Vis kilden til LF-1996-968



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1997-03-12
|Publisert=
LF-1996-00968
|Sammendrag=

|Stikkord=
Konkurs, Eiendomsrett, Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold
|Saksgang=
Inderøy herredsrett Nr. 95-00300 - Frostating lagmannsrett LF-1996-00968 A.
|Parter=
Ankende part: Reidar Svendsen,Verdal (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Christensen, Steinkjer). Motpart: Nord-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren, Steinkjer (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Østeraas, Steinkjer). Hjelpeintervenient: Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Østeraas, Steinkjer).
|Forfatter=
1. Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. 2. Lagdommer Sissel Endresen. 3. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174  Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1980-02-08-2/§3-7  Panteloven (1980) §3-7]
}}
     
Saken gjelder erstatningskrav mot panthaver for, under salg av abandonerte eiendeler etter en selskapskonkurs, også å ha solgt eiendeler tilhørende selskapets første eier. 

Inderøy herredsrett avsa 15. august 1996 dom med slik domsslutning: 

"1. Saksøkte frifinnes. 

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Reidar Svendsen til Nord-Trøndelag fylkeskommune kr 31000,- - kronertrettienhusen - i erstatning for saksomkostninger." 

Frifinnelsen gjaldt et erstatningskrav fra Reidar Svendsen (Svendsen) begrenset oppad til kr 300000,-. 

Svendsen har anket saken inn for Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Fylkeskommunen har tatt til motmæle og mener at herredsrettens dom er riktig. 

Sparebanken Midt-Norge (sparebanken) opptrådte som hjelpeintervenient for fylkeskommunen under herredsrettens behandling av saken. Hjelpeintervensjonen er opprettholdt for lagmannsretten. Fylkeskommunen og sparebanken har hatt felles prosessfullmektig, og samtlige anførsler er felles for fylkeskommunen og banken, hvorfor hjelpeintervenienten ikke blir omtalt i det følgende. 

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 29. og 30. januar 1997. Svendsen avga partsforklaring. Det ble hørt seks vitner. Ett var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. 

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom på side 2-5, med følgende korreksjoner: 

- Verdal Pukkverks AS senere navn var Trøndelag Kalk og Pukk AS. 

- Det er uklart om det var i 1988, 1989 eller 1990 Svendsen selv overtok driften etter sønnen Otto. 

- Overdragelsen av kalkverket til Faxe Kalk AS fant sted med virkning fra 1. januar 1991. 

- Fylkeskommunens og sparebankens salgsavtale med Bardal Maskin AS ble inngått i oktober 1994. Fylkeskommunens og bankens fullmakt fra Verdal Pukkverk AS styre er da neppe gjort i ettertid. 

Reidar Svendsen har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: 

Svendsen eide selv vibrasjonsmateren (materen), de to transportbåndene (båndene) og Morguardshammeren (hammeren) da Verdal Pukkverk AS (selskapet) gikk konkurs. Han tilkommer erstatning for at disse eiendeler er fratatt ham. Materen og båndene har aldri tilhørt selskapet. De var ikke med i taksten i 1989. Denne taksten dokumenterer hva selskapet eide. 

Hammeren ble selskapets eiendom i 1987, men da mobilt knuseverk senere ble anskaffet, ble den tilbakeført til Svendsen mot reduksjon av hans tilgodehavende i selskapet. 

Materen, båndene og hammeren befant seg ved konkursen på selskapets område, men det var i Svendsens interesse at de var der, og da inngår de ikke i boet. Han må anses å ha rettsvern, jf Jernskrapdommen i [[Rt-1912-263]] og voldgiftsdom i RG-1972-53. 

Selv om selskapets driftsmidler var pantsatt, var det ikke pant i disse gjenstander. Materen og båndene hadde aldri tilhørt selskapet, og var følgelig ikke pantebeheftet. Hammeren ble fri for panteheftelse da den ble tilbakeført til Svendsen. Sparebanken må anses å ha samtykket i at hammeren ble tilbakeført, jf taksten av 1992 som klart opplyser at hammeren ikke lenger er med. Dessuten var det fullt bedriftsøkonomisk forsvarlig å få inn et mobilt system istedenfor det stasjonære. Endringene innebar ingen vesentlig forringelse av sikkerheten. Avhendelsen stred således ikke mot panteloven §3-7 første ledd. Det vises bl.a. til Skoghøy: Panteloven (1995) side 262. 

