Vis kilden til LG-1999-1416



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-12-22
|Publisert=
LG-1999-01416
|Sammendrag=

|Stikkord=
Husleierett, Sivilprosess, Avvisning, Prosessuell handleevne, Advokaters prosessfullmakt
|Saksgang=
Haugesund byrett nr. 1999-00227 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01416. Kjæremål til Høyesterett avvist, HR-2000-00054.
|Parter=
Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thor Harald Eike, Haugesund). Motparter: 1. Haugesund kommune v/ordføreren v/boligsjefen i Haugesund 2. Haugesund boligbyggelag v/styrets formann 3. Bjørgene I borettslag v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Johan Nygård, Haugesund).
|Forfatter=
Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Erstad. Lagmann Trovåg
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153  Domstolloven (1915) §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§47  Tvistemålsloven (1915) §47], [https://lovdata.no/lov/1939-06-16-6/§38  Husleieloven (1939) §38], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§37 §37], [https://lovdata.no/lov/1927-04-22-3/§90a  Vergemålsloven (1927) §90a], [https://lovdata.no/lov/1939-06-16-6/§7 §7]
}}
          
Saken gjelder spørsmål om avvisning av sak anlagt til prøving av oppsigelse i husleieforhold. 

A har fra januar 1991 - etter avtale med Haugesund kommune - fremleiet en leilighet i - - -v. i Haugesund. Ved rekommandert brev av 30. september 1998 ble hun oppsagt, med krav om fraflytting innen 30. november s.å., grunnet gjentatt bråk og uro i og omkring leiligheten. I brevet vises til husleieloven §38 og opplyses at oppsigelsen kan prøves rettslig innen 30 dager fra mottakelsen av brevet. 

Ved stevning innkommet Haugesund byrett 26. april 1999 reiste A sak om oppsigelsens saklighet, med krav om at den skulle kjennes ugyldig og oppheves, samt at leieforholdet skulle stå ved lag inntil rettskraftig dom foreligger. Saksøkerne, som tok til motmæle, gjorde bl.a gjeldende at søksmålsfristen i husleieloven §38 var oversittet og krevet søksmålet avvist. Haugesund byrett avsa 9. juli 1999 kjennelse med slik slutning: 

«1. Haugesund byrett sak nr. 99-00227 A avvises. 

2. Begjæring om oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen tas ikke til følge. 

3. A dømmes til, 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen, å erstatte Haugesund kommune ved ordføreren v/advokat Nygård saksomkostninger med kr 4.000,00 - kronerfiretusen00/100-.» 

For det nærmere saksforhold vises til byrettens kjennelse. 

A har i rett tid påkjært kjennelsen på faktisk og rettslig grunnlag. Det vises til at A mentalt var svært nedkjørt da hun mottok oppsigelsen, men uten nødvendig legebehandling. Hun oppsøkte advokat Eike for å få bistand til frivillig tilbaketrekking av oppsigelsen. I løpet av 30-dagers fristen forverret den mentale tilstanden seg som følge av psykiske belastninger forbundet med oppsigelsen. Ved fristens utløp var A ute av stand til å foreta de vurderinger og valg som er påkrevd for å ta ut stevning, til tross for at advokaten hadde foreholdt henne fristen, med tilhørende konsekvenser. På dette tidspunkt var det åpenbart for omgivelsene at A var mentalt syk. For å unngå ytterligere psykiske belastninger, ble det innledet forhandlinger for å få utsatt fravikelsen og fristen ble forlenget til 14. desember 1998. 

Ved utløp av (søksmåls-)fristen var As mentale tilstand fortsatt like ille. Hun hadde ikke alternativt botilbud og fravek ikke leiligheten frivillig. Den 20. november 1998 ble hun innlagt ved psykiatrisk avdeling på Fylkessjukehuset i Haugesund. Kjæremotpartene gikk, på anmodning, med på å utsette fravikelsen til en uke etter utskrivelse. Uten forvarsel ble fravikelsesbegjæring inngitt til namsmannen i Haugesund 1. mars, og etter avvisning, gjentatt 6. april 1999. A har fra 10. mai 1999 vært innlagt ved X psykiatriske senter i Haugesund. 

