Vis kilden til LE-2001-691



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2002-06-26
|Publisert=
LE-2001-00691
|Sammendrag=

|Stikkord=
Grensetvist
|Saksgang=
Sør-Østerdal herredsrett Nr 00-00002 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00691 A.
|Parter=
Ankende part: Brede Bakken (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken). Ankemotpart: Magna Holden (Prosessfullmektig: Advokat Pål Johnsrud).
|Forfatter=
Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Fridtjof Mohr
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§300 §300], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§301 §301]
}}
      
Saken gjelder tvist mellom Magna Holden som eier av Holden og Brede Bakken som eier av Kvilvang om grensene for den del av gnr 94 bnr 13 som ligger vest for Veslenøra i Os kommune. 

Tvisteområdet er ca 4-5 km2 hvorav halvparten mot statsallmenningen er snaufjell, og resten er bjerkeskog med gammelt slåtteland og en del myr. Arealet har i dag ingen annen verdi enn som jaktterreng. 

Gårdene i området ble ryddet på 1700-tallet som bygselbruk på statens grunn. På begynnelsen av 1800-tallet fikk oppsitterne kongeskjøte på den ryddede jorda. I 1981 reiste staten sak mot blant annet eierne av gårdene Narbuvoll, Holden og Kvilvang for å få fastlagt grensen mot statsallmenningen. Ved rettsforlik i 1982 aksepterte staten at området øst for kote 1100 - herunder tvisteområdet - i sin helhet var undergitt privat eiendomsrett. 

Av særlig betydning for partenes oppfatninger om eierforholdene i tvisteområdet har vært salg tidlig på 1800-tallet av store områder til reinbeite til en finne som ble kalt «Rig-Nils». Blant annet solgte Holden og Narbuvoldgårdene i 1809 et område som omfattet tvisteområdet, men selgerne forbeholdt seg 

«at slaae de engslaatter, som ere indbefattet under kiøbet og ved lille Nauren beliggende, i tilfælde noget græs maatte forefindes, enten før kiøberen har flytte did om sommeren eller efter at han er flyttet derfra.» 

Det er på det rene at Rig-Nils ikke ble sittende med området, og ifølge beretningen fra lappekommisjonen av 1889 solgte han det allerede i 1812 eller 1813 til Esten Thoresen Rø i Røros som deretter overdro det til eieren av Holden. Lappekommisjonen har opplyst at Engebret Andersen i 1889 foreviste Rig-Nils skjøte, og opplyste at hans far, Anders Engebretsen, hadde fått det overlevert. 

Anders Engebretsen døde i 1846. Da ble Holden delt i to like store deler. Foranledningen var at eieren, Anders Engebretsen, var død, og gården skulle deles mellom enken og sønnen Engebret Andersen. Enken fikk bnr 1 som følge skyldsetningsforretningen i 1846 blant annet skulle omfatte slåtteland på vestsiden av Veslenøra i henhold til følgende beskrivelse: 

«hele slaatten mellem Svartbækken og Tønsetbækken, og af slaatten i Findaasen: Bergetrøen og Engeslettet paa østre side af samme, Findtrøerne paa vestre Side af Tønsetbækken og et tæt ved samme liggende sandeng eller øi, hele slaatten i syd mod Tverelven og endelig 2 stabstø paa østre Side af samme elv;» 

Engbret Andersen fikk gnr 91 bnr 2 som også omfattet slåtteland på begge sider av Veslenøra. Områdene på vestsiden av elva er beskrevet slik: 

«- - fra dette sted, nemlig Tverelvens udløb, hele slaatten paa begge sider af lille Nøren lige til Blaaklætten, samt slaatten mod Lillebjørbekken. af Slaatten i Feudaasen, Gammeltrøerne, et myrslette paa østre Side av Feudaasen og et saadeng paa vestre side af Gammeltrøerne. Engeslætte fra Svartbækken i nordvest mod Peder Mathisen Nærbuvolds Engeslætte, i Vest mod Ingulfsletten, i Syd mod Svarthaugen og i Nordost mod Svartbækken». 

