Vis kilden til LF-1999-66



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-04-16
|Publisert=
LF-1999-00066
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Frostating lagmannsrett LF-1999-00066 K.
|Parter=
Kjærende part: 1. Jann A. Sandvik, Trondheim. 2. Abicon AS v/styrets formann, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav ANS v/advokat Karl Bjørnar Olsen, Trondheim). Kjæremotpart: 1. Arild Nilsen, Hegra. 2. Svein Edvin Rømo, Hell. 3. Frode Henrik Sandø, Heimdal (Prosessfullmektig: Advokat Karl Inge Rotmo, Trondheim).
|Forfatter=
Lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Mats Stensrud
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§2-1  Skadeserstatningsloven (1969) §2-1], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6 §3-6], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61A  Arbeidsmiljøloven (1977) §61A], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§66 §66], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-5 §3-5], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 §61], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§62 §62]
}}
          
Saken gjelder adgangen til å fremme erstatningskrav som utspringer av et arbeidsforhold, i medhold i skadeserstatningsloven, uavhengig av fristbestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første ledd 2. punktum. 

Arild Nilsen, Svein Edvin Rømo og Frode Henrik Sandø (heretter Nilsen m.fl.) ble 21. februar 1997 avskjediget fra sine stillinger i Abicon AS (heretter Abicon). De reiste 22. september 1997 i felles stevning søksmål ved Trondheim byrett mot Abicon med krav om at avskjedene ble kjent ugyldige, og om erstatning i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr 5. Abicon påsto prinsipalt saken avvist, på det grunnlag at søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven §61 ikke var overholdt. Trondheim byrett avviste saken ved kjennelse 10. desember 1997. 

Ved stevning til Trondheim byrett 6. oktober 1998 reiste Nilsen m.fl. på ny søksmål ved Trondheim byrett mot Abicon med krav om erstatning i medhold av skadeserstatningsloven §3-6 jf §2-1 nr 1. Arild Nilsen rettet også søksmålet mot styreleder Jann A. Sandvik i Abicon. Abicon og Sandvik påsto saken avvist. Det ble anført at selv om erstatningskravene nå var hjemlet i skadeserstatningsloven, var søksmålet for sent fremsatt i forhold til fristbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første ledd 2. punktum. Trondheim byrett besluttet 21. desember 1998 å fremme saken. 

Abicon og Sandvik har i rett tid påkjært byrettens beslutning og i det vesentlige anført: 

En arbeidstaker som er urettmessig avskjediget, kan i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr 5 bli tilkjent erstatning i avskjedssaken. Erstatningskravet kan omfatte økonomisk og ikkeøkonomisk tap. I normaltilfelle vil det ikkeøkonomiske tapet etter denne bestemmelsen tilsvare det tapet som kunne vært krevet med hjemmel i skadeserstatningsloven §3-6, for samme forhold. Har arbeidstakeren fått sitt krav avgjort etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5, kan han ikke kreve ytterligere erstatning for samme forhold på grunnlag av skadeserstatningsloven §3-6. 

Er arbeidstakeren rettmessig avskjediget, hjemler ikke arbeidsmiljøloven §66 nr 5 i seg selv erstatning, f.eks i et tilfelle der arbeidstakeren likevel mener seg ærekrenket eller fordi arbeidsgiveren har gått for langt i sin opptreden. Kravet kan imidlertid fremmes samtidig med avskjeds-/erstatningssaken etter arbeidsmiljøloven §61A. 

Lar man arbeidstakeren i et tilfelle av urettmessig avskjed velge om han vil kreve erstatning med hjemmel i arbeidsmiljøloven §66 nr 5 eller skadeserstatningsloven §3-6, vil det føre til at søksmålsfristen etter arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første ledd 2. punktum får liten eller ingen effekt. Dette fordi arbeidstakeren i så fall ville kunne kreve erstatning etter skadeserstatningsloven selv om fristen etter arbeidsmiljøloven er oversittet. 

