Vis kilden til LE-1996-154



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1997-09-19
|Publisert=
LE-1996-00154
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nord-Gudbransdal jordskifterett Nr 1991/6 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00154 A.
|Parter=
Ankende part: Ola Rindal, Bjørn Romsås, Magnar Rindal (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Gunnar Rohr Torp). Ankemotpart: Karen Sætrom, Leif Arne Storrustløkken, Anne Nårstad, Thorbjørn Elvestad, Pål Leren, Gunvald Stueflotten, Svein Opstad, Tor P. Ulheim, Marit Øyen, Odd Haugen, Steinar Ulheim, Frode Stordal, Kåre Stordal, Ola Siljehaug, Tore Holum, Hans Bjørke, Geir Ødegård og Martin Leren (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug).
|Forfatter=
Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. Tilkalt dommer, sorenskriver Einar Thomesen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180]
}}
   
Ved Gudbrandsdal jordskifteretts kjennelse av 3. september 1974 ble det rettskraftig fastslått at fjellområdene på østsiden av dalen i Dovre mellom Grimsdalen statsalmenning i øst, Sels grenser i syd, utskiftede skoggrenser i vest og Joramo bygdealmenning i nord, besto av flere selvstendige sameier. To av disse er Svartdal-Skogseter sameiet og Gråsida sameiet. Grensen mellom disse er fastsatt i rettsforlik av 12. september 1995. 

Bjørn Romsås og Magnar Rindal er som eiere av henholdsvis gnr. 60 bnr. 2 og gnr. 60 bnr. 5 i Dovre medeiere i Gråsida sameie. Saken gjelder spørsmålet om de også har medeiendomsrett i Svartdal-Skogseter sameiet. 

Nord-Gudbrandsdal jordskifterett avsa 22. november 1995 dom i sak nr. 6/1991 som omfattet flere tvister. Domsslutningene i tvist nr. 6 nr. 6/1991 som omfattet flere tvister. Domsslutningene i tvist nr. 6 og 7 som gjaldt henholdsvis Bjørn Romsås og Magnar Rindal, lød slik: 

"1. Eigedommen gnr. 60 bnr. 2 i Dovre har ikkje medeigedomsrett i SvartdalSkogseter sameige. 

2. Dommen blir stilt til påanke straks." 

"1. Eigedommen gnr. 60 bnr. 5 i Dovre har ikkje medeigedomsrett i Svartdal-Skogseter sameige. 

2. Dommen blir stilt til påanke straks." 

Høyesterettsadvokat Rohr Torp har på begge parters vegne i rett tid påanket jordskifterettens avgjørelser til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjaldt opprinnelig også dommen i tvist nr. 5. Ankende part i denne tvisten var Ola Rindal, eier av gnr. 60 bnr. 1 og bnr. 4 i Dovre. Han har imidlertid trukket anken og saken er hevet for hans vedkommende. 

De 19 ankemotpartene har alle medeiendomsrett i Svartdal-Skogseter sameie. De har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Johs. Thallaug, tatt til motmæle. 

Hovedforhandling ble holdt 17. og 18. juni 1997 på Dovrefjell Hotell. Hvem som var til stede og hvem som avga forklaring fremgår av rettsboken som også viser hva som ble dokumentert. Lagmannsretten foretok sammen med prosessfullmektigene og de fremmøtte parter befaring av Svartdal-Skogseter sameiet. 

Bjørn Romsås og Magnar Rindal har særlig gjort gjeldende: 

Saken reiser to spørsmål, nemlig om de to Rindalgårdene som de ankende parters eiendommer heretter blir kalt, har medeiendomsrett i Svartdal-Skogseter sameiet og om de i tilfelle har denne retten i behold etter at de er anerkjent som medeiere i Gråsida sameie. 

Felles for Rindalgårdene er at de i sin tid brukte det området som senere er blitt delt i særskilte sameier, og de anså seg på linje med andre som medeiere til utmarken i forhold til sine eiendommers skyld. Da det skjedde en oppdeling i flere sameier, ble det ikke tatt hensyn til dette. Det kan imidlertid ikke føre til at Rindalgårdenes medeiendomsrett i den delen som nå utgjør Svartdal-Skogseter sameie har gått tapt. 

