Vis kilden til LG-1993-877



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1995-12-22
|Publisert=
LG-1993-00877
|Sammendrag=

|Stikkord=
Jordskifte, Sivilprosess, Saksbehandling
|Saksgang=
Nord- og Midhordland jordskifterett Nr. 12/1989 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00877
|Parter=
ANKENDE PART: Wenche og Rune Arnesen (Prosessfullmektig: Advokat Ståle Eeg Nielsen, Bergen). ANKEMOTPART: 1. Steinar Larsen 2. Ruth Dyrøy 3. Erling Unneland (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Erlandsen, Bergen).
|Forfatter=
Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Lunde, Ekstraordinær lagdommer Hordnes
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384  Tvistemålsloven (1915) §384], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§385 §385], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§356 §356], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§359 §359], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§382 §382], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§388 §388], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/  Tvistemålsloven (1915)]
}}
          
Saken gjelder anke over del av jordskifterettsavgjørelse i tvist om bl.a. eiendomsgrenser. 

Ved skriv av 23. mai 1989 til Nord- og Midhordland jordskifterett fremsatte advokat Sverre Erlandsen på vegne av bl.a. Erling Unneland, eier av gnr. 92 bnr. 11, begjæring om grensegang for en driftevei/fegeil på Unneland i Bergen, tidligere Haus, kommune. Blant de i begjæringen saksøkte var Wenche og Rune Arnesen som eiere av gnr. 92 bnr. 19, Ruth Dyrøy, eier av gnr. 92 bnr. 9, samt Steinar Larsen, eier av gnr. 92 bnr. 1. I begjæringen ble det bedt om at drifteveien ble avmerket i terrenget, og det ble samtidig bedt om rettens avgjørelse for i hvilken utstrekning og til hvilke formål veien kunne nyttes. I begjæringen ble det dessuten uttalt: 

"For den nederste veien i dalen er der også tvil om grenser for eiendommene bnr. 9 og 11 på den ene side, og bnr. 19 på den annen side. Også denne grense bes fastlagt i marken." 

Den i sitatet omtalte "nederste del" av veien vedrører en del av tvisteområdet. Tvisteområdet er til dels betegnet Tungo. 

I prosesskriv av 23. november 1992 til jordskifteretten meddelte advokat Erlandsen at Ruth Dyrøy hadde sammenfallende interesser med saksøkeren Erling Unneland vedrørende parsellen Tungo, og at hun derfor ville tiltre Erling Unnelands anførsler og påstander. 

Jordskifteretten traffødt xx.xx.1993 avgjørelse i sakskompleksets tre deler, nemlig vedrørende fegeilen, spørsmålet om eiendomsretten til Tungo og spørsmålet om grensene for Tungo. Avgjørelsen angående fegeilen ble truffet som skjønn med slik skjønnsslutning: 

"1. Turvande atkomst til teigane på søraustsida av elva skal fylgje traséen for fegeila ned til brua ved sommarfjøsen på bnr. 19 og vidare over brua fram til off. veg. 

2. Driving av dyr skal skje etter fegeila som før. 

3. Turvande atkomst til teigar som ligg i lia ovom dei her nemnde teigane er ikkje endra ved denne saka." 

Dommen vedrørende eiendomsretten til Tungo har slik domsslutning: 

"1. Gnr. 292, bnr. 1 er medeigar i området Tungo saman med gnr. 292, bnr. 9 og bnr. 11. 

2. Denne dommen vert sett til påanke straks. Ankefristen er 2 - to - månader frå forkynning." 

Spørsmålene om avgrensningen av Tungo m.v. ble avgjort i dom med følgende domsslutning: 

"1. Tungo har utstrekning som vist med grønt på kartet i samsvar med påstand frå eigarane av bnr. 1, 9 og 11. 

