Vis kilden til LB-1999-3507



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-12-13
|Publisert=
LB-1999-03507
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Oslo byrett Nr 99-07595 A/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03507 K/04.
|Parter=
Kjærende part: Levi Christiansen (Prosessfullmektig: Advokat Per H Gjerstad). Kjæremotpart: AS Kristiania Byggselskap for Småleiligheter (Prosessfullmektig: Advokat Reidun Grodås).
|Forfatter=
Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Kjersti Graver. Kst. lagdommer Marius Moursund Gisvold
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175  Tvistemålsloven (1915) §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1939-06-16-6/§31  Husleieloven (1939) §31], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§4-18  Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-18]
}}
         
Levi Christiansen («Christiansen») reiste ved stevning av 12. august 1999 søksmål mot AS Kristiania Byggselskap for Småleiligheter («Byggselskapet») med påstand om at han gis rett til å tre inn i leieavtale med Byggselskapet for den bolig hans avdøde samboer Anne Marie Aarhus tidligere hadde hatt leieavtale for. Byggselskapet hadde frem til da bestridt dette. 

I tilsvar av 14. september 1999 nedla imidlertid Byggselskapet en påstand som i realiteten imøtekom Christiansens krav, og kravet har senere blitt gjennomført. 

Oslo Byrett avsa så den 2. november 1999 hevingskjennelse med slik slutning: 

1. Sak nr. 99-7595 A/35 heves. 

2. I saksomkostninger for byretten betaler Levi Christiansen 8.000 - åttetusen - kroner til AS Kristiania Byggselskap for Småleiligheter v/styrets formann med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 

3. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse. 

Byrettens begrunnelse for å tilkjenne saksøkte (Byggselskapet) saksomkostninger var at det ikke var grunn til å fravike lovens hovedregel i tvistemålsloven §175, første ledd om at saksøkeren (her: Christiansen) skal erstatte saksøkte dennes omkostninger dersom søksmålet blir hevet av andre grunner enn inngått rettsforlik eller felles begjæring. I denne forbindelse fremkommer det av kjennelsesgrunnene at byretten legger til grunn at det ikke var tvilsomt at Christiansen måtte få medhold i det krav stevningen gjelder og videre at den rett han søkte (rett til leiekontrakt) først ble bestridt av Byggselskapet, men akseptert etter at stevning var inngitt. Allikevel finner byretten det «svært klanderverdig» at stevning ble inngitt uten ytterligere forliksforsøk fra Christiansens side, eller i det minste uten å vente til rettsferien var over 15. august, og finner på denne bakgrunn at tvistemålsloven §175, annet ledd ikke bør få anvendelse. 

Av byrettens kjennelse fremgår at tvistens utgangspunkt var et brev fra Byggselskapet til Christiansen av 25. januar 1999, hvor Byggselskapet «tilbød» Christiansen å overta avdødes leieforhold på den betingelse at han «betaler ut gjelden til de etterlatte med et beløp som nevnt over kr 85.000,-.» Den gjeld det refereres til er avdødes gjeld til Byggselskapet. Det ble gitt seks dagers frist til å svare. Christiansens advokat svarte den 5. februar 1999, gjorde Byggselskapet oppmerksom på at Christiansen og avdøde hadde vært samboere, og at Christiansen således var berettiget til å tre inn i leiekontrakten, jf husleieloven §31, tredje ledd. På den annen side hadde Christiansen intet ansvar for avdødes gjeld, og han avviste således den stilte betingelse. Det ble bedt om et svar innen 14 dager. Dette ble purret tre måneder senere, da svar fra Byggselskapet fortsatt ikke var mottatt. 

Den 10. mai 1999 oversendte Byggselskapet kopi av et brev datert 15. februar, 1999 til Christiansens advokat, som angivelig må ha kommet bort i posten. Av brevet fremgår at det bestrides at det eksisterte et samboerskap, og Christiansens krav avvises således. En måned senere, den 10. juni 1999 fremlegger Christiansens advokat i brev til Byggselskapet omfattende bevis for samboerskapet, og sier «Dersom jeg ikke får noen annen tilbakemelding innen 14 dager fra mottagelsen av dette brev, legges det til grunn at dette nå er akseptert.» 

Den 25. juni 1999 mottar Christiansen som svar «Varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 om fravikelse (utkastelse) fra deres leieforhold» sammen med en redegjørelse som fastholder at det ikke aksepteres at det forelå et samboerskap. Dette besvares av Christiansens advokat 29. juni 1999 i brev til Byggselskapets advokat. Det varsles søksmål dersom varsel om fravikelse ikke trekkes og ny leiekontrakt inngås med Christiansen innen 2. juli 1999 kl. 1200. Byggselskapet svarer ikke på dette i løpet av de neste fem til seks uker, og stevning tas da ut 12. august 1999. 

I kjæremål av 12. november 1999 til Borgarting lagmannsrett ble kjennelsens pkt. 2 jf pkt. 3 angrepet av Christiansen, som har nedlagt slik påstand: 

1. Levi Christiansen tilkjennes sakens omkostninger for Oslo Byrett med kr 24.000,- og Borgarting Lagmannsrett med kr 2.000,-. 

