Vis kilden til LG-1998-948



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom og kjennelse
|Dato=
1999-02-12
|Publisert=
LG-1998-00948
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nordhordland namsrett Nr. 98-00110 D - Nordhordland herredsrett Nr. 97-00056 B - Gulating lagmannsrett LG-1998-00948 A. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1999-00159 K.
|Parter=
Ankende part: Radøy kommune (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Solberg, Bergen). Ankemotparter: 1 Harald Bø 2 Lars Bø 3 Anny Nordvik 4 Mia Karlsson 5 Astrid Bøe Karlsson 6 Kari Bø 7 Sissel Ericson 8 Anne Margrete Nordvik 9 Eva Andersson 10 Lennart Persson (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Kvilhaug, Isdalstø). I kjæremålssak 98-01207 K: Kjærende part: Radøy kommune (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Solberg, Bergen). Kjæremotpart: Harald Bø (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Kvilhaug, Isdalstø).
|Forfatter=
Lagdommer Lillebø. Lagdommer Selvik. Lagdommer Fjeld
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§48  Skjønnsprosessloven (1917) §48], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§21  Oreigningsloven (1959) §21], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§35  Plan- og bygningsloven (1985) §35], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§4-2  Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384 §384], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§386 §386], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§388 §388], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/  Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§55 §55], [https://lovdata.no/lov/1918-07-29-4/§25  Ekspropriasjonsloven (1918) §25], [https://lovdata.no/lov/1918-07-29-4/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§12 §12], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§25 §25], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§30 §30], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§31 §31], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/  Oreigningsloven (1959)], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§17  Forvaltningsloven (1967) §17], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§25 §25], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§41 §41], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§70 §70], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/  Plan- og bygningsloven (1985)], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§13-2 §13-2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3 §3-3], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/  Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)]
}}
                               
Ankesaken gjelder spørsmål om fremme av skjønn og kjæremålssaken tvangsfullbyrdelse av samtykke til forhåndstiltredelse etter oreigningsloven §25 i forbindelse med ekspropriasjon av grunn til skolebygning. 

Radøy kommunestyre fattet 8 desember 1994 vedtak om reguleringsplan for Nordbø ved Bøvågen i Radøy kommune. 

Harald Bø (Bø) er eier av gnr 24 bnr 22 i Radøy. Eiendommen er et småbruk med et samlet areal på 61, 3 dekar, hvorav ca 37,5 da er dyrket mark. I reguleringsplanen er en del av Bøs eiendom, ca åtte dekar dyrket mark, samt en tilstøtende kommunal tomt, gnr 22 bnr 1, utlagt for offentlige formål. I reguleringsbestemmelsene er bruken nærmere presisert til tomteareal for barneskole. På reguleringstidspunktet kom daværende eier av gnr 22 bnr 24, Olav Bø, bror til nåværende eier Harald Bø, ikke med innsigelser mot reguleringsplanen. 

Fra januar 1997 forhandlet Radøy kommune med Bø med sikte på å komme frem til avtale om overdragelse av de ca åtte dekar av hans eiendom som var regulert til skoletomt. Forhandlingene førte ikke frem. Ved advokat Karsten Solbergs brev av 26 mai 1997 til Bøs prosessfullmektig ble forhåndsvarslet om eventuelt vedtak om ekspropriasjon og søknad til fylkesmannen om forhåndstiltredelse i henhold til oreigningsloven §25. 

Radøy kommunestyre fattet 30 juni 1997 vedtak om å ekspropriere ca åtte dekar av eiendommen gnr 24 bnr 22 til oppføring av barneskole. I vedtaket er det vist til plan- og bygningsloven §35 nr 1. Under henvisning til oreigningsloven §25 fattet kommunestyret samtidig vedtak om å søke fylkesmannen i Hordaland om tillatelse til å ta grunnen i bruk før det foreligger rettskraftig skjønn. Vedtakene er gjort med 26 stemmer mot tre stemmer. 

Ved begjæring av 1 juli 1997 til Nordhordland herredsrett fremmet kommunen skjønn til gjennomføring av reguleringsplanen for den del av Bøs eiendom som var regulert til skoleformål. I skjønnet er foruten Bø, som eier av gnr 24 bnr 22, også de som har forkjøpsrett til eiendommen gjort til parter. 

Den 2 juli s å fremmet kommunen søknad til Fylkesmannen i Hordaland om samtykke til forhåndstiltredelse i henhold til oreigningsloven §25 for samme område. 

I vedtak av 1 september 1997 la Fylkesmannen i Hordaland til grunn at det forelå et endelig og gyldig vedtak om ekspropriasjon av del av Bøs eiendom, og under henvisning til oreigningsloven §25 første ledd jf §30 nr 41 samtykket fylkesmannen i at Radøy kommune kunne iverksette eiendomsinngrep på gnr 22 bnr 24 i Radøy kommune i samvar med kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak av 30 juni 1997. 

Fylkesmannens vedtak ble av Bø 2 september 1997 klaget til Kommunal- og regionaldepartementet. 

I skjønnssaken avsa Nordhordland herredsrett 16 februar 1998 kjennelse med slik slutning: 

"1. Skjønnet nektes fremmet. 

2. Til dekning av saksomkostninger betaler Radøy Kommune innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse kr 58291,- -kronerfemtiåttetusentohundreognittien- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra forfall til betaling skjer." 

Herredsretten fant at det forelå saksbehandlingsfeil ved at kommunestyrets vedtak ikke inneholdt noen vurdering av grunnvilkåret i oreigningsloven §2 annet ledd for å gå til ekspropriasjon. 

I klagesak vedrørende spørsmålet om samtykke til forhåndstiltredelse fattet Kommunalog regionaldepartementet vedtak 18 februar 1998. Bøs klage ble ikke tatt til følge og fylkesmannens vedtak av 1 september 1997 ble opprettholdt. 