Byretten, som begrunnet avvisningen med at A var representert ved advokat i oppsigelsesperioden, mente advokaten kunne ivaretatt As interesser ved å ta ut stevning på eget initiativ, på tross av sinnslidelsen og uten hennes samtykke. Begrunnelsen er rettslig uholdbar. Kjennelsen er basert på uriktig lovanvendelse og beror på uriktig forståelse av reglene om advokaters alminnelige prosessfullmakt, jf. tvistemålsloven §47. Selv om prosessfullmektigen har fullmakt til å utta stevning, er forutsetningen at det foreligger underliggende fullmakt fra klienten om dette. Uten fullmakt kan ikke advokaten ta ut stevning, selv om han overfor retten er legitimert til dette. Derfor kunne advokaten åpenbart ikke ta ut stevning ved søksmålsfristens utløp uten As uttrykkelig samtykke, som ikke forelå. Det vises til [[Rt-1950-331]] der dette fremgår indirekte. 

Byretten har ikke vurdert om en sinnssyk, som ble meddelt oppsigelse, kan fornektes retten til å få prøvet gyldigheten av denne, når vedkommende, som følge av sinnssykdommen, var ute av stand til å ta ut stevning ved søksmålsfristens utløp. A viser til anførslene i stevningen og fastholder at hun ved mottak av oppsigelsen og frem til søksmålsfristens utløp, var så mentalt/psykisk svekket at hun manglet rettslig handleevne. Hun kan heller ikke regnes som prosessdyktig i forhold til den løpende søksmålsfristen. Avvisningskravet skulle vært forkastet på dette grunnlag, jf. Skoghøy: «Tvistemål» s. 172 flg. og Schei: «Tvistemålsloven» (1998) s. 227. 

At prosessfullmektigen hadde oversikt over virkningen av oppsigelsen og foretok det som etter omstendighetene var mulig for å bedre As livssituasjon, er ikke avgjørende i forhold til hennes prosessdyktighet. Det kan ikke tillegges vekt at en sinnssyk mottar råd fra sin advokat, dersom vedkommende - på grunn av sykdommen - ikke er i stand til å nyttiggjøre seg disse. I den aktuelle periode var A mentalt ute av stand til både å foreta en forsvarlig vurdering av oppsigelsen og til å iverksette nødvendige disposisjoner i henhold til dette. A er enslig og hadde ingen som kunne ivareta hennes interesser, jf. motsetningsvis [[Rt-1950-331]]. Hun tok ut stevning så snart hun mentalt var i stand til det, og kan ikke rammes av preskripsjonsfristen i husleieloven §38. Det er ikke grunnlag for avvisning og saken må fremmes. 

Skulle lagmannsretten komme til at A ikke var sinnssyk/manglet prosessdyktighet, eventuelt at sinnssykdommen ikke har vært kausal i forhold til manglende uttak av stevning, gjøres subsidiært gjeldende at lagmannsretten må gi oppreisning for fristoversittelse. A er kjent med [[Rt-1987-917]], med henvisninger, men avgjørelsene er konkret begrunnet og muligheten for oppreisning kan derfor ikke anses endelig avskåret. 

Opprettholdes byrettens kjennelse, må saksomkostningsansvaret deles i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, idet A, på bakgrunn av sin sinnslidelse, utvilsomt hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Det er lagt ned slik påstand: 

«Prinsipalt: 

1. Begjæringen om avvisning av Haugesund byretts sak nr. 99-00227 A tas ikke til følge. 

Subsidiært: 

1. A innvilges oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen og Haugesund byretts sak nr. 99-00227 A blir å fremme. 

I begge tilfeller: 

2. Haugesund kommune, Haugesund boligbyggelag og Bjørgene I borettslag dømmes in solidum til å erstatte A sakens omkostninger med tillegg av 12 - tolv - prosent morarente fra forfallstidspunktet til betalinger finner sted.» 

Kjæremotparten har i korthet gjort gjeldende at byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er korrekt. Likevel anføres at byretten - ut fra arbeidets omfang - burde akseptert advokat Nygårds salærkrav på kr 6.000,-, som etter kjæremotpartenes oppfatning er rimelig. 

Det bestrides at A var ute av stand til å forstå oppsigelsen av 30. september 1998 før tidligst 21. mars 1999. I motsatt fall ville det innebære at hun manglet rettslig handleevne i ca seks måneder. Det vises til redegjørelsen i tilsvaret, med hensyn til aktiviteten A og hennes prosessfullmektig utøvde i nevnte periode. Ut fra den omfattende korrespondanse det er vist til, virker det påfallende at A i kjæremålet anfører at hun manglet slik rettslig handleevne i hele perioden at hun ikke var i stand til å gi advokaten fullmakt til å ivareta hennes interesser. A har ikke sannsynliggjort manglende rettslig handleevne i nevnte periode. 

