Vis kilden til LF-1995-16



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Overskjønn
|Dato=
1996-01-05
|Publisert=
LF-1995-00016
|Sammendrag=

|Stikkord=
Overskjønn
|Saksgang=
Sunnmøre herredsrett Nr. 94-649 - Frostating lagmannsrett LF-1995-00016 B.
|Parter=
Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Møre og Romsdal (Prosessfullmektig: H.r.advokat Odd Larhammer, Molde). Saksøkt: Margit Anna Solevågseide m.fl. (14 takstnr) (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Asbjørn Solevåg, Ålesund).
|Forfatter=
4 skjønnsmenn - Mindretall: Lagdommer Randi Grøndalen, formann
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§54  Skjønnsprosessloven (1917) §54], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§54a §54a], [https://lovdata.no/lov/1961-06-16-15/§2  Fylkeskommuneloven (1961)5-§2], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-7/§33  Bygningsloven (1965) §33], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/§10  Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/§7 §7], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/  Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)]
}}
           
Saken gjelder fastsettelse av erstatning for grunnavståelse og ulemper i forbindelse med omlegging og utbedring av Rv 1 og Rv 61 for parsellene Sjukeneset - Solevågseidet - Bjørkavåg og Solevågseidet - Sunde i Sula kommune. 

Solevågseidet ligger ca 20 km sørøst for Ålesund sentrum. Det aktuelle veganlegget er en del av hovedvegnettet på Vestlandet. På Solevågseidet møtes trafikken fra Ytre Søre Sunnmøre og trafikken fra Volda/Ørstaregionen. 

Hovedplan for de aktuelle vegparsellene ble godkjent av Vegdirektoratet 19. februar 1985. Den 16. desember 1993 vedtok Sula kommunestyre reguleringsplan som omfatter de samme parseller. 

Sunnmøre herredsrett avhjemlet 30. september 1994 skjønn for 47 grunneiere/ rettighetshavere som berøres av veganlegget på den aktuelle strekningen. 14 av de saksøkte grunneiere har i rett tid begjært overskjønn. 

Staten har tatt til motmæle og har begjært aksessorisk overskjønn for ett punkt hva gjelder takstnr 36 (gjenanskaffelseserstatning for bygning). 

Grunnlaget for skjønnet er inngått avtale om grunnavståelse og erstatningsfastsettelse ved rettslig skjønn. 

Vederlaget skal fastsettes i henhold til de materiellrettslige regler i vederlagsloven av 6. april 1984 nr 17. 

Herredsrettens fastsettelse av en avsavnsrente på 5%, jf vederlagsloven §10, er ikke gjenstand for overskjønn. 

Overskjønnsforhandlinger fant sted i Ålesund den 9., 10. og 11. mai 1995. Det ble foretatt befaring langs hele den aktuelle vegstrekningen og til de aktuelle eiendommer. For øvrig forløp forhandlingene og bevisførselen slik rettsboken viser. 

Alle parter har bedt overskjønnet fremmet. Lagmannsretten har ikke sett formelle hindringer for dette. 

Om saksforholdet og partenes anførsler for første skjønnsinstans vises nærmere til underskjønnet. 

Statens Vegvesen har fremlagt alminnelige skjønnsforutsetninger som er akseptert av de saksøkte. Forutsetningene er de samme som for underskjønnet og fremgår av dette. Det er også oppstilt spesielle skjønnsforutsetninger for de enkelte takstnummer. Det er for overskjønnet foretatt enkelte endringer i de spesielle skjønnsforutsetninger. Endringene vil bli referert under de enkelte takstnummer. For øvrig skal det legges til grunn de samme spesielle skjønnsforutsetninger for overskjønnet som for underskjønnet. 

Den grunn som erverves er dels utmark/skogsmark, noe dyrket mark, mens noe er tomt for bebygde eiendommer. Også overskjønnet omfatter alle disse typer grunnerverv. 

Det sentrale generelle tvistetema er spørsmålet om reguleringsplanens betydning for erstatningsfastsettelsen. 

Skjønnet reiser videre spørsmål i tilknytning til anvendelsen av differanseprinsippet ved stripeavståelser, herunder ulempesvurderinger, særlig spørsmål om det er grunnlag for erstatning for støyulemper. 

Partenes generelle anførsler har vært de samme for overskjønnet som for underskjønnet og det vises til herredsrettens rettsbok 15 og 16. 

Saksøkeren har således gjort gjeldende: 

- at grunnerstatningene må baseres på bruksverdibetraktninger idet riksvegtraséen inngår i en stadfestet reguleringsplan. Det følger av Høyesteretts dom i [[Rt-1993-409]] (Malvik) at reguleringsplanen vil utelukke erstatning basert på tomteverdier. Kriteriene for å anvende parkprinsippet (strøkspris) foreligger ikke. 

- at differanseprinsippet i utgangspunktet gjelder både for bebygde og ubebygde tomter og at erstatning for en eventuell byggemulighet vil ligge vesentlig lavere enn strøksprisen. 

- at en eventuell ulempeserstatning må fastsettes særskilt. 

- at det imidlertid ikke for noen av eiendommene foreligger vilkår for å tilkjenne ulempeserstatning. Støy og forurensning er ulemper av alminnelig karakter ved vegutvidelse og disse ulemper overstiger ikke tålegrensen i naboloven §2. 

De saksøkte grunneiere har gjort gjeldende: 

- at erstatningen for den grunn som erverves må forankres i grunnens tomteverdi. Malvikdommen ( [[Rt-1993-409]]) utelukker ikke tomteerstatninger i dette tilfellet. Den reservasjon Høyesterett gir uttrykk for avslutningsvis i dommen passer for dette tilfellet og gir anledning til å anvende den "gamle" påregnelighetslære. Faktum er annerledes. Grunnen som er avsatt til vegformål på Sula kunne like gjerne vært disponert til boliger, forretninger eller industri. Man befinner seg i et område hvor man på forhånd har bebyggelse og infrastruktur. Malvik gjaldt et "jomfruelig" område som var tidligere ubebygd og uregulert. 

- at herredsretten har satt erstatningen for lavt i de tilfelle hvor differanseprinsippet skal anvendes ved erstatningsutmålingen. Boverdien for de aktuelle eiendommer er sterkt redusert. 

- at den utendørs støybelastningen for enkelte eiendommer ligger over de anbefalte normer og denne støyen vil sammen med de andre nærføringsulemper føre til at tålegrensen er overskredet. 

De saksøkte har nedlagt påstand om tilkjennelse av sakens omkostninger fra Statens Vegvesen. 

Lagmannsretten vil først se på den faktiske plansituasjon i området, herunder den historiske utvikling i planleggingen, for så på generelt grunnlag å ta standpunkt til de rettslige spørsmål saken reiser. Til slutt vil lagmannsretten ta for seg de konkrete spørsmål i tilknytning til den enkelte eiendom. 

