Vis kilden til LF-1995-377



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1995-12-18
|Publisert=
LF-1995-00377
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Frostating lagmannsrett LF-1995-00377 A. Påkjært til Høyesterett, for utfall av kjennelsen se HR-1996-00128 K.
|Parter=
Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet, 0030 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Helge M.Svarva, 0103 Oslo). Saksøkt: Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv v/Gunnar Bengtsson (Prosessfullmektig: Advokat Roald Engeness, 7001 Trondheim).
|Forfatter=
Lagdommer Aage Rundberget. 4 Skjønnsmenn
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§407  Tvistemålsloven (1915) §407], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§40  Skjønnsprosessloven (1917) §40], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§373 §373], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§412 §412], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§54b §54b], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/  Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1970-06-19-63/§20  Naturvernloven (1970) §20]
}}
          
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av overskjønn, jf skjønnsprosessloven §40, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 og annet ledd. 

Frostating lagmannsrett avsa den 2. desember 1994 overskjønn med slik slutning: 

"1. Staten v/Miljøverndepartementet betaler 10.000 - titusen - kroner i erstatning til Dag Hallvard Ystgaard med rente som fastsatt av herredsretten. 

2. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes for krav om erstatning til Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv. 

3. I saksomkostninger for overskjønnet betaler Staten v/Miljøverndepartementet til Dag Hallvard Ystgaard v/advokat Hans O. Kveli 27.724 - tjuesjutusensjuhundreogtjuefnre - kroner til advokat Arve Rossvold Alver 28.973 - tjueåttetusennihundreogsyttitre - kroner. 

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet." 

Overskjønnet gjaldt fastsettelse av erstatning etter naturvernloven §20. 

Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv påanket den 10. februar 1995 overskjønnet til Høyesterett til opphevelse på grunn av feil rettsanvendelse, subsidiært feil saksbehandling/mangelfulle skjønnsgrunner. 

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 7. juni 1995 ble anken nektet fremmet i henhold til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1. 

Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv (Stiftelsen) har ved begjæring til Frostating lagmannsrett 26. juli 1995 krevd saken gjenopptatt i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Supplerende prosesskrift er, etter fristutsettelse, inngitt 3. november 1995. 

Stiftelsen har i hovedtrekk grunngitt gjenopptakelsesbegjæringen slik: 

Lagmannsretten har basert seg på at det, med normale kostnader, vil koste mer å dyrke for egen produksjon av grovfôr framfor å kjøpe kraftfôr, selv ved normale kostnader. Dette er ikke uomtvistet. 

I forbindelse med anken til Høyesterett ble det innhentet en ny betenkning fra sivilagronom Jon Rannem, datert 19. mai 1995. Ifølge en tidligere betenkning av sivilagronom Rannem til bruk for herredsretten og lagmannsretten, datert 2. september 1992, ville kostnadene med egen produksjon pr fôrenhet utgjøre knapt kr 3,-. Ifølge beregningen av 19. mai 1995 vil den tilsvarende kostnad pr fôrenhet utgjøre kr 2,15. 

Med en kostnad på kr 2,15 pr fôrenhet vil det åpenbart lønne seg å foreta oppdyrking i stedet for å kjøpe kraftfôr. 

I kalkylen 1992 er det, ved en misforståelse, lagt til grunn at 100 da skulle dyrkes opp. For Stiftelsen er det aktuelt å dyrke bare 50 da. 

I kalkylen fra 1995 har Rannem satt verdi på eget arbeid og kostnader ved bruk av egne maskiner. Det er særlig kapitalkostnadene som er gått ned fra 1992 til 1995. Selv om man således ser bort fra lave kostnader som følge av anvendt ledig arbeidskapasitet og produksjonsutstyr og baserer seg på en objektiv bruksverdi slik lagmannsretten har gjort, blir konklusjonen at egen produksjon av grovfôr blir lønnsomt. Det foreligger et økonomisk tap som skulle ha vært erstattet, riktignok - på grunn av beregningsmåten - noe mindre enn det stiftelsen gjorde gjeldende for herredsretten og lagmannsretten. De prisforutsetninger som sivilagronom Rannem benyttet ved sin beregning av 19. mai 1995 antas å være representative også for det tidspunktet da overskjønnet ble avhjemlet, 2. desember 1994. 

I 1992-beregningen er kapitalkostnadene satt til kr 600,- pr dekar mens tilsvarende kostnader i 1995 er kr 380,-. Denne nye kjensgjerning ville om den hadde foreligget da lagmannsretten behandlet skjønnet, åpenbart ha medført et annet resultat, selv med den objektivisering av bruksverdien som lagmannsretten og senere Høyesteretts kjæremålsutvalg har anvendt. 

