Vis kilden til LF-1997-695



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1997-12-19
|Publisert=
LF-1997-00695
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess, Saksomkostninger, Rettsforlik, Arbeidsavtale, Meddommere, Inhabilitet
|Saksgang=
Sunnmøre herredsrett nr. 96-1391 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00695 K.
|Parter=
Kjærende part: Emil Herlofsen, Molde (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Lange-Nielsen, Oslo). Motpart: Molde kommune v/ordføreren, Molde (Prosessfullmektig: Advokat Odd Larhammer, Molde).
|Forfatter=
Lagdommer Olaf Jakhelln, lagmann Kjell Buer, lagdommer Sissel Endresen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§108  Domstolloven (1915) §108], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175  Tvistemålsloven (1915) §175], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61B  Arbeidsmiljøloven (1977) §61B], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§173 §173], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§286 §286], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§387 §387]
}}
             
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse etter inngått rettsforlik. 

Emil Herlofsen stevnet 19. desember 1996 Molde kommune for Romsdal herredsrett med slik påstand: 

1. Molde kommunes oppsigelse av Emil Herlofsen kjennes ugyldig. 

2. Molde kommune betaler til Emil Herlofsen erstatning med kr 1.000,- pr. måned med 12% årlig rente fra hvert månedlig beløps forfall, som er den 1. i hver måned som det har vært kulturstyremøte, i alt 10 møter pr. år, og første gang 1.10.1994. 

3. Molde kommune betaler til Emil Herlofsen erstatning for ikkeøkonomisk skade etter rettens skjønn. 

4. Emil Herlofsen tilkjennes sakens omkostninger. 

Som bakgrunn var angitt at Herlofsen, som fra 16. mai 1986 var tilsatt som kinosjef i kommunen, ved formannskapsvedtak 14. februar 1995 gjennom et omorganiseringsvedtak ble fjernet fra stillingen som kinosjef og plassert i en nyopprettet stilling som film- og markedssjef. 

Sunnmøre herredsrett har senere overtatt saken, jf arbeidsmiljøloven §61B. 

Kommunen tok til motmæle og påsto prinsipalt søksmålet avvist da Herlofsen hadde akseptert omorganiseringen. Subsidiært påsto kommunen frifinnelse, og i begge tilfeller tilkjennelse av saksomkostninger. 

Etter forutgående saksforberedelse ble hovedforhandling avholdt i Molde 9.-12. juni 1997. Herlofsen nedla innledningsvis slik påstand: 

1. Molde kommunes oppsigelse av Emil Herlofsen som kinosjef kjennes ugyldig. 

2. Molde kommune betaler til Emil Herlofsen erstatning med kr 4.000,- med 12% årlig rente fra 01.01.95, kr 10.000,- med 12% årlig rente fra 01.01.96 og kr 5.000,- med 12% årlig rente fra 01.07.97 og til betaling skjer. 

3. Molde kommune betaler til Emil Herlofsen erstatning for ikkeøkonomisk skade etter rettens skjønn. 

4. Som kinosjef har Emil Herlofsen redaktøransvaret for kinoprogrammet, ansvaret og avgjørelsesmyndighet for bruken av kinolokalene, for den daglige drift av kinoen, samt administrasjon av kinoens personell. 

5. Som kinosjef har Emil Herlofsen rett til å delta i kulturstyrets møter på linje med andre avdelingssjefer innen kultursektoren. 

6. Som kinosjef gis Emil Herlofsen rett til å ha kontor i kinobygningen. 

7. Emil Herlofsen tilkjennes sakens omkostninger. 

Kommunen, som nå ikke opprettholdt avvisningspåstanden, påsto frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. 

