Vis kilden til LB-1999-2841 RG-2001-1482



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2001-06-26
|Publisert=
LB-1999-02841 RG-2001-1482 (199-2001)
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Oslo byrett Nr 97-01610 A/47 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02841 A/03 - Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-01118.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Espen Wangberg). Motpart: Sparebank1 Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjetil Bull).
|Forfatter=
Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Tilkalt dommer, byrettsdommer Jon G. Kapelrud
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§317  Straffeloven (1902) §317], [https://lovdata.no/lov/1988-06-10-40/§2-17  Finansieringsvirksomhetsloven (1988) §2-17], [https://lovdata.no/lov/1989-06-16-69/§13-8  Forsikringsavtaleloven (1989) §13-8], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-20/§35  Forsikringsavtaleloven (1930) §35], [https://lovdata.no/lov/1989-06-16-69/§8-1 §8-1]
}}
         
Saken gjelder forsikringsoppgjør. 

A kjøpte i 1994 to brukte BMW personbiler i Tyskland og innførte dem til Norge. Bilene ble registrert her i landet i juni 1995, og A tegnet forsikring for dem i forsikringsselskapet Samvirke, nå Sparebank1 Skadeforsikring AS. Den ene bilen, en BMW 325i personbil med registreringsnummer *****, ble forsikret 9. juni 1995. Den andre bilen, en BMW M3 personbil med registreringsnummer *****, ble forsikret i samme selskap 21. juni 1995. Forsikringsavtalene omfattet såkalt mini- eller delkasko, som blant annet forsikrer bilen mot tyveri. 

A meldte BMW 325i stjålet den 16. juni 1995. I forbindelse med skadeoppgjøret ønsket selskapet nærmere dokumentasjon for hvordan bilen var anskaffet, og viste blant annet til straffeloven §317. Den 3. juli 1996 meldte A også den andre bilen, BMW M3, stjålet. Også i dette tilfellet ønsket selskapet nærmere dokumentasjon for hvordan bilen var anskaffet. Den første av bilene ble senere funnet etterlatt i skadet tilstand i nærheten av Gardermoen. Blant annet var seter og annet interiør fjernet. 

Selskapet utbetalte ikke forsikringsbeløpene, og A reiste søksmål mot forsikringsselskapet med krav om fastsettelsesdom for at selskapet var erstatningspliktig for tapene i forbindelse med de to tyveriene. Selskapet hadde på dette tidspunktet skiftet navn til Vår Skadeforsikring. 

Oslo byrett avsa 9. juni 1999 dom med slik domsslutning: 

1. Vår Skadeforsikring AS frifinnes. 

2. A dømmes til å betale Vår Skadeforsikring AS saksomkostninger med 136.200 - etthundreogtrettisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

Byretten kom til at A ikke hadde godtgjort at det var inntrådt noe forsikringstilfelle. Saksforholdet ellers går fram av byrettens dom. 

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Hun gjør i hovedsak gjeldende: 

Det er ikke noe grunnlag for motpartens anførsler om at bilene ikke er stjålet. A importerte bilene for videresalg. Det gjelder attraktive biler, og biler av denne typen utsettes for en ikke ubetydelig tyveririsiko. Selskapets anførsel om at det er A som har bevisbyrden for at forsikringstilfellene er inntrådt, er i realiteten en kamuflert sviksinnsigelse, og de vanlige bevisbyrdereglene må gjelde i dette tilfellet. Det må på vanlig måte være forsikringsselskapet som har en streng bevisbyrd for at As opplysninger om at det foreligger et tyveri, er uriktige. 

Det er ikke noe påfallende i at det er valgt forsikringsavtaler med delkasko og lav kjørelengde, ettersom bilene var beregnet på videresalg. Det er heller ikke for øvrig omstendigheter rundt tyveriene som gjør det tvilsomt at de virkelig har skjedd. Det lå en kopinøkkel i den bilen som ble funnet etterlatt, men en slik kopinøkkel kan skaffes på mange måter. Det er for øvrig As personlige mening at dette er annen bil enn den som ble stjålet fra henne. Dette bygger hun blant annet på et fotografi som viser at fargen er en annen. Under enhver omstendighet har selskapet klart ikke oppfylt sin bevisbyrde. 