I medhold av skjønnsprosessloven §55 jf tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 begjærte Radøy kommune 26 februar 1998 overfor namsmannen i Radøy tvangsfullbyrdelse av samtykke til forhåndstiltredelse i henhold til oreigningsloven §25. Ved vedtak av 19 mars 1998 tok namsmannen begjæringen til følge. Bø klaget vedtaket 20 mars 1998 til namsretten. Ved namsrettens beslutning av 20 mars 1998 ble klagen gitt oppsettende virkning. 

Radøy kommune har 3 april 1997 anket herredsrettens kjennelse av 16 februar 1998 i skjønnssaken, og hevdet at kjennelsen lider av feil i bevisvurderingen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. 

I namssaken avsa Nordhordland namsrett kjennelse 15 mai 1998 med slik slutning: 

"1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse tas ikke til følge. 

2. Til dekning av saksomkostningene betaler Radøy kommune til Harald Bø kroner 55429,40 -kronerfemtifemtusenfirehundreogtjueni 40/100 innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelse." 

Namsretten fant at det forelå saksbehandlingsfeil i form av manglende begrunnelse ved at kommunestyret i sitt ekspropriasjonsvedtak ikke hadde vurdert fordelene med å inngå en avtale etter de linjer Bø ønsket, opp mot ulempene for kommunen ved å inngå en slik avtale. 

Radøy kommune har 26 mai 1998 påkjært kjennelsen, og har hevdet at kjennelsen lider av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. 

Lagmannsretten har 12 august 1998 avsagt beslutning om at det i kjæremålssaken skal holdes muntlige forhandlinger og at kjæremåls- og ankesaken forenes til felles behandling. 

Anke- og kjæremålsforhandling ble holdt i Bergen 1 - 3 februar 1999. Ankende/kjærende part var representert ved ordfører Olav Steinar Namtvedt. Harald Bø møtte. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Ankende/kjærende part, Radøy kommune, har i det vesentlige anført: 

Etter omfattende og langvarige forhandlinger mellom kommunen, som hovedsakelig var representert ved ordføreren, og Bø ble det utarbeidet et omforent forslag til avtale som foruten spørsmålet om plassering av skolen på den regulerte tomten, også inneholdt andre viktige elementer som f eks en bestemmelse om en betydelig ulempeserstatning på kr 200000,- til Bø. I byggenemndas og formannskapets møter hhv 11 mars og 1 april 1997 kunne flertallet, samtlige med unntak av ordføreren, ikke akseptere forslaget i avtalen om plassering av skolen. I brev av 12 mai 1997 til Bø ved hans advokat påpekte kommunen dessuten en lang rekke forhold, i tillegg til bestemmelsen om plassering av skolebygningen, som ikke kunne aksepteres, blant annet Bøs krav om ulempeserstatning. I Bøs svar av 14 mai 1997 til kommunens innsigelser er kun kommentert spørsmålet om skolebygningens plassering. Kommunen måtte oppfatte det slik at Bø ikke hadde frafalt noen av de krav som var fremkommet i avtaleutkastet, da kommunen 26 mai 1997 sendte ham forhåndsvarsel om eventuelt vedtak om ekspropriasjon og søknad til fylkesmannen om forhåndstiltredelse i henhold til oreigningsloven §25. 

Dette var også situasjonen på det tidspunkt kommunen 30 juni 1997 fattet sitt ekspropriasjonsvedtak. Ingen av Bøs krav var frafalt. Dersom Bø på dette tidspunkt kun var uenig i spørsmål om plasseringen av skolebygningen på tomten, hadde han i alle fall oppfordring til som svar på kommunens forhåndsvarsel å opplyse om at andre krav var frafalt. Saken var så godt opplyst som mulig før kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Det må her også hensyntas de opp lysninger som fremgår av dokumentene til kommunestyremøtet, herunder kommunens eget brev av 12 mai 1997 som redegjør for de forhold som er uakseptable for kommunen i forhold til Bø. Vedtaket oppfyller kravene til begrunnelse etter forvaltningsloven §25, slik at de materielle vilkår i oreigningsloven for ekspropriasjon kan prøves. 

Det er elementært at en kommune kan gå til ekspropriasjon når den ikke kan akseptere en grunneieres vilkår for frivillig avståelse av eiendom. Dette var også situasjonen i forhold til Bø som ikke på noe tidspunkt hadde trukket tilbake sine krav slik de fremkom i avtaleutkast som ble fremsendt ved hans advokats brev av 10 mars 1997. Det må derfor være Bøs ansvar at han på ekspropriasjonstidspunktet ikke hadde frafalt øvrige krav, dersom det var det han mente var situasjonen på dette tidspunkt. 

Av betydning for kommunens vurdering av ekspropriasjon var også situasjonen vedrørende byggesaken på tidspunktet for kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Teknisk styre hadde 16 juni 1997 gitt kommunen tillatelse til bygging av skolen, basert på et plasseringsalternativ av 30 september 1996. Bø hadde rett til å klage vedtaket om byggetillatelse til fylkesmannen, som klageorgan, som kunne prøve alle sider av vedtaket. Det er derfor uforståelig at Bø ikke benyttet seg av sin klagerett, men har påstått kommunestyres ekspropriasjonsvedtak ugyldig av grunner som knytter seg til byggesaken, i den forstand at han var uenig i plasseringen av bygget på tomten. På tidspunktet for ekspropriasjonsvedtaket måtte kommunestyret derfor kunne legge til grunn at Bø i tilfelle ville klage Teknisk styre sitt vedtak til fylkesmannen. 

Når det gjelder de saksbehandlingsfeil som er påberopt av Bø, synes herredsretten å mene at ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig fordi det skulle vært vurdert om skolebygget skulle vært oppført på nabotomt som tilhørte kommunen. Foruten at herredsretten har begått den saksbehandlingsfeil å ikke vurdere om dette kan være bestemmende for vedtakets innhold, er dette ingen saksbehandlingsfeil ved kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Benyttelsen av den aktuelle nabotomt var grundig vurdert i reguleringsplansammenheng. Etter en lang og demokratisk behandling fattet kommunestyre 8 desember 1994 vedtak om reguleringsplan hvor den aktuelle tomt var utlagt til boligformål. Det var heller intet nytt som hadde tilkommet i tiden etter dette vedtaket og frem til ekspropriasjonsvedtaket. På dette punkt er namsrettens vurdering korrekt. 