2. Bnr. 19 har ikkje hevda eigedomsrett til nokon av desse delene av Tungo. 

3. På området ligg det bruksrettar som ikkje er handsama eller endra ved denne saka. 

4. Denne dommen vert sett til påanke straks. Ankefristen er 2 - to - månader frå forkynning." 

Blant dem som nå er parter i ankesaken for lagmannsretten, var det kun Ruth Dyrøy og Erling Unneland som møtte med prosessfullmektig, advokat Sverre Erlandsen, for jordskifteretten. Av jordskifterettens dom vedrørende avgrensningen av Tungo fremgår det at Steinar Larsen, eier av bnr. 1, sluttet seg til den påstand som advokat Erlandsen nedla på vegne av sine parter vedrørende grensene for Tungo. 

Wenche og Rune Arnesen ved advokat Ståle Eeg Nielsen har i rett tid påanket jordskifterettens dom vedrørende avgrensningen av Tungo. Det er i ankeerklæringen - og under ankeforhandlingen - prinsipalt gjort gjeldende at denne del av dommen må oppheves og hjemvises til ny behandling på grunn av saksbehandlingsfeil. Subsidiært er det i ankeerklæringen gjort gjeldende at Tungo har en mindre, nærmere angitt utstrekning enn det som følger av jordskifterettens dom. Under ankeforhandlingen ble sistnevnte påstandspunkt endret til å gjelde utstrekningen av et såkalt "hesteavtrede", omtalt særlig i en utskiftningsforretning fra 1862. I ankemotpartenes tilsvar er det anført at jordskifterettens dom bør stadfestes så langt den er påanket, idet det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som bør føre til at dommen oppheves. Under ankeforberedelsen ble spørsmålet om ankegjenstandens verdi tatt opp, og det fremkom da at det var uenighet mellom de ankende parter og ankemotpartene om hvorvidt kravet til ankeverdi var oppfylt. Spørsmålet ble utsatt til avgjørelse under hovedforhandlingen. 

Gulating lagmannsrett avholdt ankeforhandling i Bergen 4. og 5. september 1995. Tre av partene forklarte seg i retten og supplerte sine forklaringer under rettens befaring, hvorunder også tre vitner ga forklaring. For lagmannsretten har partene ellers bl.a. vist til eldre kart og utskiftningsforretninger samt til flere andre dokumenter. Saken fremstår for lagmannsretten i hovedtrekk i samme stilling som for jordskifteretten. 

Om sakens bakgrunn nevner lagmannsretten: 

Mellom de to partssidene i saken er det for lagmannsretten uenighet vedrørende utstrekningen av et grunnareal, som nevnt til dels betegnet Tungo, som ankemotpartene er medeiere i. Ankemotpartene mener at arealet har vesentlig større utstrekning, særlig mot nord, enn det som anføres av de ankende parter. De sistnevnte mener samtidig å være eiere av den del av det omstridte areal, som ankemotpartene da eventuelt ikke er medeiere i. 