De to skadetilfellene må bedømmes hver for seg. Det finnes ikke noe rimelig motiv for at A skulle fingere et tyveri av en bil som dette for deretter å etterlate den i ribbet tilstand. 

Det er heller ikke grunnlag for selskapets anførsel om at erstatning ikke kan kreves fordi bilene er ervervet ved ulovlige midler. A har forklart at kjøp og import av bilene er finansiert ved lån fra B og C, og dette har B og C bekreftet. Utsagnene bekreftes av kontoutskrifter, gjeldsbrev og kvitteringer. A har drevet flere former for forretningsvirksomhet, blant annet har hun importert sko fra Østen. Hun har også tjent penger på import av biler. Det er adgang til å selge et visst antall bruktbiler per år uten å skatte av dette. At A tidligere er straffet, blant annet for narkotikaforbrytelser, er uten betydning for saken. Forsikringsselskapet ga melding til Økokrim om de aktuelle transaksjonene under henvisning til finansieringsvirksomhetsloven §2-17. Økokrim henla senere saken, og forsikringsselskapet har ikke noe grunnlag for å overprøve denne vurderingen. 

Subsidiært gjør A gjeldende at hun må ha krav på delvis erstatning etter forsikringsavtaleloven §8-1. Dessuten må forsikringsavtalene vurderes hver for seg. Sviksinnsigelsen kan bare benyttes i forhold til flere forsikringsavtaler dersom det gjelder «samme hendelse». 

A har lagt ned slik endelig påstand: 

1. Sparebank1 Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning i henhold til de inngåtte forsikringsavtaler for to BMW personbiler med reg. nr ***** og *****. 

2. Sparebank1 Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett. 

Ankemotparten, Sparebank1 Skadeforsikring AS, gjør i hovedsak gjeldende: 

Byrettens dom er riktig. Det er etter sikker rett forsikringstakeren som har bevisbyrden for at det foreligger et forsikringstilfelle, jf også Eidsivating lagmannsretts dommer 29. juni 1993 i sak LE-1992-02157 og 26. april 1996 i sak 94-01869. Det kan ikke være slik at selskapet må kunne påpeke eller godgjøre et annet hendelsesforløp enn tyveri: Bevisbyrden ligger her som nevnt på skadelidte. Det er ikke tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger et forsikringstilfelle at forsikringstakeren er eier av gjenstanden og anfører at gjenstanden er forsvunnet. 

Det er i dette tilfellet rimelig grunn til å tvile på at det er skjedd et tyveri. Selskapet har vist til at A har ligget i tvist med flere personer om eiendomsretten til forskjellige biler, og at det er en betydelig sannsynlighet for at bilene kan være tatt i besittelse av noen som har rettmessig krav på dette. Det er også en rekke andre påfallende forhold knyttet til de påståtte tyveriene. BMW 325 ble stjålet bare en uke etter at den ble innført, og da bilen senere kom til rette, ble det funnet en nøkkel som passet til tenningslåsen i bilen. At dette er den bilen A har meldt stjålet, må anses utvilsomt, ettersom chassisnummeret er det samme. Det er videre opplyst at bilen ble funnet med tyske tollskilter, hvilket er påfallende. A hadde bare tegnet minikaskoforsikring, til tross for at dette er meget verdifulle biler, og til tross for at hun har forklart at hun hadde til hensikt å bruke dem en tid før hun solgte dem. Det er også påfallende at det stjeles ytterligere en bil fra samme person mindre enn et år etterpå. I tillegg ble en bil A har solgt til B meldt stjålet tidligere i 1995. Det foreligger ytterligere biltyverimeldinger fra A. 