Engebret Andersen kjøpte allerede i 1850 bnr 1 av enken, og ble sittende på Holden inntil han døde 1892. 

I 1888 ble det holdt skylddelingsforretning hvorved gnr 94 bnr 4, Narbuvoll vestre, fikk fradelt gnr 94 bnr 12 som ligger nord for Hugget vest for Veslenøra. Skylddelingsforretningen ble holdt i anledning av at Mathis Pedersen Narbuvold skulle selge til Esten Engebretsen Kvilvang. Grensene ble beskrevet slik: 

«Slaatengene øvre og ytre Bækenget og Stubenget med paastaaende 3 hølader beliggende i Lille-Nørdalen og begrenset i syd af Engebret A Holdens slåtteng, men skilt fra dette ved naturlige skillemerke.» 

I 1889 ble holdt en ny skyldelingsforretning på Narbuvold vestre. Også denne gang skulle Mathis Pedersen Narbuvold selge til Esten Engebretsen Kvilvang. Gnr 94 bnr 13 som ble skilt ut fikk disse grenser: 

«Markslaat paa vestre side af Lillenøren begynner et lidet stykke ovenfor kloppen eller broen over elven Lillenøren i syd for Engebret A. Holdens sæterhuse, følger elvens vestre bred til Tønsetbækken og derefter paa begge sider af denne, samt noget slaat ved Svarttjernen et stykke i sydlig retning herfra. Samtlige disse slaatter omgives af Naturlige grenser.» 

Det er på det rene at de slåtter som i 1889 beskrives på bnr 13 ligger innenfor det område som i 1846 ble beskrevet som slåtteland tilhørende bnr 1 når det het hele slåtten mellom Svartbekken og Tynsetbekken. Partene er uenige i betydning av denne overlapping. 

Brede Bakken har kjøp Kvilvang og er således eier av både gnr 94 bnr 12 og bnr 13. I 1997 reiste Martin Holden sak mot ham for å få fastslått at Bakken ikke hadde eiendomsrett i området vest for Veslenøra. Holden var uomtvistet eier av arealet mellom bnr 12 og bnr 13. Bnr 12 lå nord for Holdens areal, og bnr 13 lå syd for Holdens areal på vestsiden av Veslenøra. 

I dom av 9. juli 1998 kom Nord-Østerdal herredsrett til at Holden var eier av begge arealene, og at Bakken kun hadde bruksrett til slått på gnr 94 bnr 12 og 13 vest for Veslenøra. Bakken påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforhandlingene erkjente Magna Holden, som da hadde overtatt eiendommen fra sin far, at Bakken hadde grunneiendomsrett til bnr 12. Lagmannsretten kom i dom av 4 juli 1999 til at også slåttengene med naturlig tilhørende arealer under bnr 13 tilhørte Bakken som dennes eiendom. Men slik påstandene var formulert, kunne ikke lagmannsretten gå nærmere inn på utstrekningen av Bakkens eiendomsrett: 

«Hvor stor del Holden og Bakken i dag eier av det aktuelle området, kan ikke lagmannsretten ta standpunkt til idet saken for lagmannsretten kun dreier seg om hvorvidt Brede Bakken eier noe areal innenfor tvisteområdet og ikke hvor grensene for dette arealet går. Grensen mellom Bakkens og Holdens eiendom må løses gjennom avtale, sak for jordskifteretten, eller gjennom ny sak for de ordinære domstoler.» 

Ved stevning av 28 desember 1999 anla Magna Holden søksmål ved Nord-Østerdal herredsrett for å få fastslått utstrekningen av Bakkens eiendomsrett til bnr 13. Holden krevde også dom for at det ikke fulgte jaktrett med Bakkens eiendomsrett. Hun nedla slik påstand: 

«1. Retten fastsetter grensene for de markslåtter hvor det antas at Brede Bakken gjennom sin eiendom gnr. 94. bnr. 13 i Os kommune har eiendomsrett vest for elven Veslenøra. 

2. Det følger ikke jaktrett med Brede Bakkens eiendommer beliggende vest for Veslenøra syd for en grenselinje fra Hugget mot Tynsethøgda i Os kommune.» 

