Vis kilden til LB-2001-1993



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2002-02-18
|Publisert=
LB-2001-01993
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arbeidsrett, Oppsigelse, Erstatning
|Saksgang=
Oslo byrett Nr 00-07764 A/48 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01993 A/01. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2002-00509.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Miller). Motpart: Bravida Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Torkildsen).
|Forfatter=
Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Regine Ramm Bjerke. Meddommere: Selger Bjørn Gaaserud. Tillitsvalgt Nelly Larsen. Personalsjef Mette Elise Nordrik. Personalsjef Jan Erik Larsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§62  Arbeidsmiljøloven (1977) §62], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174  Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§213 §213], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3  Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§57 §57], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§60 §60]
}}
         
Saken gjelder erstatning for en påstått usaklig oppsigelse i arbeidsforhold, jf. arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. 

A er født *.*. 1957. Han er autorisert elektroinstallatør med fagbrev som elektromontør gruppe L og har også bedriftslederskolen. Han startet i 1987 selskapet X Elektro AS (heretter kalt X), der han var eneaksjonær til han i 1994 overdro en tredjedel av aksjene til sin bror. 

Telenor Installasjon AS (heretter kalt TI) ble fra 1. januar 1997 etablert som et heleiet datterselskap av Telenor. TI besluttet å utvide virksomheten til sterkstrøminstallasjoner, og kjøpte i dette øyemed opp allerede etablerte virksomheter i bransjen. TI har senere - ved selskapsrettslige endringer som ikke har betydning for saken - endret navn til Bravida Norge AS (heretter kalt Bravida). 

Etter en avtale, som etter det opplyste er signert medio august 1997, overtok TI driftsmidlene, varelageret, goodwill og løpende kontrakter i X for kr 950.000. A forpliktet seg til å akseptere tilsetting i TI i minst tre år etter overdragelsen. Han tiltrådte stilling som installatør og driftssjef i TI med arbeidssted Drammen markedsområde den 15. august 1997. Som driftssjef inngikk han i ledergruppen og rapporterte til regiondirektør B. I 1999 fikk han faglig ansvar for hele Buskerud. C overtok samtidig som driftssjef for område Drammen. Fra 20. januar 2000 overtok A stillingen som leder for markedsføring og salg. 

Ved brev av 17. august 2000 fra Bravida Norge AS ble A oppsagt fra stillingen med tre måneders oppsigelsesfrist regnet fra 1. september 2000. I brev av 18. august 2000 har Bravida gitt slik etterfølgende begrunnelse for oppsigelsen: 

A har benyttet personalrabattordning til egen næringsvirksomhet i strid med forutsetningene for slike rabattordninger i bedriften. 

A har handlet i strid med inngått arbeidsavtale, tilleggsavtale og undertegnet taushets- og lojalitetserklæring, blant annet kjøpt materiell i navnet til og på vilkår knyttet til X Elektro AS. 

På bakgrunn av blant annet ovennevnte forhold har ledelsen i Bravida Norge AS ikke lenger nødvendig tillit til A. 

A bestred lovligheten av oppsigelsen. I protokoll fra forhandlingsmøte 31. august 2000 heter det: 

Advokat Miller pekte på at den begrunnelse som var gitt for oppsigelsen i brev av 18.08.00 var snau, og relativt lite konkret. Videre ble pekt på at det flere steder i begrunnelsen var brukt formuleringen «blant annet», hvilket ikke er særlig informativt i forhold til kravet om at en oppsigelse skal være begrunnet. 

Personaldirektør Mikalsen svarte til dette at grunnlaget for oppsigelsen er manglende tillit til A. 

- A har handlet i strid med ansettelsesavtale og tilleggsavtale ved å kjøpe inn materiell ved bruk av rabattordninger knyttet til firmaet X Elektro. 

- A har forledet arbeidsgiver ved urettmessig å benytte rabattavtaler til egen næringsvirksomhet. 

- Det er også andre forhold, og det kan her spesielt nevnes den saken som gjelder Bilforum/Reklamekompaniet. A har her handlet i strid med klare ordrer om hvorledes man skal forholde seg til denne kunden, og derved sannsynligvis påført arbeidsgiver et økonomisk tap. Bedriften ville normalt ha vurdert å gi avskjed - isolert sett - i den saken som er knyttet til Bilforum. 

A anla 8. september 2000 søksmål ved Oslo byrett med krav om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og at han skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 1.000.000 og oppreisning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 300.000. 

A fortsatte i stillingen frem til 13. september 2000, da han ble sykmeldt. Ved brev av 8. november 2000 til Bravida Norge AS meddelte A ved sin advokat at han ikke krevde å stå i stillingen under sakens behandling. A fratrådte etter dette ved oppsigelsestidens utløp den 30. november 2000. Han forble sykmeldt frem til fratredelsen. 

Om sakens bakgrunn ellers viser lagmannsretten til byrettens dom og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. 

Oslo byrett avsa 2. april 2001 dom med slik domsslutning: 

1. Bravida Norge AS blir frifunne. 

2. A pliktar å erstatte Bravida Norge AS sine sakskostnader med kr 73.500 - syttitretusenfemhundre - innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av forseinkingsrente etter forseinkingsrentelova §3 første ledd 1. punktum frå forfall til betaling skjer. 

Byretten fant at A hadde tilsidesatt sin lojalitetsplikt og at oppsigelsen derfor var saklig begrunnet. 

A har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Bravida Norge AS har tatt til motmæle. Lagmannsretten ble satt med fire meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalget. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus over fire dager fra 29. januar til 1. februar 2002. A møtte og avga forklaring. For Bravida møtte tidligere personaldirektør Arild Mikalsen i Bravida Norge AS, jf. tvistemålsloven §213. Han avga forklaring. Det ble ellers avhørt ni vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. For lagmannsretten har begge parter fremlagt nye dokumentbevis. Bravida frafalt under ankeforhandlingen anførslene knyttet til påstått tilbud om levering av internkontrollhåndbok til Stavanger Rørhandel AS. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. 

Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende: 

Det er ikke saklig grunn til oppsigelse i As forhold. Han erkjenner at han har begått enkelte feil, men Bravida har ikke grunnlag for påstått manglende tillit til ham. Han bestrider at han har tilsidesatt sin lojalitetsplikt som arbeidstaker. Ved vurderingen må retten ta i betraktning at Bravida ikke har oppfylt sin styringsplikt som arbeidsgiver, ved å unnlate å organisere virksomheten på en ryddig måte og ved ikke å ha gitt klare forholdsregler. Arbeidstakerne må vite hva de har å holde seg til, når de anklages for regelbrudd som grunnlag for oppsigelse. 