Selskapet understreker at det ikke gjør gjeldende noen sviksinnsigelse mot A. Det aksepteres at ved sviksinnsigelser og andre innsigelser som må anses som infamerende overfor forsikringstakeren, har selskapet en streng bevisbyrde. 

I tillegg gjør selskapet gjeldende at utbetaling må nektes fordi det ikke er adgang til å forsikre en gjenstand som er anskaffet ved ulovlige midler. Dette prinsippet kom til uttrykk i tidligere forsikringsavtalelov av 1930 §35 om at bare «lovlige interesser» kan forsikres, og det gjelder fortsatt. Det må anses godtgjort at bilene ikke kan være finansiert ved lovlig opptak av lån. Det er overveiende sannsynlig at det her har skjedd en hvitvasking av penger anskaffet på ulovlig måte. I denne sammenheng peker selskapet på at A flere ganger er dømt for alvorlige narkotikaforbrytelser. Det må anses usannsynlig at hennes anførsler om at hun har lånt pengene av B og C er riktige. C har overfor selskapet innrømmet at kvitteringene er fiktive, og det kan ikke legges vekt på at han senere har trukket disse forklaringene tilbake. Han har ikke villet la seg avhøre rettslig, hvilket klart tyder på at kvitteringene er fiktive. Også omstendighetene rundt det påståtte lånet fra B, blant annet den misvisende ordlyden i det gjeldsbrevet som A har utstedt i denne forbindelse, er slik at det må anses usannsynlig at et slikt lån er ytet. Gjeldsbrevet stemmer ikke med de forklaringene B og A har gitt om vilkårene for lånetransaksjonen. Det må anses som usannsynlig at B og C ville ytet såpass store, usikrede lån til A på ubestemt tid. 

Selskapet har rett og plikt til å nekte å delta i en transaksjon som i realiteten innebærer en ombytting av ulovlige verdier i strid med straffeloven §317. At Økokrim har henlagt saken etter å ha fått henvendelse fra selskapet i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven §2-17, må være uten betydning. Det er vanlig at politiet henlegger saker etter bevisets stilling når det foreligger en sivil tvist. Henleggelsen skjedde uten etterforskningsskritt. 

Sparebank1 Skadeforsikring AS har lagt ned slik endelig påstand: 

1. Oslo byretts dom av 9. Juni 1999 i sak 97-1610 A/47 stadfestes. 

2. Sparebank1 Skadeforsikring AS tilkjennes renter av tilkjente saksomkostninger for byretten med virkning fra 14. dager etter dommens forkynnelse. 

3. Sparebank1 Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter, med virkning fra 14 dager etter dommens forkynnelse, til betaling skjer. 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. 

Forsikringsselskapets hovedanførsel er at det er forsikringstakeren som har bevisbyrden for at det foreligger et forsikringstilfelle, og at A ikke har oppfylt denne bevisbyrden. At et forsikringstilfelle er inntrådt, er et grunnvilkår for at forsikringsavtalen overhodet skal komme til bruk. Selskapet aksepterer at i den grad forsikringsutbetaling nektes under henvisning til straffbare eller svikaktige forhold hos forsikringstakeren, eller andre forhold som må anses infamerende for ham eller henne, er det selskapet som har bevisbyrden for at slike forhold foreligger, og denne bevisbyrden er etter rettspraksis forholdsvis streng. Men etter selskapets mening er dette ikke situasjonen her, ettersom en slik bevisbyrde for selskapet først inntrer etter at forsikringstakeren har godtgjort at det overhodet foreligger et forsikringstilfelle. 

Også lagmannsretten tar som utgangspunkt at forsikringstakeren har bevisbyrden for at et forsikringstilfelle er inntrådt. Dette utgangspunktet finnes ikke direkte i forsikringsavtaleloven, og det kan være noe uklart hva man mener med «forsikringstilfelle» når det gis uttrykk for at dette utgangspunktet er gjeldende rett. Uttrykket brukes en rekke steder i forsikringsavtaleloven. Det følger for eksempel av §13-8 at det foreligger et «forsikringstilfelle» selv om dette er forsettlig framkalt av den forsikrede selv, jf [[Rt-1987-657]] og [[Rt-1995-283]]. 