I tilsvar av 28 januar 2000 krevde Bakken påstandens pkt 1 avvist i medhold av tvistemålsloven §300 nr. 3, jf §301 fordi det ikke var angitt noe grenseforløp. Bakken påstod også påstandens pkt 2 avvist fordi spørsmålet om jaktrett var rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom av 25 oktober 1999. Endelig tok Bakken opp spørsmålet om grenselinjen for bnr 12 i sørøst mot Holdens eiendom beliggende mellom bnr 12 og bnr 13. Han anførte at grensen gikk fra Veslenøra noe sørøst for stedet betegnet «Hugget», og derfra i sydvestlig retning til grensen mot statsallmenningen. 

I prosesskrift 18 februar 2000 bestred Holden Bakkens oppfatning av grenseforløpet mellom bnr 12 og hennes eiendom, at jaktretten var rettskraftig avgjort i lagmannsrettens dom, og hun presiserte grenseforløpet for Bakkens eiendomsrett i bnr 13: 

«Grensen tar sitt utspring på vestre side av Veslenøra elv like ovenfor Kloppen eller broen i syd for Holdens seterhus. Grensene følger elvens vestre bredd til Tønsetbekken og deretter på begge sider av denne til knekkpunkt for bekken mot vest. Deretter går grensen sydover langs bekken til punkt hvor engeslåttene langs Tønsetbekken og Veslenøra møtes. Deretter går grensen nordover mot Svarttjønnan og langs Svarttjønnans sydlige bredd ca 50 meter hvoretter grensen bøyer mot sydøst til koordinatlinje merket 10 ved engeslåttene langs Veslenøra. Derfra følger grensen engeslåttene langs Veslenøra tilbake til utgangspunktet ved Kloppen eller broen over Veslenøra.» 

I prosesskriftet av 9. mars 2000 reiste Bakken motsøksmål med slike påstander: 

«1. Den sørøstlige grense for gnr. 94, bnr. 12 i Os kommune går fra Veslenøra ca 100 m sørøst for stedet betegnet «Hugget» og derfra i sørvestlig retning til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote 1100. 

2. Grensen for gnr. 94, bnr. 13 i Os kommune i nordvest, går fra Svartbekkens utløp i Veslenøra, følger derfra Svartbekken til utspringet av bekkens vestlige løp og derfra i sørvestlig retning til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote, 1100. 

Grensen for gnr. 94, bnr. 13 i sørøst går fra Veslenøra over Finnåsen i sør-sørøstlig retning til Tynsetbekken påtreffes og videre etter bekken til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote 1100.» 

I kjennelse av 20 mars 2000 kom Nord-Østerdal herredsrett til at det var rettskraftig avgjort i lagmannsrettens dom fra 1999 at det fulgte jaktrett med Bakkens eiendomsrett. 

I tilsvar til motsøksmålet la Holden i prosesskrift av 11 april 2000 ned slik påstand: 

«Den sørøstlige grense for gnr. 94 bnr 12 i Os kommune går fra Veslenøra fra Hugget i rett linje mot Tynsethøgda, høyde 1304 til denne grense påtreffer kote 1100.» 

Nord-Østerdal herredsrett avsa dom i saken den 4 juli 2001. Herredsretten kom til grenseforløp som hverken for søksmålet eller motsøksmålet ga noen av partene fullt medhold: 

I hovedsøksmålet: 

Grensen for Brede Bakkens eiendom, gnr. 94, bnr. 13 på vestre side av Veslenøra i Os kommune, tar i nord sitt utgangspunkt i gangbru over Veslenøra elv, umiddelbart sør for Seterbekkens utløpsos. Nordgrensen går derfra i rett linje i nesten sørlig retning inntil den treffer Svartbekkens østligste punkt i en markert kurve drøyt 100 meter fra dennes utløp i Veslenøra, og følger deretter Svartbekken. Vestgrensen følger Svartbekkens hovedløp gjennom det lille Svarttjenet og videre sørover. I sør avgrenses eiendommen av en rett linje fra Tynsetbekkens utløpos i Veslenøra mot høydepunkt 1134 i Nørfjellet, inntil den treffer Svartbekken, men slik at eiendomsgrensen følger Tynsetbekken fra osen til det sted hvor den nevnte linje krysser Tynsetbekken. Østgrensen følger Veslenøra nordover til den nevnte gangbru. 

