Vis kilden til LE-1989-446



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1991-04-12
|Publisert=
LE-1989-00446
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
LE-1989-00446 D Nr. 446/89
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Arne Haugestad). Motpart: Gulbjørnrud Sag & Høvleri AS v/C (Prosessfullmektig: Advokat Ketil Arnø v/advokat Gunvor Haavik).
|Forfatter=
1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Kst.lagdommer Hilde Wiesener Haga
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1927-05-20-1/§14  Ektefelleloven (1927) §14], [https://lovdata.no/lov/1939-02-17-1/  Gjeldsbrevloven (1939)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/  Tvangsfullbyrdelsesloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36  Avtaleloven (1918) §36]
}}
       
Saken gjelder pantsettelse av ektefellers felles faste bolig. 

Ektefellene A og B kjøpte i 1977 en tomt på 9,5 mål (X) på Y for utbygging i mannens byggmestervirksomhet. Samtidig kjøpte de eiendommen Z, gnr. 3, bnr, 39 på Y for å ha som bolig til de fikk bygget nytt på X. I begynnelsen av 1980-årene begynte det å gå dårlig med byggmesterforretningen, og etter sommeren 1982 stoppet banken videre kreditt. B var da insolvent, men hadde fortsatt ett uferdig hus under bygging som måtte fullføres. Han tok sin økonomiske situasjon opp med materialleverandøren C og forespeilte oppgjør både for tidligere og nye leveranser. Pr. 1. oktober 1982 skyldte han ca kr. 185.000,-, og ved utgangen av november s.å skyldte han C i alt kr. 230.739,43. Han hadde imidertid tilbudt pantesikkerhet for mellomværendet i gnr. 3, bnr. 39, som høsten 1982 var eneste aktivum som ennå ikke var fullt belånt. Pantsettelsen av boligeiendommen trengte medvirkning fra A, og C slo seg til ro med at pantobligasjon derfor ikke kunne utferdiges før hun kom tilbake fra Æ den 19. desember 1982. 

Den 20. desember 1982 oppsøkte C ekteparet A og B, og hadde med en ferdig utfylt pantobligasjon pålydende kr. 250.000,-. B underskrev den som skyldner, mens A undertegnet følgende trykte standardformulering i dokumentet: 

"Som skyldnerens ektefelle samtykker jeg i at eiendommen, festerett og bygninger m.m. pantsettes i sin helhet." 

Obligasjonen var ikke fylt ut med opplysning om foranstående heftelser, og der ble da verken snakket om slike eller om panteobjektets restverdi. 

I januar 1984 gikk B konkurs, og boet abandonerte alle hans eiendommer som overbeheftet. Den 3. mars 1987 ble gnr. 3, bnr. 39 solgt på tvangsauksjon for kr. 876.000,-, og etter at foranstående panthavere var dekket, ble restkjøpesummen deponert i Norges Bank i samsvar med lov av 17. januar 1939. Følgende heftelser var prioritert foran C 2 obl. pål. tilsammen kr. 154.000,- 1 obl. til Forenede Liv pål. kr. 80.000,-, 1 obl. til Bergen Bank pål. kr. 130.000,- samt 2 utpantingsforretninger til Skattefogden for henholdsvis kr. 153.825,- og kr. 131.665,-. Disse heftelser dekket hele Bs rådighetsandel i Z, slik at C bare ville oppnå dekning hvis pantesikkerheten også omfattet As rådighetsdel. Hun gjorde imidlertid gjeldende at pantsettelsen nettopp ikke gjaldt hennes andel, og anla sak for å få fastslått at det deponerte restbeløp derfor tilkom henne. Ytre Follo herredsrett avsa den 8. mai 1989 dom med slik slutning: 

"1. Ytre Follo herredsretts uteblivelsesdom av 15. april 1988 oppheves. 

2. I forhold til A er C rett kreditor til innestående deponerte auksjonsoppgjør på konto nr. ....-..-..... i Fokus Bank etter at foranstående pantekrav fra Skattefogden i Akershus i eiendommen gnr. 3 bnr. 39 i Y er dekket. 

3. C dømmes til å betale saksomkostninger til A med tilsammen kr. 32.000,- -kronertoogtredvetusen 00/100-." 

Høyesterettsadvokat Haugestad har på vegne av A rettidig anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 21. august 1989 fra advokat Gunvor Bryn Haavik. Ankeforhandling ble holdt den 18. mars 1991, der begge parter møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Den ankende part har nedlagt slik korrigert påstand: 

"1. I forhold til C er A rett kreditor til innestående deponerte auksjonsoppgjør på kontonr. ....-..-..... i Fokus Bank, i alt kr. 504.918,94 pr. 31. desember 1990 med tillegg av senere påløpt rente. 