Hvis forsikringstilfellet består i en skade, antar lagmannsretten at det vanligvis er tilstrekkelig at forsikringstakeren påviser at en slik skade foreligger, for eksempel at den forsikrede gjenstanden har vært utsatt for brann. Der hvor forsikringstilfellet består i tap av den forsikrede gjenstanden i form av tyveri, er forholdet at den hendelsen forsikringen skal beskytte mot, ikke manifesterer seg på samme måte, og det kan være mer uklart hva som skal til av bevis eller dokumentasjon for at et forsikringstilfelle skal anses for å foreligge. 

Lagmannsretten antar at forsikringstaker som melder en gjenstand stjålet har en viss dokumentasjonsplikt, eller om man vil bevisbyrde, for at det har skjedd et tap. Dette kan for eksempel være hvor tyveriet meldes så sent at det er uråd å fastslå hva som faktisk har skjedd. Det samme vil kunne gjelde der hvor den forsikrede gjenstanden er forsvunnet, men på en slik måte at det er en nærliggende mulighet for at den som har fjernet gjenstanden var berettiget til det, for eksempel når en bil taues bort av offentlige myndigheter på grunn av feilparkering. I de tilfellene der tapet av gjenstanden kan ha en slik naturlig forklaring utenfor forsikringstakerens kontroll, antar lagmannsretten at forsikringstakeren har bevisbyrden for at tapet ikke har oppstått på grunn av slike forhold. Men er denne bevisbyrden oppfylt, må det være selskapets oppgave å godtgjøre at tapet er fremkalt av forsikringstakeren selv, for eksempel på den måten at det foreligger et fingert tyveri. Og her er kravene til de bevisene selskapet må føre forholdsvis strenge, jf for eksempel [[Rt-2000-59]] og [[Rt-1995-1641]]. Her kan det imidlertid oppstå grensetilfeller der valg av løsning vil kunne få betydelige konsekvenser på grunn av forskjellen i bevisbyrdereglene. Etter lagmannsrettens mening må man se på hva som er realiteten i selskapets innsigelser mot forsikringskravet. 

Selskapet har vist til at A har vært innblandet i tvister om biler i forhold til flere personer. En av sakene har endt i namsretten, der A gjorde gjeldende at det forelå tyveri fra motpartens side. Selskapet mener det er en nærliggende mulighet for at slike tvister er forklaringen på at de to bilene, eller i hvert fall den bilen som ikke er funnet, er forsvunnet. Lagmannsretten ser det slik at A i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det ikke er noen slik forklaring på at bilene er forsvunnet. Forsikringsvilkårene er ikke lagt fram i saken, men det er etter lagmannsrettens syn ikke noe som tyder på at de to forsikrede bilene skulle være fjernet av noen som var berettiget til dette på en slik måte at forsikringen ikke trådte i kraft. Videre ble den ene bilen funnet forlatt i østlandsområdet med store deler av interiøret fjernet, altså med klare ytre tegn på å være stjålet. 

Etter dette gjenstår det etter lagmannsrettens mening bare to muligheter: Enten er bilene stjålet, eller så har forsikringstakeren oppgitt bilene som stjålet til tross for at hun har vært klar over at de ikke var det. Etter lagmannsrettens syn må forsikringsselskapet i denne situasjonen på vanlig måte ha en forholdsvis streng bevisbyrde for at forsikringstakerens opplysninger er uriktige. I realiteten er det her spørsmål om det foreligger svik fra forsikringstakerens side. 