Det omtvistede området ligger på Unneland, Haukeland i Bergen. Arealet kan - upresist angitt - beskrives å befinne seg omtrent i skillet mellom - på østsiden - vestre del av Gullfjellsmassivet og - på vestsiden - et relativt flatt og for en stor del landbruksutnyttet areal øst for Haukelandsvatnet. Det er opplyst at tvisteområdets utstrekning, ut fra ankemotpartenes oppfatning med hensyn til grensenes beliggenhet, kan være i størrelsesorden ca to dekar. Etter de ankende parters syn er utstrekningen av det aktuelle arealet atskillig mindre, størrelsen er oppgitt til anslagsvis ca 600 m2, eventuelt ca 1200 m2, avhengig av hvilket alternativ som legges til grunn for avgrensningen av arealet mot øst i dets sørligste del, jfr. nedenfor. Arealet er avlangt med hovedakse omtrent nordsør eller nærmere NNV-SSØ. Uenigheten vedrørende avgrensingen av arealet gjelder to spørsmål. Hovedspørsmålet er hvor langt mot nord arealet strekker seg. Etter ankemotpartenes syn har arealet en utstrekning mot nord som gjør at det er ca halvannen gang lengre enn det som følger av de ankende parters syn. Det annet spørsmål gjelder beliggenheten av grensen mot øst innen den del av arealet som befinner seg sør for det som de ankende parter mener er nordgrensen. Både om man legger de ankende parters syn og ankemotpartenes syn til grunn, er arealets utstrekning østvest vesentlig mindre enn utstrekningen nordsør. Vurdert ut fra ankemotpartenes påstand kan arealets gjennomsnittlige bredde, det vil si utstrekningen østvest, antydes å være i størrelsesorden ca en tiendedel av lengden. Ved det som ankemotpartene mener er arealets nordgrense, er det en gammel bro som krysser en bekk/elv som går langs arealets østgrense. I 1889 ble det bygget en ny bro noe lenger sør og da anlagt en ny vei, heretter til dels betegnet bygdeveien, fra vest frem til denne broen. Den nye veien krysser her det omstridte arealet, slik at anslagsvis en tredjedel av arealets utstrekning nordsør etter ankemotpartenes syn på grensespørsmålet, er nord for den nye broen. Denne nordligste delen av det omstridte arealet betegnes som Geila (Geilen). En stor del av dette området utgjøres i dag av en gruset ballplass. Arealet ligger like ved en tidligere fabrikkbygning, som i dag disponeres av Frelsesarméen ved Fretex. Den del av det omstridte areal som ligger sør for den nye broen, kan beskrives som beitemark. Den nordligste delen av dette sistnevnte området er relativt plant, mens den sørligste delen - som ligger sør for de ankende parters påstandslinje ca 100 m.o.h. - befinner seg i nedre del av et etter hvert sterkt skrånende terreng som går videre opp mot ca 500 m.o.h. Arealets sørgrense ligger, vurdert ut fra avmerking på fremlagt kart, ca 135 m.o.h. Når det sees bort fra nordgrensen og en del av østgrensen, er det mellom partene ikke uenighet av betydning vedrørende grensenes beliggenhet. 

De ankende parter, Wenche og Rune Arnesen, har i det vesentligste anført: 

Ankegjenstandens verdi overstiger grensen i tvistemålsloven §356. Området kalt Geila, den nordligste delen av det aktuelle arealet, har verdi som nærings-/parkeringsareal, m.m. Bruksretter må kunne flyttes ved utskifting e.l. Arealet sør for broen fra 1889 er ikke egnet for bebyggelse, men det har verdi som tilleggsareal og for uttak av stein, som der - som følge av ras - er en fornybar ressurs. Det er summen av verdiene av de to områdene som skal vurderes i forhold til tvistemålsloven §356. 

Jordskifterettens dom må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, jfr. tvistemålsloven §384, idet jordskifterettens formann - etter at saken var opptatt til doms - foretok vitneavhør med grensepåvisning. Dette kan ha virket inn på dommens innhold. Det er vist til Jo Hovs og Tore Scheis kommentarer til tvistemålsloven samt til [[Rt-1992-1537]]. Lagmannsretten bør ikke ta saken under realitetsbehandling etter tvistemålsloven §388. 

Sakens realitet er spørsmålet om utstrekningen av det hestebeitet/hesteavtredet som er nevnt i utmarksutskiftningen fra 1862. Nordgrensen for hestebeitet kan ikke ligge utenfor området for 1862-utskiftningen. Hestebeitet er ikke synonymt med området Tungo, som er omtalt i samme utskiftningsforretning. De ankende parter mener at hesteavtredet er et nærmere avgrenset område innen Tungo. Tungo har for øvrig aldri vært oppfattet å omfatte Geila, som er en del av innmarken på Unneland. Geila har således ikke vært en del av Tungo og - ikke under noen omstendighet - en del av hesteavtredet. Det er i denne forbindelse anført at Geila ikke var en del av den utmarken som ble utskiftet i 1862. Heller ikke ved innmarksutskiftningen for Unneland Nedre i 1908 ble Geila oppfattet som utmark. Ved innmarksutskiftningen i 1919 ble Geila ansett som en del av innmarken. Rettsforholdene vedrørende Geila forble imidlertid uberørte av denne utskiftningen. 

