Vis kilden til LG-1991-72



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1993-06-25
|Publisert=
LG-1991-00072
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Bergen byrett Nr. 90-0488 - Gulating lagmannsrett LG-1991-00072. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00698K .
|Parter=
Ankende part: C. Brandt ANS (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Elgan, Bergen). Motpart: Hans H. Iversen A/S (Prosessfullmektig: H.r. advokat Alfred G. Kvamme, Bergen).
|Forfatter=
Lagmann Danielsen, Lagdommer Gjelsvik, Byfogd Løseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36  Avtaleloven (1918) §36], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180]
}}
    
År 1993 den 25. juni ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-0072 avsagt slik Dom : 

Mellom Hans H. Iversen A/S v/Kjell H. Iversen og C. Brandt v/Sigurd Brandt Olsen ble det den 16. april 1975 inngått følgende leiekontrakt: 

"Hans H. Iversen A/S leier av C. Brandt ved Sigurd Brandt Olsen følgende lokaler i Torvalmenning 10, Bergen: 

I første etasje hele den del som ikke pr. 1. april 1975 var bortleiet til firma A. David-Andersen A/S. Hele anden etasje og hele kjelderen med unntak av et rom på ca 18å som er bortleiet til A. David-Andersen A/S. I lokalene skal det drives detaljhandel. 

Leien er 4 % av netto omsetning dog minimum kr 200000,- tohundretusen pr. år. Første gang betales 2 måneders leie, senest den 1. i hver måned slik at der alltid er innbetalt 2 måneders leie på forskudd. 

Varme betales efter måler og efter regning fra huseier. 

Leietager har rett til å modernisere og ominnrede lokalene, eventuelt ved å rive og flytte lettvegger. Leietager har videre rett til eventuelt å ta vekk butikkheis og gamle trapper i lokalene for istedet å innsette nye trapper, og/eller rulletrapper, efter godkjenning av bygningsmyndighetene. 

Vedlikehold av lokalene påhviler leietageren. 

Leietager har rett til i samråd med huseier og eventuelt myndigheter å plassere firmanavn på utvendig fasade. 

Leietager har fremleierett. 

Denne kontrakt er gyldig i 15 år med rett til fornyelse i ytterligere 15. år. 

Overtagelse pr. 1. mai 1975." 

Tvisten mellom partene gjelder kontraktens bestemmelse om fornyelse i ytterligere 15 år. Det var i tiden fra januar 1990 en del korrespondanse og møter mellom partene hvor disse klargjorde sine standpunkter. Det var også på tale at Hans H. Iversen A/S skulle kjøpe Torvalmenning 10 av C. Brandt ANS, som nå var blitt eier - uten at man kom til enighet. Man gikk deretter tilbake til drøftelse av det omtalte vilkår om fornyelse i 15 år, hvor partene fastholdt sine ulike oppfatninger. Man kom imidlertid bl.a. til enighet om hvilken pris pr. må pr. år Hans H. Iversen A/S skulle betale - hvis C. Brandts syn på forståelsen av kontraktsklausulen ble gitt medhold. Såvidt retten forstår er det imidlertid ikke full enighet mellom partene når det gjelder antall må. 

Når det gjelder sakens nærmere sammenheng, herunder hvordan avtalen kom istand i 1975, vises til byrettens dom. 

C. Brandt ANS tok ut stevning i saken 2. juli 1990 og påstanden i saken var sålydende: 

"I: Prinsipalt: 

1. For Hans H. Iversen AS leie av lokaler i kjeller, 1. og 2. etasje i Torgalmening 10, Bergen, har C Brandt ANS rett til å kreve ny leiekontrakt etter nye forhandlinger og med endrede vilkår med virkning fra 1. mai 1990. 

Under enhver omstendighet: 

2. For de lokaler som Hans H Iversen AS leier i kjeller, 1. og 2. etasje i Torgalmenning 10, Bergen, betaler Hans H Iversen AS til C Brandt ANS med virkning fra 1. mai forskuddsvis en månedlig leie på kr 77500,-, samt andel av husets fellesutgifter. Den månedlige leie er gjenstand for årlig indeksregulering, første gang 1. mai 1991 med 100% av stigningen i Statistisk Sentralbyrås byggekostnadsindeks, totalindeks A, med basis pr 1. mai 1990. 