Når banken kjente 1992-taksten, må det antas at også fylkeskommunen var kjent med den. I hvert fall må det her foretas identifikasjon mellom banken og fylkeskommunen. Disse opptrådte sammen for å sikre sine interesser. De solgte i fellesskap. 

Når gjenstandene tilhørte Svendsen, må fylkeskommunen gi fra seg berikelsen. Fylkeskommunen må ha objektivt ansvar for urettmessig salg av annens eiendom. God tro fritar ikke for slikt ansvar. Subsidiært påberopes uaktsom opptreden, jf fylkeskommunens og/eller bankens kjennskap til takstene av 1989 og 1992. 

Det er ikke grunnlag for noen reduksjon av erstatningsansvaret som følge av noen form for passivitet fra Svendsens side. Svendsen hadde ingen oppfordring til å gripe inn før kjøperen var i gang med å fjerne gjenstandene. Da reagerte han straks. Det kan ikke aksepteres at en eierposisjon tapes ved passivitet. For øvrig ble konkursboets bestyrer gjort oppmerksom på at båndene og materen tilhørte Svendsen. Det kan ikke ramme Svendsen at bobestyreren ikke bragte opplysningene videre. 

Med utgangspunkt i vitnet Atle Bardals verdiantydninger må gjenstandene antas å ha hatt følgende omtrentlige salgsverdi: 

Båndene kr 12000,- 

Demonteringsomkostninger kr 3000,- 	kr 9.000,- 

Materen kr 50000,- med tillegg av drivenhet og 

hydraulikk beroende på Svendsens eget verksted, og som 

bare har praktisk verdi sammen med materen kr 50000,- 	kr 100.000,- 

Hammeren kr 200000,- 

Demonteringsomkostninger kr 25000,- 	kr 175.000,- 

Til sammen: kr 284000,-, alt uten merverdiavgift. 

Retten må foreta en skjønnsmessig erstatningsfastsettelse. 

Svendsens bud på kr 500000,- til panthaverne var et uspesifisert bud for å overta det hele. Budet var følgelig ikke noen erkjennelsen av at han ikke allerede var eier av de omstridte gjenstander. 

Subsidiært påpeker Svendsen at fylkeskommunen mottok det fulle oppgjør fra Bardal Maskin AS, men så sendte ca kr 150000,- videre til sparebanken. Fylkeskommunen må i hvert fall være ansvarlig for denne sum, når fylkeskommunen på den måten forføyet uberettiget over en større sum enn fylkeskommunen selv skulle ha. 

Reidar Svendsen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 

"1. Nord-Trøndelag fylkeskommune ved fylkesordføreren betaler erstatning til Reidar Svendsen, Verdal, begrensed oppad til kr 300000,-. 

2. Reidar Svendsen, Verdal, tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett." 

Nord-Trøndelag fylkeskommune har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: 

Herredsrettens dom er korrekt i sitt resultat. Svendsen har ikke sannsynliggjort sitt eierforhold, og har intet å kreve. Subsidiært har han medvirket til det passerte og har således forspilt sin rett til erstatning. 

Svendsen har ikke holdt klare linjer mellom seg og selskapet. Eiendelene har vært sammenblandet. Også for Svendsen har dette vært uklart, jf at han i retten uttalte at han mente at han eide alt som var på pukkverkets eiendom. Hammeren var heller ikke med i saken da stevning ble uttatt. Den kom til senere. 

Frem til ett år etter konkursen var de omtvistede gjenstander på pukkverkets område på Høylo. Mye kan tale for at Svendsen etter konkursen har oppkonstruert en eierversjon. Det var ingen av de ansvarlige i selskapet som gjorde oppmerksom på at Svendsen skulle være eier av noen av de omtvistede gjenstander. Det har ikke vært gjort noe forsøk på å merke gjenstander som tilhørte Svendsen. Svendsen var selv med i bostyret. Han møtte i hvert fall i to bostyremøter, og sa intet om at han mente å eie gjenstandene. 

Svendsens samlede bud omfattet de gjenstander han nå hevder å eie. Svendsen må ha bevisbyrden for sitt påståtte eierforhold. Dertil kommer at han ikke har vært villig til å fremlegge dokumentasjoner for å underbygge eiendomsforholdet. Han har selv skapt usikkerhet, og må da tåle at saken løses i hans disfavør. 

