Vis kilden til LG-1996-468



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1996-03-22
|Publisert=
LG-1996-00468
|Sammendrag=

|Stikkord=
Saksomkostningsavgjørelse
|Saksgang=
Stavanger byrett Nr. 95-01307 - Gulating lagmannsrett LG-1996-00468 K
|Parter=
Kjærende part: Svein Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Lena Finckenhagen, Stavanger). Kjæremotpart: Henriksen Oljetransport AS (Prosessfullmektig: Advokat Hans Nygaard, Stavanger).
|Forfatter=
Lagdommer Trovåg. Lagdommer Tenold. Lagdommer Jacobsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181  Tvistemålsloven (1915) §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/  Arbeidsmiljøloven (1977)]
}}
       
Saken gjelder saksomkostningsavgjørelse i dom . 

Stavanger byrett avsa 9. februar 1996 dom med slik domsslutning: 

"1. Henriksen Oljetransport AS dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale lønn til Svein Andersen med kr 14396,- - kronerfjortentusentrehundreognittiseks. 

2. Hver av partene bærer sine omkostninger." 

Svein Andersen har i rett tid påkjært dommens pkt. 2. Det hevdes å foreligge feil ved rettsanvendelsen når byretten har anvendt unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Byretten har gitt Andersen medhold i samtlige anførsler uten at det i premissene er uttrykt noen tvil. Det er først ved avgjørelsen av saksomkostningene at byretten tilkjennegir tvilen. 

Det må være en forutsetning at begrunnelsen for å benytte unntaksregelen i §172 annet ledd, er så fyldig at rettsmiddelinstansen kan kontrollere at loven er rett anvendt. Saksomkostningsavgjørelsen er ikke tilstrekkelig begrunnet. Det er nedlagt slik påstand: 

"Prinsipalt: Svein Andersen tilkjennes saksomkostninger for byretten med kr 17000,-, for lagmannsretten med kr 1500,- samt rettens gebyr for begge instanser. 

Subsidiært: Stavanger byretts dom av 9. februar 1996, pkt. 2., oppheves og hjemvises til fortsatt behandling." 

Henriksen Oljetransport As har tatt til motmæle. Kjæremålet retter seg mot feil rettsanvendelse idet byretten i domspremissene ikke skal ha anført hvor den i bedømmelsen av omstendighetene har vært i tvil. Dette er en uholdbar påstand. I dommen er det på ett punkt sagt at retten finner det ikke tvilsomt at Andersen i forbindelse med forhandlingene om inngåelse av avtalen har ment at han skulle ha kr 20000,- pr. måned i fire måneder ubeskåret. Premissene i dommen avsluttes deretter med at retten uttrykker sin tvil om avgjørelsen. Det kan ikke være nødvendig for retten konkret å påpeke tvilen ved den enkelte omstendighet. Det er tilstrekkelig at det har gjort seg gjeldende generelt sett tvil. Når retten deretter uttaler at det var fyldestgjørende grunn for saksøkte å la saken komme til retten, er saksomkostningsspørsmålet avgjort i henhold til loven. Siden saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet av den underordnete retts bedømmelse av sakens bevisligheter, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. I kjæremålet er det nedlagt prinsipal påstand om forandring i byrettens dom med hensyn til omkostningsspørsmålet. Kjæremålsmotparten vil påstå seg frifunnet for dette kravet. 

Når det gjelder den subsidiære påstand, blir det fra kjæremålsmotpartens side hevdet at kjæremålet må forkastes. 

Det er nedlagt slik påstand: 

"1. Prinsipalt: Henriksen Oljetransport AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2000,-. 

2. Subsidiært: Kjæremålet forkastes. 

Henriksen Oljetransport AS tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,- for lagmannsretten." 

Lagmannsretten vil bemerke: Ved avgjørelse av kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i dom, er lagmannsretten bundet av tvistemålsloven §181 annet ledd, hvoretter lagmannsretten bare kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Kjæremålsretten er i så fall bundet av den underordnete retts bedømmelse av bevisene i saken. Det vil neppe under noen omstendigheter være adgang for lagmannsretten å ta den kjærende parts prinsipale påstand til følge. 

Spørsmålet blir hvorvidt saksomkostningsavgjørelsen er mangelfullt begrunnet eller om det kan sies at byrettens domspremisser for øvrig er motstridende med den tvil som uttrykkes i forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen. 

Om saksomkostningsspørsmålet uttaler byretten: 

"Søksmålet har etter dette ført fram. Retten har imidlertid vært i tvil og retten har sett det slik at det har vært fyldestgjørende grunn for saksøkte å la saken komme for retten. Retten har derfor i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, kommet til at hver av partene må dekke sine egne omkostninger." 

Det er forståelig at den kjærende part mener det urimelig at han ikke får dekket saksomkostningene til tross for at byretten har lagt avgjørende vekt på hans rettslige anførsler. Saksomkostningskravet for byretten overstiger domsbeløpet, jf. dommens pkt. 1. 

Generelt bør det vises varsomhet med ikke å tilkjenne saksomkostninger i arbeidslivssaker hvor arbeidstaker er gitt særlig vern og vedkommende, som i denne tvisten, er gitt medhold. Lagmannsretten er selvsagt oppmerksom på at saken ikke direkte er anlagt etter arbeidsmiljøloven, men avtaletolkingen har direkte sammenheng med opphøret av arbeidsavtalen mellom partene. 

Lagmannsretten har anledning til å prøve om saken var så vidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Som Schei peker på i sin kommentarutgave til tvistemålsloven s. 388, vil prøvingen av slike lovbestemte vilkår bli meget begrenset fordi lagmannsretten er bundet av den underordnete retts bevisbedømmelse som ikke kan overprøves. Som det fremholdes i nevnte kommentarutgave på s. 388, har lagmannsretten ikke anledning til å overprøve selve rimelighetsvurderingen. 

Unntak for begrensningen i prøvingsadgangen kan likevel gjøres hvor selve skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig, sml. [[Rt-1964-1419]]. Det skal svært mye til for å oppheve en omkostningsavgjørelse på et slikt grunnlag. 

Lagmannsretten finner at byretten særskilt burde ha begrunnet - hensett til ovennevnte generelle betraktninger og det faktum at den tidligere arbeidstakeren lider økonomisk tap ved saksanlegget til tross for at han fikk dom for sitt krav - at det likevel var grunn til å benytte det av byretten anvendte unntaksalternativet. 

Byrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve og å hjemvise til fortsatt behandling. 

Kjæremålet har ført fram. Kjæremotparten må dekke kjærende parts omkostninger i kjæremålssaken i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172, jf. §180 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd eller §179 i dette tilfelle bør anvendes. Det er krevet kr 1500 i salær for lagmannsretten samt gebyr med kr 2970.-. Oppgaven legges til grunn. Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Byrettens dom pkt. 2 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Henriksen Oljetransport AS kr 4470.- firetusenfirehundreogsyttikroner - Svein Andersen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]