3. Hans H Iversen AS betaler til C Brandt ANS det på domstidspunktet skyldige beløp med tillegg av 15% årlig rente, samt rentes rente for tiden fra den enkelte månedlige leietermins og andel av felleskostnaders forfall til betaling skjer. 

II. Subsidiært: 

C Brandt ANS har med virkning fra 1. mai 1990 og deretter den 1. mai hvert år frem til leietidens utløp 1. mai 2005 rett til å regulere den årlige minimumsleie - som pr 1. mai 1975 utgjorde kr 200000.- - for leie av kjeller, 1. og 2. etasje i Torgalmenning 10, Bergen, i henhold til Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks med basis i indekstallet ved inngåelsen av leiekontrakten pr 16. april 1975. 

III. Hans H Iversen dømmes til å betale erstatning for saksomkostninger til C Brandt ANS." 

Hans H. Iversen A/S la ned slik påstand: 

"1. Leiekontrakten av 16. april 1975 gir Hans H Iversen AS rett til å fornye leieforholdet med eieren av Torgalmenning 10 for nye 15 år etter utløpet av den første 15-årsperiode, og på uendrede vilkår. 

2. Forøvrig frifinnes Hans H Iversen AS. 

3. C Brandt ANS dømmes til å betale saksomkostninger." 

Bergen byrett avsa dom i saken 27. november 1990 med slik slutning: 

"1. Leiekontrakt av 16. april 1975 mellom C Brandt som utleier og Hans H Iversen AS som leietaker gir Hans H Iversen AS rett til å fornye leieforholdet med eieren av Torgalmenning 10 for nye 15 år etter utløpet av den første 15-årsperiode 1. mai 1990 og på uendrede vilkår. 

Forøvrig frifinnes Hans H Iversen AS. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." 

C. Brandt ANS har i rett tid påanket dommen og gjør i det vesentlige gjeldende det samme som for byretten. 

Det gjøres prinsipalt gjeldende at den omtvistede passus i avtalen fra 1975 må forstås slik at den gir Hans H. Iversen A/S rett til å kreve ny leiekontrakt etter nye forhandlinger og med endrede vilkår fra 1. mai 1990. Det foreligger således ikke noen rett til forlengelse eller prolongering av avtalen på samme vilkår. 

Det gjøres gjeldende at partene i avtaleforholdet i 1975, Sigurd Brandt Olsen og Hans H. Iversen A/S, v/Kjell H. Iversen, ikke hadde noen felles forståelse av den omtvistede passus i kontrakten. Man må da falle tilbake på det objektive tolkningsprinsippet. Spørsmålet vil være hva man med rimelighet legger i rett til fornyelse i 15 år. Ordlyden er sentral og taler for det syn C. Brandt gjør gjeldende, selv om "fornyelse" ikke er entydig. Uttrykket peker i retning av en endring og man har ikke brukt betegnelsen forlengelse. Man har heller ikke gitt uttrykk for like vilkår, og Kjell H. Iversen var nærmest til eventuelt å sørge for dette. Det må foretas en tolking og utfylling av kontrakten på bakgrunn av de nærmere omstendigheter ved inngåelsen og reelle hensyn som taler for reforhandling. Det anføres at Kjell H. Iversen var en dyktig og fremgangsrik forretningsmann mens forretningsdrift var Sigurd Brandt Olsens svake side. Sigurd Brandt Olsen var kommet i alvorlige økonomiske vansker og søkte i denne situasjon hjelp hos sine venner, bl.a. Kjell H. Iversen. Han gikk således ikke ut i markedet for å se hva som kunne oppnås, f.eks. ved utleie i forbindelse med avvikling av C. Brandt. Sigurd Brandt Olsen var i en vanskelig og presset situasjon og det ble etablert en svært leietakervennlig kontrakt, etter at Kjell H. Iversen både hadde opptrådt som rådgiver for Sigurd Brandt Olsen i hans vanskelige økonomiske situasjon og som leietaker. Det anføres at leien, 4 % av netto omsetning, minimum kr 200000,-, var lav i 1975. Det er gitt nærmere begrunnelse for dette syn. Det er også vist til at risikoen for økninger i offentlige avgifter, forsikringer m.m. ble ensidig lagt på utleier. Det var videre uvanlig med så lang leietid som 30 år. Det er bl.a. også anført at det ikke ble betalt noe for goodwill. Det ble ikke tatt inn noe om pensjoner og avvikling av C. Brandts egen virksomhet. Under disse omstendigheter må det være urimelig å innfortolke en forlengelse på samme vilkår. 