Herredsretten har gitt en treffende og uomtvistet beskrivelse av planområdet, som lagmannsretten finner det hensiktsmessig å innta i overskjønnet: 

"På strekningen Sjukeneset - Solevågseidet vil den nye riksvegen i det alt vesentlige følge traséen til eksisterende veg. Fra Solevågseidet til Bjørkavåg trekkes ny vegtrasé syd for eksisterende riksveg. 

Eksisterende riksveg med tettbebyggelse på begge sider vil bli liggende igjen som kommunal veg. 

Området mellom ny og gammel veg er i følge stadfestet reguleringsplan utlagt til bolig og forretning/serviceformål. Ca. 200 meter vest for eksisterende kryss på Solevågseidet vil det bli anlagt et nytt vegkryss der trafikken til Volda/Ørstaregionen, via Sunde fergekai, vil ta av sydover. Traséen Solevågseide - Sunde vil gå langs østsiden av Storevalen (Solevågspollen) før den går sammen med eksisterende riksveg ved Lervåg. Eksisterende riksveg på strekningen Lervåg - Solevågseidet vil bli opprettholdt som kommunal veg. Ved Solevågseidet vil den kommunale vegen bli lagt i bro over ny riksveg. Den nye riksvegen vil være en fasadefri veg der høyeste tillatte hastighet vil bli angitt til 80 km/t. 

Riksvegprosjektet berører eiendommer av forskjellig karakter. Fra Sjukeneset og vestover mot Solevågseidet medgår i det vesentlige brattlendte utmarksarealer ned mot sjøen, til dels gjengrodd med skog og kratt. I de mer tettbebygde områder fra Solevågseidet mot Bjørkavåg og Sunde beskjæres bebygde boligeiendommer og landbrukseiendommer der jordvegen er holdt mer eller mindre i hevd." 

Sula kommunestyre egengodkjente reguleringsplan for det aktuelle område den 16. desember 1993. Riksvegen er innpasset i reguleringsplanen eller om man vil - reguleringsplanen er tilpasset vegtraséen. Reguleringsplanen er utarbeidet i nært samarbeid med Statens Vegvesen. 

Vegvesenet hadde i mange år arbeidet med planer for utbedring og omlegging av Rv 1 og Rv 61 på den aktuelle strekningen rundt Solevågseidet. Hovedplanen for de aktuelle parsellene ble godkjent av Vegdirektoratet den 19. februar 1985. Da var traséen for fremtidig riksveg i området fastlagt. Det fremgår av brev fra Statens Vegvesen, Vegdirektoratet, til Vegsjefen i Møre og Romsdal i forbindelse med godkjenningen av hovedplanen at planleggingen av riksveger i området, hvor også hovedplanen for parsellene Sjukeneset - Solevågseidet - Solevåg og Solevåg - Bjørkavåg inngår, hadde pågått siden 1960-årene. Hovedplanen bygger på tidligere planutredninger fra 1972 og 1976. Disse viser at et vestre vegtraséalternativ mot Solevåg hadde vært vurdert, men ble frafalt fordi det gamle fergeleiet ved Solevåg ble opprettholdt og utbedret. Målet med hovedplanen var å få fastlagt vegtraséen ved Solevågseidet med tanke på Sula kommunes planer og utbygging, samt å bedre trafikksikkerheten og miljøforholdene. 

Hovedplanen ble presentert med to alternativer. Alternativ 1 omfattet veg i dagen ved Solevågseidet, mens alternativ 2 omfattet en kort tunnel på ca 240 meter gjennom Veibustfjellet. Vegsjefen anbefalte at de nye traséene skulle følge alternativ 1. I forbindelse med at planen var utlagt til offentlige ettersyn høsten 1983 fremkom det riktignok delte oppfatninger om hvilket alternativ som burde velges. Sula kommune ønsket selv alternativ 2, fordi dette best ivaretok kommunens daværende utbyggingsplaner for boliger og industri. Fylkesmannens og fylkeskommunens organer tilrådde imidlertid linjevalg etter alternativ 1, slik som også Vegsjefen anbefalte og Vedirektoratet godkjente. Det skal nevnes at Sula bygningsråd i 1980 i medhold av den dagjeldende bygningslovs §33 nedla midlertidig byggeforbud "i samband med regulering av riksvegtrasé", et byggeforbud som nettopp omfattet de parseller av vegtraséen som skjønnet gjelder. Kommunen fant det nødvendig med byggeforbud "dersom vegtraséen blir som oversendte forslag viser". Den senere utvikling viser også at traséen ble slik planene allerede da forelå. 

Det var en diskusjon om trasévalget, og det forelå et tunnelalternativ, men den endelige trasé ble den trasé som vegkontoret hele tiden hadde gått inn for - helt fra 1972. Den samme trasé fremgikk også av generalplan fra 1976. I forbindelse med behandlingen av kommunedelplan Solevåg - Sunde - Veibust i 1988 ga Fylkeskommunens planavdeling beskjed til Sula kommune om at man ikke kunne basere seg på spredt utbygging i et LNF-område. Også kommuneplanen som kommunestyret i Sula godkjente den 21. juni 1990 for det aktuelle området omfattet vegtraséen. 

Det var Sula kommune som var opptatt av å utrede alternativer. Kommunens tidligere ønske om å gjøre strekningen mellom den nye vegen og sjøen med utfylling vest for Sjukeneset til industriareal måtte forlates. Det er den riksvegtrasé etter alternativ 1 som alle andre uttalelsesberettigede enn Sula kommune hadde gått inn for som ble godkjent av Vegdirektoratet i 1985 og som også den vedtatte reguleringsplan omfatter. 

Generelle rettslige spørsmål for erstatningsfastsettelsen, herunder spørsmålet om reguleringsplanens betydning for erstatningsfastsettelsen. 

Det grunnleggende rettslige utgangspunkt er at erstatningen skal fastsettes slik at ekspropriaten ikke blir påført noe økonomisk tap ved inngrepet - han skal settes i den stilling han ville ha vært i om inngrepet ikke hadde funnet sted. 

Det vanlige tema er da den ellers påregnelige fremtid for eiendommen der riksvegtraséen nå legges. Det tas stilling til hvilken bruk av vedkommende del av eiendommen det er aktuelt å legge til grunn, hva enten det bygges på salgsverdi eller bruksverdi ved erstatningsfastsettelsen. Det følger både av vederlagsloven §5 annet ledd og 6 første ledd at det skal legges vekt på den påregnelige utnytting av eiendommen som det erfaringsmessig er grunnlag for etter forholdene på stedet. 

Erstatningsspørsmålene gjelder areal som i bindende reguleringsplan er utlagt til veggrunn og utgangspunktet er da at dette må legges til grunn ved verdsettelsen - avståelsen gjelder areal som er regulert til offentlig trafikkområde og grunnens verdi skal fastsettes på grunnlag av den utnyttelse som følger av reguleringsplanen. 

Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1993-409]] (Malvik) og rekkevidden av denne i forhold til foreliggende situasjon på Sula står sentralt i saken. Malviksaken gjaldt prinsippene for erstatning av grunnarealer regulert til motorveg som går gjennom et tidligere uregulert og ubebygd område, men som ble regulert til utbygging på begge sider av vegtraséen. Grunnarealene ble der erstattet på grunnlag av den aktuelle bruk, jord- og skogbruksverdi. Den arealanvendelse som i Malviktilfellet var fastlagt i reguleringsplanen ledet til at det ikke kunne gis erstatning for tomteverdi. Bygging forutsatte en endret utnyttelse i strid med planens reguleringsformål. 

Reguleringen medfører at bebyggelse ikke lenger er en påregnelig utnytting. Verdi som byggegrunn ville det da bare være grunnlag for dersom det ved erstatningsfastsettelsen er adgang til å se bort fra planen og legge til grunn at det ville ha vært påregnelig med utbygging av arealet om vegen ikke var kommet, jf Malvikdommen 412, hvor Høyesterett kom til at det ikke ville være adgang til dette "med en veg og et areal av den karakter det her er tale om". 

Det er et generelt prinsipp, også omtalt i Malvikdommen, at en reguleringsplan som trekker grensene mellom hvilke områder som skal åpnes for bebyggelse, og hvilke som generelt skal utnyttes for andre formål og således bevares ubebygd, medfører at eierne av disse ikke kan kreve erstatning med den begrunnelse at områdene ville ha større økonomisk verdi om de kunne bebygges. Et unntak finner man i det såkalte parkprinsippet, som imidlertid er begrenset til arealer som hovedsakelig skal betjene befolkningen i det utbyggingsområde det er en del av. Malvikdommen viser til at "den motorveg det her er tale om, har på ingen måte karakter av en slik intern veg for utbyggingsområdet at det alminnelige parkprinsipp kan få anvendelse. Selv om motorvegen også tjener som adkomstveg til området, har den som et ledd i landets motorvegsystem en helt annen hovedfunksjon". 

Videre heter det i Malvikdommen: 

"Ved ekspropriasjon av grunn som utlegges til motorvei, ligger det ved erstatningsfastsettingen nærmere å sammenligne med erstatning for arealer som i samfunnets interesse ikke kan bebygges fordi de skal ligge åpne for befolkningen i en større sammenheng. 

Selv om utlegging til motorvei, som forutsetter bygging og aktiv bruk av arealet som veibanen går over, ikke er helt sammenlignbar med utlegging til de større friområder, har jeg vanskelig for å se at det ved erstatningsfastsettingen er riktig å gjøre forskjell på de to tilfeller. Det dreier seg om regulering av arealanvendelsen som er av generell karakter og det er en "båndlegging" av arealene til allmenn bruk som veibyggingen medfører. Det vil på denne bakgrunn være naturlig at erstatningen også for veigrunnen fastsettes på grunnlag av den aktuelle bruksverdi, noen alternativ salgsverdi som tomtegrunn har veiarealet ikke." 

Høyesterett reserverte seg riktignok avslutningsvis i Malvikdommen slik at man ikke ville utelukke at det kunne foreligge andre situasjoner hvor forholdene ligger slik an at det vil være nødvendig å fravike prinsippet om å legge planens arealanvendelse til grunn ved erstatningsfastsettingen. Lagmannsretten kan ikke se at Sulareguleringen repesenterer en unntakssituasjon som Høyesteretts reservasjon passer for. 

Lagmannsretten finner således ikke grunnlag for å sette seg ut over de prinsipielle uttalelser Høyesterett har knesatt i Malvikdommen og gjentatt i [[Rt-1994-1123]] (Bamble II). Det foreligger ingen faktiske forskjeller mellom Malviktilfellet og Sulatilfellet som i seg selv skulle gi grunnlag for å se annerledes på påregnelighetsspørsmålet. 

Lagmannsretten finner ikke grunn til å uttrykke seg så sterkt som at Malvikdommen utelukker tomteerstatning ved regulering av et hovedveganlegg. Det er tilstrekkelig for lagmannsretten å konstatere at situasjonen i vår sak ikke atskiller seg slik fra hovedtrekkene i Malviktilfellet at det er grunnlag for å gå inn i en alternativ påregnelighetsvurdering. 

Det er følgelig ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om at grunnens verdi skal fastsettes på grunnlag av den utnyttelse som følger av reguleringsplanen, dvs at erstatningen ikke kan baseres på en endret utnytting av grunnarealet som ville være i strid med planens reguleringsformål. Dette innebærer at man ser bort fra planens vegformål og legger til grunn den aktuelle utnytting før planens vedtakelse. 

Det kan ikke gjøre noen forskjell til Malvikdommen at området som inngår i foreliggende reguleringsplan ikke utgjør et helt ubebygd område. Det får ikke betydning for vurderingen at det tidligere har foreligget andre reguleringsforslag som ikke ble satt ut i livet. Heller ikke kan det være rettslig relevant at det på et tidligere tidspunkt var presentert et alternativt traséforslag. Malvikdommen illustrerer avhengigheten av reguleringsplan og aktuell bruk. "Tapt utbygging" er en følge av den aktuelle planen og grunneierne har her ingen erstatningsrelevant forventning om tomteerstatning. 

Reguleringsplanen for de aktuelle riksvegtraséer på Sula var resultat av en lang prosess. Den kom ikke som noe nytt og uventet. Planen er avstemt mot andre areal med forskjellige reguleringsformål, utarbeidet for å ivareta behovet for riksveg og boligbygging og industri m.v. tilknyttet riksvegen. Reguleringsformålene rundt vegtraséen er blandet - man finner både boligområder, industri- og forretningsområder og landbruk, natur- og friluftsområder. 

Det skal presiseres at det i området som sådan ikke forelå noen godkjent reguleringsplan på forhånd. Det forelå kun én stadfestet reguleringsplan fra 1980 (Sunde - Leirvåg) som angår skjønnsområdet, men denne er av mindre interesse i saken fordi partene her er enige om at differanseprinsippet kommer til anvendelse. Dette gjelder spesielt boligeiendommen takstnr 41. 

Erstatningsutmålingen vil bli basert på den aktuelle bruk før reguleringsplanens vedtakelse. For de tilfelle hvor det avgis grunn for vegformålet fra eiendommer som er anvendt til landbruk, natur- eller friluftsformål vil dette innbære at det ikke blir gitt tomteerstatning. For øvrig vil det være naturlig å basere erstatningen på differanseprinsippet hvor det avstås grunn fra bebygde boligeiendommer. Grunnervervene gjelder her små stripeareal, i det vesentlige fra hager, eller arealet er slik arrondert at det ikke kan bebygges selvstendig. 