Rindalgårdenes eiendomsrett til utmarksområdet kan utledes både av gamle dokumenter og av den faktiske bruk som har vært utøvet. Rindalsetrene var blant de eldste på Skogsetra. Gården til Bjørn Romsås hadde først seter på Skogsetra, men denne ble senere flyttet til Svartdalen, antakelig i 1764. Den ligger nå inntil Svartdal-Skogseter sameiet. Rindalsetrene var ikke tilkjøpte setrer. De må åpenbart ha hatt medeiendomsrett til området hvor de lå, og fra disse setrene har Rindalgårdene utnyttet det området som nå er Svartdal-Skogseter sameiet på samme måten som eiendommene til ankemotpartene. Det virker derfor støtende at Rindalgårdene ikke anerkjennes som medeiere til dette sameiet. 

Dokumentet som er datert 26. juli 1738 kan sies å handle om bruksrettigheter, men det sier intet om selve seterretten, bare om retten til å beite fra setrene og nedover i skogen. Og det er ikke tvilsomt at det har eksistert et gammelt seterbol som tilhørte Rindalgårdene i området Rindalgårdene har utnyttet Svartdal-Skogseter traktene fra setrene sine og dette må gi dem samme rettigheter i sameiet som ankemotpartene har fått som følge av sine eiendommer i grenda. 

Rindalgårdene har også fra lang tid tilbake drevet jakt i det aktuelle området, og jakt er en utpreget grunneierrett, jf. [[Rt-1959-1161]] og [[Rt-1987-183]]. At seterdriften og jaktutøvelsen har avtatt de senere år, kan ikke føre til bortfall av en ervervet eiendomsrett. Det er ingen som har fortrengt denne. 

De ankende parter bestrider at medeiendomsrett i Gråsida sameiet er til hinder for at Rindalgårdene også kan være medeiere i Svartdal-Skogseter sameiet. Jordskifteretten har tatt feil på dette punktet. Det er for det første usikkert om det eksisterer en slik festnet rettsoppfatning som jordskifteretten har lagt til grunn, og for det andre er det uklart hva en slik rettsoppfatning i tilfelle går ut på. Under ingen omstendighet har den hatt en slik varighet at den kan danne grunnlag for tap av eiendomsrett. 

Rindalgårdene gjør ikke krav på full medeiendomsrett i begge sameier, men på en forholdsmessig fordeling i forhold til gårdenes skvld. 

De ankende parter har nedlagt slik påstand: 

1. Bjørn Romsås er for sin eiendom gnr. 60 bnr. 2 i Dovre medeier i Svartdal-Skogseter sameie. Magnar Rindal er for sin eiendom gnr. 60 bnr. 5 i Dovre medeier i Svartdal-Skogseter sameie. 

2. De av ankemotpartene som tar til motmæle dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til de ankende parter for lagmannsretten. 

Ankemotpartene har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Johs. Thallaug, særlig anført: 

Svartdal-Skogseter sameiet har vært en heimrast og er med andre ord et privat område som lå til gårdene i grenda. Dette er tilfelle med alle de sameiene som jordskifterettens kjennelse av 3. september 1974 omhandler. Topografiske forhold var avgjørende for grendeinndelingen. Det er uomtvistelig at oppdelingen av heimrastene som kom til å utgjøre Svartdal-Skogseter sameiet, fant sted uten at Rindalgårdene ble tatt i betraktning. Disse gårdene hørte ikke til vedkommende grend. 

At sameiestrekningene som Svartdal-Skogseter er en del av er gamle heimraster, fremgår tydelig av tilgjengelig kildemateriale. Det kan utledes både av foged Lyngs Beskrivelse over De Kongelige Almindinger udi Gudbrandsdalens Fogderi i Aarene 1800 og 1801, av Indberetning om Statsalmenningene i Gudbrandsdalen fra 1884 og av Høyfjellkommisjonens kjennelse av 16. august 1940. Det fremgår for øvrig også av overenskomster fra 1916 og 1917 om grensene for Grimsdalen statsalmenning mot Dovre heimraster og mot Joramo bygdealmenning. 

De som hadde lodder i heimrastene var gårdene i vedkommende grend. 

Rindalgårdene sokner til et annet heimrastområde og det har gitt dem andel i Gråsida sameie. Ut fra festnet rettsoppfatning i distriktet kan ingen for samme gård ha eierandeler i flere sameier. Det har jordskifteretten lagt til grunn i Gråsidasaken og synspunktet er også fulgt opp i den påankede dom. Hvis denne rettsoppfatning blir fraveket nå, vil det få innvirkning på blant annet Gråsidasaken som for lengst er rettskraftig. 