Når det gjelder spørsmålet om hvor bygningen skulle plasseres på tomten, har kommunen prinsipalt hevdet at dette ikke hører inn under det som kommunestyret skulle vurdere i henhold til oreigningsloven §2 annet ledd. 

Plasseringsspørsmålet var på tidspunktet for kommunestyrets vedtak om ekspropriasjon avgjort etter en grundig behandling av teknisk styre som var det organ i kommunen som skulle behandle dette spørsmål. Det kommunestyret skulle vurdere i forhold til oreigningsloven §2 annet ledd var kommunens interesse av å overta arealet på ca åtte dekar på Bøs eiendom for å realisere reguleringsformålet i reguleringsplanen, i forhold til Bøs interesse av å beholde arealet. 

Under forutsetning av at det var relevant for kommunestyret å vurdere plasseringsspørsmålet, er det hevdet at det i administrasjonens saksfremlegg og vedlagte dokument i saken er redegjort tilstrekkelig for dette spørsmål. 

Uansett er det slik at når Bøs tomt i reguleringsplanen ble utlagt til bygging av barneskole, etter en langvarig og grundig vurdering, foreligger det i dette tilfellet ikke slike særlige forhold som tilsier at spørsmålet burde vurderes på nytt i ekspropriasjonssammenheng. 

Det er heller ingen saksbehandlingsfeil at de forkjøpsberettigede til Bøs eiendom ikke ble varslet om ekspropriasjonsvedtaket i kommunestyret. Forkjøpsrettsbestemmelsen må forstås slik at den kommer til anvendelse ved frivillig salg av hele eiendoemmen. I dette tilfellet er kun en del av eiendommen fradelt, og det har skjedd ved ekspropriasjon. Heller ikke Bø har på noe tidspunkt antydet at forkjøpsretten kommer til anvendelse i dette tilfellet. Avgjørende for å unnlate å varsle de forkjøpsberettigede om eventuell ekspropriasjon er likevel at disse ikke har erstatningsrettslig vern. Følgelig skal disse heller ikke varsles. 

I ankesaken har ankende part nedlagt slik påstand: 

"Herredsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling." 

I kjæremålssaken har kjærende part nedlagt slik påstand: 

"1. Namsmannens avgjørelse stadfestes. 

2. Harald Bø dømmes til å betale saksomkostninger til Radøy kommune for namsretten og lagmannsretten." 

Ankemotpartene og kjæremotparten har gjort gjeldende at herreds- og namsrettens kjennelser må stadfestes da kommunestyrets eksproprsasjonsvedtak av 30 juni 1997 lider av slike saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. 

Hovedårsaken til ugyldighet må søkes i den feilaktige rettsoppfatning kommunestyret har hatt. Det har lagt til grunn at når det foreligger en reguleringsplan hvor det er vedtatt at del av Bøs eiendom skal disponeres til skoletomt, er det ikke nødvendig å foreta den interesseavveining i ekspropriasjonssaken som oreigningsloven §2 annet ledd gir anvisning på. Kommunestyret har derfor ikke foretatt denne interesseavveining. Dette er saksbehandlingsfeil som det er grunn til å regne med kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold. 

Oreigningsloven §2 annet ledd oppstiller vilkår om at ekspropriasjon bare kan skje når det "må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade." Kommunen, som ekspropriant, må for det første få frem de faktiske forhold, dvs klargjøre hvilke interesser, fordeler og ulemper, som gjør seg gjeldende. Etter plan- og bygningsloven §35 nr 3 skal saken være best mulig klarlagt og de som inngrepet er rettet mot skal ha hatt anledning til å uttale seg. Denne utrednings- og informasjonsplikt følger også av forvaltningsloven §17. Av oreigningsloven §12 annet ledd fremgår det og at det skal søkes å få til en minnelig ordning. 

Dernest, når de faktiske forhold er klarlagt, skal forholdene på begge sider, dvs fordelene og ulempene, vurderes opp mot hverandre. Det må være "tvillaust" at fordelene overstiger ulempene for at samtykke til ekspropriasjon skal kunne gis. Da kommunen ikke har oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt vedrørende en rekke forhold, er den interesseavveining som er foreskrevet i oreigningsloven §2 annet ledd ikke foretatt av det organ i kommunen, kommunestyret, som har kompetanse til å gi samtykke til ekspropriasjon. 

Det kan ikke være avgjørende at kommunestyret i 1994 fattet vedtak om en reguleringsplan for området, hvor blant annet den aktuelle del av Bøs eiendom ble utlagt til areal for ny skole. De vurderinger som er foretatt i samband med reguleringsplanen vil ikke være de samme som skal foretas i forhold til oreigningsloven §2 annet ledd. Legges det til grunn at det i reguleringsplansammenheng er foretatt visse interesseavveininger, tilfredstiller disse på lang nær kravene til den interesseavveining som oreigningsloven §2 annet ledd gir anvisning på, for at kommunestyret kan gi samtykke til ekspropriasjon. I denne avveining vil det være flere forhold som kommunestyret plikter å ta hensyn til, som nødvendigvis ikke er aktuelle eller særlig fremtredende i samband med vurderingen av en reguleringsplan. 

Det må i ekspropriasjonssammenheng vurderes hensyn ikke bare av økonomisk karakter, men også andre hensyn som f eks hvilken tilknytning ekspropriaten og hans familie har til eiendommen. Det er utvilsomt at Bø og hans familie har sterk tilknytning til eiendommen og at eiendommen ønskes bevart ubeskåret i familien. Dette er ikke fremkommet i kommunestyrets saksfremlegg som er begrunnelsen for kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Momentet er derfor ikke vurdert i den totale interesseavveining kommunestyret er forpliktet til å foreta i henhold til oreigningsloven §2. For kommunestyret er det heller ikke opplyst noe om den forkjøpsrett nåværende eiers familiemedlemmer har til eiendommen. 

