Vis kilden til LG-1994-1417



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1996-04-24
|Publisert=
LG-1994-01417
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Bergen skifterett Nr. 94-00815 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01417 A
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Bech-Sørensen, Bergen) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arve Hæreide, Bergen)
|Forfatter=
Lagdommer Greve Pettersen Lagdommer Midtgaard Lagdommer Tenold
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/§19  Arveloven (1972) §19], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§375 §375], [https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/§40 §40], [https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/  Arveloven (1972)], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/  Forsinkelsesrenteloven (1976)], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/§5-11  Dekningsloven (1984) §5-11], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/§5-12 §5-12], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/  Dekningsloven (1984)]
}}
           
Saken gjelder tvist om hvorvidt det skal betales rente for gave som er omstøtt i medhold av arveloven §19, annet ledd fra gavetidspunktet frem til omsettelsestidspunktet. 

Partene er brødre, og deres mor, C, satt i uskifte etter deres far, D, som døde 20. juni 1991. C døde 13. november 1992, og ankemotparten, B, mottok i gave fra sin mor kr 400.000,- den 04. desember 1991. 

A reiste skiftetvist etter at det var åpnet offentlig skifte i boet, og Bergen skifterett avsa 26. oktober 1993 kjennelse med slik slutning: 

"Overføringen av gave stor kr 400.000,- fra C i uskiftet bo til B omstøtes. 

I saksomkostninger betaler B kr 6.000,- -kronersekstusen- til A innen 14 -fjortendager fra forkynnelsen av kjennelsen." 

Gaven ble omstøtt med hjemmel i arveloven §19, annet ledd. 

A reiste ny skiftetvist ved prosesskriv datert 26. mai 1994 der han påsto at B skulle betale renteavkastning av kr 400.000,- i perioden 04. desember 1991 til 26. oktober 1993. 

Bergen skifterett avsa 19. august 1994 kjennelse i tvisten med slik slutning: 

"1. Saken avvises ikke. 

2. Saksøkte frifinnes. 

3. Saksøker erstatter saksøktes saksomkostninger med kr 3.800 - kronertretusenåttehundre - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av kjennelsen." 

Kjennelsen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett, og saken er overført til skriftlig behandling ved beslutning av 04. september 1995. Den videre skriftlige saksforberedelse har bestått i to innlegg fra hver av partene. 

Den ankende part har i det vesentlige anført: 

Skifterettens rettsanvendelse er uriktig. En rekke hensyn taler for at arveloven §19 hjemler rett til renter. Formålet med arveloven §19 kan bare oppfylles ved at også renteavkastningen tilbakebetales. Dersom gaven ikke hadde vært gitt, ville rentene ha tilfalt boet. 

Både for gavemottaker, lengstlevende og øvrige arvinger utgjør gavedisposisjonen hele den fordelen gaven innebærer. I arveloven §19, annet ledd heter det at "gaven" kan omstøtes. Dersom lovgiver mente det skulle være begrensninger på omfanget av omstøtelse måtte dette vært uttrykt i lovteksten. 

Bergen skifterett fant i sin kjennelse av 26. oktober 1993 at "B ikke var i god tro med hensyn til morens rett til å gi ham denne gaven". Det fremstår som urimelig at han i et slikt tilfelle skal få beholde den betydelige rentefordelen som ble opptjent før omstøtelsen ble rettskraftig avgjort. Det må regelmessig gå lang tid fra gaven blir gitt til omstøtelse skjer, og fordelen fremstår som mer urimelig jo lenger tid det går før det foreligger rettskraftig avgjørelse om omstøtelse. 

Prinsippet i dekningsloven §5-11, første ledd må kunne anvendes analogisk ettersom B ikke var i god tro. Skifteretten tar feil når den legger til grunn som alminnelig regel at det kreves positiv hjemmel for i det hele tatt å kunne kreve renter. Det vises til fremstilling i Trygve Bergsåker: "Pengekravsrett" (1994) sidene 55-88 med henvisninger til rettspraksis. Det vises også til avgjørelse inntatt i RG-1991-675, særlig side 681 og avgjørelse inntatt i [[Rt-1943-349]]. 