Under hovedforhandlingen inngikk partene 11. juni 1997 slikt rettsforlik: 

"Herlofsen godtar omorganisering som følger av formannskapets vedtak av 14. februar 1995 i sak 95/0033 - med følgende forandringer/presiseringer: 

1. Kultursjefen har det overordnede ansvar for driften ved Molde kino. 

2. Herlofsen skal ha tittelen kinosjef. 

3. Kinosjefen tar ut og setter opp filmene, etter nærmere retningslinjer fra kultursjefen/kulturstyret. 

4. Kinosjefen og driftsassistenten skal samarbeide om utleie og filmfremvisning. Driftsassistenten skal forelegge utleie for kinosjefen. Eventuell uenighet avgjøres av kultursjefen. 

5. Herlofsen er innforstått med at han som ansatt i Molde kommune er underlagt den styringsrett kommunen som arbeidsgiver har. 

6. For overtid Herlofsen opplyser å ha hatt de siste par årene, får han utbetalt av kommunen kr 8.000,-. 

Fremtidig overtid betales etter hovedtariffavtalens bestemmelser. 

7. Retten avgjør spørsmålet om saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §175 tredje ledd. 

Ved inngåelsen av forliket var det forutsatt at det skulle foretas en viss vitneførsel av hensyn til saksomkostningsspørsmålet, og det ble samme dag i retten avhørt syv vitner og én privatengasjert sakkyndig. Den 12. juni prosederte partenes prosessfullmektiger omkostningsspørsmålet. Begge parter nedla påstand om hevning av saken og tilkjennelse av saksomkostninger. 

Sunnmøre herredsrett avsa 2. juli 1997 kjennelse, som med rettelse av 18. august 1997 har slik slutning: 

1. Sak 96-1391 A heves. 

2. Emil Herlofsen tilpliktes å betale saksomkostninger til Molde kommune med kr 82.000,- - kroneråttitotusen 00/100 -. Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av kjennelsen. 

Mot denne kjennelse, slutningens post 2, har Herlofsen i rett tid erklært kjæremål til Frostating lagmannsrett. 

Emil Herlofsen gjør for lagmannsretten i det vesentlige gjeldende: 

Kjæremålet er grunnet på feil rettsanvendelse og saksbehandling. 

1. Forholdet til tidligere forlikstilbud og et sannsynlig domsresultat. 

Det er uriktig at rettsforliket ikke stiller Herlofsen nevneverdig annerledes enn han ville ha vært ved å godta forliksutkastet datert 6. desember 1995, oversendt 22. januar 1996. Dette motsies av alt foreliggende dokumentmateriale. Feilen er grov, og viser at herredsretten ikke har foretatt noen forsvarlig vurdering av dokumentmaterialet. 

Herredsretten må ha oversett eller misforstått det siste avsnitt på side 1 i forslaget. Avsnittet innebærer at det utkast som ble oversendt 22. januar 1996 ikke avvek fra et notat av 10. august 1995 om rammen for ansvars- og rolledeling på annen måte enn at Herlofsen nå kunne bruke tittelen kinosjef. I kommunens brev av 6. november 1996 er det klargjort at kommunen ikke ville foreta realitetsendring i ansvars- og oppgavedelingen, slik den var fastslått i tidligere dokumenter. Kinosjeftittelen ville være en tom tittel, og Herlofsen ville være uten ansvar for å utarbeide kinoprogram, og uten redaktøransvar. 

Hadde kommunen uttalt at Herlofsen skulle ha ansvaret for å ta ut og sette opp film, som i den tidligere instruks, ville det ikke ha blitt noen rettssak. 

Det strider mot vitterlige kjennsgjerninger å hevde at forliksforslaget av 6. desember 1995 tilsvarer det inngått rettsforlik. Det går ikke an, som kommunen gjør, å hevde at Herlofsen har repertoaransvaret når hans forslag til filmprogram må forelegges kultursjefen til godkjennelse. Herlofsen har ved rettsforliket fått tilbake det repertoaransvar instruksen av 1961 ga ham. Han er da fritatt for kravet om forhåndsgodkjennelse. Herredsrettens vurdering er utenfor grensen for et forsvarlig skjønn, jf [[Rt-1964-1419]] og [[Rt-1971-1423]]. 