Stiftelsen kan ikke begjære gjenopptakelse på grunnlag av omstendigheter som kunne ha vært gjort gjeldende for overskjønnet eller i forbindelse med anken til Høyesterett, jf tvistemålsloven §407 annet ledd. Ved behandlingen i lagmannsretten forelå det ikke noen fornyet sakkyndig vurdering. I anken til Høyesterett ble sivilagronom Rannems siste betenkning påberopt. Imidlertid gjaldt anken til Høyesterett rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Kjæremålsutvalget har vurdert begge deler ut fra lagmannsrettens skjønnsgrunner og for så vidt funnet rettsanvendelsen korrekt. 

Forholdet er annerledes for anke og gjenopptakelse av sivile dommer idet Høyesterett der også har kompetanse til å prøve bevisvurderingen. Ved anke over skjønn er prøvingsretten for Høyesterett begrenset. Den prinsipielle avgjørelsen i [[Rt-1976-878]] gjaldt en sivil dom hvor det var anket over bevisbedømmelsen. Selv med sin generelle form må utgangspunktet være at prinsippavgjørelsen gjelder for sivile dommer og ikke ved anke over skjønn hvor prøvingsretten er begrenset. 

Stiftelsen har nedlagt slik påstand: 

"1. Frostating lagmannsretts overskjønn i sak nr. 93-00510 B ( LF-1993-00510 B) avhjemlet 02.12.1994 gjenopptas. 

2. Overskjønnet fremmes til ny behandling. 

3. Staten v/Miljøverndepartementet betaler sakens omkostninger." 

Statens v/Miljøverndepartementet har tatt til motmæle ved tilsvar av 9. august 1995 og prosesskrift av 10. november 1995, og har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Sivilagronom Jon Rannems utredning av 19. mai 1995 må betraktes som et nytt bevis - ikke en ny "kjensgjerning", jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. 

I all hovedsak skyldes den påviste kostnadsreduksjon lavere rentenivå i 1995 og at entreprenørprisene siden 1991 har gått noe ned. 

Etter naturvernloven §20 annet ledd er det tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn ved erstatningsvurderingen. Singsmyra naturreservat ble opprettet ved kgl.res. 26. august 1988 og lagmannsretten har korrekt lagt til grunn fredningstidspunktet som utgangspunkt for verdivurderingen. Gjenopptakelsesbegjæringen er basert på at man skal legge til grunn forholdene i 1995, syv år etter fredningstidspunktet. Dette kan ikke være holdbart. I motsatt fall ville et stort antall skjønn kunne gjenopptas på grunn av endret rente og kostnadsutvikling. 

Dessuten er det mulig at en annen sakkyndig ville kommet til andre tall enn det sivilagronom Rannem har gjort i notatet av 19. mai 1995. Det er således ikke "aapenbart" at det nye beviset ville ha medført et annet resultat. 

Stiftelsen kunne i forbindelse med overskjønnet ha bedt sivilagronom Rannem utarbeide ny betenkning av samme karakter som betenkningen av 19. mai 1995. Etter tvistemålsloven §407 annet ledd er det en forutsetning for gjenopptakelse at stiftelsen ikke hadde adgang til å gjøre gjeldende den nye omstendighet under overskjønnet og at stiftelsen uten egen skyld er blitt ubekjent med den eller er blitt hindret fra å gjøre den gjeldende. En slik adgang hadde stiftelsen. 

Endelig vises til Schei, bind II 373 hvor det fastslås at kun når et bevis "ikke kan ses som et utslag av noen endret utvikling, kan det være grunnlag for å ta et slikt senere bevis i betraktning". Den av stiftelsen påberopte avgjørelse i [[Rt-1957-1244]] representerer i så måte ifølge Schei et yttertilfelle. 

Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand: 

"Prinsipalt: 

Begjæringen om gjenopptakelse avvises. 

Subisidiært: 

Begjæringen om gjenopptakelse forkastes. 

I begge tilfelle: 

Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger." 

Lagmannsretten bemerker: 

Etter skjønnsprosessloven §40 kan skjønn kreves gjenopptatt etter reglene i tvistemålsloven kap. 27. Etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 kan gjenopptakelse kreves "naar der oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse". Etter §407 annet ledd må den som krever gjenopptakelse gjøre sannsynlig at han ikke har kjent til vedkommende omstendighet og hatt adgang til å gjøre den gjeldende under behandlingen av saken i samme instans eller gjennom anke eller kjæremål, og at han uten egen skyld er forblitt ukjent med den eller blitt hindret fra å gjøre den gjeldende. 