Differanseprinsippet er knesatt i Sandefjorddommen, [[Rt-1976-1507]], og går i korthet ut på at erstatningen settes til forskjellen mellom verdien av eiendommen med de areal som skal avstås og verdien uten dette areal. Det vises til herredsrettens redegjørelse, rettsboken 21-22. 

Erstatningen for grunnavståelsen skal baseres på differanseprinsippet for takstnr 3, 24, 31, 38 og 41. For de øvrige takstnummer ved overskjønnet vil reguleringsplanen gjøre seg gjeldende. 

Vegvesenet har foretatt støyberegninger for de bebygde eiendommer, dokumentert støysituasjonen og gjennomfører støydempende tiltak i form av støyskjerming og fasadeisolering i flere tilfeller. Det er for enkelte eiendommer reist spørsmål om ulempeserstatning for nærføring ved anlegg og drift av vegen. Det følger av vederlagsloven §8 sammenholdt med naboloven §2 at erstatning bare kan gis for ulemper som overskrider den alminnelige tålegrense i naboforhold. Luftforurensning (eksos, støv m.v.) og støy som rammer den gjenværende eiendom er alminnelige ulemper (tiltaksulemper). Det gis bare erstatning for den del av de samlede alminnelige ulempers styrke som overskrider tålegrensen (merulempene). Etter rettspraksis skal det meget til for å gi erstatning ved nærføring. Det vises til [[Rt-1969-643]], [[Rt-1978-1370]] samt [[Rt-1990-526]]. 

Slik lagmannsretten ser det er det ingen eiendommer som utsettes for nærføringsingsulemper som berettiger til krav på erstatning. I den grad det for enkelte eiendommer oppstår en økning i støynivået vil dette være svært begrenset. Det er ikke påvist støyulemper som etter Vegvesenets tiltak vil overstige Miljøverndepartementets veiledende normer. Det dreier seg om en riksveg som tjener felles samfunnsinteresser. Eiendommene var støyutsatt fra før med sin beliggenhet rundt en riksveg. Det var også ventelig at den nye riksvegtraséen, med stor trafikk, ville komme. 

For enkelte eiendommer er det nedlagt påstand om særskilt erstatning for klausulering av areal til støyvoll. Lagmannsretten har ikke sett at det er grunnlag for slik erstatning. Det vises til herredsrettens rettsbok 23-25 som lagmannsretten tiltrer. 

Lagmannsretten er som det fremgår i det vesentlige enig i herredsrettens generelle vurderinger for erstatningsfastsettelsen og vil også i det vesentlige kunne vise til beskrivelsene som er gitt for de enkelte eiendommer. 

Takstnr 1: Gnr 61 bnr 1 i Sula. Eier Margit Anna Solevåg. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 25-27. 

Eiendommen har avstått grunn fra tre teiger. Teig nr 1 er ikke gjenstand for overskjønn. Grunnervervet omfatter 1060 m2 under teig 2 og 9400 m2 under teig 3, samt 1030 m2 til kommunal parkeringsplass. 

Herredsretten har erstattet teig 2 med kr 2,- pr m2, teig 3 med kr 10,- pr m2, erstatning for diverse frukttrær og bærbusker med kr 1.000,- og erstatning for masseuttak kr 1.000,-. 

Det er for overskjønnet tilføyd en ny spesiell skjønnsforutsetning i pkt 8: 

"Vegvesenet opparbeider driftsavkjørsel fra gammel riksveg ved profil ca 380." 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"Teig 2: 

1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som tomtegrunn. 

Teig 3: 

1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som tomtegrunn. 

2. Særskilt erstatning for saksøkers rett til uttak av steinmasser, jfr. skjønnsforutsetning nr. 5. 

3. Særskilt erstatning for tap av vegetasjon: 6 plommetrær 3 epletrær 3 pæretrær 10 rips/solbærbusker 

4. Særskilt ulempeserstatning: - ulemper som støv, støy, eksos m.m. på resteiendom teig 3 relatert til de to bolighusene på teig 3. - ulemper p.g.a. vanskeliggjort adkomst til gjenværende areal mot sjøen." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Teig 2 er beliggende på nordsiden av den planlagte riksvegtrasé, den er udyrket og krattbevokst og ligger i et svært brattlendt terreng, fallende ned mot sjøen. Det er ikke egnet for maskinell bruk der. Teigen kan, om noe tvilsomt, ansees egnet til noe beite. 

Teig 3 ligger i tilknytning til bebyggelsen på Solevågseidet. Terrenget er brattlendt og tungdrevet. Teigen utgjør tidligere dyrket mark hvor graset nå slås for å holde jorda i hevd. 

Vegvesenets planlagte masseuttak, jf skjønnsforutsetning nr 5, vil medføre bortsprengning og planering. Området er regulert til parkeringsplass. Området er karakterisert som en "uproduktiv haug" for grunneier slik det ligger i dag. Det bør likevel anføres at grunneier ville kunne nyttiggjort seg massene. Erstatningen vil nødvendigvis bli sterkt skjønnsmessig. 

Etter tilføyelsen av den spesielle skjønnsforutsetning nr 8 er ulemper pga vanskeliggjort adkomst til gjenværende areal mot sjøen eliminert. 

Lagmannsretten setter erstatningen som følger: 

Teig 2: kr 6,- pr m2. 

Teig 3: kr 10,- pr m2. 

Frukttrær og bærbusker: kr 4.500,-. 

Erstatning for masseuttak: kr 3.000,-. 

Takstnr 3: Gnr 61 bnr 52, 54 og 55. Eier Atle Oddbjørn Sletta. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 28-29. 

Grunnervervet omfatter 520 m2 fra bnr 55 og 210 m2 fra bnr 52 og 54. 

Herredsretten har erstattet avståelsen fra bnr 55 med kr 15.000,- basert på differanseprinsippet og for øvrig kr 2,- pr m2. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for avståelse av grunn, tap av skjermende vegetasjon og ulemper på resteiendom etter differanseprinsippet. 