For kommunestyret er det heller ikke fremkommet opplysninger om at innmarken på Bøs eiendom var bortleid. Bø hadde 30 mai 1993 inngått avtale om jordleie. Selv om avtalen utløp 1 januar 1998, var dette et forhold som skulle ha vært opplyst for kommunestyre. Det var stor sannsynlighet for at avtalen ville bli forlenget. Forholdet til jordleier, som ved ekspropriasjon ville bli frarøvet muligheten til fortsatt jordleie, var en opplysning som skulle ha vært forelagt kommunestyret og inngått i dets interesseavveining. 

En avgjørende mangel ved kommunestyrets vedtak er at det ikke er opplyst og vurdert i saksframlegget til kommunestyret bruk av kommunens egen tomt, gnr 24 bnr 1 som ligger sydvest for Bøs eiendom, som i 1994 ble regulert til boligformål. Kommunestyret har derfor ikke vurdert spørsmålet om bruk av egen tomt kunne ha medført at en unngikk å ekspropriere del av privat eiendom, dvs en del av Bøes gårdsbruk. Det er utvilsomt at det ikke ville medføre store problemer å plassere skolen på kommuenes eget areal. På grunnlag av kommunens egne oversikter kan det i 1996 heller ikke sies å ha vært behov for de tomter som var tenkt utparsellert av dette arealet. Det beste bevis på dette er at det ikke har vært bygget boliger her i tiden fra reguleringsplanvedtaket til ekspropriasjonsvedtaket. Når kommunestyret ikke har vurdert dette, strider det mot den interesseavveining som skal foretas etter oreigningsloven §2 annet ledd. 

Årsaken til denne manglende vurdering må søkes i den feilaktige lovforståelse kommunestyrets har lagt til grunn; når det foreligger en reguleringsplan kan ekspropriasjon foretas uten en nærmere vurdering. Når kommunen kan vedta en endelig reguleringsplan, dvs uten stadfesting av overordnet statlig organ slik ordningen var tidligere, og når kommunestyret derved får hjemmel til ekspropriasjon av planen, må det stilles strenge krav til saksbehandlingen. Dette er den eneste rettssikkerhetsgaranti grunneierne har. Når kommunestyret ikke har undersøkt og derfor heller ikke har vurdert om det foreligger et reelt alternativ til ekspropriasjon av del av Bøs eiendom, er dette en så åpenbar feil at det må sies at feilen kan han virket bestemmende på innholdet av kommunestyrets vedtak. 

Da Bø innså at det kanskje var liten mulighet for at kommuenne ville bruke egen tomt til skolebygg, ble det fra januar 1997 forhandlet med kommunen med sikte på å komme frem til en overdragelse av de ca åtte dekar av Bøs eiendom som var regulert til barneskole. Disse forhandlingene ble ført med kommunens ordfører. Sentralt i forhandlingen stod plasseringen av skolebygget på tomten, slik at ulempene for Bøs resteiendom ble minst mulig. Flere plasseringsalternativer ble drøftet, og Bø kunne akseptere en arkitektskisse av 5 februar 1997 som viste en bestemt plassering av skolebygget. Kommunens arkitekt i byggeprosjektet hadde ikke avgjørende innvendinger mot alternativet. På dette grunnlag ble det utarbeidet et omforent forslag til avtale. Også andre forhold vedrørende en eventuelle frivillig overdragelse ble diskutert, men disse stod ikke sentralt i forhandlingene. I byggenemndas behandling av avtalen 11 mars 1997 fremkom det ikke innsigelser mot avtalen, med unntak av plasseringsalternativet, hvor et flertallet på to personer gikk imot avtalen på dette punkt, mot ordførerens stemme. I det etterfølgende formannskapsmøte 2 april s å var det også kun plasseringsalternativet som var tema for diskusjon. Formannskapets flertall, 6 medlemmer, sluttet seg til byggenemndas flertalls syn, mot ordførerens stemme. Først i brev av 12 mai 1997 fra kommunens advokat ble det fremholdt at kommunen ikke kunne akseptere plasseringsalternativet, og heller ikke en rekke andre vilkår i avtalen. 

Når det i saksframlegget til kommunestyret i saken om ekspropriasjon intet er nevnt om at byggenemnda og formannskapet hadde akseptert det omforente utkast til avtale, må det sies at det har skjedd en villedning av kommunestyret. Sentrale opplysninger er unndratt kommunestyret. Det må være klart at dette har kunne være bestemmende for det resultat kommunestyret kom til. Dette må desto mer gjelde når det var klart at byggenemnda og formannskapet hadde akseptert utkastet til avtale, med unntak av plasseringsalternativet, herunder altså avtalens økonomiske bestemmelser, mens dette ble anvendt som argumentasjon i saksfremlegget for kommunestyret mot å akseptere avtaleutkastet med Bø. 

Dernest må det være en klar saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for kommunestyrets vedtak at det i saksfremlegget for kommunestyret ikke er foretatt den nødvendige interesseavveining som kreves etter oreigningsloven §2 annet ledd på bakgrunn av at det forelå et omforent forslag til avtale som viste bare noen få meters avvik i forhold til det kommunen kunne akseptere. Hadde kommunestyret hatt opplysninger om dette, er det ikke tvil om at det ville ha valgt avtaleløsningen. Sannsynligheten for dette er desto større når det i saksfremlegget også er gitt uttrykk for en feilaktig rettsoppfatning som med stor sannsynlighet har påvirket kommunestyrets standpunkt til ekspropriasjonsspørsmålet. Det er her fremholdt at spørsmålet om hvordan skolebygningen skal plasseres på arealet, er et spørsmål som prinsipielt ikke hører hjemme i avtale om overdragelse av grunn, og det er Teknisk styre som avgjør dette spørsmålet i henhold til plan- og bygningsloven §70. 

Det er derfor en rekke forhold av stor viktighet for den interesseavveining som kommunestyret skulle ha foretatt, som ikke er fremkommet for kommunestyret. Om noen av disse opplysningene kan spores i sakens øvrige dokumenter, f.eks. i møtereferat fra ulike organer, kan ikke være avgjørende. Når saksfremstillingen mangler det vesentlige av faktiske omstendigheter og den interesseavveining som er nødvendig etter oreigningsloven §2 annet ledd, kan en ikke vite om kommunen har vurdert spørsmålet om samtykke til ekspropriasjon utfra en riktig lovforståelse eller på grunnlag av relevante faktiske opplysninger. Det er i kommunestyretsvedtak heller intet sagt om den interessseavveining som er foretatt har gitt en tvilløs konklusjon. 