Med hensyn til oppreisningskravet, fastholdes anførslene i tilsvaret og det vises til redegjørelsen der. Byretten har foretatt korrekt rettsanvendelse når den konkluderte med at det ikke kan gis oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen i husleieloven §38. Under enhver omstendighet anføres at det - ut fra den aktivitet A og hennes advokat har utvist i den aktuelle perioden - ikke foreligger grunner som tilsier at oppreisning bør gis. Det er lagt ned slik påstand: 

«1. Haugesund byretts kjennelse i sak nr. 99-00227 A stadfestes hva angår slutningens punkt 1 og 2. 

2. Haugesund kommune, Haugesund Boligbyggelag og Bjørgene I Borettslag tilkjennes saksomkostninger for byretten med samlet kr 6.000,-. 

3. Haugesund kommune, Haugesund Boligbyggelag og Bjørgene I Borettslag tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med samlet kr 3.000,-.» 

Etter dette ba lagmannsretten advokat Eike fremlegge dokumentasjon som ga grunnlag for å fastslå As mentale helsetilstand høsten 1998. Overlege Jostein Jektnes har 6. november 1999 uttalt seg om dette og bl.a. opplyst at han diagnostisk har vurdert A til å ha en «ustabil personlegdomsforstyrring som har visse karakteristika». Dette er ikke en alvorlig sinnssykdom i lovens forstand, men kan i visse sammenhenger ha de samme konsekvensene «på grunn av svært uhensiktsmessig og evt destruktiv atferd». Etter Jektnes' vurdering må det være vanskelig for A å forstå rekkevidden av egne valg og konsekvensene av disse i perioder med mye press og ustabil sosial situasjon. Jektnes har 8. desember 1999 gitt en tilleggsuttalelse der det fremgår at personlighetsforstyrrelsen ikke er en statisk tilstand. Selv om det ikke er mulig å si noe om prognosen for A, er det potensiale for stabilisering/modning over tid ved adekvat behandling/oppfølging. 

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at oppsigelsen formelt fyller kravene til en gyldig oppsigelse, ved at oppsigelsesbrevet inneholder henvisning til husleieloven §38 om rettslig prøving innen 30 dager. Det er ingen tvil om at søksmålet ble reist etter at denne fristen var utløpt. Når søksmålsfristen er oversittet, skal søksmålet avvises, med mindre det er grunnlag for å gi oppreisning for fristoversittelsen. Når det gjelder fristene i husleieloven §38 jf. §7 kan det - som påpekt av byretten - ikke gis oppreisning etter reglene i domstolloven §153 flg, jf. [[Rt-1980-655]]. Under henvisning til dette finner lagmannsretten ikke grunn til å komme nærmere inn på As subsidiære krav om oppreisning, som ikke kan føre frem. 

Spørsmålet er om det likevel er grunnlag for å fremme saken, fordi A mentalt var ute av stand til å reise sak ved fristutløpet rundt månedskiftet oktober/november 1998. Det forutsetter i så fall at hun var prosessudyktig og derfor ubundet av preskripsjonsfristen i husleieloven §38 jf §7. 

Sinnssykdom fører ikke automatisk til tap av prosessdyktighet, med mindre den syke er umyndiggjort, jf. tvistemålsloven §37. Utover dette er spørsmålet ikke lovregulert, og i rettspraksis og juridisk teori har det tilsynelatende vært noe ulike oppfatninger av hva som kreves for at prosessdyktigheten skal anses bortfalt. Oppnevnelse av hjelpeverge kan - i følge Hov «Rettergang i sivile saker» s 221 - føre til tap av prosessdyktighet, men en avgjørelse i [[Rt-1951-1095]] trekker i motsatt retning. Er hjelpeverge ikke oppnevnt, er spørsmålet tvilsomt, men det er på det rene at sinnssykdom kan føre til tap av prosessdyktighet, uten at det nødvendigvis vil føre til bortfall av denne. Det er klart at sinnssyke kan saksøkes. Tvilen knytter seg til tilfeller der den syke opptrer som saksøker, men ifølge Hov bør alvorlig sinnslidende anses prosessdyktige såfremt vedkommende anses i stand til å ivareta sitt tarv. 

Skoghøy gir i «Tvistemål» s 172 flg, uttrykk for tilsvarende standpunkt og fremhever at alvorlig sinnslidende - for å være prosessdyktige - må forstå hva saken gjelder og ha slik dømmekraft at vedkommende er i stand til å ivareta sine interesser på forsvarlig måte. Ved vurderingen av dette må det bl.a. legges vekt på sakens art, om prosesshandlingene virker fornuftige, og om vedkommende har fått bistand av prosessfullmektig. Tilsvarende fremgår av Schei «Tvistemålsloven» s 206 flg. 