2. Erstatning for stripeareal tilhørende takstnummeret øst for bolighuset og som tidligere tjente som adkomst etter grunnens verdi som tomt." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Dette er en boligeiendom som ligger på nordsiden av planlagt riksvegtrasé rett vest for Sjukeneset. Hage og gårdsplass ligger mot sjøen på nordsiden av bolighuset. Eiendommen er nabo til et industriareal. Det avgis grunn til vegutvidelse på sørsiden av huset. Terrenget er her ikke opparbeidet og sterkt skrånende, slik at huset ligger nedenfor vegen. Vegføringen kommer svært nær bolighuset. Etter inngrepet vil senter hovedveg komme 8 meter nærmere og 4,5 meter lavere til bolighuset enn den eksisterende riksvegen gjør. I tillegg kommer en gang- og sykkelveg på 3 meter bredde. Den vegetasjonen (krattskogen) som forsvinner og som skjermet for innsyn fra vegen vil riktignok vokse opp igjen, eventuelt kan eieren besørge beplanting selv. Lagmannsretten finner imidlertid at eiendommen berøres i så sterk grad at det bør gis en ytterligere verdireduksjonskompensasjon enn hva herredsretten har gitt. Selve grunnavståelsen - skråningen opp mot vegen - betyr lite for eiendommen. Den nære vegføringen med vegen ned på et nytt og lavere nivå er imidlertid påtakelig og det vil foruten innsyn blant annet bli økte snø- og brøyteproblemer. 

Det bemerkes at Sletta kjente eller burde kjenne til vegplanen da han kjøpte eiendommen. 

Lagmannsretten setter erstatningen for avståelsen fra bnr 55 til kr 25.000,-. 

Den øvrige avståelsen fra bnr 52 og 54 gjelder en stripe øst for boligtomten som tidligere har tjent som adkomst til eiendommen. Vegen er gjengrodd og må betraktes som impediment. 

Lagmannsretten setter erstatningen for bnr 52 og 54 til kr 3,- pr m2. 

Takstnr 4: Gnr 61 bnr 78. Grunneier Lise-Karin Meisal. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 8. 

Ervervet omfatter kun rett til bygging av en felles driftsveg over 600 m2. 

Herredsretten fant ikke grunnlag for å gi erstatning. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for rett til å nytte ca 600 m2 tilhørende 61/78 i Sula til å bygge felles driftsveg etter grunnens verdi som industritomtegrunn." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Lagmannsretten finner det åpenbart riktig å sette erstatningen til kr 0,- her. Vegvesenet opparbeider som det fremgår av skjønnsforutsetningen en driftsveg i skogen sør for riksvegtraséen. Denne vegen skal tjene som adkomst til skogteiger som ligger under flere bruk. Vegvesenet skal kun bygge vegen, eiendomsretten blir liggende hos grunneier. Driftsvegen representerer en klar fordel for grunneier. Den er en forutsetning for at grunneier skal få nyttiggjort denne utmarksteigen. 

Takstnr 8: Gnr 61 bnr 5. Eier Petra Kirsten Solevåg m.fl. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 32-34. 

Eiendommen avgir grunn fra to teiger - fra teig 1 2970 m2 til riksveg og 950 m2 til privatveg, fra teig 2 2800 m2 til riksveg og 200 m2 til adkomstveg for takstnr 14. 

Herredsretten har erstattet teig 1 nedre side med kr 4,- pr m2, og øvre side med kr 2,- pr m2, den del av teig 2 som avgis til riksveg kr 12,- pr m2 og den del av teig 2 som avgis til adkomstveg for takstnr 14 til kr 12,- pr m2. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"Teig 1: 

1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som industritomtegrunn. 

2. Erstatning for ulempe på resteiendom - teig 1 - for fratatt mulighet til å utnytte resteiendom inntil planlagt industriveg langs sjøen mot nord bygges, jfr. teigens eksisterende driftsavkjørsel til RV 1. 

Teig 2: 

1. Erstatning for grunn som erverves til vegformål og som erverves til avkjørsel for firma Johan R. Sunde (takst nr. 14 i underskjønnet) etter grunnens verdi som forretningstomtegrunn/boligtomtegrunn." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Teig 1 ligger østover, mot Sjukeneset. Teigen er delt i to av eksisterende riksveg. Den nedre siden ligger mot nord, relativt brattlendt, men kan anses egnet til beite, selv om dette er tvilsomt. Den øvre side av teig 1, som ligger mot sør er brattlendt utmark, som ikke egner seg til beite. Det oppstår ingen relevant ulempe på resteiendommen. 

Teig 2 ligger i tilknytning til eiendommens bebyggelse ved Solevågseidet. Den del av teig 2 som avstås til ny adkomstveg for lagerlokale på takstnr 14, ca 200 m2, er uriktig erstattet som jordbrukseiendom. Også Statens Vegvesen har akseptert at denne del skal få sin erstatning utmålt som tomtegrunn til forretning. 

Når det gjelder den øvrige del av teig 2 viser lagmannsretten til de generelle bemerkninger foran, hvorfor området blir å verdsette på grunnlag av bruksverdibetraktninger, her jordbruksverdi. Arealet utgjør flat oppdyrket mark som er holdt i god hevd og hvor driftsforholdene er gode. 

Lagmannsretten fastsetter følgende erstatning: 

Teig 1 nedre side: kr 6,- pr m2. 

Teig 1 øvre side: kr 3,- pr m2. 

Teig 2 til riksveg: kr 12,- pr m2. 

Teig 2 til adkomstveg for takstnr 14: kr 60,- pr m2. 

Takstnr 11: Gnr 61 bnr 8. Eier Børre Solevågseide m.fl. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 37-39. 

Eiendommen avstår til sammen 9420 m2 grunn, dertil skal det fylles opp 600 m2 mellom profil 6950 og 7000. Gammel veggrunn som faller utenom den nye vegtraséens område, ca 400 m2, skal tillegges eiendommen. 

Herredsretten har gitt en grunnerstatning på kr 8,- pr m2 og samme taksering for det areal som tillegges eiendommen. 

Vegvesenet skal leie et areal på ca 600 m2 på nedre side av vegen til interimsveg, jf skjønnsforutsetning nr 8. For dette areal har herredsretten fastsatt en årlig leie på kr 400,-. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for grunn som erverves til vegformål etter grunnens verdi som forretningstomtegrunn/industritomtegrunn/boligtomtegrunn. 

2. Erstatning for areal stort ca 600 m2 som saksøker skal leie (jfr. skjønsforutsetning pkt. 2) og hvor retten skal fastsette årlig leie etter leiesats fastsatt av retten og forankret i grunnens omsetningsverdi til utbyggingsformål." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Eiendommen ligger sentralt på Solevågseidet med arealer rundt det eksisterende kryss der vegen tar av mot Sunde fergekai. Det avstås teiger både nord og sør for den nye vegtraséen. Eiendommen har tidligere vært nyttet til aktivt landbruk, men store deler av jordvegen er ikke holdt i hevd og fremstår nå som delvis gjengrodd. Erstatningen må baseres på arealenes verdi som jordbruksland. Den blandede beskaffenhet på det avståtte areal vil komme til uttrykk i en "snittpris". 

I motsetning til herredsretten antar lagmannsretten at det bør differensieres mellom verdien av den grunn som avstås og verdien av den gamle veggrunn som tillegges eiendommen. Selv om jordvegen ikke er holdt i hevd hadde den sitt potensiale som godt landbruksaral, hvor det vil være relativt lettdrevet. Den gamle veggrunnen skal utgjøre en del av adkomsten til bebyggelsen på eiendommen. 