Rabatt ved levering til næringseiendommer 

Rammeavtalen for ansatterabatt i Buskerud, som var godkjent av daværende regionsjef B, inneholder ikke bestemmelser som utelukker bruk av rabatten ved installasjoner på ansattes næringseiendommer. Når det i Bravidas etterfølgende begrunnelse for oppsigelsen heter at bruk av ansatterabatt på installasjoner på næringseiendommer er i strid med forutsetningen for ordningen, er det en forutsetning Bravida har lagt inn i ettertid. Først ved regiondirektør Bs E-mail av 18. juli 2000 ble det bestemt at rabatten bare skulle gjelde for privatboliger. B burde som As overordnede ha klargjort anvendelsesområdet for ansatterabatten da A gjorde ham kjent med at Bravida skulle utføre oppdrag på As næringseiendommer. B nøyde seg isteden med å understreke at A måtte opptre «ryddig» ved installasjoner på egne næringseiendommer, uten å presisere nærmere hva som lå i dette. 

A fastsatte ikke prisen for installasjonene i - - gaten 73 selv. Han tok kontakt med sin sideordnede C, driftssjef i Drammen, og ba om å få arbeidet utført billigst mulig. A kan ikke kritiseres for å ha henvendt seg til en sideordnet. C sto fritt til å kreve en høyere pris. Hvis prisen ble for høy, ville A vurdert å gå til et annet firma. Det er mulig at A burde ha konferert med regiondirektøren før prisen ble fastsatt. Dette er i tilfelle en formell overtredelse av underordnet betydning, som må vurderes i lys av at B burde ha sørget for å gi en stående ordre om riktig fremgangsmåte, slik han senere gjorde i E-mail av 18. juli 2000. 

Bravida og byretten har uriktig lagt til grunn at A fikk ansatterabatt ved installasjonene i - - gaten 73. At As prosessfullmektig i stevningen ved en misforståelse - som skyldes ordlyden i den skriftlige begrunnelse Bravida hadde gitt for oppsigelsen - la til grunn at det var benyttet ansatterabatt, kan ikke tillegges noen betydning. Misforståelsen er senere rettet opp. 

A og C ble enige om en timepris på kr 250. Denne pris tilsvarer riktignok ansatterabatten for arbeid utført av montør. I dette tilfellet ble imidlertid arbeidet utført av en lærling, noe som tilsier lavere timepris. For arbeid utført av lærling var ordinær timepris ca kr 250 til 270. En timepris på kr 250 for arbeid utført av lærling ga Bravida en helt normal fortjeneste, på ca 72 %. Bravidas selvkost på arbeid utført av lærling var ca kr 145 pr time. Ordinær timepris for faglært montør, dvs. faglært elektriker med fagbrev, var ca kr 350. 

Lærlingen som utførte arbeidet, brukte alt for lang tid - 84,5 timer - på oppdraget. Et timeforbruk på 60-62 timer ville vært passende. B ga i sin vitneforklaring uttrykk for at det kunne tenkes at A også ved henvendelse til ham kunne ha fått rabatt, og han antydet en timepris på kr 300 pr. time. Retten må etter dette legge til grunn at en riktig pris på arbeidet maksimalt var kr 18.600, det vil si lavere enn det beløp på kr 21.125 som ble fakturert. Samlet har Bravida hatt en fortjeneste på arbeid og materiell på ca kr 10.500 på oppdraget. 

For materiell er ansatterabatten 40 % avslag på Bravidas listepris. Ansatterabatten ble ikke benyttet for materiell i - - gaten 73. C prissatte isteden materiell etter satsene i nettavtalen, med et ytterligere påslag til A på 20 %. Nettavtalen er en storkundeavtale, der materiell prises til selvkost med et påslag på 6 %. 

Også i fakturaen av 11. mai 2000 for installasjon i **gaten 98 er det benyttet en timesats på kr 250. Det er fakturert for 48 timers arbeide, mens 30 timer burde vært tilstrekkelig for å utføre oppdraget. 

Materiellkjøp gjennom eget firma 

Ankemotpartens anførsel om at A har opptrådt i konkurranse med Bravida ved å la X kjøpe materiell fra grossist til installasjonene i - - gaten 73 er rettslig uholdbar. Bravida har i tilsvaret til byretten erkjent at de ansatte ikke hadde plikt til å kjøpe materiell fra Bravida. Verken Bravida eller byretten har vurdert betydningen av at - - gaten 73 AS er et heleiet datterselskap av X. For å overtre forbudet mot privat konkurrerende forretningsvirksomhet med arbeidsgiver må det kreves at den konkurrerende virksomheten henvender seg til markedet. Det var ikke tilfelle her. X har bare kjøpt inn materiell til eget bruk. 

Bravidas anførsel om at C ville krevet høyere timepris ved installasjonene i - - gaten 73 hvis C hadde vært klar over at A skulle kjøpe en del av materialene selv, kan ikke føre frem. Resonnementet forutsetter at fortjenestegraden på materiell er høyere enn på utført arbeid. Det var ikke tilfellet her. Bravidas fortjeneste på en timepris på kr 250 for lærling er som nevnt ca 72 %. Fortjenesten på materiellsalget i dette tilfellet var langt lavere, jf. ovenfor (6 % pluss 20 %). 

Sen betaling av fakturaer 

Forsinket betaling av fakturaen av 30. mars 2000 vedrørende - - gaten 73 skyldes delvis at fakturaen først var utfylt med feil leveringsadresse. A ba om at dette ble rettet. Videre ba han om at fakturaen ble undersøkt nærmere med hensyn til timeantall og materiellforbruk. Da ny faktura ble utstedt med uendret beløp, godtok han denne uten ytterligere undersøkelser. Etter byrettens dom har A for øvrig brakt på det rene at han ble fakturert med kr 32.762 inklusive merverdiavgift for meget for materiell. Det for meget fakturerte har Bravida nå refundert. 

A erkjenner at han isolert sett burde ha betalt fakturaene for arbeid i - - gaten 73 og **gaten 98 tidligere. Men det rentetap som forsinkelsen har påført Bravida, utgjør som det fremgår av byrettens dom, et beskjedent beløp, ca kr 2.000. Beløpet er vesentlig lavere enn det rentetap på kr 12.076 som A er påført ved Bravidas sene oppgjør av salgssummen for X. Videre er A ved Bravidas meget sene oppgjør av As reiseregninger påført et rentetap på kr 16.488. Noen av As reiseregninger, med et samlet utestående på kr 25.000, har Bravida fortsatt ikke gjort opp. 

ReklameCompagniet 

A fulgte økonomisjefens instruks om å stoppe oppdraget etter at økonomisjefen hadde innhentet negativ kredittopplysning på ReklameCompagniet. A igangsatte oppdraget en måned senere, etter at selskapets styreleder Roar Larsen muntlig hadde meddelt A at faktura kunne sendes til Bilforum Bilvarehus AS (heretter kalt Bilforum), som påtok seg ansvaret for betaling. Larsen er daglig leder i Bilforum, og han hadde betydelige eierinteresser i begge selskaper. Bilforum har betalingsevne. Arbeidet ble således igangsatt med Bilforum, og ikke ReklameCompagniet, som kunde. Dette fremgår av fakturaene, som er stilet til Bilforum. A har således ikke handlet i strid med økonomisjefens instruks. 