Saken ville umiddelbart ha vært forlikt om kommunen i tilsvaret til stevningen aksepterte at Herlofsen skulle ta ut og sette opp film, og således ha redaktøransvaret. Når kommunen under hovedforhandlingen anførte at Herlofsen kunne ha fått repertoaransvaret uten søksmål, var det helt motsatt av kommunes tidligere standpunkt. Noe slikt var ikke tidligere uttalt. 

Herlofsens foreslo18. september 1996 forlik ved at han skulle beholde kinosjeftittelen og redaktøransvaret, og at samarbeidet med kultursjefen om kinoprogrammet skulle reguleres i en instruks. Dette avviste kommunen 6. november 1996. Ved rettsforliket oppnådde Herlofsen et gunstigere resultat. Herredsretten må ha oversett dette forslag og avslag. Det er en graverende saksbehandlingsfeil at herredsretten ikke kan ses å ha vurdert forholdet. Skulle herredsretten likevel ha foretatt en slik vurdering, er vurderingen klart uriktig. Når herredsretten har unnlatt å kommentere de sentrale dokumenter, er det sannsynlig at disse dokumenter ikke er forsvarlig vurdert eller at de er oversett. Kjennelsesgrunnene er klart utilstrekkelige. 

Etter en relativt omfattende bevisførsel hadde herredsretten grunnlag for å gjøre seg opp en forholdsvis sikker mening om det eventuelle domsresultat. Retten har da korrekt tatt utgangspunkt i tvistemålsloven §172, §173 og §174 ved utøvelsen av det skjønn som skal foretas i medhold av §175 tredje ledd. Herredsrettens bruk av §172 og §174 kan prøves av lagmannsretten, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan også prøve bevisbedømmelsen i tilknytning til anvendelsen av §172 og §174, da bevisbedømmelsen "utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen" jf Schei: Tvistemålsloven (1990) I side 388. Det eneste lagmannsretten ikke kan prøve, er det skjønnsmessige spørsmål om Herlofsen bør ilegges saksomkostninger. Det helt sentrale poeng, om Herlofsen gjennom rettsforliket har oppnådd å beholde hovedinnholdet i stillingen som kinosjef, kan prøves fullt ut. Dette må føre til at herredsrettens kjennelse oppheves, og Herlofsen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. Ved KFOs brev av 17. januar 1995 mv hadde Herlofsen forgjeves tilbudt en løsning tilsvarende rettsforliket. 

2. Omorganisering eller personalsak? Godtok Herlofsen omorganiseringen? 

Herredsretten har tatt feil når den har funnet at det avgjørende var hvilken saksbehandlingsvei som ble valgt. Om endringene skjedde som en del av en omorganisering, må være uten betydning. 

Herredsretten har fått en klart uriktig oppfatning av KFOs brev av 17. januar 1995. Herlofsen aksepterte ved brevet en del av omorganiseringsplanen, men ikke alt. Det ble i brevet tatt tre vesentlige reservasjoner, nemlig mht tap av kinosjeftittel, tap av reportoaransvar og tap av koordineringsansvar. 

Herredsretten har ikke oppfattet at det var en vesentlig forskjell mellom kultursjefens forslag av 7. mars 1994 om omorganisering og kultursjefens saksfremlegg av 10. januar 1995. Ved fremlegget av 10. januar 1995 ble Herlofsen fullstendig umyndiggjort mht det filmfaglige. Ved samtalene med kultursjefen og rådmannen hhv i desember 1994 og 3. januar 1995 forelå ikke fremlegget av 10. januar 1995. Herredsrettens henvisning til samtalene er følgelig misforstått. 

Bevisførselen under hovedforhandlingen viste at det fra kommunens side aldri ble uttalt at Herlofsen hadde akseptert omorganiseringen. Det har også formodningen mot seg at han skulle akseptere å miste tittel og all myndighet mht det filmfaglige. 