Det er også en saksbehandlingsfeil at de forkjøpsberettigede ikke er forhåndsvarslet før kommunestyret fattet sitt vedtak om ekspropriasjon. Etter oreigningsloven §2 annet ledd 1. punktum er det et absolutt påbud om at enhver som inngrepet vil gå ut over, skal få uttale seg før det treffes avgjørelse i saken. Dette vil først og fremst være eieren av vedkommende vedkommende eiendom. Det skal dessuten innhentes uttalelse fra rettighetsinnehavere som vil bli berørt av inngrepet, av hensyn til den interesseavveining som skal foretas etter oreigningsloven §2 annet ledd. Det er således ikke bare dem som har en økonomisk interesse i saken som har en uttalerett. 

I ankesaken har ankemotpartene nedlagt slik påstand: 

"1. Nordhordland herredsretts kjennelse stadfestes. 

2. Radøy kommune dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til ankemotpartene." 

I kjæremålssaken har kjæremotparten nedlagt slik påstand: 

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 

2. Radøy kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Harald Bø for lagmannsretten." 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Radøy kommune har anført at det alene er tilstrekkelig til at herredsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling, at herredsretten ikke har vurdert om de saksbehandlingsfeil den har kommet til at kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak lider av, ikke er vurdert i forhold til forvaltningsloven §41. Etter denne bestemmelse er et vedtak som er beheftet med saksbehandlingsfeil likevel gyldig om det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. 

Lagmannsretten er enig med kommunen i at herredsretten ikke har vurdert virkningen av de saksbehandlingsfeil herredsretten har kommet til at kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak er beheftet med, slik forvaltningsloven §41 gir anvisning på. Denne saksbehandlingsfeilen ved herredsrettens kjennelse finner lagmannsretten kan ha virket bestemmende på dens avgjørelse, jf tvistemålsloven §384 første ledd. Istedenfor å oppheve kjennelsen og henvise saken til ny behandling, på dette grunnlag, etter tvistemålsloven §386 annet ledd, opptar lagmannsretten saken til behandling i henhold til samme lov §388. Det kan ikke ses å være hensyn til noen av partene som taler mot en slik fremgangsmåte, og lagmannsretten finner saken tilstrekkelig opplyst. 

Det krav om skjønn kommunen fremsatte i begjæring av 1 juli 1997 til Nordhordland herredsrett er basert på vedtak om ekspropriasjon i henhold til planog bygningsloven §35 nr 1 i Radøy kommunestyre 30 juni 1997 til gjennomføring av reguleringsplan av 8 desember 1994. Spørsmålet om retten til og betingelsene for ekspropriasjon avgjøres av retten etter skjønnsprosessloven §48. Herredsretten har ved kjennelse av 16 februar 1998 kommet til at skjønnet nektes fremmet på grunn av saksbehandlingsfeil ved kommunens ekspropriasjonsvedtak. 

Kjæremålssaken gjelder begjæring om tvangsfullbyrdelse av et særlig tvangsgrunnlag. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd at det mot slikt tvangsgrunnlag kan fremsettes enhver innvending som kunne ha vært fremsatt under et søksmål. Bøe har gjort gjeldende at kommunens ekspropriasjonsvedtak er ugyldig og følgelig at Kommunal- og regionaldepartementets vedtak av 18 februar 1998, hvor fylkesmannens vedtak om samtykke til forhåndstiltredelse ble stadfestet, er ugyldig. Dersom ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig, vil også vedtaket om forhåndstiltredelse være ugyldig. 

Da det både i anke- og kjæremålssaken namssaken gjelder spørsmål om kommunens vedtak om ekspropriasjon er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, og partene har fremsatt de samme anførsler i begge saker, behandles disse av lagmannsretten under ett. 

Radøy kommune har begjært skjønn og Kommunal- og regionaldepartemenetet har stadfestet vedtak om forhåndstiltredelse i henhold til et ekspropriasjonsvedtak som Bøe har hevdet er ugyldig. Lagmannsretten må derfor prejudisielt prøve gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket som er fattet med hjemmel i plan- og bygningsloven §35 nr 1 til stadfestelse av reguleringsplan. Lagmannsretten kan prøve om vedtaket er lovhjemlet og om saksbehandlingen har vært tilstrekkelig betryggende og forsvarlig. Domstolene kan som hovedregel ikke overprøve kommunens konkrete, skjønnsmessige vurdering av om det skal foretas ekspropriasjon eller ikke. Denne vurdering vil være underlagt forvaltningens frie skjønn. Domstolenes prøvelsesadgang vil her være begrenset til å kontrollere om det utviste skjønn er åpenbart urimelig eller vilkårlig, eller om det for øvrig foreligger myndighetsmisbruk. 

Begrensningene i oreigningsloven §2 første og annet ledd gjelder også ved ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven. Dette fremgår direkte av oreigningsloven §31 nr 41 og av at nødvendighetskriteriet i oreigningsloven §2 første ledd og kravet om interesseovervekt i bestemmelsens annet ledd er utslag av alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. 

Sakens kjerne gjelder spørsmålet om det i Radøy kommunestyres vedtak om ekspropriasjon av 30 juni 1997, herunder i saksfremlegget som er begrunnelsen for vedtaket, er fremkommet relevante og tilstrekkelige momenter for at en kan være sikker på at kommunestyret har foretatt den nødvendighetskontroll som oreigningsloven §2 første ledd oppstiller, samt den interesseavveing samme bestemmelses annet ledd gir anvisning på. 