I motøksmålet: 

Den sørøstlige grense for gnr. 94, bnr. 12 i Os kommune går fra Hugget ved Veslenøra i rett linje mot høyde 1122 inntil kote 1100. 

For begge søksmål: 

Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.» 

Brede Bakken har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder kun hovedsøksmålet slik at den grense herredsretten trakk opp mellom bnr 12 og Holdens sydenforliggende eiendom, er rettskraftig. Når det gjelder bnr 13, gjør Bakken krav på eiendomsretten til hele tvisteområdet. I tilsvaret fastholdt Holden sin grensepåstand fra herredsretten slik at Holden i realiteten erklærte motanke. 

Ankeforhandlingene ble holdt på Os den 18, 19 og 20 juni 2002. Det ble avhørt 8 vitner. Retten foretok befaring sammen med partene, prosessfullmektigene og vitnene Torbjørn Kvilvang, Martin Holden og Ole Annar Krogh. 

Brede Bakken har for lagmannsretten anført at tvisten gjelder utstrekningen av den del av bnr 13 som ligger vest for Veslenøra. At han har eiendomsrett er fastslått i lagmannsrettsdommen fra 1999. Utgangspunktet for å bestemme hvor mye Bakken eier må tas i skylddelingsforretningene i 1888 og 1889 i forbindelse med overdragelsene av gnr 94 bnr 12 og 13 fra Narbuvolden vestre til Kvilvang. Ankemotparten gjør gjeldende at arealene tilhørte Holden, og bygger på «Finneskjøtet». Men det er fastslått i lagmannsrettens dom i 1999 at Holden ikke kan kreve eiendomsrett på grunnlag av «Finneskjøtet». Forklaringen på at samme område er beskrevet i 1846 under Holden og 1889 under Narbuvold vestre, må være at det en gang i 1850-årene ble solgt areal fra Holden til Narbuvold vestre som solgte videre til Kvilvang. 

Beskrivelsen i skylddelingsforretningen fra 1889 tar utgangspunkt ved kloppen over Veslenøra og følger vestre bred, og det sies uttrykkelig at slåttene på begge sider av Tønsetbekken er inkludert slik at en del av Finnåsen fulgte med, og det fulgte også med slåtter ved Svarttjernene. 

I tillegg til beskrivelsen i skylddelingsforretningen kommer vitneforklaringen fra Torbjørn Kvilvang som bekreftet bruk av slåttene så sent som i 1960-årene. Han foretok da slått for Embret Kvilvang i tvisteområdet. Det var slåtter både på Finnåsen og langt mot fjells. Han forklarte også om fiske og snarefangst i området knyttet til Kvilvang. Det er ikke påvist noe slåttebruk fra Holden i tvisteområdet. 

Den private eiendomsrett i området er basert på hevd med utgangspunkt i slåttebruken. Dette er i samsvar med vanlig oppfatning i distriktet slik som Høyfjellskommisjonen la til grunn i 1934 under storskiftet i Tolga, og som ble stadfestet ved forliket med staten i 1982. Jakt i nyere tid er uten interesse. Når det skal fastlegges hvor stort areal som er blitt hevdet med utgangspunktet i slåttebruken, må den såkalte impedimentbetraktningen legges til grunn slik at ikke bare selve slåttelandet, men også de mellomliggende areal er hevdet. 

Det er ikke grunnlag for å si at bruken fra Kvilvang har vært tålt av Holden. Det er heller ingen opplysninger som kan underbygge noe utleie fra Holden til Kvilvang. 

Brede Bakken har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 

«1. Grensen for gnr. 94, bnr. 13 på vestre side i Os kommune, på vestsiden av Veslenøra, i nordvest, går fra Svartbekkens utløp i Veslenøra, følger derfra Svartbekken til utspringet av bekkens vestlige løp og derfra i sørvestlig retning til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote 1100. 