3. Herlofsen bundet av KFOs handlinger? 

Herredsretten synes delvis å ha identifisert Herlofsen med KFO. Det er uholdbart. Også kommunen synes hele tiden å ha oversett at KFOs handlinger ikke var bindende for Herlofsen. Dessuten aksepterte kommunen å gå inn i nye forhandlinger. Da hadde den avskåret seg adgangen til å påberope seg at Herlofsen hadde godkjent omorganiseringen. Det er derfor uriktig rettsanvendelse når herredsretten har lagt til grunn at Herlofsen hadde godkjent forslaget, og en vesentlig saksbehandlingsfeil at dette spørsmål ikke er vurdert. 

4. Kommunens saksbehandlingsfeil. 

Herlofsen ba 23. desember 1994 rådmannen om hjelp vedrørende samarbeidsvanskelighetene med kultursjefen. Han fikk ingen hjelp. Herlofsen antar at kulturstyret ikke ville ha tatt opp saken hvis ikke Herlofsen hadde bedt rådmannen om hjelp. Da saken ble ført opp allerede på kulturstyrets møte 19. januar 1995, fikk både Herlofsen og kulturstyret tidsnød. KFOs brev av 17. januar 1995 ble verken drøftet i kulturstyret eller i AMUs eller formannskapets møter. Det var en klar saksbehandlingsfeil at spørsmålet om redaktøransvar og koordineringsansvar ikke ble gjennomgått. Arbeidstakerrepresentantene i AMU-møtet var ikke klar over at saken i realiteten var en personalsak. Blant disse var tillitsmann Lagesen med førstehånds kjennskap ved kinoen. Han kunne ha frikjent Herlofsen for anklagen om kritikkverdig personellbehandling. 

Det er uforståelig at herredsretten etter dette ikke kan se at kommunen har gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil. Herredsretten har også begrunnet dette utilstrekkelig. Herredsrettens vurdering er utenfor grensen for forsvarlig skjønn. 

5. Kritikken mot Herlofsen. 

Herlofsen har aldri hørt noen kritikk av sin personaladministrasjon før møtet 3. januar 1995. Han har ikke oppnådd å få kritikken konkretisert. Under bevisførselen i retten kom det ikke frem noe som godtgjorde kritikkverdig personalledelse som kunne gi grunnlag for reaksjon overfor Herlofsen. Han har gjort en stor innsats for kinoen i Molde. Han føler at han har lidt urett. 

6. Inhabil meddommer. 

Som særlig opphevelsesgrunn gjøres gjeldende at meddommer Paul Hjellnes var inhabil etter bestemmelsen i domstolloven §108. Hans bakgrunn som kommunalpolitiker bryter med de helt spesielle krav som må stilles til en meddommers uhildethet i arbeidsrettssaker. Som representant fra arbeidstakersiden skulle Hjellnes helt ut ha hatt en arbeidstakers bakgrunn. Det passer ikke på Hjellnes, hvis engasjement på kommunesiden gjør ham mer til en arbeidsgiverrepresentant. Herlofsen viser til at Hjellnes har vært aktiv i kommunepolitikken fra 1960-årene, først som varamann til kommunestyret i to perioden og deretter som kommunestyremedlem i tiden 1972-1995 med unntak for en periode. Han har sittet i formannskapet i tiden 1972-1978 og 1992-1995. I flere perioder har han vært formann i bygningsrådet. Nå er har formann i representantskapet for Romsdalshalvøyas interkommunale renovasjonsselskap. Etter et så langt virke i Eide, en nabokommune til Molde, må det nødvendigvis ha vært atskillig kontakt med kommunepolitikere i Molde. Det vises til [[Rt-1996-1528]]. 

7. Nærmere om rettsforliket. 

Partene har forskjellig forståelse av rettsforlikets punkt 3. Kommunen mener at punktet hjemler bestemmelsen om at alle filmer skal forhåndsgodkjennes av kultursjefen/kulturstyret, mens Herlofsen mener det kun er tale om at det skal gis generelle retningslinjer om repertoarvalget. Forliket kan da være ugyldig som avtale, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2. Det kan være tvetydig, og det er selvmotsigende at Herlofsen skulle ha gitt sin tilslutning til i realiteten å frafalle søksmålet, jf §286 annet ledd nr 3. Herlofsen har likevel valgt ikke å anke til opphevelse, da det ikke foreligger noe rettsforlik. Han begrunner det med at forliket ikke har gyldig underskrift fra kommunen. Personalsjefen har ikke slik myndighet, neppe heller ordføreren uten formannskapsbehandling. Etterfølgende godkjennelse holder ikke. Det er derfor bare tale om en utenrettslig avtale. 