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett." 

Til støtte for dette er i det vesentlige anført følgende: 

As påtegning kan utelukkende forstås som et vanlig ektefellesamtykke etter ektefelleloven §14, og ikke som selvstendig pantsettelse av egen rådighetsdel i gnr. 3, bnr. 39. Skulle retten legge en mer vidtrekkende fortolkning til grunn, må avtalen under enhver omstendighet revideres etter avtaleloven §36, slik at den bare opprettholdes som et "vanlig ektefellesamtykke". Ved undertegnelsen trodde A at hun bare ga samme slags samtykke som hun hadde gjort ved tidligere pantsettelser, og hun festet seg ikke ved den nye presisering i teksten om at pantsettelsen omfattet eiendommen "i sin helhet". Presiseringen innebærer heller ingen realitet, da erklæringen nå som før må fortolkes ut fra en konkret vurdering av det enkelte tilfellet. 

Ankesaken gjelder avtaleforhold mellom de opprinnelige kontraktsparter, slik at hensyn til omsetning og godtroerverv ikke spiller inn. Hvis samtykke-erklæringen skal tas på ordet slik ankemotparten hevder, har A foretatt en ren gavedisposisjon og avstått sin halvdel av familiens felles hjem helt uten motytelse. Herredsretten tar feil når den forutsetter at pantsettelsen var et vilkår for fortsatt virksomhet, som også hustruen dro fordel av. Den ga utelukkende sikkerhet for mannens eldre særgjeld på et tidspunkt da han var klart insolvent, og det har all formodning mot seg at hustruen mente å gi fra seg sin egen rådighetsdel til et slikt formål. 

Ingen av partene hadde dypere innsikt i det relevante regelverk eller noen bevisst oppfatning av erklæringens presise meningsinnhold. Den bør da tolkes i den parts disfavør som favoriseres. Hvis den nye formulartekst mente å imøtekomme et klargjøringsbehov i kjølvannet av "hustrudommene", måtte den på helt annerledes instruktiv måte poengtere hvorvidt pantsettelsen også skulle omfatte hustruens rådighetsdel. Slik formularteksten nå lød, måtte hustruen eventuelt reservere seg ved særskilt tilføyelse, - hvilket rimeligvis ikke kan forlanges av personer uten juridisk kyndighet. 

C må ha forstått at A ikke mente å disponere selvstendig over egen andel. Hvis han skulle gå veien om vanlig utleggsforretning, ville hennes halvdel ikke kunnet beslaglegges. Det må da anses urimelig og stridende mot god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende etter et slikt innhold som ankemotparten nå forfekter. Endelig fremholdes at den rettspraksis som foreligger om ektefellesamtykke ikke er relevant for nærværende sak, da saksforholdet er forskjellig. 

Ankemotparten har nedlagt slik korrigert påstand: 

"1. Ytre Follo herredsretts dom av 8. mai 1989 stadfestes. 

2. C tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten." 

Til støtte for dette er i det vesentlige anført følgende: 

Den ankende parts reservasjonsløse samtykke til at Z pantsettes "i sin helhet" kan etter ankemotpartens mening bare forstås slik at det også omfatter egen rådighetsdel. Slik ble de tilsvarende samtykkeerklæringer ved ekteparets tidligere pantsettelser forstått, og slik ble også erklæringen av 20. desember 1982 oppfattet av C. Han hadde ingen foranledning til å betvile at denne oppfatning var riktig. En avtalepart må selv bære risikoen for egne forutsetninger som ikke er gjort synbare for medkontrahenten, og hvis A mente at samtykket ikke skulle gjelde hennes rådighetsdel i eiendommen, måtte hun sagt klart fra om det ved avtaleinngåelsen. Ankemotparten bestrider for øvrig at fru A den 20. desember 1982 hadde noen slik forutsetning, - eller tilstrekkelig juridisk innsikt til i det hele tatt å vurdere forholdet. Lagmannsretten bes således legge til grunn at det da var begge ektefellers mening å pantsette hele eiendommen, og at den senere påberopte forutsetning om begrenset pansettelse er konstruert i ettertid. 

