Vis kilden til LF-2019-157066

{{Lagmannsretter
|Instans=Frostating lagmannsrett - Beslutning
|Dato=2020-02-13
|Publisert=LF-2019-157066
|Stikkord=Sivilprosess, Ankegjenstandens verdi
|Sammendrag=Saken gjaldt anke over tingrettens avgjørelse om at en seterrett ikke var bortfalt. Lagmannsretten måtte også ta stilling til om anken skulle nektes fremmet fordi kravet til ankesum i Tvisteloven (2005) § 29-13 første ledd ikke var oppfylt.

Lagmannsretten mente fremtidig bruksutnyttelse er beheftet med så mange usikkerhetsfaktorer at det ikke kunne legges til grunn at kravet til ankesum var oppfylt. Heller ikke øvrige forhold tilsa at det skulle gis samtykke til ankebehandling.

Lagmannsretten konkluderte etter dette med at betingelsene for å gi samtykke til ankebehandling ikke var oppfylt.
|Saksgang=Namdal tingrett [[TNAMD-2019-29404]] - Frostating lagmannsrett LF-2019-157066 (sak nr. 19-157066ASD-FROS) - Høyesterett [[HR-2020-1025-U]]
|Parter=Van Severen & Co AS (advokat Per Amund Uldalen) mot Roy Svarliaunet og Marianne Fjeld Svarliaunet (advokat Bjørn Terje Smistad)
|Forfatter=Lagdommer Olav Magnus Hohle, Lagdommer Dag Brathole, Lagdommer Sissel Finstad
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§17-1 Tvisteloven (2005) §17-1], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§17-2 §17-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§29-13 §29-13], [https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§11-7 Plan og bygningsloven (2008) §11-7]
}}
Saken gjelder anke over tingrettens avgjørelse om at en seterrett ikke er bortfalt. Spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er om anken må nektes fremmet fordi kravet til ankesum i tvisteloven § 29-13 første ledd ikke er oppfylt.

Van Severen & Co AS har erklært anke over Namdal tingretts dom av 12. september 2019 i sak mot Roy Svarliaunet og Marianne Fjeld Svarliaunet.

<b>Van Severen</b> har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten innrømmer at seterretten er klart mer verdt enn 125 000 kroner for dem. På samme måte vil den tidligere setervollen som nå er avsatt til fritidsbebyggelse i kommuneplanen klart være verdt mer enn 125 000 kroner for Van Severen.

I tilknytning til spørsmålet om ankesum gjøres gjeldende at setervollens verdi ikke er begrenset til skogarealet. Setervollen er avsatt til fritidsbebyggelse i kommuneplanen, og kan bebygges i samsvar med gjeldende arealplan. Libergseter er ikke ansett som en del av landbrukseiendom, men en ren fritidseiendom i gjeldende arealplan. Libergseter er derfor å anse som en fritidsbolig, og er kun brukt i dette øyemed.

Dersom Van Severen gis medhold, vil seteren og setervollen bli fristilt for grunneier, som fritt kan bruke og forvalte denne, herunder oppføre ny bygningsmasse eller videreføre den eksisterende.

Til illustrasjon nevnes at da Svarliaunet overtok Solem Østre i 2007 skulle tidligere eier ha bruksrett til seteren i 10 år. Etter de 10 årene pliktet selgeren å selge rettigheten for 300 000 kroner, og Svarliaunet pliktet å kjøpe rettigheten for dette beløp. Det må derfor være på det rene at tvistesummen er over 125 000 kroner.

Dersom lagmannsretten mener at kravet ikke er oppfylt, vises til at tingretten var i tvil ved avgjørelsen, og det er dessuten klare svakheter ved begrunnelsen.

Libergseter har ikke vært i bruk etter 1945. Det finnes ikke bygninger for husdyrhold på seteren. Gjenopptatt bruk av seteren vil kreve store investeringer og oppføring av ny bygningsmasse, både på selve gården og seteren.