Larsen bekreftet i sin vitneforklaring at han hadde gitt beskjed om at Bilforum ville betale, men under forutsetning av at Bravida ga et lavere pristilbud. Spørsmålet er om han meddelte denne forutsetningen til A. A erkjenner likevel at han burde sørget for en skriftlig bekreftelse fra Larsen på vegne av Bilforum. A har fått en muntlig reprimande for dette. Forholdet kan ikke anses som tillitsbrudd. Bravida fulgte dessuten ikke opp kravet mot Bilforum. Det reelle tap Bravida er påført, begrenses ved at Bravida hadde ledig kapasitet i denne perioden. Dessuten må Bravida kunne begrense tapet ved å få igjen merverdiavgift etter konkursen i ReklameCompagniet. 

Oppsigelse av autorisasjon 

A kan ikke kritiseres for at han i brev av 31. oktober 2000 til Bravida med kopi til de stedlige elektrisitetstilsyn sa opp sin autorisasjon som ansvarlig installatør med virkning fra 15. november 2000. Det er knyttet et ansvar til autorisasjonene som A ikke kunne oppfylle når han var sykmeldt ut oppsigelsestiden. Det fastholdes at brevet ble sendt også til Bravida, jf. at Bravida også fikk kopi av brevet ved As E-mail av 1. november 2000. Bravida måtte uansett ha skaffet autorisasjon for ny ansvarlig installatør ved oppsigelsesfristens utløp 30. november 2000. A sa dessuten opp autorisasjonen med 15 dagers frist, og Bravida kunne uten vanskelighet fått midlertidig dispensasjon i løpet av en uke. 

Saksbehandlingen 

Administrerende direktør i Bravida Sør AS Eva Holmgren burde ha tatt kontakt med A og C for å undersøke forholdene rundt fakturaene vedrørende As næringseiendommer før konsernrevisjonen ble koblet inn. 

Konsernrevisjonen innkalte A til møte 4. august 2000 uten å gjøre ham kjent med hvilket tema som skulle behandles. Dette er en politimetode som ikke hører hjemme i en personalsak. Ved møtets slutt fikk A forståelse av at møtet var et drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1, og at han ville bli oppsagt eller avskjediget. Møtereferat ble ikke utarbeidet, til tross for at A ba om det. Dette strider mot Telenorkonsernets «Veiledning for ledere i behandling av mislighetssaker» punkt 9, som bestemmer at referat alltid bør tas fra slike samtaler. Konsernrevisors rapport av 8. august 2000 fokuserer ensidig på det som er negativt for A, og er avgitt på spinkelt, feilaktig og ufullstendig grunnlag. 

Bravida må ha truffet avgjørelse om oppsigelse på et tidlig stadium. Dette sannsynliggjøres ved at As tilgang til Bravidas lokaler fra 4. august 2000 ble begrenset til å gjelde på dagtid. Allerede før møtet 4. august 2000 ble hans tilgang til Bravidas datasystem fra eget hjemmekontor sperret. A og hans advokat så derfor ingen hensikt i å delta på det drøftingsmøte som Bravida innkalte til i brev av 8. august 2000. 

Bravida har dessuten gitt varierende begrunnelser for oppsigelsen. I den etterfølgende begrunnelse i brev av 18. august 2000 er ReklameCompagnisaken ikke nevnt. Denne saken ble heller ikke tatt frem i møtet 4. august 2000 med konsernrevisor, selv om det fremgår av konsernrevisors rapport av 8. august 2000 at konsernrevisjonen var kjent med saken før møtet. Først i drøftingsmøte 31. august 2000 trakk Bravida denne saken frem som ledd i begrunnelsen for oppsigelsen. 

Forutsetningen for at arbeidsgiver kan påberope forhold som ikke er nevnt i den begrunnelse for oppsigelsen som gis til arbeidstakeren, er at det dreier seg om forhold av nyere dato og av noenlunde samme art som de som er nevnt i begrunnelsen, jf. Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold (2001) side 61 flg. og Gjone og Aagaard, Bedriftens personalhåndbok (1999). Også resonnementet i [[Rt-1999-184]] tilsier at dersom det opprinnelige grunnlaget svikter, må arbeidsgiveren være avskåret fra å opprettholde oppsigelsen med et helt annet grunnlag. 

For retten har Bravida ytterligere trukket frem et etterfølgende forhold, nemlig at A i brev av 31. oktober 2000 sa opp sin autorisasjon som ansvarlig installatør. 

Erstatningsutmålingen 

Det følger av rettspraksis at det normalt utmåles erstatning for inntektstap i to til tre år fra oppsigelsen. 

Det har ikke vært mulig for A å bevise klart og entydig at han ville ha fylt vilkårene for erstatning etter bonusavtalen av 20. januar 2000, som ble inngått da han ble leder for salg og markedsføring. Denne bevistvilen må ramme Bravida, i det arbeidsgiver ellers ville profitere på oppsigelsen. Bonusavtalen ga mulighet for bonus med inntil kr 298.000 pr. år. As faste årslønn ved oppsigelsen var kr 432.000. I 2000 utgjør tapet en måneds lønn med kr 36.000 og full bonus med kr 298.000, og for 2001, 2002 og 2003 utgjør det årlige tap kr 730.000. Samlet lønnstap utgjør etter dette kr 2.524.000. 

Det følger av lovens forarbeider og rettspraksis at det ikke skal gjøres fradrag for inntekt A har eller kunne ha skaffet seg fra annet hold. Etter oppsigelsestidens utløp startet A som ansatt i et selskap som hans tidligere kollega Jan Brække hadde startet. Tanken var at de etter hvert skulle drive selskapet sammen. Driften gikk dårlig, og A mottok bare én måneds lønn. Selskapet ble kjøpt av Sønnico, og A ble ansatt der fra 1. juli 2001 med en årslønn på kr 400.000. 

Oppreisning må utmåles med et betydelig beløp. Bravida har fremmet svært alvorlige, til dels ærekrenkende, beskyldninger mot A. Saken er blitt kjent i et lite og gjennomsiktig miljø og har vært en stor belastning for ham. Det må også tas hensyn til Bravidas sterke økonomi. Et beløp på kr 300.000 anses passende. 

A har nedlagt slik påstand: 

1. Oppsigelsen av A fra hans stilling i Bravida Norge AS kjennes usaklig. 

2. Bravida Norge AS v/styrets formann dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 2.500.000,-. 

3. Bravida Norge AS v/styrets formann dømmes til å betale A oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300.000,-. 

4. A tilkjennes saksomkostninger for byretten, og med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente, fra 20.04.2001 til betaling skjer. 

5. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, fra det forfall retten fastsetter til betaling skjer. 

Ankemotparten, Bravida Norge AS, har i hovedsak gjort gjeldende: 

Bravida kan i det alt vesentlige slutte seg til byrettens dom. Det har ikke kommet frem noe vesentlig nytt ved bevisførselen for lagmannsretten. Oppsigelsen er saklig begrunnet i arbeidstakerens forhold. Bravida kunne ikke lengre ha den tillit til A som er nødvendig for en leder. A hadde en ansvarsfull stilling som ansvarlig installatør og driftsleder for et stort område. 