Da ekspropriasjon av eiendomsrett er et inngripende tiltak overfor grunneier, er lagmannsretten av den oppfatning at i forbindelse med et ekspropriasjonsvedtak må det oppstilles relativt strenge krav til sakens opplysning og til de vurderinger som må foretas. Særlig gjelder dette når kommunestyrets vedtak ikke skal overprøves av andre planorgan. En viktig presisering her er det som fremgår av [[Rt-1998-416]]. Normalt er det ikke grunn for en selvstendig vurdering av inngrepets nødvendighet og forholdsmessighet når slike vurderinger er foretatt i forbindelse med vedtakelse av den plan det eksproprieres etter. Det fremgår videre at dommen at situasjonen kan ligge slik an at det på grunn av spesielle forhold må foretas en ny vurdering når ekspropriasjonsvedtaket treffes. Det vil være et sentralt spørsmål om det i denne saken foreligger slike spesielle forhold. 

Bøs hovedankepunkt er at kommunen i forbindelse med ekspropriasjonsvedtaket ikke har foretatt de nødvendige vurderinger etter oreigningsloven §2. De manglende vurderinger knytter seg særlig til en eventuell bruk av alternativ tomt. Dessuten er anført at kommunen ikke har vurdert inngrepets nødvendighet og den lovbestemte interesseavveining i forhold til å komme frem til en minnelig ordning med den private grunneier - det ankemotparten har betegnet som avtalespørsmålet. 

Det fremgår ikke av kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak om at det er foretatt noen vurdering av spørsmålet om bruk av kommunens egen tomt til skoleformål - en tomt som ligger noe sydvest for Bøs eiendom. 

Lagmannsretten kan ikke se at det er saksbehandlingsfeil at kommunestyret i forbindelse med ekspropriasjon ikke har vurdert alternativer til del av Bøs eiendom til skoleformål. Det legges til grunn at kommunestyret ved behandlingen av ekspropriasjonssaken 30 juni 1996 var klar over at Bø var av den oppfatning "at kommunen allerede disponerer annet areal som egner seg mye bedre til skolen enn hans areal", slik det fremgår av Bøs brev av 16 juni 1997 til kommunens advokat. Dette brevet er ett av dokumentene i ekspropriasjonssaken. Den tomt Bø har pekt på er i reguleringsplanen utlagt til boligformål. Det fremgår av forarbeidet til den vedtatte reguleringsplan at det har vært utredninger om kommunens behov for tomteland til boliger, basert på drøftelser med utgangspunkt i kommunens boligpolitikk, arealbruk, miljøhensyn, mv. I plansammenheng har fremtidige boligområder også vært vurdert i forhold til blant annet friområder, skole, og i forhold til nærhet til andre tjeneste- og servicetilbud i kommunen. I denne sammenheng er også vurdert tomtevalget for ny barneskole i området, herunder den kommunale tomt Bø har ment burde benyttes som skoletomt. Der skolen endelig ble utlagt i reguleringsplanen, forutsatte dette at ca åtte dekar av Bøs eiendom ville medgå til skoletomt. 

Lagmannsretten finner det derfor klart at vurderingen av ekspropriasjonsinngrepets nødvendighet og forholdsmessighet i forhold til Bøs eiendom, avveiet mot andre skoletomtalternativer, må sies å være foretatt i forbindelse med vedtakelsen av reguleringsplanen. 

Dersom det stilles krav til at vurderingene om inngrepets nødvendighet og forholdsmessighet på ny skulle ha vært foretatt, vil det i realiteten være tale om å vurdere grunnleggende endringer av vedtatt reguleringsplan. Intet av det som er fremkommet for lagmannsretten tilsier at det var særlige grunner til en ny selvstendig vurdering i forbindelse med ekspropriasjonen. Snarere er situasjonen den motsatte. Det hadde gått relativ kort tid mellom vedtakelsen av regulerings- planen i desember 1994 og ekspropriasjonsvedtaket i juni 1996. Det er da desto større grunn til å anta at kommunens arealdisponering ligger fast. Et enda kortere tidsrom er det mellom vedtakelsen av reguleringsplanen og oppstart av planleggingen av byggingen av barneskolen på den tomt reguleringsplanen fastsatte. 

Bø har også anført at kommunen ikke har vurdert inngrepets nødvendighet og heller ikke foretatt den nødvendige interesseavaveining i forhold til det å komme frem til en minnelig ordning med den private grunneier. 

Når det gjelder det faktiske, legger lagmannsretten til grunn at det fra januar 1997 ble forhandlet mellom kommunen og Bø med sikte på å komme frem til en minnelig ordning vedrørende overdragelsen av ca åtte dekar av Bøs eiendom som i reguleringsplanene var utlagt til skoletomt. Et omforent forslag til avtale, fremforhandlet av Bø og blant annet ordføreren på vegne av kommunen, hvor plasseringen av skolen på eiendommen var basert på et forslag av 30 september 1996, ble behandlet i byggenemnda og i formannskapet henholdsvis 11 mars og 2 april 1997. Bortsett fra spørsmålet om plasseringen av skolebygningen, fremkom det i vedtakene intet om avtalens øvrige innhold. I brev av 12 mai 1997 fra kommunens advokat til Bøs advokat fremgår det at kommunen ikke kunne godta at det ble inngått slik avtale som Bø hadde foreslått. I brevet er kommentert fem punkt i avtalen, som kommunen ikke kunne akseptere: krav om innløsning av et friområde, krav om en spesiell plassering av skolebygningen på tomten, krav om ulempeserstatning, krav om bruk av jordmasser og krav om dekning av utgifter til juridisk bistand i forbindelse med grunnavståelsessaken. Det er videre fremholdt at kommunen ikke kunne se noen realistisk mulighet til å komme frem til en minnelig avtale med Bø. Med mindre han innen en gitt frist hadde samtykket i at erstatningen som han har rett til for grunnavståelsen ble avgjort ved avtaleskjønn, ville kommunen forberede eventuelt ekspropriasjonsvedtak. I Bøs svarbrev av 14 mai 1997 er kun spørsmålet om plassering av skolebygningen drøftet, hvorpå kommunen 26 mai s å sendte forhåndsvarsel om eventuelt vedtak om ekspropriasjon og søknad til fylkesmannen om forhåndstiltredelse i henhold til ekspropriasjonsloven §25. 