Det er videre særlig fremholdt at leie, basert på 4 % av netto omsetning, lett kan bli totalt inadekvat over tid. Sterke reelle hensyn tilsier således reforhandling og revisjon av leien. Det er vist til omsetningsnedgang for driften i lokalene de senere år og det betales nå under 50 % av rimelig markedsleie. Til støtte for sitt syn har C. Brandt ANS bl.a. påberopt [[Rt-1984-44]] og [[Rt-1990-626]]. 

Det er konkludert med at eneste rimelige tolking - alt sett under ett - er ny leieavtale med nye vilkår. 

Kommer retten frem til dette resultat anføres at det er enighet mellom partene om leien pr. kvadratmeter/år m.m. 

Subsidiært gjøres gjeldende at vilkårene for endring av avtalen i medhold av avtaleloven §36 er til stede. 

Det anføres at leien hele tiden har vært i ubalanse og at den pr. revisjonstidspunktet i 1990 var helt urimelig lav. Det må være klart urimelig at man skal fortsette med en slik leie i en ny 15årsperiode. Den leie som betales ligger nå 50 - 60 % under markedsleie i strøket. Det er vist til en del tallmateriale i den sammenheng. Det er vanskelig å si hvor mange % som skal til for å si at leien er urimelig lav, men 20 - 30 % under markedsleie anføres å være tilstrekkelig. Andre faktorer vil imidlertid også ha betydning. Det er i den sammenheng særlig vist til den ubalanse og urimelighet i kontraktsforholdet som tidligere er påberopt. 

Atter subsidiært er anført at det i alle fall må være helt urimelig at grunnleien på kr 200000,- skal bli stående i 30 år uten noen form for regulering. 

C. Brandt ANS har lagt ned slik påstand: 

"I. Prinsipalt 

For Hans H. Iversen AS' leie av lokaler i kjeller, 1. og 2. etasje, Torgalm. 10, Bergen har C. Brandt ANS rett til å kreve ny leiekontrakt etter nye forhandlinger og med endrede vilkår med virkning fra 01. mai 1990. 

II. Subsidiært 

Leiekontrakten datert 16. april 75 mellom Hans H. Iversen AS og C. Brandt, nå Brandt ANS, blir å revidere i.h.t. avtaleloven §36 til følgende med hensyn til leiebetaling: 

Den årlige basisleie pr. 01. mai 90 er som følger: 

Kjeller, a kr 600,- pr. må pr. år. 1.etasje a kr 1500,- pr. må pr. år. 2.etasje a kr 1500,- pr. må pr. år. 

Leien betales forskuddsvis pr. måned. Pr. 01. mai 90 skal det betales 2 måneders leie, senere den 1. i hver måned, slik at det alltid er innbetalt 2 måneders leie på forskudd. 

Leien er gjenstand for regulering hvert år, første gang pr. 01. mai 91. Leien skal reguleres med 100% av stigningen i Statistisk Sentralbyrås byggekostnadsindeks, totalindeks A, med basis pr. 01. mai 90. 

I den utstrekning retten finner det riktig blir ovenstående å justere etter rettens skjønn. 

III. Atter subsidiært 

Leiekontrakten datert 16. april 75 mellom Hans H. Iversen AS og C. Brandt, nå C. Brandt ANS, blir å revidere i.h.t. avtaleloven §36 til følgende m.h.t. minimumsleiebetaling: 

C. Brandt ANS har med virkning fra 01. mai 90 og deretter den 01. mai hvert år frem til leietidens utløp 01. mai 2005 rett til å regulere den årlige minimumsleie, som pr. 01. mai 75 utgjorde kr 200000,- for leie av kjeller, 1. og 2. etasje i Torgalm. 10, Bergen, i.h.t. 

Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks med basis i indekstallet ved inngåelsen av leiekontrakten pr. 16. april 75. 

I den utstrekning retten finner det riktig blir ovenstående å justere etter rettens skjønn. 

IV. Hans H. Iversen skal med henvisning til I, II og III betale til C. Brandt ANS det på domstidspunktet skyldige beløp med tillegg av 18% rente p.a., samt rentesrente for tiden fra den enkelte månedlige leietermins og andel av felleskostnaders forfall til betaling skjer. 

V. Hans H. Iversen AS dømmes til å betale C. Brandt ANS' saksomkostninger for byrett og lagmannsrett." 

Hans H. Iversen A/S har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten og har også vist til byrettens avgjørelse. 

Når det gjelder tolking av den omtvistede del av kontrakten fra 1975 anføres at det generelt særlig må skilles mellom fornyelse, rett til ny kontrakt og fortrinnsrett til ny kontrakt. 

At en leietaker er sikret fornyelse av en gjeldende kontrakt er klart nok noe annet enn rett til ny kontrakt, slik forholdet var i [[Rt-1984-44]] som er påberopt av C. Brandt. Språklig sett må en rett til fornyelse innebære det samme som en forlengelse. Det er heller ikke tatt noen forbehold i forbindelse med den rett til fornyelse som leietakeren har fått. Hvis reforhandling var meningen var det naturlig å ta inn bestemmelse herom, og i tilfelle hvilke deler dette skulle gjelde. Det anføres at det skal atskillig til for å legge inn reforhandling med den formulering som foreligger. Det er i denne sammenheng vist til [[Rt-1972-1032]]. Det er også den som krever reforhandling som har bevisbyrden for at en slik rett foreligger. I de forhandlinger som gikk forut for avtaleinngåelsen var spørsmålet om reforhandling etter 15 år aldri på tale. Det er vist til forklaringer i den sammenheng. Når man drøftet leietiden var det særlig 20 eller 40 år som var temaet, og det ble enighet om 30 år. Det er i denne sammenheng særlig vist til forklaring fra vitnet Jørgen Brunvald, som var venn av både Brandt Olsen og Kjell Iversen. Han har ikke hørt annet enn at de inngikk avtale om leie i 30 år. Når leietiden ble satt til 15 + 15 år gjøres gjeldende at dette kan ha sammenheng med stempelregler og avgifter som gjaldt den gang, eller som man trodde gjaldt. Det anføres videre at leietid som avtalt ikke var urimelig lang. Den ankende part oppkonstruerer også innvendinger mot kontrakten. Brandt Olsen tok opp enkelte punkter som førte til endringer. Det er ingen holdepunkter for at Kjell H. Iversen utnyttet den situasjon som vennen var kommet i. Etter samtlige foreliggende forklaringer fikk Brandt Olsen løst sine økonomiske problemer og var vel fornøyd med den avtale som ble inngått. Bare om ett forhold var der skisma. Det gjaldt spørsmålet om betaling for goodwill. Slik situasjonen var for firma C. Brandt var det imidlertid intet grunnlag for betaling i den sammenheng. 

Kontrakten var ikke ubalansert, verken da den ble inngått eller i 1990. Hva leien angår er det vist til at 4 % av netto omsetning etter den foretatte bevisførsel lå høyere enn landsgjennomsnittet for slike leier. Noe grunnlag for å hevde at leien har vært urimelig lav er det ikke. 

Det er konkludert med at det ikke er noe grunnlag for å innfortolke reforhandling. 

Det gjøres videre gjeldende at det ikke er grunnlag for å anvende avtaleloven §36 og det er vist til byrettens begrunnelse. 

Det var intet urimelig ved kontrakten da den ble inngått og det er ingen endring etter 15 år som tilsier bruk av avtaleloven §36. Avtalen ble inngått etter nærmere drøftelser og endringer, og den prosentsats som ble avtalt lå over det vanlige. Avtalen løste utleiers økonomiske problemer og Brandt Olsen var både ved inngåelsen og senere vel fornøyd med avtalen. Det er senere investorer som nå kommer inn og vil ha en annen leie. Da de gikk inn var de imidlertid kjent med den inngåtte leieavtale. 