TI/Bravida har som selskaper i Telenorkonsernet nedlagt store ressurser på å etablere og håndheve etiske og habilitetsmessige krav til medarbeiderne. Dette fremgår bl.a av konsernstyrets retningslinjer for etikk og habilitet, vedtatt 27. oktober 1998, og av konsernrevisjonens veiledning for ledere i behandling av mislighetssaker, fastsatt i 1995. A deltok i 1999 på et lederkurs om disse forhold. 

Hertil kommer at det i As arbeidsavtale er tatt inn henvisning til arbeidsreglement og taushets- og lojalitetserklæring for ansatte i Telenor, som inneholder bl.a. konkurranseklausul. Videre inneholder et eget tillegg til As arbeidsavtale og avtalen mellom TI og X om salg av virksomheten i X også konkurranseklausuler. Daværende regionsjef B foreholdt A da han ble ansatt, at han måtte opptre ryddig i forbindelse med sin næringsvirksomhet 

Uansett hadde A som leder primært selv ansvaret for ryddighet i forholdet mellom hans næringsvirksomhet og Bravida. Det var hans eget ansvar å opptre på en måte som ikke dannet grunnlag for tvil om hans lojalitet. 

Det må stilles særlige krav til ledere. Uberettiget ordrenektelse vil lettere være oppsigelsesgrunnlag for en leder enn for en underordnet. For ledere stilles det særlige krav til tillit, og det må tas hensyn til den signaleffekt en leders handlemåte har overfor andre ansatte. Brudd på den alminnelige ulovfestede lojalitets- og troskapsplikten, som bl.a. innebærer at det ikke er adgang til å opptre i strid med arbeidsgiverens interesser for å fremme egne næringsinteresser, vil lett gi saklig grunn til oppsigelse. Ledere bør ikke behandle saker der de har egne økonomiske interesser. Om disse forhold vises bl.a til [[Rt-1997-1128]], [[Rt-1996-1401]], [[Rt-1993-300]], [[Rt-1990-607]], Hålogaland lagmannsretts dom av 6. juni 2001 LH-2000-00548, samt til byrettens dom med videre henvisninger. 

Det følger av [[Rt-1963-1013]], jf. også [[Rt-1999-163]], at oppsigelse kan foretas på grunnlag av en samlet vurdering av eldre og nyere uregelmessigheter, selv om tidligere forhold er avgjort med advarsel. 

Oppsigelsens saklighet må i utgangspunktet vurderes ut fra forholdene på oppsigelsestiden. Det følger imidlertid av Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold (2001) side 57 - 58 med videre henvisninger at senere inntrufne forhold kan tjene til å underbygge de antakelser bedriften har basert seg på, og slik sett ha betydning for en samlet vurdering 

Rabatt ved levering til næringseiendommer 

A har skaffet seg uberettiget rabatt ved installasjonene i - - gaten 73 og **gaten 98. Det må anses allment kjent at ansatterabatter ikke kan benyttes til egen næringsvirksomhet. Han burde ha henvendt seg til sin overordnede regionsjef B, slik denne hadde gitt ham beskjed om. Isteden henvendte han seg når det gjaldt - - gaten 73 til en sideordnet, C, som i realiteten også var hans underordnede, og satte ham i en vanskelig stilling. 

A unnlot også å opplyse C om at A ville skaffe deler av materiellet til - - gaten 73 selv, til tross for at dette hadde betydning for fastsettelse av timeprisen. Det vises til «Priser/Timesatser i Entreprise/elektro i SørØst» pr. 23. mai 2000, som viser høyere timepriser for arbeid utført uten materiellsalg. Dette har sammenheng med at fortjenesten i bransjen er lav på utført arbeid, og at påslaget i det alt vesentlige ligger på materiell. 

Det bestrides at C var oppdragsansvarlig på disse prosjektene. For alle praktiske forhold var det A som styrte oppdragene. Han valgte selv ut den som skulle utføre oppdraget i - - gaten 73. 

A har ikke opplyst noe om hvordan han gikk frem i forbindelse med oppdraget i **gaten 98. Oppdraget er ukjent for C. Det må legges til grunn at prisen på dette oppdraget ble bestemt av A selv eller at han overlot dette til av en av hans eller Cs underordnede. Begge deler er kritikkverdig. 

Få måneder etter at oppdragene var utført, ble timepris ved installasjoner hos ansatte satt til kr 325. Ordinær timepris for oppdrag av denne karakter våren 2000 var minimum ca kr 350. Siste års lærlinger ble priset etter samme satser som montører. Dette viser at A har skaffet seg en økonomisk fordel på bekostning av Bravida. 

A har etter dette utnyttet sin stilling til å skaffe seg private fordeler. Han opptrådte på en måte som ikke innga tillit. Ved å unnlate å konferere med overordnet i en sak der det var interessekonflikt mellom A og Bravida, har han handlet i strid med «Taushets- og lojalitetserklæringen for ansatte i Telenor», jf. byrettens dom side 20. Hvorvidt etterfølgende kalkyler viser at bedriften hadde fortjeneste på oppdragene er uten betydning. 

Materiellkjøp fra eget firma 

A kjøpte inn det vesentlige materiell til - - gaten 73 fra grossist gjennom Xs gamle rabattavtaler. A har med dette vist svikt i dømmekraft. Levering fra grossist via X må anses å ha skjedd i konkurranse med Bravidas virksomhet. Som fremhevet av byretten er det nærliggende å tolke salgsavtalen mellom TI og X slik at Telenor fullt ut kjøpte den delen av X som drev innen elektrobransjen. As bruk av de gamle grossistavtalene for å spare penger i privat virksomhet kom i konflikt med Bravidas interesser. Bravida har gått glipp av et påslag på 20 % på dette materiellet. 

Sen betaling av fakturaer 

A har sørget for å oppnå uberettiget kreditt ved sen betaling av fakturaene for installasjonene i - - gaten 73 og **gaten 98. Det bestrides at fakturaene hadde feil som gjorde forsinkelsen berettiget. Selv om fakturaene skulle inneholde feil, burde A ha ordnet opp på en annen måte, slik at fakturaene ikke kom på purrelister. Det virker tillitsnedbrytende i organisasjonen når en leder havner på purrelistene. 

Det bestrides at Bravida har betalt oppgjøret for kjøpet av virksomheten i X for sent. Avtalen ble først undertegnet av A da han kom tilbake fra ferie den 12. august 1997. Gjennomføringen av avtalen kom derfor i gang senere enn forutsatt. Oppgjør for goodwill ble betalt 12. september 1997. Forsinket oppgjør for varelager og materiell skyldes uenighet om verdsettelsen. Oppgjøret var avsluttet i januar 1998. A har ikke klaget over sent oppgjør før etter oppsigelsen. 