For øvrig har det i ettertid oppstått vanskelige forhold mellom fungerende kultursjef og Herlofsen. Kultursjefen har gått inn for at Herlofsen må gis en irettesettelse, blant annet på bakgrunn av de forskjellige syn på rettsforlikets punkt 3. 

8. Opphevelse og henvisning til en annen rett. 

Herredsrettens kjennelse må ikke bare oppheves. Det foreligger særlige grunner til at saken må henvises til en annen rett enn Sunnmøre herredsrett, jf tvistemålsloven §387, som må få analogisk anvendelse. Subsidiært må lagmannsretten ved sine premisser binde Sunnmøre herredsrett til en riktig vurdering. 

Herlofsen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 

1. Herredsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling prinsipalt til en annen herredsrett, subsidiært til Sunnmøre herredsrett. 

2. Emil Herlofsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5.000,-." 

Molde kommune har i tilsvar tatt til motmæle. Kommunen mener at herredsrettens kjennelse er korrekt, og gjør i det vesentlige gjeldende: 

Omkostningsavgjørelsen kan påkjæres, men selve skjønnsutøvelsen, om saksomkostninger helt eller delvis bør tilkjennes, vil i praksis bare kunne overprøves gjennom en vilkårlighetskontroll jf Schei, o.c. side 364. For øvrig har lagmannsretten meget dårlig grunnlag for å overprøve herredsrettens avgjørelse, som beror på skjønnsmessige momenter med bl.a. avhør av en rekke vitner. 

Meddommer Hjellnes er åpenbart ikke inhabil på bakgrunn av at han vært aktiv kommunepolitiker i Eide i flere år. Slik bakgrunn har han felles med svært mange av de oppnevnte meddommere i arbeidsrettssaker. 

Under hovedforhandlingen ble det tatt pause for at forliksutkastet skulle bli forelagt ordføreren. Det ble sendt ham over telefax, og det ble meddelt tilbake at kommunen aksepterte. Det foreligger således et gyldig rettsforlik. Det er senere referert i formannskapet, uten at det forekom innvendinger. 

Ved rettsforliket godtok Herlofsen kultursjefens forslag til omorganisering i saksfremlegget av 10. januar 1995, vedtatt av formannskapet 15. februar 1995. Det innebar at kinosjeffunksjonen ble tillagt kultursjefen, Herlofsen ble overført til ny stilling som film- og markedsleder ved kultursjefens stab. Hans arbeidsområde skulle være "å stå for vurdering av film, all fysisk programering og all markedsføring inkludert innhenting av slidesabonnementer, annonsesalg m.v.", og det skulle opprettes en driftsassistensstilling ved kinoen. Det var denne som skulle "forestå den daglige drift av kinoen, ha ansvar for all teknisk- og all personelltjeneste ved kinoen". Dessuten ble budsjettansvar overført fra Herlofsen til kultursjefen. 

I forhold til denne omorganisering innebærer rettsforliket ingen endring i ansvars- og arbeidsområde. Herlofsen fikk dessuten rett til tittelsen kinosjef, men det var allerede tilbudt 6. desember 1995. 

Begrepet redaktøransvar er et begrep som i kinobransjen ikke er definert. Skulle kinosjefen ha et redaktøransvar, måtte det innebære f.eks. at kultursjef/kulturstyret ikke skulle kunne overprøve kinosjefens vurdering av hvilke filmer som skulle settes opp. Herlofsen erkjente under hovedforhandlingen at han på dette punkt hele tiden har vært underlagt og underordnet kultursjefen/kulturstyret. 