Oppføring av nye bygninger for dyrehold på Libergseter vil være i strid med den gjeldende kommuneplanen og er derfor ikke påregnelig. Seterdrift har videre ikke noen funksjon i dagens landbruk og det vil ikke være regningssvarende verken å investere i bygninger på seteren eller drive seterdrift. Seteren vil heller ikke ha noen adekvat funksjon knyttet til beitebruk for sau eller ungdyr, som i tilfelle går på selvstyr gjennom sommeren. I tillegg

Side:2

kommer at seteren ligger i utpekt yngleområde for rovdyr som bjørn og jerv, noe som vil føre til at beitebruken ikke kan gjenopptas. Det er derfor ikke påregnelig at bruken av seteren kan bli gjenopptatt.

Det gjøres gjeldende at retten til å bruke Libergseter definitivt har utspilt sin rolle for gården Solem Østre, og det kreves derfor dom for at rettigheten er opphørt, jf. [[RG-2006-1442]].

Subsidiært kreves det dom for at seteren ikke kan brukes til fritidsbolig. Dommen innebærer at grunneier må finne seg i bruk av en servitutt i strid med formålet i svært lang tid. Videre åpner dommen for at seterrett på privat eiendom gir rett til bruk av bebyggelsen til fritidsformål uten avtale eller tillatelse fra grunneier. Dette bryter med grunnleggende prinsipper for utøvelse av bruksrett på fremmed grunn.

Vilkåret om at anken klart «ikke vil føre fram» i tvisteloen § 29-13 andre ledd er ikke oppfylt, og bestemmelsen skal tolkes strengt.

Van Severen & Co AS har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">1. <u>Prinsipalt:</u></span><br />
<span id="rp-innrykk">Rett til bruk av seter for gnr. 44 bnr. 8 i Grong kommune på gnr. 39 bnr. 1 i Grong kommune er opphørt.</span>

<span id="rp-innrykk"><U>Subsidiært:</U></span><br />
<span id="rp-innrykk">2. Libergseter, beliggende på gnr. 39 bnr. 1 i Grong kommune, kan ikke brukes som
fritidsbolig.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Van Severen & Co AS tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.</span>

<b>Roy Svarliaunet og Marianne Fjeld Svarliaunet</b> har i det vesentlige gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres at kravet til ankesum ikke er oppfylt, subsidiært at anken åpenbart ikke kan føre frem, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd.

Dersom Svarliaunet hadde anket, ville en uten videre ha vært enig i at seterretten har en verdi over 125 000 kroner.

Verdien for de ankende part er imidlertid begrenset til verdien av at bruksretten opphører. Utmarken kan da tas i bruk til skogproduksjon. Her er det skog av dårlig kvalitet uten særlig verdi – grunneier betalte selv 105 kroner pr. dekar. Selv med en høy pris på 2 000 kroner pr dekar, ville 18 dekar ligge langt under 125 000 kroner.

Side:3

Det er ikke sannsynlig at grunneier vil få reetablere bygningene på setervollen. Fylkesmannen har opplyst at det etter fjerning av seterbygninger vil gjelde et byggeforbud i areal regulert til LNF-område.

Det bestrides at setervollen er areal regulert til fritidsbebyggelse. Fylkesmannen har opplyst at det ikke er truffet vedtak om bruksendring etter plan- og bygningsloven.

Lagmannsretten må legge til grunn verdi for igangværende bruk, og ikke hvilken verdi arealet kan få om grunneier senere velger å regulere og søke dispensasjon fra LNFR. Det fastholdes at grunneier ikke står fritt til å benytte setervollen dersom bygningen tas bort. Det kan også vises til kommuneplanen side 2 hvor det fremgår at det for uregulerte områder vil kreves utarbeidet og godkjent reguleringsplan. Videre på side 11 hvor det skrives om LNFR:

<span id="rp-innrykk">«Dispensasjon vil ikke kunne påregnes ved etablering av nye boenheter, nye næringsbygg eller bygninger som bryter med eiendommens/områdets karakter og tomtedelinger.»</span>

Dispensasjon og godkjent reguleringsplan er derfor ikke påregnelig for nybygg.

Det er ikke grunn til å gi samtykke i denne saken. Avgjørelsen er korrekt og anken kan åpenbart ikke føre frem. Det er ingen svakheter ved tingrettens avgjørelse, og grunneieres behov for overprøving er svakt.