Ved en eventuell fastsettelse av erstatning er fylkeskommunen i prinsippet enig i at berikelsen må avlegges. Imidlertid bør risikobetraktninger klart tilsi at Svendsens atferd må tillegges vesentlig vekt selv om tilbakesøkningskravet er av rent objektiv karakter. 

Svendsen har ikke underrettet panthaverne om eierforholdet. Mulige krav må nå være tapt. 

Jernskrapdommen av 1912 er irrelevant i saken. Gjenstandene berodde ikke hos selskapet i Svendsens interesse. Det var helt eller delvis i selskapets egen interesse. Både materen, båndene og hammeren var den senere tid brukt av selskapet. 

Det er ikke grunnlag for identifikasjon mellom fylkeskommunen og banken. De hadde et praktisk salgssamarbeid, ikke mere. 

Ved en mulig erstatningsutmåling kan Bardals vurderinger være et greit utgangspunkt. Det må imidlertid ses til at Svendsen ikke får ut dobbel verdi av de deler han angivelig har liggende på verkstedet og som skal høre til materen. 

Hammeren var pantbeheftet, jf panteloven §3-7. Den kunne ikke fjernes fra selskapet uten at det brøt med §3-7. Uttaket innebar en vesentlig forringelse. Hammeren var et vesentlig ledd i produksjonskjeden, som grovknuser. Taksten av 1992 er avgitt uten at takstmannen har vært klar over denne virkning. Det var reelt tale om uttak, ikke utskiftning. Det er ikke riktig at det ble anskaffet en annen knuser i hammerens sted. I følge Bardal brukte Svendsen et leaset, mobilt knuseverk. Panthaverne var verken forespurt eller hadde gitt noe samtykke før Svendsen gjorde salgskontrakten med Lokomo AS i Nordberggruppen. 

Nord-Trøndelag fylkeskommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 

"1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. Reidar Svendsen dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett til Nord-Trøndelag fylkeskommune." 

Lagmannsretten er kommet til at anken delvis må gis medhold, og bemerker: 

1. Materen. 

Det er fra Svendsens side opplyst, og bekreftet under bevisførselen, at materen ble kjøpt i 1974 av Svendsen til bruk i hans personlige virksomhet. Materen ble brukt ved Svendsens kalkbrudd, men før Faxe Kalk overtok 1. januar 1991 fraktet Svendsen materen til selskapets område på Høylo. Den såkalte drivenheten og hydraulikken, vesentlige bestanddeler i materen, ble imidlertid ikke fraktet til Høylo. De ble oppbevart ved Svendsens verksted på Maritbo, formentlig for der å oppbevares innendørs slik at de ikke skulle forfalle. 

Det er fra fylkeskommunen anført at man ikke har bevis for at den omstridte materen er den samme som er omtalt i fraktseddelen av 1974, at den omstridte materen like godt kan være anskaffet av selskapet etter at selskapet ble etablert. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å tvile på at materen skriver seg fra 1974 og at den aldri har vært i bruk for selskapet, men bare vært lagret der for Svendsen. Lagmannsretten finner å måtte gi Svendsen medhold i at materen måtte regnes å tilhøre Svendsen da selskapet gikk konkurs. Det er da særlig lagt vekt på at vitale deler stadig har vært i Svendsens egen varetekt. 

Selv om Svendsen ikke har kunnet fremlegge regnskapspapirer eller annen dokumentasjon fra sin egen eller selskapets virksomhet som kunne ha vist hvordan det har vært forholdt med materen, finner lagmannsretten alt i alt at Svendsen har sannsynliggjort sitt eierforhold. 

2. Båndene. 

Svendsen har anført at de omtvistede båndene er tilvirket på hans eget verksted, i likhet med en rekke andre transportbånd, hvorav flere tilhørte selskapet. Båndende skal i følge Svendsen først ha vært tatt i bruk på kalkverket, altså i Svendsens personlige virksomhet. Så har de senere vært oppbevart på selskapets område på Høylo. En kortere tid i 1991 har de vært i bruk for selskapet i en overgangsperiode ved driftsomlegging til mobilt knuseverk. Og i 1993 skal de ha vært brukt av selskapet under et oppdrag i Flatanger. Lagmannsretten legger disse opplysningene til grunn. Det er gitt troverdige forklaringer om dette. 