Lagmannsretten setter erstatningen for grunnavståelsen til kr 10,- pr m2. Det areal som tillegges eiendommen verdsettes til kr 3,- pr m2. 

Når det gjelder fastsettelsen av den årlige leie for det areal på ca 600 m2 som Vegvesenet skal leie vil lagmannsretten ta utgangspunkt i den samme verdi som er fastsatt for det avståtte areal, basert på jordbruksverdi kr 10,- pr m2 og en leiesats på 10%. Det fremkommer da en årlig leie på kr 600,-, som fastsettes som den årlige leie Vegvesenet skal betale for arealet i henhold til skjønnsforutsetningens pkt 8. 

Takstnr 16: Gnr 61 bnr 23. Eier Karsten J. Solevågseide. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 43-44. 

Eiendommen avstår 5480 m2 grunn til veganlegget. 

Herredsretten har fastsatt en grunnerstatning på kr 12,- pr m2, basert på jordbruksverdi. 

For overskjønnet er det tilføyd et nytt pkt 4 i de spesielle skjønnsforutsetninger: 

"Vegvesenet setter opp og holder ved like gjerde mellom profil 7130-7200 på vegens nordside." 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som boligtomtegrunn. 

2. Erstatning for ulemper på resteiendom: - nedsatt anvendelighet av restareal både sør og nord for ny RV 1 - økt støy - uheldig arrondering av restareal" 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Det vises her til herredsrettens beskrivelse under erstatningsfastsettelsen. Dette er en landbrukseiendom på vel 35 dekar og eieren driver kjøttproduksjon som attåtnæring. Det avståtte areal er flat dyrket mark som er holdt i god hevd. 

Det bemerkes at det befinner seg et fredet kulturminne på eiendommen. 

Lagmannsretten setter erstatningen for grunnavståelsen (dyrket mark) til kr 12,- pr m2. 

Vegtraséen deler eiendommen i to og påfører denne arronderingsulempe. Driftsavkjørselen medfører omkjøring. Dette er relevant for driftsforholdene på eiendommen og som bør erstattes med en rund sum, skjønnsmessig satt til kr 5.000,-. 

Takstnr 17: Gnr 61 bnr 39. Eier Johannes Konrad Lunden. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 44-45. 

Eiendommen avstår 750 m2 grunn til veganlegget. 

Herredsretten har gitt en grunnerstatning på kr 10,- pr m2. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som boligtomt. 

2. Særskilt erstatning for et areal stort ca 100 m2 som varig klausuleres og hvor saksøker skal etablere støyvoll etter grunnens verdi som boligtomtegrunn." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Dette er en landbrukseiendom, men der jordveien ikke lenger holdes i hevd. Det avståtte areal er imidlertid relativt flatt, med potensiale for god drift. Lagmannsretten finner å kunne sette grunnerstatningen for arealet som dyrket mark, kr 12,- pr m2. 

Det gis ingen erstatning for Vegvesenets klausulering av 100 m2 til støyvoll. 

Takstnr 18: Gnr 61 bnr 2. Eier Olav Hove. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 45-46. 

Eiendommen avstår 2890 m2 grunn til veganlegget. 

Herredsretten har gitt en grunnerstatning på kr 10,- pr m2. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som boligtomtegrunn. 

2. Særskilt erstatning for frukttrær, jfr. fremlagt oppgave." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Denne eiendom har en tilsvarende beskrivelse som under takstnr 17 og det avståtte areal vil få samme erstatning basert på jordbruksverdien, kr 12,- pr m2. 

Frukttrær erstattes skjønnsmessig med kr 1.500,-. 

Heller ikke her gis erstatning for 900 m2 klausulert til støyvoll. 

Takstnr 20: Gnr. 61 bnr 8. Eier Hans Anton Bjørkavåg. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 47-48. 

Eiendommen avgir 5240 m2 grunn til veganlegget. 

Herredsretten har satt grunnerstatningen til kr 8,- pr m2, basert på jordbruksverdien. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for grunn som erverves etter grunnens verdi som boligtomtegrunn. 

2. Særskilt erstatning for et areal stort ca 400 m2 som klausuleres for bygging av støyvoll etter grunnens verdi som boligtomtegrunn. 

3. Erstatning for ulempe på resteiendom: - uheldig arrondering - økt støy m.m. (det "gamle" vånehuset på 61/8 i Sula) - nedsatt anvendelighet for restareal sør for RV 1 mot Storevalen." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse: 

Dette er en opprinnelig landbrukseiendom som ikke lenger holdes i hevd. Det avståtte areal er noe mindre attraktiv til jordbruksformål enn de foranstående takstnummer og neppe i sin helhet egnet til dyrking. Det er til dels gjengrodd og liggende i en kløft, med skråninger på begge sider. Erstatningen for grunnavståelsen settes således til kr 10,- pr m2. 

Eiendommen blir liggende noe "fastklemt" mellom gammel og ny veg. Her kommer man også til det planfrie krysset hvor den nye traséen går over i å fortsette i den gamle vegtraséen. Forholdene er imidlertid ikke av den karakter at det gir grunnlag for noen særskilt ulempeserstatning. Det er ingen aktuelle driftsulemper. 

Det gis ikke erstatning for klausulering av et areal på 400 m2 til støyvoll. 

Takstnr 24: Gnr 65 bnr 32. Eier Knut Vedlog. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 52-54. 

Grunnervervet omfatter 780 m2. 

Herredsretten har fastsatt en erstatning basert på differanseprinsippet til kr 50.000,-. 

Det er fastsatt en ny spesiell skjønnsforutsetning for overskjønnet ved at skjønnsforutsetningens pkt 2 er endret til å bli sålydende: 

"Eksisterende avkjørsel til ny kommunal veg opprettholdes. Vegvesenet tilpasser avkjørselen til nivået på ny kommunal veg." 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for avståelse av grunn og for ulemper på resteiendom etter verdidifferanseprinsippet." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse: 

Det dreier seg om en boligeiendom på vel 2 dekar som får en pent opparbeidet hage mot nord sterkt beskåret. Ca 1/3 av eiendommens totale areal blir borte. Eiendommen ligger med sine utsiktsvinduer mot krysset hvor gammel og ny vegtrasé møtes og man vil få en støyskjerm ca 14 meter fra huset. Man vil også se ned i de høye skjæringene langs den nye traséen. Støybelastningen vil ifølge beregningene bli mindre enn tidligere etter anlegg av støyskjerm. Selv om riksvegen er senket vil vegføringen komme nærmere huset enn tidligere. Dette vil, tross i redusert støybelastning, gi en følelse av økt støy og støvplage. Eiendommen blir visuelt svært forandret av veganlegget. Det vil virke sterkt negativt på eiendommens attraktivitet og medfører et betydelig negativt utslag i verdien av eiendommen etter inngrepet. 