Lagmannsretten viser til selskapets anførsler ovenfor om hvilke forhold som etter selskapets mening gjør det tvilsomt om det foreligger tyverier. Den ene bilen ble stjålet omtrent en uke etter at den var utløst fra tollen, mens den andre bilen ble stjålet omtrent elleve måneder senere. Det ene tyveriet skjedde altså nokså kort tid etter anskaffelsen, det andre forholdsvis lenge etter, og lagmannsretten kan ikke se at det er noe påfallende ved dette. Retten legger til grunn at det dreier seg om raske og verdifulle biler som må anses attraktive både for bilbrukstyver og for personer som stjeler biler for videresalg. Det er etter rettens syn heller ikke noe påfallende i at A bare hadde forsikret bilene med delkasko. Bilene skulle selges, og det er rimelig at A forsøkte å holde utgiftene i forbindelse med salget på et minimum. Hun har påpekt at hun anså seg selv som en god sjåfør, og at verdien av bilene var tilstrekkelig sikret så lenge Samvirke Forsikring var villig til å forsikre bilene gjennom delkasko til tross for at de skulle parkeres i offentlig gate. 

Selskapet har også anført at det er påfallende at også B i mars 1995 ble frastjålet en BMW han hadde kjøpt av A. Etter rettens mening kan det ikke legges vesentlig vekt på dette. Bilen var forsikret i Gjensidige, som utbetalte forsikringsbeløpet. Det er som nevnt tale om populære biler, som må antas å være utsatt for en ikke ubetydelig tyveririsiko. Selskapet har videre vist til at A har meldt flere biler stjålet i 1990-årene. De konkrete skademeldingene er ikke lagt fram. Lagmannsretten bemerker at en av tyverimeldingene var ledd i en tvist om hvem som var bilens rette eier. Et annet tilfelle gjelder etter det opplyste innbrudd i en bil, ikke tyveri. Heller ikke de øvrige tilfellene, som er oppgitt å være to stykker, gjelder etter det A har opplyst biler som er forsvunnet. Dette var eldre biler som ikke var beregnet på videresalg. Hennes opplysninger her er ikke motsagt av selskapet under saken. 

Det forholdet som kan skape noe tvil om hendelsesforløpet, er at det ble funnet en nøkkel i den BMW 325i som ble funnet etterlatt i nærheten av Gardermoen, og som lagmannsretten legger til grunn er den samme bilen som den A meldte stjålet. Nøkkelen passet til tenningslåsen, og undersøkelser viser at dette er en kopinøkkel. A har gjort gjeldende som en mulig forklaring at en eller annen som har vært hos henne, for eksempel i selskap, har benyttet anledningen til å stjele originalnøklene og kopiere dem, for så å legge originalnøklene tilbake. Lagmannsretten kan ikke se at det uklare forholdet knyttet til denne nøkkelen skulle tilsi at As tyverimeldinger er uriktige. Det er i denne sammenheng vanskelig å se at det skulle foreligge et tilstrekkelig økonomiske motiv for A knyttet til først å fingere et tyveri, for så å fjerne interiøret fra bilen og etterlate den til tross for den ikke ubetydelige restverdien bilen fortsatt må antas å ha hatt. Etter lagmannsrettens mening er det sannsynlig at As opplysninger om at de to bilene ble stjålet, er riktige. Forsikringsselskapets bevisbyrde for at A mot bedre vitende har anmeldt forholdene som tyverier, er under enhver omstendighet langt fra oppfylt. 

Forsikringsselskapet har videre anført at det må anses uforpliktet til å utbetale erstatning etter forsikringsavtalen fordi det må legges til grunn at de to bilene er anskaffet ved midler som skriver seg fra straffbar virksomhet. Etter selskapets mening ville det stride mot straffeloven §317, bestemmelsen om rettsstridig konvertering av gjenstander, dersom selskapet utbetalte forsikringsbeløpene i dette tilfellet. Anførselen kan ikke føre fram. A har forklart at det vesentlige av midlene til å kjøpe, importere og tollklarere de to bilene er skaffet gjennom lån, dels fra B og dels fra C. B har bekreftet dette både for byretten og lagmannsretten. Han er en barndomsvenn av A, og han har forklart at han lånte henne pengene da hun trengte dem for å få bilene tollklarert, og at pengene eventuelt også skulle være forskudd på betaling av en BMW hun skulle importere for ham. Som nevnt fikk B i 1995 utbetalt en forsikringssum for en annen stjålet bil. Det er ikke grunn til å tvile på Bs forklaring om at det var denne utbetalingen som gjorde ham i stand til senere å låne A penger. Bs forklaring styrkes vesentlig av at det er lagt fram en bankutskrift som viser at han tok ut 220.000 kroner på det tidspunktet han har forklart at han lånte pengene til A. Det foreligger også et gjeldsbrev for denne utbetalingen. At ordlyden i dette gjeldsbrevet er noe uklart utformet, er etter lagmannsrettens mening uten betydning. 