At det er forskjell mellom det som kan betegnes markedsleie og leie etter kontrakten er bare ett av flere forhold som må vurderes. Man må også ha for øye at det fortsatt skal kunne inngås gode og dårlige kontrakter i forretningslivet, og at man må ta konsekvensen av dette. 

Det er således fremhevet at leien er knyttet til omsetningen og at leien lå over den vanlige prosent i 1975. Det gjelder her en kontrakt mellom forretningsfolk hvor man har knyttet leien til leietagerens drift, men med en garantert minsteleie. Dette innebærer at leien over tid kan ligge høyere eller lavere enn antatt markedsleie. Dette er vurderinger og risiko som partene bevisst har tatt og det er intet urimelig i at C. Brandt ANS fortsatt er bundet av kontrakten. Det er bl.a. vist til den betydelige omsetningsøkning og leieøkning frem til 1987, og det er vist til en oppstilling som viser hvordan leien ville øket videre hvis den økonomiske tendens den gang hadde fortsatt. En slik økning i leien ville Hans H. Iversen A/S selvsagt være bundet av. økonomisk stagnasjon og nedgang har ført til redusert omsetning og lavere leie. Det er intet urimelig i at C. Brandt ANS må finne seg i dette. 

Det er bl.a. også anført at det ikke representerer noen urimelighet at C. Brandt ANS ikke får delta i den spekulasjonsboomen som har funnet sted i området Torvalmenningen i 

Bergen. 

Til støtte for sitt syn er vist til en del rettspraksis. 

Hans H. Iversen A/S har lagt ned slik påstand: 

"1. Bergen byretts dom stadfestes. 

2. Hans H. Iversen A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett." 

For lagmannsretten har Bjørn Hans Iversen avgitt partsforklaring og det er avhørt ialt 5 vitner. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Når det gjelder forståelsen av den omtvistede passus i kontrakten fra 1975 er det mest naturlig å oppfatte den slik at leietakeren er gitt en rett som innebærer å kunne forlenge leieforholdet i ytterligere 15 år. Kontrakten var satt opp uten juridisk assistanse, etter det som er opplyst, og språklig sett er det mest nærliggende å forstå fornyelse på samme måte som forlengelse. Skulle man ha ment at det etter 15 år var spørsmål om ny kontrakt og reforhandlinger av kontrakten, eller deler av denne, var det naturlig at dette hadde kommet til uttrykk. Den her angitte forståelse styrkes i vesentlig grad ved forklaringer fra Bjørn Hans Iversen, Jørgen Brunvald og Kjell Hans Iversen. Etter det som er kommet frem var en leietid på 20 og 40 år drøftet, og at man kom til enighet om 30 år. Vitnet Jørgen Brunvald, som var venn av begge parter i daværende avtaleforhold, har forklart at han aldri hørte annet enn at det gjaldt leieavtale i 30 år. Etter foreliggende forklaringer er det intet som tyder på at man var inne på at kontrakten skulle kunne endres hvis leietakeren forlangte fornyelse etter 15 år. Når det gjelder grunnen til oppdelingen i 2 perioder a 15 år er det ikke brakt klarhet. Det har vært anført at dette har sammenheng med betaling av stempelavgift eller at man trodde at slik oppdeling var gunstig i den sammenheng. Det kan tenkes å forholde seg slik, men grunnen kan også være f.eks. det reelle i forholdet - at den tid leietaker er bundet ble begrenset. Uansett hva grunnen til oppdelingen måtte være finner lagmannsretten det sannsynliggjort at leietakeren fikk en rett til fornyelse av kontrakten i 15 år på samme vilkår. 