På den annen side medfører overprøving en omfattende prosess med store økonomiske utlegg for Svarliaunet. Sakskostnadene er allerede på 600 000 kroner, og overstiger ankegjenstandens verdi. Hensynet til deres interesse bør veie tyngst ved avveiingen.

Roy Svarliaunet og Marianne Fjeld Svarliaunet har nedlagt slik påstand:

<span id="rp-innrykk">Prinsipalt</span><br />
<span id="rp-innrykk">1. Anken nektes fremmet</span><br />
<span id="rp-innrykk">2. Roy og Marianne Svarliaunet tilkjennes saksomkostningene for lagmannsretten med kr 33 516,-.</span>

<span id="rp-innrykk">Subsidiært</span><br />
<span id="rp-innrykk">3. Anken avvises</span><br />
<span id="rp-innrykk">4. Roy og Marianne Svarliaunet tilkjennes saksomkostningene for lagmannsretten</span>

<span id="rp-tittel"><span id="premiss">Lagmannsretten bemerker:</span></span>

Spørsmålet saken reiser er om ankegjenstanden har en formuesverdi over 125 000 kroner, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.

Side:4

Da det er tvist om ankegjenstandens verdi, må lagmannsretten må ta stilling til verdien, jf. tvisteloven § 17-1. Ved anke skal verdien av ankegjenstanden settes til «forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres», jf. tvisteloven § 17-2 første ledd tredje punktum. Van Severen anket dommen 11. oktober 2019, som er verdsettelsestidspunktet.

Lagmannsretten skal vurdere verdien for den ankende part, og verdien skal vurderes ut ifra differansen mellom domsresultatet og kravet i anken. Verdien lagmannsretten skal frem til er verdidifferansen på Van Severen sin eiendom, gnr. 39, bnr. 1 i Grong kommune med og uten setterett for gnr. 44, bnr. 8 på Libergseter.

Lagmannsretten nevner for ordens skyld at den ikke har ikke funnet grunn til å innhente verdivurdering, slik advokat Uldalen foreslo i prosesskriv 4. februar 2020.

Partene er enige om at verdien av seterretten er over 125 000 kroner for Svarliaunet, men det er uten betydning for vurderingen.

Fra tvisteloven, kommentarutgave ved Schei m.fl. side 577 siteres:

<span id="rp-innrykk">«Verdsettelsen vil ofte kunne falle forskjellig ut, avhengig av om man forsøker å finne frem til for eksempel omsetningsverdi, bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Formålet er viktig når retten skal ta stilling til de verdsettelsesprinsipper som må benyttes... .»</span>

Dersom en ser på verdidifferansen av Van Severens eiendom gnr. 39, bnr. 1 med og uten seterretten, så vil den være godt under verdigrensen. Eiendommen gnr. 39 bnr. 1 er en svært stor utmarkseiendom på drøyt 49 000 dekar, og en seterrett på 18 dekar vil da ha liten betydning for omsetningsverdien av hele eiendommen. Ut fra den forutsetningen legger lagmannsretten til grunn at man ikke kommer over verdigrensen på 125 000 kroner.

Ved verdsetting etter bruksverdi vil en etter lagmannsrettens vurdering heller ikke komme over verdigrensen. Den omstendighet at Van Severen får frigjort ca. 18 dekar til beite og hogst, vil i alle tilfeller ikke kunne generere inntekter over verdigrensen.

Det er heller ikke aktuelt å benytte gjenanskaffelsesverdi, da det ikke er en gjenstand / noe som Van Severen mister og må skaffe seg på nytt. Lagmannsretten forutsetter i den forbindelse at selve bygningene tilhører gnr. 44, bnr. 8, som har brukt seteren og vedlikeholdt bygningsmassen i ca 100 år.

Det følger av [[Rt-2009-508]] avsnitt 12 at verdien ikke skal vurderes statisk. En fremtidig senere utvikling, herunder bruksendring må tas i betraktning.

Forutsetningen for den videre drøftelsen er at gnr. 44. bnr. 8 mister sin seterrett, at Van Severen kan rive de gamle seterbygningene, og enten bygge ny hytte til utleie eller selge

Side:5

hyttetomt der hvor seterbygningene står i dag. Dersom offentlige planmyndigheter hadde tillatt at de gamle seterbygningene ble revet, og at Van Severen bygget nye hytter eller solgte hyttetomter, ville verdien etter alt å dømme ha oversteget 125 000 kroner. Lagmannsretten finner det derfor nødvendig å vurdere om det er påregnelig at dette vil la seg realisere.