ReklameCompagniet 

Ved å igangsette arbeidet hos ReklameCompagniet har A brutt et klart pålegg fra økonomisjefen om at oppdraget ikke kunne utføres uten kontant betaling eller bankgaranti. A har ytet Roar Larsen, som han kjente fra før, en vennetjeneste på bekostning av Bravidas interesser. A burde ha drøftet saken med overordnede før oppdraget ble akseptert. Det fremgikk klart av forklaringen fra Larsen at det ikke var inngått endelig avtale om at Bilforum skulle betale. Forholdet har påført Bravida et større tap. A har ikke sannsynliggjort at Bravida hadde ledig kapasitet på den tid da oppdraget ble utført. 

Oppsigelse av autorisasjon 

Ved å si opp sin autorisasjon som ansvarlig installatør med 15 dagers frist i brev av 31. oktober 2000 satte A Bravida i en vanskelig stilling. Oppsigelsen medførte at Bravida måtte utsette iverksettelsen av oppdrag. Det bestrides at Bravida mottok brevet. Bravida fikk beskjed om oppsigelsen fra det stedlige tilsyn. A kunne ha håndtert dette på en annen måte som ikke hadde skapt unødvendige problemer for Bravida, og fremgangsmåten var ikke tillitsvekkende. 

Saksbehandlingen 

Det er ikke grunnlag for kritikk mot Bravidas saksbehandling. 

A fikk ved begynnelsen av møtet med konsernrevisor den 4. august 2000 klar beskjed om møtets karakter. Formålet med møtet var å oppklare de faktiske forhold i saken. Ved møtets avslutning ble det opplyst at A eventuelt senere ville bli innkalt til drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1. 

Oppsigelsen bygget på et riktig faktisk grunnlag og på en vurdering av de relevante momenter. Det eneste nye som er kommet frem i ettertid, er at fakturaen vedrørende - - gaten 73 omfattet en del materiell som A selv hadde kjøpt, men dette forhold har ikke betydning for de omstendigheter oppsigelsen bygget på. 

A valgte for øvrig selv å utebli fra drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1. 

Erstatningsutmålingen 

Arbeidsmiljøloven §62 gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering, der også arbeidstakers forhold er av betydning. Selv om retten skulle komme til at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet, er det likevel på det rene at A har opptrådt kritikkverdig. 

Utgangspunktet er at det er det økonomiske tapet som kan kreves erstattet. Den oppsagte har selv en plikt til å begrense tapet. A har selv forklart at han raskt fikk tilbud om arbeid i Sønnico med en årslønn på kr 430.000, et tilbud han avslo. Dette tilbudet fikk han selv om Sønnico var klar over at A var oppsagt. Når A isteden valgte å etablere et samarbeide med Brække om å etablere ny virksomhet, kan tapet ikke belastes Bravida. Fra 1. juli 2001 er A i fast arbeide med en lønn som omtrent tilsvarer den lønn han ville ha hatt i Bravida. Hertil kommer at A selv frivillig avsto fra sin rett til å bli stående i stillingen under oppsigelsessaken. 

Etter bevisførselen må det legges til grunn at det er svært usannsynlig at A ville hatt krav på bonus i 2000. Mange av de prosjekter A arbeidet med ble ikke noe av eller viste seg å bli tapsbringende. As ansvarsområde, elektroavdelingen, gikk med et underskudd på kr 22.700.000 i 2000. Bonusavtalene er ettårige, og det kan ikke legges til grunn at A ville fått bonusavtale etter 2000. 

Retten må etter dette legge til grunn at A ikke er påført noe økonomisk tap. 

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning. A er ikke beskyldt for uhederlighet eller uredelighet, men for illojal og klanderverdig opptreden i strid med regler og pålegg gitt av arbeidsgiver. Det må legges vekt på at A selv har opptrådt klanderverdig, jf. bl.a. [[Rt-1999-184]]. 

Bravida Norge AS, har nedlagt slik påstand: 

1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 og 2 - stadfestes. 

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens §3, første ledd, 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente, fra forfall til betaling skjer. 

Lagmannsretten bemerker: 

Spørsmålet i saken her er om oppsigelsen er saklig begrunnet i arbeidstakerens forhold, jf. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Domstolene skal, som det fremgår av dommen i [[Rt-1984-1058]], prøve 

om oppsigelsen bygger på et riktig og fyldestgjørende faktisk grunnlag, om den begrunnelse som ligger til grunn bygger på relevante argumenter, om vurderingen har tilstrekkelig bredde, således også om avveiningen omfattet de rimelighetshensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren. 

Om de rettslige sider av den alminnelige lojalitets- og troskapsplikten og virkningene av brudd på denne, herunder de særlige krav som må stilles til ledere, viser retten til gjengivelsen av Bravidas anførsler ovenfor med videre henvisninger til rettspraksis. Lagmannsretten er enig i den fremstilling som der er gitt. 

Rabatt ved levering til næringseiendommer 

Ansatterabattordningen i Buskerud - kalt rammeavtale - er datert 1998 og er undertegnet av A. Lagmannsretten legger etter det opplyste til grunn at ordningen ble foreslått av A og godkjent av regionsjef B i januar/februar 1998. Ordningen ble beholdt i Buskerud til tross for at konsernledelsen ved personaldirektørens rundskriv (P & O - Informasjon) av 18. november 1998 gjorde det klart at ansatte skulle betale ordinær pris, og at brudd på dette skulle behandles som mislighetssak. Det fremgår ikke av rammeavtalen om anvendelsesområdet er begrenset til å gjelde de ansattes private boliger. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det først ved regionsjef Bs E-mail av 18. juli 2000 ble presisert at ordningen bare skulle gjelde de ansattes privatboliger. 

Ved ansettelsen i TI i 1997 eide A personlig eller gjennom X flere eiendommer i Drammen. TI ble gjort kjent med og godtok denne virksomheten før ansettelsen. I november 1999 kjøpte A - - gaten 73 med sikte på rehabilitering og videresalg. Han gjorde sin nærmeste overordnede regionsjef B kjent med kjøpet. 

Saken gjelder to fakturaer. Den første fakturaen, datert 30. mars 2000, gjelder - - gaten 73 og er på kr 69.409, og omfatter arbeid med 84,5 timer á kr 250. Den andre fakturaen, datert 11. mai 2000, gjelder **gaten 98 og er på kr 16.202, og omfatter arbeid med 48 timer á kr 250. 

Når det gjelder oppdraget i - - gaten 73, legger lagmannsretten til grunn i samsvar med As og Cs forklaringer at A henvendte seg til C og ba om best mulig pris. A har for lagmannsretten forklart at C foreslo at oppdraget ble priset etter nettavtalen, med et ytterligere påslag på 20 % på materiell. Det syntes A var greit. Han visste at det lå en lav timepris i denne avtalen, men ikke hvor lav. Han overlot dette til C. C har forklart at det var en del diskusjon frem og tilbake mellom ham og A om timeprisen, og at det er vanskelig å si hvem som egentlig fastsatte timeprisen. Timeprisen på kr 250 var så lav at han ville hatt vanskeligheter med å forsvare den overfor B. C forklarte videre at han selv fastsatte prisen på materiell til nettpris, men med et ytterligere påslag på 20 %. 