I stevningen av 6. oktober 1998 er kravet bygget på de samme faktiske forhold som i det søksmålet som ble avvist, og som forutsatte at avskjedene var urettmessige. Den eneste forskjellen består i at alle de tre arbeidstakerne nå knytter seg nærmere til den påstått usanne beskrivelsen av Arild Nilsens forhold i brevet til arbeidskontoret. Dette er nevnt rent generelt, men verken i det avviste søksmålet eller i forbindelse med saksforberedelsen for byretten nå, er det krevet særskilt erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6 begrunnet i spesielle forhold i tilfelle avskjedene ble kjent rettmessige. 

Når retten etter utløpet av søksmålsfristen mottar krav om erstatning begrunnet i avskjed eller omstendighetene rundt en avskjed, må retten selvsagt ta stilling til om kravet er fremsatt for sent. Kravet er for sent fremsatt dersom det bygger på at avskjeden var urettmessig. Selv om begrunnelsen for kravet er å finne i skadeserstatningsloven §3-6, må retten i forbindelse med avvisningsspørsmålet vurdere om en dom i tråd med arbeidstakerens påstand vil medføre at den underliggende avskjeden egentlig var urettmessig. I så fall må søksmålet avvises som for sent fremsatt. I den foreliggende sak har arbeidstakerne selv lagt til grunn at deres anførsler nå også ville ført frem i en ordinær avskjedssak. 

Abicon og Sandvik har nedlagt slik påstand: 

"1. Sak nr. 1528/98 A ved Trondheim byrett avvises. 

2. Abicon AS og/eller Jann A. Sandvik tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett." 

Nilsen m.fl. har i det vesentlige anført: 

Erstatning etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5 og etter skadeserstatningsloven §3-6 reguleres på to forskjellige erstatningsgrunnlag, hjemmelsgrunnlag og prosessgrunnlag, selv om det i enkelte avskjedssaker kan være sammenfallende faktorer. En arbeidstaker må kunne kreve erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6 også i tilfelle der kravet kunne vært fremmet etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5, eventuelt §62 tredje ledd. Spørsmålet stiller seg ikke annerledes om de prosessuelle muligheter i arbeidsmiljøloven er utelukket, f.eks. grunnet fristoverskridelse. 

I [[Rt-1997-58]] fremgår det at erstatningskrav etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 kan behandles i en sak etter arbeidsmiljøloven §61 jf §62. Selv om situasjonen var noe annerledes enn i den foreliggende sak, viser avgjørelsen at erstatning etter arbeidsmiljøloven og skadeserstatningsloven i utgangspunktet er to forskjellige grunnlag med tilsvarende prosessuelle forskjeller selv om faktum relaterer seg til en oppsigelse. 

Nilsen m.fl. har nedlagt slik påstand: 

"1. Sak nr 98-1528 A ved Trondheim byrett fremmes. 

2. Abicon AS og Jann A. Sandvik betaler, en for begge og begge for en saksøkernes omkostninger for byretten og lagmannsretten." 

Påstanden mht saksnummer er rettet av lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at både Abicon og Sandvik i søksmålet og kjæremålet er oppført som saksøkte av Arild Nilsen, men bare Abicon av de to andre arbeidstakerne. I kjæremålstilsvaret er imidlertid både Abicon og Sandvik oppført som motparter av alle tre. 

I søksmålet fra Nilsen m.fl. 22. september 1997 ble det krevet dom for ugyldighet, og for erstatninger i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr 5. Alle erstatningskravene gjaldt tap av ikkeøkonomisk art, og de ble begrunnet generelt med arbeidsgiverens graverende opptreden i forbindelse med avskjedene. Arild Nilsens krav ble dessuten begrunnet spesielt med styreleder Sandviks opplysninger om ham i brev til arbeidskontoret samme dag han og de to andre ble avskjediget. 

Trondheim byrett avviste søksmålet som for sent fremsatt etter arbeidsmiljøloven §61 nr 3. Det som ble avvist ved byrettens kjennelse var ikke bare kravet om at avskjedene ble kjent urettmessige, men også erstatningskravene som var fremsatt i avskjedssaken. Byrettens kjennelse ble ikke påkjært. 