Kommuneplanens arealdel 2015 – 2030 for Grong kommune trådte i kraft 21. mai 2015 og har status som endelig vedtatt arealplan.

Libergseter, ligger i Nesådalen. I kommuneplanens arealdel ligger setervollen i LNFR-sone LNFR = (Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift), jf. plan og bygningsloven § 11-7 nr. 5, mens selve bygningene (setertunet) ligger i et område som er definert med arealformål; «Fritidsbebyggelse – nåværende». Arealformålet står under overskriften Kommuneplan – Bebyggelse og anlegg.

Dersom det skal bygges ny hytte på Libergseter må det søkes om dette til kommunen. Oppføring av ny hytte «innenfor sirkelen» som er satt av til formålet fritidsbebyggelse (se bilag 2 til advokat Uldalens prosesskriv 1. november 2019), vil i praksis innebære at en river de eksisterende seterbygningene. Lagmannsretten anser det usikkert om man vil få godkjent å bygge ny hytte som skal brukes til rent fritidsformål på Libergseter.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at det vil bli gitt tillatelse til å bygge hytte på setervollen, det vil si på et område som er avsatt til LNFR-sone. I den forbindelse vises til bestemmelser og retningslinjer til kommuneplanens arealdel datert 4. november 2014 pkt. 15:

<span id="rp-innrykk">«I LNFR-områder tillates ikke annen bygge- og anleggsvirksomhet enn den som er tilknyttet stedbunden næring. Oppføring av, eller fradeling til spredt bolig- eller næringsbebyggelse er ikke tillatt.</span>

<span id="rp-innrykk">Mindre tiltak som nevnt i pbl. § 20-3 b) og 20-3 c) tillates uten krav til dispensasjonssøknad.»</span>

Setervollen og området rundt Libergseter, med unntak av bygningene, er avsatt til grønt LNFR-område i kommuneplanens arealdel.

Av retningslinjene, under overskriften «LNFR-områder», side 11 fremgår:

<span id="rp-innrykk">«Dispensasjon vil ikke kunne påregnes ved etablering av nye boenheter, nye næringsbygg eller bygninger som bryter med eiendommens/områdets karakter og tomtedelinger. Bruksendring av eksisterende bebyggelse på landbrukseiendom kan vurderes tillatt, der dette ikke er til ulempe for landbruksdrifta eller medfører vesentlige miljømessige ulemper for omgivelsene, som f.eks. støy, støv og lukt, og hvor tiltaket ikke innebærer fradeling fra eiendommen. Tiltaket må ikke medføre endring av bygninger som fører til konflikt med viktige karaktertrekk for bebyggelse og gårdstun. Søknadene må behandles som dispensasjon fra gjeldende arealbruk.»</span>

Side:6

Dersom det søkes om å få sette opp en fritidsbolig på setervollen på Libergseter, dvs. utenom område avsatt til «Fritidsbebyggelse – nåværende», må det søkes om dispensasjon fra kommeplanens arealdel. Som påpekt ovenfor finner ikke lagmannsretten det sannsynlig at slik dispensasjon vil bli gitt.

I e-post 4. november 2019 fra rådgiver Romundstad i Grong kommune til advokat Smistad, fremlagt som bilag 1 til prosesskriv 19. november fra advokat Smistad, gis det nærmere informasjon og begrunnelse for planformålet til seterbygningene. Romundstad skrev følgende;

<span id="rp-innrykk">«Bygningen med bygningsnummer 186502140 var registrert som bygningstype 171, seter, koie o.l. fram til 2009, jfr. massivregistrering. I forbindelse med innføring av eiendomsskatt ble bygget registrert som fritidsbolig, bygningstype 161. Det er ikke gjort et vedtak om bruksendring etter plan- og bygningsloven.</span>


<span id="rp-innrykk">Bakgrunnen for at området, hvor bygget er plassert, ligger inne som byggeområde fritidsbebyggelse i kommuneplanens arealdel var et ønske fra kommunens side om å gjøre det lettere for innbyggerne/eierne å utvikle sine fritidsboliger. Når et område er avsatt til fritidsbebyggelse vil det være lettere å bygge på eller gjøre større endringer enn om eiendommen var avsatt til landbruks- natur- og friluftsområde samt reindrift (LNFR).»</span>

Av ovennevnte fremgår blant annet at det ikke er truffet vedtak om bruksendring etter plan- og bygningsloven og at årsaken til at det var avsatt til fritidsbebyggelse var for å lette saksbehandlingen.