Grensen for gnr 94 bnr 13, i sørøst, går fra Veslenøra ca 400 meter sør for Tynsetbekkens utløp i denne (utm 089351), derfra over Finnåsen i sørøstlig retning til Tynsetbekken påtreffes og videre etter bekken til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote 1100. Der bekken deler seg ved kote ca 1040, følges det nordre løp. 

2. Brede Bakken tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.» 

Magna Holden har for lagmannsretten anført at da tvisten oppstod i forbindelse med at jaktlaget ble oppløst, krevet Bakken eiendomsrett til et betydelig mindre areal. Det var først da skyldelingsforretningen av 1889 ble funnet at kravet ble utvidet til hele tvisteområdet. 

Tvisten må avgjøres ut fra de beskrivelser som er gjort i skylddelingsforretningene i 1846 og 1889. Bakken må postulere et salg for å få grensebeskrivelsene i de to dokumentene til å stemme. Det er ikke ført noe bevis for at det har foregått noe salg fra Holden til Narbuvold vestre. I forretningen fra 1889 beskrives slåttengene på en annen måte enn ved forretningen i 1846. Mens det i 1846 er tale om sammenhengende slåtteland, er det i 1889 tale om enkeltslåtter. Når det sies «og noget Markslaat i Lillenørdalen» er det ikke tale om et areal som går helt opp til fjells. Det samme må følge av at det står at slåttene er omgitt av naturlige grenser. 

Den setra som ble fradelt Narbuvoll vestre i 1889, har intet å gjøre med de delene av Hollsetra som ble beskrevet i 1886. 

I den utstrekning eieren på Kvilvang har brukt slåttene som er beskrevet i 1846, må det være tålt bruk. Kvilvang hadde kun 4 dekar dyrket mark. Han trengte slåttene, mens de fikk mindre å si for Holden. 

Holden har leiet ut jakten siden 1917, først til familien Blom og siden 1981 til Thommesen. Blom har ikke i sin tid sett spor etter at engene er blitt slått. De har heller ikke støtt på andre jegere i området. 

Holden har også vist til «Finneskjøtet», og lappekommisjonens uttalelse om at eieren på Holden hadde forevist skjøtet. Det viser at Holden ble eier av arealet som Rig-Nils i sin tid hadde kjøpt, og som innbefatter tvisteområdet. 

Disse momenter, og særlig den presise beskrivelsen slåttene har fått i 1889-forretningen og med angivelse av at de hadde naturlige grenser, må føre til en snever utstrekning av Bakkens eiendomsområde. 

Magna Holden har nedlagt slik påstand: 

«1. Grensen for Brede Bakkens eiendom gnr. 94, bnr. 13 i Os, på vestre side av Veslenøra går som på vedlagte kartvedlegg datert 04.09.2001 og beskrives således: 

Grensen tar sitt utspring på vestre side av Veslenøra elv like ovenfor Kloppen eller broen i syd for Holdens seterhus ved bekkeos fra Svarttjønnan ut i Veslenøra, følger Veslenøra sydover til Tynsetbekken, følger Tynsetbekken fra osen til det punkt hvor en rett linje fra Tynsetbekkens os i Veslenøra til høydepunkt 1134 i Nørfjellet krysser Tynsetbekken. Derfra går vestgrensen i rett linje mot østlig side av Svarttjønnan og følger bekk fra Svarttjønnan tilbake til bekkens os i Veslenøra. 

2. Magna Holden tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente i forbrukerforhold fra forfall til betaling skjer.» 

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at tvisteområdet omfattes av forliket i 1982 som trakk grensen for statsallmenningen langs kote 1100. Dette innebærer at tvisteområdet er undergitt privat eiendomsrett. Grunnlaget for den private eiendomsrett var først og fremst oppfatningen i distriktet om at slåttebruken ikke var betraktet som allmenningsbruk, men som utslag av eiendomsrett. Som bevis for denne rettsoppfatning ble det i 1982 vist til skylddelingsforretninger der eierne disponerte over slåtteland i Lille Nørdalen. 