Lagmannsretten fastsetter erstatningen til kr 80.000,-. 

Takstnr 31: Gnr 65 bnr 17. Eier Olav O. Bjørkavåg. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 61-62. 

Grunnavståelsen utgjør ca 120 m2. 

Herredsretten har gitt en erstatning basert på differanseprinsippet på kr 10.000,- og særskilt grunnerstatning for et areal sør for riksvegen til kr 8,- pr m2. 

For overskjønnet er det foretatt en tilføyelse i de spesielle skjønnsforutsetninger, pkt 4: 

"Lerketre i eiendommens vestgrense og edelgran ved avkjørselen forutsettes å bli stående." 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for avståelse av grunn og for ulemper på resteiendom etter verdidifferanseprinsippet, hvor bl.a. også vektlegges tap av hekk og annen vegetasjon og utgifter til kjøp av nye planter, arbeid med tilstelling og den lange tiden som vil gå før ny vegetasjon gir eiendommen preg m.m. som eiendommen har idag." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Den stripe som avstås gjelder en opparbeidet hage beliggende i en skråning beplantet med hekk. Det er tidligere ervervet grunn til gang- og sykkelveg, som nå kommer ca 1 meter lenger ned mot huset, liggende mellom eiendommen og kjørebanen. Selve kanten mot riksvegen forblir den samme. Utvidelsen av gang- og sykkelvegen fører til vanskeliggjorte adkomstforhold. Eiendommen blir etter lagmannsrettens oppfatning ikke utsatt for noen ekstra støybelastning. Tvert imot er situasjonen forbedret. Vegvesenet forestår omfattende støydempende tiltak i boligen. Herredsretten har ved erstatningsfastsettelsen i særdeleshet sett på den pent bevokste hekken som må klippes ned før den flyttes. Lagmannsretten anser det tvilsomt om det lar seg gjøre å flytte hekken uten at den ødelegges. 

Lagmannsretten finner herredsrettens erstatningsfastsettelse treffende for den verdireduksjon eiendommen er utsatt for. Lagmannsretten setter følgelig erstatningen for grunnavståelsen mot eiendommens hageside basert på differanseprinsippet til kr 10.000,-. 

Når det gjelder erstatningen for den ubetydelige grunnavståelsen sør for riksvegen, finner lagmannsretten at herredsretten har satt erstatningen for høyt. Dette utgjør krattbevokst utmark, verken dyrkamark eller beite. Lagmannsretten setter erstatningen for denne avståelse til kr 3,- pr m2. 

Takstnr 36: Gnr 62 bnr 1. Eier Harry Lervåg. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 67-70. 

Grunnervervet omfatter 1610 m2 (u)dyrket mark/fjære og 60 lm strandlinje. For øvrig klausuleres 200 m2 til støyvoll. 

Herredsretten har gitt en grunnerstatning på kr 8,- pr m2 og kr 3.000,- for tapt strandlinje. Gjenanskaffelseserstatning for uthusbygning med tilhørende tomt har herredsretten satt til kr 60.000,-. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for grunn som avståes etter tomteverdi. 

2. Særskilt erstatning for tap av strandlinje og for tap av rettigheter i sjø. 

3. Erstatning for uthus og opparbeidet utenomhusareal i betong etter gjenanskaffelsesprinsippet. 

4. Erstatning for lager/fritidshus etter gjenanskaffelsesprinsippet. 

5. Erstatning for ulemper på resteiendom - nedsatt anvendelighet av restareal vest for ny RV 1." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Lagmannsretten viser her til herredsrettens beskrivelse av eiendommen under erstatningsfastsettelsen. Eiendommen er en nedlagt landbrukseiendom på mellom 60-70 da som har bolighus og driftsbygninger et stykke unna, øst for eksisterende riksveg. 20 da utgjør dyrkamark, hvor det nå foretas slått. Vest for riksvegen, mot Storevalen, har bruket liggende relativt store utmarksarealer. Da det ikke er grunnlag for å gi noen tomteerstatning her, skal grunnerstatningen basere seg på at det areal som avstås utgjør dels udyrket mark, dels noe dyrket og noe gammel veggrunn. Lagmannsretten setter derfor erstatningen for grunnavståelsen til kr 10,- pr m2. 

Erstatningen for tap av 60 meter strandlinje, hvor det er svært grunt, settes til kr 3.000,- som en rund sum. 

Lagmannsretten kan ikke se at anvendeligheten av restarealet vest for den nye vegtraséen er redusert på en måte som får betydning for eiendommen. Arealet er regulert til friområde. Ved gjennomføring av reguleringsplanen ordner Vegvesenet permanent adkomst til arealet. Inntil videre har eiendommen midlertidig driftsavkjørsel. 

Lagmannsrettens flertall, de fire skjønnsmenn, finner i likhet med herredsretten at det er nødvendig å tilkjenne gjenanskaffelseserstatning for uthusbygningene for å holde eieren skadesløs, jf vederlagsloven §7. Flertallet legger til grunn at eieren benytter uthusbygningene for egen virksomhet (reparasjoner av maskiner o.l.) og at han ikke har tilpasningsmuligheter. Det er tilstrekkelig å gjenoppføre en bygning. Flertallet tiltrer underskjønnet og setter også gjenanskaffelseserstatningen tilsvarende, kr 60.000,-. 

Lagmannsrettens mindretall, rettens formann, kan ikke se at vilkårene for å gi gjenanskaffelseserstatning etter vederlagsloven §7 for uthus som medgår til veganlegget er oppfylt. Det bemerkes at uthusbygningene i sin tid ble oppført for utleie til østersproduksjon. Eieren har benyttet bygningen til sveising, sliping (reparasjoner). For det første er det høyst tvilsomt om eieren driver slik egen virksomhet der, for det andre vil han ha muligheter til å tilpasse seg ved at han kan etablere en eventuell virksomhet i uthus/driftsbygningen som er lokalisert til gården. Erstatningen skulle da baseres på bruksverdibetraktninger. 

Takstnr 38: Gnr 62 bnr 11. Eier Leif Hove. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 72-75. 

Eiendommen avgir 700 m2 til veganlegget, og 40 m2 klausuleres til støyvoll. 

Grunnavståelsen medførte at en minkfarm måtte innløses. Dette punkt er ikke gjenstand for overskjønn. 

Herredsretten fastsatte en erstatning for grunnavståelsen basert på differanseprinsippet til kr 75.000,-. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"Erstatning for avståelse av grunn og for ulemper på resteiendom (økt støy, økt innsyn, uheldig arrondering (veger på alle kanter) etter verdidifferanseprinsippet." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Dette utgjør en boligeiendom på ca 3 dekar. Inngrepet omfatter hagegrunn mellom bolighuset og sjøen, hvor også minkfarmen lå. Grunnavståelsen for den sterkt trafikkerte vegen som kommer her betyr en vesentlig reduksjon av eiendommens gjenværende verdi. 