Søksmålet fra Nilsen m.fl. nå ca 20 måneder etter at de ble avskjediget og ca 10 måneder etter byrettens kjennelse, er basert på samme forhold - arbeidsgiverens opptreden og Sandviks brev i forbindelse med at de ble avskjediget. Det er ikke anført noe nytt faktisk grunnlag ut over en klarere angivelse av at det er begrunnelsen for avskjeden og opplysningen til andre om den, som oppfattes som krenkende. 

De krav som er fremsatt er slike som byretten avviste, med den forskjell at det pga fristoversittelsen ikke lenger kreves at avskjedene kjennes ugyldige, at erstatningskravene er omtrent halvert og at Arild Nilsens krav nå inkluderer tapte dagpenger. Disse erstatningskravene kunne vært gjort gjeldende på samme faktiske grunnlag i det første søksmålet etter arbeidsmiljølovens regler, og de ble gjort gjeldende etter disse regler. Det er følgelig bare det rettslige grunnlaget for kravene som er et annet enn i det første søksmålet. 

Arbeidsmiljøloven §61A må forstås slik at erstatning i forbindelse med avskjed i et arbeidsforhold etter omstendighetene kan kreves i medhold av skadeserstatningsloven og etter reglene om det ulovfestede uaktsomhetsansvar, istedetfor etter arbeidsmiljølovens regler - jf [[Rt-1997-58]], særlig s 65. Kreves det samtidig dom for at avskjeden var urettmessig og/eller erstatning på grunnlag av arbeidsmiljøloven §66 nr 5, må fristbestemmelsene i §61 nr 3 komme til anvendelse. 

Dersom fristene er oversittet, kan ikke saken fremmes etter arbeidsmiljølovens regler. Det betyr bare at arbeidstakeren er avskåret fra å kreve dom for at avskjeden var urettmessig, og at han ikke kan kreve erstatning etter arbeidsmiljølovens regler for økonomisk og ikkeøkonomisk tap som var en følge av det. Det følger derimot ikke av arbeidsmiljøloven at arbeidstakeren da er avskåret fra å fremme erstatningskrav i medhold av de vanlige erstatningsregler, uansett om kravet grunner seg på selve avskjeden eller på andre omstendigheter som har sammenheng med den. 

Fristreglene i arbeidsmiljøloven er en del av den spesielle prosessordning i arbeidsrettssaker, særlig begrunnet i behovet for rask avgjørelse i oppsigelseseller avskjedssaker. Erstatningsreglene i arbeidsmiljøloven har også en noe annen karakter og rekker delvis lengre enn de vanlige erstatningsreglene. 

Det er ifølge rettspraksis og teori lite tvilsomt at de særlige erstatningsreglene i arbeidsmiljøloven bare angir vilkårene for erstatning i medhold av den loven, og at reglene ikke begrenser en arbeidstakers rett til å kreve erstatning for tap på andre grunnlag i forbindelse med en oppsigelse eller avskjed. Det vises for så vidt til Høyesterettsavgjørelsen nevnt foran og til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (3. utgave) side 360 flg. 

Kjæremålet blir å forkaste. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Abicon saksomkostninger for lagmannsretten overfor Arild Nilsen, Svein Edvin Rømo og Frode Henrik Sandø, og Jann A. Sandvik ilegges saksomkostninger overfor Arild Nilsen. Advokat Rotmo har krevd saksomkostninger med kr 2000, som fordeles forholdsmessig slik at Arbicon betaler kr 1.500 samlet til de tre. Sandvik betaler kr 500 til Arild Nilsen. Saksomkostningene utbetales samlet til advokat Rotmo. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Kjæremålet forkastes. 

2. Abicon AS betaler til Arild Nilsen, Svein Edvin Rømo og Frode Henrik Sandø i fellesskap v/advokat Karl Inge Rotmo saksomkostninger med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner, og Jann A. Sandvik betaler til Arild Nilsen v/advokat Karl Inge Rotmo 500 - femhundre - kroner, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]