Holden har vist til det såkalte «Finneskjøtet» fra 1809 som viser at fire gårder solgte et område som også omfatter tvisteområdet til finnen Niels Andersen. Imidlertid ga finnen opp etter kort tid, og det er på det rene at daværende eier av Holden i 1889 foreviste «Finnskjøtet» for lappekommisjonen med opplysning om at hans far, Engebret Andersen som døde i 1846 hadde fått skjøtet av finnen. I dommen av 1999 kom lagmannsretten til at Holden ikke kunne bygge noe rett på «Finneskjøtet», og la til grunn at: 

«Etter lagmannsrettens syn er det mer sannsynlig at området, etterat kjøperen ga opp bruken, gjennom tilbakekjøp eller lang tids bruk falt tilbake til de gårder som tidligere hadde solgt arealene.» 

Dette støttes av at de fire gårdene ifølge skjøtet hadde i behold rett til å slå engslettene før og etter finnen hadde utnyttet område til reinbeite. Da han ga opp, er det naturlig å tenke seg at de fire gårdene i fortsettelsen utnyttet engslettene som før salget. Dette støttes også av de dokumenterte skylddelingsforretninger som viser at både Holden og Narbuvold vestre har disponert over områder som var omfattet av «Finneskjøtet». Av særlig interesse for tvisten i denne sak er skylddelingen i 1846 da Holden ble delt, og skylddelingen i 1889 da bnr 13 ble fraskyldelt Narbuvold vestre og overført til Kvilvang. 

Begge parter baserer sine rettigheter i området på samme rettslig grunnlag. De viser begge til grensebeskrivelsene i en skylddelingsforretning som grunnlag for sitt eiendomskrav. Men det er det kompliserende moment at forretningen av 1846 og forretningen av 1889 beskriver delvis samme område langs Veslenøra. Det område som ifølge forretningen i 1846 skulle ligge under gnr 91 bnr 1, er beskrevet som «hele Slaatten mellem Svartbekken og Tønsetbækken», mens gnr 94 bnr 13 ifølge forretningen av 1889 skal omfatte slåtten mellom Hollsetra og Tynsetbekken. Det er ikke uten videre klart hvilke konsekvenser dette skal få for partenes rettsstilling. 

Herredsretten har løst konflikten ved å ta utgangspunkt i grensebeskrivelsen av 1889 og har tildelt Bakken det areal som ligger langs Veslenøra mellom Svartbekken og Tynsetbekken, og la Holden få restarealet. 

Lagmannsretten kan ikke se at herredsretten her har tatt et riktig utgangspunkt. Når begge parter må bygge sitt krav på skylddelingsforretningene som begge beskriver samme slåtteland, er det ikke noe som tilsier at Bakkens rett er positivt begrenset til slåttene slik at Holden får det resterende. Hadde utgangspunktet blitt tatt i beskrivelsen av 1846, ville resultatet i store trekk måttet bli omvendt. Lagmannsretten ser det slik at det er bruken av slåttene som har begrunnet eiendomsretten til området, og ikke bare til selve slåttelandet, men også impedimentet i tråd med prinsippet i [[Rt-1975-508]]. Dette syn ligger også til grunn for forliket med staten i 1982. Det lagmannsretten dernest må ta standpunkt til er det problem som ligger i at både Holden og Bakken påberoper seg skyldelingsforretninger som gir dem rett til slåttelandet langs Veslenøra. 

Bakkens grunnlag er yngre enn Holdens slik at det kan ha skjedd en overdragelse. Det er riktignok ikke dokumentert overdragelsesdokumenter som viser at Holden søndre har overdradd slåttelandet til Narbuvold vestre. Men det er i bygdeboken for Os utgitt i 1943 opplyst at slikt salg skal ha funnet sted: 

«Av sæteren i Lille-Nørdalen med E.O.S. 1703 på fjøset er unnaselt 1/2 delen til Mattisgarden i Narbuvold som senere solgte slåtteng til andre.» 