Lagmannsretten legger etter Cs forklaring og bevisførselen ellers til grunn at A medvirket i den prosess som førte frem til en timepris på kr 250, og at denne timeprisen innebar en rabatt, også for arbeid utført av lærling. Hvor stor rabatten var, er det gitt motstridende opplysninger om til lagmannsretten. Bravida har anført at siste års lærlinger ble fakturert som montører og har angitt riktig timepris til minst kr 350. C forklarte imidlertid at siste års lærlinger ble fakturert som hjelpearbeidere, det vil si noe lavere enn for montører. 

Videre legger lagmannsretten til grunn at prisen på materiell innebar en rabatt sammenlignet med ordinære kundevilkår for tilsvarende oppdrag, noe som heller ikke er bestridt av A. 

Det er etter dette klart at de satser som ble anvendt på arbeid og materiell i - - gaten 73, var rimeligere enn ordinære kundebetingelser. Betingelsene var således egnet til å gi A en fordel i hans næringsvirksomhet på bekostning av Bravidas interesser. I en slik situasjon følger det både av bedriftens retningslinjer for etikk og habilitet punkt 3, og av den ulovfestede lojalitets- og troskapsplikten, jf. rettens bemerkninger ovenfor, at A ikke burde deltatt ved avgjørelsen av de satser som skulle brukes, at han ikke burde prøve å påvirke avgjørelsen, og at han burde ha forelagt saken for sin nærmeste overordnede. 

A har til sitt forsvar anført at Bravida var kjent med at han hadde næringseiendommer, og at det da måtte være opp til hans overordnede å sørge for å etablere retningslinjer for håndtering av oppdrag på disse eiendommene. A har videre anført at han ved anskaffelsen av - - gaten 73 nevnte for B at det var aktuelt å la Bravida utføre oppdrag på eiendommen. B har bestridt at A nevnte mulige oppdrag for ham i denne forbindelse, men har forklart at han ved ansettelsen av A i 1997 foreholdt ham at han måtte opptre ryddig og kontakte B før eventuelle oppdrag. Retten finner det ikke sannsynliggjort at A konkret gjorde B kjent med oppdraget i - - gaten 73 på forhånd. A hadde slik retten ser det, et selvstendig ansvar for - og som leder en særlig oppfordring til - å ikke gå videre med oppdraget før han hadde sørget for positiv tilbakemelding fra overordnede på hvordan oppdraget skulle håndteres. 

A måtte skjønne at han ved å henvende seg til sin sideordnede C med spørsmål om å få en best mulig pris, og ved å forhandle timeprisen med C, satte ham i en vanskelig stilling. C har forklart at han spurte A om oppdraget var klarert med regionsjefen, og at A bekreftet dette. C var imidlertid usikker på om klareringen gjaldt prisen, eller bare at Bravida kunne ta oppdraget. 

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om timeprisen baserte seg på ansatterabatten. Som byretten finner lagmannsretten at det var uklart om rabattordningen omfattet de ansattes næringseiendommer, men at A uansett burde ha avklart dette spørsmålet med overordnede dersom han ønsket å bruke rabatten. Det er dessuten på det rene at materiell til - - gaten 73 ikke ble priset etter ansatterabatten. 

Etter bevisførselen ser lagmannsretten ikke bort fra at lærlingen brukte for mange timer på oppdraget, og at den samlede pris på arbeidet derfor ikke ble spesielt rimelig. Denne etterfølgende omstendighet rokker imidlertid ikke ved rettens kritikk, som retter seg mot As fremgangsmåte før oppdraget ble iverksatt. 

A har ikke kommentert nærmere hvordan prisen for installasjonen i **gaten 98 ble fastsatt. Lagmannsretten legger etter dette til grunn, slik Bravida har anført, at timeprisen på kr 250 ble fastsatt enten av A selv eller av en underordnet. Det følger av lagmannsrettens betraktninger ovenfor at A burde ha henvendt seg til overordnet for å få fastsatt prisen på arbeid også for dette oppdraget. Ingen av partene har for lagmannsretten gått inn på hvorledes materiell til **gaten 98 er priset. Det dreier seg om et beskjedent beløp, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dette. 

Lagmannsretten finner etter dette at A har forsømt seg ved håndteringen av disse oppdragene. 

Bravida har videre anført at A handlet kritikkverdig ved ikke å informere Bravida på forhånd om at han aktet å kjøpe inn en del av materiellet til - - gaten 73 selv. A og C har avgitt motstridende forklaringer om hvorvidt A informerte C på forhånd om at han ville kjøpe en del materiell direkte fra andre leverandører . Lagmannsretten finner det imidlertid etter bevisførselen uklart om denne siden av materiellkjøpet har vært motiverende for oppsigelsen. Forholdet er hverken nevnt i revisors rapport eller i den etterfølgende begrunnelsen. Protokollen fra forhandlingsmøtet er uklar på dette punkt. Den kritikk som eventuelt kan rettes mot A på dette punkt, har uansett ikke nevneverdig selvstendig betydning ut over den kritikk som kan rettes mot ham for ikke å ha sørget for en forhåndsklarering av vilkårene for oppdraget med overordnet, jf. lagmannsrettens bemerkninger om dette ovenfor. 

Materiellkjøp fra eget firma 

Dette punkt gjelder bare installasjonen i - - gaten 73. Spørsmålet er om A har opptrådt i strid med sine plikter som ansatt ved å kjøpe materiell til - - gaten 73 AS fra grossist via morselskapet Xs rabattavtaler. 

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at As ansettelsesforhold i Bravida ikke begrenset hans frihet til å kjøpe elektrisk materiell fra andre leverandører. Dette må gjelde selv om han kjøpte med rabatt. Spørsmålet er om det forhold at kjøpet skjedde via Xs rabattavtaler med grossist kan sette saken i noen annen stilling. Bravida har anført at A med dette overtrådte konkurranseforbudet nedfelt i taushets- og lojalitetserklæringen for ansatte i Telenor, i As arbeidsavtale med tilleggsavtale og i salgsavtalen for X. Lagmannsretten bemerker at disse forbudene gjelder konkurrerende forretningsvirksomhet. Retten finner som anført av A at det ikke kan sies å foreligge konkurranse uten at den ansatte driver en virksomhet som er rettet mot markedet. Forbudet kan derfor ikke ramme innkjøp til installasjoner i egne eiendommer. I saken her har A latt X kjøpe materiell til bruk på en eiendom som tilhørte Xs datterselskap. Dette kan, slik lagmannsretten ser det, ikke anses som konkurrerende virksomhet. 

