Overlege Mogstad har på grunnlag av sine undersøkelser registrert sykdomsutvikling: Astheni, muskelplager og vegetative forstyrrelser i den nærmeste tiden etter bilulykken 111188. Imidlertid kunne han ikke med rimelig sannsynlighet relatere hennes invaliditet og uførhet til trafikkuhellet 111188. 

Det forelå betydelige materielle skader på bilene som var involvert i uhellet 111188. Derfor mener jeg at det er over 51% sannsynlighet for at hun pådro seg en lettere nakkeslengskade med en varig medisinsk invaliditet som jeg vil anslå til vel 5%. 

På grunnlag av sitt medisinske materiale vurderte overlege Mogstad hennes varige medisinske invaliditet til 20%. Jeg vil anslå at vel 5% av disse 20% skyldes trafikkskaden 111188. 

Referanse: Sosialdepartementets invaliditetstabell 050572. 

Den norske lægeforenings retningslinjer 1991/94. 

Ervervsmessig foreligge(r) en varig invaliditet på 20% hvorav 5% skyldes trafikkskaden 111188. 

Trafikkulykken 250890 medførte ingen varig skade. 

Yrkesmessig er hun fortsatt over 50% ufør i det vanlige arbeidsliv.» 

Etter anmodning fra partene, oppnevnte Oslo byrett spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, lege Robin Holtedahl som sakkyndig i saken. Partene var på det tidspunktet enige om personvalget og om mandatet. Den sakkyndige avga spesialisterklæring 25 februar 1998 med slik konklusjon: 

«Såvel etter personlig undersøkelse av skadelidte, som gjennomgang av foreliggende medisinsk dokumentasjon, finner jeg det ikke sannsynliggjort at hennes nåværende plager er forårsaket av skaden i november 1988. 

Den totale medisinske invaliditet anslås til circa 10%. 

Idet hun fortsatt er i en studiesituasjon, er det noe vanskelig å ta stilling til fremtidig evervsevne. Om en antar at hun makter et fremtidig arbeidsforhold som formingslærer i deltidsstilling, kan det være rimelig å tro at ervervsevnen er varig nedsatt med circa 50%. 

.........». 

Lagmannsretten må etter dette konstatere at A har vært vurdert av en lang rekke spesialister i tiden etter trafikkulykkene, og at spesialistene ikke har noe felles syn på om A' medisinske og ervervsmessige uførhet kan føres tilbake til trafikkulykken i 1988. Det er også visse meningsforskjeller når det gjelder hvorvidt trafikkulykken A var utsatt for i august 1990 har spilt noen rolle for hennes nåværende uførhet. 

Det er skadelidte som har bevisbyrden for at vilkårene for å kreve erstatning foreligger. 

I [[Rt-1998-1565]], uttales det på s 1570 om bevisbedømmelsen: 

«Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en slik tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter og vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på. ...». 

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at bilulykken 11 november 1988 hadde skadeevne. Den medførte store materielle skader på begge kjøretøyer, og farten i kollisjonsøyeblikket ble av begge de involverte bilførere anslått til ca 30 km/t. 

Det neste spørsmål er om det oppsto noen personskade som kan kreves erstattet. A krysset ut i skademeldingen at det ikke hadde oppstått personskade. Lagmannsretten legger imidlertid ikke avgjørende vekt på det, for så lenge det ikke forelå brudd eller andre skader som trengte øyeblikkelig behandling, er det antagelig ikke uvanlig å krysse av at det ikke har oppstått personskade. 

Ulykken skjedde fredag 11 november litt før kl 1500. Allerede mandag 14 november flyttet A fra en tjenesteleilighet til en annen. Leilighetene lå i forskjellige blokker, og det var heis i oppgangene. Sammen med sin samboer flyttet hun flere tunge gjenstander, bl a et kjøleskap. Hun arbeidet en del overtid i denne tiden, og frem mot jul var det ekstra mye å gjøre, bl a med boning av gulv. Hun har forklart at hun følte seg sliten i denne tiden, men at hun ikke koplet dette med trafikkulykken. Hun syntes det var ekstra slitsomt å utføre arbeid som krevde at armene måtte heves over hodet, og bl a hårvask var slitsomt. Hun hadde ingen smerter ved ordinære arbeidsoperasjoner, men hun var trykkøm over skuldrene. Hun hadde også et lite punkt i bakhodet som var numment. Hun var borte fra arbeid 8 og 9 desember fordi hun følte seg sliten. Da resten av desember og hele januar gikk uten at hun følte seg bedre, oppsøkte hun lege. Det var legen som første gang nevnte for henne at hun muligens kunne ha fått en nakkeslengskade i forbindelse med bilulykken ca 2 1/2 måned tidligere. Selv hadde hun ikke tenkt på det før det ble nevnt for henne. 