Mattisgarden er Narbuvold vestre som i 1889 solgte bnr 13 til Kvilvang. Opplysningen om salg fra Holden, er gjentatt i bygdeboken fra 2001. Under seterdriften på Kvilvang nordre er opplyst: 

«Gården har en setervoll i Nørdalen, Nørdalsvollen (94-13). Den ble solgt av Holden søndre i 1846-1850 til Mattisgarden, som igjen solgte den i 1889 til Esten Kvilvang.» 

Opplysningene i bygdebøkene stemmer med det Torbjørn Kvilvang forklarte om at Kvilvang brukte slåttene i tvisteområdet så sent som i 1960-årene. Det gjaldt både slåttene langs Veslenøra, i Finnåsen, og også slåtter langt opp mot grensen for statsallmenningen. Holden søndre har på sin side ikke påvist slåttedrift i området i senere tid. Lagmannsretten må etter dette legge til grunn som det mest sannsynlige at Holden søndre solgte slåtter til Narbuvold vestre, og at Holden søndre etter salget ikke satt igjen med slåtteland i tvisteområdet. Narbuvold vestre gjør etter salget til Kvilvang, ikke krav på eiendomsrett i tvisteområdet, slik at etter salget i 1889, må lagmannsretten legge til grunn Bakken var eneste slåtteeier. 

Når det må legges til grunn at Kvilvang er eneste slåtteeier i tvisteområdet, må det i samsvar med impedementprinsippet i [[Rt-1975-508]], også legges til grunn at eiendomsområdet omfattet ikke bare selve slåttelandet, men også impedimentstrekningene mellom slåttene og hele impedimentstrekningen mot fjellet. I dette tilfelle vil således eiendomsgrensen mot vest følge kote 1100 i samsvar med rettsforliket med staten fra 1982. 

Det gjenstår etter dette å fastsette grensene for bnr 13 mot nord og syd. De må fastsettes med utgangspunkt i skylddelingsforretningen av 1889. Lagmannsretten viser til at det er opplyst at slåttene har naturlige grenser, og til at det er nevnt slåtter på begge sider av Tynsetbekken. Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at grensene må fastlegges i samsvar med Bakkens påstand for lagmannsretten. 

Etter dette har Bakkens anke ført frem, og lagmannsretten finner at Holden i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd bør erstatte hans saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Breken har lagt frem saksomkostningsoppgave som viser et salær på kr 75.000 og utgifter på kr 5.598; tilsammen kr 99.941 inklusive merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyret som er kr 16.375 slik det blir totalt kr 116.326. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven tilgrunn. 

Saksomkostningene for herredsretten skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til, og lagmannsretten finner at Holden i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd bør erstatte Holdens hans utgifter. Advokat Brekken har levert omkostningsoppgave der honoraret er fordelt med kr 20.000 på hovedsøksmålet, kr 20.000 på motsøksmålet og kr 8.000 for avvisningssaken. I tillegg kommer utgifter med kr 4.257 og rettsgebyr i motsøksmålet med kr 3.600. Det blir tilsammen kr 55.857. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. 

Dommen er enstemmig 

Domsslutning: 

1. Grensen for gnr. 94, bnr. 13 på vestre side i Os kommune, på vestsiden av Veslenøra, i nordvest, går fra Svartbekkens utløp i Veslenøra, følger derfra Svartbekken til utspringet av bekkens vestlige løp og derfra i sørvestlig retning til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote 1100. 

Grensen for gnr 94 bnr 13, i sørøst, går fra Veslenøra ca 400 meter sør for Tynsetbekkens utløp i denne (utm 089351), derfra over Finnåsen i sørøstlig retning til Tynsetbekken påtreffes og videre etter bekken til grensen mot Rendal nordre statsallmenning påtreffes på kote 1100. Der bekken deler seg ved kote ca 1040, følges det nordre løp. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Magna Holden innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse til Brede Bakken, 99.941 -niognittitusennihundreogenogførti- kroner. 

3. I saksomkostninger for herredsretten, avvisningssaken, hovedsøksmål og motsøksmål, betaler Magna Holden innen 2 -to - uker fra dommens forkynnelse 55.857 - femogfemtitusenåttehundreogsyvogfemti - kroner til Brede Bakken. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]