Bravida anfører, så vidt lagmannsretten skjønner, videre at det følger av salgsavtalen for X at selskapet skulle nedlegge virksomheten innen elektrobransjen, og at X derfor må være avskåret fra å benytte rabattavtaler med elektrogrossist, selv om det ikke skjer som ledd i konkurrerende virksomhet. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter i salgsavtalen for å forby slik bruk av rabattavtaler. Salgsavtalen inneholder en positiv oppregning av de kontrakter som skulle følge salget, jf. avtalens punkt 1, og det er ikke anført at rabattavtaler med grossist omfattes av denne oppregningen. Selv om salgsavtalen skulle forstås slik at den hindrer fortsatt bruk av rabattavtaler med grossist, finner lagmannsretten at bruk av rabattavtaler ikke kan anses som brudd på As plikter som ansatt, og at forholdet derfor heller ikke kan danne saklig grunn til oppsigelse. Lagmannsretten finner videre som byretten at forholdet uansett er av bagatellmessig karakter. 

Lagmannsretten finner etter dette at A ikke har opptrådt i strid med sine plikter ved å kjøpe inn materiell via Xs rabattavtaler med grossist. 

Sen betaling av fakturaer 

Fakturaen for - - gaten 73 på kr 69.409 ble utstedt 30. mars 2000 med forfallsdato 13. april 2000, og fakturaen for **gaten på kr 16.202 ble utstedt 11. mai 2000 med forfall 25. mai 2000. Begge fakturaer ble betalt 17. juli 2000. 

Lagmannsretten bemerker at sen betaling av fakturaer generelt påfører kreditor merarbeid og rente- og likviditetstap. Det gir videre et dårlig eksempel overfor bedriftens medarbeidere, og det er egnet til å svekke de ansattes lojalitet at en leder havner på bedriftens purrelister, slik det skjedde her. 

Retten finner videre at A ikke kan høres med at forsinket betaling av fakturaen i - - gaten 73 skyldes feil i fakturaen. Eventuell feil i adresseringen av fakturaen burde ikke hindret A i å betale ved forfall. A har videre anført at han tok opp at fakturaen var for høy både med hensyn til timeantall og materiell, og at Bravida nå har erkjent at materiell var fakturert med et alt for høyt beløp. Retten bemerker imidlertid at A ventet ytterligere nesten to måneder med å betale etter at det den 25. mai 2000 var utstedt ny faktura med rettet adresse, en faktura han etter egen forklaring forøvrig ikke fant grunn til å undersøke nærmere. A har ikke anført noen spesiell grunn for den sene betaling av fakturaen for **gaten 98. Det samlede rentetap for Bravida er ca kr 2.000. 

Retten finner ikke at det kan legges vekt på at Bravida har gjort opp As reiseregninger for sent eller på at Bravida eventuelt utbetalte oppgjøret for X for sent. Retten bemerker at oppgjøret for X ble avsluttet i januar 1998 uten at det medførte noe rentekrav fra A. Hvis han ønsket å påberope denne forsinkelsen eller utestående reiseregninger for å unnlate å betale fakturaer som forfalt våren 2000 måtte han i tilfelle ha tatt opp dette uttrykkelig med Bravida innen forfall. 

Lagmannsretten finner etter dette som byretten at det var grunnlag for kritikk mot A for sen betaling av to fakturaer. 

ReklameCompagniet 

Lagmannsretten finner som byretten at det forhold at Bravida hadde gjort opp saken ved en irettesettelse, ikke hindret Bravida fra å trekke inn dette forholdet i grunnlaget for oppsigelsen, jf. [[Rt-1963-1013]] og [[Rt-1999-163]]. Retten viser til at forholdet fant sted sommeren 1999, og at irettesettelse ble gitt i løpet av første kvartal 2000, dvs. relativt kort tid før oppsigelsen. 

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at økonomisjefen hadde instruert A om at det ikke skulle utføres noe oppdrag for ReklameCompagniet uten bankgaranti eller forskuddsbetaling. Bakgrunnen var at en kredittopplysning viste at selskapet hadde meget dårlig økonomi. A har forklart at han en måned senere besluttet å utførte oppdraget likevel, etter å ha fått tilsagn fra styreleder Roar Larsen i ReklameCompagniet om at Larsens firma Bilforum påtok seg betalingsansvaret. Larsen har i sin vitneforklaring i lagmannsretten forklart at han på vegne av Bilforum hadde sagt seg villig til å betale for oppdraget, men bare hvis Bravida ga et lavere pristilbud på arbeidet som Larsen kunne akseptere, men at det ikke kom noe nytt tilbud fra Bravida. Lagmannsretten legger under noe tvil til grunn at A likevel oppfattet Larsen slik at han hadde forpliktet Bilforum. Retten viser til at A sørget for at faktura ble utstedt til Bilforum. Retten finner likevel at A forsømte seg ved å ikke sørge for en skriftlig bekreftelse fra Larsen. A var klar over at ReklameCompagniets økonomi var meget svak, og i lys av dette og økonomisjefens instruks måtte A skjønne at Bravida måtte sikres en fullgod sikkerhet for betaling før oppdraget ble utført. En muntlig betalingsgaranti var ikke tilstrekkelig. 

Lagmannsretten finner etter dette at A har forsømt seg på dette punkt. Bravida har måttet avskrive et større tap, ved at bare kr 30.000 av et samlet utestående på kr 228.266 ble gjort opp. Lagmannsretten finner ikke at det kan legges særlig vekt på hvorvidt Bravida på det aktuelle tidspunkt hadde ledig kapasitet eller om Bravida senere har gjort det som er mulig for å innfordre beløpet. Det sentrale for rettens vurdering er den feilvurdering A gjorde seg skyldig i, da han besluttet å utføre oppdraget. 

Oppsigelse av autorisasjon 

Lagmannsretten finner ikke at A kan kritiseres for at han i brev av 31. oktober 2000 sa opp sin autorisasjon som ansvarlig installatør for Bravida med virkning fra 15. november 2000. A hadde på dette tidspunkt én måned igjen av oppsigelsestiden og hadde vært sykmeldt siden 13. september. Han regnet med å være sykmeldt ut oppsigelsestiden. Det fremsto i en slik situasjon som lite naturlig at A fortsatt skulle stå som ansvarlig installatør, og det burde ikke komme som noen overraskelse for Bravida at det måtte skaffes en annen ansvarlig installatør. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at A ikke har sendt oppsigelsen til Bravida. Uansett hadde Bravida grunn til å foreta seg noe etter å ha mottatt As E-mail av 1. november 2000. På grunnlag av vitneforklaring fra seksjonsleder i Drammen Energi Bjørn Kaldal, legger retten til grunn at Bravida uten vanskelighet kunne fått midlertidig tillatelse i løpet av en uke. 

Saksbehandlingen 

A har anført at han ved slutten av møtet hos konsernrevisor den 4. august 2000 fikk opplyst at møtet var et formelt drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1. Lagmannsretten finner på grunnlag av bevisførselen at dette må ha vært en misforståelse fra hans side. Retten antar at misforståelsen kunne ha vært unngått hvis Bravida hadde skrevet referat fra møtet, jf. nedenfor. 