Hestebeitets nordgrense befinner seg et stykke sør for broen fra 1889 og også sør for det stedet ved Unnelandselven hvor det tidligere sto et kvernhus. Når det nærmere gjelder nordgrensens beliggenhet, er bl.a. påpekt at ifølge 1862-utskiftningen skulle hesteavtredet inngjerdes. Det er i denne forbindelse m.a. vist til tidligere steingarders sannsynlige beliggenhet. Det er også anført at hesteavtredet kun var en hvileplass, ikke et beiteområde for bruk gjennom hele sommeren. Den omstendighet at en kontrakt vedrørende tillatelse til oppføring av vannhjul sør for den nye broen ble tinglyst i 1891, gir heller ikke holdepunkter for å anta at grensen for hestebeitet har gått lenger mot nord enn det de ankende parter nå påstår. Det var den gang mest naturlig å la nevnte kontrakt tinglyse i forhold til alle som da hadde rettigheter i området, dvs. ikke bare eier av bnr. 19, men også eierne av bnr. 9 og bnr. 11. Vannhjulets plassering ble bestemt ut fra de topografiske forholdene, og det kan av fremlagt fotografi sees at fegeilen går sør og vest for kvernhuset. 

Hesteavtredets østgrense, i 1862 betegnet som nærmeste bekk, kan være både den ene og den annen av de to bekkene som er inntegnet på påstandskartet, men anses å følge det vestligste alternativet. 

Det søkes nå om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §356 jfr. §359. 

De ankende parter har nedlagt slik påstand: 

"Prinsipalt: 

Midhordland jordskifteretts dom vedrørende utstrekning av "Tungo" på gnr. 292, bnr. 19, Unneland i Bergen oppheves og hjemvises til ny behandling. 

Subsidiært: 

1. Hesteavtredet har utstrekning som vist med gul skravur på kart i samsvar med påstand fra eier av gnr. 292, bnr. 19. 

2. I tvisteområdet ligger det bruksretter som ikke er behandlet eller endret ved denne sak. 

I begge tilfelle: 

Ankepartene tilkjennes saksomkostninger." 

Ankemotpartene, Steinar Larsen m. fl., har i det vesentligste gjort gjeldende: 

Anken må avvises etter tvistemålsloven §356, idet anken gjelder en formuesverdi under kr 20000. Den nordligste delen av det aktuelle området kan vanskelig ha særlig verdi, hverken som byggegrunn eller som parkeringsareal. Den sørlige delen av området er utsatt for ras og dessuten delvis klausulert som følge av en kryssende kraftlinje. Den samlede verdi av hele området er neppe i nærheten av kr 10000. De ankende parter har ikke før ankeforhandlingen søkt om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §359. 

Jordskifterettens saksbehandling er ikke beheftet med feil som må føre til opphevelse av dommen. Sigurd Unnelands grensepåvisning har ikke hatt noen avgjørende betydning. Under enhver omstendighet bør lagmannsretten nå selv oppta saken til hovedforhandling etter tvistemålsloven §388, ikke minst av prosessøkonomiske hensyn. 