I rådmannens saksfremlegg for kommunestyret, som er begrunnelse for som ekspropriasjonsvedtaket, heter det: 

"Forhandlinger med Harald Bø 

Radøy kommune har siden januar 1997 vært i kontakt med Harald Bø, med sikte på å avklare om det var mulig å komme frem til en minnelig avtale, hvor Radøy kommune overtok ca 8 da av gnr. 24, bnr. 22, som er regulert til barneskole. 

I forhandlingene om overdragelsesvilkår har Harald Bø i denne sammenheng også trukket inn spørsmålet om hvordan skolebygningen skal plasseres på det arealet som kommunen må overta. 

Spørsmålet om hvordan skolebygningen skal plasseres på arealet er et sprøsmål som prinsipielt ikke hører hjemme i avtale om overdragelse av grunn. Det er det organ i Radøy kommune som har status som "det faste utvalget for plansaker" eller "bygningsrådet", nemlig teknisk styre, som avgjør dette spørsmålet i henhold til Plan- og bygningsloven §70. 

Det fremgår av advokat Karsten Solberg sitt brev til advokat Sverre Kvilhaug av 12.05.1997, hvorfor Radøy kommune ikke kan akseptere vilkårene som Harald Bø har satt for en minnelig avtale. Kommunen kan ikke under noen omstendighet akseptere å betale kr 200000,- i ulempeserstatning. 

I advokat Karsten Solberg sitt nevnte brev til advokat Sverre Kvilhaug, er det anført at Radøy kommune dessverre ikke så noen realistisk mulighet til å komme frem til en minnelig avtale med Harald Bø. I brevet ble det samtidig underrettet om at med mindre Harald Bø innen 14 dager, regnet fra dateringen av brevet av 12.05.97, samtykket i at erstatningen som han har rett til for grunnavståelsen ble avgjort ved avtaleskjønn, ville kommunen måtte forberede eventuelt ekspropriasjonsvedtak." 

Lagmannsretten kan vanskelig se at de spørsmål Bø har reist i forbindelse med det som er benevnt som avtalespørsmålet, har relevans i forhold til de vurderinger som skal foretas etter oreigningsloven §2 første og annet ledd. De vurderinger som her skal foretas gjelder nødvendigheten av tiltaket, in casu om en del av Bøs eiendom skal utlegges som areal for en eventuelle skolebygning, og om det er en overvekt av interesse for en slik bruk av arealet, vurdert mot de ulemper denne arealbruk medfører. Det er altså spørsmålet om arealbruken som er gjenstand for vurdering etter vilkårene i nevnte bestemmelse, og lagmannsretten har allerede nevnt at normalt må dette sies å være vurdert i forbindelse med den plan det eksproprieres for gjennomføring av. 

Når det gjelder spørsmålet om å komme frem til en minnelig avtale med grunneier om grunnavståelse, er dette heller et spørsmål om kommunen har fulgt den saksbehandling oreigningsloven har gitt anvisning på. Etter denne lovs §12 annet ledd kan partene bli anmodet om å forsøke å nå frem til en minnelig ordning. Det gjelder ikke som en ubetinget regel at eksproprianten skal ha forsøkt å oppnå en frivillig overføring av den rett han ønsker. Det fremgår av Ot.prp.nr.43 (1957), Om lov om ekspropriasjon av fast eiendom, side 31 venstre spalte, at etter departementets oppfatning vil det "ikke være heldig med en ubetinget lovregel om at ekspropriasjonssøkeren i alle tilfelle først skal ha forsøkt å oppnå en minnelig løsning. En slik regel ville under en senere ekspropriasjonssak kunne gi anledning til ørkesløs prosedyre om hvorvidt dette vilkår virkelig er oppfylt." Det kan samme sted utledes at selv om det objektivt sett har vært grunn til å forsøke å nå en minnelig ordning, men vedkommende organ har avgjort saken uten at partene har forsøkt, berører dette ikke gyldigheten av vedtaket, jf også Sandene/Keiserud: Oreigningsloven med kommentarer, 1990, side 176. 

Lagmannsretten kan derfor ikke se at de spørsmål Bø har reist med tilknytning til den minnelige avtale partene har forsøkt å nå frem til, har betydning i forhold til det som er det relevante temaet i oreigningsloven §2. De forhold som er omtalt i avtaleutkastet gjelder ikke bruken av arealet, dvs om del av Bøs eiendom skal nyttes til offentlige formål i form av tomtegrunn til barneskole, men omhandler de nærmere vilkårene for en frivillig grunnavståelse av den aktuelle del av Bøs eiendom. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å vurdere de nærmere forhold Bø har anført, f eks spørsmålet om plassering av skolebygningen på tomten, i forhold til de vilkår som er oppstilt i ekspropriasjonsloven §2 første og annet ledd. 

Med henvisning til det lagmannsretten har lagt til grunn om avtaleforhandlingene og den videre behandling av avtaleutkastet i kommunale organer, sist kommunestyret i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om ekspropriasjon, finner lagmannsretten at kommunen ikke har begått noen saksbehandlingsfeil i forhold til oreigningsloven §12. 

Bø har også anført at ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig grunnet manglende forhåndsvarsel til dem som har forkjøpsrett til eiendommen. Ni av Bøs slektninger har en tinglyst forkjøpsrett til eiendommen til fastsatt pris, kr 6000,- og vil således bli berørt av ekspropriasjonen. Slik saken ligger an, er lagmannsretten av den oppfatning at manglende varsling til de forkjøpsberettigede ikke har hatt betydning i vurderingen av om forkjøpsretten skulle, eller burde, eksproprieres (søkes avlyst eller ikke), men det er ikke foretatt noen egen vurdering av nødvendigheten av å avlyse den. Det kan sikkert være praktisk å få slettet forkjøpsretten forsåvidt gjelder parsellen, med det er ikke gitt at det er nødvendig å gjøre det. Det burde i det minste ha vært vurdert. Det er ikke gitt at kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak må oppfattes slik at det også omfattet erverv av andre rettigheter enn grunneiendomsretten. Tvil om ekspropriasjonens omfang vil ofte måtte gå utover eksproprianten. Det kan da bli spørsmål om prejudisiell vurdering av dette temaet etter skjønnsprosessloven §48. Da det for lagmannsretten foreligger for få opplysninger til å vurdere om det er hjemmel for å fremme skjønnet også for Lars Bø mfl på det foreliggende grunnlag, mener lagmannsretten at herredsretten må foreta den nødvendige avklaring i det nye skjønnet. 