De ankende parter bygger sin medeierrett i Svartdal-Skogseter sameiet på utnyttelse av området fra setrene i fjellet. Deres seterrett der var i utgangspunktet basert på en bevilling fra fogden på 1700-tallet og har i alle tilfelle bare dreiet seg om bruksrettigheter. Det fremgår klart av blant annet utskiftningforretning av 30. juni 1922 der eierne av Rindalgårdene var rekvirenter, at seterdriften i Svartdalen var en bruksrett. Det kan ikke danne noe grunnlag for eiendomsrett i Svartdalen-Skogseter sameiet. Opplysningene om jakt drevet fra Rindalsetrene er usikre, og omfanget, arten og varigheten av jakten kan åpenbart ikke begrunne eiendomsrett i sameiet. 

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: 

Jordskifterettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger. 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Lagmannsretten finner godtgjort at det området som utgjør Svartdal-Skogseter sameie, tidligere var heimrast for tilstøtende gårdsbruk i grenda. At det er tale om heimraster innebærer at området ble utnyttet direkte fra gårdene slik at disse sammen ervervet eiendomsrett til denne utmarken. Dette er lagt til grunn både i foged Lyngs beskrivelse fra og 1801 av almenningene i Gudbrandsdalen og i 

Høyfjellkommisjonens kjennelse av 16. august 1940. Jordskifterettens avgjørelse av 3. september 1974 bygger på samme syn. På s. 51 heter det: 

"Av dokumentasionen går det derimot fram at heimrastene i Dovre ble betraktet å være i privat eie." 

Høyfjellskommisjonen har lagt til grunn at utmarksområdene i Dovre enten er heimraster eller statsalmenning slik at heimrastene gikk helt opp til statsalmenningen. I kjennelsen av 16. august 1940 heter det om Dovre på s. 70: 

"På samme måte som i Sel blir det her en avgrensning mot h e i m r a s t e r som skal foretas. Dette synes både gardbrukerne sjøl og Dovre kommunes prosessfullmektig å være enig i, og iallfall må det etter foged Lyngs og Gudbrandsdalskommisionens uttalelser anses utvilsomt at statsalmenningen omfatter alt som ikke faller inn under begrepet heimraster." 

De ankende parters eiendommer støter ikke opp mot heimrastene som i dag utgjør SvartdalSkogseter sameiet. Gårdene til Romsås og Rindal har hatt sine egne heimraster som har betinget medeiendomsrett i Gråsida sameie. 

For at de ankende parter skal kunne anerkjennes som medeiere også i Svartdal-Skogseter sameiet, må de kunne påvise en annen positiv hjemmel for det enn tilknytning til heimrasten i vedkommende grend. Skriftlige kilder som underbygger en slik rett er ikke dokumentert. Det som særlig er anført er bruken av området fra setrene som Rindalgårdene har hatt fra gammel tid. 

Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig godtgjort at at Rindalsetrene har vært i privat eie. At det skulle være tilfelle er vanskelig forenlig med Høyfjellkommisjonens oppfatning om at statsalmenningen i Dovre omfatter alt som ikke faller inn under heimrastene. Den bruk av setrene som de ankende parter har redegjort for, går heller ikke ut over vanlige seterretter i almenning. Når utmarksområdet brukes fra setrer slik tilfellet har vært for Rindalgårdenes vedkommende, vil det ikke bli etablert eiendomrett i heimraster som tilhører andre eiendommer. Dette finner også lagmannsretten støtte for i Høyfjellskommisjonens kjennelse der det på s. 70 heter: 

"Men da blir det ikke spørsmål om å ta hensyn til den bruken som har funnet sted med setrene som utgangspunkt når almenningsgrensa skal fastsettes. Og heller ikke hamningen med småfe, lausfe og hest eller mosetak spiller inn." 

At det i tillegg til seterdrift og hamning har vært drevet jakt fra Rindalsetrene opp gjennom årene, bringer ikke spørsmålet om de ankende parters eiendomserverv i sameiet i noen annen stilling. Anken kan etter dette ikke føre frem. 

De ankende parter har tapt saken. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter at de bør fritas for plikten til å betale motparten omkostningene med saken, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Johs. Thallaug har innlevert omkostningsoppgave som lagmannsretten finner rimelig. Den legges til grunn. Omkostningene utgjør kr 37.411 -hvorav kr 32000.-er salær. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

Nord-Gudbrandsdal jordskifteretts dom i sak nr. 6/1991 for så vidt angår tvist nr. 6 og 7 stadfestes. 

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Romsås og Magnar Rindal en for begge og begge for en, 37411. -trettisjutusenfirehundreogelleve -kroner til ankemotparten innen 2 to -uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]