Sakens parter har tidligere snakket om Tungo som et hele, og spørsmålet har da vært hvor stort dette området var. Jordskifteretten drøftet således utstrekningen av beiterett i Tungo. Språkformen i 1862-utskiftningen innebærer ikke at det der nevnte hestebeitet kun omfatter en del av Tungo. Dersom 1862utskiftningen skulle forståes slik, ville Tungo samtidig ha vært nærmere beskrevet. Det må taes i betraktning at nevnte utskiftning kun omtaler hestebeitet, Tungo og fegeilen. Sankeplassen Geilen (Geila) er således ikke omtalt i utskiftingen av 1862. Det må nå sees hen til hvorledes området var i 1862 og tidligere, dvs. lenge før det ble bygget ny bro i 1889. Det beste hjelpemiddelet man da har, er et påberopt kart fra 1805. På dette kartet begrenses det aktuelle området i vest av en bøgard og i øst, mot Hjemdalen, av en bekk. Innmarksutskiftningene i 1908 og 1919 omhandler ikke Tungo. Geilen omtales i 1908-utskiftningen som utmark. 

Dersom det skulle være aktuelt å legge til grunn at Tungos nordgrense er i området ved veien fra 1889, blir et aktuelt spørsmål hvem som eier samleplassen, Geilen. Eiere av bnr. 19 synes ikke tidligere å ha gjort krav på Geilen. 

Den omstendighet at bnr. 1, bnr. 9 og bnr. 11 ble trukket inn ved opprettelsen og tinglysingen av kvernhuskontrakten, viser at de nevnte bruk da ble ansett som eiere også av Tungo. Slik kvernhuset synes å ha vært plassert, bl.a. hensett til et påberopt kart samt terrengforholdene, må det legges til grunn at Tungo har strukket seg lenger mot nord enn det de ankende parter nå gjør gjeldende. 

Ved ekspropriasjonsoverskjønn i 1950 ble eierne av bnr. 1, 9 og 11 tilkjent erstatning som "Takstnr. 53 (113)" for "felles utmark" i forbindelse med fremføring av kraftlinje over området like sør for stedet hvor det gamle kvernhuset sto. Eierne av bnr. 19 har ikke angrepet denne avgjørelsen, og de har ikke fått noen del av nevnte erstatning. 

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: 

"1. Begjæring om oppheving av dom og hjemvisning av sak, tas ikke til følge. 

2. Prinsipalt: Anken nektes fremmet i medhold av tvistemålsloven §356. 

Subsidiært: Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket. 

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger." 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Lagmannsretten har funnet at ankeerklæringen kan taes under realitetsbehandling og at anken over sakens realitet ikke fører frem. 

Spørsmålet om ankeverdien må, etter lagmannsrettens oppfatning, vurderes ut fra den økonomiske verdi tvisteområdet, eventuelt rettigheter der, har for de ankende parters eiendom, eventuelt for deres rettigheter, jfr. [[Rt-1990-352]] med henvisninger. Når de ankende parters anførsler og påstand for lagmannsretten sees i sammenheng med de ikke påankede deler av jordskifterettens avgjørelse om eiendomsretten til og avgrensningen av Tungo, fremstår ikke nødvendigvis grunnlaget for de ankende parters pretensjon med hensyn til ankeverdien, som utvilsomt. Lagmannsretten antar imidlertid at ankepartene - i relasjon til dette spørsmålet - må forståes å gjøre gjeldende at de er eiere av den del av det aktuelle areal som befinner seg mellom partenes påstandslinjer. Etter befaring i området og idet lagmannsretten samtidig ser hen til bl.a. områdets beliggenhet, arrondering og dets aktuelle utnyttelse - som for den nordlige dels vedkommende særlig antas å kunne være som byggegrunn, finner lagmannsretten at ankeverdien utgjør minst kr 20000. Dette gjelder også under hensyntagen til eventuelle påhvilende rettigheter til utnyttelse som sankeplass m.v. Ankesaken blir etter dette å fremme uten at det er nødvendig at det tas stilling til den søknad i henhold til tvistemålsloven §356 jfr. §359, som de ankende parter har inngitt i tilknytning til ankebehandlingen. 