Bø har også anført at ekspropriasjonsvedtaket lider av saksbehandlingsfeil ved at kommunen ikke har vurdert også andre forhold, i relasjon til den avveining som skal gjøres etter oreigningsloven §2 første og annet ledd. Han har pekt på at det alene eller etter en samlet vurdering kunne ha vært bestemmende for vedtakets innhold dersom kommunestyret hadde vurdert en rekke personlige forhold i tilknytning til tidligere eier av eiendommen, dennes alder og helsetilstand da reguleringsvedtaket ble fattet, grunneiers sterke tilknytning til eiendommen og den omstendighet at bruk av arealet til skoletomt ville umuliggjøre fortsettelse av en jorleieavtale som grunneier hadde inngått i 1993. Av samme grunner som i forhold til de forkjøpsberettigede finner lagmannsretten at Bø ikke kan høres med denne anførsel. De opplysninger som her er nevnt og som Bø har anført burde ha vært vurdert av kommunestyret i forbindelse med ekspropriasjonsvedtaket, er alle opplysninger som forelå i reguleringssammenheng, og lagmannsretten legger til grunn at disse ble vurdert da kommunestyret vedtok reguleringsplanen. 

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ekspropriasjonsvedtak Radøy kommunestyre fattet 30 juni 1997 ikke er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Det betyr at resultatet i ankesaken blir at herredsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.Det følger av skjønnsprosessloven §55 at samtykke til forhåndstiltredelse, etter bla a oreigningsloven §25, er tvangsgrunnlag som kan fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Det vises til lovens §13-2. Tvangsgrunnlag i denne kategorien vil være særlige tvangsgrunnlag, og i henhold til samme lovs §4-2 kan det mot et særlig tvangsgrunnlag fremsettes enhver innvending som kunne ha vært satt frem under et søksmål. Da lagmannsretten etter en prejudisiell prøving har kommet frem til at de innvendinger mot saksbehandlingen Bø har fremsatt ikke fører frem, må namsmannes vedtak stadfestes i kjæremålssaken. 

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, skal disse i utgangspunktet fordeles på de to sakene som er forenet til felles behandling for lagmannsretten. Tvistetemaet har vært det samme i de to sakene og likedan partenes anførsler. Lagmannsretten har derfor kommet til at det bør skje en likelig fordeling av saksomkostningene på de to sakene. 

I ankesaken vil det i henhold til skjønnsprosessloven §54 første ledd være Radøy kommune som er forpliktet til å betale Bøs saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. Herredsretten har fastsatt Bøs omkostninger til kr kr 58291,- med tillegg av 12 prosent rente p a fra forfall til betaling skjer. Slutningens punkt 2 i herredsrettens kjennelse stadfestes derfor. For lagmannsretten har Bø krevet kr 56000,- i saksomkostninger for anke- og kjæremålssaken. Lagmannsretten legger dette honorarkrav til grunn for omkostningsavgjørelsen og tar ikke til følge Radøy kommunes anmodning om reduksjon av kravet, slik som fremsatt i brev av 9 februar 1998. Etter det lagmannsretten tidligere har kommet til, faller en halvpart på ankesaken, og Bø tilkjennes derfor kr 28000,- i saksomkostninger i ankesaken for lagmannsretten. 

Saksomkostningsspørsmålet i kjæremålssaken skal løses etter de alminnelige saksomkostningsregler i tvistemålslovens kapittel 13, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Radøy kommunes kjæremål er tatt til følge. Lagmannsretten har derfor kommet til at Bø er forpliktet til å erstatte kommunens saksomkostninger i denne saken i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd jf samme lov §172, da det ikke kan ses at noen av unntakene i §172 annet ledd kommer til anvendelse. 

Kommunen har krevet sine omkostninger i kjæremålssaken dekket med til sammen kr 45090,-, hvorav kr 40000,- utgjør honorar. Lagmannsretten finner honorarkravet for høyt sett hen til at tvistetemaet er det samme i begge saker, jfr. tvistemålsloven §176. Det reduseres til kr 28000,-, slik at kommunen i kjæremålssaken for lagmannsretten tilkjennes samlede omkostninger med kr 33090,-. 

Lagmannsretten legger til grunn at i denne saken ligger det slik an at omkostningsavgjørelsen for namsretten må bli å avgjøre overensstemmende med det resultat lagmannsretten har kommet til. Radøy kommune har krevet sine omkostninger dekket med kr 55250,-, hvorav kr 55000,- utgjør salær. Beløpet reduseres til kr 30250,- jfr. tvistemålsloven §176. Hoveddelen av sakskomplekset var gjennomgått kort tid før, ved herredsrettens behanding av skjønnet, og dette har redusert behovet for en omfattende ny gjennomgang under saksforberedelsen. 

Dommen og kjennelsen er enstemmig. 

Ankesaken 

Domsslutning: 

1. Herredsrettens kjennelse av 16 februar 1998, slutningens punkt 1 oppheves og saken hjemvises til ny behandling for denne del. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Radøy kommune til Harald Bø, Lars Bø, Anny Nordvik, Mia Karlsson, Kari Bø, Sissel Ericson, Anne Margrete Nordvik, Eva Andersson og Lennart Persson kr 28000,- kronertjueåttetusen 00/100- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. 

3. Herredsrettens kjennelse av 16 februar 1998, slutningens punkt 2 om saksomkostninger, stadfestes. 

Kjæremålssaken 

Slutning: 

1. Namsmannens vedtak stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Harald Bø til Radøy kommune kr 33090,- -kronertrettitretusenognitti 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 

3. I saksomkostninger for namsretten betaler Harald Bø til Radøy kommune kr 30250,- kronertrettitusentohundreogfemti 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]