Etter naturvernloven av 19. juni 1970 §20 annet ledd er det tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn ved fastsettelse av erstatningen. Fredningen av det aktuelle område skjedde gjennom opprettelse av naturreservat ved kgl.res. 26. august 1988. Lagmannsretten har i overskjønnet korrekt vurdert erstatningen ut fra bruksverdien på fredningstidspunktet. Dette er uttalt konkret i tilknytning til erstatningsutmålingen vedrørende Stormyra naturreservat, og må klarligvis ha vært lagt til grunn ved vurderingen av erstatning for fredning av Singsmyra. 

Det nye bevis/kjensgjerning som er påberopt som grunnlag for kravet om gjenopptakelse er en kalkyle utarbeidet av sivilagronom Jon Rannem datert 19. mai 1995. Kalkylen bygger på andre forutsetninger enn en tilsvarende kalkyle utarbeidet av Rannem 2. september 1992 og som var brukt i herredsretten og lagmannsretten. Når kalkylen fra 1995 viser en kostnadsreduksjon pr fôrenhet ved egen produksjon på ca kr 0,85 i forhold til kalkylen fra 1992, skyldes dette ifølge Rannems notat av 19. mai 1995 at den entreprenør-beregningen som lå til grunn i kalkylen fra 1992 var basert på dyrking av 100 da, mot 50 da som er det aktuelle areal for Stiftelsen, videre at fjellsprengning ikke er nødvendig i forbindelse med drenering, at entreprenørprisene siden 1991 har gått ned og at rentenivået har falt. Rentefallet synes å være den viktigste kostnadsreduserende komponenten i Rannems kalkyle. 

Stiftelsen har tatt til etterretning at lagmannsretten har basert overskjønnet på korrekt lovforståelse når retten har sett bort fra at stiftelsen ville kunne nytte ledig arbeidskapasitet og produksjonsutstyr. Følgelig er det kun sivilagronom Rannems kalkyle, basert på 1995-tall, som er påberopt som grunnlag for gjenopptakelse, jf at denne kalkylen ville kunne begrunne oppdyrking og egenproduksjon framfor kjøp av kraftfôr. 

Når det gjelder den endringen i forutsetningene som består i at maskinentreprenøren hadde gitt sitt overslag ut fra oppdyrking av 100 da, ikke 50 da, viser lagmannsretten til at i herredsrettens skjønnsforutsetninger, rettsboken side 17, er 50 da arealutvidelse lagt til grunn i henhold til driftsplanen. En del basiskostnader i forbindelse med dyrkingen (fjellgrøft, vegbygging) er uavhengig av dyrkningsarealets størrelse. 

Sivilagronom Rannems kalkyle fra mai 1995 kan ikke aksepteres som et nytt bevis som kan grunngi gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. En slik etterfølgende presisering av kalkylegrunnlaget er heller ikke noen "ny kjendsgjerning." 

Stiftelsen har for øvrig anført at de prisforutsetninger som sivilagronom Rannem har benyttet i notatet fra mai 1995 må antas å være representative for tidspunktet for lagmannsrettens behandling i skjønnet, som ble avhjemlet 2. desember 1994. Til dette bemerker lagmannsretten at stiftelsen sto fritt til å innhente en ny, oppdatert kalkyle til bruk for lagmannsretten i 1994. Opplysningene i Rannems kalkyle var ikke en slik omstendighet som stiftelsen ikke på grunn av manglende kunnskap eller på annen måte var forhindret fra å gjøre gjeldende for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum. For øvrig er det som nevnt naturvernloven §20 som angir tidspunktet for verdivurderingen. 

Begjæringen om gjenopptakelse blir etter dette å forkaste, jf tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum. 

Staten v/Miljøverndepartementet har krevd seg tilkjent saksomkostninger. Ifølge Tore Schei, Tvistemålsloven bind I 385 med henvisninger får tvistemålsloven §180 om saksomkostninger ved anke og kjæremål analogisk anvendelse for saksomkostninger i forbindelse med gjenopptakelse. Dette må også gjelde ved begjæring om gjenopptakelse av skjønn, jf tvistemålsloven §54b) første ledd 3. setning. 

Advokat Helge Morten Svarva har ikke inngitt omkostningsoppgave. Saksomkostninger finnes passende å kunne tilkjennes med kr 2.000,-. I tillegg må Stiftelsen betale utgifter til skjønnsmenn og rettsgebyret til lagmannsretten. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak nr 95-377 A forkastes. 

2. Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv betaler til staten v/Miljøverndepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]