De sentrale tema her blir om A var alvorlig sinnslidende da søksmålsfristen utløp, og om hun i så fall var stand til å forstå betydningen av oppsigelsen og søksmålsfristen og til å ivareta sitt tarv i den forbindelse. Det er ikke dokumentert at A var alvorlig sinnslidende på det aktuelle tidspunkt. Derimot har overlege Jektnes - som hadde kontakt med henne før og etter hun ble innlagt 20. november 1999 - opplyst at hun har en ustabil personlighetsforstyrrelse. Samtidig opplyses at dette ikke er alvorlig sinnslidelse i lovens forstand, selv om konsekvensene kan bli de samme. Ut fra dette kan det konstateres at A hadde - og har - en sinnslidelse, men opplysningene fra legen gir ikke grunnlag for å fastslå at denne var alvorlig. Forutsetningen for å anse henne prosessudyktig er derfor i utgangspunktet ikke til stede. Spørsmålet er om hun, på grunn av sin mentale tilstand, likevel ikke forsto hva saken gjaldt, eller var ute av stand til å ivareta sine interesser. Det må i så fall bero på andre forhold. 

A var ikke innlagt i psykiatrisk institusjon, og hjelpeverge var heller ikke oppnevnt da fristen utløp. Hun hadde hatt kontakt med Jektnes og ble innlagt noen uker senere. Det tyder på at hun var sinnslidende i slutten av oktober, uten at det er tilstrekkelig til å fastslå at hun var ute av stand til å forstå hva saken gjaldt og - ikke minst - til å ivareta sitt tarv i den forbindelse. Det faktum at hun hadde kontaktet advokat og bedt om bistand til å få oppsigelsen «trukket», indikerer snarere det motsatte, nemlig at hun både forsto hva saken gjaldt og var i stand til å ivareta sitt tarv ved å søke juridisk bistand i den forbindelse. For øvrig ga advokaten, i en av sine henvendelser til Haugesund kommune før fristutløpet, uttrykk for at han vil anbefale søksmål, hvilket er egnet til å underbygge inntrykket av at A forsto hva saken gjaldt. Etter lagmannsrettens vurdering er det vanskelig å finne holdepunkt for at A var ute av stand til å ivareta sitt tarv og av den grunn ikke hadde prosessuell handleevne. 

Lagmannsretten har ved sin vurdering også lagt vekt på at A var bistått av advokat som hadde alminnelig prosessfullmakt, jf. tvistemålsloven §47. Som nevnt foran iverksatte A, med bistand av advokaten, pågang overfor motparten for å hindre utkastelse. Lagmannsretten mener A var i stand til - ved advokatens hjelp - også å beslutte søksmål iverksatt innenfor lovens frist. I stevningen burde det eventuelt vært opplyst at A hadde helseproblemer, noe som i sin tur kunne foranlediget at byretten om nødvendig besørget oppnnevnt hjelpeverge for henne, jf. vergemålsloven §90a. I stedet utviklet saken seg slik at motparten først ble kjent med at oppsigelsen ble bestridt lang tid etter at søksmålsfristen var utløpt. Lagmannsretten legger også en viss vekt på dette. 

I denne sak er problemet at A ikke har handlet prosessuelt. Problemstillingen skiller seg således fra saker det er vist til i juridisk litteratur og som gjennomgående gjelder tilfeller der en sinnssyk har reist sak, eller anvendt rettsmidler. De gir derfor liten veiledning for løsningen her. 

Lagmannsretten finner, utfra en konkret helhetsvurdering og under noe tvil, ikke grunnlag for å gjøre unntak fra preskripsjonsfristen i dette tilfellet. Dermed er det ikke grunnlag for å fremme saken, som derfor skal avvises og byrettens kjennelse stadfestes 

Kjæremålet har vært forgjeves. Det har betydning for saksomkostningsspørsmålet, og A skal etter tvistemålsloven §180 første ledd i utgangspunktet pålegges å erstatte motpartens omkostninger i anledning kjæremålet. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som taler for å frita for erstatningsplikten i dette tilfellet. A har vært syk og saken gjelder spørsmål som ikke fullt ut er avklart i rettspraksis og juridisk teori. 

Ved siden av å kreve saksomkostninger for lagmannsretten har kjæremotpartene også krevet et høyere beløp enn det som ble tilkjent i byretten, men hensett til sakens art og den tvil gjør sg gjeldende finner ikke lagmannsretten grunn til å forhøye dette beløpet. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Haugesund byretts kjennelse stadfestes. 

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]