Til støtte for dette er i det vesentlige anført: 

Den kjærende part har i realiteten fått fullt gjennomslag for det krav stevningen gjaldt, og dette ble først innrømmet etter at stevning var innsendt. Det kan ikke legges den kjærende part til last at det kom til sak, da kjæremotparten hadde fått rikelige anledninger til å bøye av, men i stedet svarte med utkastelsesvarsel. Byretten har tolket tvistemålsloven §175 feil når den ikke legger til grunn at det klare utgangspunkt i et slikt tilfelle skal være at den opprinnelige saksøker (den kjærende part) tilkjennes omkostninger, og har videre lagt en feil norm til grunn når partenes handlinger vurderes i forhold til tvistemålsloven §175, annet ledd. 

I kjæremålstilsvar av 25. november 1999 har Byggselskapet tatt til motmæle, og nedlagt slik påstand: 

1. Byrettens kjennelse stadfestes. 

2. A/S Kristiania Byggeselskap for Småleiligheter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1.500,- med tillegg av 12% renter fra forfall og til betaling finner sted. 

Til støtte for dette er i det vesentlige anført: 

Byrettens kjennelse er korrekt, og kjæremotparten henholder seg til byrettens begrunnelse. Det var ikke nødvendig å gå til rettslige skritt i den aktuelle sak, og det må ansees sterkt kritikkverdig at saksøkeren (den kjærende part) overhodet ikke forsøkte forliksbehandling før stevning ble tatt ut. 

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten. 

Saken gjelder separat kjæremål over en omkostningsavgjørelse, og lagmannsrettens kompetanse er begrenset av tvistemålsloven §181, annet ledd til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Saken er avgjort ved hevingskjennelse i byretten og lagmannsretten er således ikke bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181, annet ledds 2. punktum motsetningsvis og Skoghøy, Tvistemål, s.1021. 

Hovedsaken er åpenbart hevet fordi kjæremotparten etter stevningen har oppfylt den materielle forpliktelse som var påstått fra den kjærende part i stevningen. Tilfellet faller inn under tvistemålsloven §175, annet ledd, og de lovgrunner som ligger bak tvistemålsloven §175, første ledd slår ikke til i et slikt tilfelle. I ordet «kan» i annet ledd ligger en henvisning til et skjønn som må utøves etter de samme linjer som legges til grunn ved en vurdering etter tvistemålsloven §172. 

Regelen i tvistemålsloven §175 annet ledd må etter dette forstås slik at saksøkeren kan kreve seg fritatt for saksomkostningene, og eventuelt tilkjennes erstatning for sine omkostninger av saksøkte, dersom han etter rettens oppfatning ved saksanlegget hadde en god sak, jf Hov (1991) s. 632 og [[Rt-1977-707]]. Byretten har i denne sak kommet til at så var tilfelle, og denne premiss fremstår som klar også for lagmannsretten. 

Det fremgår av byrettens kjennelse at den kjærende part over en lengre periode, første gang 5. februar 1999, gjennom minst tre separate skriftlige henvendelser hadde fremmet sitt krav, og at den andre av disse henvendelser, den 10. juni 1999, var ledsaget av bevis som støttet kravet. Videre fremgår av byrettens kjennelse at den andre henvendelse bare utløste trussel om utkastelse fra kjæremotparten, og at den tredje henvendelse fra den kjærende part påpekte alvorligheten i en slik trussel samt satte en frist til 2. juli 1999 for å forhindre søksmål. Stevning ble tatt ut fem til seks uker etter utløpet av denne frist. Lagmannsretten finner at det da ikke foreligger noen forhold som tilsier at det kan legges den kjærende part til last at det er kommet til sak. Et advokatkontor kan ikke høres med at et brev av den art den kjærende parts advokat sendte 29. juni 1999 ligger ubesvart i seks uker under henvisning til at det var rettsferie. Dette må sees på bakgrunn av at det fra kjæremotparten ble sendt en trussel om utkastelse til motparten den 25. juni 1999, med varsel om fravikelse innen 14 dager fra denne dato. 

Lagmannsretten konkluderer derfor med at den kjærende part må gis medhold i at kjæremotparten (saksøkte i hovedsaken) skal bære omkostningene i hovedsaken jf tvistemålsloven §175, annet ledd. 

Avgjørelsen har ikke vært tvilsom, og den kjærende part tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180, første ledd. Det foreligger ingen andre særlige omstendigheter som tilsier at denne hovedregel bør fravikes. 

Det er krevet saksomkostninger med kr 24.000,- i hovedsaken og kr 2.000,- i kjremålssaken. Lagmannsrettens har vært i noen tvil om dens kompetanse er begrenset til å oppheve og hjemvise til ny avgjørelse, når saksomkostningsavgjørelsen gjelder en hevingskjennelse etter utelukkende skriftlig saksforberedelse. De hensyn som skulle tilsi en slik begrensning vil da ikke slå til. Ingen av de kjennelser fra Høyesterett som trekkes frem i litteraturen er treffende for det aktuelle saksforhold. Schei, Tvistemålsloven I, 2. utgave, s. 615 og Skoghøy, Tvistemål, s. 1021 er allikevel kategoriske på dette punkt. 

Lagmannsretten konkluderer med at byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling. Kr. 2.000,- i omkostninger for kjæremålssaken er klart innenfor normen i tvistemålsloven §180, annet ledd jf §176, første ledd. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Oslo Byretts kjennelse av 2.11.99 i sak nr. 99-7595 A/35 pkt. 2 og 3. oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten. 

2. AS Kristiania Byggselskap for Småleiligheter erstatter Levi Christiansen saksomkostninger i forbindelse med kjæremålssaken med kr 2.000,- 

3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 2. er to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]