Videre finner lagmannsretten det usikkert om det vil bli gitt tillatelse til fradeling av en utmarkseiendom som vi her står overfor, slik at det heller ikke er sannsynlig at Libergseter kan benyttes til salg av hyttetomter.

Til tross for at man skal legge den ankende parts pretensjon om verdi til grunn, finner lagmannsretten at påregnelig og fremtidig bruksutnyttelse er beheftet med så mange usikkerhetsfaktorer at det ikke kan legges til grunn at kravet til ankesum er oppfylt.

Spørsmålet blir da om det likevel skal gis samtykke til ankebehandling, jf tvisteloven § 29-13 første ledd andre punktum.

Lagmannsretten finner at verken sakens karakter eller partenes behov for overprøving tilsier at samtykke bør gis. Ved den vurderingen er det i en viss grad også sett hen til det ulike styrkeforholdet mellom partene, herunder at en full ankebehandling fører til at den tapende part risikerer betydelige sakskostnader. Det er opplyst fra advokat Smistad at sakskostnadene i saken allerede er over 600 000 kroner, og de overstiger således tvistegjenstandens verdi med god margin. Hensynet til prosessøkonomi tilsier derfor at det ikke gis samtykke.

Side:7

Van Severen har også vist til at det hefter så mange svakheter ved tingrettens avgjørelse at det bør gis samtykke til ankebehandling. Etter lagmannsrettens syn er tingrettens dom grundig og korrekt. I dommen på side 15 oppsummerer tingretten rettstilstanden slik:

<span id="rp-innrykk">«Etter tingretten syn blir det etter dette korrekt å sammenfatte rettstilstanden slik at spørsmål om bortfall avhenger av om seterretten for gnr 44 bnr 8 har utspilt sin rolle og det ikke er noen realistisk mulighet for at bruken vil bli reetablert.»</span>

Det skal i denne forbindelse nevnes at hovedgården, som seteren er knyttet til, er i drift av ankemotpartene. Driften er riktig nok beskjeden, og omfatter i dag ikke dyrehold. På grunn av en egen avtale om ti års bruksrett for selgerne, fikk de først rådighet over seteren i 2017. Seteren var brukt til melkekyr frem til 50-tallet, og det skal ha vært sauer i området frem til ca. 2001. Turisme knyttet til seterdrift dukker opp flere steder, og kan gi et lite bidrag til marginal gårdsdrift. Lagmannsretten er enig med tingretten i at seterdriften ikke kan sies å ha utspilt sin rolle.

Heller ikke øvrige forhold tilsier at det bør gis samtykke til ankebehandling. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at betingelsene for å gi samtykke til ankebehandling ikke er oppfylt, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd andre punktum.

<span id="rp-tittel2">Sakskostnader:</span>

Svarliaunet har vunnet saken og har krav på å få erstattet sakskostnadene, jf. tvisteloven
§ 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse.

Advokat Smistad har i anketilsvaret nedlagt påstand om sakskostnader med 33 516 kroner. I prosesskriv 6. november 2019 har han krevd ytterligere 24 063 kroner i sakskostnader i forbindelse med utarbeidelse av et prosesskriv som tok sju timer. Lagmannretten finner at et samlet krav på 57 579 inklusiv merverdiavgift er høyt, men godtas under noe tvil som nødvendige kostnader ved saken, jf. tvisteloven § 20-5.

Beslutningen er enstemmig.

<span id="rp-tittel"><span id="slutning"><center>SLUTNING</center></span></span>

1. Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Van Severen & Co AS 57 579 – femtisjutusenfemhundreogsyttini – kroner til Roy Svarliaunet og Marianne Fjeld Svarliaunet innen 2 – to – uker fra forkynnelse av kjennelsen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]