Vedrørende sakens realitet samt spørsmålet om eventuell eksistens og virkning av saksbehandlingsfeil, bemerkes: 

Under ankeforhandlingen har de ankende parter endret sin påstand i forhold til den påstand som ble nedlagt i ankeerklæringen. Slik lagmannsretten forstår de ankende parters anførsler, er endringen ikke nødvendigvis utelukkende av språklig art, idet den også, helt eller delvis, kan ha sin bakgrunn i ankepartenes syn med hensyn til hva som nå bør anses som sakens realitet og hvorledes realitetsspørsmålet bør avgjøres. Ankemotpartene er, slik lagmannsretten forstår dem, ikke enige i at ankesaken eventuelt skal kunne begrenses til kun å gjelde en del av det området som var gjenstand for jordskifterettens behandling og avgjørelse. Lagmannsretten finner det for så vidt ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om hvorledes de ankende parters påstandsendring skal forstås, idet lagmannsretten etter bevisførselen under enhver omstendighet legger til grunn at ankeerklæringen må anses å gjelde jordskifterettens avgjørelse om avgrensningen av hele det omstridte arealet. Etter lagmannsrettens vurdering av ankegjenstanden kan ikke de ankende parter under ankesakens realitetsbehandling og uten motpartenes samtykke, begrense eller endre det eller de spørsmål som foreligger til avgjørelse, idet en slik eventuell påstandsendring ville måtte anses som en delvis frafallelse av ankeerklæringen, jfr. prinsippet i tvistemålsloven §382. Lagmannsretten forstår ankemotpartene slik at de i så fall ville ha krevet at ankepartene godtok jordskifterettens avgjørelse vedrørende den del av arealet som eventuelt ikke undergis ankebehandling. Slike samtykkeerklæringer er ikke gitt, og lagmannsretten forstår ankepartene slik at det heller ikke er aktuelt å gi slike innrømmelser. Lagmannsretten legger samtidig til grunn at ankemotpartene ikke samtykker i at ankesaken begrenses ved påstandsendring som forutsetter at ankemotpartene gir avkall på det de for jordskifteretten fikk medhold i hva angår den del av arealet som i tilfellet ikke gjøres til gjenstand for ankebehandling. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ankesaken gjelder spørsmålet om avgrensningen av området Tungo, slik dette spørsmålet er definert av jordskifteretten i dens dom. 

Vedrørende spørsmålet om avgrensningen av området betegnet Tungo, er lagmannsretten kommet til samme resultat som jordskifteretten. Lagmannsretten vurderer i det vesentlige avgrensningsspørsmålet på samme måte som jordskifteretten, og lagmannsretten kan i hovedtrekk slutte seg til jordskifterettens premisser. I denne forbindelse vil lagmannsretten for sin del samtidig særlig nevne: 

Ordlyden i 1862-utskiftningen kan, som også påpekt av jordskifteretten, gi inntrykk av at det da aktuelle "Aftræde for Hestene" bare utgjør en del av området Tungo. Når de nå foreliggende opplysninger i saken imidlertid vurderes under ett, fremstår det for lagmannsretten som mest sannsynlig at det nevnte sameide hestebeitet i nord grenser mot bnr. 14, som påstått av ankemotpartene. Lagmannsretten legger i denne forbindelse bl.a. vekt på at en slik utstrekning av nevnte beiteområde antas å ha gitt dette en mer hensiktsmessig størrelse og tilgjengelighet enn det som følger av de ankende parters påstand. Tinglysingen av 1890-dokumentet vedrørende vannhjulet m.v. og erstatningstilkjennelsen i 1950 til eierne av bnr. 1, 9 og 11 i forbindelse med kraftlinjefremføringen nær området hvor kvernhuset sto, er også momenter som tilsier at sameiet har strukket seg lenger mot nord enn det som nå påstås av ankepartene. Ut fra 1908-utskiftningen fremstår det som overveiende sannsynlig at sameiet iallfall gikk så langt mot nord som til den der nevnte merkesten på nordsiden av bygdeveien fra 1889. Formuleringer i 1908-utskiftningen vedrørende "det stykke utmark nord for bygdeveien" som flere grunneiere da hadde rettigheter i, indikerer etter lagmannsrettens oppfatning at også arealet mellom grensesteinen nær bygdeveien og bnr. 14 i nord, er en del av det omtvistede arealet Tungo. 