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at båndene tilhørte Svendsen da selskapet gikk konkurs. Det er ikke framlagt regnskap eller annen dokumentasjon for eierforholdet. Det er på det rene at båndene i hvert fall i lengre tid hadde vært på Høylo og flere ganger brukt av selskapet. Lagmannsretten har dessuten fått inntrykk av at det var uklart i hvilken utstrekning tilvirkingen av båndene skjedde for Svendsens eller selskapets regning. Selv om det i en lånetakst av 1989 er opplistet en rekke transportbånd som selskapets eiendom, og det hevdes at de omtvistede båndene ikke er med på listen, er eierforholdet i hvert ikke tilstrekkelig sannsynliggjort i Svendsens favør. Lagmannsretten legger derfor til grunn at båndene ikke tilhørte Svendsen da selskapet gikk konkurs. 

3. Hammeren. 

Hammeren står i en annen stilling enn materen og båndene. Det er enighet om at den ble selskapets eiendom da det ble etablert. I 1991 anskaffet selskapet en ny forknuser. Hammeren ble ikke flyttet unna. Den ble stående på plass, men kjeften ble åpnet slik at steinen bare passerte gjennom uten at den ble bearbeidet av hammeren. 

Svendsen skulle bruke hammeren til innbytte. Han inngikk en salgskontrakt i eget navn med Lokomo AS i Sandefjord, der hammeren og andre driftsmidler skulle gå i innbytte ved kjøp av nytt knuseverk. Det oppsto problemer i forbindelse med kontrakten, og den ble aldri gjennomført. Senere skaffet man et mobilt knuseverk, men da ved leasing. Hammeren var da helt ute av bruk, selv om den ikke ble demontert. Våren 1993 var hammeren likevel i bruk igjen for selskapet, da mobilanlegget en tid var i virksomhet annet steds. 

Svendsen har gjort gjeldende at da hammeren i 1991 ble tatt ut av bruk, gikk den over til å bli Svendsens personlige eiendom, til nedskrivning av den fordring han stadig hadde på selskapet. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. For 1991 er det fremlagt årsregnskap for selskapet. For varige driftsmidler viser regnskapet 0 i avgang og 0 i tilgang. Den angivelige transaksjon har således ikke vært gjennomført i regnskapene. Hammeren har blitt stående, den har ikke vært demontert, og den har vært i bruk for selskapet. Parts- og vitneforklaringene har ikke rokket ved det klare utgangspunkt at hammeren må anses å ha tilhørt selskapet ved konkursåpningen om ikke annet kan sannsynliggjøres, og lagmannsretten legger det til grunn. 

Erstatning. 

Da båndene og hammeren tilhørte selskapet ved konkursåpningen har Svendsen intet å kreve i erstatning for dem. 

Materen har aldri tilhørt selskapet. Den har følgelig heller ikke inngått i driftstilbehørspant fra selskapet. Lagmannsretten antar at når materen ved fylkeskommunens mellomkomst ble fjernet og solgt slik at Svendsen ikke har kunnet få den tilbake, må fylkeskommune fralegge seg det netto utbytte fylkeskommunen på den måte har fått. Selv om Svendsen kan bebreides for å ha forholdt seg urimelig passiv overfor konkursboet og panthaverne i tiden fra konkursen og til materen ble fjernet, og således kunne ha avverget at den ble solgt, kan det ikke føre til at fylkeskommunen kan bli sittende med en nettogevinst. Den må Svendsen ha krav på å få overført til seg. 

Det skal tilføyes at lagmannsretten ikke finner at Svendsens bud på kr 500000,- for å overta det hele kan oppfattes som noen innrømmelse av at han ikke skulle være eier av noe. Budet var ment som et tilbud om ved en rund sum å overta det som var, uten nærmere drøftelse av hva det skulle være. 

Etter dette må lagmannsretten skjønnsmessig ta stilling til hvilken berikelse fylkeskommunen har oppnådd ved at Bardal Maskin AS kjøpte materen sammen med en rekke andre gjenstander. Det er sparsomt med opplysninger, og lagmannsretten må ta utgangspunkt i vitnet Bardals antydninger. Bardal Maskin AS kjøpte gjenstander for til sammen kr 614500,-. Bardal har antydet at materen representerte kr 50000,- av en samlet salgssum på kr 90000,- ved videresalg av endel gjenstander til en kjøper på Nesna. Bardal Maskin AS avanse er ikke opplyst. Ved en samlet skjønnsmessig vurdering finner lagmannsretten å kunne sette materens andel av salget til Bardal Maskin AS til kr 35000,-, som også blir det beløp fylkeskommunen og sparebanken i fellesskap har hatt av berikelse på materen. Fylkeskommunen og banken vil formentlig være solidarisk ansvarlig overfor Svendsen. Saken er imidlertid bare anlagt mot fylkeskommunen, og det vil bli gitt dom for at fylkeskommunen er forpliktet til å dekke hele beløpet overfor Svendsen. Det innbyrdes forhold mellom fylkeskommunen og banken har lagmannsretten ikke foranledning til å gå inn på. 