Lagmannsretten kan heller ikke se at reelle hensyn og rimelighet må føre til reforhandling og revisjon av leien. Den inngåtte avtale synes forholdsvis balansert. Når det gjelder leien som er det omtvistede mellom partene, ble den satt til 4 % av netto omsetning, minimum kr 200000,-. Etter de fremkomne opplysninger var 4 % en del høyere enn det som var vanlig i 1975. Bortsett fra en reell uenighet angående spørsmålet om goodwill vedrørende C. Brandt, er det etter bevisførselen klarlagt at Sigurd Brandt Olsen løste sine økonomiske problemer og var fornøyd med leieavtalen. Det sentrale spørsmål vil være om den i og for seg lange leietid med ugunstig utvikling av leien for utleieren de senere år - sett i relasjon til antatt markedsleie - kan gi rett til reforhandling. Lagmannsretten er her enig med byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Det avgjørende må være at det foreligger en avtale mellom forretningsfolk hvor man bevisst har knyttet leien til størrelsen av leietagers omsetning. Man kan ha ulike oppfatninger av en slik leiefastsettelse, men den er resultat av en vurdering av partene. Disse må ha vært fullt klar over at avtalen kunne slå ut i begge retninger over tid og i relasjon til utviklingen av markedsleien i området. Ser man på omsetningen i leieobjektet steg den betydelig fra ca 6.6 millioner i 1981 til ca 15.4 millioner i 1987, men har senere vært synkende. I det året 15-årsfristen løp ut - i 1990 - var omsetningen ca 11.4 millioner. Hadde utviklingen blitt den samme etter 1987 som foregående år, ville leien steget videre i meget betydelig grad - og leietakeren ville vært bundet av denne utvikling, hvis han ønsket å fornye avtalen. 

Under foreliggende omstendigheter kan ikke lagmannsretten se at reelle hensyn eller rimelighet tilsier rett til revisjon av leien. 

Subsidiært er anført at avtaleloven §36 må komme til anvendelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for anvendelse av denne bestemmelse og viser til det som tidligere er lagt til grunn og slutter seg også til byrettens begrunnelse. 

Kravet om endring knyttes til leien og det var intet urimelig ved denne da avtalen ble inngått. Det vises til det som tidligere er sagt om en leie på 4 % av netto omsetning. Spørsmålet er om den senere utvikling med synkende omsetning de senere år med forskjell mellom avtalt leie og markedsleie gir grunnlag for endring av avtalen. Tar man utgangspunkt i betalt leie i 1990 og antatt markedsleie - basert på den leie pr. må pr. år som partene subsidiært synes å være enige om, er det en forholdsvis stor forskjell. Man kan imidlertid ikke bare se hen til en slik forskjell på et mer tilfeldig gitt tidspunkt. Det må ses hen til at det her gjelder en langvarig kontrakt hvor forholdet til antatt markedsleie stadig vil kunne variere. En sammenligning for 1987 ville således gi et helt annet resultat. Når det gjelder utviklingen fremover angående omsetning er dette usikkert. Det er imidlertid opplyst og anført fra Hans H. Iversen A/S at man nå er i ferd med å nå bunnen i den generelle nedgang i omsetningen i bransjen. Det forventes nå ny oppgang som igjen vil innebære øking i husleien. Det er meget som tyder på at dette kan være en riktig vurdering. 

For lagmannsretten finnes det avgjørende at det gjelder en langvarig kontrakt inngått mellom forretningsfolk som har funnet det tjenlig å knytte leien til netto omsetning. Dette innebærer fordeler og ulemper og risiko for begge parter, som man bevisst har valgt å ta. Under foreliggende omstendigheter kan det ikke sies å virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende. I relasjon til nye investorers inntreden i C. Brandt skal bemerkes at disse har kjent til den inngåtte leieavtale. 

Det foreligger også en atter subsidiær påstand om endring av minsteleien på kr 200000,-. Det reelle leieforhold mellom partene er nå basert på 4 % av netto omsetning. Minsteleien ble passert etter få år og det kan ikke ses å være grunnlag for å få endret et kontraktsvilkår som er helt uaktuelt. 

Byrettens dom blir etter dette stadfestet. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse som således også stadfestes. 

Anken har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir ankende part pålagt å betale saksomkostninger idet særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Det er inngitt omkostningsoppgave som legges til grunn. Saksomkostningene fastsettes til kr 87200,-, hvorav kr 1200,- er utgifter kr 86000,- er salær. 

Dommen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Byrettens dom stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler C. Brandt ANS kr 87200,- - kroneråttisyvtusentohundre - til Hans H. Iversen A/S. 

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]