Det bestrides også at pantsettelsen av hustruens rådighetsdel kan sees som gavedisposisjon. Selv om den sikret gjeld som formelt var stiftet forut for selve panteutstedelsen, dreide det seg likevel om nylig etablert varegjeld i familiens næringsvirksomhet. C visste at banken hadde innstilt kreditten, men sa seg likevel villig til å hjelpe A og B med å holde virksomheten i gang - i tillit til hans uttrykkelige løfte om sikkert oppgjør. Den ankende part har også dratt fordel av denne hjelpen, og det er intet urimelig ved at ankemotparten nå forsøker å få sitt sikrede tilgodehavende innfridd. Etter ankemotpartens syn er det mer urimelig - ja nærmest rent lureri - når ektefellene nå forsøker å avspise ham med en innsigelse som innebærer at leverandørselskapet ikke får dekning for leveransene i det hele tatt. 

Det vises til Eidsivating lagmannsretts avgjørelse av 11. april 1986 om fortolkningen av As tilsvarende samtykkeerklæring ved pantsettelser av X, der hun heller ikke vant frem med sin påstand om at disse bare gjaldt mannens rådighetsdel. Ankemotparten påberoper også generell rettspraksis og teori til fordel for sitt standpunkt, og viser til RG-1982-706 og [[Rt-1987-328]] samt Helge Thue: " 

Samliv og sameie" og Thor Falkanger i TFR 1980 633. 

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Smit og Wiesener Haga, er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker følgende: 

Ankemotparten har for lagmannsretten frafalt tidligere innsigelse om at Z, gnr. 3, bnr. 39, verken var innbrakt av ektefellene i fellesskap eller tjente som felles bolig, og lagmannsretten legger til grunn at B og A hadde rådighet over en ideell halvdel av eiendommen hver. Mannen trengte hustruens samtykke til pantsettelse av sin ideelle halvdel, jfr. ektefelleloven §14, slik at samtykket for så vidt hadde selvstendig betydning også med den begrensede rekkevidde. Hustruen kunne imidlertid dessuten samtykke i at mannen som hjemmelsinnehaver til eiendommen også pantsatte hennes halvdel, og spørsmålet om hvor langt samtykket av 20. desember 1982 gikk blir å løse etter vanlige avtalerettslige tolkingsregler. 

A har samtykket i at eiendommen ble pantsatt "i sin helhet", og det rent objektive meningsinnhold av denne formulering må klarligvis være at samtykket omfattet begge rådighetsdeler. Etter det som er fremkommet legger flertallet til grunn at C for sitt vedkommende også oppfattet formuleringen slik. Flertallet er videre enig med ankemotparten i at han heller ikke hadde foranledning til å oppfatte den annerledes. Selv om A på sin side skulle ha ment at samtykket bare gjaldt mannens rådighetsdel, kan det ikke bevirke at hennes oppfatning uten videre skal legges til grunn for fortolkningen. Flertallet bemerker at dess klarere oppfatning den ankende part må ha hatt om en slik begrensning av meningsinnholdet i forhold til ordlyden, dess større oppfordring hadde hun til å gjøre ankemotparten oppmerksom på det, og dess større grunn vil det være til å la hennes unnlatelse av dette gå ut over henne selv. 

Etter bevisførselen har flertallet imidlertid ikke funnet tilstrekkelig holdepunkt for å anta at fru A ved undertegnelsen bare mente å gi samtykke til pantsettelse av mannens rådighetsdel. I likhet med herredsretten legger flertallet til grunn at det pr. 20. desember 1982 var begge ektefellers mening å pantsette hele gnr. 3, bnr. 39. Hustruen var ved dette tidspunkt muligens ikke fullt ut klar over sin rettslige posisjon, men den omstendighet at denne senere er blitt anskueliggjort for henne kan ikke bevirke et annet tolkingsresultat. Flertallet kan derfor ikke gi den ankende part medhold i at samtykkeerklæringen må forstås slik at den bare gjaldt ektemannens rådighetsdel. 

Flertallet har heller ikke funnet grunnlag for å revidere panteavtalen i medhold av avtaleloven §36. Det bemerkes at de relevante omstendigheter i den forbindelse dels er de samme som ved fortolkningen. Det er riktig at C bare ville kunnet beslaglegge Bs ideelle halvdel, dersom han hadde vært henvist til å gå veien om utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven regler. Men dette kan ikke være nok til å gjøre den mer vidtrekkende rett som kan utledes av frivillig avtale urimelig. Flertallet er heller ikke enig med den ankende part i at hennes pantsettelse av egen rådighetsdel utgjorde en gavedisposisjon. En slik karakteristikk forutsetter helt annerledes definitiv avvikling av mannens byggmestervirksomhet ved undertegnelsen enn den som forelå pr. 20. desember 1982. Det bemerkes at konkursen først kom et helt år senere, i januar 1984, og flertallet forutsetter at ektefellene A og B ved utgangen av 1982 fortsatt gjorde hva de kunne for å unngå en slik utvikling. Hvis den ankende part da hadde nektet å samtykke i at hele Z ble pantsatt, ville hun brakt ektemannen i sterk forlegenhet vis- -vis C. Leverandøren var lovet full dekning i eiendommen, og slik begrensning av sikkerheten ville utløst negativ reaksjon og forverret Bs generelle mulighet som fortsatt næringsdrivende. 