Rettsforlikets punkt 1 uttrykker således klart at Herlofsen ikke har redaktøransvar, jf også punkt 3. Det samme gjelder formannskapets vedtak 14. februar 1995. Når kultursjefen i henhold til rettsforlikets punkt 1 har det overordnede ansvar for driften, omfatter det filmprogrammet. 

Når Herlofsen etter anbefaling fra organisasjonssekretær Wolstad i KFO aksepterte at det var best at hans syn ble fremmet gjennom en omorganiseringssak, innebar det at omorganiseringen lå innenfor kommunens styringsrett. Således var det Herlofsens linje å forsøke å påvirke forslaget til omorganisering. Dette ble bekreftet av vitneførselen. Herlofsens aksept innebar at endringen i hans ansvars- og arbeidsområde ikke skulle behandles som en oppsigelsessak. Dette er bindende for Herlofsen. 

Om kommunen ikke skulle ha gjort gjeldende at Herlofsen hadde godtatt omorganiseringen da KFO sentralt tok opp saken i oktober 1995, er kommunen ikke avskåret fra senere å gjøre dette gjeldende. Bakgrunnen for at kommunen deltok i møtet som KFO ba om, var et ønske om endelig avklaring av de problemstillinger Herlofsen i ettertid hadde reist vedrørende ansvar og arbeidsoppgave som følge av omorganiseringen. 

Verken KFO eller Herlofsen ba saken utsatt fordi man ønsket mere tid. Det er derfor uholdbart å hevde at saken ble presset frem i kulturstyret slik at Herlofsen fikk tidsnød. 

KFOs brev av 17. januar 1995 fulgte med under hele beslutningsprosessen. Da er det misvisende å hevde at det ikke ble drøftet i kulturstyret, AMU eller formannskapet. 

Herlofsen erklærte under hovedforhandlingen uttrykkelig å være innforstått med at han var fratatt personal- og økonomiansvar når det gjaldt kinoen. 

Molde kommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 

1. Saken heves. 

2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. 

3. Molde kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 

Påstandens post 1 anses bortfalt etter at herredsretten har rettet kjennelsen slik at det i kjennelsesslutningen også er uttrykt at saken heves. 

Lagmannsretten bemerker: 

Forlik er inngått i retten. Fra kommunens side er forliket undertegnet av prosessfullmektigen høyesterettsadvokat Odd Larhammer og personal- og organisasjonssjef Erik Husby. Det er for lagmannsretten uimotsagt opplyst fra kommunens side at det under hovedforhandlingen ble tatt pause for at advokat Larhammer skulle få anledning til å konferere med kommunens ordfører om forliket, som også ble sendt ham over telefax, og ordføreren meddelte at kommunen aksepterte forliket. Forliket er i ettertid også godkjent av formannskapet. Lagmannsretten legger da til grunn at det inngåtte forlik er å anse som et rettsforlik. 

Partene har således inngått rettsforlik. De har overlatt til retten å avgjøre saksomkostningsspørsmålet under henvisning til tvistemålsloven §175 tredje ledd. Det innebærer at avgjørelsen skal fattes etter rettens skjønn. Det er i herredsrettens kjennelse på side 9 referert fra lovforarbeidene mht skjønnet. Lagmannsretten viser til dette. Schei: Tvistemålsloven (1990) I side 363-364 uttaler om skjønnet: 

"Retten vil stå temmelig fritt med hensyn til hvilke momenter den skal tillegge betydning. Det vil ved avgjørelsen være naturlig å se hen til i hvilken grad rettsforliket imøtekommer de kravene partene fremsatte. 

Det kan også være grunn til å legge vekt på det sannsynlige domsutfallet, forutsatt at retten har en noenlunde sikker formening om det. Også rene rimelighetsbetraktninger vil det kunne legges vekt på....." 

Lagmannsretten legger denne forståelse til grunn. 

Skjønnet kan i seg selv ikke overprøves ved kjæremål selv om omkostningsavgjørelsen i prinsippet kan påkjæres, jf Schei l.c.: 

"Selve skjønnsutøvelsen - om saksomkostninger helt eller delvis bør tilkjennes - vil imidlertid i praksis bare kunne overprøves gjennom en vilkårlighetskontroll ...." 