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at plagene ikke kan ha vært særlig uttalte sett hen til hennes reaksjonsmønster. Hun fant ikke grunn til å oppsøke lege før etter at det var gått mer enn 2 1/2 måned etter ulykken, og derfor finnes det ingen andre beviser for plagenes inntreden i initialfasen enn hennes egne beskrivelser av symptomene. Beskrivelsene fremkommer i de forskjellige erklæringene som er avgitt av behandlere og sakkyndige, til dels flere år etter at ulykken skjedde. Det gjelder f eks beskrivelsen i fysioterapeut Kristiansens uttalelse, som er avgitt i 1992. Beskrivelsene gir ikke noe entydig bilde, idet det enkelte steder er beskrevet at hun har hatt plager «siden» ulykken, mens det andre steder er beskrevet at plagene kom etterhvert. I overlege Bøyesens erklæring av 14 september 1991 er det beskrevet: «i forbindelse med julerengjøring fikk hun vondt i nakken». Selv har hun beskrevet situasjonen i et informasjonsskjema til dr Mongstad, som ligger til grunn for hans rapport av 28 november 1990: «Jeg var ganske skjelven etter ulykken for det smalt ganske bra, men jeg merket ikke noe i nakken da.» På spørsmålet «Angi så nøyaktig som mulig når plagene begynte og hvordan tilstanden har utviklet seg» var svaret: «Skaden oppsto 11/11-88, og i forbindelse med julen var det mye overtid og boning av gulv. Jeg ble sliten i nakken, men anså det som naturlig i.o.m. overtiden. Men da jeg hadde vært hjemme en hel helg og ennå ikke var bra i nakken begynnte jeg å tenke på ulykken da jeg aldri tidligere har vært plaget med nakke/ryggsmerter.» 

A oppsøkte som før nevnt sin primærlege først 30 januar 1989. Legebesøket hadde to årsaker - jernmangel og nakkeplager - og det er jernmangelen som er nevnt først i legens journalnotat. Legen henviste henne til røntgenundersøkelse. Den ble foretatt 6 februar 1989 og den konkluderte med at det ikke var tegn til post-traumatiske eller andre patologiske forandringer ved ben eller ledd. Hun ble deretter henvist til fysioterapeut, og i legejournalen er skaden ikke nevnt igjen før i april 1991. A har selv forklart at fysioterapeuten overtok som behandler. På dette tidspunkt - flere måneder etter ulykken - må det legges til grunn at hverken pasient, lege eller fysioterapeut anså tilstanden som så alvorlig at ytterligere utredning av spesialister på området, f eks nevrolog eller fysikalsk medisinsk-ekspertise, var påkrevet eller hensiktsmessig. 

Slik A har forklart sin tilstand i forbindelse med spesialistutredningene, legger lagmannsretten til grunn at hun ikke hadde noen direkte akuttsymptomer med smerter, stivhet eller ømhet, men at hun følte seg tiltagende sliten i nakken i forbindelse med «julestria». Hun må følgelig ha vært tilnærmet fri for symptomer fra nakken i 3 - 4 uker etter trafikkulykken. Quebec Task Force-rapporten opererer med en tidsgrense på 72 timer innen hvilken det må foreligge symptomer fra nakke/hode for at skaden med sikkerhet skal kunne tilskrives ulykken. I Den norske lægeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader av februar 1994, uttales det på side 3: «Ved disse skadene opptrer det oftest akutte symptomer med uttalte nakkesmerter initialt, men dette kan også komme etter en viss latenstid, dog sjelden mer enn ett til to døgn etter skaden». A har anført at hun følte seg bedøvet, og at hun var noe trykkøm over nakken. Følelsen av å være bedøvet gikk over etter en tid. 

Selv om lagmannsretten strekker tidspunktet på 72 timer, kan det vanskelig legges til grunn at symptomer som oppstår 3 - 4 uker etter et trafikkuhell, er forårsaket av uhellet. Spesielt gjelder dette etter lagmannsrettens vurdering i et tilfelle som det foreliggende, hvor A, til tross for sparsomme eller manglende skadefunn i nakkeregionen, falt helt ut av arbeidslivet i en alder av 26 - 27 år, og senere har blitt erklært 50% ervervsmessig ufør. Lagmannsretten skal bedømme årsaksforhold og skadeomfang i lys av alment akseptert medisinsk viten. Det må da legges til grunn at dersom en så betydelig uførhet skal kunne tilbakeføres til trafikkulykken, må den skaden hun ble påført i nakkeregionen ha vært omfattende. De aller fleste som kolliderer og pådrar seg nakkeskader, blir friske. Er skaden så omfattende at den fører til varige plager og uførhet, har det etter lagmannsrettens syn formodningen mot seg at det ikke oppsto akuttsymptomer med uttalte smerter. Det vises til [[Rt-1998-1565]], særlig side 1577 hvor det uttales av den rettsoppnevnte sakkyndige: «Regelen er at dess kraftigere skade, dess tidligere kommer plagene». 

Det sykdomsbilde A frembyr, ses hyppig i befolkningen ellers. Symptombildet er ukarakteristisk og svært likt det som kan sees f.eks. ved belastningsskader. Av den grunn er det konsensus i det medisinske fagmiljø om at en kjede av betingelser må være oppfylt for at man med noen grad av sikkerhet skal kunne stille diagnosen nakkeslengsskade. Lagmannsretten kan ikke se at denne kjede av betingelser er oppfylt i saken, idet det må legges til grunn at adekvate akuttsymptomer, dvs symptomer på en så alvorlig nakkeskade at den kunne føre til 50% uførhet, ikke forelå. Lagmannsretten må etter dette konkludere med at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger årsakssammenheng mellom noen del av A' uførhet og trafikkulykken 11 november 1988. 

Storebrand Skadeforsikring AS blir etter dette å frifinne for det fremsatte erstatningskrav. Selskapet har krevd seg tilkjent saksomkostninger, både for byrett og lagmannsrett. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal den tapende part betale motpartens saksomkostninger, med mindre retten av særlige grunner finner at hun bør fritas for erstatningsplikten. Retten kan ikke se at det foreligger slike særlige grunner her. Det er innlevert omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 78.520, hvorav kr 71.000 er salær, kr 500 kopieringsutgifter og kr 7.020 utgifter til vitnet Holtedahl. Omkostningsoppgaven finnes rimelig og legges til grunn. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Byrettens dom stadfestes. 

2. A betaler saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS med 78.520 - syttiåttetusenfemhundreogtyve - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]