Hva gjelder beregningen av rentekravet foreligger det flere alternativer: - renter i samsvar med morarenteloven bestemmelser - renter i samsvar med alminnelig lånerente i perioden - renter i samsvar med alminnelig inntektsrente i perioden 

Med utgangspunkt i prinsippet i dekningsloven §5-12 er det berikelsen for den konkrete gavemottaker som skal legges til grunn. Det er ikke avklart hvorledes B har disponert pengene, og det er derfor nedlagt påstand om at avkastningen fastsettes etter rettens skjønn. 

Til ankemotpartens krav om avvisning anføres at det verken for skifteretten eller for lagmannsretten forut for prosesskriv av 06. oktober 1995 er gjort gjeldende at avkastningskravet er for sent fremsatt. Dette innebærer at ankemotparten faktisk har godtatt behandlingen av saken, og det er ikke inngitt motanke. Frist ved tvistemålsloven §375 ble satt til 02. januar 1995. 

Saken gjelder ikke nytt omstøtelseskrav, men gjelder kun omfanget av omstøtelsen. Ankemotpartens anførsler om at kravet skulle vært fremsatt senest høsten 1993 innebærer at foreldelsesfristen løper parallelt med opparbeidelsen av kravet. Uenigheten gjaldt omfanget av omstøtelseskravet som ble avklart først etter at skifterettens kjennelse av 26. oktober 1993 ble rettskraftig, og det er vedlagt korrespondanse mellom partene fra mars 1994 som viser dette. 

Det er nedlagt slik påstand: 

"1. B betaler til C og Ds dødsbo renteavkastning av kr 400.000,00 i perioden 01. desember 1991 til 26. oktober 1993 fastsatt etter rettens skjønn. 

2. A tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett." 

Ankemotparten har i det vesentlige anført: 

Ankemotparten viser til skifterettens avgjørelse, og anfører at dens begrunnelse og resultat er korrekt. 

Det bestrides at det etter arveloven §19 kan nedfelles et generelt prinsipp om at eventuell berikelse/avkastning av en omstøtelig gavedisposisjon skal tilbakeføres boet. Det er ikke grunnlag for slik utvidet fortolkning av bestemmelsen, heller ikke ut fra formålsbetraktninger. Dekningsloven bestemmelser om omstøtelse i konkurs kan ikke anvendes analogisk. Dersom lovgiver hadde ment at det skulle legges et berikelsessynspunkt til grunn ved omstøtelige disposisjoner etter arveloven, må det antas at dette ville ha vært uttrykkelig lovregulert. Det foreligger ikke en eneste rettsavgjørelse der det er lagt til grunn at eventuell renteavkastning skal erlegges dødsboet, og noen alminnelig rettsgrunnsetning om dette forefinnes ikke. I tillegg kommet at arveloven er slik bygget opp, at der hvor lovgiver har ment at det skal skje en verdiregulering er dette uttrykkelig lovbestemt, jfr. f.eks. avkortningsbestemmelsen i arveloven §40. 

Det kan oppstilles en generell regel om at krav på renter krever hjemmel. 

Heller ikke reelle hensyn tilsier at det er hjemmel for å kreve avkastning av den omstøtelige disposjonen. Den mottatte gave kan like gjerne være forbrukt/tapt på tidspunktet for tilbakelevering til boet, og det måtte i så fall foreligge en generell regel som regulerte det tilfellet der gaven var tapt på tidspunktet for omstøtelse. Det kan heller ikke oppstilles en forutsetning om at dødsboet ville ha vært i besittelse av avkastningen dersom gaven ikke var blitt gitt. Avkastningen kunne vært gitt bort som gave, og i alle fall kunne giver ha forbrukt den. Tilbakeføring til dødsboet av eventuell avkastning reiser en skattemessig problemstilling i tilfelle hvor mottaker har betalt skatt av avkastningen. Ankende parts utvidete gavebegrep i forhold til arveloven §19 ville skape store problemer med hensyn til verdiansettelse ved en omstøtelse. 

Heller ikke den juridiske teori og de rettsavgjørelser den ankende part har vist til, gir holdepunkt for en utvidet fortolkning av arveloven §19. 