I tvistemålsloven §181 annet ledd er det generelt om kjæremål over saksomkostningsavgjørelser fastsatt at kjæremål bare kan erklæres "paa det grundlag, at omkostningsspørsmaalet er avgjort i strid med loven. Hvis saken er avgjort ved dom, er kjæremaalsretten bundet ved den underordnede rets bedømmelse av sakens bevisligheter." 

Situasjonen blir etter dette at lagmannsretten kan prøve lovligheten av herredsrettens avgjørelse. Lagmannsretten er ved prøvelsen i prinsippet ubundet av hvordan herredsretten har vurdert bevisene i saken. Men lagmannsretten skal ikke overprøve selve skjønnet på annen måte enn å kontrollere at herredsretten har foretatt et forsvarlig skjønn. I dette ligger at lagmannsretten skal gripe inn om skjønnet fremstår som vilkårlig eller åpenbart urimelig. Det samme gjelder om herredsretten ved avgjørelsen har bygget på uriktig faktum av betydning for avgjørelsen eller det er begått saksbehandlingsfeil som kan ha påvirket avgjørelsen. 

Herredsretten har i sin omkostningsavgjørelse først drøftet saksbehandlingen, funnet at Herlofsen måtte anses å ha akseptert at hans stilling skulle endres i form av en omorganiseringssak, ikke som en oppsigelsessak etter arbeidsmiljøloven. Herredsretten fant at det ikke var begått saksbehandlingsfeil, og at bevisføringen bekreftet at det var nødvendig å foreta en omorganisering. På denne bakgrunn fant herredsretten å kunne konkludere med at kommunen ville ha blitt frifunnet om saken hadde blitt ført frem til doms. Lagmannsretten kan ikke se at herredsretten ved omkostningsavgjørelsen har bygget på uriktig faktum eller at resultatet fremstår som vilkårlig eller åpenbart urimelig. Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil som har påvirket avgjørelsen. 

I herredsrettens kjennelse er det i tillegg til det grunnlag som ovenfor er referert, også pekt på andre forhold som herredsretten mener fører til samme resultat. Således har herredsretten funnet at et tidligere forlikstilbud ikke avvek vesentlig fra rettsforliket, og herredsretten har også sett på om rene rimelighetsbetraktninger burde føre til et annet resultat, men har forkastet det. 

Lagmannsretten finner ikke grunn til nærmere drøftelse av disse tilleggsmomenter. Slik herredsrettens premisser er utformet, er saken avgjort ved herredsrettens syn på det første spørsmål. Det ligger under herredsrettens skjønn å avgjøre om det første spørsmål i seg selv var så tungtveiende at forliksspørsmål og rene rimelighetsbetraktninger ikke skulle kunne føre til et annet resultat. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på disse spørsmål. 

Lagmannsretten kan ikke se at meddommer Paul Hjellnes generelle bakgrunn som kommunalpolitiker kan medføre at han må anses å ha vært inhabil i saken etter bestemmelsene i domstolsloven §108. Så lenge det ikke dreier seg om samme kommune, må det være klart at Hjellnes bakgrunn ikke er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Anførselen om at Hjellnes, som er angitt å ha stilling som arbeidsformann, likevel retteligst måtte ha vært ansett som arbeidsgiverrepresentant i forhold til arbeidsmiljøloven §61B annet ledd, kan ikke føre frem. 

Kjæremålet blir etter dette å forkaste. 

Kjæremålet har vært forgjeves. Etter reglene i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Herlofsen omkostningene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Det kan ikke ses å foreligge omstendigheter som bør frita ham for dette. Kommunens omkostninger, utgiftene til prosessfullmektig, fastsettes i mangel av oppgave skjønnsmessig til kr 5.000,-, jf tvistemålsloven §176 første ledd. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Kjæremålet forkastes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Emil Herlofsen til Molde kommune 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]