Eiendommen får trafikkert veg på begge sider. Den gamle Rv 1 vil fungere som samleveg på eiendommens østre side. Den nye traséen på vestsiden av eiendommen medfører at hagearealet blir sterkt forringet. Det vil være 11-12 m til vegskråningen fra huset og 22 m til vegens midtlinje. Restarealet ned mot sjøen blir lite nyttbart og vil i hvert fall ikke ha noen kvaliter som hage. Det vil ikke være praktisk mulig å utnytte dette som en del av boligeiendommens uteareal. I realiteten er dette avskåret fra eiendommen. Dette vil derfor oppleves som om halve tomta er gått med til vegen. 

Lagmannsretten setter erstatningen til kr 90.000,-. 

Takstnr 41: Gnr 62 bnr 5. Eier Konrad Peder Lervåg. 

Spesielle skjønnsforutsetninger og erstatningskrav for underskjønnet, se dette 77-79. 

Herredsretten har gitt eiendommen en erstatning basert på differanseprinsippet på kr 75.000,-. For øvrig er det gitt grunnerstatning for 860 m2 sjøgrunn og innløst areal på 250 m2 med kr 2,- pr m2. Det er ikke gitt erstatning for klausulerte areal. 

For lagmannsretten er grunnervervet oppgitt å omfatte 1100 m2 sjøgrunn inklusive innløst areal og 1000 m2 landgrunn. Det klausuleres grunn til siktsone og støyvoll hhv. 280 og 200 m2. For øvrig avgis 300 m2 som grunn til privat veg for andre eiendommer. 

Grunnervervet har medført at garasjen på eiendommen må innløses. Dette punkt er ikke angrepet ved overskjønn. 

Særskilt påstand for overskjønnet: 

"1. Erstatning for avståelse av grunn og for ulemper på resteiendom (eiendommen blir "omkranset av veger" - jfr. herredsrettens beskrivelse) 

2. Særskilt erstatning for tap av vegetasjon - jfr. fremlagt oppgave." 

Lagmannsrettens bemerkninger og erstatningsfastsettelse. 

Dette utgjør en boligeiendom på ca 5 dekar. Det tilligger eiendommen en del sjøgrunn. Denne er anlagt for fiskeoppdrett. Slik virksomhet er ikke lenger aktuell. 

Eiendommen er av de som blir hardest berørt av de eiendommer som er med i skjønnet. Den utsettes for en innskrenkning av arealet på en slik måte at verdireduksjonen av gjenværende eiendom er betydelig. Eiendommen blir omkranset av veger på tre sider og den nye riksvegen bringes flere meter nærmere huset og visuelt svært nær bolighuset. Hagen, som var frodig og pent opparbeidet, blir beskåret både i øst og vest. Det bemerkes at eieren ikke ønsker oppsatt støyskjerm, som imidlertid vil virke visuelt skjemmende og ødelegge utsikten. 

Eiendommen er ifølge det opplyste den eneste på vegstrekningen som får økt støy utendørs. Det er imidlertid fremdeles 18 meter fra vegkant til bolighuset og støynivået vil fortsatt være akseptabelt i forhold til tålegrensen. Støybelastningen innendørs dempes gjennom lydisolerende tiltak i huset. 

Eiendommen står på grunn av størrelse, arrondering, beliggenhet og plansitusjonen i en særstilling. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde eiendommen selvstendig bebyggelig areal i størrelsesorden 2 da mot valen - i området ved foten av det som blir støyvoll, 30 meter fra midtlinjen i den gamle vegen. Sjøgrunnen ville vært lett å fylle opp og det ville vært påregnelig med utparsellering av to små tomter her. Dette underbygges av at eiendommen allerede på forhånd var en boligeiendom i et boligområde, og at den nye reguleringsplan har innregulert boligtomter på det "ledige areal" bortenfor det aktuelle areal på Lervågs eiendom. Reguleringsplanen med det nye veganlegget har til følge at denne selvstendige del av eiendommen blir ødelagt som byggetomt. Etter lagmannsrettens oppfatning skal dette hensyntas ved erstatningsfastsettelsen, innkalkulert i differansevurderingen. Boligbygging ville imidlertid forutsatt adkomstløsning - sannsynligvis i samsvar med den regulerte adkomstveg for vestenforliggende eneboliger. 

Den del av eiendommen som ligger rundt bolighuset får særlig merkbar endret karakter, med nærmest ødelagt hage, en stor del av eiendommens restareal er ødelagt som byggetomt. 

Det gis ikke særskilt erstatning for tap av beplantning. Dette inngår i verdidifferansevurderingen. 

Lagmannsretten settes erstatningen for grunnavståelsen basert på differanseprinsippet til kr 150.000,-. 

Saksomkostninger. 

De saksøkte har begjært overskjønn, saksøkeren har begjært aksessorisk overskjønn hva gjelder spørsmålet om gjenanskaffelseserstatning for takstnr 36. Så langt de saksøkte har begjært overskjønn er resultatet for så å si alles vedkommende blitt bedre enn ved underskjønnet. Hvor saksøkte oppnår en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet skal utgiftene ved overskjønnet erstattes, jf skjønnsloven §54a bokstav a, jf §54. Saksøker må også erstatte saksøktes nødvendige utgifter i anledning den aksessoriske motbegjæringen, jf skjønnsloven §54. 

Advokat Solevåg har representert samtlige saksøkte ved overskjønnet og har inngitt en omkostningsoppgave som utgjør kr 42.980,-, hvorav salær kr 42.500,- . Denne omkostningsoppgaven legges til grunn. Lagmannsretten finner ingen grunn til å foreta noen fordeling av advokat Solevågs omkostningsoppgave. Utgiftene vil i sin helhet måtte ansees nødvendige. De tilfelle som ikke har oppnådd et bedre resultat - takstnr 4 og takstnr 31 - har hatt marginal betydning for omkostningene. For øvrig vil de saksøktes omkostninger omfatte de lovbestemte utgifter til skjønnsmenn samt gebyrer. 

Behandlingsgebyret for retten utgjør kr 11.875,- og utgiftene til skjønnsmenn kr 27.797,50. 

De samlede omkostninger som blir tilkjent utgjør følgelig kr 82.652,50. 

Overskjønnet er enstemmig hvor ikke annet fremgår. 

Slutning: 

1. Erstatningene fastsettes til de beløp som er angitt under de enkelte takstnumre. 

Rente betales som fastsatt av herredsretten. 

2. I saksomkostninger for overskjønnet betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Møre og Romsdal til de saksøkte v/advokat Knut Asbjørn Solevåg 

[[Kategori:Lagmannsretter]]