Etter en helhetsvurdering finner lagmannsrettens flertall derfor at det verken vil virke urimelig eller stride mot god forretningsskikk om ankemotparten nå gjør pantesikkerheten gjeldende for hele Z, gnr. 3, bnr. 39 på Y. Herredsrettens dom blir således å stadfeste. 

Mindretallet, lagdommer Gussgard, finner ikke å kunne legge til grunn at så vel C som begge ektefellene hadde noen klar mening om at hele eiendommen gjennom pantsettelsen skulle hefte for mannens gjeld. Tvert om synes alle tre å ha hatt nokså uklare forestillinger om den rettslige betydning av hustruens samtykkepåtegning. Det alle har vært seg bevisst, synes begrenset til at hustruens medvirkning var nødvendig. 

Mindretallet er enig med flertallet i at samtykke til pantsettelse av eiendommen "i sin helhet" normalt må anses å omfatte også vedkommende ektefelles rådighetsdel. I dette tilfellet foreligger imidlertid flere spesielle forhold som tilsier at samtykket ikke bør strekkes så langt. Pantsettelsen ble gitt til sikkerhet for mannens eldre gjeld etter at både B og C var kjent med at banken hadde stoppet videre kreditt. Hensikten med pantsettelsen var ikke å skape grunnlag for fortsatte vareleveranser, men først og fremst at C skulle oppnå pantesikkerhet for sitt krav med best mulig prioritet så raskt som mulig i konkurranse med andre kreditorer. C har selv forklart at han på det tidspunkt ikke var sikker på om pantsettelsen ville føre til at han fikk full dekning for sin fordring. 

Forholdet i denne sak er dermed svært forskjellig fra de rettsavgjørelser som ankemotparten har påberopt som støtte for sitt syn. I [[Rt-1987-328]] viser Høyesterett i sin begrunnelse først og fremst til "at ektefellene var enige om å pantsette hele eiendommen, uansett hvordan rådighetsretten eller den tingsrettslige eiendomsrett til denne måtte fordele seg mellom dem". Videre er det vist til at pantsettelsen "var nødvendig for å skaffe driftskapital til ektemannens forretning, som de begge levde av". Også i Eidsivating lagmannsretts dom av 11. april 1986 synes de faktiske forhold å være annerledes enn i nærværende sak. Lagmannsretten anførte bl.a.: "Eiendommen ble stilt til sikkerhet for et betydelig økonomisk engasjement fra bankens side. For begge ektefeller måtte det være klart at det måtte ha betydning for omfanget av bankens engasjement dersom pantstillelsen bare skulle omfatte en ideell andel i eiendommen". 

Mindretallet finner ikke klare holdepunkter for at ektefellene seg i mellom har vært enige om å pantsette hele eiendommen og heller ikke for at C har hatt noen klar forutsetning om dette. Pantsettelsen synes utelukkende begrunnet i ønsket om å medvirke til at C skulle få et fortrinn i konkurranse med andre kreditorer, uten at pantsettelsen medførte motytelse av noe slag til fordel for ekteparet A og B. Det rettslige innholdet av en pantsettelse av fru As rådighetsdel er i denne situasjon en ren gavetransaksjon fra fru A til C. Det har i høy grad formodningen mot seg at samtykkeerklæringen er slik ment. Erklæringen kan da mellom partene ikke tillegges vekt etter sin ordlyd, men må forstås slik at samtykket er begrenset til å gjelde mannens rådighetsdel. 

Mindretallets resultat blir etter dette at ankende part gis medhold i sin påstand, dog slik at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsretten, idet saken har budt på slik tvil at den annen part har hatt rimelig grunn til å la saken bli prøvet for retten. 

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte ankemotparten sakens omkostninger for lagmannsretten, idet flertallet ikke har funnet at det foreligger slike særlige omstendigheter som kan lede til fritakelse. Advokat Bryn Haavik har inngitt omkostningsoppgave med salærkrav kr. 21.000,-. Oppgaven legges til grunn, og den ankende part tilpliktes å betale ankemotparten saksomkostninger med ovennevnte beløp. Dommen er avsagt under dissens, slik det fremgår av lagdommer Gussgards særuttalelse. 

Domsslutning: 

1. Ytre Follo herredsretts dom av 8. mai 1989 stadfestes. 

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til C med 21.000,- - tjueentusen - kroner innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]