For lånene fra C foreligger det kvitteringer. C har kort før ankeforhandlingen over telefonen forklart til den personen som har etterforsket saken for forsikringsselskapet at disse kvitteringene er reelle, og at han lånte pengene til A. Han har forklart at han den gangen drev virksomhet i Norge der det var atskillige midler i omløp, og at han hadde et forhold til A og gjerne ville hjelpe henne økonomisk. C har riktignok forklart noe annet til samme etterforsker tidligere da etterforskeren oppsøkte C i dennes hjem, og C skrev den gangen under på en erklæring om at kvitteringene var fiktive. Han har imidlertid som nevnt i den senere telefonsamtalen med samme etterforsker opplyst at kvitteringene er reelle, og begrunnet sin tidligere forklaring om at de var fiktive med at hans kone den gangen var til stede under samtalen, og at det blant annet av den grunn var vanskelig for ham å forklare seg sannferdig. Etter den første samtalen ble C forsøkt avhørt rettslig i Sveits. I det rettslige avhøret 28. april 2000 nektet han å svare på spørsmål om sin kjennskap til kvitteringene, noe det må antas at han etter sveitsisk rett måtte anses berettiget til. I den siste telefonsamtalen med forsikringsselskapets etterforsker har han opplyst at dette hadde sammenheng med at både selskapet som drev virksomhet i Norge og han selv gikk konkurs i 1990-årene, og at han var redd at det ville få skattemessige konsekvenser for ham dersom han opplyste om de pengene han hadde lånt til A. C har vært forsøkt avhørt over telefonen under ankeforhandlingen, men det lyktes ikke å komme i kontakt med ham. 

Samlet sett er det etter lagmannsrettens mening ikke grunn til å tvile på at C lånte pengene til A. Det er etter dette ikke grunnlag for selskapets anførsel om at de forsikrede bilene er finansiert med ulovlige midler. Det forholdet at A tidligere er straffet, blant annet for narkotikaforbrytelser, er dermed uten betydning. Det er da ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om hvilken betydning anskaffelsesmåten har for adgangen til å forsikre en gjenstand, og på anførslene fra selskapet knyttet til blant annet straffeloven §317 og finansieringsvirksomhetsloven §2-17. 

Det følger av dette at Sparebank1 Skadeforsikring AS er forpliktet til å betale A erstatning i samsvar med forsikringsavtalene. Lagmannsretten avsier fastsettelsesdom i samsvar med dette. 

Anken har ført fram, og forsikringsselskapet bør betale saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. Det er ikke grunnlag for å benytte noen av unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd. 

Advokat Wangberg har levert omkostningsoppgave som er på til sammen 149.907 kroner. Av dette er 68.000 kroner salær for tidligere prosessfullmektig for byretten, og 59.800 kroner salær for lagmannsretten. Resten er gebyrer og utgifter til utdrag. Oppgaven legges til grunn for saksomkostningsavgjørelsen. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Sparebank1 Skadeforsikring AS er forpliktet til å betale erstatning til A i samsvar med de forsikringsavtalene som er inngått for to BMW personbiler med registreringsnumre ***** og *****. 

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Sparebank1 Skadeforsikring AS 149.907 - etthundreogførtinitusennihundreogsju - kroner til A senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]