Lagmannsretten finner imidlertid på annet grunnlag at Bravidas saksbehandling frem til oppsigelsen har hatt svakheter, og at dette i noen grad har preget grunnlaget for oppsigelsen. A ble innkalt til møtet med konsernrevisor med kort varsel, og uten at han på forhånd var blitt orientert om hva møtet gjaldt. Formelt er det ikke noe til hinder for en slik fremgangsmåte, men den innebærer en risiko for at arbeidstakeren får frem sine synspunkter og opplysninger dårligere enn om vedkommende hadde fått anledning til å forberede seg. Risikoen for misforståelser og mangler i saksopplysningen kunne antagelig ha vært redusert hvis Bravida hadde etterkommet As ønske om referat fra møtet. Retten peker på at i følge Telenors Veiledning for ledere i behandling av mislighetssaker, punkt 9 bør slikt referat føres og undertegnes på stedet. 

Som det fremgår ovenfor, finner lagmannsretten at de grunner som er anført for oppsigelsen, på enkelte punkter bygger på sviktende grunnlag. Dette gjelder særlig kritikken mot A for å ha handlet i strid med konkurranseforbudet ved å ha kjøpt materiell i navnet til og på vilkår som er knyttet til X. Bravida har også uriktig lagt til grunn at det var ansatterabatten som ble brukt ved faktureringen, til tross for at det var klart at så ikke var tilfelle for materiell, og fremstår som uklart når det gjelder timepris for arbeid. Ved oppsigelsen synes det heller ikke å ha vært klart for Bravida at arbeidet i - - gaten 73 ble utført av en lærling. Hverken administrerende direktør i Bravida Sør AS eller den ansvarlige saksbehandleren fra konsernrevisjonen var i følge sine forklaringer for lagmannsretten klar over dette. 

Lagmannsretten ser imidlertid ikke bort fra at disse forhold kunne ha blitt bedre belyst hvis A ikke hadde avslått tilbudet om drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1. A har derfor et medansvar for at saken ikke ble tilstrekkelig belyst. 

Som det fremgår ovenfor, finner lagmannsretten at A har forsømt seg på flere punkter. Spørsmålet er om hans forsømmelser er tilstrekkelig alvorlige til å gi saklig grunn til oppsigelse. Ved den nærmere vurdering av dette har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet, lagdommerne Gussgard og Sundt-Ohlsen og meddommerne Gaaserud, Nelly Larsen og Nordrik finner at den kritikk som kan rettes mot A, etter omstendighetene ikke gir saklig grunn til oppsigelse. Selv om det må stilles særlige krav til A som leder, finner flertallet at hans forhold må vurderes i lys av bakgrunnen for hans inntreden i Telenorkonsernet. Som det fremgår ovenfor, kjøpte TI/Bravida opp et stort antall sterkstrøminstallasjonsfirmaer i løpet av kort tid for å få innpass i bransjen. Oppkjøpene medførte etter det opplyste at antall montører i TI/ Bravida i Buskerud økte fra tre i august 1997 til 60 i januar 2000. Prosessen med å integrere ansatte med bakgrunn fra små firmaer inn i et stort konsern som Telenor - med sterk forvaltningsmessig forankring med krav til etterlevelse av regler og rutiner - må nødvendigvis ta noe tid. A hadde ledet et lite firma med tre ansatte. Flertallet finner at de forhold han kan kritiseres for til dels kan forklares av denne kulturforskjellen, og at forholdene ikke var mer graverende enn at saken burde vært løst på en annen måte enn ved oppsigelse. Flertallet har også i særlig grad lagt vekt på de svakheter ved saksbehandlingen som det er pekt på ovenfor, som sammen med at oppsigelsen til dels bygger på uholdbare grunnlag, etterlater tvil om oppsigelse ville vært gjennomført med en annen og bedre saksbehandling. I samsvar med flertallets syn får A etter dette medhold i at oppsigelsen skal kjennes ugyldig, jf. arbeidsmiljøloven §62 første ledd. 

A har videre krevet erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Etter denne bestemmelsen fastsettes erstatningen til «det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig». Flertallet er kommet til at det særlig under hensyntagen til As forsømmelser ikke er rimelig å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap. Derimot bør han tilkjennes erstatning for ikke økonomisk tap. Flertallet har særlig lagt vekt på den måte Bravida gikk frem på ved behandlingen av de påklagede forhold og den påkjenning Bravida har utsatt ham for ved uberettiget å anklage ham for å ha handlet i strid med taushets- og lojalitetserklæringen ved å ha handlet materiell via X. Erstatningen finnes passende å kunne settes til kr 50.000. 

Mindretallet, lagdommer Ramm Bjerke og meddommer Jan Erik Larsen, er kommet til at oppsigelsen er saklig begrunnet i As forhold. Mindretallet har særlig lagt vekt på at As håndtering av oppdragene på hans næringseiendommer, og hans sene betaling av fakturaene for disse oppdragene må anses som brudd på den ulovfestede lojalitetsplikten. Spesielt for en leder skal det relativt lite til for at brudd på lojalitetsplikten må anses som saklig grunn til oppsigelse. Ved håndteringen av ReklameCompagnisaken har A videre forsømt seg på en måte som viser mangel på dømmekraft og manglende forståelse for de krav som må stilles til en leder. At A hadde en bakgrunn som leder av en liten virksomhet med andre krav enn de som stilles til ledere ansatt i et stort konsern, kan slik mindretallet ser det, ikke tillegges vesentlig vekt. Mindretallet viser til at de forhold som danner grunnlag for oppsigelsen, skjedde så lenge etter tiltredelsen at A må ha hatt tilstrekkelig tid til å få forståelse av de krav som ble stilt til ham. Mindretallet viser videre til at A har vært kjent med at Telenorkonsernet i løpet av denne tiden fikk nye retningslinjer for etikk og habilitet. Retningslinjene var, etter det opplyste, tema på et lederutviklingskurs A deltok på høsten 1999. 

Anken har etter dette delvis ført frem, idet A har fått medhold i sitt krav om at oppsigelsen kjennes ugyldig og om oppreisning for ikke-økonomisk tap, mens han ikke har fått medhold i sitt krav om erstatning for økonomisk tap. I samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 må hver av partene bære sine saksomkostninger for lagmannsretten, idet retten ikke finner at det foreligger omstendigheter som nevnt i §174 annet ledd. Rettens resultat skal legges til grunn ved avgjørelsen av saksomkostninger for byretten. Heller ikke for byretten finner retten at det foreligger omstendigheter som nevnt i §174 annet ledd, og hver av partene må bære sine omkostninger også for byretten. 

Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår ovenfor. 

Domsslutning: 

1. Oppsigelsen av A fra hans stilling i Bravida Norge AS kjennes ugyldig. 

2. Bravida Norge AS frifinnes for påstandens punkt 2. 

3. Bravida Norge AS betaler i oppreisning til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dom 50.000 - femtitusen - kroner. 

4. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger, både for byretten og for lagmannsretten. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]