Svendsen har hevdet at han må bli godskrevet en større sum for materen pga de vitale deler han har liggende på sitt verksted og som nå skal være nærmest verdiløse. Et slikt krav går ut over berikelseskravet. Det avhenger av om fylkeskommunen er noe å bebreide, da et slikt ansvar må baseres på culpa. Lagmannsretten kan ikke se at fylkeskommunen på noen måte kan bebreides for den måte den har gått frem på slik at materen ble solgt til tross for at lagmannsretten nå har funnet at det må legges til grunn at Svendsen var eier. Svendsens anførsel om identifikasjon mellom fylkeskommunen og banken er grunnløs. 

Fylkeskommunen vil etter dette bli dømt til å betale erstatning til Svendsen med kr 35000,-. 

Anken har delvis ført frem. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd skal hver av partene som hovedregel bære sine egne omkostninger når en sak dels vinnes og dels tapes. Etter §174 annet ledd kan retten imidlertid pålegge en av partene å erstatte den annen hans saksomkostninger helt eller delvis. Ved avgjørelsen av saksomkostnings- spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet, lagdommer Olaf Jakhelln og ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen finner at unntaksregelen her bør bringes til anvendelse. Svendsen er å bebreide for at saken har utviklet seg slik den gjorde. For det første har han drevet privat entreprenørvirksomhet og samtidig et pukkverk i aksjeselskaps form, og ikke holdt klare skillelinjer. Både under driften og senere må det ha vært svært uklart hva som tilhørte Svendsen personlig og hva som hørte til selskapet. For det annet har Svendsen foretatt seg lite for å forebygge problemer med hensyn til egen eiendomsrett til materen etter at selskapet gikk konkurs. Selv om det ikke kan utelukkes at bobestyreren i vage vendinger er blitt gjort oppmerksom på at Svendsen mente at det kunne være enkelte ting på selskapets område som tilhørte ham, må han klarligvis kunne bebreides at han ikke har klargjort dette overfor konkursboet og de aktuelle panthavere. Svendsen satt selv i bostyret, og han var med da bostyret abandonerte eiendelene og således overlot til panthaverne å få boets eiendeler solgt. Han skulle da ha hatt klar oppfordring til å varsle. Det var da gått en god stund fra konkursåpningen, og panthaverne hadde ingen grunn til å tro at gjenstander på området tilhørte andre enn selskapet. Flertallet er oppmerksom på at Svendsen var plaget med sykdom da selskapet var gått konkurs, men sykdommen har ikke hindret ham i å ivareta sine interesser ved å delta i bostyret. 

Ved herredsrettens behandling ble fylkeskommunen tilkjent kr 31000,- i saksomkostninger. For lagmannsretten har fylkeskommunen fremlagt omkostningsoppgave på kr 28450,-, hvorav kr 28000,- er salær til prosessfullmektigen. Flertallet finner at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående og at Svendsen må betale fulle saksomkostninger også for lagmannsretten. Fylkeskommunens omkostningsoppgave finnes rimelig og legges til grunn. Hjelpeintervenienten har ikke krevet erstatning for saksomkostninger. 

Mindretallet, lagdommer Sissel Endresen, finner at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra §174 første ledd om at hver av partene bærer sine omkostninger. Slik mindretallet ser det, kan også fylkesmannen og banken bebreides for at materen ble regnet som boets eiendeler. Bobestyrer ble, slik mindretallet ser det, gjort oppmerksom på forholdet, og var nærmest til å avklare spørsmålet. 

Dommen er enstemmig hvor ikke annet direkte fremgår. 

Domsslutning: 

1. Nord-Trøndelag fylkeskommune betaler 35.000 - trettifemtusen - kroner til Reidar Svendsen. 

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Reidar Svendsen til Nord-Trøndelag fylkeskommune 28.450 - tjueåttetusenfirehundreogfemti - kroner. 

4. Oppfyllelsesfristen for postene 1 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]