Ankende part medtok ikke påstand om tilbakeføring av avkastningen i omstøtelsessaken. Avkastningsspørmålet synes på denne bakgrunn for sent fremsatt, idet ankende part har kjent til gaven i mer enn ett år, jfr. arveloven §19, tredje ledd, 2. punktum. Ankende part har opplyst at han høsten 1992 var blitt gjort kjent med at B hadde fått utbetalt kr 400.000,- som arveforskudd. Skiftesaken vedrørende avkastningsspørsmålet er først reist for Bergen skifterett ved brev av 29. juni 1994. Kravet skulle ha vært fremsatt overfor skifteretten senest høsten 1993. Ankemotparten anfører derfor at saken må avvises. 

Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 

"1. Bergen skifteretts's avgjørelse i sak 94/815 stadfestes. 

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge rettsinstanser." 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem, og skifterettens kjennelse blir stadfestet. 

Ankemotparten har ikke fremsatt formell avvisningspåstand. Lagmannsretten finner under enhver omstendighet ikke at saken kan avvises. Den har vært undergitt behandling i skifteretten uten at ankende part protesterte. Likeledes er avvisningsspørsmålet tatt opp etter at fristen iht tvistemålsloven §375 for lengst var utløpt. Under enhver omstendighet relaterer fristen i arveloven §19 seg til omstøtelse av selve gaven, og kan ikke forhindre at spørsmål f.eks. tilknyttet verdifastsettelse og avkastning tas opp når det er klart at omstøtelse skal skje. Ordlyden i arveloven §19 tilkjennegir at "gåver" kan omstøtes, og bestemmelsen inneholder intet om at også eventuell avkastning av gaven skal tilbakeføres. Ordlyden åpner heller ikke for en rimelighetsvurdering slik som f.eks. arveloven §40 gir anvisning på. Forarbeidene til arveloven §19 slår fast at gaven kan omstøtes, men sier heller ikke noe om at omstøtelseskravet også omfatter eventuell avkastning på gaven. 

Etter lagmannsrettens oppfatning gir derfor ordlyden i arveloven §19 ikke isolert sett hjemmel for å tilkjenne renter på omstøtelseskravet. 

Formålsbetraktninger kan ikke føre til en utvidet fortolkning av ordlyden i arveloven §19. Formålet bak arveloven §19 er hovedsaklig å forhindre at ektefeller i skiftet bo foretar urettmessige disposisjoner, og å tilbakeføre eventuelle slike. Betraktninger om at boet skal stilles som om disposisjonen ikke var foretatt, kan ikke i seg selv begrunne krav på renter. Det vil være umulig å vite hvordan giver selv ville ha disponert over avkastningen, og en kan tenke seg tilfelle der giver ville ha forbrukt gaven og eventuell avkastning på en måte som ikke hadde kunnet medføre omstøtelse. 

Rimelighetsbetraktninger kan tilsi at boet har krav på å få tilbakeført også renter på gaven. I tilfelle der gavemottaker har eller burde ha forstått at gaven stod i misforhold til boets størrelse, kan det virke urimelig at mottaker skal få beholde fordelen ved å ha disponert gaven over en viss tid. Dette kan imidlertid ikke i seg selv begrunne krav på renter. 

Slik lagmannsretten ser det, kan heller ikke den rettspraksis som er påberopt av ankende part tas til inntekt for at det kan kreves renter. 

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at dekningsloven §5-11 ikke kan få analogisk anvendelse på forholdet. Det vises på dette punkt til skifterettens begrunnelse som tiltres. 

Etter dette hjemler hverken bestemmelsens ordlyd, reelle hensyn eller foreliggende rettspraksis renter på omstøtelseskravet. 

Etter norsk rett forutsetter krav på renter hjemmel i lov, avtale eller sedvane, jfr. Krüger: "Pengekrav" 359, Arnholm: "Privatrett III" og avgjørelser inntatt i [[Rt-1922-523]], [[Rt-1927-486]] og [[Rt-1990-1226]]. Dette er også kommet til uttrykk i avgjørelse inntatt i [[Rt-1994-25]]. 

Ankende part kan etter dette ikke få medhold i sitt krav på renter, og skifterettens kjennelse stadfestes. 

Anken har ikke ført frem, og i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd må ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det kan ikke sees å foreligge særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Ankemotparten ved advokat Hæreide har krevet kr 10.200,- i salær, og kravet godtas. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finnes det ikke grunn til å endre skifterettens saksomkostningsavgjørelse. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning : 

1. Bergen skifteretts kjennelse av 19. august 1994 stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 10.200,- - kronertitusentohundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]