Spørsmålet om beliggenheten av arealets østgrense i arealets sørligste del, har ikke vært et sentralt spørsmål for lagmannsretten, hverken under bevisførselen eller i prosedyrene. Det har bl.a. vært gjort gjeldende at terrengforholdene og bekkeløp er blitt endret, hvilket m. a. kan ha hatt konsekvenser for beitemulighetene. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten - under en viss tvil - at det må anses som mest sannsynlig at Tungo i det aktuelle området har hatt en utstrekning som påstått av ankemotpartene og som lagt til grunn av jordskifteretten, det vil si at den omstridte del av østgrensen følger det østligste alternativet. 

Jordskifterettens saksbehandling er gjort til gjenstand for anke. Dette har sin bakgrunn i forhold som er slik beskrevet i jordskifterettens dom: 

"Det er gnr. 292, bnr. 14 som støyter til på nordsida. 

Eigaren av dette bruket, Sigurd Unneland, er ikkje innkalla i denne saka. Men han har, i samtale med rettsformannen, påvist grensene for bnr. 14 på den aktuelle strekninga. Han har og vist til utskiftingskartet frå 1919 (dok. nr. 26) der denne grensa er innteikna. Sigurd Unneland sine utsegner høver godt med påstandane som kom fram i rettsmøtet. På spurnad uttalte Sigurd Unneland at arealet vidare sørover til den off. vegen, etter hans meining, tilhøyrer Tungo." 

For lagmannsretten møtte Sigurd Unneland, som er født i 1912, som vitne under befaringen, hvor vitnet på vanlig måte ga forklaring og foretok påvisninger. Jordskifterettens fremgangsmåte, som i realiteten synes å innebære at det er foretatt vitneavhør og befaring uten at partene i denne forbindelse har hatt anledning til å delta og å stille spørsmål til vitnet før dom ble avsagt, må etter lagmannsrettens vurdering anses som en i utgangspunktet alvorlig saksbehandlingsfeil. Slik lagmannsretten forstår jordskifterettens avgjørelse, finner lagmannsretten imidlertid ikke samtidig at det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold. Lagmannsretten har derfor ikke funnet at feilen må føre til at jordskifterettens dom oppheves, jfr. tvistemålsloven §384, jfr. §385, jfr. Schei, Tvistemålsloven, bind II, side 320-321. Uten at det i denne forbindelse er tillagt vekt, peker lagmannsretten også på at Sigurd Unneland har gitt en utførlig forklaring under ankeforhandlingen. Ved vurderingen av spørsmålet om saksbehandlingsfeilens eventuelle betydning, har lagmannsretten også sett hen til forholdet mellom betydningen av de øvrige bevismomenter og betydningen av nevnte vitneforklaring for lagmannsrettens realitetsavgjørelse i saken. 

Lagmannsretten er etter dette kommet til at jordskifterettens avgjørelse blir å stadfeste så langt den er påanket. 

Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd, idet anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at ankemotpartene bør tilkjennes fulle saksomkostninger i ankesaken, idet lagmannsretten ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som bør føre til at unntaksregelen i forannevnte bestemmelse nyttes. Ankemotpartenes prosessfullmektig har opplyst at hans parters omkostninger utgjør kr 28900, hvorav kr 28000 gjelder salær. Oppgaven legges til grunn. 

Dommen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Wenche Arnesen og Rune Arnesen in solidum i alt 28900 - tjueåttetusennihundre - kroner til Steinar Larsen, Ruth Dyrøy og Erling Unneland innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]